Apollons prøvelser 5 - Neros tårn (9788241953132)

A P OL LO N S P RØ V E L S E R 5

r i ck r i or d an

a p ol lo n s p rø v e l s e r 5

N E RO S T Å R N OVERSATT AV TORLEIF SJØGREN-ERICHSEN, MNO

Originaltittel: The Trials of Apollo 5 – The Tower of Nero Copyright © originalutgave Rick Riordan, 2020 All rights reserved. First published by Disney Hyperion Books, an imprint of Disney Book Group, 125 West End Avenue, New York, New York 10023. www.disneyhyperionbooks.com Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency.

Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Omslagsdesign: Joann Hill Omslagsillustrasjon © 2020 by John Rocco Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Minion 10,9/14,8 pkt.

1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5313-2 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 5538 8800 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Becky, Hver eneste reise fører meg hjem til deg

1

Tohodet slange spolerer min stille tur.

Megans sko stinker.

Når man reiser gjennom Washington, D.C., forventer man å se en og annen slange i menneskeklær. Likevel ble jeg bekymret da en tohodet kongeboa entret toget vårt på Union Station.

Skapningen hadde ålet seg inn i en blå silkeskjorte og videre gjennom ermer og buksebein for å forestille menneskelige lemmer. To hoder stakk opp fra skjortekragen som et dobbeltperiskop. Han beveget seg forbausende elegant til å være et slags forvokst ballongdyr, og inntok et sete i motsatt ende av vognen, vendt i vår retning.

De andre passasjerene ignorerte ham. Det var utvilsomt glemselståken som fordreide sansene deres og fikk dem til å se en helt vanlig passasjer. Slangen gjorde ingen truende bevegelser. Han kastet ikke så mye som et blikk på oss. For alt jeg vet, var han rett og slett et overarbeidet monster på vei hjem fra jobb.

Men likevel kunne jeg ikke gå ut fra at …

Jeg hvisket til Megan: «Jeg vil ikke skremme deg –»

7

«Sssj,» sa hun.

Megan tok reglene i stillevognen på alvor. Etter at vi hadde gått om bord, hadde mesteparten av støyen i vognen bestått i at Megan hysjet på meg hver gang jeg snakket, nøs eller kremtet.

«Men det er et monster her,» insisterte jeg.

Hun kikket opp fra togbladet og hevet et øyenbryn over de rhinsteinsbesatte kattøyebrillene. Hvor?

Jeg gjorde et kast med haken mot skapningen. Da toget kjørte ut av stasjonen, stirret det venstre hodet fraværende ut gjennom vinduet. Han stakk den kløftede tungen på det høyre hodet ned i en vannflaske han holdt i kveilen som skulle forestille hånden hans.

«Det er en amphisbaena,» hvisket jeg, så tilføyde jeg: «en slange med et hode i hver ende.»

Megan rynket pannen, så trakk hun på skuldrene, noe jeg tolket som Den ser da ganske fredelig ut. Så begynte hun å lese igjen.

Jeg undertrykket trangen til å protestere. Først og fremst fordi jeg ikke ville bli hysjet på igjen.

Jeg kunne ikke klandre Megan for at hun ønsket seg en stille og rolig tur. I forrige uke hadde vi kjempet oss gjennom en flokk med ville kentaurer i Kansas, konfrontert en rasende sulteånd ved Verdens største gaffel, et kunstverk i Springfield, Missouri (jeg fikk ikke tatt en selfie), og løpt fra et par blå drakoner som jaget oss rundt på en veddeløpsbane i Kentucky.

Etter alt dette var kanskje en tohodet slange i dress ingen grunn til uro. Og han plaget oss i hvert fall ikke for øyeblikket.

Jeg prøvde å slappe av.

Megan begravde ansiktet i bladet, fordypet i en artikkel om byhager. Min unge følgesvenn hadde strukket seg i månedene 8

jeg hadde kjent henne, men hun var fortsatt liten nok til at hun kunne hvile de røde basketskoene komfortabelt på seteryggen foran seg. Komfortabelt for henne, mener jeg, ikke for meg eller de andre passasjerene. Megan hadde ikke skiftet sko siden springmarsjen rundt veddeløpsbanen, og de så ut og luktet som bakenden på en hest.

I det minste hadde hun byttet ut den slitte, grønne kjolen med jeans og en grønn T-skjorte med teksten VNICORNES IMPERANT! som hun hadde kjøpt i gavebutikken i Jupiterleiren. Nå som pasjeklippen begynte å vokse ut og en hissig rød kvise brøt frem på haken, så hun ikke lenger ut som et barnehagebarn. Hun så nesten ut til å være så gammel som hun var: en sjetteklassing på vei inn i den helvetesspiralen som kalles puberteten.

Jeg hadde ikke nevnt dette for Megan. For det første hadde jeg mine egne kviser å tenke på. For det andre kunne Megan, i kraft av å være min herskerinne, bokstavelig talt beordre meg til å hoppe ut av vinduet, og jeg ville være tvunget til å adlyde.

Toget rullet gjennom Washingtons forsteder. Den sene ettermiddagssola flimret mellom bygningene som lampen på en gammeldags filmfremviser. Det var en vidunderlig tid på døgnet, da en solgud ville avslutte sin jobb for dagen, sette kursen mot den gamle stallen for å parkere solvognen, og deretter slappe av i palasset sitt med et beger med nektar, en drøss med tilbedende nymfer, og en ny sesong av De virkelige gudene på Olympos på storskjermen.

Men ikke for meg. Alt jeg var tilgodesett med, var et knirkende sete i en jernbanevogn og noen timer med å stirre på Megans stinkende sko.

9

I motsatt ende av vognen gjorde slangen fortsatt ingen truende bevegelser … med mindre man vurderte det å drikke vann fra en ikke-resirkulerbar flaske som en aggressiv handling.

Men hvorfor strittet nakkehårene mine da?

Jeg klarte ikke å puste jevnt. Jeg følte meg fanget i vindussetet.

Kanskje jeg bare var nervøs for det som ventet oss i New York. Etter seks måneder i denne miserable menneskekroppen var jeg på vei mot sluttspillet.

Megan og jeg hadde klønet oss tvers over USA og tilbake igjen. Vi hadde befridd eldgamle orakler, beseiret legioner av monstre og lidd ubeskrivelige redsler i det offentlige amerikanske transportsystemet. Omsider, etter mange tragedier, hadde vi triumfert over to av Triumviratets onde keisere, Commodus og Caligula, i Jupiterleiren.

Men det verste gjensto fortsatt.

Vi var på vei tilbake til der problemene våre begynte – Manhattan, basen til Nero Claudius Cæsar, Megans stefar, som i tillegg til å ha behandlet henne ille var helt elendig til å spille fiolin. Selv om vi på en eller annen måte skulle klare å vinne over ham, lurte en enda mektigere trussel i bakgrunnen: min erkenemesis, Python, som hadde slått seg til i det hellige oraklet mitt i Delfi, som om det var en billig Airbnb-kåk.

I løpet av de neste dagene ville jeg enten beseire disse fiendene og bli guden Apollon igjen (dersom min far Zevs ville tillate det), eller jeg ville dø i forsøket. Uansett utfall ville tiden min som Lester Papadopoulos snart være over.

Kanskje det ikke var så rart at jeg følte meg litt anspent …

10

Jeg prøvde å fokusere på den nydelige solnedgangen. Jeg prøvde å la være å grue meg for den håpløse oppgavelista eller den tohodete slangen på rad seksten.

Jeg kom meg hele veien til Philadelphia uten å få nervøst sammenbrudd. Men da vi kjørte ut fra stasjonen, sto to ting klart for meg: 1) Slangen hadde ikke forlatt toget, noe som betydde at han trolig ikke var en alminnelig pendler, og 2) fareradaren min sendte ut sterkere signaler enn noensinne.

Jeg følte meg forfulgt. Jeg hadde den samme følelsen av å ha maur i buksa som når jeg lekte gjemsel med Artemis og jegerne i skogen, rett før de hoppet ut av buskene og pepret meg med piler. Det var på den tiden da søsteren min og jeg var unge guder og fortsatt kunne nye slike enkle fornøyelser.

Jeg dristet meg til å kaste et blikk mot slangen og holdt på å skvette ut av jeansen. Nå stirret skapningen på meg, uten å blunke med noen av de fire øynene, og … begynte de å gløde? å nei, nei, nei. Glødende øyne er aldri bra.

«Slipp meg frem,» sa jeg til Megan.

«Sssj.»

«Men det vesenet. Jeg vil se nærmere på det. Øynene hans gløder!»

Megan myste mot slangen. «Nei, det gjør de ikke. De stråler.

Dessuten sitter han bare der.»

«Han sitter der på en mistenkelig måte!»

Passasjeren bak oss hvisket: «Sssj!»

Megan hevet øyenbrynene, som for å si Hva var det jeg sa.

Jeg pekte på midtgangen og laget trutmunn.

Hun himlet med øynene, viklet seg løs fra hengekøyestillingen hun hadde inntatt, og slapp meg frem. «Ikke begynn å slåss,» befalte hun.

11

Herlig. Nå måtte jeg vente på at monsteret skulle angripe før jeg kunne forsvare meg.

Jeg sto i midtgangen og ventet på at blodet skulle vende tilbake i de numne beina. Hvem det nå enn var som hadde funnet opp det menneskelige blodomløpet, så hadde han gjort en elendig jobb.

Slangen hadde ikke rørt på seg. Blikket var fortsatt klistret på meg. Det virket som om han var i en slags transe. Kanskje han bygget opp energi til et voldsomt angrep. Kunne tohodete slanger gjøre sånt?

Jeg ransaket hukommelsen etter kunnskaper om skapningen, men kom ikke på stort. Den romerske forfatteren Plinius hevdet at å gå med en levende amphisbaena rundt halsen kunne sørge for et trygt svangerskap. (Ikke nyttig.) Å kle seg i huden dens kunne gjøre en tiltrekkende for mulige partnere.

(Hmm. Nei, heller ikke nyttig.) Hodene kunne spytte gift. Aha! Sånn måtte det være. Monsteret ladet opp til en dobbeltmunnet giftspyling av jernbanevognen!

Hva skulle jeg gjøre …?

Til tross for et og annet utbrudd av gudelige krefter og evner kunne jeg ikke stole på at de var der når jeg trengte dem. For det meste var jeg fortsatt en ynkelig sytten år gammel gutt.

Jeg kunne ta ned buen og pilkoggeret fra bagasjehylla over setene. Det ville vært fint å være bevæpnet. Men på den annen side, det ville røpe at jeg hadde fiendtlige hensikter. Megan ville antagelig skjelle meg ut for å overreagere. (Jeg beklager, Megan, men de øynene glødet, de strålte ikke.)

Hvis jeg bare hadde hatt et mindre våpen, kanskje en dolk, gjemt under skjorta. Hvorfor var ikke jeg guden for dolker?

12

Jeg bestemte meg for å rusle gjennom midtgangen som om jeg bare var på vei mot toalettet. Hvis slangen gikk til angrep, ville jeg skrike. Forhåpentligvis ville Megan legge fra seg bladet lenge nok til å komme og redde meg. I det minste ville jeg ha tvunget frem den uunngåelige konfrontasjonen. Hvis slangen ikke gjorde noe, tja, så var han kanskje harmløs. Så ville jeg på toalettet, fordi jeg faktisk måtte.

Jeg snublet av sted på de prikkende beina, noe som ikke bidro til en «avslappet» holdning. Jeg vurderte om jeg skulle plystre en munter melodi, men så husket jeg at dette var en stillevogn.

Fire rader fra monsteret. Hjertet mitt hamret. De øynene glødet definitivt, og var definitivt rettet mot meg. Monsteret satt unaturlig stille, selv til krypdyr å være.

To rader unna. Den dirrende kjeven og det svette ansiktet mitt gjorde det vanskelig å virke uberørt. Slangens dress så kostbar og skreddersydd ut. Siden han var en diger slange, kunne han antagelig ikke velge klær rett fra stativet. Den glinsende brune og gule rutemønstrede huden så ikke ut som noe man ville bruke for å virke mer attraktiv på en datingapp, med mindre man datet kongeboaer.

Da slangen til gikk løs på meg, trodde jeg at jeg var forberedt.

Jeg tok feil. Skapningen hogg til med utrolig fart og kveilet den falske venstrearmen rundt håndleddet mitt. Jeg ble så forskrekket at jeg ikke skrek engang. Hvis han hadde planer om å drepe meg, ville jeg ha dødd.

I stedet bare strammet han grepet, slik at jeg bråstoppet, og klamret seg til meg som om han holdt på å drukne.

13

Han snakket i en lav, dobbelt hvesing som gikk gjennom marg og bein på meg.

«Hvem viser riktig vei til tronens topp?

Jo, sønn av Hades, huleløperes venn.

Ha lit til en fra Neros egen tropp.»

Like brått som han hadde grepet fatt i meg, slapp han taket.

Musklene bølget over hele kroppen som om han sakte var i ferd med å koke opp. Han rettet på seg og strakte på halsene til han nesten var i hodehøyde med meg. Gløden bleknet i øynene hans.

«Hva skal jeg gjøre –?» Det venstre hodet så på det høyre.

«Hvordan …?»

Det høyre hodet virket like forvirret. Det så på meg. «Hvem er –? Vent nå litt, mistet jeg holdeplassen i Baltimore? Kona mi kommer til å drepe meg!»

Jeg var for sjokkert til å si noe.

De linjene han hadde sagt … Jeg kjente igjen rimformen.

Denne tohodete slangen hadde overlevert en spådom. Det demret for meg at dette monsteret kanskje faktisk var en vanlig reisende som var blitt besatt, kidnappet på et av Skjebnens luner fordi … Naturligvis. Han var en slange. Helt siden oldtiden har slanger formidlet jordens visdom, fordi de lever under jorden. En kjempeslange ville være spesielt mottakelig for orakelstemmer.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Burde jeg beklage alt bryet hans? Burde jeg gi ham litt driks? Og hvis ikke han var trusselen som hadde utløst fareradaren min, hva var det da?

14

Jeg ble reddet fra en pinlig samtale, og slangen ble reddet fra å bli drept av kona, da to piler fra en armbrøst fløy gjennom vognen og drepte ham i stedet, slik at halsene til den stakkars slangen ble spiddet mot bakveggen.

Jeg skrek. Flere passasjerer i nærheten hysjet på meg.

Slangen løste seg opp til gult støv, og etterlot seg ikke annet enn en skreddersydd dress.

Jeg løftet hendene langsomt og snudde meg forsiktig, som om jeg sto på en landmine. Jeg ventet så smått på at en ny armbrøstpil skulle bore seg inn i brystet mitt. Det var umulig å smette unna et angrep fra noen som var så treffsikker. Det beste jeg kunne gjøre, var å virke ufarlig. Akkurat det var jeg flink til.

I motsatt ende av vognen sto to digre skikkelser. Den ene var en germaner, skulle man dømme etter skjegget og det pistrete, perlebesatte håret, lærrustningen og beinskinnene og brystplaten av keiserlig gull. Jeg kjente ham ikke igjen, men jeg hadde møtt litt for mange av hans sort den siste tiden. Jeg var ikke i tvil om hvem han jobbet for. Neros folk hadde funnet oss.

Megan satt fortsatt i setet og holdt de to magiske, gylne sica-dolkene, men germaneren hadde eggen på slagsverdet mot halsen hennes som et klart signal om at hun burde bli sittende.

Ledsageren hans var armbrøstskytteren. Hun var enda høyere og tyngre, og var kledd i en konduktøruniform som ikke narret noen – tilsynelatende bortsett fra alle de dødelige om bord i toget, som ikke skjenket nykommeren et blikk. Under konduktørlua var skytterens hodebunn barbert på sidene, mens håret på midten hang ned over skulderen som et flettet tau. Den kortermede skjorta strammet så hardt over de muskuløse skuldrene at jeg trodde at epålettene og navne15

skiltet ville sprette av. Armene var dekket av tatoveringer av sammenflettede sirkler, og rundt halsen hadde hun en tykk halsring av gull.

Jeg hadde ikke sett en slik på evigheter. Denne kvinnen var en galler! Oppdagelsen fikk magen min til å fryse til is. I gamle dager, på den romerske republikkens tid, var gallere enda mer fryktet enn germanere.

Hun hadde allerede ladet den dobbelte armbrøsten på nytt, og rettet den mot hodet mitt. Fra beltet hang et utvalg andre våpen: en gladius, en klubbe og en dolk. Selvfølgelig, hun hadde en dolk.

Mens hun holdt øynene på meg, gjorde hun et kast med hodet bakover, det universelle tegnet for Bli med, ellers skyter jeg deg.

Jeg vurderte sjansen for å sprinte gjennom midtgangen og takle fiendene våre før de drepte Megan og meg. Null. Sjansen for å gjemme seg bak et sete mens Megan tok seg av begge to?

Litt bedre, men fortsatt ikke stor.

Jeg gikk gjennom midtgangen, mo i knærne. De menneskelige passasjerene så rart på meg da jeg gikk forbi. Jeg antok at de syntes skriket mitt hadde vært en forstyrrelse som ikke hørte hjemme i stillevognen, og at konduktøren nå hadde blinket meg ut. Det faktum at konduktøren holdt en armbrøst og nettopp hadde tatt livet av en tohodet pendlerslange, så de ikke ut til å ha fått med seg.

Jeg kom til raden min og skottet ned på Megan, dels for å forsikre meg om at det gikk bra med henne, dels fordi jeg lurte på hvorfor hun ikke hadde gått til angrep. Bare å holde et sverd mot halsen på Megan var som regel ikke nok til å stanse henne.

16

Hun stirret sjokkert på galleren. «Luguselwa?»

Kvinnen nikket bryskt, noe som fortalte meg to skrekkelige ting: For det første kjente Megan henne. For det andre var Luguselwa navnet hennes. Mens hun betraktet Megan, dempet villskapen i gallerens øyne seg et par hakk, fra Jeg skal drepe alle nå til Jeg skal drepe alle snart.

«Ja, Spira,» sa galleren. «Legg bort våpnene nå før Günther blir nødt til å kappe av deg hodet.»