Bokas deler og kapitler

fører med seg, og faller av låne- og kredittkarusellen, som i ulik grad har vært til glede for et stort flertall.

Som nevnt tidligere i innledningen har vi gjort begrepet om kredittsamfunnet til omdreiningspunktet for økonomisk rådgivning. Konkret innebærer dette at kapitlene i boka er fordelt på fem deler som representerer like mange innfallsvinkler til belysning av kredittsamfunnet og dets konsekvenser. Lista over delene ser slik ut:

1. Kredittsamfunnet 2. Kredittsamfunnet og betalingsproblemer 3. Kredittsamfunnet og økonomisk rådgivning 4. Kredittsamfunnet og hjelp til selvhjelp 5. Kredittsamfunnet: Internasjonale perspektiver

Den første delen, som vi har kalt bare «Kredittsamfunnet», består av fem kapitler. Det første av disse, som er skrevet av Christian Poppe, forklarer begrepet og de privatøkonomiske mekanismene nærmere. Dette følges opp av et kapittel av Asgeir Solstad om betydningen av penger i husholdene. Det bygger på sentrale historiske, sosiologiske og psykologiske perspektiver på penger, og belyser hvordan relasjoner, hverdagsliv og forbruk kan forstås i lys av pengeøkonomi. Han belyser med andre ord konteksten for bruk av kreditt i husholdenes liv. Det neste kapitlet er skrevet av Christian Poppe og Per Arne Tufte, og tar opp betydningen av husholdenes kunnskaper om økonomi og økonomistyring i kredittsamfunnet. «Finansialiseringen» av økonomien har gitt et mangfold av finansprodukter som er lett tilgjengelige for forbrukerne. Disse produktene er omgitt av avtaler og regler som kan være vanskelige å forstå. Dette gir risiko for at forbrukere med svake kunnskaper om økonomi kommer i vansker, fordi de ikke har forstått konsekvensene av å velge de løsningene de har benyttet seg av. Teksten viser at kunnskap er viktig, fordi den påvirker holdninger til økonomi og vår evne til erkjennelse av ansvar for den. Jo mer kunnskap man har, desto større vekt legger man på å sørge for at de beslutningene en tar, er godt informerte. Kunnskap om økonomi er ulikt fordelt blant folk. Grupper med lavere inntekt synes å ha mindre kunnskap om styring og kontroll med penger enn grupper med høyere inntekt. Samtidig representerer den ulike fordelingen av kunnskap en type sosial arv. Der hvor penger har vært et tema gjennom barndom og ungdom, vil det også ofte være lagt et grunnlag for bedre kunnskap og liv med pengene.

Dette etterfølges av Marthe Hårvik Austgulens kapittel om referansebudsjetter. Dette er budsjetter som forteller hva et alminnelig forbruk koster for hushold av ulike størrelser. Det omfatter utgifter til blant annet mat, klær, barnetilsyn, transport, helse, fritid og kultur for hushold. Slike standardbudsjetter er viktige redskaper for å forstå hva det koster å drive et hushold, og er til nytte for blant annet å ta politiske beslutninger, folks økonomiske planlegging og økonomisk rådgivning. Å lage slike budsjetter krever en rekke avveininger og stiller dem som utformer dem overfor vanskelige vurderinger. Formålet med dette kapitlet er å gi leseren innblikk i grunnlaget for en rekke av valgene som tas, og forutsetninger som gjøres ved utformingen av referansebudsjett. Dette gjøres på to måter. For det første vil kapitlet belyse referansebudsjettenes historie og utbredelse internasjonalt og hva som skiller ulike teoretiske og metodiske tilnærminger fra hverandre. For det andre vil det plassere det norske referansebudsjettet i det internasjonale landskapet og belyse hvordan det har utviklet seg over tid, og hvordan det er blitt brukt og brukes i dag. Kapitlet avsluttes med en diskusjon om noen av utfordringene tilknyttet til referansebudsjett og hvilke konsekvenser nøkkelvalg som valg av teoretisk og metodisk tilnærming og målt levestandard har for hvordan budsjettene bør forstås og hva de kan brukes til.

Kredittsamfunnet er også barnas samfunn. Dette belyses av Mari Rysst i kapittel 5. Hun stiller spørsmålene: «På hvilke måter er mulig-

heter for forbruk viktig for barn og unges sosiale inkludering, spesielt de som vokser opp i familier med lav inntekt og/eller under offentlig omsorg? Hvordan kan økonomisk rådgivning ha en rolle i bevisstgjøring rundt betydningen av forbruk for sosial inkludering?» Hun sier at hennes hovedpoeng er å fremme økt bevissthet blant økonomiske rådgivere og økonomiske offentlige forvaltere om forbrukets betydning for sosial inkludering blant barn og unge generelt og blant barn og unge i lavinntektsfamilier og under offentlig omsorg spesielt. Barnekonvensjonen understreker barns rett til å bli hørt angående hva som er deres beste. I en slik medbestemmelse er det grunnlag for å hevde at barns stemmer om inkluderende forbruk burde bli hørt, noe som er blitt enda viktigere nå, i ei tid hvor barndommen og samfunnet er blitt kommersialisert.

Bokas andre del handler om «Kredittsamfunnet og betalingsproblemer». Betalingsproblemene er blitt annerledes og mer omfattende i kredittsamfunnets kjølvann. Det henger sammen med den økte risikoen låntakerne tar ved å ha store lån og bruk av andre finansprodukter. Samtidig er kompleksiteten i husholdenes økonomi blitt større, og det stiller større krav til kunnskap, ferdigheter og evne til økonomisk kontroll. Betalingsproblemenes konsekvenser er betydelige. De kan gi både betydelige psykiske helseutfordringer og sosiale problemer. Det første kapitlet i denne delen – kapittel 6 – behandler betalingsproblemer som sosiale problemer. Det er skrevet av Asgeir Solstad. Et av hans poenger er at betalingsproblemene kan føre til sosial marginalisering – å havne utenfor sosiale arenaer. Det følger av for eksempel å miste kollegafellesskap i jobben man har mistet, og av ikke lenger å kunne betale for barnas eller egne kultur- og fritidsaktiviteter. Det en lang rekke slike enkelttap som gir et liv med ulike grader av utenforskap. I dette perspektivet er økonomisk rådgivning en viktig innsats for å hjelpe folk til inkludering i sosiale fellesskap som dårlig økonomi har hindret dem tilgang til.

De psykiske helseutfordringene livet i kredittsamfunnet gir, er temaet i de fire neste kapitlene i denne delen av boka. Først ut er Ragnhild Dybdahl og Henriette Risvoll, som i kapittel 7 belyser hvordan vi kan forstå menneskers økonomiske beslutninger bedre, og hvordan økonomi påvirker mennesker. Som vi har vært inne på, har økonomiske forhold stor betydning for helse og livskvalitet, inkludert psykisk helse. Dermed er slike adferdsøkonomiske spørsmål viktige for økonomisk rådgivning. Når vi har bedre forståelse for hvordan mennesker reagerer og handler, er vi også bedre i stand til å gi råd og hjelpe. Denne kunnskapen kan også påvirke vår holdning til andre mennesker og hjelpe oss til å møte mennesker med respekt og verdighet.

Kapittel 8, som er det første av Arne Holtes tre kapitler i denne boka, redegjør for hva kunnskapsstatus er når det gjelder sammenheng mellom gjeld og redusert livskvalitet, psykiske helseplager og psykiske lidelser. Han peker på at gjeld, særlig usikret gjeld, øker risiko for psykiske helseutfordringer. Ifølge Holte viser forskningen at sammenhengen mellom å sette seg i uholdbar gjeld og å slite psykisk – eller motsatt – antakelig er kausal: Uhåndterlig gjeld øker betydelig risiko for psykiske helseplager. Psykiske lidelser øker betydelig risiko for uhåndterlig gjeld. Han viser også til at oppvekst i fattigdom og/eller i husholdning med uholdbar eller uhåndterlig gjeld henger sammen med dårligere psykisk helse senere i livet. Gjelden kan også hemme tilfriskning fra psykisk lidelse og forverre forløpet. Dette viser Holte til som noe som er særlig tydelig blant mennesker som også strever med alkohol-, stoff-, eller spilleavhengighet.

I kapittel 9 setter Arne Holte søkelyset på sammenhenger mellom gjeld og selvmord. Gjeld er en betydelig risikofaktor for selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmord. Aller størst er risikoen for selvmord ved spillegjeld og blant personer med alkohol-, stoff- og spilleavhengighet. Det gjelder særlig usikret gjeld som forbruksgjeld og rentebærende kredittkort-

gjeld. Men også mislighold av boliggjeld øker risikoen. Holte tar utgangspunkt i at globale økonomiske kriser med økt arbeidsledighet, mislighold av boligutgifter og økt gjeldsopptak øker selvmordsraten. Men ikke i alle land. Gode velferdsordninger og høy politisk og sosial tillit demper disse effektene. Mens den usikrede gjeldsbyrden og selvmordstallene økte under covid-19-pandemien i mange land, gikk omfanget av både forbruksgjeld og selvmord ned i Norge, stikk i strid med beregninger basert på finanskrisen 2008–2009.

Temaet omkring avhengigheter og betalingsproblemer er omdreiningspunktet for Helene Fellmanns kapittel 10. Hun setter søkelyset på vaner, valg og endringsprosesser, og tar utgangspunkt i at spill, rus, kriminalitet og vold også kan sees som avhengighet av vaner og bestemte handlingsmønstre. Avhengigheten uttrykker en opplevelse av å ikke kunne velge. For hjelpere kreves det derfor at vi legger vekt på fortellingen om vanen og dens funksjon, slik at fortellingen i seg selv kan skape sammenheng og klarhet rundt noe så uforståelig som det å fortsette et handlingsmønster som på lang sikt skaper alvorlig trøbbel for personen og hens nærmeste. Fellmann hevder at dette krever av oss som hjelpere at vi skiller mellom vaner/ handlingsmønster og valg. Og ikke minst, sier hun, krever det av oss at vi legger fra oss dogmer om det frie valg og avhengighet.

Bokas neste del har tittelen «Kredittsamfunnet og økonomisk rådgivning». Tekstene handler om hva økonomisk rådgivning er, og belyser både veilederrollen og juridiske, metodiske og faglige utfordringer ved denne virksomheten. Økonomisk rådgivning som fag er – som vi også tidligere har pekt på – et barn av kredittsamfunnet. Det er behovet for kompetent hjelp ut av de krevende livssituasjonene gjelds- og betalingsproblemene kan gi, som har skapt grunnlaget for utviklingen av faget. Dette innrammes i kapittel 11, som er skrevet av Christian Poppe, og har tittelen «Frihet fra gjeld? Utfordringer for økonomisk rådgivning i kredittsamfunnet». Poppe peker på noen grunnleggende utfordringer ved økonomisk rådgivning i Norge og tar utgangspunkt i at det å bli fri fra gjeld i stor grad handler om å være i en posisjon av avmakt på grunn av gjeld i forhold til dem som har løsningene. Man må altså tilpasse seg makten for å komme ut av problemene. For skyldnere handler det om å være alliert med dem som har makt til å fri dem fra problemene. I Norge er det to instanser som har denne makten: Nav og namsmannen. Samtidig er oppdraget til disse instansene utformet slik at de ikke bare skal bistå mennesker med betalingsproblemer. Poppe viser til at de også er underlagt et helt sentralt normativt imperativ i samfunnet: at låneforpliktelser og andre regninger skal betales til avtalt tid. Det fører til at forfatteren reiser spørsmålet: Hvor fri går det egentlig an å bli fra gjeld? Han konkluderer med at dette ikke primært handler om å bli fri fra gjeld. Det dreier seg om å bli restituert som noen med tilstrekkelig frihet til å fortsette å leve et liv med velferd basert på lånte penger – slik det er vanlig for «vanlige folk» i Norge.

Per Arne Tufte ser i sitt kapittel 12 nærmere på den økonomiske rådgivningstjenesten i Nav. Temaet for kapitlet er kompetanse og tillit i økonomisk rådgivning. Data fra økonomiske rådgivere viser at rådgivere med utelukkende sosialfaglig bakgrunn utgjør en liten andel av de økonomiske rådgiverne, og at det er økonomifaglig bakgrunn som dominerer. Det å ha økonomifaglig bakgrunn henger også sterkt sammen med saksmengden, ikke minst på det høyeste nivået (saker med kreditorforhandlinger). Økonomisk rådgivning er en tjeneste som er vanskelig å standardisere, og hvor det følgelig er rom for stor autonomi og skjønnsmessige vurderinger. Det reiser spørsmål om hvordan ulike parter – rådsøkere, ledelse og ikke minst kreditorer – kan ha tillit til utførelsen av tjenesten. Et sentralt begrep her er ansvarliggjøring (accountability). Med utgangspunkt i en inndeling i strukturelle og epistemologiske mekanismer av Molander (2016) har han pekt på ulike mekanismer for å sikre kvaliteten på økonomisk rådgivning gjennom Nav. Eksempler på slike

mekanismer er at rommet for skjønn reduseres ved at brukernes rettigheter i saksbehandlingen utvides, slik at skjønnet spiller mindre rolle. Oppgavene kan også splittes opp mellom flere personer, slik at skjønnet fordeles på flere. Dette kan handle om å organisere arbeidet i team som sammen hjelper den rådsøkende. Andre mekanismer handler om kunnskap, innsikt og erkjennelse. Det dreier seg for eksempel om økt opplæring som kan sikre kvalitet. Dessuten kan rådgivere gis beslutningsstøtte, som handler om løpende tilgang til oppdatert og pålitelig kunnskap. Et eksempel på slik støtte er referansebudsjetter, som er nærmere behandlet av Marthe Hårvik Austgulen i kapittel 4.

Et annet helt grunnleggende hjelpemiddel i beslutningsstøtte for økonomiske rådgivere er «Veileder til bruk ved økonomisk rådgivning». Denne presenteres nærmere i kapittel 13, som er skrevet av Egil Rokhaug. Han har hatt en sentral rolle i utformingen av denne. Gjennom dette kapitlet gir han innsikt i hvordan den viktigste praktiske veilederen for økonomisk rådgivning er oppbygget, og hvordan den kan benyttes i det daglige arbeidet. Veilederen inneholder først og fremst grunnleggende informasjon om fremgangsmåter og ferdigheter som er viktig ved økonomisk rådgivning. I framstillingen her er det gitt en kortfattet informasjon om hvordan denne informasjonen framkommer i veilederen. Siden den er på et relativt grunnleggende nivå, er det viktig å kjenne til at den suppleres av andre veiledere. Disse er også beskrevet i framstillingen her. Viktigst er «Standarden for utenrettslige gjeldsordninger i Nav», som benyttes av de økonomiske rådgiverne når de skal utforme løsningsforslag utenfor gjeldsordningsloven. Avslutningsvis i kapitlet beskrives hvordan veilederen kan benyttes i praktisk saksgang, fra kartlegging av brukerens økonomiske situasjon, gjennom forhandlingene med kreditorene og fram til det foreligger et forslag som de kan ta stilling til.

Forebygging er også et aspekt ved økonomisk rådgivning. Arne Holtes kapittel 14 ser nærmere på forebygging av psykiske helseproblemer som følge av uhåndterlig gjeld. Han viser til at personer som ender opp med uhåndterlig gjeld, ofte er unge, eneforeldre, har lav inntekt, marginal sysselsetting, og/eller mottar trygd, er langvarig syke eller uføre. Uten profesjonell hjelp sliter mange svært lenge med gjelden. Kapitlet belyser en rekke mulige forebyggende tiltak. Et av disse er at behandlingseffekt og tilfriskning fra vanlige psykiske lidelser antakelig kan effektiviseres kraftig ved å kople psykoterapi med økonomisk veiledning. Han peker også på at samlokalisering av velferds- og primærhelsetjenester styrker psykisk helse og livskvalitet blant folk som sliter med gjeld og psykiske vansker. Forfatteren hevder at samlokalisering av primærhelsetjenesten og det lokale Nav-kontoret vil gi bedre forebygging og mer effektiv behandling av psykiske helseproblemer, og være økonomisk lønnsomt. Dette henger sammen med at effektiv behandling vil gi reduserte kostnader til behandling, Den økonomiske rådgivningen og tiltak gjennom Nav og namsmannen gir utvilsomt resultater for mange som har betydelige gjeldsproblemer. Men slett ikke alle opplever at løsningen er tilgjengelig. Hanne Hovda setter søkelyset på «Når håpet svinner: Hva skjer når tiltak ikke virker eller er tilgjengelige?» i sitt kapittel 15. Her introduseres vi for Nettverk etter soning, Oslo Røde Kors og deres arbeid med domfelte. Hovda forsøker å gi en forutsetning for å forstå kompleksiteten i hjelperens rolle som økonomisk rådgiver, men også kompleksiteten i å jobbe med deltakere (som brukere kalles i Nettverk etter soning) og deres gjeld. Hun belyser avmaktsfølelsen i møte med et system som oppleves lite tilgjengelig, og hvilke mekanismer som slår inn hos de fleste deltakere vi møter. Mange straffedømte strever med et komplekst gjeldsbilde, der erstatningskrav som blir krevet inn av staten (hovedsakelig gjennom Statens innkrevingssentral), kan virke som en uoverkommelig utfordring. På den ene siden kan man oppleve å få støtte fra Nav med kanskje bostøtte i tillegg, samtidig som samme stat krever inn penger fra midler man ikke har. Dette kan virke direkte demotiverende og rett og slett

forvirrende for straffedømte som skal forsøke å leve et lovlydig liv. For noen svinner håpet, noe som resulterer i at de velger å gå tilbake til det kjente – kriminalitet og/eller rus. Kapitlet tar sikte på å vise hvordan man likevel kan jobbe med «de håpløse tilfellene», og at det er mer enn det tekniske som teller for å få til gode løsninger.

Bokas fjerde del er to kapitler som tar opp at økonomisk rådgivning ikke bare handler om rådgivere og deres samarbeid med brukere, kreditorer og namsmenn. Folk bør selv kunne oppsøke hjelpemidler de kan bruke for å løse gjelds- og betalingsproblemer. Her byr Nav på noen hjelpemidler gjennom sine hjemmesider. Likevel mangler vi i Norge fullgode løsninger på dette feltet. I kapittel 16 diskuterer Linda Skalde behovet for digitale styringsverktøy i husholdsøkonomien. Framstillingen bygger på prosjektet «Gjeldsfloka» som utarbeidet en visjon for hvordan en hensiktsmessig selvhjelpsløsning bør være. Den handler om å lage en skyløsning – en portal – i Altinn, der økonomisk informasjon kan samles, deles og visualiseres. Kjernen i skyløsningen er at data som offentlige etater og private aktører allerede har samlet inn om innbyggerne, skal gjenbrukes. Konseptet bygger på prosesser som innhenter, pakker og analyserer data, og er avhengig av gode datadelingsprosesser for å utnytte hele potensialet. Dette vil kunne gjøre skyløsningen enkel og oversiktlig for brukere.

Det er også viktig å sette nye generasjoner i stand til å manøvrere i kredittsamfunnets «jungel». I kapittel 16 forteller Hilde Johansen om finansnæringens bidrag til å få temaet inn i skolens læreplaner. Kapitlet beskriver hvordan man kan arbeide praktisk med å lære unge om personlig økonomi. Bankene, særlig sparebankene, har lang tradisjon for å drive med formidling av kunnskap om personlig økonomi. Finans Norge, som er finansnæringens hovedorganisasjon, har vært en aktiv pådriver for å få temaet mer systematisk inn i skolen. Kompetanse i personlig økonomi er allmennkunnskap, og samfunnsutviklingen gjør at det blir stadig viktigere for alle å ha grunnleggende kunnskap om temaet. Hverdagen blir stadig mer krevende med flere økonomiske fristelser, og derfor må opplæringen starte tidlig slik at man kan forebygge økonomiske problemer senere i livet. I kapitlet gis en beskrivelse av hvordan finansnæringen samarbeider med skolene om opplæringen, og det gis noen konkrete eksempler på opplæringsaktiviteter og nyttige erfaringer fra arbeidet.

Bokas siste del har fått tittelen «Kredittsamfunnet: Internasjonale perspektiver». Økonomisk rådgivning er selvsagt et tilbud i mange land i Europa. Det er nyttig å speile måtene økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning er tilrettelagt på i Norge, mot hvordan tilsvarende tilbud arter seg i andre land. Derfor har vi inkludert to engelskspråklige kapitler, skrevet spesielt for denne boka, som belyser økonomisk rådgivning i Storbritannia og Nederland. Forfatterne av disse kapitlene – Sharon Collard og Jamie Evans fra Storbritannia og Marcel Warner fra Nederland – har samarbeidet med norske forskere på feltet og kjenner derfor den norske tilnærmingen.

Det første bidraget handler om økonomiske rådgivningstjenester i Storbritannia. Det er ikke tilfeldig at dette landet er valgt ut som kontrast til Norge. Storbritannia har kommet desidert lengst i Europa med å tilby digitaliserte rådgivningstjenester. De er også langt – kanskje lengst – framme når det gjelder profesjonell økonomisk rådgivning på chat og telefon, med direkte kobling til lokale økonomiske rådgivere hvis brukeren har behov for oppmøtebasert assistanse. Dessuten har systemet en kvalitetssikringsprosedyre på plass, hvor gode poengskårer er en forutsetning for (videre) finansiering av tjenestene. I motsetning til Norge er rådgivningstjenestene lokalisert i ulike nonprofit-organisasjoner – såkalte charities – som betjener ulike brukersegmenter i populasjonen. Disse tilbyderne må med jevne mellomrom konkurrere om statlige finansieringsmidler. I tillegg får de gjerne betalt pr. sak fra kreditorsiden. Det skal også nevnes at mange av disse charities har knyttet til seg økonomiske rådgivere på frivillig,