Endringer i barns oppvekstvilkår

At lukke er å forbetra seg litt heile tida, store eller små steg. At lukke rett og slett er å gå sakte eller lesa seint. At lukke er å leva her, og eta maten herifrå. Alt dette kan eg kjenna på. At eg slik sett har innfridd Ivar sitt krav om å meistre livet.

Fra Stein Torleif Bjellas Fiskehuset (Forlaget Oktober, 2021)

Det har skjedd store endringer i barns oppvekstvilkår de siste femti årene. Skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar en stadig større del av barns tid (Hjorthol og Nordbakke, 2015). Det medfører økende voksenstyring av livet, med tilsvarende redusert tid for fri lek. Leken er utvilsomt barns foretrukne læringsform, og det er et samfunnsproblem når mye tyder på at vi ikke greier å ta vare på barns naturlige lærelyst utover i skoleløpet. Den amerikanske psykologen Peter Gray hevder i boken Free to Learn (2013) at skolesystemet har skapt en forestilling om at barn lærer og utvikler seg best gjennom aktiviteter som er styrt og bedømt av voksne, og at barnas egenstyrte aktiviteter er bortkastet tid. Dette synet gjenspeiler seg i skolestart for seksåringer, hvor barna i praksis ble fratatt et år med lek, og i hvordan utemiljøet i skoler og barnehager innskrenkes og standardiseres av hensyn til økonomi og sikkerhet. Istedenfor fri bevegelseslek blir mer og mer av barnas bevegelsesutfoldelse organisert og voksenstyrt.

Mamma Guro ser at August er blitt en annen. Den glade gutten hennes kjeder seg i timene. Han savner leken, aktivitetene og friheten fra barnehagen. Han virker trist og resignert. Guro lurer på om en seksåring kan få depresjon.

«Skolesviket» het dokumentarserien som sto på trykk i VG for fire år siden (Ridar et al., 2018). Den handlet nettopp om hvordan seksårsreformen og det mye omtalte «Kunnskapsløftet» tok leken fra de minste barna og erstattet den med teoretisk undervisning.