DYPET UNDER HAM MIN FAR, KRIGSSEILEREN
Severomorsk
Bergen
Berlin
Newcastle upon Tyne
Wilhelmshaven
Kerets siste reis
Nordkapp
Shetland
DYPET UNDER HAM
[START SMUSS]
OLE TORP
DYPET UNDER HAM MIN FAR,
KRIGSSEILEREN
[START KOLOFON]
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Trine & Kim Design
Omslagsfoto: Privat
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15,7 pkt.
1. opplag 2024
ISBN: 978-82-419-6293-6
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
[START DED]
Til Yuya
[START DED]
Langt borte, ute på havet, deler vi det eneste som er verd å dele i dag: Kampen.
Nordahl Grieg Fra Sjøfolkenes hilsen hjem
Våren 1942
Han sitter på sengen. Stirrer tungt ned i gulvet. Så løfter han hodet, ser rett på meg, sier:
«Jeg overlevde jo krigen. Og nå – dette?»
Sommeren 1998. Medisinsk avdeling, Haukeland Sykehus i Bergen. Legen har nettopp vært her og sagt det rett ut. Brutalt. At tilværelsen og livet for Nic heretter blir trøblete.
Ikke lenger kunne klare seg selv. Bo på institusjon.
Blikket hans. Han har ikke snakket om krigen på flere tiår. Nå er den plutselig tilbake, i all sin redsel.
Og med alle historiene han fortalte meg fra sjøkrigen.
Jeg sier: «Far, det kan bli ok. De tar vare på deg.»
To dager senere dør han.
[START KAP]
Torsdag 22. august 1940, i det nordøstlige Atlanterhavet.
Det hadde vært svakt måneskinn tidligere på kvelden, men nå, ved 23-tiden, har mørket lagt seg barmhjertig over skipet. Det er overskyet, i dette været er det ikke lett for en ubåt å få øye på dem. To døgn er gått siden dampskipet D/S Keret av Bergen la ut fra havnebyen Methil, på den skotske østkysten. De har rundet nordspissen av Skottland, og konvoien de var en del av, ble oppløst samme ettermiddag. Nå må hvert skip klare seg selv.
De er på vei vestover – mot Canada. Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene.
Hun går for full fart for å unngå ubåter – men klarer ikke mer enn åtte knop. Nic er 26 år denne første krigssommeren, han har stått om bord som styrmann og telegrafist siden rett etter krigsutbruddet året før. Sammen med ham på broen er skipperen og en matros, som står til rors. En ung dansk dekksgutt er utkik på brovingen. De saumfarer havet. Gransker horisonten. Presser øyene hardt inn i nattkikkerten. Skipet er blendet og mørklagt. Ingen ventiler åpne. Ikke røyking på dekk. Alt er etter reglementet. Lite vind, og ingen store bølger. Ingenting som påvirker den nordvestlige kursen de har fått ordre om å holde.
Keret glir stille over havet med kurs for Sydney, Nova Scotia. I ballast. Bare en beroligende dur fra maskinen, og
en svak dirring i skott og dørk. Hun har bunkret ferskvann og har 120 tonn kull akterst i lasterom 2. Det er tilstrekkelig brensel til å ta dem til Canada på andre siden av Atlanteren, der hun skal hente krigsforsyninger til Storbritannia.
Posisjon: N 54.16’, V 23.08’ – omtrent 475 nautiske mil vest av Irland.
Det siste de har sett av Irland, er kyststripen i nordvest som kalles Bloody Foreland, oppkalt etter fargespillet på klippene der ved solnedgang. Men etter at ubåtkrigen begynte denne sommeren, har navnet fått ny betydning.
Her er det blitt farlig å seile. Her jager de tyske ubåtene.
U-37 har vært på fiendetokt fem døgn ut fra hjemmebasen i Lorient i Bretagne, nord i Frankrike. Dette er ubåtens syvende Feindfahrt. Hun er lang og slank, nesten som en hai i sjøen. Hun er den aller første av den store IX-klassen, bygget for å jage, ødelegge – for å senke flest mulig allierte handelsskip. U-37 er bevæpnet med 22 torpedoer, en kanon på fordekket, pluss maskingevær og antiluftskyts i tårnet. Toppfart: 18,2 knop i overflatestilling. Nesten åtte knop neddykket.
På sitt første tokt som sjef på U-37 denne sommeren har kapitänleutnant Victor Oehrn senket ti handelsskip – i løpet av 26 døgn. Han er 32 år gammel, født i Aserbajdsjan, glødende antibolsjevik og sterk i troen på nazismen, er glad for å være ferdig med skrivebordsarbeidet. Tjenesten som stabs-offiser ved ubåtvåpenets hovedkvarter, Befehlshaber der Unterseeboote (BdU) i Kiel varte altfor lenge. Tre år! Endelig er han til sjøs igjen med egen kommando – og han opparbeider seg
raskt et ry: På hvert eneste tokt sender han handelsskip til havets bunn.
Sent om kvelden 22. august får U-37 kontakt med det de antar er britiske S.S. Severn Leigh. To ganger tidligere det siste døgnet har de vært nær ved å sette en torpedo i dette lasteskipet, men ved første forsøk mistet de kontakten med henne rett før de skulle skyte, i det neste avgjørende øyeblikket skjøt de, men bommet. Nå er kapitänleutnant Oehrn fast besluttet på å senke henne. Innenfor rekkevidde og i gunstig posisjon skyter han. Torpedoen fosser mot målet. Han har omhyggelig siktet babord midtskips, der maskinrommet er. Lasteskipets sårbare buk.
Men det er ikke Severn Leigh han skyter på. Det er Keret.
Han har vært til sjøs siden han var 15 år gammel. Livet til havs var så tiltrekkende for den unge gutten; det gamle ordtaket om ha saltvann i blodet passer bra om ham. Nic har lest sjømannshistorier og husker sin egen fars sjømannsskrøner. Han har drømt om å se verden, besøke fremmede byer. Han ville lukte og smake og kjenne på alt selv. Noe spennende, noe morsomt, mye rart. Sikkert mye strabasiøst også – men han har ikke fryktet krig. Ikke før nå.
Nå er Nic annenstyrmann om bord på Keret, og telegrafist – eller gnist, som de kaller det. I Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) synes de at de har fått «to for en». Han tok Styrmannsskole i 1936, Radiotelegrafistskole i 1937. Når han ikke står på broen, sitter han gjerne med nøkkelen på telegrafen. Skipet har fått ny radio året før.
I lugaren, på øverste dekk rett aktenfor radiorommet, har Nic den lerretshvite skipssekken pent rullet sammen – den har fulgt ham helt siden guttedagene på barken Statsraad Lehmkuhl. Etter noen måneder på skoleskipet mønstret han på Westfal-Larsen-rederiets Høyanger den 18. oktober 1929 –to måneder før han fylte 16 – som «matroselev». Etter hvert ble han dekksgutt, lettmatros og matros på flere Westfal-Larsen- og BDS-skip.
På Styrmannsskolen i Bergen ble han fascinert av stjernebilder, han har lært seg å navigere etter stjernenes posisjoner i alle himmelretninger. Han kan bruke sekstant. Samtidig oppfordret rederiet ham til å ta telegrafisteksamen. Snart gikk det sport i å se hvem av elevene som var raskest med morsenøkkelen. Men mer i hyre får ikke Nic utbetalt for dobbel utdannelse.
På lugaren nå ligger et par klesskift, den andre hvite skjorten som er begynt å bli skjeggraspet i halsen, en ekstra høyhalset genser fra mor hjemme i Bergen, en beige duffelcoat – og en melkemannsbukse, som han kaller den: en bredstripet, brun cordfløyelsbukse han synes er ekstra fin til landlov. Og redningsvest.
Han har noen bøker, mest om stjernebilder og navigasjon og morsekoder. Familiebilder. Ett av seg selv i morens Mercedes-Benz, på biltur i Sogn.
Og taustumper i alle lengder. Han øver på knuter og stikk og spleising. De peneste arbeidene kan bli til presanger en gang. Den svære foldekniven, den som alltid er med ham, har han spleiset en flott løkke til, slik at han kan ha den i bukselommen og feste den i beltet – sikker på å ikke miste den, uansett hva som skjer. En slags livsforsikring, tenker han siden.
Han har pokalene her, også – fra skimesterskap han har deltatt i. For eksempel fra førsteplassen i klasse 2, i Sportsklubben Branns guttehopprenn i Fjøsbakken på Totland i 1929 og tredjepremiepokalen han fikk i Bergens Turnforenings renn samme år, da han var 14. Det var mye ski-idrett i guttedagene. Han hoppet for Brann i Bergen og for Løkken Idrætslag i Orkanger i Trøndelag da familien bodde der i noen år. Han var en god og ofte premiert skihopper.
Han smurte med «Record og parafin» enten han satte utfor bakken eller hoppet tvers over landeveien i snehullet Løkken, fra brøytekant til brøytekant over hodet på de voksne for å skremme – og imponere jentene. 13 år gammel flyttet han hjem igjen til Hop utenfor Bergen sammen med storebror Hans jr. og mor Astrid. Faren, Hans Brun Landmark Torp, omkom i en arbeidsulykke det året, i 1927 – han falt ned i lasterommet da han sjekket malmlasten på et skip i Thamshavn, der han var skipsinspektør på utskipningen for Løkken verk.
Nic fortsatte med skihoppingen i Bergen, mens han slipte av seg trønderdialekten. Som unggutt gikk han om bord i Statsraad Lehmkuhl. Klatret fryktløst opp helt øverst i masten og satte seil for store eventyr.
I New York tidlig på 1930-tallet ble båten hans, Westfal-Larsens moderne lasteskip Høyanger liggende lenge i Red Hook i Brooklyn – uten last.1 Det var depresjon og dårlige tider. Dekksguttene om bord fikk beskjed om å pikke rust. Dag ut og dag inn hang de langs skutesiden og banket rusten av skroget. Det var kjedelig evighetsarbeid, og kvelder i land var kjærkomne. Da kledde de seg opp, dro på italiensk restaurant, og veddet: Den som klarte å helle nedpå hele ketchupflasken som stod på bordet, skulle bli påspandert middag av de andre. De hadde ikke så mye penger, mesteparten av hyren gikk hjem til mor. Så Nic tok ketchupen på styrten. Gratis middag!
En annen gang, i Alexandria, ble han satt til å være vakt på dekk. I egyptiske havner fryktet skipperen at blindpassasjerer, tyver og ekstra ivrige gateselgere skulle klare å snike
1 Kan også ha vært Kaupanger.
seg om bord. En kveld oppdaget Nic en fyr som ikke hadde noe der å gjøre, og ville kaste ham i land. Men i basketaket som oppsto, trakk mannen kniv, og Nic fikk et dypt kutt på skråss i høyre underarm. Det måtte sysaker til. Det lange, bleke arret forsvant aldri, ikke historien som hører til, heller. Gratis spaghetti i Brooklyn og knivstikking i Alexandria – etter hvert ble det mange gode historier og ungdommelige sjømannsminner. Han gikk gradene om bord – dekksgutt, jungmann, lettmatros og matros. Før Styrmannskolen. Han var sikker på yrkesvalget nå. Etter hvert ble BDS hans rederi, her mønstret han på flere skip. Ett av dem var Stella Polaris, det luksuriøse cruiseskipet som gjorde BDS verdensberømt. Han ble annenstyrmann der om bord ettersommeren 1939.
Fra «Stella», som de bare kalte henne, husket han at da krigen nærmer seg, var der to venner i spisesalen eller i baren som bistert og alvorlig tok farvel med hverandre. Den ene britisk, den andre tysk. De trodde denne verdenskrigen skulle bli som den forrige. Høytidelig håndtrykk, faste blikk: «I’ll see you in the trenches.»
Severomorsk
Bergen
Berlin
Newcastle upon Tyne
Wilhelmshaven
Kerets siste reis
Nordkapp
Shetland
Torsdag 22. august 1940 i Atlanterhavet:
Det hadde vært svakt måneskinn gjennom skydekket tidligere på kvelden, men nå har et barmhjertig mørke lagt seg over skipet.
Nic Torp er 26 år denne sommeren og har stått om bord som styrmann og telegrafist siden krigsutbruddet Keret av Bergen har rundet Skottland, og konvoien de var en del av, er oppløst samme ettermiddag. Dampskipets rette, skarpe baug pløyer en vakker fold gjennom dønningene.
Det er denne kvelden den tyske ubåten U-37 får min fars skip i sikte. På hvert eneste tokt har ubåtkaptein Victor Oehrn sendt handelsskip til havets bunn.
I denne boken forteller Ole Torp den dramatiske historien om sin fars opplevelser som krigsseiler i de seks årene han var hjemmefra. Det er i tillegg en bok om krigens ettertid og hva slags merker krigsopplevelsene satte – også på forholdet mellom far og sønn.
ISBN 978-82-419-6293-6