__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

 

   


© FEATHER  BOOKS  PUBLISHING   www.newspirit.no     Coverdesign:    Trude  Helén  Hole   Fotograf:  Trude  Helén  Hole   Manus  og  layout:  Trude  Helén  Hole     ISBN:    978-­‐82-­‐93539-­‐00-­‐1     Feather  Books  Publishing   Oppsjølia  30b,  1385  Asker   Trude  Helén  Hole   www.trudehelenhole.no          

2


3


DEL 1:  NOVELLESAMLING       INNHOLD  DEL  2     MOBBING    S.49     PSYKISKE  PROBLEMER  OG  ØKENDE  SELVMORD  BLANT  UNGDOM  S.  92     SYSTEMDRAP  –  SELVMORD  INNENFOR  PSYKIATRIEN  S.  114     FEILMEDISINERING,  OVERMEDISINERING  OG  FARLIGE  BIVIRKNINGER  S.  166     FLEST  MENN  S.  192     INNLEGG  FRA  MENNESKER  SOM  HAR  VÆRT  ELLER  ER  DER,OG  SOM  MENER  NOE  S.  202     TIL  DEG  SOM  HAR  MISTET  NOEN  I  SELVMORD  S.  224     HER  KAN  DU  FÅ  HJELP  S.  244     DEL  3:  OPPSUMMERING  AV  FAKTA  S.  250     DEL  4:  FOREBYGGING  OG  VARSELTEGN  –  ER  NOEN  MER  UTSATT  ENN  ANDRE?   S.  263     DEL  5:  ÅRSAKSFORKLARINGER  OG  KONKRETE  TILTAK  S.  291  

     

4


FORORD   Av  Hans-­‐Erik  Dyvik  Husby       Jeg  mistet  det.  Hele  perspektivet.  Det  bare  ble  sånn.  Lyset  gikk  av.     På   flyet   var   jeg   lykkelig   og   lettet.   Det   gikk   til   København.   Klokken   var   halv   ni   om   morgenen   og   solen   hadde   reist   seg   opp   på   himmelen.   Jeg   hadde   endelig   fred   i   hjertet,   etter   uker   og   måneder   i   kaos   og   mørke.   All   strid   og   alle   dager   med   kamp   og   krig   for   tilværelsen  var    over.  Nå  skulle  jeg  også  endelig  få  fred.  Få  slippe.   Så   mange   vonde   ord.   Så   mange   vonde   minner.   Hvem   kan   klandre   en   vanlig   jordboer  for  å  ville  avslutte  livet  sitt?  Prøv  å  skalle  hodet  ditt  mot  en  fjellvegg  så  hardt   du  bare  kan.       Det  er  en  hard  planet  vi  bor  på.  Nådeløs.  Blodet  renner.     Jeg   ville   så   veldig   skape   et   godt   og   verdig   liv.   Så   mange   år   i   fornedrelse,   løgn   og   rus.   Hvem  vil  vel  leve  sånn?  Skammen,  hatet  og  skjellsordene.  Jeg  kastet  opp  før  jeg  dro  på   turne   med   bandet.   Jeg   gruet   meg   så  til   avsløringene   kom.   Sannheten   om   meg   selv.   Løgner,  rusmisbruker  -­‐  tulling.  Det  hjalp  ikke  engang  å  stille  opp  nykter  og  i  fin  form.  Det   fantes   alltid   en   hendelse   baki   der,   hvor   jeg   hadde   dummet   meg   ut.   Påminnelser   over   fortidens  fadeser.     Et   lite   skittent   hotellrom   i   København   sentrum   koster   600   kroner.   Det   vet   jeg   nå.   Det  er  ikke  TV  der.  Ikke  eget  bad  -­‐  det  ligger  i  gangen.  Men  hvem  trenger  luksus  i  døden?   Hvem  bestiller  frokost  på  rommet  kvelden  før  sin  egen  død?  Trenger  du  luksus  når  du   har  mistet  alt?  Når  du  har  fraskrevet  deg  alt?  Ingen  behøver  vel  en  lukseriøs  hotellsuite   når  de  står  på  kanten  av  sitt  eget  liv  -­‐  sin  egen  død?  Døden  blir  aldri  vakker.  Den  behøver   ingen  roser  og  kniplingsduker.  Døden  er  bare  det  den  er:  Død.  Og  når  du  velger  den  selv,   finnes  det  ingen  måter  du  kan  pynte  den  på.       Den  er  tom  og  trist.  Ensom  og  fornedrende.     En  lettelse  -­‐  javel,  men  likevel  -­‐  død.  

5


En narkoman  vet  at  når  stempelet  på  sprøyta  går  inn  i  bånn,  er  et  for  sent.  En  narkoman   som  tar  sitt  eget  liv,  ser  det  der  dumme  stempelet  i  sprøyta,  som  når  bånn,  som  det  siste   i   livet.   Det   tar   bare   ti   sekunder   før   giften   begynner   å   virke.   Hvis   dosen   er   dødelig,   begynner   døden   med   en   gang.   Du   forsvinner   i   koma.   Livet   forsvinner,   og   en   syk   dans   med  djevelen  begynner.   Jeg   har   gjort   det   før.   Jeg   kjenner   det   igjen.   De   svarte   demonene.   Skyggene   som   skal   hente   meg   ned   i   mørket.   Men   jeg   kjenner   også   igjen   lysene.   Englene   som   tviholder   i   meg.  Som  haler  og  drar  i  sjela  mi,  mens  skyggene  forsøker  å  dra  meg  ned.   Vel,  så  ble  det  ingen  død  på  meg  den  gangen  heller.  Selvmord  er  risikablet.  Du  kan   risikere  å  våkne  opp  30  timer  senere,  med  størknet  rosa  skum  i  ansiktet  og  en  lammelse   eller   to   i   kroppen.   Flau   og   skamfull.   Slukøret   setter   du   deg   på   flyet   hjem   fra   de   mørke   bakgatene  i  København.       Englene  vant  over  demonene  igjen.  Likevel  føles  det  som  et  pinlig  nederlag.  Avkledd.   Avslørt.  En  feiging  og  en  Judas.     Sliten   og   skamfull   setter   jeg   meg   i   soffaen   hjemme   og   stirrer   dypt   inn   i   veggen.   Tankene   spinner.   Logiske   og   fornuftige   tanker   blander   seg   med   visjoner   og   bilder   fra   forrige   døgns  kjemiske  mørke.  Komaet  fra  selvmordsforsøket.  Angsten  og  skammen.  Det  er  en   sykt  ensom  virkelighet.   Her   sitter   jeg.   Lurer   på   om   når   jeg   skal   prøve   neste   gang.   Angsten   begynner   å   melde   seg   igjen.   Jeg   slipper   visst   aldri   unna   livet.   Skrekken   over   å   ha   overlevd.   Lettelsen   over  å  ikke  være  død.  Det  er  bare  et  rot.  Og  så  dødsangsten.  Jeg  vil  jo  ikke  dø.  Jeg  vil  leve.       Jeg  er  ikke  syk.  Jeg  er  bare  utrolig  fortvilet.     Og   jeg   vet   ikke   min   arme   råd.   Det   er   ingen   sykdom,   så   jeg   kan   ikke   ringe   legevakten.   Jeg   ringer  Kirkens  SOS.     Jeg   -­‐   rockestjerna.   Norges   favorittnarkoman.   Reddet   av   alternative   metoder.   Familiefar   og   ektemann   -­‐   eksmann   og   alenefar.   Bamse   og   snill.   Pønker   og   skremmende.  Kontroversiell   kritiker   av   legemidler   og   tvangsinnleggelser,   Hipsterenes   Judas   nummer   1,   som   våget   å   slutte   i   Norges   råeste   rockeeksport.   Jeg   sitter   der   med   skjelvende  fingre  og  ringer  Kirkens  SOS:    

6


"Hei. Kan  dere  være  så  snill  å  ikke  legge  på?"   "Selvfølgelig  skal  vi  ikke  legge  på."   "Bare  ikke  legg  på"  hikster  jeg.  "Jeg  klarer  ikke  si  noe."   "Jeg  skal  ikke  legge  på."   Jeg  begynner  å  hylskrike.   "Det  er  greit.  Jeg  er  her."   "Ikke  legg  på,  vær  så  snill!"     Jeg  strigråter.   "Dette  er  Kirkens  SOS.  Vi  legger  ikke  på."     Så  begynner  en  samtale  som  er  bare  mellom  meg  og  han  jeg  snakket  med  på  tlf  i  Kirkens   SOS.  Vi  satt  i  to  timer.  Dette  høres  ut  som  en  hendelse  fra  mitt  lange  tilbakelagte  liv,  for  ti   år  siden.     Sannheten  er  at  dette  hendte  i  fjor  høst.     Det  reddet  meg,  og  jeg  lover:  Ring  dem  når  du  har  det  sånn  som  jeg  hadde  det  da.  Det   kan  redde  livet  ditt.     Hans-­‐Erik  Dyvik  Husby,  2016.    

www.  Hankvonhell.blogg.no     Kirkens  SOS:  22  40  00  40    

7


Dette leseutdraget  er  hentet  fra  del  5  i  boken.     DEL  5:  ÅRSAKSFORKLARINGER  OG  KONKRETE  TILTAK     Myndighetene   har   de   siste   tiårene   lagt   ned   en   betydelig   innsats   for   å   forebygge   selvmord  –  uten  resultat!  Som  ett  av  de  første  landene  i  verden  iverksatte  Norge  tidlig   på   1990   tallet   nasjonale   tiltak   for   å   forebygge   selvmord.   I   1993   utarbeidet   Sosial-­‐   og   helsedirektoratet   et   nasjonalt   program   for   forebyggelse   av   selvmord.   Programmet   ble   fulgt   opp   med   en   handlingsplan   mot   selvmord   i   1994.   I   2006/2007   foretok   Nasjonalt   kunnskapssenter   for   helsetjenesten   en  oppsummering   av   effektene   av   ulike   selvmordsforebyggende  

tiltak,

primært

innen

spesialisthelsetjenesten.

Kunnskapsoppsummeringen dannet   grunnlaget   for   utarbeidelsen   av   Nasjonale   retningslinjer   for   forebygging   av   selvmord   i   psykisk   helsevern.   I   2011   ga   Helsedirektoratet  ut  en  veileder  om  ivaretakelse  av  etterlatte  etter  selvmord.      

8


Handlingsplan for   forebygging   av  selvmord   og   selvskading   2014–2017.   Det   overordnede   målet   med   Handlingsplanen   er   å   redusere   omfanget   av   selvmord   og   selvskading   i   befolkningen.   Dette   skal   i   følge   Helsedirektoratet   nås   gjennom:   ”God   psykisk   helse   og   mestring   i   befolkningen,   redusert   forekomst   av   selvmord   og   selvskading   i   risikogrupper,   god   oppfølging   og   ivaretakelse   av   etterlatte,   pårørende   og   andre   berørte,   et   kunnskapsbasert   tjenesteapparat   og   kunnskapsbaserte   strategier   og   tiltak”.      

Videre står   følgende:   ”Dagens   kunnskapsgrunnlag   om   selvmordsatferd   og  

selvskading er   mangelfullt.   Det   er   behov   for   å   utvikle   og   forbedre   rutiner   for   innsamling   av  registerdata   på   forekomst   av   selvmord,   selvmordsforsøk   og   selvskading,   styrke   datakvaliteten   på   eksisterende   helseregistre   og   overvåke   forekomsten   av   selvmord,   selvmordsforsøk  og  selvskading  i  ulike  grupper  over  tid.  God  datatilgang  om  utviklingen   av   selvmordsatferd   og   selvskading   er   en   forutsetning   for   å   kunne   vurdere   hvorvidt   et   forebyggende   tiltak   har   hatt   effekt.   Systematisk   overvåking   og   registrering,   evaluering   av  intervensjoner,  forskning  og  kunnskapsformidling  er  hjørnesteiner  i  arbeidet”.     Til  tross  for  innsatsen  er  forekomsten  av  selvmord  fremdeles  svært  høy  i  Norge.  De   siste   20   årene   har   tallet   vært   nesten   konstant   med   mellom   500   og   600   selvmord.  I   følge   NHI  er  selvmord  den  største  trusselen  mot  barn  og  unges  helse.  Over  ni  tusen  jenter  og   fire   tusen   gutter   prøver   å   ta   sine   liv   hvert   år.   Omfanget   av   selvskading   med   liten   eller   ingen   intensjon   om   å   dø   er   usikkert,   men   sannsynligvis   høyere   enn   omfanget   av   selvmordsforsøk.   I   1996   begikk   517   personer,   389   menn   og   128   kvinner   selvmord.   I   2014  var  tallet  548.    

Tallene vil  forbli  høye  og  sannsynligvis  også  stige  og  spesielt  blant  barn-­‐  og  unge,  

fordi vi  fokuserer  for  mye  på  tall  og  data,  og  for  lite  på  årsaker.  Vi  bør  løfte  blikket  opp   fra   handlingsplaner,   skjemaer   og   statistikker,   og   finne   årsaker.   Først   når   årsakene   er   identifisert  kan  vi  få  redusert  selvmord  og  selvskading.  Mye  av  dette  arbeidet  er  allerede   gjort.   En   god   del   forskningsrapporter   og   innlegg   i   media   skrevet   av   dyktige   fagpersoner   og  berørte  som  ser  det  tydelige  bildet,  blir  ikke  lyttet  til.  De  dystre,  men  stabile  tallene   bevitner   dette.   Skolevesenets   generelle   holdning   til   mobbing   er   fortsatt   ansvarsfraskrivelse.   Psykiatrien   har   fortsatt   problemer   med   å   omstille   seg   til   en   mer   holistisk  og  menneskelig  retning.  Og  legene  fortsetter  å  skrive  ut  livsfarlige  medisiner.      

9


Dette fortsetter selv om vi VET at dette tar liv. Handlingsplanen   2014-­‐2017   er   i   følge   Regjeringen   i   den   grad   det   er   mulig,   basert   på   kunnskapsbasert   praksis,   men   mye   kan   tyde   på   at   vi   ikke   bruker   den   kunnskapen   vi   besitter.   Dette   må   vi   nå   endre   skal   vi   få   redusert   antall   selvmord   og   selvskading.   Selvmord   vil   alltid   forekomme   og   det   vil   alltid   være   tilfeller   som   ikke   er   sammenlignbar   med  andre.  Men  for  å  gi  selvmord  et  ansikt  har  jeg  i  denne  bok  samlet  en  del  historier  fra   media   innenfor   områder   i   samfunnet   vi   ser   at   selvmordsraten   er   høy.   Jeg   har   også   samlet   en   del   innlegg   skrevet   av   fagpersoner   med   høy   kompetanse   for   å   tydeliggjøre   svakheter   i   systemet.   Selvmord   har   blitt   en   sovepute.   Vi   kan   ikke   fortsette   å   lukke   øynene   når   vi   ser   et   tydelig   mønster.   Vi   må   bryte   mønsteret   og   endre   kurs   -­‐   og   vi   må   gjøre  det  nå.        

Vi kan ikke la det gå 20 år til uten resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå! Jeg  håper  derfor  at  denne  bok  kan  bidra  til  å  få  økt  fokus  på  selvmord  og  at  beslutninger   og  konkrete  forebyggende  tiltak  iverksettes  der  det  skal  innenfor  hvert  tema  som  er  tatt   opp,  slik  at  den  dystre  selvmordsstatistikken  reduseres.  Jeg  ønsker  også  å  fremme  noen   fornuftige   årsaksforklaringer   og   forslag   til   endringer   skrevet   av   mennesker   med   god   ekspertise,   og   selv   komme   med   noen   konkrete   forslag   til   strakstiltak   jeg   mener   er   nødvendig  for  å  redde  liv  innenfor  områdene:       • Mobbing.   • Psykiske  problemer  og  økende  selvmord  blant  ungdom.   • Selvmord  i  psykiatrien.   • Utstrakt  bruk  av  farlige  medisiner  som  også  blant  annet  øker  selvmordsfaren.       Helt til slutt ønsker jeg å bidra med noen ord jeg håper kan bedre hverdagen for noen.

10


MOBBING    

     

 

11


Et selvmord   grunnet   mobbing   er   ett   for   mye   –   dette   må   skolene   nå   innse.   Vi  har   nulltoleranse   for   mobbing   i   Norge,   allikevel   aksepteres   det.   13   år   gamle   Odin   Olsen   Andersgård   er   en   gutt   vi   aldri   må   glemme.   Lambertseter   og   Aursmoen   skole   tok   ikke   Odin  på  alvor.  Han  orket  til  slutt  ikke  mer  av  mobbingen  og  tok  sitt  eget  liv.  Odin  er  ikke   alene  og  flere  vil  følge.  Vi  må  nå  ta  ansvar  og  iverksette  tiltak  som  fører  til  resultater.  For   å   oppnå   vårt   mål   som   er   nulltoleranse   for   mobbing   må   vi   nå   innføre   nulltorelanse   for   mobbing!     Regjeringens  nye  tiltakspakke  mot  mobbing  i  2016  er  følgende;     •

En klar   aktivitetsplikt   for   alle   som   jobber   i   skolen   til   å   avdekke   og   håndtere   mobbing.  Krav  om  at  det  skal  handles  raskt.  

Elevene

kan

klage

direkte

til

Fylkesmannen

istedenfor

skolen.

Utdanningsdirektoratet blir   klageorgan   over   Fylkesmannen.   Barneombudet   styrkes  for  å  passe  på  at  klager  blir  fulgt  godt  nok  opp.   •

Krav til  Fylkesmannen  om  raskt  å  ta  stilling  til  saken  og  følge  opp  til  problemet  er   løst.  Fylkesmannen  får  mulighet  til  å  ilegge  skoleeiere  dagbøter  dersom  vedtak  og   pålegg  ikke  følges  opp.  

Innføring av  plikt  til  å  informere  elever  og  foreldre  om  rettighetene  deres.  

Styrket kompetanse   i   antimobbearbeid   hos   alle   som   jobber   i   barnehage,   skole   og   kommune.  

Skoler med  høye  mobbetall  skal  få  hjelp  først,  og  størst  ressurser  skal  settes  inn   på  disse  skolene.  

Ny portal  med  veiledning  for  barn  og  foreldre  og  ny  telefon-­‐  og  chattetjeneste  for   barn  og  unge  som  strever  i  mobbesaker  og  trenger  voksne  å  snakke  med.  

Ny rammeplan   for   barnehagene   skal   sette   tydelige   krav   til   barnehagenes   antimobbearbeid.  

Denne  tiltakspakken  er  for  lite  konkret,  og  signaliserer  for  lite  vilje  og  handlekraft.   Vi   trenger   håndfaste   tiltak   som   er   lett   å   iverksette   og   som   viser   en   markant   kurs-­‐   og   holdningsendring   i   forhold   til   mobbing.   Mobbing   må   føre   nå   til   konsekvenser   for   den   som   mobber,   samt   foreldre,   skoler   og   kommuner   som   ikke   tar   mobbing   på   alvor   –   og   den  som  mobbes  må  få  hjelp  før  flere  liv  går  tapt.    

12


I dette  kapittelet  skal  vi  ta  for  oss  følgende;     1.  Barn  som  mobber  bør  ta  konsekvensene  av  egne  handlinger  –  det  er  urimelig  og   umenneskelig  å  la  ofrene  bli  kasteball  i  et  system  som  ikke  tar  dem  på  alvor.   2.  Skolene  tar  ikke  mobbing  på  alvor  –  et  godt  image  er  viktigere.   3.  Mobbere  eller  deres  foreldre  bør  kunne  straffes.     4.  Mobbing  på  sosiale  medier  kan  begrenses  ved  begrenset  bruk  av  sosiale  medier.   5.  God  adferd  generelt  og  i  sosiale  medier  begynner  i  hjemmet.   6.  Mobbingsforebyggende  fag  må  inn  i  skolen.     7.  Det  bør  opprettes  et  nasjonalt  klageorgan  for  mobbing.   8.  Skoler  og  kommuner  som  ikke  tar  mobbing  på  alvor  bør  kunne  ilegges  bøter.     ……….       1.  Barn  som  mobber  bør  ta  konsekvensene  av  egne  handlinger  –  det  er  urimelig  og   umenneskelig   å   la   ofrene   bli   kasteball.   Barn   som   mobber   bør   bytte   skole.   Kunnskapsdepartementet  foreslo  i  2014  en  lovendringer  som  åpner  for  at  mobbere  skal   kunne  flyttes  til  en  annen  skole  for  å  forebygge  og  hindre  mobbing.  Foreldre  og  elever   ved  Elevorganisasjonen  og  Foreldreutvalget  for  grunnopplæringen  (FUG)  sa  et  klart  ja.   Men   Utdanningsforbundet   som   organiserer   lærerne   i   grunnskolen   og   videregående   skole,  og  KS  Kommunesektorens  organisasjon,  som  representerer  skoleeierne,  uttrykte   et  bestemt  nei  med  følgende  begrunnelse;    

-­‐Å tvangsflytte   en   elev   er   en   fallitterklæring   for   skolen   og   kommunen,   og   kan  

innebære at  skolen  ikke  har  lyktes  med  en  av  de  viktigste  oppgavene;  å  fremme  helse,   trivsel   og   læring,   skrev   seksjonsleder   i   Utdanningsforbudet,   Torbjørn   Ryssevik,   i   et   høringssvar   til   Kunnskapsdepartementet   (KD).   At   Utdanningsforbundet   og   KS   ikke   tar   barns  liv  og  helse  på  alvor  kan  ikke  lenger  aksepteres.  Å  ikke  ville  innføre  nødvendige   strakstiltak  fordi  dette  er  å  innrømme  at  skolene  ikke  klarer  å  håndtere  mobbesaker,  er   å  tråkke  over  lik  for  å  opprettholde  et  ”image”  vi  alle  vet  ikke  holder  mål.       At  mobbing  forekommer  og  barn  tar  selvmord  viser  tydelig  at  norsk  skole  ikke  har  lyktes  i   sin  oppgave  i  å  forhindre  mobbing.  

13


Dette faktum   kan   ikke   lenger   ignoreres.   Barns   liv   og   helse   bør   veie   tyngre   enn   Utdanningsforbundets  syn  på  seg  selv.  Kunnskapsminister  Torbjørn  Røe  Isaksen  (H)  må   nå  lytte  til  elever  og  foreldre,  og  sunn  fornuft,  og  iverksette  endring  av  lovverket  slik  at   mobbing  nå  får  konsekvenser  for  den  som  mobber  og  at  den  som  mobbes  omsider  får   hjelp!     Vi  må  ikke  glemme  Odin.  Han  ble  bare  13  år.   ……….    

  2.  Skolen  tar  ikke  mobbing  på  alvor  –  endrer  “ord  og  begreper”  for  å  opprettholde   et   godt   image.   På   ett   år   ble   antall   mobbeofre   i   Norge   nesten   halvert   –   men   kun   på   papiret.   Fra  2007  og  frem  til  våren  2012  har  antall  barn  som  har  opplevd  å  bli  mobbet   holdt   seg   stabilt   på   rundt   syv   prosent   i   følge   verktøyet   som   måler   mobbing   i   Norge;   Elevundersøkelsen.  Dette  tilsvarer  at  over  50.000  av  800.000  elevene  i  grunnskolen  og   videregående   ble   mobbet.   Høsten   2013   svarte   kun   fire   prosent   at   de   ble   mobbet,   noe   som  tilsvarer  drøyt  30.000  elever.       Ved  å  innføre  begrepet  ”krenkelser”  i  Elevundersøkelsen  kvittet  Utdanningsdirektoratet   seg  med  20.000  mobbeofre!  

14


Etter at  elevundersøkelsen  ble  endret  i  2013  ved  å  innføre  begrepet  krenkelser,  ble  tallet   på  antall  elever  som  opplevde  seg  mobbet  nesten  halvert,  og  i  skoleåret  2015/2016  er   tallet  på  elever  som  oppgir  at  de  føler  seg  mobbet  på  rekordlave  3,7  prosent.     ”Reduksjonen   kan   henge   sammen   med   endringer   i   Elevundersøkelsen   dette   året”,   skriver   Utdanningsdirektoratet.   ”Nedgangen   kan   delvis   skyldes   at   de   nye   spørsmålene   om   krenkelser   er   plassert   rett   før   spørsmålet   om   mobbing,   samt   at   undersøkelsen   er   flyttet  fra  våren  til  høsten”,  skriver  forsker  Christian  Wendelborg  ved  NTNU  i  sin  analyse   av  elevundersøkelsen.  Forskere  fra  NOVA  har  i  sine  undersøkelser  avslørt  at  skoler  går   inn   for   å   begrense   elevenes   bruk   av   begrepet   «mobbing»   ved   å   innføre   begrepet   «krenkelser»   i   elevundersøkelsen.   Ved   å   «stramme   inn»   elevenes   bruk   av   mobbebegrepet,   kan   skolens   omdømme   opprettholdes   og   fakta   rundt   mobbing   holdes   skjult.       Å  bli  utestengt,  å  bli  spredt  løgner  om,  å  bli  ertet  og  gjort  narr  av,  er  i  følge  den  nye   elevundersøkelsen  en  krenkelse  og  ikke  mobbing.     Dette  defineres  som  krenkelser  i  Elevundersøkelsen:  ”Å  bli  holdt  utenfor.  Å  få  negative   kommentarer  om  utseendet  ditt  på  en  måte  du  ikke  liker.  Å  bli  spredt  løgner  om.  Å  bli   gjort  narr  av.  Å  bli  ertet  slik  at  du  ble  lei  deg”.  Opplever  elevene  disse  handlingene  minst   to   til   tre   ganger   i   måneden,   defineres   det   som   krenkelser.   Dette   må   altså   besvares   før  elevene   blir   spurt   om   de   blir   mobbet.  Elevundersøkelsen   definerer   begrepet   mobbing   slik:   ”Med   mobbing   mener   vi   gjentatt   negativ   eller   «ondsinnet»   atferd   fra   en   eller  flere  rettet  mot  en  elev  som  har  vanskelig  for  å  forsvare  seg.  Gjentatt  erting  på  en   ubehagelig  og  sårende  måte  er  også  mobbing”.         Den  nye  elevundersøkelsen  er  en  grov  krenkelse  av  alle  elever  i  Norsk  skole!   Elevundersøkelsen  bør  være  konstruert  slik  at  den  avslører  fakta  rundt  mobbing  –  ikke  slik   at  den  pynter  på  skolenes  image.       ……….    

15


3. Mobbere  eller  deres  foreldre  bør  kunne  straffes.  I  mai  2013  ble  internett  definert   som   offentlig   rom   i   den   norske   straffeloven.   Derfor   er   trusler,   trakassering,   sjikane   og   hatkriminalitet   i   sosiale   medier   straffbart.   Foreldre   er   i   endel   tilfeller   ansvarlig   for   å   erstatte   skader   barna   deres   forårsaker   ved   kriminelle   handlinger   og   det   bør   vurderes   om  ikke  dette  også  skal  omfatte  hatkriminalitet  i  sosiale  medier  slik  det  er  i  andre  land.   ……….     4.   Mobbing   på   sosiale   medier   kan   begrenses   ved   begrenset   bruk   av   sosiale   medier.   For   ti   år   siden   hadde   vi   mobilfrie   skoler,   og   mobbing   i   sosiale   medier   var   et   forholdsvis   ukjent   fenomen.   I   dag   stjeler   Facebook,   Spotify   og   YouTube   elevenes   konsentrasjon,   og   både   elever   og   lærere   i   videregående   skole   opplever   at   de   blir   forstyrret  av  utenom-­‐faglig  bruk  av  PC  i  undervisningen.  I  2011  kom  den  første  norske   forskningsrapporten   om   klasseledelse   og   IKT   i   videregående   opplæring.   Forskerne   fulgte  1784  elever  og  606  lærere  i  Rogaland  fylkeskommune  i  perioden  2009  til  2011.  I   følge   professor   Rune   Krumsvik   i   forskningsgruppen   Digitale   Fellesskap   ved   Universitetet   i   Bergen,   ga   både   lærere   og   elever   uttrykk   for   at   de   ønsket   flere   begrensninger  

mulighetene

til

bruk

av

spill

og

sosial

medier

i

undervisningssituasjonen. Skolen   har   i   dag   forhåpentligvis   utarbeidet   et   fornuftig   og   regulert   bruk   av   pc   og   smartboards.   Når   det   gjelder   mobil   er   situasjonen   en   annen.   Mobilen  er  vår  største  underholdningspakke  og  det  skal  mye  til  for  at  skolen  skal  klare  å   utkonkurrere   mobilen   gjennom   en   hel   skoledag.  Skolevesenet   bør   derfor   vurdere   å   innføre  forbud  mot  mobilbruk  i  hele  eller  deler  av  skoletiden,  og  det  av  flere  grunner;     A.  Mobilen  er  en  distraksjon.  Fokus,  tilstedeværelse  og  optimalisering  av  læremuligheter   når  elevene  er  på  skolen  bør  veie  tungt  i  denne  sammenheng.     B.  Mobilbruk  kan  legge  forholdene  til  rette  for  massesuggesjon  på  både  godt  og  vondt,   hvilket  kan  føre  til  ekskludering  og  økt  mobbing.       C.   Tilbakemeldinger   og   ”likes”   på   sosiale   medier   kan   være   avhengighetsskapende   og   ødeleggende   for   den   mentale   helsen   til   elevene   fordi   den   stimulerer   den   korte   lykkefølelsen   og   i   motsatt   tilfelle   følelsen   av   meningsløshet   og   mislykkethet   når   den   positive  feedbacken  uteblir  –  dette  skaper  vinnere  og  tapere.    

16


D. Mobilbruk  er  fremmedgjøring.  Mindre  mobilbruk  i  skolen  fremmer  sunn  sosialisering   mellom  elevene  som  igjen  kan  redusere  mobbing.     ……….     5.  God  adferd  generelt  og  i  sosiale  medier  begynner  i  hjemmet.  Ikke  bare  skolen  bør   sette   grenser,   også   i   hjemmet   bør   mobilbruk   begrenses.   Følg   med   på   hva   barnet   ditt   foretar  seg  og  hvilke  Apper  og  sosiale  medier  de  er  på.  Ikke  tillat  barnet  ditt  å  være  på   sider  som  Ask.fm,  og  sider  du  vet  fremmer  mobbing  og  er  lite  konstruktive.  Andre  sider   du  bør  følge  med  på  er:  Periscope,  Formspring,  Jodel  og  Kiwi.  For  barn  er  grensesetting   og   et   klart   NEI   ensbetydende   med   trygghet   og   at   du   bryr   deg   om   dem.   Sjekk   mobilen   og   forklar   barnet   ditt   hvorfor   du   gjør   det.   Dette   er   din   rett   og   plikt   som   forelder.   Legg   mobilen  på  kjøkkenet  når  det  er  natt,  så  barnet  ditt  får  sove.  Barn  bør  lære  at  det  ikke  er   bilder,   hvordan   de   ser   ut,   eller   antall   liker-­‐klikk   som   definerer   hvem   de   er   –   men   hvordan   de   ser   på   seg   selv   og   hvordan   de  er  mot   andre.  Barn   må   få   vite   at   de   er   god   nok   som  de  er  og  at  de  har  en  egenverdi  i  tråd  av  å  være  seg  selv.       Og  ikke  minst;  lær  barna  dine  å  være  glad  i  seg  selv  –  egenkjærlighet  er  viktig!     Barn  som  har  det  godt  med  seg  selv,  mobber  vanligvis  ikke.     Også  når  det  gjelder  språkbruk  må  vi  voksne  ta  ansvar.  I  løpet  av  de  siste  årene  har   det   blitt   avdekket   stadig   mer   grov   mobbing   og   sjikane   i   enkelte   sosiale   medier,   og   ordbruken   er   grov.   Nettsteder   som   Ask.fm   florerer   av   grov   hets   og   mobbing,   sier   Merethe  Moe  i  Barneveakten.     –   Det   er   konkurranse   mellom   elever   om   å   være   drøyest   mulig   i   det   de   skriver.   Ordbruken  kan  gå  på  at  utpekte  personer  er  «stygge»  «feite  horer»,  at  noen  fortjener  å   dø.  Enkelte  ungdommer  mener  dette  er  nettsjargongen  og  at  man  bør  tåle  hard  ordbruk,   mens   andre   tar   seg   veldig   nær   av   det.   Men   vil   vi   at   barna   skal   være   så   robuste   og   tåle   så   mye?   Skal   man   tåle   å   høre   at   man   er   feit,   hore   eller   fortjener   å   dø?   Spør   Moe   i   Barnevakten.   Denne   type   umenneskeliggjøring   av   språket   vårt   bør   vi   ikke   ønske   velkommen.   Vi   må   derfor   i   felleskap   ta   et   ansvar   og   formidle   våre   barn   hva   som   er   akseptabel  språkbruk  og  ikke.      

17


Vi må   tillate   våre   barn   å   gjøre   feil   og   ta   ukloke   valg.   Når   en   oppretter   en   konto   i   sosiale  medier  eller  får  kontakt  med  andre,  er  de  første  (uskyldige)  spørsmålene  gjerne   om   yndlingsfarge,   dyr   og   musikk.   Deretter   kommer   kanskje   et   spørsmål   om   noe   helt   annet,  gjerne  av  intim  karakter,  eksempelvis  om  en  har  hatt  sex  eller  er  kjønnsmoden.   Det   kan   da   være   lett   å   svare   uten   å   tenke   seg   om   og   derfra   kan   det   eskalere   fort   til   spredning  av  bilder  og  mobbing.  Når  det  plutselig  har  gått  for  langt  våger  ikke  barn  å  si   fra   fordi   de   har   vært   med   å   tøye   grensene   selv.   Hjemmet   skal   oppleves   som   en   trygg   arena.   Trygghet   er   en   forutsetning   for   åpenhet.   Voksne   må   sørge   for   trygge   rammer   slik   at   barn   våger   å   fortelle   hva   de   har   gjort   og   hva   som   plager   dem.   Vi   må   også   vise   toleranse   når   våre   barn   tar   ukloke   valg   –   ukloke   valg   tar   voksne   også,   dette   har   ofte   fint   lite  med  alder  å  gjøre.  Vi  må  altså  legge  forholdene  til  rette  for  at  våre  barn  kan  ta  opp   vanskelige  ting  hjemme  uten  frykt  for  å  få  kjeft.  Dette  kan  bidra  til  å  avdekke  mobbing.     Vi  må  vise  våre  barn  at  det  helt  vanlig  og  ganske  ok  å  gjøre  feil.   Det  er  det  vi  lærer  av.   ……….     6.   Mobbingsforebyggende   fag   må   inn   i   skolen.   God   psykisk   helse   og   livsmestring,   samt   temaer   rettet   mot   adferd,   inkludering   og   nulltoleranser   for   mobbing   må   inn   som   skolefag.  Også  lek,  fysisk  bevegelse  og  aktivitet,  som  er  en  forutsetning  for  sunn  helse  og   et  godt  læringsmiljø  -­‐  må  få  større  plass  i  skolen  enn  hva  tilfellet  er  i  dag.  Det  har  også   vist  seg  gjennom  forsøk  i  enkelte  skoler  at  felles  måltider  med  sunn  og  god  mat  virker   forebyggende  mot  mobbing  og  forbedrer  skolemiljøet  og  læring  betraktelig.  Dette  er  det   verdt  å  se  nærmere  på.   ……….     7.  Det  bør  opprettes  et  nasjonalt  klageorgan  for  mobbing.  Djupedal-­‐utvalget  la  frem   sin   mobberapport   i   2015,   men   kunnskapsminister   Torbjørn   Røe   Isaksen   (H)   trosser   eget   ekspertutvalg.   Isaksen   vil   ikke   at   Barneombudet   skal   behandle   klager   fra   elever   som  blir  mobbet,  men  beholde  ordningen  der  klager  skal  rettes  til  Fylkesmannen.  Dette   er   uforståelig.   Vi   bør   lytte   til   fagfolk   og   berørte   også   når   det   gjelder   mobbing.   Fylkesmannen  er  lite  kjent  som  klageorgan  og  har  mange  andre  oppgaver  å  håndtere.  I   2015   mottok   fylkesmennene   kun   245   mobbeklager.   Rundt   30   000   norske   elever  

18


mobbes. Dette   er   tall   som   fremkommer   etter   at   den   nye   elevundersøkelsen   ble   tatt   i   bruk.  Tallet  er  sannsynligvis  fortsatt  i  overkant  av  50  000,  og  er  et  antall  som  kan  tyde   på   at   klagemuligheten   ikke   er   kjent   eller   er   for   komplisert   å   benytte   seg   av   for   elever   som  mobbes.   -­‐   Vi   ønsker   en   nasjonal   klageinstans.   Det   er   store   svakheter   med   dagens   system.   Vi   mener  fylkesmennene  har  for  lite  barnevennlig  saksbehandling  og  er  for  lite  offensive,  at   de  ikke  bruker  alle  virkemidlene,  at  de  har  for  lang  saksbehandlingstid  og  at  de  kan  være   for  godt  tilknyttet  kommunene,  sier  barneombud  Anne  Lindboe  til  Aftenposten.         Myndigehtene  bør  nå  vise  at  de  tar  mobbing,  fagfolk  og  elever  på  alvor,  og  opprette  et   nasjonalt  klageorgan  for  mobbing.   ……….     8.  Skoler  og  kommuner  som  ikke  tar  mobbing  på  alvor  bør  kunne  ilegges  bøter.  Se   punkt.  3.   ……….     Her  kan  du  få  hjelp:  Ung.no  og  www.stoppmobbingen.net.  Mobbetelefon:    91004676    

   

19


PSYKISKE PROBLEMER  OG     ØKENDE  SELVMORD  BLANT  UNGDOM       1/3   del   av   alle   barn   og   unge   forteller   at   de   har   hatt   selvmordstanker.  I  følge  NHI  er   selvmord   i   dag   den   største   trusselen   mot   barn   og   unges   helse.   Selvskading   blant   unge   har  i  dag  blitt  vanlig  -­‐  dette  er  tatt  opp  i  CASE-­‐studien,  en  stor  europeisk  undersøkelse,   der  også  Norge  deltar.  Mette  Ystgaard,  som  er  prosjektansvarlig  i  Norge,  rapporterer  at   mange  av  de  unge  opplyser  om  selvmordstanker  i  forbindelse  med  selvskading.  I  Norge   opplyste   1   av   10   ungdommer   at   de   hadde   skadet   seg   selv   med   vilje,   og   mer   enn   halvparten  av  disse  opplyste  at  de  hadde  ønske  om  å  dø  da  de  skadet  seg.  Dette  viser  at   mange  unge  opplever  vanskelige  liv.         Her  er  noen  områder  vi  bør  se  nærmere  på  for  å  forstå  hvorfor  så  mange  barn  og  unge   sliter  med  livet,  og  forslag  til  tiltak:     1. Ytre  press  og  kroppsfokus.  Media  bør  nå  ta  ansvar.   2. Bloggere  og  annonsører  bør  også  være  sitt  ansvar  bevisst.   3. Aldersgrensen   på   plastikk   kirurgi   bør   heves   til   20   år   og   reklamemulighetene   bør  begrenses.   4. Foreldres  misforståtte  ”snillisme”  bidrar  til  ulykkelige  barn.   5. Indre  trygghet  er  en  forutsetning  for  et  godt  liv.   6. Barn  og  unge  dopes  for  å  tilpasses  et  system  som  styres  av  økonomisk  profitt.   7. Skolen  dreper  motivasjon  og  lærelyst  og  skaper  skoletapere.   8. Fjerner  vi  oss  fra  vår  menneskelige  natur?   9. Familien  som  en  enhet  er  under  press.   10. Leken  på  barns  premisser,  som  er  viktig  for  trivsel,  utvikling  og  helse  -­‐  er  i  ferd   med  å  forsvinne.   11. Press  fra  foreldre  fører  til  utbrente  barn  og  unge.   12. Skolen  må  ta  ansvar  –  psykisk  mestring  bør  inn  som  skolefag.   13. Ungdomspsykiatrien  må  styrkes  –  helsetilbudet  i  skolen  må  økes.        

20


21


1. Ytre   press   og   kroppsfokus.   Media   bør   nå   ta   ansvar.   Norsk   presse   og   spesielt   kvinnemagasiner   er   en   sterk   pådriver   for   et   økende   negativt   selvbilde   hos   barn   og   ungdom.   En   direkte   sammenligning   mellom   ungdomsundersøkelsen   i   Stavanger   2013   med   den   tidligere   undersøkelsen   i   2010,   viser   at   det   er   markant   flere   jenter   som   rapporterer  om  et  negativt  selvbilde  og  et  negativt  kroppsbilde  i  2013.  I  2010  hadde  syv   prosent  av  jentene  et  negativt   selvbilde.  Denne  andelen  økte  til  tolv  prosent  i  2013.  Når   det  gjelder  negativt  kroppsbilde,  har  det  også  her  vært  en  dramatisk  endring.  I  2010  slet   12  prosent  av  jentene  med  negativt  kroppsbilde.  Dette  økte  til  17  prosent  i  2013.  I  følge   Folkehelseinstituttet  hentet  7  prosent  av  alle  17  år  gamle  jenter  i  Norge  ut  en  resept  på   et  legemiddel  mot  psykiske  lidelser  i  2014.  I  følge  rapporten  ”Ung  i  Oslo  2015”  sliter  28   prosent  av  jentene  i  Oslo   psykisk  og  har  tegn  til  depressive  symptomer  Dette  er  et  stort   helseproblem,  og  det  er  ingen  grunn  til  å  tro  at  disse  tallene  ikke  fortsatt  øker.        

   

                         

      Når  det  gjelder  ytre  press  bør  spesielt  medier  rettet  mot  kvinner  gå  litt  i  seg  selv.  Våre   døtre  vokser  opp  i  en  verden  der  jenter  oppfordres  av  enkelte  kvinner  i  media  til  å  ha   ufrivillig   sex   for   å   tekkes   mannen.   De   vokser   opp   i   en   verden   der   norske   kvinnelige   redaktører   kler   av   kjendiser   og   viser   nakne   kvinner   på   forsiden   for   å   selge   flere   magasiner.   De   vokser   opp   i   en   verden   der   de   samme   kvinnelige   redaktørene   skriver   om   vårens   neglelakk   i   stedet   for   urett   mot   kvinner   og   barn.   Våre   jenter   vokser   opp   i   en  

22


verden der  jenter  og  unge  kvinner  tar  pornografiske  ”selfies”  i  desperat  jakt  etter  liker-­‐ klikk,  og  med  det  reduserer  seg  (og  andre  kvinner)  til  objekter  og  det  lavstatuskjønn  vi   en  gang  var.  Våre  døtre  vokser  opp  i  en  verden  der  jenter  og  unge  kvinner  fyller  ansiktet   med   Botox   og   Restylane,   og   opererer   underlivet   (designervaginaer)   fordi   det   ikke   er   ”pent   nok”,   godt   støttet   av   kyniske   kirurger   som   forteller   oss   at   kvinnens   underliv   fra   naturens  side  ikke  er  bra  nok  og  bør  korrigeres.  Våre  unge  jenter  vokser  opp  i  en  verden   der  jenter  fjerner  ribbein  og  reduserer  nesen  for  å  se  ut  som  Barbie  dukker.  Våre  døtre   vokser  altså  opp  i  et  samfunn  der  unge  kvinner  mishandler  og  ødelegger  kroppene  sine   og   gjør   det   normale   unormalt,   og   det   unormale   normalt   i   sin   jakt   etter   det   umenneskelige  perfekte  -­‐  hvilket  applauderes  av  media  og  belønnes  av  annonsører!       Dette  er  ikke  en  sunn  lekeplass  for  våre  døtre.     Beviset  på  det  er  økende  selvskading,  depresjoner,  medisinering  og  selvmord.       Over  ni  tusen  jenter  prøver  å  ta  sine  liv  hvert  år!  Denne  negative  utviklingen  må  vi  nå   begynne  ta  på  alvor.  Mens  det  ytre  stadig  pyntes  på,  råtner  innsiden  på  rot.  Norsk  media   smører   pupper   og   skjønnhetsoperasjoner   på   alle   landets   forsider   og   skaper   altså   ”suksesshistorier”   om   det   mange   vil   kalle   menneskelige   tragedier.   Dette   er   en   trist   utvikling.   Media   bør   nå   slutte   å   dytte   nakenhet   og   neseopererte   rosabloggere   inn   i   nyhetsbildet  og  på  forsidene,  det  har  nemlig  ingenting  der  å  gjøre.  Det  hele  handler  om   sunn   fornuft,   moral   og   verdivalg   –   og   ikke   minst   handler   dette   om   respekt   for   den   oppvoksende  generasjonen  av  unge  kvinner.      

Media kan   om   de   vil,   endre   journalistikken   ved   å   flytte   seg   fra   sex-­‐   og   kroppsfokus  

til mer  matnyttig  journalistikk.  Medisinindustrien  og  dens  bakside  er  et  godt  eksempel   på  et  området  media  burde  overvåket  i  langt  større  grad.  Men  her  svikter  media  totalt   sin   oppgave.   Også   annonsørene   kan   om   de   vil,   stille   seg   litt   mer   kritisk   til   hvem   de   inngår  samarbeid  med.   ……….     2.  Bloggere  og  annonsører  bør  også  være  sitt  ansvar  bevisst.  Bloggere  er  i  dag  med   sin   påvirkningskraft   og   rekkevidde,   den   4.   Statsmakt   (min   påstand)   -­‐   og   dette   er   nødvendigvis   ikke   et   godt   utgangspunkt   når   det   gjelder   mental   helse.   Det   finnes   tydeligvis  ingen  grenser  for  hvor  langt  bloggere  vil  gå  for  å  fikse  på  kropp  og  utseende,  

23


eller hva   de   velger   å   legge   ut   på   bloggene   sine.   På   denne   måten   dyrkes   det   unormale,   og   vårt   syn   på   det   naturlige   blir   forkvaklet.   Mange   av   disse   bloggerne   har   dessverre   titusenvis  av  unge  følgere,  og  enkelte  bloggere  har  mellom  60  og  80.000  lesere  hver  dag.   I   praksis   fungerer   disse   bloggerne   som   en   massiv   og   en   svært   påtrengende   markedsføringskanal   for   et   forvrengt   og   særdeles   usunt   kroppsbilde.   Bloggerne   er   levende   reklameplakater   for   en   kynisk   skjønnhetsindustri   som   tilbyr   bloggerne   gratis   inngrep   mot   markedsføring.   Lite   kan   tyde   på   at   disse   bloggerne   forstår   sitt   ansvar,   og   det   gjør   heller   ikke   annonsørene.   Her   er   et   lite   utvalg   blogginnlegg   som   tydelig   viser   hvilke  type  kroppspress  våre  unge  jenter  eksponeres  for  hver  eneste  dag:      

     

24


25


26


27


28


29


Her er  noen  kommentarer  hentet  fra  siste  innlegg  om  silikon;    

30


I tillegg vet vi at bloggerne i stor grad retusjerer bildene sine – men vet våre unge døtre dette? Bloggeren  Fotballfrue,  en  av  Norges  største,  har  gjentatte  ganger  blitt  tatt  i  å  jukse  med   både   bilder   og   fiktive   kommentarer   for   å   ”fremstå   bedre”   enn   det   virkeligheten   tilsier.     Følgende  stod  å  lese  i  Dagbladet  desember  2014;     Slik  jukser  «Fotballfrue»  med  bilder.  Er  du  blant  dem  som  holder  igjen  på  julematen   fordi  du  misunner  Caroline  Berg  Eriksens  (27)  syltynne  kropp,  kan  det  være  av  interesse   at  bloggeren  fikser  på  bildene  av  seg  selv  før  hun  legger  dem  ut.  Dagbladet  har  de  siste   to   dagene   sett   gjentatte   eksempler   på   manipulerte   bilder   hvor   pupper   er   gjort   større,   midjer,   lår   og   armer   er   gjort   mindre,   hår   er   fyldigere   og   til   og   med   ryggen   hennes   er   gjort   smalere.  De   manipulerte   bildene   er   publisert   på   Caroline   Berg   Eriksens   blogg,   som   i  flere  år  har  vært  blant  landets  mest  populære.  Hun  tjener  gode  penger  på  bloggdriften,   og  hadde  ifølge  skattelistene  millioninntekt  i  2013.       Svært  ødeleggende   -­‐  Jeg  mener  slike  blogger  er  svært  ødeleggende  i  forhold  til  spiseforstyrrelser,  og  dersom   det   stemmer   at   Eriksen   manipulerer   seg   tynnere   på   bildene   sine   gjør   det   saken   enda   mer  alvorlig.  Mange  ser  opp  til  henne,  og  bloggen  hennes  går  i  stor  grad  ut  på  å  gi  råd  om   hvordan   man   skal   spise   og   trene   for   å   få   den   såkalte   «idealkroppen»,   sier   Marianne   Hatle,  lege,  spesialist  i  psykiatri  og  leder  av  Spiseforstyrrelsesklinikken  i  Oslo.      

Hun sier  en  rekke  vitenskapelige  studier  indikerer  en  sammenheng  mellom  det  å  

være eksponert   for   urealistiske   skjønnhetsidealer   og   depresjon,   lavt   selvbilde,   dårlig   kroppsfølelse  og  spiseforstyrrelser  blant  de  som  er  disponert  for  det.  Også  de  som  ikke   blir   syke   av   det,   føler   seg   dårligere   etter   å   ha   blitt   eksponert   for   slike   bilder.   -­‐  En  blogg  er  gjerne  full  av  velmenende  råd  og  det  er  lett  å  tenke  at  bloggeren  bare  vil   deg  vel.  Men  blogger  som  dette  er  blitt  en  profittdrevet,  økonomisk  maskin  og  langt  fra   veldedighet.  Varen  Eriksen  selger  er  i  stor  grad  henne  selv  -­‐  og  nå  viser  det  seg  kanskje   at  varen  ikke  er  helt  reell,  sier  Hatle.  (Dagbladet)  Skrevet  av  Pål  Nordseth  og  Guro  Havro   Bjørnstad.  Publisert  26.12.2014.  (NB!  Artikkelen  er  forkortet  og  kan  leses  i  sin  helhet  her)      

31


Vi må   innse   at   denne   type   bloggvirksomhet   er   skadelig   for   unges   mentale   helse.   Media  og  annonsører  må  nå  ta  et  samfunnsansvar.  Psykiske  plager  og  lidelser  et  stort   helseproblem  i  barne-­‐  og  ungdomsbefolkningen.  I  følge  en  rapport  fra  NOVA  har  hele  25   prosent   av   jenter   forsøkt   å   skade   seg   selv,   og   rapporten   «Ung   i   Oslo   2015»   viser   at   nesten   1/3   av   jentene   i   Oslo   sliter   psykisk   og   har   tegn   til   depressive   symptomer.   En   rekke  vitenskapelige  studier  indikerer  en  sammenheng  mellom  det  å  være  eksponert  for   urealistiske   skjønnhetsidealer   og   depresjon,   lavt   selvbilde,   dårlig   kroppsfølelse   og   spiseforstyrrelser  blant  de  som  er  disponert  for  det.  Også  de  som  ikke  blir  syke  av  det,   føler  

seg

dårligere

etter

å

ha

blitt

eksponert

for

slike

bilder.

Dette må   enkelte   aktører   i   det   offentlige   rom   nå   ta   innover   seg   –   spesielt   media   og   annonsører  som  i  stor  grad  medvirker  til  at  nevnte  type  bloggere  kan  utøve  sitt  negative   virke  i  så  stor  skala  som  er  tilfelle  i  dag.       Media  bør  begrense  eksponering  av  denne  type  bloggvirksomhet  –  og  annonsørene  bør   ganske  enkelt  slutte  å  sponse  dem!   ……….     3.   Aldersgrensen   på   plastikk   kirurgi   bør   heves   til   20   år   og   reklamemulighetene   bør   begrenses.   Det   er   stor   pågang   fra   ungdommer   og   unge   voksne   for   å   få   utført   plastisk   kirurgi.  Aldersgrensen   i   dag   er   18   år.   Helsedepartementet   presiserer   at   den   helserettslige   myndighetsalder   på   16   år   skal   tolkes   strengt   når   det   gjelder   irreversible   kosmetiske   inngrep.   Selv   om   foreldrene   godkjenner   inngrepet   på   en   person   på   16   år,   fritar  ikke  dette  kirurgen  for  ansvar.  Spesielt  blant  jenter  og  yngre  kvinner  sliter  mange   med  dårlig  selvbilde,  sterkt  påvirket  av  bloggindustrien  og  pågående  reklamekampanjer   fra  en  svært  kynisk  industri  som  tjener  penger  på  ungdommers  usikkerhet.  Noen  år  til   eller  fra  kan  utgjøre  mye  i  forhold  til  vurdering  av  kirurgiske  inngrep.  Unge  mennesker   modner  mye  både  mentalt,  fysisk  og  følelsesmessig  når  de  kommer  litt  opp  i  20-­‐årene.   Om  aldersgrensen  er  20,  vil  flere  kunne  ta  avgjørelser  på  grunnlag  av  et  bredere,  dypere   og   et   mer   fornuftig   plan.   I   dag   ødelegges   mange   unge,   ikke   bare   kroppslig,   men   også   mentalt   i   jakten   på   et   ”perfekt”   ytre.   Nå   bør   myndighetene   komme   på   banen   og   ta   ansvar.     Aldersgrensen  på  plastikk  kirurgi  bør  heves  til  20  år  og  reklamemulighetene  bør   begrenses  i  likhet  med  alkohol  og  tobakk.  

32


4. Foreldres   misforståtte   ”snillisme”   bidrar   til   ulykkelige   barn.   Norge   er   i   verdenstoppen  i  bruken  av  sosiale  medier.  Ifølge  undersøkelser  gjort  av  Ipsos  MMI  har   nesten  3,2  millioner  nordmenn  facebookprofiler,  1,2  millioner  nordmenn  er  på  Snapchat   og  1,173  000  har  Instagram-­‐profil.  Behovet  for  å  sjekke  telefonen  og  holde  seg  oppdatert   på  ”likes”  er  stort.  De  senere  år  har  det  kommet  frem  at  mange  foreldre  kjøper  likes  og   falske   venner   på   sosiale   medier   til   sine   barn,   i   følge   NRK.   Miljøterapeut   Eli   Gotvassli   ved   Steinkjer   ungdomsskole,   en   av   Nord-­‐Trøndelags   største   skoler   med   460   elever,   mener   mobilbruken  gjør  ungdommene  slitne  og  stresset,  og  er  bekymret  over  at  foreldre  bidrar   til  stresset  om  å  få  likes.   –  Det  er  to  år  siden  vi  oppdaget  at  foreldre  kjøper  likes  til  barna  sine.  Da  var  det  slik  at  jo   flere  likes  du  hadde,  jo  mer  populær  var  du.  Du  tenker  at  slike  ting  ikke  går  an,  men  nå   har  det  bare  utviklet  seg,  sier  terapeuten  til  NRK.    

  Foreldre   kjøper   plastikk   kirurgi   til   sine   unge   døtre.   Det   er   ikke   bare   likes   og   falske   venner   i   sosiale   medier   som   kjøpes   til   barn   og   unge.   Foreldre   kjøper   også   blant   annet   silikonpupper   og   botox-­‐behandlinger   til   sine   unge   døtre   i   følge   NRK,   og   i   mellomtiden   øker   selvskading-­‐   og   selvmordsstatistikken   blant   unge.   Sosiale   medier   og   mangel   på   nettvett,   samt   det   triste   faktum   at   mange   blir  avhengig  av   «likes»   og   positive  

33


tilbakemeldinger på  det  ytre  –  med  andre  ord  faktorer  som  i  det  store  og  hele  ikke  betyr   noe   som   helst,   kan   være   avgjørende   for   unges  mentale   helse.   Jaget  rundt   det   å   være   såkalt  «vellykket»  skaper  depresjoner,  ensomhet  og  følelse  av  mislykkethet.  At  foreldre   bidrar  til  dette  ved  å  kjøpe  en  falsk  verden  til  sine  barn  er  totalt  uforståelig.  Foreldres   misforståtte   ”snillisme”   bidrar   til   ulykkelige   barn.   Hva  dette   i   sum   gjør   med   barnas   egenverdi   og  selvfølelse  oppdages   kanskje   ikke   før   det   er   for   sent,   før   barnet   er   et   mentalt  vrak  som  medisineres  for  depresjoner  med  medisiner  som  forsterker  negative   tanker  og  øker  faren  for  selvmord.  I  stedet  for  å  kjøpe  ”falsk  lykke”  til  våre  barn,  bør  vi   fortelle  dem  at  3  eller  30  likes  og  størrelsen  på  puppene  ikke  spiller  noen  rolle  og  ikke  er   synonymt  med  et  vellykket  liv.       Tvert  om!   ……….   5.   Indre   trygghet   er   en   forutsetning   for   et   godt   liv.  Vi  bør  ha  som  mål  at  våre  barn   skal   bli  trygg   på   seg   selv   og   forstå   at  hvem   de   er   –   er   langt   viktigere   enn   hvordan   de   ser   ut.  Vi  bør  også  ha  som  mål  at  spesielt  jenter  i  fremtiden  vil  formidle  engasjement,  tanker,   ideer   og   indre   verdier,   fremfor   hvilke   operasjoner   de   har   tatt   og   hva   de   har   i   sminkepungen.   Det   ytre   er   en   falmende   og   skjør   verdi   å   satse   på,   den   vil   slå   sprekker   til   slutt  og  det  er  en  sannhet.  Det  er  indre  verdier,  trygghet  på  hvem  en  er  og  hva  en  står  for   som   skal   bære   oss   gjennom   tykt   og   tynt   i   livet,   og   det   er   her   investeringene   bør   gjøres.   I   takt  med  at  det  ytre  presset  øker,  må  vi  som  foreldre  derfor  øke  vårt  fokus  og  sette  inn   flere  ressurser  på  å  styrke  våre  barns  indre  trygghet.  Det  er  vår  viktigste  oppgave.  Står   våre  barn  og  unge  stødig  i  seg  selv,  er  de  ikke  så  lett  påvirkelig  og  vil  evne  å  ta  fornuftige   beslutninger  på  vegne  av  seg  selv.    

Vi må   også   formidle   at   det   å   føle   seg   utenfor   og   mislykket   i   perioder   er   helt  

naturlig, de  fleste  av  oss  føler  det  slik.  Vi  må  fortelle  våre  barn  at  livet  ikke  bare  er  en   dans  på  roser  og  at  det  finnes  torner  –  men  at  tunge  tanker  og  perioder  går  over.  Vi  må   gi  våre  barn  ryggrad  nok  til  å  stå  i  mot  ytre  press  og  sørge  for  at  de  evner  å  stole  på  egen   identitet,   kunnskap   og   erfaring.   Vi   må   lære   våre   barn   at   penger   i   banken   selvsagt   kan   gjøre   ting   enklere   –   men   at   det   en   bærer   med   seg   i   hjertet;   kjærlighet,   toleranse   og   raushet  til  seg  selv  og  andre,  er  rikdom  av  den  rette  sorten  –  den  som  gjør  en  lykkelig.       Indre  trygghet  er  en  uvurderlig  verdi  og  en  forutsetning  for  et  godt  liv.  

34


6. Barn  og  unge  dopes  for  å  tilpasses  et  system  som  styres  av  økonomisk  profitt.   Det   er   et   velkjent   faktum   at   det   moderne   samfunn   er   bygget   på   systemer   og   institusjoner,  og  at  familien  ikke  lenger  er  hva  den  en  gang  var.  Vi  må  stille  oss  spørsmål   om   vi   liker   utviklingen   eller   ei.   De   fleste   barn   og   voksne   er   i   dag   borte   fra   hjemmet   8-­‐10   timer  per  dag.  Tiden  moderne  familier  har  til  samvær  er  derfor  kort.  Barn  sendes  tidlig  i   barnehage   fordi   både   mor   og   far   forsørger   familien   og   begge   bidrar   med   det   økonomisk   til   samfunnet.   Vi   lever   i   en   totalt   annen   verden   enn   for   40   år   siden.   Institusjoner   har   i   stor   grad   overtatt   familiens   oppgave   med   små   barn.   Før   1975   var   barnehagen   kun   for   ytterst  få,  den  var  en  del  av  barnevernet  og  ble  beregnet  som  en  sosial  institusjon.  I  1970   gikk   kun   2,8   prosent   av   alle   barn   i   barnehage,   mens   antallet   i   2015   var   98   prosent.   I   1975   kom   Barnehageloven   som   endret   barnehagen   fra   å   være   en   tilsyn-­‐   og   oppbevaringsinstitusjon  til  å  bli  en  pedagogisk  institusjon.  I  dag  har  det  gått  så  langt  at   flere   forskere   roper   varsku   fordi   lek   på   barns   premisser   er   i   ferd   med   å   forsvinne,   og   med  det  forsvinner  også  barns  mulighet  til  å  utvikle  seg  til  å  bli  et  selvstendig  tenkende   og  indrestyrt  menneske.         I  fremtiden  kan  dette  forverres  –  internasjonale  trender  tyder  på  det.  Norge  er  i  følge   OECD  (Organisasjonen  for  økonomisk  samarbeid  og  utvikling)  det  nordiske  landet  som   har   vært   representert   flest   ganger   i   det   de   kaller   en   «Scoping   Group»,   dvs   møtevirksomhet   i   forbindelse   med   utforming   og   planlegging   av   et   barnehageprosjekt   som   går   under   navnet   «International   Early   Learning   Study»   (IELS).   Siden   starten   av   2000-­‐tallet   har   PISA   spilt   en   stadig   mer   sentral   rolle   i   skoleutvikling   verden   over.   Nå   vil   Organisasjonen   for   økonomisk   samarbeid   og   utvikling   (OECD)   lage   et   verktøy   for   å   kunne   vurdere   tidlig   læringsutbytte   for   5-­‐åringer   på   tvers   av   landegrensene.   I   OECDs   eget   anbudsdokument,   som   ble   sendt   ut   i   fjor   høst   (2015),   pekes   det   ut   seks   hovedområder  for  internasjonal  testing  av  barnehagebarn:     *  Barnas  evne  til  selvregulering  og  selvkontroll.   *  Muntlige  språkferdigheter  og  framvoksende  leseferdigheter.   *  Matematikk  og  tallforståelse.   *  Selvkontroll  og  evnen  til  konsentrasjon.   *  Selvbevissthet,  selvtillit  og  mestringstro.   *  Sosiale  ferdigheter  og  evnen  til  empati.  

35


Ifølge OECD  er  hensikten  å  «hjelpe  medlemslandene  til  å  forbedre  ytelsen  i  systemet,  gi   bedre   resultater   for   borgerne   og   få   mer   igjen   for   pengene   (…)».   OECD   ønsker   i   første   omgang  å  lage  en  forsøksutgave,  en  såkalt  pilot,  som  skal  prøves  ut  i  tre  til  seks  land  med   oppstart  allerede  i  mai-­‐juni  neste  år  (2017).  Thomas  Moser,  professor  i  pedagogikk  ved   Høgskolen   i   Sørøst-­‐Norge   og   en   av   Norges   fremste   barnehageforskere,   reagerer   på   OECDs  planer:    

-­‐Hårene reiser   seg   på   ryggen   min   når   vi   snakker   om   utvikling   av   standardiserte  

tester for   å   kunne   sammenligne   barnehagebarnas   læringsutbytte   på   tvers   av   landegrenser.  Barn  utvikler  seg  forskjellig  og  skal  ikke  oppfylle  noen  «gullstandard»  ved   en  bestemt  alder,  sier  Moser.  Han  tror  måle-­‐  og  testregimet  som  finnes  i  skolen  i  stadig   økende  grad  vil  gjøre  seg  gjeldende  også  i  barnehagen.      

-­‐Internasjonale trender   tyder   på   det,   sier   han   til   Dagsavisen   i   en   artikkel   om   OECD  

publisert 16.09.2016.   Dette   er   en   skremmende   utvikling.   I   dag   måler   PISA   15-­‐åringers   kompetanse   i   lesing,   matematikk   og   naturfag.   Resultater   sammenliknes   på   tvers   av   OECD-­‐land  og  over  tid,  og  norske  politikere  har  ambisjoner  om  at  vi  skal  score  høyt  på   listen.  OECD  ønsker  nå  også  å  måle  5  åringer,  dette  for  å  ”hjelpe  medlemslandene  til  å   forbedre   ytelsen   i   systemet”.   Dette   er   umenneskeliggjøring.   Vi   kan   ikke   se   på   vår   barn   utelukkende  som  noe  som  skal  ”yte  i  et  system”.  Barnehage  og  skoler  bør  flytte  fokus  fra   standardiserte   skjemaer   tilbake   til   Mennesket   i   Fokus   og   til   kjerneverdier.   Skolen   bør   satse  mer  på  god  psykisk  helse,  indre  trygghet  og  livsmestring,  samt  temaer  rettet  mot   god   adferd,   inkludering   og   nulltoleranser   for   mobbing.   Også   lek,   trening,   fysisk   bevegelse   og   fellesaktiviteter   som   er   en   forutsetning   for   sunn   helse   og   et   godt   læringsmiljø,  må  få  større  plass  i  skolen  enn  hva  tilfellet  er  i  dag.  Vi  vet  at  fysisk  aktivitet   er  nødvendig  for  en  sunn  helse  både  på  kort  og  lang  sikt  –  også  den  mentale.  Fokuset  bør   derfor  settes  i  nevnte  –  ikke  i  ytterligere  tester  og  målinger.  Terje  Moen,  1.  Nestleder  i   Skolenes  landsforbund  (SL)  skriver  følgende  i  sitt  innlegg  januar  2016;       Ofrer  vi  norske  ungdommer  på  PISAs  alter?     -­‐Det  tas  for  lite  hensyn  til  at  norske  elever  opplever  psykisk  press  på  skolen.  Når  vi  vet   at  70.000  barn  og  unge  får  en  psykisk  lidelse  og  må  ha  profesjonell  hjelp,  er  det  på  tide  å   snu  fokus  og  se  mer  på  de  myke  verdiene  i  skolen.  Psykiske  plager  og  lidelser  i  barne-­‐  og   ungdomsårene  øker  risikoen  for  frafall  i  skolen,  løsere  tilknytning  til  arbeidsmarkedet,   økonomiske  vansker  og  vansker  i  nære  relasjoner,  dårlig  psykisk  og  fysisk  helse  senere  i  

36


livet og   rusmisbruk.   Psykiske   lidelser   står   for   40   prosent   av   sykefraværet   og   Norge   taper   21   arbeidsår   for   hver   person   som   er   uføretrygdet.   Vi   tolker   PISA-­‐testingen   som   et   verdensmesterskap  for  skolesystemer,  hvor  det  viktigste  er  landenes  rangering  i  forhold   til  hverandre.  Mange  ungdommer  har  i  dag  både  mattefobi  og  angst  for  tester.  Dette  er   ikke   medfødte   lidelser,   de   skapes   på   skolen.   Og   når   vi   vet   at   verdens   største   private   utdanningsselskap,   Pearson,   tjener   store   penger   på   stadig   mer   testing   i   skolen   –   også   PISA-­‐undersøkelsen  –  er  det  all  grunn  til  å  la  alarmklokkene  ringe.       Vi  må  ikke  glemme  hva  vi  er  og  ikke  er.  Vi  mennesker  er  unike  –  vi  er  ikke  noe  målbart!     ”Standard”  er  en  teknisk  spesifikasjon  som  beskriver  hvordan  ulike  objekter  skal  kunne   defineres  på  en  entydig  måte.  Å  måle  våre  barn  og  våre  barns  egenskaper,  og  med  det   kategorisere   dem   er   en   stor   krenkelse   mot   menneskeheten.   Ved   å   gjøre   barn   til   en   målbar   enhet   der   avvik   er   uønsket,   frarøver   vi   dagens   barn   i   stadig   økende   grad   mulighet   til   å   være   nettopp   BARN.   Vi   frarøver   dem   muligheten   til   å   utforske   identitet   og   interesser  på  egne  premisser,  og  med  det  frarøves  også  muligheten  til  å  være  seg  selv  og   ta  i  bruk  egne  egenskaper  og  talenter  –  de  vi  sannsynligvis  trenger  i  fremtiden.  OECDs   planlagte   Førskole-­‐PISA   der   barns   ferdigheter   og   læringsutbytte   skal   kartlegges   og   sammenlignes   på   tvers   av   landegrensene,   er   å   se   på   barn   som   noe   de   ikke   er   –   noe   målbart.  Dette  kan  vi  ikke  tillate  i  Norge.    

Nevnte utvikling  bør  være  et  tankekors.  Vi  må  se  hvor  vi  er  på  vei.  Over  ni  tusen  

jenter og  fire  tusen  gutter  prøver  å  ta  sine  liv  hvert  år,  I  dag  har  skog  og  trær  blitt  farlige   lekeplasser.   Frilek   er   på   vei   bort.   Alt   skal   rammes   inn,   måles,   testes,   organiseres   og   beskyttes.  Uteaktiviteter  og  praktiske  skolefag  som  sløyd,  håndarbeid  og  gym  reduseres,   mens   teoretiske   fag   og   stillesitting   øker.   Barn   blir   rastløse   og   rotløse,   og   får   diagnoser   som  ADHD  som  ”leges”  med  avhengighetsskapende  medisiner  med  farlige  bivirkninger   som   blant   annet   depresjon   og   selvmordstanker.   Vi   gjør   det   myndighetene   forteller   oss.   I   all  vår  naivitet  lar  vi  en  industri  som  tjener  store  penger  på  våre  barn,  fortelle  oss  at  å   forgifte  og  dope  våre  barn,  de  som  ikke  klarer  å  tilpasse  seg  systemet  eller  viser  avvik  i   forhold  til  de  standardiserte  skjemaene,  er  en  god  løsning.  Men  er  det  slik  vi  vil  ha  det?   Er   systemet   viktigere   enn   våre   barns   liv,   helse   og   lykke?   Norge   er   ett   av   landene   i   Norden   som   medisinerer   flest   barn   for   diagnosen   ADHD,   og   bruken   av   tradisjonelle   medisiner   er   sterkt   økende.   Tall   fra   Reseptregisteret   viser   at   11   879   fikk   ADHD-­‐

37


medisiner i  2004.  Ti  år  etter  er  antallet  36  000,  dette  til  tross  for  at  en  av  de  mest  kjente   behandlingsstudiene  for  ADHD  (MTA*)  har  vist  at  medisiner  ikke  har  effekt  ut  over  en   14  måneders  periode,  og  at  det  etter  dette  tidsrommet  er  behov  for  nye,  innovative  og   alternative   behandlingstilnærminger.   Allikevel   går   våre   såkalte   ”ADHD”   barn   på   livsfarlig  og  avhengighetsskapende  medisin  år  etter  år,  og  kanskje  livet  ut.       At  vi  som  samfunn  kan  begå  denne  urett  mot  våre  barn   fordi  de  ”ikke  passer  inn”,  er  ubegripelig.    

……….     7.  Skolen  dreper  motivasjon  og  lærelyst    -­‐  og  skaper  skoletapere.   En   optimal   skole   er  en  skole  som  setter  barn  i  fokus,  ikke  systemet.  Som  mennesker  har  vi  alle  en  medfødt   nysgjerrighet  og  skaperkraft  –  dette  erstattes  med  regler  for  hvordan  vi  skal  være  og  hva   vi  skal  gjøre,  og  ikke  minst,  hvordan  vi  skal  gjøre  det.  Jeg  skal  her  komme  med  et  konkret   eksempel   fra   barneskolen   våren   2016.   En   elev   i   4.   klasse   kom   hjem   fra   kunst-­‐   og   håndverkstimen  med  et  dørskilt  av  tre  noe  slukøret,  for  det  viste  seg  at  læreren  hadde   laget   det   for   henne.   Læreren   var   ikke   fornøyd   med   hvordan   eleven   med   blyant   hadde   skissert   opp   dørskiltet   med   følgende   tekst:   Her   bor   Lise   og   Pus.   Eleven   var   selv   svært   fornøyd.  Læreren   ba   henne   imidlertid   viske   det   hele   bort,   og   tegnet/skrev   over   med   egen   skrift.   Spørsmålene   vi   må   stille   er;   -­‐er   det   ikke   meningen   at   våre   barna   skal   få   lage   kunst   i   all   sin   prakt,   og   få   utfoldet   seg   kreativt   og   genuint?   Er   det   ikke   meningen   at   våre   barn   skal   få   bruke   de   ferdigheter   skolen   gir   dem   som   blant   annet   er   å   skrive   –  til   faktisk   å   skrive?   Svaret   familien   fikk   var   nokså   nedslående,   for   det   viste   tydelig   hva   som   var   viktig,  og  det  var  ikke  eleven  –  men  systemet.  I  svaret  stod  følgende;       ”Kunst  og  håndverk  er  på  lik  linje  med  alle  andre  fag  et  fag  der  eleven  skal  tilegne  seg  ulike   ferdigheter   i   forhold   til   oppsatte   kompetansemål.   Lærer   utarbeider   kriterier   for    

38


måloppnåelse og  jobber  ut  i  fra  disse  kriteriene  for  at  elevene  skal  utvikle  seg  i  faget.  Det  er   underveis  i  prosessen  at  lærer  skal  komme  med  tilbakemelding  på  hva  eleven  skal  gjøre  for   at   de   skal   utvikle   seg   i   faget.   I   denne   oppgaven   var   det   viktig   at   elevene   skulle   lage   formen   på   skiltet   selv,   noe   de   gjorde.   At   J   i   forbindelse   med   veiledning   kunne   jobbe   mer   med   plassering  av  skrift  på  skiltet  ser  jeg  ikke  på  som  overstyrende  i  seg  selv.  At  L  sitter  igjen   med  en  følelse  av  å  ha  blitt  overstyrt  og  at  hun  sitter  igjen  med  et  produkt  som  hun  ikke  er   fornøyd   med,   er   beklagelig.   Vår   kunst-­‐   og   håndverks   lærer   jobber   mye   med   å   lage   oppgaver  fra  1.  –  7.  Trinn  som  skal  ivareta  den  kreative  siden  hos  elevene,  der  de  skal  få   utfolde   seg,   men   samtidig   holde   seg   innenfor   oppgaven   og   jobbe   med   å   utvikle   visse   ferdigheter.  Dette  for  at  de  skal  være  godt  rustet  til  å  oppnå  høy  kompetanse  i  faget  når  de   kommer  til  ungdomsskolen  og  får  karakterer  i  faget.  Vi  får  ta  dette  til  etterretning  og  se  på   hvordan  vi  bedre  kan  gi  tilbakemelding  som  virker  motiverende  og  utviklende”.       Med  andre  ord  skal  elevene  tilpasses  systemet,  og  ikke  omvendt.  Denne  saken  handlet   for   øvrig   ikke   om   ”tilbakemeldinger”   fra   lærer,   men   at   eleven   ble   totalt   overstyrt.   Opplevelsen  var  nok  heller  ikke  spesielt  ”motiverende  og  utviklende”.  Denne  praksisen   er  tvert  om  det  motsatte  og  i  tillegg  ganske  nedverdigende.  Skal  elevene  få  utvikle  egne   ferdigheter   må   de   nødvendigvis   få   gjøre   oppgavene   selv.   Dette   tilfellet   er   dessverre   ikke   ett   engangstilfelle   –   dette   er   et   bilde   av   en   skole   som   styres   av   måloppnåelser   og   detaljstyrte  definisjoner  på  hvordan  ting  skal  være  i  et  fastlåst  system.  Med  andre  ord  et   ”system”  som  overstyrer  og  dessverre  bidrar  til  å  drepe  barns  motivasjon,  kreativitet  og   lærelyst,  og  tilintetgjør  barnets  følelse  av  at:  jeg  er  et  menneske!       Dette   faktum   kan   ikke   bortforklares.   Det   er   innlysende   at   dette   vil   påvirke   våre   barns   egenverdi  og  motivasjon  i  negativ  retning.  For  å  underbygge  min  påstand,  tar  jeg  med  en   kronikk  skrevet  av  lege  Torkil  Færø,  publisert  i  Aftenposten  10.  August  2015.         Barn  blir  født  som  læremaskiner.  Men  på  skolen  må  dette  dempes.   «Det  er  jo  som  å   være  i  fengsel!».  Etter  en  knapp  uke  hadde  6-­‐åringen  satt  fingeren  på  det  psykologer  den   senere  tid  har  innsett:  At  skolen  motarbeider  barns  medfødte  læringsinstinkter  og  det  til   en  høy  pris.  I  disse  dager  dømmer  vi  forsvarsløse  barn  til  ti  års  skolegang  der  de  må  sitte   stille,   høre   på   lærerne,   ta   tester,   lese   det   de   blir   bedt   om   å   lese   og   skrive   det   de   blir   bedt   om  å  skrive.  De  som  av  ulike  årsaker  ikke  klarer  å  sitte  stille,  medisinerer  vi  så  de  klarer  

39


det. Det  eneste  gale  barna  har  gjort  for  å  få  denne  straffen,  er  å  være  barn.      

Som lege  møter  jeg  mange  skoleskadede  barn  og  voksne,  og  det  er  jeg  grundig  lei  

av. Barn   blir   født   som   læremaskiner,   brennende   etter   å   lære.   De   har   medfødte   læringsinstinkter   utviklet   gjennom   to   millioner   år   fra   den   gang   våre   forfedre   levde   i   jeger-­‐   og   samlersamfunn   (som   fortsatt   finnes   og   kan   observeres):   De   er   nysgjerrige,   lekne   og   omgjengelige.   Men   på   skolen   må   dette   dempes   for   å   få   ro   i   klassen.   Det   lærerike,   frie   samspillet   er   kontrollert   av   voksne.   Alle   elevene   må   lære   det   samme   pensum   i   samme   tempo,   og   de   lærer   bare   sammen   med   barn   i   samme   alder.   Elevene   som   har   fått   det   beste   lærepotensialet,   med   ekstrem   nysgjerrighet   og   lekenhet,   sliter   mest  med  å  tilpasse  seg  skolen  og  ender  ofte  opp  som  skoletapere.  Skolen  arbeider  mot   menneskenaturen,  med  stor  slitasje  på  både  lærere  og  elever  som  resultat.    

Peter Gray,   psykolog   og   forsker   ved   Boston   College   i   USA,   skriver   i   sin  

banebrytende bok  Free   to   learn  :   I   jeger-­‐   og   samlersamfunnet   er   det   nødvendig   med   kontinuerlig   kreativ   tilpasning   til   ustabile   naturforhold.   De   aksepterer   at   det   er   en   ukontrollerbar   verden   og   bruker   isteden   kreftene   til   å   ta   kontroll   over   seg   selv.   Det   krever  at  alle  bruker  sin  egen  dømmekraft.  De  må  være  selvsikre,  viljesterke,  kreative  og   være   villig   til   å   ta   risiko.   Oppdragelsen   deres   fremmer   disse   egenskapene.   For   å   få   til   dette  leker  barna  fritt  så  mye  de  kan  og  har  sjelden  plikter  før  15  års  alder.       I  fri  lek  lærer  barna  å  ta  egne  avgjørelser,  overvinne  frykt,  løse  egne  problemer,  takle   vanskelige  følelser,  få  venner,  skape  og  følge  spilleregler.     Kort  sagt  å  ta  kontroll  over  egne  liv.     Våre  forfedre  visste  at  motvillig  lærdom  ikke  fester  seg.  De  forsto  at  bærekraftig  læring   skjer  best  når  egen  motivasjon  styrer.  Hvorfor  stoler  vi  ikke  lenger  på  barnas  evne  til  å   lære  og  å  utvikle  seg  selv?  Vi  har  fratatt  dem  enhver  kontroll  over  egen  hverdag,  selv  om   vi   vet   at   det   betyr   å   fremme   angst   og   depresjon.   Skolen   i   dag   tvinger   foreldre   til   å   bli   medsammensvorne   som   må   følge   opp   barnas   lekser.   Hvorfor   presses   de   gjennom   et   system  der  alle  sitter  igjen  med  den  samme  kunnskapen  etter  ti  år?       Hvorfor  blir  vi  overrasket  når  en  tredjedel  av  elevene  dropper  ut  av  videregående  skole  når   de  endelig  selv  får  velge?    

40


Skolen er   selvfølgelig   ikke   like   destruktiv   for   alle.   Mange   klarer   seg   fint   igjennom   skoletiden   uten   åpenbare   plager,   uvitende   om   at   de   ikke   har   lært   så   mye   som   de   kunne.   Men  for  en  del  unge  mennesker  er  bivirkningene  ved  skolen  en  følelse  av  hjelpeløshet  og   meningsløshet.  De  føler  at  eksterne  faktorer  bestemmer  over  livet  deres  i  stedet  for  dem   selv.  Men  det  alvorligste  problemet  er  at  for  altfor  mange  er  skoletiden  en  kontinuerlig,   traumatisk  opplevelse  som  i  varierende  grad  viser  seg  i  angst,  depresjoner  og  utmattelse   –  og  som  gir  et  voksenliv  med  redusert  livskvalitet  og  lav  selvtillit.  Som  lege  møter  jeg   mange   skole-­‐skadede   som   mottar   psykologisk   behandling,   er   innsatt   i   fengsel   eller   i   verste  fall  ender  som  et  tall  i  selvmordsstatistikken.   Skolen   i   dag   tvinger   foreldre   til   å   bli   medsammensvorne   som   må   følge   opp   barnas   lekser.   De   må   mase   og   lokke   som   skolens   forlengede   arm,   i   stedet   for   å   ha   verdifull   familietid.  Mange  tør  heller  ikke  ta  barna  ut  av  skolen  noen  dager,  selv  til  aktiviteter  de   vet   barna   vil   lære   mer   av,   enn   den   tilsvarende   tiden   på   skolen.   De   har   godtatt   samfunnets   løgn   om   at   det   bare   er   gjennom   langvarig   skolegang   at   fremtiden   sikres.   Dette   handler   ikke   om   lærerne,   det   er   ikke   de   som   har   bestemt   at   jobben   deres   er   å   presse  umotiverte  elever  til  å  pløye  seg  gjennom  lærebøker  for  å  score  høyt  på  nasjonale   tester.  Helst  vil  de  vel  ha  det  gøy  på  skolen,  de  også.       Det  er  systemet  og  spesielt  den  manglende  valgfriheten,  som  er  problemet.     Så  hva  kan  vi  foreldre  gjøre?  I  hvert  fall  demme  opp  for  den  manglende  frie  leken  ved  å   passe  på  at  barna  etter  skolen  har  tid  til  uorganisert,  egenstyrt  aktivitet  med  venner.  Vi   kan   med   god   samvittighet   ta   dem   ut   av   skolen   for   aktiviteter   som   familien   synes   er   verdifulle.   Ikke   minst   bør   vi   velge   skoler   som   jobber   med   og   ikke   mot   barnas   nysgjerrighet  og  frie  lek.     Kan   instinktene   utviklet   gjennom   millioner   av   år   hjelpe   oss   også   i   en   moderne   skole?   Peter   Grays   forskning   tyder   på   det.   I   Massachusetts,   USA,   ligger   Sudbury   Valley   School.   Det   er   en   skole   som   er   drevet   etter   demokratiske   prinsipper,   slik   jeger-­‐   og   samlersamfunnene   fungerer.   Uten   klassetrinn   lærer   barna   på   tvers   av   aldersgrupper.   Elevstyrt   læring   gjennom   lek,   nysgjerrighet   og   samarbeid   er   grunnpilarene   i   utdanningen.   Læringen   er   uten   fast   pensum,   drevet   av   elevene   egne   interesser,  og  lærerne  er  støttespillere  og  rådgivere  på  elevenes  forespørsel.  I  dag  finnes   over  50  skoler  av  denne  typen  i  USA  og  Europa.  Intuitivt  tenker  nok  flere  at  dette  umulig   kan  fungere.  Men  forskning  viser  at  disse  elevene  gjør  det  vel  så  bra  i  høyere  skolegang  

41


som barn  fra  ordinære  skoler.  Samtidig  føler  de  mer  tilfredshet  og  kontroll  over  egne  liv.    

Vi må   ikke   stå   i   veien   for   barns   utvikling.   I   vår   globale,   komplekse   og   hurtig  

forandrende verden   trenger   vi   barn   med   variert   kunnskap.   Hva   som   er   nyttig   å   kunne   om  10,  20  eller  50  år  er  umulig  å  forutsi.  Men  vi  vet  at  vi  trenger  barn  som  har  fått  like   muligheter  til  å  uttrykke  sine  forskjeller.  Vi  må  derfor  etablere  moderne  læresentre  som   kan   støtte   dem   i   å   finne   sin   egen   vei.   De   bør   bli   genier   i   ordets   opprinnelige   greske   betydning;  Geni  var  ånden  som  var  til  stede  ved  fødselen  for  å  sikre  at  barnet  ble  unikt.   Vi   må   lære   av   jeger-­‐   og   samlerkulturens   hardt   ervervede   kunnskap:   Vår   viktigste   jobb   som  voksne  er  å  ikke  stå  i  veien.    

Samfunnsforsker og   kriminolog   Nils   Christie   skrev   allerede   i   1971   at   skolen   tar  

barndommen fra  ungene  og  at  den  er  en  interneringsleir  for  den  oppvoksende  slekt.  La   det  ikke  gå  44  år  til  før  det  skjer  en  endring!  Torkil  Færø,  lege.     I  stedet  for  å  dope  ned  våre  barn  for  å  tilpasse  dem  systemer  og  standardiserte  skjemaer,   bør  vi  se  mer  på  systemet,  om  det  er  menneskevennlig  eller  ei.   ……….    

 

42


8. Fjerner   vi   oss   fra   vår   menneskelige   natur?   For   å   forstå   hvorfor   selvmordsstatistikken   og   selvskading   blant   barn   og   unge   øker,   og   hvorfor   stadig   flere   barn  viser  adferds-­‐vansker,  det  stadig  flere  nå  innser  er  normal  adferd  for  alle  som  enten   bevisst   eller   ubevisst   føler   seg   tvunget   til   å   tilpasse   seg   et   system   som   strider   imot   menneskets   natur,   bør   Torkil   Færøs   innlegg   leses   en   gang   til.   Tendensene   er   at   vi   på   mange   måter   og   i   økende   grad   fjerner   oss   fra   vår   menneskelige   natur.   Vi   glemmer   kanskje   ”å   leve”.   Livet   forsvinner   i   logistikk.   Vi   skal   gå   i   barnehage,   på   skole   og   vokse   opp.  Vi  skal  få  oss  jobb,  lån  og  bolig,  helst  i  byen.  Deretter  skal  vi  få  oss  barn  som  skal   gjøre  det  samme  som  oss.       Til  sist  skal  vi  dø  uten  å  ha  fått  muligheten  til  å  ta  og  føle  på  våre  menneskelige  kvaliteter.     Vi   kjøper   alt   vi   trenger   som   de   storkonsumentene   vi   er.   Alt   er   tilgjengelig.   Dagens   utfordring  er  å  få  tak  i  det  aller  nyeste.  Kanskje  opplever  noen  at  vi  ikke  lenger  utfordres   på   de   riktige   tingene.   Vi   glemmer   gamle   livsnødvendige   ferdigheter,   og   tusenvis   av   år   med  klokskap  og  kunnskap  dør  ut.  Vi  vet  ikke  lenger  hvordan  vi  bygger  terrasse,  sløyer   fisk   eller   dyrker   poteter.   Mattilsynet,   dvs.   våre   myndigheter,   ødelegger   med   sine   reguleringer   restene   av   det   som   er   igjen   av   gammel,   norsk   kultur   og   mattradisjon.   Bonden   og   fiskeren   får   ikke   lenger   selge   det   han   produserer   fordi   det   ikke   lenger   tilfredsstiller   dagens   krav   til   matproduksjon,   og   Norge   er   ikke   unikt.   I   deler   av   USA   er   det  ikke  lov  å  samle  regnvann  i  dunker  eller  bruke  naturlig  mais.  Bildet  er  tydelig;  vi  skal   ikke   lenger   tro   på   naturen   –   den   som   har   skapt   oss.   Vi   skal   tro   på   myndigheter   og   mennesker  i  hvite  frakker,  samt  profitt-­‐jagende  industrier  som  medisinindustrien  –  for   de  vet  bedre  enn  oss.  De  frarøver  oss  muligheten  til  å  være  mennesker  fullt  og  helt.  Vi   skal  ikke  lenger  heles  og  leges  med  sunn  mat,  naturlige  urter,  lek  og  aktivitet  i  naturen,   men  med  farlig  medisin  bundet  fast  i  reimer.  Våre  medfødte  egenskaper,  vårt  talent  og   våre  interesser,  vår  indre  glød  og  motivasjon,  slukner  i  takt  med  det  ytre  presset  som  i   økende   grad   forteller   oss   hvordan   vi   skal   tenke,   hva   vi   skal   mene   og   hvordan   vi   skal   være.  Vi  setter  digitale  spor  overalt  hvor  vi  ferdes.  Men  igjen,  vi  er  ikke  roboter  –  vi  er   mennesker.       Individ,  selvstendighet  og  frihet  erstattes  gradvis  med  gruppe,  likhet  og  system.  Syntes  vi   det  er  greit?  

43


Økende medisinering,   selvskading   og   selvmordstall   blant   våre   unge   kan   være   en   pekepinn  på  at  vi  ikke  liker  utviklingen.  Vår  råderett  over  eget  liv  trampes  på,  og  i  tillegg   forsvinner  i  økende  grad  våre  små  lommer  til  rekreasjon,  de  vi  hadde  på  70  og  80  tallet   og   før,   nemlig   lek   og   bevegelse   i   det   fri   uten   innblanding   fra   voksne   -­‐   i   vår   helsebringende   natur   like   utenfor   døren.   Hyttebygging,   klatre   i   trær,   leke   indianer   og   cowboy,   gå   på   epleslang,   å   leke   gjemmeleken   i   mørket,   hoppe   paradis   og   strikk,   samle   stokker,  stein  og  planker,  bygge  akvarium  og  ”dyrehage”,  leke  bondegård  eller  vikinger  i   skogen.   Før-­‐tidens   ute-­‐   og   frilek   er   i   stor   grad   erstattet   med   nye   «lommer»   som   er   sosiale  medier  med  tilhørende  normer  og  regler  og  popularitets-­‐press  24/7,  og  et  mer   stillesittende   samfunn.   Barn   i   dag   bruker   mye   av   sin   fritid   innendørs   foran   et   sosialt   nettforum   og   teller   antall   ”likes”   eller   spiller   dødelige   krigsspill.   Selvsagt   vil   dette   påvirke  våre  barn-­‐  og  unges  adferd  og  mentale  helse.  Så  vi  må  våge  å  spørre  oss  selv  –   fjerner   vi   oss   fra   vår   menneskelige   natur?   Når   vi   fjerner   oss   fra   det   vi   er,   som   er   mennesker  av  kjøtt,  blod,  tanker  og  følelser  –  mennesker  med  et  høyt  aktivitetsbehov,  og   stor  utforsker-­‐  og  skapertrang,  så  skjer  det  noe  med  vårt  indre.  Vi  kommer  i  ubalanse  og   blir   urolige,   og   kanskje   noen   av   oss   blir   utagerende.   Det   er   som   å   være   en   tiger   i   bur.   Dette  kan  ikke  helbredes  med  syntetisk  og  farlig  medisin  som  kjemisk  lobotomerer  oss   og  gjør  våre  barn  lovlig  narkomane.  Denne  uroen  kan  kun  helbredes  ved  å  la  våre  barn   bli   mennesker   igjen.   Det   handler   om   utfoldelse   –   å   få   bruke   egne   egenskaper   og   være   et   menneske  i  samhandling  med  hverandre  og  naturen.  Dette  får  vi  ikke  til  i  like  stor  grad  i   dag   som   før   i   tiden,   og   det   bør   kanskje   stilles   spørsmålstegn   om   dette   preger   oss   i   negativ  retning.     Jo  lenger  bort  vi  kommer  fra  vår  menneskelige  natur  –  jo  mer  ulykkelig  blir  vi.   ……….     9.   Familien   som   en   enhet   er   under   press.   Igjen,   barn   lever   sine   første   barneår   i   barnehage   fordi   både   mor   og   far   jobber.   Tidstyvene   deretter   er   skole,   jobb,   treningsaktiviteter,   venneaktiviteter   og   logistikk.   I   helger   og   ferier   har   vi   derimot   anledning  til  å  ta  igjen  det  tapte.  Det  kan  da  være  fornuftig  å  ta  ferie  fra  sosiale  medier   og   heller   bruke   tid   med   hverandre.   Barn   vil   vanligvis   ikke   ha   flere   ting   –   de  vil  ha  mer   samvær   med   sine   foreldre   –   og   vil   sannsynligvis   bli   takknemlig   om   vi   som   forelder   tar   ansvar   og   gir   dem   en   pustepause   fra   spill,   sosiale   medier   og   ytre   press,   og   ikke   minst  

44


bruker tiden  vår  på  dem.  Det  kan  også  være  greit  å  ha  i  bakhodet  at  en  dag  er  de  ikke   barn   lenger   -­‐   vår   tid   med   barna   er   kort,   men   ganske   avgjørende   når   det   gjelder   barns   helse  og  livskvalitet.  Alle  trenger  vi  fri-­‐soner.  Hjem  og  familie  bør  være  nettopp  det,  en   arena  som  skape  avstand  til  ytre  press  –  ikke  en  arena  der  dette  ytterligere  får  blomstre.   Barn   lærer   av   hva   vi   gjør,   ikke   av   hva   vi   sier.     Å   skape   en   god   og   trygg   hjemmearena   bør   være   et   mål   –   et   konstruktivt   primærfelleskap   der   alle   kan   slappe   av   og   være   seg   selv   fullt   og   helt,   en   arena   hvor   våre   barn   kan   søke   støtte,   få   hjelp   og   føle   tilhørighet.   Men   dagens  logistikk  er  ikke  spesielt  familievennlig.  Mange  familiemedlemmer  ser  hverandre   bare  i  forbifarten.  Vi  må  ikke  glemme  at  hver  fjerde  nordmann  føler  seg  ensom.  Isolasjon   kan  også  oppleves  i  fellesskap  og  blant  våre  unge.  Å  prioritere  samvær  knytter  bånd  og   bidrar   til   positiv   personlig   vekst   for   den   enkelte,   men   også   til   at   familien   blir   en   solid   og   samlende  enhet.  Det  handler  om  å  skape  felleskap,  tilhørighet  og  trygghet.  Vi  må  derfor   ta  tiden  tilbake  der  vi  kan  og  prioritere  hverandre.  Å  opprette  noen  familierutiner  som   knytter  bånd  kan  være  fornuftig.     Først  når  vi  bruker  tid  på  hverandre,  ser  hverandre  i  øynene  og  prater  sammen,  kan  vi   fange  opp  om  noe  ikke  er  som  det  skal.   ……….     10.  Lek  på  barns  premisser  som  er  viktig  for  trivsel,  utvikling  og  helse  -­‐  er  i  ferd   med   å   forsvinne.  For  å  understreke  hvor  viktig  det  er  å  leke  vil  jeg  ta  med  kronikken   Leken   som   forsvinner,   skrevet   av   Per   Are   Løkke,   Spesialist   i   klinisk   barne-­‐og   ungdomspsykologi,  publisert  2.  mai  2016.       Leken   som   forsvinner   –   det   er   en   urovekkende   stigning   av   alle   typer   angst   og   utmattelseslidelser   hos   dagens   barn   og   unge.   En   atmosfære   av   angst   og   uro   påvirker   i   dag   barnehage   og   skole.   Og   angsten   smitter   i   mange   ledd.   Politikere   er   redde   for   Pisa-­‐ rangeringens   resultater,   skolebyråkrater   for   ikke   å   effektuere   riktige   tiltak,   rektorene   for   skolens   renommé,   lærerne   for   ikke   å   implementere   pålagte   kompetansemål   og   foreldrene  for  at  barnet  deres  ikke  skal  hevde  seg  eller  falle  utenfor.  Angsten  strømmer   fritt   gjennom   de   forskjellige   styringskjedene   før   den   til   slutt   overføres   på   barna   og   ungdommen  med  et  patologisk  trykk.    

Forskere bekrefter  tendensen.  Det  er  en  urovekkende  stigning  av  alle  typer  angst  

45


og utmattelseslidelser  hos  dagens  barn  og  unge.  Men  dessverre;  ofte  uten  å  belyse  den   samfunnsmessige   patologi   som   bidrar   til   fenomenet   vi   her   er   vitne   til.   For   15   år   siden  snakket   de   unge   sjelden   om   skoleproblemer   hos   psykologen.   De   snakket   om   familie  og  venner,  om  rus  og  aggresjon,  om  protest  og  utagering,  om  mening  og  identitet.   I   dag   snakker   de   fleste   om   angst   knyttet   til   skolepress,   selv   de   som   bærer   på   store   traumer.      

Nyliberalismens fokus   på  prestasjoner   og   kompetanse   har   blitt   samfunnets  

fremste ideal   på   de   fleste   arenaer.   Barn   måles   og   evalueres   fra   de   begynner   i   barnehagen.   Klatringen   på   konkurransestigen,   å   stadig   komme   oppover,   så   raskt   som   mulig,  har  blitt  livets  viktigste  mål.  Angsten  for  å  falle  blir  dermed  påtrengende.  Det  føles   livsfarlig   å   gå   glipp   av   noe   timer.   Det   er   katastrofe   å   få   en   dårlig   karakter.   Livet   fremstår   som   en   endeløs   rekke   eksamener   som   når   som   helst   vil   avsløre   det   negative   bildet   de   unge  har  av  seg  selv  (av  å  ikke  passe  inn  i  malen).  Foreldrene  er  like  redde,  der  de  sitter   og  gjør  lekser  sammen  med  barna  til  langt  på  natt.  Det  normative  presset  har  også  økt.   Barn   blir   ikke   lenger   oppfattet   som   komplekse   og   originale   vesener   med   lang   modningstid.       De  blir  oppfattet  som  råvarer  i  et  system  med  krav  til  å  levere  kompetanse  og  ferdigheter   (produkter)  etter  gitte  standarder.       Styringen   av   barna   intensiveres   for   å   passe   inn   i   malen   raskets   mulig,   samtidig   som   dysfunksjonsspesialister   med   sine   kartleggingsblikk   skanner   inn   et   stadig   økende   antall   barn  som  av  tusen  forskjellige  grunner  ikke  passer  inn.  Hvem  kan  si  nei  til  forebygging   og  nødvendigheten  av  tidlig  hjelp?    

Vi ser   at   økonomiens  produkt-­‐   og   nyttetenkning   holder   på   å   invadere   de   fleste  

humanistiske rom.  Språket  vitner  om  dette:  «Vi  kan  designe  barn»,  «Skoler  reklamerer   med  lesegaranti»,  «Rektorer  blir  sparket  dersom  de  ikke  leverer  varene»,  «Norge  sakker   akterut  hvis  ikke  barn  viser  realkompetanse  i  barnehagen»,  «De  som  ikke  fullfører  VGS   havner   på   Nav».  Dette   angstfylte   kjøpmannsspråket   viser   at   vi   ikke   lenger   oppfatter   barn   og   lærere   som   autonome   aktører,   men   mer   som   brikker   som   skal   inngå   i   abstrakte   styringssystemer.   Nasjonale   krav   til   testing,   mål   og   evaluering   legger   seg   som   et   distraherende   slør   over   de   unges   kreative   liv   og   naturlige   læreprosesser.   Hvem   tror  at   barn  utvikles  på  gode  måter  gjennom  standardisering,  voksengjøring  og  ytrestyring?    

46


Gamle teorier  om  at  barn  har  et  livsnødvendig  behov  for  å  utvikle  et   førstepersonperspektiv,  før  samfunnets  krav  settes  inn  for  fullt,  står  for  fall.     Barnets   lek,   alene   eller   i   samvær   med   andre   barn,   er   en   privilegert   arena   for   å   erfare   egne   formingskrefter.   I   leken   strømmer   barnets   egne   uttrykk   frem   som   kropp,   lyd,   bevegelse,  følelse,  bilde,  ord,  fortelling  og  handling.  Det  gir  barnet  en  følelse  av  å  være   deltaker  i  en  rik  og  mangfoldig  verden,  som  igjen  skaper  grobunn  for  å  utvikle  det  vi  kan   kalle  den  primære  selvfølelsen.  Dette  er  en  selvfølelse  som  ikke  er  basert  på  prestasjon,   men   på   en   følelse   av   å   være   en   levende   person   med   et   eget   senter.   Når   styringssystemer  preget   av   bedriftsøkonomisk   tenkning   og   atferdspsykologi   slår   rot   i   barnehagene,   oppfattes   ikke   leken   lenger   som   en   egenverdi,   men   som   en   ressurs   som   skal  utnyttes  best  mulig.       Lekens  betydning  erstattes  av  nasjonale  ferdighetsprogrammer  hvor  barna  styres  mot   bestemte  læringsformål.  Barnehagen  blir  mer  og  mer  lik  en  skole.     Det   kommer  stadig   mer   dokumentasjon   på   at   vi   i   dag   har   tatt   feil   av   hva   som   skaper   vekst   og   utvikling   hos   barn   og   unge.   Danske   Dion   Sommer,   professor   i   utviklingspsykologi,  hevder  at  tidlig  målstyrt  innsats  virker  mot  sin  hensikt.  Tidlig  start   gir  senere  tap.  Det  er  ikke  kognitiv  mestring  og  en  selvfølelse  som  er  knyttet  til  å  utvikle   isolerte  ferdigheter  som  er  nøkkelordet  for  å  forstå  den  personlige  veksten.      

Den australske  professoren   i   psykiatri,   Russel   Meares,   har   i   årevis   forsket   på  

lekens betydning   i   forhold   til   barnets   utvikling.   Meares   funn   er   særdeles   relevant   for   dagens   situasjon.  Han   hevder   at   den   frie   leken   er   barnets   viktigste   rom.   Den   må   beskyttes   og   vernes   som   regnskogen   og   korallrevene   –   nettopp   fordi   leken   åpner   opp   mulighetsrom   der   hele   personlighetens   register   kan   komme   til   uttrykk.   Den   skaper   glede,  motivasjon  og  overskudd.       De  statistiske  kurvene  er  ikke  til  å  ta  feil  av.  Psykiske  sykdommer  blant  barn  og  unge  øker   proporsjonalt  med  leken  som  forsvinner  fra  deres  liv.     Problemet   er  ikke   nødvendigvis   at   det   er   for   mange   krav   og   forventninger   til   dagens   barn.   Problemet   er   at   dagens   pedagogikk   basert   på   ytrestyring   og   normative   kriterier  

47


ødelegger barnets   muligheter   til   å   bygge   opp   en   personlig   verden.  Problemet   er   at   samfunnet   i   dag   invaderer   et   av   de   siste   rom   hvor   barna   kan   være   seg   selv   på   egne   premisser.      

Barn lærer   dermed   tidlig   at   svarene   ligger   utenfor   dem   selv.   De   blir   tvunget   til   å  

tilpasse seg  og  utvikle  en  snill,  flink  og  grei  fasade  før  de  har  oppdaget  og  satt  navn  på   sin   egen   verden.   De   utvikler   den   smilende   og   kompetente   fasaden   som   samfunnet   ønsker,   samtidig   som   de   mister   tilliten   til   sine   egne   spontane   impulser   og   naturlige   følelser.  Det  er  dette  som  er  målstyringens  og  det  normative  pressets  tragiske  bakside.   Den   leder   de   unge   rett   inn   i   selvhatets   mørke   bakgater.  Den   stenger   muligheter   til   å   etablere   et   eget   rom   for   personlig   identitet,   kreativitet,   hvile   og   verdighet   utenfor   konkurranse-­‐statens  beinharde  krav.  Det  kan  komme  til  å  koste  dyrt.    

Slagordet  om  å  legge  til  rette  for  at  alle  skal  oppleve  å  lykkes,  er  en  oppskrift  på  nederlag.     Per  Are  Løkke,  Spesialist  i  klinisk  barne-­‐og  ungdomspsykologi.   ……….  

11.   Press   fra   foreldre   er   i   følge   psykologer   og   leger   blant   årsakene   til   at   stadig   flere   unge   blir   deprimert   og   utbrent.  I  Norge  har  økende  individualisering  og  sterkere   press   om   å   lykkes   på   skolen   i   flere   år   har   vært   en   bekymring,   skriver   Norsk   institutt   for   forskning   om   oppvekst,   velferd   og   aldring   (Nova)   i   rapporten   Ungdata.   Andelen   jenter   med   depressive   symptomer   har   økt   over   de   siste   fire   årene   og   over   ti   prosent   på   ungdomstrinnet  opplever  at  alt  er  et  slit,  viser  undersøkelsen  fra  2013.      

– Ungdom   bruker   mer   tid   på   lekser   enn   tidligere.   Samtidig   har   presset   om   å   vise  

seg frem   på   sosiale   medier   økt.   For   noen   kan   hverdagen   bli   så   stressende   at   det   går   utover   helsen,   sier   forskningsleder   Anders   Bakken.   Å   ha   såkalte   trofé-­‐barn   er   toppen   av   vellykkethet.   En   god   del   foreldre   strever   etter   det   perfekte   og   svært   mange   rives   i   prioriteringene.  Det   er   mange   krav   som   skal   tilfredsstilles   og   logistikk   som   skal   gå   opp   i   en   hektisk   hverdag.   Mange   skal   ha   flere   barn,   løpe   maraton,   sette   ny   rekord   i   Birkebeineren,  være  fotballtrener,  verdens  beste  forelder  og  kjæreste,  og  i  tillegg  ha  den   mest   spennende   jobben.   Foreldres   ambisjoner   smitter   over   på   barn   og   unge,   og   stadig   flere  sliter  seg  fullstendig  ut  i  forsøket  på  å  leve  opp  til  foreldrenes  forventninger.  Barn   med   fulle   timeplaner   er   blitt   status   i   enkelte   miljøer,   forteller   lege   Tobias   Skylstad  

48


Kvernebo ved  Volvat  Medisinske  Senter  til  Dagens  Næringsliv.  Han  advarer  foreldre  om   et   økende   antall   «utbrente   små   voksne».   De   har   toppkarakterer   og   er   populære   –   både   i   vennegjengen,  på  idrettsbanen  og  blant  lærere.  Så  én  dag,  sier  det  stopp.  Tobias  Skylstad   Kvernebo   bruker   begrepet   «utbrente   små   voksne»   og   har   de   siste   årene   sett   pasientgruppen   vokse.   I   2014   opplevde   han   en   kraftig   økning   av   barn   og   unge   i   aldersgruppen   12   til   20   år   med   tilsynelatende   uforklarlige   muskel-­‐   og   skjelettplager.   Nå   ønsker   Kvernebo   mer   oppmerksomhet   rettet   mot   det   han   hevder   kan   være   roten   til   problemet:   eksternt   press.   Hos   lege   Kvernebo   ringer   alarmklokkene   når   pasienten   fremstår  som  veldig  «pasifisert»  med  tanke  på  egen  situasjon.  Barn  og  unge  er  drevet  av   andres   engasjement   og   ambisjoner,   og   er   i   liten   kontakt   med   seg   selv   og   egne   ønsker.   Ikke   sjeldent   opplever   han   foreldre   som   svarer   på   vegne   av   barna,   selv   der   pasienten   nærmer   seg   20   år.   I   enkelte   tilfeller   er   avstanden   mellom   mor   og   fars   ambisjoner   og   barnas   evnenivå   og   motivasjon   veldig   stor.   Sykdom   og   smerter   kan   da   bevisst   eller   ubevisst  bli  en  slags  vei  ut.  Også  Willy-­‐Tore  Mørch,  professor  i  barn  og  unges  psykiske   helse  ved  Universitetet  i  Tromsø,  er  bekymret.      

-­‐Barn og  unge  lever  i  dag  under   et   ekstremt   stort   press.   Presset   kommer   fra   minst  

tre kanter:   Foreldre,   venner   og   andre   arenaer   som   skole   og   idrettslag,   forteller   Mørch.   Han  mener  foreldre  bør  unngå  å  pushe  utover  det  som  regnes  som  normal  oppmuntring.   Veldig   mange   kan   få   psykiske   helseplager.   Det   gir   seg   oftest   utslag   i   at   de   unge   blir   deprimerte   og   gir   helt   opp   fordi   det   aldri   blir   bra   nok   uansett.   Ungdommene   er   ikke   nødvendigvis  direkte  syke  i  klassisk  forstand,  og  sykdomsbildet  er  som  ofte  sammensatt.   I   tillegg   til   fysiske   smerter,   er   det   mye   konsentrasjons-­‐   og   søvnproblemer.   Infeksjoner   som   ikke   går   over   er   heller   ikke   uvanlig.   Til   Volvat   kommer   foreldre   med   ønske   om   raske  og  konkrete  svar.    

-­‐Da blir  det  utfordrende  å  i  det  hele  tatt  komme  inn  på  om  noe  av  årsaken  ligger  i  

det psykososiale.   Samtidig   er   det   minst   like   viktig   at   man   undersøker   grundig,   så   de   unge   ikke   avfeies   med   at   det   bare   sitter   i   hodet.   Problemet   er   at   mange   barn   og   unge   opplever  at  egne  ønsker  og  behov  må  vike  for  andres  ambisjoner.  Det  er  trist  og  kan  bli   et   stort   problem   også   senere   i   livet.   Nedstemthet,   langvarige   diffuse   muskel-­‐   og   skjelettplager   eller   utmattelse   kan   bli   konsekvensene,   sier   Kvernebo   som   ikke   er   i   tvil   om  at  det  er  snakk  om  velmenende  foreldre.      

Antallet  «utbrente  små  voksne»  øker  stadig  og  er  et  problem  vi  må  ta  på  alvor.  

49


At stadig  flere  barn  og  unge  følger  i  foreldres  fotspor  –  fører  til  ulykkelige  barn  og  økt   medisinbruk.   Bruken   av   smertestillende   reseptbelagte   medisiner   (opioider)   i   alderen   0-­‐ 19  år  i  Norge,  var  på  13,4  per  tusen  innbyggere  i  2012,  en  betydelig  økning  fra  10,7  per   tusen  i  2006,  ifølge  rapporten  European  Journal  of  Pain,  og  medisinbruken  øker.  Dette  er   ikke   en   god   løsning,   hverken   nå   eller   på   lang   sikt.  Artiklene  i  serien  Trofébarna  er  skrevet   av  Marit  Tronier  Halvorsen,  DN.  Publisert  januar  2015.    

  12.  Også  skolen  må  ta  ansvar  –  psykisk  mestring  bør  inn  som  skolefag.  God  psykisk   helse   er   den   viktigste   byggesteinen   for   et   godt   liv   og   må   derfor   inn   som   skolefag.   I   2015   gikk   seks   organisasjoner   sammen   om   et   opprop   til   kunnskapsministeren   om   å   innføre   kunnskap   om   psykisk   helse   i   undervisningen.   De   seks   var   Norsk   psykologforening,   Mental   Helse   Ungdom,   Elevorganisasjonen,   Psykiaterforeningen,   Norsk   Lektorlag   og   Rådet  for  psykisk  helse.  I  ettertid  har  også  Utdanningsforbundet  sluttet  seg  til  oppropet.   Regjeringen   vil   nå   prioritere   folkehelse   og   livsmestring   i   skolen.   Dette   fremgår   av   stortingsmeldingen   Fag-­‐Fordypning-­‐Forståelse   som   kunnskapsministeren   presenterte   13  april  2016.      

50


– Vi   er   glade   for   at   kunnskapsministeren   har   lyttet   til   et   samlet   råd   fra   elever,  

brukere, lærere   og   fagfeltet.   Barn   og   unge   trenger   kunnskap   for   å   forstå   seg   selv   og   ta   gode   valg   i   livet.   God   psykisk   helse   er   grunnlaget   for   god   selvfølelse,   omsorgsevne   og   opplevelsen  av  livsmestring,  sier  Psykologforeningens  president  Tor  Levin  Hofgaard  i  en   pressemelding   fra   Norsk   Psykolog   Forening.   Da     Røe   Isaksen   presenterte   stortingsmeldingen,  la  han  vekt  på  at  skolen  må  bidra  til  å  ruste  elevene  til  et  samfunn   hvor   mange   opplever   press.   Han   vil   gi   skolens   brede   dannelses-­‐oppdrag  en   tydeligere   plass  i  hverdagen.  Folkehelse-­‐  og  livsmestring  er  ett  av  tre  tverrfaglige  tema.  De  to  andre   er   demokrati-­‐   og   medborgerskap,   og   bærekraftig   utvikling.   Og   igjen;   større   valgfrihet,   lek,  aktivitet,  natur  og  ernæring  er  viktige  komponenter  i  en  sunn  mental  helse.   ……….     13.   Ungdomspsykiatrien   må   styrkes   –   helsetilbudet   i   skolen   må   økes.   Barn  og  unge   tar   sjeldent   opp   vanskelige   ting   hjemme   og   trenger   flere   voksenpersoner   å   snakke   med.   Det  er  ikke  tilstrekkelig  at  barn  og  unge  får  tilbud  om  å  snakke  med  helsesøster  «om  to   uker».  Det  må  skje  med  en  gang  når  problemet  oppstår  eller  tankene  kommer.  Terskelen   for  å  oppsøke  hjelp  eller  finne  noen  å  snakke  med  må  være  lav  og  kompetansen  må  være   høy.   Vi   må   med   andre   ord   øke   helsetjenesten   med   både   helsesøster   og   psykologer,   og   andre  kompetente  fagpersoner  i  skolene.       Berge-­‐Andreas   Steinsvåg,   Spesialrådgiver,   Oslo   universitetssykehus   og   Trude   Fixdal,   avdelingsleder/psykiater,   Oslo   universitetssykehus,   publiserte   følgende   innlegg   på   Forskning.no,  oktober  2015;     Styrk  ungdomspsykiatrien  –  vi  trenger  lavere  terskler  og  høyere  kompetanse.   Vi  som   jobber  i  spesialisthelsetjenesten  psykisk  helsevern  for  barn  og  unge  (BUP)  opplever  en   økning   i   alvorlig   psykisk   lidelse   hos   barn   og   ungdom.   Vi   mener   at   førstelinjetjenesten   trenger   økt   kompetanse   når   det   gjelder   utfordringer   hos   ungdom.   I   tillegg   trenger   spesialisthelsetjenesten   både   bedre   kapasitet   og   kompetanse   til   å   ta   seg   av   ungdommene  med  de  alvorligste  tilstandene.    

Vårt utgangspunkt   er   Oslo.   Men   kolleger   i   hele   Helse   Sør-­‐Øst   beskriver   samme  

tendens.   Antall   henvisninger   går   opp.   Årsakene   til   henvisning   er   alvorlige,   og   ofte   har   problemene   vart   over   tid   før   henvisning.   Selvskading,   spiseforstyrrelser,  

51


selvmordstanker, depresjon   og   angst   er   i   tillegg   til   problemer   med   konsentrasjon   og   oppmerksomhet  vanlige  henvisningsgrunner  til  BUP.  Vi  ser  alvorlig  traumatiserte  barn,   og  barn  og  ungdom  med  psykosesymptomer  som  krever  høy  kompetanse  i  utredning  og   behandling.   Vår   opplevelse   støttes   av   undersøkelser   ved   Folkehelseinstituttet   som   viser   at   omtrent   8   %   av   barn   og   ungdom   i   Norge   har   så   alvorlige   problemer   at   det   tilfredsstiller  kriteriene  til  en  psykisk  lidelse.    

Ungdom i   Norge   har   det   stort   sett   bra,   de   trives   på   skolen,   med   venner   og   er  

fornøyd med  foreldrene  sine.  Rykende  fersk  forskning  fra  Norsk  institutt  for  forskning   om   oppvekst,   velferd   og   aldring   (NOVA)   bekrefter   dette.   Samtidig   er   dessverre   psykiske   plager   og   lidelser   et   stort   helseproblem   i   barne-­‐   og   ungdomsbefolkningen.   Rapporten   «Ung  i  Oslo  2015»  viser  at  28  %  av  jentene  i  Oslo  har  tegn  til  depressive  symptomer.       Dette   er   et   stort   helseproblem.   Helseministeren   har   som   respons   til   NOVA-­‐ undersøkelsen   skrevet   i   sosiale   medier   at   han   vil   styrke   kommunenes   forebyggende   arbeid.   Vi   er   enige   i   dette,   men   innsatsen   i   kommunene   må   koordineres   og   kvalitetssikres  bedre,  og  vi  som  arbeider  i  spesialisthelsetjenesten  må  også  bidra  i  enda   større  grad.  Verken  spesialisthelsetjenesten  eller  førstelinjetjenesten  er  flinke  nok   til   å   forebygge.       Vi  kommer  for  sent  inn,  og  bruker  derfor  for  lang  tid  på  å  hjelpe.  Tjenestene  våre  er  dårlig   koordinert,  og  krav  til  kompetanse  er  dårlig  definert  i  førstelinjen.     I  Australia  og  Danmark  har  de  arbeidet  med  modeller  for  rask  hjelp  med  lave  terskler  og   høy   kompetanse.   Vi   mener   de   samme   tilbudene   burde   etableres   i   Norge.   Vi   vet   at   psykiske   lidelser   hos   barn   og   ungdom   kan   ha   alvorlige   konsekvenser.   Flere   studier,   publisert   blant   annet   i   Journal   of   American   Medical   Assosiation   og   Annual   Review   of   Psychology,   viser   at   psykiske   lidelser   i   barneårene   kan   påvirke   utvikling,   overgang   til   voksenliv,   deltagelse   i   skole   og   utdanning   negativt.   Det   øker   også   faren   for   psykisk   lidelse   i   voksen   alder.   2/3   av   voksne   med   psykisk   lidelse   og/eller   rusavhengighet   hadde   symptomer   i   barne-­‐   og   ungdomsalder   (Copeland   et   al   2009).     I   tillegg   er   det   å   ha   en   psykisk  lidelse  i  barne  –  og  ungdomsår  en  stor  belastning  for  barnet/ungdommen  selv,   og  for  familie  og  nettverk  rundt  barnet.    

Spesialisthelsetjenesten gir   god   hjelp   når   psykiske   lidelser   har   oppstått.   Vi   har  

52


gode metoder  for  diagnostikk  og  behandling  av  psykisk  lidelse  hos  barn  og  ungdom.  Vi   vet   at   jo   fortere   vi   kommer   til,   jo   bedre   er   utsiktene   til   bedring.   På   den   måten   er   også   behandling   i   spesialisthelsetjenesten   for   barn   og   ungdom   forebyggende.   Høye   terskler   gjør   at   ungdom,   skolen,   helsesøstre,   fastleger,   barnevern   og   andre   oppfatter   at   det   er   vanskelig   å   få   behandling   i   spesialisthelsetjenesten.   Ventetiden   gjør   at   de   psykiske   plagene   ofte   har   vært   der   lenge   før   ungdommene   kommer   til   oss,   og   dermed   har   blitt   mer   alvorlige   enn   de   kunne   vært   hvis   hjelpen   hadde   vært   gitt   tidligere.   Det   kan   bety   ungdomsår   med   behandling   som   kunne   vært   unngått,   påkjenninger   for   venner   og   familie  og  behandlingskøer  hos  oss.  Ungdom  ønsker  hjelp  raskt  og  når  de  selv  opplever   at  de  trenger  det.      

Mange bydeler  i  Oslo  har  bygget  opp  helsestasjoner  for  ungdom,  tilbyr  psykolog  i  

kommunen eller  bydelen,  har  styrket  skolehelsetjenesten  eller  gjort  andre  grep.  Det  er   mange  dedikerte  og  kompetente  fagfolk  med  stort  engasjement,  men  ofte  stjeler  andre   oppgaver   for   mye   tid   fra   arbeidet   med   psykisk   helse.   Tilbudene   er   ofte   tilfeldige   og   som   regel   alltid   ukoordinerte.   Det   mangler   også   et   fagmiljø   der   man   kan   søke   støtte   og   veiledning.   Det   er   heller   ingen   klar   forventning   til   kompetansen   hos   de   som   jobber   med   ungdom  i  kommune  eller  bydel.  Det  mangler  ofte  tydelig  struktur  mellom  ulike  tiltak  i   bydelene,   mellom   de   ulike   bydelene   og   ikke   minst   mellom   førstelinje   og   spesialisthelsetjenester.  For  ungdommene  er  det  vanskelig  å  finne  frem  i  blant  de  ulike   tilbudene.  Det  er  ikke  alltid  like  lett  å  se  hvem  som  risikerer  å  utvikle  en  psykisk  lidelse   eller  hvem  som  har  tunge  reaksjoner  på  vanlige  påkjenninger.  Vi  trenger:       1. En   førstelinjetjeneste   som   har   høy   kompetanse   på   ungdoms   livssituasjon,   enten  

det gjelder   psykiske   lidelser,   radikalisering,   rus,   seksuell   identitet   eller   andre   utfordringer.   2. En   kompetent   spesialisthelsetjeneste   med   tilstrekkelig   kapasitet   til   å   ta   seg   av  

ungdommene med   de   aller   mest   alvorlige   tilstandene,   både   i   poliklinikk,   arenafleksibelt  arbeid  og  i  døgninstitusjon.     I   Danmark,   England,   Irland   og   Australia   har   man   satset   stort   på   koordinerte   og   faglig   godt   funderte   tilbud   til   ungdom.   Organisasjoner   som   HeadSpace,   Headstrong/JigSaw   gir   ungdom   lett   tilgjengelige   tilbud   med   høy   kompetanse   utviklet   i   tett   samarbeid   med   ungdom  

og

brukerorganisasjoner.

Satsingene

er

del

av

nasjonale

53


ungdomshelsesatsinger, der   man   også   henter   kunnskap   og   forskning   om   ungdom,   psykisk  helse  og  andre  viktige  områder  i  ungdoms  liv  og  utvikling.     Vi   ønsker   at   helseministeren   og   øvrige   politikere   gjør   et   skikkelig   løft   for   ungdomshelsen!   Gi   oss   mulighet   til   å   utvikle   og   samarbeide   om   bedre   tilpassede   og   mer   koordinerte   tjenester   til   ungdom.   Flere   står   klare   til   å   bygge   opp   lavterskeltilbud   med   høy   kompetanse.   En   koordinert   satsing   både   på   tilbud   i   førstelinjen   og   i   spesialisthelsetjenesten  vil  være  forebyggende  og  gi  god  faglig  hjelp  for  psykiske  plager   og  lidelser  hos  barn  og  unge  og  deres  familier.       Skrevet   av:   Berge-­‐Andreas   Steinsvåg,   Spesialrådgiver,   Oslo   universitetssykehus,   Trude   Fixdal,  avdelingsleder/psykiater,  Oslo  universitetssykehus.          

 

54


SYSTEMDRAP –  SELVMORD  INNEN  PSYKIATRIEN    

Årlig  tar  over  130  mennesker  livet  av  seg  innenfor  psykisk  helsevern,  det  vil  si  ett   selvmord  hver  tredje  dag.   Antall   meldte   selvmord   i   psykisk   helsevern   har   økt   de   siste   årene,   trolig   som   følge   av   bedre   melderutiner   etter   innføring   av   nye   nasjonale   retningslinjer.   De   fleste   selvmord   skjer   utenfor   institusjonene,   men   risikoen   for   selvmord   er   høyest   når   et   menneske   er   innlagt.   Det   er   for   dårlig   oversikt   over   hvor   i   systemet   disse   pasientene   er   og   hva   slags   behandling   de   har   fått.  For   å   forbedre   det   forebyggende   arbeidet   er   det   viktig   å   få   oversikt   over   når   og   hvor   selvmordene   skjer,   sier   Fredrik   Walby,   Spesialpsykolog   Nasjonalt   senter   for   selvmordsforskning   og   – forebygging.   For   pasienter   i   psykiatriske   døgnenheter   kan   perioden   rett   etter   innleggelse   og   den   første   tiden   etter   utskrivelse   være   en   svært   vanskelig   tid,   hvor   risikoen  for  selvmord  er  stor.  Mange  døgnenheter  mangler  gode  rutiner  for  å  håndtere   den   økte   risikoen   som   oppstår   i   disse   periodene.   På   Vinderen   er   et   tverrfaglig   forbedringsteam,   der   også   brukerrepresentant   deltar,   i   gang   med   å   implementere   fem   tiltak  pasientsikkerhetskampanjen  har  lansert  for  å  forebygge  selvmord  blant  dem  som   er  i  risikosonen.    De  fem  tiltakene  er:  

55


• Spesialistvurdering  innen  et  døgn.     •  Iverksetting  av  beskyttelsestiltak  (sikring  av  rom  og  omgivelser)     •  Vurdering   av   risikoen   for   selvmord   (ved   innskrivning,   utskrivning,   overføring   og   før   permisjon)     •  Planlegging  av  permisjon.   •  Tiltak  ved  utskrivning  (kriseplan  for  pasient  og  pårørende,  avtale  for  oppfølging,  «time   i  hånda»)       Tiltakene   er   knyttet   til   opphold   i   akuttpsykiatriske   døgnavdelinger.   Kilde:   Nasjonalt   senter  for  selvmordsforskning  og  –forebygging.     Gode   rutiner   er   bra   –   men   ikke   nok.   Det   kan   være   fornuftig   å   tilstrebe   en   holistisk   tilnærming  også  innenfor  psykiatrien  og  se  på  pasientene  som  mennesker  og  ikke  som  et   skjema,   og   behandle   dem   deretter.   Vi   må   også,   etter   hva   som   nå   er   godt   dokumentert,   revurdere  samspillet  mellom  pasient,  pårørende  –  og  ressurspersoner  i  helsevesenet.  Og   ikke   minst   må   vi   se   nærmere   på   behandlingsformer.   Det   bør   være   et   mål   å   skape   et   inkluderende  og  lydhørt  miljø  i  psykiatrien,  både  for  den  enkelte  og  de  pårørende.  Slik   psykiatrien  fremstår  i  dag,  alt  for  ofte  med  tung  medisinering,  tvang,  lenker,  taushet  og   isolasjon  –  er  resultatet  at  130  mennesker  årlig  tar  sine  liv  under  behandling.  Dette  er  en   fallitterklæring  for  dagens  psykiatri  som  bør  ha  som  mål  å  bli  mer  menneskelig.  Her  er   noen  områder  vi  bør  se  nærmere  på:     1.  Pårørende  må  bli  lyttet  til  og  inkludert  i  behandlingen.     2.  Tvang  og  lenker  hører  ikke  hjemme  i  et  moderne  helsevesen  og  bør  forbys!   3.   Medisinering   innenfor   psykiatrien   må   ned   og   medisinfrie   alternativer   i   alle   landets     behandlingsenheter  må  være  et  reelt  og  etablert  valg  for  mennesker  i  krise.   4.  Nye  behandlingsformer  må  tas  i  bruk  innenfor  psykiatrien  –  en  av  dem  er  Dialektisk   atferdsterapi  (DBT).   5.  Ernæringsterapi  bør  bli  standard  ved  førstelinjebehandling  av  psykiske  lidelser.   6.  Selvmord  i  psykiatrien  er  et  nasjonalt  anliggende  og  bør  behandles  deretter.   7.  Helsetilsynet  bør  øke  sin  innsats  med  tilsyn  i  landets  helseenheter.   1.   Pårørende   må   bli   lyttet   til   og   inkludert   i   behandlingen.   Ofte   hindres   kontakt  

56


mellom pasient  og  pårørende.  Foreldre  blir  nektet  kontakt  og  innsyn  i  behandlingen  av   sine   unge   ved   bruk   at   «taushetsplikt»,   og   familier   og   venner   blir   fremmedgjort   for   hverandre.  Dette  er  totalt  uforståelig  med  tanke  på  kvalitet  og  helbredelse,  og  ikke  minst   med   tanke   på   anstendighet   og   medmenneskelighet.   Inkludering,   åpenhet,   enighet   og   ikke  minst  samarbeid  mellom  pasient  og  dennes  pårørende  –  og    helseinstitusjon,  er  i  de   fleste   tilfeller   helt   nødvendig   for   å   oppnå   gode   resultater   og   hindre   selvskading   og   selvmord  i  psykiatrien.       Vi  må  ikke  glemme  Silje  Benedicte  Øwres  tragiske  død.  Vi  må  ta  lærdom!   ……….     2.   Tvang   og   lenker   hører   ikke   hjemme   i   et   moderne   helsevesen   og   bør   forbys!  I   2014   ble   pasienter   lagt   i   belter   hele   3768   ganger.   Det   er   nesten   tusen   flere   beltelegginger   enn   det   Helsedirektoratet   har   kartlagt.   Prøv   å   sette   deg   inn   i   følgende   situasjon;   du   har   behov   for   hjelp   fordi   noe   er   blitt   for   stort   for   deg   å   håndtere.   Følelsene   dine  er  løpsk,  du  føler  deg  alene  med  kaoset  inni  deg.  Du  har  kanskje  mistet  noen,  har   møtt   veggen,   sliter   muligens   med   sykdom,   fått   søvnproblemer,   spiseforstyrrelser   eller   du   opplever   uhåndterlig   stress.   Du   har   kanskje   vært   utsatt   for   en   ulykke,   tar   stimulerende  stoffer,  har  avhengighetsproblemer,  fått  angst  eller  har  mistet  jobben  –  det   kan   være   så   mangt,   og   så   blir   du   innlagt   enten   frivillig   eller   ved   tvang.   Du   opplever   kanskje  at  systemet  har  for  lite  menneskelige  ressurser  og  for  dårlige  rutiner,  for  liten   kunnskap   om   utreding   og   behandlingsformer,   og   ikke   minst;   for   lite   kunnskap   om   medisinering,   og   du   opplever   kanskje   at   institusjonen   ikke   er   interessert   i   kunnskap   om   deg.   I   «systemet»   får   du   stadig   nye   mennesker   og   vikarer   å   forholde   deg   til,   noe   som   vanskeliggjør   tillit.   Du   får   lite   informasjon   og   dårlig   oppfølging.   Du   tilbys   for   få   samtaler   og   konkret   behandling,   men   desto   mer   kjemikalier   med   farlige   bivirkninger   som   depresjon,   hallusinasjon,   mani,   agitasjon,   aggresjon,   hjerte-­‐   og   leversvikt,   og   selvmordsrelatert   adferd   som   substitutt   for   manglende   menneskelig   behandling.   Du   føler   kanskje   at   du   er   i   en   institusjon   som   ikke   ivaretar   deg   og   dine   behov,   men   «systemets».  Kanskje  føler  du  at  det  blir  systemet  mot  deg.  Når  du  oppdager  dette  kan   det  tenkes  at  du  «reagerer»,  med  andre  ord  viser  følelser  rettet  mot  en  institusjon  som   ikke  hjelper  deg,  ikke  lytter,  ikke  gir  deg  rom  og  tid  til  å  evaluere  din  egen  situasjon.    

57


Og ikke minst; -ikke gir deg håp om en bedre fremtid. Medisinen som   tilbys   er   ytterligere   medisiner.   Ofte   for   mye   og   feil,   slik   at   du   kanskje   utagerer  enda  sterkere  med  det  resultat  at  du  overfalles  og  brutalt  holdes  fast  av  flere  av   de   ansatte   på   institusjonen.   Det   kan   tenktes   at   du   nå   blir   sett   på   som   en   ”vanskelig   pasient”   som   ikke   tilpasser   deg,   og   kanskje   som   farlig   for   de   ansatte   eller   deg   selv   –   mens  det  i  sannhet  er  institusjonen  og  de  ansatte  som  er  farlig  for  deg.  Det  har  kommet   til  det  punkt  at  de  tvinger  i  deg  noe  sterkt  beroligende  og  lenker  deg  fast  i  sengen.  Du   krenkes  altså  på  det  groveste.  Dine  menneskerettigheter  er  frarøvet  deg  av  mennesker   og   et   system   du   trodde   skulle   hjelpe   deg.   Så   igjen,   om   dette   var   deg   –   tror   du   bruk   av   rå   makt  og  tvang  er  en  løsning  som  får  deg  til  å  bli  bedre?  At  makt  og  tvang  vil  få  deg  til  å   syntes  at  verden  er  et  bra  sted  å  være?     At  mennesker  tar  livet  sitt  mens  de  er  i  behandling  i  psykiatrien  bør  ikke  overraske  noen.   Det  er  tvert  om  ganske  forståelig.   Dette   var   altså   en   «tenkt»   situasjon,   men   faktum   er   at   dette   er   realiteten   for   mange   pasienter  innenfor  psykiatrien.  Noen  har  du  lest  om  tidligere  i  denne  bok.  De  er  nå  døde.   En  av  dem  var  Robert  som  frivillig  og  totalt  utmattet  la  seg  inn  på  psykiatrisk  avdeling   på  Sandviken  Sykehus  for  å  bli  frisk.  Han  ble  fastspent  i  belter  samme  dag  som  han  la  seg   inn.  Ti  dager  senere  tok  han  sitt  eget  liv  på  sykehusrommet.  Robert  ble  bare  26  år.  Han   er   ikke   alene.   Beltelegging   av   psykisk   syke   pasienter   i   Stavanger   foregår   fem   ganger   daglig  i  snitt.  Ingen  har  oversikt  over  det  totalt  bildet  av  tvang  og  beltelegging  i  Norge.   Også  barn  lenkes  fast.     -­‐Barn   utsettes   for   noe   av   det   mest   integritetskrenkende   en   kan   tenke   seg,   og   så   har   ikke   helsemyndighetene   oversikt!   Dette   kan   ikke   helseministeren   leve   med.   Her   må   det   umiddelbart  iverksettes  tiltak,  sier  barneombud  Anne  Lindboe  til  VG.  Lindboe  mener  det   er  alarmerende  at  underrapporteringen  fra  BUPene  er  så  høy,  og  frykter  at  beltesengene   blir  en  enkel  løsning  på  et  vanskelig  problem.  Hun  vil  ha  beltesengene  ut  av  barne-­‐  og   ungdomspsykiatrien  for  godt.   -­‐Jeg  setter  spørsmålstegn  ved  at  det  er  så  store  forskjeller  i  bruk  av  mekanisk  tvang  mot   barn.   Det   bør   være   i   myndighetenes   interesse   å   vite   hvorfor   noen   BUPer   ikke   bruker   belter  i  behandlingen,  mens  andre  beltelegger  barn.  Jeg  er  redd  dette  betyr  at  noen  barn    

58


utsettes for   unødvendig   tvangsbruk,   sier   Lindboe.   Avdelingssjef   Lars   Conrad   Moe   ved   barne-­‐   og   ungdomsavdelingen   i   Helse   Stavanger   er   prinsipielt   er   enig   med   barneombudet   som   vil   fjerne   beltesengene,   men   sier   samtidig   at   det   er   vanskelig   å   se   alternativene  når  utageringen  blir  så  massiv  at  pasientens  liv  og  helse  står  i  fare.   -­‐Samtidig   så   bruker   vi   jo   de   verktøyene   vi   har.   Dersom   beltesenger   ikke   lenger   var   tilgjengelig  måtte  vi  løst  de  vanskeligste  sakene  på  annet  vis,  sier  Moe.     Nødrettsparagrafen  vil  håndtere  faresituasjoner.  Bruk  av  tvang  og  lenker  er  å  utøve   grotesk  fysisk  og  mental  vold  mot  mennesker  som  trenger  hjelp,  og  bør  forbys!   ……….   3.   Medisinering   innenfor   psykiatrien   må   ned   og   medisinfrie   alternativer   i   alle   landets   behandlingsenheter   må   være   et   reelt   og   etablert   valg   for   mennesker   i   krise.   Artiklene   i   denne   bok,   kun   et   lite   utvalg   –   om   menneskers   opplevelser   fra   psykiatrien   om   tvang   og   overmedisinering,   og   de   svært   høye   selvmordstallene   gir   oss   et   entydig   bilde;   psykiatrien   er   skadelig   for   mange   pasienter   og   tar   liv.   Dette   kan   vi   ikke   lenger  tolerere.  I  dag  har  vi  andre  og  bedre  behandlingsformer  enn  medisiner  –  de  må  vi   nå   ta   i   bruk.   Også   her   må   vi   se   på   den   menneskelige   natur.   I   tusenvis   av   år   har   mennesker  oppsøkt  aktivitet  og  natur  med  det  mål  å  bedre  vår  fysiske  og  psykiske  helse.   For  over  hundre  år  siden  skrev  leger  ut  natur,  aktivitet  og  ro  på  resept.  Tvang,  lenker  og   medisinering  må  med  andre  ord  erstattes  med  aktivitet,  riktig  ernæring,  natur,  samtaler   og   ikke   minst   HÅP!   Helseinstitusjonene   nå   må   ta   selvkritikk,   endre   sine   rutiner   og   sin   tilnærming   til   mennesker   som   søker   hjelp,   og   ikke   minst   må   psykiatrien   øke   sin   kompetanse   på   alternative   behandlingsformer.   Også   ernæringskompetanse   som   vi   kommer   inn   på   litt   senere,   bør   bli   standard   ved   førstelinjebehandling   av   psykiske   lidelser.     Jan-­‐Magne   Sørensen,   Styreleder   i   Hvite   Ørn   Norge,   formulerer   det   svært   godt   i   sitt   innlegg  Færre  selvmord  med  en  psykiatri  uten  piller.  Han  skriver  følgende;   Færre   selvmord   med   en   psykiatri   uten   piller.   Altfor   ofte   er   det   fremstilt   i   media   at   psykisk  lidende  trenger  sikring,  overvåkning  eller  tvang.  Det  er  en  liten  del  av  tegningen   om   vi   skal   forstå   hvorfor   mange   velger   å   ta   sitt   liv.   Den   viktigste   delen   av    

59


selvmordsforebygging er  å  etablere  en  bedre  tilnærming  og  behandlingsfilosofi  som  gir   håp,   motivasjon   og   lyst   til   å   leve   videre.   Som   leder   i   en   bruker-­‐   og   interesseorganisasjon   for  psykisk  helse  er  jeg  vitne  til  at  pasienter  ofte  fratas  håp,  ved  at  de  får  forespeilet  en   fremtid   uten   tilfriskning   og   en   påstand   om   at   det   er   nødvendig   med   medikamenter   livet   ut.   Spesialistene   i   psykisk   helsevern   tilbyr   ingen   kur.   Klientene   får   medikamenter   som   veldig   ofte   fører   til   avhengighet   av   tjenesteapparatet   resten   av   livet.   Mange   beskriver   seg   selv   som   en   slags   Zombie   av   (bi)virkningene.   Jeg   ser   at   de   håpløse   fremtids-­‐ utsiktene  mange  får,  dessverre  har  en  tendens  til  å  bli  selvoppfyllende,  dette  med  hjelp   av   medikamentene   som   bedøver   symptomene   uten   å   gjøre   noe   med   årsaken.   Medikamentene   svekker   evnen   til   å   mestre   og   holder   indre   ressurser   tilbake.   Løsningen   for   meg   var   å   komme   i   gang   med   et   bedre   kosthold,   systematisk   fysisk   aktivitet   og   mental  trening  etter  idrettspsykologisk  modell.  Jeg  måtte  slutte  med  medikamentene  for   å  kunne  forstå  meg  selv  og  ha  driv  nok  til  nødvendig  fysisk  aktivitet.  Uten  det,  var  det   umulig   å   forstå   hva   som   var   kunstig   og   hva   som   var   den   virkelige   meg.   Jeg   fikk   erfare   at   det  var  strengt  nødvendig  å  være  medikamentfri.  Vi  er  nå  mange  som  står  på  kravet  for   alle   dem   som   ikke   ønsker   medikamenter,   et   krav   organisasjonene,   Mental   Helse,   Landsforeningen   for   Pårørende   innen   Psykisk   helse,   Aurora,   We   Shall   Overcome   og   Hvite   Ørn   Norge   står   samlet   om,   støttet   av   Rådet   for   psykisk   helse,   der   blant   annet   Psykologforeningen  og  Legeforeningen  er  medlemmer”.  Jan-­‐Magne  Sørensen,  Styreleder  i   Hvite  Ørn  Norge.   Psykiatrien  må  med  andre  ord  omstille  seg  til  en  mer  holistisk,  human  og  kompetent   retning,  der  medisinering  er  siste  utvei  –  ikke  første.   ……….   4.   Nye   behandlingsformer   må   tas   i   bruk   innenfor   psykiatrien   –   en   av   dem   er   Dialektisk   atferdsterapi   (DBT).   DBT   ble   opprinnelig   utviklet   av   den   amerikanske   psykologen   Marsha   Linehan   ved   University   of   Washington   for   behandling   av   pasienter   med   kronisk   suicidalitet   og   problemer   med   å   regulere   emosjoner.   DBT   kombinerer   elementer   av   kognitiv   atferdsterapi   med   dialektisk   filosofi,   mindfulness   og   et   sterkt   fokus   på   å   lære   ferdigheter   i   å   regulere   følelser,   tanker   og   atferd.  DBT   veksler   mellom   gruppeterapi  og  individuell  terapi,  i  tillegg  til  å  presentere  verktøy  som  gjør  at  vi  klarer  å   takle  kriser  bedre.   DBT  har  hittil  hatt  god  dokumentert  effekt  for  voksne,  og  metoden  er    

60


nå også   tatt   i   bruk   for   å   forebygge   selvmord   som   er   den   største   dødsårsaken   blant   både   menn  og  kvinner  under  25  år.  Hele  25  prosent  av  unge  som  dør,  dør  av  selvmord.  Den   nye   studien   er   den   første   i   sitt   slag   og  viser   at   en   forkortet   versjon   tilpasset   ungdom   har   god   effekt   og   medfører   betydelig   større   bedring   enn   ved   tradisjonell   behandling.   Professor   Lars   Mehlum   ved   Nasjonalt   senter   for   selvmordsforskning   og   –forebygging,   (NSSF),  ledet  studien  som  rekrutterte  77  tenåringer  med  nylig  og  repetert  selvskading.   Tenåringene  og  familiene  deres  mottok  19  uker  med  enten  DBT  tilpasset  for  tenåringer   eller   vanlig   behandling   av   tilsvarende   lengde.   Behandlingen   reduserer   risikoen   for   selvmord  kraftig  på  kort  sikt,  men  gir  også  varig  effekt.  NSSF  er  de  første  i  verden  til  å   prøve   ut   DBT   på   ungdom,   og   de   gode   resultatene   vekker   stor   internasjonal   oppsikt.   NSSF  jobber  nå  for  at  flere  behandlere  skal  læres  opp  i  behandlingsmetoden.  Kilde:  NSSF.   ……….   5.  Psykiske  lidelser  kan  skyldes  mangel  på  viktige  næringsstoffer.  Ernæringsterapi   kan   gi   store   innsparinger   og   bedre   liv   for   mange.   Vurdering   av   kosthold,   blod-­‐   og   urinprøver   for   antistoff   og   urinpeptider   bør   bli   standard   ved   førstelinjebehandling   av   psykiske   lidelser.   Dette   er   sett   ved   schizofreni,   bipolar   lidelse,   angst,   depresjoner,   autismespektret,   ADHD   og   andre   nevropsykiatriske   sykdommer.   Det   er   ikke   mange   beskrevne  kasus  i  medisinsk  litteratur,  men  Lionetti  (2015)  forteller  om  en  pike  på  14  år   med  store  psykiske  lidelser,  blant  annet  hallusinasjoner,  selvmordstanker  og  ataksi,  og   to   år   med   behandling   og   innleggelser.   Først   da   de   tok   fatt   i   hennes   mage-­‐   og   tarmproblemer  samt  høye  IgG  mot  gluten,  ble  hun  raskt  hjulpet.  Provokasjon  med  gluten   ga  henne  alvorlig  tilbakefall.  Også  det  norske  programmet  TV-­‐Helse  viser  et  tilfelle  der   endret   kosthold   bedret   barne-­‐autisme.   Det   diskuteres   også   om   schizofren   lidelser   kan   bli   utløst   av   miljøfaktorer,   og   her   er   som   kjent   ernæring   en   viktig,   om   ikke   den   viktigste   miljøfaktoren.  Men  til  tross  for  stadig  mer  forskning  på  betydningen  av  ernæring  finner   vi   ikke   ernæringskompetanse   med   i   team   som   arbeider   med   psykiske   syke   personer.   Alle   næringsstoffer   trengs   i   hjernen,   og   ved   psykiske   lidelser   er   det   mange   som   har   problemer  

med

kostholdet.

Derfor

en

kostholdsvurdering

inn

i

førstelinjebehandlingen. Prolinrike   proteiner   (fra   gluten   og   kasein)   er   tungtfordøyelig   og   det   dannes   prolinrike   proteinrester   (peptider).   Disse   kan   påvises   i   urin   og   de   kan   krysse   tarm/blod-­‐   og   hjerne-­‐barrieren   der   de   kan   gi   psykiske   lidelser   hos   disponerte   personer.  Det  er  også  registrert  en  overhyppighet  av  psykiske  lidelser  både  ved  cøliaki    

61


og ikke-­‐cøliakisk  glutenintoleranse  (NCGS).  Eller  motsatt;  mange  med  psykiske  lidelser   kan   ha   en   ikke-­‐diagnostisert   glutenintoleranse.   Ny   forskning   på   tarm   viser   at   metabolitter   fra   uheldig   tarmflora   kommuniserer   med   hjernen   via   vagusnerven.   Psykobiotika   (gut-­‐brain-­‐axis)   er   et   nytt   forskningsfelt.   Det   diskuteres   om   humane   enzymer   i   tarmen   er   effektive   nok   til   å   spalte   disse   prolinrike   peptidene   hos   utsatte   individer,   og   det   diskuteres   videre   om   det   heller   er   enzymer   fra   tarmbakterier   som   egentlig  fordøyer  dem.  Bruk  av  bredspektret  antibiotika  kan  ha  forstyrret  tarmflora  og   derved   nedbryting   av   peptider   hos   disponerte   personer.   Det   er   gode   analyseverktøy   tilgjengelig,   både   av   urinprøver   som   måler   vitaminer,   mineraler   og   peptider,   og   blodprøver   for   blodplatenivå   av   fettsyrer,   antistoffer   og   langtidsblodglukose.   Dette   er   gode   hjelpemidler   ved   vurdering   av   ernæringsstatus   –   og   de   må   brukes.   En   totalvurdering   av   personens   kosthold   og   psykiske   lidelser   sammen   med   medisinske   prøver,   vil   ernæringsfaglig   avdekke   om   maten   er   årsaken   til   lidelsene.   Ved   hjelp   av   de   nevnte   analysene   og   en   kostholdsanalyse,   kan   ernæringsfaglig   personell   lage   individuelle  kostplaner.  Dette  kan  føre  til  at  pasientene  blir  friskere,  og  helt  friske,  har  vi   erfart.   Derfor   er   det   viktig   at   disse   problemene   blir   avdekket   allerede   i   førstelinjetjenesten.     Skrevet   av   Merete   Askim,   ernæringsfysiolog,   høgskolelektor   emerita   ved   NTNU/HiST   og   leder   av   Norsk   ProteinIntoleranse   Forening   (NPIF).   Hun   har   bidratt   i   boken   «Psykisk   helsearbeid  –  mer  enn  medisiner  og  samtaleterapi»   Gunn-­‐Karin   Sakariassen,   ernæringsterapeut   ved   Balderklinikken   i   Oslo   og   nestleder   i   NPIF   og  foreningen  Kostreform.  Forfatter  av  «Diabetesboka:  «Spis  riktig  og  bli  frisk»  og  «Frisk   med  lavkarbo:  100  oppskrifter».  Publisert  i  Dagens  Medisin  24  juni  2016.    

 

62


6. Selvmord   i   psykiatrien   er   et   nasjonalt   anliggende   og   bør   behandles   deretter.  I   mange  land  er  oppfølgingssystemer  for  selvmordsforsøkere  et  av  de  viktigste  punktene  i   de   nasjonale   forebyggingsprogrammene,   det   samme   gjelder   i   Norge.   Men   der   stopper   det   også   opp,   for   i   Norge   har   kun   ca.   50   prosent   av   landets   regionsykehus   etablert   rutiner   for   oppfølging   av   selvmordsforsøkere.   Også   når   det   gjelder   opplæring   i   ”kartlegging  og  vurdering”  av  selvmordsrisiko,  er  det  opp  til  enhetene  selv  å  utarbeide   rutiner   som   skal   sørge   for   at   nyansatte   får   nødvendig   opplæring   og   kvalifikasjoner   i   forhold  til  de  oppgaver  de  skal  utføre.  Dette  medfører  et  svært  ulikt  behandlingstilbud   og   varierende   kvalitet   i   psykiatrien   –   og   ikke   minst   medfører   dette   overgrep   som   ikke   avdekkes.   Dette  kan  vi  ikke  lenger  akseptere.  I  over  20  år  har  vi  nå  erfart  at  det  ikke  holder  å  legge   nasjonale   handlingsplaner   og   utarbeide   overordnede   strategier   når   det   gjelder   selvmordsforebyggende  arbeid.  I  psykiatrien  råder  det  fortsatt  anarki  fordi  de  foreslåtte   anbefalingene   forblir   teori.   De   implementeres   ikke   på   bakkeplan   -­‐   ingen   har   eierskap   til   statens  anbefalinger.     Psykiatrien  opererer  derfor  helt  uten  aktive  korreksjonsmekanismer  og  kan  drifte  som  de   vil,  ofte  med  for  få  ansatte,  og  ansatte  uten  kompetanse.   Argumentet  som  stadig  brukes  er  trang  økonomi.  Dette  betaler  pasientene  dyrt  for.  Hver   tredje   dag   tar   noen   livet   sitt   i   psykiatrien.   Dette   er   et   tydelig   tall   på   at   norsk   psykiatri   ikke  kan  få  fortsette  som  før.  I  Norge  har  kun  ca.  50  prosent  av  landets  regionsykehus   etablert  rutiner  for  oppfølging  av  selvmordsforsøkere.     Statlige  anbefalinger  bør  erstattes  med  krav  og  en  enhetlig  nasjonal  standard  innenfor   psykiatrien.     Helsedirektoratet   må   begynne   å   stille   krav   til   sine   behandlingssentre.   Nasjonale   retningslinjer   for   forebygging   av   selvmord   i   psykisk   helsevern   bør   gjenspeile   dette   tydelig.   Det   er   viktig   med   kompetanseutvikling-­‐   og   utveksling.   Målet   bør   være   en   enhetlig,   nasjonal   modell   for   oppfølgingssystemer   for   selvmordsforsøkere,   og   tilsvarende  for  ”kartlegging  og  vurdering”  av  selvmord  i  alle  våre  helseforetak.  For  å  få   til  dette  bør  Handlingsplanen  for  2017-­‐21  være  tydelig  på  at  selvmord  i  psykiatrien  er  et  

63


nasjonalt anliggende.  Like  tydelig  bør  det  stilles  krav  slik  at  alle  landets  enheter  kan  tilby   et   kvalitetssikret   behandlingstilbud   med   tilsvarende   likt   og   høyt   kompetansenivå.   Fornyet   kunnskap,   også   når   det   gjelder   alternativ   og   medisinfri   behandling,   samt   ernæringsterapi   bør   bli   standard   ved   førstelinjebehandling   av   psykiske   lidelser.   Bærumsmodellen,  som    har  vist  en  tilnærmet  halvering  av  selvmordsforsøksraten  i  løpet   av  de  20  årene  modellen  har  vært  i  bruk,  bør  være  med  å  sette  standard  i  en  nasjonal   modell  for  forebygging  av  selvmord.     ………       7.   Helsetilsynet   bør   øke   sin   innsats   med   tilsyn   i   landets   helseenheter.  Det  er  mye   som   tyder   på   at   Statens   helsetilsyn   ikke   gjør   en   god   nok   jobb   med   å   føre   tilsyn   over   landets   psykiatriske   enheter   –   dette   bør   det   gjøres   noe   med.   Også   straffetiltak   mot   helseenheter   som   bryter   norsk   lov   bør   nå   iverksettes.   Pillepsykiatrien,   tvang   og   beltelegging   har   antatt   former   som   ettertiden   sannsynligvis   vil   beklage.   Sveriges   mest   kjente  psykiatriprofessor,  Johan  Cullberg,  skriver:    

Om nogot decennium tror jag vi kommer att betrakta den senare delen av 1900-talets katastrofala neuroleptikabehandling på samma kritiska sett som vi i dag ser på lobotomierna.

64


FEILMEDISINERING, OVERMEDISINERING  OG  FARLIGE  BIVIRKNINGER    

  Omsetningen   av   medisiner   i   Norge   har   vært   svært   stabil   det   siste   tiåret.  I  2014  var   det  derimot  en  vekst  på  6,7  prosent,  og  offentlige  utgifter  til  medisiner  på  blå  resept  økte   tilsvarende.  Likevel  øker  ikke  legemiddelutgiftene  i  samme  grad  som  de  totale  offentlige   helseutgiftene.  I  2006  utgjorde  medisiner  7,4  prosent  av  de  totale  helseutgiftene.  I  fjor   hadde   dette   sunket   til   5,8   prosent.   Slik   statistisk   informasjon   er   viktig   for   en   saklig   debatt   om   medisiner   og   helsetjeneste.   God   pasientinformasjon   er   imidlertid   langt   viktigere.   Hvert   år   dør   opptil   2000   mennesker   på   grunn   av   feil   medisinbruk.   12   prosent   av   alle   pasientskader   og   opptil   hver   tiende   akuttinnleggelse   kan   skyldes   det   samme.   Apotekforeningen  tror  at  opptil  halvparten  av  alle  kroniske  syke  bruker  medisinene  sine   feil.   Det   kan   være   mange   årsaker   til   dette,   men   vi   tror   stortingsrepresentant   Sveinung   Stensland   er   inne   på   noe   når   han   påpeker   at   hver   pasient   bare   får   45   sekunder   informasjon   om   medisinbruk   fra   legen   sin.   Det   er   et   stort   behov   for   mer   informasjon,   og   her   må   alle   parter   samarbeide.   Myndighetenes   oppfordring   til   pasientene   om   å   ta   i   bruk   digital   teknologi   for   å   holde   seg   oppdatert   blir   en   ansvarsfraskrivelse   hvis   vi   ikke   samtidig  sørger  for  at  det  finnes  god  informasjon  til  pasientene  der  ute.  Skrevet  av  Karita   Bekkemellem,  LMI.    

65


Reseptregisteret 2010–2014   3.1.   Utvalgte   nøkkeltall   fra   Reseptregisteret   inneholder   opplysninger   fra   alle   landets   apotek   om   utlevering   av   legemidler   på   resept,   til   forskriveres  egen  praksis  og  til  institusjoner.  I  2014  ble  rundt  95,5  %  av  legemidlene  i   Reseptregisteret   (målt   i   DDD)   utlevert   til   enkeltpersoner.   Leveransene   til   institusjoner   (sykehus  og  sykehjem)  utgjorde  4  %  av  det  totale  antall  DDD  og  ca.  0,4  %  av  totalt  antall   DDD   ble   utlevert   til   bruk   i   forskrivers   egen   praksis.   Salg   av   reseptfrie   legemidler   er   ikke   inkludert   i   Reseptregisteret.   Reseptfritt   salg   utgjorde   i   2014   14   %   av   totalt   salg   av   legemidler  i  Norge  målt  i  DDD.  De  mest  solgte  reseptfrie  legemidlene  er  legemidler  mot   lette   smerter,   feber,   tett   nese   samt   røyke-­‐avvenning.   Kilde:   Grossistbasert   legemiddelstatistikk,  Folkehelseinstituttet.  

 

66


Reseptregisteret ble   opprettet   1.1.2004,   og   i   perioden   2004–2014   har   5,3   millioner   individer   blitt   inkludert   i   NorPD   med   minst   ett   legemiddel   utlevert   på   resept.   Antall   legemiddelutleveringer  etter  resept  til  pasienter  i  samme  periode  er  424  millioner.     I  2014  fikk  68,9  %  av  den  norske  befolkningen  utlevert  minst  ett  legemiddel  på  resept.     Omsetningen   av   legemidler   var   på   anslagsvis   21,7   milliarder   kroner   i   2014,   målt   i   apotekenes  utsalgspris  (AUP).  Reelt  (justert  for  inflasjon)  økte  legemiddelomsetningen   med   6,7   prosent.   Omsetningsvekst   i   volum   i   2014   økte,   målt   i   definerte   døgndoser   (DDD),   med   2,4   prosent.   Dette   er   en   høyere   vekst   enn   foregående   år.   Kilde:   Reseptregisteret  2010-­‐2014.  Legemiddelstatistikk  2015:2  •  Folkehelseinstituttet  og  LMI.   ……….   Medisinindustrien  dreper  –  her  er  3  strakstiltak  som  bør  iverksettes.   1. Medisinbruken  MÅ  ned  og  enkelte  ”medisiner”  bør  forbys!     2. Vi  må  innføre  strengere  kontroll  med  legers  utskrivning  av  medikamenter.   3. Vi  må  ta  et  kraftig  oppgjør  med  legenes  tette  bånd  til  legemiddelindustrien.   4. Vi  må  få  mulighet  til  å  bli  frisk  uten  bivirkninger.   1.   Medisinbruken   MÅ   ned   og   enkelte   ”medisiner”   bør   forbys!   Det   er   tvingende   nødvendig  å  ha  en  nasjonal  dugnad  og  KUTTE  NED  PÅ  MEDISINBRUKEN  –  den  er  ikke   bare   skadelig,   men   dødelig!   Vi   vet   eksempelvis   at   ADHD-­‐middelet   Strattera   gir   flere   alvorlige  bivirkninger,  blant  annet  hallusinasjon,  agitasjon,  psykose  og  mani.  I  tillegg  er   det   registrert   en   rekke  tilfeller   av   selvmordsrelatert   adferd  blant   brukere   av   dette   middelet.  Metylfenidat  brukes  især  ved  ADHD.  De  mest  kjente  legemidlene  er  Ritalin  og   Concerta   som   antas   å   forsterke   eller   balansere   nivåene   av   signalstoffet   dopamin   og   dermed  fremme  oppmerksomhet  og  konsentrasjon.  I  Norge  er  metylfenidat  klassifisert   som  narkotika.       At  vi  i  Norge  fortsetter  å  medisinere  våre  barn  og  unge  med  livsfarlige  ”medisinen”  til  tross   for  at  stadig  flere  alvorlige  bivirkninger  føres  inn  i  preparatomtalen  –  er  et  grovt  overgrep   mot  barn  og  unge,  og  et  brudd  på  menneskerettighetene.      

67


Da Strattera  kom  på  det  norske  markedet  i  2005  ble  den  beskrevet  av  eksperter  som  det   viktigste   fremskritt   innen   ADHD-­‐behandling   på   30   år.   De   bivirkningene   som   da   var   registrert,   var   forbigående   og   ikke   av   alvorlig   karakter;   som   kvalme,   magetrøbbel   og   tretthet.   Siden   den   gang   har   Legemiddelverket   fått   en   rekke   rapporter   om   alvorlige   psykiske   bivirkninger,   deriblant   flere   tilfeller   av   selvmordsrelatert   adferd,   aggresjon,   mani,  psykose,  hallusinasjon  og  depresjon.  I  februar  2006  kom  de  engelske  legemiddel-­‐ myndighetene   etter   en   gjennomgang   av   nye   bivirknings-­‐data,   frem   til   at   Strattera   kan   gi   økt  risiko  for  kramper,  hjerterytmeforstyrrelser,  selvmordstanker  og  lever-­‐bivirkninger.   Tre   år   senere   ble   preparatomtalen   oppdatert   med   nye   alvorlige   bivirkninger.   Det   har   også   kommet   inn   informasjon   om   at   plutselig   død   er   rapportert   hos   barn   og   ungdom   med  kjent  hjertefeil.  Andre  bivirkninger  som  er  registrert,  er  blant  annet;   • økt  irritabilitet   • aggressivitet  og  agitasjon   • bivirkninger  i  nervesystemet   • hodepine  og  trøtthet   • irritabilitet  i  mage-­‐  og  tarmsystemet   • hjertesykdommer   • leversvikt   • nedsatt  matlyst   • magesmerter,  kvalme  og  brekninger   • økt  puls  og  hjertebank   • hypomani   • svimmelhet   • puls-­‐  og  blodtrykksøkning   • munntørrhet   • stemningssvingninger   • innsovningsvansker     • depresjoner   • psykose   • hallusinasjon   • mani   • selvmordsrelatert  adferd    

68


Vi må  nå  innse  at  medisiner  som  Strattera  ikke  er  medisin  –  men  gift  som  ikke  har  noe  i  en   menneskekropp  å  gjøre.   Vi  bør  derfor  ikke  akseptere  at  «medisiner»  med  nevnte  bivirkninger  påføres  våre  barn   og   unge.   Også   her   må   vi   ha   en   holistisk   tilnærming.   Vi   vet   i   dag   at   svært   mange   kan   behandles   UTEN   medikamenter.   Noen   behandlingsformer   er   nevnt   under   forrige   kapittel.   Spesielt   bør   ernæringsterapi   inn   som   eget   kompetansefelt   for   leger   og   andre   som  arbeider  innen  helsevesenet.   Strattera  og  tilsvarende  type  ”medisin”  bør  forbys!   ………..   2.   Vi   må   innføre   strengere   kontroll   med   legers   utskrivning   av   medikamenter.   Suicidale   pasienter   får   medisiner   til   å   ta   livet   sitt   med.   En   studie   fra   2014,   Change   in   Access   to   Prescribed   Medication   following   an   Episode   of   Deliberate   Self-­‐Poisoning:   A   Multilevel  Approach,  har  undersøkt  pasienter  som  ble  innlagt  ved  norske  sykehus  etter   å   ha   forsøkt   å   ta   livet   sitt   med   medisiner.   Det   viste   seg   at   pasientenes   tilgang   til   medisiner  som  allerede  var  høy,  ble  enda  høyere  etter  at  de  hadde  forsøkt  å  ta  sitt  eget   liv.   Studien   er   oppsiktsvekkende   fordi   den   dokumenterer   svært   godt   at   tilgang   på   medikamenter  øker  selvmordsrisikoen.     Jo   flere   legemidler,   jo   større   er   også   risikoen   for   å   få   legemidler   med   uheldige   bivirkninger.  Et   legemiddel   som   er   innebærer   høyere   risiko   enn   nytte,   kalles   uhensiktsmessig.  Forskning   har  tidligere   vist   en   sammenheng   mellom   uhensiktsmessig   medisinering  

og

nedsatt

funksjonsnivå

og

flere

sykehusinnleggelse

hos

mennesker. Stadig   flere   leger   blir   tatt   i   å   skrive   ut   for   mye   vanedannende   og   uhensiktsmessig   medisin   til   sine   pasienter   –   blant   annet   medisiner   som   øker   selvmordsfaren.   Det   bør   nå   innføres   større   tilsyn   med   legers   utskrivning   av   medikamenter   skal   vi   få   ned   den   destruktive   pillebruken.   Vi   kommer   heller   ikke   her   utenom   det   faktum   at   aktivitet   og   bevegelse,   natur,   riktig   ernæring,   samtaler   og   god   sosialisering  er  medisin  som  gjør  underverker  og  bør  stå  på  enhver  resept.   ……….    

 

69


3. Vi  bør  ta  et  kraftig  oppgjør  med  legenes  tette  bånd  til  legemiddelindustrien.  En   av   dem   som   mener   det   bør   tas   et   kraftig   oppgjør   med   legenes   tette   bånd   til   legemiddelindustrien,  er  jussprofessor  Jan  Frithjof  Bernt.  Han  reagerer  på  historien  om   de  fire  legene  som  årlig  mottar  600  000  kroner  fra  legemiddelfirmaet  Glaxo  Smith  Kline.     ”Vi har strenge regler mot korrupsjon i Norge. Men sier du at du ikke blir påvirket, er det ikke korrupsjon…   -­‐  Legene  som  går  inn  i  et  så  tett  samarbeid  med  legemiddelindustrien  får  jo  et  alvorlig   problem   når   de   skal   gå   tilbake   til   sin   egen   praksis   og   velge   mellom   flere   legemidler,   sier   Jan   Frithjof   Bernt.   Det   er   strenge   regler   mot   korrupsjon   i   Norge.   Det   er   ikke   lov   gi   en   offentlig   tjenestemann   gaver   dersom   noen   kan   mene   at   han   eller   hun   gjør   det   for   å   skaffe   seg   fordeler.   De   samme   reglene   gjelder   ikke   for   leger.   De   kan   selv   avgjøre   om   pengestrømmen   fra   legemiddelindustrien   påvirker   dem   –   for   eksempel   til   å   skrive   ut   medisiner  fra  spesielle  firmaer,  skriver  NRK  Brennpunkt.     At  leger  tar  i  mot  penger  fra  legemiddelindistrien  er  korrupsjon  og  bør  behandles  deretter.    

………. 4.   Vi   må   få   mulighet   til   å   bli   frisk   uten   bivirkninger.   Alternativ   behandling   kan   i   mange   tilfeller   erstatte   legemidler.   Felleskatalogen,   dvs.   Katalogen   over   farmasøytiske   spesialpreparater   markedsført   i   Norge,   informerer   om   bivirkninger   som   kvalme   og   svimmelhet  og  forbigående  synsforstyrrelser,  men  også  at  legemidler  kan  ha  skadelige   og  dødelige  bivirkninger.  Unni  Nordbrenden  i    Alternativ.no  skriver  følgende;   Medisin   skader   istedenfor   å   lege.   Vi   er   en   pillegenerasjon.   Både   voksne,   ungdom   og   barn   spiser   piller   som   aldri   før   i   Norge.   Om   vi   har   blitt   så   mye   sykere   nå   enn   før,   sier   ikke   tallene   så   mye   om.   Dagligdagse   plager   som   søvnproblemer   og   smerter   løses   ofte   med   en   pille.   Til   og   med   babyer,   små   barn   og   ungdom   gis   sovemedisin.   Unge   mennesker   får   antidepressive   midler,   beroligende   og   smertestillende.   Antallet   barn   på   ADHD-­‐ medisiner  har  økt  med  80  prosent  de  siste  seks  år.  Ifølge  Reseptregisteret  fikk  13,4  barn   per  tusen  barn  medisiner  mot  ADHD  i  Norge  i  2009.  I  dag  går  over  30  000  mennesker  på   ADHD  medisiner  i  Norge.  Disse  legemidlene  inneholder  sentralstimulerende  midler  som  

70


amfetamin og  Ritalin,  og  er  klassifisert  som  narkotika.  Nesten  800.000  nordmenn  går  på   blodtrykksmedisin   og   over   450.000   på   kolesteroldempende   behandling   (2009   tall).   Blodtrykksmedisiner   øker   kreftfaren,   ifølge   en   ny   studie   publisert   i   The   Lancet   Oncology,   og   det   stilles   spørsmål   ved   om   vi   kan   stole   på   foreskrivingen.   Det   hevdes   at   blodtrykksapparater   på   norske   legekontorer   ofte   viser   feil   verdi.  Legemidler   har   en   tendens  til  å  føre  til  avhengighet,  hvilket  resulterer  i  at  mange  brukere  havner  i  en  ond   sirkel   med   bruk   og   bivirkninger,   og   kanskje   til   og   med   medisiner   mot   bivirkningene   –   uten  at  det  gjøres  noe  med  selve  årsaken  problemet.  Flere  er  bekymret  for  utviklingen.   -­‐Legemiddelindustrien   bidrar   helt   bevisst   til   å   ødelegge   menneskers   helse,   sa   John   Virapen   til   Alternativ.no   da   han   gjestet   Norge   i   2008.   Nå   er   han   tilbake   med   ny   bok:   Dødelige   bivirkninger.   Bekjennelser   fra   en   Legemiddel-­‐direktør.   Virapens   misjon   er   å   avsløre  legemiddelbransjen  som  kynisk  og  manipulerende.     Medisin  er  Big  Business.  Bak  en  intensjon  om  å  hjelpe  folk  til  å  bli  friske  er  det  ingen   hemmelighet  at  legemiddelindustrien  er  Big  Business  med  svært  mye  penger  og  makt  i   omløp.  Men  hvilke  midler  som  blir  tatt  i  bruk  og  hvilke  grenser  som  trampes  over  for  å   få   denne   industrien   til   å   vokse,   vil   få   fra   innsiden   snakke   om.   Selv   har   Virapen   god   kjennskap  til  bransjen  etter  å  ha  jobbet  i  den  i  mer  enn  30  år.  Han  innrømmer  at  også   han   har   vært   med   på   korrupte   handlinger   for   å   øke   omsetning   av   legemidler.   Han   forteller   blant   annet   om   bestikkelser   av   svenske   myndigheter   i   forbindelse   med   innføring   av   lykkepillen   Prozac   som   med   sine   kjente   bivirkninger   har   ført   til   utallige   selvmord,  drap  og  sterkere  depresjoner.  Virapen  går  nå  hardt  ut  imot  Prozac  og  andre   psykofarmika  som  Ritalin  og  andre  ADHD  medisiner,  samt  Insulin.  

-Norske

helsemyndigheter

legemiddelverket godt

til

alvorlige

kjenner

legemidler

med

bivirkninger.

og meget svært

Hvorfor

gjør de da ikke noe med det,

spør Virapen.

 

71


Alternativ behandling   bør   inn   i   legehelsetjenesten.   Også   brukere   og   helsepersonell   er   kjent   med   at   legemiddelindustriens   medisiner   har   bivirkninger.   Legene   skriver   resepter   som  vi  inntar  i  stor  stil.  I  2014  fikk  68,9  %  av  den  norske  befolkningen  utlevert  minst  ett   legemiddel  på  resept.  I  tillegg  kjøper  vi  mengder  av  reseptfrie  legemidler  som  også  har   bivirkninger.  I  mange  alvorlige  tilfeller  ville  det  antageligvis  være  uforsvarlig  å  la  være   ta   foreskrevne   medikamenter,   og   vi   har   også   grunn   til   å   være   fornøyd   med   deler   av   utviklingen  som  er  gjort  innen  skolemedisinen.  Men  vi  vet  også  at  alternativ  behandling  i   flere  situasjoner  vil  kunne  behandle  på  en  mer  skånsom  måte  og  gi  varig  endring.       Her  er  noen  eksempler:     • Vi   vet   at   flere   med   diabetes   type   2   har   sluttet   med   medisiner   etter   å   ha   lagt   om   kostholdet.   • Vi  vet  at  barn  som  blir  tatt  med  til  homeopat  etter  en  rekke  antibiotikakurer  mot   ørebetennelse,  har  blitt  kvitt  problemet.   • Vi   vet   at   barn   som   har   vært   ønsket   medisinert   mot   ADHD   har   fått   hjelp   ved   kostendring,   vitamin-­‐   og   mineraltilskudd,   kinesiologi,   homeopati,   pedagogisk   støtte   og   optimetri,   hvor   blant   annet   synsøvelser   og   motoriske   øvelser   inngår   etter  Tomatis-­‐metoden.     Forskning   og   ”etablerte   sannheter”.   Vi   kan   ikke   påstå   at   alternativ   behandling   er   løsningen   på   alle   sykdommer,   plager   og   problemer   -­‐   men   vi   kan   stille   spørsmål   ved   hvorfor   det   ikke   i   flere   tilfeller   blir   foreslått   alternativ   behandling   eller   naturlige   metoder   som   har   vist   seg   å   fungere   svært   godt   i   tusenvis   av   år.   En   ”dokumentert   vitenskapelig   medisinsk   sannhet”   varer   vanligvis   5-­‐10   år   før   den   forkastes   fordi   den   ikke  har  ønsket  effekt  og  kanskje  til  og  med  er  skadelig  eller  dødelig.  I  mellomtiden  har   mange  brukt  medisinen.  På  80-­‐  tallet  påviste  en  amerikansk  forskergruppe  at  kun  seks   prosent  av  de  legevitenskapelige  forskningsartikler  som  ble  publisert  fra  1970  og  fram   til   forskningsgruppens   gjennomgang   holdt   mål.   Senere   gikk   redaksjonene   i   British   Medical   Journal   gjennom   tilsvarende   periode   med   publiserte   forskningsartikler   og   reduserte  tallet  til  kun  én  prosent.  Så  hvorfor  er  medisinindustrien  så  stor?    

72


Medisinbransjen er   stor   fordi   den   tar   seg   grovt   betalt   og   har   råd   til   offensiv   markedsføring.   Det   er   legemiddelindustriens   medikamenter   som   tas   i   bruk   som   behandlingsmetode   under   legers   utdannelse.   En   årsak   til   ”suksessen”   er   sannsynligvis   den  massive  markedsføringen  av  legemidler  fra  leger  i  tillegg  til  muntlige  anbefalinger   på  legekontor  og  apotek.  Vi  overøses  også  av  lekker,  påkostet  reklame  som  forteller  oss   hvordan   et   medikament   skal   løse   vårt   problem.   Bivirkningene   snakkes   det   lite   om.   Til   sammenligning   er   det   svært   strenge   krav   til   markedsføring   av   både   naturmidler   og   alternativ  behandling  som  ofte  blir  kritisert  for  å  ikke  å  kunne  dokumentere  forskning.   Sannheten  er  at  det  finnes  både  forskning  og  erfaring  som  tilsier  virkning.  Men  ettersom   vi   ofte   jobber   med   individuell   tilpasset   behandling   innen   alternative   metoder,   kan   vi   ikke  drive  ”samlebånd-­‐forskning”  på  samme  måte  som  innen  skolemedisinen.   Spørsmålet   vi   bør   stille   er   skal   vi   behandle   årsaker   eller   dempe   symptomer?   En   vesentlig  forskjell  mellom  alternativ  behandling  og  skolemedisin,  er  at  mens  legen  ofte   ser   etter   symptomer   og   gir   medisin   for   å   dempe   symptomet,   jobber   en   alternativ   behandler   ut   i   fra   et   helhetlig   ståsted   og   leter   etter   årsaken   til   problemet   som   er   individuelt  og  krever  individuelle  løsninger.   Vi  må  få  mulighet  til  å  bli  frisk  uten  bivirkninger.  Tenk  om  våre  helsepolitikere  kunne   sette  seg  bedre  inn  i  fordelene  ved  et  helsetilbud  hvor  alternativ  behandling  var  bedre   integrert   og   vi   i   fremtiden   kan   velge   vår   behandling.   Tenk   om   det   kunne   settes   av   midler,   en   viss   prosentandel   av   det   vi   nå   bruker   på   helseforskning   til   forskning   på   alternativ   behandling,   Tenk   om   alternativ   behandling   var   tilgjengelig   på   sykehusene,   såkalte  Grønne  Paviljonger,  som  lege  Stig  Bruset  i  årevis  har  forsøkt  å  få  gehør  for?  Eller   hva  om  du  i  det  minste  fikk  god  informasjon  om  alternativ  behandling  av  fastlegen  din,   etter   at   han   hadde   satt   seg   grundig   inn   i   de   forskjellige   fagretningene.   Eller   hva   med   fullstendig  momsfritak  for  alternativ  behandling  og  refusjonsordning  i  likhet  med  annen   behandling?   Hvorfor   er   det   så   stor   forskjellsbehandling   på   naturmedisin   og   skolemedisin?     Vi  må  få  mulighet  til  å  bli  frisk  uten  bivirkninger.  Alternativ  behandling  kan  i  flere  tilfeller   erstatte  legemidler.  Unni  Nordbrenden,  alternativ.no.     Boken  kan  bestilles  på  https://featherbookshop.myshopify.com.    

73

Profile for Trude Hole

Når våren ikke kommer - et leseutdrag  

Dette er en dokumentar om selvmord, utgitt nov 2016 og skrevet av Trude Helén Hole. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn o...

Når våren ikke kommer - et leseutdrag  

Dette er en dokumentar om selvmord, utgitt nov 2016 og skrevet av Trude Helén Hole. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn o...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded