Verdens kjedeligste bok ny

Tom StĂĽle Engebretsen Underholdning (Tror jeg)

PILOT BOK

Tom StĂĽle Engebretsen Pilot Bok Satt med Franklin Gothic Book 12 pt Trykkeri: Et eller annet sted i Europa via Issuu.com Design: Forfatteren selv Kontaktinfo forfatteren: tlf: 90133016 mail: tseart@gmail.com twitter: @tsengebretsen instagram: tomstaleengebretsen web: www.tseart.blogspot.com

Oslo 2018

Innhold

1. Helt unødvendig 2. En mening 3. Vekkeklokken 4. Provokasjon 5. Om penger 6. God tid 7. Veivalg 8. Alle trenger en venn 9. Tiden 10. En grå dag 11. Stillhet 12. Brukte bøker til salgs 13. Forteller evne 14. Sinne 15. “Small talk” 16. Det handler om å bli kjent 17. Den lange historien 18. Pratsom 19. Gruppesamtaler 20. Gjentagelser 21. Jenter og dagbøker 22. Gamle venn 23. Mer 24. Skøyteløp

9 12 15 18 21 23 26 28 31 34 37 40 42 45 48 51 53 59 61 63 65 67 69 71

1. Helt unødvendig.

Mens jeg sitter her på kafeén, kommer disse ideér opp igjen.

Det var dette med skrivetrening.

Skrive ca. 3 sider hver dag?

Har gjort dette før, og noe pleier det å komme ut av det. Det er tanker som slippes rett ned på papiret. En hjernetrim som virker håpløs å komme seg gjennom. En skrivekunstens tortur. Arkene er veldig store og lange. Blanke. Det å gi de et innhold er ihvertfall ikke noe jeg tenker på nå.

Værre er det med deg, som skal lese dette.

Jeg var på skrivekurs. I Pyreneéne. Savnet faktisk mere tid til å skrive på egenhånd. Ikke all den kursingen hele tiden.

Men det var også en idé rikdom som blomstret der. Ting man begynte på, som faktisk var noe. Det er ofte slik; Begynnelser er lett.

Så skal man gi et innhold, substans og en slutt. Det er der tankene ikke alltid strekker til. Man må jobbe som nå, autonomt. Alt mens en tenker. Kanskje kan det gi noen sider.

Det føles veldig barnslig og teit akkurat nå. Sitte her på kafeén og 9

drive med denne skriveøvelsen. Det kommer ikke noe ut av det.

Stjeler bare masse tid. Arkene i denne kladdeboken er unormalt store. Plass til enda mer svada.

Hele denne boken virker unødvendig. Det er ikke nye tanker som gjelder. Det handler om å fullføre alle prosjekter som er satt igang.

Men det er en kladdebok. Med penn og papir. Det jeg skriver i denne boken, vil jeg egentlig bare bli ferdig med. Men på et eller annet mystisk vis, er det slik jeg vil med alt annet også. Denne boken er en streben etter å fullføre. Bli ferdig. Den gjenspeiler egentlig ingenting annet enn det jeg går og tenker på.

Det er ikke boken sin skyld. Det er min manglende entusiasme som får råde. Alt jeg vet jeg burde gjort. Så gjør jeg ingenting. Men jeg rømmer heller ikke unna. Det vil si at jeg starter på noe nytt.

Egentlig skal jeg ikke starte på noe nytt nå. Det bare blir sånn. Det er for enkelt å rømme unna.

Jeg nekter meg selv å begynne på noe nytt. Jeg må ta en avgjørelse på alle prosjekter som nesten er ferdige.

Hva skal jeg gjøre med de?

Der står saken. Denne rastløsheten som jobber er underbevisstheten. Den jobber seg seg frem til avgjørelser som jeg vet svaret på i nær fremtid.

Da skrinnlegger jeg det som skal bort. Jeg gjennomfører alle de krevende tingene som gjenstår.

Eller er jeg bare lat?

Rastløsheten bestemmer hvilke avgjørelser som skal bli tatt. Da først kommer jeg i mål.

Jeg har en tidsfrist for avgjørelselser: Mai måned. Da skal jeg på tur.

Jeg vil ha flest mulig blanke ark på den turen. Selv om jeg vet at noe handler om etterarbeid. Men jeg må besteme hva.

Det handler om en beslutningsdyktighet som tynger.

Skal jeg gjøre sånn eller sånn?

Litt mer handlekraft hadde vært behagelig. Men det forplikter.

Akkurat nå er det disse forpliktelsene jeg tar avstand fra. Jeg er lat.

Veldig lat. Vil ikke. Orker ikke. Men det bør ikke drøye så mye lenger nå.

10

Hey! Plutselig er jeg på tredje side i kladdeboken nå. Blir sikkert ikke sånn i trykket versjon. Men det driter jeg i. Nå skal jeg bare fylle ut denne siden.

Samme hva. Et eller annet meningsløst pisspreik. Så er jeg i mål.

Det rare er at det ikke stopper seg opp undervegs. Ikke i det hele tatt. Mangler aldri ord i denne øvelsen. Tvangsskriving. Stopper aldri opp en eneste gang og tenker på hva jeg skal skrive om. Det ramler bare ut. Pauser er det aldri snakk om. Punktum.

Boblen i denne konsentrasjonen er i ferd med å punktere. Jeg vil bli ferdig. Orker ikke å tenke på innhold. Bare skrive det som kommer.

Det som faller ut av tankene. Motivasjonen ebber sakte ut. Mister lysten til å fullføre. Akkurat slik det er med alt om dagen. Kjedelig.

Det skjer alltid mot slutten. Akkurat som nå. Det skal fylles ut flere ord ut for å komme nederst på arket. Skrivepennen må finne flere ord. Tvang.

Kanskje det var en mening med å komme på denne øvelsen…

Fullfør! Fullfør for svarte. Skriv de siste ordene ned. De ordene jeg mangler for å komme nederst på arket. De ordene jeg mangler for å komme til bunns på denne siden.

Avisbud, bussjåfør, bymas, bålforbud. Finn ordene.

Finn ordene!

Fullfør. Akkurat som en nevrose som må ha en diagnose. Basert på årsak. Virkning. Resultat. Skriv. Skriv for faen. Ikke stopp nå. Ikke tenk. Bare fullfør. Teller linjer nedover i sidesynet. Jeg kjenner at det er en tvangshandling. Skriv.

Dette er ikke gøy lenger. Jeg skal bare se ordene. Ordene som kommer ut av kulepennen. Ikke stopp. Nesten stopp. Fortsett. Tvang.

Handling. Det mangler både mening og innhold. Det er en autopilot som går. Fortsett. Skriv. Ikke tenk. Hold ut. Hold ut til det siste.

Det skal være 3 tettskrevne sider. Øvelsen krever det. Hjernen er utmattet. Dette gir ingen mening. Utholdenhet. Stahet. I helvete. Den siste halvsiden ble meningsløs.

Ferdig.

11

2. En mening.

Det byr meg egentlig imot. All den tid jeg skal skrive 3 nye sider nå.

Uten å tenke. Bare la kulepennen finne ordene som hjernen vil ha ut.

Man har selvfølgelig fått mange ideér av å gjøre dette.

Alt er selvfølgelig totalt meningsløst. Men det er deilig manisk å holde på. Der slapp jeg katta ut av sekken. Klisje. Jeg vet. Der kom ideén ramlendes ut.

Hva i alle dager skal jeg skrive nå?

Det er stopp i hodet. Vil egentlig ikke gjøre dette i det hele tatt.

Ikke nå.

Men det er vel også typisk at man skal ha riktig anledning for å gjøre ting?

Denne gangen er det skikkelig tvang. Umotivert. Har ingen idé om hvordan jeg skal komme meg gjennom dette nå. Vurderer å ta tak i et eller annet tema. Da flyter det bedre av seg selv.

Film er alltid inspirerende. Men nå er det noe som stopper.

Hele motivasjonen til å skrive, er borte.

Vil jeg egentlig skrive noe som helst?

12

Egentlig vil jeg bare bli ferdig med denne boken.

Et indre ønske om å begynne på noe nytt. Noe som gir mening.

Noe som handler om å observere. Reflektere over noe. Et eller annet som kan gi visdom og kunnskap. Men det krever en annen innsatsvilje. Dette du leser nå, er bare tull. Det vil forbli tull fra den ene siden til andre. Du er advart.

Du som leser dette; Om du virkelig tror at du får får innsikt i noe, så tar du feil. Dette er bare tull. Det er et narrespill. Jeg bryr meg ikke.

Du lærer ingenting. Akkurat slik kunsten er blitt idag. Det er bare for kunstneren å gi finger´n til publikum. Publikum elsker det. Akkurat som du leser dette.

Hva får du ut av det?

Kanskje du burde stoppe nå?

Bare et sunt råd fra undertegnede. Dette er totalt uten mening. Du vet det. Jeg vet det.

Likevel så leser du videre.

Selv om jeg gir finger´n til deg?

Vil du virkelig nedverdige deg selv så mye?

Er du virkelig interessert i å følge ordene til siste stopp?

Hvem er den gale her?

Jeg har bare et enormt uttryksbehov uten noe å melde.

Ingen kunnskap å formidle til deg, uansett. Jeg skriver videre, og du leser.

På ære og samvittighet skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne komme med noe som helst. Noe du kan få utbytte av. Men det er ingenting.

Kun en prosess som er oppstått av kjedsomhet. Min kjedsomhet. Og den stjeler din tid i øyeblikket. Så på en måte kjeder vi oss sammen.

Riktignok til to forskjellige tider. Jeg mens jeg skriver. Du mens du leser. Det binder oss sammen. Selv om det ikke skjer samtidig. Det er interessant.

Formidling og mottak. Helt uavhengig av tid. Det er en nærhet mellom oss to. Du, fordi du gidder å lese dette. Da er vi merkelig nok 13

knyttet sammen.

Det er til å undres over. Tiden har ingenting å si. Du opplever det samme kjedelige øyeblikket som jeg.

Er det noe filosofisk over dette?

Kanskje det. Vi fører ingen samtale. Dette er en monolog.

Men likevel så stiller du kanskje spørsmålet: Snakker vi samme språk nå?

Selv om det handler om kjedsomhet. Selv om du vet at jeg ikke bryr meg.

Men er det egentlig sant?

Kan det være sånn at jeg synes dette er litt gøy? Å tenke på deg som lider deg gjennom disse ordene?

Lider deg gjennom dette?

Nei. Sånn er jeg ikke. Jeg ønsker at man skal finne noe interessant.

Men det er best å være ærlig: Dette handler om kjedsomhet.

Verken du eller jeg finner noe smart å ytre ved disse sidene her.

Likevel skriver jeg. Og du leser.

Verden er merkelig. Kunsten er et svar, og en gåte, på hvorfor verden er så rar.

Får du eller jeg noe som helst ut av dette?

Sannelig om jeg vet. Jeg bare kjeder meg. Så velger jeg helt umotivert å bruke tiden på å skrive 3 sider med tekst. Det kan være at jeg har en idé i det lange løp.

Vet ikke det nå. Akkurat nå vil jeg ikke tenke på det. Ille nok å skrive 3 sider. Hodet har ikke en eneste fornuftig tanke. Selvfølgelig må det bli innholdsløst. Mesterverkene er bygget på en idé. Men jeg gir egentlig litt “beng” i det hele. Det burde du også gjøre.

På et merkelig vis har vi kommet oss gjennom 3 sider straks. Du og jeg. En kommunikasjon som ikke skjer samtidig.

Du har valgt å høre på meg. Jeg er en som kjeder meg i øyeblikket.

En som ikke har noe å melde. Det er bare å takke for din tålmodighet. Det skal du ha. Så snakker vi sammen allikevel.

Ferdig.

14

3. Vekkeklokken.

Du henger med enda?

Må innrømme at jeg er litt imponert. Du er for lengst advart.

Utbyttet av dette er minimalt. Selv om jeg tror at vi er inne på noe, allikevel. Vi blir nok like skuffet begge to. Jeg har virkelig ingen idé på hvor jeg vil med dette. Ønsker å ta noe på alvor. Helst blandet med humor. Men det blir bare kjedelig. Det er kjedelig. Det er så utrolig lett å kjede seg.

Hvorfor leser man i det hele tatt?

Er det fordi man ikke har noe bedre å gjøre?

Jeg vet en ting som er kjedeligere.

Noe jeg egentlig burde gjøre nå, istedenfor å sitte her. Det gjelder deg også.

Husrydding.

Det skriker etter litt støvsuging og gulvvask hjemme. Men det er så kjedelig. Kjedeligere enn dette. Det tror jeg du også synes. Du vet du burde ta husarbeidet. I steden leser du. Jeg skriver. Et innhold ingen 15

av oss blir kloke på. Enda. Men tiden går. Alt vi kunne ha gjort. Men alt er bare tiltak. Noe vi ikke gidder. Ja, jeg snakker om oss begge nå. Du gidder ikke. Jeg gidder ikke. Ihvertfall ikke husarbeid. Det er toppen av kjedsomhet. Noe som må gjøres innimellom.

Maslows behovspyramide, snudd opp ned. Hva en virkelig ikke trenger på topp.

Det er en idé å sette opp en rangering av de kjedeligste ting man har å gjøre. De tingene man ikke slipper unna. De som må gjøres.

Hva er det værste du vet?

Snakker ikke da om fobier og annet grums.

Det værste i din egen hverdag?

Min var i mange år vekkeklokken. Fordi jeg skulle på jobb om morgenen. Nå bestemmer jeg selv.

Tenke seg til at hver eneste hverdag begynte med ordet; Faen.

Hver gang vekkeklokken ringte; Faen.

Det var aldri noen glede av å bli vekket ut av den deilige søvnen.

Faen, var det første ordet. Hver dag. Faen, nå må jeg opp. Enten jeg vil eller ikke. Det var forsåvidt greit å stå opp. Det var det å bli vekket av vekkeklokken som var ille. Ut av søvnen. Opp fra den varme dynen. Støyen fra vekkeklokken. Faen.

Det er ingenting gøy med å stå opp. Aldri. Helst vil man våkne av seg selv. En vekkeklokke fungerer ikke slik. Den forteller deg at du har sovet nok. Våkne. Den forteller deg at du skal opp. Opp til dagens forpliktelser. Akkurat som igår. Som dagen før der. Som det alltid har vært. Det kjedelige er at du skal opp imorgen også. Med hjelp av vekkeklokken.

Vekkeklokke er det værste. Så kommer husarbeid. Det har nok en slags funksjon. Man kan se det på flere måter. Jeg synes det er kjedelig. Rastløshet er også kjedelig. Det at man vil gjøre noe. Men mangler ideér og tiltakslyst. Eller man har noe å gjøre, men gidder ikke. Utsettelsen er undervurdert. Den er deilig. Veldig deilig. Den er behagelig. Veldig behagelig. Man utsetter fordi man ikke gidder akkurat nå. Fungerer godt om man har annet å gjøre. Men det som er kjedelig er å utsette noe og ikke ha annet å gjøre.

16

Da blir man rastløs. Men det er allikevel bedre enn å gjøre det man utsetter. Rart å tenke på. Rart at vi er skapt sånn.

Ikke prøv å tenke på dette spørsmålet; Hvorfor?

Hjernen setter igang tankevirksomhet.

Har det noe svar?

Før du begynner å tenke; Drit i det!

Det er for komplisert. Bedre bare å ha det litt kjedelig. Akkurat som denne pludringen som foregår på disse sidene nå. Vi trenger ikke å ta stilling til noe. Vi kan slippe oss fri fra unødvendige tanker. Bare ha det litt kjedelig sammen. Vi trenger ikke å anstrenge oss. Vi trenger ikke å ta stilling til noe som helst. Vi trenger ikke å stå opp av vekkeklokken, eller ta husarbeid.

Jeg skaper en unnskyldning for deg. Du leser nemlig en bok. Denne boken. En fin unnskyldning for å slippe unna gjøremål du burde ha gjort. Enten det er noen rundt deg som maser eller ikke. Du er opptatt. Opptatt av å lese en kjedelig bok, som er bedre enn å gjøre kjedelige gjøremål.

Ingen av oss gidder å anstrenge seg så veldig. Det er deilig å bare flyte ned i en verden av ingenting. Meningsløst og innholdsløst.

Og likevel er det værre ting man kunne ha gjort nå. Det er nesten litt fantastisk å tenke på. For dette handler ikke om noen depresjon.

Det handler om at vi kan kjede oss. Helt uten anstrengelser. Skulle tro at det ikke var noe værre enn å kjede seg. Da vil jeg anbefale at du setter igang med noe annet. Men det gidder du ikke. Ikke jeg heller.

Det er nesten litt befriende å få lov til å kjede seg. Det er så uforpliktende. Ingen som forventer at du skal gjøre noe nå.

Du er opptatt med å kjede deg. Det sørger jeg for.

Jeg kjeder meg jeg også. Men jeg ihvertfall klart å skrive 3 nye sider. Alt mens jeg kjeder meg, utsetter husarbeidet og slipper vekkeklokken.

Ferdig.

17

4. Provokasjon.

Kunstnere er egoistiske. Fotografer er selvgode. Forfattere vil være i fred. Det er en påstand jeg baserer på egne møter og samtaler.

Jeg er alle tre. Både egoistisk, selvgod og vil helst være i fred. Noen ganger er jeg ingen av delene.

Bedre å være tiltaksløs med godt sovehjerte. Det er også litt kjedelig.

Men jeg slipper unna egne ambisjoner om å gjøre noe.

Vet ikke hvorfor jeg begynte på dette. Trodde jeg skulle frem til et poeng her. Kanskje var det et ønske om å provosere noen kreative yrkesgrupper.

Men er det egentlig noen vits i å gjøre det?

Ingen bryr seg allikevel. De fleste driter i hva jeg mener uansett. Alle har sin egen oppfatning av virkeligheten. Et subjektivt syn har liten hensikt i den store sammenhengen. På mange måter er det liten vits i å bry seg. Joda, det finnes ting som omtanke og nestekjærlighet.

Men det blir så seriøst å skrive om det. Det gidder jeg ikke nå.

Kanskje man kan prate om det?

Men skrive om det?

Nope. Det er altfor lett å provosere. Ihvertfall med det skrevne ord.

Bare se på alle nettrollene.

18

Skal man tro på de?

At de er oppriktige?

Besvergelser?

Meningsytringer?

Ofte basert på et enkelt hat. Alle kan hate. Det er ikke noe problem.

Hva hater du?

Det er helt sikert noe. Men vi driter i det nå.

Da er det bedre å lukke seg inne i noe vi ikke trenger å ta stilling til. Krige med ord får andre gjøre. Noen vil ha det til at det er ytringsfrihet. Selvfølgelig er hat også ytringsfrihet. Vi er da bare mennesker. Noen ganger er det gøy å hate. Slenge ut spydigheter.

Subjektive meninger om andre idioter. Det er deilig. Få det ut.

Fortelle hvor skapet skal stå.

Du verden hvor mange idioter det er der ute!

Det er befriende å slenge dritt om de. Så deilig å tenke på hvor lite de har skjønt. Så irriterende å tenke på hvor lite de faktisk skjønner.

Herregud, hvor mange idioter det er der ute.

I ren selvtilfredshet kan jeg godte meg over, at jeg ikke kjenner de.

Vil ikke bli kjent med de heller. Når meningene til disse idiotene er så langt unna mine egne meninger. Du verden så godt det er å slippe idiotene. Ikke kan man forandre på de heller. Bare fortelle de, at jeg mener noe annet. Det bør de skjønne.

Idioter skaper engasjement.

Pressen vet dette. Derfor er pressen en pådriver for å få frem idiotene. Det er lesestoff. Det er TV virkelighet. Det er debatter i diverse fora. Vi kaller det engasjement.

Interessant at engasjement er avhengig av idioter.

Hva skal vi gjøre med dette da?

Her og nå driter vi i det. Vi skal holde oss til det uforpliktende. Det kjedelige. Det som gjør at vi slipper å mene noe.

Er du ikke enig?

Vår hemmelighet nå, er at vi driter i det. Jeg mener mye om dette.

Gidder ikke å kaste bort tiden min på dette nå. Ikke din heller.

Jeg ønsker bare en flyt og en trivelig tilværelse nå. Selv om 19

engasjementet bobler under overflaten. Det er lett å bli sint.

Ikke engang prøv å snakke om politikk. Da blir jeg fanden sjøl.

Det setter idioter i perspektiv. Det er jævlig mange av de.

Kanskje er du og jeg uenig også?

Da har vi det gående. Da mener jeg at du er en idiot. Du mener at jeg er en idiot. Vi dropper alle nyanser i vår samtale.

Kunne vært gøy å prøve?

Du mener jeg er en idiot. Jeg mener du er en idiot. Fordi vi ikke har samme politiske syn.

Synd. Dette som var så trivelig. Så uanstrengt. Så befriende.

Jeg mener fortsatt at du er en idiot. Ikke på grunn av politikken.

Vi vet ikke engang hva du eller jeg mener. Men du er en idiot. Fordi du leser dette tullet. Jeg er også en idiot. Som gidder å skrive om dette.

Kjenner på at vi sikkert ble litt urolige begge to.

Vi er da ikke uvenner?

Selv om det ble litt usikkerhet.

Hvor har vi egentlig hverandre?

Kanskje er vi til og med enige?

Da er alt på plass.

Vi trengte kanskje en utblåsing?

Ja, nå har ikke du fått sagt så mye da. Du har lest dette. Uten å kunne kommentere.

Kanskje har du gjort deg opp en mening?

Men vi får liksom ikke snakket om det. Jeg vet ingenting om hva du mener. Er ikke så sikker på om jeg vil vite det heller.

Det er bare irriterende å mene for mye. Ihvertfall om vi skal snakke om det. Akkurat nå liker jeg deg litt. Fordi du leser det jeg skriver.

Men jeg er også veldig glad for at vi slipper å diskutere noe som helst. Der feiger jeg ut. Orker ikke noe krangling. Orker ikke å engasjere meg. Om du også føler det slik, så har vi en enighet. Så kan vi heller puste ut.

Vi kan være enige om at det finnes altfor mange idioter der ute.

Godt vi ikke er som de.

Ferdig.

20

5. Om penger.

Tar en ny runde med skriving. Det er en øvelse i seg selv. Å være helt blank på hva man skal skrive. Stopper ikke undervegs for å tenke.

Da blir det bare krøll. Her skal det skrives. Uten å tenke. Det vil i praksis si at man har neste setning klar. Hele tiden.

Språket blir som det blir. Når korrekturleser skal se på dette, får jeg allerede ltt medlidenhet. Stakkars.

En ting er alle setningsfeil. Men det er svært lite å faktisk lese.

Sjelden det har noe fornuftig innhold. Så det er nesten litt dårlig gjort å tvinge en korrekturleser til å se på dette. Men vedkommende får da betalt.

I det hele tatt har jeg vært svært lite opptatt av penger i det siste.

Lotto er det lov å bli rik av i Norge. Da er det ingen misunnelse blant folk. Har du drevet næring med “ørten” ansatte, så er du en skurk.

Da blir det ropt høyt om både svindel og deling til felleskapet.

Har tenkt at det må være rart å ha gründer gener.

Det problemet slipper jeg å ha. Ikke noe firma eller lottogevinst.

Det hender at man tenker stort på det. Til og med gode forretningsideér kan dukke opp. Men det krever også at man må jobbe bevisst hele tiden. Administrere og organisere. Man kommer heller ingen vei uten startkapital. Når man da endelig er i siget og høster frukter av arbeidet sitt….

Da kommer misunnelsen. Fra folket. Da er du dømt til å være skurk.

Miljøversting, kjeltring, egoist. Alle tenkelige ord med minusfortegn.

Må ikke tro at du blir satt pris på. Nei, nei og nei. Rike folk er en pest og en plage.

Men skulle du derimot ha flaks… Kjempeflaks i lotto… Da er du definert som heldig. Kjempeheldig. Ingen maser om hvordan du vil disponere din formue. Båt er greit. Luksusbilen er greit. Hyttepalass 21

er greit. Du har jo vunnet pengene. Heldiggris.

For å være på den sikre siden vil jeg heller bli lotto mangemillionær en å starte en solid og voksende bedrift. Blir færre uvenner av det.

Det er bare et lite problem: Flaks.

For en som meg, som er nedsyltet i uflaks, så krever det noe jeg sjelden opplever. For selvfølgelig er det en drøm. Jeg har til og med planlagt hvordan jeg vil bruke pengene. Selvfølgelig avhengig av hvor mye som skulle tikket inn på kontoen.

Men jeg har lært av gründerne: Tenk stort. Det har jeg lov til.

Alle kan smile og være fornøyde. Ingenting er umulig når man drømmer. Aksepten for lotto drømmen møter velvilje. Men om jeg skulle ha en god forretningsidé så mangler det ikke på fallgruver og fiasko. Alle vil gjerne mene noe om et forretningskonsept.

Tenk om jeg skulle våge å si at jeg ønsker meg luksus?

Da blir gode råd en livsstilsdiskusjon om de rikes overforbruk.

Men altså ikke om du vinner i lotto. Så de mest ufortjente pengene, nemlig lottogevinst, er det som blir akseptert. Da er luksus lov.

Du har jo vært heldig må vite. Ingen som kan klage på det. Det er fortjent. Såpass må være lov.

For egen del, så er lottodrømmen en befrielse. En deilig utopi om hva jeg vil gjøre. For det handler mer om å gjøre, enn å skaffe seg noe. En rikdom som gjør en totalt uavhengig. Husk at jeg tenker stort på summen. Real big! Småpenger er deilig det også.

Jeg vet virkelig hvor mye en 100,- lapp kan være verd. Det skulle jeg ønske at flere var klar over. Jeg har alltid forsvart både de rike og de fattige. Vil alltid gjøre det. Noen viser jeg finger´n. Det er de som klager på de rike og velter seg i luksus selv. Forbausende mange.

Da mister jeg interessen for de som mennesker.

Hva er greia?

Er det bare misunnelse?

De vil forvalte formuen til de rike. Men ikke dele selv. Dette forblir for meg et mysterium.

Ferdig.

22

6. God tid.

Går løs på tre nye sider. Er i siget nå. Det tar en slags form å drive med dette. Det er sånn at noe blir en prosess. Så lenge en tvinger seg til å holde på. Det er til og med blitt et slags innhold.

Er du ikke enig?

Kanskje, sier du?

Enig med deg. Egentlig vil jeg at det skal være kjedelig. Kjedelig å lese. Kjedelig å skrive. Et forsøk på å lage verdens kjedeligste bok.

Når jeg har lite å melde kan det bli bra. Det er vi også enige om.

Tror jeg da.

Likevel er det rart hvordan det kjedelige oppfattes forskjellig.

Hva synes du er kjedelig?

23

Prøv å snakke med oppussing med meg. Hvilke fliser en skal ha på badet. Hvilket treverk man skal ha på gulvet. Hvilke farge det skal være på kjøkkenet. Da gjesper jeg. Et stort langt gjesp du ellers bare ser i tegneserier. Der har du meg. Jepp. Nå sliter jeg med å skrive videre. Bare tanken på en slik diskusjon tar energien ut av meg.

Gjesp.

Kanskje jeg kan gjøre plass til deg isteden?

Her har du 3 linjer du kan skrive noe du synes er kjedelig:

Fornøyd med den “short-cutten” Du fikk sagt noe.

Jeg gjesper av kjedsomhet. Ikke får jeg lest det du skriver heller.

Akkurat som det bryr meg… Hva du synes er kjedelig.

Det blir nok ikke noen stor samtale det her. Oss immellom.

Med mindre vi kan prate om det.

Da kan det fort bli gøy å prate om kjedsomhet. Men det får vi ikke gjort. Derfor blir det likegyldig for oss begge. Men jeg lurte deg til å tenke over hva du synes er kjedelig.

Bevisthet er så mye. Bevisstløshet også. Det er tross alt bedre å tenke noen tanker enn å se på TV. Det er min mening.

Underholdningsbransjen skal more oss. Så ler vi litt av det som formidles. Da tror vi at vi er engasjerte. På noen måter er vi kanskje det. Men vi er og forblir passive mottakere. Du blir tvunget til å høre eller se på noe. Ingenting gir mening, før man kan diskutere det.

Det man har hørt eller sett. Ofte er det store forskjeller på opplevelsen av innholdet man har sett. Ingen tenker likt. Selv om noen er likere enn andre. Men høydepunkter og gjenfortellinger er aldri like. Din historie er en annen enn den du så det sammen med.

Så gjør man alt man kan for å finne de samme referanser, som vi begge kjente igjen. Vi leter faktisk etter de. For å finne en tilhørighet.

Noe som gjør at vi kan kjenne på den samme følelsen. Vi prater om de tingene som kan knytte oss sammen. Slik at vi kan være annerkjennende og fornøyd med oss selv. Kjenne på felleskapet.

Det vi var veldige enige om!

24

Det som gjør at vi er bedre kompiser. Vi fant det ut. Sammen.

Så går vi hvert til vårt. Smått fornøyd med oss selv.

Vi fant tonen.

Vi hadde noe sammen. Noe som begge kan smile av.

Samtidig tenker vi at dette må vi gjøre igjen.

Noen ganger hender det.

Men i de fleste tilfeller går det evig lang tid til neste gang. Selv om vi hadde det hyggelig sammen.

Har man gått på kino, teater eller konsert sammen, så blir det lenge til neste gang. Vi møtes allikevel. På et eller annet vis.

Noen har man god kontakt med. Jevnlig og ofte.

Andre dukker opp i sammenhenger man har planlagt i god tid.

Dette ordet; God tid…

Smak litt på den…

Det betyr egentlig lenge til. Vi har ikke noe å snakke om før det.

Det må være god tid.

Altså lenge til.

Da har vi fått litt påfyll av opplevelser. Da kan vi snakke sammen igjen. Da har det skjedd noe. Vi kan treffes igjen. Så har vi det akkurat like hyggelig som sist. Vi lover hverandre at vi må møtes oftere.

Bare å si fra i god tid…

“Slik går nu dagan.”

Intet nytt. Intet å melde. Men du verden så opptatte vi er.

Vi har så altfor mye å gjøre. Hele tiden. Det blir sjelden tid til overs.

Vi er så aktive. Har så mye å gjøre.

Men alltid veldig lite å snakke om. Det har ikke skjedd så mye.

Vi vil aldri innrømme at det er litt kjedelig.

Ingen tenker sånn. Ikke du. Ikke jeg.

Vi er aktive.

Vi følger med.

Vi får med oss det som skjer.

Husk bare å si fra i god tid om vi skal møtes.

Det er godt det er lenge til. Så har vi kanskje noe å prate om.

Ferdig.

25

7. Veivalg.

Lurer på om jeg er overtroisk?

Bare litt?

Har bena godt plantet på jorda, jeg.

Men likevel?

Likevel er det noen egenskaper man ser ut til å være født med.

Om alt skulle vært pragmatisk, ville det allikevel skjedd noe i begge ender. Men uflaks er liksom en konstant faktor. Hele tiden.

Trikken kjører alltid før jeg når frem til holdeplassen. Kassadamen skal alltid skifte kvitteringsrull eller veksle penger når det blir min tur. Det skjer alltid. En forsinkelse i den kassekøen jeg står i.

Noen i kassen ved siden av lurer på pris eller kode. Den type ting.

Forsinkelsen. Jeg må alltid vente litt ekstra.

Jeg tror ikke på slikt. Jeg skjønner bare ikke hva som skjer.

Det er helt utenfor min kontroll. Og likevel skjer det. Hver eneste gang jeg står i en kassekø.

Har dette med overtro å gjøre?

Mystisk er det i alle fall. Vitenskaplig kan det aldri bli.

Jeg har mange eksempler som ikke bare handler om kassekø.

Skal ikke nevne noen flere nå. Men vil bare slå fast at enkelte ting henger ved en. Omstendigheter rundt en, som bare skjer. Fordi man er den man er. Da skjer ofte de samme tingene.

Alltid de samme tingene. Du er vant til det. Fordi det bare skjer i ditt nærvær. Gjentagende. Det overasker ikke lenger. Du er blitt vant til at spesifikke hendelser er noe du bare ramler opp i.

Ingen vitenskap kan forklare dette. Det synes jeg er litt skummelt.

Fordi det handler ikke om overtro heller. Da kan det være lettere å forklare. Men de hendelser du alltid er omgitt av, er merkelige... Det kan flaks være også. En medfødt evne, hvor du alltid kommer godt ut av det. Både økonomisk og menneskelig. Noen mennesker er født med flaks.

Hvordan lar det seg i det hele tatt forklare?

Ingen vitenskap kan det.

Noen snakker om holdninger. Et råd er å snu på holdningene dine, så blir det som du vil. Så enkelt er det ikke. Du får ikke mer flaks av den grunn.

26

Jeg tror på at hardt arbeid fører frem. Det er ikke flaks. Men det har også noen ulemper. Man kan jobbe rævva av seg for å nå et mål. Men man når ikke målet, fordi flaks er en del av suksess oppskriften.

Hva er meningen da?

At andre skal lære av den skjebnen og energien du legger i noe, uten å lykkes?

Det blir bare tragisk. Livet kan være tragisk. Livet er tragisk. Det kommer helt ann på hva du er født med. Talent uten evne er bortkastet. Men har du evner uten talent er verden åpen. Det er ikke valgene som avgjør. Det bare skjer. Enten du går oppover eller nedover gaten. Retningen har ingenting å si. Valgene har ingenting å si. Det bare skjer.

Du skjønner hva jeg snakker om?

Godt.

Hva er greia?

Er alt så lite verd å strebe for?

Du vet hvordan det går uansett. Det som skjer det skjer. Ingenting kan forandre på det. Ikke deg selv. Uansett. Du vet hva dine parametre er. Du vet hva som inntreffer i ditt liv. Du vet så altfor godt hva som aldri kommer til å skje. Ingen vits i å bruke krefter da. Unntaket fra dette er det som gjør deg glad. Det inntreffer noen ganger uventet. Det kan man også oppsøke. Du vet hvor du kan gå.

Dit er det bare å gå. Resten spiller ingen rolle. Det er gitt hvordan utfallet blir. Mer merkelig blir det ikke. Vitenskapen skjønner ikke en dritt av dette.

Religion?

Tar ikke den her. Da er det bare det overnaturlige igjen.

Ikke det som har med religion å gjøre. Bare de enkle tingene som følger deg og dine ubetydelige valg. Valg du ikke trenger å ta. Du vet det blir som du er vant til. Det følger din livsskjebne.

Dette er fryktelig trist for noen. De får all faenskap servert på rekke og rad. År etter år. Ingen vei ut. Det bare skjer.

Uten at vedkommende har gjort noe som helst.

Ingen mulighet til å ta et valg. Vær sikker på at tanta dør når vedkommende trenger henne som mest.

Jeg skjønner ikke dette jeg. Virkelig ikke. Det er bare trist. Trist og meningsløst. Intet menneske kan forandre på noe av dette.

27

Det er skummelt å kjenne på sine egne ting i livet. Hvordan det går i sirkler. Så er man tilbake til der man engang var. Ny runde. Litt klokere. Litt mer innsikt. Men samme mønster. Omigjen og omigjen.

Syklusen varierer fra person til person.

Med alderen så strekkes den også litt ut i tid.

Men du vet hva som kommer.

Og omtrent når det kommer.

Er ikke det jævlig sykt?

Ferdig.

8. Alle trenger en venn.

Er vi venner?

Jo, kan vi ikke late som.

Men hvordan skal vi forholde oss til det?

Det er ikke akkurat så lett å møtes. Så det får vi bare drite i.

Men vi er venner allikevel. Det er hyggelig.

Hvor vil jeg egentlig med dette?

Har ikke peiling. Synes bare verden er et bedre sted når man er venner. Et håndtrykk. Så er vi enige. Ikke alltid. Men vi er venner.

Jada.

Trenger vi å si noe også?

Nja… Venner trenger ikke alltid det. Bare det å holde sammen.

Helst gjøre noe. Eller bare prate. Det trenger ikke engang å være en seriøs samtale. Tilstedeværelse er nok. Så er vi venner.

Synes faktisk det er vanskelig å skrive om dette. Du og jeg har ingen kontakt.

28

Så hvordan skal vi føle på noe som gir oss tilhørighet til hverandre?

Så kreativ er jeg ikke. Vet ikke hva du vil ha. Jeg kunne sikkert fortalt en god historie eller to. Men jeg vet ikke hva du liker. Så er litt hjelpeløs akkurat nå.

Kanskje du ikke liker historien?

Hadde vi pratet sammen, tror jeg at det er mulig å finne en riktig hstorie. En du kan le av. Eller kanskje bli rørt av. Vi hadde sett hverandre. Da hadde både du og jeg visst hvilken historie som hadde blitt riktig for vårt møte.

Du har helt sikkert en historie å fortelle meg du også. Du vet ikke hvilken du heller. Vi kjenner ikke hverandre. Men vi er postive og har lyst til å bli kjent.

Vi skal ikke snakke jobb, for å bli kjent.

Selvfølgelig kan jobb henge sammen med hvordan du er.

Men er det ikke bedre å ta tak i det vi har felles interesse for?

Det er neppe jobb. Hverken din eller min. Noe lever man av, og noe lever man for. Det er en forskjell.

Kanskje er du fotball supporter?

Hvilket lag?

Eller kanskje liker du turer i skog og mark?

På sykkel?

Hva vet vel jeg. Men noe lever også du for. Noe du bruker din fritid på. Det er her vi kan bli venner. Noe vi har felles. På fritiden.

Det er selvfølgelig umulig å finne ut av det. Men jeg vet en ting om deg: Du liker å lese bøker. Uten denne interessen hadde vi ikke truffet hverandre. Så kan vi prate om bøker og litteratur. Det kan vi.

Du har helt sikkert lest mye mer enn meg. Jeg leser ikke så mye.

Har så mye annet jeg vil bruke tiden på. Men jeg er helt overbevist om at du kan anbefale gode bøker jeg kan lese. Du leser dette nå.

Du skjønner sikkert hva jeg kan like. Derfor tror jeg også du kan anbefale bøker til meg. Bøker som du har et forhold til. Bøker du mener jeg vil like.

Siden vi er venner, og jeg ikke leser for mye, ønsker jeg at du velger ut en bok. En bok jeg må lese. For å lære. For å skjønne.

Når du tenker deg om, har du sikkert et forslag til meg.

29

Kanskje jeg oppretter en konto på sosiale medier, med dette som formål?

Så kan du anbefale en bok til meg.

Jeg vet at du leser dette. Jeg tror du forstår hva jeg liker.

Dette er egentlig fantastisk. Vi har ingenting med hverandre å gjøre.

Vi vet ikke hvordan vi er i forhold til hverandre.

Likevel kan vi bli venner.

Det er litt fascinerende. Og faktisk litt skremmende også.

Vil vi være venner?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Det eneste jeg er litt redd for er at det vanskelig allikevel.

Vi møtes ikke. Selvfølgelig fordi det er litt praktisk vanskelig.

Hvor er du?

Hvor bor du?

Er det langt mellom oss?

Er det en avstand som er vanskelig å gjøre noe med?

Kanskje bor du i Narvik. Eller Bergen. Eller Egersund. Jeg holder til i Oslo.

Men vi har uansett en felles identitet: Vi bor i Norge. Vi vet hva det er. Vi vifter med det samme flagget. Vi er stolte av landet vårt.

Vi er helt sikkert uenige om hvordan det styres. Men vi er enige om at vi er heldige som er født her i denne delen av verden.

Vi har noe felles.

Det er merkelig hvor gode venner vi blir når vi møter andre nordmenn i utlandet. Da er vi ordentlige venner bare i egenskap av å være norske.

Så det er ikke så vanskelig å være venner.

Vi må bare åpne for muligheter. Vi får ta det videre.

Både du og jeg. Kanskje blir det ikke oss to, men det er flere muligheter. Vi kan bli litt flinke til å se andre, uansett.

Vi kan snakke mer sammen.

Og noen ganger vil jeg helst bare være alene.

Alene må ikke forveksles med ensom. Det finner vi ut av.

Ferdig.

30

9. Tiden.

Skrive nå?

En mandagsmorgen hvor hjernen ikke har våknet enda.

Det kan ikke bli mye til greier. Sitter på en kafé på hjemstedet mitt.

Min identitet. Mitt lokalmiljø. Min barndoms bygd.

Et liv er levd her ute på denne halvøya jeg kommer fra.

Her vil jeg alltid høre hjemme. Senere idag skal jeg til byen.

Der jeg bor nå. For øyeblikket. Årene går. Gamle venner har jeg her.

Nye venner får jeg her.

En vakker dag flytter jeg sikkert tilbake til hjemstedet mitt. En dag.

En fin dag når jeg ikke lenger er rastløs. Den dagen jeg vil være bofast. Resten av livet.

Kanskje jeg ikke har så mye tid igjen?

Som å sammenligne tiden med en bensintank på bilen. Nå har jeg under halv tank igjen. I forhold til alderen min altså. Det er deprimerende. Tiden går fort. Den går enda fortere. Selv om det er tidlig vår, er det bare ett halvt år igjen til vinteren. Så fort går det.

Sommeren er en parentes.

Den beste årstiden er et knips. Så er den over. Uten at man får gjort noe som helst av det man skulle. Kanskje neste sommer…

31

Da skal vi møtes. Vi rakk det ikke i år.

Sannsynligheten for at vi møtes neste sommer er egentlig ikke stor.

Vi treffes nok ikke slik vi håpet. Vi manglet noe konkret.

Vi manglet dato. Vi manglet torsdag kl. 19. Det er konkret.

Men vi sier det aldri. Fordi vi er litt slappe. Det betyr egentlig ikke så veldig mye om vi møtes. Det kommer en anledning. Senere.

Det kommer nok en dag. Bare ikke i sommer. Sikkert ikke neste sommer. Det kommer nok en anledning. Senere.

Det klaffer nok en dag. Bare vent. En dag møtes vi.

Da klaffer det, og våre veier møtes.

Det må bare gå noen år først.

Det som er vanskelig å innse, er at det plutselig er for sent.

Døden tar grep.

Men det blir for trist å si noe om. Jeg liker ikke døden.

Jeg liker ikke å kaste bort tiden heller.

Det er mer viktig enn noen gang, å gjøre det man brenner for.

Møte de folkene man ønsker å være sammen med.

Gjøre de kreative tingene som er ugjort.

Det man ikke har begynt på, vil man heller aldri begynne på.

Det er bare å innse det.

Er ikke viljen der, er heller ikke ønsket sterkt nok.

Derfor må man leve og gjøre de tingene man vil.

Selv om man gjerne skulle hatt mer tid.

Så lenge tiden går, har man allverdens tid. Men den er ikke ment til å tulle bort. Da dør du allikevel. Ikke fysisk, men mentalt.

Når hodet er fullt av ting du vil, men hverdagen går sin gang.

Da dør du.

Du lever ikke.

Man forsvarer seg.

Har ikke tid!

Vil så gjerne.

Det er da du taper. Du har tid. Vil du, så gjør du. Dette vet du.

Du vet så altfor godt. Men det er så lett å unnskylde seg.

Tiden er nå. Idag faktisk.

Det handler om organisering av egen tid.

32

Etter alle hensyn.

Etter alle plikter.

Likevel har du tid. Det er bare behagelig og enkelt å slippe unna.

Fordi du ikke gidder å prioritere. Lettere å slappe av. Idag også.

Kanskje er formen der i morgen?

Da er jeg ikke så sliten.

Helt ærlig: Hva tror du at du sier imorgen?

Vente litt til?

Vente til tiden er inne?

Noen ganger stemmer akkurat det. Det har man erfaring med.

Men det er et kapitell i dag også.

Skal arkene være blanke idag?

Eller mest sannsynlig: I dag også?

Det er så deilig å ha det enkelt og komfortabelt. Jeg digger det.

Jeg venter til tiden er inne. Men det å erkjenne at man har dårlig tid… I livet…

Det gjør noe med en. Ærlighet. Med meg selv. Med mine omgivelser.

Ingen vits i å love bort noe jeg ikke har lyst til å være med på.

Den lille kyniker. Det er et brettspill om livet jeg vil ha.

Den som forteller at man får droppe det man ikke vil.

Den lille kyniker, som tar hensyn til seg selv.

Den lille kyniker som egentlig ikke er kynisk.

Det er livet. Livet man lever.

Til å være en grytidlig mandagsmorgen, ble dette store ord.

Altfor store ord og løfter å tenke på. Jeg vil ikke ta noen valg idag.

Orker ikke å tenke på det engang. Jeg vil drikke min morgenkaffe og røyke min sigarett. La verden være åpen. Ta de impulser som dukker opp. Det er tidlig på dagen enda. Vil ikke ta store avgjørelser i dag.

Orker ikke å tenke fremover. Det er sommer i anmarsj.

Dette er en fin tid. Fin tid til ikke å ta valg.

Til å slappe av. Se hva som skjer.

En tid til å følge strømmen av begivenheter.

Befriende og avslappende. Bare være i nuet.

Det ordner seg alltid.

Ferdig.

33

10. En grå dag.

Rart, hvordan man en hel dag kan være i rævva humør.

I dag er det slik. I går smilte jeg og var optimistisk om fremtiden.

I dag er alt bare grått og meningsløst. Ikke deppa eller sur.

Bare i en tilværelse av likegyldighet. Tror ikke på noe.

Helt uten drivkraft og vilje. Bare sitter her og sturer. Med et humør som er borte vekk. Men som sagt; Ikke deppa eller sur.

Eller er det kanskje begge deler jeg er?

Både deppa og sur?

I såfall er det helt uten grunn. Det er ofte slik med kreative personer.

Jeg tror om meg selv at jeg er en kreativ person.

Alt blir likegyldig. Tiltaksløsheten slår rot.

Gidder ikke å tenke.

Gidder ikke å gjøre noe.

Farger omgivelsene mine med den grå paletten. Ekte sort hvitt i hele spekteret av fotografiets sone system. Farger er det ikke i dag.

Ser ikke farger i dag. Bare grått. Driter fullstendig i å forandre noe.

Humøret er ikke med.

Det er grått i dag.

Ferdig snakka.

Staheten er det eneste som blomstrer.

En metafor om stahet?

Det kan jeg bare drite i. Det finnes ingen ord som fargelegger hverdagen i dag. Bare rett på. Uten nyanser. Bortsett fra nyanser i grått.

Yi-ha!

Blir god litteratur av dette?

Men det vet du allerede. Det er en kjedelig bok.

Verdens kjedeligste bok.

Så du kan like gjerne male verden i grått du også.

34

Ingen vits i å lete etter farger. De er ikke der i dag.

Ikke deppa eller sur.

Bare omtrent null i dag. Ingenting å bry seg om. Det går over.

Men ikke i dag. En av disse dagene som ikke betyr noe som helst i ens egen livshistorie.

Den dagen hvor smilet ikke kan lokkes frem. Kun eksistens.

Et sånt sted i den mentale tilværelsen, hvor man bare vil våkne til en ny dag. Dagen i dag gir ingenting allikevel.

Ingenting jeg gidder å bry meg om.

Ingenting.

Prøver igjen.

Ordene skal løpe fritt på denne siden.

Ingenting.

Finner ingenting.

Kaffen smaker godt. Det gjør den alltid. Også om kvelden. Men da får jeg ikke sove. Det er ihvertfall meningsløst med en kveldskaffe på en dag som denne.

Tenker på alt man kan gjøre.

Si eller gi noe positivt til personer man kjenner.

Gidder ikke.

Lettere å bare gi faen i hele denne dagen.

Håper egentlig jeg skal våkne litt.

Bare litt?

Bare en liten farge i det sorte?

Velg en farge… tja, rødt, gult, orange. For en greie.

Ser at det blir lysere. Men staheten holder igjen. Det skal være grått idag. Skal ikke være lystig i dag. Humøret er ikke sånn.

Det har jeg bestemt. Tror universet har gitt meg denne grå dagen.

Helt uten mening. Skal vel være sånn da.

Helt til imorgen. Da er alt mye bedre enn i dag.

Det er sånn det pleier å bli. Tror på det. Vet egentlig det.

Kan det ikke bare bli kveld så en kan gå og legge seg?

Jeg vil det.

Drømme noe fint?

Helst i farger. Det er fint. Det skjer i natt, det. Så lenge dagen er grå.

Innbiller meg det. Tror det.

35

Men med drømmer vet man aldri.

Ikke de drømmene man har om natten.

Dagdrømmen er noe annet.

Dagdrømmen er ens person livsløgn. Det man ønsker å oppnå.

Det man gjerne vil ha. Det man egentlig aldri får.

Det er dagdrømmen.

Det er livsløgnen.

Holder klokketro fast på livsløgnen.

Eller dagdrømmen. Om bare…

Kanskje det skjer?

Kanskje jeg kan få det til å skje?

Hvordan?

Dette spørsmålet; Hvordan?

Da kollapser livsløgnen. Eller dagdrømmen.

Da ser man sin egen frustrasjon og mangel på muligheter.

Hvordan?

Det gir fullstendig kollaps.

Er det mulig i det hele tatt?

Hvordan?

Det er ikke noe hvordan. Det er bare en innbilt dagdrøm.

Noe man vil skal være annerledes enn der man er.

Du er der du er.

Så enkelt. På alle mulige måter. Det blir ingen forandringer.

Aldri for en dagdrømmer. Aldri for en som beholder livsløgnen.

Det holder mange oppe å tro på livsløgnen. En virkelighetsflukt.

Fra det man har, til noe enda bedre.

Hvordan?

Tygg på den.

Det er ingen hvordan.

Det finnes ikke.

Eller er det overkommelig det man drømmer om?

Det kan være en mulighet. Da er det et mål.

Ikke en dagdrøm.

Ikke en livsløgn.

Vil man forandre totalt på sin egen tilværelse, så ta ett skritt da.

Men det må være et mål. Ikke en dagdrøm.

Ikke en livsløgn.

36

Det er derfor du er der du er.

Selvfølgelig er det mulig å finne kvaliteter der man er.

Vil tro at de fleste har noe å sette pris på.

Tror også man kan forandre på noe.

Men hvordan er det med den indre stemmen?

Den som sier at du skal gjøre noe helt annet?

Lytter du til den?

Den du ikke vil høre på. Den du skyver bort og utsetter. Den du vet kanskje er der.

Utsetter du det?

Hvor lenge skal du det?

Jeg skal drepe motet ditt nå: Du kommer aldri til å gjøre noe med det. Du blir der du er. Du tar aldri det skrittet. Du vet hva du har.

Det vil du ikke risikere. Derfor er du langt unna dagdrømmen.

Du lever på livsløgnen.

Dagen i dag er grå.

Ferdig.

11. Stillhet.

I dag skulle jeg presse meg selv, til å jobbe ekstra hardt.

Klarer ikke.

Stillheten vant.

Ikke rastløsheten. Den har jeg ikke.

Det var dette med å jobbe. Jobbe med de tingene jeg liker.

Idag hadde jeg tid og mulighet. Alt jeg skulle gjøre i en større plan.

Alt kokte bort i stillhet.

En stillhet jeg først klarte å nyte nå på kvelden. Det ble ikke slik det skulle i dag. Først litt irritert. Deretter litt fortvilet. Til slutt endte det opp i at stillheten er fantastisk.

Nå er jeg i stillheten.

Jeg eier den. Jeg nyter den.

Hvorfor bestemte jeg ikke dette tidligere i dag?

37

Dagen har vært preget av ro. Ingen forstyrrelser eller støyende lyder.

Bare stillhet. Ingenting som forstyrret den. Det er kun mine valg som kan endre på den.

Stillheten.

Nå har jeg valgt. Kvelden måtte komme. Stillheten er et valg.

Selv om roen har preget hele dagen.

Det er fullt mulig å bli stresset av stillhet. Men ikke nå.

Det er kunnskap og lærdom ved å sette pris på den.

Stillheten. Det er ikke enkelt.

Når prøvde du sist?

Det er en underlig greie. Å nyte tilværelsen uten en eneste lyd.

Kun de naturlige lydene som er tilstede i naturen. Fuglene gjør jobben.

Undres på om jobben er å glede meg også?

Fuglene sprudler og kvittrer. Har ikke tenkt så mye på det.

Det er en liten forskjell på å konstatere at de er der, og faktisk lytte til de. Jeg har lyttet. Det kaller jeg stillhet.

Grynt. Gudene skal vite at jeg hater naturskildringer.

Det er det altfor mange som kan skrive bedre om. Og enda flere som skriver dårlig om. Ingen vits i å prøve heller. Fuglekvittring er meditativt. Det vet du. Det vet jeg. Ferdig snakka.

Alt jeg vil si er at det er undervurdert. Man må ta seg tid til det.

Høre på skogen. Høre på vinden. Alle disse lytte opplevelser er summen av stillhet.

Det er fantastisk.

Så får det heller være med alt som skulle gjøres i dag.

Menneskebatteriet lades opp. Energien er helt sikkert på plass i morgen. Har ikke gått glipp av noe. Bare utsetter det som skulle vært gjort nå. Det har nok kanskje en mening. Har ingen peiling på hva.

Naturen søker ikke å gi mening. Naturen er eksistens.

Ble litt imponert av min filosofi der. Den er enkel. Men den er ikke akkurat imponerende heller.

Alle vet det.

Du også.

Men ikke dermed sagt at det er betydningsløst. Tvert imot.

38

Påminnelser er viktig.

Skal liksom prøve å klekke ut masse smart å si om naturen.

Men trenger ikke det. Trenger ikke å si noe om trær, fjell eller himmel. Du vet hva det er. Du vet hva det gir. Naturen er generøs.

Det er bare å ta imot. Du må bare huske å stoppe, for å se det.

Som man sier når man driter seg ut: - Jeg legger meg flat.

Det skjedde i dag. Jeg legger meg flat.

Burde ha sett eller skjønt dette tidligere i dag.

Her blir vi nødt til å se på rutinene. Det skal ikke gjenta seg.

Her skal vi være åpne og evaluere. Tabben skal ikke skje igjen.

Stillhet skal nytes.

Det er vanskelig å kjenne på den. Stillheten altså. Men etter beste evne, skal den fanges opp når den inntreffer.

Vi mennesker kan være et unnskyldene vesen. Unnskyld. Unnskyld.

De vakreste ord egentlig.

Hater selve ordet “vakkert.” Det er en annen historie.

Men i skrivekampens glede, kom jeg ikke på noe bedre.

Unnskyld.

Tre nye sider er straks på plass. Synes det går seg til. Litt overmodig tørr jeg å påstå at det er morsommere en meningen egentlig var.

Eller kanskje ikke. Samme kan det være.

Det er ikke jeg som leser dette.

Hva skal en finne på nå da?

De siste ordene må komme frem.

Hvor mange linjer har jeg igjen å fullføre?

Var så godt i gang med fine tanker om naturen. Men det er ikke noe mer å si om det. Alle vet hva det er. Men stadig færre skjønner hva det gir.

Vi beveger oss bort fra naturens innsikter.

En påminnelse er på sin plass.

Ferdig.

39

12. Brukte bøker til salgs.

Smak litt på den...

Hvordan kan en bok bli brukt?

I betydningen brukt, så mener man lest. Noen andres øyne har sett ordene i boken før deg. Noen andre har bladd i sidene før deg.

Så kommer nestemann -eller kvinne og leser boken.

Da er boken allerede brukt.

Har den mistet verdi fordi den er brukt?

Snakker vi slitasje?

Har ordene mindre betydning?

Er informasjonen mindre nyttig?

Nyhetene i boken kom ikke til deg først?

Da oppstår fenomenet. Brukt.

Er innholdet blitt utdatert?

Selvfølgelig ikke. Det er grenser for hvor kverulant man skal være.

Det som derimot er veldig interessant er hvem som hadde boken før deg.

Hvem er det som har lest akkurat dette eksemplaret først?

Når man får tak i en brukt bok, vet man sjelden hvor den har vært.

Ofte finner man bruktbøker på loppemarked. Det finnes egne butikker. Antikvariat.

Vi tar utgangspunkt i en bok som er kjøpt på et loppemarked. Vi vet fint lite om hvilke hender denne boken har vært hos. Vi vet at kanskje mange på loppemarkedet tittet på akkurat den boken, før de gikk videre. Kanskje hadde akkurat den personen slikket fingrene sine. Det er mye vaffler med syltetøy og rømme på et loppemarked.

Man bruker serviett, men slikker på fingrene allikevel. Disse fingrene tok i boka før deg. Kanskje flere andre personer gjorde det samme.

Ofte løper ungene rundt på et loppemarked. De tar på alt de kommer over. Inkludert busene i nesa. Da er det ikke alltid så nøye hvor disse busene havner. De kan havne på barnas egne klær. Eller… Du har forstått. Boka vi snakker om.

40

Klemt mellom to bøker i stativet, fant denne ungen ut at han skulle stikke fingrene i denne boka. Med busen på. Da står det to bøker på loppemarkedet, med en buse som limer de sammen.

Helt til du kommer. Busa detter ned. Det er mikroskopiske spor etter den på boka. Boka du nå ser på. Kanskje slikker du litt på fingrene selv, for bedre å kunne bla i boken. Det er da ikke så nøye.

Du finner boken interessant. Selv om den er brukt.

Tilbake til den som hadde dette eksemplaret av boken først. Alle har sine egne vaner i forhold til en bok.

Det meste av eksistenstiden til en bok, er den en unyttig dings som samler støv i bokhyllen. En bok har en varighet og nytte kun mens den blir lest. Resten av tiden har den liten funksjon. Kun til pynt i bokhyllen. Det kan være en dekorasjon i seg selv.

Men hva vet vi om samleren som hadde denne boken?

Den boken du nå står og blar i. Vi vet at vedkommende har tatt seg bryet med å gi bort boken. Til loppemarkedet vi står på. Boken skal med andre ord ikke leses mer av vedkommende. En genuin samler gir ikke bort bøker. De arves av neste generasjon. Pent brukt og tørket støv av.

Men i den andre enden blir bildet et helt annet.

Kanskje har boken vært hos en person som ikke er så nøye med personlig hygiene?

Da snakker vi!

En som leser boken, mens han klør seg i rompa, og hoster utover sidene. Det interessante er at noen leser en bok på do. Da sitter det mange fine bakterier på de trykte sidene i boken. Om vedkommende heller ikke vasker fingrene etter do besøket blir det enda mer interessant. Fingrene pakker seg godt rundt omslaget. Boken blir med inn i stuen.

Vi har altså en som driter på do, dropper håndvask, tar med seg boken i stuen, og slikker på fingrene.

Det er den boken du holder i nå. På loppemarkedet. Om boken har noen erotiske beskrivelser… Vi tar ikke den nå.

Ordene brukte bøker, fikk en mening.

Det er en grunn til at de er brukte. Det har ingenting med øynene som leser eller hjernen som tar imot. Ferdig.

41

13. Forteller evne.

Har lyst til å skrive noe om bygda.

Jeg er på bygda nå. Indre Telemark. Her finner jeg ro. Kreativiteten er alltid på topp. Trives her i “dalstrøka innafor.” Vet ikke hvorfor. Det er bare noe man kjenner på.

Men å skrive om bygda?

Angst.

Prøve å få frem det jeg kjenner på?

Det blir så alvorlig og tungt. Lufta er god. Det holder.

Er det alt?

Selvfølgelig ikke. Å formidle noe om dette er ikke umulig. Bare fryktelig, fryktelig kjedelig. Det er en personlig greie, som har liten interesse for andre.

Det handler om evnen til formidling.

Hvor mange ganger har man hørt på folk som har vært på reise?

Den fantastiske reisen. Lett å skjønne at de har opplevd noe stort.

Noe som er viktig for de reisende og fortelleren spesiellt.

Men hvor mange ganger er det interessant å høre på?

Noen har fortellerevne. Da blir det gøy. De fleste andre har ikke det.

42

Vi ser litt på det nå.

De som har vært på reise. Som ikke har fortellerevne. Du kjenner noen du også.

Skal man si fra at det er kjedelig å høre på?

Av ren høflighet kan man ikke det.

Du lar den reisende fortelle.

Du ser at det betyr mye for vedkommende.

Du kan ikke knuse opplevelsen til denne personen, ved å si at det er kjedelig å høre på.

Noen eier ikke begrensinger. Plutselig tar de frem laptopen for å vise digitale bilder fra turen også. Kjedsomheten er komplett.

En ting er at vi har å gjøre med en dårlig forteller. Som regel er de dårlige fotografer også. I ren medlidenhet så må man late som man er fascinert.

Den ene typiske turist opplevelsen etter den andre.

Du vet: Møtet med den fantastiske kelneren.

Den gode maten på den restauranten.

Det fantastiske stedet. Og gjerne tilføre at du selv burde dra dit.

Hvorfor i all verden skal jeg det?

Du må lytte og se. Nikke høflig til det som blir sagt.

Du merker at du er lite engasjert. Det meste som sies er typisk.

Du har hørt det tusen ganger før. Bare med andre folk. Andre reisemål. Men den samme historien. Det ene stedet likere enn det andre. Særpregene er fanget på foto. Selvfølgelig. Vi ser bildene på datamaskinen. Ukritisk til fotografi innhold. Alt er med.

Man må lide seg gjennom historien. Høre på unnskyldningene om at vedkommende en vakker dag skal sortere bildene.

Men ikke akkurat nå. Du får hele pakka servert.

Mot din vilje.

Alle mulige dårlige bilder er med. Du kan ikke si noe.

Det er lov å si at det var bedre før?

Når noen faktisk hadde gjort en grovsortering av papirkopier, og laget et fotoalbum?

Jepp. Det er mye bedre.

Da har fortelleren plukket ut bildene som sier noe om turen. Nå blir 43

man sittendes foran en dataskjerm, hvor den reisende helt ukritisk viser rubbel og bit.

Det er rett og slett helt forferdelig å se på. Alltid med unnskyldninger.

Personen lover å sortere bildene en dag.

Hvor mange er det som faktisk gjør det?

Hvor mange er det som faktisk lager en god presentasjon av feriebildene sine?

Det er noen. Men de fleste…

De aller fleste eier ikke næringsvett på dette.

De eier ikke innsikt i hvordan de skal presentere sine fantastiske opplevelser på turen.

Som lytter og seer må du bare være høflig.

Det tar seg ikke ut å si fra.

Jeg lurer på hva det er med folks dømmekraft over egne fortellinger.

Selvfølgelig har turen vært god. Men det kreves noen grep for at andre skal ta del i den opplevelsen. Et tips er ihvertfall å sortere bildene før de blir vist frem. De fleste gjør aldri det.

Alt er med!

De forteller med egen entusiasme. Og unnskylder bildene hele tiden.

Hvordan kan de tro at lytteren og betrakteren synes dette er gøy?

Hvordan er det mulig at folk viser frem noe de selv synes er unødvendig?

Allikevel viser de det frem.

Hva slags tilbakemelding ønsker man da?

Her var det mye rævva bilder!

Prøv å si det. Du mener det jo. Men fordi man har fått en god oppdragelse, så sier man ikke det.

Du vil ikke ta bort gleden til fortelleren.

Du må være høflig. Må være høflig. Må høre på. Må se på. Må se på dårlige bilder. Må la deg overraske. Må virke interesssert.

Late som du er fascinert av turen. Du kan ikke engang skifte tema.

Du er nødt til å høre på. Du kan ikke annet.

Det tar den tiden det tar.

Altfor lenge.

Alltid.

Ferdig.

44

14. Sinne.

Tenkte jeg kunne skrive noe om sinne.

Det å være skikkelig forbannet. Noe som irriterer vettet av en.

Det er mange temaer.

Men hvilke skal man trekke frem?

Noen ting er alltid bedre når man diskuterer. Sinne er gøy når man har med idioter å gjøre. Da snakker jeg om de som ikke skjønner noe allikevel. Jeg snakker om de som påberoper seg fakta og intelligens.

De arrogante som tror de har innsikt og kunnskap. Det er gøy med sinne da. Fordi en selv har en helt annen oppfatning og kunnskap om temaet…

Du verden hvor gøy det er å krangle.

Når den du diskuterer med er en idiot. Til tross for at vedkommende har en viss innsikt. Men det er konklusjonen som er feil. Dette som jeg ser fra en annen vinkel. Da er det gøy å være sint. Jeg har nevnt politikk. Har nevnt pressen også. Mange idioter. Disse to temaene henger sammen.

Det handler om noen bedrevitere.

De som tror de har den korrekte oppfatningen av virkeligheten. De som farger sitt syn med politisk og/eller journalistisk overbevisning.

Bare for å oppklare: Jeg har ikke nødvendighvis rett jeg heller.

Men jeg har lært å stille spørsmål. Med årene ser jeg også noen svar.

Bedrevitere er de værste.

De desidert værste å diskutere med. De tror de har svaret på alt.

Det er en type mennesker som irriterer meg grenseløst.

De skal belære deg med noe.

45

En sannhet jeg må forstå.

I de fleste tilfeller prater de bare piss.

Noen argumenter kan være saklige nok. For en som lytter. Men når de påberoper seg sannheten, da kan jeg klikke i vinkel.

Det finnes noen kristne mennesker som ser ned på meg.

Fordi jeg er ateist. Tror jeg.

Noen kristne vet liksom noe. Det er synd på meg. Jeg har ikke skjønt sannheten. Det er arroganse på høyt nivå. Jeg blir sint av dette.

Fryktelig sint. En arroganse på alle mulige måter, som degraderer meg som menneske.

Jeg har en resept.

Jeg tar igjen med samme mynt.

Jeg overgår arrogansen. Ganger det opp litt. Uansett hvem det er. Da er jeg et sint rasshøl selv.

Det er deilig.

Deilig å få utløp ovenfor arrogante mennesker. Forbausende ofte fungerer det. Jeg får jenket ned noen selvhøytidelige rasshøl ved å være det selv.

Da spør jeg ikke lenger. Da lar jeg meg ikke fascinere lenger.

Det handler om å få vedkommende ned på bakkenivå. Alt på grunn av en påståelighet det ikke nytter å snakke fornuft om. Dette skjer ikke ofte. Men det hender.

Jeg passer på at jeg holder en balansert tale.

Jeg utfordrer drittsekken intellektuellt. Jeg står for rettferdighet. Jeg er sint. Fryktelig sint. Balansen består i å ikke tape ansikt. Vise min tydelige forrakt for drittsekkens arrogante oppførsel.

Jeg bruker samme mynt.

Et fint argument er å si hvor små de er som mennesker. Hvor liten og ubetydelig de er. Fortelle drittsekken at vedkommendes meninger er noe jeg tørker meg i rævva med.

De må gjerne få tørke opp dritten min. Jeg er nemlig proppet full av vedkommendes dritt. Fordi ørene mine blir proppet full av idioti.

Avføringsprat er gøy for den med innsikt.

Men det er også litt lavmål.

46

Budskapet ditt når ikke alltid frem når du trekker dette kortet.

Men avskyen får du bevist.

Desverre vinner du ikke.

Man må være mer subtil.

Et bedre forsøk er dette: Fortell tullebukken at med vedkommendes innsikt og kunnskap, (legg merke til komplimentet,) så burde da vedkommende skjønne bedre?

Hvor faen var det du gjorde feil?

Hvor var du, da du sluttet å være menneske?

Hva skjedde i hodet ditt undervegs?

Kjør hardt på med klokskap og innsikt.

Gi komplimenter først. Funker på enhver psykopat. Det er fint med komplimenter. Da vinner du gehør. Da lytter de etter. Du får oppmerksomheten. Jeg får oppmerksomheten. Jeg vinner respekt.

Så er det bare å fyre løs: Synd at du med så mye kunnskap, bruker det så feil. At hele ditt grunnleggende vesen, kan feiltolke så totalt. Må virkelig si at jeg synes synd på dine omgivelser.

Hvilken feilkobling er du egentlig født med?

Hvor ble det av det mennesket du sikkert engang var?

Når ble du en bedreviter på så feil grunnlag som deg?

Hva slags lærdom har din hjerne tatt imot, når du er så liten som menneske?

Pass på at vedkommende ikke slipper til med svar.

Du holder tiraden, og overhører alle innspill vedkommende forsøker seg på.

Kan du ikke bearbeide informasjon bedre enn det der?

Er det denne konklusjonen du har kommet til?

Du med din innsikt? (Kompliment igjen. Men forakten er akkurat passe fin) Sier ganske mye om hvor liten du er. Som menneske.

Du er desverre ikke mye verd i mine ører.

Hvor gikk det egentlig galt med deg?

Ferdig.

47

15. “Small talk.”

Trodde jeg skulle være full av inspirasjon idag. Bæææ.

Kjeder meg ikke. Bare fryktelig, fryktelig lat. Gidder ikke å ta tak i noe stort.

Tenker på de gangene jeg prøver å provosere. Det er litt gøy.

Men jeg strekker sjelden strikken helt ut. Liker veldig dårlig å være uvenner med noen.

Derfor er jeg også veldig god på “small talk.” Det vil si om jeg i det hele tatt gidder å engasjere meg. Men jeg gjør som regel det.

Hvem er du?

Starter som regel med noen høflighetsfraser.

Jeg er god på det. Jada.

Jeg bryr meg. Jada.

Men samtidig blir det fort litt kjedelig. Jada.

Orker ikke å høre på lange utredninger om jobb og familie. Det er kjedelig.

Viktig kanskje? Jada.

Men kjedelig. Jada. Å være en “icebreaker” er jeg god på. Ikke redd for å spørre.

Hvem er du?

Svaret er avgjørende for om jeg finner det interessant å fortsette.

Noen ganger må man. Enten man vil eller ikke. Alle har en historie.

Hva er din historie?

Jada.

Dette blir bra. Fortell meg hvem du er. Håper du ikke er kjedelig.

Sånn A4 “dude”. Da spør jeg ikke så mye mer. Jeg er flink til å kartlegge. Få innblikk.

Hvem er du?

Det er ille om du er kjedelig. Eller helt forskjellig fra meg.

Snekkere og håndverkere prater jeg lite med. Vi har svært sjelden 48

felles interesser. Godt å vite at det som oftest er gjensidig. Da dør samtalen fort. Vi kommer ikke lenger. Selv om vi forsøker å finne felles interesser eller meninger, så er de ikke der.

Da blir det riktig “kleint” å stå slik. Da venter vi på at noe annet skal skje. Noen som skal underholde publikumet.

Vi venter. Og har ingenting å prate om. Vi havnet bare tilfeldig i samme gruppe, eventuellt bordsetting.

Vi har allerede kartlagt at vi ikke har noe som kan gjøre oss til “buddiser.” Det går fort å finne ut akkurat det.

Så hva gjør vi nå?

Alt som skulle til, var en kort introduksjon. Vi vet at vi ikke har noe å snakke om. Vi står der og blomstrer. Jada.

- Ellers da?

Jeg er god på “small talk.” Jeg er det.

Jeg er interessert. Jeg vil vite hva du har gjort i livet.

Hvem er du?

Noen ganger er det spennende. Men prater du for mye om deg selv, har vi ikke noe dynamikk. Da blir det kjedelig. Det også.

Da mister jeg interessen. Uansett hvor fantastisk du lever eller har levd. Jeg er ikke interessert i en monolog fra deg. Uansett.

Jeg er god på “small talk.”

Jeg er det.

Skulle vi finne på å diskutere hva “small talk” egentlig er… da blir isen brutt. Diskutere alle de “kleine” situasjonene man har opplevd..

Det er gøy. Da er “small talk” gøy.

Jeg overhørte en gang en mann og en dame. De hadde åpenbart ikke sett hverandre på en stund.

Hun: - Hvordan går det?

Har du fått kastet ut kjerringa enda?

Han: - Hun døde dessverre av kreft for 2 år siden…

Det… Det er å trampe i salaten.

Ikke veldig gøy å ha neste setning da. Da er man veldig, veldig glad 49

for at det ikke var en selv som fant på å si dette. Å lytte til dette er helt fantastisk. Det er brutalt morsomt.

Tragikomedie. Sånt blir det ikke “small talk” av. Rett inn i essensen.

Summen av sorg og livssituasjon i et enkelt svar.

(I respekt for den avdøde: R.I.P.) Hvem er du?

Vi har ikke møtt hverandre. Vi har ingen tilknytning til hverandre. Da kan jeg finne på å spørre: Hva er det beste du har opplevd?

Hva er det værste?

Det kan du ikke svare på. Vi kjenner ikke hverandre. Jeg har ingen innsikt i ditt liv til å vite noe som helst. Men det er en “icebreaker” det også.

Jeg er ikke den du kan stole på. Du kjenner ikke meg.

Derfor begynner vi å le. Latteren åpner seg. Nettopp på grunn av dette umulige spørsmålet.

Det kan liksom ikke bli mer feil. Det skjønner vi. Derfor ler vi. Så får vi allikevel masse å prate om.

Jeg er god på “small talk.”

Jeg er det. Jada.

Uten latter er det kjedelig. Du er kjedelig. Jeg er kjedelig. Vi har ikke noe å prate om. Vi vet det så inderlig godt begge to. Vi har egentlig ikke noe ønske om å bryte isen heller. Men vi er oppdratt høflige.

Vi skal liksom ha noe felles. De pinlige pausene varer lenge. Altfor lenge. Vi kjenner på det, begge to. Vi lar det ligge. Vi møtes neppe igjen.

Hva er vitsen?

Bli kjent?

Vi kommer ikke til å ha noen relasjon i fremtiden. Vi kaster bort tiden. Du er kjedelig. Jeg er kjedelig.

Jeg er god på “small talk.”

Jeg er det. Jada.

Ferdig.

50

16. Det handler om å bli kjent Idag hadde jeg masse ideér til handling.

Men nå husker jeg ingen av de. Helt blankt. Det var som faen da.

Du forventer å få noe av meg. Jeg har en fornemmelse av det.

Du har kommet et godt stykke ut i boka nå.

Så du henger fortsatt med?

Da får jeg finne på noe å si da.

Det som er interessant er hvordan man skal være kjent for å komme noen vei.

Hvordan i helvete blir man kjent?

Da må man ihvertfall yte noe. Prøve på noe. Ha “trua” på noe. Å bli kjent kommer ikke av seg selv. Garantert er denne boka blitt refusert av forlagene “ørten” ganger.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke er kjent. Det er den enkleste måten å avvise på.

Innholdet mitt suger, uansett. Det er jeg smertelig klar over selv.

Men jeg prøver allikevel.

Tanken går til de som er gode til å skrive. Virkelig gode. Det er bare et problem: De er ikke kjendiser.

Man må ha et navn. Man må ha gjort seg bemerket i pressen.

Det er en merkelig sirkel.

Du må være kjent for å få utgitt en bok. Da vil noen satse på deg.

Men for å være kjent, må du ha utgitt en bok…

Hvordan?

Løsningen er ingenting.

Så hvorfor skriver jeg?

Når det egentlig er ganske uinteressant i tillegg?

Tror vi kan være enige om at det å bli kjent ikke er så viktig. Men jeg har lyst til å være litt kjent… Jeg liker tanken. Litt narscisistisk 51

akkurat der. Men jeg vil helst bli det på noe jeg skaper. Som å skrive.

Noe jeg står inne for. Selv også de kjedelige greiene her.

Vurderte en gang å starte en kjendis skole.

Noen ser ut til å tro at å være kjendis i seg selv, er et yrke.

Jeg lo godt av det for noen år siden. Nå er det faktisk mulig.

Gode gamle Andy W. ville elsket det.

Alt handler om å få publisert trynet ditt, et eller annet sted. Så er du kjendis. Uten å ha gjort en dritt. Reality show funker.

Derfor er også en kjendis skole høyaktuell nå.

Her er det penger å hente!

Her kan vi få støttet opp elevene. Vi tar bilder. Usmakelig oppførsel gir høye karakterer. Kontroversielle synspunkter gir en god karakterbok. Om verden er uenig, så blir det topp score. Du har det.

Du har det som skal til for å lykkes på kjendis skolen.

Skal man være kjendis broiler, er det fint med leven. En lettere ADHD diagnose er positivt. Helt greit, egentlig. Opptakskravene er enkle.

Vi driter i om du har noen “skills” du er god på. Det er ikke viktig.

Du må kunne lage leven!

Det ser vi på.

Kunnskap er overhodet ikke viktig. Vi ser på adferden din.

Er du en som kan skape overskrifter?

Er du god på overskrifter?

Du vet det kanskje ikke engang selv.

Men slikt vet vi å finne ut av her på kjendis skolen.

Vi rettleder og oppmuntrer.

Seriøs?

Du gjør altså noe?

Skriver sier du?

Nei… Det er nok ikke plass til deg.

Media er nok ikke interessert.

Ikke vi i forlaget heller.

Vi har akkurat fått inn et supertalent.

Hun er kjent. Fy faen, det bare lukter “business!”

Der har vi boka vi skal gi ut.

52

Ingen tær tråkket på. Ingen misunnelse fra meg.

Det er bare litt rart.

Kjendis skolen er en bedre idé enn å skrive.

Nåvel.

Kan være litt det samme egentlig.

Det finnes ikke noe smart å lese her.

Men jeg står inne for hvert eneste ord!

17. Den lange historien.

Nå har jeg faktisk en god idé.

For første og eneste gang, må jeg bryte regelen om tre sider.

Det er fordi det du nå skal lese, trenger litt tid.

Endelig kjenner jeg historien på forhånd. Du vil bli overrasket.

Fordi det er en historie. Den vil noe. Den har noe på hjertet.

Mitt hjerte. Håper du ser storheten i dette. Tror du vil det.

Dette er kanskje den eneste historien du vil få et rikt utbytte av.

Denne historien har fått meg til å tvile på bok tittelen. Ingen regel uten… og så videre. Her kommer unntaket.

Men først ønsker jeg at du har tid til å fordype deg. Du må sitte i ro og lese. Ingen må kunne avbryte deg nå. Nå må jeg nesten ha all din oppmerksomhet.

53

Du er med?

Godt. Her kommer historien.

Forresten, vent bittelitt. En digresjon til. Det er en fordel om du har litt innsikt i menneskesinnet. Fordi historien er ikke i sort hvitt.

Den har mange lag. Tvedydigheten er sterk. Veldig sterk. Så du må ha sansene åpne. Få med deg detaljene i det som skjer.

Dette er ikke for de med et enkelt sinn. Du må ha litt forståelse og dybde. Dette er om mennesker og møte mellom mennesker.

En historie som krever innsikt i begge deler.

Vi har flere lag i oss. Det er en del av oss.

Kanskje tror du nå at jeg snakker bort hele historien. “Hyper” opp en lang utredning om noe som aldri kommer. Selvfølgelig gjør jeg det også. Skulle da bare mangle.

Sånn har det seg altså: To eks-kjærester møtes på en kafé.

De har beholdt vennskapet etter at de gikk fra hverandre.

For å skjønne dette paret er det viktig å forstå at de sjelden kranglet over hverdagsting. Forholdet handlet om en uforståelig motsetning mellom de. Han og hun var aldri enige om hvordan ting henger sammen. Totalt forskjellige livssyn. Begge var ydmyke nok til å prøve å forstå hverandre. Lære av hverandre. Forholdet hadde strukket seg over noen år. Aldri som samboere. Gleden ved å møtes var alltid der.

Det er det samme hvordan det skjedde. Bruddet mellom de to altså.

Det er ikke viktig for historien i det hele tatt. Det ble slutt, og de beholdt vennskapet.

Det har i denne historien nå gått et halvt år etter bruddet. De møtes som sagt på en kafé. Ikke for å finne tilbake til hverandre. Det er avgjort for lenge siden. De møtes for å høre hvordan det går.

Det er slike ting som er hyggelig å gjøre. Man vil hverandre det beste.

De har ikke snakket sammen siden bruddet.

Hva har skjedd?

Hvordan går det?

Nye kjærester på gang, og den typen prat.

Til tross for forskjellene mellom de, hadde de alltid hatt en ærlighet 54

og åpenhet. Sex var noe som fungerte. Det ble sprengt en og annen grense, mens disse to var sammen. Det var en del av forholdet som fungerte. Det var alltid lett å prate om sex. Ha sex. Utfordre hverandre på sex.

Når de nå satt i sofaen på kafeén var det ikke like enkelt å komme inn på dette temaet.

Det begge helt sikkert var nysgjerrige på, var om den andre er i noe nytt forhold.

Spørsmålet måtte komme. Isen ble brutt. Begge kunne bekrefte at ingen nye partnere var aktuelle for noen av de.

Men begge var også ærlige nok til å innrømme at det ikke hadde vært helt tørke…

Ingen detaljer. Bare en glede over at dette ikke var tabu tema.

De kunne fortsatt snakke sammen.

Hva snakker man egentlig om i et slikt møte?

Litt familie oppdateringer på begges side. Litt om hva man holder på med om dagen. Selvfølgelig ser man tilbake på noen øyeblikk man hadde sammen. Dette er et møte hvor drama passer dårlig.

Man har svelget kamelene som forholdet hadde. Det er ikke noe man prater om i denne situasjonen.

Kanskje er det egentlig bare nysgjerrigheten som fører til et slikt møte?

Eller faktisk så enkelt som at man vil at den andre skal ha det bra.

Uansett hvilken grunn man har, så sitter dette eks-paret der.

De prater sammen.

Hvor ærlig skal man være om tiden etter bruddet?

Hvor mye skal man fortelle?

Hvor mye skal man si om livet sitt?

Hvor mye skal man snakke om sexlivet sitt etter bruddet?

Begge vokter sine ord. Men har også et tydelig behov for å snakke om dette. Det var det de kunne som kjærester.

Er du ikke enig i at det er på tide med litt drama nå?

Dette er hittil en tøyse historie uten drama.

Kosepludring mellom to mennesker som engang var kjærester.

55

Det er gått 6 måneder etter bruddet.

De har ikke hatt kontakt i denne perioden.

Før nå.

Så langt har ikke denne samtalen mellom de to, gitt så mye.

Nytt avsnitt. Drama.

Inn på kafeén kommer det en flott kvinne.

- Herregud, hun har jeg pult, tenker han.

Hun og jeg har hatt sex etter bruddet. Hun som kom inn her nå. Min eks vet ikke noe om dette.

Han tenker i sitt stille sinn at det var en engangsaffære.

De kjenner hverandre fra langt tilbake. Eksen og denne venninnen, kjenner også hverandre, fra langt tilbake. Hun har jeg altså nesten nylig hatt sex med, tenker han.

- Takk for sist, sier den nyankomne kvinnen.

- Takk for sist ja, svarer han.

Vel vitende om at sist, var da de knullet.

Vel vitende om at hun også kjenner eks-kjæresten på andre siden av bordet.

De hilser de også.

Det hele er selvfølgelig ganske kleint. Hun som kom inn døren, vet at hun har hatt sex med han som sitter der. Hun vet også at det er ekskjæresten hans som sitter der. Hun vet godt hvem hun er.

Det er altså to som har hatt sex her ganske nylig, og det er ikke eks-paret.

Nå er ikke dette allverdens store greie. Men det er selvfølgelig litt pinlig at det er mulig å havne i denne situasjonen.

Hvor stor sannsynlighet er det for at denne damen, dukker opp på akkurat denne kafeén, og akkurat på denne dagen, på dette tidspunktet?

Noen ganger oppstår slike tilfeldige hendelser.

Denne gangen, selvfølgelig ganske upassende. Men det skjedde altså.

56

Det morsomme her, er at jeg liker slike tilfeldige upasssende hendelser. Det er selvfølgelig derfor jeg liker denne historien.

Sannsynligheten er ekstremt liten. Men når man minst forventer det, inntreffer tilfeldighetene. Ønsket eller uønsket.

Vi har vel alle opplevd å trampe i salaten, både du og jeg. Et godt råd er å bli stående. Det nytter ikke å forklare seg bort, når man utsettes for pinlige sannheter. Bli stående. Ta imot. Alt annet gjør vondt værre.

Nå er du sikkert nysgjerrig på hvordan denne historien skal gå videre.

Er det noe mer å fortelle?

Eller var dette gjennkjennelig nok?

I direkte eller overført betydning… Dramaet er overkommelig nok.

Når ingenting blir sagt, sårer man ikke en tredjepart. Men det blir ikke en historie som er god nok.

Man kunne selvfølgelig laget litt rabalder i denne historien.

Man kunne avslørt denne intrigen.

Men det har man liksom sett på film før. I virkeligheten også.

Så er det en person som sitter såret igjen, og alle klisjeér står i kø.

Blæh!

Slik er ikke denne historien.

Kvinnen som kom inn på kafeén forsvinner ut igjen.

Eks-paret sitter igjen. Han er vel vitende om at han nettopp har vært i en underlig situasjon med to kvinner. Han har pult begge.

Eks-kjæresten han fortsatt sitter med, aner uro.

Hun spør han rett ut: - Har dere hatt sex sammen?

Har du og henne, knullet?

Det er noe med kvinnelig intuisjon på slikt. De vet.

Så skulle altså det klassiske dramaet allikevel oppstå.

Hun spør igjen: - Har dere hatt sex?

Hva skal han svare til sin eks-kjæreste?

57

En kjæreste hvor sex var svært viktig. Og ærlighet var viktig. Mye ærlighet.

Han vet at hun skjønner.

Hun spør igjen: - Har dere hatt sex sammen?

Etter at det ble slutt mellom oss?

Hun treffer innertieren.

Dette tilleggspørsmålet; Etter at det ble slutt mellom oss…

Selv om det sitter langt inne hos han, ser han heller ingen grunn til ikke å være ærlig. Det var dette med salaten…

Og det var ærligheten forholdet hadde. Ærligheten i to år de hadde sammen. Han vet at det er det eneste riktige å svare.

Han vil være en ærlig venn.

Han svarer: - Ja. Du har skjønt det. Skyldig, sier han.

På dette tidspunktet er det ingen bombe. Ingen lyn nedslag fra klar himmel. Hun skjønte det, i det øyeblikket kvinnen kom inn døren.

Kvinner vet sånt.

Hun svarer; - Det har jeg også! Ærlighet blir til humor.

Masse humor.

Eks-paret ler så tårene triller. Vel vitende om at denne stakkars kvinnen som kom inn døren, ser et eks-par.

På en kafé hun tilfeldighvis stakk innom.

På dette tidspunktet. På denne dagen.

Hun ser to mennesker hun kjenner.

Hun vet at hun har hatt sex med begge.

Ferdig.

58

18. Pratsom.

Blir ikke lett å toppe den forrige historien nå. Men skal prøve å finne frem litt saft og brodd. Noen er ekstremt flinke til å gjenfortelle opplevelser muntlig. De fleste er ikke det.

Hva kreves egentlig av en god forteller?

Formidlingsevne er selvfølgelig en nødvendighet. Men jeg vil allikevel våge den påstanden at entusiasme er det viktigste. Mangler entusiasmen er du kjedelig. Kjedelig er egentlig trist. Siden vi holder på med verdens kjedeligste bok, så tenkte jeg å formidle, uten entusiasme, en utrolig kjedelig historie.

Det er bare så synd at det blir for kjedelig.

Nei… Du har vel hørt nok på kjedelige foredrag og taler. Noen er alltid ekstremt glad i å høre sin egen stemme. I familie selskaper er det alltid den samme personen som går igjen. Han som alltid må si noe.

Enten det er konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Den samme herremannen som går igjen. Det er alltid en mann. Du vet hvem han er. Du ser han alltid når familien treffes. Han som er passe selvgod.

Han som er mer glad i å fremheve seg selv.

Alle familier har en sånn. I hvilken som helst seremoni, vet du at han før eller senere klirrer i glasset.

Talene følger ofte det samme mønsteret. Du har hørt det før. Kun nye personer i fokus.

Her er en liten ting jeg vil du skal tenke over neste gang denne personen tar ordet: 59

Hvor godt og nært vennskap og forhold er det mellom taleren og den han skal prate om?

Snakker vi om et engasjert og tilstedeværende vennskap?

Eller føler du ofte at du faktisk står nærmere personen det tales om?

“Talefolket” som er gjengangere, er sjelden virkelig engasjert i det andre faktisk driver med. De snakker og snakker, og essensen er alltid seg selv.

Skulle du i det hele tatt prøve å snakke om ditt liv til denne personen… Da har du vel registrert hvor fort de blir uengasjerte.

De har snappet opp en eller annen detalj av hva du sier. Dermed er du plassert. Riktig eller ikke.

Selv om du faktisk har noe på hjertet, vil ikke “supertaleren” bry seg nevneverdig. Du må finne deg i å lytte til han. Han tar all plass. Alt du prøver å si blir bare pisspreik i hans ører. Du er kjedelig.

Du er uinteressant. Du er plassert.

Så gjør man blemmen selv: Man prøver å overbevise “supertaleren” om at du selv faktisk hadde/har et nært forhold til personen i begivenhetens sentrum. Akkurat som om man forsøker å vinne en slags tillit. Trøst deg med at du har rett. Men det er ekstremt teit å tro at denne type talsperson finnes interessert i det hele tatt.

Husk at du allerede er stemplet. Som kjedelig. Som uinteressant.

Du er den kjedelige her.

Når man er plassert som kjedelig, er ting mer morro. Om du vet å bruke det. Du kan for eksempel si til taleren, at du savnet noe personlig i talen hans. Da blir du garantert stemplet som idiot også.

Det blir bare ufred av sånt.

Så da er det samme gamle visa. Du er høflig. Sier ingenting.

Eller så takker du den selvgode taleren. Noe som utrolig nok er ganske vanlig.

La heller tufsen være i fred. Du er dømt til å tape enhver samtale.

Takk heller de som sa noe fornuftig og personlig.

Det er menneskene som fortjener en takk.

Ferdig.

60

19. Gruppesamtaler.

Noen ganger er man bare en idiot.

De gangene, du vet, når man ikke har peiling på hva folk snakker om. De gangene noen snakker om temaer du ikke har innsikt i.

Du tenker at du burde vite noe om dette. Men det er helt blankt.

Det kan være fagspråk mellom jobb-kollegaer som kjenner hverandre. Eller en hobby du ikke har tenkt på en gang.

Når man blir stående blant en gruppe mennesker i en slik situasjon, er du sjanseløs. Du har ingen mulighet til å komme deg unna.

Du får virkelig kjenne på din manglende kunnskap. En situasjon hvor du forblir en idiot. Du har absolutt ingenting å tilføre samtalen.

Du prøver å forstå hva de snakker om. Du er egentlig så ute å kjøre, at det beste er å holde kjeft.

Trivelig?

Nope.

Hyggelig?

Nope.

Kjedelig?

Yes! Du har ingen sjansje til å komme unna situasjonen. Du er nødt til å bli stående. Som en idiot. Du er utafor. Du kan ingenting om det de snakker om.

Du blir ikke tatt med i samtalen heller. Det er like greit.

Så fort du åpner kjeften, vil du avsløre med en gang at du er en idiot.

Holder du kjeft, er det en viss mulighet for å slippe unna stempelet.

De kan i beste fall tro, at du vet hva de snakker om. Så det å holde kjeft kan være gull verd.

61

Du må bare ikke åpne kjeften. Så lenge du ikke sier noe, tenker de ikke på at du står der. Du er påfyll for gjengen som prater fag.

Det gir de næring til enda mer avansert språk. Hold din egen munn lukket.

Ikke engang prøv å åpne kjeften. Da kommer stempelet raskere enn du aner. Da avslører du din inkompetanse.

Da er du en idiot.

Veldig fort.

Du snakket allikevel?

Stemningen endrer seg raskt. De som snakker sammen, vet plutselig at du er helt utafor.

Du er en idiot.

Plutselig får du mer fokus enn du liker.

Samtalen begrenser seg. Fordi du åpnet kjeften.

Du avslørte din udugelighet.

Fra å være en engasjert samtale mellom flere personer, så får du medlidenhetsblikket. En medlidenhet til den uvitende.

Du er avslørt.

Dette kan du ingenting om. Du kan ikke det.

Du kan ikke vite eller forstå. Åpnet du kjeften sa du?

Mulig du har baller, men du driter deg ut. Ikke tro at du kan virke smart. Du er avslørt.

Du er en idiot.

Det finnes noen som åpner kjeften, uansett.

De som tror de kan noe om alt. De kan ikke det.

Det er pratmakere. Med selvhevdelsestrang. Fullstendig uten peiling.

En idiot.

Alle vet det. Ingen sier det. Alle tenker det.

Pratmakeren skjønner ikke det. Han vet ikke sin begrensning.

Dette vet du.

Ikke si noe.

Flykt om du kan.

Ferdig.

62

20. Gjentagelser.

Nå skal jeg holde meg til temaet. Du vet: Kjedelig.

Det som er kjedelig. Det du gjesper av. Det som er totalt uinteressant. Det du ikke trenger å vite noe om. Fordi det er kjedelig.

Det rare er at uansett hva man snakker om, så er det alltid noen som har peiling.

Så da har jeg et spørsmål: Hva er kjedelig?

Hva synes du er kjedelig?

Tror sikkert at du og jeg kan prate om hva vi synes er kjedelig.

Det er garantert noe vi begge synes er kjedelig. Da kan vi le sammen. Vår felles plattform i hva vi virkelig ikke liker.

Av en eller annen grunn synes jeg at jeg repeterer meg selv nå.

Jeg har sagt dette før?

Har jeg ikke?

Jo, må ha gjort det. Da klarer jeg å være kjedelig! Nå ble jeg litt stolt av meg selv.

Er det andre ting du har lest i boken før?

Bare for å få det litt ekstra kjedelig? I ngen har gjort reprise i sin egen bok. Det er ikke bare kjedelig. Det er uforskammet også.

Når blir du lei?

Hvor langt og mye kan jeg si de samme tingene?

Når får du nok?

Du skjønner hvor jeg vil. Da er poenget borte. Da klarer jeg ikke å holde på interesssen.

Repriser av hva som skrives eller sies, er noen ganger viktige.

Tenk for eksempel at du er vitne til en ulykke. Vi skal ikke gå inn på tragedien i dette. Ingen omstendigheter rundt dette. Vi kaller det bare en ulykke.

63

Du er vitne til en ulykke.

Hvor mange ganger må du fortelle historien?

Hvor mange ganger vil du fortelle historien?

Svaret er aldri bare en.

Det er mange du vil fortelle til. Ryktene går. Du var vitne. Folk spør: Hva skjedde?

Du lærer deg et mønster å fortelle på. Du beskriver hva du har sett.

Historien går seg til. Du forteller den mange ganger. Blir litt mer presis for hver gang. Nyanser legges til. Til slutt er historien helstøpt.

Du har kommet frem til fasiten på hvordan den skal fortelles. Du har historien som best beskriver hendelsen.

Nå kan du fortelle den omigjen og omigjen. Nå trenger du ikke å lete etter ord lenger. Du har til slutt funnet din måte å fortelle historien på. Nå er den helt lik fra gang til gang. Du måtte bare gjennom noen runder først. Nå sitter det.

Du har blitt bevisst på hva du egentlig så. Du har helt klart for deg hvordan det skjedde. Du forteller den samme historien til alle du møter. Til alle som spør. Du var vitne. Du så noe som ingen andre så.

Noe du helst ikke vil være vitne til.

Nå må du fortelle. Hva som skjedde. Når det skjedde. Hvordan det skjedde. Du vet. Du var der. Du kan forklare. En historie som går seg til. Som til slutt blir helt lik for hver gang du forteller den.

I tragiske hendelser og omstendigheter har vi et behov for repetisjon.

Vi må gjenfortelle mange ganger. Detaljene faller på plass undervegs. Du kommer på små detaljer som må flettes inn. De er viktige for å forstå helheten. Du har tross alt vært vitne. Du så det med egne øyne. Din observasjon er nødt til å stemme. Historien blir mer korrekt og riktig for hver gang du gjenforteller den.

Til slutt vet du at akkurat slik var det. Det var akkurat sånn det skjedde. Du kommer i mål med fortellingen. Alt essensiellt er med.

Det er sånn vi er vi mennesker. Jeg gjør det jeg også. Repeterer. Det er det jeg driver med i denne boka. Så dette må du tåle. Du må tåle at jeg repeterer ting som er kjedelig.

Ferdig.

64

21. Jenter og dagbøker.

Jenter var flinkere med ord, enn oss gutta.

Det var jeg overbevist om. Vi snakker om den tid da jeg var ung.

Jenter hadde en dagbok. Gjerne med nøkkel på. Det var noe mystisk over dette.

Kanskje de skrev om følelsene sine?

Ja, de gjorde det. Jeg var sikker på det. Jentenes låste dagbøker, var ikke for noen andre å lese. De var fulle av hemmeligheter.

Det var spennende. Jenter kunne slikt. De kunne skrive om ting jeg ikke visste hva var.

Da jeg var ung, trodde jeg ikke at jeg kunne skrive dagbok. Det ble liksom ingenting ut av det. Hadde liksom ikke noen fantastiske hemmeligheter. Jeg var gutt. Skjønte ikke hvordan eller hvorfor man skulle skrive om følelser.

Men jeg var dritgod på fantasi. Hadde mange historier jeg skrev på ren fantasi. Kanskje derfor jeg ble opptatt av science fiction.

Det var visjoner. Det var vitenskap og fremtidsscenarioer. Det likte jeg. Det skrev jeg om.

Men disse jentene skrev om noe annet.

Hva kunne de skrive?

Hva noterte de i dagbøkene som vi guttene ikke fikk lese?

Nysgjerrigheten min var stor. Jeg hadde respekt for jenters dagbøker.

Jeg ville så gjerne lese hva de skrev. Hvordan de tenkte.

Men dagbøker var private. Jeg smugleste aldri en dagbok.

Dagbokene var fine. Veldig fine. - Med forseggjorte omslag og farger.

65

Så var det dette med nøkkelen… De innbundne dagbøkene som jenter skrev. Med nøkkel.

Mulig jeg tenkte at vi guttene skulle holdes utenfor. Vi skulle ikke innvolveres i jenters tanker. Det de skrev i sine dagbøker. Tenk at jentene hadde noe vi guttene ikke skjønte…

Vi gutta skrev ikke dagbøker i barne -og ungdomsårene.

Vi snakket. Vi tøyset og tullet. Vi hadde ikke noen indre følelser.

Selvfølgelig hadde vi det. Men vi kunne ikke uttrykke oss.

Jentene var mer spennende. De hadde ord. Ord vi ikke skjønte.

Om følelser. Noe privat. Noe hemmelig. Noe vi ikke skulle få innsikt i. Ord de ikke ville dele med oss.

Hvem kan klandre jenter for det?

Vi var bare noen barnslige guttetullinger. Det kunne bli katastrofe om en gutt leste en jentes dagbok. Jeg tror fortsatt at jenter må ha tenkt slik, dengang vi var unge. Jeg tenkte at de skrev små kjærlighetserklæringer til gutter de likte. Men som de aldri kunne vise til noen. For gutter er så teite. De kunne ikke forstå hvordan jenter tenkte. Jentene var nok klar over det.

Derfor skrev de i dagbøker.

Jeg var misunnelig på jenters dagbøker.

Jeg var det!

Jeg kunne ikke skrive om noe mystisk.

Det måtte være det jentene gjorde?

Noen ganger prøvde jeg. Jeg fikk dagbøker av familien.

Tomme fine dagbøker jeg skulle fylle med ord. Dagbøkene var så fine å holde i. Så fine å se på. Men jeg klarte ikke å skrive i de.

Jeg hadde mange følelser. Men jeg klarte ikke å skrive om de. Ville så gjerne, men klarte det aldri. Og som gutt, var det også litt teit å gjøre det.

Hvorfor skulle jeg skrive noe ingen skulle lese?

Det var nok det jeg tenkte. Jeg hadde ingen hemmeligheter.

Det var jentene som hadde mystikken.

Ferdig 66

22. Gamle venn.

Nå vil jeg prøve å skrive om følelser.

Det som kunne stått skrevet i en dagbok da jeg var ung.

Men det er nå i voksen alder at jeg evner å få til noe om dette.

Ta det helt med ro… Situasjonen jeg skal beskrive er også egentlig litt kjedelig. Så jeg holder meg til temaet. Men dette har faktisk et positivt fortegn.

Det handler om å treffe en person.

En person du egentlig alltid har likt. Gjerne fra skoletiden. Det er noe hyggelig og sympatisk med vedkommende. Dengang som nå.

Så møtes dere plutselig. Helt tilfeldig. Det er en umiddelbar kontakt.

Begge stråler opp, bare ved å se hverandre.

Så kommer problemet. Dere har ingenting å prate om. Dere har ikke det. Jeg har ikke det. Aldri egentlig hatt det. Praten uteblir fordi vi aldri var omgangsvenner. Vi bare liker hverandre. Har alltid gjort det.

Fra tidligere tider gikk man kanskje i samme klasse. Man var en del av en større gruppe. Men sjelden eller aldri var vi på tomannshånd.

Man fungerte godt sammen i gruppen. Med både respekt og tillit til hverandre. Sånn er det fortsatt.

67

Nå møtes vi tilfeldig. Med den samme tilliten. Men vi har ikke noe å prate om. Sjelden er det noe privat som trenger å utdypes. Vi hilser.

Tar hverandre i hånden.

- Godt å se deg.

- Ligemåde!

Og der stopper det.

Ordene er låst fast.

Begge vil si noe.

Ingen vet hva.

- Jeg har alltid likt deg.

Det kan man si... Men det blir fort feil om man sier det. Dette er en kode jeg aldri har klart å løse. Det forblir et mysterium.

Likevel blir jeg blir oppriktig glad. Kjenner på en god følelse av å møte denne personen. Det er gjensidig vil jeg tro. Men vi har virkelig ingenting å prate om. Det kan bli “kleint” å stå slik. Men det gjør liksom ingenting.

Ting vi sier, er selvfølgelig at tiden går. Vi har forandret utseende.

Vi er blitt eldre. Men vi ser fortsatt den samme gutten vi kjente for lenge siden.

Noen form for samtale må det være. Jeg husker aldri slike samtaler.

Regner med at vi prater om felles bekjente fra gamle dager. Det må være det vi prater om. Husker ikke. Tenker ikke på det. Tenker bare på at det er veldig godt å se deg.

Jeg liker deg.

Har alltid gjort det.

Vi prater ikke om livskriser og sorg. Heller ikke om livsgleder og opplevelser. Kanskje noe. Vi kan nesten konstatere det meste bare ved å se hverandre. Ansiktsuttrykket. Holdningen i kroppspråket. Alt vi kan lese bare ved å se. Da vet vi hvordan ståa er.

Ett eneste avvik fra normalen er lett å lese. Da går det ann å spørre.

Det har hendt det også. Men stort sett ser jeg den samme blide og hyggelige personen jeg alltid har visst hvem er. Det er trygt.

Det er godt.

68

Det eneste sikre er at vi blir eldre.

På mange måter godt det også.

Personligheten er den samme. Den samme jeg alltid har likt.

Men du verden hvor vanskelig det kan være å prate. Man føler at man må si noe. Av en eller annen grunn, så er det faktisk ikke så viktig. Gjensynet er godt nok i seg selv.

Det gir en god følelse. Noe man tenker over etterpå. Man tar med seg noe godt ved dette møtet. En glede i å være med på denne greia som kalles livet.

Jeg håper at du og jeg også kan se det slik.

Ferdig.

23. Mer. Noen ganger må ting få hvile litt. Denne boken du leser ble ikke skrevet i en runde.

Nå har jeg omsider klart å sette igang med fortsettelsen. Det rare er at alt oppleves komprimert allikevel.

Tenker på all den tid som har gått mellom disse linjer du nå leser, og teksten som er skrevet på forrige side. Den tiden er usynlig i boken. Alt det du har gjort i mellomtiden. Alt det jeg har gjort i mellomtiden. Helt usynlig. Her vises det bare en tekst som har en sammenheng.

Tror du meg når jeg sier at det er lenge siden jeg skrev forrige side?

Det er lenge siden jeg skrev forrige side.

Så lett er det å viske bort tiden. Som leser får du alt servert i den tidslinjen du selv ønsker å lese. Jeg tviler sterkt på at du bruker ett år på dette.

Jeg har heller ikke brukt et helt år på dette arbeidet. Men jeg har hatt en lang pause. Nå er det på tide å fullføre denne reisen.

69

Hvorfor stoppet jeg ikke der jeg var?

Hvorfor måtte jeg skrive mer?

Fordi jeg måtte stramme inn på det jeg allerede hadde skrevet.

Jeg måtte fjerne masse ord og setninger som ble for mye.

Alle ordene som ble gjentatt for mye. En streng selvsensur, for å spisse det jeg faktisk sier.

Du ville gått drittlei om jeg ikke hadde gjort det.

Dessuten bør boken ha en passelig lang lengde også.

Så summen av dette blir en runde med ny tekst.

En tanke er å samle alt jeg har slettet som en egen fortelling.

Det ville vært et uforståelig kaos. Det ville ikke kunne gi noen mening.

Nå prøver jeg å være innholdsløs, men med mening.

Det finnes mange knep for å holde på en leser. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har spekulert i dette. Det er blitt riktig og viktig å skrive fra “levra”. Ærlig, og uten bruk av knep. Det innholdsløse jeg har å si, er det du vil lese.

Er ikke det gøy?

Vi forstår hverandre du og jeg. Lurer egentlig litt på hvor mange som faller fra undervegs. Noen tar ikke greia med dette. Med denne boken altså. Andre gjør det. Du er en av de. Du ser humoren som ligger under her. Det er jeg veldig glad for. Tusen takk.

Men litt mer substans i innholdet gjør seg. Så neste kapitell skal bli en god historie igjen. Jeg lover. Det var også derfor jeg fant ut at jeg måtte bare fortsette litt til. Med å skrive. Etter en lang pause.

Boken er ikke komplett. Enda. Den var for kort slik det stod.

Jeg hadde mer å si. Nå handler det om å få ut resten. Tømme seg helt. Det er bare tiden og veien igjen, som man sier.

Jeg har oppbyggingen klar til de neste sidene. Der skal det også være et klimaks. Det grepet må jeg ta. Den ideén jeg har til det, tror jeg duger…

En svært kjedelig episode. Eller hendelse. Jada.

Ferdig.

70

24. Skøyteløp

Det er satt et mål. Det handler om den tøffe innspurten.

Evnen til å fullføre. Ikke bare la det være med ideén.

Faktisk prøve å komme i mål. Det er fristende å gi opp.

Men nå er jeg på oppløpssiden. Trenger ikke å gå på trynet nå.

Skjønner litt om hvordan det er å være idrettsmann/kvinne.

En har løpt “ørten” runder på banen. Det er bare den siste langsiden igjen. Kun 60 meter igjen å være dødsliten på.

Man har gitt absolutt alt for å komme dit.

Der fremme er målsnora.

Det er nå du skal gi alt.

Det er nå overskuddet skal bringe frem en skikkelig sprint.

Det er dette som avgjør om det er gull det du driver med. Eller bare tull. Beklager det dårlige ordspillet. Det passet så jævlig bra.

Uansett, nå gjelder det. Dette handler ikke om flaks.

Bare en liten digresjon her: Jeg har byttet ut ordet flaks. Jeg vet jeg ikke innehar noe som helst flaks.

Men jeg har hell!

Et vannvittig mye bedre ord, på så mange nivåer. Digresjon slutt.

Hvor var vi?

På oppløpssiden var det ja.

Siste 60 meter.

Alt eller ingenting.

Noe som minner meg om barndommen.

Mitt første skøyteløp.

71

Jeg stilte opp på startstreken. 500 meter ventet foran meg.

Trent i alle idretter. Måtte prøve skøyter også.

En sprint. Motstander i mitt parløp var den beste av alle på skøyter, i min aldersklasse. Dette var hans favorittdistanse. Han var helt rå.

Han ble spådd en god karriere. Han var egentlig god i alt. Sånn er det på et lite sted. Alle kjenner alle.

Man vet hvem som har talent. Min sprintmotstander på skøyter var den beste.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg på død og liv skulle prøve alle idretter. Jeg syntes det var gøy. Selv om jeg aldri var den beste på noe som helst lag. Men jeg fikk da innsatspokal flere ganger.

I individuell sport ble jeg faktisk juniormester i badminton.

Riktignok i lokal klubben, men allikevel.

Tilbake til skøyter.

Jeg hadde ikke de fine lange sprintskøytene som sporten egentlg krever. Jeg hadde noen veldig kalde og trange hockeyskøyter.

Men skøytesprint skulle jeg gå.

Han gode motstanderen hadde selvfølgelig alt det riktige utstyret.

Lange fine skøyteblad på fine skøytesko.

Jeg tenkte på det, men prøvde å ikke bry meg om det. Jeg var en konkuranseperson. Jeg skulle nok slå han allikevel.

Jeg scoret alltid høyt på innsats, og det kunne jeg noen ganger vinne på. Dette skulle jeg vinne. Jeg skulle slå mesteren selv.

Startskuddet går.

Jeg gir alt.

Absolutt alt.

Her er vel å gi jernet på sin plass å si. Måtte bare si det.

En 500 meter på skøyter begynner og slutter på den samme langsiden. Jeg gikk inn i første sving med en knapp ledelse.

Etter 100 meter, i indre spor, ledet jeg over mesteren!

Dette skulle jeg klare. Som sprintdebutant på skøyteisen med hockeyskøyter.

72

Men var jeg ikke veldig sliten?

Hadde jeg ikke svidd av absolutt alt krutt jeg hadde?

Allerede?

Jeg ledet etter 100 meter.

Kunne det være at jeg porsjonerte ut kreftene litt feil?

Så svikter beina av ren utmattelse.

Jeg faller rett ned. Jeg sklir ikke engang. Jeg sklir ikke ut av banen engang. Jeg faller rett ned. Utslitt.

Det er nesten 400 meter igjen.

Jeg ser ryggen på motstanderen nå.

Han har fine rolige armbevegelser, og han forsvinner helt ut i horisonten for meg.

Jeg reiser meg. Går 20 meter til.

Faller igjen. Reiser meg opp.

Kommer ut av første sving. Faller igjen, mens jeg ser motstanderen som allerede er på oppløpssiden.

Jeg gråter.

Klarer bortre langside og faller igjen. Gråter meg igjennom hele siste sving. Så er oppløpet der. Motstanderen, han flinke, er i mål for lenge siden.

Jeg gråter av fortvilelse.

Tårene renner. Jeg skal over målstreken.

Jeg faller igjen.

Jeg har aldri kjent noe så vondt.

Jeg ser ikke hvor jeg går lenger.

Tårene renner for sikten i øynene mine.

Jeg kommer meg over målstreken etter en hel evighet.

Jeg gråter.

Siden gikk jeg aldri mer skøyteløp.

Helt ferdig.

73

PILOT BOK

PILOT BOK