l k roc og Norsk pop ksik on
ro ckl e
kl Nors k pop- og roc
og ksik on Norsk pop-
n
kp op
o
g
iko n
k roc
l
ek s
ro ckl e
ko ksi
g
ek
k le Nors k pop- og roc
o
sik on
op
rs No
p rsk sikon No
op- o on g rockleksik
rockl ek
No rsk p
og
-o
g ro
kp ckleksikon Nors
op
NORSK POP & ROCK
LEKSIKON FRA ABEL TIL AABEL
Jan Eggum, B책rd Ose, Siren Steen og Jon Vidar Bergan
k le Nors k pop- og roc
ko ksi
n
No rsk
pop
2. utgaven er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd Trykk og innbinding: John Grieg AS, Bergen Omslag: Jarle Hetland Bjørlin Grafisk design: Kari Vetlesen/Vega Forlag AS Repro: Capella Media AS Avfotografering av LP-covere: Studio Soldal ISBN 978-82-8211-349-6
Vega Forlag AS Gøteborggata 6A 0566 OSLO Telefon 21 09 04 10 www.vegaforlag.no Rettinger og kommentarer kan sendes til post@vegaforlag.no Forlaget har gjort sitt ytterste for å finne rettighetsinnehavere til fotografier brukt i boken. Eventuelle rettighetsinnehavere som ikke er blitt kreditert, bes henvende seg til forlaget. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.
rs No
2. utgave, Oslo 2013 1. opplag
- og rockleksikon
Copyright © Bergenstrubaduren AS/Vega Forlag AS, 2005, 2013
kp op
-o
g ro
ckleksikon Nor
l Norsk pop
k roc og
n
ro ckl e
ksik on
ro ckl e
kl Nors k pop- og roc
g
o
kp op
o
g
iko n
k roc
l
ek s
og ksik on Norsk pop-
ek
ko ksi
op
rs No
p rsk sikon No
k le Nors k pop- og roc
op- o on g rockleksik
rockl ek
sik on
No rsk p
og
-o
g ro
kp ckleksikon Nors
op
Forord 1. utgave 2005
I desember 1904 spilte Adolf Østbye inn «Parodi på Terje Vigen», den første norske grammofoninnspillingen beregnet på kommersielt salg. Redaksjonen for denne boken ble avsluttet ved årsskiftet 2004/2005. Dermed ble hundre år med norsk populærmusikk en naturlig ramme for arbeidet vårt. Minner knyttes til musikk. Alle assosierer vi øyeblikk i livet med musikalske opplevelser, på en måte som knapt nok noen annen uttrykksform kan komme opp mot. Denne boken er blitt til ut i fra et ønske om å ta vare på disse minnene, gjennom å kartlegge hele den brokete historien som til sammen utgjør norsk populærmusikk – fra grammofonopptakenes spede begynnelse og frem til i dag. Tidlig på 1900-tallet møtte 20 000 mennesker opp i Birkelunden på Grünerløkka for å høre datidens store stjerner, trekkspillvirtuosene. Det var vel ikke så ulikt dagens store utendørskonserter? Likevel – gjennom disse hundre årene har det meste forandret seg. Rundt 1900 var det trekkspillmusikk, gammeldans, militærmusikk, viser, teater- og revymusikk som dominerte. Etter hvert ble jazzen den ledende populærmusikken. Fra 50-tallet har pop- og rockemusikken overtatt mer og mer. Mellom disse permene har vi prøvd å kartlegge denne utviklingen. Trekkspillere, revyartister, slagersangere, popstjerner, rockere og pønkere står side ved side. Alle har de sin plass i historien, og alle er de brikker i det puslespillet som utgjør vår musikalske arv. Vårt mål har vært å føye disse brikkene sammen til et helhetlig bilde. Problemet med å favne så bredt i én bok er at det ikke vil være plass til alle. Vi har gått mange runder for å komme frem til de artistene som er beskrevet. Overskriften har hele tiden vært populærmusikk. Men ofte har vi funnet det riktig å ta med folkemusikere, jazzmusikere, moderne revyartister, skuespillere, forfattere og utøvere innenfor klassisk musikk. Mange artister opererer i grenseland mellom genre, eller er i bevegelse fra en genre til en annen. Vi har prioritert dem som har hatt betydning innenfor popsegmentet. Et annet utvalgskriterium har vært at artisten skal ha hatt sine egne plateutgivelser. En slik begrensning har ekskludert en rekke dyktige musikere og produsenter som nok hadde fortjent et eget oppslag. Disse kan man likevel finne frem til, via det omfattende navneregisteret bak i boken. Hver artikkel består av musikalsk historikk og en liste over utgivelser. Hovedvekten er altså lagt på musikken; opplysninger om liv og levnet er bare tatt med i den grad det kan ha hatt en karrieremessig betydning. For de artistene som har operert innenfor flere kunstneriske uttrykk, er det musikalske fremhevet. Litterær produksjon, skuespillerkarrierer og lignende er nevnt, men ikke beskrevet i detalj. Som nevnt ble redaksjonen avsluttet ved utgangen av 2004. Det betyr at plateutgivelser i 2005 ikke er tatt med. Diskografien etter hver artikkel inneholder bare album. Single-utgivelser, EP-er og lignende er nevnt i teksten. Altså er dette ingen verkliste for diskografer; men gir en oversikt over de viktigste utgivelsene. Her nevnes platetittel, plateselskap og utgivelsesår. Medieform er ikke spesifisert, men i hovedsak er utgivelsene fra før 1990 vinyl. Nyutgivelser på CD er ikke nevnt spesielt. Opplysninger om co-produksjon, samleplate, spesielle utgivelser er angitt etter årstall. Noen ganger finnes diskografiske opplysninger bare i teksten; dette gjelder stort sett for artister med en lang karriere som startet i 78-platenes tid. Artister og grupper med eget oppslag, blir pekt til (►) første gang de nevnes i artikler om andre. Verktitler (LP, CD, EP, boktitler, filmtitler og lignende) er skrevet i kursiv, låttitler står i anførselstegn. Alle personnavn og grupper nevnt i teksten finnes også i registeret bak i boken.
Artiklene er ordnet alfabetisk etter artistens etternavn eller band/gruppenavn. Ubestemt artikkel hoppes over. Navn som begynner med tall, alfabetiseres som om tallene er skrevet, for eksempel finnes 1-2-6 under O (One-two-six), 3 Busserulls på T (Tre Busserulls). Opplysningene gitt i boken er kryss-sjekket, svært ofte mot artisten selv eller personer som har stått eller står artisten nært. I et slikt omfattende verk vil det likevel forekomme feil og mangler. Vi vil sette stor pris på om slike blir rapportert til forlaget. Dette verket ville neppe ha sett dagens lys, om det ikke var for Jan Eggum. Takket være sin store interesse for norsk populærmusikk, har han bygget opp en betydelig samling av norske innspillinger. Tanken om å beskrive musikken i et oppslagsverk har han hatt lenge. Platecoverne som er avbildet i boken, er i hovedsak hentet fra Eggums samling. Når prosjektet har latt seg realisere, skyldes det i utgangspunket Jans suksess sammen med Gitarkameratene. Slik fikk han et økonomisk plattform for å sette i gang det omfattende arbeidet som nå er brakt i havn. Veien fra idé til ferdig bok har vært lang. Det er med stor glede redaksjonen endelig har kunnet sette sluttstrek for arbeidet – et arbeid vi håper at mange får glede av. Medarbeidere: Trond Blom, f. 1964, musikkbibliotekar, har skrevet om pønk, nyveiv, hardcore og indiepop/-rock Marta Breen, f. 1976, musikkjournalist, har skrevet om kvinnelige artister fra nyere tid Jan Eggum, f. 1951, redaktør, artist, initiativtager Øystein Gjørv, f. 1964, prosjektleder Vega Forlag Øyvind Holen, f. 1973, musikkjournalist, har skrevet om hiphop, r&b og rock Eirik Kydland, f. 1981, student og DJ, har skrevet om elektronika Svend Erik Løken Larsen, f. 1956, musikkjournalist, har skrevet om revy-. og teaterartister, store stjerner fra 50- og 60-tallet og divaene i norsk populærmusikk Bård Ose, f. 1960, redaktør, musikkjournalist og programleder, har skrevet om artister fra 60-, 70-, og 80-tallet Arvid Skancke-Knutsen, f. 1964, musikkjournalist, har skrevet om nyere rock Siren Steen, f. 1948, redaktør, musikkbibliotekar Vidar Vanberg, f. 1945, musikkhistoriker, har skrevet om de tidligste artistene willy b, f. 1951, rockearkeolog, har skrevet om rock, spesielt fra østlandsområdet Frode Øien, f. 1962, musikkjournalist, har skrevet om metal-band En rekke enkeltpersoner har bistått i arbeidet med boken. Alle artistene, selskapene, managere og lignende som har lest og kommentert artiklene har ytt uvurderlig hjelp. De er for mange til å kunne nevnes ved navn. En rekke bibliotek og institusjoner har vært viktige: NRK platebiblioteket, Norsk Jazzarkiv, Norsk Visearkiv, Norsk musikksamling, Nasjonalbiblioteket og musikkavdelingen ved Bergen Off. Bibliotek er de viktigste. I tillegg har flere enkeltpersoner bidratt praktisk: takk til Arne Bendiksen, Andreas Diesen, Knut Lask, Trygve Mathiesen, Sindre Ness, Roger Olsen, Karsten Skodvin, Inger Svendsen og Anders Vaage. Økonomisk støtte er gitt av Fond for lyd og bilde, NOPA, og Norge 2005.
Bergen august 2005 Jan Eggum, Bård Ose og Siren Steen
Introduksjon til 2013-utgaven
Alle de 1270 artistbiografiene fra første utgave er blitt oppdatert, og eventuelle feil er blitt rettet. Oppdateringene stopper etter 31. desember 2012, med ett unntak: Seks musikere som har dødd i perioden fram til leksikonet gikk i trykken (juli 2013). Jeg har skrevet 140 nye biografier – de aller fleste om artister som har slått gjennom etter 2004. Kriteriene for utvelgelse er popularitet (salgstall/VG-listeplasseringer), Spellemannpriser/-nominasjoner, berømmelse i utlandet eller ekstraordinær kritikerros. Etter navneregisteret følger et appendiks som lister opp albumutgivelser i første halvdel av 2013 fra artister som allerede har egne artikler i leksikonet, samt et appendiks med vinnerne av dette årets Spellemannpris-utdeling, som jo gjaldt plater fra 2012. Diskografiene Disse inneholder bare album og minialbum, ikke EP-er, singler eller digitale utgivelser. I parentesen står label/plateetikett og første utgivelsesår. Hvis det står et komma og et nytt årstall etter utgivelsesåret, betyr det at albumet ble relansert av samme label. Semikolon, etterfulgt av label og årstall, betyr at en annen label har relansert albumet. Men hvordan skille minialbum fra ep-er? Det viktigste kriteriet er at et minialbum ikke kan være en sjutommersingle, uansett hvor mange kutt den måtte ha. Og så må ett av disse to kriteriene oppfylles:
* Spilletiden må minst være 20 minutter * Det må være minst 5 spor
Takkeliste for 2013-utgaven: Jan Eggum, Bård Ose, Berit Klevar, Kari Vetlesen, Haakon Larsen, Beatles Høgvold, Johnny Liadal, Hans Otto Engvold, Tore Stemland, Audun Antonsen, Eigil Berg, Dag Gravem, Asa Krogtoft, Gunvar Marken, Trond Granlund, Svein Finjarn, Ante Giskeødegård, Øyvind Hansen, Tarjei van Ravens, Kjersti Martinsen, Olaf Olsen, Eldar Vågan, Dag Bøgeberg, Stine Bendiksen, Silje Hope, Salvador Sanchez, Geir Emanuelsen, Øivind Hånes, Jan-Henrik Kulberg, Bjørn Kristiansen, Bjarne Bårdstu, Thomas Innstø, Olle Johnny Lande, Steinar Fjeld, Yngve Bjerke, Morten Bing, Rune Kristoffersen, Bengt O. Hansen, Asbjørn Slettemark, Paul Bjørke, Per Fredrik Kjølner, Christer Hansen, Christer Peters, Anne-Mette Grelland, Tom Kristensen, Thor-Rune Haugen, Per Rannug, Trude Lines, Terje Nilsen, Kenneth Sevland, Christer Falck, Trine Mæhlum, Mona Julie Johansen, Sigrid Skeie Tjensvoll, Knut Aafløy, Thorleif Snyen, Silje Hope, Eldar Vågan, Terje Kleven, Rune Berg, Trygve Mathiesen, Thor Andreassen, Lasse Hovd, Svein Strugstad, Gunnar “GP” Pedersen, Trine Mæhlum, Tone Andersen Berg, Runar Gudnason, Svenn-Erik Fjeldberg, Siri Wålberg, Øystein Sunde, Kåre Schanche, Rune Halland, Tore Sørensen, Steinar Buholm, Nathalie Nordnes, Tellef Øgrim, Leif Hemmingsen, Steinar Remme, Anders Wyller, Ivar Hansson, Eirik Søreide, Toini Knudtsen, Jonas Alaska, Erle Strøm, Bente Lind, Jan Henrik Ohme, Kjetil Bjøreid Aabø, Atle Bøckmann, Ole Jørgen Ottosen, Steff Nevers, Todd Terje, Per Steinar Lie, HP Gundersen, Thor S. Greni, Tore Kristiansen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Askil Holm, Jørgen Nordeng, Lars Audun Sandness, Karl Erik Nederhoel, Roar Sæthre, Henning Klevmark. Hokksund juli 2013 Jon Vidar Berger
Forlagets forord Da Vega Forlag ble etablert i 2003, kontaktet jeg Jan Eggum. På grunn av min fortid i Kunnskapsforlaget visste jeg at han i flere år hadde prøvd å få med seg norske forlag på en storsatning på et norsk popleksikon. Til tross for at Eggum selv stilte med redaksjonelle ressurser, løfter om offentlig støtte og et unikt arkiv, var det ingen som våget satse. Prosjektet lå brakk og Eggum var i ferd med å gi opp det hele. Telefonen fra lille Vega Forlag var kanskje siste mulighet til å se hundre års pophistorie mellom to permer. Kanskje kunne små uavhengige aktører få til noe som de store ikke våget å satse på? Arbeidet med å sy sammen artikler og bilder ble selvsagt langt mer omfattende og utfordrende enn vi hadde forutsett. Flere ganger i prosessen var forlaget på nippet til å gi opp. Hva Jan Eggum og hans redaksjon Siren Steen og Bård Ose mente om dette, vet jeg ikke, men faktum er at vinteren 2005 var prosjektet blitt så omfattende og dyrt, at jeg fikk kalde føtter. Breakeven var nå høyere enn det planlagte førsteopplaget. Prosjektlederen Øystein Gjørv fikk den tunge beskjeden; dette går ikke. Vi må stoppe. Øystein nektet å gi seg. Han gikk rett på og forklarte meg i et språk som ikke kan gjentas her at Vega Forlags profil, sjel og omdømme ville gå fløyten før eventyret var i gang. Å gi opp så nær målet, var ikke aktuelt. Han klarte å få meg til å gjøre om avgjørelsen. Noe jeg er veldig glad for i dag. Lanseringen ble en stor suksess med glimrende anmeldelser og godt salg. Førsteopplaget ble revet bort og nytt bestilt. Hele fem opplag og 20.000 solgte bøker ble fasit. Det var for godt til å være sant. En oppdatert versjon av leksikonet er den beste bursdagsgave forlaget kan få til sitt tiårsjubileum. Foruten alle som var med på førsteutgaven må en person hedres spesielt – Jon Vidar Bergan har stått på hodet i to år for å få oppdateringen vel i havn. Uten ham hadde dette ikke vært mulig. Oslo august 2013 Finn Jørgen Solberg Forlegger
l Norsk pop ksik on
ro ckl e
kp op
o
g
og ksik on Norsk pop-
n
ro ckl e
k roc og
l
kl Nors k pop- og roc
k roc
iko n
g
ek
ek s
Abel, Morten Morten Abel Knutsen, vokalist, komponist og multikunstner, f. 15.10.1962 i Bodø. Popstjernen Morten Abel har satt rekorder på både plate- og konsertmarkedet, og han har klart å være ledende innen norsk rock i tre forskjellige konstellasjoner i tre forskjellige tiår: først som medlem av ►Mods på 80-tallet, deretter som frontfigur i ►The September When på 90-tallet, og i de senere år som suveren soloartist. Morten Abel Knutsen startet sin musikalske karriere i 5. klasse, og den tok skikkelig av da han som 15-åring flyttet til Stavanger og ble innlemmet i det blomstrende miljøet i oljebyen. I 1978 ble han medlem av Mods, et band som spilte frisk og fengende rock med norske tekster, anført av publikumsfavoritten «Tore Tang». Men som alt annet ungt og friskt på 80-tallet, møtte Mods veggen etter å ha hatt det moro noen år. Abel hadde ambisjoner om å gjøre Mods til et internasjonalt anerkjent band, og den tredje LP-en ble således laget med engelske tekster. Dessverre hadde ikke gruppen et stort plateselskap i ryggen, og da målene ikke ble innfridd, hadde ikke Abel noe annet valg enn å oppløse bandet. Han tok med seg keyboardist Helge Hummervoll og la planene for et nytt band, denne gang med internasjonalt potensial. Det nye bandet ble The September When, og de oppnådde nesten alt som er mulig for et norsk band: høye salgstall, panegyriske anmeldelser, festivaljobber i inn- og utland og fulle hus overalt. Likevel ble bandet oppløst i 1996, etter ni år og fire skamroste plater. Morten Abel er utstyrt med en indre trang til hele tiden å fornye seg. Således var det at vokalisten Morten Abel plutselig fremsto som gitarist og leder for en trio – Peltz – da de fleste forventet seg en ny storselger fra The September When. Peltz huskes for energiske konserter, og CD-en Coma (1996), der omslaget måtte sensureres fordi det hadde noen ørsmå pornografiske bilder. Dette sørget naturligvis for økt salg av platen, som nådde 2. plass på VG-lista, og det førte igjen til at mange flere fikk stifte bekjentskap med Abels «mellomstasjon» før neste trekk – solokarrieren. Morten Abel hadde allerede forsøkt seg to ganger på egenhånd; først i 1985 som Abel Knutsen med singlen «It’s Your Life»/«See You Around,
ko ksi
A
k le Nors k pop- og roc
o
sik on
op
rs No
p rsk sikon No
op- o on g rockleksik
rockl ek
No rsk p
og
-o
g ro
kp ckleksikon Nors
Peter», utgitt på Desperado og produsert i samarbeid med Torkild Viig, andre gang i 1993, da filmregissør Nils Gaup inviterte ham til å delta som skuespiller og komponist i filmen Hodet over vannet. Her fremførte han fire sanger sammen med Prepple Houmb fra ►DumDum Boys, hvorav tittelsangen ble en stor hit. Men dette var likevel bare for et sidesprang å regne. Solokarrieren startet ikke før i 1997. Abel bosatte seg i London, dels for å hente inspirasjon og dels for å legge et grunnlag for internasjonal lansering. Albumet Snowboy (1997) var en nesten beskjeden start på solokarrieren – i hvert fall sammenlignet med det som skulle komme. Artisten følte seg frem gjennom fri utfoldelse i studio, og 40 000 nordmenn kjøpte platen. Det tok helt av med soloplate nummer to, Here We Go Then, You And I (1999). Tittelen kunne nesten oppfattes som et manifest fra artisten: Han var klar til å erobre verden, og han ville ha publikum med seg. 140 000 slo følge, og han fikk Hit Award-prisen for beste mannlige artist i 2000. Med albumet I’ll Come Back And Love You Forever (2001) gjennomførte Morten Abel et musikalsk hat-trick. Dette var platen som befestet hans stilling som Norges popstjerne nummer 1 i det nye årtusenet. Igjen var albumet smekkfullt av radiohits, og det ga Abel hele tre spellemannpriser. Platen skulle etter planen være hans inngangsbillett til markedet i Storbritannia, men etter å ha tatt en tenkepause bestemte artisten seg heller for å satse fullt på Skandinavia. Being Everything, Knowing Nothing kom i 2003, og var nok en demonstrasjon i hvordan man lager førsteklasses pop. Det personlige, melankolske albumet Some Of Us Will Make It (2006) fikk derimot blandet kritikk og solgte ikke så bra som forgjengerne, men inneholder hans første solo singlehit, «Big Brother». I 2009 ga Abel ut sin første roman, Temmelig mye juling, og i 2011 spilte han tittelrollen i The Black Rider på Hålogaland Teater. Han har dess uten spilt i Sladder! (2009) på Rogaland Teater og i kinofilmen Yohan – Barnevandreren (2010), samt skrevet musikalen Sandnes City 2010 og ny musikk til Oslo Nye Teaters oppsetning av Dickie Dick Dickens (2011). I 2008–11 gjorde The September When comeback, holdt en rekke konserter og ga
op
Morten Abels solokarriere tok av med Here We Go Then, You And I i 1999 som solgte 140 000
Being Everything, Knowing Nothing kom i 2003 og ble etterfulgt av en stor turné i 2004
l Norsk pop ksik on
ro ckl e
kp op
o
g
og ksik on Norsk pop-
n
ro ckl e
k roc og
l
kl Nors k pop- og roc
k roc
iko n
g
ek
ek s
Madcon Hiphop-duo fra Oslo, bestående av etiopisk-eritreiske Yosef «Critical» Wolde-Mariam og sørafrikans ke Tshawe «Kapricon» Baqwa. De traff hverandre allerede i 1992 og kalte seg de første årene Mad Conference. Artistnavnet var forkortet til MadCon da duoen debuterte på Virgin/EMI med singlene «God Forgive Me» (2000) og «O.C. (Oslo City)» (2000). Førstnevnte ble en radiohit på P3. Så spilte de inn et album for Incredible Productions/Sony som aldri ble gitt ut. Rapperne ga ikke opp, men fortsatte med en rekke konserter og gjesteopptredener. Deltagelsen på singlen «Barcelona» (2002) med ►Paperboys ble et høydepunkt, og Madcon ble en del av kollektivet Alien Allies – sammen med Vinni fra Paperboys og den finske rapperen/produsenten Redrama. «Barcelona» ble Paperboys’ store gjennombrudd, og bidro sterkt til at deres album No Cure For Life, der Madcon gjestet på fire låter, solgte godt og fikk Spellemannprisen. Madcons «andre» debutalbum, It’s All A MadCon (2004), ble utgitt på deres og Vinnis eget Alien Allies Recordings. Det ga dem Spellemannprisen og en Topp 20-hit i 2005 med «Infidelity», der r&bsangeren Sofian medvirket. Duoen slo for alvor gjennom i 2007 med singlen «Beggin’», som hadde vært en hit i 1967 med The Four Seasons. Kombinasjonen soul, pop og rap bidro til at den gikk til topps i Norge, Frankrike, Belgia, Russland og Nederland, og ble en Topp 10-hit i Storbritannia, Irland, Østerrike, Sveits og Tyskland. Også singlen «Liar» ble en suksess i Norge, i likhet med albumene So Dark The Con Of Man (2007) og An InCONvenient Truth (2008). Yosef Wolde-Mariam og Tshawe Baqwa var de store vinnerne på to Spellemannprisutdelinger: I 2007 vant de prisen for Årets hit («Beggin’») og Årets album, og i 2008 for Årets musikkvideo («Liar») og den såkalte eksportprisen. Madcon fremførte sin nye single «Glow» som et pauseinnslag i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen i Oslo 2010, samtidig som det ble vist opptak av flere hundre personer i en rekke land som danset den såkalte flashmob-dansen. «Glow» ble en stor hit i Norge, Tyskland, Irland og Østerrike, og fikk Spellemannprisen for Årets hit. Albumet Contraband (2010) fikk middels kritikk, men gikk sammen med singlen «Freaky Like Me» til topps i Norge. Også andresinglen «Outrun The Sun» ble
ko ksi
M
k le Nors k pop- og roc
o
sik on
op
rs No
p rsk sikon No
op- o on g rockleksik
rockl ek
No rsk p
og
-o
g ro
kp ckleksikon Nors
op
en hit i Østerrike og Tyskland, og nådde i likhet med oppfølgeren «Helluva Nite» (2011) Topp 15 i Norge. Contakt (2012) var Madcons første norskspråklige album. «Kjører på» (der Timbuktu var gjesterapper) ble en liten hit. It’s All A MadCon (Alien Allies Recordings, 2004) So Dark The Con Of Man (Bonnier, 2007) An InCONvenient Truth (Bonnier, 2008) Contraband (Bonnier, 2010) Contakt (Bonnier, 2012)
Madder Mortem Metalband fra Nord-Odal, dannet i 1993 under navnet Mystery Tribe. Etter å ha spilt inn en demo under dette navnet, skiftet de navn til Madder Mortem i 1995. I 1997 debuterte bandet med det selvfinansierte minialbumet Misty Sleep, og fikk rosende omtale for sin tunge, melankolske metal. Bandet er frontet av den karismatiske vokalisten Agnete M. Kirkevaag, som sammen med broren, gitaristen BP M. Kirkevaag, er de to de eneste gjenværende medlemmene siden starten. De andre i dagens utgave er Ole Patrick Scantlebury (trommer), Tormod Moseng (bass) og Odd Eivind Ebbesen (gitar). Misty Sleep (Egen utgivelse, 1997) minialbum Mercury (Misanthrophy, 1999) All Flesh Is Grass (Century Media, 2001) Deadlands (Century Media, 2002) Desiderata (Peaceville, 2006) Eight Ways (Peaceville, 2009)
Madrugada Oslobasert rockeband med medlemmer fra NordNorge. Madrugada hadde enorm suksess i Norge med sitt til dels dvelende, melankolske og mørke sound, og oppnådde også en viss status i utlandet. De ble det første norske bandet som ble intervjuet i det engelske musikkmagasinet Mojo, i mars 2004. Bandet Øx ble startet opp i Stokmarknes tidlig på 90-tallet. De hadde stort sett norske tekster, var rimelig pønkete, og besto av Marius Almås Johansen på gitar, Frode Jacobsen på bass, Jon Lauvland Pettersen på trommer, og Mads Bertinussen på vokal. Etter en stund forsvant sistnevnte ut av bandet, og ble erstattet av Jan-Erik Svendsen. Bandet fikk nytt navn også, et navn som har blitt stavet på mange måter, men mest benyttet er Abbey’s
Andrealbumet So Dark The Con Of Man (2007) inneholder Madcons kjempehit «Beggin’»
Madrugadas debutalbum Industrial Silence (1999) ble en av det årets største suksesser i Norge, med stort salg og populær etterfølgende turné
6
ABRA KADAVRA Morten Abel var i noen år Norges ukronede popkonge. Her fra Spellemannprisen 2001 (Foto: A. Nejad/Scanpix)
ut et nytt album. I 2009–10 spilte han i Geir Zahls band Uncle Deadly. I 2012 holdt han en gjenforeningskonsert med Mods for 25 000 fans på Viking stadion i Stavanger. Snowboy (Virgin, 1997) Here We Go Then, You And I (Virgin, 1999) I’ll Come Back And Love You Forever (Virgin, 2001) Being Everything, Knowing Nothing (Virgin, 2003) Morten Abel (Virgin, 2004) dobbel samle-CD Give Texas Back To Mexico (Virgin, 2005) svensk samleplate Some Of Us Will Make It (Virgin, 2006)
Abra Kadavra Norskspråklig rockeband, startet i Narvik i 1986 under navnet Eddik, av Ole «McAber» Romsdal (sang), Viktor «Yeah» Jæger (gitar), Øyvind «Domingo Forest» Foshaug (trommer). I 1990 kom Sandro Penzo (bass) med på laget. Via Tromsø og Trondheim fant Abra Kadavra veien til Oslo. Bandet ga ut en egenprodusert LP og deltok på samleplatene Crewcuts (1993) og Total nekterplata (1994) før en Solo-reklame, der vokalist McAber stupte i betongen, ga dem mye oppmerksomhet. Deretter var det duket for kontrakt med EMI, singlen «Hjerned On Asjon»/«Regndans» og nytt album, med påfølgende turné. Ole Romsdal spilte barnehageassistenten Stalin i den norske TV-serien Lekestue (2002). Penzo driver promoteringsselskapet Head Of Promotion, mens både Foshaug og Jæger jobber med musikk i ulike sammenhenger. Abra Kadavra er ikke offisielt oppløst, men det er lenge siden bandet sist ga lyd fra seg.
talentkonkurranse. I 1982 dannet han bandet The Silly Dream, som reiste rundt med The Elvis Pres ley Show. Slik fikk han tidlig live-erfaring, og hans karriere har siden vært preget av denne bakgrunnen – fra gospel til rock og rockabilly og tilbake igjen. Gjennom første halvdel av 80-tallet turnerte han med Memory Band. Fra 1986 samarbeidet han med vokalisten Paal Flaata (►Midnight Choir) i The Memphis News, og dette resulterte i hans første LP-innspilling. Platen ble nominert til Spellemannprisen i klassen for country. I 1990 ble han kåret til beste norske countryartist. Nominasjoner til Spelle mannprisen ble det også i 1991 og 1993. If This Ain’t Music… (1991) ble produsert av countrysangeren Narvel Felts, og Kenny Lovelace fra Jerry Lee Lewis’ band gjestet på fele. På oppfølgeren Hey You! fikk Ackles hjelp fra James Burton og Glen D. Hardin fra Elvis Presleys liveband, selveste Waylon Jennings og Jerry Lees søster Linda Gail Lewis (som han har turnert med). Også Let’s Keep The Night (1993), One For The Moon (1995), samlingen Rockin’ My Life Away (1996) og
Kykeliky (Bankers Booking, 1993) Helt fin A/S (EMI, 1996)
Ackles prøvde seg på morsmålet på platen Sulten på livet i 1997
Ackles, Stephen Sanger og pianist, f. 15.02.1966 i Eid, med norsk mor og amerikansk far. Han vokste opp i Brevik, hvor han fikk sin musikalske opplæring i det lokale gospelkoret. Som 15-åring vant Ackles sin første
Stephen Ackles er kjent for sin variant av country og pianorock’n’roll. If This Ain’t Music... ble spilt inn i Missouri i 1991
408
MAGENTA
På album nummer tre, Grit, fra 2002 besto Madrugada av: Sivert Høyem, Robert Burås, Frode Jacobsen og Simen Vangen
Adoption (bl.a. på de to samleplatene de er med på). I 1993 overtok ►Sivert Høyem fra Kleiva ved Sortland vokalistplassen, og både han og forgjengeren er med på samlealbumet Wrought fra 1993. I en kort periode i starten hadde bandet også en ekstra gitarist, Tommy Nilsen. Bandet flyttet til Oslo i 1995. Året etter sluttet gitarist Johansen, og han ble erstattet av Robert Burås, som hadde spilt i Walk sammen med ►Vidar Vang, også han fra Bjerkvik. Gitaristen Gudmund Østgård var med i bandet noen måneder, og det er denne besetningen man finner på to spor på samleplaten Betong Vår -97. I 1997 skiftet de også navn til Madrugada, og året etter backet de ►Øystein Wingaard Wolf på hans første soloalbum. Tom Skjeklesæther var nå blitt deres manager. På dette tidpunkt var plateselskapet Virgin blitt interessert, og Madrugada platedebuterte med EPen Madrugada, som kom i 750 eksemplarer i 1998 og fortsatte året etter med New Depression EP, som nådde 2. plass på VG-lista. Debutalbumet Industrial Silence (1999) debuterte på 1. plass i Norge og fikk Spellemannprisen. Det ble produsert av Kai Ø. Andersen i hans Athletic Sound Studio i Halden. I 2010 kom det ut i en dobbel utgave (Deluxe Edition) med 18 bonuskutt. Oppfølgeren The Nightly Disease (2001) ble produsert av Madrudaga og John Agnello i USA. I 2011 kom det i en Deluxe Edition. Madrugada hadde suksess på singlelista med «Electric» (2000), «Hands Up – I Love You» (1. plass i 2001), EP-en A Deadend Mind (2001) og «Ready» (2002). Bandet hadde siden den gang tett kontakt med deler av det store utland, og våren 2004 spilte de i USA. Etter The Nightly Disease sluttet trommeslager Lauvland Pettersen og ble etterfulgt av Simen Vangen. Lauvland Pettersen var, sammen med tidligere Adoption-gitarist Østgård, senere å finne i bandet Milestone Refinery, som utga et selvtitulert album i 2004. Tredjealbumet Grit (2002) ga Madrugada en stor radiohit med «Majesty» og ble tildelt Spellemannprisen. Ganske forsinket ble oppfølgeren The Deep End lansert i februar 2005. Albumet var produsert av George Drakoulias i Los Angeles. Det Spellemannpris-nominerte Live At Tralfamadore (2005) ble tatt opp på konserter i Bodø, Oslo og Brussel. Det er Norges mest solgte livealbum gjennom tidene og oppkalt etter en fiktiv planet i Kurt Vonneguts bøker. En duett med ►Ane Brun fra hennes album Duets, «Lift Me», ble en kjempehit på tampen av 2005. 2. desember dette året spilte Madrugada for et fullsatt Oslo Spektrum, med Ane Brun og gitaristen Kid Congo Powers (fra Burås’ favorittband The Gun Club) som gjesteartister. Konserten ble utgitt på DVD-en Live At Oslo Spektrum i 2006. Madrugada ble belønnet med hele tre Spellemannpriser for 2005: Årets spellemann, Årets rockealbum og Årets låt («Lift Me»). I 2007 spilte de «Slip Inside This House» på Scandinavian Friends – A Tribute To Roky Erickson. 12. juli 2007 ble Robert Burås funnet død i sitt
hjem i Oslo. Det nye albumet Madrugada var da nesten ferdig innspilt. Singlen «Look Away Lucifer» nådde 4. plass i forkant av utgivelsen i januar 2008, ettefulgt av en ny hit: «What’s On Your Mind?». Forsterket med trommeslageren Erland Dahlen og gitartistene ►Cato Salsa og Alexander Kloster-Jensen (►The Ricochets) dro Madrugada på en avskjedsturné som ble avsluttet 15. november 2008. Videoen til «Look Away Lucifer» ble nominert til Spellemannprisen. Dahlen spiller nå i ►Jim Stärk, og ga i 2012 ut soloalbumet Rolling Bomber. I Drammen 1. august 2012 spilte Høyem, Jacobsen og Lauvland Pettersen sammen i begravelsen til Madrugadas lysdesigner Jann Bordevik. Medlemmene av Madrugada hadde/har forskjellige sideprosjekter: Frode Jacobsen har bl.a. produsert ►Savoy, ►Howl og ►Ingrid Olava, og er nå medlem av supergruppen Kitchie Kitchie Ki Me O. Robert Burås dannet sammen med Alexander Kloster-Jensen i 2003 det MC5-inspirerte rockebandet My Midnight Creeps, som rakk å gi ut albumene My Midnight Creeps (2005) og Histamin (2007). Sistnevnte ble tildelt både Alarmprisen og Spellemannprisen. ►Sivert Høyem solodebuterte allerede i 2004, og er den av Madrugadas medlemmer som har hatt størst kommersiell suksess på egenhånd. Industrial Silence (Virgin, 1999; 2010) The Nightly Disease (Virgin, 2001) Grit (Virgin, 2002) The Deep End (Virgin, 2005) Live At Tralfamadore (Virgin, 2005) liveplate Madrugada (Virgin, 2008) The Best Of (Virgin, 2010) dobbel samleplate
Magenta Duo fra Oslo, etablert sommeren 1995 av Vilde Lockert (vokal) og Anders Odden (gitar, samples). Odden har lang fartstid fra band som ►Cadaver og ►Apoptygma Berzerk. De debuterte med singlen «Secret Sky» i 1997, til kjempekritikker i pressen. Låten er også med på en samleplate det tyske Rolling Stone ga ut. I 1998 kom debutalbumet Periode. Frem mot neste utgivelse jobbet Lockert en del med ►Arcturus og Fleurety, og Odden med ►Satyricon, ►Mayhem og ►Dødheimsgard. Mot slutten av 2000 spilte de i USA og startet arbeidet mot ny innspilling. De samlet en del venner fra svært ulike musikalske settinger og spilte inn platen Little Girl Lost. Her spiller bl.a. Jonny Sjo fra ►D’Sound bass og Ted Skogmann fra Apoptygma Berzerk trommer. Maniac fra Mayhem, Trickster fra ►Arcturus og ►Ulver, Agnete Kirkevaag fra ►Madder Mortem og Lene Vaagland fra Magicka bidrar alle med vokal. Denne besetningen preger musikken, her er innflytelse fra metal, elektronika og pop. Little Girl Lost ble gitt ut på det tyske selskapet Re:Pop. De fikk stor oppmerksomhet i Tyskland og lå høyt på radiospillelister der. Singlen «All Over» herfra ble brukt i en gresk reklame for Coca-Cola, og nådde andreplass på de greske hitlistene. I 2003 turnerte Magenta i Norge med ►Mortiis, og de har spilt på Arvikafestivalen. Siden 2009 har
MALIN
Magenta vært en kvartett, med Lockert, Odden, Daniel Hill (bass) og Erik Engebretsen (trommer). Anders Odden har dessuten jobbet innen musikkorganisasjoner, og i mange år vært ansatt i Musikernes Fellesorganisasjon. I 2011 ga han ut en bok om sitt liv backstage i black metal-miljøet og organisasjonslivet: Piratliv. Han spiller også i bandene Karaoke From Hell, DMTMC og Satyricon (livegitarist fra 2009). Dessuten var han i 2006–07 livegitarist for legendene Celtic Frost. Periode (Tatra/MD, 1998) Little Girl Lost (Re:Pop, 2002) Art And Accidents (AT&Mt, 2009) Magenta aus Norwegen (AT&MT, 2012)
Magnet Even Johansen, vokalist, gitarist og komponist, f. 07.06.1970 i Bergen. Magneten, som han gjerne blir kalt, vokste opp i et hjem der musikk var en del av hverdagen, og ble således tidlig introdusert for rockens storheter fra 60- og 70-tallet. Han var gitarist i forskjellige lokale band før han i 1991 var med på å starte ►Chocolate Overdose. Dette bandet kom sammen under innspillingene til en mini-CD med ►Unge Frustrerte Menn, hvor Johansen deltok på gitar. Han var medlem av Chocolate Overdose frem til 1994, og rakk å være med på gruppens to første CD-er. Johansen tok seg deretter jobb som lydtekniker i studioet Dokken Lyd i Bergen. Her dannet han i 1995 trioen ►Libido, som i løpet av en kort og hektisk karriere rakk å bosette seg i London og gi ut en CD på det engelske selskapet Fire Records. Etter en krangel med selskapet forlot Johansen både London og Libido, og tok familien med til den skotske småbyen Dumfries. Her begynte han å planlegge en lavmælt soloplate under artistnavnet Magnet. Artistnavnet tok han etter en tatovering han bærer på den ene armen. Historien forut for tatoveringen skal være som følger: Under en USA-turné med Libido ble Johansen dårlig, og han søkte hjelp
hos en homøopat. Denne konkluderte med at Johansen hadde jernmangel, og anbefalte ham å få tatovert en magnet på armen. Magneten ville sørge for at Johansen trakk til seg nok jern. Han fikk seg i hvert fall et tiltrekkende artistnavn. Albumet Quiet & Still ble innspilt i et hjemmestudio og utgitt av plateselskapet Rec90 i 2000. Det fikk postive omtaler, men den store oppmerksomheten kom først etter at singlen fra albumet, «Where Happiness Lives», ble sensurert av amerikanske radiostasjoner. Ett minutt av singlen ble senere brukt i den amerikanske TV-serien Roswell, og snart kunne Magnet telle storheter som ►a-ha og Alanis Morissette blant sine tilhengere. Han brukte sitt eget navn, Even Johansen, på albumutgivelsen i USA. To EP-er fulgte i 2002, samme år som Magnet spilte som oppvarmer for det britiske bandet The Doves rundt omkring i Storbritannia. Sommeren 2003 var det klart for On Your Side, som ble utropt til årets norske album av mange anmeldere. Blant innholdet var en sensuell versjon av Bob Dylans «Lay Lady Lay» (fremført i en duett med den irs ke sangerinnen Gemma Hayes) som ble en stor radiohit. Magnet fikk både Alarmprisen og Spellemannprisen for dette albumet. «Lay Lady Lay» og den norske singlehiten «Let It Snow» fra Minus EP (2004) er brukt i den amerikanske TV-serien The O.C. Samme år fikk han Edvardprisen for sangen «The Day We Left Town». Like før jul 2003 flyttet Even Johansen tilbake til Norge. Sammen med sin familie bosatte han seg på Askøy utenfor Bergen. Albumet The Tourniquet (2005) var produsert av amerikanske Jason Falkner, nådde 2. plass på VG-lista og ble nominert til Spellemannprisen – en pris Magnet fikk for The Simple Life (2007), som gikk til topps her. Videre har Magnet laget musikken til dataspillet Drømmefall – den lengste reisen (2006) og spillefilmen Sønner (2006). Høsten 2011 gjorde han comeback med albumet Ferrofluid, hvor han bl.a. samarbeidet med ►Cloroform. Året etter framførte han, ►Kaptein Kaliber og Fenrik Bembo «Sjørøvervise» på Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner. Quiet & Still (Rec90, 2000) On Your Side (Ultimate Dilemma, 2003) The Tourniquet (EastWest/Filter, 2005) The Simple Life (Hermetix, 2007) Ferrofluid (Warner Music Norway, 2011)
Årets norske album for mange norske anmeldere var Magnets On Your Side (2003), som fikk både Alarmpris og Spellemannpris
Malin Malin Reitan, popsanger, f. 08.08.1995 i Orkanger, oppvokst på Selsbakk i Trondheim. Malin hadde en suksessrik karriere som barnestjerne etter at hun ni år gammel vant Melodi Grand Prix junior våren 2005 med «Sommer & skolefri». I den internasjonale finalen samme år kom hun på 3. plass. Malin solgte totalt 100 000 av sine fire første album, som alle fikk gullplate og var produsert av Ulf Risnes (►Tre Små Kinesere) og Ronny Wikmark. Hun fikk Spellemannprisen i barneklassen for Malin (2009), og ble dermed tidenes yngste vinner. Sammen med
Magnet pryder forsiden på Natt&Dag 10/2004
409
410
MAN MAID
lemmene gikk i gang med andre prosjekter. Johnsen og Lunde startet senere Jordal Express med bl.a. Helge Jordal. Urhaug konsentrerte seg mer og mer om sine håndlagete, eksklusive gitarer. Hans gitarmerke Eugen har høy status i musikerkretser. Blant kundene er den verdenskjente bassisten Abraham Laboriel.
Malin var ti år da hun albumdebuterte med På månen… våren 2006
In The City (RCA, 1985) Who Is That Man? (RCA, 1986)
vinneren av MGPjr i 2007, Celine (Celine Helgemo), fylte hun Olavshallen i Trondheim fem ganger i 2008. De gjentok suksessen med sitt juleshow i 2009–10. Som tenåring ga Malin ut Paradis (2011), som bare greide 29. plass og to uker på VG-lista. Hun kom til finalen i Melodi Grand Prix i 2012 med «Crush». På månen... (MBN, 2006) Malins jul (MBN, 2006) Pang! (MBN, 2008) Malin (MBN, 2009) Julekonserten med Celine (MBN, 2010) m/Celine Paradis (MBN, 2011)
Rockebandet Man Maid fra Bergen var Henki Urhaug, Bjørn Ulvestad, Gisle Johnsen, Tormod Kayser og Andreas Fliflet på debutalbumet In The City, som kom i 1985
Margarets var et popband fra Giske. Etter mye oppmersomhet rundt singlen «Alain Delon»/«Rubber Rubbish» kom debutalbumet What Kept You? (2002)
Man Maid Rockeband fra Bergen, dannet våren 1983 av Henry Eugen «Henki» Urhaug (gitar), Bjørn Ulvestad (vokal) og Gisle Johnsen (keyboards). Musikken var fengende rock med røtter i 60-tallets pop, fremført med moderne arrangementer i et 80-tallslydbilde. Man Maid hadde sitt utspring i bandet Cap’s, som igjen hadde sine røtter i gruppen Innisfar House. Sistnevnte ga ut én single, mens Cap’s ga ut to LP-er på eget selskap. Mange av medlemmene i Cap’s dukket senere opp i andre kjente band. Bjørn Tore Aasheim og Atle Mjørlaug gikk til ►Flying Norwegians og deretter ►Hungry John & The Blue Shadows, mens Urhaug, Johnsen og Ulvestad startet Man Maid våren 1983. Etter å ha laget en rekke prøveinnspillinger av Urhaugs låter, ble Andreas Fliflet (bass) og Tormod Kayser (trommer) hentet inn høsten 1984. Ett år senere kom gruppens debutalbum, ledsaget av singlen «We Can Make It». Den solide innsatsen fra de fem medlemmene viste at de var erfarne musikere. Bandet hadde bare så vidt lansert debuten In The City da Kayser sluttet og ble erstattet av Magne Lunde (trommer) fra ►Jahn Teigens band. Det andre albumet, Who Is That Man?, kom på markedet høsten 1986. Nok en gang var alt materialet komponert av Urhaug. Fliflet forlot Man Maid i 1989 og overlot bassen til Tor Fjeldstad. Under arbeidet med den tredje platen ble imidlertid Man Maid oppløst, og med-
Manitou Metalband fra Lyngdal, startet i 1985. Før Manitounavnet ble tatt i bruk, gikk bandet under navnene Slømp og Powerslaves. Besetningen i bandet var vokalist Øyvind Hægeland, gitaristene Bollie Fredriksen (Ole Fredriksen) og Jan Schulze, bassist Tom Erik Eriksen og trommeslager Per Bertrand Aanon sen. Manitou var et av Norges første band som spesialiserte seg på progressiv metal, og bandet ble raskt en stor undergrunnsfavoritt. Bandet var med på et par samleutgivelser, bl.a. Norway Rocks, før de skrev kontrakt med MTG. Debutskiva blir sett på som en klassiker innen progressiv metal. Bandet ble oppløst et par år etter utgivelsen, og vokalist Hægeland havnet etter hvert i ►Spiral Architect. Siden 2011 har Manitou spilt sammen igjen. Entrance (MTG, 1994)
Margarets, The Popband fra Sunnmøre, dannet 2. juli 1991. The Margarets ble startet på øya Giske utenfor Ålesund av gitaristen og låtskriveren Rune Berg og vokalisten og trommeslageren Alex Rinde. De kalte seg først The Margareths, altså med H, fordi Rinde var forelsket i Margareth fra naboøya Vigra. Men etter en stund slanket bandet navnet til The Margarets. De fikk med seg rytmegitaristen Ante Giskeødegård, perkusjonisten Ronnie M.A.G. Larsen og bassisten Kai Valderhaug. Sistnevnte kom fra Valderøy, de andre fra Giske. Livedebuten fant sted 30. des ember 1991. The Margarets’ musikk var ganske influert av The Smiths den første tiden. I 1994 fikk de med låta «Slowly» på en CD som fulgte med musikkbladet BEAT. De spilte sammen i omtrent fire år, inntil skolegang og andre faktorer spredte bandet for alle vinder. Alex Rinde var dessuten alvorlig syk i lang tid. I 1999 var de fleste bandmedlemmene samlet i Oslo, med unntak av bassisten, og de bestemte seg for å danne band igjen. Rune Berg, som for øvrig var godt i gang med ►Number Seven Deli på dette tidspunktet, fikk med seg broren Lars Berg Giske ødegård på bass, og de startet opp igjen, men nå som Jupiter Starfish. Etter noen måneder gikk de tilbake til The Margarets-navnet. Bandet spilte nå klassisk popmusikk og utga promosinglen «Rubber Rubbish» på sitt eget selskap, Starfish, i mars 2001. Den fikk en viss oppmerksomhet på NRK, men det var ingenting mot hva singlen «Alain Delon»/«Rubber Rubbish» opp-