Å være foreldre: beleiret av eksperter

Per Lorentzen

Å være foreldre – beleiret av eksperter

Per Lorentzen

Å være foreldre

– beleiret av eksperter

universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-07156-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: ottaBOK

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Sabon LT Std 11/14,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

SVANEMERKET

forord

Denne boken er på mange måter en videreføring av mine to seneste utgivelser på Universitetsforlaget – Mentalisering og barnevernet – En kritisk drøfting fra 2019 og Hjernen og barnevernet – En kritisk drøfting fra 2021. Begge disse bøkene handler om å være foreldre, selv om tematikken nok var mer rettet inn mot barnevernfaglig praksis. Begrepet mentalisering, slik det blant annet er kommet til anvendelse i barnevernsfeltet, blir brukt for å karakterisere og vurdere foreldres personlighet og egenskaper som foreldre. Foreldre kan vurderes av fagpersoner å ha god, svekket, dårlig eller til og med manglende mentaliseringsevne. I det jeg har betegnet som «barnehjernediskursen», gis foreldre mye av ansvaret for å «koble opp» barnets hjerne på god eller dårlig måte gjennom deres sensitive kjærlighet og omsorg. Både med tanke på mentalisering og hjernen blir foreldre lett en risikofaktor for barnets utvikling og fremtidige liv. I dag er det å være foreldre noe man gjør, presterer og utretter og ikke noe man er. Derfor syntes jeg det var grunn til å sette søkelyset på hvordan foreldrerollen forstås og oppfattes i våre dager.

Hvordan er det å være foreldre omgitt av eksperter som mener de vet best hvordan barn bør ivaretas?

Jeg ønsker å takke gode kolleger ved Institutt for sosialfag, OsloMet –storbyuniversitetet for mange konstruktive og nyttige kommentarer til ulike deler av manuskriptet. Det gjelder spesielt Wenche Bekken, Anne Jansen, Marit Johansen og Alicja Olkowska. Jeg vil også takke barnevernspedagog Kristian Valderhaug Larsen for nyttige kommentarer.

Som vanlig er det bare forfatteren som er ansvarlig for det endelige resultatet.

Oslo, 15.01.2024 Per Lorentzen

innledning

Hvorfor skriver du?

Fordi jeg vil overtale alle til å være enige med meg om alt – for deres eget beste.

(Fay Weldon)

I denne boken undersøker og problematiserer jeg fenomener og trender i tiden knyttet til å være foreldre og å ivareta barn. Jeg er opptatt av å belyse samtidens syn på foreldreskapet og oppfatninger av foreldrerollen slik begge deler kommer til uttrykk i hånd- og selvhjelpsbøker, ulike kurstilbud og nettbasert informasjon myntet på foreldre fra offentlige instanser og private aktører. De fenomenene og trendene jeg er opptatt av, er slett ikke av ny dato, men de virker å bli stadig mer merkbare og påtakelige.

Jeg tenker på politikernes, offentlighetens og fagpersoners opptatthet av alt som har med familie, foreldreskap og barns oppvekstforhold å gjøre. «Familiepolitikk» har vært og er naturlig nok et viktig politikkområde for alle politiske partier. Ulike regjeringer har over flere tiår innført velferdsordninger som gjør at Norge i internasjonale ratinger stadig blir kåret til et av verdens beste land å ha barn i – med romslige permisjonsordninger for mor og far, rause økonomiske støtteordninger samt godt utbygde helsetjenester og barnehage- og førskoletilbud. Regjeringer utgått fra ulike partier har i flere tiår tilrettelagt for at kvinner og menn skal kunne bidra på like fot med tanke på omsorgen for barn, husarbeid, involvering i skolearbeid og fritidsaktiviteter. Norge blir ansett å være et av verdens beste land å bo i, selv om flere synes å slite med økonomien enn for bare få år siden.

På godt og vondt lever vi i en barnesentrert samtid. Barns ve og vel, psykiske helse, trygghet og rettigheter står derfor høyt oppe på den politiske dagsordenen og er langt fremme i offentlighetens bevissthet. Allikevel blir spørsmålet stilt stadig oftere om hvordan det faktisk står til med barn og unges

hverdagsliv, trivsel og psykiske helse. Mange piler og indikatorer synes å peke i feil retning, og barndommen er åpenbart ikke slik som før (Hennum, 2014). Først og fremst virker livet for barn og unge mer risikofylt og komplisert.

Stadig flere barn anses å være «sårbare» eller å befinne seg i «sårbare situasjoner». To arenaer peker seg ut når politikere og fagfolk ønsker å kaste lys over det som synes å være svekket psykisk helse og økende sosiale utfordringer blant barn og unge: skolen og hjemmet.1 Inntrykket mitt er at familiepolitikk i økende grad har dette «sårbare barnet» som omdreiningspunkt og i mindre grad familien som helhet. Barn inngår i en behovs- og risikodiskurs som tilsier at de trenger rettigheter og beskyttelse – foreldre i en annen som vektlegger nødvendigheten av å ha tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og ferdigheter for å kunne ivareta barns mange fysiske og psykiske behov. Ikke alle foreldre anses å leve opp til forventet standard. Begrepet «risikofamilie» gjenfinnes i mange offentlige utredninger som omhandler familiepolitikk, og i dokumenter fra faginstanser som har med foreldre og barn å gjøre.

Forhold som gjør at fagpersoner mener foreldre kan trenge støtte og tiltak fra myndighetenes side, kan være mangler ved den daglige omsorgen, som skjer til tross for gode intensjoner og kjærlige følelser for barna. Væremåter og handlinger som vekker bekymring, kan handle om at foreldrene holder seg med en autoritær og lite anerkjennende «foreldrestil», eller at de later til å mangle nødvendige foreldreferdigheter. Da kan det være snakk om praktiske omsorgsferdigheter, men enda viktigere virker det i dag å ha god forståelse for barnets følelsesmessige behov – omtalt som emosjonell foreldrekompetanse. Foreldre kan komme til kort med tanke på å gi barna «adekvat emosjonell omsorg», støtte dem med tanke på å etablere god evne til «følelsesregulering» og «bygge» «emosjonell resiliens» (Jensen, 2018, s. 86). Andre forhold som vekker bekymring, er at foreldre kanskje ikke har nok kunnskap om barns behov, eller så har de ikke evnet å etablere en trygg tilknytningsrelasjon. Familieforholdene kan være åpenbart skadelige for barn på grunn av foreldrenes konflikter seg imellom, vold, overgrep, psykisk uhelse eller risikofylte levemåter, slik som rusmisbruk og kriminalitet. I de senere årene er det også blitt knyttet oppmerksomhet til risikoer ved at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, men med tanke på å kaste lys over hvorfor noen barn opplever mangelfull omsorg, er det fremdeles de interne forholdene i familien og egenskaper ved foreldrene som står i forgrunnen.

1 Foreldre forventes i dag å koordinere hverdagen sin i tråd med skolens forventninger, men det er en tematikk som faller utenfor denne bokens rammer.

Hvilken «foreldrestil» er den optimale?

Hva det vil si å være foreldre og å ivareta barn, dekkes ikke lenger av nøytrale beskrivelser av hva det er mødre og fedre faktisk gjør for å gi barna omsorg og oppdragelse. I lys av det omfattende utvalget av hånd- og selvhjelpsbøker som nå foreligger, kurstilbud fra offentlige og kommersielle tilbydere, nettsteder om foreldre og barn, faste avisspalter, apper og blogger, forstås det å være foreldre som å kjenne til og anvende bestemte tilnærminger og metoder – gjerne omtalt som den mest «virksomme», «effektive» eller «optimale foreldrestilen». Mødre og fedre bør kjenne til, og helst praktisere, den foreldrestilen som «virker best». Selv om de fleste foreldre anses å være gode nok, og ingen sies å kunne være perfekte, bør alle allikevel bestrebe seg på å bli enda litt mer opplyste, kompetente og trygge i foreldrerollen. Trygg i denne sammenhengen vil si å mestre og håndtere alle krevende og utfordrende situasjoner som livet med barn byr på. Håndbøkene og nettstedene er med alle sine råd og anbefalinger preget av en moralsk overlegenhet vis-à-vis foreldre, hvilket etter mitt syn henger sammen med at de i stor grad ekskluderer og ser bort fra foreldres hverdagsliv og virkelighet. Rådene og anbefalingene ekspertene kommer med kan i mange tilfeller være både gode og nyttige, som regel er de humane, men uten å skjele til foreldres hverdagsliv og virkelighet ender de lett opp med å stille så høye krav at de risikerer å påføre skyldfølelse og engstelse.

Helt siden 1800-tallet, har håndbøker for foreldre omtalt nyfødte babyer som «individer med uendelige muligheter», som bare venter på å bli realisert av kompetente og kjærlige omsorgspersoner (Jensen, 2018). I lys av all informasjon som nå formidles, handler også i dag foreldrerollen om å sikre realiseringen av barnets iboende potensialer. Det er potensialer som riktignok ingen vet hvilke er, men som sies å ligge latent i alle barn. Uansett håndbokforfatterens faglige bakgrunn og tilnærming, er det ett budskap som går igjen: Gitt at foreldrene legger an «den optimale foreldrestilen» som hver enkelt forfatter presenterer leseren for, har alle barn mulighet til å ende opp med å bli den «aller beste utgaven av seg selv». Hvorvidt de blir det eller ikke avhenger i stor grad av foreldrenes måte å være foreldre på – hvor mye de investerer av tid, energi og ikke minst følelser i barna. Psykolog Øyvind Fallmyr skriver følgende i boken Kompetente foreldre. Styrk barnet og løs konflikter med følelsesbevissthet og empati:

Barnet ditt har potensialer som hverken du eller barnet vet om; mulige styrker, som et stabilt godt selvbilde, en grunnleggende trygghetsfølelse som gir selvtillit, åpenhet, nysgjerrighet og utforskningstrang og evne til å møte motgang. Det kan være fleksibilitet, god problemløsningsevne, humoristisk sans eller tapperhet. Din foreldrestil er med på å påvirke om barnets potensialer blir noe av (Fallmyr, 2022, s. 17).

Valg av foreldrestil er med andre ord ikke noe som foreldre bør ta lett på hvis de ønsker å bidra til den beste fremtiden for barna. Og håndbokforfatterne understreker tydelig konsekvensene av å holde seg til en av de utdaterte måtene å ivareta barn på. De vil være negative og alvorlige. Foreldre som leser denne litteraturen, får presentert et klart bilde av hva det innebærer å velge feil foreldrestil – i de senere årene spesielt med tanke på barnets hjerneutvikling.

Hva som nå for tiden regnes som nødvendige foreldreferdigheter og riktig foreldrekompetanse, fremstår i lys av håndbøker og annet informasjonsmateriale som universelt og kontekstuavhengig. Ferdighetene og kompetansen håndbøkene fremhever, er gjeldende for alle foreldre, uansett hvilke materielle og sosiale betingelser de befinner seg i. Det som passer for én, passer for alle. Når det å være foreldre snevres inn til å handle om ferdigheter og kompetanse, blir budskapet at alle kan lære seg å takle, håndtere og mestre rollen, helt uavhengig av sosioøkonomiske og materielle forhold. Mitt standpunkt er imidlertid at det å være foreldre ikke kan betraktes kontekstfritt og uten å skjele til materielle betingelser. Ulike foreldre må ivareta barn under forhold som kan være svært forskjellige. Kulturpsykolog Heidi Keller snakker om et «økososialt mangfold» (Keller, 2018, s. 11414). Alle omsorgspraksiser som er gode nok, må derfor aksepteres. Det er trivielt å mene at foreldre bør ivareta og oppdra barn slik at de lærer seg å fungere best mulig i den verden de lever, men forholdene familier lever i, varierer selvsagt mye (Hennum, 2014; Holloway & Pimlott-Wilson, 2014).

Livslang læring – også i hjemmet

Begrepet «livslang læring» synes å ha flyttet inn i hjemmet. Dagens mødre og fedre bør helst oppdatere seg på ny informasjon og kunnskap om barns behov, gjerne kommet frem gjennom «ny forskning». De bør også oppøve sin kritiske sans slik at de kan skille mellom hvilken informasjon som er relevant og nyttig og hvilken som er useriøs «spam». Å være ansvarlige foreldre synes også å handle om å skjønne hvor krevende og vanskelig denne

oppgaven er blitt – hva som må til for å lære barn å fungere godt i dagens komplekse samfunn. Foreldre bør derfor være villige til å «jobbe med seg selv», særlig med tanke på alt som har med følelser å gjøre – både egne og barnets. Ansvarlighet innbefatter å være villig til å søke kunnskap, følge råd fra eksperter og konsultere offentlige faginstanser (Aarsand, 2011, 2014).

Sistnevnte er rigget for å støtte alle som er så usikre og utrygge i foreldrerollen at det risikerer å gå utover omsorgen, hvilket synes å gjelde stadig flere.

Håndbøkene og annen informasjon myntet på foreldre splitter opp rollen som omsorgspersoner i deloppgaver, særlig med tanke på små barn. Deloppgavene er gjerne knyttet til ernæring, måltider, samspill, aktiviteter og søvn. For å bli kompetente nok trenger foreldre å lære seg hvordan de ulike omsorgsoppgavene bør ivaretas i tråd med «best practice». Hver enkelt håndbokforfatter mener å ha funnet frem til den beste måten å gripe an disse oppgavene på, hvilket risikerer å gjøre foreldre forvirret og engstelige med tanke på om de kanskje gjør noe feil. Med tanke på ivaretakelsen av hverdagens mange omsorgsoppgaver har den praktiske utførelsen smeltet sammen med den følelsesmessige innlevelsen. Alt av omsorg for barn bør derfor gjøres med kjærlighet, sensitivitet , empati og varme.2

Sistnevnte poeng kommer til syne ved at håndbøkene og de mange nettstedene formidler at alt som skal gjøres av hverdagslige omsorgshandlinger både kan og bør brukes for noe annet. Alle små og store omsorgsoppgaver tildeles et formål som peker utover seg selv og som har med barnets fremtidige fungering å gjøre. Her er et råd til nye foreldre, helt sikkert velment, fra Stine Sofies Stiftelse:

Se, snakk, syng og lek med babyen. Da bygger du barnets hjerne. Gjør de dagligdagse gjøremålene, som måltider og bleieskift, om til hjernebyggende aktiviteter (Stine Sofies Stiftelse, u.å.).3

For nybakte foreldre er det verken en liten oppgave eller et lite ansvar å skulle være babyens «hjernebyggere». Tanken om å overlate ansvaret for

2 Sensitivitet slik begrepet forstås i tilknytningsteorien, omhandler i hvilken grad omsorgsgiver har en korrekt oppfattelse av barnets kroppslige og auditive signaler, og evner å gi passende, raske og konsekvente responser på barnets tilknytningssignaler og behov.

3 Dette er selvsagt en trend som har vart lenge – i alle fall siden 1950-tallet, hvor ekspertlitteraturen har anbefalt foreldre å bruke vanlige omsorgsoppgaver til å stimulere barnet. Dr. Spock, som jeg skriver om senere i boken, skrev om «feeding as learning» (se Thurer, 1994, s. xviii).

barnehjernens ve og vel til nybakte foreldre er både privatiserende og individualiserende (Wall, 2004, 2010; Jacobs & Hens, 2018). Betydningen av å se på, snakke med, lese og synge for babyen er ellers neppe kommet frem takket være revolusjonerende ny hjerneforskning.

Alle som har skiftet bleier på spedbarn, vet hvor krevende det kan være og hvor keitete og klønete man føler seg før man har unnagjort noen pakker Libero Newborn. Man vil gjerne gjøre ting på en god måte og verken påføre babyen ubehag eller stress. Bare det å løfte babyen opp fra stelleunderlaget, og få festet en tørr bleie rundt den lille kroppen, virker til å begynne med nærmest uoverkommelig. Og straks den tørre bleia er på, må den gjerne skiftes på nytt. Nå for tiden bør altså mammaer og pappaer i tillegg ha et våkent øye til hvordan de gjennomfører bleieskiftet, ettersom anledningen bør brukes til å sikre god «oppkobling» av babyens hjerne. Slik informasjon forteller foreldre at selv helt trivielle omsorgsoppgaver har betydning for barnets fremtidige liv. Alt ved omsorgen bør brukes til å «bygge», «styrke» og «fremme» noe, ellers blir det en tapt anledning. Men når det er like mye barnemat på gulvet, på bordet, i fars ansikt og i smekka som inne i barnets mage etter måltidet, er det neppe enkelt å være en effektiv hjernebygger.

Foreldre kan nå laste ned apper som skal hjelpe dem med å bli bedre foreldre. En slik app er VI-appen. Den omtaler seg som «Appen som styrker deg og dine relasjoner». På hjemmesiden fortelles foreldrene hva de kan få ut av å bruke den:

Her vil du lære å forstå ditt barns følelser: hvordan du best kan møte ditt barn når han er trist, sint eller redd, og oppdage hvordan du kan bruke følelser som mulighet for tilknytning (VI-appen, u.å.).

Foreldre henger alltid etter kunnskapsutviklingen

Helt siden 1700-tallet er foreldre, og særlig mødre, blitt fortalt av eksperter – først leger og senere også psykologer – at de henger etter kunnskapsutviklingen, og at de både kan og bør perfeksjonere seg gjennom å høre på og følge opp hva vitenskapen sier. I dag synes det særlig maktpåliggende for foreldre å ha god kunnskap om og forståelse for barnets følelsesmessige behov. Ifølge Hilde A. Aamodt og Alicja Olkowska ved OsloMet – storbyuniversitetet synes det i dag å være «de emosjonelle båndene som skal sikre tilhørighet mer enn familien som institusjon i seg selv» (Aamodt & Olkowska, 2022,

s. 214). Barnets behov for kjærlighet, varme, empati, følelsesregulering og anerkjennelse er kommet i forgrunnen. Dilemmaet er at jo flere psykologiske behov barn sies å ha, desto mer synes de å bli oppfattet som sårbare og i risiko. For bak ethvert behov lurer fagpersoners redegjørelser for hva konsekvensene blir dersom foreldrene ikke ivaretar behovet godt nok. (Dilemmaer knyttet til begrepet «barns behov» drøfter jeg senere i boken.)

Innbakt i denne moderne oppfatningen av å være foreldre ligger også tanken om at hva de bør gjøre for å ivareta barna allerede er avklart og redegjort for – av faglig ekspertise og «ny forskning». Det gjenstår bare for ekspertene å fortelle foreldrene hvordan ting skal gjøres og for foreldrene å gjøre det i praksis. Ivaretakelsen av barn blir et nøytralt, empirisk og deskriptivt anliggende som ikke trenger et moralsk språk (Ramaekers & Suissa, 2012b; Suissa, 2014). Foreldre bør for eksempel ikke kjefte på og rope til barna sine, hvilket naturligvis må sies å være et humant råd – men ikke fordi det er respektløst, uvennlig og dårlig gjort, men fordi forskning har vist at kjefting ikke virker eller forskning har vist at «kjefting krymper hjernen». Andre metoder, som å snakke rolig med innestemme, sies å virke bedre for å endre barns væremåter. Gjennom denne vitenskapeliggjøringen profesjonaliseres foreldreskapet. Å være foreldre både pedagogiseres og psykologiseres (Aarsand, 2011).

Uansett om foreldre velger å tilpasse seg og forsøker å leve opp til de mange forventningene som ekspertene stiller eller motsetter seg ekspertisen og velger å stole på seg selv – og i hvilken grad de velger å gjøre det ene eller det andre – er de uansett massivt eksponert for disse forventningene og for hva ulike fagfolk mener det vil si å være kompetente og ansvarlige mødre og fedre. De må uansett manøvrere og «posisjonere seg» i en kultur som er gjennomsyret av troen på vitenskap og forskning – samtidig som ekspertisen som formidler denne forskningen er alt annet enn enhetlig og samstemt. Selv om foreldre ikke sverger til én bestemt foreldrestil, kan allikevel engstelsen lure i bakgrunnen for at andre måter enn ens egne vil være bedre. Kanskje er det eksponeringen for alle disse sprikende rådene og anbefalingene som gjør at mange foreldre synes å være mer utrygge, usikre og utmattede enn før (Aarsand, 2014; Jensen, 2018)?

I håndbøkene og på nettstedene som tar opp foreldre–barn-temaer, tildeles foreldre nærmest en utførerfunksjon. Deres primære oppgave blir fremstilt som å «fremme» og «støtte» barnets utviklingsprosess – noen ganger å fremskynde den gjennom ekstra stimulering, for eksempel av syn, motorikk og språk. Mødre og fedre som av ulike grunner kan stå i fare for å mangle

tilstrekkelig kompetanse og ferdigheter, eller som selv opplever at de ikke mestrer foreldreskapet godt nok, bør benytte seg av offentlige myndigheters tilbud om foreldrestøtte i form av veiledning, kurs eller et av etter hvert mange foreldreprogrammer. De ulike foreldreprogrammene som tilbys fremstår som regel med kvantitative formål og med kvantifiserbare kriterier for om de har hatt «effekt». De kan derfor ha som uttalt ambisjon å «styrke relasjonen», «forbedre tilknytningen», «fremme sensitiviteten i samspillet», «øke mestringsfølelsen», «forbedre sosiale og kommunikative ferdigheter», «utvide evnen til mentalisering» eller «fremme bevisstheten om betydningen av følelser».4

Et mylder av sprikende råd og anbefalinger

I lys av trendene i tiden knyttet til det å være foreldre, tenker jeg også på hvordan selve mengden av informasjon om barns behov og hvordan barn bør ivaretas påvirker dem.5 Råd og anbefalinger fra allehånde eksperter endrer seg noen ganger like fort som en aggressivt redigert artikkel på Wikipedia, hvor flere forståsegpåere ser seg nødsaget til å bidra til sannheten samtidig. Råd og anbefalinger svinger dessuten hele tiden i takt med sosiale, politiske og faglige skifter. Hvert nytt perspektiv som får fotfeste, for eksempel i utviklingspsykologien, blir raskt normativt og preskriptivt med tanke på hva det er som nå gjør eller ikke gjør foreldre kompetente. Den foreldrekompetansen som kanskje ingen hadde hørt om i fjor, anses i år å være avgjørende for å forebygge og forhindre emosjonelle og utviklingsmessige problemer. Et eksempel kan være at foreldre nå bør ha god evne til mentalisering – en evne knapt noen hadde hørt om for få år siden (Lorentzen, 2019). Men mens teorier om barns behov og råd og anbefalinger kommer og går, har sine glansperioder for så å bli glemt, må selve den eksistensielle relasjonen mellom foreldre og barn sies å være relativt uforanderlig og konstant. Og det er helt sikkert fremdeles like mange måter å ivareta og gi omsorg til barn på som det er mammaer og pappaer.

4 De vanligste foreldreprogrammene er COS-P/Trygghetssirkelen, De utrolige årene, Familie for første gang, Tuning in to Kids, Marte Meo/Video-feedback of Parent-Infant Interaction (VIPI 0–2 år), ICDP-programmet (International Child Development Programme), Parent Management Training-Oregon/Tidlig innsats for barn i risiko (PMTO/TIBIR, 4–12 år), Barnas plattform og Emosjonsfokusert foreldreveiledning. For en effektstudie av disse programmene vises til https://psykologisk.no/2020/02/foreldreveiledning-hva-virker-for-hvem/.

5 Det jeg refererer til som «eksperter» i denne boken, kan være personer som har formell akademisk utdannelse, for eksempel leger eller psykologer, eller som viser til å ha kunnskap om foreldre og barn ervervet gjennom ulike typer personlig og profesjonell erfaring og/eller forskning.

et mylder av sprikende råd og anbefalinger 19

Alle som ønsker å opplyse og informere foreldre, mener at det de kommer med av råd og anbefalinger vil være nyttig, bidra til å «styrke» foreldre–barn-relasjonen og redusere spenninger og konflikter. Selv om de kan mene ulike ting, uttrykker alle ambisjonen at nettopp deres tilnærming vil hjelpe leseren til å frembringe trygge, harmoniske og følelsesmessig velregulerte barn. Noen håndbokforfattere tilkjennegir riktignok en ydmyk holdning med tanke på å informere foreldre. Da viser de til å være klar over at flommen av råd og anbefalinger som skyller over mødre og fedre risikerer å forvirre og overvelde dem, kanskje til og med gi dem angst og skyldfølelse. En virkelig suksessforfatter i håndbok-for-foreldre-sjangeren er britiske Penelope Leach. Hennes bok, Your Baby and Child: From Birth to Age Five, først utgitt i 1978, har solgt godt over to millioner eksemplarer i mange utgaver. I boken skriver hun følgende:

Å oppdra barn «by the book» – i henhold til et sett med regler eller forutbestemte ideer –kan fungere godt hvis reglene du velger å følge tilfeldigvis passer helt til den babyen du har. Men selv et lite avvik mellom de to kan forårsake mye elendighet (Leach, 1978, s. 8).6

De ulike håndbokforfatterne fremholder samtidig at akkurat deres bok vil skjære igjennom forvirringen og bidra til å skape klarhet og tydelighet. Penelope Leach fremholdt at hennes bok var den første som var skrevet fra babyens perspektiv (Davis, 2012, s. 132). Enkelte forfattere slår i bordet med at deres tilnærming er spesielt troverdig fordi den er «evidensbasert», slik som Parenting with Reason. Evidence-based approaches to parenting dilemmas. Forfatterne som er leger og psykologer påtar seg oppgaven å guide foreldre gjennom mylderet av faglige tilnærminger til hverdagens omsorgsoppgaver, slik at de selv kan ta kvalifiserte valg om «best practice» basert på hva vitenskapen forteller (Strahan et al., 2010).

Hver og en håndbokforfatter streker både opp sine anbefalte måter å ivareta barn på og målene for hva omsorgen bør føre til. Det siste gjør de blant annet gjennom å fremheve hvilke egenskaper ved barn som de mener er de ønskverdige – og som dermed blir kriteriene for et vellykket foreldreskap. I dag må det nærmest være uoverkommelig for foreldre å avgjøre når de bør høre på hva ekspertene sier, hvem av dem de bør høre på og hvem de kan

6 Alle sitater i denne boken som opprinnelig er skrevet på engelsk, er oversatt av forfatteren så nøyaktig og samvittighetsfullt som mulig.

forkaste. Og ikke minst: Når kan de tørre å stole på sin egen sunne fornuft og lytte til sin egen intuisjon – den forståelsen for hva barna deres trenger av omsorg og oppdragelse som vokser naturlig frem gjennom å leve sammen i familien over år og gjennom storm og stille?

Den stadig mer kompliserte foreldrerollen

Jeg tenker også på hvordan foreldre i dag omtales og oppfattes i rapporter fra offentlige faginstanser og i strategidokumenter som vedrører familiepolitikk. Budskapet synes å være at det å være foreldre nå er blitt så komplisert at det neppe er mulig for mødre og fedre flest å være gode nok omsorgspersoner uten å lene seg på kunnskap og råd fra faglig ekspertise. I skrivende stund melder NRK at enkelte stortingspolitikere tar til orde for å innføre et obligatorisk foreldrekurs for alle nybakte foreldre, slik at de tidlig lærer å «takle» og «håndtere rollen». Bakgrunnen for forslaget skal blant annet være rapporter om økende vold og utagering blant barn, både i barnehagen og på skolen. Politikerne bak forslaget mener at foreldre i dag overlater ansvaret for grensesetting og oppdragelse til barnehagen og skolen, hvor det ikke hører hjemme. Ansvaret for problemer med utagering og voldelig atferd hos barn i barnehager og skoler ligger med andre ord i hjemmet. Det må dog sies at slike forslag hittil har fått minimal støtte blant politikere flest (Bergundhaugen, 2023). I andre land, for eksempel Belgia, har fremtredende fagpersoner og politikere tatt til orde for å gi barn lovfestet rett til å ha kompetente foreldre. Barn bør ha rett til ekspertforeldre og til å vokse opp i en atmosfære preget av kjærlighet, forståelse og glede. Noen mener at nybakte foreldre bør avlegge ed overfor staten på at de akter å ivareta barna sine på aller beste måte. Bare de beste er gode nok, og de som ikke er det bør kunne pålegges å gjennomføre kurs i regi av det offentlige.7

Et av bakteppene for denne opptattheten av foreldres kunnskap, kompetanse og ferdigheter er antakelser fra utviklingspsykologien om en direkte årsakssammenheng mellom kvaliteten på omsorgen tidlig i barnets liv og hvordan det går med den psykiske helsen og sosiale fungeringen senere – i faglitteraturen omtalt som «parental determinism». Tanken om en sammenheng mellom barndomserfaringer, psykisk helse og senere sosial fungering har siden 1950-tallet vært dypt rotfestet i kulturen. Og ut fra «common sense»

7 Se Bert Lambeir & Stefan Ramaekers’ The terror of explicitness: philosophical remarks on the idea of a parenting contract.

fremstår jo tanken om en slik sammenheng forståelig. Er det ikke plausibelt å anta at det må være en forbindelse mellom tidlig opplevd omsorgssvikt og det som senere måtte dukke opp av psykisk uhelse, atferdsvansker, kriminalitet, rusproblematikk osv.? Forskning har lenge vist til å ha dokumentert en slik sammenheng, og det er slett ikke hensikten min å påstå at alvorlig omsorgssvikt og traumer fra tidlig barndom ikke påvirker hvordan livet blir senere. I psykologien er det imidlertid slik at alle de som synes å klare seg bra, til tross for mangelfulle og skadelige oppvekstforhold tidlig i livet, ikke rokker ved hva denne teorien sier. De som synes å komme seg noenlunde helskinnet gjennom vanskelige år blir unntak fra regelen, og blir betegnet som resiliente. Uansett hvor mange unntak man finner, endrer ikke det noe ved selve teorien. Dermed trenger psykologene heller ikke å endre noe ved grunnantakelsen om at fortiden bestemmer fremtiden. Mitt standpunkt er at det som skjedde i individets fortid, og alt som skjedde med vedkommende etterpå, var med på å påvirke hvordan fremtiden kom til å bli.

Også begrepet «de første 1000 dagene» er blitt godt etablert, både i politiske og faglige kretser. Begrepet viser til at det er i årene 0–3 at barnets psykiske helse, fremtidige trivsel og fungering i samfunnet grunnlegges, ikke minst på grunn av den raske hjerneutviklingen i disse årene. Perspektivet har fortsatt å dominere til tross for omfattende kritikk fra mange sentrale fagfolk og forskere (Rutter, 1972/1975, 2002; Bruer, 1999; Kagan, 2012; Macvarish, 2016; Burman, 2017). Fra «de første 1000 dagene» har veien vært kort til myndighetenes ønske om å intervenere med støtte og veiledning til foreldre man mener utgjør en risiko, og om nødvendig med mer inngripende tiltak og så tidlig som mulig i barnets liv. I tillegg til henvisning til psykologisk teori og nevrovitenskap, blir ønsket om tidligintervensjon begrunnet med at tidligere betyr billigere for sosialbudsjettene. Tidligintervensjon er blitt ansett for å være avgjørende for å forebygge fremtidige individuelle og sosiale problemer samt å bryte videreføringen av omsorgssvikt og vold fra den ene generasjonen til den neste – «the cycle of violence theory» (Featherstone et al., 2014, 2018; Killén, 2019). 8

8 I skrivende stund skriver avisa Klassekampen om psykologer som mener det er mulig og nødvendig å kunne identifisere potensielle kriminelle ungdommer allerede i barnehagealder. Psykologene mener det er maktpåliggende å sette i verk forebyggende og spesielle tiltak for disse små barna og familiene deres mens de ennå går i barnehagen for å forhindre en senere kriminell løpebane (Klassekampen, Mener kriminell ungdom må stoppes i barnehagen, 23. oktober 2023).

Famlende amatører

Endelig tenker jeg på hvorvidt all denne ekspertisen som nybakte foreldre støter på overalt bidrar til å undergrave tiltroen deres til seg selv som gode nok omsorgspersoner heller enn å styrke den. Foreldre som opplever at de kunne trenge støtte, eksperthjelp eller påfyll av kunnskap utenfra, trenger uansett ikke lete lenge. I boken Paranoid parenting. Why ignoring the experts may be best for your child beskriver den engelske sosiologen Frank Furedi trenden med ekspertråd til foreldre slik:

Det går ikke lang tid før foreldre innser at nå for tiden har alle sterke meninger om temaer knyttet til oppdragelsen av barn. Mens politikere regelmessig forteller hva de mener kjennetegner «gode» og «ansvarlige» foreldre, har vi i tillegg en industri av eksperter som bombarderer oss med «hjelpsomme» innsikter hentet fra vitenskapen med tanke på å ivareta barn. (…) Paradoksalt nok synes foreldre å være den eneste gruppen som ikke med sikkerhet vet hvordan man ivaretar barn. De selvutnevnte ekspertene reduserer foreldre til famlende amatører (Furedi, 2002, s. 2).

Furedi fremholder at tanken om at foreldre trenger støtte fra faglig ekspertise for å ivareta barna, uunngåelig fratar dem selvtillit. Den etterlater dem med en nagende følelse av ikke å ha kontroll. Å være foreldre er derfor for mange beheftet med engstelse, frykt, usikkerhet – til og med angst med tanke på risikoer og alt som kan gå galt (Furedi, 2002, 2008). På den ene siden tilskrives foreldre et betydelig ansvar for hvordan det går med barna videre i livet, på den andre synes deres autoritet og tro på seg selv å bli stadig mer underminert – og det av den ekspertisen som viser til å ville «booste» selvtilliten deres.

Er det risiko for at foreldre stilt overfor all denne informasjonen abdiserer helt eller delvis fra foreldrerollen og overlater mer av ansvaret til ekspertene? Blir de snarere mer mismodige og passive enn oppmuntrede og aktive, mer engstelige og usikre enn modige og trygge, mer rigide og ensporede enn fleksible og kreative? Og kanskje blir de lettere utmattet, både kroppslig og psykisk, av å skulle leve opp til idealer som virker uoppnåelige, og som dessuten endrer seg hele tiden? Bidrar informasjonen, rådene og anbefalingene til å redusere det å være foreldre til å lære seg de riktige ferdighetene og mestre de måtene å gjennomføre omsorgsoppgaver på som ekspertene mener er de mest effektive? Er foreldreskapet i ferd med å bli oppfattet som et middel for å nå

bestemte mål heller enn som et formål i seg selv? Det ville i tilfelle innebære en betydelig forflatning og forringelse av hva det å være foreldre handler om.

Hvis foreldrene helt eller delvis abdiserer fra foreldrerollen, hvem er det da barna deres hører på, lærer av og respekterer? Hva skjer med foreldre–barnrelasjonen hvis det foreldrene sier og gjør ikke lenger stammer fra dem selv, men fra noe de har lært av å lese i håndbøker, delta på kurs, google på nettet eller er blitt fortalt av eksperter? Hvis foreldre kopierer og overtar ekspertenes råd og anbefalinger, kopierer og overtar de også visse idealforestillinger om hvordan barn bør være – hvilke egenskaper som er de ønskverdige. Både foreldre og barn risikerer å falle gjennom i møte med disse idealene. Barn reduseres i håndbøkene til å være passive mottakere av det foreldrene har fått ut av å lese håndboken – eller har lært gjennom å følge foreldrekurset. Barna bare endrer seg i den ene eller andre retningen, avhengig av hva foreldrene gjør – hvilken foreldrestil de velger.

Hvorfor og hvordan skal foreldre kunne stole på seg selv når det er så mange andre å stole på – og som mener at de vet bedre? Omkostningene ved avgivelse av foreldrenes autoritet til andre vil etter mitt syn være betydelige. Allerede på 1950-tallet skrev den engelske barnepsykiateren Donald Winnicott (1896–1971) at ingenting ville være mer skadelig for et samfunn enn hvis foreldre begynte å miste tiltroen til seg selv som omsorgspersoner for barna sine. Hvem andre skulle kunne gjøre en like god «jobb»? Å ivareta barn, fremholdt Winnicott, kan bare være noe dypt personlig, intimt og individuelt:

Og siden ingen barn er helt like, er vi nødt til å tilpasse oss til hvert enkelt barns behov. Det betyr at den som har omsorg for et barn, må kjenne det barnet og må ivareta det ut fra et personlig forhold til det barnet, ikke på grunnlag av noe lært eller anvendt mekanisk. Gjennom å være pålitelige til stede, og konsistente med oss selv, gir vi spedbarnet en stabilitet som ikke er rigid, men levende og menneskelig, og det at vi er der som oss selv gjør at spedbarnet føler seg trygt (Winnicott, 1993, s. 89).

Etter den første spedbarnstiden, som er krevende nok, trenger barn stadig å «teste ut» om de kan stole på foreldrene sine. De finner ut hvor grensene går gjennom å prøve seg frem og møte godartet, men tydelig motstand. Treåringen kan gjerne spandere et skikkelig raseriutbrudd for å finne ut om foreldrene er robuste nok til å tåle hens hat, sinne og frustrasjon eller om raseriet er for mye for dem. Derfor vil alt som bidrar til at foreldre slutter

å stole på seg selv være problematisk. Barn har rett til å være barn, men de

kan bare virkeliggjøre denne retten hvis voksne er villige til å være voksne og ta på seg det ansvaret som følger med – og som ikke bør delegeres til andre, med mindre det er helt nødvendig.

En av de mange fagpersonene jeg trekker frem i boken, og som har problematisert samtidens skeptiske syn på foreldre, er filosofen, feministen og mammaen Sara Ruddick. I boken Maternal Thinking. Towards a Policy of Peace skriver hun:

Råd fra eksperter kan føre til at kvinner, som ofte ikke er blitt oppmuntret til å stole på sine egne vurderinger, overlater kontrollen til andre. (…) Når mødre fortviler eller føler seg hjelpeløse, er blitt gjort tause eller tier, kan ydmykheten deres ende i passivitet (…) (Ruddick, 1995, s. 73).

Jeg mistenker at dagens ekspertindustri, med råd og anbefalinger om hvordan foreldre bør skjøtte stort og smått ved foreldreskapet, bare tilbyr et tilfluktsrom uten egentlig beskyttelse.

Et helhetlig etisk ansvar

Mitt standpunkt er at det er etikk, klokskap og praktisk-moralske avgjørelser som gjennomsyrer foreldreskapet. Etikken er til stede i foreldre–barnrelasjonen fra innerst til ytterst, øverst til nederst og først til sist. Å «lære» å være foreldre er vesensforskjellig fra å lære andre konvensjonelle ferdigheter, fordi oppgaven omfatter praktisk-moralske avgjørelser, etiske vurderinger og klokskap i konkrete situasjoner – som Aristoteles i sin tid kalte phronesis. Jeg kunne føyd til sunn fornuft – å kunne områ seg, og overraske seg selv, i enkeltstående hendelser (Ramaekers & Suissa, 2012; Smeyers, 2010; Lorentzen, 2015).

Å være foreldre innebærer å ha, akseptere og påta seg det helhetlige etiske ansvaret for familien og barna, her og nå og på ubestemt tid. Fra foreldres ståsted er det snakk om forpliktelser og et praktisk-moralsk ansvar som krever noe hele tiden. Hver eneste dag må det tas små og store avgjørelser som ikke kan være basert på fiks ferdige prinsipper, kvikkfiksløsninger eller metoder hentet fra en selvhjelpsbok, en app eller et nettsted. Foreldre har selvsagt både behov for og nytte av å lære seg gode grep og finne frem til smarte triks og strategier for å få hverdagen i familien til å gå rundt. Å lytte til råd og anbefalinger fra andre er selvsagt uproblematisk, likeledes å lære av andres

erfaringer. Men man kan ikke «designe» barns utvikling i lys av psykologiske teorier, faglige metoder eller andres foretrukne tilnærminger. Ingen foreldrestil eller metode gjør i seg selv barn lykkelige og velfungerende. Når det å være foreldre vikles inn i et kvasipsykologisk, vitenskapelig og profesjonalisert språk, forsvinner som sagt den etiske dimensjonen. Man blir så opptatt av å avklare hvilke midler som fører til de ønskede målene, at man verken har tid eller krefter til å reflektere over hvorfor akkurat disse målene skulle være de ønskverdige – eller de eneste tenkelige.

Synet på det å være foreldre som en vedvarende etisk utforskning tar også utgangspunkt i foreldres virkelighet. De forholder seg til, vurderer og tenker over hverdagens mange hendelser og utfordringer med barn fra et førstepersonsperspektiv, det vil si fra en posisjon innenfra relasjonen til barnet (Ramaekers & Suissa, 2012b). Foreldres forståelse av hva barna trenger, og hva som er en fornuftig måte å leve sammen på i familien, likeledes hvordan og i hvilke doser den ytre verden bør introduseres for dem, er i stor grad personlig, kroppslig og praktisk – for ikke å si pragmatisk. Foreldrene oppdager barnas særegenheter og særheter, deres individuelle og spesielle behov, preferanser og talenter. Denne intime forståelsen av barnets personlighet er vanskelig overførbar til andre. Den er relasjonell og kontekstuell. Den utarmes dersom foreldre stoler mer på hva de leser i bøker og lærer på kurs enn på hva de selv erfarer og mener. Alle andre som mener noe om det å være foreldre, og hvordan de bør ivareta barna sine, betrakter det hele fra et distansert tredjepersonsperspektiv – som utenforstående observatører. De slipper både å forholde seg til hverdagslivets mange etiske dilemmaer og å ta praktisk-moralske avgjørelser.

Noen ganger er de hverdagslige praktisk-moralske avgjørelsene foreldre må ta komplekse. Og ikke sjelden ser de seg nødt til å gjøre noe annet enn det deres prinsipper, holdninger og verdier tilsier at de burde. De må endre foreldrestil flere ganger om dagen. Ofte gjør man for husfredens skyld det som ser ut til å gjøre barnet glad og fornøyd der og da, som roer gemyttene og løser opp i flokene. Andre ganger håndhever man grensene, koste hva det koste vil. Eventuelle negative konsekvenser av å fire på prinsippene eller pukke på dem får man ta når de dukker opp. Hva er maktpåliggende og viktig å stå fast på, og hva er kanskje ikke så betydningsfullt? Spørsmålene er mange: Skal tiåringen få lov til å være inne hele helgen og spille data når de andre barna er ute og leker? Skal syvåringen få slippe å gå i det bursdagsselskapet hun ikke har lyst til, eller skal hun presses til å gå fordi man vet hun vil få det

gøy? Skal seksåringen få være hjemme fra skolen fordi han ikke liker å være der? Kan tolvåringen slippe å være med til farmor på hennes 75-årsdag fordi han synes det er kjedelig? Skal fjortenåringen overtales eller tvinges til å være med på hytta i påskeferien? Foreldre må hele tiden gjøre praktisk-moralske valg som er av en kompleksitet som selvhjelpsbøker aldri kan ivareta.

Ramaekers og Suissa bruker i boken The Claims of Parenting. Reasons, Responsibility and Society et eksempel som jeg tror foreldre kjenner seg igjen i: den hylende og skrikende toåringen som finner det for godt å lage spetakkel under en handletur med mor i matbutikken. Vi kan se for oss hvordan moren er opptatt av raskest mulig å få ungen til å holde opp å skrike og hyle, men …:

Hun vil kanskje at barnet skal være på en bestemt måte, og kanskje vil hun selv være en bestemt type forelder; hun vil kanskje at forholdet til barnet skal være en bestemt type forhold; hun vil kanskje at barnet hennes ikke skal være den typen barn som har raserianfall når det er ulykkelig eller frustrert; hun vil kanskje at barnet skal kunne be om hva det vil uten å skrike; hun vil kanskje føle at hun har kontroll; hun vil kanskje være i stand til å roe barnet sitt ned, uten å føle at hun kontrollerer det og undertrykker dets individualitet; hun vil kanskje at barnet hennes skal være selvsikkert; hun vil kanskje at det skal være hensynsfullt; hun vil kanskje være i stand til å modellere sensitiv, empatisk oppførsel; hun vil kanskje være i stand til å modellere selvsikkerhet; hun ønsker kanskje å bli sett på som en god mor; hun vil kanskje ha forsikring om at barnet elsker henne … Listen er bokstavelig talt endeløs, og ikke nødvendigvis bevisst artikulert (Ramaekers & Suissa, 2012b, s. 74–75).

Slike tanker, forhåpninger, idealer og forestillinger kan fare mer eller mindre bevisst gjennom hodet på foreldre til enhver tid, særlig i situasjoner hvor barnets oppførsel påkaller en reaksjon. Er det rimelig å tenke seg at svaret på spørsmålet om hva slags reaksjon som er fornuftig, klok og etisk forsvarlig befinner seg mellom permene i en bok?

Når foreldre står i krevende dilemmaer og utfordringer og ikke vet sine arme råd, etterspør de ikke løsninger og svar kommet frem gjennom psykologisk eller nevrobiologisk forskning som handler om den mest effektive metoden å nå et mål eller løse et problem på. De stiller seg praktisk-moralske spørsmål om hva som vil være det gode og rette å gjøre med tanke på dette barnet. De spør heller ikke om grensene for hva de har rett og ikke rett til å gjøre. «Har jeg rett til å ta poden hardt i armen og trekke ham inn på rommet som må ryddes?» Det beste er etter mitt syn at foreldre gjør det de gjør overfor barna

sine ut fra egen vilje, egne vurderinger og en opplevd trang til å gjøre akkurat det de gjør – i denne situasjonen. Da legger de (mer av) «sjela» si ned i det som sies og gjøres enn hvis de følger en manual eller håndbok.

Foreldrene er dessuten de eneste som kjenner helheten i familiens liv og derfor kan ta valg og avgjørelser som de mener best ivaretar helheten. Mange andre kan komme med råd og forslag, men de kjenner i beste fall en flik av familiens situasjon. Foreldrene vet og kjenner at de har det helhetlige etiske ansvaret for familien og barna. Det er de som tar verdimessige vurderinger. Vitenskapen, derimot, foretar ingen verdimessige vurderinger. Alle forsøk på å redusere hverdagslivets tildragelser mellom foreldre og barn til standard hendelser, standard problemer og standard utfordringer som kan møtes og løses med standard løsninger og standard svar, innebærer en forringelse og forflatning av foreldre–barn-relasjonen. Ekspertene promoterer overgeneraliserte responser, metoder og tilnærminger i enkeltstående hendelser, det vil si at de forteller foreldre hva de bør si / ikke si og gjøre / ikke gjøre, uavhengig av relasjon og kontekst.

Ettersom etikken er så gjennomgripende i foreldre–barn-relasjonen, er det påfallende at ingen av de hånd- og selvhjelpsbøkene, nettstedene eller bloggene jeg har gjennomgått i forbindelse med denne boken har vært nevneverdig opptatt av etikk, praktisk-moralske avgjørelser, klokskap, verdier og holdninger. Disse foreteelsene har tvert om glimret med sitt fravær, både i teksten og i stikkordregistrene, selv om verdier og holdninger ligger innbakt i alle rådene som gis og metodene som anbefales. Der hvor foreldre stiller spørsmål om hva som er fornuftig og godt å gjøre med tanke på barna, spørsmål av praktisk-moralsk natur, svarer ekspertene med hva aktuell psykologisk forskning anbefaler og hva de selv mener vil være den mest effektive måten å nå et ønsket resultat på. Selv om psykologisk forskning selvsagt ikke er uten relevans, er den løsrevet fra etikken aldri tilstrekkelig. Jeg er selvsagt ikke imot støtte til foreldre, og slik støtte må selvsagt være praktisk, konkret og matnyttig, ikke filosofisk, men de som gir slik støtte bør bestrebe seg på å ivareta foreldrenes rom for å sette ord på og reflektere over hva de selv verdsetter og anser er betydningsfullt i egen familie og kultur. Ansvaret med å være foreldre bør gis tilbake til foreldrene – man skal ikke overbevise dem om å gi det fra seg.

Håndbøkene har heller ikke vært opptatt av det jeg oppfatter som det mest sentrale i foreldreskapet, nemlig et humaniserende anliggende. Med det mener jeg at foreldre har som oppgave å geleide barna inn i en eksisterende verden – den verdenen som foreldrene og det kulturelle fellesskapet kjenner –

samtidig som de må ta høyde for at hvert eneste barn bringer med seg noe nytt og uforutsett inn i verden, noe som kan bidra til å fornye, endre og (helst) forbedre den.

Hvert barn representerer en ny begynnelse – et nytt og enestående individ, en ny stemme i verden som holder på å bli seg selv innenfor gitte sosiale og kulturelle rammer. Bare av den grunn kan innholdet i foreldre–barn-relasjonen verken spesifiseres eller forskrives på forhånd, og derfor bør omsorgen og relasjonen være preget av foreldres åpne og kreative holdning, hvor de særlig er oppmerksomme på barnets gryende individualitet. Hver eneste omsorgssituasjon er engangsforekommende, selv om de likner hverandre til forveksling. Håndbokforfatterne skriver dessuten om hvilke som helst barn, det generaliserte og abstrakte barnet, men ingen foreldre har et slikt barn. De har sitt eller sine barn, og selv om de kanskje likner på mor eller far, er hvert eneste barn det første i sitt slag. Er det noe som gjelder barn, er det at «one size does not fit all» (Joensuu, 2012; Ramaekers & Suissa, 2012a, 2012b; Burman, 2017).

Foreldres virkelighet, slik den oppleves innenfor relasjonen til barna, og virkeligheten sett utenfra denne relasjonen, er slett ikke den samme virkeligheten. Det er et poeng de aller færreste eksperter og offentlige faginstanser synes å ha fått med seg.

Denne boken tematiserer den forskjellen. Som leseren allerede har merket, er ikke dette enda en håndbok for foreldre som forteller dem hvordan barn bør ivaretas. Jeg er derimot ute etter å rette søkelyset mot kulturelle fenomener knyttet til vår tids oppfatninger av det å være foreldre. Sånn sett er boken en kulturkritisk studie. Mengden håndbøker og nettsteder er enorm, og jeg har måttet gjøre et utvalg. Jeg har ønsket å fremheve tydelige trender og tendenser. Arbeidet med å forstå samtidens syn på foreldreskapet ledet meg tilbake i historien, til tidligere tiders oppfatninger av barn, barndom og foreldreskap –særlig synet på mødre. Fortiden er gjennomsyret av skepsis til foreldre og regelrett «mother blaming» – eller «parent blaming». Denne historien har derfor fått godt med plass i boken, og litt av hensikten er å vise at eksperter alltid har forsøkt å opplyse foreldre, få dem til å legge om kursen, lytte til hva vitenskap og forskning sier.

Foreldre er på den ene siden alltid blitt idealisert, men har på den andre alltid fått skylden og ansvaret når noe går galt med barna.

Å være foreldre er i vår tid blitt viklet inn i et kvasipsykologisk, vitenskapelig og profesjonalisert språk. Foreldre møter en strøm av selvhjelpsbøker, kurstilbud, nettsteder, apper og blogger som viser til å kjenne de beste metodene for å oppdra barn – gjerne omtalt som de mest «virksomme», «effektive» eller «optimale» foreldrestilene. I denne boken drøfter psykolog Per Lorentzen hvordan det er å være foreldre i dag, i larmen av informasjon og råd om barns behov og i mylderet av sprikende idealer for hva som gjør foreldre gode. Skaper forventningene og idealene usikre og passive foreldre heller enn trygge og kreative? Er det andre måter å se på foreldreskapet enn som et middel for å oppnå bestemte mål?

Å være foreldre – beleiret av eksperter er både en kritikk av synet på det å være foreldre, som kommer fra kommersielle og offentlige faginstanser i Norge og Vesten i dag, samt en argumentasjon for en alternativ måte å se på foreldreskapet. Forfatterens standpunkt er at det å være foreldre er å utforske etikk, verdier og holdninger sammen med barnet i et førstepersonsperspektiv – fremfor å anvende bestemte metoder og teknikker og å se barnet gjennom fagfolks øyne.

Boken egner seg for fagpersoner og studenter som har med barn å gjøre – førskolelærere, lærere, helsefagpersonell og barnevernspedagoger, men også for foreldre som er opptatt av å forstå foreldrerollen.

9 788215 071565 isbn 978-82-15-07156-5