[start smuss]
de ufullendte
[start tittel]
Ellen Rømming
de ufullendte roman
[start kolofon] Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Kitty Ensby Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 11 / 15,5 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5125-1 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til Anne
[start kap][start kap]
kapittel 1
Rommet var uten TV og vendte ut mot bakgården. Lufta var innestengt, og det luktet svakt av mugg fra badet. Jeg satte meg på den ene senga og sparket av meg jogge skoene. Søstera mi åpnet vinduet og satte gitaren ved siden av den andre senga. – Skal vi spise? spurte jeg, og tok fram posene med baguetter som vi hadde kjøpt på jernbanestasjonen. Vi satt på senga og tygget mens vi så på duene som satt på takrenna utenfor vinduet og stirra på oss med sorte øyne. Jeg grøsset og lukket igjen vinduet. Det var syv timer til den første konserten. Syv timer til Simon Maier skulle stå på scenen. Ingrid tok opp gitaren og begynte å klimpre på den. Innimellom skrev hun på et papir. Jeg plukket opp hodetelefonene fra sekken og satte på Simon Maiers siste innspilling av Bach-sonater og la meg ned. Senga var overraskende myk, lakenene var stive og luktet desinfeksjonsmiddel. Jeg var så trøtt. Kroppen verket etter alle de søvnløse timene
7
på toget til Berlin og derfra til Dresden. Tonene fra fiolinen smøg seg inn i meg og la seg utenpå de stramme nervetrådene. De holdt rundt meg, helt til alt ble tomt og sort og stille. Da jeg våknet, satt Ingrid i vinduskarmen og stirra på meg. – Jeg har den nå, sa hun. Stemmen hennes skalv nesten. Hun bøyde seg ned og tok opp gitaren. Vinduskarmen var så dyp at hun kunne sitte der mens hun spilte sangen sin, den fineste sangen jeg hadde hørt. Den var om snøen som la seg over gresset om vinteren og varmet det til våren kom, og jeg tenkte at den handlet om henne og meg, eller kanskje det var pappa. – Den var fin, sa jeg. Jeg måtte snu meg mot veggen for ikke å vise at jeg grein. Ingrid sa ikke noe, men hun visste selvsagt at det var det jeg gjorde. – Takk, sa hun og hoppet ned på gulvet mens hun holdt gitaren i hånda. Hun stilte seg foran meg. Øynene hennes var rødlige og blanke, og langt inni der var det et eller annet som danset rundt og rundt. – Jeg har lyst til å spille den på gata, sa hun. Jeg snudde meg mot veggen igjen. Det var fire timer til konserten. Jeg ville ha god tid. Jeg ville rusle sakte mot operaen, så jeg kunne lande på veien. Jeg hørte Ingrid pakke ned gitaren i kassen og ta på seg skoene. Jeg hadde ikke noe valg. Vi tok trikken mot Elben og gikk av ved brua. Langt der borte på den andre siden av elva lå Semperoperaen og glitret. Ingrid stilte seg opp foran rekkverket, la reima over skulderen og satte gitarkassen åpen foran seg. Hun så ut som om det var helt naturlig for henne, som om dette var noe hun pleide å gjøre. Jeg fatta ikke hvor hun
8
fikk motet fra. Dette måtte være en gammel drøm som jeg ikke hadde visst om. Den tynne kroppen med utvaskede blå jeans og det lange mørke håret som hele tida falt ned foran ansiktet, det var som om jeg så meg selv i speilet. Jeg gikk bort og satte meg på en benk, mens Ingrid dro riffet til «Tanta til Beate». Jeg måtte le. Hun var i gang nå. Teksten var vanskelig, så hun sang det første verset flere ganger. Etterpå spilte hun «Bridge over troubled water» og «Sound of Silence». Til slutt sang hun den nye sangen sin. Det hadde samlet seg en del mennesker foran henne. Selv om de ikke forsto teksten, kunne de følge den gjennom de skiftende ansiktsuttrykkene hennes. Da hun var ferdig, var det som om hun langsomt svømte tilbake til virkeligheten, og ansiktet ble mørkerødt da hun så alle folka som sto der. En mann ropte til og med bravo og gikk bort og tok henne i hånda. Ansiktet hennes skinte gjennom rødmen. – Skal du ikke telle pengene? sa jeg. Hun bøyde seg over gitarkassen og sopte sammen myntene. Det var over 13 mark. Hun lo høyt. – Nå skal vi ha champagne! ropte hun. Vi la armene rundt hverandre og gikk bort til den nærmeste uterestauranten og bestilte en flaske champagne uten å se på prisen. Den kostet fire ganger så mye som hun hadde tjent. Jeg betalte mellomlegget, det hadde hun fortjent. Da det begynte å skumre, gikk vi over brua og bortover mot operaen. Ingrid snakket om at hun ville kjøpe noter dagen etter, utvalget var så mye større enn hjemme. Her kunne man få tak i alt. Jeg nikket, orka ikke å svare. Jeg hadde et slags press i brystet. Det var som om lufta var
9
tjukkere enn vanlig, som om den bar på noe. Jeg hadde aldri kjent en sånn luft før. Jeg så bort på Ingrid. Det så ikke ut til at hun merket noe, hun så ganske vanlig ut, litt gladere enn ellers, kanskje, og forventningsfull. Det var som et trykk i meg og rundt meg, som om krigen fortsatt hang over byen, som om røykteppet lå over takene, som om sammenraste hus lå rundt meg. Jeg så for meg mennesker som forsøkte å komme seg vekk fra bombene som sprang rundt dem, folk som fortvilet lette etter et gjemme sted, kanskje en kjeller å løpe ned i, som om det gikk an å løpe vekk fra døden som regnet ned fra himmelen. Det var latterlig, dette var hendelser fra to generasjoner tilbake. Byen var like vakker som før krigen. Den var bygget opp igjen, det var ingen merker å se. Folk var som alle andre steder, de gikk på jobben, på restauranter og i operaen og levde normale liv. Jeg sa ikke noe om det jeg tenkte på. Jeg ville ikke holde fast de tankene, jeg ville fylle meg med det som skulle skje nå. Jeg så på operaen som vokste fram foran oss, der pappa hadde spilt Sjostakovitsj og fått stående applaus i over femten minutter, og jeg tenkte på Simon Maier, og det begynte å sitre i kroppen, og Ingrid så på meg og smilte og tok hånda mi. Så gikk vi inn i operaen og fant plassene våre. Etter noen endeløse minutter kom Simon Maier gående ut på scenen. Han lot blikket gli over oss som satt der med bankende hjerter og ventet. Han sto et øyeblikk stille før han løftet fiolinen til haka og strøk over den. Allerede fra det øyeblikket hadde han oss. Vi var viljeløse, som barn.
10
Jeg ville aldri gå derfra. Jeg ville ligge på gulvet foran ham, slikke føttene hans og tørke dem med håret mitt. Det var fortsatt varmt i lufta da vi kom ut fra operaen. Det luktet lavendel fra blomsterkassene og ristede kastanjer, og uterestaurantene var fulle av folk. Vi gikk mot brua og over elva for å ta trikken tilbake til hotellet. Ingrid grep armen min og gikk tett inntil meg i den mørknende kvelden. Jeg merket at kroppen hennes skalv gjennom den tynne jakka. Jeg så på henne. Ansiktet hennes var nesten hvitt. Hun sa ingenting på trikken, sto bare og stirra på plakaten som hang på veggen over ansiktet mitt. Akkurat da jeg kikket opp på den for å se hva hun så på, falt hun. Det vil si, hun falt ikke. Hun svevde gjennom lufta som et blad, et tørt blad, før hun landet lydløst på gulvet foran døra. Jeg hjalp henne opp og satte henne forsiktig ned på et ledig sete. Hun gråt. Jeg kunne kjenne smertene hennes i min egen kropp. Jeg holdt rundt henne hele veien tilbake til hotellet, så hun ikke skulle falle mer. Om natten måtte vi ta en taxi til legevakten. Det viste seg at hun hadde fått en brist i skulderen. Det var ingenting å gjøre med. Hun kunne ikke sitte i en konsertsal, hun kunne knapt sitte i det hele tatt. Det var bare å dra hjem. Neste morgen kjøpte jeg flybilletter hjem til Oslo. Så forlot vi Dresden, med resten av konsertbillettene bankende i bagasjen.