PROLOG
Pia Beate Pedersen (gærningen)
Da jeg inviterte Elisabeth og Cecilie med på dette prosjektet i januar 2018, og vi begynte å samtale rundt hva vi eventuelt ønsket å skrive, ble ordet «gærning» grundig diskutert. Jeg var fast bestemt på at jeg måtte ta den rollen for at dette prosjektet skulle ha noen verdi. Titler er så viktige, det er så lett å rangere menneskers verdi i henhold til dem, og jeg ville plassere meg selv nærmest mulig bunnen. Når jeg velger «gærning» som rolle, så er det fordi jeg har lyst til å rive noe ned, og så søke bakenfor; videre innover mot en kjerne.
Et par andre titler jeg kan smykke meg med er journalist og gründer. Samtidig har jeg altså diagnosen bipolar 2.
En av huspsykologene i podkasten min «Pia og psyken», Magnus Engen, sa: «Du finner ikke meningen med livet i DSM-manualen.» (M. Engen, personlig kommunikasjon, 2022).1
Den uttalelsen oppsummerer motivasjonen min for å skrive denne boken helt perfekt.
Jeg har lyst til å slippe folk inn bak kulissene, fortelle om hvordan jeg opplever mine bølger, mine opp- og nedturer. Jeg ønsker å avmystifisere dette man kaller galskap. Vise frem grunnlaget for hvordan jeg kunne bli så gæren, som jeg tross alt har vært i noen runder.
Jeg er av dem som mener at man ikke skal være så opptatt av hva som er galt med et menneske, jeg synes heller man skal undersøke hva som har skjedd med det mennesket. Her forteller jeg om hva som har skjedd med meg.
Ved hjelp av Elisabeth og Cecilie sine blikk på meg og mitt i tekstene som følger i denne boken, forsøker jeg å finne meg selv bak diagnosen. Jeg for1 DSM-systemet: Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, klassifikasjonssystem for psykiske lidelser, utgitt av Den amerikanske psykiaterforening.
7
søker å finne det dype, menneskelige i meg, og å plassere meg selv tryggest mulig i verden sammen med alle dere andre.
Jeg har hatt en høy fase hvert år siden tvangsinnleggelsen min, men denne fasen har inntruffet på ulike tidspunkter opp gjennom årene. Og siden vi har brukt noen år på å skrive denne boken, tenker jeg det kan være lurt å gi deg et bakteppe:
Jeg ble tvangsinnlagt i oktober, og var i min såkalte høye fase på høsten også i de første årene som fulgte innleggelsen. Men plutselig et år, jeg tenker det var i 2017, kom ikke den høye fasen før nærmere jul, rundt 21. desember, og sånn var det inntil pandemiåret, 2020. Da kom den rett etter nedstengningen, rett oppunder bursdagen min den 22. mars.
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men tenker det ikke er så viktig å vite heller. Det er vel bare å forsøke å henge med så godt man klarer i disse svingene.
Etter at jeg fikk min diagnose, fikk jeg ideen til podkasten «Pia og psyken».
Jeg startet serien fordi jeg opplevde at det var mye ovenfra-og-ned-prat i media, det var mange fagfolk som uttalte seg over hodet på oss stakkars syke. Jeg ville lage noe som gikk innenfra og ut, så også i podkasten min har jeg delt en god del fra livet mitt.
Jeg har hatt så mange fine gjester, både mennesker som selv slåss med egen psyke på ulikt vis, og fagfolk som har delt av sin kunnskap. Jeg har lært mye av å lage den serien, men jeg må tilstå at jeg også er blitt mer forvirret, for fagfolk er jo ikke enige seg imellom. Dette styrker meg i min tro på at jeg, i tillegg til å søke kunnskap, må fortsette å lytte innover og finne tilliten til meg selv her inne. Jeg tror det er den aller viktigste jobben jeg kan gjøre.
Det har vært krevende å ha en podkast hvor jeg har utlevert meg selv, uke etter uke. Det har også vært krevende å skrive en bok hvor jeg har loddet enda dypere. Samtidig har jeg funnet nærhet og håp gjennom dette ar-
8
beidet. Jeg har sett hvor uendelig mye mot og styrke vi mennesker faktisk besitter, og det er kanskje åpenbart, men noe av det viktigste jeg har sett, er at vi kan komme oss gjennom nesten hva det skulle være så lenge vi er der for hverandre. Som Cecilie og Elisabeth har vært der for meg gjennom mange år; som de er her for meg gjennom hele denne boken. Og noe av det fineste her, som i podkasten min, er at ingen kommer med noen fastlåste svar. Vi samtaler via brev og tekster, og åpner forhåpentligvis dermed noen rom hvor disse samtalene kan få lov til å fortsette.
9
Cecilie Benneche (psykologen)
«Hei, jeg heter Cecilie og er psykolog.» Er det en bekjennelse, en innrømmelse eller en saksopplysning? Jeg vet ikke, men i dette bokprosjektet har det vært alt dette og mer til. Jeg har sett yrket mitt gjennom andres blikk, og jeg har blitt utfordret til å gå utenfor de rammene jeg vanligvis setter i terapirommet. Når Pia inviterer presten og psykologen til samtale, inviteres vi tettere på hverandre – og dermed på oss selv. Men hvem er vi tre – og hvilket forhold har vi til hverandre?
Litt om vår historie: For noen år siden gikk Pia i terapi hos meg samtidig som hun gikk til sjelesorg hos Elisabeth i Oslo domkirke. Jeg kjente ikke til sjelesorgen, men møtte tilfeldigvis Elisabeth i en helt annen sammenheng. Som domprost inviterte hun nemlig meg og fotografen som driver denfølelsen, til å stille ut foto av emosjonelle ansiktsuttrykk bakerst i kirkerommet. Vi kalte utstillingen «Vis meg ditt ansikt». Dette er den første koblingen mellom oss tre, for Pia har senere fortalt at hun satt på bakerste benk på julaften det året – med våre bilder hengende bak seg. Hun var invitert til kirken av Elisabeth og visste at utstillingen var mitt prosjekt, men jeg tror ikke hun tenkte på bokskriving riktig ennå. Litt senere kom altså invitasjonen, og det er jeg takknemlig for.
Vi har kalt denne boka for Presten, psykologen og gærningen fordi det er en variasjon av et kjent trekløver. I mytene kjenner vi de tre som «en hellig, en klok og en god/sann skikkelse», i folkeeventyrene som varianter av vismann, konge og narr. Det finnes et utall historier der hovedpersonen starter med et stigma og ender som helt, og for meg er Pia en hverdagshelt fordi hun gir stemme til mange som strever psykisk. I vårt trekløver er hun dessuten den eneste som uttaler seg «helt som seg selv», og det beundrer jeg henne for.
Hvis Pia er en gærning, må det altså være som narr: Hun som tør å stille de viktige spørsmålene. Min rolle krever mindre mot, jeg har et helt fagfelt å lene meg på. Likevel er det nettopp hensynet til det faglige som har blitt
10
mest utfordrende for meg i arbeidet med denne boka. Noen ganger har tanken på at jeg er «helsepersonell med et visst ansvar» låst meg fullstendig, jeg har blitt redd for å virke dum eller feilinformert (snakk om narr!). Men ofte har det vært motsatt, jeg har ivret etter å vise at psykologifaget byr på noe annet og mer enn en medisinsk modell av menneskesinnet. Jeg håper jeg har fått det til. Det som ligger mitt psykologhjerte nærmest, er tross alt ubevisste prosesser, selvfølelse, forsvarsmekanismer og hverdagslig rot og ræl.
Rot og ræl har det også blitt inni meg mens jeg har skrevet. Som terapeut kjenner jeg meg ganske trygg, og det beror nok på at jeg får mye veiledning og selv går i terapi. Jeg har trent meg på å legge merke til følelsesmessige reaksjoner, og jeg navigerer så godt jeg kan etter det som skjer (eller ikke skjer). I dette bokprosjektet har jeg kjent meg langt mer usikker, og jeg tror årsaken er at skriving ikke er så likt terapi som man skulle tro. Når jeg skriver om et tema som tillit, undersøker jeg jo et fenomen. Det er som om jeg holder tilliten opp foran meg og sier: – Se her, la meg undersøke denne tilstanden fra så mange vinkler som mulig. I terapirommet gjør jeg det stort sett motsatt. Der forsøker jeg å «gjøre tillit» ved å invitere pasienten til å kjenne på følelser i sin egen kropp, også de følelsene som kan kjennes feil, umoralske eller egoistiske. Jeg trenger ikke nevne tilliten med et eneste ord, men håpet mitt er likevel at erfaringene pasienten gjør seg med å føle fritt vil sette seg i kroppen og gi nye måter å være i verden på. I tillit.
Det er altså annerledes å skrive om psyke enn å «være to psyker i samme rom», og det har gjort at jeg har måttet lete etter et nytt språk i mine svar til Pia. Da hun spurte om jeg ville skrive bok med henne etter at vårt terapiløp var avsluttet, måtte vi dessuten drøfte hva som ville skje med «kontrakten» mellom pasient og terapeut. Den avsluttes nemlig ikke selv om terapien avsluttes. Vi har løst dette ved at Pia har gitt meg tillatelse til å bekrefte at hun har gått i terapi hos meg, men uten at vi har opphevet min taushetsplikt om samtalenes innhold.
11
Det er også viktig for meg å presisere at dette ikke er en bok om hva som er «best behandling» for bipolar lidelse. Pia skriver om noen av sine erfaringer, men behandling kan aldri bli et generelt spørsmål. Til det er vi mennesker for ulike (selv om vi skulle slumpe til å ha samme diagnose). Mitt ønske har vært å snakke langsomt sammen om mellommenneskelige ting, og denne langsomheten betyr altså at boka verken kan leses som terapi eller helsehjelp. Ingen av svarene mine er gitt som en fersk respons på det Pia har stått i, og det har gått lange perioder mellom hvert brev – et sted er det for eksempel et hopp på hele to år.
Jeg er glad for tiden det har tatt oss tre å tenke langsomt sammen, og jeg håper det går an å kjenne seg igjen i det vi skriver om. Vi mennesker er tross alt mer like enn ulike, og det betyr at jeg ikke bare er psykolog, men også gærning og prest og en hel del annet. I samtalen med Pia og Elisabeth har jeg fått anledning til å kjenne på det jeg møter i meg selv, både den såkalte galskapen og det lille glimtet av en høyere himmel.
12
Elisabeth Thorsen (presten)
Jeg møtte en av mine tidligere sjefer på gata utenfor forlaget her om dagen. Jeg fortalte ham om boken jeg er med på.
«Presten, psykologen og gærningen?» sa han, «det er vel deg alle tre, da?» Jeg lo, og sa at slik kunne det jo også ha vært, men nå var altså rollene fordelt på tre ulike personer.
Det han tok på kornet, handler ikke bare om hvordan jeg er som person. Han satte også fingeren på en innebygget dynamikk i selve presterollen. Presten skal se og romme mennesker uavhengig av hvor de kommer fra, hva som har skjedd dem, og hva de har gjort. I tillegg skal presten forholde seg til en usynlig verden, til ord og begreper ingen helt kan vite hva betyr. Med respekt og omsorg skal presten vekselvis lytte, vekselvis anvende de fortellingene og tekstene fra kristendommen som kan gi aksept, håp og pågangsmot inn i den enkeltes situasjon. Denne siden ved prestens arbeid kalles gjerne sjelesorg. Det kommer fra det tyske «Seelsorge» og betyr «omsorg for sjelen».
Det er ikke gitt at vi i dag kan si noe meningsfullt om hva en sjel er. I moderne sjelesorg sies det gjerne at sjelesorg handler om helheten av det å være et menneske. «Sjel» kommer da til å likne på en blanding av det vi kan kalle «identitet», «personlig historie», følelser og erfaringer. I dette ligger også en blanding av de sekulære og de religiøse sidene ved menneskelivet.
Til helheten av å være menneske hører også galskapen, eller «dårskapen», som Bibelen gjerne kaller det. I vårt samfunn har galskapen mange navn.
Den henger ikke alltid sammen med sykdom. Den kan også være forbundet med kreativitet, mot, traumatiske opplevelser og en grunnleggende følelse av utenforskap.
Under arbeidet med denne boken har jeg begynt å kalle meg et religiøstsekulært menneske. Ordsammensetningen forener to motpoler, for vanlig-
13
vis deles mennesker opp i enten religiøs eller sekulær. Man tenker at den religiøse opererer med et verdensbilde hvor det transcendente ikke bare har plass, men også er representert ved en guddom (eller flere) som styrer tilværelsen, eller i alle fall har innflytelse på den. Den sekulære forholder seg derimot konstituerende til det som har med den synlige og etterprøvbare verden å gjøre, og avviser det åndelige som premissleverandør eller makt i tilværelsen.
I samtalene med Pia og Cecilie ser jeg at jeg ikke er enten-eller, men både-og. Jeg ser at det religiøse og det sekulære representerer to ulike språkspill og forestillingsverdener, men at de like fullt møtes i meg og lever i meg, og at de ofte er i berøring med det som kalles galskap.
Som et sekulært menneske ønsker jeg å ta på alvor at jeg lever og skal dø, at tiden er premisset jeg er i verden på, og når min tid er ute, er også jeg ute slik jeg selv og andre kjenner meg nå. Som sekulær anerkjenner jeg også at jeg ikke kan vite mer om livet og verden enn det vitenskapen til enhver tid kan fortelle meg.
Som et religiøst menneske ønsker jeg å ta på alvor at jeg lengter etter noe utenfor det jeg kan se og forstå, og at ikke-forståelige ting eksisterer. En kan kalle det tilfeldigheter eller gud-feldigheter, men det er slike ting som kan gi blaff av det jeg kaller for evighet og hellighet, mening og kall. Jeg opplever lengselen som et slags pant på at en åndelig verden også finnes. Jeg lener meg til Blaise Pascals ord om at hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke forstår, og vil så gjerne ta vare på «begge forstandene».
Presterollen i Den norske kirke er utviklet langs både den sekulære og den religiøse linjen, og jeg mener at selve rollen faktisk er sekulær-religiøs. Presten har studert teologi som en akademisk disiplin og har en grad det tar mellom seks og syv år å oppnå. Hen har kommet til sin rolle gjennom en vitenskapelig måte å tenke på. Til rollen ligger et samfunnsansvar:
14
Presten skal møte mennesker i livet slik livet er, være sosialt byggende og bidra til trygghet og stabilitet. Også dette tilhører det sekulære.
Til samme tid har presten et ansvar som handler om å forvalte religion. Hva religion er, trenger samtale og debatt. Jeg går ofte til ords betydningsmessige opprinnelse når jeg skal forstå dem. Ordet religion kommer fra latin og kan oversettes med noe sånt som å forbinde seg om igjen. Religionen skal knytte sammen våre skrøpelige dager med lys og håp. Den skal holde det vi ikke kan se, sammen med det vi kan se. Den skal hjelpe oss å oppleve verdighet også i de situasjonene som overvelder oss med sine nederlag.2 Den er avhengig av kontakt med det sekulære. Ja, den har det i seg. Likevel vil jeg legge sekulær inntil religions-ordet. Vi har nemlig så lett for å bruke religion til å flykte fra virkeligheten. Flykte fra den begrensede tiden vi har fått her på jorden. Isolere det transcendente og holde det borte fra det som kan erfares.
Da Pia første gang henvendte seg til meg, lurte hun på om det gjorde noe at «hun ikke var særlig religiøs». Mange henvender seg til presten med omtrent samme setning. Når vi kommer i snakk, opplever jeg gang på gang at vi har forskjellig forståelse av hva «religiøs» er. Pia og jeg kan fremdeles undre oss sammen over hva religion egentlig er, og hva det å tro egentlig betyr. Når vi undrer oss sammen, kommer vi både nærmere hverandre og nærmere det vi opplever som viktige hendelser og refleksjoner i livet. Vi kommer også nærmere hva vi forstår med «Gud», «tro» og andre viktige ord i kristendommen.
Sjelesorg handler om å gi plass for den åndelige eller sjelelige siden ved det å være menneske. Like mye handler det om å gi plass for alle de rare erfaringene som livet kan gi oss. Ikke skyve dem fra oss eller benekte dem, altså, men gi dem fortellinger og fortolkninger, sammenhenger, aksept og kjærlig oppmerksomhet.
2 Thorsen, E. (2017). Lengsel etter skrift. Søken etter form. Et essay om tro og litteratur. Bøygen 4/2017.
15
«Prester arbeider i møte med den andre og verden. Mennesket er skapt og villet av Gud, til fellesskap med Gud og medmennesker, og menneskene deler betingelser med alt det skapte.» Slik skriver Presteforeningen i veiledningsdokumentet «Profesjonsetikk for prester».3 De fortsetter: «Presten har rett og plikt til å møte mennesker med evangeliet.»
Å møte mennesker med evangeliet handler om å forvalte det som gjerne kalles den store fortellingen i litteraturens og teologiens verden. Det er en insistering på at det finnes en vei fra fortvilelse til håp, fra utenforskap til fellesskap, fra død til liv. Jeg tror den store fortellingen danner et paradigme som kan hjelpe oss til å være i livet med tillit og fremtidstro, og med alt vi ikke vet, alt vi ikke forstår eller kan bære.
Jeg håper boken Presten, psykologen og gærningen kan gi en fordypet forståelse av hva det er å være et menneske. Jeg håper min rolle i denne lange og langsomme samtalen som boken er, kan bidra til et helere menneskesyn, en måte å se på mennesket og livet på hvor det er plass både til lengsler og kritikk, forstand og spørsmål, tro og tvil, seire og nederlag, sorg og håp, ensomhet og kjærlighet, poesi og politikk, kropp og ånd, himmel og helvete, alminnelighet og hellighet, pol og motpol.
«Ingen er bare det du ser», heter det i Kirkens Bymisjon. Ingen er heller bare én ting, vil jeg gjerne legge til. Vi er mangfoldige og sammensatte som mennesker, og vi trenger å få plass for helheten av det vi er. Presten og psykologen og gærningen – det er meg alle tre. Og samtidig er jeg ingen av dem. Jeg er meg, og jeg er noe mer enn rollen eller hva som helst av definerende beskrivelser som mennesker kan gi meg – og jeg tror livet blir best når vi selv får utforske hvem vi er. Når vi selv får lete etter ordene som beskriver oss, og så bruke dem til å fortelle vår egen historie. Om vi vil. Slik vi vil. Når vi vil. Til dem vi vil.
3 Vedtatt av Presteforeningens representantskap i 2017. Finnes på nettstedet https://www. prest.no/wp-content/uploads/sites/2/2020/01/profesjonsetikk_PF_web.pdf
Jeg lo da gammelsjefen foreslo at jeg var både prest, psykolog og gærning, men jeg kjente også en frykt røre på seg bak brystbeinet. Kanskje var det denne frykten som fikk meg til å bli prest en gang? Kanskje var det denne frykten som fikk meg til å søke et språk og et rom der dårskap kunne være visdom, og de siste kunne være de første4? Bibelvers av typen «Det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud seg»5 har alltid trigget en oppreisning og en oppstand i meg. Om alt annet går meg imot, om ingen andre kan gi det minste i meg rom, så vender jeg meg hit. Hit til fortellingene om at et menneske aldri skal forkastes i sin ødelagthet. Hit til fortellingene om at det er i vår utstøtthet vi er tettest på det hellige, tettest på det som kan skape oss, frigjøre oss og holde oss oppe. Jeg forsto tidlig at jeg trengte et slikt rom.
4 Evangeliet etter Matteus, kapittel 20, versene 1–16.
Paulus’ første brev til korinterne, kapittel 1, versene 27–29.
5
17
Faktaboks Bipolaritet
Bipolar lidelse er en samlebetegnelse på psykiske helseplager hvor kraftige variasjoner i oppførsel og humør er noen av kjennetegnene. En som har en bipolar lidelse kan ha store svingninger, og tilstanden pendler mellom dyp depresjon og passivitet til oppstemthet og en svært aktiv væremåte – også kalt mani. Mange lever godt med en bipolar lidelse med rett behandling og egen innsats.
Bipolar lidelse deles ofte inn i to kategorier, bipolar 1 og bipolar 2. Ved bipolar 2 er det mindre grad av oppstemthet/mani. Felles for 1 og 2 er depresjonene.
Årsakene til bipolar lidelse er trolig genetisk, at du har en medfødt sårbarhet. Hos noen kommer sykdommen til syne etter perioder med mye stress. Både unge voksne og godt voksne kan få bipolar lidelse. Sykdommen er ikke vanlig hos barn.
Kilde: Rådet for psykisk helse: https://psykiskhelse.no/kunnskap/diagnoser-helseplager/bipolar-lidelse/
«Jeg får på meg jakka, løfter sekken på ryggen, fester magebeltet og justerer brystremmene. Alt stemmer, alt sitter som det skal, kropp, sekk, klær og sko er samstemte, vi hører sammen nå, vi kjenner hverandre, er trygge på hverandre. Vi har en jobb å gjøre.
Jeg har aldri følt meg mindre alene. Det var så mange som meg som også slet med store spørsmål, som også tvilte på alt, både på seg selv og på livet. Tanker og følelser overlappet, vi ble ett med hverandre, vi vandrerne, i de korte periodene vi gikk side ved side og samtalte. Og siden spanjolene elsker sin pilegrimsled, elsket de også oss som vandret der. Det var alltid en hjelpende hånd i nærheten. Uansett. Alltid.» (Utdrag fra kap. 9 Stillhet.)
P
Hva gjør et menneske når alt rakner? Pia Beate Pedersen la ut på pilegrimsvandring. Hun begynte også i terapi og sjelesorg. Som journalist er Pia kjent for nysgjerrighet og mot til å kikke bak maskene – også sin egen. I denne boken insisterer hun på å kalle seg gærning. Hun utfordrer sin tidligere psykolog Cecilie Benneche og prest Elisabeth Thorsen til å skrive ut ifra sine roller, men også søke bakenfor. Kanskje gærningen finnes i oss alle? Forfatterne bruker erfaringer fra sine egne liv, ikke for å blottlegge det private, men for å belyse det allmenne. Ut fra ulike erfaringer og synsvinkler utforsker de livets store spørsmål. Felles for alle tre er at de ikke er redde for å lodde dypt når de søker svar. P I A BEATE PEDERS E N E L I S A B E T H THORSEN C E C I L I E B E N NECHE I sbn: 978-82-15-06117-7
