Hubro 1/05

› HUBRO ‹ ‹

magasin fra Universitetet i Bergen › 1/2005 12. årgang

Tilbake til

Big Bang Tem A : Nye horisontar i fysikken

› Fysikkens åndelige søster › Modige menn ofrar stamceller › Kina: Open dør for vestleg teori

3 6

Tem A

Fysikken pregar vårt verdsbilete

Tilbake til Big Bang

Vitskapens svarte hol

Tem A

8

Tem A

12

Tem A

Den mørke løyndomen

11

Tem A

Magnetiske fotspor på himmelen

Fysikkens åndelige søster

14

Tem A

Modige menn ofrar stamceller

Ny teknikk for kreft-avsløring

16

Vil lure klokkegenet

19

Open dør for vestleg teori

Samspillets siste sjanse

Gener for godlukt

25

20

27

i MoseN

Naturvitenskap – et fagområde på retur?

28

KRonikK

I 2005 er det hundre år sidan Albert Einstein hadde sitt «Annus Mirabilis».

I løpet av året 1905 skreiv han ikkje mindre enn tre artiklar som kvar for seg er funne verdige av ettertida til ein Nobelpris.

I praksis vann han Nobelprisen for berre éin av artiklane – om fotoelektrisk effekt – men uansett har FN valt å markere hundreårsjubileet med å utrope 2005 til verdas fysikkår.

Fysikkvitskapen kan konkurrere med religionen om kva som har vore viktigast for å forme verdsbiletet vårt. I dag forbind mange fysikk med lange og vanskelege likningar og små partiklar som ikkje har noko å seie for vårt praktiske kvardagsliv.

Då gløymer ein at fysikkfaget ikkje berre er eit element i alle tekniske hjelpemiddel vi omgjev oss med, men at fysikken også er ein sentral del av kulturhistoria vår.

Einstein skreiv sine artiklar medan han sat ved skrivebordet på det sveitsiske patentkontoret i Bern, der han tente til livsens opphald på denne tida. Tilgangen til vitskapleg litteratur og kollegaer han kunne drøfte ideane sine med, var liten.

I dag er fysikkforsking så utstyrs- og kostnadskrevjande at det blir utført ved store, internasjonale forskingssentra.

I denne samanhengen medverkar enkeltinstitusjonar berre med små bitar i det store puslespelet. Europeisk eksperimentell fysikk er i dag konsentrert ved forskingssenteret CERN i Sveits. UiB jobbar med å leggje sine små, men viktige puslespelbrikker i dette store arbeidet.

Stamceller er eit kontroversielt forskingsfelt. Ved UiB får forskarane hjelp frå modige prøvekaninar til å ta ut stamceller der målet er å forbetre kreftbehandling. Det er særleg klokkene i stamceller som interesserer, og dette er eit felt som er i sterk vekst innan internasjonal forsking.

Kina er innhenta av den moderne tida, og prøver å skape ein ny, kinesisk identitet. Samstundes som mange har blitt meir interessert i eigne tradisjonar, tørstar unge kinesarar etter kunnskap frå Vesten. Universitetet i Bergen samarbeider med Kina på mange område, særskilt i Shanghai. Noko av dette kan du lese om i dette og neste nummer av Hubro.

HUBRO nr 1/2005 Magasin fra Universitetet i Bergen. Kommer ut med 4 utgaver pr. år / REDAKSJON Ansvarlig redaktør: Torny E. Aarbakke / Redaktør: Elin F. Styve, elin.styve@form.uib.no / Temaansvarlig: Hilde K. Kvalvaag, hilde.kvalvaag@form.uib.no / Journalister i dette nr: Sindre Holme / Kjerstin Gjengedal / Runo Isaksen / Frode Buanes / Njord V. Svendsen / Grafisk form: Lars O. Haaheim og Christian Bakke, Formidlingsavdelingen, UiB / REDAKSJONSRÅD Post.doc. Mette Andersson / førsteamanuensis Tore Furevik / professor Ole Didrik Lærum / forsker Tone Hellesund / ADRESSE Nygårdsgt 5, 5015 Bergen, tlf: 55 58 69 00 / Besøksadresse: Nygårdsgt 5 / E-post: hubro@uib.no / Abonnementet er gratis / OPPLAG 8 500 / Trykk: Bryne Offset / Framsidefoto: istockphoto / Alwyn Cooper / Universitetet i Bergen har om lag 17 000 studenter og nær 3 000 ansatte / Rektor: Kirsti Koch Christensen / Universitetsdirektør: Kåre Rommetveit / ISSN 1503-9919 / For annonser, kontakt redaksjonen / UiB er medlem av Coimbra-gruppen, en samling av tradisjonsrike europeiske universiteter: www.coimbra-group.be Hubro (lat.: Bubo bubo), den største av uglene våre. Den er en typisk vestlandsfugl, og en truet dyreart. Hubroen er klarsynt og klok, og er kjennetegnet i Universitetet i Bergen sin logo.

2 HUBRO 1/2005

› Nye horisontar i fysikken ‹

Tem A

Hvordan ble universet utviklet? Hva er universets skaperevne? Svarene på disse tidløse spørsmålene kan være nær, når forskerne nå skaper sitt mini-Big Bang.

Tilbake til Big Bang – Vi vet at universet i mikrosekundene etter Big Bang var en suppe av de elementære partiklene kvark og gluon.

Vi kaller denne fasen QGP (quark-gluon plasma). Men QGP frøs fort ut og formet nøytroner og protoner, som atomkjerner består av i dag. Kvarker og gluoner ble låst inne i nøytroner og protoner, og de lar seg ikke løsrive. Men det er hva vi jobber med – å gjenskape QGP i laboratoriet. Ved å la tunge partikler kollidere i voldsom hastighet i ekstremt høy energi, kan vi frigjøre kvarker og gluoner. Da vil vi få en tilstand som i mikrosekundene etter Big Bang, ifølge Dieter Röhrich, professor i kjernefysikk ved UiB. ALICE heter dette prosjektet, underlagt CERN, den europeiske organisasjonen for kjernestudier. Eksperimentene skal utføres i en kjempemessig, underjordisk akselerator som er under konstruksjon. Fysikere fra UiB spiller en viktig rolle i arbeidet, men de er langt fra alene.

Unikt miljø – Nei, til det er prosjektet altfor omfattende, teknisk komplisert og kostbart. Forarbeidet begynte allerede tidlig på 90-tallet, og selve eksperimentene tar til i 2007. Vi regner med opp til ti års etterarbeid. Om lag tusen forskere fra 83 institusjoner fordelt på 27 land er involvert, et kjempemessig teamwork. Her ved UiB er vi med på å utvikle spesielle detektorer som skal avlese hva som skjer når vi skaper vårt mini-Big Bang. Vi bygger tusener av slike detektorer – noen av silikon, andre av krystaller eller gass. På forskjellige måter vil vi måle hva som skjer, og på den måten kan vi lære noe om universets skapelse, sier Röhrich.

Under eksperimentene befinner forskerne seg 100 meter over selve akseleratoren; gamma- og partikkelstrålingen der nede er dødelig.

– Ingen kan kalkulere hva som kommer til å skje. Kanskje vil vi finne noe helt nytt – et svart hull i miniatyr, spekulerer professor Dieter Röhrich.

HUBRO 1/2005 3

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Så forskerne er avhengige av et uhyre komplisert teknisk apparat. Deler av dette computersystemet er også utviklet ved UiB. – UiB har et unikt kjernefysisk forskningsmiljø. Ikke minst fordi vi har så tett og godt samarbeid mellom ulike grupper: teoretiske fysikere, eksperimentelle fysikere og mikroelektronikere. Dermed kan vi både designe og teste ut komplisert utstyr.

Menneskelig nysgjerrighet De forestående eksperimentene bygger på en vitenskapelig konsensus om at universet oppsto i og med Big Bang. At det kom fra ett punkt. At det ekspanderer. At det er 15 milliarder år gammelt. Men hvorfor trenger man å vite hvordan universet så ut rett etter Big Bang? Hva er nytten?

– Vel, hvorfor har vi filosofi? Religion?

Hvorfor er vi her? Hvorfor er de samme grunnpartiklene byggesteinene i alt som finnes? Hvorfor er du og jeg bygget av dem? Hva består en nøytronstjerne egentlig av? Dette er kulturelle spørsmål, nesten religiøse. Vi trenger å forstå vår fortid og vår samtid. Derigjennom kan vi også få muligheten til å forstå hva

som vil skje i framtiden. Menneskelig nysgjerrighet ligger bak alt dette. Vi gjør det vitenskapelig, vi vil måle hva som skjer, understreker Röhrich.

– Hva kan ALICE munne ut i, helt konkret?

– Først og fremst: Dette er grunnforskning. Den praktiske nytten vil kanskje vise seg om 100 år. Slik som grunnlaget for vår tids pc-er er tuftet på over 100 år gammel forskning innen elektrodynamikk. Det er i det hele tatt vanskelig å få bevilgninger til grunnforskning i vår tid. Strategiske

– Teknologi handler om å få det man vil ha. Fysikk er helt noe helt annet. programmer gjennomsyrer akademia.

Politikere og byråkrater vil fortelle oss hva vi skal forske på. Men begrepet oppdragsforskning er egentlig en selvmotsigelse. For la oss være ærlige: Det er jo en mulighet for at våre forventninger

ikke innfris, at vi blir sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Hadde det vi er på jakt etter allerede vært kjent, hadde vi jo ikke trengt å forske på det. Teknologi handler om å få det man vil ha. Fysikk er helt noe helt annet.

Jakten på Higgs – Du personlig, hva drømmer du om å finne?

– Vi framprovoserer en suppe av kvarker og gluoner, for bedre å skjønne egenskapene deres og følgelig også utviklingen etter Big Bang. Kanskje vil vi finne Higgs, altså den såkalt manglende partikkelen som vi i vitenskapelige kretser antar må ligge bak skapelsen av masse. Det er det grunnleggende. Utover det kan alt skje, slik jeg ser det. Kanskje finner vi helt nye partikler? Kanskje treffer vi på fem Higgs? Eller kanskje vi vil finne noe helt nytt – et svart hull i miniatyr? Ingen kan kalkulere hva som kommer til å skje. Vi skaper en energitetthet som ingen har sett før. Vi må være åpne for overraskelser.

TEKST: Runo Isaksen FOTO: Bjørn Erik Larsen

De forestående Big Bangeksperimentene avhenger av e t u hy r e ko m p l is e r t teknisk apparat. Deler av dette apparatet er designet og utviklet ved UiB, som denne detektoren.

4 HUBRO 1/2005

› Nye horisontar i fysikken ‹

Tem A

På fysikkens leikeplass CERN er den europeiske organisasjonen for kjernestudier, og verdas største partikkelfysikklaboratorium.

CERN (Centre Européen de Recherche Nucléaire) ligg rett utanfor Genève, på grensa mellom Frankrike og Sveits, og var det første store mellomstatlege samarbeidsprosjektet i Europa etter krigen. Ideen bak organisasjonen er at ein kan oppnå mykje meir ved å slå seg saman, enn om kvart land skulle drive eksperimentell partikkelfysikk åleine. CERN er basert på fri utveksling av vitskap, og dreiv mellom anna vitskapleg samarbeid med Sovjetunionen gjennom heile den kalde krigen. 20 land er i dag medlemer og betalar kontingent til CERN. Denne blir først og fremst brukt til å bygge infrastruktur til forsking, som den nye akseleratoren som no er under bygging. Dei fast tilsette på CERN inkluderer administrativt personell, ingeniørar, teknikarar og servicearbeidarar. Forskarar kjem frå heile verda til CERN for å utføre eksperiment, men desse blir løna av sine heimeinstitusjonar. Noreg er mellom dei landa som har vore medlem sidan starten i 1954.

Forskarar frå UiB er involverte i både planlegging og analyse av eksperimenta ved CERN. UiB har laga nokre av dektektorkomponentane som skal brukast i dei neste store eksperimenta. CERN har også eigne sommarskular og utvekslingsordningar for studentar.

No ventar forskarane spent på kva som vil skje når den nye akseleratoren, Large Hadron Collider (LHC) blir ferdig i 2007.

HUBRO 1/2005 5

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Når ATLAS blir skrudd på ein gong i 2007, står fysikarar over heile verda klare til å leite etter forklaringar på kvifor verda er blitt som ho er blitt.

Vitskapens svarte hol Verdas største laboratorium i partikkelfysikk ligg utanfor Genève, på grensa mellom Sveits og Frankrike, og ser nokså shabby ut på overflata. Bygningane er gamle og ikkje like solide over alt.

Vindauge har byrja losne her og der.

Det er under bakken, i den store, sirkelforma akseleratoren som måler 27 kilometer i omkrins, at eksperimenta går føre seg. Der nede er det ingenting som ser shabby ut. Berre litt rotete. Det er midt i byggefasen.

Teorien om alt Vi har teke heisen ned til om lag hundre meter under bakkenivå. Her tek den nye akseleratoren LHC (Large Hadron Collider) gradvis form. ATLAS er namnet på eitt av dei fire eksperimenta som er plassert nede i tunnelen, og er saman med ALICE-eksperimentet det eksperimentet UiB er mest involvert i. ATLAS er ein allround-detektor som skal spore opp det meste. Mest same kva som skjer i ein

6 HUBRO 1/2005

partikkelkollisjon, skal ATLAS greie å fange det opp. Difor er han bygd litt som ein lauk: lag på lag. Den ferdige detektoren skal vere 44 meter lang og 22 meter høg – om lag som eit femetasjes hus.

– Ulike partiklar reagerer ulikt, og difor har vi ulike detektorar i lag utanpå kvarandre, slik at vi kan skilje mellom dei ulike typane av partiklar. Detektorane må vere meir nøyaktige og fintmerkande di nærare kollisjonssenteret dei ligg, fortel Steinar Stapnes. Han er nestleiar for ATLAS, og prosjektleiar for det indre detektorsystemet på eksperimentet.

Det meste av dagens kunnskap om partikkelfysikk er oppsummert i det som blir kalla Standardmodellen.

Standardmodellen gjev mange forklaringar, men der er også mange hol. Har vi funne dei minste partiklane i materien, eller er desse partiklane i sin tur sett i hop av enno mindre partiklar? Kva er grunnen til at partiklar har den massen dei har? Kvifor greier vi ikkje å inkludere

gravitasjonskrafta i Standardmodellen?

Desse hola kan ATLAS kanskje vere med på å fylle. Mange vonar at vi snart kan vere ein god del nærare ein teori som sameinar alle vekselverknadene i naturen, den såkalla Theory of Everything (TOE).

Må skunde seg å måle Førebels er det berre den indre kjernen i ATLAS-detektoren som er på plass. Her skal protonstrålane møtast og kollidere.

Dei kjem i små buntar, nokre centimeter lange og nokre få milliondels meter i radius. Buntane kjem med nokre meters mellomrom, og dei har ein fart som ligg nær lysfarten. Det vil seie at det skjer ein kollisjon 40 millionar gonger kvart sekund.

Heilt inst i detektoren er eit sporingskammer, der banen til partiklane blir målt. I den augneblinken partiklane møter massive detektorar, bli banen deira forstyrra. Konsekvensen er at ein må gjere seg ferdig med å måle banen før partiklane treff andre detektorelement.

› Nye horisontar i fysikken ‹

– Aller helst vil vi at det inste området skal vere stort og fullt av detektorar som ikkje tek plass eller veg noko som helst.

Det er ei sjølvmotseiing, men det er i alle fall viktig å lage presise, effektive detektorsystem som veg minst mogleg, forklarer Egil Lillestøl. Han er professor ved Institutt for fysikk og teknologi ved UiB, og har hatt tilhald ved CERN i store delar av karrieren. No er han ansvarleg for CERN sine sommarskular i partikkelfysikk.

Utanfor sporingskammeret kjem det ulike kalorimeter, som måler energien til dei ulike partiklane. Nøytrale partiklar kjem først til syne her, dei set ikkje spor etter seg i sporingskammeret. Steinar Stapnes peikar på nokre store tankar som står innmed veggen.

– Dei er leverte av eit norsk firma, og skal brukast til å oppbevare flytande argon.

Kalorimeteret er fylt med flytande argon og plassert i eit sterkt elektrisk felt. Partiklane som kjem inn, vil ionisere den flytande gassen, og denne ioniseringsenergien kan vi måle, fortel han.

Førti millionar per sekund Når eksperimentet går, vil det bli mykje stråling her inne. Difor er mykje av elektronikken som skal ta unna dei enorme datamengdene, plasserte i andre rom, med solid fjell imellom. Vi må gå gjennom ein tunnel for å kome dit. Der finst krafttilførsel, kjølesystem, avlesarar og

kontrollpanel for temperatur og liknande.

Steinar Stapnes tek oss med bort til skåpa med signalavlesarmodulane. Her skal førti millionar kollisjonar per sekund lesast ut.

– Synkroniseringa har alt å seie. Før den første bølgja med signal er komen igjennom detektoren, kjem den neste, og det er ei utfordring å passe på at vi alltid kombinerer dei rette signala.

Oppe på bakkenivå arbeider dei på spreng med å sette saman innmaten i detektoren. Det skjer i eit såkalla «clean room»: For å kome inn, må vi gjennom ei sluse der vi tek på oss skoposar og kvite labfrakkar. Ut av eit skåp tek Stapnes nokre små plater med halvleiardetektorar av silisium. Dei er delt inn i smale striper.

Kvar stripe er tilkopla elektronikk med svært tynne leidningar, og derifrå skal ein lese ut det elektriske signalet. UiB har vore involvert i utvikling og utprøving av desse detektorkomponentane, i samarbeid med Universitetet i Oslo og Universitetet i Uppsala.

– For å levere komponentar til CERN, må norske universitet og bedrifter konkurrere med dei beste i verda. Det tvingar oss til å halde eit høgt nivå, seier Stapnes.

Må vite kva ein ser etter Datamengda er så stor at ein må vite føreåt kva ein skal sjå etter. Berre om lag 100 av førti millionar kollisjonar har noko nytt å melde.

Tem A

– I dei fleste tilfelle vil partiklane berre gå igjennom kvarandre. Det vi er interesserte i, er når to kvarkar kolliderer.

Då blir det produsert nye partiklar i alle retningar, og slike hendingar skal vi ha med oss – kvar einaste ein. Derfor lyt vi ha algoritmar – formlar – som kan finne partiklar med høge energiar, og som går ut med store vinklar i høve til inngangsretninga på protonstrålen, forklarer Lillestøl.

– Alle partiklane som vart danna i det store smellet då jorda vart til, må ha blitt reduserte til dei partiklane vi har ikring oss i dag, inkludert mørk materie. Vi prøver å spole filmen attende, seier førsteamanuensis Anna Lipniacka.

– Vonleg vil vi få mange overraskingar, men det finst også ein del teoriar som gjev oss ein idé om kva vi skal vere på jakt etter. Nokre teoriar som prøver å sjå bakom Standardmodellen, seier til dømes at protonet kan brytast ned. Det har aldri vore observert. Dersom protonet kan brytast ned, veit vi ikkje kor lang levetid det har, berre at ho må vere veldig lang. Kanskje kan LHC hjelpe oss med å bestemme levetida til protonet. Det ville vere veldig spennande, men elles får vi vere glade for at protonet ikkje bryt saman utan vidare. For då ville vi jo ikkje vore her.

TEKST OG FOTO: Kjerstin Gjengedal

Proton-kollisjon: Med ATLAS-eksperimentet vil forskarane spesielt sjå på kva som skjer når to kvarkar kolliderer. Kvarkar eksisterer ikkje sjølvstendig i naturen, men berre inne i andre partiklar, først og fremst nøytron og proton som alle atomkjerner er samansett av. I praksis må partikkelen ha elektrisk ladning for å kunne akselererast. Difor er det proton som blir brukt i kollisjonane i ATLAS. Den enklaste måten å skaffe dei på, er å fjerne elektrona frå hydrogenatom, som berre består av eitt proton og eitt elektron. Protona blir samla i tette buntar og akselerert til svært høge energiar. Di høgare energi, de større blir banen til partiklane. Difor må LHCakseleratoren vere 27 kilometer i omkrins.

Førsteamanuensis i fysikk ved UiB, Anna Lipniacka, vil bruke ATLAS til å leite etter mørk materie.

Førebels er ATLAS ein byggeplass. ATLASnestleiar Steinar Stapnes fortel om planane for eksperimentet.

HUBRO 1/2005 7

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Den mørke løyndomen For få år sidan oppdaga forskarar at universet er fullt av usynleg masse.

Så langt har ingen sett snurten av den mørke materien, men ved CERN er jakta i gong.

Mørk materie er akkurat det namnet seier: Eit stoff vi ikkje kan sjå eller merke, men som likevel er der. Spørsmålet viser kor tett partikkelfysikken heng saman med astronomi og astrofysikk.

Anna Lipniacka er førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og teknologi.

8 HUBRO 1/2005

No er ho mest oppteken av å førebu ATLAS-eksperimentet ved CERN. Det er komplisert. Korleis går ein fram for å observere noko usynleg?

Meir masse enn vi ser – Når ein måler rotasjonshastigheten til ein galakse, viser det seg at han er større enn ein skulle tru utifrå massen til den synlege materien i galaksen, forklarer ho.

Med ein slik rotasjonshastighet skulle alle observerte galaksar eigentleg gå i oppløysing, og materien bli slynga ut i verdsrommet. Når det ikkje skjer, må det vere fordi gravitasjonen frå store mengder usynleg materie held dei i hop.

– Synleg materie utgjer faktisk berre 4 prosent av all materien i universet.

23 prosent er mørk materie. Og dei resterande 73 prosenta er såkalla mørk energi, som er enno meir obskurt, men som vi trur er ansvarleg for at universet utvidar seg med aukande fart, seier Lipniacka.

Så kva er den mørke materien? Vi kan ikkje sjå den, den gjev ingen friksjon, kastar ikkje skugge, vekselverkar ikkje med lys eller med synleg materie.

Ingen har så langt observert han. Ulike løysingar har vore lansert, som at den ekstra massen i universet kan vere store, svarte hol. Men i så fall ville vi ha sett at lys frå fjerne stjerner vart avbøygd av tyngdekrafta frå desse svarte hola, og ein har ikkje funne mange nok slike fenomen til at det kan forklare all den usynlege massen.

› Nye horisontar i fysikken ‹

Tilbake til det store smellet – Vi veit at mørk materie må bestå av tunge partiklar som nesten ikkje reagerer med noko. Elles ville vi allereie ha observert dei eksperimentelt.

Poenget med partikkelakseleratorar er at dersom vi greier å reprodusere den energien som fanst rett etter det store smellet, så bør vi få produsert dei partiklane som fanst den gongen, fortel Lipniacka.

Men om ingen veit kva mørk materie er, og det ikkje set spor etter seg nokon stad, korleis skal ein då klare å påvise det med ATLAS? Den nye CERN-akseleratoren vil oppnå høgare energiar enn i noko tidlegare eksperiment. I ATLASdetektoren vil høgenergetiske

protonstrålar kollidere med kvarandre, og rørsla og energien til dei partiklane som blir produserte i kollisjonen, vil bli målt. Utifrå desse opplysingane kan ein kjenne att ulike partiklar.

Ser etter manglande energi – Du veit kor mykje energi protona har før kollisjonen. Etter kollisjonen skal du ha like mykje. I ATLAS-detektoren skal ingen partiklar sleppe unna utan å bli målt, seier professor Egil Lillestøl.

– Mørk materie vil ikkje sette direkte spor i detektoren. Men dersom du etter kollisjonen finn at noko energi har forsvunne i ei bestemt retning, kan du rekne ut massen til det objektet som manglar. Dersom det nesten ikkje har masse, er det sannsynlegvis eit nøytrino,

Tem A

og det er trivielt. Er det ein tung partikkel, må det vere mørk materie.

Men det krev som sagt at detektoren er hundre prosent effektiv. Å konstruere ein slik detektor er ein vitskap i seg sjølv, seier han.

Partikkelfysikarar vonar at dersom ein finn ut kva den mørke materien er, vil vi kunne gå utover Standardmodellen i fysikken, og dermed kome nærare ein teori som sameinar alle kreftene i naturen.

TEKST: Kjerstin Gjengedal FOTO: Scanpix/Reuters

HUBRO 1/2005 9

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Før fysikarane kan analysere resultata frå partikkelkollisjonane ved CERN, må ein få partiklane til å kollidere. Det krev 1800 magnetar og verdas største helium-kjølesystem.

Kunsten å kollidere – Protonstrålane i LHC blir haldne i bane ved hjelp av magnetar. Lange dipol-magnetar bøyer protonstrålen, og kvadropol-magnetar fokuserer han med jamne mellomrom, fortel kryogenikkingeniør Henning Gruehagen. Han har bakgrunn frå kjøleteknikkmiljøet ved NTNU og Sintef i Trondheim. No arbeider han med kjølesystemet som skal kjøle den store LHC-akseleratoren.

Vi står utanfor den store hallen der magnetane blir testa. I solskinet ligg dei ferdige magnetane på rekkje og rad. Dei blir produserte av industrien og leverte til CERN etter kvart som dei blir ferdige.

Kjempetermos Straum blir send gjennom magnetane for å oppnå det magnetfeltet som trengst.

For å få høg nok yting, må magnetane vere superleiande. Då må dei kjølast ned, og til det blir det brukt flytande helium.

Temperaturen skal ligge på 1,8 Kelvin, eller minus 271 grader Celcius.

– Det er som ein termos: To lag, med vakuum imellom. Det blir om lag tre hundre graders temperaturskilnad mellom dei to laga, fortel Gruehagen.

– Når vi får magnetane, må vi teste dei. Først sjekkar vi at dimensjonane er slik dei skal vere. Så pumpar vi vakuum i dei, kjøler dei ned og set straum på superleiaren.

Deretter måler vi magnetfeltet. Kvar einaste magnet må testast, for her må vi ha full kontroll. Magnetfeltet kan vere avhengig av til dømes små variasjonar i stålet. Ein er nøydd til å kjenne styrken og retninga på magnetfeltet i kvart einaste punkt i akseleratoren, og å kunne korrigere for variasjonar. Elles greier ein ikkje å styre protonstrålen, forklarer han.

Vil ikkje misse partikkelstrålen Dersom ein av magnetane ikkje fungerer skikkeleg, fungerer ikkje akseleratoren, og det skal helst ikkje skje.

– Når magnetane først er monterte i tunnelen, er det vanskeleg å ta ut ein for å fikse han. Så vi må vite at dei er i orden før vi set dei inn. Du har ikkje så lyst til å plutseleg misse protonstrålen. Han har kinetisk energi som eit hurtigtog, og misser du han inn i ein detektor, kan du vinke farvel til det eksperimentet, konstaterer Gruehagen.

– Men slikt vil jo ikkje skje plutseleg, ein vil få signal om at noko er gale. Nokre stader kan ein sende strålen kontrollert inn i fjellveggen, om ein må.

1800 magnetar må til for å få LHC operativ. Ved full aktivitet testar dei om lag 15 magnetar i veka. I tillegg til magnetane, trengst det eit enormt kjølesystem som skal forsyne LHC med flytande helium. Det

er delar av dette systemet Gruehagen har ansvar for.

Trongt om plassen – Kjølesystemet fungerer på same måten som eit gigantisk kjøleskåp: Først komprimerer vi heliumgassen, og kjølar han ned til romtemperatur. Så let vi han ekspandere slik at han misser energi og blir kaldare. Til det må vi bruke turbinar.

Ved 4,5 Kelvin blir gassen flytande, og vi sender han ned under bakken til magnetane. Seinare blir gassen frakta tilbake til kompressorstasjonane i vakuumisolerte rør, og rekomprimert. Når vi er operative og magnetane er kalde, treng vi 100 tonn flytande helium. Ein gong i året blir maskinen varma opp, og då har vi ikkje plass til å lagre alt heliumet her, i romtemperatur. Difor må vi lagre ein del på marknaden: Vi sel det, og kjøper det tilbake etter kvart.

Det er snakk om 27 kilometer med magnetar som skal kjølast, berre avbrotne av dei fire kollisjonspunkta i tunnelen.

Sidan LHC blir bygd i den same tunnelen som den førre akseleratoren sto i, blir det trongt om plassen.

TEKST OG FOTO: Kjerstin Gjengedal

Til venstre: Utanfor testhallen ligg magnetane og ventar på å bli monterte i tunnelen hundre meter under bakkenivå. – Protonstrålane blir haldne i bane ved hjelp av magnetar, fortel kryogenikkingeniør Henning Gruehagen. Han arbeider med systemet som skal kjøle magnetane ned til minus 271 grader Celcius.

10 HUBRO 1/2005

› Nye horisontar i fysikken ‹

Tem A

Magnetiske fotspor på himmelen Nordlyset er det synlige resultatet av samspillet mellom jorden og solen. Blant annet kan nordlyset fortelle hvordan solen vrir på jordens magnetfelt.

Nordlyset kan gi informasjon om flere fenomener som er vanskelige å observere i seg selv. Magnetfeltet rundt jorden – magnetosfæren – er et slikt fenomen, men da må man kunne studere nordlyset ved begge polene samtidig, og det er ikke enkelt.

Forskjøvet nordlysoval – Helst ville vi hatt to satellitter med kameraer som hele tiden kunne se ned på hver sin pol, forteller førsteamanuensis Nikolai Østgaard ved romfysikkseksjonen på Institutt for fysikk og teknologi.

Det har man ikke. Men i 2001 og 2002 bød det seg muligheter likevel, da banene til de to satellittene Polar og IMAGE til visse tider gjorde det mulig å observere begge polområdene samtidig.

Romforskningen er avhengig av satellitter for å gjøre skikkelige målinger. Romfysikk er et ungt fagfelt, og vi vet fortsatt så lite om forholdene i det nære verdensrommet at nesten all ny kunnskap er grunnleggende kunnskap.

– I vår studie har vi blant annet sett på data fra et nordlysutbrudd den 13. september 2001. Da finner vi en forskjøvet nordlysoval, der nordlyset på den nordlige og sørlige halvkule har omtrent samme formasjon, men er vridd i forhold til hverandre, forteller Østgaard.

Nordlyset oppstår når ladde partikler fanges i magnetfeltet rundt jorden og bombarderer den øvre atmosfæren. Her

bremses de opp, og energien omformes til lys, som vi kan se som nord- og sørlys i to store ovaler rundt de magnetiske polene. Før de bremses i atmosfæren, er partiklene «bundet» til en magnetisk feltlinje, og spinner rundt denne feltlinjen, frem og tilbake fra sør til nord. Tenker vi på jorden som en magnetisk dipol, slik vi ofte gjør, skulle man derfor tro at når vi har nordlys på den nordlige halvkulen, vil det samtidig være sørlys på motsatt side av jorden, og at nordlyset og sørlyset vil se likt ut og være plassert på samme sted på de to halvkulene. Tidlige studier tydet også på at det er slik, men i praksis har det vært ganske vanskelig å undersøke dette.

Det finnes få observasjonsstasjoner på den sørlige halvkulen, og man er avhengig av klar himmel og mørke for at nordlyset skal kunne observeres fra bakken. Dessuten er synsfeltet fra et observasjonspunkt på bakken for lite til at man får med seg hele utstrekningen til nordlyset.

blir asymmetriske. Analysene våre viser at forskyvningen i nordlyset kan forutsies ganske godt av vinkelen på magnetfeltet fra solen, sier Østgaard.

Nord- og sørlyset er altså fotavtrykkene til de magnetiske feltlinjene som forbinder den nordlige og sørlige halvkulen.

Asymmetrien mellom dem er det synlige resultatet av vridningen i magnetfeltet.

Det finnes grove modeller for hvordan magnetosfæren oppfører seg under gitte omstendigheter. Østgaard og kollegene hans har sammenlignet en del observasjoner med modellene og funnet at modellene støttes av observasjoner, men at forskyvningene er langt større enn modellene forutsier. Det er altså flere faktorer som styrer forskjellene i nord- og sørlyset, og mye av dette vil forskere nå arbeide med å finne ut av.

TEKST: Kjerstin Gjengedal FOTO: Samfoto

Solens magnetfelt påvirker jordens Dataene fra september 2001 viser tydelig at jordens magnetfelt ikke er symmetrisk.

I dette tilfellet er sørlyset forskjøvet mot morgensiden i forhold til nordlyset, og forskyvningen tilsvarer så mye som halvannen tidssone. Forklaringen ligger i solens magnetfelt. Dette magnetfeltet sendes ut i verdensrommet ved hjelp av solvinden, en strøm av ladde partikler som kontinuerlig slynges ut fra solen. Jordens magnetfelt beskytter oss mot mesteparten av solvinden, men i et lite område kan de to magnetfeltene koples sammen. Det er i slike situasjoner at ladde partikler ledes inn i jordens nære omgivelser, hvor de kan generere nord- og sørlys.

– Solens magnetfelt kan altså trenge igjennom og påvirke jordens magnetfelt, og vri det slik at endepunktene på feltlinjene

IMAGE: Resultatene publisert av Østgaard og hans kolleger, er en av mange nye oppdagelser som er gjort av IMAGE-satellitten. Du kan finne mer informasjon om disse oppdagelsene på: image.gsfc.nasa.gov/poetry/IMAGEdisc.html

Romfysikk: Romfysikken ser på prosesser i det nære verdensrommet, spesielt vekselvirkninger mellom solen og jorden. Seksjon for romfysikk ved Institutt for fysikk og teknologi deltar blant annet i flere satellitteksperimenter, og har også utviklet detektorer som brukes i satellitter.

Seksjonen samarbeider både med andre norske og nordiske grupper, og med internasjonale romfartsorganisasjoner.

HUBRO 1/2005 11

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Vi har lett for å glemme at fysikk har spilt en viktig rolle i skapelsen av det menneskelige verdensbildet. Katarina Pajchel er en av dem som til daglig forholder seg til fysikkens åndelige dimensjon. Hun er fysiker og nonne.

Fysikkens åndelige søster – Fysikk må ikke være forbeholdt teknokrater, det er også et kulturfag.

Jeg tror det er viktig å fokusere på den betydning fysikken har hatt på kultur og på menneskets forståelse av hvordan naturen og verden henger sammen, sier Katarina Pajchel. Hun snakker lavt og poengtert. Om store og små ting – om universet og om kvarker, og om sammenhenger.

Pajchel er stipendiat ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, hvor hun har spesialisert seg på eksperimentell partikkelfysikk, en forskningsgrein som forenklet sett tar sikte på å finne ut av universets materie – dets fysiske bestanddeler. Hva skjer når protoner kolliderer i høyere hastighet? Hvordan blir energi til masse? Hvordan er

12 HUBRO 1/2005

universet bygd opp? Pajchel og de andre partikkelfysikerne på instituttet er nå i gang med oppkjøringen til nye eksperimenter – forsøk som kan rokke ved en del vedtatte forestillinger. De er med på CERN-eksperimentet LHC (Large Hadron Collider), og har store forventninger til det. Grunnleggende spørsmål har meldt seg i takt med at partikkelfysikken har utviklet seg, og man har gått til høyere og høyere energier. Det er mange teorier som står i kø for å bli testet, og uansett om de blir bekreftet eller ikke, vil dette gi veldig interessante utslag.

– Vi sitter med en del løse tråder.

I forsøkene hvor vi skal kollidere proton mot proton, er det med langt større hastighet enn vi har brukt tidligere. Jo større energi vi bruker, jo mer kan vi vite

om ting som har skjedd i universet langt tilbake i tid.

Hvordan og hvorfor Ved siden av å forske på universets oppbygning og opprinnelse, er Pajchel nonne i dominikanerordenen. Det kan virke som en selvmotsigelse, eller i beste fall en svært lite kompatibel løsning.

Likefullt, Pajchel sverger til begge deler, og hun mener at det er en god kombinasjon.

– Fysikken spør hvordan verden ble skapt, mens religion søker meningen bak den, sier hun og fortsetter: – Det at jeg har valgt å være nonne betyr bare at jeg lever min tro på en bestemt måte, og har valgt en livsform som er preget av og basert på den. Jeg vil si generelt at det å være et troende

› Nye horisontar i fysikken ‹

menneske og det å være fysiker går veldig bra. Om du spør om religion og naturvitenskap er kompatibelt, så er svaret ja. Jeg tror også at de er komplementære.

Med det mener jeg at religion og naturvitenskap beskjeftiger seg med forskjellige spørsmål, men at det finnes møtepunkter. Vi nærmer oss lignende problemstillinger, men fra forskjellige vinkler. Teologi er også vitenskap, men på andre premisser. Samtidig som det er viktig å se at teologiens metode er forskjellig fra fysikkens, må vi erkjenne at skapelsesteologi ikke er naturvitenskap, og at naturvitenskap ikke er religion. Man må ikke blande kortene.

Den sekulariserte naturen – På hvilken måte er din forskning farget av din religiøse overbevisning?

– Mine vitenskapelige resultater er selvfølgelig ikke farget av at jeg er religiøs.

Forskningen må foregå på sine egne premisser. Men min oppfatning av det jeg finner, kan være farget av en undring som bunner i noe religiøst. Den kunnskapen vi har i dag, går veldig dypt, og viser at naturen er forbløffende sammensatt og ordnet. Derfor kan det være interessant å spørre om den peker utover seg selv. For et troende menneske kan det melde seg en refleksjon rundt dette. Kristendommen med sine jødiske røtter og naturvitenskap har hatt en lang felles historie. Allerede i Det gamle testamentet møter vi «den sekulariserte naturen». Mens andre religioner snakket om at naturen var guddommelig, holdt jødedommen på at det bare finnes én Gud og han er hinsides vår verden. Slike forestillinger var seinere med på å danne grunnlaget for en rasjonell tenkning rundt naturen.

den samme personen her på Blindern som hjemme i klosteret. Det er ikke slik at jeg må skru av fornuften eller hodet i det øyeblikket jeg ønsker å være religiøs.

Man søker jo også kunnskap og forståelse i religionen. Det å vise at det bare er én virkelighet og én verden er viktig. Det har vært så mye fokus på at religion og vitenskap står i et konfliktforhold, at vi glemmer at det faktisk er i Europas religiøse og ikke minst kristne røtter vi finner grunnlaget for naturvitenskapenes utvikling, sier Pajchel og nøster videre opp i hvorfor det kan oppstå konflikter mellom religiøse og naturvitere.

– Det som ofte skjer, er en splitting: enten blir man veldig materialistisk, eller veldig religiøs. Noen religiøse grupper misbruker også begreper fra naturvitenskapene. De mer nyreligiøse new age-aktige gruppene blander forestillinger

Jeg håper at markeringen av fysikkens verdensår kan vise at naturvitenskap ikke bare dreier seg om teknologiske spørsmål eller helt fjerne teoretiske problemstillinger. om kosmiske energier og lignende, og skaper masse føleri. Jeg tror at mange av disse svevende tendensene må trekkes ned til jorden. På den annen side vet mange vitenskapsfolk ikke hva religion dreier seg om. Man trenger kanskje en gjensidig korreksjon. Hvis vi ubetenksomt blander naturvitenskapelige og religiøse begreper, kan vi få en salig suppe som serveres som en slags mystikk. På den annen side kan det også tippe over i fundamentalisme.

Én virkelighet

Undring er sentralt

– Den kunnskapen du sitter inne med, er den noe du tar med deg når du praktiserer din tilværelse som nonne?

– Jeg har veldig tro på at det bare er én virkelighet og én verden, og at vi kan tilnærme oss den på måter som er komplementære og kompatible. Jeg er

Pajchel mener at formidling er et viktig stikkord, både for å unngå misforståelser og for å gjøre fysikk til et mer attraktivt fag.

– Vi driver primært med grunnforskning, men jeg ser jo at en del av det vi utvikler underveis får viktige

Tem A

anvendelser. Formidling og undervisning er sentralt. Å formidle ren kunnskap er viktig, men også formidlingen av en undring rundt det vi forsker på. Jeg håper at markeringen av fysikkens år kan vise at naturvitenskap ikke bare dreier seg om teknologiske spørsmål eller helt fjerne, teoretiske problemstillinger. Det dreier seg veldig mye om undring rundt naturen og menneskets plass i den. Hvem er vel jeg midt oppi det hele? Jeg tror det er viktig å få frem at fysikk ikke bare er et tørt fag, men at det faktisk leder frem til svært interessante filosofiske spørsmål.

Jeg tror at mange anser naturvitenskap og fysikk som materielle fag. Det er kanskje grunnen til at mange ikke ønsker å studere disse spørsmålene også. Det er viktig å vise at matematikk og fysikk har hatt en veldig viktig rolle i filosofien og i utviklingen av den kulturen vi har i dag.

Fysikk har vært en av aktørene rundt refleksjonen i de humanistiske fagene. Vi feirer jo 100-årsjubileum for teorier som brøt med mange forestillinger, ikke bare i fysikken. Relativitetsteorien rokket også ved mange andre forestillinger knyttet til humanvitenskapene, sier Pajchel og avslutter: – Et annet begrep som har vært litt uglesett i enkelte vitenskapelige sammenhenger, er sannhetsbegrepet.

I utgangspunktet var det nettopp troen på at det finnes en sannhet som gav støtet til å sette i gang vitenskapelige prosjekter.

Likevel har jeg inntrykk av at det har vært litt suspekt å si at man søker et sant svar i forskningen. Overbevisningen om at det finnes en sannhet, og at det går an å finne en forståelse og sammenheng og ikke bare plukke i stykker og dekomponere, det tror jeg er viktig å få frem.

TEKST: Sindre Holme FOTO: Marius E. Hauge

HUBRO 1/2005 13

Tem A ›

Nye horisontar i fysikken ‹

Hudens optikk er nøkkelen til utviklingen av et nytt redskap for å avsløre hudkreft.

Ny teknikk for kreft-avsløring En helt ny metode hvor lys blir sendt inn for å «sladre» om hudens tilstand, kan bli et viktig gjennombrudd for kreftdiagnostisering. Metoden går ut på at lys blir reflektert, spredt og absorbert, og informasjon om huden blir trukket ut.

Diagnose uten hudprøver En prototyp er allerede tatt i bruk ved Radiumhospitalet og Hudklinikken i Ski. Den er utviklet gjennom et samarbeid mellom Institutt for fysikk og teknologi ved UiB og Radiumhospitalet. Prototypen brukes ikke for å stille diagnoser; de kliniske testene brukes til å bygge opp et referansemateriale som senere skal brukes til diagnosestilling. Den kliniske prototypen tar opp data fra pasienter med syk og frisk hud. Samtidig blir biopsier fra de samme pasientene undersøkt ved

I stedet for å analysere hudprøver, kan man i fremtiden stille hudkreftdiagnoser ved hjelp av optiske målinger. På bildet benytter Lu Zhao den kliniske prototypen for dataopptak.

14 HUBRO 1/2005

mikroskopering. Slik kan man koble dataene tatt opp med den kliniske prototypen med hudens faktiske tilstand.

Etter hvert er det håp om å ha nok data og erfaring til å kunne stille diagnose uten å sende inn hudprøver til mikroskopering.

Normalt, om det er mistanke om at du har en ondartet føflekk – et malignt melanom – vil legen ta en biopsi og sende til mikroskopering. Fra prøven blir sendt og til et svar fra patologen foreligger, tar det vanligvis noen uker, og det kreves altså et lite inngrep. Prosessen er også relativt arbeidskrevende, siden farging av vev, prøvemontering og administrasjon kommer i tillegg til selve mikroskoperingen.

Mange hudprøver, om lag 80 prosent av biopsiene som blir sendt inn, inneholder ikke maligne melanomer. Det er med andre ord mye å hente om det kan lages

en diagnoseteknikk som reduserer antall biopsier. For pasientene betyr det raskere svar på om de har hudkreft, og at de ofte kan unngå inngrepet som kreves for å stille diagnose i dag. For sykehusets patologer betyr det færre hudprøver å behandle, og dermed en frigjøring av ressurser.

Nyttig for primærhelsetjenesten UiB-professor Jakob Stamnes er leder for prosjektet. Professor Johan Moan representerer Radiumhospitalet i dette tverrfaglige arbeidet, hvor også professor Knut Stamnes fra Stevens Institute of Technology i USA spiller en sentral rolle når det gjelder idé og teoretisk grunnlag.

Post-Doc Kristian Pagh Nielsen og stipendiat Lu Zhao, begge fra Institutt for fysikk og teknologi, har jobbet med utviklingen av instrumentene og det

› Nye horisontar i fysikken ‹

nødvendige teoretiske rammeverket for diagnosemetoden.

Samarbeidet mellom Institutt for fysikk og teknologi og Radiumhospitalet begynte da Moan ble kontaktet av Stamnes og vist laboratorie-prototypen for instrumentet. Moan hadde en ny måte å se på hvordan hudens pigmenter påvirket dens lysegenskaper. Han kom også med forslag om hvordan man kunne gå videre med prosjektet, og det første eksperimentet ble foretatt i februar 2003. I dag er patent på instrumentet tatt ut, og det er etablert kontakt med SINTEF for å undersøke mulighetene for å gjøre instrumentkomponentene billigere og mer kompakte. Siden det tas sikte på at apparatet skal ha nytte i primærhelsetjenesten, må det være lite og forholdsvis billig.

Hudens optikk Forståelsen av hvordan lys vekselvirker med hud er avgjørende for denne diagnostiske teknikken. Med andre ord kreves det en god modell for hudens optiske egenskaper.

Huden kan deles inn i lag; leger kaller disse lagene – fra ytterst til innerst – epidermis, dermis og hypodermis. Disse lagene har forskjellige lysspredningsegenskaper. Når lys sendes inn ved forskjellige bølgelengder, vil lyset ved hver bølgelengde bli absorbert, spredt og reflektert på forskjellige måter avhengig av om det treffer pigmentkorn, fett, proteinfiber, blod eller andre

hudkomponenter.

– Det menneskelige øye ser bare tre farger, mens elektronikken kan skille mellom tusenvis, forteller Kristian Pagh Nielsen.

Elektronikken kan også registrere bølgelengder som ligger utenfor hva det menneskelige øyet kan oppfatte. Lys med bølgelengde kortere enn 400 nanometer og lengre enn 700 nanometer, blir henholdsvis kalt ultrafiolett og infrarødt lys. I denne sammenheng er spesielt det ultrafiolette og det synlige lyset viktig, siden huden er relativt gjennomsiktig for infrarødt lys. De lange bølgelengdene har en tendens til gå gjennom huden uten å bli absorbert. En kan observere dette fenomenet selv ved å holde hånden sin over en lommelykt. Det lyset som slippes igjennom er rødlig, noe som tilsvarer bølgelengder opp mot 700 nanometer.

Samler data om huden Men en lommelykt og synsing er ikke nok for diagnostisk bruk. For å få klinisk verdifull informasjon ut av hudens optiske egenskaper, må Nielsen og medarbeiderne hans løse følgende problem: Anta at man kjenner egenskapene til lyset som sendes inn på huden, og egenskapene til det lyset som reflekteres tilbake. Hva kan man så si om hudens egenskaper? Strategien for å svare på dette spørsmålet er å snu på problemet, eller som fysikerne kaller det, finne en invers algoritme. Gitt lyset man sender inn og hudens tilstand, kan

Tem A

man regne seg frem til hvordan lyset som reflekteres er sammensatt og hvor intenst det er. Med en optisk modell for hudens egenskaper kan man endre på modellens egenskaper, helt til det som blir reflektert ifølge modellen tilsvarer det som faktisk blir målt.

– Vi er allerede kommet langt med å få implementert en invers algoritme.

Således kan vi for eksempel bestemme hudens pigmentinnhold og den absolutte brøkdel av oksygenert blod i forhold til deoksygenert blod og to-tre andre parameter ut fra spektrale målinger. Dessverre kan vi ennå bare gjøre dette for hud med gjennomsnittlige spredningsegenskaper, sier Nielsen. Problemet er at flere forskjellige hudegenskaper kan gi like, eller nesten like resultater.

Sjansen for å treffe på slike problemer blir derimot mindre med den nye prototypen, siden den gir muligheter for å ta opp data fra huden med forskjellige vinkler mellom innsendt lys og dataopptak.

– Dette gir grunnlag for å trekke ut mer informasjon, og vi er nå i gang med å tolke disse kliniske dataene, forteller Nielsen.

TEKST: Øyvind Halskau jr.

FOTO: Kristian Pagh Nielsen

Huden og havet Forskningen på hudens optiske egenskaper er bare en del av et bredere, tverrfaglig samarbeid. Faktisk har mye nyttig kunnskap og erfaring kommet fra et prosjekt som går ut på å satellittovervåke blant annet algeforekomsten i havet. Det samme prinsippet brukes: Lys fra solen blir reflektert og spredd, og en satellitt registrerer dataene. Avstandene involvert er større, men problemet er i bunn og grunn det samme.

– Vi har gode modellverktøy for havet, og disse er vi nå i ferd med å tilpasse til hud, forteller Øyvind Frette, førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og teknologi. Han er nylig blitt involvert i det klinisk relaterte prosjektet.

Forsker Børge Hamre, som også jobber med havets egenskaper, ser mange likheter mellom havet og huden. Disse likhetene må man nok være flink i optikk for å verdsette fullt ut, men det kan

være noe å tenke på når badesesongen starter. For tiden undersøker Hamre blant annet om det er mulig å skille mellom giftige og ufarlige algearter ved hjelp av satelittovervåking.

– Vi har hatt et tett samarbeid med Institutt for biologi i prosjektet, forteller Frette, og påpeker at de alle er assosierte biologer – fysikere som fokuserer på biologi.

HUBRO 1/2005 15

Cellegift gir betre verknad om den blir gitt til visse tider på døgeret.

Dette har forskarane funne ut ved hjelp av tøffe forsøkskaninar.

Modige menn ofrar stamceller – Ja, då får vi håpe brystkassa held i dag også, seier overlege og forskar Rune Småland galgenhumoristisk. Han trykker seg fram til brystbeinet til mannen som ligg på benken i eit rom utan vindauge på Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk. Mannen, som ikkje vil ha namnet sitt på trykk, er overlege på Haukeland Universitetssjukehus og ikkje van med å vere pasient. No skal dei ta ut beinmarg frå brystbeinet hans for å forske på dei innebygde klokkene i stamceller.

– Om du held deg i øvre del av beinet kjem du ikkje i nærleiken av hjartet, forklarar Småland og finn det rette punktet øvst på brystbeinet.

– Er det farleg å ta ut beinmarg på denne måten?

– Nei, dette er rutine, seier Rune

16 HUBRO 1/2005

Småland og gjer seg klar til å stikke med noko som ser ut som ei monstersprøyte. Vi bemerkar at nåla ser tjukk og skummel ut.

– Nei, denne nåla er jo tynn. Du skal sjå den vi brukar på solide vevsprøvar.

I marghulrommet Først har overlegen på benken fått lokalbedøving i området der nåla skal inn. Ei tjukk, lang nål blir no ført inn i brystbeinet. Legen har tatt ut stamceller frå kroppen 25 gonger. No ligg han på benken, smerteleg klar over ubehaget som ventar. Førebels er det ikkje så ille. Stikket er som kva nålestikk som helst, seier han kjekt. Så byrjar Småland å bore seg nedover i det som kallast marghulrommet. Legen på benken knip leppene saman.

– Vi bedøver huda og beinhinna, men

vi kan ikkje bedøve marghulrommet, opplyser Rune Småland i det han dreg ut nåla fylt med blod og stamceller frå den tapre kollegaen.

– Suget når dei trekker ut nåla gjev ei veldig ubehageleg kjensle. I det du dreg ut får du eit ubehageleg undertrykk, seier Småland. Prøvekaninen på benken smiler bleikt. Letta over at første stikk er unnagjort.

Optimal kreftbehandling Det byrja i 1990. Ei lita gruppe forskarar og legar byrja å ta ut stamceller på kvarandre. Dei ville finne ut om celledeling skjer raskare eller saktare på ulike tider av døgeret. Teorien var at dette kan ha betydning for giftverknaden til cellegift, fordi cellegifta verkar best når celledelinga

er på sitt høgste. Og ved å gje cellegift på dette tidspunktet kan ein også redusere biverknadane hjå pasienten slik at ein kan halde ein så høg dose som mogleg under heile behandlinga. Beinmargen blir nemleg trøytta ut etter gjentekne kurar med cellegift, slik at immunforsvaret blir redusert.

Rune Småland forklarar: – Det har vore eit problem at vi ofte må redusere dosane utover i behandlinga fordi beinmargen toler mindre og mindre. Ved å gje cellegift på det optimale tidspunktet i behandlinga kan vi vedvarande halde dosen vi begynte med.

Cellene kviler om natta 50 friviljuge har så langt lete stamcellene sine undersøke i det aktuelle prosjektet og tidlegare prosjekt. Forskarane fann det dei var på jakt etter, nemleg at det var ein døgnavhengig skilnad i celledelingshastigheten. Cellene er mest aktive om dagen og minst om natta.

– Det gjeld å finne eit vindauge i tid der tilhøva for behandling er mest mogleg optimale, seier Rune Småland.

Forsking på celledelingshastigheten i stamceller har synt at dei fleste pasientar kan være mest mottakelege for behandling

om kvelden og natta. Ved Haukeland Universitetssjukehus har dei styrt behandlinga etter resultata på desse friske friviljuge, og driv såkalla kronomodulert behandling. Det tyder at dei nyttar ei spesialpumpe der inntaket av cellegift varierer etter tida på døgnet.

40 senter i Europa og Canada er involvert i kronomodulering, og i følge Rune Småland er det grunn til å tru at kronomudulert behandling fører til auka overleving for pasientane.

– Kroppsrytmane våre har inntil dei seinaste åra blitt ignorert i det medisinske samfunnet. Truleg er dette eit felt vi berre har sett byrjinga på, seier Småland.

Tilgjengeleg kvar 4. time Dei som stiller kroppen sin til disposisjon for uttak av stamceller må vera på sjukehuset eit heilt døger. Dei får ikkje gå ut, bli anstrengt eller opphissa, og må legge seg tidleg om kvelden, for så å bli vekte og plaga med nåla kvar fjerde time. Då blir dei stukke, og stamceller blir trekt ut, vekselvis frå brystbeinet eller hoftekammen.

– Når du kjem tilbake med nåla på samme staden er det veldig vondt og ubehageleg, seier legen som no ligg og kviler på benken.

Kun menn er så langt med på eksperimentet.

– Dei som har delteke har vore kollegaer og studentar. Berre menn er blitt spurte, fordi vi er urolege for at menstruasjonssyklusen skulle verke forstyrrande med kvinnelige forsøksobjekt, seier Småland, som smilande legg til at fleire av mennene i forsøka er blitt oppfordra til det av konene sine eller kollegaer.

– Første gongen bestakk han meg, andre gongen var det rein idealisme, spøker den modige, men litt bleike forsøkskaninen på benken, og fortset meir alvorleg: – Om dette kan vere med å betre kreftbehandling og auke overlevingsprosenten, er det verkeleg verdt det. Som eit friskt menneske er det ei glede å hjelpe. Pasientane stiller nesten alltid opp. Det skulle berre skulle mangle om ikkje vi legar også gjorde det på eit så grunnleggande og viktig prosjekt, seier legen som no vil fortsette sine daglege aktivitetar i nokre timar før han skal stikkast i hoftekammen.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: Paul Sigve Amundsen

Livet i ei celle: Kvar celle hjå eit menneske inneheld om lag 25 000 gen. Desse gena kodar for proteinmolekyl og kan lage nærare 1 million ulike genprodukt, med ulike kjemiske stoff. Cellene kan samanliknast med ein fabrikkhall, der kjerna er administrasjonssenteret i fabrikkhallen. DNA, summen av gener, er koden for det som skal produserast i cella. Inne i cellene blir det så, ved hjelp av 28 ulike aminosyrer, produsert protein. Dette blir til eit nøste som er klart til bruk i form av byggesteinar i cella sjølv, eller til eksport. Cella produserer også protein som vandrar inn til kjerna og stimulerer eller bremser aktivitet på ulike tider på døgeret.

Kronobiologi: Kronobiologi er læra om korleis funksjonane i kroppen skjer i samband med tidsregulering. Internasjonalt er det stor interesse når det gjeld å angripe kreftceller meir effektivt ved kontroll av cellesyklus. Lengst framme på kronobiologi og kronoterapi (kronomodulert behandling) av kreft er dei ved Paul Brousse sjukehuset i Paris, der ein mellom anna ser på vekst av svulstar hjå rytmeforstyrra mus. Mange forskarar rundt omkring i verda leitar etter brytarar i celler, men så langt er det i hovudsak ved UiB og Haukeland Universitetssjukehus at det vert forska på klokkegen i stamcellene frå beinmargen.

Ei nål som ville få dei fleste til å springe.

Det må til for å komme inn i marghulrommet.

Au! Legen trekker ut stamceller frå brystbeinet.

HUBRO 1/2005 17

18 HUBRO 1/2005

Forskarane vil no bruke stamcellene for å lære meir om rytmen i kroppens celler. Det overordna målet er framleis betre kreftbehandling.

Vil lure klokkegenet Stamcelleforskinga ved Haukeland Universitetssjukehus og Universitetet i Bergen begynte som anvendt forsking der målet var å betre kreftbehandling på kort sikt. No er forskinga kome inn i ein ny fase der fokus er meir retta mot grunnforsking.

Det forskarane ønskjer å finne ut, er korleis ein kan kontrollere cellesyklusen.

Meir konkret skal ein nytte stamceller frå beinmargen til å studere klokkegen.

Kva er klokka?

Alle menneske og dyr har ei overordna klokke som styrer kroppens rytmar. Denne hovudklokka sit midt inne i hjernen i eit område som vert kalla hypothalamus, men i alle celler fins det klokkegen.

– Klokkegen er relevante fordi dei ikkje berre ser ut til å vere sentrale i hypothalamus, men også fins i eigne klokker lokalt i veva. Desse klokkegena har ein brytar som det i teorien skal vere mogleg å slå av eller på. Cellene går i sin syklus forbi fleire kontrollpunkt. Håpet er at om ikkje cellene er i orden, skal ein kunne få til programmert celledød på et gitt tidspunkt ved å manipulere klokkegena, fortel overlege Rune Småland.

– Cellene har behov for tidskontrollering og derfor er det eigne gen som regulererer tida. Desse er det berre åtte-ti av, sjølv om fleirtalet av gen har med regulering å gjere. Faktisk er det er eit enormt kontrollapparat på DNA-strengen i cella, fortel leiar for klokkegenprosjektet, Ole Didrik Lærum.

Forsøk over vidt spekter

Klokkegenprosjektet er den første tverrfaglege satsinga på stamceller ved UiB. Forskargruppa har fått 4,5 millionar frå Norges Forskningsråd til det treårige prosjektet som er eit samarbeid mellom Institutt for molekylærbiologi, Gades institutt, Senter for medisinsk genetikk

Genene kan få beskjed om «kva klokka er» på tre ulike måtar, i følgje Lærum. For det første kan det skje ved at cella svingar. For det andre kan det skje via nerveimpulsar frå hjernen, og for det tredje «rettar» dagslyset klokkene kvar dag gjennom augo som sender nerveimpulsar inn til hjernen.

Dette svingar med døgeret og med året.

Lyset regulerer om du er våken eller skal sove.

– Lysbiologi er eit parallelt felt til tidsbiologi. Vekslinga i lyset regulerer tida både i cellene og i heile kroppen. Ei celle er dels ein uavhengig fabrikk med eigne klokker og eigen tidsregulering, seier Lærum. På grunn av dette systemet klarar cella å regulere tida ned i sekund, time, minutt og år.

Forskarane interesserer seg sterkt for stamceller fordi dei er usedvanleg fruktbare. Avlen av etterkommarar hjå stamceller skjer i form av rytmar som altså delvis er styrt av klokkegen.

– Vi har vore interessert i å sjå på desse stamcellene og korleis dei er regulerte i tilhøve til tida. Vi går inn på gennivå og ser på dei lokale klokkene i stamceller. Vi har studert korleis klokkegen kodar for klokkeprotein som blir laga i cella og som går inn og regulerer tida i andre gen. Vi vil vite også korleis stamcellene lever eit uavhengig liv.

med døgeret hos menneske. Sjølve prosessen skjer ved at dei to forskarane ved Gades institutt, David Huang og Oleg Tsinkalovsky ved hjelp av ein lasermetode, såkalla væskestrømscytometri, identifiserer og sorterer 50 000 celler per sekund. Dermed kan ein plukke ut dei cellene som er interessante og kartlegge aktiviteten i genene. Deretter manipulerer forskargruppa genene ved hjelp av cellegift og ulike medikament. Dei prøver mellom anna å få klokkene til å skifte ved hjelp av visse stoff. Desse stoffa hindrar at det blir laga protein, og dermed blir cellene inaktive.

– Vi vil rett og slett at cellene skal legge seg ned. Vi er interessert i å sjå korleis dette blir regulert og korleis tidsreguleringa blir forstyrra ved kreft.

Aktiviteten i stamcellene kan variere sterkt i løpet av døgeret, og denne tilsynelatande spontanvariasjonen må ha ein brytar, seier Ole Didrik Lærum.

Det overordna målet for forskarane er å finne ut meir om tidsreguleringa i stamcellene. Det dei finn vil dei bruke til å undersøke korleis stamcellene kan vernast så dei er mindre sårbare når pasienten får cellegift.

TEKST: Hilde K. Kvalvaag FOTO: Paul Sigve Amundsen

Celler, legg dykk!

Så langt har forskarane kartlagt korleis tidsreguleringa hjå stamcellene svingar

og molekylærmedisin, og Avdeling for kreftbehandling og medisinsk fysikk, Haukeland Universitetssjukehus.

Forsøka vil gå over eit vidt spekter, frå basalbiologi hjå fisk til den kompliserte biologien hjå menneske. Professor Anders Fjose ved Molekylærbiologisk institutt er sentral i den delen

av forskinga som ser på styringsgen og gen for vekst og utvikling hjå sebrafisk. I følgje Fjose er dette rein grunnforsking som kan få positive konsekvensar i behandling, mellom anna av leukemi, dersom det blir vellukka

Rune Småland er avhengig av menn som tåler smerte for å få forska på stamceller.

HUBRO 1/2005 19

På SIPA i Shanghai blir studentane kursa i teori og metode av forelesarar frå UiB. For når ein kinesisk entreprenør møter ein gründar frå Sunnmøre, går det fort å bygge opp eit nytt studietilbod.

Open dør for vestleg teori – Til neste år reknar vi med å ha over tusen studentar, fortel Hu Wei. Han har sidan 2000 bygd opp School of International and Public Affairs (SIPA) frå ingenting, til i dag å romme om lag 600 lågaregradsstudentar og over 500 masterstudentar.

hjørne. Ved sidan av han går professor i politikk, Hu Wei, leiar for SIPA ved Shanghai Jiao Tong Universitetet, i friskt tempo. Her, som ellers i Kina, går det fort i svingane.

«Dei norske vekene»

Vil bli vogge for kinesiske statsmenn

For å finne SIPA må vi forsere syklande studentar som susar rundt hjørnene på campus, der ein som fotgjengar er i konstant fare for å bli køyrd ned. Med ikkje-eksisterande kunnskapar i kinesisk er det ikkje lett å finne fram, men eit stort, raudt banner med kinesiske skrifttegn utanfor eit av campusbygga fortel oss at vi er på sporet av noko. Vi skal snart få vite at det som står skrive på skiltet er «Dei norske vekene».

Heilt sikre på at vi er komne rett blir vi først når vi ser at professor i samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen, Stein Ugelvik Larsen, kjem hastande rundt eit

Stein Ugelvik Larsen er ein ekte sunnmørsk entreprenør, og tok utfordringa på strak arm då han vart spurt om å halde kurs i samfunnsfagleg teori og metode på SIPA. No er han i Kina med kurset i bagasjen, og med på lasset er ulike foredragshaldarar som kjem frå UiB etterkvart som kurset skrid fram.

SIPA og Jiao Tong-universitetet legg ikkje skjul på at dei vil vekse seg store og viktige. I reklamebrosjyren for SIPA heiter det at «SIPA har som mål å bygge seg opp som ein kinesisk tenke-tank, ein verdskjend akademisk institusjon, så vel som vogge for kinesiske statsmenn, diplomatar og

høgståande byråkratar».

Hentar teoriar frå Europa og USA Nett no er Stein Ugelvik Larsen litt stressa, sjølv om det er andre året dei held dette kurset.

– Det er alltid litt styr før vi kjem i gong, seier professoren om det tre veker lange kurset i teori og metode for studentar i statsvitskap og offentleg administrasjon.

Kvart nivå, frå bachelor til doktorgrad, får ei veke kvar med dei vestlege forelesarane.

Over ein kopp vestleg kaffi forklarar Stein Ugelvik Larsen og Hu Wei kvifor SIPA nyttar seg av utanlandske forelesarar på metodekurset. Den kinesiske akademiske verda har endra seg kraftig dei siste tjue åra. Trenden har peika kraftig mot internasjonalisering, og mesteparten av teoriane innanfor politikk og sosiologi er henta frå USA og Europa.

– Ingen vil lenger studere tradisjonelle kinesiske samfunnsfag, som er noko ganske

Leiar for School of International and Public Affairs i Shanghai, Hu Wei, nestleiar Zhang Xiao-yi og Stein Ugelvik Larsen frå UiB framfor banneret med teksten «Dei norske vekene». No ønsker dei å utvide samarbeidet mellom Bergen og Shanghai.

20 HUBRO 1/2005

anna enn det vi forbind med samfunnsfag i Vesten. Under kulturrevolusjonen på 1960-talet vart alt vestleg forbode, unntatt marxisme. Tidlegare hadde mange vestlege idéar blitt introdusert, men desse vart skuva under teppet, og det var først gjennom reformene til Deng Xiaoping at det vart opna opp att for tankar om demokrati og rettssystem, seier Hu Wei. Han fortel at dei kallar det dei underviser i no for moderne kinesisk politisk vitskap, og at dei gjerne vil få folk frå utlandet hit for å undervise. Det er rett og slett eit konkurransefortrinn å kunne tilby europeiske forelesarar.

Stein Ugelvik Larsen meiner folk i Vesten mistolkar Kina for å vere utelukkande totalitært.

– Mange i Vesten trur at ein ikkje kan diskutere politisk vitskap i Kina, men det er heilt feil. Kinesarane er verkeleg interessert i å diskutere, og dei studerer politikk for å finne dei gode argumenta.

Som forelesarar har vi ingen sensur. Vi har full fridom som vi nyttar til å oppmode studentane til å komme med kommentarar og kritikk.

Ingen sensur

Studentar skal stille spørsmål

– Det er både ei utfordring og eit godt høve for studentane til å kome i kontakt med ein annan akademisk tradisjon, seier Zhang Xiao-yi, som er nestleiar ved SIPA. – Sjølv om det er mykje snakk om at Kina har blitt meir ope, må vi ikkje gløyme at Kina alltid har vore påverka av Vesten. Marxismen er jo også ein vestleg import, som rett nok fekk sitt eige kinesiske uttrykk gjennom maoismen. I dag dominerer marxismen offisielt som ideologi, men i realiteten deler vi mange idéar med dei vestlege landa. Kina ønskjer til dømes å utvikle rettssystemet og grasrotorganisasjonane sine, seier Hu Wei. Han legg til at kinesarane ønskjer demokratiet velkommen. Det dei motset seg er eit fleirpartisystem.

TEKST OG FOTO: Hilde K. Kvalvaag

– Dei siste åra har forelesarane byrja å oppmode oss om å stille spørsmål, fortel den 23 år gamle studenten, Chang Yin. Noko nytt er på gang innanfor kinesisk akademia.

Tor Midtbø frå Institutt for samanliknande politikk, UiB, har kome til Shanghai for å forelese på kurset i samfunnsvitskapleg teori og metode. I dag snakkar Midtbø om

korleis ein lett kan manipulere med grafar og korleis ein kan fuske med prosent.

Dei fleste studentane er i byrjinga av 20-åra, og fleirtalet er jenter. Ei av dei er Chang Yin frå Shanghai. 23-åringen studerer offentleg administrasjon på andre året ved Shanghai Jiao Tong universitetet.

Ho fortel at ho likar kurset godt. Sjølv om det er litt vanskeleg med språket, tykkjer ho det er veldig interessant å høyre på dei utanlandske forelesarane.

– Dei tenker heilt annleis enn vi er vane med. Dei tenker meir på praktiske ting, og ikkje berre på teori. Dei er også meir kritiske. Dei oppmodar oss til stille spørsmål i klassen og finne problem ved det som vert sagt. Dei gjev oss også interessante døme, seier Chang Yin. Studenten fortel at for to-tre år sidan då ho byrja å studere, likte ikkje dei kinesiske professorane at studentane var kritiske til det dei lærte. Men på dei kinesiske universiteta er no takhøgda i ferd med å heve seg, og noko nytt er i ferd med å skje.

– Eg trur fleire og fleire kinesiske professorar vil gjere sitt beste for å få oss til å reflektere meir over det vi lærer. Nyleg sa ein professor til meg at det er dumt å ikkje stille spørsmål. Det imponerte meg, og var noko eg aldri hadde høyrt frå ein kinesisk forelesar før, smiler Chang Yin.

Studentane lyttar konsentrert til Tor Midtbø si forelesning i samanliknande politikk.

– Det er blitt meir legitimt å stille spørsmål til det vi lærer, seier Chang Yin.

SIPA består av eitt institutt for samanliknande politikk, eitt for internasjonale relasjonar, eitt for offentleg administrasjon og eitt for politisk teori og etikk. Stein Ugelvik Larsen er ansvarleg for kurs i samfunnsvitskapleg metode og teori. Han har med seg ei rekkje forelesarar frå Det samfunnsvitskaplege fakultetet ved UiB.

HUBRO 1/2005 21

Tørsten etter vestlege tankar er stor i Kina. Men filosofiprofessor Shijun Tong åtvarar mot å kopiere den vestlege moderniteten.

Modernisering på kinesisk Ein kjapp tur oppover den fasjonable handlegata Hui Hin Lu, der dei hypermoderne, enorme, glasbelagte høghusa mest minner om scener frå ein science fiction-film, inn ei roleg sidegate der alt med eitt ser meir gammaldags og mindre spektakulært ut, og så er vi framme ved Shanghai Academy of Social Sciences.

I dette etter måten smålåtne bygget frå 1920-talet skal vi treffe Shijun Tong.

I 1994 tok Tong doktorgraden i filosofi ved UiB, med mellom andre Gunnar Skirbekk som rettleiar. Avhandlinga handla om Habermas sine moderniseringsteoriar og kinesiske måtar å tenke rundt modernitet. Når vi no ti år seinare skal møte han i heimbyen Shanghai, er Tong ein akademikar med innverknad. Han er prorektor ved Shanghai Academy of Social Science og har også eit visepresidentskap og professorat ved East China Normal University.

Syr saman vestleg og kinesisk filosofi Tong unnskylder at han er litt sein, det er mykje å ordne, no er han nett tilbake frå eit opphald i New York. Der har han tilbrakt to veker saman med Thomas McCarthy, som er den mest sentrale Habermas-kjennaren i USA. Shijun Tong på si side er den som har best kjennskap til Habermas i Kina. I dag er det mange unge kinesarar som ønsker å studere filosofi – aller helst vestleg filosofi. På Shanghai Academy of Social Science og East China Normal University tilbyr dei ulike program innanfor filosofi, frå marxisme til klassisk kinesisk filosofi som til dømes konfusianisme og taoisme, og samtidsfilosofi. I Kina er sistnemnde gjerne nesten synonymt med vestleg filosofi.

– Marxismen var lite tradisjonsorientert. No ønskjer mange intellektuelle og partimedlemmer å fornye interessa for tradisjonar, fortel Tong. Sjølv er han tilhengjar av at Kina må ta vare på det beste i sin eigen filosofiske tradisjon og blande det med det beste frå Vesten – Mitt prosjekt er å prøve å sy saman

22 HUBRO 1/2005

Kveld på Nanjing Road, Shanghais mest kjente handlegate.

vestleg og kinesisk filosofi, med hovudvekt på moderniseringsteori. Eg meiner at vi kinesarar har ein sterk tradisjon for dialektisk tenking innanfor mellom anna vitskap og jordbruk. Med dialektisk tenking meiner eg å legge vekt på dei dynamiske aspekta ved logisk tenking, og integrere ulike teoriar. Det vi ikkje er så sterke på, er presise konsept og analytisk tenking.

Sosialistisk modernisering Tidleg på 1990-talet formulerte det kinesiske kommunistpartiet eit nytt mål for den kinesiske staten der ein skal tilstrebe «sosialistisk modernisering med kinesiske karakteristika». Tong meiner at denne moderniseringa starta allereie i 1840 då britane «dytta Kina inn i den moderne tida». Tongs prosjekt er å utforske den kinesiske moderniseringa med utgongspunkt i teoriane til Jürgen Habermas.

Habermas har utvikla ein moderniseringsteori som bygger på idéen om kommunikativ handling. Desse kommunikative handlingane har ein universell basis, hevdar Habermas, og modernisering er ikkje synonymt med det vestlege. Vestleg modernisering er berre ein av mange måtar eit samfunn kan moderniserast, likevel har Habermas blitt kritisert for å vere «etnosentrisk». I følge Habermas er det mulig å tru på sanning fordi det finst ein metode som kan skilje det sanne frå det falske, det gode frå det vonde, det skjønne frå det heslige. Det beste argument vil sigre til slutt, så framt dialogen går føre seg på riktig måte.

– Habermas har hevda at hans teoriar om modernitet er universelle. Eg trur derimot at Habermas sine teoriar kan bli styrka av den kinesiske røynsla, og vil teste den for å sjå om den kan utviklast vidare, seier filosofiprofessoren.

«Shanghai Baby» Shijun Tong meiner at på mange område har differensieringa i Vesten gått for langt.

Eit viktig døme er individualiseringa.

Kinesarane bør derfor tenke nøye gjennom kva utvikling dei ønskjer.

– Shanghai er blitt moderne, men eg håpar vi kan unngå den kapitalistiske måten å vere moderne på. Framskritt brukte å vere ein vestleg ting. No er det ein kinesisk ting. Dette gjeld ikkje berre økonomien, men også den kulturelle industrien og utdanningsnivået. Eg vil bidra til meir systematisk utforsking av den kinesiske modernitetsdiskursen.

Det er ikkje tvil om at kinesarane har blitt meir individualistiske, eller vestlege om ein vil. Eitt døme kjem til uttrykk i den forbodne «Shanghai Baby», som er selt i fleire millionar piratkopiar. Den handlar om unge menneske som er meir interessert i dop, sex og party enn i partiet.

Dette vart for sterk kost for det kinesiske kommunistpartiet. Folket har likevel blitt oppmuntra til individualisering av styresmaktene.

– Denne individualiseringa er eit resultat av kulturell, sosial og politisk utvikling. I styresmaktene sin bodskap til folket er kreativitet nøkkelordet, medan kritisk tenking ikkje er så mykje oppmuntra.

Akademikarar inn i varmen Tong meiner at for å ha eit moderne samfunn, må kinesarane lære mykje frå Vesten. Der har ein større differensiering innanfor det sosiale systemet, som til dømes skille mellom religion og jus, eller mellom stat, marknad og sivilt samfunn.

– Eit moderne samfunn bør ha marknadsøkonomi, eit godt rettssystem og fungerande sivilt samfunn. I 1997 vart marknadsøkonomien integrert i partiprogrammet. Eg sa då at utbygging av sivilsamfunnet blir det neste store steget. Kommunistpartiet har sett på sivilt samfunn som ein borgarleg idé. Det meiner eg er feil, og eg meiner at dei bør sjå på nytt på ein del omgrep og sjå om ikkje dei kan inkorporerast innanfor det kommunistiske styresettet, seier Shijun Tong.

For ikkje lenge sidan var akademikarar som Tong ikkje sett som fullverdige

Shijun Tong er ein sentral person innanfor Marco Polo-programmet, saman med filosofiprofessor Gunnar Skirbekk frå UiB. Programmet er eit samarbeid mellom Universitetet i Bergen og East China Normal University i Shanghai. Det vart etablert i 1994 som eit «program for komparative studiar av den kulturelle moderniseringsprosessen i Europa og i Aust-Asia».

Gunnar Skirbekk, som arbeider ved Senter for vitskapsteori, har det daglege ansvaret for Marco Polo-programmet på norsk side. Nettverket består av personutveksling, gjensidig publisering og konferansar, seinast i Shanghai i 2004.

HUBRO 1/2005 23

Shanghai sine innbyggarar slappar av på The Bund, promenaden langs elva Huangpu. I bakgrunnen den heilt nye bydelen Pudong.

medlemmer av det kinesiske kommunistpartiet. No er dei blant dei mest innflytelsesrike. Som akademikar lever Shijun Tong eit privilegert liv og levestandarden hans er god. Kommunistpartiet i Kina har omdefinert klasseomgrepet, og no er også akademikarar innlemma under omgrepet arbeidar.

Shijun Tong blir til liks med andre akademikarar ofte beden om å stille opp på radio og TV. Han publiserer alt han skriv, både i Kina og i utlandet.

– Trur du at filosofisk tankegods kan vere med å påverke Kommunistpartiet?

– Absolutt, og eg vil vere med å reformere landet frå innsida ved hjelp av våre eigne ressursar. Det er ikkje noko problem å seie det eg tenker, men samstundes som eg peikar på ting som bør utviklast, er tankane mine likevel politisk korrekte, smiler Tong og heller litt meir øl opp i glaset.

Det kinesiske kommunistpartiet får mykje kritikk innad i Kina for å vere for vestleg, men Shijun Tong ser ikkje heilt problemet.

Han meiner det ikkje er nokon motsetnad mellom kommunisme og liberalisme. Det er andre ting som opptek han meir. Med moderniseringsteori som utgangspunkt har han overfor Kommunistpartiet peikt på at ein sentral pilar i eit moderne samfunn er utviklinga av sivilsamfunnet.

Møtet vårt går mot slutten. Han må haste vidare mellom sine to arbeidsplassar – som oftast arbeider han til langt på kveld.

Likevel er han svært nøgd med tilværet som filosof i Kina. Sjølv om han meiner nivået på mange akademiske institusjonar er høgre i til dømes USA, meiner han likevel at USA har ein meir antiintellektuell kultur.

– Alle filosofar eg møter i USA ønskjer å forlate landet. Dei føler at dei ikkje vert lytta til. Eg trur også at intellektuell kultur ikkje bør ta overhand, elles kan det leie til nihilisme. Å balansere det intellektuelle mot andre meir handfaste aspekt i samfunnet kan eg best gjere her, avsluttar Shijun Tong og forsvinn ut i Shanghais asfaltjungel. Både for å reformere og bevare.

TEKST OG FOTO: Hilde K. Kvalvaag

24 HUBRO 1/2005

Filosofi på svartebørsen I Kina er vestlege filosofiverk storseljarar på svartebørsen. «Filosofihistorie» av UiBfilosofane Gunnar Skirbekks og Nils Gilje er høgt oppe på piratlistene.

I 2002 oversette professor Shijun Tong og fleire av hans kolleger ved East China Normal University «A History of Western Thought» av Nils Gilje og Gunnar Skirbekk.

Boka er blitt ein bestseljar og er også blitt piratkopiert og selt på svartebørsen i Kina. «Filosofihistorie» ligg alt føre på elleve språk, mellom anna kinesisk, engelsk og russisk. Den kjem snart på koreansk, tyrkisk og gresk, og er allereie komen på usbekisk og tadsjikisk.

Vi spør Gunnar Skirbekk kva han trur er årsaka til den store interessa for ei norsk filiosofibok i Asia. Han trur at ein viktig grunn er den pedagogiske framstillingsforma i boka, som er tilrettelagt for unge lesarar i samsvar med opplegget til norsk ex.phil.

– Vi viser lesaren den vestlege filosofitradisjonen frå grekarane til Heidegger og Habermas. Den har også inne politisk teori og andre tradisjonar – slik som marxisme, fascisme og liberalisme, forutan kinesisk filosofi og islam. I tillegg tek boka føre seg vitskapsteori. Folk i desse landa vil finne ut kva dei sjølve er, kva det er å vere kinesisk og moderne, eller muslim og moderne.

I neste nummer av Hubro kjem det meir stoff om Kina. Mellom anna har vi vitja Nordic Centre ved Fudan-universitetet og vi får følge norske studentar i møte med representantar for Det kinesiske kommunistpartiet. I tillegg vil vi få mellom anna få høyre om kinesisk fiskeindustri og eksport av fisk til Kina gjennom eit prosjekt der Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen spelar ei sentral rolle.

Europas kulturlandskaper ble skapt i samspill mellom naturens dynamikk og menneskers bruk gjennom mange tusen år. Nå går europeiske forskere sammen for å redde det som reddes kan.

Samspillets siste sjanse – Landskaper som en gang dekket hele kontinentet og som det har tatt femseks tusen år å utvikle, er i ferd med å forsvinne. I dag er det bare i randsonene at kulturlandskap i det hele tatt finnes, i høydene og på kysten. Disse landskapene er ekstremt sårbare, og de er under hardt press – ikke minst økonomisk. Da tenker jeg på vår tids nesten religiøse idé om lønnsomhet, altså våre krav om høy produksjon til lav kostnad og pris. Da lønner det seg ikke lenger med tradisjonelt jordbruk. Men hvem vet: Kanskje man i framtiden vil tenke i andre baner enn dagens lønnsomhetsmodeller? Problemet er bare at det da ikke lenger vil være landskaper å vende tilbake til. Og selv om den politiske viljen til å handle er klart voksende, så er den politiske materien seig.

I mellomtiden endres kulturlandskapene og det biologiske mangfoldet minker.

Det sier Knut Krzywinski, som er leder for PAN, et pan-europeisk forskningsprosjekt om de europeiske

kulturlandskapene. Sist høst var han vert da forskere fra ni europeiske land møttes i Bergen.

Manglende mangfold Kulturlandskapene lider ikke bare under økonomisk press, men også kulturelt, altså den generelle tendensen med fraflytting fra marginale områder. Men er det egentlig så farlig, dette at folk flytter til byen og at lar gårdene gro igjen?

– Da må vi først spørre: Farlig for hvem? På kort eller lang sikt? For turistnæringen er landskapsendringene en katastrofe. Mye av det turistene kommer for å se, forsvinner foran øynene deres.

Også for jordbruket er det problematisk. Vi snakker om gårdsbruk som generasjoner før oss har ryddet og drevet og som ennå har økonomisk potensiale. Å skulle ta opp igjen driften etter at den først har dødd ut, det er vanskelig, men i de fleste tilfeller mulig.

Biologi er Krzywinskis fag. Og det som framfor alt står på spill her, er det

biologiske mangfoldet.

– Ved driftsendringer oppstår også endringer i selve jordsmonnet. Så lenge frøbanken er intakt er det mulig å restaurere systemene. Men frøbanken dør fort ut. Når så er skjedd er det så å si umulig å vende tilbake til det som en gang var.

Kontrollert bruk Kulturlandskap utvikles i samspill mellom menneske og natur. Problemene oppstår i det øyeblikket den menneskelige bruken minskes, opphører eller intensiveres.

– Ta et eksempel: Kontrollert bruk av ild til rett tid for til å holde landskapet åpent er en vanlig driftsform i store deler av Europa. Men når landskapet ikke lenger holdes åpent, vil brann fort kunne bli katastrofalt, hvor ikke bare vegetasjonen brenner bort, men også jorden. Dette ser vi nå hvert eneste år i middelhavslandene. For å forhindre slike katastrofer hjelper det ikke å forby ild, men å gjeninnføre kontrollert

De europeiske kulturlandskapene er i ferd med å dø ut. Felles sett av spørsmål og utfordringer gjør det avgjørende for europeiske forskere å jobbe sammen, mener fra venstre Rob Jongman, Thomas Wrbka, Knut Krzywinski og Silvia Calvo.

HUBRO 1/2005 25

og korrekt brenning, sier Krzywinski, som samtidig understreker viktigheten av å jobbe sammen over landegrensene.

Krzywinski hevder at problemstillingen strekker seg langt videre enn til jordbruket og fraflytting fra bygder og gårder. Det har i siste instans med vårt forhold til omgivelsene å gjøre, vår fremmedgjøring i forhold til naturen vi lever i.

Felles problemer Deltakerne på konferansen er enige om at PAN-prosjektet ikke bare er forskning i klassisk forstand, men vel så mye politikk. Rob Jongman er professor ved forskningssenteret Alterra Wageningen i Nederland.

– Arbeidet vårt skal munne ut i en rapport, så vi sender helt klart et budskap tilbake til EU, som finansierer prosjektet.

De er i ferd med å bli klar over problemene.

Men EU må lære. De må utvikle konkrete handlingsplaner. Jeg mener helt klart at vi forskere kan påvirke dem, men det vil ta tid, mener Jongman, som viser til at prosjektet har påvist felles utviklingstrekk og problemer for hele Europa.

– Det finnes riktignok regionale og nasjonale forskjeller, men hovedsaken er at vi står fremfor samme sett av spørsmål og problemstillinger.

Thomas Wrbka, professor ved universitetet i Wien, skyter inn at samarbeidet gjør dem sterkere.

– Som forsker blir du ganske utsatt om du prøver å komme med politiske anbefalinger eller målsettinger på egen hånd. Da er det godt å kunne si: «Det er ikke bare jeg som mener dette, i Norge har

de funnet slike løsninger, og i Nederland slike».

Europa som museum?

Hva slags løsninger har man så funnet?

Og hva er kulturlandskap? Rob Jongman understreker at det ikke nødvendigvis dreier seg om å bevare alt europeisk kulturlandskap.

– Det som finnes i palassene er historien til de rike. Det som finnes i landskapene er historien til den jevne mann og kvinne, til bonden som bodde der og produserte og overlevde. Kulturlandskapet er kort sagt en del av vår europeiske tradisjon. Du spør ikke folk i byene: «Hvorfor vil du bevare disse gamle 1600-tallsbygningene?» Nei, du prøver å tilpasse bygningene til den nye tiden. Noen av dem blir kanskje til muséer mens andre blir tatt i bruk til noe helt nytt. Slik er det med kulturlandskaper også. Noen av dem er virkelig muséer. Ta papirindustrien i Nederland. For århundrer siden ble kanaler gravd ut, med vannmøller til, i tilknytning til denne industrien.

Disse kanalene er ikke brukende nå mer.

Men de er der fremdeles. De har altså fått en ny funksjon, en historisk og kulturell funksjon, og i tillegg er de viktige som åsted for rekreasjon. Og for biodiversitet, for også dyrene søker seg til kanalene. Så spørsmålet er: Hvordan skal man finne nye funksjoner for gamle konstruksjoner i landskapet?

Dette er hva vi jobber med. Vi må fornye, vi kan ikke prøve å opprettholde Europa som et museum.

Landskap og identitet Silvia Calvo er stipendiat ved universitetet

Storproduksjon av tulipaner setter sitt preg på omgivelsene i Holland, og bildet viser er et moderne, industrielt kulturlandskap med glimt av historie i bakgrunnen

26 HUBRO 1/2005

i Santiago de Compostela, og forsker særlig på dette med jordbrukets betydning for kulturlandskapet.

– Alle vi som er samlet her i Bergen har en felles bekymring, for vi ser at det europeiske kulturlandskapet er i stor fare akkurat nå. Jordbruk er blitt marginalisert, gårder fraflyttes, og da mister vi mye.

Landskapet blir ikke som før når det ikke lenger er noen der til å drive det. Samtidig ser vi at den kulturelle kunnskapen knyttet til tradisjonell jordbruk er i ferd med å dø ut. Dere har det samme problemet her i Norge også. Småbønder klarer ikke konkurransen på det åpne markedet.

Generelt vil jeg si at Europa ikke gjør en god nok jobb når det kommer til subsidier. Subsidier er helt avgjørende for å holde denne typen jordbruk i live, og derigjennom også kulturlandskapet sånn som vi kjenner det.

Men Calvo advarer mot å se på kulturlandskap som noe statisk og ubevegelig.

– Kulturlandskap har alltid vært i utvikling. I stedet for tradisjonelt jordbruk kan vi kanskje vurdere deltidsdyrking, med turistaktiviteter utenom. Eller prøve å lage mer verdifulle produkter på disse gårdene.

Ting må få lov til å utvikle seg.

TEKST: Runo Isaksen FOTO: Bjørn Erik Larsen og Peter Emil Kaland

i MoseN

Gener for godlukt Vi sitter ved middagsbordet og alle gjestene er hjertens enige: «Å, dette smaker helt nydelig!»

Men er det egentlig samme smak de kjenner? Hvordan fungerer smaks- og luktesansen?

– Smaks- og luktesans er genbaserte, derfor snakker de egentlig ikke om helt den samme smaken, forklarer Dorte Nørgaard Madsen, førsteamanuensis i fysikk ved UiB. Det grunnleggende først: Hvordan fungerer disse sansene?

– I prinsippet er de to sansene selvstendige, men de låner av hverandre. Smakssansen er lokalisert på tungen. Men tungen igjen er avhengig av spytt for å fange opp smak.

Om du tørker tungen helt tørr og legger et sukkerkrystall på, kjenner du ingen smak. Tungen opererer bare i de grove klassene: sur, søt, salt og bittert. Alt annet er aromastoffer. Og da er vi over på nesen.

Flyktige molekyler fanges opp av spesielle reseptorer i nesehulen. Når vi nyter et jordbær er det i virkeligheten nesen som oppfatter den karakteristiske smaken.

Selv er jeg mer eller mindre kronisk tett i nesen. Vil du si at jeg går glipp av mye her i livet?

– Ja. Når man er forkjølet kan man jo spise nær sagt hva som helst, for ingenting smaker noe. Det hender at mennesker mister luktesans etter for eksempel trafikkulykker. Eller man kan være luktblinde for visse stoffer. 40 prosent av menn kan ikke lukte stoffet androstenon, den litt stygge lukten som kan være i flesk og som også er en komponent i menns svettelukt.

Bare syv prosent av kvinner er blinde for denne lukten. Med sansene våre går det i alle fall bare én vei: nedover. Derfor er det forholdsvis mange eldre mennesker som nærmest drukner seg i parfyme – de kjenner ikke lukten selv. Unger har mye

bedre luktesans enn voksne. Når de rynker på nesen, så kan det tenkes av maten er litt bedervet – men for lite til at voksne oppfatter det.

Kan man trene opp lukte- og smakssansen?

– Det kan man. Men det er nok like mye et spørsmål om å trene opp hukommelsen. Å kunne gjenkjenne og skille mellom smaker.

I det hele tatt bruker ikke mennesket disse to sansene så mye etter at det reiste seg opp på to bein. Vi er blitt mer og mer avhengige av synet. Dermed ser vi også at blinde ofte har bedre trent luktesans. Men vi kan alle fokusere på inntrykket fra én enkelt sans.

Et klassisk eksempel er å lukke øynene når vi vil konsentrere oss om en lukt eller en lyd.

Finnes det noe som smaker eller lukter godt i og for seg?

– Det er veldig komplisert, dette med lukt og smak. Våre minner er veldig tett knyttet til lukt. En gang var jeg veldig sjøsyk og spiste noen spesielle seigmenn som jeg syntes var deilige. Men når jeg kjenner lukten av de seigmennene i dag, er det som om kroppen skriker: «Stopp, du blir syk!»

Det er uhyre vanskelig å skulle si hvilke smaker og lukter vi liker instinktivt, og hva vi er opplært til å like. Små barn kan jo med stor glede sitte og leke med sin egen avføring, før de har blitt opplært til at sånt er æsj!

Foreldre og samfunnet forøvrig forteller oss hva som er god smak?

– Ja, det mener jeg. Tenk hvordan vi presser ungene våre til å like ting de egentlig ikke liker: «Bare én skje til!» Også

vi voksne lærer jo hele tiden. Vi vil være trendy og følge med. Men ok: Vi kasserer visse typer bær fordi de er for bitre. Eller ting som er for sure eller for salte. For søte er derimot mindre vanlig. Når vi snakker om smaksopplevelse, spiller flere faktorer inn, blant annet munnfølelsen – hvordan det vi putter i oss føles i munnen. I tillegg også lyd og utseende. Tenk på potetgull som ikke knaser. Salami som er grønn.

Smak har med den totale opplevelsen å gjøre. Undersøkelser viser forøvrig at gravide kvinner tiltrekkes av lukten av menn de er biologisk i familie med.

Kvinner på p-piller reagerer som gravide.

I det hele tatt er jo luktesans helt vesentlig når vi snakker om seksualitet. Prøv å forestille deg å legge deg inntil en kvinne med en lukt du ikke liker.

Parfymeindustrien er vel basert på at enkelte dufter er bedre enn andre?

– Ja, korte ester-forbindelser er noe de fleste liker, så som pære, banan og ananas.

Problemet for parfymeindustrien er selvsagt at folk ikke ønsker å lukte banan.

Parfymedufter skal være sofistikerte, noe som bare fornemmes. Husk også på at parfymen blander seg med vår egen kroppslukt. Derfor kan man ha en venninne som dufter himmelsk, men når man prøver samme parfyme selv, lukter det dametoalett. Det er umulig å lage den perfekte parfyme.

TEKST: Runo Isaksen ILL.: TANK/Jens

HUBRO 1/2005 27

KRonikK

Naturvitenskap – et fagområde på retur? kronikk

Av Randi Elisabeth Taxt Seniorrådgiver ved Forskningsavdelingen og Det matematisknaturvitenskapelige fakultet ved UiB

De siste årene har det vært en generell vekst innen ressurser til forskning. Men matematikk og naturvitenskap har som eneste fagområder, opplevd en reell nedgang. Det har oppstått et gap mellom uttalte forskningspolitiske målsettinger og det som faktisk skjer i form av reell ressurstildeling.

Nyere internasjonale undersøkelser viser at norske elevers ferdigheter i grunnleggende fag stadig svekkes, blant annet innen matematikk og naturfag. Mens stadig flere fag kjemper om elevenes og lærernes oppmerksomhet, synes naturfag og matematikk i Norge å ha blitt definert ut av det generelle dannelsesbegrepet. Heller ikke forskningen synes fritatt fra dette fenomenet.

Et paradoks Teknologisk utvikling fundamentert på naturvitenskapelig kunnskap er på ingen måte et avsluttet kapittel i menneskets historie. Liksom de siste 100 år står vi foran en omfattende teknologisk utvikling som vil ha direkte innflytelse på våre daglige gjøremål, vår helse, samfunnsutviklingen og vår konkurranseevne. Grunnleggende naturvitenskapelig forskning forventes fortsatt å bidra til å revolusjonere områder som informasjons- og kommunikasjonsteknologi, bioteknologi og nanoteknologi. Denne erkjennelsen er nok også mye av årsaken til at man i Norge, fra politisk hold, har utpekt flere nasjonale satsingsområder innenfor naturvitenskap 28 HUBRO 1/2005

og teknologi. Den overordnede politiske viljen til å satse på naturvitenskap og teknologi er derfor tilstede. Paradoksalt nok tyder verken resultater fra internasjonale fagevalueringer, nasjonal statistikk eller tilbakemeldingene fra fagmiljøene på noen reell satsing, snarere tvert imot.

Rapporten «Baklengs inn i fremtiden?» er utarbeidet av lederne fra alle de matematisk-naturvitenskapelige fagmiljøene ved de seks universitetene, samt representanter fra de mer realfagstunge høgskolene. Rapporten bygger på et tallmateriale utarbeidet av forskningsinstituttet NIFU STEP. Hensikten med rapporten har vært å få fram en god dokumentasjon på den faktiske situasjonen, og å peke på noen mulige årsaker til avviket mellom de politiske målsettingene og den reelle ressursfordelingen. Rapporten ble offisielt overlevert statsråd Kristin Clemet på den årlige realfagskonferansen i Tromsø i januar.

Rapporten avdekker et bilde av at Norge i flere tiår har underinvestert i naturvitenskapelig og teknologisk forskning: • Som eneste fagområde i universitets- og høgskolesektoren har matematikknaturvitenskap hatt en gjennomsnittlig realnedgang innen driftsutgifter til forskning og utvikling i perioden.

• I universitets- og høgskolesektoren sett under ett dokumenteres det en økning på 8 prosent for årsverk innen forskning og utvikling. Innen de matematisknaturvitenskapelige fagene har det imidlertid vært en nedgang på 14 prosent • Norge har samlet den laveste andelen matematikk-naturvitenskap og teknologi i Norden. Mens de øvrige nordiske land viser en generell vekst for forskning og utvikling, følger ikke Norge den samme trenden.

• Norge har også den klart svakeste utviklingen for avlagte doktorgrader i matematikk-naturvitenskap og teknologi i Norden.

Pengene følger studentenes valg Den viktigste årsaken til at det har utviklet seg et gap mellom målsettinger og hva som faktisk skjer i ressursfordelingen mellom

fagområdene, ligger nok i studentenes valg av fag. Finansieringen av universiteter og høgskoler har i mange år vært tett knyttet opp mot studenttall, noe som i sin tur gjør at forskningsprofilen blir styrt av studievalgene. Naturvitenskapelige og teknologiske fag har ikke samme tiltrekningskraft på kommende studenter, som for eksempel humaniora og samfunnsfag. Følgelig gir også dette utslag i forskningsvirksomheten.

En annen viktig årsak kan være at de nasjonale innsatsområdene over tid er iverksatt mer eller mindre innenfor en konstant naturvitenskapelig og teknologisk ressursramme.

Innsatsområdene er definert ut fra hva som man mener er nyttig og bra for Norge som nasjon, og omfatter i særlig grad naturvitenskapelige og teknologiske fag. Prioritering av innsatsområdene kan imidlertid ha ført til at Norge har utviklet en naturvitenskapelig fagprofil som er ulik land vi ønsker å sammenligne oss med, med høy aktivitet innen fag som geovitenskap (inkludert petroleumsfag) og innen enkelte retninger av biofag (marinbiologi og akvakultur). Motsatt er det lavere aktivitet innenfor biokjemi, fysikk og kjemi. At Norge som nasjon skal definere nasjonale innsatsområder, ofte ut fra en næringsmessig begrunnelse, er både riktig og nødvendig. Det er imidlertid også viktig å erkjenne at tematiske innsatsområder bygger på grunnleggende forskning innenfor flere fag. Dersom man i Norge reduserer innsatsen innen grunnleggende naturvitenskapelige fag, river dette i sin tur bort grunnlaget for de tematiske områdene og påfølgende ønsket næringsutvikling. Videre svekkes også den såkalte absorbsjonsevnen som Norges generelle produktivitetsvekst er svært avhengig av.

Hele systemet trenger et løft Det finnes ikke tilstrekkelig tallgrunnlag for å vurdere utviklingen i ressurssituasjonen fra 2001 og fram til i dag. Det er derfor et åpent spørsmål om enkeltstående tiltak, som for eksempel Sentre for fremragende forskning, kan ha bidratt til en økning av andelen naturvitenskap og teknologi. De kvalitetsfremmende enkelttiltak som

har blitt gjennomført de seneste årene er positive, men en mer overordnet forskningspolitikk er nødvendig dersom man ønsker at naturvitenskapelig og teknologisk forskning skal ta del i Norges forskningsvekst.

Det er uten tvil en sammenheng mellom manglende kunnskaper i matematikk og naturvitenskap i grunnskolen, manglende rekruttering i universitets- og høgskolesektoren, og svak ressurstilgang til forskning. Hele systemet innenfor matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag, fra grunnskole til

forskningsvirksomhet, trenger derfor et løft. Egne tiltak rettet inn mot forskning er imidlertid avgjørende hvis forskningspolitiske målsettinger innenfor naturvitenskap og teknologi skal nås.

Av mange blir nok rapporten «Baklengs inn i fremtiden?» sett på som en søknad om mer ressurser til naturvitenskapelige og teknologiske fag. Men rapporten tar også høyde for at man i Norge kan ta et politisk valg som innebærer satsning på andre fagområder. I så fall er det viktig at slike målsettinger uttrykkes i klar politisk tale, og forventninger om

innovasjon og næringsutvikling må i langt større grad enn i dag flyttes over til andre fagområder enn naturvitenskap og teknologi. Dersom det på den andre side er et reelt politisk ønske at Norge aktivt skal ta i bruk ny kunnskap og teknologi i egen verdiskapning, forutsetter det høyt kvalifiserte naturvitenskapelige grunnforskningsmiljøer, med tilhørende gode utdanningsprogrammer.

Utviklingstrekkene som har blitt beskrevet i rapporten gir derfor grunnlag for å hevde at Norge går baklengs inn i framtiden.

HUBRO 1/2005 29

På HøYDeN

Hårfin massejakt på rein For å få kammar til å gre seg med, dreiv bergensarane truleg storjakt på reinsdyr på Hardangervidda i mellomalderen. Det trur forskarar som har undersøkt historia til villreinen. Massejakta på rein rundt år 1000 skjedde ikkje berre for kjøtet og skinnet sin del, men truleg også for å nytte gevira til kamproduksjon i Bergen.

Sumtangen-prosjektet er del av eit større internasjonalt prosjekt på villrein i Nord-Europa. DNA-testing av reinsdyrbein kan seie noko om kva reinsdyrbestand beina kjem frå og i kor stor grad tamrein er blanda inn i stammen. Vidare vil forskarane finne ut korleis kjønnsfordelinga har vore i reinsdyrflokken, og om trekkrutene for reinsdyr har endra seg. Dei vil også undersøke om reinen var større eller mindre i middelalderen enn no.

Gentestinga kan dermed også få følgjer for viltforvaltninga i dag, gjennom å identifisere ulike reinsdyrstammar. DNA-testing av materiale frå mellom anna Danmark, Nord-Tyskland, Skottland og Hebridene skal også syne om kammar laga i Bergen av gevir frå Hardangervidda, har vore eksporterte.

Avspark for ernæringssatsing Frå hausten får studentar tilbod om å ta bachelorgrad i human ernæring ved UiB. Bachelorprogrammet leier fram til dei allereie eksisterande masterprogramma i ernæring. I tillegg skal det opprettast enno eit masterprogram, og ei forskarutdanning i ernæring.

Foto: Filefjell Reinlag

Ernæringssatsinga får ein tverrfagleg profil, der alle UiB-fakultet er representerte. Bergen har fleire gode forskingsmiljø innan ernæring, men kompetansen er spreidd. Med den nye satsinga på ernæringsutdanning vonar programstyret at innsatsen no skal bli heilskapleg, og at dei gode forskingsmiljøa vil gje utdanninga den kvaliteten som trengst for å trekke til seg gode og motiverte studentar. Foto: geekphilosopher.com

Giktmedisin uten effekt

Kultur overstyrer likhet

Medisin mot slitasjegikt (artrose) som brukes over hele verden, har nesten ingen effekt, og kan i tillegg gi alvorlige bivirkninger, viser en studie ledet fra Universitetet i Bergen. Effekten av betennelsesdempende medisiner mot slitasjegikt er så liten at den framstår som ubetydelig, konkluderer studien.

Legemidlene av typen NSAID og COX-2-hemmere har i tillegg alvorlige bivirkninger.

Islam er ikke nødvendigvis kvinneundertrykkende i seg selv. Det er den patriarkalske tolkningen av tekstene som har ført til og fortsatt fører til kvinnediskriminering, mener Henriette Sinding Aasen, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet. Hun arbeider nå med et forskningsprosjekt som tar for seg kvinners rettsstilling i Iran.

– Fasiten kjenner vi ikke, men det er store muligheter for at disse medikamentene alt i alt gjør mer skade enn nytte. Før vi vet mer, synes vi at leger bør være mer restriktive i sin foreskrivning, og at legemiddelprodusentene bør dempe eller helst stoppe den massive markedsføringen av disse produktene mot slitasjegikt, sier studiens førsteforfatter, dr. philos. Jan Magnus Bjordal ved Institutt for samfunnsmedisin. Studien har vakt stor interesse og blitt omtalt i rekke medier verden over.

Den patriarkalske tolkningen av Koranens tekster går helt tilbake til tiden før islam ble offisiell religion i Persia. Islam ble født i Arabia i en tid da kvinner ble betraktet som mannens eiendom, og der drap på nyfødte jentebarn var utbredt. Profeten Muhammed tok avstand fra slike kvinnefiendtlige tradisjoner; likhet mellom mennesker uansett farge, rase eller kjønn er et grunnprinsipp i islam. I møtet med den persiske sivilisasjon ble islams radikale budskap modifisert. I Persia, i likhet med andre steder der islam ble innført, ble de patriarkalske tradisjonene gradvis innlemmet i islam, noe som også bidro til at den nye religionen ble akseptert, mener forskeren. Sinding Aasen har tidligere utgitt boken «Democracy, Human rights and Islam in modern Iran: Psychological, social and cultural perpectives», som hun skrev sammen med blant andre fredsprisvinner Shirin Ebadi.

Foto: Scanpix

Første master i barnevern Dette semesteret begynte 46 studenter på Norges første mastergrad i barnevern, ved Universitetet i Bergen. Studiet kombinerer det rent barnevernfaglige med mer overordnede tilnærminger. Man ser på barnevernet i samfunnsperspektiv, og tar opp problemstillinger i forhold til velferdsstat, politikk og offentlighet. Det forteller faglig ansvarlig for det nye programmet, Marit Skivenes, førsteamanuensis ved Senter for barnevernstudier, Institutt for utdanning og helse. Over 130 studenter søkte om opptak. NTNU har fra før et masterprogram spesielt tilrettelagt barnevernpedagoger. Med tilbudet i Bergen er det imidlertid første gang i Norge man kan få graden «master i barnevern». Studiet retter seg hovedsakelig mot sosionomer og barnevernspedagoger med treårig profesjonsutdanning, men også andre med bakgrunn i barnevern kan søke.

30 HUBRO 1/2005

Det hjelper å snakke

Barnas teknologiske hverdag

Pasienter som får psykoterapi fungerer langt bedre enn dem som ikke får det, og psykoterapiforskningen er nå stadig mer konsentrert om å finne ut hvorfor samtaleterapi virker. I større grad enn tidligere trekker forskerne inn kvalitative metoder i sine analyser, i tillegg til kvantitative. Geir Høstmark Nielsen ved Institutt for klinisk psykologi forteller at når det gjelder å forstå virkemidlene, kan tekniske hjelpemidler, for eksempel video, være til stor hjelp. De kan i større grad kan fange opp de utrolig komplekse og subtile sammenhengene og prosessene som kommer til uttrykk i en terapisituasjon.

Barn som vokser opp i Vesten i dag bruker høyteknologisk utstyr uten å tenke over det. Nå skal et internasjonalt forskningsprosjekt se på hva disse ferdighetene betyr for samfunnet.

Forskningen viser, kanskje noe overraskende, at for mange pasienter er terapi av forholdsvis kort varighet å foretrekke. Graden av bedring vil i mange tilfeller ha en tendens til å svekkes over tid. Angstreduksjon, større selvrespekt og forbedret mestringsevne er de enkelttyper av endring man oftest ser hos pasienter som har gjennomgått en psykoterapi. For en rekke lidelser gir psykoterapi like godt eller bedre resultat enn medikamenter, spesielt når det gjelder å forhindre tilbakefall. Dette gjelder i stor grad lette og moderate depresjoner.

FN legger stor vekt på å bruke IKT til utviklingsformål. Mens utviklingsland bare hadde 2 prosent av verdens internettbrukere i 1991, var andelen steget til 23 prosent i 2001. Prosjektet fokuserer på den spesielle betydningen IKT har for økonomien i utviklingsland. Forskerne ønsker å finne ut hva unge tenker om sin bruk av teknologi, og vil nærme seg temaet fra flere ulike synsvinkler: utvikling, økonomi, sosiologi og læring.

– Teknologien endrer samfunnet og mønsteret for hvordan vi samhandler med hverandre. Spør du en ungdom hvor mange venner han har, svarer han kanskje hundre. Det er antallet han har i adresseboken på telefonen sin. Unge har en egen måte å håndtere begrepene på, og det er en utfordring for oss å prøve å forstå dette, sier prosjektdeltaker Barbara Wasson, professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap.

Foto: Birte Svendsen

Nytt på norrønt For første gong i Skandinavia er det utgjeve ei handbok i norrøn filologi. Dermed har studentar i norrøn filologi og andre med interesse for norrønt språk eit samla oppslagsverk å halde seg til. Faget norrøn filologi bestod av kopiar og kompendium. UiB-professorane Odd Einar Haugen og Else Mundal står bak fire av dei ti kapitla i boka, som elles er eit nasjonalt samarbeidsprosjekt med forfattarar frå dei fem universiteta i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Høgskolen i Agder. Handbok i norrøn filologi rettar seg primært mot studentar på universitets- og høgskulenivå, men forfattarane har lagt vekt på å gjere framstillinga så tilgjengeleg at boka kan lesast med utbyte av alle som er interesserte i den norske språkkulturen i mellomalderen.

Foto: Marius E. Hauge

Faglig tiltrekningskraft

Utdanning bremsar aids-epidemien

Det faglige tilbudet trekker flere studenter til UiB enn det sosiale.

Aids-katastrofen aukar i omfang, men det finst spirar av håp, meiner Knut Fylkesnes, professor ved Senter for internasjonal helse, UiB. Han har følgt utviklinga i Zambia over mange år, og i delar av hovudstaden Lusaka viser det seg no ein markert nedgang i smitten, og det skjer blant folk med utdanning. Hjå dei har åtferda endra seg veldig fort. Dette kan vi tolke som eit positivt trekk, fordi endring over tid som regel tek til i dei sosiale gruppene med mest utdanning. Men det kan også tolkast som at det er grupper vi ikkje har nådd ut til, seier UiB-forskaren.

Hver høst gjennomfører universitetet en spørreundersøkelse blant nye studenter om hvorfor de valgte å studere ved UiB. Høstens undersøkelse viser at det var fagtilbudet som fikk flest av dem til å velge UiB, skriver studentavisen Studvest. De utenlandske studentene hadde ført opp kurs på engelsk som en viktig grunn for deres valg av universitet. Tidligere har det vært andre grunner som i hovedsak har trukket utenlandsstudentene hit.

UiB-studenter blir i undersøkelser også bedt om å kommentere UiBs image. Mens studentene som begynte i 2003 beskrev UiB som blant annet koselig og rotete, er de ti ordene årets nye studenter oppgav, i prioritert rekkefølge: stort, spennende, bra, sosialt, uoversiktlig, lærerikt, interessant, sentralt, organisert/velorganisert og forvirrende.

Kvinner vert lettare smitta, biologisk sett. Manglande utdanning og dårleg økonomi forsterkar denne utviklinga. Sjølv om det er flest kvinner som er smitta av hiv/aids i Zambia, sporar Fylkesnes likevel nokre positive tendensar som bryt med dette mønsteret, igjen blant dei som har eit visst utdanningsnivå. Data frå Lusaka viser at smitten går raskt nedover blant unge kvinner, medan den held seg låg for unge menn.

Flere nyheter: www.uib.no HUBRO 1/2005 31

B-BLAD Returadresse : Formidlingsavdelingen Universitetet i Bergen Nygårdsgt. 5 N-5015 BERGEN

Sol i sinnet Medan nedbørsrekordane haglar over Bergen, er Jan Asle Olseth oppslukt av sola. I meir enn femti år har solstrålane blitt målt og notert i tårnet på Geofysisk institutt.

– Sola er jækla varm, konstaterer førsteamanuensis ved Geofysisk institutt, Jan Asle Olseth.

Han står i tårnet i det staselege bygget på Florida frå 1928, der Vervarslinga på Vestlandet held til.

Kvar dag sidan 1952 Universitetet i Bergen i dag har det mest velutvikla strålingsobservatoriet i Noreg.

Olseth er meteorolog og forskar på strålingsklima. Han har lagd ei rad studie av atmosfærisk stråling og fordeling av solstråling lokalt, regionalt, angulært, spektralt og i tid.

I Bergen har meteorologar kvar einaste dag sidan 1952 målt i timar kor mykje – eller lite – sol som har funne vegen ned mellom fjella.

Måleinstrumentet liknar ei spåkule montert som globus. Når sola trengjer tilstrekkeleg fram, skin den gjennom det blanke glaset. Eit spesialtilpassa papirstykke som tåler vatn, er montert slik at strålane svir merke, og på grunnlag av storleiken på merka kan meteorologane notere seg solskinstida.

Lite lys og lite varme Utskriftene av relativ solskinstid (i prosent av maksimalen) viser at det sist år var middels legitimt å vere mørketidsdeprimert i tidsrommet oktober til desember, samla sett. Det var minst

like mørkt fleire haustar på nittitalet.

Botnåra er 1954 og 1986, begge med ti prosent solskinstid.

I tårnet på Geofysisk institutt er det montert eit lite arsenal av små glasbobler, auge som alltid ser på himmelen. Dette er instrumenta som følgjer med sola.

Augo i tårnet, som er kopla til datamaskiner i eit kontrollrom i etasjen under, oppfattar kvar for seg ulike typar stråling og til saman heile spekteret. Når strålane som sola sender ut når fram til atmosfæren, fordeler dei seg i eit anna bølgjespekter enn dei opprinneleg hadde.

Vitskapen deler solstrålane i atmosfæren inn i delvis synlege kortbølgjestrålar og i langbølgjestrålar, som vi ikkje kan sjå.

Den usynlege delen av dei kortbølga strålane er delvis såkalla nær infraraude og delvis ultrafiolette UV-strålar. Kvar for seg og totalt påverkar alle strålane livet på jorda.

– Per dato slit vi med langbølgjestrålane. Når langbølgjestrålane blir sende ut frå jordoverflata og gir seg i veg mot verdsrommet, møter dei i aukande grad stengte dører i form av drivhusgassane i atmosfæren, seier han.

målingar, spelar her ei sentral rolle.

– Vi skal prøve å finne ut korleis UVstrålinga har utvikla seg over tid gjennom å kombinere modellar som gir samanhengen mellom UV-stråling og total solstråling med data vi har frå lengre tilbake. Dette er eit komplisert arbeid, ikkje minst fordi vi har variasjonar i ozonlaget som fangar opp det meste av UV-strålinga, forklarer Olseth.

TEKST OG FOTO: Njord V. Svendsen

Måling og maling I tillegg til at strålingsobservasjonen er avgjerande grunnlagsmateriale i forsking på det globale klimaet, har Olseth levert sine data til alt frå medisinske miljø til malingsindustrien.

– I planlegging er sol eit viktig parameter. Bruksområda for informasjonen er svært vid.

Saman med forskar Arvid Skartveit har Olseth i fleire år vore involvert i internasjonal forsking i regi av EU. Og i startgropa no er eit samarbeid mellom fleire europeiske målestasjonar der forskarane skal kartlegge og kombinere data over UV-stråling for å lage ein UV-klimatologi. UiB, med sine unike

– Bergen er ein stad der det ikkje alltid er så mykje stråling. Men den er i alle fall godt målt, konkluderer Jan Asle Olseth.