ida therese klungland
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagdesign: Ida Therese Klungland
Foto: NASA, ESA, the Hubble Heritage Team (STScI/ AURA), A. Nota (ESA/STScI), and the Westerlund 2 Science Team Sats ved forlaget
Papir: Totem Velvet Ivory 70g, vol. 1.8 Boken er satt med Sabon LT Pro 10,75/13,5 pkt.
2. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6689-7
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
«The only constant is change, bro.»
–
Jake the Dog
Universet utvider seg med 73 kilometer i sekundet.
Samtidig, overalt. Eller, per 3,3 millioner lysår, for å være nøyaktig. Relativt sett blir vi mindre og mindre hvert eneste sekund. Vi er mikroskopiske sammenlignet med den ekspanderende evigheten rundt oss.
Støvkornet som er meg består av 30 billioner celler. De hopper rundt, gjør meg stressa. Jeg studerer hendene mine, ti fingre som ikke klarer å ligge i ro på pulten. Høyre pekefinger lager trioler over venstrehåndens firetakt. Stille, så ingen merker noe.
Klasserommet er 49 kvadratmeter stort. Sånn cirka, jeg har ikke regnet ordentlig på det. Veggene er lyseblå, taket består av 62 hvite firkanter. Første skoledag lukter grønnsåpe, svette og deo.
Mens Vibeke står oppe ved tavla og sier at hun håper vi har hatt en fin sommer, og at tiende klasse er et spesielt år, prøver jeg å regne ut avstanden mellom meg og ryggen ved pulten foran på vindusrekka. Nakken under det blonde håret, en tynn gullenke. Skuldrene hans under den myke skjorta. Åtte meter og omtrent tre millioner lysår borte.
Bare tenk hvor svært universet er, når til og med et mikrostøvkorn som meg kan ha plass til så mange følelser i magen.
Når Vibeke gir oppmerksomheten til bakerste pult ved døra, blir jeg dratt ut av mitt eget hode. Jeg, som vanligvis har full kontroll på alt, har ikke registrert at vi har en ny person i klassen. Sverre gjør noen merkelige tegn ved siden av meg. Prøver å kommunisere uten ord, men jeg snakker ikke Mumlende Sverresk. Trekker på skuldrene, snur meg mot bakerste pult ved døra, sammen med resten av klassen.
Bakerste pult ved døra heter Vegard, og sier han har bytta skole, og noe annet jeg ikke får med meg. Jeg er ikke skrudd ordentlig på. Jeg ser Vegard snakke, men klarer ikke prosessere innholdet. Hjernen min har ikke plass til mer informasjon, den er allerede på overdrive. Tiende ligger an til å bli det slitsomste året i menneskehistorien.
Sverre drar meg med ut med en gang det blir friminutt.
Han har en mission, og missionen er «snakke med den nye duden før noen andre gjør det». Sverre har antakeligvis registrert at den nye duden ser ut som han kan heve den sosiale statusen vår med flere prosentpoeng. Men først må han overbevises om at vi er de kuleste folka på trinnet. Lykke til med det, liksom.
«Velkommen til klassen,» sier Sverre, som en idiot. Vegard nikker til oss. Jeg nikker tilbake.
Sverre dulter meg i siden, venter på at jeg skal si noe.
Men dette er hans prosjekt, ikke mitt. Mitt prosjekt forsvant bak skolebygget før jeg rakk å si noe til ham.
Tusen takk, Sverre.
«Hei,» sier jeg. «Jeg er Oliver, og dette er Sverre.»
Vi har ham i fire minutter. Så blander Chris, Nico og Silje seg inn, og plutselig er vi en sirkel med folk som forteller om hva det er best å kjøpe i kantina og hvilke lærere man bør unngå hvis man ikke har strøm på iPaden. Jeg sier ikke så mye. Men what else is new. For å være ærlig er jeg takknemlig for at jeg slipper å holde smalltalken med Vegard i gang. Den sosiale hjernen min fungerer på et langsommere tempo enn de andres. Jeg trenger en responstid på en til tre arbeidsdager, men
da er det allerede for sent og folk har begynt å snakke om andre ting, eller det har ringt inn, eller vi har blitt pensjonister.
Veldig bra utgangspunkt for livet, når samtaler gjør meg ukomfortabel. Men jeg blir bare så stressa av å ha oppmerksomhet på meg lenge om gangen. Jeg føler jeg må gi folk en grunn til å fortsette å fokusere på meg, ikke sant. Og jeg er ikke kjent for å være spesielt morsom eller interessant eller noe. Jeg er sosialt dysfunksjonell, dørmatta nederst i kulhetstrappa. Jeg er bare en bit av lufta, som ingen egentlig ville savnet hvis den var borte.
Men jeg er vant til det. Og det er egentlig greit. Ingen forventer noe av en liten bit av lufta.
Liste over direkte og indirekte referanser
Babbit, Jamie (1999), But I’m a Cheerleader [Film].
Coffee Stain Studios (2022), Goat Simulator 3 [Videospill].
Judas Priest (1980), «Breaking the Law» [Sang].
Judas Priest (1982), «Fever» [Sang].
Judas Priest (1977), «Raw deal» [Sang].
Judas Priest (1982), «You’ve Got Another Thing Comin’» [Sang].
Junger, Gil (1999), 10 Things I Hate About You [Film].
My Chemical Romance (2006), «Welcome to the Black Parade» [Sang].
Sande, Jakob (1931), «Det lyser i stille grender» [Dikt].
The 1975 (2022), «I’m In Love With You» [Sang].
The 1975, alle musikkvideoene (i kronologisk rekkefølge).
Undset, Sigrid (1920), Kristin Lavransdatter [Bok]. Ward, Pendleton (2010–2018), Adventure Time [Serie].
Takk!
Takk til alle testlesere og konsulenter!
Og stor takk til forlaget og redaktør Johanne HilleWalle!
Megetsigende <3
Oliver tenker mye. Han tenker på hvor stort verdensrommet er, hvordan han kan bli like god på trommer som Scott Travis, hvor mye guts som kreves for å gå med Judas Priestt-skjorte på skolen, gravitasjonen i et svart hull, hvor han kommer fra, hvor høyt snitt han kan få på vitnemålet.
Men mest av alt tenker han på Jakub, og hvor skummelt det er å være forelska i ham.
«Klungland skriver hardt, utfordrende, troverdig og godt om ekstrem sårbarhet og grenseløs livsførsel. Dette er trolig årets beste ungdomsbokdebutant.»
OM JEG ANGRER IKKE PÅ NOE
KAREN FRØSLAND NYSTØYL, NRK
