Innledning

Kapittel 1 INNLEDNING

Forfatterens møte med risikofaget

Jeg begynte å studere matematikk ved Universitetet i Bergen. Det handlet for det meste om læresetninger – såkalte teoremer og lemmaer – og deres bevis. Disse setningene ble avledet fra definisjoner og aksiomer (grunnsetninger som aksepteres uten bevis). Når beviset var gjennomgått, kunne setningen aksepteres. Sten på sten ble lagt på denne måten. Et byggverk ble reist der alle elementer var presist beskrevet og satt sammen på en måte som fulgte logikkens prinsipper. Det var veldig tilfredsstillende å vite at jeg på en måte kunne delta i etableringen av dette byggverket, jeg kunne forstå alle dets komponenter og hvordan disse var satt sammen. For meg var dette en vakker tankeverden, kjennetegnet av eleganse og harmoni.

Men noe manglet, nemlig relevans til den verdenen vi lever i. Og det passet fint at for å få en mastergrad – cand.real., som det da het – måtte jeg velge å inkludere også et annet fag i studiet. Jeg gransket studiekatalogen nøye, og det tok ikke lang tid før jeg var overbevist om at valget for meg måtte være sannsynlighetsregning og statistikk, ofte omtalt samlet som matematisk statistikk. Dette var jo i stor grad et matematisk fag, men det rommet også interessante anvendelser. I dag får elever tidlig kjennskap til dette faget i skolen, men jeg møtte det i realiteten først på universitetet. Jeg ble begeistret. Særlig for sannsynlighetsregningen.

Men det virkelig store engasjementet for studiet fikk jeg imidlertid først da jeg møtte professor Bent Natvig. Han var glødende opptatt

av hvordan analysere pålitelighet og risiko knyttet til teknologiske systemer. For disse systemene var det ikke like lett å regne sannsynligheter som for spill. Likevel kunne en vurdere pålitelighet og risiko. Nøkkelen var å lage matematiske modeller av systemene og deres komponenter. Ved å si noe om sannsynlighetene for at de enkelte systemkomponentene feiler, vil en kunne uttrykke påliteligheten til hele systemet. Natvig førte meg inn i forskerens verden. Han var opptatt av å utvikle ny teori og nye metoder som kunne forbedre forståelsen og beregningene av pålitelighetene av disse systemene. Tidligere hadde modellene bygd på antagelser om at systemet og dets komponenter enten virket eller ikke virket. Natvigs forskning gikk ut på å utvide analysene til å også dekke situasjoner der systemet og dets komponenter kunne ha flere enn to tilstander, for eksempel reflektere delvis funksjonering. Det var ekstremt spennende å delta i dette arbeidet.

Jeg var knapt 25 år, og jeg stilte ikke spørsmål om forutsetningene for beregningene og analysene. Jeg var ikke opptatt av at modellene som ble brukt, kunne være basert på feilaktige forutsetninger eller at komponentsannsynlighetene bygget på mer eller mindre relevante data. Selv om analysene handlet om pålitelighet og risiko, var fagområdet for arbeidet i realiteten strengt innenfor matematisk statistikk.

Først på 90-tallet ble jeg for alvor opptatt av spørsmål som utfordret forutsetningene og rammene for analysene. Jeg hadde da arbeidet noen år med praktiske problemstillinger i næringslivet. Jeg oppdaget at i den virkelige verden strakk ikke matematikken og sannsynlighetsregningen helt til. Beregningene kunne være omfattende og elegante, men hva hvis de overså viktige risikokilder?

På en måte var denne erkjennelsen – at det var nødvendig å se utover tallene – trist; mitt fag var ikke tilstrekkelig for å kunne svare på de sentrale spørsmålene knyttet til forståelse, kommunikasjon og håndtering av risiko. På den andre siden åpnet den opp for nye og interessante

perspektiver. Dersom jeg skulle kunne si noe klokt og nyttig om det å forstå, kommunisere og håndtere risiko knyttet til praktiske problemstillinger, måtte jeg utvide min tenkning og tilnærming til risiko.

Jeg ble opptatt av å finne ut hva andre fagfolk hadde tenkt og gjort. Min erkjennelse viste seg fort å ikke være enestående og original. Mange andre fagfolk og eksperter hadde påpekt matematikkens begrensninger i denne sammenhengen. Særlig merket jeg meg at det var mange fagfolk med samfunnsvitenskapelig og psykologisk bakgrunn som var kritiske til den teknisk-matematiske tilnærmingen til risiko. De pekte på modellenes svakheter og behovet for i større grad å vektlegge menneskelige og organisatoriske aspekter. Forskning ble gjennomført som viste at folk opplevde mange risikoer helt forskjellig fra ekspertene.

Jeg forstod mye av kritikken som ble reist mot den teknisk-matematiske tilnærmingen, men skulle vi bare kaste denne tilnærmingen over bord? Var det ikke bedre å forsøke å videreutvikle den, forbedre den og møte kritikken? Jo, og mange fagfolk og forskere har vært opptatt av nettopp det; å forene teknisk-matematiske metoder med ideer og perspektiver fra samfunnsfag og psykologi.

Sentralt i dette arbeidet er såkalt integrerende tenkning. Et godt eksempel på en slik tenkning finner vi i forståelsen av hva risiko egentlig er. Den teknisk-matematiske tilnærmingen ga risikobegrepet en tallfortolkning som ikke evnet å fange opp vesentlige sider av farene og truslene en stod overfor. På den andre siden la perspektivene fra samfunnsfag og psykologi vekt på usikkerhet og risikoopplevelse. Forskjellene i tenkning mellom disse områdene ga grobunn for spenninger og diskusjon. Samlende, integrerende løsninger er imidlertid funnet: Risiko må ikke generelt sees på som et tall. Ulykkestall og sannsynligheter gir et mål på risikoen, men disse målene kan være mer eller mindre gode til å beskrive alle sider ved risikoen. Usikkerhet om hva som vil skje, er et mer fundamentalt aspekt ved risiko enn sannsynlighet. Denne

erkjennelsen gir muligheter for ny forståelse av risiko, som forener de ulike perspektivene. Folks risikoopplevelse kan ha sitt utspring i denne usikkerheten, og forklare hvorfor de i mange tilfeller ikke deler ekspertenes risikoforståelse som bygger på risikoanalysens sannsynligheter.

Med en slik utvidet forståelse av risiko, der usikkerhet er et sentralt aspekt, vil også overraskelser og det uforutsette finne sin plass. Dette var et temaområde som jeg aldri var innom mens jeg studerte. Det var heller ikke en problemstilling vi diskuterte da jeg arbeidet med risikoanalyser på 90-tallet i næringslivet. Innen sikkerhetsforskningen og kvalitetsfaget var det imidlertid mange som var opptatt av de utfordringene som overraskelser og det uforutsette representerte når det gjaldt å unngå ulykker og tap. Jeg ble kjent med denne litteraturen først etter at Nassim Taleb utga sin bok om sorte svaner i 2007.2 Denne boken var veldig inspirerende. Metaforen «sort svane» belyste på en lettforståelig måte hva dette med overraskelser og det uforutsette betyr.

Risikoanalytikerne og -forskerne har gitt noen svar på hvordan møte denne utfordringen. Ett er å vektlegge robusthet og resiliens. Hendelser skjer som kommer overraskende på oss. Vi kan planlegge ut fra hva som har hendt tidligere, og gjøre våre analyser, men de er ikke perfekte. Dette må vi ta innover oss og utvikle oss selv, våre systemer og våre organisasjoner, slik at vi evner å fungere også når slike hendelser oppstår.

Et annet svar på utfordringen knyttet til mulige overraskelser er å forbedre risikoanalysene. Det er nødvendig og mulig å få til. Det er ikke nok å fokusere på sannsynligheter. Kunnskapen som disse analysene bygger på, kan være mer eller mindre sterk, også feil. Overraskelser oppstår relativt til denne kunnskapen. Dette aspektet av risiko har ikke blitt lagt nok vekt på i risikoanalysene. Nå er det et sentralt tema i risikoforskningen, og nye og forbedrede tilnærminger og metoder utvikles.

2 Taleb, N.N. (2007) The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable. London: Penguin.