Eirik Raude

MORTEN

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Sats: Forlaget

Omslagsdesign: Kåre Martens

Kartene er tegnet av Hans Petter Karlsen, med unntak av kartene på side 124–125, 147 og 221, som er tegnet av Kathrine Josefine Holm. Kartene er designet av Hanna Waz.

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt.

1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5230-2

Forfatteren har motatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Bokens tidslinje.

Merksnodigstrendene

DEL I Førti setninger om Eirik Raude

KAPITTEL 1 Utpakkingen av de fire første setningene i zip-filen

KAPITTEL 2 Haukadalur. Setningene 5 til 12

KAPITTEL 3 Øyene. Setningene 13 til 27

KAPITTEL 4

Den lange reisen. Setningene 28 til 34

KAPITTEL 5

Forberedelsene til det store prosjektet. Setningene 35 til 39

KAPITTEL 6 Å bygge det grønne landet. Setning 40

15

Kristendommen

KAPITTEL

Vinland

Tjodhilds kirke

KAPITTEL

Den kristne

KAPITTEL

Den underliggende fortellingen

KAPITTEL

Torbjørn Vivilsson og datteren Gudrids reise

KAPITTEL

Eirik Raudes store plan

KAPITTEL

Merksnodigstrendene

KILDER

Bokens tidslinje

I denne boken tar jeg utgangspunkt i Ólafía Einarsdóttirs datering av kristningstinget på Island til år 999. Årstallene knyttet til Eirik Raude tar utgangspunkt i Are Frodes utsagn i Landnámabók om at de 25 skipene reiste for å bosette Grøn land 15 vintre før kristningstinget i 999.1 Dateringen av Leiv Eirikssons utforskning av Vinland er mitt eget anslag med utgangspunkt i en kritisk lesning av Grønlendingenes saga (der jeg ser bort fra det innskutte avsnittet om Bjarne Herjolvssons opphold hos Eirik jarl).2

945 Eirik blir født og vokser opp på Jæren.

960 Han og faren Torvald flykter fra Jæren til Strandir på Nord-Island.

975 Eirik gifter seg med Tjodhild og flytter til Haukadalur innenfor Breiðafjörður på Vest-Island.

979 Han blir dømt til å flytte fra Haukadalur og tar land på noen øyer ute i Breiðafjörður.

980 Eirik blir dømt fredløs på Torsnestinget, reiser vestover og finner et land han kaller Grønland.

983 Han kommer tilbake til Island.

984 Eirik leder en flåte med 25 skip som reiser for å etablere et samfunn på Grønland. *

984 Bjarne Herjolvsson ser et stort landmassiv som ligger over havet vest for Grønland.

997 Leiv Eiriksson utforsker Vinland.

1000 Torstein, Eirik Raudes eldste sønn, gifter seg med Gudrid Torbjørnsdatter.

1001 Torstein Eiriksson dør. Eirik blir fosterfar for Gudrid.

1002 Gudrid gifter seg med Torfinn Karlsemne.

1003 Barna til Eirik Raude, Torvald og Frøydis, reiser til Vin land sammen med Gudrid og Torfinn Karlsemne.

1005 Torvald Eiriksson dør i Vinland.

1006 Vinlandsekspedisjonen kommer tilbake til Eirik Raude i Brattalid.

Merksnodigstrendene

Jeg har funnet opp et nytt ord: Merksnodigstrendene. Det er min oversettelse av det gammelislandske Furðustrandir, et navn brukt én eneste gang i verdenshistorien, om en kystlinje vikingene seilte langs i Amerika, et område så særegent at de fant opp et navn som aldri ble brukt om noen andre steder, verken før eller senere. Merksnodigstrendene. Mot slutten av boken reiser jeg langs kysten av Canada for å finne landskapet som skjuler seg bak dette unike navnet. Samtidig er denne letingen etter ordenes opphav betegnende for metoden jeg bruker gjennom hele denne boken: Jeg fingransker ordene og setningene, jeg leter etter landskapene de hører hjemme i. Egentlig skulle dette vært en bok om jakten på Vinland, og jeg begynte med å lese Vinlandssagaene. Men under lesingen ble jeg mer og mer fascinert av Eirik Raude. I dag er det først og fremst sønnen, Leiv Eiriksson, som er kjent, fordi han oppdaget Amerika fem hundre år før Kristoffer Columbus. Men det store spranget inn i en ny verden ble gjort av faren Eirik som oppdaget Grønland og bygget et samfunn der. Grønland ligger helt inntil Canada og er geografisk en del av det amerikanske kontinentet. Og det var utfordringene Eirik Raude møtte på Grønland, som førte til at han organiserte en ekspedisjon med 160  personer og 3 digre skip som reiste for å ta nytt land der det vokste vindruer, over havet mot sørvest. Det må ha vært en av vikingene om bord på et av disse skipene

som fant opp ordet Furðustrandir etter flere dagers seilas langs en merkelig kyst fylt av klipper og sand.

Før jeg kunne reise nedover dette fremmede Canadas kyster, måtte jeg forstå Eirik Raude og hvorfor han bygget opp et samfunn bak den enorme innlandsisen på verdens største øy. Uansett var det på tide at noen skrev en bok om denne rødhårede oppdageren som gjennom tusen år har blitt møtt med misforståelser og forbigåelser. Har jeg lykkes? Har jeg funnet Eirik? Jeg har gjort mitt beste. Jeg har kjempet meg gjennom snøstormene mot Nord-Islands utposter sammen med sønnen min, jeg har dykket inn i virtuelle virkeligheter i Covid-isolasjon, funnet uoppdagede tufter sammen med verdens siste landnåmsmann, jeg har utfordret Atlanterhavet i en 17 fots båt med en grønlandsk fangstmann, kjørt firehjuling fra gård til gård i det som en gang var det norrøne Auster bygd, og jeg har bodd i en kopi av huset til Eirik Raude. Alt for å sette denne sagaskikkelsen inn i en større sammenheng. Men vi må begynne med å dykke ned i kilden som er min veiviser til Eiriks verden. Vi må følge sagaen som skisserer opp livet hans, hendelse etter hendelse, og vi må bygge en bro som binder denne sagaverdenen til vår egen virkelighet. Helt frem til Merksnodigstrendene.

*

Bare noen i-siste-liten-advarsler før vi begynner: I boken er det to ord jeg bevisst bruker helt feil, nemlig «vikinger» og «oppdaget». Vikinger er en betegnelse som tradisjonelt brukes om skandinaver som herjet og plyndret – i sagaene brukes ordet dog like gjerne om afrikanere og slavere som skandi naver. I populærkulturen i dag kalles alle middel aldermennesker med opphav fra Norden vikinger. Ikke sjelden kommer det for eksempel artikler med en eller annen sensasjonell miljøforklaring på hvorfor vikingene forsvant fra Grønland på

1400-tallet. Det er på denne populære måten jeg bruker ordet i denne boken, fordi jeg mener vikingene som angrep de største byene i Europa, og de som oppsøkte øde og farlige områder langt ute i havet, hadde en karakteristisk mentalitet felles; en unik og fryktløs vilje til å krysse grenser for å skaffe seg ære. Svein Tjugeskjegg og Eirik Raude delte denne grenseløsheten i møtet med det fremmede. De var vikinger. Den ene erobret England, den andre «oppdaget» Amerika.

Når jeg skriver at vikingene «oppdaget» Grønland og Amerika, er det selvfølgelig parodisk eurosentrisk. Folk hadde tatt seg over Beringstredet fra Sibir til Amerika gang på gang gjennom tusener av år og for lengst oppdaget og bosatt disse områdene. Den såkalte saqqaq-kulturens folk spredte seg utover store deler av Grønland 2500 år før Kristus, omtrent samtidig kom Independence-kulturen og på Eirik Raudes tid var øya bosatt av folk fra Dorset-kulturen. I et større perspektiv kunne jeg skrevet at vikingene representerer en av de sist ankomne og kortest overlevende kulturene på Grønland.

Eirik selv mente, ifølge sagaene, ikke at han oppdaget noe. Han fant landområder mange kjente til fra før. I middel alderen trodde de områdene med is og høye fjell nordover og vestover fra Island var ytterkanten av Europa, og Vinland mot sør mente de lå i forlengelsen av Afrika, et område befolket av pygmeer, men også kolonier av kristne mennesker som hadde utvandret fra Irland.3 Det er fra min synsvinkel som nordmann i dagens Europa det er relevant å fortelle om at Eirik Raude oppdaget kontinenter og kulturer vi europeere ikke kjente til fra før.

DEL I

Førti setninger om Eirik Raude Fra Jæren til Grønland

Sagaen om Eirik Raude er kort, ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom. Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie, starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én side i sagaen.

Den samme fortellingen om livet til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står også i Grønlendingenes saga og i Landnámabók.4

Én side, fem minutter, så vet du hva sagakildene forteller.

Eller kanskje ikke.

Kanskje skjuler setningene en sannhet de fleste av oss ikke forstår. Det er i hvert fall det som er utgangspunktet i denne

Kapittel 1

Utpakkingen av de fire første setningene i zip-filen

boken. Jeg ser på sagaen som en zip-fil vi må pakke ut. Tegnene, ordene og setningene er koder vi sakte må oversette og tolke før vi kan skrive ut alt sammen til en større helhet. For bak de fortettede formuleringene skjuler det seg et hav av fortellinger og kulturer vi ennå ikke har oppdaget.

Så la oss begynne med å reise langsomt gjennom de fire første setningene om Eirik Raude:

1. Þorvaldr hét maðr; hann var sonr Ásvalds Úlfssonar, YxnaÞórissonar.

2. Eiríkr rauði hét sonr hans.

3. Þeir feðgar fóru af Jaðri til Íslands fyrir víga sakar ok námu land á Hornstrǫndum ok bjuggu at Drǫngum.

4. Þar andaðisk Þorvaldr.5

Teksten over er en transkripsjon fra det eldste manuskriptet vi har av Eirik Raudes saga, pergamentsidene som finnes i samlehåndskriftet Hauksbók fra begynnelsen av 1300-tallet, som igjen er en avskrift av et eldre manuskript.6 Det neste steget er å oversette disse setningene til moderne norsk:

1. Torvald het en mann; han var sønn av Åsvald, sønn av Ulv, sønn av Okse-Tore.

2. Eirik den røde [Raude] het sønnen hans.

3. Far og sønn reiste fra Jæren til Island på grunn av draps saker og tok land på Hornstrandir og bodde på Drangar.

4. Der døde Torvald.

Premisset for den videre utpakkingen er at disse sagasetning ene, som tidligst kan ha blitt formulert skriftlig en gang på 1100-tallet, faktisk forteller om det som skjedde med Eirik Raude rundt to hundre år tidligere. Med sin knappe, handlingsmettede og realistiske form minner de førti setningene om noe som skulle fortelles muntlig så kort og presist som

mulig. Her finnes verken utbroderinger eller underholdende elementer, ingen overtro og ingen litterære virkemidler. Setningene inneholder egentlig ikke noe annet enn tørre fakta som kan ha blitt overlevert ganske uendret muntlig fra ett slektsledd til det neste før de ble skrevet ned. Det at biografien til Eirik er bevart mer eller mindre på samme måte i flere forskjellige sagaer og i Landnámabók, styrker også troverdigheten.7

Jeg velger å tro på disse setningene om Eirik Raude.

Uansett har jeg ikke noe valg. Hvis jeg ikke tar utgangs punkt i sagaen, har jeg ingenting å fortelle.

Siden beretningen handler om en mann som levde i Norge, på Island og Grønland på 900-tallet, må jeg så nøkternt som mulig pakke ut de førti knappe setningene slik at de sklir inn i kunnskapene vi har om livet på disse stedene den gangen.

Reisen begynner på Jæren i vikingtiden. En verden uten stat og uten politi, der skyldig eller uskyldig, liv eller død var en konsekvens av hvem du var og hvilke venner du hadde.

Hvem var så Torvald og sønnen Eirik Raude?

La oss late som at jeg plutselig befinner meg på det lokale tinget på Jæren på 950-tallet og møter Torvald. Hvordan presenterer han seg? Sannsynligvis med de samme ordene som i den første setningen i sagaen:

Torvald, sønn av Åsvald, sønn av Ulv, sønn av Okse-Tore.

Jeg forstår ikke hva han mener. Men det gjør antagelig mennene rundt meg. De kjenner forfedrene til Torvald. De mestrer de korte fortellingene om oldefaren hans Okse-Tore, agderhøvdingen som ifølge sagatradisjonen eide tre øyer der det gresset ikke mindre enn 240 okser, Okse-Tore som gav Harald Hårfagre 80 dyr i proviant til hæren hans.

I utgangspunktet er jeg en uvitende her, en utlending, en som ikke behersker det intrikate nettet av fortellinger om fortiden. Derfor evner jeg heller ikke å lese den første setningen i sagaen og bruker lang tid på å finne spor etter

forfedrene til Torvald – Okse-Tore, Ulv Toresson og Åsvald Ulvsson – i sagaer, kvad og tåtter før jeg er i stand til å danne meg et bilde av slekten og samfunnsklassen Torvald og sønnen Eirik tilhørte den gangen de forlot Norge. Jeg konkluderer med at Torvald kom fra en vidgjeten høvdingeslekt med for greninger og makt fra Agder i sør til Rogaland i nord. En slekt som antagelig utvidet maktområdet sitt gjennom en allianse med vestlandskongen Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet.8

Eirik og faren Torvald flyktet fra Jæren til Island «på grunn av drapssaker», står det i den tredje setningen. Hva betyr det?

Dette var en verden der det å drepe like godt gav deg ære som skam. Hadde en mann kalt den unge Eirik Raude for «ei tispe», og han slo i hjel mannen, mente loven at Eirik var i sin fulle rett.9 Å ikke hevne slike krenkelser, som truet ens mandighet og ære, var risikabelt. Hvis ikke Eirik hevnet seg, kunne navnet «tispa» bli sittende på ham, han kunne bli sett på som en feiging eller en svekling, en mann ingen verken stolte på eller hadde tillit til. En slik mann var sosialt død på Jæren på 900-tallet, der tilliten mellom menneskene var det som bandt samfunnet sammen, og det å få et rykte som svak og unnvikende medførte at sikkerhetsnettet rundt deg forsvant. Det fantes mengder av situasjoner der det å drepe ble sett på som det eneste rette. Det at Eirik og faren var involvert i drap, er langt ifra synonymt med at de var kriminelle. Det avgjørende var situasjonen drapet skjedde i, og ikke minst hvem som var blitt drept.

Grovt sett fantes det fire kategorier mennesker på denne tiden: slaver (treller), frie krigere og arbeidere (husfolk), bøn der og høvdinger. Torvald og sønnen Eirik representerte enten det øvre sjiktet av bondeklassen eller høvdingeklassen. Hadde de drept en eller flere slaver, klassen kanskje hvert fjerde menneske tilhørte, måtte eieren av slavene få verdien erstattet, ikke noe annet. Det var i samme kategori som om de hadde

drept grisen til naboen. Dumt, men ingen kunne kreve noe mer enn en erstatning. Noe annet var det hvis Torvald hadde drept nabobonden i et slagsmål, men i de aller fleste tilfeller ville også det gått greit dersom han tok på seg ansvaret for drapet og betalte en bot.

Bare i en maktkamp som involverte andre storbønder eller høvdinger på Jæren, ville menn som Torvald og Eirik blitt stevnet til tinget for drap. Ble de dømt, betydde det i utgangs punktet ikke noe annet enn at de enten måtte betale store bøter, eller at ætten til den drepte fikk retten til å hevne drapet med et nytt drap. Det fantes ingen stat som kunne iverksette straffen. Det var meningen at de involverte skulle ta loven i egne hender. Men hvis stemningen på tinget virkelig vippet i disfavør av Torvald og Eirik, og motstanderne fremstod som langt flere og mektigere, kunne de bli lyst fredløse. Da ble de stående utenfor lovens beskyttelse. Det vil si at det var legitimt, og til og med ærefullt, for hvem som helst å drepe dem.

Hvor i denne prosessen rundt «drapssaker» Torvald og Eirik befant seg da de reiste til Island, vet vi ikke. Det står ikke at de var blitt dømt fredløse, men kanskje stod de i fare for å havne i dette uføret. Uansett må vi konkludere med at de var i ferd med å miste maktposisjonen i nærområdet sitt og derfor valgte å reise til Island for å ta nytt land der.

Det jeg oversetter med «far og sønn» i det første leddet i den tredje setningen, er det gammelislandske ordet feðgar («farsønn»), og når dette brukes, var de to regnet som likeverdige koblet til drapene, og dermed må Eirik ha vært strafferettslig ansvarlig i henhold til lovene, altså minst tolv år gammel, og trolig noe eldre, da de reiste til Island.10

Forteller de første setningene oss noe mer om Eirik?

Det er bare i vår egen moderne tid at folk har etternavn, en særegenhet som brukes for å forenkle den byråkratiske behandlingen av store mengder navn – kravet om et fast familienavn kom først med navneloven i 1923. Men også på

900-tallet var det behov for tilleggsnavn, da det fantes en Eirik eller en Torgeir på tredje hver gård, og derfor fikk de fleste oppnavn som spilte på særtrekk de hadde, som Torgeir Skvaldre, Olav Digre, Torbjørg Knarrebringe, Torgjest den gamle, Are frode og lignende. I dag blir det ikke sjelden hevdet at Eirik fikk tilnavnet «den røde» på grunn av sitt hissige lynne, og på Jæren i dag er til og med et senter for ungdom med adferdsvansker kalt Eirik Raude-senteret med denne begrunnelsen:

Eirik Raude vokste opp, som sin far, med et uhyggelig tempera ment. Mot alle odds klarte han seg bra, fant kjærligheten og ble en respektert og velbemidlet mann.11 Å se på Eirik som en ungdomskriminell med dårlige odds er en typisk konsekvens av misforståelsene som oppstår hvis vi oversetter teksten i sagaen direkte til vår egen tid. I virkeligheten skildrer ingen av kildene Eirik som hissig. I de glimtene vi får av ham i forskjellige sagaer, fremstår han heller som en mann som tenker seg nøye om både før han snakker og handler. Han dreper flere menn, men ingen av drapene begås, så vidt jeg kan se, i affekt.

Eirik ble kalt Raude fordi han hadde rødt hår og rødt skjegg. I Grønlendingenes saga skildres Eirik som en eldre og skrøpe lig mann rundt år 1000, og selv om folk sjelden ble over 70, tviler jeg på at en høvding ble sett på som gammel om han ikke var minst 50 år. På den annen side var han neppe blitt 60 da han organiserte bosettingen av Grønland fra rundt år 985. Altså ble Eirik født en gang mellom 930 og 950. Videre var han over 12 år da de reiste til Island, og han ble gift i løpet av 970-tallet, noe som skjedde etter at faren var død, og ifølge Landnámabók levde faren Torvald lenge på Island, og ifølge Sagaen om floafolket var Eirik en ung islending på begynnelsen av 970-tallet.12

Puh! Jeg tegner piler frem og tilbake på et A3-ark. Jeg prøver å finne tidspunktet for når Eirik og faren reiste til Island og hvor gammel Eirik kan ha vært da, bundet av kronologi og alder som det moderne mennesket jeg er. Dessverre er ingen av kildene mine særlig opptatt av slikt. Ingen årstall går helt opp i forhold til alle fragmentene av informasjon, men til slutt kommer jeg frem til at det som passer best, er at Eirik ble født ca. i 945 og reiste til Island rundt 960. Da kan faren ha levd 18 år på Island, Eirik var rundt 25 da han nevnes i Sagaen om floafolket, han giftet seg og fikk barn litt over 30 år gammel og var en eldre mann på Grønland rundt år 1000. På 950-tallet bølget kampene frem og tilbake på Vestlandet mellom Håkon den gode og de danskallierte sønnene til broren hans, Eirik Blodøks. Antagelig falt Håkon allerede i 960, og fra da av dominerte Eirikssønnene styret over Jæren. Vi vet at dette skapte mye uro og strid blant høvdingene og bøndene på Sør-Vestlandet, og drapene Torvald og sønnen var innblandet i, kan ha hatt forbindelser til krigene, men det vet vi dessverre ingenting om. Det er samtidig vanskelig å si noe om hva slags religiøs kultur Torvald og Eirik tilhørte. Det var både kristne og tilhengere av den gamle norrøne religionen på Jæren på 950-tallet. Men i løpet av 960-tallet ble det forbudt å blote til de gamle gudene på Vestlandet, og representanter for sønnene til Eirik Blodøks brente ned de gamle hovene.13

*

I forbindelse med avreisen fra Jæren ser jeg for meg en 15 år gammel Eirik med flagrende, rødt hår i en fargerik kjortel med et skinnbelte der det henger en bredegget våpenøks, en ung mann lært opp i krigerkunst, idrett og ærerik oppførsel i en tid preget av voldelige maktkamper.

Det at han og faren reiste til Island for å ta land der, forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de var.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med furu røtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.14

Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og vedlikeholde et skip krevde store ressurser.15

Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte. Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre. Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av noen innenfor den samme overklassen. * Hvor dro de fra? Den tredje setningen i sagaen forteller bare at de reiste af Jaðri – fra Jæren. Men «Jæren» her er ikke bare de flate jordene vestover og sørover for Stavanger som vi ser for oss i dag. Jæren var på 900-tallet et større område som strakte seg helt opp til den nordlige delen av Boknafjorden, der det historiske Rogaland begynte, med innseilingen til sundet mellom Karmøy og fastlandet som grensemerket.16

BOKNAFJORDEN

KARMØY SANDNES

GRØNLAND

STAVANGER SOLA

BRATTLIA

HAFRSFJORD

H

Det finnes lokale tradisjoner om Eirik Raudes opphav både fra Øksnavad i Klepp og gården Haugstad i Hå kommune. Begge deler kan ha noe for seg, men ingen av disse tradisjonene synes å ha et eldre opphav enn fra 1800-tallet og havner, så vidt jeg kan se, i kategorien for lokale rykter.17 Noe annet som kan gi oss hint om hvor Torvald og sønnen Eirik kom fra, er navnevitenskapen som viser at folk som utvandret fra Norge, ofte tok med seg navn fra hjemlige landskaper til nye steder, en tendens som strekker seg fra nybyggerne i USA på 1800-tallet tilbake til vikingene som reiste til Island på 800-tallet. Vi kaller disse navnene for oppkallingsnavn.18

Eirik Raude gav senere, ifølge sagaen, mange nye navn både på Island og Grønland. Ofte kalte han opp stedene etter seg selv: Eiriksstad (to gårder på Island), Eiriksvågen (Island), Eiriksbukta (Island), Eiriksøy (to steder på Grønland), Eiriksholmene (Grønland) og Eiriksfjord (Grønland).

LYSEFJOR D E N

G A N D S F J O R D E N

Men hovedgården hans på Grønland ble hetende Brattalid. En lakmustest på om dette er et oppkallingsnavn eller ikke, er hvorvidt navnet gir mening i det nye landskapet. En gård i en bratt li kan få navnet Brattlia uavhengig av hvor opphavs mannen kommer fra. Men hvis en gård på en paddeflat slette gis navnet Lia, er det sannsynligvis et oppkallingsnavn.19 Gården Brattalid på Grønland ligger på en slette nedenfor et knausete landskap som stiger jevnt oppover. Her er det ikke spesielt bratt, og det finnes heller ikke noe enhetlig skrånende terreng som kan betegnes som ei li. Brattalid er antagelig et navn noen har tatt med seg dit fra et annet sted.

Jeg tar frem Norgeskart.no og søker på gårder som heter Brattalid, Brattli, Brattlia, Brattlid og lignende. Det er omtrent som å søke på «Haugen» eller «Åsen». Slike navn dukker opp overalt. Jeg begrenser søket til Rogaland og ser bare på stedene sør for Karmøy. Jeg finner så ut hvilke av disse som trolig eksisterte på 900-tallet og har blitt stavet Brattahlíð i norrøn tid. Bare ett sted står igjen: gården som i dag vekselvis kalles Brattlia og Bratteli inne i en langstrakt arm av Boknafjorden som heter Lysefjorden.

I utgangspunktet hadde Eirik to gårder på Grønland, Brattalid i Austerbygd og Lysefjord i Vesterbygd.20 Lysefjorden øst for Stavanger har antagelig fått navnet sitt fra elva Lýsa innerst i fjorden, med bakgrunn i det lyse og klare vannet i denne elva.21 Dette stedsnavnet er knapt brukt andre steder enn akkurat her og på gården Eirik hadde på Grønland.22 Også dette er trolig et oppkallingsnavn noen hadde tatt med seg fra sine hjemlige trakter. Gården Lysefjord på Grønland får senere navnet Sandnes.23

Bak ordene af Jaðri i sagaen kan det være områdene i nær heten av Lysefjorden som skjuler seg.

Sagaen nevner ikke andre enn Torvald og Eirik i forbindelse med ferden til Island, men de reiste garantert ikke alene, vanligvis bestod et slikt reisefølge av minst tjue personer: fami lien, slaver, løysinger, altså frigitte slaver, og gårdsarbeidere. Jeg prøver å se for meg alt sammen.

Det er mai. Stranda yrer av oppbrudd, mennesker og dyr virrer frem og tilbake. Vemod blandes med forventninger til det fremmede som ligger foran dem, men de fleste tilløp til ettertanke drukner i virvaret av lyder og oppgaver: Barn gråter, føllene vrinsker, grisungene hyler mens de motvillig føres over i båten, forvirrede geiter breker, menneskene bærer personlige eiendeler om bord i kister og knytter. Torvald roper og kommanderer.

Til slutt faller alle til ro, og skipet glir sakte utover fjorden. Kursen settes mot Karmøy, det faste startpunktet for farende til Vesterhavsøyene.24 De velger den skjermede leia nordover utover Boknafjorden. I sundet mellom Åmøy og Bru passerer de den lille frodige øya Grønland, med langt gress og blomstrende løvtrær. I grunnen er navnet litt komisk, det er uvanlig med stavelsen -land for slike små øyer. Men Eirik reflekterer neppe over slikt. Han har seilt denne leia mange ganger før og er vant til både navnene og stedene.

Det er slike hendelser som skjuler seg bak den første halvparten av sagaens tredje setning:

Far og sønn reiste fra Jæren til Island på grunn av drapssaker (…)

Den andre halvparten av setningen handler om det som skjedde på den andre siden av havet.

Hvorfor bruke flere år av livet til å pakke ut én side i sagaen om Eirik Raude? Verken maktkamper mellom høvdinger med sverd og øks på Island eller landnåm med sauer, geiter, kyr og jakt på hvalross på Grønland kommer noensinne til å gjenta seg. Ikke sjelden hevdes det at vi må forske på de norrøne grønlendingene siden de kom dit da det var varmere enn i dag, og forsvant da det var to grader kaldere – akkurat som om vårt høyteknologiske og spesialiserte samfunn er sårbart for temperaturforandringer på samme måte som hos de norrøne geitebøndene på Grønland.

Blant de få tingene alle historikere vet, er at historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens hendelser må gjøres dagsaktuelle.

Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi fortel lingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere om broren hans, NaddOdd – han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island. Jeg ser for meg hvordan de mante frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene, ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.

Nadd-Odd, Eirik og Leiv; Island, Grønland og Vinland, alt sammen ble oppdaget av den samme slekten. Jeg tror fortellingenes kraft var med på å drive familien lenger og lenger vestover.

Da fortellingene ble plukket opp igjen på 1800-tallet, ble Eirik Raude sett på som en representant for nasjonen Norge, og oppdagelsene av Island, Grønland og Vinland ble tillagt den norske folkesjela. Vi vet at Eirik Raude var avgjørende da Fridtjof Nansen bestemte seg for å gå over innlandsisen på Grønland, og da han seilte inn i Nordvestpassasjen. Norges rolle som polarnasjon begynte med Eirik Raude.

Hva slags rolle skal fortellingene ha i dag? Samtiden trekker meg i en annen retning enn på Nansens tid. Heltefortellingene om Eirik Raude kan ikke dyrkes på samme måte lenger, de må nyanseres og tilpasses en langt større og mer mangfoldig verden. Men kan jeg likevel fremstille ham som en helt? I det store og det hele dreier det seg om hvilken sannhet, og hvilke spørsmål, vi skal bringe videre til generasjonene etter oss.

Nå er det min tur til å fortelle.

*

«Filmer du?» spør min elleve år gamle sønn Sigurd.

«Håper det», sier jeg.

«Vi kan jo ikke starte sånn.» Han slår ut med hendene, smiler overbærende og rister litt på hodet, alt uten at jeg ser det, fordi jeg fikler med en stor pengepung på leting etter en spesiell mynt.

Jeg mente vi skulle begynne reisen vår til Island med å lage en YouTube-video, for å lage alt sammen litt mer spennende for Sigurd. Tre fjerdedeler av skjermen viser det brune trebordet foran oss. Filmen havnet aldri på YouTube, den ble bare en av «hundre» filmer fra islandsturen vår i research-arkivet mitt.

Nå sitter jeg og ser på det første opptaket, mange måneder senere.

Vi sitter ved siden av hverandre i en skinnsofa på Skaga Hotel i Hirtshals. Dagen før hadde vi kjørt fra slektsgården vår i Numedal nedover langs Lågen til Larvik før vi fortsatte turen

med hurtigferga Superspeed til Hirtshals. Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino, treningsrom og restauranter.

Vi skal ha med oss vår gamle Subaru Forester på hele turen. Jeg har lovet Sigurd at vi skal ha minst én overnatting i bilen. Foreløpig sitter vi altså på et hotell i Danmark.

Jeg har endelig klart å finne frem den lille, gråbrune mynten som ligger inni en beskyttende plastlomme med en hvit pappramme rundt; mynten hviler i den åpne håndflaten min.

«Hvem oppdaget Island?» spør jeg.

«Vikingene», svarer Sigurd.

«Tror du ikke det var noen der før dem?»

«Dinosaurene?»

«Nei, neppe. Island er en ung øy. Det er bare 20 millioner år siden den dukket opp av havet da jordplatene fra det ameri kanske og europeisk-asiatiske kontinentet støtte sammen og presset opp nytt land. Landet fantes ikke for 60 millioner år siden, da dinosaurene døde ut.»

Jeg gir ham mynten.

«Kan du se hva det er?»

«En gammel mynt.»

«Hvor gammel tror du?»

«1000-tallet?»

«Nei, den er 1700 år gammel, fra rundt år 300. Er ikke det fantastisk!»

Jeg hadde fått lov til å ta Sigurd ut av skolen i to uker med den begrunnelsen at jeg skulle gi ham «et undervisningsopplegg i Eirik Raudes fotspor», som jeg formulerte det i søknaden. Mynten var del én i min hurtigimproviserte pedagogiske plan.

Sigurd viser ingen tegn til ærbødighet over å holde en så gammel mynt i hendene. Han slenger på den lange lyse luggen sin før han bøyer seg frem og viser mynten til kameraet. Kanskje håper han fremdeles dette kan bli en skikkelig video, etter litt redigering.

«Hvor tror du den er fra?»

«Island?»

«Ja», sier jeg litt overrasket, «en slik mynt ble funnet på Island. Men hvor tror du den ble laget?»

«I England?»

«Ikke så dumt gjettet. Men finnes det noe land som heter England på 300-tallet?»

«Nei, var ikke Norge konge over alt i verden da?» sier han, ler og kikker ertende på meg. Han vet jeg misliker slikt Norge-er-best-snakk.

Jeg kniper øyenbrynene sammen.

«Det fantes ikke noe som het Norge den gangen. England fantes heller ikke. England betyr «anglernes land», etter en germansk folkegruppe som kom dit senere. Det fantes ikke noe Frankrike på 300-tallet og ikke noe Tyskland heller. Ingen av de landene du kjenner, fantes. Det fantes bare et stort rike som …»

«Romerriket.»

«Ja! Mynten er romersk. Ser du et mannshode der?» Sigurd gransker mynten.

«Du skulle ha pusset den. Det er så mye grus og skitt her.»

«Den har erodert. Jeg kjøpte den for tretti år siden av en som deltok i utgravningene av den romerske byen Efesos i Tyrkia.»

Sigurd finner den svake tegningen av et hode på mynten. Jeg forteller at det er keiser Diokletian, som regjerte over romerne fra år 284 til 305.

«Akkurat en sånn mynt ble funnet i nærheten av en gård helt sørøst på Island. Den er av kobber og ville ikke hatt verdi for vikingene. Jeg tror det var romere på Island rundt år 300.»

«De var på ferie der, og så hadde de hull i sekken og mistet myntene?» spør Sigurd.

«Romerne reiste på ferie. Men ikke til fjerne og ugjestmilde steder. Det er det vel bare nordmenn som gjør.»

Vi snakker frem og tilbake om funnet av myntene. Sigurd kommer med diverse fantasifulle teorier, mest for gøy, tror jeg. Til slutt klarer jeg å peile inn samtalen på min egen favorittteori:

«Romerne styrte over Britannia, som England het den gangen fordi det var de keltiske britene som bodde der. Romerne hadde makten helt opp til Hadrians mur i dagens Nord-England. Blant dem som stadig angrep muren og truet romerne, var de mystiske pikterne, et folk med grønne og blå tatoveringer som snakket et språk vi ikke kjenner opphavet til. Pikterne styrte også over Orknøyene og Shetland, helt frem til vikingene kom dit på 700-tallet. Vi vet at romerne angrep pikterne på Orknøyene og Shetland rundt år 300.»

Jeg viser ham et kart på telefonen min, peker på der Hadrians mur lå, og så på Orknøyene rett utenfor Skottland og Shetland litt lenger ut i havet.

«Jeg tror jeg vet hva som skjedde», sier Sigurd. «Akkurat det samme som på 71 grader nord. Romerne fikk et kart i hendene, skulle løse en oppgave på Orknøyene, og dermed raste de av gårde i en annen retning og havnet på Island.»

«Ja, nettopp. Kanskje ble et stort romersk krigsskip med hundre roere tatt av en storm, og så drev de av gårde til Island. Men det kan ha vært folk der før det også. Allerede 300 år før Kristus var det en gresk oppdager som skrev at det fantes en øy som het Thule seks dager til sjøs nordover fra Britannia, helt oppe ved polarsirkelen, og det kan passe med Island. Men det hadde ingen betydning om romerne og grekerne kom til Island eller ikke. De bodde i avanserte sivilisasjoner med byer, med makt og rikdom til å handle med folk over hele verden. Hva slags interesse skulle de hatt av en øy langt ute i havet, uten

folk, der det knapt levde dyr? Antagelig var de bare opptatt av å komme seg hjem igjen til vannklosettene i en by.»

«Hva slags doer hadde vikingene?» spør Sigurd.

«De hadde ikke doer. De satte seg bare ned på huk bak fjøset. Til sjøs måtte de vippe rompa over ripa på båten og holde seg godt fast.»

Jeg snurper munnen sammen og blir sittende og tenke litt.

Jeg betrakter alt sammen nøye på videoen. Antagelig prøver jeg å plukke opp tråden igjen i det pedagogiske opplegget. Sigurd drar seg i håret og ser lengselsfullt ut av vinduet. Jeg tenker at samtalen vår er inne på noe sentralt: Hvem er det egentlig som har interesse av å bosette øde og ugjestmilde steder i ytterkanten av verden?

Jeg starter opptaket igjen.

«Det finnes historier også om et annet folk som kom til Island før vikingene», fortsetter jeg. «Mennesker vi vet satte pris på det de fant der.»

Vi sitter stille mens jeg venter på et oppfølgingsspørsmål. Sigurd kikker på meg før han skjønner at han skal fortsette.

«Hva da?»

«Stillheten.»

«Stillheten?»

«Fred og ro.»

«Var det så stille der, da, med vulkanutbrudd, jordskjelv og geysirer?»

«Ja. Ingen dyr, ingen mennesker, bare natur, ensomt og øde. Hvem var det som likte sånne ting? Husker du vi snakket om det i bilen i går?»

«De derre munkene?»

«Ja. Den irske munken Dicuil skrev på begynnelsen av 800-tallet at små grupper av munker hadde søkt seg ut i havet, først til Færøyene og så til en øy som antagelig var Island, for å dyrke Gud i ensomhet. De første vikingene som bosatte seg på Island, fortalte at det allerede bodde et folk der de

kalte paper: kristne menn som hadde kommet vestfra over havet. De etterlot seg irske bøker, klokker og flere andre ting da de flyktet etter at vikingene kom. Nyere undersøkelser viser at munkene bodde i huler på Island, kanskje allerede på 700-tallet. Akkurat som de første kristne munkene i Romer riket søkte seg ut til ensomheten i ørkenen, søkte disse seg til ubebodde øyer langt ute i sjøen. Det virker som det ble en besettelse for de irske munkene å søke Gud og fremmede land lenger og lenger utover i havet. Det fortelles til og med om en munk som reiste i ukesvis fra Færøyene og Island og havnet på en øy der det vokste store vindruer.»

*

Senere den samme dagen kjører vi om bord i den store ferga som går til Seyðisfjörður på østkysten av Island. Skipet kan ta 800 biler eller 130 vogntog og 1500 passasjerer. Det er februar, lavsesong og knapt hundre personer om bord.

Jeg er en mann som drar med meg 30–40 bøker og en masse notatblokker og mapper med fagartikler som spres i bunker utover gulvene der jeg oppholder meg, noe som er en av grunnene til at jeg liker å ha med meg bilen.

Skumringen er i ferd med å pakke seg rundt oss idet båten glir utover i Skagerrak.

Jeg misliker å bo trangt og har brukt opp store deler av reisebudsjettet på den største lugaren om bord, med to store vinduer med utsikt nesten fra toppen av båten, så store at vi sitter i hver vår vinduskarm og ser ut på det mørke havet. Sigurd kryper sammen med knærne foran seg, ser drømmende ut mot bølgene og kikker iblant bort på TV-en på veggen som viser bilder fra webkameraet i fronten av båten.

Vi skal følge omtrent den samme ruta som Torvald og sønnen Eirik seilte i 960.

Timene går. Vi nyter livet i hver vår vinduspost.

«Nå ser det ut som vi er skikkelig nær Norge», sier Sigurd. Han kikker ut av sin vinduskarm og bort på meg, for å se om jeg hører etter. Jeg sitter og leser i en bok. Det glimter i noen små lys langt borte. Jeg sjekker telefonen og ser at vi er litt sør for Jæren.

Det er bare en kort trapp opp til det øverste dekket fra lugaren vår. I den utendørs sky-baren er det ikke servering i vinterkulda. Det sitter en gruppe hutrende røykere i ute møblene innenfor de tynne glassveggene. Vi går ut i friluft, får vinden i håret, det er kanskje en varmegrad eller to, dekket er isfritt, vi klyver opp en trapp og følger en platting helt til fronten av skipet der vi ser ned mot baugen som gyngende pløyer seg gjennom de 2–3 meter høye bølgene. Fullmånen bak det lette skydekket lager et blått mørke rundt oss. M/S Norrøna er 161 meter lang og har en toppfart på 21 knop. I løpet av det neste døgnet skal vi passere Shetland, den andre morgenen om bord skal vi ankomme Færøyene, der båten skal ligge store deler av dagen før vi gir oss i kast med de siste 19 timene til Island, med ankomst tidlig på den fjerde dagen.

Knarren til Torvald og Eirik holdt antagelig noe over 5 knops fart i snitt, omtrent 10 kilometer i timen. Først krysset de over til Shetland, en distanse på rundt 220 nautiske mil eller 400 km. Det tok dem omtrent førti timer, en distanse langt kortere enn om de skulle til Oslo eller til Trøndelag. Antagelig hadde folk fra Jæren, Rogaland og Hordaland underlagt seg deler av de piktiske samfunnene på Shetland og Orknøyene allerede på 700-tallet. Disse øyene var trolig utgangspunktet for de første vikingene som angrep de nordlige delene av England og så herjet videre inne i Irskesjøen frem mot år 800.25

Jeg tror Torvald, Eirik Raude og skipet deres kom frem til Shetland om kvelden den andre dagen om bord.

Den knappe sagaen sier ingenting om denne ferden vestover fra Jæren. Det opprinnelige publikummet til fortellingen visste godt hvordan en seilas til Island foregikk.

Vi går ned til svømmebassenget på nederste dekk. Til vår store skuffelse er det stengt om vinteren da det er få passasjerer og knapt barn om bord. Den fremste funksjonen til M/S Norrøna på denne årstiden er å frakte containere og trailere fra kontinentet til Færøyene og Island. Tilbake i lugaren ord ner Sigurd seg for natten og kryper under dyna på den ene siden av den store dobbeltsenga vår. Han leser litt i en kort bok på engelsk om Eirik Raude. Entusiasmen hans gjør at reisen føles meningsfull. Bedre enn noen annen reise jeg har gjort for å skrive bøker. Jeg ber ham lukke øynene og se for seg Torvald, Eirik Raude og hele følget den første natten om bord i vikingskipet.

«De sov oppe på dekk i den brede knarren, to og to sammen i store soveposer sydd av skinn, antagelig med en stor fell over seg i tillegg. Trellene sov sammen med dyrene nede i et lavere parti midt i båten. Høvdingen Torvald og sønnen Eirik spente opp et telt til seg selv og den nærmeste familien på dekket bakerst i skipet, i ly av lettbåten som lå fastspent på tvers. Se for deg den 15 år gamle Eirik som går rundt på båten, han kikker ned på trellene som har krøllet seg sammen mellom kalver og griser, før han fortsetter fremover til baugen, der han blir stående bak et utskåret dragehode. Han skuer utover bølgene, akkurat som du gjør når du sitter i vinduskarmen her. Kanskje ville han hentet en skål med øl fra en av de laggete tønnene under dekk, der det også lå saltet kjøtt, tørrfisk og flatbrød som de hadde til mat underveis. Nå er klokka elleve om kvelden. Hvis Eirik gikk og la seg for å hvile inne i teltet bak i båten på denne tiden, ville faren Torvald passet roret og hatt overoppsyn med seilasen, så ville han vekket sønnen midt på natten slik at han kunne ta økta frem til morgenen.»

Jeg ser at Sigurd er i ferd med å sovne. Kanskje kan reisen vår og fortellingene mine vekke nysgjerrigheten hans? Jeg vil så gjerne vise frem historien som noe uoppdaget og spennende, vise at fortiden ikke dreier seg om noe kjedelig vi

skal lære oss, men er en uendelig verden vi kan reise innover i. En verden som kan utforskes gang på gang, der vi alle kan være oppdagere.

Morgenen etter våkner jeg av at hele skipet knirker og krenger fra side til side. Jeg er kvalm og utmattet, tar sjøsyketabletter og hører over høyttalerne at vi blir tolv timer forsinket fordi det er storm mellom Shetland og Færøyene, og vi må vente før vi kan krysse over. Vi skulle ha tilbragt store deler av den neste dagen på Færøyene. Nå blir vi værende på havet i stedet. Sigurd står opp full av entusiasme, setter seg i vinduet, klamrer seg fast og roper av glede hver gang en bølge sender sjøsprøyten oppover mot vinduene våre på åttende dekk. Ifølge kapteinen er de mellom 5 og 15 meter høye.

Det var ikke uten grunn at de ikke la ut på slike reiser om vinteren i vikingtiden. Sjøveien til Island og senere til Grønland var utelukkende åpen om sommeren.

Jeg må ligge lenge i senga for å holde kvalmen i sjakk. Etter noen timer løper vi skjenende fra side til side gjennom gangene og nedover trappene for å rekke siste rest av frokosten. Nede i restauranten går folk bredbent for å kunne balansere asjettene hver gang båten krenger. Jeg tvinger i meg en skive med leverpostei. Det store kjøleskapet med melk og yoghurt deiser i gulvet med et buldrende knas. Etterpå manøvrerer vi oss forsiktig tilbake til rommet igjen. Sjøsyketablettene nøytraliserer kvalmen, men gjør meg trøtt og slapp.

Vi befinner oss fremdeles et sted utenfor kysten av Shet land. Jeg stirrer tomt mot skjermen som viser fronten av båten som duver langsomt opp og ned mot bølgene. Etter hvert roer gyngingen seg. Sigurd går opp til spillemaskinene på dekket over. Jeg sovner.

Da jeg våkner, sitter han i vinduskarmen igjen.

«Blir du aldri lei av å se på bølgene?»

«Nei, aldri.»

En pil av dårlig samvittighet treffer meg. Vi setter oss sammen i skinnsofaen som står foran et bord mellom senga og vindu ene. Sigurd er fremdeles beruset av livet om bord i en stor båt. Jeg er uggen, men har planlagt noen ting vi skal gå gjennom i dagens «skole».

Jeg setter opp kameraet som filmer, så jeg kan skrive om alt sammen senere.

Jeg sier vi skal leke en lek. «Ok?» Sigurd vrir seg i sofaen ved siden av meg.

«Det er grytidlig om morgenen om bord i skipet til Eirik Raude og faren Torvald. De har nettopp lagt ut fra Shetland. De har ikke kart, ikke GPS og ikke kompass. Hvordan finner de veien til Færøyene?»

«Vet ikke», svarer Sigurd.

«Men sett at du gikk ut på dekk tidlig om morgenen. Hvordan kunne du se forskjell på øst og vest.»

«Stjernene?»

«Og hvilken stjerne ligger nærmest oss?» «Sola.»

«Som går opp i øst, ikke sant. Hadde du stått opp tidlig og seilt mot sola, hadde du seilt østover, motsatt vei ville vært vestover, og så videre.»

«Når sola flytter seg da?»

«Da må du justere beregningene dine i forhold til solas posisjon på himmelen. Måten Eirik, og vikingene den gangen, gjorde det på, var å bruke en peileskive der solas buede gang over himmelen var inntegnet. Skiven var delt inn i forskjellige økter etter hvor på himmelen sola stod. Den hadde et hull i midten der de satte ned en pinne som ble stående loddrett, og de hadde inntegnet forskjellige kurver som viste hvordan sola beveget seg over horisonten ved forskjellige årstider. Når de så at sola var på sitt høyeste, var det midt på dagen og sola

skinte fra sør og skyggen fra pinnen pekte mot nord. Akkurat hvor høyt sola stod, var avhengig av hvor langt nord de befant seg, og dette kunne de lese ut av hvor lang skyggen fra pinnen var. Fra Shetland til Færøyene visste de fra andres fortellinger at de måtte holde kurs akkurat midt mellom vest og nord på skiven, og de visste at de ville nærme seg land etter kanskje noe over et døgn med vanlig fart. Videre kjente de hvor lang skygge pinnen på skiven kastet ved breddegraden til Færøyene. De ville også sett på skyene, som gjerne la seg i spesielle formasjoner over øyer ute i havet. De så etter fugler, etter hvaler og sel, på tangen som får en annen farge nærmere land, og hele tiden brukte de dybdeloddet for å se om det ble grunnere. Hvis de ikke så tegn til land, kunne de i verste fall sette kursen rett mot øst, og da visste de at de ville treffe på Norge igjen.

«Om natta da?»

«De ville sett på stjernene på himmelen, spesielt polarstjernen, som alltid ligger mot nord.»

«I overskyet vær?»

«Det kunne bli et problem. De ville notert seg vindretningen fra der de la ut og orientere etter bølgene. Men med dårlig sikt og mye vind kunne de drive av gårde uten å ane hvor de havnet. Ikke sjelden leser vi om vikinger som dukker opp på helt andre steder enn de hadde tenkt seg. Da Eirik Raude reiste på en ekspedisjon fra Grønland for å utforske Vinland, drev de straks ut av kurs og etter noen uker så de et land de oppdaget var Irland. De hadde altså seilt i stikk motsatt retning.»

Først sent på kvelden dagen etter kommer vi til Tórshavn, hovedstaden på Færøyene. Det er mørkt, det blåser, og en mellomting mellom regn og snø pisker oss i ansiktet der vi står ute på dekk og speider innover mot byen. Vi går helt akter på båten, der vi ser den store luka åpner seg. Containere fraktes på land, store trailere kommer rullende, sjåfører hopper ut

og klyver inn igjen. Sigurd stirrer fascinert på alt som skjer: truckene som kjører ut og inn med last, systemet på kaia, de som arbeider der, lastebilene som stiller seg i et bestemt køsystem. Iblant tar han bilder med mobilen. Jeg blir kald og vil gå inn, men han blir stående. Jeg kommer ut til ham innimellom. Han står og ser til siste container er fraktet ut. Helt til luka heises opp igjen. Ingen andre står ute på dekk lenger. Han må være iskald, men bryr seg ikke om det.

Etter å ha spist går vi ned i treningsrommet. Vi skal ligge landfast i Tórshavn til neste morgen. Sigurd løper på trede mølle så svetten siler. Først langt over midnatt er vi tilbake på lugaren. Etter å ha dusjet på badet vårt dytter han vekk noen av bøkene i den brede dobbeltsenga og legger seg mens han smiler med de trøtte øynene.

Dagen etter kjører båten gjennom passasjene mellom de store øyene. Vi står ute på øverste dekk og ser mot de snøkledde pyramideformede fjellene på hver side, et storslått landskap noen steder krydret med små klynger av hus i sterke farger. Jeg har vært på Færøyene flere ganger som historisk guide, som spesialist på vikingtiden, og det som slår meg, er at landet er som et litt gammelmodig og mer autentisk Norge. Olavsvaka, feiringen av Olav den hellige som vi kaller olsok, er nasjonaldagen her, og språket er en modernisert variant av norrønt. Når færøyingene ber Fadervår, sier de: «Faðir vár, tú sum ert í himlunum! Heilagt verði navn títt.» Noe av det samme gjelder for Island. Deres begynnelse på den samme bønnen er slik: «Faðir vor, þú sem ert á himnum. Helgist þitt nafn.» Det er som om både språket og kulturen på Island og Færøyene befinner seg mye nærmere Eirik Raude enn hjemme i Norge. Jeg føler at M/S Norrøna frakter oss lenger og lenger inn i hans verden.

Etter at det nye norrøne skriftspråket med latinske bok staver ble utviklet i løpet av 1000- og 1100-tallet, blomstret litteraturen på Island. Vi har hundrevis av historier fra denne øya, vi kjenner navn og fortellinger rundt hver eneste fjord,

og samtidig har både Orknøyene, Færøyene og Grønland sine egne sagaer, mens vi knapt får vite noe om det som skjedde i Telemark, Numedal eller Hallingdal. Da jeg står og ser mot land fra dekk denne morgenen, gjenkjenner jeg flere av de små stedene fra sagaene.

Torvald og Eirik kom til Færøyene etter omtrent tretti timers seilas fra Shetland. Torvalds far Åsvald var antagelig tremenning til de to brødrene Breste og Beine Sigurdssønner, som styrte over den sørlige delen av Færøyene og bodde på Skuvøy, en liten øy som ser ut som en eneste lang, bratt gress bakke som går fra sjøen og oppover, med klipper som stuper ned mot havet på den andre siden.26 Reglene knyttet til arv, bøter og plikter i de norrøne samfunnene medførte at alle måtte ha oversikt over forfedrene sine fem ledd bakover og kjenne slektslinjene som omfattet alt som var av tremenninger og firmenninger. Breste og Beine Sigurdsson var så nær i slekt med Torvald at de pliktet å hjelpe ham på reisen til Island. Det er naturlig å tenke seg at reisefølget fortøyde den store båten ved bryggene på Skuvøy, leide dyrene oppover forbi gårdshusene og slapp dem løs i den bratte bakken med rikt beite. Familien til Torvald og Eirik fikk ligge i et av langhusene på platået litt over sjøen, de andre sov i uthusene på gården.

Det er blitt funnet irske kors fra 600-tallet her. Korsene gir vitnesbyrd om at det fantes et keltisk munkesamfunn på Skuvøy før de norrøne kom hit.27 Andre steder på Fær øyene har isotop-undersøkelser vist spor etter beitedyr og korndyrking allerede rundt år 500.28 Mange forskere mener dette tidlige jordbruket stammer fra de kristne mennene som kom hit først.29 Det virker som munkene ikke syntes det var like attraktivt å bo på Færøyene etter at vikingene kom på 800-tallet, men det er langt fra sikkert at kristendommen forsvant med dem.

Nye DNA-analyser har vist at 87 prosent av de mannlige slektslinjene på Færøyene kan spores til Skandinavia, mens

83 prosent av kvinnelinjene (mitokondrielt DNA) har opphav fra skotske og irske kvinner.30 Dette kan forklares indirekte gjennom det sagaen forteller om den første norrøne mannen på Færøyene. Han het Grim Kamban. Grim er et typisk nor rønt navn, mens kamban er et gælisk ord som betyr «den halte». Denne Grim må altså ha bodd så lenge enten i Skottland, Irland eller på Hebridene at han hadde fått et lokalt tilnavn. Historien er typisk for en stor del av den opprinnelige befolkningen både på Færøyene og Island, det var menn som hadde vært i viking på de britiske øyer, de hadde slått seg til der og fått seg irske og skotske koner, og dessuten hadde de fanget eller kjøpt treller spesielt fra Irland, som de også fikk barn med. De fleste av disse kvinnene var kristne. På 800- og 900-tallet utvandret mange av de samme familiene til øyene langt ute i havet. Det ligger en slags skjult fortelling her, om de irske kvinnene, de kristne og slavene, menneskene som først kommer til syne dersom vi gransker sagaene nøye. I den forbindelse er det interessant å se at høvdingen Beine Sigurdsson, altså tremenningen til Torvalds far og onkler, flere år tidligere hadde reist en kristen minnestein over sin mor Ann, hun som var datter av Nadd-Odd, og det på et gælisk-norrønt blandingsspråk.31

Etter å ha lagt Færøyene bak oss går vi ned i restauranten for å spise formiddagsmat. Vi setter oss ved det faste bordet ved vinduet.

Jeg spør Sigurd hvem som var den første vikingen på Island. «Han tipp-tipp-oldefaren til Eirik Raude.»

«Ja. Eller broren til tippoldefaren hans.»

«Eller onkelen til tanta til søstra til bestefaren?»

«Nei, broren til tippoldefaren. Han het Nadd-Odd, kom fra Agder og skulle til Færøyene, men drev ut av kurs og kom inn i Reyðarfjörður på østkysten av Island, rett sør for Seyðisfjörður, dit vi kommer i morgen tidlig. I  Landnåmsboka står det at han og mannskapet fortøyde båten og gikk

opp på en fjelltopp. Fra der speidet de utover etter røyk fra ildsteder og andre tegn på at det fantes mennesker, men de så ingenting. De slo leir nede i fjorden og oppholdt seg i det fremmede landet, som de ikke visste om var en øy eller ikke, helt til høsten. Den dagen de skulle reise, begynte det å snø, og da de så seg tilbake fra sjøen, var landet dekket av et hvitt lag og de kalte det for Snøland.»

«Hvorfor skiftet de navnet etterpå?» spør Sigurd.

«Det var det en senere besøkende fra Norge som het Floke, som var skyld i. Han og noen andre reiste for å bosette seg i det nye landet ute i havet. Den første sommeren brukte de mesteparten av tiden til fiske og fangst i sjøen og sanket ikke nok fôr til dyrene, som dermed døde i løpet av vinteren. Om våren klatret Floke opp på en topp og så ned i en fjord som var fylt med pakkis. Etterpå kalte han hele landet for Island, og så reiste han hjem igjen. Uansett om denne historien er sann eller ikke, så har jeg tenkt at dette navnet er ganske naturlig for denne øya.»

«Er det så mye is, da? Kunne de ikke kalt Island for Grøn land?»

«Kanskje de som gav øya navnet Island, ikke ville at det skulle komme så mange dit. Kanskje de ville ha øya for seg selv? Men uansett, noe av det første de som kom seilende østfra og sørfra, ville se, var den enorme isbreen Vatnajøkull, og det ville vært naturlig å kalle opp hele landet etter noe så enormt. Ti prosent av Island er konstant dekket av is, ingen andre land har noe lignende, bortsett fra Antarktis og Grønland.»

*

Neste morgen våkner jeg grytidlig av at båten ligger i ro. Den lave brummingen fra motoren forsterker stillheten. Jeg står opp og ser innover mot lysene fra husene og gatelyktene i Seyðisfjörður. Jeg lager meg en espresso i min medbrakte

kaffemaskin og blir stående med den lille koppen i begge hendene, stirrer ut og nyter stillheten. Fullmånen lyser svakt over husene og gatene i byen med omtrent 700 innbyggere, dominert av plankehus malt i lilla, blått, rødt og hvitt. Vi er innerst i den smale fjorden helt i øst på Island. Bak den lille byen ligger en vegg av grus og stein kledd i snø nedenfor kaskader av stup som strekker seg oppover mot fjelltoppene. Det er her det eneste passasjerskipet fra Europa ender opp. Det er ennå mange timer til vi kan forlate båten. Jeg tar frem sagaen igjen. Det føles som vi allerede har reist langt og har opplevd mye. Men jeg befinner meg fremdeles i den tredje setningen:

Far og sønn reiste fra Jæren til Island på grunn av drapssaker og tok land på Hornstrandir og bodde på Drangar.

Også Torvald og Eiriks skip kom først til østkysten av Island. Antagelig søkte de seg mot land inne i en av fjordene, kanskje her i Seyðisfjörður. Kanskje de også så dette praktfulle landskapet med fjellene, fjorden og dalen som skjærer seg innover til høyre der den islagte elva bukter seg nedover. Tenk å komme hit og «ta» land. Landnåm er det norrøne ordet for denne skikken. Tanken var at de som fant jomfruelige områder uten mennesker, kunne gjøre krav på jorda gjennom et spesielt ritual. Gjennom å tilegne deg jorda som din egen ble du definisjonen på en fri og uavhengig mann, og denne jakten etter uavhengighet gav vikingene en nær umettelig tørst etter nye områder der de kunne regjere i frihet fra andre.

Ifølge Landnåmsboka hadde vikingene med seg høysete stolpene eller setestokkene fra gårdene de forlot i Norge. Høy setet var der høvdingen satt under blotet, der forbindelsen til gudene ble opprettholdt. Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord regnes som den første landnåmsmannen på Island. Før han

dro, demonterte han høysetet hjemme i Norge. Ved Island kastet han stolpene i sjøen for at gudene skulle vise veien dit Ingolv burde tilegne seg nytt land.

Vi vet, fra senere i sagaen, at også Torvald og Eirik hadde demontert høysetet sitt hjemme på Jæren. De hadde tatt med seg de såkalte setestokkene, tverrbjelkene som utgjorde fundamentet under høysetet. Disse spesielt kraftige stokkene, kanskje flere hundre år gamle med flotte utskjæringer av guder og fabeldyr, lå nok innpakket i stoff nede i lasterommet til knarren da de kom hit til østkysten. Ofte hadde land nåmsmennene også med seg jord fra under høysetet. Jorda, menneskene og gudene, alle de gamle båndene skulle forankres i ny jord. Men de kunne ikke kaste stokkene over bord her, for landet rundt fjordene i øst var allerede tatt. De måtte fortsette opp til nordkysten og videre over hele landet vest over og så enda lenger nordover, opp til de mest ugjestmilde delene av Island, til Strandir og Hornstrandir. Anledningen til å la gudene avgjøre skjebnen var kanskje begrenset på denne tiden, nesten hundre år etter at landnåmet hadde begynt. De sent ankomne landnåmsmennene måtte nok ta til takke med de få områdene som fremdeles lå der jomfruelige og ledige.

Etter å ha spist kjører vi i land og inn i en garasje der en toller banker på ruta og spør hva vi skal på Island. Jeg sier at vi skal kjøre rundt hele øya i forbindelse med en bok jeg skriver om Eirik Raude.

«En bok om Eirik Raude?» sier han på engelsk. «Det er ganske spesielt.»

«Ja», sier jeg. «Det er ikke skrevet noen egen bok om ham før, ikke siden sagaene på 1200-tallet.»

«Har han mange slektninger her på Island?»

«Jeg tror kanskje ikke det. Du vet, han reiste videre til Grønland, og barna hans vokste opp der. En av sønnene hans døde til og med i Amerika.»

«Nettopp», sier tolleren og vinker oss videre.

Det er som om Seyðisfjörður ligger i vinterdvale. Om sommeren må det være et yrende liv her, når 1500 passasjerer og hundrevis av biler og trailere kommer i land én gang i uka. Nå er det bare vi og noen globetrottere i gamle firehjulstrekkere som sklir nølende rundt i gatene.

Vi kjører ut av byen og mot et skar der en trang dal klatrer jevnt oppover mot fjellet. Brøytekantene er over tre meter høye. Et alpinsenter later til å være så overfylt med snø at de har gitt opp å holde det åpent.

Etter å ha kjørt gjennom den lille byen Egilsstaðir, den største i området med sine 2500 innbyggere, kjører vi i time etter time vestover på nordsiden av øya. Hele tiden over langstrakte, snøkledde vidder. Jeg hadde sett for meg at vinteren på Island var slakke greier, lik vinteren på Jæren med regn og brune jorder. I virkeligheten er det som å kjøre over en uen delig fjellovergang i Norge i februar. Denne første dagen skal vi til det lille stedet Reykjahlíð ved Mývatn. En sjelden gang får vi øye på noen gårdshus gjemt i snøen innunder slake åser.

Mens jeg kjører over viddene, undrer jeg meg over teorien som sier at Torvald og Eirik måtte ta land helt oppe i nordvest fordi det var så fullt i resten av landet.32

Et stort vulkanutbrudd i 871 la igjen et lag av støv og aske som arkeologene finner nede i jorda. Med noen få unntak ligger den eldste bebyggelsen over dette laget, og slik kan arkeologien bekrefte det Landnåmsboka forteller om at de første norrøne bosetterne kom på 870-tallet. Det fortelles videre om rundt 430 landnåmsmenn i den første ta-land-perioden frem til 930, hvor alle kom med sitt hushold inkludert treller, frie arbeidere og nære venner. Da Torvald og Eirik kom seilende noen tiår etter det igjen, var det kanskje 20 000 innbyggere i landet. Det fantes knapt byer i områdene de norrøne kom fra, og ikke ble det anlagt noen på Island, heller, ikke før på 1800-tallet.

I dag er islendingene det mest urbaniserte folket i Europa. Av øyas 350 000 innbyggere bor 94 prosent i byer og urbane

områder. Faktisk er tallet på dem som bor på spredte gårder utover landet, slik alle gjorde tidligere, omtrent det samme som da Eirik Raude kom hit. Den gangen var det altså fullt? Men i time etter time på veien mot Mývatn er alt bare tomt. Også Torvald og Eirik måtte kunne skue mot endeløse folke tomme områder innover på øya.

Da de første vikingene kom hit på 800-tallet, var landet kledd i tett løvskog og kratt som strakte seg fra strendene oppover mot fjellet. Mesteparten ble brent ned og forvandlet til gresskledde åser med beitende sauer. Lenger oppe i høyden lå det allerede fiks ferdige beitemarker, men jordsmonnet hadde ligget uforstyrret i tusenvis av år, gresset vokste sakte, og da sauene begynte å beite der, vokste det ikke opp igjen. Viddene ble liggende igjen utarmede, og siden de var funda mentert på lag av aske lenger nede i jorda, begynte det å rase, tiårene gikk, og da Eirik og Torvald kom seilende, var enorme innlandsområder forvandlet til en ubeboelig ørken. Det er stort sett grus og sand som skjuler seg under de uendelige snødekte områdene vi passerer.33

Ikke langt fra Mývatn slår landskapet over i et kaos av små fjelltopper, og dampende røyk siver ut fra mange steder. Atlanterhavsryggen, der jordplatene til Amerika og Eurasia møtes, går tvers over Island. Mývatn og området rundt er et av treffpunktene der grunnvannet siver ned i den rødglødende mantelen, presses opp igjen som damp og varmer opp vannet i de øvre lag, som da fosser kokende mot overflaten.

Vi kjører inn på en gjørmete parkeringsplass. Isen og snøen rundt oss renner og smelter tross kuldegradene. Sigurd løper ut for å ta bilder av de boblende sølepyttene. Hva tenkte de første norrøne menneskene som kom hit og så dette? Trodde de at verden ble skapt på ny foran øynene på dem? I den nor røne mytologien skapes nytt land der ilden møter isen. Krig og konflikter ville få verden til å gå under, men et annet sted steg den fruktbare jorda opp på ny. I Landnåmsboka fortelles

det at mange av de som kom til Island, var høvdinger som var i ferd med å tape maktkampen mot vestlandskongen Harald Hårfagre. Det virker nesten som de gamle høvdingedømmene ble drevet ut i havet. Kanskje ble Island sett på som paradiset der de kunne inngå en ny pakt med gudene, et Ginnungagap der underjordiske flammer møtte isen og skapte en ny verden?

Vi kjører ned til den store innsjøen Mývatn, som er så grunn at det om sommeren er mulig å vasse kilometer etter kilometer utover. Nå ser vi bare en uendelig flate av is og snø. Vi skal overnatte på det lille tettstedet Reykjahlíð ved enden av sjøen. Kvelden nærmer seg, og vi trenger hvile. Jeg har på forhånd leid et lite hus her. Vi henter nøkkelen i et slags ungdomsherberge – en lang brakke fylt opp med globetrottere fra Asia og USA, reisende mellom tjue og førti år uten barn, som alle har leid små firehjulstrekkere for å oppleve det eksotiske og utilgjengelige Island om vinteren. Jeg må skrinlegge teorien min om at det bare er nordmenn som ferierer på kalde og øde steder. Reykjahlíð har førti til femti lave hus spredt litt tilfeldig utover en flate ved enden av vannet, med en hvit murkirke og et hotell i flere etasjer plassert litt i utkanten. Det er ingen steder rundt Reykjahlíð som kan knyttes til Eirik Raude. Nå skal Sigurd og jeg bare være sammen noen dager og oppleve Island. Jeg synes at reisene frem mot sagaheltenes arnesteder i seg selv bør være en del av målet, også i bøkene jeg skriver om de samme heltene etterpå. De fleste av oss trenger noen friminutter fra de historiske granskningene. Etter å ha handlet inn mat, sjokolade og brus på den lokale varianten av samvirkelaget tar vi av på en liten vei mot flyplassen, som vi skimter på en flat høyde i bakkant. Veien er ikke blitt brøytet på en stund, flyplassen er neppe i bruk om vinteren, jeg gasser på det jeg tør gjennom noen snøfonner før vi tar av på en enda mindre vei; det vil si, vi ser ikke veien, og jeg vet ikke om det finnes noen, det er bare et spor i snøen som jeg følger med hjertet i halsen mens bilen spinner bortover

til et bitte lite, funksjonalistisk hus som står helt for seg selv mellom kirken og flyplassen, litt høyere enn tettstedet, med fantastisk utsikt over vulkanske fjell og øde vidder. Huset ser ut som en rektangulær trekloss med en skråflate på toppen og et vindu over halvparten av den ene langveggen. Etter å ha sparket vekk en snøskavl klarer vi å få opp døra og kommer oss rett inn i kjøkkenet med finerplater til vegger og et panoramavindu vendt mot det åpne landskapet. I tillegg har huset et soverom med en stor seng og et lite bad fordelt på totalt 25 kvadrat med konstant varme i alle gulvene.

Om kvelden reiser vi opp til Mývatn naturbad, med bassenger i flere platåer og 40 grader i vannet mellom is og snø. Vi bader helt til sola går ned i horisonten.

*

Morgenen etter står jeg opp med sola og ser den gløde over den hvitkledde vulkanen på den andre siden av vannet. Vi skal på en dagstur ned til Húsavík ved kysten for å være med på hvalsafari. Utenfor er det minus 17 grader og vindstille. Det lille funkishuset er varmt og godt. Jeg lager meg kaffe og setter meg ned ved kjøkkenbordet og leser. Vi har ikke kjørt mer enn en tredjedel fra øst til vest over Nord-Island. Torvald og Eirik må ha brukt fem døgn fra de kom til østkysten til landnåms-seilasen endte, helt oppe i nordvest.

Jeg går inn og vekker Sigurd, sier han må komme så vi har god tid til å rekke hvalsafarien. Mens vi lå stille i det varme bassenget kvelden før, hadde jeg fortalt om et spesielt ritual som ifølge Landnåmsboka ble gjennomført når en mann skulle ta land.

«Husker du hva de måtte gjøre når de tok land?» sier jeg og ser mot landskapet utenfor.

Sigurd gnir søvnen ut av øynene og setter seg med knærne oppunder haka.

«Landnåmsritualet? Husker du?»

«Ta det litt med ro da.»

«Vi må ha litt skole før hvalsafarien.»

Sigurd rister på hodet og sukker, men svarer:

«Tidlig på morgenen gikk de opp på en fjelltopp og tente et stort bål. Så gikk de så langt de klarte og tente flere bål helt til sola gikk ned. Fra det ene bålet måtte de se til det neste. Til slutt lagde de en slags sirkel eller firkant eller noe med bålene, og alt innenfor der var deres land.»

«Ja. Hvis landet ikke var tatt fra før, da. Og det bålet de tente ved soloppgang, måtte brenne helt til sola gikk ned igjen om kvelden.»

Vi ser ut av vinduene og peker på flere utdødde vulkaner en landnåmsmann kunne gå opp på for å tenne bål. Her måtte det være mulig å ta land over et stort område. Jeg forteller at dette ritualet også kjennes fra øde områder i Skandinavia og i Irland. Og at båltenningen også kan ha blitt gjennomført for å varsle overnaturlige makter om at landet ble tatt av mennesker. Det er som om menneskene fikk retten til naturen gjennom å kontrollere ilden. *

Nede ved kysten er det bare et par minusgrader, men ute i fiskeskøyta på hvalsafarien blåser det friskt, det er så bein kaldt at det er eksotisk og spennende i seg selv, vi gynger opp og ned mellom store bølger i tre timer og får ikke øye på annet enn fire delfiner, men likevel er Sigurd storfornøyd, han har ikke klagd et sekund, han har i stedet klatret frem i baugen så sjøsprøyten pisker ham i ansiktet. De andre om bord, som later til å være mer eller mindre profesjonelle reis ende fra hele verden, peker og smiler mot Sigurd mens de selv rister av kulde.

Om ettermiddagen går vi 200 høydemeter opp en bratt fjellside til et gedigent vulkankrater et par kilometer bortenfor

huset vårt. Krateret er et resultat av et vulkanutbrudd omtrent 500 år før Kristus. Jeg tenker på det dramaet som utspilte seg her uten at noen hørte det. Et voldsomt bråk midt i stillheten.

Vi bruker to timer rundt hele krateret, og lenge ser vi ingen andre der oppe. Langt under oss fyker en gruppe snøskutere innover fjellene. Det har begynt å skumre da vi møter en livredd ung kvinne fra Taiwan, som ikke tør å gå ned igjen der hun kom opp. Jeg holder henne i hånden og viser hvordan hun skal trampe hælene i snøen i bratta nedover. Til slutt slipper hun hånden min. Jeg og Sigurd drar på oss plastposer og aker nedover i rasende fart. Jenta fra Taiwan hyler av latter bak oss.

Etterpå kjører vi firehjulstrekkeren vår i mørket på en off roadvei til en hule ute i ødemarken. Vi kryper ned i bakken og innover til vi kan lyse med telefonene våre utover en stor dampende innsjø inne i fjellet. Tilbake i huset lager vi taco. Sigurd legger seg i senga, spiser godteri og ser på videoer på telefonen sin. Jeg tenker at han alltid kommer til å huske denne dagen.

Eirik Raude må også ha hatt et levende minne fra de første dagene sammen med faren Torvald på Island. Han må ha undret seg over delfinene, røyken fra de varme kildene og fjellene med gapende vulkankratre.

*

Neste dag kjører vi mot Vestfjordene, denne deformerte, trolske hånden som stikker seg ut fra resten av Island i nordvest. Østsiden av hånden kalles Strandir og er den minst bebygde. Det var der Eirik Raude og faren tok land. Vi skal låne hytta til den islandske forfatteren og norrønfilologen Bergsveinn Birgisson der oppe, han som to ganger har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for romaner om livet blant de eksotiske sauebøndene på Strandir i fordums tider. Denne

moderne sagaforfatteren har også skrevet en litterær historiebok om sin forfar 29 ledd bakover, den halvt sibirske landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn (Svartskinn), en mørk hudet kongesønn fra Avaldsnes som ble rik da han utryddet hvalrossbestanden i Vestfjordene ved hjelp av rødhårede slaver importert fra Dublin. Boken, som heter Den svarte vikingen, gir oss en helt annen vinkling enn den vanlige angående den første tiden på Island. Den tradisjonelle historien forteller om at de første innbyggerne på Island var frihetselskende nordmenn som flyktet fra hardstyret til Harald Hårfagre. Skal vi tro Bergsveinn Birgisson, var rikdommene hvalrossfangsten gav, minst like viktige, og koblingen mellom Island og Dublin, dit hvalrossproduktene ble eksportert, like sentral som den mellom Norge og Island. Da vi nærmer oss Vestfjordene, kjører vi bratt ned fra fjellet til en av de enorme elvedalene og så videre innover en lang tarm av en fjord. Vi tar av fra hovedveien og fortsetter på en liten og smal grusvei oppover langs vestsiden av fjorden. Vi kjører nordover, inn i Vestfjordene, oppover mot Strandir. Det er mye mindre snø her, men det blåser og fyker over veien, og jeg er usikker på om vi befinner oss på en vinteråpen strekning eller ikke. Organiseringen av vinter veiene på Island er i det hele tatt ikke så enkel å forholde seg til. Mange av veiene er stengt, men islendingene kjører der likevel med de store firehjulstrekkerne sine.

Vi møter ikke en eneste bil og ser knapt et menneske de første milene nordover. Sigurd sover. Jeg irriterer meg over at han ikke får med seg det øde og golde landskapet. Hele Strandir-regionen har ikke mer enn 800 innbyggere.

Etter noen timer i lav hastighet kommer vi til Hólma vík, som er det største tettstedet på Strandir med 376 inn byggere. Vi handler for de neste dagene på supermarkedet. For å komme oss til hytta må vi kjøre rundt en fjord til og videre østover.

Jeg ringer Bergsveinn Birgisson. Han vil undersøke med veimyndighetene angående kjøreforholdene. Ti minutter senere ringer han tilbake og sier at det skal være greit å kjøre østover til Drangsnes, men derfra må vi kjøre noen kilometer på en såkalt svart vei, en vei som egentlig er vinterstengt, der det ikke er noen fast brøyting, en vei han er usikker på om er farbar eller ikke, men hvis vi kommer oss videre, må vi ringe ham igjen, så skal han forklare veien til hytta.

Landskapet er nakent og steinete med vekselvis snøfonner og områder med pistrete brunt gress, der vinden har feiet vekk snøen. Vi kjører gjennom det tredje største stedet på Strandir, fiskerlandsbyen Drangsnes med 67 innbyggere. Havet ligger stort og mørkeblått til høyre for oss. Vi kjører opp en bratt bakke ut av tettstedet og kommer til en ferist som markerer slutten på veien med vintervedlikehold. Stort sett all snø har blåst av veien, bare noen få steder må vi øke farten så vi kommer oss gjennom noen skavler.

Bergsveinn forklarer meg veien til hytta på telefonen. Den står på slektsgården der faren hans vokste opp. Vi passerer noen gårder med hus og fjøs fra 1970-tallet og klarer til slutt å finne en liten grusvei som tar oss helt ned til sjøen og hytta. Den har gule plankevegger og små vinduer, med røde karmer uten sprosser, rommer kanskje 60 kvadratmeter og er bygget i vinkel. Bortenfor hytta er det en lang og lav gårdsbygning bygget i mur med sju røde dører. Her er det så værhardt at alle funksjoner ble lagt under samme tak, fra våningsdelen til staller, fjøs og boder, det var bare å gå ut den ene døra og inn den neste.

«Det er litt komplisert å finne nøkkelen til hytta», sier Berg sveinn på telefonen.

«Hæ?» roper jeg tilbake. Jeg har parkert og står foran det lange, murbygde gårdshuset. Det blåser og snøen virvler rundt meg.

Vi må inn dør nr. 4 i det lange huset, men der har det føket inn snø som har blitt steinhard på innsiden av døra som slår innover. Etter mye strev klarer jeg å få til en sprekk i døråpningen som Sigurd åler seg gjennom. Jeg ringer opp Bergsvein igjen. Vi er inne! Etter nøye instruksjoner finner Sigurd en nøkkel i blomsterpotte nr. 3 i vinduskarmen. Jeg løper hundre meter gjennom snøføyka bort til hytta. Nøkkelen passer ikke. Bergsveinn på telefonen igjen. Nei, den er ikke til hytta, den er til dør nr. 6 i gårdshuset der vi må gjøre sånn og sånn, osv. Til slutt kommer vi oss inn i boligdelen av den lange gårdsbygningen, til en stue og et kjøkken der det er varmt og godt, men ut fra den halvmeterhøye snøen vi måtte måke vekk foran inngangen, er det en god stund siden det har vært noen der inne. Likevel, på kjøkkenet i autentisk 1960-tallsstil ser det ut som noen nettopp har sittet med en kaffekopp de har glemt å rydde inn.

Bergsveinn geleider meg per telefon gjennom diverse kjøkkenskap til jeg finner en blikkboks med omtrent tjue forskjellige nøkler oppi. Han er ikke helt sikker på hvordan nøkkelen til hytta ser ut, og har en to–tre alternativer til hva som kan stå på den, men til slutt finner jeg en han mener må være den rette.

Det er mye snø på verandaen foran døra til hytta også. Vi finner spader bak dør nr. 7 i hovedhuset og spar som gale for å holde varmen. Det er blitt mørkt da vi er ferdige. Så er det å bruke diverse teknikker med å dytte i døra samtidig som vi vrir nøkkelen først litt til høyre og så til venstre før den gir etter og åpner seg. To timer etter at vi kom til gården, er vi inne. Det står på noen elektriske ovner, men likevel er det kaldt. Jeg henter ved under hytta. Sigurd legger seg på sofaen med tre tepper over seg mens jeg fyrer opp. Så lager vi et brett med ostesmørbrød, drikker Pepsi Max og har det så godt som to mennesker kan ha det.

Nå ligger Drangar, gården til Eirik Raude, bare 70 kilometer oppover langs kysten.

Jeg finleser i Landnåmsboka og studerer kartet for å se hvem som opprinnelig «tok land» på de forskjellige stedene lenger nordover langs kysten av Strandir. Neste dag er det klart vær, og selv om det blåser ganske friskt, kjører vi av gårde, spente på hvor langt oppover mot Drangar vi klarer å komme oss. Målet er omtrent der veien slutter, oppe ved Munaðarnes, der det er et utkikkspunkt hvor vi skal kunne se over mot de landområdene Eirik og faren Torvald tok. Det blåser snø over den tidvis bratte og svingete grusveien, men foreløpig virker det som om snøen konsekvent legger seg andre steder enn i veien.

Etter 15 kilometer kommer vi til Bjarnarfjörður. Veien dreier ut på et nes i den ytre delen av fjorden, der vi kjører gjennom et gårdstun med en diger driftsbygning, kanskje bygget på 1980-tallet, flere bolighus og en nedslitt trekirke. Bortsett fra de store firehjulstrekkerne som ligger halvveis begravd i snøen utenfor husene, ser jeg ingen tegn til liv. Det var en mann som het Bjørn, som tok alt land rundt denne fjorden, derav navnet Bjarnarfjörður. Landnåmet må ha foregått en gang på begynnel sen av 900-tallet. Ifølge Sagaen om laksdølene kom denne Bjørn fra en mektig familie og var svært rik, datteren hans het Jorunn og var regnet som det beste giftet i hele Vestfjordene. Antagelig kom Eirik og Torvald seilende inn i fjorden her i slutten av mai eller begynnelsen av juni rundt år 960 og forhørte seg om forholdene langs kysten nordover. Bjørn selv var antagelig død. Det må ha vært en av sønnene hans som styrte gården.

Vi kjører videre innenfor enden av fjorden, rundt et bredt elveleie og utover en lang, rett strekning på en slette på den andre siden. I enden av sletta, der elva møter fjorden, sperrer en snøfonn veien. Jeg kjører sakte inn i snøen, redd for å sette meg fast på dette øde stedet. Etter noen meter blir jeg stående å spinne med flere hjul og må rygge ut igjen.

Det er fremdeles over 60 kilometer igjen langs den svingete veien til dit vi kanskje kan se over mot Drangar. Hele

prosjektet er både håpløst og uforsvarlig. Dessverre har jeg fått et sykelig oppheng i at vi må prøve å komme oss så langt som mulig nordover. Det skal tross alt bli en bok av dette. Jeg synes det er viktig å oppleve på kroppen den samme isende vinteren som Torvald og Eirik måtte holde ut oppe ved 66 grader nord, i år etter år. Så vi pakker oss inn i mange lag med klær og går videre. Irriterende nok er veien snøfri på den andre siden av fonna.

Vi går langs veien halvannen time nordøstover. Det blåser mer og mer. Vi nærmer oss Árneshreppur kommune, med 42 innbyggere og en liten flyplass de er avhengige av om vinteren. Vi fryser begge to og kjemper oss frem til en liten hytte med en terrasse der vi graver oss ned i en liten snøhule. Der spiser vi noen brødskiver og litt sjokolade. Jeg begynner å bli redd for veien tilbake, for at bilen begraves av snø, og innser at vi ikke kommer lenger. Galskapen må ta slutt.

Sigurd ytrer ikke ett klagende ord. Han hutrer og skjelver.

Fremdeles befinner vi oss uendelig langt til fots fra Drangar.

Det føles som å være på en polarekspedisjon. Det er noe nakent, ugjestmildt og truende ved dette landskapet. Sola går ned, og jeg blir mer og mer redd.

Torvald og sønnen Eirik Raude var stormenn på Jæren, der sauene kunne gå ute hele året på 900-tallet. Så etablerte de seg som jordbrukere innunder fjellene på Drangar, like under polarsirkelen.

Hadde de virkelig ikke noe annet valg?

*

Her må jeg hoppe ut av turen vår litt.

Vi kom oss ikke lenger nordover på Strandir. Senere var det så vidt vi kom oss hjem igjen til Norge. Koronatiden hadde kommet over oss. Jeg tenkte på å reise tilbake igjen til Island sommeren etter, kanskje kunne jeg vandre nordover til det

veiløse Drangar med telt og stormkjøkken, men nei, jeg kom ingen steder. Vi gikk inn i en langvarig isolasjon.

Jeg måtte være i Norge. Skolene stengte. Vi måtte være hjemme på gården vår uten å treffe noen andre. Det var som en evigvarende hyttetur. Fjellområdene våre lå øde uten en eneste besøkende. Og jeg elsket det. Endeløse skiturer i ensomhet. Men etter hvert ble den manglende reisingen et problem. For jeg strevde med ubesvarte spørsmål knyttet til den tredje setningen i sagaen:

Torvald og Eirik «tok land på Hornstrandir og bodde på Drangar».

Hornstrandir er den knuste lillefingeren lengst mot nord i Vestfjordene. Drangar ligger et stykke nedover kysten sør for Hornstrandir.

Tok de land ett sted og bodde et annet?

Eide de ikke stedet der de bodde?

Jeg prøvde å skaffe meg oversikt over eiendomsforholdene på Strandir og videre nordover til Hornstrandir ved hjelp av Landnåmsboka og islendingesagaene, men gikk i surr i de forskjellige fjordene, vikene og navnene. Jeg hadde håpet at en reise oppover dit Torvald og Eirik tok land, skulle hjelpe meg videre. At opplevelsen av landskapene kunne avkode den knappe skildringen av livet til Eirik oppe i det nordvestlige hjørnet av Island.

Enda verre var det at jeg heller ikke kom meg til Grønland. Skulle jeg virkelig skrive om oppdagelsen av verdens største øy uten å reise dit? Det torpederte hele metoden min.

Så havnet jeg i den heldige situasjonen at jeg solgte en eksklusiv hyttetomt på fjellet hjemme i Numedal og ble sit tende med en million i banken. Noen av pengene brukte jeg til å investere i en av de kraftigste datamaskinene på markedet og i tillegg den nyeste teknologien innen Virtual Reality, med romsensorer og hodesett med skjermer som justeres etter pupillenes og hodets bevegelser, mens to kontrollere simulerer

høyre og venstre armer og hender. Jeg fikk samboeren til min datter, som er ekspert på avanserte IT-systemer, til å sette opp det virtuelle rommet i gammelstua på gården.

Jeg lastet ned den nyeste flysimulatoren til Microsoft, der hele kloden er gjenskapt basert på satellittbilder, kartdata og kunstig intelligens. Her oppdateres de geografiske dataene kontinuerlig, og hele spillet rommer tre millioner gigabyte, slik at hver eneste krik og krok av planeten gjengis ned til minste detalj. Etter mye plunder klarte vi å laste ned meng der av ekstramodifikasjoner som finjusterte landskapet både på Island og Grønland. Etter dager med prøving, feiling og justeringer var jeg endelig klar til take-off.

Reisen nordover mot gården til Eirik Raude på Strandir kunne fortsette.

*

Jeg tar på meg Virtual Reality-hodesettet og befinner meg inne i småflyet Diamond Aircraft DV20, med et panoramavindu som ligger som en kuppel rundt meg i den trange cockpiten, som bare så vidt har plass til to seter. Flyet er sju meter langt, veier 528 kilo og har en toppfart på 256 kilometer i timen. Jeg vet lite om fly og har valgt denne modellen først og fremst fordi den er enkel å manøvrere, og fordi panoramavinduet gjør at jeg kan se meg omkring til alle kanter.

Maskinen vibrerer lett på rullebanen. Jeg ser ut på de nakne omgivelsene til den lille flyplassen Gjögur i Árneshreppur kommune på Strandir. Til høyre er det noen enkle, hvite garasjer, ellers er det bare en humpete slette uten vegetasjon rundt meg. Det blikkstille havet til venstre. Rett fremover de høye, vakre pyramideformede fjellene på den andre siden av fjorden. Jeg presser gasshendelen maks oppover, men det kommer langt fra noe brøl, bare en kontrollert turtallsøkning fra den firesylindrede motoren med 100 hestekrefter.

FLJÓTAVÍK AÐALVÍK

KJARANSVIK

DRANGA JÖKULL.

GJÖGUR FLYPLASS

BJARNARFJÖRÐUR

BJARNARFJÖRÐUR

B R E I Ð A F J Ö R Ð U R H V A M M S FJÖRÐUR

BJARNARFJÖRÐUR

INGÓLFSFJÖRÐUR DRANGSNES

H O R N S T R A N D I R DRANGAVÍK

R A N D I R

A X AF L Á I

U KA D ALU R

N Æ F E L L S J Ö K U L L

EYVINDARFJÖRÐURÓFEIGSFINGÓLFSFJÖRÐUR JÖRÐUR

Jeg slipper håndbrekket og suser av gårde bortover rullebanen. Kjenner en enorm frihetsfølelse. Etter noen hundre meter trekker jeg stikka forsiktig bakover og er i lufta. Flyet stiger jevnt til 2000 fot. Utsikten over fjorder og fjell er mektig fra under den asurblå himmelen. Jeg svever mellom fjell toppene sørover mot Bjarnarfjörður, stuper ned til den nordre bredden av fjorden og følger veien innover til jeg finner hytta der jeg og Sigurd gav opp ekspedisjonen vår, der vi satt i en snøhule på terrassen og spiste sjokolade. Vi kjempet oss mot vinden tilbake igjen, fant bilen, fikk den løs og med nød og neppe kom vi oss gjennom fokksnøen tilbake til hytta til Bergsveinn.

Jeg har sjelden vært så lettet.

Sigurd fikk i hvert fall med seg de beinharde forholdene på Strandir om vinteren.

Jeg vender flyet og følger kysten nordover fra der jeg og Sigurd snudde, gir gass og senker maskinen til den suser av gårde i 150 kilometer i timen tjue meter over vannet. Farts følelsen er enorm der jeg kikker rett ned på speilbildet av det hvite flyet med meg selv bak spakene. Jeg hyler av glede. Tanken med å ligge så lavt er at jeg skal se omtrent det samme som Torvald og Eirik så da de seilte nordover her i juni rundt 960. Ikke mye har forandret seg siden den gangen. Det er de samme gårdene, fjordene er de samme, de samme elvedeltaene med det grønne gresset som strekker seg oppover mot runde fjelltopper, helt opp dit hvor vegetasjonen møter flekker av snø. Jeg gransker det fremmede landet de kom til.

Flyet suser rundt den karakteristiske knyttneveformede halvøya Munaðarnes og inn i Ingólfsfjörður, der det ligger ruiner etter en sildefabrikk som ble lagt ned i 1952. Den smale fjorden bøyer seg innover i ly av bratte bakker kledd i en mosaikk av grønnsjatteringer. Ikke et eneste tre, knapt en busk. Innerst i fjorden ligger det 15 til 20 mål med jorder rundt husene til en fraflyttet gård. Historien bak landnåmet

her tar utgangspunkt i hersen Herrød Kvitesky som ble drept etter ordre fra Harald Hårfagre. Etterpå reiste de tre sønnene hans, Øyvind, Ofeig og Ingolv, til Island, det må ha vært på begynnelsen av 900-tallet. Den sistnevnte broren tok landet rundt denne fjorden.

Jeg fortsetter over et fjell, senker meg ned til sjøen igjen og suser nordover forbi den brede Ófeigsfjörður som ligger eksponert rett ut mot havet. Jeg vrir hodet til venstre og ser inn mot et gårdstun liggende på en stor, grønn flekk ved et elvedelta. Bak gården er det ganske flatt, og jeg skimter de rødbrune viddene innover i landet før jeg må vende blikket fremover igjen. Den andre sønnen til Herrød Kvitesky, Ofeig, tok land i denne fjorden. Den siste broren tok Eyvindar fjörður, som ligger i den neste vika.34 Her er det ingen hus lenger, bare spor etter noen gamle tufter. Gården må ha ligget like ved der elva samler seg i et basseng før den renner ut i sjøen, bakover er fjellet delt opp i små, flate terrasser.

Det var disse gårdene Torvald og Eirik gransket mens de seilte nordover. Det sies at de ble drevet oppover til Strandir fordi alt annet land var tatt. Men disse tre høvdingesønnene hadde valgt å ta land her tidlig på 900-tallet. Var det fullt på Island allerede den gangen? Neppe. Dessuten var dette mektige høvdinger. Noe attraktivt må ha drevet dem nordover. Rundt 960 var det Olav Øyvindsson, sønnen til landnåmsmannen, som bodde i Eyvindarfjörður. I flere sagaer omtales han som en lederskikkelse blant bøndene på Strandir. 35 Det er naturlig å tro at Torvald og Eirik ankret opp skipet sitt inne i denne vika og forhørte seg om eiendomsforholdene og mulighetene for nye landnåm. De må ha blitt fortalt at mesteparten av landet allerede var tatt. Det fantes bare noen få bukter og viker igjen, noen få vidder og elvedeltaer i skyggen av store fjell.

Jeg hever flyet til 1300 fots høyde for å skaffe meg et overblikk. I Landnåmsboka står det at Torvald og Eirik tok land fra Engines, den spisse halvøya som stikker ut i den nordøstlige

delen av Eyvindarfjörður. Neset er flatt og irrgrønt og tilhørte antagelig Olav Øyvindsson. Jeg vil tro at området til mine menn startet på den andre siden av neset, der en smal grønn passasje sniker seg innunder den steile fjellsiden, som har smuldret til grus.

Eirik og Torvald tok landet videre rundt fjellet og inn i Drangavík. Jeg flyr over toppen og stuper ned i vika på den andre siden. Nå ser jeg rett bort på den karakteristiske Drangaskörð, de sju digre, kjegleformede klippene som står etter hverandre i synkende størrelse på neset som strekker seg langt utover i havet, det er som om tennene på den ene siden av kjeften til en kjempe har blitt liggende igjen, og Drangavík ligger i skyggen av dette nesten skremmende synet. Drangar betyr høye klipper, og navnet stammer fra disse steile og spisse tennene. Landet inne i denne vika virker mørkt, skyggelagt av de høye fjellene på begge sider. Snøflekkene rekker nesten helt ned til havet i begynnelsen av juni. Et enslig, grått våningshus fra en forlatt gård er i ferd med å kollapse. Eirik Raude og faren var de første som tok dette landet. Den siste bonden flyttet herfra i 1947. Noen år tidligere hadde en isbjørn kom met vandrende over det tilfrosne havet og angrepet folket som arbeidet utendørs her på gården i Drangavík. De reddet seg med nød og neppe inn i huset, og bonden klarte å skyte isbjørnen før den gjorde noen skade.36

Jeg følger elva slakt oppover mellom nakne knauser innen for vika, svinger mot venstre og kommer inn i en skålformet dal med beitemarker og små fossefall. Det skal være godt fiske i elva og i vannene oppover mot de indre viddene. Området vestover fra Drangavík kaltes for Drangaland og ble også tatt av Eirik og Torvald.

Engines, Drangavík og Drangaland, det var ifølge Landnåmsboka alt de tok.37 Kanskje ikke så imponerende. Det kan stemme at dette var det eneste som fremdeles var ledig her oppe rundt 960. Jeg tenker på fortellingen om Onund Trefot

som ifølge Grettes saga seilte oppover Strandir så tidlig som rundt år 910, men fikk høre at alt attraktivt land hele veien nordover til Hornstrandir allerede var okkupert.38

Det var ikke attraktivt det landet Eirik og faren Torvald tok.

Men de to bosatte seg ikke på sitt eget landnåm. Både sagaen og Landnåmsboka slår fast at Eirik og faren bodde på gården Drangar, som ligger på den andre siden av Drangaskörð, en gård som for lengst var tatt av noen andre.

Jeg flyr videre nordover rundt de karakteristiske klippene, og så åpner landskapet seg opp med kilometer etter kilometer med strender. Kartet viser at gården Drangar har over 10 kilometer med strandlinje. Den ene buede stranda bestående av grus og sand avløser den neste, først innunder klippene før landskapet vider seg ut der en elv renner mellom grønne myrer. Innenfor strendene vokser gress og kvann frodig over lange sletter. En ny elv når sjøen enda noen kilometer bortenfor. I nærheten av denne er det naturlige varme kulper og bassenger. Gården Drangar strekker seg fra Drangaskörð og helt bort til nok en fjord som heter Bjarnarfjörður, som spiser seg inn i landet der den langstrakte buen med strender tar slutt og nye fjell stiger til værs.

Det var en mann som opprinnelig ble kalt Hella-Bjørn, fra Vestlandet i Norge, som tok dette landet. Han hadde vært på herjingsferd på De britiske øyer og blitt en holden mann. Hjemme i Norge var han en stor høvding, men han hadde havnet i uvennskap med Harald Hårfagre. En gang på begynnelsen av 900-tallet reiste han til Island. Han seilte inn i fjorden nord for Drangar med et skip der skjoldene satt tett i tett på begge sider, og derfor fikk han senere navnet Skjold-Bjørn. Han tok land rundt fjorden, men også hele Drangar ned til Drangaskörð. I tillegg tok han alt land langs de nordligste delene av Strandir og helt opp til Straumsnes et stykke oppe på Hornstrandir. Dette var før det ble innført

begrensninger på hvor mye land én person kunne ta. Landnåmet til Skjold-Bjørn fulgte en kystlinje på omtrent 85 kilometer. Det var som om han skulle tatt alt land fra Oslo til Tønsberg. Selv bosatte han seg verken på Drangar eller inne i Bjarnarfjörður, men i Skjaldbjarnarvík lenger mot nord. Han eide en rekke gårder langs den enorme kyststrekningen sin, og der satte han inn forpaktere, blant annet på Drangar, og denne gården ble på begynnelsen av 900-tallet drevet av en annen mann som også het Torvald.39

I 960 var nok Skjold-Bjørn død, og landnåmet var over tatt av sønnene hans, som fortsatte å sette ut forpaktere på Drangar. Av en eller annen grunn fikk Torvald fra Jæren denne posisjonen, og på denne gården ble han og sønnen Eirik boende i minst femten år. Størstedelen av livet til Eirik Raude på Island var her oppe. De forpaktet en lang kyst strekning, og i tillegg tilhørte mye av innlandet Drangar, helt opp til den store isbreen Drangajökull. De hadde også sitt eget landnåm i vika og områdene sør for Drangar, der det antagelig ble liggende en gård drevet av en av løysingene til Torvald, eller noen andre som de hadde hatt med seg i knarren til Island. Antagelig var det regnet som attraktivt å være oppsitter på Drangar. Etter at Eirik forlot gården, flyttet den før nevnte Olav Øyvindsson fra sitt eget landnåmsområde nede i Eyvindarfjörður og bosatte seg i stedet på Drangar, der han ble boende til et stykke ut på 1000-tallet. Han nevnes i flere sagaer bare som Olav på Drangar.40

For den rike stormannen Skjold-Bjørn var det tydeligvis områdene oppover mot Hornstrandir som var de mest interessante i det store riket hans, siden det var der og ikke nede på Drangar han bosatte seg. Sagaen forteller at også Eirik og Torvald tok land der oppe i nord. Kunne det stemme?

Jeg flyr forbi Drangar og tar av innover Bjarnarfjörður og fortsetter videre bratt oppetter elva. Foran meg troner den majestetiske isbreen Drangajökull. Jeg klarer så vidt å presse

det lille flyet opp i 3050 fot så jeg kommer meg oppå ryggen av is-massivet, det er nesten så jeg subber nedi isen før jeg fortsetter nordover langs toppen av breen, og snart ser jeg ned på landskapet i Hornstrandir, det nordligste fastlandet på Island, som brer seg ut foran meg, nakent og grått, med bratte fjell med flate snøkledde topper med dype U-formede daler mellom seg, daler som heller utover mot nordishavet.

Jeg sjekker hvor mye bensin jeg har. Rikelig. Jeg klarer ikke å motstå fristelsen og flyr rett ut i havet nordvestover.

Jeg hever flyet langsomt til 5000 fot og øker farten til 200 kilometer i timen. Etter bare 20 minutter ser jeg en hvit landmasse komme til syne i horisonten: Grønland. Fra Hornstrandir er det ikke mer enn 290 km over Danmarksstredet til verdens største øy. Da Eirik kom til Island, hadde vikingene seilt mye i disse farvannene i hundre år. Flere måtte ha skimtet det store landet mot nordvest. Med gode vindforhold kunne de ha seilt over dit på en lang dag.41 Det er mye kortere fra Hornstrandir til Grønland enn fra Jæren til Shetland.

Men jeg skal ikke til Grønland, ikke ennå, snur flyet rundt og svever tilbake til Hornstrandir. Følger hele kysten østover langs den knuste fingeren som utgjør dette forrevne nordligste området. Jeg lar flyet stupe ned i Aðalvík, Fljótavík og Kjaransvík. Hele Hornstrandir ble fraflyttet etter andre verdenskrig. Alt er folketomt, ingen hus, ingen veier, ikke strøm. Nesten ikke gress. Klipper og berg, daler med grus og morene med noen få grønne flekker imellom. Hele området her oppe ble tatt av forfaren til forfatteren Bergsveinn Birgisson, 29 ledd bakover, den før nevnte Geirmund Heljarskinn, den mørkhudede kongesønnen fra Avaldsnes som kom hit til Island rundt år 900. Han tok land langs hele den nordlige delen av Hornstrandir. Han var ifølge Landnåmsboka den rikeste mannen på Island og red fra gård til gård med 80 krigere i følget sitt.42 Til sammenligning hadde Harald Hårfagre bare 60 krigere i sin faste hird. Bergsveinn Birgisson argumenterer

i sin bok Den svarte vikingen godt for at det var den rike hvalrossfangsten her opp på Hornstrandir som gjorde forfaren hans så rik. Han satte ut forpaktere på gård etter gård i de store vikene og lot disse mennene bestyre fangsten. Selv administrerte han logistikken og den videre eksporten av produktene fra hvalrossen, repene, tennene og oljen, sørover til handelssenteret Dublin.

Rett sørøst for Geirmunds områder på Hornstrandir lå landnåmet til den før nevnte Skjold-Bjørn, også han hadde en rekke gårder med forpaktere nedover kysten, inkludert Drangar. Antagelig skapte hvalrossfangsten store rikdommer også her. Geirmund Heljarskinns og Skjold-Bjørns landnåm omfattet både kysten og innlandet. Her fantes det ingen ledige områder til Torvald og Eirik.

I 960 var det etterkommerne til Skjold-Bjørn og Geir mund som regjerte på Hornstrandir. Men mye tyder på at hvalrossfangsten da ikke var særlig rik lenger. Dyrene hadde forsvunnet fra yngleplassene sine nord på Island. Kanskje hadde de blitt utryddet. Kanskje hadde de flyktet over havet nordover. Landnåmsboka forteller at deler av Hornstrandir ble omgjort til allmenning allerede rundt midten av 900-tallet: et tydelig tegn på at området ikke var så attraktivt lenger.43 Kanskje jaktet Torvald og Eirik her oppe. De må ha hørt fortellingene om de store rikdommene fra hvalrossfangsten i tidligere tider. Men det at de tok land på Hornstrandir, kan ikke stemme. Den som skrev ned sagaen, må ha surret. Han kan ha fått med seg at de tok land ett sted og bodde et annet, og så byttet han litt om på navnene. Det korrekte er at de tok land lenger sør på Strandir og bodde på Drangar. Etter å ha fløyet 20 minutter nedover kysten ser jeg de kjegleformede klippene ved Drangar igjen. Jeg flyr forbi mun ningen av Bjarnarfjörður, forbi elvene, forbi de varme kulpene og sirkler over husene på dagens bruk. Gården Drangar ble fraflyttet i 1971. Nå bor det bare folk her i sommermånedene.

Der det i dag ligger et stort, hvitt reisverkshus, ser jeg for meg et omtrent tjue meter langt torvkledd vikinghus. Det hadde bodd folk på denne gården siden tidlig på 900-tallet, men våningshusene med ytre vegger av stein og torv utenfor stolper og vegger av tre hadde som regel ikke så lang levetid. Det er sannsynlig at Torvald og Eirik tok ned et eldre hus og brukte en del av materialene fra det til å bygge et nytt, der de satte opp veggfaste benker og et høysete med stokkene de hadde tatt med seg fra gården de hadde forlatt på Jæren.

Antagelig kunne de leie de sjøsyke dyrene sine på land og rett inn i de eldre fjøsene. Knarren kunne de legge inn i et stort naust nede ved stranda. Så begynte det nye livet. Med beitedyr på land, fiske i sjøen, fangst av sel og hvaler ute i havet. De hadde små øyer rett utenfor stranda der de sanket ederdun. Kanskje kom det noen isbjørner de jaktet på om vinteren. Kanskje kunne de fremdeles ta del i hvalrossjakten i sommerhalvåret. Slik kan vi se for oss at det var.

Jeg tror som nevnt Eirik kom hit som femtenåring i 960. Han må ha flyttet herfra da han giftet seg rundt 975. Men kanskje bodde han ikke her hele tiden. En saga forteller at han reiste tilbake til Norge og var i tjeneste hos Håkon jarl tidlig på 970-tallet.44

Torvald må ha blitt en gammel mann her oppe. Sagaen er temmelig gnien med skildringene av hendelsene på Drangar. Alt vi har er det som står i den fjerde setningen:

Þar andaðist Þorvaldr.

Der døde Torvald.