Erik Alfred Tesaker: I Erik Alfreds verksted

I Erik Alfreds verksted

drømme

Innhold

5

Innhold Forord

7

Gjenfortrylle verden

8

HMS og grunnutrustning

20

Del gleden

22

Grunnutrustning

23

Putt-putt-båt – dampmaskin av søppel

25

Vannhjul – tem naturkreftene!

31

LEGO-rydderen

47

Propell

55

Russerfugl

61

Hverdagsengel

66

Drømmeslott

69

Lykt

85

Grublebenk

91

Verktøykasse real Verktøykasse galant

97 103

Sykkelkoffert

115

Oppfinnerbriller

119

Liberale lekevåpen

131

Armbrøst

133

Fyrstikkskyteren

143

Tresverd

147

Kanon

151

Tips og råd

159

Linoljemaling

160

Materialer

162

Tørking av materialer

164

Høvling

166

Spikking

167

Smiing

167

Sliping

169

Verktøy

170

galant verktøykasse

i Erik Alfreds verksted 6

smøre smøre

Forord

7

Forord Jeg blir stadig fascinert av alt det rare folk

håndverkere rundt omkring i Skandinavia.

finner på. Verden er en forunderlig tumleplass

De sikrer slitesterke resultater, samtidig som

hvor vi tobente ustanselig har funnet påskudd

de gir et helt særegent estetisk uttrykk.

for å lage oss hjelpemidler og kreasjoner av

Prosjektene beskrives slik jeg har laget dem.

ulike slag. Mange oppfinnelser gjøres ut fra

Gjør det gjerne slik – men husk at mange veier

grunnleggende behov som mat, trygghet og

kan føre til Rom. Stundom finner man en egen

varme, men vel så ofte er motivasjonen en

vei, og av og til fusker man grovt, med egne

salig blanding av lekenhet, dovenhet, jåleri

innfall og kreative løsninger. Det er lov å fuske

og praktisk sans.

så mye en vil, bare resultatet blir godt nok. Slik har det alltid vært, det er rebellen som fører

I denne boken har jeg satt sammen en fargerik

verden fremover.

blanding av håndverks- og oppfinnerprosjekter

Du må derfor gjerne vri og vrenge til opp-

for alle som har sans for skaperglede og moro.

skriften blir din egen, eller bare la deg inspirere

Felles for prosjektene er at du kan lage dem

til helt nye krumspring.

selv med relativt enkle materialer og verktøy,

Alle prosjektene er egne kreasjoner, utviklet

du lærer tradisjonelle teknikker, de er fine å

over mange år og prøvd ut på gamle og unge

involvere barna i, og ikke minst genererer de

ved ulike anledninger på Handverksfabrikken.

mye godt humør!

Siden de gjerne har en personlig forhistorie, inn-

Jeg har valgt å begynne rett på prosjektene, heller enn å starte med de ulike teknikkene.

leder jeg hvert kapittel med en liten anekdote.

Mitt mål med boken er å skape begeistring

Min erfaring er at det er lettere å lære teknikkene

for både gamle teknikker og nye ideer, samt å

ved å prøve dem ut i praksis, fremfor å lese om

inspirere til grenseløs lekenhet og fordomsfri

dem i en oversikt. Jeg prøver således å dumpe

bruk av trauste tradisjoner. Jeg håper derfor at

innom ulike teknikker i de ulike prosjektene, slik

det begynner å klø i fingeren etter å skape, og

at man får dekket mye snadder i løpet av boken.

at kveldene dine fremover går med til å drømme

Jeg har også lagt vekt på å forklare prosessene grundig, slik at de skal være overkommelige for alle, samtidig som den mer bevandrede

deg bort i store og små kreasjoner.

Husk at vi har et hav av muligheter på denne fortryllende planeten, så sikt høyt og fara vel.

håndverker kan lære noe nytt. Prosjektene har ulik vanskelighetsgrad, fra det helt enkle til det heller utfordrende for den viderekomne. Men

Erik Alfred

følger du ditt eget tempo, skal det være over-

Fabrikkdirektør

kommelig å bygge dem alle.

Teknikkene jeg beskriver, er solide, velprøvde tradisjonsteknikker, slik jeg har lært dem av ulike

Handverksfabrikken Gyland – en liten del av verden

i Erik Alfreds verksted 8

Gjenfortrylle verden

Gjenfortrylle verden

9

i Erik Alfreds verksted 10

«Gjenfortrylle verden»

gikk rykter om at han Ola D. hadde kjempekrefter som kunne pløye opp bakken uten

Om du kommer innom Handverksfabrikken

hest! Ola D. og Anna fikk ti barn, og blant

i Gyland, vil du møte snodige triks, gamle

dem var min farfar Konrad Teodor, som var

teknikker, gjenbruk fra søpla, materialer fra

smidd over samme lest som faren.

egen skog, snurrige oppfinnelser og en

Konrad var en typisk norsk oppfinner,

særegen livsfilosofi. Og kanskje finnes det

et selvlært bygdegeni som elsket å gi seg i

mer enn man aner, i de gylandske skoger?

kast med utfordrende mekanikk og teknikk.

Jeg kommer fra en familie med lange

I kjelleren under huset hadde han et lite

håndverker- og oppfinnertradisjoner.

verksted der han på kveldstid pønsket ut

I Tesaker-slekta prøvde man gjerne ut nye

og konstruerte merksnodige løsninger på

metoder. En laget helst alt selv og gjerne av

dagligdagse utfordringer. «Det me ikkje he,

det andre kastet, noe som ofte gav høyst

de laga me», sa han stadig.

originale løsninger.

Oldefaren min, Ola D., startet Gylands

Rundt 1920, da han var ung, fikk gylendingene kjøpe en del gamle maskiner fra en

første industri med hjemmesnekret mølle,

nedlagt fabrikk i Kvinesdal, og sammen satte

vadmelstampe og tønneverksted i Tesåk-

bygda opp en trevarefabrikk på dugnad.

fossen. Her snekret han vannhjul og reim-

Farfar drev denne sammen med en kom-

skiver, tønnefres og sag. Han konstruerte

panjong de ti første årene. Og mens han

også et intrikat reimsystem fra vannhjulet,

arbeidet her, konstruerte han en rekke

som via taljer og trinser kunne dra plogen

spesialmaskiner og patenter, i tillegg bygde

to kilometer lenger oppe på jordene. Så det

han kopi av fabrikkens egne maskiner på

oldefar og alle barna på tesåk.

mitt store forbilde, småbruker, fabrikkeier og oppfinner – farfar konrad teodor.

Gjenfortrylle verden

11

kveldstid. Så da han giftet seg til nabobygda Feda, kunne han bygge sin egen fabrikk der absolutt alt var hjemmelaget.

Yngstesønnen hans, Alf, som senere skulle bli min far, dro til Amerika i 1964 og ble en etterspurt håndverker med kallenavnet «Speedy». Der levde han den amerikanske drømmen med Ford Mustang, snekret bad for Paul Simon, var med på å bygge World Trade Center og levde ellers midt i verdensbegivenhetene med Vietnam, flower power, Bob Dylan og Martin Luther King. Det må ha

oldefars vanndrevne mølle, sag, vadmelstampe og verksted.

vært en enorm kontrast å komme fra lille Feda, der det meste var heimelaga, til millionbyen

grundig opplært i familietradisjonen. Deler

New York, der alt kunne kjøpes.

og materialer skulle helst ikke koste noe, og

Men for en sørlending var det ingen plass

spesielt fint var gjenbruk. I lange perioder av

å oppdra barn, så da jeg kom til verden i 1979,

barndommen sprang pappa og jeg rundt på

var tiden moden for å flytte hjem til det trygge

jakt etter deler og gamle skatter på søppel-

Norge. Og dette er min bakgrunn, litt opp-

plasser, loppemarkeder og i nedfallshus.

finnelser, litt New York og Amerika, samt mye skrot og gjenbruk. For på tross av at vi havnet i byggefelt på Søm i Kristiansand, ble jeg

Noen av mine fineste barndomsminner stammer fra søppelfyllingen.

Hver sommer tok pappa oss med til «Hausebakken», barndomshjemmet hans på Feda.

Det var som å tre inn i et eventyrrike. For å komme inn på gården måtte man kjøre over en steinbro som farfar hadde murt. Rekkverket var laget av gamle taubanekabler, og under broen svømte det masser av små fisk. Her var små skjeve sørlandshus, gamle mosegrodde epletrær, yndige lam og alt annet

handverksfabrikken fotgrafert av farfar i 1920.

som gjør livet verdt å leve.

i Erik Alfreds verksted 12

Men ikke minst var gården full av farfars

Da det nærmet seg slutten på ungdoms-

patenter og originale løsninger. Strømgjerdet

skolen, fikk alle en time hos rådgiver for å

var drevet av et vannhjul med dynamo i bekken,

finne ut av veien videre. Jeg var glad i å tegne

høyheisen på låven var en ombygd moped,

og mente selv at jeg hadde en ganske brukbar

og hele kjelleren var et eneste virvar av reimer,

strek. Så jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve

drivhjul og merksnodige oppfinnelser.

å bli reklametegner. Da fikk jeg tydelig forklart

Dette var mitt barndomsparadis, og jeg tenkte at når jeg blir stor, da skal jeg bli oppfinner!

at ingen kan leve av det.

«Du må ha et skikkelig yrke. Et levebrød som du kan fø en familie med. Er det ikke noe

Etter hvert som tiden gikk, levde jeg i et

annet du kunne tenkt deg?» Etter å ha tenkt litt

evig spenn mellom bylivet i Kristiansand og

svarte jeg nølende at jeg drømte egentlig om å

«Hausebakken». Jeg trivdes ikke så verst med

kunne bygge et slags Disneyland. Kunstige fjell

bylivet i de monotone rekkehusene med

med berg-og-dal-baner, grotter med mekani-

kortklipte plenflekker, asfalterte oppkjørsler og

ske figurer som snakket og beveget seg, tau-

stasjonsvogn. Men hver gang vi kom hjem fra

baner, vannhjul, dampmaskiner, hytter i trær

frodige Feda og Hausebakken, føltes asfalten

og roboter. Og det skulle være i tre og stål

enda litt gråere og kaldere enn jeg husket den.

og skinn, med reimhjul og akslinger. Slikt

Jeg ante at «Hausebakken» representerte

som jeg så det i «Hausebakken», og helst

en avbrutt tradisjon og et levesett som vi ikke hadde tilgang til. Pappas eventyrlige

skulle jeg kunne lage alt selv.

Rådgiveren så mistroisk på meg. «Jeg

historier fra guttedager på landet blant de

synes du skal søke på snekker- eller elektriker-

gamle bygningene, de hjemmelagde

utdanning», sa han.

maskinene, verktøyet, dekoren og skaper-

Jeg kom inn på elektro. Det var Reform

gleden var et levesett og en idyll jeg bare

94, og alt var teoretisert, til og med gym.

kunne drømme om.

Undervisningen foregikk stort sett i en mørk,

Men det var et avlåst rike. Farfar og alle de andre som hadde levd i denne tiden, var borte, og ingen andre kunne lære meg håndverket.

grå sementbygning, og det luktet mugg i gangene.

Læreren var en sliten, omskolert industri-

Dessuten kunne ingen lenger leve slik. «Tidene

arbeider. Han strevde nok med sitt og satt

har forandret seg», sa folk rundt meg. «Det

stort sett og halvsov ved kateteret, mens vi

lønner seg ikke, et slikt liv der man må lage det

satt med pultene formet som en hestesko

meste selv, er så karrig. Dessuten får du aldri

og skulle jobbe i boken. Etter et halvt år var

med en kone på det. Nei, det nytter ikke, gutt,

jeg desillusjonert, deprimert, og hadde

den tiden kommer aldri igjen!»

begynt å røyke. Var det slik livet var?

Men det å se noe man ønsker, uten å

Jeg gikk til inspektøren og sa jeg ville slutte,

kunne nå det, gjør en sultefôret. Og ingen

men ble rådet til å fortsette. Det var farlig å bli

er større patriot enn den som lever i eksil.

drivende uten noe å gjøre. Jeg burde fullføre

Gjenfortrylle verden

13

året og få de viktige papirene, så kunne jeg heller bytte til høsten. Jeg burde satse på å bli

svinge inn mot den samme drømmen igjen.

Underveis har jeg slukt alt jeg har kommet

snekker, som min far. Høsten etter byttet jeg til

over som omhandler tradisjonelt håndverk,

byggfag, stumpet røyken og gikk løpet ut som

gamle hus, byggeskikk, folkekunst og hånd-

tømmermann med fagbrev. Jeg hadde båret

verksteknikker. Jeg har oppsøkt eldre

på en vag idé om at byggfag innebar skikkelig

håndverkere over hele Skandinavia for å lære

håndverk. Øks, tømring, raffinerte teknikker og

de gamle teknikkene. Besøkt museer og

utfordrende sammenfellinger. Men det var nye

samlinger for å studere gjenstander, former

tider i faget. Stort sett satte vi opp reisverk av

og uttrykk. Rotet rundt i utallige låver og uthus,

2 x 4, byttet vinduer i slitne leiligheter, skrudde

og deltatt på all verdens kurs i steinmuring,

gipsplater og monterte fasadeplater. Jeg så lite

smiing, mekanikk, maling, tegning, møbel-

til det vakre håndverket jeg ante i Hause-

snekring og alt mulig annet som kunne

bakken. Og innså at man kan ikke leve av det

komme til nytte når det tapte paradiset skulle

vakre, det blir for tungvint.

bygges.

Etter et halvt år som tømmermann satt jeg

Og midt i alt traff jeg ei nydelig jente,

en dag og pratet med gutta på brakka. Det var

ulik alle andre og som merkelig

et fint miljø i firmaet, og jeg satte pris på

nok også drømte om et liv i

kollegene mine. «Blir dere ikke rastløse av å

landlige omgivelser, på tross av

gjøre det samme, har dere ikke tenkt å gjøre

at den tiden skulle være forbi.

noe annet?» spurte jeg forsiktig en av de eldre karene. «Tja, jo, men jeg tar nå én dag av gangen», smilte han. Jeg fikk fullstendig panikk. Skulle jeg gjøre dette resten av livet?

Neste dag leverte jeg oppsigelsen min.

Og fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg ville leve slik jeg ville, ingen skulle lenger komme her og si at det ikke går. For hvem vet bedre enn meg hvordan mitt liv skal leves?

Siden har jeg siktet mot drømmen om et lite oppfinnerunivers med idyllisk småbruk, egen hjemmelaget fabrikk, vannhjul og taubaner, materialer fra egen skog, mat fra gården og i det hele tatt utforske de mulighetene som denne forunderlige verden gir.

Veien har ikke alltid gått rett frem. Målet har tidvis forsvunnet i hindringer, og flere veier er prøvd. Men jeg har alltid endt opp med å

i Erik Alfreds verksted 14

før restaureringen...

... og etter.

Handverksfabrikken

Og så gikk vi i gang med å restaurere

I 2008 fikk jeg vite at den nedlagte fabrikken

fabrikken. Vi hadde lite penger, så jeg reiste

som farfar drev i 1920-årene i Gyland, frem-

rundt og samlet gamle materialer fra hus

deles stod. Jeg fikk bli med eieren inn for å

som ble revet, fant maskindeler på søpla

se, og det var akkurat som på fotoet fra 1920.

og ellers alt mulig annet som folk kastet.

Jeg ble fullstendig bergtatt, og ganske høy

Vi jekket, stivet av, byttet tak, fikset vinduer,

spurte jeg eieren hva han ville gjøre med alt

lappet kledning, kokte egen maling og

dette. «Skal du restaurere?» Han sa: «Tja, nei,

restaurerte maskinparken. I kjelleren snekret

jeg tenkte i grunnen å selge, du vil ikke kjøpe

jeg butikkinnredning og disk av gamle dører

det, du?» Men jeg og kona var studenter og

og gulvbord, og satte opp en liten krambod

hadde ikke engang egen leilighet, så jeg sa

med kafé.

nei, jeg kan jo ikke det.

Men da jeg kom hjem og fortalte det til Ellen Marie, sa hun: «Det er jo det du alltid

Og sommeren 2012 gjenoppstod den gamle fabrikken som Handverksfabrikken.

Siden har vi drevet fabrikken med gruppe-

har drømt om, så vi skulle ikke bare kjøpe

besøk, skolebesøk, litt møbelproduksjon, ulike

det?» Og så gjorde vi det, og det er det

oppfinneroppdrag, kunstprosjekter, håndverks-

lureste vi noen gang har gjort.

kurs samt litt festivaler og konserter i ny og ne.

Selv om det var litt å ta tak i …

Hele tiden mens vi har gjort alt dette, jaktet vi på et lite småbruk. Uten å lykkes.

Gjenfortrylle verden

15

krambua.

For i Norge kommer vi nesten alle fra en

mat. Bygge taubane til huset, telefonlinje

liten gård på landet, og ingen selger røttene

med sveivetelefon ned til fabrikken, og i

sine hvis man ikke må.

bekken skal vi bygge et lite kraftverk med et

Etter fem år hadde vi nesten gitt opp.

Men så, ut av det blå, fikk vi kjøpe nabogården som fabrikktomten er skilt ut

stort overfallsvannhjul, og selvfølgelig en masse morsomme maskiner og patenter.

Og til sist skal vi sette opp et magisk

fra. En nydelig liten heiegård, fritt og alene

tilbygg på huset med hemmelige rom, en

øverst på en topp, med masse små skjeve

bibliotekgrue over to etasjer med mekaniske

hus fra 1800-tallet. Fra å ha 1,5 mål tomt

bokhyller, et kjøkken med en dampdrevet

rundt fabrikken fikk vi nå 820 mål med

frokostmaskin og øverst på toppen et staselig

boltreplass. Her har vi eget fiskevann med

eventyrtårn bygd av håndhugde bjelker og

en flytende øy. En eventyrskog full av

krokvekster, hvor tanken er fri, ideer skapes

materialer, tømmersag og eget vannfall

og drømmer blir til virkelighet.

som ender i tunnel under fabrikken, så nå kan kona sende flaskepost til meg.

Og det er nå det virkelig begynner.

Vi skal fikse tømmersaga, hente mate-

Av og til kan fremskrittet være et skritt tilbake, og av og til kan et skritt tilbake være et fremskritt.

Så nå står vi her. Vi har sekken full av

rialer i skogen og sette i stand husene. Dyrke

tradisjoner, teknikker og ideer, og ser drøm-

opp jordene, holde husdyr og dyrke egen

men i horisonten.

i Erik Alfreds verksted 16

Drømmetårnet Jeg er opptatt av frihet, av å være til stede i

Så for å overvinne kaostrollet, stille de

eget liv, av å ta bevisste valg. Men i en travel

store spørsmål og bli herre over eget liv

hverdag kan det gå lange tider mellom hver

bestemte jeg meg for at det første vi må ha

gang man får tid til trenerte tanker. Barn skal

på gården, var et drømmetårn. Et tenkeatelier

hentes og leveres, jobb, fritid, familie og

med rom til å skue høyt og fritt, utover og inn-

aktiviteter. Alt krever sitt og vel så det.

over. For å kunne treffe bevisste valg i eget liv.

Det kan være vanskelig, ja nærmest umulig, å få oversikt over livet og dets mysterier under slike tilstander.

«Det er en evighet siden evigheten, og det er en evighet til evigheten.

– og midt imellom står jeg!»

Gjenfortrylle verden

17

Utradisjonelt tradisjonshåndverk Vi står i en lang rekke tradisjoner, fra uminnelige tider, og etter oss kommer det nye mennesker og tradisjoner.

Jeg ville derfor at tårnet skulle bygges med røtter i tradisjoner, samtidig som det strakk seg inn i fremtiden. Løa på gården vår er bygd i stegeverk, en av de eldste byggeteknikker for reisverk vi har i dette landet.

Det var derfor naturlig å bygge Drømmetårnet i en kombinasjon av tradisjonelt stegeverk og moderne materialer. Et slags utradisjonelt tradisjonshåndverk.

Det første jeg gjorde, var å få hjelp til å

En flyktig tanke kan fort være borte før man får fanget den. Jeg konstruerte derfor

smi en tradisjonell agderøks til å bearbeide

et utbrettbart svingbord med integrert

konstruksjonen med. Deretter hugde jeg

skriveskuff, for å kunne fange på papiret det

materialene i egen skog. Og sammen med

som måtte komme. Svingmekanismen ble

gode venner tømret vi reisverket til Drømme-

laget av et par sykkelpedaler og bordet i

tårnet. Tårnet plasserte vi på gårdens beste

flammebjørk. Kaffe er også viktig når et

utsiktspunkt, toppen av løetaket, med pano-

slitent intellekt skal yte maksimalt. Men det

ramautsikten over vårt lille rike. Og i krok-

kan også bli et uromoment. For sitter man

stokken som binder taket sammen, skar jeg

fordypet i innfløkte tanker og glemmer tid

inn «Født til frihet».

og rom, kan man fort komme til å vippes ut av rekken om kaffeslurken er for kald. Derfor

Tenkestolen

ble stolen utstyrt med en egen kaffevarmer,

Skal man sitte i et tårn og kople seg fullstendig

laget av et strykejern montert opp ned. I tillegg

fri fra legemets evige mas om komfort, hvile

kan man trenge leselys for dybdestudier i sene

og mat, må man først og fremst sitte bekvemt.

nattetimer, så over stolryggen monterte jeg

Løsningen ble å konstruere en egen tenkestol,

en liten kontorlampe.

spesialtilpasset mine legemlige mål. Jeg la

Med tenkestolen i drømmetårnet skulle

vinn på å bygge den så komfortabel som

alt ligge til rette for kreative tankespenn og

mulig, formet den i polert bjørk og trakk den

dypdykk i verdens uante muligheter. Men

med silkemykt lammeskinn. Men det å sitte

trusselen kom fra uante hold.

bekvemt er ikke alltid nok.

i Erik Alfreds verksted 18

installert, begynte den å leve sitt eget liv. Ustanselige avbrytelser: forstyrrende e-post, trivielle meldinger, unødvendige oppdateringer, tøvete forslag og kommersielle tilbud.

Tok jeg et bilde for å bruke senere, f.eks. av en underskrift som skulle sendes, plinget det snart i «støytelefonen», og opp kom et kunstferdig bilde av signaturen. Stolt hadde telefonen utarbeidet et bilde som bare var tull. «Ditt nye stiliserte bilde er klart for publisering.»

Smarttelefon? Etter et par dager var jeg fullstendig flat.

Slangen måtte ut av paradis, før tidstyven fikk ødelagt hensikten med tårnet.

Men hvordan kan man isolere «Isolafonen»

seg og samtidig være tilgjengelig for de

Fremskrittet som ble et tilbakeskritt

nærmeste?

Et nytt problem dukket opp. For å være

Løsningen ble å konstruere en privat

tilgjengelig for familien såpass langt fra

kortdistansetelefon mellom tårnet og huset,

huset krevde kona at jeg hadde telefon

etter forbilde av Batman, slik at kun viktige

med. Det var en rimelig ansvarliggjøring

beskjeder kom gjennom.

i og for seg. Jeg hadde lenge tenkt på å

«Isolafonen» bygde jeg av deler fra en

skaffe meg et hjelpemiddel til å håndtere

ødelagt sveivetelefon, en gammel symaskin,

en stadig økende bunke av henvendelser.

noen lampearmaturer, vannrør, ledninger og

Så da kravet om tilgjengelighet dukket opp,

diverse fjærer og reimer. I tillegg fikk «Isola-

fant jeg dette som påskudd til å investere

fonen» en egen håndfriløsning inspirert

i en smarttelefon.

av naboens gravemaskin, slik at man ikke

Men det skulle jeg aldri ha gjort.

Så snart telefonen var startet og kontoer

behøver å endre en omhyggelig innarbeidet sittestilling: Ved en oppringning vrir man

Gjenfortrylle verden

19

først mikrofonstativet til siden for å kople om til talemodus. Deretter vipper man ut stativet slik at mikrofonene retter seg inntil munnen. Deretter er det bare å ta på seg øreklokkene og tale om de viktige spørsmål.

Skal man foreta en oppringning ut, sveiver man først et par runder på symaskinsveiva for å generere strøm til ringeklokken i andre enden. Dernest svinger man talearmen over i talemodus, vipper stativet til taleposisjon og finspisser budskapet mens man venter på svar.

Så hvor har dette ført meg? Er tanken blitt friere, livet sannere og kreasjonene bedre? Livet har aldri vært bedre. Fruen og jeg er enige om at tårnet er det lureste vi noen gang har bygd, kommunikasjonsslusen fungerer utmerket, og i en travel hverdag er Drømmetårnet blitt en fredens høyborg, der tiden står stille. Og det kan faktisk virke som at i høyere luftlag, på toppen av verden, flyr tankene videre, og man skuer bredere. I alle fall opplever jeg det slik, og akkurat her er det det som teller, for det er mitt tårn.

Neste utfordring blir å bygge et utbrettbart skatollsystem, med integrert tegnebrett og skriveplate og gode systemer for katalogisering og lagring av diverse papirer, tegninger, illustrasjoner og vidflyktige nedtegnelser.

Mens først skal familien få et varmt kjøkken. Et magisk påbygg til huset. Med krokete tårn, håndhugd reisverk og spenstige vinkler. Midt i rommet blir det en raus eventyrgrue, stort langbord for gode stunder med familie og venner, og storslått panoramautsikt herfra til evigheten.

Og det er dette jeg sitter og grubler på nettopp nå.

I Erik Alfreds verksted 20

HMS og grunnutrustning Vi har én kropp, og vi lever én gang. Kroppen er et fantastisk fartøy og tåler relativt mye. Som ung og sprek virker den nærmest uknuselig, men den er bygd opp av bein, kjøtt og blod, relativt myke materialer. Negler, hår og hud vokser stort sett ut igjen.

Et beinbrudd eller to er ikke så farlig, heller ikke en finger eller to i det lange løp.

Men skader du mer enn dette, kan skavanken hemme deg livet ut. Noe kan byttes mekanisk, men inntil videre er ryggmarg, hørsel, øye-eple, lunger og hjerne noe du må ta ansvar for livet ut. Dessuten er kroppen sjelens bolig, og en sprek kropp gjør en lys til sinns. Det er derfor å anbefale at legemet, med alle dets finesser og muligheter, holdes i noenlunde brukbar stand til du er godt opp i pensjonistalder.

Løsemidler løser opp fett, og hjernen er stort sett laget av fett. Ha åndedrettsvern og hansker lett tilgjengelig når du bruker kjemikalier, og bytt det ut når det er brukt opp. Det er ikke der vi skal spare penger.

Vernebriller, hørselvern og pustemaske bør være lett tilgjengelig, så du orker bryet når det er nødvendig. Løft med knærne og rak rygg, bruk sele i store høyder, pass på ikke å ha noen løse klær og deler med roterende maskiner. Og vær obs på tunge gjenstander. Massive konstruksjoner kan knekke mangt et legeme når de får overvekt og egenvilje.

Bruk sunt vett, utforsk livet og ta vare på hverandre. Det skal merkes at man har levd, men helst ikke sees på lang avstand.

HMS og grunnutrustning

21