The Story - et leseutdrag by Trude Hole

THE STORY EN KVINNE, SYV MENN OG EN HEST En kvinnes bekjennelse om menn, kjærlighet & sex… eller erkjennelse? Bekjennelse?

© FEATHER BOOKS PUBLISHING www.newspirit.no Coverdesign: Darko Mrdalj Fotograf: Gro Storteig Forfatter: Trude Helén Hole ISBN: 978-‐82-‐999-‐9103-‐2 Feather Books Publishing Oppsjølia 30b, 1385 Asker Trude Helén Hole www.trudehelenhole.no

All of these lines across my face.

Tell you the story of who I am. So many stories of where I've been. And how I got to where I am But these stories don't mean anything. When you've got no one to tell them to It's true, I was made for you I climbed across the mountaintops. Travel across the ocean blue. I cross over lines and I broke all the rules. And baby I broke them all for you. Oh because even when I was flat broke. You made me feel like a million bucks. You do, I was made for you. You see the smile that's on my mouth. It's hiding the words that don't come out. All of the friends who think that I'm blessed.They don't know I'm in this mess. No they don't know who I really am. And they don't know what I've been through. Like you do, and I was made for you. All of these lines across my face. Tell you the story of who I am. So many stories of where I've been. And how I got to where I am. Oh but these stories don't mean anything. When you've got no one to tell them to. It's true, I was made for you. Oh yeah, and it's true that I was made for you.

Av Brandi Carlile

3 Â

KAPITTEL 1 Når Brasiliansk er det nærmeste du kommer sex, skjønner du at du har vesentlige mangler i livet ditt... Vel og merke om du evner å koble to og to hvilket jeg gjør når jeg er i mine fulle fem. Var det noen som fikk med seg den? Ingen? Vel, det finnes mange slike genialiteter i denne bok, so I am just warning you! Anyway, sexløse liv er virkelig kjipe greier og et særdeles kjedelig faktum. Mitt liv inneholder altså vesentlige mangler. Men når siste punktum er satt, håper jeg saken stiller seg litt annerledes og jeg kan se på Brasiliansk som nettopp det og ingenting annet. Nemlig helvetes vondt! Jeg har tatt Brasiliansk hele tre ganger, og at alle gode ting er tre stemte virkelig ikke sist gang jeg sjekket. For sist gang jeg tok en Brasiliansk, var for nøyaktig 83 minutter siden. Det er derfor jeg i skrivende stund sitter på Montepulcianoterrassen min i en svært kort blomsterkjole, som om blomster har noe med saken å gjøre, i bomull, uten truse og med musen, fitten, våt eng eller hva det nå heter, ja, jeg husker sannelig ikke, på tørk og til lufting. Den er nemlig hoven, rød og svidd, ja neimen om jeg vet. Jeg våger vitterlig ikke å se. Men jeg vet at den fortsatt er der. Den minner meg nemlig på at den er der den alltid har vært, hver gang jeg beveger på meg og spesielt fornøyd med behandlingen den har fått, er den ikke. Jeg har fått beskjed av behandleren, kan vi kalle dem det? De som utfører Brasiliansk på oss -‐ at jeg må vente ett døgn før jeg kan ha sex. Men etter disse skadene må jeg nok vente minst tre uker, hvilket i sannhet er et mindre problem for en som lever i sølibat mesteparten av tiden. Forrige gang jeg tok Brasiliansk reagerte jeg spontant på kremen de brukte og var brannskadet en hel uke, og det er nettopp under slike forhold at Sloggi får sin etterlengtede reformasjon. Sloggi. Men det gjorde absolutt ingenting, for elskeren min var på det tidspunktet bortreist i noen måneder. Ja tenk, og nei, han er ingen sjømann. Min første runde med Brasiliansk derimot, gikk egentlig veldig fint. Men ingen utenom meg fikk glede av det da heller, liksom. For elskeren min var bortreist på det tidspunktet også, gitt. Ja, det var den samme elskeren. Han jeg sendte en grrrrxxx faen i helvete SMS i dag fordi han er grrrrxxx faen i helvetes mye borte. Vel, men denne gangen har jeg virkelig ambisjoner med den Brasilianske behandlingen, bare musen min får luftet seg

litt til glede for naboen min som lufter den skabbete, døve hunden sin bemerkelsesverdig mye utenfor her nå. Jeg trodde egentlig naboen var blind, i det minste litt nærsynt. Men kanskje han er langsynt. Hva vet vel jeg? Jeg setter meg liksom ikke helt inn i slike ting, jeg. Nærsynt og fjernsynt. Anyway, varmen fra solen og den svale vinden gjør virkelig underverker der nede nå, merker jeg, som om livet endelig smiler til meg, stryker meg ømt og kjærlig over den skadete musen og sier: –Trude Helén Hole, om det ikke blir noe på deg nå, så skal du i hvert fall få ditt i himmelen, vær du sikker! Og dette er jo virkelig en himmelsk beskjed å få ettersom området gjennomgikk et helvete for nøyaktig 86 minutter siden. Et skikkelig helvete. Den hvitkledte damen ved navn Heidi spurte etter nær døden opplevelsen foran, om jeg ønsket en nær døden opplevelse bak også. De som kjenner meg, vet at jeg liker å leve litt farlig, så jeg svarte: –Selvsagt, ta rubbel og bit, og spredte deretter rumpa til øst og vest. Og da svarte hun ganske forfjamset og egentlig litt sånn småfurtent som kun små barn og flyvertinner kan få seg til å bli: –Jammen, det er jo ikke noe her! Tenke seg til, nøyaktig det samme sa Anjou og Maria for fire og syv uker siden også! Vel, intet er nytt under solen som kjent – jeg visste jo det fra før, og gledet meg faktisk til akkurat denne seansen, så da svarte jeg like godt: –Helt riktig observert, Heidi. Ikke for å skryte, altså, men jeg er ikke akkurat født med gullhår i rumpa. Så bare kjør på, du! Og det gjorde hun, gitt. Vel, jeg har gått og tenkt en stund nå, og jeg har funnet ut at jeg, vel og merke if I cut to the bone, basically har to lidenskaper her i livet. Det ene er og jeg innrømmer det glatt, sex, og det andre er å skrive. Jeg har hatt mer hell med det siste enn det første. Til det første må jeg ha en jeg har lyst på og som har lyst på meg. Til det siste trenger jeg kun mac´en min, og han stiller som regel opp når jeg vil og det uten å protestere. Det er noe annet med den rosa, eller lilla. Jeg husker sannelig ikke helt… dildoen min. Den går gjerne varm under akten, det vil si over i en fase som likner streik. Og da går den saktere og saktere, og jamrer seg høylytt i en lett og jevn dur for til slutt å stoppe helt opp og det før jeg har kommet. Sånt liker jeg fint lite. Det er mulig den krever nye batterier selv om den er lite brukt. Men nye batterier får den ikke før den har gjort seg fortjent til det. Så jeg har svart med lock-‐out, jeg. Men nok om det nå. Mer om dildoen

og dens trang til å streike når jeg trenger den som mest, er viet et meget langt og inngående kapittel senere i boken, etter side hundre en eller annen gang for å være mer nøyaktig. Jeg bare nevner det, for dette er en bok du fort kan gå deg vill i, slik at dere som vil, kan hoppe dit med én gang. Og slik går no dagan på en måte. Lite sex altså, men svært mye skriving og slike ting. Men det var sannelig ikke gitt det heller. Noen forfattere kan skryte av at de allerede som barn bestemte seg for å bli forfatter og skrive bøker og slike ting. Det gjorde ikke jeg. Som barn skulle jeg til Afrika og plante trær for andre barn. Men det hører altså med til livets skole å innimellom stikke fingeren i jorden og med det kanskje endre standpunkt underveis. Jeg var jo en lesehest, og kunne sannelig kjenne igjen en god historie eller to, mente jeg, så jeg ble etter hvert en optimistisk og flittig stilskriver selv, uten at optimismen gjenspeilet seg nevneverdig i karakterene. Lærerne var liksom aldri helt fornøyd. Kanskje hadde jeg for kyniske, ironiske og upassende avslutninger, for det ble mitt varemerke relativt tidlig. Eller kanskje jeg ikke var kreativ nok. Selv mente jeg ganske så modig det motsatte. Så under norsk tentamen i 2 klasse på videregående skole leverte jeg nøyaktig kl. 08.47, en svært så kreativ 13 siders norsk stil med overskriften Alt og ingenting, en fri fortolkning av Trude Helén Hole, altså 13 sider med speilblanke ark. 13 har alltid vært mitt lykketall. Nevnte jeg forresten at solen skinte og at det er relativt sjeldent i Bergen, og at jeg derfor hadde lyst å dra til Kyrkjetangen og bade og slikke sol, og ikke sitte inne i et klamt klasserom og sette sammen ord? 13 tomme ark, altså. Det var liksom et poeng at det skulle være akkurat 13 ark. Tallet 13 finnes jo ikke i mange sammenhenger, i fly og på hoteller og så videre. Men jeg tror ikke læreren talte opp. Helt nederst på ark nummer 13 skrev jeg de eneste kraftfulle ordene i hele stilen med unntak av overskriften, dog med veldig liten og meget lekker håndskrift, nesten litt sånn usynlig: -‐Denne stilen må leses mellom linjene. Jeg strøk! Ja, du føler deg fort som en kvise på samfunnets rompe med slike tilbakemeldinger. Og det er da jeg mener, har ikke lærere sans for oppblomstrende, kreative genier, bergensk solskinn eller humor? Læreren som kjente meg godt, burde i det minste gitt meg en konstruktiv tilbakemelding, skjønt, jeg visste sikkert ikke hva det ordet betød den

gangen, eller om ordet konstruktiv i det hele tatt fantes på den tiden, på 80 tallet. Ja, jeg vet, jeg holder meg godt, jeg er jo bare 32 år og vet knapt nok betydningen av ordet i dag. Men han kunne dog ha svart meg noe sånt som: –Trude, her ser jeg virkelig ditt kreative talent få fullt spillerom. Du er inne i en rivende utvikling og blir stadig mer dristig og utspekulert, ja, begrepet skolelys kunne vært nevnt, men er ikke godt nok. Jeg må si jeg er på grensen til genierklære deg. Men jeg vet du kan bedre! Hvis du bare gidder! Vel, hva kan jeg si? Jeg tror nok jeg alltid har vært bedagelig anlagt, ja, på grensen til lat. Men det betyr ikke at jeg ikke jobber, tvert om. Nettopp fordi jeg er så bedagelig anlagt må jeg jobbe ekstra hardt og effektivt slik at jeg får tid til å pleie mine bedagelige sider. Og da er det viktig å arbeide med noe en finner lystbetont, og derfor har jeg valgt å skrive. Så en liten stryk her og der i dann og vann under oppveksten har altså ikke hindret meg. Tvert om. Jeg skriver fortsatt i og mellom linjene. Det er noe alle mine lesere vet. Jeg skriver for magasiner, bedrifter, politiske parti, for kontrollutvalg, aviskronikker og debattinnlegg, på blogg, bøker og ikke minst dokumentarer. Jeg har sågar forsøkt meg som oversetter. Ja, jeg skriver nemlig like bra på engelsk som jeg skriver norsk, -‐jepp, that´s right you fu… mo… fu…, og tenkte derfor at det ville gå helt fint å oversette en tysk tekst for en norsk bedrift, ved hjelp av litt Google… Tralalala, vi kan vel si det slik at den teksten fikk en helt ny mening etter det. Virkelig. Det er fullt mulig at salget gikk opp. Så takk til uvett, mot, stå på vilje, kreativitet, humor, galskap og annet som gjør livet verdt å leve. Og takk til de av mine menn og min ene rosa dildo, ja, jeg sjekket fargen nå nettopp – akutt research ”lyst” kalles slikt, som har gjort noe med meg på godt og vondt som vi skal komme inn på i denne bok. Og takk til min far og min mor som hadde seg en runde en gang før 80 tallet og ikke byttet meg vekk like etter fødselen, men i stedet ombestemte seg i siste liten etter stein, saks og papir. Vi kommer tilbake til det senere. Takk, takk og takk!

KAPITTEL 2 Tankens kraft. Jeg velger altså å begynne denne erkjennelsen med å si at jeg er bedagelig anlagt, så lat at det er slitsomt. Og for en som er så lat som meg, som arbeider så hardt med å få til ting, og som tenker så mye, så er det ekstra slitsomt å være lat. Å tenke mye er nemlig ganske kjipt og strevsomt. Å tenke for mye kan faktisk hindre en i å handle, for eksempel når det gjelder å redde ditt eget eller andres liv. Ja, vi skal komme tilbake til dette litt senere. Det er nemlig ikke bare i film og bøker at slike ting forekommer. Men tilbake til å tenke, å måtte velge for å ta et eksempel: i dag tidlig kunne jeg finne på å overraske meg selv med å koke tre egg i stedet for to. Og det er da ting begynner å balle på seg, for det er ikke akkurat et sjakktrekk for en som er født i vektens tegn å koke tre egg. Da må en liksom velge. Hvis jeg spiser det siste først, så blir vel det første sur. Og hva med egget i midten, det blir liksom bare dinglende der og være verken fugl eller fisk. Er ikke det ganske urettferdig? Vekter utstår ikke urettferdighet. Jeg er vekt. En annen ting jeg gjerne tenker på ettersom jeg har det med å tenke og er lat i tillegg, er å være effektiv. Ved å være effektiv får en mer tid til å være lat, og det er bra. Så jeg er flink til å alltid utnytte tiden jeg har til rådighet, for eksempel om jeg skal ut på byen og har tatt på meg mørkeblå neglelakk med glitterskimmer i, så kan det altså hende fordi jeg er så jævlig effektiv, at jeg er ferdig med lakkeringen hele tre minutter før estimert, og tenker at det da kan være greit å ta ut loen i tørkemaskinen før jeg går, bare for å utnytte tiden, de tre ekstra, små minuttene jeg plutselig har fått til rådighet. Men det er ikke det! Det er faktisk ikke greit å ta lo ut av tørketrommelen med halvtørr neglelakk rett før en skal ut. En kommer for sent av sånt! Eller skaper ny mote. Det har hendt før. Så tja, hva kan jeg si, for en som bruker mesteparten av tiden sin på å være et geni, er det jaggu deilig å kunne være litt idiot en gang i blant også. Alle kan forøvrig være genier. Det er super lett. Det er vanskeligere å være direkte idiot. Jeg får fint til begge deler, jeg. Vel, tilbake til tankens kraft, tankenes i flertall for de som klarer å tenke på flere ting samtidig, slike som meg. Ja, jeg har hørt om dette snodige begrepet, folk skal liksom belære meg litt om det – å tenke – tankens kraft, men jeg mener altså basert på erfaring

at det er ikke lurt å tenke så mye. Men lærer jeg? Nei, jeg har tvert om lært at jeg har vanskelig for å lære, og da sliter man litt, ikke sant? Det kan fort bli litt sånn: –Ja, ja, jeg hører hva du sier og det er sikkert veldig lurt å tenke tanker og kraft og sånt. Men det jeg lurer mest på er… hva snakker vi om egentlig? Eller slik, når jeg snakker med meg selv, samtidig som jeg prøver å tenke: –Trude, det er ikke lurt å sende den SMS´en. Virkelig ikke! Send! Skjønner? Det er mange som vil fortelle meg om Tankens kraft med stor T, men personlig mener jeg tankenes kraft i flertall er sterkt overvurdert. For å ta et veldig godt og illustrerende eksempel: om jeg for eksempel har veldig lyst til at min elskede, når musen min har blitt friskmeldt, og jeg skal ha litt rå og saftig sex førstkommende lørdag fordi jeg er litt kåt akkurat nå, så hjelper det fint lite om jeg går rundt og bare tenker på det hele uken. Han er faktisk ingen tankeleser. Nei, da har jeg større tro på å ta opp mobilen og ringe. Og da er vi over på noe jeg har mer tro på: Handling! Så til alle dere som henger den store våte drømmen opp på kjøleskapet og tenker hardt på at den en dag skal gå i oppfyllelse: Wake up! Det hjelper virkelig ikke! Du kommer ingen vei med bare tanker. Det er handling som gjelder! Action! Dette henger i grunnen sammen og er ikke så komplisert eller spennende som folk kanskje tror. Det er ganske enkelt faktisk, og jeg mener følgende:

Bak hver tanke bør det ligge en handling. Tanke + handling = resultater. For å si det slik, jeg sitter liksom ikke på gjerdet og venter på at gresset skal bli grønt, eller tror det blir fortere grønt om jeg tenker hardt på det. Herre Gud, jeg har da maling! I am altså a doer, og jeg trenger derfor tilsvarende i en mann! Jeg finner det nemlig svært tiltalende og sexy med menn som viser handlekraft og som iverksetter ting, som tar initiativ og som ordner opp. En handlingens mann som jeg kan krype inn i armkroken til og føle meg trygg hos, en som gir meg tid og rom så jeg kan slutte å tenke for en stakket stund. Jeg vil ha en handlingens mann med stor M, en som altså gjør de stille stundene

enda mer verdifull. Menn for meg betyr nemlig fritid, et pustehull, en trygg fri sone der jeg bare kan kose meg, slutte å tenke for mye på jobb og prosjekter, og bare være, føle, leve og bli tatt vare på. Jeg vil ha en mann som får meg til å føle meg Fri! Egentlig bør dere menn lese det avsnittet en gang til. Seriøst! Men denne snirklete erkjennelsen handler altså om langt mer enn å tenke, handle og å eventuelt finne frihet i en partner. Den handler om et levd kvinneliv anno moderne tid. Mitt. Og jeg kan allerede nå avsløre uten problemer med hjerte og smerte og slikt, at kjærlighet til menn har vært en stor mangelvare i mitt liv av innlysende årsaker som etter hvert vil snike seg stille frem mellom linjene, noe den observante leser vil få med seg. Min eksmann, som er min rake motsetning i absolutt alt, er selvsagt unntaket. Han fikk det hele fullt og helt i en periode, men jeg fikk det ikke i retur. Kjærlighet. Han hadde nemlig ingen tro på at vi skulle vare, og mente jeg en dag ville gå -‐ og han fikk rett. Jeg gikk. Tankens kraft muligens. Men også uteblivelse av handling og investering. Vår kjærlighet og respekt for hverandre i dag er mye større som venner enn den vi hadde da vi var sammen. Av respekt for ham, fordi han er en god venn og en fantastisk pappa, skal han ikke nevnes mer i denne bok.

Guttevenner – ja, takk! Men kjærlighet? En erkjennelse er å komme frem til en sannhet basert på ervervet innsikt, kunnskap og tankemessig bearbeidelse av erfaringer. Og nettopp dette har jeg vært igjennom når det gjelder menn, kjærlighet og sex og slikt. Og sannheten jeg nå har kommet frem til er at jeg i sannhet ikke har opplevd det ennå – altså kjærlighet til og fra en mann, nettopp fordi livet mitt og hvordan jeg har levd det til nå, er noe jeg ganske enkelt har valgt selv. Og jeg har valgt kjærlighet bort, som den feige idioten jeg er, med unntak av forsøket jeg ga min eksmann. Kjærester har jeg med unntak av min eks, derfor ikke hatt. Jeg har også fått høre av menn og en del kvinner, at menn frykter meg, min intelligens, min humor, min selvstendighet, min styrke og mine ambisjoner – og selvsagt mine ord om at jeg ikke ønsker eller trenger noen. Og det er helt sant. Jeg trenger jo ingen, men jeg vil jo kanskje ha noen der, allikevel… Anyway, jeg syntes at nevnte som jeg har blitt fortalt, at jeg er for mye, noe som også kan bety at menn vil ha føyelige kvinner, for å bruke en kjent manns ord, er så idiotisk at det vil jeg ikke tro på. At jeg har nevnte egenskaper og i tillegg klipper plenen selv, måker

snø fra tak og tun, skifter dekk, bygger og pusser opp, ordner med forsikringer og regninger, og murer, hamrer og snekrer selv og vil noe her i livet – gjør meg ikke til mindre kvinne! Jeg er bare en kvinne med behov som de fleste andre – og litt til. Vel, men om det er riktig at jeg er for selvstendig og menn vil ha uselvstendige og føyelige kvinner, så er det i så fall noe jeg ikke kan gjøre noe med. Og det er i bunn og grunn ikke noe problem, for en slik mann er uansett ikke noe for meg. Jeg stortrives som selvstendig og singel. Never change a winning team, sies det, og jeg har for øvrig mange venner og prosjekter som fyller livet mitt og gjør det meningsfylt. At jeg har vært singel nesten hele livet, betyr ikke at jeg lever et kjærlighetsløst liv, tvert om. Men jeg tror kanskje ikke kjærlighet mellom mann og kvinne slik jeg vil ha den, eksisterer. Jeg vil nemlig ha den ekte, sterk, tålmodig, raus, stor, lidenskapelig, rå, brutal, vakker, fri og deilig. Hel ved, skal det være. Jeg stiller nemlig så strenge krav til meg selv at jeg ønsker en partner som gjør det samme, også i et forhold. Ja, jeg vet, det høres ut som en klisjé, virkelig altså, men det har sin forklaring, og jeg har nok også sett for mange dårlige eksempler på forhold og hørt på for mye piss fra begge kjønn, mennesker som ikke har mot nok til å fortelle det de forteller meg til den det gjelder -‐ nemlig partneren sin. Mine forhold om jeg skal ha noen - skal altså være av hel ved. Men det finnes unntak – lykkelig og ekte kjærlighet finnes. Alpinisten Ole Kristian Furuseth fortalte meg ganske nylig at hans kone -‐ i perioden etter at hun hadde født barna hans, var verdens vakreste kvinne. Og når han snakket om henne og det han følte for henne, så druknet nesten ordene i ren iver og glede. Furuseth var rett og slett ruset på kjærlighet til sin kone. Så der stod vi, Furuseth og jeg, en vakker sommerkveld i gresset i en hage ute på Malmøya, med ABBA musikk i ørene. Og mens Dancing Queen ljomet ut i det vakre blå, og vi ble løftet opp fra vår lille samtale om lykke og kjærlighet og tilbake til resten av verden, den vi hadde fortrengt, så følte vi begge at vi danset med livet og kjærlighet som musikk. Furuseth gliste lykkelig og pekte mot dansegulvet, eller gresset der de andre gjestene lot seg rive med til rytmer og gamle minner. Og det var selveste ABBA, gruppen som regjerte tiåret fra 1972 til 82, og som fortsatt ”ruler” verden over og er det mest suksessrike bandet ever, kun slått av The Beatles som jeg aldri har likt, som lokket og dro ubarmhjertig i oss. Jeg følte meg lykkelig beruset og bedugget -‐ av sommernatt, sangen og stemningen, av folket og av Furuseth der han stod med

verdens peneste, lykkeligste manneglis. Han strålte av glede og kjærlighet! Aldri før har jeg sett en vakrere mann enn Ole Kristian akkurat da han snakket til meg om henne. Konen sin. Og jeg tenkte bare – oj, for en Mann, og for en kjærlighet! Så den finnes! Om jeg får oppleve en mann snakke slik om meg? Min kjære, gode venn Mr. Torgrim Holte -‐ han som får folk til å tro de er høner eller har tretten fingre, også kalt Gin mens jeg er Tonic, eller Tubbs uten Hår, mens jeg er Sonny Kokett eller Kokhet om jeg er kokhet, forsøkte å forklare dette med ”meg og menn” på en veldig god måte for en annen bekjent av meg, nemlig Thomas Heyerdahl, gullsmeden som står bak Iphone og Audi diamantene. Ja, Heyerdahl er en særdeles dyktig, hyggelig og ikke minst en meget smart forretningsmann! Anledningen til det hele, og så historien over med Furuseth -‐ var Trine Lise Jagges fantastiske 40 års dag som ble feiret i Miami Vibe stil i hennes og Finkens nydelige hage på Malmøya – ja, den festen med ABBA musikk og greier som nettopp beskrevet, og Tubbs uten Hår beskrev meg på følgende måte: –Sonny Kokhet har mange interessante menn i sitt liv. Hun har noen til hvert bruk, en til sex, noen til nære samtaler, noen til forretninger og noen til lek. Fellesnevneren er at hun investerer mye kjærlighet i relasjonene sine. Hun pleier sine menn med glede, engasjement, interesse, utfordring, kreativ galskap og lek. Og deretter tittet han prøvende på meg for å se om jeg ville komme med en rett høyre eller et smil. Ja, for jeg holdt på å gi ham en rett høyre en gang i Lisboa da vi skulle spille inn en musikkvideo ved navn Agent 006 og han kludret det til. Det hender at han gjør det. Tubbs uten Hår kan være veldig glad for at den heisdøren gikk så fort igjen, for å si det slik, for jeg har aldri vært så sint i hele mitt liv. Det skal han jaggu ha, Tubbs uten Hår, han har hellet med seg. Han fikk et smil, og fortsatte; –Mitt og Sonny Kokhets vennskap er utelukkende basert på lek og svart humor. Reinspikka kolsvart humor, fortsatte Gin. Og deretter smilte han bløtt med sine hundeøyne for å se om jeg var fornøyd med svaret. Vel, jeg syntes dette var litt fint sagt selv om det selvsagt også kan høres litt… øh, vulgært ut. For det er riktig at jeg har mange menn i livet mitt, men ytterst få jeg er fysisk med, nesten ingen faktisk. Ja, det er virkelig kjipe greier som nevnt, og jeg har til og med hørt rykter om at jeg er A-‐seksuell.. Jepp, det finnes noen i den norske finansverdenen som mener det fordi jeg ikke liker dem, men det kan jeg altså fint leve med. Mer om det senere. Så ja, jeg har mange mannlige venner som jeg går ut og drikker vin med og som jeg rett og slett bare har det

moro sammen med – og vi prater like gjerne om jenter og sex som vi prater fotball, næringsliv og politikk. Også som liten likte jeg å leke med gutter, rett og slett fordi de var enklere å forholde seg til. Vi gjorde opp ved å si ting rett ut eller sloss: slå, rive, slite, sparke og bryte, legge motparten ned i bakken. Den som ble liggende underst tapte, og så var vi ferdig med den saken. Jeg tror ikke noen av oss bet. Men det gjorde min verste fiende Birthe. Hun bet, klorte og rev hårtuster av meg. Vi var jevnbyrdige og sloss på død og liv, så våre slåsskamper var ti ganger verre og mer utmattende enn de med guttene. Jeg hatet virkelig og sloss med Birthe, for vi hadde så mye aggresjon inne i oss begge to, så mye vilje og styrke at kampene varte i det uendelige. Hun er en av mine kjæreste venninner i dag, selv om vi ikke sees så ofte. Ja, det var tider det, i gamle dager, på 70 og 80 tallet. Foruten å sloss, gjorde vi fantestreker. Barn i dag gjør jo ikke slikt lenger. Noe så stusselig? Jeg har forsøkt å få med barna mine på epleslang, men de vil ikke fordi det ikke er lov. Skjønner? Skal vi ikke gjøre ting fordi det ikke er lov? Men Even, min jevngamle nabo, er derimot med som om det var den mest naturlige ting i verden. Jeg forteller trollene mine at de kan stå vakt ettersom det er mindre risikabelt, mens jeg klyver over gjerdet og stjeler litt og at vi etterpå kan lage eplekake. Det gjorde nemlig min mor med alt tyvegodset vi kom hjem med. Men nei da! Selv ikke da vil de bli med. Skjønner? Vel. Men det er riktig som Torgrim Holte påpeker, i dag har jeg en stabil kjerne av menn rundt meg som jeg elsker og respekterer, som er mine næreste og mest fortrolige venner. Disse menn har fått en helt annen del av meg enn mine elskere. Og hadde jeg vært mann, ville jeg utvilsomt vært min venn og ikke min elsker, for jeg er nok ikke Frøken Wonder in Bed. Det er bare en illusjon noen lager seg fordi jeg ikke eier hemninger og elsker å tulle rundt sex og kropp når jeg treffer folk. Jeg kødder for å si det på fint bergensk, og er særdeles uhøytidelig når jeg skriver om sex på bloggen min eller i bøker. Men jeg er i bunn og grunn høyst ordinær. Jeg bare snerrer litt mer enn andre, kanskje. Men det har sin naturlige forklaring i og med at jeg er en Ulv i fåreklær. Det hender også at jeg ligger absolutt helt stille i noen sekunder, kanskje minutter -‐ nesten uten å puste og bare fokuserer, flyter over i en annen dimensjon helt til elskerne mine tror jeg er død og gir meg akutt munn til munn uten at jeg har bedt om det. Slik blir det snodig sex av. Som venn har jeg mye mer å by på, tror jeg, og det er derfor de vennskapelige forholdene mine består, men elskerne kommer og jeg går. Ja, jeg går fordi

at det å ha elsker -‐ i motsetning til gode venner jeg kan samtale med og som derav tilfører noe av verdi fra gang til gang -‐ så er det andre bare sex, en kortsiktig og primitiv fornøyelse, og jeg blir rett og slett ikke klokere av det. Om det går å kombinere de to elementene? Jeg vet ikke, for da er en plutselig over i et forhold. Jeg vet bare at mine mannlige venner betyr så mye for meg at jeg ikke ønsker å risikere å ødelegge det ved å ha sex med dem -‐ for et godt vennskap betyr så uendelig mye mer enn sex. Men jeg har også lært at en aldri skal si aldri. Vel, jeg har lyst å tilføre at felles for alle de mennesker som i dag er en del av mitt liv – er at de alle er ”doere”. De tenker og de handler, og med det oppnår de resultater. Jeg liker nemlig folk som har resultater å vise til. Folk som er engasjerte og som har meninger, folk jeg kan diskutere himmel og jord med. Folk som ser det som et mål å leve, og driter i å gå rundt å leke perfekt hele tiden – jeg utstår nemlig ikke det perfekte. Perfect is Fucking boring! Så enkelt er det. Og med det kan vi like godt ta med et utdypende intervju Nettavisen gjorde med meg for litt siden, og det er da oppegående lesere skjønner at dette er andre opplag av denne bok, hvilket er bra, for i den første var det jaggu mye skrivefeil! And it goes like this, selvsagt med tittelen: Drit i å forsøke å være perfekt i senga! (SIDE2): Likestilling, husmødre og sex, mannsrolle, kjendiser, sex feil, sutrefotball, oljefondets blodpenger og kreft. Ingen tema er for små eller store, og som Nettavisen nye blogger, er Trude Helén Hole langt fra redd for å plassere seg selv i skuddlinjen. Side2 har tatt en prat med bloggeren, som ikke er redd for å svare på alt fra sex til forfatterskap til you name it. Du er vant til å befinne deg i hardt vær, og nå stikker du også nesa frem som blogger. Hva finner leserne på bloggen din? –Vel, jeg liker rufsete vær, det er nok sant. Mainstream og likheter kjeder meg. Jeg liker mennesker med et levd liv bak seg for det har jeg, så jeg er ikke redd for å si hva jeg mener eller fronte saker jeg mener er viktige, og jeg er glad i en god diskusjon. Om noen klarer å få meg til å endre mening fordi deres argumenter er bedre enn mine, blir jeg glad. Da føler jeg at jeg har utviklet meg litt som menneske. Leserne mine kan nok forvente å finne en uhøytidelig blogg med mye humor og ironi, og etter hvert gode bildeserier og morsomme portrettintervjuer. Samtidig bruker jeg den unike muligheten som blogger til å nå ut med saker jeg mener er viktige, både politiske og

samfunnsgenerelt. Og da blir tonen i teksten selvsagt en helt annen, ja, det kan fort bli hardt vært av slikt, kanskje storm til og med... Når det gjelder tema, er du ikke redd for å skrive om sex – og da gjerne både krast og sarkastisk – for ikke å snakke også personlig. Hvor går grensen for hva du setter på trykk, i bloggsammenheng? –Jeg er veldig personlig i mine tekster og selvsagt byr jeg på meg selv, men jeg er ikke privat. Folk blander gjerne disse to faktorene og tror de kjenner meg ved å lese tekstene mine, men de kjenner bare den lille delen jeg deler ut. Tekstene mine er egentlig ofte skrevet på generelt grunnlag, dog med litt personlig vri og vinkling, og her kommer ofte humoren inn, jeg klarer rett og slett ikke å la være å ha det moro – humoren sniker seg inn i teksten og jeg sitter ofte og humrer og ler for meg selv. Den dagen jeg ikke har det moro når jeg skriver, slutter jeg. Og sex er en morsom greie å skrive om. Alle har et forhold til det, men mange føler seg utilstrekkelige på grunn av alt peset i media om hvordan oppnå multiorgasmer and so on. Sex blir fort en alvorlig og seriøs ting, en del av en prestasjonskultur og det liker jeg fint lite. Selv er jeg særdeles uhøytidelig og avslappet, også når det gjelder sex som for meg er en naturlig ting som handler om alt annet enn prestasjoner og riktige stillinger til riktig tid. Det finnes ikke noe god oppskrift på sex annet enn gjør det om du har lyst, and then go with the flow. Så drit i å prøve å være perfekt i sengen. Vi er nemlig ikke det. Vi er fulle i feil og mangler akkurat som alle andre. Derfor liker jeg å kødde litt for å si det på fint bergensk, med sex som med så mye annet, trekke det ned på en sunn og fornuftig måte til der det hører hjemme, på bakkeplan. Så når det gjelder hva jeg skriver om og hvordan: The sky is the limit, eller rettere sagt, the sky is no limit. Hvordan har det vært å blogge så langt? Er responsen som ventet? –Jeg må jo stadig bli kjent med nye lesere og de med meg. De som har fulgt meg en stund, både på blogg og på Facebook, kjenner jo godt til min måte å skrive på og til alle mine håpløse, små sitater om menn, sex og mat, og annet, og vet at jeg skriver med ironi, humor og snert i avtrekkeren. Det er jo derfor de følger meg – de sier jeg gir dem en god start på dagen, og det er svært hyggelig. Det er utrolig hyggelig, faktisk, og akkurat den vissheten gir meg en god start på dagen. Så jeg håper jo at nye lesere også kan glede seg over innholdet, men samtidig la seg engasjere, spesielt over saker som jeg mener er

viktig å sette på dagsordenen, for de kommer nok grovt regnet minst en gang i uken vil jeg tro. Du har tidligere gitt ut Sannheten om Lotte-‐Marie, Usensurert (2006) – som du nå relanserer, samtidig som du gir ut to splitter nye bøker. Denne gang hopper du over forlagsbiten, og gir ut som ebøker. Hva er så galt med forlagsbransjen da? –Når det gjelder Sannheten om Lotte-‐Marie var det stor ståhei i pressen. Norges beste jenteforfatter og bedre enn Bridget Jones skrev de. Ja, det var tider det. Men nå er det nye tider, og jeg har funnet min plattform som altså er nettet. Jeg er rett og slett for utålmodig for forlagsbransjen. Den er sendrektig og konservativ, og alt tar så innmari lang tid. Forlagene følger ikke med. Jeg liker å se på meg selv som en effektiv, proaktiv og nyskapende forfatter som gjør ting på min måte uten å følge konvensjoner og rammeverk, og helst alt uten hjelp – jeg liker å jobbe selvstendig og alene, og det kan jeg gjøre fordi jeg kan gjøre det. Fremover kommer jeg til å skrive bøker som er langt fra mainstream og som er dagsaktuelle. Derfor hopper jeg over forlagsbransjen og satser på å publisere direkte på nettet, rykende ferskt når siste punktum er satt. Jeg er altså ikke spesielt redd for å pløye upløyd mark. Jeg har nemlig rygg til det. Norge henger litt etter på e-‐bøker som med så mye annet, men dette kommer og det kan komme fort, noe norske forfattere og forlagsbransjen bør ta innover seg. I USA har e-‐bøker for lengst passert trykte bøker. I tillegg mener jeg forlagsbransjen, dens struktur og styringsmekanismer til dels skaper stagnasjon for litterær utvikling i en verden som raser fort avgårde med kommunikasjonsformer i stadig endring. Frykt for å utgi noe utenfor rammene og ved å ha nisjer og kategorier, samt maler for hvordan eksempelvis en romaner skal bygges opp og se ut, mener jeg til dels vingeklipper forfattere som evner å tenke nytt. Dette er å binde det frie ord fremfor å dyrke det. Jeg kan ikke la meg vingeklippe eller binde. For meg er det ensbetydende med å visne og dø som forfatter og menneske. I The Story, skriver du om en kvinne og syv menn – og en hest! Du sier selv dette er en bok som handler om en kvinne og menn som har formet henne. Er det selvbiografisk? Og hva har hesten med det hele å gjøre?? –Ja, den er selvbiografisk. Rød tråd i boken er 7 menn som har påvirket meg positivt eller negativt, og forholdene er skildret med påfølgende konklusjoner – det handler om

hvordan du velger å håndtere hendelser, eller kriser, eller kjærlighet som dør eller aldri spirer. Ikke alle disse forholdene er seksuelle i positiv forstand som om vi snakker om noe så spennende som for eksempel å ha elskere. Noen av disse forholdene handler om overgrep. Det blir derfor noen tilbakeblikk, men det meste er fra nå tid. Også enkelte kjendiser, kjendishysteri og politikere får gjennomgå. For øvrig er boken skrevet med mye utleverende humor, snert og mye ironi. En humoristisk penn er som nevnt mitt varemerke, og jeg bruker den selv når jeg skriver alvorlig. Hesten som er med i The Story, kunne fint ha drept meg opp til flere ganger der vi holdt på som crazy ute i ødemarken i Australia. Den var urimelig gal. Men jeg var kanskje galere enn ham. Jo, det er nok helt riktig, ettersom jeg valgte å ri på ham gang på gang. Han var nemlig min. Og jeg tror kanskje han var min største kjærlighet til nå. Jo, det er nok helt riktig.

Foto: Gro Storteig/New Spirit

Du namedropper også en rekke kjente mennesker i boka, kan man forvente saftige avsløringer? –He, he, (rå latter!) vel, noen lesere vil sikkert trekke noen konklusjoner, så jeg har forhørt meg med noen av de hotteste navnene på listen om de er redd for rykter, noe de ikke er. De syntes bare det er moro og er egentlig litt stolt over å være med ”in person”. Så kanskje jeg skal dra den litt lenger i bok nummer to som jeg kommer til å påbegynne ganske snart. Kanskje pipen da får en annen lyd. Noen er faktisk litt skuffet fordi de ikke er med… Du er ikke bare blogger og forfatter – du er også modell og har vært på tv i forskjellige sammenhenger. Hvor tøff og tykkhudet må man være for å stikke hodet frem? –Jeg eier firmaet New Spirit Communication som driver med tekst, foto, PR-‐rådgivning, foredrag og kurs. Fotografering foran eller bak kameraet har jeg alltid drevet med. Men jeg syntes det er kjedelig å stå foran kamera på oppdrag for norske magasiner – de er bare så lite kreative og vågale, alt skal være så pent, lyst, trivelig og kjedelig, så det har jeg sluttet med nå. Men jeg har nylig takket ja til å være nytt ansikt og frontfigur for klesmerket LINNEA fordi jeg trenger pengene, og fordi jeg får lov til å styre alt selv. Jeg har min egen fotograf, Gro Storteig, og da blir det fort noe annet å stå foran kamera. Da blir det faktisk moro, for som jeg sier det: Fuck beauty, get real. Og jeg er mørk, ikke blond som det kan se ut som nå, veldig mørk faktisk. Jeg så ut som en svart, hårete ape da jeg ble født -‐ så mamma ville ofre noe til Gudene, nemlig meg. Men pappa roet henne ned. Aper har nemlig også livets rett. Håret mitt har bare blitt litt solbleket siden den gang. Men ja, du må være litt tykkhudet for å stikke nesen frem, og det er jeg. Jeg har kommet godt ut fra det meste jeg har stilt opp på, og slipper vanligvis billig unna når jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, som å klatre uten sikring, ri gale hester, kjøre sykkel i 70 km uten hjelm, ja det gikk galt, men det gikk bra. Jeg overlevde. Egentlig har jeg gjort mye som hadde fortjent en skikkelig trøkk i trynet, og strengt tatt skulle jeg ikke sittet her i dag. Jeg har sett døden i øyene flere ganger – så hvorfor skal jeg være redd for å si eller skrive det jeg mener? Jeg tenker overhodet ikke på hva folk vil tro, si og mene om meg, for det handler mer om dem – enn om meg. Jeg bare gjør det jeg har lyst til og lever i nuet -‐ tilstedeværelse -‐ det er dette jeg kaller Art of Living. Dog, jeg ser at hetsing og mobbing skjer med andre som stikker nesen frem, spesielt på nettet, og da blir jeg trist

og oppgitt. Netthetsing er så utrolig lavmål. Hva med å være hyggelig og spre glede i stedet? Vi lever bare en gang, do it right, sier nå bare jeg. ………. Dette intervjuet står jeg fint ved, også i dag – fire år senere. Denne bok handler altså om meg, syv menn og en hest. Jeg har alltid hatt mange beilere rundt meg. Det trenger jeg ikke å legge skjul på, og noen har altså hatt bedre hell enn andre. Noen av dem er skildret i denne bok uten at det kan røpes hvem de er, om de da ikke gjør det selv, går ut og røper det: –Herre min Gud og min skaper! Hun skriver om meg! Meg! Ja, jeg er sikker på de kommer til å si Herre min Gud. Det er liksom noe en sier når en blir veldig positivt overrasket. Om det ikke er positivt, roper en liksom på han andre fyren og sier: –Faen! –Faen! Hun skriver om meg! Meg! –Faen, faen, faen! At jeg har skildret nettopp disse er fordi disse menn har påvirket meg i en eller annen retning som jeg har vokst på enten positivt eller negativt. Og det er jeg takknemlig for. Men jeg har aldri vært noe særlig committed to any of them. Faktisk finnes det kun ett menneske jeg fullt og helt er committed to her i verden, og det er me, my self and I. Tro mot meg selv har jeg for øvrig alltid vært og i dette ligger det en enorm styrke. Jeg har i den forbindelse vært lite villig til å innse at jeg også er svak og sårbar, for det er noe jeg går fint lite rundt og tenker på. Jeg har kun dyrket styrken i meg og tar glatt 100 armhevinger på strak arm for å si det litt banalt, rett som det er, om jeg blir presset til det eller får litt penger av en eller annen idiot som ikke tror sine egne ører. 50 norske kroner er liksom minimum for det jeg tar for en styrkeoppvisning. Det blir grovt regnet litt norske kroner per armheving, og det synes jeg er helt greit. Ja, mattematikk har aldri vært min sterke side. Men det er derimot styrkeoppvisning. Livet har vært en evig styrkeoppvisning når jeg tenker meg om, og det hender. Svært få, inklusive meg -‐ har derfor sett sårbarheten min. Den har vært bortgjemt og det har tatt meg lang tid å finne

den, kjenne på den og innse at den er en del av meg. Men å være sårbar er ganske menneskelig. Og det er jo faktisk det jeg er, et menneske – ikke bare en maskin som ikke føler. Det har faktisk blitt slik at min nyoppdagede sårbarhet har nå blitt en viktig del av min voksende styrke. Jeg må lære meg å være svak. Det er lov. Dette er nemlig to balansepunkter som er avhengig av hverandre. Og mye av dette har følgende menn som vi skal bli litt nærmere kjent med, lært meg: Case 1. Drapsmannen – en av oss ville utvilsomt ha blitt det, hvis ikke… Case 2. Læreren – min beskytter og frihets berøver Case 3. The Player – et eventyrlig drømmeslott Case 4. Legen – uhelbredelig lidenskap Case 5. Flykapteinen – nothing but pure sex and flying high Case 6. The Cowboy – Dr. Jekyll and Mr. Hyde who almost shoot me down Case 7. Percy – my beautiful, but crazy stallion Case 8. Forfatteren – mitt sære speilbilde, men han endret meg – takk og lov For øvrig vil også disse stikke innom beretningen i denne bok: Linnie Meistler, Anna Anka, Kongen av Mallorca, Signy Fardal, Hanne Nabintu Herland, Jo Nesbø, Christian Ringnes, Lars Bohinen, Jens Stoltenberg, Trond Giske og Jonas Gahr Støre. Jeg tror ikke de tre siste er helt fornøyd med det, men de fem første er vel glad for enhver eksponering de kan få – selv i et glimrende makkverk som dette. De tre i midten er jeg veldig glad i. De betyr mye for meg. Og ikke minst: Mannen som ikke eksisterer – mer om ham helt på tampen. Kort oppsummert: Ja, jeg liker altså menn og sex. Men når det gjelder forhold er jeg den store amatør, virkelig altså. Jeg har aldri tilhørt noen. Så de menn jeg er fysisk med har måtte nøye seg med å være elskere, og jeg deres elskerinne. Og om det underveis har blitt antydning til følelser og seriøsitet, så har jeg stukket halen mellom beina og flydd som bare faen. En svett og feig faen. Om det kan endre seg? Skal vi se, begynner ikke nitimen snart?

KAPITTEL 3 Trofékoner. Livet er en evig kamp… hadde det vært lettere med en rik mann? Å gjøre karriere som Trofékone? Det er altså som tidligere nevnt styrken min jeg kjenner best og som jeg fortsatt mener er en god drivkraft å ha. Styrke og viljekraft hjelper deg fremover hvis du vil noe her i livet og det vil jeg. Og derfor står jeg opp klokken fem om morgenen og begynner å jobbe for å tjene penger som jeg har gjort siden jeg var 12 år, eller skriver på manus fordi det er hva jeg liker å gjøre. I dag begynte fuglene sin vakre morgensymfoni ti minutter over 5 og det var bare vakkert. Solen velsignet det nyspirende livet i en fantastisk morgenhyllest ved å farge horisonten i øst med håp og kjærlighet med lydløse pensel. Alt dette mens fingrene mine flittig løp over tastaturet og akkompagnerte det hele. Jeg simpelthen elsker lyden av raske fingre over tastaturet. Det er lydene av en fortellende dans og det er i de deilige morgentimene at det føles som best. Jeg er alene i hele verden -‐ i mitt eget univers. And I love it! Å skrive er altså min store lidenskap. Jeg har vandret mye på skyggesiden gjennom livet, men å kunne skrive gir meg sol og varme i hjertet. Men livet er ikke bare en dans på roser. Det er også en evig, utrettelig kamp som aldri syntes å ta slutt. Kanskje fordi jeg ikke vet om noen annen måte å leve på enn å kjempe, og nettopp derfor er det krigeren i meg som har fått størst spillerom til å utvikle seg. Det er en kamp i det hele tatt å skape seg en levelig tilværelse for slike som meg – bohemer. Gründere har liksom ikke livets rett i Norge. Av et beløp på 200.000 tar staten rundt 134.000 i mva, arbeidsgiveravgift og skatt fra meg. Om ikke dette er et jævla ran, så vet ikke jeg! Og der er jeg fortsatt. Jeg kjemper for å kunne leve slik jeg vil. For jeg heter ikke Unni Lindell. Men jeg vil heller ikke gi opp. Jeg vet at jeg en dag har tjent nok til å kunne bruke tiden min til å bli bedre å skrive! Å kjempe for tilværelsen er derfor ikke lenger et valg, men en livsstil. Mine lån skal nedbetales, så jeg arbeider mye og målbevisst for å kunne tjene nok til å betale regningene mine og samtidig finne tid og rom til å kunne følge lidenskapen min: Å skrive. Men dette har sin pris. I fjor, to uker før jul, hadde jeg og barna mine grunnet en stor og uforventet utgift og kunder som ikke hadde betalt meg de skyldte, hele 2,750.-‐ igjen på kontoen. Dette var det vi hadde å leve for en tre ukers tid før neste innbetaling i januar. Jeg sa da til mine barn som jeg sa til dem året før, at i år må vi ta det med ro. De nikket, for de er kloke og forståelsesfulle. Og jeg tenkte i likhet med året før, aldri mer. Dette er siste jul vi skal ha det så trangt økonomisk. Men jeg vet av erfaring at aldri mer

kan komme igjen og igjen. Så nå tar vi én dag av gangen, for vi er ett lag, barna mine og jeg. Og det går, vi får det til å gå rundt. De vet at når jeg sier vi ikke har råd, så har vi ikke råd. Og når vi har råd, så unner vi oss ting. Julen i fjor ble forøvrig reddet av min beste venn Lasse Østervold som uten å mukke lånte meg femten tusen. Vi skulle til Klatreverket og klatre med barna, men jeg ikke hadde råd, for en stor og uventet utgift hadde dukket opp, og jeg begynte plutselig å gråte i telefonen. Jeg gråter aldri, men de bare kom, tårene. Jeg satt der oppløst i tårer og hikstet frem noe uforståelig i telefonen, for hvem kan lage en fin jul for barna på 2,750.-‐? Men Lasse forstod og reddet oss. Det var mitt første private lån noensinne. Han fikk dem tilbake 15. Januar med renter. Uten Lasse hadde julen 2012 vært trist. Rett og slett trist. Lasse, du vet det, men jeg sier det igjen: jeg elsker deg! Jeg tenker derfor hvor lettvint det ville vært om jeg hadde valgt som så mange kvinner før meg, en mann som kunne forsørget meg slik at jeg litt enklere kunne levd bohemlivet mitt, funnet meg en mann som kunne gitt meg ett kredittkort, så jeg kunne holdt kroppen ved like, skrevet gode og dårlige bøker, trent, og skrevet litt for ham også selvsagt, for noe skal han jo ha i retur, og trent og skrevet. Sukk. Noe så enkelt. Og det er jo nok av de menn der ute som vil ha denne type forhold, også med meg. Så mulighetene er jo absolutt til stede. Jeg ser for meg at Han er en rik advokat eller megler, eller noe annet som tjener masse penger, og at dagene våre forløper seg sånn cirka slik: –Snork, åh, god morgen, kjære. Hvordan vil du ha meg i dag, på ryggen eller på alle fire? Alle fire? Åh, du er så flink til å ta raske beslutninger så tidlig på morgenen. Og jeg er veldig enig, kjære, bakfra går kjappere, syntes du ikke? Jeg må rekke frisøren klokka ti før min personlige trener kommer og, …ja, du vet… Her stiller jeg meg opp på alle fire med litt svai i ryggen og rumpa litt ut, og stirrer litt døvstumt rett frem som om jeg er en grillet gris som egentlig ikke har skjønt at jeg er grillet og død, og lar den rike advokaten min få fri tilgang til hekken, den som selvsagt ser ut som den er tjue år. –Jo, kjære, det er han søte, blonde på 24 år fra Elixia, husker du? Ikke? Åh, er du ferdig alt? Jøss! Så skrekkelig effektiv du er. Stolt av deg, kjære!

Her legger, eller ligger jeg meg ned som en myk kattepus på et silkelaken, ruller sakte rundt på ryggen og strekker litt småfornøyd på kroppen som om jeg, …tenke, tenke, er en liten nyvasket og ny frisert puddel som akkurat har gjørmegriset seg fornøyelig til. Jeg ser ømt på den rike megleren eller advokaten min der han kravler ut av sengen med en fornøyd og slapp pikk mellom beina. Nevnte jeg at den er liten? Pikken? Ikke? Da later vi som at den er stor. En liten megler med stor pikk. Jeg begynner å like denne historien her. Pikk er forresten et veldig rart ord som jeg sjeldent tar i min munn. Jeg bare nevner det, slik at ingen skal tro at jeg gjør slikt, for husk at jeg er en trofékone. En søt og renslig trofékone. Samtidig som jeg ruller litt rundt i sengen, gir jeg ham et litt sånt småforundret trofékoneblikk, som om jeg liksom ikke helt skjønner at noen faktisk må stå opp og gå ut der og gjøre noe for at samfunnet skal gå rundt. Jeg viser ham at jeg er veldig glad og takknemlig for at han tar vare på meg ved å knipe litt i den ene brystvorten, litt sånn lekent. Jeg er nemlig en leken trofékone (det er få av oss) og ikke bare en pen trofékone, og han skal derfor være glad for at han har meg. Han bør derfor også fortsette å ta vare på meg, for det klarer jeg ikke selv – og dette er den klare beskjeden jeg sender ved å knipe meg litt i brystvorten. Tut, tut. Jeg smiler mot ham og ruller rundt en ekstra runde i den store sengen for å understreke nettopp dette, at jeg ikke har kommet over sengestadiet ennå, og strekker litt sløvt på kroppen. Strekk! Deretter gjesper jeg overdrevent lenge for å bidra litt på morgenrutinene, jeg også, helt til han veldig nystriglet kommer ut av dusjen, og da er jeg faktisk ganske sliten i kjevene. Jeg ser beundrede på ham mens han knyter slipsknuten sin. Han gjør det fort og sexy. Det er også det eneste ved ham som er sexy. At han gjør ting fort og effektivt er egentlig ganske fint. –Da sees vi til middag på Bølgen og Moi på Briskeby, gjesper jeg videre like entusiastisk før han forlater soverommet. Det er der alle trofédamene går, skjønner dere og jeg er intet unntak. –Jeg skal ha lunsj med jentene der i dag, roper jeg etter ham mens han traver nedover trappene, -‐så jeg blir bare sittende der til du kommer for å være effektiv og spare litt tid. –Juhuuu, smask på kinnet! Hyler jeg høyt idet døren smeller igjen og gir fra seg et hult ekko nede i den store hallen. Deretter venter jeg til jeg hører Jaguaren hvine små surt

avgårde i oppkjørselen og ut mot den flotte bjørkealleen, det er hengebjørk, og ut gjennom den store porten med automatisk åpner, en smijernsport, før jeg spretter opp til ting som må gjøres. Ting. Rundt klokken fem på tolv like før de andre jentene kommer, sender jeg ham følgende SMS for å holde ting ved like. For å pleie karrieren min. Jobbe litt: –Kjære, jeg håper du har en fin og effektiv dag. Jeg gleder meg slik til i kveld, til å ta et glass vin med deg, bare du og jeg. Roe litt ned og kjenne den store, stive pikken din gli inn i meg. Tenker ikke på annet! Kåt som faen! Det er viktig å understreke for ham at han har stor pikk. Han vet sikkert ikke at den er liten. Om han derimot er klar over det kjedelige faktum… vel, hører han ofte nok at den er stor, så kan det fort bli en sannhet han vil holde fast ved. En livsløgn. Jeg hjelper ham med den ”sannheten”. Det er liksom jobben min, å pleie sannheten hans og karrieren min. Jeg trykker på send. –Hva holder du på med, spør jentene når de kommer. –Jobber litt, svarer jeg og merker meg at de alle tar opp mobilene sine, sikkert for å jobbe litt de også før vi kan slappe av. Velfortjent! Litt senere, fortsatt på Bølgen og Moi Briskeby, når han kommer presis klokken seks på ettermiddagen og jeg har sittet der hele dagen og pratet pjatt med de andre trofékonene og er full av gass av all salaten og all champagnen, benytter jeg først og fremst anledningen til å lette litt på det forferdelige trykket ved å halvreise meg og løfte litt på den ene rumpeballen i det han kysser meg tørt på kinnet, slik at folk skal tro at det er ham om gassen er av den luktinfiserte sorten. Det er et triks jeg har funnet på helt selv. Deretter tenker jeg at dagens videre dialog fortsetter litt på denne måten: –Så, hvordan har dagen din vært i dag da, kjære? Åh, ikke fortell det. Min har vært aldeles strevsom. Og du, vet du? Gina har fått hemoroider, vet du. Eller du vet det i hvert fall nå. Om jeg har fått skrevet noe på manus eller trent? Nei kjære, jeg sa jo at jeg skulle hit på lunsj etter frisøren i dag tidlig. Ble jeg fin? Jeg peker på frisyren og snur ansiktet to

centimeter til venstre, og deretter fire centimeter til høyre uten å ta blikket fra øyene hans. Han nikker. –Det er jo begrenset hvor mye en rekker i løpet av en lang arbeidsdag. Det vet jo du alt om. Så jeg droppet treningen. Stille pause og litt titting i menyen. Pinlig pause? Pause slutt. –Men jeg skrev jo noe, som jeg også nevnte for deg i går kveld, fire setninger på formiddagen i går. Og jeg byttet ut ordet man med ordet en, hele tre steder i manuset. Og her tar jeg en aldri så liten innøvd, strevsom og kunstig kunstpause for den rike advokaten min, eller megleren, eller noe annet som tjener masse penger, nipper litt til champagnen som han selvsagt betaler for og sukker litt tungt, kanskje litt sånn smådepressivt, egentlig, fordi jeg altså er litt lei maset hans om at jeg på død og liv må gjøre ting, før jeg fortsetter: –Ja, som jeg altså nevnte for deg i går, er bruken av man og en, en grov skrivefeil mange gjør, en feil som nå er rettet opp! Så det er jo ikke akkurat som om jeg ikke gjør noe heller, da. Så, hva skal du ha å spise, kjære? Jeg kan anbefale salaten. Ja, de finnes i bøtter og spann – trofékonene. Den britiske journalisten Ben McPherson som skriver for den engelskspråklige nyhetstjenesten The Foreigner, beskriver de norske trofékonene slik, direkte sitert fra Aftenposten: Og så har du trofékonene. Du ser egentlig aldri ektemennene, men kvinnene er overalt. Et symbol på sosial depresjon i Europas mest økonomisk fremgangsrike land -‐ alle BMW firehjulstrekkerne, Porsche Carreraene, Ugg bootsene og 2000 kroners frisyrene. Det er som om noen har sluppet et lite stykke Stepford inn i dette lille stykke Norge. Disse kvinnene bruker tiden på å forme kroppen på gymmen og skjerpe hjernen over en soya latte sammen med vennindene. Legg merke til d-‐en i venninder. Det er et sosialt merke som skiller klinten fra hveten, skriver han i sin artikkel. Skjønner? Jeg, Trude Helén Hole, også kaldt Vandrende Ulv, en trofékone? Ja, det har jo ikke akkurat vært mangel på tilbud av denne type forhold, som nevnt, og jeg ser jo at det kunne hatt noe for seg. Men både jeg og de som kjenner meg har tidligere ment at jeg ville ha råtnet på rot i et slikt forhold. Vel, jeg er nå ikke like sikker lenger, for jeg har jo liksom endret meg med årene. Noe til det bedre og noe til det verre. Kanskje jeg hadde

stortrivdes. Når det er sagt, så hadde jeg noen flyktige dater med en rik, vakker, smart og dyktig forretningsfyr for noen år siden. Han var nettopp en slik en, en som ville ha en pyntedukke å vise frem. Nemlig meg. Han skulle kjøpe sko og stase meg opp, fly meg hit og dit og kle meg opp i kjoler, alltid kjoler og helst korte kjoler, for han skulle finne og kle frem kvinnen i meg som han sa, vise frem nakne, lange ben under en kort sexy kjole og i høye dyre sko. Jeg hadde tydeligvis ikke gjort det selv, funnet kvinnen i meg ettersom han visste bedre enn meg hvordan jeg skulle fremheve mine kvinnelige attributter ved å kle meg riktig. Anyway, jeg er for øvrig mest kvinne når jeg er splitter naken. Det er uten en tråd jeg føler meg komplett som kvinne og som menneske. Det visste naturligvis ikke han, og det får han jo heller aldri vite om han da ikke leser denne bok. Men jeg elsker simpelthen å være uten en tråd, no strings attached -‐ frihet. Vel, like før vår første date, sendte han meg følgende, korte beskjed på SMS: –Fint om du tar på deg kjole! Ser dere? Det var ikke akkurat et spørsmål. Men han kjente meg jo ikke noe godt, så vi får ha ham unnskyldt. Men på slike kommandobeskjeder hadde jeg vanligvis knurret høyt og svart noe grums det ikke ble noe date av. Men jeg var sulten, jeg er jo en ulv, og dessuten syntes jeg det egentlig var litt spennende at han viste seg så bestemt og direkte så tidlig. Så Mann liksom. Jeg må innrømme at det var noe pirrende ved det, noe fremmed. Så jeg tenkte at greit, nå skal jeg inn i denne besynderlige verden der mann er mann og kvinne er kvinne, og se hvordan det er der inne, og tok deretter på meg kjole. En grå, enkel, elegant, sexy og kort en. En som fremhevet mine kvinnelige attributter. Han var strålende fornøyd. Deretter bestemte han alt resten av den kvelden, helt til jeg skulle hjem. Ja, for jeg gikk hjem, jeg går nemlig alltid hjem til hulen min. Og slik fortsatte det en tre, fire dater til, før jeg tok en beslutning. Men før den kommer, kan vi like godt smelle til med dette diktet jeg skrev for noen år siden, hvor denne mannen var min inspirasjonskilde, min muse: Ta meg, form meg. Jeg vet jeg kommer til å lide, at jeg kommer til å miste meg selv og blø. Rettere sagt forblø. Men jeg skal nå la ham få spinne meg inn i sitt giftige nett. Det er et valg jeg selv tar, helt bevisst, fordi jeg trenger det... Og jeg kommer til å lide dobbelt, nettopp fordi jeg går inn i det med hele meg, hele min årvåkne bevissthet. Og den samme bevisstheten kommer til å rive meg i fillebiter når jeg

kjenner jeg forsvinner bit for bit, inn i hans manipulerende vesen og verden. Men det er en verden jeg ønsker å tilhøre, ønsker å være en del av, fordi jeg er trett av min egen. Jeg er lei av å kjempe. Av å ha garden oppe. Av å svinge sverdet for tro, håp og kjærlighet, for retter og likeverd, for fornuftens seire der de kan. Jeg er lei av å argumentere i og for kaklende styrerom som ikke skjønner hva de skal gjøre og hvorfor de er der, eller foran og bak på et viskelær. Jeg er lei av de utrettelige kampene mot min far, hans ufølsomme kyniske tilnærming til alt, og hans egen og familiens undergangsferd som han fremdyrker, og lei av å måtte forsvare hvorfor jeg forlot dem. Jeg er lei av dømmende krefter, av folks fordommer og mine egne fordommer. Min egen dømmekraft som svikter meg gang på gang, og drømmer jeg forsøker å opprettholde, men som knuses en etter en, som stille champagneglass mot betonghardt gulv. Jeg er lei av å sette min egen integritet foran alt hele tiden, min forestilling om rett og galt, lei av min mur som jeg har brukt et helt liv på å bygge. Å være en sterk kvinne. Jeg er meg, sårbar, svak, følsom, lengtende, følsom, svak, sårbar. Hvorfor ser ingen det? Hvorfor ser alle bare min styrke? Jeg vil slutte å tenke. Tenke på hva jeg skal oppnå og hvordan, på fremdrift og strategier. Lei av å være sterk, en igangsetter, en pådriver, en gjennomfører. Jeg lever og ånder for jobben min, for kvalitet. Den er meg, jeg er mitt eget produkt. Det handler om å levere kvalitet. Jeg må selges hele tiden. Selges. Det er en evig kamp. En slitsom kamp. Jeg brenner lyset i begge ender. Jeg føler jeg dør fort, men sakte. Kjøp meg. Så privat skal jeg la meg synke hen i hans armer, selv om jeg vet armene vil utslette meg. De vil omslynge meg til mitt siste åndedrett er tatt. Men jeg trenger det. Jeg trenger omfavnelse, et pustehull, en som kan få meg til å slutte å tenke, slutte å hele tiden ta beslutninger og ansvar for mine egne og andres handlinger. Jeg trenger en som bestemmer over meg, mitt liv, hva og hvor vi skal. Jeg trenger et pustehull. Hvile. En som kan bestemme hvordan jeg skal kle meg, hva vi skal spise og hva vi skal gjøre etterpå. Bind meg, elsk meg. Elsk meg, bind meg. Hvile. Så enkelt. Jeg trenger den manipulative omsorgen som i bunn og grunn utsletter meg som menneske på sikt. Jeg vet det. Allikevel kan jeg ikke unngå å ønske det, å ville det. Bind meg, elsk meg… Ta meg, form meg, gjør som du vil med meg.

………. Ja, det er rimelig dype greier, det diktet der. Jeg skjønner det ikke selv en gang, og ble egentlig litt akutt sjokkskadet over å lese det nå. Men jo, det var nok litt reelt akkurat den gangen da jeg traff ham, for jeg møtte ham i en ganske strevsom periode og trengte litt ro og omsorg, og kanskje sex, inntil jeg etter fire dater med mye god mat og drikke innså at det ikke ville funke And why? Han var dominant. Jeg ville ha måttet underkaste meg mentalt og fysisk. Han hadde filleristet meg i sin lille, store perfekte verden, spist meg opp og spyttet meg hardt og brutalt ut når han var ferdig – dog, om jeg tillot det. Vel, jeg kunne faktisk fint ha levd med det den gangen – det ser jeg nå, men ikke det faktum at han brukte gamasjer. GAMASJER! Skjønner dere? Jeg, Vandrende og til tider skabbete, sultne Ulv og en fyr som bruker gamasjer. Et sted går grensen! Jeg tror jeg kunne latt meg underkaste og dominere den gangen, men jeg var altså ikke så langt nede at jeg ville selge sjelen og kroppen min til en som bruker gamasjer. Visse grenser gjelder selv for meg, selv om jeg vanligvis er grenseløs. Men jeg vurderte det virkelig seriøst, fordi jeg kunne trengt det, i det minste for en periode og så hoppet av i det øyeblikket det ikke var noe morsomt lenger, når jeg begynte å bli en annen, når jeg begynte å forsvinne i meg selv. Han skulle fått lov og tullet meg inn i sitt giftige, behagelige nett. Bredt det om meg som en deilig trygg, myk og varm dyne med klær, sko, reiser, mat og drikke og sex: –Ta på deg den røde kjolen i kveld. –Hun skal ha kamskjell til forrett og chablis, deretter tar hun… –Det er greit, i kveld kan du få komme. –I kveld tar du på deg strømper og hofteholder, det svarte settet. –Jeg henter deg klokken 21.00. Du vet hva du skal ta på deg – det er torsdag. –Jeg har bestilt tur til oss til Tobago. Vi reiser om fjorten dager. –Når jeg kommer hjem, skal du være naken med oppsatt hår, og du vet hva du skal gjøre. –Gå på badet og still deg opp. Nå. Jeg skal ta deg og du får ikke lov å komme. Ja, jeg vet. Det er litt sånn Fifty Shades of Fucking Boring, men denne boken skrev jeg altså før den kjedelige kom ut – dette er som nevnt andre utgivelse med tilhørende

endringer. Min griseslakt av nevnte bok finner dere for øvrig på bloggen min. Anyway, det er vel på sin plass å nevne at jeg traff ham nylig, sånn cirka ett år etter vi datet. Det var en kald oktoberkveld på Lorrys. Jeg var sammen med en tidligere venn ved navn Espen Thoresen H T og reddet radioens fremtid for all fremtid. Det morsomme med Espen var at vi hadde det så morsomt sammen. Han var som en lykkepille. Vi levde i nuet, et nu vi fylte med gode og morsomme historier, fine diskusjoner og god vin. Espen og jeg trodde og tror på det frie mennesket og på menneskets egen styrke. Og så kom han, forretningsmannen. Han med reglene. Jeg gikk denne kvelden i jeans, en krølle fri, hvit skjorte og et svart slips med små, hvite hodeskaller, samt svart neglelakk, mens Espen gikk med lue. En slags capslue. Forretningsmannen ringte meg dagen etter møtet på Lorrys. Han tenkte vel noe sånt som: –Herregud, stakkars jente. Hun er virkelig et håpløst tilfelle. Ser jo hvilke fyrer hun ender opp med slik som hun kler seg! Og bukse nå igjen. Og… slips?? Jeg burde ikke sluppet henne så lett forrige gang, etter kun tre, fire dater. Hun trenger jo virkelig hjelp. Akutt og omfattende kjolehjelp. Dette er en jobb for Gamasjemannen. Virkelig! Ja, jeg er sikker på at han tenkte sitt der jeg satt og blomstret i slips foran peisen på Lorrys. Forretningsmannen kunne jo ikke vite at jeg hadde en Brasiliansk under det hele, kunne han vel? Nope! Det finnes ikke noe mer kvinnelig enn en brasiliansk en. Anyway, tanken på å slippe opp egne barrierer og treffe ham igjen, var altså som før, fortsatt litt forlokkende. Men jeg tenkte atter en gang: en gang gamasjer, alltid gamasjer. Det gir meg dessuten en viss tilfredsstillelse å slite for resultatene selv. Kjøpe mine egne kjoler og det av egne penger. Jeg må liksom, vanligvis med noen få unntak, gjøre alt selv, -‐my way, or the high way, og ikke ta noen snarveier som veldig mange gjør -‐ fordi de i motsetning til meg faktisk tenker med hodet sitt og bruker, eller involverer andre mennesker for å nå målene sine. Ja, det er vanlig at mennesker bruker andre mennesker for å oppnå sine mål. Jeg ser det hele tiden – og det gjør meg trist. Ta kjendiser for eksempel. Verdens enkleste karrierevei i Norge. I Norge kan nemlig alle som vil bli kjendis, det er super lett. Du trenger ikke høy utdannelse eller en god cv, snarere tvert om. Og når du først har fått fast plass blant blitsen er det gjort. En del dører åpne seg, også når det gjelder karrierer for dem som vil noe og det er noe alle vet. Skjønt, noen vil bare bli kjendiser og stopper der for å leve på trygd og blits. Se bare på Tone Damli Åberget med en å eller to aér, jeg vet ikke. Hun er søt, men hun er ingen stor artist

eller performer, og vil heller aldri bli det uansett hvor mye eksen Axel Hennie forsøkte å hyle henne frem fra sidelinjen. Hun er først og fremst kjent for å være kjendis med perfekt sminke og for en som viser rumpa si. Hun er litt syngedame, men det er bare innimellom. Det er liksom greiene i Norge i dag. Å vise litt hud og bli litt kjendis. Og er du kjent og sammen med en annen kjendis, da er du liksom dobbelt så hott, og hvem vil vel ikke være det? –Hott, hott? –Hva driver du med, da? –Jeg er kjendis, jeg! –Åh, så flott. Men hva driver du med, da? –Jeg… øh, vel, jeg smiler! –Ja? –Ja, jeg er… faktisk ganske hott om dagen, altså! Litt sånn kjent lissom… Jeg ble forresten oppringt av Se og Hør klokken ti over elleve en lørdags kveld i 2012. Jeg trodde jeg hadde vunnet i Lotto selv om jeg ikke hadde tippet og ble først veldig glad, men det var altså Gunnar fra selveste Se og Hør. De hadde fått inn flere tips fra noen pålitelige personer, eller kilder, og ville vite om jeg var sammen med Jo Nesbø, for om dette var tilfelle, sa en veldig høflig og meget hyggelig Gunnar -‐ så var det i så fall veldig, veldig ”spennende”. Frk. Hole og Nesbø lizzom! Vel, hva kan jeg si? De som tipser Se og Hør bør få seg et liv, og de som leser Se og Hør bør skifte tannlege. Jeg svarte følgende: -‐Sammen vi? Nope. Vi puler litt i dann og vann. That´s it. En gang i måneden rundt eggløsning, kanskje, når jeg er kåt. Noen ganger tar det ti minutter, andre ganger to timer. Holder det? Litt tynt, kanskje? Kan du sende meg korrektursjekk om det blir en artikkel? Om jeg kan ringe deg om forholdet utvikler seg? Sure! Nei, jeg bekreftet selvsagt ikke historien for Se og Hør. Navn på hvem jeg deler sexlivet mitt med holder jeg for meg selv, med unntak i mine bøker – mine bøker er mitt og mine leseres univers og da blir det som det blir. Men jeg sa nei mest i akutt panikk fordi jeg ikke ville at noen skal tenke at jeg fikk gitt ut bøker fordi jeg var sammen med Nesbø,

eller fikk laget tv programmer av samme grunn, eller fikk flere lesere på bloggen min Art of Living enn de 25 000 jeg allerede har innom der. Men jeg bør jo etter hvert innse at jeg allerede har GJORT alt dette -‐ og jeg har gjort det ALENE! Helt alene. Jeg har skrevet bøker og jeg har laget tv programmer, blant annet Norges første vinprogram, og dette lenge før han eller de andre kom inn i livet mitt. Ingen vil reversere eller tenke annerledes om det, bare fordi jeg puler litt i dann og vann -‐ veldig lite faktisk, til tross for at jeg har tatt Brasiliansk hele tre ganger. Noen ganger må jeg faktisk gi meg selv tilsnakk, bli min egen overformynder og fortelle meg selv: –Trude Helén Hole, voks opp, jente! Du har oppnådd resultater. Ingen kan ta fra deg det. Du har jo vært med på Ringnes arrangementet Kvinner som gjør en Forskjell fem år på rad! Det er jo bekreftelse i massevis, for på dette arrangementet kommer altså kun Kvinner som gjør en forskjell, slike som deg, Kvinner i Vinden. Og så du altså, det lille, truseløse Brasilianske innslaget fra Bergen -‐ en av 95 kvinner, blant topp politikere, millionærer, næringslivsledere, advokater og akademikere. Så gå ut der og PUL om det er det du vil, frk. Hole. Ingen vil tro du puler deg til noe som helst, kanskje en liten orgasme eller to om du er riktig heldig. Å pule seg oppover er slikt andre gjør, men ikke du, frk. Hole! –Spesielt ikke du! Men på den annen side, kanskje du skal begynne med det? …………

TILBAKEMELDINGER "Nå kan jeg ikke anmelde alle bøkene til Trude. Har ikke lest alle enda. Men skriver hun like bra som i The Story. Vel, da kan de trygt anbefales. Det er sjelden, ...eller jeg har aldri ledd så mye av en sånn sensuell innlevd selvbiografi. Kan absolutt anbefales. Morsom, pirrende og brutalt ærlig. Terningkast 6!!!" Rune Chr. Tollefsen

"The Story" er nettopp det -‐ en historie! Velkjente Trude Helén Hole syr sammen hendelser fra sitt eget liv til en spennende, morsom, provoserende, underfundig og underholdende bok. Hun rir, skyter fra hoften, hytter med neven og tar oss med på sine turer gjennom livet; både opp og ned. Når en tøff og uredd forfatter forteller gode og sterke historier blir resultatet svært lesverdig!" Tanum "Velskrevet og morsom. Humret meg igjennom hele boken." Åge Grønning "Hysterisk morsom bok, ler så jeg gråter. Milevis fra Goethe som jeg også liker." Lasse Østervold "Er halvveis. Hittil svært spennende og morsom, og ikke minst ærlig:)" Birthe Johnstad Gjerde THE STORY er historien om en kvinne, syv menn og en hest -‐ er en utradisjonell, "hysterisk" morsom og banebrytende bok med innhold som omfavner politikk, kjendiser, sex, fantasier, kjærlighet og hat -‐ det å sette grenser og det å bryte grenser :-‐) Rød tråd er 7 menn som har påvirket forfatteren og forholdene er beskrevet med påfølgende konklusjoner. Forfatteren skildrer også flere nervepirrende episoder der døden har vært faretruende nær. Boken er forøvrig skrevet med høyt tempo, mye utleverende humor og særdeles mye ironi som er forfatterens varemerke. Også denne boken er godt likt av både menn og kvinner ;-‐)

The Story kan kjøpes på https://featherbookshop.myshopify.com og der kan du også kjøpe mine online vinkurs. Mvh Trude Helén Hole, forfatter og litt til