Når våren ikke kommer - et leseutdrag by Trude Hole

© FEATHER BOOKS PUBLISHING www.newspirit.no Coverdesign: Trude Helén Hole Fotograf: Trude Helén Hole Manus og layout: Trude Helén Hole ISBN: 978-‐82-‐93539-‐00-‐1 Feather Books Publishing Oppsjølia 30b, 1385 Asker Trude Helén Hole www.trudehelenhole.no

DEL 1: NOVELLESAMLING INNHOLD DEL 2 MOBBING S.49 PSYKISKE PROBLEMER OG ØKENDE SELVMORD BLANT UNGDOM S. 92 SYSTEMDRAP – SELVMORD INNENFOR PSYKIATRIEN S. 114 FEILMEDISINERING, OVERMEDISINERING OG FARLIGE BIVIRKNINGER S. 166 FLEST MENN S. 192 INNLEGG FRA MENNESKER SOM HAR VÆRT ELLER ER DER,OG SOM MENER NOE S. 202 TIL DEG SOM HAR MISTET NOEN I SELVMORD S. 224 HER KAN DU FÅ HJELP S. 244 DEL 3: OPPSUMMERING AV FAKTA S. 250 DEL 4: FOREBYGGING OG VARSELTEGN – ER NOEN MER UTSATT ENN ANDRE? S. 263 DEL 5: ÅRSAKSFORKLARINGER OG KONKRETE TILTAK S. 291

FORORD Av Hans-‐Erik Dyvik Husby Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av. På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe. Så mange vonde ord. Så mange vonde minner. Hvem kan klandre en vanlig jordboer for å ville avslutte livet sitt? Prøv å skalle hodet ditt mot en fjellvegg så hardt du bare kan. Det er en hard planet vi bor på. Nådeløs. Blodet renner. Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker -‐ tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser. Et lite skittent hotellrom i København sentrum koster 600 kroner. Det vet jeg nå. Det er ikke TV der. Ikke eget bad -‐ det ligger i gangen. Men hvem trenger luksus i døden? Hvem bestiller frokost på rommet kvelden før sin egen død? Trenger du luksus når du har mistet alt? Når du har fraskrevet deg alt? Ingen behøver vel en lukseriøs hotellsuite når de står på kanten av sitt eget liv -‐ sin egen død? Døden blir aldri vakker. Den behøver ingen roser og kniplingsduker. Døden er bare det den er: Død. Og når du velger den selv, finnes det ingen måter du kan pynte den på. Den er tom og trist. Ensom og fornedrende. En lettelse -‐ javel, men likevel -‐ død.

En narkoman vet at når stempelet på sprøyta går inn i bånn, er et for sent. En narkoman som tar sitt eget liv, ser det der dumme stempelet i sprøyta, som når bånn, som det siste i livet. Det tar bare ti sekunder før giften begynner å virke. Hvis dosen er dødelig, begynner døden med en gang. Du forsvinner i koma. Livet forsvinner, og en syk dans med djevelen begynner. Jeg har gjort det før. Jeg kjenner det igjen. De svarte demonene. Skyggene som skal hente meg ned i mørket. Men jeg kjenner også igjen lysene. Englene som tviholder i meg. Som haler og drar i sjela mi, mens skyggene forsøker å dra meg ned. Vel, så ble det ingen død på meg den gangen heller. Selvmord er risikablet. Du kan risikere å våkne opp 30 timer senere, med størknet rosa skum i ansiktet og en lammelse eller to i kroppen. Flau og skamfull. Slukøret setter du deg på flyet hjem fra de mørke bakgatene i København. Englene vant over demonene igjen. Likevel føles det som et pinlig nederlag. Avkledd. Avslørt. En feiging og en Judas. Sliten og skamfull setter jeg meg i soffaen hjemme og stirrer dypt inn i veggen. Tankene spinner. Logiske og fornuftige tanker blander seg med visjoner og bilder fra forrige døgns kjemiske mørke. Komaet fra selvmordsforsøket. Angsten og skammen. Det er en sykt ensom virkelighet. Her sitter jeg. Lurer på om når jeg skal prøve neste gang. Angsten begynner å melde seg igjen. Jeg slipper visst aldri unna livet. Skrekken over å ha overlevd. Lettelsen over å ikke være død. Det er bare et rot. Og så dødsangsten. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. Jeg er ikke syk. Jeg er bare utrolig fortvilet. Og jeg vet ikke min arme råd. Det er ingen sykdom, så jeg kan ikke ringe legevakten. Jeg ringer Kirkens SOS. Jeg -‐ rockestjerna. Norges favorittnarkoman. Reddet av alternative metoder. Familiefar og ektemann -‐ eksmann og alenefar. Bamse og snill. Pønker og skremmende. Kontroversiell kritiker av legemidler og tvangsinnleggelser, Hipsterenes Judas nummer 1, som våget å slutte i Norges råeste rockeeksport. Jeg sitter der med skjelvende fingre og ringer Kirkens SOS:

"Hei. Kan dere være så snill å ikke legge på?" "Selvfølgelig skal vi ikke legge på." "Bare ikke legg på" hikster jeg. "Jeg klarer ikke si noe." "Jeg skal ikke legge på." Jeg begynner å hylskrike. "Det er greit. Jeg er her." "Ikke legg på, vær så snill!" Jeg strigråter. "Dette er Kirkens SOS. Vi legger ikke på." Så begynner en samtale som er bare mellom meg og han jeg snakket med på tlf i Kirkens SOS. Vi satt i to timer. Dette høres ut som en hendelse fra mitt lange tilbakelagte liv, for ti år siden. Sannheten er at dette hendte i fjor høst. Det reddet meg, og jeg lover: Ring dem når du har det sånn som jeg hadde det da. Det kan redde livet ditt. Hans-‐Erik Dyvik Husby, 2016.

www. Hankvonhell.blogg.no Kirkens SOS: 22 40 00 40

Dette leseutdraget er hentet fra del 5 i boken. DEL 5: ÅRSAKSFORKLARINGER OG KONKRETE TILTAK Myndighetene har de siste tiårene lagt ned en betydelig innsats for å forebygge selvmord – uten resultat! Som ett av de første landene i verden iverksatte Norge tidlig på 1990 tallet nasjonale tiltak for å forebygge selvmord. I 1993 utarbeidet Sosial-‐ og helsedirektoratet et nasjonalt program for forebyggelse av selvmord. Programmet ble fulgt opp med en handlingsplan mot selvmord i 1994. I 2006/2007 foretok Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten en oppsummering av effektene av ulike selvmordsforebyggende

tiltak,

primært

innen

spesialisthelsetjenesten.

Kunnskapsoppsummeringen dannet grunnlaget for utarbeidelsen av Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. I 2011 ga Helsedirektoratet ut en veileder om ivaretakelse av etterlatte etter selvmord.

Handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading 2014–2017. Det overordnede målet med Handlingsplanen er å redusere omfanget av selvmord og selvskading i befolkningen. Dette skal i følge Helsedirektoratet nås gjennom: ”God psykisk helse og mestring i befolkningen, redusert forekomst av selvmord og selvskading i risikogrupper, god oppfølging og ivaretakelse av etterlatte, pårørende og andre berørte, et kunnskapsbasert tjenesteapparat og kunnskapsbaserte strategier og tiltak”.

Videre står følgende: ”Dagens kunnskapsgrunnlag om selvmordsatferd og

selvskading er mangelfullt. Det er behov for å utvikle og forbedre rutiner for innsamling av registerdata på forekomst av selvmord, selvmordsforsøk og selvskading, styrke datakvaliteten på eksisterende helseregistre og overvåke forekomsten av selvmord, selvmordsforsøk og selvskading i ulike grupper over tid. God datatilgang om utviklingen av selvmordsatferd og selvskading er en forutsetning for å kunne vurdere hvorvidt et forebyggende tiltak har hatt effekt. Systematisk overvåking og registrering, evaluering av intervensjoner, forskning og kunnskapsformidling er hjørnesteiner i arbeidet”. Til tross for innsatsen er forekomsten av selvmord fremdeles svært høy i Norge. De siste 20 årene har tallet vært nesten konstant med mellom 500 og 600 selvmord. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år. Omfanget av selvskading med liten eller ingen intensjon om å dø er usikkert, men sannsynligvis høyere enn omfanget av selvmordsforsøk. I 1996 begikk 517 personer, 389 menn og 128 kvinner selvmord. I 2014 var tallet 548.

Tallene vil forbli høye og sannsynligvis også stige og spesielt blant barn-‐ og unge,

fordi vi fokuserer for mye på tall og data, og for lite på årsaker. Vi bør løfte blikket opp fra handlingsplaner, skjemaer og statistikker, og finne årsaker. Først når årsakene er identifisert kan vi få redusert selvmord og selvskading. Mye av dette arbeidet er allerede gjort. En god del forskningsrapporter og innlegg i media skrevet av dyktige fagpersoner og berørte som ser det tydelige bildet, blir ikke lyttet til. De dystre, men stabile tallene bevitner dette. Skolevesenets generelle holdning til mobbing er fortsatt ansvarsfraskrivelse. Psykiatrien har fortsatt problemer med å omstille seg til en mer holistisk og menneskelig retning. Og legene fortsetter å skrive ut livsfarlige medisiner.

Dette fortsetter selv om vi VET at dette tar liv. Handlingsplanen 2014-‐2017 er i følge Regjeringen i den grad det er mulig, basert på kunnskapsbasert praksis, men mye kan tyde på at vi ikke bruker den kunnskapen vi besitter. Dette må vi nå endre skal vi få redusert antall selvmord og selvskading. Selvmord vil alltid forekomme og det vil alltid være tilfeller som ikke er sammenlignbar med andre. Men for å gi selvmord et ansikt har jeg i denne bok samlet en del historier fra media innenfor områder i samfunnet vi ser at selvmordsraten er høy. Jeg har også samlet en del innlegg skrevet av fagpersoner med høy kompetanse for å tydeliggjøre svakheter i systemet. Selvmord har blitt en sovepute. Vi kan ikke fortsette å lukke øynene når vi ser et tydelig mønster. Vi må bryte mønsteret og endre kurs -‐ og vi må gjøre det nå.

Vi kan ikke la det gå 20 år til uten resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå! Jeg håper derfor at denne bok kan bidra til å få økt fokus på selvmord og at beslutninger og konkrete forebyggende tiltak iverksettes der det skal innenfor hvert tema som er tatt opp, slik at den dystre selvmordsstatistikken reduseres. Jeg ønsker også å fremme noen fornuftige årsaksforklaringer og forslag til endringer skrevet av mennesker med god ekspertise, og selv komme med noen konkrete forslag til strakstiltak jeg mener er nødvendig for å redde liv innenfor områdene: • Mobbing. • Psykiske problemer og økende selvmord blant ungdom. • Selvmord i psykiatrien. • Utstrakt bruk av farlige medisiner som også blant annet øker selvmordsfaren. Helt til slutt ønsker jeg å bidra med noen ord jeg håper kan bedre hverdagen for noen.

MOBBING

Et selvmord grunnet mobbing er ett for mye – dette må skolene nå innse. Vi har nulltoleranse for mobbing i Norge, allikevel aksepteres det. 13 år gamle Odin Olsen Andersgård er en gutt vi aldri må glemme. Lambertseter og Aursmoen skole tok ikke Odin på alvor. Han orket til slutt ikke mer av mobbingen og tok sitt eget liv. Odin er ikke alene og flere vil følge. Vi må nå ta ansvar og iverksette tiltak som fører til resultater. For å oppnå vårt mål som er nulltoleranse for mobbing må vi nå innføre nulltorelanse for mobbing! Regjeringens nye tiltakspakke mot mobbing i 2016 er følgende; •

En klar aktivitetsplikt for alle som jobber i skolen til å avdekke og håndtere mobbing. Krav om at det skal handles raskt.

•

Elevene

kan

klage

direkte

til

Fylkesmannen

istedenfor

skolen.

Utdanningsdirektoratet blir klageorgan over Fylkesmannen. Barneombudet styrkes for å passe på at klager blir fulgt godt nok opp. •

Krav til Fylkesmannen om raskt å ta stilling til saken og følge opp til problemet er løst. Fylkesmannen får mulighet til å ilegge skoleeiere dagbøter dersom vedtak og pålegg ikke følges opp.

•

Innføring av plikt til å informere elever og foreldre om rettighetene deres.

•

Styrket kompetanse i antimobbearbeid hos alle som jobber i barnehage, skole og kommune.

•

Skoler med høye mobbetall skal få hjelp først, og størst ressurser skal settes inn på disse skolene.

•

Ny portal med veiledning for barn og foreldre og ny telefon-‐ og chattetjeneste for barn og unge som strever i mobbesaker og trenger voksne å snakke med.

•

Ny rammeplan for barnehagene skal sette tydelige krav til barnehagenes antimobbearbeid.

Denne tiltakspakken er for lite konkret, og signaliserer for lite vilje og handlekraft. Vi trenger håndfaste tiltak som er lett å iverksette og som viser en markant kurs-‐ og holdningsendring i forhold til mobbing. Mobbing må føre nå til konsekvenser for den som mobber, samt foreldre, skoler og kommuner som ikke tar mobbing på alvor – og den som mobbes må få hjelp før flere liv går tapt.

I dette kapittelet skal vi ta for oss følgende; 1. Barn som mobber bør ta konsekvensene av egne handlinger – det er urimelig og umenneskelig å la ofrene bli kasteball i et system som ikke tar dem på alvor. 2. Skolene tar ikke mobbing på alvor – et godt image er viktigere. 3. Mobbere eller deres foreldre bør kunne straffes. 4. Mobbing på sosiale medier kan begrenses ved begrenset bruk av sosiale medier. 5. God adferd generelt og i sosiale medier begynner i hjemmet. 6. Mobbingsforebyggende fag må inn i skolen. 7. Det bør opprettes et nasjonalt klageorgan for mobbing. 8. Skoler og kommuner som ikke tar mobbing på alvor bør kunne ilegges bøter. ………. 1. Barn som mobber bør ta konsekvensene av egne handlinger – det er urimelig og umenneskelig å la ofrene bli kasteball. Barn som mobber bør bytte skole. Kunnskapsdepartementet foreslo i 2014 en lovendringer som åpner for at mobbere skal kunne flyttes til en annen skole for å forebygge og hindre mobbing. Foreldre og elever ved Elevorganisasjonen og Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) sa et klart ja. Men Utdanningsforbundet som organiserer lærerne i grunnskolen og videregående skole, og KS Kommunesektorens organisasjon, som representerer skoleeierne, uttrykte et bestemt nei med følgende begrunnelse;

-‐Å tvangsflytte en elev er en fallitterklæring for skolen og kommunen, og kan

innebære at skolen ikke har lyktes med en av de viktigste oppgavene; å fremme helse, trivsel og læring, skrev seksjonsleder i Utdanningsforbudet, Torbjørn Ryssevik, i et høringssvar til Kunnskapsdepartementet (KD). At Utdanningsforbundet og KS ikke tar barns liv og helse på alvor kan ikke lenger aksepteres. Å ikke ville innføre nødvendige strakstiltak fordi dette er å innrømme at skolene ikke klarer å håndtere mobbesaker, er å tråkke over lik for å opprettholde et ”image” vi alle vet ikke holder mål. At mobbing forekommer og barn tar selvmord viser tydelig at norsk skole ikke har lyktes i sin oppgave i å forhindre mobbing.

Dette faktum kan ikke lenger ignoreres. Barns liv og helse bør veie tyngre enn Utdanningsforbundets syn på seg selv. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) må nå lytte til elever og foreldre, og sunn fornuft, og iverksette endring av lovverket slik at mobbing nå får konsekvenser for den som mobber og at den som mobbes omsider får hjelp! Vi må ikke glemme Odin. Han ble bare 13 år. ……….

2. Skolen tar ikke mobbing på alvor – endrer “ord og begreper” for å opprettholde et godt image. På ett år ble antall mobbeofre i Norge nesten halvert – men kun på papiret. Fra 2007 og frem til våren 2012 har antall barn som har opplevd å bli mobbet holdt seg stabilt på rundt syv prosent i følge verktøyet som måler mobbing i Norge; Elevundersøkelsen. Dette tilsvarer at over 50.000 av 800.000 elevene i grunnskolen og videregående ble mobbet. Høsten 2013 svarte kun fire prosent at de ble mobbet, noe som tilsvarer drøyt 30.000 elever. Ved å innføre begrepet ”krenkelser” i Elevundersøkelsen kvittet Utdanningsdirektoratet seg med 20.000 mobbeofre!

Etter at elevundersøkelsen ble endret i 2013 ved å innføre begrepet krenkelser, ble tallet på antall elever som opplevde seg mobbet nesten halvert, og i skoleåret 2015/2016 er tallet på elever som oppgir at de føler seg mobbet på rekordlave 3,7 prosent. ”Reduksjonen kan henge sammen med endringer i Elevundersøkelsen dette året”, skriver Utdanningsdirektoratet. ”Nedgangen kan delvis skyldes at de nye spørsmålene om krenkelser er plassert rett før spørsmålet om mobbing, samt at undersøkelsen er flyttet fra våren til høsten”, skriver forsker Christian Wendelborg ved NTNU i sin analyse av elevundersøkelsen. Forskere fra NOVA har i sine undersøkelser avslørt at skoler går inn for å begrense elevenes bruk av begrepet «mobbing» ved å innføre begrepet «krenkelser» i elevundersøkelsen. Ved å «stramme inn» elevenes bruk av mobbebegrepet, kan skolens omdømme opprettholdes og fakta rundt mobbing holdes skjult. Å bli utestengt, å bli spredt løgner om, å bli ertet og gjort narr av, er i følge den nye elevundersøkelsen en krenkelse og ikke mobbing. Dette defineres som krenkelser i Elevundersøkelsen: ”Å bli holdt utenfor. Å få negative kommentarer om utseendet ditt på en måte du ikke liker. Å bli spredt løgner om. Å bli gjort narr av. Å bli ertet slik at du ble lei deg”. Opplever elevene disse handlingene minst to til tre ganger i måneden, defineres det som krenkelser. Dette må altså besvares før elevene blir spurt om de blir mobbet. Elevundersøkelsen definerer begrepet mobbing slik: ”Med mobbing mener vi gjentatt negativ eller «ondsinnet» atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing”. Den nye elevundersøkelsen er en grov krenkelse av alle elever i Norsk skole! Elevundersøkelsen bør være konstruert slik at den avslører fakta rundt mobbing – ikke slik at den pynter på skolenes image. ……….

3. Mobbere eller deres foreldre bør kunne straffes. I mai 2013 ble internett definert som offentlig rom i den norske straffeloven. Derfor er trusler, trakassering, sjikane og hatkriminalitet i sosiale medier straffbart. Foreldre er i endel tilfeller ansvarlig for å erstatte skader barna deres forårsaker ved kriminelle handlinger og det bør vurderes om ikke dette også skal omfatte hatkriminalitet i sosiale medier slik det er i andre land. ………. 4. Mobbing på sosiale medier kan begrenses ved begrenset bruk av sosiale medier. For ti år siden hadde vi mobilfrie skoler, og mobbing i sosiale medier var et forholdsvis ukjent fenomen. I dag stjeler Facebook, Spotify og YouTube elevenes konsentrasjon, og både elever og lærere i videregående skole opplever at de blir forstyrret av utenom-‐faglig bruk av PC i undervisningen. I 2011 kom den første norske forskningsrapporten om klasseledelse og IKT i videregående opplæring. Forskerne fulgte 1784 elever og 606 lærere i Rogaland fylkeskommune i perioden 2009 til 2011. I følge professor Rune Krumsvik i forskningsgruppen Digitale Fellesskap ved Universitetet i Bergen, ga både lærere og elever uttrykk for at de ønsket flere begrensninger

på

mulighetene

til

bruk

spill

sosial

medier

undervisningssituasjonen. Skolen har i dag forhåpentligvis utarbeidet et fornuftig og regulert bruk av pc og smartboards. Når det gjelder mobil er situasjonen en annen. Mobilen er vår største underholdningspakke og det skal mye til for at skolen skal klare å utkonkurrere mobilen gjennom en hel skoledag. Skolevesenet bør derfor vurdere å innføre forbud mot mobilbruk i hele eller deler av skoletiden, og det av flere grunner; A. Mobilen er en distraksjon. Fokus, tilstedeværelse og optimalisering av læremuligheter når elevene er på skolen bør veie tungt i denne sammenheng. B. Mobilbruk kan legge forholdene til rette for massesuggesjon på både godt og vondt, hvilket kan føre til ekskludering og økt mobbing. C. Tilbakemeldinger og ”likes” på sosiale medier kan være avhengighetsskapende og ødeleggende for den mentale helsen til elevene fordi den stimulerer den korte lykkefølelsen og i motsatt tilfelle følelsen av meningsløshet og mislykkethet når den positive feedbacken uteblir – dette skaper vinnere og tapere.

D. Mobilbruk er fremmedgjøring. Mindre mobilbruk i skolen fremmer sunn sosialisering mellom elevene som igjen kan redusere mobbing. ………. 5. God adferd generelt og i sosiale medier begynner i hjemmet. Ikke bare skolen bør sette grenser, også i hjemmet bør mobilbruk begrenses. Følg med på hva barnet ditt foretar seg og hvilke Apper og sosiale medier de er på. Ikke tillat barnet ditt å være på sider som Ask.fm, og sider du vet fremmer mobbing og er lite konstruktive. Andre sider du bør følge med på er: Periscope, Formspring, Jodel og Kiwi. For barn er grensesetting og et klart NEI ensbetydende med trygghet og at du bryr deg om dem. Sjekk mobilen og forklar barnet ditt hvorfor du gjør det. Dette er din rett og plikt som forelder. Legg mobilen på kjøkkenet når det er natt, så barnet ditt får sove. Barn bør lære at det ikke er bilder, hvordan de ser ut, eller antall liker-‐klikk som definerer hvem de er – men hvordan de ser på seg selv og hvordan de er mot andre. Barn må få vite at de er god nok som de er og at de har en egenverdi i tråd av å være seg selv. Og ikke minst; lær barna dine å være glad i seg selv – egenkjærlighet er viktig! Barn som har det godt med seg selv, mobber vanligvis ikke. Også når det gjelder språkbruk må vi voksne ta ansvar. I løpet av de siste årene har det blitt avdekket stadig mer grov mobbing og sjikane i enkelte sosiale medier, og ordbruken er grov. Nettsteder som Ask.fm florerer av grov hets og mobbing, sier Merethe Moe i Barneveakten. – Det er konkurranse mellom elever om å være drøyest mulig i det de skriver. Ordbruken kan gå på at utpekte personer er «stygge» «feite horer», at noen fortjener å dø. Enkelte ungdommer mener dette er nettsjargongen og at man bør tåle hard ordbruk, mens andre tar seg veldig nær av det. Men vil vi at barna skal være så robuste og tåle så mye? Skal man tåle å høre at man er feit, hore eller fortjener å dø? Spør Moe i Barnevakten. Denne type umenneskeliggjøring av språket vårt bør vi ikke ønske velkommen. Vi må derfor i felleskap ta et ansvar og formidle våre barn hva som er akseptabel språkbruk og ikke.

Vi må tillate våre barn å gjøre feil og ta ukloke valg. Når en oppretter en konto i sosiale medier eller får kontakt med andre, er de første (uskyldige) spørsmålene gjerne om yndlingsfarge, dyr og musikk. Deretter kommer kanskje et spørsmål om noe helt annet, gjerne av intim karakter, eksempelvis om en har hatt sex eller er kjønnsmoden. Det kan da være lett å svare uten å tenke seg om og derfra kan det eskalere fort til spredning av bilder og mobbing. Når det plutselig har gått for langt våger ikke barn å si fra fordi de har vært med å tøye grensene selv. Hjemmet skal oppleves som en trygg arena. Trygghet er en forutsetning for åpenhet. Voksne må sørge for trygge rammer slik at barn våger å fortelle hva de har gjort og hva som plager dem. Vi må også vise toleranse når våre barn tar ukloke valg – ukloke valg tar voksne også, dette har ofte fint lite med alder å gjøre. Vi må altså legge forholdene til rette for at våre barn kan ta opp vanskelige ting hjemme uten frykt for å få kjeft. Dette kan bidra til å avdekke mobbing. Vi må vise våre barn at det helt vanlig og ganske ok å gjøre feil. Det er det vi lærer av. ………. 6. Mobbingsforebyggende fag må inn i skolen. God psykisk helse og livsmestring, samt temaer rettet mot adferd, inkludering og nulltoleranser for mobbing må inn som skolefag. Også lek, fysisk bevegelse og aktivitet, som er en forutsetning for sunn helse og et godt læringsmiljø -‐ må få større plass i skolen enn hva tilfellet er i dag. Det har også vist seg gjennom forsøk i enkelte skoler at felles måltider med sunn og god mat virker forebyggende mot mobbing og forbedrer skolemiljøet og læring betraktelig. Dette er det verdt å se nærmere på. ………. 7. Det bør opprettes et nasjonalt klageorgan for mobbing. Djupedal-‐utvalget la frem sin mobberapport i 2015, men kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) trosser eget ekspertutvalg. Isaksen vil ikke at Barneombudet skal behandle klager fra elever som blir mobbet, men beholde ordningen der klager skal rettes til Fylkesmannen. Dette er uforståelig. Vi bør lytte til fagfolk og berørte også når det gjelder mobbing. Fylkesmannen er lite kjent som klageorgan og har mange andre oppgaver å håndtere. I 2015 mottok fylkesmennene kun 245 mobbeklager. Rundt 30 000 norske elever

mobbes. Dette er tall som fremkommer etter at den nye elevundersøkelsen ble tatt i bruk. Tallet er sannsynligvis fortsatt i overkant av 50 000, og er et antall som kan tyde på at klagemuligheten ikke er kjent eller er for komplisert å benytte seg av for elever som mobbes. -‐ Vi ønsker en nasjonal klageinstans. Det er store svakheter med dagens system. Vi mener fylkesmennene har for lite barnevennlig saksbehandling og er for lite offensive, at de ikke bruker alle virkemidlene, at de har for lang saksbehandlingstid og at de kan være for godt tilknyttet kommunene, sier barneombud Anne Lindboe til Aftenposten. Myndigehtene bør nå vise at de tar mobbing, fagfolk og elever på alvor, og opprette et nasjonalt klageorgan for mobbing. ………. 8. Skoler og kommuner som ikke tar mobbing på alvor bør kunne ilegges bøter. Se punkt. 3. ………. Her kan du få hjelp: Ung.no og www.stoppmobbingen.net. Mobbetelefon: 91004676

PSYKISKE PROBLEMER OG ØKENDE SELVMORD BLANT UNGDOM 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker. I følge NHI er selvmord i dag den største trusselen mot barn og unges helse. Selvskading blant unge har i dag blitt vanlig -‐ dette er tatt opp i CASE-‐studien, en stor europeisk undersøkelse, der også Norge deltar. Mette Ystgaard, som er prosjektansvarlig i Norge, rapporterer at mange av de unge opplyser om selvmordstanker i forbindelse med selvskading. I Norge opplyste 1 av 10 ungdommer at de hadde skadet seg selv med vilje, og mer enn halvparten av disse opplyste at de hadde ønske om å dø da de skadet seg. Dette viser at mange unge opplever vanskelige liv. Her er noen områder vi bør se nærmere på for å forstå hvorfor så mange barn og unge sliter med livet, og forslag til tiltak: 1. Ytre press og kroppsfokus. Media bør nå ta ansvar. 2. Bloggere og annonsører bør også være sitt ansvar bevisst. 3. Aldersgrensen på plastikk kirurgi bør heves til 20 år og reklamemulighetene bør begrenses. 4. Foreldres misforståtte ”snillisme” bidrar til ulykkelige barn. 5. Indre trygghet er en forutsetning for et godt liv. 6. Barn og unge dopes for å tilpasses et system som styres av økonomisk profitt. 7. Skolen dreper motivasjon og lærelyst og skaper skoletapere. 8. Fjerner vi oss fra vår menneskelige natur? 9. Familien som en enhet er under press. 10. Leken på barns premisser, som er viktig for trivsel, utvikling og helse -‐ er i ferd med å forsvinne. 11. Press fra foreldre fører til utbrente barn og unge. 12. Skolen må ta ansvar – psykisk mestring bør inn som skolefag. 13. Ungdomspsykiatrien må styrkes – helsetilbudet i skolen må økes.

1. Ytre press og kroppsfokus. Media bør nå ta ansvar. Norsk presse og spesielt kvinnemagasiner er en sterk pådriver for et økende negativt selvbilde hos barn og ungdom. En direkte sammenligning mellom ungdomsundersøkelsen i Stavanger 2013 med den tidligere undersøkelsen i 2010, viser at det er markant flere jenter som rapporterer om et negativt selvbilde og et negativt kroppsbilde i 2013. I 2010 hadde syv prosent av jentene et negativt selvbilde. Denne andelen økte til tolv prosent i 2013. Når det gjelder negativt kroppsbilde, har det også her vært en dramatisk endring. I 2010 slet 12 prosent av jentene med negativt kroppsbilde. Dette økte til 17 prosent i 2013. I følge Folkehelseinstituttet hentet 7 prosent av alle 17 år gamle jenter i Norge ut en resept på et legemiddel mot psykiske lidelser i 2014. I følge rapporten ”Ung i Oslo 2015” sliter 28 prosent av jentene i Oslo psykisk og har tegn til depressive symptomer Dette er et stort helseproblem, og det er ingen grunn til å tro at disse tallene ikke fortsatt øker.

Når det gjelder ytre press bør spesielt medier rettet mot kvinner gå litt i seg selv. Våre døtre vokser opp i en verden der jenter oppfordres av enkelte kvinner i media til å ha ufrivillig sex for å tekkes mannen. De vokser opp i en verden der norske kvinnelige redaktører kler av kjendiser og viser nakne kvinner på forsiden for å selge flere magasiner. De vokser opp i en verden der de samme kvinnelige redaktørene skriver om vårens neglelakk i stedet for urett mot kvinner og barn. Våre jenter vokser opp i en

verden der jenter og unge kvinner tar pornografiske ”selfies” i desperat jakt etter liker-‐ klikk, og med det reduserer seg (og andre kvinner) til objekter og det lavstatuskjønn vi en gang var. Våre døtre vokser opp i en verden der jenter og unge kvinner fyller ansiktet med Botox og Restylane, og opererer underlivet (designervaginaer) fordi det ikke er ”pent nok”, godt støttet av kyniske kirurger som forteller oss at kvinnens underliv fra naturens side ikke er bra nok og bør korrigeres. Våre unge jenter vokser opp i en verden der jenter fjerner ribbein og reduserer nesen for å se ut som Barbie dukker. Våre døtre vokser altså opp i et samfunn der unge kvinner mishandler og ødelegger kroppene sine og gjør det normale unormalt, og det unormale normalt i sin jakt etter det umenneskelige perfekte -‐ hvilket applauderes av media og belønnes av annonsører! Dette er ikke en sunn lekeplass for våre døtre. Beviset på det er økende selvskading, depresjoner, medisinering og selvmord. Over ni tusen jenter prøver å ta sine liv hvert år! Denne negative utviklingen må vi nå begynne ta på alvor. Mens det ytre stadig pyntes på, råtner innsiden på rot. Norsk media smører pupper og skjønnhetsoperasjoner på alle landets forsider og skaper altså ”suksesshistorier” om det mange vil kalle menneskelige tragedier. Dette er en trist utvikling. Media bør nå slutte å dytte nakenhet og neseopererte rosabloggere inn i nyhetsbildet og på forsidene, det har nemlig ingenting der å gjøre. Det hele handler om sunn fornuft, moral og verdivalg – og ikke minst handler dette om respekt for den oppvoksende generasjonen av unge kvinner.

Media kan om de vil, endre journalistikken ved å flytte seg fra sex-‐ og kroppsfokus

til mer matnyttig journalistikk. Medisinindustrien og dens bakside er et godt eksempel på et området media burde overvåket i langt større grad. Men her svikter media totalt sin oppgave. Også annonsørene kan om de vil, stille seg litt mer kritisk til hvem de inngår samarbeid med. ………. 2. Bloggere og annonsører bør også være sitt ansvar bevisst. Bloggere er i dag med sin påvirkningskraft og rekkevidde, den 4. Statsmakt (min påstand) -‐ og dette er nødvendigvis ikke et godt utgangspunkt når det gjelder mental helse. Det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor langt bloggere vil gå for å fikse på kropp og utseende,

eller hva de velger å legge ut på bloggene sine. På denne måten dyrkes det unormale, og vårt syn på det naturlige blir forkvaklet. Mange av disse bloggerne har dessverre titusenvis av unge følgere, og enkelte bloggere har mellom 60 og 80.000 lesere hver dag. I praksis fungerer disse bloggerne som en massiv og en svært påtrengende markedsføringskanal for et forvrengt og særdeles usunt kroppsbilde. Bloggerne er levende reklameplakater for en kynisk skjønnhetsindustri som tilbyr bloggerne gratis inngrep mot markedsføring. Lite kan tyde på at disse bloggerne forstår sitt ansvar, og det gjør heller ikke annonsørene. Her er et lite utvalg blogginnlegg som tydelig viser hvilke type kroppspress våre unge jenter eksponeres for hver eneste dag:

Her er noen kommentarer hentet fra siste innlegg om silikon;

I tillegg vet vi at bloggerne i stor grad retusjerer bildene sine – men vet våre unge døtre dette? Bloggeren Fotballfrue, en av Norges største, har gjentatte ganger blitt tatt i å jukse med både bilder og fiktive kommentarer for å ”fremstå bedre” enn det virkeligheten tilsier. Følgende stod å lese i Dagbladet desember 2014; Slik jukser «Fotballfrue» med bilder. Er du blant dem som holder igjen på julematen fordi du misunner Caroline Berg Eriksens (27) syltynne kropp, kan det være av interesse at bloggeren fikser på bildene av seg selv før hun legger dem ut. Dagbladet har de siste to dagene sett gjentatte eksempler på manipulerte bilder hvor pupper er gjort større, midjer, lår og armer er gjort mindre, hår er fyldigere og til og med ryggen hennes er gjort smalere. De manipulerte bildene er publisert på Caroline Berg Eriksens blogg, som i flere år har vært blant landets mest populære. Hun tjener gode penger på bloggdriften, og hadde ifølge skattelistene millioninntekt i 2013. Svært ødeleggende -‐ Jeg mener slike blogger er svært ødeleggende i forhold til spiseforstyrrelser, og dersom det stemmer at Eriksen manipulerer seg tynnere på bildene sine gjør det saken enda mer alvorlig. Mange ser opp til henne, og bloggen hennes går i stor grad ut på å gi råd om hvordan man skal spise og trene for å få den såkalte «idealkroppen», sier Marianne Hatle, lege, spesialist i psykiatri og leder av Spiseforstyrrelsesklinikken i Oslo.

Hun sier en rekke vitenskapelige studier indikerer en sammenheng mellom det å

være eksponert for urealistiske skjønnhetsidealer og depresjon, lavt selvbilde, dårlig kroppsfølelse og spiseforstyrrelser blant de som er disponert for det. Også de som ikke blir syke av det, føler seg dårligere etter å ha blitt eksponert for slike bilder. -‐ En blogg er gjerne full av velmenende råd og det er lett å tenke at bloggeren bare vil deg vel. Men blogger som dette er blitt en profittdrevet, økonomisk maskin og langt fra veldedighet. Varen Eriksen selger er i stor grad henne selv -‐ og nå viser det seg kanskje at varen ikke er helt reell, sier Hatle. (Dagbladet) Skrevet av Pål Nordseth og Guro Havro Bjørnstad. Publisert 26.12.2014. (NB! Artikkelen er forkortet og kan leses i sin helhet her)

Vi må innse at denne type bloggvirksomhet er skadelig for unges mentale helse. Media og annonsører må nå ta et samfunnsansvar. Psykiske plager og lidelser et stort helseproblem i barne-‐ og ungdomsbefolkningen. I følge en rapport fra NOVA har hele 25 prosent av jenter forsøkt å skade seg selv, og rapporten «Ung i Oslo 2015» viser at nesten 1/3 av jentene i Oslo sliter psykisk og har tegn til depressive symptomer. En rekke vitenskapelige studier indikerer en sammenheng mellom det å være eksponert for urealistiske skjønnhetsidealer og depresjon, lavt selvbilde, dårlig kroppsfølelse og spiseforstyrrelser blant de som er disponert for det. Også de som ikke blir syke av det, føler

seg

dårligere

etter

blitt

eksponert

for

slike

bilder.

Dette må enkelte aktører i det offentlige rom nå ta innover seg – spesielt media og annonsører som i stor grad medvirker til at nevnte type bloggere kan utøve sitt negative virke i så stor skala som er tilfelle i dag. Media bør begrense eksponering av denne type bloggvirksomhet – og annonsørene bør ganske enkelt slutte å sponse dem! ………. 3. Aldersgrensen på plastikk kirurgi bør heves til 20 år og reklamemulighetene bør begrenses. Det er stor pågang fra ungdommer og unge voksne for å få utført plastisk kirurgi. Aldersgrensen i dag er 18 år. Helsedepartementet presiserer at den helserettslige myndighetsalder på 16 år skal tolkes strengt når det gjelder irreversible kosmetiske inngrep. Selv om foreldrene godkjenner inngrepet på en person på 16 år, fritar ikke dette kirurgen for ansvar. Spesielt blant jenter og yngre kvinner sliter mange med dårlig selvbilde, sterkt påvirket av bloggindustrien og pågående reklamekampanjer fra en svært kynisk industri som tjener penger på ungdommers usikkerhet. Noen år til eller fra kan utgjøre mye i forhold til vurdering av kirurgiske inngrep. Unge mennesker modner mye både mentalt, fysisk og følelsesmessig når de kommer litt opp i 20-‐årene. Om aldersgrensen er 20, vil flere kunne ta avgjørelser på grunnlag av et bredere, dypere og et mer fornuftig plan. I dag ødelegges mange unge, ikke bare kroppslig, men også mentalt i jakten på et ”perfekt” ytre. Nå bør myndighetene komme på banen og ta ansvar. Aldersgrensen på plastikk kirurgi bør heves til 20 år og reklamemulighetene bør begrenses i likhet med alkohol og tobakk.

4. Foreldres misforståtte ”snillisme” bidrar til ulykkelige barn. Norge er i verdenstoppen i bruken av sosiale medier. Ifølge undersøkelser gjort av Ipsos MMI har nesten 3,2 millioner nordmenn facebookprofiler, 1,2 millioner nordmenn er på Snapchat og 1,173 000 har Instagram-‐profil. Behovet for å sjekke telefonen og holde seg oppdatert på ”likes” er stort. De senere år har det kommet frem at mange foreldre kjøper likes og falske venner på sosiale medier til sine barn, i følge NRK. Miljøterapeut Eli Gotvassli ved Steinkjer ungdomsskole, en av Nord-‐Trøndelags største skoler med 460 elever, mener mobilbruken gjør ungdommene slitne og stresset, og er bekymret over at foreldre bidrar til stresset om å få likes. – Det er to år siden vi oppdaget at foreldre kjøper likes til barna sine. Da var det slik at jo flere likes du hadde, jo mer populær var du. Du tenker at slike ting ikke går an, men nå har det bare utviklet seg, sier terapeuten til NRK.

Foreldre kjøper plastikk kirurgi til sine unge døtre. Det er ikke bare likes og falske venner i sosiale medier som kjøpes til barn og unge. Foreldre kjøper også blant annet silikonpupper og botox-‐behandlinger til sine unge døtre i følge NRK, og i mellomtiden øker selvskading-‐ og selvmordsstatistikken blant unge. Sosiale medier og mangel på nettvett, samt det triste faktum at mange blir avhengig av «likes» og positive

tilbakemeldinger på det ytre – med andre ord faktorer som i det store og hele ikke betyr noe som helst, kan være avgjørende for unges mentale helse. Jaget rundt det å være såkalt «vellykket» skaper depresjoner, ensomhet og følelse av mislykkethet. At foreldre bidrar til dette ved å kjøpe en falsk verden til sine barn er totalt uforståelig. Foreldres misforståtte ”snillisme” bidrar til ulykkelige barn. Hva dette i sum gjør med barnas egenverdi og selvfølelse oppdages kanskje ikke før det er for sent, før barnet er et mentalt vrak som medisineres for depresjoner med medisiner som forsterker negative tanker og øker faren for selvmord. I stedet for å kjøpe ”falsk lykke” til våre barn, bør vi fortelle dem at 3 eller 30 likes og størrelsen på puppene ikke spiller noen rolle og ikke er synonymt med et vellykket liv. Tvert om! ………. 5. Indre trygghet er en forutsetning for et godt liv. Vi bør ha som mål at våre barn skal bli trygg på seg selv og forstå at hvem de er – er langt viktigere enn hvordan de ser ut. Vi bør også ha som mål at spesielt jenter i fremtiden vil formidle engasjement, tanker, ideer og indre verdier, fremfor hvilke operasjoner de har tatt og hva de har i sminkepungen. Det ytre er en falmende og skjør verdi å satse på, den vil slå sprekker til slutt og det er en sannhet. Det er indre verdier, trygghet på hvem en er og hva en står for som skal bære oss gjennom tykt og tynt i livet, og det er her investeringene bør gjøres. I takt med at det ytre presset øker, må vi som foreldre derfor øke vårt fokus og sette inn flere ressurser på å styrke våre barns indre trygghet. Det er vår viktigste oppgave. Står våre barn og unge stødig i seg selv, er de ikke så lett påvirkelig og vil evne å ta fornuftige beslutninger på vegne av seg selv.

Vi må også formidle at det å føle seg utenfor og mislykket i perioder er helt

naturlig, de fleste av oss føler det slik. Vi må fortelle våre barn at livet ikke bare er en dans på roser og at det finnes torner – men at tunge tanker og perioder går over. Vi må gi våre barn ryggrad nok til å stå i mot ytre press og sørge for at de evner å stole på egen identitet, kunnskap og erfaring. Vi må lære våre barn at penger i banken selvsagt kan gjøre ting enklere – men at det en bærer med seg i hjertet; kjærlighet, toleranse og raushet til seg selv og andre, er rikdom av den rette sorten – den som gjør en lykkelig. Indre trygghet er en uvurderlig verdi og en forutsetning for et godt liv.

6. Barn og unge dopes for å tilpasses et system som styres av økonomisk profitt. Det er et velkjent faktum at det moderne samfunn er bygget på systemer og institusjoner, og at familien ikke lenger er hva den en gang var. Vi må stille oss spørsmål om vi liker utviklingen eller ei. De fleste barn og voksne er i dag borte fra hjemmet 8-‐10 timer per dag. Tiden moderne familier har til samvær er derfor kort. Barn sendes tidlig i barnehage fordi både mor og far forsørger familien og begge bidrar med det økonomisk til samfunnet. Vi lever i en totalt annen verden enn for 40 år siden. Institusjoner har i stor grad overtatt familiens oppgave med små barn. Før 1975 var barnehagen kun for ytterst få, den var en del av barnevernet og ble beregnet som en sosial institusjon. I 1970 gikk kun 2,8 prosent av alle barn i barnehage, mens antallet i 2015 var 98 prosent. I 1975 kom Barnehageloven som endret barnehagen fra å være en tilsyn-‐ og oppbevaringsinstitusjon til å bli en pedagogisk institusjon. I dag har det gått så langt at flere forskere roper varsku fordi lek på barns premisser er i ferd med å forsvinne, og med det forsvinner også barns mulighet til å utvikle seg til å bli et selvstendig tenkende og indrestyrt menneske. I fremtiden kan dette forverres – internasjonale trender tyder på det. Norge er i følge OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) det nordiske landet som har vært representert flest ganger i det de kaller en «Scoping Group», dvs møtevirksomhet i forbindelse med utforming og planlegging av et barnehageprosjekt som går under navnet «International Early Learning Study» (IELS). Siden starten av 2000-‐tallet har PISA spilt en stadig mer sentral rolle i skoleutvikling verden over. Nå vil Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) lage et verktøy for å kunne vurdere tidlig læringsutbytte for 5-‐åringer på tvers av landegrensene. I OECDs eget anbudsdokument, som ble sendt ut i fjor høst (2015), pekes det ut seks hovedområder for internasjonal testing av barnehagebarn: * Barnas evne til selvregulering og selvkontroll. * Muntlige språkferdigheter og framvoksende leseferdigheter. * Matematikk og tallforståelse. * Selvkontroll og evnen til konsentrasjon. * Selvbevissthet, selvtillit og mestringstro. * Sosiale ferdigheter og evnen til empati.

Ifølge OECD er hensikten å «hjelpe medlemslandene til å forbedre ytelsen i systemet, gi bedre resultater for borgerne og få mer igjen for pengene (…)». OECD ønsker i første omgang å lage en forsøksutgave, en såkalt pilot, som skal prøves ut i tre til seks land med oppstart allerede i mai-‐juni neste år (2017). Thomas Moser, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-‐Norge og en av Norges fremste barnehageforskere, reagerer på OECDs planer:

-‐Hårene reiser seg på ryggen min når vi snakker om utvikling av standardiserte

tester for å kunne sammenligne barnehagebarnas læringsutbytte på tvers av landegrenser. Barn utvikler seg forskjellig og skal ikke oppfylle noen «gullstandard» ved en bestemt alder, sier Moser. Han tror måle-‐ og testregimet som finnes i skolen i stadig økende grad vil gjøre seg gjeldende også i barnehagen.

-‐Internasjonale trender tyder på det, sier han til Dagsavisen i en artikkel om OECD

publisert 16.09.2016. Dette er en skremmende utvikling. I dag måler PISA 15-‐åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. Resultater sammenliknes på tvers av OECD-‐land og over tid, og norske politikere har ambisjoner om at vi skal score høyt på listen. OECD ønsker nå også å måle 5 åringer, dette for å ”hjelpe medlemslandene til å forbedre ytelsen i systemet”. Dette er umenneskeliggjøring. Vi kan ikke se på vår barn utelukkende som noe som skal ”yte i et system”. Barnehage og skoler bør flytte fokus fra standardiserte skjemaer tilbake til Mennesket i Fokus og til kjerneverdier. Skolen bør satse mer på god psykisk helse, indre trygghet og livsmestring, samt temaer rettet mot god adferd, inkludering og nulltoleranser for mobbing. Også lek, trening, fysisk bevegelse og fellesaktiviteter som er en forutsetning for sunn helse og et godt læringsmiljø, må få større plass i skolen enn hva tilfellet er i dag. Vi vet at fysisk aktivitet er nødvendig for en sunn helse både på kort og lang sikt – også den mentale. Fokuset bør derfor settes i nevnte – ikke i ytterligere tester og målinger. Terje Moen, 1. Nestleder i Skolenes landsforbund (SL) skriver følgende i sitt innlegg januar 2016; Ofrer vi norske ungdommer på PISAs alter? -‐Det tas for lite hensyn til at norske elever opplever psykisk press på skolen. Når vi vet at 70.000 barn og unge får en psykisk lidelse og må ha profesjonell hjelp, er det på tide å snu fokus og se mer på de myke verdiene i skolen. Psykiske plager og lidelser i barne-‐ og ungdomsårene øker risikoen for frafall i skolen, løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, økonomiske vansker og vansker i nære relasjoner, dårlig psykisk og fysisk helse senere i

livet og rusmisbruk. Psykiske lidelser står for 40 prosent av sykefraværet og Norge taper 21 arbeidsår for hver person som er uføretrygdet. Vi tolker PISA-‐testingen som et verdensmesterskap for skolesystemer, hvor det viktigste er landenes rangering i forhold til hverandre. Mange ungdommer har i dag både mattefobi og angst for tester. Dette er ikke medfødte lidelser, de skapes på skolen. Og når vi vet at verdens største private utdanningsselskap, Pearson, tjener store penger på stadig mer testing i skolen – også PISA-‐undersøkelsen – er det all grunn til å la alarmklokkene ringe. Vi må ikke glemme hva vi er og ikke er. Vi mennesker er unike – vi er ikke noe målbart! ”Standard” er en teknisk spesifikasjon som beskriver hvordan ulike objekter skal kunne defineres på en entydig måte. Å måle våre barn og våre barns egenskaper, og med det kategorisere dem er en stor krenkelse mot menneskeheten. Ved å gjøre barn til en målbar enhet der avvik er uønsket, frarøver vi dagens barn i stadig økende grad mulighet til å være nettopp BARN. Vi frarøver dem muligheten til å utforske identitet og interesser på egne premisser, og med det frarøves også muligheten til å være seg selv og ta i bruk egne egenskaper og talenter – de vi sannsynligvis trenger i fremtiden. OECDs planlagte Førskole-‐PISA der barns ferdigheter og læringsutbytte skal kartlegges og sammenlignes på tvers av landegrensene, er å se på barn som noe de ikke er – noe målbart. Dette kan vi ikke tillate i Norge.

Nevnte utvikling bør være et tankekors. Vi må se hvor vi er på vei. Over ni tusen

jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år, I dag har skog og trær blitt farlige lekeplasser. Frilek er på vei bort. Alt skal rammes inn, måles, testes, organiseres og beskyttes. Uteaktiviteter og praktiske skolefag som sløyd, håndarbeid og gym reduseres, mens teoretiske fag og stillesitting øker. Barn blir rastløse og rotløse, og får diagnoser som ADHD som ”leges” med avhengighetsskapende medisiner med farlige bivirkninger som blant annet depresjon og selvmordstanker. Vi gjør det myndighetene forteller oss. I all vår naivitet lar vi en industri som tjener store penger på våre barn, fortelle oss at å forgifte og dope våre barn, de som ikke klarer å tilpasse seg systemet eller viser avvik i forhold til de standardiserte skjemaene, er en god løsning. Men er det slik vi vil ha det? Er systemet viktigere enn våre barns liv, helse og lykke? Norge er ett av landene i Norden som medisinerer flest barn for diagnosen ADHD, og bruken av tradisjonelle medisiner er sterkt økende. Tall fra Reseptregisteret viser at 11 879 fikk ADHD-‐

medisiner i 2004. Ti år etter er antallet 36 000, dette til tross for at en av de mest kjente behandlingsstudiene for ADHD (MTA*) har vist at medisiner ikke har effekt ut over en 14 måneders periode, og at det etter dette tidsrommet er behov for nye, innovative og alternative behandlingstilnærminger. Allikevel går våre såkalte ”ADHD” barn på livsfarlig og avhengighetsskapende medisin år etter år, og kanskje livet ut. At vi som samfunn kan begå denne urett mot våre barn fordi de ”ikke passer inn”, er ubegripelig.

………. 7. Skolen dreper motivasjon og lærelyst -‐ og skaper skoletapere. En optimal skole er en skole som setter barn i fokus, ikke systemet. Som mennesker har vi alle en medfødt nysgjerrighet og skaperkraft – dette erstattes med regler for hvordan vi skal være og hva vi skal gjøre, og ikke minst, hvordan vi skal gjøre det. Jeg skal her komme med et konkret eksempel fra barneskolen våren 2016. En elev i 4. klasse kom hjem fra kunst-‐ og håndverkstimen med et dørskilt av tre noe slukøret, for det viste seg at læreren hadde laget det for henne. Læreren var ikke fornøyd med hvordan eleven med blyant hadde skissert opp dørskiltet med følgende tekst: Her bor Lise og Pus. Eleven var selv svært fornøyd. Læreren ba henne imidlertid viske det hele bort, og tegnet/skrev over med egen skrift. Spørsmålene vi må stille er; -‐er det ikke meningen at våre barna skal få lage kunst i all sin prakt, og få utfoldet seg kreativt og genuint? Er det ikke meningen at våre barn skal få bruke de ferdigheter skolen gir dem som blant annet er å skrive – til faktisk å skrive? Svaret familien fikk var nokså nedslående, for det viste tydelig hva som var viktig, og det var ikke eleven – men systemet. I svaret stod følgende; ”Kunst og håndverk er på lik linje med alle andre fag et fag der eleven skal tilegne seg ulike ferdigheter i forhold til oppsatte kompetansemål. Lærer utarbeider kriterier for

måloppnåelse og jobber ut i fra disse kriteriene for at elevene skal utvikle seg i faget. Det er underveis i prosessen at lærer skal komme med tilbakemelding på hva eleven skal gjøre for at de skal utvikle seg i faget. I denne oppgaven var det viktig at elevene skulle lage formen på skiltet selv, noe de gjorde. At J i forbindelse med veiledning kunne jobbe mer med plassering av skrift på skiltet ser jeg ikke på som overstyrende i seg selv. At L sitter igjen med en følelse av å ha blitt overstyrt og at hun sitter igjen med et produkt som hun ikke er fornøyd med, er beklagelig. Vår kunst-‐ og håndverks lærer jobber mye med å lage oppgaver fra 1. – 7. Trinn som skal ivareta den kreative siden hos elevene, der de skal få utfolde seg, men samtidig holde seg innenfor oppgaven og jobbe med å utvikle visse ferdigheter. Dette for at de skal være godt rustet til å oppnå høy kompetanse i faget når de kommer til ungdomsskolen og får karakterer i faget. Vi får ta dette til etterretning og se på hvordan vi bedre kan gi tilbakemelding som virker motiverende og utviklende”. Med andre ord skal elevene tilpasses systemet, og ikke omvendt. Denne saken handlet for øvrig ikke om ”tilbakemeldinger” fra lærer, men at eleven ble totalt overstyrt. Opplevelsen var nok heller ikke spesielt ”motiverende og utviklende”. Denne praksisen er tvert om det motsatte og i tillegg ganske nedverdigende. Skal elevene få utvikle egne ferdigheter må de nødvendigvis få gjøre oppgavene selv. Dette tilfellet er dessverre ikke ett engangstilfelle – dette er et bilde av en skole som styres av måloppnåelser og detaljstyrte definisjoner på hvordan ting skal være i et fastlåst system. Med andre ord et ”system” som overstyrer og dessverre bidrar til å drepe barns motivasjon, kreativitet og lærelyst, og tilintetgjør barnets følelse av at: jeg er et menneske! Dette faktum kan ikke bortforklares. Det er innlysende at dette vil påvirke våre barns egenverdi og motivasjon i negativ retning. For å underbygge min påstand, tar jeg med en kronikk skrevet av lege Torkil Færø, publisert i Aftenposten 10. August 2015. Barn blir født som læremaskiner. Men på skolen må dette dempes. «Det er jo som å være i fengsel!». Etter en knapp uke hadde 6-‐åringen satt fingeren på det psykologer den senere tid har innsett: At skolen motarbeider barns medfødte læringsinstinkter og det til en høy pris. I disse dager dømmer vi forsvarsløse barn til ti års skolegang der de må sitte stille, høre på lærerne, ta tester, lese det de blir bedt om å lese og skrive det de blir bedt om å skrive. De som av ulike årsaker ikke klarer å sitte stille, medisinerer vi så de klarer

det. Det eneste gale barna har gjort for å få denne straffen, er å være barn.

Som lege møter jeg mange skoleskadede barn og voksne, og det er jeg grundig lei

av. Barn blir født som læremaskiner, brennende etter å lære. De har medfødte læringsinstinkter utviklet gjennom to millioner år fra den gang våre forfedre levde i jeger-‐ og samlersamfunn (som fortsatt finnes og kan observeres): De er nysgjerrige, lekne og omgjengelige. Men på skolen må dette dempes for å få ro i klassen. Det lærerike, frie samspillet er kontrollert av voksne. Alle elevene må lære det samme pensum i samme tempo, og de lærer bare sammen med barn i samme alder. Elevene som har fått det beste lærepotensialet, med ekstrem nysgjerrighet og lekenhet, sliter mest med å tilpasse seg skolen og ender ofte opp som skoletapere. Skolen arbeider mot menneskenaturen, med stor slitasje på både lærere og elever som resultat.

Peter Gray, psykolog og forsker ved Boston College i USA, skriver i sin

banebrytende bok Free to learn : I jeger-‐ og samlersamfunnet er det nødvendig med kontinuerlig kreativ tilpasning til ustabile naturforhold. De aksepterer at det er en ukontrollerbar verden og bruker isteden kreftene til å ta kontroll over seg selv. Det krever at alle bruker sin egen dømmekraft. De må være selvsikre, viljesterke, kreative og være villig til å ta risiko. Oppdragelsen deres fremmer disse egenskapene. For å få til dette leker barna fritt så mye de kan og har sjelden plikter før 15 års alder. I fri lek lærer barna å ta egne avgjørelser, overvinne frykt, løse egne problemer, takle vanskelige følelser, få venner, skape og følge spilleregler. Kort sagt å ta kontroll over egne liv. Våre forfedre visste at motvillig lærdom ikke fester seg. De forsto at bærekraftig læring skjer best når egen motivasjon styrer. Hvorfor stoler vi ikke lenger på barnas evne til å lære og å utvikle seg selv? Vi har fratatt dem enhver kontroll over egen hverdag, selv om vi vet at det betyr å fremme angst og depresjon. Skolen i dag tvinger foreldre til å bli medsammensvorne som må følge opp barnas lekser. Hvorfor presses de gjennom et system der alle sitter igjen med den samme kunnskapen etter ti år? Hvorfor blir vi overrasket når en tredjedel av elevene dropper ut av videregående skole når de endelig selv får velge?

Skolen er selvfølgelig ikke like destruktiv for alle. Mange klarer seg fint igjennom skoletiden uten åpenbare plager, uvitende om at de ikke har lært så mye som de kunne. Men for en del unge mennesker er bivirkningene ved skolen en følelse av hjelpeløshet og meningsløshet. De føler at eksterne faktorer bestemmer over livet deres i stedet for dem selv. Men det alvorligste problemet er at for altfor mange er skoletiden en kontinuerlig, traumatisk opplevelse som i varierende grad viser seg i angst, depresjoner og utmattelse – og som gir et voksenliv med redusert livskvalitet og lav selvtillit. Som lege møter jeg mange skole-‐skadede som mottar psykologisk behandling, er innsatt i fengsel eller i verste fall ender som et tall i selvmordsstatistikken. Skolen i dag tvinger foreldre til å bli medsammensvorne som må følge opp barnas lekser. De må mase og lokke som skolens forlengede arm, i stedet for å ha verdifull familietid. Mange tør heller ikke ta barna ut av skolen noen dager, selv til aktiviteter de vet barna vil lære mer av, enn den tilsvarende tiden på skolen. De har godtatt samfunnets løgn om at det bare er gjennom langvarig skolegang at fremtiden sikres. Dette handler ikke om lærerne, det er ikke de som har bestemt at jobben deres er å presse umotiverte elever til å pløye seg gjennom lærebøker for å score høyt på nasjonale tester. Helst vil de vel ha det gøy på skolen, de også. Det er systemet og spesielt den manglende valgfriheten, som er problemet. Så hva kan vi foreldre gjøre? I hvert fall demme opp for den manglende frie leken ved å passe på at barna etter skolen har tid til uorganisert, egenstyrt aktivitet med venner. Vi kan med god samvittighet ta dem ut av skolen for aktiviteter som familien synes er verdifulle. Ikke minst bør vi velge skoler som jobber med og ikke mot barnas nysgjerrighet og frie lek. Kan instinktene utviklet gjennom millioner av år hjelpe oss også i en moderne skole? Peter Grays forskning tyder på det. I Massachusetts, USA, ligger Sudbury Valley School. Det er en skole som er drevet etter demokratiske prinsipper, slik jeger-‐ og samlersamfunnene fungerer. Uten klassetrinn lærer barna på tvers av aldersgrupper. Elevstyrt læring gjennom lek, nysgjerrighet og samarbeid er grunnpilarene i utdanningen. Læringen er uten fast pensum, drevet av elevene egne interesser, og lærerne er støttespillere og rådgivere på elevenes forespørsel. I dag finnes over 50 skoler av denne typen i USA og Europa. Intuitivt tenker nok flere at dette umulig kan fungere. Men forskning viser at disse elevene gjør det vel så bra i høyere skolegang

som barn fra ordinære skoler. Samtidig føler de mer tilfredshet og kontroll over egne liv.

Vi må ikke stå i veien for barns utvikling. I vår globale, komplekse og hurtig

forandrende verden trenger vi barn med variert kunnskap. Hva som er nyttig å kunne om 10, 20 eller 50 år er umulig å forutsi. Men vi vet at vi trenger barn som har fått like muligheter til å uttrykke sine forskjeller. Vi må derfor etablere moderne læresentre som kan støtte dem i å finne sin egen vei. De bør bli genier i ordets opprinnelige greske betydning; Geni var ånden som var til stede ved fødselen for å sikre at barnet ble unikt. Vi må lære av jeger-‐ og samlerkulturens hardt ervervede kunnskap: Vår viktigste jobb som voksne er å ikke stå i veien.

Samfunnsforsker og kriminolog Nils Christie skrev allerede i 1971 at skolen tar

barndommen fra ungene og at den er en interneringsleir for den oppvoksende slekt. La det ikke gå 44 år til før det skjer en endring! Torkil Færø, lege. I stedet for å dope ned våre barn for å tilpasse dem systemer og standardiserte skjemaer, bør vi se mer på systemet, om det er menneskevennlig eller ei. ……….

8. Fjerner vi oss fra vår menneskelige natur? For å forstå hvorfor selvmordsstatistikken og selvskading blant barn og unge øker, og hvorfor stadig flere barn viser adferds-‐vansker, det stadig flere nå innser er normal adferd for alle som enten bevisst eller ubevisst føler seg tvunget til å tilpasse seg et system som strider imot menneskets natur, bør Torkil Færøs innlegg leses en gang til. Tendensene er at vi på mange måter og i økende grad fjerner oss fra vår menneskelige natur. Vi glemmer kanskje ”å leve”. Livet forsvinner i logistikk. Vi skal gå i barnehage, på skole og vokse opp. Vi skal få oss jobb, lån og bolig, helst i byen. Deretter skal vi få oss barn som skal gjøre det samme som oss. Til sist skal vi dø uten å ha fått muligheten til å ta og føle på våre menneskelige kvaliteter. Vi kjøper alt vi trenger som de storkonsumentene vi er. Alt er tilgjengelig. Dagens utfordring er å få tak i det aller nyeste. Kanskje opplever noen at vi ikke lenger utfordres på de riktige tingene. Vi glemmer gamle livsnødvendige ferdigheter, og tusenvis av år med klokskap og kunnskap dør ut. Vi vet ikke lenger hvordan vi bygger terrasse, sløyer fisk eller dyrker poteter. Mattilsynet, dvs. våre myndigheter, ødelegger med sine reguleringer restene av det som er igjen av gammel, norsk kultur og mattradisjon. Bonden og fiskeren får ikke lenger selge det han produserer fordi det ikke lenger tilfredsstiller dagens krav til matproduksjon, og Norge er ikke unikt. I deler av USA er det ikke lov å samle regnvann i dunker eller bruke naturlig mais. Bildet er tydelig; vi skal ikke lenger tro på naturen – den som har skapt oss. Vi skal tro på myndigheter og mennesker i hvite frakker, samt profitt-‐jagende industrier som medisinindustrien – for de vet bedre enn oss. De frarøver oss muligheten til å være mennesker fullt og helt. Vi skal ikke lenger heles og leges med sunn mat, naturlige urter, lek og aktivitet i naturen, men med farlig medisin bundet fast i reimer. Våre medfødte egenskaper, vårt talent og våre interesser, vår indre glød og motivasjon, slukner i takt med det ytre presset som i økende grad forteller oss hvordan vi skal tenke, hva vi skal mene og hvordan vi skal være. Vi setter digitale spor overalt hvor vi ferdes. Men igjen, vi er ikke roboter – vi er mennesker. Individ, selvstendighet og frihet erstattes gradvis med gruppe, likhet og system. Syntes vi det er greit?

Økende medisinering, selvskading og selvmordstall blant våre unge kan være en pekepinn på at vi ikke liker utviklingen. Vår råderett over eget liv trampes på, og i tillegg forsvinner i økende grad våre små lommer til rekreasjon, de vi hadde på 70 og 80 tallet og før, nemlig lek og bevegelse i det fri uten innblanding fra voksne -‐ i vår helsebringende natur like utenfor døren. Hyttebygging, klatre i trær, leke indianer og cowboy, gå på epleslang, å leke gjemmeleken i mørket, hoppe paradis og strikk, samle stokker, stein og planker, bygge akvarium og ”dyrehage”, leke bondegård eller vikinger i skogen. Før-‐tidens ute-‐ og frilek er i stor grad erstattet med nye «lommer» som er sosiale medier med tilhørende normer og regler og popularitets-‐press 24/7, og et mer stillesittende samfunn. Barn i dag bruker mye av sin fritid innendørs foran et sosialt nettforum og teller antall ”likes” eller spiller dødelige krigsspill. Selvsagt vil dette påvirke våre barn-‐ og unges adferd og mentale helse. Så vi må våge å spørre oss selv – fjerner vi oss fra vår menneskelige natur? Når vi fjerner oss fra det vi er, som er mennesker av kjøtt, blod, tanker og følelser – mennesker med et høyt aktivitetsbehov, og stor utforsker-‐ og skapertrang, så skjer det noe med vårt indre. Vi kommer i ubalanse og blir urolige, og kanskje noen av oss blir utagerende. Det er som å være en tiger i bur. Dette kan ikke helbredes med syntetisk og farlig medisin som kjemisk lobotomerer oss og gjør våre barn lovlig narkomane. Denne uroen kan kun helbredes ved å la våre barn bli mennesker igjen. Det handler om utfoldelse – å få bruke egne egenskaper og være et menneske i samhandling med hverandre og naturen. Dette får vi ikke til i like stor grad i dag som før i tiden, og det bør kanskje stilles spørsmålstegn om dette preger oss i negativ retning. Jo lenger bort vi kommer fra vår menneskelige natur – jo mer ulykkelig blir vi. ………. 9. Familien som en enhet er under press. Igjen, barn lever sine første barneår i barnehage fordi både mor og far jobber. Tidstyvene deretter er skole, jobb, treningsaktiviteter, venneaktiviteter og logistikk. I helger og ferier har vi derimot anledning til å ta igjen det tapte. Det kan da være fornuftig å ta ferie fra sosiale medier og heller bruke tid med hverandre. Barn vil vanligvis ikke ha flere ting – de vil ha mer samvær med sine foreldre – og vil sannsynligvis bli takknemlig om vi som forelder tar ansvar og gir dem en pustepause fra spill, sosiale medier og ytre press, og ikke minst

bruker tiden vår på dem. Det kan også være greit å ha i bakhodet at en dag er de ikke barn lenger -‐ vår tid med barna er kort, men ganske avgjørende når det gjelder barns helse og livskvalitet. Alle trenger vi fri-‐soner. Hjem og familie bør være nettopp det, en arena som skape avstand til ytre press – ikke en arena der dette ytterligere får blomstre. Barn lærer av hva vi gjør, ikke av hva vi sier. Å skape en god og trygg hjemmearena bør være et mål – et konstruktivt primærfelleskap der alle kan slappe av og være seg selv fullt og helt, en arena hvor våre barn kan søke støtte, få hjelp og føle tilhørighet. Men dagens logistikk er ikke spesielt familievennlig. Mange familiemedlemmer ser hverandre bare i forbifarten. Vi må ikke glemme at hver fjerde nordmann føler seg ensom. Isolasjon kan også oppleves i fellesskap og blant våre unge. Å prioritere samvær knytter bånd og bidrar til positiv personlig vekst for den enkelte, men også til at familien blir en solid og samlende enhet. Det handler om å skape felleskap, tilhørighet og trygghet. Vi må derfor ta tiden tilbake der vi kan og prioritere hverandre. Å opprette noen familierutiner som knytter bånd kan være fornuftig. Først når vi bruker tid på hverandre, ser hverandre i øynene og prater sammen, kan vi fange opp om noe ikke er som det skal. ………. 10. Lek på barns premisser som er viktig for trivsel, utvikling og helse -‐ er i ferd med å forsvinne. For å understreke hvor viktig det er å leke vil jeg ta med kronikken Leken som forsvinner, skrevet av Per Are Løkke, Spesialist i klinisk barne-‐og ungdomspsykologi, publisert 2. mai 2016. Leken som forsvinner – det er en urovekkende stigning av alle typer angst og utmattelseslidelser hos dagens barn og unge. En atmosfære av angst og uro påvirker i dag barnehage og skole. Og angsten smitter i mange ledd. Politikere er redde for Pisa-‐ rangeringens resultater, skolebyråkrater for ikke å effektuere riktige tiltak, rektorene for skolens renommé, lærerne for ikke å implementere pålagte kompetansemål og foreldrene for at barnet deres ikke skal hevde seg eller falle utenfor. Angsten strømmer fritt gjennom de forskjellige styringskjedene før den til slutt overføres på barna og ungdommen med et patologisk trykk.

Forskere bekrefter tendensen. Det er en urovekkende stigning av alle typer angst

og utmattelseslidelser hos dagens barn og unge. Men dessverre; ofte uten å belyse den samfunnsmessige patologi som bidrar til fenomenet vi her er vitne til. For 15 år siden snakket de unge sjelden om skoleproblemer hos psykologen. De snakket om familie og venner, om rus og aggresjon, om protest og utagering, om mening og identitet. I dag snakker de fleste om angst knyttet til skolepress, selv de som bærer på store traumer.

Nyliberalismens fokus på prestasjoner og kompetanse har blitt samfunnets

fremste ideal på de fleste arenaer. Barn måles og evalueres fra de begynner i barnehagen. Klatringen på konkurransestigen, å stadig komme oppover, så raskt som mulig, har blitt livets viktigste mål. Angsten for å falle blir dermed påtrengende. Det føles livsfarlig å gå glipp av noe timer. Det er katastrofe å få en dårlig karakter. Livet fremstår som en endeløs rekke eksamener som når som helst vil avsløre det negative bildet de unge har av seg selv (av å ikke passe inn i malen). Foreldrene er like redde, der de sitter og gjør lekser sammen med barna til langt på natt. Det normative presset har også økt. Barn blir ikke lenger oppfattet som komplekse og originale vesener med lang modningstid. De blir oppfattet som råvarer i et system med krav til å levere kompetanse og ferdigheter (produkter) etter gitte standarder. Styringen av barna intensiveres for å passe inn i malen raskets mulig, samtidig som dysfunksjonsspesialister med sine kartleggingsblikk skanner inn et stadig økende antall barn som av tusen forskjellige grunner ikke passer inn. Hvem kan si nei til forebygging og nødvendigheten av tidlig hjelp?

Vi ser at økonomiens produkt-‐ og nyttetenkning holder på å invadere de fleste

humanistiske rom. Språket vitner om dette: «Vi kan designe barn», «Skoler reklamerer med lesegaranti», «Rektorer blir sparket dersom de ikke leverer varene», «Norge sakker akterut hvis ikke barn viser realkompetanse i barnehagen», «De som ikke fullfører VGS havner på Nav». Dette angstfylte kjøpmannsspråket viser at vi ikke lenger oppfatter barn og lærere som autonome aktører, men mer som brikker som skal inngå i abstrakte styringssystemer. Nasjonale krav til testing, mål og evaluering legger seg som et distraherende slør over de unges kreative liv og naturlige læreprosesser. Hvem tror at barn utvikles på gode måter gjennom standardisering, voksengjøring og ytrestyring?

Gamle teorier om at barn har et livsnødvendig behov for å utvikle et førstepersonperspektiv, før samfunnets krav settes inn for fullt, står for fall. Barnets lek, alene eller i samvær med andre barn, er en privilegert arena for å erfare egne formingskrefter. I leken strømmer barnets egne uttrykk frem som kropp, lyd, bevegelse, følelse, bilde, ord, fortelling og handling. Det gir barnet en følelse av å være deltaker i en rik og mangfoldig verden, som igjen skaper grobunn for å utvikle det vi kan kalle den primære selvfølelsen. Dette er en selvfølelse som ikke er basert på prestasjon, men på en følelse av å være en levende person med et eget senter. Når styringssystemer preget av bedriftsøkonomisk tenkning og atferdspsykologi slår rot i barnehagene, oppfattes ikke leken lenger som en egenverdi, men som en ressurs som skal utnyttes best mulig. Lekens betydning erstattes av nasjonale ferdighetsprogrammer hvor barna styres mot bestemte læringsformål. Barnehagen blir mer og mer lik en skole. Det kommer stadig mer dokumentasjon på at vi i dag har tatt feil av hva som skaper vekst og utvikling hos barn og unge. Danske Dion Sommer, professor i utviklingspsykologi, hevder at tidlig målstyrt innsats virker mot sin hensikt. Tidlig start gir senere tap. Det er ikke kognitiv mestring og en selvfølelse som er knyttet til å utvikle isolerte ferdigheter som er nøkkelordet for å forstå den personlige veksten.

Den australske professoren i psykiatri, Russel Meares, har i årevis forsket på

lekens betydning i forhold til barnets utvikling. Meares funn er særdeles relevant for dagens situasjon. Han hevder at den frie leken er barnets viktigste rom. Den må beskyttes og vernes som regnskogen og korallrevene – nettopp fordi leken åpner opp mulighetsrom der hele personlighetens register kan komme til uttrykk. Den skaper glede, motivasjon og overskudd. De statistiske kurvene er ikke til å ta feil av. Psykiske sykdommer blant barn og unge øker proporsjonalt med leken som forsvinner fra deres liv. Problemet er ikke nødvendigvis at det er for mange krav og forventninger til dagens barn. Problemet er at dagens pedagogikk basert på ytrestyring og normative kriterier

ødelegger barnets muligheter til å bygge opp en personlig verden. Problemet er at samfunnet i dag invaderer et av de siste rom hvor barna kan være seg selv på egne premisser.

Barn lærer dermed tidlig at svarene ligger utenfor dem selv. De blir tvunget til å

tilpasse seg og utvikle en snill, flink og grei fasade før de har oppdaget og satt navn på sin egen verden. De utvikler den smilende og kompetente fasaden som samfunnet ønsker, samtidig som de mister tilliten til sine egne spontane impulser og naturlige følelser. Det er dette som er målstyringens og det normative pressets tragiske bakside. Den leder de unge rett inn i selvhatets mørke bakgater. Den stenger muligheter til å etablere et eget rom for personlig identitet, kreativitet, hvile og verdighet utenfor konkurranse-‐statens beinharde krav. Det kan komme til å koste dyrt.

Slagordet om å legge til rette for at alle skal oppleve å lykkes, er en oppskrift på nederlag. Per Are Løkke, Spesialist i klinisk barne-‐og ungdomspsykologi. ……….

11. Press fra foreldre er i følge psykologer og leger blant årsakene til at stadig flere unge blir deprimert og utbrent. I Norge har økende individualisering og sterkere press om å lykkes på skolen i flere år har vært en bekymring, skriver Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova) i rapporten Ungdata. Andelen jenter med depressive symptomer har økt over de siste fire årene og over ti prosent på ungdomstrinnet opplever at alt er et slit, viser undersøkelsen fra 2013.

– Ungdom bruker mer tid på lekser enn tidligere. Samtidig har presset om å vise

seg frem på sosiale medier økt. For noen kan hverdagen bli så stressende at det går utover helsen, sier forskningsleder Anders Bakken. Å ha såkalte trofé-‐barn er toppen av vellykkethet. En god del foreldre strever etter det perfekte og svært mange rives i prioriteringene. Det er mange krav som skal tilfredsstilles og logistikk som skal gå opp i en hektisk hverdag. Mange skal ha flere barn, løpe maraton, sette ny rekord i Birkebeineren, være fotballtrener, verdens beste forelder og kjæreste, og i tillegg ha den mest spennende jobben. Foreldres ambisjoner smitter over på barn og unge, og stadig flere sliter seg fullstendig ut i forsøket på å leve opp til foreldrenes forventninger. Barn med fulle timeplaner er blitt status i enkelte miljøer, forteller lege Tobias Skylstad

Kvernebo ved Volvat Medisinske Senter til Dagens Næringsliv. Han advarer foreldre om et økende antall «utbrente små voksne». De har toppkarakterer og er populære – både i vennegjengen, på idrettsbanen og blant lærere. Så én dag, sier det stopp. Tobias Skylstad Kvernebo bruker begrepet «utbrente små voksne» og har de siste årene sett pasientgruppen vokse. I 2014 opplevde han en kraftig økning av barn og unge i aldersgruppen 12 til 20 år med tilsynelatende uforklarlige muskel-‐ og skjelettplager. Nå ønsker Kvernebo mer oppmerksomhet rettet mot det han hevder kan være roten til problemet: eksternt press. Hos lege Kvernebo ringer alarmklokkene når pasienten fremstår som veldig «pasifisert» med tanke på egen situasjon. Barn og unge er drevet av andres engasjement og ambisjoner, og er i liten kontakt med seg selv og egne ønsker. Ikke sjeldent opplever han foreldre som svarer på vegne av barna, selv der pasienten nærmer seg 20 år. I enkelte tilfeller er avstanden mellom mor og fars ambisjoner og barnas evnenivå og motivasjon veldig stor. Sykdom og smerter kan da bevisst eller ubevisst bli en slags vei ut. Også Willy-‐Tore Mørch, professor i barn og unges psykiske helse ved Universitetet i Tromsø, er bekymret.

-‐Barn og unge lever i dag under et ekstremt stort press. Presset kommer fra minst

tre kanter: Foreldre, venner og andre arenaer som skole og idrettslag, forteller Mørch. Han mener foreldre bør unngå å pushe utover det som regnes som normal oppmuntring. Veldig mange kan få psykiske helseplager. Det gir seg oftest utslag i at de unge blir deprimerte og gir helt opp fordi det aldri blir bra nok uansett. Ungdommene er ikke nødvendigvis direkte syke i klassisk forstand, og sykdomsbildet er som ofte sammensatt. I tillegg til fysiske smerter, er det mye konsentrasjons-‐ og søvnproblemer. Infeksjoner som ikke går over er heller ikke uvanlig. Til Volvat kommer foreldre med ønske om raske og konkrete svar.

-‐Da blir det utfordrende å i det hele tatt komme inn på om noe av årsaken ligger i

det psykososiale. Samtidig er det minst like viktig at man undersøker grundig, så de unge ikke avfeies med at det bare sitter i hodet. Problemet er at mange barn og unge opplever at egne ønsker og behov må vike for andres ambisjoner. Det er trist og kan bli et stort problem også senere i livet. Nedstemthet, langvarige diffuse muskel-‐ og skjelettplager eller utmattelse kan bli konsekvensene, sier Kvernebo som ikke er i tvil om at det er snakk om velmenende foreldre.

Antallet «utbrente små voksne» øker stadig og er et problem vi må ta på alvor.

At stadig flere barn og unge følger i foreldres fotspor – fører til ulykkelige barn og økt medisinbruk. Bruken av smertestillende reseptbelagte medisiner (opioider) i alderen 0-‐ 19 år i Norge, var på 13,4 per tusen innbyggere i 2012, en betydelig økning fra 10,7 per tusen i 2006, ifølge rapporten European Journal of Pain, og medisinbruken øker. Dette er ikke en god løsning, hverken nå eller på lang sikt. Artiklene i serien Trofébarna er skrevet av Marit Tronier Halvorsen, DN. Publisert januar 2015.

12. Også skolen må ta ansvar – psykisk mestring bør inn som skolefag. God psykisk helse er den viktigste byggesteinen for et godt liv og må derfor inn som skolefag. I 2015 gikk seks organisasjoner sammen om et opprop til kunnskapsministeren om å innføre kunnskap om psykisk helse i undervisningen. De seks var Norsk psykologforening, Mental Helse Ungdom, Elevorganisasjonen, Psykiaterforeningen, Norsk Lektorlag og Rådet for psykisk helse. I ettertid har også Utdanningsforbundet sluttet seg til oppropet. Regjeringen vil nå prioritere folkehelse og livsmestring i skolen. Dette fremgår av stortingsmeldingen Fag-‐Fordypning-‐Forståelse som kunnskapsministeren presenterte 13 april 2016.

– Vi er glade for at kunnskapsministeren har lyttet til et samlet råd fra elever,

brukere, lærere og fagfeltet. Barn og unge trenger kunnskap for å forstå seg selv og ta gode valg i livet. God psykisk helse er grunnlaget for god selvfølelse, omsorgsevne og opplevelsen av livsmestring, sier Psykologforeningens president Tor Levin Hofgaard i en pressemelding fra Norsk Psykolog Forening. Da Røe Isaksen presenterte stortingsmeldingen, la han vekt på at skolen må bidra til å ruste elevene til et samfunn hvor mange opplever press. Han vil gi skolens brede dannelses-‐oppdrag en tydeligere plass i hverdagen. Folkehelse-‐ og livsmestring er ett av tre tverrfaglige tema. De to andre er demokrati-‐ og medborgerskap, og bærekraftig utvikling. Og igjen; større valgfrihet, lek, aktivitet, natur og ernæring er viktige komponenter i en sunn mental helse. ………. 13. Ungdomspsykiatrien må styrkes – helsetilbudet i skolen må økes. Barn og unge tar sjeldent opp vanskelige ting hjemme og trenger flere voksenpersoner å snakke med. Det er ikke tilstrekkelig at barn og unge får tilbud om å snakke med helsesøster «om to uker». Det må skje med en gang når problemet oppstår eller tankene kommer. Terskelen for å oppsøke hjelp eller finne noen å snakke med må være lav og kompetansen må være høy. Vi må med andre ord øke helsetjenesten med både helsesøster og psykologer, og andre kompetente fagpersoner i skolene. Berge-‐Andreas Steinsvåg, Spesialrådgiver, Oslo universitetssykehus og Trude Fixdal, avdelingsleder/psykiater, Oslo universitetssykehus, publiserte følgende innlegg på Forskning.no, oktober 2015; Styrk ungdomspsykiatrien – vi trenger lavere terskler og høyere kompetanse. Vi som jobber i spesialisthelsetjenesten psykisk helsevern for barn og unge (BUP) opplever en økning i alvorlig psykisk lidelse hos barn og ungdom. Vi mener at førstelinjetjenesten trenger økt kompetanse når det gjelder utfordringer hos ungdom. I tillegg trenger spesialisthelsetjenesten både bedre kapasitet og kompetanse til å ta seg av ungdommene med de alvorligste tilstandene.

Vårt utgangspunkt er Oslo. Men kolleger i hele Helse Sør-‐Øst beskriver samme

tendens. Antall henvisninger går opp. Årsakene til henvisning er alvorlige, og ofte har problemene vart over tid før henvisning. Selvskading, spiseforstyrrelser,

selvmordstanker, depresjon og angst er i tillegg til problemer med konsentrasjon og oppmerksomhet vanlige henvisningsgrunner til BUP. Vi ser alvorlig traumatiserte barn, og barn og ungdom med psykosesymptomer som krever høy kompetanse i utredning og behandling. Vår opplevelse støttes av undersøkelser ved Folkehelseinstituttet som viser at omtrent 8 % av barn og ungdom i Norge har så alvorlige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse.

Ungdom i Norge har det stort sett bra, de trives på skolen, med venner og er

fornøyd med foreldrene sine. Rykende fersk forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) bekrefter dette. Samtidig er dessverre psykiske plager og lidelser et stort helseproblem i barne-‐ og ungdomsbefolkningen. Rapporten «Ung i Oslo 2015» viser at 28 % av jentene i Oslo har tegn til depressive symptomer. Dette er et stort helseproblem. Helseministeren har som respons til NOVA-‐ undersøkelsen skrevet i sosiale medier at han vil styrke kommunenes forebyggende arbeid. Vi er enige i dette, men innsatsen i kommunene må koordineres og kvalitetssikres bedre, og vi som arbeider i spesialisthelsetjenesten må også bidra i enda større grad. Verken spesialisthelsetjenesten eller førstelinjetjenesten er flinke nok til å forebygge. Vi kommer for sent inn, og bruker derfor for lang tid på å hjelpe. Tjenestene våre er dårlig koordinert, og krav til kompetanse er dårlig definert i førstelinjen. I Australia og Danmark har de arbeidet med modeller for rask hjelp med lave terskler og høy kompetanse. Vi mener de samme tilbudene burde etableres i Norge. Vi vet at psykiske lidelser hos barn og ungdom kan ha alvorlige konsekvenser. Flere studier, publisert blant annet i Journal of American Medical Assosiation og Annual Review of Psychology, viser at psykiske lidelser i barneårene kan påvirke utvikling, overgang til voksenliv, deltagelse i skole og utdanning negativt. Det øker også faren for psykisk lidelse i voksen alder. 2/3 av voksne med psykisk lidelse og/eller rusavhengighet hadde symptomer i barne-‐ og ungdomsalder (Copeland et al 2009). I tillegg er det å ha en psykisk lidelse i barne – og ungdomsår en stor belastning for barnet/ungdommen selv, og for familie og nettverk rundt barnet.

Spesialisthelsetjenesten gir god hjelp når psykiske lidelser har oppstått. Vi har

gode metoder for diagnostikk og behandling av psykisk lidelse hos barn og ungdom. Vi vet at jo fortere vi kommer til, jo bedre er utsiktene til bedring. På den måten er også behandling i spesialisthelsetjenesten for barn og ungdom forebyggende. Høye terskler gjør at ungdom, skolen, helsesøstre, fastleger, barnevern og andre oppfatter at det er vanskelig å få behandling i spesialisthelsetjenesten. Ventetiden gjør at de psykiske plagene ofte har vært der lenge før ungdommene kommer til oss, og dermed har blitt mer alvorlige enn de kunne vært hvis hjelpen hadde vært gitt tidligere. Det kan bety ungdomsår med behandling som kunne vært unngått, påkjenninger for venner og familie og behandlingskøer hos oss. Ungdom ønsker hjelp raskt og når de selv opplever at de trenger det.

Mange bydeler i Oslo har bygget opp helsestasjoner for ungdom, tilbyr psykolog i

kommunen eller bydelen, har styrket skolehelsetjenesten eller gjort andre grep. Det er mange dedikerte og kompetente fagfolk med stort engasjement, men ofte stjeler andre oppgaver for mye tid fra arbeidet med psykisk helse. Tilbudene er ofte tilfeldige og som regel alltid ukoordinerte. Det mangler også et fagmiljø der man kan søke støtte og veiledning. Det er heller ingen klar forventning til kompetansen hos de som jobber med ungdom i kommune eller bydel. Det mangler ofte tydelig struktur mellom ulike tiltak i bydelene, mellom de ulike bydelene og ikke minst mellom førstelinje og spesialisthelsetjenester. For ungdommene er det vanskelig å finne frem i blant de ulike tilbudene. Det er ikke alltid like lett å se hvem som risikerer å utvikle en psykisk lidelse eller hvem som har tunge reaksjoner på vanlige påkjenninger. Vi trenger: 1. En førstelinjetjeneste som har høy kompetanse på ungdoms livssituasjon, enten

det gjelder psykiske lidelser, radikalisering, rus, seksuell identitet eller andre utfordringer. 2. En kompetent spesialisthelsetjeneste med tilstrekkelig kapasitet til å ta seg av

ungdommene med de aller mest alvorlige tilstandene, både i poliklinikk, arenafleksibelt arbeid og i døgninstitusjon. I Danmark, England, Irland og Australia har man satset stort på koordinerte og faglig godt funderte tilbud til ungdom. Organisasjoner som HeadSpace, Headstrong/JigSaw gir ungdom lett tilgjengelige tilbud med høy kompetanse utviklet i tett samarbeid med ungdom

brukerorganisasjoner.

Satsingene

del

nasjonale

ungdomshelsesatsinger, der man også henter kunnskap og forskning om ungdom, psykisk helse og andre viktige områder i ungdoms liv og utvikling. Vi ønsker at helseministeren og øvrige politikere gjør et skikkelig løft for ungdomshelsen! Gi oss mulighet til å utvikle og samarbeide om bedre tilpassede og mer koordinerte tjenester til ungdom. Flere står klare til å bygge opp lavterskeltilbud med høy kompetanse. En koordinert satsing både på tilbud i førstelinjen og i spesialisthelsetjenesten vil være forebyggende og gi god faglig hjelp for psykiske plager og lidelser hos barn og unge og deres familier. Skrevet av: Berge-‐Andreas Steinsvåg, Spesialrådgiver, Oslo universitetssykehus, Trude Fixdal, avdelingsleder/psykiater, Oslo universitetssykehus.

SYSTEMDRAP – SELVMORD INNEN PSYKIATRIEN

Årlig tar over 130 mennesker livet av seg innenfor psykisk helsevern, det vil si ett selvmord hver tredje dag. Antall meldte selvmord i psykisk helsevern har økt de siste årene, trolig som følge av bedre melderutiner etter innføring av nye nasjonale retningslinjer. De fleste selvmord skjer utenfor institusjonene, men risikoen for selvmord er høyest når et menneske er innlagt. Det er for dårlig oversikt over hvor i systemet disse pasientene er og hva slags behandling de har fått. For å forbedre det forebyggende arbeidet er det viktig å få oversikt over når og hvor selvmordene skjer, sier Fredrik Walby, Spesialpsykolog Nasjonalt senter for selvmordsforskning og – forebygging. For pasienter i psykiatriske døgnenheter kan perioden rett etter innleggelse og den første tiden etter utskrivelse være en svært vanskelig tid, hvor risikoen for selvmord er stor. Mange døgnenheter mangler gode rutiner for å håndtere den økte risikoen som oppstår i disse periodene. På Vinderen er et tverrfaglig forbedringsteam, der også brukerrepresentant deltar, i gang med å implementere fem tiltak pasientsikkerhetskampanjen har lansert for å forebygge selvmord blant dem som er i risikosonen. De fem tiltakene er:

• Spesialistvurdering innen et døgn. • Iverksetting av beskyttelsestiltak (sikring av rom og omgivelser) • Vurdering av risikoen for selvmord (ved innskrivning, utskrivning, overføring og før permisjon) • Planlegging av permisjon. • Tiltak ved utskrivning (kriseplan for pasient og pårørende, avtale for oppfølging, «time i hånda») Tiltakene er knyttet til opphold i akuttpsykiatriske døgnavdelinger. Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging. Gode rutiner er bra – men ikke nok. Det kan være fornuftig å tilstrebe en holistisk tilnærming også innenfor psykiatrien og se på pasientene som mennesker og ikke som et skjema, og behandle dem deretter. Vi må også, etter hva som nå er godt dokumentert, revurdere samspillet mellom pasient, pårørende – og ressurspersoner i helsevesenet. Og ikke minst må vi se nærmere på behandlingsformer. Det bør være et mål å skape et inkluderende og lydhørt miljø i psykiatrien, både for den enkelte og de pårørende. Slik psykiatrien fremstår i dag, alt for ofte med tung medisinering, tvang, lenker, taushet og isolasjon – er resultatet at 130 mennesker årlig tar sine liv under behandling. Dette er en fallitterklæring for dagens psykiatri som bør ha som mål å bli mer menneskelig. Her er noen områder vi bør se nærmere på: 1. Pårørende må bli lyttet til og inkludert i behandlingen. 2. Tvang og lenker hører ikke hjemme i et moderne helsevesen og bør forbys! 3. Medisinering innenfor psykiatrien må ned og medisinfrie alternativer i alle landets behandlingsenheter må være et reelt og etablert valg for mennesker i krise. 4. Nye behandlingsformer må tas i bruk innenfor psykiatrien – en av dem er Dialektisk atferdsterapi (DBT). 5. Ernæringsterapi bør bli standard ved førstelinjebehandling av psykiske lidelser. 6. Selvmord i psykiatrien er et nasjonalt anliggende og bør behandles deretter. 7. Helsetilsynet bør øke sin innsats med tilsyn i landets helseenheter. 1. Pårørende må bli lyttet til og inkludert i behandlingen. Ofte hindres kontakt

mellom pasient og pårørende. Foreldre blir nektet kontakt og innsyn i behandlingen av sine unge ved bruk at «taushetsplikt», og familier og venner blir fremmedgjort for hverandre. Dette er totalt uforståelig med tanke på kvalitet og helbredelse, og ikke minst med tanke på anstendighet og medmenneskelighet. Inkludering, åpenhet, enighet og ikke minst samarbeid mellom pasient og dennes pårørende – og helseinstitusjon, er i de fleste tilfeller helt nødvendig for å oppnå gode resultater og hindre selvskading og selvmord i psykiatrien. Vi må ikke glemme Silje Benedicte Øwres tragiske død. Vi må ta lærdom! ………. 2. Tvang og lenker hører ikke hjemme i et moderne helsevesen og bør forbys! I 2014 ble pasienter lagt i belter hele 3768 ganger. Det er nesten tusen flere beltelegginger enn det Helsedirektoratet har kartlagt. Prøv å sette deg inn i følgende situasjon; du har behov for hjelp fordi noe er blitt for stort for deg å håndtere. Følelsene dine er løpsk, du føler deg alene med kaoset inni deg. Du har kanskje mistet noen, har møtt veggen, sliter muligens med sykdom, fått søvnproblemer, spiseforstyrrelser eller du opplever uhåndterlig stress. Du har kanskje vært utsatt for en ulykke, tar stimulerende stoffer, har avhengighetsproblemer, fått angst eller har mistet jobben – det kan være så mangt, og så blir du innlagt enten frivillig eller ved tvang. Du opplever kanskje at systemet har for lite menneskelige ressurser og for dårlige rutiner, for liten kunnskap om utreding og behandlingsformer, og ikke minst; for lite kunnskap om medisinering, og du opplever kanskje at institusjonen ikke er interessert i kunnskap om deg. I «systemet» får du stadig nye mennesker og vikarer å forholde deg til, noe som vanskeliggjør tillit. Du får lite informasjon og dårlig oppfølging. Du tilbys for få samtaler og konkret behandling, men desto mer kjemikalier med farlige bivirkninger som depresjon, hallusinasjon, mani, agitasjon, aggresjon, hjerte-‐ og leversvikt, og selvmordsrelatert adferd som substitutt for manglende menneskelig behandling. Du føler kanskje at du er i en institusjon som ikke ivaretar deg og dine behov, men «systemets». Kanskje føler du at det blir systemet mot deg. Når du oppdager dette kan det tenkes at du «reagerer», med andre ord viser følelser rettet mot en institusjon som ikke hjelper deg, ikke lytter, ikke gir deg rom og tid til å evaluere din egen situasjon.

Og ikke minst; -ikke gir deg håp om en bedre fremtid. Medisinen som tilbys er ytterligere medisiner. Ofte for mye og feil, slik at du kanskje utagerer enda sterkere med det resultat at du overfalles og brutalt holdes fast av flere av de ansatte på institusjonen. Det kan tenktes at du nå blir sett på som en ”vanskelig pasient” som ikke tilpasser deg, og kanskje som farlig for de ansatte eller deg selv – mens det i sannhet er institusjonen og de ansatte som er farlig for deg. Det har kommet til det punkt at de tvinger i deg noe sterkt beroligende og lenker deg fast i sengen. Du krenkes altså på det groveste. Dine menneskerettigheter er frarøvet deg av mennesker og et system du trodde skulle hjelpe deg. Så igjen, om dette var deg – tror du bruk av rå makt og tvang er en løsning som får deg til å bli bedre? At makt og tvang vil få deg til å syntes at verden er et bra sted å være? At mennesker tar livet sitt mens de er i behandling i psykiatrien bør ikke overraske noen. Det er tvert om ganske forståelig. Dette var altså en «tenkt» situasjon, men faktum er at dette er realiteten for mange pasienter innenfor psykiatrien. Noen har du lest om tidligere i denne bok. De er nå døde. En av dem var Robert som frivillig og totalt utmattet la seg inn på psykiatrisk avdeling på Sandviken Sykehus for å bli frisk. Han ble fastspent i belter samme dag som han la seg inn. Ti dager senere tok han sitt eget liv på sykehusrommet. Robert ble bare 26 år. Han er ikke alene. Beltelegging av psykisk syke pasienter i Stavanger foregår fem ganger daglig i snitt. Ingen har oversikt over det totalt bildet av tvang og beltelegging i Norge. Også barn lenkes fast. -‐Barn utsettes for noe av det mest integritetskrenkende en kan tenke seg, og så har ikke helsemyndighetene oversikt! Dette kan ikke helseministeren leve med. Her må det umiddelbart iverksettes tiltak, sier barneombud Anne Lindboe til VG. Lindboe mener det er alarmerende at underrapporteringen fra BUPene er så høy, og frykter at beltesengene blir en enkel løsning på et vanskelig problem. Hun vil ha beltesengene ut av barne-‐ og ungdomspsykiatrien for godt. -‐Jeg setter spørsmålstegn ved at det er så store forskjeller i bruk av mekanisk tvang mot barn. Det bør være i myndighetenes interesse å vite hvorfor noen BUPer ikke bruker belter i behandlingen, mens andre beltelegger barn. Jeg er redd dette betyr at noen barn

utsettes for unødvendig tvangsbruk, sier Lindboe. Avdelingssjef Lars Conrad Moe ved barne-‐ og ungdomsavdelingen i Helse Stavanger er prinsipielt er enig med barneombudet som vil fjerne beltesengene, men sier samtidig at det er vanskelig å se alternativene når utageringen blir så massiv at pasientens liv og helse står i fare. -‐Samtidig så bruker vi jo de verktøyene vi har. Dersom beltesenger ikke lenger var tilgjengelig måtte vi løst de vanskeligste sakene på annet vis, sier Moe. Nødrettsparagrafen vil håndtere faresituasjoner. Bruk av tvang og lenker er å utøve grotesk fysisk og mental vold mot mennesker som trenger hjelp, og bør forbys! ………. 3. Medisinering innenfor psykiatrien må ned og medisinfrie alternativer i alle landets behandlingsenheter må være et reelt og etablert valg for mennesker i krise. Artiklene i denne bok, kun et lite utvalg – om menneskers opplevelser fra psykiatrien om tvang og overmedisinering, og de svært høye selvmordstallene gir oss et entydig bilde; psykiatrien er skadelig for mange pasienter og tar liv. Dette kan vi ikke lenger tolerere. I dag har vi andre og bedre behandlingsformer enn medisiner – de må vi nå ta i bruk. Også her må vi se på den menneskelige natur. I tusenvis av år har mennesker oppsøkt aktivitet og natur med det mål å bedre vår fysiske og psykiske helse. For over hundre år siden skrev leger ut natur, aktivitet og ro på resept. Tvang, lenker og medisinering må med andre ord erstattes med aktivitet, riktig ernæring, natur, samtaler og ikke minst HÅP! Helseinstitusjonene nå må ta selvkritikk, endre sine rutiner og sin tilnærming til mennesker som søker hjelp, og ikke minst må psykiatrien øke sin kompetanse på alternative behandlingsformer. Også ernæringskompetanse som vi kommer inn på litt senere, bør bli standard ved førstelinjebehandling av psykiske lidelser. Jan-‐Magne Sørensen, Styreleder i Hvite Ørn Norge, formulerer det svært godt i sitt innlegg Færre selvmord med en psykiatri uten piller. Han skriver følgende; Færre selvmord med en psykiatri uten piller. Altfor ofte er det fremstilt i media at psykisk lidende trenger sikring, overvåkning eller tvang. Det er en liten del av tegningen om vi skal forstå hvorfor mange velger å ta sitt liv. Den viktigste delen av

selvmordsforebygging er å etablere en bedre tilnærming og behandlingsfilosofi som gir håp, motivasjon og lyst til å leve videre. Som leder i en bruker-‐ og interesseorganisasjon for psykisk helse er jeg vitne til at pasienter ofte fratas håp, ved at de får forespeilet en fremtid uten tilfriskning og en påstand om at det er nødvendig med medikamenter livet ut. Spesialistene i psykisk helsevern tilbyr ingen kur. Klientene får medikamenter som veldig ofte fører til avhengighet av tjenesteapparatet resten av livet. Mange beskriver seg selv som en slags Zombie av (bi)virkningene. Jeg ser at de håpløse fremtids-‐ utsiktene mange får, dessverre har en tendens til å bli selvoppfyllende, dette med hjelp av medikamentene som bedøver symptomene uten å gjøre noe med årsaken. Medikamentene svekker evnen til å mestre og holder indre ressurser tilbake. Løsningen for meg var å komme i gang med et bedre kosthold, systematisk fysisk aktivitet og mental trening etter idrettspsykologisk modell. Jeg måtte slutte med medikamentene for å kunne forstå meg selv og ha driv nok til nødvendig fysisk aktivitet. Uten det, var det umulig å forstå hva som var kunstig og hva som var den virkelige meg. Jeg fikk erfare at det var strengt nødvendig å være medikamentfri. Vi er nå mange som står på kravet for alle dem som ikke ønsker medikamenter, et krav organisasjonene, Mental Helse, Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse, Aurora, We Shall Overcome og Hvite Ørn Norge står samlet om, støttet av Rådet for psykisk helse, der blant annet Psykologforeningen og Legeforeningen er medlemmer”. Jan-‐Magne Sørensen, Styreleder i Hvite Ørn Norge. Psykiatrien må med andre ord omstille seg til en mer holistisk, human og kompetent retning, der medisinering er siste utvei – ikke første. ………. 4. Nye behandlingsformer må tas i bruk innenfor psykiatrien – en av dem er Dialektisk atferdsterapi (DBT). DBT ble opprinnelig utviklet av den amerikanske psykologen Marsha Linehan ved University of Washington for behandling av pasienter med kronisk suicidalitet og problemer med å regulere emosjoner. DBT kombinerer elementer av kognitiv atferdsterapi med dialektisk filosofi, mindfulness og et sterkt fokus på å lære ferdigheter i å regulere følelser, tanker og atferd. DBT veksler mellom gruppeterapi og individuell terapi, i tillegg til å presentere verktøy som gjør at vi klarer å takle kriser bedre. DBT har hittil hatt god dokumentert effekt for voksne, og metoden er

nå også tatt i bruk for å forebygge selvmord som er den største dødsårsaken blant både menn og kvinner under 25 år. Hele 25 prosent av unge som dør, dør av selvmord. Den nye studien er den første i sitt slag og viser at en forkortet versjon tilpasset ungdom har god effekt og medfører betydelig større bedring enn ved tradisjonell behandling. Professor Lars Mehlum ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging, (NSSF), ledet studien som rekrutterte 77 tenåringer med nylig og repetert selvskading. Tenåringene og familiene deres mottok 19 uker med enten DBT tilpasset for tenåringer eller vanlig behandling av tilsvarende lengde. Behandlingen reduserer risikoen for selvmord kraftig på kort sikt, men gir også varig effekt. NSSF er de første i verden til å prøve ut DBT på ungdom, og de gode resultatene vekker stor internasjonal oppsikt. NSSF jobber nå for at flere behandlere skal læres opp i behandlingsmetoden. Kilde: NSSF. ………. 5. Psykiske lidelser kan skyldes mangel på viktige næringsstoffer. Ernæringsterapi kan gi store innsparinger og bedre liv for mange. Vurdering av kosthold, blod-‐ og urinprøver for antistoff og urinpeptider bør bli standard ved førstelinjebehandling av psykiske lidelser. Dette er sett ved schizofreni, bipolar lidelse, angst, depresjoner, autismespektret, ADHD og andre nevropsykiatriske sykdommer. Det er ikke mange beskrevne kasus i medisinsk litteratur, men Lionetti (2015) forteller om en pike på 14 år med store psykiske lidelser, blant annet hallusinasjoner, selvmordstanker og ataksi, og to år med behandling og innleggelser. Først da de tok fatt i hennes mage-‐ og tarmproblemer samt høye IgG mot gluten, ble hun raskt hjulpet. Provokasjon med gluten ga henne alvorlig tilbakefall. Også det norske programmet TV-‐Helse viser et tilfelle der endret kosthold bedret barne-‐autisme. Det diskuteres også om schizofren lidelser kan bli utløst av miljøfaktorer, og her er som kjent ernæring en viktig, om ikke den viktigste miljøfaktoren. Men til tross for stadig mer forskning på betydningen av ernæring finner vi ikke ernæringskompetanse med i team som arbeider med psykiske syke personer. Alle næringsstoffer trengs i hjernen, og ved psykiske lidelser er det mange som har problemer

med

kostholdet.

Derfor

må

kostholdsvurdering

inn

førstelinjebehandlingen. Prolinrike proteiner (fra gluten og kasein) er tungtfordøyelig og det dannes prolinrike proteinrester (peptider). Disse kan påvises i urin og de kan krysse tarm/blod-‐ og hjerne-‐barrieren der de kan gi psykiske lidelser hos disponerte personer. Det er også registrert en overhyppighet av psykiske lidelser både ved cøliaki

og ikke-‐cøliakisk glutenintoleranse (NCGS). Eller motsatt; mange med psykiske lidelser kan ha en ikke-‐diagnostisert glutenintoleranse. Ny forskning på tarm viser at metabolitter fra uheldig tarmflora kommuniserer med hjernen via vagusnerven. Psykobiotika (gut-‐brain-‐axis) er et nytt forskningsfelt. Det diskuteres om humane enzymer i tarmen er effektive nok til å spalte disse prolinrike peptidene hos utsatte individer, og det diskuteres videre om det heller er enzymer fra tarmbakterier som egentlig fordøyer dem. Bruk av bredspektret antibiotika kan ha forstyrret tarmflora og derved nedbryting av peptider hos disponerte personer. Det er gode analyseverktøy tilgjengelig, både av urinprøver som måler vitaminer, mineraler og peptider, og blodprøver for blodplatenivå av fettsyrer, antistoffer og langtidsblodglukose. Dette er gode hjelpemidler ved vurdering av ernæringsstatus – og de må brukes. En totalvurdering av personens kosthold og psykiske lidelser sammen med medisinske prøver, vil ernæringsfaglig avdekke om maten er årsaken til lidelsene. Ved hjelp av de nevnte analysene og en kostholdsanalyse, kan ernæringsfaglig personell lage individuelle kostplaner. Dette kan føre til at pasientene blir friskere, og helt friske, har vi erfart. Derfor er det viktig at disse problemene blir avdekket allerede i førstelinjetjenesten. Skrevet av Merete Askim, ernæringsfysiolog, høgskolelektor emerita ved NTNU/HiST og leder av Norsk ProteinIntoleranse Forening (NPIF). Hun har bidratt i boken «Psykisk helsearbeid – mer enn medisiner og samtaleterapi» Gunn-‐Karin Sakariassen, ernæringsterapeut ved Balderklinikken i Oslo og nestleder i NPIF og foreningen Kostreform. Forfatter av «Diabetesboka: «Spis riktig og bli frisk» og «Frisk med lavkarbo: 100 oppskrifter». Publisert i Dagens Medisin 24 juni 2016.

6. Selvmord i psykiatrien er et nasjonalt anliggende og bør behandles deretter. I mange land er oppfølgingssystemer for selvmordsforsøkere et av de viktigste punktene i de nasjonale forebyggingsprogrammene, det samme gjelder i Norge. Men der stopper det også opp, for i Norge har kun ca. 50 prosent av landets regionsykehus etablert rutiner for oppfølging av selvmordsforsøkere. Også når det gjelder opplæring i ”kartlegging og vurdering” av selvmordsrisiko, er det opp til enhetene selv å utarbeide rutiner som skal sørge for at nyansatte får nødvendig opplæring og kvalifikasjoner i forhold til de oppgaver de skal utføre. Dette medfører et svært ulikt behandlingstilbud og varierende kvalitet i psykiatrien – og ikke minst medfører dette overgrep som ikke avdekkes. Dette kan vi ikke lenger akseptere. I over 20 år har vi nå erfart at det ikke holder å legge nasjonale handlingsplaner og utarbeide overordnede strategier når det gjelder selvmordsforebyggende arbeid. I psykiatrien råder det fortsatt anarki fordi de foreslåtte anbefalingene forblir teori. De implementeres ikke på bakkeplan -‐ ingen har eierskap til statens anbefalinger. Psykiatrien opererer derfor helt uten aktive korreksjonsmekanismer og kan drifte som de vil, ofte med for få ansatte, og ansatte uten kompetanse. Argumentet som stadig brukes er trang økonomi. Dette betaler pasientene dyrt for. Hver tredje dag tar noen livet sitt i psykiatrien. Dette er et tydelig tall på at norsk psykiatri ikke kan få fortsette som før. I Norge har kun ca. 50 prosent av landets regionsykehus etablert rutiner for oppfølging av selvmordsforsøkere. Statlige anbefalinger bør erstattes med krav og en enhetlig nasjonal standard innenfor psykiatrien. Helsedirektoratet må begynne å stille krav til sine behandlingssentre. Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern bør gjenspeile dette tydelig. Det er viktig med kompetanseutvikling-‐ og utveksling. Målet bør være en enhetlig, nasjonal modell for oppfølgingssystemer for selvmordsforsøkere, og tilsvarende for ”kartlegging og vurdering” av selvmord i alle våre helseforetak. For å få til dette bør Handlingsplanen for 2017-‐21 være tydelig på at selvmord i psykiatrien er et

nasjonalt anliggende. Like tydelig bør det stilles krav slik at alle landets enheter kan tilby et kvalitetssikret behandlingstilbud med tilsvarende likt og høyt kompetansenivå. Fornyet kunnskap, også når det gjelder alternativ og medisinfri behandling, samt ernæringsterapi bør bli standard ved førstelinjebehandling av psykiske lidelser. Bærumsmodellen, som har vist en tilnærmet halvering av selvmordsforsøksraten i løpet av de 20 årene modellen har vært i bruk, bør være med å sette standard i en nasjonal modell for forebygging av selvmord. ……… 7. Helsetilsynet bør øke sin innsats med tilsyn i landets helseenheter. Det er mye som tyder på at Statens helsetilsyn ikke gjør en god nok jobb med å føre tilsyn over landets psykiatriske enheter – dette bør det gjøres noe med. Også straffetiltak mot helseenheter som bryter norsk lov bør nå iverksettes. Pillepsykiatrien, tvang og beltelegging har antatt former som ettertiden sannsynligvis vil beklage. Sveriges mest kjente psykiatriprofessor, Johan Cullberg, skriver:

Om nogot decennium tror jag vi kommer att betrakta den senare delen av 1900-talets katastrofala neuroleptikabehandling på samma kritiska sett som vi i dag ser på lobotomierna.

FEILMEDISINERING, OVERMEDISINERING OG FARLIGE BIVIRKNINGER

Omsetningen av medisiner i Norge har vært svært stabil det siste tiåret. I 2014 var det derimot en vekst på 6,7 prosent, og offentlige utgifter til medisiner på blå resept økte tilsvarende. Likevel øker ikke legemiddelutgiftene i samme grad som de totale offentlige helseutgiftene. I 2006 utgjorde medisiner 7,4 prosent av de totale helseutgiftene. I fjor hadde dette sunket til 5,8 prosent. Slik statistisk informasjon er viktig for en saklig debatt om medisiner og helsetjeneste. God pasientinformasjon er imidlertid langt viktigere. Hvert år dør opptil 2000 mennesker på grunn av feil medisinbruk. 12 prosent av alle pasientskader og opptil hver tiende akuttinnleggelse kan skyldes det samme. Apotekforeningen tror at opptil halvparten av alle kroniske syke bruker medisinene sine feil. Det kan være mange årsaker til dette, men vi tror stortingsrepresentant Sveinung Stensland er inne på noe når han påpeker at hver pasient bare får 45 sekunder informasjon om medisinbruk fra legen sin. Det er et stort behov for mer informasjon, og her må alle parter samarbeide. Myndighetenes oppfordring til pasientene om å ta i bruk digital teknologi for å holde seg oppdatert blir en ansvarsfraskrivelse hvis vi ikke samtidig sørger for at det finnes god informasjon til pasientene der ute. Skrevet av Karita Bekkemellem, LMI.

Reseptregisteret 2010–2014 3.1. Utvalgte nøkkeltall fra Reseptregisteret inneholder opplysninger fra alle landets apotek om utlevering av legemidler på resept, til forskriveres egen praksis og til institusjoner. I 2014 ble rundt 95,5 % av legemidlene i Reseptregisteret (målt i DDD) utlevert til enkeltpersoner. Leveransene til institusjoner (sykehus og sykehjem) utgjorde 4 % av det totale antall DDD og ca. 0,4 % av totalt antall DDD ble utlevert til bruk i forskrivers egen praksis. Salg av reseptfrie legemidler er ikke inkludert i Reseptregisteret. Reseptfritt salg utgjorde i 2014 14 % av totalt salg av legemidler i Norge målt i DDD. De mest solgte reseptfrie legemidlene er legemidler mot lette smerter, feber, tett nese samt røyke-‐avvenning. Kilde: Grossistbasert legemiddelstatistikk, Folkehelseinstituttet.

Reseptregisteret ble opprettet 1.1.2004, og i perioden 2004–2014 har 5,3 millioner individer blitt inkludert i NorPD med minst ett legemiddel utlevert på resept. Antall legemiddelutleveringer etter resept til pasienter i samme periode er 424 millioner. I 2014 fikk 68,9 % av den norske befolkningen utlevert minst ett legemiddel på resept. Omsetningen av legemidler var på anslagsvis 21,7 milliarder kroner i 2014, målt i apotekenes utsalgspris (AUP). Reelt (justert for inflasjon) økte legemiddelomsetningen med 6,7 prosent. Omsetningsvekst i volum i 2014 økte, målt i definerte døgndoser (DDD), med 2,4 prosent. Dette er en høyere vekst enn foregående år. Kilde: Reseptregisteret 2010-‐2014. Legemiddelstatistikk 2015:2 • Folkehelseinstituttet og LMI. ………. Medisinindustrien dreper – her er 3 strakstiltak som bør iverksettes. 1. Medisinbruken MÅ ned og enkelte ”medisiner” bør forbys! 2. Vi må innføre strengere kontroll med legers utskrivning av medikamenter. 3. Vi må ta et kraftig oppgjør med legenes tette bånd til legemiddelindustrien. 4. Vi må få mulighet til å bli frisk uten bivirkninger. 1. Medisinbruken MÅ ned og enkelte ”medisiner” bør forbys! Det er tvingende nødvendig å ha en nasjonal dugnad og KUTTE NED PÅ MEDISINBRUKEN – den er ikke bare skadelig, men dødelig! Vi vet eksempelvis at ADHD-‐middelet Strattera gir flere alvorlige bivirkninger, blant annet hallusinasjon, agitasjon, psykose og mani. I tillegg er det registrert en rekke tilfeller av selvmordsrelatert adferd blant brukere av dette middelet. Metylfenidat brukes især ved ADHD. De mest kjente legemidlene er Ritalin og Concerta som antas å forsterke eller balansere nivåene av signalstoffet dopamin og dermed fremme oppmerksomhet og konsentrasjon. I Norge er metylfenidat klassifisert som narkotika. At vi i Norge fortsetter å medisinere våre barn og unge med livsfarlige ”medisinen” til tross for at stadig flere alvorlige bivirkninger føres inn i preparatomtalen – er et grovt overgrep mot barn og unge, og et brudd på menneskerettighetene.

Da Strattera kom på det norske markedet i 2005 ble den beskrevet av eksperter som det viktigste fremskritt innen ADHD-‐behandling på 30 år. De bivirkningene som da var registrert, var forbigående og ikke av alvorlig karakter; som kvalme, magetrøbbel og tretthet. Siden den gang har Legemiddelverket fått en rekke rapporter om alvorlige psykiske bivirkninger, deriblant flere tilfeller av selvmordsrelatert adferd, aggresjon, mani, psykose, hallusinasjon og depresjon. I februar 2006 kom de engelske legemiddel-‐ myndighetene etter en gjennomgang av nye bivirknings-‐data, frem til at Strattera kan gi økt risiko for kramper, hjerterytmeforstyrrelser, selvmordstanker og lever-‐bivirkninger. Tre år senere ble preparatomtalen oppdatert med nye alvorlige bivirkninger. Det har også kommet inn informasjon om at plutselig død er rapportert hos barn og ungdom med kjent hjertefeil. Andre bivirkninger som er registrert, er blant annet; • økt irritabilitet • aggressivitet og agitasjon • bivirkninger i nervesystemet • hodepine og trøtthet • irritabilitet i mage-‐ og tarmsystemet • hjertesykdommer • leversvikt • nedsatt matlyst • magesmerter, kvalme og brekninger • økt puls og hjertebank • hypomani • svimmelhet • puls-‐ og blodtrykksøkning • munntørrhet • stemningssvingninger • innsovningsvansker • depresjoner • psykose • hallusinasjon • mani • selvmordsrelatert adferd

Vi må nå innse at medisiner som Strattera ikke er medisin – men gift som ikke har noe i en menneskekropp å gjøre. Vi bør derfor ikke akseptere at «medisiner» med nevnte bivirkninger påføres våre barn og unge. Også her må vi ha en holistisk tilnærming. Vi vet i dag at svært mange kan behandles UTEN medikamenter. Noen behandlingsformer er nevnt under forrige kapittel. Spesielt bør ernæringsterapi inn som eget kompetansefelt for leger og andre som arbeider innen helsevesenet. Strattera og tilsvarende type ”medisin” bør forbys! ……….. 2. Vi må innføre strengere kontroll med legers utskrivning av medikamenter. Suicidale pasienter får medisiner til å ta livet sitt med. En studie fra 2014, Change in Access to Prescribed Medication following an Episode of Deliberate Self-‐Poisoning: A Multilevel Approach, har undersøkt pasienter som ble innlagt ved norske sykehus etter å ha forsøkt å ta livet sitt med medisiner. Det viste seg at pasientenes tilgang til medisiner som allerede var høy, ble enda høyere etter at de hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Studien er oppsiktsvekkende fordi den dokumenterer svært godt at tilgang på medikamenter øker selvmordsrisikoen. Jo flere legemidler, jo større er også risikoen for å få legemidler med uheldige bivirkninger. Et legemiddel som er innebærer høyere risiko enn nytte, kalles uhensiktsmessig. Forskning har tidligere vist en sammenheng mellom uhensiktsmessig medisinering

nedsatt

funksjonsnivå

flere

sykehusinnleggelse

hos

mennesker. Stadig flere leger blir tatt i å skrive ut for mye vanedannende og uhensiktsmessig medisin til sine pasienter – blant annet medisiner som øker selvmordsfaren. Det bør nå innføres større tilsyn med legers utskrivning av medikamenter skal vi få ned den destruktive pillebruken. Vi kommer heller ikke her utenom det faktum at aktivitet og bevegelse, natur, riktig ernæring, samtaler og god sosialisering er medisin som gjør underverker og bør stå på enhver resept. ……….

3. Vi bør ta et kraftig oppgjør med legenes tette bånd til legemiddelindustrien. En av dem som mener det bør tas et kraftig oppgjør med legenes tette bånd til legemiddelindustrien, er jussprofessor Jan Frithjof Bernt. Han reagerer på historien om de fire legene som årlig mottar 600 000 kroner fra legemiddelfirmaet Glaxo Smith Kline. ”Vi har strenge regler mot korrupsjon i Norge. Men sier du at du ikke blir påvirket, er det ikke korrupsjon… -‐ Legene som går inn i et så tett samarbeid med legemiddelindustrien får jo et alvorlig problem når de skal gå tilbake til sin egen praksis og velge mellom flere legemidler, sier Jan Frithjof Bernt. Det er strenge regler mot korrupsjon i Norge. Det er ikke lov gi en offentlig tjenestemann gaver dersom noen kan mene at han eller hun gjør det for å skaffe seg fordeler. De samme reglene gjelder ikke for leger. De kan selv avgjøre om pengestrømmen fra legemiddelindustrien påvirker dem – for eksempel til å skrive ut medisiner fra spesielle firmaer, skriver NRK Brennpunkt. At leger tar i mot penger fra legemiddelindistrien er korrupsjon og bør behandles deretter.

………. 4. Vi må få mulighet til å bli frisk uten bivirkninger. Alternativ behandling kan i mange tilfeller erstatte legemidler. Felleskatalogen, dvs. Katalogen over farmasøytiske spesialpreparater markedsført i Norge, informerer om bivirkninger som kvalme og svimmelhet og forbigående synsforstyrrelser, men også at legemidler kan ha skadelige og dødelige bivirkninger. Unni Nordbrenden i Alternativ.no skriver følgende; Medisin skader istedenfor å lege. Vi er en pillegenerasjon. Både voksne, ungdom og barn spiser piller som aldri før i Norge. Om vi har blitt så mye sykere nå enn før, sier ikke tallene så mye om. Dagligdagse plager som søvnproblemer og smerter løses ofte med en pille. Til og med babyer, små barn og ungdom gis sovemedisin. Unge mennesker får antidepressive midler, beroligende og smertestillende. Antallet barn på ADHD-‐ medisiner har økt med 80 prosent de siste seks år. Ifølge Reseptregisteret fikk 13,4 barn per tusen barn medisiner mot ADHD i Norge i 2009. I dag går over 30 000 mennesker på ADHD medisiner i Norge. Disse legemidlene inneholder sentralstimulerende midler som

amfetamin og Ritalin, og er klassifisert som narkotika. Nesten 800.000 nordmenn går på blodtrykksmedisin og over 450.000 på kolesteroldempende behandling (2009 tall). Blodtrykksmedisiner øker kreftfaren, ifølge en ny studie publisert i The Lancet Oncology, og det stilles spørsmål ved om vi kan stole på foreskrivingen. Det hevdes at blodtrykksapparater på norske legekontorer ofte viser feil verdi. Legemidler har en tendens til å føre til avhengighet, hvilket resulterer i at mange brukere havner i en ond sirkel med bruk og bivirkninger, og kanskje til og med medisiner mot bivirkningene – uten at det gjøres noe med selve årsaken problemet. Flere er bekymret for utviklingen. -‐Legemiddelindustrien bidrar helt bevisst til å ødelegge menneskers helse, sa John Virapen til Alternativ.no da han gjestet Norge i 2008. Nå er han tilbake med ny bok: Dødelige bivirkninger. Bekjennelser fra en Legemiddel-‐direktør. Virapens misjon er å avsløre legemiddelbransjen som kynisk og manipulerende. Medisin er Big Business. Bak en intensjon om å hjelpe folk til å bli friske er det ingen hemmelighet at legemiddelindustrien er Big Business med svært mye penger og makt i omløp. Men hvilke midler som blir tatt i bruk og hvilke grenser som trampes over for å få denne industrien til å vokse, vil få fra innsiden snakke om. Selv har Virapen god kjennskap til bransjen etter å ha jobbet i den i mer enn 30 år. Han innrømmer at også han har vært med på korrupte handlinger for å øke omsetning av legemidler. Han forteller blant annet om bestikkelser av svenske myndigheter i forbindelse med innføring av lykkepillen Prozac som med sine kjente bivirkninger har ført til utallige selvmord, drap og sterkere depresjoner. Virapen går nå hardt ut imot Prozac og andre psykofarmika som Ritalin og andre ADHD medisiner, samt Insulin.

-Norske

helsemyndigheter

legemiddelverket godt

til

alvorlige

kjenner

legemidler

med

bivirkninger.

og meget svært

Hvorfor

gjør de da ikke noe med det,

spør Virapen.

Alternativ behandling bør inn i legehelsetjenesten. Også brukere og helsepersonell er kjent med at legemiddelindustriens medisiner har bivirkninger. Legene skriver resepter som vi inntar i stor stil. I 2014 fikk 68,9 % av den norske befolkningen utlevert minst ett legemiddel på resept. I tillegg kjøper vi mengder av reseptfrie legemidler som også har bivirkninger. I mange alvorlige tilfeller ville det antageligvis være uforsvarlig å la være ta foreskrevne medikamenter, og vi har også grunn til å være fornøyd med deler av utviklingen som er gjort innen skolemedisinen. Men vi vet også at alternativ behandling i flere situasjoner vil kunne behandle på en mer skånsom måte og gi varig endring. Her er noen eksempler: • Vi vet at flere med diabetes type 2 har sluttet med medisiner etter å ha lagt om kostholdet. • Vi vet at barn som blir tatt med til homeopat etter en rekke antibiotikakurer mot ørebetennelse, har blitt kvitt problemet. • Vi vet at barn som har vært ønsket medisinert mot ADHD har fått hjelp ved kostendring, vitamin-‐ og mineraltilskudd, kinesiologi, homeopati, pedagogisk støtte og optimetri, hvor blant annet synsøvelser og motoriske øvelser inngår etter Tomatis-‐metoden. Forskning og ”etablerte sannheter”. Vi kan ikke påstå at alternativ behandling er løsningen på alle sykdommer, plager og problemer -‐ men vi kan stille spørsmål ved hvorfor det ikke i flere tilfeller blir foreslått alternativ behandling eller naturlige metoder som har vist seg å fungere svært godt i tusenvis av år. En ”dokumentert vitenskapelig medisinsk sannhet” varer vanligvis 5-‐10 år før den forkastes fordi den ikke har ønsket effekt og kanskje til og med er skadelig eller dødelig. I mellomtiden har mange brukt medisinen. På 80-‐ tallet påviste en amerikansk forskergruppe at kun seks prosent av de legevitenskapelige forskningsartikler som ble publisert fra 1970 og fram til forskningsgruppens gjennomgang holdt mål. Senere gikk redaksjonene i British Medical Journal gjennom tilsvarende periode med publiserte forskningsartikler og reduserte tallet til kun én prosent. Så hvorfor er medisinindustrien så stor?

Medisinbransjen er stor fordi den tar seg grovt betalt og har råd til offensiv markedsføring. Det er legemiddelindustriens medikamenter som tas i bruk som behandlingsmetode under legers utdannelse. En årsak til ”suksessen” er sannsynligvis den massive markedsføringen av legemidler fra leger i tillegg til muntlige anbefalinger på legekontor og apotek. Vi overøses også av lekker, påkostet reklame som forteller oss hvordan et medikament skal løse vårt problem. Bivirkningene snakkes det lite om. Til sammenligning er det svært strenge krav til markedsføring av både naturmidler og alternativ behandling som ofte blir kritisert for å ikke å kunne dokumentere forskning. Sannheten er at det finnes både forskning og erfaring som tilsier virkning. Men ettersom vi ofte jobber med individuell tilpasset behandling innen alternative metoder, kan vi ikke drive ”samlebånd-‐forskning” på samme måte som innen skolemedisinen. Spørsmålet vi bør stille er skal vi behandle årsaker eller dempe symptomer? En vesentlig forskjell mellom alternativ behandling og skolemedisin, er at mens legen ofte ser etter symptomer og gir medisin for å dempe symptomet, jobber en alternativ behandler ut i fra et helhetlig ståsted og leter etter årsaken til problemet som er individuelt og krever individuelle løsninger. Vi må få mulighet til å bli frisk uten bivirkninger. Tenk om våre helsepolitikere kunne sette seg bedre inn i fordelene ved et helsetilbud hvor alternativ behandling var bedre integrert og vi i fremtiden kan velge vår behandling. Tenk om det kunne settes av midler, en viss prosentandel av det vi nå bruker på helseforskning til forskning på alternativ behandling, Tenk om alternativ behandling var tilgjengelig på sykehusene, såkalte Grønne Paviljonger, som lege Stig Bruset i årevis har forsøkt å få gehør for? Eller hva om du i det minste fikk god informasjon om alternativ behandling av fastlegen din, etter at han hadde satt seg grundig inn i de forskjellige fagretningene. Eller hva med fullstendig momsfritak for alternativ behandling og refusjonsordning i likhet med annen behandling? Hvorfor er det så stor forskjellsbehandling på naturmedisin og skolemedisin? Vi må få mulighet til å bli frisk uten bivirkninger. Alternativ behandling kan i flere tilfeller erstatte legemidler. Unni Nordbrenden, alternativ.no. Boken kan bestilles på https://featherbookshop.myshopify.com.