Issuu

ENG UNGT ASJ EM E

SUNG ANN HET

Foto Nicolas Tourrenc

Greta Thunberg. Nora Mehsen. Amina Bile. Sumaya Jirde Ali. Faten Mahdi Al-Hussaini. Amal Aden. Jakob Semb Aasmundsen. Nancy Herz.

Jeg er nesegrus av beundring. Verden akkurat nå preges av unge, tydelige, modige samfunnsdebattanter. De setter dagsorden, åpner nye debatter, fremmer moderne sannheter og forandrer holdninger. I et dommedagspreget mediebilde, der flyktningkriser, voksende fascisme og miljøkollaps dominerer overskriftene, der selvgode, sta og blinde verdensledere lukker øynene for vitenskap, fornuft og empati, så gir disse unge stemmene håp og framtidstro. Når jeg går på jobb for Unge Viken Teater og UNG TEKST så er jeg stolt av å jobbe med en generasjon dramatikere som også tør å bruke sine stemmer. Som ikke skyr unna vanskelige temaer, som stiller de ubehagelige spørsmålene, som dykker ned i seg selv, som ser utover i verden, og som setter ord på både det gode og det vonde, det personlige og det politiske. Ofte er disse tingene ett og det samme. I dette magasinet får du møte noen av dem: Heta Kerokoski. Stine Indergård. Ida Wallin Hagberg. Maria Nygren. Regine Folkman Rossnes. Sindre Bråthen Tjørswaag. Jenny Mueni Ndunda. Christoffer Masters. Andreas Koschinski Kvisgaard. Regine Døsen Kristoffersen.

Du får også møte noen av dem som jobber med de unge dramatikerne: kursholdere og veiledere som skuespiller Hina Zaidi, dramaturg Hilda Levin og komiker Marlene Stavrum. Victoria Meirik, avtroppende leder for Norsk Dramatikkfestival, og Katinka Rydin Berge, kunstnerisk leder for Vega Scene, snakker om viktigheten av at unge mennesker skriver for teatret. Kjell Moberg deler fra sin egen erfaring med å skape teater, og sine tanker om å snakke med et ungt publikum. I artikkelen «Ung møter ung» snakker Regine Folkman Rossnes med Aon Raza Naqvi, redaktør av boka Third Culture Kids, om hva det vil si å være oppvokst med et unikt kulturelt utgangspunkt, og hvorfor slike stemmer er så viktige. Målet med dette magasinet er å sette arbeidet til de unge dramatikerne i UNG TEKST inn i en større sammenheng. Fordi det å ytre seg betyr noe. Det å si ifra hjelper. Og idet du har skapt noe, så har du påvirket andre enn deg selv, og dyttet verden et steg videre. Vi trenger ny, modig, vakker, velformulert og radikal sannhet.

Nesegrus. Vi trenger ung tekst. Øystein Ulsberg Brager Prosjektleder for UNG TEKST og dramaturg ved Unge Viken Teater.

UNGT ENGASJEMENT 2019

ENG AUNGT SJE ME

INNHOLD

Ansvarlig redaktør: Bo Anders Sundstedt, teatersjef Prosjektleder for UNG TEKST: Øystein Ulsberg Brager Tekstredaktør: Lotta Rygg Marked og kommunikasjon: Marianne Bain Layout: Tank Forsidefoto: Hanna Fauske

UNG TEKST er et talentutviklingsprogram for unge dramatikere drevet av Unge Viken Teater med støtte fra Akershus Fylkeskommune.

ungeviken.no

2 4 10 16 22 28 34 38

VI TRENGER UNGE STEMMER KJELLEREN MED STOR TAKHØYDE STEMMEN FRA KJELLERDYPET SINDRE FIKK HJELP (OG PENGER) – SELVKRITISKE KUNSTNERE HAR VI NOK AV Å SKRIVE FREM EN DRAMATIKER HØR ’A! MED HETA OG HINA DE MØTTE SEG SELV I DØRA DA DE IKKE TRAFF SEG SELV I EGNE TEKSTER

42 44 48 56 62 68 72

ET REISEBREV FRA TRONDHEIM HUMOR FINNER MAN I ALT KUNSTEN Å DYRKE DRAMATIKK AVSPARK FRA SCENEKANTEN UNG MØTER UNG OM Å SKRIVE MED OG FOR UNGDOM UNGE, MODIGE OG UFILTRERTE

VI T

GER UNGE STE MM E

Ung i alder, klok i sinn, sier Norsk Dramatikkfestivals kunstneriske leder om unge dramatikere. Tekst Lotta Rygg

UNGT ENGASJEMENT 2019

Fra skrivebord til scenen Norsk Dramatikkfestival har eksistert i over 30 år. Victorias ambisjoner for festivalen er at dramatikere blir spilt og diskuteres. Hun ønsker at det skal være en stimulerende festival til ettertanke. Hun ser også at festivalens tekster i dag legger opp til at skuespiller og regissør sammen finner forestillingens form.

– Jeg mener at dette er stort. Det er interessant at teatret satser på unge talenter. Jeg har store forventninger til denne satsningen, sier hun, og legger til at det er viktig at det finnes en arena for unge som ønsker å skrive for scenen.

– Ordet er viktigere. Tekstene er ikke så opptatt av det normerte i sjangeren. Det er nytt i forhold til da jeg begynte å lese tekster ved festivalen for 12 år siden, sier hun.

Unge stemmer har snakket høyt i det offentlige ordskiftet den siste tiden. Vi har sett skolestreik for klimaet, tv-sendte programmer om mental helse og lest kronikker om diskriminering. For å nevne noe. – Vi trenger nye tanker, nye blikk, nye vinklinger. Det er viktig at vi revurderer hvordan vi ser og styrer verden. Vi trenger de unge til å utvikle oss, sier Victoria.

Hun mener det er viktig at det skapes muligheter for at unge kan bruke sin skrivende kreativitet. UNG TEKST er en slik mulighet. Igjennom satsningen får flere unge talenter oppleve overgangen til den profesjonelle scenen. Victoria mener at flere husdramatikere ved institusjoner også kan vært en fin måte å tilrettelegge overgangen. Flere ordninger for skrivestipendiater er en annen måte. Satsninger som UNG TEKST og dramatikerutdannelser som mastergraden ved Kunsthøgskolen i Oslo er viktig. – Dramatikerne får selvtillit og bevissthet rundt eget uttrykk, sier Victoria.

Flere UNG TEKST-dramatikere arbeider også som skuespillere. Dette gjelder også for flere av festivalens dramatikere. Victoria ser på det som en naturlig utvikling. – Skuespillere skaper karakterer. De finner motivasjoner og konkrete handlinger i teatrale settinger. Dette er en måte å medskrive på scenen, sier hun og legger til at hun ser det naturlig at skuespillere skriver godt for scenen. Hun mener den største utfordringen dramatikere møter i dag, er at det tar lang tid før tekstene blir spilt. – Dette gjelder ikke for alle. Dramatikkens hus er viktig for å få tekster iscenesatt, da går veien fra skrivebord til scene fortere enn før. Men utfordringene er der fortsatt. At tekster blir såpass lite fortolket er en utfordring for dramatikere. Det er viktig å få sett sine ord fortolket, sier hun. Victoria er håpefull for norsk dramatikks fremtid. Hennes tips til unge dramatikere: Skriv. Mye. Oppsøk skuespillere og regissører. Få stykkene lest. Høyt. Fortsett å skriv. Produser selv. Ikke vent på noen.

UNGT ENGASJEMENT 2019

REN

Norsk Dramatikkfestival er en visningsarena for nyskreven dramatikk. Festivalen arrangeres annen hvert år på Dramatikkens Hus. Denne sommeren sendte UNG TEKST en delegasjon av unge dramatikere til å overvære visninger, debatter og møte mulige kommende kollegaer. Kunstnerisk leder Victoria Meirik er begeistret over Unge Viken Teaters satsning.

KJE L

LER

Foto Tøri Gjendal

ØYD E

Skrivegruppa er UNG TEKSTs stolte ryggrad. Gjennom ordene utforskes hele kroppen og sprer seg langt ut i samtidens DNA.

UNGT ENGASJEMENT 2019

TAK H

Tekst Lotta Rygg

– Ok, men da gjør vi det ordentlig, sier skuespiller Gianluca, og går ut på scenegulvet mens han fikler med mobilen. – Det er Youporn det heter? spør han entusiastisk før han setter seg på en treboks. Sekunder etter strømmer det høy pornomusikk fra mobilen hans. – Har du seriøst satt på porno? spør Ravdeep, lettere sjokkert, men også imponert over sin medspiller. – Ja, nå gjør vi det skikkelig, gliser Gianluca til regissør Øystein Ulsberg Brager. Øystein har nettopp gitt premisset for scenen: Karakterene har en seksuell bakgrunnshistorie.

Det er lørdag, tidlig juni. Mens nordmenn ellers i landet forsøker å nyte den lille formiddagssolen juni tilbyr, sitter fem unge dramatikere i en kjeller på Unge Viken Teater. De er sammen med prosjektleder Øystein, dramaturg Hilda Levin og tre skuespillere: Gianluca Iumiento, Ravdeep Singh Bajwa og Mine Nilay Yalcin. Sammen jobber de seg frem mot en arbeidsvisning samme dag. Åpent for alle – Det finnes ikke mange tilbud for oss som liker å skrive, sier Regine Folkman Rossnes (27) og forteller at hun har fulgt skrivegruppa fra starten av. –Det er mange teatergrupper å velge mellom. Men fokuset ligger på skuespillerarbeid, ikke teksten, sier hun og legger til at de få skrivetilbudene hun har funnet er altfor dyre. Skrivegruppa til UNG TEKST er gratis. Og åpen for alle. Om man vil utforske skrivegleden, utvikle scenetekster, arbeide mot en

UNGT ENGASJEMENT 2019

mulig dramatikerkarriere eller om man bare ønsker å være del av et kreativt miljø. Felles for alle som kommer er at de har noe å si.

De har mye å si. Skrivegruppas tekster tar for seg mangfoldige, ofte hardtslående, og alltid komplekse temaer. Her skrives det om identitet, kjønn, kjønnsroller, kjønnsidentitet, seksualitet, overgrep, voldtekt, miljøutfordringer, miljøterror, verdens undergang, mentale problemer, diagnoser og vanskelig kjærlighet. Alt ungdommen i dag er opptatt av.

Å ta unge dramatikere på alvor Store temaer fortjener et stort rom. Ikke bare har teatret en egen kjeller med god fysisk plass til de unge dramatikerne og deres tekster. Takhøyden er også stor. Når de snakker om hverandres tekster går samtalene rundt bordet høyt. Øystein og Hilda slipper til alles stemmer, om de er korte og konsise i sine analyser eller lange og reflekterende i sine opplevelser av tekstene. Kjelleren er like åpen som påmeldingen til kurset er. Ingen forpliktelser kreves. Men alle blir sett og hørt.

Det å skrive er en ensom oppgave. Skrivegruppa er blitt et felles rom hvor ideer utveksles. Tekster deles. Diskuteres. Det handler om å møte de unge dramatikerne der de er, i sin egen utvikling. Da må man ta dem og deres tekster på alvor.

– Hvis vi ikke er ærlige med dem, hvorfor skal de være ærlige med oss? sier Hilda. Annenhver torsdag møtes de. Hvert halvår avsluttes med en åpen arbeidsvisning. Profesjonelle skuespillere hentes inn til en siste tekstworkshop hvor de spiller ut de unge dramatikerens selvvalgte tekster. Denne lørdagen, tidlig juni, er en sånn dag.

Andre kursholdere hentes inn. Etablerte dramatikere, regissører og skuespillere gjester skrivegruppa. Unge dramatikere på teatrets skriveopphold holder egne kurs.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Dramatiker Ida Wallin Hagberg (20) følger spent med.

«V IK UT ASTE OG R O S SOM ER SS H SKJ VA ER»

Prosess fremfor resultat Alle har gått til lunsj, bortsett fra Ida. Hun setter seg ved det store bordet og drar opp macen. Etter en lang tid med skrivetørke har hun endelig fått en nøkkel. Den fikk hun da hun så Gianluca og Ravdeep spille ut hennes scene på gulvet. Ida hadde aldri sett for seg scenen slik den ble spilt. Ved å oppleve skuespillernes hypersensuelle fysiske spillestil var det noe som løsnet for henne.

Sesongens siste workshop har én regel. Dramatikeren får ikke lov å si noe om sin scene når den arbeides med. Hver scene blir først lest høyt av skuespillerne. Så får de rom til å reflektere rundt hva de opplevde, hva scenen ga dem i første gjennomlesning. Uten kontekst, uten forståelse av det fullstendige manuset. De andre dramatikerne får lov å komme med sine tanker og refleksjoner. Så går skuespillerne ut på gulvet.

Fra 182 dager og 15 timer

Klokken nærmer seg 18 denne lørdagen, tidlig juni. Skuespillerne tripper spent rundt, dramatikerne har tatt plass på første rad. Dørene står vidåpne. Publikum ønskes velkommen inn i kjelleren, hvor takhøyden er stor og fallhøyden liten.

POLITIMANN Jeg er ikke din ”baby”! Det er dere som ødelegger for oss andre.

POLITIMANN Det har ingenting med saken å gjøre! Du fokuserer bare på tull, sånne som deg svartner til samfunnet vårt. NOAH I’m a rainbow, baby, I’m here to stay.

NOAH Så ”baby” is a no. Og virkelig, darling? Er oss vs. dem-mentaliteten en del av politiutdanningen, eller er du bare spesiell? POLITIMANN Hold kjeft! Du vet ingenting, du er ikke noe mer enn en kuk-sugende homsejævel.

Skrivegruppa: - Gratis - Annenhver torsdag - Rullerende påmelding Ta kontakt for mer informasjon og påmelding. ungeviken.no

– Vi kaster oss ut og ser hva som skjer, sier Øystein. Først etter flere gjennomspillinger, etter flere løsningsforslag og ulike registrategier kan dramatikeren ta til ordet. Ida sier hun fikk en aha-opplevelse da hun så teksten bli levendegjort foran seg.

IDA WALLIN HAGBERG 20 år, fra Fetsund Studerer litteratur på Universitet i Oslo. Scener fra «182 dager og 15 timer» inngår i UNG TEKSTs antologi 2019.

Til høyre Tøri Gjendal

UNGT ENGASJEMENT 2019

NOAH Du sier de søteste ting altså! Men jeg kan mye mer enn Eurovision og fjærboaer, chéri. POLITIMANN Få de fuckings fingrene dine av meg! Det er ikke som om du kan sladre uansett. NOAH Vi får se. Hvem vet hvor mange jeg faktisk kan snakke med. Kanskje noen andre vet jeg er her. Eller kanskje ikke. Jeg er jo her på grunn av deg. Du er special to me, darling.

– De ga meg en ny dør. En dør jeg ikke har åpna før, fordi jeg har vært så inni min egen tankegang. At de spilte med den seksuelle bakgrunnshistorien løsna noen av tekstens problemer, sier hun, mens hun retter fokus mot skjermen og fingrene kjapt treffer tastaturet.

Det er hele poenget med denne type workshop. Ved å se teksten tolkes og spilles ut, kan dramatikeren oppnå en ny forståelse om sitt eget verk. Workshopen viser også at dramatikerne ikke skal fokusere på resultatet av skrivingen, men prosessen. Den forandrer seg hele tiden. Om det er en skuespiller som tolker teksten, eller en annen dramatiker som gir tilbakemeldinger.

Maria gikk fra å være lost på loftet til å bli et kraftsenter i kjelleren.

Tekst Lotta Rygg Foto Tøri Gjendal

UNGT ENGASJEMENT 2019

STE MM KJE EN LLFRA ERD YP

Maria Petronella Muri Nygren var en av vinnerne i den første manuskonkurransen til UNG TEKST i 2016. Hun deltok i den aller første skrivegruppa, hvor hun fortsatt er aktiv som dramatiker og kursholder. Hun var en av de to første som fikk skriveopphold ved teatret. Tekstene hennes er publisert i UNG TEKSTs tre antologier. I dag er hun også kursholder for Hør ’a! Hennes Katt savnet har hun spilt på Monologfestivalen og den nyetablerte festivalen Off-Hedda. Forestillingen hennes Jeg er Kolibri var den første UNG TEKST-produksjonen med premiere på Vega Scene i Oslo. Forestillingen inngikk også i det offisielle programmet til Heddadagene, Norges største landsomfattende teaterfestival.

Maria begynte å tenke at det «kanskje ikke var noe å hente i kunsten». Hun startet på en lærerutdannelse – hun hatet det. Det holdt med ett semester. Hun innså at hun som 19-åring «ikke kunne gi opp livet allerede».

Lost på loftstua På videregående gikk Maria dramalinjen og som sine medstudenter så hun frem imot en lang skuespillerkarriere. Så fort hun var uteksaminert søkte hun de tre største utdanningsinstitusjonene i Skandinavia, deriblant KHiO, opptil flere ganger. Hun kom langt i opptaksrundene, men ikke langt nok. Hun gikk for første gang «i kjelleren».

Maria søkte seg inn på det som nå er Westerdal ACTs skuespillerlinje. Igjen begynte hun å øyne et håp om et skuespillerliv. Som en del av utdanningsløpet dro hun på utveksling til Tyskland. Her ble hun oppmuntret til å søke skolens masterprogram, hun ble omtrent garantert en plass. Maria gikk all-in, men søkeprosessen ble alt annet enn en god opplevelse og fort var hun tilbake i Norge og strevde med å få seg jobber. – Jeg gikk boms i bakken, jeg hadde jo hatt en plan. Jeg så plutselig ingen vei inn og hadde gitt opp skuespillerkarrieren. Jeg gjemte meg på et loft og gjorde ingenting. Jeg var lost i den loftstua i ett halvt år, sier hun.

– Katt savnet kom helt ut av det blå. Jeg satt på teatret, tok meg en skrivepause og leste nyheter på nett. Det var på samme tid som Hemsedal-saken, kvinnen som ble voldtatt av tre menn. Og jeg ble så sint og begynte å skrive. Seks uker senere var Katt Savnet ferdig.

– Nå Maria, nå må du ta deg sammen, fortalte hun seg selv da hun fikk skriveoppholdet.

Jeg er kolibri forteller historien om en 14 år gammel jente med så alvorlige spiseforstyrrelser at hun er lagt inn til behandling. Maria spiller selv i jenta i stykket. Forestillingen starter med at Maria kommer ut på scenen og snakker til den fjorten år gamle Maria.

Og tok seg sammen gjorde hun; hun brøt ut av forholdet hun var i, flyttet ut av loftet og totalrenoverte leiligheten sin. Og hun begynte å skrive seriøst. Å dykke ned i mørket – Sarah Kane lærte meg å dykke ned i mørket. Hun dykket nok selv for langt inn i mørket, men hun er en stor inspirasjon for meg, sier Maria.

– Jeg ønsker at fjorten år gamle Maria ser dette stykket. Jeg vil vise henne at det gikk bra, sier hun.

Det er ikke overraskende at hun ser opp til den britiske dramatikeren Sarah Kane, som er kjent for sine brutale In-yer-face-forestillinger. Marias tekster er ikke like destruktive som Kanes, men de er mørke. Jeg er kolibri og Katt savnet tar begge for seg unge kvinner som opplever å miste kontrollen på eget liv. Katt Savnet er en monolog om overgrep og overgripere. En historie om voldtektskulturen i Norge som Maria skrev under skriveoppholdet ved Unge Viken Teater.

UNG TEKST ble ett lys i tilværelsen Maria kjente godt til lokalteatret Akershus Teater som nå er blitt Unge Viken Teater. Da hun kom over en annonse for teatrets manuskonkurranse i 2016 tenkte hun «shit, la gå». Maria vant konkurransen sammen med fem andre unge

UNGT ENGASJEMENT 2019

Om UNG TEKST kan snakke om et stjerneskudd, så lyser Maria. Hun kan nå se for seg en karriere i det norske scenekunstfeltet. Slik var det ikke for noen år siden.

HUN K SE AN N FOR Å KAR SEG RIE EN NOR RE SKE I DET KUN SC STF ENE ELT ET.

dramatikere. Premien var et skrivekurs over tre måneder. Maria ser tilbake på det som «et lite lys i tilværelsen». Lyset flimret kanskje, men det slukket ikke. Det fortsatte å skinne da hun i 2017 ble en av de første unge dramatikerne som fikk skriveopphold på teatret.

Fra Katt savnet:

Forestillingen er en co-produksjon mellom Marias kompani 3. Etasjer produksjoner og Unge Viken Teater.

For det første er penisen hans like tynn som en spiker og like krokete som holdningen hans.

– Det teatret har gitt meg er å tro på meg, så jeg kan tro på meg selv. Og jeg er så glad for at Jeg er Kolibri gikk så bra, at de ikke kastet bort penger på meg, smiler Maria.

Fair enough.

November 2018 fikk forestillingen premiere på Vega Scene. Dette er den første UNG TEKST produksjonen som har fått premiere på Osloteatret gjennom den nye samarbeidsavtalen teatrene imellom. Et halvt år etter gjestet hun Heddadagene.

Jeg vet jeg har mine feil og mangler. Det får gå. Selve knullet er en katastrofe, sånn som knull med fremmede man finner på byen midt på natta, som oftest er.

– Men ikke tro at UNG TEKST og Unge Viken Teater gir deg noe gratis. Du må hele tiden prestere på ett høyt nok nivå, presiserer Maria.

Men toppen av ulykka kommer når jeg hører denne lyden.

Han sniffer meg inn i nakken.

Fra en kjeller til en annen Fra å ha gått «rett i kjelleren» har Maria funnet seg en ny kjeller. Høsten 2018 fikk UNG TEKST eget lokale, i kjelleren på teatret. For at UNG TEKST-dramatikerne skulle føle eierskap til kjelleren var flere av dem med på oppussingen. Maria var en naturlig del av teamet. Fra å bestemme fargene på veggene, til å hente møbler på loppemarkeder til å donere egne bøker til hyllene. Her foregår nå de fleste av UNG TEKSTs samlinger og aktiviteter, og Maria tilbringer mye tid her.

MARIA PETRONELLA MURI NYGREN

– Det er som å komme hjem, smiler Maria og blir veldig engasjert når hun snakker om årene i UNG TEKST.

27 år, fra Strømmen

– UNG TEKST omfavnet meg og det trodde jeg aldri skulle skje. Jeg tenker aldri at jeg skal få noe gratis, eller at jeg skal få noe hjelp. Nå kan jeg kalle det jeg holder på med en karriere. Jeg får jobber nå fordi UNG TEKST og Unge Viken Teater har hatt, og fremdeles har tro på meg, sier Maria og ser frem mot et liv i scenekunsten. Og kanskje en dag vil noen finne inspirasjon hos henne slik Maria får fra Sarah Kane.

Utdannet skuespiller ved Westerdal Oslo Act Har skrevet og medvirker i Jeg er Kolibri Skal ut på turné med sin monolog Katt savnet for Unge Viken Teater høsten 2020

Flere ganger. Som om det befinner seg en stripe kokain langs halsen min. Og så kommer det verste, han sier: Du lukter selvstendig kvinne. Det er det minst sexy jeg har hørt i hele mitt liv. Du lukter selvstendig kvinne. Hold kjeft og knull meg. Liker du ikke dirty talk? Å herre jesus kristus. Hvilken pornofilm har han sett? Han har faen meg misforstått begrepet. Nei! Jeg gjør ikke det. Bare knull meg.

UNGT ENGASJEMENT 2019

(Sniffer.)

Tekst Lotta Rygg Foto Tøri Gjendal

ENG

ER)

Gjennom UNG TEKST kan unge dramatikere sende inn tekster og få tilbakemelding. Sindre hadde ikke store forventninger da han sendte inn Send hjelp (og penger). Nå har forestillingen premiere januar 2020.

UNGT ENGASJEMENT 2019

SIN D FIKK R HJE E L P (OGP

– For å være helt ærlig håpet jeg bare at han skulle lese den og, dersom jeg virkelig var heldig, komme med konstruktiv tilbakemelding. Han overgikk forventningene og vel så det, sier Sindre Bråthen Tjørswaag etter å ha sendt sitt verk til UNG TEKSTs prosjektleder Øystein Ulsberg Brager. Det resulterte i en workshop og forestillingen er nå under arbeid mot produksjon og premiere. Sindre poengterer selv at han «ikke lenger er ung». Han er 30 år. Det er ikke så viktig for UNG TEKST. De vet det tar tid å etablere seg som dramatiker. For UNG TEKST handler det om å møte dramatikere på det nivået de er. UNG TEKST valgte å møte Sindre med et tilbud om å produsere hans forestilling Send hjelp (og penger).

– En lang periode vurderte jeg seriøst om det var riktig av meg å gjøre, men så kom jeg på hvor få jobbmuligheter som finnes, måtte ha vært fullstendig idiot om jeg sier nei til en jobb som dette her, sier han. Må skape sin egen arbeidsplass Som flere av UNG TEKSTs dramatikere er Sindre også skuespiller. Han er utdannet ved LIPA, Liverpool Institute for Performing Arts, og jobber som frilans skuespiller og musiker. Og nå også dramatiker. Sindre mener skuespillere i dag er avhengige av å kunne skape sin egen arbeidsplass. Han tror det har sammenheng med at det utdannes veldig mange skuespillere til det han kaller et arbeidsmarked som er fullstendig mettet.

– Jeg sa til Øystein at jeg gjerne ville jobbe videre med teksten og legge den til rette for scenen, og da fikk jeg kjapt beskjed om å la den stå slik den var. Teksten Sindre sendte var Send hjelp (og penger). Teatret beskriver den som et skrått, humoristisk og fragmentert blikk på en ung manns identitetskrise. – Send hjelp (og penger) tar for seg en ung mann som blir kastet ut i en aldri så liten krise og som plutselig begynner å stille spørsmål rundt sin egen seksualitet, identitet og som hopper inn og ut av nåtiden, tilbake til gamle minner for å forsøke å finne ut av hvem han egentlig er, utdyper Sindre.

Sindre var først kun dramatiker i produksjonen, men nå skal han også stå på scenen i sitt eget stykke.

En som derimot ringte var Øystein. Sindre synes det er utrolig positivt at Unge Viken Teater og UNG TEKST er på ballen og legger til rette for unge scenekunstnere i startgropa som trenger støtte og veiledning. Slik han selv fikk allerede i første møte med Øystein.

Det var da han oppdaget flere feministiske forfattere som han synes skrev «dritbra» og tenkte at han ville prøve seg på noe lignende. –Jeg vet ikke helt hva det var, men det var et eller annet utrolig frigjørende med det jeg leste som åpnet en ny dør for meg som gjorde at jeg ville skrive noe uten å være redd eller føle skam over det som festet seg på papiret. Det at jeg lot meg inspirere av diktere og forfattere er egentlig ganske tydelig. Hele teksten er lagt opp ganske lyrisk og med veldig løs struktur og total mangel på sceneanvisninger og lignende. Det begynte

– Det er mange skoler i Norge nå, og enda flere utenfor landets grenser. Man blir jo tvunget til å skape seg sitt eget arbeid, for man blir jo fullstendig gal av å sitte ved telefonen og vente på at den skal ringe.

UNGT ENGASJEMENT 2019

med et par dikt skrevet for hånd og så balla det bare på seg helt til blokken var full. Jeg satt inne med så mange tanker om meg selv og alt jeg hadde foretatt meg i livet mitt opp til det punktet, og måtte få orden i det. Ikke at det er en biografi på noe som helst vis. Noe av det har jeg opplevd, noe av det har andre opplevd og noe av det er bare forlengelser av tanker og situasjoner jeg har funnet på, sier Sindre.

– Jeg forsøker å prate om mannlig seksualitet og på et eller annet vis stille spørsmålet; hvorfor knytter vi så mye av vår identitet til det kjønnet vi er? Jeg opplever at også mannen trenger en frigjøring fra de rollene han plasseres i, og det å være mann er mer enn øl, V8’ere og pubrock. Jeg liker alle de tingene der, men jeg liker også å føle meg pen når jeg skal på fest, ting som er rosa og mener på min hals at kjole er det ultimate plagget for menn. Og det skal man være jævla forsiktig med å si i feil teselskap. Dette er jo ikke nye idéer på noen som helst måte. Jeg er på langt nær ingen foregangsmann, men det er viktig at man fortsetter å dytte dette foran seg så momentet ikke slakker, mener Sindre og sier at han skriver fordi han har noe som må ut. – Det er en veldig fin måte å få skreket høyt på uten at folk tror at det er noe galt med deg. Også synes jeg at det er veldig deilig å

Fra Send hjelp (og penger):

Jeg har begynt å tenke på barn. Jeg vil ha barn med henne. Hvor kommer disse tankene fra? To barn skal vi ha og jeg driter i hva de skal hete. Det får være opp til henne, hun har allerede fortalt meg navnene men jeg har glemt de.

Han mener at uten UNG TEKST ville prosessen med å gjøre forestillingen til en virkelighet aldri startet. – Det Unge Viken Teater og UNG TEKST har gjort for meg er å gi meg en plattform og en mulighet jeg ikke ville fått noe annet sted. På toppen av det har jeg fått en bekreftelse på at jeg driver med noe som fortjener å se dagens lys, etter mange år med mislykka forsøk er det ganske uvurderlig. Det alene er grunn nok for meg til å være dem, og da spesielt Øystein, evig takknemlig. Når han nå arbeider mot premieren håper han at de som opplever det han lager, kan sitte igjen med en følelse av at han har vært åpen, ærlig og uredd. – Spesielt håper jeg at de sier uredd. Det er et godt ord og en bra ting å være.

Er du interessert i å bli en del av UNG TEKST? Vil du ha tilbakemelding på en tekst eller delta i skrivegruppa? Ta kontakt! ungeviken.no

UNGT ENGASJEMENT 2019

SINDRE BRÅTHEN TJØRSWAAG 30 år, fra Bærum Utdannet skuespiller fra LIPA, England Medvirket i UNG TEKST-produksjonen BUMPY av Nora Bryde Aktuell som dramatiker og skuespiller i Send hjelp (og penger) med premiere januar 2020

Jeg har mistet meg selv og vet ikke lenger hvem jeg er. Ingenting spiller noen rolle lenger. Det er fire dager siden jeg hørte noe fra henne. Vi hadde en avtale men jeg ble sittende og vente som en annen idiot og nå er jeg redd. Det gjør vondt. Hun gjør mer vondt enn de andre fordi hun er den første jeg har møtt som gir meg tro på fremtiden. Og nå er både den og hun borte. Hun er nok blitt kidnappet eller tvangsinnlagt på psykiatrisk. Jeg håper i alle fall det. Alternativet er så uendelig mye verre.

Mannen trenger også frigjøring Sindre er særlig fascinert av kjønnsproblematikk og spørsmål rundt mannlig og kvinnelig seksualitet. Dette er temaer han tar for seg i stykket.

få sagt ting som jeg ikke nødvendigvis trenger å forsvare eller forklare, men at jeg på en måte kan legge ansvaret over på mottaker om du skjønner? «Jeg har disse tankene her, hva mener du om det?». Jeg er veldig glad i å høre andre folks tanker, uansett hva de tankene måtte være om, så jeg prøver vel kanskje å gjøre det samme tilbake.

– SELVKRITISKE K

UNS T NER HAR VI NOK E AV

Tekst Lotta Rygg

Kjærligheten fikk henne til Norge. Forkjærligheten til unge dramatikere fikk henne til UNG TEKST.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Foto Nicolas Tourrenc

T N FI

T T E R I E L E B V » I Å R V R L K O E S F S Å Y « TØ SEG K D R E E V TM N E KJ

For Hilda er skrivegleden til de unge dramatikerne det fineste med hele jobben. De har ikke noe å bevise for andre enn seg selv. – De kommer jo ikke til oss for å tjene penger, men fordi de ønsker å uttrykke seg. Fordi de har noe de må si. Derfor slår tekstene litt ekstra hardt enn hva vi kanskje ellers er vant med, sier Hilda.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Å skrive er ett fint verktøy for å bli kjent med seg selv. Og tekstene er nettopp undersøkelser av dem selv, og den verden de er en del av. De fleste er dypt eksistensielle, forteller Hilda. Å tenke om teater Oppvokst på en liten svensk øy hadde ikke Hilda stor tilgang til teater. Det var ikke før videregående at hun fant seg et teaterkompani. Her opplevde hun en teaterpedagog, en ildsjel som var «helt fantastisk». – Hun var så vanvittig flink til å se alle, med et ensemble på over 20 så ble alle sett. Og vi snakket og vi snakket, om hva vi arbeidet med til enhver tid. Og hvorfor. Det ble min inngang til dramaturgien, sier Hilda, som fant ut at hun ville tenke om teater. Da var veien kort til teaterpedagogiske studier og fag i teatervitenskap før hun avsluttet med en master i dramaturgi fra Aarhus Universitet. Det var under arbeid ved ulike kulturskoler hun fant ut at hun ville jobbe med ungdom. I de svenske kulturskolene jobber de med drama og teater opp til 19-års alderen. Til Hildas overraskelse stopper flere norske kulturskoler i 12-års alderen.

– Jeg hadde så mange tanker om manuset, og lagene i teksten var alltid viktigst for meg i arbeidet. Konteksten rundt stykket var mer interessant enn å jobbe scenisk, og regi handler mer om å finne en tydelighet. Det er en kunst å skrelle ting ned, sier hun, mens hun lattermildt anerkjenner at ikke alle regissører vil være enig med henne i det. – Jeg fant vel ut at jeg heller ville være en sparringspartner enn leder. Tekstutviklingen er mest spennende for meg. I arbeid med teksten trenger man ikke gå på kompromiss enda, men fortsette å åpne den opp, sier hun, og tilføyer at hun ønsker samtalen rundt bordet. En dramaturgs arbeid med ungdom Hilda er aktiv i det meste av tekstutvikling ved Unge Viken Teater. Om det er i skrivegruppa, enkeltproduksjoner eller som den faste dramaturgen til en ung dramatiker på skriveopphold. For Hilda er det viktig at de som ikke fikk plass, ikke skal tro at tekstene deres ikke er interessante. UNG TEKST har derfor laget et eget tilbud til alle som søker. De inviteres til en lesesirkel, en full dag med tekstarbeid. Hilda er veldig glad for denne ordningen, og trekker frem den gangen da dramatiker Kristofer Blindheim Grønskag gjestet dem.

– For ikke å konkurrere med amatørteatrene. Da slutter man jo før barna kan begynne å reflektere over hva de gjør på scenen. Så ved norske kulturskoler begynte jeg å kjede meg. Det var bare teaterlek, med lite rom for samtaler om hva vi gjorde, sier Hilda oppgitt og legger til at det ikke var så spennende for henne å jobbe i Norge lenger. Men kjærligheten hadde fått henne til Norge, og hun meldte seg opp til flere teaterfag, blant annet regi. Her fikk hun bekreftet at hun innerst inne var en dramaturg.

UNGT ENGASJEMENT 2019

For dramaturgen Hilda Levin startet det våren 2018. I en frustrerende frilanstilværelse sendte Hilda en mail til Unge Viken Teater. Kanskje de kunne bruke hennes kompetanse. Hun fikk gjeste UNG TEKSTs skrivegruppe. Det var begynnelsen på Hildas tid ved teatret. Hun fikk en mindre vikarstilling. Stillingen vokste i takt med UNG TEKSTs fremgang. Nå er Hilda en sentral del av UNG TEKST. Hun kan ikke se for seg et bedre sted å være.

– De leste og snakket om tekstene i fellesskap. Og han hadde en veldig fin øvelse. Han fikk dramatikerne til å tegne tekstens dramaturgi på tavla, for sånn å visualisere verkets dramaturgi, sier Hilda og legger til at hun syns dette var en smart øvelse. – Det sier mye om hvordan de selv nærmer seg sitt eget verk. Hva de vil beskrive og hvordan. Hun ønsker å forfølge den tankegangen i sine møter med dramatikerne. Det første hun gjør er å speile teksten, dette opplevde jeg i teksten. Hun mener at når man skriver så har man alltid en fornemmelse eller ett bilde man vil ha ut. Dét er tekstens kjerne. Det er den Hilda vil finne når hun arbeider med dramatikerne. Det som brenner. Den brannen er tekstens intensjon.

Når Hilda går en ung dramatiker i møte er det viktigste for henne at de vil fortsette å skrive. De skal aldri føle at de har blitt «slått ned». Det handler om å se det som er godt, selv om de kanskje selv er mest opptatt av hva som er «feil». Hun gir heller aldri «løsninger», men mulige alternativer og åpne forslag. – Jeg kan gi dem muligheter, men det er viktig at de alltid finner løsningene selv, sier Hilda, som ofte minner dem på at de selv eier teksten. – Vi dramaturger kan jo ta feil. Og kanskje vil de skrive noe helt annet, smiler Hilda, og forteller at av det beste med jobben er når hun blir skikkelig overrasket. – Du tror du kjenner dem, ikke sant? Kjenner stilen deres, sjanger og tematiske interesser, og inn kommer plutselig en fullstendig annerledes tekst, noe helt nytt, det er så gøy det! Også har vi de som ofte kommer, men ikke deler så mye. Plutselig en dag viser de deg et fullskrevet verk, de aldri har vist noen før, smiler hun.

UNGT ENGASJEMENT 2019

–S ELV HAR KRI T I V I NOE NO SKE K N S K AV UN OM . AL STN HEI LE T ERE ER REN PÅ DEM GER .

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Det er det dramatikerne jobber seg inn til. Den kunstneriske ideen. Alt man sakte men sikkert finner ut av skal føre stykket nærmere den kjernen, sier hun.

– Dette ville vi ikke fått tak i uten kontinuerlig arbeid over tid. Det viser hvor viktig det er å bygge trygge relasjoner med tilbakevendende situasjoner de blir kjent med. Det er sånn vi sammen skaper et trygt og kreativt rom, sier Hilda, og legger smilende til:

ÅS

KRI

FREM VE DREN

Tekst Lotta Rygg

ATI K

Stine lette etter en dramatiker som kunne skrive stykket hennes. Et skriveopphold på Unge Viken Teater viste henne at hun ikke trengte lete lenger.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Foto Tøri Gjendal

ER UNGT ENGASJEMENT 2019

Da Unge Viken Teater ønsket de to nye dramatikerne velkommen til deres skriveopphold ville Stine Indergård egentlig protestere. – De kan jo ikke snakke om meg, tenkte jeg. Jeg er jo ikke dramatiker, jeg er skuespiller jeg. Jeg har så stor respekt for fagfeltet at jeg ikke følte at betegnelsen kunne brukes om meg. Jeg kunne jo ingenting, sier hun.

«H UN OPP FAN RØR T SE DEM T O G V O TIL KRA ER STA TIE ND» TS

Hvor finner man dramatikere? Stine ble aldri helt fornøyd med bachelorforestillingen. Hun var heller ikke ferdig med materialet. Hun søkte derfor en dramatiker som kunne skrive ut materialet hennes. Det hadde ikke slått henne at hun kunne skrive stykket selv. –Jeg trodde ikke jeg kunne skrive, sier hun og forklarer det med hennes tidligere intellektuelle tilgang til skriveprosessen: åpne pc-en og begynne. Det endte alltid med selvsensur.

Googlet «demokrati» Stine ville lage noe som betydde noe. Så hun spurte seg selv, hva opprører meg nå? Trump skremte henne. Brexit skremte henne. Hun fant seg opprørt over demokratiets tilstand. Hun googlet «demokrati», og en ny verden åpnet seg. Hun slukte artikler på artikler om Ingunn Røiseland. Røiseland, som skapte overskrifter da hun «meldte seg ut av den norske stat», Røiseland som skapte sin egen fristat: Niceland. Er dette slutten på demokratiet, spurte Stine seg, og kjente på provokasjonen. Og fasinasjonen.

Etter utdanningen, med Niceland i bakhodet, visste hun ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun ville finne en dramatiker, men hvor finner man de? I fjor høst kastet hun seg på et «Intiutive writing» kurs på Skuespillersenteret. Det ble et uventet vendepunkt. Under kurset skulle de skrive – ikke tenke. Stine fikk til sin overraskelse gode tilbakemeldinger fra de andre og opplevde en mestring hun hadde savnet. Og hun møtte Caroline Støyva Eriksen, som hadde skriveopphold ved Unge Viken Teater. Hun oppmuntret Stine å søke. – Jeg tenkte fortsatt at jeg ikke kunne dette. Men så nærmet fristen seg og samme dag som søknaden skulle inn skrev jeg en allikevel, sier Stine.

Stine fikk kontakt med Røiseland, og andre som anerkjente Røiselands prosjekt. Plutselig hadde Stine tilgang til en side av menneskeheten hun ikke kjente før: konspirasjonsteoretikerne. Alle intervjuene Stine gjorde la grunnlaget for hennes forestilling Niceland. Niceland tar for seg tre mennesker som, av ulike grunner, bryter ut av samfunnet og skaper sin egen stat – Niceland.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Stine er utdannet skuespiller fra Westerdal Oslo ACT. Da de jobbet med produksjoner var hun den første til å melde seg som inspisient, aldri dramatiker eller tekstforfatter. Hennes tekstforståelse som skuespiller var å fortolke og å spille ut. Hun var glad i å skape, men ikke å skrive. Da hun begynte på bachelorforestillingen sin ønsket hun å devise frem en forestilling. Til det trengte hun materiale.

Stine visste tidlig at hun ville skrive for ungdom, nettopp på grunn av temaet demokrati. Hun ønsker at de nye generasjonene bevisstgjøres demokratiet. Forestillingen er derfor lagt til et skolemiljø, med en naturfagslærer, en elev og en vaktmester.

Hun anbefaler ingen å skrive søknaden samme dag som fristen utløper, men for henne ble det likevel forløsende. Teksten ble råere og mer ærlig – mer intuitiv.

Sistnevnte var helt uvurderlig for Stine. Å kunne snakke om ideer og tekster, å diskutere og bli utfordret og stimulert. Det handler ikke kun om teksten på papiret, det handler like mye om å bli kjent med språket, hvordan snakke om tekster og hvordan formulere ideer. Da hun tidligere kunne skrive 80 sider og kanskje var fornøyd med to av dem, lå fokuset på de 78 sidene hun ikke fikk til. Dette ble vendt på hodet under skriveoppholdet. Hun ble oppmuntret til å fokusere på de gode sidene. Som dramaturgen Hilda Levin fortalte henne: Stol på stemmen din. Så lett, likevel så vanskelig. Å heie frem en dramatiker Imellom «Intuitiv writing» kurset og skriveoppholdet tok Stine igjen tatt fatt på Niceland. Hun gjenopptok kontakten med kildene sine, hun fant nye intervjuobjekter og denne gangen dykket hun dypere. Hun fikk kontakt med en journalist med tidsfart i det norske konspiratoriske miljøet hun undersøkte.

Hun satt på et massivt dokumentarisk materiale da hun startet skriveoppholdet ved Unge Viken Teater. Sammen med Hilda startet de med det aller viktigste, å begrense teksten og bevisstgjøre språket. For Stine ble Hilda fort viktig. Ikke minst når hun begynte å kjenne på usikkerheten.

Fra Niceland:

– Jeg følte virkelig at jeg ble sett av Hilda, sier Stine og forteller videre at det ikke bare var viktig å bli sett av noen, men å bli trodd. Hilda trodde på prosjektet, hun trodde på Stine som dramatiker. Hun vil gjerne fortelle andre unge dramatikere der ute at jo da, det finnes muligheter. Hun skulle ønske hun selv hadde oppsøkt denne type veiledning tidligere. Stine har nemlig ikke alltid trodd at hun ikke kunne skrive. Tidligere likte hun det faktisk. På ungdomsskolen elsket hun å skrive noveller og lengre fiksjonstekster og hun fikk gode tilbakemeldinger fra norsklæreren. Helt til sakprosaen gjorde sitt overveldende inntog i skolesystemet. Borte var det kreative. Kronikker og kommentarer var igjen. Og med det sluknet skrivegleden. En skriveglede Stine nå har gjenoppdaget. Mye fordi Hilda og hele UNG TEKST trodde på henne. Som norsklæreren en gang gjorde, som «Intuitiv writing» kursdeltagerne gjorde. Stine opplever å bli heiet på. – Og det trenger man av og til, smiler Stine.

UNGT ENGASJEMENT 2019

STINE INDERGÅRD 24 år, fra Gjøvik Utdannet skuespiller ved Westerdal Oslo Act 2017 Våren 2019 hadde hun skriveopphold ved Unge Viken Teater Viste sin forestilling Niceland under Off-Hedda juni 2019 Niceland inngår i UNG TEKSTs antologi 2019

«Du er bare en maur», sa jeg til rektor. «Du er dronninga. Ok. Den skal du ha, men dronninger er også maur. Skjønner du ikke at du også er en slave. En slave av systemet? Av læreplanen og politikernes undervisningsreformer og rapportering og hele føkkings systemet?» «Jeg tror du skal sykemelde deg en stund», sa rektor med maurstemme. Jeg kunne kjenne de stive følehornene hennes i ansiktet.

Praten mellom kollegaer Skriveoppholdet er et tilbud UNG TEKST har gjennomført for de som vil utforske og utvikle skrivingen. I 2020 oppgraderes Skriveoppholdet til det nye og mer omfattende Debutantprogrammet. Begge deler er et tilbud til de som ønsker seg en mer profesjonell tilnærming og en mulig inngang til et liv innenfor dramatikken. Skriveoppholdet har inkludert at Unge Viken Teater stiller med en liten sum til tekstutvikling, og med de tre k’ene: kaffe, kopimaskin og kollegaer.

Stine fikk vite at de hun hadde kontakt med visstnok ikke var farlige – enn så lenge. Hun fikk beskjed om å være forsiktig, det er et ekstremt miljø. Noe Stine fikk kjenne på, hun fikk meldinger om natten, hun fikk tilsendt lydfiler med politikere som «bekreftet» konspirasjonsteoriene. Stine ble ikke skremt.

ME D OG Alle kan skrive. Alle har en særegen stemme. Skriveglede står i sentrum når UNG TEKST inviterer til kurset Hør ’a! Tekst Lotta Rygg Foto Tøri Gjendal

UNGT ENGASJEMENT 2019

Med Hør ’a! ønsker UNG TEKST å nå bredt. Det er bred spredning blant deltakernes alder og bred lokaltilhørighet. Hør ’a! er et samarbeid med Fylkesbiblioteket i Akershus og arrangeres på ulike biblioteker og skoler. På den måten møter UNG TEKST ungdom der de er. Deltakerne leser inn tekstene til et digitalt tekstarkiv. Lett tilgjengelig for alle der de er. Kursholderne Heta og Hina Heta Kerokoski er rekruttert fra UNG TEKSTs egne rekker. Hun er aktiv i skrivegruppa og har hatt skriveopphold ved Unge Viken Teater.

Kursene er på tre timer med en todelt oppbygning. I den første delen arbeides det med ulike skriveoppgaver før de i siste del leser tekstene inn til et digitalt tekstarkiv. Hør ’a! gir deltakerne redskaper for å uttrykke seg. Hina ønsker å vise at det ikke skal så mye til før en klarer å skrive noe som kan bli til noe større. – Ettersom skrivekursene er så korte, så opplever jeg min rolle mer som en som skal så noen frø, vekke noen følelser, gi noen tips og råd og presentere kunsten å skrive på en ganske enkel måte. Jeg vil gi dem en enkel innføring som kan vekke skriveinteresse, sier Hina. Heta skulle ønske hun selv hadde slike tilbud da hun vokste opp. Hun har alltid skrevet, og som 14-åring spilte hun i band med egne tekster. Da hadde det vært fint med et sted hvor hun kunne delt tekstene sine, fått skrivehjelp og veiledning. Nå er det isteden hun som gir andre det hun selv gjerne skulle hatt. Å være på bølgelengde «Respekt og kjærlighet» er holdninger som står sentralt under kursene til både Heta og Hina.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Når Heta selv står på scenen er hun mest opptatt av publikumskontakten, det å være til stede her og nå. Å skape noe sammen. Det er en egenskap hun tar med seg til Hør ’a!-kursene sine. Å være på bølgelengde med deltagerne er viktig, særlig med de yngste. – Det er sårt å dele tekster, sier Heta. Jeg ønsker alltid å se kursdeltagerne i øynene og si at det går greit. En 14-år gammel gutt gjorde inntrykk på henne. Hun forteller om en 10.-klassing som var mer opptatt av fotball enn poesi. – Han kom inn med en «kul gutt»-type holdning og var fra starten av klar på at det var kulere å spille Playstation. Sakte, men sikkert forandret holdningen seg. Som de andre delte han etterhvert hva han hadde skrevet. Det viste seg at han hadde noen gode kvaliteter i tekstene. Alle skal gi tilbakemeldinger på hverandre og han fikk mye ros. Da begynte han å ta det mer seriøst og prøvde virkelig. Det var fantastisk å se, smiler Heta. Hun forteller at jentene ofte viser en mer åpen trang til å skrive. Mens guttene prøver seg frem mer. – Det er det som har noe å si, at man prøver, konstaterer Heta. Hina kommenterer kun det positive i tekstene.

Hun håper at kursene vil gi den opplevelsen hun selv fikk under studietiden ved Nordic Black Xpress. – Vi hadde workshop i slampoesi på teaterskolen med Taro Cooper og Fredrik Høyer, det var da jeg ble kjent med sjangeren slam og begynte å skrive egne tekster. I dag opptrer jeg med egne tekster både på åpne scener, på arrangementer og bruker dem som monologer. Veldig mye har kommet ut av at jeg fikk workshop i slam på skolen. Kanskje jeg også kan påvirke noen i en slik retning? Kurset Hør ‘a! er tilgjengelig for skoler og biblioteker ut 2019.

– Siden det er helt lavterskel så er det mye positivt man kan si om alle tekster, sier Hina og forteller om mye latter under kursene. Selv får hun mye glede av å være med. – Jeg blir motivert og inspirert til å skrive mer, sier hun.

UNGT ENGASJEMENT 2019

I den skjermrike tiden vi lever i idag, ønsker Hina Zaidi å bidra til at ungdom får tilgang på innholdsrik og levende kunst. Hina var sist med i den Heddaprisvinnende ungdomsforestillingen Ingenting. Hun har tidligere holdt kurs i slampoesi og liker å jobbe med unge og lage teater for ungdom.

Temaene spenner fra forelskelse, mobbing, å være nervøs før fotballkamp til meningen med livet. Deltakerne skal kjenne på mestring gjennom skriving og bli kjent med sin egen kreativitet. For kursholderne handler det mye om å lytte og å oppmuntre.

DE MØTTE

Tekst Lotta Rygg Foto Mohammed Abdirashid Mohammed & Sara Holmer

IKKE TRAFF I EGNE TEKSTER UNGT ENGASJEMENT 2019

UNGT ENGASJEMENT 2019

I DØRA

Jenny og Christoffer er ikke fremmede for fremmedfrykt i hverdagen. Overraskelsen var derfor stor da de ikke kjente seg selv igjen i egne tekster.

Jenny Mueni Ndunda (24) og Christoffer Masters (26) er studenter ved Nordic Black Xpress, teaterskolen tilknyttet Nordic Black Theatre. Teateret er opptatt av å vise mangfoldet i scenekunsten og kulturlivet. Skolen utdanner mangekulturelle scenekunstnere. Mangfold er viktig, mener de to skuespillerspirene. Jenny studerte egentlig pedagogikk ved UiO, og tenkte hun skulle bli lærer.

– Men jeg fant vel ut at jeg ikke kunne feige ut og bli lærer fordi jeg ikke engang turte forsøke skuespilleryrket. Om det skulle vise seg å ikke gå, fikk jeg heller bli lærer, en bitter en, men da hadde jeg i hvert fall prøvd, smiler Jenny. Hun kjente godt til Nordic Black Theatre før hun begynte på NBX. Oslojenta forteller med entusiasme om dagene hun tilbragte der som liten. Jenny var ungen som spiste vafler og meldte seg på alle trommekurs. Christoffer derimot, kjente overhodet ikke til stedet. Hjemme i Bergen jobbet han som barne- og ungdomsarbeider og drev mye med musikk. – Jeg dro til Oslo for å få en pause, for å leve et A4-liv. Det gikk ikke helt etter planen, smiler han, og forteller at han begynte å kjede seg i hovedstaden. Moren til halvsøsteren hans kjente Cliff Moustache, og tenkte at han sikkert kunne anbefale noen teaterkurs. De møttes til en kaffe. Cliff skjønte fort at Christoffer var interessert i mer enn bare noen kurs og fortalte om NBX.

– Det var helt fantastisk, sier Jenny. Kurset dekket innføring i dramaturgi og besto av flere skriveøvelser. Små tekster og lengre scener. Da Christoffer tidligere skrev egne hip-hop tekster opplevde han skrivingen som terapi. Som liten følte han derimot at skriving på skolen var mer straff. Før kurset så han for seg en masse regler og normer han måtte forholde seg til. – Skrivekurset var utrolig givende. Jeg forsto at jeg kunne skrive likevel, forteller Christoffer. Det var ikke den største lærdommen han fikk i løpet av kurset. Øystein ba dem reflektere over karakterene de hadde skrevet frem, og spurte om de hadde lagt merke til at det var nesten ingen kvinnelige karakterer. Jenny ble sint på seg selv da hun innså at hun ikke hadde skrevet en kvinnelig rolle og slår fast at alt hun skal lage fremover vil bestå Bechdel-testen. Filmer som består testen har minst to navngitte kvinner, som samtaler minst en gang om noe annet enn menn. Men den største overraskelsen var at flere oppdaget at ikke bare hadde de skrevet frem menn, men hvite menn. – Jeg så for meg en hvit mann når jeg skrev. Det er jo det jeg er vant med. Standarden er hvit og mann. Det er bare å legge seg flat og ikke glemme den opplevelsen, sier Christoffer. – Nettopp det er et samfunnsproblem, at dét er standeren. Det ligger i samfunnet, og det ligger i underbevisstheten, føyer Jenny til.

– Jeg traff Cliff tirsdag og første audition var torsdag. Så var det gjort, smiler Christoffer.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Du tenker det du er – Det er sjeldent jeg tenker på at jeg er en svart mann, med mindre noen minner meg på det, sier Christoffer. Men det blir han ofte. Særlig ute på byen. Da han hadde afro kom det ofte en hånd og rusket han i håret. Det samme opplever Jenny, det trenger ikke være på byen en gang. Hun har aldri forstått trangen til å måtte ta på håret hennes hele tiden. Og at folk ikke forstår hvorfor det er provoserende og slitsomt, hun må jo bare bli glad for at de syns hun har kult hår? Det er jo ment som en kompliment. – Og da blir de sinte, når jeg ikke gidder at de skal ta på håret mitt. Jeg pleier å sammenligne det med myggestikk. Får du ett myggestikk i året er det ingenting å stresse over. Men får du det flere ganger i uka, ja da klikker det for deg, sier Jenny. Det handler mye om filmens makt, tror de. I Norge ser vi særlig mange amerikanske filmer med gjennomgående klisjefylte karakterer. Den sinte, gjerne kriminelle, svarte mannen. Og den hvite mannen er alltid helten. Det er derfor mangfold og representasjon er så viktig. Å bryte stereotyper. Ofte handler det om ignoranse. Blir Christoffer kalt «neger» går han opp til personen og forklarer stille og rolig hvorfor det ikke er ok å bruke ordet. Christoffer tar alltid samtalen. – For hver samtale jeg tar blir det forhåpentligvis en mindre samtale lillesøstera mi trenger å ta senere, sier han. – Jeg vil jo ikke være «sint svart mann», sier Christoffer. – Ja, du vil ikke oppfylle stereotypene heller, sier Jenny, og sier hun selv pleier å «speile» samtalen.

«I really like, eh, what’s the name, you know brødskive? Do you speak Norwegian?» Bare for at de kan få kjenne litt på hvor teite de er, ler Jenny. Slike samtaler kan teatret også ta. Bør ta, mener skuespillerstudentene. Scenen er en fin plass hvor deres historier kan formidles, sette opplevelsene i spill og slik skape en større forståelse for folk. Eller bruke mørke skuespillere i typisk hvite roller. De vet hvor viktig det er å se seg selv på scenen og på film. Selv om det er mye feil-representasjon i filmens historie, så kan det absolutt gjøres riktig. Og da blir det veldig fort veldig viktig. – Fresh Prince of Bel Air betydde mye for meg, sier Christoffer, om 90-tallserien med Will Smith i den ikoniske hovedrollen. – Det var første gang jeg så en kul mørk karakter. Han så ut som meg, og han var godt likt, sier han og legger til at det var like viktig at vennene hans så det. At det å være svart ikke var negativt, men egentlig ganske kult. Målet for NBX er å utvikle skuespillere som speiler mangfoldet i dagens Norge. På skolen har Jenny og Christoffer lært å være generøse, både i arbeidet og med hverandre. Grunnforståelsen de tar med seg ut i arbeidslivet er at «du kan ikke briljere alene». – Vi blir en positiv opplevelse, smiler Christoffer.

– Om noen begynner å snakke til meg på engelsk, noe som skjer altfor ofte, ja da svarer jeg på engelsk. Men sånn dårlig engelsk, hvor jeg roter med ordene, sånn norsk-engelsk.

UNGT ENGASJEMENT 2019

UNG TEKST samarbeider med NBX om skrivekurs for deres studenter. Ønsker du et ukeslangt skrivekurs til din organisasjon eller skole? Ta kontakt!

– Som lærer ser alle meg, ler hun, og innrømmer at hun kanskje er litt narsissist. Jeg liker egentlig å se på meg selv også, sier hun, mens Christoffer smilende nikker bekreftende.

Hvit helt Denne våren har de deltatt på et skrivekurs med UNG TEKSTs Øystein Ulsberg Brager.

ET R

E B FRA REV TRO NDH EIM

Tekst Regine Døsen Kristoffersen Foto Sara Holmer

UNGT ENGASJEMENT 2019

Vi har akkurat presentert oss for hverandre. Spenningen er spent, men ikke nervøs. Vi fra UNG TEKST er på besøk på Trøndelag Teater for å ha workshop sammen med en gjeng fra Unge Dramatikere ledet av Rita Abrahamsen. Det er Toril Solvang som skal holde kurs for oss denne dagen, og hun setter oss i gang med en oppvarmingsøvelse: friskriving på 2 minutter. Vi skriver. Alle sammen. Uten å tenke. Vel, det er i alle fall tanken; å bare skrive alt du kommer på til tiden er ute. Det er ikke så lett som det høres ut som. Allerede etter den første gangen spør Toril om vi vil lese opp. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket. Var det ikke bare oppvarming? Det jeg har skrevet er jo ikke ment for å leses opp. Men jeg leser opp. Alle de andre leser også opp, selv om det ikke er tvang. Det rommet som har blitt skapt nå er så verdifullt, tenker jeg. Så trygt. Det er befriende å vise frem noe ny klekka, upolert, og neste gang vi skriver er det lettere, selv om jeg vet at vi skal lese det opp. Neste oppgave er å skrive ut fra en setning. Vi skriver, også leser vi våre egne tekster og får tilbakemeldinger. Det å lese en tekst opp høyt foran andre forandrer den, som om jeg ikke kjenner det jeg har skrevet lenger, som om det ikke er meg. Vi gir hverandre tilbakemeldinger, både rosende, spørrende og refleksive. Etter fire runder velger vi en av tekstene og skriver videre på den vi likte best. Vi tilfører dialog eller undertekst. Nå skriver vi i en halvtime. Det er fint å sitte sånn å skrive sammen. Noen ligger på gulvet, andre trykker raskt på tastaturet ved bordet. Igjen leser vi opp. Vi får høre om et frossent brød på trappa, ryddemani, algoritmer og en pappa med kreft. Her er det så mye forskjellig! Så mange tanker og idéer og jeg tenker at det unge perspektivet er viktig i dramatikk. Å skrive til sin

egen målgruppe, men også slik at unges tanker om livet og verden slik den er i dag kan presenteres for voksne og eldre. Runden rundt bordet med opplesninger og tilbakemeldinger er grundigere nå. Vi, Toril og Rita også, deler assosiasjoner og refleksjoner vi fikk av å høre tekstene og spør åpne spørsmål: Hvis dette var en scene i et stykke, hvor tenker du at det er plassert? Hvilken alder har karakteren? Ofte har vi ulike oppfatninger. Det tenker jeg er fint, for da finnes det et sterkt element av åpenhet i teksten som kan tolkes på ulike måter med lyd, lys, scenografi, skuespillere eller regi. Noen ganger blir det diskusjon. Er det egentlig greit at kirken bruker vafler som lokkemiddel for å få nye medlemmer? Er det egentlig greit å ta imot vaffelen om man ikke skal melde seg inn i kirken, eller ikke tror på Gud? Til slutt gjør vi en lytte - og fortellerøvelse. Vi får noen store plakater og deles i grupper på to og to som ikke kjenner hverandre. På disse står det: FEMINIST. SKAM. SJALU. Den ene holder lappen opp, den andre skal fortelle hva man tenker på når man ser ordene, mens den andre skal lytte. Så bytter vi. Øvelsen avrundes ved at man forteller den andres historie foran alle. Det er en fin øvelse for å bli kjent, men også for tillit. Materiale man gjenforteller er gjerne personlig, og på den måten må man inngå en form for kontrakt. Kontrakten sier at det er greit at man gjenforteller andres historie, og bruker dette som materiale til sin egen fortelling. Når dagen er omme er jeg fylt av inspirasjon. Toril har vektlagt lytting og samarbeid, og på den måten har fellesskapet i det å skrive dramatikk kommet frem. Teksten blir ikke til alene, men sammen med andre hele veien. Historien er ikke nødvendigvis din, men du kan fortelle den, og andre menneskers stemninger, fortellinger og idéer som er med på å forme dem til levende, fortellende tekster.

UNGT ENGASJEMENT 2019

EIS

UNG TEKST er ett av veldig få tekstutviklingsprogram for unge skrivetalenter i Norge. Men de er ikke helt alene. Trøndelag Teater har Unge Dramatikere som utvikler unge stemmer i lokalmiljøet. UNG TEKST sendte en gjeng med unge dramatikere til Trondheim, så de kunne møtes, utveksle erfaringer og ideer og sammen utvikle tekster. UNG TEKSTs Regine Døsen Kristoffersen har skrevet et reisebrev fra Trondheim.

HUM

O R FINNER MA NI ALT

Tekst Lotta Rygg

Foto Kristian Jøndal

Høsten 2019 utvider UNG TEKST kurstilbudet med en ny tekst-sjanger: Stand up. Med seg på laget har de komiker Marlene Stavrum.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Marlene gjester UNG TEKST med et kurs med lave skuldre og milde prestasjonsforventninger. For komikeren er det overhodet ikke viktig om kursdeltagerne anser seg selv som morsomme eller ikke. Hun ønsker at de kommer inn med ett åpnet sinn og at de sammen kan undersøke humorens verden. – Jeg skal ikke utdanne nye komikere, vi skal sammen utforske det de selv syns er morsomt. Jeg ønsker mest av alt å skape interesse for Stand up, sier Marlene. Forskjellen på komediene vi kjenner fra tv og scene, og Stand up er at du står helt alene. Det er deg og mikrofonen. Du har ingen andre å spille på eller med, bortsett fra publikum. Og det krever mye forarbeid. Å skrive vitser er en ting – man skal også klare å lese ett rom, lese publikum og spille på deres reaksjoner til enhver tid.

Det kan også være et ganske ensomt yrke. Marlene mener det er viktig å finne andre å jobbe sammen med. Selv har hun sine kollegaer hun skriver med, de tester ut vitser på hverandre og har skrivesessions sammen. Det er noe hun vil ta med seg inn i kurset. Hun ønsker å skape ett rom hvor ulike stemmer kan møtes og diskutere, og selvsagt dele mye latter. Youtube-generasjonen Humor er som kjent subjektivt. Det en kan få latterkrampe av, kan en annen rynke på nesen over. Marlene har opplevd at vitser som fungerer i Oslo kan falle rett i gulvet i Bodø. Hun opptrer på diverse scener i landet, deriblant den nye humorscenen til Morten Ramm, Humornieu i Oslo. Bacheloroppgaven hennes handlet om underholdningsverdien i improvisasjonsteater. Oppå det hele har hun gjennomført en mastergrad i Drama og Teaterkommunikasjon. Marlene har med andre ord opparbeidet seg en grei oversikt over hva folk syns er gøy. Som regissør og tekstforfatter for blant annet Frognerrevyen har hun også observert hva dagens ungdom ler av. Overraskelsen for henne har vært den store variasjonen av humorreferanser. Alt fra gode gamle Monty

– Det er når de snakker om diverse «youtubere» at jeg føler meg gammel, ler 25-åringen. Selv om Marlene ikke anser seg som bevandret i Youtubeverden vil kurset også ta for seg den moderne sosiale mediahumoren. Over to helger holder Marlene kurs på Unge Viken Teater, og med seg har hun gjestekomikere. Blant dem kommer Maria Stavang. Kanskje best kjent som youtuberen og instagrammeren Piateed, som har høstet stor popularitet og vunnet Gullsnutten som beste norske youtuber. Alt kan køddes med Ungdom i dag har markert seg sterkt i det offentlige ordskiftet. Fra å gå i klimastreik, til å skrive kronikker og delta i tv-sendte programmer i debatter om diskriminering, trakassering og mental helse. Marlene ser på dette med stor optimisme og syns det er en kul og smart generasjon. Deres samfunnsengasjement passer godt på Stand up-scenen. Selv er hun stor fan av Sigrid Bonde Tusvik, Jonis Josef og Dag Sørås, som aldri er redde for å være kontroversielle i sin humor. – Gjort riktig så kan alt køddes med, sier Marlene. I hennes kurs blir det mest sentrale at alle får utforske hva de selv syns er gøy, om det er politisk satire eller et skråblikk på hverdagen. Humor finner man i alt. Hun håper ingen holder seg hjemme fordi de ikke tror de er morsomme nok. – Jeg kjenner komikere som er kjempemorsomme på scenen men ikke ellers, smiler Marlene. Når høstmørket trenger seg på er det åpenbart at man vil få høre latter komme fra kjelleren til Unge Viken Teater, når UNG TEKST og Marlene inviterer til Stand up-kurs.

UNGT ENGASJEMENT 2019

«G JOR SÅ T RI KA K T KØD N AL IG DES T ME D» UNGT ENGASJEMENT 2019

– Stand up er mye mer arbeid enn man skulle tro, sier Marlene.

Phyton og vår egen Atle Antonsen, til litt mer overraskende NRK Satirisk, til den mer udefinerbare humoren ungdommen finner i Youtube-jungelen.

KUN Tekst Lotta Rygg

N DRA MA TI

STE

På et tak ved Akerselva spirer «stressede» planter, i etasjene under gror kunsten. Vega Scene gir næring til samtalen og dramatikken.

Foto Lars Opstad

UNGT ENGASJEMENT 2019

Det har ikke engang gått et helt år siden Vega Scene åpnet dørene. Med Hausmania som nærmeste nabo, med Kulturkirken Jakob ett steinkast unna og med utsikt over Akerselva, har det røde bygget gjort sitt inntog i hovedstadens kulturliv. De skriver det selv så fint på hjemmesiden: Vega Teater er en liten storbyscene for ny samfunnsengasjert dramatikk.

Dramatisk drivhus Vega Scene er noe så unikt som et urbant og grønt teater. Oslo opplever stadig kraftigere regnskurer som fører til oversvømmelser i byens gater. Vegas tak kan oppbevare overvann som reduseres før det slippes inn i byens renseanlegg. Samme tak huser «stressede» plantearter man ellers finner langs byens strandlinjer. For å se om de kan leve i et mer urbant miljø. På teaterscenen etasjer under spilles nyskrevet dramatikk med samfunnspolitisk brodd. I kinosalen vises internasjonale filmer og dokumentarer. I Vega Snackbar serveres grønn mat, også til de mange debattene huset arrangerer – om aktuelle sosiale, politiske og filosofiske spørsmål, som sammen bidrar til å aktualisere teateret som arena for levende meningsutveksling og møter mellom mennesker.

– Motivasjonen for å etablere Vega Scene var å kunne produsere ny dramatikk med utgangspunkt i aktuelle problemstillinger i samtiden, forteller Katinka Rydin Berge, som sammen med Hege Aga Edelsteen danner den kunstneriske ledelsen ved Vega Teater. De ønsket et sted som kunne være et fast produksjonssted og et visningssted for ny dramatikk.

– Det er inspirerende og gir håp at ungdom er engasjert, sier hun og trekker særlig frem Greta Thunberg. Det viser at de unge forstår alvoret i tiden vi lever i, sier hun og legger til at dette har vi sett opp igjennom historien: det er de unge som tar tak i de store problemstillingene og setter dem på dagsorden. I teateret og media ellers er det ofte snakk om en jakt på det unge publikummet. Hvordan nå de unge? Hva er de opptatt av? Katinka tror at svarer kanskje er å la dem komme til ordet selv og la dem sette agendaen.

– Teatrets oppgave er å sette ord på samtiden. Så skal det skrives godt og tenkes klokt, og da tror jeg at veien til scenen er kortere enn man kanskje skulle tro, sier hun. Jeg er kolibri på Vega Veien blir også enklere å gå når Vega Scene og Unge Viken Teater tråkker den opp sammen. Teatrene har inngått et samarbeid hvor UNG TEKST-produksjoner får premiere på Osloscenen. Maria Petronella Muri Nygren sin Jeg er Kolibri (på bildene) var først ut med premiere i november i fjor.

Maria og andre UNG TEKST-dramatikere viser at det ikke er noen mangel på ny norsk dramatikk i Norge. Katinka ser at det produseres mye dramatikk både ved institusjonsteatre og i det frie feltet. Hun ønsker å bidra til at enda flere folk får øynene opp for alle de gode dramatikerne som finnes både i Norge og utenfor landets grenser.

– Det var utrolig stas å ha Jeg er Kolibri på Vega, sier Katinka. Når Vega Scene viser ett slikt engasjement for samtiden er det ikke overraskende at Katinka entusiastisk følger med på dagens ungdom. De som skolestreiker for miljøet, som debatterer diskriminering, trakassering og mental helse i kronikker og på tv.

– Så kan vi som er 20-30 år eldre gå i diskusjon og løse problemene sammen med dem. Det har vi jo alt å vinne på, sier Katinka. Hun mener det er naturlig at også unge dramatikere er en del av denne bølgen.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Det var spennende å følge prosessen fra å lese manus til å se forestillingen og holde samtale med Maria i etterkant. Det viste at å få produsert tekster som unge skriver, er et kult tilbud for publikum, så vel som å være et viktig steg i Marias arbeid som dramatiker, følger hun opp.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Dramatikken må bli sett og dramatikerne må se sine verk – Kun et fåtall lever av å skrive for scenen. En spennende utfordring for dramatikere i dag er å tenke internasjonalt. Norge er et lite land, og selv om vi har gode finansieringsordninger, høy kvalitet og risikovillighet i regionteatrene er det likevel vanskelig å skape seg en heltidskarriere med bare Norge som nedslagsfelt, sier Katinka. Hun oppmuntrer, unge som eldre dramatikere, å skrive med en transparens mot verden og å få kontakt med utenlandske forlag. Det kan føre til at verkene blir produsert med franske, tyske eller latinamerikanske regissører, scenografer og skuespillere. Katinka tror at ved å se ulike tolkninger av sin egen tekst så vil en dramatiker kunne oppdage noe nytt i sitt eget arbeid.

Nå er arbeidet godt i gang med Oslopremierer for UNG TEKST-dramatikerne. Katinka berømmer Unge Viken Teaters satsinger. – UNG TEKST har utviklet seg over tid som et unikt skriveprosjekt for unge dramatikere. At disse unge dramatikerne skal møte et teaterpublikum i Oslo er en strålende ide! Det bidrar også til at ungdom kan få oppleve teater laget av unge for unge. Det gjør oss stolte og glade på vegne av norsk teater, sier hun. Møteplasser Ved Vega har de observert at det er en stor mangel på teatertilbud for skoleelever fra ungdomskolen ut videregående. Kunnskapen om ny dramatikk er også lav, noe som viser at dramatikk og teater ikke har en høy status i skolesystemet.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Det er krise at barns forhold til språk i skolen er så snevert. Det frarøver barn og unge å leke og å bruke språk og skriving som kreativt personlig uttrykk. Barns lek og rollelek er deres naturlige teater, sier Katinka og legger til at det er en gåte for henne at skolen i så liten grad utnytter barn og unges kreativitet i norskundervisningen. Vega har startet Vega UNG, et tilbud for ungdom som vil jobbe med ny dramatikk på ulike måter. De produserer forestillinger, deltar på skriveprosjekter og får testet ut regi og samarbeide med profesjonelle skuespillere og regissører. Høsten 2019 møtes Vega UNG og UNG TEKST. Da skal Osloteatrets ungdom arbeide med tekstene til Akershusteatrets unge dramatikere.

– For unge dramatikere er det viktig å få praktisert teater og forstå teaterets muligheter. Hva skjer med ordene når de settes ut i rommet? Da er steder som UNG TEKST og Vega UNG viktige møteplasser. Begge gir unge mulighet til å erfare, leke og eksperimentere med teater og tekst, sier Katinka. Det spirer på taket av Vega og yrer med liv på lerret og scene. I teatersalen utfolder kunstnerne seg i dramatikken og sprer sine grener ut i samfunnet.

UNGT ENGASJEMENT 2019

SCE 56

Tekst Lotta Rygg Foto Knut Anders Sørum

ANT

– Vi trenger teater som både utfordrer, provoserer og engasjerer for at samfunnet skal gå fremover. Dagens unge er mer uredde og kan best speile samtiden, sier Andreas, som selv bekrefter dette med sin forestilling Ingen er homo i 2. divisjon.

UNGT ENGASJEMENT 2019

NEK

Foto Lars Opstad

Ingen står frem Norge er en stolt idrettsnasjon. Ser man på internasjonale vinnerprestasjoner er skiidrett landets nasjonalidrett. Men ingen idrett vekker mer engasjement og lidenskap enn fotball. I skiidretten har den første mannlige langrennsprofilen stått frem som homofil. I kvinnefotballen finner vi flere åpne homofile utøvere. Men i norsk herrefotball? Ingen. Homo brukes fremdeles som et nedverdigende skjellsord, på og utenfor banen. Andreas har skrevet en forestilling om at ingen norske mannlige fotballspillere har kommet ut av skapet. I Ingen er homo i 2. divisjon møter man lederen av Raufoss Fotballs supporterklubb, Kristian Andersen. Kristian er på foredragsturne for Norges Fotballforbund og Fri Innlandet. Foredraget handler om homofili i fotballen. Her røper Kristian sin kontakt med Ingen, en anonym toppfotballspiller. Livredd for å være seg selv lever Ingen i skjul. Det som startet som en bachelorforestilling ved Westerdals Oslo ACT har det siste året spilt landet rundt for hundrevis av idrettsutøvere, på pridefestivaler, på seminarer, for idrettsklubber, skoler og har gjestespilt ved flere av landets institusjonsteatre. I mars gjestet forestillingen Monologfestivalen til UNG TEKST og Norsk Skuespillersenter. Ingen finnes Alt begynte med at Andreas tilfeldigvis traff på sjefsdramaturgen for Det norske Teatret, Carl Morten Amundsen. Andreas ønsket

seg tekststips til bachelorforestillingen sin. Carl Morten foreslo at de kunne skrive noe sammen og fortalte om den anonyme fotballspilleren han hadde vært i kontakt med. Carl Morten visste ikke mye mer enn at han var i skapet, han hadde det ikke bra og var livredd for å komme ut. – Det var nok dette som virkelig tente gnisten i meg. Jeg tenkte at det mest sannsynlig finnes mange som han der ute og at noen må fortelle hans historie, sier Andreas. Han kunne ingenting om fotball. Han tok kontakt med Norges Fotballforbund og Norges Idrettsforbund, men ingen hadde noe informasjon om homofili i herrefotballen. Andreas valgte seg ut et fotballag for å få deres tanker om tematikken. Raufoss Fotball var det beste laget fra området han selv kom ifra.

– Så fikk vi de første gode anmeldelsene etter premieren på Raufoss. Vi hadde også fått i land en avtale om gjestespill ved Den Nationale Scene i forbindelse med Bergen Pride, da fikk vi Hordaland Fotballkrets med på et samarbeid. Deretter begynte ballen å rulle og flere fotballkretser rundt om i landet kastet seg på, forteller Andreas som vil rose NFF og NIF for at de har tatt forestillingen på alvor.

supportere inn i salen. Tromsø Fotballkrets klarte det samme og Andreas spilte for fulle hus og ble mottatt med folkefest. – I tillegg kom selveste idrettspresidenten Tom Tvedt innom og så forestillingen og holdt en spontan og rørende tale etter forestillingen. Det var veldig stas, sier Andreas.

For Andreas har det vært ekstra gøy når samarbeidet med idretten har fungert godt. Han trekker frem forestillingen på Teatret Vårt i Molde. Der hadde den lokale idrettskretsen fått både spillere, ledere, trenere og

– De tok meg imot med åpne armer og ble kjempe-engasjerte. Jeg fikk intervjue spillere, være med på trening, i garderoben og på kamper. Jeg ble introdusert til supporterne og ble til og med supporter selv, sier Andreas.

Andreas Koschinski Kvisgaard sparker fra seg når han problematiserer homofile menn i fotballen. Eller snarere mangelen på dem.

Ballen begynte å rulle At Andreas har reist landet rundt med forestillingen ble mulig gjennom samarbeid med Raufoss Fotball, Foreningen Fri, pridefestivaler, kommuner og flere institusjonsteatre. Norges Idrettsforbund og Norges Fotballforbund har også vært på ballen. Da Andreas første gang var i kontakt med NFF viste de interesse og ville oppdateres om forestillingen. Andreas måtte likevel overbeviste dem om at forestillingen kunne ha en effekt inn mot fotballmiljøet.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Fra garderobesnakk til ettersnakk I samtaler med fotballspillere i forkant av forestillingen kom det frem at garderobesnakken lett streifer innom damer, sex og homovitsing. Flere har også vært ærlige på at homo blir brukt som skjellsord på banen og fra supportere. Andreas mener det kan være utrolig ødeleggende for en som er usikker på om han skal komme ut av skapet. En liten bemerkning av den typen kan være nok til at man velger å aldri komme ut fordi man opplever at det ikke finnes rom for å være annerledes.

Andreas mener kunst og kultur skal sette problemer under debatt og på den måten være et talerør ut i verden. Det har hjulpet forestillingen at den fikk mye positiv oppmerksomhet i media, det har vært avgjørende for at forestillingen skulle få et langt liv og nå mange. Og mange har den nådd. Andreas forteller om sterke møter etter forestillingene. Han har sett flere gråte under og etter forestilling. I ettersnakken innrømmes det at tårene skyldes dårlig samvittighet. At de selv opplever å ikke ha tatt det på alvor før. Eller de ser at de har sagt og gjort ting som de angrer på. Noen har også sagt at de under forestillingen har tenkt at de er fordomsfrie, helt til slutten hvor de møter seg selv i døra. Da er de ærlige på at de må gå hjem og tenke over et par ting.

Andreas håper at forestillingen kan være med å påvirke og snu holdninger, og at man tenker seg litt ekstra om før man bruker homo som skjellsord, og er med på å stå opp mot homohets. – Som scenekunstner vil jeg si jeg er uredd, ambisiøs og sårbar. Jeg er hardtarbeidende, grundig og går dypt inn i arbeidet. Når det kommer til å skrive er det viktig for meg at det er en god historie som må fortelles, og som gjerne kan være til hjelp eller er viktig for andre, sier Andreas.

ANDREAS KOSCHINSKI KVISGAARD 26 år, fra Snertingdal Utdannet skuespiller fra Westerdals Oslo ACT Aktuell i UNG TEKST-produksjonen Jeg er Kolibri av Maria Nygren Medvirker i Ingen er homo i 2. divisjon, skrevet av Andreas og Carl Morten Amundsen Har etablert Det Norske Fosse-kompaniet med Maud Monceyron Jonassen

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Men dette tenker jeg er basert på uvitenhet og fordommer og at man ved å snakke om temaet kan skape endring og forståelse.

Andreas ønsker ikke at forestillingen skal være moraliserende, men at tilskuerne begynner å reflektere, skjønne alvoret og kanskje får en større eller en ny forståelse. Han poengterer at han har møtt mange fine mennesker og hørt mange gode historier. Samtidig har han merket hvor sterke fordommer og sjokkerende holdninger det fortsatt er rundt temaet.

Foto Regine Folkman Rossnes

UNG MØTER UNG Regine Folkman Rossnes møter Aon Raza Naqvi 15. mai 2019 ble boken «Third Culture Kids» lansert hos Gyldendal. Den inneholder bidrag av 29 personer, de fleste i alderen 20-30 år. Flere av dem jobber innen kulturbransjen, som skuespiller Iselin Shumba, og poet Sarah Zahid. UNG TEKST er født ut fra en tanke om at unge mennesker har stemmer, historier, meninger og observasjoner som er sterke, tydelige, kreative og ikke minst viktige å høre. Det samme ser ut til å gjelde «Third Culture Kids». Aon Raza Naqvi er initiativtaker og redaktør for prosjektet, som har høstet gode anmeldelser utover våren. Den 21/06/2019 tok vi en prat i loungen til Det Norske Teatret.

Tekst Regine Folkman Rossnes

UNGT ENGASJEMENT 2019

Foto Aon Raza Naqvi

Hei, Aon! Vi har jo tidligere møtt hverandre på kulturarrangementer i Oslo, men har ikke fått pratet skikkelig sammen. Jeg er altså Regine Folkman Rossnes. Er 27 år gammel, fra Oslo, og jobber som tekstforfatter. I tillegg tar jeg på meg ulike oppdrag innen film og scene. I 2014 ble jeg introdusert til slampoesi, som er blitt en stor lidenskap for meg, og som jeg opptrer med på forskjellige arrangementer og arenaer i Norge. Jeg er glad i rim, rytme og sjangerblanding, og hvordan man kan finne sin stemme og formidle budskap gjennom slampoesien. Hva med deg, Aon? Fortell litt om deg selv!

27 år, fra Oslo Tekstforfatter og slampoet. Aktuell med høstens antologi «UNG TEKST 2019».

Bokprosjektet du satte i gang heter «Third Culture Kids». Hva betyr det? Jeg har ikke hørt uttrykket før i år. Det kommer fra sosiologien. David Pollock introduserte begrepet til den vestlige verden på 1950-tallet. Opprinnelig kommer det fra sosiolog Ruth Useem, som studerte barna til misjonærer i forskjellige land. De kom hjem med andre kulturelle koder. Hun innså blant annet at hennes egne barn som vokste opp i India, ikke var helt nederlandske, men heller ikke helt indiske. Hva var de da? Hun definerte det som noe i midten, en tredje kultur.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Mange kan kalle seg det. Internasjonalt er det en større greie enn her. Det har vært mange ambassadører for det, men det har ikke nådd et helt riksdekkende nivå før nå etter at boka kom ut. Det har vært fagbøker om det. Dikter og forfatter Lill Salole skrev boka «Identitet og tilhørighet», som er mer fagbasert. Vi brukte det som utgangspunkt, men baserte oss ikke på å definere det faglig. Betydningen er å vokse opp mellom kulturer og danne sin egen. Det går forbi etnisitet, og handler om å oppleve andre kulturelle koder. Noen vokser opp med å ikke føle seg tilknyttet nærområdene sine. Da er du óg en Third Culture Kid.

Antologier er noe jeg er veldig glad i, siden de i likhet med slampoesi inneholder varierte uttrykksmåter. Hva var grunnen til at du tok initiativet til bokprosjektet? Jeg kunne skrevet min historie, som sikkert ville blitt fint, men antologier åpner opp for flere stemmer. Det er enklere å ta temperaturen og problemer i samfunnet opp på den måten. Vi hadde aldri premisset om at alle skulle være enige, eller tenke på samme måte, men fokuserte på bredde. Grunnen til at jeg tok initiativ var at jeg selv savnet et slikt prosjekt. Third Culture Kids er en bok jeg ønsket meg da jeg var femten. Målet var å lage en bok for andre kids som vokser opp nå, og la dem få tips av de eldre. Jeg pleier å bruke middelalder, antikken og renessansen som eksempler. Grunnen til at vi kaller middelalderen for middelalderen, er fordi det var epoken mellom antikken og renessansen, ingenting spesielt skjedde da. Mye kunnskap fra antikken var ikke videreført til middelalderen. Det er grunnen til at vi hadde mørketid i Europa. På samme tid var det en ekstremt fin oppblomstring av den arabiske verdenen. De beholdt kunnskapen fra antikken. Det er grunnen til at

vi hadde renessansen i Europa. Eksemplet jeg prøver å gi her, er at hvis vi ikke gir den opparbeida kunnskapen som andre- eller tredjegenerasjons innvandrere har fått av å vokse opp i Norge, vokser de neste kidsa opp i middelalderen. Hvorfor skal man ikke gi denne kunnskapen videre? Grunnen til at jeg ville dele det i et bokprosjekt, er for eksempel at rappere er flinke til å fortelle om det. Arif, Karpe, Philip Emilio… Det er mange flinke aktører innenfor musikk, og er det eneste stedet jeg føler flerkultur er godt representert. I filmer ser jeg bare det samme bildet. Enten er vi kriminelle, eller undertrykket. Sender døtrene våre til Pakistan. Slår barna våre. Det er konstant fokus på en type narrativ, og det er at vi er farlige. Undertrykket av foreldrene våre. Vokser opp i dødelige kulturkrasj. At alle innvandrere i foreldregenerasjonen bare er døve folk som ikke forstår barna sine. Man må forstå hele eksistensen i foreldregenerasjonen, ikke visse enkeltsituasjoner. Dette er ikke opplevelsen av eldre innvandrere jeg kjenner. For meg ble målet å samle alle de narrativene og fortelle hvor ikke-homogen denne gruppa er. Det her er den mest mangfoldige gruppa, men vi har faila på å vise mangfold i mangfoldet. Andre antologier har gjort det, som «Kjære bror» av Minotenk – minoritetspolitisk tenketank. Bra bok, men den kom aldri på min radar. Fokuset mitt var å tenke på hvem kidsa hører på og liker, og hvem de burde høre på. Målet var å få en blanding av folk de kjenner til og som de allerede ser opp til, og folk de vil se opp til når de leser historiene deres, som de ikke kjenner til fra før. Nora Ibrahim skrev serien «17» for NRK. Hvordan ville det være å lese om hennes egen oppvekst, ført i hennes egen penn?

UNGT ENGASJEMENT 2019

REGINE FOLKMAN ROSSNES

Jeg er 29 år gammel, født i Oslo, oppvokst i Larvik. Flytta til Oslo uka etter at jeg fylte 19. Noen ganger passer tittelen tekstforfatter, men jeg liker kreatør bedre. I vår tid tror jeg at tekstforfatter kommer til kort, som at journalister også må ha en visuell tilnærming til hvordan saken de lager skal se ut. Det skal ut i det digitale, fange oppmerksomhet. Det er ikke noe som heter mainstream lenger, det er mange streams. Derfor velger jeg kreatør, siden jeg jobber mye visuelt, i tillegg til tekst. Jeg har ikke gjort slampoesi før, men har drevet med rap. Jeg har også lest dikt på scenen. Det fungerer mer som monolog for min del enn slampoesi.

Er det mange som kaller seg det?

Hvilke reaksjoner har dere fått på boka så langt? Nesten utelukkende positivt. Det har vært masse kjærlighet fra folk som har tatt kontakt både på gata og Instagram! En reaksjon jeg digger er folk som sier «Jeg kjøpte flere eksemplarer til folk jeg kjenner, slik at de kan forstå meg bedre.». Andre reaksjoner er «Dette her er min historie. Vår historie.». Andre sier bare takk. Jeg tror det har litt å gjøre med å ikke føle seg aleine. Å kunne lese om oppegående og bra mennesker, som også har opplevd vanskelige ting. Jeg tror det blir lettere å gå igjennom oppveksten da. Alle i en alder av seksten år, uansett hvilken hudfarge, lurer på hvem man selv er. Det spørsmålet er litt vanskeligere for den som har vokst opp mellom flere kulturer.

Jeg skal holde masse foredrag. Under Arendalsuka, litteraturfestivaler i forskjellige byer, og en forelesning på Politihøgskolen. Målet er å fortsette å fortelle historiene i boka fra scenen, og jeg håper de vil nå teaterscenen. Jeg håper også mine regissørvenner vil lage kortfilmer ut av historiene. Også jobber jeg med et klesprosjekt som jeg ikke kan si så veldig mye om nå, men som også er basert på å vokse opp mellom kulturer. Målet mitt er å dramatisere og vise konseptet av å vokse opp mellom kulturer på ulike nivåer. Sarah Zahid gjør det veldig bra igjennom poesien. Dersom prosjektet selger mye og går bra, har jeg lyst til å opprette et fond for unge skribenter, motivere kids til å vite at det ikke bare er raptekster en kan skrive. Det er mulig å skrive andre ting og være noen.

Det er vanskelig å svare på, siden jeg er litt annerledes av meg. Da jeg fikk dødstrusler av en fyr som blant annet skrev «din feite taxisjåfør, jeg skal banke deg!», var svaret mitt at han kunne komme til meg på Tøyen. Dersom noen truer meg og vil slåss på grunn av denne boka, er det bare å komme til Frontline Academy Majorstua. Der trener jeg thaiboksing. Det er åpen matte der noen ganger i uka.

Men det er ikke det som fikser klimaet, for eksempel! Det trengs ingeniører, folk som er teknisk flinke. Dersom du synes noe er feil, foreslå en alternativ løsning, legg aldri fram et problem uten et forslag til bedring. Forandring skjer ikke mest effektivt ved å skrike på folk at noe er feil. Realiteten og verden vi lever i innebærer at du er smart, og bruker mediene vi har til positiv endring. Uttrykk støtte og vær der for hverandre. Ikke spark hverandre ned fordi dere personlig ikke liker trynene til hverandre, men tenk over hva personen sier og prøver å få til. Hjelp folk.

Ytringsfrihet har en pris. Frihet er ikke free. Det koster å mene ting. Det er mange måter å gjøre det på. En må ikke skrive kronikker, eller være tekstforfatter som deg og meg. En kan være designer og vise meninger via interiørdesign, at mennesker er mennesker ved å være manusforfatter for NRK, som Nora Ibrahim. Det er visse steder en automatisk får mye hets, når man blir plukka opp av de store avisene, da når man ut til massene, og dessverre får jenter mer pes. Tipset er å ikke bry seg. Det er lett å si, men er ikke lett å lære. Det andre tipset er å ikke svare folk på Facebook. Folk vrir på hva du sier, forteller halve sannheter, og deres meninger er de som råder, om det kun er deres venner som leser kommentarfeltene og liker. Det får en til å føle seg dritt, og gagner en ikke. Det er ikke noe annet å si enn at du må igjennom det. Det er prisen. Det koster å være offentlig. Lær deg det før du bestemmer deg for å gå all in. Mitt syn på aktivisme generelt er å tenke som kreatører. Tenk som en oppfinner. Det er fint å stå foran stortinget med plakater.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Hva er veien videre for «Third Culture Kids»?

Ytringsfriheten har også en bakside. I 2015 var du med i en reportasje for Aftenposten, med tittelen «Jeg er norsk». Du opplevde å få trusler og hets etter dette. Hva er dine tips til unge som ønsker å bruke stemmen sin i den offentlige debatten, men som frykter slike hatreaksjoner du fikk?

AON RAZA NAQVI 29 år, fra Larvik Kreatør Aktuell med «Third Culture Kids - Å vokse opp mellom kulturer» (antologi)

UNGT ENGASJEMENT 2019

Tekst Kjell Moberg Foto Trine Sirnes

UNGDOM UNGT ENGASJEMENT 2019

Det kan være en historie som noen har fortalt meg, eller setninger og utsagn fra mennesker jeg har møtt. Ofte er det ungdom som deler sine tanker om den verden de lever i. Dette materialet tar jeg med meg inn i prøvesalen, og der bearbeider jeg det. Jeg dramatiserer de tekstene som oppstår i prosessen, når det kunstneriske teamet møter de dokumentariske kildene. Jeg er altså avhengig av en rekke andre mennesker for at jeg skal være i stand til å lage teater. Hver gang jeg tenker på det kjenner jeg meg rolig. Det er ikke mulig å lage teater uten at man samarbeider med andre mennesker! Det er utrolig optimistisk med tanke på at vi mennesker først og fremst ønsker å være sammen med andre mennesker. For å finne ut mer om hvem vi er, og ikke minst hvem de andre er. Jeg vet innerst inne at det er en umulig oppgave, ettersom vi ikke vet hvem vi selv er en gang. Og enda mindre hvem kjæresten, mamma eller kompisen er! Men så er det en gang slik med oss mennesker at vi er skapt på den måten at nesten det eneste vi befatter oss med er å prøve å forstå oss selv og de andre i den verden vi lever i.

Hadde jeg levd i middelalderen ville jeg kanskje blitt anklaget for å drive med alkymi. For å lete etter en formel for å skape gull av stein. Det er faktisk det jeg er ute etter! Mitt prosjekt – billedlig sett – er å skape gull av det som kan fremstå som banaliteter, og å vaske edelt metall ut av hverdagen. Jeg prøver å hamre på mørke situasjoner og vanskelige relasjoner så inderlig at jeg kan finne ut om det finnes en sprekk hvor lyset kan trenge inn. Alkymi er en transmutasjonskunst, hvor det dreier seg om å styre både mikro- og makrokosmos. Det å navigere mellom mennesket som et univers, og mennesket i det store universet gjør meg ofte både svimmel og gira på en gang. Hvis jeg skal prøve å beskrive det som en følelse, er det som en retningsløs dyp forelskelse. Utmattende, og ekstremt meningsfullt. I mitt kunstneriske arbeid undersøker jeg ofte hvilken rolle minner har i dannelsen av personlig og kollektiv identitet. Uten å snakke for mye om arv og miljø mener jeg at minnene våre til enhver tid former vår identitet. Jeg mener at personlige og kollektive traumer kan motvirkes av minner. Med traume tenker jeg i denne sammenhengen like så mye på den psykiske tilstanden, som på den opprinnelige greske betydningen: Sår eller det å være såret. Og det at man bærer arr etterpå.

Scenekunst for meg, handler om å skape noe som er mer enn det jeg tenker og føler, sammen med andre mennesker. Men jeg leder arbeidet, og et sted midt inni den prosessen oppstår teksten og forestillingen. Jeg like å leke, jeg liker å tulle, jeg liker å snakke lenge om alvorlige ting, og jeg liker å blande sammen tekst, tema og metodikk på nye måter.

UNGT ENGASJEMENT 2019

OM Å SKRIVE ME D OG FOR

Når jeg skaper tekst – jeg sier at jeg skaper tekst, fordi jeg sjelden setter meg ned for å skrive en tekst. Når jeg skaper tekst er utgangspunktet så si alltid basert på dokumentarisk, eller biografisk materiale.

at virkeligheten inkluderer alt som er, alt som har skjedd og alt som kommer til å skje. Noen mener nå at vår virkelighet er et narrativ skapt av algoritmer... Mitt hovedfokus er det som har skjedd. Selv om det skjedde i går!

S E K K U OG L N K E S G I N N » I . A L G L M I R U T O K S R I E E L R B N O F « I, ME ED PU R M D L A LOG A I ID

Forestillingene jeg lager er verken rene reportasjer eller ren fiksjon. Mine iscenesettelser skaper ofte et rom midt imellom, og setter på den måten begreper som minne og sannhet i spill. Slik kan ny mening, og et nytt narrativ om en traumatisk hendelse oppstå. Humor brukes aktivt i vårt arbeid som kontrast til de tragiske historiene. Humoren kan også beskrives som et trygt område for publikum, når vi inviterer dem inn i historiene. Dramaturgisk kan det beskrives som en pause fra konflikten. Jeg sa innledningsvis at jeg dramatiserer de tekstene som oppstår i prosessen, når det kunstneriske teamet møter de dokumentariske kildene.

UNGT ENGASJEMENT 2019

Den Nigerianske poeten Ben Okri har for meg gitt en presis beskrivelse: En nasjon (underforstått alle de som lever i samme samfunn) som ikke er i stand til å fortelle sine historier, er en nasjon som ikke eksisterer, eller en nasjon som er i ferd med å opphøre.

Arbeidsmetoden forandrer seg fra prosjekt til prosjekt, men i utgangspunktet jobber jeg likt selv om det kunstneriske teamet består av ungdom, eller profesjonelle utøvere. Jeg tenker ikke så mye på aldersbestemte målgrupper, men mer på publikums emosjonelle repertoar, og erfaring. Målgruppetenkning er i utgangspunktet ekskluderende. Både fordi den avgrenser i forhold til alder, men først og fremst fordi at det ikke finnes homogene aldersbestemte målgrupper. På den tiden målgruppetenkningen gjorde sitt inntog i skandinavisk teater levde vi i et samfunn hvor mange fortsatt trodde at det den hvite middelklassen hadde overveiet som en sannhet om det samfunnet vi lever i, er en sannhet! Slik vet vi at det ikke er, og det er derfor viktig for meg at mitt arbeid reflekterer det. Virkeligheten inkluderer alt som er, og alt som har skjedd. Uavhengig av om det er forståelig eller mulig å observere. Noen mener også

Vi må fortelle for å være. Vi søker sammen for å finne ut mer om oss selv, og andre. Mine produksjoner består alltid av mange sedimenter slik at de kan forstås med ulik erfaring og emosjonelt repertoar. Selv tenker jeg at jeg hører til i en tradisjon i arven etter Brook, Barba og Grotowski. Teksten skal ikke være en realistisk fremstilling av ungdoms språk, men en bestanddel som sammen med scenografi, lys og musikk skal tale til deres emosjonelle repertoar og erfaring. Den kunstneriske behandlingen av dette er avhengig av kaos, stillhet og musikk. Disse tre faktorene sammen gjør at jeg- på gode dager - opplever at jeg kan bøye tyngdekraften. Når forestillingen er ferdig forventer jeg at skuespilleren lytter til lengslene og drømmene publikum til enhver tid har. Forestillingen lukkes aldri, men er organisk og i dialog med publikum. I mitt univers er utøveren og tilskueren tett forbundet. Tilskueren er ikke kun en som ser på, men en deltaker som ofte møter utøverens blikk. Jeg er opptatt av hvordan scenekunsten virker på oss, og tenker at møtet mellom sal og scene, fellesskapet som kan oppstå, er ett av de mest optimistiske rommene som finnes i en tid som preges av atomisering og flyktige sannheter. Kjell Moberg er teaterskaper, samt kunstnerisk leder for Kloden og scenekunstkompaniet NIE.

UNGT ENGASJEMENT 2019

I en utvidet forståelse kan man se på traumet som et vendepunkt - et sted hvor gradskiva åpner alle sine 360 mulige retninger – positive og negative. Narrativet oppstår hver gang man ser på arret, og tenker: alt kunne vært annerledes, eller alt ble forandret. Ett nullpunkt som ikke er et nullpunkt – for den virkelige begynnelsen var før det personlige eller kollektive Big Banget. Minner og forestillinger om fortiden kan oversettes til noe personlig som overgår den utalte sannhet om en hendelse. Dette arbeidet er en av grunnene til at jeg fortsatt lager forestillinger.

Av Lotta Rygg

ILT

Foto Hanna Fauske & Lars Opstad

RER

Unge Viken Teater gjorde det. Nå er UNG TEKST blitt en unik møteplass for teaterinteresserte ungdom, et sted hvor unge dramatikere utvikles. I felleskap, med hverandre, og med støtte og veiledning fra teatrets ansatte.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Det handler om å ta ansvar for å dekke hele scenekunstens næringskjede, sier prosjektleder Øystein Ulsberg Brager.

Det ene utelukker ikke det andre Unge Viken Teater arbeider kontinuerlig med tekstutvikling. Sammen med etablerte dramatikere produseres forestillinger året rundt. Øystein presiser at det overhodet ikke handler om å bytte ut de etablerte dramatikerne til fordel for yngre talenter. Det handler om å tilby plass til de unge. Dagens unge stemmer er viktige for å videreutvikle norsk dramatikk. De er uredde i sitt uttrykk og fryktløse i sine tekster.

Han har alltid vært opptatt av nyskrevet dramatikk. Øystein har lang fartstid i det norske scenekunstfeltet som regissør, dramaturg og dramatiker. Han kjenner altså feltet godt. Han vet hvilke utfordringer scenekunstnere står overfor i dag. Han er opptatt av hvilke muligheter som finnes, og hvilke muligheter som kan skapes for unge dramatikere. I utvikling på ungdommens premisser Øystein kom til Unge Viken Teater (den gang Akershus Teater) i 2016. Hans første prosjekt var å trekke ungdommen inn i teatret. De utlyste en manuskonkurranse for unge skrivetalenter. Det var starten på UNG TEKST, som i dag byr på mangfoldige skrivetilbud. De dekker det meste. Fra ønsket om å vekke ungdoms skriveglede til å fungere som en brobygger over til det profesjonelle scenekunstfeltet.

– Det er vanskelig å være voksen og se tilbake, og skrive om ungdomstiden uten å bli sentimental. Mer erfarne dramatikere vil naturligvis filtrere fortellingen fordi de ser bakover i tid. Våre unge dramatikere står i det nå. I en avgjørende og omfattende fase i livet. Det de skriver er fremdeles ufiltrert. På den måten blir ærligheten og motet større, sier Øystein.

UNGT ENGASJEMENT 2019

UNGE, MO D I G OG UF E

Hvordan får vi ungdommen til å komme til teatret? Det er et spørsmål alle teatre stiller seg. Vi må lage engasjerende teater hvor ungdommen kan se seg selv. Det er et evigvarende samtaleemne. Men hva skjer om man, for et lite øyeblikk, legger vekk tanken om å skape for og heller fokuserer på å skape med ungdom?

– Vi vil sørge for at de som vil skrive får muligheten til å utvikle seg på et tidlig stadium. Noen ser etterhvert at de ønsker å beholde skrivingen som en hobby, mens andre finner ut at de ønsker å leve av dette. Da er det viktig at alle får et tilbud tilpasset sine behov, sier Øystein.

Det er lett å fokusere på at tekster trenger bearbeiding. Men det er like viktig å være klar over at dramatikeren heller ikke er ferdig. UNG TEKST ønsker å gi dramatikerne flere ben å stå på. Så de er best mulig rustet til å gå ut i et utfordrende arbeidsfelt. Tidligere deltakere gjester gjerne skrivegruppa som veiledere og noen blir kursholdere i for eksempel Hør ‘a!. Det handler om å gi tilbake, men også å tilegne seg flere verktøy.

Det startet med en manuskonkurranse i 2016. For de seks vinnerne var premien et skrivekurs ved teatret. Skrivekurset er nå utvidet til en fast skrivegruppe.

Viktige møteplasser Teater er en kollektiv kunstform. Som arbeidsfelt er teatret likevel fullt av ensomme enkeltprosesser som ofte mangler naturlige møteplasser.

Uferdige dramatikere Annenhver torsdag møtes skrivegruppa i teatrets kjeller. Skrivegruppa ledes ofte av teatrets to dramaturger, Øystein og Hilda Levin. De henter også inn kursholdere fra det etablerte scenekunstfeltet. Dramatikere, regissører, og skuespillere gjester gruppa. At eksterne krefter kommer inn er ikke bare viktig med tanke på lærdommen de gir videre, men også for at de unge dramatikerne kan bygge nettverk utenfor teatrets vegger. Det er også sentralt for å spre UNG TEKSTs arbeid ut i teatermiljøet. Øystein forteller om positive tilbakemeldinger, særlig fra frilansfeltet, som begynner å få øynene opp for prosjektet. – Dette er viktig med tanke på å skape et miljø og nettverk for de som er på vei ut i det profesjonelle scenekunstlivet, sier han. For at unge dramatikere skal bli kjent med et profesjonelt arbeidsliv har UNG TEKST gjennomført flere skriveopphold. To unge dramatikere har fått tre måneders opphold ved teatret. De får kontorplass, hver sin

– Det er jo sjeldent jeg befinner meg i et rom med en annen regissør, smiler Øystein og legger til at sånn er det for dramatikere også.

Les mer om UNG TEKST og debutantprogrammet på våre nettsider. Ny utlysning skjer i midten av 2020. ungeviken.no

For hvor går man for å vise frem tekstene sine? Hvem kan man snakke med, diskutere og utvikle med? Øystein mener samtalene er sentrale for en dramatiker. Særlig om man ikke er ferdig med teksten. Og ferdige er man jo egentlig aldri. Da er det viktig med møteplasser hvor man kan stole på hverandre. dramaturg, tilgang til teatrets øvrige ansatte og muligheten til å se hvordan et profesjonelt teater drives. Øystein er opptatt av å lete etter de som vil få mest ut av skriveoppholdet. De som er helt i starten av en karriere. – De yngste faller ofte utenfor her. Men det kan selvsagt komme en fantastisk søknad fra en nittenåring. Da er vi åpenbart nysgjerrige på personen, sier Øystein, og legger til at alder ikke er avgjørende. Hvor søkeren er i sin utvikling er viktigst. Flere ben å stå på To ganger i året har det vært utlyst skriveopphold ved teatret. Nå oppgraderes dette tilbudet og får nytt navn: Debutantprogrammet.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– 90% av det man skriver er bare ræl. Så hele tiden må man skrive nytt og finne de 10% som er bra nok. Vi ønsker å skape et rom der man også tør å møte opp med de 90%, sier han. Noe av det fineste med jobben hans er å se unge dramatikere bli modige. Å se de som alltid møter opp, men som ikke sier noe. Men man aner at det er noe der, det er noe ved dem. Og plutselig er de blitt trygge nok, modige nok, til å dele sine tekster, til å dele av dem selv. Øystein vil at UNG TEKST skal være like modige til å løfte frem de som har noe på hjertet.

UNGT ENGASJEMENT 2019

– Vi droppet fort konkurranseaspektet. Interessen hos deltakerne var viktigere for oss enn at de skulle konkurrere om skriveferdigheter. Vi valgte å åpne tilbudet, sier Øystein, og forteller at skrivegruppa nå er gratis og med rullerende påmelding.

– Jeg lærer noe av de unge dramatikerne hele tiden. Jeg lærer å være modig. Jeg lærer å være meg sjæl. Jeg blir hele tiden imponert over uttrykksviljen og kreativiteten som finnes der ute. Jeg blir rørt og de får meg til å le. Det oppleves som viktig, smiler Øystein.

Fra Ved verdens ende av Heta Kerokoski

Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bare dra, gå ut uten mobil, uten penger, uten å kunne nå noen i tilfelle jeg trenger hjelp. Jeg som skulle komme meg hjem, møte mamma, ha den smertefulle samtalen, men så finne en løsning, og vende tilbake til hverdagen, familien samlet, klare og årvåkne, fit for fight, klare for å gjøre noe av vesentlig betydning. Det er ikke nok å være et godt medmenneske. Ikke når 95 millioner av individer søker etter nye hjem, og det tallet blir ikke mindre, det øker. Det er ikke nok å være et godt menneske. Ikke når konsentrasjonen av klimagasser øker, den globale gjennomsnittstemperaturen øker, havtemperaturen øker, mengden mikroplast i havet øker, antallet utrydningstrua dyrearter øker, vanngrensa øker, arealet på nedhogd regnskog øker, befolkningstallet øker, antallet gigantkonstruksjoner på villmark, beitemark og hellig jord øker. Ignoranse over den klimatiske situasjonen fortsetter, det virker som om det ikke finnes vilje til å stanse utviklinga. Hvorfor ikke ta en sjanse og gjøre noe annerledes, stå imot folk flest? Man har bevist gang på gang at flertallet ikke alltid vet best! Jeg må ut, jeg kan ikke sitte her, båten er sikkert i rute, det nytter jo ikke å sitte inne når alt håp er ute.