Den nittende øya (9788241960369)

Page 1

DEN NITTENDE ØYA

Thomas Bagger

Den nittende øya

Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Den nittende ø

Copyright © originalutgave Thomas Bagger 2023

Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Simon Lilholt / Imperiet

Omslagsfoto: Lia Tzanidaki / Unsplash; Marc Zimmer / Unsplash; Javier Cruz Acosta / Shutterstock

Forfatterfoto: Leikny Havik Skjærseth

Papir: 60 g Holmen Book Cream 1,8

Boken er satt med 12/15 pkt Adobe Garamond Pro

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-6036-9

Oversatt av Anlaug Lia

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

FSC Norwegian C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite

De bratte høydene rundt den lille bygda reiste seg mørke og vaktsomme. Over dem skar en steil kløft i fjellsiden ned til fjorden, der vannet lå blikk stille i måneskinnet. De første menneskene på Færøyene hadde forestilt seg at de enorme skålformede kløftene var blitt skapt da Gud trakk pekefingeren gjennom klippelandskapet, uten motstand, som gjennom perlende ølskum. Og at fjorden foran den lille bygda var en tåre fra øyekroken hans, felt i beundring for den barske skjønnheten i landskapet der ingenting tydet på at det noen gang kunne oppstå liv. Og slett ikke at liv kunne bestå.

Men Gud hadde blitt forbløffet over menneskenes overlevelsesevne. I århundrene som fulgte, hadde de temmet øygruppen og lært seg å skaffe mat fra de golde fjellene og de iltre vannmassene i havet. Med tiden utviklet de enda flere ferdigheter så de fikk fred til mer enn bare å overleve. De bygde kirker, avlet sauer og dyrket jorden, de samlet seg i små bygder i kløftene der det var ly for stormen, og avfant seg med at himmelen helt brått kunne slukkes av beksvarte stormer eller forsvinne i tåke så tett som bålrøyk.

5 1

Og nesten uunngåelig hadde den barske naturen trengt seg inn gjennom huden på folk som mikroskopiske sporer og lagt fra seg en hardfør substans i blodbaner og hjernevev, slik at de med kropp og sjel ble forankret til klippene og havet og ikke minst til sin tro på Gud.

Ingen visste nøyaktig når bygda nederst i kløfta var grunnlagt, bare at den fargerike vesle husklyngen en gang i vikingtiden hadde vært hjemstedet til Tróndur – en hedensk vikinghøvding som hadde vært herre over Færøyene helt til Sigmundur i år 1000 halshugde Tróndur og innførte kristendommen på øyene. Det var i hvert fall noen slike bruddstykker som Hjalti Kjølbro nå tusen år senere kunne huske at han lærte på skolen.

At kristendommen kom til Færøyene ved blod.

Tanken sendte et gys inn under flanellsskjorten hans. Fra kjøkkenvinduet stirret han ut på hovedveien. Lyset falt skarpt fra den nye stolpen med overvåkingskameraet, det skremte dyreaktivistene og hjalp ungdommen til å huske at de skulle senke farten på vei inn i bygda. Hjalti sukket. Problemet var heller at de unge ikke kunne komme seg fort nok vekk herfra.

Blikket hans fortapte seg i mørket bak stolpen. Han håpet snart å få se billykter på den bratte landeveien. Han følte seg alltid i dårlig form den siste dagen. Det var ikke sunt å bo i en by uten kvinner. Å vite at det bare befant seg menn bak de lysende vinduene på den andre siden av veien. Menn med sterke never og mørkt hode.

Faren hadde alltid sagt at de tre viktigste tingene en færøysk mann kunne ha med seg på havet, var korset, redningsvesten og vissheten om kvinnen som ventet på

6

ham hjemme. Havet fikk selvfølgelig alltid siste ord. I 1913 hadde alle mennene i Skar∂ mistet livet i en storm. Det hadde bare vært kvinnene, en nyfødt gutt og en olding tilbake. Ikke mange år etter var Skar∂ en spøkelsesby. De forfalne ruinene sto fortsatt der som et varsel om at havets nåde bare er til låns.

Husene i bygda til Hjalti var bygd i tradisjonell færøysk stil med saltak og fargerikt beiset tømmer på et fundament av betong. Ikke som i Tórshavn og de moderniserte bygdene, der de stadige orkanene hadde tvunget fram nye byggeskikker i stål og armert betong. Tradisjonen hadde blitt for komplisert og førte med seg for mange omkostninger. Det foreleste de ikke om på de danske universitetene. Det var i hvert fall det de påsto når de som ikke kunne få seg jobb utenfor Færøyene, kom tilbake med munnen full av fremskritt, smitte, og gulpet den utover stedet der de var født.

Hjalti holdt pusten. Hjulene på rullestolen klikket ute på gangen. En langsom, metallisk vals. Lyden ga ham avsmak. Han merket lettelsen da hjulene dumpet over terskelen inn til stua, og huset ble stille igjen.

«Au, for f...!» Hjalti slapp anhenget på halskjedet. Han hadde knuget sølvkorset langt inn i håndflaten.

Helgen hadde virket lengre enn den pleide. På fredag hadde alle kvinner og barn i bygda, som tradisjonen tilsa, dratt til Tórshavn for å feire nyttår. Nå var det søndag kveld. Og humøret blant mennene hadde gått fra frihetsfølelsen på drikkelaget i går og over til forlatthet. Den uvante følelsen av tømmermenn ga ham en kvalm melankoli. Dette var den eneste dagen i året da han løy for Sara.

7

Nei, skatten min, vi tok bare et par øl og gikk tidlig til sengs.

Hjalti Kjølbro trakk pusten dypt.

Fra nå av skulle han lyve for kona si hver eneste dag så lenge han levde.

«Hei, vennen min? Hvor er du?»

«Kjøkkenet», sa han og passet på at stemmen ikke hadde en knekk.

«Står du der?» sa Sara med en rest av latter i stemmen etter avskjedsklemmene med venninnene. «Hvorfor har du satt på alt lys i huset?»

«Det ble plutselig så mørkt.»

«Ok? Hvor er faren din?»

«Stua. TV.»

Han hørte henne bak seg, hun trakk pusten nølende.

«Har dere spist?»

«Jeg er ikke sulten.»

«Ble det så hardt i går?»

«Nei, skatten min, vi tok bare et par øl og gikk tidlig til sengs.»

Sara sukket. «Hvor er Ísakur?»

«Overnatter i fjellet.»

«Nå igjen? Den gutten holder seg for mye for seg selv. Han blir så sær av det.» Det lød et dunk da hun satte bæreposene på kjøkkenbenken. «Er det ikke noe du skal si til meg?»

Hjalti skimtet henne i øyekroken. «Hva mener du?»

Hun lo. «Om hvor mye penger jeg har brukt?»

«Jeg ... jeg må fortelle deg –»

8

«Hei, pappa!» datteren kom løpende ut på kjøkkenet.

«Hva synes du?»

Hjalti smilte stivt mens Røskva gjorde piruetter på kjøkkengulvet i hvit kjole.

«Den er flott, vennen min.» Han merket det granskende blikket fra Sara. «Kanskje litt kort.»

«Slapp av, pappa! Milja kjøpte hotpants, de gir henne den Kardashian-rumpa!»

«Hah!» lo Hjalti tørt, blikket flakket mot krusifikset som hang skjevt på veggen.

Datteren betraktet ham med de vakre blågrønne øynene hun hadde etter moren. «Hva er i veien med deg, pappa?»

«Hva mener du?»

«Du er så rar. Og blek. Har du tømmermenn?»

Ubehaget kokte i kinnene hans. «Vi tok kanskje mer enn ‘bare et par øl’ i går.»

«Da er det i hvert fall noen som lever livet på dette stedet.» Datteren blunket til ham og gikk nynnende ut av kjøkkenet.

«Var det noe du ville fortelle meg?» sa Sara.

«Vi, eh ...»

«Ja?»

«Jeg ga dessverre pappa litt å drikke i går.»

«Hva?»

«Ikke så mye. Vi ...»

«Hjalti, du surrer. Først var det ‘jeg’, så var det ‘vi’. Bestem deg.»

«Vi. Det var vi.»

«La meg tippe: du og Shurdur?»

Hjalti nikket.

9

«Dere ble litt yre, faren din kom inn til dere, maste om å få en øl, og Shurdur syntes at det ikke kunne gjøre noe, for faren din tar jo morfin bare tre ganger om dagen.»

«Ja.»

«Er det mer alkohol i huset?»

Han nikket.

«Tøm det i do. Alkohol gir menn tanker i hodet som skremmer dem fra sans og samling neste dag.»

Svetten klødde under skjorten.

Sara kom bort til ham, holdt kinnene hans mellom to varme håndflater. «Vi konene må visst ta en lang prat om hva vi skal gjøre med dere til neste år. Dere kan ikke være alene hjemme.»

Hjalti sukket. Hendene til Sara var myke og trygge. Ufortjente.

Hjalti og faren satt tause foran TV-en. Stemmen til nyhetsoppleseren gikk som et dempet lydspor. En krydret duft fra kjøkkenet fikk det til å rumle i magen. Han hadde ikke spist hele dagen, men nå som Sara og Røskva hadde kommet hjem og fylt huset med lys og latter, var det nesten som om alt var normalt igjen.

Hjalti skottet bort på faren. De rødkantede øynene hans stirret surt på skjermen. Rullestolen så altfor liten ut til den lange kroppen. Skikkelsen som en gang hadde vært kraftig, hadde fått en slags gjennomsiktig skrøpelighet, som om han hadde blitt fortynnet i et glass vann. Brystet var innsunket, og genseren var falmet i vask. Av og til skalv leppene lydløst under det buskete skjegget, men ordene satt fast på tungen etter at en blodpropp hadde fått de

10

delene av hjernen hans som kunne uttale dem, til å slukne. Lyset i hodet hans som gjorde at han kunne sette sammen setninger, ble sjeldnere og sjeldnere tent.

Hjalti lukket døra inn til stua og satte seg på huk ved rullestolen.

«Pappa?» hvisket han.

Faren stirret taus og innesluttet. Hjalti beveget en hånd fram og tilbake foran ansiktet på ham. Pupillene til den gamle fulgte hånden. Bra. Det sto til liv.

«Pappa, vi må snakke om i går.»

Faren trakk pusten tungt. Han hatet at folk snakket til ham. Det betydde at de så på ham også.

«Husker du at du fikk en øl i går, pappa? Shurdur var her også.»

Pupillene vandret under rynkede øyelokk.

«Du fortalte oss noe. Husker du det?»

Taushet.

«Noe om ...» Hjalti dempet stemmen til en tørr hvisking. «Eivør.»

Et støt av sur luft kom ut av munnen på faren. «Ei ... vør. Menn ... i natten.»

«Hva?»

Det gnistret i øynene på den gamle mannen. Han tok tak i armen til Hjalti med de urolige, flate fingrene. «De horer ... de puler ...»

«Hva? Hvem?»

«De svarte fuglene som danser på korset, de bærer det ikke på skuldrene.»

«Hvem snakker du om?»

«To menn i natten.»

11

«Pappa, jeg –»

«Alt skal bades i blod. De svarte fuglene skal bades i blod.» Faren var ute av seg, han hadde spyttbobler rundt munnen.

«Ta det med ro. Det er ingen menn i natten», sa Hjalti med famlende hender.

«To menn ... alt skal ...»

«Hva foregår her?»

Forskrekket møtte Hjalti Saras blikk i døråpningen. «Hvor lenge har du stått der?»

«Har det noe å si?»

Faren hostet som om han hadde slukt saltvann.

«Det er bare pappa. Han, eh ...» Hjalti skottet på rullestolen. Den gamle hadde forsvunnet inn i seg selv igjen. Hjalti pustet skamfullt ut. Sara hadde hatt rett. Alkohol ga menn dumme ideer. Og nå skremte de ham fra sans og samling.

Huset var falt til ro, og Hjalti hadde akkurat krøpet inn under dyna da han hørte Saras stemme.

«Lys.»

Øynene hans gled opp. Hun sto ved soveromsvinduet i nattkjolen.

«Hva snakker du om, vennen min?» sukket han. «Kom og legg deg.»

«Det er lys i kirken. Det kommer fra sakristiet.»

Hjalti stivnet. Det var som om en iskald vind skar gjennom soverommet. «Kjære deg, det er sent.»

«Du har rett. Det er sent. For sent. Det skulle ikke være lys der.»

12

Hjalti slapp seg tilbake mot puta med et stønn. Så sparket han av seg dyna.

Ute i entreen stakk han føttene i støvlene og tok etter kirkenøklene. Hånden traff en tom krok på veggen. I samme øyeblikk raslet nøkkelknippet i hånden til Sara. «Du hadde slengt dem fra deg på kjøkkenbordet.»

«Aldri», mumlet han og forsvant ut av døra.

Et lett vindgufs sto inn fra fjorden og mettet luften med lukten av tang og skjell. Det var ikke gatelykter i bygda, men månen lyste blekt som en renskrapt hvalknokkel og gjorde det mulig å se. Det knaste i asfalt under støvlene til Hjalti, og nøklene raslet i jakkelomma. De var betrodd ham og en håndfull andre lekmenn som holdt gudstjeneste når de få prestene som fantes, prekte i andre kirkesogn.

Det jamret i metallhengslene da han gikk inn grinda til kirkegården. Han sto et øyeblikk stille og myste. De tjærebredde kirkeveggene reflekterte ikke månelyset, men sugde det til seg som et svart hull. Men han visste at de var der ute. Gravsteinene. De døde.

Hjalti gikk opp trinnene til den hvitmalte døra, som mest av alt lignet på en liten lem. Håret på underarmene reiste seg. Døra slo i brisen. Han kunne ha sverget på at han hadde låst den.

Han gikk inn i våpenhuset. I eldre tider måtte mennene i bygda legge våpnene sine fra seg her før gudstjenesten. Nå var det bare noen knagger til yttertøy. Han stirret inn i det mørke svelget som var kirkerommet. Stillheten lå tungt som en brevvekt der inne.

13

«H-hallo? Er det noen her?»

Det eneste svaret han fikk, var ekkoet av sin egen engstelige stemme.

Han tente lommelykten han hadde med seg, og lyste inn. Den knugende midnattsutgaven av kirkerommet trengte seg på ham: lukten av tørt tre og slukte vokslys, de beksvarte mellomrommene mellom kirkebenkene som kunne skjule hva det skulle være.

Angsten lå som et reip rundt halsen. Han tvang føttene fram mot alteret. Gulvplankene ga etter under vekten.

Knirkingen gikk helt ut i krokene og fikk ham til å svinge lyskjeglen etter ting som ikke var der. Han stoppet foran alteret. Lyste på den korsfestede Jesus-skikkelsen. «Kvinne, hvorfor gråter du?» sto det skåret inn i planken under trefiguren. Et øyeblikk ble han overrumplet av minner fra barndommen, gjemt bak tynne gardiner av skrekk. Han gjorde korsets tegn og hvisket lavt: «I Faderens og Sønnens og ...»

Hjalti kvakk til. Det hadde lydt et brak i kirken. Brutalt, som en knyttneve hamret ned i et bord.

Stum av redsel stirret han på den korsfestede. Det første han tenkte, var at han hadde innbilt seg det. Men så hørte han ekkoet runge. Innbilninger hadde ikke ekko. Med hjertet i halsen tok han tak i messinglysestaken fra alteret og svingte den ut bak seg. Metallarmene på lysestaken hvinte gjennom tom luft. Blikket hans lette panisk langs

benkeradene. Tomme. Det var ingen andre her. Bare ham.

Så lød nok et brak. Han kikket forvirret ut i rommet.

Lydene var bare det gamle treverket som ga seg i trekken fra den åpne døra. Han fikk kontroll over den hivende

14

pusten og skottet til siden. En tynn film av lys trengte seg ut under døra til sakristiet. Han tok hardt rundt lysestaken, gikk bort og kjente motstanden i dørhåndtaket, visste at den kom fra hans egen skjelvende hånd.

Så åpnet han.

Om Hjalti Kjølbro stirret inn i sakristiet i sekunder eller minutter, ville han aldri huske eller tillegge noen form for betydning. For synet som møtte ham, var gjennomført fryktelig. Tomheten som fylte ham, knuste alt i verden han noen gang hadde oppfattet eller tenkt på som håp.

I EN LITEN BYGD PÅ

FÆRØYENE blir fire prester funnet døde i en pøl av blod. De er ikledd embetsdrakt og har hver sin kniv mellom hendene.

Umiddelbart ser det ut som man står overfor et rituelt, kollektivt selvmord. Så er det ting som tyder på at også en femte prest har vært til stede, men han er sporløst forsvunnet.

Kriminaltekniker Sidsel Jensen og Lucas Stage, spesialagent i Task Force 14, blir sendt fra København for å bistå det lokale politiet. Både Lucas og Sidsel oppfattes – på godt og vondt – som fremmedelementer i det lille lokalsamfunnet. Mens tiden arbeider mot de to etterforskerne, vikles de langsomt inn i et mørkt, brutalt og blodstenket nett av fortielser og religiøs fanatisme.

ISBN 978-82-419-6036-9

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.