Avslutning

ulønnet basis. Videre er rådgivningstjenestene delvis basert på en rekke standardløsninger som er framforhandlet med kreditorene på forhånd, og som kvalifiserte brukere kan hektes på uten å gå veien om tunge forhandlinger. Nok en viktig forskjell i forhold til den norske løsningen er at økonomiske rådgivere i Storbritannia har en utpreget advokatrolle og ikke en meglerrolle. Det betyr at de tar parti med brukeren, som i den engelske konteksten blir mer å forstå som en kunde. Hovedoppgaven til rådgiverne blir da å ivareta kundens rettigheter overfor kreditorene. I den forbindelse skal det nevnes at det overordnede sosiale ansvaret for dem som trår feil økonomisk, nylig er utvidet. Tilbydere av varer, tjenester og finansielle løsninger er nå pålagt i lovs form å identifisere sårbare kunder og utvikle en policy for varsom håndtering av mislighold i disse gruppene. Man regner med at rundt halvparten av dem som oppsøker økonomiske rådgivningstjenester, er å regne som sårbare og dermed som personer som kreditorsiden må ta særlig hensyn til.

Noe av det interessante med Warners bidrag (kapittel 19) er Nederlands tilknytning til EU. Økonomisk rådgivning i Nederland bør derfor være forankret i EU-lover og retningslinjer. Kapitlet kan derfor i noen grad leses som et bilde av slike tilbud i EU-land. Warner forteller først om økonomiske vanskers omfang i Nederland, og om hvordan økonomisk rådgivning kan bidra til å redusere disse problemene. Han redegjør videre for et skille i Nederland mellom forebyggende og kurativ rådgivning.

Warner viser videre til at et av nøkkelelementene i EU er fri handel med varer og tjenester på tvers av alle EU-landene. Dette bør også gjelde for finansielle produkter og tjenester. Det skal ikke være hindringer for å ta opp lån i et annet EU-land. Likevel er salget av finansielle produkter og tjenester på tvers av landegrensene fortsatt lavt. Han peker også på et annet nøkkelelement i EU: forbrukerbeskyttelse. Siden det er et betydelig gap i kunnskap og kompetanse mellom tilbudssiden (leverandører av finansielle produkter) og etterspørselssiden (forbrukerne) av finansielle tjenester, er det fare for at den mer informerte siden (tilbudet) kan dra fordel av å villede forbruker. Noe regulering av disse markedene anses nødvendig. Forfatteren drøfter også motsetningen mellom de to målene som her trekkes opp: På den ene siden ønsker man en viss markedsorientert tilnærming med en vid tilgang av tilbud og muligheter, mens man på den andre siden ønsker mer regulerte rammer rundt tilgangen til kreditt.

Boka er blitt en mangfoldig bok som vi mener gir et bilde av «status» for økonomisk rådgivning i Norge nå. Mangfoldet innebærer at bredden i faget og dets forutsetninger i stor grad er fanget opp. Her vil vi særlig vise til at boka kobler den økonomiske rådgivningen mot utviklingen av finans- og boligmarkedet i Norge, og at denne boka har gitt sammenhenger mellom psykiske helseutfordringer og gjelds- og betalingsproblemer bred plass. Det har ikke preget tidligere utgivelser om økonomisk rådgivning i like stor grad. Samtidig viser en slik framstilling mangler. Vi har for eksempel som nevnt ikke belyst utfordringer ved økonomisk rådgivning i et flerkulturelt Norge. Her finnes det lite forskning å bygge på. Vi kan også kritiseres for ikke å gi kjønnsperspektiver større plass rundt et slikt tema. Også dette er et perspektiv hvor kunnskap mangler. Disse poengene illustrerer også at dette er et ungt fag. Det er ikke mer enn førti år siden liberaliseringen av bolig- og finansmarkedene i Norge, og bare drøyt tretti år siden økonomisk rådgivning i offentlig regi ble til her i landet. I et slikt perspektiv kan en bok som denne også tjene som en inspirasjon til å utvikle kunnskapsbasen for økonomisk rådgivning.