Page 1


parfymeorgelet


Margit Walsø

parfymeorgelet


Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Stian Hole Forfatterportrett: © Christian Elgvin Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15,5 pkt. Sabon 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1632-8 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.


til laura og regine


toppnote


Den lange rekken av sølvskimrende vogner gled lydløst langs kysten fra Nice. Fjellene reiste seg i det fjerne. Toget stoppet i småbyer med torg og palmer, dro videre. Grønn vegetasjon over kupert landskap til den ene siden, steinete strender og hav på den andre. Der ute førte den salte havbrisen det lille frøet høyt opp i luften, før vinden igjen dabbet av og det dalte i store rundkast nedover. De blå vannmassene truet med å sluke det, men så tok vinden ny fart, og frøet unnslapp så vidt bølgene og ble virvlet opp igjen. Kanskje vinden hadde rykket det løs fra en busk med saftige, mørkegrønne blader, en vaiende blomsterstilk, eller kanskje et tre med kraftig rotsystem, og feid det opp og ut fra land over det blå Middelhavet. Et uanselig frø, et fjon uten retning, men med et mønster risset inn bak skallet. Frøet bar framtiden i seg, og plantens duft lå i kim i det. Kanskje ville frøet møte nytt land og legge seg i kalkholdig jord, eller det ville forsvinne i havet og bli slukt av en skapning i dypet. Men hver gang det kom farlig nær vannflaten, klarte det seg. Frøet nærmet seg stripen av andre farger. Gult, sand, svakt grønt. Høyest oppe i det luftige var det herlig å være, 9


sveve av gårde, som om ingenting var før og etter, alt var her. Men det bar innover og nedover nå, mot kysten som dannet en endelig kant for landskapet som hevet seg opp mot fjellene bak. Der havet gravde seg inn i en bukt, lå en rekke av hus, med vinduene vendt mot vannet og himmelen som om de aldri kunne slutte å se den veien. Nærmere land avtok vinden, men det var fortsatt nok til å holde det gående, bare i en annen bevegelse, krappere, villere, enda mer overlatt til naturens påfunn. Toget fløytet, og frøet ble trukket mot det og drevet med av dragsuget langs rekken av vogner, før det i et rundkast slapp inn gjennom et åpent vindu rett før toget forsvant inn i en tunnel. Det var først mørkt, men så kom toget ut i sola og den lyse dagen igjen. Den vedvarende oppdriften var borte, og luftmassene var ikke lenger enige om hvilken vei de ville. Frøet skjente bratt hit og dit i en skålform inne i kupeen, nedover, fram og tilbake og landet stille i en åpen hånd. Ingrids. Hun strakte bena fram, hoven i føttene etter timer på tog. Varmen i kupeen hadde begynt å merkes nå midt på dagen. Hun dro fingrene gjennom det lange håret, og luftet nakken. Den søte muskcolognen hun hadde tatt på om morgenen, var for lengst borte. For en stund siden hadde hun gått ut på toalettet og tatt av den varme strømpebuksa. De hvite leggene ble så nakne, hun angret litt, og grudde seg til hun måtte klemme på seg skoene. Skjørtet hadde fått noen flekker som hun ikke greide å gni av, og hun dro det fram over knærne. Hun vendte ansiktet mot det åpne vinduet, og kjente salt havluft strømme inn. 10


Lys som hun var, skilte hun seg ut i kupeen. De andre så ut som om de visste hva de skulle. De var på vei hjem eller til noen de kjente godt, kanskje familie. Ingrid så ut. Fortsatt fulgte toget kysten, og det vide, blå havet dro blikket hennes langt utover. Ute i horisonten møttes vann og himmel i et snorrett mørkeblått bånd. Ennå var det litt tid til hun måtte ta fatt, finne ut av alle ting. Helst ville hun bli i denne kupeen for alltid, krype sammen som et barn og få lagt et teppe over seg når natta kom. Fra Oppdal til Oslo hadde hun tenkt at det var en tabbe å dra. I Oslo vurderte hun alvorlig å snu, men da hun kom til København, innså hun at hun var på vei for alvor. Etter en natt sørover fra Paris, gikk hun av toget i Nice, og fikk se havet. Hun stoppet ikke opp, tok ikke sjansen på å begynne å angre, men gikk rett over på lokaltoget videre. Det var ingen vei tilbake. Hun bladde opp den første siden i notatboka hun hadde kjøpt en av de siste dagene i Trondheim, og leste de første og foreløpig eneste linjene hun hadde skrevet i et blaff av naiv og overmodig optimisme: Om å reise. Nå drar jeg. Toget glir ut fra Østbanen i Oslo. Jeg er på vei. Jeg er på vei ut i det ukjente, og ingen skal stoppe meg. Denne reisen må bli til noe bra. Toget svingte innover i landet. De karrige skrentene på kysten ble forsiktig avløst av grønne bakker og mer variert landskap. Så begynte toget å klatre oppover, og de dro forbi åser og marker, og langt der framme så hun blånende fjell 11


mot himmelen. Hun hadde en følelse av den ulyst som kommer når en står overfor noe som en lenge har ønsket seg, men som virker skremmende når muligheten først er der. Den store kofferten var tung å få ned fra hyllen, og landet med et lite dunk. Ripene i det gylne skinnet var fra farens reiser for over tjue år siden. En bred skinnreim var slått rundt kofferten som et belte. En kunne høre det skrangle der inne, som om en mengde ting lå for løst mellom klærne og nå hadde havnet på bunnen. Hun skulle ha pakket bedre. Av klærne var noe nytt siden hun hadde begynt å arbeide, og noe hadde hun brukt lenge. Moren hadde kommet med nye klær til reisen. En lilla ermeløs kjole med hvite felter i sidene, og et skjørt med volang og mønstret med store roser, som en ikke skulle tro var kjøpt i 1970, men heller var fra morens ungdomstid. Det passet ikke til den nye veska i gyllent kjernelær, og Ingrid hadde sett at ingenting av det kunne brukes. Ermeløse kjoler var uaktuelt, og det burde moren ha visst. Et blått skjørt kunne gå. Den hvite kjolen var grei, men hun likte ikke lyse farger. Noen vide bluser med knepping foran, en håpløs en med blonder og rysjer. Ingrid hadde kjøpt en ny dongeribukse med sleng, trang og stiv i stoffet, men den ville utvide seg, hadde de sagt. Småtingene hennes innimellom klærne; en hjerteformet lakkeske med små blomster malt på lokket, smykkeskrinet i svart skinn, to blå glasskatter. Den rosafargede stasjonsbygningen lå badet i middagssola, et lite hus, som en rektangulær eske plassert på en flate. 12


Hun kom ut i midtgangen og slepte kofferten med seg ned på perrongen. Noen by kunne hun ikke se. Kåpa var for varm. Hjemme var det den tiden på året da vinteren ikke vil slippe taket. Hun tok den av seg. Perrongen, som var livlig med det samme hun gikk av toget, ble raskt tømt for folk. Folk gikk målrettet ut av stasjonsbygningen. Ingrid fulgte strømmen, prøvde å se ut som om hun visste hvor hun skulle. Men hun var ikke lenger en i mengden på toget, og nølte. Vegg i vegg med ankomsthallen lå en kafé, og hun gikk inn der. I det store høyloftede rommet føltes det som om stasjonsbygningen var større enn sett fra utsiden. En syrlig lukt nådde henne, som om noen nettopp hadde åpnet en pose kaffe og holdt den opp under nesen hennes. Borte ved den høye baren var en kvinne opptatt med å pusse ståldisken med en klut. Hun stirret ned og gned med store sirkelbevegelser. Ingrid tok helst ikke initiativ til samtaler med mennesker hun ikke kjente, på vakt overfor alle spørsmål om hva hun drev med, eller hva hun skulle. Alle forsøk på å svare hørtes som små løgner i hennes egne ører. Hun lurte på om hun ville begynne å tro det selv, bare hun fortsatte slik. Hun sto en stund, kremtet, og endelig hevet kvinnen blikket og så spørrende på henne. Ingrid kunne snakke fransk, men ordene hadde ikke kommet fram i munnen ennå. De lå oppe i hodet, gjemt unna i en skuff som ikke lett lot seg åpne. Ingrid nikket mot kaffemaskinen. Kvinnen la kluten vekk og snudde seg mot en maskin. Skrudde på en hendel, fylte en beholder med kaffe, presset ned, skrudde på og satte en liten kopp under. Raske bevegelser. Hun 13


fikk koppen på disken med et lite smell, med en liten kjeks plassert på asjetten. Ingrid kjente seg som et barn som var sendt ut på ærend, da hun tok fram notatboka. På innsiden av permen, som hun nå holdt fram for kafévertinnen, hadde hun skrevet navnet på hotellet. Hun måtte snart slutte å oppføre seg som om hun var stum. Kvinnen rynket brynene og holdt notatboka mellom lange, benete fingre. Vakre, og vant til å arbeide raskt, tenkte Ingrid. Tanten, morens søster, hadde en gang kommentert med en liten latter at Ingrid hadde tykke fingre. Hun hadde ikke likt hendene sine før heller, men fra da av holdt hun dem skjult så godt det lot seg gjøre. Det var sant at de var myke og litt runde. Med pekefingeren tegnet kafévertinnen den ruten hun kunne følge til hotellet, som lå øverst i byen. Det måtte være fint der oppe, å kunne se utover den frodige dalen. Ingrid takket og drakk opp kaffen. Da hun ville betale, ristet kvinnen på hodet. Ingrid forlot kafeen og tok den smale bilveien som dreide oppover. Den fulgte et steingjerde og førte gjennom en treklynge. Når hun snudde seg og så nedover, så hun oppdyrkede felter med rekker av trær og busker. Men her hun gikk, ble bebyggelsen tettere, for hun var på vei mot sentrum i Grasse. Hun kom inn mellom større murhus i sandfarger, gul oker, brent siena og blek rødt. Veien tok en ny sving oppover, og hun fikk øye på en lang trapp som snodde seg bratt inn mellom husene. Hun tok sjansen på at den ville lede henne til byens hjerte. Den lange togreisen 14


satt i leggene nå. De kjentes tunge, kraftløse, og det var nesten umulig å gå fort oppover. Et ungt par kom småløpende og snakkende nedover trinnene, side om side. De to holdt hverandre i hendene over rekkverket av smijern som delte trappen i to, og tok stor plass i veien. Den røde kjolen til kvinnen svingte i takt med bevegelsene, og mannen sa noe som fikk henne til å legge hodet bakover og le. Ingrid trakk seg inntil husveggen. De så ikke på henne. De kjente henne ikke, og de visste ikke noe om henne. Ingrid var usynlig, for seg selv også. Ville noen merke om hun bare forsvant her, bortsett fra moren? Kvinnen snudde seg og så på Ingrid, et kort øyeblikk, som om hun var noe som forstyrret i synsranden. Hun ble stående og se etter dem til de ble borte bak hushjørnet nederst i bakken. Tanken på at hun bare skulle snu og vente på neste tog tilbake, var der, igjen, litt sterkere nå. Hun dyttet den vekk. Oppe på et platå tok hun til høyre, men hun så ikke noe til den store, åpne plassen som skulle være her ifølge kvinnen på stasjonen. Hun fulgte veien videre oppover mot et høydedrag. Hun måtte ha klart å gå utenom bykjernen, for nå ble det lenger mellom husene. Det virket som om veien bare snodde seg rundt byen og fjernet seg fra den, mens hun ville inn i den. Før hun rakk å ta en annen vei, var hun på toppen av bakken, og en allé førte innover mot et stort hus. Hun nærmet seg, ville kalle det et slott, bygd i fire deler som var forbundet med hverandre. Noe skilt var ikke å se, 15


ingen mennesker. Hun satte kofferten ned og ville gå bak huset for å undersøke. En stor hage med vakre, hellelagte gangveier bredte seg ut på den andre siden, og et basseng fylte mye av plassen. Den stille, blanke vannflaten speilte de hengende trærne og fordoblet inntrykket av det som vokste. Det var busker i tette rekker overalt, og store trær, overgrodd selv nå i mars. En hvitmalt benk sto under trærne. Ingenting ved hagen tydet på at huset var bebodd. Dette var helt klart ikke hotellet hun lette etter. Hun snudde for å gå nedover igjen, måtte prøve en annen vei.

Parfymeorgelet (9788241916328)  
Parfymeorgelet (9788241916328)