Den mangfoldige litteraturen

å finne ut hvem hun er eller vil være. Overgangen til ungdomslitteraturen markeres blant annet ved at det dukker opp noen nye temaer og problemstillinger når leserne mot slutten av barnetrinnet nærmer seg puberteten, for eksempel forelskelse og identitetsproblematikk. Slik kan litteraturen for de store barna overlappe en del med det vi vanligvis oppfatter som typisk for ungdomslitteraturen.

De tre dimensjonene vi her har trukket fram som typiske for barnelitteraturen, henger tett sammen. Voksne som vil skrive for barn, må sette seg inn i hva barn har interesse av, og det innebærer som oftest at de også skriver om barn. Oppsummerende kan vi si at barnelitteraturen kjennetegnes ved at den ivaretar barneperspektivet: Den henvender seg til barn og viser fram verden på en måte som oppleves som meningsfylt ut fra barnets livserfaring.

Ovenfor har vi pekt på hva som kjennetegner barnelitteraturen. Her skal vi gå videre og drøfte hva som faller innenfor litteraturbegrepet. Ordet «litteratur» betyr i utgangspunktet noe som er uttrykt skriftlig, med bokstaver. En smal definisjon av litteratur begrenser den til verbalspråklige tekster. En slik definisjon er ikke fruktbar for å gripe den rike (barne)litteraturen. Allerede den hyppige bruken av bilder i mye av barnelitteraturen utfordrer en slik snever forståelse. I denne

Hva voksne har tenkt om barn og hvilken status de har hatt i samfunnet, har variert gjennom tidene. I historiske oversikter over ulike barndomssyn tegnes det ofte opp sjablongmessige motsetninger. Et eksempel er «det ulydige barnet», som må oppdras og tuktes, i motsetning til det gode, uskyldige «naturbarnet» som må få utfolde seg, og som er i stand til å omforme og endre sine omgivelser (jf. Rousseau, 1762/2010, se også kapittel 17). Et annet eksempel kan man finne i betegnelser som «det skrøpelige barnet», nybegynneren som ikke kan greie seg uten den voksnes hjelp – i motsetning til «det kompetente barnet», som er ressurssterkt, kompetent og aktivt deltakende i sin egen utviklingsprosess (Sommer, 2004).

I de siste tiårene av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har man lagt større vekt på at barnet er i konstant utvikling, og at denne utviklingen ikke nødvendigvis ender med at barnet blir voksen og «ferdig». Man har i større og større grad stilt spørsmål om de tidligere skarpt tegnede grensene mellom voksen og barn. Barnet er i en utvikling som innebærer bevegelse i mange retninger. I boka Beyond the competent child vises det til barndomssosiologen Nick Lee, som understreker at ingen er ferdige, fullstendige og uavhengige individer. Både den voksne og barnet er i en utviklingsprosess («a process of constant becoming»). Vi er alltid på vei, men aldri helt framme i det vi skal bli. Lee hevder at det er grunnleggende menneskelig at vi ikke er «beings» (som i det engelske begrepet for mennesker, ‘human beings’), men «becomings». (Lee 2001, etter Wenzer, 2004, s. 318).

I barnelitteraturen finner vi spor av ulike barndomssyn, og det er interessant å drøfte hvor nyanserte de er, og hvordan de preger litteraturen. To motpoler i synet på barn møter vi for eksempel i Margrethe Munthes strenge sangtekst: «Nei, nei gutt, dette må bli slutt!» og Astrid Lindgrens frie, uavhengige Pippi.

boka opererer vi med et bredt litteraturbegrep. Selv om hovedvekten ligger på tekster som er utgitt i bokform med barn som hovedmålgruppe, tar vi også for oss tekster med litterært preg i ulike medier som film, teater, digitale spill osv. Mange barn får i dag viktige erfaringer med fortellinger fra slike medier. Og noen fortellinger kommer ut parallelt i flere medier, for eksempel i bok og film eller app, slik at ulike versjoner til sammen kan by på nye måter å oppleve litteraturen på.

Hva betyr litterært (preg)? Vi kan angripe spørsmålet fra to vinkler: ved å snakke om litterær form og ved å snakke om leserkontrakt. La oss først se kort på form. I dagligtalen settes det ofte likhetstegn mellom litteratur og skjønnlitteratur eller diktekunst. Begge begrepene framhever det estetiske ved teksters form både språklig og kompositorisk. Det kan dreie seg om ordvalg, språklige bilder, samspillet mellom det verbale og det visuelle, eller oppbygning av en fortelling eller et dikt. Slike estetiske sider ved tekster inviterer til nærlesing av hvordan teksten er utformet, og en interesse for hvordan formen spiller sammen med innholdet. Flere av kapitlene i denne boka gir utdypende presentasjoner av en rekke ulike litterære formelementer og lesemåter.

Den andre vinklingen på hva litteratur er, dreier seg om forholdet mellom tekstskaperen/forfatteren og leseren, det som gjerne kalles leserkontrakt. Hvilken forventning kan leseren ha om den

Allalderlitteratur er litteratur som henvender seg både til barn og voksne. Den kan ta opp allmennmenneskelige temaer som er relevante både for barn og voksne (Ommundsen, 2010b; Tønnessen, 2014b). Et norsk eksempel på allalderlitteratur er Jon Fosses og Akin Duzakins filosofiske bildebok Kant (2005) om verdens uendelighet. I noen tilfeller kan den samme fortellingen henvende seg på én måte til barneleseren og på en annen måte til voksne, slik at litteraturen blir ambivalent. Vi kaller ofte dette litteratur med dobbel stemme. Det kan for eksempel gjelde Kurt-bøkene til Erlend Loe (1994–2010), særlig de siste, der voksne lesere kan oppfatte framstillingen av Kurt som mer kritisk enn mange barnelesere vil gjøre, fordi de voksne kjenner bedre til fenomenene som parodieres. Kurtby (2008, illustrasjon: Kim Hiorthøy) tematiserer f. eks. drapene i den svenske Knutby-sekten.

En av de første som brukte begrepet allalderlitteratur, var forfatteren Jon Fosse i en kronikk i Dagbladet (1997). Han argumenterte for en litteratur som ikke gikk på akkord med estetiske kvaliteter for å tilpasse seg barnelesere. Da «endrar barnelitteraturen karakter frå å vere skriven utelukkande for barn til å vere skriven også for barn», skriver Fosse, og kaller fenomenet «all-alder-litteratur».

verdenen som skildres i ulike litterære tekster? Er den oppdiktet eller ikke? Litteraturbegrepet favner både fiksjon (se forklaring i rammetekst) og sakprosa (kalt non-fiction på engelsk). Litt forenklet kan man si at sakprosaen handler om virkeligheten, mens fiksjonslitteraturen dikter opp sin egen virkelighet. Et slikt skille reiser mange filosofiske spørsmål om hva vi mener med ‘virkelighet’ (se mer om dette i kapittel 10 om sakprosa for barn og i kapittel 3 om realistiske fortellinger for barn). Likevel gir det uttrykk for at kontrakten med leseren er ulik for fiksjon og sakprosa. Sakprosaforsker Johan L. Tønnesson definerer sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson, 2012, s. 34). Når leserne møter en skjønnlitterær tekst, vil det være med en annen type forventninger til hvordan denne teksten kan være relevant i deres liv: Lesingen kan gi en skjønnhetsopplevelse, vise fram en alternativ virkelighet, eller gi en kommentar til virkeligheten, for å nevne noen eksempler på hvilke funksjoner skjønnlitterær lesing kan ha.

Skillet mellom fiksjon og sakprosa kommer dermed tydeligst fram i at erfarne lesere møter tekstene med ulike forventninger, «leserkontrakten» er forskjellig. Men skillet er ikke absolutt, og det er ikke slik at skjønnlitteratur ikke kan være basert på virkelige hendelser og forhold i samfunnet. Noen forfattere har skrevet skjønnlitterært med basis i den virkelige verden nettopp i forsøk på å beskrive, eller eventuelt også med et ønske om å endre, samfunnet. Historien er dermed oppdiktet, men samfunnsforholdene som

Fiksjon brukes om tekster der handling, personer og miljø er oppdiktet, slik at det historien handler om, ikke kan måles mot dokumenterbare fakta i virkeligheten. Referansene i fiksjonstekster er mer åpne enn i faktatekster: Åpningsfrasen «Det var en gang en konge» sier for eksempel ikke noe spesifikt om når og hvor vi befinner oss, eller hvilken konge det er snakk om – det må leseren bestemme ut fra signaler teksten gir etter hvert. Litteraturviteren Wolfgang Iser (1993, s. 4–5) beskriver fiksjonslesing som tre parallelle prosesser:

– seleksjon, det vil si at handlinger og relasjoner, personer og miljø i fiksjonsteksten er hentet ut av (selektert fra) en virkelighet som leseren kan kjenne igjen, – kombinasjon, der de utvalgte fenomenene settes sammen på nye måter til en oppdiktet virkelighet, – ‘som om’-funksjonen, som betegner en leserkontrakt der leseren på lekent vis er åpen for å gå med på den virkeligheten teksten skaper, enten den er fantastisk eller realistisk.

Skjønnlitteratur brukes som en annen betegnelse på fiksjonstekster som har et visst kunstnerisk og estetisk preg. Begrepet stammer fra romantikken, som så på kunstneren som spesielt begavet, med evne til å se verden på en unik måte. Slik ble skjønnlitteraturen ansett som sannere og skjønnere enn vanlige, konvensjonelle framstillinger (Claudi, 2010, s. 158).

Fiksjon og skjønnlitteratur er altså overlappende begreper som stammer fra ulike perioder, og er forklart ut fra ulike ideer.