Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Sats ved forlaget
Omslagsdesign og -illustrasjon: Fredrik Edén
Vignett: Fredrik Edén
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond pro 13,5/17 pkt.
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6688-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til Gabriel
Jeg lovet deg å skrive bøker du var gammel nok til å lese. Her er enda en bok som passer bra, for du har fylt tolv år.
Elsker deg mer!!
Radiobilene er dødskjedelige.
Det er ikke noe annet å gjøre enn å trykke på en pedal og å svinge på et ratt. Ikke kan man kjøre noe annet sted enn i kø på plattformen heller. Om man ikke har lyst til å krasje i hverandre gang på gang. Jeg har ikke noe imot en jakt, men det hadde vært best om det endte med noe annet enn et smil. Gjerne med et skrik.
Bilene kommer i mange farger. Fem ulike blåfarger. Fire grønne. Tre gule. To røde. Den ene av dem ser ut som et dumt bringebær. Den andre har yndlingsfargen min – mørkerød. Som blod. Ikke dråpen man får av et stikk i fingeren, eller det lille som siver fram fra et skrubbsår på kneet. Men det tykke blodet som renner ut om man kutter ordentlig dypt. Gjerne med kjøttøksen jeg har under puta.
Det plager ikke meg å være dødsond. Jeg er jo tross alt død.
«Stå opp din gris, stå opp din gris.»
Det er de første ordene jeg hører hver morgen. Lillebroren min synger med liten, lys stemme.
Sander elsker å vekke meg på denne måten.
«... nå har du sovet lenge,» fortsetter han å synge før han går videre til å kile meg. Han bruker alle de små fingrene sine, stikker dem inn i brystkassa mi, sniker en hånd inn under armen min, får meg til å vri meg som en orm.
Jeg slår opp øynene. «Nåde, nåde,» sier jeg og legger armene rundt ham. Fanger ham der inne.
Han ler mens han kjemper imot. Jeg lar ham slippe løs. Så smiler jeg, så stort at jeg kjenner det helt ned i tærne.
«Klar til å gå på jakt?» spør jeg.
Soverommet er ikke stort. En smal seng inntil hver vegg, og så vidt plass til å gå mellom. Det er enklere for Sander som bare er fem år. De små beina hans glir lett mellom sengene, mens mine lange må vinkles riktig for å få plass.
«Jaaaa,» roper Sander og drar meg med ut i stua.
Leiligheten vi bor i sammen med moren vår, er bitte liten. I tillegg til soverommet er det et bad og et eneste annet rom, som skal være både stue, kjøkken, spisestue, gang, og også soverommet til mamma.
Likevel liker jeg meg kjempegodt her. Jeg har flyttet like mange ganger som alderen min, altså tolv ganger, og dette er favoritten. Valkyries verden, som er Norges største fornøyelsespark, ligger i nærheten. Og det er det beste stedet på jordkloden.
Mamma står i kjøkkenkroken. «God morgen, Sanderlander og Basselassen,» sier hun. «Har dere sovet godt?»
«Veldig,» sier jeg. «Hva med deg? Er ikke sofaen vond?»
«Har jeg fortalt om da vi reiste gjennom Kenya og måtte sove på jordgulvet i hytta fordi den ikke hadde senger?» svarer hun. «Eller da vi overnattet i et uthulet tre i Brasil og det ikke var plass til
å legge seg ned i det hele tatt?» fortsetter hun. «Så en sofa kan jeg ikke klage over.»
Mamma plugger i kaffetrakteren hun har reddet fra søpla. Den har en sprekk, men den har hun fikset med teip, og hun mener trakteren er så god som ny. «Hvem skal hjelpe meg med kaffen i dag?»
Sander løper bort til henne, og hun løfter ham opp på kjøkkenbenken. Han er spinkel og blek og har så lyst hår at det nesten er hvitt. Sånn ser jeg også ut, bare at jeg er høyere siden jeg er sju år eldre.
«Ikke mer enn to skjeer,» sier mamma, «så drøyer vi posen enda noen dager.»
Sander drysser kaffen i filteret. Mamma fyller i vann, og den teipede sprekken lekker bare et par dråper.
«En, tro, tre,» teller Sander før han trykker på knappen. Så hopper han ned fra benken og spretter bort til meg. «Bastian og jeg skal jakte frokost!»
Jeg står klar ved ytterdøra, har allerede på meg skoene. De er også teipet av mamma. Jeg retter meg opp, ser lekestrengt på ham før jeg bjeffer: «Har du våpenet ditt?»
Sander løfter opp buen vi laget av pinner i forrige uke, og setter hånda mot panna. «Ai ai, kaptein!»
Dette blir den beste uka ever.
Bastian skal i fornøyelsesparken hver dag med bestevennen Valkyrie. At han og familien skal flytte i helgen, vil han ikke tenke på. For Bastian er alltid glad!
Men i parken er det noen som har andre planer.
Da Bastian kjører den mørkerøde radiobilen, ser han en skummel skikkelse i speilet.
Og etter runden merker han at noe er forferdelig galt …
Død og radiobiler er en ny uhyggelig grøsser av Elin Viktoria Unstad – vinner av Barnas bokpris og superfinalist til Bokslukerprisen med thrilleren Ulv ulv.
ISBN 978-82-419-6688-0