HENRIK HOVLAND
ILLUSTRERT AV ÅSHILD IRGENS
Herr og fru Brun bodde under en rotvelte i skogen, og der hadde de det fint slik bjørner pleier å ha det.
Hver vår sjanglet herr Brun ut av hiet, gned vintersøvnen ut av øynene, strakte labbene i været og kjente på hvor godt det var å være bjørn.
Vårsola varmet i lia, og herr Brun bøyde og tøyde mens hakkespetten slo takten mot tørrgrana.
Da fru Brun kom ruslende, var herr Brun opptatt med push-ups og pilates på plenen foran hiet.
– Kjære, jeg synes du ser tynn ut, sa fru Brun.
– Er jeg tynn? sa herr Brun og strøk labbene over pelsen.
Bjørnen herr Brun var ikke en bjørn som likte å bli kalt tynn. Det liker ingen bjørner. Straks satte han av sted til noen store maurtuer han visste lå nede i bakken.
Med labbene gravde han i toppen av maurtua, og så begynte han å slikke i seg maur. Maur er søte. De smaker som sukker.
Sukker blir til fett, og fett blir til en rund og god bjørn, tenkte bjørnen herr Brun.
Når bjørnen herr Brun ikke spiste, trente han slik bjørner gjør.
Han klatret i trær, og han løftet på steiner. Fant han insekter i trærne, så spiste han dem, og fant han insekter under steinene, så spiste han dem også.
Hver dag ble han større og sterkere og tykkere og fetere.
– Er du sikker på at du spiser nok? sa fru Brun og var bekymret.
Når herr og fru Brun ikke spiste insekter, beitet de urter og gress, og en varm sommerdag kjente herr Brun den deilige duften av et dødt rådyr. Det ble et riktig festmåltid. Til dessert delte de litt
honning som fru Brun hadde gjemt unna til spesielle anledninger.
Etter desserten gikk de ned til bekken for å drikke.
– Har vi det ikke fint? sa fru Brun. – Vi har skogen, og vi har hverandre.
Herr Brun brummet glad.
Så ga de hverandre en bjørneklem.
Den kvelden sov de tett sammen under stjernene.
– Herr Brun, bamsen min, hvisket fru Brun og strøk herr Brun over pelsen.
– Fru Brun, binna mi, hvisket herr Brun og la den myke snuten mot kinnet hennes. Slik sovnet de på en seng av mose og lyng, og bedre seng kan ingen ha.
Blåbærsesongen begynte. Herr og fru Brun
spiste blåbær morgen, middag og kveld.
Tennene ble blå, og bæsjen ble blå, den også.
Det var den fineste tiden på året.
En dag dro herr Brun av gårde for å finne bær på et hemmelig blåbærsted han hadde i nabodalen.
Da han kom til toppen av en kolle, støtte han på en liten jente. Vinddraget gjorde at han ikke luktet henne før hun stod rett foran ham.
Uæææææhhh, sa bjørnen herr Brun.
Lukten av mennesker er det verste en bjørn kan tenke seg, og bjørnen herr Brun fikk lyst til å kaste opp. Jenta luktet ikke bare vondt.
Hun var også veldig, veldig stygg. Huden hennes var glatt og lys og helt uten pels. Det var skikkelig ekkelt.
Uææææææhhh, gjentok bjørnen herr Brun.
Så bråsnudde han og løp så fort han kunne hjem til hiet og fru Brun.
–
–
– Jeg synes du ser litt tynn og sliten ut, har det hendt noe? spurte fru Brun bekymret.
– Jeg besøkte det hemmelige blåbærstedet mitt som du ikke vet om, sa herr Brun.
– Du mener stedet i nabodalen ved bekken med den store steinen?
– Ja, akkurat, og nå har det kommet mennesker dit, sa herr Brun.
– Mennesker i skogen vår? sa fru Brun. – Er du sikker?
– Ja, hun luktet forferdelig! sa herr Brun. – Jeg kjenner det i nesa ennå.
– Å nei og nei, jamret fru Brun, – hva skal vi gjøre nå?
– Jeg så bare én, sa herr Brun, – kanskje det ikke er flere?
Bjørnen herr Brun lever et trygt og godt bjørneliv sammen med fru Brun i den store skogen. Det har slekten Brun gjort i generasjoner. Men en dag skjer det noe som endrer alt. Herr Brun skjønner at noe må gjøres. Klarer han å få med seg de andre dyrene så de får stoppet menneskene?
