Page 1

NSDN ELEKTRONIKA NESODDEN


Lederen. Man tror man har allverdens tid. Så sitter jeg her med deadline kl 1500 idag. Hele denne sommeren har jeg tenkt på hva som skal stå, og hva det ikke må glemmes å skrive om. Så blir det stress allikevel. Men jeg skal skynde meg langsomt. NSDN ble til som en idè for litt over 2 år siden. Først og fremst var prosjektet en tanke om å nå ut med litt flere stemmer enn å stå alene. Den digitale utviklingen i musikkbransjen har tilført et hav av ny musikk. Hvordan skal man bli hørt og sett? Det er mange dyktige artister som kjemper om oppmerksomheten. Samtidig med min egen ferske musikerkarriere, kjente jeg også til mange artister her på Nesodden. Hva om vi gjorde noe i felleskap? Gir ut en egen plate sammen? Kanskje er det et håp om at vi da blir litt synlige. Med over 700 norske CD utgivelser i året, så sier det litt om hvor tøft markedet er. Samtidig må vi også ta hensyn til alle dem som ikke gir ut egen CD, men distribuerer seg selv på nettet. Det tallet er vanvittig høyt. Hvorfor da en CD? Mulig fordi jeg er litt gammeldags. Jeg liker å ha noe håndfast. Men også fordi musikk på nettet fort bare drukner. Det var da ideèn om en avis sammen med en CD dukket opp. Det gjør at vi kan gi et ansikt og innsikt til artistene. Et produkt som skiller seg ut fra ”mengden”., det å gi en fyldigere presentasjon av hvem vi er. Det skulle ta sin tid. Etter en hyggelig omtale i lokalavisen Akershus Amtstidende ifjor vinter, var det flere som tok kontakt. Plutselig var det mange som ble aktuelle. Jeg ble også overrasket over hvor høyt nivå det var. Trodde jeg måtte være streng og rettferdig. Men det viste seg å være unødvendig. Her måtte det bli plass til alle utelukkende på grunn av det høye nivået bidragsyterne hadde. Derfor ble det også i siste liten tatt en avgjørelse om å lage en dobbel-CD. Jeg vil rette en stor takk til Nesodden kommune, som har bidratt økonomisk til denne avisen.

Jeg opprettet også et ”crowd funding” -prosjekt på nettet. Her fikk vi samlet inn noen tusenlapper til CD-produksjonen. Likevel måtte det en egeninvestering til, for å komme i mål. Der er vi nå. Det som altså begynte som en ”vennegreie”, ble et prosjekt med ambisjoner. Dette vil jeg nå frem med på alles vegne i det norske markedet. Vi er stolte av å tilby et produkt som har et kvalitetstempel. Vi musikere og kunstnere på Nesodden skal bli synlige, og det arbeidet vil jeg jobbe med utover i 2013. Gøy var det da å lese i Aftenposten nå nylig at Nesodden er bohemkommune nr. 1. Det kunne ikke passe bedre. Hvem er alle disse bohemer på Nesodden? Det er nettopp det dette handler om: Artister som bor her på øya. Hvem er ansiktene og drivkreftene for vårt kulturelle engasjement? For èn ting er statistikk, men det er menneskene som teller. Hvem? Hva? Hvorfor? Kjente begreper i journalistikken. Det er den innsikten dette prosjektet bidrar med. En musikk-CD er ikke nok. Den er begrenset. En digitalutgivelse er ikke nok. Den forsvinner i mengden. Men en avis kan gi utfyllende informasjon. En idè jeg tror vi foreløbig er alene om. Da tar det litt tid. Mer enn man tror. Mye også fordi prosjektet ble så mye større enn jeg først forestilte meg. Underveis har det vært helt fantastisk å møte så mange dyktige mennesker. Det har gitt en menneskelig innsikt jeg er glad for. Og det hadde aldri gått om ikke jeg fikk drahjelp fra venner. I denne sammenhengen vil jeg trekke frem Anton Jawdokimov som har hjulpet meg musikalsk. Walid Ganouri skal også takkes. Det var igrunnen dere som la grunnlaget for at jeg ville gjøre noe for oss alle. Ole Seifert har også bidratt sterkt. Hans nettverk av venner førte til mange nye kontakter i prosjektet. Samtidig har han vært en pådriver for meg personlig, til å gjøre dette. Det har også Per-Helge Berg vært.

NSDN - Elektronika Nesodden AVIS Ansvarlig redaktør: Tom Ståle Engebretsen Trykk: Nr1 Trykk Forsidebilde: fotolia.com Avisen er produsert med støtte fra Nesodden Kommune Tekst og intervjuer: Tom Ståle Engebretsen Foto: Helene Fjell (Kreditert på artiklene) og Tom Ståle Engebretsen (Resten) Design: Tom Ståle Engebretsen Utgiver: Tom Ståle Engebretsen Org. nr. 985 543 674 MVA

I praktisk arbeid har det vært to personer jeg ikke kunne klart meg uten: Fotograf Helene Fjell måtte trå til. Hun har vært en utrolig support siden starten. Jeg skjønte på et tidspunkt nå i høst at jeg ikke kunne rekke over alt selv. Hun har vært med på høstens intervjuer og fotografert. Dette hadde jeg ikke klart uten henne. Hva skulle jeg gjort uten Tore Stabell Kulø? Min gamle barndomsvenn har all ære for at vi kom i mål. Lydteknikeren og musikeren som for alvor bragte NSDN i mål. Han har mastret samtlige låter til CD-lyd. Han har bidratt med kunnskap og innsikt langt utenfor min rekkevidde. I denne innspurten har han vært primus motor for at vi kom i mål. Takk og takk! Alle artister som bidrar, fortjener honnør for dette produktet. Det sier seg selv at uten de musikalske verkene, ville det blitt noe stusselig. Det er først og fremst dere som skal ha æren av å være så engasjerte. Jeg lover å gjøre mitt for at vi alle skal bli synlige. I første omgang ønsker jeg nå at Nesodden skal se hva vi gjør. Utover i 2013 blir det viktig å presentere oss for et større marked. Vi har et produkt vi kan være stolte av. Jeg tror vi skal nå de målene.

Desember 2012 Tom Ståle Engebretsen Prosjektleder NSDN Elektronika Nesodden

NSDN - Elektronika Nesodden CD Mastret av Tore Stabell Kulø i Stabell Studio 2012 CD produksjon ved Lydmuren AS Design: Tom Ståle Engebretsen Utgiver: Musikkselskapet EE 2012 Katalog nr. EECD001


Anonyme melankolikere

NSDN CD 2 - Spor 3 Anonyme Melankolikere Donald 5:22 Komponert av Thomas Hildebrand og Marius Kolbenstvedt Fremført av bandet: Thomas Hildebrand Marius Kolbenstvedt Runhild Olsen Øvrige musikere på låten: Stian Torstenson Karim Sayed Foto: Helene Fjell til å spørre herrene litt om musikken de lager. M. – Anonyme melankolikere er litt senere på natten. En musikalsk uttøying, og mindre karrierebeviste. T. – Ingen av oss var det pastellfargede 80 tallet. Vi var mer de sorte. Post punk, Joy Division, Kjøtt. Det var mye bra melankoli på 80 tallet. På 90 tallet fikk vi danserytmer til melankolien;

Et møte med herrene Thomas Hildebrand og Marius Kolbenstvedt i Anonyme melankolikere går ikke upåaktet hen. Åstedet for denne samtalen fant sted på Tangenten, vårt nye kommunehus. Og kun noen få uker før denne avisen gikk til trykk. Det handler om å finne sin rette plass, sett fra et melankolsk ståsted. T. – Det er så mye oppturer overalt. Vi har ikke vært hjemme. Nå snur det. Det er plass til oss igjen. Det er to svært talefulle og kunnskapsrike herrer som snakker. Krydret med en god porsjon humor om livets realiteter. T. – Det er viktig å holde på den dårlige stemningen. Anonyme melankolikere handler om mer enn bare musikk. Det er en forening/kunstprosjekt hvor Thomas og Marius utgjør lydgruppa sammen med Runhild Olsen. T. – Vi er en forening for kulturarbeidere av begge kjønn, som har sett bedre dager. Vi pleide å ha møter 1. Januar, årets trangeste dag, og snakket om det. M. – Jeg er ganske anonym og ganske melankolsk, så vi prata om det. Dette er ikke mer ironisk enn Dag Solstad. Jeg gråt da jeg ble født, og siden har jeg komponert i moll. Det hele startet i folkets hus i Porsgrunn, for litt over 10 år siden. Blant annet var det enighet om at Ole Brum var litt oppskrytt; Ja takk, begge deler. Tussi var mer den virkelige helten; Nei takk, verken eller.

M.- Man kan bli litt melankolsk av gjennomslagskraften, når alle er enige. Vi ville gjøre det litt aksjonsaktig når vi så at det ikke nyttet. Godt da å ha Anonyme melankolikere. På våre konserter kan melankolikere danse sammen. T. – Suksess er irrelevant. Suksess er evnen til å gå fra det ene nederlaget til det andre, uten å miste entusiasmen. Det er håpløst, men vi gir oss ikke. Herrene forteller at de jobber mye med musikk i teatersammenheng. Det ene mer havarert enn det andre. M. – Vi er ikke deprimerte. Det er forskjell på depresjon og melankoli. Virkeligheten er mer absurd enn fantasien. Derfor står vi trygt i det uforanderlige. Livet er et annet sted. T.- Det er en stor glede å kjenne på melankolien. Det hagler med sitater fra litteraturen, artister og filosofer. Jeg er sjanseløs på å notere det de sier og kan. Blir litt preget av denne melankolien. Jeg trøster meg med at jeg kanskje egentlig er litt dum. Og det er deilig. Så trygt, liksom. Likevel drister jeg meg

Trip hop. Og det er der vi kanskje er litt nå. Synther, bearbeiding og sånn. Trommemaskiner, loops, repetivt, lydflater og samples. Vi er stemningsorientert, ikke låtfokusert. Og så hender det at vi stikker hodet litt frem, før sjenansen tar oss litt. Tekst og melodi kommer lengre ned. (Til opplysning er det stemmen til Donald Rumsfeld vi hører i NSDN låta, Donald.) Jeg prøver til slutt å spørre om hva Nesodden betyr for Morten (5 år på Nesodden), og Thomas (13 år på Nesodden). I en forsiktig og nøktern optimisme håper jeg på et positivt svar. M. – Den gode melankolien bor her. Her er det flest kunstnere og dårligst arbeidsforhold. T. – Jeg setter pris på Nesoddbåten. På dekket. Den langsomheten. Det gir mye rom for melankolien. Og begge er de enige om at det er et fint temperament på Nesodden.


Palace of Pleasure S. - Likevel kjenner vi ikke noe press på oss i forhold til Palace of Pleasure. Vi holder på med noen nye låter, men når de kommer ut vet jeg ikke. Skal man leve av dette så burde vi holdt et mye høyere tempo med konserter og satset mer på utlandet. Riktignok gjør vi litt film-musikk og reklame. Jeg liker ikke å få spillejobber bare for pengenes skyld. Det er kanskje derfor de 3 i POP har ”vanlige” jobber til daglig. De har vært med lenge i musikkbransjen og vet hva som kreves. At de trives på scenen er det dog ingen tvil om. S. - Vi liker rom. Improvisere. Derfor har vi mye frie låter. Vi har vårt helt eget livekonsept. Og ofte har vi mange gjester innom. Rappere, scratchere, blåserekker og live-trommiser. Stian forteller at selv om de lukter på utlandet, er det mye som må klaffe, S. - Man trenger veldig mye flaks. Man må ha flinke folk rundt seg. Men det er vanskelig å vite. Det er mange som vil gjøre et eller annet for deg. Det er vanskelig å velge riktig. Høydepunktene er ofte sosiale ting. Det å jobbe sammen. Det å lage musikk sammen. Det oppstår en spesiell kjemi i noe felles. Noe vi ikke har med andre. Til slutt spør jeg Stian om hva vi kan forvente oss av en ny Palace of Pleasure-plate når den tid kommer. S. - Vi ser hvor mye vi kan ta bort. Holde igjen. Gjøre det enklere. Mere- mindre. Tørre ting. Og likevel beholde en suggererende følelse. NSDN CD 1 - Spor 3 Palace of pleasure Lifelong fury 7:10

Palace of Pleasure er det mest kjente bandet som er med på NSDN med blant annet 2 spellemannspriser i bagasjen. En prat med Stian Torstenson er interessant. S -Vi tenker ofte at vi skal gi oss nå. Så kommer det nye låter og vi sprudler over med nye ideer. Historien til Palace of Pleasure begynte allerede i 92-93. Frem til i dag er det blitt 6 utgivelser. Og som vi skjønner på Stian; I bølgedaler med varierende interesse. S. - Når vi har gitt ut en plate er vi litt ferdig med den. Vi har hørt på om igjen og om igjen. Da blir vi litt lei av det, når det er gitt ut. Når vi spiller live spiller vi helst bare nye

ting. Dessuten må vi endre litt på låtene. Det er lettere å gjøre det i et band. Nå er det mer vanlig at elektronika spilles live med gitarister og bassister. Det var ikke så vanlig før. Stian er egentlig Oslogutt. Han ville ut av byen, men ikke for langt. Dessuten kjente han masse nesoddfolk allerede. På Nesodden oppdaget han nye ting. Her setter han pris på naturen. Palace of Pleasure får stadig nye fans. Det er flere og flere som hører musikken.

Komponert og fremført av Sigmund Holtskog, Justin Newall og Stian Torstenson Tekst av Stian Torstenson Mikset av Ingar Hunsgaard Mastret av Audun Strype Fra albumet: Lifelong Fury 2008 Plateselskap: Drooling cow records Discography Palace of Pleasure: Release the pleasure 1996 Emperor Norton 1997 (Spellemannspris) Popaganda 1999 (Spellemannspris) Betty Ford, here we come 2000 The world next door 2004 Lifelong fury 2008

En rockers fortelling Så, Tom Ståle har bedt en gammel rocker som meg å skrive om elektronika. Jeg, en rockeradioredaktør for en radiostasjon som ynder å kalle seg for ”Norges særeste radiostasjon”? Som koser meg som aller mest med obskur prog fra 70-tallet. Nå skal det vel sies at jeg i utgangspunktet liker mye forskjellig musikk, ikke bare rock og prog. Og også elektronika og varianter av dette befinner seg i musikksamlingen min. Men jeg tror likevel at det jeg nå skal skrive kommer som en overraskelse på de fleste som kjenner meg, og ikke minst NSDNs primus motor. For lite visste Tom Ståle da han spurte meg om å skrive om hva en rocker synes om elektronika at jeg sannsynligvis er en av Nesoddens første elektronikaskapere. Faktisk lagde jeg elektronika når de fleste deltakerne på CDen NSDN gikk i bleier eller ikke engang var unnfanget! (Flere jevnaldrende her, Per-Helge. Red. kom.) Allerede høsten 1984 lagde jeg nemlig noe som jeg ikke kan kalle for noe annet enn en renspikka elektronika-låt. Jeg kalte låta for Heat –en instrumental – og jeg mener å huske at den var ganske bra og fengende. Høsten 1984 tilbrakte jeg mesteparten av tiden min i studioet på en folkehøgskole. Det ble gjerne lange netter og dårlig oppmøte i skoletimene på dagtid. Studioet var ikke veldig avansert. Det bestod av en hjemmelodda Chilton miksepult og en Tandberg kassettspiller og opptaker. Tandbergen hadde to hoder, slik at man kunne

spille inn på ett spor og spole tilbake for deretter å spille av spor en og spille inn på spor to. Så spolte man tilbake, spilte av spor to (som nå inneholdt både det første opptaket på spor en samt det som var lagt på på spor to) og spilte oppå dette igjen. Slik kunne man fortsette i det uendelige, rent bortsett fra at det ble mer sus og støy for hvert opptak man gjorde – det var i den analoge tidsalder, må vite! Og kassettspiller – ikke spolebåndspiller engang! Jeg hadde en Roland SH-1 analog monosynth med masse knapper og brytere å skru på, samt en Boss Dr. Rhythm trommemaskin/rytmeboks (den har jeg fremdeles!). Jeg hadde også en Korg Poly 800 synthesizer. Sistnevnte var noe overkill i forhold til resten av utstyret, og på min første (og eneste) elektronika-låt brukte jeg den da heller ikke. Jeg bare koblet Dr. Rhythm-boksen rett inn på monosynthen, fant en rytme jeg likte, og begynte å skru på knappene på SH-1 til det begynte å ligne noe. Deretter var det bare å trykke opptak på kassettspilleren og sette i gang! Selve spillingen ble gjort ved å bruke en eller to fingre på keyboardet, resten ble modulert automatisk av synthen. Og resultatet var absolutt veldig sært! Og hørbart. I 1984 kunne jeg ikke sette noen merkelapp på åndsverket, men rundt ti år senere begynte elektronika-begrepet å bli brukt på en rekke forskjellige stilarter, og nå i 2012 ser jeg at låta mi nok ville passe inn under dette begrepet. For øvrig vil jeg skyte inn at det kan ligge mye bra rock i en elektronikalåt også, og det finnes flere artister og band som mikser og blander begreper og musikalske stilarter som rock og jazz med elektronika. Noe som i aller høyeste grad kan betraktes som progressivt!

Jeg skrev tidligere at jeg mente å huske at min egen elektronikalåt var ganske bra. Jeg skrev ”huske” fordi jeg ikke har hørt på den siden sent 80-tall/tidlig 90-tall. Opptaket, litt dårlig med mye sus, befinner seg på en kassett som jeg ikke lenger er 100% sikker på at jeg har. Det kan hende den forsvant i en sekk med gamle kassetter jeg kvittet meg med for noen år siden, men jeg har noen pappesker igjen med kassetter, og å skrive dette ga meg lyst til å begynne å lete og se om jeg finner den igjen. Håper den er her et sted. Kunne vært morsomt å få den overført fra kassett til mp3 og høre på mitt eget personlige musikkhistoriske øyeblikk – den første låta jeg lagde selv! Men noe radiospilling blir det ikke! Jeg lagde riktignok flere – men synes ingen av disse var så bra som den første, selv om jeg eksperimenterte vilt – blant annet fant jeg en plate med gammel japansk folkemusikk i skolens bibliotek, og spilte inn den med trommemaskin og Korg synth oppå. Den teknologiske utviklingen siden 1984 gjør at man nå strengt tatt bare trenger en PC for å kunne lage musikk. Men for å lage musikk som fenger og tar tak i folk, så trenger man også et visst musikalsk talent i tillegg. Og i motsetning til meg i 1984, så har deltakerne på NSDN nok av sistnevnte i fullt monn! Det spørs nok om min låt fra 1984 ville klart å karre til seg en plass på denne samlingen. Men jeg var altså først. :-D Per-Helge Berg Ansvarlig redaktør Rock FM FM 100,6 og rockfm.no


Walibi

Can you tell us a little about your background? I`m a french-algerian citizen who has the chance to have a double culture that I express through the music I compose. My inspirations come from maghrebin rythms mixed with a touch of ”french style ”.
 What does music mean to your life?

 Life would be very strange without music, I`m completely addicted to it, it s my ”first” and best drug. Music is the root of my soul and its vibrations always helped me to express my feelings in each of my compositions. It is much easier for me to express my feelings through music than by words.
 How do you make your music? I`m playing alone with a simple midi keyboard ”Evolution,” 4 octaves, and some different programs, I prefer Reason Propellerhead, but also Logic Audio and I`m very open and curious to discover new virtual machines, new banks of sounds, etc...


Does Nesodden inspire you somehow? I have been living at Nesodden for over 7 years and have so many friends around, a lot of them musicians, artists, and painters, etc... It`s also amazing that you find so many excellent musicians here. I really love to be around different events.
 You are a fan of alternative lifestyle. Where or what is the best place to be? The best place to be is where I can enjoy nature. Freedom, peace, time to play music, have some days warm and sunny, other fresh and cold. A place where love is the base of all relationships, with compassion.





Flies-S NSDN CD 1 - Spor 13 Flies-S Desire 6:41 Komponert og fremført av Asger Flies

Den yngste som er med på NSDN. Og den eneste som lager trance. Rendyrket trance. Flies-S er også den eneste som ikke vil la seg intervjue eller bli tatt bilde av. Det står det respekt av. Musikken hans når dit den skal uansett. Han er svært sjangertro i det han lager. Det har han vært i 10 år siden han startet som 15 åring. Musikken er et resultat av sene nattetimer. Veldig sene. Kanskje ikke så rart det ble trance på Flies-S.

NSDN CD 1 - Spor 6 Walibi Sweet bass 3:55 Komponert og fremført av Walid Ganouri Foto: Helene Fjell


Tom Ståle Engebretsen

Det er ikke så lett å stå for eget prosjekt, og liksom intervjue seg selv. Synes det er litt patetisk når man snakker om seg selv i tredje person. Bedre rett ut, med egen stemme. Musikkinteressen har vel hengt med siden mitt første barndomsminne var å høre på The Beatles som 3 åring på Nitimen. Tror mine første ord må ha vært Obladi Oblada. I hvert fall sånn jeg husker det. Så drev man liksom med sang og slikt i begynnelsen av tyve-årene. Uten veiledning av noe slag. Det låt nok deretter også. Men det viktigste jeg lærte er respekt for dem som er musikere. Enten de synger, spiller gitar eller piano. En god lytter har jeg alltid vært. Vokst opp med Jarre og Vangelis som de store favoritter. Og Alan Parsons Project. Derfor ble jeg en musikkformidler. Men så var det denne indre stemmen som jeg aldri har lyttet til. For litt over 3 år siden, var det ingen vei utenom: Jeg skal lage musikk. Jeg har gått ørten omveier for å nå dit. Jeg drev platebutikk på 80-tallet. Jeg har jobbet i plateselskap. (Nå starter jeg eget.) Jeg er DJ. Og jeg har en times sending hver uke på Rock FM. I respekt for alle gode artister der ute, har jeg ikke hatt gøts til å lage noe selv. Før nå. Og det var på tide! Jeg har en bred og solid musikk-kunnskap. Men som egen artist? Ingenting er umulig, og som norges kanskje eldste debutant, har jeg også vært nødt til å modnes. Det tok sin tid, men nå er jeg ikke i tvil lenger. Jeg skal og vil lage egen musikk nå og i fremtiden. Og det ligger stor og reflektert tyngde bak det jeg sier. For endelig lytter jeg til min indre stemme.

Så spør jeg meg selv om nå dette er så lurt. Har i mitt voksne liv viet det meste til fotografiet og kunsten. Men fikk liksom ikke ut det jeg hadde innerst inne. Plutselig ser jeg at å komponere musikk gir kraft innenfra. Dette var et voldsomt gjennombrudd i min personlige historie. Biografien kommer når jeg blir 60. Haha. Uansett har ballen begynt å rulle. Jeg lærer. Jeg øver. Jeg lager musikk. Selv om jeg har spredd meg litt i mange sjangere, så er det noe grunnleggende i det jeg gjør, som bare er der. Ikke minst et eget uttrykk. Dette har jeg klare ambisjoner på å utvikle. Livet er gøy.

NSDN CD 1 - Spor 2 Tom Ståle Engebretsen Here somewhere 5:27 Komponert og fremført av Tom Ståle Engebretsen Mikset og produsert av Anton Jawdokimov Planlagt plateutgivelse i 2013: Tales without words Foto: Helene Fjell


Kanario D`Bogart

NSDN CD1 - Spor 11 Kanario D`Bogart Alikuli 5:22 Komponert og fremført av Kanario D`Bogart med hjelp fra hans datter Foto av romskip: Privat

Science fiction. 3D-grafikk. Musikk. Modellbygging av romskip. Kanario D`Bogart er mannen som tar gutteromsaktivitetene til nye høyder. Og det er nesten så man blir litt misunnelig. Alle de aktivitetene man selv likte som liten stoppet ikke hos Kanario. Uten å nevne alder, så er Kanarios verden alt man bare kunne ønske man selv holdt på med. Det er kunst. Det er opplevelse. Det er en visuell fornøyelse å begi seg inn i det han gjør. Og i tillegg er det musikk som gjelder. K. - Jeg prøver å integrere musikk i animasjonen. Nå har jeg riktignok ikke rørt musikken på ett år, men den kommer og går. Han forteller om 300 ferdige låter på harddisken. Det er en imponerende produksjon han har bak seg.

Det er en god gutteromsfølelse å være på besøk hos Kanario. En blir tenåring igjen. Det er nysgjerrighet og profesjonalitet over det han lager. Vi hører igjennom mye av musikken hans. Det dunker som det skal. K. - Jeg liker Euro-trance. Spesielt når jeg kjører bil. For entusiasten Kanario går det i gamle veteran-Saab`er. Samt en oppusset gammel ambulanse. Med musikken på fullt. Opprinnelig kommer Kanario fra Spania, og havnet på Nesodden for 16 år siden. K. - Jeg har spilt i band. Jeg har spilt på gata. Og jeg spiller pønk på gitar. Lurer også selv på hva jeg lager noen ganger. Dub er vel kanskje en riktig betegnelse. Spørsmålet står åpent, mens vi lytter oss igjennom

Deleters NSDN CD 1 - Spor 9 Deleters Gagumba 3:27 Komponert og fremført av Kanario D`Bogart og Walid Ganouri

Deleters er et samarbeidsprosjekt med Kanario D`Bogart og Walibi. Begge er representert på NSDN med egne soloprosjekter. Som Deleters er det først og fremst felles musikksmak og kameratskap som i en periode ble til noen låter. Et spennende og fruktbart samarbeid basert på deres sør europeiske røtter. Hvordan det vil utvikle seg videre står åpent. Det ligger et spennende grunnlag i det disse to lager.

flere låter. Det er ingen tvil om at animasjonene og musikken henger sammen. Multikunstneren trives med det han gjør. Jeg er fascinert av hvor mye han faktisk har gjort. Hvordan han har tid til alt. Men jeg spør ikke om det. Kanario er en entusiast. Da gjør man. Man handler. Ikke bare tenker og vurderer. Slik jeg ofte driver med. Det er derfor en stor vitaminsprøyte å se aktivitetene til Kanario. Modellromskip som er over 1 meter lange og ditto store. Space World. Ikke butikkkjeden, men Kanarios verden. Sjekk hjemmesiden hans her: http://www.kanaafutura3d.com


Babyjaws Babyjaws består av bandmedlemmene Viktoria Winge, Anton Jawdokimov og Dag Arne Abrahamsen. De siste årene har de også kommet seg ut på diverse konsertarenaer som ”By:larm”, ”Sommerøya” og ”Slottsfjellfestivalen.” Babyjaws pøser ut masse energi på scenen. Musikstilen er en blanding av rock, elektronika og dubstep. Mange nesoddinger vil kanskje huske dem under navnet ”Discorockers.” 2010 var et svært godt år for Babyjaws, og oppmerksomheten lot ikke vente på seg. Ikke minst takket være den hardtarbeidene skuespilleren Viktoria Winge, som har deltatt på flere film- og tv-produksjoner. De har gitt ut en plate som heter ”Pulsatilla.” Det var mye på grunn av denne platen at de også skiftet navn. Fra å være hardtslående og energisk, er tempoet nå roet ned på platen. Men når de står på scenen er det trøkk og energi som gjelder. Denne kombinasjonen viser bare styrken i hva de presterer. Både Viktoria og Anton har det siste året gjort egne ting. Viktoria har vært å finne på scene med ukulele og vokal med egne låter. Et lavmælt og personlig uttrykk. Hun har nylig vært i Bergen og samarbeidet med H.P. Gundersen. Det som ser ut til å bli en egen plate under navnet Evolution.And.Vik. Anton kan du lese om på neste side. Vi som er fans er litt bekymret på Babyjaws videre fremtid. Uansett har det vært svært gøy å følge dem så tett som vi har gjort. Det viser disse bildesidene. Vi får bare håpe at vi ser dem på scenen igjen. Og kanskje burde man også legge litt press på dem: Hva med en ny plate? Vi venter i spenning.

NSDN CD 1 - Spor 5 Babyjaws She`s in a dream 3:55 (Dette er riktig tittel. Det er en navnefeil på CD coveret) Komponert og skrevet av Anton Jawdokimow og Viktoria Winge. Fremført av bandet: Anton Jawdokimov, Viktoria Winge og Dag Arne Abrahamsen Fra albumet: Pulsatilla 2010 Foto: Helene Fjell


Anton Jawdokimow På NSDN har Anton Jawdokimow fått med en egen sololåt i tillegg til Babyjaws. Han er en svært dyktig produsent, og kan sin lyd. Tidligere meritter forteller det. Han har vært produsent for Coldcut, Ninjatune og Amorphous Androgynous. Anton er født og oppvokst i England.. Det begynner likevel å bli noen år siden han kom til Norge. Han går nå siste året på Strykejernet kunstskole og jobber med visuelle uttrykk. En aldri så liten pause fra musikken, med andre ord. Det er likevel ingen tvil om at det er i musikkens verden han hører hjemme. Det viser denne sololåten oss.

NSDN CD 2 - Spor 1 Anton Jawdokimow Free 2b 5:02 Komponert og fremført av Anton Jawdokimov Foto: Helene Fjell


Magnus Lorvik

NSDN CD 2 - Spor 5 Magnus Lorvik: Jumplette 4:11 Komponert og fremført av Magnus Lorvik

Magnus Lorvik sin verden består av musikk og billedkunst. I et hus på idylliske Spro har han funnet sitt kreative sted. Han ramser opp en lang rekke steder han har bodd før dette. – Født i Sverige, bosatt i både Tyskland og Nederland. Flyttet masse rundt i Skedsmo -og Lillestrømtraktene. Det blir nettverk av slikt. M. - De fleste jeg kjenner har et alternativt tenkesett. Men det er to ytterpunkter i denne tenkemåten som begge blir for ekstreme. Noen ganger kan det alternative miljøet bli litt flytende. Men jeg synes også det blir tull å være blottet for alternativt tenkesett. Med andre ord står han godt plantet på jorda, men med sterk tro og interesse i alternativmiljøet. Noe kanskje også

musikken hans gjenspeiler. M. - Jeg lager det meste fra chillout til psytrance, og alt der imellom. Kanskje blir det riktig å si progressiv chillout. Han forteller litt om sine meritter som musiker. M. - I en periode var vi en vennegjeng som var alene om å lage psytrancefestivaler. Jeg har vært med på å bygge svære ”Überanlegg” på alt fra Hausmania til skogsfestivaler. Da har det også vært naturlig å spille selv på de festivalene jeg er med å arrangerer. Det mangler ikke på vilje og drivkraft i Magnus sitt arbeid. Selv om musikken kan komme i andre rekke noen ganger. M. - Jeg gjorde nesten ingenting på 2 år.

Men så kom det plutselig igjen. Når det først sitter kan jeg bruke en uke på en låt. Da som oftest lange låter. Inspirasjon og musikk han liker er Simon Poshford (Sphoongle) og Muse blant andre. Vi snakker også om Enigma (Michael Cretu) som var veldig inspirerende og riktig for sin tid. Noe vi er veldig enige om. Magnus legger ikke skjul på at billedkunsten hans tar mye tid. M. - Jeg må få ideene ut av hodet. Og så er jeg nødt til å konsentrere meg om å tjene noen kroner. Alt tar sin tid. På sofaen ligger katten ”Funky” og bryr seg mindre om slikt. Men musikken vil katten høre på.

BULB Allerede som 2 åring var Svein Kristiansen opptatt av musikk. Da satt han og lagde platespillere av pappesker. Rett og slett i fascinasjon over dette forunderlige som kunne avspille lyd. Som 11 åring var den første gitaren på plass. Og bare noen år etter det, var bandvirksomheten i gang.

Det er en viss tidløshet over det vi lager. Svein kan fortelle at han liker både progrock og jazz og finner inspirasjon også her. Bulb består i dag av Svein Kristiansen, (synther, programmering, gitarer) Vibeke Thoresen Dahle, (vokal) Dag Tore Johnsen, (bass og gitarer) samt Svein Jøkling (trommer). Tidligere var også Dag Evjeth med, og han har også skrevet noen av de gamle tekstene til BULB. Foreløpig har de ikke gitt ut noen plate, men debutplaten er klar på nyåret. S. - Vi har ikke akkurat forhastet oss. Mye av det vi lager har vært igjennom stadige forbedringer. Det har vært litt av og på. Plutselig blir det lange perioder i strekk med arbeid. Jeg jobber når jeg synes det er morsomt. Da er det greit for Svein Kristiansen at han har eget studio, hvor det er plass til alle BULB medlemmene når de skal øve. Det er virkelig noe stort på gang. Det låter som Portishead og Massive Attack! Det er ikke tull. Det er så stort som dette.

S. - Det ble en del forskjellige band da. Jeg har spilt i både rockeband og jazzband. Det er også blitt noe konserterfaring. Svein Kristiansen er oppvokst på Greåker i Østfold. Til Nesodden kom han med familien i 1998. I 1995 startet det som skulle bli opptakten til BULB. S. - Det tok for alvor fart den gangen da jeg ble kjent med Vibeke Thoresen Dahle. Jeg traff henne da hun sang i et kor. Det viste seg at hun hadde en fantastisk stemme, og siden da har vi samarbeidet. Svein lager noen ideskisser, før Vibeke kommer på banen og bidrar med tekst og vokal. Riktignok er BULB i dag et band med flere medlemmer, men kjernen i BULB er Svein og Vibeke.

NSDN CD 1 - Spor 4 BULB Some day 4:40

Hva slags musikk spiller egentlig BULB? S. - Vi er veldig inspirert av Portishead og Massive Attack. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle like den type musikk. Men det er noe med melodiøsiteten, lydkulissene og vokalen. Vi beveger oss mer melodiøst av sted enn Trip Hop-sjangeren. Vi er ikke så mørke.

Tekst og musikk av Svein Kristiansen og Vibeke Thoresen Dahle Mikset i Lydvingen studio av Erland Hansen Bandmedlemmene: Svein Kristiansen, Vibeke Thoresen Dahle, Dag Tore Johnsen og Svein Jøkling Pressefoto av Are Carlsen Portrettfoto av Svein: TSE Planlagt plateutgivelse i 2013: Nothing wasted Mikses i studioet Fersk Lyd.


Hvalebone

Det er fortsatt sommer når jeg besøker duoen Andreas Kuchenbauer og Liv Nome i Hvalebone. Vi befinner oss helt sør i kommunen, på Blylaget. Her er det natur og stillhet. A. - Jeg fant tilbake til melodien her på Nesodden. Han er født og oppvokst i München, Tyskland. Til Nesodden kom han i -03. Liv er opprinnelig fra Kristiansand, og etter mange år i Oslo havnet hun på Nesodden i -98. L. – Det var en blanding av tilfeldigheter og behov. Jeg kom ut av byen gjennom en bekjent. Plutselig hadde jeg naturen rett i fleisen. Det var et stort skifte av livsstil. Det tok noen år å venne seg til det. Her fant jeg et avslappende og inspirerende miljø. Livs største musikkprosjekt er world/rock/ambient gruppen Varde som også har sine røtter her på Nesodden. Andreas har bakgrunn med teckno/trance/ambient og som DJ. I tillegg til å ha drevet plateselskap. (Shiva space teck) Etter 20 år måtte han gi seg med dette i -03. Digitalutviklingen ble et problem. Han har reist rundt i det store utland som artist og DJ. Hvalebone ble til i -06.

A. – Vi satt i et lite hus på Søndre Hallangen. Det var vinter og det var kaldt. Vi satt med dyner. Det ble mye kulde og tenners gnissel, ler Andreas. - Jeg brukte litt samples med stemmen til Liv. Fant frem til beats og komposisjoner. Liv fant på tekst. 2 ganger i uka holdt vi på slik vinteren 06-07. Det ble 12- 13 låter som hittil ikke er gitt ut. Du må få med at Rune Strand mastret låtene våre. L. – På den tiden jobbet jeg en del med vokal-samples. Det kunne gå to veier: Enten elektronika eller Varde. Det endte med begge to. Det var nytt for meg å jobbe med lyd på den måten. Hvalebone er låtbasert. Det er en helt annen måte å lage musikken på enn Varde. Beatproduksjonen som Andreas gjør er ordentlig og gjennomarbeidet. Sørlandsdialekten til Liv skinner igjennom når hun prater. L. – Utgangspunktet musikalsk sett er å få blandet det organiske med elektronika. Vokalsamples ble til veldig elektroniske lyder. Kompet bak vokalen har såpass mye variasjon i seg til å få sin egen organiske form. Naturen inn

jh Ann-Turi Ford er en person som har mange ting på gang. Alltid. Noen kjenner sikkert signaturen hennes som journalist i lokalavisen Akershus Amtstidene. Andre følger hennes folkemusikkband: Ford folk. I tillegg driver hun med bokutgivelser og arrangementer. Likevel er det musikken som står sentralt i hennes liv. I jh har hun slått seg sammen med Jan-Helge Henriksen. Mo i Rana-gutten som nå bor i Sverige. Vi snakker her om en gammel bekjent av Ann-Turi. Et vennskap som strekker seg over 30 år tilbake. A. - Vi kjenner hverandre så godt. Når vi har helgeøvelser, så må vi passe på litt. Det har lett for å bli mye prat. Derfor må vi prøve å strukturere oss. Huset til Ann-Turi bærer preg av mye kreativitet. En kan skjønne hvorfor det ikke er like lett å holde fokus. Ektemannen Gjermund har instrumenter hengende på alle vegger. Hardingfeler og bøker er det fullt av. A. - Jeg liker å synge. Helst sanger som beveger. Noen ganger har jeg ofte for store ambisjoner. Det skal helst være en fantastisk tekst. Når en skal synge ordene selv, så er det lettere med andres tekst. Man er kanskje for fornøyd i livet til å skrive selv?

Hun kan fortelle at i samarbeidet med jh så har de ideer til mange låter og jobber med tekst. ”Plywood” var egentlig en oppgave i populærmusikk for Jan-Helge Henriksen. Om hvor få toner man kan ha, og det fortsatt lyder godt. Hvem er personen Ann-Turi? A. - Hvilken ende skal en begynne i... Jeg kan nok være litt for oppfinnsom til tider. Tingene må samles og ordnes. Men jeg får gjort dem! Ann-Turi lever for sin livsstil. Det private handler i stor grad om det kreative. Man har alltid noe på gang. Det er livsstilen som er ens personlighet.

NSDN CD 1 - Spor 12 jh Plywood 2:44 Komponert og fremført av Jan-Helge Henriksen Tekst skrevet av Thomas Wærnes Vokal fremført av Ann-Turi Ford Lite foto av Jan-Helge: Privat

i elektronikken har vært spennende. Jeg håper at folk kan danse til det. Det er jo veldig rytmisk. A. – Vi har spilt en gig og prøvd live. Da drar jeg ut vokal, samples og trommer av arrangementet og gjør det live isteden. Resten er data. Om det skulle skje noe i fremtiden nå, så er vi interessert i å gjøre noe. Men jeg må innrømme at jeg har vært litt relaxed på det. L. – Låtene ligger jo der. Det ville vært greit å gjøre live- ting. NSDN CD 1 - Spor 1 Hvalebone Vaya bien 5:16 Komponert og fremført av Andreas Kuchenbauer og Liv Nome


Tore Stabell Kulø Det vanskeligste er å skrive om nære venner. Tore Stabell Kulø er barndomsvenn fra Nesodden. Rart hvor fort tiden går. Siden vi begge havnet på Nesodden igjen, så er kontakten gjenoppstått. Vi er akkurat som før. Bare en liten smule eldre. La meg presentere Tore slik jeg kjenner hans musikk: - Han er foret opp på klassisk musikk. - Han lærte å spille piano hos fru Patey. Selv om han tok mer på gehør enn noter. - Han spiller piano med den største selvfølge. - Han er et musikalsk geni. (Noe han ikke liker at jeg mener) - Han har absolutt gehør. - Han var popstjerne på slutten av 80 tallet med gruppen Coco. - Han vil IKKE være popstjerne igjen. Fra denne tilbaketrukkede tilværelsen vil han bare skape. Han har nylig tatt noen grep i forhold til jobb og fritid. Mer fritid er mer musikk. Han spiller fra hjerte og sjel. Tore vil helst sitte alene på en øde øy med et stort flygel. Han er en lydmann som sverger til programvaresynthen Omnisphere. Fra gamle dager var det en respekt og beundring for musikere som Thomas Dolby, Jean Michel Jarre og Øystein Sevåg. I dag er det like mye respekt for superprodusenter av kommersiell popmusikk. Tore er kanskje den eneste voksne jeg kjenner som virkelig liker produksjonen og komprimeringen til hitartister som Britney Spears, Rihanna og Christina Aguilera. Ikke primært artistene, men fordi menneskene i produksjonen har så ”jævlig peiling” som Tore sier. Det lengste sporet på NSDN tilhører Tore. Dette er et episk mesterverk. Inspirert både av ambient og eksperimentell musikk. Det er et håndverk. Det er antydningens kunst og melodilinjer som er viktig for ham. Stykket heter ”Reisebrev” og er inspirert av en lengre tur i det fjerne Østen. Jeg er så utrolig glad for at han deler dette med oss andre. NSDN CD 2 - Spor 6 Tore Stabell Kulø Reisebrev 15:36 Komponert og fremført av Tore Stabell Kulø Foto: Helene Fjell

Micronoise Sigmund Espedal er mannen bak Micronoise. Han betegner sitt soloprosjekt som en støy-ambient hybrid.

Det er ikke vanskelig å skjønne at han helst vil ha en finger med i hele lydarbeidet. Det andre som er viktig for Micronoise er gitar. S. - Jeg vil helst ha mest mulig improvisasjon. Jeg har bakgrunnsmateriale. Jeg hører etter hva som skjer. Jeg eksperimenterer med hva som skal skje. Det ender opp i noe jeg selv synes høres interessant ut. Jeg følger veldig regelen om ”å se hva som skjer”. Til slutt er det også en spirituell enhet, en kabal som skal gå opp. Alt er bygd opp av dimensjoner og vibrasjoner. Målet er å vibrere sammen med det du skaper!

Sigmund kommer egentlig fra Ålesund, og havnet på Nesodden i 2003. Han spøker med at han var en klimaflyktning. Musikken ligger i familieblodet. Med en far som var klassisk skolert, og masse andre familiemedlemmer som drev med musikk, var det ikke uventet at Sigmund skulle bli musiker han også. S. - Det var en opplevelse på Kongsberg Jazzfestival som skulle få meg til å drive med støy-elektronika. Det var der min inngangsbillett til interessen kom. Vi hadde alltid en støtte i familien uansett sjanger.

Når jeg spør han om hvilken musikk han henter inspirasjon fra, kommer svaret kontant: S. - Judas Priest!

Micronoise er hans eget soloprosjekt og hjertebarn. Han er ellers med i band som Alligator X, Varde og Barbarian Twins. Likevel føler han ikke noe for en planlagt fremtid med noen av bandene. Hans livsmotto er ”Det som skjer, det skjer.” Noe som blant annet har ført til en konsert-turne i Kina med gruppen Varde. Noen spillejobber er det blitt, og han fremhever spesielt ”Nødutgangfestivalen” i Bodø. I tillegg har han vært med på todagersfestivalen ”Støy på landet” og diverse spillejobber på Volapük, Sound of Mu og i Sarpsborg. Og hva er så støyelektronika? Sigmund kan fortelle at det for ham er tre viktige elementer i musikken; S. - Det første handler om å lage støyimpulser. Det er datamanipulerte lyder, som like gjerne kan være opptak med lyder fra naturen, som computergenerert støy. Det bearbeider jeg for å finne en slags puls.

Etter nærmere forklaring kommer det frem at det ikke er så mange inspirasjonskilder til denne type musikk. S. - Det handler om å skape mens det skjer.

NSDN CD 1 - Spor 10 Micronoise Invasion 4:17 Komponert og fremført av Sigmund Espedal Han følger sjelden en fast plan i dette arbeidet. Det ender opp med en haug med lydspor, som så skal settes sammen. S. - Jeg bruker loops helt til slutt, og kun der det er nødvendig.

Fra albumet: Revolt 2012 Plateselskap: BPS production


Terje Winther NSDN CD 2 - Spor 2 Terje Winther Furu 10:46 Komponert og fremført av Terje Winther WintherStormer: Terje Winther, Erik Stormer, Atle Pakusch Gundersen Discography: Woodwork 2007 Live 2007 Electric fairytales 2008 Ground connection 2011 Foto fra konsert på Sound of MU og portrett: TSE

Et møte med synthguruen Terje Winther byr på en opplevelse. Puben på Granholt er åstedet. En flaske eplemost til hver av oss. Jada. Nesodden er en liten plass hvor vi begge er oppvokst. Vi har sett hverandre før, men ikke snakket sammen. Før nå. Pianotimer hos fru Patey er noe enhver musikalsk unggutt fra Nesodden har vært med på. (Den damen er en legende her ute.) Terje var intet unntak. Men i motsetning til veldig mange andre gikk han videre med musikken. Det ble Musikkhøyskolen på Terje. Og det er vel egentlig bare starten.

T. - Det er så mange sjangere i dag at man er nødt til å ha flere referanser. Det holder ikke å si at man spiller elektronika. Det blir like dumt som å si at man spiller gitar. Musikkstil forteller det ingenting om. Jeg er opptatt av Berlin school som er basert på det gamle Tangerine Dream og Klaus Schulze. I andre land kan det hete Tectonic music eller Space music. Når jeg spiller live bruker jeg mye analogt utstyr. Det kan være lange forløp med sequencer og mini moog. Det er mykt og vakkert og gjerne rytmisk. På scenen improviserer jeg gjerne soloer.

Terje forteller energisk om alt han har gjort. Jeg har ikke sjangs i havet til å skrive ned merittlisten hans. Han snakker fort, kunnskapsrikt og med smittende entusiasme. T. - Du vet at vi lager synth-treff? Et skikkelig nerdetreff hvor alle anorakker fra skapet dukker opp? Jeg elsker å spille live. I bandet vi kaller WintherStormer er vi 4 mann. Her skal jeg love deg at logistikk kan være en utfordring. WintherStormer er altså bandet til Terje og Erik Stormer. T. - Når vi blir spurt om å spille live, har vi ofte et problem. Vi har så utrolig mye stæsj med på scenen. Hvis du kan tenke deg ekstremt mye utstyr. Ja da må du doble det! Han forteller at mye improviseres når de spiller. De går ikke av veien for hjemmelagde instrumenter. En lidenskap som har holdt seg siden 70-tallet. Jeg prøver å finne litt ut om hans egne soloprosjekter. Han bekrefter sin inspirasjon fra Berlin school-musikken. Et uttrykk han også med glede utdyper.

T. - Det er en tung, seig materie. T. - Jeg reparerer gamle synther. Vi snakker om lyd. Det vil si Terje snakker om lyd. Lyd-design. T. - Det er gamlegutta som kan lyd. Det er de som setter sitt fingeravtrykk på lyden. Han forteller om Michael Jacksons ”Billie Jean”. T. - Når du hører starten, ummph ahh, bare trommer, så vet du likevel at det er ”Billie Jean”. Bare på noe så enkelt som trommer. Det er det håndverk bak. Terje nevner navnet på produsenten, men jeg rekker ikke å skrive det ned i farta. (Jeg burde vite slikt/gjort research, men nuvel) Jeg spør Terje om hva han tror om musikkens fremtid, hvordan landskapet vil se ut, nå som plateselskapene styres mer og mer som enkeltmannsforetak. T. - Det har aldri vært laget så mye musikk som nå. Man drukner i alt som skjer. Det er tydeligvis en metning. Live er tilbake for fullt. Man vil oppleve noe som er ekte, samtidig som konsertarenaer forsvinner. Det er en mismatch i forholdet her. Jeg venter egentlig bare på at napstergenerasjonen finner en løsning.

Terje forteller så enormt mye. og jeg sitter kun med notatblokken min. Jeg hører hva han sier, og suger til meg kunnskap. Men å gjengi alt vi prater om, er ikke helt enkelt. Jeg rekker å notere ned noen bruddstykker; T. - Det var så herlig bass i det anlegget. Alt vibrerte så tenna skrangla. T. - Det er et håndverk. Gjort det mange nok ganger så får man dreisen på det.

Jeg noterer ned en haug av artister som Terje foreslår å lytte til. Så tar vi turen ut på gata for et bilde. Jeg strener inn mot fotgjengerfeltet. Ikke helt som det kjente coveret til Beatles, men en fin location. T. - Ahhh. Kjempetangenter!


InTUnity

A. - Det er ingen tvil om fokuset, og hva jeg skal jobbe med. Ordene tilhører Ann-Rita Ellinorsdatter, eller InTUnity som er artistnavnet, eller et begrep. Ann-Rita forklarer. A. - Tune-in, intunity. Poenget er å få med publikum til å ”være.” Tune-in i kosmiske vibrasjoner spiller på den energien som er i rommet der og da. Ingenting er lagd. Å føle hva som passer inn uten å tenke.

A. - Jeg ville utvikle meg steg for steg. Jeg bruker Logic Pro og har lært litt underveis. Blant annet så måtte jeg bruke trommen hele veien gjennom låtene mine, fordi jeg ikke hadde lært å lage looper. Hun ler litt av dette nå. A. - Herregud for en opplevelse det var å skaffe seg en trommemaskin.

Lukten av røkelse blir en selvfølge hjemme hos Ann-Rita. Både i hjemmet og på utsiden er det astralobjekter som gjelder. Kanskje har det å gjøre med en oppvekst i Kåfjord i Troms. Begrepet ”alternativ” er ikke så vanskelig å bruke her. A. - For meg handler det om en personlig reise, innover i meg. Det å kunne uttrykke nuet. Der du er uten å begrenses. Jeg er ikke en lærd musiker. Jeg vil slippe grensene. Tørre å lage lyd av det som skjer. Det å komme inn med en stemme. Hvis jeg skal tenke blokkerer jeg ”flowen”. Og jeg må ikke la egoet komme i veien for et språk.

Godt plassert midt i stuen står en Roland TR 303. A. - Dessuten har jeg masse venner med studio, og har vært heldig. Jeg jobber mye med et band som heter Silly Trilly. Jeg koser meg med å jobbe med dem. Det å være musiker. Har lenge sett det for meg, og så skjer det bare. I min egen musikk vil jeg at det skal være noe organisk.

Det er ikke så altfor lenge siden Ann-Rita begynte med musikk. Hun fikk en mikrofon plassert foran seg av Massimo Amato (Monodrone) i 2010. Siden da ville hun være i musikken.

Lyd er basis for InTUnity. Hun holder fast ved improvisasjonen også. A. - Når man planlegger for mye, så manifesterer man for mye. Man lærer masse nytt ved å være improvisatorisk. Man tar ikke imot ny energi ved å repetere. I live-sammenheng vil det skje andre ting. Jeg trener på å være litt uti der, og møtes inni der. Det er jo harmoni. Da kommer man innom samme tema. Jeg må komme med harmonien, som en slags meditasjon.

Det er ikke vanskelig å få henne i tale. Hun er på hjemmebane. Vi går ut for å ta noen bilder. Fotografen er svært fornøyd med location. Ann-Rita tilføyer: A. - Nesodden er bare så vakkert. Her er det er lov ”å være.” Jeg stortrives. Trær, hester, ekorn. Gjennom venner hørte jeg at det var god energi her. Jeg ville gjerne hit. Det er veldig inspirerende å bo her.

NSDN CD 1 - Spor 8 InTUnity FatherMother 3:10 Komponert og fremført av Ann-Rita Ellinorsdatter Foto: Helene Fjell


ffunk Frode Holstad er en hyggelig mann jeg har kjent noen år, gjennom arbeid i Nesodden kommune. Jeg visste at han drev med gitarkurs og er aktiv som hobbymusiker. Men litt feilaktig var jeg sikker på at jeg hadde med en ekte rocker å gjøre. Så feil man kan ta. En mer musikalsk -og sjanger grensesprengende låtskribent skal man lete lenge etter. Demo-CDen jeg fikk kunne by på svært så herlig ambient. Han er multiinstrumentalist, og med respekt å melde; En hyggelig rocker, med sans for mange sjangre. Han går ikke av veien for ekte 80-talls synthpop heller. Hva er så historien bak ffunk og Frode Holstad? F. - ffunk betyr enkelt og greit; Frode Funk. Det er et kallenavn som har hengt ved meg fra tidlig alder. Opprinnelig er han en skikkelig bygutt, oppvokst på Årvoll i Oslo. Og han forteller selv at han egentlig er trombonist fra korpstida. Ja, også har han spilt i jazzband! F. - Så ble det funkband i 1970. Jeg begynte med bassgitar. Vi var 4 stykker som holdt på i 3-4 år. Vi lagde låter sjæl. Oslodialekten er tilstede, selv om han har bodd her på øya siden 1987. Det har blitt mange konserter på Frode etter dette også. Han mimrer litt om tida på i kjelleren på Hagstrøm musikk (legendarisk musikkbutikk i Oslo) F. - Det var her vi møttes og bygde et stort nettverk. Marius Müller, Svein Dag Hauge, Håkon Graff: Alle var vi en stor musikerkrets den gang. Personlig synes jeg det ble vanskelig å leve av å være musiker. Noen klarte det. De var på rett sted til rett tid. Frode er en fyr som er oppriktig glad på andres vegne. Han kan kunsten å glede seg over andres bragder og prestasjoner. Han kan hjelpe mange dit, uten å ta noe av æren for det selv. Han er generøs og sindig. Hjemme hos Frode blir jeg servert kaffe fra en av mange espressokopper han har kjøpt i utlandet. F. - Det er en samler i meg også. Alle steder jeg er ute og reiser, kjøper jeg alltid en espressokopp. Det blir en fargerik samling av det.

blant annet trommer, elsker kongas, spiller alle typer fløyter, munnspill, gitarer i fleng og alle typer tangentinstrumenter. Og han kan spille dem. De er ikke til pynt. F. - Jeg begynte allerede som 3-åring å ”bråke.” Pr. i dag han installert seg i heimen med eget studio, som har en overflod av diverse instrumenter. F. - Jeg bruker musikken og kreativiteten som min greie til å slappe av fra vanlig jobb. Stort sett sitter jeg mange timer hver kveld. Det er mange instrumenter det skal øves på. Det skal vedlikeholdes. Det blir en jobb i seg selv. Musikken da, Frode? Når fikk du interesse for elektronika? F. - Det startet vel på 80-tallet. Kraftwerk og Jean Michel Jarre var store. Jeg kjøpte synth den gangen. En Ensoniq. Man blir et produkt av alt det man hører og tar inn. Samtidig må man være åpen for nye ting. Vi går inn i det aller helligste rommet. Frode byr på en jam-konsert i studioet. F. - Det jeg liker minst er å jobbe med data. Jeg liker å spille alle instrumentene selv, og skape mitt eget sound. Jeg vil lage alt fra skratch. Jeg vil ha med manuelle instrumenter. Han demonstrerer med Ensoniqen som fremdeles er i bruk. En sequencer gjør også nytten. F. - Alle lyder blir et uttrykk for noe du har inne i deg. Det er ikke helt uten grunn at det blir mye ambient med andre ord. Frode kan like gjerne ta opp lyder i naturen, og bruke i sin musikk. Senest i en kunstforestilling hvor han hadde musikken til et multimediashow/performance av og med Benedikte Strand. Dette var på arrangementet ”Elvelangs” i Oslo. Totalt har han nå lagret ide-skisser og materiale til 500 låter! Og han har orden på alle låter i datalagringen. Jeg er forundret over at han ikke har gitt ut noe tidligere. F. - Nå er jeg der at jeg både har tid og stabilitet. Hvilken retning det blir vet jeg ikke helt ennå. Vi har noen bandplaner også. Men akkurat nå har jeg lyst til å gå for ambient/elektronika.

NSDN CD 1 - Spor 7 ffunk The spin of galaxy 5:21 Komponert og fremført av Frode Holstad

Musikeren Frode er fascinerende. Han behersker og spiller

Håkon Lunde Håkon Lunde begynte å spille da han var gammel nok til å rekke opp til tangentene. Fra han var 15 til 19 år satt han som barpianist på Refsnes gods i Moss i helgene. Født i Minnesund og oppvokst i Moss. Derfra ble det en tur innom Oslo før han kom til Nesodden i 2001. H. - Da jeg flyttet fra Moss skulle jeg utdanne meg til lydtekniker. Jeg var kanskje ikke den mest strukturerte eleven. Jeg var ikke så opptatt av å lære elektronikk og matematikk. Likevel ville Håkon vite mer om hvordan lyder ble til. Han covret kjente låter fra bunnen av. Skrudde seg frem til lydene av Depeche Mode og Kraftwerk. Han skrev låter i gruppen Pisces med Hilde Wahl og Ingvild Tafjord. Det førte til en låt på Urørt`s samle-cd. H. - Det er et mål. Trykke på knapper, og lage lydene selv. Jeg prøver å forstå lyden fra grunnen av. Den tekniske kreativiteten er under kontroll. Det er givende å sette seg inn i det, og drodle på det. Håkon savner litt mer tid til å holde på med musikken. H. - Det blir ikke alltid nok oppmerksomhet, så lenge jeg har full jobb. Så når jeg har tid blir det fort til at jeg sitter her og lager krusseduller. Og da stopper det litt på melodiplanet. I stuen tar lydutstyr omtrent halvparten av plassen. Låten som er med på NSDN heter ”Indicate”. Håkon

forteller hvordan han har bygget opp låten, som er i elektronikasjangeren ”glitch”. Den voicen vi hører er tekst fra en spam-mail som er kjørt igjennom et text-to-speachprogram. (brukes av svaksynte) Han forteller at det ikke er syntax i setningene. Det er bare fylt med masse ord. Knottene skrues til det bare er hvisking igjen. H. - Jeg har lyst til å lage en hel ambient-CD. Tangerine Dream-inspirert. Det er lydskriving og konstruksjon som er gøy. Det å få en oscillator til å låte sånn og sånn. Etter å ha hørt på en del av det Håkon har laget, så tror jeg det målet nærmer seg.

NSDN CD 2 - Spor 4 Håkon Lunde Indicate 3:23 Komponert og fremført av Håkon Lunde Foto: Helene Fjell


Hipstamatic av Tom St책le Engebretsen

NSDN ELEKTRONIKA NESODDEN

NSDN  

Electronica artists and band from Nesodden - norway

Advertisement