Hubro 3/05

› HUBRO ‹ ‹

magasin fra Universitetet i Bergen › 3/2005 12. årgang

Frank Zappa: Demokrati-ikon bak jernteppet Tem A : Demokrati Dei uregjerlige veljarane

› Eventyrlandet på havbotnen › Tibet: Forsking og framtid på verdas tak

3 5

Tem A

Stemmeseddelen er ikkje nok

«Rimeleg rettvist»

Demokrati-ikonet Zappa

Tem A

8

Tem A

De uregjerlige velgerne

10

Tem A

14

USA: Velger bort innflytelse

Klimastyrte helseproblemer

15

Kritisk til Kyotoavtalen

Forskning og fremtid på verdens tak

22

Vestlendingen under lupa

23

Eventyrlandet på havbotnen

Spanske språk i verda og norske skular

24

26 KRonikK

Holbergprisen

28

Hjernen er alene

29

Eit demokratisk val har nyleg ført Jens Stoltenberg og hans raudgrøne alternativ inn i regjering. Valet vart gjennomført til punkt og prikke og valobservatørane frå Kaukasus hadde ein enkel jobb.

I Egypt har dei til samanlikning nyleg for første gong gjennomført eit fleirtalsval.

Skuldingane om valfusk og rop om nyval har vore intense, men har førebels ikkje ført fram. Likevel er det interessant at den egyptiske regjeringa innser at dei må ta steg for å bli meir demokratiske, og valet vart kalla «rimeleg rettvist etter egyptisk målestokk». Det ser ut til å vere ein global tendens at demokrati som styreform får meir og meir gjennomslag, men kor demokratiske demokratia er varierer altså sterkt. I dette Hubro kan du lese om unge og svake demokrati i Aust-Europa og Afrika, der den demokratiske prosessen ofte kan vere frynsete i kanten, men like fullt har stabilisert seg. EU er også ein institusjon med eit problematisk rykte når det gjeld demokrati. Statsvitar John Erik Fossum har observert prosessen rundt den nye EU-lova, som ser ut til å bli nedstemt.

Han meiner at EU ikkje kan samanliknast med nasjonalstaten når det gjeld krav til demokratisk nivå.

I USA er det dei ressurssterke veljarane som engasjerer seg mest i demokratiet.

Dei republikanske veljarane har som hovudregel meir pengar enn demokratane, difor vil det bli republikansk fleirtal lenge, spår statsvitar Gunnar Grendstad.

UiB deltek i eit stort europeisk prosjekt som tek mål av seg til å avdekke påverknaden populærkulturen og offentlegheita har på demokratiske prosessar. Eit eksempel på dette er Frank Zappa, som var eit ikon for motstandsrørsla i det tidlegare Tsjekkoslovakia.

UiB har i ei årrekkje hatt eit sterkt engasjement for forskarutveksling og -utdanning med Tibet, og mange prosjekt i dette viktige området av verda er no i gang i samarbeid mellom tibetanske og norske forskarar. I dette og neste nummer av Hubro kan du få innblikk i noko av det som går føre seg innan dette samarbeidet.

i MoseN

HUBRO Nr 3/2005 Magasin fra Universitetet i Bergen. Kommer ut med 4 utgaver pr. år / REDAKSJON Ansvarlig redaktør: Torny E. Aarbakke / Redaktør: Elin F. Styve, elin.styve@form.uib.no / Temaansvarlig: Hilde K. Kvalvaag, hilde.kvalvaag@form.uib.no / Journalister i dette nr: Sindre Holme / Kjerstin Gjengedal / Runo Isaksen / Grafisk form: Lars O. Haaheim og Christian Bakke, Formidlingsavdelingen, UiB / REDAKSJONSRÅD Post.doc. Mette Andersson / førsteamanuensis Tore Furevik / professor Ole Didrik Lærum / forsker Tone Hellesund / ADRESSE Nygårdsgt 5, 5015 Bergen, tlf: 55 58 69 00 / Besøksadresse: Nygårdsgt 5 / E-post: hubro@uib.no / Abonnementet er gratis / OPPLAG 8 500 / Trykk: Bryne Offset / Framsidefoto: Scanpix / Universitetet i Bergen har om lag 17 000 studenter og nær 3 000 ansatte / Rektor: Sigmund Grønmo / Universitetsdirektør: Kåre Rommetveit / ISSN 1503-9919 / For annonser, kontakt redaksjonen / UiB er medlem av Coimbra-gruppen, en samling av tradisjonsrike europeiske universiteter: www.coimbra-group.be Hubro (lat.: Bubo bubo), den største av uglene våre. Den er en typisk vestlandsfugl, og en truet dyreart. Hubroen er klarsynt og klok, og er kjennetegnet i Universitetet i Bergen sin logo.

2 HUBRO 3/2005

› Demokrati ‹

Tem A

Demokratiske val er blitt ei heidersnemning, men demokrati kom først inn i språket som eit skjellsord.

Stemmeseddelen er ikkje nok Eit demokrati utan maktdeling er eit skinndemokrati.

Om ein berre såg på fleirtalsstyret kunne vi jo kalle Hitlers Tyskland for eit demokrati, i følgje professor i samanliknande politikk, Frank Aarebrot.

– Demokrati er eit system som krev både folkelig deltaking og maktspreiing.

Algerie er eit døme på det kompliserte ved eit demokratisk system. Der såg det muslimske fundamentalistiske partiet ut til å vinne valet då dei gjekk til val på at dei ville avvikle det demokratiske systemet, fortel Aarebrot.

– I det tilfellet vart valet annullert av det sitjande militærstyret, som i og for seg ikkje er særskilt demokratisk, men poenget

er at det er heilt naudsynt å fordele makt.

Dersom folket aleine skal bestemme, kan det gje seg så dramatiske utslag som at ein avviklar heile demokratiet, og at folket altså nyttar stemmeretten sin til å aldri meir stemme.

Demokrati var skjellsord Demokratiomgrepet kom først inn i språket som eit skjellsord. Opphaveleg tyda demokrati å ikkje ta omsyn til mindretalet, fortel Aarebrot.

– Aristoteles skilte mellom dei som styrte til glede for seg sjølv og dei som styrte for fellesskapen. Opphaveleg hadde til dømes omgrepet aristokrati meir positive konnotasjonar enn demokrati.

Aristokrati tyda at mindretalet styrte slik at det var positivt for andre, medan fleirtalsstyre eller demokrati tyda

«mobbestyre». Eit fleirtal som tok omsyn til andre vart derimot kalla polyarki.

Ville unngå tyranni Då den amerikanske grunnlova vart innført var den politiske eliten nøye med å ikkje kalle seg demokratar, men republikanarar, Dei ville ha eit styre som unngjekk kongeleg tyranni, og dei var veldig opptekne av maktdelingsprinsippet.

Dette var også sentralt i den norske grunnlova frå 1814: Ein ville ha ein konstitusjon som hindra at ein mann kunne få all makt. Folket hadde makt over Stortinget, mens Kongen utnemnde regjeringa.

– Aleine eller kvar for seg gjev ikkje folkeleg deltaking eller maktdeling nokon garanti for eit demokratisk system. Det må opptre i lag, slår Frank Aarebrot fast.

Eliteaktivister – et demokratisk problem Valgdeltakelsen går stadig ned. Samtidig spres makten til samfunnseliten. Denne maktkonsentrasjonen utenfor folkevalgt innflytelse er et problem for demokratiet. Dette er en av konklusjonene i boken «Governance i norske storbyer – mellom offentlig styring og privat initiativ» som nylig ble utgitt.

Boken er redigert av førsteamanuensis Anne Lise Fimreite, og forskningsleder ved Rokkansenteret Jacob Aars har vært med på å skrive to av kapitlene.

Med eliter menes grupper som besitter en bestemt type kunnskap. Dette kan være aktører med politisk erfaring eller økonomisk innflytelse, eller aktører som besitter sakskunnskap og som med denne kapitalen har mulighet til å matche byråkratiets sakkyndighet.

På 90-tallet kom begrepet «governance» inn i samfunnsvitenskapene. Begrepet beskriver det forhold at det offentlige samhandler med andre for å løse oppgaver. Dette utfordrer

formelle beslutningskanaler som kommuneog bystyrer fordi uformelle pressgrupper og enkeltpersoner med stor økonomisk eller faglig kapital blir involvert i styringen av byen.

En slik maktfragmentering fører til tap av styringskapasitet hos de folkevalgte, samtidig som det også gir offentlige og folkevalgte institusjoner flere styringsredskaper, i følge boken.

HUBRO 3/2005 3

Tem A ›

Demokrati ‹

Nyfødde demokrati i gode hender Demokratiet har kome for å bli i dei austeuropeiske landa, sjølv om dei framleis slit med ein del barnesjukdommar.

Unge austeuropearar er ivrige demokratar. Av dei tidlegare austeuropeiske landa er Estland blant dei som er komne lengst i demokratisk utvikling.

Dei unge austeuropeiske demokratia som vart fødde på 1990-talet er framleis i barneskulealder, men landa aust for det tidlegare jernteppet har aldri hatt demokrati over ein så lang samanhengande periode. Likevel har austeuropearane ei viss historisk røynsle med dette styresettet.

Estland lengst framme – I alt har det vore fire forsøk på å innføre demokrati i løpet av dei siste hundre åra.

Desse korte periodane med demokrati vart avbrotne av første- og andre verdskrig.

Keisarriket Tyskland gjekk til dømes til krig i 1914 med sosialdemokratisk statsminister, fortel Frank Aarebrot, som mellom anna har skrive boka Political History in Eastern Europe.

I følgje Aarebrot var diktatur det normale i mellomkrigstidas Aust-Europa.

No er demokrati det normale.

– Ein kan trygt seie at demokratiseringa etter Gorbatsjov har vore langt meir vellukka enn den første demokratiseringsbølgja før første verdskrig.

Men det var ikkje gitt at det skulle gå slik. Etter at entusiasmen for demokratiet først var stor etter murens fall i 1989, mista austeuropearane gløden for det demokratiske prosjektet i nokre år.

– Då det vart klart at dei også kunne bli medlemmer av EU og NATO auka interessa att, og i dag er alle dei tidlegare austeuropeiske landa demokratiserte.

Unntaket er Kviterussland, som framleis har diktatur, seier Aarebrot.

Av dei tidlegare austeuropeiske landa er Estland blant dei som er komne lengst i demokratisk utvikling. Der fungerer maktdelinga mellom regjering, parlament og domstolar.

– Estland har fått orden på økonomien og får fleire og fleire likskapstrekk med nordiske land. Mellom anna ser vi byrjinga på ein velferdsstat etter at dei innførte minimumslønningar. I den andre enden av skalaen er Kviterussland. Det er det einaste landet der det demokratiske prosjektet har gått fundamentalt gale. Presidenten der oppløyste både parlamentet og domstolane då desse gjekk i mot han.

Opprør mot partiet, ikkje mot kongen Til skilnad frå land i Sør-Europa som også er relativt ferske demokrati, hadde ikkje

4 HUBRO 3/2005

Aust-Europa nokon autoritær konge å gjere opprør mot. Dei var moderne totalitære statar der makta sat i Kommunistpartiet.

I Sovjetunionen følgde statsapparatet partiet som ein skugge, og dei folkevalte sat berre og klappa. Folket vart invitert til å delta med allmenne rettar, men i partiet måtte du kvalitetsvurderast. Slik var det også til dømes i Polen.

– Det var eit deltakardemokrati utan nokon form for maktdeling. Det var rett nok viktig for dei styrande å ha høg valdeltaking, men det var berre eitt alternativ å stemme på.

På 1980-talet reduserte Mikael Gorbatsjov makta til partiet i Russland, og gav større makt til domstolane. Då Jeltsin var president var det også fleire gonger at domstolane dømte mot regjeringa.

– Fleire av dei austeuropeiske landa har klart å skaffe seg eit uavhengig rettssystem.

Dette er svært positivt, og eigentleg er eg ganske optimistisk. Mange av dei politiske leiarane i Aust-Europa er unge, og i Baltikum er desse dei einaste som ikkje er smitta av kommunismen, seier Aarebrot.

Rett til å komme på TV Likevel er ikkje alt berre solskin. I nokre av dei austeuropeiske landa, som til dømes Russland, har presidenten framleis relativt stor makt. I den russiske dumaen har Putin fleirtal, og han har makt til å utskrive parlamentsval rett etter at han er valt. I Russland vert president Putin åklaga for ikkje å vere demokrat. Mellom anna kontrollerer han, som Italias Berlusconi, digitale medier.

Dette har andre austeuropeiske land teke grep for å unngå. I Litauen og Romania har dei til dømes laga medielover der kvart parti blir sikra så og så mange minutt på statleg TV i forkant av val. Dette førte til at dei måtte sende valprogram heile døgeret før vala på 1990-talet.

I følgje Aarebrot har det kome ei ny skiljeline i Europa som går mellom nord og sør, medan den tidlegare gjekk mellom aust og vest. Dei nye demokratia liknar stadig meir på sine naboland. Han listar opp: Estland liknar meir og meir på Finland, Polen tek etter Tyskland, medan Bulgaria til dømes liknar Italia.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: Scanpix

› Demokrati ‹

Tem A

Demokrati-ikonet Zappa

Den amerikanske rockemusikaren Frank Zappa var svært viktig for motstandsrørsla i Tsjekkoslovakia. Forsking på demokrati har brydd seg altfor lite om kunst og kultur av alle slag, i følgje professor i medievitskap, Jostein Gripsrud.

Etter fløyelsrevolusjonen i det tidlegare Tjekkoslovakia var Frank Zappa den første offisielle gjesten som vitja det nye regimet – to veker før den amerikanske presidenten.

Besøket var ikkje tilfeldig.

– Zappa var ein stor helt og eit ikon for motstandsrørsla i Tsjekkia, seier professor i medievitskap ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud. No vil han samle over hundre forskingspartnarar i eit «Network of Exellence» for å studere kulturens påverknad på politiske prosessar i Europa.

Dei vil mellom anna fokusere på kva rolle kulturen spela i overgongen til demokrati i Aust- og Sør-Europa, i land som Portugal, Hellas, Tsjekkia og Polen.

Gripsrud minner om at mange land i Europa har svært kort fartstid som demokrati. Både Hellas, Portugal og Spania hadde diktatorstyre fram til midten på 1970-talet.

«Kommunisten» Mandela – I Aust-Europa var kulturlivet den staden der ein kunne ytre seg om politikk, seier Gripsrud. Han meiner at det fins svært mange døme på at film, teater, musikk og litteratur har verka inn på haldningane

som ligg til grunn for politiske endringar.

– Ta til dømes sakprosaboka med den poetiske tittelen «The Silent Spring» som kom i 1963 og tok føre seg skadeverknader av sprøytemiddel. Ti år seinare kunne ingen politiske partiprogram vere utan eit avsnitt om miljøvern, etter at populærmusikk, romanar, film og lyrikk hadde gjort sitt for å etablere omsut for miljøet som noko sjølvsagt.

Eit anna døme er i følgje Gripsrud SørAfrika, der han meiner Nelson Mandela var sett på som ein kommunist av mange, heller enn ein demokrat.

– Apartheid var meir eller mindre akseptert i Vesten, særleg på den borgarlege fløyen. Seinare vart det openbert at dette var eit uakseptabelt system. Bileta frå Sharpeville-massakren var eit første vendepunkt, men musikken til Miriam Makeba var også viktig for ålmenta sitt bilete av dei svarte som apartheidsystemet terroriserte, seier Gripsrud. Han understrekar at det er naudsynt å gå historisk til verks for å finne ut kva som skjer når noko frå kultursfæren blir ein del av den demokratiske prosessen.

– Har neglisjert kultur Eit anna spørsmål som er relevant i dag er korleis det går med den politisk potente kulturen frå før revolusjonen, til dømes i dei austeuropeiske landa. Dessutan skal dei ta opp spørsmål omkring ei europeisk offentlegheit og sjå på kva rolle

kultursektoren spelar når det gjeld å skape ein europeisk identitet.

– Utgangspunktet er at vi meiner teori og forsking om demokrati har brydd seg altfor lite om kunst og kultur av alle slag.

Veldig få har interessert seg for kva rolle den kulturelle delen av offentlegheita, som er den største delen, spelar i den allmenne opinionsdanninga og i spesifikt politiske prosessar ellers, seier Jostein Gripsrud.

Han legg til at dei også er interesserte i korleis kulturlivet i brei meining er med å gi folk ei konkret, kvardagsleg oppleving av kva det inneber å leve i eit demokrati, eit samfunn der ein ikkje blir arrestert for å lytte på feil musikk.

– Diskusjonen om kva demokrati er har mangla naudsynt kunnskap om medieutviklinga. Men medievitarar treng på si side å interessere seg meir for demokratiteori, seier Gripsrud.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: Scanpix

Forskarar frå 36 institusjonar i 17 land søkjer om å bli eit europeisk «Network of Exellence» under Citizens and Governance-programmet i EUs sjette rammeprogram. DEMOCULT er namnet på det planlagde nettverket. Jostein Gripsrud, instituttstyrar ved Institutt for medie- og informasjonsvitskap, er koordinator for nettverket.

HUBRO 3/2005 5

Tem A ›

Demokrati ‹

X-files frå Brussel Måten EU publiserer informasjon på kan samanliknast med x-files, det er ekstremt vanskeleg å finne fram. Det hevdar Brit Helle Aarskog, som har laga eit informasjonslandskap om EU-lovgivinga.

Informasjonslandskapet vart flittig brukt i Frankrike framfor den viktige EUavstemninga der resultatet vart eit fransk nei som truleg bidreg sterkt til å velte heile grunnlova.

– Men korleis skal folk kunne stemme for eller i mot ei felles grunnlov innanfor EU når dei ikkje veit kva som står i dokumenta, seier forskar Brit Helle Aarskog. Ho vart provosert over at det var vanskeleg å finne fram i dokumenta, sjølv med svært gode kunnskapar i informasjonsvitskap. Det fekk henne til å lage eit informasjonslandskap over alle dokument som er publisert i prosessen fram mot ei EU-lov.

Avdekka ulikskapar Tidlegare i år avdekka ho at det er ulikskapar mellom teksten i den franske og den italienske lovteksten, og at nokre artiklar er lagt inn med feil nummer. Dette funnet vart brukt for det det var verd på nettstaden til ei fransk aksjonsgruppe på nei-sida.

– Dette er ikkje ein alvorleg feil, for ein har berre gløymt å gje artiklane det nye nummeret den skulle hatt, og har i staden lagt den inn med det gamle nummeret.

Men det er det jo ingen som veit, og difor blir det umogleg for dei som skal setje seg inn i lovene å finne ut av feilen. Ulikskapar i oversetjing, som eg og har funne, er viktigare. Medan det på eit språk heiter at ein har rett til respekt for, heiter det på eit anna at ein har rett til. Det kan tolkast som to ulike ting, seier Brit Helle Aarskog.

Åtvarar mot arkivdump I arbeidet med å omforme tekstane til hypertekst har ho laga lenker som viser i kor stor grad kommentarar frå politikarane og interessegrupper undervegs gjer seg 6 HUBRO 3/2005

utslag i endringar i lovtekstane.

– Tekstane er oftast identiske med slik dei var frå dei juridiske ekspertane si hand. Eg har også merka meg at politikarane hadde svært kort tid på å lese dokumenta før dei skulle debattere dei i plenarsesjonane i perioden 2002–2003.

Dersom ein skal ta dette med transparens og demokrati alvorleg, bør ein ikkje tilby dokumenta til borgarane i ein form som minner om den reinaste arkivdump, meiner Aarskog. Ein kan alltids klage over avgjerder innanfor EU-systemet, men ho samanliknar informasjonstilgangen med Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, der jordbuarar som ville klage på ei avgjerd fekk beskjed om at det var enkelt. Berre fire lysår borte, på ein av dei næraste planetane fanst jo alle dokumenta.

Tredobla besøket Informasjonslandskapet til Aarskog er det mest fullstendige ho har kjennskap til i Europa. Ho har lagt inn all tilgjengeleg informasjon frå dei 28 såkalla plenarsesjonane som har danna grunnlaget for framlegget til EU-lovgiving. Alle dokumenta, over tusen i talet, er konvertert til hypertekst og lagt inn på fire språk; engelsk, fransk, italiensk og tysk. Svært mange av dokumenta kryssar kvarandre: Det eine viser til det andre stadig vekk, og det blir nesten umogeleg å følgje tråden om ein ikkje tilrettelegg tekstane som hypertekst. I ein slik struktur er seksjonar som er tematisk like knytt opp til kvarandre, og dermed «eit klikk unna».

– Å legge inn tekstane frå dokumenta har vore ein grusom jobb, seier ho no, men legg til at ho likevel vart inspirert av å prøve å finne ut korleis ting heng saman.

«Brukarvennlege pdf-filer» Nyleg har EU byrja å lage sitt eige arkivlandskap som skal vere brukarvennleg, men i følgje forskaren er dette svært komplisert å finne fram i. Til dømes er der mange pdf-filer som er svært tungvinte å lese på nett og som er heilt utan kryssreferansar. Aarskog er ikkje imponert.

– For vanlege borgarar er det meir eller mindre umogleg å følgje med på kva EU driv på med, seier ho.

Aksis har no framme forslag til prosjekt der Aarskog sitt digitale informasjonslandskap er ein prototyp.

Dei foreslår at denne kan nyttast for publisering av EU-dokument på språka i medlemslanda. Dei sentrale omgrepa er forvalting av informasjon med såkalla «Language Management» som styrande prinsipp.

TEKST OG FOTO: Hilde K. Kvalvaag

Brit Helle Aarskog samanliknar informasjonstilgongen i EU med Hitchhiker’s Guide to the Galaxy.

› Demokrati ‹

Tem A

EU er mer demokratisk enn noen annen internasjonal organisasjon, mener EU-forsker John Erik Fossum.

EU bedre enn sitt rykte Han mener at debatten rundt EU i norske medier foregår på feil nivå, fordi mediene unnlater å se at EU er noe annet enn en nasjonalstat. EU er en nyskapning, en mellomting mellom en internasjonal organisasjon og en stat.

Forvirret union – Man kan ikke legge samme målestokk på demokratiet i EU som man gjør på det nasjonale demokratiet. EU er ingen nasjonalstat, men en kvasi-føderasjon, sier Fossum. Han har oppholdt seg lange perioder i Brussel, der han har intervjuet politiske aktører og vært bisitter under arbeidet med å få fram et forslag til konstitusjonstraktat for EU. Han har også organisert og deltatt i mange konferanser om EU. Siden EU er en samling av stater kan det ikke basere seg på samme modell for demokrati som hver enkelt stat, i følge Fossum.

– Likefullt anvender EU den samme grunnleggende standard som den demokratiske rettsstaten, men i EU skjer dette uten noen klar kobling til nasjonalisme. EU reiser derfor spørsmålet om hva slags form for fellesskap som må og kan danne forutsetning for demokrati, sier Fossum.

I utgangspunktet forpliktet de seg til å være en organisasjon av demokratiske stater, men siden Maastricht har det vært klart at EUs egne ordninger skulle ha demokratisk kvalitet. Prosessen rundt konstitusjonstraktaten er en test på hvor mye av nasjonalt demokrati som kan føres

opp på et høyere nivå, mener Fossum.

Må ha beslutninger på globalt nivå Fossum mener at samtidig som mange kritikere roper varsku over at Brussels armer griper stadig lengre inn i politikk og dagligliv i medlemslandene, ser man klare tegn på at EU er i ferd med å utvikle seg i føderal og demokratisk retning. Men ennå er enkelte EU-organ, eksempelvis EUs ministerråd, fremdeles veldig lukket. Dette er helt uakseptabelt for et organ som har så sentrale lovgivende funksjoner, påpeker EU-forskeren.

EUs styringssystemer, med en mye lengre representasjonskjede, kan dog ikke være så demokratisk som i et lite demokrati med fire millioner innbyggere, påpeker Fossum.

– Poenget er, sier Fossum, at man trenger ansvarlige organer som kan ta beslutninger på regionalt og globalt nivå.

Verden har endret seg.

Flere av EUs viktigste medlemsland, som for eksempel Storbritannia, har selv stått i mot demokrati på EU-planet. De mener demokratiet ikke kan overføres fra det nasjonale nivået.

– Dette illustrerer noe av problemet for EU. For å ha et fungerende demokrati må man ha en følelse av fellesskap. Innenfor EU jobbes det med å skape en sterkere europeisk identitet.

Euroskeptikerne sikrer demokratiet

mener at det er helt klart er at den gjennomsiktigheten som nå kreves av EU-organene, ikke hadde kommet så langt om ikke kritikere og «en haug med sosiale bevegelser», som for eksempel Statewatch, hadde presset på for større åpenhet.

– Uten slike vaktbikkjer tas EU over av eksekutiver og eksperter, sier Fossum.

For EU som system har relativt svake maktmidler. Likevel er det klart at de store statene, med lange demokratiske tradisjoner, ofte kjenner og kan bruke systemet bedre enn de små, nye demokratiene. Det medfører større innflytelse i utformingen av praktisk politikk og nye lover, og dette er man bevisste på i EU. Faktisk kan det være slik at store stater mister muligheten til å dominere over små stater når det blir gjort rettslig bindende avtaler mellom store og små nasjoner.

Trass i betinget optimisme er EUforskeren bekymret for demokratiet i EU. Først og fremst for teknokrati, eksekutiv dominans og overdreven markedsorientering, men han er også urolig for følgene dersom man forlater konstitusjonsprosessen.

– Dette kan bety at man nedtoner betydningen av demokratiseringsprosessen, avslutter John Erik Fossum.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: EU

Euroskeptikerne har vært helt nødvendig for utviklingen av et visst nivå av demokrati, i følge Fossum. Statsviteren

John Erik Fossum er førsteamanuensis ved Institutt for administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han var med og etablerte forskningsprosjektet Citizenship and democratic legitimacy in the EU (Cidel) som i 2002 fikk 13 millioner fra EU.

– Uten euroskeptikerne tas EU over av eksekutiver, sier John Erik Fossum.

HUBRO 3/2005 7

Tem A ›

Demokrati ‹

Medienes presentasjon av emnet man skal stemme over kan være avgjørende for utfallet i en folkeavstemning.

I en folkeavstemning, der kampanjen har avgjørende betydning, viser forskning at det er langt større sjanse for et nei om ja-siden er sene med å komme i gang.

De uregjerlige velgerne Den danske Nils Klim-prisvinner Claes de Vreese og hans forskningsgruppe har undersøkt medievanene til ungdom i forbindelse med avstemningen om EU-lov i Nederland i mai 2005. De ville se om de fant en sammenheng mellom stemmegivning og valg av informasjonskilde.

Stemte nei, selv om «alle» var for De foreløpige resultatene av undersøkelsen tyder på at jo mer informasjon man mottar gjennom mediene, jo større er sjansen for at delta i avstemningen og for å stemme ja.

– Dette bekrefter teorien om at informerte borgere er mer tilbøyelige

Nils Klim-prisen gav fart til karrieren Claes de Vreese (bildet) som er ansatt ved Department of Communication Science ved University of Amsterdam, fikk enda større fart på karrieren etter at han i 2004 ble tildelt Nils Klim-prisen på 250 000 kroner av Ludvig Holbergs minnefond.

Prisen deles ut i forbindelse med Holbergprisen og går til yngre forskere som har gitt fremragende internasjonale bidrag innenfor samfunnsfag, humaniora, juss og teologi. I høst holder de Vreese hovedinnlegget under den årlige europeiske

8 HUBRO 3/2005

til å delta i demokratiske prosesser som valg. Samtidig viser det at mange som stemte nei til EU-forfatningstraktaten hadde begrenset kunnskap om innholdet i traktaten, sier de Vreese.

For i Nederland var «alle» for EUloven, likevel ble det nei. 85 prosent av riksdagen var for, fagforeningene var for og det samme var mange organisasjoner, som Greenpeace og Amnesty International.

Likevel ble det altså et klart nei, med over 60 prosent som stemte mot EUgrunnloven.

Han tror at en av årsakene til neiresultatet kan være at ja-siden i Nederland ikke kom på banen før tre uker før valget.

konferansen for forskere innenfor sammenliknende politikk på Island og han fikk i august ærestittelen adjungeret professor i statsvitenskap og journalistikk ved Syddansk universitet.

– Dette er en stor ære for meg, ikke minst fordi jeg representerer fagfeltet politisk kommunikasjon, som er en ung disiplin. Dette tyder på at den dominerende tradisjonen innenfor studier av sammenlignende politikk endelig anerkjenner medias rolle for utfallet av folkeavstemninger.

Da hadde allerede nei-siden et betydelig momentum, og de siste tre ukene snudde vinden kraftig i favør av nei, påvirket av hvordan mediene håndterte kampanjen fra ja- og nei-siden. De Vreese sier man bør stille spørsmålet om det er riktig at nei-siden får like stor oppmerksomhet fra pressens side, dersom de har langt færre tilhengere.

– Ved folkeavstemninger opererer mediene som et forstørrelsesglass og gir minoriteten en plattform. Om de konfronteres med dette svarer journalistene at de ikke vil være et forum for ja-siden, eller de sier «vi bare rapporterer».

Media gjør blant annet sine egne

› Demokrati ‹

opinionsundersøkelser. På den måten setter de også i større grad enn før dagsorden.

Mange frykter direkte demokrati Med konferansen «Ja eller Nei. Folkeavstemningens dynamikk» på Schæffergården utenfor København som de Vreese var vert for i juni ønsket han å vise at kampanjer under folkeavstemninger er svært viktige.

– Folkeavstemninger blir brukt i økende grad for å stemme over lover. Disse avstemningene skiller seg fra ordinære valg på flere måter. Et viktig moment er at informasjonen fra de politiske partiene ofte er motsetningsfylt, og ofte kan det oppstå nye koalisjoner.

I følge den danske forskeren er mange redde for direkte demokrati og argumenterer med at det bygger mer på følelser enn fornuft.

– Om moren din er syk vil du tenke på helse, om du er arbeidsledig vil du tenke på arbeid og så videre, men jeg mener at folk også er «irrasjonelle» når det gjelder ordinære politiske valg. Likevel er det helt klart at resultatet av folkeavstemninger kan påvirkes sterkt av uforutsatt utvikling eller hendelser i kampanjeperioden.

Anti-immigrasjon påvirker nei Selv om kommunikasjonsfaktorene blir stadig viktigere er det mange andre forhold som spiller inn på folks politiske oppfatning, understreker Claes de Vreese.

For eksempel kommer følelser rundt immigrasjon stadig sterkere til uttrykk i mange europeiske land, eksempelvis Nederland og Danmark. De negative holdningene til immigrasjon er en veldig viktig faktor for å forstå nei.

– Drapet på Theo Von Gogh var sterkt medvirkende til å avdekke manglende integrasjon av en del muslimske grupper.

Det ser ut til å ha økt fremmedfrykten og har skremt en del til å stemme nei til EUgrunnloven. Ikke minst fordi de frykter at Tyrkia skal bli medlemmer av EU. En annen viktig faktor er at har hatt en dårlig periode for økonomien i Nederland. Det går sakte framover, men framdeles sliter vi på dette feltet. Samtidig er den sittende regjeringen svært upopulær, avslutter de Vreese, som i høst skal gjøre en studie av den danske befolknings holdninger til EUgrunnloven selv om folkeavstemningen er blitt utsatt.

TEKST OG FOTO: Hilde K. Kvalvaag

Tem A

Europameister i folkerøystingar Irland er det europeiske landet som nyttar folkerøysting oftast for å avgjere politiske spørsmål. Vanlegvis er det spørsmåla om sjølvbestemt abort og skilsmisse som sender folk til urnene.

Frå 1979 til 2004 har irane hatt folkeavrøystingar 15 gongar. Dei har stemt sju gonger over spørsmål knytt til EU, tre gonger om abortspørsmålet og to gonger om folks rett til å velje skilsmisse.

Til samanlikning har Frankrike hatt tre, Sverige tre og Danmark seks folkerøystingar sidan 1975. I dei fleste andre europeiske land blir det avgjort politisk om det skal haldast folkerøystingar om til dømes EU, medan irane er plikta til det av konstitusjonen.

Krav frå kyrkja – Årsaka til at vi irar spring så ofte til valurnene skuldast framfor alt at konstitusjonen er gammal og fleksibel. Då han vart nedskriven vart konstitusjonen godkjend av den svært konservative katolske kyrkja i Irland. Dei stolte ikkje på at politikarane skreiv retten til liv inn i lovverket. Dermed får vi ei rekke avrøystingar kring spørsmål som kyrkja er opptekne av, seier professor i politikk ved Trinity College Dublin, Michael Marsh.

Irland hadde svært få folkerøystingar fram til for tretti år sidan. Marsh spår at det berre vil bli fleire i tida framover.

Desse vil handle om «alt mogleg». Irane vil til dømes røyste kvar gong det er store endringar innanfor EU, men også om interne verdispørsmål.

Trinity-professoren har studert europeisk veljaråtferd sidan 1991 og er ein av dei fremste europeiske ekspertane på feltet.

– Folkerøystingar gjev folk veto over ting. På den måten er dei demokratiske.

Men dei gjev oss ikkje betre styring og betre regjeringar, og dei fører ikkje til endringar som folket ønskjer.

Folkerøystingar er også eit vanskeleg felt å studere, seier Michael Marsh.

Han meiner at modellane som forskarane har nytta for å predikere valåtferd ikkje alltid strekk til.

– Om ein variabel for eit ja-utfall er til stades, til dømes at regjeringa er populær, kan det vere ei rekke andre ting som avgjer kva veg valvinden bles.

Marsh har analysert korleis irske veljarar stemte over Nice-traktaten og over utvidinga av EU. Han slår fast at dei irske veljarane har ein tendens til å legge meir vekt på saka dei stemmer over enn haldninga deira til eigne politiske parti eller regjering.

– Likevel viser det seg at intensiteten i kampanjen er avgjerande for utslaget saka gjer, om det så er abort eller EU. Jo meir veljarane veit om saka, jo meir sannsynleg at dei velgjer ut frå sak, seier Michael Marsh.

TEKST OG FOTO: Hilde K. Kvalvaag

Negativ til folkerøysting I 2002 leia Marsh den første studia av veljaråtferd i Irland. Sjølv er han ingen stor tilhengjar av folkerøystingar. Han meiner dei er eit problem, og trur på representativt folkestyre der folkevalde politikarar avgjer sakene. Til liks med han ønskjer mange irar å skrive om konstitusjonen, slik at det blir mindre høve til å kreve folkerøysting. Men irane er ikkje glade for å gje opp makt, og på ein måte gjev den «lause» konstitusjonen dei meir makt.

Røysting er ei vane. Folkerøystingar som ikkje mobiliserer høg deltaking sleper med seg eit fotavtrykk av låg deltaking også i neste avrøysting, i følgje Michael Marsh.

HUBRO 3/2005 9

Tem A ›

Demokrati ‹

Velger bort innflytelse Valgdeltakelsen i USA blir stadig skjevere: De ressurssterke deltar mest, og får mest ut av politikken.

– Dagens USA opplever en økende grad av relativ fattigdom, samtidig som de rike blir rikere. På lengre sikt går utviklingen mot et todelt samfunn. Målt som velgermasse er republikanerne generelt rikere enn demokratene. Undersøkelser viser at mennesker som har økonomiske og andre ressurser deltar mer enn de ressurssvake, og dermed har større påvirkningskraft.

På denne bakgrunnen tror jeg at republikanerne vil komme til å styre USA i mange år framover. Kanskje vil ikke presidenten være republikaner, men de vil ha flertall i Kongressen, sier Gunnar Grendstad.

Penger er oksygenet Han er førsteamanuensis i sammenlignende politikk ved UiB, hvor han blant annet underviser i og forsker på USA. Han forteller at demokratiet i USA stadig er pulserende og med stort engasjement omkring valgene, men samtidig i svak tilbakegang, ikke minst på grunn av et stadig voksende sprik mellom fattig og rik.

– Amerikanske valgkamper handler i stor grad om penger. Er ikke dette et demokratisk problem?

– Penger er på en måte oksygenet i amerikansk politikk. Høyesterett har vedtatt at penger er en del av den politiske ytringen, så dette kommer til å vedvare.

Det er de ressurssterke som gir, og de vil gjerne ha noe tilbake igjen: en politikk som er til deres fordel. Det er ikke snakk om bestikkelser, men for eksempel lettelser i ulike typer beskatning.

I praksis ser man at penger flyter tilbake til områder enkelte representanter er valgt fra, og den siste Energiloven som Bush signerte har av kritikere blitt omtalt som: «No Lobbyist Left Behind.»

– Loven var pakket med «goodiser».

På samme måte har presidenten signert en lov hvor man uten konkurranse godtar den prisen som legemiddelindustrien måtte kreve på legemidler til offentlig bruk. Så det er en sirkel her, hvor de ressurssterke deltar og får betalt for sin deltakelse, påpeker Grendstad.

10 HUBRO 3/2005

USA har et svært avansert demokrati, men mange benytter likevel ikke stemmeretten.

Bredere demokrati – Er det et reelt demokrati når landet bare har to etablerte partier?

– Det er ikke noe galt i topartisystemet som sådan. Tre elementer spiller inn her: konfliktlinjer, valgsystemet og partisystemet. USA er et sammensatt land med til dels store konfliktlinjer, noe som ikke er negativt for demokratiet.

Valgsystemet er flertallsvalg i enmannskretser, som i praksis betyr at man stemmer på en person mer enn på et parti. Partisystemet dreier seg mer om politiske koalisjoner enn partier i tradisjonell forstand. De amerikanske partiene er veldig vide kategorier med stor, indre spennvidde: Man kunne puttet hele det norske partisystemet inn i USAs demokratiske parti.

En annen inngang til det amerikanske demokratiet kunne være spørsmålet: Hva

stemmer man faktisk på når man stemmer?

Grendstad viser fram en stemmeseddel fra et fylke i Indiana fra valget i 2004, med valg på ulike kandidater til president, senator, kongressmedlem, dommer og så videre.

– Man stemmer på alt fra president til fylkeslege. Dessuten arrangerer man primærvalg før selve valgdagen, for å bestemme hvilke representanter som får lov til å stille. Det er i det hele tatt veldig stor aktivitet rundt amerikanske valg.

– Betraktet fra denne synsvinkelen, at man faktisk stemmer på mye mer i USA enn i Norge, kan man si at USA også er et bedre demokrati?

– Det er i alle fall et bredere demokrati, og til en viss grad dypere. Men igjen: Dette må veies opp mot deltakelse – noen deltar mye, mange deltar ikke overhodet.

› Demokrati ‹

Tem A

Maktbalanse og kontroll Mister stemmeretten Grendstad påpeker at det finnes ulike måter å utforme demokrati på, og lister opp fire momenter for å belyse demokratiske forskjeller mellom USA og Norden: størrelse, andelen immigranter, det føderale systemet og presidentstyret.

– Demokratiet i USA kan egentlig ikke forstås om man anvender norske briller. Det er et veldig stort land, og samtidig et land av immigranter, noe som gir et enormt spenn, både etnisk og geografisk. Det føderale systemet garanterer de enkelte delstatene utstrakt autonomi: Lovgivning vedtatt i Washington DC gjelder ikke nødvendigvis i delstatene. Nasjonale valg kan i delstatene foregå på femti ulike måter. Dette kom groteskt fram under presidentvalget i 2000, da Bush offisielt vant Florida med 537 stemmer. Et av problemene var at en stemmeseddel i Palm Beach County i Florida var utformet slik at den som ønsket å stemme på demokraten Gore lett kunne komme til å stemme på Buchanan i stedet, og Buchanan fikk da også minst 2000 stemmer som etter alle tester viser egentlig skulle gått til Gore.

I og med at alt avhang nettopp av Florida, bidro stemmeseddelens utforming til at Bush ble valgt til president, og ikke Gore. Florida-fadesen førte til at en nedsatt komité utformet en rapport som førte til at en tydeligere nasjonal standard for valggjennomføring nå omsider er innført i USA. – «Help America Vote Act» heter Kongressens lov fra 2002, et paradoksalt navn når man tenker på at USA har en veldig lang demokratisk tradisjon. Fra Grunnloven i 1787 har demokratiet utviklet seg gradvis.

Men først i 1965 fikk hele den svarte befolkningen stemmerett. Og innbyggerne i Washington DC har fortsatt ingen representanter i Kongressen.

USA er også et demokrati hvor enkeltindivider risikerer å miste stemmeretten?

– Alvorlig straffedømte mister stemmeretten, og USA er verdens eneste demokrati hvor dette skjer. Ordningen gjelder per i dag alle delstater, minus to.

I tretten av statene har man vedtatt at slike straffedømte aldri kan få tilbake stemmeretten.

– Er ikke det litt grovt?

– I våre øyne er det jo det.

I Norge har vi parlamentarisme, hvor regjeringen utgår fra Stortinget på bakgrunn av stortingsvalg som avvikles hvert fjerde år. I USA er det femti delstater med utstrakt selvstyre.

På topp sitter presidenten med utstrakt makt, valgt indirekte av folket via Valgmannskollegiet. I tillegg er det valg til både Senatet og Representantenes hus, de to kamrene i Kongressen, USAs lovgivende forsamling. Selv om presidenten har vide fullmakter, er han avhengig av Kongressen.

Definert gjennom grunnloven og innbakt i systemet ligger gjensidige kontrollfunksjoner mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Presidentembetet er så viktig at det er selve motoren i USAs demokrati.

Selve presidentvalget tiltrekker seg mye oppmerksomhet, og påvirker slik sett også de andre valgene, i følge Grendstad. Men det er Kongressen som bevilger penger, så presidenten må til enhver tid gå til Kongressen og be om å få finansiert sin politikk. Dessuten er det kun Kongressen som lager lover, så om presidenten skulle ønske en ny lov, må han gå til Kongressen med sine ønsker. Omvendt har presidenten vetorett på nye lover godkjent i Kongressen. I slike tilfeller går lovforslaget tilbake til Kongressen, og om det denne gangen bankes gjennom med to tredels flertall, har ikke lenger presidenten vetorett. Formelt er det bare Kongressen som kan erklære krig, selv

Selv om presidenten har vide fullmakter, er han avhengig av Kongressen, sier førsteamanuensis Gunnar Grendstad.

om presidenten er øverste leder for de amerikanske militærstyrkene. I praksis prøver presidenten å spille på lag med Kongressen.

Senatet består av to senatorer fra hver delstat, i alt hundre senatorer.

Representantenes hus, som består av 435 medlemmer, skal ha minst én representant fra hver delstat, mens resten er fordelt proporsjonalt etter antall innbyggere i den enkelte stat. Små stater som Wyoming har bare én representant, mens store stater har mange. Ordningen med to kamre er et kompromiss kjempet gjennom av de små delstatene under grunnlovsforhandlingene. Senatets sammensetning garanterer jo alle stater lik innflytelse. Men republikanerne har i dag mest å tjene på dette systemet, de har en demografisk fordel: USA har mange små stater langt borte fra de liberale storbyene, og der er velgermassen gjerne relativt konservativ og religiøs.

De to kamrene, begge med republikansk flertall i dag, utfører ofte same type arbeid.

– De er som parhester. Men Senatet står i en særstilling, blant annet gjennom sin godkjenningsfunksjon: Det er Senatet som godkjenner eller forkaster presidentens nominerte ministere til de femten departementene. Videre må nye lovforslag passere begge kamre i nøyaktig samme ordlyd før de kan effektueres, men Senatet kan i praksis trenere saker i lang, lang tid. En demokratisk ulempe med Representantenes hus, er at det er valg annethvert år – dermed er medlemmene oftere engasjert i gjenvalg enn senatorene, som velges for seks år av gangen, og dermed kan jobbe mer langsiktig, sier Grendstad Delstatsforsamlingene er bygget etter samme prinsipp som Kongressen, med to kamre. Grunnloven sikrer delstatene stor makt, men den generelle utviklingen går mot at mer og mer makt løftes opp på føderalt nivå.

TEKST: Runo Isaksen FOTO: Magnus Vabø

TEKST: Runo Isaksen FOTO: Scanpix HUBRO 3/2005 11

Tem A ›

Demokrati ‹

Murens fall i Aust-Europa i 1989 bana vegen for demokrati også i Afrika.

Afrikanarar har stor tru på styreforma, men presidentane har framleis mykje makt.

Presidenten bestemmer Under den kalde krigen kappast Sovjetunionen og Vesten om å ha støtte frå afrikanske land. Etter Sovjetunionens samanbrot vart det slutt på støtta til afrikanske regime, og intern opposisjon kunne fremje krav om demokrati.

Lite ideologisk forankring Det som først og fremst karakteriserer afrikanske statar er at dei er så ulike. I Afrika sør for Sahara er det over 40 statar, medan eit land som Nigeria har over 120 millionar innbyggjarar, til samanlikning har vesle Djibouti 700 000 innbyggjarar. Etiopia har til dømes aldri vore koloni, men dei fleste afrikanske land har vore styrt frå England, Frankrike eller Belgia. Statane Botswana og Mauritius har til samanlikning «alltid» vore demokrati, medan andre aldri har hatt denne styreforma.

Lars G. Svåsand har dei siste åra jobba mykje med afrikansk partipolitikk med særleg fokus på tilhøva i Malawi. Han fortel at det i hovudsak er to typar parti i afrikansk politikk. Det er dei som spring ut av den opprinnelege frigjeringsrørsla og det er nye politiske parti som er skapt av einskildpersonar.

Partihopping – Det er ikkje lett å få auge på den ideologiske forankringa til nokre av desse typane av parti. Afrika manglar ein demokratisk tradisjon, og i desse nye demokratia er aktørane ofte langt frå einige om korleis eit val skal gjennomførast eller korleis ein skal drive partipolitikk. Det er vanleg at partileiarar skiftar parti etter kvar dei trur dei har størst sjansar for regjeringsmakt, seier Svåsand.

Afrikansk politikk er heller ikkje prega av samanfall mellom klan og parti i veldig stor grad. Det er vanleg at ulike klanar og etniske grupper slår seg saman for å skape ein majoritet. Eit anna gjennomgåande trekk ved afrikanske demokrati er at skiljet mellom staten og partiet er veldig svakt. Knytt saman med ubalanse i makta til dei ulike politiske institusjonane kan dette uthole lovverket som isolert sett er godt. Resultatet blir ei konsentrasjon av makt rundt presidenten og hans «hoff».

Hentar veljarane sjølv – Når eit parti kjem til makta får det kontroll over ressursar som andre parti ikkje har kontroll over. I Malawi har vi sett mange døme på at folk frå regjeringspartiet hentar veljarar og driv valkamp i regjeringa sine bilar, seier Svåsand.

I Malawi får også dei regjerande partia kontroll over radioen, som er det einaste mediet heile folket har tilgong til. Under det siste valet i Malawi rapporterte valobservatørar at nyhende om regjeringspartiet på nasjonal radio var overveldande positive.

Dette trass i at lovverket seier at det skal vere likeverd i dekninga i valkampen.

I Malawi må ein vere veldig politisk motivert for å bruke stemmeretten. Først må du reise til næraste by for å registrere deg 12 HUBRO 3/2005

I Malawi må ein være veldig motivert for å bruke stemmeretten, då vegen fram til valurna er ein omstendeleg prosess. (Arkivbilete frå byen Zomba, foto Elin F. Styve)

› Demokrati ‹

som velgar hos valkommisjonen, så må du tilbake og hente valkort.

I tillegg kan du risikere at valkortet ditt er sporlaust borte når du skal stemme.

– I nokre tilfelle er dette medviten manipulering, medan ein del av rotet skuldast svak administrativ kapasitet.

Turbulens i systemet Trass i at demokratiet er nokså skjørt og skeivt i mange afrikanske land er det fleire døme på at opposisjonen har klart å slå ut det sitjande partiet. Ghana og Kenya er to land der dette nyleg har skjedd.

Maktskifte blir likevel vanskeleg ikkje minst fordi politikarar hoppar frå opposisjonen og inn i regjeringa, dermed smuldrar opposisjonen opp. I følgje Svåsand er det politiske systemet prega

Tem A

av ein ekstrem form for turbulens. Når veljarane skal ta stilling til alternativa er dei nye frå gang til gang.

– Forventninga til Afrika har vore at utviklinga av demokratiske system og institusjonar skal gå veldig fort. Men det ville vere eit mirakel om det skulle vere perfekte demokrati i dei afrikanske samfunna. Det ein må sørge for er at det ikkje blir ei tilbakegliding til diktatur eller eittpartisystem. Det viktigaste er likevel at eit stort fleirtal av Afrikas innbyggjarar ønskjer seg ein form for demokrati, avsluttar Lars G. Svåsand.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: Paul Sigve Amundsen

Professor Lars Svåsand og post.doc Siri Gloppen ved Institutt for samanliknande politikk ved UiB forskar på demokratisering i Afrika.

Meir makt i rettsapparatet I mange afrikanske land spelar rettsapparatet ei meir sentral rolle enn tidlegare i viktige spørsmål for borgarane.

– Dei fleste afrikanske land har eit todelt rettssystem som vart arva frå kolonistane. Det formelle rettsapparatet eksisterte saman med det tradisjonelle rettssystemet. President Banda, som var mangeårig president i Malawi, brukte denne delinga til å auke si eiga makt gjennom å flytte alle dei politisk sensitive sakene over i dei tradisjonelle domstolane som lettare kunne kontrollerast. Det fortel post.doc i samanliknande politikk ved UiB, Siri Gloppen.

Ho har samarbeidd med blant andre Lars G. Svåsand om eit prosjekt som ser på demokrati i Afrika, med særleg fokus på Malawi, og no etterkvart på Uganda.

– Det formelle rettsapparatet i britisk tradisjon vart veldig marginalisert under den lange autoritære perioden i Malawi. Men dermed hadde dei heller ikkje så mykje bagasje å dra på. Tidleg

på 1990-talet byrja det å oppstå ein aktivisme frå rettsapparatet sjølve. Dommarar viste seg å vere ganske modige i nokre saker, og borgarane og opposisjonen forstod at rettsapparatet i nokre saker kunne vere nyttige for dei, seier Siri Gloppen.

I Sør-Afrika gjekk nokre dommarar av i protest mot Apartheid, fordi dei hadde lite reelt høve til å sikre grunnleggande rettar og politisk ansvar. Men etter at landet fekk ny grunnlov har rettsapparatet fått ei sterkare politisk rolle. Eit godt døme på at rettsapparatet tek kontroversielle og viktige avgjerder er grunnlovsdomstolen i Sør-Afrika som gjekk ut og sa at dødsstraff er ulovleg, sjølv om folkemeininga støtta dødsstraff og grunnlovsteksten var taus på det punktet.

Det har gjennom nye grunnlover vore ein tendens til å auke den formelle makta i rettsapparatet i ei rekke afrikanske land, men dette kan også slå tilbake.

– I nokre land ser vi at når domstolane blir sterke kan vi få ein politisk reaksjon mot dei. I Zimbabwe tvang Mugabe sjefen for domstolane til å gå av, og skifta ut heile høgsterett.

Når rettsapparatet får meir makt er det i følgje Gloppen nærast ein uunngåeleg konsekvens at regjeringa blir meir opptekne av å utnemne dei «rette» folka.

HUBRO 3/2005 13

Klimastyrte helseproblemer Et globalt varslingssystem for epidemier skal etableres i et samarbeid mellom internasjonale forskere. Stikkordet er sammenhengen mellom klima og helse.

forstå helheten. Jeg vil si at dette teamet med forskere er pionérer. Vi forsøker å ekspandere den medisinske forskningen og gjøre den til en komponent i et større økologisk bilde, en del av den globale økologien.

– Vi mener at tiden og omstendighetene er på vår side. Det er en bedre forståelse for miljøets rolle nå enn det var tidligere.

Gjennom videokonferanser kan dette samarbeidet bli mer effektivt. Da jeg startet dette arbeidet for 25 år siden, tok det seks måneder å sende et brev fra Maryland til Calcutta. Nå utveksler vi idéer og teorier kontinuerlig.

Klima- og helseforskere fra India, Bangladesh, Sverige og USA møttes denne sommeren i Bergen for å delta i en tverrfaglig workshop om vannbårne sykdommer i den tredje verden.

De ukjente følger av global oppvarming

Vil forutse epidemier – Vi tror at vi med et tverrfaglig samarbeid kan forutse utbrudd av epidemier. Jeg har tidligere vist i min forskning at vi kan forutse kolerautbrudd og hvilken intensitet slike epidemier får ved å se på miljømessige parametere. På sikt håper jeg at vi kan skaffe til veie verktøy som kan forutse infeksjonssykdommer, og på bakgrunn av dette å innføre det jeg kaller «preemptive medicine». Det innebærer å kunne forutse når og hvor epidemier inntreffer og hvor intense de er, og sørge for vaksiner, reint vann og riktig ernæring.

Slik kan forberedelsene være gjort før epidemien når maksimal rekkevidde. Målet er å etablere et globalt varslingssystem, sier Rita Colwell. Hun er mikrobiolog og har forsket på helsespørsmål i mange år, og har tidligere vært leder for det amerikanske forskningsrådet.

– Nå møtes forskere som har jobbet med infeksjonssykdommer i den tredje verden, men også forskere som er interessert i klima og helse, forteller Colwell.

Hun har tidligere blant annet jobbet i Bangladesh og India, og særlig med vannbårne sykdommer, altså sykdommer som spres via vann. Et eksempel er kolera, som forårsaker rundt 6000 dødsfall hvert år. Fra denne forskningen har hun fått sterke bevis på at infeksjonssykdommer korresponderer med klimaet. Influensa er et annet eksempel, og kanskje også HIV, i følge Colwell. Hun mener det er

14 HUBRO 3/2005

Forskere vil samarbeide for å kunne forutse utbrudd av epidemier etter naturkatastrofer.

viktig å koble kunnskap om sykdommers utbredelse og smitte med miljøteorier og klimamodeller.

Medisin med økologisk bakteppe Å knytte helse- og klimaforskning sammen er relativt nytt, men Colwell har jobbet med lignende problemstillinger i mange år. I 1980 oppdaget hun at det er vanskelig å skille bakteriekulturer fra dets miljø. I 1990 fant hun, ved hjelp av satellittbilder, den første sterke indikasjonen på at det er en korrelasjon mellom klima og helse.

– Nå ser vi i USA og Europa at dette begynner å fange interesse, og at helse- og klimaforskning kanskje også kan kalles en forskningsdisiplin. Jeg har lenge vært overbevist om at epidemiologi blir praktisert for snevert. For i realiteten spiller også miljøet en viktig rolle. Det utgjør jo det reservoaret som bakterien er hentet fra, og derfor spiller klimatiske faktorer inn.

Colwell understreker at dette prosjektet er i en begynnerfase, og at mye kunnskap må genereres om samsvaret mellom helse og klima: – Dette er et multifassettert felt, og vi trenger mer forståelse for å kunne

En av deltagerne på seminaret i Bekkjarvik var Helge Drange. Han leder G. C. Rieber klimainstitutt ved Nansensenteret, er gruppeleder ved Bjerknessenteret, og er professor i klimatologi ved Geofysisk Institutt ved Universitetet i Bergen. Han har blant annet forsket på ekstremvær, oversvømmelser og nedbør, forhold som vil kunne føre til utbredelse av sykdommer.

– Det er en klar kobling mellom sykdomsutbredelse og klimaendringer, samtidig er dette et relativt nytt forskningsfelt som det blir mer og mer viktig å se på. Signalene om klimaendringer er foreløpig beskjedne, men de blir stadig tydeligere. Om ti år, når vi har lengre tidsserier å vise til, vil dette synes klarere.

– Vi har god kunnskap om klimasystemet og hvordan dette endres.

Vi vet også en del om klimaendringer og den innvirkning det har på infrastruktur og økonomi. Utfordringen nå blir å ta denne kunnskapen videre og se på sammenhengen mellom klima og helse.

De klimamodellene vi jobber med gir store muligheter for å skape en forståelse av hvordan epidemier oppstår, og utbredelsen av disse. Vi vil kunne belyse en hittil lite kjent side ved global oppvarming, avslutter Drange.

Samarbeidet skal videreutvikles på et seminar i Washington senere i høst.

TEKST: Sindre Holme FOTO: Scanpix

Den autonome region Tibet har om lag 2,5 millioner innbyggere. Gjennomsnittshøyden i landskapet er 4 900 meter over havet. Regionen grenser til de kinesiske provinsene Szechuan, Yunnan, Tsinghai og Sinkiang Uighur, og av andre land India, Nepal, Bhutan og Myanmar. Tibet ble annektert av Kina i 1950. Tibetanerne er et eget folkeslag med eget språk og identitet, sterkt preget av tibetansk buddhisme.

Forskning og fremtid på verdens tak Befolkningen i Tibet går inn i en ny tid der utdanning og utvikling står høyt på dagsorden.

Kinesiske myndigheter satser stort på utbygging og modernisering, og Universitetet i Bergen har i over ti år hatt et utstrakt samarbeid med regionen.

Virksomheten omfatter spesielt forskning innen klima og økologi i området, og kompetanseoppbygging av regionens egne forskere. Samarbeidet er unikt internasjonalt, og har skapt nettverk for forskning i et betydningsfullt område av verden. Tibet er med sin beliggenhet på verdens tak et viktig forskningsområde som blant annet kan fortelle mye om globale tendenser i naturen.

– Norge og Tibet har mange felles faglige problemstillinger knyttet til

økologi og klima. Samarbeidet er forskningsmessig godt fundert, og i tillegg kommer utdanningssiden hvor UiB bidrar med sin kompetanse til å bygge opp et godt forskermiljø i regionen. Vi har nå gode resultater å vise til innen begge disse områdene, og dette skyldes ikke minst et sterkt engasjement fra de UiB-ansattes side. Mange enkeltpersoner har lagt stor innsats i prosjekter gjennom flere år, og jeg vil spesielt trekke frem professor Yngvar Gjessing i denne sammenheng, sier universitetsdirektør Kåre Rommetveit. Han var selv i Tibet i 1991 da samarbeidet fikk sin spede begynnelse.

Gjennom Nettverk for Universitetssamarbeid Tibet-Norge, som ble etablert i 1994, har flere norske universiteter engasjert seg og tatt del i forskning og forskerutdanning knyttet opp mot Tibet University og Tibet Academy of Social Science.

Universitetet i Bergen har utdannet flest studenter gjennom nettverket. Av om lag 30 mastergrader avlagt av tibetanske studenter innen samarbeidet, er 15 gjennomført ved UiB. I tillegg kommer to doktorgrader, og to nye doktorander er nå i gang med sin utdanning i Bergen.

Mer om nettverket: www.hf.uio.no/tibetnorway

HUBRO 3/2005 15

Henfalt i Himalayas hemmeligheter Vi pakker sammen etter frokostmåltidet som er inntatt på bakken med sultne, sorte griser som tilskuere. I det vi setter oss i bilen kommer noen lette dråper på frontruten.

Denne lille karen iler til når det skjer spennende nytt på gården.

16 HUBRO 3/2005

Grisene er i ferd med å innta matrestene som ligger igjen etter frokostfølget.

– Usj, det begynner å regne, sier Cai Dong.

– Jeg håper da virkelig at værstasjonen din tåler litt regn, kommer det tørt fra Yngvar i baksetet.

Langt løp i fremmed land Spøken sitter løst mellom doktorgradsstudenten Cai Dong og hans venn og samarbeidspartner, professor emeritus Yngvar Gjessing, som Cai Dong kaller «boss». De fant tonen da Cai Dong kom fra Lhasa til Universitetet i Bergen for å ta mastergraden i meteorologi i 2001.

Nå fortsetter det lange løpet for Cai

Dong, hvor hardt arbeid, hjemlengsel, språk- og kulturtaklinger skal ende opp i en PhD avlagt ved UiB. Men nå er han på hjemmebane. Og i dag får vi følge ham på turen til en avsidesliggende landsby 4421 meter over havet. Der, ved foten av breen Numjia Panag (7782 m.o.h), skal en av hans meteorologiske målestasjoner settes opp. Målestasjonen skal bidra til å plassere en av puslespillbitene som skal danne bildet av klimaet i denne viktige delen av verden.

Vi har allerede kjørt 40 mil fra Lhasa til byen Bayi, like ved grensen til India.

Etter en natts søvn er vi klare for Cai Dongs meteorologi-ekspedisjon. Cai Dong har engasjert en kjenning, Druli, til å kjøre bilen de 15 milene i ulendt terreng som

skal ta oss fra Bayi og frem til den bitte lille landsbyen Chiby.

Halsbrekkende eventyrlandskap Hvorfor han ikke kjører bilen selv er oss en gåte i begynnelsen, men etter hvert forstår vi at det kreves stødige og vante hender på rattet. Veien blir dårligere og dårligere, men sjåføren er frisk på gassen. Vi suser gjennom små landsbyer hvor høns, griser og små barn spretter til siden, og vi holder på hattene når kjøretøyet dumper nedi de dypeste hullene. Med elven Niyan på den ene siden og frodige fjellvegger og ufattelig høye topper med isbreer i bakgrunnen er naturen eventyrlig, men overalt langs veien er det gått skumle steinras.

I bakgrunnen, dekket av tåke, kneiser den mektige breen Numjia Panag, som nå skal avsløres for et par klimahemmeligheter. Fjellet er hellig, noe som markeres av bønneflaggene bak kvinnen.

Cai Dongs lærer i kinesisk fra grunnskolen, Druli (t.v), er sjåfør og medhjelper på dagens lange ekspedisjon. I bakgrunnen følger en av landsbyens eldre herrer nøye med på arbeidet som gjøres.

Frodig landskap i 4000 meters høyde på vei fra Lhasa til Bayi.

HUBRO 3/2005 17

Mens forskningsstasjonen settes opp, jobber andre med sitt på gården. Og med smørte i koppen går arbeidet unna.

Best å lukke øynene og la landskap være landskap. Men idet hjertet tar peiling mot halsen og livet får en kort oppsummering, så havner vi ikke i elven likevel, derimot kan Cai Dong slå fast at vi er kommet frem. Veien går ikke lenger. Det er fremdeles vått i luften, og tåken gjør at vi bare så vidt kan skimte toppen av mektige Numjia Panag.

Doktorgradsstudenten fra UiB tas godt i mot av sin kommende kompanjong, Chitra. Han har tatt på seg oppdraget med å gjøre værobservasjoner hver dag til samme tidspunkt i overskuelig fremtid.

Dataene han registrerer utgjør noe av grunnlaget for Cai Dongs forskning, og må gjøres grundig. Men først skal det drikkes smørte i store mengder og prates om løst og fast. Og lønn skal diskuteres. Chitra synes Cai Dong tilbyr ham for mye, og reserverer seg litt. Men til slutt blir de enige om hva som er en grei godtgjørelse. Penger er ikke

Iskald, upløyd mark I masteroppgaven ved UiB tok Cai Dong for seg detaljerte satellittdata fra 2001 for isbreen Nyainquen Tanghla vest for Lhasa. Med disse dataene kunne han vise at breene hadde gått mye tilbake i perioden 1977 til 2001. Til dette brukte han et topografisk kart, oppdatert i 1977, som viste brearmenes utstrekning på den tiden. Undersøkelsene satte ham på tanken om å forske på utviklingen av breene.

Det viser seg at ingen av brearmene har ekspandert siden 1977, alle er gått tilbake.

Det danner grunnlaget for Cai Dong sine undersøkelser i hans nylig påbegynte doktorgrad.

18 HUBRO 3/2005

Chitra (sittende, i militærjakke) har tatt på seg oppdraget med å gjøre værobservasjoner for Cai Dongs prosjekt ved UiB. Her følger han med mens utstyret settes opp.

daglig omsetningsmiddel for menneskene i landsbyen, som stort sett klarer seg med det de produserer selv, og med bytte av varer og tjenester.

To verdener Chitra og Cai Dong lever i to forskjellige verdener. Den middelaldrende Chitras hverdag i et lite avsides samfunn fattig på moderne fasiliteter skiller seg sterkt fra Cai Dongs liv som moderne tibetaner, med Lhasa og Bergen som base og nå på vei til topps utdanningsmessig. Likevel kommuniserer de godt og er i løpet av kort tid blitt fortrolige venner.

– Jeg er en likandes kar, derfor får jeg mange venner, sier Cai Dong og ler.

Utstyret tas frem og skrus sammen på gårdsplassen. Yngvar Gjessing ser over delene og tester og tenker litt her og der. Cai Dong styrer sine medhjelpere og smiler bredt i det målestasjonen begynner å ta form.

– Den globale oppvarmingen har svært mye å si for tilbaketrekningen av breene. Men jeg vil også se om det er lokale fenomener i området som virker inn, derfor har jeg plassert ut værstasjoner. I tillegg til å måle vindretning og -hastighet, lufttemperatur, fuktighet og nedbør, ser vi på skydekket dag for dag. Vi vil også bruke andre sin forskning på uv-stråling i området til å sette sammen komplette data, forteller Cai Dong.

Han måler breenes såkalte massebalanse. Det er viktig å finne ut om tilbaketrekningen av breene skyldes endringer i hvor mye snø som faller om vinteren. Mens hans mastergrad bare tok for seg tilstanden til én bre, ser han nå på

– Ok, boss? sier han, henvendt til Yngvar.

– Yes, yes, now it’s ok, svarer boss under stråhatten.

Flere og flere skuelystne samles rundt mennene som skrur og monterer, og både voksne og barn følger nøye med. Vi hører gjøken gale, men ser den ikke.

Etter noen timers arbeid plasseres utstyret på sin tilviste plass, og oppdraget er utført. Nå legges ansvaret i Chitras hender, og han får en grundig innføring i hvordan han skal registrere temperatur, vindstyrke, fuktighet – og nedbør. For den tåler altså regn, Cai Dongs og UiBs værstasjon et sted der oppe i det tibetanske brelandskapet.

TEKST OG FOTO: Elin F. Styve

et gjennomsnitt av de 15 største breene i nord, vest og øst av Tibet. Han har flere værstasjoner utplassert, blant annet én 5163 meter over havet, ca. 700 kilometer fra Lhasa nær Mount Everest. Ved hjelp av værstasjonene måler han en vertikal profil av klimaet gjennom Himalaya fra Mount Everest og til breen Nyainquen Tanghla.

– Disse dataene kan fortelle noe om sammenhenger, bli biter i det store puslespillet om klimaets utvikling.

Glaciologi, kunnskap om isbreer, er viktig for Tibet, og det er et fagfelt med mye upløyd mark. Det er uhyre spennende å være med på å avdekke hemmelighetene som gjemmer seg i dette enorme fjellområdet, sier han.

Ferskvann i fare Isbreer er en av de viktigste ferskvannsreservene i verden. I følge en WWF-rapport kan hele to milliarder mennesker bli rammet av vannmangel når breene i Himalaya krymper.

En isbre er en masse av is som er i bevegelse. Breen – i motsetning til fastfrossen hålke eller en snøfonn – beveger seg som en myk, plastisk masse.

– Det kan sammenlignes med en tannkremtube uten kork som ligger urørt på et bord. Tannkremen blir ikke plastisk eller beveger seg uten at tuben blir påført et trykk utenfra. Det er altså trykket fra overliggende is som gjør at breene beveger seg, forteller post.doc ved Bjerknessenteret, Øyvind Lie. For at trykket skal bli høyt nok til at strømning skal skje, må isen bli minst 30 meter tykk.

Tilstreber egenbalanse Forholdene som klimatisk styrer breens tilstand er mengden av snø som blir omdannet til is og temperaturen som sørger for at is smelter og renner av som smeltevann. Vind har også mye å si for breenes tilstand. Effekten av snø som blåser inn i daler og på topper er viktig for breenes størrelse og bevegelse. Når det er balanse i forholdet mellom nedbørsmengden og smeltingen, står brefronten stille. I Tibet er nedbøren konsentrert gjennom monsuntiden i sommerhalvåret.

I følge Lie gjelder helt spesielle forhold i Himalaya på grunn av høyden og den tørre luften. Her er såkalt sublimasjon viktig, og det innebærer at isen i breen hopper over smeltefasen og går direkte over til vanndamp. Det skjer fordi damptrykket i isen blir høyere enn i luften over. Når dette skjer forsvinner vannet opp i atmosfæren og breen mister vann uten at det produseres smeltevann. Alle svært tørre og svært høyre regioner i verden har en effekt av dette fenomenet. Breene selv tilstreber å holde en balanse i størrelse og masse, og fremrykk og tilbaketrekninger endrer arealet til breen. Dersom nedbøren øker uten at smeltingen endrer seg vil breen rykke fram. Dette gjør at et større areal blir utsatt for samme mengde smelting, og det totale massetapet øker slik at breen igjen har sitt «materialregnskap» i balanse. Hvis vi beholder nedbøren og skrur ned temperaturen vil breen rykke frem og ned mot et varmere nivå for å smelte ved fronten. Tilsvarende vil fronten trekke seg tilbake hvis snøsmeltingen opprettholdes mens etterfyllingen ovenfra, altså nedbøren, avtar.

Forsvinningsnummer – I Himalaya er de små breene om lag 100 meter tykke. Teoretisk kan man si at dersom nedbøren forsvant helt ville det ta 100 år før breene var borte dersom en meter smelter bort i året. Hvis i tillegg temperaturen økte, ville forsvinningsnummeret kunne ta enda kortere tid selv om monsunnedbøren ikke endres. Dette er altså ikke scenarier som vil ta mange generasjoner å nå. Endringen skjer nå, og vi er vitner til den, sier Øyvind Lie. Smeltende isbreer i Tibet fungerer som tegn og varsler for hva som er i ferd med å skje globalt. Endringer i breene rundt i verden

Endringer i breene rundt i verden varsler oss om dramatiske klimaendringer, og forskning i Himalaya er svært viktig.

kan sies å representere endringer i trendene i klimasystemet. En stor bre må man observere i mange titalls år for å se endringene i størrelse. Støyen – endringer fra dag til dag eller år til år – som fins i klimasystemet, blir filtrert ut slik at bare trendene over et tidsrom blir oppfanget som endring i breareal.

– Det er gjort få studier på breene i Himalaya, delvis fordi det er vanskelig tilgjengelige områder, og fordi sedimentproduksjonen er så stor at det er vanskelig å fange opp signaler fra naturen over lengre tid. Men det vi vet er at oppvarmingssignalet fra 1900 i iskjerner tatt fra breene i Tibet er uten sidestykke de siste 1000 årene. Og trenden er for første gang på 10 000 år lik over hele kloden: Breene går tilbake overalt. Dette er kanskje en av de mest direkte og visuelle resultatene av klimaendringene i moderne tid.

Det er nå bred enighet om at denne endringen ligger utenfor det vi kaller «naturlig variabilitet».

Viktig forskning – Forskningen på breene og klimaet i Tibet og ellers i Himalaya er svært viktig, fortsetter Lie. – Vi trenger å vite mer, blant annet om det naturlige bakgrunnsnivået og naturlige bakgrunns-svingninger for breenes oppførsel i denne delen av verden.

Når isen smelter i Himalaya, tiner også isen i permafrosten i områdene. Her gir også iskjerner hint om hvor spesielle forholdene er i dag. Når man studerer lagene i isbreene kan man se om isen har vært utsatt for smelting, det vil si at temperaturen har vært over frysepunktet. Under prøvetaking i nær 7000 meters høyde fant forskere store pytter med smeltevann. På laboratoriet kunne de senere se at flytende vann ikke hadde eksistert så høyt på dette fjellet på mange tusen år. Issmelting og høyere temperaturer på slike høyder vil gi en økning av ras og skaper et mer ustabilt landskap, og det vil ha store følger for infrastrukturen i områdene som rammes.

TEKST: Elin F. Styve FOTO: Espen Bjertness

«Vær klar over en ting: Det som skjer i Tibet er representativt for hva som skjer globalt» Dr. Lennie G. Thompson i Times, november 2004

HUBRO 3/2005 19

Fangar solstrålar frå taket På toppen av taket til Tibet University står instrument som måler UV-strålinga over Lhasa.

Instrumenta er brukte i doktorog mastergradar avlagt ved UiB. Giylsang Dronma (34), fysikklærar ved Tibet University, er ei av dei som tok mastergraden i fysikk ved UiB med UV-stråling som tema. Ho drøymer om ein doktorgrad innan same fag, men med eit sprellande barn i magen er det for tida andre prioriteringar som gjeld. Likevel – kanskje ein gang, smilar ho, der ho viser oss rundt på taket i steikande sol.

På grunn høgda over havet, tynnare atmosfære og lågare ozonkonsentrasjonar i løpet av våren og sommaren, er miljø- og helsepåverknadene av ultrafiolett stråling mykje sterkare på Tibetplatået enn dei fleste andre stader på jorda. I tillegg til å påverka helsa vår både positivt og negativt, påverkar ultrafiolett stråling også vegetasjonen og økologiske system i vatn. Difor er det viktig å vita mest mogleg om mengda av stråling, og følgjene den har for menneske og natur. Registrering av ultrafiolett stråling kan også brukast til å bestemma ozon-innhaldet i atmosfæren.

Aller først ute med doktorgrad innan emnet, og første tibetanar med doktorgrad i det heile, var Pu Bu Ci Ren, som starta målingar av UV-stråling i Lhasa sommaren 1996. Slike målingar var tidlegare ikkje utført i desse områda. Strålingsintensiteten som viste seg under målingane var vesentleg høgare enn det breiddegrad og høgde over havet skulle tilseia. Årsaka til dette er et lokalt «hol» i ozonlaget som skuldast spesielle forhold i atmosfæren over Himalaya. Dette har spesiell betydning for forekomsten av augesjukdomar i befolkninga.

Pu Bu Ci Ren brukte teoretiske modellar for å skildra dei prosessane som bidreg til svekking av UV-stråling i atmosfæren, og samanlikna modellresultata med målingane. Avhandlinga hans hadde også ei interessant kopling til Nord-Norge og Svalbard, der UV-dosane berre utgjer 10–20 prosent av verdiane i Lhasa, medan vekstklimaet elles er svært likt det ein finn i Tibet.

Norsang Gelsor (43) frå Lhasa fekk i 2004 sin PhD ved Universitetet i Bergen med avhandlinga «Studies on Solar Ultraviolet Radiation and Ozone over the Tibetan Plateau Based on Satellite Data and Ground Measurements».

I dette prosjektet vart ultrafiolett stråling og ozon over Tibetplatået undersøkt. Arbeidet var basert på bakkeobservarsjonar, satelittdata og omfattande dataanalysar og datasimuleringar for strålingstransport i atmosfæren.

TEKST OG FOTO: Elin F. Styve

20 HUBRO 3/2005

Med utstyr frå Universitetet i Bergen måler Giylsang Dronma UV-strålinga over Lhasa by.

Slangeliv i ein tynn tråd Sølvgrå slangar som stammar frå Himalayas urtid solar seg på bakken ved varme kjelder i det tibetanske høgfjellet. Men dei unike dyra lever farleg.

Den tibetanske høgfjellsnoken, Thermophis bailey, er uhyre sjeldan, og lever i ei høgd som ingen andre slangar i verda gjer. Den er unik for dette området på kloden og finst berre rundt dei varme kjeldene som eksisterer nokre få stader i Tibet. Men der er det andre vesen som også gjerne vil opphalda seg: Menneske.

Og når varmekjeldene vert regulerte til turistformål, forsvinn livsgrunnlaget for slangane.

Samarbeid om slangeberging Me oppheld oss 4300 meter over havet og følgjer med biologen Tsering og medhjelparane hans til elvebredda i landsbyen Rutok, kor slangane har sitt habitat, altså naturlege tilhaldsstad. Det tek ikkje mange minutt før han står med ein av verdas sjeldnaste krypdyr i hendene.

Denne halvmeter lange stakkaren veit snart

ikkje kor han skal gjera av seg, etter at eit nybygd hotell regulerte ned tilførselen av vatn frå dei varme kjeldene.

Tsering tok si utdanning ved Universitetet i Bergen, og har sidan bygd opp forskargruppa Institute for High Mountain Ecology ved Tibet University.

Dei har fått støtte frå UiB og China Natural Science Foundation til forsking på miljø og vernemulighetar for den sjeldne slangearten, og kartlegga talet på nolevande eksemplar. Førsteamanuensis Torstein Solhøy frå Institutt for biologi ved UiB deltek i prosjektet, og UiB stiller med utstyr og skal foreta genetiske analyser undervegs.

Steig opp med fjellet I følgje Solhøy er Himalaya og det meste av Tibet unge høgfjell, sett med geologiske auge. For rundt 50 millionar år sidan

kolliderte den indiske plata med den asiatiske. Dette skapte fjellkjeda Himalaya, og heva landet frå lågland til dagens høgder, som vart nådd for ca. 8 millionar år sidan.

– Det er ei attraktiv hypotese at stamforma til denne slangen følgde med opp, og under diverse klimaendringar utvikla seg til arten vi har i dag. Under siste istid var det berre mogleg å overleva rundt nokre av dei varme kjeldene. Det same gjeld også i dag. Det forklarar også den spreidde utbreiinga, då truleg berre få av Tibet sine mange hundre varme kjelder har dei rette tilhøva med omsyn til føde og gøymestader, seier Solhøy. Snoken, som ikkje er giftig, et fisk, froskar og insekt, og gøymer seg i hol i kalkfjellet.

TEKST OG FOTO: Elin F. Styve

Tsering leier ei gruppe med biologar som er i ferd med å kartlegga talet på og levevilkåra for den truga tibetanske høgfjellsnoken.

Vil verna om mangfaldet Tsering og forskargruppa hans studerer også andre sider ved mangfaldet i naturen, biodiversiteten, i Tibet. Mastergraden hans ved UiB handla om fuglen Lanius tephronotus – Tibet-varsler på norsk.

Den er kjent for folk i Tibet fordi den syng så vakkert. Men ingen visste noko om basisbiologien til denne fuglen, som hekking, livssyklus og truslar for dødelighet. I tillegg har Institute for High Mountain Ecology studert biologien til sommarfuglar i høgfjellet, og spesielt lagt vekt på dei ekstreme klima- og strålingsforholda sommarfuglane lever under. Dei har også et program der dei

følgjer med våtmarker som er ein truga naturtype i Lhasadalen, særleg for sjeldne fuglar som vintergjester. Dei har også satt i gang omfattande registreringar rundt dei to feltstasjonane som nylig vart bygd med støtte frå Tibet-nettverket, UiB og Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Registreringane gjeld både plantar og dyr, og skjer i høgder mellom 4000 og 5700 m.o.h, kor svært mye er ukjent når det gjeld basalbiologi og prosessar. Nytt er også utnytting av pollen og makrofossilar frå myrer og vatn for å kartlegga klima- og vegetasjonsforandringar frå tidligare årtusen.

– For å bevara mangfaldet i naturen er det viktig å ha kunnskap om truga, sårbare og sjeldne artar. Me må følgja med på utviklinga av omgjevnadene dei lever i, habitatforandringar som følgje av dyrking, utbygging og liknande. Det seier førsteamanuensis Torstein Solhøy, som var rettleiar for Tsering då han studerte ved UiB. No er han i Tibet for å følgja opp arbeidet med sine kollegaer i Lhasa.

Forskarruppa til Tsering består av sju forskarar der tre har teke og to er i ferd med å ta sin mastergrad ved UiB. To av desse held no fram no med å ta doktorgraden ved UiB. Les meir om Tibet i neste nummer av Hubro

HUBRO 3/2005 21

Kritisk til Kyoto-avtalen Forsker Odd Godal mener at Kyoto-avtalen ikke vil føre til reduserte utslipp av klimagasser. Den er i stedet en gedigen økonomisk gavepakke til Russland og Ukraina.

Odd Godal fra Institutt for økonomi disputerte i høst med avhandlingen «Five essays on emissions trading» som omhandler kvotemarkedet som blir etablert når Kyoto-avtalen trer i kraft. 36 land har forpliktet seg til miljøavtalen som får virkning fra og med 2008.

Han har valgt å se på hvordan strategisk adferd i markedet kan påvirke prisen på utslippskvoter.

Kvoteordningen fungerer slik at det blir delt ut utslippstillatelser, altså kvoter for utslipp, tilsvarende det samlede utslippsnivå som partene vil oppnå. Når kvotene er delt ut, kan man handle med dem.

Store kvoter Godal forteller at tidligere sovjetstater som Ukraina og Russland har fått store utslippskvoter gjennom Kyoto-avtalen.

– Flere av de tidligere sovjetstatene reduserte utslippene sine betydelig på 1990-tallet på grunn av økonomisk tilbakegang. Prognoser viser at de utslippene disse landene vil ha fra 2008 vil være langt mindre enn de kvotene disse landene har fått tildelt, sier Godal og peker på at andre land, deriblant Norge, vil være i beit for kvoter.

– Det absurde er at det totale antall kvoter som er delt ut, er større enn prognosen for det samlede utslippet disse landene vil ha. Og det uten at de reduserer utslippene i det hele tatt. Og siden et kvotesystem i prinsippet kun setter begrensninger på det totalet utslippet, vil Kyoto-avtalen kunne bli oppfylt uten at noen gjør noen verdens ting med utslippene. Som noen har sagt: Det er som å leke stolleken når det er flere stoler enn deltakere. Man må da undres hvorfor det er så viktig å gjennomføre denne avtalen.

Økonomisk gavepakke – Til tross for at det kan være et overskudd av kvoter, kan disse kvotene bli dyrere enn det mange andre analyser viser. Hvis man tar i bruk enkel økonomisk teori vil kvotene med fri konkurranse bli svært rimelige. Men dette avhenger i følge Godal av at Russland og Ukraina gir bort sine overskuddskvoter nærmest gratis, hvilket er

22 HUBRO 3/2005

tvilsomt. Kvoteprisen kan derfor bli ganske høy ved strategisk handel, hvilket vil bety i størrelsesorden cirka 100 kroner for ett tonn CO2 .

– Russland og Ukraina forventes i følge de beregninger jeg har gjort, å tjene om lag 50 milliarder kroner i året på salg av kvoter. Dette kan de få til ved å holde tilbake salg, og på den måten oppnå en høyere pris, sier Godal som mener at Kyoto-avtalen dermed har gitt en økonomisk fordel for visse land.

Her hjemme vil kvoteordningen påvirke norsk prosessindustri, som er en energikrevende og utslippsintensiv næring.

Det vil bli et viktig politisk spørsmål hvor mye vil skal redusere og hvor hvor mange kvoter vi skal kjøpe. Godal sier at det å redusere utslippene i Norge er veldig kostbart blant annet fordi vi har hatt en relativt høy CO2-avgift over lang tid som har ført til at de rimelige tiltakene allerede er brukt opp.

Odd Godal er kritisk til effekten av kvotemarkedet når Kyotoavtalen trer i kraft i 2008.

– Lykkes neppe med oppfølgening Forskerne Knut H. Alfsen og Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i en artikkel i klimatidsskriftet Cicerone konkludert med at Kyoto-avtalen ikke vil gi noen vesentlige utslippsreduksjoner, og at det virker lite trolig at man vil lykkes med å få til en oppfølging fra 2013 når avtalen ikke lenger er gjeldende.

– Er du enig i denne konklusjonen?

– Ja. Alle er enige om at avtalen ikke er løsningen på problemet. De landene som har ratifisert den, står bare for ⅓ av verdens utslipp av klimagasser – og selv i disse landene vil den få minimal effekt på utslipp. Spørsmålet er om den kan fungere som et rammeverk for seinere perioder etter at avtalen går ut i 2012.

Det er her uenigheten står i dag. Godal mener at skal man få til en god løsning på klimaproblemet så er det helt nødvendig å få med USA og ikke minst voksende økonomier som Kina og India.

TEKST OG FOTO: Sindre Holme

Ilustrasjonsfoto: Hydro

Vestlendingen under lupa Vestlendingen skal få si historie servert i eit nytt bokverk signert av forskarar frå heile regionen.

– Det å skrive ein såpass stor landsdels historie er noko heilt nytt.

Og det er ingen tvil om at dette verket spring ut av ein aktuell politisk situasjon. Det er mykje snakk om regionalisering no, derfor er det interessant å utforske kva vestlandsregionen har vore gjennom tidene, med både samanbindande og splittande faktorar, seier professor emeritus Knut Helle, som er redaktør for verket som kjem ut neste haust. Det nye historieverket skal brukast aktivt i undervisning og formidling.

Hovudvekta i vestlandshistoria ligg på nyare tids historie, men ho skal trekke linene fleire tusen år tilbake i tid, til dei menneska som først tok Vestlandet i bruk.

Bergens janusansikt Vestlandet er kjenneteikna av ei rekke motsettingar, understrekar Knut Helle.

– Bergen har dominert Vestlandet så sterkt at det har verka samlande for heile regionen, men samstundes har byen hatt så mykje økonomisk, politisk og kulturell makt at den har bidradd til å skape motsetnader mellom by og land. Ta til dømes bergensdialekten, som ikkje liknar noko av slik ein snakkar andre stader på Vestlandet. Den speglar bergensarane sin nære kontakt med hanseatane og er eit godt døme på bykulturen i Bergen.

Samstundes er det faktisk forbausande kor lite bergensdialekten har påverka striledialekten, sjølv om dette no er i endring, seier Helle.

Eitt anna viktig poeng er at Vestlandet har ikkje alltid vore Vestlandet. Nemninga vart først vanleg på 1800-talet då det vart vanleg å sjå resten av landet i forhold til hovudstaden Christiania.

I Ivar Aasens Norsk Ordbog frå 1850 kom det eit eige oppslag på «Vestlending», men vestlendingen vart vidt definert, og også dei to noverande Agder-fylka og den sørvestlegaste del av Telemark vart rekna til Vestlandet. I Telemark og Hallingdal rekna dei derimot frå gammalt av strøka på den andre sida av Hardangervidda for «Nordlandet». Vegen dit gjekk nord over fjellet og folk derifrå var nordmenn. Islendingane der kalla på si side folk frå det vestlege Noreg for austmenn – og Snorre Sturlasson oppfatta Vestlandet som «midtlandet» i det norske riket.

– Motoren i næringsutviklinga på Vestlandet er kysten, seier Knut Helle

Det moderne Vestlandet Knut Helle definerer i vidaste meining Vestlandet i dag som kystområdet frå Møre til Rogaland, men det er og vanleg å setje grensa lenger sør, i nordkant av Sunnmøre eller sør for Stad. I eit historisk perspektiv femner Vestlandet også om det som i dei siste hundre åra har vore Sørlandet. Det vestnorske lovområdet, Gulatingslag, strekte seg i mellomalderen frå og med Agder til og med Sunnmøre, og Agder var Vestland til Vilhelm Krag gjekk i bresjen for å døype landsdelen sin om til Sørlandet først på 1900talet. Eitt av måla med verket er å samanlikne Vestlandet med resten av landet og kartlegge sambandslinene til andre landsdelar og til utlandet. Eitt tydeleg trekk når det gjeld utviklinga på Vestlandet i nyare tid er elles at tyngdepunktet forskyv seg frå nord til sør, og frå innland til kyst.

– Motoren i næringsutviklinga er no kysten, først og fremst Stavanger og Bergen, og stavangerområdet er nok den delen av

Vestlandet der trykket er størst for tida, seier Knut Helle.

Fins det ein vestlandsk identitet? Ja, meiner Knut Helle, men han hevdar at denne likevel er svakare enn kjensla av å høyre til mindre delar av Vestlandet. Litteraturen kan ta mykje av æra for at vi kan snakke om ein vestlandsk identitet. Ivar Aasen, Arne Garborg, Amalie Skram, Hans E. Kinck, Jon Fosse og Ingvar Moe er alle døme på forfattarar som har vore med på å skape Vestlandet gjennom tekstar.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag ILL.FOTO: Elin F. Styve

HUBRO 3/2005 23

Dei store havdjupa er ein ørken der alt er aude og mørkt. Lyskastaren på miniubåten avdekkjer berre livlaus øydemark. Men så skjer det noko. Brått er havbotnen dekt av store teppe av rust.

Eventyrlandet på havbotnen Rustmattene er jernutfellingar frå jernoksiderande bakteriar. Havbotnen livnar til. Forskarane, som sit i instrumentrommet på forskingsskipet, kan sjå sjøanemoner og reker. Så, plutseleg, reiser skuggar seg frå botnen. Høge strukturar med form som fabrikkpiper.

Og sanneleg, på nært hald kan ein sjå jetstraumar av varmt vatn som strøymer ut frå pipene. Mineralar i det varme vatnet liknar røykskyer når dei reagerer med sjøvatnet ikring. Dette er dei undersjøiske varme kjeldene.

Kontinentalplater i drift Slik var synet som møtte Rolf Birger Pedersen og dei andre toktdeltakarane då dei i sommar oppdaga verdas nordlegaste hydrotermale felt, nord for Jan Mayen.

Pedersen er professor ved Institutt for geovitskap, og leia toktet som vart gjort med forskingsskipet G.O. Sars.

– Ein kan finne slike hydrotermale felt

Forskarteamet på G.O. Sars nærmar seg Jan Mayen. (Foto: Rolf B. Pedersen)

Havbotnen i heile dette området er kartlagt med ekkoloddet på G.O. Sars. Øya som er teikna inn, er Jan Mayen. Dei varme kjeldene vart funne i det raude området midt på kartet.

24 HUBRO 3/2005

i område der kontinentalplatene fjerner seg frå kvarandre. Slike område er dei mest geologisk aktive områda på jorda, og Noreg er eitt av få land som har slike felt innanfor sitt territorialfarvatn, fortel Pedersen.

Sjølv er Pedersen geokjemikar. Saman med geologar og mikrobiologar frå UiB og Oregon State University har han brukt sommaren til å jakte på dei undersjøiske varme kjeldene langs den nordatlantiske spreiingsryggen. Miniubåten som tok seg fram langs havbotnen, sende opp bilete frå ei eventyrverd. Så fekk også det eine feltet namnet Soria Moria.

Varma opp av vulkanar Den arktiske spreiingsryggen Pedersen og kollegaene hans har undersøkt, har svært låg spreiingshastigheit samanlikna med tilsvarande område andre stader, i storleiken omkring ein centimeter i året. Hydrotermale felt blir drivne av undersjøiske vulkanar. Vatnet trenger ned i

havbotnsskorpa og blir varma opp av 1200 grader varmt magma som er samla fleire kilometer under havbotnen. Så kjem det opp att der det finn utlaup. Vatnet som kom ut av skorsteinane ved Jan Mayen, heldt ein temperatur på 250–300 grader.

– Nede i skorpa løyser det varme vatnet opp mineral, som gjer det svært giftig når det kjem ut. Minerala blir felt ut når vatnet kjem i kontakt med sjøvatn og blir nedkjølt. Dei høge skorsteinane er danna av slike mineralutfellingar, og bakteriar bruker det mineralrike vatnet til å skape energi, seier Pedersen.

På den måten skapar dei varme kjeldene grunnlag for liv. Organismane dannar energi ved såkalla kjemosyntese, basert på kjemisk energi frå det indre av jorda.

– Liv i ekstreme miljø er vitskapleg svært interessant. Ein kan lure på kvifor geologar er interesserte i liv på havbotnen, men hugs at fossilar og tidlege spor av liv alltid har vore ein del av geologien. Her

rører vi oss i skjæringspunktet mellom geo- og biofag. Mikroorganismar påverkar omdanning av bergartar, dei dannar mineral, løyser opp bergartar og får liv frå vatnet og minerala. Alt dette heng saman, og den vidare utforskinga må skje på tverrvitskapleg basis.

Flest funn i Stillehavet Dei første hydrotermale felta i verda vart funne nær Galapagos i 1977. Tidlegare var det utenkjeleg å finne liv på dei store havdjupa, i totalt mørkre og ved ekstreme temperaturar. Det var ei udiskutabel sanning at alt liv var avhengig av sollys eller fotosyntese. Difor vekte det enorm merksemd då forskarane, på eit par tusen meters djup, fann skorsteinar som sleppte ut varmt vatn og mineral, og gav liv til mange ulike artar, inkludert muslingar og røyrormar.

Dei fleste hydrotermale felt er funne på sørlegare breiddegrader, og livet der skil

seg frå det ein finn lenger nord. Difor vart Pedersen og kollegaene overraska over å finne organismar som likna på røyrormar, som tidlegare berre er funne på tilsvarande felt i Stillehavet.

– Det er eit svært spennande funn.

Fordi Island ligg som ein barriere og sperrar for migrasjon langs den MidtAtlantiske ryggen, reknar ein med at livet ein finn rundt varme kjelder i Norskehavet og i polhavet kan vere ulikt det ein finn i andre havområde.

Nåla i høystakken Å ta prøver på fleire hundre meters djup er ei utfordring i seg sjølv. Forskarane brukte miniubåten Bathysaurus til å hente opp prøver. Ubåten blir styrt frå forskingsfartyet, og han vart bygd i fjor av bergensfirmaet Argus Remote Systems, i samarbeid med UiB og Havforskingsinstituttet. Det var ei utfordring å manøvrere ubåten mellom

Vatnet som kjem ut av skorsteinane ved Jan Mayen, held ein temperatur på 250– 300 grader.

Matte av jernutfellande bakteriar, som finst i utkanten av det aktive området der temperaturen er lågare.

Armen på miniubåten gjer temperaturmålingar i framgrunnen.

skorsteinane, hindre at kabelen smelta i dei varme utblåsingane, og samstundes og ta prøver.

– I jakta på desse hydrotermale felta, måler vi metaninnhaldet i vassprøver.

Uvanleg høgt metaninnhald indikerer at der er varme kjelder i nærleiken. Ein kan også sjå etter temperaturanomaliar, temperaturavvik frå det som er normalt i området. Slik sirkla vi oss inn mot felta.

Vi brukte ekkoloddet på G.O. Sars til å påvise eit av dei hydrotermale felta. Det har ikkje vore gjort før, men G.O. Sars er så stillegåande at ekkoloddet er sensitivt nok til å finne det vi er på jakt etter. Likevel: Å finne eit område på kanskje hundre gonger hundre meter på havbotnen, er som å leite etter nåla i høystakken, vedgår Pedersen.

TEKST: Kjerstin Gjengedal FOTO: BioDeep

Kan gje ny bioteknologi Toktet til den arktiske spreiingsryggen var ein del av det Forskingsråd-støtta prosjektet BioDeep, som er leia av professor Rolf B. Pedersen i samarbeid med førsteamanuensis Ingunn Thorseth og forskar Lise Øvreås ved UiB. Prosjektet studerer mikrobiologisk liv på havbotnen og nede i jorda. Desse mikrobane kan ha nyttige eigenskapar. Prøvane som blir tekne opp frå dei varme kjeldene i djupet vil bli undersøkte for gen som kan ha bioteknologisk nytte. Slike gen kan blant anna nyttast av industri, i miljøvern og til legemiddel.

Føremålet med sommarens tokt var å finne og kartleggje hydrotermale felt, og ta mikrobielle prøver som skal analyserast i etterkant av toktet.

No er forskarane i gang med å planleggje og søke om midlar til eit nytt tokt, der ein skal leite etter hydrotermale felt under isen i polhavet i samarbeid med amerikanske forskarar.

HUBRO 3/2005 25

KRonikK

Spanske språk i verda og norske skular

kronikk

Av professor Birger Angvik, Romansk institutt, UiB

Interessa for spansk er aukande her i landet. Spansk har vore valspråk i den vidaregåande skulen, og i 2002–2003 var det 1958 elevar som tok spansk ved vidaregåande skular i Norge.

I 2004–2005 hadde dette elevtalet auka til 6589.

Spanskspråkleg kultur, historie og litteratur har medvind i Norge, og dette har gjort Spansk og latinamerikastudiar til det største framandspråkfaget ved Universitetet i Bergen. Frå hausten 2006 skal spansk bli valfag i grunnskulen over heile landet, og alle elevar skal frå 8. klasse ha undervisning i to framandspråk.

Spansk vert verdsspråk Krava frå grunnplanet har skapt resultat: Stor etterspurnad frå oppegåande elevar og studentar i alle skoleslag og på alle nivå. Me har lytta til og sett klare signal på dette i over 30 år, og Universitetet i Bergen bør ruste opp til å ta imot nye studentar frå heile landet. Dette gjeld også for program for etterutdanning av lærarar i spansk, dei som frå no av skal ta seg av spanskundervising i grunnskule og vidaregåande skule.

Eg ser ikkje spansk sin framvekst som resultat av kamp mot andre europeiske

26 HUBRO 3/2005

språk: engelsk, fransk, italiensk, russisk, tysk. Nærare 400 millionar menneske i verda har spansk som morsmål. 6000 av desse bur i Norge. Spansk er offisielt FN-språk. No ser det ut til at folk i spanskspråklege land i den «tredje verda» korkje kan ha råd eller energi til å bry seg med å lære engelsk. Det vert nok heller stadig meir slik at folk i den «første verda» bør ta seg råd og tid til å lære spansk, og dette kan då også bli ei kompetansebygging for mange typar samkvem mellom Norge og land i Latin-Amerika, til dømes.

«Forretningsmessig er tysk gått ut på dato.

Engelsk fungerer godt i tysk-talende land, men i fransk- og spansktalende land er situasjonen en annen», sa ein salssjef i eit firma i Norge til BT i mars 2005. Han oppmoda då ungdom og andre til å lære spansk. Spansk i ferd med å bli verdsspråk, og dette skjer ved at spansk inntek sin rette plass som eit stort språk i Europa – på den iberiske halvøya, og som store, offisielle språk i 20 av landa i Latin-Amerika: frå Mexico – med over 100 milllionar innbyggarar – og Cuba, til Argentina og Chile.

Det er oppdagingane av at dei spanske språka i Latinamerika gjev liv og meining til mangfald av topografiske, geografiske, kulturelle – til dømes pre-kolombinske – og historiske tilhøve. Det er oppdaginga av at spansk språk i Lima er eit av dei rikaste og vakraste litteraturspråka i verda – med César Vallejo og Oswaldo Reynoso – til dømes. Det er oppdaginga av at spansk språk i Argentina og Uruguay gjev form og meining i det vakraste vakre i tango-tekstar og i spanskspråkleg poesi – hjå Delmira Agustini og Alfonsina Storni, til dømes.

Det er å oppdage at den første Nobelprisen i litteratur til ein latinamerikansk forfattar, gjekk til Gabriela Mistral frå Chile. Det er å oppdage at gauchoen på pampasen kjem til liv i litteraturen på spansk i Argentina.

Det er å oppdage at spanske språk i LatinAmerika kjem opp mot grensene til andre språk på kontinentet – språk med røter i mellom andre aztec-, maya- og incakulturar, og finn rikdom og kompleksitet der. Det er dette José María Arguedas, frå Peru, og Rosario Castellanos og Elena Garro, frå Mexico, mellom mange andre, visste å skrive inn i forteljekunsten sin.

Store oppdagingar

Eventyrlige forteljingar

Det er mange grunnar til at lærevillige elevar og studentar i Norge vil studere spansk. Det er oppdaginga av at spansk språk i Spania kjem til uttrykk i mangfald av dialektar – i Andalucía, i Galicia, i Castilla – som alle har fått ny status etter at Franco (endeleg) måtte overgje makta og ånda i 1975. Det er å oppdage at spansk språk i Spania ovrar seg opp mot grensene til andre språk – slike som språk i Baskarland og i Katalonia – og der vert rikare. Det er oppdaginga av 40 millionar med hispanos i USA og av den språklege nyskapningen som oppstår i møtet mellom to verdsspråk i Spanglish.

Norske studentar ser den spanskspråklege verda i mangfald. Desse språka må også skape liv og meining til maktas grimasar i grenselaus brutalitet mot og utåleleg forakt for medmenneske. Studentane oppdagar framveksten av det me kan kalle motdiskurs og som vart utvikla i spanske språk frå og med Bartolomé de las Casas. Han var biskop i det som no er Chiapas i Mexico, og utvikla alt frå 1542 forsvarsskriv for urfolk i dei spanske koloniane. Han skreiv sterke framstillingar og kom med skarp kritikk av brutale overgrep frå dei spanske conquistadorane ovafor «indianarane» som dei trudde dei hadde funne i «India».

Då spanske styresmakter vart kasta ut or landa i Latin-Amerika på byrjinga av 1800-talet, så sto USA klar til å fylle makt-«tomrommet». Studentar i Norge kan oppdage eventyrlege forteljingar som overgår det meste av «magisk realisme» innafor tradisjonell historieskriving i Latin-Amerika. Den eine cacique etter den andre kunne ovre seg fritt på den politiske arenaen, og ein av desse – General Antonio López de Santa Anna i Mexico – selde på midten av 1800-talet størsteparten av landet sitt for ein billig penge til USA. Ein diktator som Augusto Pinochet vert, i lys av slike språklege tradisjonar, ein diskursiv figur med maktgrimasar som aldri vert tiltalande. Han veks fram, i tråd med lokale tradisjonar, som eit grotesk vrengebilte av cacique- og caudillo-figurane – og vert, slik Nobelprisvinnar Miguel Angel Asturias frå Guatemala såg det, ein Señor Presidente (mal-) plassert på chilensk jord.

Studentar søker eg fram gjennom spanske språk i utvikling i melodrama, tragikomedie, farse, karikatur og endetidsforteljingar, gjennom ofte groteske variasjonar og versjonar av sentrale tema innafor spanske språk. Dette gjer oss til vår tids descubridores – oppdagarar av delar av verdas språkmangfald – utan å gjere oss til conquistadores – erobrarar som vil legge symbolske land under seg i eurosentriske og -sentrerte språkmodellar.

Denne nyoppdaga verda er urettvis, og Norge inntek ein heilt særeigen og privilegert plass i verdssystem med ulik fordeling av godar. Studentar ser viktige tema i nye samanheng: Også seg sjølve.

Interessa for spanske språk og kulturar blant elevar og studentar i Norge i vårt nye hundreår – som skal veksa fram for fullt frå hausten 2006 – gjev spanske språk sin rettmessige plass også her i landet.

Spansk språk i Argentina og Uruguay gjev form og meining i det vakraste vakre i tango-tekstar og i spanskspråkleg poesi, i følge artikkelforfattaren.

(Illustrasjonsfoto: Enrique Marcarian/Scanpix)

HUBRO 3/2005 27

Dr. art. Dag Trygve Truslew Haug ved Universitetet i Oslo får Nils Klim-prisen 2005, pålydende 250 000 kroner.

Haug er førsteamanuensis i latin ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

Fagkomitéen for Nils Klim-prisen sier om Haug at han er en usedvanlig skarpsindig og allsidig begavet lingvist, som allerede 29 år gammel har oppnådd en fremtredende posisjon innen klassisk språkvitenskap. Hans forskningsområder omfatter både tradisjonell historisk språkvitenskap og moderne lingvistikk anvendt på klassiske språk.

FOTO : © Maria Sætre

holberg.uib.no

Holbergprisen til Jürgen Habermas Professor Jürgen Habermas tildeles Holbergprisen på 4,5 millioner kroner.

– Jürgen Habermas har vært en dominerende skikkelse i samfunnsvitenskaplig teori i mer enn førti år. Hans forskning spenner tematisk vidt og har en uvanlig tverrfaglig tyngde. Samtidig har han også vært en aktiv og innflytelsesrik deltaker i den alminnelige samfunnsdebatt, sier professor Jan Fridthjof Bernt, styreleder for Ludvig Holbergs minnefond.

Banebrytende teorier I begrunnelsen fra Holbergprisens fagkomité heter det blant annet: «Jürgen Habermas har skapt banebrytende teorier om diskurs og kommunikativ handling og dermed utviklet nye perspektiver på demokrati og rett. Habermas har på avgjørende vis bidratt til forståelsen av rasjonalitet, etikk, legitimitet, offentlig meningsutveksling, modernitet, det post-nasjonale samfunn og europeisk integrasjon. (…) Habermas har hatt eksepsjonell inter-nasjonal innflytelse innen svært mange fag.»

Jürgen Habermas (f. 1929) er blant de av vår tids store tenkere som ikke uten videre kan plasseres i forhold til en tradisjonell akademisk faginndeling. Hans arbeider spenner over et bredt spekter av humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag, blant annet filosofi, etikk, samfunnsteori og sosiologi, politisk teori, rett og rettsteori. I tillegg har han deltatt aktivt i den tyske og europeiske debatten om 28 HUBRO 3/2005

problemstillinger som han selv har definert som etisk-politiske, skriver Kaarlo Tuori i en presentasjon av prisvinneren.

Kritisk målestokk for det moderne samfunn Habermas’ bakgrunn i kritisk teori forklarer særlig ett av hovedtemaene som holder sammen hans omfangsrike verk: utarbeidelsen, begrunnelsen og anvendelsen av en kritisk målestokk for vurdering av det moderne samfunn. Perspektivet fra den kritiske teori har også gitt retning til hans mer filosofisk orienterte arbeid. Det følger opp programmet om rasjonelt å rekonstruere forutsetningene for menneskelig kommunikasjon og handling, og rasjonalitetsbegrepet spiller en framtredende rolle, fortsetter Tuori.

I sin Theorie des kommunikativen Handelns (1981), introduserte Habermas det samfunnsteoretiske skillet mellom livsverden (Lebenswelt) og System.

Han baserte skillet på en differensiering av sosial handling i kommunikativ og strategisk handling, og på en tilsvarende differensiering av samfunnets sosiale og systemiske integrasjon. Habermas’ diagnose av problemene som rir dagens samfunn, er kjent som tesen om kolonisering av livsverdenen. Faren består i at systemiske mekanismer invaderer livsverdenen – at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen.

Tiltro til kommunikativ handling Theorie des kommunikativen Handelns kunne ikke gi et overbevisende svar på

Jürgen Habermas mottar Holbergprisen 2005 for sitt banebrytende arbeid innen samfunnsvitenskaplig teori i mer enn 40 år.

det avgjørende spørsmål om hvordan livsverdenen kan beskytte seg mot Systemets imperialisme, hvordan trusselen om kolonisering av livsverdenen kan avverges. Habermas uttrykte tiltro til motstandskraften i livsverdenens strukturer, som kontinuerlig reproduseres gjennom kommunikativ handling. For å underbygge sin optimisme viste han blant annet til erfaring med de nye sosiale bevegelsene.

FOTO: © Holbergprisen/Florian Breier

i MoseN

Hjernen er alene Du trilles inn gjennom korridorer. Ser hvite frakker. Men synet forsvinner, du klarer ikke å tenke, stemmene blir langt borte og kroppen føles nummen. Så blir alt bare svart.

Hva er koma?

– Koma er et bevissthetstap med nedsatt eller ingen respons på ytre stimuli. Det er i utgangspunktet en sekkebetegnelse, hvor årsaken kan være alt fra sukkersyke til hjerneslag. Det forklarer nevrolog og koma-ekspert ved Haukeland Universitetssykehus, Anette Storstein.

Hva er forskjellen mellom å være bevisstløs og det å havne i koma?

– Vi ser på tidsaspektet. En kortvarig bevisstløshet, som besvimelse, regnes ikke som en komatøs tilstand. Er man bevisstløs over lengre tid, er det koma. Vi utfører en responstest på bevisstløse pasienter for å kunne avgjøre om det er en lettere bevisstløs tilstand eller en dyp koma. Vi ser på hvordan øynene reagerer når pasienten blir berørt. Så tester vi verbal respons og hvor bevisst pasienten er, om han eller hun klarer å si sitt eget navn for eksempel. Det tredje punktet går på respons på berøring for å sjekke om pasienten kjenner smerte. Om pasienten da trekker til seg armen eller beinet, og hvordan det gjøres. Det gis poeng fra 1 til 5 på hver test, hvor lav score betyr lav grad av bevissthet.

Hvis en pasient scorer til sammen 8 eller under, betyr det oftest en svært alvorlig komatøs tilstand. Da er det sannsynlig at det er en hjerneskade på pasienten.

Hva er den vanligste årsaken til å havne i koma?

– De som kommer inn til oss har oftest fått hjerneslag eller hjerneblødning. Kanskje som følge av overdoser eller trafikkulykker.

Er det mulig å huske noe fra komaen?

– Det kommer an på hvor dyp denne komaen er. Ved dyp koma, under 10 på scoren, husker man neppe mye i ettertid.

Hva er sjansene for å overleve en koma?

– Det varierer veldig ut fra hva årsaken er. Ved en stor hjerneskade kan man havne i koma over lang tid. Og jo større skade og jo lengre tid man er i koma, jo mindre er sjansene for å våkne opp igjen. På den annen side vil en diabetiker, som er komatøs på grunn av lavt blodsukker, kunne våkne opp etter tilførsel av sukker i løpet av få minutter.

Når blir sjansene mindre for å våkne?

– Det avhenger av hvordan de øvrige organene fungerer, og hvor syk pasienten er generelt. Det er uansett veldig viktig å ikke gi opp for tidlig. En pasient kan ligge i koma i flere dager, opptil uker, og våkne igjen. Så lenge blodsirkulasjonen i hjernen er intakt og hjernevevet i seg selv ikke er skadet, kan pasienten komme tilbake til normaltilstand etterpå. Ved full intensivbehandling kan komatøse pasienter i og for seg holdes i live i årevis, eller frem til det inntrer alvorlige organkomplikasjoner.

Er det skadelig å havne i koma?

– Så lenge blodtrykket holdes oppe og hjernen får nok oksygen, er det ikke nødvendigvis skadelig for hjernen. Men langvarig koma er uansett en stor påkjenning for kroppen, og det kan fort føre til komplikasjoner og infeksjoner som forverrer helhetstilstanden hos pasienten.

Kan det å havne i koma beskrives som en ut av kroppen-opplevelse?

– Nei, som oftest tror jeg ikke det er en riktig betegnelse. Men det finnes eksempler hvor dette kan være beskrivende. Ved Locked-In syndromet, som skyldes en skade i hjernestammen, kan pasienten være bevisst, men ute av stand til å kommunisere på noen som helst måte. Dette er imidlertid nokså sjelden.

Hvordan behandles komapasienter?

– Grunnsykdommen, eller årsaken til komatilstanden, må selvsagt alltid behandles. Vitale funksjoner, som pusting, hjerterytme, blodtrykk og nyrefunksjon må overvåkes og holdes stabile, for eksempel ved respiratorbehandling. En tung komatilstand betyr som regel at hjernen har mistet den overordnede styringen, og pasienten må derfor ha hjelp utenfra for å opprettholde for eksempel pusting. Vi gjør en MR-undersøkelse, kort for magnetisk resonans, for å kartlegge hjernen og slik kunne se om det er indikasjoner på hjerneskade, og hvor stor denne skaden eventuelt er. Vi tar såkalt elektroencephalografi (EEG), for å sjekke den elektriske aktiviteten i hjernen. Vi kan også gjøre en kontrastrøntgen (angiografi) som vurderer graden av blodtilførsel.

Hva skjer når en pasient går fra koma til død?

– Hjerneaktiviteten synker gradvis, noe vi kan måle ved EEG. Komagraden blir dypere, og responsene på berøring og tiltale blir dårligere. Etter hvert opphører blodsirkulasjonen i hjernen.

Blodtrykk og puls synker gradvis, det går lengre tid mellom hvert åndedrag.

TEKST: Sindre Holme ILL.: TANK/Jens HUBRO 3/2005 29

På HøYDeN Fasjonabel fitness Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) åpnet i høst et flunkende nytt og moderne treningstilbud for byens studenter: SiB sentrum treningssenter.

SiB har valgt å satse tungt på kondisjonsapparater og frivekter, som er mest etterspurt. I tillegg er der eget rom for spinning og aerobic, forteller prosjektleder Bård Johansen. Det nye senteret også rom for velvære i form av badstuer, solsenger og massører. SiB lanserer samtidig et helt nytt poenggivende studietilbud, i samarbeid med Norges Idrettshøgskole: Fitness deltid.

Lite grønsaker blant lågt utdanna Utdanningsnivå er nøkkelen til korleis ein handterer helseinformasjon frå media, viser ei ny doktoravhandling frå HEMIL-senteret.

Bård Johansen demonstrerer et av senterets mange crosstrenere, en slags mellomting mellom step og tredemølle.

(Foto: Runo Isaksen)

– Det er et modulbasert studium med ti moduler à tre eller seks studiepoeng. Her kan man følge kurs i styrketrening, spinning, og trening i bedrift, for å nevne noe. Studiet er primært myntet på vordende instruktører. På toppen av dette blir vi snart norsk kompetansesenter i spinning.

Nå ser Johansen frem til neste prosjekt, hvor det kommende anlegget i det nye Studentsenteret vil bli Vestlandets største treningssenter. Dette senteret skal fra 2007 blant annet huse et svømmebasseng med internasjonal standard.

Det er velkjent at skilnader i sosioøkonomisk status gjev skilnad i helse og helseåtferd. Anette Christine Iversen har i si avhandling sett på om desse skilnadene skuldast ulike oppfatningar om kor mykje kontroll ein har over eiga helse. Arbeidet hennar tyder på at kvinnene med minst utdanning i større grad meinte at helse er eit resultat av tilfeldige prosessar utanfor deira kontroll. Dermed har dei mindre motivasjon for å prøve å gjennomføre helsefremjande åtferd som å ete mykje frukt og grønt, og drive fysisk aktivitet. Kvinner med høgare utdanning har større tru på at slik åtferd er bra for helsa. Dei har også større tru på at dei vil klare å gjennomføre slik åtferd.

Iversen meiner det er tydeleg at helseinformasjonen mest treff dei ressurssterke. Det er dei som endrar åtferd i positiv retning. Sidan det i Noreg er eit politisk mål å redusere dei sosiale skilnadene i helse og helseåtferd, må ein tenkje igjennom korleis ein vil nå lågstatusgruppene, slår Iversen fast.

Hjelper EU å samle tankane

Oljeforskings-millionar til UiB

Ulike nasjonale regelverk kan skape problem for EU-draumen om fri flyt av varer og tenester over landegrensene. No får Kommisjonen hjelp frå UiB til å lage felles prinsipp for kontraktretten. UiB-professor Kåre Lilleholt leier arbeidsgruppa i Bergen som er med i det EU-finansierte Network of Excellence (NoE) «Joint Network on European Private Law». I løpet av 2007 skal nettverket kome opp med eit framlegg til felles prinsipp for kontraktretten, som EU-kommisjonen så skal bruke som utgangspunkt for det endelege dokumentet som skal vere klart i 2009.

Noregs forskingsråd har delt ut nye millionar til petroleumsforsking, og UiB har forsynt seg godt av kakefatet. Eitt av prosjekta som har fått støtte, er eit samarbeid mellom Institutt for fysikk og teknologi, Christian Michelsen Research (CMR) og Norsk Hydro. Prosjektet skal utvikle betre teknologi for «nedihulls fleirfasemålingar og prosessering».

Nettverket vil prøve å etablere ei felles referanseramme, ein samlande terminologi og ein lik måte å tenke på, fortel Lilleholt.

Han vonar at deltaking i nettverket kan vere med på å bygge opp eit miljø i komparativ rett ved UiB, spesielt ettersom europeisk integrasjon er framheva som eit ønskeleg nytt satsingsfelt ved universitetet.

Hevdar seg i EU-konkurransen UiB har koordinatoransvaret i tre prosjekt som har komme vidare til andre søknadsrunde i EUs sjette rammeprogram «Citizens og Governance». Dette er eit av dei absolutt mest konkurranseutsette programma innafor EU. Prosjekta er «Democult» – om kunst og kultur knytt til demokrati, «Eurosphere», som ser på korleis ein kan vere ein effektiv borgar i eit samansett Europa, og på kva sosiale samanhenger som tener til å utvikle ei kjensle av å tilhøyre Europa, og til sist «Femcit».

Dette prosjektet ser på kvinnerørslene frå 1970-tallet og framover har vore med å legge grunnlaget for ulike typar kjønna medborgarskap i Europa.

Eit budsjett på 60 millionar euro skal fordelast innan Citizens and Governance-programmet. Samla vart det evaluert 98 søknader, og 36 søknader går vidare til andre runde som har søknadsfrist i oktober.

30 HUBRO 3/2005

– Ved vårt institutt har vi lenge samarbeidd med CMR om denne typen teknologi, og vi ser på dette prosjektet som eit høve til å styrke dette samarbeidet. CMR driv oppdragsforsking medan UiB har eit akademisk utgangspunkt, og slår vi saman kreftene og vår til dels komplementære teknologi, trur eg vi får ein god kombinasjon, seier professor Geir Anton Johansen ved Institutt for fysikk og teknologi.

Prosjektet skal gå frå 2005 til 2010, og har i denne perioden eit budsjett på 22 millionar kroner, der 17,4 kjem frå Forskingsrådet og det resterande frå Hydro. I tillegg vil UiB og CMR finansiere eigne aktivitetar.

(Foto: Hydro)

Selskap uten en tråd

Fagleg satsing på Lyngheisenteret

Den nye bedriften NoWires Group AS spesialiserer seg innen trådløs kommunikasjon og datasikkerhet og er lokalisert ved Høyteknologisenteret i Bergen. Selskapet er resultat av en idé om å etablere et firma som Ph.D-studenter på sikt kan drive.

I UiB sitt nye forskings- og studieprogram Region og regionalisering, inngår aktivitetar ved Lyngheisenteret på Lygra i Hordaland som ein viktig del. Ei arbeidsgruppe har kartlagd aktuelle forskingsmiljø som kunne danna grunnlaget for ei satsing på region og regionalisering som forskings- og undervisningsfelt. Resultatet av arbeidet var presentert på eit fagseminar på Lyngheisenteret der blant anna miljøvernministeren var til stades.

– Etter avlagt doktorgrad går de fleste inn i det akademiske systemet eller et firma. Ved å etablere firmaet allerede mens de er doktorgradsstudenter får de kompetanse som gjør det lettere å lykkes – og et nettverk av kunder de kan leve av når de er ferdige med utdanningen, sier Hole. Han er professor i trådløs kommunikasjon ved Selmersenteret. Sammen med Ph.D-studentene Vebjørn Moen og Andre N. Klingsheim har han etablert NoWires Group AS. NoWires designer nye tjenester for de nye mobiltelefonene, de såkalte smarttelefonene.

– Mobiltelefoni forgår jo trådløst, noe som gjør at det er veldig lett å avlytte. Derfor er det viktig å få kryptert kommunikasjonen slik at det blir uleselig for tredjepart, sier Kjell Hole.

Firmaet tar bare oppdrag som er innenfor det de forsker på. De allerede rukket å få en del oppdragsgivere, blant annet har de en intensjonsavtale med Kredittilsynet. Bergen Technology Office AS har bistått som tilrettelegger i utviklingen av firmaet.

Unifob eier en tredjedel av No Wires, mens de tre nevnte forskerne eier tjue prosent hver.

Masterprogrammet skal vera todelt, med ein forskingsretta master og ein arbeidslivsretta master med redusert masteroppgåve. Sistnemnde skal gje yrkeskompetanse innanfor offentlig og privat næringsliv, formidling og utdanning, forvaltning, turisme og næringsliv.

Programmet vil bli realisert i eit samarbeid mellom fakulteta ved UiB, og mellom UiB, Universitetet i Stavanger og høgskulane.

I tillegg til å aktivisera ulike institusjonar på Vestlandet, vil ein også arbeida internasjonalt. Kulturlandskapsforskinga må setjast i ein internasjonal samanheng. Vern om lyngheiene frå Lofoten til Portugal, og forsking, undervisning og formidling om desse er ei internasjonal oppgåve, i følgje dekanus ved HF-fakultetet, Gunnstein Akselberg.

Prorektor Anne Gro vea Salvanes og nestleiar i styret for Stiftinga Lyngheisenteret, Rune Nilsen, på veg frå fagseminaret på Lygra.

(Foto: Elin F. Styve)

Bedre søvn med lysbehandling Pasienter med alvorlige søvnproblemer får bedret søvnmønster etter lysbehandling om morgenen. Det går frem av doktoravhandlingen til Arne Fetveit ved Institutt for samfunnsmedisin. Fetveit, som disputerte i sommer, undersøkte søvnmønsteret hos sykehjemspasienter med demens og effekten av behandling med kunstig lys. Undersøkelsen er presentret i Tidsskrift for den norske lægeforening.

FOTO: fMRI-gruppen i Bergen

Trening for dyslektiske barn Barn med risiko for dysleksi har mindre blodgjennomstrømming i noen områder av hjernen. MR-undersøkelser er en del av et større prosjekt som skal bidra til bedre treningstilbud for dyslektiske barn. «Ut med språket» er et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen, Eikelund kompetansesenter, og fem PPkontor, og involverer både psykologer, logopeder, spesialpedagoger og hjerneforskere. 49 barn fra fire vestlandskommuner deltar i det treårige prosjektet, og 25 av disse har på bakgrunn av en rekke kognitive tester blitt pekt ut som risikogruppe i forhold til å utvikle dysleksi. Disse gjennomfører nå et program som skal trene opp evnen til å lese og skrive.

Før behandling hadde 72 prosent av pasientene alvorlige søvnforstyrrelser. Intervensjonen bestod av to timers lyseksponering hver morgen i 14 dager. Pasientenes søvn ble målt på nytt under og flere ganger etter behandlingen. Alle fikk bedre søvn etter lysbehandlingen.

Før behandlingen sov de fleste svært oppstykket. Etter behandlingen samlet de sin søvn til natten, og de sov mer sammenhengende, i følge Fetveit.

Professor Kenneth Hugdahls hovedinteresse i denne sammenhengen er å finne mekanismene i hjernen som kan forklare språkproblemene. For selv om man i fremtiden kan tenke seg at den såkalte fMRI-metoden kan brukes i diagnostisering, ga teknikken i dette tilfelle bare en bekreftelse på at man kan identifisere hvem som er disponert for dysleksi ved å se inn i hjernen.

Treningsprogrammet er bygget opp rundt to ulike prinsipp. Det ene er å fokusere på lydene i språket før de settes inn i en større språklig sammenheng, og det andre er mer å ha et helhetsperspektiv før en går inn på de ulike delene. Gjennom prosjektet er det meningen at man skal få en pekepinn på hvilke treningsprinsipp som er mest effektivt for det enkelte barnet.

Flere nyheter: www.uib.no HUBRO 3/2005 31

B-BLAD Returadresse : Formidlingsavdelingen Universitetet i Bergen Nygårdsgt. 5 N-5015 BERGEN

Sigmund Grønmo innsatt som rektor Sigmund Grønmo ble 19. august formelt innsatt som ny rektor ved UiB foran over 100 fremmøtte kollegaer.

Overrekkelsen av rektorkjedet fant sted i Grieghallens foajé. Avtroppende rektor Kirsti Koch Christensen foretok overrekkelsen med disse ordene: – Kjedet er tungt, som det sømmer seg et universitet av dette formatet. Må det aldri bli lettere.

Ydmyk Grønmo innledet sin tale med å uttrykke ydmykhet for den rolle han nå går inn i.

– Dette kjedet har ligget på alle rektorene ved Universitetet i Bergen. Det er særdeles hyggelig å få det overrakt av Kirsti som er Universitetets 10. rektor, og den første kvinnelige av dem. Hun har også sittet lenger enn noen annen rektor ved Universitetet, sa Grønmo som har sittet som prorektor i tre av av de vel seks årene Koch Christensen har regjert. Han kalte Koch Christensen for Dronningen av Høyden, og fortsatte med å fortelle om sine målsettinger som rektor de neste årene.

– Jeg kommer til å styre etter to overordnede prinsipper. Det ene er forholdet mellom fornyelse og tradisjon, og det andre er uavhengighet og samarbeid. Fornyelsen går på at vi skal styrke forskningen, bedre undervisningen samtidig som universitetets særtrekk og verdier må legges til grunn. Det andre prinsippet jeg vil styre etter er

– Kjedet er tungt som det sømmer seg et universitet av dette formatet, sa avtroppende rektor Kirsti Koch Christensen til etterfølgeren Sigmund Grønmo.

uavhengighet og samarbeid. Universitetet skal være en kritisk institusjon.

Fritt og uavhengig Grønmo la vekt på at universitetet skal opptre som fritt og uavhengig og være en autonom institusjon, samtidig som det skal være av stor betydning for samfunnet.

UiB skal være en dynamisk institusjon i samspill med andre. Som en viktig kulturinstitusjon på Vestlandet har UiB et særlig ansvar for å fremme velferd, kulturell utvikling og verdiskapning i

denne regionen, påpekte han, og avsluttet med følgende erklæring til de fremmøtte: – Kjære venner, på vegne av det nye rektoratet ser jeg frem til kreativ utfoldelse og et fruktbart samspill med dere. Jeg ser med entusiasme frem til de kommende årene.

Arrangementet inkluderte også avduking av Svein Bollings portrett av Kirsti Koch Christensen.

TEKST: Sindre Holme FOTO.: Magnus Vabø