Selger og gentleman

Selger og gentleman

Hvis drømmen din er stor nok, kan ikke engang fiendene dine stoppe deg …

Charlie Trumper vokser opp i fattigstrøkene på østkanten i London og følger ivrig i fotsporene til bestefaren, som har drevet en frukt- og grønnsakskjerre i Whitechapel.

Ved hjelp av Becky, som er både driftig og vinnende, setter Charlie seg fore å skape seg et navn: «Den ærlige selgeren». Han er flink med mennesker, og kundens behov står alltid i sentrum. Snart ser Charlie også andre muligheter – han vil starte butikk.

Første verdenskrig setter en midlertidig stopper for planene. I skyttergravene møter Charlie mannen som gjennom femti år skal komme til å gjøre alt han kan for å ødelegge livet til Charlie og familien hans. Men Charlies vei ut av fattigdommen er staket ut, og pågangsmotet svikter ham aldri. Han holder fast ved idealene fra østkanten, og tar imot de slagene skjebnen har tildelt ham, uten å bli hevngjerrig. Sammen med Becky skaper han et av de største forretningsimperiene i England.

«Storslått fengende … en episk fortelling man bare må lese.»

– mail on sunday

J E F F REY A RCH E R

En frittstående roman fra historiefortelleren fremfor alle historiefortellere!

JEFFREY

ARCHER Selger og gentleman

300 millioner solgte bøker på verdensbasis

Selger og gentleman

JEFFREY

ARCHER Selger og gentleman OVERSATT AV ANNE-MARIE SMITH

Originaltittel: As the Crow Flies Copyright © originalutgave Jeffrey Archer 1991 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Wil Immink Design Omslagsfoto: Wil Immink Design/Istock Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

Ny oppdatert utgave / 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-5241-8 Oversatt av Anne-Marie Smith Vi har forsøkt å nå oversetter Anne-Marie Smith. Om noen har opplysninger å gi, bes disse vennligst ta kontakt med forlaget.

Oversettelsen er redaksjonelt bearbeidet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til James

INNHOLD

CHARLIE 9 1900–1919

BECKY 599 1947–1950

BECKY 111 1918–1920

CATHY 677 1947–1950

DAPHNE 237 1918–1921

CHARLIE 729 1950–1964

OBERST HAMILTON 285 1920–1922

BECKY 845 1964–1970

CHARLIE 329 1919–1926 MRS. TRENTHAM 379 1919–1927 CHARLIE 419 1926–1945 DANIEL 493 1931–1947 MRS. TRENTHAM 553 1938–1948

7

CHARLIE 1900–1919

1

«Disse her tar jeg ikke to pence for,» ropte bestefar og holdt frem et kålhode med begge hender. «Jeg tar ikke én penny, ikke engang en halv penny. Nei, jeg gir dem bort for en farthing.»

Det er de første ord jeg kan huske. Allerede før jeg kunne gå, pleide den eldste søsteren min å dumpe meg i en appelsinkasse på fortauet ved siden av bestefars kjerre for å være sikker på at jeg kom tidlig i lære.

«Han gjør bare krav på sin rett,» sa bestefar til kundene og pekte på meg der jeg sto i trekassen. Faktisk var ‘bestefar’ det første ordet jeg sa, og det andre var ‘farthing’, og jeg kunne gjenta hele salgsreglen hans ord for ord på treårsdagen min. Ikke at noen i familien min var sikker på hvilken dato jeg var født, ettersom fatter’n hadde tilbrakt den natten i arresten og mutter’n døde før jeg trakk pusten. Bestefar trodde det kunne vært en lørdag og mente det mest sannsynlig måtte ha vært i januar. Han følte seg temmelig sikker på at det var i 1900, og han visste at det var under dronning Victoria.

Så det ble til at det var lørdag 20. januar 1900.

11

Jeg har aldri kjent moren min, for hun døde som sagt den dagen jeg ble født. «I barselseng,» sa presten vår, men jeg skjønte ikke helt hva han mente før flere år senere, da jeg støtte på problemet igjen. Pater O’Malley ble aldri trett av å fortelle meg at mutter’n var en ekte helgen. Ingen ville kalt faren min en helgen. Om dagen arbeidet han på havna, tilbrakte kvelden på pub og kom hjem langt på natt bare fordi det var det eneste stedet han kunne sove uten å bli forstyrret.

Resten av familien min besto av tre søstre: Sal, den eldste, var fem år og visste når hun var født, fordi det var midt på natten og hadde holdt fatter’n våken. Grace var tre og vekket ingen. Og Kitty med det røde håret var 18 måneder og ble aldri ferdig med å skrike.

Familiens overhode var bestefar Charlie, som jeg var oppkalt etter. Han sov i sitt eget rom i første etasje i hjemmet vårt i Whitechapel Road, mens alle vi andre stuet oss sammen i rommet rett overfor ham. I første etasje hadde vi to rom til, et slags kjøkken og noe folk flest ville kalt et stort kott, mens Grace betegnet det som stue.

Vi hadde utedo i hagen – ikke noe gress – og vi delte det med en irsk familie som bodde over oss. De gikk visst alltid på do klokken tre om morgenen.

Bestefar var gateselger. Han hadde sikret seg en plass på hjørnet av Whitechapel Road. Da jeg ble stor nok til å slippe ut av appelsinkassen og streife omkring blant de andre dragkjerrene, fant jeg fort ut at lokalbefolkningen anså ham for å være den beste på sitt felt i East End. Far var som sagt bryggesjauer, og han lot aldri til å interessere seg særlig for noen av oss. Selv om han 12

iblant kunne tjene så mye som et pund i uken, havnet tydeligvis pengene alltid hos Black Bull, der han helte i seg den ene halvliteren øl etter den andre og tapte resten på å spille kort og domino med naboen vår, Bert Shorrocks, en mann som aldri sa noe, bare gryntet.

Hadde det ikke vært for bestefar, ville ingen fått meg til å gå på den lokale folkeskolen på Jubilee Street engang. Det vil si – jeg gikk til den, men gjorde ikke stort når jeg kom dit, bortsett fra å slå med lokket på pulten og iblant trekke Jåle-Porky i flettene. Det var den tykke jenta som satt foran meg. Hun var datter av Dan Salmon, som eide bakerbutikken på hjørnet av Brick Lane. Jåle-Porky visste nøyaktig når og hvor hun var født, og hun minnet oss alltid om at hun var nesten et år yngre enn alle de andre i klassen.

Og så gledet jeg meg til det skulle ringe ut klokken fire om ettermiddagen, så jeg kunne smelle igjen pultlokket for siste gang og løpe hele veien til Whitechapel Road for å hjelpe bestefar med å selge fra kjerren.

For å være ekstra hyggelig tok bestefar meg med til grossistmarkedet i Covent Ganden Garden hver lørdag morgen. Der plukket han ut frukt og grønnsaker som han senere solgte fra boden sin. Den sto rett overfor Mr. Salmons bakeri og Dunkleys fish and chips ved siden av bakeren.

Jeg lengtet bare etter å bli ferdig med skolen for godt, så jeg kunne være sammen med bestefar hele tiden. Men hvis jeg skulket så mye som en time, nektet han å ta meg med for å se West Ham lørdag ettermiddag, eller enda verre, da fikk jeg ikke hjelpe ham med å selge fra kjerren.

13

«Jeg sku’ ønske du kunne ligne mer på Rebecca Salmon når du blir større,» sa han ofte. «Den jenta kommer langt i livet.»

«Jo lengre, desto bedre,» sa jeg da, men han lo aldri, bare minnet meg om at hun var den flinkeste i alt.

«Ikke i matte,» skrøt jeg. «Der slår jeg henne ned i støvlene.» Jeg kunne nemlig legge sammen hva som helst i hodet, mens Rebecca Salmon måtte skrive det ned. Det ergret henne.

Far viste seg ikke på skolen en eneste gang alle de årene jeg gikk på Jubilee Street, men bestefar dukket opp minst en gang i semesteret og snakket med Cartwright, læreren min. Cartwright sa til bestefar at jeg hadde et godt hode for tall, så jeg kunne bli bokholder eller ekspeditør. Han sa en gang at han kanskje kunne finne en stilling til meg i Londons forretningsstrøk. Men det ville vært bortkastet tid, for alt jeg ville, var å hjelpe bestefar ved kjerren.

Jeg var syv år før jeg fant ut at navnet som sto skrevet på siden av bestefars kjerre – «Charlie Trumper, den ærlige selger, grunnlagt i 1823» – var det samme som mitt eget. Fars fornavn var George, og han hadde sagt tydelig fra flere ganger at han ikke aktet å overta når bestefar trakk seg tilbake. Han ville ikke forlate kameratene sine i havna.

Det passet meg ypperlig, og jeg sa til bestefar at når jeg endelig overtok kjerren, behøvde vi ikke å endre navnet.

Bestefar sukket og sa: «Jeg vi’kke du skal ende opp med å arbeide i East End, småen. Du er altfor god til å stå ved en kjerre resten av livet.» Jeg syntes det var 14

trist å høre ham snakke slik. Han skjønte visst ikke at det var det eneste jeg hadde lyst til.

Skoletiden slepte seg av sted måned etter måned, år etter år, og Rebecca Salmon fikk den ene premien etter den andre på alle eksamensfester. Det som gjorde den årlige tilstelningen enda verre, var at vi alltid måtte høre på at hun fremsa den 23. salmen oppe fra scenen, iført hvit kjole, hvite sokker og svarte sko. Hun hadde til og med en hvit sløyfe i det lange, svarte håret.

«Og hun har sikkert på seg ren underbukse hver dag,» hvisket lille Kitty inn i øret mitt.

«Og jeg vedder en guinea med deg på at hun fortsatt er jomfru,» sa Sal. Jeg brast i latter, for det gjorde gateselgerne i Whitechapel Road alltid når de hørte det ordet, selv om jeg må tilstå at jeg på den tiden ikke hadde noen anelse om hva en jomfru var. Bestefar hysjet på meg og smilte ikke igjen før jeg gikk frem for å ta imot premien for regning, en eske med fargekritt som ingen av oss hadde bruk for. Men det var enten kritt eller en bok.

Bestefar klappet så høyt da jeg kom tilbake til plassen min, at noen av mammaene snudde seg og smilte, og det gjorde ham enda mer oppsatt på at jeg skulle fortsette på skolen til jeg var fjorten.

Da jeg var ti, lot bestefar meg få legge frem varene på kjerren om morgenen før jeg gikk på skolen. Poteter foran, grønnsaker i midten og myke frukter bakerst var hans gylne regel.

«Ikke la dem ta på frukten før dem har betalt,» sa han alltid. «D’er vanskelig å knuse en pottit, men mye 15

verre å selge ei drueklase som folk har tatt opp og sleppt ned noen ganger.»

Da jeg var elleve, tok jeg imot penger fra kundene og ga dem vekslepenger. Det var først da jeg lærte om fingerferdighet. Iblant når jeg hadde gitt igjen penger, åpnet kunden hånden, og da så jeg at en av myntene jeg nettopp hadde gitt fra meg, plutselig var forsvunnet, så jeg måtte ut med enda mer. På den måten tapte jeg ganske mye av ukefortjenesten for bestefar, til han lærte meg å si: «To pence tilbake, Mrs. Smith» og vise frem vekslepengene så alle fikk se dem før jeg ga dem fra meg.

Da jeg var tolv, hadde jeg lært å prute med grossistene i Covent Garden og gjøre det med pokeransikt, mens jeg smilte fra øre til øre når jeg solgte de samme produktene i Whitechapel. Jeg oppdaget også at bestefar byttet grossister regelmessig, «for å være sikker på at ingen tar meg som en selvfølge.»

Da jeg var tretten, var jeg blitt hans øyne og ører og kjente navnet på alle skikkelige forhandlere av frukt og grønnsaker i Covent Garden. Jeg fant raskt ut hvem som stablet god frukt oppå dårlig, hvem som prøvde å skjule et støtskadet eple, og hvem som alltid forsøkte å gi for knapt mål. Men det viktigste av alt var å vite hvilke kunder som ikke betalte det de skyldte, og som derfor ikke kunne få navnet sitt skrevet opp tavlen.

Jeg husker brystet mitt svulmet av stolthet den dagen Mrs. Smelley, som hadde et pensjonat på Commercial Road, sa at jeg var akkurat som bestefaren min, og at jeg en dag kom til å bli like flink som han. Jeg feiret det om kvelden ved å bestille min første halvliter og tenne 16

min først røyk. Jeg klarte verken å bli ferdig med ølet eller røyken.

Jeg kommer aldri til å glemme den lørdagsmorgenen da bestefar overlot meg kjerren helt alene. I fem timer åpnet han ikke munnen for å gi meg råd eller si sin mening, og da han om kvelden så hva vi hadde tatt inn og det var to shilling og fem pence mindre enn en vanlig lørdag, rakte han meg likevel den seks-pennyen han alltid ga meg i slutten av uken.

Jeg visste han ville at jeg skulle fortsette på skolen.

Men siste fredag i semesteret i desember 1913 forlot jeg skolen i Jubilee Street for alltid, med fatter’ns velsignelse.

Han hadde alltid hevdet at utdannelse var bortkastet tid, og at han ikke skjønte poenget med det. Jeg var enig med ham, selv om Jåle-Porky hadde fått stipend til et sted som het St. Paul’s i Hammersmith. Det var flere kilometer dit, og hvem vil gå på skole i Hammersmith når man kan bo i East End? Mrs. Salmon ville tydeligvis at hun skulle gjøre det, for hun unnlot aldri å fortelle dem som ventet i brødkø, om sin datters intellektuelle kapasitet, hva hun nå mente med det.

«Det er så mye Rebecca finner på å gjøre lenge før andre barn på hennes alder,» sa hun en gang til min far.

«Og jeg kan forestille meg noe annet hun antagelig kommer til å gjøre lenge før moren hennes venter det,» hvisket far inn i øret mitt og la til: «Den overlegne snobben.»

Jeg hadde omtrent samme følelsen for Jåle-Porky som far hadde for Mrs. Salmon. Men Mr. Salmon var 17

ålreit. Han hadde vært gateselger selv, men det var før han giftet seg med Miss Roach, bakerens datter.

Hver lørdag morgen mens jeg la frem varene på kjerren, gikk Salmon til synagogen i Whitechapel og overlot butikken til kona. Mens han var borte, unnlot hun aldri å minne oss om, med høy stemme, at hun ikke var jøde.

Jåle-Porky vaklet tydeligvis mellom å gå i synagogen med faren og holde seg i butikken, der hun satt i vinduet og stappet i seg kremboller så snart han var ute av syne.

«Det er alltid problemer med blanda ekteskap,» sa bestefar. Det gikk flere år før jeg skjønte at det ikke var krembollene han snakket om.

Den dagen jeg var ferdig med skolen, sa jeg til bestefar at han kunne sove frempå mens jeg dro til Covent Garden for å fylle kjerren, men det ville han ikke høre på. Da vi kom til torget, lot han meg for første gang få prute med grossistene. Jeg fant fort en som gikk med på å gi meg epler for tre pence, så lenge jeg kunne garantere den samme bestillingen hver eneste dag den neste måneden. Siden bestefar Charlie og jeg alltid spiste et eple til frokost, passet ordningen godt for vårt eget behov og ga meg sjansen til å prøve ut det vi solgte til kundene.

Fra dette øyeblikk var hver dag en lørdag, og til sammen klarte vi iblant å øke fortjenesten helt til 14 shilling i uken.

Jeg fikk en ukelønn på fem shilling – en hel formue – og fire av dem gjemte jeg i en blikkboks under bestefars seng til jeg hadde spart opp min første guinea. En mann som eier en guinea, kan føle seg sikker, sa Salmon 18

en gang han sto utenfor butikken sin med tomlene stukket ned i vestlommene og viste frem en skinnende gullklokke med lenke.

Snart ble jeg lei av å bli sittende sammen med søstrene mine om kvelden, etter at bestefar var kommet hjem for å spise aftens og far var gått på pub, og jeg ble med i Whitechapel gutteklubb. Mandag, onsdag og fredag spilte vi tennis, og vi bokset tirsdag, torsdag og lørdag.

Jeg ble aldri noe god i bordtennis, men jeg ble en ganske brukbar bokser i bantamvekt. En gang bokset jeg for klubben mot Bethnal Green.

I motsetning til fatter’n hadde jeg ikke mye sans for puber, trav og spill, men jeg gikk for å støtte West Ham de fleste lørdag ettermiddager. En kveld tok jeg til og med en tur til West End for å se den nyeste music hallstjernen.

Da bestefar spurte hva jeg ønsket meg til 15-årsdagen, svarte jeg uten betenkning: «Min egen kjerre» og sa at jeg hadde spart nesten nok til det. Han bare lo og sa at den gamle kjerren hans sikkert var bra nok til at jeg kunne overta den når jeg ville. I alle tilfelle var den det pengefolk kaller et aktivum. Han la til at jeg aldri skulle investere i noe nytt, særlig ikke nå da det var krig.

Selv om vi hadde erklært Tyskland krig året før, hadde ingen av oss hørt om erkehertug Franz Ferdinand. Vi visste ikke hva krigen innebar for oss, før en rekke unge menn som hadde jobbet på torget, etter hvert ble sendt til «fronten», mens yngre brødre eller til og med søstre overtok for dem. Lørdag morgen var det ofte flere unge menn i kaki i East End enn det var sivile.

19

Mitt eneste minne ellers fra denne tiden var pølsemaker Schultz, som var stedet der vi koste oss på lørdagskveldene, særlig når han ga oss et tannløst smil og slengte med en ekstra pølse gratis. Den siste tiden hadde vinduet hans vært knust hver morgen. Plutselig en morgen hadde noen slått planker foran det, og så så vi ikke mer til ham. «Han er internert,» hvisket bestefar gåtefullt.

Det hendte at far dukket opp på lørdag morgen, men bare for å bomme penger av bestefar. Så gikk han rett til Black Bull og brukte opp alt sammen med kameraten Bert Shorrocks.

Uke etter uke stakk bestefar til ham litt penger, enda vi alle visste at han ikke hadde råd til det. Det som virkelig irriterte meg, var at bestefar selv ikke drakk engang og ikke var noen særlig for pengespill heller.

Far stakk pengene i lommen, hilste til luen og satte kurs for Black Bull.

Slik fortsatte det uke etter uke, og det ville kanskje aldri ha endret seg hvis ikke en overlegen dame i lang, svart kjole og med parasoll var kommet bort til kjerren en lørdag morgen og hadde stukket en hvit fjær i fars jakkeoppslag.

Jeg hadde aldri sett ham så rasende før. Det var mye verre enn på en vanlig lørdagskveld når han hadde spilt bort alle pengene sine og kom så full hjem at vi alle måtte gjemme oss under sengen. Han hevet knyttneven mot damen, men hun blunket ikke engang og sa rett opp i ansiktet på ham at han var en feiging. Han skrek mot henne og brukte slike ord som han ellers sparte til den mannen som kom og krevde inn husleien. Så rev 20

han til seg alle fjærene hennes og slengte dem i rennesteinen, før han stormet av gårde i retning av Black Bull.

Han kom ikke engang hjem da Sal skulle servere fish and chips. Jeg var ikke lei for det og langet i meg hans porsjon av frityrstekte poteter før jeg gikk for å se West Ham om ettermiddagen. Han var fortsatt ute da jeg kom hjem om kvelden, og da jeg våknet neste morgen, så jeg at ingen hadde sovet på hans side av sengen. Det var fremdeles ingen tegn til ham da bestefar brakte oss hjem fra middagsmessen i kirken, og jeg hadde dobbeltsengen helt for meg selv enda en natt.

«Han har nok sittet i arresten en natt til,» sa bestefar mandag morgen mens jeg skjøv kjerren nedover midt i gaten og prøvde å unngå hestemøkk fra bussene som ble trukket til og fra City langs Metropolitan Line.

Da vi gikk forbi nr. 110, så jeg at Mrs. Shorrocks stirret på meg gjennom vinduet med et blått øye som vanlig og kvestelser i ulike farger, som Bert vanligvis ga henne lørdag kveld.

«Du kan gå og løse’n ut ved middagstid,» sa bestefar.

«Da er ’n nok blitt edru.»

Jeg krympet meg ved tanken på å måtte ut med to og en halv shilling for å betale boten for faren min. Det var en hel dags fortjeneste kastet rett ut av vinduet. Noen minutter over tolv møtte jeg opp på politistasjonen.

Vakthavende sa at Bert Shorrocks fortsatt satt i cellen og skulle møte for magistraten om ettermiddagen, men de hadde ikke sett noe til faren min i helgen.

«Han er som en falsk mynt. Han dukker nok opp igjen, det kan du stole på,» sa bestefar og lo.

21

Men det varte over en måned før far dukket opp igjen. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så ham.

Han var kledd i kaki fra topp til tå. Han hadde meldt seg til annen bataljon i De kongelige grenaderer og sa at han regnet med å bli sendt til fronten en gang i løpet av de neste ukene, men at han helt sikkert ville være hjemme igjen før jul. En offiser hadde sagt at de ville jage de jævla tyskerne på flukt lenge før det.

Bestefar ristet på hodet og rynket pannen, men jeg var så stolt av faren min at jeg bare spankulerte rundt på torget ved siden av ham resten av dagen. Selv den damen som sto på hjørnet og delte ut hvite fjær, nikket bifallende til ham. Jeg glodde sint på henne og lovte faren min at hvis ikke tyskerne var jaget på flukt til jul, skulle jeg forlate torget og melde meg til tjeneste for å hjelpe ham med å få slutt på krigen. Jeg fulgte ham til og med til Black Bull om kvelden, fast bestemt på å bruke hele ukelønnen min på akkurat det han ville. Men ingen ville ha penger av ham for det han drakk, så det endte med at jeg ikke brukte så mye som en halv penny. Neste morgen dro han tilbake til regimentet før bestefar og jeg gikk på torget.

Far skrev ikke til oss, for det kunne han ikke, men alle i East End visste at hvis du ikke fikk en brun konvolutt dyttet inn under døren, måtte den nære slektning som var i krigen, fortsatt være i live.

Fra tid til annen leste Salmon for meg fra morgenavisen sin, men han fant aldri noe om De kongelige grenaderene, så jeg fikk ikke vite noe om hva far drev med. Jeg bare ba om at han ikke måtte være et sted som het Ypres, der det var svært mange falne, sto det i avisen.

22

Første juledag ble nokså stille for familien dette året, for far kom ikke tilbake fra fronten slik offiseren hadde lovet.

Sal, som jobbet skift på en kafé på Commercial Road, gikk tilbake til arbeidet annen dag. Grace hadde vakt på London Hospital i hele julehelgen og så hvilke presanger alle hadde fått, før hun gikk og la seg igjen. Kitty klarte aldri å holde på en jobb mer enn en uke av gangen.

Likevel var hun alltid penere kledd enn noen av oss.

Jeg går ut fra at en rekke mannlige venner var villige til å bruke sine siste skillinger på henne før de ble sendt til fronten. Jeg ante ikke hva hun skulle si til dem hvis alle kom tilbake samme dag.

Nå og da tilbød Kitty seg å arbeide et par timer ved kjerren, men hun forsvant når hun hadde brukt opp dagens fortjeneste. «Jeg kan ikke akkurat si at hu’ der er til hjelp,» sa bestefar. Likevel kunne jeg ikke klage.

Jeg var seksten år og uten en bekymring i verden, og det eneste som sto i hodet på meg, var hvor fort jeg kunne få min egen kjerre.

Salmon sa han hadde hørt at de beste kjerrene ble solgt billig på Old Kent Road, fordi så mange unge menn hadde fulgt Kitcheners opprop og meldte seg til tjeneste for å slåss for Konge og Fedreland. Han var sikker på at dette var den beste tiden til å gjøre en god metsieh. Jeg takket bakeren og ba ham ikke si noe til bestefar, for jeg ville gjøre handelen før han fant det ut.

Neste lørdag morgen ba jeg bestefar om å få fri et par timer.

23

«Du har funnet ei jente, ikke sant? For jeg håper det ikke er fylla?»

«Ingen av delene,» sa jeg med et smil. «Men du blir den første som får se det, det lover jeg deg, bestefar.» Jeg hilste med fingeren til luen og satte kurs for Old Kent Road.

Jeg gikk over Themsen på Tower Bridge og fortsatte lenger mot sør enn jeg noen gang hadde vært. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg kom til dette andre torget, for jeg hadde aldri sett så mange kjerrer i hele mitt liv.

Der sto de på rekke og rad, lange og korte, undersetsige, i alle regnbuens farger, og noen var påmalt navn som kunne føres generasjoner tilbake i East End. Jeg tilbrakte over en time med å se på alle som var til salgs, men hele tiden vendte jeg tilbake til den samme. Der sto det skrevet i blått på gull nedover sidene: «Den største kjerre i verden».

Kvinnen som ville selge den praktfulle gjenstanden, sa at den bare var en måned gammel. Faren hennes var blitt drept av tyskerne, han hadde betalt tre pund for den, og hun ville ikke la den gå for mindre enn det.

Jeg sa at jeg bare eide to pund; men jeg ville betale henne resten i løpet av seks måneder.

«Da kan vi alle være døde,» sa hun og ristet på hodet med en mine som om hun hadde hørt den slags historier før.

«Jeg kan gi deg to pund og seks pence og bestefars kjerre som mellomlegg,» sa jeg uten å tenke.

«Hvem er bestefaren din?»

«Charlie Trumper,» svarte jeg stolt, selv om jeg egentlig ikke ventet at hun hadde hørt om ham.

24

«Charlie Trumper, er det bestefaren din?»

«Hva med det?» sa jeg utfordrende.

«Da klarer det seg utmerket med to pund og seks pence nå, småen,» sa hun. «Se til at du betaler resten før jul.»

Det var første gang jeg fant ut hva ordet omdømme betyr. Jeg ga henne alle sparepengene mine og lovte at hun skulle få de resterende 19 shilling og seks pence før året var omme.

Vi tok hverandre i hånden på det. Jeg grep håndtakene og begynte å skyve min første egne kjerre tilbake over broen i retning av Whitechapel Road. Da Sal og Kitty fikk øye på klenodiet, hoppet de opp og ned av begeistring, og de hjalp meg med å male på den ene siden: «Charlie Trumper, den ærlige selger, grunnlagt i 1823».

Da vi var ferdige med det, og lenge før malingen var tørr, trillet jeg kjerren i triumf mot torget. Jeg smilte fra øre til øre da jeg fikk øye på bestefars kjerre.

Flokken rundt kjerren virket større enn vanlig en lørdag morgen, og jeg skjønte ikke hvorfor det plutselig ble så stille da jeg kom. «Der er Charlie junior,» ropte en stemme, og flere mennesker snudde seg og stirret på meg. Jeg forsto at noe var galt, slapp håndtakene på den nye kjerren min og løp inn i flokken. De vek raskt til side og slapp meg frem. Det første jeg så, var bestefar som lå på fortauet med hodet støttet mot en eplekasse, hvit som et laken i ansiktet.

Jeg skyndte meg bort til ham og knelte ned. «Det er Charlie, bestefar, det er meg, jeg er her hos deg,» gråt jeg.

«Hva vil du jeg skal gjøre? Si det, så skal jeg gjøre det.»

25

De trette øyelokkene blunket langsomt. «Hør godt etter, gutt,» sa han og gispet etter luften. «Nå er det du som eier kjerren, og du må aldri slippe den eller plassen vår ut av syne for mer enn noen timer av gangen.»

«Men det er din kjerre og din plass, bestefar. Hvordan vil du arbeide uten kjerre og plass?» spurte jeg. Men han hørte ikke lenger hva jeg sa.

Til da hadde det aldri falt meg inn at noen jeg kjente kunne dø.

Selger og gentleman

Hvis drømmen din er stor nok, kan ikke engang fiendene dine stoppe deg …

Charlie Trumper vokser opp i fattigstrøkene på østkanten i London og følger ivrig i fotsporene til bestefaren, som har drevet en frukt- og grønnsakskjerre i Whitechapel.

Ved hjelp av Becky, som er både driftig og vinnende, setter Charlie seg fore å skape seg et navn: «Den ærlige selgeren». Han er flink med mennesker, og kundens behov står alltid i sentrum. Snart ser Charlie også andre muligheter – han vil starte butikk.

Første verdenskrig setter en midlertidig stopper for planene. I skyttergravene møter Charlie mannen som gjennom femti år skal komme til å gjøre alt han kan for å ødelegge livet til Charlie og familien hans. Men Charlies vei ut av fattigdommen er staket ut, og pågangsmotet svikter ham aldri. Han holder fast ved idealene fra østkanten, og tar imot de slagene skjebnen har tildelt ham, uten å bli hevngjerrig. Sammen med Becky skaper han et av de største forretningsimperiene i England.

«Storslått fengende … en episk fortelling man bare må lese.»

– mail on sunday

J E F F REY A RCH E R

En frittstående roman fra historiefortelleren fremfor alle historiefortellere!

JEFFREY

ARCHER Selger og gentleman

300 millioner solgte bøker på verdensbasis