Innledning

Asgeir Solstad

Selv om boka kan framstå som en forvirrende oppfyllelse av en visjon Mao Zedong skal ha hatt om å «la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides», er det likevel en slags orden i bokas oppbygging og vinkling. Som vi kommer tilbake til senere i innledningen, er den bygget opp over fem deler, som alle tar utgangspunkt i begrepet «kredittsamfunnet», som Christian Poppe redegjør nærmere for i kapittel 1. Gjelds- og betalingsproblemer i Norge må sees i lys av liberaliseringene av finans- og boligmarkedene tidlig på åttitallet. Disse endringene ga først husholdene tilgang på lån sikret i verdien av egen bolig. Senere fikk de også utstrakt tilgang på lån til forbruksformål – gjennom enten nye eller refinansierte boliglån, og i form av usikrede forbrukslån og rammekreditt knyttet til lønnskontoer og kredittkort. Drivkraften i husholdenes gjeldsutvikling har vært en historisk sterk vekst i boligverdiene. Store boliglån og etter hvert også forbrukslån og kredittkortgjeld er vanlige i husholdene, og finansinstitusjonenes tilbud og virksomhet både utvikler og vedlikeholder denne situasjonen.

Kredittsamfunnet kjennetegnes av at mye av velferden folk flest omgir seg med til daglig – alt fra bolig og bil til mye annet forbruk – fordeles via lånefinansiering på kredittmarkedet. Dette har gitt folk muligheter til å finansiere boliger og forbruk langt utover hva sparepenger kan gjøre. Det har også gitt nye muligheter for verdiakkumulering som de fleste opplever som befriende. Samtidig er låneopptak også løfter til långivere om tilbakebetaling gjennom framtidige inntekter. Når disse uteblir som følge av for eksempel arbeidsledighet, sykdom,

1 Takk til Christian Poppe for innspill og bidrag til poenger i denne teksten. samlivsbrudd, uheldig spekulasjon eller andre grunner, oppstår betalingsproblemer i et omfang vi ikke hadde før disse liberaliseringene. Folks private økonomiske utfordringer knyttes med dette enda sterkere til hvordan pengemarked, finanspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, boligpolitikk og velferdspolitikk er innrettet, og tilfører betalingsproblemer stor kompleksitet. Kredittsamfunnet gir altså muligheter for rikdom, men byr også på en betydelig risiko – en risiko som er sosialt skjevt fordelt. Poppe (kap. 1) skiller mellom «investeringshushold» og «kontanthushold». Investeringshusholdene er den store majoriteten av husholdene som har tilgang til lån, og dermed muligheter for å generere verdier gjennom å investere i bolig og andre markedsomsettelige verdier. Kontanthusholdene omfatter dem som ikke får låne penger til bolig fordi de ikke har tilstrekkelig inntektsgrunnlag og egenkapital. De er derfor henvist til å benytte seg av dyr, usikret kreditt – forutsatt at de er kredittverdige – og taper velferd rent generelt sammenlignet med investeringshusholdene, og har ofte større risiko for betalingsproblemer enn kreditthusholdene. Likevel finnes det investeringshushold som lever med betydelig utrygghet. De med lav inntekt, høy gjeld og tilgang til lite verdier utover sikkerhet for boliglån rammes hardere av risikoens effekter fordi negative utviklinger for folks privatøkonomi rammer disse gruppene tidlig. I sum viser dette at kredittsamfunnet gir økte forskjeller mellom folk. Selv om det ikke er full overlapping mellom Poppes begrep om kontanthushold og lavinntektshusholdene, kan økningen i andelen lavinntektshushold i Norge illustrere denne utviklingen. I 2019 levde 13,1 prosent av befolkningen i hushold med lavinn-