Under utvikling by ungeviken

UNDER

SCENEKUNST U

NDE

Tekst Hilda Levin

Foto Nicolas Tourrenc

UTVIKLING

UNDER UTVIKLING 2020

Vi kaller oss et utviklingsteater. Hva betyr egentlig det? Vi tilrettelegger for kunstneriske utviklingsprosesser for å skape aktuell og treffsikker scenekunst for barn og unge. Vårt publikum vokser og forandrer seg, prøver, feiler og lærer, lurer på noe den ene dagen, og synes det samme er kleint den neste. Å kjenne sine målgrupper godt, kan utgjøre forskjellen på om forestillingen treffer midt i blinken eller blir helt sykt pinlig. Men det er ikke nok å kjenne sine aldersgrupper for å oppnå denne presisjonen. Barns oppvekst er forskjellig fra generasjon til generasjon. Hvis vi lager teater basert på vår egen oppvekst, er det ikke sikkert at barn og unge i dag vil kjenne seg igjen. Men, hvis vi begynner å snakke sammen, vil vi fort oppdage hva vi fortsatt har til felles. Vi er et utviklingsteater, fordi: Vi ser det som en essensiell oppgave å speile samfunnet og vår samtid. Vi tror på de nye stemmene. Vi vil fortelle om i dag og om i morgen, og vi vil gjøre det med lynferske ord. For å få til det inviterer vi til idéutvikling, en ukes opphold hvor scenekunstnere kan komme videre med en forestillingsidé. Det er flere som har skjønt at scenekunst tar tid å utvikle, og at scenekunstnere trenger lokaler, støtte og feedback for å komme i mål. I dette magasinet kan du lese om idéutvikling her ved Unge Viken Teater, og om utviklingsarbeid ved Dramatikkens Hus og Seanse. Andre som Barneteateret Vårt og Østfold Internasjonale Teater tilbyr også prøverom for å utvikle scenekunst for barn og unge. Artiklene i dette magasinet gir uttrykk for et deilig mangfold av scenekunst for barn og unge. Noen vil snakke ærlig om vanskelige ting, noen vil åpne nye dører, noen vil skape magi. Noen skriver manus, noen lager

ordløse opplevelser, noen synger sammen med sitt publikum. Noen vil si noe som aldri har blitt sagt før, mens andre fornyer gamle tradisjoner. Noen møter målgruppen før de aner hva forestillingen skal bli, noen inviterer dem tidlig til prøvene, noen vil ikke forholde seg til målgruppen før forestillingen nesten er ferdig. Noen prosesser tar seks år, andre tar 24 timer. Det er mange veier til den beste scenekunsten for barn og unge. Publikum er forskjellig, verden er forskjellig, og det skal også scenekunsten de møter være. Det får vi til takket være de mange scenekunstnerne som kommer til oss. Når barn og unge møter et rikt lappeteppe av historier, formspråk og ideer, liker de kanskje ikke alt de får. Men de får møte kunstnere som brenner for det de har skapt. Som vil dele noe viktig med akkurat dem. Og etter hver forestilling vet de mer om hva som finnes der ute, og om hva de vil ha mer av i livet sitt. Som publikummere, som kunstnere, som mennesker. Når krisene hoper seg opp i hverdagen, for fremtiden og for kulturlivet kan man fort ønske seg tilbake til et glansbilde av hvordan ting en gang var, fremfor å lete etter noe nytt. Man kan begynne å lure på hvorfor vi i det hele tatt driver med kunst, når vi kunne ha blitt leger alle sammen. Til denne tvilen siterer jeg dramatiker Jonathan Larsons ord: «The opposite of war isn’t peace... It’s creation!» For å overvinne kriser trenger vi mer enn fred og ro når støvet har lagt seg. Hvis ikke står vi kun igjen med ruiner. Vi trenger å bygge opp noe nytt. Vi trenger et mylder av ideer. Og vi trenger å virkeliggjøre dem sammen. Vi trenger å skape.

UNDER UTVIKLING 2020

UNDER

20 Ansvarlig redaktør: Bo Anders Sundstedt Prosjektleder for idéutvikling: Hilda Levin Tekstredaktør: Lotta Rygg Marked og kommunikasjon: Marianne Bain Layout: Tank Forsidefoto: Lars Opstad ISBN 978-82-690762-7-1 Unge Viken Teater er et teater for barn og unge og voksne i deres liv. Ny dramatikk, nye talenter, og ny tenkning om teater og scenekunst for det unge publikummet er basen for alt vi gjør. Vi har en egen satsing på Teater i barnehagen, leverer til Den kulturelle skolesekken, og driver prosjektene idéutvikling og UNG TEKST for utvikling av ny scenetekst og nye dramatikere.

ungeviken.no

INNHOLD

2 8 12 14 18 24 29 30 35 36 41

ET PRIVILEGIUM Å SPILLE I BARNEHAGER Å SKAPE MED HELE PALETTEN TIPS FRA HANNE HAGERUP KAMPEN FOR TILVÆRELSEN Å BRISTE OG BÆRE PÅ SAMME TID FRAMIFRÅ FRAMPÅ TIPS FRA MARCO DEMIAN VITANZA TIL UNGDOMMEN — FRA BOK TIL TEATER TIL FILM TIPS FRA SOFIE FROST EN KROPP SOM GIR MENING TIPS FRA ØYSTEIN ULSBERG BRAGER

42 48 54 60 62 66 70 75 76 80 85 86

TI ÅR MED KLASSIKERE, KIDS OG KREATIVT KAOS KOKER TEATER PÅ GJEDDER LONE TROSSER ALT TIPS FRA KNUT NÆRUM BARNEDRAMATIKK — VOFFOR DET MELLOM STJERNESTØV OG SKUDDSALVER Å LEKE FREM EN FORESTILLING TIPS FRA HILDA LEVIN KUNSTEN Å BYGGE KUNNSKAP BRUNE — EN SUPERHELT I SERIEMIME TIPS FRA ESPEN KLOUMAN HØINER FRA FRØ TIL FORESTILLING

ET P

RIV

ILE GIU Å SPILLE I M BAR NEH AGE R

Tekst Lotta Rygg

Foto Lars Opstad

Hanne Amalie og Malin syns det er synd at fokuset ligger på antall barn i salen istedenfor på kvaliteten på scenen. De er glade for å ha Unge Viken Teater i ryggen.

UNDER UTVIKLING 2020

– Det er jo full fres! Vi er der en halv time, underholder og girer opp barna og så bare går vi. Helt fantastisk, ler skuespiller Hanne Amalie Smedstad. Siden 2018 har hun og Malin Skjolde spilt i utallige barnehager med forestillingen PollyEsther og ønskemonsteret. Under litt andre rammer enn hva de er vant med. Begge er godt bevandret på diverse institusjonsteatre, i større scenerom, med flere motspillere og massive maskinerier rundt. Og fulle saler. Bare Folketeatret, Malins arbeidsplass de siste årene, tar 1400 publikummere hver kveld. I barnehagene spiller de for opp til 50 unger.

– Det er flott og givende å spille på Folketeatret, for all del. Men det er helt unikt å spille for barn, sier Malin. Skaper egen arbeidsplass Som frilanser har man ofte opphold mellom oppdrag. Da må man skape sin egen arbeidsplass. For seks år siden ønsket Hanne Amalie å fokusere ett slikt opphold på barneteater. I mylderet av guttekarakterer lette hun etter en sterk jentekarakter. Hun fant Polly-Esther i Tiril Valeurs barnebok Polly-Esther og ønskemonsteret. Hun fikk med Malin i arbeidet. Men de manglet retning, og så er det jo sånn at frilansere etterhvert må prioritere betalte oppdrag. Så prosjektet kokte bort. Helt til de kom over Unge Viken Teater som søkte samproduksjon på forestillinger for barnehagebarn. – Teksten hadde vi jobba en del med i første runde. Men at det ser bra ut på papiret betyr ikke det ser like bra ut på scenen. Så da prøver vi og kjenner etter. Og det er lett å kjenne «åh nei, her må vi prøve noe annet». Så vi skriver, og improviser, kjenner etter, og skriver videre, forteller Hanne Amalie og legger til at den første runden i 2014 fungerte mer som idéutvikling enn konsentrert arbeid.

Under samarbeidet med Unge Viken Teater kom Peder Opstad inn som kunstnerisk veileder. Med nye øyne og helt nye samtaler. – Det er deilig med en som ser det utenifra, som ikke står i det. Vi kan kjenne på gulvet at noe lugger, men forstår ikke nødvendigvis hvorfor. Peder så det store bildet. Men vi ville ikke at han skulle fortelle oss hva vi skulle gjøre. Han skulle ikke komme inn som en regissør. Vi ville ha samtaler om hva han så, og så skulle vi sammen finne frem til ting, sier Hanne Amalie. Lite vegring Det var et veldig bevisst valg. De ønsket ikke hierarkiet man ofte finner ved institusjonsteatre. – Der kan man være med å utforske ting, komme med innspill og slikt. Men det ligger jo ofte en veldig tydelig plan til grunn. Da blir det lite rom til å improvisere. Regissørene vet ofte hva de vil ha. Det er en helt annen form. Så jeg syns det er veldig godt med egne prosjekter hvor jeg får utfordret meg kunstnerisk, sier Malin. De snakker begge om friheten til å prøve ut materialet. Teste replikker, bevegelser og hele scener ut på ulike måter. Med kun de to på scenegulvet er det viktig med tillit og ett felles språk. De gikk i samme klasse ved HiNT (nå Nord Universitet), så de føler at de har de samme verktøyene og leser hverandre godt. Det blir lite vegring når de jobber sammen, særlig når de improviserer.

UNDER UTVIKLING 2020

«D ET E GIV R FL END OTT FOL E Å OG KET SP ALL EAT ILL DEL RET E PÅ HEL . M , FO T UN EN R FOR IK DET BAR T Å S ER N» PIL LE

– Vi jobber mye intuitivt, og vi er veldig trygge på hverandre, sier Malin og ser bort på Hanne Amalie som nikker bekreftende: – Ja, jeg tenker ofte at jeg ikke kunne gjort dette med noen andre. Av og til så jobber man med noen og bare kjenner at okay, her må vi ha et manus. Eller en regissør, ler hun. Ikke nok med ablegøyer De har merket at å jobbe med barneteater ikke gir det store omdømmet. Hanne Amalie forteller at hun har kjent på følelsen av å stå nederst på rangstigen.

– Jeg kjenner flere skuespillere som sier de ikke vil spille for barn, at det er så kjedelig, sier hun og rister på hodet. Og skal man absolutt spille for barn, så skal man helst spille for mange hundre på store scener. – Jeg syns det er et privilegium å spille i barnehager. Spiller du Hakkebakkeskogen for 300 unger, så får du ikke kontakt med alle. Med en barnehagegjeng på 30, får man en helt unik kontroll og oppnår en virkelig verdifull kommunikasjon. Jeg har funnet ut at det er rommet jeg liker best, sier hun og legger til at det ikke skal tas for gitt at alle familier har mulighet til å ta med barna på teater. Nettopp derfor er det så viktig å besøke barnehager. De er takknemlige for at Unge Viken Teater har stort fokus på kvalitet i forestillingene sine. Det er slike ting som vil være med på å heve statusen på barneteater. – Det er ikke noe sånn «ta på deg den hatten så blir du morsom for barna». På Unge Viken Teater er det ikke nok med bare noen ablegøyer, sier Hanne Amalie og legger til at barna er det betalende teaterpublikum om noen år. – Da er det de som skal velge, eller ikke velge, å gå på teater. Hvis man bare ser dritt som barn så går man jo ikke på teater senere?

UNDER UTVIKLING 2020

Trenger ikke være så vanskelig Til høsten gjester de teatret igjen, denne gangen for en idéutviklingsuke. – Unge Viken Teater søkte idéutvikling under korona. Og jeg tenkte at det er jo nå vi har tid til dette. Jeg hadde ingen egentlig idé, men sendte en mail med en drøss av tanker til Hanne Amalie. Helt usensurert, sier Malin og forteller at de ofte arbeider sånn. Masse rot av noen tanker kan vekke noe lurt i den andre. Man må ikke være redd for å være dum, smiler hun. Polly-Esther og ønskemonsteret var en samproduksjon mellom Hanne Amalie, Malin og teatret. Malin mener det er mange utøvere der ute som ønsker å utvikle noe eget. Men det er ikke så lett å sette i gang, man vet ofte ikke hvor man skal begynne.

– Med noen som Unge Viken Teater i ryggen, kan man jobbe intensivt i noen uker, sier hun, mens Hanne Amalie nikker bekreftende og legger til smilende: – Ja, og uten kan det jo fort ta seks år.

UNDER UTVIKLING 2020

– Og organiseringen er vanskelig. For meg var det å få datoer å forholde meg til en lettelse. Da blir det mer konkret for min del, sier Malin og legger til at det trenger ikke være så vanskelig. Med rette folk i prosjektet, som vil det samme, så har man kommet langt. Derfor er det viktig med produserende teatre som tar inn frigrupper og frilansere.

ÅM SKAPE ED HELE P Tekst Lotta Rygg Foto Erika Hebbert, NTB og Kristin Aafløy Opdan

ALE TTE

Når tre krysskulturelle scenekunstnere skal iscenesette landets rike mangfold, blir det fort en lek med kreative uttrykk.

UNDER UTVIKLING 2020

– Jeg er litt redd jeg. Redd for at dette ikke blir noe av. At det ikke får den plassen det bør. Jeg brenner sånn for dette. Dette er et hjerteprosjekt for meg, sier scenekunstner Zezé Kolstad. Hun snakker om forestillingen Kameleonene, som hun utvikler med slampoet Sarah Camille Ramin Osmundsen og forfatter Lill Salole. Sammen skal de iscenesette krysskulturelle historier. Alle tre er krysskulturelle selv, og sitter på verdifulle opplevelser og erfaringer de tar med inn i arbeidet. – Vi har tenkt på akkurat dette i et halvt år, men vi har nok alle jobbet med det alltid, på ulike måter. Å være krysskulturell er mangesidig. Det er mange ulike bakgrunner, og mange ulike måter å være krysskulturell på, sier Lill. Felles er at de lever med, og føler tilhørighet til flere kulturer.

Lill har jobbet med tematikken i flere år, og har skrevet bøkene Identitet og tilhørighet og Cross Cultural Kids. Mye av arbeidet hennes baserer seg på samtaler med krysskulturelle. En arbeidsmåte de også bruker i utviklingen av forestillingen. De er tidlig i prosessen, men har allerede hentet inn masse materiale gjennom intervjuer med krysskulturelle. Nå forbereder de en uke med idéutvikling ved Unge Viken Teater. Å finne egne ord – Vi har hatt en veldig fin idéfase på nett i disse koronatider, sier Lill, og forteller om kreative møter på digitale plattformer. – Det har funka overraskende bra. Men vi er veldig tidlig i prosessen, og vet egentlig ikke hvordan dette blir. Vi gikk til

UNDER UTVIKLING 2020

våre egne nettverk for å finne intervjuobjekter. Det er for enkelthetens skyld. Vi har enda ikke noen midler, så dette gjøres utenom vanlig arbeidstid. Intervjuene graver i det som gjør noen krysskulturell, og deres opplevelser. Det handler mye om identitetsspørsmål. Hvor de føler seg hjemme, og når de føler seg hjemme. Og hvilket hjertespråk de har, språket de tyr til når de skal uttrykke de sterke følelsene og umiddelbare reaksjoner. Dette for å få tak i deres egne ord for disse erfaringene.

Zezé har i hovedsak intervjuet ungdom. Hun har erfaring med tematikken blant unge, blant annet som tidligere kunstnerisk leder for Fargespill-Oslo. Et scenekunst-kompani med fokus på mangfold med barn og unge. – Jeg blir litt trist, jeg. Jeg hører fra ungdom, jenter som gutter, som fremdeles møter åpenbar rasisme i skolen. Mye kommer fra lærere, sier hun og legger til at det er spesielt gutter som møter den type åpenbar, og ofte aggressiv rasisme. De møter mye frykt. Om du er høy og mørk er du skummel, du er en tvilsom type. – Fader altså, har vi ikke kommet lenger i 2020, spør hun. Hvor kommer du egentlig fra? Sarah forteller at krysskulturelle ofte har en innøvd regle om bakgrunnen sin. Av slaget «jeg er født i Norge, men mamma er fra Martinique, vi snakker fransk, men også norsk». – En regle man egentlig forteller for å tilfredsstille noen andre og deres spørsmål, sier Sarah og legger til at man ofte snakker om det som en forklarende ting. Ikke fordi man nødvendigvis vil snakke om det. – Og så har man de som ikke får svarene de vil ha. Når jeg svarer «Ellingsrud» så kan jeg få tilbake «nei, jeg spurte hvor du egentlig er fra». Og forteller man hele regla, med alle stedene man har tilhørighet til så blir man en «skrytepave». Man kan bare ikke vinne, sier en oppgitt Zezé.

Hele paletten Mange opplever å bli satt i en bås. Men poenget er at krysskulturelle ikke har «én bås». De har mangfoldige tilhørigheter, erfaringer og opplevelser. – Vi er ute etter hele paletten. Vi vil se på ulike aldre, ulike kjønn, ulike opplevelser. Alle opplever forskjellig. De samme opplevelsene går igjen, men det er også mange som ikke kan kjenne seg igjen i de opplevelsene, og de er også en del av paletten, sier Sarah. Dette er noe som møter krysskulturelle i alle ulike faser i livet. Det blir nye dimensjoner underveis. Det er vanlig å tenke nye tanker når man får barn. Hvilket språk skal vi bruke hjemme? Skal ungene lære seg å kommunisere på alle familiære språk? Identitet og språk henger tett sammen. Ofte snakker man et språk hjemme og ett språk på skolen. – Det er viktig at vi ikke skal stakkarsliggjøre noen. Men heller vise frem at å være krysskulturell har mange fantastiske sider, sier Lill og forteller om «Kameleonkompetanse»: Som kameleoner er de ofte veldig fleksible, og det er en stor styrke, særlig i dagens samfunn. Men fremdeles hører vi om folk med utenlandske navn som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Norske navn

UNDER UTVIKLING 2020

gir lettere tilgang til arbeidslivet og boliger. Zezé ga selv datteren et norsk-klingende navn. Noe hun har tenkt mye over senere. Og irritert seg litt over, gikk hun egentlig på kompromiss fordi hun visste det ville bli lettere for datteren? Og samtidig, er det feil å ville ønske at det skal bli enklere for datteren enn det var for henne selv? Leke med uttrykk Nå er intervjuprosessen og materialeinnhentingen snart over og de går inn i en ny fase, hvor de ser frem til en uke idéutvikling ved Unge Viken Teater. Først skal de se hva som stiger ut av materialet. Så vil de ut på gulvet og prøve alt. Det ligger noen klare tanker i bunn. Tanker om form, om variasjon i uttrykksformer og at de naturlig nok kommer til å bruke ulike språk. De vil utforske forskjellige innganger til historiene og leke med de kunstneriske uttrykkene. Kanskje en historie kan formidles gjennom dans, eller musikk, eller noe helt annet de ikke har tenkt på enda.

De ønsker å spille for ungdomsskoleelever. Men voksne, og særlig foreldre og lærere, er også et aktuelt publikum. De ønsker å bidra til forståelse, gjenkjennelighet, undring og ny bevissthet. Gjerne gi videre opplevelsen Zezé fikk da hun leste Lills Identitet og tilhørighet. – Jeg skjønte så mye om «hvordan og hvorfor», og jeg fikk begreper som umiddelbart klikka i meg. «Ah ok, det er sånn det er.» Det var en skikkelig øyeåpner. Drømmen er at forestillingen skal få leve gjennom Den kulturelle skolesekken. De ser det som en fordel å besøke skoler. Kommer man utenifra når man elevene på en annen måte enn gjennom den vante skoledagen. – Og kunst og teater er jo emosjoner. Det gir en helt annen tilgang til ungdom enn gjennom undervisning, sier Sarah.

– Jeg blir alltid inspirert av dans, og liker det godt når det blir en organisk musikalitet mellom tekst og dans, sier Sarah. Under idéutviklingsuken ved Unge Viken Teater vil de arbeide med en dramaturg og en ekstra utøver. De vil bruke hverandre i prosessen, teste ut på gulvet, og bytte på å se utenfra. De vil også se på muligheten for å utvide den sceniske forestillingen gjennom sosiale medier. Kanskje skal de lage noen korte videoer, noen scener fra forestillingen spilt inn i bybildet. Ungdom er på sosiale medier. Så hvordan kan det brukes?

UNDER UTVIKLING 2020

– Vi trenger ikke alltid de orda. Bevegelser kan si så mye uten ord. Også fanger man ofte barn og unge bedre med en blanding av tekst, dans og musikk. Jeg er jo danser, så jeg tenker i bevegelser, sier Zezé og får bekreftende nikk fra slampoeten Sarah. Som selv vil teste om noen tekster kan avløse hverandre, ta form som en mosaikk, ett lappeteppe av historier.

– Akkurat nå er det hele et stort hav, sier Sarah.

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE Foto Kristin Aafløy Opdan

HANNE HAGERUP 1. Follow the fun Det aller beste skrivetipset jeg vet om kommer fra Jordan Peele, skaperen av Us og Get Out. Da han gjestet The Writers Roundtable og ble spurt om hans beste tips mot skrivesperre, var svaret «follow the fun». Hvis du står fast og synes det er vanskelig å skrive, må du finne noe i prosjektet ditt som du synes er gøy. Noe som gir deg energi. Hvis du fokuserer på noe du selv synes er gøy å skrive, vil det som er vanskelig ofte løse seg selv, eller du vil få overskudd til å ta tak i det på en annen måte. Jeg vet at jeg selv skriver best når jeg har det gøy. Det betyr ikke at det jeg skriver må være spesielt morsomt, men jeg må være engasjert i det jeg skriver. Det er først da jeg klarer å leve meg helt inn i det jeg holder på med, og det er først da det blir bra! Men man kan ikke gå rundt og vente på inspirasjon for da får man ikke gjort noe som helst. Det er viktig å skape sin egen skriveglede. Faren min pleide å gjøre det. Når han avsluttet en skriveøkt var han ofte i mye bedre form og humør enn da han startet. Han skrev på seg skriveglede. 2. Lur hjernen din til å tro at du ikke jobber Når jeg står fast eller vegrer meg for å skrive er det stort sett fordi jeg sensurerer meg selv. Jeg begynner å redigere og kritisere det jeg skriver omtrent før jeg har skrevet det. Det som fungerer aller best

da er å lure hjernen til å tro at den ikke jobber, sånn at den slapper av og slutter å være i angrep. Det hjelper å aktivisere hjernen litt. Ikke så mye at du blir distrahert, men akkurat såpass mye at hjernen glemmer å være kritisk. Gå en tur, ta oppvasken, ta toget, se ut vinduet, eller ta en dusj. En annen ting som hjelper er å skrive om det du skal skrive. Det ufarliggjør skrivinga litt. Da vet du at det ikke er de avgjørende ordene du sitter og skriver, det er bare noen tanker om det du skal skrive. Jeg merker at veldig mye løsner når jeg skriver tekstmeldinger til de jeg jobber sammen med. Det har ofte skjedd at jeg har fått en idé, som jeg begynner å skrive i en sms, og så har meldingen bare vokst og vokst og til slutt har den blitt til en mail. Jeg tror det er fordi den kritiske delen av hjernen da er i off-mode. Hvis du ikke har noen du jobber sammen med, som kan lese og du kan sende ideer til så kan du skrive tekstmeldinger til deg selv. Notes på mobiltelefonen er kjempebra til det. 3. Deadliner Uten deadliner ville jeg aldri klart å skrive noe som helst. Hvis du ikke jobber sammen med noen som kan gi deg en deadline, så bør du finne noen. Finn en god leser som du stoler på og som har samme smak som deg. Jo strengere deadlinene er jo bedre.

UNDER UTVIKLING 2020

KAM PEN TIL FOR VÆ REL S

Tekst Lotta Rygg

Foto Siren H. Sæter

Hva får du når du kobler ungdommens råskap med naturens sårbarhet? Thea skapte en forestilling gjennom ærlighet.

UNDER UTVIKLING 2020

Det nærmer seg ti år siden skuespiller Thea Borring Lande, på et skrivekurs, skrev en monolog ut i fra perspektivet til en 15-åring. Hun var selv i midten av tyveårene. – Det var overraskende lett tilgjengelig for meg. Det var så lett å koble meg på minner og uforløste ting. Jeg gikk inn i det jeg-et jeg var da, det jeg-et som hadde en dyp lengsel etter å oppleve tilhørighet med de jevnaldrende rundt meg, sier hun, og forteller at hun fikk gjenkjennende nikk da hun leste opp teksten.

– Det var en forferdelig opplevelse. Jeg gikk inn i klasserommet. Jeg hadde forberedt alt jeg skulle si og hadde en plan. Men så ble jeg bare umiddelbart Thea 15 år. Jeg ble så redd for at de syntes jeg var teit. Men jeg satte meg i kantina i storefri, som jeg hadde sagt jeg skulle gjøre, og håpet at noen skulle komme bort. Så satt jeg der mutters aleine helt til det ringte inn, og det var grusomt. Denne opplevelsen var i seg selv en viktig hjelp i skriveprosessen, sier hun, og legger til at det til slutt kom noen bort likevel. – De forbarmet seg over meg, smiler hun.

– Jeg trodde det var mine helt egne opplevelser, men så kjente alle seg igjen. Det var noe jeg trodde bare tilhørte meg, men så tilhørte det fellesskapet, sier hun. Hun skjønte at hun ville arbeide videre med dette. Det var første gang hun skrev om Jorun, 15-åringen som så innstendig ønsker seg ekte venner.

Thea hadde ambisjonene til en hel forestilling, men manglet retning og inngangen til materialet. Det føltes for enkelt, og hun hadde ingen helhetlig historie. Jorun fortjente ikke å stå alene. Naturen, som vi kjenner den, er på vei bort Fire år senere kom det Thea nå kaller et slags nullpunkt. En vond følelse av mangel på retning og mening i livet. Hun stilte seg spørsmålet: Hva er virkelig viktig for meg? – Det kom fort til meg, for det hadde egentlig ligget der siden barndommen. Naturnvern. Jeg oppsøkte informasjon, og fikk lære at det ikke egentlig er naturen som utryddes, men naturen slik vi kjenner den som endres til det ugjenkjennelige. Arter utryddes. Været blir stadig mer uforutsigbart. Hvordan vi lever livene våre er ikke forenelig med en natur i balanse. The tipping point, som vi ikke kan vite finner sted, før det er for sent. Mange snakker om dette nå, men på det tidspunktet var det mye jeg ikke hadde hørt om før. Til tross for at jeg var interessert. Hvorfor vet ikke alle dette, spurte jeg meg selv, og hvordan kan jeg bidra til å spre informasjonen? Hun ville lage teater i naturvernets ånd. Igjen var inngangen til materialet viktig. Det måtte være gjennom gjenkjennelige karakterer, som gjennomgikk personlige tapsopplevelser knyttet til naturen i endring. Igjen manglet hun en inngang. Men denne gangen la hun det ikke vekk, hun ble isteden oppsøkende og ville snakke med ungdom. Hun fikk besøke niendeklassene på sin gamle ungdomsskole.

I fellesmøtene med ungdommene plukket hun opp sjargongen deres, hun la merke til en fin muntlighet. Det var så mye godhet mellom linjene, og de virket veldig opptatt av hverandre. – Jeg prøvde å lokke dem utpå, hvordan snakket de om de som ikke var tilstede? Hvordan brukte de språket til å uttrykke noe som ikke er fortalt? Hvordan ser man på de rundt seg? Hvor var den nådeløsheten jeg opplevde på deres alder? Var den egentlig ikke der? Bruker seg selv som rettesnor I ettertid skulle hun gjerne hatt flere en-til-en møter med ungdommene. Det krever mye mot å åpne seg om det ubehagelige, særlig foran venner. Men med venner derimot. Hun gikk til sine egne venner, og snakket om deres opplevelser som 15-åringer. Hun fikk historier de har båret med seg over lang tid. – Jeg oppsøkte tre svært ulike venner av meg. De har til felles at de er voksne, men de bærer med seg det som skjedde i ungdomsårene. De husker en detaljrikdom i opplevelsene med både nådeløshet og varme. De er veldig nære sine historier, og det er vakkert av dem å dele historiene sine med meg og ungdommene i salen. Det er den autentisiteten som skaper gjenkjennelse, sier hun og utdyper at alt hun lager skapes gjennom ærlighet. – Man undervurderer ungdommen hvis man ikke jobber gjennom ærlighet. Jeg prøver å bruke meg selv som rettesnor i alt jeg gjør. Hvis det oppleves viktig for meg, vil det berøre flere enn meg. Det var da hun koblet de sårbare ungdommene med den like sårbare naturen at noe sa klikk. Da visste hun hva det handlet om, hvem hun skrev for og hva de kjempet for.

UNDER UTVIKLING 2020

– Jeg manglet retning når jeg jobbet med Jorun. Da jeg fant koblingen til rødlista fikk materialet en forløsning. Karakterene kjempet for tilhørighet, retten til å leve. Det løftet historiene for meg. At alle skal få høre til, smiler hun. Rødlista er den nasjonale oversikten over utrydningstruede arter. Thea skrev frem Sander Salamander, Jorun Damfrosk og Sigrid Slettsnok. Tre ensomme 15-åringer som på ulike vis står utenfor og bærer med seg vanskelige historier. Tre sårbare, men sterke ungdommer. Intensjonen var at publikum skulle føle godhet for dem, samtidig som rommet skulle åpnes for individuelle fortolkninger. – Den ytre rammen for meg som skapende kunstner var at de tre var i selvmordsfare. Men det skulle ikke være uttalt eller åpenbart. Jeg ville ikke trigge noen. Men kanskje noen ville kjenne seg igjen, og føle seg mindre alene. Det var et mål at alle i publikum skulle kunne kjenne seg igjen i noen av karakterene. Det var unødvendig og lite hensiktsmessig å kommunisere ut selvmordsfaren karakterene befant seg i. Men det var viktig i karakterarbeidet og dramaturgien at alt sto på spill for de tre.

Å finne det genuine I samproduksjon med Unge Viken Teater har Thea vært på turne siden premieren i 2017, og spilt for over 10 000 ungdommer. Hun har fått fine tilbakemeldinger fra ungdom som kjenner seg igjen. Lærere har tatt kontakt, og forteller om lange samtaler i, og utenfor, klasserom etter forestillingen. Det betyr mye for Thea, at ungdommene har voksne i livene sine som ønsker å forstå dem.

«M AN UNG UND ERV D O IKK MM UR E JO EN DER ÆR BB HV ER LIG ER IS M HET GJE AN » NN OM

– Jeg håper virkelig jeg har hjulpet til å skape samtaler, også de indre samtalene. At jeg har bidratt til at noen unge mennesker har fått mer perspektiv, og følt seg mindre alene, sier hun.

Thea liker å spille for ungdommer. Hun liker formen uten den fjerde veggen. Den direkte kontakten tillater å tilpasse seg underveis. Ser hun at noen faller ut, kan hun fange dem inn igjen. Med justering av tempo, med stemmer og bevegelser. Det er liten mulighet for å gjemme seg bort, både for de på scenen og publikum. Thea syns voksenpublikum er så hemmelige. Og de har selv valgt å komme, det har ikke ungdommen. Det skal man ha respekt for. Nettopp derfor må det bety noe hver gang hun spiller.

Rødlista sentrerer seg rundt felleskap. Tematisk som scenisk. Sammen med publikum monteres scenografien, og ungdommene inviteres til nedrigg etter forestillingen.

– Som skuespiller må jeg finne det genuine hver gang jeg er på scenen. Så jeg er ikke fremmed for prestasjonsangst, smiler hun før hun blir alvorlig:

Flere kommer da bort, noen snakker litt om forestillingen og forteller fra egne liv. Ofte er det noen som bare henger rundt. Særlig rundt Sander, det virker som de vil være nær han på en måte. Flere kommer også bort til musikeren Jo og forteller om deres musikkdrømmer.

– Rødlista er den forestillingen hvor jeg opplevde minst prestasjonsangst. Jeg visste så godt hva prosjektet var. Jeg hadde ikke fokus på min prestasjon, men hva jeg ville si og gi til ungdommene. Rødlista er det viktigste jeg har gjort som scenekunstner.

UNDER UTVIKLING 2020

Å BRISTE OG BÆRE PÅ SAMME TID Tekst Simen Formo Hay Foto Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

Jeg står på scenen på SALT. 200 publikummere, jeg har ikke spilt rockekonsert på mange år. Og nå lager ikke gitaren min lyd. Jeg prøver en annen kabel, ikke den heller, faen. Jeg restarter loopmaskinen min, null respons. Resten av bandet er i gang, jeg skal inn om to takter. Det får bare briste eller bære. Jeg kaster gitaren fra meg, river mikrofonen av stativet. Hva skal jeg synge?

Jeg vet ikke, tekst har jeg ikke rukket å skrive. Hva med melodien? Det får bare briste eller bære. Jeg skriker inn i mikrofonen, holder ingenting tilbake. Og gradvis løsner det. Det er vindskeivt, småsurt, men det er i hvert fall meg og hele mitt hjerte. Stemmen brister, men den bærer fader meg også.

UNDER UTVIKLING 2020

24 timer tidligere. Jeg møter opp utenfor Musikkhøgskolen med friskt mot og nyinnkjøpte gitarpedaler. Hilser på fremmede musikere jeg snart skal komme tett tett på. Spenningen ligger i lufta hver gang en ny person dukker opp. Og hvem jeg er? Jeg er kunstnerisk leder for Døgnfluer, og for første gang skal jeg prøve meg som musiker i en konsert laget på kun ett døgn. De siste seks årene har jeg stått på andre siden av denne situasjonen, som produsent eller kurator, og tatt imot spente deltagere som skal bruke det neste døgnet på å lage en teaterforestilling, en konsert, en film.

R E E L L IN A T M E I D , R T E E E J J R K K E S T ET S OM N A A E K ED T T D ER R A » E N . A T V M E E A E D T N « ES SE IKKE FADES R L N E K A L VA . FØ AT M ELLER E , S N Å S Y Ø OG N KSE U R S E H BLIR T E D

Døgnfluer er en forening som samler unge kunstnere for å lage kulturopplevelser på kun ett døgn. Vi jobber for å fremme fellesskap og samarbeid i kulturlivet. Døgnfluer ble arrangert for første gang i 2014 etter at jeg hadde vært med på et lignende opplegg i Fredrikstad. «Dette må vi jo bare få til i Oslo», husker jeg at jeg tenkte. Jeg samla de jeg kjente som på et eller annet vis drev med teater. 50 kr kosta billetten, kontant. Det hele var rimelig kaotisk. Kaotisk er det fortsatt, og det håper jeg for alltid at det skal være. For etter seks år og 27 forskjellige arrangementer innenfor over ti forskjellige kunstformer, er det fortsatt like mye spenning når deltagerne møter opp 24 timer før det braker løs. De vet det alle sammen; at nå får det bare briste eller bære.

UNDER UTVIKLING 2020

Så nå skulle jeg altså prøve meg som musiker. Jeg blir trukket inn i en gruppe, vi får en oppgave: bandnavnet Jenny Curtis. Seks musikere som aldri har spilt sammen før skal nå bruke et døgn på å danne bandet Jenny Curtis. Vi prøver oss litt fram, jammer på samme mollakkord i syv minutter. Prøver å lete fram et felles uttrykk. Vi burde hatt et par timer med bli-kjent-øvelser. Vi burde drukket oss dritings sammen først. Dratt på en hyttetur. Men Vi Har Ikke Tid. Her skal det lages låter, og det brennkvikt! Det går noen timer, vi er innom litt Sigur Rós, litt Coldplay, litt Aphex Twin, alt milevis unna disse banda i kvalitet. Jeg merker at jeg blir usikker. Er jeg for aktiv? For passiv? Synger jeg for mye? Spiller jeg teite riff? Klokka tikker. Vi har ingen låter. Pianisten i bandet tar grep. Pusher frampå litt mer positiv energi, litt mer galskap. Plutselig er vi i gang med en skitten og sløy bluesjam. Jeg drister meg utpå med en cheezy vokallinje. Jeg synger som Liam Gallagher og føler meg ganske kul, samtidig ganske flau. Men vi kommer oss inn i et spor. Folk tør mer. Og jeg tenker at dette kan kanskje gå! Dette kan bli kult. Det kan bære, ikke bare briste.

med på noe unikt. At noe skjer her og nå, ikke noe annet sted. Gjennom Døgnfluer prøver vi å skape disse situasjonene ved å begrense tiden, uten å begrense ambisjonsnivået, og ved å hive folk inn i nye samarbeidskonstellasjoner og arbeidsformer. Dette er bare to måter å skape disse situasjonene på. Dag 2, noen timer igjen til lydprøve. På øvingsrommet kjemper vi oss gjennom setlisten vi med nød og neppe har klart å sette sammen. Vi må stoppe brått før siste låta, for vi må avgårde til lydprøve. Stress sprer seg i gruppa. Vi har altfor mange taktskifter og overganger. På lydsjekken går det så som så, vi bommer her og der, men vi har jo tross alt en time til der vi kan skrive ferdig litt tekst og snakke oss gjennom konserten. Men så skal vi spise og så skal vi få på oss kostymer, og plutselig hadde

Briste eller bære. Jeg har ikke brukt de ordene før, men jeg tror det er akkurat den følelsen jeg er ute etter i ethvert prosjekt jeg er med på. Samme om man har 24 timer eller halvannet år. Det å stå der før hver forestilling og tenke at dette kan gå til helvete, men vi prøver fadermeg igjen. Det er kanskje det aller vakreste med teateret, i mine øyne. Følelsen av at det skjer her og nå, at man ikke aner om det blir suksess eller fadese. Og den følelsen kommer nesten alltid gjennom samarbeid. Gjennom et vi som står i det sammen. På godt og vondt. Som ikke gjør det samme dag ut og dag inn, men som risikerer alt, igjen og igjen. Denne tankegangen syns jeg ofte glemmes i fokuset på innhold, på kvalitet. Jeg tror nemlig ikke de beste ideene og uttrykkene finnes i nettopp det som er best. Jeg tror det vi virkelig ønsker oss av en kulturopplevelse, er følelsen av å være

UNDER UTVIKLING 2020

Vi i Døgnfluer pleier å gjenta mantraet «Høye ambisjoner, lave skuldre» (forfattet av filmregissør Emilie Blichfeldt). Jeg får lyst til å utvide det:

Konserten gikk så som så. Jeg ga alt jeg hadde, og vi bomma som bare det her og der. Det kunne absolutt blitt mye bedre. Men på sitt beste var det noen øyeblikk der. Og om det var en ting jeg er fornøyd med, var det at vi sto i det. Og at vi fra scenen insisterte på at dette var en like viktig konsert som de helproffe jazzkonsertene på samme scene under Oslo Jazzfestival kvelden før. For dette var viktig for oss. Vi hadde ikke følt oss så levende på lenge. Vi hadde gitt alt vi hadde. Vi hadde kanskje laget kaos, men vi hadde laget det sammen, med hjertet. Og for meg er det verdt så mye mer enn en hvilken som helst perfekt skuespillerprestasjon eller sax-solo. Vi klarte kanskje ikke å lage perfeksjon, men vi klarte sørenmeg å lage kaos. Ambisiøst kaos.

høye ambisjoner lave skuldre svette hender korte netter klumper i halser latterkramper uenigheter umulige gruppekonstellasjoner nye venner jakten etter fellesskap jakten etter noen som kan senke skuldrene dine ta den svette hånden din leie deg ut på scenen og sammen ta i mot himmel eller helvete og sammen kjenne på at vi er her og nå her og nå og vi

UNDER UTVIKLING 2020

det gått 24 timer. Jeg har ingen tekst, men jeg er vokalist i et nyoppstartet band. Vi debuterer foran 200 publikummere. Første band ut. Og så ryker altså lyden på gitaren min. Faen.

UNDER UTVIKLING 2020

FRAMIFRÅ FR

Tekst Lotta Rygg Foto Svein Midtskogen og Tøri Gjendal

Erlend og Håkon måtte bli venner. De måtte etablere et teaterkompani. I dag finner man dem fort i et at Unge Viken Teaters prøverom. Eller rundt lunsjbordet.

UNDER UTVIKLING 2020

PÅ

Da Erlend Rødal Vikhagen og Håkon Thorstensen Nielsen begynte i samme klasse ble de møtt med to valg: I en klasse med bare jenter, og de to, så måtte de enten bli konkurrenter eller venner. Flere år etter er de fortsatt venner og sammen driver de Framifrå Teater. Som nyutdannet scenekunstner står man fort på bar bakke. I 2015, Håkon med skuespillerutdanning fra Westerdals Oslo Act i lomma, Erlend med siste året igjen av Skuespillerutdanningen ved HiNT (nå Nord Universitet), så visste de begge at et frilansliv ikke kan tilbringes ventende på telefoner. Man må være frampå. Så de lagde familieforestillingen Hulenes hemmelighet. Og deres første forestilling ble stablet på beina ganske raskt.

– Det gikk så fort. Vi skrev første manusutkast i desember. I januar tok vi kontakt, og premieren ble satt til juni, sier Erlend. De hadde et produksjonsselskap med seg. Men noen korte uker før premieren forsvant selskapet. Igjen måtte de velge, gi opp eller gjøre alt selv. – Vi måtte ta en avgjørelse: Skulle vi avbryte eller fortsette, sier Håkon. De gikk for det siste og slik oppsto Framifrå Teater. Et åpent hus Samme år søkte de Unge Viken Teaters samproduksjon med deres Magiske Fredrik. De ble oppriktig overrasket over at teatret gikk for det. Det var starten på et varmt vennskap mellom et teaterhus og en frigruppe. Da Framifrå Teater ikke er et økonomisk levebrød, er et produserende og utviklende teater som Unge Viken Teater et viktig sted for frigrupper og frilansere.

– Unge Viken Teater har gitt oss noen rammer mange frigrupper er foruten, sier Erlend, som i dag også er en del av teatrets første debutantprogram for dramatikere. Og Håkon publiseres i årets UNG TEKST-antologi. Etter fire samarbeidsproduksjoner opplever de Unge Viken Teater som et veldig åpent hus. Selv forestillingsidéer de har sendt inn utenom teatrets søknadsfrister har blitt besvart. Og andre forestillinger, som egentlig ikke har hatt noe med teatret å gjøre, har på en eller annen måte vært innom huset. Kanskje har de fått låne et rom, eller hatt prøveforestillinger på huset. Eller bare spist lunsj med teatrets ansatte. – På veldig mange måter har Unge Viken Teater vært med på å definere Framifrå Teater. De har gitt oss tillit og vist oss hva vi kan være, sier Håkon.

UNDER UTVIKLING 2020

Teatermagi Deres første samproduksjon Magiske Fredrik spilles fremdeles, fire år etter premieren. Historien om lille Fredrik som vil lære seg magi, slik den avdøde farfaren hans kunne, som han savner så veldig. En forestilling som gjorde ekstra inntrykk å spille, var en romjulsforestilling på Barneavdelingen ved Drammen Sykehus. De ansatte hadde fortalt dem at de håpet det skulle være få barn i salen. At de aller helst skulle se at barna ikke var der, det ville jo bety at de var friske nok til å feire jul hjemme. Erlend forteller om store inntrykk da barna rullet inn i de små stolene sine, med drypp og alt utstyr.

De merker at Magiske Fredrik treffer forskjellig på barna. Noen tar til seg det alvorlige. Noen av dem har jo mistet noen, og kjenner seg igjen i Fredrik som mistet bestefaren sin. Også er det de som ikke har den dimensjonen, men som suger til seg det magiske aspektet. Det er flest av dem, de som hekter seg på magien og ser på tryllingen med store øyne. Publikum fullfører illusjonen Selv om de utfører faktiske trylletriks på scenen, så ligger den ekte magien i selve forestillingsopplevelsen.

– Det er de forestillingene der det virkelig føles givende å spille. Vi kunne jo blitt leger begge to, noe som ville redde liv på ordentlig. Isteden holder vi på med dette, noe som enkelte anser som en hobby, smiler Erlend litt skjevt før han fortsetter:

UNDER UTVIKLING 2020

– Men i slike situasjoner blir det så viktig. Barna får 40 minutter i en annen virkelighet, og foreldrene får en like lang pause hvor de kan lene seg tilbake og vite at ungen har det fint.

– Man vil alltid søke magien. Teater kan ikke etterligne virkeligheten som filmen gjør, så da leter man etter teatrale virkeligheter. Det gjør både vi som lager teater, men også publikum. Det er de som utfyller fantasien på scenen. De fullfører illusjonen, sier Erlend. Men det er klart det hjelper med reell scenemagi. De arrangerte en workshop med den svenske skuespilleren Lasse Åkerlund, teatrets Reodor Felgen som Håkon kaller han. Han kom med finurlige sceniske løsninger som muliggjorde magien. – Og masker gir muligheter til å spille stort, og dukker kan jo alt vi ikke kan, sier Erlend.

– Bruk av masker og dukketeater er i tillegg en fin måte å utvide scenerommet på, et scenerom som ofte er veldig lite i barnehager og på turneer. Og sånn utvides universet, sier Håkon. Bytter på rollene Rommet er også viktig i utviklingsprosessen. De bruker mye tid til utforskning og arbeid på gulvet. – Det er rommet som definerer prosessen, og det som skjer i det. Teksten er aldri hellig. En av oss skriver manus, og den andre kommer med innspill. Vi arbeider sammen, men skriver ikke sammen, sier Håkon og legger til at hans syns det er en styrke ved Framifrå Teater at rollene deres varierer fra prosjekt til prosjekt.

fylles. Og sommerproduksjonene av Hulens hemmelighet blir et slags oppsamlingssted for idégryta. I sølvgruvene i Kongsberg spiller de nye familieforestillinger annen hver sommer. De ser disse sommerukene som en mulighet med mye tid og rom til å la nye ideer blomstre, som de tar vare på, for så å hente fram på ny når ideene modnes til mulige prosjekter. Neste prosjekt blir igjen noe de ikke har prøvd før. Som resten av landet, måtte de avlyste alle forestillinger på grunn av koronasituasjonen. Men selv om Fredrik ikke tar opp tryllestaven, og gruvene står tomme, er det ikke sånn at Framifrå Teater står på stedet hvil. Erlend trakk rimelig fort opp en idé fra gryta og sendte Håkon en melding: Podcast. Krimfiksjon, presentert i true crime-podcast-form. Og Håkon tenkte, som de alltid gjør i møte med et nytt spennende prosjekt: «Gøy, det har vi ikke prøvd før. Det gjør vi.»

UNG TEKST Talentutvikling for unge dramatikere med skrivegrupper, bokutgivelse og debutantprogram. Les mer på ungeviken.no/ungtekst

De har flytende roller, de veksler mellom å ha regi, stå for manus og være scenografer. Det er heller ikke gitt at de står på scenen selv i alle produksjonene. Noe som ikke forandrer seg, er mengden av ideer de til enhver tid har. Kompaniet har, hva de selv omtaler som en gryte med tanker og ideer som stadig

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE Foto Tine Poppe

MARCO DEMIAN VITANZA

2. Når man sitter alene og skriver, må man noen ganger manipulere seg selv litt. Jeg liker å sette på musikk på høretelefonene, gjerne noe uten sang, bare musikk. Når volumet er høyt nok, hender det at sperrene forsvinner. 3. Det siste, men kanskje viktigste tipset, er å gjøre skrivesperren til din beste venn. I mine skriveprosesser, kommer det nesten alltid en krise. Jeg har innsett at krisene har noe å fortelle meg. Og de gjør alltid at jeg må finne på noe enda bedre, de pusher meg ut i noe jeg ikke ville ha gjort hvis jeg ikke hadde møtt denne krisen. Så ethvert hinder er på en måte læremester - også skrivesperren. Så jeg prøver å tenke positivt og være glad når det stopper opp: Yes, nå er det noe jeg skal lære her!

UNDER UTVIKLING 2020

1. Det beste stedet å lete etter inspirasjon er blant andre kunstnere. Les noe noen andre har skrevet, se forestillinger, filmer, les bøker og se om det setter i gang prosesser i deg selv.

TIL UNGDOMMEN – FRA BOK 30

TIL

TEA T TIL FILM ER

Tekst Mattis Herman Nyquist Foto Benjamin Loeb og Lars Opstad

Vinteren 2019 ble jeg spurt om å gjøre teater ut av Linn Skåbers bok Til ungdommen.

UNDER UTVIKLING 2020

Et materiale Linn har skrevet basert på hennes samtaler med unge mennesker, et blikk inn i deres verden via Linns øyne. Det er en bok som på sin helt egen måte kommer på innsiden av unge mennesker liv – et utall innfallsvinkler for hvordan lese av verden, anekdotisk fortalt i korte og lange tekster. Ungdommer som snakker ut i et nært personlig format om alt. Av de store størrelser i verden, til de absolutt minste. Fra hvordan det er å sitte ved siden av en du lengter etter, men som du ikke klarer å artikulere deg overfor. Om alle verdens bekymringer av undergang, om alle lykker av fine små ting som løfter hverdagen opp til noe magisk. Om død, om kjærlighet, skole, familie, venner, det å høre til - og å ikke ha noen å høre til. Og på denne måten blir vi kjent med de subjektive blikkene til mennesker, som til slutt alle

er en del av. Og i de universelle historiene finnes det eksistensielle innsikter man kan kjenne seg igjen i på tvers av kjønn, alder og generasjoner. Dette er bokens styrke som vi på vår egen måte i teatret og i filmen har forsøkt å overføre. Det litterære verket har blitt en stor suksess som favner bredt og i stort opplag. Hvordan lage teater ut av en bok som allerede eksisterer i aller beste velgående på egne ben? Man må gjøre noe annet.

UNDER UTVIKLING 2020

Men å gjøre noe annet betyr overhodet ikke å fjerne seg fra originalverket, men tvert imot å forsøke å finne hjertet i det, det en opplever som kjernen. Den oppfatningen av en kjerne er åpenbart høyst individuell, og mange vil til og med mene at den er gal, kanskje til og med mene at man overhodet ikke har evnet å finne den såkalte kjernen i originalen. Men det er dessverre slik: at man har ikke annet valg. En må våge å skape et allerede godt verk – på nytt. Først selv i dramatiseringen – så på nytt, scenisk, med alle de kunstneriske involverte.

Hvor starter man en sånn prosess? Det starter åpenbart ved å lese. Nøye. Og så en gang til. Før man leser det igjen og igjen helt til stoffet sakte, i møte med eget tankegods, utkrystalliserer seg i et scenisk mulighetsrom, i alle fall ifølge sitt eget blikk. Det skumle med å stole på sitt eget blikk og egen lesning, er at dette blikket potensielt sett ikke er spesielt godt – at en ikke evner å se. Men la oss si at man evner dette – at man i alle ærligste ærend klarer å kapsle det som finnes av scenisk mulighetsrom i en litterær tekst – så er det håp.

Dette er i min verden i alle fall et utgangspunkt for å bevege seg inn til dramatiseringen før man siden på nytt må skape det scenisk. Hvordan kan man klare å overføre en så nær og var personlig historie inn i et stort scenisk rom? Jeg tok i bruk teaterrommets premisser og alt den besitter av kvaliteter for å få det til. Å sitte i en teatersal i felleskap med andre med levende mennesker foran en på scenen, har intuitivt noe av de samme kvalitetene av å komme nære. Det samme prinsippet gjelder i overføringen til film. Det handler om å være ærlig med verket som finnes, for så å se om det er mulig å bringe det inn i et annet univers. Filmskaper Benjamin Loeb og jeg hadde lange samtaler om dette, før vi etter hvert meislet ut en tanke og en form vi trodde kunne virke på et lerret/skjerm. Vi snakket mye om hvordan man kunne bevare mange av de teatrale kvalitetene også inne i et filmatisk univers. Det finnes mange eksempler på dette i filmen, men også her må man finne en egen stemme. Vi visste at vi hadde mange monologer – at det var en potensiell kvalitet som man ikke ser så ofte i de norske filmene – og vi tenkte derfor at lange tagninger og strekk kunne være en fordel ved materialet som gav filmen et annerledes uttrykk. At vi ved

UNDER UTVIKLING 2020

dette kunne bevare de lange tankene som man kan insistere annerledes på i teatret. Vi snakket også veldig mye om det estetiske uttrykket. Hvordan kunne vi overføre et scenisk «ikke-eksisterende» univers, et stort mørkt rom, over til filmen? Til det valgte vi å gjøre en stor jobb for å finne locations ute, gjerne i omgivelser som ikke hadde tydelig adresse og geografi. Ved å finne locations som ikke hadde en veldig tydelig adresse, så beholdt vi historiene åpne for tolkning, uten bestemte geografiske eller sosiale bakgrunnstepper.

Det som gjorde meg mest fornøyd som regissør, også rent faglig, var da jeg forstod at vi hadde klart å lage en gruppe skuespillere som ble venner – et band, kan man si. For i mine øyne er det når en gruppe klarer å være én at vi kan nå lenger sammen. Det samholdet som hele staben og skuespillere skapte, at vi under veldig enkle kår – alltid utendørs – klarte å holde fokus og strekke oss for alle scener. Det vil alltid skape noe som ligger bortenfor det man kunne planlagt i forkant.

HEDDANOMINERT TIL BESTE FORESTILLING FOR UNGDOM

Til ungdommen Forestillingen Til ungdommen, basert på boken av Linn Skåber, ble produsert av Oslo Nye Teater og Unge Viken Teater. Filmatiseringen av Til ungdommen ble produsert av Unge Viken Teater da forestillingens turné ble avlyst som en følge av korona. Den vises eksklusivt for ungdomsskoler i Viken gjennom Den kulturelle skolesekken.

UNDER UTVIKLING 2020

HEDDANOMINERT TIL BESTE KVINNELIGE MEDSPILLER (INES HØYSÆTER ASSERSON)

Ines Høysæter Asserson (skuespiller): Det spesielle var å ta en stemning som hadde eksistert på en (nesten) tom scene, og i et rom med et publikum, ut i Oslo og inn i en helt annen kontekst. Det var veldig gøy.

Benjamin Loeb (filmskaper): Å filme forestillingen i teatersalen følte jeg var relativt uinteressant. Men når vi tok tekstene ut i Oslo utfordret det både teater og film som medium.

Fra innspillingen husker jeg best scenen med Jon, en monolog der han forteller om tiden før og etter faren døde (ikke den ekte faren, selvfølgelig). Det føltes veldig som at vi bare gikk og snakket sammen vi to.

Det jeg tar med meg fra dette prosjektet er hvor engasjerte og kreativt samarbeidsvillige det lille crew og cast var til å prøve noe nytt, og at vi fikk tillit til å lage dette på våre premisser.

Jon Ranes (skuespiller): Jeg husker best hvordan det var å bli kjent. Mattis sin energi, regi og humør. Kjemien til skuespillerne. Pausene da vi dro ut og spiste på Subway. Det var også veldig gøy med vinlotteri (selv om jeg ikke kunne være med). Mattis og Benjamin var utrolig flinke sammen og gjorde det til en lek for oss skuespillere.

Emilie Mordal (skuespiller): Det var spennende å få tekstene, som vi hadde gitt en form som passet på scenen, til å passe på film. Gøy å finne nye rammer til en tekst man kjenner så godt. Tarjei Sandvik Moe (skuespiller): Å gå fra teater til film var en spennende og uvant opplevelse!

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE SOFIE FROST

Foto Tøri Gjendal

1. Mitt aller beste råd er faktisk å ikke skrive. Ta deg en pause og ikke tving deg til å skape noe når du ikke er inspirert. Jeg tror det kan ødelegge skrivegleden enda mer, for da forbinder du skrivingen med noe som ikke er gøy. Det er lov med pauser. Ta deg en tur ut, et glass med vin med en venn, gå på teater. Lev livet, da får du også fylt opp skrivebanken med opplevelser og erfaringer du kan bruke senere i arbeidet.

3. Skriv på noe helt annet enn det du skal. Få tankene litt vekk fra det du må skrive og gi deg litt fri skrivetid på noe random, noe som ikke skal bli noe, noe som ikke må være bra eller fancy på noe vis. Det er sånn her jeg egentlig har skrevet flere av mine favoritt tekster, når jeg skriver noe annet enn det jeg «burde». Ellers anbefaler jeg å lese masse, alt fra artikler til bøker. Gå på teater, stand up show, open mics og andre type forestillinger. Andres arbeid kan virkelig hjelpe på inspirasjon. Både det du syns er bra og det du syns er dårlig. Jeg blir skikkelig inspirert av dårlig teater, for da begynner jeg automatisk å tenke på hvordan jeg ville gjort det og mange nye ideer og konsepter formes i hodet mitt.

UNDER UTVIKLING 2020

2. Alltid ha med penn og papir, eller mobilen lett tilgjengelig. Jeg skriver på notater på mobilen hver dag. Hver gang en tanke, en setning eller ide dukker opp i hodet mitt så skriver jeg den ned asap. Dette gjør terskelen for å skrive lavere og man kvitter seg med tanken om at det man skriver skal være bra med en gang. Det er viktig å huske at første utkast aldri er perfekt, tekster må jobbes med og det er mye lettere når man bare spyr ut ting når de kommer og så former man de senere, bearbeider de til et ferdig produkt.

KRO

P P SOM GIR ME NIN G

Tekst Huy Le Vo

Foto Tøri Gjendal

En pulserende tankestrøm om identitet og det å befinne seg midt imellom, om å være fremmed og høre til, og om den skitne brune snøen; det første vårtegnet i Tromsø. Snøbrun blir skuespiller Julian Karengas dramatikerdebut.

UNDER UTVIKLING 2020

Før alt forandret seg Jeg møter Julian for første gang på kafé. Det er tidlig mars, og vi har bare så vidt lært at vi verken skal håndhilse eller klemme lenger. Jeg er invitert inn som regissør eller verkstedsleder og dette er vår første forberedelse til vårt planlagte tekstutviklingsverksted senere samme måned på Dramatikkens hus.

Vi snakker om arbeidsprosessen med Snøbrun og det å være en skrivende skuespiller, fortsetter med spørsmål om representasjon og ønsket om å kjenne seg igjen. Julian forteller om mangelen på forbilder, ønsket om å være hvit som barn og det å oppdage James Baldwin. Vi forstår fort at vi deler noen minoritetserfaringer, vi snakker om utenforskap og tilhørighet, vi snakker om hvem som har ordet og som får fortelle historier. Og vi snakker om teatrets styrke. Lite visste vi at de neste månedene skulle følge en helt egen logikk, og at dette var starten på en ny normal, at verkstedet skulle foregå med «trygg» avstand på videokonferanse og at politivolden i USA og Black Lives Matter-bevegelsen skulle prege oss og arbeidet med en helt annen bevissthet – og kanskje et nytt ansvar for å forvalte privilegiene våre og den melaninrike erfaringen. Tilstedeværelse på skjerm Verkstedsuka ble til en serie videomøter hvor vi leste, lyttet og diskuterte. Hva er teater nå? Og hva kan og skal det være? Nå som vi ikke kunne være sammen i teaterrommet ble disse spørsmålene mer presserende. Vi diskuterte hvordan vi nå skulle forholde oss til Julians erfaringer, våre felles minoritetserfaringer og det hvite blikket. Hvordan ville det bli lest og opplevd etter korona og etter BLM? Og når kom vi til å sitte i samme teatersal igjen? Arbeidet over videokonferanse tvang oss til å lytte til teksten på en annen måte. Avstanden var begrensende, men også skjerpende: Vi hadde ikke annet valg enn å nørde på hva teksten kunne tåle av spillestilsvalg og scenisk tilstedeværelse – på en skjerm. Og gjennom utfordrende, intenst arbeid, avdekket vi gradvis at formatet og utsnittet også åpnet opp for nye nyanser og en ny nærhet til teksten. Det krevde en varhet og finstemt lytting fra oss begge. Vi oppdaget at den særegne konsentrasjonen og tilstedeværelsen hadde en teatral kraft. For det virtuelle formatet er også en unik liveopplevelse: Det ga oss mulighet til å fokusere spesifikt på det rent tekstlige.

Oppdage på nytt Sent i august fikk vi omsider muligheten til å fortsette arbeidet på Unge Viken Teater, samlet i samme rom og med dramaturg Øystein Ulsberg Brager på laget. Hender ble spritet, smittevernsskjemaer ble fylt ut, korona rammet inn arbeidet, men vi fikk endelig muligheten til å sitte rundt samme bord, drikke kaffe, ta lunchpause sammen, diskutere og prøve. Som både skuespiller og dramatiker kjenner naturligvis Julian materialet sitt veldig godt, noen ganger kanskje for godt. Versjoner av Snøbrun har tidligere blitt vist under Vårscenefest i Tromsø i 2019, E&G Teater i Stamsund og Rådstua Teaterhus. For å åpne opp for nye perspektiver og stemmer utenfra, inviterte vi skuespillerne Bhkie Male og Modou Bah til å lese teksten, slik at Julian fikk muligheten til å oppleve sin egen tekst på nytt. Tematisk kretser Snøbrun rundt spørsmål om identitet, tilhørighet og utenforskap. Teksten skifter stadig form, som om den leter etter hvor den skal, eller hvem den er. Den veksler mellom barndom og voksenliv, mellom Tromsø og Tanzania, melaninrik og melaninfattig, mellom det indre og det ytre og mellom det nesten hverdagslige språket og det sterkt formbundne. Den har en poesi som tangerer slam og spoken word, og samtidig klinger Hekla Stålstrenga og Halvdan Sivertsen lett i bakgrunnen. «Æ svømme I ælva mella to land» Vi vekslet mellom å diskutere de tematiske linjene og tekstens særegne sprang i form og rytme. Like mye som å arbeide med et plot som skal «gå opp» forsket vi i hvordan ivareta arbeides språklige egenart, poesi og drivende rytme.

UNDER UTVIKLING 2020

«Æ e en svart mann. Hæ? Du e jo ikke svart en gang. Nei. Æ e hvit sammens med de svarte vennan mine og svart sammens med de hvite. Med tåran i øyan og late som ingenting, e æ fanga i ett spekter som ingen kan se. Æ e forvirrelse, nøling langs fortauet, sitt fortapt i mellomrommet å pirke i det åpne skrubbsåret.» Å forvalte aggresjon Det ligger et sinne og en aggresjon til grunn for arbeidet til Julian – en murrende aggresjon, en konsekvens av å måtte forsvare seg uten å ha gjort noe galt og det å måtte forholde seg til rasistiske strukturer hele livet.

I tillegg til arbeidet med å gjenoppdage materialet, har verkstedet handlet mye om å stole på alt som allerede er gjort tidligere i prosessen. Å stole på at alt som er opplevd og erfart ligger der – i dramatikerens tekst og i skuespillerens kropp–sinn. På mange måter har vi brukt dagene til å finne ut hvor lite skuespilleren kan gjøre – bare lytte, være og legge merke til det som finnes. Vi har gjort forsøk på å skrelle bort det som er unødvendig i skuespillerens arbeid, på jakt etter en tilstedeværelse og tekstbehandling som nærmest gjør både utøver og tekst transparent. Kvalitetene fra arbeidet på skjerm viste seg her verdifulle, og informerte vårt arbeid i teaterrommet: Vi ivaretok enkelheten og varheten fra kameraets nærbilde, skalerte opp og lot den møte et rom, møte et publikum. Vi har prøvd å finne åpninger som kan slippe lytter og tilskuer inn – åpninger som gjør det mulig å dele de personlige erfaringene. Snarere enn å bare besvare spørsmål, handler det like mye om å finne ut hvilke spørsmål vi skal stå i sammen.

«Av og til sitt æ her og sku ønske æ kunne strigråte, fordi æ kjenne nakka som gjør vondt og vil ut», sier jeg-et i teksten. Kan det finnes en ny styrke i gråtens sårbarhet? Og resonnerer dette annerledes i en melaninrik mann sin kropp?

UNDER UTVIKLING 2020

«Føle på gørret som slite oss ned/ Alt det som gjør oss til krøll/ Brølet som holdes og klemmes/ Temmes/ Tviholdes/ Glemmes/ Bestemmes/ I takta/ Me alle stemman/ Til andre folk.../»

I prosessen har vi snakket mye om hvordan vi skal forvalte dette sinnet, hvorvidt vi skal bekrefte bildet av den «sinte svarte mannen». Vi jobber med et forholdningssett som gir rom for et scenisk sinne som publikum vil se på. Likevel er vi er også bevisste på at vi ikke skal gjøre det for komfortabelt for verken utøver eller publikum. Nedtoningen av aggresjonen kan ikke skje fordi vi trekker oss, det skal ikke oppleves som feigt.

I arbeidet videre er vi nysgjerrige på hvor vi skal slippe sinnet løs og hvor vi skal holde igjen. Vi leter fortsatt etter hvordan vi kan stå i ubehaget sammen. Vi kommer ikke unna at vi forholder oss til et før og etter BLM, og fremstillingen av den melaninrike kroppen og historien har på mange måter blitt mer aktuell og relevant, men også mer utfordrende å arbeide med. Når skal vi rope høyt, når skal vi tillate oss å gråte? Når skal vi gå hardt ut, og når skal vi hvile?

Å dele en opplevelse Verkstedet ved Unge Viken Teater ble avsluttet med en arbeidsvisning. UNG TEKSTs skrivegruppe var invitert. Vi satt i sirkel i samme teaterrom, delte arbeidet som var gjort og snakket sammen. Etter måneder med avstand, midt i en pandemi, hadde vi privilegiet å samles for å lytte og stille spørsmål – å møtes og bli møtt. Julian har hele veien vært opptatt av at arbeidet skal føre til at teksten blir en kropp som gir mening – å være det forbildet som vi aldri fikk selv, å være den kroppen og stemmen noen kan kjenne seg igjen i. Denne kroppen av arbeid kan prosessere og informere den melaninrike opplevelsen spesifikt. Men

ønsket om å bli sett og å høre til forener oss alle, uavhengig av hvordan vi ser ut og av vår kulturelle bakgrunn. Sånn sett peker teksten utover den spesifikt melaninrike erfaringen, og griper inn i noe grunnleggende menneskelig. Dette ble tydelig i arbeidsvisningen. I møte med rommet og publikum kunne vi se at teksten var i ferd med å transformeres fra å være tekst – bokstaver, ord og sider – til å bli levende teater. Og dermed ble det også tydelig at mange kunne kjenne seg igjen. Publikum viste en stor fasinasjon for Julians språklige egenart. En av publikummerne følte at han kunne hele manuset fra før. Vi fikk bekreftet det vi arbeidet mot og håpet på: Rommet til å prosessere Julians historie og erfaringene med rasisme – det finnes i teatret. Det er et så vidt påbegynt arbeid, men rommet og mulighetene finnes. For meg ble det tydelig at jeg forstår teater som en måte å være sammen på. Kanskje det er konservativt, men jeg foretrekker fortsatt det fysiske møtet. I dette rommet som gir oss nye spørsmål og oppdagelser - som gir oss motstandsdyktighet og handlekraft. Jeg-et i Snøbrun finner styrke til slutt. Det håper vi også publikum gjør i møte med dette arbeidet. «Tromsø ekke samme sted Det e uforandra Her får æ aldri fred» «En flyvertinne spør mæ Are you coming with us to Oslo? We are boarding now, the plane’s about to leave Men æ svare ikke Æ klare ikke Bare Ikke Be mæ om å gjøre ting Ikke be mæ om forandring Ikke be mæ om å passe inn»

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE ØYSTEIN ULSBERG BRAGER

2. Prøv flow-skriving For å få i gang hjernen er det lurt å tvinge den til å produsere ord. Sett deg selv en tidsramme (for eksempel tre eller fem minutter) og skriv kontinuerlig uten å ta pennen opp fra papiret. Dersom du ikke kommer på noe å skrive, skriv det siste ordet du skrev om og om igjen til du kommer på noe nytt.

1. Si noe du IKKE vil si Hvis du føler for sterkt om noe kan det virke hemmende på skriveprosessen. Angrip i stedet tematikken fra en annen vinkel og skriv en scene som formidler det motsatte av det du vil si: Hvorfor krig er bra. Hva godt som kommer ut av klimakrisa. Hvordan mobbing er et gode. Ta oppgaven på alvor, og forsøk å ikke skrive en krass parodi. Kanskje gir dette ny innsikt eller åpner nye veier inn i materialet.

Foto Nicolas Tourrenc

3. Finn en å leke med Slå deg på lag med en kollega som du kan skrive sammen med. Gjør det til en lek og skriv annenhver setning, annenhver replikk, hver deres karakter eller lignende. Det går fint an å få til over internett. Lykke til!

UNDER UTVIKLING 2020

10 ÅR M

KLASSIKERE, KIDS OG KREATIVT KAOS Tekst Lotta Rygg

Foto Kristinn Gudlaugsson og Anders Borchgrevink

Hildur hadde aldri trodd hun skulle jobbe med teater for barn og unge. Eller klassikere. Hennes trilogi Klassikere for kids ble banebrytende.

UNDER UTVIKLING 2020

– Vi som jobber med teater for unge må være genuint opptatt av at de skal få en rå opplevelse. Man lager ikke teater for dem bare halvveis. Det er noe med det voldsomme vi viser på scenen som barna liker, sier scenekunstner Hildur Kristinsdottir.

Fra kaotisk tilværelse Som nyutdannet skulle Hildur lage feministisk politisk teater for voksne. Ti år etter ser hun tilbake på en tid med klassisk litteratur, eksperimentelt barneteater, Heddanominasjoner, mediedekning og massiv oppmerksomhet. Uhørt egentlig, når man snakker om nyskapende scenekunst for barn og unge. Ideen om Klassikere for kids fikk Hildur da hun ble mamma første gang. Nyutdanna og som nybakt mor stilte hun seg spørsmålet om hun i det hele tatt skulle holde på med teater. I fødselsgave fikk hun en bok som forklarte tolv litterære klassikere for barn. Det slo henne at hun ikke hadde lest flere av bøkene selv. Hun tenkte på 6. klassingene hun hadde undervist i ukene opp mot fødselen. For å få fødselsperm fra NAV måtte hun vise til stabil inntekt og fikk stilling som kontaktlærer i en 6. klasse med store faglige variasjoner. Sånn fikk prosjektet en politisk dimensjon. Hun ville at barna skulle kunne slå i bordet å si: «Jeg leser kanskje ikke så godt, men gjett om jeg kjenner den litterære kanon.»

Eksperimentelt barneteater Premisset var å velge klassikere hun ikke hadde lest fra før. Det ble Goethes Faust, Til fyret av Virginia Woolf og Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Hun bestemte tidlig at det kun skulle bli tre forestillinger. Dette skulle ikke bli hennes livsprosjekt. Eller risikere å bli så komfortabel, at det oppsto en formel hun skulle følge. Tre forskjellige forestillinger med tre ulike innganger, var det hun ønsket. – På noen måter kan man si det er ett litteraturformidlingsprosjekt. Samtidig har det vært viktig for meg at det skal være eksperimentelt barneteater. At barna skulle få tilgang til teater på en annen måte enn man kjenner fra institusjonsteatre. Det skapes stadig nye floskler om teater for barn og unge. Da jeg var ferdig utdannet var det «vi må ta barna på alvor», nå heter det «barn er ikke morgendagens publikum, de er dagens publikum». Selvsagt er de også morgendagens publikum tenker nå jeg, de er begge deler. For meg er det derfor mest ryddig å ta meg selv og mine samarbeidspartnere på alvor, og lage noe vi selv virkelig tror på, og er stolte av. Dersom dette ikke når målgruppen er det kjipt, da får vi prøve noe annet neste gang, sier hun. Hun hadde ikke samtaler med målgruppa i noen av prosessene, og tror ikke nødvendigvis på fokusgrupper i alle prosjekter for et ungt publikum.

Hun trodde det skulle bli et enkelt kunstnerisk utgangspunkt i en ellers kaotisk tilværelse. – Men jeg hadde ikke trodd det skulle bli ett så komplekst prosjekt som det ble, smiler hun.

UNDER UTVIKLING 2020

– For meg er det skummelt med fokusgrupper i ett nytt genuint prosjekt. I prosessen er vi veldig opptatt av oss selv. Det skal være gode kunstnere jeg henter inn. Og andre kunstnere kan godt komme inn og gi tilbakemeldinger. Det er viktig at det kunstneriske opprettholdes. I bunn er vi i prosjektet kunstnørds, smiler hun og legger til at tematikken uansett er allmenngyldig. – Det er jo litt av greia med klassikere. De er klassikere fordi de er allmenngyldige og gjenkjennelige. Vi trenger ikke hjelp med dem. Vi trenger å jobbe med det kunstneriske vi.

Bilder som inngang Hvordan oversettes teksttunge klassikere til en scenisk erfaring? Som gir tilgang til litteraturen og skaper genuine teatrale opplevelser? For Hildur starter det alltid med bilder. – Jeg leter alltid etter bilder når jeg leser. Hvilke bilder ligger i bøkene jeg kan løfte ut og frem? Selve boka kan du jo lese sjæl, ler hun og utdyper at når det kommer til leseropplevelsen er den kun mellom leser og verket. På teateret oppstår også en egen opplevelse, men samtidig en kollektiv erfaring.

– Jeg måtte jo bare nikke anerkjennende med store øyne, mens jeg tenkte «det har jeg aldri tenkt på, men for en kul tolkning», ler hun. Publikum stilles til ansvar Den mest krevende forestillingen ble trilogiens avslutningsforestilling. En utfordring fra start av, var at alt i Forbrytelse og straff blir beskrevet på detaljnivå. Det var vanskelig for Hildur å få egne bilder i leseopplevelsen. – Boka er på 800 sider. Vi tenkte at essensen er såpass omfattende, så da måtte vi være der lenge. Forestillingen ble et maraton, tre timer uten pause. Og jeg ville utforske ulike publikumsroller, sier hun og forklarer det som en videreføring av bokas tema om å ta samfunnsansvar. Publikum blir stilt til ansvar for sin egen opplevelse. Fra passiv publikummer, til deltagelse på scenen til aktiv aktør. – Jeg ville helst ha tre akter i rommet, men jeg fikk det ikke til. Det funka bare ikke, sier hun.

Den første forestillingen ble en én times forestilling om Faust som lekte med grøssersjangeren. Hildur ville gjerne ha publikum på grensen til det redde fra starten av, og brukte skumle lyder før skuespillerne viser seg. Stemningen skulle komme først. Det audiovisuelle er øverst i hierarkiet av de kunstneriske virkemidlene i alle forestillingene. Hun lærte fort å ikke undervurdere ungdommen. De tåler mye, og de vil så gjerne forstå. Som skoene Mefisto bruker, med gjennomsiktige hæler med dødningskaller inni. Da fikk hun spørsmålet fra en tenåring: Er det fordi djevelen går rundt og tråkker ned menneskeheten? Djevelen er hevet over dem og tramper dem ned?

UNDER UTVIKLING 2020

Siste akt ble da at alle fikk ett brev når de gikk. Personlig fra Hildur. Så er det opp til dem om de leser det eller ikke. Og så lenge de har brevene så slutter aldri forestillingen, forestillingsuniverset lever videre. Og de er en aktiv del av verket. Om de vet det eller ikke. Satte ingen grenser Under utdanningen ved Akademi for scenekunst inngikk ikke barneteater. Noe man kunne tro ville føre til store utfordringer i et slikt prosjekt. Hildur ser det som en fordel. Hun satte ingen grenser for hverken tematikk eller kunstnerisk uttrykk, for hun lærte aldri konvensjonene. Derimot støtte hun på andre utfordringer i møte med ulike produsenter. Flere syns Til fyret var for altfor mørk for ungdom.

Under SAND-festivalen spilte de tre forestillinger på en dag, med hver sin aldergruppe i salen. Fra barneskole til ungdomsskole til voksne. Hildur forteller om tre helt forskjellige forestillinger, med tre helt ulike stemninger. – Vi fikk tilbakemeldingen at «den som ser forestillingen opplever at den er for nettopp dem». Grenseløst Det går rett inn i Hildurs ønske om at de unge kan se forestillingene med foreldre. Samtidig er hun opptatt av at voksne selv velger å gå på teater. De bestemmer selv hvilken forestilling

de skal bruke kvelden sin på. Det er en risk de tar, og det vet de godt selv. Alt man ser er ikke nødvendigvis bra. Og voksne tåler å se en dårlig forestilling, eller at noe ved forestillingen ikke fungerte optimalt. De kan fortsatt få en fin opplevelse. – Det er ikke frivillig for barn og unge. De voksne har allerede bestemt hva de skal se. Og nettopp derfor må det være godt og av skikkelig kvalitet. Da må det være best. Jeg skal genuint gå inn i arbeidet, og det forventer jeg også av de jeg jobber med. Det skal bety noe på ordentlig, sier hun og legger til: – Når jeg sier dette prosjektet er en dannelsesreise, så er nok reisen min egen. Men dannelsesprosjektet handlet om å ta for seg noe som noen en gang har bestemt er viktig. For ti år siden var spørsmålet om jeg i det hele tatt skulle jobbe med kunst. Og hvordan overleve. Nå, ti år etter, ser jeg jo at det åpenbart var veldig viktig for meg. Og det har vært viktig. Og det har vært grenseløst.

UNDER UTVIKLING 2020

Moren dør i forestillingen. Hildur forteller om voksne som ofte gråt. Men samme scene var komisk for flere av de unge. Moren legger seg under en gressplen og klynker «ikke glem meg» og dør, men øynene forblir åpne. Når de spilte for kun ungdomspublikum fikk scenen mye latter. Hildur forklarer det med at barn er veldig kreative i møte med symboler. De kan tolke og lese inn ting, men de kan også se det helt konkret. Voksne tillegger symboler deres egen erfaring og deres referanser i større grad.

KOKER T

EAT E R GJPÅ EDD ER

Tekst Lotta Rygg

Foto Signe Fuglesteg Luksengard

En kvensk kunstner-trio henter frem Nordens krokodille når de ønsker ungene velkommen inn i en scenisk eventyrverden.

UNDER UTVIKLING 2020

– Vi snik-kvenifiserer kanskje litt, flirer musiker Trygve Beddari.

stre man kan tolke og spå i, slik man leser i kaffegrut og teblader.

Han viser til forestillingen han utvikler sammen med danser Astrid Serine Hoel og skuespiller Anne Margaret Nilsen. Med Nordens krokodille ønsker de å skape et storslått eventyr, som tar barna inn i den kvenske og skogfinske kulturen.

– De ble også en gang i tiden brukt som hard valuta. De har funnet gjeddehoder som ble brukt til handelsvare, legger Trygve til, og forteller videre om skoltesamene som lagde pyntegjenstander av gjeddeskinnet. Noe de vil ta med i forestillingen, som en trussel: «Hvis du ikke gjør som jeg sier, så lager vi veske av deg.»

Astrid opplevde at kvener var ukjent for de fleste. Hun bestemte seg for å dykke inn i sin egen kvenske bakgrunn. Hun googla «kvenske musikere». Opp kom hjemmesiden til kunstnerparet Trygve og Anne Margaret. Noen eventyrvideoer fanget oppmerksomheten, og hun sendte dem en mail. Det resulterte i barneforestillingen Havfruas perler. Nå er de i gang med den andre forestillingen deres, som får premiere ved Unge Viken Teater våren 2021. En mytisk figur Havfruas perler var basert på kun kvensk materiale. De samlet inn mange historier, og underveis måtte mye velges bort. Etterpå satt de igjen med flere historier om gjedder. Nå setter de gjedda i sentrum, og åpner opp for hele nordkalotten. Forestillingen vil inneholde elementer av norsk, norrønt, samisk, skogfinsk, russisk, kvensk og finsk kultur. Med Kalevala, et nasjonalepos felles for kvener, skogfinner og finner, som stor inspirasjonskilde. – Gjedda er en gammel og mytisk figur, sier Anne Margaret, og ramser opp flere navn gjedda går under: Nordens krokodille, ferskvannshaien, ferskvannsulven, leopardfisk. – Vi kaller det bøllefisk der jeg kommer fra, sier hun, og forteller om de mange mørke folkehistoriene om kjempegjedder som sluker folk. Og om deres positive og faktiske sider, gjedder som renser brønner ved å spise alger og holder vannet rent. Gjedder har individuelle og unike skjellmønstre, møn-

Tolkien så til Norden Dette virker kanskje forbeholdt vår lille del av verden, men egentlig strekker det seg langt inn i popkulturen. – J. R. R. Tolkien var inspirert av Kalevala og norrøn mytologi. Ta Gollum, han er hentet fra en liten dverg i den norrøne mytologien. Og den magiske ringen er jo er hentet fra en historie om Loke og Odin, sier Anne Margaret. – Vi er også inspirert av den historien. Vi skal ha en magisk ring som en rød tråd i vår forestilling, følger Astrid opp. – Tolkien gjorde en kjempetabbe ved å velge bort gjedda, konstaterer Trygve med et smil. Idékok Å arbeide sammen en gang er en ting. Når man velger å arbeide sammen en gang til er det åpenbart av en grunn. – Vi har det så gøy når vi jobber sammen. Prosessen er rett og slett morsom. En av oss kommer med en idé, vi kaster oss alle på og bygger videre rundt. Til slutt husker vi ikke lenger hvem som kom med ideen. Det blir et slags idékok. Over flere dager er vi sammen og koker og koker, sier Trygve, mens han entusiastisk rører i en imaginær gryte foran seg.

UNDER UTVIKLING 2020

Forestillingen blir en nyskreven fortelling inspirert av, og fylt ut av korte tradisjonelle historier. Ønsket er at de fleste av de opprinnelige historiene skal være så uforandret som mulig. For å ta vare på tradisjonene så godt som de kan.

– Mye av kulturen og tradisjonen er borte, så når vi introduserer dem nå, skal vi ikke omskape dem til noe ugjenkjennelig, sier Astrid, og legger til at de ønsker å tilføre kulturen ny energi.

– Vi begynner aldri med å fornye noe som helst. Vi lærer først tradisjonen. Når vi kan den så kan vi begynne å modernisere. Men vi må ha kjernen. Sånn blir det vårt, uten at vi har mista roten, sier Trygve.

UNDER UTVIKLING 2020

– Det er en grunn til at historiene har overlevd alle disse årene. Det er ærefullt å få videreføre dem. Og det er helt fantastisk hvordan Unge Viken Teater har tatt oss imot. At dette er mulig er så fint. Og teatersjef Bo Anders Sundstedt bemerket at han likte så godt kjærligheten vi har til tradisjonen, sier Trygve.

Aktive barn De har allerede hatt en uke idéutvikling ved teatret, hvor de fikk teste mye materiale på barn. De forteller med glede om da Astrid testet en gjeddebevegelse. Hun formet hendene langs hofta som en gjeddekjeve, beveget seg rolig rundt før hun plutselig hogg til med kjeven. Barna frydet seg. De fikk tilbakemeldinger om at barna lekte gjedder i friminutter etterpå, de jaget og fanget hverandre. Til stor inspirasjon for trioen. – Vi vil ha aktive barn i salen. De skal kunne være høylytte og le. Jo mer engasjement jo bedre, sier Anne Margaret og forteller om barn som heia, klappa og kommenterte høylytt under Havfruas perler. Sammen med barna skapte de opplevelser de tar med seg videre. Håpet er at det vil sitte små kvener og skogfinner i salen. Kanskje blir det deres første kunstneriske opplevelse i møte med egen kultur? I felleskap med klassekamerater som muligens får sitt aller første møte med kulturen noensinne. I likhet med samisk kultur, led kvensk kultur i mange år under fornorskingspolitikken. Med konsekvensene at ikke bare kvenske tradisjoner sakte forsvinner, men språket lider enormt. Det kvenske språk regnes nå som utrydningstruet. Det kvenske miljøet ønsker at den norske stat skal anerkjenne og støtte opp om kvenene på lik linje som de gjør med samene. – Det bevilges mangfoldige millioner til samiske formål og noen skarve millioner til

de kvenske. En helt hinsides skjev fordeling, sukker Trygve. – Men vi har ikke tid til å sutre over historien, sier Anne Margaret, og presiserer at de ikke vil gå inn i noe offerrolle. – Vi går inn i det gøye, inn i det positive i kulturen. Og jeg er så glad for å se den nye generasjonen kvener. De unge kunstnerne som tar tak i det positive. Astrid er jo en av dem, sier hun og ser varmt bort til Astrid, som selv legger til: – Det handler også om å være stolt av bakgrunnen man har. – Jeg er alt jeg. Jeg er kven, jeg er finne, jeg er norsk, jeg er same og jeg er musiker. Og nå også skuespiller, smiler Trygve.

UNDER UTVIKLING 2020

Nå fokuseres all energi inn i den videre prosessen, og de går inn med stor arbeidslyst. – Det er utrolig utviklende for oss alle å arbeide sammen. Alle har definerte roller, men vi lærer veldig mye av hverandre. Det er gode utfordringer, mest fordi vi er veldig trygge på hverandre, sier Anne Margaret. – Det handler om gjensidig respekt. Alle føler seg trygge. Og sett, ikke minst, blir man sett så trenger man ikke hevde seg hele tiden, svarer Trygve. – Vi vil jobbe igjen og igjen og igjen, smiler Astrid.

UNDER UTVIKLING 2020

LON E TROSSER ALT Tekst Lotta Rygg Foto Lars Opstad

Klimakrise og døde albatrosser er nok ikke hva man forventer å se i en forestilling for barnehagebarn. Men Alba trosser alt går rett hjem til de minste.

UNDER UTVIKLING 2020

Albatrossungen Alba bor på en stillehavsøy med mamma og pappa. Det beste hun vet er å spise plast. At plasten er grunnen til at albatrossene rundt henne dør vet ikke hun. Ikke før hun blir tatt av vinden og blåst av gårde. Og Albas dramatiske kamp for å komme hjem for å redde albatrossene begynner. Alt til barnehagebarnas store begeistring. Kontinent av plast Det startet da skuespiller Lone Klein var i barselsperm i 2015. Sliten på sofaen så hun en dokumentar om albatrosser i Stillehavet. Hun hadde tidligere hørt om Midwayøyene. Hvor havet er dekket av plast, og inni der ligger øyene, de også dekket av plast. Et slags flytende kontinent av plast. Matfatet til altfor mange albatrosser.

Så der satt Lone, i sin egen omsorgssone med en liten baby i armene, og bilder av små albatrossbabyer på netthinnen. Som ikke vil lære seg å fly, tynget av all plasten i magen.

– I barnehagen var det fokus på at barna skulle forstå at de og naturen skulle være «ett». Menneskene sto ikke over dyrene. Da følte jeg at jeg traff tidsånden, det var i helt riktig tid. Og jeg hadde jo målgruppa i stua. Jeg fulgte med og noterte masse, smiler hun, mens hun forteller at det viktigste var å være tilstede i barnas verden. På den tid holdt teatret intervjuer som en del av prosessen. Lone tok med seg skuespiller Erlend Vetleseter for å pitche ideen. – Vi ville så gjerne vise dem en scene. Presentere ideen på gulvet. Men det var ikke plass i rommet til å spille noe for dem, så vi fikk dem ut på gangen, ler Lone og sier det ga dem en indikator på at historien lett kunne tilpasses små barnehagerom. De ville vise at de kunne spille uten at det krevde for mye. To skuespillere var det viktigste. Alvor gjennom leken – Det er viktig for barn å se voksne som leker, sier hun og følger opp med at gjennom gjenkjennelige lek-elementer kan man ta opp alvorlige temaer.

– Jeg så for meg en Pixar-film, en animasjonsfilm spilte i hodet mitt. Flere sa: «Kan du ikke lage teater ut av dette?». Men jeg så en film, det var jo så visuelt for meg. Det var heller ingen som snakket om plast på den tiden. Det gikk tre år, så traff plasten Norge. I form av en hval. Med magen full av plast. Plutselig snakket alle om plasten i havet. Så da Unge Viken Teater søkte forestillinger til barnehagebarn var Lone interessert. Hun hadde egentlig sett for seg større unger, temaet var vel altfor alvorlig for tre- til seksåringer?

UNDER UTVIKLING 2020

– Jeg så alle de døde albatrossene, mange unger med mager fulle av plast. Jeg trodde de bare spiste all plasten, men sånn det foregår er at de ser etter farger og dykker ned i havet. Og så var det ikke en blekksprut da, men plast. Som de forer seg selv og ungene sine med. De vet jo ikke hva plast er.

Hadde målgruppa i stua Ideen kom med minstemann, og vips var han barnehagebarn.

Som når Alba finner en død albatross. De valgte å bruke en liten lodden dukke, en slitt og litt gammel, som minnet om en bamse. Noe barna kan kjenne igjen. Det er jo sånn bamsen ser ut når de kommer hjem fra barnehagen, der den ligger på gulvet eller i senga. Det er barna selv som gir bamsen liv ved å leke med den. Noe som da gir trygge signaler, det trenger ikke være noe skummelt med en livløs bamse.

Det kan være utfordrende å tenke i barnehøyde. For å finne det fysiske spillet og formspråket var møtet med målgruppen underveis viktig. Siden det var snakk om små barn, tenkte Lone at de måtte være veldig ekspressive i spillestilen. Men det viste seg at de kunne tone det hele ned og heller fokusere spillet. De kunne bruke store bevegelser, men trengte ikke intensiteten og et høyt tempo for å holde på oppmerksomheten. Innlevelsen var viktigst. Lone, som spiller Alba, forsto fort at speilingen mellom henne og barna oppsto umiddelbart. – Jeg spilte, og spiller fortsatt, veldig på barna. Jeg trodde jeg visste hvordan jeg «skulle lære meg å fly», men det viste seg fort at jeg gjorde ikke det. Det lærte jeg av speilingen barna gjorde. Det var ikke bare den fysiske innlevelsen i det å fly med armene. Jeg så på dem at det var mer, det var noe intenst innenfra. Deres indre intensitet som jeg da speiler videre. Barna er en del av løsningen Plast spiller en stor rolle i klimakrisen, også i forestillingen. Lone ville ha masse plast på scenen, som yoghurtbegre som barna kjenner igjen hjemmefra. I sluttscenen inviteres barna opp på scenen for å rydde og kaste plasten i søpla. – Ja, veldig pedagogisk korrekt, smiler Lone. Men det var viktig å tenke på hvilket ansvar de ville gi barna gjennom forestillingen. De ville ikke skremme dem, og i hvert fall ikke gi dem

skyldfølelse. Så de måtte tenke i mindre skala. Å kaste søppel er en mindre, men viktig handling. Og forhåpentligvis får barna en følelse av å være en del av løsningen, ikke problemet. – Vi var selvsagt veldig bevisste på problematikken. Samtidig ville vi nok ha vært enda mer varsom skulle vi spilt for større barn. De små trekker nok ikke helt de store linjene, men de ser hva voksne gjør. Min sønn ser meg plukke søppel når vi er ute på tur, det er normalisert for han, og han rydder i vei. Hun ønsket samtidig ingen miljøvernhistorie à la Blekkulf. Men fremheve det positive med naturen, som at havet er Albas venn. – I starten av prosessen hadde vi skrevet «Alba tatt av vinden», en sånn generisk linje. Men på gulvet skjønte vi at vinden var en karakter. Gjennom videre utforskning fikk havet også en stemme og ble personifisert. Det gjorde det lettere å forholde seg til, og man oppnår en naturlig emosjonell kontakt med barna.

Lone mener også at barn generelt har et sterkere forhold til dyr enn hva voksne har. Dyr blir veldig fort en venn, en av dem. Og det gjør noe med innlevelsesevnen deres som ofte kommer til syne under forestillingene. Alba kan ikke finne veien hjem uten krabben hun har blitt kjent med. Men krabben kan ikke fly. Så hva skal hun gjøre?

UNDER UTVIKLING 2020

– En unge mente vi kunne lage en flåte av all plasten, sier Lone entusiastisk, mens hun berømmer barna for å være kreative og løsningsorienterte. – Vi må huske slike øyeblikk. Barna lever seg så veldig inn, smiler hun og forteller om en annen særlig oppslukt jente. Hun oppsøkte Lone etter forestillingen og henvendte seg konsekvent til dukken. Hun enset ikke Lone. – Hun blir skuespiller hun. Jeg kjenner dem igjen, ler hun.

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE Foto Fredrik Arff

KNUT NÆRUM

1. Gå tilbake. Hvor var sist sted det fungerte? Hvorfor swingte det? Hva var det som fikk deg til å begynne på akkurat denne sceneteksten? Hva ville du vise? Har du fjernet deg for langt fra utgangspunktet? Kanskje du har fått et nytt utgangspunkt siden den gang, slik at det du nå sliter med er at utgangspunktet og det du faktisk gjør, ikke lenger henger sammen? I så fall kan det hende at det du gjør nå, er helt riktig, og det eneste du trenger å forandre, er grunnen til at du gjør det. 2. Skriv noe annet i mellomtida. Kanskje ideene dine er som katter: De kommer ikke til deg før du ser en annen vei. 3. Kanskje det må være dårlig nå for å kunne bli bra senere.

Signe arbeidet!

UNDER UTVIKLING 2020

Jeg har liten erfaring med skrivesperre. Det skyldes en total mangel på selvkritikk – en dårlig personlig egenskap, men praktisk for skrivearbeid. Hvis jeg likevel skal gjette hva andre kan gjøre når de har skrevet seg fast og ikke kommer videre, så må det være dette:

BARNEDRAMATIKK –V OFF OR DET ? Tekst Kristina Kjeldsberg

Foto Lars Opstad

«Alt er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg» Too-Tikki i Trollvinter av Tove Jansson.

Jeg går inn i teatret, det skal skje på hovedscenen – det er fullt av folk, men jeg er alene. Jeg er alene på teater sammen med masse folk en helt vanlig onsdag. Visst ser jeg noen kjente folk her og der, men jeg har ikke lyst å bli påminnet om at dette er jobben min i dag – så jeg fokuserer på å ikke møte noens blikk, jeg vil bare være en del av opplevelsen. Glemme meg selv litt, være u-forutinntatt. Smile forsiktig til de fremmede jeg passerer for å finne plassen min, synke ned i stolen og ta inn lyden. Ta inn forventingen i rommet – ikke fokusere på noe spesielt, bare være der. Summingen av mange menneskestemmer samtidig er en egen musikk – litt sånn høystemt, høytidelig på pussig vis. Lyset og lyden dempes simultant nesten som om det er en teknikker som styrer alle folka rundt meg med en spak. Forventningens øyeblikk! Rett før det kan skje noe magisk, noe helt utrolig – sitring gjennom hele kroppen. Alt er meget usikkert – og det beroliger meg dypt.

Hva driver jeg med? Jeg gjenopplever barndomsfølelsen av å gå i teater. Da jeg ikke ante hva jeg skulle få oppleve, #denfølelsen. Too-Tikkis uttalelse var underlig da jeg fikk den lest første gang, men er en av mange barndomsoppdagelser som har fulgt meg. Og ja, det at hva som kommer er høyst usikkert er en beroligende tanke hvis man slipper den til, også i skrivende koronatid – uten at jeg skal henge meg opp i det. Dette er livsviktig og hvorfor det? Dramatikk for barn – har det noen oppskrift? Der må svaret mitt være at det er veldig usikkert. Synes jeg det er viktig? Svar: Livsviktig! Hvorfor det? Fordi jeg tror det er med på å gi forundring og kraft som man kan komme til å bære med seg hele livsløpet.

UNDER UTVIKLING 2020

Jeg jobber til daglig som dramaturg på Dramatikkens hus, i tillegg til at jeg er regissør på frilansbasis. Og når jeg forklarer mine barn hva jobben min går ut på som dramaturg har jeg sagt at jeg er en slags huldretuss som stadig vekk sier: Voffor det da? Voffor gjør dere på dette viset? Det er litt tullete sagt, men det er også ganske sant. Vi mottar ca. 300 søknader per år på Dramatikkens hus, og da jeg begynte å jobbe der i 2014, stilte jeg spørsmålet: Hva savnes i søknadsbunken? Er det noe vi ikke får søknader på? Svaret var: Det er svinnende få søknader på å utvikle scenetekst for barn. Neste spørsmål: Voffor det da? Workshops, skrivekonkurranser og målgruppeorientering Tese 1: Ingen er interessert i å skrive for barn. Tese 2: Ingen tror det er interesse for å skrive for barn. Hvis tese 2, hvem sitt ansvar er det? Vel, det er kanskje mottakerapparatet sitt ansvar – og Dramatikkens hus er et slikt mottakerapparat. Min jobb er å bidra til å utvikle andres talent; finnes det talenter som brenner etter å få skrive dramatikk for barn? Første skritt på veien var å undersøke om det var hold i tese 1, så vi inviterte til en rundbordssamtale med representanter fra både institusjonsteatre og det frie feltet. Lang historie kort, svaret vi fikk ut av det var: Vi er interessert i scenetekst for barn, og vi kunne dermed eliminere tese 1. Dermed tok vi tak i tese 2: Vi, som mottakerapparat, har et ansvar for å løfte frem interesse for scenetekst for barn og unge. Line Rosvoll, kunstnerisk leder på Dramatikkens hus, har vært lidenskapelig opptatt av figur- og dukketeater gjennom sin karriere som instruktør. Så det første prosjektet vårt ble å undersøke hvordan å skrive for figurteater i samarbeide med Trikkestallen og Oslo Nye Teater. Vi arrangerte flere workshops og masterclasses for dramatikere som ønsket å utforske formatet. Fire av disse tekstene utviklet her har funnet produsent og blitt spilt.

Den neste runden vi gjorde var å invitere til en skrivekonkurranse med ekstern jury. Vi fikk inn 150 tekstideer, så interessen var stor. Foreløpig er ingen av disse tekstene produsert, men det har hatt flere såkalte spin-off-effekter. For å nå ut bredere med å lyse på scenetekst for barn og unge, har vi arrangert to store seminarer. Det første seminaret tok for seg hva man anser som tabu i scenekunst for barn og unge. Og det andre seminaret fokuserte på målgruppeorientering. Selve ordet målgruppeorientering er et skrekkelig usexy ord og får mange til å se røde flagg og rope ut at det blir for instrumentelt. Og for all del, jeg forstår redselen for at kunstens autonomi står i fare for å bli pedagogikkorientert. Samtidig har jeg både en fot i akademia fra universitetet i Trondheim og en fot i det utøvende fra regilinjen på Teaterhøgskolen, og opplever selv at disse to utfyller hverandre på en god måte. Dessuten følger jeg helt Lisa Nagel som på vårt siste seminar sa: «Målgruppeorientering er kunstnerisk presisjon.» Jeg liker å tenke at for å skape godt teater for barn må du heve deg opp til deres nivå. Og det er faktisk ganske vrient. Eksemplet mitt er: Har du forsøkt å leke en time med en treåring i det siste? Altså virkelig være med på leken i en sammenhengende time? Det er så krevende! Heldigvis for meg fikk jeg sist gang verdens beste skussmål fra min fireårige lekekompis: «Stopp leken! Svar: Er du barn eller er du voksen, Kristina?» Meg: «Jeg er nok voksen.» Lekekompis: «Hmmm, det er litt rart egentlig, du virker som barn for meg, i alle fall.» Og med det sagt kunne vi fortsette leken. Nonverbalt og visuelt – hvorfor det? Under ASSITEJ Artistic gathering i Kristiansand i 2019 var jeg keynote speaker under et seminar om barnedramatikkens status i de nordisk baltiske landene. En av de interessante oppdagelsene var at scenekunst for barn mellom 3-5 år i stor grad er nonverbale og visuelle forestillinger i alle landene. Altså, nettopp i den alderen hvor språk er det barna kjemper for å tilegne seg! For å komme med et plumt eksempel så er dette den perioden hvor en setning som: «Ut av

UNDER UTVIKLING 2020

stompen kom jommen prompen» – ville få de fleste til å trekke på smilebåndene. Ikke et vondt ord om nonverbale forestillinger – men nesten alle? Voffor det? Det finnes flere forklaringsmodeller på dette – det kan handle om økonomi, det kan handle om hvordan voksne ser på barndom, det kan handle om maktstrukturer både i samfunnet for øvrig og innad i teateret. Dramatikerens posisjon i teatret har vært og er vekslende. Det finnes jo voksne mennesker som tydelig utbasunerer at tekst ikke er teater – og det er for så vidt sant, men at tekst kan bli teater er det vel ingen tvil om. Mitt poeng er at barn er like ulike som voksne, og bør ha tilgang på ulike kunstneriske utrykk. Allikevel betyr det noe å tilhøre samme kohort, altså kull – og tekst og språk er essensielt på ulikt vis ved ulik alder.

Man må kjenne at det «brenner» litt Hvordan gjør man det? Her finnes det selvsagt en million veier til målet. Noen har stor glede av å bruke referansegrupper, andre vil på ingen måte blande noen inn i den kunstneriske prosessen. Det eneste jeg tror er feil er hvis kunstneren ikke har en «brann» selv. Jeg tror nemlig det beste barneteatret skapes på samme måte som det beste voksenteatret. Man må finne ut av hvorfor jeg/vi vil lage dette, og så stille spørsmålet – på hvilken måte? Noen ganger kommer «på hvilken måte» først og et «hvorfor» forstår man underveis. Begge deler er mulig. På Dramatikkens hus forsøker vi alltid å se prosjektet for seg selv, og vil være medhjelpere i å lage skreddersømmen som passer prosjektet. Teater er kommunikasjon – og i enhver kommunikasjon ligger muligheten for misforståelse. Derfor tror jeg det er særdeles viktig å vite noe om de man ønsker å nå, for å minimere misforståelsene

Satsingen har båret frukter Til oss på Dramatikkens hus kan man sende søknad om utvikling av scenetekst, om det er skrivestipend, dramaturg (en samtalepartner underveis) eller verksted for utprøving av sceniske hendelser man skriver på. I verkstedsutprøving er det for eksempel mulig å invitere inn referansegruppe hvis man ønsker det. Vi produserer ingen forestillinger og vi er til for hele feltet, både det frie og institusjonene våre. Jeg er veldig glad for å kunne merke meg at vi nå ikke lenger har en «missing link» i søknadene våre. Vi får søknader på å utvikle scenetekst til barn og unge! Satsingen vår har gitt frukter. Tekstene vi mottar er både samtidige og komplekse, noen er opptatt av referansegrupper, andre ikke. Vi ønsker oss stadig flere tekster myntet på barn og unge med ulike perspektiv, jeg tenker at dette 10. året kommer til å gi oss den neste barneteaterklassikeren. Er det en ting jeg er helt sikker på så er det at vi sender barna våre inn i en særdeles usikker fremtid. Det å være med på å gi dem redskaper til å møte den komplekse samtiden vi lever i på godt og vondt, gi dem tid til å reflektere i et rom sammen med andre – vil gjøre for dem det jeg mener kunst gjør for voksne – strekke på forståelseshorisonten vår, kjenne at det kan sitre forventingsfult i kroppen og at mulighetenes verden kan åpne seg. Og vær sikker: Alt er i stadig forandring. Det er ganske betryggende.

Dramatikkens hus har det nasjonale ansvaret for utvikling av ny norsk dramatikk og er fagfeltets utviklingsarena og prøverom. Les mer på dramatikkenshus.no

UNDER UTVIKLING 2020

Jeg tror at målgruppeorientering er særdeles vanskelig, og viktig. Og jeg tror at de fleste har mye å lære i nettopp å kunne spisse og skjerpe forestillingene mot den målgruppen det er ment for. Det er ikke lett – hadde det vært lett ville alle gjort det.

rett og slett – for å kunne være presis. Hva slags type research en kunstner behøver er veldig ulikt; noen bruker intervjuer, noen publikum underveis for korreksjon, noen leser seg innover i biblioteker. Men igjen, nesten alt blir meningsløst hvis du selv ikke kjenner at det brenner litt.

STJMELLOM ERN SKUOGESTØ DDS V ALV ER I mellom magisk jul og strengt militært liv finner Ester tid til å skrive.

Tekst Lotta Rygg Foto Lars Opstad & Marcel Lelienhof

UNDER UTVIKLING 2020

Et frilansliv er en særegen tilværelse. I perioder kan man prioritere mange oppdrag, og tjene nok til en tid med egne prosjekter. Eller stå i mellom oppdrag og skape sin egen arbeidsplass. Eller gjøre som Ester Grenersen. Å bruke enhver mulighet i oppdrag, i mellom forestillinger og opptak, til å skrive på egne prosjekter.

Dagene hennes går med til opptak av Stjernestøv, NRKs neste julekalender og NRKs største seersuksess og gullruten-nominerte Førstegangstjenesten. Publikum kjenner henne som løytnanten som skal få skikk på karakterene til Herman Flesvig. – Det er jo begge positive og lette sjangre. Selv om julekalenderen tar for seg skilsmisse, så er det jo umiskjennelig en julekalender, med alt det bringer av positivitet og feel good. Og Førstegangstjenesten er noe så sjeldent som å være med i en komedie uten byrden av å skulle være morsom, smiler hun og forklarer at alle skal være veldig seriøse bortsett fra karakterene til Herman. Første figurteater-forestilling I mellom lange dager med opptak skriver Ester på et eget prosjekt. I tillegg til å være skuespiller, er Ester også dramatiker og regissør. Forestillingen hennes Rikke-Petrikke og ramperommet hadde premiere høsten 2019.

Rikke-Petrikke vil ikke på skolen, hun er full av spørsmål og en undring de voksne forholder seg til på en kategorisk og kjedelig måte. Fantasien får utløp på soverommet hvor tingene hennes kommer til live. Det var hennes første forestilling for barn, og hennes første figurteater-forestilling. Det startet for fem år siden, da Dramatikkens Hus inviterte et utvalg dramatikere til husets satsning på figurteater. Formålet var at flere dramatikere skal skrive for figurteater. Samlingene besto av ulike kurs og skriveoppgaver og var organisert som en slags konkurranse. Til slutt satt tre dramatikere igjen, de fikk en arbeidsuke og arbeidsvisning av sitt stykke. – Jeg endret hele stykket etter den første synopsisoppgaven. Egentlig skulle jeg skrive om Rikke som ville legge seg, men rommet lot henne ikke. Rommet saboterte henne, og pappa trodde ikke på henne. Rikke skulle da slåss mot puter og annet, hun måtte nedkjempe rommet. Men da jeg skrev synopsisen, føltes dette mer som en innledning, og da ble det sånn. Det skulle heller handle om at Rikke skulle få større tro på seg selv. Ingen begrensinger Ester ser på figurteater med en form som tillater at hun kan dikte fullstendig fritt og uten grenser. Helt uten hensyn til hva som er fysisk mulig på en scene. Man kan fly, man kan deles i to. Alt er mulig. – Det er null begrensinger. Det er veldig befriende i arbeidet. Samtidig så jeg for meg en animasjonsfilm, hvor også alt er lov, sier hun og utdyper at det ble en utfordring når hun måtte tenke kun for scene. En film kan klippes og redigeres, men på scenen skjer det her og nå. Så selv om figurene har tilnærmet ubegrenset frihet, så er det nettopp det, tilnærmet ubegrenset. Det er jo noen som må styre figurene, og de har begrensninger. Ester måtte arbeide mye med tempo, droppe de raske skiftene og ta seg god tid. Som forestillingens regissør var hun også opptatt av å gi figurspillerne rom.

UNDER UTVIKLING 2020

– Jeg ønsket ikke skjult figurteater. Jeg syns det er så fint å se skuespillere med figurene. Jeg liker å se ansiktet på den som spiller, innlevelsen og hele spekteret, sier hun. Et stort scenisk univers Dramatikkens hus arrangerte flere foredrag, hvor de blant annet lærte om ulike perspektiver objekter kan gi. Hvordan to objekter kan stå på en måte som gjør at vi tillegger dem mening, hvordan objekter kan kommunisere og hvordan vi tolker. Når man tenker figurteater tenker man kanskje fort på dukketeater for barn, men figurteater kan også være mye annet. Dukker har ansikter og er gjenkjennelige i seg selv. Figurer forandres. En lampe kan kommunisere ved å sprake eller blinke med lyset, og slik blir lampen en figur. Et objekt. Man kan skape et stort scenisk univers. – Det er en utrolig morsom og kul sjanger. Jeg skulle ønske jeg så mer figurteater. Men for å lage figurteater må man se mer figurteater, sier hun og utdyper at sjangeren krever en

helt spesiell kunnskap og erfaring. Hun mener at flere forestillinger på institusjonsteatrene hadde gjort tilgjengeligheten lettere. Nå må man oppsøke det på spesifikke steder, sånn blir det dessverre litt forbeholdt spesielt interesserte. Aller helst ville hun sett mer rent figurteater på institusjonsteatrene, hvor figurene ikke bare tas inn som en scenisk effekt, men er den bærende formen. – Jeg er glad i figurteatre i alle sjangre, for barn og voksne. Jeg tror flere ville sett det om det fantes. Men vi mangler referanser. Rikke-Petrikke og ramperommet var en idé Ester fikk da hun var gravid. Arbeidet ble påbegynt og utviklet ved Dramatikkens hus, og så ved Unge Viken Teater og Oslo Nye Teater. Manus ble i hovedsak skrevet under en turné med Riksteatret. På sengekanten i ulike byer, på bussen mellom forestillinger. – Å leve et slikt frilansliv er fint. Prosjektene beriker hverandre. Men det å skrive, det er bare mitt, smiler hun.

UNDER UTVIKLING 2020

Å LE

K E FREM

FOENR EST IL Tekst Lotta Rygg

Foto Unge Viken Teater

I et unikt samarbeidsprosjekt leker scenekunststudenter seg frem til forestillinger for de minste.

UNDER UTVIKLING 2020

LIN

UNDER UTVIKLING 2020

Barnehagebarn er ikke vårt mest bortskjemte publikum med tanke på nyskapende scenekunst. Med mindre man ser til Viken fylke. De minste er nemlig et viktig publikum for Unge Viken Teater. Såpass viktig at teatret har en egen satsning for ungene: Teater i barnehagen. En satsning som søker å utvikle nye forestillinger som oppsøker barna der de er. I barnehagen. Men hvordan gjør man det?

I vinter har fire studenter ved Musikkteaterhøyskolen i Oslo lært å utvikle egne forestillinger for barnehagebarn. Fagtilbudet er et samarbeidsprosjekt mellom Unge Viken Teater, Musikkteaterhøyskolen og Dronning Mauds Minne Høgskole for Barnehagelærerutdanning.

Faget startet med undervisning i dramapedagogikk, teoretiske innganger til publikumstenkning, innblikk i barnas verden og interaktiv metodikk. I løpet av perioden skulle studentene planlegge og gjennomføre tre referansemøter med femåringer fra en barnehage tilknyttet Unge Viken Teater.

Å bare gjøre – Jeg er veldig opptatt av hvordan man kan treffe barnas verden. Å være i dialog med barna. Fokuset mitt ligger derfor på lek. Lek er barnas væremåte, de erkjenner og utvikler seg gjennom lek, forteller hun og trekker linjene til teater. Å skape teater har flere fellestrekk med å leke. Drama er det nærmeste vi voksne kommer leken, mener Lene. Særlig utviklingsmetoden devising-teater, som i hovedsak er uten manus og baserer seg på improvisasjon, minner om å leke. Med utgangspunkt i Lenes egne utarbeidede metoder fikk hun studentene ut på gulvet. Første oppgaven hun ga var å velge en av tre historier. Studentene valgte en med øyenstikker, bestående av en historie og en faktadel. Å blande fakta med fabler er en metode Lene kaller Fabelfaktisk. Uten reell kunnskap kan man ikke fabulere og uten fantasi kan man ikke leke og være kreativ. Ved å blande fakta og fabler åpner man for mange improvisatoriske muligheter. Med utgangspunkt i valget øyenstikker gikk de inn i en ny metode. Studentene fikk de fire dramatiske grunnelementene: Figur, fabel, rom og tid, som også hver for seg kan være dramaturgiske innganger til utviklingsarbeid. Deretter fikk de ulike teknikker, som skyggespill, dans og en av studentene foreslo sirkus. Øvelsen var å krysse et grunnelement med en form, for så å improvisere frem en scene med øyenstikkere. Lene ser på dette som en pedagogisk inngang som tvinger dem til å åpne opp arbeidet, og ikke lukke seg om materialet. – De valgte figur og sirkus og lagde et menneskelig sirkushjul. Dette ble til en parringsdans mellom to øyenstikkere og ut av hjulet kom en tredje øyenstikker. Det var en veldig vakker

Til daglig underviser Lene Helland Rønningen barnehagelærerstudenter i Trondheim, der hun er førstelektor i drama ved Dronning Mauds Minne. Hun er også utøvende scene-

UNDER UTVIKLING 2020

«LE KE VÆ R B REM ARN ERK ÅT AS JEN E, D UTV NE E IKL R OG GJE ER NN SEG OM LEK »

kunstner og kunstnerisk leder i Fabularium Produksjoner, og utvikler flere forestillinger for barn. Erfaringer og kunnskap hun ga videre til scenekunststudentene i Oslo.

scene. De lagde flere ulike scener. Poenget er å ikke ta valg, men å bare gjøre. Og da var de i gang, smiler Lene.

– Disse øvelsene fungerte veldig bra, og vi hadde det morsomt. De tok til seg alt jeg sa, sier hun og forteller om ivrige og nysgjerrige studenter. De var særlig opptatt av hvordan de skulle snakke med barna. Så hun utfordret dem i hvordan de skulle møte ungene. At de burde tenke lek når de planla første referansegruppemøte. De kan ikke bare vise frem en scene og forvente tilbakemeldinger. Da kan barn finne på å si «alt var bra eller alt var dårlig». Barna trenger heller ikke å gi deg sannheten. Så hva er barnas form? – Barn har kompliserte dramaturgiske innganger og strukturer i lek, sier Lene og viser til forskeren Faith Guss, som har studert den teatrale delen av barns lek. Guss viser at barn har estetisk kompetanse i lek, i deres bruk av virkemidler og hvordan barna jobber med ulike funksjonssroller i leken. Noen tar på seg en regirolle, setter stemningen, bestemmer og forteller hvor de andre barna skal være i rommet, hvordan de skal oppføre seg og korrigerer dem underveis i leken. Noen tar på seg scenografirollen, «ah vi er i et slott da trenger vi en duk vi kan være under». Noen blir teknikere og finner frem lommelykter så lyset blir riktig.

trodd på forhånd. De var veldig opptatt av konflikt, jo mer dramatisk jo bedre. Det kom overraskende på studentene at fem-åringene var så gira på store konflikter mellom dyrene. – Det viktigste er at man ønsker å forstå barnas verden. Og jeg følte genuint at studentene ønsket å forstå barna. De spurte veldig mye og var veldig opptatt av hvordan de best kunne kommunisere med barna, sier Lene og legger til at hun opplevde studentene som ivrige, men også usikre. Det var veldig nytt for dem å skape noe helt på egenhånd. – Det er alltid gøy når slike prosjekter også får oss pedagoger til å se på hvordan vi legger opp vår undervisning. Studentene var flinke til å improvisere på gulvet, men det ble vanskeligere når de skulle ta med seg sine egne elementer, nemlig dans og musikk. Da visste de ikke helt hva de skulle gjøre, og de ble mer tradisjonelle i formen. Til neste år ser de derfor på om de kan hente inn ekspertise som kan veilede studentene i improvisasjon med musikk for og med barn. Musikkteaterhøyskolen fanget også opp at det var utfordrende for studentene å løsne opp når det kom til musikk, og innfører nå mer musikkimprovisasjon i utdanningen.

Det de små egentlig går rundt og lurer på Lene anbefalte studentene å forme referansegruppemøtet som en lek, og viste dem flere dramapedagogiske teknikker. En teknikk er å møte barna i figur, hvor barna får stille figuren spørsmål. Sånn skapes et felles utforskningsrom med barna og utøverne, og dialog oppstår. Studentene får god tilgang til barna og deres verden, og får sånn innsikt i hva de små egentlig går rundt og lurer på.

Forbilledlig av Unge Viken Teater Det er ikke bare studenter og barn som har møttes dette semesteret. Prosjektet knytter sammen utdanningsinstitusjoner, utøvende kunstnere og et produserende teater. Studentene møter dramapedagogikk, de lærer å tenke målgruppe, og i møte med Unge Viken Teater får de innsikt i profesjonell scenekunstvirksomhet. Det kan absolutt være starten på viktig nettverksbygging for en fremtid i feltet.

– Dette er en arbeidsmåte preget av lek. Studentene kommer frem til ting de aldri ville komme til uten situasjonene som oppstår sammen med ungene, forklarer Lene og forteller at studentene tar med seg opplevelsene fra referansemøtene inn i videre arbeid. Og her smelter det sammen, barnas innspill og utøvernes videre arbeid.

Musikkteaterhøyskolen er en av ytterst få norske scenekunstutdanninger som sørger for at studentene møter barn som publikum i utdanningsforløpet. Lene syns det er synd at ikke flere utdanningsinstitusjoner gjør det samme, og mener at miljøene må snakke mer sammen. Det er viktig å utveksle erfaringer.

– I en sånn prosess fikk studentene masse inspirasjon rundt figurer, innhold og form, sier hun og forteller at barna var særlig opptatt av en bever og en skilpadde. Skilpadden endte til slutt opp som studentenes hovedkarakter. Det ga studentene inspirasjon til videre forsking i skilpadder og deres liv. De lærte også at barna tålte mer spenning enn de hadde

– Det er jo ikke akkurat mangel på kunnskap der ute. Hverken blant utøvere eller i akademia. Sånn sett er det forbilledlig av Unge Viken Teater å sette i gang dette samarbeidsprosjektet.

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE Foto Nicolas Tourrenc

HILDA LEVIN

2. Skriv som forbildet ditt Er det noen du skulle ønske at du skrev som? Lat som at du er dem når du skriver! Plutselig flyter ordene av gårde og kritikeren på skulderen må bli stille, fordi det er jo ikke en gang dine egne ord! Kanskje er det ikke helt ditt språk enda – men det kan det bli! Ønsker du å kunne uttrykke deg på en spesiell måte, er det sikkert fordi det gir gjenklang hos deg. Da kan det også bli naturlig etter hvert. 3. Hent inspirasjon utenfra Sett på musikk, slå opp et tilfeldig ord i en bok, trekk et inspirasjonsbilde. Finn det selv, eller

1. Skriv litt og ofte Hvis du skriver jevnlig i korte puljer samler du mye materiale, og vil finne gullkorn til videre inspirasjon. En god start kan derfor være å sette av 10 minutter hver dag til å skrive om hva som helst. Selv om mye blir til ingenting, finner du frem til flere gullkorn enn hvis du ikke hadde skrevet i utgangspunktet! Du pusher deg til å skrive deg frem til inspirasjon, men kommer den ikke sitter du ikke så lenge at det blir tungt. Du vil også holde skriving som uttrykksmåte varm, og vil lettere finne ordene når du blir inspirert til å skrive noe større.

be en venn sende det til deg. Du kan også lure hjernen til å bli kreativ gjennom å finne ut av hvordan to ulike inspirasjonskilder hører sammen. Ved å svare på noe uventet, finner jeg lettere stemninger som jeg selv synes er spennende. Da kjenner jeg ikke teksten min like godt lenger, og blir oppriktig nysgjerrig på hvor den skal ta meg. God skrivelyst!

UNDER UTVIKLING 2020

KUN

STE N ÅK BYGGE UNN SKA P Tekst Lotta Rygg

Foto Tale Hendnes & Seanse

Med et høyt aktivitetsnivå inviterer Seanse kunstnere til å skape rom for refleksjon og utvikling.

UNDER UTVIKLING 2020

Seanse – senter for kunstproduksjon, ønsker å inspirere og støtte kvalitetsproduksjoner, kompetanseutvikling og nyskaping i kunst for og med barn og unge. Ved oppstarten i 2004, var målet å styrke kunstproduksjoner til den da nyetablerte ordningen Den kulturelle skolesekken. I dag har senteret et imponerende aktivitetsnivå med nasjonale og internasjonale seminarer, samarbeider, konferanser og festivaler. Hovedsatsningen er senterets kunstneropphold. Hvor kunstnere, fra inn- og utland, kommer med sine prosjekter i ulike utviklingsfaser av produksjoner for barn og unge. Siden oppstarten har over 600 kunstnere, med over 300 produksjoner, fått veiledning og støtte, faglig påfyll og knyttet kunstneriske felleskap med andre utøvere.

Kunstnersopphold med veiledning Å motta veiledning er et premiss for kunstneroppholdene. Senterleder Marit Ulvund og kunstnerisk leder Karstein Solli er som regel prosjektenes hoved-mentorer. Hva de ser etter, og veileder i forhold til, avhenger av hvor prosjektet er i prosessen. De ønsker å hjelpe frem det som er det kunstneriske prosjektet, og hvordan det forholder seg til valgt målgruppe. Sammen sitter Seanses ledelse på verdifull kunnskap og viktige erfaringer i kunstfeltet. Marit har doktorgrad i teater, og har i flere år forsket på kunstpraksis i skolesammenheng. Karstein har lang erfaring som underviser og er selv aktiv scenekunstner. I år ble han nominert til frilansprisen. Han mener det er en fordel at ledelsen er aktiv i kunstfeltet. – Min utøvende erfaring tror jeg særlig kommer til nytte under kunstneropphold eller andre initiativ vi gjennomfører med kunstnerne. Å gi faglig veiledning på tvers av kunstsjangre, og med profesjonelle aktører, krever en egen kompetanse og strategi eller tilnærming. Noe vi tilstreber og arbeider mye med. Vi mottar svært gode tilbakemeldinger på hvordan vi håndterer veiledning, så vi opplever at dette er noe kunstnerne verdsetter, sier han. Når de velger ut prosjekter til kunstneropphold ser de på den kunstneriske ideen, prosjektplanen, utøvernes CV og prosjektets gjennomførbarhet. De ser også etter en variasjon i kunstutrykkene, slik at det ikke er en overrepresentasjon av en sjanger. At billedkunstnere, forfattere, scenekunstnere, musikere, filmkunstnere og andre er representert blant prosjektene. Kunstneroppholdene skal ikke være en nisje for en retning eller en «smak», men for bredde av uttrykk.

– Vi forsøker også å balansere forholdet mellom nykommere og erfarne kunstnere, og norske og internasjonale kunstnere. Det gir mulighet for både nye impulser og erfarne blikk og tilbakemeldinger, noe som styrker kunstnerkollegiene. Kunnskap bygges i fellesskap Kollegiene oppstår under oppholdene med kunstnere fra ulike sjangre og med ulike nasjonaliteter. Hvert opphold har en kveld med Åpen Scene, hvor det deles fra prosjektene i utvikling, med mulighet til å gi hverandre tilbakemeldinger. Den tverrkunstneriske plattformen, med veiledning og uformelle møtepunkter mellom kunstnerne blir satt pris på. – Kunnskap bygges i fellesskap. Det å rette blikket utover og reflektere innover er kjempeviktig for å utvikle kunst for vår tid og våre behov, sier Marit og får støtte av Karstein. – I en tverrfaglig praktisk workshop sammenstilles kunstartenes uttrykk og metoder i samme rom og avstedkommer svært ofte spennende spørsmål og nye refleksjoner. Ja, ny kunnskap rett og slett, sier han. Kunstnernes utfordringer At det frie feltet innen scenekunst søker seg til kunstneropphold ser de som en konsekvens av at det er mangel på produksjonssteder og finansiering. Ikke minst til utvikling av kunstproduksjoner til Den kulturelle skolesekken.

UNDER UTVIKLING 2020

Marit og Karstein peker på kunstnere som opplever økonomiske utfordringer, at levevilkårene ikke er gode nok. De trenger gode produksjonsforhold og lokaler, gode samarbeidspartnere og mulighet for å dele og selge kunsten. De trenger gode utviklingsmuligheter, både praktisk og kunstnerisk. Seanse ønsker å være en arena som kan bidra til å dekke noen grunnleggende behov.

– Ingen organisasjon i Norge har et lignende tilbud for kunstnere innen alle kunstformer. Seanse dekker et behov for å styrke kunstproduksjon gjennom refleksjon og kunnskapsdeling på tvers av sjangre, sier Marit, og legger til at det har vært utrolig spennende for henne å være med å utvikle Seanse. – Vi er privilegerte som har fått anledning til å møte så mange dyktige og dedikerte kunstnere og kunstprosjekt, norske og internasjonale.

– Vi er i liten grad en tung byråkratisk organisasjon. Vi er inviterende med våre holdninger og mål. Kunstnere og lærere har behov for å dele om sin praksis med andre. Under kunstneropphold opplever vi at mange ønsker å møte prosjektets målgruppe. Dette ser jeg som et behov få andre kan imøtekomme, og som vi vektlegger. At det skal være en kort vei mellom det «å ha ideer om, til det å prøve det ut» og til at noe kan «forløses» i en prosess mot et kunstprodukt, sier Karstein.

– I årets søknader hadde flere fokus på sanselighet, tilstedeværelse og tilhørighet. Det skal dessuten bli interessant å få innblikk i om, og eventuelt hvordan, covid-19 har påvirket de produksjonene vi venter i høst, sier Marit, og legger til at tema som gjenbruk og økologi har gått igjen de siste årene. De har merket at kunstnere er mer oppmerksomme på, og stiller spørsmål til, hvordan mennesket forholder seg til miljø og natur. De ser også en stor åpenhet for å tenke form, ønsker om å prøve uttrykksformer på tvers av egen tilhørighet til et felt, med fokus på hvordan innhold formidles. I en spørreundersøkelse med tidligere kunstnere på opphold, svarte 97,1 % at de gjerne ville deltatt på et nytt opphold om de skulle få muligheten.

UNDER UTVIKLING 2020

Seanse arbeider for å styrke kreativitet og kvalitet • i kunst for barn og unge, og for andre publikummere • hos kunstnere i utvikling av kunstproduksjon • gjennom et internasjonalt nettverk av kunstnere, The ITAC Collaborative Les mer på Seanse.no

Utforske uttrykksformer Selv om det å prøve ut og starte opp et prosjekt er utfordrende for mange kunstnere, er det alltid spennende å lese søknadene som kommer inn.

Seanse

BRUNE 80

– EN

Tekst Niels Peter Underland

SUP

Foto Mads Nygård, Skjalg Vold

ERH

E L I SERIEMIMET For første gang skulle jeg undersøke hva seriemime kunne gi til en dramatisering. Da Norsk Kulturråd ikke bevilget midler, kom OsloMet og Unge Viken Teater med muligheten som tok oss til Heddapris.

UNDER UTVIKLING 2020

Da seriemime kom til Norge På Drama- og Teaterkommunikasjon, ved den gang Statens Lærerhøgskole i forming, var jeg vikar i 1992. Den gang var spillestilen «seriemime» ikke benyttet i undervisningen for førsteklassestudentene.

Jeg kalte den gang øvelsen for «tegneseriemime» for å forklare så enkelt som mulig at teaterformen var inspirert av film i billedbruken, slik tegnefilmer uttrykker handlinger visuelt. Jeg refererte til gamle tegnefilmer med Mikke Mus og Langbein, der figurene ble klemt flate, fløy i lufta, de fikk hus til å rase sammen og tankene deres kunne vi se fortalt i egne filmsekvenser. Direkte oversatt betyr det franske ordet «bande mimée» en serie med bilder eller billedstriper. Dette har jeg senere oversatt til «seriemime». Øvelsen «seriemime» var i 1992 enda ikke prøvd ut i videregående skoler, hverken som pensum eller i opplæringsøvelser for elever som gikk på faget drama i videregående skoler. Kulturskoler fantes ikke. Jeg fikk første gang erfart bande-mimée som student på Jacques Lecogs teaterskole i Paris i løpet av studiet fra 1986 – 1988. Lærerne brukte ikke mye tid på å introdusere mulighetene formen tilbød, men jeg har lest av gamle notater at vi blant annet i en bevegelsestime la røde matter på gulvet og skulle utforske det å imaginært spille store avstander på en liten plass. Jeg ble våren 1987 inspirert av å se skolens 2. klasse spille en kjent James Bond film på kun 20 minutters spilletid, med bruk av mime, fortellere og små lekebiler. Da jeg selv gikk 2. året erfarte jeg formen både som seriemime, seriemime med bruk av et objekt, forteller-rollen med bruk av seriemime og også som melo-mime i en mer dramatisk utviklet form videreutviklet etter en prøvetid om teaterkor.

Etter noen år som skuespiller hadde jeg enda ikke erfart teaterformen brukt i praksis. Som dramalærer på DTK skulle jeg få testet teaterformen i Norge med dramastudenter. Jeg laget en fysisk oppvarming med mime og mye bruk av kropp sammen med bruk av ren billedmime. Nesten hvert år siden 1992 har jeg laget presentasjoner på DTK 1, der studentene selv finner fram til løsninger på hvordan publikum kan følge en person eller en hendelse (som for eksempel å kjøre bil), og la kameraet følge personen slik at bakgrunnen lager effekten av personen i bevegelse. På kino ser vi hvordan kameraet filmer et menneske nære mens vedkommende går. På samme måte er det scenografien rundt personen som aktiviseres i seriemimen. Neste gang et publikum ser seriemime er det ikke samme overraskelsen. Da kan teater-

UNDER UTVIKLING 2020

formen bli forutsigbar og publikum kan begynne å lete etter sterkere, og overraskende, tekniske løsninger og en fabel som interesserer. Fra bok til seriemime Da jeg i 2014 oppdaget barneboka Brune av Håkon Øvreås med illustrasjoner av Øyvind Torseter ble jeg inspirert av hvordan Øvreås klarer å formidle tap og savn sett fra et barns ståsted med en parallell fortelling om ensomhet og mobbing. Boka er en klassisk utviklet fabel, der historiens hendelser er godt begrunnet og teksten er renskåret med gode dialoger – spesielt skrevet for barna i historien.

E M I M E I R L » E I S T N RAD EER E M D G R I O R E F O Y T R N E S T I V A A R E E R T « TER LSE I E T V IN SET M E FR

Teatersjef Bo Anders Sundstedt ved Unge Viken Teater (da Akershus Teater) ønsket at jeg både skulle ha regi på forestillingen og

Jeg fikk anledning til å avholde auditioner på Unge Viken Teater og etter utvelgelsen delte vi prøvetiden i to deler: 4 uker mot slutten av 2015 og 4 uker i begynnelsen av 2016. I løpet av den første prøvetiden arbeidet jeg etter løse scenarier uten ferdig skrevne replikker, mens jeg hadde tid og anledning til å skrive ut teksten med ferdige replikker i ukene før den siste prøveperioden. I denne avsluttende prøveperioden redigerte jeg kontinuerlig skuespillernes forslag. Kontrakten vi fikk med teateret inndelt i to prøveperioder er svært uvanlig, og skuespillerne måtte godkjenne denne arbeidsformen da dette ikke var en ideell arbeidskontrakt for dem. Men når det er sagt, var denne kontrakten til stor hjelp for meg når jeg nå skulle forsøke meg på å skrive et teatermanus for aller første gang.

UNDER UTVIKLING 2020

dramatisere den. Nå er ikke jeg noen dramatiker, men har imidlertid god erfaring med å utarbeide scener etter scenarier som jeg skriver ferdig i prosess med skuespillere som improviserer ut ifra mine sceneanvisninger.

En kreativ og inkluderende prosess Boka handler om det å bli mobbet og føle seg utenfor, men den handler også om savn, vennskap og det å ha en bestekamerat. Tre av skuespillerne hadde mye erfaring med å bruke seriemime, mens de to andre verken hadde arbeidet med teaterformen eller Teater Joker tidligere. Takket være skuespillernes generøse og lekne innsats kunne jeg be om at de ved hjelp av kropp og stemme for eksempel la seg ned for å være en stein, et tre eller agere møbler og hendelser som på film. Teaterformen seriemime inviterer i stor grad til fremsettelser av nye ideer og åpner for at skuespillerne kan komme med innspill og forslag til framføring. Plutselig kunne vi leke oss løst gjennom hele fabelen og prøve ut de hendelsene som var viktige for å forstå hovedpersonen og fabelen. Effektivt kunne jeg velge blant forslagene. Historien ble periodevis vanlig dialogteater. Seriemimen krever derimot en effektivitet i bytte av scener og en enkel tekst. Jeg oppdaget hvordan Håkon Øvreås allerede hadde et knapt og pregnant språk i boka. Dette var til stor hjelp når vi skulle formidle fortellingen på et nesten tomt gulv med bruk av seriemime. Unge Viken Teater ga oss muligheten til å engasjere en av Norges beste scenografer, Gjermund Andresen. Han introduserte blant annet plankehytta i boka som en plattform på høyre siden av scenen og formet resten av scenografien med en enkelt stilisert lyssetting, en lys matte på gulvet og kun silhuetten av kirketårnet. Fargebruken både på scenen og i kostymene var inspirert av Øyvind Torseters tegninger i boka. Komponistene Raymond Enoksen og Geirmund Simonsen engasjerte musikere fra KORK. De spilte inn et lydbilde som kan oppfattes både tidløst og nostalgisk. I boka finnes det verken mobiltelefoner eller dataspill, og historien finner sted i et boligstrøk med eplehager der det bygges plankehytter og barna sykler på

stiene gjennom hagene. Tiden boka Brune omhandler er med andre ord «før», uten at det tydelig beskrives akkurat «når». Takket være smidigheten i seriemimeuttrykket ble det plass til å spille ut alle scenene foran på scenen og ved siden av plankehytta. Jeg lot hovedpersonen fortelle sin historie til barna samtidig som ensemblet spilte opp scenene sammen med ham. Når premieren kom lugget det i premierenervene. Hadde Norsk Kulturråd rett? Var vårt prosjekt med Brune uinteressant og lite relevant? Men til vår store glede fikk vi gode kritikker både i Dagbladet og Periskop. Og den siste rest av usikkerhet la seg da vi senere ikke bare ble nominert til Heddaprisen, faktisk ble vi tildelt Heddaprisen for beste barneforestilling i 2017! Takket være Heddaprisen lever forestillingen videre. Fram til sommeren 2021 turnerer forestillingen periodevis rundt omkring i ulike fylker under Den kulturelle skolesekken med gjestespill på festivaler og teatre.

UNDER UTVIKLING 2020

TRE TIPS MOT SKRIVESPERRE ESPEN KLOUMAN HØINER 85

1. Les bøker! Men vær kresen med hva slags litteratur du leser. 2. Se, hør og sans kunst! Men ikke konsumér kunsten - erfar den. 3. Stirr i veggen! Utsett deg selv for uvirksomhet og kjedsomhet, uten telefonen.

UNDER UTVIKLING 2020

IDÉUTVIKLING:

FRØ TIL 87

Tekst Hilda Levin og Øystein Ulsberg Brager Foto Unge Viken Teater

To ganger i året utlyser vi idéutvikling for forestillingsideer rettet mot barn og unge. I løpet av en ukes opphold ved Unge Viken Teater får kunstnere utvikle ideen sin videre. Men hva består egentlig en idé av? Og hvordan blir den utviklet til noe mer?

UNDER UTVIKLING 2020

En idé er som et frø En forestillingsidé er sammensatt og består av flere deler. Når vi på Unge Viken Teater setter oss inn i ideene som blir sendt til oss, forstår vi dem utfra tre hovedkomponenter: tematikk, narrativ og form. Vi kan sammenligne det med et frø. Det trenger både kime, opplagsnæring og frøskall for å spire:

Vi leter etter ideer som forener alle disse tre elementene på en spennende måte, der en interessant tematikk utfolder seg gjennom en spesifikk historie, som kan rommes i en fengende form. Et utkast med alle disse tre delene vil vise frem ideens unike sammensetning, og vil gi gode innganger for videre arbeid. Har du i tillegg kunstnerisk kompetanse og engasjement for å møte målgruppen, har ideen alle forutsetninger for å kunne bli en fantastisk forestilling.

Kime – et narrativ eller en historie, et forløp som venter på å finne sted. Opplagsnæring – en tematikk som forer og løfter historien.

Frøskall – en form som holder det hele sammen.

UNDER UTVIKLING 2020

En forestillingsidé har tematikk, historie og form En aktuell og spennende tematikk er en god start for en forestilling. Du vet hva du vil snakke om, og hvorfor det er viktig å snakke om det med unge mennesker akkurat nå. Men uten historie eller form kan vi enda ikke se hvordan temaet vil bli håndtert på en scene. En og samme tematikk kan gi opphav til en mengde historier og formspråk. Hvordan vil du angripe tematikken din? Hvilke holdninger vil du formidle? Hvem sitt perspektiv forteller du fra? Hvilke handlinger får hvilke konsekvenser i din historie, og hvilke konklusjoner kan vi trekke fra det?

Hvor mye må jeg vite? Til idéutvikling trenger du ikke å være bombesikker på alt, eller ha like tydelige tanker om alt. Du kommer med et utkast, og det er forståelig om noen aspekter fortsatt er åpne. Har du noen tanker om alle tre kategoriene, har du et godt utgangspunkt for å utvikle ideen din videre. Vet du hva du har og hva du mangler, kan noen gode spørsmål også vise hva som er neste skritt. Men er alle tre kategoriene fulle av spørsmålstegn, må du nok kverne noen runder til, før vi kan forstå hvor du vil og hjelpe deg videre. Ting forandrer seg og modnes mye i løpet av en kreativ prosess, men den blir mer fruktbar om den har et solid utgangspunkt med et mulig mål i sikte. Å få frøet til å spire Veien fra frø til forestilling kan være lang og full av forandringer. Unge Viken Teaters idéutvikling kan forstås som et drivhus, hvor vi kan gi frøet ditt akkurat det det trenger for å bli en livlig og unik plante.

Vi kan også bli skikkelig nysgjerrige på en spennende form, hvor utøvernes handlinger, scenografiens utforming eller relasjonen til publikum er helt særegne. Men samme formspråk kan brukes til å behandle vidt forskjellig tematikk, og form formidler først når den kombineres med innhold: tematikk og historie. Du kan lage lekent danseteater om vennskap eller om klimaspørsmål, om fremmedfrykt eller om å forholde seg til døden. Så hva vil du bruke formen og virkemidlene dine til? Hvorfor er det spennende å la hovedpersonen være stum i akkurat denne historien? Hvorfor passer det perfekt med akrobatikk til dette temaet? Hva skjer med historien hvis publikum følger alt fra stillaser?

UNDER UTVIKLING 2020

En historie med engasjerende karakterer i en spesifikk verden er også en god start. Du vet hvem det handler om, og hva de kjemper for. Men igjen, så kan vi enda ikke se hvordan dette vil bli formidlet på en scene, før vi hører noe om hvilken tematikk som historien vil løfte frem, og i hvilket format den skal fortelles. Samme historie kan fortelles på vidt forskjellige måter. Hvorfor er det viktig å fortelle denne historien? Hvilken måte vil du fortelle den på? Hvorfor det?

Hvilken kombinasjon av tematikk, historie og form har din unike og fruktbare idé?

Hva vi gjør på idéutviklingsoppholdet tilpasses hvert prosjekt og hvor det er i prosessen. Trenger ideen påfyll? Trenger den å utfordres? Trenger den å testes ut? Arbeidsmetodene velges i samråd med dere: Er dere kunstnere som skaper gjennom å skrive manus, lage skisser, sette post-its over hele veggen, prøve dere på gulvet, eller en kombinasjon? Vil ideen videreutvikles gjennom fokusert selvstendig arbeid, målgruppemøter, eller i samarbeid med andre? Trenger du å se teksten din bli spilt av skuespillere, å teste ut prototyper, eller en illustratør som lager skisser til konseptet ditt? Det viktigste bidraget fra Unge Viken Teater er oppfølging fra dramaturg: gartneren som vanner, gjødsler og luker. Vi snakker med deg om planten din og gir den kjærlighet og oppmerksomhet – noe som faktisk i seg selv kan få den til å vokse. Vi tilfører næring til historien, så at den kan få et større omfang, mer dybde og sterkere farger. Vi spør om avgrensinger, tydeliggjøringer og foreslår måter å spisse ideen din på, for å luke ut avsporinger og gi mer boltreplass til det som er viktigst i ideen din. Vi lurer på hva som skjer dersom vi ser på planten fra en annen vinkel. Har den uante sider ved seg, som dere vil få frem? Er det deler av planten som vi har sett tusen ganger før, men andre perspektiver som er nye og forfriskende? Vi forteller hvilke smaker og farger vi opplever, og vi undersøker om det er dette du ønsket å gi til publikum. Skal fruktene smake søtt, bittert, perlende, brennende? Skal publikum bli mette etter forestillingen, rent kvalme, eller lengte etter mer?

Felles entusiasme Vi mener at barn og unge skal få møte mange forskjellige historier, perspektiver og estetiske uttrykk i løpet av oppveksten sin. Vi leter derfor ikke etter en type forestillingsidé, men etter ulike ideer som til sammen kan samle seg til en rik skog av scenekunst for barn og unge. Møter med målgruppen er en viktig del av våre prosesser, og vi inviterer dem gjerne allerede til idéutvikling. Gjennom samtaler, workshops og arbeidsvisninger prøver vi å finne ut om publikum: … blir interessert, underholdt, berørt? … forstår materialet? Vet de hva en albatross er? Henger de med når skuespillerne snakker engelsk? Forstår de hvorfor karakteren blir sint? … relaterer til materialet? Har de fisket gjedde før? Hvor mye bruker de egentlig YouTube? Hvordan synes de at karakteren bør løse en konflikt? Ser de noe vi ikke har tenkt på? … responderer på virkemidlene våre? På den måten vi trodde? Er våre invitasjoner til interaktivitet tydelige? Hva gir det dem? Lærdommer og inspirasjon fra disse møtene vil sikre at tematikken er relevant og spennende for publikum, at historien er mulig for dem å forstå og relatere til, og at formens virkemidler treffer på en god måte. I den tidlige fasen leter vi etter felles brennpunkt mellom kunstnerne og målgruppen. Hva er det med dette temaet, denne historien, denne formen, som engasjerer dem begge? I dette brennpunktet kan vi skape forestillinger der kunstnerne og publikum møtes i genuin entusiasme og nysgjerrighet for innholdet.

UNDER UTVIKLING 2020

Veien videre I løpet av oppholdet vokser ideene i forskjellig størrelse. Noen har fått et tydeligere bilde av hvilken forestilling ideen egentlig skal bli, og er klare for å begynne å skrive manus eller søke etter støtte og flere samarbeidspartnere. Andre har kommet frem til konkrete konseptskisser, manusutkast eller arbeidsvisninger, og er bare noen skritt unna prøvestart. Uansett hvor stor ideen har blitt, har den funnet veien videre mot ferdig forestilling. Velkommen med frøet ditt!

Idéutvikling En ukes opphold på Unge Viken Teater med prøverom, kunstnerisk veiledning og referansegrupper. Les mer på ungeviken.no/ideutvikling

UNDER UTVIKLING 2020

UNDER