__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

2

2011 ● 18. årgang Magasin fra Universitetet i Bergen

Er det plass til alle? KLODENS BEFOLKNINGSVEKST ER EKSPLOSIV. ZOOLOGEN HARALD KRYVI MENER AT VI KUN ER OPPTATT AV MENNESKEARTENS OVERLEVELSE OG GLEMMER DYRENE.

bEVAR MEG VEL

TROPISKE SKOGAR BLIR HARDT BRUKT. I NEPAL ser ­bergenske FORSKARar PÅ BEST MOGLEG VERN.

KVEITA ER EIN KATT

MENS TORSK OG LAKS GÅR RETT PÅ, SIT KVEITA I BAKHALD.

Pop og bunkers s.14 Raude tal for naturen s.26 Antropologen Kittang s.41 Ekstreme styrkeprøver s.32 forskeren skriver Beskjeden stjerne s.38 Tilbakeblikk Sarkozys snublende retorikk s.48 Kronikk


innhold

NR.2 2011

Full gass mot stupet? Til alle tider har menneska brukt ressursane hardt.

Befolkningsveksten

side

Er mennesket en egoistisk art som bare tenker på seg selv, eller en god strateg som alltid finner nye måter å overleve på? Vi spør. Tre forskere svarer. side

26

18

Til Himalaya med juristar og biologar Skogen i Nepal er under sterkt press. side

Klimaforsking til tropane side

34

8

Lærebok frå og til Afrika

A-ha! For en brilliant idé!

Nytt fagfelt leser sigarettesker

Unge sinte menn i Kenya

side

side

side

side

7

24

14

36

Eit litteraturmenneske

Ekspedisjonens øyne

Atle Kittang har fylt sytti, men har ingen planar om å slå av mac'en.

Før var kunstnere uunnvær­ lige på vitenskaplige ekspedi­ sjoner. Nå er kunsten på vei

side

side

41

inn igjen i vitenskapen.

44


4  å dyrke seg selv UiB I VERDA  16 krysser sine spor forskeren skriver   32 mental styrkeprøve til nordpolen Tilbakeblikk   38  Mannen som bygde statsvitskapen postkort fra felten  43 ungdommens brøl kronikk  48  sarkozys uheldige tale i mosen  54 Direkte støtende nyheter 

studenter og 3 200 ansatte / Rektor: Sigmund Grønmo / Universitetsdirektør: Kari Tove Elvbakken / ISSN 1503-9919 / For annonser, kontakt redaksjonen Bergen, tlf: 55 58 69 00 / Besøksadresse: Nygårdsgt 5 / E-post: hubro@uib.no / Abonnementet er gratis / OPPLAG 19 400 / Trykk: Bodoni / Framsidefoto: Geofysisk institutt / Universitetet i Bergen har ca. 14 500 Andersson / professor Tore Furevik / professor Ole Didrik Lærum / forsker Tone Hellesund / postdoktor Jørn Jacobsen / professor Gro Mjeldheim Sandal / forsker Eiliv Vinje / ADRESSE Nygårdsgt 5, 5015

UiB er medlem av World University Network (www.wun.ac.uk), og Coimbra-gruppen (www.coimbra-group.eu), en samling av tradisjonsrike europeiske universiteter. Hubro (lat.: Bubo bubo), den største av uglene våre. Den er en typisk vestlandsfugl, og en truet dyreart. Hubroen er klarsynt og klok, og er kjennetegnet i Universitetet i Bergen sin logo.

Faste spalter:

Gjengedal/ Jens Ådnanes / Teresa Grøtan / Design Blæst design / Lars O. Haaheim / Layout og produksjon: Lars O. Haaheim / Christian Bakke, Kommunikasjonsavdelingen, UiB / REDAKSJONSRÅD professor Mette

I 1968 spådde Paul Ehrlich, professor i befolkningsstudier ved Stanford University i California, at i år 2000 ville Storbritannia ikke lengre eksistere som stat, men være en fattig øy med 70 millioner inn­byggere. Han har seinere sagt at han står ved spådommene sine, men at utviklingen ble utsatt på grunn av oppfinnelser han ikke kunne forutse. I dag er Ehrlich enda mer pessimistisk, og i februar i år sa han til The Guardian at vi burde grøsse ved tanken på hvor mye som må gjøres for at verden fremdeles skal være et levelig sted å være i 2050. Folketallet på jorda ventes å øke til ni milliarder i 2050, før det vil begynne å falle, i følge FN-prognoser. Mange forskere mener imidlertid at kloden fint kan håndtere et slikt antall mennesker, problemet er først og fremst den store økningen i konsum. Som klodens klimaverstinger har for eksempel en gjennomsnittlig amerikaner samme klimaavtrykk som 250 etiopiere (med de letteste fotavtrykkene). Bærekraftig bruk av naturen er en annen stor utfordring, og i denne utgaven av Hubro har vi reist til Nepal for å se på skogsforvaltning. Vi har også spurt tre forskere om hvordan en voksende befolkning og kamp om ressursene kan håndteres. Og hvem er det vi sloss for, når vi sloss for planeten? Er det menneskene vi kjemper for? Zoologiprofessor Harald Kryvi mener at det er på tide å begrense tallet på barn som settes til verden, og at vi ødelegger naturen fordi det er for mange av oss. Leder for UiB-global, Gro Lie, mener på sin side at overbefolkning er et komplekst spørsmål som også handler mye om makt. Økonomiprofessor Sigve Tjøtta er mer optimistisk på vegne av fremtiden og peker på at vi har levd med dommedagsprofetier i flere hundre år, men at det stadig finnes opp ny teknologi som gjør at mennesket klarer seg forbausende godt. Mennesket bruker ikke bare ressurser, det er også en ressurs.

HUBRO Nr 2/2011 Magasin fra Universitetet i Bergen. / REDAKSJON Ansvarlig redaktør: Ingar Myking / Redaktør: Hilde K. Kvalvaag, hilde.kvalvaag@uib.no / Journalister i dette nr: Gudrun Urd Sylte / Walter N. Wehus / Kjerstin

En overbelastet planet


NYHETER

I forsvar for nytelsen Et nytt doktorgradsarbeid slår et slag for hedonistisk egoisme.

Foto: Colourbox

Mennesker har et håp om at vi gjør moralske valg basert på gode argumenter og rasjonelle tanker. Men når vi kjenner på magefølelsen at noe er rett eller galt, er det egentlig gamle opplevelser av nytelse eller smerte vi knytter til handlingen, ifølge en ny doktorgrad fra Institutt for filosofi og førstesemesterstudier. Stipendiat Ivar Labukt forteller til universitetets nettavis På Høyden at det derfor ikke finnes noen grunn til å handle annerledes enn det som gir deg selv mest mulig nytelse. I argumentasjonen støtter han seg både på moderne nevrovitenskap, kognitiv viten­ skap og moralpsykologi. Tidligere eksperiment har nemlig vist at mennesker ikke er klar over i hvor stor grad nytelsesmekanismer spiller inn på vår normative tenkning. Labukt kan likevel berolige våre lesere med at hedonistisk egoisme ikke vil få dramatiske konsekvenser i samfunnet. Han forteller at de fleste mennesker har opplevd at det på lengre sikt gir mest nytelse å være grei og engasjere seg i velferden til sine medmennesker.

Bergen og Bysants Konstantinopel er kanskje ikke det første man forbinder med middelalderbyen Bergen, men det gamle Bysants, som Konstantinopel også ble kalt, har påvirket mange aspekter ved dagliglivet i Norden. Først og fremst var det myntene som de nordiske landene kopierte, men også kirker som Apostelkirken, som tidligere stod der Håkonshallen

står i dag, og Nikolaikirken som stod på Nikolai­ kirkeallmenningen, var inspirert av østromerske kirker. Mens Sigurd Jorsalfar var på reise var nemlig broren hans travelt opptatt med å bygge Bergen, inspirert av den østromerske keiseren. Dette kan du få vite mer om på Utstillingen «Fragment fra fortida» på Bergen Museum.

Alkohol gjør skaden verre FOTO: Jo Høyer

4

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

Hvor er antimaterien? I teorien skulle det eksistere like mye anti­ materie som vanlig materie i universet. Men store deler av antimaterien forsvant noen sekunder etter Big Bang. Nå vil forskere finne ut hva som har skjedd, og ved CERN skal det utføres ­eksperimenter med antimaterie og vanlig materie. Tidligere i år var rundt 20 antimaterieforskere samlet på Foto:Cern

Har du drukket alkohol og skader ryggmargen, er sjansene fire ganger så store for at du får hjerneskade. Dette ifølge et forskningsprosjekt ved UiB, som viser at rundt halvparten av dem som har ryggmargsskade har akutt hjerneskade i tillegg. Det er berusede menn over 30 som topper denne statistikken, og de skades gjerne som følge av beruselse i trafikken, melder UiBs nettavis På Høyden. Skade på ryggmargen kan i seg selv føre til fullstendig lammelse, mens hjerneskaden kan føre til for tidlig død eller nedsatt livskvalitet hos

pasienten. Forskerne tror det er en stor under­ rapportering av slike hodeskader.


Foto:Colourbox

Barn kan lære førstehjelp Fire- og femåringer kan lære grunnleggende førstehjelp, viser et pilotprosjekt ved UiB. I en nødsituasjon lar mange være å gi første­ hjelp av frykt for å gjøre noe galt. Nettopp derfor er det så viktig at man blir opplært i dette allerede i barnehagen, mener stipendiat Georg Bollig ved Institutt for kirurgiske fag ved UiB. I et pilotprosjekt lærte han opp en barnehage i fem viktige punkter ved førstehjelp: Se på per­

sonen, snakk til henne, prøv å vekke henne til bevissthet, ring nødtelefonen, og legg personen i stabilt sideleie til ambulansen kommer. Forsøket viste at ikke bare kunne barna lære dette, de fikk i tillegg økt empati og gikk mer aktivt inn for å hjelpe andre etter opplæringen.

Foto:Dartmouth Electron Microscope Facility

En alge for fremtiden Denne algen er like mye verdt død som levende.

Chlamydomonas noctigama – merk deg navnet, denne algen kan bli en superstjerne. I alle fall om den lever opp til forventningene som har blitt vekket av et nytt doktorgradsarbeid ved UiB. I forsøkene fikk algene lite næring, noe som gjorde at de sluttet å vokse. For å kvitte seg med energien produserte de istedet hydrogen, et stoff som kan Foto:Colourbox

en workshop ved Institutt for fysikk og teknologi ved UiB. Forskere her jobber med å utvikle en detektor som skal måle gravitasjonen til anti­ materien, skriver UiBs nettavis På Høyden. Om antimaterien oppfører seg annerledes enn vanlig materie, er det mulighet for at relativitetsteorien eller kvantefysikken må endres.

Håndleddsbrudd i faresonen

husarbeidet igjen i gamle mønstere. Dermed blir au pairen først og fremst en avlasting for mor, ifølge stipendiat Mariya Bikova ved Sosiologisk institutt ved UiB. Hun har skrevet boken Global Care Work om au pair-praksisen. Hun har funnet at den typiske au pair-bruker er velutdannede, urbane middelklassekvinner med god råd. I København legger man ikke fingrene imellom, og kaller rett og slett au pairene for «likestillingsmedarbeidere».

entene for beinskjørhet. Det skriver universitetets nyhetsavis På Høyden, som også opplyser at for å redusere faren for beinskjørhet er det viktig med nok vitamin D og kalsium, men også trening mens man er ung.

Foto: Colourbox

Med den kalde og glatte vinteren friskt i minne kan vi komme med følgende opplysning: Om du er over femti år og har knekt håndleddet i et fall, kan det være et tegn på at du har beinskjørhet. En studie fra UiB viser nemlig at 64 prosent av kvinnelige og 49 prosent av mannlige håndledds­ bruddpasienter hadde osteoporose de trengte behandling for. Tidligere har det gjerne vært hoftebrudd som er indikatoren på osteoporose, men håndleddsbrudd forekommer tidligere i livet og forskerne mener det da er viktig å sjekke pasi­

brukes som miljøvennlig drivstoff. I forsøkene døde algene etter en stund, men biomassen foreslås utnyttet til slike ting alger gjerne brukes til: hel­ sekost, medisiner, gjødsel, kosmetikk, fargestoffer og så videre. Dette melder forskning.no.

Kjøper seg likestilling Løsningen ut av tidsklemmen for mange norske småbarnsfamilier er å skaffe seg en au pair. Men selv om både mor og far er i jobb, henger fremdeles nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

5


Flere nyheter på uib.no/aktuelt

Nils Klim-prisen til UiB-forsker Hvert år går prisen til en lovende, ung forsker. I år gikk den til Jørn Jacobsen. Nils Klim-prisen deles ut hvert år i forbindelse med Holbergprisen. Mens sistnevnte går til et etablert navn innen fagområdene humaniora,

samfunnsvitenskap, juss og teologi, går Nils Klimprisen til en yngre, nordisk forsker. Jørn Jacobsen fikk prisen blant annet for doktor­

Foto: Hans Jørgen Brun

gradsarbeidet sitt «Fragment til forståing av den rettsstatlege strafferetten» som han forsvarte ved UiB i 2008. Han har også gitt ut bøker som ifølge juryen bak Nils Klim-prisen er av høy vitenskape­ lig verdi. Prisen på 250 000 kroner vil bli delt ut i Bergen under Holbergseremonien den 8. juni. – Jeg har gjerne tilnærmet meg fagfeltet mitt på en måte som ikke er så vanlig i Norge, og derfor er det fint å få en slik bekreftelse, sier Jacobsen selv til studentavisen Studvest. Årets pris markerer første gangen en Nils Klim-vinner er tilknyttet Universitetet i Bergen. Holbergprisen 2011 går til den tyske professoren Jürgen Kocka.

JURIDISK TENKER: Jørn Jacobsen er postdoktor ved Det juridiske fakultet, og er Universitetet i Bergens første Nils Klim-prisvinner.

Alle bergensere har vel vandret gatelangs og undret over hvilke historier som ligger bak husene rundt seg. Et knippe tidligere masterstudenter i historie fra UiB tok undringen så langt at de

Foto: Colourbox

Smugvandring på nettet

FOTO: Colourbox

opprettet et eget nettsted. På dingate.no kom­ binerer de data fra gamle folketellinger med UiBs billedsamling og utdrag fra eldre tekster. Ved å knytte opp personlige historier og lite kjente fakta til husene er håpet at byen skal bli mer levende for innbyggerne. Så langt kretser prosjektet rundt den historiske bykjernen rundt Bryggen. Et skolepro­ sjekt og en stedsbasert applikasjon til mobiltelefon er også i arbeid.

Parforhold er normen Alle voksne personer skal leve i et heterofilt forhold. Slik er normen over hele Europa, enten vi snakker om Norge, Bulgaria, Portugal eller England. Forskningsprosjektet FEMCIT ved UiB har kartlagt hvordan mennesker lever utenfor den tradisjonelle kjernefamilien, og funnet kollektive boformer, single, homofile, og dem som har partnere de ikke bor sammen med. Nå tar forsker Tone Hellesund til orde for at de faktiske levemønstrene også bør få 6

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

konsekvenser i omsorgspolitikken. Kjernefamilien kan ikke være det eneste utgangspunktet når fremtidens sosialpolitikk skal kartlegges, sier Hellesund til UiBs nettsider..

Tekst og redigering Wa lt e r n . W e h u s


Illustrasjon: Ellinor Moldeklev Hoff/Foto-og tegneseksjonen, UiB

Utgir første afrikanske lærebok i nevrologi Då nevrologen William Howlett ikkje fann lærebøker som medisinstuden­ tane hans i Tanzania kunne kjenne seg att i, bestemte han seg for å skrive si eiga. Tekst Kje r stin Gjengedal

D

ette vil sikkert overraske deg, men det finst ikkje eingong ei lærebok om aids i Afrika, 25 år etter at epidemien braut ut. Det same gjeld tuberkulose og malaria, og mange andre sjukdommar som er vanlege i afrikanske land. Det skriv William Howlett på epost frå Tanzania. Howlett er irsk, men har brukt store delar av yrkeslivet sitt som lege og lærar for pasientar og medisinstudentar ved sjukehuset Kilimanjaro Christian Medical Center i Tanzania. Han oppdaga raskt at dei einaste tilgjengelege lærebøkene var skrivne for medisinstudentar i vestlege land med høg levestandard.

praksis i ein afrikansk kvardag, og visse nevrologiske sjukdommar som er særleg utbreidde i Afrika. Eg bestemte meg for å lage eit kompendium for studentane mine her, og det har etter kvart utvikla seg til ei lærebok, fortel Howlett. Det var viktig for Howlett at boka skulle vere gratis og lett tilgjengeleg for studentar og helsepersonell. Der kunne UiB hjelpe. Universitetet Bergen driv småskala forlagsverksemd og publiserer skriftseriar og bøker under namnet BRIC. Ved å publisere boka på BRIC-forlaget, sikrar UiB seg rettane til også å publisere manuskriptet på det opne forskingsarkviet BORA. Derifrå vil kven som helst kunne laste ned boka gratis.

Bok til fri nedlasting – Standardlærebøkene i indremedisin og nevrologi er gode bøker, men på visse område strekk dei ikkje til her. Det gjeld mellom anna klinisk

Forskar i afrikansk helsekvardag William Howlett har samarbeidd med UiB heilt sidan forskarar ved Senter for internasjonal helse kom

til sjukehuset ved Kilimanjaro for å studere utviklinga av aids-epidemien i Tanzania. Howlett hadde då i fleire år som klinikar samla systematiske data om sjukdomen. Saman med ein kollega gjorde han dei første karakteriseringane av hiv-viruset i Tanzania. Han og kona kunne også sette UiB-forskarane i samband med lokale nettverk og ressurspersonar. – Han har ei fagleg breidde og kapasitet som gjorde inntrykk på oss, og vi såg dessutan at han sat med så mykje data at det nesten berre var å skrive det ut til ein doktorgrad. Vi inviterte han til Bergen, og her forsvarte han seinare doktorgraden basert på møtet hans med hiv-epidemien, seier Rune Nilsen, instituttleiar ved Senter for internasjonal helse. Sidan har UiB hatt stor glede av samarbeidet med Howlett, og til hausten blir «Neurology in Africa» publisert.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

SAMLA DATA: Som klinikar samla William Howlett inn nok systematiske data kring aids-epidemien til å ta doktorgraden basert på dette. No publiserer han bok med UiB som forleggar. Foto: Privat

7


TEMA

Snart blir ein baby fødd og jordas folketal rundar 7 milliardar. Ei stadig voksande befolkning aukar presset på ressursane, med svolt og energikrise som trugande Vitenskapshistorie scenarier. Hurtige løysingar på vekst i folketalet har imidlertid vore eit heitt tema sidan den engelske samfunnsforskaren Thomas Malthus ropa varsku i 1798. Han hevda at menneskets evne til å auke i antal er langt større enn jordas evne til å fø desse folka. I dag ser vi at muligheten til å produsere mat har auka enormt.­ Presset på naturen er udiskutabelt, men om vi faktisk er for mange, er det delte meiningar om.

Å bevare H ­ imalayas bratte ­skogar Nepal sine steile skogar blir saumfart av bergenske botanikarar. Samstundes jobbar juristar for å finne den beste måten å verne skog. Gudrun Urd Sylte

Tekst og foto

.

desember 2010. Me går i marsjhøgde kring 10 000 meter over bakken. Sidan me letta i Abu Dhabi har me kryssa Omangulfen og Pakistan. I det fjerne tronar ei fjellkjede. Gjennom det vesle runde glaset kjem den nærare og nærare. Det er Himalaya. Framleis er landskapet under oss flatt. Eit slettelandskap, med dyrka mark og elvar som slyngar seg sørover og nedover. Ein stad under oss går grensa mellom India og Nepal. Slettelandskapet går over i eit kupert, irrgrønt og frodig område. Det er dei såkalla «Middle Hills», eit folda landskap med åskammar på kring 2 000–3 000 meter over havet, med dalar på kring 1 000 m.o.h. Ein av dalane er Kathmandudalen. Den er dekka av ei tjukk brungrå skodde. Om me

8

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

skulle rangere verdas byar etter reinaste luft, ligg nok Kathmandu i feil ende av skalaen.

Simbhanjyang 2 488 m.o.h. Ei gruppe botanikarar frå Nepal og Noreg ruslar ein tur i det som ein gong var eit frodig landskap. Det som var ein skog ser no meir ut som eit kultivert parklandskap med gras på bakken, og god plass mellom tre og buskar. På åskammen står ei rekke snauklipte tre. I Nepal har folketalet lenge vakse kraftig. Opp mot 70 prosent av dei vel 29 millionar innbyggjarane lever av skogbruk, og landet er rekna for å vere eit av dei fattigaste i verda. Folket som bur i Simbhanjyang ­bruker skogen til dagleg virke. Lauv blir fôr til dyra, bladstrø frå skog­botnen,

kvistar og greiner blir til dekke for dyra og seinare naturgjødsel til åkrane. – Dette er noko folk i Nepal har gjort til alle tider. Men når det ­stadig vert fleire folk og alle tar litt og litt kvar dag, kjem ein til eit punkt der det ikkje er meir å ta. Skogen klarar ikkje å fornye seg. Dette vert kalla kronisk skogsredusering og er eit generelt problem i dei fleste sub­ tropiske og tropiske skogsstrøk. Særleg kring Kathmandu er t­ rykket stort. Det seier Inger Elisabeth ­Måren, planteøkolog og postdoktor ved Uni Bjerknessenteret. Ho er med i forskingsprosjektet HimaLines, eit samarbeidsprosjekt mellom UiB, Uni Research og Tribhuvan University i Kathmandu. Vigdis Vandvik, professor i biologi og Ernst Nord-


Befolkningsvekst og pressa natur | Å bevare ­Himalayas bratte ­skogar

blålilla bær: Lila Sharma (til høgre) ved Tribhuvan University kjenner den nepalesiske naturen godt, og finn nokre spiselige blålilla bær, Myrsine semiserrata. Inger Elisabeth Måren (til venstre) og Liv Shelby tar ein smak. Foto: Gudrun Sylte tveit, ­professor i juss, leier det tverr­ vitskaplege prosjektet. På den juridiske sida spør ein kva effekt ulike eigarformer og reguleringar har innanfor og utanfor dei verna områda. – Me skal analysere verknaden av ulike rettssystem og rettsleg regulering i forhold til utvikling av biodiversitet, særleg i forhold til skog. Me ser på forholda mellom

STYVA TRE: Eit styva tre er hausta for kvist og lauv, som blir fôr til husdyra. I denne høgda på 2 000 til 3 000 meter over havet kjem vel 40 prosent av fôret nettopp frå skogen. Dette var vanleg å gjere også i Noreg tidlegare. Landbruket i Nepal er på mange måtar som i Noreg for hundre år sidan, der ein nyttar utmarksressursane på ein effektiv måte. Foto: Gudrun Sylte

lokalforvalta skogsallmenningar, skogsområda som er forvalta av innbyggarar, statsskog og privatskog, seier Nordtveit, som også er leiar for forskargruppa for naturressurs, miljø- og utviklingsrett.

Allmenningens tragedie I Nepal finnest det fleire typar vern og forvaltingssystem for skog. Ein har strengt bevokta nasjonalparkar,

ein har privatskog, heilag skog, statsskog, skog som er drifta av lokalbefolkninga, og skog som ikkje er verna i det heile. I 1968 vart essayet «The Tragedy of the Commons» av naturvitaren Garret Hardin publisert i Science. Kort sagt meinte Hardin at naturressursar som er opne for alle vil bli øydelagt. Skal ein bevare ein ressurs, må den privatiserast eller regulerast statleg. Eit døme på dette kan vere overfisket som førte til kollaps i sildebestanden ved Norskekysten mot slutten av 1960-talet, eller reindriftsnæringa på Finnmarks-

KATMANDUDALEN: 2011 er nasjonalt turistår i Nepal, regjeringa har lagt seg i selen for å ta i mot mange turistar dette året. Dei kjem for å oppleve den spektakulære naturen og kulturen ved foten av verdas høgaste fjell. Foto: Gudrun Sylte nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

9


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Å bevare ­Himalayas bratte ­skogar

statseigd. Skogen vert då forvalta av lokalbefolkninga, kjent som «Forest User Groups» – skogbrukargrupper.

Suksesshistoria frå Nepal

Terrassar: Store deler av landsbygda i Nepal er dominert av jordbruk i bratte skråningar. Her vert det dyrka mais, kveite og potet i rotasjon året gjennom utan kunstig vatning. Her frå landbruk inne i verneområdet Annapurna Conservation Area. Foto: Inger elisabeth måren

Fa k ta HimaLines • Eit samarbeidsprosjekt mellom fagområda juss, biologi, og geografi ved UiB og Tribhuvan University - det statlege universitetet i Kathmandu, samt Oxford University og Royal Botanic Gardens Edinburgh, Storbritannia. • Det biologiske mangfaldet i Himalayaregionen er svært rikt grunna: 1) Nepal famnar om ei enorm høgdeskilnad, frå 60 meter og opp til 8848, med plantevekst opp til 6000 meter. Det er også ei enorm variasjon i nedbørsmengdene frå sør til nord. 2) Sørsida av Himalaya har eit subtropisk, nedbørsrikt klima. Dei skogkledde Middle Hills ligg i overgangssona mot dei høge fjella og har eit variert klima. Det tibetanske platå ligg i regnskugge og har ein meir ørkenprega alpin flora. 3) Nepal grensar til seks floraregionar; den sentralasiatiske i nord, sinojapanske i nordøst, den sørøst asiamalaysiske i sørøst, den indiske i sør, den sudanozambiske i sørvest og den iranturranske i vest. Alle desse faktorane til saman gjer at vi finn ein særs rik artsrikdom i Himalayaregionen. • I prosjektet vert skogsområde med tre ulike typar vern undersøkt. Det er skog som er verna av styresmaktene, skog utan vern, og skog som er forvalta av dei lokale landsbyane. Feltlokalitetane ligg i områda kring Annapurna, i Kathmandudalen og i Langtang. • Sidan tidleg 1990-tal har UiB hatt eit forskingssamarbeid med Tribhuvan University, det offentlege universitetet i Kathmandu. Dette samarbeidet har famna om ei rekkje fagfelt som biologi, geografi, antropoplogi, arkologi, medisin og psykologi. Særlig har det naturfaglege samarbeidet vore halde i hevd over lang tid. Gjennom HimaLines vert det no utvida til også å gjelde juridiske fag. Kjelde: HimaLines

10

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

vidda. Skogen ved Simbhanjyang er eit anna døme. Folk er fattige og hentar av skogen for å overleve frå dag til dag. Den kortsiktige vinsten som inneber overforbruk er viktigare enn det faktum at alle vil tape på overforbruket på lang sikt. Elinor Ostrom, som fekk Nobels minnepris i økonomi som første kvinne i 2009, har i si forsking under­ søkt påstandane om allmenningens tragedie. Ostrom si forsking går mot Hardin sin påstand om allmenningens tragedie, og viser med fleire døme at kollektiv forvaltning av ressursar kan fungere godt. I sitt arbeid tok Ostrom utgangspunkt nettopp i Nepal si ordning med Community Forestry, ei ordning der den lokale befolkninga får eit forvaltningsansvar for eit skogsområde rundt landsbyane som normalt er

– Community Forestry er ei suksess­ historie frå Nepal. Den viser at det går an å forvalte skog gjennom ­lokalt styre, eit allmenningstyre til ­felles beste. Slik Ostrom har vist, er ­almenninga ei forvaltingsform som fungerer, innan gitte rammer, seier Inger Elisabeth Måren. Me har køyrt frå Kathmandu tidleg om morgonen. Jeepen klatrar oppover bratte skråningar. Ein kjerre­veg i tørr sand og stein er kutta inn i den bratte fjellsida litt sør for Kathmandu. Sakte passerer jeepen hårnålssvingar, lirkar seg forbi bilar, små bussar og mopedar som krabbar nedover mot storbyen. Me kjem ­h øgare og høgare over Kathmandu­dalen, kjenner lufta bli

EIN JAK, TO JAK, I SIKK SAKK: Ein sherpa fører jakflokken sin høgt til fjells i Sagarmatha National Park, ved foten av Mt. Everest, eller Chomolungma som det eigentleg heiter. Dyra er tilpassa høgda og vert brukt som transportmiddel for varer i det kjente turistområdet. Foto: Inger Elisabeth Måren


Befolkningsvekst og pressa natur | Å bevare ­Himalayas bratte ­skogar

BRATT, SMALT OG SVINGETE: Det er typisk for vegstandarden i Nepal og Middle Hills-området. Foto: Gudrun Sylte

HARDT HAUSTA: Skogen ved Simbhanjyang er forvalta av tre lokale skogsbrukargrupper. På grunn av dårleg styring dei imellom har ein her ikkje klart å halde igjen bruk av skogen. Foto: Gudrun Sylte

klårare, ­reinare, ser Himalaya med sine spisse kvite toppar reise seg i nord. På toppen, Toplang, som ragar 2 300 meter over havet, er skogen ein lokalforvalta skogsallmenning, forvalta av den lokale skogsbrukargruppa. Sekretariatet, eller rådet for skogsforvaltinga, er vald blant medlemmene i landsbyen. Leiaren

for sekretariatet har vore leiar sidan skogsbrukargruppa vart oppretta for nitten år sidan. Sekretariatet bestemmer kor store ressursar som kan hentast ut, dei bestemmer kva for tre som kan fellast og kven som kan få eit tre. Slik passar ein på at ein ikkje tar for mykje av skogen. No og då kjem representantar frå styresmaktene innom, for å følgje opp om gruppa styrer etter føresetnadane. Skogen ved Toplang er eit av fleire gode tilfelle der systemet med lokalforvalta skog fungerer godt med tanke på bevaring eller reduksjon i avskoging. Kritikken mot denne forvaltningsforma er klassisk, den går på at det gjerne er personar med mykje makt som styrer, og som tar ut mest ressursar frå skogane.

– I Nepal, der kastesystemet framleis står sterkt og likestilling ikkje har kome særleg langt, er det kvinner og dei marginaliserte, fattige lavkastane som er taparane, seier Måren.

SKOGSBRUKARGRUPPA: Norske og nepalesiske forskarar får svar på spørsmål frå leiinga av skogsbrukargruppa ved Toplang. Foto: Gudrun Sylte

Ny konstitusjon I Nepal vart kong Gyanendra kasta i 2006, og sidan valet i 2008 har ein hatt republikk styrt av ei overgangsregjering. I løpet av dette året skal landet få ny grunnlov. Som eit av dei første landa i verda er omsynet til naturen med som eit utgangspunkt for den nye konstitusjonen. Her heiter det at ein skal bevare naturen for seinare generasjonar. – Nepalesisk konstitusjon går langt i å framheve naturressursar som basis. Det er ikkje mange land som har gått så langt som dette, men

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

11


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Å bevare ­Himalayas bratte ­skogar

HEIM FRÅ SKOGEN: Ei kvinne og to barn ber ei bør lauva bladfôr heim til gards. Foto: Inger Elisabeth Måren

så er dette ei moderne og ny grunnlov, seier Ernst Nordtveit. I utkastet til den nye grunnlova er naturen også framheva som økonomisk verdi på grunn av turistmarknaden. Folk reiser hit for å oppleve naturen, mange jobbar som sherpaer. 2011 er Nepals nasjonale turistår, den midlertidige regjeringa har lagt seg i selen for ei supersatsing på turisme.

Medan botanikarane i Hima­ Linesprosjektet undersøker kva menneskeleg aktivitet som kan vere skadeleg for skogen, prøver juristane å seie noko om korleis ein rettsleg kan eller bør styre denne aktiviteten. Nordtveit viser til eit generelt dilemma ved miljøproblem, dei er ofte usynlege inntil dei har blitt eit problem. Og då kan det vere for seint å reagere. – Miljømessig skade er ofte eit resultat av uskyldige hendingar isolert sett, men som samla har større effekt. Det gjer det vanskeleg for den einskilde å sjå konsekvensane av handlingane sine. Det er viktig å ha eigedomsordningar som gjev borgarane rette insentiv. Eit anna problem er at økosystema ofte er grenseoverskridande. Det fører til at me på global skala treng nye ­reguleringar og kanskje nye interstatlege lovreguleringar, til dømes i Himalayaregionen. På alle desse nivåa trengs det meir forsking på kva for modellar som fungerar best, og prosjektet tek sikte på å bidra til å kunne seie noko om det, seier Nordtveit.

Monsunen kjem seinare

HIMALINES: Ein bukett forskarar med Himalaya i bakgrunnen. Khem Raj Batthari, botanikar ved The National Herbarium, Lila Sharma, botanikar ved Tribhuvan University, Inger Elisabeth Måren, postdoktor i biologi ved Uni Bjerknes, John-Arvid Grytnes, førsteamanuensis i biologi ved UiB og Liv Shelby, ph.d.-student i juss, UiB. Foto: Gudrun Sylte

12

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

Landsbyen ved Toplang klorar seg fast i ei bratt skråning. Øvst oppe har vegen rasa ut, men ein smal sti gjer det framleis farbart for gåande. I landsbyen blir me servert dahl bath med kylling, den tradisjonelle retten med linser og ris som dei fleste nepalesarar et kvar dag. Sekreta-

riatet for den lokalforvalta skogen møter opp til ein samtale med dei norske og nepalesiske forskarane. – Folk er stort sett nøgde, men det blir små konfliktar innimellom. Rådet driv konfliktløysing og ­administrasjon av skogen. Og folk respekterer avgjerdene me tar, svarer leiaren på spørsmål frå forskarane. Sekretariatet har fått ei utfordring dei siste åra, med det dei meiner skuldast klimaendringar. Monsunen har vorte forsinka. Vanlegvis kjem den i mai/ juni, men no kjem den først i august. Det har ført til at vasskjeldene har gått tomme. Samstundes ser dei ser endring i blømingstida for visse artar. Rododendron byrjar å bløme tidlegare og blømer lengre. Syklusen er endra, dei ser også endringar i nyttevekstene dei dyrkar, som frukttre som ikkje set frukt.

Urbanisering I to månader i haust sat juristen Liv Shelby på ei høgde i utkanten av Kathmandu og jobba med doktorgradsprosjektet sitt tilknytt Hima­ Lines. Shelby undersøker det rettslege rammeverket for konservering av skogsressursar i Nepal. – Regjeringa her har mange mål for biodiversitet og skogsbevaring. På same måte som Noreg har også Nepal ein lang tradisjon for nasjonalparkar, seier Liv Shelby. Shelby undersøker såkalla «legal transplant», det vil seie å implementere ein rettskultur frå ein stad til


Befolkningsvekst og pressa natur | Å bevare ­Himalayas bratte ­skogar

Fa k ta Nepal • Subtropisk. Frodig, kaldare opp mot fjella. • Befolkning: 29 millionar. Folkeveksten har dei seinare åra har minka og ligg no på 1,4 prosent. Til samanlikning har Noreg ei befolkningsvekst på 0,3 prosent. • Nepal har 5,8 millioner hektar skog, noko som utgjer omtrent 40 prosent av det totale arealet. Berre 2 360 hektar er privateid.

UTSIKT SOM TEK PUSTEN I FRÅ DEG: I midten tronar verdas høgste fjell, Mt. Everest eller Chomolungma, med ei høgd på 8 850 meter. Til høgre ser vi det karakteristiske Ama Dablam på «berre» 6 812 moh. Foto: Inger Elisabeth Måren

• Kathmandu ligg i det såkalla Middle Hills-området, eit område med bratte åskammar kring 2000–3000 meter over havet, med dalbotnar på kring 500–1000 m.o.h. Kathmandudalen ligg på 1325 m.o.h. sentralt i Nepal. • Annapurna Conservation Area er det eldste verneområdet som inkluderer lokalbefolkinga i landet, verna frå 1986. Dette inkluderer mange av dalsidene sør for dei mektige Annapurnafjella. I dette området går mange kjente turistruter for dei som vil vandre fjellturar som til dømes The Annapurna Circuit. Ein kan og gå dagsturar frå byen Pokhara. Den eldste nasjonalparken er Chitwan, etablert i 1973. • I Nepals historie har kongen hatt varierande politisk makt. Det har vore forsøk på demokrati med politiske val ved fleire høve sidan det første demokratiske valet i 1959. Etter folkeopprøret i 1989–1990 har Nepal opplevd femten ulike regjeringar. Kong Gyanendra kom til makta etter eit statskupp i 2005, men vart tvungen til å gå av året etter. • I 2008 var det val for ny nasjonalforsamling. Denne forsamlinga er i ferd med å utforme ei ny grunnlov for Nepal. Arbeidet med den nye grunnlova er utsett fleire gonger, fristen for arbeidet er sett til 28. mai i år. Kjelde: FN-sambandet / www.globalis.no

ein annan. Det krev som oftast ei tilpassing til lokal skikk og sedvane. Slik får den nepalesiske retten sin eigenart, sjølv om den er inspirert av britisk rett og vestleg tankegang. Sjølv om Nepal har vore gjennom ei reformering i tildeling av jordbruksområde, er det framleis eit komplekst system for bruksrett til land. Trass i at Nepal fram til i dag har har vore eit land med sterk befolkningsvekst, ligg likevel mange jordstykke i provinsen brakk. Nokre landsbyar er nærast fråflytta.

Arbeidskrafteksport På Tribhuvan International Airport står kvar dag lange rekker med unge

menn i kø framom innsjekkingsskrankane. Ein reknar med at to millionar nepalesarar til ei kvar tid arbeider i oljenæringa i Gulf­statane. Kring fem millionar nepalesarar arbeider i India. Sidan livet på landsbygda er enkelt - ofte utan straum og innlagt vatn, er eit slikt gamaldags jordbruk og levesett lite fristande for dei unge som har fått smaken på eit meir moderne liv. Det er Ole Reidar Vetaas, førsteamanuensis i geografi ved UiB, som peiker på dette. – Dei nepalesarane som har pengar til det, sender barna sine til kostskular i Kathmandu eller i utlandet. Desse ungane kjem sjeldan tilbake

til landsbygda. Men fordi dei likevel har eit nostalgisk forhold til heimområdet sitt, er det mange som likevel ikkje sel den jorda dei eig. Dermed vert jordbruksland lagt brakk, seier Vetaas, som i UiB og nepalsamanheng er ein veteran. – Før såg nepalesarane seg sjølve som bønder. Dette er i ferd med å endre seg, det er få unge menn att på landsbygda i Nepal, seier Liv Shelby.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

13


Imellom pop og bunkers Et relativt ferskt fagfelt har fått et enda ferskere tidsskrift. Visuell kultur er alt fra tegneserier til advarselen på sigarettesker, og det nordiske kraft­ senteret blir redigert fra Bergen. Tekst og foto Wa lt e r n . W e h u s

POP PÅ ALVOR: – Det er viktig at populærkulturelle uttrykk blir møtt med like kritisk blikk som tradisjonelle uttrykk, mener Øyvind Vågnes. Han er redaktør for det nye tidsskriftet Ekfrase sammen med Asbjørn Grønstad.

britiske dronningen i filmen The Queen. Den er bare en av mange biografiske filmer som har kommet de siste årene.

Kunst på nye måter

P

å en forblåst strand i Nord­ jylland i Danmark dukket det i 2008 opp et tysk bunker­anlegg fra andre verdens­krig. Etter stor medieoppmerksomhet ble anlegget tildekket av sand igjen. I New York sitter serietegneren Adrian Tomine og lager en illustrasjon av en blå skrivemaskin på oransje bakgrunn. To hender skriver på den, og opp kommer et hvitt ark. På arket vil det stå «Hva er visuell kultur?» På en tv-skjerm ikke så langt unna deg spiller Helen Mirren den

14

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

De er tilsynelatende adskilte, men disse fenomenene har noe til felles. For det første er de alle eksempler på visuell kultur, og for det andre har de dukket opp i tidsskriftet «Ekfrase» som blir redigert fra Universitetet i Bergen (Adrian Tomine sin tegning var på omslaget til første nummer). Bladet tar mål av seg til «å orientere seg pluralistisk mot det estetiske feltet». Det finnes få slike tidsskrift i nordisk sammenheng, mener postdoktor ved Institutt for informasjonsog medievitenskap på UiB, Øyvind Vågnes, som er redaktør sammen med professor Asbjørn Grønstad. – Det skjer en veldig stor beveg­ else i det estetiske feltet, og vi er interessert i artikler som fanger dette. De enorme teknologiske endringene preger måten kunst blir laget på, forteller Vågnes.

Den vanskelige popkulturen Visuell kultur oppstod som fagfelt på 90-tallet, og Øyvind Vågnes kaller det for den mest vitale teoretiske nyorienteringen etter poststrukturalismen.

Under paraplyen visuell kultur kan for eksempel filmvitere, antropologer og historikere komme sammen og diskutere tegneserier, medisinske illustrasjoner eller filmopptak som er gjort av misjonærer i felten. Det er et bredt felt, og rommer mye mer enn populærkultur. Men det populære er også en del av den visuelle kulturen, og er kanskje spesielt vanskelig å unngå for Vågnes og Grønstad som blant annet har en bok om platecovere bak seg («­Coverscaping: Discovering Album ­Aesthetics»). For tiden arbeider han med en artikkel om serietegneren Joe Sacco, som lager dokumentariske tegneserier fra krigsområder. – Saccos arbeid reiser mange spørsmål om dokumentarisme. ­Arbeidene hans har en høy grad av filtrering og subjektivitet, men er den høyere enn for et journalistisk verk? spør Vågnes.

Henger etter tegneseriene Han mener akademikerne henger etter på tegneseriefeltet, som han kaller et unikt medium. På veggen bak ham henger illustrasjoner serie­ tegneren Chris Ware har laget for The New Yorker. – Ware har en helt egen måte å organisere bladsidene på, som


Fa k ta Visuell kultur • Oppstod i USA tidlig på 1990-tallet. • En sammensmeltning av kunsthistorie, film- og medievitenskap, antropologi, filosofi, litteraturvitenskap og nye medier. • Særlig utbredt i amerikanske, britiske, tyske og hollandske ­forskningsmiljø. • Ekfrase fremhever viktigheten av et tidsskrift for visuell kultur på de nordiske språkene.

s­ kaper nye måter å tenke kausalitet og temporalitet på. Blant annet bruker han bygninger som rammefortellinger, sier Vågnes. Han forteller at tegneseriene til Ware er en blandingsestetikk som gjør seg gjeldende også i film- og kunstfeltet, og som krever tenkning på tvers av de estetiske feltene. Også Sacco står for en slik hybrid som Vågnes ser behovet

for å forske mer på i en nordisk sammenheng. Og hvor skal man sette grensen for hva som er verdt å forske på? Hva med advarsler på sigarett­ esker? ­Ekfrase har ikke svarene, men V ­ ågnes sier de vil være med på diskusjonen.

Hei! Mister ... Hei!! Vil du ha noe å spise eller ikke?

Hei! Mister!

Fruktkurv med klimuffins eller kjøttpuddingburger

Å ... jeg beklager ... jeg beklager ... Hva kan jeg velge ... hva var det du sa ...

Fruktkurv med klimuffins eller kjøttpuddingburger, sir ... Noe å drikke, sir?

Kj-kjøttpuddingkurv? Å ... kj-kjøttpuddingburger ... ha ha. Ja, det vil jeg gjerne ha ... tror jeg

Fruktkurv kli-muffin kjøttpuddin

Du burde ikke spise det der, vet du ... Du har ikke godt av det

Noe å drikke, ma'am?

KREVER NY TENKNING: Chris Ware sine tegneserier er eksempler på en tverr­estetisk hybrid som Ekfrase-redaksjonen mener det trengs mer forskning på i Norden. Illustrasjon fra «Jimmy Corrigan», No Comprendo Press 2010. Jimmy1-96.indd 27

9/24/10 9:33:30 AM

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

15


UiB – I VERDA

USA, Washington DC: Samarbeid over Atlanteren Under Transatlan­ tic Science Week i Washington D.C i de­ sember 2010 inngjekk professor i medisinsk e t i k k O l e Fr i d t j o f Norheim og bergen­ ske forskarkollegaer ei samarbeidsavtale om prosjektet Disease Control Priorities. Av­ tala vart gjort med ei framståande forskar­ gruppe ved University of Washington. Insti­ tute of Health, Metrics and Evaluation i Seattle har stor påverknad på prioriteringar innan global helse, ifølge

16

Norheim. Det er relativt nytt med etiske omsyn innan helseforsking, og Norheim leiar ei tverr­ fagleg forskargruppe i medisinsk etikk ved UiB som består av forskarar innan filosofi, økonomi og medisin. I mars rei­ ste Norheim til Seattle for vidare diskusjonar om prosjektet.

USA, Texas: Fattiges kår i Latin-Amerika I begynnelsen av februar arrangerte UiB Global og forsknings­ programmet CROP (Comparative Rese­ arch Programme ion Poverty) konferansen ”Social Movements” sammen med Univer­ sity of South Florida i Tampa, Texas. Fra

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

UiB var Asuncion St. Clair, professor ved institutt for sosiologi og Håvard Haarstad, postdoktor ved insti­ tutt for geografi med i planleggings­komiteen. Dette var den første konferansen av sitt slag som samlet akademia, frivillige organisasjoner og folkebevegelser for å diskutere nye sty­ ringsformer på frem­ marsj i Latin Amerika, og hvordan dette på­ virker den fattige delen av befolkninga, melder UiB Global.

Puerto Rico, San Juan: Bortimot eit paradigmeskifte

Dei fire marinbio­ logane Mikal Heldal, Gunnar Bratbak, Øi­ vind Bergh og Knut Ynge Børsheim hadde i 1989 ein artikkel i Na­ ture som viste at ein liter sjøvatn inneheld 10 milliardar virus. Før hadde ein trudd at det berre fantes nokre tusen virus i ein liter sjøvatn. Funnet vakte oppsikt den gongen, og no tjue år seinare fekk dei fire forskarane John Martin Award. Prisen går til forfattarar av ar­ tiklar som representerer noko bortimot eit para­ digmeskifte. Arikkelen til dei fire UiB-forska­ rane vart grunnlaget til opprettinga av eit nytt fagfelt innan mikrobiell økologi, nemleg virusø­ kologi. I midten av fe­ bruar vart prisen delt ut i San Juan, Puerto Rico,

av ASLO, Ameri­ can Society for Limnology and Osceanography.

dentar vil då både få mas­ ter frå Glas­gow og frå UiB. Den første søknads­ fristen for dette var 1. februar, og til hausten sender UiB dei to før­ ste studentane til Glas­ gow gjennom denne ­avtalen.

Storbritannia, Glasgow: Skotsk-norsk master I sommar inngjekk Det juridiske fakul­ tet ved UiB ein sam­ arbeidsavtale med University of Glasgow i Skottland. Avtalen inneber at studentar ved det juridiske fa­ kultet her kan reise til Glasgow for å ta ein ettårig master i juss. Uteksaminerte stu­

Belgia, Brussel: Prestisjepris i Brussel Professor Jostein Gripsrud ved Institutt for informasjons- og medievitenskap til­ bringer denne våren i 10 000 Brussel. I de­ sember ble han tildelt den prestisjefylte Inter­ national Franqui Chair


ved Vrije Universiteit Brussel, Universitetet i Gent og Université Libre de Bruxelles. Den internasjonale prisen går til forskere i alle disipliner, det er første gangen prisen tildeles en norsk for­ sker. Blant tidligere mottakere finner man nobelprisvinneren og matematikeren René Thom og humanisten Michel Foucault.

Sverige, Stockholm: Hugdahl og Öhman kryssar sine spor Professor Kenneth Hugdahl har eit utstrakt samarbeid med Karolin­

ska Institutet i Stock­ holm og psykologen og nevrovitaren Arne Öhman. Både Hugdahl og Öhman har via si vitskaplege interesse til nevrovitskap og Hug­ dahl etterfulgte også Öhman som professor her på Universitetet i Bergen ved Institutt for biologisk og medi­ sinsk psykologi. Arne Öhman var professor ved UiB frå 1976–1982, han var også professor i Uppsala og rettleiar for Kenneth Hugdahl då sistnemnde i si tid var student der. I bryjinga av februar reiste Hug­ dahl til Stockholm for å vere vitskapleg ordførar på ARNE-konferansen ved Karolinska institu­ tet. Konferansen var til ære for Öhman som gjekk av med pensjon i 2010, og ARNE er også

eit akronym for det vitskaplege namnet på konferan­ sen: «Affective Regu­ lation and the Neuro­ science of Emotion».

Russland, Moskva: Russisk juridisk utveksling I midten av mars vitja ein delegasjon frå Det juridiske fakul­ tet det prestisjefylte ­National Research Uni­ versity – Higher School of Economics i Moskva. Her signerte partane ei intensjonsavtale om framtidig samarbeid, deriblant student­ utveksling, forskings­ samarbeid og lærar­ utveksling. Allereie den

kommande hausten vil Det juridiske fakulte­ tet sende dei tre første utvekslingsstudentane til Moskva. Ved fakul­ tetet blir det opplyst at ein ser føre seg auka ­samarbeid med Russ­ land i åra som kjem.

vitenskap og tek­ nologi. UiB ble invi­ tert til å delta under forskningsminister Tora Aaslands besøk til Ja­ pan. Målet var å styrke Norges forskningssam­ arbeid med japanske institusjoner. I 2003 undertegnet Japan og Norge en forskningsog teknologiavtale, og det er et ønske om å øke utvekslingen av studenter mellom Norge og Japan.

Japan, Tokyo: Japansk polarforskning Prorektor ved UiB Berit Rokne besøkte i februar de japanske nasjonale instituttene for polarforskning, romfart og industriell

Sør-Sudan, Juba: Gjenreiser krigsherja universitet Universitetet i Juba er nedslete etter krigen i Sudan, og i eit sam­

nr.2 ▶ 2011

arbeidsprogram er UiB med i å gjenreise uni­ versitetet. I midten av februar reiste professor i molekylærbiologi Dag E. Helland med fleire til Sudan for å oppsum­ mere arbeidet i 2010 og planlegge arbeidet frametter. Prosjekta UiB er med i, omfat­ tar både med oppbyg­ ging av naturvitskapleg utdanning med labora­ torium og feltstudium, oppbygging av biblio­ tek og bibliotekarut­ danning, gjenreising av laboratorium og gjestehus. I tillegg har ulike naturvitskaplege miljø ved UiB starta ein jordskjelvstasjon, ein meteorologisk stasjon og ein fysikkstasjon for overvaking av UV-lys. Tekst og redigering ▼ G u d r u n U r d S y lt e

hu b r o .

17


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

Er det fullt snart? Dagens voksne kan regne med å oppleve at verdens befolkning dobler seg i løpet av deres levetid, fra fire milliarder i 1975 til åtte milliarder i 2025. Hva gjør det med jorda? Vi har bedt tre forskere komme med sine synspunkt. Tekst K je r s t in G je n g e d a l Tall & GRAFIKK g u d r u n s y lt e o g L a r s o . H a a h e i m « Det som ligger bak folks såkalte miljøbevissthet, er altså ikke hensynet til naturen, men til oss selv. »

Det er imidlertid ikke noe stort problem verken for dyr eller planter. For fem tusen år siden var det ingen isbreer her i landet. Var det en katastrofetid? Nei, det var en helt fin tid. Flomkatastrofer, tsunamier, stigende eller synkende havnivå – naturen tåler alt sammen. Det som ligger bak folks såkalte miljøbevissthet, er altså ikke hensynet til naturen, men til oss selv. Kryvi mener klimadiskusjonen stjeler oppmerksomhet fra det underliggende problemet: Overbefolkning.

Harald Kryvi Professor ved Institutt for biologi

J

eg synes klimadiskusjonen er litt kvalmende i sin menneskesentrisme, sier biologiprofessor Harald Kryvi. – De som diskuterer klima, har hengt seg opp i temperaturstigning.

– I dag øker verdens befolkning med 220 000 mennesker per døgn. Da kan hvem som helst se at det vil gå galt. Jeg tenker ikke først og fremst på menneskene, for de har dummet seg ut og må ta skylden selv. Men det går veldig dårlig med dyr og planter. Finnes det en plan for disse 220 000 ekstra menneskene? De skal jo ha mat, hus, vann, arbeid og energi. Svaret er selvsagt nei, det finnes ingen plan. Det burde lages internasjonale konvensjoner som

påla hvert enkelt land å beregne hvor mange mennesker det kan brødfø, og deretter redusere fødselstallene for å komme ned på det nivået. Men verken politikere eller religiøse ledere tør å ta opp problemet. – Er det riktig å nekte mennesker å få barn i land der barn er den eneste pensjonsforsikringen folk har? – Det er nok et eksempel på menneskets egoisme. Tenk deg at et ektepar i løpet av et liv klarer å akkumulere en viss rikdom – et hus eller en hageflekk. Så skal dette deles mellom barna. Har de ti barn, blir det veldig lite på hver. Har de to, går det bedre. Istedenfor å få mange barn til å hjelpe en selv i alderdommen, burde man heller tenke på framtiden for disse barna. – Bør vi ikke heller arbeide for å bedre folks livsvilkår? I land med høy levestandard får jo folk færre barn. – Men det gjelder sannelig ikke alle, og hvis vi skal satse på det i

Det tok omtrent 200 000 år å bli 1 milliard mennesker...

18

hu bro .

nr.2 ▶ 2011


Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

framtiden, vil det forlengst ha gått utfor stupet. Bare Kina kan skryte av at de har tatt tak i problemet. I flere afrikanske land får kvinner fortsatt mer enn seks barn i gjennomsnitt, og det er en bestilling på sultkatastrofe. I Norge får man barnetrygd for hvert barn som fødes. Hva er det for slags destruktiv politikk? Den burde stanses etter de to første barna. Økonomer og statistikere hevder at vi trenger stadig flere mennesker, ellers er det ikke noen til å ta seg av de gamle. Det er mulig det stemmer, men det vil i så fall bare vare en periode, til folketallet er gått ned og vi er i balanse. Det virkelige problemet er at vi ødelegger naturen i mellomtiden.

– Er ikke den nylig vedtatte naturmangfoldloven et eksempel på at naturens egenverdi er viktigere enn før? – Det stemmer til en viss grad. Norge er på mange måter et foregangsland. Men det som er synd, er at vi har fått ordet klima, og at det har tatt over diskusjonen. Alt handler om temperaturstigning. Men det er bagatellmessig i forhold til det virkelige problemet: At det er for mange av oss.

82025*  mrd.

92045*  mrd.

72011*  mrd.

61999  mrd.

51987  mrd.

41974  mrd.

31961  mrd.

21927  mrd.

11804  mrd. ... det tok 123 år til før vi ble to milliarder 1800

1850

1900

34 år

13 år 13 år 12 år 12 år 14 år

1950

2000

2050

* prognoser (kilde: FN) nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

20 år

19

= en milliard


Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

TEMA

« I fattige land er mange barn knyttet til overlevelse, de kan ta vare på foreldrene i alderdommen, arbeide for familiens livsopphold, høy barnedødelighet sikrer at i alle fall noen vokser opp » samme gjelder styrking av kvinners tilgang til et skikkelig helsestell. Ikke

Gro Therese Lie Professor ved HEMIL-senteret og leder for UiB Global

– Så befolkningsøkning kan reprodusere seg selv?

V

i merker befolkningsveksten når vi jobber i fattige land

over tid, ved at hele infrastrukturen i samfunnet blir presset, sier professor ved Det psykologiske fakultet og leder for UiB Global, Gro Therese Lie. – Skolevesenet i Tanzania, som en periode var ganske sterkt, er nå under sterkt press fordi det er altfor mange elever i hver klasse. Samtidig har aids-epidemien rammet mange lærere. Et presset skole- og helsevesen får negative konsekvenser for en av de viktigste faktorene som kan bremse befolkningsveksten, nemlig utdanning og helse for jenter og kvinner. Fra vårt arbeid vet vi at det å gi unge kvinner utdannelse er med på både å forskyve giftealder og å redusere antallet barn de får. Det

20

hu bro .

bare må helsetilbudet være tilgjengelig og økonomisk overkommelig å bruke, men jenter og kvinner må ha frihet og rett til å ta beslutningen om å oppsøke det. Globalt sett vet vi at kvinner generelt har mindre makt over egen hverdag og livsplanlegging enn menn, og at når kvinner får mer makt over eget liv, går antallet barnefødsler ned, selv i land hvor religion og tradisjoner tilsier mange barn. Italias lave fødselsrate viser for eksempel at katolisismens betydning varierer enormt.

nr.2 ▶ 2011

– Nettopp, man kan havne i en ond sirkel. En annen faktor er at vi har fått økt urbanisering i hele verden. I den fattigere delen av verden gjør dette det vanskelig å få tilstrekkelig mat fram til de store byene, enten det finnes nok mat eller ikke. Igjen ser vi hva infrastrukturen betyr. Miljø­ødeleg­gelser og klima­ forandring betyr at det kan bli enda vanskeligere for fattige mennesker å brødfø seg lokalt, som igjen fører til urbanisering og migrasjon. Migrasjons­mønsteret til våre land er et helt annet enn for bare 20 år siden, og vi må regne med å få mye større migrasjonsbølger i framtiden. – Hva er grunnen til at noen land får en så stor befolkningsøkning?

– Dette spørsmålet er komplekst fordi det også handler om hvordan makt er fordelt i et samfunn. Det å reprodusere seg ligger dypt i mennesket. Men i fattige land er det kanskje sterkere knyttet til overlevelse: Barn kan ta vare på foreldrene, arbeide for familiens livsopphold, og gi sikkerhet og status i livet. Men på det området er kulturer i sterk endring. I fattige land er det også alt for mange barn som dør, og mange barnefødsler blir en gardering mot høy barnedødelighet. – Hvordan håndteres høy befolkningsvekst politisk? – Det varierer veldig. I Zambia har det for eksempel vært satset mye på utdanning og hiv-forebygging, og vi ser klar nedgang i hiv-forekomst, og antall barn, samt økt giftealder. Overbefolkning er et politisk spørsmål, men jeg vil ikke dermed si at alle bør gjøre som Kina. Det er snakk om komplekse årsaksforhold som varierer innen regioner, og det handler ikke bare om politikk, men om hvordan folk personlig og kollektivt handler og tenker og planlegger. Det er ikke enkle koblinger mellom de valgene man tar i egen familie og de større globale virkningene.


Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

Sannsynlig utvikling av daglig konsum i verden:

1964:

Kalorier/person/dag

2000

1999:

2600

2030:

2800

Kalorier per innbygger per dag i 2007

< 1800

2000

2200

2400

2600

2800

3000

3200

3400 >

SKEIV FORDELING: Folk i Nord-Amerika, Sentral-Europa og Norge har et konsum på over 3400 kalorier per dag. I det sentrale Afrika lever innbyggerne på under 2000 kalorier dagen. Det er også her det er flest underernærte folk på jorda. Ifølge John Sulston, nobelprisvinner og professor ved University of Cambridge, er det en myte at det ikke er

Kalorier/person/dag

Ingen data

nok mat til å møte folkeveksten, det er tvertimot systemendringar som må til. Sulston peker på at man i den vestlige verden kaster en tredjedel av maten, mens omkring ­halvparten av maten i utviklingsland blir ødelagt, på grunn av dårlig transport, dårlig lagring og spekulasjon på matvarepriser, ifølge forskning.no.

Prosent underernærte mennesker per 2007

Prosent av befolkning <

5%

20%

35%

Ingen data

> Kilde: FAO- FNs matvare og landbruksorganisasjon. Kart gjengitt med tillatelse fra FAO.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

21


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

« I 1882 var de gjenværende oljereservene beregnet til åtte års forbruk. I 1919 regnet man med 20 års reserver, i 1956 14 år. »

– Har dette skjedd på bekostning av miljøet?

Sigve Tjøtta Professor ved Institutt for økonomi

– Jeg tror ikke det. I vestlige land har forurensningen gått betydelig ned. Og jeg tror ikke folks innemiljø var bedre den gangen store familier delte boligen sin med husdyrene. Unicef og WHO anslo i 2000 at rundt halvparten av verdens befolkning hadde innlagt rent vann i huset. Det var nok ikke tilfelle for 100 år siden. – Hvor tok Malthus feil?

D

en engelske presten og økonomen Thomas Malthus hevdet i et essay fra 1798 at befolkningen vil øke raskere enn matproduksjonen, og derfor vil mesteparten av befolkningen alltid leve på eksistensminimum. Men hadde han rett? spør professor ved Institutt for økonomi, Sigve Tjøtta. Og svarer selv: – Foreløpig har han ikke det. De siste 200 år har verdens befolkning økt fra én til seks milliarder. Samtidig har det totale forbruket økt sterkt per individ, selv i fattige land. Det samme gjelder forventet levealder: Tidlig på 1800-tallet var den rundt 26 år for verden som helhet, i 2000 var den 66 år. En så enorm utvikling har aldri før skjedd i historien.

22

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

– Han hadde nok rett i at det ligger i menneskets natur å formere seg. Det er nok heller sånn at produksjonen av varer så langt har mer enn holdt tritt. Selvfølgelig bruker hvert menneske ressurser, men de er jo også ressurser, med potensiale for å skape. Olje var ikke en ressurs før noen fant på å bruke olje til lys og varme. Gode institusjoner er sentralt for innovasjon, og jeg mener at demokrati og markedsøkonomi er de beste strukturene til å håndtere endring og usikkerhet. Verden er jo usikker, og vi vet ikke alltid hva som er riktig å gjøre. Da må man prøve seg fram, og risikere å feile. Markedsøkonomi og demokrati er bedre til å tilpasse seg usikkerhet enn alternativene – sentralstyrt

økonomi og en autoritær stat. Kinas ettbarnspolitikk mener jeg er et dårlig forslag, hver enkelt bør selv bestemme. Jeg tror dessuten at i et demokrati vil politikere som går inn for slike løsninger, aldri bli valgt. – Men vil ikke ressursene før eller siden ta slutt? – I 1882 var de gjenværende oljereservene beregnet til åtte års forbruk. I 1919 regnet man med 20 års reserver, i 1956 14 år. Når det blir mindre av en ressurs, stiger prisen, og man begynner å bruke ressursen mer effektivt, og å se etter alternativer. Bilene som lages i dag er helt annerledes enn de som ble laget for 40 år siden. Slik innovasjon skjer hele tiden, men det merkes ikke så godt, og derfor er det lett å overse den. Når det gjelder olje, har vi ikke gode alternativer ennå. Men jeg tror andre løsninger vil komme, hvis vi har institusjoner som tillater oss å utvikle dem, og hvis oljen får en riktigere pris, som informerer oss om at det er på tide å finne på noe annet. Jeg vet ikke om ressursene vil ta slutt, men jeg tror heller ingen andre vet det. Derfor tror jeg det er viktig med gode institusjoner som gjør endring mulig.


Befolkningsvekst og pressa natur | Er det fullt snart?

De ti største matvareprodusentene i verden etter størrelse

Prosent av den totale matvareproduksjon i verden. Prosent av det totale matvarekonsum. Produksjon større enn konsum Konsum større enn produksjon

30%

Nigeria

Canada

Malaysia

Frankrike

Russland

Indonesia

Brasil

Kina

10%

India

USA

20%

Tall hentet fra FNs syvende verdensomspennende matundersøkelse 2006

Kina er det landet som står for den største prosentdelen av matvareproduksjon i verden. I 2006 produserte Kina 18,3 prosent av den totale matproduksjonen, fulgt av USA med 13,4 prosent og India med 9,6 prosent. Men USA eksporterer

Fra 1990 til 2006 økte matproduksjonen i verden totalt med

39 %

70%

Total produksjon i verden

Total produksjon i verden

Total produksjon i verden

1574

2100

3200

136

200

470

1979-1981:

kjøttproduksjon

For å brødfø 9 milliarder mennesker må mat­ produksjonen opp med

Fra 1996 til 2007 økte kornmengden produsert i verden totalt med

19 %

kornproduksjon

også mye mat, innbyggerne her konsumerte 6,4 prosent av all mat konsumert i verden. Motsatt stod Kina og India for et prosentvis konsum på henholdsvis 21,9 prosent og 14,6 prosent. De to landene konsumerte altså mer enn de produserte.

millioner tonn

millioner tonn

HØY PRODUKSJON: Befolkningsveksten i verden fram til 2050 vil øke med 34 prosent. Likevel må verdens matproduksjonen økte med 70 prosent for å brødfø ni milliarder mennesker i 2050, i følge FAO, FNs mat- og landbruksorganisasjon. Det er fordi en befolkning med økende velstand også vil konsumere mer. Fra 1990 til 2006 økte verdens matvareproduksjon med 39 prosent, og uten at større

2010:

2050:

millioner tonn

millioner tonn

millioner tonn

millioner tonn

landområder ble tatt i bruk, økte den totale kornmengden produsert i verden med 19 prosent fra 1996 til 2007. Landbruksindustrien effiktiviseres stadig, men må også gjøres mer enda mer effektivt og i tillegg til å bli mer bærekraftig. Landbruket er nemllig også en stor miljøsynder, som står for nesten all avskoging på kloden. tall og fakta er hentet fra FAO.org

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

23


©

D is

ne

y

Eureka! Etter å ha tenkt på et problem i dagevis, står p ­ lutselig løsningen foran deg som et lynnedslag. Men selv om aha-opplevelsen virker overbevisende riktig, kan den like gjerne være feil. Tekst og foto Wa lt e r n . W e h u s

A

rkimedes la seg i badekaret og utbrøt «Eureka!». I Andeby tar Petter Smart på seg tenkehatten og får den ene glimrende ideen etter den andre. Historien om den franske matematikeren Henri Poincaré er kanskje litt mer ukjent: Etter å ha arbeidet i ukevis med et teoretisk problem, la han det til side for å dra på en geologisk ekskursjon. Idet han skulle til å gå på bussen, slo det ham: «Akkurat da jeg satte foten på trinnet, kom ideen til meg, selv om ingenting jeg hadde i tankene da kunne forberedt meg på det. Jeg ­t estet ikke ideen, men følte meg med ett sikker på at jeg hadde ­løsningen», skriver han i boken Science et ­methode. Fa k ta Å forske på aha • Eksperimentene startet i 2008, og har blitt gjennomført i Tyskland og i Bergen. Eksperimentene fortsetter ut over våren 2011 for å sikre at funnene kan generaliseres. • Arbeidet er støttet med midler fra Småforskordningen og et Leiv Eiriksson mobilitetsstipend • Artikkelen «Gaining insight into the "Aha" experience» ble trykket i Current Directions in Psychological Science.

24

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

Som mange store tenkere hadde Poincaré flere slike øyeblikk, og han beskrev ankomsten deres som ­konsise, plutselige og ledsaget av umiddelbar sikkerhet. Ja, øyeblikkene var nærmest estetiske.

Disponert for innsikt? Det har vært gjort mange eksperimenter for å finne ut av hva nøyaktig som skjer i hjernen når man får en plutselig innsikt, eller en ahaopplevelse. Blant annet har de to amerikanske forskerne John Kounios og Mark Beeman tatt i bruk både EEG og fMRI-skannere for å se hva som fysisk skjer i hjernen før og under en slik opplevelse. Funnene deres kan tyde på at enkelte personer er mer disponert for slike opplevelser enn andre. – Om man kan trene opp hjernen til å få riktige innsikter, er derimot noe vitenskapen ikke kan svare på ennå, forteller professor Rolf Reber ved Institutt for biologisk og ­medisinsk psykologi. Forskere definerer gjerne innsikt ut fra hvordan innsiktsopplevelsen oppleves – den kommer plutselig, er positiv, og man føler at man har

funnet løsningen. Så langt har det likevel vært forsket lite på nettopp opplevelsen av innsikt. Sascha Topolinski ved Universitetet i Würzburg og Rolf Reber ved Universitetet i Bergen har gjort eksperimenter for å lære mer om fenomenet.

Kan være feil – Vi hører ofte anekdoter hvor personer har fått aha-opplevelser som har vist seg å være riktige. Men man vet at intuitive bedømmelser som dette kan være feil, sier Reber. For å finne ut hvordan dette kan ha seg, satte de forsøkspersoner for-


an en dataskjerm. Først viste den navnet på en by, deretter navnet på et land. Forsøkspersonene skulle så avgjøre om det var riktig at byen lå i landet de hadde sett, eller ikke. Uten at forsøkspersonene visste det, varierte forsinkelsen mellom byene og landene på skjermen med enten 50 eller 150 millisekunder. Når forsinkelsen var på 50 millisekunder, virket det mye mer åpenbart for forsøkspersonene at svaret var riktig. – Dette skulle simulere plutseligheten som en innsikt kommer til oss med. Uavhengig av om det var riktig eller ikke syntes forsøkspersonene det var mer sannsynlig at løsningen var riktig når forsinkelsen bare var på 50 millisekunder, sier Reber. Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare på ennå. En teori er at hjernen får inntrykk av at informasjonen kan behandles lettere når det går kort tid mellom spørsmål og svar.

Ideen må ha flyt

DEN FØDTE IDÉMANN?: Petter Smart er et oppkomme av gode ideer. Forskere strides om evnen til aha-opplevelser er medfødt eller kan læres. ©Disney

Reber forteller at det er fire aspekter som kjennetegner en aha-opplevelse, og plutselighet er bare den første av dem. De andre er at informasjonen må være lett å prosessere i hjernen (en lignende undersøkelse har vist at når et svar skrives på hvit bakgrunn med henholdsvis mørkeblå og lyseblå skrift, virker det mørkeblå riktigere), opplevelsen må være positiv, og man må få en følelse av at svaret er riktig.

VANSKELIG: – Man har ingen god forklaring på hvordan innsikt fungerer. Det er lite forsket på, for det er vanskelig å utføre eksperimenter, forteller professor Rolf Reber, ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi.

I en ny artikkel skriver Reber og Topolinski at prosesseringsflyt er det som knytter aspektene i ahaopplevelsen sammen. Om noe passerer lett gjennom hjernen, følger det med både en positiv følelse og tillit til at informasjonen er korrekt. – Men man får ingen slik opplevelse om man skal løse to pluss to. Det må være en matematisk gåte eller lignende for at man skal få en innsiktsopplevelse, forteller Reber. Eksperimentet han og Topolinski gjorde med byer og land på en skjerm, simulerer bare én av innsiktsopplevelsens fire aspekter. De arbeider nå med å samle innsiktsopplevelser fra mennesker med alle slags bakgrunner, innenfor alt fra idrett, konfliktløsning, politiske overbevisninger, til når noen fant ut at de ville bli vegetarianere. Kanskje vil det føre til flere aha-opplevelser for forskerne.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

25


TEMA

26

hu bro .

Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

nr.2 â&#x2013;ś 2011


Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

Naturen held pusten Gjennom historia har ei rekke samfunn marsjert rett i undergangen fordi dei brukte opp ressursane sine. Presset mot naturen er no hardare enn nokon gong.

Tekst Kje r sti n Gje n ge d al illustrasjon/grafikk Lars o. Haaheim tall H ild e K . K va lva a g

M

ot slutten av 1800-talet var Noreg nær kollaps. Det var ikkje meir dyrkbar jord att til å skaffe mat til det stadig aukande folketalet. Kvar flekk var dyrka opp, inkludert dei smale fjellhyllene høgt over dei vestlandske fjordane. Heldigvis fanst det eit Amerika som kunne ta imot dei det ikkje var plass til. Ein reknar med at om lag 800 000 nordmenn utvandra til Amerika frå 1825 til 1925. Etter kvart gjorde omlegging av jordbruket og moderniseringa av samfunnet, med arbeidsplassar i nye næringar, at presset på arealet vart mindre.

hogg ned det siste treet sitt, dømde dei samstundes seg sjølve til å gå under. Og då klimaet på Grønland vart kaldare i seinmiddelalderen, gjekk vikingkolonien under fordi dei ikkje greidde å leggje om til ein meir bærekraftig livsstil. Inuitane, som levde på ein måte som var betre tilpassa den grønlandske naturen, overlevde. I dag er mennesket si evne til å påverka naturen mykje større enn i middelalderen. Men spørsmålet er om kunnskapen vår har auka tilsvarande.

Allmenningens tragedie Skog blei til hei

Kollaps eller overleving I dag er det ikkje så lett å sjå samanhengen lenger, iallefall ikkje for oss vestlege tenesteproduserande middelklassemenneske, men framleis må maten vi et og kleda vi har på oss kome frå ein stad. I boka “Collapse” (2005) viser Jared Diamond, som opphavleg er fysiolog, korleis samfunn til ein viss grad kan velje kollaps eller overleving gjennom måten dei forvaltar naturressursane sine på. Då innbyggjarane på den isolerte stillehavsøya Påskeøya

– Dei nakne kystlandskapa på Vestlandet, som mange tenkjer på som naturlege, er altså ein landskapstype som vart skapt med vitande og vilje. Men det var samstundes ei bærekraftig ressursutnytting. Skogen forsvann, men dei halvnaturlege lyngheiene kom istaden, og som brensel nytta ein torv istadenfor ved. Lyngheilandskapet er « Då eit fleire tusen år gammalt kulturlandskap som var innbyggjarane på bærekraftig fram til midt på Påskeøya hogg 1900-talet, seier Lundberg.

– I Noreg har vi brukt naturressursane på land og sjø til alle tider, men det har skjedd på ulike måtar opp gjennom historia, seier professor i geografi, Anders Lundberg. For 6000-7000 år sidan var heile landet dekt av skog, heilt ut i havgapet og opp til den alpine tregrensa. På Vestlandet oppdaga folk at ved å rydde skogen vart landskapet dekt med lyng, som var vintergrøn og kunne beitast heile året. Det gav grunnlag for større buskapar, som igjen gav vekst i folketalet.

ned det siste treet sitt, dømde dei samstundes seg sjølve til å gå under. »

1,6 milliardar menneske er avhengige av skog for å overleve, ifølgje FN som har erklært 2011 som Det internasjonale skogåret. Vi blir mint om at 80 prosent av verdas landbaserte biologiske mangfald finst i skogane. Likevel minkar skogarealet jamnt og trutt på verdsbasis. Kvifor er det så vanskeleg å ta vare på ein felles ressurs som alle forstår at ein er avhengig av? – Dei største utfordringane ved forvalting av det biologiske og fysiske miljøet vårt, er nettopp knytt til

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

27


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

at mange ressursar kan betraktast som allmenningar, i den forstand at dei ikkje er underlagt privat eigedomsrett, seier førsteamanuensis i sosialantropogi, Ståle Knudsen. Han hevdar at i mange småsamfunn har sameksistens og idear om rettferd ført til at allmenningar er blitt beskatta på ein bærekraftig måte. Men dette blir vanskelegare i større og meir varierte samfunn. – Fiskeri er eit døme. I forskinga mi på fiskeri i Svartehavet har eg Fa k ta • Globalt blir 35 prosent av landarealet og 70 prosent av ferskvatnet på jorda nytta til matproduksjon. Presset på desse ressursane vil auke med aukande folketal. • Totalt bruker innbyggjarane i Europa dobbelt så mykje ressursar som dei produserer. • 45 prosent av dei kommersielle fiskebestandane i Europa ligg under biologisk trygge nivå på grunn av forureining, overfiske, klimaendringar og havforsuring. • Alle landbaserte økosystem i Noreg er i dårlegare forfatning i dag enn for 20 år sidan, med tilbakegang frå 4 prosent (fjell) til 12 prosent (ope kulturlandskap). • Økonomisk prissetting på økosystem og biologisk mangfald er på veg inn i naturforvaltinga.

28

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

funne døme på bærekraftig lokal allmenningsforvalting av avgrensa ressursar. Men når det er snakk om fiskeri i stor skala, kapitalintensive fiskeri der båtane går over store område, fungerer ikkje den typen forvalting. Då blir politikkens og kunnskapens rolle viktigare. Ikkje all kunnskap blir oppfatta som gyldig i alle samanhengar. Fram til omlag 1930 hadde ein til dømes ikkje havforskarar i Tyrkia. Den kunnskapstypen var ikkje relevant for fiskeriforvaltinga, som snarare var eit spørsmål om skattar og privilegie. Det viser at det slett ikkje er opplagt at dei forståingsrammene vi har i dag, er dei enaste moglege, meiner Knudsen.

Natur inn i rekneskapen Vi veit at mennesket påverkar økosystema i havet gjennom fiske og forurening. Men svært ofte kjenner vi ikkje samanhengane mellom økosystema og menneskelege aktivitetar, og difor kjem kostnadane ved å øydeleggje naturressursar heller ikkje fram i nasjonale økonomiske rekneskapar. Dei siste par åra er omgrepet «økosystemtenester» kome inn i norsk og internasjonal naturforvalting. Økosystemtenester er den økonomiske nytten vi har

av naturen, slik som produksjon av fisk, reint vatn og tre, eller hjelp frå insekt til å pollinere nyttevekstar. I aukande grad får slike tenester no ein prislapp, slik at den økonomiske nytteverdien av dei kan takast med i politiske avgjerder. – Den viktigaste forandringa vi treng når det gjeld naturressursar og miljøforandringar, er å innsjå at det vi gjer, faktisk påverkar naturen, seier professor i samfunnsgeografi ved UiO, Karen O'Brien. Saman med mellom andre Asun St. Clair ved UiB gav ho i fjor ut boka Climate change, ethics and human security. – Historisk kan kollapsar ha skjedd fordi det var vanskeleg for folk å vite kva framtidige konsekvensar handlingane deira ville få. I dag veit vi meir om dette. Vi er ikkje lemen som går blindt utfor stupet. Men det krev at vi stiller spørsmål ved våre eigne forestillingar. Vi i Vesten går gjerne ut ifrå at vår rolle er å vere leiarar for resten av verda. Men vi må hugse at vi ikkje berre kan skape miljøforandringar og overlate til fattigare land å tilpasse seg. Eg trur den store utfordringa ikkje ligg i korleis vi forvaltar naturressursar, men heller i korleis vi handterer endringar.

Naturindeks Noreg har slutta seg til FN sitt tusenårsmål om å redusere tapet av biologisk mangfald så mykje som


Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

råd. For å få dette til, presenterte Direktoratet for naturforvalting i fjor Naturindeks for Norge, ei samla framstilling av utviklinga for det biologiske mangfaldet i dei store økosystema. Indeksen viser at alle økosystem på land er i dårlegare forfatning i dag enn for 20 år sidan. Det opne kulturlandskapet med slåtte- og beitemarker og lyngheier, er den landskapstypen vi står i størst fare for å miste i dag, fordi landskapstypen krev driftsmåtar som ikkje lenger er i bruk. Sidan det opne kulturlandskapet er menneskeskapt, kan ein hevde at det mest «naturlege» ville vere å la det gro att og la skogen ta over. Samstundes har denne landskapsforma tillete eit stort antal plantar, fuglar og insekt å overleve og etablere seg, artar som snart vil bli utkonkurrert om landskapet blir overlate til seg sjølv. Indeksen slår likevel fast at vi i dag ikkje har god nok kunnskap til å vite kva som er det største trugsmålet mot det biologiske mangfaldet.

Kva natur vil vi ha? Ståle Knudsen er spesielt oppteken av korleis den moderne diskusjonen om biologisk mangfald legg føringar på ressursforvaltinga. – Det kjem særleg til uttrykk i spørsmålet om introduserte artar. Mange av dei er introduserte av kommersielle årsakar, til dømes

kongekrabben, som vart introdusert av russarane og vandra inn i norske farvatn. Då får ein forvaltingsdilemma. I Svartehavet finst ein sjøsnigle som vart introdusert ved eit uhell, men som seinare viste seg å ha kommersiell verdi. Den internasjonale diskursen går ut på at den representerer ei menneskeleg forandring og bør fjernast, i samsvar med ideen om at naturen bør vere mest mogleg rein og upåverka. Men dei lokale fiskarane er meir opptekne av at han er ein viktig marin ressurs. Til samanlikning er kongekrabben ei heilt anna historie. D er har båe perspektiv vore med i diskusjonen heilt frå starten, og løysinga er blitt å dele utbreiingsområdet og oppfatte krabben som ein ressurs på den eine sida av streken, og som ein farleg, invaderande art på den andre sida. – Eg trur det er viktig å bestemme seg for kva for eit No-

reg vi vil ha, seier Anders Lundberg. – Vil vi ha skog overalt i Noreg, kan vi berre la naturen gå sin gang, så får vi det. Men dersom vi vil ha ein regional variasjon i naturtypar og kulturlandskap, så må ein inn med tiltak for å drive eit lokalt basert jordbruk i Noreg. Vi må prioritere, og det er ein kamp som vil halde fram i all framtid.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

29


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

Alle (4 599) rødlista artar i Noreg fordelt på kategoriane: Datamangel: 792 artar Nær trua: 1 284 artar Sårbare: 1 250 artar Sterkt trua: 872 artar Kritisk trua: 276 artar

Norsk rødliste er ei vurdering av artar sin risiko for å dø ut. 21 000 av dei ca. 40 000 fleircella artane som er registrert som naturlege i Noreg er vurdert. 4599 artar er rødlista totalt for Noreg inkludert havområde.

Artsgruppe

sommarfuglar

pattedyr

biller

fuglar

sopp

30

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

Prosent rødlista av vurderte artar i Noreg

Utdøydd i Noreg: 125 artar

Rødlista artar i Noreg fordelt på kategoriar

22%

Datamangel: 1 Nær trua: 107 Sårbare: 149 Sterkt trua: 144 Kritisk trua: 47

33%

Datamangel: 4 Nær trua: 2 Sårbare: 7 Sterkt trua: 4 Kritisk trua: 5

24%

Datamangel: 62 Nær trua: 262 Sårbare: 227 Sterkt trua: 179 Kritisk trua: 38

33%

Datamangel: 0 Nær trua: 37 Sårbare: 23 Sterkt trua: 8 Kritisk trua: 5

30%

Datamangel: 177 Nær trua: 302 Sårbare: 243 Sterkt trua: 133 Kritisk trua: 42

Utdøydd i Noreg: 14

Utdøydd i Noreg: 2

Utdøydd i Noreg: 61

Utdøydd i Noreg: 4

Utdøydd i Noreg: 3


Befolkningsvekst og pressa natur | Naturen held pusten

Alle (20 757) rødlista artar i verda fordelt på kategoriane:

Datamangel: 7 532 arter  Nær trua: 2 866 artar Sårbare: 4 821 artar Sterkt trua: 2 857 artar

Internasjonal rødliste for trua artar er utarbeidd av The International Union for Conservation of Nature (IUCN). Rødlista blei først etablert som eit verkty for overvaking av artsmangfaldet i verda i 1963, men har særleg sidan 1994 blitt meir vitskapleg og objektiv. Lista er den mest anerkjente oversikta over tilstanden til dyr og planter på jorda.

Artsgruppe

reptil

pattedyr

insekt

fuglar

anemonar og korallar

Prosent rødlista av vurderte artar i verda

31% 43% 55% 23% 66%

Kritisk trua: 1 940 artar

Utdøydd: 707 artar

Rødlista artar i verda fordelt på kategoriar Datamangel: 526 Nær trua: 189 Sårbare: 288 Sterkt trua: 200 Kritisk trua: 106 Utdøydd: 20 Datamangel: 836 Nær trua: 324 Sårbare: 493 Sterkt trua: 450 Kritisk trua: 188 Utdøydd: 76 Datamangel: 798 Nær trua: 192 Sårbare: 478 Sterkt trua: 166 Kritisk trua: 89 Utdøydd: 60 Datamangel: 62 Nær trua: 838 Sårbare: 678 Sterkt trua: 372 Kritisk trua: 190 Utdøydd: 132 Datamangel: 147 Nær trua: 175 Sårbare: 202 Sterkt trua: 23 Kritisk trua: 6 Utdøydd: 0 nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

31


Gro Mjeldheim Sandal er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen. Hun har over mange år forsket på mestring hos mennesker i ekstreme miljøer, blant annet polare ekspedisjoner og romfart.

Forskeren skriver

Polfarerens mentale styrkeprøve Polfareres psykologiske mestring har fått langt mindre oppmerksomhet enn den fysiske kraftprøven de gjennomgår. «Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være en eventyrer. Jeg reiser med kano, til fots, med hundeslede eller ski. Jeg liker å leve tett på naturen, med de fysiske og mentale utfordringene det å være tett på elementene betyr. Mine feil har der en umiddelbar effekt på min « Deltakerne evne til å leve – og overleve.» har ofte et høyt Ordene er hentet fra Eric Larsen. Sammen med en kamerat angstnivå i gjennomførte han i 2009 den begynnelsen av første amerikanske ekspeekspedisjonen. disjonen til nordpolen uten Det er ikke slik støtte utenfra. Ekspedisjoner i polare strøk kan være farefulat mennesker le. Under utfordrende klimasom drar på tiske forhold, mye fysisk slit polarekspedisjoner og fare forbundet med dype er immune bresprekker, settes deltakerne på harde prøver. Deltakerne mot angst. » må tåle å leve trangt, med en sterk gjensidig avhengighet, borte fra sitt vanlige sosiale nettverk. Grundige forberedelser, også mentalt, ligger oftest i forkant. Likevel kan ekspedisjonen møte uforutsette vansker underveis. Det kan være sterk vind, kulde, skader og defekt utstyr.

Psykologisk robusthet For mange mennesker kan det virke uforståelig, egoistisk og uansvarlig å være villig til å investere krefter, helse, tid og penger på å realisere 32

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

slike prosjekter. I et kapittel i Norsk Polarhistorie hevder Matti Goksøyr at polarferder av i dag har slektskap med den delen av idrett og sport som handler om kraftprøver. Ønske om å utforske egne grenser kan like mye handle om å teste psykologisk motstandskraft som fysiske krefter. Når medlemmer av polarekspedisjoner inviterer psykologiske forskere til å måle psykiske funksjoner under veis, handler det kanskje mye om nysgjerrighet på egen psyke. For psykologiske forskere innenfor feltet er det av interesse å finne ut hvordan mennesker klarer å holde oppe motivasjon og håp over tid til tross for fare, motgang og store fysiske hindringer.

Vinner over angsten Hva er det som kjennetegner mennesker som er robuste og motstands-

NORDPOLEN: For den amerikanske eventyreren Eric Larsen, som i 2009 gikk til Nordpolen, er den mentale utfordringen ved vanskelige ekspedisjoner en motivasjonsfaktor. FOTO: Eric Larsen

dyktige når de utsettes for store påkjenninger og kommer styrket ut av krevende situasjoner? Gjennom psykologiske måleinstrumenter, intervjuer og tilgang til ­dagboknotater fra polarekspedisjoner kan vi identifisere noen mekanismer. Når vi studerer endringer i psykologiske reaksjoner over tid, finner vi at deltakerne ofte har et høyt angstnivå i begynnelsen av ekspedisjonen. Det er altså ikke slik at mennesker som drar på polarekspedisjoner er immune mot angst eller motløshet selv om de trolig har høyere terskel enn folk flest. Derimot synes det som at de bruker strategier for ikke å la seg lamme av angst eller motløshet. En strategi er å tvinge tankene over på andre spor ved selektivt å rette oppmerksomheten mot sider ved situasjonen som ikke er utløser negative følelser. Liv Arnesen ­fortalte i boken


«Snille piker går ikke til Sydpolen», at hun var uforberedt på synet av de store områdene med opp til to meter høye isskavler. Det var umulig å komme over dem med skiene på, og hun så for seg dager med slit. Etter hvert aksepterte hun at terrenget var slik og fokuserte på estetikken i landskapet. «Skal jeg gå her og forbanne hver skavl, vil det ikke bli en hyggelig tur, da er det bedre å se det positive i formasjonene».

ANTARKTIS: For ikke å miste motet ved synet av endeløse snøskavler på vei til Sydpolen, brukte Liv Arnesen mentale strategier for å kontrollere negative følelser Foto: Scanpix

«Flyt» Evnen til la seg absorbere eller oppsluke av naturen eller fortape seg i mentale bilder framstår som egenskaper som bidrar til mestring. Innenfor moderne psykologi omtales ofte denne sinnstilstanden som «flyt», et betegnelse fra den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihaly. «Flyt» er ledsaget av perseptuelle forandringer. Det skjer en kraftig nedsatt sensitivitet for sansestimuli, blant annet smerte. Tidsopplevelsen forandres. En deltaker beskriver hvordan han tilbakela store avstander på ski «på et blunk» når han kom inn i en flyttilstand. En annen fortalte at hun søkte tilflukt i en fantasi hvor hun forestilte seg at hun konstruerte et komplisert byggverk av tre. Når hun fokuserte på hvordan hun skulle få på plass ulike biter, klarte hun å fortrenge ytre ubehag og tretthet. De vanskeligste dagene under ekspedisjonen var de gangene hun ikke følte seg i stand til å lede tankene ut av situasjonen – når hun var «mentalt nummen», som hun selv kalte det.

Nærvær av mennesker «Endelig alene», skriver Liv Arnesen om den første dagen på sin ekspedisjon til Sydpolen. Å takle langvarig ensomhet kan imidlertid være en psykologisk påkjenning under langvarige polarekspedisjoner. Psykologiske målinger viser, kanskje ikke overraskende, at hjemlengsel øker over tid. Deltakere på polarekspedisjoner har fortalt at de midt i isødet kunne oppleve et sterkt nærvær av

mennesker som har hatt betydning for dem i livet. En polfarer fortalte at han opplevde en tilstedeværelse av sin for lengst avdøde mor og at hun beskyttet ham under de mest farefulle delene av ekspedisjonen. Egentlig var han bevisst der og da om at dette ikke var tilfelle. Likevel følte at han at tanken var en stor trøst og støtte for ham i vanskelige faser av ekspedisjonen.

ikke plages av hendelser i seg selv, men måten man betrakter dem på. Dette er en av antakelsene som ligger til grunn for kognitiv terapi som er blitt en etterspurt behandlingsmetode for mennesker med psykiske vansker. Sentrale elementer er å hjelpe personen til å identifisere og endre uhensiktsmessige fastlåste tankemønstre.

Ekstremlaboratorium Stoisismen En annen fortalte at hun følte nærværet av sin avdøde bestemor. «Hun var en tøff gammel ørn som dukket opp i vanskelige perioder og gav meg tydelige meldinger om at dette klarer du». Videre fortalte hun at «noen ganger når jeg så tre skyer, kunne jeg tenke på dem som mine tre kvinnelige mentorer som for lengst er borte. Skyene lignet på en måte på dem. Når skyene kom tilbake, kunne jeg tenke, der er dere igjen, passer dere på meg?» Når ekspedisjoner består av flere medlemmer, kan andre deltakere fungere som gode støttespillere. Samtidig vil den gjensidige avhengigheten bidra til sårbarhet for problemer og spenninger innad i gruppen. En av de stoiske filosofene, Epictus, hevdet for to tusen år siden at mennesker

Studier av polfarere kan gi gode illustrasjoner på hvordan konstruktive og støttende indre samtaler og mentale bilder kan bidra til mestring og motivasjon. Også ved trening av personell som arbeider i andre ekstreme miljøer kan erfaringer fra polekspedisjoner ha nytteverdi. For eksempel bruker de store romfartsorganisasjonene studier av polferder som grunnlag for utforming av treningsprogram for astronauter som skal delta på lange operasjoner i verdensrommet. Når polare pionerer har vært gjenstand for heltedyrkelse gjennom historien, har ofte fokuset vært på de fysiske påkjenninger. At deres erfaringer også kan gi verdifulle bidrag til psykologien har fått mindre oppmerksomhet.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

Kilder:

Arnesen, L. (1995). Snille piker går ikke til Sydpolen. N.W. Damm & Sønn a.s. Atlis, M., Leon, G.; Sandal, G.M. & Infante, M. (2004). Decision processes and interactions during a two woman traverse of Antarctica. Environment and Behaviour, 36:402-423 Matti Goksøyr: «Kappløp i gamle spor», i Norsk polarhistorie, bd. 1 (47 s.) Leon, G.R., Sandal, G. M., Fink, B., Ciofani, P. (2010). Positive Experiences and Personal Growth in a Two-Man North Pole Expedition. Environment and Behaviour. In press. Sandal, G.M., Bergan, T., Warncke, M., Vaernes, R.J. & Ursin, H. 1996. Psychological reactions during polar expeditions and isolation in hyperbaric chambers. Aviation Space and Environmental Medicine 67: 227-234.

33


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Trappar opp i tropane

Trappar opp i tropane Klimaendringar i Asia er det nye satsingsområdet til Bjerknessenteret for klimaforsking. – Ein får eit anna perspektiv når ein arbeider med dei områda som vil bli hardast råka, seier professor Tore Furevik. Tekst K je r s t in G je n g e d a l

Ekstremepisodar: Forskarane spør seg kvar det vil bli tørrare og kvar det vil bli våtare. Bildet er frå Vietnam i monsuntida. Foto: iStockphoto

D

et er ein skjebnens ironi at dei landa som har gjort minst for å framkalle menneskeskapte klimaendringar, både er dei som vil få merke dei hardast, og som har minst ressursar til å førebu seg på dei. Bjerknessenteret er no i ferd med å etablere prosjekt i fleire land i søraust-Asia, område som er sterkt

34

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

utsette for endringar som kjem av global oppvarming. – Først og fremst handlar det om endringar i nedbør. Kvar blir det tørrare, kvar blir det våtare, og får vi fleire ekstremepisodar? spør Furevik. Etter reiser i Asia har Bjerknessenteret no starta samarbeidsprosjekt med forskingsinstitutt i Bangladesh,

Vietnam og Thailand. Frå før samarbeider senteret med institusjonar i India og Kina.

Bidrar med betre data Med utgangspunkt i Bjerknessenteret sin globale klimamodell, blir det produsert modelldata i høg oppløysing for dei aktuelle regionane, supplert


Befolkningsvekst og pressa natur | Trappar opp i tropane

Planlegging: Regionale klimamodellar kan gjere det lettare å seie noko om monsunsesongen og utvikling av skysystem. Dermed kan politikarane lettare planlegge jordbruk og vassressursar. FOTO: Michel Mesquita

ZOOMAR INN PÅ ASIA: . Etter reiser i Asia har Bjerknessenteret no starta samarbeidsprosjekt med forskingsinstitutt i Bangladesh, Vietnam og Thailand. Foto: iStockphoto

Arktis - Asia: Tropisk klima er eit nytt fagområde på Bjerknessenteret. foto: Michel Mesquita

« Her i Noreg vil klimaendringane bli små og ha relativt med informasjon frå lokale feltstudiar. liten effekt. Tropane er meir sårbare. » Professor Tore Furevik Kunnskapsoverføring og opplæring i bruken av klimamodellen er ein viktig komponent i alle monsunsesongen og skysystema vil langt har hatt liten kompetanse på, prosjekta. Forskar Michel d. S. Mesutvikle seg, og det gjer det lettare for men no byrjar det å endre seg. Vi har quita har vore i India for å lære opp landa å planlegge politisk når det fått ei ny stilling i tropisk meteorologi samarbeidspartnerar i bruken av gjeld slikt som jordbruk og vatnres- ved Geofysisk institutt, og før somklimamodellen, og skal halde kurs sursar, seier han. maren vil det vere fleire nye tilsette både i Thailand og India til hausten, Dette er verdifull informasjon, for ved UNI Research som vil arbeide der ein vil invitere deltakarar frå mykje tyder på at monsunsesongen med klimaendringar i tropane. Her fleire land i Asia. vil endre seg og at ekstremepisodane i Noreg vil klimaendringane bli små – Globale modellar har grov vil bli meir ekstreme i framtida. og ha relativt liten effekt. Tropane oppløysing og kan ikkje gje detalj­ er mykje meir sårbare, og no ser vi informasjon om mindre område som Understudert felt at senteret vårt er klar til å gå meir Bangladesh eller Nepal. Men med – Vårt geografiske fokus til no har inn i dei globale problemstillingane, hjelp av regionale modellar med vore Nord-Atlanteren og Arktis. Tromeiner Furevik. høgare oppløysing kan vi sjå korleis pisk klima er eit nytt fagfelt som vi så nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

35


TEMA

Befolkningsvekst og pressa natur | Forenklet fortelling om fattigdom

–F  orenklet fortelling om fattigdom Det er ingen enkel kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom, mener V ­ igdis Broch-Due, professor i sosialantropologi. Derimot kan befolkningen være en nasjons største ressurs. Tekst Jens Helleland Ådnanes

FRUSTRERTE: I NordKenya finnes det et stort antall av unge, sinte menn som føler seg forbigått, sier Broch-Due. Foto: privat

O

rdet «befolkningsvekst» har fått en klangbunn av katastrofe, kaos, konflikt, og naturødeleggelse i media. Løsningen kan synes like enkel, ved å stagge befolkningsveksten stagger vi fattigdom og overforbruk av naturressurser, sier Vigdis Broch-Due, professor i sosialantropologi.

Hun mener at dette er en fortelling med begrenset forklaringskraft og peker på at flere administrative ordninger gjennom tidene har fått store konsekvenser. I Afrika for eksempel tvangsflyttet de britiske kolonialistene store folkegrupper, noe som skapte traumer og større sårbarhet for klimatiske svingninger.

Etter frigjøringen fra koloniherrene flyttet mange tilbake. – Men konfliktnivået har økt og volden har blitt mer dødelig og ødeleggende med moderne våpen som florerer i området. Våpenflommen inn i Nord-Kenya fra omkringliggende land med militære konflikter er et annet eksempel på hvordan internasjonal politikk påvirker dynamikken lokalt, sier Broch-Due.

Eksluderende etnisk spill Broch-Due mener at befolkningsvekst i et annet distrikt eller land dermed får ringvirkninger. Politiske beslutninger får likevel størst konsekvenser. – Press på dyrkbar mark i det tett befolkede kenyanske høylandet medfører at overforbruk av vann fra elvene ender med mangel på vann i lavlandet, som også opplever økt innflytting og press på landressurser. Den mest dramatiske trusselen er effekten av politiske beslutninger tatt av etiopiske myndigheter, uten konsultasjon med nabolandene, om å demme opp Omoelven, som er livsblodet i hele regionen. Uten el-

36

hu bro .

nr.2 ▶ 2011


Befolkningsvekst og pressa natur | Forenklet fortelling om fattigdom

vens vannmasser som tømmes ut i Turkanasjøen, vil hele det enorme slettelandet forvandles til ørken. Levevis som har utviklet seg her over årtusener vil forsvinne, sammen med det særegne savannelandskapet.

Vestlige drømmer skaper konflikt Internasjonale miljøorganisasjoner er opptatte av å bevare habitat for afrikanske villdyr. Her spiller økonomisk gevinst en regulerende rolle i forholdet mellom folk og ressurser. – Europeere og amerikaneres drømmer om uberørt natur, fauna og eksotiske folkeslag er en «melkeku» for investorer som kjøper opp store landområder for å utvikle øko-turisme i luksuriøs drakt. Neo-liberalismen har også åpnet for andre næringsinteresser i olje og mineraler, sier sosialantropologen. Likevel skaper ikke de nye kildene til profitt en bekjemping av lokal fattigdom. – Nomadene mister sine beitemarker og skvises sammen på mindre områder, væpnende konflikter øker og naturgrunnlaget utarmes. De som presses ut bosetter seg i nær-

heten av turistdestinasjonene som igjen fører til blant annet avskoging, overbeiting og blokkering av migrasjonskorridorene for elefanter.

ringer og minner, påvirker forholdet mellom mennesker og ressursgrunnlaget.

Befolkningen er en ressurs Sinte, unge menn Det økte presset på naturressurssene og lokalbefolkningen skjer uten en befolkningsvekst, mener Broch-Due. – Kenya har generelt en ung ­befolkning, og i det perifere NordKenya finnes det et stort antall av unge, sinte menn som føler seg forbigått – og har få muligheter til utdanning og lønnsarbeid. Mye av økningen i volden i Nord-Kenya og nabolandene er knyttet til manglende muligheter spesielt for unge menn, – men her er det et komplekst samspill av faktorer som vi er i ferd med utforske. Gjennom sitt forskningsprosjekt, finansiert av Norges Forskningsråd, ser Broch-Due på effektene av marginalisering og vold på den psykososiale helsen til folk og hvordan dette kommer til utrykk i deres eget kulturelle repertoar. – Jeg undersøker hvordan intim­ sfæren og det personlige, folks erfa-

Broch-Due mener at ­forholdet mellom folk og ressurser ikke utelukkende trenger å skape et ­negativt utfall. På 1700-tallet mente ­engelskmannen Thomas Malthus at befolkningen ville øke raskere enn ressursene. – Marx kritiserte Malthus, og ­p åpekte at befolkningen er en ­nasjons største ressurs som under adekvate leveforhold, utdanning og utfoldelsesmuligheter nettopp vil kunne skape rikdom for nasjonen. I virkelighetens verden eksisterer det ikke en entydig og empirisk kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom. Det er bare ved å gripe fatt i kompleksiteten at vi har mulighet til å formulere tiltak som faktisk kan bedre naturmiljøet og bekjempe fattigdom. Men da må vi være villige til å gi opp de enkle og stuerene fortellingene om forholdet mellom folk og ressurser, sier Vigdis Broch-Due.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

KAMP OM RESSURSER: Vigdis Broch-Dues forskning i NordKenya de siste tiår har fokusert på ressurskonflikter. Foto: privat

37


Stein Rokkan

SATTE DYPE SPOR: Da European Consortium for Political Research ble opprettet etter initiativ fra Stein Rokkan, ble også den tradisjonelle kongressstrukturen endret fra få talere til workshops og sessions, der mange forskere, ikke minst de yngre, kom til orde i mindre fora. Foto: UB Billedsamlingen

38

hu bro .

nr.2 ▶ 2011


Grunnsteinen Rokkan Grunnleggeren av sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Stein Rokkan, var større enn studentene skjønte. Tekst Te r e s a G r ø ta n

Tilbakeblikk

V

arm, sjenerøs, upretensiøs. Ekstremt kunnskapsrik. Karakteristikkene kommer fra tre av studentene på det aller første kullet i samfunnskunnskap grunnfag ved UiB i 1967. De nåværende professorene Stein Kuhnle, Frank Aarebrot og Lars Svåsand – samme årgang, samme utdanning, samme stillinger – er alle sterkt inspirert av Stein Rokkan. – Vi skjønte først ikke hvor stor han var internasjonalt, forteller Stein Kuhnle. Men: – Under en stor kongress i München i 1970 avbrøt ord­styrer en av hoved­talerne for å opplyse at Stein Rokkan hadde kommet inn i rommet. Hele forsamlingen reiste seg og klappet, forteller Frank Aarebrot.

Æresdoktor uten doktorgrad Stein Rokkan er verdenskjent innen det samfunnsvitenskapelige miljøet for å utvikle et begrepsapparat for å sammenligne politiske strukturer.

Begreper som «sentrum-periferi», «valgkanalen», «den korporative kanal» og uttrykket «stemmer teller, men ressurser avgjør» kan alle tilskrives Rokkan. Rokkan var gjesteprofessor ved seks universitet i Europa og USA, blant dem Yale og London School of Economics. Han hadde fire æresdoktorat (men tok aldri selv doktorgraden), han var president eller formann for fem europeiske statsvitenskaplige organisasjoner, og sto selv bak opprettelsen av to av de viktigste institusjonene for samfunnsvitenskapene, Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og European consortium for political research. Han ga dessuten ut opptil flere bøker årlig, som forfatter, redaktør eller medredaktør. – Vi hadde usedvanlig griseflaks som var Steins studenter, fastslår Frank Aarebrot.

Mer kompetent enn læreren Stein Rokkan ble født i Vågan i Lofo-

ten 4. juli 1921, men flyttet tidlig med foreldre og en yngre søster til Narvik. 15 år gammel analyserte han John Stuart Mills On Liberty i en skolestil, med det resultat at læreren ikke følte seg kompetent til å vurdere den. I 1939 dro han til Oslo for å studere. Han kom i kontakt med Arne Næss, som overbeviste filologi-studenten (Han fikk 1.4 på fransk grunnfag) om å begynne å studere politisk filosofi. Ved siden av studiene jobbet Rokkan på universitetsbiblioteket – men han gjorde visstnok en slett jobb, fordi han ikke klarte å låne ut bøker han selv ikke hadde lest. Han slapp unna tyskernes studentaksjon i 1943 og bodde en periode i dekning i Lofoten. Magisteravhandlingen i 1948 førte til at Arne Næss engasjerte ham som forskningsassistent til et UNESCO-prosjekt han drev i Paris. Men Rokkan utviklet sine faglige preferanser i en annen retning, og brøt med Næss. Han studerte i USA og England før han vendte hjem igjen til Norge og Oslo

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

39


Stein Rokkan

Tilbakeblikk

Stein Rokkans plass 31. mars ble Stein Rokkans plass avduket i Narvik under den tradisjonelle Vinterfestuka. For første gang ble det arrangert en egen Rokkan-konferanse i hjembyen. Fra Bergen deltok Stein Kuhnle, Frank Aarebrot og Lise Rakner.

INKLUDERENDE: Stein Rokkan var en mester i å holde folk informert. Han sendte gjerne ut 10–12 kopier av brev ved å bruke gjennomslagspapir. Slik nøt studentene godt av Rokkans korrespondanse med forskere over hele Europa og USA. Foto: Bergens Tidende

der han var tilknyttet Institutt for samfunnsforskning som stipendiat og forskningsleder. Etter å ha tapt konkurransen om et dosentur i statsvitenskap ved UiO, reiste Rokkan i raseri til Bergen. – Han bannet på at han aldri mer skulle søke en stilling i Oslo, forteller Aarebrot. Dét var heldig for Bergen.

Alltid tid til studentene I Bergen ble han forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt, der han i årene 1958-1966 videreførte arbeidet sitt om valgforskning. I 1966 ble han utnevnt som den første professoren i sosiologi ved UiB, med hovedansvar for bygge opp faget sammenliknende politikk. – Han hadde alltid tid til studentene sine, og vi var alle på fornavn med ham, forteller Stein Kuhnle. Selv oppdaget han Rokkan en valgnatt i 1965, da Rokkan sammen med Henry Valen kommenterte ­valget på TV. Han hadde fått vite at Rokkan hadde fått et professorat ved UiB, og der og da bestemte Kuhnle seg for å studere i Bergen, og ikke

40

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

i Oslo. Sammen med Aarebrot og ­Svåsand begynte Kuhnle på grunnfag i samfunnskunnskap. – Han kastet oss tidlig ut i ­verden, det var både en prøvelse og et privilegium. Vi ble introdusert for hans kolleger, og fikk slik tidlig bygget våre egne nettverk, forteller Kuhnle. For Frank Aarebrot ble en utenlandsreise med Rokkan helt ­avgjørende for hans videre karriere. – Jeg reiste til ­verdenskongressen i München i 1970 for å a ­ ssistere ­R okkan. Jeg hadde skrevet et forsknings­notat som han hadde utvidet, og uten å fortelle meg det, satt meg opp som medforfatter. På flyplassen fant jeg en lapp der det stod at jeg måtte ringe Rokkan. Han fortalte da at han skulle velges til president i International Political Science Association, og at jeg derfor måtte presentere paperet – 20 minutter senere. Der sto jeg, som mellomfagsstudent, på talerstolen foran hele eliten i statsvitenskap i Europa. Der og da ble jeg kurert for enhver form for sceneskrekk, for­ teller Aarebrot og ler. – Men det verste, fortsetter han, var at da jeg kom ned fra talerstolen, var det en annen som reiste seg, og det var Stein Rokkan! Han hadde vært der hele tiden.

Fascinert av datateknologi Rokkan var fascinert av data­ teknologi og hvilke muligheter det ga til arkivering og sammenligning

av store mengder informasjon. Han var initiativtaker til opprettelsen av Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste (NSD) i 1971, en institusjon med sete i Bergen, og som i dag er et verdens største forskningsarkiv. De siste fire årene han levde, delte han stilling som vitenskapelig leder for NSD med Bjørn Henrichsen, som også var en tidligere student. ­Henrichsen er i dag administrerende direktør samme sted. – Han var fantastisk å jobbe sammen med. Han var usnobbet, sjenerøs og ga folk stor tillit. Han hadde en unik kombinasjon av enorm kunnskap og godt humør, forteller Henrichsen. Disse fire årene var Rokkan alvorlig syk. Likevel fortsatte han å arbeide intenst. 21. juli 1979 døde Stein Rokkan, 58 år gammel, og bare måneder etter å ha blitt utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden. Han var midt i planleggingen av et nytt forskningsprosjekt. Han ble begravd på hjemplassen Narvik .

Kilder:

Muntlige kilder: Intervju med Frank Aarebrot, Stein Kuhnle, Lars Svåsand og Bjørn Henrichsen. Skriftlige kilder: Kronikk av Stein Kuhnle i BT: «Samfunnsvitenskapenes statsmann» 10.05.2009, «Min inspirasjonskilde» av Stein Kuhnle i På Høyden 24.03.2009, artikkel av Bernt Hagtvet i Store norske leksikon, hjemmesiden til Institutt for sammenliknende politikk, UiB.


Sin eigen sjanger Han har då klart seg greitt, seier han. Etter 45 år ved Universitetet i Bergen ­takkar professor i allmenn litteraturvitskap, Atle Kittang, for seg. Tekst og foto Te r e s a G r øta n

D

et er fredag formiddag, og barnebarnet på ni månader har nettopp forlate kontoret saman med faren, ein av Kittang sine to søner. Ute er det marsdagen grå. Professoren er i godt humør. – Det er vel ein eigen sjanger dette, avskjedsintervju, seier Atle Kittang. Ja? Det er første gong eg gjer det, i så fall. Eg òg. Då er vi i same båt, seier Kittang og ler. For 37 år sidan blei den 33-årige Atle Kittang tilsett som den første professoren i allmenn litteraturvitskap i Noreg. Instituttet var nyoppretta, og den unge professoren fekk hovudansvaret for å bygge det opp. Kittang har sidan skrive og redigert eit 20-tals bøker, vore aktiv innan universitets- og forskingspolitikk og som undervisar, føredragshaldar og offentleg debattant, og har dessutan mottatt pris for forskinga si. No går ein av Noregs fremste humanvitskaplege forskarar av med pensjon. Korleis kjennest det å skulle forlate universitetet etter 37 år? Eg har vore professor i 37 år, men på løningslistene her i 45. Det er mange år. Ein del av meg seier at no er det nok, og så er det ein annan del som synest at det er litt leit. Det er ei psykologisk greie, kanskje, det

markerer at no, no er eg i all fall ikkje ung lenger. Men eg har håp om å fortsette med fagleg arbeid som emeritus.

Professor og småbarnspappa – Korleis blei du professor i litteraturvitskap? Har du alltid vore interessert i litteratur?

med fransk og tysk. Det var først og fremst litteraturen som interesserte meg. Så var eg innom filosofi, før eg tok magistergraden i litteraturvitskap. Og korleis eg blei professor i allmenn litteraturvitskap? Det var ved å søke på ei stilling som blei etablert for faget.

Open, undrande: Ein må sette sine koffertar med verdipreferansar på gangen, når ein skal forske på litteratur, meiner Atle Kittang. No går Noregs første professor i allmenn litteraturvitskap av som pensjonist.

– Du var jo veldig ung, den ­gongen. – Eg har vel eigentleg det. Då eg var gutunge, var eg ein lesehest. Då eg byrja å studere blei det filologi

– Ja, eg var 33 då eg blei professor, og det er klart, det var ungt. Eg har

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

41


ofte tenkt på at det kanskje var litt i yngste laget. – Spøkte du då du sa at du ­kanskje var for ung? Nei, eg har tenkt på det. Eg fekk hovudansvar for eit fag som var under oppbygging samtidig som eg var småbarnspappa, så... Livsfasen var temmeleg tett. Men som du seier, så har du jo klart deg. – Det gjekk jo greitt, ja.

Ein ekte antropolog Då du fekk Forskingsrådets pris for framifrå forsking i 2003, hevda juryen at du var ein «ekte humanist». Kva legg du i det? I det legg eg at det som opptar meg djupast sett, er å finne ut noko

om kva det vil seie å vere menneske. Og dei tematiske vala eg har tatt som litteraturforskar, heng saman med det. Mennesket har alltid fabulert og fantasert og har laga det vi i moderne tid kallar for kunst og litteratur, som regel til inga praktisk nytte. Og da kan det store humanvitskaplege spørsmålet vere: Kvifor i all verda driv menneske på med det? Kva slags behov er det uttrykk for? Men i staden for å snakke om å vere humanist, vil eg gjerne hente inn igjen det gode, gamle ordet antropolog. I dag snakkar ein om ein antropolog som ein sosialantropolog. Men antropologi er eit atskilleg vidare omgrep, antropos på gresk tyder jo menneske. Men antropologi er eit atskilleg vidare omgrep, antropos på gresk tyder jo menneske. Det er eit like godt uttrykk, for til humanist kleber det til at du skal representere visse menneskelege eller moralske verdiar. – Ja, den tydinga du no snakkar om, er gjerne den vi nyttar i dagleg tale. Men når Forskingsrådet bruke omgrepet i si grunngjeving, må det jo vere meint meir i den tydinga du først snakka om.

Fa k ta Atle Kittang • Født 20. mars 1941 i Florø • Andre gongs gift, to søner, fire barnebarn

Ja, eg håpar jo det. Forsking skal ikkje vere diktert av verdipreferansar, men av fagleg nysgjerrigheit.

• Dr. philos ved UiB i 1973 • Universitetsstipendiat og lektor ved UiB i fransk litteratur 1966-1974

Universitas, det heile

• Første professor i allmenn litteraturvitskap ved UiB i 1974

– Kva vil du seie er det viktigaste du har oppnådd i di lange karriere?

• Fekk som første innan humaniora, Forskingsrådets pris for framifrå forsking i 2003 • Medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Det Norske Videnskaps-Akademi og Vetenskapssocieteten i Lund • Hatt ei rekkje verv lokalt, nasjonalt og internasjonalt, mellom anna i Det akademiske kollegium, i NAVF/Rådet for humanistisk forskning og i The Standing Committee for the Humanities • Professor II ved NTNU (1997-2002) og ved Senter for Ibsenstudier ved UiO (2002-2009)

42

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

Skal eg vere heilt ærleg, så går eg ikkje rundt og stiller meg slike spørsmål. Først og fremst føler eg meg privilegert som har fått jobbe med allmenn litteraturvitskap i ein periode då dette faget har hatt innverknad og gjennomslagskraft. Og så har eg laga nokre bøker som har stått seg.

– Nokre du vil trekke fram? Eg fekk ei honoraravrekning frå Universitetsforlaget for eit par dagar sidan. Der gjekk det fram at boka om lyrikk, Lyriske strukturer, som Asbjørn Aarseth og eg ga ut i 1968, den sel framleis. Og det er på mange måtar heilt utruleg, vi hadde ingen tankar om at den skulle slå inn som den gjorde. Elles er eg nøgd med dei tre store monografiane om Rimbaud, Hamsun og Ibsen. Sjølv om dei to siste har vekt ein del debatt og kritikk, synest eg vel at der er eg om lag på høgde med meg sjølv. Og så har eg fått bidra i universitetspolitiske samanhengar lokalt og nasjonalt, og har slik hatt høve til å lære andre fagområde å kjenne. Det er ei erfaring eg set ualminneleg stor pris på. Eg trur at om universitetsforskarar hadde hatt betre vilkår for å lære andre fag å kjenne, hadde vi vore nærare idealet om kva eit universitet skal vere, nemleg universitas – ein heilskap og eit fellesskap.

Surrealisme og poesi – Har du nokre konkrete forskingseller bokplanar i tida framover? Eg har to planar. Den eine er å vende tilbake til mitt spesiale frå unge dagar, fransk surrealisme. Den andre er å samle saman ein del tekstar og idéar og lage ei bok med poesilesingar, både fordi poesien har lege mitt faglege hjarte nærast, og fordi den er så undereksponert i dagens litterære rom. Så du høyrer ikkje til dei pensjonistane som skal tilbringe tida på hytta, i båten, på fjellet... Det å gå i fjellet har eg alltid gjort. Men når du jobbar som forskar og universitetsmenneske så blir det ein livsstil i atskilleg større grad enn om


du jobbar ni til fire. Sjølvsagt er det mange pensjonistar blant oss som seier at nok er nok og flyttar på hytta eller til Spania, men det er forbløffande mange som held koken.

Eg får behalde det ut semesteret. Så blir eg nok plassert saman med andre emeriti i Frieles gate, der fakultetet har ei slags «geriatrisk avdeling». Det synest eg er leit, fordi emeriti burde ha høve til å halde kontakten med fagmiljøet. Eg beklagar at universitetet ikkje har manna seg opp til å lage ein skikkeleg seniorpolitikk, og at dei ikkje ser kva slags gode og billege ressursar som finst i den kategorien eg no skal tilhøyre. Vi blir ikkje demente i den augneblinken vi må gå for aldersgrensa.

Antropologen: Det som djupast sett interesserer meg som forskar, er kva det vil seie å vere menneske, seier Atle Kittang. Sjølv om han no vert professor emeritus, har han ingen planar om å legge det faglege arbdeidet på hylla. Planen for ny poesibok er klar.

rt fra

felten Stipend rønås Kj øs ia sosialan t ved CMI og in tvedt tr stitutt fo Feltarb opologi UiB r eid, Ve stbreid da

Foto: PRIVAT

Får du behalde kontoret?

postko

Hilde G

Ungdommane på Al-Manara Ramallah blir ofte omtala som ei boble. Her er fine restaurantar, dyre bilar og blanke dressar. Folk som bur andre stader på Vestbreidda seier gjerne at innbyggjarane i Ramallah ikkje veit kva det vil seie å leva under okkupasjon og korleis det eigentleg er å vera palestiner. Jau, har ein råd kan ein nok leva det gode liv, men dei gamle konene som sel sjølvplukka urter på gata eller dei gråhåra gatefeiarane som tolmodig soper opp boss frå fortaua når ikkje dit. Og dei unge? Det er ikkje sant at dei berre tenkjer på seg sjølve og på å tene nok pengar til eit sutalaust liv. Natt til måndag 14. mars sette ti unge karar seg ned ved al-Manara, plassen i sentrum av byen, for å sveltestreike. Det var fire gradar og sur vind. Karane pakka seg inn i tynne teppe. Dei var fortroppane. Tysdag 15. mars byrja den lange demonstrasjon som berre skal avsluttast om krava blir etterfølgde. Ungdommane krev at det må bli ein slutt på spliden mellom palestinarane. Då meiner dei ikkje, som ein kunne tru, spliden mellom Hamas og Fatah, men mellom alle palestinarar, både dei som lever i det okkuperte området, i flyktningleirane i nabolanda, og dei i Israel. Dei krev og at det skal haldast nye val. Ikkje til sjølvstyresmaktene, men til den lovgjevande forsamlinga til frigjeringsrørsla, PLO. Dei meiner at berre eit reformert PLO som representerer heile det palestinske folket kan driva kampen for eit fritt Palestina vidare, for sjølvstyresmaktene har for lengst spelt fallitt. Tysdag var en fin dag. Slagorda ljoma over al-Manara, vinden reiv i flagga, det var musikk og song og det var varmt og trongt om plassen, me var om lag 3000. Seinare på kvelden vart det kaldare att, og bråmakarane kom. Det er mogeleg dei var Fatah sine bøller. Heldigvis roa det seg etter kvart. Berre tretti ungdommar overnatta på plassen, men utover onsdagen vaks mengda til 300 framleis glødande tjueåringar. Rett nok er dei trøtte og håse av alle slagorda, men dei held likevel fram med å ropa. Eg håper nokon høyrer dei.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

43


Kunstnere på tokt Før kameraene ble oppfunnet var kunstnere en viktig del av ­vitenskapelige ekspedisjoner. På 2000-tallet er kunstnerne igjen blitt en del av forskernes følge. Tekst Wa lt e r n . W e h u s

FISK PÅ RIKTIG VIS: «De har laget en riktig pen torsk, men det er akkurat slik De ikke skal tegne en fisk for vitenskapelig bruk.» Thorolv Rasmussen kom rett fra kunstutdanning i Berlin da han søkte seg om bord på Michael Sars og et tokt i Nordatlanteren i 1910. Han ble satt på prøve på Fisketorget i Bergen, og fikk beskjed om at torsken hans var for kunstnerisk. Først da han omhyggelig tellet alle stråler i finnene og brukte lupe

44

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

for å få med alle detaljer, ble ­resultatet så bra at han fikk dra på det fire måneder lange toktet ledet av Sir John Murray og Dr. Johan Hjort. Koldnålsraderingene hans i naturlig størrelse er vakre eksempler på kombinasjonen kunst og vitenskap. Ingen av disse fiskene er for øvrig torsk, men derimot blant annet en Platyberyx opalescens (til høyre) og en Dibranchus atlanticus (den taggede til venstre).


KUNSTHÅNDVERKEREN: Miranda Bødtker var en av få kvinnelige kunstnere som ble med forskere på tokt. I dette tilfellet dreide det seg ikke om sjøreiser, men 1920-tallets botaniske innsamlingsferder over hele Norge. Bødtker laget rundt 5 000 botaniske illustrasjoner, og illustrerte blant annet standardverk som Norsk Flora. Akvarellen av mørk høstmorkell (over) var tiltenkt dette verket, men forfatter og botaniker Rolf Nordhagen hadde ikke råd til en slik trykk. Dermed lagde Bødtker også tusj­tegninger som denne vintereiken (til venstre).

KUNNE BLITT MALER: Georg Ossian Sars grunnla den moderne fiskeribiologien, men hadde så stort k ­ unstnerisk talent at onkelen Johan Sebastian Welhaven mente han burde sendes til Düsseldorf for å bli kunstmaler. I stedet ble han forsker, og sin egen illustratør. Det ble sagt at han kunne se detaljer som vi i dag har prob­lemer med å

skjelne i avanserte mikroskop. Noen av de mest berømte illustrasjonene hans er fra funnene han gjorde i 1864, hvor han oppdaget at torsken hadde egg som flyter fritt i vannmassene. Talentet for illustrasjon var noe G.O. Sars delte med Fridtjof Nansen, som også lagde vakre tegninger fra funnene sine.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

45


FRA FANTASI TIL FAKTA: Lenge var malerier med motiver fra fjerne land basert på annenhåndskunnskap eller i verste fall kunstnerens frie fantasi. Fra tidlig i det 18. århundre ble det vanlig at vitenskapelige ekspedisjoner tok med kunstnere på tokt

46

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

for å dokumentere funnene og rettferdiggjøre utgiftene overfor sponsorene. Vel hjemme igjen bidro bildene til å skape blest om ekspedisjonen og de vitenskapelige funnene. Da korvetten La Recherche la ut fra Le Havre på vei opp norskekysten og til Svalbard i 1838, var det med den franske salongmaleren Auguste Mayer og fire andre kunstnere om bord. Siden det finnes så lite visuell informasjon fra denne tiden, er Mayers litografier en unik dokumentasjon av landskap, fortidsminner, bygninger og folkeliv, som denne scenen fra hovedgaten i Hammerfest, eller Observatoriefjellet i Bellsund (til venstre).


F

REM MED PENSELEN: Etter å ha blitt avløst av kamerautstyr

utover 1900-tallet, fikk kunstnerne en ny rolle på vitenskapelige ekspedisjoner på starten av 2000-tallet. I 2009 ble fire kunstnere med «Jan Mayen» på tokt i Arktis, og kunstneren Ørnulf Opdahl ble med da skipet G.O. Sars skulle utforske livet langs fjellkjedene i Atlanterhavet i 2004. Toktet ble koordinert av Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen, og Mar-Eco-prosjektet fikk flere formidlingspriser blant annet på grunn av Opdahl sine malerier. Kunstneren fant at det var blyant og vannfarger som egnet seg best om bord, og han lagde over 250 verk fra toktet – I den samme impresjonistiske stilen som Thorolv Rasmussen hadde fått påpakning for nesten hundre år tidligere.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

Kilder:

Nils M. Knutsen og Per Posti: «La Recherche: En ekspedisjon mot nord». Peter Boyle: «Life in the Mid Atlantic» Dagfinn Moe (red.): Miranda Bødtker 1896–1996 Sir John Murray og Dr. Johan Hjort: «Atlanterhavet» Årbok Bergen Museum 2010

47


KRONIKK

Siri Lima (f.v.), Masterstudent i fransk Øyvind Gjerstad, førstelektor i fransk, Institutt for fremmedspråk Anje Müller Gjesdal, førstelektor i fransk, Institutt for fremmedspråk

Talen i Senegal Da Frankrikes president Nicolas Sarkozy talte til senegalesiske studenter ved Universitetet i Dakar, snublet han retorisk. Talen ble mottatt som et gufs fra kolonitiden, ikke bare i Senegal – men også i resten av Afrika. Med litt over et år igjen til Frankrikes neste presidentvalg, er Nicolas Sarkozy en sjeldent upopulær president. Hans utspill har skapt bølger blant skoleelever og universitetsansatte, blant bønder og fotballspillere. Stilen hans representerer også i høy grad et brudd med den alvorlige verdigheten tidligere presidenter omga seg med – Sarkozy er for øvrig gift med modellen og popsangeren Carla Bruni, og går under kallenavnet «Président Bling-Bling». Sarkozys stil kan altså « Hvem oppfattes som konfronterende og brautende, men retten til å i hvilken grad kan dette spores i det han faktisk sier, i talene og retorikken hans?

ga ham snakke om Afrika og ­afrikanere som om han var en herre som har for vane å ­mishandle ­slaven sin? » Professor

Gufs fra kolonitiden

En av Sarkozys mest omstridte offentlige opptredener er en tale han holdt til senegalesiske studenter ved Universitetet i Dakar kort tid etter at han ble innsatt som Frankrikes president i 2007. I denne talen drøftet han Frankrikes forhold til Afrika, og uttalte blant annet følgende om kontinentets Achille Mbembe, problemer (vår oversettelse): «Afrikas ulykke består i at det afrikanske menWitwatersrand nesket ikke i stor nok grad har deltatt i historien. University, Sør-Afrika Den afrikanske bonden, som i årtusener har levd med årstidene, og hvis ideal er å leve i harmoni med naturen, kjenner bare tidens evige gjenkomst, styrt av de samme gestene og de samme ordene som regelmessig gjentar seg. I disse forestillingene, hvor alt bestandig gjentar seg, er det ikke plass til menneskets driftighet eller ideen om fremskritt.» Talen vakte sterke reaksjoner, ikke bare i Senegal, men også i resten av Afrika, hvor den ble oppfattet som nedsettende og med klare rasistiske undertoner. Mange afrikanske politikere og intellektuelle så på talen som et uttrykk for de samme forestillingene som hadde vært med på å rettferdiggjøre fransk kolonia-

48

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

lisme i Afrika på 1800- og 1900-tallet, men som man håpet skulle forsvinne med frigjøringen av koloniene på 1950- og 1960-tallet. Professor Achille Mbembe ved Witwatersrand University i Sør-Afrika, mente for eksempel at Sarkozys holdninger hørte hjemme på 1800-tallet, og kommenterte videre: «Hvem ga ham retten til å snakke om Afrika og afrikanere som om han var en herre som har for vane å mishandle slaven sin?»

Tanker og følelser Talen i Dakar er derfor et godt eksempel på hvordan en taler kan feilbedømme sitt publikum, og hvordan den kommunikative hensikten, nemlig å skape en felles fransk-afrikansk identitet mislyktes. For å forstå hvordan dette skjedde kan vi gå nesten 2 500 år tilbake i tid, til antikkens retorikk. På 300-tallet f.Kr. utviklet Aristoteles retorikken, læren om midler for overtalelse. For Aristoteles bestod denne læren av tre komponenter som gir en virkningsfull troverdighet: Logos, ethos og pathos. Logos angår logikken, tankegangen og konstruksjonen av argumentasjonen, det man kan kalle den «rasjonelle» delen av talen. Ethos gjelder formidling av talerens personlighet, at hun er troverdig og har greie på det hun snakker om. Pathos angår deler av talen som vekker emosjoner og følelsesaffekter hos tilhørerne. Hver for seg og sammen kan disse tre bidra til å overbevise tilhøreren: Logos gjennom tankegang, pathos gjennom emosjoner og ethos gjennom identifikasjon, dvs. at tilhøreren kan identifisere seg med den troverdige taleren. Vi kan dermed skille mellom logikken på den ene siden (logos) og det følelsesmessige på den andre siden (pathos/ethos). Når Sarkozys taler har ført til polemikk og diskusjon, er det selvsagt først og fremst på grunn av det faktiske innholdet, men det er også rimelig å tro at noe henger


PRESIDENT BLINGBLING: Stilen til ­Nicolas Sarkozy representerer et brudd med den alvorlige verdigheten tidligere franske presidenter har omgitt seg med. Foto: EPA/ CAROLINE BLUMBERG skjer imidlertid på Frankrikes premisser, i den forstand at den går via det franske språket og den franskspråklige litteraturarven. Sarkozy viser til den franske dikteren Rimbaud, men også til Senghor og Camara Laye, kjent franskspråklig forfatter fra Ekvatorial-Guinea. Hentydninger til Senghor og Laye trekker veksler på en felles franskspråklig litteraturarv som deles av Frankrike og mange afrikanske land, og bidrar dermed til identifikasjonen mellom taler og tilhører.

Kontrast til afrikanske språk

sammen med bruken av pathos og ethos. Talen preges i stor grad av ethos og pathos, mens den rent rasjonelle argumentasjonen for en stor del kommer i bakgrunnen.

Fransk litteraturarv Sarkozys ethosbygging understreker særlig hans viljestyrke og rollen som «handlingens mann», gjennom utsagn som Frankrike vil kjempe sammen med Afrika. Han spiller også på en slags speilingseffekt, hvor talerens og tilhørerens identiteter speiler hverandre og smeltes sammen, og her er vi over i pathos, fordi det er tilhørerens følelse av identifikasjon med taleren som står på spill. En slik identifikasjon skapes gjennom ytringer som [...] unge Afrika, jeg kom hit for å se på vår felles historie sammen. Sarkozy identifiserer seg også med den store dikteren og frigjøringshelten Léopold Senghor gjennom sitater fra Senghors poesi og understreker dermed sin gode vilje overfor Afrika. Mye av denne identifikasjonen

Denne identifikasjonen basert på det franske språket kan imidlertid bli problematisk når den kontrasteres med afrikanske språk, som når Sarkozy siterer Senghor: «Frankrike har gitt oss sine abstrakte ord i gave som er så sjeldne i våre morsmål (...) Hos oss er ordene naturlig omgitt av en strålekrans av sevje og blod; de franske ordene stråler som tusen lys, som diamanter. Fyrverkerier som lyser opp vårt mørke.» Selv om målet skulle være å skape et identitetsfellesskap, kan det diskuteres om det tjente Sarkozys kommunikative hensikt å sitere dette foran studenter ved Universitet i Dakar i 2007, og det kan hevdes at konstruksjonen av ethos og pathos slår feil. Dette er alvorlig for talens overtalelsesmuligheter, fordi Sarkozy i denne talen søker å overbevise gjennom fellesskap og felles identitet, til dels på bekostning av den mer rasjonelle og faktabaserte delen av argumentasjonen. Affekt, emosjon og identifikasjon har dermed en ledende rolle. Selv om historien har vist oss at en slik strategi i mange tilfeller kan lykkes, tyder nok Sarkozys eksempel på at den også kan slå tilbake på taleren selv, om han feilvurderer sitt publikum. Det vil bli spennende å se om denne tendensen holder seg frem mot presidentvalget til neste år.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

49


6

75% 4 50% 2 25%

Reposisjonering per 5 sekund

Prosent kveite ved fôrings­punktet

100%

lysblink

0

10

20

30

40 sekunder

Figuren viser at kveita vert aktiv i det lysblinket startar. Men dei strøymer ikkje til fôringspunktet, dei ligg jamnt fordelt i karet - men dei skiftar stadig posisjonar.

Kveita er ein katt Når kveita jaktar, ligg ho på lur nett som ein katt. Laks og torsk derimot, går i direkte angrep. Tekst Gudrun Urd Sylte

y Sjå filmen «Laks på ­skulebenken» på link.uib.no/?laks

foto Frode IMS/Gu d r u n U r d S y lt e

L

enge trudde vi at kveita var dum, at den ikkje kunne lære nokon ting. Det seier Anders Fernø, professor i akvatisk åtferds­ økologi ved UiB. – Men det var jo vi forskarane som var dumme. Vi la ikkje merke til reaksjonen, fortset han. Ein kald novemberdag drar Hubro saman med Fernø til Hav­ forskingsinstituttet sitt forskings­

laboratorium i Matredal. I den nye miljø­hallen sym 1 200 laks rundt og rundt fordelt i seks kar. Svoltne laksar er sett på skule­benken, no i første omgang skal dei lære at når lampa over karet byrjar å blinke, kjem det mat. Dei siste åras forsking på fiske­ åtferd hos laks, kveite og torsk, har ført til at Fernø saman med Jonatan Nilsson og andre bergenske for­ skarar frå UiB og HI har oppdatert kapitlet om rekkjevidda av fisken sine læringsevner i akvakultur, havbeite og fiskeri i læreboka Fish Cognition and Behavior, som blir utgjeven på ny i september i år.

Forventing om mat

lyspæra ved fôrings­punktet: Forskarane har lukkast i å lære fisken opp til å vente i foringsområdet i opp til to minutter etter lysblinket.

50

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

I Matredal møter vi dei to unge forskarane Ole Folkedal og J­onatan Nilsson, begge post­doktorar ved Hav­ forskings­­instituttet. I Miljø­hallen har Ole Folkedal sitt forskingsprosjekt gåande i det nye tilbygget til Hav­ forskings­­instituttet innerst i Masfjorden.

På kontrollrommet utanfor Miljø­ hallen kan Folkedal overvake det som føregår i tankane. Kamera filmar aktiviteten i tankane, gjen­ nom eit dataprogram kan han styre mellom anna temperatur, lys og ­fôrmengde. Klokka er eit par minutt før el­ leve. Det er ro i tankane, laksen står jamt fordelt i vasstraumen. Klokka blir heil, og lyspæra ved fôrings­punktet byrjar å blinke i faste inter­vall. Eit sekund på, to av. Fisken kvepper til med det same. Etter eit halvt minutt blinking ploppar fôret ned i tankane. Og etter to vekers opp­læring på denne måten, vil lak­ sen lære seg at lysblink betyr mat og stille seg i matkø ved lyset. – Det går to veker før me er sikre på at dei forstår, seier Folkedal. Denne novemberdagen har fis­ ken enno ikkje heilt vant seg til blinkinga. Lyssignalet er framleis oppfatta som noko skremmande. Men når laksane har gått gjennom læringsprosessen er frykta for ly­


Prosent torsk ved fôrings­punktet

FISKEillustrasjonar frå Wikimedia Commons

100%

75%

50%

25%

lysblink 0

10

20

30

40 sekunder

Torsk strøymer like til fôringspunktet når lysblinket startar, torsk og laks jaktar ikkje i bakhald slik kveita gjer. Grafane er henta frå boka Fish Cognition and Behaviour. Second edition, med løyve frå forlaget Blackwell Publishing.

Fa k ta Kveita kan bli opp til 300 kilo, 3,5 meter lang og 50 år gammal. Sidan dei første forsøka med kveiteoppdrett på 1970-talet, finnest det i dag ei rekke oppdrettsanlegg for kveite. Torsk i Nordsjøen (Gadus morhua) kan bli opptil 1 meter lang, 20 kilo og 15 år gammal. Sidan byrjinga av 1980-talet har det vore interesse og forsøk på oppdrett av torsk. Dette har likevel ikkje blitt ein kommersiell suksess, bransjen har hatt store tap grunna sjukdom. Frå statleg hald i Fiskeri- og Kystdepartementet har det i mange år vore satsa på torskeoppdrett. Atlantisk laks (salmo salar) kan bli opptil 1, 5 meter lang, 40 kilo og åtte år gammal. Laks egnar seg godt til oppdrett, sidan ein byrja med oppdrett på 1970-talet har næringa vakse seg stor. Oppdrettslaksen er avla fram frå ei rekke norske villaksstammer. I 2007 vart det produsert 700 000 tonn oppdrettslaks i Noreg. Internasjonalt er Noreg den største produsenten av atlantisk laks. Laksen er ein anadrom fiskeart. Det vil seie ein fisk som lever sitt vaksne liv i saltvatn, men som går opp i elva for å gyte. Den europeiske ålen er motsett, når den er kjønnsmogen, går den ut i saltvatn for å gyte. Slike fiskeartar vert kalla katadrome

PÅ SKULEBENKEN: I det våte og runde klasserommet i Matredal bruker den unge laksen to veker på å fullt ut kople lysblink med foringstid. Dei siste åras forsking har utvida kunnskapen om alt det ein fisk kan lære seg.

Åtferdsøkologi er læra om kvifor dyr gjer som dei gjer. Habituering vil seie å lære seg til eit stimuli som ikkje betyr noko positivt eller negativt, som ikkje gir løn eller straff. Til dømes er byduer habituert til å ikkje reagere på menneske. Bymenneske er habituert til biltrafikk og motorstøy. Ville dyr i afrikanske nasjonalparkar er habituert til safaribilar.

set snudd til ei positiv forventing om mat. Dei vert habituerte til lys­ signalet, og lærer at lys­signalet tyder mat. Det er dette fiskeforskarane kallar forventingsåtferd.

Laksen svarar

KONTROLLROMMET: Ole Folkedal kan styre slikt som lys, foringstid, temperatur i vatnet i laksekaret over internett, frå kor som helst i verda.

Anders Fernø minner om at både menneske og dyr har ein motivasjon for å få dekka sine naturlege behov, som ernæring og tryggleik. – Eit dyr som er redd, stressa eller ikkje har det bra, har ikkje matlyst, det går ikkje til matskåla, forklarar Fernø. Med denne bakgrunnen kan forventingsåtferda vise kor stor motivasjon fisken har til å ete og

fortelje oss noko om fiskens velferd. Dersom Folkedal til dømes køyrer temperaturen i vatnet opp eller ned, vil det stresse fisken. Kor stressa dei er kan vurderast ut frå reaksjonen og prioriteringa til fisken, i kor stor grad dei stiller seg i matkø eller ei. I doktorgradsarbeidet jobba Fol­ kedal med ein metode der han i forsøk brukte denne kunnskapen om forventingsåtferd som ein måte å stille laksen eit spørsmål på, for så å måle i kor stor grad fisken stima til fôringspunktet. Tradisjonelt har ein brukt måling av fysiologiske reak­ sjonar, som mengde stresshormon i blodet og liknande, for å kunne seie noko om fiskens stressnivå. Men den nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

51


nye metoden er mindre krevjande, meir praktisk og gir ei meir direkte tilbakemelding.

Den subtile kveita

plastperle: Kvar einaste vesle laks har fått ei lita grøn, raud eller nøytral plastperle på ryggen, alt etter mengde pigmentflekkar på skinnet.

Forsøka med å lære fisken opp til å forbinde lyssignal med mat, har pågått ei stund. For to år sidan avslutta Jonatan Nilsson sitt doktor­ gradsprosjekt, eit prosjekt som viste at kveita har ein heilt annan jaktstrategi enn laks og torsk.

Som med torsk og laks, venta forskarane seg at kveita skulle stime bort til lyset og fôringspunktet, for å vente på mat. Men kveita berre låg der på botnen av karet, sjølv med gjentekne lysblink. Dei reagerte først då fôret vart sluppen i karet. Først tolka forskarane dette som ingen reaksjon, at kveita ikkje kunne lære seg å kople lysblink med fôr. – Tilfeldigvis oppdaga me at kvei­ ta reagerte likevel. Då me kjørte

videoopptaka i høg fart, såg me at kveita reagerte, men det var berre ørsmå reaksjonar. Me hadde sett etter andre reaksjonsformer, men kveita er ein predator som jaktar i bakhaldsangrep. Då stimar ho ikkje fram mot matingsplassen, forklarar Nilsson. Nilsson samanlikna torsk og kveite i forsøka sine. Begge fiske­ artane kunne lære seg å kople lys­ blink med mat, til og med med to minuttars opphald mellom lysblink og fôring. Torsken stima til fôrings­ punktet og venta her til det kom mat, medan kveita førebudde seg på matfest på sin meir subtile måte.

Passeleg med utfordringar Etter kvart som kunnskapen om fiskens sosiale liv og kjensleliv utviklar seg, gjer også dei etiske krava for fiskevelferd seg gjeldande. I oppdrettsnæringa har fiskevelferd også

Flekkete laks har mest makt Laksen sym med facebookprofilen sin på skinnet, meiner Øyvind Øverli, forskar ved Universitetet for miljø og biovitskap på Ås. Tekst Gudrun Urd Sylte

Laksane Ole Folkedal har gåande i kar i Matredal, er alle saman sortert etter kor mange pigmentflekkar dei har på skinnet. Kvar einaste vesle laks har fått ei lita grøn, raud eller nøytral plastperle på ryggen, alt etter mengde pigmentflekkar på skinnet. – Dei femti som er merka med raudt og grønt er ytterpunktane av

52

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

dei fiskane med mest og minst pigmentflekkar. Me testar no for å sjå om dette kan korrespondere med personligheten til fisken, seier Ole Folkedal, postdoktor ved Havforskingsinstituttet.

Fisk med personlegdom Hypotesen er at fisken med mest

pigmentflekkar, også skal vere den mest aggressive fisken. I alle populasjonar finnest det individ med ulike personlegdomstrekk. Det er dei som er frampå og raskast hoppar i noko nytt, og dei som held seg litt meir i bakgrunnen. – I løpet av forsøket vil me undersøke om fisken med den eine


UIB OG HAVFORSKINGSINSTITUTTET: Både Jonatan Nilsson (til venstre) og Ole Folkedal (høgre) hadde Anders Fernø, professor i åtferdsbiologi ved UiB, som rettleiar under doktorgradsarbeidet. I dag er dei begge postdoktorar ved Havforskingsinstituttet. Fernø set stor pris på samarbeidet mellom UiB og HI. – Det er eit godt og nyttig samarbeid mellom UiB og Havforskingsinstituttet. Saman utgjer me ei stormakt i fiskeriforskinga i verda. Det er Havforskingsinstituttet som har storskala forskingsfasilitetane og ofte jobbane etterpå, medan UiB står for utdanninga og rettleiinga til doktorgraden. Dei forskingsfasilitetane Havforskingsinstituttet har, er formidable, seier Fernø.

eller andre fargen utmerkar seg i læringsforsøka, seier Folkedal. Det er Øyvind Øverli, forskar ved Universitetet for miljø og biovitskap på Ås som står bak eksperimentet.

Arveleg panikk Tidlegare studiar på regnbogeaure, har vist at fisken arvar eigenskapar for kor stressfølsame dei er. At ein fisk er stressfølsam, kan ein sjå på åtferdstrekk som at fisken lettare får panikk. No viser det seg at ein også kan kjenne att fiskar som er stress­­følsame på at dei har lite pigment­flekkar på skinnet. Mot­sett har dei fiskane som ikkje så lett lar seg stresse, mange og store flekkar. Desse er sosialt domin­ ante, og gjerne meir aggressive. – Dette er individuelle åtferdstrekk som er arvelege. Me har begynt å bruke begrepet personlighet om fisk. Me menneske signaliserer kva

slags personar me er gjennom klede, åtferd, gjenstandar, eller til dømes gjennom facebookprofilar. Sidan pigmentflekkane fortel om personligheten, kan ein jo seie at fisken har facebookprofilen sin klistra utanpå kroppen, seier Øverli.

ei praktisk side. Ein fisk som opplever god velferd, vil både vekse og takle utfordringar best mogleg. Det er ein del faktorar som kan stresse fisken i oppdrettsnæringa, til dømes brå miljøendringar i form av endra temperatur. I motsetnad til fisk i naturen kan ikkje fisken i merdane rømme frå høg temperatur eller låge nivå av oksygen, men er tvungen til å handtere situasjonen gjennom fysiologiske og åtferdsmes­ sige justeringar. I tillegg vil fisk i oppdrettsanlegg møte utfordringar ved å bli handtert ved transport og vaksinering, samt oppleve ei brå endring frå eit liv i kar til store merdar der andre vilkår gjeld. – Samstundes må laksen ha eit par utfordringar for å trivast i kvar­ dagen. God fiskevelferd vil seie pas­ seleg med utfordringar, men ikkje for mykje, seier Anders Fernø.

Kilder:

Arnesen, L. (1995). Snille piker går ikke til Sydpolen. N.W. Damm & Sønn a.s. Atlis, M., Leon, G.; Sandal, G.M. & Infante, M. (2004). Decision processes and interactions during a two woman traverse of Antarctica. Environment and Behaviour, 36:402-423 Matti Goksøyr: «Kappløp i gamle spor», i Norsk polarhistorie, bd. 1 (47 s.) Leon, G.R., Sandal, G. M., Fink, B., Ciofani, P. (2010). Positive Experiences and Personal Growth in a Two-Man North Pole Expedition. Environment and Behaviour. In press. Sandal, G.M., Bergan, T., Warncke, M., Vaernes, R.J. & Ursin, H. 1996. Psychological reactions during polar expeditions and isolation in hyperbaric chambers. Aviation Space and Environmental Medicine 67: 227-234.

endrar seg i forhold til det fisken har opplevd, vil dette kunne ha ein potensiell nytteverdi i oppdrettsnæringa. Ein er opptatt av fiskevelferd, og dersom prikkane endrar seg, kan dette fortelje noko om korleis fisken har det.

Født sånn eller blitt sånn?

stress­­følsame: Dei har lite pigment­flekkar på skinnet. Begge foto: Øyvind Øverli

Det forskarane no prøver å finne ut av, er om pigmentflekkane er oppdaterte i forhold til det laksen sjølv opplever. Med andre ord prøver ein å finne ut av om pigmentflekkane kan endrast. – Me veit at laksen vert fødd med få pigmentflekkar, men spørsmålet er også om ein kan bli sånn? Vil talet på prikkar auke eller minke dersom viss personlegdomen endrar seg? Også aggressive fiskar kan bli skeptiske dersom den opplever mange stressa situasjonar, seier Øverli. Dersom det er tilfelle at prikkane

sosialt dominante: Dei fiskane som ikkje så lett lar seg stresse, har mange og store flekkar.

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

53


i mosen

Tiltrekkjande kraft - som slår gneistar Hår som står rett opp når du tek av deg genseren. Plutselege gneistar når du kjem borti noko. Det kan vera irriterande nok, men statisk elektrisitet kan i verste fall føra til eksplosjonar.

Tekst Jens Helleland Ådnanes

S

illustrasjon TANK/ je n s

tryk du ein oppblåst ballong mot genseren, stel ­ballongen elektron frå genseren og får ei tiltrekkjande kraft. Denne elektro­ statiske krafta er sterk nok til å motverka tyngde­krafta. Men det er ei lekkasje av ladning, det gjer at ­ballongen vil detta ned til slutt. Det kan få meir dramatiske ­konsekvensar om du stryk katten over pelsen ein kald kveld. S ­ ærleg når du når øyrene kan det slå gneistar, og det er jo ikkje alltid så populært, seier Kjartan Jh Olafsson, førsteamanuensis i fysikk ved Universitetet i Bergen. – Statisk elektrisitet oppstår når to stoff som leier elektron svært dårleg, kjem i kontakt med kva­randre. Det er ei overføring av elektron, positive og negative. Då vert det ei spenning mellom stoffa når me tek dei frå kvarandre, av og til kan det oppstå gneistar.

54

hu bro .

nr.2 ▶ 2011

– Kva er dei gunstigaste tilhøva for at statisk elektrisitet skal oppstå? – Tørr luft. Då er det mindre l­ekkasje av ladning. Ein varm ovn gjer gjerne fuktigheita i lufta endå mindre. I kaldt og tørt ver merkar ein det ekstra godt. Om du har sete i ein varm bil ein kald dag, skal stiga ut og tek i dørhandtaket, då kan det slå ganske kraftige gneistar. Trikset er å halda i nøkkelen i tenninga medan ein opnar døra, då har du jorda deg og slepp å få støt. Kan det same trikset brukast for å unngå flygehår og statisk elektrisitet når ein tek av seg ein ullgenser, til dømes?

minste trøysta seg med at ladningen i håret ditt lekk ut, og at håret legg seg ned att etter kvart. Er det visse stoff som skapar ­statisk elektrisitet betre enn andre? – Ja, særskilt stoff med forskjellige elektronkonfigurasjonar. Det er forskjellige skal i atomkomposisjonar, nokre har eitt elektron i det ytste skalet, andre har det ikkje. Stoffet uten elektron vil prøva å stela elektronet frå det andre, og då skjer det ting. Ein fleecegenser vil eigna seg veldig bra for å generera statisk elektrisitet, den er laga av eit slags plaststoff som leier straum svært dårleg. Kan statisk elektrisitet vera farlig?

– Nei, det er nok litt vanskelegare. Dreg du genseren over hovudet er det ikkje så lett å jorda seg. Ein kan i det

– Det kan oppstå situasjonar der det kan vera farleg, ja, særleg


neste nummer:

Tema for neste nr.: Rettsleggjering av samfunnet

Stadig fleire områder av samfunnet blir regulert av retts­ reglar. Dette kan gjere samfunnet tryggare, men kan det også underminere det moralske ansvaret? Foto: Paul-Erik Rosenbaum

– Jadå, til dømes i luftrenseanlegg. Der er det vanleg å setja positiv spenning på ei metallplate som tiltrekk seg støv med negativ lading. Det er ein slags elektrostatisk støvsugar. Det er noko av det same som skjer når ein brukar ein fjørkost til å tørka støv. Støvet vert trekt inn i kosten. Så dette er noko ein har nytta lenge, eigentleg utan å vita det. Kan ein nytta statisk elektrisitet til å utvinna kraft? – Nei, ein må tilføra meir energi enn ein skapar. Det er i alle fall ikkje ein veldig effektiv måte å skaffa seg kraft på, energimengda som vert skapt er svært låg.

Tyskland - hvor ble du av

Interessen for tysk språk og kultur har lenge vært dalende. Radikale tiltak må til. Foto: iStockphoto

Er det mogeleg å bruka statisk ­elektrisitet til noko nyttig?

Foto fra Wikimedia Commons

i omgjevnader med organisk støv eller gassar. Om ein til dømes syg opp korn med pumpe og brukar ein plastslange utan jording kan det oppstå ei spenning mellom korn og slange. Oppstår det gneistar då, kan kornstøvet ta fyr og ein kan rett og slett få ein eksplosjon. Noko liknande kan skje om ein pumpar olje. Om tuten ikkje har vore i kontakt med påfyllingsrøyret kan statisk elektrisitet skapa gneistar som tenner fyr på oljedampen. Eg hugsar at bilar som pumpa fyringsolje i Reykjavik alltid la ein kjetting frå bilen til bakken for å jorda og sikra seg mot slikt.

Folket tviler

For vitenskapen er det et problem når stadig flere avviser akademisk kunnskap.

Meld deg som abonnent du også! Send en e-post til: hubro@uib.no

nr.2 ▶ 2011

hu b r o .

55


B-BLAD RETUR ADRESSE: Kommunika sjonsavdelingen Univer sitetet i Ber gen Nygårdsg t. 5 N-5015 BERGEN

Eit vindauge i havet Eit nytt observatorium på havbotnen i Norskehavet vil gje forskarane sanntidsdata rett inn på kontoret. Observatoriet kan fylle kunnskapsgap om havet for fleire fagdisiplinar. Tekst G u d r u n U r d S y lt e

H http://www.istockphoto.com/ stock-photo-4848999-centerof-attention.php

Illustrasjon: NOON

HAVOBSERVATORIUM: Figuren viser oppankring av vitskaplege måleinstrument spesiallaga til å bli kopla til ein undervasskabel. Denne komponenten gjer det mogleg å gjere gode observasjonar i vassøyla heile døgnet, året rundt. Observatoriet vil bli knytta til eit globalt nettverk av slike observatorium.

avbotnen er den store uoppdaga verda. ­Havbotnen er mindre kjent enn overflata på m ­ ånen, seier P ­ e­ter M. Haugan, professor i oseanografi ved UiB og prosjektleiar for COSMOS. COSMOS står for Cabled Observatories for Monitoring the Ocean System, og er eit planlagt havobservatorium der ein plasserer plattformar med mange ulike sensorar ut på havbotnen. Desse sensorane er forbunde til ein landstasjon via kabel, og kan sende data kontinuerleg. Gjennom desse sensorane kan ein få observasjonar frå både biologiske, geologiske og geokjemiske prosessar på havbotnen,

i tillegg til det som skjer i vassøyla, heile døgnet og heile året rundt. Sidan 2007 har NOONnettverket jobba for å få til eit kabelbasert havobservatorium. NOON står for Norwegian Ocean Observatory Network, og består av Universitetet i Bergen, Uni Research, U ­ niversitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø, Havforskingsinstituttet, Forsvarets forskningsinstitutt, Christian Michelsen Research, SINTEF og Statoil. For å sette havobservatoriet ut i livet har NOON-nettverket søkt om 188 millionar norske kroner frå Forskingsrådets infrastrukturprogram. Det er ein omfattande prislapp, men Haugan peiker på at

dette er ein nasjonal forskingsfasilitet, der miljø over heile landet står bak. – Dette kan setje det ­norske havforskarmiljøet i front internasjonalt, meiner Haugan, og viser til at Noreg har eit spesielt godt høve til å utvikle havobservatoriet, med teknologien som allereie er utvikla for oljesektoren. Plattformane skal plasserast ut på havbotnen heile vegen frå kysten, ut over skråninga ved kontinentalsokkelen og ned i djupet. Haugan peiker på ein fordel ved Norskekysten: Det er relativt kort veg frå land og ned i djuphavet. Plattformane skal plasserast ut i Norskehavet, vest for Vesterålen og Svalbard.

Profile for Universitetet i Bergen

Hubro 2/2011  

Tema: Befolkningsvekst og presset natur.

Hubro 2/2011  

Tema: Befolkningsvekst og presset natur.