Namdalen24•7 - Sommer 2017 by Kommunikasjonshuset Trio Media

24•7

MED KAJAKK PÅ SALSVATNET

VANDRING I BØRGEFJELL

RAMSALT SJØ, MÅKER OG MANN

LOKAL LUKSUS PÅ BUØY GÅRD

LAKSEFISKE I NAMSEN

Bjørøya driver med lakseoppdrett, en næring vi gjerne viser fram på vårt flotte anlegg og akvasenter på Løvøya i Flatanger. Vi tar deg med på en reise gjennom havbruksnæringen, fortalt både i bilder, film og gjennom en spennende RIB-tur ut til våre merder. Vi kan også tilby skreddersydde RIB-turer eller pakketurer langs Flatangers langstrakte og innholdsrike skjærgård. Disse turene er perfekt for familier, vennegjenger, firmaeventer og lignende. Skreddersydde arrangement byr på fantastiske opplevelser og kan inkludere både mat, overnatting og aktiviteter. Velkommen til nærkontakt med havet, fisken og teknologien.

ÅPENT ALLE HVERDAGER KL 9 - 14 Ta kontakt for booking utenom faste åpningstider.

Tlf: +47 74 22 19 90

post@bjoroya.no

www.bjoroya.no

INNHOLD 07 LEDER 09 LOKAL LUKSUS PÅ BUØY GÅRD 20 SMÅTTERI 21 INSTAGRAM 22 MIN PERLE: SØR-GJÆSLINGAN 25 KLOMPEN: TOPPEN AV NAMSOS 28 MED KAJAKK PÅ SALSVATNET 37 LEKA: LITT AV AMERIKA 42 BLINKSKUDDET 44 VILT OG VAKKERT I BØRGEFJELL 52 PORTRETTET: OLE MARTIN DAHLE 58 LAKSEFISKE I NAMSEN 64 PROFIL: JOHAN SCHJERVE

NAMDALEN 24•7 Vilt og vakkert fra fjord til fjell. Sommer 2017.

COVERBILDE Stortuva, Otterøya. Fotograf: Ole Aleksander Ekker @oleekker / olephoto.com

UTGIVER Kommunikasjonshuset Trio Media Havnegata 19, 7800 Namsos triomedia.no

TRYKK DesignTrykk Namsos

REDAKTØR Ingebjørg Fyrileiv Guldvik

OPPLAG 25.000

BØRGEFJELL

PORTRETTET

09 BUØY GÅRD

KLOMPEN

58 NAMSEN

SALSVATNET

Overhalla Gruppen er et nyskapende og prisvinnende industrimiljĂ¸, lokalisert i en levende kommune med gode skole- og kulturtilbud og en natur som tar pusten fra deg.

EN FRAMTID I OVERHALLA? Overhalla Gruppen bestĂĽr av fire bedrifter som produserer elementer av betong, tre, og stĂĽl, og et eget transportselskap. Les mer om hvilken kompetanse vi trenger, og hva vi kan tilby deg

www.overhallagruppen.no

HEI 7 TIL: Alle namdalinger og besøkende i Namdalen. FRA: Kommunikasjonshuset Trio Media. Det kunne vært så enkelt. Men når man lanserer et helt nytt magasin, er det ikke så enkelt likevel. Det du holder i hånda nå er et splitter nytt destinasjonsmagasin om, og fra, Namdalen. Laget av namdalinger. Trykket i Namdalen. Ja til og med, eller selvfølgelig, påtenkt i Namdalen. Det er ikke måte på. Namdalen 24•7 er nesten som et lite kjærlighetsbarn å regne. Det er iallfall laget med kjærlighet til Namdalen, denne regionen som strekker seg vilt og vakkert fra ytterst i havet, gjennom fjord til fjell. Vi håper at magasinet skal få en god oppvekst her, og at det blir tatt vel imot. Med Namdalen 24•7 skal vi by på ekte historier gjennom tekst og bilder av høy kvalitet. Vi skal ikke være et magasin for nyheter, og heller ikke et oppslagsverk. Fokuset vårt skal være på opplevelser gjennom natur, kultur og møter med mennesker. Gjennom to utgaver i året, sommer og vinter, skal vi presentere Namdalen som ingen andre har gjort før. Målet er at du som leser skal bli så inspirert at du vil ut å gjøre historiene til dine egne. God sommer!

Redaktør

Tenk deg å våkne til denne utsikten ...

... i Rørvik er det mulig! Sjøkanten Borettslag med 26 flotte leiligheter er under oppføring i Rørvik. Kontakt : oh@boli.no – tlf.: 417 87 200 for prospekt eller informasjon. Finnkode: 93285228

Strandgata 23, 7900 Rørvik | 74 39 11 81 | per.kristian@norbolig.as

BUØY GÅRD, NÆRØY

smak & behag En av Nordens beste restauranter ligger på Buøya i Nærøy. TEKST OG FOTO: INGEBJØRG FYRILEIV GULDVIK

HELE GREIA HER STARTA BARE PÅ SKØY, ELLER DET VAR JO KUNDENE SOM STARTA OSS

J 10

eg fikk en ganske stor klump i halsen da jeg leste den mailen, for å si det sånn. Vi hadde egentlig bestemt oss for å kutte ut alt. Men plasseringen i White Guide ble vendepunktet. Thomas Valø (40) driver Buøy Gård sammen med kona Fredrikke Aksnes Sverdrup (34). Fredrikke er sjette generasjon Sverdrup som bor på gården som har vært i familien siden 1800-tallet. I gamle dager var Buøy Gård et stort herskapshus og et naturlig samlingspunkt på handelsstedet Buøya ved Geisnes i Nærøy. Gården ligger idyllisk plassert på den lille øya som fikk fastlandsforbindelse først i 1986. Her er det åpent kystlandskap med fjell, fjorder og storhavet rett ut. At Buøyråsa var kjent som en av de beste fiskeplassene i området i fordums tid, er ikke så vanskelig å forstå, for her er det mange kriker, kroker og strømmer å boltre seg i. Dette gjorde at Buøya ble et av de største handelsstedene i distriktet, og fiskebåtene la til ved den store dampskipskaia nedenfor gården. I tillegg til fiskehandel, ble det drevet både bakeri, post og tingsted på Buøy Gård på 1800-tallet. I dag kommer folk for å oppleve maten som serveres i de historiske omgivelsene. For historien til gården hører med til opplevelsen de besøkende har. Vi pleier alltid å fortelle om hvordan det var her i gamle dager - før maten blir servert, forteller Fredrikke. På en fin solskinnsdag glitrer det idyllisk i havet som omkranser Buøya. Men når været viser seg fra sin aller barskeste side, er det godt at Buøy Gård ligger plassert mellom 170 år gamle trær som står støtt i blåsten.

DANDERING: Om maten ser bra ut, er det større sjanser for at den smaker godt også. FAMILIEBEDRIFT: Familien samlet under ett av mange tre i den store hagen.

På 1930-tallet ble Buøya kjøpt av Peter Jacob Sverdrup, bestefaren til polfareren Otto Sverdrup. Det var Peter som satte det største preget på gården, og som plantet tuntrærne som han hadde med seg fra landbruksskolen på Jarlsberg. På de gamle bildene av gården vises knapt trærne. Nå er de en del av storheten her. Men tilbake til White Guide. STORSATSINGEN. Etter å ha bodd på Verdal, flyttet Fredrikke til Buøya for ca. 25 år siden. Hun trengte ikke å dra lengre enn til Rørvik for å finne Thomas som har vokst opp i et boligfelt og som verken hadde erfaring med fjøsdrift eller matproduksjon fram til de tok over gården i 2011. Fredrikke er utdannet sosialantropolog og jobber i dag i Rørvik, mens Thomas, som er utdannet kokk, har skapt sin egen arbeidsplass på gården. Sammen har de to barn, Sunniva (7) og Henriette (4). – Jeg har alltid drømt om å ha egen restaurant, men ikke på ei øy, liksom! Thomas ler når han forteller om

drømmen som er godt i gang med å gå i oppfyllelse. Det første året de bodde her drev de med melkeproduksjon, mens nå går det kraftige kjøttfe og ammekyr ute på tunet året rundt, og på holmene har de norsk spælsau. Da Thomas flyttet til gården, begynte han så smått å lage mat for små og store grupper. Og når maten smaker godt, sprer ordene seg raskt, og plutselig var businessen i gang. Selv har de ikke brukt en krone på markedsføring. – Hele greia her starta bare på skøy, eller det var jo kundene som starta oss. Vi hadde ingen tanker om å lage restaurant. Det utviklet seg bare mer og mer, helt til vi måtte stoppe utviklingen selv. Jeg ville ikke drive restaurant uten å kunne gjøre det skikkelig. Ting har snudd svært fort for det

BUØY GÅRD

unge paret som var i tenkeboksen om de skulle satse på Thomas´ kokkeferdigheter eller ikke. Å starte en restaurant i sitt eget hjem krever sitt, og med få midler hadde de ikke det som trengtes for å gå fullt inn for restaurantdrift. Om de skulle gjøre det, trengte de ordentlig kjøkken og god plass for både dem selv og gjestene på gården. – Vi hadde egentlig bestemt oss for å kutte ut før forrige jul. Vi hadde søkt støtte fra Innovasjon Norge, men fikk aldri svar. Vi ble lei av å vente, så etter en stund ringte jeg og ga dem klar beskjed om at de måtte svare oss. – Hvis ikke, kutter vi ut. Men så havnet vi plutselig i White Guide, og da våknet de, forteller Thomas. White Guide er intet mindre enn en eksklusiv liste over de beste restaurantene i Norden. Hvert år

reiser en anonym jury rundt i Norden under pseudonymer for å teste om lag 800 restauranter. Det legges vekt på gastronomi, atmosfære og personlig vri, og kun 300 kommer med i guiden. Buøy Gård troner på 35. plass. – Vi er den eneste restauranten fra Nord-Trøndelag, og vi er én av fem i hele Trøndelag! Jeg måtte lese den mailen ganske mange ganger, for å si det sånn, gliser Thomas som har laget mat for små og store grupper inntil 24 personer en stund nå. Konseptet er lokal mat basert på ekte råvarer som skal være så ferske som mulig. Og siden året byr på ulike sesonger med forskjellige råvarer, forandrer menyen seg hele tiden. Derfor vil Thomas helst sette menyen for gjestene, og ikke omvendt. At råvarene skal være ferske, er også hovedgrunnen til at de bare tar imot

bordbestillinger. – Vi kommer aaldri til å ha drop-in, og det har med råvarene å gjøre. Kostnaden blir for store om vi skal gå og vente på at det kommer folk, sier han. Men å vente mye, det trenger de nok neppe. PAUSE OG RE-ÅPNING. Etter et år med oppussing står gården klar for å ta imot gjester igjen. Det er satt opp et nybygg der øverste etasje er blitt til leilighet for familien, mens resten av bygget er dedikert til næring. Nytt kjøkken er på plass i hovedhuset, og planen er å tilby gjestene overnatting, samtidig som kapasiteten økes. – Tidligere måtte vi sette en grense for minimum og maksimum antall gjester. Vi kommer til å åpne opp for at to personer kan komme og spise, for da kan vi samtidig ha flere bord.

BUØY GÅRD

TRØNDERE ER FRYKTELIG GLADE I SAUS!

Vi kommer til å øke minstekravet for antall retter, til kanskje fem eller seks. Vi vil helst servere så mange retter som mulig – små porsjoner med mye smak. Fra og med i sommer kommer jeg til å ha en lærling sammen med meg, sier Thomas Valø som ser ut til å glede seg til å gå inn i drømmen om egen restaurant for fullt. – Uten den økonomiske støtten fra Innovasjon Norge, ville ikke dette ha gått! Foreldrene til Fredrikke har også støttet oss enormt i valgene vi har gjort om å drive gården videre på vårt vis. Forandringene vi har gjort her, har ikke vært like populære hos alle, så det har ikke vært bare enkelt, sier den inngiftede kokken i familien Sverdrup. For selv om det er Thomas som står for maten, er Fredrikke på plass og hjelper til med oppdekking, rydding

og vasking. Men med to barn og jobb ved siden av, er det ikke alltid tiden strekker til. – Min interesse i gården ligger mest i historien med bygningene og hagen. Vi vil jo at det skal bevares mest mulig som det var, men jeg har egentlig altfor liten tid til å holde på med det. Hagen krever jo sitt, sier hun og legger til at hun har restaurert uteområdet slik at for eksempel staudebedene er tilbake på plena der de opprinnelig sto. Fredrikke viser fram de gamle bildene fra gården, og det er tydelig å se at det var en storhetstid. På bildene ser vi kvinner i flotte kjoler og menn med hatt promenere langs de gruslagte stiene rundt gården. SMAKSOPPLEVELSER PÅ REKKE OG RAD. Når man først er på Buøy Gård,

kan man ikke dra uten å ha sett kokken i sving eller smakt seg gjennom noen av de mange rettene som serveres her. Vi blir med på kjøkkenet hvor vi skal få servert en fire-retters meny. Thomas pisker ivrig i sausen. – Trøndere er fryktelig glade i saus! Men den tar så mye oppmerksomhet fra selve retten. Derfor pleier vi å bære fram maten og presentere den først, sier han og pisker videre. – I starten kom gjestene stort sett fra Rørvik og Namsos, men nå kommer det folk fra Oslo, Bergen, Trondheim kun for å spise her. Plasseringen i White Guide har gjort veldig mye, og folk snakker. Jeg tror vi er mer kjent enn vi aner. Thomas tar ut et kveitestykke fra ovnen. Den har såvidt vært innom og er bakt i kun 15-20 minutter på bare 60 grader. Oppå kveita legges litt

DET BESTE MED KVEITA ER SKINNET, OG DET ER DET ER SJELDEN DU FÅR SERVERT! -MMM, KVEITFETTJ!

brent purreløk, kålrot syltet i safran, smørsaus og kålrotpurré med blåskjellkraft. Det ser fortreffelig ut – og smaker like så. Kveita er forsiktig varmebehandlet, et sted mellom rå og gjennomstekt. Kjøttet er helt blankt, og Thomas forklarer at det er slik fisken skal være. – Folk pleier å bli overrasket over at det er så mye smak. Men fisk skal smake fisk! Vi får en smak som er helt vill ved å ikke gjennomsteke den! Kvalitetene i fisken kommer fram når man tilbereder den riktig, sier han. – Men det beste med kveita er skinnet, og det er det er sjelden du får servert! Mmm, kveitfettj! – Folk driver og skjærer av dette, og det synes jeg er helt sinnsykt, sier bordkavaleren min, som tydeligvis også har sansen for skinnet. – Ja, og det synes jeg er barnslig! Nikker Thomas enig. Den første forretten overlappes av forrett nummer to, som også er fisk, men denne gangen torsk. Thomas tørker av stykket før også det bakes lett i ovnen. – Jeg vil ikke ha med den «blauta» der, den er udelikat. Torsken serveres på en knallgrønn seng av bladpersilleolje, pillede erter, sellerirot, jordskokk og dill, nøye plassert med pinsett oppå fisken. Torsken er mer forsiktig i smaken enn kveita, og tilbehøret er friskt og sammensatt. Thomas legger vekt på at råvarene skal være ferske, og presiserer at all fisken som serveres aldri er mer enn én dag gammel. Fisken er altså fortsatt en svært viktig vare på Buøy Gård, nå som i 1837. Etter to forretter, er vi klare for hovedretten. Her får vi servert

KATTEKOS: Sunniva mener katta må få være med på bildet. IKKE AKKURAT «LETTSALTA »: Torsken vi fårservert er ikke som man er vant til, med potet, flesk og gulrøtter. Denne varianten både smaker og ser annerledes ut.

ytrefilet av urfe fra egen gård, toppet med syltede sennepsfrø. Ved siden av danderes rødløkpurré, rødkål og selvplukkede kantareller. Kjøttet er mørt og smakfullt, og purréen og kålen utfyller hverandre med sine jordaktige smaker. – Planen er å ha en grønnsakshage på tunet hvor vi kan dyrke alt selv. Jeg drømmer om å hente mer selv fra naturen. Nå får det holde med soppen. Når vi lurer på om han pleier å fryse ned kantarellene for senere bruk, får vi et kontant nei. – Jeg lager kun sesongbasert mat. Kantarellene skal ikke serveres utenfor sesongen, for da er de ikke ferske. Enkelt og greit. Det gjelder å være tro mot konseptet sitt. Når tiden er kommet for desserten, forteller Thomas at han hadde et brudepar dagen før, og de ønsket seg brunost-is til dessert. – Jeg hadde aldri laget det før, så da måtte jeg lære meg det. Jeg tok utgangspunkt i en oppskrift jeg fant på nettet, men jeg synes den

var for søt. Jeg liker ikke desserter som er for søte, så da laget jeg en syrlig eplesirup som kunne veie opp. Sammensetningen ble fullklaff! Eplesirupen er som et nesten gjennomsiktig mønster på isen, og det ser veldig delikat ut. Isen ligger dandert på et lag krokan bestående av pistasjnøtter, gresskarkjerner og brent hvit sjokolade. Rundt det hele ligger små dråper med blåbær «fluid the gel», som er en tykk saus av blåbær og sukker. Isen smaker definitivt av brunost, men det er bedre enn forventet. Mye bedre. Sammen med tilbehøret får man en god kontrast, og smaksløkene får nok en gang boltre seg i de ulike smakene som er nøye satt sammen. – Når jeg skriver menyer, sitter jeg og smaker på maten inni hodet først, uten å lage den. Jeg vet hvordan ting

BUØY GÅRD

smaker, og jeg liker å leke med ulike kombinasjoner. Det er ingen tvil om at Thomas er en dedikert kokk som brenner for god mat og gode opplevelser. MER ENN MAT. I tillegg til virksomheten på gården, har Thomas inngått samarbeid med Kolvereid Camping og Explore Ytre Namdal. Sammen tilbyr de pakketurer der man drar på en femdagers kajakktur ut fra Kolvereid Camping, og setter opp basecamp i skjærgården hvor natta gjerne tilbringes under åpen himmel. Mens gjestene padler turer og skaffer mye av maten, skal Thomas være med som kokk fra morgen til kveld. Fem dager med vin, mat, kajakkturer og guiding koster 18.000 kroner per person. – Dette skal være et eksklusivt tilbud for de som ønsker å få en hel-

hetlig opplevelse av hva naturen har å by på, både opplevelser og råvarer. Thomas presiserer at man får mye for pengene og at det vil være verdt det. At lille Buøy Gård havnet i White Guide har ikke satt en stopper for ambisjonene, og når vi spør hva som blir det neste, er ikke Thomas i tvil: – Vi har satt oss mål om å få Michelin-stjerne! Innen ti år. Det er viktig for oss at vi er folkelige. Vi skal spre humøret vårt! Folk skal komme inn døra og kose seg, ikke sitte med nesen i været. Samtidig vil vi ikke ha tusen personer på tunet her til enhver tid, vi vil heller ha ti. Blir det for mange folk, blir det ikke eksklusivt, legger han til. – Det høres ut som et ganske stor motsetning med folkelig og eksklusiv stjerne i Michelinguiden, spør vi. – Ja, men vi skal gjøre det med en

trøndersk vri. Vi skal ikke ha hvite hansker, men vi skal ha god mat. Jeg har vært på veldig mange Michelinrestauranter, og det er mye dårlig mat! Det handler for mye om alt rundt, og det synes jeg er veldig trist. Det er liksom ikke noe fokus på maten. Det nærmeste du kommer sirkus på Buøy Gård, er antakelig de to døtrene som springer rundt på tunet. – Eldstejenta Sunniva kan komme hjem fra skogen med kantareller hun har plukket selv, sier en stolt far som ser potensialet i den lille jenta som plutselig kommer løpende med blader hun vil at vi skal smake på. Hun vet hva som er spiselig og ikke. – De smaker tannkrem, ler hun. Vi konkluderer med at Buøy gård er et sted med folkelig atmosfære og eksklusiv mat. Det kan aldri skremme en sulten namdaling. •

Kveite

Forrett til fire, eller en rett for to. Med kålrotkrem, syltet kålrot, sprøtt skinn, grønnkål, løk og blåskjellsaus.

KVEITE 200 g kveite, helst ferskt smør, grovsalt, pepper, purreløkaske PURRELØKASKE 1 stk purreløk

SPRØTT KVEITESKINN Skinn fra ¼ kveite. Rapsolje

16 SYLTELAKE 125 ml eddik, 250 ml vann 100 g sukker, 1 stk stjerneanis, 1 stk lagerblad (laurbærblad) SAFRANSYLTET KÅLROT 4 tynne skiver kålrot, syltelake, safran (lag gjerne noen dager før) KÅLROTKREM 100 g kålrot, 1-2 ss meierismør, ½ ts potetmel, salt og hvit pepper

GRØNNKÅL 1-2 stk. store blader, rapsolje

SPRØ LØK 4-5 stk. sjalottløk, rapsolje

BLÅSKJELLKRAFT ca 200 g blåskell, 2 dl tørr hvitvin, ½ løk, ca 100 g usalta meierismør i små terninger, gressløk

Dekk fileten med grovsalt og la den stå i en time. Skyll av alt saltet og tørk fileten med tørkepapir. Del fisken i fire og legg på et brett smurt med smør. Krydre med sort pepper og dryss litt aske over fiskebitene. Stekes på 50 grader i 15-20 min. Varm ovnen til 220 grader (varmluft). Del purreløken på langs og vask den godt. Tørk av vannet og spre purreløken i en ildfast form/langpanne. Stek løken til den er helt svart/brent. Avkjøl og kjør purreløken i en blender til den er pulverisert. Skrap vekk alt av fiskerester på skinnet, kok opp ½ liter vann. Dypp skinnet kjapt i det kokende vannet og legg det i kaldt vann. Tørk av vannet og legg skinnet på et stekebrett med bakepapir. Det er viktig at utsiden på skinnet ligger ned mot papiret. Stekes på 60 grader (varmluft) til det er helt tørt (ca. 5-6 timer). Når skinnet er ferdig tørket skal det friteres på høy varme. Varm opp rapsolje. Oljen skal være så varm at skinnet «popper» tvert det møter oljen. Prøv med en liten bit av skinnet før du friterer alt. Ta ut skinnet straks det har poppet og legg det på tørkepapir. Bland alt i en kjele og kok opp. (Samme lake brukes til sennepsfrø og beter)

Legg skivene av kålrot i enn kasserolle og dekk de med syltelake. Tilsett safran etter smak. Kok opp og avkjøl (laken kan brukes flere ganger) Skrell og kutt kålroten i små biter og kok den helt mør. Fjern kasserollen fra varmen, sil bort eventuell væske i kasserollen og la kålroten stå i 5 min. Kjør den varme kålroten i en blender/stavmikser mens du tilsetter smør og potetmel. Smak til med salt og pepper. Fjern stilken fra bladene, varm opp oljen og friter bladene kjapt. Er oljen for varm brenner bladene seg fort, og er den for kald, blir bladene slappe. Det spruter mye når man friterer grønnkål, så bruk høy kasserolle med lite olje i. Legg bladene på tørkepapir etter at de er fritert. Kutt løken i små biter og dekk den med olje i en liten kasserolle. Stek løken i oljen til den blir brun. Det er viktig at oljen blir varm nok, ellers blir løken kokt og ikke sprø. Ta opp løken når den har fått litt farge og legg den på tørkepapir (løken kan virke slapp med det samme, men blir sprø når den blir kald). Kutt løken i små biter og putt i en kasserolle sammen med blåskjell og hvitvin. Kok opp under lokk. Ta kasserollen av varmen etter oppkok og la stå i 10-15 min., ikke ta av lokket. Sil av kraften og reduser denne til nesten all vesken er borte. Pisk inn litt etter litt av smøret i reduksjonen mens den er varm, men ikke kok. -Da sprekker sausen. Tilsett finkuttet fersk gressløk rett før servering.

BUØY GÅRD

R A I

E N T E R T T A I N M E N T

A S

P R E S E N T E R E R

LØRDAG 14. OKTOBER 2017 JUBILEUMSKONSERT

DDE . NO

F O R

ØV R I G E

KO N SERT ER

TICKETMASTER.NO – HOTELLPAKKER: SHOWPAKKER.NO BILLETT: Sidetribune: 495,- Gulv og tribune senter: 595,- Golden Circle: 995,-. Kjøpes på ticketmaster.no HOTELLPAKKER: Pr person i dobbeltrom inkl billett og frokost, fra kr 1.275,-. Kjøpes på showpakker.no

TAKK - BERRE BRA AS. FOTO: LINE BERRE

R A I

OTTERSØY

NAMSOS

FLATANGER

OVERHALLA

SKAGE

GRONG

Spar Ottersøy 74 39 43 22

Spar Røthe 74 20 93 00

Spar Flatanger 74 28 84 16

Spar Overhalla 74 28 12 01

Spar Skage 74 28 59 50

Spar Grong 743 127 10

SMÅTTERI 36 803 bodde i Namdalen i utgangen av 2016.

RØYRVIK

er den minste kommunen i Namdalen med 469 innbyggere.

kommuner utgjør Namdalen.

NAMDALEN Jetnamsklumpen er Namdalens høyeste topp (1 513 moh.).

er en region nord i Trøndelag. Namdalen er oppkalt etter Namsen, den 229 kilometer lange lakselva som starter i Store Namsvatnet i Røyrvik og munner ut i Namsenfjorden.

Salsvatnet er den dypeste innsjøen i Namdalen. (482).

VIKNA

1 043

SVALBARD

er en øykommune som består av rundt 6 000 øyer, holmer og skjær. Kommunens høyeste topp er Vattafjellet på 173 moh. Det er 2,14 meter høyere enn Møllehøj, Danmarks høyeste topp.

er antallet hytter som er registrert i Lierne kommune. Det er bare 346 færre enn antall innbyggere per 2016. Lierne har 551 flere hytter enn Flatanger, som for øvrig har 153 flere hytter enn Grong.

har et par bygg som er satt opp med tømmer fra Namsos. Taubanen i Longyearbyen ble tømret og gjort klar på to steder i Namsos. I tillegg ble den første sysselmannsgården laftet i Namsos.

ANDRÉ KVELDSTAD #FLATANGER @ANDREKVELD

STIAN LYSBERG SOLUM #NAMSOS @LYSBERGSOLUM

JEANETTE ELSTAD #HARRAN @JEANETTELSTAD

# namdalen247

Namdalen lever på Instagram! Tag bildet ditt #namdalen247 og vis fram det beste av ditt Namdalen.

KATARINA MATTSON @GETOLS1 #TOBBØYA @KATARINASVERDEN #ARNØYA

FRED STRØMME #OVERHALLA @FREDSTROMME

ANETTE LEONORE VALØ SIMONSEN #VIKNA @ANETTELEONORE

SARA DRESSEL #NAMSSKOGAN @SARADRESSEL

ANNE BERIT SØRGÅRD #NAMSOS @ANBESOERG

ØYSTEIN MOEN SKOTHEIM #LEKA @KAFFETID

OM Mona (25) er ei gårdstaus fra Ryum utenfor Rørvik, hvor hun nå bor og jobber. Foto har vært en stor lidenskap i 7–8 år. Dette bildet ble tatt 2. juli 2016 kl. 22.30. Om kvelden hadde det vært en liten regnskur og det ble så fint lys. Regnbuen dukket plutselig opp foran henne - og bildet ble til.

SØR-GJÆSLINGAN

På kartet er de som et dryss små flekker, nesten usynlige mot den blå bakgrunnen. Flekkene er til sammen Sør-Gjæslingan, et nedlagt fiskevær bestående av cirka 80 øyer, holmer og skjær i Follas ytterkant. Et perfekt motiv for hobbyfotograf Mona Olsen-Ryum. TEKST: INGEBJØRG FYRILEIV GULDVIK FOTO: MONA OLSEN-RYUM

idlig på 1900-tallet var SørGjæslingan et av de største og viktigste fiskeværene sør for Lofoten, med så mye som 4 000 menn og kvinner boende der på det meste. I gode år kunne man i løpet av én sesong fiske rundt to millioner (!) skrei utenfor øyværet. Men med en drastisk nedgang i skreifisket, fulgte nedgangstider på land. SørGjæslingan ble etter hvert fraflyttet, men takket være godt vedlikehold og restaurering, kan man i dag oppleve et autentisk fiskevær som en viktig del av vår felles historie fra livet på Namdalskysten. – Å VÆRE på Sør-Gjæslingan er som å ta en pause fra hverdagen, sier Mona Olsen-Ryum. – Der ute er det ikke noe som kommer i veien for horisonten når

man står på toppen av Heimværet. Jeg har bare vært der om sommeren, men kan tenke meg at utsikten er like fin om vinteren. På sin helt egne måte. I 2010 ble Sør-Gjæslingan fredet som nasjonalt kulturmiljø, og bygningene som står igjen ivaretas av Kystmuseet i Nord-Trøndelag. – At øyværet er vernet, og at det er en så enkel standard på husene og naustene, har sin helt egen sjarm. Sør-Gjæslingan er så avsides, og at man bare kan kommer seg dit med båt, er noe av det jeg liker best, sier hobbyfotografen fra Ryum. DET SOM FØR var et samfunn med hardt arbeid, slit og usikre tider, er i dag selve kontrasten: Et ferieparadis når sola skinner og Folla er fin. •

Særegen og funksjonell fritidsbolig på Abelvær.

Vi utvikler fremtidens miljøvennlige trebygg Hos arkitekt Blom har vi fokus på å skape prosjekter med god funksjonalitet og visuell kvalitet, og løsninger som gir merverdier for våre oppdragsgivere. Vi tegner fritidsboliger, boliger, leiligheter, reiselivsprosjekt, næringsbygg og barnehager, med omtanke for omgivelser og stedegne bygningsmiljø.

Klompen Paviljongen – et attraktivt og spennende utsiktspunkt i Namsos.

Kysthotellet Rørvik – ny hotellfløy i kystbyen Rørvik.

Destinasjon Dærga – et Sør-Samisk naturarvområde i Røyrvik.

Abel Meyers gt 10, 7800 Namsos • arkitektblom.no • noahytter.no • 904 72 388

KLOMPEN, NAMSOS

nye DEN

ATTRAKSJONEN

Enten du rocker eller ruller opp: Klompen paviljong er tilgjengelig for alle som vil til topps i Namsos. TEKST OG FOTO: INGEBJÃ&#x2DC;RG FYRILEIV GULDVIK

JEG SER HELT TIL DANMARK HERFRA!

TIL TOPPS: Paviljongen på toppen av byfjellet Klompen er blitt et av Namsos signalbygg. Rockestien er en av rutene opp, og på toppen kan du fordype deg i historiske bilder.

eg har vært mye mer på Klompen nå som paviljongen har kommet opp der, sier Solrun Nebb fra Levanger. Hun er jevnlig på besøk i Namsos, og bruker byfjellet til både turer og rekreasjon, – og har for første gang tatt i bruk den merkede «Rockestien» for å komme seg til toppen av Namsos. – Stien opp var veldig bra! Det er jo effektive høydemeter, og utsikten blir bare bedre og bedre. Det er nå ett år siden Klompen Paviljong ble åpnet. Utsiktspunktet har på kort tid blitt en av de største attraksjonene i Namsos, både for turister og fastboende. Besøkstallet passerte hele 10 000 etter bare fire måneder. Paviljongen på Klompen ble satt

opp etter initiativ fra Bjørn Terje Smistad i Statskog. Han fikk med seg Roy Blom i Arkitekt Blom. De jobbet med idéen en stund før de inngikk et samarbeid med Namsos Næringsforening. Takket være sterk dugnadsånd og tilskudd fra det lokale næringslivet ble paviljongen realisert som en gave til Namsos kommune fra næringslivet i byen, som en verdig avslutning på feiringen av Namsos´ 170-årsdag. Selv om Klompen Paviljong er både moderne i utforming og ny på sitt sted, er det ikke noe nytt at det står bygg på byfjellet i Namsos. Allerede i 1893 ble det satt opp ei hytte på Klompen i regi av Turistforeningen. Hytta ble etter hvert drevet som kafé av Avholdsforeningen, og i

1930-årene ble det satt opp enda en kafé der oppe. De to byggene ble revet av tyskerne under krigen, men de har vært en viktig inspirasjonskilde til dagens bygg. Men tilbake til turen på toppen: Etter å ha sett utover byen hun ikke bor i, takker Solrun for seg, og inn kommer det en liten delegasjon fra Skoglyvegen barnehage. Barna har også gått Rockestien opp, og de er tydelig begeistret over utsikten fra paviljongen. – Jeg ser helt til Danmark herfra! Kommer det fra Sølver (5). – Og se! Der borte er Kristiansand Dyrepark! Legger han til. Fra toppen av Namsos er visst det umulige mulig, og du kan se langt og lengre enn langt. •

www.flisatrykkeri.no

ROCK ON!

«LEVVA LIVET» PÅ SCANDIC ROCK CITY Velkommen til landets eneste rockehotell, fylt med rock´n roll og musikalske opplevelser! Hele hotellet bærer preg av det rike musikklivet i byen, til og med rommene bærer preg av Trønderrockens historie. Her kan du også gå i platestudio og spille inn din egen CD og video. Vårt unike temahotell ligger rett ved fjorden, sentralt i Namsos, omkranset av fantastisk natur. Bestilling: rockcity@scandichotels.com | 742 24 000 | scandichotels.no

DIN

ANNONSE Mandag-fredag – kl. 08.00,

Mandag-fredag – kl. 05.30

kl. 11.00 og kl. 16.00

Alle dager – kl. 09.30

HER?

Alle dager unntatt

lørdager – kl. 20.10

lørdager – kl. 15.30

Lørdager – kl. 16.00 Søndager – kl. 18.30

Søndager – kl. 14.00 og kl. 20.10

Trønderbilene AS. tlf. 47 91 30 00

og bussopplysningen på tlf. 177

Over

DYPT VANN Vinden snur fort over Salsvatnet. Bare det ikke skjer på feil sted! TEKST OG FOTO: INGEBJØRG FYRILEIV GULDVIK

KAJAKKTUR, FOSNES

eg griper fast i padleåra så knokene blir hvite. Bølgene slår over kajakken så hele båten er under vann, mens jeg prøver å unngå å tenke på at det er nesten fem hundre meter under meg. Vinden kaster seg ned fjellsidene fra nord og river tak i langsiden på kajakken. Jeg kjemper imot naturkreftene som vil presse meg ut på det levende vannet, eller i verste fall: velte meg rundt. Jeg har panikk. Dette kommer ikke til å gå bra …

FORBEREDELSER. Én dag tidligere pakket jeg og min kjære kajakkene med proviant for ei uke. Vi skulle padle kajakk over Nord-Europas nest dypeste innsjø: Salsvatnet. En nærmest bortgjemt perle innover

Salen i Namdalen, full av villmark og historie fra en svunnen tid. Den nokså ukjente innsjøen ligger bare åtte meter over havet, og var i riktig så gamle dager en fjordarm fra storhavet Folla. På tross av at dette er vel og lenge siden nå, er det fortsatt svært tydelige spor fra da havet slo mot svabergene innover Salen. Strendene er den dag i dag fulle av kamskjell og innsjøen i seg selv er meromiktisk. Det vil si at det nederste laget er stillestående saltvann, noe som ifølge Wikipedia kun gjelder ni vann og innsjøer i Norge. I lengde er Salsvatnet kun 2.2 mil fra Straumen (ved Salsbruket) i øst, til Salsnes i vest, der Moelva forbinder vann og hav. Dybden er målt til 482 meter på sitt dypeste, og i Nord-Europa er det kun

Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane som er dypere med sine 514 meter. Men selv om vannet ikke er så langt fra ende til annen, kan du komme opp i fire mil om du regner med alle bukter og eventuelle kryssinger. Vi regnet med det, og planla å bruke fire dager på turen. Med forbehold. For Salsvatnet er en lunefull innsjø, og det kan blåse opp selv på den fineste solskinnsdag. Med dette i tankene pakket vi båtene fulle av både mat og klær, nok til å klare oss i en uke. Vann har vi følgelig nok av hele veien. – Du må ta visse forhåndsregler når du legger ut på slik langtur i kajakk, sier Ole Morten Melgård, mens han rekker meg vindunken han ikke får plass til nede i sin smale grønnlandskajakk.

KAJAKKTUR

SIGHTSEEING: Det er verdt å ta turen ut av kajakkene for å se både gårdene og landskapet rundt Salsvatnet. Leisåk byr på god utsikt og en idyllisk beliggenhet. STREKK: Etter å ha padlet Breivika trengs en strekk på føttene. Breivika er brei!

– Det er nesten ikke et spørsmål om vi kommer til å bli værfaste, men når, legger han til. – Og hvor, sier jeg. Pakkingen fortsetter i konsentrert stillhet til innholdet i en stappfull bil er komprimert og stappa ned i to smale båter på knappe fem meter. Litt ballast må man ha … PÅ EN ØDE ØY. Første dag av turen er en rolig kveldsetappe fra Straumen til Leisåkholman. Her padler vi inn til en kritthvit strand som man skulle tro var hentet fra «sydens lander». De to holmene ligger like utenfor de gamle Leisåk-gårdene, som er to av et titall gamle gårder innover Salen. På gårdene ble det drevet jordbruk, fiske og fangst langt tilbake i tid, ja

DET ER NESTEN IKKE ET SPØRSMÅL OM VI KOMMER TIL Å BLI VÆRFASTE, MEN NÅR

lenger enn vi vet om, mens kraft, skog- og tømmerdrift ble verdifulle handelsvarer fra siste halvdel av 1800-tallet. Skogene i Salen og dertil gårdene ble kjøpt opp av brukseier Albert Collett som stiftet Firma Albert Collett i 1871. I dag eies og driftes de fortsatt av samme firma. Gårdene er restaurert og leies ut for naturbaserte opplevelser av UtmarksCompagniet, som eies av Firma Albert Collett. Vi har satt av tid på turen til å gå i land og se på de gamle gårdene og kjenne på atmosfæren i de historiske omgivelsene. Men den første kvelden tilbringes ved bålet på den hvite stranda. Været er varmt, og vannet lokker med en badetemperatur som er rent sjelden for Salsvatnet en sein sommerkveld. Timene går, vindunken

blir lettere og vi sovner på stranda under åpen himmel. Etter noen timer våkner vi cirka samtidig. – Dette klarer jeg ikke! Kommer det fra min bedre halvdel. Jeg trenger ikke å stille noe oppfølgingsspørsmål mens jeg ser ham sluntre bort til teltet med soveposen på slep. Munnen min kjennes som sandpapir, men det skyldes ikke de edle dråpene som ble tatt noen timer før. Det har begynt å blåse litt. Før jeg har renset munnen, kommer et nytt vindkast fylt med fine sandkorn som pisker imot meg. Den idylliske natta under åpen himmel tar slutt.

UVENTET BESØK. Som seg hør og bør en sommermorgen i telt, våkner vi av steikende sol som tvinger oss ut i «rett tid». Mens svartkjelen blir svartere og frokoststeinen dekkes på, hører vi en motordur ute på vannet. Vi liker å tro at vi er helt alene på en øde øy, men på den ene Leisåkgården, som vi såvidt skimter på land, er det folk som leier på åremål. Motorduren kommer fra en båt som kjører fram og tilbake foran oss med jevne mellomrom. Om bord er det en mannsskikkelse, og vi observerer at han har en svart gallionsfigur i baugen av båten. Vi lurer fælt på hva det er han driver med, og vinker en hilsen. Etter noen turer forbi setter han kursen mot oss, og idet han treffer strandkanten, hopper gallionsfiguren logrende i land. – Fiskebåten er her! Roper mannen, mens han hever en fin kilos-ørret tatt med garn. Vi trekker på smilebåndet over å få middagen nærmest levert på døra, og er imponert over servicen her inne. – Bare forsyn dere, jeg har fått nok, og vel så det. Sier fiskeren, som visstnok kommer fra Salsbruket. Vi lar oss overtale og forsyner oss så vi har nok til middag. Det hele er så uventet og nesten surrealistisk, at vi ikke kommer på å spørre hvem han er, eller hvem han er «oinna», så mannen forblir navnløs for oss. Når gallionsfiguren er på plass i baugen, forsvinner de to og vi er atter alene der ute. Stillheten lar seg overdøve av

Salsvatnet som har begynt å skvulpe lett … OPPDAGELSESFERD. Litt etter har vi padlet de få metrene over til Leisåk. Gårdene står oppå en liten bakketopp og vi lar oss imponere over utsikten innover Salsvatnet. Her er det store skoger og mektige fjellområder så langt vi kan se. De to gårdene er nymalte i rødt og det er godt å se at bebyggelsen ivaretas. – Under krigen var det jo ikke lov å danse, men ungdommen på Salsnes pleide å gå på ski inn hit til Leisåk for å gjøre nettopp det, forteller jeg til Ole Morten. – Tenk, 14-åringer gikk på ski fra Salsnes, via Kvernvika og over hit! Det er flere mil gjennom skogen og over fjellet. De brukte å samles fra flere gårder rundt om i distriktet, og sjansen for å bli oppdaget av en tysk offiser var heller liten. For en kontrast til hvordan vi har det nå! Dette er ikke den eneste historien om lystige lag fra dette området. Skogsdriftene krevde mange slags folk, og det ble mange fester som det fortsatt går gjetord om den dag i dag. Men de historiene får vi ta en annen gang. DET BLÅSER. Etter å ha konkludert med at det ikke var noen hjemme på Leisåk, og at det neste besøket antageligvis kommer til elgjakta, går vi ned til kajakkene igjen. Solen skinner, himmelen er blå og vannet er litt mer levende nå enn da vi forlot båtene. Det glitrer i bølgene og håret mitt danser i de små vindkastene. Planen i dag er å krysse Salsvatnet og padle mot neste gård, Eiden (Eia). Etter få padletak er det som noen har skrudd på en bryter og satt i gang vifteanlegget. Det blåser opp. Skikkelig. Himmelen er fortsatt blå, sola skinner, men vannet er nærmest svart under de hvite bølgetoppene. Vinden kommer fra nord, og for hvert tak fram, presses vi litt ut. Bølgene slår mot langsiden på kajakken, og jeg føler meg nær ved å miste kontrollen. – Padle, padle! Roper Ole Morten. – Jeg klarer ikke!

Vinden er for sterk, og jeg har panikk. De hvite knokene vitner om et fast grep i padleåra så den ikke skal fly ut av hendene mine. Til enhver tid er åra nede i vannet, og jeg forsøker etter beste evne å se mot målet. Vi må komme oss rundt en odde og inn i første og beste bukt. Jeg klarer ikke å unngå å se over mot den andre sida der fjellet stuper ned i vannet og det er få muligheter til å komme seg opp. Jeg padler, holder hodet kaldt, og tenker at vi ikke skulle ha drukket all den vinen i går. Jeg hadde trengt den ballasten i kajakken i dag! Kajakken som på tross av mat, klær, telt, to soveposer, hermetisk lapskaus, ekstra sko, fotoutstyr, øl og stein (!) flyter litt for høyt på vannet, til stor glede for vindens voldsomme krefter. Nei, den vinen hadde nok ikke utgjort mye for å bli stødig her heller. Den pleier ikke å bidra så godt til det. Her må det nok fylles opp med mer stein! Etter å ha funnet fram krefter jeg ikke visste om, klarer jeg å snu båten med snuten mot nord og padle inn mot bukta. Båten slår mot steinstranda, og vi vet begge at dagens padletur er over. Vi er vindfaste. Teltet settes opp i skogen, vi går på oppdagelsesferd i solskinnet og vi nyter fiskebåtens fangst. Utover kvelden har vinden fortsatt ikke løyet, og vi ser mørkt på å bli værende her. Vi går tidlig i seng, med alarmen på hver time fra klokka tre. Allerede klokka fire er Salsvatnet blikkstille og vi krysser over mot Eiden. EN LANG DAGS FERD. Eiden Gård ligger idyllisk plassert ved utløpet av Eidenelva. Den gule gården er omkranset av granskog og gamle jordlapper, og det står majestetiske furuer langs hele berget ned mot vannkanten. Her er det virkelig vilt! Vi kommer glidende lydløst i grålysningen, og duskregnet forsterker den trolske stemningen ytterligere. Dagen før var det sol og dårlig vær, mens nå er det regn og fint vær. Kontrastene er med oss hele veien, og stillheten i det store landskapet avbrytes av: snork! Det er folk på

KAJAKKTUR

VANNET ER SVART UNDER OSS. JEG TENKER PÃ&#x2026; AT DET ER NESTEN 500 METER NED TIL BUNNEN

IDYLL: Salsvatnet er kjent for sine mange fine strender, enten det er sand eller stein. NÆR NATUREN: Flere steder rundt Salsvatnet padler man både over og under trærne. Av trær, er det for øvrig mange slag: furu, gran, bjørk, osp, rogn og selje følger oss vekselsvis langs hele vannkanten.

Eiden Gård. Vi dropper ekskursjonen for å unngå å vekke gjestene som har leid gården for å fiske. Vi padler videre og nyter godt av at vinden holder pusten for oss. Forbi Eiden padler vi inn bukta like under Eidenfjellet. Her ser vi den svarteste fjellveggen vi noen gang har sett, og veggen forsvinner loddrett ned i dypet. Det kribler i kroppen. Vi blir ufattelig små mot den store veggen, og jeg priser meg lykkelig for at det er vindstille. Scenen er dramatisk nok som den er. Når klokka nærmer seg elleve på formiddagen, har vi allerede padlet en dagsetappe idet vi svinger inn i Breivika. Vi siger inn mot en av de mange strendene langs Salsvatnet og sovner i sola som har meldt sin

ankomst. Livet er like deilig som pannekakene til lunsj, og siden vi allerede har kommet så langt, beslutter vi å padle helt til Hende Gård. Nesten idet vi har kommet oss på vannet, blåser det opp igjen. Det er som at Moder Jord tar en skikkelig helomvending. Salsvatnet går i hvitt, regnet pisker, og bare for å understreke hvem som er den sterkeste parten i denne kampen, pepres vi av store hagl. Vi vil ikke kjempe mot, og søker ly til elingen er over. Når vi kommer til Hende, har vi erfart at Breivika er brei, og at Salsvatnet er lunefullt. Vi ser oss omkring på gården, den største og lettest tilgjengelige med bilvei inn. Her er det tilrettelagt for store og

små samlinger og aktiviteter som leirdueskyting, fiske og kanopadling. Nede ved vannet er det satt opp en fin gapahuk som vi ser oss nødt til å tjuvlåne når vi utpå kvelden får servert det heftigste tordenværet på lenge. Vi blir ikke overrasket av værskiftningene lenger. SISTE ETAPPE. Fra Hende fortsetter ferden videre rundt Breivika og ut til «streeten». Vi padler i et spennende landskap med variert skog der ospa skjelver og furua står støtt. Flere steder har det gått ras der steinene ligger på den bratte kanten, klare til å fortsette videre ned i dypet når som helst. Vi padler over falne trær og trær som lener seg over vannskorpa,

KAJAKKTUR

så vi kan padle under. Alt virker uberørt og vilt, men gamle bolter fra tømmerfløtingas dager minner oss på at det ikke alltid har vært så fredelig her. Når vi har rundet det første nesset ut fra Breivika, melder naturen seg og vi må i land for å gjøre ærend. Vi kommer inn i ei bratt vik full av stein og som ser ut til å ha en magnetisk kraft på døde trær og annet som kan reke i land når det blåser opp. Det er reint utrivelig her. Her vil vi ikke være om det blåser opp igjen. Vi gjør kort affære og padler videre. Senere fikk vi vite at bukta bærer navnet sitt, Hjelplausbukta, etter at en mann frøs ihjel der inne. Han hadde kommet langs isen, og mens han var i land, hadde isen brutt opp.

DAGEN FØR VAR DET SOL OG DÅRLIG VÆR, MENS NÅ ER DET REGN OG FINT VÆR

Han kom seg hverken over vannet eller opp fjellet, den hjelplause. På siste etappe viser Salsvatnet seg fra en mer behagelig side. Vi glir langs land og nyter landskapet som skifter fra å være bratt og brutalt til rolig og harmonisk. Vi passerer fossefall og bukter med strender fine som få. Etter fem dager når vi Salsnes der vi blir tatt i mot av foreldre som slår begeistret i kasseroll-lokk som om vi hadde kommet heim fra en Nordpolen-ekspedisjon. Selv om det ikke var så vel, synes vi velkomsten var turen verdig. For Salsvatnet skal man ha respekt for, for været respekterer ikke deg. At vinden snur fort, kan vi skrive under på. For oss skjedde det på riktig sted. •

UTMARKSCOMPAGNIET EN DEL AV FIRMA ALBERT COLLETT

SAKSEN GÅRD

ELGÅA

ØVRE STRØMMEN

HENDE GÅRD

ØYHOPPING, LEKA

På Namdalskysten kan du vandre over en liten bit av Amerika. Velkommen til sagaøya Leka. TEKST OG FOTO: MARI VALEN HØIHJELLE

STEINFINT: På Lekas vestside ser du utover storhavet. Her skimter vi det gamle fiskeværet Hortavær i det fjerne. FORMET AV HAVET: En av Lekas mange rullesteinstrender.

øye klyv. Vi går under trekroner og over mosekledde steiner. Vi har ingen sti å følge, og et virvar av vegetasjon og steinformasjoner gjør det utfordrende å få oversikt. Så, plutselig, gjennom bladverket ser vi spisse spir som strekker seg mot himmelen. Staute og gråsprengte reiser de seg opp fra den okergule steinura. Jutulan. Bare navnet oppmuntrer til en stemning av mystikk. Vi klyver litt til, før vi står ved foten av de store og trolske monolittene. Foran oss bretter storhavet seg utover. Blikk og hjerte åpner seg i panorama. Hortavær, Torghatten og Vega står støtt i horisonten. Rundt oss troner et månelandskap i oransje og gult.

Landskapet er nesten som en scene fra en westernfilm. Jeg tar meg selv i å lure: Er vi virkelig i Namdalen nå? SAGN OG ØRNEROV. Noen timer tidligere: Vi tar ferga fra Gutvik og over Lekafjorden. Mot havgapet, mot rødglødende sagafjell. Namdalens nordvestligste kommune er en godt bortgjemt skatt, bare en liten avstikker fra Fv 17. Å bestemme seg for å dra litt utenom namdalsk allfarvei, gir skikkelig uttelling ute i havgapet. Selv om øyriket i Nord-Trøndelag er lite, står de store opplevelsene i kø her: Ørnerovet, sagnet om Lekamøya, hulemalerier, gravhauger fra vikingetida og ikke minst: fargerike bergarter. Sistnevnte er

ØYHOPPING

presset opp på land og liggende på siden. Da kontinentene gled fra hverandre igjen, ble noen biter av det amerikanske kontinentet liggende igjen i Norge. En av disse er Leka. Få andre steder finner man et så komplett tverrsnitt av havbunnen, og helt inn til mantelen, som er så synlig.

uten tvil Lekas store superkjendiser – til og med internasjonalt. Selv i verdenssammenheng er geologien så unik at Leka ble kåret til Norges geologiske nasjonalmonument i 2010. KONTINENTKOLLISJONEN. Vi har forflytter oss fra jutulan og går forbi Møssmørklubban og videre innover øya. Sola er på vei ned, og kveldslyset forsterker de varme tonene i fjellet. Assosiasjonene til Ville vesten er ikke tatt helt ut av det blå. For tro det eller ei, Leka er faktisk et lite stykke Amerika. En gang for lenge, lenge siden skjedde underet. Da kontinentene Nord-Europa og Amerika kolliderte for 420 millioner år siden, ble deler av havbunnsskorpa

JEG TAR MEG SELV I Å LURE: ER VI VIRKELIG I NAMDALEN NÅ?

RETT INN. Solfall i havet. Vi finner et høyt utsiktspunkt rettet mot nord. Røde, oransje og gråsvarte striper slynger seg bortover det golde fjellandskapet. I bakgrunnen ruver Heilhornan. Akkurat som i boka «Reisen til Jordens indre» av Jules Verne fra 1864, har vi besøkt jordens indre. Og vi trengte bare dra til Namdalskysten. •

Snart er sommeren her –

nå har vi et stort utvalg

ferieklare bobiler

SE 2017-modellene fra Hymer, Norges mest solgte bobilmerke

SE designperlene Smove, Arto og Flair – mobile luksusboliger fra Niesmann+Bischoff

SJEKK UT Perfect 10, Carados prisgunstige jubileumsmodell

Namsen Auto driver med personbiler, bobiler og campingvogner. I tillegg har vi moderne verksted og en innholdsrik rekvisitabutikk. Handler du hos oss, gjør vi vårt beste for at du får en trygg og god opplevelse. Les mer og se utvalg på namsenauto.no.

5 års Norgesgaranti ved kjøp av ny bobil hos oss

Velkommen til en trygg handel Grong Næringspark 7870 Grong • Sentralbord: 480 60 999 E-post: post@namsenauto.no • www.namsenauto.no

STORT utvalg av møbler og campingutstyr i butikken nå

Besøk

Gunstig finansiering fra Santander

Elektriske installasjoner og service

for maritime fartøy, havbruk og fiskeri • Kraftproduksjon og generatorer • Kraftdistribusjon • Elkraft og signal • Automasjon og overvåkning • Nødstrøm og batterianlegg • El-kontroll • Belysning/lanterner • Brannvarsling • Motor- og frekvensomformere • Prosessanlegg

Døgnåpen vakttelefon

LY S E H O D E R . elcom-as.no | 74 39 39 33

Trio Media 02/15

Kompetanse, kvalitet og tillit

NAUMDØLA MÅLLAG

INA KJELLMO SKJEFTE

BLINKSKUDDET Ina Kjellmo Skjefte er opprinnelig fra Steinkjer, men synes livet er lyst på Skage. Det var ikke spesielt varmt, men shortsen var på og såpeboblene danset i lufta dagen bildet ble tatt. På sommerradioen sang Beach Boys «California Girls» til lukta av nyklipt plen. Og akkurat da ... … akkurat der! Fryser vi minnet om hvor fin den var, sommeren 2016.

Canon EOS 6D, f/1.4, 1/3200 SEK, ISO 100

BLINKSKUDDET

VILT og

VAKKERT Ute ved kysten er det fremdeles sensommer, men her oppe i Børgefjell har høsten tatt grep. TEKST: STEINAR JOHANSEN FOTO: STEINAR JOHANSEN OG KJARTAN TRANA

BØRGEFJELL, RØYRVIK

i har vært her til alle årets tider, men av alle måneder foretrekker i hvert fall jeg september. Nå er myggplagen blitt historie, og høstfargene maler fjellheimen i alle nyanser fra grønt til brunt. EN ROLIG START. Det er ettermiddag. Vi står nede på parkeringsplassen ved Stekenjokkvegen og ser den markante Jetnamsklumpen stikke hodet opp over åskammen i vest. Alette er klar, og Kjartan hufser på seg sekken – det blir fort noen kilo når du skal ha med deg fotoutstyr i tillegg til mat, klær og det du trenger for å overnatte i høgfjellet. Tanken er å følge Jetnamsvatnet

inn for så å bryte av sørover og følge Sipmeken-vassdraget ut igjen. God plan, tenker jeg, og vi gir oss i veg. De fleste velger å følge elva innover, men vi fortsetter nordover til vi finner samenes gamle vei som er vardet langs brinken ovenfor elvedalen. Sakte løfter landet seg innover. Tørr lyngmark med små myrområder der småbekkene krysser stien på veg ned til hovedvassdraget. Etter en times gange ligger toppen av høydedraget bak oss, og vi aner vassenden som ei lys stripe under Jetnamsklumpen. Det er tid for en liten hvil i godværet, mens NordTrøndelags høyeste fjell (1 513 moh.) ser ned på oss små menneskene som sitter der nede på flatlandet. Det er

DET ER IKKE BEHOV FOR SÅ MYE PRAT NÅR DU SITTER SÅNN INNE I NATUREN

DRAMATISK LANDSKAP: Morgenstemningen ved østenden av Jetnamsvatnet er nesten like dramatisk som bestigningen av Jetnamsklumpen. Halveis opp mot toppen innså vi at vi hadde valgt feil rute opp. Da er det greit å vite at det venter store ørreter i fjellvannene når man kommer ned …

ikke behov for så mye prat når du sitter sånn inne i naturen. Ved siden av å spise og drikke, er det mer enn nok å suge til seg synsinntrykkene og naturens lyder. Og så en liten personlig hemmelighet: Når du går ut med sekk i fjellheimen, viser nyere studier at det er kalorier (ikke salt og fett) som holder maskineriet i gang. Min versjon på første måltid er derfor alltid ferske wienerbrød og Go' morgen yoghurt - proteiner får vente til varmmaten i kveldinga. Jeg sender en stille takk til forskerne mens Kjartan og Alette basker med nøtteblandinga si. VÆROMSLAG. Ettersom vi var litt sene ut av startblokkene (kjøreturen

ALT ER STILLE, DET ER SOM OM NOEN HAR TRYKKET PÅ NATURENS PAUSEKNAPP

tok tre timer), legger vi første leir ved østenden av Jetnamsvatnet. Været er fremdeles strålende, og en liten bris leker seg i lyngen mens sola forsvinner i vest. Når jeg våkner, steker sola på teltduken, men mens jeg ligger og nyter varmen i soveposen begynner noen å leke med lysbryteren utenfor. Det blir stadig lengre mellom solstrålene, og når jeg stikker hodet ut, merker jeg straks at det er endring på gang. Tunge skyer kommer drivende inn fra vest, og vinden varsler at kaldere luft er på veg. Foreløpig er det ikke livstegn i naboteltet, så jeg varmer litt vann, drar soveposen bort til teltåpningen og blir liggende og nyte en rett-i-koppen i påvente av frokost.

BØRGEFJELL SAKSENVATNET

DAG TO OG TRE: Vandringen langs Jetnamsvatnet byr ikke på store utfordringer, men tar lengre tid enn du tror. Om du planlegger topptur, så velg en annen oppstigning enn den vi gikk.

JETNAMSKLUMPEN 1513

JETNAMSVATNET

JETNAMEN

VUEPERTJAHKE 1338

1161 47

1414 VESTRE SIPMEKEN FØRSTE ETAPPE: Velg Stekenjokkvegen og følg den til du ser toppen av Jetnamsklumpen og elva fra Jetnamsvatnet på venstre side. Parkeringsplassen er like ved veien. Du kan godt følge dalen innover, men vi velger alltid å følge samenes gamle sti. Turister har plukket med seg noen av merkesteinene, så vi ber alle fjellfolk om ikke å røre de som er igjen, og om ikke å bygge egne varder i fjellet.

SIPMEKEN

SISTE ETAPPE: Overgangen fra Jetnamen til Sipmeken byr på fantastiske synsinntrykk. Vær klar over at turen tilbake ikke er over før du har funnet broa over elva noen hundre meter vest for Stekenjokkvegen.

ØSTRE SIPMEKEN

HER ER DET GROV UR MED STEINER SÅ STORE AT DET ER VANSKELIG Å TA SEG FRAM

Været blir gradvis værre utover dagen, og etter hvert gjør regnbyger og sur motvind turen innover langs vatnet til en ren transportetappe. Terrenget er forholdsvis lettgått, men kosen er diskutabel. Vel framme i innerenden finner vi oss et lite platå litt oppe i bergsida og setter opp teltene. Samenes gjeterhytte ligger på en liten rygg rett sør for oss, og reingjerdet som skiller norsk og svensk beiteland forsvinner i skodde og yr på sin ferd mot Sipmek-sjøene. Alt er stille, det er som noen har trykket på naturens pauseknapp. Nå er det bare hodelykt og god bok som gjelder.

like trykkende som dagen før. Et kort allmannamøte under frokosten fatter tre enstemmige vedtak: 1. Vi beslutter å nytte dagen til en kort avstikker opp på Jetnamsklumpen. 2. Vi pakker umiddelbart lette sekker med ekstra klær, drikke og litt å bite i. 3. I rent overmot beslutter vi å følge ei alternativ rute mot toppen isteden for å følge ryggen fra vest som er det vanlige - noe vi senere kom til å angre!

VEIVALG OG ANDRE VALG. Dag tre starter med oppholdsvær. De lave tåkeskyene ligger fremdeles som et lokk over dalføret, men er ikke

KVELDSSTEMNING: Godværet har kommet tilbake, og Vestre Sipmeken blinker foran oss, mens tvillingen lengre øst så vidt kan skimtes lenger nede i dalen. Slike kvelder tas vare på.

Høydeforskjellen mellom leiren og toppen er omtrent 600 meter. I utgangspunktet er dette godt overkommelig for en kort dagstur om du bruker vett og forstand. I mangel på sistnevnte, begynner vi imidlertid å skrå oss opp dalsida for å runde østenfor toppen. Tanken er å se hvordan det er å ankomme målet med Saksenvatnet i ryggen. Utsikten over Jetnamsvatnet er formidabel under oppstigningen, men ettersom vi nærmer oss skardet mellom Jetnamsfjellet og klumpen, blir underlaget mer steinete – og da snakker vi ikke om den koselige steinrøysa nedi bakken. Nei, her er det grov ur med steiner så store at det er vanskelig å ta seg fram. For å gjøre en lang historie kort; vi kommer opp til sist, men vil ikke anbefale ruta til andre, om de ikke liker lit ekstra slit..

BØRGEFJELL

PÅ VERDENS TAK. Dag fire hilser oss med et tett skydekke. Følgelig tar vi det med ro og bryter leir litt ut på formiddagen. Vi følger reingjerdet sørover, og under en kort matpause oppe på høydedraget, kan vi konstatere at nå skjer det endelig noe med været. Tåkeskyene gjør svensker av seg, og det høye skydekket begynner å sprekke opp i vest. Vi lar det meste av utstyret bli liggende igjen, og med Kjartan som sporhund og pakkesel, setter vi kursen mot Vuepertjahke. Det er som å bevege seg på verdens tak, med Jetnamsvatnet langt nede på den ene siden, og Vestre Sipmeken på den andre. Etter hvert viker også skyene, og vi fortsetter ned mot turens siste teltplass mens kveldssola farger naturen kobberrød.

Den siste morgenen er vi grytidlig oppe. Frokost med stekt ørret og andre godsaker gir en god start på ferden tilbake til sivilisasjonen. Sipmek-vassdraget ligger litt lavere enn nabodalførene nordafor, og byr derfor på en frodigere landskapstype enn disse. Dermed danner det også en svært praktfull avslutning på turen der vi rusler bedagelig gjennom høstfargene – mens sola overrisler oss med det livgivende lyset som kjennetegner høgfjellet når det vender godsida til. På gjensyn, Børgefjell. •

HYTTER, JAKT, FISKE OG FRILUFTSLIV

www.statskog.no

Foto: Kjartan Trana

Statskog er fellesskapets forvalter og garantist for allmennhetens tilgang til jakt-, fiske- og friluftsopplevelser i norsk natur.

Fin nko de: 913 669

Tranaastunet Borettslag

FLYTTE HIT? Tranaastunet Borettslag er under oppføring. Innskudd fra 862.500 Kontakt EiendomsMegler 1 ved Jonny Grønbeck: jonny.gronbeck@em1.no tlf: 919 18 004 Mats Andersen: mats.andersen@em1.no tlf: 472 46 618 Vestly kommer for salg i sommer – meld din interesse NÅ! TRANAASTUNET BORETTSLAG SJØHAUGEN, RØRVIK

VESTLY RØRVIK

fra 42 m 2 til 72 m 2

fra 42 m2 til 72 m2

Strandgata 23, 7900 Rørvik | 74 39 11 81 | per.kristian@norbolig.as

The

EAGLE-

MAN Det er alltid spennende å komme til Flatanger, her ligger havet så åpent mot oss. Fra denne tofta har mange av verdens beste naturfotografer tatt noen helt utrolige bilder. TEKST OG FOTO: KJARTAN TRANA

Foto: Wenche Dahle

PORTRETTET, OLE MARTIN DAHLE

ØRN- OG MÅKEMANN: Det er ikke bare ørnene Ole Martin har taket på. Måkene kommer litt nærmere.

n høy og dundrende bassrøst overdøver både båtmotor og skrikende måker. – «Fish is out, eagle is coming». Ole Martin Dahle drar båten i revers og plasserer oss perfekt i forhold til havørna som kommer stupende ned fra himmelen. De utenlandske naturfotografene forsvinner inn i øyeblikket, glemmer seg selv og blir borte fra denne verden for noen sekunder. Når de fem fototuristene kommer tilbake fra dyp konsentrasjon, er det med lykke i øynene. Ørna har fløyet og Ole Martin ler sin gode latter. Han har igjen gitt noen mennesker en stor opplevelse. – Was it good? Han ser spørrende mot gjestene, men alle har sine øyne festet mot skjermen bak på kameraet. Det har nå gått mange år siden to engelske naturfotografer, Peter Cairns og Mark Hamblin, kom til Lauvsnes for å prøve å ta bilder av havørn. Den gang jobbet Ole Martin i kommunen, men han sa seg villig til å prøve å hjelpe de to engelskmennene med å ta bilder av havørna. Dette møtet, og noen mislykkede dager i en kald kamuflasje, ble et vendepunkt. Peter og Mark så at Lauvsnes hadde et godt

potensial for fotografering av havørn, de kom tilbake og fikk sine bilder. VEIEN OPP. Sakte men sikkert bygde Ole Martin seg opp et rykte for å gi virkelig profesjonell tilrettelegging for naturfotografer. Han snekret skjul for småfugler, hønsehauk og kongeørn, og fant plasser der både tiur og orrfugl kunne fotograferes. I 2006 sa han opp jobben i kommunen og har siden hatt levebrød som guide for fotografer. Ole Martin Dahle er født og oppvokst på Lauvsnes, han er gift med Wenche. Sammen har de to voksne sønner, Odin og Vetle. Familien har alltid vært glad i å være ute i naturen. Det er derfor ikke så rart at Ole Martin i dag sier at han har verdens beste jobb. Han er ute i det fri og møter både fugler og mennesker. Ifølge Ole Martin gir de også mye tilbake, både menneskene og fuglene. – «Look at this», smiler en av fotografene i båten. Han viser stolt fram et av ørnebildene han nettopp har tatt. Ole Martin Dahle holder hånden over kameraskjermen og kikker på bildet – «Wow, oh my God, that is incredible». Han ler varmt og

TILRETTELAGT: Enten du er verdenskjent fotograf eller ei, er det ikke vanskelig å bli underholdt på tur med Ole Martin. Noen ganger er til og med måkene mer spennende enn ørna. klapper gjesten på ryggen. Etter å ha sett tusenvis av ørnebilder holder han fortsatt på entusiasmen. Opp gjennom årene har det blitt mange turer sammen med Ole Martin i Flatanger. For mange år siden førte fugleinteressen oss sammen, og fotohobbyen fikk etter hvert utviklet seg i møte med en rekke av verdens beste naturfotografer. I Flatanger har nemlig de fleste av disse vært på besøk, ofte flere ganger. Hvert møte med Ole Martin og fuglene gir også noe nytt, ikke bare på minnekortet. Denne gangen hadde jeg egentlig sneket meg med for å lage denne reportasjen, men når jeg så hvordan noen av gjestene i båten lot seg begeistre av ørnene, måkene og havet, gikk det opp for meg at vi alle er i ferd med å gå glipp av noe stort, noe Ole Martin Dahle er veldig bevisst på. JEG SÅ SKJELVENDE HENDER, ansikt med store smil, som pustet tungt av den naturen de hadde foran seg. Jeg så på mennesker som så denne skjønnheten med helt nye øyne, og for første gang tok jeg virkelig inn over meg noe jeg egentlig har blitt fortalt

mange ganger. Hjernen vår er ekspert på å sortere og alminneliggjøre de inntrykk som vi har foran oss. Eller som Ole Martin så godt forklarte meg en gang for mange år siden: «Tenk på den første gangen du kjørte ungen din hjem fra fødestua. Hvor forsiktig var du da? Hvordan kjører du nå»? Han har ofte minnet meg på hvor lett det er å bli blind for det vi har rundt oss, ikke minst den naturen som ligger rett utenfor stuedøra. – Denne fantastiske naturen har stor verdi for de som kommer hit på besøk, gjentar han ofte. Ole Martin forteller om fotografen som kom rett fra en av Europas millionbyer. – Jeg hentet ham på Værnes, kvelden var vakker og det ble en tur nærmest direkte ut på storhavet. Folla var blank og rene helgedagen. Da motoren ble skrudd av og sola tok kveldsbadet, kikket Ole Martin på den nye gjesten. – Han satt foran i båten og gråt, først og fremst over stillheten han endelig fikk oppleve, sier ørnemannen. Det er så lett å glemme at naturen i Namdalen virkelig er så spesiell. Ole Martin har gjort mange av oss bevisst det og gitt disse områdene en omtale verdt mange, mange millioner. •

PORTRETTET, OLE MARTIN DAHLE

TO OM OLE MARTIN DAHLE

TOM DYRING NATURFOTOGRAF, OSLO

Ole Martin Dahle har satt Flatanger på verdenskartet. Jeg har møtt fotografer fra alle verdensdeler som vet hvem «The Eagleman» er. Han har lært oss å respektere naturens egenverdi, at gamle myter om store rovfugler ikke stemmer, og at de majestetiske ørnene er mer verdt levende enn døde, … både for lokalsamfunnet og for storsamfunnet. Gjennom sitt dype engasjement for naturen og det biologiske mangfoldet, sine inngående kunnskaper om Flatangers mange ørner og gjennom sitt imøtekommende og vinnende vesen, har Ole Martin sjarmert seg inn i hjertet til mang en naturfotograf. Han har gitt oss uforglemmelige naturopplevelser i enestående Flatanger.

FO TO

GN E T E ÖS T L I N

BRUTUS ÖSTLING NATURFOTOGRAF, SVERIGE

JEG SÅ SKJELVENDE HENDER, ANSIKT MED STORE SMIL, SOM PUSTET TUNGT AV DEN NATUREN DE HADDE FORAN SEG

Jag lärde känna Ole Martin för 12 år sedan. Då åkte vi ensamma ute på havet och kastade fisk till havsörnarna; vi hade kanske sju–åtta dyk på en dag och det var fantastiskt. Jag tror ingen av oss kunde ana att han tio år senare skulle ha en fullbokad båt med fotografer från hela världen halva året och havsörnar som dyker efter fisken hela 50–60 gånger på en dag. Jag har fortsatt komma tillbaka flera gånger varje år med grupper av andra fotografer. Inte minst har Ole Martin blivit en god vän, och det är fantastiskt att se honom ta hand om alla gäster, inte minst dem som kommer för första gången för att uppleva något de knappt ens drömt om.

LAUVSNES BOLIGPARK 18 nye leiligheter bygges nå på Lauvsnes. Her får du nydelig sjøutsikt og nærhet til butikk og skole. For mer informasjon, se finn.no

www.t-e.no

Storlavika, 7770 Flatanger

Egil Steffensen, tlf: 909 44 063

Jørn Langstrand, tlf: 976 88 712

KULTUROPPLEVELSER I NAMSOS FÅR DU PÅ

T I N A MSOS

NAM

NTE ARENA

KULTURHUSE

SOS

SE E

K INO

T RØ

USE

NDE

STM

RRO

CK-

K UN NOR DT RØN DE L AG

N A MS

F UN S SA M

NSHU

Billetter kan bestilles på namsos.kulturhus.no. Trønderrockmuseet har åpent alle ukedager fra 11.00 – 21.00 og lørdag-søndag fra kl. 10.00 – 18.00. Guiding på bestilling. Turistinformasjon finner du i servicetorget på Rock City fra 20. juni.

KULTURHUSET I NAMSOS • NAMSOS KINO • NTE ARENA • KUNSTMUSEET • NAMSOS SAMFUNNSHUS

800 MARK OG 80 MIL

– Siden tidlig i mai har jeg jobbet med ett mål: jeg skal være ferdig med alt jeg må ha gjort til laksefisket starter. TEKST: INGEBJØRG FYRILEIV GULDVIK FOTO: HANS KRISTIAN KROGH HANSSEN

LAKSEFISKE

Å REISE HIT ER SOM Å KOMME TIL NORDENS ALASKA

eg er genuint interessert i fiske. Jeg tar ikke engang bilde når jeg får en stor fisk. Det er opplevelsen som teller, ikke vekta. Ordene kommer fra Jørn-Inge Thomassen (51) som er bosatt i Lier, og som kjører 800 kilometer hver vei, tre ganger i året, for å komme til Namdalen for å jakte og fiske. – Jeg må reise så langt hjemmefra, at om det skulle skje noe på jobb, så er det for langt unna for å kaste seg i bilen og reise hjem. Men det er jo slik en skikkelig ferie skal være, det skal være rom for rekreasjon. Selv om min fiskesesong varer litt lengre enn andres da. Jeg starter sesongen tidlig i mai, lenge før de åpner elvene. Politiet har stoppet meg flere ganger, men ikke fordi jeg har tjuvfisket eller noe slikt. Nei, de synes det har vært litt merkelig å se noen som har gått og lyst opp grøfta med lommelykt svarte natta … – Jeg må jo ha mark!

Mot slutten av mai har jeg rundt 800 duggmark gående i isoporkasser i kjelleren, så at jeg jobber i skadedyrbransjen er et lite paradoks, ler den ivrige fiskeren. – Men det blir jo en livsstil dette her, og politiet har sluttet å stoppe meg nå, de vet heldigvis hva jeg driver med. Jørn Inge har vært i Namsen seks år på rad nå, og i år skal han oppover to ganger. Pluss en tredje for å jakte. – I august glir fiskesesongen over til jaktsesong, og da kommer jeg en tur til. Da skal jeg til Jøa å jakte rådyr, noe som også er en årlig tradisjon for meg. Det er ikke rart jeg har blitt en skaptrønder, og at bilen min har gått langt! Namdalen er jo et eldorado for sånne som meg som har disse interessene. Å reise hit er som å komme til Nordens Alaska. Det er vilt, og det er jaktmuligheter for en hver smak, enten du liker å jakte rådyr, hjort eller elg. Eller fiske laks da.

FAVORITTHØLEN. – Grunnen til at vi kommer til Namsen hvert år, er at det er bra med fisk her, i tillegg er det også veldig tilrettelagt og trivelig å komme hit. Og så slipper vi alle de rare restriksjonene de har sørover i landet. At det ikke er så tett med folk her oppe, er en stor bonus. Med et par ledige kilometer på hver side, føler vi jo at vi har hele elva for oss selv. Sånn sett har Fiskumfoss blitt favoritthølen vi kommer til hvert år. De rå naturkreftene der, når de åpner opp slusene og vannet fosser ut, gjør at du føler deg liten i det store bildet. Men størrelsen på fisken, er ikke Jørn Inge så opptatt av. – Rekorden min i Namsen er ikke mer enn 9,7 kilo. Bare settefisken, ler østlendingen som heller velger Namsen år etter år, enn kongelaksfiske i Alaska, der rekorden er 30 kilo … – Namsen gleder meg hvert eneste år. Uansett størrelse. •

Sammen

skaper vi aktivitet i Grong,

både sommer og vinter

74 33 03 40 · POST@GRONG-SKISENTER.NO · GRONG-SKISENTER.NO

IKKE BARE SELGER VI GODT UTSTYR. VI KAN OGSÅ FORTELLE HVORDAN DU BRUKER DET. L. JOHANSEN

Havnegata 4, 7800 Namsos | 74 21 70 30 | post@ljohansen.no

TOPP kvalitet! Trykksaker og profileringsartikler

Namsos • Steinkjer • Orkdal www.designtrykk.no

Fra toppen av Hemna, Namsos høyeste fjell. Foto: Anne Berit Sørgård

Rådgiving/sparringpartner

Digital kommunikasjon

Strategi Forretningsutvikling Konseptutvikling Markedsplanlegging Merkevarebygging

Nettsider Sosiale medier Digitale medier Analyse/responsmåling Kampanjer Tekst/foto/video

Markedsføring/informasjon Reklame Kampanjer Kundemagasin Brosjyrer Tekst Foto Innholdsmarkedsføring Profileringsartikler

Design Logo Grafisk profil Trykksaker Illustrasjon

Skilt/dekor Bildekor Vindusdekor Fasadeskilt Universell utforming Utsmykking kontor, forretningsbygg og offentlige bygg

VI SKAPER VERDIER FOR VÅRE KUNDER Det gjør vi gjennom å produsere og levere effektiv kommunikasjon for de riktige plattformene. Vi har drevet med kommunikasjon i 30 år. – Og gjennom erfaring utvikles som kjent bred kompetanse.

PS: Vår daglige leder gjennom snart 30 år skal gå over i annen stilling i bedriften, – er du interessert og har de rette kvalifikasjonene, vil vi ha deg med på laget. VIL DU VITE MER - ta kontakt med Arne Ramstad på tlf. 900 45 808 eller arne.ramstad@triomedia.no Kortfattet søknad med CV sendes firmapost@triomedia.no

JOHAN SCHJERVE

FÃ&#x2DC;DT

BOR

AKTIVITET

JOBB

SIVILSTATUS

24.03.1971

NAMSOS

DOWNHILL/ ENDUROSYKLING

NAVA SPORT NAMSOS

SAMBOER MED LINE BORKMO

PROFIL , JOHAN SCHJERVE

PROFIL Johan Schjerve liker det fort og gæli. TEKST OG FOTO: INGEBJØRG FYRILEIV GULDVIK

kal jeg «droppe» en gang til? Johan Schjerve venter andpusten på svar om han skal kaste seg og sykkelen utfor den smale, bratte og steinete renna én gang til for at det skal bli gode bilder av han. Adrenalinet pumper hos både syklisten og fotografen, som for øvrig føler et visst ansvar for motivet sitt denne kvelden på Svartfjellet i Namsos. Det føles som om motivet settes i fare når svaret på spørsmålet er «ja». Men Johan slenger sykkelen lett på skuldera og går opp steinura for så å ta skikkelig fart nedover stien igjen. Stien der de fleste av oss aldri ville ha vurdert å sette utfor, men som Johan selv har vært pådriver på for å få tilpasset til nettopp downhill- og endurosykling. Det er dette han liker, namsosingen som er født med ski på føttene og sykkel mellom beina. Johan Schjerve har i over 20 år drevet med downhillsykling om sommeren og skikjøring om vinteren. At han er glad i fart og spenning er det ingen tvil om, og 46-åringen gliser bredt når han for tredje gang har kommet seg skrammefri gjennom det mest kompliserte partiet ned Svartfjellet, kun for bildets skyld. Fotografen gliser like bredt for at motivet kom seg helskinnet gjennom. – Jeg liker at det er litt risikabelt. Da blir kicket større når det går bra! Johan Schjerve er et kjent fjes i og utenfor Namdalen, både som sportsutøver og som selger på Nava Sport i Namsos. Han er også et konkurransemenneske og retter meg fort når jeg bommer med ett minutt på den beste tida hans, 5, 44 minutter ned Svartfjellet. – Tida er viktig når du konkurrerer, ikke bare mot andre, men også mot seg selv. Når klokka går, er det ikke rom for å droppe to ganger, eller at det skjer noe i løypa. Men i dag gikk vi ikke på tid. Litt må man ofre for bildet også. •

UTSTYR

FAVORITTFJELL

ANTALL TURER I ÅRET

INSPIRERT AV

DRØMMER OM

SCOTT GENIUS LT

SVARTFJELLET I NAMSOS

MESTRINGSFØLELSEN

Å SYKLE HVER DAG

HOLD Namdalen REN I dette magasinet har du sett mange fine bilder av namdalsk natur. REN NAMDALSK NATUR. Dessverre er ikke det en selvfølge. Sammen må vi gjøre vårt beste for at Namdalen holdes ren og ryddig, slik at mennesker og dyr trives her. La oss sammen holde Namdalen og Norge rent!

BESØK NORD-EUROPAS STØRSTE SVØMMEANLEGG I FJELL!

Åpningstider Mandag, tirsdag og torsdag: 09.00–20.00 onsdag og fredag: 10.00–20.00 lørdag og søndag: 10.00–16.00 Treningsstudioet: 06.00–23.00 alle dager.

Jarle Hildrums veg 6, 7805 Namsos | 74 21 90 40 | oasen@namsos.kommune.no

Neste

NUMMER av Namdalen 24•7 kommer vinteren 2018

Vil du annonsere? For informasjon og priser, kontakt firmapost@triomedia.no