Internalisert språkkompetanse

Kapittel 1

Hva er grammatikk?

I dette kapittelet ser vi på ulike måter å definere grammatikk på, både hverdagslige og språkvitenskapelige. Vi skal også drøfte hvorfor språket har grammatikk.

Et system i språket

Viss man spør «mannen på gata» om hva grammatikk er, sier han kanskje at det er noe han husker fra tysk- eller fransktimene på skolen. I dette synet er grammatikk noen (ofte vanskelige) regler i et fremmedspråk. Denne hverdagslige definisjonen av grammatikk er ikke egentlig så ulik en vanlig språkvitenskapelig definisjon av grammatikk, nemlig et system for åssen et språk er bygd opp. Dette inkluderer lydstrukturer (fonologi), ordstrukturer (morfologi) og strukturer av større enheter i språket (syntaks), og dessuten betydninga av disse strukturene (semantikk).

I overført betydning kan man også bruke ordet grammatikk om en beskrivelse av et språksystem. «Det har kommet en ny stor engelsk grammatikk i bokhandelen» kan man si, og da mener man ikke at det har kommet en ny måte å snakke engelsk på, men at noen har lagd en ny beskrivelse av det engelske språket. Grammatikk forstått som en beskrivelse av et språksystem kan være normativ (preskriptiv) eller deskriptiv. Den normative grammatikken er ment som et ideal eller forbilde – slik bør språket være, mens den deskriptive grammatikken er en beskrivelse av språket slik det faktisk brukes.

Mange forbinder grammatikk med fremmedspråk. At ens eget språk har en grammatikk, tenker mange ikke over, for den trenger en jo ikke å lære seg

i voksen alder. Da er det lett å forbinde grammatikk med å snakke og skrive riktig, og å unngå å gjøre feil. Den normative oppfatninga av grammatikk blir diskutert av Frøydis Hertzberg i boka Norsk grammatikkdebatt i historisk lys (1995). Hertzberg påpeker at det normative synet på grammatikk implisitt kommer til syne når man knytter sammen grammatikkundervisning med språkriktighetsregler og rettskriving. I lærebøkene i norskfaget er ofte grammatiske temaer plassert sammen med rettskrivingsregler (Brøseth & Nygård, 2021, s. 144; Fiva & Krogtoft, 2008), eller i kapittelet om sidemål (Brøseth mfl., 2020). Nygård og Brøseth (2021) finner at ferske lærerstudenter ofte forbinder grammatikk med korrekthet, og Søfteland, Jansson og Bjerke (2021) gjør et tilsvarende funn i sin undersøkelse av utforskende samtaler om talespråk i skolen. Det er ikke uviktig med rettskrivingskompetanse, og skolen har en rolle i å utvikle denne. Rettskriving er heller ikke helt løsrevet fra det grammatiske systemet. For eksempel bruker man dobbel konsonant delvis basert på vokallengde, så den som klarer å høre og å snakke om forskjellen mellom kort og lang vokal, er bedre stilt enn en som ikke gjør det. Likevel skal vi ikke ta for oss rettskriving i denne boka, men konsentrere oss om deskriptiv grammatikk.

Internalisert språkkompetanse

Når grammatikere snakker om grammatikk, har vi i tillegg til definisjonen vi nevnte over (språksystem), en annen definisjon i tankene: internalisert språkkompetanse (også denne definisjonen diskuteres av Hertzberg 1995, s. 13). Hva er en internalisert språkkompetanse? Man kan kalle det et sett med regler som språkbrukerne har tilegna seg og bruker ubevisst. Vi trenger å presisere hva en regel er i denne sammenhengen, for termen kan forstås på flere måter.

I ordboksoppslaget ser vi to definisjoner: forskrift og gjentakende forhold. Definisjon 1 er en preskriptiv regel: Noen har bestemt eller vedtatt en forskrift som andre må følge. Rettskrivingsregler er av denne typen. Definisjon 2, derimot, er en deskriptiv regel, en beskrivelse av et fenomen, i denne sammenhengen et språklig fenomen. Et bedre ord enn regel når vi snakker om språk, er mønster, fordi det ikke har den samme normative klangen for de fleste.

Når en lærer seg et språk, blir mønstrene for åssen en kombinerer lyder, ord og andre ting, gradvis innprenta i hjernen – de blir internalisert, en del av oss. Det gjør at en kan sette sammen ord til setninger uten å tenke over