Hvorfor boka måtte skrives

derer med at overgangens kompleksitet fører til at samtlige elever av ulike årsaker erfarer noen utfordringer i denne prosessen (Jindal-Snape, 2010; McLellan & Galton, 2015; Strand, 2019). Heldigvis viser både norske og internasjonale studier at de fleste elevene alt i alt likevel håndterer denne overgangen på en positiv måte (se eksempelvis Strand, 2019; Waters et al., 2014b). Samtidig er noen elever mer utsatt for å oppleve overgangen til ungdomstrinnet som mer krevende enn andre. Det gjelder spesielt elever som av ulike årsaker er i risikosonen for tidlig frafall fra skolen (Santos et al., 2020; Tilleczek & Ferguson, 2007).

Kvaliteten på elevenes overgangsopplevelser har signifikante implikasjoner for deres videre utvikling. Blir utfordringene for store, kan det påvirke elevenes sosiale og emosjonelle helse og faglige engasjement og utvikling negativt (Hanewald, 2013; Waters et al., 2012). Slik kan elevenes positive eller negative erfaringer av overgangen få langtidseffekter for deres emosjonelle og sosiale velvære, forståelse av seg selv, faglige oppnåelse og framtidige karrierevalg (West et al., 2010). Her er det viktig å være oppmerksom på aten rekke faktorer og forutsetninger får betydning for hvordan hver enkelt elev opplever og håndterer de utfordringene de møter i denne overgangen. Å ha kunnskap om og vurdere disse forutsetningene er nødvendig for å sikre at alle elever får en god overgang, det vil si en overgang som bidrar positivt til deres videre utvikling (Hanewald, 2013).

Hvorfor boka måtte skrives I stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Meld. St. 6 (2019–2020)) kan vi lese: «Regjeringen er opptatt av at det skal være bedre sammenheng ved overgangene i utdanningsløpet» (s. 26). Utover slike generelle omtaler har vi per i dag få styrende føringer som gjelder spesifikt for overgangen til ungdomstrinnet. Vi mangler også en nasjonal veileder som kan støtte skolens arbeid med denne overgangsprosessen. Det framstår altså som uklart hva «en bedre sammenheng» mellom barne- og ungdomstrinnet faktisk innebærer og betyr for skolens praksis.

I 2000 publiserte professor Rune Kvalsund artikkelen «The transition from primary to secondary level in smaller and larger rural schools

in Norway». Artikkelen innledes med følgende påstand: «Det finnes knapt noen studier om elevenes overgang fra barne- til ungdomstrinnet i Norge» (Kvalsund, 2000, s. 401, min oversettelse). Et litteratursøk 22 år senere viser at denne påstanden fortsatt er gyldig. Riktig nok har noen studier blitt publisert de seneste årene, men de er få og gjerne kun tilgjengelig på engelsk som artikler i vitenskapelige tidsskrifter. Mengden forskning er videre liten sammenlignet med antall studier som er gjennomført og publisert om overgangen mellom barnehage og skole, og fra ungdomstrinn til videregående utdanning. Dette står i stor kontrast til situasjonen i internasjonale og engelskspråklige land, der nettopp overgangen til ungdomstrinnet er den av overgangene i utdanningsløpet som har fått mest oppmerksomhet (Jindal-Snape, 2016; Smyth, 2017). Forskningen viser imidlertid at vi hos oss ikke har noen god grunn til å vie denne overgangen mindre oppmerksomhet enn det vi ser i andre land, eller enn hva andre overganger i skoleløpet vårt får.

En norsk studie viser at også våre elever kan erfare overgangen til ungdomstrinnet som kompleks og krevende, og det viser seg at de forholdene og forutsetningene som påvirker elevenes overgangsopplevelser, i stor grad sammenfaller med dem som er avdekket i den internasjonale forskningen (Strand, 2019). Slik er det mye som tyder på at denne overgangen er en av de mest krevende overgangene også i vårt skoleløp, og at mange elever kan være sårbare i denne prosessen. I lys av at kunnskap og gode vurderinger er en viktig forutsetning for å kunne legge til rette for gode overganger (Hanewald, 2013), er det forstemmende å tenke på at vi med dagens mangel på tilgjengelig forskning og oppmerksomhet kan risikere at mange av våre elever ikke får den støtten de har behov for i overgangen. Skal elevenes beste ivaretas, er det med andre ord behov for å vie denne overgangen langt større oppmerksomhet enn det vi har sett til nå, både på styringsnivå og i forskningen. Gjennom å tilpasse norsk og internasjonal forskningsbasert kunnskap til den norske skolekonteksten ønsker jeg å bidra til mer kunnskap og oppmerksomhet om overgangen til ungdomstrinnet i den norske skolen. Slik håper jeg at denne boka kan inspirere leseren i arbeidet med å legge til rette for at alle elever får mulighet til å erfare en god og positiv overgang.