Etikk, religion og filosofi i det internasjonale barnehagefeltet

at verden har en åndelig dimensjon. Dette kan gjør det vanskelig å beskytte og fasilitere barns opplevelser av en åndelig dimensjon.

Vi lever i en «secular age» (Taylor, 2007). Sekulariseringen betyr løsrivning fra religionens autoritet, og vektlegging av det verdslige kontra det «evige». Vi deler ikke lenger de samme mytene, fortellingene, trossystemer og verdensbilder. Religion fungerer likevel som kulturbærer i et sekularisert samfunn gjennom høytidsritualer, livsfaseritualer og fortellinger som knyttes til de store livsspørsmål: Hvor kommer jeg fra? Hvor kommer verden fra? Hva er et menneske? Hva er meningen med livet? Mye forskning omkring religion i barnehagene fokuserer på høytidsmarkeringer som fungerer som kulturbærer, det som henger igjen fra Norges historie både som et førkristent og kristent land. Høytider videreformidler og videreutvikler kulturarven til fellesskapet. Fortellinger, myter, mattradisjoner og andre ritualer kobles til meningsfylte momenter i religiøse tradisjoner, som handler om livets store, uløselige spørsmål og søken etter ukjennelige svar.

Konteksten for møtene som skildres i denne antologien, er det internasjonale barnehagefeltet. Det nordiske, europeiske og amerikanske barnehagefeltet har utviklet seg på samme måte – grovt sagt en kombinasjon av filantropiske organisasjoner som sørget for at fattige barn fikk den omsorgen de trengte under samfunnsendringene industrialiseringen førte med seg, og den religiøse, humanistiske tradisjonen som ligger til grunn for de pedagogiske filosofiene til barnehagepionerene Pestalozzi, Fröbel og Montessori (Kamerman, 2007). Drivkraften var troen på at barns liv kunne forbedres gjennom en ny form for utdanning som henvendte seg til hele barnet, med hodet, hjertet og hendene (Brühlmeier, 2010). Felles for disse pionerene var interessen for barns fysiske og spirituelle ve og vel i lys av både barns iboende åndelighet og vilkårene til dårligstilte familier under industrialiseringen. Både Fröbel, Pestalozzi, Montessori og pådrivere bak barneasylene delte sterke kristne røtter, og en tendens til mystisismen, da de forstod mennesker, naturen og Gud som ett, og de koblet denne forståelsen til arbeidet sitt (Aslanian, 2015).

På 1800-tallet var det en økende vektlegging av intuisjon og individ, noe som på mange måter skapte grobunnen til barnehagens utvikling (Aslanian, 2015). Det var en tid preget av løsrivelse fra kirkens makt, der individet fikk større betydning (Löwy & Sayre, 2001), og indre erfaringer skapte grunnlag for kunnskap. På denne tiden foregikk kvinnekampen, abolisjonismen og økende interesse for barn som likeverdige mennesker. Pestalozzi og Fröbels religiøse overbevisninger, deres etiske posisjoner knyttet til disse overbevisningene og utviklingen av pedagogisk-filosofiske systemer, tradisjoner og nytenkning ble muliggjort i denne epoken. Kjærlighet til barn, og oppfatningen av barnet som kjærlighetens budbringer, var viktige temaer i deres arbeid, og barneasylene var tuftet på nestekjærlighetsprinsippet (Grude, 1987; Tømmerbakke & Miljeteig-Olssen, 1987). Etikk, religion og filosofi har slik sett vært drivkraften i barnehagens historie og utviklingen av feltet. Barnehager og asyler var til for barnets skyld, og med barnets beste som mål. Institusjonene var ikke styrt av politikernes interesser, men var tvert imot en respons på barnets behov i det samfunnet moderniteten og dens politikk hadde skapt, som ikke tok i betraktning barnas behov for omsorg og stimuli.

Oppmerksomhet mot det spirituelle, filosofiske og det intuitive tok en ny vending da psykologifeltet gjorde sitt inntog på tidlig 1900-tall (Bloch, 1992). Siden da har etikk, religion og filosofi sakte, men sikkert fått en marginalisert stilling. Områdene er fortsatt med i kraft av barnehagefeltets utforming og inngrodde tradisjoner, men fagområdene knyttes i dag mer til mangfold og rettighetsperspektivet. Med andre ord, fagområdet blir knyttet til barns rettigheter som individ i samfunnet og barnehagen som institusjon, heller enn kvaliteten på barns liv i samfunnet og barnehagen som institusjon. Rettighetsdiskurser oppstår når noe eller noen trenger beskyttelse. Jeg mener det er viktig å se bak rettighetsdiskurser rundt barns rett til åndelig utvikling. Hva er det med verden i dag og med norske barnehager i dag som gjør at barns åndelige utvikling trenger rettslig beskyttelse? Uten et klinkende klart svar mener jeg at det har noe å gjøre med barnehagens radikale posisjon i samfunnet. Selv om det kanskje sjelden fremstilles slik, er barnehagen en radikal ide og en radikal organisasjon tuftet på ideer fra en radikal tid – den mellom opplysningstiden og romantikken. Det handlet om at barnets indre potensial skulle få blomstre i et omsorgsfullt og stimulerende miljø, om det guddommelige som iboende i naturen, om