Kvinnen i isdalen (9788241915703) by Vigmostad & Bjørke

KVINNEN I ISDALEN En ukjent kvinne blir i november 1970 funnet død og forbrent i Isdalen ved Bergen. Raskt viser det seg at hun har operert med en rekke forskjellige identiteter og er blitt observert flere steder i landet. Men hvem hun er, hva hun foretok seg her til lands og om det var drap eller selvmord, blir aldri avdekket. Forklaringene har variert voldsomt – spesielt har spionasje stått sterkt som forklaring på hva hun drev med.

Audun Hetlands rekonstruksjon, med Isdalskvinnens parykk.

Forfatteren har gått g jennom politiets etterforskning dag for dag fram til saken ble henlagt og har selv etterforsket hele saken på nytt. Etter hvert blir det klart at politiet har oversett viktige spor underveis. En rekke nye opplysninger gir svar på hva kvinnen g jorde i Norge og hvordan hun døde.

Denne intense beretningen gir et helt nytt bilde av den gåtefulle kvinnen i Isdalen.

Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte DENNIS ZACHER ASKE «En imponerende bok.»

Forord av Gunnar Staalesen.

Gunnar Staalesen

Fingeravtrykk på solbrillene hennes.

VIGMOSTADBJORKE.NO ISBN 978-00-000-0000-2

ISBN 978-82-419-1570-3

Smykkene hennes og klokken som hadde stanset på 12.32.

KVINNEN I ISDALEN

Foto: Universitetet i Stavanger

«Bak den tilsynelatende kryptiske oppstil lingen av tall og bokstaver ligger den første nøkkelen i mysteriet om Isdalskvinnen. Vi skal se at denne etter hvert lar stadig flere brikker falle på plass.» (Fra boken)

DENNIS ZACHER ASKE KVINNEN I ISDALEN

«Neste morgen eller formiddag forlater kvinnen hotellrommet for å ringe til Hotell Hordaheimen. I dette tidsrommet oppholder det seg noen på rommet hennes. Etterforskerne oppdaget ikke dette.»

Dennis Zacher Aske (født 1960) er jurist og har lang erfaring fra bl.a. analyseog utredningsarbeid på Universitetet i Stavanger. Han har også bakgrunn som offiser i Forsvaret.

«Forfatteren har g jort et enormt etterforskningsarbeid som det står stor respekt av. Dette er virkelig spennende lesning.» Tidligere drapsetterforsker

Det gamle steinbruddet Stedet der John Agasøster stod da han observerte røyk og studentene

Stedet der studentene stod da de observerte røyk

en veg ø leb Tar

Ve ien til Kr ut th us et

Krutthuset

Sva r t e d i ke t

Bommen

Vassleitet

Broen og snuplassen

Åstedet

d a

Demningen

Holdeplassen Blaauwsveg

100

200

300 m

Det gamle steinbruddet Stedet der John Agasøster stod da han observerte røyk og studentene

Stedet der studentene stod da de observerte røyk

en veg ø leb Tar

Ve ien til Kr ut th us et

Krutthuset

Sva r t e d i ke t

Bommen

Vassleitet

Broen og snuplassen

Åstedet

d a

Demningen

Holdeplassen Blaauwsveg

100

200

300 m

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Augon Johnsen Omslagsillustrasjon: Foto på forsiden og klaff er hentet fra Statsarkivet i Bergen, Bergen politikammers arkiv, sak 4968/70 A (Isdalsaken) Kart: David Keeping Alle illustrasjoner som ikke er merket med annet, er hentet fra Statsarkivet i Bergen, Bergen politikammers arkiv, sak 4968/70 A (Isdalsaken) Papir: 100 g Arctic Volume White Boken er satt med 10/14 pkt. Sabon 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1570-3 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

ISDALSMYSTERIET FORORD AV GUNNAR STAALESEN

Søndag 29. november 1970 ble en kvinne funnet død på et ganske utilgjengelig sted langt inne i Isdalen, dalføret mellom to av Bergens mest kjente fjell, Ulriken og Fløyen. Det ble satt i gang en omfattende politietterforskning. To uavhentede kofferter på jernbanestasjonen i Bergen gav politiet viktige spor, og fingeravtrykkundersøkelser knyttet koffertene til den døde kvinnen. I løpet av etterforskningen fremgikk det at kvinnen etter all sannsynlighet hadde fulgt en omfattende reiserute, både i Norge og sørover i Europa. På hoteller hadde hun oppgitt en rekke forskjellige navn, med Belgia som sitt opphavsland. Politiets konklusjon noen måneder senere var at kvinnen hadde begått selvmord, men denne konklusjonen etterlot seg en lang rekke ubesvarte spørsmål. Mange av spørsmålene står ennå uten svar, og den dag i dag vet vi fremdeles ikke hvem den ukjente kvinnen var. I Bergen og de fleste andre steder omtales hun bare som Isdalskvinnen. Få ting er mer fascinerende enn et uoppklart mysterium. I årene etter at hun ble funnet, dukket Isdalskvinnen med jevne mellomrom opp i nyhetsbildet, og vi er mange som har kommet med våre spekulasjoner – det kan knapt nok kalles teorier – om hva som kan ligge bak mysteriet. Ingen av hovedspørsmålene er ennå besvart: Hvem var hun? Hva gjorde hun i Norge? Hvorfor i alle dager befant hun seg langt der inne i Isdalen, på et sted man i utgangspunktet måtte være lokalkjent for å finne frem til? Og sist, men ikke minst: Var det et selvmord, eller var det en forbrytelse som skjedde der inne i november 1970? Saken fikk selvsagt bred dekning i pressen i de månedene etterforskningen pågikk. Også der verserte det mange spekulasjoner, noen

av dem angivelig basert på lekkasjer fra sentrale vitner og/eller etterforskere. Selv var jeg student ved Universitetet i Bergen på den tiden. Jeg hadde utgitt min første roman, men hadde ingen planer om å bli kriminalforfatter. Saken fulgte jeg omtrent som de fleste andre bergensere gjorde: med oppmerksom interesse, siden dette var noe så sjeldent som et kriminalmysterium i nærmeste nabolag, og siden den allerede den gang pirret nysgjerrigheten på grunn av de mange ubesvarte spørsmålene rundt likfunnet. Isdalen kjenner jeg som min egen bukselomme. Dalføret lå innenfor byens nærmeste turområde, og som barn og ungdom hadde jeg gått turer både i selve dalen og langs de bratte stiene ned dit fra Fløyen, Blåmanen og Vidden. Da jeg i 1976 for andre gang ble ansatt som informasjonssekretær ved Den Nationale Scene, ble jeg med i teatrets bedriftsidrettslag, Shakespark. Løpergruppen i Shakespark hadde Isdalen som en av sine faste treningstraseer, som jeg etter hvert også benyttet meg av på egen hånd, eller fot for å være helt presis. Over førti år senere er jeg fremdeles inne i Isdalen en gang eller to i uken, som oftest løpende, men noen ganger også som turgjenger i det kulturhistorisk interessante området der, med en opparbeidet kulturløype mellom ruiner av tidligere gårdsbruk. Det er sjelden jeg er der uten at en tanke eller to går til Isdalskvinnen. Som kriminalforfatter har jeg hatt vanskelig for å å unngå å tenke på saken med jevne mellomrom. To ganger har jeg brukt den i mitt eget forfatterskap. I tredje bind av Bergenstrilogien, 1999. Aftensang (2000) presenterer jeg en helt udokumentert forklaring på hva som skjer. Jeg følger til og med Elisabeth Leenhouwfr, som var navnet hun benyttet seg av da hun sjekket ut fra Hotel Hordaheimen 23. november, inn i Isdalen i følge med en annen person, og jeg gir også en forklaring på hvorfor de må inn akkurat dit. I de to tegneseriebøkene De dødes dal (2004) og Isdalskvinnens hemmelighet (2011) vendte jeg tilbake til historien. Også der får vi en løsning, men med en helt annen forklaring enn i romanen fra 2000, og med like lite dokumentasjon. Begge mine oppklaringer av saken, for å kalle dem det, er ren fiksjon. Andre forfattere har kommet med sine versjoner, i romanform Tore

Osland med Isdalskvinnen, Operasjon Isotopsy (2002) og Pål Gerhard Olsen i Bålet (2015). Flere vil ganske sikkert følge. Desto mer interessant er det å fordype seg i nye, grundige presentasjoner av hva vi vet, og hva vi kan trekke ut av det. De siste årene har det vært en fornyet internasjonal interesse for Isdalskvinnen, i all hovedsak inspirert av NRKs grundige tv- og nettpresentasjon av materialet. NRK har til og med klart å fremskaffe både en DNA-profil av den døde kvinnen og isotopanalyser av tennene hennes, noe som har ført oss atskillig nærmere en mulig identifikasjon enn vi tidligere har vært. Flere spor peker mot at kvinnen var født i området rundt Nürnberg. Skriftprøver tyder på at hun har gått på skole i et franskspråklig område, men det er også der saken står i skrivende øyeblikk. Det siste året er jeg blitt intervjuet om Isdalskvinnen av journalister fra USA, Storbritannia og Tyskland, i tillegg til norske. Etter at BBC presenterte saken og den ble fanget opp av et nyhetsbyrå, har den vært omtalt i nyhetsmedia verden over, fra Island til Australia. Med Kvinnen i Isdalen gir Dennis Aske en grundig gjennomgang av sakens fakta før han foretar sine egne analyser av materialet. Med det flytter han kanskje saken enda et skritt nærmere en mulig oppklaring. Uten at vi skal foregripe for mye i et forord, må det fremheves at det er særlig to områder hvor han gjør en imponerende innsats. Hans tolkning av den velkjente koden kvinnen etterlot seg i en av koffertene på jernbanestasjonen i Bergen, går lenger enn den politiet fant frem til selv allerede under første del av etterforskningen. Han presenterer en godt begrunnet teori om hvilken type virksomhet kvinnen var involvert i, og hva det omfattende reiseprogrammet hennes skyldtes. Videre foretar han en meget interessant gjennomgang av funnene på åstedet og trekker en konklusjon av dette som er ganske forskjellig fra den politiet i sin tid kom frem til. Til slutt griper han fatt i en av de påfallende løse trådene i etterforskningen som mange har stilt seg uforstående til. Det kan være et blindspor, som resultat av en manglende oppfølging fra politiets side. Eller det kan være ytterligere en pekepinn på hva den ukjente kvinnen gjorde i Norge.

Det har i alle år versert hardnakkete rykter om at overvåkingspolitiet på et tidspunkt la lokk på etterforskningen, noe POT selv i all ettertid har avvist. Disse ryktene skyldes blant annet at etterforskningen av den omtalte løse tråden brått ble avsluttet da noen av etterforskerne mente de nærmet seg et interessant punkt, som kanskje POT ikke ville ha offentlighet rundt. Nå viser Askes gjennomgang at det kanskje likevel ikke var en slik forbindelse, men det er likevel gode grunner til å sette et spørsmålstegn ved hvorfor ikke denne delen av etterforskningen ble fullført. Eller et utropstegn, for den saks skyld. Isdalskvinnen ligger i en umerket grav på Møllendal gravplass. Derfra kan du se rett inn i Isdalen. Julaften var jeg på Møllendal og tente lys på graven til en gammel skolekamerat av meg. Siden han ligger like ved den umerkede graven, la jeg på tilbaketuren veien om den. En bekjent av meg har i en rekke år tent et lys på dette stedet ved juletider. I år var det ikke bare ett (batteridrevet) lys der, men hele to nye kranser. En ting er iallfall sikkert: I Bergen er hun ikke glemt, den mystiske kvinnen fra Isdalen. Bergen, desember 2017 Gunnar Staalesen

INNHOLD

Takk 11 Innledning

1 Et forbrent lik 17 kapittel 2 Det første sporet 32 kapittel 3 Hvem er Fenella Lorck? 42 kapittel 4 Interpol kobles inn 56 kapittel 5 Røyk i Isdalen 71 kapittel 6 «En bestemt og bereist dame» 82 kapittel 7 Jakten på drosjesjåføren 99 kapittel 8 Ukjente menn 111 kapittel 9 75 minutter 123 kapittel 10 «Strengt konfidensielt» 135 kapittel 11 «En ensom og pengelens stakkar» 148 kapittel 12 Nye spor i Stavanger 158 kapittel

13 Mistanke om spionasje 168 kapittel 14 En kvinne som aldri blir glemt 175 kapittel 15 En anonym grav 184 kapittel 16 Myter og teorier 187 kapittel 17 Den hemmelige koden 194 kapittel 18 Hva var kvinnens beskjeftigelse? 208 kapittel 19 Hvor kom Isdalskvinnen fra? 217 kapittel 20 Hva skjedde i Isdalen? 226 kapittel 21 DĂ¸rlĂĽsen som viste rĂ¸dt 256 kapittel 22 Den italienske fotografen 268 kapittel 23 Etterforskningen 286 kapittel

Appendiks A Appendiks B Appendiks C Appendiks D Appendiks E Appendiks F Appendiks G Appendiks H Appendiks I Kilder

305 317 326 328 338 339 342 345 347

351

TAKK

Under arbeidet med denne boken har jeg fått verdifull hjelp fra flere personer. Disse har alle på sin måte bidratt til at boken er blitt til, og nevnes i tilfeldig rekkefølge: Statsarkivet i Bergen takkes for både tillit og hjelp til at jeg fikk stilt politiets originale dokumenter til min disposisjon. En spesiell takk til Terje Nomeland for all bistand og mange timers arbeid i den forbindelse. Uten hans hjelp hadde boken ikke blitt til. Politiets sikkerhetstjeneste ga meg en kopi av saksdokumentene til det tidligere Politiets overvåkingstjeneste. Forlagsredaktør Frode Molven takkes for at han hadde tro på prosjektet, og for oppfølging og innspill under hele prosessen. Espen Ingebrigtsen leverte grundige kommentarer til manuset. Ronny Skaar og Reidun Molven leste også og kommenterte. Yngve Nedrebø og Inge Morild hjalp med både verdifull informasjon og kommentarer til manuset. Gunnar Staalesen takkes for forord og kommentarer til manus. Min gode venn Martin Tangeraas hjalp med fotografering av dokumenter, gjennomgang av dokumentasjon, verdifulle refleksjoner og oppmuntring underveis i arbeidet. Min mor Lotti Aske hadde refleksjoner, kritiske spørsmål og oppmuntring til å fortsette med arbeidet når jeg gikk i motbakke. Ikke minst takkes hun for at hun for mange år tilbake introduserte meg for bøkenes verden. Arne Helland ved avdeling for klinisk farmakologi, St. Olavs Hospital hjalp med opplysninger om de rettsmedisinske rapportene og en grundig redegjørelse rundt barbiturater og virkningen av disse preparatene. Flere som av forskjellige grunner må forbli anonyme, ga svært verdifull bistand i forbindelse med analyser og innspill på bokens helt

sentrale områder. Snoopy takkes for all tålmodighet under arbeidet og for påminnelser om at jeg kunne ha godt av en tur av og til. Til slutt kan jeg ikke unnlate å nevne det omfattende arbeidet som ble gjort av sakens etterforskere. Dette utgjør selve grunnlaget for at boken overhodet kunne skrives.

INNLEDNING

Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp. Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet til det meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken. Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.» Isdalskvinnen er ikke glemt. Mange har hørt om henne, og mytene som oppsto i 1970, lever fremdeles. Saken diskuteres livlig på Internett

i en rekke land verden over. Isdalskvinnen lever videre i TV, aviser, tidsskrifter og bøker. I denne boken er målet å presentere historien utelukkende basert på fakta, og jeg inviterer leseren til en gjennomgang av hendelsene slik de fremtrer gjennom politiets etterforskningsmateriale. Etter at denne reisen er avsluttet, fortsetter jeg granskingen av flere spor politiet ikke undersøkte da saken ble etterforsket. Jeg går gjennom åstedet og funn som ble gjort der og andre steder. Vi vil danne oss et helt nytt bilde av hva som skjedde, og hva kvinnen gjorde. Politiets originale etterforskningsdokumenter ligger nedlåst i kjelleren til Statsarkivet i Bergen og fyller elleve arkivbokser. Ni av disse inneholder lister over hotellgjester som ble samlet inn i forbindelse med etterforskningen. De to siste boksene inneholder selve etterforskningsdokumentene på ca. 1300 sider. I tillegg finnes en saksmappe hos Politiets sikkerhetstjeneste. Det er disse dokumentene boken er basert på. Etter hvert som jeg begynte å arbeide meg gjennom papirene, oppdaget jeg at saken er helt annerledes enn jeg trodde. Jeg forteller historien slik den beskrives i etterforskningen, gjennom et stort antall vitneavhør og på bakgrunn av samarbeid med Interpol over hele Europa. Mye av det jeg har funnet, har ikke vært offentliggjort før. Under arbeidet med boken har jeg hatt som et ufravikelig mål at leseren skal få materialet presentert slik som forelå for etterforskerne. I mange tilfeller har jeg valgt å sitere fra dokumentene for at leseren selv skal kunne forholde seg til den originale teksten. Den drepte kvinnen benyttet forskjellige identiteter. Disse vil jeg bruke i de tilfellene der dette er hensiktsmessig for oversiktens del. Ellers omtaler jeg henne som «Isdalskvinnen» eller bare «kvinnen». Der materiale er blitt utelatt fra boken, dreier det seg enten om opplysninger som kommer frem i andre avhør eller rapporter, eller om opplysninger uten relevans for saken. Jeg har likevel tatt med et par eksempler på sistnevnte for å illustrere bredden og omfanget av alt etterforskerne måtte bruke ressurser på å gjennomgå. En etterforskning er ingen strømlinjeformet prosess der alle spor fører videre mot en løsning. Blindgatene er mange. Jeg har hatt et ønske om at leseren

skal kunne møte Isdalskvinnen gjennom øynene til vitnene som så henne, og også få opplysningene som kom frem, presentert i sin rette sammenheng. Saken er kompleks, og den inneholder en rekke detaljer. For å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten vil det i enkelte tilfeller forekomme gjentakelser. Dette er gjort bevisst fra min side. I denne saken har pressen spredt rykter og fremmet konspirasjonsteorier, ofte uten dekning i materialet. Underveis legger jeg frem eksempler på mytedannelser som oppsto. Kapittel 1 til 15 er en grundig presentasjon av etterforskningen. Fra kapittel 16 går jeg i gang med min egen etterforskning. Historien som fortelles gjennom politiets dokumenter, vil ikke bare bringe for dagen en lang rekke hittil ukjente opplysninger, den vil også sette historien om Isdalskvinnen i et helt annet lys.

Liket fjernes. Vegetasjonen rundt ĂĽstedet var tett. Man kan se enkelte av steinene midt i einerkrattet.

KAPITTEL 1 ET FORBRENT LIK

SØNDAG 29. NOVEMBER Det er en grå og våt novemberdag i Bergen. Hjemme hos en 43 år gammel professor i sosiologi har det siste av høstens vegetasjon i blomsterkassene visnet, og han vil erstatte dette med noe vintergrønt. Han går ofte tur i Isdalen, og det er dit han denne dagen tar med seg sine to døtre for å hente noe einer til å friske opp med. De følger Tarlebøvegen rundt Svartediksvannet og fortsetter langs den såkalte Krutthusveien. Før de kommer til stien som følger bekken oppover mot Isdalen, tar de av til venstre og går inn i den tette granskogen. Terrenget er til dels bratt, men skogbunnen gjør det likevel lett å gå der. Etter noen minutter kommer de ut av granskogen og til en åpning der eineren vokser tett. Døtrene leker mens professoren kutter av grener som han legger i ryggsekken sin. Mens han holder på med dette, roper en av døtrene: «Pappa!» Han løper bort til henne. Foran henne, mellom noen steiner, ligger et sterkt forbrent lik. Etter å ha fått døtrene sine hjem drar han rett til kriminalvakten ved Bergen politikammer. Politibetjent Rasmussen noterer det professoren har å fortelle, og varsler deretter straks sine overordnete. Så fyller han ut en anmeldelse. Denne blir registrert med nr. 4968/70A og blir det første av flere tusen dokumenter i saken om Isdalskvinnen: Melder sammen med to døtre var søndagstur i Isdalen og kom i ulendt terreng mot Dødsdalen. Her fant de liket av en ung kvinne, melder anslår alder til ca. 20 år. Omstendighetene rundt liket tyder på at det foreligger noe kriminelt. Tekn.avd. og krim.2 varslet og rykket ut til åstedet sammen med melder.

En ellers rolig søndag ved politikammeret i Bergen har tatt en uventet vending. Et stort apparat settes nå i gang. Ansatte skal varsles, og de må rykke ut til åstedet. Carl Halvor Aas, som er jourhavende jurist ved politiet, blir oppringt hjemme og varslet om funnet. Han må slippe alt han har i hendene, og gjøre seg klar til å bli hentet. Ved Krim II blir avdelingssjefene samt tre politibetjenter varslet. Det hele tar ikke mer enn ti minutter. Allerede kl. 13.30 rykker de ut. Også dr. Giertsen fra Gades institutt er varslet. Han skal delta på åstedet som medisinsk sakkyndig. På veien inn til Isdalen kjører de innom boligen til professoren. Han står klar for å bli med og vise dem funnstedet. Bilene kjører i retning av demningen og følger deretter Tarlebøvegen langs nordsiden av Svartediksvannet. Grusveien er stengt for vanlig trafikk, og det kreves en særskilt tillatelse fra politiet til å kunne kjøre her. På venstre side passerer de et gammelt steinbrudd. På høyre side faller terrenget bratt nedover mot Svartediksvannet. Etter 100 meter gjør veien en krapp sving til venstre. Her fortsetter bilene forbi en bratt bakke som tar av til venstre mot Tarlebøvatnet og en liten demning ca. to km lenger oppe, og de kjører nå på det som kalles for «veien til krutthuset». Etter snaue 300 meter krysser de en liten bro der veien samtidig gjør en skarp sving til høyre. Politibilene fortsetter så vestover langs vannets sørside. På høyre side har de vannet. På venstre side stiger terrenget oppover mot Isdalen. Hele dette området er dekket av en tett og nærmest svart granskog. Følget kommer snart til elven som renner ned gjennom Isdalen og ut i Svartediksvannet. Bilene kjører over broen og parkerer på snuplassen like ved. Videre kommer man bare til fots. Nedover mot vannet fører en sti i retning av krutthuset. I motsatt retning, på venstre side av elven oppover mot Isdalen, går en bratt sti gjennom det ulendte terrenget. Det er denne som fører gjennom Smalisdalen eller «Dødsdalen» og opp mot det bortgjemte åstedet. Mens bilene er på vei innover mot åstedet, vil etterforskerne ha flere detaljer. Professoren forteller hva han har opplevd. Han hadde vært på fjelltur sammen med sine to døtre. Til slutt hadde de kommet til en skogtykning i lien i Isdalen, like nord for Dødsdalen. Her hadde

hans 12 år gamle datter gått inn i en liten åpning i skogen. Hun kom tilbake og opplyste at det lå en person der. Han hadde gått dit, og mellom noen store steiner fant han en ung kvinne liggende. Hun var død og naken, og det var tydelig at det hadde brent under og rundt henne, slik at liket var brannskadet. Han forlot straks stedet uten å røre noe, gikk hjem og underrettet straks politiet.

Isdalen fotografert under etterforskningen. A: åstedet, B: sti fra veien til krutthuset, C: liten bro, D: krutthuset, E: veien til krutthuset

Ved snuplassen forlater de bilene, og professoren begynner å lede politiet oppover den bratte og steinete stien. Skydekket ligger lavt over Isdalen; hele den siste uken har det regnet med jevne mellomrom. Stien er smal, det er vått på bakken og lett å miste fotfestet. På venstre side av stien ligger skogen tett. Til høyre for stien går terrenget bratt ned mot det steinete elveleiet. Etter ca. 350 meter kommer de til en

smal sti som forsvinner inn til venstre mellom de høye grantrærne. Her tar de av. 40–50 meter lenger inne stanser de ved lysningen. Foran dem ligger åstedet.

Kvinnen lå mellom steinene med hodet bøyd bakover. Til venstre ser vi paraplyen og genseren.

Terrenget skråner bratt nedover i retning av Svartediksvannet mer eller mindre mot nord. Vannet kan de ikke se. Det eneste de ser, er den tette og dystre granskogen som omkranser dem. Bare bakover mot sørøst er det noenlunde åpent. Herfra kan de se oppover Isdalen og mot Ulriken, som er bortimot innhyllet i det lave skydekket. De står foran en liten steinur der steinene bærer tydelig preg av at det har brent på stedet, delvis dekket som de er av sot. Også vegetasjonen er svidd. Juristen Carl Halvor Aas forteller at lukten er det første han legger merke til. Det blir en søndag som kommer til å feste seg i minnet til de som deltar. Midt blant steinene ligger liket av en «tilsynelatende ung, naken kvinne» på ryggen med hodet mot nordvest. Bena lå utstrakt med høyre fot liggende svakt buet under venstre fots ankel klemt mellom to steiner. Begge armene var bøyd opp foran brystet i det som på brannskadde lik kalles bokser-stilling. Hodet lå bakover hvilende mot steinunderlag. De ser med det samme at «hele liket var svidd av brann. Det var rødlig/brunt/sotet og ga et overbevisende inntrykk av å ha vært omspent av en kortvarig, men intens overflatebrann». Etterforskerne går i gang med arbeidet. Åstedet må undersøkes og dokumenteres så godt det lar seg gjøre før mørket om få timer

faller på. Det må tas notater som skal danne grunnlag for den første og foreløpige rapporten. Åstedet må også fotograferes. Det må utvises forsiktighet slik at spor ikke ødelegges. Liket blir undersøkt nøyere, og de merker seg en rekke detaljer som kan avsløre et mulig hendelsesforløp: «Store skader ved likets knær, legger og nedre lår tyder imidlertid på at det her har oppstått etterfølgende brann av mer langvarig art lokalt. Det antas at dette står i forbindelse med funn av utbrente gummistøvler ved likets knær.» Etterforskerne merker seg også at «Likets hals, hode og underarmer med hender, som har vært udekket, var sterkere røksvertet enn resten av kroppen. Alt hår på hodet var brent, men under nakken lå en liten hårknute etter såkalt ‘hestehale’, holdt sammen av lyseblå hårsløyferester». I rapporten er det nevnt at «liket virket ferskt, stivt og luktet ikke». Kvinnen syntes ved første øyekast å være naken, men en nærmere undersøkelse viser nå at hun likevel kan ha vært påkledd idet brannen startet. Politiet finner at diverse brannrester av klær hang igjen på liket: På begge underarmer hang som en slags mansjett rester av syntetisk stoff. Mage, skritt og hofteparti var dekket av svartbrente rester av forskj. tekstiler. Likedan fantes slike rester over venstre kne. På høyre fot fantes rester av en mørkeblå strekk-langbukse med utenpåliggende strømpe.

Mer påfallende er oppdagelsen av at «venstre fot åpenbart var blitt avkledt, – med strømpen funnet liggende på ‘bakken’ ved likets høyre lår». De legger merke til at også gummistøvlene var tatt av. Under det venstre kneet finner de rester av en «seilerstøvel», og ved det venstre kneet ser de «hvite askerester med tydelig omriss av en gummiskosåle». Ved det venstre låret finner de også plastrester som ser ut til å stamme fra en «bag eller veske». Området rundt liket granskes. Liggende over en stein til høyre for den høyre foten finner de restene av en ullgenser. Inntil den samme steinen finner de også restene av en paraply, og i nærheten står det en nesten tom kvartflaske med klosterlikør.

På en større stein litt lenger borte finner de enda mer. «Oppfor likets føtter, på en litt høyere stein lå to hvite plastflasker i lommelerkefasong, – den ene noe mer deformert av varme og inneholdende en skvett vann, – den andre svakt deformert ved skrukorken og helt full av en klar væske som også ble antatt måtte være vann. Begge flaskene var forsynt med en liten karabinkrok festet v/flaskehalsen.» Her finner etterforskerne også «en deformert, hvit plastkopp som en antar var ‘seget’ av varmen. I koppen lå en uformelig rest av en fargeløs plastskje. Videre lå det på steinen et delvis forbrent, sirkulært flatt lokk av plast. Et grønnrutet ullskjerf lå ut over kanten på steinen slik at nedre del, som hang nær likets fotblad, var brent bort». Noe svar på hva som har skjedd, kan de ikke gi nå, og det er bare to kommentarer i rapporten som berører dette spørsmålet. Det ene forklarer hvorfor gjenstandene som har ligget opptil to meter fra liket, kan være brannskadet: «Det virket som om flammene ved likets føtter hadde slått opp etter steinene her og derved påvirket de nevnte plastgjenstandene på steinen ved fotenden av leiet.» Noe mer oppsiktsvekkende er at «en fant ikke trevirke eller annet tilfang for ev. bål». Dersom det ikke er blitt funnet tegn til et bål på stedet, hva er det da som har satt i gang en så kraftig brann? Etter hvert er det blitt mørkt, og politiet må avslutte de første undersøkelsene. Området må sikres og sperres av. Liket blir dekket til for natten, og det opprettes vakthold. Alle videre undersøkelser må vente til neste morgen.

Det skotskrutete sjalet som ble funnet på åstedet. Flere vitner har beskrevet dette i sine forklaringer.

Så snart etterforskerne har vendt tilbake til politikammeret, orienterer de kriminalsjefen, Oskar Hordnes. I henhold til prosedyrene meldes saken til Kriminalpolitisentralen i Oslo. Hordnes’ foreløpige vurdering gjenspeiler det etterforskerne på åstedet har spurt seg selv om: «De foretatte undersøkelser tydet på at det ikke var en naturlig dødsårsak.»

Likfunnet blir gjort kjent gjennom NRKs lokalradio allerede samme dag, og det går ikke lang tid før den første henvendelsen kommer inn til politiet i Bergen. Samme kveld sitter det første vitnet i saken i avhør hos politiet. Brynhild Nitter er 46 år, husmor og går ofte tur i fjellet. Lørdag 21. november hadde hun lagt merke til en kvinne som passerte hennes bopel i retning Løvstakken, et av byfjellene i Bergen. «Grunnen til at avhørte la merke til kvinnen, var at hun bar på ryggsekk og sovepose. Kvinnen var iført sportsklær. Hun var iført sort anorakk med skinnkant rundt hetten, brun fløyelsbukse og blå seilerstøvler. Klokken var ca. 16.00.» Nitter forteller dessuten at hun søndag 22. november rundt kl. 12.30 selv gikk tur til varden på Løvstakken. Denne dagen observerte hun den samme kvinnen på ny. Nå satt hun «og holdt på med å varme kaffe på et lite apparat. Kaffevannet var oppe i en vanlig fiskebolleboks». Nitter kom i snakk med kvinnen, som da fortalte at «hun hadde lagt ute i fjellet, og at hun hadde telt med seg. Teltet, forklarte kvinnen, hadde hun oppe i ryggsekken, og det var av liten type». Hun beskriver turgåeren som «ca. 20 år eller litt mer, hun var ikke høy, muligens middels høy, hun var barhodet, håret var blondt, iført sort anorakk med skinnkant rundt hatten, anorakken var av poplin, mellombrune fløyelsbukser, iført seilerstøvler av blå farge med hvit kant rundt sålen og øverste del på støvlene. Om det var snøring i støvlene, kan avhørte ikke si. Piken var meget naturlig, og hennes ansikt var pent, hun snakket østlandsdialekt, tennene hennes var meget pene». Dette er første vitne i saken, og politiet vet ikke engang om det er den døde kvinnen hun beskriver. En rekke etterforskere vil etter hvert innhente store mengder informasjon. Dette blir nedtegnet i rapporter

som deretter blir levert til nærmeste leder. Lederne kommer til å sitte langt utover kveldene for å lese gjennom alt materialet. På bakgrunn av dette blir det besluttet hvilke spor som skal følges, og hvilke etterforskningsskritt som skal tas. Etterforskerne selv blir ikke holdt orientert om det overordnete bildet, denne oversikten er det lederne som skal ha. Det blir også holdt paroler, der lederne gjerne sammen med kriminalsjefen og politimesteren oppsummerer det som avdekkes, og planlegger den videre etterforskningen. Saken kommer til å kreve store ressurser. MANDAG 30. NOVEMBER Så snart det er blitt lyst, gjenopptas etterforskningen i Isdalen. Åstedet skal gjennomgås grundig, og politiet vil oppsøke personer som befinner seg i Isdalen, for å høre om disse kan ha gjort observasjoner av interesse. En av dem som har denne oppgaven, er politibetjent Bjarne Helén Pedersen. Han er på vei inn i området da han treffer på John Sundvor kl. 09.00. Sundvor er naturparkarbeider i Bergen Skog og Treplantingsselskap og forteller at han sammen med tre andre ansatte har utført en del arbeid i Isdalen. Torsdag 19. november rundt kl. 15.00 observerte han en kvinne som passerte ham på veien langs Svartediksvannet i retning Isdalen. «Hun virket overlegen. Signalement: Omkring 25 år, middels høy, middels legemsbygning, mørkt (sort) hår, grønlige langbukser, pent kledd, det var en pen dame.» Samtidig er overkonstabel Magnus Haugland ute og kjører med hundepatruljen. Han blir bedt om å gjennomføre et søk med hunden på åstedet. Ved fremkomst til åstedet ble hunden satt på feltsøk, fra åstedet og i en sirkel rundt åstedet. Området som ble søkt i var ca. 100 m. ut fra stedet der liket låg i alle retninger samt at området fra liket og ned til kjøreveien ble undersøkt. Området ovenfor liket var tett av einer og små trær som var vanskelig å forsere både av hund og fører, men resten av området var til dels opent og tilvokst av større trær som det var lett å gå under og godt oversiktlig. Det eneste som ble funnet var et stykke av en appelsin, som lå ca. 4 m nord for liket. Appelsinbiten ble lagt i en plastpose og levert til krim.tekn.avd. på stedet.

Kl. 10.00 i Skogselskapets spisebrakke avhører politiet en av Sundvors arbeidskolleger, 38 år gamle Reidar de Lange. Han husker også kvinnen Sundvor så i dalen 19. november, og anslår tidspunktet for observasjonen til omkring kl. 14.30. Kvinnen var mellom 20 og 30 år, omkring 170 cm. høy, middels legemsbygning, mørkt, mulig langt hår, virket sydlandsk, veldig pen, brunlig ansiktsfarge. Hun var «elegant» kledd, lange bukser med en slags genser eller jakke som var ganske sid, mulig buksedrakt, mørkt sjal (kast) som var drapert på en måte over brystet, sjalet virket som det var av grov tveed. Han mener hun bar på en skulderveske. Hun virket litt overlegen, men vitnet som har vært ansatt på Haukeland sykehus mener at hun minnet ham om pasientene på Psykiatrisk avdeling når disse gikk på «piller».

Signalementet av den døde kvinnen er på dette tidspunktet ennå ikke gjort kjent i media.

Samtidig med at vitnene blir avhørt, er politiets kriminalteknikere godt i gang med å undersøke åstedet grundigere. Utpå dagen blir liket fjernet og transportert til Gades institutt, der rettsmedisiner dr. J. Chr. Giertsen skal utføre obduksjonen. Da liket løftes opp, får kriminalteknikerne anledning til å undersøke den delen som har ligget mot bakken, og åstedet som hittil har vært dekket av liket. Selv om liket ble funnet liggende på ryggen, oppdager de at liket viste seg å være en del forbrent på ryggen mens sætepartiet syntes uskadet. En bemerket seg den omstendighet at kvinnens klær var noenlunde identifiserbare utelukkende rundt mave- og sæteparti. Dette skulle formentlig kunne tyde på at hun under den første hektiske fase av brannen må ha sittet forover-bøyet og derved på et vis dekket de nevnte kroppsdelene.

Det finnes ikke noen som helst synlige rester etter et bål på stedet, så noe annet må ha forårsaket brannen. På de jorddekkete steinene der

kvinnen har ligget, finner de store mengder av brente og smeltete rester av syntetisk materiale. Ved hennes venstre kne ligger et armbåndsur av merket Solo. På innsiden av reimen finner etterforskerne brennemerker, noe som viser at uret neppe har sittet på armen mens det brant. Noe av reimen er brent bort, men spennen er fremdeles intakt. En rekke andre gjenstander finnes på stedet: Like ved uret lå to store øreklips i presset filigran av forsølvet messing. På toppen hadde hver klips en ca. 4 m.m. stor turkisfarget glasstein. Klipsene måler 25 m.m. i tverrsnitt og er runde, kuplede. På samme sted ble det funnet en ring i samme materiale. Den er oval av form og har en stor oval, gul/hvit stein i klo-innfatning. Steinen måler ca. 30 x 18 m.m. Rimeligvis har steinen hatt en farvet hinne som er brent bort. Disse ting var forholdsvis uskadet bortsett fra røksverting.

Nå finner de også en indikasjon på hvorfor det har brent så kraftig. «I leiet under likets sete rester av noe som antas å ha vært en pelslue – (mørkebrun?), som etter lukt å dømme syntes å inneholde rester av petroleum e.l. Nærmere fotenden fantes forkullede rester av en eske fyrstikker.» Kvinnen har også hatt med seg matvarer opp i Isdalen. De finner «brente rester av brød, kjeks e.l.», og ved knærne finner de også «rester av papirlignende materiale i relativt små mengder». På steinen sammen med plastflaskene blir det også funnet et rundt lokk av plast, men etterforskerne finner ingenting som lokket passer til. Denne gjenstanden kan ha ligget nærmere liket og dermed være mer eller mindre ødelagt av brannen. Derfor ble også steinuren under liket ryddet. «På bunnen av ura, om lag 1 m under liket, ble det så gjort 2 funn av ulik farget plastmateriale (gul og grå/blå) som hadde rent ned over steinene.» De gjør også et annet funn der liket har ligget. «Dels på steinsidene, dels på bunnen av ura, ble det videre funnet atskillige mengder gulaktig, fettlignende materiale.» Flere detaljer om hvordan brannen har utviklet seg, finner de også. Det viser seg at også steinene nede i ura er svertet av sot, noe som «tyder på at ilden også må ha trukket ned her til bunnen i ca. 1 meters dybde».

Alt som er funnet, må pakkes forsvarlig, og det nøyaktige funnstedet må registreres for hvert eneste funn. Deretter skal materialet sendes videre for grundige undersøkelser. Funnene blir pakket i glass, plastposer eller esker. Disse blir merket og deretter sendt til Kriminalpolitisentralens laboratorium for nærmere undersøkelse.

Allerede samme dag følges funnet av en kvartflaske klosterlikør opp. Overkonstabel Arne Rasmussen oppsøker Vinmonopolets forskjellige utsalg i Bergen i håp om at en av ekspeditørene kan huske kunden, men utspørringen av ekspeditørene fører ikke til opplysninger av verdi.

Etter at undersøkelsene på åstedet er avsluttet for dagen, fører funnene til at Bergen politikammer nå bestemmer seg for at de også vil be om bistand fra Kriminalpolitisentralen i Oslo. Det er blitt klart for politiet at de i denne saken vil være avhengig av hjelp, og Kripos får nå også et signalement av kvinnen: Ca. 20 år, 164 cm. høy, slank, pent bygget, brunsort hår, lite rundt ansikt, brune øyne, små ører, markert mellomrom mellom de to fremste tennene i overmunnen, disse var trukket med gull på baksiden og emaljelignende stoff på fremsiden, mange gullkroner på jekslene. Iført: Storrutet grønt og blått sjal av ullstoff, sorte ytterbenklær, blå strikkejakke, halvlange blå gummistøvler med hvit såle og kant oppe og snøring framme. Hun var i besiddelse av en blå nylon dameparaply. På armen hadde hun et sportsur av stål merket «Solo». Hun hadde filigram øreklips, runde og gyldne.

Kripos bekrefter kort tid etter at det vil bli gitt bistand til etterforskningen, og at en gruppe med etterforskere vil reise til Bergen allerede neste dag.

Den første avisen som omtaler saken, er Bergens Tidende. En liten notis på første side forteller at en turgåer fant liket av ung kvinne

i Isdalen. Det skal ikke være funnet tegn på ytre vold, og det antas at hun kan ha ligget der i tre til fire dager. Politiet opplyser også at det ikke foreligger noen «savnet-melding som kan bidra til identifisering». Artikkelen fortsetter med at «kvinnen var sterkt skadet av ild da hun ble funnet mellom 30 og 50 meter fra stien som tar av fra veien til Isdalen». Videre forteller avisen at «politiet anmoder publikum om å melde fra dersom de har opplysninger som kan føre til oppklaring av pikens identitet». Samme ettermiddag gis det dessuten et foreløpig signalement av kvinnen i NRKs lokalsending, men hverken BTs sak eller NRK-saken fører til at noen som vet hvem kvinnen er, melder seg. Saken fremstår mer og mer som et mysterium. TIRSDAG 1. DESEMBER Den første formelle etterlysningen sendes ut internt i politiet i Norge ved hjelp av Polititidende. Neste dag sendes det ut et tillegg der det for første gang gis en del detaljerte opplysninger knyttet til funnet. Norsk Polititidende er en intern publikasjon som ikke er tilgjengelig for offentligheten. Denne dagen kommer også gruppen på tre personer fra Kriminalpolitisentralens etterforskningsgruppe til Bergen. Leder er Rolf Harry Jahrmann. Etterforskningsgruppen ble etablert i 1967 og ble snart omtalt i media som «mordkommisjonen». Bergen politikammer kontakter Vêrvarslinga på Vestlandet på telefon og ber om å få en værrapport for perioden fra søndag 22. november til søndag 29. november. Vær og temperatur kan ha stor innflytelse på hva som kan ha skjedd med spor på åstedet, og det vil også påvirke forråtnelsesprosessen.

Bare to dager etter at kvinnen ble funnet, og dagen etter at de første gang ba om hjelp fra publikum, velger politiet å gjøre en rekke detaljer kjent gjennom media. Hvilke opplysninger politiet skal gå ut med i slike saker, vil alltid være et dilemma. For at noen skal kunne melde seg og gi opplysninger,

må de nødvendigvis vite hva det er de ev. skal ha sett. For lite informasjon kan føre til at viktige vitner ikke melder seg, og politiet går glipp av relevante spor. For detaljerte opplysninger kan føre til en stor mengde henvendelser som kan være irrelevante. Falske tilståelser forekommer også. For å kunne etterprøve disse vil politiet holde tilbake detaljer fra selve åstedet som bare en gjerningsperson kan kjenne til. Bergens Tidende opplyser 1. desember: «Piken er ca. 20 år, 164 centimeter høy, slank, pent bygget og har brunsort hår. Hun har et lite, rundt ansikt, brune øyne, små ører og en markert åpning mellom fortennene i overmunnen. Disse var trukket med gull på innsiden og med et emaljeliknende stoff på fremsiden. Hun har mange gullkroner på jekslene. Hun var iført storrutet, grønt og blått sjal (kast) av ullstoff. Hun hadde svarte ytterbenklær, blå strikkejakke, halvlange, blå gummistøvler med hvite såler og hvit kant øverst på støvlene som hadde snøring fremme. Hun var i besittelse av en mørk, blå nylon dameparaply med sort skaft, og hun bar et sportsur av stål av merket Solo. Hun hadde filigranliknende, gylne øreklips.» Avisen formidler også politiets henstilling om at «opplysninger om piken bes gitt til Bergen Politikammer, kriminalavdelingen, over tlf. 002 eller til nærmeste politimyndighet» og forteller videre at «piken ble funnet et godt stykke inne i selve Isdalen, forbi Svartediket. En smal, så vidt kjørbar vei bukter seg inn mellom de høye skyggefulle dalsidene. Ved enden av vannet tar en smal sti opp gjennom dalen. Piken ble funnet knapt en halv km opp i dalsiden ca. 30 meter fra stien. Hun lå i en steinrøys inne i en glenne omkranset av skog. Det var tydelige spor av ild på steinene».

VG, 1. desember 1970

VG presenterer de samme detaljerte opplysninger om funnet og kommenterer at politiet ikke vet noe om hva som har forårsaket brannen. Media kommer til å spille en stadig større rolle i historien om Isdalskvinnen, og grunnlaget for den første sensasjonelle overskriften er lagt. Avisen avslører også at «i området er det lite eller intet brennbart å hente, og det er mest nærliggende å tro at det må ha vært en eller annen brennbar væske med i spillet».

Kjevene ble fjernet ved obduksjonen. Tennene blir kommentert i flere vitnebeskrivelser.

Avstanden mellom fortennene er godt synlig. Det samme er tannarbeidene.

Politiet avhører betjeningen på Ulriksbanen, kabelbanen som går opp til fjellet Ulriken der turstier bl.a. fører ned til Isdalen, men ingen av de ansatte husker å ha sett en kvinne som passer til signalementet. De sjekker også loggboken tilbake til fredag 20. november, men den viser ikke annet enn at det har vært få passasjerer med banen. I rapporten bemerkes det at «folkene opplyste at de ville ha husket om der var en enslig dame som reiste opp til Ulriken».

Samme dag responderer Kripos på etterlysningen. De melder om en kvinne som «i den senere tid har drevet gatetrafikk i rådhusstrøket i Oslo». Faren hennes «er antageligvis polakk eller tsjekker», og kvinnen selv «ser ut som en jødinne». Meldingen blir nedtegnet i en rapport, men ikke fulgt opp utover dette. Flere personer som har kontaktet politiet, blir avhørt samme dag. Opplysningene blir sjekket i løpet av de nærmeste dagene, men ingen av forklaringene har noe med den savnete kvinnen å gjøre.

Etterforskerne fra Kripos sitter samme kveld i møte med etterforskerne fra Bergen. Sammen med dr. Giertsen fra Gades institutt skal de nå diskutere saken og planlegge arbeidet fremover.