Rapport fra Nr. 24 by Vigmostad & Bjørke

90 mm

131 mm

25 mm

131 mm

90 mm

Med forord av Jens Stoltenberg

harald stanghelle

(Fra boken)

RAPPORT FRA NR. 24 er Gunnar «Kjakan» Sønstebys dramatiske beretning om frihetskampen han førte i det okkuperte Norge. Her forteller han selv om veien fra inntredenen i motstandskampen via det omfattende arbeidet for britisk spesialtjeneste, til de spektakulære aksjonene Oslogjengen utførte. Med iskaldt mot og med Gestapo hakk i hæl ledet han det illegale aksjons- og sabotasjearbeidet. For innsatsen er Sønsteby tildelt krigskorset med tre sverd, noe som gjør ham til Norges høyest dekorerte borger. Sønstebys bok er en av krigslitteraturens største klassikere i Norge. Den minner oss på at frihet aldri kan tas for gitt. Til denne utgaven har Jens Stoltenberg skrevet et engasjert forord.

ISBN 978-82-419-6229-5

RAPPORT FRA «NR. 24»

«Han truet med pistolen og bak ham skimtet jeg to andre karer. Jeg grep uvilkårlig til pistolen jeg hadde i hylster innenfor jakkekraven. Stapo-fyren gikk rett mot meg og satte pistolen like i brystkassen min. – Kom øyeblikkelig innenfor! – Nei takk! ropte jeg plutselig, slo til pistolen og var ned trappen og rundt hushjørnet i ett–to. Jeg hørte at det ble skutt etter meg på kort hold.»

GUNNAR SØNSTEBY

«Gunnar Sønstebys krigsinnsats er enestående. Det er også hans fortelling om den.»

GUNNAR SØNSTEBY

RAPPORT FRA «NR. 24»

«Sønsteby var en krigshelt – og en fredshelt, som resten av sitt liv minnet oss på at fred aldri kan tas for gitt.» jens stoltenberg

Gunnar Sønsteby (1918–2012) fra Rjukan var helt sentral i den norske motstandskampen under andre verdenskrig. Mot slutten av krigen ledet han sabotasjegruppen Oslo gjengen, som gjorde flere titalls spesialoperasjoner for å undergrave den tyske okkupasjonsmakten.

Gunnar Sønsteby

Rapport fra «Nr. 24»

Copyright© Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Trine & Kim design Omslagsillustrasjon: Norges Hjemmefrontmuseum, familien Sønsteby og Ivar Kraglund. Foto: Forlaget takker familien Sønsteby og Norges Hjemmefrontmuseum for bildemateriell. Vi takker Ivar Kraglund for foto nr. 20, 21, 34 og 45. Foto nr. 22 Riksarkivet og nr. 23 Dag Olav Brækkan. Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/15,5 pkt. 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6229-5 Spørsmål om denne boka kan du rette til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Innhold Aldri mer mellomkrigstid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Kapittel 1

Krig i Nordmarka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Kapittel 2

Frem og tilbake over grensen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Kapittel 3

I fengsel i Sverige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Kapittel 4

Etterretningsagent i Oslo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Kapittel 5

Nettet bygges ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Kapittel 6

Det hender litt av hvert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Kapittel 7

Kuppet i Norges Bank. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Kapittel 8

Det blir hardere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Kapittel 9

Jaget av Gestapo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Kapittel 10

Gestapo slår til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118

Kapittel 11

I Sverige og England. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Kapittel 12

I fallskjerm over Skrimfjellet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Kapittel 13

Oslo som motstandsrede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Kapittel 14

Vi sprenger Arbeidskontoret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Kapittel 15

Over takene i Grensen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Kapittel 16

Jaget vilt, men muntre musketerer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Kapittel 17

Nye sabotasjeaksjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Kapittel 18

Vi kaprer et lass rasjoneringskort. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Kapittel 19

Det smeller i Sporveishallen og på Skabo. . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Kapittel 20

Aksjonen mot Kongsberg Våpenfabrikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Kapittel 21

Brann i Sørenga. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Kapittel 22

Til London . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Kapittel 23

Ubehagelig tur fra Sverige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260

Kapittel 24

I løvens gap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 Kapittel 25

Operasjon betongblanding. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Kapittel 26

Påsketur til Vestfold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Kapittel 27

Milorg-ledelsen arrestert!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Kapittel 28

Vi erobrer nazistenes arkiver. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 299 Kapittel 29

Frigjøringen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307

Aldri mer mellomkrigstid

Gunnar Sønsteby var en av våre aller største helter. Han var en krigshelt, som gjennom fem mørke krigsår kjempet for demokrati og frihet. Aller mest var han en fredshelt, som resten av sitt liv minnet oss på at fred aldri kan tas for gitt. «Du må huske på det, Jens», sa han til meg: «Vi som levde i mellomkrigstiden visste ikke det da. Vi levde jo i etterkrigstiden.» Jeg har aldri glemt Gunnars ord. Spesielt har de kommet tilbake til meg, igjen og igjen, gjennom de ti årene jeg har bodd i Brussel. Her er det kort vei til slagmarker, nesten over alt, etter noen av de verste slagene i verdenshistorien. Waterloo, Ypres, Ardennene. Det er minnesmerker nesten hvor enn du snur deg. Flest minnesmerker er det over 1. verdenskrig, den store krigen her. Det var en krig så brutal og så ødeleggende at alle trodde den innebar slutten for alle kriger. «The war to end all wars», ble første verdenskrig kalt.

Så begynte den etterkrigstiden Gunnar Sønsteby minnet meg på. Jeg besøker disse minnesmerkene og slagmarkene så ofte jeg kan. De forteller en historie om vårt Europa, et kontinent som har vært herjet av kriger gjennom århundrer. Om etterkrigstider som ble til mellomkrigstider. Vi lever også nå i en etterkrigstid. Vår oppgave er å sørge for at det ikke blir en ny mellomkrigstid, ved å bryte med Europas historie, så brutalt og så grunnleggende som vi aldri har gjort før. Vi må trygge freden så godt, at den freden vi opplever i vår del av Europa, blir varig. Nato er et ektefødt barn av krig. Etter andre verdenskrig gikk 12 land på tvers av Atlanterhavet sammen om å trygge freden for hverandre. Tuftet på noen felles, grunnleggende verdier – friheten, demokratiet og rettsstaten. Derfor hjelper Nato og Nato-land, deriblant Norge, Ukraina i deres modige motstand mot Russlands brutale krigføring. Autoritære ledere må aldri se at det lønner seg å velge den voldelige veien. Viktigst er den motstanden det ukrainske folket selv yter. Slik Gunnar Sønsteby gjorde, risikerer de sine liv for å forsvare friheten og demokratiet. Til inspirasjon for en hel verden. Demokrati er grunnlaget for frihet. Frihet er grunnlaget for fred. Et sterkt forsvar er en helt nødvendig investering for et fritt samfunn. 10

Det var et budskap som også lå Gunnar Sønstebys hjerte nært. Måtte denne erindringsboken fra en av vår tids største fredshelter bidra til at hans historie aldri glemmes. Og måtte alle vi som tror på demokrati og frihet fortsette å holde sammen, i Gunnar Sønstebys ånd, slik at vår tid aldri blir en ny mellomkrigstid. Jens Stoltenberg, Natos generalsekretær Desember 2023

Forord Av Jens Chr. Hauge

Det er mange som har ventet på at Gunnar Sønsteby, alias Nr. 24, alias Erling Fjeld, alias meget mer, skulle fortelle om sine opplevelser fra krigens tid. Han har et eget ry som sabotør og motstandsmann. Nå, 15 år etter frigjøringen, har han endelig gjort sin plikt mot ettertiden, satt seg ned og skrevet sin beretning. Det er blitt en bok utenom det vanlige. Sønsteby var ung student i 1940. Han deltok i Hansteens skiløperkompani i Nordmarka. Fra første stund var han med i det hemmelige motstandsarbeidet der han kunne komme til. Han drev med aviser. Han var Milorggutt. På et tidlig tidspunkt ble han britenes spesielle tillitsmann i det okkuperte Norge og gikk i krigens første år fram og tilbake mellom Oslo og den britiske legasjon i Stockholm gjennom tyskernes – og svenskenes – grensevakter. I 1943 ble han kalt til England og ble Linge-kar etter en kort, og lite glansfull! skolegang ved sabotørskolen der borte. Det så et øyeblikk mørkt ut for Erling Fjeld. Han fikk ikke jobb! Høsten 1943 kom 13

han seg dog hjem igjen som altmuligmann for sin venn Knut Haugland. Før året var omme hadde han bak seg en rekke dristige operasjoner, var aksjonssjef for Hjemmestyrkenes Sentralledelse og u-utnevnt, men selvskreven leder for den såkalte Oslo-gjengen. Nr. 24 ble rent en institusjon, en av de store edderkoppene i Hjemmefrontens hemmelige nett. Han hadde forbindelser – og tillit – på alle hold denne unge gutten med den slitte jakka og sixpencelua, som arbeidet og slet sent og tidlig med sine mange oppgaver og likevel alltid hadde tid til å gi en håndsrekning til andre som trengte det. I tillegg til alle sine andre egenskaper hadde nr. 24 teft og hell. Om og om igjen dukket han opp på rett sted og i den psykologiske time – og forsvant igjen i rette øyeblikk. Han kunne gi seg ut på en operasjon og ha mot til å vende hjem med uforrettet sak fordi det lå noe galt i luften – og gjennomføre oppgaven neste dag dristig og elegant. Sønsteby har selv sikkert ikke satt seg som mål å skrive okkupasjonstidens historie. Han har skrevet en personlig beretning om sine krigsår. Det er naturligvis blitt en fremstilling om spennende operasjoner og reiser; det ligger i sakens natur. Men Sønstebys bok er mer enn det. Den er, så vidt jeg kan bedømme, også blitt et kildeskrift av den største verdi om sabotørens daglige liv i det okkuperte Norge, om hverdagens problemer, og det trivielle forarbeid til de dramatiske operasjonene. Og det er blitt en bok om hans samarbeid med andre, om alle dem som 14

hjalp ham, som han var avhengig av og som det åpenbart har vært en hjertesak for ham å skyve fram i lyset. Derved er boken også blitt en høyst sympatisk hyllest fra den berømte Nr. 24 til de mange ukjente menn og kvinner som sto bak ham, og som han mener var en vesentlig del av hemmeligheten ved hans resultater. Jens Chr. Hauge (Skrevet til originalutgaven av Rapport fra «Nr. 24» i 1960)

Kapittel 1

Krig i Nordmarka

Det hender så mangt. På et hengende hår var jeg havnet i jobb i Tyskland like før tyskerne overrasket oss i 1940. Jeg hadde tatt eksamen ved Treiders Handelsskole i Oslo året før, og meldte meg som søker til en ledig stilling i et rederi- og skipsmeglerfirma i Lübeck. Faktisk fikk jeg også jobben, men senere kom det nytt brev fra firmaet der det sterkt beklaget at det hadde ordnet seg på annen måte. Ved en tilfeldighet unngikk jeg altså å havne i et firma i Tyskland like før krigsutbruddet. I stedet ble det jobb i Oslo mens jeg forberedte meg til å studere sosialøkonomi – og samtidig ble jeg fast gjest på Studenterhytta. Dette var vel også en tilfeldighet, men jamen lå det meget av en skjebne i det hele. På Studenterhytta kom jeg inn i en kameratflokk som under okkupasjonen skulle vise seg å rekruttere Hjemmefronten med ledende menn. Her traff jeg f.eks. Knut Møyen, studenten som noen år før hadde overrasket stort ved på et hengende hår å slå hele den norske skieliten i Birkebeinerrennet. Han var nå formann i Studentenes 17

idrettsråd. Og på hytta ble jeg kjent med Per Mørland, Chr. Fr. Rafn, Arne Haarr og flere andre i den faste kameratflokken som møttes i helgene. Etter en tid ble jeg for øvrig hyttesjef. I skoleårene hjemme på Rjukan hadde jeg også søkt kamerater som dyrket fritiden i frisk luft. Rjukans fjellverden bød på det rene Eldorado i så måte, og vi dro som regel ut hver bidige helg. Jeg har senere hen ofte fundert på om det var mer enn et tilfelle at nettopp så mange av klassevennene og turkameratene fra Rjukan skulle møte hverandre i kompani Linge i England under krigen. Foreløpig var jeg imidlertid ingen særlig kriger. Da jeg var ferdig med gymnaset på Rjukan, søkte jeg å komme inn på Feltartilleriets Befalsskole, men ble veiet og funnet for lett. For å slippe å vente et helt år mellom sesjon og rekruttskole fikk jeg anledning til å avtjene verneplikten med alminnelig kontorkrakkjobb i Garden. Synderlige militære bragder var jeg så visst ikke borti her, når unntas at jeg fyrte av endel skudd mens vi var i rekruttskole på Hovedøya. Det var min første omgang med skytevåpen, og som ikkestridende i kontorbransjen var det heller ikke mange smellene jeg fikk besørge. Krigsutbruddet høsten 1939 førte foreløpig til at jeg mistet jobben i motorsykkelforretningen jeg et halvt års tid hadde vært ansatt i. Importen tok slutt. Mens jeg så smått begynte å studere sosialøkonomi, hadde jeg forskjellige småjobber, var blant annet restaurantportier på Restaurant Rennebarth og drev ut over høsten også 18

endel vedsjauing etter at krigen bragte bjerkeveden til heder og verdighet igjen. Vinterkrigen i Finland førte mer alvor inn over oss. En dag hendte det at min venn Halvor Rivrud og jeg traff en gammel klassevenninne fra Rjukan. Hun spurte straks hvorfor vi ikke meldte oss som frivillige og dro av sted til Finland. Halvor og jeg så på hverandre. Vi syntes nok begge det lød temmelig fjollet å melde seg frivillig til en krig. Tanken var iallfall helt fjern for oss. Men unektelig bragte krigen i Finland den vinteren visse mørke skyer frem på vår egen mer enn hundreårige lyseblå fredens himmel. På Studenterhytta satte Norske Studenters Idrettsråd i gang den frivillige militæropplæring som ble drevet rundt om i landet. I hele påsken 1940 var jeg på Studenterhytta. Det hadde vært bra med snø og flott skiføre hele vinteren. Jeg følte meg i kjempeform og kjente nå Nordmarka godt fra orienteringsløpene og langturene på ski. Det skulle komme vel med. Til daglig jobbet jeg i Gjensidige som revisorassistent hos hovedrevisor Thinn. Mine foreldre, som fremdeles bodde på Rjukan, hadde kjøpt en leilighet i Thereses gate 16 B, hvor jeg hadde fått en hybel, mens resten var leid ut til et hyggelig ektepar fra Sarpsborg, ingeniør Hox og frue. Og i Thereses gate opplevde jeg da den skjebnesvangre natten til 9. april. I all forvirringen av meldinger og rykter den 8. april var det likevel få som ventet hva neste dag skulle bringe inn 19

over oss. Selv ikke ved midnatt da vi sto på Stenshaugen og hørte kanondrønnene og så glimtene fjernt ute fra fjorden, trodde vi det hele dreide seg om annet enn en lokal episode som ville gli over igjen. Jeg gikk i hvert fall forholdsvis ubekymret til sengs. Neste morgen ble jeg vekket av flyalarmen. I hele huset sto radioene på og serverte sine absolutt utrolige overraskelser – også oppfordringen om å gå i kjelleren. Jeg husker at min umiddelbare reaksjon var ergrelse, en passe sint sådan. Og mens de andre i huset marsjerte lydige ned i kjelleren, ble jeg sittende. Ingen hadde noe med å forstyrre min frokost, og jeg gjorde krav på å få spise mitt egg og drikke min kaffe i fred og ro. Underveis til kontoret den morgenen ble det nye forstyrrelser, og denne gangen måtte jeg fornuftigvis innom et par portrom i Pilestredet mens fly fløy lavt over husene og skudd fra luften skremte opp byen. I Gjensidige som vel i alle andre kontorer i byen, samlet man seg klyngevis for å diskutere situasjonen og gi sine personlige bidrag til mosaikken. Jeg tok en tur på byen, og nå kunne man åpenbart ikke la seg forbause av noe som helst. Tyske vakter var grodd opp foran Posthuset, ned Karl Johan kom tette rekker av tyskere i stålhjelm marsjerende, og i Slottsparken satte de opp mitraljøser. Jeg så på det hele målløs og måpende, ute av stand til å begripe at dette virkelig kunne skje. Alle jeg var i berøring med denne utrolige 9. april-dagen, var rett og slett lamslåtte, og reagerte foreløpig ikke i noen retning. 20

Det var bare å gå til kontoret til vanlig tid igjen også neste morgen, onsdag den 10. Fremdeles ble situasjonen livlig kommentert. Ved 11.30-tiden var alt gjort klart til lunsjpausen i spiserommet. Akkurat da kom ryktenes ville flodbølge veltende – byen skulle bombes, alle måtte ut fortest mulig! Det var den berømte panikkdagen. Folk var så visst ikke sene med å lystre ryktets anonyme ordre om å fly bena av seg ut av byen. Igjen ble jeg sint og ergerlig. Jeg satt der i spiserommet med min kopp sjokolade og mine smørbrød og ville iallfall ha matro. Ryktene om bombing og evakuering kunne jeg ikke annet enn oppfatte som tull og tøys. Så vidt jeg husker var det til slutt ikke mange igjen i bygningen foruten vaktmesteren og meg. I Karl Johans gate var det også blitt temmelig folketomt. Etter kontortidens slutt gikk jeg hjemover og lot verden foreløpig gå sin nå meget skjeve gang. Vi våknet til tanke og handling først neste dag – den 11. De første sikre meldinger forelå via utenlandske radiosendere om kamper i Norge og til dels effektiv motstand mot tyskerne. Dessuten ville det komme alliert hjelp. Dagens og handlingens mann var inspektør Philip Hansteen i Gjensidige. Han var løytnant og tilknyttet IR I (Fredrikstad), men da forbindelsen med Østfold var brutt, hadde han stilt seg til disposisjon for Jegerkorpset i Oslo. Hansteen oppfordret nå venner og kjente til å dra gjennom Nordmarka og møtes på hytta hans på Volla på Hadeland for å søke kontakt med de norske styrker. 21

Jeg snakket med min venn Herman Helland om dette, og vi var enige om at det bare var én ting å gjøre: å dra av gårde og slåss. Typisk for situasjonen, for den lite forberedte mentalitet som møtte den, var at vi begge reiste det samme spørsmål: om kontorsjefen ville gi oss fri fra jobben til dette? Jeg gikk inn til hovedrevisor Thinn og spurte forsiktig om jeg kunne dra. – I himmelens navn, det er da bare å dra av sted! lød det kontante svar. Det bar hjemom etter turutstyr og ski, og om ettermiddagen var Helland og jeg underveis til Grua med toget. Det var også andre «turløpere» med toget, blant andre så jeg en kjent fra Garden, Fredrik Kayser fra Bergen, senere en av deltagerne i tungtvannsekspedisjonen. Vi vekslet øyekast, men snakket ikke sammen. Målet var nok det samme. Om kvelden var vi samlet 12–15 mann om Hansteen på hytta hans. Han hadde selv gått gjennom Nordmarka fra Voksenkollen om dagen med uniform, bandolær, to Colt-pistoler og et par hundre patroner i ryggsekken. Vi avpatruljerte det nærmeste nabolaget før vi gikk til ro for natten. Klokken fem neste morgen tørnet vi ut, og under frokosten ble krigsråd holdt. En patrulje ble sendt til øverste gård på Jevnaker. Den kom tilbake med melding om at det stod norske tropper på Jevnaker og langt sørover. Med Hansteen som sjef dro nå alle mann til Brandbu, hvor det var depot og oppsetning av styrkene. Samtlige beholdninger fra Helgelandsmoen og Hvalsmoen var kjørt dit i løpet av et døgn. 22

I alt var det rundt 1000 mann som ble satt opp på Brandbu og sendt til fronten. Trenede skiløpere ble plukket ut og oppsatt i et eget skiløperkompani under Hansteens ledelse. Det hele foregikk med all mulig kamuflasje og under stadig flyalarm. Store tyske bombefly fløy over oss i lav høyde – dog uten å kaste noen bomber. Philip Hansteens skiløperkompani bestod av fire tropper, hver på 30 mann, og en kompanistab på 15. Jeg ble plassert i 4. tropp med Hansteens bror Axel Otto som sjef. Vi skulle være noe løselig tilknyttet kompaniet og operere på egen hånd i Nordmarka for å observere eventuelle fiendtlige fremrykninger der og samtidig passe på at folk fra vårt område ikke fikk vende tilbake til Oslo og røpe styrkenes posisjon. Om kvelden den 12. april ble vi i hast sendt på lastebiler mot Stryken, hvor det var meldt om kamp. Meldingen viste seg å være feilaktig. Vi stuet oss sammen på Harestua pensjonat for natten. En falsk alarm ved 02.30 tiden om natten fikk 200 mann til å tumle søvndrukne ut for å ta imot tyskerne. Alarmen skyldtes blinkende lys fra skauen, men det var ikke tyskerne som lyste, derimot evakuerte fra Oslo som var kommet på villstrå i Nordmarka. Neste dag dro skiløpertroppen opp til Kikut, og videre frem til Blankvannsbråten på rekognosering. Imens ble Philip Hansteens kompani i hast flyttet til Grua for å forsterke de norske stillinger der. Tyskerne var underveis. For sin strålende innsats de neste døgnene ble Philip Hansteen forfremmet til kaptein, men natten til 17. 23

april falt han ved Bjørgeseter. Tyskerne hadde nå brutt igjennom. Under tilbaketrekningen nordover ble Axel Otto Hansteen tatt til fange av tyskerne ved Skrukklia. Med Sten Abels skiløperkompani trakk vi videre nordover, men lå stadig flere mil etter hovedstyrken og møtte brente gårder og sprengte bruer både i Snertingdal og Vardal. Dag etter dag slet vi oss nordover. Det var smått med mat, nesten enda verre med skikkelig natteleie og søvn, og vi var dårlig utstyrt. Det ble å gå våt på bena i tre uker. I Snertingdal hadde jeg fått fatt i en overtrekksdrakt. Jeg puttet uniformen i sekken og tok drakten på, og det resulterte temmelig snart i en kraftig forkjølelse. Mot slutten av april var vi, stadig som et etterslep etter hovedstyrken, blitt drevet opp til østre Gausdal. I de siste dagene av april og første dagene av mai satte kaptein Sten Abel inn sitt noe reduserte skiløperkompani i kampene ved Svingvold. Forkjølelsen min hadde nå utviklet seg til bronkitt og bihulebetennelse, ja den var vel allerede nå gått over i veritabel lungebetennelse uten at jeg var klar over det. Det var imidlertid mangel på folk ved Svingvold, og om jeg følte meg nokså elendig, måtte jeg dra meg frem dit for å bytte på med de stakkarene som lå der og slet. Fremdeles var jeg ganske likeglad med farer, og av en eller annen tåpelig grunn gikk jeg ofte over lysninger der man heller burde ha krøpet. En av skiløperne, jeg 24

tror det var Arne Tuft, spurte meg om jeg gikk i ørska. Jeg gjorde kanskje det. 3. mai ble videre organiserte operasjoner erklært for umulige, og vi fikk beskjed om å dra hver til vårt. Noen av guttene bestemte seg for å dra til Rjukan, hvor det fremdeles skulle være kamp. Jeg gikk med, jeg syntes det var for ille å gi seg. Riktignok skjønte jeg at noe var galt fatt med meg, men jeg håpet det ville gå over og slepte meg etter de andre i løypa. Føret var tungt og løst. På Fagerhøy traff vi mange kjente skiløpere samlet: Lars Bergendahl, Andreas Aubert blant andre. Sammen med en valdris og noen karer til gikk jeg over til Vestre Gausdal, men vi fant bygda oppgitt og dro videre mot Valdres. Om føret hadde vært ille, ble det nå verre. Vi gikk nedi til knes om dagene. Noe bedre var det om kveldene når det frøs på. Jeg var blitt bare verre, og kom gjerne frem til overnattingsstedet 3–4 timer etter de andre. Vann drakk jeg i alle bekker jeg kom over. Etter tre dager kom valdrisen og jeg frem til øystre Slidre. Nå var jeg temmelig ferdig. Vi fikk det beste stell på gården til min følgesvenn, Gudbrand Idstad i Volbu, men jeg var like trøtt og slapp tross all hvile. Etter første uken av mai fikk vi rede på at oslomannen Savabini, som hadde hytte oppe i Skammestein, skulle kjøre til Oslo. Han var hyggelig og lot meg sitte på. Om kvelden var jeg etter alle viderverdighetene tilbake på hybelen. Jeg sendte telegram hjem til Rjukan: «Alt vel» 25

og nærmest gikk overende. Fru Hox, som hadde vært sykepleierske, skjønte det var ille fatt og fikk tilkalt lege. Jeg ble omgående kjørt til Ullevål sykehus. Det var ganske riktig både alvorlig lunge- og bihulebetennelse. Overlege Sinding-Larsen fikk meg så noenlunde til live igjen, men da jeg etter noen uker ble utskrevet fra sykehuset, mente han at det ville ta minst to år før jeg kom i skikkelig fysisk form igjen. Der sto jeg så i et tyskbesatt Oslo den triste våren 1940. Det ergret en inn i sjelen å se de grønnkledde trampe trygge og seierssikre i gatene som situasjonens herrer, å se sivile tyskere smutte ut og inn av Norges storting som om det var den selvfølgeligste ting av verden, og ikke minst å se våre hjemlige nazister stikke hodene opp og yppe seg. Det ble heller dårlig bevendt med humøret. Studenterhytta og Nordmarka ga den beste avkobling fra all elendigheten – og også de rette kameratene. De første gangene jeg dro til hytta, merket jeg at krigsopplevelsene hadde satt sine spor på meg. Jeg var rett og slett blitt skauskremt – redd for å gå alene i skauen. Hadde jeg fått et slags sjokk? Jeg ble oppsatt på å bli kvitt denne skauskrekken, gikk inn for å bli dus med skauen igjen, og på de ensomme vandringene fortok det seg da også omsider. Jeg hadde heller ikke tenkt å vente i to år på å bli menneske igjen etter sykehusoppholdet, men begynte like godt med orienteringstrening. Faktisk 26

gikk det kvikkere enn jeg trodde med å komme i form igjen. Studenterhytta ble et ganske friskt jøssingreir utover sommeren og høsten. Vi levde først høyt på krigsopplevelsene, både våre egne og andres, drøftet London-nyhetene, som naturligvis alle hadde oversikt over, og noen tenkte mer og mer over dette at ute gikk krigen sin gang – den krigen vi i første omgang hadde måttet gi oss på inne i vår egen Nordmarka. Fremdeles lå de der, våpnene vi hadde gravd ned rundt om i bygdene før vi tok hjemveien fatt. Tankene flettet seg i hverandre og det begynte å ligge noe i luften.

90 mm

131 mm

25 mm

131 mm

90 mm

Med forord av Jens Stoltenberg

harald stanghelle

(Fra boken)

ISBN 978-82-419-6229-5

RAPPORT FRA «NR. 24»

GUNNAR SØNSTEBY

«Gunnar Sønstebys krigsinnsats er enestående. Det er også hans fortelling om den.»

GUNNAR SØNSTEBY

RAPPORT FRA «NR. 24»

«Sønsteby var en krigshelt – og en fredshelt, som resten av sitt liv minnet oss på at fred aldri kan tas for gitt.» jens stoltenberg