Jeg vil helst ikke være her (9788241950360) issuu

Vika. Jeg vil helst ikke være her.qxp 17.07.2019 16:13 Side 1

Mikkel Vika

Mikkel Vika er født i Tønsberg i 1985 og bor på Nesodden. Han debuterte med novellesamlingen Nowa Huta i 2016. Jeg vil helst ikke være her er hans andre bok.

Instagram: mikkelvika

Hvordan ble vi de vi er?

Vi følger den samme gutten gjennom barndom og ungdomsår, og hans møter med andre i boligfeltet Solnedgangen.

Slik kan novellene også leses som en kollektivroman fra nittitallet. vigmostadbjorke.no ISBN: 978-82-419-5036-0

Forfat terp ort ret t : Helge Skodvin O m sl ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 1

9 5 0 3 6 0

Mikkel Vika Jeg vil helst ikke være her

Jeg vil helst ikke være her handler om å vokse opp blant rekkehus og plattinger, Le g o -byer og hjørnesteinsbedrifter på Kaldnes i Tønsberg. Om skiftende familiekonstellasjoner, snirklete veier, vennskap og famlende kjærlighet.

Jeg vil helst ikke være her nov el l er

Om Nowa Huta: «Muligens kan disse engasjerende, velturnerte og språksikre novellene bare skrives av en forfatter med en viss livserfaring. Det er klokt, intelligent, empatisk, skrevet fram med en autoritet og troverdighet som jeg strengt tatt ikke har vært i befatning med hos en debutant siden Hanna Dahls svært gode Rønneimperiet (2015). Det er i det hele tatt noe forfriskende unorsk over Vikas første bok, som muligens også peker fram mot et lovende forfatterskap.»

Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad «Forfatterens troverdighet, øyensynlig bygd på solid kunnskap om og kjennskap til Øst-Europa, bærer denne novellesamlingen. Når språket dessuten er velfungerende, er Nowa Huta blitt en novellesamling vel verdt å lese.»

Finn Stenstad, Tønsbergs blad

Jeg vil helst ikke vĂŚre her

Mikkel Vika

Jeg vil helst ikke vĂŚre her

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg / Exil design Forfatterportrett: Helge Skodvin Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12/15,7 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-5036-0 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Jeg glemte nesten hva du heter . . . . . . . . . . . . . .

7

Lille sol og store måne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Jeg vil helst ikke være her . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Rogers sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Om å drikke fra glass med stett og le . . . . . . . . . . 49 Holbæk DK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Thereses sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Richards sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 24 hours Nürburgring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Die Katze liegt auf dem Tisch . . . . . . . . . . . . . . . 105 Tyske preposisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Sigurds sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Judiths sang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Vi var baglere og birkebeinere . . . . . . . . . . . . . . . 153 5

Jeg glemte nesten hva du heter

Jeg pleide å si at jeg ikke hadde én pappa, men to halve.

Da begynte de å lure og spørre, og jeg lata som om det var slitsomt for meg å måtte forklare hvordan det hang sammen. En del av meg likte at jeg hadde noe som ikke alle andre hadde. Egentlig var det ikke verre enn at ham jeg bodde med, ikke var faren min, og at jeg aldri hadde bodd med ham som er det. Faren min besøker meg en gang i måneden, pleide jeg å si, uten å tenke videre på om det var vanlig eller ikke. Det var alltid onsdager han kom kjørende på scooteren.

Om sommeren kunne vi gått langs brygga, snakka om båtene jeg visste han hadde hatt opp gjennom åra.

Dracoen på 18 fot. Fin båt, kunne han ha sagt. Sommeren han hadde tresnekka, kunne han også ha fortalt om, der Penta-motoren røyk rett før sankthans. Etter det var det bare plastbåter som gjaldt. Jeg huska nemlig de tingene han fortalte meg.

På bensinstasjonen i Ollebukta kunne vi spist is.

Sittet på benken, latt fingrene gli over hjertene og navna 7

som var rissa inn i treverket, sett på broåpninga og snakka om lukta fra Findus-fabrikken, sett dampdottene fra pipa og spurt oss om det var erter eller blomkål som ble kokt der inne. Vi kunne gått i Teieskogen, laga gapahuk, spilt fotball på Kaldnesbanen eller klatra i toppen av det gamle ovarennet i hoppbakken, sett utover Kaldnes Mek. med alle kranene og maskinene, lydene, skura med stålplater i stabler, trucker som heiste og senket gaflene, før de svingte rundt seg selv og forsvant mellom bygningene. Men vi var alltid inne, alltid hos mora mi i Solnedgangen 11, mens stefaren min var ute.

Hårtjafsene hans var tynne og grove, jeg forestilte meg den strie manen på en hest. Ofte kasta han på nakken, og jeg syntes menn med langt hår var rare, vemmelige. Jeg lurte på hvorfor han måtte ha det sånn, hva var det han likte med det? Han bevega seg sakte rundt, prøvende.

Det knirka i skinnjakka.

Han burde ha sagt noe, tenkte jeg, ikke overlatt alt til meg. Det var som om jeg måtte gjøre noe for at han ikke skulle kjede seg. Det var ikke jeg som hadde bedt ham komme, men jeg ville ikke at han skulle bli lei. Når han gjorde ingenting, fikk jeg enda mindre lyst til å være sammen med ham. Det er bare en time, sa mora mi før han kom. Tidligere traff vi hverandre oftere, men så var det den gangen jeg skulle overnatte hos ham. Jeg fortalte mora mi at det hadde vært flere der, de sang, spilte gitar.

8

Etter det så jeg ham ikke på lenge, vi snakka så vidt på telefonen. Siden ble det med disse onsdagene innimellom.

Det gniksa fra jakka da han bøyde seg ned mot stuebordet. Beina er altfor lave, sa mora mi. Der var han enig med henne og nikka. Jakka var trang, magen i veien. Han skylte all colaen ned i én slurk, rista på hånda og spurte om det var mulig å få påfyll.

Vær så god, sa mora mi, så sur ut. Likevel fylte hun glasset hans helt opp, og kullsyreperlene hoppa over kanten. Mora mi var alltid på kjøkkenet når han var her, eller hun hengte opp klær i rommet ved siden av, tørka støv av TV-en eller vrei om vinduene og vaska dem.

Jeg kikka opp på veggen, på innramma bilder fra barnehagen, venta på at han skulle drikke opp. Huet hans stakk opp i fotografiet på veggen bak ham, karnevalet for baglerne og birkebeinerne i Fjerdingen barnehage. Han skygga for Therese som Pippi, Richard som Zorro. Skygga for Roger som Ninja Mutant Turtle, meg som kineser i blå silkedrakt, påtegna bart. Sigurd syntes ikke, men jeg visste at vi alle var der.

Takk skal du ha, Marianne, sa han.

Bra at han takka, tenkte jeg, forsøkte å lime dem sammen med et smil. Jeg ville at det skulle være god stemning så lenge han var der.

Han drakk hele glasset på styrten, tre munnfuller.

Halsen ble utvida, som når en slange spiser en mus, jeg hadde sett det på TV. Tre svelg, lukka øyne. Det var alt 9

han trengte. Strupelydene var ekle, han kjempa mot en rap, adamseplet stempla opp og ned, han tvang lufta ned med en merkelig grimase.

Var du på puben i går, eller? spurte mora mi, og bevega nesten ikke leppene. Hun gikk med en bunke sammenbretta håndklær, trykte dem flate mens hun tråkka gjennom rommet. Han svarte henne ikke, og da hun kom tilbake fra badet uten håndklærne, sa hun bare «nei vel», tente lighteren og gikk ut ytterdøra. Lukta av nytent sigarett hang i rommet, og jeg hørte henne harke.

Det var varmt i stua. Støvet dalte i de tjukke laserstrålene av sollys som stod inn i rommet. Han spurte om jeg spilte noe på gitaren, den jeg hadde fått av ham til jul for noen år siden. Jeg kunne ikke et eneste grep, prøvde aldri, og den ble stående i skapet. Om jeg spilte, hadde han sikkert vært her oftere, tenkte jeg. Han var opptatt av gitarer, hadde flere hjemme, sa han, ba meg hente min, men jeg ville ikke at han skulle se den, og var usikker på hvor mange strenger som var igjen.

Med gitaren i fanget lukka han øya, lot fingertuppene gli opp og ned, han vred på knottene til det låt bra. Han var flink til å spille, det visste jeg. Det var en av de fine tinga mora mi kunne si om ham, og som jeg trodde hun mente.

Even in the quietest moments, sang han etter å ha klimpra lenge.

I wish I knew what I had to do.

10

Han klappa på gitarkroppen, la den i fanget. Har du hørt om Supertramp? spurte han, uten å ense tausheten min eller at jeg observerte at kinnene hans var røde, hvordan jeg studerte annerledesheten hans ut og inn.

Han ligna ikke noen andre jeg kjente. En raring, fremmed. Huden så ut som den grove marsipanen mormor serverte på julaften, blank og ru. På samme tid var han litt min, og jeg både likte og likte ham ikke. Om jeg tenkte på det, ble jeg sint på mora mi. Når han kom, visste jeg aldri om jeg skulle gi ham en klem, eller bare si hei. Jeg endte med ikke å si noe, og da kjente jeg at kinnene mine ble røde og varme, og at hjertet banka, og jeg følte meg helt aleine.

She seems to have an invisible touch yeah, sang han ut med en teit og altfor lys stemme.

Du likte Genesis bedre, du Marianne, gjorde du ikke? spurte han.

Hun svarte ikke, gikk bare gjennom rommet. Han forventa heller ingenting, så det ut til, ga seg lett.

For andre gang spurte han meg hvordan det gikk på skolen. Syntes jeg gym var gøy? Lærte man fortsatt noen gitargrep i musikktimene, eller var det bare engelsk nå for tida? Han lo, fortalte at han måtte spille blokkfløyte da han gikk på skolen.

Husker du det, Marianne? spurte han og kikka bort på mora mi som blåste støv av noen rammer på avlastningsbordet.

11

Ja da, jeg husker det, sa mora mi kort.

Jeg fortalte at vi også måtte lære å spille blokkfløyte.

Han har samme læreren som vi hadde, sa mora mi, dro på hva han het, helt til jeg sa det. Et øyeblikk var det god stemning, han humra av å tenke tilbake på da han gikk på skolen, helt til rullegardina gikk ned. Han registrerte ikke at jeg svarte på det med blokkfløyta, la huet på skakke.

CD-racken stod ved sida av sofaen, han lente seg over de slitte armlenene, det knirka. Vi var ferdige med blokkfløyte, han leste på CD-ryggene, den lille kroppen var skjev og lutende der han satt på kanten av sofaen.

Kent? spurte han og klukklo, og jeg ble fornærma, CD-en var min.

Leppene hans gikk opp og ned, han tok fram et og annet cover fra racken, leste på baksida, spurte om mora mi husket den og den sangen. Som regel svarte hun ikke, iblant sa hun at nei, den husket hun ikke.

Jeg likte å ha gym, sa faren min og snakka om lopper i blodet og at ishockey var sabla gøy.

Du veit, ulykken, sa han og strakte ut beinet og banka forsiktig på kneskåla. Akkurat fotball hadde han uansett aldri likt, men bandy og hockey, ja, det savna han. Jeg svarte ikke, og han etterlyste ikke noe svar. Etter hvert så han på klokka, folda henda over kulemagen og slo håndflatene to ganger over låra.

Jeg må vel tenke på refrenget, sa han.

12

Det betydde at han skulle sette seg på mopeden, kjøre av sted, til kjellerleiligheten på Sem. Jeg var glad for at han skulle dra, men jeg ble lei meg da han sa at han gjerne skulle blitt lenger, sønn. Det var rart å høre ham si det. Oppvarminga var over, og da måtte han dra.

Jeg ville vise ham Pog-samlinga, LEGO-byen. Den dekka hele gulvet, jeg ville vise ham hvor mange ganger jeg kunne trikse med fotballen ute på plenen, jeg ville vise ham regneboka, den nye Merida-sykkelen som faktisk ikke var så ny lenger.

Vent litt, ropte jeg, løp på sokkelesten over de glatte tregulvene, inn på rommet.

Jeg ville gjøre ham stolt, måtte vise ham svømmeknappen som hang på korktavla, dollarseddelen jeg hadde fått av Richard, det tunge fotoalbumet som mora mi endelig hadde limt inn bilder i, jeg ville vise ham dyra vi så i Djurs sommarland, og bilder fra LEGOLAND. Jeg ropte ut noen rare lyder, de kom fra nederst i halsen eller kanskje til og med magen, jeg var oppstemt, og det holdt på å renne over, jeg kjente det selv. Han kom sakte og forsiktig etter meg, var ikke særlig høy, fylte knapt døråpninga inn til rommet mitt.

Jeg glemte nesten hva du heter, sa jeg.

Jeg mente ikke noe med det, skjønte det ikke, og jeg ble ør i huet, sint og lei meg og flau, og jeg tenkte på den gangen jeg skulle overnatte hos ham – ølflaskene, 13

sengetøyet som lukta fremmed, brødskiva til kveldsmat, en annen leverpostei enn jeg var vant til. Tårene som spruta, men denne gangen var jeg hjemme, han var hos meg, og ingen trengte å be ham ringe til mora mi for å si at jeg ville hjem. Midt på gulvet i ei skinnjakke stod pappa, som aldri føltes som en pappa, og jeg hadde gjort ham lei seg ved å si at jeg ikke engang kalte ham for pappa. Han kasta håret bakover, snubla nesten i den blå kassa med alle lekebilene da han kom mot meg.

Jeg løp ut av rommet, og inn på rommet til mora mi.

Der gjemte jeg meg, bora huet ned i madrassen, sparka ned en pose med et strikketøy, og jeg tenkte at jeg hata disse onsdagene, og at jeg hata henne litt for at det var som det var.

Jeg dro kjensel på hvordan mora mi strøyk meg over ryggen. Bevegelsene var runde og jevne, hun sa ikke noe på en lang stund, bare strøyk, trengte ikke å si noe. Hun dro meg forsiktig i skulderen, forsøkte å snu meg. Gjennom det slørete blikket så jeg at hun smilte.

Du veit jo hvordan faren din er, sa hun.

Da begynte jeg å grine igjen, for det var jo ikke sant.

Jeg kjente jo ikke faren min. Mellom hikstene spurte jeg om ulykken hans, og hun så spørrende på meg, rynka på nesa, og sa at han falt ned i lasterommet på et skip da han jobba på Kaldnes.

Kneet hans knuste, sa hun, dro hånda si over panna mi samtidig som hun gjespa, strøyk den andre hånda 14

over magen, sa ikke noe om at mopeden han kom med, var ny, og hvorfor han ikke heller brukte penger på meg, om det var sånn at han hadde råd til en helt ny moped.

Putetrekket lukta godt, sånn som vi lukta, og ikke sånn som han. Jeg trengte ikke å si noe.

Huet verka alltid etter at jeg hadde grått. Øya var sammenklistra og kinnene banka av varme, føltes hovne som varme epler. Jeg var aleine på soverommet, hadde én dyne under meg, en annen over, låra kokte. Sengetøyet var blomstrete, jeg telte blåveis til jeg kom ut av det. Det knirka i stuegulvet, stemmene deres blanda seg. Med den ene foten sparka jeg bort dyna, strikkepinnene sprikte i alle retninger nede i Plenty-posen. Jeg gikk mot døra, som stod på gløtt, lente huet mot den kalde dørkarmen og kikka ut på dem med ett øye. Mora mi hadde lagt armene i kors, han hadde henda i jakkelommene, de var høyt oppe, og han så dum ut. Mora mi snakka ganske lavt, trodde hun hviska. Det hvite i øya liksom lyste opp ansiktet hennes. Det er han som ikke har lyst, sa hun.

Nei, Marianne, det er du som ikke vil, hviska faren min.

Vika. Jeg vil helst ikke være her.qxp 17.07.2019 16:13 Side 1

Mikkel Vika

Mikkel Vika er født i Tønsberg i 1985 og bor på Nesodden. Han debuterte med novellesamlingen Nowa Huta i 2016. Jeg vil helst ikke være her er hans andre bok.

Instagram: mikkelvika

Hvordan ble vi de vi er?

Vi følger den samme gutten gjennom barndom og ungdomsår, og hans møter med andre i boligfeltet Solnedgangen.

Slik kan novellene også leses som en kollektivroman fra nittitallet. vigmostadbjorke.no ISBN: 978-82-419-5036-0

Forfat terp ort ret t : Helge Skodvin O m sl ag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

9

7 8 8 2 4 1

9 5 0 3 6 0

Mikkel Vika Jeg vil helst ikke være her

Jeg vil helst ikke være her handler om å vokse opp blant rekkehus og plattinger, Le g o -byer og hjørnesteinsbedrifter på Kaldnes i Tønsberg. Om skiftende familiekonstellasjoner, snirklete veier, vennskap og famlende kjærlighet.

Jeg vil helst ikke være her nov el l er

Om Nowa Huta: «Muligens kan disse engasjerende, velturnerte og språksikre novellene bare skrives av en forfatter med en viss livserfaring. Det er klokt, intelligent, empatisk, skrevet fram med en autoritet og troverdighet som jeg strengt tatt ikke har vært i befatning med hos en debutant siden Hanna Dahls svært gode Rønneimperiet (2015). Det er i det hele tatt noe forfriskende unorsk over Vikas første bok, som muligens også peker fram mot et lovende forfatterskap.»

Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad «Forfatterens troverdighet, øyensynlig bygd på solid kunnskap om og kjennskap til Øst-Europa, bærer denne novellesamlingen. Når språket dessuten er velfungerende, er Nowa Huta blitt en novellesamling vel verdt å lese.»

Finn Stenstad, Tønsbergs blad