Pensjonistligaen i skatteparadis

Pensjonistligaen i skatteparadis

Catharina Ingelman-Sundberg

Pensjonistligaen i skatteparadis Oversatt av Hege Frydenlund, mno

Originaltittel: Rån och inga visor Copyright © originalutgave Catharina Ingelman-Sundberg 2016 Utgivelse i henhold til avtale med Grand Agency Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke as 2017 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa Design Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 10,6/16 pkt. Warnock Pro 1. opplag 2017 isbn: 978-82-419-1296-2 Oversatt av Hege Frydenlund, mno Tidligere utgivelser på norsk Svindel og multelikør 2013 Ran og rullator 2015 Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Bankran er jo rene speeden!

Märtha, 79 ür

Prolog

Den gamle damen satte champagneflasken til kjøling og lukket kjøleskapsdøren. Det var alltid hyggelig å feire etter et bankran, men da måtte champagnen være kald.

Märtha Anderson nynnet litt for seg selv mens hun satte frem brett, fem høye champagneglass og noe å bite i på kjøkkenbordet.

Så gikk hun inn på soverommet for å gjøre seg i stand til nattens eventyr. Mens hun kledde på seg, gikk hun gjennom planen i hodet en siste gang. Om nøyaktig to timer skulle Pensjonistligaen slå til igjen, med sin mest avanserte forbrytelse hittil. Hun rasket med seg nøklene på entrébordet og gikk ut i mørket.

7

1

Det var ingen som reagerte da søppelbilen stoppet utenfor banken. Heller ikke da avfallssuget ble foldet ut og koblet til søppelsjakten. Klokken var halv fem om morgenen, og ingen av dem som beveget seg ute i Stockholms gater på den tiden av døgnet, interesserte seg for søppel. Bortsett fra Pensjonistligaen. Et lyn lyste opp himmelen, og de fem pensjonistene så fornøyd på hverandre. De hadde ventet på tordenværet.

«Ja vel», sa Märtha og så opp på den store bankbygningen.

«Bankene liker ikke at folk tar ut penger. Men nå skal de sannelig min hatt få noe å tenke på!»

Hun fingret med kontrollpanelet til avfallssuget og kikket ut gjennom frontruten. Søppelbilen kunne ta ti tonn. Det ville bli god plass til innholdet i bankhvelvet. Nå gjaldt det bare å få alt sammen ned i bilen.

«Ok, her har dere løsansiktene deres», sa Märtha og delte ut en skjeggete Pavarotti-maske til Lynet, en flirende Elton John til Riva og en glattbarbert Brad Pitt til Stinas sønn Anders. «Ut med dere, og lykke til!»

«Jeg, da?» innvendte Anna-Greta og strakte seg etter den smilende Margaret Thatcher-masken av lateks.

«Ja visst, ja», mumlet Märtha og rakte henne masken.

De vordende forbryterne satte på seg løsansiktene, gikk ut av bilen og inntok posisjonene sine ute på gaten, mens Märtha og Stina ble sittende. Alt var klart til aksjon.

8

pensjonistligaen i skatteparadis

Nede på fortauet klappet Lynet fornøyd på røret inn til søppelrommet, rettet på arbeidstøyet med logoen smart renovasjon på brystet og gikk mot døren. Den betydelig yngre Anders fra samme firma kom etter med to søppelkasser, og de andre ventet en stund før de også slo følge. Riva hadde tørkleet sitt rundt halsen, og kollegaen Anna-Greta, med bredbremmet filthatt på hodet, støttet seg for syns skyld på stokken sin. (Den var for øvrig fortsatt litt bøyd etter den gangen hun hadde hatt den med seg i dampbadstuen på Grand Hotel. Men det var yndlingsstokken hennes.) De sammensvorne så opp mot himmelen. Mørke tunge skyer, et gnistrende lysskjær og noen første regndråper. Det så lovende ut.

Et grått regn begynte så smått å falle, og bygningene ble til mørke silhuetter i halvmørket. Ikke mange kunne se skikkelsene som beveget seg på gaten, langt mindre identifisere dem.

Det passet dem bra. Lynet tastet inn dørkoden og holdt på gentlemansmaner opp døren for de andre.

«Ikke glem å være stille. Det ligger folk og sover noen etasjer lenger opp», formante han.

«Ja da, vi skal være kjempestille», sa Anna-Greta med tordenstemmen sin. Som vanlig hadde hun ikke høreapparatet på seg.

Pensjonistgjengen snek seg raskt inn gjennom døren, mens Anders, som trillet de spesialproduserte søppelkassene av forsterket, ultralett isopor, hang litt etter. Märtha hadde insistert på lette søppelkasser siden de sammenleggbare stigene, verktøyet og det øvrige utstyret deres var forholdsvis tungt. For en skurk i åttiårsalderen gjaldt det å spare på kreftene.

De brydde seg ikke om banklokalet på gateplan, men tok heisen opp til personalinngangen i etasjen over. Gjengen hadde studert tegningene av bygningen og visste at hvis de skulle bryte 9

catharina ingelman-sundberg

seg inn i bankhvelvet på den tradisjonelle måten, måtte de forsere halvmetertykke dører. Bare låsboltene var tykkere enn de tykkeste telefonstolper. Da var det bedre å konsentrere seg om gulvet i etasjen over, som var av furu og isolert med gipsplater og sponplater.

«En simpel konstruksjon som den der kan man forsere bare ved å nyse», som Märtha hadde sagt da de planla kuppet. «Sponplater og gipsplater, jøye meg, for noe søppel!»

Som et ledd i forberedelsene hadde hun vært inne i banken og diskutert pengeplasseringer, og da hadde hun sørget for å rose bankmannen for det elegante gulvet. Og så hadde hun selvfølgelig spurt om hvordan det var konstruert, og hvor man kunne få tak i et makent, for hun ville ha et minst like fint gulv i leiligheten sin. Ja, som ved enhver forbrytelse var det viktig med god planlegging.

Lynet kjente en svettedråpe på haken. Arbeidsklærne var for varme. En Pavarotti-maske av lateks var uten tvil en god måte å villede politiet på, men den var samtidig klebrigere enn den seigeste karamell. Rivas Elton John-forkledning virket overhodet ikke like ubehagelig, og Anna-Greta så rent ut til å trives som Margaret Thatcher. Selv om en forhenværende statsminister neppe hadde for vane å gå rundt i arbeidstøy som det sto smart renovasjon på.

«Her er det!»

Lynet så seg rundt, trakk pusten dypt og dirket raskt opp låsen til personalinngangen. Så åpnet han døren forsiktig, gikk raskt bort til alarmen og kortsluttet strømmen. De andre fulgte etter, og vel innenfor døren tente de de små diodelyktene sine og lot lyskjeglene sveipe gjennom rommet. Mørke mursteinsvegger, nylagt gulv, noen bokhyller, stoler og et møtebord midt på gulvet.

10

pensjonistligaen i skatteparadis

Det så ut som en helt alminnelig arbeidsplass – bare at den lå over et bankhvelv som inneholdt minst ti millioner kroner.

Lynet dro til seg den ene søppelkassen og fisket opp stikksag, drill, hammer og en blå og en rosa liten gris han hadde fått av Swedbank. Det var sparebøsser som helst ikke skulle ristes på, siden de for øyeblikket ikke inneholdt penger, men krutt. Lynet, som hadde lang erfaring som ingeniør og oppfinner, hadde ment at tolvtoms fyrverkeribomber med svartkrutt burde gjøre jobben enklere, og uten at Märtha visste om det, hadde han spritet dem litt ekstra opp. Spesielt den rosa bøssen hadde en virkelig solid ladning.

«Så var det stigene», sa Lynet og klødde seg under Pavarottiskjegget. Anders løftet dem opp av søppelkasse nummer to, fomlet litt i halvmørket, men fikk til slutt satt sammen delene.

Lynet trakk pusten dypt igjen og sa: «Da, mine venner, er det bare å lage hull i gulvet.»

Drill og stikksag kom frem, og Lynet, Riva og Anders skred til verket. Anders hadde for øvrig valgt Brad Pitt-masken fordi han ikke ville se like gammel ut som de andre, og det angret han på nå. Den satt så tett at han nesten ikke fikk puste.

I det svake blekblå lyset fra diodelyktene greide mannfolkene å bore flere hull og deretter utvide dem med stikksagen. Etterpå var tiden kommet for sparegrisene. Lynet svettet så voldsomt at han en kort stund var engstelig for å besvime på grunn av dehydrering, for vannflaske hadde han ikke med seg. Dehydrering i en bank, hvem tenker på noe sånt?

Märtha så opp mot gavlveggen på bygningen der de utkledde vennene hadde gått inn. Bare hun og Stina var igjen i bilen. Lynet skulle gi tegn når de hadde kommet seg inn i hvelvet og fått laget hull 11

catharina ingelman-sundberg

i muren til søppelsjakten. Og da gjaldt det å være beredt. På med avfallssuget og bånn gass … Märtha prøvde å huske plantegningen.

Lynet og de andre ville nok bruke en god stund på å få boret hullene i gulvet og så kanskje enda en halvtime på å komme seg gjennom veggen mellom hvelvet og søppelsjakten. Forutsatt at det ikke skjedde noe uventet. De hadde valgt en av Stockholms aller største banker med mest kontanter. For nå dreide det seg om store brekk hvis de skulle greie å skaffe nok penger til alle som trengte støtte.

Og her burde det være mye å hente. Det hadde nemlig ikke vært mulig å finne alle opplysningene om bygningen i dataregisteret fordi plantegningene av leilighetene som befant seg over bankkontoret, var fjernet av sikkerhetsgrunner. Men da hadde Märtha begynt å gråte på Byarkivet og hulkende fortalt om det viktige bygningshistoriske forskningsprosjektet sitt. Hun skulle jo skrive bygårdens historie, det skulle bli livsverket hennes. Da først ga arkivaren seg, og Märtha fikk tilgang til noen gamle mikrofilmer av bygningen.

Hun fniste for seg selv og lekte med fingrene på styrespaken.

Det hun nå ikke visste om lagerrommene, trappeoppgangen, søppelsjakten og det elektriske anlegget inne i banken, var ikke verdt å vite. Hun visste til og med hvor tykke gulvene og veggene var … Hun kikket opp mot banken igjen. Så lang tid de brukte der oppe. Bare ikke noe hadde gått galt.

«Har dere sett! Femti centimeter tykt, akkurat som Märtha sa», nikket Riva med et blikk på borehullene i gulvet.

Lynet la fra seg stikksagen.

«Ok, ned med sparegrisene!»

«Her er sparepengene», sa Anna-Greta og rakte dem til ham.

«Flaks at vi ikke laget hullet til søppelsjakten først. Da hadde det luktet dritt», sa Riva.

12

pensjonistligaen i skatteparadis

«Jo, men penger lukter de også», mumlet Anders. «Tenk på alle bestikkelsene …»

Lynet puttet sparegrisene ned i de to hullene og trakk seg tilbake.

«Hysj. I med øreproppene og søk dekning», ropte han og vinket de andre med seg inn på bankdirektørens kontor et stykke unna. Han hadde ikke lunte og lighter, men hadde bestemt seg for å avfyre sprengladningene elektronisk. «Ørepropper!? Har du noen gang prøvd å sette inn ørepropper i en lateksmaske av Elton John», brummet Riva.

«Miss igjen», mumlet Lynet, lukket øynene og trykket på utløseren.

Märtha kastet et urolig blikk mot etasjen over banken. Innimellom kunne hun se en svak lysstripe i et av vinduene, men det var alt. Noe måtte ha gått galt.

«Vent her, Stina. Jeg kommer straks», sa hun og gled ned fra setet.

«Nei, stopp», protesterte venninnen, som hadde på seg maskulint arbeidstøy og skyggelue som var trukket langt ned i pannen. «Jeg klarer ikke å manøvrere avfallssuget alene.»

«Men jeg kommer straks tilbake, skal bare sjekke at alt er i orden.» Märtha strøk henne beroligende over hånden. «Du trengs her så lenge.»

Stina flakket engstelig med blikket, og Märtha klappet henne for sikkerhets skyld på kinnet også. Bare hun kunne holde seg rolig. Stina bekymret seg alltid unødig.

«Kommer straks», gjentok Märtha, åpnet døren og slapp seg ned på gaten. Hun så seg rundt, kunne ikke se noen, gikk bort til døren og tastet inn koden. Så gikk hun opp trappen og stoppet 13

catharina ingelman-sundberg

utenfor personalinngangen. Alt var stille. Ikke engang stemmen til Anna-Greta hørtes innenfra. Märtha kjente på håndtaket, trykket det ned og gikk inn. Herregud, hva gjør Pavarotti her, er ikke han død? rakk hun å tenke før hun husket at det var lateksmasken til Lynet.

«Jeg tok ikke sjansen på å bruke for mye krutt. Det sa bare ‘pjuuit’!» mumlet Lynet. «Du sa at ladningen ikke måtte være sterkere enn et nyttårsfyrverkeri», unnskyldte han seg og pekte på gulvet, der det bare var noen svimerker rundt borehullene.

«Jeg mente et stort nyttårsfyrverkeri», sa Märtha.

«Sånn å forstå», svarte Lynet og tok opp flere sparegriser av søppelkassen. «Nå skal jeg vise dere. Søk dekning!»

Hadde ikke Pavarotti-masken vært så stiv, kunne de sett Lynet smile, men gummien hadde det samme latekssmilet som tidligere, og ingen oppdaget Lynets fornøyde glis. Seniorene trakk seg tilbake og huket seg ned bak tunge eikebord og dataskjermer.

Det gikk noen sekunder, og så braket det løs.

«Fytterakkern!» hostet en nedstøvet Elton John på Göteborgdialekt da murpuss, planker, gulvbord og gips raste sammen i en støvsky.

«Ikke dårlig!» ropte Anders bak Brad Pitt-masken. Han ristet litt murpuss ut av gummihåret og prøvde å kvele et nys.

«Ja, oi sann, oi sann, den satt!» vrinsket Anna-Greta så høyt at Margaret Thatcher-masken holdt på å falle av.

Märtha sa ingenting. Hjertet banket så hardt at hun nesten ikke klarte å puste. Lynet hadde lovet at han ikke skulle bruke for sterk ladning, men denne måtte ha hørtes i hele huset.

«Vi må skynde oss», fikk hun frem og krabbet bort til kanten av hullet. Virkningen av eksplosjonen hadde vært ubarmhjertig og flerret opp gulvet så de kunne se rett ned i bankhvelvet.

14

pensjonistligaen i skatteparadis

Og ikke nok med det. Bankboksene var blitt skadet, og dørene hang og dinglet på skjeve hengsler. Papirer, smykker og til og med gullbarrer lå hulter til bulter blant gipsrester og mørtel på gulvet i hvelvet.

«Hit med stigene», befalte Lynet og vinket til seg Anders.

Sønnen til Stina var deres private hjemmehjelp, og han pleide å ta de tyngste løftene når Pensjonistligaen slo til. Nå ordnet han med stigene så gjengen kunne komme seg ned i hvelvet. De klatret ned og så seg rundt. Alt så fint ut, bortsett fra det viktigste.

Mursteinsveggen mot søppelsjakten var fortsatt like hel.

«Da fyrer jeg av en omgang til», foreslo Lynet.

«Nei, vent!» sa Märtha, gikk bort til veggen og kjente med tommelen langs tapetet. «Akkurat som jeg trodde. Gården ble renovert på nittensekstitallet, og den gangen kunne ikke entreprenørene noen verdens ting. Ikke nok med at gulv og tak og vegger mugnet, men se her!» Hun rev løs en bit av tapetet så pussen drysset ned. «Fugene smuldrer opp. De ser fine ut på overflaten, men inni er de som strøsukker. Det var mange som blandet betong i brakkvann. Så her trengs det ikke dynamitt. Det …»

«Forelese kan du gjøre siden. Akkurat nå raner vi en bank», mumlet Riva.

«Ja, men det er bare for at dere skal forstå», insisterte Märtha.

«Det er bare å hakke løs fugene og ta ut mursteinene, så kommer vi rett inn til søppelsjakten. Kom igjen nå. Jeg må tilbake til bilen.» Og med de ordene skyndte hun seg opp stigen og inn på bankdirektørens kontor og snek seg forsiktig ut gjennom døren.

Nede i bankhvelvet fortsatte resten av ligaen å jobbe. Med den spisse geologhammeren hakket Anna-Greta i stykker fugene med full kraft mens hun gnålte på en liten vise som steinhuggerne 15

catharina ingelman-sundberg

i Bohuslän hadde pleid å synge før i tiden. Som tidligere bankansatt oppførte hun seg merkelig løssluppent. Tiden utenfor aldershjemmet hadde unektelig gjort henne godt.

«Jeg har litt mer krutt på lur», huiet Lynet dyvåt under Pavarotti-masken og famlet på bunnen av søppelkassen. Triumferende holdt han opp to sparegriser til, lyseblå denne gangen.

«Dere aner ikke hvor mye sprengkraft det er i disse her!»

Da Märtha kom ut på gaten igjen, var det tilsynelatende like øde og stille som før. En enslig nattevandrer kom gående rundt hjørnet, og et stykke unna skimtet hun en bil. Hun myste litt og tok et skritt bakover. Men oi da, en politibil! Den kom kjørende bortover Fleminggatan, men stoppet ikke – i stedet svingte den inn på Sankt Eriksgatan og forsvant. Märtha trakk pusten og slapp luften sakte ut igjen. Best å raske på før de begynner å få mistanke om noe, tenkte hun. Søppelbilen har kanskje ikke passert eu-kontrollen, eller så er det sikkert en eller annen ny forskrift som politiet må sjekke.

Hun så ned på de grønne arbeidsklærne med refleks og skulle ønske hun hadde hatt på seg noe litt mer elegant enn søppeluniformen. Hvorfor hadde hun ikke valgt noe mer diskré? Det angret hun på nå, og da hun satte seg ved siden av Stina i søppelbilen igjen, var hun fryktelig misfornøyd med seg selv. Venninnen så uttrykket til Märtha og holdt trøstende frem en pose med Jungelbrøl.

Stina visste at Märtha elsket søtsaker, selv om hun prøvde å skjerpe seg til hverdags. Men under ekstraordinære omstendigheter, som for eksempel et bankran, pleide hun å unne seg litt ekstra.

«Takk», sa Märtha og tok en håndfull. Og så raskt en neve til. Stina skottet bort på henne.

«Problemer?»

16

pensjonistligaen i skatteparadis

«Går litt langsommere å rane når man er gammel», svarte Märtha. «De hadde ikke engang kommet seg gjennom mursteinsveggen.»

«Det mener du ikke … Men, åh, kjære vene!» Stemmen til Stina gikk opp i falsett.

Det flammet liksom opp i etasjen over banken, og støvskyer kom svevende mot vinduene. «Åh, nei! Lynet har fyrt opp en sparegris til», sa Märtha og satte i gang avfallssuget. «Nå haster det.»

Hun skjøv spaken fremover, og suget startet.

«Sånn, ja, det var det», sa Lynet og slapp den siste steinen ned på toppen av mursteinshaugen. «Det holdt med én sparegris til.»

Han feide bort noen lyseblå plastrester og bøyde seg frem mot søppelsjakten. En sur stank av gammelt avfall og søppel trengte inn under masken og ut i rommet. «Nå må vi stå på, dere. Nå haster det. Ta i det remmer og tøy kan holde!»

«Men det lukter pyton», klaget Riva.

«Penger kommer ikke fra himmelen. De må tjenes på jorden. Stå på nå!» oppfordret Anna-Greta bak Margaret Thatchermasken.

«Ja, ja, ikke mas!» lød det fra de andre, og så begynte Pavarotti og Elton John å skyve verdisakene ned i søppelsjakten i en voldsom fart, godt hjulpet av oppmuntrende tilrop fra Brad Pitt. Smykker, gull og sedler for ned i det moderne søppelsystemet med stor schwung. Det bare suste av sted, og alle skjønte at Märtha presset avfallssuget til det ytterste.

Tre gullkjeder, fem gullbarrer og tre hundre tusen svenske kroner rakk Anna-Greta å summere før hun tok seg i å telle. Hun trengte jo ikke det; hun var ikke ansatt i banken lenger.

17

catharina ingelman-sundberg

De arbeidet hardt, og alle i pensjonistgjengen peste urovekkende. Å jobbe bak lateksmasker var ekstra tungt, og ingen turte å ta dem av seg. Det var jo overvåkningskameraer der.

«Bare litt til», maste Lynet og tok i litt ekstra. Haugene med verdisaker ble – gudskjelov – stadig mindre, og nedenfra søppelsjakten hørtes en hyggelig slurpelyd. Det var ikke mye igjen nå.

Lynet så hvordan sedler, papirer og smykker ble sugd ned mot søppelrommet, og da han hørte et skikkelig høyt slafs, tok han seg i å lure på hvor mange millioner de hadde skyflet ned. Bare ikke de som bor i gården, våkner og kaster ut søppelet sitt, for da ligger vi dårlig an, rakk han å tenke før en stor plastpose med sedler plutselig ble sugd inn mot søppelsjakten, satte seg fast og tettet igjen åpningen.

«Det der ordner jeg», sa Anna-Greta raskt, og før noen rakk å stoppe henne, dyttet hun posen ned med stokken sin. Men bevegelsen var så kraftig at ikke bare plastposen, men også stokken for av sted.

«Nei, men kjære vene, da», utbrøt hun forskrekket da stokken for klaprende nedover mot søppelrommet så flisene føk. «Det der får nok naboene til å våkne. Best vi tenker på refrenget.»

«Refrenget? Du snakker om refreng!? Her er det fengselsstraff som gjelder, skjønner du det?» hveste Riva bak det stive lateksgliset. Han rakk knapt å avslutte setningen før han tidde brått. Ute fra trappeoppgangen hørtes søvndrukne stemmer, fulgt av rop og skrik.

I den store, iøynefallende søppelbilen merket Märtha at det begynte å hoste urovekkende i avfallssuget samtidig som det ble tent lys i etasjene over banken.

18

pensjonistligaen i skatteparadis

«Oi sann! Best vi drar. Vi har allerede en haug med millioner», sa hun med munnen full av Jungelbrøl. Hun strakte seg etter mer, men bevegelsen var så brå at posen falt på gulvet.

«Jeg tar den opp», sa Stina beredvillig og kastet seg frem, men havnet med magen oppå kontrollpanelet. Da lød det et brøl fra avfallssuget.

«Hva var det der? En tung pengesekk?» sa Märtha.

«Jeg tror kanskje at jeg …», mumlet Stina.

«Best jeg gir full gass», sa Märtha, dro til seg kontrollpanelet og kjørte spaken i bånn.

«Nei, nei», skrek Stina i panikk, for hun hadde støtt borti knappen så den hadde havnet i revers. De stjålne verdisakene deres holdt i full fart på å bli sugd opp til banken igjen.

I bankhvelvet var pensjonistgjengen på vei opp stigen da det plutselig hørtes ut som når vannet har vært avstengt i en leilighet og så plutselig blir skrudd på igjen. Det hostet, banket og raslet i røret, og så kom det et kjempestort puff av gammelt søppel, fulgt av gips, spon og murpuss. Snart fløy sedler, brosjer, testamenter og gullarmbånd som prosjektiler inn i bankhvelvet igjen, og aller sist kom et gullkjede og Anna-Gretas bøyde stokk.

«Men kjære deg, Märtha! Skru av, skru av!» okket Lynet seg mens han og Anders i fellesskap prøvde å velte møtebordet opp mot åpningen for å stoppe suget.

«Kjære vene, stokken min», sukket Anna-Greta og pirket sørgmodig borti håndtaket, som hadde fått seg en smell. En stor flis var borte.

Da lød det et nytt, merkelig brøl, fulgt av en langtrukken svisjelyd. Så ble det stille. Märtha hadde tydeligvis skrudd av suget.

19

catharina ingelman-sundberg

Men like etter brummet det i gang igjen, lyden økte i styrke, og så ble alt sammen sugd tilbake i søppelsjakten. Og nå trengte også andre lyder seg gjennom. Politisirener. Og de var rett i nærheten.

Nede på gaten ble det urolig inne i søppelbilen.

«Det virker som naboene har ringt etter politiet», konstaterte Stina.

«Ja, herregud, det er nok best vi kjører», sa Märtha stresset og klarte nesten ikke å vente til det siste var sugd opp. Så satte hun bilen raskt i revers.

«Men, kjære deg! Ikke glem avfallssuget», protesterte Stina, kastet seg frem og satte foten på bremsen.

«Kjære vene, da, det er jammen mye å tenke på nå for tiden», mumlet Märtha og rødmet lett. «Det er så lett å glemme, mener jeg.»

«Hjelp, nå kan jeg se politibilen», avbrøt Stina.

«Kommer de, så sier jeg at vi har fått problemer med mat i avfallssuget», sa Märtha og brettet ut en gammel, klissete pizzakartong. «Sånne ting pleier alltid å tette igjen suget.»

«Du tenker da på alt også!»

«Når jeg ikke glemmer, så …»

«Men fy søren, som det lukter», sa Stina.

«Dette er jo ikke en taxi, vet du, det er en søppelbil», svarte Märtha.

Nede i bankhvelvet hørte pensjonistgjengen politisirenene, sjekket at de ikke hadde glemt noe, og skyndte seg tilbake til møterommet. Der børstet de raskt av hverandre det verste støvet før de gikk så rolig og fattet de greide, ut i trappeoppgangen og ned på gaten med søppelkassene mellom seg. En fyllik som passerte utenfor banken, kvapp til da han så Brad Pitt, Elton John 20

pensjonistligaen i skatteparadis

og Pavarotti bærende på to søppelkasser, tett fulgt av Margaret Thatcher. Han gned seg i øynene. Det var aldri lurt å drikke likør.

Likører kunne inneholde hva som helst.

Politibilen nærmet seg hjørnet av Sankt Eriksgatan og Fleminggatan og saktnet farten utenfor banken samtidig som det begynte å regne enda mer. Sidevinduet gled ned.

«Hallo der!»

Riva og Anders hørte politibilen bak seg, men lot som ingenting og koblet kjapt løs avfallssuget så nonsjalant de bare klarte. For syns skyld plukket de også opp en ølboks og noen klissete servietter fra McDonald’s og slengte det i søppelkassene.

Samtidig trykket Märtha på kontrollpanelet så suget foldet seg sammen og havnet i hvilestilling før den hydrauliske armen løftet søppelkassene på plass. Hun famlet med hendene etter plastposen med nødløsningen og da – akkurat da – åpnet himmelens sluser seg, og regnet gikk over til skybrudd. Politimennene, som hadde vært på vei ut av bilen, bråstoppet og rullet raskt opp ruten igjen.

Lynet og Riva gikk bort til søppelbilen og banket på døren på førersiden.

«Alt klart!» sa Lynet, åpnet døren og satte seg inn. Så tok de andre plass på det provisoriske baksetet. Det var trangt og hadde krevd både sveisejobb og mye tankevirksomhet. Men i stedet for to biler ville de bare ha én. Det var alltid en større risiko forbundet med å flykte i to biler.

«Det virker som vi har fått med oss noe virkelig illeluktende søppel», sa Riva misfornøyd. Han snuste i luften og knep hardt rundt Elton John-nesen.

«Det stemmer», sa Märtha. «Som søppelbilsjåfør kan man ikke være overbevisende nok, så jeg tok med dette i tilfelle politiet 21

catharina ingelman-sundberg

skulle bli for nærgående.» Og så knyttet hun opp plastposen med de åpnede surstrømmingsboksene og sveivet ned bilruten. «Hold dere for nesen. Nå kjører vi!»

Med en kraftig dreiing på rattet svingte hun ut i gaten, ga gass og kjørte tett forbi politibilen før hun rolig og verdig fortsatte bortover Sankt Eriksgatan. Politimennene, som akkurat hadde sveivet ned ruten, sveivet den stønnende opp igjen, og det tok en god stund før de hadde fått summet seg nok til å skynde seg inn i banken med våpnene trukket.

«Vet dere hvorfor norske søppelbiler kjører så fort?» sa Märtha med hendene hardt rundt rattet, i et forsøk på å lette den spente stemningen i bilen.

«Fordi de er redde for å bli ranet», kom det unisont fra baksetet. Og så fniste alle sammen idet de tok av mot Roslagstull og videre ut mot Djursholm. I søppelrommet på bilen var det minst ti, om ikke femten millioner til fattige som hadde behov for en lysere tilværelse. Men egentlig burde Pensjonistligaen skaffe noen hundre millioner til for å kunne realisere Märthas store drøm: et sted der gamle seniorer kunne omgås, more seg og nyte livet, ja, et sted fullt av trivsel og hygge. Som en gammeldags småby der alle hadde det godt, men med et mer moderne navn, Vintagebyen eller Gledesbyen, kanskje? Eller hvorfor ikke Panterbo?