Elevtekstanalyser: Nye tilnærminger

ELEVTEKSTANALYSER

ELEVTEKSTANALYSER

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-06888-6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Boken er utgitt med støtte fra Fagseksjonen for norsk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Kristin Berg Johnsen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15

Papir: 90 g Amber Graphic

SVANEMERKET

Forord

Denne boken inneholder tolv ulike elevtekstanalyser av forskere fra forskjellige fagdisipliner, som eksisterer i og rundt lærerutdanningens norskfag. Boken er skrevet for forskere, enten disse er studenter som forsker som en del av sin utdanning, eller de har forskning som en del av sitt daglige arbeid.

Elevtekst er et interessant fenomen og begrep som kan forstås på ulike måter. På den ene siden viser det til en uhorvelig mengde av forskjellige tekster, som kan inkludere alle typer av litterære sjangrer, en masse sakpregede tekster og hverdagsskriverier. Alle disse teksttypene kobler den enkelte elevtekst til vidt forskjellig forskning, med sine diskusjoner, tradisjoner, analyseapparat og praksiser. På den andre siden viser begrepet til én spesifikk teksttype, nemlig den som er skrevet av en elev. Med dette følger en kontekst, som er skolen og skolefaget.

Som redaktører av denne boken har vi undret oss over at det er den siste forståelsen som i størst grad preger den institusjonaliserte elevtekstanalysen vi skaper og opprettholder i lærerutdanningens norskfag, og som de store kullene av fremtidige norsklærere læres opp i. I denne formen for elevtekstanalyse vektlegges i større grad det som er felles for elevtekstene, fremfor det som er unikt. Og når det som er felles, er at tekstene er skrevet av en elev i en skolekontekst, er det nettopp dette som blir utdanningens fokus. Elevtekstanalysene blir da knyttet utelukkende til elevtekstenes funksjon i et bestemt læringsforløp, og gjerne skriveopplæringsforløp, som er vanlig. Et første problem med et for ensidig kontekstuelt fokus kan oppstå idet lærerstudentene skal begynne å forske på elevtekstene på egen hånd og veldig ofte mangler det spesifikke analyseapparatet og kjennskapen til det relevante forskningsfeltet som den faktiske teksten krever – enten denne er et brev, en raptekst eller en eller annen konvensjonsbrytende tekst. Et annet problem kan oppstå når studentene senere er lærere og opererer med et for snevert perspektiv på hva en elevtekst kan være, og hva man kan gjøre med den når det skal gis respons og vurdering. Et tredje problem knytter

seg til begge de første og dreier seg om at vi på lang sikt produserer og reproduserer fastlåste forestillinger om elevtekster, som forhindrer utvikling, nyskapning og frisk tenkning – enten dette er i skolefaget eller lærerutdanningen.

Gjennom arbeidet med denne antologien har vi fått justert den opprinnelige og litt enkle oppfatningen beskrevet ovenfor. Det er gjerne det som skjer gjennom en forskningsprosess. Det finnes selvsagt store variasjoner mellom studiesteder, emner, fagfolk og pensmlitteratur, og alt dette bidrar til å gjøre «institusjonalisert elevtekstanalyse» til en kompleks enhet. Det er altså ingen grunn til å la alarmen gå. Samtidig er det grunn til å stoppe opp og tenke over hva elevtekstforskningens bidrag til fremtidige norsklæreres utdanning er og kan være – ikke minst når grunnskolelærerutdanningen har blitt en femårig integrert master, og lærerutdanningene har ansatt en masse forskere med disiplinfaglig forskerkompetanse. I norskfaget kommer disse eksempelvis fra språk- og litteraturvitenskap, og er primært kjent med disse fagfeltenes perspektiver, diskusjoner og metoder. Hvordan kan disse koble seg på lærerutdanningens «elevtekstprat»? Hva har de å melde om elevtekster og elevtekstanalyse?

Og hvordan kan deres bakgrunn fra sine respektive forskningsfelt bidra til ytterligere faglig- og vitenskapeliggjøring av lærerutdanningens norskfag?

Faglig- og vitenskapeliggjøring av lærerutdanningen er et viktig element i strategien Lærerløftet. På lag for kunnskapsskolen, som danner grunnlaget for lærerutdanningens masterreform. Strategien, som daværende regjering med Thorbjørn Røe Isaksen i spissen la frem i 2014, lanserte en rekke tiltak som omhandlet «profesjonalitet», «faglighet», «sterke fagmiljøer», «forskningsbasert utdanning» og «kunnskap». Strategien sier rimeligvis ikke noe spesifikt om elevtekster eller elevtekstanalyse, men det er all grunn til å ta konsekvensen av omveltningen av lærerutdanningen og lærerutdanningens norskfag, også på dette området.

Hva skal så til for å styrke den institusjonaliserte elevtekstanalysen, i tråd med ovennevnte strategi? Vi mener det finnes behov for en type løsrivelse av elevteksten fra skolekonteksten – enn så merkelig det kan høres ut. Kontekstuelle løsrivelser er imidlertid vanlig om vi ser til vitenskapshistorien, og de drives gjerne frem for å muliggjøre fokuserte studier av håndterbare forskningsobjekter som lar seg undersøke på måter som kan deles, diskuteres og kanskje etterprøves av og med andre forskere og fagfolk innenfor feltet. I slike prosesser utvikles det metoder, metaspråk og kunnskap, og over tid blir det mulig å snakke om et vitenskapelig forskningsfelt.

Elevtekstforskningen er på mange måter et slikt felt, men behovet for videre utvikling – spesielt inn mot lærerutdanningen – er til stede. Denne antologien bidrar til utviklingen med at spesifikke og ulike fagdisipliner i større grad får slippe til i lærerutdanningens elevtekstforskning og bidra med sine perspektiver på hvordan tekstene

kan forstås – utover deres funksjon i et bestemt læringsforløp. Det betyr ikke at vi på noen måte vil unngå eller utelate bidrag som nettopp griper inn i skolekonteksten, som nettopp flere av bidragene gjør helt eksplisitt. I disse bidragene er også konteksten nødvendig, og på ingen måte i veien, for det fagspesifikke perspektivet.

Når vi har igangsatt dette bokprosjektet, hvor vi ser etter mulighetene som ligger i løsrivelse fra konteksten, innebærer det ikke at skolefaget er gjemt eller glemt. Tvert imot er vi overbeviste om at en ytterligere faglig­ og vitenskapeliggjøring av elevtekstanalysen styrker lærerens grunnleggende tekstforståelse og utvider lærerens perspektiver på hva en elevtekst er og kan være. Dette kan igjen tjene respons­ og vurderingsarbeidet, slik at dette blir mer spesifikt, selektivt og kanskje mindre normativt. For å nevne ett eksempel vil kjennskap til spesifikke analysemodeller for språkblanding være hensiktsmessig for å forstå og å kunne vurdere elevers flerspråklige tekstinnslag på en faglig måte. Som mange lærere nok har erfart, vil man uten denne typen fagspesifikk kunnskap være mer tilbøyelig til å ty til personlig smak og forhåndsbestemte oppfatninger, som også utelater interessante og viktige aspekter ved tekstene.

Oppdraget vi har gitt forfatterne, er å analysere en eller flere elevtekster med perspektiver, begreper eller metoder fra en fagdisiplin de har god kjennskap til, og resultatet er en samling av nye forskningsbidrag innenfor disse fagfeltene – og til lærerutdanningens arbeid med elevtekstanalyse. Vi håper både de som allerede er vel etablerte forskere innenfor feltene, og de som er på vei inn, vil finne noe de kan kose seg med, lære av, bygge videre på eller opponere mot. Vi håper også at ferdig utdannede lærere, i sitt daglige, utforskende virke, kan ha glede og nytte av de analytiske perspektivene i boken – enten det er ukjente perspektiver for leseren, eller de supplerer noe hen er kjent med fra før.

Til slutt vil vi rette en stor takk til forfatterne, fagfellene og forlagsredaktørene – for sine avgjørende bidrag til at prosjektet kunne realiseres.

Mai 2023

Leiv Inge Aa og Ola Harstad

Noen betraktninger om det å forske på elevtekster

Ola Harstad og Leiv Inge Aa

Hva er en elevtekst, og hvordan kan den forstås? Det er disse spørsmålene vi fokuserer på i denne antologien.1 For noen norsklærere kan muligvis spørsmålene virke helt overflødige – en elevtekst er vel simpelthen en tekst skrevet av en elev, og må forstås som uttrykk for kompetansen til eleven om et eller annet? I norskfaget produseres det enorme mengder elevtekster, det være seg skriftlige, muntlige, digitale, analoge, korte, lange, gode, dårlige, faglige, personlige – og disse skal gjerne leses, gis respons, videreutvikles, vurderes og ellers inngå i helhetlige læringsforløp. Da er det ikke vanskelig å skjønne om man ikke har tid til, eller interesse av, å stoppe opp for å gruble over noe som synes selvsagt, uproblematisk og helt hverdagslig. Annerledes stiller det seg imidlertid når elevteksten er et forskningsobjekt. Da blir oppgaven nettopp å stoppe opp og stille spørsmål, og arbeide med norskfaget ad omveier – med andre perspektiver –enn dem som nødvendigvis oppleves som umiddelbart overførbare til klasserommet. Vi vil imidlertid hevde at disse omveiene er like nødvendige for læreren, ettersom hen ikke bare forsker som del av sin utdanning, men også utforsker i sitt daglige virke.

Tittelen på boken uttrykker at elevtekstanalysene den fremviser, er nye. Det er de også, ettersom de er unike og nylig produserte, og at elevtekstempirien som analyseres, også er ny, i de aller fleste tilfeller. Det som ikke er nytt i denne antologien, er fagtradisjonene og disses teoretiske perspektiver, som brukes i analysene. De er tvert imot eldgamle. Enkelte av dem, som retorikken, er minst to tusen år gamle. Hva er det så som er nytt ved disse elevtekstanalysene? Hans-Georg Gadamer (1900–2002) mener nettopp at det nye ligger innskrevet som et potensial i det gamle – i tradisjonen, og at dette potensialet kan bli realisert som noe nytt når noen går inn i tradisjonen og

1 Vi vil rette en stor takk til Trygve Kvithyld, som har lest denne teksten kritisk og kommet med mange fruktbare innspill. Han er likevel like lite ansvarlig for det som står og kanskje burde stått her, som andre kollegaer vi har diskutert tematikken med.

anvender det gamle i sin egen sammenheng. Og det er slik det nye må forstås i denne boken: som gamle fagtradisjoners perspektiver anvendt på elevtekstanalyse i den femårige lærerutdanningens norskfag.

Fagdisiplinene som er representert i antologien, kan grovt sett kategoriseres i tre: språkvitenskapen, tekstvitenskapen og litteraturvitenskapen. Dette er ulike og i seg selv mangfoldige tradisjoner, men felles for dem er at de befinner seg innenfor den fagkretsen og vitenskapstradisjonen som kalles humaniora – menneskevitenskapen. Dette er en tradisjon som litt enkelt sagt er opptatt av å forstå, og gå i dybden av, det særegne, unike tilfellet, enten dette er en historisk hendelse, et begrep, et kulturelt fenomen eller en elevtekst. Slik sett står menneskevitenskapen i noe kontrast til naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen, som i større grad søker å forklare mekanismer eller lovmessigheter ved å finne det som er felles på tvers av enkelttilfeller. Interessant nok er menneskevitenskapen i liten grad omtalt, brukt eller gjort særlig eksplisitt i lærerutdanningens vitenskapsteori- og metodeopplæring.2 Samtidig har menneskevitenskapen hatt en relativt sterk posisjon i norskfaget og dets utvikling gjennom 1900-tallet. Spesielt i den første halvdelen av 1900-tallet lå skolens norskfag svært tett opptil språk- og litteraturvitenskapen. I den forbindelse er det bemerkelsesverdig at disse fagtradisjonene i relativt liten grad kan sies å ha fått innvirkning på det som i dag fremstår som en type institusjonalisert elevtekstanalyse i lærerutdanningens norskfag.

Det er nok mange grunner til at det har blitt slik – ikke minst har utdanningen av grunnskolelærere i all hovedsak blitt lagt til lærerutdanninger og ikke disiplinutdanninger. På 1970-tallet ble også disiplinfagene ytterligere differensiert og spesialisert, noe som nok bidro til at mange fagområder og -miljøer som hadde vært i front av skolefaglig utvikling, vendte blikket mot andre faglige problemstillinger. Det er forståelig, men gjør det også mulig å hevde at språk- og litteraturvitenskapen ikke har imøtekommet sine skolefaglige forpliktelser, med hensyn til utvikling av elevtekstanalysen slik vi kjenner den i dag.3

Samtidig som flere av de menneskevitenskapelige fagtradisjonene står sterkt i lærerutdanningens norskfag, gjør også den mer samfunnsvitenskapelig orienterte forskningen det. Dette er også forståelig, ettersom samfunnsvitenskapen har en langt mer velutviklet metodologi for praksis- og klasseromsstudier. Og det er nok innenfor rammen av sistnevnte at elevtekstanalyse, både i utdanningen og forskningen, i størst grad har funnet sted. Samtidig mener vi det er problematisk at de mer språklige

2 Les mer om tilstedeværelsen av de tre vitenskapstradisjonene i Harstad (2022).

3 Etter hvert har også disiplinfagene tatt et større ansvar inn mot utdanning av lærere, spesielt gjennom lektorutdanningene. For en god oversikt og diskusjon om forholdet mellom lærerutdanning og disiplinfag, se Igland (2021).

og tekstlige disiplinenes perspektiver i mindre grad har fått gjennomslag i elevtekstanalysen – all den tid det nettopp dreier seg om tekst- og språkanalyser. Disse tilbyr perspektiver, begreper, analysemetoder og fagspråk som fremtidige lærere kan få god bruk for når de selv skal lage oppgaver, vurdere elevtekster og se større sammenhenger i tekstkulturer som også elevenes tekster inngår i.

Elevteksten i norsk som skolefag og forskningsfag

Elevteksten er en type empiri som «vandrer» på tvers av skolefaget norsk og forskningsfaget norsk. I den forbindelse er det viktig å påpeke endringen av elevtekstens funksjon som gjerne inntreffer med vandringen. For når elevteksten blir til og eksisterer i skolefaget norsk, inngår den i en helt bestemt sammenheng. Denne sammenhengen innbefatter et konkret undervisnings- og læringsforløp, gjerne med respons og vurdering. Hva skjer så når elevteksten havner på forskerens bord? Da har elevteksten havnet i en annen sammenheng, hvor den ikke lenger er prosess og produkt i ovennevnte forløp, men har blitt til empiri som skal behandles med teori. I tillegg inngår behandlingen på en måte som kommuniserer ganske spesifikt med et forskningsfelt, hvor det finnes bestemte tradisjoner, diskusjoner og teoretiske perspektiver som til sammen utgjør forståelsesprosesser som allerede er i gang, og som elevteksten nå blir innvevd i.

Dette betyr ikke at koblingen til den opprinnelige sammenhengen bestående av skole, klasserom og elev opphører – elevteksten vil alltid måtte representere en type «praksisnær» empiri. Det betyr likevel at forskeren står fritt til å behandle elevteksten ut fra sammenhengen den nå befinner seg i, og at forskeren nå kan stille spørsmål og arbeide med elevteksten på helt andre måter enn det som var mulig i den opprinnelige sammenhengen. En refleksjonstekst om Ole Lund Kirkegaards Gummi-Tarzan skrevet av en ungdomsskoleelev, som er revidert to ganger med respons fra læreren og litt hjelp hjemmefra, og som videre er vurdert til en bestemt karakter av læreren med hensyn til kvaliteten på elevens lesing av boken og fremstillingen av denne i refleksjonsteksten, kan av forskeren bli undersøkt for sine innslag av muntlig språk i den skriftlige teksten. Forskeren i et slikt tilfelle, som gjerne er språkviter, vil arbeide med kjennskap til et felt hvor det allerede finnes mye forskning på hvordan det skriftlige og muntlige språket hybridiseres. Og forskningsbidraget vil selvsagt kunne bidra til å støtte opp under, nyansere eller gå på tvers av tidligere funn innenfor dette feltet.

Dette tenkte hverken læreren eller eleven på da oppgaven eller teksten ble til, men det lå likevel som et potensial – innskrevet i elevteksten – som forskeren i en helt annen sammenheng valgte å realisere. Og selv om denne realiseringen fører til et forskningsbidrag til det aktuelle forskningsfeltet, er det på samme tid et bidrag til

læreres og skolens forståelse av hva en elevtekst, elevers språkbruk og språk i seg selv, faktisk er. Og dette er selvsagt forståelse som vil få konsekvenser for praksis – om enn på en mer indirekte måte.

Når vi betrakter skolens og forskningens befatning med elevtekster som to ulike sammenhenger, tar vi i bruk den etablerte forestillingen om skolefag og forskningsfag som ulike domener, som altså likevel er koblet sammen. Den britiske utdanningssosiologen Basil Bernstein (1924–2000) forstår skillet slik at vitenskapsdomenet produserer kunnskap, mens skoledomenet reproduserer denne kunnskapen innenfor en bestemt pedagogisk ramme. Koblingen mellom de to domenene opprettes dermed i og med rekontekstualiseringen av kunnskapen, eller, i vårt tilfelle, elevteksten.4 Rekontekstualisering, enten det er av kunnskap, et begrep, et kunstverk, en historisk hendelse eller en elevtekst, vil alltid måtte innebære en eller annen form for endring: Noe forsvinner, blir plutselig fremhevet, lagt til eller bare viser seg på en ny måte. Det er selvsagt ikke bare fordi den nye sammenhengen er ny, men også fordi det skjer en løsrivelse fra den foregående og opprinnelige sammenhengen.

Løsrivelse av elevteksten

Løsrivelsen av elevteksten fra et bestemt læringsløp til å være et forskningsobjekt sørger for at ikke alle bindingene til «virkeligheten» blir med inn i forskningsarbeidet, og dette er først og fremst helt nødvendig. For selv om man kan innvende at «alt henger sammen med alt», kan man ikke snakke om alt på samme tid – i hvert fall ikke hvis man søker å virkelig komme i dybden. Da trenger man snarere å arbeide fokusert og avgrenset med et klart forskningsobjekt. Og om det nå er muntlige innslag i elevtekster om Gummi-Tarzan som er det definerte objektet, kan man velge å se bort fra skriveforløpet elevteksten opprinnelig oppstod i, som ut fra det gitte fokuset blir irrelevant. Da er det for eksempel helt uinteressant for forskeren om eleven treffer veldig godt på sine betraktninger om humoren, ironien og det absurde i boken, som faktisk var vurderingsobjektet for læreren i læringsforløpet.

Ettersom fokus og avgrensning er avgjørende i all forskning, har forskningen alltid bedrevet ulike former for løsrivelse – spesielt i faglig- og vitenskapeliggjøringsproses-

4 Det kan innvendes at denne måten å tenke om kunnskap på er noe snever, og det er nok ikke slik at det kun foregår kunnskapsreproduksjon i skoledomenet. Tvert imot vil det også utvikles kunnskap, men dette vil altså være andre kunnskapsformer enn den vitenskapelige. I Den nikomakiske etikk skiller Aristoteles mellom de tre kunnskapsformene episteme (vitenskapelig, kontekstuavhengig kunnskap), techne (praktisk kunnskap som gjør det mulig å handle for å nå et mål) og fronesis (praktisk klokskap/dømmekraft i unike situasjoner). Det er gjerne utvikling av kunnskap av de to siste formene som vil foregå i skolen.

ser. Alle former for laboratorieforskning handler eksempelvis om å løsrive prosesser eller stoffer fra naturen, slik at man kan studere dem i relativt kontrollerte former. Også i norskfagets historie og forhistorie har løsrivelser skjedd av liknende grunner, både innenfor språkfeltet og litteraturfeltet. Et klassisk språkvitenskapelig eksempel er det som sveitseren Ferdinand de Saussure (1857–1913) representerer. For å få et håndterbart studieobjekt delte han språket opp i begrepsparet la langue (språksystemet) og la parole (språkbruken). Dette begrepsparet uttrykte Saussures grunnleggende forståelse av språk: Språket har et strukturelt nivå som enhver språkbruker har tilgang til for å kunne utøve språket i konkrete situasjoner. Språket blir hele tiden til og utvikler seg i et samspill mellom disse to nivåene. Systemet ligger til grunn for den enkeltes språkbruk, mens den enkeltes språkbruk også virker tilbake og videreutvikler systemet. Problemet, slik Saussure så det, er at språkbruken er så uensartet og kaotisk at den ikke lar seg studere systematisk og vitenskapelig. Derfor mente han at det er systemet man kan og må undersøke vitenskapelig, ettersom det i hvert fall er relativt stabilt. Denne løsrivelsen av systemet fra bruken la grunnlaget for moderne språkvitenskap slik vi kjenner den i dag.5

Et klassisk litteraturvitenskapelig eksempel på en liknende vitenskapeliggjørende løsrivelsesprosess er det som inntreffer i litteraturforskningen i første halvdel av 1900-tallet. Før dette hadde man arbeidet med det som gjerne omtales som den historisk-biografiske metode, hvor man anså en litterær tekst som å være uttrykk for en forfatters personlighet og samtid. Denne knyttet seg videre til en relativt romantisk form for hermeneutikk, blant annet utviklet av Friedrich Schleiermacher (1768–1834). Sentralt for Schleiermacher var at fortolkning og forståelse kunne oppnås ved

å leve seg inn i det som lå til grunn for teksten. Det er all grunn til å anta at det finnes dype koblinger mellom forfatterens liv og samtid og teksten, men det er svært vanskelig å studere disse sammenhengene vitenskapelig, eksempelvis ved å påvise at en tekst har blitt til slik fordi forfatteren har erfart eller opplevd et eller annet. Den historisk-biografiske forskningen og innlevelseshermeneutikken ble dermed i mange tilfeller spekulativ. Når så litteraturteoretiske retninger som russisk formalisme, nykritikk og strukturalisme vokste frem utover første halvdel av 1900-tallet, var den historiske forfatteren stort sett helt uinteressant. For disse retningene var tekstene i seg selv, med sine formmessige og strukturelle særegenheter og gjentakelser, det interessante. Og med et slikt avgrenset objekt, samt forskernes evne og vilje til å teoretisere

5 Det må understrekes at vi forstår Saussures skille som epistemologisk og ikke ontologisk. Saussure opprettet skillet kun ut fra et opplevd forskningsbehov, altså noe som måtte gjøres for å få vitenskapelig kunnskap om språket, og ikke som et grep for å si noe om hva språk faktisk er grunnleggende sett. Med hensyn til sistnevnte virker det heller som om Saussure oppfatter språket som én helhet. For en mer inngående diskusjon om dette, henviser vi til Haugen (2019).

og diskutere det, vokste det også frem litteraturvitenskapelig metode. Slik sett handlet litteraturvitenskapens vitenskapeliggjøring om å løsrive teksten fra den historiske forfatteren.

Institusjonalisert elevtekstanalyse og vitenskapelig perspektivrikdom

Det finnes uhorvelige mengder elevtekstforskning, og hvis det er mulig å si noe som kjennetegner veldig mye av den, så er det at den har som formål å bidra til å utvikle og forbedre praksis, altså sammenhengen hvor elevtekstene i utgangspunktet kommer fra og har sin funksjon i et spesifikt læringsforløp, som ganske ofte er et skriveopplæringsforløp. Elevtekstforskning er derfor ofte skriveforskning, som nettopp har bidratt substansielt til å utvikle skriveopplæring i skolen.

Selv om dette selvfølgelig er viktig elevtekstforskning, mener vi det finnes behov for større grad av løsrivelse av elevteksten fra skolekonteksten – også innenfor en lærerutdanningskontekst. Dette er et behov som blir ytterligere forsterket med innføringen av femårig, integrert master i lærerutdanningen, hvor langt flere studenter enn tidligere skal skrive masteroppgave. For mange av disse er nettopp elevtekster en hensiktsmessig empiri, og elevtekstanalyse en hensiktsmessig metode – ikke bare fordi elevtekster i seg selv gjerne oppleves som et relevant utgangs- og omdreiningspunkt for fremtidige lærere, men også fordi disse studentforskerne har en god del erfaring med elevtekstanalyse fra sitt eget studium.

Elevtekster har alltid vært en del av norskfaget, men det er først utover 1980- og 90-tallet at de får fokuset og statusen de kan sies å ha i dag. Vektleggingen av elevtekster i læreplaner, forskning og lærerutdanning har også avstedkommet det som omtales som elevtekstanalyse – en klasseromsnær praksis som skal ligge til grunn for lærerens respons og vurdering. Etter hvert har det også utviklet seg en læreboklitteratur om elevtekstanalyse, med titler som Elevens tekst. Et utgangspunkt for skriveopplæring6 av Dagrun Skjelbred, og Grammatikken i bruk7 av Harald Morten Iversen, Marit Skarbø Solem og Hildegunn Otnes, som må regnes som klassikere, tatt utbredelse, antall utgaver, opplags- og salgstall i betraktning. Dette er bøker som har fått enormt gjennomslag og gjort en viktig jobb med å dreie oppmerksomheten mot elevtekster og elevtekstanalyse, og møtt et behov i pensumlitteraturmarkedet rettet mot lærerutdanningen. Når vi mener det er et behov for å supplere den formen for institusjonalisert elevtekstanalyse som disse har vært sentrale i å etablere og opprettholde, er det fordi

6 Først utgitt i 1992 på Cappelen Damm.

7 Først utgitt i 2004 på Cappelen Damm.

den blir betraktet og behandlet som innvevd i det skolefaglige domenet. Det er selvsagt ikke urimelig, spesielt ikke i en lærerutdanning som nødvendigvis må ha nære relasjoner til skolefaget norsk, men spørsmålet er likevel om den primære hensikten med elevtekstanalyse som et verktøy for å gjøre studentene i stand til å bedrive god skriveopplæring skyver andre viktige hensyn til side. For når en og samme elevtekst typisk blir analysert etter skrivehandling, sjanger, tekststruktur og formaliteter (ofte misvisende kalt «grammatikk»), og alt dette skal vurderes og responderes om til eleven, blir elevtekstanalyse i realiteten et overordnet kategoriseringsarbeid i læringsløpet som elevteksten inngår i. Et slikt omfattende og overordnet kategoriseringsarbeid skaper vanskelige mulighetsbetingelser for klart avgrensede, vitenskapelige undersøkelser av de mange ulike typene av elevtekster som eksisterer.

Og det er nettopp på grunn av tekstmangfoldet at man også trenger et vell av ulike vitenskapelige perspektiver og analyseapparat. Ulike tekster trenger ulike typer av elevtekstanalyser. Innenfor de litterære sjangrene blir det eksempelvis merkelig hvis man anvender det samme apparatet i en undersøkelse av en elevs detektivfortelling som i undersøkelsen av en annen elevs essay eller heimstaddikt. Da trenger man heller å koble seg selv og elevteksten på allerede eksisterende forskning innenfor disse sjangrene, og ta del i diskusjonen som foregår i disse feltene. Dette, mener vi, er et poeng som i større grad bør få konsekvenser for elevtekstanalyse i lærerutdanningens norskfag, og det er til sistnevnte denne boken søker å bidra som et videreutviklende supplement.

Fagdidaktisk relevans

Det er en fare for at dette bokprosjektet blir sett som skole- eller praksisfjernt og dermed ikke oppnår et slikt mål. Det er ikke intensjonen, og heller ikke tilfellet, vil vi mene. Vi mener tvert imot at boken er fagdidaktisk relevant. Men hva betyr egentlig det?

For lærere og skolefaget dreier fagdidaktikk seg primært om undervisning i et fag, med tilhørende begrunnelser og refleksjoner som kan være faglige, relasjonelle og verdibaserte. For forskere dreier fagdidaktikk seg primært om undersøkelsen og refleksjonen, eventuelt med tilhørende praktiske implikasjoner. Fagdidaktikkens refleksjons- og legitimeringsdimensjon kommer gjerne til uttrykk gjennom de tre spørreordene hva (skal man undervise i eller undersøke), hvordan (skal man gå frem) og hvorfor (i all verden skal vi drive på med dette). Slike spørsmål henger sammen og griper inn i hverandre, og i norskdidaktikken fremstilles de også som likestilte. Vi mener imidlertid at det veldig ofte oppstår en hierarkisering mellom de tre, der hvordan og hvorfor i virkeligheten blir styrende for hva. I slike tilfeller får altså mål og metode rang fremfor faglig kunnskapsinnhold.

Dette prosjektet legger til grunn en forståelse av fagdidaktikk som heller har sitt utgangs- og omdreiningspunkt i det faglige kunnskapsinnholdet, som mål og metode må komme som en konsekvens av.8 Da er det eksempelvis ikke mål for skriveopplæringen som styrer elevtekstanalysen, men heller elevteksten i seg selv. Her mener vi også at læreren og forskeren bør tenke på samme måte: Det er innholdet, enten dette er kunnskapsinnhold til undervisning eller forskningsobjektet som skal undersøkes, som er fagdidaktikkens primære fokus. Dette vil gjøre det mulig å ta hensyn til det unike og spesifikke ved enhver lærings- eller forskningsprosess, og gjøre denne tilstrekkelig grad åpen. Faren, hvis man lar seg styre i for stor grad av en ferdig foreliggende metode, eller kompetansemål i til enhver tid gjeldende læreplan, er at prosessene blir forhåndsbestemte og for lukkede. En løsrivelse av elevteksten fra sin skolske kontekst, som nettopp ikke binder den til et bestemt læringsløp med tilhørende respons og vurdering, vil altså kunne være oppåpnende for det som kan finnes i elevtekster.

Når det er sagt, vil ethvert teoretisk perspektiv og analytisk fokus samtidig utelukke en rekke andre – når man avdekker noe, tildekkes også en masse annet. De språk-, tekst- og litteraturvitenskapelige perspektivene som er valgt ut i denne antologien, vil altså ikke åpne elevtekstene totalt – de vil kun vise frem enkelte aspekter. Spørsmålet vi derfor må stille oss i tillegg, er om det likevel er relevante aspekter, og om denne boken – som også vil kunne fungere som en type metodelitteratur til forskende lærerstudenter – er relevant med hensyn til disse lærerstudentenes fremtid som lærere.

For studentforskere som gjennomfører elevtekstanalyser i sine masterprosjekter, mener vi åpenbart at boken er relevant, ettersom den tilbyr en rekke analyser, perspektiver og diskusjoner som forskere kan bygge videre på, diskutere med og lære av. Spørsmålet om masterarbeidet og forskningsprosessen vil være relevant for studentenes fremtid som lærer, er mer komplisert. Ofte opplever man jo noe som relevant eller ikke, uten at man vet om dette faktisk er relevant eller ikke. Vi mener det er hevet over enhver tvil at masterprosjektet og kompetansen studenter opparbeider seg gjennom dette, skal og må være relevant for deres lærergjerning. Problemet er bare at vurderingen av et prosjekts eller perspektivs relevans avhenger av vår forestilling om en fremtid som ennå ikke har inntruffet, og som vi ikke kjenner til på annen måte enn gjennom vår erfaring med det som har skjedd i fortiden. Å si noe sånt som: «Dette er relevant for deg som fremtidig lærer» eller «Dette er ikke relevant for deg som fremtidig lærer» innebærer altså en spådom om fremtiden som vi faktisk bør være forsiktige med. Det er nemlig svært vanskelig å vite hva som blir relevant, og i så fall

8 Denne forståelsen av fagdidaktikk springer ut av Aslaug Nyrnes’ begrep om en mindre didaktikk. For utdyping, se Nyrnes (2002).

på hvilken måte, eller ikke, for den enkelte i nær og fjern fremtid. Det er heller ikke slik at noe bare er relevant eller ikke – det handler også i stor grad om vår egen evne til å gjøre noe relevant eller ikke. Det betyr også at noe som først kan oppfattes som helt irrelevant, senere kan vise seg som svært relevant.

Poenget er selvsagt ikke at studentforskere bør forville seg inn i elevtekstanalyseprosjekter eller -perspektiver som synes totalt irrelevante her og nå, men det er nok også sånn at hvis man fordyper seg i et felt, en tradisjon, en analysemåte og en diskusjon som eksisterer i større grad innenfor forskningen enn i skolen, så vil denne fordypningen bli med vedkommende ut i arbeidet som lærer. Da vil ikke læreren bare ha med seg en institusjonalisert form for elevtekstanalyse, men også et mer uavhengig forskningsfelts måte å betrakte, tenke om og arbeide med språk og tekst på, som et viktig grunnlag for å arbeide med elevene og deres tekster. Hvis det er noe nytt ved disse måtene, vil ikke bare arbeidet ha vært relevant for læreren og elevene, men også for skolen og faget, som får anledning til å videreutvikle seg i en vitenskapelig fundert retning.

Avslutningsvis vil vi koble resonnementet tilbake til løsrivelsen. For løsrivelsen av elevteksten fra læringsforløpet den stammer fra, innebærer på sett og vis en relevant omvei. Denne omveien innebærer ikke at skolefaget er gjemt eller glemt; derimot tror vi at fagliggjøringen av elevteksten styrker den forskende lærerstudentens grunnleggende forståelse og utvider perspektiver på hva en elevtekst er og kan være. Dette kan i neste omgang stimulere til en mer spesifikk, selektiv og mindre normativ responsog vurderingspraksis. Det er nettopp det fagspesifikke som er grunnleggende både i forskningen og i klasserommet, og som dermed forener forsker- og lærerblikket.

Om bokens innhold

Antologien inneholder tolv vitenskapelige artikler som tar for seg ulike former for elevtekstanalyser. Både faglig innretning, former for og antall elevtekster varierer fra studie til studie. Vi har etterstrebet en viss variasjon for å kaste lys over et visst mangfold. Vi har kategorisert bidragene på følgende måte: Først inkluderer vi tre bidrag som kombinerer språkvitenskapelige teorier enten med diskursteori eller med essensielle sider ved skriftpraksisen (som håndskriftsflyt). Deretter følger tre ulike grammatiske studier, der først og fremst de lingvistiske fenomenene står i sentrum for undersøkelsene, men der didaktikken er innbakt på ulike måter. Språkstudiene følges av to tekstvitenskapelige studier: en argumentasjonsanalyse og en retorisk analyse. Til slutt inneholder antologien fire skjønnlitterære elevtekststudier som tar i bruk litteraturvitenskapelige perspektiver, tenkemåter og fortolkningspraksiser på et bredt spenn

av skriftlige og muntlige elevtekster. Til slutt i denne innledningen vi vi gi et kort sammendrag av artiklene i antologien.

I Tor Arne Haugens artikkel «Tekstverdener i elevtekst» blir tre ulike skrivehandlinger, «beskrive», «forestille» og «overbevise», analysert gjennom tekstverdenteori, en diskursorientert teori som springer ut av kognitiv lingvistikk. Tekstverdener er mentale modeller som skriveren bygger ut fra bakgrunnskunnskap, erfaringer og forestillinger av verden, og her er koblingen til den bruksbaserte språk(tilegnings)teorien tydelig. Tekst- eller diskursnivået har likevel ikke vært i kognitiv lingvistikks forgrunn. Haugen argumenterer for at tekstverdenteorien er særlig egnet til å analysere skrivehandlinger, og han prøver den ut på elevtekster fra Normkorpuset med de ovennevnte skrivehandlingene. Teorien kan både være bevisstgjørende for læreren og hens forståelse av elevtekstdiskurser, og for eleven og hens skapning av tekstverdener.

Signe Rix Berthelin bruker relevansteori til å analysere «Kreative språklige bilder i elevtekster», som er tittelen på hennes artikkel. Relevansteorien er en kognitiv pragmatisk teori som blant annet tar for seg å analysere hva som gjør oss i stand til å forstå eksplisitt og implisitt informasjon i konkrete ytringer. Språklige bilder kjennetegnes ved at de formidler et annet innhold enn det eksplisitte innholdet på uttrykkssiden. Dermed er det nærliggende å bruke dem «feil» (i relasjon til konvensjonene) og at de oppfattes feil. Et konkret problem Berthelin tar tak i, er at andrespråkelevers kreative språkbruk i mindre grad anerkjennes når den bryter med konvensjoner. Hun mener et relevansteoretisk perspektiv yter elevtekstene rettferdighet fordi det problematiserer tekstens tolkningsrom og leserens grad av «anstrengelse» i tolkningsprosessen. Et språklig bilde kan dermed anerkjennes for hvordan det kommuniserer, snarere enn om det er i tråd med leserens forventninger eller konvensjonskunnskaper.

Tonje Gartland Gåsbakks studie er ulikt de to foregående kvantitativ og innrettet mot begynneropplæringen. Gåsbakk tar for seg «Relasjonen mellom verbbruk og transkripsjonsferdigheter på førstetrinn», og empirien (hentet fra FUS-prosjektet; Funksjonell skriving i de første skoleårene) består av 459 førstetrinnstekster. Transkripsjonsferdigheter vil i denne sammenhengen si håndskriftsflyt og lesbarhet, mens verbbruk viser til leksikalsk og syntaktisk variasjon ved hovedverbet. Gåsbakk undersøker blant annet i hvilken grad transkripsjonsferdighetene ved skolestart kan predikere tekstlengde, verbfrekvens og leksikalsk mangfold ved slutten av det første skoleåret. Et utgangspunkt for studien er kunnskapen om at elever som ikke får utviklet en funksjonell håndskrift, kan utvikle en dårlig selvfølelse og motivasjon til skrivingen. Dermed er det interessant å måle mulige konsekvenser av håndskriftens funksjonalitet ved skolestart.

I Anne Mette Sunde og Brita Ramsevik Riksems artikkel er temaet «Språkblanding i elevtekster» om digitale spill og sosiale medier. De tar for seg engelske innslag i elev-

tekstene og analyserer dem i den såkalte matrisespråkmodellen. Her skiller man mellom språkets grammatiske og leksikalske nivå; i elevtekstene er det også hovedsakelig engelske leksikalske verb- og substantivsammer som lånes, mens den grammatiske rammen er norsk. Til slutt i artikkelen diskuteres også didaktiske implikasjoner og verdien – eller kanskje heller nødvendigheten – av at en lærer besitter kompetanse i hva språkblanding er, og hvordan det skjer, og at det skjer, siden norske språkbrukere ikke lever i isolasjon.

Mari Nygårds artikkel «Setningsemner i elevtekster» tar utgangspunkt i setninger der ett eller flere ledd ikke er synlig uttrykt. Nygård argumenterer for at setningsemner har underliggende struktur, og elevtekstmaterialet viser at det krever høy syntaktisk, semantisk og pragmatisk kompetanse for å mestre setningsemner i skrift. Hun går gjennom tekster på små-, mellom- og ungdomstrinnet, og det er særlig de to siste gruppene som mestrer eller bruker det. Bruk av setningsemner kan også være en måte å utfordre den normative grammatikken på og med det demonstrere elevens sjangerkunnskap og retoriske grammatikk-kompetanse (jf. kjerneelementet Språket som system og mulighet). Som i Sunde og Riksems artikkel demonstrerer Nygård at det kreves både grammatikkteoretisk innsikt og sjangerkompetanse for å yte disse tekstene for eksempel vurderingsrettferdighet.

I Leiv Inge Aas artikkel «Syntaktisk mikrovariasjon som fleirspråklegheit» diskuteres den ulike verbpartikkeldistribusjonen i norsk som et mulig innslag av registervariasjon eller minimal flerspråklighet. Aa går gjennom verbpartikkeldistribusjonen i alle 3.- og 7.-trinnstekstene i Normkorpuset og sammenligner med distribusjonen i norske talemål. Hypotesen er at partikkel til venstre for objektet (rekke opp hånden) er det «ekte» norske mønsteret, mens partikkel til høyre (rekke hånden opp) møter oss som en skriftkonvensjon. I artikkelen diskuteres også dybdelæringsbegrepet, og det argumenteres for at studieobjektet må avgrenses og språkbegrepet dekomponeres for at studien skal få en reell overføringsverdi til andre domener og skape større «helheter».

Kjersti Maria Rongen Breivegas bidrag belyser argumenterende elevtekster. Slike er det allerede forsket mye på, og i sin artikkel, «Argumentasjon som resonnement eller problemløysing?», diskuterer Breivega forståelsene av argumentasjon som ligger til grunn for mye av denne forskningen. Mer spesifikt diskuterer hun hvordan to ulike argumentasjonsmodeller (Toulmin-modellen og «Problem-Løsning»-modellen) kan supplere hverandre og få frem ulike sider ved argumenterende elevtekster. Som grunnlag for diskusjonen analyserer hun en og samme elevtekst, som er en drøftende debattartikkel.

I «Reflekterande tekstar som retoriske handlingar» undersøker Eli Bjørhusdal og Britt Iren Nordeide 50 elevtekster fra tiende trinn. Elevtekstene omhandler sammen-

hengen mellom ordet rådebank (fra NRK-serien med samme navn) og følelser, og er skrevet for jevnaldrende lesere på en nettside for psykisk helse. I artikkelen anvender forfatterne et retorisk perspektiv og gjennomfører en analyse av språklige markører for refleksjon. Identifiseringen av disse markørene brukes først for å kategorisere tekstene som reflekterende og ikke-reflekterende, og denne kategoriseringen blir så utgangspunkt for en analyse av og diskusjon om de retoriske situasjonene som etableres i og med de reflekterende tekstene.

I sitt bidrag beveger Atle Skaftun seg utover den tradisjonelle oppfattelsen av elevtekst som skriftlige tekster. I artikkelen «Analyse av samtaler forstått som elevtekst» diskuterer Skaftun hvordan man kan lese og analysere samtaler med metodiske grep fra litteraturvitenskapen. Med utgangspunkt i en omfattende samtaleempiri hentet fra tre ulike forskningsprosjekter, og perspektiver fra litteratur- og kulturteoretikeren Mikhail Bakhtin, videreutvikler Skaftun en analytisk ramme som omtales som dialogisk diskursanalyse. Denne handler om å gå fra helheten i samtaletekstene, inn i de tekstinterne diskursive relasjonene og ut mot de kontekstuelle rammebetingelsene.

I «’Den sværeste jeg nogensinde havde læst’. Om friktionalitet i elevtekster» tar Martin Blok Johansen utgangspunkt i 21 elevtekster fra 6. trinn. Tekstene er produsert i møte med «Skjulesteder» av Walther Benjamin, en tekst som i utgangspunktet må sies å være vanskelig og langt over elevenes nivå. Blok Johansen er interessert i å undersøke hva slags elevtekster slike utfordringer skaper, og finner at elevene «forvandles» til litteraturanalytikere, litteraturfortolkere og litterater. Parallelt med analysen utvikler Blok Johansen begrepet friktionalitet, som uttrykker en samtidig fortyrrelse i den litterære teksten og elevenes læringsprosesser.

I Tatjana Kielland Samoilows artikkel, «Å skape hjem – elevfortellingen fra et geografisk perspektiv», anlegges et stedsteoretisk perspektiv på 47 elevtekster. Perspektivet inngår i et relativt moderne litteraturvitenskapelig felt, som kalles litterære geografier. Innenfor dette feltet er fokuset snarere sted og rom som strukturerende prinsipp for narrative tekster, fremfor tid. Elevteksten som nærleses, er et brev som omhandler en flukt, og Samoilow diskuterer hvordan ulike steder konstrueres i fortellingen, med særlig vekt på konstruksjonen av hjem. Stedsanalysen munner ut i en diskusjon om elevteksten som en kombinasjon av narrative konvensjoner og elevens livsverden.

I «Tarzan og de svarte lovløse: tverrestetisk elevlåtanalyse» gjør Sindre Dagsland og Egil Reistadbakk en tverrestetisk analyse av en raplåt. Låten er skapt av en gruppe ungdomsskoleelever i undervisnings- og forskningsprosjektet Lydrik(k), og Dagsland og Reistadbakk belyser den både fra et litteratur- og et musikkvitenskapelig perspektiv. I analysen ser de på sangteksten, beat (lydspor) og flow – hvordan samspillet mel-

lom tekst og beat uttrykkes i en helhetlig, muntlig fremføring. Ut av analysen kommer en diskusjon om analytiske og metodiske valg og utfordringer knyttet til visualisering av lydlige sider ved elevtekster.

Litteratur

Harstad, O. (2022). Å tenke om metode. Menneskevitenskapelig forskning for fremtidige lærere. Fagbokforlaget.

Haugen, T. A. (2019). Funksjonell grammatikk som metaspråk i skulen – ei moglegheit for djupnelæring. Acta Didactica Norge, 13(1). https://doi.org/10.5617/adno.6240

Igland, M.-A. (2021). Norskfaget i grunnskulelærarutdanninga. I M.-A. Igland & M. Nygård (Red.), Norsk 5–10. Språkboka (2. utg., s. 13–22). Universitetsforlaget.

Iversen, H. M., Solem, M. S. & Otnes, H. (2020). Grammatikken i bruk. Cappelen Damm.

Nyrnes, A. (2002). Det didaktiske rommet: Didaktisk topologi i Ludvig Holbergs Moralske Tanker. (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen.

Skjelbred, D. (2021). Elevens tekst. Et utgangspunkt for skriveopplæring. Cappelen

Damm.

ISBN 978-82-15-06888-6

ISBN 978-82-15-06888-6

Elevtekster er et stadig mer ettertraktet analyseobjekt, både for studenter i lærerutdanningen og blant forskere. Det har vært en rekke ulike måter å tilnærme seg elevtekster på de siste 40 årene, men det rådende synet har vært at de ikke bør eller kan løsrives fra den sammenhengen de oppstod i.

Elevtekstanalyser byr på nye tilnærminger og måter å analysere elevtekster på, ved å se på hvordan de er koplet til litterære tradisjoner og språkvitenskapen uavhengig av sitt opphav i skolen. Tekstene analyseres fra forskjellige faglige vinklinger, gjennom språkvitenskap, litteraturvitenskap og tekstvitenskap. Perspektivene på elevtekstene blir nye i møte med både etablerte og moderne teorier.

Boken henvender seg til alle som møter og analyserer elevtekster.

LEIV INGE AA og OLA HARSTAD, førsteamanuenser i norskdidaktikk ved NTNU, er bokens redaktører. Bidragsyterne tilhører NTNU, Høgskulen på Vestlandet, Høgskulen i Volda, Universitetet i Stavanger og VIA University College (Aarhus), og representerer en rekke ulike forskningsfelt.