Hva er barnelitteratur?

Hva barnelitteratur er, er et stort spørsmål som vi bruker hele denne boka til å besvare. Men la oss ta en kortversjon først, en grunnleggende definisjon. I denne boka ser vi på barnelitteratur som litteratur som er laget for barn, som gjerne handler om barn, og som handler om temaer av interesse for barn. Denne definisjonen kan fungere som en hovedregel, men i litteraturens verden finnes det sjelden absolutte og ubrytelige regler. La oss først se på den første delen av definisjonen. Her peker vi på hvilken leser barnelitteraturen henvender seg til: barnet. Men hva er et barn? Forståelsen av hva et barn er, har betydning både for forfatteren av barnelitteraturen og for dens lesere. Hva man tenker om barn, og mer konkret om barns forhold til litteratur, er avhengig av det samfunnet man er en del av.

Tanken om at barn har en spesiell posisjon og egenverdi i samfunnet, har ikke alltid vært like framtredende som nå. Fra og med romantikken mot slutten av 1700-tallet har samfunnet – i alle fall i vestlig kultur – sett på barndommen som en viktig livsfase, som legger grunnlaget for senere utvikling. Derfor legger vi stor vekt på at barn må få best mulige vilkår for å utvikle seg (BacheWiig, 1999, s. 7).

Forståelsen av hvor lenge barndommen varer, og hva den innebærer, er foranderlig. I vår tid er barna avhengig av voksne lenger enn noen gang tidligere i historien, men samtidig ønsker de å se seg selv som ungdom og ta del i ungdommens frihet og kultur så tidlig som mulig (Drotner & Sørensen, 1996). Det er med andre ord ikke helt enkelt å si når barndommen slutter og ungdomstiden begynner i samfunnets øyne, og det kan også være store individuelle forskjeller.

At barnelitteraturen handler om barn, er det andre kriteriet i definisjonen vår. Barn leser gjerne om barn på sin egen alder, eller kanskje helst om de som er litt eldre enn dem selv. Det er det mange av barnelitteraturforfatterne som tar på alvor. Men barnelitteraturen er også full av andre barnlige vesener som barna kan identifisere seg med. Det kan være dyr, som i fortellingene om Ole Brumm eller dyrene i Hakkebakkeskogen. Og i noen tilfeller kan hovedpersonene også være voksne, men da dreier det seg ofte om voksne som oppfører seg ganske barnslig. Et eksempel på dette er Erlend Loes bøker om Kurt, der hovedpersonen er en truckfører og trebarnspappa som ofte trenger barna til å hjelpe, støtte og korrigere seg. Det kan også være litteratur der de (mer eller mindre) voksne hovedpersonene er enkle karakterer som i liten grad utvikler seg, for eksempel eventyrenes Askeladd- og Askepott-skikkelser. Slike eksempler kan det være vanskelig å plassere entydig som barnelitteratur. De leses gjerne med utbytte av lesere i alle aldre, og derfor kalles de også allalderlitteratur. Det avgjørende for at litteraturen skal fungere som barnelitteratur, er altså ikke nødvendigvis hovedpersonenes alder, men at de handler og oppfatter verden på måter som kan vekke gjenkjennelse og interesse hos barneleseren.

Den tredje delen av definisjonen dreier seg om barnelitteraturens tematikk. Barn gjør seg sine livserfaringer: Garmann i Garmanns sommer (Hole, 2006) gruer seg til å begynne på skolen, Brune (Øvreås, 2013) og vennene hans opplever samhold når de store guttene ødelegger hytta deres, og Amanda i Lars er LOL (Akerlie, 2016) prøver