Issuu on Google+

Kap: De kommer til øya. Torsdag morgen Trond tok seg fram gjennom den tettgrodde skogen. Da han skjøv unna grenene, stupte neshornfuglene mot ham. To og tre av gangen, nesten loddrett, store og med utstrakt hals, de subbet krattet, trakk opp i glideflukt og landet i en ny trekrone. Store orkideer stakk blomstene hissig fram der han prøvde ikke å snuble i lianer og røtter. De hadde gått i land hvor en bred bekk rant ut, og hadde fulgt den et stykke inn i jungelen. David stanset: - Det kan være en vill elefant. Trond hadde sett kjempeavtrykkene. De startet i søla på bredden, gikk inn på land og tilbake uti igjen. Sporene hadde virket ferske. Elefanten måtte ha vært her ved daggry. Da de kom inn fra sjøen hadde de på avstand sett en stor rovkatt, en civet, med lang, busket hale, antakelig en binturang. Den hadde gått langs stranden, men var forsvunnet da de kom inn. Nederst i det grunne elveløpet hadde det også vært spor som kunne stamme fra krokodille eller en kjempevaran. Nå presset tidevannet seg opp den lille elven. Trond hadde på seg en langermet skjorte mot myggen. David var fremdeles ergerlig, men likevel med på å utforske elveløpet der de kunne se blåflekkete rokker hvile urørlig mot sandbunnen. Før de begynte å streve seg gjennom det lave og sammenfiltrede mangrovenettverket, hadde de vært omgitt av mengder med hegrer som var ute etter sandkrabber. Her, noen hundre meter inn, var den korte og buskete mangroven gått over i høye trær med rette stammer. Orkideer og bregner dekket grenene, lianene hang som slanger i tussmørket. Ti Pau stanset og holdt opp hånden. Trond stivnet. En tre meter sort kongekobra gled ned fra en nedfallen trestamme. Det raslet samtidig krattet på den andre bredden, plutselig stirret et villsvin mot dem gjennom buene i luftrøttene på mangroven. Trond sto urørlig, så var begge dyrene vekk igjen. Bare noen skritt videre kom de ut på en liten glenne der det var foretatt teakhogst, sikkert ulovlig. Bord og planker var blitt skåret av stokkene og alt var reipet sammen til flåter som skulle taues ut den lille elven etter at den tunge teakveden hadde tørket slik at den ikke kom til å synke. På ny hadde de presset seg inn i buskaset, elven var ufarbar her inne. David fikk øye på et par trogonfugler mellom trærne. En hann med grønt hode, gullglitrende bryst, sorte og hvite striper på vingefjærene, kanelbrun rygg. Hunnen med gulere, blekere bryst, mer grått på hode og rygg. Ingen sjelden fugl, men den var flott å se på. - De vagler seg helt stille, litt unna hverandre, sa David. Han vet mye om dyr, tenkte Trond. I hvert fall til å være molekylærbiolog. Han husket hvordan amerikaneren hadde lokket den lille fuglen da de møttes. Det virket som om han trivdes bedre nå, som om jegeren i ham hadde overtatt for hissigheten og den arrogante rastløsheten.


Kanskje var de i et naturreservat, kanskje var her bare ubebodd. Elven tiltrakk i hvert fall dyr. For snart oppdaget det russiske paret noe enda mer dramatisk; det som kunne være tigerspor på bredden. David ble ivrig, pekte på hvor, det etter sporene å dømme svære kattebeistet, fulgt av en unge, hadde jaget et villsvin. Sporene etter svinet var først tydelige, så hadde det begynt å karve opp sanden der det løp, de sporene var dekket av tigerspor igjen. Sanden var rotet opp og krattet knekket der rovkatten hadde drept byttet. De kunne se hvor det var blitt slept opp på bredden og inn i den mørke skogen på den andre siden. Trond ble betenkt. De burde hatt med våpen. David flirte. Som om han forsto. Fra sandbanken ved vannet fulgte en liten heronfugl dem oppmerksomt, og noen gulhalede troster hoppet etter. Fuglene snappet innsekter langs steinene der de hadde gått. En familie av macaqueaper glodde mot dem, holdt tak i ungene og fór opp i trærne når menneskene kom for nær. Her var alskens lyder – tuting, bæljing, klinking og gurgling. Det lød fremmedartet, ikke alltid vakkert. Blå, sorte, orange og gule sommerfugler flagret over vannflaten. En stor, brannet edderkopp satt urørlig i sitt spinn. Nå hadde russerne gått fram i teten sammen med Ti Pau, og Trond så at de tre hadde stanset der bekken strømmet forbi klippene som sprang fram. De hadde lett oppakning, litt tau og klatresaker, mesteparten av utstyret lå ennå i båten. Nå fisket sigøyneren fram en en hodelykt hver. Trond forsto først ikke, men da Katarina og ledsageren Viktor forsvant inn bak steinene, og da han selv kom borttil sammen med David, så han at det var en sprekk bak klippeblokken. Ti Pau rakte ham en lykt, og Trond presset kroppen sin gjennom åpningen. Inne i berget var et hulrom, det videt seg ut til en nokså romslig korridor som ble flakkende opplyst av hodelyktene. Den førte først nedover. Da Trond rettet lyset opp, var det lave taket fullt av små kutt, som om noen hadde jevnet det med en hakke. David lot motvillig Ti Pau gå først gjennom mørket. Bak Trond gikk Viktor og Katarina. Den gamle sjøsigøyneren førte dem sikkert, og snart videt gangen seg ut. Langs veggen grodde noe som minnet om steinknokler. Så åpnet rommet seg, og i sveipet fra lyktene så de at de var kommet til en praktfull grotte med enorme mengder dryppstein. Formasjoner grodde titalls meter opp, tagger hang ned fra taket som et teppe av lange istapper. Trond gikk fram på kanten av det imponerende galleriet. Med stup under seg kunne han skimte bunnen, sikkert tjue, tretti meter lavere enn her de nå sto. Tunge spyd hang hele veien innover, og de enorme stalagmittene dannet høyhus og gamle palasser, hele byer i miniatyr. Lag på lag dukket de fram i lyskjeglene. Det var helt fantastisk. Ti Pau vinket dem borttil toppen av en vaklevoren bambusstige som hadde et tau påknyttet, vinket dem utfor, men David ristet på hodet. - Vi har eget utstyr, sa han. De greiene der får heller sigøynere bruke.


Han laget et ankerfeste for rappelltauet han hadde med. Ti Pau sa ingen ting mens David gjorde ferdig slyngene. De firte seg ned i den store grotten. Forsteinede folder, tykt papir, hang foran steintrær med steingrener. Her var greske søyler, mindre skulpturer sto drapert i drakter som om de skulle vært helgener. En og annen fallos sto stumt innhyllet i sin kappe, med glatt forhud av stein. Taket lyste gulblekt. Under lange nåler vokste draperiene. Fascinert gikk Trond opp en forsteinet elv. Ti Pau vinket ham inn mot en åpning, men David stanset dem. Han ga tegn til at de burde følge nøye med hvor de gikk. Hans tillit til sigøyneren så ikke ut til å være stor. Den nye hallen viste seg også å være full av steinstammer og store termitttuer, stripete fantasislott i mange etasjer, små kapeller, orgler under arabiske himlinger, kjempemessige palmer, trær som rakk fra gulv til tak med lag på lag av grener og blad. Flere steder hadde miniatyrbyer vokst opp på klippen. Store søyler var brukket, en av dem sikkert et par meter tykk. Den største, som stadig sto oppreist, måtte være over tretti meter høy og sikkert ti meter i diameter. Den besto av mange lag, som skjellene oppover en palmestamme, eller som sopp når de gror på hverandre, spisse underst og med hatt på toppen. På en tynnere søyle vokste steinsopp oppover det hele. Klaser fra taket, forgreninger voksende fra bunnen. Nye brukne søyler på skrå, kanskje knekket av et fordums jordskjelv, var igjen dekket av vertikale utvekster. Utpå et annet stup fulgte Trond tett på David, som etter siste rappellering hadde forsøkt å overta ledelsen. Igjen var det sikkert tjue meter ned til en ny skog av stein, midt i den en svart søyle som ennå ikke hadde nådd taket. David lot til å være bekymret for sikkerheten, han sjekket kompassretninger og nølte igjen med å følge Ti Pau. Trond var forberedt på overraskelser, men teknisk sett var turen lite utfordrende. Et bratt, forsteinet fossestryk førte stadig skrått oppover. Trond kløv som på glatte issvuller langsmed veggen etter David og Ti Pau, forsiktig for ikke å skli utfor, men det var enkelt nå da han var blitt fortrolig med kalksteinen. De kom opp på et nytt nivå, passerte lag på lag med forgrenede årer. En liten stalagmitt sto ved inngangen til nok en trang passasje. Da Trond tok på steinstøtten, virket den tørr. Tunge folder hang ned over den, små spirer av stein grodde på gulvet ved siden av. Gangen fortsatte å føre dem videre opp et sva som ledet til et nytt galleri der de kom helt oppunder de spisse taggene. På en søyle midt i veien vokste små bregneskudd av stein. Berget begynte å se porøst ut her, som om det skulle være store luftblåser i det, eller kanskje småstein. Ferden gjennom grotten var allerede blitt forvirrende. Til tross for at Trond hadde merket seg ruten, ville det ikke bli enkelt å finne tilbake. Men folk hadde utvilsomt gått her før. Ved de mer krevende partiene kunne de finne gammelt tau eller restene av en bambusstige eller andre hjelpemidler som var


blitt etterlatt, kanskje av turister, skjønt det var lite sannsynlig. Det var nok heller lokalbefolkning som hadde benyttet dem. Passasjen ble bredere via bratte avsatser. Mørket ble langsomt mer grått. Det måtte være en lyssjakt der oppe. I det lettere tussmørket kunne Trond se nye formasjoner på en halv til to meters høyde vokse opp foran seg. Han hadde for lengst mistet orienteringen da de kom forbi et slags kapell med en forsteinet figur sittende på en trone, sammen med andre former som kunne se ut som stiliserte dyr. Ti Pau gjorde en hilsen, men gikk umiddelbart videre. De klatret opp flere glatte kanter cirka tretti, førti meter. I kapellet hadde det vært en del åpninger, det så også ut som om biter av taket hadde falt ned, de passerte nå flere sidesprekker, det var ikke godt å si hvor de førte hen, men flere etasjer med sopphatter ledet stadig oppover. Tilførselen av det svake lyset som bleket mørket måtte komme fra et sted like over dem nå. Også her hadde skrå søyler vridd seg og knekket og senere blitt påført nye vertikale avsetninger fra de samme umerkelige drypp fra taket hvor de spisse stalagtittene noen steder hadde vokst helt ned. Ved ett tilfelle møttes tappen fra tak og fra bunn nøyaktig, med bare et lite luftrom i mellom, som når to nåler møtes. Som på den første gnistsender, eller lysbuelampe, tenkte Trond. Steinformasjonene ga forbausende moderne assosiasjoner. Det virket som om det satt små ribber i veggene, med bladene vendt innover, som kjøleren eller radiatoren på en bil. Naturen hadde snudd vertikalene 45 grader. Blokker lå strødd utover som romerske ruiner eller moderne elementer på en byggeplass. Relieffer og friser med små hoder hogd ut av en tidløs skulptør. Men snart overtok kjempekantarellene igjen, før de møtte en kappe hengende elegant nedover klippen i rikt draperi. På toppen av den svevde en spansk pueblo i miniatyr. I dette henget føk Ti Pau igjen opp som en katt langs svaiende bambusstenger mens de andre liksom David fant det best å bruke tau og forankringer. - Egentlig er det lett å klatre her, tenkte Trond. Folder og kappekanter gir feste. En søyle dekorert med friser og korintisk søylepynt falt også i lag på lag oppover. Han så at Katarina tenkte det samme. Han falt likevel ikke for fristelsen til å klatre i den kjempemessige kappen, han kunne enkelt fulgt en loddrett flik og kommet opp og inn på den lille avsatsen. Det ville ha sett presis ut som om lilleputten Trond hadde tatt seg opp i foldene på et tøystykke. Den utsmykkede søylen som han kunne brukt til støtte sto også paralellt. Da lykten hans strøk lyset over de andre søylene, tittet sataniske ansikter fram mellom steintrærne. Katarina hadde likevel klatret opp uten å be om samtykke, og tok i mot dem øverst på hyllen. Det var tydelig at David mislikte det. Han hadde visst påtatt seg å gjøre ferden trygg for alle.


Så måtte alle igjen gå opp et glatt sva som kalkvannet hadde strømmet tynt over og bygd opp. Trond berørte noen steinvesener med vingene hengende ned, de kjentes knudrete og tørre, men likevel glatte. Ti Pau viste vei, russeren fulgte ham. Men så ofte hadde David vist misnøye med Ti Paus rutevalg nå, konsekvent brukte han sine egne sikringsmidler, og de andre hadde delvis fulgt hans eksempel, kanskje for å unngå de pinlige episodene der det kunne komme til åpen uenighet mellom ham og Ti Pau. Men også fordi Davids løsninger var logiske og fornuftige. Å skade seg her inne ville verken være klokt eller solidarisk. Sigøyneren kløv stadig lett foran, Katarina nølte ikke med å følge ham. Av og til når David på sitt mest demonstrative neglisjerte Ti Pau, syntes Trond han kunne spore en viss irritasjon hos henne, og ved flere anledninger fulgte også russeren heller Ti Pau nå enn å følge Davids veivalg som i ett tilfelle hadde endt blindt i et hulrom med steinsprinkler, en fengselcelle der ti cm tykke steinsylindre var grodd til et gitter foran fangehullet. I Sallys treningsvegg hadde Trond funnet David meget inspirerende. Noe ved amerikaneren både utfordret og innga tillit. Dristig, men kompetent. Nå var han derimot påfallende omstendelig, samtidig som han ved hele tiden å neglisjere Ti Pau, kunne framstå som klatrelagets sjef. Det virket som om russeren ikke tok særlig notis av det. Men Trond så likevel at Viktor fulgte David vaktsomt med øynene. Ikke som en som følger en leder, men som en som vurderer kvaliteten av en anfører, klar til å overta dersom han gjør en feil eller viser svakhet. De gikk over nok en høyde. Veggen var brutt ned til løse blokker, på dem vokste igjen små horn og knoller. Tappene hang stadig fra taket, og foran dem lå en ny pagode som om den var bygget av khmerfolket, et tempel lik Angkor Wat. Her var dessuten felter med svulmende utbulninger, som gigantiske tykktarmer og innvoller. De gikk en taulengde opp via åpningen på baksiden av byggverket. Her var det trangere, og de måtte huke seg under de spisse taggene. De ålte seg forbi noen hulrom der Trond kunne ane flere spennende formasjoner. Merkelige vekster, som om de skulle vært planter, flere helgendraperier, flere søyler og hengende kapper. De krabbet videre, og omsider videt gangen seg ut igjen. Det siste partiet hadde virket mindre lovende, så David ville ta en rådslagning, men både Ti Pau og Viktor så ut til å være klare til å fortsette. Det var vel heller ingen grunn til å diskutere retningen. David lot som om han ikke hørte det, da han reiste seg var det igjen for å utforske et helt annet veivalg. Så Viktor, etter å ha vekslet et blikk med Katarina, vendte motvillig tilbake og ventet. Ti Pau hadde satt seg tålmodig på huk så lenge. Da de omsider fortsatte, var stemningen blitt mer ubehagelig. - Hva er problemet, hvisket Trond i det de passerte en ny avsats.


David nikket svakt mot et platå bak noen søyler. Og plutselig forsto Trond. Ti Pau hadde ikke sagt noe. Men her hadde de igjen med vilje gått utenom det mest interessante. For på det galleriet David viste mot, et klippefremspring som var bygd opp av flere lag med soppaktige formasjoner ute i rommet, sto igjen en statue, Den lignet en voksen med to barn ved siden av seg. Det sto også en skulptur foran den igjen, cirka en meter og femti høy, smeltet ansiktsløs vokter, glatt og anomym. Men denne var mye mørkere. Her kunne det ha foregått ett og annet rituale. Stedet var som skapt for ofringer og seremonier, med skulpturer i draperier og me pryd i etasje på etasje; ti, tjue, femti lag. Store klaser av kjempesporer, over det hele løftet det høye, taggete taket seg som om det skulle tilhørt en katedral. Nålene hang truende over lokkende blad og blomster som senket seg. En opphøyning liknet en prekestol eller alter. Det så ut som om kuppelen var blitt forbundet via en tynn spiss opp til stalagtitten som kom i møte ovenfra. Et kollosalt byggverk. Trond begynte å føle seg uvel. Langs veggen lå knekkede søyler. - Petersen, sa Trond. Var inn hit han skulle? - Nei, dårlig sted, sa Ti Pau, og ristet på hodet. Det er ikke bra å stanse her. Vi må holde hodet klart. De klatret igjen noen avsatser, det gikk fremdeles lett. Katarina beveget seg fritt og ledig, lysåpningen måtte da være ett eller annet sted her? Grålyset reduserte nå faren for å trå feil eller plutselig skalle i en stein. Det var bare å innse at dette grottesystemet var enormt. De var fullstendig henvist til Ti Paus ledelse, uansett Davids navigasjonsforsøk. Den gamle fiskeren tok seg på nytt opp et heng, og var stadig foran da de arbeidet seg videre opp enda et fossefall av stein. Så viktig det ville være å bevare disse gangene! For en naturskatt! Formasjonene var ikke vanskelige å klatre i, men de kunne lett skades. Kom man helt oppunder taket kunne man holde seg fast i stalagtitter. Men de kunne lett brekke. Men man kunne faktisk gjemme seg helt bort i hulrom der oppe, kunne henge eller gå i armgang fra den ene spissen til den andre. Man kunne krype opp langs galleriene, man kunne klatre, ta seg fram over alle blokkene som var falt ned, man måtte i så fall klatre, man kunne ramle i bratte hull eller komme over, gå under sperrer og opp trappetrinn, det var utallige små rom inn i fjellet som man ikke kunne vite hvor førte hen, korridorer inn mot store og ukjente områder. Grotterommene syntes flottere enn noe menneskebygd palass, med sin ufattelige, organiske variasjon. Det måtte ha vært slike huler som inspirerte de mauriske tak, gotiske kirkebygg og templer, tenkte Trond. Ikke minst Gaudis La Sagrada Familia i Barcelona. Slik måtte det forholde seg. Menneskene var alltid blitt inspirert av naturen. Og dette var det mest imponerende resultat av naturens formende krefter han noen gang hadde sett.


De tok en hvil. Siden de passerte det merkelige rommet med alter hadde det falt enda en slags tung stemning over dem. Trond så at David var irritabel nå. Viktor hadde hele tiden gått jevnt, i sterk kontrast til Davids mange forordninger. Han var alltid ved Katarinas side, men på passe avstand. De så ut til å behandle hverandre med gjensidig respekt, dannet en ordløs og selvstyrt enhet uavhengig av Davids mange innfall, men føyde seg likevel inn i hele gruppens bevegelser. Russeren var praktisk og nøyaktig i alt han foretok seg, alltid til stede, forserte hindringene enklest mulig. David hadde vist mye skepsis til Ti Paus førerevne, men han måtte jo se at mannen var lommekjent? Skyldtes Davids anspenthet kanskje andre ting? Følte han seg truet av russerenes dyktighet? Han så ut til å måtte markere en eller annen form for ledelse. Trond betraktet ham nå der han hadde tatt opp sin avanserte mobiltelefon. Som om han avventet ordre fra et hovedkvarter han kunne viderebringe. Men det fantes ingen signaler her inne i fjellet. Dette var ikke bra. Det var i ferd med å bygge seg opp en svært unødig konflikt til tross for deltakernes rutine. Trond hadde opplevd det før. Det var begynnelsen til en splittelse. Han måtte finne ut hva som lå bak Davids væremåte som var både disharmonisk og litt for hjelpsom. Som om de andre ikke kunne klare seg selv. Trond tittet bort på Katarina. Hun virket likevektig. Som om hun nøt hver hindring. Hun tok absolutt ingen notis av David. Han forsto henne. Det var slik Trond også følte. Naturens egne påfunn burde ha hovedrollen her. Det ble irriterende om en person krevde mye oppmerksomhet. Katarina hadde full kontroll, og Trond så plutselig at det var hun som var den egentlige lederen, godt støttet av den systematiske og aktpågivende Viktor. De to viste stor tillit til Ti Paus veivalg. Men så måtte det være maktpåliggende for David å bevise noe. Kunne det være noe så primitivt som at han anså dette som en ”offisiell” ekspedisjon, at det handlet om å være amerikansk og derfor i ledelsen? Eller var han bare ekstremt konkurrerende? Trond satte seg og David la telefonen i lommen igjen. - Petersen kan ha vært her, hvisket David. Men jeg stoler ikke helt på denne sigøyneren. Jeg tror ikke han har fortalt oss alt. Det er lett å bli forvirret her inne. Vi burde kanskje presse ham litt. Eller betale ham mer. Vi får holde et øye med hva han gjør, og stole på oss selv. Trond så at Ti Pau nok hadde hørt hva David sa. Men at han lot som ingen ting. Katarina kommenterte det heller ikke, men sendte Ti Pau et nytt blikk. Det medførte at han igjen reiste seg og vinket dem med til kanten av et platå der to store søyler på tre meters høyde møtte dem. De så ut som levende portvakter. David som fulgte motvillig etter, stanset for å undersøke de to steinene. Han


hadde svetteperler i ansiktet. Det slo Trond at han kanskje ville skjule ubehaget ved å være innestengt. Trond ble stående og se på de fantastiske søylene. Hvor gamle kunne de være? Hvor lang tid tar det å bygge en stamme av stein med en dråpe fra taket en sjelden gang? Det foresvevet ham noe om en hundredels eller en tidels millimeters tilvekst i året på en stalagmitt. Da kunne det ta Tronds hele levetid å danne en millimeter tykk forhøyning! Hele menneskehetens historie siden steinalderen måtte til for å danne noen få centimeter. Steinen så død ut, men den var fremdeles aktiv! Fuktigheten var til stede, prosessen pågikk hele tiden. Alt var fremdeles i forvandling i dette kalkfjellet, dannet ved rester av millioner års avsetninger av sjødyr, lag på lag, siden knadd og eltet gjennom Jordens umåtelige tid. Små sprekker i det massive kalklaget hadde så gradvis med sur fuktighet etset seg til hulrom som igjen var blitt til disse enorme grottene. - Hvor gamle? Trond skvatt til. David hadde virkelig lest hans tanker. - Jeg er ingen spesialist, sa Trond. Men dryppene avsetter kanskje et lag på under en millimeter i året. Katarina hadde også stanset. - Søylene er antakelig like gamle som menneskeheten, sa Trond, mens stemmen hans ga en underlig gjenklang. De ble dannet da våre forfedredyr bare var én blant mange andre arter hominider. Dette er ungt fjell, geologisk sett, dryppstein brukes til datering av kvartærtiden, altså bare de siste hundretusener år. For oss vokser steinen helt umerkelig. Men dersom fuktigheten, de få dryppene mineralholdig vann, avsetter fra en hundredels til en tidels millimeter i løpet av et år, så blir det i løpet av tusen år mellom en og ti centimeter. Tenk bare hvordan det samme skjer i betongkonstruksjoner, bare mye raskere. Parkeringshus kan bli dryppsteinshuler, det dannes små opphøyninger på gulvet når det drypper fra taket. - Så hver av steinene på ti- tjue centimeter har det tatt hele menneskehetens sivilisasjon å lage? - Ja, og de store søylene i dette rommet svarer til hele menneskeartens utvikling på jorden, sa Trond. Fra lenge før Neanderthalerne og opp til nå. Trond så at Ti Pau også var kommet tilbake til dem der de sto, da han fortsatte: - Et par hundre tusen år er ingen tid, geologisk sett, selv om det tilsvarer vår mennskearts historie. Fjellet vi befinner oss i ble omdannet mange ganger, selve kalkbergmassivet stammer fra ufattelige mengder døde organismer lagvis utfelt i et urhav som var her lenge før omdanningen og oppfoldingen til fjell tok til. Den gang så jo jordens kontinenter helt annerledes ut. Da var det ikke noe Asia eller Amerika. Kontinentene driver hele tiden, det som nå er Amerika ble en gang revet løs fra Afrika, jordskjelvet som skapte tsunamien i vinter var et bitte lite knirk i en slik bevegelse. Liv har det vært på jorden ti tusener ganger det tidsforløp denne steinen representerer. Likevel har planeten bare hatt det vi


forstår med liv i under en tjuendel av sin eksistens. Vi snakker om tretten-fjorten milliarder år når det gjelder jorden som klode. Våre egne små liv er kortere enn en ti milliontedel av hele livets lange utvikling, og kortere enn en hundre milliontedel av jordens alder. - Altså er de kjemiske og organiske prosessene det primære, og ikke vi mennesker, sa David, halvveis vendt bort fra russerne. - Utviklingsmessig kan det ikke være tvil om det. Samtidig er det et utrolig møte som skjer nå. Vi er faktisk de første organismer som kan overskue dette, til og med vår egen plass i bildet, til tross for at hele vår sivilisasjon er noe forsvinnende kort og flyktig. Tenk deg: Dersom jorden hadde vært et sovende vesen med vår egen livslengde på hundre år, hadde våre menneskeliv fortonet seg som om dette vesenet bare hadde fått et kort, skarpt lysglimt i øynene. Et mentalt flash. Et øyeblikks erkjennelse, bokstavelig talt. En materiens tankeblitz i denne lange prosessen som alltid fortsetter. - No shit? sa David tørt - Vi er jordens intuitive glimt av seg selv, fortsatte Trond. En mental høyenergiutladning. Et sjokk som ryster jorden litt. Vi gjør den litt varmere. Ufarlig for den, dødelig for oss. Organismer, planter, dyr, mennesker, fødes og dør i vanvittig hastighet, men vi, som er bevissthetens aktive partikler, opplever det som den langsomme historien om våre livs dager. Men i jordens tidsskala utvider det tynne hylsteret seg plutselig som noe mentalt, flyktige stoffer frigjøres, logikken materialiseres i gjenstander og maskiner, hele det organiske stoffet påvirker mineralene på en helt ny måte via de organismene som kalles mennesker. Via våre samlede nervesystem. I våre liv. Dette skjer nå. Menneskene representerer ikke en langsom utvikling, heller en frenetisk forbrenning i farlig reaktivt oksygen. En eksplosjon der stoffet ikke er krutt, men menneskets bevissthet. Jorden eksploderer av bevissthet, av logikk, av hukommelse, av tolket informasjon. - Er det den beste modell for å beskrive hva som skjer? sa David. Sprengstoffet TNT detonerer med en hastighet på sju hundre meter i sekundet. - Ja, sa Trond. Kontinentene beveger seg, jorden beveger seg, og vår galakse beveger seg gjennom rommet med en hastighet mellom ett hundre til en million meter pr sekund, altså opp til… hundre ganger så raskt som TNT eksploderer! Han stusset litt over hva han selv hadde beregnet, men det måtte faktisk være riktig. - Are you enjoying this big bang too, sa David, og smilte hyggelig mot Katarina bak seg. Hun smilte tilbake, uten særlig varme. - Vi er fremdeles i den kosmiske eksplosjonen, fortsatte Trond. Selv om stjernehimmelen ser konstant ut for oss. Den biologiske og mentale eksplosjonen går saktere enn den kosmiske ekspansjonen, men er like fullt en eksplosjon sett i jordens målestokk, der vi mennesker, med vår intelligens og


aktivitet utgjør den skarpeste sjokkbølge for planeten. Vi aner at denne forandringen foregår, for vi er i stand til å regne oss til hva som skjer. Men jordens samlede mentale evne er ikke eldre enn de vesener som har kunnet utvikle den. Mennesket er det første vesen som i nevneverdig grad kan omdanne sine omgivelser via abstraksjon, intelligens, som kan beregne, og bygge logiske maskiner, nedfelle sin evne i materien i slik ufattelig målestokk at vi nå også forbinder kloden i et logisk nettverk, opphever all avstand, det har skjedd bare i løpet av de få siste år. - Det blir litt for filosofisk for meg, sa David utålmodig. Jeg forstår at du mener internett. Men i ditt fag er vel ikke forholdet mellom materie og bevissthet så enkel? Munner ikke slikt ut i det gamle spørsmålet om naturlovene fantes før menneskene klarte å formulere dem? Og finnes egentlig noe slikt som materie? Hva er masse, eller energi om du vil? Hva er egentlig det som får denne ursuppen til å klumpe seg? - Ok, sa Trond ivrig. Vi tror vi vet. Vi tror at det er mulig å tenke kausalt, at det finnes en orden. Vi vil gjerne tro at vi forstår. Men det er alltid grenser for forståelse. For meg er det er holdningen som teller. At vi ønsker å utvikle viten til erkjennelse ved å bygge solid og faglig. Vi vil alltid stå på stranden foran et uendelig og ukjent hav, eller ved foten av et ubesteget fjell. Vi kan velge den strevsomme veien via det rasjonelle, bruke solide mentale og erfaringsmessige forankringer, hypoteser med godt belegg, og langsomt men sikkert klatre oppover, eller vi kan velge å tro på magi og mirakler, tro at vi kan trosse virkeligheten og fly opp bergveggen. Jeg tror ikke på det siste. Men kanskje er alt mulig. Kausalitet kan heller ikke bevises. Intet kan endelig bevises. Bevis hører til i den mentale dimensjon. Som igjen noen anser som en stor tautologi, som ikke kan fortelle oss noe om virkeligheten i det hele tatt, hva nå den måtte være. Men det at vi ved en videreutvikling av våre banale instinkter og erfaringer har kunnet ta i bruk verktøy og språk, at vi har utviklet våre mentale evner til en logikk der det finnes lover og bevis som vi kan bruke til å strekke oss etter det virkelige, det sanne, at vi har kunnet konstruere metoden, det er storheten ved oss mennesker. - Du glemmer den kommende singulariteten, sa Katarina kjølig. Om kort tid har teknologien overvunnet det organiske, eller mennesket, som du kaller det. - Kanskje, brøt den tause russeren til alles overraskelse inn. Det er ikke nok å vite alt. Om man ikke eier kjærlighet er man ikke et menneske, bare en klingende bjelle. Min babusjka pleide å si det. Hun ble aldri noen god kommunist. De kalte det overtro, men hun nektet å slutte med å kalle revolusjonsmuseet for kirken. Nå er det blitt kirke igjen. Han sto og knøt rolig sammen et par slynger som han hengte i racket sitt. Som alltid vel forberedt for neste sikring. Katarina så lenge på ham.


Katarina var virkelig ubestemmelig. Hun kunne være alt fra 30 til 50 år. Trond hadde likevel, en følelse av at hun var godt under 40, han tippet 37. Hittil hadde hun vist null erotisk utstråling. Det forundret ham. Ellers pleide han å få god respons fra kvinner. Nå minnet det ham om de gangene han hadde forsøkt å sjarmere forgjeves, ubehaget vet at en kvinne ikke reagerte. Han hadde jo ingen slik interesse av Katarina, men det var unormalt ikke å sense et minimum erotisk undertone fra en så vakker kvinne. Hadde hun et hemmelig forhold til Victor, og derfor skrudd av? De to var i hvert fall utrolig samstemte. Hun og den russiske ledsageren hadde kanskje en fortid som klatrere sammen? De korte samtalene under turen ga få holdepunkter. Katarina hadde kunnskaper og ferdigheter, var ekstremt dyktig og intelligent, behagelig selv om hun på en markant måte ikke deltok i småprat. Hun var tørr, nøytral, knapp, effektiv, Trond opplevde heller ingen undertrykt aggressivitet fra henne. Den skaden i ansiktet, stammet den fra et klatreuhell? Trond spekulerte om den russiske offiseren hadde villet sette ham på plass med den underlige bemerkningen sin. Han hadde vært nesten helt taus inntil han overraskende hadde åpnet seg. Kanskje hadde han ikke ment noe med det. Han var i så fall utrolig naiv. Likevel begynte Trond å kjenne seg ergerlig. Det var faktisk noe autoritært over de to. Noe seg selv nok. Han begynte å forstå David. Her fikk man passe seg selv. Trond kjente han ble både nervøs og sint av å fokusere så mye henholdsvis på David som gikk foran og nå på russerne bak seg, han hadde gjerne sett at alle hadde lagt vekt på en positiv lagånd, det ville hjulpet på krefter og humør. Men ferden fortsatte på samme vis langs nye draperier, hengende laken og finstilte skulpturer siselert under orgelpiper eller klaser av sopp. Han så det kjempemessige oljefilteret til en bil med kranser av sammenfoldet papir under flere tagger, nåler og tapper. Figurer hang ut, hoder sto opp, en hel vegg var bare tenner, som om de befant seg i gapet på en stor hai. De klatret forbi flere spir og termittuer, underlige formasjoner som bygde etasje på etasje. Han så hvor uanstrengt Katarina tok seg fram og fikk bekreftet sin følelse av at til tross for Ti Paus føring og Davids beslutninger hadde Katarina helt overtatt ledelsen. Han kunne merke hennes små avveininger, merke henne vurdere ruten, og uten nøling å iverksette når avgjørelsen var tatt og tilstrekkelig enighet sikret. Han så at all hennes energi var koordinert, oppgaverettet, akselererende, fremadrettet på en måte han ikke før hadde sett selv blant veltrente klatrere. Hun var jo også en av de dyktigste han hadde sett ta seg fritt opp en bergvegg. Alt så mer og mer ut til å ta utspring i Katarinas vurderinger, prioriteringer og tilslutning, i hennes selvsagte ledelse uten kommando. Trond satte motvillig pris på den, fordi den sprang ut av dyktighet. Dersom Ti Pau fikk en utfordring fra David, inkluderte Katarina den i situasjonen uten om og men,


uten å bruke tid på å vurdere om Davids alternativer var dumdristige eller noe å bygge på. Hun var hele tiden rett på. Trond hadde følt seg trygg og sikker i grotten, nå forsto han at det, foruten hans egne ferdigheter, skyldtes Ti Pau og Katarina. Hennes umerkelige signaler vevde dem sammen. Et sted der de virkelig hadde hatt litt problemer og David faktisk fikk et lite fall, gikk det opp for Trond hvorfor hun hadde skrudd av sin feminine side. Selv om de lett tok seg fram, var ikke grotten ufarlig. For mye ”kvinnelighet” var rett og slett ikke hensiktsmessig om det kom til en krevende situasjon. Nå beundret han henne for det. Da de kom til en ny passasje, lysnet det igjen. Det som først hadde virket som en liten grop i veggen viste seg å være en stor hall. Det hadde vært brukt fakler her tidligere, det fantes spor av sot, men de små hodelyktene var stadig tilstrekkelige. Likevel ble de brått slått i kaos da et sjokk av flaggermus kom fykende i mot og djevlene skrek dem om ørene. Litt fortumlet klatret de videre opp en trang sjakt på vinglete bambus-stiger, langs slitte tau. Fordi øynene deres hadde vennet seg til grålyset de kom fra, så de nesten ingen ting i dette mørket, til tross for lyktene. Da David tente zipolighteren sin for å undersøke neste stige, blafret flammen. Luften hadde vært kjølig og stillestående hele veien, men her inne i hulrommet kjentes den frisk selv om temperaturen var blitt merkbart høyere. Den beklemmende sjakten begynte selv for Trond å føles ganske ubehagelig, liksom den gang han, bakfull og svimmel på ferie i Siena hadde forvillet seg opp i det tynne klokketårnet på den gamle italienske rådhusplassen og opplevd panikken komme. Men nå endelig grånet et felt over dem, og brått kom lyset tilbake, hundre ganger sterkere. For det rommet de nå kom opp i, var enda mer fantastisk.


KAP (Flemming og Ib her? Flere opplysninger fra Jens sine notater, eller om genteknologi? Ă… ikke bare lese koden, men ĂĽ skrive den. Og om kompensatorisk regulering?)


KAP At hvelvingen de kom opp i var så opplyst var nesten utrolig. Men de så årsaken. Vandringen inne i fjellet hadde ført dem høyt og mot ytterkant. Veggen her var perforert, over en avsats så de ut mot klare dagen. Gjennom flere mindre spalter kunne de se det vakre grønne havet, men de fleste lysåpningene satt høyt oppe og dannet groper der svalene suste inn og ut. De befant seg i et kjempemessig fuglebur! Rester av gamle bambusstillas nådde opp til taket og løp spinkelt langs veggene. De så gebrekkelige ut, men ledet mot glugger og små avsatser. Trond pekte på en hakke som lå der, og Ti Pau nikket. Her hadde kanskje Jens vært. Den surrede bambusen virket svært gammel, men selv uten tau ville det ikke være noe problem å klatre opp til den største åpningen. - Så bra at vi har kommet ut mot sjøen igjen, tenkte Trond mens han kjente det bitre luftdraget. Brenningene laget en dump dur i det hule berget, som vibrasjoner i kroppen. Ti Pau pekte på de vaklevorne stillasene mot redene høyt der oppe. - Kineserne betaler mange penger. - Svaleredesuppe er jo en delikatesse, sa David. Den holder deg ung. - Deres venn var også interessert, sa Ti Pau. - I svalereder? David flirte. Det var nok ikke det han var ute etter. - Hva var han ute etter da, sa Trond. Du mener jo det kanskje var biologisk materiale. - Ikke lett å si, sa David. Jeg har undersøkt, men Mulab kjente ikke til feltarbeidet hans. Ville i hvert fall ikke si noe om det. Jeg fikk bare et hint gjennom kontakter jeg har med thaiembetsfolk som forhandler med vårt firma om laboratorier. Trond så oppfordrende på ham. De andre hørte også hva som ble sagt. - Dersom Petersen hadde et prosjekt på gang her i fjor, gikk det sikkert ut på å samle genetisk materiale. Det er stor interesse for å samle genressursser til foredling og patentering. Ja, han var vel ute etter en eller annen gammel archebakterie da. Som han kunne genspleise. Men merkelig at han dro helt hit opp. Det er ikke problemfritt å gå inn i Burma. Han må ha hatt en spesiell grunn. Det finnes nok av organismer med ukjent DNA i Thailand. Trond smilte: - Jens fant gjerne de gode grunnene etterpå. Han gikk på instinkt like gjerne som å danne hypoteser. Litt uryddig har han alltid vært. Men å ta patent på det man samler, på naturlig forekommende liv, er vel ikke mulig? - US har vært et foregangsland her som ellers, sa David. Selvfølgelig er det det mulig. Mange tror at man må genmodifisere en organisme for at det skal gjelde, det er ikke tilfelle. Business rules. Vårt firma kan ta patent på en av dine DNA-sekvenser om de finner det kommersielt interessant. Ja, ikke bare i deg, men i en hvilken som helst organisme.


- Var han klar over hva han ville finne her? sa Katarina. Du, Bjerre, bør kanskje fortelle oss mer om ham. Du har lest hans papirer. Hadde han private grunner for å dra til Thailand? Et ekteskap kan føre til mye. - Det er sikkert og visst, sa Trond. Men dette grottesystemet… Han kikket bort på Ti Pau. Det må jo være av de aller største? Hvorfor er det ikke mer kjent? Ti Pau smilte. - Regjeringer holder alt hemmelig, men denne grotten er kjent blant vårt folk. Det er en grotte av stor betydning. Deres venn var meget interessert i den. Han kjente våre historier. Om Phi. Om fuglen. - Kom tsunamien hit? sa Trond. - Det vet jeg ikke, sa Ti Pau. Vi var her jo mange måneder innen havet ble rasende. Da var din venn tilbake igjen på Phuket. De så ham jo på hotellet før bølgen kom. - Han kunne ha dratt hit igjen, sa David. - Han rakk nok ikke det før han døde, sa Ti Pau. Dere sier jo at han døde i den store brenningen. - Hva sto det i hans notater, sa Katarina, og rettet blikket mot Trond igjen. Trond nølte. Hva burde han fortelle? Hvor godt kjente han henne egentlig? På den annen side trengte de å sette sammen bitene nå. Det var bare Viktor her som ikke hadde hatt noe med Jens å gjøre. Om de alle bidro med litt informasjon, kunne de kanskje se et mønster. Han begynte å gjengi mer fra Flemmings mailer. Og fra de notatene han husket. Hadde det stått noe om svalereder? Han kunne ikke huske det. David smilte litt utålmodig. - Svaleredefangsten har vært årsak til mange myter, som sigøyneren nok kan fortelle oss, og sikkert har fortalt Jens. Det meste er selvsagt bløff. Men det kunne jo finnes et lite dyr her, en sopp eller en annen interessant organisme sett med Petersens øyne. Du nevner hans notater om funn i fossile lag i kalkstein. Organismer som selv skulle ha en viss kontroll over sin livssyklus. Organismer med gamle celler som holder seg evig unge? - Jens hadde notert det ja, sa Trond. - Selv i Arktis finnes tardigrader, ekstremofile små organismer. Noen av dem kalles bjørnedyr på grunn av cellens form. De tåler kollosal kulde, de kan suspendere sine vanlige cellefunksjoner i kortere eller lengre tid, leve uten cellevæske. Han hevdet altså at det var funnet spor etter bakterieliknende organismer som har hatt tilsvarende ekstrem grad av selvregulering i kalksteinskarst som denne. Det er faktisk en definisjonssak om man skal betrakte slikt som døde fossiler eller som levende i ekstremt nedtonet tilstand. Og man kan finne bakterier og virus som er atskillig mer hardføre enn tardigrader. Noen trives godt i kokende vann. Og i sterke kjemiske løsninger. - Så det kan finnes slike her, stadig vekk, sa Trond. Som selv bestemmer om de er levende eller døde?


- Hvorfor skulle de ikke eksistere her, sa David. - Hva ville skje dersom svalene får slike organismer i seg? Blir fuglene veldig gamle? - Det er ikke slik en genetisk egenskap blir overført, sa David. Verken larver eller fugler vil bli påvirket av de genetiske egenskaper til det de spiser. Med mindre.. - Med mindre hva? - Med mindre det virkelig er noe i dette med formative felt. Men det er ikke vitenskap. Det er mystikk. - Det finnes faktisk en thaimyte om døde ormer som kommer til liv hvert hundre år, sa Katarina. - Høyere organismer har neppe slike egenskaper, sa David Trond visste ikke hva han skulle tro. - Disse larvene eller ormene skal ha en enorm appetitt på alt organisk, sa Katarina. Man kunne ekstrahere virkestoff ut av dem. Lage en krem med deres egenskaper. Det finnes kanskje en gammel stammeoppskrift? - En foryngende krem? - Eller kanskje en slags form for balsamering. Kanskje inneholder en slik larve mikroorganismer som spiser dårlig vev og fornyer seg selv. - De larvene måtte i så fall være noen riktige beist, bemerket David. Tenk; fuglene spiser slike larver, de er ville etter dem, larven spiser samtidig fuglen fra innsiden, innen bakterien tar kål på den igjen… - Organismene Jens var interessert i fantes hvert fall i kalksteinslag i tropene, sa Trond. At det skulle være store larver skrev ikke Jens noe om. - Og om de hadde eksistert ville de vært meget sultne, sa David ertende. Etter å ha vært døde i hundre år fordi et protein kompenserte for aldringsprosessen. Men de larvene burde man finne. De kunne vært hissige. Dersom vi fant en, burde vi nok testet dem på en dressert ape. Han kikket skøyeraktig mot Viktor. - Dersom en organisme ikke er levende og heller ikke død, sa Trond raskt, har den da balsamert seg selv? - De kunne være i en form for dvale. En spesiell dans skulle etter dette sagnet vekke dem, sa Katarina. Det trengs alltid en psykisk energikonsentrasjon for å vekke slikt til live. - Magi? Kutt ut. Selv ikke Jens ville få seg til å tenke i de baner. Bjerre, du som er spesialist i det gamle spørsmålet om ånd og materie, hvor går din grense? Trond begynte å bli urolig. Var det for å teste slike ideer Jens hadde interessert seg for å praktisere magi? Av vitenskapelige grunner? Intellektuelt ville det jo være å spenne ben under seg selv. Men Trond visste at det var ikke utenkelig. Jens hadde aldri skydd noe middel dersom han var overbevist om at det ville gi gevinst. - Hva er egentlig liv? sa Trond.


David flirte: - Hva definisjonen er på en levende organisme? Et selvorganiserende system, men hva er så kjennetegnene? For å tale meningsfullt om noe trenger vi å definere det vi taler om, javisst, det er jo elementært for en filosof som deg Bjerre. Trond så at Katarina begynte å bli utålmodig, men David ga seg av en eller annen grunn ikke: - Hva liv er? Interessant, dette med liv og død. Liksom øst og vest. Man kan jo nærme seg det på mange måter, ikke sant. Dødt eller levende, det er stoff for atskillige stipendiater det. Han lot ikke til å merke at Trond så advarende på ham - Jeg mener faktisk at en død matrise i materien kan vekkes til live sa Katarina. At psykisk energi kan trigge. Om man behersker teknikken. Det er vel også det myten sier. - Skulle ikke virus kunne skapes i formative energifelt? Da ville det vært enkelt å gjøre det i en lab. - Mulig at du ikke kjenner til shamanistiske teknikker, sa Katarina. Der er det levendegjorte tankeformer og emosjoner som materialiseres. - En organisk form er bare genetisk gitt. - Energier av menneskelig nærvær er sterke, sa Katarina. Etterpå kan jo organismen gjennomløpe en vanlig organisk utvikling. Et fenomen som lever av seg selv, i seg selv, for seg selv. Av og til, et sjeldent år, blomstrer den. Produserer nye sporer, kanskje. - Ja, ja, kanskje, sa David uinteressert. Hva mener du, Bjerre? Kan Petersen ha dratt hit opp for å gensekvensiere en mark? Har han klatret i disse hulene for å finne noe slikt? - En organisme som balsamerer seg selv? sa Trond - Og som kan vekkes opp via dans og males opp til nyttig protein, geipet David. Sigøynerne har nok av magiske riter. Kineserne bruker svalereder som foryngelseskur. Vi tror jo på alt mulig. - Jeg har mine tvil om at jeg blir yngre av å spise svalereder, sa Trond. - Så er det kanskje noe annet i disse redene. En mark? - Nei, det tror jeg ikke. - Eller noe annet - Kan man virkelig spleise inn et gen mot aldring? sa Trond. - Kanskje, sa David. Om man fant noe slikt. Man kan jo dyrke bakterier. Klone organismer. Gjenopplive vev fra hudceller. Dyrke hva det skal være fra en enkelt celle. - Så hvorfor ikke en organisme som viser seg å ha tilnærmet evig liv? Som ikke aldres? - Kanskje en sopp eller bakterie kan, men verre for en mark. - Gener som spleises inn kan vel gi store bivirkninger? Abnormiteter. Trond husket at han hadde sett en skikkelig stor, hvit og syk utseende genspleiset fisk i en balje på TV en gang.


David nikket bekreftende - Men om Jens ville finne en annen metode? En symbiose. Noe godartet? Som regenerer vev? - Dette blir nok for fantasifullt for meg, sa David. Petersen jobbet med malaria. - Den store fuglen kommer nok ikke hit, sa Ti Pau, som for å gi sitt besyv med. Den kommer bare til toppen av berget. David reagerte: - Den store fuglen? sa han og flirte oppgitt. - Flere myter tror jeg dessverre ikke fører til noe, sa Trond høflig. Men du forlot altså Jens i denne hulen? - Det var det han ønsket, sa Ti Pau. - Jeg tar meg i en tur opp og kikker ut. Kanskje jeg får noen ideer. Trond klatret opp langs det vaklevorne stillaset som førte til den største lysåpningen og forankret det et par steder til veggen med sine egne slynger. Der oppe var en fantastisk utsikt, men å klatre ytterveggen så han ville bli krevende. Den gikk rett ned i bølgekammene. Oppover fortsatte den forbi et overheng. Veggen virket hard og speilglatt. Å gå opp fra åpningen ville utgjøre mange timer med teknisk klatring, det var vanskelig å se noen rute forbi henget. I horisonten lå et lavt lag hvite skyer, fordrevet dit av den brennende solen, men det var begynt å komme en uro i sjøen. Noen fugler steg og sank over det grønnblå beltet av hav som ble lysere blått jo nærmere det kom land der vannflatene som speilet himmelen ble større og mer ubrutte. Langs strendene slo krusninger inn med sine blonderester av hvitt skum. Trond så for seg sanden som gispet og åpnet seg i små hull etter hver vask og overskylling. Men “sanden” der ute var ikke knuste mineraler, men rester av liv, mikroskopiske muslinger, hvite korallrester, mikrokatedraler i umerkelige ruiner. De blå og grønne krabbene som kravlet på alle de gule steinene, lot vel også der seg vaske av bølgene til de mistet taket og lå kavende i vannet med strittende klør, levende i ren kalk. Her oppe var ingen luftning. Solen brant, berget var fuktig og seigt. Stranden der nede måtte være brennende. Han kunne skimte de bitte små restene av et par kokosnøtter skvalpe ved siden av klippen som reiste seg rett i front. Men han hadde lyst til å prøve denne ytterveggen nå. Han visste at Jens måtte ha følt det samme. Det var befriende å sitte i det hvite lyset. Han satt med bena dinglende ut av gluggen. Trond begynte så smått å finne seg selv. For et fantastisk land! Eksotisk jungel med ville dyr. Strender. Grotter. Bergvegger. Et paradis. Ennå var magien intakt. Da flodbølgen slo innover måtte brygger og anlegg ha blitt ødelagt oppover hele kysten. Lite var nok blitt bygd opp igjen. Men her kunne legges fantastiske klatreruter. Urørt jungel og ufattelige solnedganger ville være grunn nok til å komme. Den intense varmen ville smøre knirkende ledd, gjøre


såre muskler myke. Alt lå perfekt til rette. Hit ville de nok komme. Han så ut over det vakre landskapet og håpet at ingen kom. Det hadde vært en mental påkjenning å ta seg gjennom den uoversiktlige grotten. Nå merket han lettelsen ved å være i lyset. Det ville bli langt å klyve tilbake gjennom de mørke gangene, men han la foreløpig den tanken bort. Han nynnet. En svinglåt faktisk. Han savnet klarinetten. Nå begynte han å få feeling for dette berget. Han hadde hatt fine klatreopplevelser før, han hadde brukt mange år på annet enn det han var ment for, men nå var sjansen her igjen til å finne sitt gamle jeg. Det var i berget han hadde overgått Jens. Og Jens hadde klatret her. - Jeg er fjellet, det vertikale, tenkte han. Sally er havet. I det han kikket bak seg så han Katarina sitte på pakningen sin og se opp mot ham. Han følte en svak uro. Man kunne legge noen fantastiske ruter her. Alle hadde nå gitt hverandre fin støtte etter at de var kommet ut av sjakten. David slappet også mer av. Trond tenkte på hvordan han og David hadde kommunisert perfekt i bergveggen nede hos Sally, hvordan de hadde tenkt likt om de samme utfordringene. Men i dag hadde David inntil det tåpelige lagt vekt på at alle skulle ta seg sikkert fram. Hvorfor så mye mas om det? Katarina og Viktor var da et funn for en slik ekspedisjon. Gamle Ti Pau hadde også klart seg forbausende godt, han var i hvert fall en mester i å gå bambusstillas. Trond tenkte litt på Sally. Han følte seg glad for å ha møtt henne. Hadde det ikke vært for disse fantastiske klatremulighetene, ville han vært i leiren og hjulpet henne mer. Hun skulle egentlig ha vært med hit! Nå var det likevel blitt to perfekte team. Han sukket fornøyd. Trond oppdaget at han ikke lenger helt visste om han var på ettersøking eller ferietur. Den dårlige følelsen var borte. Her var sol, frisk luft, varm bergvegg og hav. Et eventyrlig grottelandskap som burde utforskes mer. Alt føltes nesten perfekt nå. Det aller beste var at han ikke trengte å tenke på Stine, ikke bekymre seg for at noe skulle tilstøte henne. Stine var forløpig trygg, han kunne bare være her og klatre av egen lyst, følge sine naturlige impulser. Han skulle jammen fikse dette med Jens! - Jeg prøver ytterveggen, ropte Trond. Den ser fin ut. David kikket opp, men Viktor var raskere. - Jeg skal sikre deg, sa han, og kløv opp mot Trond. - Vi bruker toppanker, sa Trond da de begge sto oppe på det smale stativet. Jeg kan rappelle ned til brenningene. - Kanskje kan du gå en annen rute opp igjen. En rute på skrå den veien? Viktor pekte, det så nesten ut som om en bolt hadde vært festet der borte. Trond hentet en slynge fra beltet. - Kan du sikre herfra eller fra grottegulvet dersom jeg klatrer opp?


Nybegynnere klatrer gjerne på topptau, den sikreste klatremetoden, fordi man klatrer med tauet stramt over seg, og derfor ikke kan falle langt. Trond hadde ikke noe i mot å starte pent og forsiktig. De så etter et egnet sted for ankeret, som han visste burde ha to uavhengige fester helt frem til der tauet kunne løpe gjennom skrukarabinen og en vanlig karabin. Litt lenger borte langs det skrøpelige stativet var en åpning i veggen med forsteininger i form av tykke søyler, som i et vindu. De var som skapt for å feste et anker i. Trond banket på søylene, som begge klang hardt og fast. Han la en 120 cm slynge rundt den ene, skjøtte to andre slynger med båndknute for å komme ordentlig rundt neste. Var nøye med å stramme skjøteknuten, passet på at det stakk ut lange nok tamper på begge sider. Han satte en karabinkrok i den første slyngen og la en ny 120 cm slynge i karabineren. Der hvor belastningspunktet kom på denne slyngen bandt han en overhåndsknute, så la han den andre enden av slyngen inn på karabineren i slyngen om den tykke søylen. Han tok to nye karabinere, la dem hver sin vei rundt overhåndsknuten på den nedre slyngen og tredde til slutt klatretauet gjennom de to siste karabinerne. Det ville bli et trygt rappelanker for nedfiring og for klatring på ytterveggen. De sjekket begge at selen satt korrekt, at innbindingen var riktig, at tauet lå korrekt i taubremsen og at karabineren til bremsen var låst. Trond likte Viktors systematikk. Viktor skulle ta inn unødig slakk, han gikk lenger ned for å komme i god posisjon, der han kunne se ut gjennom en annen åpning. Mange ulykker skyldtes uoppmerksomhet eller dårlig kommunikasjon mellom klatrer og sikrer. Trond var meget bevisst på å kommunisere, uansett hvor enkelt dette var. Man ofret ikke sikkerheten. Og han tenkte fornøyd at på denne måten kunne han også få en annen og bedre kontakt med den fåmælte Viktor. Med et lykkelig smil forsvant Trond utfor klippekanten. Det var langt ned, det ville kile godt i magen å henge der utenfor fjellveggen uten tak, bare henge i en tråd… Men han hadde gjenkjent en proff på håndlaget. Han kunne stole på Viktor. Veggen var flott. Trond fikk svingt seg inntil og forsøkte å klatre skikkelig videre til han var nesten nede. Han traverserte skrått ned til han kjente drevet fra sjøen som drønnet mot de farlige steinene under ham. Var ikke langt over brenningene da han, etter å ha inspisert forholdene, fant noen tak og startet oppturen. Den første delen gikk uten problemer, men han kjente overrasket at melkesyren begynte å herje i underarmene. Turen gjennom grotten hadde tatt mer på enn han hadde trodd. Han bandt seg for mye. Han var kommet greit et stykke opp bergveggen igjen, men med skikkelige smerter nå. Han så opp, og syntes plutselig at ansiktet til Viktor fikk et spesielt uttrykk der oppe. Han kunne jo ikke misse på noe så enkelt som dette! Han fant et riss, fikk godt tak i den vertikale kanten, la tyngden på riktig side og stemte bena mot dragretningen, lente hele kroppen sideveis i layback og spente godt fra. Nå gikk


det fint. Så fant han noen skarpe, men gode bøttegrep lenger opp. Han kom under en liten hylle dannet av en fremskutt ribbe i hele veggens lengde. Han fikk hendene over den, men her var intet for bena, så han måtte mantle. Han var glad for styrketreningen han aldri hadde forsømt, hang på taket og kjente hvordan det rev i armmusklene i det han presset seg raskt opp. Fikk tyngden greit på oversiden av grepet, og kom seg i land på hylla. Men han var ikke kommet mer enn et par tak videre, så glapp det. Han slo litt bort i den utstående steinribben og ble fanget av tauet som bremset fallet. Trond kikket opp på Viktor som gransket ham. Han forsøkte å finne nytt tak, men kjente seg for utslått til å klatre videre med det samme. Å komme over ribben første gang hadde kostet. Han var nok ikke bare fysisk, men også litt psykisk utmattet etter grotteturen. Trond var sint på seg selv, men Viktor fortrakk ikke en mine over det unødige fallet. og Trond var takknemlig for det. Etter å ha hengt en stund fikk han samlet seg. Skulle han overvinne smerten i armene var det bare å fortsette. Han var tilfreds da han helt oppe igjen grep ankeret. Både rappellen og klatringen burde egentlig gått helt greit, det hadde vært mange gode tak. Men han hadde vært ukonsentrert. Naturen hadde gravd ut loddrett kamin i kalksteinen, den gjorde det mulig å rette ansiktet mot havet. For en utsikt! Han så ned på strender og palmer. Herfra kunne han se hvor høyt oppe han egentlig befant seg. Likevel reiste det seg over ham en loddrett vegg som snart endte i overheng, ovenfor det igjen bare ukjent berg. En fri, utilgjengelig klippevegg lå rett i mot. Nå ga han tegn til Viktor som nikket igjen, og gikk ut en gang til, nå litt til side for åpningen. Melkesyren i armene var nesten borte nå, den loddrette delen gikk ok. Så kom henget. Han fant noen tak, men ikke feste til bena. Å bli hengende slik tok på kreftene igjen, så det var bare en ting å gjøre: Han måtte få høyre fot opp på oversiden. Med det lille festet han hadde på venstre sparket han i fra og kom seg opp. Han reiste seg opp, snudde seg og kjente høyden gi suget i magen. Han kikket ned på der han hadde vært, deretter utover havet. Han så at det kanskje kunne bli et uheldig taudrag i ruten oppover, men slikt kunne forbedres. Han nikket passe fornøyd ned til Viktor, sikret seg, og ville ta en slurk vann. Så merket han at han ikke hadde noen vannflaske i beltet. Hadde glemt den. Det var alt brennede varmt i veggen. Viktig ikke å dehydrere. Det ville være like viktig å pleie såre muskler. En time Thai-massasje for underarmene ville gjort godt, men han kunne ikke tenke slik nå. Nederst på den motstående klippen var veggen vasket og slipt bort av bølgene, der nede var det også overheng over alt, ellers var veggene loddrette, men mange steder hadde likevel påvirkningen av vind og vær, og det faktum at kalksteinen var av ulik beskaffenhet, laget groper og hulninger i stripelagene. Trond så tre, kanskje fire mulige kanaler som kunne egne seg der over, men


veggen var utenfor rekkevidde. Men lenger oppe var kalken avrundet med få skarpe kanter, få definerte vinkler, kanalene var snarere svake innbulninger i fjellet. Få riss, ingen ting minnet om klippekanter. Bare helt nederst var groper og hull. Øverst var det helt slett. Det var riktig som David hadde sagt, kalksteinen kunne være variert, på sitt enkleste minne den om en klatrevegg, men andre steder kunne den være ekstremt vanskelig. Nede hos Sally hadde han brukt enkelte groper til tak. Noen hadde vært ganske løse, andre hadde sylskarpe kammer som det var vanskelig å bruke fingrene i. Han hadde brukt lånte hansker i leiren. Egentlig burde han hasurret fingrene med tape, men hadde ikke tatt med det heller. Det var også en tabbe. Verken det eller magnesiumkritt lå i båten. Han kikket stadig over på den andre klippen. Aller øverst var steinen grovere, med antydninger til riss og løse blokker, han syntes å ane vegetasjon høyt oppe på toppen, men den var vanskelig å skjelne. Nederst slo bølgene som små eksplosjoner inn i de grotteaktige overhengene. Vannet hadde vært turkisgrønt sett ovenfra, men i det fjerne, som mot en liten strand av grov hvit grus, var de hvite skumflakene og det opakt grønne vannet akkurat slik et prospektkort fra Østen gjerne vil vise dem. Også den løse klippen var blitt delt i to, den ene delen, en enorm veltet blokk, skrånet videre nedover under vannflaten. Blokken, som en gang hadde vært en del av det store fjellet, var så polert at det var vanskelig å se at de to en gang hadde vært ett. Det var umulig å benytte den avbrukne delen for å komme over henget til den andre høye klippen, en mulighet som hadde slått Trond først. Men det var for lang avstand uansett. Det var merkelig å se en så stor og ren avskåret klippeblokk som den veggen som lynte opp midt i mot ham, eller er et så lite fjell, om man foretrakk å kalle den det. Det syntes helt utilgjengelig. Det eneste måtte eventuelt være å få over et tau, kanskje ut fra en av åpningene et sted veggen lå nærmere. Men det kunne ikke gjøres herfra. Avstanden var for stor. Trond betraktet den steile klippen. Dersom man virkelig kom seg over, var det kanskje mulig å traversere fra den ene kanten til den andre. Den fjerneste delen som lå i skygge så mest lovende ut. Men utilgjengelig var den. Han ville likevel ikke gi opp tanken, men trengte først å bli mer kjent med denne siden. Han gikk et stykke lenger opp over grotteåpningen under seg på ledetauet, satte et par nye mellomforankringer. Han vinket til Viktor, som nikket tilbake. Siden han gikk opp i det samme klatretauet han hadde rapellert ned i, så kunne Viktor fremdeles bruke ankeret de hadde laget som standplass. Trond svang seg opp et tak til, satte foten forsiktig inn, og lot et håndgrep følge. Det var uproblematisk. Fast og fint fjell her. Passe skarpe kanter. Han nøt å gå på den måten som lagrer mest trygghet, tre faste punkter for hender og føtter. Det ga alltid psykologisk støtte, vekket et instinkt om fast grunn under minst tre av lemmene, urdyrets instinkt. Han tenkte på salamanderen som hadde sittet i ro i bungalowtaket. Trond kunne selv viljesbestemt gå inn i sin urhjerne, dele salamanderens instinkter. La bevisstheten om Newtons tyngekraft og


tusener av menneskeårs påvirkning formet av å gå oppreist fare, men bare være i den delen av seg selv som mennesker sjelden har kontakt med, men som er der, kun utviklet for en ting, å overleve. Ved aggresjon, forsvar eller flukt. Trond var verken utstyrt med klør eller en salamanders mikrolameller. Han hadde prøvd det meste av teknisk utstyr som kunne kjøpes, hadde øvd teknikker hele sitt voksne liv. Han var blitt stivere i kroppen, kunne ikke gjøre akrobatiske øvelser med å sno opp kroppen slik Katarina hadde demonstrert. Han hadde kunnet det tidligere; henge under en kant og klart å komme seg opp langs en arm, det hadde vært ren akrobatikk, og Trond hadde vært stolt av å få det til, adskillige timers bouldring lå bak. Nå gikk ikke det lenger, men han nøt desto mer det han stadig behersket. En periode i sitt liv hadde også han villet de store prosjekter, han hadde deltatt på ekspedisjoner med oksygenmaske, klatret teknisk i statusgivende storvegger, men for å være ærlig hadde det vært lite klatreglede i det sirkuset av testosteronoppvisning og sponsorjag slike miljøer bød på. Så han hadde igjen skiftet fokus. Han hadde vendt tilbake til friklatring i utvalgte ruter, for å finpusse teknikk. Ingen flere prestisjeprosjekter. Han søkte noe annet nå, og kunne ikke helt forklare det. Få ville vel trodd ham om han sa at han hang ute i stupbratte fjellveggen fordi det ga ham trygghet. Ikke desto mindre var det sant. Livet hadde gått sin gang. Det hadde vært kvinnehistorier med og uten suksess, med og uten dramatikk. Han hadde egentlig bare hatt ett fast punkt i livet: datteren Stine. Nei, to. Hans intellektuelle verdighet var det andre. Men han trengte tre faste punkter for å føle seg trygg. Solen var i ferd med å gå bak den venstre klippekanten. Lyset forandret seg. Kanalene han hadde iakttatt skiftet karakter. Vinklene virket større, likevel var de nok i snaueste laget. Det ville bli en for stor påkjenning for hender og armer. Han kom til å tenke på hvordan skulptøren Michelangelo hadde gjengitt kroppens volumoverganger i sitt maleri med store, markerte vinkler. ”Etthundre og åtti grader er en stor hendelse”, hadde en billedkunstner sagt til Trond. Ett hundre og åtti grader, det største som kan skje i et volum. Disse innbulningene ble nok dramatisk aksentuert av solens skyggelegging. Diedere på bare tretti grader, maksimalt. Bølgene begynte å tilta i styrke. Plutselig kom et vindkast så sterkt at Trond, som nå hadde gått ganske langt over grotteåpningen, nesten mistet taket. Han var ikke helt forberedt, det hadde vært helt blikkstille inntil sekundet før, men hadde heldigvis fått satt et enda et par kiler til mellomforankring, så han hadde god sikring under seg. Bølgene slo kraftigere, som om den voksende slagskyggen også skulle ha noe å si for vannet. Trond kjente den svake aromaen av beskt salt. Et jetfly skar en linjalrett kondensstripe i den blå himmelen som var lett tildusket av cirrusskyer. Nede ved horisonten tetnet det, en rødgrå og mørk skodde blånet sortere, den nærmet seg. Nå ville han ikke gå høyere. Dette var jo bare et forsøk for å teste veggen. Og seg selv. Han var nesten framme ved det fine risset. Det


begynte ü blüse, men han forsøkte et par tak til over siste forankring. Han var nesten oppe da han falt.


Kap. Konklusjoner (torsdag) Noen burde grepet fatt i Trond Bjerre. Men farangens mobiltelefon var uten forbindelse. Etterforskeren som var satt på oppgaven kjente seg utålmodig. Saken om ungdommene som var forsvunnet fra Kao San i Bangkok for snart en uke siden var blitt overført til politiet i Phuket, det samme gjaldt den parallelle saken om Bjerre og hans påfallende interesse for den avdøde Yen Peter Sen. Politiet på Phuket var derfor blitt forsterket med en spesialist. Vanligvis holdt han til ved sentral overvåkningmyndighet i Bangkok. Nå hadde han fått tildelt et nødtørftig skrivebord på stasjonen her i ferieparadiset, satt til en forandring inne på kontor, og forsøkte å sammenstille fakta: Farangen Bjerre Tron, alias Trond Bjerre, var blitt fulgt tett, spaningen viste at han med all sannsynlighet var far til en av de tre narkotikamistenkte ungdommene. Han hadde påstått at han lette etter sin datter, det var sannsynligvis sant. Kanskje hadde han en anelse om hva hun var innblandet i, og ville beskytte henne. Det var rimelig å tro at en god far ville gjøre det. Beskytte sin familie. Men hvor involvert var han? Koblingen til faren hadde ledet til at de på ny hadde klart å lokalisere datteren og hennes ledsagere, den unge forretningsmannen og den kvinnen som hadde vært innblandet i Yaba-produksjonen i Bangkok der det var blitt begått et drap. Det hadde vært enkelt å spore dem, de bodde nå hos en velbeslått samler og forretningsmann, også farang, som var medeier i en av Phukets fasjonable golfklubber. Som representant for den sentrale kriminalenhet i Bangkok var han blitt interessert i dette. Golfmillionæren hadde nemlig i mange år drevet utstrakt reisevirksomhet i Thailand, Laos, Malaysia og Indonesia. Angivelig som samler og oppkjøper av antikviteter, egentlig en typisk representant for den virksomheten faranger alltid har utøvd i disse landene, men som de kulturbevarende myndighetene nå betraktet med stadig mindre velvilje. Adskillige dyrebare buddhaer var blitt smuglet ut i årenes løp. Det var vanskelig å gå ham nærmere etter i sømmene, mannen hadde fremdeles engelsk statsborgerskap, og var en høytstående person i det land han engang var kommet fra. Bevis for ulovlig antikvitetshandel var ikke det han som spaner nå var ute etter, selv om dette åpenbart var tilfelle, da golfmillionæren hadde en rekke kunstskatter samlet på sin eiendom. Sett fra et nasjonalt bevaringssynspunkt kunne det være ille nok, det var ikke så lett å slå ned på det betydelige innslaget av ulovlig utførsel og kunstsmugling som man nesten som en selvfølge kunne gå ut fra at dette innebar. Det var håpløst å bevare Thailands tradisjonelle kulturskatter, det hadde i mange år vært en seig og slitsom kamp for myndighetene. Men dette var heller ikke det viktige i denne saken.


Antikviteter, reiser, kontaktnettverk. Her lå det til rette for smugling av andre varer. Tatt i betraktning de sosiale og økonomiske sirklene golfklubben rekrutterte fra, egnet den seg godt som knutepunkt for omsetning av narkotiske stoffer i den store stil, med bestillinger fra pengesterke bakmenn. Jo, golfklubben kunne være sentral. Men de tre unge kurerene hadde vært uforsiktige ved å la seg innkvartere på eiendommen. Det virket ikke profesjonelt. De bodde privat hos eieren, og det var ingen tvil om at i hvert fall én av dem var etterlyst i sitt hjemland. En diskret spaning i huset gitt tilgang til en europeisk avis, Dag Bladet, den var temmelig uforståelig, men det var bilde av den unge mannen på førstesiden, og han tok neppe feil i å gjenkjenne typiske kollegaer på det andre bildet, sivilkledde etterforskere. Han kunne ikke forklare hvorfor, men kunne likevel med instinktiv sikkerhet si at disse han så avbildet var europeiske tjenestemenn og politifolk. Han kunne gått til arrestasjon med en gang. Men han hadde nølt med å anholde ungdommene. Her var kanskje større fisker å ta i garnet. For det som virkelig gjorde det hele viktig, det manglende ledd, tungen på vektskålen, var russeren. Han hadde ankommet golfklubben litt senere, og snart dratt av sted med den unge kvinnen som hadde vært direkte innblandet i narkodrapet i Bangkok. Dette bekreftet at det kanskje dreide seg om en større sak: Russisk mafia med interesser i Thailand, men like sannsynlig i nabolandet Myanmar. Russerne i Bangkok utøvet ofte direkte maktdemonstrasjoner mot de av politiets tjenestemenn som spanet på dem. Kom man for nær innpå russerne var det store muligheter for den vitebegjærlige fikk forkortet sitt liv til en siste natt i Patpong eller på Silom Road. Bli funnet i en av de små sois, eller bundet til en påle der han uheldigvis var kommet i propellen på en longtailbåt på elven. De russiske ligaene var brutale og vanskelige å få ram på, de opererte i grenseland og var involvert i tradisjonell prostitusjon, slavehandel og narkotika, men også den voksende handelen med sjeldne dyrearter. Til og med handel av organer fra levende og døde mennesker var blitt populært, bandene hadde utvilsomt kontakt med de mest aggressive begravelsesbyråene, og angivelig til enkelte sykehus i Øst-Europa, på Balkan og Tyrkia. Her i Thailand var slikt en meget uoffisiell problematikk, men han, som var satt på slike saker, visste at de var reelle nok. Handelen eksisterte, sentrum lå utvilsomt i Myanmar og lenger nord, der russerne tidligere, og sikkert ennå, hadde en viss innflytelse. Narkotikadrap. Yaba-produksjon. Antikvitetssmugling. Golfklubb for kapitalsterke faranger. Russermafia. Alt tilsa at dette en sak vel verdt å følge. Men den mystiske Yen Peter Sen, en forsvunnet farang, hva var det med den mannen? Det var kjent at han hadde arbeidet for et amerikansk medisinalkonsern. Han hadde vært direktør. En høytstående person. Men der støtte etterforskningen på interne hindringer. Selv en politispaner fra selveste overvåkingsenheten klarte ikke å få ut opplysninger om ham.


Han kunne blitt svært frustrert over dette, ma pen rai! For det fantes faktisk så lite registrert på denne Peter Sen at det var påfallende. Som om noen hadde villet fjerne ham fra jordens overflate, slette alt ut om ham. Som om han, og alt vedrørende ham, rett og slett hadde fordampet. Det fantes et annet navn også. En amerikaner som i det siste var blitt forbundet med saken. Man hadde snappet opp et telefonnummer og en samtale på engelsk til dette nummeret fra Tron Bjerres telefon. Amerikaneren hadde gyldig pass, han hadde vært i landet siden før tsunamien, han var åpenbart en viktig person, men der stanset også alle opplysninger. Mannen hadde diplomatisk immunitet. Han hadde også besøkt golfklubben i det siste, der han hadde hatt møter med eieren. Men det var vanskelig å forlange opplysninger av amerikanerne. De hadde i Thailand, som i mange andre land, sitt eget etterretningsprogram som de selv styrte. Bjerre Tron hadde selv behendig unngått å dra dit datteren var. Men kunne den samme Bjerre likevel være et forbindelsesledd? Etterforskeren hadde latt det sporet hvile inntil nå. Den mannen hadde tilsynelatende ingen ting å skjule. Men det kunne selvsagt være feil. Det kunne være en stor feil å tenke slik. Russeren og den rødhårede kvinnen hadde brått forsvunnet, det var tydelig at de kjente godt til hverandre. Han hadde dessverre mistet sporet av dem, meget tydet på at russeren var profesjonell, så profesjonell at han kanskje var, eller i hvert fall hadde vært, politimann. Eller noe lignende. Saken var interessant, men likevel komplisert. Det var alltid vanskelig med faranger. De virket like alle sammen, og det kunne være svært vanskelig å forstå hvordan de tenkte. Farangen Bjerre Tron hadde virket sympatisk. Men han burde sees nærmere på. - Ting er ikke alltid slik de ser ut, sukket etterforskeren.


KAP (Så en del mer inn i dette kapitelet!): Hendelsen som hadde kløvd kalkberget måtte ha vært dramatisk. Halvpartene sto der ennå, den ene befant ekspedisjonen seg inne i. Bruddflaten, den loddrette ytterveggen, var blitt tæret og vasket blank gjennom årtusener, den steg opp fra vannet med sine hull og groper som gjorde den tiltrekkende for svalene som fløy inn og ut gjennom åpningene. Det hadde vært vrient nok for Trond å klatre utpå den landfaste veggen. Hva man eventuelt kunne møte på den motstående halve klippen var uvisst, men han visste at Jens kunne ha interessert seg for den også. Trond hadde nettopp hatt to fall, det siste på grunn av en voldsom kastevind, det hadde ikke vært morsomt å bli hengende på Viktors brems, elastisiteten i tauet var nok blitt svekket. Men Tronds sikringer hadde fungert, han hadde funnet igjen takene og kommet seg ned til grotteåpningen, men mye hadde vært galt. Han var blitt litt ute av seg. Det var da veldig som han la prestisje i dette! Det måtte han heller slutte med. Hva hadde Jens hatt til hensikt da han ble fraktet hit sist høst? Grotten var blitt mye besøkt, det vitnet de gamle stillasene om. Det fristet ikke å bruke den bambusen, tårnene var svært vaklevorne. Trond så mot den frittstående veggen der ute. Kunne Jens ha klart å komme over dit? Han tenkte tilbake på samtalen med David dagen før: “Betingelsene for organisk vekst er perfekte. Næringsomsetning ved optimal temperatur. Havet som en saltoppløsning. En ursuppe med forbindelser så primitive at vi ikke kan anse dem for organiske molekyler”. Alle de ufattelige milliarder små dyr som hadde blitt dannet og gått til grunne! Hva med de nye laboratoriene som David hadde nevnt? Mangt kunne oppstå i de dyrkingsmiljøene også. David hadde ikke reist seg fra pakningen mens Trond klatret med Viktor. Trond følte nå at han trengte å etablere en form for kontakt med David igjen, og spurte ham om kanskje det var den bioteknologiske businessen som gjør at folk ble så medikamentorientert. Var thai-markedet stort? Amerikaneren så forbauset på ham. - Jeg synes grensen mellom narkotika og pillebruk forsvinner blant ungdom, forklarte Trond. Men vi eldre spiser vel medikamenter for å holde oss unge. David tødde opp igjen. - Du vil ha evig ungdom? Via stamceller? Jeg vil helst bli kvitt noen frie radikalere. - Morsomt, sa Trond. Bioteknologi, genteknikk, nanoteknologi på molekylnivå, alt er jo svært interessant, jeg mener det virkelig. - Jeg deltok i The Human Genome Project, sa David. Vi gjennomførte prosjektet på rekordtid. To ulike team. Vi i det private teamet var de kjappeste. Vi skviset det føderale byråkratlaget. Sammen kartla vi hele DNAet og


dokumenterte grunnlaget for aminosyrerekkefølgene i menneskets proteindannelse. - Dere fant oppskriften på mennesket? - Organisk og genetisk er mennesker overveiende like. Men det blir enorme mengder data ut av dette, man har lagt ut databaser i flere institusjoner, det er et stort samarbeid om genbanker, den totale informasjonsmengden øker voldsomt. Man bygger også opp store baser for å beskrive selve det genuttrykket DNAet skaper, nemlig proteinene, deres struktur og samvirke. Identifikasjonsmetodene utvikler seg meget raskt. For øvrig er stamceller selvsagt et hett tema. Over alt søker man nå mekanismene som utgjør livets formdannelse. I vårt firma lager vi nå genetisk engineerede proteiner, og planlegger syntetiske organismer. - Jeg fikk inntrykk av at den mafiaen som vokste fram etter Sovjetunionens fall handlet med naturlig menneskemateriale, sa Trond. En russisk lege fortalte meg vemmelige ting om kroppsdeler, aborterte fostere og morkaker. Dessuten foretas ukontrollert stamcelleterapi i Moskva, det virker som et tvilsomt Klondyke. - Vi har nettopp hatt en sak om kriminell vevshandel i US, sa David. Et par utrivelige koblinger mellom snuskete patologer på et universitet, grådige begravelsesagenter og offentlige vevsbanker. - Men det er altså lønnsomt, sa Trond. Og lovlig? - De amerikanske vevsbankene er ideelle institusjoner. Likevel dannes store verdikjeder. Naivt å tro noe annet. Dette dreier seg om organer, vev og regenerering. Og det er blitt big business siden teknikkene for xenotransplantasjon nå er blitt vesentlig forbedret. - Kroppsfremmed vev? Som kroppen helst vil avstøte? - Ja. Så den kriminelle parteringen vil nok fortsette inntil man finner ut hvordan man kan dyrke ikke-avstøtende vev i stor skala. Det er en kronisk mangel på organer og transplanter. Til og med humant fett, utrolig nok. Men disse tingene vil snart endres. Trond smilte. Det var dette han likte ved amerikanere. Entusiasmen deres. - Hva med Østen? - Kina vokser jo eksplosivt. Men der er det ille. Staten selger organer fra dødsdømte fanger. Henretter på bestilling, så og si. Om få år er Kina en moderne stormakt som US, det er et nytt økonomisk mirakel. Store bioteknologiske virksomheter og forskningssentra planlegges i Shanghai, Hong Kong, over alt. This is globalization, man. Du ser selv hvordan Thailand oversvømmes av kinesiske businessfolk. Medisinalfirmaene søker Sørøst-Asia på grunn av lavere kostnader, gode forskere, nye markeder. Du ser vel hvilke fantastiske goder den liberale økonomi og globalisering fører til, Bjerre. - Hva med landet vi har havnet i? Finnes det laboratorier her? - Burma er closed country. Hva som foregår her er vanskelig å finne ut. Men at ting foregår er temmelig sikkert. Ideologiske bånd åpner for visse


interesser som arbeider i det skjulte og så videre. De har nok tilgang på penger, you bet. Trond holdt på å spørre om han mente russisk mafia, men tok seg i det da Viktor i det samme kom forbi. Russeren smilte til Trond og gikk videre til Katarina som hadde satt seg litt lenger inne. Selv den frittalende David eide visst likevel en form for taktfullhet, eller kanskje hadde han bare for liten kjennskap til landet de ufrivillig hadde rotet seg inn i. Det Trond visste var at Burma ble styrt av en militærjunta som ble anklaget av den vestlige verden for brudd på menneskerettigheter, og som i mange år hadde holdt den fremste opposisjonslederen, en kvinne, i husarrest. Etter at Viktor hadde passert, fortsatte David lavt og intenst: - Du nevnte Petersens fantasifulle tilpasningsplaner; Mennesker under vann. Hvorfor ikke? Om vi ødelegger kloden slik det nå ser ut til, kan vi kanskje forandre oss selv med samme hastighet. Evolusjonen er for langsom. Men nettet opphever distansene, det har en kollosal samlet computing power. For genteknikk, for nanoteknologi og materialvitenskap. Our russian beauty har rett. Det vi har trodd er biologisk konstant, er foranderlig. Verden blir mer ustabil, men vi har også bedre verktøy for å håndtere utstabilitet. Nye styringsteorier utvikles hele tiden. Kroppen er ikke lenger noen barriere. - Utviklingen drives nok helst av pengemakt, naiv grådighet, lokalpolitikk og religiøse forestillinger, sa Trond. - Naturens prosesser er blitt for langsomme, Bjerre, selv om de katalyserte kjemiske reaksjoner i våre celler er lynraske. Bare dataprosessorer er raske nok. De gir den rette tidsskala. Og for en mikroprosessor, mer enn for en døgnflue, er menneskets tid en forsteinet og konstant evighet. - Ulike tidsskalaer løper simultant, sa Trond. Vår er ikke den eneste. Steinen her har sin. Dyr har sin, dataprossessorene sin. Men det du tidligere sa om patenter synes jeg er enda mer skremmende. At et firma kan ta patent på levende vesener. - Det er mye mer omfattende, sa David. Det går ikke bare på å ta patent på organismer, men også på grunnleggende prosesser. Selv i Europa har et firma fått patent på alle mulige varmestabile polymeraser… - Unnskyld? - Kjededannende organiske substanser, også i cellen, både de som hittil er kjent og de som måtte finnes i fremtiden. - Det er da utrolig å ta patent på livsprosesser som vi ennå ikke kjenner, sa Trond. Det kaller jeg grådighet. - Kanskje, sa David. Men det er vel slik et patent er ment å fungere. Å sikere eiendomsretten til en idé, slik at man kan gjøre forretning på den. Business handler om avkastning og sikkerhet for shareholders investering. Det handler faktisk om å vinne. Din altruisme er nok passé, Bjerre. Ditt livssyn er ikke en gang europeisk. Og det du kaller livsprosesser er kun kjemi.


Trond skuttet seg og kløv igjen opp til åpningen. Oppe på toppen av veggen på den andre siden ble han oppmerksom på noe som måtte være et knortet tre med busket krone. Berget løp slett opp, det virket helt utilgjengelig, klippen var like glatt på alle kanter der den lå ute i rommet. Solen var i ferd med å gå bak toppen, det ble brått mørkere da strålene sluknet mellom sorte silhuetter av grener. Trond tittet ned på den lille sandstripen og noen løse klippestykker som stakk opp over bølgene. Inne i grotten holdt Ti Pau på med å vinke de andre med seg, men ett eller annet fikk Trond til å holde oppmerksomheten festet mot treet på toppen. Plutselig så han noe som beveget seg der oppe. Hvordan var det mulig for et dyr å komme seg opp dit? Det måtte være en stor fugl. (Mer research på medisinal/biobransjen, patentering etc. En undersøkelse av Medisin/biotek forskning, store firmaer eks pfizer. + kart over Andamanhavet.) Kap. Southern blotting.


KAP Figuren Den var skremmende. Statuen gjorde inntrykk på dem alle. I det trange rommet sto den som en fryktinngytende hersker. I det slørete halvlyset var formasjonen mer levende enn noe de hadde møtt på veien gjennom grottegangene. - For en enorm makt den må ha hatt på mennesker gjennom tidene, tenkte Trond. Dersom man ville tro at naturånder var virkelige, var statuen et bevis på det. Den sto omgitt av markante søyler. I dette rommet måtte ha foregått ritualer som han helst ikke ville tenke på. Godt menneskeheten var kommet ut av overtroens mørke. Han hadde trodd den store lyse grotten var veis ende, men nå hadde Ti Pau likevel valgt å lede dem et par tuneller videre til dette halvt opplyste kammeret. Det var utvilsomt det endelige målet. Trond tittet bort på Katarina, hun så til hans forbløffelse rystet og redd ut, hun sperret opp øynene og forsøkte tydelig å bekjempe sin uro. Trond så på Davids smil at han også hadde sett det. Så hadde hun kanskje et svakt punkt likevel? Med ett gikk det opp for Trond at hun virkelig kunne være overtroisk, at hennes sigøynersjel, som David så hånlig hadde kalt det etter kvelden på stranden da hun hadde behersket musikken og dansen så suverent, opplevde noe helt reelt her inne, at hun rett og slett fryktet statuen. Trond kunne nesten ikke tro det da han så henne gjøre noen merkelige bevegelser, som om hun strøk av seg en usynlig olje eller leire på armene og langs kroppen. Han hørte hvordan hun pustet tungt og lukket øynene. Trond kjente også hvordan rommet tynget ham voldsomt ned. Ti Pau gikk rolig bort til statuen mens Katarina sto med lukkede øyne. Trond forsto det ikke. Hva var det som gjorde den usårlige Katarina så redd? Så slo tanken ned i ham, den var nesten for banal: Rommet var fullt av steinsøyler som sto i en krets om den store fuglefiguren, de lignet lingamer, store steinpeniser. På grotteveggene var risset inn store eksemplarer av den evige pubertetstegning som Trond kjente fra sin tidlige tenåringstid, sirkelen med en loddrett strek, yonien. Alt her inne var fruktbarhetssymboler. Trond begynte å ane at noe komplisert kunne eksistere i Katarinas sinn. Hun hadde jo ytret seg hatefullt imot den kjønnede formering. Hun virket fanatisk når det gjaldt å se sex som befruktning. Var det rett og slett en freudiansk forklaring på at hun følte seg så uvel her inne? Var dette for henne et mareritt, et symbol på mannsdominans? I bevisstheten om at hun faktisk var eneste kvinne her? Det var noen imponerende søyler, Trond måtte innrømme det. Selv klarte han ikke helt å se det skremmende i dem, til tross for likheten, men Katarinas ubevisste var nok fullstendig klar over at hun befant seg alene med tre menn på et rituelt, mannlig kultsted. Trond kunne et øyeblikk ane at bak hennes


perfeksjon lå ikke bare et sensitivt sinn, men også dypt traumatiske erfaringer. Hennes trang til å leve i sin kvinneverden, var den for å kontrollere og styre hennes situasjon? Hun hadde jo ”integrert det hun trengte av det mannlige”. Hun forsto ikke, eller ville ikke forstå, hva menn var godt for, enda hun selv var heterofil. Trond ble litt hissig av å tenke på kloningsdiskusjonen de hadde hatt. Men her hadde altså barrieren sprukket. Disse omgivelsene gjorde visst så sterkt inntrykk på henne at hun var i ferd med å bli innhentet av sitt traume. Da så Trond at David gjorde noe han ikke burde ha gjort. David hadde med et fett lite flir lagt armen beskyttende om Katarinas skulder. Hun stivnet, klarte ikke å finne en naturlig vei ut av grepet. Og Trond så også noe annet. At Viktor, som sto bak dem, hadde løftet armen halvveis. Et øyeblikk hadde det sett ut som om Viktor hadde tenkt å angripe David med et voldsomt håndkantslag over nakken. Ti Pau måtte ha merket at Katarina hadde det ubekvemt. Han vendte seg mot dem og så advarende på David. Så smilte han. Verdig, som om han selv var en statue: - En stor ånd. En vokter. Jens hadde lett etter dette stedet. Trond var ikke i tvil. Statuen var påfallende lik symbolet han hadde tegnet av. En fuglegud. Hva var det den voktet? Fruktbarhetssymbolene? Ti Pau sto på ærbødig avstand fra skulpturen, men han virket ikke redd. - Dette rommet, sa Trond lavtmælt. Her må ha vært folk siden lang tid tilbake. Hvorfor kommer de hit? Ti Pau svarte ikke med det samme, men nikket om kring seg. - Turistene kommer til grotter for å se peniser, sa han. Det er populært. Jeg kjører dem til grottene, slik jeg kjørte din danske venn hit og viste ham hulen. Amerikanske damer blir begeistret. Det er en attraksjon, det finnes flere grotter, denne er den beste. Men ikke mange kjenner den. - Og den ligger ikke i Thailand, sa Trond. Det er ikke lov å dra hit. - Chao Leys hav er ikke delt i grenser. Det er delt i hvor fisken går og ikke går, og hvor skilpadden finner det godt å legge sine egg i sanden. Det er delt i hvor langt man kan dra uten å komme i mangel på diesel. Om noen vil sette Chao Ley i fengsel, så er det ikke Chao Leys skyld. - Jens brydde seg antakelig heller ikke om grenser, sa Trond. Hvorfor ville han hit? - Pe ter Sen hadde hørt om Phii, sa Ti Pau. Kjente grotten. Kjente historien om Kao. - Hva er det for en historie? sa Trond. - Unge menn tok med sine piker hit, sa Ti Pau. For å vie dem til fugleånden. De ville ha gode og trofaste koner, mange og sterke barn, og et langt liv. Jeg tror ikke på det. Det er hva en mann gjør som teller. Men Kao er en mektig Phi, han kan skape og fortære. De gamle sa at han skaper fruktbarhet og


evig liv. De unge kvinnene spiste jorden her. Og de unge menn klatret i klippen og hentet den til dem.


Kap Stine i fangenskap, torsdag Stine kjente hvordan redselen skar i henne. Hun var fanget, det var ingen utvei. Hun kjente hvordan skuldrene låste seg, hun hadde vondt i hodet, det var tungt å puste. Kroppen satt mer og mer fast, hun var fullstendig overlatt til hva som nå ville bli bestemt over henne. Hva var det han egentlig ville? Det stakk og prikket i kroppen og i hendene, noe utvidet seg, sprengte seg ut gjennom huden. Kanskje var hun død? Fantasier og bilder trengte seg fram: kommandert av soldater, ikke være i stand til å adlyde, ikke vite hva de vil. Bli utpekt og ledd av. Gi opp, ligge naken der folk går forbi, der de gjenkjenner deg, fordømmer deg, naboer, familie. Så var hun på et tog, hun gikk inn i et slags sykerom, hun hørte musikk, her var en stol eller seng, en servant, et badekar, alt var fullt av hvite håndklær, hvitt sengetøy, et gammelt menneske bodde der. Hun var inne i rommet, vasket seg med vannet og sølte i sengen til den gamle som sikkert ville komme tilbake og se det, så lukket rommet seg og hun måtte vende tilbake igjen. Hodet verket mer og mer av fantasiene, det eneste hun ønsket var å sove, men kroppen av metall protesterte, hun verket over alt nå, all følelse var forsvunnet og lå som en lett ring rundt hodet. Ballongen vokste mens skuldrene ikke lot seg rikke, det kom ut brokker av samtaler og setninger på et språk som hun kanskje forsto, setninger som kanskje var virkelige, som kanskje hadde med henne å gjøre, men de ga ingen mening, de bare kom og gikk ut av bevisstheten. Hun kjente en ny lammelse, men hun tenkte klart: Hit skulle hun altså komme, herfra var det ingen vei. Noen hadde ligget på lur etter henne. Hun tenkte på den fine tiden hun hadde hatt i livet sitt, hvor glad hun hadde vært for å ha funnet det hun brydde seg om, men nå sto hun foran dommen: Du slipper ikke unna. Hun ville ikke. Men visste ikke hva hun skulle gjøre for å unnslippe. Hun husket hvordan hun hadde hatt det den gangen hun hadde vært dum igjen. Så lett det var! Så lett å ta livet sitt, slik Mona hadde sagt at hun ville gjøre, og som hadde gjort Stine så skrekkslagen og fortvilet den gangen. Var det så lett? Da kunne hun slippe alt. Være i fred. Han hadde vært ute etter henne, hva ville han med henne? Det var urettferdig, det skulle ikke være slik, hun fortjente å ha det godt som andre mennesker, dette var ikke rettferdig. Da hun begynte å tenke på det, begynte hun å gråte av redsel og sinne. Det måtte da være noe å gjøre! Alltid før hadde det gått an å finne på noe! Det var det hun hadde sagt så fortvilet til moren også, den dagen hun hadde funnet henne på badet, men Mona hadde sagt hun aldri hadde ment å gjøre det. Hun hadde bare narret henne! Skremt Stine! Stine så ikke klart lenger, klarte ikke å skille tankene en etter en, de var bare en for stor bunt av problemer og frykt. Hun hadde krøket seg opp nå, og satt helt stille på madrassen, klynget armene om sin egen kropp, som om hun


ikke ville slippe den fra seg, eller seg selv fra den. Det suste i ørene, men kroppen var jo henne selv, hun var jo levende, hun sa til seg selv: jeg lever, jeg lever. Som om det skulle hjelpe. Hun kjente seg likevel litt bedre. Kroppen var ikke fullt så stiv, den verket ikke fullt så mye. Hun begynte å hviske forsiktig til seg selv. Som om hun var sin egen gode venninne som hun kunne fortelle alt til. Hun visste ikke helt hva hun sa, ble litt redd for hva hun hørte seg selv si. Hun prøvde å stryke den ene hånden over den andre, det var umulig, øynene ble fulle av tårer, hun kjente hvordan gråten fylte hele kroppen, så plutselig eksploderte den i et hvitt raseri. Utmatttet åpnet hun øynene og så gulvet under seg. Så på flekkene der, så hvordan de dannet et vakkert mønster, et kunstverk. Hvorfor hadde hun aldri sett ting på den måten? Hun følte seg lykkelig over å se det, så verdifullt det var å ha øyne! Det hun egentlig så på var skitt og støv, men alt var vakkert, som fra en verden der det ikke var noen forskjell på stygt og pent, alt bare var, som om det var skapt for henne, disse flekkene var ment for henne som et budskap, hun måtte finne ut av flekkenes språk, det var et vakkert budskap med en dyp mening. Hun så hvordan kvistene i gulvet slynget seg som veier og mønstre, begynte å telle kvister, begynte å reise langs en kvistvei. Her er jeg, jeg skal dit, nå savnet hun den gamle dukken hun hadde hatt, den med håret som var blitt så slitt, øynene som kunne vippes opp og igjen, og det knuste hullet på den ene siden av hodet. Den store dukken hadde vært like stor som hun selv, den var ikke tung, den svevde nesten, men den var stor og god å ha i armene. Hun husket hvordan alle hadde ledd og vært glade, det er julaften, hun hadde glemt det, men nå plutselig er det der, hele livet hennes. Det hadde vært så fint! Hun var så glad i foreldrene sine. Hun savnet dem, hun lengtet etter dem, begge to. Hun ville helst vært liten igjen, hun ville at de begge to skulle legge dynen godt omkring henne og sitte hos henne til hun sovnet. Hun hadde visst gjort noe galt, men de var så snille likevel. De visste ikke om det gale hun hadde gjort, de ville aldri komme til å få vite det. Og plutselig ble hun redd igjen. Og sint. Det kunne ikke være slik, hun måtte komme seg ut herfra, måtte. Hun ville finne en måte, det måtte finnes en måte!


Kap Utstøtt Chang på vandring. Torsdag. Burning bright in the forests of the night. Chang vandret rundt i jungelen. Han stanset igjen, vegetasjonen var overveldende, likevel klarte han ikke finne noe å spise. Han hadde sterk uro i magen, var kvalm og bekymret fordi han nesten ikke kunne se. Var han blitt forgiftet av den roten han hadde forsøkt å tygge? Hele kroppen var i motstand, det mørknet, det suste i ørene. Var han blitt syk? Hvor langt hadde han gått? Alt hadde kommet knusende over ham. Han hadde ment alt så godt. Han kjente musklene i kroppen såre og harde, mens en indre stemme fremdeles ropte at han ikke var noe verdt, han skulle bli utslettet, han var et ingenting! Han hadde pådratt seg skrubbsår fordi han ikke lenger eide balanse der han gikk, trær og steiner var blitt fiendtlige. Dersom han ikke fikk bevisstheten under kontroll, ville det ødelegge ham! Det suste og tettet seg og sved i øynene. Ble han blind? Kjeven var låst, men da han ble oppmerksom på den, ble han også oppmerksom på føttene sine, kroppen trakk et dypt pust som gjorde at han slappet av. Det harde grepet av tanker, sinne og frykt som hadde gjort ham svimmel og svevende, løsnet litt. Omgivelsene ble synlige, han ble klar over at han holdt seg i en slyngplante, og der var steinen han hadde satt seg på! Han måtte få mer luft, ville drikke den, for kroppen skrek og krevde. Ørene var tette, hodet satt ikke på sitt vanlige sted, men svevde tomt over ham. Han begynte å se på håndbaken, redd ble han oppmerksom de sorte hårene som stakk opp gjennom huden. Han gjenkjente det. Slik hadde det vært før en gang, for lenge siden også. Han hadde vært et barn, smerten hadde vært gjemt, men han kjente den nå. En skarp liten pine kom fra kjeven også, han tenkte: Jeg har en tann med hull i, men ante at den var fremkalt av angst. Han måtte få kroppen til å fungere! Han hadde vært uforberedt på at det å bli hatet, utstøtt og ensom skulle føles så fysisk. At savnet skulle gjøre ham ufør. Han måtte ikke føle det nå! Hans eneste sjanse her i skogen var jo å fungere!. Han kjente seg ergerlig fordi det tok så lang tid å tenke. Han måtte være fornuftig. Legge planer. Tenke fornuftig. Chang dreide varsomt på hodet. Alt var fremmed, men nå gjenkjente han i hvert fall et par av trærne. De hadde navn. Han vaklet bort og sa navnene, tok på hvert enkelt tre da han sa det. Da han kjente at han kunne bevege seg til tross for det strittende ubehaget, gikk han enda et skritt. Kroppen måtte utføre dette for ham, den sto spent mellom to instinkter: flykte eller stivne. Han håpet den kunne klare det. Han tok et lite skritt til, føttene bar. Hodet fulgte ikke med, men kroppen kunne. Den ville fremdeles helst ikke puste, men han ble værende i den. En ny angstbølge nærmet seg, han ble liten, men sto fremdeles oppreist og tok i mot. Hvor lenge ville dette ta? Han hadde kjent seg seierrik, men alt det var borte. Han var utslått nå, hadde bare tiggerskålen. Den gjorde ham litt trygg. Kunne han bruke den i


skogen? Kunne han kanskje slipe kanten som til et redskap? Han måtte nok skaffe maten selv. Kutte ved og røtter. Måtte ikke miste troen. Han gikk flere skritt, men det var ikke enkelt. En ny redsel kom. Men han måtte videre. Ikke stivne. Ikke visne. Han kjente hvor irritert han ble over å tvinge seg, han trengte noen å snakke med, noen som sa at “alt er i orden, vi liker og trenger deg”. Men han var alene. Han kunne ikke bryte sammen, dette måtte gå bra. Han måtte finne ut hva som var godt. Noe riktig å gjøre. Her i skogen, alene. Men selv en god plan var jo bare tanker! Han var nødt til å handle, ikke tenke, han måtte gjøre noe, selv om han ikke visste om handlingen ville være rett. Det var bare én måte å gjøre noe på, det var å gjøre det. Han kjente at hele kroppen verket av motvilje mot å innordne seg den tvangen. Han hadde vel levd for behagelig, men han ville ikke klare flere smerter og skuffelser nå! Prøvelsene var ikke over. De hadde knapt nok begynt! Det var igjen en utmattende tanke, den stjal den energien han prøvde å samle. Så stilnet det igjen, han var oppblåst i hodet, som om han hadde sovet, helt fortumlet. Det var forferdelig ikke klare å meditere. Men ville det også være en måte å flykte på? Han visste jo hva han måtte gjøre. Langsomt tvang han seg igjen. Laget fokus. Bare tenke på én ting. Gjøre den tingen. Ikke tenke på neste ting, det var for langt fram. Det ville stjele energi, oppløse den kraften som skulle samle seg. Han så seg fortvilet omkring. Alt var ukjent, ingen hjelp å hente. Han trengte noe. Det var ingen ting å finne. Alt krevde bare en eneste sak: Hans egen handling. Han forsto plutselig at det han nettopp hadde tenkt også var en en flukt. Tanker stjeler handling. Han forsøkte å danne klarhet: Handling er noe annet. Den er uten tanke. Men hvordan skal jeg komme til gjøring? Bare det, ikke noe annet? Mesteren hadde ofte bedt dem om å gjøre ditt og datt, Chang hadde alltid forsøkt å forstå hvorfor, han ble irritert dersom han ikke forsto, han ville at de banale tingene de fikk beskjed om skulle ha en hensikt. Han var blitt ytterst forvirret da mesteren hadde gått over fra å be ham om å gjøre nyttige småting til å utføre absurde handlinger som det var umulig å se noen hensikt med. Han hadde dristet seg til å spørre mesteren, som ganske riktig hadde svart at jo, dette var fullstendig unyttige handlinger, ”men nettopp derfor er det viktig å gjøre dem. Og la være å gjøre dem også”, hadde han også tilføyd med et smil. Chang hadde ikke forstått noe som helst. Det var bare respekt og lydighet mot mesteren som hadde fått ham til å fortsette galskapen. Av ærbødighet hadde han gjort det, og forsøkt å dempe sin trass. Men nå begynte han å forstå. En tanke er en tanke. En handling er en handling. Bare det. Mening er noe vi bygger med tankene. Mening er Samsara.


Handling er det den er i seg selv, verken god eller ond, nyttig eller unyttig, den er uten mening. Gjøring er bare innsats, men den innsatsen forandrer verden. Chang begynte å skjelve. Han så Det Som Forandrer. Det som beveger verden. Det var gitt også ham, det hadde vært hos ham hele tiden, men han hadde levd et liv i drømmer. Han kunne forandre. Og han var andektig da han for første gang i sitt liv virkelig forsto: Jeg kan handle. Jeg kan redde meg selv. Jeg kan forandre. Det var som om kroppen hans rettet seg opp, og han visste det ikke før han plutselig hadde gjort det: vært i ren handling. Han hadde bare flyttet den ene hånden, en liten bevegelse, men det hadde vært en vakker bevegelse, uten plan eller hensikt, bare en bevegelse. Han måtte øve nå, slik han hadde øvd på den japanske shakuhachien, helt til tonene var blitt rene, han hadde ikke behøvd tenke på hvordan han skulle plassere fingrene, etter hvert ble han og fløyten ett og lyttet til hverandre som venner, men også gjensidig utfordrende. Som når menn kjemper med stokker eller blanke sverd, også det en rytme, en sammenhengende lek, to motstandere som blir ett, den ytterste utfordring av begges dyktighet, i enhet, når den ene begår en feil er helheten brutt. Straffen ved sverdkamp er å dø ved å feile. Enhet var kamp skjerpet til det ytterste! Han hadde trodd at de gamle på en slags økologisk måte hadde tilpasset seg villmarken, at de fant beskyttelse i den. Han forsto nå at det hadde vært en umoden tanke. Naturen utfordrer, alle skapninger kjemper. Mennesket er part i den intense duellen, den andre er naturen selv. Ånd mot natur. Men en selv er også natur. En kamp det enkelte menneske må tape, liksom andre organismer, planter og dyr. Den handlende organismens kamp mot materialet. En storslagen kamp helt til siste handling! Til siste pust fra det døende menneskets kropp. Livet som lek, en kamp, en dans. I den kampen er det bare en ting som gjelder: Årvåken handling. Den forandrer ens posisjon. Den gir muligheter. Men den fatale feil fører til døden. Det var da den kom. Chang kunne ikke tro at den var virkelig. Den var kommet rett på ham. Han hadde ikke forestilt seg at det var mulig, kanskje den var en fantasi. Eller et drømmebilde fra en av de mange historiene om Ajan Mun. Men den var her virkelig, han så den, han kjente den emne lukten fra den. Det rørte seg i buskene, det raslet svakt i noen blader, det hørtes som om en svepe ble slept over marken. Han så at det var tigerens hale. Chang sto stille. Han gransket dyret som sto der, bare fem meter unna. Så hvordan leppene vrengte seg fra de skarpe tennene. Så gikk han mot det.


Kap Sheila (Torsdag kveld, natt til fredag) Da Sheila heller ikke torsdag morgen hadde følt seg frisk, var det blitt en ganske stusslig frokost med bare de tre karene Rick, Christian og Andreas Iglem til stede. Andreas hadde litt nervøst igjen snakket golfregler med Rick, hadde igjen tilbudt at Sheila måtte få det hun trengte fra hans reiseapotek. Rick hadde vært kort, svart urolig og distré. Det hadde overhodet ikke gitt den deilige stemningen som frokostene hittil hadde hatt, med unntak av gårsdagens episode. Utover dagen hadde Rick ofte vært oppe hos Sheila, av og til av gårde med bilen. Christian og Andreas tok som vanlig turen ned til golfbanen for å få en slags dag ut av det. Christian virket innbitt likegyldig, men begge hadde det litt ubehagelig. Stine hadde fremdeles ikke gitt livstegn fra seg. Da Christian utpå dagen rådførte seg med Rick, var verten så stresset og forvirret at Christian ikke visste hva han skulle tro. Men Rick prøvde likevel å berolige ham i forhold til Stine, hun kom nok snart tilbake, i det minste for å hente bagasjen. - Nei, jeg ville ikke bekymret meg ennå. Det er sannelig nok at Sheila bekymrer seg og fantaserer, sa han med et blekt smil. Her på Phuket fantes massevis av mennesker, det ville ikke være vanskelig å klare seg på egen hånd noen dager, det var, eller i det minste hadde vært, ett av de mest populære feriestedene for europeere. Det var bedre at Christian tok det med ro foreløpig, det beste ville jo være at ting løste seg selv. Og ett døgn! Det var da ikke lenge! Han kunne betro dem at Sheila og han selv hadde hatt adskillig heftigere episoder, og hun mer langvarige rømninger, i sitt samliv. Det var et spørsmål om det mannlige og det kvinnelige, om temperament og psyke. Christian nikket og var enig. Det gjaldt å få roet disse damene litt. Det var helt klart. Late som ingen ting, og la dem rase ut. Rick nikket anstrengt, de måtte virkelig unnskylde ham, han hadde en del å tenke på, Sheila var ikke særlig sterk i dag heller. Han beklaget det, og håpet at de forsto. Det var ikke bare bare å være gift med en kvinne som Sheila. Christian nikket. Han forsto godt at Rick var bekymret. De spurte ikke mer om hva som plaget Rick, men bestemte seg for å ha et fornuftig gjøremål selv. Så dermed ble det mer golf. Da kvelden omsider kom, hadde Rick igjen gått inn på Sheilas rom. - Nå, sa han oppmuntrende. Du ser meget bedre ut. Sheila så på ham Rick med store øyne. - Hva sier du, hvisket hun. - Tenk, jeg tror du snart er helt i orden igjen, sa han oppmuntrende. - Hvorfor lot du henne forsvinne fra meg, sa hun. - Jeg kunne jo ikke hindre det, sa Rick. Vi måtte bare la det skje, kjære. Barna er bare våre gjester.


- Du har fjernet henne, du har drept henne, skrek Sheila. - Ta det rolig, sa Rick. Hun har det godt. - Jeg tror deg ikke. Hun er død, hulket Sheila, og begynte å slå ham. - Den forferdelige russeren. Han er en morder. Han har drept den andre piken. Forstår du ikke det? - Hør, sa Rick fortvilet. Det er jo nettopp det. Stine kunne kanskje kommet i fare. Mr. Lang fryktet det også. Jeg sikker på at hun har det fint nå. Mr. Lang likte heller ikke russeren. Men han stoler ikke på politiet. Han sier de er infiltrert av mafia, og jeg tror ham. Det vil være dumt å få politiet inn i dette. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ville heller ikke høre på Mr. Lang først, men han tvang meg faktisk til fornuft. - Tvang deg, sa Sheila brått. Til fornuft. Hvordan kunne han tvinge deg til noe så grusomt? Han er da ikke slik. Jeg tror ikke på deg mer, Rick. Jeg så hvordan du så på venninnen hennes. Den vulgære piken. Hvordan øynene dine fulgte henne. Hva er du egentlig for en? Jeg kjenner deg jo ikke lenger. Hun sperret øynene opp. Han forsøkte å komme nærmere, men hun trakk seg unna. - Ikke rør meg. Jeg må finne Christine. Du rører meg ikke. De må ta hånd om deg Rick. Jeg må få politiet til å ta hånd om deg. Jeg må finne henne, forstår du? - Sheila, kjære, protesterte han. Drikk dette, så blir du roligere. Sheila rakk automatisk ut hånden, og tok glasset. - Så, sa Rick, også litt roligere. Nå går det bedre. Nå skal du se alt ordner seg. Jeg setter flasken her, for sikkerhet skyld, sa han, litt motvillig. Sheila satt og så på flasken etter at han hadde gått. Og hun så på glasset som hun ennå holdt i hånden. Hun følte en forferdelig trang til å drikke, drikke ut det som var. Hun trengte mot til det hun måtte gjøre nå. Hun hadde aldri gjort noe slikt før mot Rick. Men noen hadde altså ”tatt hånd om Christine”, og han ville ikke fortelle henne om det. Hvor var Christine blitt anbrakt? Hvorfor skulle ikke Christine få se sin egen mor, tenkte hun uklart. Rick hadde sagt at hun ikke måtte tenke slik, men hun trodde ikke på ham lenger. Hun ville tenke slik hun ville. At noen var i stand til å gjøre noe så forferdelig! Forferdelig mot Christine, som var så alene, og redd og ulykkelig. Og som nå ikke fikk lov til å ha noe med henne, Sheila å gjøre. De hadde sikkert fått Christine til å vende seg mot henne, kanskje hun ikke ville ha noe med henne å gjøre lenger! Hun ville ikke klare det. Hun måtte forhindre det! Alle ville gjøre Christine vondt, de ville skade og utnytte henne, det var bare Sheila som kunne redde henne, det var bare hun som forsto henne, som skjønte hvordan hun hadde det, og som visste hva som kunne gjøre henne glad igjen. Det var bare hun som brydde seg om henne, stakkars, stakkars pike, det var bare hun som av bitter erfaring visste hva dette betød. Å bli tatt hånd om. Jo takk, hun visste hva det ville si. Fangenskap,


ensomhet, adskillelse. Den rødhårede piken var død. Hun visste det. Visste det med hele seg. Forsto ikke Rick det? Forsto han ingen ting? Sheila drakk ut glasset. Hun var ikke redd russeren. Hun måtte få politiet til å snakke med Rick. De måtte ta den russeren. Han hadde tatt med seg den andre piken. Han måtte ikke gjøre det samme med Christine! Hun drakk et glass til, og enda ett og da var flasken tom. Nå kjente hun seg modigere. Og besluttsom. Hun måtte gjøre noe. Og så lett som om hun svevde listet hun seg ut av rommet og ned i hallen. Der lå bilnøklene på kommoden. Hun snappet dem til seg, lukket ytterdøren forsiktig opp. Rick var ikke å se. Sheila forsøkte å løpe, men de tynne slippersene hun hadde på føttene fikk henne til å snuble, så hun falt i grusen. I det hun falt, kom hun til å trykke på bilnøkkelen, og den sorte, blanke Roveren som sto parkert i oppkjørselen begynte å blunke fortrolig til henne med alle lyktene, som om den oppmuntret henne til å komme seg opp, og komme bort til den. Sheila ble glad. Hun så seg om en siste gang, her var ingen, så reiste hun seg opp og vaklet mot bilen. Hun visste dette kunne bli farlig, men det var ingen annen utvei. Det var en nødssituasjon. Hun måtte redde Christine. Hun tok i håndtaket. Bare et lett trykk, og bildøren var åpen. Hun satte seg inn i Roveren, fikk etter hvert satt nøkkelen i tenningslåsen, og Roveren startet med en koselig brummende lyd. Sheila ble glad igjen, og klappet den på setet. - Nå var du flink, hvisket hun ut i luften. Nå skal vi kjøre. Roveren forsto hva hun sa, og begynte å bevege seg. Sheila svingte på rattet, og klarte å unngå å komme borti hushjørnet. Veien videre ned gjennom parken gikk rett fram, der klarte bilen å styre selv, mens Sheila fant fjernkontrollen som lå på dashbordet og trykket den så hardt hun kunne, og som ved et mirakel begynte den store porten å svinge åpen foran henne i det de kjørte ut. - Jeg er ute, tenkte hun uklart. Det er nå det begynner. Natten var uten stjerner. Veien gikk gjennom et område der jungelen ennå vokste tett på begge sider og dannet en tunnel da de to billyktene kom til syne i svingen og skapte et plutselig flomlys for de nattdyr som måtte sverme omkring. Det gjorde de svirrende insektene helt hvite. Bilen kjørte midt i veien, den vinglet fra side til side, var like mye på høyre som på venstre side, og unngikk med nød og neppe å kjøre utfor den bratte skrenten som åpnet seg etter svingen. En kvinne satt dødblek og holdt krampaktig i rattet mens hun forsøkte å se hva som kom i møte med henne der ute fra mørket. Sheila visste ikke hvor lenge hun hadde kjørt, eller hvor hun var. Hun hadde trodd hun var på vei ned mot byen. Men nå kjente hun seg ikke igjen. Hun hadde aldri vært her før. Hun lukket øynene hardt til, for plutselig fôr det noe over veien, det måtte være et dyr. Hun tviholdt med begge hender i rattet, hun forsøkte å holde bilen på plass der den skulle være. Hun var trett, søvnig, hun hadde glemt når hun hadde dratt, hun


måtte ha kjørt hele natten. Hvor var det blitt av byen? Hun hadde da aldri vært her før? Hun tenkte: - Bare jeg lar mitt hjerte være åpent vil jeg finne den rette veien. Hun visste ikke helt hvilken vei hun mente, men hun visste at lille Christine ett eller annet sted ventet på henne. Hun klarte nok ikke å finne en politistasjon i dette mørket, her var vanskelig å finne noen mennesker i det hele tatt. Hun måtte bare ha tillit, være åpen. Noe ville vise seg for henne, et tegn, noe som ville vise veien. Det måtte være ett eller annet i den store vide verden, i kosmos, en kraft, som ville hjelpe henne. Hun måtte bare be, be til ett eller annet høyere vesen, hun visste ikke hvilket, hun trodde ikke på noen gud, hun hadde aldri vært kristen, hun likte ikke kirken, hadde aldri likt den, ikke da hun hun var liten og måtte være med i menigheten en gang. Men det fantes kosmiske krefter, hun kunne be dem hjelpe seg, en engel, kanskje en engel. Tenke de positive tankene. Få den til å komme. Ja, Sheila kjente det nå. Hun visste det var den rette måten. En engel ville komme, ville vise seg. Hun måtte bare være tålmodig. Bare fortsette og kjøre. Hun ville tro at det kom til å skje, da ville det skje. Hun knep øynene sammen, og forsøkte å forestille seg hvordan engelen ville komme. Prøvde å visualisere den. Den hadde nok allerede sett henne, her hun kjørte omkring i mørket, i den øde skogen, engelen ville nok vite hvor hun var. Sheila var sikker. Men hun var så forferdelig trett. Å konsentrere seg om engelen tappet henne for alle krefter. Hun kvapp til da bilen plutselig var ute i grusen på veiskulderen. Hun klarte nesten ikke å styre den kraftige Roveren lenger, hun klarte det nesten ikke. Nå måtte engelen snart være der. Og like før hun skar ut av veien og det smalt hardt og vondt og hun skrek, var det noe som bredte seg lykkelig opp som en glede i halsen hennes, før pannen traff frontruten og knuste den. Engelen var kommet. Han satt der i veikanten, i gul kappe, og mediterte. Da det smalt, ble Chang overrasket over hvor raskt han selv plutselig befant seg utenfor den dampende bilen. Det satt et blodig menneske der inne, bildøren satt fast, men Chang fant en stein og kylte den i ruten, klarte å brekke døren på gløtt, og var utrolig nok i stand til å løfte den skadde kvinnen ut på bakken, i god avstand fra vraket. Kvinnen var bevisstløs, og Chang forsto ikke selv hvordan han kom på det, men i neste nå var han i ferd med å puste luft inn i lungene på henne. Blødningene var ikke så ille som det først hadde sett ut, han rev av en flik av den tynne kjolen hennes, og bandt den om såret, slik at blødningen stanset. Han arbeidet raskt, konsentrert og bevisst. Han visste ikke hvordan han gjorde det rette, men han gjorde det. Han la hodet ned mot brystet på kvinnen, det var en merkelig følelse, men han merket at hjertet hennes slo, svakt. Så gispet hun og trakk pusten et par uregelmessige ganger. Han hadde vært uforberedt på bilen og krasjet, likevel hadde han vært helt klar til å gjøre dette. Det var som om denne bilen hadde kommet til ham gjennom natten i den mørke jungelen, med en kvinne bak rattet, så hadde den


kjørt ut av veien bare ti meter fra der han satt, som om hele ferden til den ukjente bilføreren bare hadde hatt som mål å ende akkurat foran ham her han satt alene, forberedt på hva jungelnatten måtte bringe. Hadde det vært en drøm, ville han trodd på den, at den var et varsel, et symbol, men dette var en virkelig bil, et virkelig menneske, som i dødsfare hadde krasjet rett foran ham. Det var intet symbol eller tegn. Det var virkelighet. Et menneske i livsfare, i ferd med å dø, som plutselig var der. Nå lå hun foran ham på bakken. Blek, bevisstløs, men hun pustet. Han hadde hjulpet lungene hennes til å puste igjen, hadde sørget for at dette ukjente hjertet ikke hadde sluttet å slå. At denne fremmede kvinnen fortsatte å leve. Han tenkte ikke mer over det. Det var bare merkelig, og det merkelige var ikke viktig. Det viktige var å bevare livet hennes. Hun kunne ha svære indre skader. Hun ville trenge en lege. Men hun var svak og skadet og i sjokk. Han kunne ikke forlate henne her. Han så seg om. Han visste ikke helt hvor han var. Her var bare ukjent villmark. Men han hadde funnet veien. Den skar en stripe gjennom jungelen. Av en eller annen grunn hadde han stanset da han kom ut på veien. Satt seg der. Veien hadde fått ham til å lengte etter mennesker. Av en eller annen grunn hadde han stanset der. Blitt der. Av en eller annen grunn. For et øyeblikk siden hadde alt vært et kaos av lys og støy. Nå var det mørkt, og nattens lyder hadde vendt tilbake. Bilen lå som et enda større mørke. Den luktet bensin og ekstra varme, men hadde ikke tatt fyr. Chang reiste seg, og gikk bort til bilen. Han måtte få tak i hjelp. Han lette omkring i den, men her lå ingen mobiltelefon. Det stinket bensin. Han fant et teppe som var dynket av bensin, og i en liten lomme fant han også en lighter. Han tok med seg teppet, fant noen tørre blader, kvister og bambusbiter, og tente et bål midt ute på veigrusen. Det ville stoppe de bilene som måtte komme forbi. Han gikk raskt tilbake til kvinnen i veikanten. Hun lå på bakken, ganske hvit. Han bøyde seg over henne en gang til, for å undersøke om hun pustet. Det luktet bensin og litt alkohol av hennne. Da åpnet hun øynene. Chang hadde kommet over veien som måtte føre menneskene. Det var kanskje å søke bort fra jungelen. Han hadde brutt alle klosterregler, men i natt hadde han faktisk uten å tenke tatt vare på et liv. Et menneske. Chang visste ikke lenger hvem han var. Var han en munk nå? Var det i jungelen han skulle være? Brått var han tilbake i sivilisasjonen. Men på en helt ny måte. Var prøvelsene alt over? Hadde han sviktet? Han ble mer og mer forvirret da han så på kvinnen som lå der og søkte ham med blikket, og enda flere nye og voldsomme følelser veltet opp i ham.


Kap Broen Man kunne ikke kalle det en bro. Men ut fra dette siste rommet, fra en glugge i fjellet foran statuen, førte to tau ut i luften. De var knyttet direkte omkring en dryppsteinpillar i åpningen. Tauene hang slake over til den utilgjengelige klippen på den andre siden, de førte inn på en smal hylle til en forankring som så dårlig ut. Under de to tauene som svaiet svakt i brisen hang tamper med rester av bambusstokker som hadde vært knyttet opp som løse tverrtrær, ment for støtte til føttene dersom man ville forsøke å ta seg over. Det var desidert den mest tvilsomme bro Trond noen gang hadde sett, linene virket skrøpelige og bleke, tæret av sol og salt. Da han nå gransket den steile veggen midt i mot, så han at det litt opp fra hyllen sto et par bolter. De så rustne og fæle ut. Veggen virket hard og slett, men ikke helt umulig. Antakelig hadde det stått et ankerfeste øverst, et feste som nå var erodert. En god klatrer ville kanskje ved å sette tette forankringer klare å gå helt opp til den bevokste, antakelig flate toppen. Etter hvert som Trond så nøyere etter, syntes han å se enda et par bolter, de kunne ha blitt drevet inn ganske nylig. Hadde Jens virkelig forsøkt seg på denne galskapen? Alene? Det var lite trolig. Men likevel. Broen var kanskje ikke så ille som den så ut til, og var man gal nok… Jens kunne klatre. Men var ikke grotten her vel så interessant? Fruktbarhetsgrotten med fugleskulpturen som hadde stått modell til tegningen han hadde sendt hjem? Trond studerte statuen. Den var dannet av dryppstein, og derfor ikke helt symmetrisk. Likevel forbløffende figurativ i sin aggressivitet. Slik hadde den stått gjennom hundretusener av år i denne utilgjengelige grotten hvor det det kanskje hadde bodd mennesker helt fra forhistorisk tid. Hvordan hadde disse skapningene opplevd figuren? Hvor mye frykt, villskap og ekstase satt igjen i disse grotteveggene? Ti Pau så ut til å gjette Tronds tanker. - En mektig Phii, sa han igjen Trond forsto hva han mente. Figuren hadde et overveldende og uimotståelig nærvær. - Hva kalles den, sa Trond urolig. - Den hersker selv over sitt navn, sa Ti Pau. Men din venn kjente det. - Hvor lenge var Jens her, sa Trond. Når dro dere tilbake? - Jeg dro alene tilbake, sa Ti Pau. Han hadde med utstyr og mat. Og dessuten våpen. Han sa at han ville bli hentet av noen andre. Mange av mitt folk bor langs kysten her. Trond stusset. Hadde Jens vært her alene? Hva hadde han hatt fore? Skulle han kanskje møte noen her? David hadde rett. Ti Pau hadde virkelig ikke fortalt alt. Var det derfor David ikke stolte på Ti Pau? Hadde ikke Jens blitt tatt


av Tsunamien heller? Det falt på sin egen urimelighet. Jens hadde vært på konferansen? Eller? Trond forsto plutselig sin egen naivitet. Dersom Jens hadde ledet et feltarbeid her hadde han selvfølgelig organisert det profesjonelt. Han hadde hittil forestilt seg det som en tur Jens hadde tatt på egen hånd. Men Jens kunne ha hatt et team her, selv bare blitt satt i land av Ti Pau på forhånd. Hvorfor? Plutselig ante han en mulighet. De andre måtte ha kommet fra Myanmar. Det måtte kanskje holdes hemmelig i Thailand, siden Jens hadde hatt offisielle forbindelser der. Jens var blitt smuglet over grensen av Ti Pau, akkurat som dem selv. Han hadde ikke kunnet dra åpenlyst inn i landet. Han ville ha trengt visum og dokumenter. Eller var det slik at han ikke kunne vise seg i Burma? Hadde han følt seg truet? Ville han blitt nektet adgang til Myanmar fordi han jobbet for et amerikansk firma? USA presset jo landet sterkt med menneskerettigheter og ”demokrati for fred”. - Møtte Jens noen andre her, spurte Trond. Ti Pau ristet på hodet - Jeg så ingen andre. Han sa at jeg skulle vende tilbake, jeg gjorde det. Han hadde en avtale. Det ville ikke bli noe problem. Så jeg dro. Og han kom jo tilbake. - Vet du om det har vært andre besøk her siden, sa Trond. Ti Pau ristet på hodet. - Kanskje, sa han likevel etter en pause. Det er jo mulig. Dette er et sted med stor kraft. Chao kjenner til det. Noen turister vet. - Hva kunne det være som Jens skulle hente herfra, sa Trond. Var det stein, planter, noe levende? Ti Pau trakk på skuldrene. Genetisk materiale, tenkte Trond. Han kom til å tenke på det han hadde sett bevege seg oppe på fjelltoppen. - Hvorfor går de tauene over dit? Hvorfor vil noen over på den andre siden? - Kraften samles der oppe, sa Ti Pau. Den strømmer ut av denne grotten og samles på toppen. Unge menn klatret opp dit. Han pekte på platået høyt oppe på klippen på den andre siden. - Fuglen hersker der. - Fuglen? sa Trond. - Denne gudens phi, sa Ti Pau og pekte på statuen, og omkring på alle de virile stalagmitter som reiste seg omkring den. Fuglen er mektig. Den omskaper alt. Noe var feil. Ti Pau kunne umulig tro på dette. En skrømthistorie for turister. Langt mindre kunne Jens ha gjort det. Men dersom det virkelig var noe spesielt med den toppen, hadde Jens utvilsomt forsøkt å klatre dit, selv om reiret til en og annen havørn skulle ligge der oppe.


Trond følte at han kunne være på villspor. Det fantes vel ikke noe organisk der oppe som ikke var mye lettere tilgjengelig andre steder. Et sted der kraften samles. Noe begynte å bevege seg i Tronds hjerne igjen. Kanskje kom det av stemningen i denne grotten. Tankene som kom gjorde ham het i hodet. Det var jo slett ikke sikkert at Jens ville samle organisk materiale, selv om dette virket sannsynlig ut fra notatene! Jens, med sitt udogmatiske sinn, kunne holdt mulighetene åpne for annet. Han hadde kjent til legenden. Det var ikke umulig at Jens hadde satt seg fore å komme seg opp dit hvor Phis kraft ble samlet og fokusert. Da Trond så på Katarina, så han at hun nok hadde samme forståelse. Hun ville også over på klippen. - Men det finnes ingen slik ”kraft”, tenkte Trond irritert. Han visste at bare fire naturkrefter innes. Gravitasjonen, som han selv hadde et personlig forhold til, og de andre tre gitt ved fysikkens standardmodell. En samlet teori som blir testet ut med energifylte kollisjoner mellom materiens minste partikler i store akseleratorer. Der man leter etter universets siste byggesteiner og vekselvirkninger. Også kalt krefter. Det fantes jo bare dette knippet med fire krefter: Gravitasjon, elektromagnetisme, sterke og svake kjernekrefter. Som kanskje er ett fenomen under ekstrem høy energi, men som var blitt adskilt, symmetribrutt, like etter at universet var dannet. Også da ved ufattelig høy energi. Det var disse kreftene som hadde dannet og fremdeles sammenvevde alt; materie, energi, rom og bevegelse. Det finnes intet annet, verken for mennesker, dyr eller planter. Ikke heller for selve materien. Det fantes rett og slett ingen mystiske krefter! Men mens han tenkte dette, følte han samtidig at hans eget jeg ikke var til å stole på. Hans egne følelser og tro var når som helst klar til å svikte denne opplagte sannheten. Han hadde erfart og senset ting så mange ganger selv, en primitiv del av ham nektet bare å gi slipp på alt det irrasjonelle. Han visste også at alt han tenkte og følte var effekter av signalstoffers kjemi, og dermed godt innenfor modellens forklarlige område. Men det irrasjonale i ham sto likevel på sitt, i total mistillit til fornuften. Det uforklarlige og overnaturlige finnes, skrek det i ham. Du har fornemmet det, du vet det godt! Tankene presset på: Alt levende består av celler med DNA, alt må derfor være oppstått av én eneste organisme. Alt som lever er i slekt. Langsomt har mutasjoner og seleksjonspress utviklet organismer, til slutt høyere dyr, primater, ja, mennesker. Men dermed var vi jo liksom andre levende vesener underlagt rester av urgamle instinkter og reaksjoner! Primitive forestillinger som får religiøse uttrykk som å søke beskyttelse hos allmektige og gudlike foreldrefigurer, verge oss mot farer og fiender ved å gå til angrep eller la oss underkaste, overgi oss til ”nåden”, det vil si til predatorens innfall og vilje. Slike forestillinger, instinkter og dyriske reaksjoner ble vi hjulpet eller lammet av, så vel som vi kunne


rammes av rytmers hypnotiske trance, eller drømme- og fantasilivets kaotiske bilder. Alt dette som har fulgt mennesket fra det var et primitivt urvesen, og som fremdeles ligger lagret i dypt i nervesystemet, som av og til kommer opp, og antar merkelige uttrykk som kulturelt kan bli vedlikeholdt gjennom årtusener. Som myter, tro, religion, en påstått virkelighet, eller som visjoner og schizofrene erfaringer i unormalt fungerende eller sterkt belastede hjerner. Det hele handlet om frykt, om beskyttelse eller makt. Om naturens egen kamp. Trond visste dette. Men en annen visshet lå der også. Vissheten om at man ikke vet. Pascals gamle visdomsord fra gutterommet. Jens sitt mulige forehavende sto likevel klart for ham i all sin galskap: Jens hadde praktisert magi! Derfor hadde Jens villet undersøke dette stedet. Ikke nødvendigvis for å samle genetisk materiale, men for å undersøke denne ”kraften”. Han hadde kanskje ikke villet hente noe på toppen. Han kunne ha villet plassere noe der! I fokuspunktet for Phis veldige kraft. En kraft som Jens måtte ha antatt kunne virke materielt, selv om den bare skulle være en ”psykisk energi” bygd opp som en kollektiv matrise, resultat eller en speiling av menneskeslekters frykt, dyrkelse og tilbedelse i titusener av år. Hadde han virkelig ment at disse effektene også fysisk kunne påvirke materien? Påvirke enkle fysiske og biokjemiske prosesser? Jens kunne ha stilt seg åpen for det. Det syntes vanvittig. Men det fantes jo utallige populærhypoteser og påståtte erfaringer om slikt. Trond hadde selv bladd i utallige slike bøker i den siviliserte Tanums bokhandel i Oslo, og kjent at det satte hans eget sinn i lykkelig resonnans. Var psykokinese virkelig? Den gang han hadde meditert som flittigst, hadde han til og med hørt veggene omkring seg begynne å knake, og følt at det var en sammenheng. - Våre liv utfolder seg i en verden vi aldri kommer til å kjenne til bunns, tenkte Trond. Om en slik effekt ikke finnes i naturen, hva med placeboeffekten? Andre personer kan jo ha trodd på det samme; å frigjøre eller omdanne en biologisk egenskap via psykisk eller ”magisk energi”. Skape og påvirke materien med vilje. Naturfolk mente det, Katarina mener det. Jens kunne meget vel ha fått folk interessert i forsøk omkring det. Magi var en levende tradisjon, hadde kanskje vært det siden den egyptiske dødebok ble skrevet, og sikkert før det også. Det fantes stadig hemmelige selskap i mange land, rituelle selskaper. Ofte med deltakelse av mennesker med tilgang til kapital. Hemmelige sirkler der man eksperimenterte med menneskesinnet og dets grenser mot det ukjente. Med spiritisme og naturmagi. Som på ramme alvor mente at verden består av ukjente krefter og vesener, høyere og lavere. Til og med det amerikanske etteretningsvesen hadde på femti- og sekstitallet undersøkt, under offentlige bevilgninger, og via sin beryktede leder for CIAs technical branch Dr Sidney Gottlieb om satanisme og hekseri muligens burde få en plass i ”den frie verdens” våpenarsenal ved siden av LSD. Det var ikke umulig at Jens hadde funnet noen som delte slike anskuelser. Han hadde lett kunnet finne folk som trodde så fast på det at de kanskje med en


okkultists forvridde sinn og egoistiske tankeverden bokstavelig talt kunne være villig til å drepe for dette. Her i hulen, under andre sivilisasjoner, hadde kanskje ofringer skjedd før. Man trengte ikke gå tilbake i historien for å finne fanatisk misbruk av mennesker. Jens hadde et solid navn, slike kretser ville ha interesse av å knytte Jens til seg, det ville gi legitimitet dersom han kunne tas til inntekt for en sekt, for på de konvensjonelle områder var hans dyktighet som forsker i hevet over tvil. Om Jens hadde hentet eller etterlatt noe, var det nok der oppe det fantes. Om denne fuglens phi var god eller ond, djevel eller engel, kom ut på det samme. Magikere så stort på godt og ondt. Det var selve kraften som tellet. Potensialet. - Så vanvittige veier kunne Jens sine prosjekter godt ta, tenkte Trond. Myten. Statuen. Den utilgjengelige toppen i et energifokus. Jo, dette kunne godt være i samsvar med Jens’ overbevisning. Jens hadde aldri villet nøye seg med å være et vanlig menneske. Han hadde trodd seg å være noe mer. En magiker, ja vel. En som var på talefot med skjulte krefter. At han hadde begynt å bedrive ritualer, var hevet over tvil. Trond hadde funnet både dagboknotater, personlige ritualforskrifter og notater om naturmagi og åndemaning. Hadde funnet grimairen og den selvkomponerte journalen i leiligheten. Jens hadde studert både den engelske Golden Dawn tradisjonen og animisme fra Øst-Afrika og Sørøst-Asia, selv laget oppskrifter for å påkalle kraftfulle vesener. Hvorfor ikke den angivelige fuglen? Et vingevesen. En mektig Phi. Kunne det virkelig være noe i det? Trond var bare et vanlig menneske. Nå begynte han å føle seg maktesløs. Verken fanatisme eller dumhet er det mulig å beseire, tenkte han. Det føltes umulig å hamle opp med Jens på dette planet. ”Energifokusering”, det føltes bare intellektuelt destruktivt. Men kunne det for Jens ha eksistert slike vesener med kvalitet, styrke, skjønnhet, kraft? Kanskje, i hans sultne og grenseløse sinn, hadde han funnet at de var virkelige? Skulle så Trond følge ham i dette? Fantes de, åndene og devaene, demonene og englene? Kunne Trond i så fall finne noe fornuft der? Noe man aldri kunne få sikker viten om, noe som ikke fyller kriteriene for hva viten er? Hvem, om Trond skrek, ville høre ham blant disse veseners ordener? Og selv om en av dem plutselig tok ham til sitt hjerte, ville han bli fortært av dens sterkere tilstedeværelse. For selv skjønnheten er ikke annet enn det forferdeliges begynnelse, som bare så vidt er til å holde ut. Og vi beundrer den slik fordi den rolig avstår fra å ødelegge oss. Enhver engel er fryktelig, tenkte Trond.


Kap. Støy. Flemming og Ib - Jens har nok vært klar over hvilken enorm ressurs det underbevisste er, sa Flemming. Det må være dette som har drevet frem denne trangen til okkulte hos ham. Hvordan intuisjon kan lede frem til løsninger. Ib hadde bedt ham komme innom dersom han hadde tid. Det hadde saktens Flemming, han hadde satt seg i den gode stolen i Ibs fredelige hjørne, der ingen kunder våget å forstyrre dem. - Jeg tror det ubevisste er svært å forstå, sa Ib. Det er jo pr. definisjon umulig å ha innsikt i den materie. - Jeg kan altså ikke la vær med at spekulere på den der kode, sa Flemming. - Det bliver svært at løse den intuitivt. - En black-box tilnærming har nok også havt liten appell hos Jens, sa Flemming. Han har alltid søkt at klarlægge fenomenernes virkemåde. Ib syntes at Flemming virker litt eksaltert. Jeg håper han ikke har fått for store forhåpninger, tenkte han. - Man burde altså kunde finde ud af dette satans kodesprog, sa Flemming - Noen hevder at der i prinsippet ikke er noen forskjell på den intuitive type viten, og på tidligere tiders opfatning av fenomener man manglet begreper til at beskrive og forstå, sa Ib for å få ham inn på et mindre selvbebreidende spor. - Jovisst, et er at oppfatte, sa Flemming. Et annet er at forstå. Og selv at handle igjen noget andet. Ib nikket. - Ja, som den principielle forskel på at lese og skrive. Selv når man skaffer seg et godt begrepsverktøy, nøjer man seg aldri med den deskriptive kunnskap om fenomenerne. - Du har så ret, min ven. Flemming nikket mer ettertenksomt. Hele videnskapens historie, helt siden den ble basert på rationalitet, handler så avgjort om at komme forbi det deskriptive. Man formulerer hypoteser om naturlovene, postulerer og tester ut teorier. Det handler godt nok om å ikke stanse ved fenomenet, men å abstrahere ud fra det for at finde de dybere principper, finde de generelle karakteristika, sortere hvad som er essensielt og hvad der er tilfeldigt. Ib nikket oppmuntrende. - At beskrive er kun et kort skritt fra den magiske naturoppfattelse, brummet Flemming. Men det er en start. For at finde principperne, selv om det tilfældige også kan ha stor indvirkning. - Det tilfeldige benævner man jo støj, sa Ib. Støj som forstyrrer det rene og oversiktlige system.


- Jo men, sa Flemming, og begynte å se mer ivrig ut. Jeg har jo interessert meg rett meget for det uønskede de senere år. Siden jeg blev pensioneret. - Vi har jo diskuteret denne kaosteori, nikket Ib. - Din butik ville sagtens være egnet til at udforske den teori, brummet Flemming. Men kun du selv er vel capabel til at finde de lokale attraktorer som gir sindet stabilitet i denne kaotiske bogmasse. - Det er altså nødvendig at gå vejen fra observation og sandseinntryk til at postulere principper, sa Ib prøvende. - Og i tillegg finde et sprog, en logikk, et verktøy, som ævner romme og uttrykke disse principper. Flemming var kommet på gli nå, og Ib nikket, mens han listet frem de to glassene og en hyggelig liten flaske. Flemming tok i mot sitt glass uten å stanse: - Der må bygges verktøj som tillater at danne slutningsregler og regneregler, som i sin tur bringer de tankemessige sammenhenge ud i et operativt sprog. - Der kan vel ligge meget fakticitet bak et hvert budskap, kodet eller ej, nikket Ib. - Men det er de logiske principperne der avgør hva der kan ske. - Om alt kunne utsiges, sa Ib. Det hadde været nemt. - Det kan hellere ikke standse der, sa Flemming. For det som virkelig viser kraften i den systematiske tilnærming, er at man kan formulere algoritmer i det begrepssprog man har udviklet, og implementere disse i den fysiske materie. Som automatiserte, mekaniske verktøj, der langt overstiger menneskets kapacitet. Ib lyttet avventende mens han satte flasken tilbake. - At automatisere fenomenernes språk giver slagkraft, sa Flemming. Logiken blev til den Boolske algebra, som Shannon igen formåede at implementere i de elektriske rælekredse. En mental process blev dermed mekanisk, nåvel, i dette tilfælde, elektromekanisk, senere elektronisk. - Du har virkelig lest den der bog grundig, kan jeg forstå, sa Ib - Det kan du tro, sa Flemming begeistret. Jeg blev ret fascineret av hvordan de abstrakte logiske operatorer blev forvandlet til fysiske strømkredse. Så er det jo kun et spørgsmål om teknologisk udvikling for at bringe det hele videre. Formindske. Lave integrerede kretser, microprosessorer, hele den ballade. - Ja, sa Ib, lykkelig over at Flemming de siste dagene var blitt så åpen for teknologi. Jeg har lest at man udviklet kommunikasjonsprotokoller og datalagre i stadig mer avanserte varianter. Maskine kan programmeres til at representere nesten alt i kode, utføre gjentatte løp med betingede valg, ja de mest kompliserede varianter av algoritmer og processer. Flemming nikket bekreftende.


- Abstraktion og modularitet skaber osse mulighed for det som kaldes reverse engineering, sa Flemming oppglødd. Moduler og byggeklosser. Som den danske lego, du. - Automatiserede processer er sagtens mer effektive en vore efterhånden, svigtende intellecter, sa Ib. Psykologer, også almindelige mennesker vil jeg tro, ved at mange mentale processer automatiseres i vores hjerne, vi er tillige avhengige derav. - Vår hjerne er programmerbar som en hvilken som helst annen materie, sa Flemming - Men det er alligevel vår bevissthet der saboterer det hele, sa Ib, og løftet glasset. Denne underlige egenskap vi har udviklet, motstanden mot at la oss programmere. Skål for den, du! - Ja, på vårt systemnivå finnes måske den frie vilje, sa Flemming. Den gelder uafkortet for mennesker, selv i vår alder Vi formåer at træffe ikkepreprogrammerte valg. Jeg protesterer selv mod at falle ind mod den første og bedste ”strange attractor”. Men, ser du, min ven: Materien selv yder ikke en slik motstand. Materien lar seg nemt programmere. For at kunne styre et menneske skal man kun frata os denne høyere egenskap, at treffe egne bevisste valg. Lad en person kun blive oppfattet og håndtered som fysisk/ kemisk materie! Der arbejdes hårdt på det i disse dager du? Som hos usalig doktor Mengele. Stimulus og respons. Det kritiske opmuntres ikke meget som en etik i vores tid, spør du meg. - Nåh, man kan heller ikke godt gøre hva man vil, sa Ib. Verken med seg selv eller andre. Man lever jo i samfund med sine medmennesker. Man bør efter min mening slet ikke materialisere mennesket. Flemming var taus. - Jeg afbrød måske dine associationer, sa Ib. Du ville frem til noget? - Jeg er redd den elektroniske æra snart er passé, på samme måte som den i sin tid avløste den mekaniske, sa Flemming. Molekylærbiologien tar nu over. Og nanoteknologien. Jens har måske villet udvikle et nyt logisk språk for de processer der generelt kan findes i cellen. Han skriver at encellede organismer måske kan kommunicere med hverandre symbolsk. Og han ser heller ikke bort fra symbolske processer inden den enkelte celle. - Jeg betvivler at bakterier kan tolke symboler, sa Ib. I celler finnes vel kun de kemiske prosesser. Og den geometri der bliver bestemt av de kemiske påvirkninger. Proteinets fire nivåbeskrivelser, for eksempel. De molekylære rumlige formdannelser. Jeg fikk ind en god bog om det den anden dag. - Nåh, det kender jeg ikke så godt til, sa Flemming. Men spørsmålet er igen hvilke symbolske former processerne kan antage. Jeg tror godt nok det var det Jens har ment. Om de fysisk implementeres som kemi er det måske godt nok.


- Ja, det muligt at det er det, der er sagen, sa Ib. Der findes rigeligt med enzymer og den slags i cellerne, et gevaldigt kemisk maskineri for alle de molekyler. Et sprog, en logikk skal altså være symbolsk, sa Flemming. Den beskriver ikke ikke alene dannelsen, vandringen og den rumlige bøyningen af molekyler. Det ssymbolske skal handle om på hvilken måde dette sker, i hvilket større mønster, efter hvilke underliggende og kanskje felles principper, de symbolske prinsipper. De symboler vi ennu ikke er i stand til at tyde, som vi faktisk er blinde for. Det handler alltid om at se. Se på nyt. Ib ble ivrig. - Der findes en person i historien der var inne på den metode, sa han. Han er bleven afvist som romantiker. Det var Goethe med sin Anschauen. At fordomsfrit betrakte fenomenerne, for så at slutte seg til noget mer. - Du viste meg jo hans bok om planternes metamorfose, sa Flemming. Jeg kjenner sgu’ Rudolf Steiner og all det sværmeri. Om du må have meg tilgivet. Du mener vel ikke at Jens skulle gripe tilbage dertil? - Nå, det ville måske ikke være så galt, sa Ib. - Jens er dog en moderne forsker, sa Flemming. Jeg forsøkte at gi ham en god naturvitenskapelig opdragelse. Rigtigt blev Jens åpen for mange, måske uheldige impulser. Men han skylder faktisk deg ret meget fint. I et gammelt notat jeg fant, viser han begeistret til at da Leibnitz oppfant det binære tallsystem, refererte Leibnitz i sin tur til den kinesiske spådomsbog I Ching. Det tror jeg må ha været efter inspiration fra deg, du. - Ja, systemet i den bog består jo av grupper av to symboler, yin og yang, hel og brudt linje, sa Ib. Jeg kan nok ha nævnt det. Jeg har tenkt meget på det selv. At det er binært. Det gjorde computerteknologien så sympatisk i mine øjne. Det ligger noget meget dybt i den binære kontrast. Jeg har forresten et meget godt exemplar av I Ching på dansk her henne. Han var ivrig på vei for å hente den, men lot det være. Satte seg ned igjen, og nikket til Flemming: - Du har nok selv æren av din søns dyktighet. Når det gelder det vi ikke har sprog for: De spontane og ubevidste forbindelser og indfall er ikke så fremmede i vitenskapens historie. Så det skabende tror jeg ikke er resultat av logikk og rationalitet. Opdragelse og utdannelse åbner kun opp for det. Du husker vel at impulsen til oppdagelsen av benzenringen i de organiske stoffer var en drøm kemikeren Kekulé hadde om det meget dybe psykiske symbol ouroboros, slangen som bider seg selv i halen? Intuition er virkelig et meget virksomt fenomen. - Kan så være, sa Flemming. Men Jens er nu altså på leting efter en logik, et grunnlag for å utvikle en teknologi der vil gøre de komplicerte prosesser i cellen ulige mer styrbare. Et meget ambisiøst mål. Han havde noteret at i cellen ”tales” der logiske språk, der må være mottakelige for ”svar”, altså påvirkning. Husk at Jens var meget kompetent inden både kybernetikk og logikk. Hans


langsiktige mål har hermed utvivlsomt været at udvikle en slags biokemisk logik. Med det der DNA kan man jo for fanden lave en ren syntetisk biologi om man har et tilstrekkelig programmeringssprog dertil. Det hele er jo ren information, for fanden. Bootstrapping. Genet kan selv lave sine nødvendige verktøj. Sine subroutines. Ib nikket tålmodig og ventet. - Det handler vel også om metode, sa Flemming. Jeg har forstået at den måde man griper ting an på inden molekylærbiologi er at finne eller lave det gen som udtrykker en viss sekvens av nogen av de tyve aminosyrer som er byggestener for å fabrikere et ønsket protein, for exempel et enzym som kan udføre det job man ønsker. Men det hele er koder og lego, du. Fire forskellige DNA og RNA-baser gir 64 mulige 3-hulls tolkningsvinduer også kaldt codoner for at plukke ut koden til den av de 20 aminosyrer man kan spinde som næste maske i proteintråden, men som så dessverre folder og bugter seg så forbandet komplicert. Men koder og lego, det er det hele. Det er fandeme livets virkemåde. Ja, i princippet da, sa han, da han merket at Ib ikke virket så begeistret. - Hva tror du han egentlig ville med det, sa Ib. Flemming satt og tenkte. - Det er meget svært at sige, sa han. Jeg har ikke kunne finde ud af det. Jeg ville tro at han har villet fokusere på en eller annen form for symbolsk regulering i cellen, finde det sprog han kunne kommunisere effektivt og programmerbart med. Det må ha vært noe genteknologisk noget. Det er jo genene der bestemmer disse proteinene og alt det de laver. Han vilde måske anvende det som en type genterapi. - Men han har altså holdt på med malariaforskning? - Og dessuten gjort seg en hel stribe med unyttige tanker om magisk påvirkning af materien. Samt studeret og samlet ind primitive organismer. Og mistet sit job. Uden at informere. Jeg finder ikke meget logik i disse handlinger. - Nei, sukket Ib. Men det er vel gerne sådan livet forløber.


Kap. Først var det en grå tunell. Så et frynsete teppe. En steilende hest og en tømmerstokk. Så kom lys bomull, så noen helt hvite striper, og bak alle de underlige skylagene var himmelen kunstig blå. Trond satt igjen oppe i huleåpningen. De brede bananbladene langt nedenfor var blitt forvandlet til fillete frynser av den brå vinden. Det hadde ikke kommet regn, men det var litt friskere i luften. Han hadde knapt opplevd slik kastevind før. Så brått, og så igjen stille. Han begynte å ane at han var uten innsikt i naturen her. Den hadde sine hemmeligheter, til tross for den rolige varmen var det en fortettet kraft. Han tenkte på hvordan jordskorpen under havet i vinter hadde sviktet, hadde sendt en nesten umerkelig dønning som hadde reist seg til en brølende mur da den nådde kysten, og hadde kostet over to hundre tusen mennesker livet. Han tenkte på de fargesterke fiskene han hadde sett styrte mot brødskiven noen hadde kastet uti havnen da han kom, i et sydende konsentrisk brennpunkt var den svære brødblingsen revet i stykker av fiskestimen på sekunder. Han tenkte på de små tykke konkyliene på stranden, brent fiolette av solen, med sin grove spiral. Her var det ikke tandre organismer med tynne skall, her løp livsprosessene hurtig som i feber, i tykk og grådig vekst. Det lå en ufattelig energi under dette uskyldige paradiset. Et biologisk trykk han aldri hadde sanset andre steder. Villskap og feber. Trond satt selv i badeshorts og t-skjorte, nok for en menneskelig organisme her. Temperatur opp mot trettifem grader nesten året rundt, voldsomme regnskyll og stormer, så den evig brennende solen. Hva var det den norske dikteren hadde beskrevet den som: En drektig tigerinne. Det var et presist bilde. Trond hadde ruslet tilbake til det store rommet. Stemningen i gruppen hadde vært litt for ladet, og han måtte tenke over det han hittil ikke hadde nevnt, telefonsamtalen han hadde hatt med Lev fra Sallys senter for to dager siden. Via hennes Mac hadde han fått kontakt med Flemming på mail, det hadde ansporet ham til å ta opp mobilen og slå nummeret han hadde fått av russeren. Og jammen hadde Lev vært å treffe, hadde husket ham og hilst gemyttlig. - Så, du nyter fortsatt ferielivet, hadde russeren sagt. Takk for en hyggelig kveld. Jeg håper den har satt varige spor. - For tiden er jeg i Paradis, nær Phuket, hadde Trond svart. - Det tviler jeg ikke på, buldret Lev. Har du funnet mer ut av konferansen din venn var på der nede? - Nei, egentlig ikke, sa Trond. Og det er litt derfor jeg ringer deg, i tillegg til å takke for meget god vodka. - Vodka er en vesentlig ingrediens i mitt paradis, sa Lev. Hva kan jeg bistå med? - Egentlig hva som helst som angår den konferansen, sa Trond. Det vi ikke kom inn på. Det ble litt stille i den andre enden.


- Så vil jeg fortelle deg litt mer, min venn, hadde Lev sagt. Trond var taus. Han var litt uforberedt på tonen. Som om Lev virkelig hadde noe på lager. - Det var bare én fagkonferanse på Pukhet like før jul, det var den om bioteknologi. Medisinere, bioteknologer, legemiddelfirmaer var representert. Riktig luksuriøst, ja du kjenner disse legemiddelfirmaene. - Nei, sa Trond, men jeg har jo hørt om dem. - Bare halvparten er sant, sa Lev. Det handler enda mye mer om penger enn du kan forestille deg. Dette var om avansert molekylærbiologi. Der ligger forskningsfronten i dag. Trond nikket for seg selv. - Som vi begge vet deltok mr Petersen på denne konferansen. - Det var kanskje naturlig, sa Trond. Han var jo sentral. - Det er der De tar feil. Han var slett ikke sentral. Han var ikke lenger ansatt. I hvert fall representerte han ikke lenger sitt selskap på konferansen. Han var der som privatperson. - Er det mulig, sa Trond. - I hans tilfelle er alt mulig. Det er ingen tvil om hans ledende rolle i miljøet. - Han var der som ledig på markedet? - Kanskje. I hvert fall var det ikke noe problem for ham å bli invitert. - Hvem betalte for ham? - I dette tilfelle var samtlige delegater invitert av et bestemt legemiddelfirma. Meget godt kjent. Ikke minst for å rekruttere tidligere toppolitikere i sin tjeneste. - Og det grenser ikke til smøring? - Jeg er redd jeg ikke forstår. Et firma inviterer fritt sine gjester, og potensielle kunder. Det er vel ikke noe galt i det? - Nei, sa Trond. Det er vel ikke det. Hvem andre var der? - Jeg kommer til det. Trond la merke til at han konsentrerte seg om å være eksakt og korrekt, og tenkte: Her er det noe jeg skal vite om. Noe viktig. - De var virkelig en nær venn av den avdøde mr Petersen, Bjerre? Trond for sammen. Hvorfor hørtes det mer ut som en trussel enn et spørsmål? Trond kremtet. Vi var venner… for mange år siden. Han ble gift med min kone. Nå var det den andres tur til å virke sjokkert. - De er kanskje glad han er død nå, mr Bjerre? Trond nikket for seg selv. Selv om det ikke var slik den andre måtte tenke, som 99 prosent av alle måtte tenke, kunne det ikke sies på noen annen måte. Han var glad. Visst var han glad. Selv om han nå ante at han mindre enn noen gang hadde grunn til å være det.


- Det var også en annen deltaker på konferansen, hadde Lev sagt etter den pinlige pausen. Trond hadde sett ut av vinduet da. Palmen utenfor Paradise House hadde alltid en krans av visne blader som hang ned, de var dekket av et fint, nesten metallisk støvlag. Det så ut som om den var blitt utsatt for spraymaling. Det kunne ikke stemme. Det var vel bare det røde støvet som David virvlet opp fra veien ned mot senteret med SUV’en sin. - En forretningskvinne. Hennes forretningskjede går under navnet ”Miss Cathy”. Et spesielt menneske. Kirurg. Vakker. Meget rik og meget dyktig. Hun eier skjønnhetsinstitutter og klinikker både i Europa, herunder Russland, og i Asia, i Thailand ikke minst. Skjønnhet, velvære og spiritualitet. - Det åndelige aspektet i blandingen er nytt for meg, sa Trond. Det finnes ikke der jeg kommer fra. - Det er nettopp Miss Cathys genistrek, sa Lev. Men De tar feil mr. Bjerre. Hele verdens feminine miljø svømmer over av hang til mystikk. Men De har rett i at det ikke medfører mye åndelig. Heller det motsatte. Mistenkelig god forretning. I Thailand er det det okkulte en del av tilværelsen. Magi og alle disse tingene som også vestlige land flyter over av, fra barnebøker om trollmenn til satanistiske filmer. Vi russere kjenner faktisk til forskjellen på magi og åndelighet. Fantasiens giftighet og forsakelsen, smertens renhet. - Hva heter denne Miss Cathy- lederen? - Miss Kathya, Miss Cathy. Hun har mange navn. Hennes russiske er Katarina Zoltoj. Man mener hun er en slags idealist. Et intelligent barn på avveier. En femme fatale, spør du meg! Perfeksjonist og selv en glimrende plastisk kirurg. Hun mestrer tilsynelatende alt, også ekstremsport. Berømt for sin skjønnhet og sitt raffinement. Hun har mange ansikter. Det sies på ramme alvor at hun har magiske krefter, at hun er en sjaman. Andre tror hun lider av en alvorlig personlighetsspalting. Hun forsøker å holde seg anonym, men sladderbladene elsker henne. For eksempel har hun offentlig uttalt at hun deltar i det bioteknologiske kappløp med den klare hensikt å finne en metode der man kan eliminere behovet for menn. Hun har vist stor interesse for genmanipulering og stamcelleforskning. - Denne konferansen, handlet den om stamceller, sa Thrond - Blant annet. Det kommer en veldig internasjonal satsing nå. Ikke minst i Sørøst-Asia. Kina har varslet at de vil bygge enorme laboratorier innen kort tid. Det var en forskningsskandale i Korea nylig. Det er et vilt kappløp som kan friste til snarveier. - Så Jens, jeg mener Petersen, holdt et innlegg på konferansen? - Det er riktig. Men han må også ha hatt en egen agenda. Han ønsket å utvikle et middel mot malaria via genteknikk. Kjenner De til malaria, Bjerre. - Lite, sa Trond.


- Malaria er resultatet av en parasitt så liten at den lever inne i en menneskecelle, en såkalt intracellulær parasitt. Man kaller arten for Plasmodia. Det var ett av de store medisinske gjennombrudd da denne årsaken til malaria ble kjent. Det er altså et ørlite snyltedyr som inntar oss, innesluttet i cellen. En liten gjest som overføres via sitt andre vertsdyr, malariamyggen.(....) Det har vært ulike måter å hanskes med denne utrivelige gjesten på, ved utbrudd er den livstruende for de mennesker som er så uheldige å være vert. For den er mikroskopisk Bjerre, i ordets rette forstand. Den lever inne i de ørsmå cellene våre. Og De aner knapt hvor liten en celle er. Det går xxx av dem på tverrsnittet av ett av Deres hårstrå, Bjerre. Denne snylteren har funnet sitt optimale skjulested. - Men malaria? Det høres ut som om han var på feil konferanse. - Ikke dumt gjettet mr Bjerre. Det var feil konferanse. - Likevel fikk han presentere legemiddelprosjektet sitt? - Vel, her var mange leger. Dessuten... Svært mange legemidler utvikles nå ved hjelp av genteknikk. Det er vanskelig å si hva som var spesifikt med dette prosjektet, men det fikk faktisk en betydelig oppmerksomhet. - Fordi det var mange leger der? - Nei. Først og fremst på grunn av teknologien. Det var en helt ny vinkling. Den gikk ut på genmodifisering. - Så pasientene skulle få en genutviklet medisin som kunne hjelpe dem med å bekjempe snylteren? - Nei, det var mer kontroversielt enn som så. Det gjaldt genmanipulering av selve snyltermikroben. Omdanne dens funksjoner Trond kom plutselig på noe: Symbiose. Kan man kalle det det? - Ikke helt. En symbiose, eller mer presist… forutsetter at de to organismene har et gjensidig nytteforhold av hverandre. Det er jo forøvrig rimelig at dette vakte motstand. Vanligvis er det svært enkle bakterier man modifiserer for at de skal produsere ønskede proteiner. Å genmanipulere en av verdens mest problematiske mikrober kan være mulig, om enn vanskelig. I prinsippet enklere enn å manipulere en enda høyere organisme. Men risikoen for å få en snylteorganisme med modifiserte egenskaper er jo ingen spøk. - En hittil ukjent og hissigere form for malaria for eksempel? - Det er umulig å si. Det er mange faktorer som skal klaffe også for en liten plasmodiakrabat. Men man kan ikke utelukke muligheten. Det sist lød som et ekko fra Jens selv. Muligheten. Om det nå var vellykket? Det var som om han så Jens foran seg. Hans sta og insisterende pukking på den muligheten som var utenkelig, men som matematisk ikke kunne utelukkes. - Men om det ble en god symbiose, hadde Trond sagt i telefonen. Om det ble en veldig god symbiose. Hva da?


Jens hadde altså vært på konferansen. Og med all sannsynlighet hatt kontakt med den fascinerende kvinnen Lev fortalte om. Som etter alt å dømme var Katarina. Kvinnen fra jet-set kretsene i Moskva. Med oppvekst i Grasse og Paris. Med glimrede økonomisk og medisinsk utdannelse fra USA; et prestisjeuniversitet ved østkystens Ivy League. Som hadde vært modell og gjort superkarriere. Med diplomatfar. Rike foreldrene, eller var det pleieforeldre Lev hadde sagt? Filosofiske og religiøse studier i tillegg. Hun hadde til og med gått i nonnelære i et Thai-kloster, var der blitt utsett til fremtidig leder, men var nå ”en fallen engel” som drev sin verdensomspennede kjede av beauty-forretninger, klinikker og terapisentre, massasje- og healingvirksomheter. Og selv praktiserte som plastisk kirurg. En blendende skjønnhet, i følge Lev. Med gode forbindelser til franske motehus. Alltid i de beste kretser. Et ekteskap med en eventyrer var blitt oppløst. Hun hadde klatret i Frankrike. I en dramatisk klatreulykke hadde resten av gruppen omkommet, blant annet hennes eneste bror. Hun levde tilbaketrukkent omgitt av yngre kvinner, som i et eget samfunn, der hun ble dyrket av ekstremt tro undersåtter. Fascistiske tendenser, hadde Lev ment. Hun tålte ikke å bli motsagt. Det var nesten uunngåelig at kontakt til mafiaen kunne ligge under. - Det må jo være henne, tenkte Trond. Katarina kunne ha intens utstråling. Folk kan lett bli hengivne. Han begynte å forstå Sallys merkelige reaksjoner. Men Katarinas motiv med å "foredle" kvinner, utvikle dem til perfeksjon, samtidig med at hun hatet kvinner med barn fordi barn slet ned skjønnheten? Graviditet og fødsel skulle altså være kvinners svake punkt. Trond hadde alltid syntes mor med barn var det vakreste. Han kunne ikke forestille seg at vanlige kvinner tenkte som henne. Det virket som om Lev hadde tillagt henne alle mulige kvaliteter, men hun kunne jo slett ikke ha en kvinnes følelser? En plastisk kirurg som hadde beholdt sitt arr som raffinement! Kommersielle laboratorier. Eksperimenter, kurer og transplantasjoner. Katarina hadde topp utdannelse og ”behersket magi”. Som Jens altså. Det kunne være mer enn en tilfeldig forbindelse til og med. Hvorfor hadde Katarina plutselig dukket så beleilig opp på Paradise House og blitt med på ekspedisjonen? Trond følte seg litt uvel ved tanken. Denne forretningskvinnen med de mange fascinerende ferdigheter var lidenskapelig i sin fanatiske idealisme. Med sin forretningsplan for å skape vakker udødelighet. Men hun utviste fortrolighet til Tau Pi. Var hun også en sigøynerskjønnhet, som David hadde antydet? Miss Cathy-kjeden var kanskje ute etter å finne en forplantningsmetode der man kan klare seg uten menn. Via genmanipulering og stamceller. Hadde Jens funnet en slik metode? Var det den hun var ute etter? Hva da med hans eget firma? Trond kunne ikke helt tro på det. Katarina var noe en litt skrudd idealist. Et intelligent barn på avveier. Hun hadde sans for perfeksjon. Hun var en ekstrem skjønnhet, arret innkludert. Hun var avgjort i stand til å drive


shamanisme og magi om noen skulle være det. Likevel hadde hun personlige problemer. Og det kunne være noe mer. Trond ante at hos henne kunne man meget vel møte de mest skremmende former for kvinnelighet, slik de for eksempel blir tillagt den hinduistiske gudinne Kali. Han håpet han tok feil. For det var en destruktiv kvinnelighet Trond Bjerre ikke ville være meget begeistret for.


Kap David forsterker broen Det var fremdeles hett, så Trond vendte tilbake til de andre. I det lille rommet fornemmet han heller en svak kulde fra åpningen, som om den kom fra statuen selv. Dersom de skulle ta seg over på den andre klippeveggen, måtte de tenke kreativt. Å rappellere ned på denne siden hadde vært greit, å gå opp fra sjøen på den andre klippen virket umulig. Sjøen hadde gravd seg inn rundt hele, slik at det overalt startet med meget vanskelige overheng. Selv om Ti Pau kunne hjulpet til ved å kjøre båten rundt, ville de ikke ha store sjansene i de urolige brenningene. Den klippen var uinntakelig. Katarina uttrykte det alle tenkte: - Vi må forsøke broen, sa hun. Jeg er den letteste. Jeg går over til den andre siden og sikrer den. - Ikke tale om, sa David. Vi er tre mann som fikser dette. Du trenger ikke å risikere noe. Trond så Katarinas uttrykk, og visste omtrent hva hun tenkte. Denne superdyktige kvinnen hadde kommet med et saklig forslag, men David var en større idiot enn man kunne forestille seg. Det hun hadde sagt var fornuftig både fordi hun var lettest, men også fordi hun var den klart beste klatreren av dem, som antakelig taklet en farlig situasjon best. David blandet virkelig kortene her ute. Katarinas øyne lynte litt, og det er mulig at David misforsto det også, for han gjorde igjen tegn til å legge en beskyttende arm om skuldrene hennes. - Uansett bør vi sikre den som går over med tauklemmer underveis, sa Trond. Ta det rolig, og sikre mot å bli slengt i veggen. Begge tauene ryker ikke samtidig om de er aldri så morkne, og det trengs ikke så stort drag for å bremse innsvinget, tauene er dessuten forankret separat. Tror det kan gå bra, uansett hvem av oss som drar. Vi kan trekke lodd. - Tøys, sa David, og så på ham. Dette skal jeg fikse. Det er nok råttent i festet på den andre siden. Men bra forslag. Vi tenker ansvar og sikkerhet her, er vi enige om det? Det kom ikke noe svar, og Trond visste at russeren uansett ikke ville sagt noe, bare gjort jobben om han var blitt satt til den. Han gjorde hva Katarina ville han skulle gjøre. Trond gjorde seg klar til å sikre, la ut et par ekstra slynger, og sakte begynte David å ake seg utover de to gamle tauene der bambusbitene hang og dinglet, i det han skjøv løkkene lengst mulig inn på de gamle tauene slik at han hele tiden var knyttet fast til det ene eller andre tauet, på den delen han belastet minst. Kanskje ville tauet ryke et sted, kanskje helt ute ved forankringen slik David fryktet, det var umulig å vite hvor det svakeste punkt var. Men ved å ha en forbindelse med det tauet som ikke røk først, kunne innsvinget dempes. I verste fall var det bedre å slippe seg, falle rett ned i stedet for å svinge tilbake


dersom han kom langt nok ut fra klippen der det var sjø og ikke steiner, selv om det ville bli et høyt fall. Men Trond hadde vært nede og undersøkt bergsiden, det var brenninger mot fjellet, men dypt og fint noen steder, det ville være mulig å slippe seg uten for stor risiko. Det farligste var dersom man kom i en for lang pendelbevegelse tilbake mot veggen. Trond var i så fall forberedt på å slippe David i vannet. Det ble en ganske komplisert affære, to ulike sikringstau på David, og bremser som de tre der inne måtte betjene. David var forsiktig, tok det meget rolig, unngikk brå bevegelser, og så ut til å stole mer og mer på de gamle tauene. Trond holdt pusten. Det var ikke bra å bli for selvsikker. Men det gikk bra, snart var David over på den smale hyllen på den andre siden og forankret seg selv, i det han satte flere flere slynger i kiler og bolter for å lage et solid nytt anker. - Send over grottetauet, ropte han. Trond knyttet det inn i klatretauet og David halte tampen over. Med nytt dobbelt tau og nye solide ankere var forbindelsen trygg. David vinket og gikk i armgang tilbake i det nye tauet, uten sikring. Trond ble litt betenkt over kjekkaseriet. Det lovet dårlig for klatringen opp klippen. Trond visste at under klatring blir opplevelsen av ekstra fare vesentlig mindre fordi man generelt befinner seg i en faresituasjon. Bare ved å kalkulere inn det på forhånd kan man ta forholdsregler for å redusere risikoen. Føler man seg helt trygg, har man et for avslappet forhold til sikkerhet. David hadde kanskje fått det nå. Himmelen begynte å skifte, det var bare så vidt David rakk tilbake, så kom noen svære dråper. Mørke skyer dynget seg opp. Det var ikke noe å gjøre med. De måtte vente til uværet drev over. David var i strålende humør og brisket seg. Hver av dem ville ha vært i stand til å ta seg over ved å minimere risken på den måten Trond hadde foreslått, men det var David som hadde gjort det. Hadde ikke han utført det, hadde en av de andre gjort det, tenkte Trond. Fordi metoden hadde tilstrekkelig sikkerhet, hadde han i hvert fall gjort det selv. Men David gikk og var kry fordi han var den som faktisk hadde gått over. Han hadde fått litt for mye adrenalin i kroppen, eller var det et annet hormon som styrte atferden hans nå? Hadde han vært redd? Han hadde oppført seg litt umodent under grottevandringen. Trond var blitt bekymret for Davids plutselige tap av holdning til sikkerhet, og hans manglende selvinnsikt i egne reaksjoner. Dette var ikke profesjonelt. David breiet seg og var ”omsorgsfull” overfor Katarina igjen. Det begynte å bli plagsomt. - Juli til oktober er jo regntid, sa Katarina, som for å vise at hun lot seg ikke merke med Davids dårlig skjulte tilnærmelser. Men det betyr ikke at det regner hver dag.


- Klippen tørker vel fort opp igjen også, sa Trond. Det sies det er bedre nå enn i fra mars til juni. Da blir temperaturen så høy at det bare er mulig å klatre morgen og kveld. - Den beste klatresesongen i Sør-Thailand er fra november til mars, sa David. Trond kunne se at hun passet på at ikke David kom for nær. Viktor fulgte med fra der han satt. - Da er temperaturen helt ok, fortsatte David. - Nå er det litt bris fra sjøen, sa Trond - Vi får nok uvær. Den første virkelige regnstormen kommer gjerne på denne tiden av året. Men det varer nok ikke lenge, sa Katarina. - Jeg vil ikke sørge om det kommer en skur, sa Trond. Det hadde vært forferdelig varmt ute i veggen, selv da solen ble borte. Det var noe feberaktig over denne kysten. I alle pytter og dammer grodde, krydde og pilte det, alle salte etterlatenskaper var fylt av tropisk liv under den stekende solen, alger i varmt saltvann, kalkberget ble bare hetere og hetere. Liv sydet over alt i gropene, men nå hadde Trond begynt å merke at under det vakre og friske sto en kvelende stank av fosfor og svovel inn i hulen, den var varm og tung, ikke frisk og svalende, men blandet med død og fordervelse fra flere råtne pytter der alt levende rett og slett var blitt kokt. Solen hadde skjult seg i dis, fuktigheten ble jaget bort av den lille brisen, men varmen kom igjen som tunge åndedrag, tyngre og fuktigere og blandet seg med den kvelende stanken fra de utallige dødsakvariene der millionene av liv hadde gjort sitt forgjeves offer, bare saltskorper tilbake Til tross for vinddraget ség den tunge, pestbefengte atmosfæren inn, solen var igjen blitt tung og gulrød, nesten brun, og de første sorte skyflak tok over da flere tunge dråper klasket mot den gule kalksteinskanten. Foreløpig satt de låst i grotten. Forhåpentlig ville det bli bedre. Trond merket at det ikke bare var han som var mentalt rettet mot klippen utenfor. Det var vanskelig å sitte uvirksom for de andre også. Det var en underlig atmosfære. Noe skulle komme. Da Trond først sjekket klatretauet han og David hadde planlagt å bruke virket det helt ok. Han tittet ut grotteåpningen, havet var blitt sort og blankt av reflekser fra en atter farget himmel, høyt oppe igjen svakt blå, ned mot horisonten lå refleksene av solen som et rødaktig bånd, under var himmelen mørk av sot, bare en anelse blankere enn det sorte vannet ved horisontstreken. Det var blitt svært rått og fuktig. - Tror vi tar kvelden, sa David. Det var like greit å gå i bivuakk. Det var ikke forsvarlig å klatre mer i dag. David ruslet nonchalant bort til fugleguden og kakket den på nebbet. Ser deg i morgen, sa han.


Da smalt det oppe i himmelen, lyn og torden løp amok og knitret en sorthvitt blitzbelysning over piskende blanke grener i jungeltaket langt nedenfor. Så et splintrende smell i fjellveggen på utsiden. Det luktet svovel og fosfor. Alt vann som solen hadde sugd opp gjennom en lang, het døs begynte å falle i druknende kaskader. Trond akte seg forsiktig fram mot åpningen, der det sprutet utallige brannslanger, styrtregnet fikk alt under til å virke som hav. Vannet vokste i høyden, dekket et matt nåleteppe over palmetoppene, opplyst av lynglimt i avsindig bråkende tordenskudd. Drivvåt i fjeset trakk Trond seg i ly tilbake til de andre. Det var brått blitt mørkere selv om det var tidlig ettermiddag. Vann og vind og torden gjennompisket hele verdenen utenfor. Han så på Katarina. Arret hennes lyste opp i neste lyn. Dette var monsunen.


Kap. Videre i grotten i regnværet En konfrontasjon med at alle vet hva Jens var ute etter?

Er noen skadet, må opereres?

De gikk tilbake til det store rommet, satte seg i en gruppe. Det var så mørkt at Katarina tente den lille lykten. - En russisk venn, en lege, fortalte meg om Miss Cathy-kjeden din, sa Trond. Og om plastiske operasjoner, organtransplantasjoner og slikt. Katarina smilte avventende. - Jeg har et distansert forhold til kirurgi, sa Trond. Jeg er ikke typen til å skjære i et menneske. Katarina så på ham. Tennene hennes var helt hvite da hun svarte: - Tidligere var det vanskelig å unngå avstøting av fremmed vev. Det er blitt enklere. Nye midler. Snart kan vi dyrke organer av pasientens egne stamceller. Moderne kirurgi er blitt… en kunstart. Og mikrokirurgi med avanserte instrumenter og høy spesialisering. - Kunstart…, sa Trond - Å dyrke, forme og transplantere levende vev er jo fantastisk. En gudegave som da menneskene først ble gitt evnen til å smi metaller. Smeden var utøver av en hellig profesjon, kirurgen har også gått fra å være håndverker og mekaniker til gartner, magiker. Men protesenes tid er ikke over. Det finnes grenseland mellom organer, protese og verktøy. - Reservedelsmennesket, sa Trond. Hjerneceller som styrer automater direkte. - Først når man arbeider i levende vev ser man at mennesket ikke er en fullt utviklet skapning, sa Katarina. Mennesket er ufullkomment, og har en oppsvulmet hjerne. Det er usedvanlig forsvarsløst, og trenger redskap for å kompensere for det. Det var slik vår kultur ble til. Den er ikke mer mystisk enn som så. Trond skuttet seg. Han følte seg uvel i den rå luften. Katarina fortsatte: - Man transplanterer lett på tvers av arter, du har kanskje sett det menneskeøret som ble transplantert til ryggen på en mus. - Frankensteins monster, brøt David inn. De bygger det hele tiden. - En australsk kunstner omskaper seg selv ved å operere kroppen. Hans poeng er nettopp at vi ikke er fysisk fullkomne, men et sted i evolusjonens forløp, sa Katarina. - Ja, det samme sier jo Darwin, sa David - Han eksperimenterer med nye organer, sa Katarina, som om David ikke hadde sagt noe. Han lager ekstra lemmer for å bevisstgjøre dette. Opererer inn hva som helst - Men vi er da mennesker, sa Trond. De mest fullkomne av alle skapninger. - Vi går mot transhumanisme nå. Fysisk og genetisk manipulasjon er enkelt. Det vi trodde var gitt, er foranderlig. Aldring er snart et løsbart problem.


- Kanskje er løsningen på å holde seg ung mye enklere, brøt David inn. Ikke å øke antall år, men å øke vår hastighet. Vi blir kanskje yngre av å gjøre mer raskere. Trond så på David: - Hva er ditt poeng? - Næringslivet er raskere enn politikerne. De må investere i gode prosjekter. Som synteser av det teknologiske og det biologiske. Man må tenke forretning. Vi kloner organismer. Skaper individer fra kroppsceller. Vi kan dyrke hva det skal være. - Har dette noe med Jens å gjøre, sa Trond. David så advarende på ham. Etter i en halv time å ha drøftet måter å gå opp den steile klippen, var Trond blitt enda mer frustrert. Katarina hadde foreslått en metode, David hadde en annen mening, og ble igjen irritert over å bli nedstemt. Det fikk ikke hjelpe. Trond var ikke i tvil om at Katarinas forslag var best. Hun fant hele tiden gode løsninger. Viktor fulgte henne. David var blitt meget tverr over den manglende responsen, og Trond begynte å bli alvorlig bekymret igjen. David hadde for mye ustyrt energi, for mange meninger. Hittil hadde det gått bra, men Trond hadde en dårlig følelse. Han hadde hittil ikke hatt stort å utsette på David selv om han vurderte ting på sin måte. David var proff nok. Men å være så kronisk uvillig til å la andre ta føringen, ha så stort behov for å markere seg, det hadde ikke Trond skjønt før. Igjen var det skapt en anstrengt atmosfære. Først hadde Davids uvilje rettet seg mot Ti Pau som satt der for seg selv, nå var det Katarina, og særlig Viktor han markerte seg overfor. Katarina la neppe noen vekt på det, men Trond fikk en ubehagelig følelse av at det begynte å gnisse i forhold til Viktor nå. Han var nok ikke ufarlig å gå i mot. Det var noe ved den ordknappe russeren som var vanskelig å tolke. Han hadde omtrent ikke deltatt i praten i annet enn i enkle setninger og enstavelsesord bortsett fra det han overraskende hadde sagt nede i grotten. Viktor holdt sin energi tett til kroppen, en slags taus magnetisme som var vanskelig å få hull på, og som tydelig irriterte David. - David bør ikke ufordre ham på for mye, tenkte Trond. Den mannen lar seg ikke leke med. Han har nok enorm tiltrekning på en viss type kvinner, så totalt i seg selv, likevel så oppmerksom og pålitelig. Det var likevel ikke sikkert at Katarina oppfattet Viktor på den måten. Forholdet dem i mellom virket rent profesjonelt. Hun så ut til bare å gå ut fra at han visste hva han gjorde. Og det gjorde han. Hele tiden. Trond fikk ikke mer ut av Katarina. Hun ville heller planlegge en rute. Hun minnet om et sort dyr der hun satt, smidig, med en eksplosiv og veltilpasset energi. Trond gjenkalte kvelden på stranden, hvordan hun hadde hengitt seg til gnistrende flamencoen, og senere utbredt sine ideer med stor


overbevisningsevne. Like fascinerende hadde det vært å se henne i felten, og nå hvordan Viktor fulgte henne. De var et fryktinngydende par. Trond erkjente motvillig at dersom slike egenskaper førte folk til topps i næringslivet, så var business kanskje ikke bare dårlig. Katarinas naturlige autoritet, lederskapet hun utøvet vekket hans inspirasjon, hun hadde dessuten en selvkontroll som ikke var til hinder for total overgivelse når hun klatret. Måten hun nå igjen taklet David på var beundringsverdig. Han ga ikke opp å provosere. Hun responderte overhodet ikke på det. Hun var kompromissløs og klar. David hadde hatt vanskelig for å gå i mot henne på de ruteforslagene. Hvorfor opptrådte David så uryddig? Og hvorfor var han så interessert i detaljopplysninger om Jens? Bunnet det i kameratskap eller kollegaforhold? Lå det en personlig motivasjon til grunn? Trond tenkte et øyeblikk på de kryssende motiver som han selv hadde, og tanken på Stine streifet ham et øyeblikk, han hadde faktisk glemt henne nå! Med en gang han kom inn på den tanken, blusset sårheten opp. Nå hadde han glemt henne igjen, som den gangen da han konkurrerte med Jens i fjellet. Hadde Jens gått den klippen? Det var slett ikke sikkert. Men han hadde nok hatt bra utstyr. Kunne ha klatret solo. De gamle tauene som ledet over hadde også vært sterkere enn ventet. Hadde Jens vært på jakt etter noe som fantes der oppe? Noe han trengte til det prosjektet som medførte at han sluttet? Hadde han virkelig plassert noe i ”kraftfeltet” der? Noe organisk? Noe viktig for hans forskning? Klippeveggen virket meget vanskelig, men Jens kunne om nødvendig ha klatret den alene. Selv i disse ufarbare klippene. Kanskje spesielt derfor. Jo, han ville forsøkt. Trond kunne ikke la være å spørre Katarina igjen, og David fulgte samtalen med dårlig skjult interesse. - Den russiske legen jeg møtte i Bangkok fortalte meg om handel med organer og foster. Kan firmaet ditt ha nytte av slikt materiale til hudpleie? Katarina så skarpt på ham. - Jeg mener, du vet kanskje hva slags virksomhet som bedrives med dette i Øst-Europa, i Russland, på Balkan? Jeg har hørt at man selger alt mulig. Døde embryoer skal være tilgjengelige fra China. Til stamcelleterapi ved helseklinikkene. - Jeg må fortelle Trond om den landsbyen, sa David. Den like ved grensen. Der folk flyktet over fra Burma. Det er en fin historie. Sykdom og misfødsler. Det var visst noe med jorden der, forurensning. Sikkert et skalkeskjul. Det ble foretatt eksperimenter på mennesker. Og et kollossalt antall aborter. Der russere høster. Den bransjen. Gud hjelpe meg. - Dette er ukjent for meg, sa Katarina kort. - Det var store misdannelser i den landsbyen, sa David. Jeg mener: Et russisk selskap leter etter mineraler. De har benyttet lokalbefolkningen til å


jobbe i gruvene, uten beskyttelse. Det er store vannforurensninger. Først tror man at misdannelsene har med metallforgiftning å gjøre. Så viser det seg at dette firmaet faktisk ikke driver mineralleting, at det er totalt verdiløse skjerp, men ulykken var at de ble så grådige at de falt for fristelsen til å la seg kjøpe opp av et børsnotert selskap, ett av de som støvsuger verden for eksploaterende prospektering. Det blir skandale. Hvorfor har de laget gruver der det ikke er noe å finne? De har holdt det gående i mange år, de eier hele landsbyer, de sørger for lokalbefolkningen som jobber i disse verdiløse gruvene, støtter dem med transport og husbygging. De spanderer flere helsestasjoner og et lite sykehus, med laboratorier og det hele. Et mønstersamfunn, bortsett fra alle de uforklarlige helseproblemene. Et lukket samfunn. Inntil en kilde så beretter at klinikkene og laboratoriene er svært avanserte. Ja i virkeligheten er det ikke sykehus, men bioteknologiske farmer. Der drives genteknologiske eksperimenter. Selskapet eier landsbyen. Innbyggerne er glade for sin helseklinikk. Men på denne genteknologiske farmen driver man forsøk. Misdannete barn blir holdt skjult i landsbyen. Andre brukes til spesialarbeid. Ofte har de en hypersensitiv egenskap. Man spekulerte på om farmen hadde kjøpt gammelt radioaktivt materiale fra Russland til forskning. Fordi det var blitt utrolig mange "naturlige" mutasjoner. Men har de forsøkt å speede opp den evolusjonære utvikling? Med forsøksdyr? In vitro manipuleres befruktede egg, zygoter, blastulaer. De hadde startet med laverestående modellorganismer, men også frosker, til og med aper for kokosnøtthenting. Et program for å utvikle arbeidsdyr, kjøttdyr, etc. Avl var også inntekt for unge jenter i området. Underårige surrogatmødre. Barneprostitusjon og menneskesalg hadde vært midler for å oppnå innpass. Høvdingene ville gjerne ha kvinner. Man fant også en base for mennesketransplanter. Koblet til vevsleverandører, man kunne bestille organer fra barn og fra fanger. Barn ble kjøpt og solgt. Et stort nettverk, en transplantbase, som mafiaen eide. Ulike kvinners egg ble kjøpt. Det man trodde var barneprostitusjon var egentlig bare en biting, for å smøre visse kretser. Og abortklinikken var jo positiv for kvinnene. David så triumferende på henne. Ventet kanskje på en respons. Se ut, sa Katarina. Hun stirret ut mot stormen. Se Skaperen, Opprettholderen, Tilintetgjøreren. Se Shiva danser!


Om ettermiddagen, i regnet Alle satt rastløse. Det var blitt temmelig mørkt i grotten til å være ettermiddag. Det regnte voldsomt, det var ikke mulig å foreta seg noe. Katarina satt som en Buddha, arret på kinnet lyste. Plutselig sto noe klart for Trond. Han kunne bare ikke fatte at han ikke hadde tenkt på det før. Jens og Katarina hadde vært på samme konferanse. Hun hadde hatt fagsamtaler med Jens. Og nå var hun her. Hvorfor hadde hun ennå ikke nevnt hva Jens’ prosjekt var? Han reiste seg. David så spørrende på ham. Trond gikk bort til de gamle stativene og der sa han til David som var kommet etter, hva han nettopp hadde tenkt. - Jeg skal vedde på at hun vet mer om Petersen enn hun vil ut med, mumlet David. Vi får bare følge godt med. Hvordan hun fikk snust opp at du kjente ham og hvor du var å finne, er mer enn jeg begriper. Enkelte steder i hulen var blitt litt fuktige, ellers var den forbausende tørr. Her hadde vel skapninger søkt ly i uminnelige tider. Kanskje i urgammel tid sittet på huk, også sett på det tette grå regnet som en uklar foss av vann. Det var ikke mulig å skimte de flatpiskede palmene lenger, alt var bare en gråblank bølge. Regnet avtok ikke, det økte heller på, jungelen kunne da umulig ta i mot disse vannmassene! Av og til dro noen sugende vindkast over og flerret skogdekket opp, ellers var det en uklar og grå regnflate under støyende sus. Temperaturen hadde falt, men det var fortsatt behagelig i grotten. Her og der sukket noen dråper fra tapper i taket ned på den tilsvarende lille ujevnhet som gjennom de siste tusen år umerkelig hadde dannet en kul på gulvet. De fant seg hver sin tørre plass. Kanskje burde de ha samlet litt regnvann, Trond angret litt fordi han ikke hadde tatt med plastduk. Men foreløpig hadde de nok. De kom ikke til å være her så lenge. Det sto dessuten et par store kanner i båten. Eventyrlyst og nysgjerrighet, men også løftet til Flemming hadde fått ham hit. Stine var trygg. Historien om Jens hadde trigget dem alle, samtlige hadde vært ivrige på å dra. Men var dette bare en anledning til å komme unna et hektisk liv for Katarina? Neppe en sportslig utfordring, men likevel et nytt sted å prøve sin dyktighet? Hadde hun tatt inn på Paradise denne uken for å klatre og være i kontakt med vanlige mennesker? Hun forholdt seg til Ti Pau med stor respekt, han en fattig fisker og altmuligmann, hun selv en travel og eksklusiv forretningskvinne. Som om noe knyttet dem sammen. Ti Pau viste henne omsorg på en liketil måte, som en far, Trond forsto hvorfor Sally var blitt så knyttet til Ti Pau. Det var lett å stole på ham. Kanskje for lett, siden David hadde gitt uttrykk for det motsatte. Han hadde slett ikke klart å forholde seg til den eldre mannen. Men David hadde hatt en disharmonisk oppvekst. Hadde faren forlatt ham etter at moren var død?


David var faktisk ikke lett å forholde seg til. At han var dyktig og skarp, var hevet over tvil. Men antakelig vant til å bare stole på seg selv. Hadde kanskje ikke evne til å vise andre tillit. Til tross for det hadde han blitt med for å søke etter Jens. Trond og han hadde knapt mye felles. Likevel, når Trond tenkte seg om, var det David han måtte stole på. Denne mannen så ting klart. Om Ti Pau var en kjernekar, tok ikke David uten videre det for gitt. Trond hatet å ikke kunne stole på noen, i bergveggen var man avhengig av det. Men han kunne ikke være naiv heller. Han burde lytte til David. Kanskje var det Davids motvilje mot overtro og falskhet som fikk ham til å opptre så provoserende? Den kunne Trond til en viss grad dele med ham. Trond hadde en gang hatt Monas og Jens’ ”omsorg” for Stine langt oppe i halsen. Hadde oppfattet den som hykleri og egoisme. Nå satt alle her opptatt med sitt. Alle dyktige folk. Men hva slags motiver hadde de andre egentlig for å bli med? Katarina hadde møtt Jens, og blitt interessert i ham. Javel. Hva var det som hadde interessert henne? Hans berømmelse? Det maniske ved hans vesen? Jens som kvinnebedårer? Trond trodde knapt på noen av delene. De hadde ”utvekslet noen ideer”. Det kunne bety hva som helst. Rike mennesker blir ikke velstående uten videre, tenkte Trond. Men fordi de har egeninteresse i fokus i sin omgang med andre. Selv om Katarina var fascinerende dyktig, visste Trond at hennes drivkraft nok kunne operasjonaliseres til en av de sju dødssynder. Tok han ikke helt feil het den grådighet. Hun hadde møtt Jens, han kunne gi henne noe hun ville ha nytte av. Derfor var hun med på denne ekspedisjonen. Hun ville finne Jens igjen. Sally skulle opprinnelig vært her. Trond så igjen for seg de to kvinnene under vann og etterpå. Den dyktige Katarina hadde vært uheldig og klart å skade Sally. Var det et uhell? Eller var det en straff fordi Sally hadde gått ut mot henne? Eller var det rett og slett for at Viktor skulle ta Sallys plass? Trond kjente seg svimmel og litt rasende. Sally burde ha vært med på denne ekspedisjonen. Sett denne praktfulle grotten. I stedet klatret han nå sammen med Katarina og hennes venn. En beregnende og arrogant kvinne. Men dyktig. Og Trond merket til sin forskrekkelse at denne dyktigheten fascinerte ham. På en måte var det helt riktig at Katarina var her. I virkeligheten var hun den som nå drev dem fram i Jens Petersens spor. Katarina hadde fått med Viktor. Han var dyktig, og heller ikke usympatisk. Et ord dukket opp for Trond: Solidarisk. Russeren var solidarisk. Det ordet hadde hatt en god klang for Trond. Solidaritet. Men ordet hadde også symbolisert begynnelsen til slutten. Det var navnet på den polske fagforeningen, som siden hadde tjent som den vestlige reaksjonens brekkstang inn i den mektige østblokken, kollektivet som forsteinet. Men som ideologisk hadde vært basert på solidaritet, i motsetning til det kapitalistiske profitt- og utbyttersamfunnet. Viktor hadde stilt opp på kort varsel og utfylte gruppen en utmerket måte. Dette provoserte sannsynligvis David. Hans amerikanske idealer kunne lett bli


for mye. De passet best for amerikanere. Det ble for selvbevisst og naivt for andre. David hadde nok med vanlig amerikansk entusiasme sverget å finne ut sannheten om Jens. Han tok shortcuts og var støtende, ga litt faen, men det hadde Trond faktisk en viss sans for. Han hadde selv tatt altfor mange hensyn i sitt liv. Da alle gikk en tur inn til det siste rommet for å se nærmere på klippeveggen over broen, regnte det for stritt til at man kunne se den tydelig. David ble stående og pirke litt med en kniv på den store statuen. Trond likte det ikke. Han så at både Ti Pau og Katarina reagerte. Dette var unødvendig. Ti Pau anså skulpturen for hellig. Selv om David ikke likte overtro, var det ikke nødvendig å støte folk. Sensitivitet var jamen ikke Davids sterkeste side. Trond gikk bort til ham for å få en slutt på det. - Halvråtten kalkstein, sa amerikaneren, og viste fram det lille stykket han hadde pirket ut på skulpturen. Må være eldgammel. Trond nikket. - I så fall burde den vel fredes. Så ikke folk tar med seg biter av den. David flirte. - Du er ikke sann, Bjerre, sa han. Du er jaggu grønnere enn meg. Men greit. Selv om jeg ikke tror den er noe særlig å ta vare på som kulturminne. Langt mindre å forvirre godtroende folk med. I det samme smalt det til med enda et lyn utenfor, og begge skvatt uvilkårlig litt. - Ser ut som at denne djevelen ikke likte at jeg kappet av ham fingeren, sa David, og nikket mot skulpturen. Nå kommer åndene og tar oss, Bjerre. - Si meg, hvorfor er du egentlig her, sa Trond. David trakk brynene sammen og så på ham. Så flirte han igjen. - Jeg har mine grunner, sa han. Om du virkelig er interessert. Men da foreslår jeg at vi går litt unna. Ikke alt må legges fram i plenum, vel? Han gikk bort mot grotteåpningen, og Trond fulgte etter. Utenfor hørevidde av de andre fortsatte han: - Det er grunn til å være litt forsiktig. Vi er alle ute for å finne spor etter Petersen, og du vet like godt som jeg at det ikke var picknic han var ute på. Jeg vet du har hederlige og personlige motiver, jeg hilste på din datter. Men jeg er her av andre grunner. Helt siden tsunamien har jeg prøvd å finne ut hva som kan ha skjedd etter konferansen. Jeg har et mandat for å lete etter ham. Firmaet har stor økonomisk interesse av å få oppklart en del forhold som knytter seg til Petersens konferansedeltakelse. Jeg har i oppdrag å undersøke det. Ingen privatsak, som for deg, selv om jeg også har møtt ham. Well, I’ll cut the crap. Det var en affære med Petersen i forkant av konferansen, ja du vet kanskje at han ble sparket. - Jeg har skjønt det nå, sa Trond. Kan du fortelle meg hvorfor?


- Han var jo ingen helgen, sa David kort. Jens Petersen var ikke helt solidarisk med konsernets interesser. - Neivel, sa Trond avventende. Det David sa forbauset ham egentlig ikke. - Han kjørte litt solo, sa David. Og styret likte det ikke. Han hadde fått penger for å drive malariaforskning. Trond nikket. - Ikke genetiske eksperimenter på humanceller, sa David. Trond begynte å forstå hvor han ville hen. - Er det religiøse interesser i styret, sa Trond. David nikket. - Det har alltid vært et godt og kristent firma. Helt fra den gang de laget kjemiske våpen under Vietnamkrigen. Jens Petersen gikk ut og søkte finansiering til andre ting enn det som var klarert fra prærien og Texas. Tappet andre fonds. Private og internasjonalt. Han fikk også tak i noen celler han ikke burde brukt. Han brød seg ikke om forskningsforbudet på stamceller. Han hadde stiftet et sett med selskaper som han selv eide. En del biopatenter var registrert på dem, antakelig for å unngå at konsernet skulle falle i unåde i krokene i Washington DC. Han mente vel å gjøre konsernet en tjeneste. Men det kunne like godt sees på av styret som usolidarisk, et bedrageri, om de heller ville det. Om det skulle bli i deres interesse å se det slik. - Så derfor var han på konferansen, sa Trond. For å skaffe ekstern finansiering? - Eller av andre grunner. Men her ble han oppfattet som representant for konsernet. Det ble det litt av et helvete av. Særlig fordi han fikk napp. Han fikk kontakt. Genforskning høres akademisk ut. Men er man heldig kan det plutselig dreie seg om store, stygge penger. - Jeg vet, sa Trond. Var det russerne han fikk kontakt med? - Ja, sa David etter en stund. Det er jeg temmelig sikker på. Det er nok ikke for ingenting at vi har et par russiske ulver med oss på denne turen. Men jeg tror de er like i villrede som oss med hva som skjedde med Petersen. Du bør likevel være litt obs med hva du forteller. Vi får holde øynene åpne. Det er kanskje ikke så lurt å slappe helt av. Foreløpig har alle felles interesser. Vi vil alle opp på den toppen. Men kanskje tar jeg feil. Vi får kose oss så lenge vi kan. Han flirte, og vendte seg for å gå tilbake. Trond sperret øynene opp. En del ting kom på plass i hodet hans. - Jeg kan fortelle deg noe annet også, sa David. Jeg tror ikke det er tilfeldig at vi er i Burma. - Myanmar, sa Trond. - Myanmar, sa David. Det er nok ikke bare fordi de har så fine trolldomskunster her å bløffe oss med. Det smalt igjen av lynet, ganske nær dem.


**********GROTTEKVELD, MÅ BEARBEIDES***************** *************************************************** KAP David vanhelliger statuen? Phis hevn. Phis hevn er uværet. Lynnedslag. Splintringen. Motsetninger David Viktor. Ti Pau blir bekymret. Dette kan ikke gå bra. David utfordrer statuen og blir såret, men er det av Viktor. Ti Pau drar om natten/morgenen. - Hvorfor skulle Jens som forsker, som drev med malaria, være interessert i en kongress om aldring? Og kanskje enhancement. Det måtte bare være for å få kontakter. - Slike konferanser er, som du sikkert vet, viktige vannhull, sa David. Det holdes foredrag, presentasjoner, messer, dannes arbeidsgrupper og workshops. Bushlobbyen har lagt lokk på temaet i USA. Men det er et helt annet klima i resten av verden. - Arbeidet med genbasert malariabekjempelse skulle være et flaggskip, et prestisjeprosjekt, sa David. Selv om det var forbundet med all den risiko genmanipulerte organismer kan representere. Han og Trond hadde blitt igjen etter at Katarina raskt hadde gått tilbake igjen sammen med Viktor og Ti Pau. - Hva er farlig med det, sa Trond - Man vet jo ikke om man risikerer å bygge monstrøse organismer, som er verre enn de gamle, svarte David. Og dersom man manipulerer kimbanen, ikke bare det enkelte individ, men selve genene, DNA’et som nedarves, har man skapt en uopprettelig endring. - I så tilfelle kunne det bli en ny variant parasitter, sa Trond. - Ja, og med helt nye egenskaper, presumtivt en forbedring, men som vil formere seg videre med de nye egenskapene overført til alle senere generasjoner. - Det blir i praksis å leke gud. - Ja, og mange si med bind for øynene, for kan man nå være så sikker på at man har kontroll på de nye egenskapene? David så inkvisitorisk på Trond. - Det kan muligens oppstå noe helt annet og verre? - Ja. Noe man har oversett, eller får med på kjøpet, så og si, når man for eksempel spleiser den ønskede DNA-sekvensen inn i et ufarliggjort virus, og lar det være trekkdyret man sendte den nye genbiten inn i parasitten med. Trond lyttet oppmerksomt - Tror du noe slikt kan ha skjedd? - Det fantastiske har tydeligvis skjedd. Jens og hans team må ha kommet så langt med genmanipulering av malariaparasitten at han hadde noe håndfast å rapportere. - Ok. Da må vel alle være fornøyde? - Men så skjer det besynderlige at han uten varsel blir suspendert fra oppdraget. Og likevel drar på konferansen.


- Det må ha vært en enorm provokasjon og ydmykelse for Jens, sa Trond. - Vi kan bare gjette hvilke motiver hans oppdragsgivere har hatt, sa David. Men Jens Petersen har utvilsomt kommet til Thailand med noe i bagasjen. Han må ha hatt med seg noe så verdifullt at han går ut på det frie marked, så å si, for å selge sin viten til høystbydende. En viten han har skaffet seg under arbeidet med parasitten, men det er ingen malariamedisin. Det er en viten, en metode. - En metode. Hvordan kan du være sikker på det? Trond følte at David kanskje forsøkte å imponere. Dessuten var han litt lei av Jens’ fortreffelighet som forsker, og skulle gjerne snakket litt mer med Katarina, men det var vel best å la være. - Det kreves teft for å forstå det, sa David. Og det kreves store ressursser for å sette det i verk. Moderne laboratorier. Genteknologisk spisskompetanse. Hvor kunne han finne en slik kunde? Og hva kunne det være han var ute for å selge. - Dette blir jo gjetning, sa Trond - Ett er sikkert: En malariamedisin var det ikke, sa David. Den ville han ikke kunne påberope seg retten til på den måten. Den ville være åpen og veldokumentert og eventuelt forsvarlig patentert slik som det arbeidet må organiseres. Men noe annet. Et biprodukt kanskje. Trond begynte å like seg litt dårlig. - Han startet der han hadde budsjettmessig mulighet i det forskningsklimaet som nå finnes, fortsatte David. Han lot som om han studerte intracellulære organismer og hvordan de i praksis påvirker cellen de snylter på. Under dekke av malariaforskning startet han å granske relativt store organismer som Plasmodia og Chlamydia, den lite populære kjønssykdommen du vet, også den en intracellulær liten gjest - Det finnes mange intracellulære bakterier også, så vidt jeg forsto på den russiske legen, sa Trond. De er vel enda mindre? - Det finnes svært mange, sa David. Og vesentlig enklere. Men kanskje ikke så lett å få penger til. Ikke patogener med stort nok økonomisk potensiale. - Hvor langt tror du han kom i dette? - Mye tyder på at det bare ble forstudier. Men under Bushadministrasjonen er jo intracellulære parasitter et mer aktverdig prosjekt enn celle”forbedring”, eller enhancement. - Forbedre cellen, sa Trond. Kan man det? - Jens har nok hatt planer om å sette opp et langsiktig program, og han skjelte uten tvil til den betydning som nanoteknologien er i ferd med å få på molekylnivå. Hans ide var kanskje å arbeide indirekte på cellen. Da humancellen har et meget komplekst og uoversiktlig genuttrykk, med utallige proteiner som dannes og endres og samspiller hele tiden, ville han kanskje begrense seg til et dysfunksjonelt subsystem inne i cellen. Plasmodia var nok en


for stor enhet, men dersom man tenker en intracellulær bakterie, nærmer man seg. - Jaha, en bakterie, sa David - For eksempel en kjent og kjær og modifiserbar tarmbakterie av e-coli typen, sendt inn med en passende vektor, en organisme som i utgangspunktet har et enkelt og velstudert genuttrykk vil kanskje kunne vise seg å bli nyttig. Nesten en symbolsk programmerbar nanomaskin. Som ved bruk av genbiter, nanomaskineri og et egnet cellefysiologisk algoritmespråk kan være styrbar og produsere nyttige kompensatoriske effekter i forhold til cellens naturlige proteindannelse. Som et kompenserende system i cellen, for å fjerne uønskede deler av genuttrykket. For eksempel å regulere de frie radikalene og dermed hindre aldring. Skjøte på telomerene, kompensere for en rekke defekter som kan oppstå på grunn av dårlig DNA eller andre biokjemiske prosesser i cellen. - Dette høres avansert ut. - Ja, i stedet for å eksperimentere med selve cellens eget DNA, ville han muligens skape en kompensatorisk reguleringsenhet i cellen. En enhet som ville forbedre cellens naturlige funksjoner. Nesten som et nytt cytolegeme. Men siden det egentlig var en celleterapi i form av en programmerbar nanomaskin, kunne den ikke komme inn i kimbanen og bli en fast ny komponent i cellen, i så fall ville den blitt den første siden cellen en gang i urtiden omsluttet mitokondriet?, som har mange egenskaper til felles med en enkel bakterie. Petersen ville lage et subsystem som inneholdt hans logiske nanoteknologiske maskin, og som kunne gripe inn i vertscellen med helt spesifikke kompensatoriske uttrykk. Jens ville styre en programmerbare modifiserte intracellulære organismen, og den ville igjen påvirke cellen. Men om den ble en genetisk permanent del av cellens struktur, ville man komme ille ut. Det er intet mindre enn å endre det basale grunnlaget for organisk liv på jorden. - Utrolig sa Trond Om han ville starte med humanceller, vet jeg ikke, men plasmodiaprosjektet indikerer det. Det var, for å si det forsiktig, svært risikabelt, og det var bare et tankeeksperiment, men noen russere i Myanmar tillot ham å eksperimentere på aper, og det finnes indikasjoner på at mennesker i landsbyen jeg nevnte har meldt seg frivillig. Folk som allerede hadde malaria, og som som nå ble injisert med den genspleisede plasmodia i tillegg. - Det ulykkelige hendte, at Petersen, som firmaet til sin forskrekkelse fant ut i prinsipp hadde vært åpen for all slags kunnskap, også okkult og esoteriske spekulasjoner, ble innvolvert i en orden som benyttet seg av gamle okkulte riter. Og jeg vet ikke hvordan dette kan forklares, men det så ut til å styre ham i en uheldig retning, En ganske katastrofal retning. Han fikk kontakt med Katarina. Du aner selv at hun ikke er noen hvem som helst. Men hun har sine weak spots. - Så det er derfor du har vært så pågående, sa Trond. Jeg trodde dette skulle bli en hyggelig tur.


- Jeg håper selv det blir det, sa David. Så om du ikke har noe i mot det, så vil jeg gjerne fortsett å spille litt kavaler, på grensen til plageånd. Jeg har mine grunner til det. - Men hvorfor ville Jens bli trukket med i dette, sa Trond. Jeg kan forstå det med kloningen av parasitten, at det var viktig for ham. Men dette andre, at Jens skulle være inne i det andre? - Du må huske på den politiske situasjon i USA, sa David. Her er hegemoniet, her er de store bioteknologiske selskapene. Her er forskningsressurssene. Det er simpelt hen utenkelig at ikke USA skal ligge i front på dette området. - Jeg trodde at ….. sa. Syntes at du sa at..,., sa - Men hva gjør Bushadministrasjonen? De er tilsynelatende fanget i en fundamentalistisk kristenlobby som nedlegger de største hindringer i veien for den forskningen som nå er prioritet nummer en, nemlig stamceller. - Hva gjør forskerne med det da, sa Trond - Hva kan man gjøre, det er umulig å arbeide etter de retningslinjer som kommer fra det hvite hus lenger, i tillegg så er det lansert et nytt konsept som kommer hendig inn, såkalt intelligent design, bejublet fra de samme lavkirkelige miljøer. - Hva er egentlig det, spurte Trond. - Kreasjonisme. I korthet går det ut på, ved hjelp av gode dataassisterte tegneprogrammer å demonstrere at Gud er en knakende intelligent maskinkonstruktør, ved å vise til at de enkleste organismer i virkeligheten har en stor likhet med virkelige, kompliserte mekaniske maskiner, og derfor slett ikke er enkle organismer, og at den alment aksepterte utviklingsprosess i følge Darwin dermed er totalt feil. - Hvordan kan de hevde det? - Dersom det ikke finnes noen enkle primitive organismer, ingen tilfeldigheter fra ursuppen, men at alt er optimalt og intelligent konstruert uansett nivå, så betyr det at det må finnes en intelligent konstruktør, en skaper, bak det hele. Og noe så knakende intelligent som en stamcelle, som jo kan bli til alt, er det jo vanskelig å tenke seg. Den er jo nærmest en stand -in for den allmektige skaper i egen person. - Hvordan reagerer forskningsmiljøene på den teorien da, undret Trond. - Stort sett betegner de det som dilletantisme og visvas for å fremme lavkirkelige synspunkter, sa David. Men under den sittende administrasjonen får man ikke særlig mange presanger dersom man rakker for mye ned på fundamentalistlobbyen. - Så forskningen er kommet i en politisk knipe? - Det er ikke en enkelt beskrivelse som er dekkende for situasjonen. Mange av de konsern som nå har bioteknologiske satsninger under sin paraply er store nok til å ha en bevegende kraft i seg selv, ikke minst de som har forbindelse til forsvaret. Det vil alltid være interessant å være i front i


forskningen innenfor den militære sektor. Husk at USA har i større eller mindre grad militær tilstedeværelse i langt over hundre nasjoner på kloden. Og kampen mot terror.. - Ja, avbrøt Trond utålmodig. Ja, vi hører jo stadig om den. Men noen forskningsmiljøer har altså fått det trangere. Og hva skjer så. - Man forsøker å finne løsninger. Inngå forbindelser, outsource visse virksomheter kanskje. - Til land det er greiere å jobbe med biologisk materiale, som stamceller? Men hva har det med Jens å gjøre? - Petersen jobbet med malaria. Han var jo en idealist, som du selv har beskrevet det. Men vi må huske på at han arbeidet med genteknologi. Han har kanskje klart å finne en nøkkel til genmodifisering av en parasitt, det er kontroversielt og farlig, høyst diskutabel vei å gå, og mye tyder på at han har hatt mer i ermet, noe enda større faktisk. Ikke uten militær interesse. Men at det på den fronten er blitt satt en bom for hans videre prosjekter. Hva det kan ha vært kan vi bare gjette oss til. Men det var i hvert fall stort nok til at visse interesser kom inn på banen, og tibød seg å jevne veien videre for ham. Blant annet med å tilby ressursser han kunne forhandle med der han trengte det. - Som for eksempel fri tilgang til de mest attraktive stamcellene? De fra senaborter. Til outsourcede laboratorier? Det lyder litt vilt. - Det er en teori. - Og hva var det så som var så mye verdt for denne primitive likrøverbransjen at de ville trade det mot det kostbare råstoffet til sprøytene og kremene deres, det som forlenger livet? Noe Jens kunne skaffe dem? De hadde jo tilgang på det de trengte - Du undervurderer Miss Cathys fanatisme. Vi snakker ikke her om litt kosmetiske forbedringer. Hun mener det bokstavelig når hun sier det hun sier. Hun vil ha det beste. Hun vil skaffe oss hjelpere. Millioner av hjelpere skal støtte oss og gjøre oss udødelige. - Gode gud, hvisket Trond. Det kan ikke være mulig… Jens hadde altså vært interessert i stamceller til sin forskning. Stamceller var god butikk. Ikke bare til kremer men også som celler for dyrking av delorganismer in vitro. Jens hadde en egen forskningsavdeling som hadde brukt mengdvis av ulovlig materiale. Mye tyder på at han hadde arbeidet i skjæringspunktet mellom molekylærbiologi og nanoteknologi. Med inplantering på cellenivå. For eksempel den organismen som var i de sultne larvene. Den tilsvarte kanskje plasmodialarven eller annen intracellulær parasitt, men den produserte et anti-aldringsstoff. Om man kunne genmodifisere parasitten, slik at den kunne leve uforstyrret i menneskeceller, ville noe ha skjedd. Cellene selv ble forandret ved mange midler.


- Hvorfor tror du at du fremdeles er i live på denne turen? Fordi du kan lede til koden. Du blir akseptert med på ekspedisjonen fordi du kan finne Jens Petersens rute. Du kjente ham, Du vet hvordan han klatret og tenkte. Du røpet dette på senteret, ufrivillig eller med vilje, jeg aner ikke hva du tenkte på søndag. Men jeg var nødt til å tipse deg litt. Du er verdifull i live fordi du er den eneste som kan løse Jens Petersens påfunn. Dette har du selv fortalt meg. At jeg beskytter deg mot russeren da han forsøkte å drepe deg, han forsto kanskje ikke hvor viktig du er. Ting skjer i grotten. David får en alvorlig infeksjon, eller skade av egen dumhet, eller phi blir fornærmet. Om morgenen fredag drar Tau Pi uanmeldt fra øya. Han vet at David trenger hjelp snart. Phi kan gå til angrep på ham når det skal være. Ti Pau er overtroisk, og må forhindre det. Han vet mer om Phi enn de fleste. Følg hans tanker om dette. At David til slutt mister livet, kan også tolkes som Phis hevn. Dette kan Ti Pau ”profetisk” ymte om for David

Det er dessuten noe med denne sigøynerfarten til Burma. Med mennesker som kanskje selv vil forsvinne. Det kan være gode penger å tjene på den. For de som har de rette kontaktene. Folk som er interessert i mennesker som dere humanister pleier å uttrykke det. Men ikke tankene deres. Bare kroppene. Spesielt nyrene. La oss spørre sigøyneren. De gikk og fant Ti Pau, som sto og stelte litt med det felles utstyret. - Si meg, hva gjør du, sa David Ser over tingene. Vi skal høyt i morgen - Hvorfor tror du vi er her, sa David. Kan ikke du spørre den fuggelen der inne hvor vi skal dra? - Den krever respekt, sa Ti Pau. Og vi er her fordi Trond Bjerre ønsker å beskytte sin datter. - En fars ambisjoner, sa David. Kan føre til mangt. - Hva mener du egentlig, sa Trond. - Jeg hørte en historie i landsbyen, sa David. Om en jævla kar, visstnok. I gamle dager. Han hadde en sønn. Som han krevde skulle være den beste. Gammeln fant seg ikke i noe mindre. Men vet du hva. Denne sigøynergutten kunne ikke dykke. Så han måtte lære det the hard way. Med stein om føttene. I minutter av gangen. På tjue meters dyp. Så sto faren og skrøt av ham og fikk drinker. Til slutt ble han så drita at han glemte hele gutten. Med stein om bena og det hele. Derfor stoler jeg ikke på sigøynere. Trond stirret vantro på David, som nikket mot Ti Pau. Den gamle sjøsigøyneren satt med likblekt fjes der tårene strømmet. - Hva skjedde egentlig med Jens Petersen, sa David kaldt. Og hvor gjorde du av ham etterpå? Den gamle mannen var plutselig lynraskt på bena, føk inn i skyggene, det var som om han rett og slett forsvant gjennom veggen. David bannet. Det var ingen åpning der. De søkte raskt rundt, men sigøyneren var søkk borte. Klatretauet var nytt og merket med UIAA-stempel. Det så helt fint ut. Likevel var det noe som fanget Tronds oppmerksomhet. Et par nesten


umerkelige rifter i den ytre strømpen, og det var som om det lot seg bøye skarpere ved de riftene. Han forsøkte forsiktig å utvide det første hullet, for å se om det var noen skade på kjernen. Han følte etter med fingeren, og ble brått oppmerksom på noe. Han tok opp tauet på det andre stedet også. Så ble han plutselig iskald. Det var uhørt. Det skulle ikke kunne forekomme. En rekke av kordelene hadde helt glatte bruddflater! Som etter et tynt knivkutt. Kutt av et tynt barberblad. Så hadde han altså ikke noe klatretau. Men de hadde et statisk tau, det de hadde brukt i grotten. Det var tenkt til å rapellere ned med. Men det kunne ikke brukes til å lede med, det ville bli katastrofalt om de fikk et fall. Men det var alt han hadde nå. ( Sett inn mer relevant stoff her, direkte om Jens)

- Du visste om det, sa Trond sjokkert - Dette er totalt irrelevant, sa Katarina. For vår organisasjon, og for Petersen skulle jeg anta. - Ja, hvorfor skulle Jens ha noe med det å gjøre? - Kanskje hadde han oppdaget at flere jobbet på det samme prosjektet, med samme ide. Og at de ikke hadde kommet så langt som han. Kanskje han ville advare dem. - Eller samarbeide. Trond forsto ikke hvorfor han sa det. Men det var noe foruroligende med dette. Jens hadde aldri gått tilbake på noe som helst. Han var ikke i stand til å snu. Det var slik Jens var. Nei, dette stemte ikke i det hele tatt. Dette var urovekkende perspektiver. Hun var på mange måter fryktinngydende. I Sallys leir hadde ikke Thrond kunnet forbinde den vakre, Katarina med den mafiose miss Cathy- kjeden. Det kom som et snerrende lyn på ham, hun hadde virket så hyggelig og sjarmerende, Men nå hadde David fortalt at han egentlig var ute for å avsløre nettverket til Katarina, og at Jens hadde solgt seg til henne via de magiske sirklene. Jens hadde vært en frafallen i firmaet. (Men det ikke Trond vet her, er at Jens hadde avslørt Davids egeninteresse). Kunne David ha sin egen agenda, ønsket han å hindre både Miss Cathy, Trond og sine egne oppdragsgivere? Den som kunne gå i mot ham i det, måtte være Viktor, som ville være trofast mot Cathy, uansett. Viktor var nøyaktig og resultatorientert. En perfeksjonist både i ytelse og ferdighet. Viktor prioriterte systematikk. Han vurderte både ting og seg selv etter hvor eksakt alt var. David derimot hadde hele tiden kommet med innspill. Han var kreativ, han utfordret situasjonen og vek ikke tilbake for at ting kunne løses på alternative måter. Viktor hadde en trenet soldats lydighet i forhold til hva som var oppgaver og ordrer, han aksepterte felles beslutninger, mens David hele tiden revurderte hva som ville være best å foreta seg. Han var uoppslitelig med hensyn til å vurdere situasjonen for å finne nye og kreative måter, bringe folk til


et ”bedre” samarbeid, og sette mot i folk igjen. Han hadde en sjelden evne til å starte på nytt når det normalt ikke skulle være mulig. Han var opplagt meget ærgjerrig, og ikke så lite elitistisk under sitt sleivete skall. Hans måte å se ting på, som kunne være vel i overkant amerikansk, var tydeligvis den naturlige måte andre burde tilpasse seg. David var kanskje ute etter å realisere sine ambisjoner. Også i å utmanøvrere andre, være en vinner, den beste. Viktor var uforstyrrelig. Men Viktor var blitt engasjert av Katarina. Det var nok den tjenesten han ønsket å utføre. Dette var kommet åpent til syne nå. To ulike stiler: David med den vestlige, kreative. Viktor den russiske, trofast og pålitelig. Viktors angrep. David og Trond fortrolige. David røper Cia

*********END GROTTEKVELD BEARBEIDES HIT****************** **************************************************************


KAPITLENE FREDAG: Kap. Fredag morgen. Dansk mejerisamvirke. Om morgenen våknet Trond litt mer optimistisk. Det var kjølig i grotten og nesten lyst på platået, solen var allerede i ferd med å skape et rødskjær på himmelen utenfor huleåpningen. Hele skogen sukket av fuktighet Han lyttet til lydene, det var gurgling og knatrelyder i skogen nedenfor, øredøvende fuglesang og skarpe skrik. Her oppe hadde de ligget tørt, og godt avsondret fra dyr som kunne komme på ubehagelig besøk. Hulen hadde kanskje vært brukt i uminnelige tider til det. En av menneskehetens fjerne forfedre, javamannen, var blitt funnet i Indonesia. Ved disse kystene, i disse grottene kanskje, hadde det bodd menneskelignende vesener lenge før homo sapiens var blitt en art, en ny gren på livets veldige tre. Hvilke syner og opplevelser hadde disse urgamle forfedrene hatt? Hvilke kamper mot nådeløse rovdyr? Hvilken skrekk og aggresjon, hvilke instinkter, kamper og ritualer satt i disse steinveggene? Himmelen utenfor var nå blodig rød av soloppgangen som ble absorbert i et tynt utstrøket lag av skyer, det dempet den grønnblå havflaten til blygrått. Fra stranden nådde tunge og regelmessige bølgeslag opp til dem, og lydene ga ekko inn i bergveggen. Det var som om hele åpningen på grotten brummet med en lang, dyp tone, sterkere enn i går, enda vinden nå var borte. Kanskje hadde han ikke vært oppmerksom på lyden før, eller kanskje lydene bar bedre i den klare luften. Det var lettere å puste i dag, og stanken var erstattet av en velsignet søtaktig men likevel frisk duft. Den blodige himmelen hadde etter hvert bleknet, bare i løpet av et par minutter hadde den gått over i rosa, med enkelte cølinblå partier. Han kjente seg støl og samtidig spent og urolig. Det som David hadde sagt i går og det ødelagte tauet ga ham en uro i magen, og en svak klemme begynte å sette seg rundt hodet. Han hadde ikke sovet særlig godt i natt, han og David hadde byttet på å holde seg våkne, men han kjente seg likevel avslappet i kroppen, og klar til å ta fatt på det som lå foran dem i dag. Trond så seg om. Platået de lå på var naturlig avgrenset av xxxx og zxxxx . Han ble oppmerksom på en liten bevegelse borte fra russeren. Trond visste at han var våken. - Han er alltid er parat, tenkte Trond. Han kjente at han selv var sulten, og listet forsiktig fram litt mat fra oppakningen. Han la det utover den flate steinen der han hadde sittet i går, og nikket til russeren, som ristet svakt på hodet. Det var greit. Trond spiste gjerne litt selv først. Han reiste seg opp, og myste. Fra der han hadde ligget hadde han fått øye på noe som lå i sprekken under steinhella. Det var visst litt søppel fra i går. Trond var som friluftsmann sterkt i mot å slenge avfall, eller legge det slik at man ”glemte” det. Nok av klatrere var noen utrolige natursvin. Trond hadde klatret noen klassikere rundt om i Europa, gått tinder i Asia, og sett det mest


utrolige av søppel og skitt langs rutene. På Everest lå strødd med lik, det kunne vel ikke godt karakteriseres som avfall, han hadde ikke vært der, men Trond var nøye der han kunne. Å legge igjen søppel var faktisk det verste han visste, en hån mot naturen som man hadde til låns for sin egen klatrefornøyelse. Han strakk ut hånden, og fikk pirket fram det som hadde lurt seg under steinen, og fisket det opp. Han stusset. Dette kunne ikke stamme fra det de hadde hatt med i går? Kunne plasten kanskje ha ligget nedi sprekken fra før? Den var begynt å blekne i kanten. Han kunne heller ikke huske at de hadde hatt med smør. Det var En liten trekantet? Eske. Å ha med smør var jo originalt, og dessuten ekstremt upraktisk i denne varmen, men det var noe kjent med formen på det lille plastbegeret. Trond begynte å rote litt videre der begeret hadde ligget, og om litt fant han lokket til begeret. Ja, det stemte. Lurpak, faktisk. Det danske merket. Det var interessant. Han var helt sikker på at ingen av dem hadde hatt noe slikt med i går kveld, dette måtte nok ha ligget her fra tidligere. Lurpak. Plutselig sto det klart for ham: Det var jo et tegn på at de var kommet til riktig sted. Jens hadde virkelig vært her, i denne delen av grotten. Jens kunne faktisk også være troende til å ta med dansk smør hit ut, knapt noen andre ville gjort det. Så hadde han vært her. De var altså på rett spor. Hvilken vei hadde han nå dratt herfra, fantes det en rute? Trond ble sittende tankefull og se på den lille emballasjen. Datostempelet var fremdeles tydelig. Smøret burde anvendes før 30.04.2005. Så avgjorde det saken. Ingen av dem hadde kunne ha hatt med dansk Lurpak smør som var gått ut over tre måneder på dato. Hvor lenge kunne egentlig smør holde seg? Det var ett eller annet som plaget Trond. Her satt han langt unna tsunamiens virkninger. Nede ved strandlinjen ville tsunamien ha skylt bort alt slikt. Han tenkte på de enorme søppelhaugene og barrierene av opphopet skrot de hadde sett på turen opp med båten. Da han tenkte på tsunamien kom han motvillig til å tenke på Jens igjen. Som altså hadde vært her. Trond forestilte seg igjen Jens i et slags kaos da flodbølgen skylte ham bort på Kao Lak. Annen juledag. Den triste julen 2004. Denne lille stemplede emballasjen lå her som et avlagt skall etter ham, dette hadde ligget her, beskyttet mot ødeleggelsene som hadde feid bort Jens selv. Den tynne plasten var som en avlagt slangehud, han kom til å tenke på de tørre, leddete klapperslangehaler som han hadde funnnet i sin barndom, de faren hadde hatt liggende i det gamle skatollet på loftet i huset hjemme på Vindern. Trond hadde ikke våget å se for seg Jens i ulykken så tydelig før, og ble litt rystet over at det ga en underlig følelse av tilfredshet. Han var beskjemmet over seg selv. Det hadde faktisk vært godt å se for seg at Jens ble skylt vekk. Det kunne vel ikke være lov å føle slik. Trond var jo tvert i mot på leting etter ham nå, hadde påtatt seg det, og nå hadde han endelig funnet et håndfast spor av Jens sine


aktiviteter her nede. En tom pakke smør. Han smilte skjevt. Hørte på fuglene som skrek hele tiden. Men så ble det som virkelig plaget Trond plutselig helt åpenbart, i det tankene steg fra magen og opp i hodet: Dansk smørs offisielle holdbarhet ute i butikkene kunne umulig være mer enn fire måneder, selv under ideelle kjøleforhold! Pakken som hadde holdbarhetsdato tjuende april totusenog fire (fem?). Den kunne ikke ha ligget her siden før nyttår. Den måtte altså ha blitt brakt hit i løpet av våren. Godt utpå våren, faktisk. Fuglene utenfor skrek som besatt i soloppgangen. Det dryppet fremdeles av bladene. Alt sto helt tydelig, men konsekvensene klarte han ikke å tenke gjennom. De var for uoverskuelige. Alt stanset fullstendig opp. Den som hadde spist dette smøret måtte ha gjort det for bare tre-fire måneder siden. Det kunne bare være en person. Det måtte være Jens. Han hadde vært sulten, men vel utrustet, blant annet med dansk smør, på en ny ekspedisjon hit til grottene og platået igjen, kanskje så sent som i april. Og hadde vært i høyeste grad i live da. Han kunne ikke ha blitt drept av tsunamien. Så hvor var han blitt av? (Han kommer til at han ikke har spurt Ti Pau når han dro med Jens. Hadde bare gått ut fra at det var før tsunamien, Men nå var Ti Pau plutselig borte.)


+++++++++++++++SISTE FLEMMING OG IB++++++++++++++ +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ KAP Flemming og Ib Om dna og utvikling. Fredag. (flyttes til litt senere fredag? Ikke nødvendigvis. Må gjøres relevant Jo, kanskje, pga tidsforskjell. Og innhold) (det er oppdaget ca 930 arter av Tardigrada, bjørnedyret)

Det var igjen blitt fredag, og selv om Flemming og Ib hadde hatt uvanlig meget kontakt den siste uken, hadde begge likevel trang til å la det ukentlige sjakkparti gå som vanlig. - Du har jo talt så meget om dette DNA, sa Ib, mens han stilte opp brikkene. Det virker på meg lidt kompliceret, men du har jo studeret dette en smule i den siste tid. Hvordan fungerer egentlig hele den genballade? - Det Jens berettede en gang for mange år siden, var at det lange kemiske molekyl DNA ligger samlet opp i sin dobbeltspiral i cellekjernen i hver eneste celle i alle organismer, sa Flemming. Den er flettet rundt et protein som igjen krøller seg sammen Og den er utroligt lang. Så den rulles og buntes yderligere op inden hver av det tyvetals chromosomer som findes i kernen av hver eneste celle i vor krop. Eller i en tulipans cellekerner, for den sags skyld. Denne stribe af kemi er jo det man kan kalle den originale arbeidstegning for hva som skal skje i organismen. Når det skal skje noe i praksis, så kopieres, eller transkriberes informasjonen inn på en annen type molekyl inden i cellen, et RNAbudbringermolekyl. Og det er dette som sejler ud til en annen del av cellen som heter ribosomene, translateres eller oversettes der, afkodes i de såkallede kodoner, grupper på tre og tre av de fire mulige nukleinsyretyper som RNAkoden består av. Og det er disse kodonene, gruppene av tre variable, som bestemmer hvilken aminosyre som der ude skal dannes, fordi proteinet, som den opprinnelige kodestrengen bestemmer skal dannes, eller uttrykkes, som man sier, dannes nemlig av de tyve mulige aminosyrer som finnes. Det er kun tyve av dem, og de kan dannes spontant ad kjemisk vei, men trenger egentlig ikke noe levende system for å danne aminosyrer, de kan lages rent kjemisk utenfor cellen. Men alle proteiner består av ett eller annet sett av disse aminosyrene. Og når det gjelder hvilken aminosyre som skal dannes av hvilket kodon på tre tegn, så kan faktisk flere ulike kodekombinasjoner gi den samme aminosyre. - Nåh, det er egentlig logisk, sa Ib. Fire tegn, altså fire nukleinsyrebaser kan kombineres på tre pladser, altså fire opphøjet i tre måder, altså firogtres måder, fir og tres mulige kodoner. Lige mange som ruder på dette skakbræt. Så det er da mer enn nok for de tyve aminosyrer. - Ja, det er det, sa Flemming. Men i virkeligheten leses kodonene ut av en lang strimmel med de fire nukleinsyrebasene i ulike rekkefølger, og da vil det avhenge av om man starter å lage kodonet fra første, andre eller tredje position ud fra et givet punkt på strimmelen. Altså hvorfra man leser tre tegn, med andre ord hvordan man plasserer et tre ruters ”vindu” over koden for å lese ut de tre tegn. Det gir da kodondannelsen enda en variasjonsmulighet i tillegg.


- Det var da alligevel rett simpelt, sa Ib, og satte Flemming sjakk. (litt for tidlig) - Nå, det finnes selvsagt noen modifikasjoner av dette bildet, sa Flemming, og svarte med å trekke sin dronning frem til et motangrep?, slik han pleide å gjøre. Han så at den impulsive Ib hadde fått noe å tenke på igjen. Så enkelt er dog sjakk ikke, tenkte han tilfreds. - Mesteparten av DNA-et afkoder ikke for noen aminosyrer og dermed proteiner i det hele tatt, fortsatte Flemming. Det er rett mystisk. Men essensen er at selve kodesystemet og byggestenene, dvs. aminosyrene, er få og enkle. Men dersom vi tenker på hvor komplekse proteinene som dannes kan blive, ikke minst hvor mange det dannes av dem, og hvordan de former seg i rommet, påvirker hverandre, skifter, dannes og forsvinner hele tiden, blir bildet meget kompliceret. På den samme måde som man bygger opp bibliotek over genomer for ulike organismer, bygges der også opp information om proteiner i proteinbiblioteker. For det er proteinene som er de virksomme molekyler i cellen, og som har en rekke viktige funksjoner det er essensielt å forstå. For øvrig finnes det jo annet også: lipider, fett, karbohydrater. Vi spiser meget mer enn proteiner og aminosyrer. - Ja, dessverrre, sukket Ib. Han så at Flemming plutselig hadde vendt situasjonen på brettet til sin fordel igjen. En flue satte seg på hånden til Flemming, og Flemming ville uvilkårlig slå den, men stanset. Han kom på at den faktisk var en levende skapning, som inneholdt alt det han nå snakket om. Den hadde jo spesialiserte organer; vinger, øyne, ben, fordøyelsesapparat, blod, åndedrettsorganer, av skall og vev. Og alt var bygget av celler, hver eneste celle inneholdt den utrolige og kompliserte virkelighet som han nettopp hadde beskrevet for Ib. Dessuten var den et vårtegn. Flemming lot fluen sitte der den satt. Så fløy den vekk. - Måske jeg ender som buddhist, tenkte han. Han kikket på sin venn, den andre mannen som satt der ved brettet og studerte på neste trekk. Så hvordan Ib var skapt. En nesten hårløs og ganske rynket organisme. Vi er jo også menneskedyr, tenkte han forbauset. Vi er kun en del av det levende, organiske liv på jorden. Det er vel alligevel stort nok for deg, gamle mann. Men det var likevel ikke stort nok for et menneske. Riktig nok var de to gamle venner som organiske vesener betraktet to vennlige dyr, to uhyre kompliserte kjemiske og sinnrike, om enn litt nedslitte fabrikker, maskinerier styrt av nesten uforståelige reaksjoner, nedslitte, men fremdeles fungerende, og han følte seg takknemlig for det, for det hele faktisk. For at han hadde fått del i å være en del av dette kompliserte levende. Fra en felles urcelle hadde livets tre foldet seg ut i stadig nye forgreninger. Noen grener var visnet, arter utdødd, men han selv, selv om han følte seg gammel av år, var ytterst på treeet, som det ytterste ferske skudd på hominidenes ferske gren, en homosapiens, et menneske, en gren sprunget ut fra Afrika for femti eller hundre tusen år siden. Med fint utviklede instinkter, og med en oppsvulmet hjerne som hadde tatt i bruk


symboler, språk, skapt logikk, som igjen hadde brukt sin abstrakte tanke inn i formaliserte og til slutt fysiske baner, inn i program og strømkretser, lys og mørke, en symbolsk materie, som nå var det kraftigste verktøy mennesket hittil hadde skapt. Skapt av enkle komponenter. En datamaskin med sin teknologi som tillot enhver liksom ham selv å kikke på sin skjerm, i sin stue studere de dypeste av materiens hemmeligheter, i målestokker, i rom og tid som slett ikke hørte de organiske dyrenes liv til. Og historien, menneskenes individuelle og felles historie… Det at de var dyr, menneskedyr, som kanskje alltid hadde drømt om noe annet, noe mer. At deres nysgjerrighet var umåtelig, og var blitt utviklet til den edleste egenskap; Trangen til erkjennelse. Menneskedyrene som ham selv hadde hevdet at engler og guder fantes, de hadde forsøkt å overvinne sin kropp med mentale og fysiske prøvelser, de hadde trodd like mye som å vite, og tilbøyeligheten til å tro var fremdeles like truende og sterk. Opplysning, viten, var menneskets adelsmerke, det hadde Flemming alltid ment. Man hadde faktisk ved viten omskapt verden. Likevel, idealer, tro, skjønnhet, kjærlighet. Menneskelivet hadde utallige sider. Man var jo et menneskedyr. Man var i slekt med hele naturen. Det var sant. Men det var ikke alt. Selv om menneskedyret var forbundet med materien, hadde det skapt materien om. Menneskarten forandret jorden nå. Til det verre. Men hans sønn Jens hadde villet arbeide med selve livets mekanismer, basis for alle planter, dyr og mennesker, og Flemming var glad at han syntes å ha valgt bekjempelsen av malaria, den fattige verdens svøpe til sin oppgave. Det lå nå ufattelige mengder med viten distribuert ute i alle de datamaskiner som man ved netteknologi nå kunne kontakte, fra hvor som helst. ”Miman”, fra den visjonære dikteren Harry Martinssons diktsamling Aniara, var virkeliggjort. Eller Hal i 2002, Stanley Kubricks Space Odessey. Det vitenskapelige samfunn var imponerende, likevel sårbart. Det var for lenge siden gått opp for Flemming at den eneste virkelige fiende er uvitenheten. Fiendskapen mellom nasjoner og kulturer er falsk. Det er fundamentalismen og uvitenheten som er den felles fiende i alle land. At dumheten har fått så stor politisk makt, og grådigheten også, er demokratiets tunge bagasje. - Kloke og vitende mennesker finnes i alle land, tenkte Flemming. Fienden er dumheten, fordommene, egoismen og grådigheten. Og særlig når den blir et politisk program. Når alt begyner å handle om oss og de andre. Fundamentalismen i Texas eller i landenes ”fremskritts”partier er ikke vesensforskjellig fra Al Qaidas fundamentalisme. Det hele har med uvitenhet, frykt, ufølsomhet og egoisme å gjøre. Dette var Flemming Petersens faste overbevisning, og den var han ikke redd for å hevde overfor sin venn Ib, den vennlige mann og trofaste venn og makker, som hadde mange kunnskaper, men som egentlig aldri hadde tatt de


politiske konsekvenser av dem. Han hadde til og med feriert i Francodiktaturets Spanien, men det var lenge siden Flemming hadde holdt det i mot ham nu. +++++++++++++++++++END SISTE FLEMMING OG IB+++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++


Kap. Nok golf nå (NGN) Fredag formiddag ble det enda mer ulidelig for Christian å farte rundt med Andreas på golfbanen. Særlig fordi Andreas fremdeles ikke hadde noen interesse av å spille selv, men heller kommentere Christians ulike situasjoner og posisjoner, og ved tvilstilfelle sitere den nye regelboken for ham, som han hadde fått låne av Rick i klubbens bibliotek, og som Andreas allerede hadde funnet visse inkonsistente setninger i. Christian måtte tilstå at han for alvor egen del begynte å savne kvinnelig selskap. Sheila hadde vært dårlig og ligget på sykerommet sitt i hele går, og i dag var hun vekk. Rick helt i hundre av stress. Den største bilen hans var vekk også, Sheila måtte ha reist av gårde med den i løpet av natten, og det virket som om Rick var alvorlig bekymret for at hun også var borte for alvor, på toppen av alt det andre. De hadde bare knapt hilst på ham i i morges, så da ble det til at Christian og Andreas spist frokost helt alene med hverandre. Dette begynte å bli skikkelig kjipt. Stine hadde ennå ikke kommet tilbake, hadde ikke en gang gitt lyd fra seg. Så var hun vel sammen med Herdur, og hadde gitt helt faen i Christian. Det liknet henne ikke å stikke sånn, uten å si noe, men Herdur hadde vel satt henne opp igjen. Stine kunne jo faktisk ikke være andre steder. I motsatt fall måtte det ha hendt henne noe. Christian ble litt kald ved tanken. Hun måtte jo passe seg litt! Heldigvis var antakelig begge sammen med Viktor. Selv om han var forbannet på russeren, stolte han i hvert fall på at jentene var trygge sammen med ham. Han fikk heller forsøke å kontakte ham, selv om han hadde liten lyst til det. Christian tastet nummeret Viktor hadde gitt ham på mobilen, men der var heller ikke noe svar. Den var utenfor dekningsområdet. Ikke noe svar, verken hos Herdur, Stine eller Viktor. Det var ikke noe å gjøre ved. Men Christian følte at han måtte dele sin voksende bekymring med Andreas. - Hm, sa Andreas. Produktet av sannsynlighetene for at alle tre tilfeldig skal ha avslått sine mobiltelefoner samtidig er normalt svært liten. Men isolert sett, Christian Frederik, har jeg stor tillit til at dette har en rimelig forklaring. Den kan være så enkel som at de nå sitter i et felles strategimøte angående arbeidskonflikten. Da er det slett ingen tilfeldighet med i spillet, men rasjonelle beslutninger. - Stine er ikke i noe møte, sa Christian. Hun hater møter. - Vel, sa Andreas. Kanskje bør vi kikke våre presumpsjoner og de slutninger vi hittil har trukket av dem, nøyere i kortene. Din yndige Stine var altså uvenn med vår danske venninne på angjeldende tidspunkt. Da vil det jo ikke være særlig logisk at de nå er sammen. - Damer er ikke logiske, sa Christian. - Det aner meg at du har rett, sa Andreas. Og det gjør disse resonnementene så forbannet kompliserte. Han tenkte en stund.


- Sett nå dersom, sa han og svelget. Sett at man, rent hypotetisk, mener jeg, gikk ut fra at har oppstått en relasjon av ikke-faglig natur mellom søte Herdur og vår russiske bamse, noe jeg personlig finner nesten utenkelig, men likevel. La oss videre anta at Stine har hatt kjennskap til at så er tilfelle. Gitt det du nettopp hevdet om den kvinnelige logikk, er det svært usikkert, og i beste fall beheftet med store problemer å gi gode sansynlighetsestimater for hvorvidt den riktignok intelligente Herdur og den russiske donjuan ville prioritere ansettelsessaken i et slikt scenario. De kunne jo rent ut sagt ha ønsket å være i fred for eksterne forhandlinger. I så fall kan vi ikke uten videre anta at Stine, om hun har hatt kjennskap til dette, om tilfelle, har dratt dratt til dem for å støtte dem i saken mot deg, Christian Frederik. Hun kan tvert i mot ha hatt en annen beveggrunn for å dra. Dersom vi stadig fastholder som premiss din hypotese om at kvinner ikke alltid er rasjonelle i sine handlinger, kan man slutte at muligheten for at hun har hatt en rekke andre, og blant dem mulige irrasjonale grunner til å forlate disse, for øvrig meget interessante, omgivelser, absolutt er til stede. Og, avsluttet Andreas tungt, i så fall vurderer jeg meg forpliktet til å kontakte hennes far. Christian så mistenksomt på ham. - Så det er Stine du spionerer på nå altså. På henne også? - Det har jeg ingen kommentar til, sa Andreas tvert. Jeg protesterer dessuten på at du hevder egne antakelser som er denne sak uvedkommende. Mine eventuelle klientoppdrag kan og vil jeg ikke kommentere. Selv ikke til deg. Jeg kan bare kort opplyse deg om at et oppdrag av denne type alltid vil holdes strengt adskilt fra de øvrige oppdrag jeg til en hver tid måtte ha påtatt meg, innbefattet mine saker for deg. Når det gjelder din potensielle eller forhenværende forlovedes far, så mener jeg bestemt at han bør orienteres etter den siste utvikling i saken. - Hva er den siste utviklingen da, sa Christian. Vi har jo ikke hørt noen ting fra noen av dem. - Den siste utvikling, sa Andreas, ligger i den reviderte gjennomgang av sakens momenter, og det perspektiv som derved framkommer. Andreas tok opp sin lille tynne, sorte mobiltelefon, og slo et nummer. Ventet. Så kikket han betenkt opp. Det var ikke svar hos Bjerre heller. - Er det ikke pussig, sa Andreas. Man får av og til en følelse av at en klient eller tiltalt kan ha gått i dekning, men da kaller teleselskapene det å være uten dekning. Selv om dette bare er et språklig skinnparadoks, kan likevel det dårlige samsvar mellom bruken av begrep unektelig bli (være) litt irriterende i en presset situasjon. Rick var fremdeles ikke å se. Han hadde dratt av gårde med en av golfklubbens biler, og hadde tatt med seg sin nyansatte thai-sjåfør og altmuligmann for å lete etter Sheila. De hadde reist tidlig i dag morges. Rick hadde vært nølende til å kontakte politiet, men thaien hadde visst tilbudt at han


kunne be sine slektninger om å holde ørene åpne. Christian og Andreas gikk og sturte for seg selv nede på golfbanen. Plutselig sa Andreas, mens han xxx: . Christian Frederik, jeg vet at din kompetanse på damer er betydelig høyere enn min, men etter mitt skjønn er vi nå inne i en ond sirkel, i det samtlige medlemmer av vårt kvinnelige selskap er forsvunnet. Jeg innrømmer at det for mitt vedkommende ikke er en unik erfaring, men jeg er litt mer uforstående til det at tilstedeværelsen av både deg og vår vert Rick, som virker som en feiende kar, pokker ta, enskjønt litt ustø i de siste forskriftsendringer fra det internasjonale golfforbund, at dette ikke samlet innebærer at den tilstrekkelige maskuline gravitasjonskraft, for å sikre et tilstrekkelig stabilt kvinnelig nærvær, er til stede. - Du sier noe, gryntet Christian, og zzz. De er jaggu sprø hele gjengen. - Dersom vi tar det i systematisk rekkefølge, sa Andreas, så startet faktisk det hele med den uheldige arbeidskonflikten, eller tar jeg feil, var det kanskje vår lille feiring på Kao Lak som startet det hele? At det ikke ble den rette høytidelighet over seremonien på stranden, fordi vi to muligens var en smule på druen. - Du kan nok si det sånn, sa Christian. Det har gått ganske dritt etter det. - Hm, sa Andreas. Jeg vet ikke om jeg helt kan si det for egen del. Men la gå. Vi trenger å ta fatt i denne saken, tror jeg. Det med den ulogiske faktor hos kvinner gjor den jævla vrien, og det er faen så morsomt. Jeg får virkelig lyst til å ta i bruk en ny metodikk for å løse denne floken på. Det er noe som heter fuzzy logic. Det er lite brukt innen jus, og det ville være spennede, rent ut sagt banebrytende å ta den i bruk. Det er en type logikk som har innebygget en viss frihet når det gjelder å definere hvor overgangen mellom sannhet og falskhet går på en skala mellom null og en, noe som kan minne litt om, men ikke må forveksles med, statistisk sannsynlighet for sanne eller falske utsagn. - Jeg tror det ville være enklere om du virkelig fatter at Herdur var gæern etter russeren, sa Christian. Hun var dritkåt på han. - Vel, sa Andreas, mens eksemet lyste ildrødt som bakgrunn for det svelgende adamseplet hans. La oss anta det da. Men et minimum av sannsynlighet. Og la oss ut fra det diskutere hvordan vi kan gå videre med saken. De spilte et utslag til. Den havnet i roughen. - NGN, sa Christian, og så hissig på Andreas - Såvidt jeg kan erindre er ikke det uttrykket definert i boken, sa Andreas nølende. - Nok Golf Nå, sa Christian. Jeg gidder faen ikke mer. Christian og Andreas avbrøt spillet, selv om Andreas hevdet at det etter regelboken var på kanten å gjøre det. De ruslet ned til xxxxxx. Etter en rask øl var de fremdeles ikke kommet fram til hva de burde gjøre, annet enn at de begge opplevde at de burde foreta


seg noe annet. Rick hadde tatt affære med å lete etter Sheila, han var ennå ikke kommet tilbake. Andreas satt ved bordet og tastet, han forsøkte igjen å kontakte Bjerre, men Bjerre var stadig utilgjengelig. Christian ringte på sin side Stines mobil og Herdurs mobil på nytt, begge de var slått av. Russeren hadde også slått av, eller var utenfor dekningsområdet. Alt var dødt. Det var ingen forandring. Ingen svar på meldinger. Men ett eller annet sted måtte de jo være. Christian bekynte å kjenne den lammende følelsen av forgjeves å kontakte noen, noen som kanskje trengte ham sårt nå, og kjente frustrasjonen, bekymringen, raseriet og redselen over å ikke få svar. Christian og Andreas bestemte seg til slutt for å låne den lille bilen som var igjen på eiendommen, Rick hadde stilt til Christians disposisjon, og de dro ned til byen. Der nede slentret de omkring, tittet litt her og der, om de tilfeldigvis skulle treffe de andre på ett eller annet utested eller i en butikk, og Andreas pekte ut hvilke steder de burde stikke innom der de gikk, for å få et best mulig stratifisert og representativt utvalg av steder i søket, som han sa. Det var fullt av mennesker ute, og en hyggelig og travel stemning. (mer miljø) Plutselig stanset Andreas. De var kommet utenfor en kiosk, Aviser på flere språk hang på stativet. Den øverste var skrevet med de underlige krøllete bokstavene som var så umulige å forstå. Men en ting var ganske lett å skjønne. Over mesteparten av forsiden var det gjengitt et bilde av en kvinne. Skjønt ansiktet var oppsvulmet og fylt av skitt og skrammer, var det tjafsete krøllete og antakelig røde håret ikke til å ta feil av. Andreas sto lamslått, pekte og svelget. Det var bildet av den døde Herdur.


++++++++JENS VAR HER. KLATRING 1 ++++++++++++++++++++++++ +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ Kap Trond: Etter regnet, klatringen starter Det var fredag morgen. Trond hadde spist frokost til jungellyder og bølgebrus. Klokken var snart ni og temperaturen allerede et sted mellom 25 og 30 grader. Han håpet at solen ikke ville gjøre det smidige kalkfjellet for hett. Hvor varmt kunne det bli? De måtte ikke bli for dehydrerte. Han gjorde seg klar til klatringen. Veggen var betydelig høyere enn de tretti meterne han hadde klatret nede hos Sally. De hadde to ubrukte seksti meters tau med. Han hadde kontrollert at de var i orden. Selv hadde han fjorten, femten kortslynger i racket. Han var ikke helt fornøyd med kvaliteten på klatreskoene sine, de hadde kanskje medvirket til det ene fallet, men hos Sally hadde han bare måttet ta det han fikk låne, det var jo ikke mulig å få dem byttet eller resålet. Han kikket ut mot veggen de hadde tenkt seg opp. Klippene bak var muligens dannet av gamle korallrev, de reiste seg flere hundre meter opp. Dersom de høye veggene der ble utviklet, kunne nok dette bli et av de mest attraktive klatrefelt han hadde vært borti. Klippeveggene han kunne se lenger av gårde startet direkte fra stranden, lett anmarsj, og strakk seg minst sju taulengder oppover. Den klippen de nå befant seg i hang ut over havet, men omkring den var frodig jungel, han husket hvordan apene hadde sittet i trærne og fulgt nøye med da de kom dagen før. Det var nydelig å klatre på kalkstein. Han hadde gjort det i Frankrike før han kom hit, men her fantes i tillegg palmer og hvite sandstrender. De flotte formasjonene gjorde det mulig med all type klippeklatring, her var lommer, stalakitter, vertikaler og flotte overheng. Et perfekt klatreparadis. Men klippen rett over var slett og vanskelig. Nederst hadde den spor etter gamle bolter. Fordelen med boltede ruter var jo at man klarte seg med minimalt med utstyr, men Trond unngikk dem helst. Han foretrakk å bruke naturlige sikringer. Han ville ikke engang vurdere disse som sto igjen over hylla på den andre siden. Hvor dårlige kunne de par boltene være, utsatt som de var i dette korrosive miljøet? Sjø, salt og vann tæret voldsomt. Nye ekspansjonsbolters levetid var bare et par år, limbolter bortimot fem. Trond var temmelig sikker på at de få boltene nederst der borte var gått ut på dato. Men de fikk bedømme dem når de kom over. De hadde ikke bolter med. Knep det med å sette kiler fikk de bruke skyhooks. Han gransket broen, forankringen og veggen over den lille avsatsen og videre opp. Der løp kanskje et par riss og han ante noen mulige groper. Var det en rute? Katarina hadde ment det. Han vurderte den nøye, så etter flere formasjoner. Man kunne kanskje ta seg opp såfremt det ikke dukket opp nye objektive farer. Det kunne ha løsnet


noe i uværet, det voldsomme regnet hadde kanskje gjort sitt til at steinen ikke var tørr nok. Uansett ville det ikke bli lett å gå opp den veggen. Vanskelig å se hva de ville møte lenger oppe. Trond innså at han hadde litt liten erfaring med dette. Bouldringen og den lille turen han hadde foretatt ned hos Sally var for ingen ting å regne. På ytterveggen i går hadde det heller ikke gått så greit som det burde. Nå kom det til å bli verre. Men han gledet seg. Helt til han igjen med ubehag kom på at David hadde virket lite profesjonell i går. David så ut som om han var klar til å begi seg over. - Hvor lenge har du egentlig klatret, spurte Trond. - Helt fra husveggene way back i L.A., sa David. Ikke alltid like populært blant storkapitalens ledere å få hengt opp de bannerne. Jens og Trond hadde i sitt tidlige vennskap også drevet med fasadeklatring. De hadde i naturvernets navn klatret i skorsteiner, på bygninger, broer og andre byggverk. Ikke alltid like lovlig. Trond så litt tvilende på David. Amerikanerens undersetsige kropp måtte i hvert fall ha en større gorillafaktor enn hans egen. Det var jo bra. Om han absolutt ville lede på tauet, var ingen prestisje tapt for Trond. Katarina var han i hvert fall ikke bekymret for. Hun var en skikkelig cragrotte. Hun ville behandle klippen som en hvilken som helst lekeplass. Viktor visste antakelig selv nøyaktig hva han var god for, og forholdt seg til det. Han var kanskje vel så dyktig som David. Så hva med Trond selv, skulle han plutselig bli det svakeste ledd nå? Trond hadde gått noen klassikere i Norge. Men on-sight flashing var ikke lenger noe for ham. David lot som om han ikke så Katarinas skeptiske blikk, men gjorde seg klar. Katarina hadde vel gjerne gått alene. Trond hadde også drevet med soloering for veldig lenge siden. Men aldri i den grad hun nok var i stand til. At Jens hadde gått solo her ute var lite tenkelig, skjønt... Om noen skulle være så dumdristig, måtte det være ham, drevet av sin hensynsløse trang til å undersøke alt og gjennomføre sine innfall. På egnede steder var det fullt mulig å klatre alene uten tau eller annen form for sikring, selv om slik fri solering var livsfarlig. Trond hadde sett Katarina uanstrengt gjøre det. Et ganske vanskelig lite stykke. Og kvinnen i Romsdalen, men på en mye midre krevende rute. Dette var i hvert fall ingen storvegg. Ingen vegg det ville ta dager å klatre. Men her ville bli vanskelig å finne gode tak. Det ville bli krevende. Men ikke alle trengte å lede på tauet. I verste fall ville det kanskje være mulig å følge etter på tauklemmer. Trond gikk bort og fikk David litt avsides igjen. Han tok fram smøresken med datostempelet. David ble meget forbauset, mens han lyttet. Så ble han nesten avvisende. - Jens må ha vært her lenge etter tsunamien. Ble han værende her? Kom han tilbake?


- Kanskje var det fristende å ta en ferie her, sa David. Han overlevde altså? Det var som faen. Trond trodde ikke særlig på det med ferie. Jens var heller ikke typen til å ligge på en strand og drikke drinker i baren. Ikke noe feriemenneske i det hele tatt. - Han må ha hatt et ærend, sa Trond. Med noe som gikk forferdelig galt. Som gjorde at han måtte gå i dekning eller som kostet ham livet. Trond bestemte seg for å fortelle de andre det han hadde sett oppe på åskanten. Det var usannsynlig. Men det hadde vært ett eller annet. - Hvor blir det av sigøynerfar da, sa David. Skulle ikke han hente vannet? Og noe småtteri? Trond svarte ikke. Ti Pau måtte være temmelig forbannet på David nå. - Han skulle kjøre utstyret rundt, Vi kan prøve å ta det opp fra båten. Da de nå gikk etter (pakningene), lå de inne på stranden. Trond skulle til å rope til Ti Pau, som antakelig var ute i båten, men så plutselig til sin uro at den ikke var der. Han syntes likeve at han hørte motoren ganske tydelig. Han kikket ut over sjøen. Der gikk en longtailbåt med kurs sørøstover, den var langt ute allerede. Trond kjente igjen xxxx. Det var Ti Pau som dro fra øya. (Dette skjer etter uværet og phi-angrepet om natten) - Jeg frykter at Jens Petersen likevel er død, sa David. - Hvorfor ville du møte meg, sa Trond. - Mafiaen forsøkte å drepe Petersen, men han kom seg unna, sa David. Han flyktet, Jeg skulle hente ham inn. Jeg har ikke klart det ennå. Jeg vet ikke lenger om det er noe håp om å få det til. Det har vært taust fra ham siden, ja den datoen på smørpakken din. Jeg har prøvd å få kontakt med de som muligens kjente ham. Noen har forsøkt å kjøpe ham. De han hadde hatt kontakt med var interessert i hans familie, nemlig din datter. Du var hennes far, det var opplagt at de ville forsøke å komme i nærheten av henne eller deg, da du dukket opp her i Thailand. Petersen hadde forberedt meg på at noen, de viktigste folkene antakelig ville spørre etter ham. Men det er noe der oppe. Trond følte en uhygge krype inn. Hvorfor skulle Katarina være interessert i Stine? Var det derfor hun hadde fått Trond til å fortelle? - Hvorfor sendte Jens tegnet, hvem var det rettet til, spurte Trond. Har det vært for å Stine til noe, til å lete etter seg, eller var det for at hun skulle komme under Cathys ”vern”, og få realisert evig liv? Var det kanskje å trade henne bort til Cathy, var han overbevist om at det var riktig, eller var det for å si til Flemming at han ikke var død i Tsunamien? - Tsunamien ble ganske sikkert et middel for Jens Petersen til å skifte identitet, forsvinne med thaimyndighetenes velsignelse, sa David. Han var truet.


Myndighetene visste det. De ga ham beskyttelse. De vil bygge opp ny industri. (De ville beskytte ham mot David, men forrådte ham da David ble et bedre kort.) - Jens har vært i live etter tsunamien, sa Trond. Han må ha vært det. - Kanskje har det vært viktig for Jens at Stine skulle bli forsynt med tegningen/koden. Jens visste at Stine var kodeknekker, og ville evt. involvere deg som var den eneste som kunne lese den. - Så jeg skulle altså få en beskjed fra Jens via tegningen/tattoveringen. Men Katarina og Viktor har også til slutt fått tak i den? Ja, men de er antakelig avhengige av deg for å tyde den. - Hva tenker du om dette, sa Trond. Jeg har jo ikke fått noe ut av den. Jeg har jo mistet den. Og det er ikke den de har. Det er et helt annet eksemplar. Den ser merkelig ut. - Jeg kjente opprinnelig ikke til noen melding til din datter. - Er denne tegningen en kode (et nødsignal?) over hvor Jens befant seg, eller hvor ”den manglende komponenten” befant seg, eller begge deler? - Eller om at noen (David) var fiende? Fuglen? - Den har faktisk også en forbløffende likhet med en legemiddellogo, sa David. Innen medisinbransjen har man alltid vært svak for de gamle, gjerne alkymistiske symboler til og med. Du vil se likheten om du ser vårt firma. Kanskje det var derfor han valgte den. Trond mmmm og bbbbb - Du ville bli kvitt Chang? - Jeg måtte få deg (Trond) med på mitt parti, ved fornuft, empati og sympati etc. Du var i ferd med å drømme deg bort. Dessuten trodde jeg faktisk at munken var sendt ut for å holde deg unna Jens. Du sa jo selv at han ville få deg til å oppgi dette. Trond nikket. Det var sant. Men han likte absolutt ikke denne måten å få ting til på. Den var litt for kynisk. - Det virker som om du tror du skal kunne kontrollere det hele, og sikre deg herredømme? - Jeg trenger din støtte. Om du nå følger Katarina til topps, skal jeg holde et øye med hva som skjer, slik at vi har en sikring her. - Alt du har gjort har vært klar beregning, altså. Ta initiativ, provosere, kontrollere andres handlinger? - Min jobb er å hindre at hemmeligheten faller i urette hender. Og å berge din datters liv. - Du måtte sikre kontroll over Stine også. Du David står for meg (leseren ) som det totalt amoralske mennesket, som alltid bruker andre som et middel. - Det samme har Cathy gjort i forhold til Viktor, sa David Men egentlig var det også det Jens gjorde. Og når det gjelder å kontrollere din datter, tror jeg du selv er godt trent i det.


- Jens var ute på eget, hemmelig prosjekt sa David.. Som tidligere kollega visste Jens at han kunne stole på meg. Han visste jeg var en venn. - Hvem representerer du egentlig, sa Trond. Hvilke interesser har du egentlig? David er CIA på spesielt oppdrag for firmaet. David forteller til Trond hvordan (nesten) alt henger sammen, at han er CIA og skal stanse mafia som Jens var i ledtog med.) - Jeg …., sa David. (Men David har også egne planer, en dobbelt agenda, i virkeligheten Davids interne prosjekt. Her er det store utenlandssatsinger, og det er politiske konflikter.

- det lyssky samarbeidet med menneskelig vev og bioteknologi, sa Trond. - Den var en russisk virksomhet i Myanmar, sa David. En ekspansjon som hadde truet/konkurrert med en liga/en etnisk tradisjon. - Nå finansierer hun den nasjonalistiske motstanden ved hjelp av ulovlig virksomhet og forretningsimperiet sitt, sa David - Jens hadde altså følt seg truet på livet, og brukt tsunamien til å forsvinne. Hadde sendt en kode til Herdurs adresse fordi han tror at Stine stadig bodde der. - Men koden var egentlig et budskap til deg. En gammel, felles nøkkel til et spill de hadde før. Du Trond var det eneste mennesket Jens ville betro ting til (kanskje bare underbevisst). Et gammelt felles tegn dem i mellom, et budskap om fare, som i et spill, eller en klatringssak. Eller en genetisk kode, Om Stine. - Hvordan … - Katarina er på jakt etter Jens resultater, han representerer jo det amerikanske eller russiske nykapitalistiske firmaet, og den som hadde innsikt til å vende det hele (biohemmeligheten). Det var hun som fant ut at hemmeligheten var sendt til København. - Du vil gjerne at din datter skal holdes utenfor fare, sa David Først ble Trond lettet over at Stine lever, så forstår han faren ved David. Det å bli fanget, Stine var blitt holdt fast Hun hadde kanskje opplevd Aggressive former, maskiner som kan skade fysisk, brå bevegelser, plutselige lyder, døde ting blir levende, ånder, gjenferd, ting raser i grus, spyd/kniver. Trond måtte redde Stine måtte hindre Cathy i å ta i bruk Jens' oppdagelse. Må hindre henne i å komme opp. Trond forsto. Han skjønte meningen med det og betydingen av det. Kvaliteten av det. Hva betyr det å ha mistet, tenkte han Den genetiske koden som Jens hadde, var ikke blitt funnet. Matchen var neg/pos. Trond oppdaget at Stine virkelig var hans datter. Her er det foholdet til Jens som rulles opp for Trond. Hva som skjedde med Jens - Han undres på hvorfor han har følt slik han gjorde i forhold til Stine, Hans egentlig forhold til Stine, kommer for en dag. Bekreftelsen. Hans farsskap Jordskjelvet (bølgen) har endret karst'en. De må klatre bratt nå. Før kunne man kanskje gå opp dit enkelt.


Trond tenkte: Hvordan hadde russerne kommet på sporet av Jens? Jens hadde vært i live. Både Cathy og Viktor visste det. Men i løpet av den siste tiden hadde noen likevel drept ham. Det måtte være (Davids) verk. Kanskje Jens rett og slett hadde rømt, og dødd av utmattelse? Han må ha vært på flukt fra flere, alle har jaget ham, og lett etter nøklene hans. Kanskje var Jens blitt ubrukbar for firmaet. At det var riktig som David sa: at han skulle finne ham men noe gikk galt. (Trond Tror det er russerne her. Viktor? David får ham til å tro det etter at Viktor har styrtet) Viktor. Trond får kanskje et lite varsel, men det blir forsterket når han får rapport fra Iglen. Men det kan jo ikke være samme russer, Herdur var jo med ham. Senere skal han finne et tegn på at Viktor lyver David blir skeptisk til russeren, og forsøker å dominere situasjonen. David har sett russeren hos Rick, og aner en ny situasjon. Et sted har de et møte, der begge forstår at de er ute etter det samme. David er i midlertid ikke klar over at Cathy er Viktors leder da. Dette forstår han først da Viktor ofrer seg for Cathy og forsøker å drepe dem. Da skyter David Viktor. (Våpenet krever en forklaring, da forteller David at Viktor var terrorist.) (Vi må ikke vise koblingen mellom Cathy og Viktor før til slutt, eller bedre: late som om han er ute for å knekke henne. Han har privat motiv. En utro tjener, som er mafia, og har fått nyss i avtalen mellom Jens og Cathy. La vendingen komme der han ligger på fjellhyllen. En komplisert binding og solidaritet). Lat som om Cathy er ok, men blir utnyttet av Viktor. La leseren tro Viktor er mafiatrusselen. Først når Viktor er døende, går ”stafetten” videre til at det er Cathy som er den egentlige trusselen. (David ”trodde” først at det var Chang, så ”forstår” han at det er Viktor. Og vi tror på alt dette. Men tilslutt viser det seg at det er David, og i siste instans Jens. Og Storkapitalen)


Kap. With a little help from my Friends (kiler) (sabotasje, fallet Sett Trond mer og mer i knipe.(kan noen kutte broen?)

De tok seg lett over den forsterkede broen. Vel over på den andre siden gjorde Trond og Katarina seg klare. De skulle ta fatt på fjellsiden som foreløpig lå i skyggen. Trond var glad han hadde med seg rikelig med vann. (hadde han det? Hadde kanskje ti pau reist med det?) Klatringen ville kreve energi og væske, det var ingen lett rute å gå opp. De drøftet hva de skulle gjøre. Katarina var helt klar. Viktor sto bak henne, og David var også rede. Trond hadde en skikkelig dårlig følelse. Denne veggen var ikke å spøke med. Men etter hvert som Trond begynte å belage seg på klatringen, kjente han lysten komme tilbake. Han gledet seg til å ta fatt. Og det skyldtes ikke minst at han skulle klatre sammen med Katarina. Trond forankret seg på hylla, og Katarina startet å klatre. Etter å ha gått noen enkle tak satte Katarina første mellomforankring ut til høyre, vinket om det til Trond som kvitterte. Så gikk hun opp noen nesten usynlige tak for å etablere en ny forankring litt til side i motsatt retning, fikk satt en liten kile med en romslig ekspresslynge i og Trond kvitterte igjen. Katarina fortsatte nokså uanstrengt oppover ruten hun hadde sett seg ut. Et stykke opp etablerte hun en ny standplass, ga tegn til Trond da hun hadde sikret seg der, og Trond tok henne på oppfordring ut av taubremsen. Trond ropte at hun var ute, og hun kvitterte for det. Så dro hun inn tauslakken til Trond meldte at han var tight i tauet, og Katarina kvitterte. Hun la tauet oppom den nye standplassen, inn i taubremsen og meldte sikringen klar. Trond kvitterte, tok ned den forrige standplassen, ropte at han startet og begynte å klatre etter på det strammede tauet, mens hun sikret ham oppover. Han var nå andremann i taulaget. Han tok ut sikringene etter dem,og Trond kunne se at..xxxxxxxxxxx Da han var kommet høyt nok, koblet Trond seg inn på den nye standplassen. Slo først en åttetallsknute på klatretauet foran seg. Så fant han en skrukarabin fra racket, satte den i løkken på knuten og inn i senterpunktet i standplassen mens han låste karabineren omhyggelig, og passet på at den…. Både rytmen og kommunikasjonen med Katarina var glimrende. For at standplassen skulle bli ett hundre prosent trygg, måtte den bestå av minimum to uavhengige selvforankringer som tilsammen virket nedover, oppover og utover. Var Trond usikker på en forankring, pleide han å sette flere, og en Cordelette utligningsslynge, men hadde ikke det med seg her. Det var viktig å nå innkoblingspunktet når man sto i den stramme forankringen. Det virket som om David hadde xxx. I det øyeblikk Trond firte ham ned, I løpet av minuttene de ventet på Viktor og Katarina, og de skulle starte, kom han opp med en ny ide. Det begynte egentlig med en slags fleip fra Davids side. De testet forankringene og tauet?


Også Viktor gikk opp, satte opp en del flere forankringer, og David sikret ham. Viktor hadde gått inn i Davids xxx, og haddexx. Plutselig løsnet mmmm, og Viktor raste nedover bergsiden, i noe som for Trond ble et merkelig langt fall. David hadde latt ham falle. Langt. Altfor langt. Nesten helt ned. Som i et strikkhopp. Trond var glad for at han hadde taubrems som han visste ville være lett å få til å fungere fint, og dermed ha en dynamisk sikring. Dersom litt tau kunne gli gjennom bremsen før den låste, ville det redusere belastningen på de nå tvilsomme sikringene ved et fall. Det ville også ta av for fallet. Men dette var rett og slett en begynnerfeil. Det å sikre en klatrer var helt essensielt Det var viktig å sikre slik at man kunne ta et fall, uansett når det måtte skje. Man burde holde tauet ut fra bremsen nedover mest mulig av tiden. Dessuten å alltid holde bremsetauet inne i hånden, innenfor tommelen. Det var spesielt nøye når man skiftet grep på tauet. Heller ikke holde for nær bremsen, da kunne man få huden i klem ved et fall. Trond kunne rett og slett ikke begripe at det var mulig å gjøre en slik tabbe. Han ble ganske forarget på David, som ristet på hodet smilte unnskyldende. Trond syntes han så en antydning til et lite flir hos David, mens Viktor så påfallende uberørt ut, enda fallet hadde vært langt. Alt for langt. Skremmende langt, dersom det var sånn at David hadde fiklet med bremsingen. Det var vanskelig å tro. I så fall hadde han hatt svært liten kontroll, dersom han ikke da var veldig dreven. Noe begynte å gå opp for Trond. David drev et farlig spill. Man gjorde ikke slik i bergveggen. Man fleipet ikke. Det var helt utilbørlig i Tronds verden. Og han visste at heller ikke Viktor likte det. Trond fikk en dårlig følelse, men kunne ikke si noe. David utfordret Viktor ganske klart her. Han hadde utfordret ham til å klatre i sitt taulag, Mente at Trond burde forsøke seg med Katarina. Generøst liksom. Og antakelig provoserende for russeren. Til Tronds blandende tilslutning gikk det slik. Trond så på Katarina. Hun sa ikke noe til det, til tross for den hanekampen som lå i luften ved denne vendingen. Trond følte også en viss glede ved plutselig å ha fått mulighetene til å klatre sammen med et fantom som Katarina. Dessuten var det noe annet. Trond likte nemlig å la seg utfordre teknisk. Nettopp fordi han hadde blitt storlig imponert over henne, hun måtte uten tvil den teknisk beste av dem, var det veldig fristende å gå i samme taulag. Hun gjorde ingen feil, hun var fremragende, hun var den fødte leder, og Trond hadde ingen stor prestisje på hvem som ledet på tauet, det ville så likevel jevne seg ut. Manglende muskelstyrke var kanskje et handicap, skjønt Trond tvilte på det. Og innerst inne, selv om han ikke helt ville tilstå det for seg selv, var det ett eller annet som gjorde at det var hennes dyktighet Trond følte seg utfordret av. Han ga egenlig blanke i karsligheten til David, og hans knuffing mot russeren. Trond følte at det ble for banalt å kjempe om Katarinas beundring (oppmerksomhet) på den machomåten David la opp til. Det førte fram mange ganger i livets situasjoner, det var vel greit nok. Trond følte det nesten som om David brukte den gamle


metoden fra tenårene som hjelpeløse og desperate karer tydde til, å konkurrere og slåss om jentas gunst. Det hadde alltid Trond funnet tåpelig, han hadde aldri hatt problem med å skaffe seg jenter, de hadde tvert i mot svermet om ham, han hadde alltid hatt drag på dem, han hadde aldri trengt å slåss for å få tak i noen, det hadde også den gangen forekommet ham uhyre banalt og primitivt. Ikke desto mindre hadde han etter hvert observert at denne ubehjelpelige fysiske slåssingen av og til faktisk fungerte. At selv smarte jenter ble påvirket av den. Men at det var dette testosteronkjekkaseriet som David, nå voksen, selvsagt fleipete og breial, kanskje også fordi han var oppglødd av utsiktene til å bruke krefter og ferdigheter i veggen, selv nå tydeligvis ikke hadde herredømme over, skulle påvirke Cathy på noen måte, det virket svært usannsynlig. Det begynte å irritere Trond på samme måte som den gangen i ungdommen. Det var virkelig helt idiotisk at ikke David kunne droppe det her på denne turen. Selv om han måtte være blitt litt gearet på Katarina, eller kanskje bare hadde det ubevisste men likevel umettelige behovet for å være lederokse, og at det, som vanlig hos enkelte menn, alltid ble vekket når det var en kvinne innenfor en viss radius. Det kunne jo gi seg de underligste og mest irriterende uttrykk. Russeren hadde raskt fått et tak i fjellet, stanset rotasjonen, og begynte å klatre. Det så ut som om han var uberørt, der han et stykke oppe la inn en ny kile og klippet inn på en ny slynge med karabiner for å få en bedre forankring. Han vendte seg ned for å gi signal til David som nå sto korrekt med taubremsen. - Så fikk vi jo testet dette tauet, sa David sarkastisk, og så på russeren. Det er i hvertfall helt og fint. Trond tok fram en ekstra kortslynge for å avlaste karabinen, og en aluminiumskile som ville jamme godt i risset. Han banket først litt på begge sider for å sjekke at fjellet var fast og fritt for sprekker. Så plasserte han sikringsmiddelet i sprekken, og klipset seg inn. Han visste at i det i V-formede skåret her ville den temmelig sikkert være i stand til å tåle over et halvt tonns belastning. Wiren som gikk gjennom de to hullene på kilen var formet som en løkke og loddet sammen. Trond koblet på en ny express-slynge i den og huket på klatretauet i den andre enden. Hittil hadde han ikke hatt bruk for noen av kamkilene. Om det knep hadde han også med noen skyhooks. De hadde vurdert å lage en stige av bambusrester, men kommet til at det var for stor risiko forbundet med det. Trond fant til å begynne med en kamin, en sprekk som han kom helt inn i med kroppen. Litt lenger oppe gikk den over i et dieder, og det innvendige hjørnet dannet en fin vinkel som ga godt feste. Det varte imidlertid ikke lenge. Det sluttet brått, og endte i et overheng i stedet. Han klarte etter hvert å få tyngdepunktet opp, og hang godt på undertaket Dette risset var off-width. Det var umulig for hans kropp å komme inn i det, likevel for stort til å jamme i. Men kanskje for Cathy..


En ny standplass. Trond la ut en forsterket selvforankring. Han visste at han måtte stacke flere kiler for å få til tilstrekkelig sikkerhet i dette glatte og flate partiet. Han klarte å finne noen små riss, og her stacket han hele tre kiler De boltene som sto igjen i veggen over platået var lite aktuelt å bruke som hengere. Trond var ikke glad i gamle bolter, og særlig i et slikt korrosivt miljø som her, salt og varmt og fuktig. Den som ledet burde heller plassere flest mulig naturlige sikringer. Slynger, kiler, kamkiler. Den som sikret ville ta dem ut etter hvert som de arbeidet seg oppover. Trond ledet nå på tauet, og fant et lite riss ut til høyre. Der kunne han legge ut en mellomforankring. Han huket en expresslynge av racket. Festet den første karabinen i kilen han hadde festet i risset, og klipset så tauet inn på den buede karabinen i den andre enden. Veggen var veldig slett her. Nå så det ut som om han var henvist til å crimpe i et par bitte små tak. Forankre seg i bare fingertuppene. Han visste ikke hvor mye det ytterste fingerleddet kunne belastes. Han gikk likevel ut i det, og passet på at fingrene satt godt. Fingerleddet måtte dannet en skarp vinkel for at han i det hele tatt kunne henge på dette taket. Det gikk greit, men var et signal om at det ikke var helt trivielt. Han var glad han hadde tatt med magnesiumkritt for å øke friksjonen på det glatte kalksteinsfjellet. Det sto en liten sky av kalkbaggen i det han røsket opp neven for neste tak. Det var kanskje noen bitte små ujevnheter der nå, men lite å plassere foten på likevel. Men Trond visste hvordan han kunne få det maksimale ut av dem. Han kunne kanskje kante med yttesiden av skoen på de minimalt små framspringene. Litt lenger oppe ble det enda verre. Trond måtte nå stole på balanseflytt. Hendene kunne ikke gi noe her, det var bena og balansen som måtte føre ham videre derfra. Men endelig fant han et godt bøttegrep, en skikkelig mugge, og kjente hvordan fingrene fylte ut hulrommet uten å bli ødelagt. En trygghet fylte Trond igjen.


Kap Mistanke. Videre. (Fredag) Det vanskelige punktet. Crux. Kamp. Klatring som lagarbeid. Vi ser det storslagne felles løftet i klatringene. Beseire den umulige naturen (alle fire + Ti Pau). Trond tenker hva han en gang gjorde på en klatring og mistet Mona med. Han vil prøve å gjøre spranget på nytt nå. For Jens. Og for Stine. For seg selv. For å bli et helt menneske igjen. Klatringen Kappløpet. Trond og David mot Miss Cathy og Viktor Sarenko. Trond og Cathy i laget etter hvert.

De var nå ved det Trond antok var det aller vanskeligste punktet. Det var umulig å finne flere tak her. Eneste mulighet var å catche. Trond så hvor godt Cathy ledet på tauet. Det var lett å se at hun var psykisk sterk såvel som fysisk perfekt. Det var viktig å finne alle tak, og planlegge bevegelsene med synkronisering av de dynamiske bevegelsene, en riktig vektfordeling og tyngdeoverføring. Trond måtte beundre den rasjonelle bruken og utnyttelsen av benstyrken til Cathy, skjønt hun saktens var i stand til å henge på det minste tak, og mantlet som en muskelmann. Han så at Cathy ventet, konsentrerte seg, og sprang til, i et utrolig sprang opp til neste tak. Det var langt over Tronds kapasitet. Han syntes han hørte Jens’ ertende stemme: You ain’t nothing but a hang-dog. Det løp et lite riss her. Ikke noe annet. Det var ingen annen mulighet enn å jamme fingrene inn i den trange, skarpe sprekken, Hadde Trond hatt tape, hadde det vært mulig. Nå var det kun ren smerte. Fallfaktoren var allerede i høyeste laget, men det var ingen annen råd. Den eneste muligheten nå var å gå langt over siste sikring. En run-out. Det ville bli et langt fall dersom det ikke gikk. Dette gikk på sikkerhet Det var faktisk en klemblokk som lå inne i risset, og Trond fikk lagt en slynge om den. Den ville nok holde. Normalt ville den det. Trond visste ikke med kalkstein. Noe sto skrevet med store bokstaver for hans indre syn: Aldri forankre i løse blokker! Det var verre å falle sammen med en stenblokk enn å falle litt lenger alene. En taulengde. Avstanden mellom standplassene kunne være fra ti til sytti meter. Det var en liten og sylskarp egg, før det fortsatte i... Trond hadde klatret og visste hvor upålitelige slike flak kunne være. David skjøtte seg inn med en dobbel fiskeknute Det var meget sikker, og tok mindre plass enn dobbel 8-tallsknute. Den ville nok være vanskelig å få opp etter hard belastning.( blir brukt til å skjøte tau og kanalvevde bånd.) Han slo et dobbelt halvstikk til selvforankring fordi den var lett å regulere. Han var nøye med å stramme knuten godt, da den ellers kunne gli opp og klemme inn låsen på karabineren under belastning. Karabinkroker kom i mange varianter til forskjellig bruk. De benyttes til bla. selvforankring, feste av taubrems, tauklemme, tautrinse, klatreutstyr, topptau osv. Karabinen var en oval metallring som kunne åpnes på den ene siden ved en fjærbelastet åpning (snapper). Brukes til å koble sammen tau og sikringer, og alle andre steder der det er behov for å koble sammen noe.


Slynger ble benyttet til både selvforankring og topptaufeste. De var et must i fjellet og kom i forskjellige lengder og tykkelser. Det var ogå praktisk å ha Express-set. Carabinkroker m/slynge mellom. De kunne brukes til å klipse inn tauet på ved klatring på led. Express-slyngen festet man først i veggen på hengere eller naturlig sikringer, deretter ble tauet klipset inn i den andre enden av express-slyngen, den siden med buet port/åpning. En henger var festet med bolt i veggen (se borebolt). Brukes til permanente mellomforankringer (der det ikke er mulig å sette naturlige sikringer) hvor man klipser inn ekspress-slyngene. Kan også være topptaufeste eller rappellfeste. Han hadde nok av nøtter med, både kiler og muttere. Han tok fram en nøttepirker for å løsne kilen igjen. Kilen hadde to hull som den sirkelformede, sammenloddede wiren gikk gjennom. Han koblet på en carabiner eller expressslynge og klatretauet. Han festet kilen i det V-formede skåret i fjellet, i godt fjell være den være i stand til å tåle mellom 3-400 kg for de små størrelsene og helt opp til 1,5 tonn for de store. (nesten et tonn) Siden risset var ganske paralellt brukte han en kamkile, han kunne også brukt en hex som han ofte hadde pleid tidligere Han sjekket alltid taubremsene, både sikrings- og rappellbremser. Han hadde prøvd ut mange typer taubremser for å sikre den som klatret. Både sticht, gri-gri, SUM, ATC og TBD. Det var nesten en smaksak. Rappellbremsen til bruk for nedfiring var en åttetall-formet dobbeltring med et stort og et lite hull. I overhengende terreng, og dersom tauet var isete eller vått, var en slik rappellåtter enkel og sikker. Under all rappellering burde man ha en ekstra sikring. Dette gjorde Trond vanligvis ved å legge en fransk klemknute på klatretauet under åtteren. Karabineren i klemknuten festet han i lårløkka på selen. Og for ikke å kunne rappellere ut av klatretauet, bandt han de to endene av tauet sammen med en stor knute. Klemknuten var en kort slynge av tynnere, 6mm hjelpetau som kunne legges rundt klatretauet med en spesiell knute. Den kunne brukes for å gå opp et fast tau, på standplass under redning eller som backup på rappell. Han la en prusik, en klemknute som låste seg begge veier når den ble belastet. Fransk klemknute var fin å bruke ved rappell, og også under kameratredning. Når belastningen ble borte, var det lett å løse knuten. Hans faste forsiktighetsregler var at rappellfestet måtte være 100% sikkert. Han brukte alltid fransk klemknute. Det var også viktig å ikke få hår, halstørklær eller annet inn i rappellåtteren.


Det kunne vært fint å hatt en tautrinse i racket. Brukes til bla. redningsaksjoner, større tausystemer og heising, traverser og taubaner. Bør være selvskreven i racket enten du padler eller klatrer. Skyhook var en liten bøyd metallkrok til bruk i teknisk klatring. Plutselig forsvant det utstyret, og de måtte klatre fritt. I sin stakkatogang med tre punkter i bakken. Mer klatring inn her? Kobler over til kampen mellom Viktor og David etter hvert (NB Taulagene må byttes om: Trond og Cathy, David og Viktor. David som foreslår det, til Tronds overraskelse, etter at Trond og David har trent litt sammen før. Det er fordi David er ute etter å uskadeliggjøre Viktor. David utfordrer Viktor, og Viktor går med på det, etter betenkning. Han vet at dette vil redde Cathy. Hvordan reagerer Cathy på at Viktor dør? Kaldt. Trond bebreider henne)

Etter den litt ampre stemningen kvelden før, var Trond glad for at David og Viktor nå gikk godt sammen. Plutselig så Trond to skikkelser der oppe på hyllen, Det så ut som om de kjempet på liv og død. Det var David og Viktor.


Kap Trond og David forsøker å uskadeliggjøre Viktor Sarenko Kampen i fjellet, der David blir skadet, og i den helt avsluttende fasen, etter Tronds duell med miss Cathy, Her forteller David historien om Jens(mer på kladd om det), hva som var hans mål, Trond pleier ham eller tar seg av ham, David blir plutselig farlig pga herredømmet over Stine . NB På et tidspunkt må Trond gi opp alt om kontroll-ukontrollert. Han ble lettet da David sa at han hadde reddet Stine fra Viktor. Trond fikk jo opplysningene Herdur drept, Stine borte, og det mens han var på fjellet? Men han blir utrolig lettet når David "avslører Viktor", og sier at han måtte legge skylden på Chang for ikke å vekke mistanke. Og at han selv har sørget for at Stine er i trygghet. Men nå er det fra vondt til verre:

Trond ble redd. Hva var dette? Hvorfor måtte David på død og liv egle seg inn på seg denne stø og fåmælte russeren? En trenet militær? Og ute i bergveggen. Det var da helt unødvendig. Og vanvittig uforsvarlig. Men det var ikke annet å vente. Davids måte å gå fram på var virkelig til de grader over streken, og Trond så at også Ti Pau reagerte med avsky over opptrinnet, selv om han tilsynelatende forholdt seg rolig. Trond ville gjerne gripe inn, han følte at dette bar helt galt av sted. Han så at Viktor med vilje lot være å reagere, han så at Katarina fulgte de to med smale øyne. Det var ikke så mye å gjøre. Trond forsøkte å gjøre en stans, og de andre var nødt til å ta hensyn til det? Men det kunne bare utsette dette en kort stund. Det var virkelig ubehagelig. - Hør, sa Trond til David. Jeg synes du skulle slappe av litt nå. David så på ham et øyeblikk. Så smilte han. - Beklager, sa han. Jeg ble bare litt irritert. Jeg har full kontroll. Trond tvilte på det. Det virket som om russeren hadde mer kontroll enn David. Men det var ikke før de var i ferd med å passere xxxxx og mmmm , at Trond forsto at noe var galt igjen. Han forsto det på en liten, nesten umerkelig bevegelse fra russeren. De var helt oppe under overhenget, og Viktor hadde mantlet opp på hyllen. David var i ferd med å gjøre det samme, og plutselig så Trond at russeren var i ferd med å gjøre et livsfarlig utfall. David famlet, falt, og ble hengende i en ganske stygg stilling. Stigen var i veien og xxx xxxx xxxx David hadde klart å komme seg nesten opp til Trond, da så Trond det blinke i metall (men det har de jo mye av), det var et våpen. Russeren hadde en pistol, og den var rettet mot David (trengs ikke). Men med en snarrådighet og nøyaktighet Trond neppe hadde tiltrodd den sleivete David, var amerikaneren som et lyn opp og xx. Den store rulleblokken begynte å skli, og Viktor satt fast. Trond så at han fortvilet forsøkte å komme seg ut av selen(?), at han ikke klarte det, og med en ekkel lyd veltet den store steinen over ham, kantet og rullet over bena og videre til den ble liggende ytterst ute på stupet, mens Viktor ble liggende urørlig, bare et forferdelig skrik hadde steget opp fra strupen hans da steinen rullet over. Våpenet? hadde falt utfor kanten i farten, oppe på platået lå en mansskikkelse med bena bøyd i en unaturlig stilling, nesten i vinkel med ryggen. Men han rørte på seg, og Trond så til sin forskrekkelse at også David hadde et våpen i neven


nå(?), en sort og vemmelig pistol, som han rettet mot russeren. (Tror ikke dette skal skje slik). Trond reagerte instinktivt og kastet seg over David, og David skled i det samme og falt utfor. - Hva er det du gjør, skrek Trond. Ser du ikke han trenger hjelp. Hva er dette? - Han ville drepe oss, sa David rolig. Du vet ikke hvem dette er. Jeg kan fortelle deg det. David xxx og zzz. Trond yyyyy Men i neste øyeblikk så de en annen skikkelse oppe i veggen. ?? Det var Katarina. Trond i veggen her: (De er blitt angrepet av Viktor og Cathy. David forklarer russertrusselen for Trond (men ikke alt)):

- Jeg tok feil dessverre av din kompis munken også, sa David til Trond. Jeg trodde han saboterte Sally med vilje. Men det var Katarina som skadet henne. Hun trengte Viktor i stedet. Jeg trodde at han sto bak dette, en sabotasje av vårt opplegg, men jeg forstår nå at det var Katarina. Inne på hylla hadde Viktor laget en selvforankring, og David var oppe i veggen over ham. Det så ut som om om han hadde satt noen forankringer, men nå så Trond plutselig at det på den lille hylla utfoldet seg en kamp mellom de to. Det kunne aldri gå bra. Trond og Katarina var litt lenger oppe, og Trond så bekymret bort på der hvor David og Viktor gikk opp. Det lå en løs blokk opp der David så vidt hadde klart å huke seg fast, mens Viktor forsøkte å holde ham fast i tauet. David var omsider borte ved blokken. ++++++++++++++++++ END KLATRING++++++++++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++


Kap Viktor Sarenkos offer Fredag 8.7 I forhold til Cathys protagonistrolle er Viktor en nesten ren sidekick, NB støttende, men uten tro.

Viktor Sarenko var vant til å overleve. Han så mannen over seg i selen oppe i tauet som hang fast i ham selv. På en eller annen måte hadde amerikaneren tippet blokken løs. Den hadde knust det meste av Viktor. Viktor var redd, men også forberedt på å bli redd i alvorlige farer. Trent for det. Det var slik det skulle være. En påminnelse. Beredskap for å mestre. Men han mestret ikke denne situasjonen. Den var i ferd med å komme utenfor hans kontroll. Han gispet av smerten som satt i korsryggen, Steinblokken hadde kommet plutselig, og var blitt liggende over ham, og rullet av igjen, den lå ytterst på hyllen. Han forsøkte å reise seg. Smerten den bredte seg sakte og brennende utover hoften og ned i låret, helt ned til kneleddet, som plutselig sviktet, så han plutselig sjanglet. Det var som om han var partert i to, han hadde ingen følelse i bena, visste bare at de måtte være der. Han visste ikke om de ville holde. De måtte være ubrukelige. Han så ned, og oppdaget dem, våte, glinsende av ferskt blod. Begge bøyd på underlig vis. Han forsto at de var blitt ødelagt. Så snublet han og falt. Han fikk hånden under seg, og hørte et lite knekk. Han ble sint, og det hjalp. Det var et helvete å komme seg opp i svaiende stilling, men overkroppen begynte å lystre ham igjen, og smertene i ryggen smeltet langsomt til varmt sølv. Han var svimmel av den nye smerten i hånden som herjet friskt videre ut i kroppen hans. Den måtte også være brukket da han falt. Han ville kaste opp, han skalv, men konsentrerte seg om et klart lysende punkt lagt inne i bevisstheten. Han kunne kanskje klare seg uten den venstre hånden. Solen hang like over den rette horisontlinjen. (dette er kvelden i forveien? Eller er dette sett gjennom Viktors øyne?) Silhuetten av odden var blitt nesten sort, og sjøen vekslet i gull og sort med et anstrøk av blekblått. De siste strålene farget hendene (XX) hans røde og kastet lange blågrønne skygger bak dem. Høyt over den blodrøde skiven kunne han se et par hvite nålestriper, en påminnelse om at selv her var det en betydelig flytrafikk. Solen lå nå og balanserte på kanten av havets stup. Himmelen bak den var blitt helt orange, og med ett begynte den å faste runde solen å flyte utover der den tangerte horisontlinjen. Med en gang bleknet lyset der han satt, skyggene forsvant, solen lå nå som et ovalt bløtt egg, den var en slapp ballong, som en orange blåse av gummi med for lite luft i. I løpet av et øyeblikk var den blitt halvert, lå nå støtt og stabilt på sin plane diameter, og sjøen ble igjen lysere, blå grønn. Men i neste nå var den bare en flat skalk, og sank plutselig som et forlatt skip, ubønnhørlig og raskt i det en flokk med fugler fløy forbi restene av den der ute, en liten flat glo var det siste, så var det bare en blek rosa dis igjen, og en anelse blågrønt der den hadde forsvunnet. Alt var blitt blekere, nesten grått omkring ham, et umerkelig vinddrag kjentes likevel, og temperaturen falt. Nå var det som om lyset ble tappet ut av


omgivelsene, det gikk forbausende hurtig, og i løpet av de neste minuttene var det blitt helt mørkt. Forbløffende og totalt mørkt. Den frenetiske fuglesangen var borte nå, alt som hørtes var de svake sukkene av vann i sand. Viktor hadde tenkt på sine livsvalg uten anger. Han hadde kankje vært en tvilende disippel, men en trofast tjener. Da han hadde vært ille ute i Moskva, hadde Katarina dukket opp, som ved et mirakel. ( Han gjenkaller situasjonen da han gikk i Katarinas tjeneste.) Det var kommet en ny tid til Russland, en tid Viktor Sarenko ikke kunne akseptere, men etter hvert som han hadde reist med henne rundt omkring, så han hennes veldige vilje til å bygge opp. Hittil hadde Viktor sett innføringen av kapitalismen kun som en katastrofe som oligarkene beriket seg på. Katarina ville noe annet. Hun hadde en evne til å fylle vanlige mennesker med entusiasme og håp, og han kjente ærbødighet over hennes veldige åndelige styrke, der de reiste fra by til by, landsby til landsby, knyttet kontakter og startet virksomheter, over alt vervet Katarina kvinner til sitt idealistiske og kommersielle korstog. Det var som om alle tilba henne, håpet på henne, Det var som en gjenreisning. Viktor syntes å gjenkjenne den idealisme som så tragisk hadde blitt borte med Sovjetsamveldet ruin. Men nå var det helt annerledes. Hun etablerte store veldedige fond i konsernets navn, den gangen visste ikke Viktor hvor alle hennes rubler kom fra. Han hadde vært naiv, Denne gjenreisingen av russiske kvinner, treningen for selvstendige økonomisk liv var allerede den gang finansiert av lyssky trafikk. Han hadde ikke villet se det, for det som hadde hatt slik appell til ham var hennes uforsonlighet rettet mot USA, det landet hun hadde fått sin glimrende utdannelse i kapitalismens veier. Kanskje var det allerede den gang en pervertert filosofi. De hadde alltid hatt en total og gjensidig tillit til hverandre. Katarina hadde reddet ham fra å bli henrettet. Hun eide hans liv, og uansett hva han nå foretok seg var det drevet av ønsket om å tjene og beskytte henne. Rett eller galt, sitt liv skyldte han henne Han begynte å fantasere. Det kom bilder opp av kvinner. Det skremte ham. Han ville, måtte, glemme dem. Men til slutt kom hun. Han hadde vært forelsket en gang. Han hadde vært der et øyeblikk husket, han hadde vært seksten, var med i Komsomol som alle vennene sine. Alle hadde vært med i Komsomol, de var blitt fortalt at det var mange milloner ungdommer med, og det var der han hadde truffet henne. Bresjnev var død, og alle var alvorlige, men han var glad, lykkelig fordi han hadde gått sammen med henne forbi Bresjnevs båre, det hadde vært merkelig, hun hadde grått, alle hadde grått, og han hadde lagt armen om skulderen hennes uten å tenke seg om, og de hadde gått hånd i hånd resten av paraden, og han kjente det store krusete håret hennes. Han kunne ikke huske så mye mer fra den tiden annet enn henne. Han hadde bare tenkt på henne i alle årene etterpå. Det hadde likevel ikke vart så lenge, han husket ikke lenger navnene på de gamle menn som hadde overtatt etter Bresjnev, han hadde


vært mest opptatt av kamerater og fotball og bryting og musikk. Han hadde lest hardt, studert og tatt gode eksamener, han var kommet inn på militærakademiet. Han var nøyaktig i alt han gjorde, og han visste at foreldrene hadde vært stolte av ham. Militærakademiet var grunnlaget for en god vei videre, han tenkte at han kanskje ville forsøke en mer vitenskapelig retning. Nå var det nye tider, han var student og studentene var oppglødde over perestrojka og glasnost. Men de gamle kameratene fra Komsomol var bare interessert i økonomi, de startet, forretning etter forretning. Først hadde alt sett fantastisk ut. Men da Viktor ble utkommandert for å skyte mot parlamentet, forsto han at drømmen plutselig hadde gått forferdelig feil. Nå var Jeltsin den nye helten. Og det skulle bli slutt på kommunismen. Han forsto at han hadde valgt feil. Ingen respekterte den røde arme, han hadde ingen framtid. Men da han sto der mest ribbet, var det de gamle kameratene fra Konsomol som hadde reddet ham. Skjønt reddet.. Viktor hadde sett hva som Konsomol var blitt nå. Det var blitt en skole i kapitalisme. Alt dreiet seg om store planer og stor fortjeneste. Da oligarkenes tid kom, de som plutselig eide alt og ga billige lån til seg selv fra bankene de selv eide, for å berike seg enda mer, mens folk sultet i gatene og sloss om filler, hadde også Viktor endelig mistet sin ungdoms idealisme. Nå var også han blitt en jeger i gatene.. Og det hadde vært nære på. Han hadde aldri eid Katarinas tro, han så den var fanatisk, en galskap. Nordmannen som nå hang der i fjellveggen hadde rett, en slik sak var ikke verdt å kjempe for. Likevel måtte Viktor kjempe for henne. Det hun hadde bedt ham om, hadde han alltid gjort, og blant det var ting han aldri trodde han skulle gjøre i mot mennesker. Men hun var hans hersker. De siste dagene nå, mens de hadde vært på denne ekspedisjonen, hadde det ikke vært nødvendig å tenke mer. Han visste at han ville komme til et punkt og at det ikke ville fortsette lenger. Da klatringen hadde startet visste han at det var her det ville skje. Han valgte å ikke tenke på det nå heller. En gang hadde Katarina gitt ham livet tilbake. Han kvitterte for det nå. Han visste hva dette oppdraget var. Det ville bli det viktigste han gjorde for henne. Nå kunne han ikke bevege seg lenger. Hele underkroppen var knust. Han var avhengig av å bevege seg. Av å funksjonere, fysisk og psykisk. Han visste at det ikke fantes noen som kunne ta i mot ham, ingen han kunne lene seg mot. Gi ham tilbake livet ennå en gang. Viktor Serenko hadde bare seg selv nå. Men det var ikke nok. Han trengte en lege. Et mirakel. Som Katarina. Hun hadde en gang reddet ham fra døden. Fra å bli skutt i en bakgate i Ekatarinaburg. Men hun ville ikke redde ham nå. Han så henne og nordmannen der oppe. De var nær målet. Det var bare spørsmål om minutter. Og han visste ikke hvordan han skulle ta fatt på den siste oppgaven. Den var umulig å fullføre. Men han måtte. Han så at amerikaneren var i ferd med å forsøke noe igjen. Viktor Serenko akte seg langsomt opp, mens smertene herjet for hver millimeter bevegelse han gjorde.


Han løftet med mye strev den løse klippebiten Han var fremdeles bundet fast tauet til den forbannede amerikaneren. Han kunne fremdeles gjøre noe. Han kunne komme i balanse med Katarina nå. Han tok et par vaklende skritt på knærne, men ség sammen igjen. Amerikaneren hadde sikret seg en god slakk, og forsøkte å komme løs fra tauet der oppe. Det var en vakker dag, og solen varmet, men Viktor frøs. Han krøket seg sammen, og rullet seg pinefullt utover. Han klare å bli liggende ytterst på kanten. Nå klarte han ikke røre kroppen mer. Men armene var ikke knust. Mens kniver herjet i den brukkede hånden, tvang han den til å tjene seg igjen. Han løftet sakte klippeblokken over hodet, helt til tyngdekraften grep tak i den samlede massen av stein og den del av ham som lå utfor kanten. Da armene hans var nesten utstrakt, tippet han endelig over, og falt ut i det tomme rommet. (Hva positivt gjør han med det for Katarina?) Henger han i et tau, som løsner en blokk (bro) slik at Trond ikke kan komme videre? Skred? Tar Viktor blokken med seg i fallet? Fortell hvordan han forbereder fellen) Han hindrer David på en eller annen måte. I å drepe/skyte Trond/Cathy. David kan henge under ham. Viktor velter seg ut for å falle over, eller blokkere David. Er de i samme tau, og klatrer Cathy og Trond uten sikring? David vil hindre funnet. Hvorfor?


Kap. Andreas reagerer på Herdurs død Advokat Andreas Iglem kjente med ett hvor forbannet han var. Han pustet tungt, og kjente det verke i kroppen av undertrykt aggresjon. Han og Christian sto fremdeles utenfor aviskiosken. Å stå her, helt stille, uten å reagere, var en pine og nesten umulig å gjennomføre. Han kjente hvordan han lengtet etter å slå, knuse et annet menneske, hvem som helst som ville komme i hans vei. Han hadde kjent hvordan absolutt alt hadde lagret seg opp i ham nå, og bare ventet på en vill og hemningsløs eksplosjon av sinne og vold. Han trippet av rastløshet, kunne nesten ikke puste, alle lyder omkring ham ble skjærende sterke og irriterende, og han sloss mot en klemme som var i ferd med å sette seg rundt hodet. Han så seg omkring, sugen på en fiende. Han ville slå ned hva som helst. Føttene var iskalde, men det løp varmebølger gjennom kroppen, og hendene var løst knyttet, lengtende etter å slå, han ville løpe, stange i mot hva som kunne komme, ville møte det med et raseri så voldsomt at det kom til å knuse alt som kom i veien for det. Han tok to veldige skritt og så seg rundt, som for å sjekke om noen utfordret ham på noen måte. Provoserende gikk han i en ring, markerte det området der han ville knuse alle som var så ubetenksomme eller uheldige å komme innenfor. Han visste at raseri i sitt vesen er uten grenser, og visste også noe annet. At hans elskede var borte. For alltid. Og at denne saken ville det aldri være mulig å vinne. Selv om den detaljorienterte Andreas var den som først hadde gjenkjent bildet, var det Christian som først ble dårlig. Magen vrengte seg brått uten at han ville det. Det var forferdelig. Herdur var død. Det var det det måtte bety. Det var jo helt umulig å forstå den krølleskriften, men han reiste seg opp igjen og tørket seg om munnen mens han røsket til seg avisen fra stativet og la den på disken til den forvirrede selgeren. - Dead, sa Christian. Is she dead? Kioskeieren forsto ingen ting, men holdt noen fingre i været. Christian fant pengene, og prøvde igjen å få thaien til å forstå hva han mente. - Is she dead? Thaien tok i mot betalingen og bukket lett. - Is she dead, skrek Christian. Please, tell me! - Yes, yes, very dead, smilte thaien vennlig mot Christian og nikket energisk mens han la pengene i kassen. - Faen Andreas. Hva skal vi gjøre? Christian hadde panikk i stemmen. - Faen, hvor er Stine? Hva er det som har skjedd? Andreas svarte ikke. Han sto fremdeles slik han hadde plassert seg, med knyttede never.


- Svar da, hylte Christian. Hva skal vi gjøre? - Vennligst hold munn, hvisket Andreas. Bare ett øyeblikk, Christian Frederik. Du må holde helt munn nå, ellers må jeg påføre deg en legemsfornærmelse. - Vi må finne Stine, ropte Christian, og dro i armen til Andreas. Til sin forbauselse ble han møtt med noe hardt og benete, og nesten i samme øyeblikk reiste det grå fortauet seg opp som en vegg og slo ham midt i fjeset det også. - Er du blitt sprø, hylte han nede fra gaten opp mot Andreas. Slår du? - Ja, Christian Frederik. Jeg slår. Men det er ikke personlig ment. - Svarte faen, kom igjen da, sa Christian og krabbet seg hulkende opp på knærne. Du kan ikke bare stå der på samme flekken og slå til folk. Faen heller, du må hjelpe meg, det må ha vært en ulykke. Vi må finne Stine. Helvetes russer som ikke passer jobben sin. Andreas Iglem vendte seg mot Christian igjen, nesten like rasende. - Ikke tull med arbeidskonflikter nå, for guds skyld, Christian Frederik. Jeg tok feil. Riktig nok er det lenge siden jeg praktiserte ved straffesaker. Kanskje er det en ulykke. Men jeg tror… jeg med sikkerhet kan si… og stemmen brast, …at dette er noe langt mer alvorlig. Herd…offeret… den… fornærmedes… tilstand kan tyde på…at... Og i så fall, sa han og svelget mens det rant en fuktig strime fra det solbetente og røde venstre øyet hans nedover kinnet, haken og som til sist spredte seg i det hissige og ru eksemet på den travle halsen hans, tar jeg saken. (men han gir seg likevel ikke på tørre møkka) Rick tenker sitt. Beroliger Tuk. Scene mellom Tuk og Rick. Tuk finner at noen er interessert i Jens.


Kap. Do you speak english? (Fredag morgen) Chang hadde sittet og våket over Sheila. Da endelig lysene på en bil dukket opp, var det en bonde som tidlig på morgenen skulle til et hogstfelt lenger inne. Han bråbremset da han oppdaget bålet på veien, forsøkte å rygge tilbake, åpenbart redd for at han kanskje hadde dumpet opp i en felle, et landeveisrøveri. Men da han så Chang i den gule kappen, bøyde han seg ærbødig ned for ham, usikker på hvordan han skulle forholde seg. Chang følte seg brydd. For første gang følte han at han ikke burde motta wai og bukking, heller ikke fra denne bonden. Det føltes bare merkelig. Det som gjaldt, var å få kvinnen til lege. Bonden hadde selvsagt ingen mobiltelefon, men hadde fått farten opp da han så bilvraket og Sheila på bakken. Chang forklarte situasjonen. Bonden ville prøve å løfte Sheila opp, alene, bak på lasteplanet på den nedkjørte pickupen, men Chang ristet på hodet, tok bare tak under henne og hjalp til med å løfte henne opp. De fikk lagt Sheila på det rustne planet der det lå øks og hakke og spade fra før, Chang la henne til rette så godt han kunne, og satte seg ved siden av henne, og forsøkte å verne hodet hennes mot støtene. Bilen skranglet og humpet, og Chang var bekymret. Han så at Sheila var svak. Hun stønnet, og han forsøkte å rette på de tørre palmegrenene og bladverket han hadde lagt under henne. Øynene hennes lå og stirret opp i den sorte himmelen, men Chang så plutselig at hun smilte til ham. Hun hadde åpenbart store smerter, men det var som om hun ønsket å snakke, og Chang bøyde seg ned. - Do you speak English, stønnet Sheila svakt. Chang nikket, og Sheila smilte igjen, som om hun oppdaget at hun hadde sagt noe dumt. - Of course, hvisket hun. Of course you do. Thank you. Hun lukket øynene igjen. Chang bøyde seg over henne. - You are an Angel. Will you please help… Christine too, sa Sheila svakt. Chang forsto ikke med en gang. Hun snakket tydeligvis i villelse. Hva skulle han svare? Han så at hun hadde store smerter, der hun stirret engstelig på ham. - Will you, please, sa hun. Chang visste ikke sin arme råd. Hva betød det hun sa? Hva mente denne kvinnen? Han kunne vel ikke love henne noe han ikke kunne oppfylle? Det ville være en løgn, et brudd på alt han sto for, alt han hadde lært i klosteret. Å gi henne en illusjon om noe, kanskje hun kom til å dø innen de kom fram? - Yes, sa Chang, og smilte ned mot henne. Yes, I will.


KAP Stine (kanskje den første delen av denne legges til torsdag) I to dager hadde han kommet og hatt med mat. Stine var fortvilet og skremt da han løsnet båndene hennes. Hun hadde først blitt veldig glad (nettopp fordi det var ham og ikke en fremmed). Merkelige følelser kom og gikk, hun så usikkert på ham og ville gråte, men ville heller ikke la ham se det. Han hadde fjernet båndene (da han var her dagen før), hun hadde stelt seg litt på den lille doen, og spist litt, men kjente fremdeles at hun var skremt.. Hun følte seg igjen så utrygg at hun var kvalm, var sulten, måtte tvinge seg likevel til å spise maten. Hva ville han gjøre (nå)? Han snakket beroligende til henne, men hun ble bare enda mer redd. Hun hadde den uutholdelige følelsen at det var hun som hadde gjort noe fryktelig galt, at det var noe hun ikke forsto. Hun torde ikke si noe, svarte bare med enkeltord da han forklarte henne hvorfor hun måtte være der. Hvorfor han måtte hindre henne når hun ville ut den døren. Lappen med engelsk skrift som hadde hengt på stolen hadde han krøllet sammen, som om den var en spøk, og han spurte henne igjen hvordan hun hadde det, om det gikk bra, om hun var redd, men hun klarte ikke å si noe til den vennlige og hyggelige og liksom bekymrede stemmen hans. Han kom og begynte å sette henne løs igjen. Hun orket ikke den fysiske nærheten hans. Det ble plutselig for mye for henne. Det så nesten ut som om han ville stryke henne over håret. - Faen, hva er det du gjør, skrek Stine rasende. Er du helt sprø, eller! Jeg vil ut! - Du skal få komme ut, sa han. Men det er ikke trygt ennå. - Du (binder) meg. Er du klar over det? - Du må spise, sa han. Det kan vare en stund til. - Faen, skrek Stine, og kastet tallerkenen etter ham da hun sprang opp. Hun forsøkte å komme seg mot døren, og rakk akkuat å redde seg bak bordet igjen da han nesten hadde fått grepet fatt i henne. - Faen, hva er det du gjør. Gå vekk. Er du dopa eller? Hun holdt fysisk avstand. Vurderte vilken vei han ville komme rundt bordet. - Hvis du ikke lager bråk(er rolig), skal jeg slippe deg ut snart. Men du er nødt til å være her. Det blir ikke så lenge. - Hvorfor? Hvem bestemmer det? Du? Hun begynte plutselig å grine, og merket at han ble berørt av det, som om han ble opprådd og ville trøste henne igjen. Hun følte at han stirret på henne, og fant seg plutselig i en situasjon der hun visste at hun hadde fanget hans oppmerksomhet på en ny måte. Hun merket at hun begynte å smile igjen over det, kanskje litt inviterende, fordi han smilte lettet tilbake. Hun visste at hun kunne smile enda mer, kunne gjøre noen bevegelser med kroppen han ville like


også, han stirret på henne nå, visste ikke hva han skulle gjøre. Hun måtte lure ham mer. Lure ham til å tro at hun hadde gitt opp. Være snill pike. Hun visste at det ville han antakelig like. Så så hun at han kom med tauet igjen, og følte plutselig at hodet hennes ble sort og tomt. - Du må ikke, hvisket hun. Men hun var redd nå. Så redd at det dukket opp en strøm av bilder. Bilder av hjemme i København. Det var bilder av Jens. Jens som kom, og hun ville ikke det. Hjernen til Stine raste i vill fart. Hun husket plutselig veldig klart hvor redd hun hadde vært for Jens, hvor umulig det hadde vært å si det, og hvor ulovlig det hadde vært å fortelle det til Trond. Det hadde vært helt umulig. Hun hadde ikke hatt noen sjanse. Mona hadde bare smilt og sagt ”du tøyser med meg”, ville ikke høre noe, og Stine hadde aldri våget å fortelle det til Trond, fordi da ville Mona bli sint. Det var ikke bra å nevne Trond, faren hennes heller. Hver gang hun hadde nevnt ham, hadde Jens og Mona bare smilt og snakket videre, Mona kunne si noen hånlige bemerkninger om at hun var lik faren sin. Jens sa ikke noe slikt, men hver gang Trond hadde kommet, hadde Jens bare vært veldig venn med ham. Stine orket ikke at Jens var ”stefar”. Orket ikke noe ved Jens, orket ikke når han liksom skulle ta seg av henne. Nå husket hun plutselig mer. En gang. Det hadde vært så fælt. Og hun forsto på Jens at hun aldri måtte fortelle det. Ikke til Mona en gang. Stine hadde ikke turt å tenke på Trond til slutt. Han var ikke der, og visste ikke hvordan hun hadde det. fordi når de var sammen ble hun så sint, og det var faktisk Trond hun ble sint på, og som hun sa dumme og sårende ting til, hun ble så forferdelig lei seg for det også. Men da hadde Mona trøstet henne og sagt at det gjorde ikke noe. Så hun hadde forsøkt å gjøre som Mona sa, forsøkte å like Jens, men hun var egentlig livredd for både ham og Mona, Mona sa bare at hun ”tøyset” når Stine var redd, og Mona var alltid opptatt. Men Stine husket mer nå. Husket klare bilder av Jens der hun er livredd, der han kommer og vil liksom være venn med henne, og så blir alt helt tomt og sort, og hun vet ikke hva som skjer annet enn at Jens banner og er sint, og at hun selv ikke vet hva som skjedde, og at Jens er rasende i ansiktet og truer henne med at hun kommer til å angre om hun forteller dette til Mona. Men hun husker det nå. Hun husker instrumentene og den ekle sprøyten etterpå. Det var som om hun plutselig så det for seg, alt sammen. Det hadde vært så grusomt. Og faren hennes var så langt borte, og hadde aldri skjønt det, han sa bare at hun måtte legge seg tidligere og spise ordentlig. Han visste ikke at hun ikke hadde turt å sovne på det rommet før alt var stille i huset. Sitt rom. Det gikk ikke an å låse heller, Jens og Mona sa de ikke kunne ha lås fordi det kunne bli brann.


I neste flere år hadde hun gått og følt seg utenfor kroppen sin, følt seg som om hun gikk mye høyere oppe enn seg selv, over seg selv på en måte, og hadde sagt det til Trond, og han hadde ikke forstått noe da en gang, og hun hadde blitt så sint på ham igjen, da han liksom tilfeldig spurte om hun kjente noen venner som brukte stoff. Hun visste ikke hvorfor hun hadde vært så redd. Men hun hadde vært redd for Jens hele tiden. Og følt seg så skyldig. Mona sa hun tøyset. Mona gjorde liksom en spøk av alt Stine fortalte. Mona sa ”du bare narrer meg”, når Stine forsøkte å si det. Til slutt hadde Stine villet bli kvitt Jens. Hun hadde prøvd det. På alvor. Det kunne blitt veldig farlig. Men Jens hadde oppdaget det, da ble hun veldig redd. Men han hadde bare smilt og sagt at det skulle være deres lille hemmelighet det også. Etter hvert hadde hun begynt å gjette det Jens og Mona ville at hun skulle gjøre, og gått inn for å bli grei og hyggelig. Og Mona var blitt mye mer omsorgsfull når Stine nesten hadde sluttet å besøke Trond. Stine hadde skjønt at Jens ikke hadde ment å gjøre henne noe vondt, hun hadde glemt alt sammen, helt til nå. Men nå var det kommet opp igjen. Nå var hun her. Fanget. Nå var han der igjen. Forsøkte å liste seg innpå henne med tauet. Han var komisk. Han lignet en klovn. Dette var latterlig. Hun så seg om i rommet, Her var en hel hylle. Her var mange pappesker. Og blikket hennes ble plutselig hengende ved en enkelt sak. Hun kjente den igjen! Hun trodde nesten ikke på det. At hun ikke hadde sett den før! Nå var han borte hos henne igjen. Hadde listet seg innpå, liksom. - Stans, ropte Stine, mye kraftigere og mer myndig en hun ville trodd. Ikke bind meg. Jeg blir her. Jeg skal være stille. Jeg skal ikke rømme. Men du må ikke binde meg fast igjen. Han så tvilende på henne. Hun håpet at han trodde henne. Så nikket han. Så seg omkring i rommet. Bygget hadde ingen vinduer. Bare en dør førte inn hit. Det var umulig å komme ut herfra. - Du må være her, sa han inntrengende. Og ikke finne på noe (tøys). Du forstår det? Hun nikket. Hun ville ikke finne på noe. Det var virkelig sant. Hun hadde plutselig bare ett ønske nå. Det var å få flere timer alene i dette rommet. Hun ønsket virkelig å være her. For akkurat her her var det var noe hun trengte å utføre (gjøre).


Kap Stine forts. (fredag) (må skje etter kampen på toppen av øya og etter politisjefens personalsak) Altså legges litt senere. Noe hadde skjedd med Stines hukommelse. Da hun la merke til symbolet på hyllen, var hun blitt klar over hvor lite hun hadde vært til stede i rommet hun hadde befunnet seg i de to siste døgn. Men der var den velkjente saken. Det lå en hel bunke av dem her faktisk. En hel haug plater med den underlige fuglefiguren. Dette var et lager. Kanskje et souvenirlager. Hun så det nå. Det var etniske varer i alle esker og kasser og reoler. Hun var alene, og kunne bevege seg fritt her inne. Han hadde låst og gått igjen. Hun undersøkte en eske med disse symbolplatene. Alle figurene var helt like. Nøyaktig kopieret, men sikkert for hånd. Kanskje de ble laget i en landsby. Det så ut som om det var meningen å sende dem ut for spre dem rundt i alle butikker i hele verden herfra. Dette var virkelig et lager, med skulpturer, smykker, keramikk, masker, buddhafigurer, noen var kanskje originaler, men det var flest av ting som var helt like. Hun tok forsiktig opp en plate og kikket på den. Hun var alene. Godt at han endelig hadde trodd på henne. Men det ville bare være for noen timer, hadde han sagt. Hun trengte bare å bli der litt til. Han hadde igjen begynt å forklare unnskyldende hvorfor hun var blitt bortført og bundet, det hadde vært helt nødvendig, det hadde vært farlig om hun hadde gitt lyd fra seg, og han visste at hun ikke ville blitt med frivillig, men han var nødt til å hindre henne i å dra, det kunne skjedd henne noe adskillig verre… Og så videre. Stine tenkte å spørre ham om hva som vel kunne vært verre, men var egentlig bare oppsatt på å være her alene nå, så hun trakk på skuldrene, og sa at det var ok. Hun var sur og skjelven, men skulle ikke gjøre noe galt. Han bedyret at hun måtte stole på ham, og hun nikket ok, ok, og hadde lyst til å puffe ham ut, og var faktisk glad da låsen smekket i etter ham. Han var ikke farlig. Dette var noe stort tull, og hun var fremdeles forbannet og sur, men det viktigste var at han gikk igjen. Hun stirret på figuren hun hadde lagt på bordet. Den var velkjent. Hun husket den godt. Det var den hun hadde gitt til Flemming. Det var den Herdur hadde stjålet mønsteret fra – hun ble litt sint igjen når hun tenkte på det – og på at Herdur hadde stukket av, og ikke svart på melding. Hun syntes hun så Herdurs mave og tattoveringene på den, langt under navlen, som en stridig fugl over et gyllent rede. Den hadde vært helt lik den som var på disse platene. Jens hadde altså sendt en av disse platene til henne. Men det var fremdeles noe som ikke stemte. Fuglefiguren var lik som på Herdurs mave. Men Herdurs tattovør måtte ha glemt noe. Kanskje hadde det ikke vært plass under bikinikanten. For på platen Stine hadde fått i posten hadde det vært et mønster. Et mønster av prikker. Det fantes ikke på den platen som lå her heller. Hun tok opp flere av platene fra esken. Det


var ikke prikkmønster på noen av dem. Bare på den som Jens hadde sendt til henne, hadde det stått. Hun så seg omkring i rommet. Det var et varelager, helt klart. En pakkesentral. Det så ut som om noen tok inn og sendte varer ut herfra. Det var til og med en slags pakkedisk, med papir og tape og lim og lakk og tusjpenn. Og et poststempel faktisk, som man kunne stille datoen på, slik som Christian hadde vist henne i den svindlerbutikken i Khao San Road, der han hadde kjøpt de dumme eksamensbevisene. Hun syntes hun kjente igjen papiret også, selv om det var helt nøytralt papir. Stine så i sitt indre for seg platen hun hadde fått. Så gikk hun bort til pakkedisken, tok opp en tusjpenn og satte et merke, en prikk under figuren i platen hun holdt i hånden. Hun forsøkte med en farge til. Det lignet. Det var de samme prikkene. Tusjen sugde seg inn i den stive platen, og ble litt brunaktig, grønnaktig og lilla, avhengig av hvilken penn hun brukte. Slik hadde prikkene hun hadde fått i posten vært også. Jens hadde sendt henne en av disse figurene. Og han hadde laget tusjprikker på den. Hvorfor? Ingen melding, ingen beskjed. Bare prikkene. Stine ble sittende. Noe arbeidet seg fram i hodet hennes. Noe hun husket fra lang tid tilbake. Noe hun og Trond, faren hennes hadde lekt med. De hadde laget koder. Hun var blitt så i fyr og flamme over det. Det var hemmelige budskap hun og Trond kunne drive med. Når hun hadde vært ensom, hadde hun og Trond sendt budskap til hverandre i kode. Hun hadde vært liten den gangen. Før de hadde hatt mobiltelefoner og mail. De hadde sendt det i posten. Hun kunne nesten ikke huske det lenger. Men så kom hun til å tenke på at hun hadde blitt så begeistret at hun hadde lært bort koden til Jens også. Og så forsto hun brått at hun dermed hadde røpet den, og at den ikke var verdt noe mer, at hun og faren ikke lenger hadde hatt noe eget språk sammen, at Jens hadde overtatt det også, og at det var hennes skyld. Når Trond hadde vært i København senere hadde de alltid gått i spillbutikken, men hun var ikke så interessert lenger, selv om Trond alltid hadde kjøpt noe der. Og så var hun blitt voksen, og hadde glemt koden. Det var så lenge siden. Men hun begynte å huske det nå, hun kjente prikkekoden igjen. Eller rettere sagt den gamle følelsen av den. Hvordan var den? Og hvordan hadde prikkemønsteret på platen egentlig sett ut? Hun lukket øynene og konsentrerte seg. Hun tvang bildet fram igjen, bildet av der hun og Flemming hadde stått i hagen hans ute på Strandvejen før hun dro til Thailand. Snille Flemming. Hun måtte ikke begynne å gråte nå. Hun måtte se. Men det var som om hun bare så de gamle hendene til Flemming. Hun tenkte på ham. At han sikkert var forferdelig trist fordi Jens var borte. Så så hun Jens den forferdelige gangen. Og plutselig så hun prikkemønsteret klart. Hun husket koden. Hun kunne lese meldingen på platen som Flemming holdt, lett som bare det. Og ble plutselig sint igjen. Hvorfor hadde ikke Trond


tydet den? Flemming måtte jo ha vist ham den. Hadde faren hennes glemt den hemmelige koden han og Stine hadde sammen? Hun følte seg så sint at hun fullstendig glemte hvor hun var. Glemte at hun faktisk nå helt mot sin vilje hadde nådd hit. At hun nå sto i det rommet hvor Jens hadde skrevet budskapet. Han hadde skrevet det i dette rommet, som hadde vært oversvømmet under tsumamien og som var blitt kalket og pusset opp etterpå til varelager. Han hadde stått her etterpå, lys levende ved pakkedisken og laget prikkene. Men nå ønsket hun bare at han var død. For budskapet hun nettopp hadde dekodet var ikke til henne, men til Trond.


Kap. Knappe politiresursser (fredag?) Drapet på en europeisk farangpike ville under normale omstendigheter rystet Phuket. Men minnene om alle de døde fra i vinter var vel for levende til at man orket å gjøre nok et likfunn til tema seg i mellom. Man ønsket ikke å snakke om slikt nå. Derfor var det heller ikke i løpet av formiddagen kommet inn et eneste tips fra publikum som kunne hjelpe til å belyse drapet på Herdur. Liket var blitt funnet begravet i sanden, og var igjen blitt halvveis avdekket av bølgeslagene. Det kunne neppe ha ligget der mer enn et par-tre dager, selv om det ved første øyekast hadde gitt assosiasjoner til kjente tilfeller under tsunamien. Liket hadde få spor av ytre skader, bortsett fra at en stor bølge antakelig hadde skylt den mot stranden på en slik måte at nakken var blitt knekket. Men allerede før obduksjonen var man blitt oppmerksom på noe meget spesielt. En betydelig del av huden på den nederste delen av maven under navlen mot skambenet var flådd av. Som om den var skåret av med skalpell, eller høvlet av med et bredt instrument. Det var merkelig, og ga litt assosiasjoner til et seksuelt motiv, ingen av kriminalteknikerne hadde sett noe liknende, selv under tsunamien. Det kunne knapt ha vært resultatet av at noen dyr i sjøen hadde beitet på liket, selv om det også var et par små spor av det. Men det var bare en tynn, men ganske stor hudlapp som var borte, såret var nær på rektangulært og det hadde dessuten kryssende spor av et kutteredskap i hjørnene. Den lokale politisjefen sukket. Han ville forelegge dette for politioffiseren fra Bangkok, de var nok mer vant til ulike perversiteter der oppe i storbyen. Men i det han var i ferd med å legge inn resten av bildene i datasystemet, kom det plutselig opp en informasjonsboble på skjermen. Det var en match på bildet av ansiktet. Det var da som… Han ble opphisset. Han hadde ikke vært inne på systemet siden i går, men dette var visst litt av en storfangst. Han åpnet flere av dokumentene som var blitt lagt inn ganske nylig. Den døde piken hadde vært innbrakt til politiet i Bangkok for bare vel en uke siden. Hun var faktisk ettersøkt. Mistenkt for tilknytning til produksjon av narkotika, Yaba, der i byen. Dette var altså et narkotikadrap. Ikke overraskende. Kanskje et oppgjør om penger, gjeld, eller mer trolig, sett i lys av mishandlingen, en maktdemonstrasjon. Det kunne være en liga mot en annen. Det kunne forklare den merkelige skalperingen av huden like over kjønnet. Noen hadde merket og drept en av motpartens kvinner, kanskje en konkurrerende bande. Hun var riktignok en farang. Men frisyren og typen ellers kunne man godt forbinde med klubber og kanskje prostitusjon. Det var alltid noen kunder med sær smak, saktens også med smak for grovbygde og vulgære farangkvinner. Avisene hadde allerede trykket saken, bildet var ute, det var lekkasjer og forbindelser her på huset i forhold til pressen som ikke lot seg stoppe, og som i visse tilfeller faktisk kunne være nyttige. Men han hadde nok helst foretrukket at denne saken hadde forblitt internt en stund. Politiet her var lite rustet til razziaer som de kriminelle ville være godt forberedt på. For ikke å snakke om å håndtere


bandekriger. Men han måtte foreta seg noe. Organisere en større etterforskning så raskt som mulig. Store mannskaper var allerede ute i et annet søk i dag, en godt og vel middelaldrende farangkvinne var etterlyst, hadde kjørt i sterk alkoholpåvirket tilstand, og hun var nettopp blitt funnet, sterkt skadet, ved bilvraket. Det var en ung munk som merkelig nok hadde tatt seg av henne, en tilfeldig bilist hadde kommet forbi på en nokså øde hogstvei inn mot et skogområde, fått henne ut, og fått alarmert lege og politi. Kvinnen var på sykehuset nå, i live men ganske svak. Politisjefen spekulerte på om han burde hatt en samtale med munken, men lot det foreløpig være med tanken. Munken var blitt med på sykehuset, politiet ville nok finne ham der om det var behov for det. Å avhøre en munk passet seg vel heller ikke. Det måtte bli drapssaken som skulle ha prioritet nå. Men hvordan? Han tenkte litt over det. Ville det å fronte denne saken bringe noen særlig merit i forhold til risikoen for ytterligere problemer, eller ville det medføre kritikk i tilfelle han ikke skulle få noen særlig suksess? Politikammeret her slet nok som det var nå. De hadde blitt rustet opp like etter tsunamien, det hadde faktisk på kort tid utviklet seg til et imponerende patologisk og etterforskningsmessig senter, med meget imponerende internasjonale eksperter ut og inn av dørene, det hele under hans administrasjon, han hadde passet på å få ekspertene til å holde noen forelesninger og veiledende praksis for sine folk mot å stille noen mannskaper til disposisjon for dem, det hadde vært meget stimulerende og morsomt, og gitt håp om ekstrabevilgninger for å bygge huset opp til en anerkjent institusjon i så måte, men nå var alle ressursene borte igjen, og hans prosjektsøknader lå antakelig dypt begravd i skuffene hos de bevilgende myndigheter. Han spekulerte på om det var mulig å overlate ledelsen av denne drapssaken til spesialisten fra Bangkok. Han var egentlig på spaningsoppdrag i en annen sak, men det dreide seg i begge tilfeller høyst sannsynlig om narkotika. Dette drapet ville vel egentlig være en godbit for ham? Men ikke nok med det. Som politisjefen begynte å ane, skulle denne dagen vise seg å være en meget lykkelig fredag. Bare en halv time etter, lå en ny melding inne i systemet. Et publikumstips. En mulig observasjon av den den drepte piken. Det var en svært religiøs hushjelp som var ansatt i et rikmannshus oppe på åsen som nå mente å gjenkjenne henne. Og ikke nok med det heller; spaningsdata fra Bangkok kunne bekrefte opplysningene. Selv om politioffiseren derfra hadde vært ganske taus i forhold til å rapportere hva han drev med til stasjonen her, så lå dataene sentralt lett tilgjengelige for politimesteren, og han kunne ikke skjønne annet enn at opplysningene påviste at de to sakene høyst sannsynlig hadde direkte forbindelse med hverandre. Det var opplagt en dag for heldige beslutninger. Det ville nok være en helt riktig beslutning å la cowboyen fra Bangkok overta den praktiske ledelse, selv om det ikke direkte var hans bord. Han kunne dessuten beordres til å ta saken. Dersom den mot formodning ble en suksess, var det ham vel unt.


- Man m책tte i en presset bemanningssituasjon ha lov til 책 trekke p책 de ressurser man kan f책 tak i, tenkte politisjefen tilfreds.


++++++++++++++++KLATREKAP 2:++++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ Kap Mistanke. Videre. Karst. Sabotasjen er fint innsatspunkt i scenen.

Kalksteinsfjell kan være hullet. Nesten som en klatrevegg. Det var ikke tilfelle her. Her var det hardt og glatt. Trond hadde alltid hatt glede av klatring som lagarbeid. Det storslagne felles løftet i klatringene. Beseire den umulige naturen. Klatringen i kalksteinshulen hadde også vært fin. Nå var det alles kamp mot alle. (Kunne inngangen ha blitt blokkert? var det en innesperring. David blir latt såret tilbake, Trond har løst Davids prosjekt, Trond faller, får et fall i klatringen, blir hengende. David blir alvorlig skadet. Phis vrede. Ekspedisjonen (klatreturen): Hvem er venn og hvem er fiende. Usikkert. Hendelser intreffer. Hva vekker Trond? Hva får fart på ham? Han hjelper for mye. Miss Cathy ledet klatringen. Dette var ikke helt enkelt å svelge for Trond. David og Trond hadde en annen stil. De var på bølgelengde personlig, og søkte kreative løsninger, særlig David, mens Cathy og Viktor var mer rettet, målsøkende og effektive. David måtte støtte Trond i dette kappløpet, ellers ville Cathy vinne. David bruker Trond som instrument til å hindre Miss Cathy. Holde en sympati hos Trond og David under hele klatringen. NB David hadde tenkt å la Cathy hente prøven, og drepe henne og Trond etterpå. (opprinnelig få tak i den selv). Men etter at Cathy styrter, og prøven forsvinner, og Trond ikke kan bringe den, er det bare en måte å få det til på, bringe Trond ned i live, slik at han kan presses til å røpe/hente den prøven Jens hadde i stedet, og som David ikke har kontroll over, men som Trond vet noe om. Han vil presse Trond med Stine. Trond sitter på hemmeligheten uten å vite det. Eller Trond kan ha fortalt David det, i full tillit, og hvordan han har sikret koden mot uvedkommede.

I Sallys leir hadde Katarina først holdt seg for seg selv. Trond hadde ikke fått særlig kontakt med henne. Trond var blitt fascinert av arret hennes. Trodde det var derfor hun var sjenert. Hun hadde blitt med på ekspedisjonen. Både hun og Trond var utmerkede klatrere. Samtidig var de motstandere nå. Men nå var de blitt gjensidig avhengig av hverandre. Hun hadde nettopp gjort en ting som var fysisk umulig. Katarina og Viktor måtte være sterkt motivert for å få tak i hemmeligheten, eller i hvertfall i Stine/Herdur, hvordan? Katarina syntes fanatisk besatt av sine mål, trodde kanskje selv hun var idealistisk, men Trond oppfattet henne som forvirret og grådig. Hun ville beherske livet selv, løse aldringens problem. Til nytte for sin organisasjon. Hun ville beherske naturkreftene ved magi. Kanskje så visjonene hennes mer realiserbare ut når da Trond hadde funnet spor etter Jens? Hun trodde fullt og fast på at hun vil få til det hun ønsket, skape sin utopi. Trond bekjempet henne instinktivt nå, hennes avskyelige venstrehåndsvei. og hadde møtt henne i dette vanviddet til slutt, når hun ble "forvandlet". Trond hadde blitt offer for en suggesjon, han så hun ble forvandlet og eldet før hun styrtet seg selv utfor/blir fortært. Men Trond hadde også opplevet at denne kvinnen hadde gjort noe i fjellet som var fysisk umulig, og det var hun som hadde fått ham til å gjøre sitt store leap of faith. Hun hadde lært ham til å tro. Og


han benyttet seg av sin tro til å gjøre det riktige, hindre henne i å vinne. Det hadde vært en trade mellom de to. Krigerens vei er av og til nødvendig Consider: Katarina var rettet mot og overveide hva som bør gjøres. I klar konflikt med Tronds Reconsider: Trond ønsket ikke å gå inn i en sak uten videre. Som å støtte Katarinas søken på hennes premisser. Trond stilte spørsmål ved klatringen helt opp. Pursuit: Katarina hadde et veldig driv etter å lykkes med sitt prosjekt, og det ble støttet, forsterket av Tronds motiv. Control: Trond hadde behov for å ha en spesifikk retning på det han gjorde, nemlig å finne Stine og finne ut av hva som skjedde med Jens. Method: Certainty: Katarina var en ledernatur. Visste hva som var sant og rett og gjør det. Slik er det. Det var i klar konflikt med Tronds Met: Potentiality: alternative muligheter Hva som kan gjøres:,Trond håper det beste, at det er en felles anstrengelse tross dårlige tegn, og lever hele tiden med et håp om å finne Stine og Jens, at livet skal bli bra for dem alle. Met: Proaction: Miss Cathy tar initiativer, er drivende i jakten på søket etter hvert er i klar konflikt med Tronds meth: Reaction: Trond har et konkurranseinstinkt som ofte slår inn. Han finner seg ikke i hva som helst, og han forsøker å hindre det han ser er en gal utvikling. Han liker ikke å bli styrt av kvinner. Evaluation: Effect: Resultatorientert. Cathy bedømmer alltid ting ut fra den nye situasjonen som har oppstått, og hva den kan by på. I klar konflikt med Tronds Eval: Cause: Hva som er årsaken. Trond er opptatt av å finne årsakene til hva som skjer og har skjedd, hvordan kunne det skje, osv. Litt hengt opp i fortid. Purpose: Desire: Et begjær. Cathy har til hensikt å skape den verden hun selv synes er den beste. Et idealistisk prosjekt for henne. Hun handler alltid ut fra lidenskapelige mål, men har også en dyp skade, ett arr hun vil hele. I klar konflikt med Tronds purp. : Ability: Å mestre det. Trond Bjerre ønsker innerst inne å kunne bli i stand til å overskue og klare alle de ting han kommer til kort med Perception: Cathy ønsker en magisk verden realisert er i klar konflikt til Tronds purpose: Actuality: Trond vil vite hvordan verdens realitet er, hva som er sant og usant, og hvor han selv står. Her er det to helt ulike naturer som til slutt henger i samme tau. Trond er den som bruker dyktighet, overveier, men ikke gir seg, alltid responderer. Men det er Cathy som leder dette. Trond er bare fornøyd at han fungerer, men det er konkurranseinstinktet som holder ham gående, samtidig med at han ikke er med på vanviddet. Han trenger fornuftige grunner. Hun er sikker, lidenskapelig og vanvittig. (men Tronds leap of faith går egentlig på problemstillingen i forhold til Chang. Det er kontroll/ikke kontroll. Dette spranget kan han operasjonalisere i fjellet. Men bør kanskje ikke gjøre det. Det er Chang som endres i deres møte) Klatringen til Trond og Cathy blir en tour de force. Og Cathy er artisten, Naturen, instinktet og viljen. Og galskapen. I Shamanistisk magisk forbund med fjellet. Hun gjør fysisk umulige ting. Og Trond gjør det etter, av tillit, i ren inspirasjon. Den som Jens kunne gi ham i deres beste klatrestunder, bare uendelig mer raffinert og modent nå) Hans konkurranseinstinkt vekkes. Og hans tro. Og tro på seg selv. De er et fantastisk klatreteam. De har turen opp til reiret, Cathy styrter ut av historien ved Phis hevn.


Her klatret Trond. Var Jens død? Levde han? Ble han holdt skjult? Jens var meldt savnet etter tsunamien, det ble antatt at han døde i den. Men nå tydet alt på at Jens hadde vært i live etterpå. Levde han fremdeles? Var han blitt drept i mellomtiden? Og det tidsgapet, hvor stort var det? Hvorfor var alle på jakt etter ham? Da Trond hadde dratt fra minnestunden i København den gangen Stine hadde dratt på denne vanvittige båtturen hadde det kanskje vært innbrudd i Jens sin leilighet. Jens hadde altså levd etter tsunamien. Hadde han valgt å gå under jorden? Han hadde kanskje gitt Stine livstegnet etter tsunamien? Hvorfor? Hadde Jens vært truet på livet? Men pakken var jo poststemplet før katastrofen. Tsunamien kunne ha vært hans store sjanse til å bli "strøket av rullene", og gå i dekning dersom han trengte det. Men hvem kunne ha vært etter Jens? Var det noen av dem som var her? Hadde Katarina virkelig trodd at Jens hadde dratt til Thailand på grunn av skilsmissen med Mona? At han hadde vært frustrert, sint, lei seg, ville komme seg på fote, dratt hit for å søke sympati, søkt sex hos kvinner eller kanskje med gutter. Var det kanskje derfor myndighetene hadde holdt ting hemmelige om ham? Trond klatret etter Jens, tross sin motvilje nå. Stine lette jo etter Jens. Trond måtte overta Stines livsfarlige søk etter ham. Alle lette jo etter Jens. Katarina, Viktor, David. Jens Petersen hadde hatt motivasjon, vilje til å drive fram nye resultater, forskerærgjerrighet og faglig dyktighet. Dessuten var han var klatrer. Og han likte koder. Hvor var Jens egentlig nå? Dersom han var død, hvor hadde han vært da han døde? Og hvordan døde han? Han ble ikke borte under tsunamien. Var han virkelig død? Hvem var egentlig Jens? Født nær København, god universitetsutdannelse, hadde startet med en god stilling innen et større dansk oppdragsforskningsinstitutt, hadde videreutdannet seg der i genetikk og molekylærbiologi, og til slutt blitt tilbudt forskerstilling i det internasjonale konsernet. Hadde tatt en doktorgrad på genetiske faktorer i metaboliske prosesser. Han blitt valgt ut til en internasjonal gruppe for å bygge opp et forskningslaboratorium i FNs regi, selv om det i realiteten var styrt av amerikanske interesser. Jens måtte ha interessert seg for ulike myter om evig liv. Det framgikk av notatene hans. Han hadde undersøkt kalksteinsedimenter og han har interessert seg for Andamanhavet. Det var noe på denne øya, og det fantes der oppe. Jens var en svært dyktig klatrer. Han hadde vært der. Men hadde noe fått ham til å gi opp prosjektet? Hadde Jens funnet noe? Var det noe levende? En organisme, et virus, en helt ny klasse/orden? Eller en genetisk kode? Fantes en genetisk beskrivelse av det? Hadde han tatt ut DNA for denne organismen? Jens kunne ha blitt drept fordi han visste noe, eller hadde funnet noe. Noe som truer CIAs interesse (forretningsinteresse). Hadde han blitt forsøkt vervet


eller kjøpt? Men nektet? Han var forsker. Etisk motivert, skjønt Trond tvilte på det. Ville han publisere et funn? De ville kanskje ikke at han skulle publisere. Trond hadde funnet Jens' notater. Metaboliske prosesser. Aldring.Var det Phis hevn som tok ham? Devaene? Vi lever i den synlige verden. Vi trenger all kunskap også om det formative for å komme videre. Jens hadde bygget opp en stor forskningsavdeling. Men han hadde blitt sagt opp. Han kunne være merkelig, fanatisk. Mona hadde kanskje blitt bekymret Nei, Monas virkelige natur var nok verre uansett. Jens orket kanskje ikke mer av henne. Hjemme hos ham hadde den danske satanistens bøker stått i hylla. (Rupert Sheldrake) Formative patterns: At det finnes formative betingelser, for cellevekst, for kreft, at elektroner påvirker hverandre, at vi er i en stor verden av gjensidig påvirkning. Hva som er virkelig og ikke virkelig, hva som er formativt og ikke. Kommuniserer vi på andre nivåer, og hvordan skjer materialisering? Hvordan er de prosesser genomene styrer, og hvilke betingelser må settes opp. Å bestemme, sekvensiere DNA'et er bare første skritt. Nå handler arbeidet om å bygge om på denne tegningen, i første instans å forbedre livet, planter, dyr. Design. Forbedre oss, kvitte oss med kreft, aldring, etc. Vi går inn i en ny æra der det handler om å omskape, designe, skape nye vesener. Det mekaniske og det organiske. Det kjemiske. Vi lager mikromekanismer. Miniatyriseringer, datamaskinene. Vi kan lage mikroproteser, menneske/maskin. Vi kan utforske menneskets organiske og kjemiske tåleevne, og bioteknologien er verktøyet å gå inn i skaperverket organisk. Klone dyr er mulig (sauen Dolly). Klone mennesker. Utvikle "rene, ideelle" mennesker. Samtidig sulter og dreper folk hverandre på ..... i forvirret religiøs fanatisme. Men hvordan utvikles menneskers kjærlighet? (etikk, aksept) Er bodybuildere bedre, mer utviklede mennesker? Er en hakkespett bedre enn andre fugler fordi den kan hakke? Kant var imponert over to ting: universet utenfor, og moralloven inne i seg. Jens' prosjekt var å skape en forbedret menneskeart, basert på hvordan naturen nå ville forandre seg. I Jens' papirer går det fram at han har oppgitt sin kamp for å bevare naturen, Jorden, det økologiske perspektivet. Han har settt at den uhemmede kapitalisme fører til irreversibel ødeleggelse av vår livsbiotop. Han har innsett det utopiske og umulige i å kolonisere andre planeter. Innsett det umulige i å utrydde fanatismen og den populistiske dumheten, sett at China forurenser og ødelegger, og at dette vil ødelegge. Han ser at to ting gir håp: Kommunikasjon, it, teknologi, og bioteknologi. Alt annet degenereres, etikk, kunst. Den muligheten som gjenstår er å innse nederlaget: Vår jord forandres, den eneste veien er å forandre vår rase, foredle den, slik at livet i den menneskelige organisme styrkes, adapteres, foredles. Vi kan styre det nå, og dette er hans valg. (Kanskje er det Cathy som formidler dette til Trond?) Jens hadde startet et hemmelig prosjektteam som var privatfinansiert med støtte av CIA der man ikke skulle "put a man on the moon" men put a man "under water". At noen typer mennesker skal kunne leve i havet, som fisker?


(tilbake). Jorden vil varmes opp. Atmosfæren ødelagt etc. (Chao ley temaet med dykking) Et av målene i det store forsøket med "det adaptive mennesket", adaptere til skiftende omgivelser, kan være dette målet, et hemmelig initiativ. Ide: Kunne være å utvikle genmodifisert nasjon + utryddelsesgift (som innen plantevern). Det store prosjektet er "adapting the human body to irreversible environmental change" (G)AHBIEC Et omåde: Resistens mot kjemikalier og mot uv- stråling. Arv-genetikk: Rasehygiene nødvendig. Livslengde – sykdommer. Oksygenerstatning osv. Jens: Det er systemet, Jordmaskinen, Golem som har overtatt. Det mekaniske, dødes egen dynamikk. Hvordan trodde vi verden skulle bli, hvordan er den blitt? Smådommer om politiske forhold slår feil, er det mulig å forutse endringer? Hva er lovmessig? Hvilke kim spirer endringer ut fra? Kanskje er det enkelte mennesker, enkelte sjeler, personligheter, som er kimene som bringer forandring. Deres personlighet, deres evne til å inspirere og organisere, skape ressursser? Trond: Det er mulig. Internett, mobiltelefon, verden reagerer hurtig, momentant. Tidsforsinkelsene er blitt mindre, det betyr mer styrbare systemer (alt påvirker alt). En helhetlig verden. Ikke isolerte celler, som var en annen og mer stabil, lokal sak. Nå er alt momentant. Alt skjer raskere, mer uforutsigbart, men også mer styrbart? kanskje gå inn på kaosteori, katastrofeteori etc. De modellene som ikke er lineære og pene. Hadde Jens alt dette i seg? Jens jaktet først og fremst på viten i seg selv. Han var trollmannens læregutt, som slipper mulighetene løs, som kanskje selv blir tatt av konsekvensene. Han var bildet på det viljestyrte ukontrollerte. Mageren, alkymisten som slipper alt løs, åpner dører som kanskje koster for mye å åpne. Jens var et bilde på den rastløse, egoistiske, amoralske, menneskelige drive. Han var begeistret for alt, var skarp i alt, men lot konsekvensene være andres bord. En inspirerende, men grunnleggende egoist, alt kunne han bruke som middel i hans søken videre. Han var blitt slukt av sitt eget intellektuelle begjær. Hva hadde drept ham? Jens var ikke som Katarina. Hun var kunsten, den amoralske ytelsen, perfeksjonisten. Jens var en Strangelove, Werner von Braun, Edward Teller type. Som Steven Weinberg og den australske kunstneren. I følge Jens’ notater hadde han jobbet med Tardigrada. Hadde forsket på å genbestemme bjørnedyret fra Grønland. Han hadde fått et tips fra en forskerkollega om et interessant fenomen i Thailand. Han hadde undersøkt ulike "foryngelsesmedisiner" i østen med hensyn på metaboliske funksjoner, og kommet over spor etter en interessant organisme som hadde slags reversert aldring. Noen fugler viste seg å ha en uforklarlig høy alder, deres cellefunksjoner var overtatt av et slags mumifiserende virus. De ble faktisk gradvis balsamert i levende live. Dette viruset måtte stamme fra en hittil ukjent organisme, ventelig en form for nematoder. Organismen, når den var ferdig dannet, kunne "impregneres", mummifiseres, styrkes. Benstrukturen inngikk forbindelser som kunne sammenliknes med syntetiske legeringer, sterk mot


slitasje, carbon, f.eks. Bivirkning: Tape sin menneskelighet, sårbarhet, bli robotifisert, usårlig. Var Jens sitt tema å kontrollere eller slippe all kontroll? Hadde han solgt seg til kapitalen eller irrasjonaliteten? Hadde han oppdaget at vitenskapen bare handlet om å tjene penger, business, patentere større deler av livsprosessene. Var det selskapet han drev bare en bioteknologisk forlengelse av kapitalens hunger? Var han ferdig med rasjonaliteten? Var det irrasjonaliteten han ville forske i nå?. Holde offerriter. Kanskje lede en sekt.. Kanskje Jens mediterte hver dag, ble en av de som ble, var han sentral i et miljø i Danmark/California. Var han og Cathy (med i den samme orden? Var Cathy ordenens egentlige leder? Var det dette David hadde funnet ut, og var det riktig? Ja. Det var ikke lenger rasjonal bruk for Jens. David måtte bringe det under kontroll (men han hadde selv sitt businessprosjekt). Jens må fremstilles positivt etisk helt til David avslører hva som har skjedd. Hva var konflikten mellom Jens og Mona? Var det hans særhet? At han ble borte, forlot henne, at han forandret seg? Noe han gjorde mot Stine? Eller forsøkte å få henne til å gjøre. Noe om narko? Var han sammen med Herdur? Noe om stoff eller satanisme, noe seksuelt, eller for lite seksuelt. Viste han seg å være bifil eller homofil? Ble han voldelig? For autoritær, evt mot Stine? Ble han alkoholiker eller narkoman? Mona må ha blitt dypt krenket eller lurt. Eller var det hun som hadde benyttet seg av han, og at han ikke ville mer(!) Forsøkte han å benytte seg av hennne eller Stine for å nå helt andre mål? Noe må ha skjedd, men først gradvis. Hva var tiltrekkende ved Jens i første omgang? Hans moral/omsorg/engasjement? Hans åpenhet? Erotikk? Beskyttelse? Eller var det bare en kritisk situasjon, på vippen? Han forsvant. Hun måtte klare seg selv. Kompromissløs. Gang på gang. Så: dirigert. Var han slik? Var han ikke ektemann nok? Om en orden ekstremorganismer, Archae (det tredje naturrike?). Det finnes millioner arter som er i ferd med å gi tapt. Det startet med et sva som hellet svakt. Men det var lite å kante i med føttene. Trond la kroppen ut, han kjente at det begynte å verke så smått i leggene der han stolte på friksjonen i sålen og spente fra i smøring oppover. Friksjonstak – det motsatte av bøtte. Her var det bare sloper. Det gjaldt bare at det ble friksjon nok. David var nå andremann i taulaget. Han tok ut sikringene etter dem, og Trond kunne se at..


En ny standplass. Trond la ut en ... som forsterket selvforankring. Han klarte å finne noen små riss, og her stacket han hele tre kiler for å få til en god nok sikring Trond fant et dieder, det innvendige hjørnet dannet en fin vinkel. Han reduserte brattheten og fikk god balanse ved å plassere bena ut til sidene i rennen Her var han nødt til å crimpe i bitte små tak. Forankre seg i bare fingertuppene. Han visste ikke hvor mye det ytterste fingerleddet kunne belastes. Han passet på at… Fingerleddet måtte dannet en skarp vinkel for at han i det hele tatt kunne henge på dette taket Nå kom xxx etter på topptauet som Trond la ut. xxx jumaerte oppover på tauklemmer. Hendene kunne ikke gi noe her, det var bena og balansen som måtte føre ham videre herfra. Det handlet om tyngdeoverføring, vektfordeling, balanse og synkronisering av dynamiske bevegelser. Han forsøkte å være kraftbesparende. Endelig fikk han et godt bøttegrep, en skikkelig mugge, og kjente hvordan fingrene fylte ut hulrommet uten å bli ødelagte. En trygghet fylte Trond. Det var umulig å finne flere tak her. Eneste mulighet var å catche. Hun ventet, konsentrerte seg, og sprang til, i et utrolig sprang opp til neste tak. Det var kanskje noen bitte små ujevnheter der, lite å plassere foten på. Men Trond visste hvordan han kunne få det maksimale ut av dem. Han kunne kanskje kante med yttesiden av skoen på de små framspringene. De var nå ved det Trond antok var crux. Det aller vanskeligste punktet Det ble vanskelig å sette. Her var ingen mellomforankringer. Fallfaktoren kunne bli i høyeste laget nå, men det var ingen annen råd. Den eneste muligheten nå var å gå langt over siste sikring. En run-out. Det ville bli et langt fall dersom det ikke gikk. Det gikk virkelig på sikkerheten løs nå. Han var glad for at han fremdeles hadde taubrems som kunne fungere, og dermed litt dynamisk sikring. At litt tau kunne gli gjennom bremsen før den låste, ville redusere belastningen ved et fall på de nå tvilsomme sikringene. Det ville også ta av for fallet. Her lå en skive, en flat steinblokk, utenpå selve fjellet


Det ville bli et betydelig taudrag. Tauet måtte nødvendigvis få stor friksjon når det løp frem og tilbake mellom sikringene og over den kanten. Trond fikk en mistanke. Han hadde kanskje aldri ledet en rute, men kun klatret på topptau. Den eneste muligheten her var å traversere. Klatre sidelengs. Trond visste hvor upålitelige slike flak kunne være. Et tynt stykke fjell som stakk frem. Kunne i beste fall brukes som håndtak, til å legge en slynge over, eller til å sikre bak hvis det var solid. Men noen flak kunne være ekspanderende, de kunne gi litt etter ved belastning. Trond likte dem ikke, han var alltid forsiktig når han var henvist til slike. Han følte at han var henvist til hangdogging. Henge i mellomforankringen i en rute som var over hans kompetansenivå. Det var ingen annen mulighet enn å jamme fingrene inn i den trange, skarpe sprekken, Hadde Trond hatt tape, hadde det vært mulig. Nå var det kun ren smerte, fotjam, fingerjam osv. Trond fant en kamin, en sprekk som han kom helt inn i med kroppen Det var faktisk en klemblokk som lå inne i risset, og Trond fikk lagt en slynge om den. Den ville nok holde. Trond så hvor godt Cathy ledet. Det var lett å se at hun var psykisk sterk såvel som fysisk perfekt. Ble ikke lett psyket ut Trond ledet nå, og la ut en mellomforankring til høyre, ved hjelp av.... Trond var ikke glad i gamle bolter, og særlig i et slikt korrosivt miljø som her, salt og varmt og fuktig. Der han ledet plasserte han flest mulig naturlige sikringer, slynger, kiler, kamkiler, de hadde ikke borebolter. David tok dem ut etter hvert. Risset var off-width. Det var umulig for hans kropp å komme inn i det, og for stort til å jamme. Men kanskje for Cathy.. Det var en pilar som skjøt frem ca en tredjedel av veggen her. Det var en slags pinakkel, en søyle. Den så svært vanskelig ut.


Han måtte pinche, klype på det vertikale taket Han huket en ny karabiner av racken, slyngen med klatreutstyr i beltet. Å rappelere ned, med rappellbrems eller kroppsrappel ville være mulig, selv om David hang vrient til. (De firte seg ned.) De måtte forbi et stort takoverheng. Trond sikret. Han ga ut tau, stramt og forsiktig, mens Katarina arbeidet over ham. Hun gikk opp en liten kamin. Presset seg lett oppover, og han så henne legge inn kiler og smette på doble karabinere, fagmessig og rutinert. Hun så aldri på ham, men hele tiden kjente han kontakten med henne via tauet. Trond måtte igjen beundre måten hun leste berget på. Med en sikkerhetsfaktor tilstrekkelig høy til at de ikke risikerte feil, men samtidig uten unødige og sinkende sikringer. Hun stolte instinktivt og med en viss autoritet på Tronds selvforankringer? De var et perfekt klatrerpar. De traverserte et åpent stykke nå. Midt i veggen, midt i fjellets veldige masse steg en velkjent tilstand av indre ro opp i ham. Han nøt følelsen av å være i sin kropp. Han var noe mer enn seg selv Trond, han var en stor hvit bygning som han gjennomsøkte med sin bevissthet, en inspeksjon som ga glede og ro. Han kjente en fast velvære da kroppen åpnet seg for sin egen mykhet. Til sin forbløffelse kjente han også hvordan det stive og vonde kneet også var blitt helt mykt, det var faktisk et lite mirakel. - Så lite vi vet om oss selv, tenkte Trond. Så uendelig lite all vitenskap vet om mulighetene ved det å være menneske. Men han kjente likevel en liten, men ubehagelig murring av tvil i bakhodet. Var det hans eget sanseapparat som spilte ham et puss, hadde kroppen selv skilt ut en ekstra dose smertestillende, eller var han begynt å hallusinere, miste virkelighetskontakten som følge av anstrengelsene og utmattelsen. Hvis så var tilfelle – og den tanken var plutselig skremmende og iskald – så var han virkelig ille ute. Grensen mellom positiv og negativ spenning var hårfin. Negativ spenning var det samme som redsel. En slik redsel kunne være farlig fordi man, dersom man ikke var vant til å leve med risiko, kunne komme til å handle overilet. Dersom man tidligere hadde fått en alvorlig redsel kunne det føre til at man ikke ville tørre å klatre mer. Det måtte være et visst samsvar med ens evne til å vurdere risiko, ens ferdigheter, og den fare og de vanskeligheter man utsatte seg for. Trond hadde drevet friklatring, men alltid med god sikring. Han var heller ikke så i mot teknisk klatring at han ikke grep etter en slynge eller en karabin dersom alternativet var å falle.


Nå kjente han den nesten uimotståelige trangen til å se ned, la seg sluke av illusjonen, av perspektivet og suget under seg, la seg falle inn i en passiv tilstand av rom, av intet, av svev. Men han visste at angsten umiddelbart ville følge, den angsten som slår inn og lammer og skaper panikk, og om nytelsen og angsten og panikken fikk forenes ville den tappe tanke for tanke ut av hodet, lamme og forsteine kroppen, fordrive all rasjonalitet, lamme instinkt, reflekser og håndverksmessig kunnen, og i siste instans få ham til å gjøre farlige feilgrep. Her var ikke plass for å nyte angstens rus. Intet rom for feilgrep. Trond nølte med å gå til konklusjonen, som handlet om døden. For selv om døden var et nøytralt og nøkternt faktum, ved å dvele ved den lå alle forestillingene på lur, forestillingene som ville ha ham inn i rusen, panikken, ja, feilgrepene. Og som uvegerlig ville få ham til å falle. Stivne, gjøre feil, klamre seg så tett mot fjellet at han ville miste trykket mot fotsålene på grunn av feil vektbalanse. Eller famle og feilvurdere håndfester, kanskje få krampe i et kritisk ekspansjonspress. Han så bort på skikkelsen bortenfor seg. Hun satt som grodd fast i veggen. En arm, som så ut til å leve uavhengig av resten av den kurstille kroppen hennes, søkte planmessig omkring henne, over hver kvadratcentimeter berg etter et mulig nytt feste. +++++++++++++++++++END KLATREKAP 2.++++++++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++


Kap En scene mellom Rick og Sheila omkring Herdurs forsvinning. De eneste som har et annet mål enn å finne Jens hemm. er Rick Sheila og Ahlsen/Iglem. Men det er bare tilsynelatende. I virkeligheten er de innvolvert med noe som er sterkt forbundet med den økonomiske siden av det potensialet Jens har skapt, eller kan komme til å skape. Rick tror at møtet med David kan løse hans økonomiske problemer. Hva er det forretningene til Rick går ut på? Rick har også selvinteresse, men elsker Sheila virkelig, og har omsorg for henne, inntil han gjør den forferdelige feilvurderingen med David. Hvordan? Sheila: Å henfalle til avhengighet av noe. Drugs, alkohol, tobakk, sjokolade, spising, selvskading osv. Kopiering av tidligere mishandling. Sheila tror at det at de får ungdommene i huset kan skape mer glede i framtiden for Rick og henne. Alle ungdommene må være tiltalende og vekke sympati hos Rick og Sheila. Sheila, utvikler seg fra selvopptatt Hvordan? Til uselvisk. Hvordan? Hun identifiserer seg med Stine på en spesiell personlig måte, ser kanskje hvordan Stine ikke blir verdsatt. Ricks forsøk på å holde Sheila under kontroll, eskalerer hennes anstrengelser for Stine dramatisk Hvordan? Sheila må finne en måte å lure Rick på, for å berge Stine. Stine blir forsøkt reddet At noen blir hysterisk i en farlig situasjon Vil/vil ikke, Den farlige, grusomme mannen Utveier som stenges, narrow escape Trøtthet som innebærer fare. Å kjempe for å ikke miste kontrollen. At kontrollen plutselig blir borte. Sheila velger å ofre sitt liv/helse for Stine. Kanskje var det det barnet hun ikke fikk med Rick (som hun aborterte) Hva Sheila oppdager ødelegger Sheila, og Rick og Sheilas gode liv. Ricks fremtid med Sheila er ødelagt Chang følger med til sykehuset. Sitter hos henne. Politiet blir tilkalt, og kjenner henne igjen. Sheila har fortalt til Chang. Rick kommer. Tuk går til aksjon. NB Rick ender med konkurs, og Sheila kommer kanskje endelig til London igjen? Om mange år?

Straks Rick hadde fått meldingen om at Sheila var brakt inn på sykehuset, hadde han kastet seg i den andre bilen og dratt ned til henne. Roveren var borte. Han hadde tidligere kjørt og kjørt milevis fra tidlig om morgenen uten resultat, men golfbilsjåføren hans hadde, da han ble satt inn i saken, på en uforklarlig måte klart å mobilisere et stort oppbud av politibiler for ham for å lete etter henne. De hadde bemerkelsesverdig raskt fått satt i gang en ettersøkning, men før den hadde gitt noen resultater, kom en telefon på dårlig engelsk om at Sheila var funnet, hun var blitt kjørt til sykehuset av en bonde og en thaimunk, som hadde funnet henne langt av lei. Det hadde vært en ulykke. Hun var alvorlig skadet. Rick var fortvilet da han løp inn gjennom korridorene på sykehuset, han fant ikke rommet de hadde oppgitt med det samme og løp ned i resepsjonen igjen, han hadde i forvirringen lett i feil etasje, han sprang inn i heisen, den var uendelig treg med å lukke dørene, han trykket flere ganger på knappen, og holdt på å velge feil etasje en gang til, men omsider åpnet dørene seg, og han leste på dørene i den nye korridoren for å finne riktig nummer, men det var ikke noe system for rekkefølgen, han arbeidet seg systematisk gjennom gangen på nytt og i en tverrgang han hadde oversett første gang, fant han endelig det rette nummeret på døren og skjøv hardt på det gjenstridige dørhåndtaket som imidlertid skulle trekkes ut, da han skjønte det gjorde han det riktig, fikk opp døren, pustet dypt og gikk med forsiktige skritt inn og så henne ligge der, liten og blek som voks i det sterile rommet. Hun var bevisstløs, han fikk ikke kontakt med henne. Men hun pustet jevnt. Først da Rick så seg fortvilet omkring etter noen, ble han oppmerksom på at det også var en annen person der. På en stol ved veggen satt en ung buddhistmunk i sin gule og ikke helt rene kappe. Rick forsto med det samme at det måtte være han som hadde funnet Sheila og fått


henne brakt til sykehuset. Rick så på den unge mannen. Han var barbert på hodet og uten øyenbryn, men det var en sort skygge av hår og skjeggrøtter som begynte å bli så vidt synlige. Han var litt oppkrafset i fjeset, og hadde noen hissige røde risp på armen helt opp mot den nakne skulderen. Som om han vært i tornekratt eller blitt rispet og oppklort. Han satt rolig og alvorlig med korslagte ben, og så litt dratt og trett ut i ansiktet til å være en mediterende munk. Han gjorde høflig tegn til at han ville gå, men Rick stanset ham. Rick følte at han måtte takke ham. Det var forresten merkelig at munken hadde vært der, midt i det øde skogområdet akkurat da Sheila hadde kjørt utfor, og enda mer underlig, så vidt det Rick visste om buddhistisk klosterdisiplin, at munken hadde vært i stand og villig til å yte henne fysisk førstehjelp. Sheila hadde hatt englevakt, det var helt sikkert. - Takk for at du reddet min hustru, sa Rick, og holdt usikkert hendene opp til en thailandsk wai- hilsen, slik han visste at han burde. Jeg vil gjerne gi deg eller ditt kloster en gave. Munken nikket mot ham, men gjorde en litt avvergende bevegelse, som om han ble takknemlig, men likevel litt i tvil. - Er hun våken nå, spurte han. - Nei, sa Rick. Men legen hadde sagt at hun vil klare seg. – Jeg håper… sa han og stanset. Chang så at øynene til mannen ved sengeenden brått ble oversvømmet av tårer. - Du er jo prest, munk, sa Rick. Jeg har gjort noe forferdelig galt. - Heldigvis gikk det bra, sa Chang. Legen sier det. Hun visste ikke hvor hun var. Hun snakket om ting. Jeg er glad hun er på sykehus. - Det var min skyld, sa Rick. Jeg kan si det til deg. Du er jo munk. Chang nikket. Hun blir så…oppskaket, sa Rick. Og så trodde jeg… Jeg hater at hun drikker. Det gjør henne syk. Hun forsvinner mer og mer, inn i seg selv. Til en annen verden. Hun pleide å være så glad. Og så var det som om hun ble helt ung igjen da de kom på besøk. Hun ble visst så glad i den piken. Det har ikke vært så lett for henne disse årene etter at… Han brøt av og tidde. Så rett ut i rommet, ut av vinduet. Chang så på den fortvilede mannen, som tydeligvis var ganske rik, han hadde dyre klær og massivt armbåndsur i gull, men var likevel så ulykkelig. - Hvorfor drikker hun alkohol, sa Chang. - Jeg vet ikke, sa Rick. Hun burde ikke. Jeg vil at hun skal la være. Men jeg har gjort noe galt nå. Jeg kunne ikke fortelle henne det, det ville ødelegge henne. Og så ga jeg henne å drikke. - Du er hennes mann, sa Chang. - Hun betyr alt for meg, sa Rick. Det var derfor jeg gjorde det. Du forstår, hun har alltid vært så flott. Alle var misunnelige. Hun har alltid vært en tiger, et gnistrende hunndyr. Alle har ønsket seg henne. Og så valgte hun meg. Jeg var


alltid hypnotisert av henne. Hvordan hun smilte, føttene hennes, den milde, berusende kvinneligheten, hvordan hun nøt når alle så henne og beundret henne, og ble opptatt av henne. Vi levde som om verden bare besto av oss to. Hun er så morsom, vet du, så vittig, så suveren, men så redd og hjelpeløs, hun blir så søt og rasende, så forfengelig. Hun er så… kvinne, sa Rick, og så litt unnskyldende ut da han i det samme kom på at det var en munk han snakket med. - Hun har hatt det så vondt, sa Rick. Den historien brøt henne ned, meg også, men henne mest. Hun er blitt så ødelagt. Det er en lang historie. Hun, som egentlig er en sommerfugl med en villhests styrke. Ja, det var noe jeg sa til henne en gang. Hun likte det. Vi måtte starte på nytt igjen. Hun er så glad i stedet vårt. Jeg kunne ikke la det skje. Jeg kan ikke, for hennes skyld, det er helt umulig. Chang så på ham. - Hva er det du vil fortelle meg, sa han. Er det noe sørgelig? Hun lever jo. - Jeg kunne bare ikke, sa Rick. Men det har gått galt. Jeg har gjort noe forferdelig. Men jeg har gjort det for henne. For oss. Jeg ble tvunget til det. Hun er så glad i dette stedet. Vårt liv, det er jo her. Og så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke si det til henne, hun ville ødelagt denne muligheten. Hun har ikke nerver til det, og jeg trodde det ville løse alt. Det var en sjanse jeg måtte ta. Men så lot jeg henne få den flasken. Jeg skulle ikke gjort det. Jeg vil gjerne fortelle deg om dette. Du vil høre på meg, vil du ikke? - Hvem er Christine, sa Chang. Hvor er hun? Rick så plutselig redd mot ham. - Hvor er Christine, sa Chang igjen. - Jeg vet faktisk ikke, sa Rick. Det er det som er så forferdelig. Jeg vet ikke. *********** (Innen dette kapittelet må Stine ha funnet koden, og foretatt seg noe. For Rick har oppdaget at det ser ut som hun har rømt. I løpet at kvelden innvier han Chang i stedet, slik at Chang finner det.


+++++++++++++++++++++KLATREKAP 3++++++++++++++++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

KAP Crux. Trond klatrer opp et vanskelig parti (og får vite at Stine er død/borte): (har fått vite at Stine er i fare, klatrer etter Cathy): Han møter den gamle klatrescenen igjen her. Da han ble skilt fra Stine Mona må beskrives med de psykopatiske trekkene hun har. Ordentlig! Og hvordan hun manipulerer Stine, og aldri gir henne noe kjærlighet. Hvordan det er manipulasjon, selvmordstrusler, løgn, grenseløshet, andre skyld. "du har smittet meg", aldri lytte, men lire av seg. Og storhetsforestillinger, fikse ideer osv. aldri penger, aldri delta med noe, aldri omsorg, og hennes isolasjon, nekte å delta, hennes hekseforestillinger og kristendomshat. Kan ta inn shortstorystoffet. Ikke la henne være innbydende, men en erotisk spiller.

De måtte få kontakt med den skadde David, og få oversikt over skadene. Prøve å ta seg fram til ham om han trengte førstehjelp, og vurdere skadeomfanget. Han burde anbringes på et trygt sted som var gunstig for videre redning, få varslet og hentet hjelp, så han kunne hentes ut. Da David hadde sluppet blokken på Viktor, hadde det sett ille ut. Trond hadde trodd han ville vært død momentant. Den skadete russeren som hadde sikret David hadde likevel klart å velte seg utfor. Han hadde forstått at han kunne rive med seg David i sitt eget fall, men David, som hadde ledet på tauet, hadde satt noen lette forankringer lenger oppe, og mirakuløst nok hadde David lynsnart rukket å kutte tauet før han ble dratt med. Men nå var David uten tau. Han måtte bare forsiktig knytte seg inn, forankre seg så godt han kunne der han var. David kom ingen vei. Trond klatret videre. Han var tørr i munnen. Det var forferdelig tungt. Han var fortvilet. Tankene begynte mot hans vilje å vandre. De graviterte mot det evige temaet igjen. Han følte at han hadde passet på og gjort alt han kunne for Stine. Han måtte jo leve et liv selv også. Hadde ikke en gang de ydmykende situasjonene med Mona og Jens vært nok? Stått der som en kassert far, fraranet innflytelse til å gi Stine de muligheter han visste han kunne gi henne. Å være maktesløs i mot den fullstendig utillatelige måten Mona var i stand til å misbruke deres unge menneske på. Jens var helt utenfor, han hadde aldri utviklet de egenskapene en voksen person bør ha i forhold til et barn. Han hadde vært delvis usynlig, delvis bare en upålitelig, uberegnelig og bråkete lekekompis. En man aldri kunne overlate sitt barn til. Selv lite voksen på det mellommenneskelige plan, uten ansvarsfølelse, med reaksjoner og påfunn som bare kunne føre til villedning, redsel og utrygghet for Stine. Trond hadde aldri forstått at Mona kunne gjøre dette mot den lille datteren. Det vil si, han hadde ikke villet forstå det. Men etter hvert måtte han innrømme at hans første snikende mistanker mot Mona hadde vært så alt for riktige. Hun var faktisk en så grov og plump natur, herskesyk og påståelig, at han aldri hadde trodd slikt var mulig. Hun var smiskende eller uforskammet og respekterte ingen. Kanskje følte hun seg underlegen, hun kunne påstå det mest sinnsvake, og da Trond sjelden orket å diskutere mot villfarelser og dumheten selv, ga han seg i slike situasjoner. Ut fra det hadde Mona triumferende


konstruert sine egne sannheter og virkelighetsbilder. Kanskje forsto hun svakt at hun hadde begått en tabbe ved å innvolvere seg i den gryende kjendisstatus Jens hadde, hans håpløse mangel på medmenneskelighet under den flotte fasaden. En gang, det var ikke lenge etter at Mona hadde stukket av med med hans tidligere venn, hadde Trond vært vitne til hvordan hun for åpen scene hadde låret ut en avskyelig tirade mot den olme Jens. Selv om han egentlig visste at Mona var en pøbel av en kvinne, forvirret og hersende med sine omgivelser haddeTrond fått veldig avsmak for det Egentlig hadde han vært glad for å ha kommet unna dette uhyret. Likevel den fete, uspiselige og gjensidig skrytende fasaden Jens og Mona nå holdt, Mona skrøt av Jens’ sosiale forbindelser, men hadde egentlig aldri forstått hans virkelige kvaliteter, nemlig de intellektuelle. Hun solte seg i å være hans medbrakte, og var ikke selv i stand til å oppfatte hvilket pinlig inntrykk de begge gjorde i mer siviliserte omgivelser. For Trond måtte de gjerne herje med hverandre som to blinde bøfler. Det som gjorde ham syk og forbannet, bortsett fra hennes uforskammethet, var hvordan Mona systematisk neglisjerte Stine, og saboterte alle Tronds forsøk på å støtte Stine i aktiviteter som hun så sårt trengte for sin utvikling. En gang hadde Trond blitt virkelig forbannet. Han hadde, som han pleide, dratt til Mona for å hente Stine, det motsatte hendte aldri, for Mona gadd aldri å bevege seg ut fra huset av interesser andre enn sine egne. Da Trond hadde kommet, visste ikke Mona hvor Stine var, kanskje hun lekte med barna i hjørnehuset. Da Trond, allerede forbannet, hadde dratt opp dit, hadde han funnet Stine i hektisk kaos på badet der. I sofaen lå en annen mor, sørpe full, og kjempet mot sin datter om en femtilapp. Denne datteren og Stine hadde trengt penger for å gå ut på byen sammen. Dette var en sen lørdag kveld, allerede nesten natt, og Trond tok uten videre Stine med seg. Alt var verre enn han hadde trodd det kunne bli. Stine gikk i sine misfargete, skitne og krøllete klær som han gjenkjente at han hadde kjøpt til henne for bare en måned siden, men som Mona hadde latt Stine fullstendig ødelegge. Stine hadde vært sint. Hun hadde til og med bitt ham i hånden. Men Trond ga seg ikke, tørket av henne den verste sminken, og etterpå hadde de en nokså hyggelig kveld. Det var dette som Mona senere kom til å referere til som Tronds voldelige krangling med Stine. Det var ikke siste gang virkeligheten skulle bli omdefinert, kontakten med Mona gikk over til direkte sabotasje fra hennes side. Hun var alltid ”blakk”. Hadde ikke penger til å sende Stine på ferie til Trond, for Mona skulle ikke selv ha ferie, og da kunne jo Stine like godt ta sommerferien i byen. Det var ikke vanskelig å vekke Tronds glødende hat til dette mennesket som i tillegg til å gjøre Stine nervøs og en kandidat til å droppe ut av skolen, forsuret hans liv. Da Stine fylte atten år, ble det enda verre. Da forlangte Mona at hun skulle ut av huset. Etter atten ”hadde hun ikke plikt til” å ta ansvar for henne mer, og hun hadde ikke råd til å ha henne boende. Hun sa det rett ut, uten


å tenke på hva Stine måtte føle ved det. Trond visste at det med økonomien var sant, men ikke sannere enn før. Mona hadde alltid levd fra hånd til munn, og ville alltid komme til å gjøre det. Hadde hun penger brukte hun dem storslagent, og kjøpte seg popularitet hos Stine på det. Mona hadde aldri forstått at folk som aldri har lært å forholde seg til annet enn øyeblikket vil tape i livets løp. De kan hylle sitt eget kaos og kalle det ”spontanitet”, de får belønning for ”sjarmen” ute på fest. Men de vil alltid tape. Og det er en farlig tradisjon å gi sine barn. Nå i det siste hadde altså Mona igjen fått behov for Stine. Til å kurere sin egen angst og ensomhet. Sin gryende panikk for egen galskap og fiasko. Hun hadde fått manipulert Stine med seg til Bergen. Trond hadde håpet at det kunne innebære noen besøk i Oslo for Stine, men det hadde ikke holdt stikk. Mona satt som en edderkopp og sugde litt energi nå og da av den gjeninnfangede Stine. Sprøytet nå og da litt falskhet inn i henne igjen. Gjorde henne desperat etter å komme seg ”fri fra foreldrene". Trond gikk med under samme fellesbegrep. Han visste Stine ikke kunne klare Mona stort lenger nå uten selv å bli en hatefull kopi av henne. Det måtte ikke skje. Det hadde igjen fått ham til å fortvile. Nå var Stine her i Thailand, han hadde reist hit og trodd henne trygg, men hun kunne være i livsfare nå, hun kunne allerede være – han orket ikke å tenke tanken, men hele kroppen hans verket, det sprengte i hodet, han kunne ikke tenke noe annet, ikke på avgrunnen der nede en gang, her var han ute på en tåpelig ekspedisjon etter den fordømte Jens mens han burde vært hos Stine. Han skulle aldri dratt fra henne. Han skulle aldri latt Mona fått skape all denne forvirringen og lidelsen. Han var fullstendig knust av fortvilelse over tanken på at han nå igjen hang her i en fordømt bergvegg, hadde vært spontan i stedet for å tenke ansvarlig. Stine trengte ham igjen. Han visste at denne holdningen, denne følelsen, dette løftet var det han ville. Hele hans liv gikk jo ut på å gi Stine et godt liv. Kompensere for de følelsesmessige skadene hun hadde fått. Han var ikke skapt annerledes. Denne prioriteringen hadde gjort at han hadde latt seg ydmyke og håne, gått med på kompromisser han aldri skulle gått med på, fordi de likevel skadet Stine. Han skulle vært der mye nærmere, uansett om både Mona, og til og med Stine også foraktet og hånet ham. Han orket ikke å vite at noe kunne skade henne, selv om normalt alt ville være bedre enn Bergen. For det var hennes mor som hadde skadet henne mest, systematisk, slu, og egoistisk som hun var. Dette var ikke noen ubetydelig strid. Den handlet om å føre det verdifulle fram for Stine, tilby mulighetene, og la henne få glede seg over dem. Mona hadde alltid manipulert, og bandt henne fremdeles. Trond hadde vært vitne til hvordan Mona opp gjennom årene ubarmhjertig hadde skremt Stine, gitt henne skyld, og nektet henne kjærlighet. Stine hadde hevdet for Trond at "Det skulle ikke være normalt med omsorg, å gjøre noe for andre, man skulle gjøre for seg selv hva man ville". Trond kjente at han igjen var blitt tappet for krefter. Han var stiv i hele kroppen, hadde mistet bevissthet om tid og sted, men det måtte han ikke! Det


var livsfarlig. Han måtte komme til fornuft igjen, glemme frykten, han måtte fokusere. På noe. Bortenfor seg så han Cathty. Men det var ett eller annet med henne som fikke klemmen omkring midten av hodet hans til å snøre seg enda hardere sammen. Trond var sliten og sint, han kjente igjen følelsen. Jeg er forbannet, tenker han. Hele livet mitt har jeg vært i beredskap. I kamp og i engstelse. Stine har systematisk blitt dårlig behandlet, og jeg har vært avskåret fra å si i fra om det, om dumheten og hva jeg virkelig har følt ved heller ikke å ha blitt respektert. Jeg har vært forferdelig trist, fordi Stine kanskje har blitt så skadet, så ødelagt av et uvettig menneske, av to. Av og til var hun selv så forvirret, så kald, så naiv. Jeg hadde håpet på at hun en gang skulle slutte å være et barn, skulle tilegne seg de mest grunnleggende ting, og ikke drive omkring uten styring, uten verdier, som et mislykket individ, ja mislykket. Han hadde forsøkt og forsøkt, igjen og igjen, å å vise hva som var viktig mellom mennesker, bare litt omsorg, vennlighet, høflighet og respekt. Men det er umulig å be om kjærlighet fra noen som ikke vet hva det er. Som ikke har opplevd det fra sin mor. En mor som er et forvirret og sjelelig ufriskt menneske med et liv som består av vrangforestillinger. Som har gitt en endeløs dobbeltkommunikasjon til sitt redde og forvirrede barn fra spebarnsalderen av. Som ikke lo til sitt barn, men som lo av det. - Jeg burde ha forstått det den gangen, tenkte Trond. Jeg burde forstått hvor rå, innskrenket og stupid dette mennesket var, hvor liten empati hun eide, og i hvilken grad hun kunne være i stand til å ødelegge, ikke bare de nærmeste omkring seg, men også sitt eget barn. En sjelelig autist. Han var ikke så redd mer nå. Han var bare sliten, grunnleggende skuffet, og dypt sliten over at Stine fremdeles forsto så lite, var styrt av så store villfarelser. At Stine ikke hadde egenstyrke til å få til sitt eget liv, det var lite som tydet på det så langt, det var bare forvirring, en identifikasjon med det destruktive, og fremdeles en endeløs og fånyttes jakt etter kjærlighet fra Mona. Jeg kan ikke la hele mitt liv bli ødelagt, tenkte han. Det vil jo aldri bli noen slutt på det. Det vil bare fortsette. Jeg fortjener å ha et eget liv. Han fortjente å bli respektert. Han hadde store ressursser, var selv et enestående menneske, hadde innsikt og kunnskaper, var et menneske som var ment for noe mer enn å bli utsatt for dumhet og egoisme. Han var sint, sliten, mest av alt var han sliten fordi han ikke kunne få formidlet dette til den som mest av alt trengte å få vite det. - Det er utrolig hvor lite folk føler for hverandre, hvor egoistiske og kalde de er, tenkte han. Og det er tragisk at mitt eget barn kanskje har blitt et av dem. En parodi, et menneske som ikke har fått utviklet sin kjerne, og som fremdeles er mottakelig for den største forvirring, fremdeles fra sin egen mor. Det kunne vært Jens, men det var Mona som utstrålte denne ubegripelige dumheten og ondskapen. Dumheten som hun spredte med den største selvfølge, og som fremdeles ødela Stine. Han hadde vært under dette i nesten hele sitt


voksne liv, og han var så sliten nå, visste ikke om han orket å se i øynene nye redningsaksjoner. En åndelig førstehjelp, det var det hans barn trengte; en åndelig og moralsk førstehjelp, et vern mot det åndelige mørket som holdt på å drukne dem begge. Trond sto i veggen og følte seg gammel. Hele kroppen skrek etter hvile. Han var blitt redd, og merket at han holdt pusten. Dette kunne bli enda verre. Han var på grensen til panikk, men merket likevel at hjernen arbeidet klart. Det var som om han nå var gått til angrep på seg selv, som om han virkelig ønsket å ødelegge alle håp. Det var skremmende. Han forsto ikke hvordan han var kommet til dette punktet. Han visste at han hadde hatt store påkjenninger, men var vant til å klare ting. Nå var det som noe i ham hadde snudd. Han visste at noe var for sent å rette opp. Han visste at den beste tiden var forbi, han var klar til å se seg selv. Men det var så merkelig, dette at han hadde mistet selvrespekten. Han hadde til tross for all motgang alltid hatt en klar høy vurdering av sitt eget verd. Nå forsto han at om Stine ble borte, var det ikke mer mening for ham. Det var skremmende. Alle de bekymringer og plager som livet hadde budt ham, syntes å sentrere seg om dette. Det kunne ikke være riktig. Han måtte da ha en eller annen verdi han selv også. Han var redd nå. Hadde vært redd lenge. Og det handlet om døden, og om den realitet at han ikke hadde brukt livet slik han kunne brukt det. Han hadde klart å leve med at bare han selv var i stand til å forstå, at det hadde vært vanskelig for andre å se verdien av hans valg. Men hadde han egentlig valgt? Hadde han ikke bare drevet passivt med? Han var en nådeløs anklager mot seg selv nå, samtidig som han lå og tigget om barmhjertighet, om å få beholde en siste rest av sitt verd. Men han så det nå: Han var ikke i stand til å kjempe for seg selv. Han trengte å bruke sitt liv for noen, han trengte sårt å være nødvendig og ønsket av noen, at noen andre var i stand til å se ham, trenge ham. Det var en smertefull og umulig tilstand å være i, han trengte å komme ut av den, men han var så redd som han aldri hadde vært tidligere. Han visste at han måtte ta seg sammen, fokusere, ikke la panikken ta over. Han måtte legge en plan, og følge den, i detalj, skritt for skritt. Ikke la fantasier og frykt ta over. Bare legge en plan, en enkel og overkommelig plan, legge den og følge den punkt for punkt. Det var ikke noen vits i å rope på hjelp eller vente på noe. Alt avhang av ham selv. At han la en plan, og tenkte bare ett moment av gangen. Skritt for skritt. Ikke se framover. Ikke fantasere. Ikke gi opp. Bare arbeide på den måten han kunne best. Han begynte å gjøre et lite regnskap. Kroppen hans fungerte. Det var viktig. Den måtte fortsette å gjøre det, han måtte sørge for det. Den var riktignok herjet, men i mye bedre stand enn man kunne forvente. Altså hadde han en ressurs. Hjernen var i stand til å tenke fornuftig og logisk når han ikke henga seg til frykten. Han visste hvordan han skulle gå fram, han hadde kunnskaper. Han


manglet ungdommelig energi og naturlig opptimisme, han hadde glemt mye, og enkelte funksjoner var svekket, men så lenge han ikke henga seg til ønskedrømmer eller selvforakt var han i rimelig god stand til å utføre det han måtte for å komme videre. Det hadde vært en forferdelig skuffelse at (den opprinnelige planen) var utilstrekkelig, og at han kanskje hadde kastet bort tiden som var så dyrebar, og at han nå derfor var enda verre stilt enn før. Men han var på rett spor nå. - Kunne han egentlig vite det, for det brått gjennom ham. Den forbannede logikken som aldri kunne la ham i fred. Selvfølgelig kunne han ta feil igjen, det var ingen garanti for at dette var riktig. Men han trengte å fokusere nå. Trengte en tro. Trengte å vite inne i seg at noe igjen kunne lykkes. Så han satte seg fore å analysere situasjonen. Nøyaktig: Han var uthvilt i kroppen, til tross for all angsten som satt i. Men han satt fast. Her var ingen steder det var mulig å komme tilbake, heller ingen muligheter for å komme videre. Det var en situasjon han hadde fryktet, og han hadde hele tiden visst at den en dag ville komme, til tross for alle sikkerhetsmarginer han hadde lagt inn, alle faglige og fornuftige hensyn han hadde tatt. En gang for lenge siden, da han var yngre, hadde han utfordret og lengtet etter en slik situasjon. En situasjon der det ikke lenger var noen muligheter, ingen vei tilbake. Da det kun ville være ham selv det kom an på. Han hadde tenkt det som en slags hengivelse, et sprang ut i det ukjente. Den gangen hadde det vært lokkende, ikke skremmende som nå. Og han visste hvorfor: Han hadde ennå ikke tatt det spranget. Men så hadde han tatt det. Det hadde hatt uante konsekvenser for hele hans liv. Det var da han valgte å være der. For Stine. Da hadde han handlet som om det ikke hadde funnets andre alternativer. Det hadde definert hans liv. På godt og på vondt. Det hadde vært et valg som hadde medført uendelige mange timer med smerte, og smerten var bare vokst med årene, men det var da han hadde valgt det som skulle blit hans liv. Hans liv, som hadde blitt langt fra det han hadde trodd. Det hadde blitt hardt, trist, et liv fylt av smerte, respektløshet og forakt. Men han hadde ikke betenkt seg den gangen. Og han var takknemlig for at han hadde hatt foreldre som hadde trodd på ham og forstått hva han nå hadde gjort, og som hadde støttet ham, og kanskje hadde de tålt sine bekymringer i taushet, slik han gjorde det. Men de hadde ikke klart å modnes til de døde, det var blitt en ydmykende og grusom slutt på begge deres liv, og han hadde lært den gangen at noen ganger gjør det så vondt at ingen mennesker er i stand til å fatte det. Men han ville ikke at Stine skulle ha det slik. Han elsket henne, hun var hans datter, og det eneste han kunne være i stand til å gjøre alt for. Han forsto at hun trengte ham, hun ville fortsette å trenge ham, det var jo hun som var meningen med hans liv, det var jo valget av henne den gangen, det ansvaret han hadde tatt på seg for at hun skulle få et godt liv han hadde valgt. Og den kampen var ikke over.


Han måtte komme seg videre, reddet han seg nå, ville også Stine kunne bli reddet. Dersom han ikke fant en utvei, ville hun dø. Det avgjorde det hele. Dette var hans rolle. Han skulle ha den så lenge han levde i denne verden. Det var den rollen han hadde valgt. Han kunne ikke tillate seg den egoistiske luksusen av å gi opp. Han tenkte på Monas selvmordsforsøk, og ble rasende. Det var den ultimate egoisme, å true med å ta sitt eget liv. Det var å gi sitt barn en arv av skyld og et eksempel som var umulig å bære for et ungt menneske. Han måtte stå for noe annet. Det var ikke lov å gi opp, for dette gjaldt ikke bare ham. Det gjaldt Stine, det gjaldt alle de årene som skulle komme etter at han selv var borte. Det var Stine som skulle bære dem, og han ville at det skulle bli en lett og god bør for henne. Det var slik han så henne for seg nå, et menneske som gikk inn i årene da han ikke skulle være der med et lett sinn, et godt og trygt menneske som skulle bære noe videre, noe han hadde forsøkt å gjøre synlig for henne, men som hun skulle overta på sin måte, med sine ressursser. Det handlet om verdier. Det handlet om å stå for noe. For å være et menneske, og om å bringe et håp videre. Han rørte forsiktig på den ene foten. Han kunne kjenne en ørliten ujevnhet gjennom sålen. Han hadde ikke lagt merke til den tidligere. Han måtte være forsiktig. Like viktig som å undersøke bergets muligheter var det å ikke gjøre noe feil. Nå var hodet hans rent analytisk igjen. Finne muligheter, ikke gjøre feil. Det var de to faktorene som gjaldt. Han måtte fokusere på de to tingene. Feilfrihet, undersøkende åpenhet. Han måtte handle med kvalitet. Og dypest sett var det dette som alltid gjaldt. Han hadde trent seg på å handle som om hver handling var hans siste. Handle med kvalitet. Da hadde det vært en trening og en lek. (ref. ti pau her). Nå var det virkelig. Nå var dette kanskje hans siste dag, slik han mentalt hadde forestilt seg det. Det var en mer alvorlig og viktig og mer fryktelig dag enn han hadde kunnet forestille seg det, men han hadde merket at tankeaktiviteten ga litt kontroll over oppgivelsen. Han hadde funnet punktet i seg selv som holdt. Det manglende festet. Det han trodde var borte. Det var ikke avhengig av hvordan Stine hadde det, det var ikke hun som hadde ansvar for hvordan han hadde det. Han hadde valgt den gangen. Det var ham som hadde et ansvar. Et objektivt ansvar så lenge han levde. Og det ga mening, det holdt. Armene var sterke nok. Han hadde alltid trent, teknisk og styrkemessig, og de siste dagene i leiren hadde vist at han fremdeles var sterk nok, også i rene fingertak. Han var ikke tjue lenger, men han hadde heller ikke blitt så tung i kroppen som mange andre i hans alder. Han visste hvor lenge han kunne henge i hver eneste finger. Foreløpig ville det holde. Da blokken hadde løsnet? hadde fallet rykket ham nesten av. Han var litt bekymret for ryggen, men den var antakelig ok, hadde bare fått en liten vridning. Det hadde vært et sjokk, og fortvilelsen og skuffelsen hadde nesten fått ham til å fortsette fallet, og den mentale svakheten og fortvilelsen hadde vært farlig, han ville ikke tenke mer på hvor farlig. Han følte nå at han var blitt handlende igjen,


et subjekt, og denne forvandlingen hadde øyeblikkelig utløst en form for vilje, ikke en fortvilelsens vilje, men en tilbøyelighet til handling, til kvalitet, til å sikre og undersøke. Han kjente forsiktig med sålen igjen. Det virket som om det kunne være en viss utvidelse av riften litt ned til venstre. Det var vanskelig å nå lenger slik han hang, og det ene gode fingertaket måtte foreløpig sitte der det satt. Antakelig kunne det bære hele vekten alene, det andre taket var nesten ikke noe tak, bare en psykologisk støtte. Trond kjente til den enorme psykiske forskjell det var å ha flere kontaktpunkter med berget i forhold til få, å gå i mot det instinktet var en av de ting han hadde trent mye på, bruke ett og to punkter, stole på den objektive viten om fysiske krefter, og la psykologien fare. Det hadde alltid vært vanskelig for ham. Han elsket kontakten med steinen, det var ikke for ingen ting at Jens hadde kalt ham Mr. Gekko, Trond hadde en nytelse i å suge seg fast i steinen, kontakten gjorde ham trygg, det var ingen dristighet, det var bare ren glede så lenge han kunne bruke tre punkter. Men i mange situasjoner holdt ikke det, da gjaldt det om å bruke kun en arm, to fingre, en finger og en tå, og Trond visste at det var godt nok rent teknisk. Men han kunne egentlig ikke fordra å forholde seg så teknisk til utfordringene. Egentlig likte han ikke å sikre med bolter og kiler heller. Trond var på en helt spesiell måte forelsket i fjellet, hadde Jens sagt. Trond forsto hva han hadde ment. Og for Trond hadde det viktigste hele tiden vært å ikke klatre høyest, raskest, vanskeligst, men å erfare de ulike bergartenes kvaliteter, strukturer, egenskaper, bli kjent med dem og samhandle med dem, liksom en rytter blir det med sin hest. For Trond hadde aldri bergveggen vært en hurtigløype, det hadde vært et møte med en substans som var større og mektigere enn ham selv, men som av og til lot ham lære å kjenne noen av sine hemmeligheter. Det var dette møtet, mellom mineralenes aggregat, naturkreftenes nedsliping og omdannelser over årmillioner, de små riftene og tegnene til styrke og svakhet, fastheten, fargene, det slette og det ru, fremmede bergarter, sanden, isen, snøen, alle bergartenes substans, all lokkende geometri som utfordret den menneskelige organismes bevegelsesmuligheter og krefter, og den absolutte autoritet: tyngdekraften, den gode hjelper dersom friksjonen var i orden, men også en rasende og nådeløs dommer over alle feiltrinn. Trond hadde det godt med godt utstyr, de utfordret også hans omtenksomhet, hans systematikk og sans for kvalitet og nøyaktighet. Tau, slynger, kiler, bolter, bremser og knuter, det var like viktige bestanddeler som hans egen kropp, det var spesialverktøy som fuglenes nebb eller dyrenes tenner og klør, det var forlengelser som kunne hjelpe ham, gjøre hans bløte og ufullkomne substans hardere, gi den hvile og avlastning, som kunne matche mineralets hardhet og motstand der det ikke ville by ham andre muligheter. Og den fascinerende og viktige side ved all klatring, kombinasjonene av utfordringen og ansvarliggjøringen, det å ta ansvar for sin egen og andres sikkerhet, den absurde sikkerhet der den normalt ikke skulle forekomme, med bolter og kiler og seler og slynger. Likevel hadde Trond sitt dypeste instinkt for


selve bergets egen form og substans. Han hadde aldri drevet noe stort i fri klatring, han følte at han hadde flere liv å ta vare på en sitt eget etter at han hadde fått Stine, og kanskje enda mer enn før etter at hun var flyttet. Men han hadde drevet en del med bouldring, klatret fritt i store klippeblokker der han ikke så lett ville slå seg i hjel om han gjorde en feil. Han hadde bekjempet trangen til å gå ut over dette, han var ikke lenger alene i livet, men hadde benyttet all trening til gekkovirksomhet, han hadde gjort det til sin lidenskap å lære det som var mulig å lære om stein, om mineraler, om kjemi og fysikk, krystalisasjon og fasthet. Han hadde klatret i glasshard basalt og i sandkonglomerater, i granitt og i råtten is. Trond kjente til de faste formers fysikk, som Jens så fleipete hadde sagt til Mona en gang, og som hun kanskje hadde mistorstått. Det var ikke mulig å få noe begrep om riften uten å la det ene håndtaket fare. Nå som Trond var over sjokket, depresjonen og fortvilelsen, visste han at dette var muligheten. Det var ingen andre. Over ham hang berget bare glatt utover. Han undret seg et øyeblikk om fingerleddet var blitt skadet, om kanskje senene ikke var sterke nok. Det var en sterk smerte, men det var normalt. Men det hadde vært et tungt rykk av nesten hele kroppsvekten i det fingeren hadde satt seg fast. På den annen side satt den godt fast. Kanskje for godt... Han kunne ikke tenke på det ennå. Ett moment av gangen. Kvalitet i hvert moment. Undersøkelsen hadde et resultat. Det var nødvendig å gå ned til venstre. Altså måtte han slippe det andre taket. Og han gjorde det. Det hadde vært et riktig valg. Han kjente en liten forandring i fingertaket, men det holdt. Og den lille dreiningen ut av vinkelen han hadde hengt i, den trigonometriske formelen for forlengelsen for i gjennom hodet hans i samme øyeblikk, denne forlengelsen av kroppens rekkevidde gjorde at han nå kunne strekke seg litt lenger, og kjenne at riften han kjente under foten utvidet seg, og at den gikk over i en kant, et lovende støttepunkt. Forsiktig trykket han sålen mot kanten, det kjentes fast, og han visste at rifter av denne typen i denne kalksteinen med høy grad av sannsynlighet ville holde dersom han var forsiktig og unngikk å bryte den overraskende skarpe eggen, men i stedet benytte en maksimal flate mellom såle og berg. At det var en så skarp kant tydet på at det var et ungt brudd, og dermed representerte en større usikkerhet, en mulighet for ytterligere svekkelser enn en mer avslepet profil. Men dette var det første momentet, han prøvde ut tyngdeoverføringen, forsiktig. Foreløpig holdt det. Så var det neste moment. Han hadde hittil med vilje unngått å lete etter neste håndtak. Tilsynelatende var mulighetene små, så han. Alt så glatt ut, glatt og gulhvitt. Han hadde ikke gransket det systematisk før nå. Men det var ikke før etter lang tid før han oppdaget den. Vinkelen. Han hadde lett etter nye håndtak og oversett bena. I den nye benposisjonen åpnet det seg en mulighet til et press, i det var nesten som om berget rakk ut en liten vertikal skrå bulk for å gi litt hjelp. Trond kjente et øyeblikk en takknemlighet, som om fjellet hadde kjent ham. Et


fremmed kalksteinsfjell, så langt fra den hjemlige granitt og gneis. Et ungt og uberegnelig fjell, fullt av dynamikk og vekst og overraskelser. Folk her tilba naturen og dens ånder. Et øyeblikk åpnet seg for Trond. Nå forsto han hvorfor. Trond kjente at han kommuniserte nå. At han og det uberegnelige kalksteinsfjellet, som tilsynelatende var så lett og fristende, men som hadde vært så glasshardt og utilgjengelig bare for et øyeblikk siden nå inviterte ham på en helt annen måte. Det hadde andre krav, uforståelige krav, men Trond snakket nå til det, slik han hadde snakket til de store tause blokkene ved Åndalsnes, den gangen, for mange år siden. Det var et språk han hadde mistet, nå var det tilbake, men lyst, lettere, rundere. Trond begynte forsiktig med benpresset. Kneet smertet en del, men det ville sannsynligvis holde. Han visste at det var ganske stor kraft som skulle til, og det måtte sitte perfekt dersom han skulle løsne fingergrepet. Neste moment. Han kjente at han hadde berget på sin side nå. Respektfullt satte han benpresset der berget hadde inviteret ham. Han måtte stole på det nå. Det var nå det gjaldt. Han vred litt på håndleddet. Fingeren satt fastkilt. Forsiktig presset han en finger til inn under den første. Det lille hjelpemomentet var nok til at vridningen denne gangen lyktes. Han hadde vært så omhyggelig med vektoverføringen at tyngdepunktet var så å si uforandret i forhold til fordelingen av krefter på bena. Et lite øyeblikk tillot han seg den luksusen å bevege den fingeren som hadde vært så hardt belastet, men forsiktig, slik at ikke smerten skulle få ham til å miste kontrollen på ny, han måtte sjekke om den fremdeles var brukbar. Neste håndgrep var enklere. Et lite hull faktisk. Han satte en frisk finger inn i hullet, låste første fingerknoke, og lot den ta litt av vekten. Det var begynnelsen på den stripen som gikk skrått nedover, med de uregelmessighetene som tydet på at her var en del av kalksteinen tæret bort, eller kanskje omdannet til et slags marmor. Her var det flere uregelmessigheter, og enda lenger borte virket det som den reneste klatrevegg, med hull og groper. Trond traverserte ved hjelp av en liten sving der han stolte på fingeren, Han var faktisk litt stolt av den svingen, hadde ønsket at Jens hadde sett den merket han. Forfengelighet. Den var ikke vanskelig, men så antakelig imponerende ut. Det vanskelige var ens eget sinn. Aldri noe annet. Metodene var gode, teknikken var god, fysikken så bra man kunne vente. Og et vennligsinnet, spenstig fjell. Han visste at euforien kom nå. Det var neste fare. Trond visste at det som aldri før gjaldt å være årvåken. Likevel var det viktig å beholde tonen, Kommunikasjonen med berget, det betød at han måtte unne seg nytelsen som lå implisitt i en perfekt klatring. Å skyte pilen uten tenke på målet hadde Chang sagt. Det var en forstyrrelse. Han måtte holdet tanken på Chang ute av hodet nå. Changs impuls var feil. Et øyeblikk nølte Trond. Hadde euforien, de lumske hormonene ett eller annet sted i hans kropp allerede tatt kontrollen? Trond pustet, tok varsomt kontakt med åndedrettet sitt. Han hadde nesten føket ut igjen. Det var en knivsegg, men på den knivseggen danset han nå. Det var på den knivseggen Tronds virkelige liv


kunne spille seg ut. Eggen mellom kontroll og hengivelse. Han lot alt synke i seg, han var nesten framme. Da hørte han melodien. (Det er Iglem som ringer, om Herdur og Stine?)

++++++++++++++++++END KLATREKAP 3+++++++++++++++++++ +++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++


Kap Ti Pau med båten for å varsle (fredag) Ti Pau slo motoren på halv fart i innseilingen til kystbyen. Han hadde holdt godt unna en sort, lang og smal båt med gummipontonger som føk forbi ham lenger ute. Det lange skroget løftet seg over vannflaten, bakerst hadde den et konsoll, bøyler og en pleksiglasskjerm. Den var stor, og hadde to meget kraftige motorer bak som laget en dobbelt stripe i vannet. Det hadde vært fire menn ombord. Fire sorte skygger, men skroget på båten var så langt at de så ensomme ut der de sto foran konsollet med den påmonterte radaren. De hadde ikke forsøkt å stanse ham. Han rundet de den lille fyrlykten på høyre side, dro oppover kanalen, eller kanskje det var et lite elveleie. Ved innløpet lå en blå fiskebåt med fullt av garn på fordekket, den hadde bakdekk i tre etasjer, øverst på det var montert en rekke med sterke lyskastere. Der Ti Pau dro videre inn havna, lå på begge sider båter som var dratt opp på stranda, gamle båter, han kjørt i sakte fart forbi noen stygge høybygg på venstre side. På høyre side var det frodig grønt, og oppe på toppen et slags hotellkompleks, og i tillegg kunne han se et fantastisk lite sted, nesten et slott, oppe på toppen av en sukkertopphøyde. Oppover elven lå fartøyer med kinesiske skrifttegn i akterenden, og enda flere med navn på thai. Utenfor kontorene til Thai Ocean Venture lå en rekke båter. Hver båt het Chan Chuan Ju med et tall etter. Kinesiske skrifttegn. Røde flagg med en stor og tre små gule stjerner i flagget. Det var tett i tett med fiskemottak på brygga. Der han nå svingte oppover elva med rorakselen ut i en liten høyresving, kom han forbi stadig nye båter: gule, røde blå, orange, og hele veien de litt gamle bølgeblikkskurene som var fiskemottak. Fiskebåter med den karakteristiske svaibygde kahytten i tre etasjer, et dekk med lyskastere øverst og styrehus helt på toppen. Det måtte ligge hundrevis av fiskebåter her. Et par thailendere rodde en liten spiss båt ute på elva eller kanalen. Videre oppover lå det enda flere store båter på begge sider, de lå side om side og noen så langt nedi vannskorpen at det såvidt var fribord. På høyre side var den sølete mangrovesumpen full av søppel og gamle båtvrak, der spantene stakk opp som ribbeina på strandede hvaler. Like før brua som gikk over bukta, fant han nå på venstre side en ledig brygge, og tok sjansen på å legge til. En brunbarket fyr, utvilsomt sigøyner, som satt der, nikket til Ti Pau, han kunne holde øye med båten en stund, det var ingen fare. Ti Pau stengte dieselpumpa med den lille patentlåsen, koblet av tilførselsslangen, låste den ned i kassa, tok med seg tenningsnøkkelen og gikk opp i sentrum. Han gikk opp i det som måtte være hovedgaten i havnestrøket, det var mange lagerbygninger, men det så ikke ut som om det var noen steder å gå inn her. Han hadde aldri vært her før, og han vissste at noen i en så stor by sikkert kunne være skeptiske til en sjøsigøyner som attpå til ikke var fra dette området. Som ingen hadde sett tidligere. Selv om folk var vennlige og gjestfri, også i en by som dette, var det ikke sikkert at han kunne spørre alle om det han


hadde til hensikt. Han måtte være forsiktig med å si hvor han kom fra, han var ikke interessert i å bli mistenkt for krypskytteri ute på øyene. De tilhørte et”land” med andre lover, selv om det var enkelt å komme dit. Det hadde alltid vært litt fiendskap. Det var sant som amerikaneren David …. hadde sagt, de kunne komme i skikkelig trøbbel, selv om Ti Pau nå var tilbake på Thailandskysten. Men den kjepphøye amerikaneren hadde blitt sittende der ute, og han ville trenge hjelp. Ti Pau tenkte seg om. Det var ingen øyeblikkelig fare med amerikaneren. Det var verre med den vennlige Trond, som han hadde mer sympati for. Han kunne komme i en håpløs situasjon der ute. Ti Pau hadde forstått noe omkring de to russerne. De var ute etter noe. Mannen var meget dyktig og visste nok hva han gjorde. Når det gjaldt kvinnen, hadde Ti Pau aldri vært i tvil. Helt fra han hadde sett henne på stranden, ved bålet den kvelden hadde han visst at hun var sigøyner. En praktfull kvinne. Men noe var galt hos henne. Et forferdelig hat, større enn sang eller dans kunne uttrykke. Hun hadde en aura av Phu noi? (storfolk), men hun var en sigøyner som hadde gjort det stort i de døde menneskers verden. Ti Pau følte beundring for henne. De to ville ikke gi seg før de hadde oppsporet Yens Petersen. Tron og den plagsomme David Lang var overgitt til deres nåde, og det gjaldt for Ti Pau å gjøre noe med det. I hvert fall hjelpe Trond. Først og fremst måtte han skaffe hjelp til tosken David. Endelig, det så ut som en kafe. Ti Pau bøyde seg under det lave taket, og trakk plaststrimlene på forhenget til side. Han håpet å få låne en telefon. Han kunne ta kontakt med Sally, det var best hun tok affære dersom de måtte kontakte noe offentlig. Det sto en tv-skjerm og flimret på disken. En mann kom gjennom forhenget og så betenkt ut da Ti Pau spurte om han kunne få låne telefon, men Ti Pau sa det var viktig, det hadde vært en ulykke. Mannen ropte på kvinnen på kjøkkenet, og rakte fram mobiltelefonen, Ti Pau takket, mens han ble stående fraværende og betrakte TV- skjermen, så på nyhetene som kom. En kvinne var funnet myrdet, mistenkt for narkotikatrafikk. Det kunne være et bandeoppgjør. Det oppsvulmete ansiktet på avisfotoet av den døde kvinnen var forstørret. Det var intervju med politiet. Men til slutt kom et innslag som fikk Ti Paus hjerne til å stanse fullstendig opp. Han ble stående vantro og gape. Dette satte alt i et nytt lys. Og han forsto plutselig hvorfor alle var så interessert i Yen Petersens tur ut på øya. Politiet etterlyste en person, en som var mistenkt i forbindelse med drapet på kvinnen. Den flimrende videoen som fulgte, åpenbart et opptak fra et overvåkningskamera i en butikk, viste en mann som kom inn en dør i et varelager, han kom rett mot kamera. Det var en farang. Og det var ingen tvil. Ti Pau så klart hvem det var, allerede før navnet Byerre Tron rullet over skjermen. Ti Pau sto et øyeblikk som lammet. Så tastet han nummeret som sto nederst på tv-skjermen.


+++++++++++++KLATREKAP TOPPEN +++++++++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++ KAP. Opp mot toppen Trond og Katarina fredag 8.7. Kampen ved reiret. Galskapen. Katarinas fall. Den siste striden: Kampen kjempes mellom David og miss Cathy. Cathy vinner med grusomme midler. Trond setter etter henne i fjellveggen. Trond må hindre noe, for å oppfylle sin rolle, og finne en løsning. Han hjelper Cathy helt til det siste, men på et tidspunkt må han hindre denne energien, som også Jens' prosjekt representerer

Kvinnen taper her, ikke bra. Heller: Taper for sitt Hybris. Forskjellen, motivasjonskonflikten mellom Cathy og Mona (pursuit-avoidance)Kommer opp som en opplevelse mediert gjennom Trond. i hallusinasjonen på kanten En tragisk heltinne. Vi ser hun er syk. Katarina vansires/fortæres av det forferdelige. Hun kaster seg ut til slutt, vanvittig, ikke redd for å dø. Phis hevn. Ansiktet hennes etses opp. Skjønnheten borte. Hun styrter seg selv utfor. Hun har frosset ned sin hud. Hun tror på at sjelen vil finne den nye. Trond ser at ansiktet hennes forvandles (en hypnose?). Hun eldes foran øynene hans. Cathy overvurderer sin styrke (hybris) Trond finner hennes svake punkt. Hun faller/ det ser ut som om hun flyr. Trond hjelper henne ikke. Lar det skje. (Kanskje kassen inneholder selvorganiserende naonomikrober, som omdanner hud og alt til grå masse? Etser Cathy?) Katarina vekker dem til live. Hun er magiker, hun har en psykisk energi slik det synes for Trond, men hun får selv lide for det. Når de er våkne er de sultne! Et gammelt sagn om ormen i steinen. (Er mange små mark). Cathy forsvinner (blir fortært av larvene) Cathy faller ned i larvekrateret. Blir spist huden av. De spiser kalk. (Blir balsamert, men dør. Vil aldri våkne). Trond ser reiret: Et reir av små mark. En klase. Setter fyr på dem. De spiser hverandre. "Den amerikanske "siviliserte" lovlige, som David står for er bare mer kynisk mener Trond.

Katarina gjør nå noe i fjellet som er fysisk umulig. Hun ”leviterer". Hun er selv shamankriger, har kraft. Og det er hun som nå får ham til å gjøre sitt store "leap of faith". Nå lærer hun ham å tro på seg selv, og han benytter seg av sin tro. Våger å gjøre det riktige, hindre henne. Hindre den venstre vei. Så stiger Stine fram for ham. Dette var en trade mellom Katarina og Trond. Krigerens vei er nødvendig. (NB. Som et ekko (speiling) skal Chang gjøre det av med David etterpå)

De var høyt i veggen nå. Katarina var altså ute etter å finne en metode der man kan klare seg uten menn. Var det det Jens hadde funnet? Noen selvreproduserende organismer som kunne genspleises via genmanipulering og stamceller? Katarina freser til Trond: - Du tror vel ikke at jeg ble hans elskerinne, at jeg falt for ham? Jeg trengte ham. Alt annet var uinteressant for meg. Menn er motbydelige og unødvendige. Han hadde en løsning. Det var alt. Jeg valgte å underkaste meg fordi hans hjerne kunne gi den praktiske løsningen på hvordan man kan skape en verden av kvinner. Av kvinner alene. En bedre menneskehet. Uten vold, uten krig. En høyere menneskerase. Klonet, og en evig ungdom. Vakre mennesker. Kvinner. Som aldri forfaller. Kanskje noen som produserer egg. Andre som speidere, kunstnere, shamaner. Dere menn er bare et skritt på veien. Men dere er ikke målet. Dere har hersket over oss i tusener av år. De har hatt sterkere kropper, større kraft. Intet av dette trenger å være avgjørende nå. Vi har, som det eneste dyr klart å frigjøre oss fra den kjønnede formering. Vi må bruke


seksualaktens guddommelige kraft til å beherske elementene. Vi er fri, Trond. Endelig fri! Trond xxx og yyy - Jens Petersen ville bare reparere det dårlige mennesket. Jeg vil noe mer radikalt. Jeg vil oppheve den kjønnede formering. Jeg vil klone kvinner, kun kvinner. Jeg trengte hans teknikk for å sikre at de klonede individene blir gode. Dennne organismen lever også av seg selv, i seg selv, for seg selv. Av og til, et sjeldent år, blomstrer den. Produserer nye sporer. Skønnhet, mykhet, sensualitet, drømmer. Hengivelse. Dere menn vet ikke hva det betyr. Vi er de som føder. Vi bærer livsprosessene. Vi har alltid styrt dette. Dere er ikke nødvendige, Trond. Dere er overflødige. Er overhodet ikke til nytte. Jeg setter katter høyere enn dere. Barn er å gjøre sin plikt. (Reagerer Trond her?) Jens klarte nesten å bryte meg ned. Jeg ble svak. Jeg blir svak for menn. Menn må bort. Dere må utryddes. Din datter, hun hadde en vidunderlig hud. Mitt beste transplant. Resten måtte vi kaste. Han slo. Han skammet seg. Og slo igjen. Trond sto stille i forankringen, forsøkte å ikke tenke. Han holdt bevisstheten samlet i et punkt på venstre hoftekam. Han forsøkte å binde alt der. Alle følelser, all fortid, alt som hadde skjedd. Det var uopprettelig, men tillot han seg å tenke utenfor det punktet, ville svimmelheten overmanne ham igjen. Nå visste han hvordan et slaktedyr hadde det. Men han sto til ansvar for seg selv. Og følte en stor skam. Han måtte komme seg videre, men det var som om drøm etter drøm tok ham nå. For hvert bilde som dukket opp, ble det mer og mer umulig å komme til bevissthet, det var forførende bilder, det var kjærlighet og redsel, redsel og kjærlighet. Fallet måtte komme. Han ville ikke klare å styre unna det, det hadde gått så kort tid fra den murrende følelsen kom til han nå var i galskapens vold. Han var sint og ydmyket. Han hadde aldri kunnet snakke med noen om dette, det som handlet om magi. Om sin egen hypersensitivitet, at han kunne operere på eller gå under i andres emosjonelle felt. Han hadde ikke trodd på det selv. Ville ikke tro på det. Godtok han at det var slik, var han fortapt. Bare den lille rest av rasjonalitet kunne redde ham. Men det hadde også skjedd da han tok fram den lille boken. Bare et blikk på det som sto avtegnet der, og han visste at han var kommet i kontakt med det igjen. Han hadde forsøkt å la være å kjenne noe, men det hadde allerede invadert ham. Det var en kamp han ikke kunne vinne. Han hadde hatet Mona, hennes dumskap og uærlighet. Så var de plutselig lenket sammen, og han måtte daglig tåle hennes uintelligens og råskap, heslighet og stupide dirigering. Kommandering, avvisninger og hån. Han hadde blitt kvitt henne til slutt, men da hadde hun tatt fra ham det mest dyrebare; beskyttelsen og


veiledningen av Stine, respekten for ham selv. Et sår som hadde verket og ødelagt ham, som han ikke forestilte seg skulle bli dypere og vondere jo lenger livet varte, som skulle ruinere ham og skaffe ham sorger og skuffelser i uante mengder. Han var rystet over det som veltet opp i ham nå. Rent, sort, blankt hat. Han så en flik av blå himmel, og kjente inni seg de såre branntomtene av skam og fornedrelse. Det kom ikke noe liv etter dette. Han hadde mistet sin kjerne mens han hadde levd. Da Mona isolerte seg og manipulerte Stine med sin isolasjon, hadde hun igjen dratt ham ned. Hennes fravær var blitt en sterkere manipulasjon enn hennes åpne hersing noen gang hadde vært. Han visste at hun var disponert for det, at hun har gjort det også med overlegg. Hun hadde alltid brukt mennesker uhemmet. Men han visste ikke at han kunne tåle det mer. Å stenge noen ute, benekte deres eksistens, deres verdighet, deres liv, var den ytterste ondskap. Å binde noen ved sitt fravær. Ved sin galskap. Ved å forgifte og skade eget sitt barn med en syk væremåte. Dette var ikke til å forstå. Hvordan man kunne spre ondskap via sitt eget barn. Deres felles barn. Han holdt smerten i en liten knute. Lot den forsiktig hvile mot huden, visste at den var eksplosiv og giftig. Den var dannet av tiårs ydmykelse og skuffelser, av skrekk for ustyrte krefter og den ondskap han langsomt begynte å fatte. Han hadde ikke kunnet snakke med noe menneske om dette. De ville opplevd ham som syk, selv deres sympati og eventuelle omsorg, som aldri kunne bli så dyp som den i en familie kunne bringe, denne overflatiske bekymringen som de egentlig ikke har tid til, ville gjort ham til en klient, en omsorgstrengende, det ville ytterligere berøvet hans verdighet og rett til respekt og likeverdig kjærlighet. Dumheten kan ingen beseire. Heller ikke hatet og egoismen og den store redsel som ligger bak dumheten. Han hadde ikke kunnet si det til noen. Slik var det. I mange år hadde det vært en åndskamp. Han holdt den siste skansen før barbariet og undergangen. For å hindre det onde. Å slutte å hjelpe ville faktisk løse hans problem. Han måtte begynne å si nei nå. Han måtte hindre Katarina. Han måtte sette Jens ut av spill. Noen måtte stå for humanisme, mot Jens’ rene prestasjonsdrift, inhumane mentalitet, og debunking. Det var i åndskampen Trond hadde savnet Mona på riktig side. Det var så mange ting han burde ha grepet inn i. Kunne han forhindret den situasjonen som førte til at de ble skilt? Han kunne ha stått opp i mot Monas verste sider. Han kunne jo vært bedre til å sette grenser for Stine. Han kunne grepet inn i forhold til Stine på et tidligere tidspunkt. Han kunne hindret folk i å føre ham på villspor. Men kunne han ha hindret Jens i noe? Han kunne i hvert fall forsøkt å hindre Stine i å dra så mye på egen hånd. Han kunne fortalt henne om Christians virksomhet, men visste ikke om det hadde hjulpet.


Han kunne forhindret at Chang ble frosset ut av leiren, han kunne grepet inn mot Davids hets av Chang. Han kunne hindret at David hadde fått så stor innflytelse den kvelden. Han kunne hindret at de nå hadde valgt en så hasardiøs rute. Han burde hindret Katarina å ta føringen på den siste biten. Han kunne kanskje latt være å la ting berøre seg så mye. Det betød lite nå. Hadde det å hindre noen, sabotere eller gjøre dævelskap, i seg selv vært et psykologisk behov hos ham? Fiaskoer hadde gjort at han hadde følt seg bedre. Det måtte komme av lang tids undertrykkelse av egne behov. Det kunne ta seg uttrykk i at han ubevisst forverret situasjonen til dem han vil hjelpe mest, deriblant Stine. Dette hadde den sidegevinsten at den bekreftet hans forestilling om å hjelpe enda mer, samtidig som at den ble en subtil hevn for lidelsen. Dette kunne han ane, men ikke se gjennom. Men det lå i hvert fall forut for en nedbryting av hans eget selvbilde, og var derfor en litt sunnere reaksjon. Behovet for å ødelegge for noen kunne ta irrasjonale og overraskende forløp. Han visste det. Hadde Katarina forsøkt å rekruttere Stine? Stine hadde fortalt at Herdur hadde hatt kontakt med satanistmiljøet i København. På åndskampplanet representerte Katarina den lave veien: katt, magi, astralitet.Hennes motiv var ikke penger. Det var å "foredle" kvinner, la dem leve evig, i perfekt utvikling. Med overjordisk skjønnhet. En slags pervertert buddhisme. Et svakt punkt var altså menn. Hun ville være uavhengig av dem, leke med dem, herske over dem. Hun behersket tantra. Det mobiliserte Tronds seksualangst. Men han hadde en dobbeltfølelse for denne kvinnen. Hun fascinerte ham, tiltrakk og frastøtte ham samtidig, som en forførerske. Det var heks vs. macho. Hun brukte eller hånet, alt etter som hun hadde bruk for. Men man kunne ikke tukle med naturen. Den ville hevne seg. Phi ville hevne. Dersom tyngdekraften ble opphevet og alle fløy? We are beautiful. Can't hold me down. Selv lik vekkes opp. Denne kvinnen var perfekt men hadde beholdt et arr. Hun var et plastisk/kirurgisk underverk, og kanskje var hun virkelig gammel? Selv om hun hadde en ung kvinnes voldsomme kraft? Hun hadde altså eid de russiske laboratorier i Myanmar, der selv drevet eksperimenter og transplantasjoner. De russiske etableringer var hennes. En menneskelig transplantfabrikk. Vevsleverandører, de brukte barn, fanger etc. Mye var "handel". Barn ble kjøpt. De sendte ut fristere. De kjøpte opp morkaker og aborterte fostere. Det var et nettverk og en transplantbase, hennes organisasjon kunne skaffe alt det var etterspørsel etter. Katarina hadde ikke vært interessert i Jens personlig. Hun var bare ute etter hemmeligheten og at ikke det amerikanske firmaet fikk den. Hun var et lidenskapelig menneske. Dødskraft. Katarina hadde store åndelige og magiske evner, men var besatt, kanskje av hevn? Hun var vansiret, hadde hun blitt smertefullt torturert? Trond måtte hindre Katarinas galskap, det å snu de magiske skapende krefter om til sort magi. Til menneskers personlige fall, til resignasjon og


håpløshet. Basert på kontroll, men en feil strategi. Trond hadde hele tiden trodd at det kunne vendes til det bedre, nå så han at denne veien ikke kunne snues, den gjør folk blinde, det må en frelse til utenfra. Det var ting som bare kunne løses på et spirituelt plan. Og det var her Trond anvendte det han har lært av Chang og Ti Pau, og får tilslutning av Phi. Man kan påvirke naturen, men naturen vil ikke dette. Naturen vil noe annnet, ikke noe menneskelig, men noe annet. Trond representerer det ekte mennesket, noe mer enn natur, mer enn devaer, den kristne medmenneskelighet. Det er en slik impuls som hindrer Cathys vei nå, og lar Jens sin oppdagelse synke tilbake i sin potensialitet igjen. Det var store ting på spill: Noe som truer menneskeheten. En farlig nematode. Hvordan kunne han hindre dette? Forbindelsene til universitetet og det store hospitalet? Hadde de klatret for å finne et spesielt bakteriegen? Var larvene blitt adaptert til manglende lys i grotten? De var nesten oppe nå. Katarina hadde likevel klart å få jammet inn en finger, og på en usannsynlig måte hadde hun klart å sno seg oppover sin egen arm og opp på den lille, grunne hylla. Det stred mot fysikkens lover å bringe tyngdepunktet så høyt og ustabilt opp. Men hun hadde klart det. Trond hadde ingen sans for dette, det var for vanvittig. Men for øyeblikket handlet det om å overleve. Nå leste han fjellet, fremdeles i den gode følelsen, det var kroppen selv som styrte. Presist forsøkte den å benytte seg av den forsteinede materien som var så forskjellig fra den bløte organismen han selv besto av. Han tenkte ikke lenger på riktig tyngdeoverføring, rette tak, bare gjorde det og fant dem. Men nå var de helt uten sikringer, falt den ene, ville den andre ikke ha noe å stå i mot med, de burde ha droppet tauet etter den siste forankringen (røk), men det var som om de begge trengte denne symbolske forbindelsen, den hindret dem ikke. Det var vanvittig, men det gikk som en energistrømstrøm mellom dem, det sto klart for Trond at om denne linen røk ville han ikke klare det. Det fantes ingen sikring, tauet var et dødelig bånd som knyttet dem sammen, det ville sørge for at om den ene feilet ville de begge falle, men de hadde den ørlille psykologiske fordelen av det. De var uten tvil over hverandres dyktighet. Tauet var en navlestreng, intet mer, det var vanvittig å være forbundet på denne måten, de visste begge med sin rasjonelle fornuft at det økte faren. De kom til å klare det sammen, eller styrte sammen. Plutselig så Trond at Katarina hadde fått et problem. Det var opplagt at det ene taket hun nå hadde var av for dårlig kvalitet, men Trond så det, og på en eller annen måte var han der i det rette øyeblikk, det var ikke mulig å forklare hvordan, men det var nok til at Katarina fikk den lille avlastningen som ga henne anledning til å finne et nytt tak. Hun vridde ørlite grann på hodet, som om hun i sin galskap smilte til ham, kanskje var det en takk. Hun klarte å forankre seg bedre, og Trond kjente at han igjen kunne gli etter, at berget likte hans rytme.


Han så Katarina smile igjen, som om hun flerret opp et vondt sår i ansiktet, han fikk et blikk som fikk ham til å fryse over hele kroppen, den latente galskapen brant der inne, den ville hvert øyeblikk komme ut. Bare Tronds sikre klatrerytme forbandt hennes egne bevegelser med virkeligheten, det var et tidsspørsmål om han ville klare å holde det. En instinktiv og vulgær smidighet kom til syne hos henne, en obskøn utfordring av døden, en hån mot alt og alle som tilba liv, glede, varme, nærhet, det levende. Trond visste at dette ikke kunne holde. Han fikk en isnende følelse av hennes grådighet, råhet. Han visste at det hun utsondret nå var den reneste form for ego, den rene overlevelse. Han ble igjen pinlig klar over hvordan tauet forbandt dem, men det var bare et par meter opp nå. Tre tak kanskje. Trond visste ikke hva som skjedde, men de dro seg over kanten omtrent i samme øyeblikk. Hun ville med en gang slite seg løs og forsvinne inn på platået, men Trond trakk hardt i tauet der han lå, slik at hun snublet og ble fresende liggende i lynget? Hun minnet om en stor mink, en oter, et glatt, farlig dyr. Trond nærmet seg forsiktig. Der inne så han det sto, bare noen meter bortenfor, helt ute på en bratt kant. Han så at Katarina hadde sett det også, så de raske øyenkastene hun sendte, mens hun hele tiden så på ham. Hun forsøkte brått å komme løs, men Trond stupte over henne og presset henne fast. Hun vred og ålte seg mot stativet, det sto og blinket ute på kanten. Trond var mye større enn henne, men plutselig hadde hun et lite instrument i hånden, Trond så at hun hadde revet av seg det lille halskjedet, og holdt medaljongen, den hadde sprunget ut til en sylskarp liten kniv som hun nå forsøkte å sveipe over Tronds ansikt og hender med, han kjente den lille sukkende hvite smerten, og så blodet strømme ut over håndleddet sitt, det var på håndbaken og ikke pulsåren, og han kastet seg over henne, de ble viklet inn i tauet da de rullet ut mot kanten. Katarina var blitt virkelig omskapt nå. Hun lo og det var bare galskap i de utbulende øynene. De var som på et uhyre, store øyeepler nesten helt vrengt ut. Hun smilte hele tiden, som om hun gledet seg til neste trekk han skulle foreta. - Vent, sa hun plutselig, og sendte brått ut en erotisk impuls i et voldsomt glimt som satte ham helt ut. Trond var fullstendig overrumplet over den voldsomme kåtskapen som flammet opp i ham, han mistet kontrollen såpass at hun i neste øyeblikk var over ham med den lille skarpe kniven presset presist mot øyeeplet hans. Trond fant seg plutselig hjelpeløst surret inn i tauet, og det hadde gått på et øyeblikk. - Jeg vil vise deg noe, hvisket hun. Så så han, i hånden hennes, figuren. Tegnet med litt uskarp blåsort strek på en bakgrunn nesten gjennomsiktig, som pergament. - Hun hadde nydelig hud, sa Katarina. Så sart og hvit. Men vi reddet denne. Synd at vi måtte kaste resten. Det isnet i Trond. Figuren. Hvor kom denne hudbiten fra? Og var det virkelig mulig? Et øyeblikk steg det et skrik i ham. Stine! - Nei, hvisket Katarina. Hun var mer verdifull. Hun var…umistelig.


Trond rykket brått hodet bakover, og kjente kniven rispe en flenge i kinnet. - Vev er underlig, sa Katarina. Vidunderlig. Men vi fant Jens Petersens lille skatt. De beveget seg nærmere kanten - Nå, skrek Katarina, og kastet seg over den xxxxxx. I det samme kom en stor skygge over dem, et par enorme vinger slo, og fuglen skrek, Katarina tumlet med xxx i armene, og ble hengende i tauet utover kanten. Trond skrubbet bakover, og fikk med nød og neppe holdt seg fast, Det var noe som skjedde, Trond forsto det ikke. Katarina var vekk. Så var hun der igjen. Men det var ikke Katarina. Det var Mona. Hun lo. Hun hånte ham. Hun var i ferd med å ete noe, hun gnagde på et vesen, et barn. Det var Stine. Hjelp meg Trond, gliste hun. Hjelp oss opp. Trond forsto det ikke. (Han så Mona, men det var kanskje Katarina.) Du må hjelpe oss (til) mer, spottet det ham fra tauet der nede. Vær en mann, hjelp oss. Jens er her også nå, sa det. Jens Petersen. Han trenger din hjelp til Stine. Trond visste ikke hvordan det skjedde, men nå hadde han det lille anhenget med skalpellen mellom fingrene. Han måtte ha vristet den fra henne. - Nei, vel, ingen trenger din hjelp, skrek det der nedenfor. Jeg har snart brukt opp din datter. Trond ble dratt mer og mer mot kanten av den tunge vekten. Han forsøkte å kaste seg rundt, stemme i mot, Han tapte mer og mer grunn, kom seg ikke løs av det ubarmhjertige tauet, men merket plutselig at han holdt den lille skarpe kniven i hånden, og i et lysklart glimt like før det var for sent skar han tauet rolig over. Bladet skar seg inn, som om det skulle ha vært i levende vev. Han så stativet forsvinne med stumpen av tauet (det var bundet fast i det), i det skriket der nede gikk over til latter. Fuglen kom tilbake. Den tordnet over Trond, viftet opp støv og kvist i en voldsom storm omkring ham. Han lå bedøvet på kanten av stupet. Den var over ham nå. Han kunne se en urørlig skikkelse henge der nede i fjellveggen. (Det var) David. Ellers var alt bare klipper og frådende hav. Men fuglen over ham ga seg ikke. Den djevelske larmen og vinden fra de veldige vingene pisket ham. Han tenkte: Bare hit, bare hit. Stine er død. Om litt ville han selv være død. Han kjente plutselig den store kloen hogge inn i korsryggen. Han syntes han hørte hvordan fuglen hveste og skrattet. Slaget i korsryggen hadde prellet av. Noe krabbet på bakken forbi øynene hans. En slange. En stokk. En stokk med tau, og et tau til. Trond grep etter den, og fikk overmannet den, men den trakk ham med seg. Da han klarte å rulle seg rundt på ryggen, så han rett opp langs taustigen gjennom plexiglasskabinen på helikopteret. Ved spakene satt Tuk i grønn uniform. Han virket fornøyd. Han ropte noen gjennom alt bråket.


- Where do you wanna go, skrek han til Trond. +++++++++++++END KLATREKAP TOPPEN++++++++++++++++ ++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++


****NB Tilbake på Phuket videre herfra:**** Kanskje er det Trond som forklarer seg for Tuk? her. Lørdag. Eller David for Trond Eller Trond for Flemming.

- David Lang var leid inn til firmaet fra CIA, som faktisk tar private oppdrag. Det medførte kamp. - Det gjaldt å sikre patentering av den rekombinerte organismen. Den ble oppfattet som en mulig sprøyte med evig liv. En regulering av veksthastighet. Noe slikt kunne for eksempel brukes til å øke veksthastigheten hos kjøttproduserende dyr, men også retardere den hos mennesker. xxx satt og yyy - Ikke regenerasjon, men en slags senking, og en beskyttelse av cellen. Men Jens hoppet av. Han ser at hans visjon er en annen en firmaets. - Hva ville Jens? - Han ville gjøre det store gjennombrudd. Han ville styre et menneskes alder, fjerne sykdommer og kompensere for svakheter. xxx så bort og zzz - Han hadde kommet over en måte å styre stoffskiftet på, ikke ved bruk av hormoner, som er en primitiv metode, du vet, hormoner og aminosyrer som brukes så mye i bodybuilding. Hans mål var å kartlegge nøyaktig hvilke faktorerer som bidro, og gå til det mest effektive program for å forbedre cellen. xxx... - Men Jens var, som vi vet, uryddig og uortodoks i sin praksis. Han hadde prøvd seg med healing, magi, østlig energiteknikker, og nå, kanskje etter han selv hadde fått malaria, hadde han utviklet tanken om de nyttige intracellulære organismer. Hadde gransket plasmodia-artene. Selv om de enkelte parasitter hadde skadelige egenskaper, hadde de den egenskapen at de var stabile i cellen. Så dersom de kunne genspleises til å produsere nyttige stoffer for cellen, i stedet for skadelige, ville han ha et fantastisk redskap. - En liten organisme som levde i cellen, et lite programmerbart dyr eller nanomaskin i en nyttig symbiose. Symbiotic exellence altså - Jens fant at de (kjøttspisende. selvregulerende, selvrepliserende nanomaskiner) markene var uhyre gamle. Og de hadde intracellulære parasitter, som påvirket cellenes utvikling i vertsdyret, marken, høyst sannsynlig produserte de det ønskede stoffet for markens celler. De levde i en slags symbiose med sine parasitter, begge organismer hadde stor gevinst av det. - Men..., sa xxx og .... - Jens hadde gjort forsøk med denne parasitten på bakterier og høyere organismer, kanskje også på pattedyr, og hadde en helt klar strategi for at målet var mennesker. Han hadde et program der han skapte en klonet parasitt. En symbiose som var fordelaktig både for vertscellen og parasitten. - Og dette hadde han.... - Han hadde utviklet et hemmmelig forskningsprogram som hadde lagt opp til et bredt genspleisingsprogram, først med lavere eukaryoter, de såkalte


protistae, protozoae, som amøber, flagellater osv, og også alger og annet. Senere med laverestående organismer med kort livssyklus, og opp til bananfluer. - Og dette hadde.... - Alt hadde vært lovende, de første forsøk med pattedyr, mus var gjort. Han hadde dyrket parasitter som var klonet på ulikt vis, tilpasset ulike vertsorganismer, modellorganismer, laboratoriedyr, - Det store spranget var nå altså for mennesker? - Teknologien med å klone disse parasittene skulle patenteres, men dette hadde Jens motsatt seg, det ville begrense hans innsats. - Jens hadde tenkt at dette skulle være mer enn et nytt legemiddel? - I virkeligheten var det et helt nytt prinsipp. Man kunne kalle det den symbiotiske organisme, mennesket med indre hjelpere, eller den nyttige kroniske sykdom om man ville det. - Den nyttig kroniske sykdom... - Poenget var at Jens ville oppheve det begrepet man kalte sykdom. Det handlet kun om ønsket eller uønsket design, og nå var verktøyet utviklet for å gjøre det. Parasittene skulle generelt være en livslengderegulerende parasitt. - Jens hadde altså planer om at menneskene heretter ikke lenger skulle være bare én organisme, sa xxx - Nei, en koloni av celler som hadde mange samvirkende delorganismer, parasitter internt i hver celle. En symbiose av samvirkende organismer på cellenivå. Små, tilpassede hjelpere, helsebringende parasitter som ble sprøytet inn og inngikk i cellene. Hans tanke var, etter å ha vært utsatt for malaria, at om en parasitt er ondartet, kan man ved moderne rekombinant dna-teknologi skape en nyttig parasitt, en solidarisk parasitt. - Så det var dette han var på jakt etter, Klone seg fram til det? - Et sett med stoffproduserende organismer intracellulært. Levende medisiner. Stabile hjelpere, like uutryddelige som malaria. - Menneskets celler ville være radikalt forandret, sa xxx. - Ja, liksom det intracellulære mitokondriet kanskje en gang i tidenes morgen hadde vært en egen bakterie som den eukaryote cellen hadde omsluttet og tatt opp i seg, og som nå produserte til cellens behov, ville de nye parasittene være å tilføre cellen nye spesialiserte funksjoner. Cellen ville få helt nye egenskaper. - Så det var dette feltet Jens ville gå inn og utforske? - All fokus er nå rettet mot stamceller og bruk av dem. Det er der forskningen foregår for tiden. Jens ville gå en helt annen vei. Plasmodier og andre intracellulære parasitter var ikke hett stoff. - Det ville være som en godartet malaria. - Den ville alltid være der. Du smittet deg med den, og du ville leve lenge. En godartet kronisk sykdom. Forskjellen på sykdom og helse ville bli visket ut. Vi ville fått et designet menneske. - Mye mat er allerede designet, sa xxx


- Men dette ville bli uendelig mer avansert. Men også mer risikabelt, med multiple organismer i samvirke. Og siden Jens sine ressursser var blitt beslaglagt, var det nå han hadde startet på nytt. For igjen få tak noen eksemplarer av disse larvene. Han ville klatre for å finne dem. Hele hans program var blitt sabotert, og alle vekstmedier borte. Destruert. David sto bak dette. David hadde fulgt etter til Thailand, der Jens igjen ville finne disse organismene. - Jens' prosjekt var å skape en forbedret menneskeart, basert på hvordan verden (naturen) nå. I Jens' papirer går det fram at han har oppgitt sin kamp for å bevare naturen, Jorden, det økologiske perspektivet. Han har sett at kapitalismen seirer over sosialismen, han har settt at den uhemmede kapitalisme fører til irreversibel ødeleggelse av vår livsbiotop. Han har innsett det utopiske og umulige i å kolonisere andre planeter. Innsett det umulige i å utrydde fanatismen og den populistiske ville forandre seg dumheten, sett at China forurenser og ødelegger, og at dette vil ødelegge. Han ser at to ting gir håp: Kommunikasjon, it, teknologi, og bioteknologi. Alt annet degenereres etikk, kunst. Den muligheten som gjenstår er å innse nederlaget: Vår jord forandres, den eneste veien er å forandre vår rase, foredle den, slik at livet i den menneskelige organisme styrkes, adapteres, foredles. Vi kan styre det nå, og dette er hans valg. Han fortsatte: - Russerne regnet hele tiden med at Jens lå i dekning ett eller annet sted i Thailand. Stine skulle få ham fram. Derfor var det så viktig å få opprettet en kontakt mellom Stine og Jens. Katarina og Viktor kunne jo presse Jens dersom han var i live med at de hadde Stine. De hadde ikke regnet med at Jens skulle kunne forsvinne og skjule seg så godt, og likevel få gitt beskjed til Stine. Så det var viktig for dem å lokke Stine fysisk til Thailand. Kanskje av to grunner. Dersom hun var infisert av organismen ville de trenge Stine i form av hennes kropp. Det ville være enklere at hun forsvant i Thailand enn i Norge eller Danmark. I hvert fall ville hun være nyttig fordi hun var en måte å finne fram til den forsvunne Jens, dersom han er i live. Ren lokkemat med andre ord. De kunne rekruttert henne inn i organisasjonen, for å presse Jens. Den opprinnelige planen var at Viktor personlig skulle få henne til Thailand, ved at hun blir forelsket i ham, eller om nødvendig med makt. Men hun hadde allerede en kjæreste, og det som ville være enklere og bedre var at hun dro dit med sin kjæreste. Med dette opplegget må Viktor ha studert Stine ganske nøye. Men han var profesjonell. På dette tidspunkt kunne de ikke være sikre på at hun hadde det Jens hadde sendt henne. - Hva mener du, sa Flemming - At det finnes formative betingelser for materien. For cellevekst, for kreft, at elektroner påvirker hverandre, at vi er i en stor verden av gjensidig påvirkning, sa Ib


- Du tenker igen på dette Aspect forsøket kanskje, sa Fleming - Jeg vet så lite om det. Fysikere forsøker å forklare ting med gluoner og ekstra dimensjoner. Kan det forklare hvordan verden er? Hva som er virkelig og ikke virkelig, hva som er reelt og ikke? Kanskje kommuniserer vi på andre nivåer, og hvordan skjer materialisering? - Vent, vi snakker vel ikke om magi og trolldom, sa Fleming - Er det ikke? Hvordan er de prosesser genomene styrer, og hvilke betingelser må settes opp for å forstå dette videre. Å bestemme, sekvensiere DNA'et er bare første lille skritt. Nå handler arbeidet om å bygge om på denne tegningen vi har klart å få tak i. Ib var opphisset - Ja, man forsøker jo å forbedre planter, dyr, forbedre livsformene, sa Fleming - Design. Det er det det dreier seg om, sa Ib. Forbedre oss, kvitte oss med kreft, aldring, kvitte oss med det vi ikke ønsker. Vi har alt gått inn i en ny æra der det handler om å omskape, designe, skape nye vesener. Du kjenner den nye nanoteknologien, de bitte små maskinene? Flemming nikket, mens han…. - Det mekaniske og det organiske. Det kjemiske. Selvsagt handler det om det. Menneskene har erobret et nytt skalaområde, ikke bare med tanken, men også fysisk. Og det dreier seg om å handle i et nytt skalaområde. Vi lager mikromekanismer, nanomekanismer. Miniatyriseringer, datamaskinene. - Vet du, i Spania har jeg vært i et museum der hele bibelen får plass på et fyrstikkhode, sa Flemming ivrig - Det er jo ingen ting, sa Ib. Vi kan lage mikroproteser, spleise sammen menneske og maskin. Vi utforsker menneskets organiske og kjemiske tåleevne, og bioteknologien er verktøyet. - Ja. Det er fantastisk, nikket Flemming. For tjue år siden var en diskett fantastisk, nå er den en klumpete og primitiv museumsgjenstand. - Å gå inn i skaperverket organisk er fullt mulig nå, sa Ib. Klone dyr er ingen sak dersom surrogatmoren er av samme art, eller ikke for fjern. Klone mennesker – En fanatisk sekt har påstått at de har gjort det også. Alt som er mulig på denne forvirrede planeten vil før eller siden bli gjort. Man vil sikkert prøve å utvikle "rene, ideelle" mennesker. Samtidig sulter og dreper folk hverandre i religiøs fanatisme. Så hvordan utvikles menneskers kjærlighet? (etikk, aksept)? Det er ingen moral i dette lenger. Form og innholdt kalte man det før. Hvor store er det mulig å lage muskler? Enorme, men blir bodybuildere ”bedre” mennesker for det? Er en hakkespett bedre enn andre fugler fordi den kan hakke?


KAPITLENE LØRDAG Kap. Tuk og David David restitueres, og har møter med viktige embetsmenn i Phuket lørdag 9.7 Observeres av Tuk. Tuk slipper Trond fri. (Dette er egentlig fredag, men står her) (Tran får etter hvert mistanke, men noe stemmer ikke med David, det viser seg fredag/lørdag) Patologen om Herdur? Skaper figuren organismer? Er det figuren selv som aktiverer energien i normale celler? Kunne Jens ha injisert noe i Herdur? Noe Herdur ante, men ikke visste. Eller dannes organismer av ren voodoo? Grøsser)

Tuk, eller som hans riktige navn var: Tran Duong Cho, sukket tilfreds. I Bangkok hadde dette vært en heller kjedelig sak. Sjefen hadde ikke villet si så mye, og da spurte heller ikke Tran. Men han visste og alle innen korpset visste at når de arbeidet med disse transportene handlet det om organisert kriminalitet. Det hadde jo vært greit om mafiaen hadde holdt seg i Myanmar, men trafikken over grensen hadde økt drastisk, og måtte bare stoppes. Siden amerikanerne hadde dukket opp, hadde stemningen blitt mer anspent. Amerikanere var alltid litt krevende. Sjefen hadde helt klart fått ordre fra høyeste hold, amerikanerene skulle ha all mulig service og beskyttelse. Tran skulle vedde på at det lå noe politisk bak. Det var noe amerikanerne ville. Var det kanskje på vegne av kineserne? Amerikanerne var sjelden interessert i å bidra til redusert smuglertrafikk i seg selv. Russerne hadde noe på gang i Myanmar, temmelig sikkert. Det var alle disse menneskene med skader, et par franske leger hadde ubedt vært inne i en landsby og rapportert om urovekkende ting. Tran var glad han ikke trengte å være politiker, at var uoversiktlig nok likevel. Fremdeles kom det utlendinger og skulle finne ut ting etter tsunamien. Alle var litt lei det. Han var blitt satt på denne hyggelige nordmannen som sa han ikke var danske, hvilken betydning det nå måtte ha, han var i hvert fall farang fra Nord-Europa, de drev visst mye med olje der, men Tran hadde aldri hørt om noen danske oljeselskaper, det var vel bare skryt, men nordmannen hadde i hvert fall penger med seg, og de hadde ikke hatt noen grunn til å utvise ham selv om han lette etter den andre dansken, den saken som nå var avsluttet. Men nettopp det hadde vakt reaksjoner. Amerikanerne hadde spurt og gravd om interessen for den danske forskeren, og Tran var den som var blitt satt på jobben med å finne ut hva denne nordmannen eller hva han var, egentlig var ute etter. Farangen var visst bekymret for datteren sin, men hadde ikke vært sammen med henne enda hun var her i Bangkok. Tran syntes det var en underlig måte å forholde seg til familien på, det hadde virket litt mistenkelig. Så hadde datterens venninne hatt forbindelser med et miljø de hadde under oppsikt, det dreiet seg om narkotika, de hadde hatt en razzia, men ikke funnet noe. Det var merkelig.


Tran var sikker på at noen hadde enten tipset miljøet, eller grepet inn på annen måte, og hadde lagt det hele på is. Men så var denne venninnen blitt funnet drept, og det var noe som ikke stemte ved det heller. Det så ut som et narkotikadrap, men Tran forsto at det ikke var sikkert. Og hva kunne det så være? Russerne hadde vært etter dem i trafikken da han hadde spanet på nordmannen, men mest sannsynlig var det ham selv de ville til livs. Han hadde ristet dem av seg, men hadde tenkt: Dersom det virkelig var nordmannen de hadde vært ute etter, måtte det være viktig å holde et lite øye med ham videre. Og det var antakelig like relevant å arbeide fra stasjonen i Phuket uansett. Da de punkterte med bussen, trodde han ikke et øyeblikk det hadde vært et uhell. Han visste at det hadde vært en advarsel. Han spekulerte også på hva det skulle bety, det som patologen hadde sagt under obduksjonen. Tran hadde ikke likt ham. Han fikk en følelse av at patologen sto på litt for god fot med et av de mer tvilsomme begravelsesbyråene. Dessuten hadde han hatt en uvedkommende betjent med, som skulle ta seg av liket. - Si meg, hadde politilegen sagt. Har denne danske farangpiken oppholdt seg lenge i tropene? - Nei. Tuk hadde bladd i papirene. Ikke hva som fremgår av de personalia vi har fått. Men man kan vel ikke utelukke feriereiser. - Merkelig. For vi fant noe i vevsprøven. Kan hun ha hatt malaria? Vi fant en parasitt i cellene hennes. Men det kan stamme fra en katt. Plasmodia er en mulighet. En intracellulær parasitt er det i hvert fall. Det ser ut som om den har satt hele systemet ut av funksjon, som om cellene har eksploderet. I andre celler har parasitten generert noe forunderlig noe, den er kapslet inn som om den var et stort ekstra mitokondrium, - Jeg er redd vi ikke forstår det du snakker om, sa betjenten høflig. - Det er som om den har foret cellen med en ekstra energibase. En turbocelle. - Jeg forstår, sa betjenten, på vegne av dem begge. - Eller en tvillingmotor, fortsatte legen. - Det er vel en viss forskjell på ekstra motor og turbo, sa betjenten kyndig. Patologen lot ikke til å høre ham. - Det er lokalt injisert, fortsatte ham. Si meg, var denne piken stoffavhengig. - Det var ingen merker etter direkte innsprøytning så vidt vi har kunnet se, supplerte betjenten, han ville ikke helt gi seg på terminologien nå som samtalen var kommet på et felles faglig nivå. - Det er jo ikke mulig at slikt dannes av intet, hadde patologen sagt til Pran, som hadde sett ut av vinduet. Utenfor hadde det stått en varebil fra et sivilt byrå. Legen måtte ha avtalt at liket allerede nå skulle hentes. De hadde fremdeles ikke ledig kjølekapasitet her.


Tuk var likevel godt fornøyd. Men han visste ikke helt hvordan han skulle takle det videre. Redningsoperasjonen hadde vært vellykket, etter at det hadde foregått et oppgjør ute i klippene. Den russiske mafiaen hadde kanskje fått en knekk der, noe den amerikanske CIA- agenten som Tuk hadde hentet ut med helikopteret hadde bekreftet. Tuk unte russerne det av sitt fulle hjerte, de typene var blitt en personlig plage for ham i Bangkok. Av en eller annen grunn hadde russermafiaen funnet ut av hans identitet, og begynt å true ham personlig, som på kjøreturen med Tuk tuk’en, de måtte ha innflytelse langt inn i administrasjonen, han torde ikke tenke på hvordan. Men nå var altså amerikanerne inne. Det begynte å gå opp for Tuk hvorfor han hadde fått beordringen til å krysse grensen og fly inn på Myanmars territorium. Det var ikke uten risiko og fare for komplikasjoner. Klareringen måtte ha kommet fra et meget høyt politisk nivå straks de hadde fått tipset om at den mistenkte farangen Trond var på øya, sammen med den utsatte amerikaneren og russerne. Flygingen måtte ha blitt diplomatisk klarert. Så hadde han altså fått besøk av en kollega. CIA. En amerikansk agent. Det var ikke merkelig at klareringen var kommet når amerikanske interesser var inne i bildet. Det var jo oppmuntrende ikke å være alene i kampen mot organisert kriminalitet. Det var faktisk første gang, i hvert fall som han kjente til, at kampen mot mafiaen var blitt prioritert på bilateralt plan med amerikanerene. Men Thaksin hadde store ambisjoner om å knekke gangster-, mafia- drug- og korrupsjonsondene. Antakelig var det et initiativ på utenrikspolitisk plan. Den hemmelige agenten, som i følge passet het David Lang, satt nå inne på Tuks lånte og sparsomme kontor. Tuk tenkte at han sikkert var vant til mer fasjonable omgivelser enn et nakent skrivebord med et pappkrus dårlig kaffe. På den annen side var det vel i den britiske overvåknings- og spiontjenesten MI5 som man fostret smokingkledte typer a la James Bond, som Tuk hadde samtlige DVD-filmer om. Amerikaneren virket fornøyd med kaffen så langt. Han hadde en stygg flenge i xxxx, som var bandasjert, men var ellers i fin form. Han virket veltrent og selvsikker. Hadde nok vært trent i Navy Seals og på CIAs Farm. Tuk kunne mye om slike ting. Han hadde som hobby interessert seg for de hemmelige tjenester i ulike land, deres organisasjon og treningsopplegg lenge før han selv ble sikkerhetsklarert for overvåkningstjenesten, så han visste mye før han ble overflyttet dit. Han var selv ingen field agent, men ble visst ansett for å være kreativ og effektiv når det gjaldt å få tak i informasjon på en grei måte. Men det var alltid sjefer over en. Og nå hadde til og med denne bonden av en politimester her nede fått ham beordret til å lede etterforskningen av en ren kriminalsak, drapssaken som gjaldt den rødhårede farangkvinnen. Drapet var for så vidt oppklart, alt pekte mot den døde russeren. For de fleste var det nå et uinteressant tilfelle, politimesteren forsto nok at Tuk uansett ville få eventuell merit for saken, siden det var ham som hadde hatt spaningsoppdraget, og særlig fordi han


ble tildelt redningsaksjonen, som måtte holdes hemmelig utad i alle fall. Alt måtte holdes hemmelig. Så det ville være lite å hente for en lokal politimester i dette, annet enn papirarbeid. På en eller annen måte hadde den slue politifaenen klart å fatte at denne saken kom til å bli usynlig, ikke noe man kom til å høste ære for, visste Tuk. Men han var en lett natur som ikke orket å være sur og forarget. Å holde fatt i kriminalsaken kunne gi et bedre helhetsoverblikk når det gjaldt det han fremdeles spaningsmessig hadde i fokus. Det var i hvert fall spennende og morsomt å samarbeide med CIA, her satt en lys levende amerikansk etteretningsagent, en kollega, på hans kontor. - Takk for hjelpen, sa amerikaneren henslengt. Vi sparte tid der. Tuk tenkte at amerikaneren hadde sittet håpløst fast i bergveggen, men sa ikke noe om det. Han kunne ikke på noen måte forstå at fyren ville ha kommet seg ut av denne knipen på egen hånd. Men på den annen side, en som var trent av Navy Seals var ikke tapt bak en vogn. Begge russerne var døde. Tuk ville ikke spekulere mer på det, men smilte bare vennlig, og håpet at kaffen fremdeles var drikkelig. - Mr. Tron Bjerre nevnte at dere var der i anledning en savnet Peter Sen, sa Tuk forsiktig. Yen Peter Sen. Han var visst en sentral person, kunne du vennligst informere meg litt her? Amerikaneren tidde. Så kikket han bort på Tuk med et flir. - Hva har Mr. Bjerre sagt, sa han. At han var en kollega og venn? - Noe slikt ja, nikket Tuk og smilte. Og han nevnte at du også hadde vært mr Peters kollega. - Ja, sa amerikaneren muntert. Jeg går ut fra at det lyder troverdig. - Mr Tron sa at han hadde vært meget glad for å treffe Dem, sa Tuk. Det er nok ingen tvil om at det var et personlig forhold, at Mr. Peter Sen var hans venn. Og hvorfor skulle han være så oppsatt på å lete etter ham om ikke det stemmer. - Fortalte han deg også at Mr Petersen hadde tatt fra ham hans kone, sa David. Og datter. Og at datteren nå igjen har rømt fra sin far, på fortvilet leting etter den samme Mr Petersen? Og at Mr Bjerre forsøker å få tak i sin datter? Tuk tenkte seg om, og nikket flere ganger. Var det slik det forholdt seg, kom jo saken i et annet lys. Her kunne andre motiver komme inn. - Jeg skal orientere deg, min venn, sa amerikaneren. Mr. Jens Petersen hadde inngått forbindelser med den russiske mafia. Dette kan dokumenteres, og det var også derfor jeg er her, og ikke surfer på Long Beach. Den avtalen var nemlig ikke særlig gunstig sett fra vår side. Men ble inngått av Petersen, en fremragende forskningdirektør i ett av våre flaggskipkonsern innenfor genteknologi. Bortimot en verdensskandale, som kunne få store konsekvenser. Og deres kjære statsminister er jo meget interessert i å få ryddet opp i den organiserte kriminalitet, ja det vet du selvfølgelig mer om enn meg. Tuk bukket svakt.


- Så derfor har det vært viktig å få oppsporet mr Petersen, fortsatte amerikaneren. Enkelte ting tyder på at han faktisk ikke omkom i tsunamien, men tvert i mot har gått under jorden, kanskje i Myanmar, kanskje her i Thailand. Han har hatt et samarbeid med russerne, selv om det tydeligvis har oppstått et problem. Men en slik forbindelse kunne blitt meget skadelig for det gode samarbeidet mellom våre to land, det vennlige Thailand, og dets gode venn og beskytter USA. - Det har vært meget vanskelig å få rapporter på Peter-sen, sa Tuk. Selv for meg. - De er høyt klassifisert, sa amerikaneren. Etter anmodning fra oss. Tuk merket at han ikke likte det helt. Skulle Thaksin ha mindre tillit til sin egen overvåkningstjeneste enn til den amerikanske? - Men saken er, sa agenten endelig, mens han tømte kruset med en grimase, at det ennå ikke foreligger noe funn av Petersen. Saken er ikke avsluttet fra vår side. Så jeg jeg kommer til å fortsette mine undersøkelser, jeg antar at jeg kan regne med at det kan skje i fred og ro, at det ikke kommer til å interessere dine folk mer enn det hittil har gjort. Tuk nølte litt. - Jens Petersen er overhodet ikke interessant når det gjelder narkotikatrafikk, sa amerikaneren kort. Og som Mr. Bjerre sikkert har fortalt deg, gjaldt jakten ute på øya ikke narkotika, men noe innsamlet genmateriale som var viktig for den den avtale Petersen hadde gjort med sin russiske forbindelse i Myanmar. Det er slett ikke ulovlig, dersom man ser bort fra at disse øyene muligens har en eller annen regel om at man ikke skal dra dit ut og plukke blomster. Tuk nikket. Det stemte med det Mr Bjerre Tron hadde fortalt ham. Det var likevel oppsiktsvekkende at amerikaneren hadde jaktet ned to russiske kriminelle på denne måten. Men så tenkte Tuk en gang til. Det var unektelig gunstig for alle at denne blodtørstige jakten ikke hadde foregått i Thailand, men i Myanmar, og at ingen Thaiborgere var involvert. Bortsett fra sjøsigøyneren da, men dem var det jo umulig å ha noen kontroll med, selv om det fantes en kontrollpost i en liten landsby på en øy der ute, som skulle ha et oppsyn med smuglertrafikken mellom de to landene. Den fungerte aldri. De fordømte sigøynerene dro som de ville. Denne direktørkvinnen for Miss Cathy kjeden var jo heller ikke Thai, men russisk statsborger. Hun hadde altså omkommet i en klatreulykke, som sin ledsager. Det var nok ikke helt tilfeldig at amerikanerne hadde henlagt dramatikken til et øde burmesisk område, i stedet for i Thailand. Kanskje forelå det et samarbeid også med Myanmar han ikke kjente til. Som ingen offisielt kjente til. Tuk besluttet seg for at flere spekulasjoner om dette uansett lå på for høyt politisk nivå for en enkel tjenestemann som ham. - Dersom jeg kommer over noe mer du kan bruke, sa amerikaneren, så får du det av meg. Skjønt jeg tror min befatning med den organiserte kriminalitet i


Thailand er avsluttet med dette. Til gjengjeld vil jeg gjerne fortsette mine undersøkelser vedrørende Mr. Petersen uten for mange velmente hjelpere. Han flirte skøyeraktig til Tuk, og fortsatte: - Jeg har faktisk lovet Mr Bjerre å bidra til å finne hans gamle venn og rival. I et direkte møte mellom ham og mr. Petersen er det slett ikke sikkert det går så bra. Jeg skal hjelpe ham det jeg kan. Men det er gjensidig. Det er snakk om en kode, en eller annen informasjon han og hans datter muligens kan hjelpe oss med. Jeg understreker at sannsynligheten for at Bjerre er involvert i den narkotikatrafikk som hans datters venninne var så tragisk innblandet i, er svært liten. Tuk satt en stund og tenkte. - Men hvordan bør jeg da forholde meg til mr. Tron Bjerre, sa han til slutt. - Slipp ham fri, sa amerikaneren. Jeg tar meg av det. Han leter etter datteren. Hun leter etter Petersen igjen, og kan ha fått vite noe. Slipp ham fri, så ser vi hvor han drar. - Det er dessverre allerede gjort, sa Tuk. Jeg hadde nemlig besøk av hans advokat. Det var en hård negl. Han påberopte seg internasjonale lover og konvensjoner jeg knapt har hørt om, og han hadde dessverre alt sitt på det tørre, fullstendig korrekt. Vi forsøkte å få ham til å ta det rolig, avvente situasjonen litt, men han var overhodet ikke til å stagge.


(kunne det være tuk som resonnerer her? Skriv rollefablene for Trond, Tuk, David, Iglem, Christian evt her, for å finner rett synsvinkel)(han blir tatt og anklaget for å være medskyldig i at Trond har brutt avtalen)

(- Du er skyldig, sa politimannen). Du bør tilstå, prøv ikke å nekte. Alle skyldige lyver. - La gå, sa Andreas. Men i følge folkeretten(?), som denne domstol faller inn under, har jeg krav på forsvarer. - Det har du selvfølgelig, sa politimannen. - Da oppnevner jeg meg selv, sa Andreas. Han satt et øyeblikk som i konsentrasjon. Min advokat råder meg, som deg, til å avgi full tilståelse. Herved erklærer jeg meg skyldig. - Bra, sa politimannen. Da er denne retts dom at du er skyldig. Du blir å fengsle med… - Vent litt, sa Andreas. Jeg taler nå som min oppnevnte advokat, på vegne av meg selv. Jeg vil hevde at tilståelsen ikke kan danne grunnlag for domfellelse. For dersom min klient er skyldig, farer han jo, etter den ærede retts vurdering, med løgn, og er dermed uskyldig. I så fall er det ikke grunnlag for tiltale, og saken bør henlegges etter bevisets stilling. Han er å anse som uskyldig inntil skyldsspørsmålet er avklart, er du ikke som juridisk ekspert enig i det? Politimannen klødde seg i hodet. - Jeg tror jaggu du har rett, sa han. Han vinket på en betjent. - Jeg har stor glede av å se at forhørsretten fungerer logisk uklanderverdig også i dette vennlige og interessante land, sa Iglem, i det betjenten løste ham. Komplimenter, min herre, jeg hevder alltid at sannheten best ivaretas av personer med høy juridisk integritet. Takk for en utmerket og rettferdig prosess, sa han og bukket dypt - Bare hyggelig det, sa politimannen, og bukket tilbake. Andreas vandret ut av rettssalen mens de to ble stående igjen. ( - Det var en sleip jævel, sa politimannen. Jeg tror ikke han var uskyldig. Men han hadde en jævla god advokat)


Kap, Trond er på egen hånd nå.Flukt fra arrestasjon/redde Stine. Lever hun likevel? (lørdag) Her går Trond for å søke Stine. Rømmer fra arrestasjonen og Tuk. Eller tuk lar ham løpe, for å ta den høyere han egentlig aner er skurken. En lokkeand. Tuk forstår at ting ikke er slik David later som de er. Forstår kanskje noe om drapet på Jens, skjermet av politiet. Trond drar for å finne Stine. Han vet noe om Ricks måter. David har interesse av å drepe Trond nå.

Trond kjente den. Varmen. Sola som, da han kom ut av skyggen, brant med en nesten ukjent styrke. Som gikk til angrep på ham. Men han kunne ikke se at noen forfulgte ham lenger. Han hadde mistet den ene sandalen. Sanden på stranda var allerede så glohet at det var umulig å gå barbent. Det var bare mulig å vasse uti det lunkne vannet, og så raskt forsere de åpne strekningene. Politibilen hadde forsvunnet igjen, etter å ha kjørt sakte oppe på veien. Trond var ikke i tvil om at det var ham de var på jakt etter. Han hadde ikke overholdt avtalen. Han hadde slått seg kraftig da han hadde hoppet ned i ura, bare så vidt klart å ta seg for med armene, og blitt skrubbet kraftig opp. Små edderkoppliknende krabber løp der han satte føttene. Han brøt seg fram langs bambuskrattet, men lenger inne var mangroverøttene så innfiltret i alt at det var umulig å komme forbi. Han vasset uti, og ség ned i den bløte bunnen. Det var umulig å komme videre. Han la på svøm, og kjente at kroppen ikke en gang ble avkjølt av vannet. Han måtte komme seg usett forbi odden. Han måtte videre. Det hadde gått flere timer nå. Han tvang seg til å være rolig. Svømte sakte og forsiktig. Da han var kommet så langt at han kunne se pynten, dukket en ny skuffelse opp. Krattet bare fortsatte, med mer røtter og sumpvekster enn før. Langt uti havet vokste en grønn busk. Som om det aldri hadde vært en bølge her, som om den vokste rett opp av det salte vannet. Et par fisk smatt unna der han fløt over dem som en kjempeskygge, og plutselig kjente han en liten nubbing i det venstre låret, etterfulgt av sviing, som et lite brennende stikk. Han skvatt til, plasket og fikk munnen full av det ramsalte, lukne vannet. Han kunne ikke se noe, men et levende vesen hadde utvilsomt kommet borti ham. Da så han plutselig under seg, på den lysende bunnen, en sort og hvit tverrstripet slange eller ål. Den buktet og krøllet seg, og forsvant blant skyggene. Han syntes han kjente at benet hadde begynt å svulme litt, han følte ikke helt at det var der, men han svømte fortsatt. Sårene på armene var begynt å utskille gul væske. De var røde, og det hadde alt dannet seg hvite skorper hist og her. Kanskje av salt. Han så hvordan det røde kjøttet åpnet seg. Han hadde skåret seg opp da han hoppet fra kaianlegget. Han så ned på den sviende foten igjen, og tok et skritt til. ……..


Han hadde vært sjeleglad da Iglem så uforutsett hadde dukket opp i arresten, men den sjokkerende nyheten om Herdurs død i tillegg Stines forsvinning ble mye å bære. Alt hadde stanset opp. Han hadde bare fått panikk. Alt han tenkte var at han måtte og skulle finne Stine. Andreas Iglem hadde fått ham løslatt, med plikt til å melde seg hos politiet igjen med få timers mellomrom. De måtte samarbeide tett med politiet, hadde Iglem sagt. De hadde også forsøkt å finne Iglems vert, Rick, som kanskje også var ute og lette etter Stine, men han hadde ikke vært å få tak i. Trond kom seg inn på grunna igjen. Det siste Iglem hadde sagt var at politiet var passive i forhold til å finne Stine, det var en absurd situasjon, nå jaktet de i stedet igjen på ham. Han hadde også sviktet Iglems tillit ved å ikke melde seg, men han kunne ikke ta sjansen på å bli sperret inne igjen. Han måtte finne Stine. Han skulle gjerne hatt litt hjelp av David, han var vel også arrestert og i forhør. Men i sitt stille sinn visste Trond at David nok ville klare seg. Da Trond hadde fått vite hva som hadde skjedd, at Herdur virkelig var funnet drept og at Stine var forsvunnet, antakelig for å lete etter henne, hadde det svartnet for ham. Han hadde altså hatt grunn til å være redd. Da Iglem fortalte at det var russeren Viktor som hadde forsvunnet sammen med Herdur, ble han for alvor fortvilet. Trond hadde alt på hjemveien forsøkt å gi Tuk, som altså viste seg å være politispaner, historien om hva som hadde foregått på øya. Men etter at han uventet ble arrestert da de kom inn, var Trond blitt desperat og forvirret. Etter det møtet han og Andreas før løslatelsen hadde hatt med Tuk, var det liten tvil om at russeren var den samme som hadde vært på øya, og som nå selv var død. Russeren hadde altså vært i nærkontakt med ungdommene hele tiden, og det var den idioten Christian Ahlsen som hadde leid ham inn. Det var også liten tvil om at Katarina hadde hatt en medvirkning til drapet på Herdur, i og med tatoveringen, dette uhyggelige symbolet som hadde en så stor verdi at de hadde vært villige til å drepe den uskyldige Herdur for å få tak i det. Katarina hadde sagt de underlige ordene oppe på platået om Stine, at hun var umistelig. Nå var jakten over, de hadde funnet grotten, fugleguden og platået. Hvorfor hadde det symbolet vært så viktig? Skulle det ha fungert som en veiviser? På ett eller annet tidspunkt ville man ha blitt klar over hvilken grotte det gjaldt. Den var jo til en viss grad kjent, i hvert fall blant Chao ley. Men Ti Pau hadde altså ført dem til øya. Tronds tegning var borte, og det bekreftet det hele, men på en eller annen måte hadde Trond hele tiden hatt følelsen av at de visste hvilken øy og grotte de skulle til. Kunne det være mulig at dette symbolet som Jens hadde sendt til Stine, var unsluppet dem i første omgang, og at det var derfor Viktor av en eller annen grunn hadde fulgt etter ungdommene? Russeren Viktor hadde dukket opp allerede i Norge, han hadde vært båtfører for Christian Hagen, hadde også loset ham til København, der Christian hadde truffet Stine igjen.


- Han måtte allerede den gang ha visst at Stine og Christian var kjærester, tenkte Trond. Og at han kunne komme i kontakt med henne, og få henne hit til Thailand via Christian. Russeren måtte ha visst, eller gjettet at Jens hadde sendt Stine figuren. Trond kom plutselig til å tenke på innbruddet hos Mona i Bergen. Kanskje allerede der? Men Jens hadde jo sendt det til København. Hvordan hadde russeren fått vite at Stine bodde i Bergen? Han måtte ha vært der. Hvordan skulle han ellers ha fått vite at Christian var Stines kjæreste? Eller kanskje Mona… Trond orket ikke tenke tanken ut. Takk og pris for at Stine allerede var dratt tilbake til København da innbruddet skjedde i Bergen. Flemming hadde fortalt at også den kvinnen som var funnet død i Herdurs gamle leilighet hadde vært i befatning med symbolet. (sjekk tid der). Allerede der… Trond var fortvilet. Det var utrolig. Men så ble Trond klar over realitetene igjen. Stine var jo borte nå. Hva hjalp det som hadde skjedd den gangen i Bergen. Stine var borte. Trond hadde vært lykkelig uvitende da han ble hentet ned fra platået og fløyet ned til Phuket, de hadde også klart å hente opp David, en politimann hadde heist seg ned i redningssele til ham, Trond ville gjerne gjøre det, men han innså at det var for farlig, han eide ikke krefter til det heller. Han var glad da han så David og politimannen bli heist inn. David virket også noe blek og sliten, men han kom seg fort på turen inn. Han hadde pratet litt med Trond, og Trond kom også litt etter litt til hektene. De skremmende bildene inne i hodet hans hadde forsvunnet. Tuk hadde ført helikopteret som et råskinn, minst like uvørent som med alle de andre kjøretøy Trond hadde sittet på med ham i, om ikke verre. Det virket som om han var i godt humør da Trond forsøkte å kontakte ham, men det var et infernalsk bråk, og Tuk virket mer opptatt med å fly fort enn å ha sosial kontakt. Det var uvant, og særlig da de landet, Trond ble uten videre satt håndjern på og ført inn i en ventende politibil, til Tuks elskverdige smil. Tuk hadde satt seg bak rattet på den også, og de feide inn mot politistasjonen. Trond hadde ikke kunnet dy seg for å spekulere på om Tuk var mottakelig for en liten kjøpslåing om å løsne på de absurde hånjernene, men forsto fort at Tuks tilbøyelighet til småhandel var over nå. Han var tydeligvis politioffiser, eller kanskje militær. Han smilte velvillig fremdeles, men det var ingen mulighet for forhandlinger med ham lenger. Hva som hadde vært mest overraskende for Trond, å bli arrestert og forhørt av den tidligere så sympatiske Tuk, eller å få besøk av Iglem i arresten, var ikke godt å si. Det hadde vært en blekrød og hissig Andreas Iglem, som nå brakte ham den grufulle nyheten om Herdurs død, og at Stine nå var forsvunnet, nyhetene som ikke var til å holde ut. Men kort etter var han blitt løslatt. Andreas var virkelig en fantastisk advokat.


- Takk for at du støtter meg i forhold til politiet, sa Trond til David etter det første forhøret, da han traff ham på vei ut av forhørsrommet. Det virker som om de mistenker meg for ett eller annet kriminelt. - Ja, det kommer nok av at den drepte piken var borti en narkotikahistorie i Bangkok, sa David. Politiet her er meget på vakt når det gjelder narkotika, og smugling til Myanmar. - Det er jo helt absurd, sa Trond. Har vi blitt overvåket hele tiden? - Ja, jeg er nok redd for det, sa David. Det er en kombinasjon av uheldige omstendigheter. Men det var nok naturlig å anta at dette dreiet seg om narkotika. - Og det er letingen etter Jens som har fått det til å virke så interessant, sa Trond. - Jeg har sagt i fra til politiledelsen, sa David. At det med narkotika er ubegrunnet. Når det gjelder smugling til og fra Myanmar, var det ikke så lett å vinne gehør. Vi var typisk inne på landets territorium, og jeg er redd at politiet kanskje har notert noen gamle smuglersynder når det gjelder antikviteter for din datters vertskap. - Jeg må finne Stine, sa Trond. Jeg tør ikke tenke, må bare finne henne. David så på ham. - Hva med Jens Petersen, sa han. Hvor er han? - Jeg vet ikke, sa Trond. - Hun dro opprinnelig for å lete etter ham, sa David. Kan de ha hatt noen kontakt? Trond og David hadde uheldigvis etter det blitt skilt fra hverandre på politistasjonen, og Trond havnet inn i en varetektsarrest, en glattcelle, nokså uappetittelig etter forrige arrestant, og så ikke mer til David. Før han ble låst inn forsøkte Trond fortvilet å forklare seg, men Tuk avviste smilende alle hans forsøk med ”later, please”. Det var ingen optimistisk Trond Bjerre som etterpå satt i en naken og dyster celle. Likevel sovnet han på det skitne gulvet. Han visste ikke helt hvor lenge han hadde sovet, da en politibetjent, ganske bryskt, med hånden på pistolskjeftet, låste opp døren og brakte ham opp til nytt forhør. Trond fortalte alt så omhyggelig og nøyaktig han kunne til Tuk, som noterte av og til. Han visste ikke hvordan det hadde gått da han ble ført tilbake til cellen igjen. Han hadde fortalt hele hendelsesforløpet til den nokså uttrykksløse Tuk, som nå satt sammen med en annen politimann, foruten fengselsbetjenten med våpenet og batongen i beltet. Trond hadde forklart det hele, så nøyaktig han kunne, og visste ikke om de kunne nok engelsk til å forstå det han sa en gang, derfor gjentok han det hele, trinn for trinn. Det lot til at navnet Jens Petersen interesserte Tuk spesielt, selv om han la stor vekt på å få opplysninger om de to omkomne russerne. Han stilte også et par spørsmål om David. Trond fortalte igjen at David var hans og Jens sin venn, som hadde forsvart Trond da det så ille ut. Han våget ikke si det med CIA, og Tuk nikket. Et øyeblikk følte Trond at han kanskje fikk litt kontakt med ham igjen, dette


med Jens hadde han jo fortalt Tuk tidligere, før han visste at han egentlig var politimann. - Hvor er din datter, spurte Tuk plutselig. - Jeg vet ikke sikkert, hadde Trond svart. Men jeg regner med at hun befinner seg som gjest i huset til den engelske golfklubbeieren. - Vet du at hennes venninne er funnet død, sa Tuk. Antakelig drept. Det hadde svartnet litt da Trond kjente en iling av redsel oppover ryggen. (klisje) - Drept, hvisket han. Hva… Hva har skjedd? Hvor er Stine? - Det undersøker vi nå, sa Tuk. Vi skulle gjerne snakke med din datter. Men hun har også forsvunnet fra golfklubben, og vi vet ikke hvor hun er. Du må hjelpe oss å finne henne. Hun er kanskje ikke i så godt selskap. Om hun lever. Trond visste ikke mer hvordan han kom tilbake til cellen. Et øyeblikk hadde han glemt at Tuk representerte politiet, og sprunget opp. Men han var ganske hardhendt blitt tvunget ned i stolen igjen. De hadde igjen spurt ham mer om de to russerne som hadde vært der oppe på øya, hva han selv hadde gjort der, hvem som hadde kjørt dem opp dit, hvorfor han befant seg oppe på platået. Trond hadde ikke klart å svare på så mye av det mer. Alt i hodet hans handlet om Stine. Han var på en eller annen måte blitt ført tilbake til cellen igjen, og var fullstendig ute av balanse, og i panikk da betjenten låste ham inn igjen. - Stine var borte. Han følte seg sort og blank. Han fikk nesten ikke puste. Han kastet opp i hullet i gulvet, og krøp tilbake til kroken igjen. Det var jo umulig. Tuk var der oppe. På sitt kontor. Han kjente da Trond? Det var en forferdelig misforståelse å sitte her nå. Og David satt antakelig innesperret på samme måte. - Men, tenkte han, og det var noe som lysnet litt i ham, et skjørt håp. David måtte da være beskyttet av USAs regjering, han ville nok bli satt løs så snart hans identitet som CIA-mann var bekreftet. Han ville oppklare det hele. Kanskje. Trond så plutselig David for seg. Men så urolig også hvor uforutsigbar og uberegnelig han virket å være. Og tenkte på den lille krangelen de hadde hatt. Kunne han stole på at David stilte opp for en kamerat? Han måtte jo det. David kunne ikke stikke av la Trond i stikken nå, selv om han hadde utført sitt oppdrag. Men det hastet. Stine var forsvunnet. Selv politiet kunne ikke finne henne. Han måtte finne henne. Politiet hadde funnet Herdur – død. Drept. Det hadde isnet gjennom Trond igjen. Han så for seg Cathy, oppe på toppen. Det marerittaktige oppgjøret. Viktor kunne godt være Herdurs drapsmann. Men den hudfillen med tegningen… Den hadde Cathy hatt. Så hadde de kanskje vært i sammen om det? Det var uvirkelig. Trond måtte ut. David måtte ordne dette. Han gispet etter luft i stanken. Han kunne ikke gi opp. Han reiste seg opp. Han måtte ut. Måtte lete etter Stine. Døren var stengt.


Det hadde gått noen minutter igjen. Eller timer. Så hadde det kommet noen menn på gangen. Døren ble låst opp. Tuk og fengselsbetjenten kom inn. Nå var de i følge med en tredje person. - David har ordnet det nå, tenkte Trond. Men denne personen hadde vært mindre enn David. Han var meget solbrent, med et stort og rødt utslett på halsen, gikk i en lys dress, og bar på en sort dokumenmappe. Han myste nærsynt i det dårlige lyset, rakte ut en hånd for å hilse på Trond, og bukket dypt. Og Trond kunne ikke annet enn å føle seg tvers i gjennom lykkelig ved å se ham igjen. Etter at Trond var blitt løslatt fra arrest, hadde han og Andreas Iglem dratt opp til eiendommen. Christian Ahlsen hadde unngått å møte Trond. De dro opp til eiendommen der Iglem bodde, og der Stine hadde holdt til. Rick var ikke å se, og kokkepiken sa at han var på sykehuset hos Sheila, eller muligens på sin forretningseiendom nede ved sjøen. Hun visste ikke når han ville være tilbake. Hun visste heller ikke hvor denne eiendommen lå, annet enn at den lå midtveis melllom to steder som ikke sa Trond stort. Det må være den eiendommen han hadde nevnt for Christian Frederik, sa Rick. Den skulle utvikles til noe, men han ville gjerne få med flere investorer. Trond undersøkte Stines rom uten resultat. Kokkepiken var rød og fortvilet over ulykken som hadde rammet huset. Andreas følte at han måtte trå til. Han klarte faktisk i løpet av en halv time å komme i kontakt med en engelsktalende funksjonær som satt med oversikt over Phukets eiendommer. Men det var fåfengt. Det var intet privatnavn på eiendommen som stemte. Det var kun selskapsnavn, selvfølgelig. Det virket ganske umulig. De måtte få tak i Rick. Så kom plutselig Trond på noe. Verten her måtte jo være den samme som David hadde ymtet om?? - Hvor langt er det, spurte Trond. - Ti - tolv kilometer herfra. Christian ringte forskrekket. Han hadde vært på sykehuset for å finne Rick, og der hadde det vært stor oppstandelse. Omsider hadde han funnet rommet der Sheila lå, men Rick var der ikke lenger. Politiet hadde vært der. Han var kanskje allerede blitt arrestert. Christian hadde sett politiet, og holdt seg unna. Det hadde også vært en buddhistmunk der, men han var forsvunnet nå, de hadde ikke arrestert ham, det passet seg nok ikke. Han var ikke der lenger. Christian lurte på hva han skulle gjøre, og hadde litt panikk for å være der sammen med den bevisstløse Sheila?? - Hm, jeg tror vi skal……., sa Andreas Iglem. Trond hadde ikke kunne forestille seg at han selv hadde vært under oppsikt av politiet hele tiden. Den før så sympatiske Tuk hadde rett og slett spionert på ham. Den hyggelige tonen mellom dem nå var som blåst vekk, og det var merkelig å venne seg til det. Under forhøret hadde det vært temmelig


vanskelig å forklare hvorfor Trond befant seg på øya, og ikke lette etter sin datter, dersom hun hadde vært truet. Tuk hadde vært meget interessert i å høre om Jens Petersen, og det var tydelig at det lå noe under, Tuk var interessert i hvorfor Jens hadde valgt Myanmar som sin base, ja, han hadde spurt om alt mulig. Hvor kunne Stine ha dratt? Hadde hun hatt kontakt med Herdur ettter at Herdur hadde forsvunnet sammen med russeren? Den fryktelige sannhet var begynt å gå opp for Trond. Viktor, og kanskje Cathy, hadde kaldt og rolig drept Herdur, og deretter uanfektet vært med på ekspedisjonen til øya, etter å ha sikret seg tattoveringen som veiviser. David hadde hatt helt rett. Det var kaldblodige mordere de hadde hatt med seg. De som Trond hadde likt best på turen. Tronds kropp var helt utslitt, men nå følte han seg plutselig behagelig og glad. Han begynte å kjenne en deilig duft, og syntes han så en velkjent … rett foran seg. Han ristet på hodet, og synet forsvant. Han kjente at noe i ham hadde stanset. Han var forlengst forbi det punktet der han hadde gitt opp. Det var bare den mishandlede kroppen som automatisk fortsatte. Hjernen var i ferd med slutte å fungere. Han visste at de forførerisk vakre og betydningsfulle bildene som stadig mer dukket opp i hodet hans var illusjoner, at det var kortslutninger, slitasje og smerte som utløste dem, som om kroppens eget apparat ville skape litt trøst og glede i den håpløse situasjonen, det var som om synene hele tiden ba ham om å være der, hvile i dem, komme til seg. Han var vant til å plage seg selv med ubehagelige tanker, med angst og depressivitet. Kanskje var det derfor han nå plutselig så klart forsto at disse illusjonene, enda så fristende de var, var fullstendig falske. Det kunne bare ikke stemme, det var helt urimelig at han skulle føle seg så lett og glad når hans kropp beviselig var så skadet, og han antakelig var i ferd med å dø av påkjenningene. Han forsto trassig at dette handlet om lokkemat, nok en gang var det noe dævelskap. Han trengte litt hat nå, for å holde det hele på avstand. Midt i all lykkerus og trang til tilgivelse fant han det: den lille hvitglødende, etsende flammen, som brennende ugrassalt da han var liten, et kjemisk stoff som var umulig å slukke. Det var hatet til Monas svik. Det hadde ødelagt Stines framtid, og han tenkte: På denne underlige måten redder hun livet mitt nå. Ved at jeg kan hate henne slik. Han kjente at det var en energi i hatet, det reiste seg som en liten fontene i ryggraden, han registrerte at føttene begynte å vakle videre i den dype gjørma. Han fokuserte på hatet, lot det vokse, og kanaliserte energien ut i hvert eneste skritt. Han måtte kjempe mot tanken på at hun nå reddet livet hans. Han måtte bare hate henne, hate et skritt til, en meter, ti meter. Han var ør av smertene, han kjente hvordan armene hadde sluttet å ta inn svien, han var fremdeles lett i hodet, veldig lett, men bena beveget seg under ham, han måtte ikke tilgi nå, det var for tidlig. Så tok han inn over seg hver eneste smerte han


hadde sett i Stines ansikt da hun var liten, de små forvirringene som Stine hadde hatt da hun ikke forsto, alle avvisninger og fortielser. Han gjenopplevde det nå, hver eneste ydmykende bevegelse, hvert lille mishandlende øyeblikk. Han kjente at han ble til Stine som barn, hvordan hun forgjeves rakk ut mot sin mor, sin fryktelige og følelseskalde mor, som aldri så henne, aldri tok henne inn, men som lo og fortrengte alle forsøk på berøring, på forståelse. Han kjente at han var kommet på kanten til svakhet igjen, han ble en betrakter, men fokuserte så den hvite, boblende etsende hatflammen mot Mona igjen sto der, hun som ødela alles liv omkring seg, hun var det denne flammen skulle svi ren, slik hans egen forbrente kropp nå sved i et helvete av ild. Nå måtte han finne Stine. Trond visste ikke hvor langt han hadde gått slik i ly av krattet. Han følte seg tom og nedslått igjen, nede i strupen lå en gråt, som om en veldig ydmykelse sakte var i ferd med å tre tydelig frem. Det var ikke mer raseri å hente. Bare klam tåke. En ullen, grå følelse under strupen, en visshet om en ny skuffelse av han hadde skaffet seg i et liv som besto av lag på lag med skuffelser. Det var ingen utvei. Dette var slutten. Den kom slik. Udramatisk, når alt var over. Som en lumpen gråt, som ikke en gang våget seg fram. En ny smerte sto der opp for ham nå: Alle valgsituasjonene han ikke hadde forstått hadde vært det. Han hadde trodd på å skaffe seg ny erfaring, erobre mer og mer av det han drømte om, og forvandle det til realitet. Men under hele denne langsomme og fornuftige prosessen hadde han visst med skjærende klarhet; det hadde vært noen situasjoner der han hadde formulert valget klart, og likevel latt være å ta det. Latt det være. Ikke risikert. For det å velge var ensbetydende med å velge bort. Drømmene hadde vært ideelle. Virkeligheten hadde vært rimelig bra. Men valgene sto uforløste. Jo, han hadde valgt klart og positivt én gang. Han kjente plutselig det gode ved den følelsen, pustet uvilkårlig dypt inn. Han visste ikke om det hadde vært riktig eller feil, men han hadde tatt det valget. En gang i livet. Bølgene hadde begynt å forfølge hverandre, vinden hadde blåst dem opp i små, hvite kammer, og mellem dem var vannet rynket på kryss og tvers som gammel elefanthud, dratt opp og ned i utallige små rugler og topper. Solen bakte fremdeles, den sved i ansiktet hans der svetten ble blåst til tørre skorper av salt. En fugl forsøkte å krysse lavt i mot været, men hver gang den ville hvile på vingene, vrengte vinden den opp igjen. Vinden og dønningene var begynt å hyle og bråke, vannet nær land var bleket mattgrønt av sand som ble dratt opp fra bunnen. Noe som måtte være et insekt smalt inn som en liten spiss stein inn i ansiktet, rusk og rask virvlet etter. Han var kommet til en rusten og herjet gammel mur som gikk over i en steinvegg. Det blåste kraftig nå. Helt inne ved veggen var det varmt, nesten hett, stille, men bare man våget seg litt ut av det lille hulrommet ville vinden gripe tak med veldig kraft. En lang stripe med cumulusskyer så ut som om den lå en meter


over horisonten, under dem var himmelen lys blå, mens den skarpt avgrensede vannflaten var mørk med de hvite innslagene av brytende bølgekammer. Inntil berget dannet det seg et kniplingsslør av gult skum, der det ble stort og tykt nok løsnet det og for av sted med vinden. Tre sorte sjøfugler kjempet seg utover, heftig flaksende, tre sorte og skiftende kalligrafitegn mot den rynkete, rullende havflaten. Under den stekende solen var det hamret ut en tynn, skrukket og lysende aluminiumsfolie, banket skarp som etter linjal over horisontens rette kant. Man måtte knipe øynene hardt igjen for å holde de metalliske refleksene ute, ellers ville de innvadere hele betrakterens indre og fylle det med sviende lys. I kanten av den skinnede platen var hamret groper av mørkt tinn og sort blekk. Mot det sterke hvite der ute dannet bladverket foran ham skarpe, sorte silhuetter, av hvert enkelt løvblad og hver gren som forbandt dem. Han forsøkte å klyve over en rusten skinne, det var et lite riss i berget der sementen sluttet. Han kunne kanskje jamme en finger inn, og holde seg der, det var et knivskarpt lite hull, men det holdt. Han gjorde det. Så sviktet bjelken, og han ble hengende med fingeren fullstendig fastklemt, uten mulighet til å få den løs. Det var så vidt han hadde et feste for den ene foten, det også var i ferd med å svikte. Han kjente hvordan trettheten og stresset over å være låst fast, overlatt til det han selv ikke kunne innvirke på, fikk ham til å bli rasende og eksplosiv. Følelsen av å være passivt vitne til det som uvegerlig ville forverre hans situasjon fikk ham til å rase som om han hadde vært et fanget dyr eller en okse bundet av menn med hvert sitt tau. Han begynte å miste selvkontrollen, han merket at han plutselig bannet høyt og forsøkte å rive seg løs, men at han kom i en enda verre posisjon ved det, og det gjorde ham enda sintere. Han forsøkte til den andre kanten, og det var enda mer fatalt, nå hadde han forverret stillingen ytterligere. Han var bare henvist til å vente, men å vente gjorde at stillingen ble enda verre, hadde han bare benyttet sjansen i sted, noe det var fullstendig meningsløst å tenke på nå, hadde han sluppet fra det med en liten ulempe. Men han trodde at alt ville bli bedre, litt tålmodighet, og akkurat i det han følte at det begynte å gå den rette veien, da han slappet av og ble litt mer optimistisk, klemte det til igjen, og han så at det hele plutselig hadde blitt mye mer umulig nå. Det var hans tillit til at lykken ville snu, men den snudde ikke, det vendte seg hver gang til det verre, og litt mer hver gang han beveget seg. Han tenkte: Det finnes kanskje en utvei, den vil koste meg dyrt, men det er en utvei, men ikke før hadde han kommet på den, så var den stengt, det var for sent. Han var begynt å bure og brøle nå. Korte, hissige, aggressive reaksjoner, han hadde ingen ro til fornuft lenger, han kjente at kroppen begynte å ta kommandoen selv, i noen ville og herjete rykk og vridninger som skar med smerte gjennom bevisstheten hans. Han hadde aldri vært så nær, og merket med undring at det var umulig, kroppen selv ville fri, den klarte ikke å være i denne tvangen, den dirret og rykket, og før han var klar over det, hadde den tatt kontrollen og han visste ikke mer hva som skjedde.


Han blødde. Han så forundret på hånden, som nå var kommet løs. Den manglet noe, den manglet noe på en rød og alt for kort finger. Der det ytre leddet normalt skulle vært, var bare en rød masse, og noe hvitt, og han visste at han burde følt noe, men han kjente ingen smerte, bare de tunge stemplene av en maskin inne i hodet. Han tenkte: Jeg må stanse det, det blør for mye, og han forsøkte å knytte neven for å stanse det, men neven lot seg ikke knytte, stumpen stor rett ut. Han fant et skjell, skylte det i den tunge dønningen som brøt innover ham og presset det mot tuppen, og da kjente han det som om han fikk et elektrisk støt fra en stikkontakt, og merket at han kastet opp i det samme. Han falt på kne i den hvite sanden, den var full av skarpe skjell, og han merket at ha fikk kneet blodig også. Der var plutselig en sort kule, der, et insekt, en bille som hadde satt seg på såret, han forsøkte trett å riste den av, men ga opp, den hang fast. En sort blank kule løp over sanden. Den så ut som halvparten av en stor norsk skogsmaur. Trond forsøkte å trekke foten vekk, men kulen klatret opp i såret. Han så nå at såret hadde tiltrukket seg svermer av fluer. Han forsøkte å vifte dem bort, men var for svak, og ble liggende på ryggen igjen. Han så at de åt av den væskende infiserte sårskorpen. - Det der er bare fint tenkte han. Man kan bruke spyfluer og larver til å spise bort pussen av hardnakkede bakterier. De renser såret. Armen med den skadde hånden banket og verket, en sviende ild, og han tenkte: Om jeg bare holder den høyt, og syntes at blodet begynte å stanse, det var mindre av det, hvor mye hadde han blødd? Det var røde drypp og flekker på steinene omkring ham, som om noen skulle ha slaktet et dyr der. Han følte seg roligere. Han hadde ikke svimet av, det var begynt å tromme og verke noe uutholdelig, men han kjente også at kroppen hadde mobilisert energi og hastighet og var levende og aktiv, men avslappet. Han var i stand til å fungere. Den neste halve timen lette han systematisk rundt seg, til han endelig fant noe han kunne bruke. Så snart han hadde fått den skadete hånden noenlunde pakket inn og skjermet, begynte han å lete etter den muligheten han ikke hadde funnet med to friske hender. Det var ikke umulig å klare seg uten hånden. Det var vanskelig, men det var mulig. En hånd på ryggen, vær så god, prøv. Et ynkelig vesen, bouldring for en funksjonshemmet nå. Men det måtte gå. Så gikk han uti igjen. Møtet mellom den frådende bølgen og det glatte fjellet gikk over i en øredøvende eksplosjon. Kraften fikk grunnen til å dirre, og et skrikende skred av småstein og grus ble trukket tilbake da vannet forsvant dypt der nede. Det tok sats, og lastet med grus og steiner kastet det seg mot den harde veggen igjen. Eksplosjonen av vann, hylet fra vinden, og de hvislende, frådende hvite brenningene laget et tordnende leven. Tunge slag på slag. Han tenkte: Akkurat nå lever jeg, det er nå jeg er til, det er et mirakel at det er slik, det er ikke selvsagt, jeg er bare en organisme i en uendelig stor verden av organismer. Jeg er ett av menneskene, vi har en fortid, en historie, og


jeg kjenner det som har gått forut for mitt eget liv. Bare det er et mirakel, jeg er en del av et samfunn, et fellesskap, jeg kan snakke, og andre forstår hva jeg sier, og de finner en mening med det. Vi er dyr som senser hverandre, vi skremmes av hverandre og vi føler tap og smerte når noen vi er blitt vant til blir borte. Jeg er en del av flokken, og likevel er jeg meg selv. Jeg trenger ensomheten, villmarken, jeg trenger å kjenne at jeg er meg, og være glad. Livet er hardt, det burde kanskje ikke være så hardt, vi elsker våre barn, men for generasjon etter generasjon blir livet hardt og vanskelig. Men det eneste som det er mening i, er å gjøre livet lettere for noen. Bidra til at de ser med glede at de er i sitt mirakel, inspirere dem du lærer å kjenne, og etter hvert blir glad i, for mennesker knytter seg alltid til hverandre, venner seg til hverandre. Bare noen år lever de, hva er det i forhold til de voldsomme avstander som finnes i tiden og rommet? Men vi lever med våre sanser i verden, bygger verden med våre kropper og redskaper. Menneskene er fantastiske. De er primitive rovdyr og edle skapninger. De lager maskiner, de tenker. De ikke bare opplever verden, men sier de forstår. Hva er det, å forstå? Hva som kommer av hva? Hva som kan komme til å skje? Kjenne du er et dyr. Kjenne at du er menneskedyret. Du har en verden. Ditt liv var å bygge opp din verden. Et hvert menneskes verden må falle i grus. Men sporene etter et liv kan bety noe for andre. Vi kaller det kultur. Og det er barnas arv. Han følte at det sang i hodet hans. Det var en lang og vakker tone. Men kanskje var det bare vinden. Stine fant ham der nede?


Kap. Stine rømmer her. Gjemmer seg. (Skriv mer) Hun har funnet koden. Vet hvor Jens gikk/døde. (Stine redder seg selv via noe Trond lærte henne eller noe de har trent på, hennes ferdighet, kfr Owen Meany. Dette må komme før gunpointscenen. Vi bør bare avslutte med at hun har en løsning, ikke beskrive at hun kommer ut. Det kan hun fortelle til Trond etterpå.)

Stine hadde klart å sitte inne i det trange rommet helt til han var forsvunnet. Han hadde ropt på henne, og trodde visst ikke at hun kunne ha kommet seg ut. Det hadde hun heller ikke. Så begynte hun å arbeide. Stine satt inne i det trange rommet. Her var så vidt plass til henne. Stine forsto ikke helt hva dette maskineriet hadde vært. Det var en trang kanal inn til to plater og en valse med tagger på, ribber mellom dem. Det var mulig å skyve den ene ribben et stykke bort, og da var det akkurat plass til at hun fikk klemt seg inn. Det måtte ha vært en slags maskin, noe som hadde vært i bruk da dette var en fabrikk. Så hadde man bare blendet igjen dette hullet med en tynn plate som var løsnet litt i underkant. Platen var vanskelig å se fordi den var skjult bak den høye baren og hyllene fra badelandets velmaktsdager, da det hadde vært ar og diskotek her. Den gamle fabrikken var bare blitt skjødesløst tømt, her og der stakk fremdeles restene av en avkappet skinne, eller veggfestet til en og annen fordums innretning litt ut, bare rått kappet av så litt av jernet sto igjen et par cm ut fra murveggen. Noen steder hadde man forsøkt å bruke noen gamle skinner til å montere lyskastere på, men de var igjen blitt fjernet. Nå var også barinnredningen, eller det som hadde hatt noe verdi av den, borte. I stedet var det satt opp en rekke lagerreoler der det var ledig vegg, og for øvrig var var det en sittegruppe med dype møbler, og den brede og eksklusive madrassen som Stine hadde våknet opp på. Her var ellers tegn på at noen sporadisk brukte stedet, det sto en kaffetrakter og noen kopper der, ett av de gamle toalettene kunne fremdeles brukes, og det var vann i vasken der baren hadde vært. Stine hadde ransaket rommet. Det fantes ingen utgang som ikke var sveiset igjen eller låst. Det var et stort rom, nærmest en hall, og det hadde gått ståltrapp opp til et galleri der, men siste selger hadde antakelig funnet verdi i den, kuttet den av og tatt den med seg. Nå var galleriet utilgjengelig, det var bare slette veggene, og ikke mulig å gå opp der. Stine hadde først tenkt at det var mulig, men så var hun kommet over den løse platen i veggen. Det var skitt og spindelvev inne i det lille hullet.


Kap. Trond går i land på eiendommen Den grønne sjøen vokste fram fra flaten av hissige mørkblanke flekker med hvite topper. De skarpe bølgekammene stormet inn for å angripe stranden før den langgrunne sandbunnen skulle gripe tak i de nedre vannmasser, bremse, holde dem igjen slik at kammene allerede langt ute reiste seg til høye turkise vegger som det røk strimer av hvitt vannpulver fra toppen av, bølgeegger så skarpe som skulle de vært skåret ut av et likevel så mykt materiale at den høye kammen bøyde seg framover til den brast og drysset ned et bredt forheng av klart, gjennomsiktig vann foran mørk bølgevegg, før det hele eksploderte i tordnende hvite dun og fjær da sjøryggen tungt traff den faste grunna, og etter fallet forvandlet seg til tykt, sydende skum som ble spydd i buer og tykke tunger av hvitt oppover den mørke, våte sanden. Tre bananplanter sto i en frynset, forpjusket gruppe, de brede bladene var slitt i stykker, en tung lilla klokke hang og dinglet i stilken under et mislykkede grønne firkantede knotter av banan, forgjeves fruktansatser. Frynsene på de lange bladene var alle brunsvidde ytterst. Muren bak plantene var av innmurt naturstein med tykke steinfliser oppå, her og der var noen av flisene knust. På den støpte plassen sto også et rundt bord, noen hvite plaststoler lå veltet hulter til bulter. En lav hekkplante i forkant hadde spisse, brungrønne og tykke blad av farget, polert lær. Nederst ved muren lyste to røde blomster hissig opp som om de trivdes i skrotet. På kanten av balustraden var støpt inn elektriske lykter av uekte kobber der man kunne skimte de uskjønne sparepærene gjennom spalter av glass som her og der også var knust og manglet. Vinden grep tak i restene av den gamle baldakinen, alt raslet og skranglet, sjøen tordnet som om det var storm, men det stemte ikke, det var like hett, tross vinden. Nye grådige bølgekjefter åpnet seg igjen og igjen, vannet stupte innover i kam etter kam, Hvite skyer av forstøvete dråper drev som røyk. Et stykke unna, der bebyggelsen tok til, var det mulig å se små sorte klumper som lå og duppet opp og ned i bølgene, de liknet garnblåser eller fortøyningsbøyer, men plutselig vokste bitte små insektarmer og -ben ut på en av dem, det var en surfer som lå på det lille brettet sitt og hadde snudd ryggen til bølgen som kom, han padlet for livet, skrått unna for å komme oppå med brettet før bølgekammen ble for bratt, klarte det, og sto elegant innover, gjorde noen svinger og triks langsetter og hoppet høyt opp før han som en liten tynn maur igjen forsvant i kavet og brenningene der de brøt mot grunna. En visjonær entrepenør måtte ha anlagt dette anlegget som var ombygd til et badeland. Det opprinnelige var for lengst nedlagt, men også det nye bar preg av forfall. Kanskje hadde tsunamien gjort sitt, men det var tydelig at bassengene og vannskliene ikke hadde vært i bruk på mange år. Bak det rustne nettinggjerdet, mellom de delvis revne skurene lå den store hvite bygningen, tilsynelatende godt vedlikeholdt. Det skyldtes at veggene var naturlig hvite, at


en lystig murer den gang man pusset den store bygningen hadde gått amok med murerskjeen i den hvite kalksementen og rispet tett i tett med dekorative bølgemønstre som skapte relieffer og skyggevirkninger. De gråblå ståldørene var likevel begynt å blø av rust, og på den røffe steintrappen som førte ned til steinfyllingen mot havet, som for øyeblikket gikk så friskt at det nesten slo opp mot den første avsatsen, lå søppel og glasskår. Alt fortalte om avlåsthet og lite bruk. Ut fra den andre trappa, i det sprukne betongdekket foran huset, grodde ugress. Stive, tørre busker, tykke, grønne og kjøttfulle urter, og det villniss av grågrønne vekster som hadde klart å så seg selv uten menneskers hjelp. Støpt inn i de hvite murene sto ett og annet jernrør som gikk innover av ukjente årsaker, det var kanskje brukket av, eller det gikk ned i bakken der hjørnet av muren var forsterket til dobbelt tykkelse. Hele anlegget minnet mer om en oppmurt bunker eller lagerbygning enn et diskotek. Den store gruslagte plassen på baksiden av huset endte i en glemt vei, en palmelund og resten av det opprinnelige kopraanlegget som denne bygningen kanskje først hadde vært en del av. Det lå fremdeles eldgamle gråsvarte fibre av kokosskall stinkende i råtne hauger i utkanten av tomta. Det tette buskaset bak skjulte det på en barmhertig måte, og skjermet anlegget fra veien. Ikke desto mindre ville en ny og framsynt investor kunne se mulighetene i bygget om han så det fra sjøsiden. Ingen bebyggelse i nærheten av restene av dette nye og det gamle anlegget, for noen som ønsket seg et usjenert bygg var det ideelt. Sjøene sto mot steinfyllingen. Innerst hadde de skiftet farge, fra turkis og akvamarin til et blekt opak grønt flak på grunn av de hissige bølgene som grov opp fine partikler fra bunnen og holdt dem svevende i vannet. Ute ved odden la vindkast av og til kronene på de høye kokospalmene bakover som ørene på skremte hester. De sammenfiltrede røttene som strakk seg ned i vannet i det tette mangrovekrattet i bakevjen ble vasket og skylt, det gjorde dem sorte og glinsende i stedet for grå. En bil viste seg oppe på den støvete veien som førte ned til den ødelagte patioen med møbelrestene. Bilen la en sky av rødt støv etter seg, men den svingte av til hovedinngangen før den stanset, og føreren gikk ut. Han trakk opp et nøkkelknippe, dreide en nøkkel i den gamle jerndøren, og forsvant inn i den stumme bygningen. Langt ute dukket noe mørkt opp i bølgene som brøt inn før det forsvant i de hvite brenningene igjen. Det så ut som et stykke vrakgods. Men det rørte på seg, forsøkte å bevege seg der det med veldig kraft ble slengt inn mot grunna. En arm og et ben forsøkte å kravle seg bort. Det var et menneske. En bølge brøt over det igjen. Et minutt etter vaklet den utslitte og øre Trond Bjerre opp fra sjøen. Han ble liggende på patioen. Han samlet sine siste krefter for å trekke seg opp, som et dyr trakk han instinktivt inn i kroken der han ikke syntes. Han så den ruvende hvite bygningen, de forrevne parasollrestene og de rustne stillasene


til de gamle vannskliene. Det måtte være her. Det kunne ikke være andre steder. Et gammelt badeanlegg. En forfallen fornøyelsespark. Det var dette stedet Rick hadde nevnt for Andreas Iglem. Den eiendommen han hadde tilbudt Christian Frederik Ahlsen å investere i.


Kap. Stine forfølges her inne i bygningen. Men lettet da hun ser David(skriv mer) Driv redselen opp i en forfølgelsesscene her. Uten at hun vet hvem det er. La henne bli redd. Marerittaktig. Kan hun finne Jens sitt lik her? Og lettet, da hun forstår hun er utenfor fare.

Stine hadde ventet ham. Derfor hadde hun forberedt seg. Den lille luken var svært trang, og det ville være umulig å oppholde seg der lenge. Men lenge nok til at han ville bli forvirret over å ikke finne henne i rommet… ..... ……. Det var ikke ham. Det var amerikaneren hun hadde møtt i selskapet hos Rick. Hun sukket lettet.? - Det er over nå, sa han. Du kan komme ut. Din far er her.


Kap. Tuk finner ut noe om høyere hold og David. Rick blir arrestert. Før Trond hadde blitt sluppet men etter besøket av Iglem, satt Tuk og reflekterte. Han tenkte gjennom redningen. Hva CIA-agenten hadde gjort etterpå. Han hadde hatt møter igjen. For Tuk hadde funnet det best å skygge ham på eget initiativ, uansett, og ville skygge Trond, men han hadde likevel klart å stikke av, og Tuk var ergerlig for det. Han ville dobbeltsjekke litt med embetsmannen også. Han ledet en krimsak her nå. Det kunne gi høyere status. (CIA- initiativet var ingen statlig sak, den måtte være privat. Forstår at David kanskje bløffer.) Han var litt ergerlig på amerikaneren, han hadde vært i kontakt med Rick. Men Tuk ville gjerne ha info om Rick og hans gjøren og laden. Kunne det være snakk om smugling? Tuk var topputdannet etteretningsoffiser og hadde ledet sin egen spesialutdannede overvåkningsbrigade i Thailand. Det burde egentlig ikke være særlig kjent. Men siden han var profesjonell bekjemper av organisert kriminalitet, hadde han selv fått smake å være offer. Likevel så han positivt på det meste. Han var, selv om han var fra Bangkok, ikke fremmed for animismen her nede. Han mente også å vite noe om golfdirektører. Festene deres, luksuslivet, kvinnene. Han hadde arbeidet sydpå tidligere. Som undercover agent likte han å utstyre seg med alle mulige remedier, gjerne et stort stereoanlegg han tok med ut på gata. Snart kjente han alle, kjente ryktene, kjente de prostituerte, visste hvor man kjøpte narkotika og våpen, kjente til hvor alle turister kunne bli lurt. Tuk visste også om helikoptertransporter og kjappe penger, visste at enkelte folk innen tollvesenet ser gjennom fingrene med disse tingene. De antar at det ikke dreier seg om narkotika. De bryr seg ikke med det. Dette visste Tuk. Transportene var ofte mennesker. Han måtte finne ut mer om golfdirektøren med den fantastiske eiendommen. Han burde bringes inn. Og de måtte forsøke å finne ut hvor den etterlyste datteren til Bjerre kunne være. Den underlig formelle og intense farangen som sa han representerte Trond Bjerre, hadde ikke gitt seg. Mr Andreas Iglem hadde presenterert seg både som Bjerres advokat, og med spesielt ansvar for hans datter, og Trond Bjerre hadde bekreftet det. Og advokaten kunne sine ting grundig. Så Tuk hadde under tvil blitt nødt til å løslate Bjerre. (Blir for annen gang oppfattet som security.) Det var de eventuelle forbindelsene mellom USA, CIA og thaimyndighetene som bekymret Tuk. Han fryktet politiske forviklinger. Normalt hadde han tilgang til alle etteretningskilder. Thailand abonnerte på det store amerikanske nettverket. De brukte søkeprogrammer i den amerikanskstyrte kampen mot terror. Det var lytteanlegg med satelitter og amerikanske jordstasjoner. Man hadde søkemaskiner, webormer, overvåkning av tale, telefon, fax og internett, flybookingsystemer etc. Tuk hadde lenge interessert seg for dette, visste mye om det, og hadde benyttet seg av det. Men i denne saken hadde han ikke hatt tilgang til noe som helst.


Da han kom tilbake til det spartanske kontoret i Phuket, følte han det var tid for å undersøke noe igjen. Peter Sen var et nøkkelnavn, men det ikke var populært å forfølge det. Den saken skulle legges død. Noe var skjult. Han hadde en voksende mistanke om at det kunne finnes en dobbel agenda hos myndighetene. Han forsøkte å undersøke hos sin overordnede i Bangkok (detalj, scene). Men kunne David Lang også ha mer på sin agenda? Tuk måtte finne ut noe om forholdet mellom thaimyndighetene og David Lang. Tuks arbeid var å få has på internasjonal narkokriminalitet og korrupsjon. Tuk var klarert for å utføre sine oppdrag. Men han hadde fått en fornemmelse av at han var kommet inn på et litt for følsomt område nå. Biobransjen var involvert på et vis. Hvordan? Han hadde overvåket Bjerre, overvåket golfeiendommen, ment å ha sett et mønster med golfeieren og hans gjester. Han hadde fort mistet interessen for Trond Bjerre, han var nok bare en far. Men nå befant Bjerre seg plutselig midt i Petersensporet igjen. Det førte til Myanmar? Var det tilfeldig? Tuk måtte finne ut hva som foregikk. Han kjente seg litt presset av sine foresatte. Hvordan? Og det var noe annet: David var den utlendingen som Tuks overordnede hadde krøpet for. Tuk var blitt klar over det nå. Under redningen var det kommet fram at Tuk skulle hente en viktig amerikansk etteretningsoffiser. David Lang hadde nok hele tiden hatt kontakt med thaimyndighetene og hatt fritt leide til å fremme sine amerikanske (firma)interesser, under dekke av CIA. (Derfor) Kanskje hadde David Lang styrt alt som hadde skjedd i forbindelse med Jens Petersensaken? Det var kanskje en trade som foregikk med Thaimyndighetenes etteretning om Myanmar. Kanskje via amerikanske interesser og kapital. (Et privat oppdrag? Her kunne ligge en skjult agenda.) Men saken skulle legges død. Aktiviteten i Myanmar var ikke tema. Kunne David Langs oppdrag (som innbefatter drapet på Jens) være blitt solgt inn til Thaimyndighetene i bytte for visse amerikanske etteretningstjenester i forhold til å ta russisk mafia? (Kunne det være for at det amerikanske firmaet med dette også ville få eliminert konkurrentene Cathty/Viktor? David jobbet tross alt for USA-selskap.) Jens' forsvinning skulle være en intern CIA affære, tatt som et privat oppdrag for et stort medisinalkompani, som ville etablere seg i Thailand. (Men hadde David Lang virkelig hatt en dobbelt agenda? Ville han selv profitere på å finne Jens' hemmelighet?) Tuk visste at det nesten alltid dreide seg om kampen om markedene, om makt og om korrupsjon for å vinne innpass. Asia var et emerging market. Business var i framvekst. En kunne godt tenke seg en kamp mellom det store amerikanske bioteknologifirmaet og Miss Cathy mafiabaserte virksomhet. Et kappløp om Jens Petersen eller hans resultater. En kamp som sto om vev, oppdagelser og bioteknologiske patenter. David Lang skulle løse et oppdrag for sine oppdragsgivere. Hvordan? David Lang representerte det amerikanske firmaet, men han kunne også hatt gevinst av Jens Petersens oppdagelse selv. Mafiaen hadde angivelig interesser i de mindre hyggelige delene av vevsmarkedene, kjøp og salg av fostere, kroppsdeler og slikt. Tuk var blitt


informert av Trond Bjerre om moskvaklinikkene som sprøytet inn stamcellekurer fra senaborterte fostere. Noe Miss Cathys firma kunne ha en forbindelse med. Hun hadde også forgreninger til motebransjen, med deres parfymer og kremer. Men det var som vel alltid: Mafiaen ville bli renere, og derfor gå inn i stamcelleforskning. Det kunne føre til komplikasjoner å drepe CIA-mann. Forvirret munk? Jens Petersen var muligens blitt oppsagt hos det amerikanske konsernet, han hadde i hvert fall sluttet brått. Han hadde vært leder av en spesiell gruppe der, men hadde nå hatt et eget prosjekt oppe på øya i Myanmar. David Lang var en tidligere kollega, Jens Petersens venn, i hvert fall hadde Petersen sikkert trodd han var en venn. Men David Lang var i CIA på spesielt oppdrag. David kunne også ha egne planer, jakten på Jens kunne også være Davids interne prosjekt. Det gjaldt store utenlandssatsinger, og det var politisk. En av konfliktområdene var den lyssky delen av samarbeidet mellom omsetning menneskelig vev og bioteknologi. Og hvor omfattende var den russiske virksomheten i Myanmar? Jens Petersen kunne ha følt seg truet på livet, og brukt tsunamien til å forsvinne. Etter Bjerres utsagn hadde han sendt en kode til den avdøde pikens adresse i Danmark fordi han trodde at Tronds datter stadig bodde der. Trond Bjerre hadde også hatt et nært forhold til Petersen, han var et menneske Jens Petersen kanskje ville betro ting til. Kanskje var det et felles språk dem i mellom, der budskap om fare kunne formidles, de hadde også klatret sammen. Men Bjerres datter hadde vokst opp i Petersens hus. Det var kanskje ikke bra. Det kunne være et motiv for hva Bjerre nå i virkeligheten kunne være ute på. Tuk hadde også hørt om Miss Kathya, denne Cathy som hadde vært på med jakten. Petersen representerte nok det mest interessante for det nykapitalistiske russiske firmaet. Han var antakelig den som hadde innsikt nok til å skape noe viktig(biohemmeligheten). (Det var Cathy som fant ut at hemmeligheten/koden var sendt til København.) Dersom David Lang hadde kommet, og Petersen hadde vært presset, måtte forskeren ha blitt lettet. Men han visste nok ikke at David eventuelt hadde egen interesse (av å drepe ham.) David Lang satt i styret og kontrollerte firmaet nå. Han trengte bare å høste Petersens resultater, eventuelt hente dem tilbake fra russerne. Viktor Sarenko måtte ha jobbet for Miss Cathy. Han måtte ha rapportert at han ikke hadde funnet ut noe om Petersens oppdagelser, ikke klart å oppspore koden. Hadde antakelig fått instruks av henne om at han skulle la Stine og evt Trond lede dem videre, kanskje denne nordmannen var i stand til å finne ut noe. De ville nok ha fulgt Trond Bjerres bevegelser i Thailand, de ville dukke opp om han fant fram til noe. De kom til leiren da de forsto at Trond hadde fått en ide, da han fant David Lang. Trond Bjerre hadde nemlig fått den ideen at Jens kunne ha ønsket å klatre i dise kalksteinskarstene. På en eller annen måte hadde de fått vite at Jens Petersen hadde vært i leiren til Sally? (David hadde faktisk


vært med i gjenoppbyggingen av leiren for longtail Sally. Men det hadde noe med Jens' hemmelige businessrelasjon (oppdrag) for David å gjøre. Ja, det var slik Sally etablerte seg her: de som eide stedet ville ikke være her mer. ) Tuk hadde mistet to tiltalte der ute på øya, men var egentlig ikke lei seg. Viktor Sarenko hadde vært uønsket, ukontrollerbar, Miss Cathy likedan. Det var uten tvil tilknyttet et mafianett. Det måtte før eller siden stoppes. Men hvordan var Thai myndighetene involvert? Forholdet til David Lang måtte være ren business. Tuk hadde selv overvåket Trond Bjerre på grunn av hans leting etter Petersen. Tronds datters forsvinning nå var påfallende, og Tuk mistenkte at Trond Bjerre nå ville foreta seg noe på egen hånd. Mange ledetråder førte til denne Miss Cathy, som var omkommet men dessverre ikke funnet. David Lang hadde fremstått som en alliert ekspert som var her for å hjelpe. I virkeligheten hadde David vært ute på industrispionasje i CIAs og den amerikanske bioteknologiens tjeneste, tenkte Tuk og xxxx Trond Bjerre hadde altså møtt de som var ute for å finne spor av Petersen. Miss Cathy, og Viktor Sarenko. Sammen hadde de dratt på klatreekspedisjonen for å finne ham. De hadde klatret i fjellveggen, et uhell, eller kanskje to, hadde skjedd her, Cathy hadde styrtet utfor, gått i oppløsning, i følge de uklare utsagnene til Bjerre. Tuk hadde kommet med helikopteret for å redde David, etter at sigøyneren hadde ringt inn meldingen. Først hadde han sett Trond nærmest i svime på toppen, og fått ham ombord. Hadde Jens Petersens hemmelighet hatt noe med det platået å gjøre, så hadde i hvert fall ingen fått noen glede av den. Jens Petersen måtte ha ligget i dekning ett eller annet sted i Thailand, dersom han hadde rømt fra Myanmar. Datteren til Bjerre ville kanskje fått ham fram. Cathy og Viktor hadde kunnet presse Jens Petersen dersom han var i live med at de hadde Tronds datter, hans pleiedatter. Men hvor hadde Jens Petersen rømt? Og hvordan hadde han fått sendt en beskjed til henne likevel? Tuk var lite orientert om hva som har skjedd i forretningsforhandlingene mellom golfeieren og den unge millionæren og advokaten, som også var hans advokat.NB!!! Men han visste at det hadde vært snakk om å investere i en av golfeierens eiendommer. Eiendommen!!*** Iglem var beinhard på å ikke røpe sin klient, men Tuk hadde en "fetter" i baren også. Det var gode utsikter til forretninger, det var stigende eiendomspriser. Denne Chistian Ahlsen ville han sende hjem. Men det var viktig at myndighetene ryddet opp i den russiske virksomheten i Myanmar, selv om Chao-lei turismen ville fortsette. Tuk satt og spekulerte. I går hadde han plutselig fått klarering fra høyere hold til å rekvirere helikopter og hente det som måtte hentes i Myanmar. Amerikanerne tok ansvaret. Det var spesielt. Det var amerikaneren det gjaldt. Det var amerikaneren som var viktig. Ikke Bjerre. Ikke Tuks narkotikasak, den brydde de seg lite om. Han gjenkjente David Lang da han kom og fant ham. Det


var den samme som hadde sett vanke i politihuset og som antakelig hadde hatt konferanser på høyt nivå der. Det var bare Trond Bjerre og ham som var i live der ute. Det så ut som om det hadde vært harde kamper. To døde russere, selv om de ikke hadde funnet kvinnen. Hun var en høy offenlig person, direktør. Det kunne bli problematisk. Tuk følte at han burde gå til arrestasjon igjen, men de eneste som var å få tak i nå var nordmannen Christian Ahlsen og advokaten, som han absolutt ikke hadde lyst til å arrestere. Han måtte fokusere på golfeieren, men han var ikke å finne. Det var antakelig ikke noe problem, før eller senere ville de finne ham. Tuk angret igjen på at han hadde sluppet Trond Bjerre. Bjerre hadde fått tett meldeplikt, men det hadde ikke fungert. Han hadde rømt. De forsøkte å dekke hans bevegelser nå, men han måtte tilstå overfor den amerikanske agenten at han dessverre ikke kunne si eksakt hvor han var. Amerikaneren hadde ikke vært særlig bekymret. Jeg vet hvor han vil dra, sa han. Jeg kan kanskje finne ham igjen, (Har han fortalt om stedet til Trond i fjellet?) Andreas Iglem hadde blitt forbauset da han på politistasjonen ble veist inn til golfbilkjøreren, nå kledt, ikke i golfuniform, men i politiuniform. Thaien smilte bredt og hilste, men både Andreas og Christian var for opptatt…. Christian blir forresten ikke med inn. Det er bare Andreas alene med Tuk. Han hadde klart å få det til. Andreas Iglem jobbet hardt. Var kommet til Tuk, som hadde måttet slippe Trond i løpet av natten. Dersom Tuk arresterte Christian Ahlsen, ville Iglem være på ham igjen. Han måtte slippe Christian. Mr. Ig Lem ga seg aldri, så det ut til. Tuk kom på et thaiuttrykk han hadde hørt. Det stammet nok fra bondebygda. "Å ikke gi seg før bøffelskitten er blitt tørr". Mr. Lem tok heller ingen hensyn til verdig opptreden. Han kunne bli åpenlyst rasende. Han hadde åpenbart juridisk dekning for alt han hevdet. Det var uverdig og ubehagelig. Men Rick hadde fortalt ham om sitt sted, skjulestedet, Christian, David?, Rick ble holdt tilbake tross alt. Tuk var frustrert over at arrestasjonene gikk så dårlig. Rick nektet og forsto ingen ting da han ble avhørt for smugling, men ble raskt med samarbeidsvillig.De ville nok finne stedet hans full av ulovlige saker. Kunne den ettersøkte datteren være der? Han påsto at hun ikke var der. Rick hadde trodd at hun var der, men hun var der ikke lenger. Stedet var hans landsted, et diskret sted, og hun hadde kanskje vært der noen dager, som hans gjest. Tuk følte at ettersøkningen av den forsvunne piken, Trond Bjerres datter, nå hadde høyeste prioritet. Han fryktet at nok et lik kunne dukke opp. Han hadde fremdeles ikke forlatt sin teori om at dette var mafiadrap. I det første tilfelle var han temmelig sikker på det. Det var ingen tvil om at de to russerne som var omkommet ute på øya hadde forbindelser til organisert kriminalitet. CIA-


agenten hadde vært ganske klar på dette, men hadde altså gjort klart at det ikke var noen grunn for thaimyndighetene å gå videre med saken. Ingen thailendere hadde vært involvert, unntatt sigøyneren, og det hele hadde foregått på Myanmars territorium, så det ville eventuelt være dette lands myndigheter som måtte ta det videre. Men han regnet med at Thailand og Myanmar ikke ville ha interesse av å belaste relasjonen mellom de to landene. Han hadde karakterisert hendelsene som ulykker. Tuk hadde fremdeles problemer med å svelge det. Det var problematisk med denne kvinnen som var så høyt oppe i det. Hun var russisk statsborger, selv om hun hadde hovedsete i Thailand. Det hadde vært et rent klatreuhell i følge David Lang, Bjerre hadde også på spørsmål bekreftet at han nesten var blitt dratt ut i avgrunnen. Og Tuk hadde selv sett at David Lang var satt helt ut av spill, tenkte han litt skadefro. CIA hadde altså gått inn mot mafiaen. Tuk kunne ikke la være å spekulere over på hvilket grunnlag. Han hadde til sist spurt rett ut, og det viste seg å være noe annet enn det som var Tuks spesialfelt. Det dreide seg om biologisk materiale. Vev og bioteknologi, et grenseland mot kriminalitet. Han hadde hørt at mye var galt i Myanmar, disse ryktene om landsbyer med uskyldige og syke ofre. Tuk begynte å ane noe. Så lo han litt, tross alt. For det var ikke første gang han og amerikaneren hadde møttes. David Lang hadde vært på golfbanen. Han hadde hatt møte med klubbeieren, han som Tuk hadde spanet på. Tuk godtet seg over at CIA-agenten tydeligvis ikke hadde dratt kjensel på ham. Tuk hadde faktisk kjørt ham rundt med caddyvogn. Tuk smilte. Han var faktisk en god undercoveragent. Tuk var fornøyd, men likevel litt skuffet over CIAs manglende årvåkenhet. Men kanskje amerikaneren med vilje ikke ville la seg merke med det nå. Tuk trengte virkelig å finne ut om de var på samme sak. Han hadde et visst behov for å få klarhet i dette med golfklubbeieren, Om han kunne være den bakmann i et smuglernettverk. Men det stemte ikke helt med CIAs møte med ham i klubben. Og nå hadde Tuk allerede lovet David Lang en viss diskresjon om saken. Og det var en viss risiko for å tabbe seg ut dersom han var på feil spor med hensyn til klubbeieren. Mange inflytelsesrike mennesker ferdes i klubben. Og engelskmannen hadde et stort sosialt nettverk. Det var ingen tvil om at han hadde vært vidt og bredt og i hvert fall samlet antikviteter som var på grensen til det ulovlige. Det ville antakelig være nok til å ta ham for, etter det Tuk hadde sett hjemme hos ham. Men det var dette med amerikaneren. Tuk følte at han trengte en viss avklaring fra høyere hold for å gå videre inn i dette nå. Han trengte å ta kontakt med embetsverket. Og var det noe Tuk mislikte, så var det det. Men han trengte å få ryggdekning. Etter å ha tatt noen telefoner, var han blitt enda mer betenkt. Det var ingen som kjente til noe amerikansk engasjement, eller avtaler om felles innsats mot mafia. Ingen som ville si det, i det minste. Han ba innstendig om bekreftelser. Sa at han ledet en drapssak, der dette var meget viktig. Men både embetsverket og det politiske nivå var krystallklare. USA hadde overhodet ingen interesser inne.


Det var da han hadde nevnt navnet Petersen igjen. Og ante at stemningen ble enda mer avmålt. Tuk var betenkt. Han satt og trykket på PC en. Han hadde fått lyst til å sjekke noe. Ganske riktig. CIA hadde sin egen hjemmeside på nett. Det var fantastisk. En hemmelig tjeneste med egen hjemmeside! Det var virkelig amerikansk. Han la merke til noe som fikk ham til å stusse. Oppdrag for kunder. Tok CIA virkelig oppdrag for kunder? Private kunder? Inntil nå hadde Tuk trodd at CIA var en ren statlig etteretningsavdeling. Men den drev tydeligvis med oppdrag på det private markedet også! En slags statlige leiesoldater? Var det resultat av den liberalistiske privatiseringspolitikk som var så viktig i Det hvite hus? CIA drev rett og slett betalt business, så vidt han kunne forstå. Var blitt konkurranseutsatt kanskje. Tuk tenkte seg om. Dersom det var et privat oppdrag, et oppdrag for et privat firma, hvordan stilte denne saken seg da? Ville et slikt oppdrag være gjenstand for politisk og diplomatisk beskyttelse? Kunne han spørre amerikaneren? Han hadde jo sagt at saken gjaldt å finne Petersen. Petersen som hadde gjort en handel med russerne. Tuk begynte å ane noe. Kanskje gjaldt saken om Petersen ikke nasjonale interesser. Kanskje var det firmaets interesser som sto i fokus. Deres gode navn og rykte. Petersen hadde vært en kjent forsker og leder der. Han var angivelig omkommet i tsunaminen. Men det var umulig å få ut rapporter på det. CIA hadde bedt om høy gradering av alle rapporter. Men om det nå var et privat oppdrag. Kunne da CIA uten videre gå inn og gradere og holde Thaietteretning utenfor? På et privat oppdrag? Tuk fant at det kunne være to muligheter. At David Lang hadde løyet, at det fra hans side hadde blitt presentert som et nasjonalt oppdrag. Det var lite trolig. Det var overordnede forbindelser som ville kunne avkrefte det. Den andre, som Tuk vegret seg litt for å ta inn over seg, var at dette oppdraget for et privat amerikansk konsern hadde forgreninger inn i Thailands statsadministrasjon og politikk. Dette var kanskje en form for trade. Det var kanskje derfor David Lang hadde fått så frie tøyler her i landet. Det var Thaiøkonomiske interesser innblandet i å finne Petersen. Hva kunne det være? Neppe å redde det multinasjonale, men likevel amerikanske konsernets gode navn og rykte. Det sto plutselig klart for Tuk at Petersen representerte en stor verdi. Ikke bare for sin tidligere arbeidsgiver, men også for russerne, så vel som for de Thailandske myndigheter. Saken kunne også sees fra en annen side; dersom Petersen ikke var død, men i beste velgående og under kontroll, kunne noen også ha store interesser av at han ikke ble funnet. Det ville være et slag mot den tvilsomme trafikken som Myanmar hadde åpnet for dersom han ble funnet og brakt tilbake. Dersom han virkelig var i live. Det syntes ingen tvil om at David Lang fremdeles var på jakt etter ham.


Hva var det denne forskeren hadde drevet med, som var så verdifullt? I følge Trond Bjerre bioteknologi, genbasert malariaforskning. Kanskje var det en større satsing? Kanskje hadde dette amerikanske firmaet utviklet en epokegjørende teknikk, der den danske forskeren var sentral. Men malariaforskning? Kunne det være epokegjørende? Det kunne være noe annet. Det kunne være en større felles interesse. Det foregikk storsatsing på bioteknologi, genteknikk i hele Sørøstasia nå: Sør-Korea, Taiwan, Singapore, Hong Kong. Enorme laboratorieparker var under planlegging og bygging. Kunne dette være en måte for å bringe Thailand mer inn i business? Var dette kanskje grunnlaget for den nasjonale storsatsingen i Thailand? Tuk ante det var trange kår for forskning på stamceller i USA. Presidenten der, mr. Bush, var styrt av fundamentalistiske kristne fanatikere, som motsatte seg å støtte vitenskapens utvikling. Sørøstasia og Thailand måtte sikkert være en gunstig vei å gå for amerikanerne. Men hadde konsernets plan mislyktes? Hadde Petersen av en eller annen grunn i stedet gått til Myanmar og russerne? Var det i Myanmar det nå foregikk en satsing? En satsing som ikke var beheftet med for mange etiske betenkeligheter? En tanke slo ned i Tuk. Det var ingen positiv identifikasjon på at Petersen var død. Trond Bjerre hadde sagt at Petersen hadde hatt et forsøk eller et feltarbeid gående på øya. Var det mulig at Petersen hadde enda større ressurser til disposisjon i Myanmar, via den russiske innflytelsen der? At han faktisk hadde innledet et forskningssamarbeid i Myanmar, og at han nå ble forsøkt kjøpt tilbake igjen til konsernet, via David Lang, og at de thailandske myndigheter var blitt forespeilt noe lønnsomt dersom de var behjelpelige med å få ham inn igjen? David var en allround kar. Kanskje litt for veltrent for det han ga seg ut for. Han hadde forsøkt å villede. Hans motiver var forretningsmannens. Han representerte free enterprise, han jobbet privat i CIA. Men egentlig var han ute etter kontroll og herredømme. Men xx ante at han hadde en stor maksimal kapasitet. Han hadde sagt at Firmaet var ute etter å ekspandere på biologisk genteknologi. Hadde offentlig profil på å bevare artsmangfoldet. Godt profilert av naturvernere (Ta med en oppblåst Bellona fyr! Gjør en Bellona-avstikker. At firmaet sponset gode prosjekter . Det var riktig at det hadde vært skiftende interesseområder gjennom 80-90 tallet. Var blittt kjøpt opp, merget osv. Var inne i kjemiske (designer) drugs, medisiner. Gullhandel, medisinsk bruk av opiater etc. Fringes her. Så kom boomen i Asia. Tigerøkonomien. Golfbaner og country-clubs etc. Så resesjonen i 1997-98. Thailand ble enda mer interessert i investeringer, stor krise. Valutaproblemer. Liten amerikansk interesse. Kommunisttrusselen borte. Avtaler med Burma, Laos, Kampuchea, Vietnam, China. Nå var det et biotechfirma. Hadde spesialisert seg på stamceller, fostere, ungdom. Stort legemiddelfirma. Utviklingsavdeling.


Men det var altså en organsisasjon inne i organisasjonen igjen: "CIA tar private oppdrag" Thai regjeringen var meget amerikanskvennlig. David var nok ukrenkelig der i egenskap av amerikaner. Davids firma: Skaper nye mennesker. Skaper nye virkeligheter. Implanterer, transplanterer. David. Forretningene i Myanmar. Visjonen. Jens' rolle. Tuk hadde mer han måtte gjøre. Det første var ganske lett. Han fikk enkelt tilgang på aksjonærregisteret i det amerikanske konsernet. Dette hadde han tidligere brukt nettet til. Der var det bioteknologisk knoppskyting. Konsernet besto selvsagt at en mengde andre selskaper igjen, men også disse var registrert. Han ga seg ikke nå. Da så han at det var et selskap som var nokså nyregistrert. Og Tuk smilte for seg selv. Selskapet het Home on the Farm, styreformann var David Lang, og det hadde veldig mange aksjer.???? Han hadde tatt en telefon. Fortalte om hva han hadde oppdaget. Amerikaneren var på sporet. Han hadde fått de nye direktivene. Men noe gjorde Tuk utrygg Han måtte selv finne hvor Stine var. Han merket at han ikke likte at embetsverket tok føringen i dette. Tuk bestemte seg. Det fikk bære eller briste. Piken måtte finnes. Trond Bjerre hadde stukket av fra meldeplikten, og var foreløpig ikke å finne, og den sta advokaten hans var ikke til å få ram på. Han var i stand til å forårsake det utroligste av ubehagelig juridisk djevelskap med internasjonale konvensjoner. Tuk måtte manøvrere utenom ham og hans klienter. Det betød bare en ting. Han måtte bringe inn golfklubbeieren til forhør likevel. Det kunne koste Tuk jobben og mer til, men det var den eneste vei å komme videre på. Det var ikke vanskelig å finne ham. Han var faktisk vendt tilbake til sykehuset, til sin hardt skadde kone. Han fulgte villig med for å forklare seg (igjen). Han var også veldig bekymret for den savnede piken. Han var forbauset over å se sin sjåfør i en ny rolle, men fattet raskt realitetene. Den unge buddhistmunken var ikke på sykehuset lenger, men den hardt skadde kvinnen var våken. Før hennes mann hadde reist seg og fulgt med politiet, hadde han sagt til henne: - Kanskje blir dette langvarig. Kanskje blir det England igjen på oss. Kanskje det er slutt nå. Det virket som om de hadde hatt en samtale før politiet kom, for kvinnen hadde sagt til ham med et blekt smil: - Kjære deg. London. Jeg gleder meg Rick. Endelig. Jeg kommer til å vente på deg. Vi møtes på Leichester Square.?? NB Rick tror fremdeles Tuk er ansatt av ham. Blir en scene. Truer ham til å miste jobben? Kap? Christian og Andreas leter etter Stine på sitt vis. Finner ut noe om Rick? Kan det være Rick, som intetanende forteller om sin avtale med David, dette avslører David via Tuk og embetspersoner? Iglem fortalteTrond hvor han skulle dra? Eller har David sagt hvor det er til Trond tidligere? Rick har betrodd seg til Chang, Chang vet hvor han skal dra. Tuk vet hvor han skal dra.


Sheilas trygghet i livet, tilliten til Rick, er for alltid ødelagt. Rick blir arrestert, og han sørger over Sheila. Rick kommer i fengsel for smugling?, men det er en mild dom. Det verste er at Sheila er lam, men kan kommunisere. Rick fortvilet over tapet av Sheila, og sin egen straff. Tilbake til England? Sheila våkner. Litt glad. Ricks eiendommer konfiskeres. Unge Ahlsen går fri. Ahlsenfirmaet har gjort det rette.


KAP Chang lørdag (Hadde Chang fått skålen av den gamle? Eller av sine foreldre? Forbered)

Chang hadde dratt fra sykehuset i god tid før politiet gikk til arrestasjon av Rick. Han tenkte over det Rick hadde fortalt ham. Han visste ikke at et slikt rikt menneske (phu xx) kunne ha slike bekymringer. Men det hadde vært viktig det denne mannen hadde fortalt... (mer her). Hadde han også trengt at Chang skulle gjøre noe? Men det hadde vært et slags skriftemål. Burde han ikke bare glemme det. Kunne han selv involvere seg i de opplysningene? De siste dagenes opprørthet hadde tæret på Chang. Først trodde han at både kroppen og sinnet var blitt ødelagt. Han hadde ikke kunnet tenke klart, verken mobilisere vilje eller handle. Kroppen hadde verket av sår, den hadde reagert med eksem, det klødde og svidde, han hadde fått tvangsreaksjoner, det hadde sust i ørene og klødd inne i hodet, han hadde gjort ufrivillige bevegelser, registrerte dem ikke før oppskrapet hud fortalte hva han hadde gjort seg selv. Han hadde gått med den dumpe følelsen av et knyttneveslag oppå issen, øynene som så dårlig, hele ansiktet var grimete av rynker og folder, det gjorde ham vanvittig av å ikke kunne hvile eller sove, ha permanente mareritt, være stiv i musklene, en stivhet som ikke avtok, men forble konstant, som akkumulerte seg på foregående døgns stivhet, og ble forøket med neste mareritt. Kneleddene verket, kroppen verket, han hadde trodd han gikk mot galskap og død. Men ved et mirakel var han blitt menneske igjen. De første timene hadde vært et helvete av angst og sårhet, han fikk svimle anfall, men ansiktet sluttet å svi, han hadde fått følelse i underkroppen, i bena, og blaffene av redsel ble svakere. Han gjenkjente sin kropp, en langsom styrke bredte seg, han kjente at kreftene forble i ham og ikke rant ut. Han hadde fått seg selv tilbake. Også den rike mannen ville ha bruk for ham. Chang var panisk bevisst på at han fortrengte. Men han tvang seg til å fortrenge slik at det gikk lenger tid mellom hver gang virkeligheten sev inn og vekket redselen. Det føltes galt, men han trengte den viljestyrte fortrengningen for å fungere. Chang var sliten, stadig sint, men frykten hadde sluppet taket. Han nøt at den sviende smerten av nedbrytende emosjonalitet var vekk. Kanskje han måtte vende tilbake til den. Men huden var glattere, føttene varmere, kløen i ørene og sviingen i ansiktet avtok. Nå var han i stand til å tenke, analysere, planlegge, være psykisk rolig. Men han måtte tilbake. Han skulle inn i emosjonenes helvete på ny. Hvor mye kunne legges under viljens kontroll? Hvor mye ville angsten tære ham ned igjen? Hans ubevisste kom til å protestere. Gjøre ham alvorlig syk, lamme ham, gjøre ham hjelpeløs, legge hindringer i veien. Han var sin egen verste fiende. Han husket godt sin familie nå. Dagen de unge amerikanerne drepte dem, og samtidig hadde tatt ham med seg, hjemme i landsbyen i Vietnam. Han lengtet voldsomt etter sine foreldres kjærlighet, selv om de begge var døde. Igjen lengtet han etter dem, noe han ikke hadde gjort siden han var blitt levert til


barnehjemmet ved buddhistklosteret som senere ble hans hjem og lærested. Der han hadde hatt alle sine idealistiske prosjekter, drømt om den humanistiske samtale mellom kulturene, mellom buddhister, muslimer, kristne, andre stammereligioner og animister. Religionene han hadde studert, antropologi og etikk, meditasjon, bønn og tradisjonslære. Der hadde han lest mange hellige skrifter. Hadde studert læren i Pali, lest Tao Te Ching, Koranen, den kristne bibel, dødebokene, ghitaen og flere. Han hadde ikke likt så godt den lidenskapelige og emosjonelle kristendommen, den måtte være en stor kilde til skyld og lidelse. Men han hadde også akseptert den, slik han som et sivilisert menneske også godtok islam, animisme og åndetro. Hans mester hadde villet ha ham ut i det verdslige livet. Fordi Chang ”ennå ikke visste hva smerte var”, slik han en gang nokså sårende hadde sagt til ham. I et par senere samtaler hadde mesteren hevdet synspunkter Chang hadde funnet helt meningsløse, ja i strid med all god buddhisme. Da mesteren til avslutning da også hadde sagt: Ikke bli som meg, hadde Chang gått svært ulykkelig derfra. Hadde sagt til seg selv at det var et uttrykk for mesterens ydmykhet, men den gamle hadde visst ment det bokstavelig? Skulle Chang ikke leve et hellig liv? Han hadde sagt ja til å ta seg av farangen Trond, en ny venn, men som likevel ikke hadde forstått ham, og som selv ikke var lett å forstå for en thai. Mesteren hadde sagt dette ville bli stor gave i hans liv. Chang hadde håpet at det betød et stort åndelig arbeid. Chang hadde dyrket mesteren over alt i verden, beundret hans kvaliteter, han ønsket jo å bli som ham, kanskje ønsket han å kunne bli enda bedre! Han var blitt frustrert og forvirret da han ikke fikk støtte. Men da hadde han prøvd enda mere innbitt. Nå sto det for ham som hans største problem. Mesteren ville ikke at han skulle gå den åndelige vei. Hadde Chang vært blind i sitt strev? Han elsket å vite, og å strebe. Men mesteren hadde sagt: Ikke bli som meg. Chang hadde trodd det var ydmykhet, han hadde mistolket det? Mesteren var jo et stort menneske. Hadde mesteren kanskje ment at han ikke skulle jakte så hardt på å utvikle seg, for å unngå begjær? Slike tanker kom hele tiden nå. Hadde han tatt feil i klosteret? Var det ikke slik livet her ute skulle leves? Hvorfor hadde det gått så galt i leiren til denne kvinnen Sally? Med den uforsonlige amerikaneren. Hvorfor hadde den sympatiske Trond avbrutt sitt vennskap med ham? En veldig smerte holdt på å forgifte hans sinn nå. Han hadde stjålet Tronds merke, for at merket ikke skulle ødelegge vennen, ikke bringe ham mer smerte, det var et ondt merke, et merke med uheldig makt. Men ved å gjøre det hadde han forbrutt seg. Hadde han forstyrret vennen Tronds karma? Hvorfor gikk han fremdeles her med det onde merket under kappen? Hvordan skal vi egentlig handle? tenkte Chang. Hvordan kan jeg bekjempe dette veldige som strømmer opp i meg, og som jeg ikke har noe forsvar mot? Jeg forbinder meg med noe som utløser krefter i meg jeg ikke ønsker.


Han tenkte på veien gjennom skogen han var kommet ut på, den skadde kvinnen som plutselig var der, hadde sett at hennes instinktive forvirring egentlig var et offer. Da hadde han ennå ikke forstått at han måtte "redde Christine", men hadde forstått at han ikke kunne la denne situasjonen være. Og i de siste ordene hennes ektemann nå hadde sagt ham, var det startet noe enda mer. Da han hadde funnet Sheila i ulykken hadde det rystet ham, da han forsto at en pike han ikke visste hvem var, var i vanskeligheter, ble det enda verre. På et tidspunkt forsto han at kvinnen hadde lagt ut på den vanvittige kjøreturen for å redde denne Christine. Nå forsto han av den rike ektemannens fortelling at Christine var hans tapte farangvenn Tronds datter. Den skadde kvinnen hadde ment at hun var i fare. Ville det være mulig for ham å finne henne? (( Ikke la ham gjøre det for Trond)) Chang forsto at det også handlet om Trond. Forsto at han måtte gå tilbake til dem som hadde utstøtt ham, kanskje finne Sally (for å hindre katastrofen). Sally ville ta i mot ham, og fortalt at Trond hadde dratt med David, da visste Chang at også Trond var fare.??? At kanskje Trond var død allerede, som Changs foreldre en gang var blitt drept. og at Chang selv risikerte å gå i døden? For han visste noe om David nå. (forsiktig med dette) Sheila hadde sagt ham det. ( For på en eller annen måte hadde han visst noe om David) Han visste hvor han skulle dra. Han var snart framme. Nå satte han seg ned, tok fram tiggerskålen og skar et stykke av en rot med den skarpe kanten. Han tygget den. Den smakte ikke så galt. Så gjorde han for første gang på lang tid noen nesten glemte mentale og fysiske øvelser med rolig presisjon.


KAP lørdag 9. juni. Trond at gunpoint Trond først glad for å se David. Tror at David også slapp ut. de gjorde det (David har Stine som gissel, premie) Grusomt valg for Trond. Dersom Stine dør, reddes menneskeheten. Stine ser ut til å være fortapt. Trond trodde at Stine faktisk var død. Forstår nå at hun er levende, men fortapt på ny. Etter de nye opplysningene Trond forsøker kanskje å hindre Chang? Chang dreper David og hindrer den rene selviskhet, egoismen, kapitalismen, den vestlige og kinesiske verden. (David har ”befridd” Stine fra Rick) elementer i puslespillet i Tronds hode. Motsatt smilefjes, Iglems nye opplysninger. Det er Changs info som vender situasjonen, og Stines trygghet hos David blir en fare/ trussel. Da Chang kommer senere, ble det en kamp mellom Davids og Changs troverdighet for Trond. Kanskje Chang dreper David før han får sagt noe, og dermed fortoner det seg for Trond som om Chang har gjort at alt er over for Stine. Trond holder på å gå i strupen på Chang, men blir stanset av Stines stemme. Kampen om Stine. David har makten (eller troverdig innflytelse igjen) over Trond David forteller virkeligheten om Jens og David og org. Og om hvordan han drepte Jens ”på oppdrag”. Stine hadde rømt selv, men hun dukker opp helt feil ved konfrontasjonen og blir tatt av David. David snakket åpent ut til Trond. Filosofisk, rolig, overlegen: Om de store interessene som står bak. David ("Den amerikanske "siviliserte" lovlige, som David står for er bare mer kynisk mener Trond) Utnytt Davids naturlige svakhet som tidligere presentert til å la ham snakke for stolt og for lenge. La han være "kompis.kanskje. Noe fra hans barndom? Tronds faderlige vilje til å lytte til ham? La Trond gjenta setninger, Trond må vinne tid eller anledning. Kanskje han ser at Stine er i ferd med å finne en løsning? NB husk at David er psykopatisk selvopptatt, men savner faren sin. Fuglen igjen??) (Trond forsto at han glemte sine depresjoner, tatt i bruk sin fysiske uante styrke, sine ferdigheter. Også sitt konkurranseinstinkt, og klarer å klatre best. Stine er hele hans liv og verdi. Og helt til slutt hadde han kommet på Stines og hans kodelek, og forstått at David var farlig. Men da hadde det vært for sent å hindre Chang. Trond står og ser på at Chang dreper David. Stine må berges. Men hun har klart å overleve. Og Trond og Tuk drar og finner henne, har med seg Chang, som fange, som kan lokalisere det. Trond befrir Stine. Som har klart seg ved hjelp av det hun har lært.)

Trond var blitt liggende litt ør, men hadde tvunget seg på bena igjen. Da han var kommet nesten fram til (rundt) bygningen, stanset han. Det var noen der. Så så han hvem det var, og et stønn av glede unnslapp ham. Det var David, og piken var Stine. David hadde endelig funnet henne! Trond holdt på å grine av glede. Det sto en mann på plassen.(foran den gamle bygningen) Det var David. Og det som fikk Trond til å stønne lykkelig, var den personen som satt inne i en sort bil. Det var Stine! David hadde klart å finne henne. Alt falt som skall av ham. Stine var trygg! Trond merket ikke at han skrek av alle krefter der han stormet snublende fram. - Stine, ropte han, og han så at hun tittet forskremt rundt seg, så fikk hun øye på ham, han så at hun også ble lykkelig nå, så lykkelig at hun ville fyke ut


av bilen, hadde veldig hastverk, hun hadde ikke noe i mot at han hadde funnet fram til henne nå lenger, var bare veldig glad. I befippelsen fant hun visst ikke dørhåndtaket. Han så hun ville ut, men var noe galt med bildøren. Hun klarte ikke å åpne den, hun ble mer og mer desperat der inne, og David var på vei for å hjelpe henne ut, den var gått i vranglås. David ble var at Trond kom stormende, og vendte seg raskt for å si noe, og Trond pekte og ville bare at han skulle forte seg å låse opp for Stine, og han så at David lette etter bilnøklene i lommen og trakk dem opp, men det var feil, det var ingen nøkkel. Det var en pistol. Og nå pekte han vekselvis mot Trond og Stine med den. Plutselig forsto Trond. Og det var så veldig, så ubegripelig. David fulgte ham med øynene, pistolen rettet mot ham. - We may call it a day now, mr. Bjerre, hørte han David si. You’d better stop there. - Var det du som drepte Jens, stønnet Trond, vantro. - Jeg sparte deg for jobben, sa David. Sorry. Som du vet, er jeg en smule raskere enn deg. Han smilte hyggelig mot Trond. - Petersen kunne ikke brukes lenger, fortsatte David, litt skarpere. Han måtte hentes inn. - Han trodde du kom for å berge ham, sa Trond. Han følte seg trygg på deg. Hva er du for et menneske? - Det er ikke interessant Bjerre. Petersen var en av våre beste forskere, men var henfallen til overtro. David skottet bakover mot Stine i bilen. - Slipp henne fri, stønnet Trond. La henne gå. - Det er for sent, sa David. Dessuten er hun - hva var det nå Katarina sa – umistelig. - Du får ikke lov til dette, skrek Trond. David smilte. - Jeg kan ikke se annet enn at det er jeg som fatter avgjørelsene her, Bjerre. Din datter har nettopp fortalt meg koden. Hun er virkelig skarpsindig. Fant ut at Petersen hadde holdt til her i huset. Det er viktig for oss alle at du ikke gjør flere feil nå. Jeg har klarert med myndighetene. Russerne er borte, du selv er skutt under flukt, din datter er forsvunnet, antakelig drept på ukjent sted av vår omkomne russiske venn. Hun har vært svært tillitsfull i forhold til meg som sin befrier, ja, til amerikansk etteretning i det hele tatt. Dersom du vil skåne henne for synet av din død, foreslår jeg at vi går sakte ned til vannet. Vi gjør det hurtig og greit, Bjerre. Jeg er profesjonell. Jeg har intet personlig i mot deg, bortsett fra din hang til uamerikansk virksomhet, og dine avlegse venstreorienterte fordommer. Men de er det jo bare fint å få ryddet av veien. Trond tenkte desperat: Jeg må vinne tid.


- Hvordan, begynte Trond. - Petersen rømte da han forsto hva han var med på. David veivet svakt med pistolen. Han var nok en gammeldags idealist. Ba om etisk vurdering i FDA. Forrådte oss til FN. Han var faktisk vår beste mann. Genial. Dessverre for gammeldags. Han kunne ha tjent milliarder. I steden brukte han tiden på dumheter. Han stjal vårt mest interessante patent, genkoden for organismen som ikke aldres. Du ødela dessverre hans laboratorieoppsett der oppe på toppen. Men siden koden nå er tilgjengelig kan eksperimentet gjentas. Fortsett, tenkte Trond. Bare snakk. - Man kan ikke ha slike players som Petersen, fortsatte David. For en oppdragsgiver kan de bli meget farlige. De bruker sitt eget hode. Hva en fri hjerne kan komme opp med, er som en bombe. Uberegnelig som terrorisme. Petersen var ikke i stand til å ta regi. Han trodde han sto over de økonomiske lovmessigheter. Eide ikke samvittighet. Han ville ødelagt oss. Trond nikket. - Det var hans eget valg å gå under jorden. Men han ga jo din datter et livstegn. - Var Jens truet av andre? - Tsunamien var hans store sjanse til å bli ”strøket av rullene”, og gå i dekning. Vi var interessert i det. - Var Thaimyndighetene også etter ham? Hva gjorde han etter tsunamien? - Dro ut til øya, men sendte pakken med koden til din datter først. (En impuls, at han ikke var omkommet). - Hvordan kom Viktor på sporet av den? - Petersen hadde kontakt med russerne. Han ville svikte firmaet til fordel for denne grådige kvinnens visjon. Dessuten gikk han med i en slags sekt. Idealistisk? Jeg kaller det fanatisk. - Firmaet skjønte det? - Petersen ble terroristklassifisert. Jeg ble leid inn for å ta ham. - Men tsunamien kom, og snudde opp ned på det hele? - Han kom unna, sa David. Han flyktet. - Til Myanmar? - Der oppdaget han hva russerne egentlig drev på med. Tok kontakt med oss, forsøkte å komme inn i varmen igjen. - Men du forsto at det var penger �� tjene på å overta der selv, og drepte Jens. Jens skjønte for sent at han var blitt lurt? - Jeg visste at CIA snart ville overta i Burma, gå inn i landsbyer og anlegg. Både Jens og Katarina var klatrere. Trodde visst de kunne betvinge naturlovene. Den danske ypperstepresten hadde falt dypt, og kommet i magiske mafiaklør. Men han forsto omfanget av virksomheten for sent. Da han hadde sett misbruk av jenter som Stine, han reagerte. Han forsøkte å komme inn i firmaet igjen


- Men i stedet hadde du blitt sendt for å ta ham inn. Jens forsto at du hadde dine egne planer da du forsøkte å drepe ham da dere skulle møtes. - Siden Jens hadde begynt å ta hyppige turer til Thailand, og Mona hadde oppdaget at han var bifil, følte hun, da hun fikke se de grusomme hintene fra Myanmar, at hun måtte legge to og to sammen. At han ble tatt i et ritual med en smågutt var hans egen desperate måte å bli arrestert og beskyttet på. Jens var faktisk på forskningsoppdrag. Hadde via Chaoley tradisjonene funnet myten om "ungdomsorganismen", og forsøkt å finne reiret. - Han ble infiltrert i Katarinas organisasjon, sa David. Han solgte seg til henne for å få adgang til organismen. Katarina trengte Jens og Jens trengte henne. De hadde møtt hverandre faglig, og var nå medlemmer i samme magiske ring. - Men Jens sa han hadde snytt henne for hennes del da han inviet deg i planene? Alle lette etter Jens. Han følte seg trygg på deg, og du drepte ham. - På oppdrag fra firmaet, sa David. Mitt firma nå. - Men hvordan kjente du veien til Jens? Hva var det Jens hadde, som unnslapp deg, og som alle jaktet på? - Han var i live. Både Katarina og Viktor skjønte det. Men i løpet av den siste tiden hadde noen likevel drept ham. - Det var ditt verk! - De trodde nok at han rett og slett hadde rømt, kanskje dødd av utmattelse. Han måtte ha vært på flukt fra flere, alle hadde jaget ham. - Du skulle finne ham, men noe gikk galt. (David har allerede sagt deler av dette i fjellet. Det David ikke sier før nå er det han faktisk gjorde med Jens.)

Trond så på David, som fremdeles pekte på ham med våpenet. En fascinerende mann med mange ferdigheter, en omskiftelig kamelon, vennlig og fullstendig samvittighetsløs. Og siden han var amerikaner var det en litt naiv/troskyldig grusomhet. Han hadde flere skalkeskjul. Han var også en "overlever". Viktor Sarenkos match. Han var kanskje ikke så kvinnesjarmerende. Det var noe de reagerte på. Han kunne spille gitar, men var ikke riktig musikalsk heller. På en måte var han et slags speil av Katarina. Hun hadde vært forbeholden overfor ham hele tiden. - Jens var utro mot sin arbeidsgiver, og ville selge seg til Katarina, som kunne ta prosjektet videre. Han måtte mobilisere henne. Han var frustrert på grunn av lokket den nåværende katastrofale administrasjon under George Bush har lagt på stamcelleforskning. Jens’ grensesprengende teorier fikk nok svært liten støtte innad, selv om han utviklet metoden i ly av malariaforskningen. Selv om hans forsøk med å genmodifisere plasmodiaartene var en ren spinnoff av et meget høyt prioritert og akseptert program for å bedre verdens helsesituasjon.


Han fikk ingen støtte til videre genmanipulering av plasmodialarver, enn si syntesen. Han var for rettet mot enhancement, husk dette er ikke videre populært under Bush. En mer liberal administrasjon ville kanskje gitt ham muligheten for å gå videre med det. Gjøre det lettere med bioteknologisk forskning, og lettere med human genmanipulering. Det meste er jo rettet mot landbruksprodukter og matvarer, for å støtte disse næringene. Det jobbes nå politisk med å påvirke the national food and drug administration? for å tillate klonet husdyrkjøtt, få dette godkjent på lik linje med annet kjøtt uten noen forskjellsmerking, det vil antakelig ta et par tre år med intens lobbying og fremskaffelse av de nødvendige tester før dette er i havn, men dette vil gi usas matvareeksport en stor konkurransefordel, og vil legge et stort press på Europa dersom de ikke også godkjenner det for egen del. Mens derimot Russland og etter hvert de asiatiske økonomiene nå bygger opp store laboratorier, her er den forskningen på menneskelige stamceller sentral. Noen steder drives forskningen med stamceller fra voksne individer, andre steder embryonale celler, som er mer etisk brennbart. - Skandalen i korea? Laboratoriene i singapore/hong kong? sa Trond. Det er sikkert av stor interesse at Thailand også deltar i dette. - På denne måten klarte Jens å manøvrere rundt den forbudte stamcelleforskningen på mennesker, sa David. Han tenkte at det var lettere å finne gehør for det i den voksende russiske økonomi som var på jakt etter innbringende prestisjeprosjekter og særlig pekte jo virksomheten Miss Cathy seg ut. Biotech- labs ville det ikke være vanskelig å leie. Eller bygge opp. For eksempel i sørøstasia. Som du sikkert vet Bjerre: Et lukket land med et materialistisk menneskesyn uten sjenerende vekt på etikk, et land som Myanmar var ideelt. Trond xxx. Han så at zz og tenkte at kanskje ccc. Han måtte få David til å zzz - Jens metode var det viktige, han hadde fått til et gjennombrudd, og det var via din datter Stine, som han hadde hatt tilgang på celler fra over lang tid, og hatt anledning til å følge disse cellenes reaksjoner. Hennes spesifikke genpool ville være hans laboratorium videre. Hun var helt essensiell for den videre utvikling. Og det var derfor viktig at hun var skjermet og ble tatt godt vare på. Han hadde tatt ”prøver” av henne fra tid til annen. Det var hans labjournal som lå, og som du fant utkastet til. Notater over lang tid. For dette hadde han holdt på med lenge. (Kunne det være dette Mona ikke kunne tåle, tenkte Trond. Han hadde faktisk brukt Stine som et levende laboratorium. Og Jens hadde vært overbevist om at dette ikke var noe galt.flyttes senere) ****************


- Hele poenget med ”en godtartet parasitt” var at den var stabil, sa David. Den skulle kunne tilpasses ulike funksjoner, den skulle være en liten levende hjelper som kunne gjøre forskjellige positive ting for cellen, som å gi ekstra energiomsetning, fjerne frie radikaler osv. Jens kunne ikke bruke andre cytolegemer, da alle er spesielt tilpasset sin oppgave over millioner års evolusjonær utvikling. Men den genmodifiserte lille parasitten skulle i utgangspunktet omdannes til en nøytral hjelper, som kunne programmeres til nyttige ting. Kanskje var Jens inspirert av tanken den fundamentalistiske tesen om ”intelligent design”. Men han ville lage et nanodesign ved hjelp av sin egen intelligens. - Jens mente nok å kunne være minst på høyde med den ingeniørgud som de lavkirkelige kretser nå var så opptatt av, tenkte Trond. Jens hadde nok hatt svært liten respekt for teologiske teser om en intelligent gud. Han mente seg nok selv stå på lik linje med en slik påstått figur, om ikke over. - Han ville altså, sa Trond. - som mitokondriet, som har sitt eget DNA, og derfor av enkelte oppfattes som en ekstern mikroorganisme som en gang smeltet inn i den vanlige cellen (en celle har mange mitokondrier), ville han skape en ny liten slave inne i cellen. I første omgang kunne den tas med sprøyte og var ikke tenkt å gå inn i kimbanen. - Jens sin forskning var altså ikke på stamceller, sa Trond forbauset - Nei, han tenkte helt originalt. Tanken oppsto antakelig med virale vektorer, og med godartet sykdom. Kanskje intelligent design. - Symbiotic exellence, var det betegnelsen han ga det, spurte Trond. David nikket. - Den nye, syntetiske plasmodiaarten skulle være lett programmerbar, fullstendig forutsigbar og kartlagt. Det var intet genetisk eksperiment på mennesket, men forsøk på å skape ”en positiv sykdom”. Den måtte heller ikke være smittsom. De aktuelle kroppscellene som trengte å forbedres skulle etter hvert få en innebygget hjelper, en levende slave som var fullstendig kontrollerbar. Jens lot seg ikke stanse av manglende genteknologisk forskningsvelvilje. Han kunne hevde at han ikke forsket på menneskelige stamceller, men på plasmodia. Fikk til å begynne med masse penger som var rettet mot malariaforskning, men hensikten til Jens var å ta dette i bruk på humanceller for enhancement. Til å begynne med var det å ”nøytralisere” parasitten, men så tenkte Jens et skritt videre, hvorfor ikke la den være der, forsøke å forbedre den, la den gjøre nytte for seg? En nytte kunne være å rense opp i cellen, hindre frie radikaler, motvirke aldring, forbrenne unødig fett, hindre uønsket celledeling og kreft og så videre. Parasitten skulle transformeres til en nyttig liten universalmaskin som var programmerbar til nyttige celleformål. En nanomaskin, som kunne omdanne kjemikalier etc. - Konseptet var altså en generelt programmerbar, kompenserende organisme, sa Trond.


- Eller maskin om man vil, en ”nyttig sykdom”, en gang i framtiden kunne den kanskje slutte seg sammen med cellen, som mitokondriet, men altså være eksternt programmerbar. | - En biocomputer i nanoskala. - Jens hadde alle sine data fra longitudinale studer med celler fra ett individ med en bestemt genmasse, nemlig din datter Stine. Grunnen til at han ikke brukte seg selv, var at han ville ha en kvinne. På grunn av muligheten til å føre disse forsøkene inn i eggcellen og kanskje skape klonemuligheter, kanskje for in vivo forsøk låne hennes livmor når tiden politisk var moden for det. (Derfor måtte også Cathy sikre seg henne) - De fleste forskere ville vel avvise Jens’ metode som urealistisk og fantasifull, sa Trond, mens han xxx - Helt ute av takt med den trend som nå i stor grad fokuseres om stamceller, sa David. Mye tyder på at han også etter hvert forlot ideen om den nyttige parasitten. Men det var fordi han var kommety enda et skritt videre, nå via en helt ny og direkte molekylærbiologisk metode. Det har ikke vært mulig å finne den, men forhåpentlig vil koden kunne avsløre den. Så han har altså mot alle odds klart å komme frem til noe han selv anser som et mer vellykket trinn på veien, så lovende at han ser muligheten til å fortsette som helt nødvendig. Hva han han fikk til oppe på fjelltoppen har vi dessverre ingen mulighet til å gjenskape nå, det har du selv sørget for Bjerre. Han må ha stått i forbund med andre krefter, ville mange si. Den vitenskapelige vei inn til de funn er lukket nå. Og det er takket være deg. Du har tatt på deg et stort ansvar for verdens utvikling. I tidens løp ville dette kanskje medført en helt ny type cellestruktur på jorden. Det levende vevs celler ville ha vært helt annerledes. Ikke underlagt en passiv og langsom evolusjon, men nye hensiktsmessige organismer ville kunnet bli designet. Vårt habitat har ikke lenge igjen. Jorden varmes opp, ressurssene uttømmes. Petersen så det. Han så at den eneste vei å føre livet videre var å forbedre det, gjøre det mer robust. En aktiv tilpasning til en endret planet. Et tilpasset menneskeklon ville kanskje ikke være det vi forbinder med et menneske i våre dager. Men livet ville være bragt videre i ny form. Via den menneskelige intelligens. Det er dette naturen har utviklet den sinssvake overdimensjoneringen av vår hjerne for. Å skape overlevelse via dette mentale apparat, omskape livet. Trond så at David nå varxxx og han forsøkte fortvilet.. men David bare - Alt er en vegeterende prosess, uten mening. Men denne energidrevne prosessen har utviklet strategier for overlevelse. I millioner av år nå har den kjønnede formering vært metoden. Tiltrekningen mellom kjønnene, hunn og hann, mann og kvinne. Så mye er blitt dannet ut av dette. Kjærlighet, moral, religion, herredømme og kamp. Men egentlig handler det om å fortsette den høyaktive kjemiske prosess. Pattedyrets hjerne svulmet opp. Det frembrakte mennesket, historien, kulturen, moralen, logikken. Og logikken ble endelig materialisert utenfor menneskets hjerne, nedfelt i datamaskinen. Ikke bare


krefter, men selve logikken var materialisert. Og menneskene har fylt opp jorden og er i ferd med å ødelegge den. Hvorfor skulle vi tro at evolusjonen ikke kan ta i bruk nye metoder? Den har beviselig tatt i bruk menneskets intelligens og evne til å materialisere denne intelligens utenfor seg selv. Et superverktøy, datakraften har igjen satt menneskene til å kartlegge seg selv, sin egen organisme, og modifisere den på et fundamentalt nivå. For lengst har man tatt avleggere av planter, nå kan man klone alle dyr, og det er naivt å ikke tro at man ikke like godt kan klone mennesker. Men selve cellens organisasjon, nesten lik i både planter, alger og dyr, alle organismer har stått stille siden tidenes morgen, og henvist organismen til bare langsomme tilpasninger. Tilpasninger som i sin tur livet ikke har tid til å vente på, for den samme utvikling vil i løpet av få hundreår ødelegge betingelsene for alt liv på jorden, i hvertfall de fleste organismer som har den cellestruktur, og derfor er underlagt aldringen og alle de betingelser de sliter med i dag. Så det radikale grep, Jens sin visjon, var å modifisere cellens struktur, ikke lenger la oss være underlagt den levende naturs orden, men selv gå inn å kontrollere dens struktur, skape betingelser der organismer kunne dannes ut fra en helt ny celletype, en styrbar celletype. Menneskene ville da ikke være underlagt naturen, de ville kontrollere naturen og seg selv i den. David var xx og Trond. han var xxx . Men det kunnne ikke. men han xxx - For du ser Bjerre, slik drives den organiske, bevisstløse vekst gjennom en kort epoke, et glimt av intelligens, humanitet, kultur, menneskenes tidsalder, den utrolige teknologiske revolusjon rett og slett for å finne en teknologi og en intelligens som kan finne nye utveier enn den gammeldagse celle og den kjønnede formering. En mer robust livsform skapt gjennom et glimt i en dansk forskers hjerne, realisert ved den menneskeskapte teknologi, men dens dypere formål har aldri vært å bevare mennesket. Mennesket slik vi ser det i dag, menneskets intelligens, økonomiske organisasjon, teknologi og drifter, den såkalte kjærlighet, har bare vært midler, krokveier i den flytende lavastrøm av kjemisk og fysisk energiomsetning vi kaller liv. Du ville stanse naturens orden, Bjerre. Med din etikk og moral. Men naturen lar seg ikke stanse. Forskningen fortsetter. Men vi har dårlig tid. (gunpointing, David) - Ingen kan stanse dette nå. Det er for sent. Kineserne er der allerede. Det er vi som har finansiert dem. Vi ble stanset, bremset hjemme. Det er ikke vanskelig å spå at vi vil få en mye mer liberal president om noen år. Jeg støtter opposisjonen. Vi så kineserne. De ville ha investeringene våre, Glem Russerne. Glem Miss Cathys drømmer. Det er den outsourcede trenden vi har startet. Og kontraktene er i orden. I Thailand og i Burma. CIA har en god hånd med i Burma, vi har presset dem lenge med menneskerettighetene.. Så de gjør hva vi vil. Vi løsner bare grepet litt. Fra piskt til gulrot. Vi har makten, vi har pengene.


Dere tror dere har sett bioteknologi? Dere har bare sett litt…Glem de primitive russerne og sprøytene deres. Det er ikke vitenskap, det er snake oil. Et russisk råstoff til erstatning for kullet. Laboratoriene kommer her, i østen. De er i Korea, på Taiwan, i Singapore, de er i Kina og de vokser. Den historiske materialisme og genteknologi. Det er vakkert sammen. Gud hjemme hos presidenten og Marx ute i våre nye forskningsfilialer. Den kaller jeg optimal symbiose. Jeg tar over nå. Jeg har de avtaler jeg trenger, de ressursser jeg trenger. Jeg har forberedt de Thailandske myndigheter på at det vil skje en oppmykning i Myanmar, og at det vil være i deres interesse å ta del i det teknologiske samarbeidet som etter hvert vil skje mellom det to tidligere bitre fiendeland. Næringslivet kjenner ingen slike grenser. Investeringskapital flyter fritt rundt jorden hele døgnet, til alle land, på jakt etter å være først i lønnsomme satsinger. Jeg har laboratoriene, og jeg har det aller viktigste Bjerre, jeg har som du vet tatt din datter under min beskyttelse. - Og, sa han, mens han hevet pistolen så likegyldig som han skulle vært på tivoli. Nothing personal. Men du selv er dessverre i ferd med å omkomme i en tragisk ulykke Alt var tapt for Trond. Stine var fortapt. Han kunne ikke gjøre mer. David hadde vunnet, Stine var fortapt. David hevet pistolen og siktet. Det som skjedde nå, gikk meget hurtig. En gul skygge sprang fram. Trond så det var (gjenkjente) Chang, men visste ikke at han besatt en slik stridsteknikk. Den unge munken hadde hyllet pasifisme og fredelig løsning. Det var ikke slik han opptrådte nå. David så kanskje forandringen i Tronds øyne, hørte noe bak seg, forsøkte å snu seg og skyte, men det var for sent. Han bommet, og Chang var over ham. Trond så noe fyke gjennom luften. En rød fontene av væske sprang brått opp og oversprøytet den gule munkekappen. David vaklet, hadde hevet begge hendene for å få noe vekk som satt fast der oppe. Og til sin gru så Trond at den skarpe kanten på den flyvende tiggerskålen med ubønnhørlig kraft hadde kuttet seg inn i og tvers gjennom Davids rikt pumpende strupe, og at skålen allerede rant over, breddfull.


Kap Tuk kommer til assistanse. Sammen med høyere tjenestemann. Arresterer Chang. Chang sto urørlig. Opprevet og blodflekket. En mørk skygge av hårrøtter var begynt å synes på skallen hans. Chang møtte blikket til Trond. Han så på bilen med Stine i, og lot blikket flytte seg til Trond igjen. Trond hadde ingen ting å si. Ikke en gang takk. Han visste at ingen ord kunne nå opp til det offer Chang nettopp hadde gjort. Og i dette øyeblikk, det mest katastrofale i den unge munkens liv, smilte Chang til ham. Trond kunne simpelt hen ikke klare det. Kroppen hans begynte å hulke. Ut av den første politibilen som hadde svingt inn, hadde nå Tuk kommet, sammen med en sivilkledd person. Med en gang Tuk så situasjonen, at de var kommet for sent, rakte han hånden opp for å stanse resten av politifolkene. Den massive heten fikk bildet av dem til å skjelve. Tuk begynte å gå fram alene, langsomt, som om han ga seg tid til å ta inn hele scenen, for å oppfatte den ordentlig og grundig. Trond kunne se at det blinket i noe blankt metall Tuk hadde i hånden. Etter hvert som han kom nærmere, puttet han våpenet i hylsteret igjen. Han lot blikket sveipe over Trond, over bilen med Stine i, og til sist Chang, som sto der, fremdeles urørlig, med armene samlet foran seg, men som nikket svakt da han så Stine igjen begynte å bevege seg inne i bilen. Tuk var framme ved dem nå. Han registrerte med et kort blikk den livløse og tilsølte skikkelsen som lå på bakken, bøyde seg kort ned for å sjekke. Han reiste seg brått opp igjen, som om synet ufrivillig hadde fått ham til å reagere, og han skottet vantro mot Chang, og tilbake mot den sivilkledde mannen ved bilen som hadde hadde kommet med. I den brennede varmen trakk Tuk fram en liten vannflaske fra beltet, tok en slurk som for å stanse en begynnende kvalme. Han ble stående et øyeblikk, med skrukorken i hånden. Så gikk han et par skritt fram, men gikk ned på kne igjen. Trond så ham knele foran den forrevne og tilsølte Chang som sto der urørlig. Tuk så ikke opp på munken, men strakte opp armen, rakte feltflasken sin mot ham for å dele, kanskje for å gi ham å drikke, eller for at han kunne vaske blodet av kappen. Chang bøyde hodet, men han rørte seg fremdeles ikke. Så omsider strakte han begge hendene sine fram og ned mot Tuk, som et svar. Som om han ville velsigne Tuk for den almisse han nettopp hadde gitt ham, men tok ikke i mot flasken. Tuk satte fra seg flasken igjen på den oppskrubbede grusen, famlet igjen i beltet sitt, fremdeles på kne foran Chang. Så endelig, med en ydmyk bøyning av hodet, uten å se opp på munken, tok han fatt i Changs utstrakte armer, og satte håndjernene på ham.


Kap. Tilbake hos Sally. Paradise revisited. Noe går sin gang med høyere hold, uansett David. Myndighetene har ryddet opp i den russiske virksomheten i Myanmar Hvordan hadde Katarina fått snusen i Stine? De skulle bare hente Stine, Jens selge henne til Katarina. Begeistret for hennes karriere! Katarina skulle sørge for hennes karriere, suksess, berømmelse. Ville at Stine skulle få lykke hos Katarina, Katarina hadde lovet Jens det, og Jens hadde gitt Katarina Stines addresse. En slags deal om å gjøre karriere, suksess, berømt. Jens trodde Stine bodde hos Herdur stadig vekk, ga den adressen til Katarina. Men da han trakk seg fra Katarina sendte han koden/advarsel? Jens hadde forbrutt seg mot avtalen. Fant ut at han måtte overlate det til Trond.

Trond og Stine var endelig tilbake hos Sally. Stine hadde lagt seg for å hvile i Tronds bungalow. Hun og Trond hadde først måttet avgi forklaring. Etterpå hadde politiet på Phuket kjørt dem helt opp til Paradise. Det var Tuk selv som kjørte, ikke fullt så raskt denne gangen. Han ville kanskje gjøre dem en vennlighet. Men han var ganske avmålt, som om han ikke helt ville kjennes ved dem. Trond kunne ikke vite at tausheten like mye kom av den samtalen Tuk hadde hatt med den sivilkledte embetsmannen på vei tilbake fra åstedet. Pran var blitt tatt av saken. Etterforskningen var stanset. Embetsmannen hadde vært en sympatisk mann. Han hadde forståelse for Prans interesse. Men saken var henlagt nå. Golfbaneeieren som eide den gamle bygningen og hadde holdt den norske piken i forvaring der hadde gjort det på oppdrag fra amerikaneren. At CIA-agenten var blitt drept av en thaimunk kunne lett bli en gedigen skandale nå. Amerikaneren hadde kjent til stedet, han hadde møtt den savnede Jens Petersen tidligere, Petersen hadde hatt sitt skjulested her. Amerikaneren hadde klarert avtalen med ambassaden og Petersen hadde kommet fra Myanmar. Så møtestedet hadde også vært her. Dersom Bjerres datter også hadde omkommet, kunne menneskeheten bli reddet. Hadde Tuks overordnede villig til å ta det valget? Embetsmannen hadde trukket på skuldrene. De biologiske laboratoriene ville bli lagt til Thailand, ikke Myanmar. Finansieringen var nå i orden. Alle kontrakter var underskrevet. ”Mr. Lang” hadde vært effektiv. Alt ville bli realisert i løpet av de nærmeste år. Ingen problemer. Det er alltid fond fulle av penger som søker profitable papirer, hadde han sagt. Saudi- Arabia. Kineserne. Alle forsøker seg på den store globale utbytting. Til og med skandinavene. Pran visste at russernes frierferder til Myanmar hadde lenge irritert kineserne som regnet det som ”sitt” land. China trengte nabolandet Myanmars infrastruktur for å forbinde sine grenseprovinser med kysten. Det hadde vært satt i gang noe i Myanmar, men Bangkok hadde igjen tatt kontroll.


- Så da russerne viste seg å være mafia, måtte de trekke seg? Hvem overtar nå? Mr. Lang hadde allerede overtatt prosjektet fra dem. I hemmelighet hadde han kjøpt de russiske anleggene. - Det er ikke lenger ”selskapet”. Det er et nytt selskap nå. Det heter..? - Et privat initiativ. CIA har begynt å ta private oppdrag, og den amerikanske investorgruppen var viktig. Men alt er bra nå. - Hva med disse drapssakene? - Bangkok avgjør hva som skal skje. Er det fler? Ikke her i vårt land vel? Agenten var kanskje litt for selvstendig, amerikanerne benevner ham som field agent. Verre for vår unge hellighet. Agenten hadde handlet av selvinteresse. Ville ha personlig profitt og herredømme. Det drepte ham. Dersom han ikke hadde kidnappet piken, hadde han kanskje berget livet. Fremtiden ligger i stamceller og nanoteknologi, i molekylærbiologisk forskning og smartere legemidler. Myanmarplanene kommer nok til å hvile litt. Kloning og genetisk engineering er ikke så sensasjonelt lenger. Små nanomaskiner i molekylstørrelse kan bygge og syntetisere stoffer i cellen, om tre fire år ville det kanskje være mulig (se roadmap for nanotech. (web)) Selv om Mr Lang nå er død, er kontraktene reddet for vårt land. Før hun la seg hadde Stine fortalt det kodete budskapet til Trond. Hun beskrev hvordan alt hadde stått helt klart for henne. At hun på tidspunkt hun hadde vært mest redd, plutselig hadde fadet ut. Og nesten i samme øyeblikk sett for seg hver detalj i prikkmønsteret fra platen hjemme i København. Det som manglet på platene som lå foran henne. Hadde faktisk lest det som manglet, og det ga mening. Trond ble forundret. Var det virkelig mulig? Han var også ufrivillig rørt, fordi hun hadde husket kodesystemet deres fra gamle dager så godt. Stine hadde ikke nevnt det med koden før Tuk hadde reist. Hun hadde sittet dirrende tett inntil Trond i politibilen… Etterpå hadde hun sagt ham koden. den var enkel. Trond skrev den ned. Men ingen av dem var i stand til å gå mer inn i dette i kveld. Trond hadde også en annen tung beskjed å gi. Først nå klarte han å ta inn over seg hvilken fare Stine hadde vært i, men det hadde en merkelig effekt på ham: Han følte seg tilfreds, ikke redd. Skremmebildene var borte. Stine var i sikkerhet, sammen med ham. Sally hadde med en gang tatt seg av henne, hun og Stine hadde likt hverandre. Modige Stine som hadde klart seg. Synet av Chang trengte igjen seg på. Han satt hos Stine helt til hun sovnet, som om hun skulle vært en liten pike. I morgen måtte de tyde budskapet. Han gruet seg, men hun hadde rett til å vite. Hun var voksen, dette angikk henne, hun hadde selv fremskaffet koden. Hun hadde søkt etter Jens, og på en måte funnet ham..


Trond hadde først ikke visst hvordan han skulle fortelle henne at Herdur var funnet død. Men han gjorde det til sist. Stine hadde ikke spurt om noe. Var bare blitt enda blekere, og hadde lukket øynene. Andreas Iglem hadde vært uhyre lettet da Trond ringte ham. Han hadde søkt etter Stine, hadde funnet ut noe om golfklubbeieren og hans kone, og en fillet munk fra skogene som hadde reddet livet hennes i bilulykke kvelden før. Den ulykkelige kvinnen het Sheila, hun hadde lett etter Stine og blitt kvestet. Hadde Chang forstått hva David var ute på, tenkte Trond? Visste han hvor Stine oppholdt seg? Hadde denne Sheila, som var blitt så stygt vansiret for resten av sitt liv, informert ham, eller var det den arresterte og ruinerte mannen Rick som hadde fortalt hvor han burde dra? Andreas Iglem ble gråtkvalt stum da han til slutt kom inn på Herdur. Og han var bekymret for den trafikkskadde kvinnen, hun hadde også vært hans gode venninne, han ville granske om en mulig livsforsikringspassus kunne hjelpe henne fra ruin, forholdet til hennes mann, deres elskverdige vert, vel… Mannen Rick var blitt arrestert, men i følge Iglem sørget han like sterkt over sin kone som hun over ham, Iglem hadde vurdert å gå inn hans sak også, men hadde dessverre ingen mulighet til å prosedere den… Dette vennlige vertskapsparet var dessverre blitt betydelig rammet. Også Tuk, Trond klarte ennå ikke helt å se Pran som politisjef, måtte ha hatt indikasjoner på at David hadde noe fore som ville sette Trond eller Stine i fare. Hadde Iglem varslet ham etter at han hadde snakket med Rick? Eller hadde Tuk fått vite det av Rick da han pågrep ham? Uansett var han kommet for sent, men i tide til å arrestere Chang. Russeren Viktor Sarenko hadde kommet på spor etter symbolet fordi Jens hadde hatt kontakt med Katarina. Jens hadde sveket sitt firma til fordel for Katarinas prosjekt. Men firmaet var kommet etter ham. Jens var blitt terroristklassifisert og David Lang var blitt leid inn. Men tsunamien kom og snudde opp ned på det hele. Jens hadde flyktet til russerne i Myanmar. Der oppdaget han hva Miss Cathy- konsernet egentlig sto for, og hadde umiddelbart tatt kontakt med David, hadde forsøkt å komme inn i varmen igjen. Jens hadde først hatt sitt tilfluktssted hos Rick, og derfra sendt pakken til Stine. Men den amerikanske agenten hadde forstått at det var penger å tjene på selv å overta i Myanmar. Med Jens’ nye info hadde David hadde interesser av å gå inn selv. Han visste fra CIA at det antakelig ville bli mulig å overta i Myanmar, kjøpe opp landsbyer og anlegg dersom Cathy ble ryddet av veien. For sent skjønte Jens at han var blitt lurt. Jens og Cathy hadde kanskje funnet hverandre som klatrere. Men de hadde også hatt en annen interesse felles; Magi. Jens måtte en gang ha hatt rollen som en slags yppersteprest i København. Det var ikke umulig at han også hadde deltatt i av Katarinas messer. Han hadde i hvert fall kommet i hennes klør.


Hadde for sent forstått omfanget av virksomheten. Men da han hadde sett misbruket av jenter på Stines alder som surrogatmødre og fosterfabrikker, hadde han antakelig reagert. Han hadde i hvert fall forsøkt å komme tilbake inn i firmaet igjen. David var blitt sendt for å ta ham inn. Jens kunne knapt ha forstått at David hadde lagt sine egne planer for å drepe ham. Men tsunamien hadde kommet, og Jens hadde klart å unnslippe David. Hva var egentlig konflikten mellom Jens og Mona? Jens hadde vært mye borte, hadde han forandret seg? Hadde han gjort noe mot Stine. Eller forsøkt å få henne til å gjøre noe? Hadde han virkelig vært bifil og voldelig? Autoritær mot Stine? Trond følte igjen at han ble rasende og samtidig deprimert. Men dette var jo endelig over. Det kunne ha vært ille på andre måter. Jens kunne ha vært alkoholiker eller narkoman. Denne ”stefar”-rollen man kalte det! Men Mona må ha blitt dypt krenket. Eller var det hun som hadde benyttet seg av ham, og at han ikke ville mer(!) Noe måtte gradvis ha skjedd. Hva kunne ha vært tiltrekkende ved Jens? Hans engasjement? Hans energi? Erotikk? Eller hadde det bare vært en kritisk situasjon, på vippen? Jens forsvant jo og Mona måtte klare seg selv igjen. Hadde han ikke vært ektemann nok? Etter Jens hadde begynt å ta hyppige turer til Thailand, hva hadde Mona trodd da hun fikke se de grusomme bildene fra Myanmar, hun måtte vel legge to og to sammen? Bildet av den lille gutten? Men det kunne faktisk ha vært et skalkeskjul for Jens, en måte å bli arrestert og dermed beskyttet mot russerne på? Hadde Jens dratt til Thailand på grunn av skilsmissen med Mona? Frustrert, sint, lei seg? Ville han komme seg på fote, han hadde søkt sympati her, det var nokså ynkelig. Var det derfor myndighetene var på jakt etter ham? Neppe. Jens måtte ha, via sine Thailandske kontakter, kommet over Chaoley tradisjonene og myten om den evige organismen, og forsøkt å finne reiret. Etter konferansen var han involvert i Katarinas organisasjon, han hadde faktisk solgt seg for å få adgang til organismen. Katarina trengte Jens og Jens hadde trengt Katarinas kapital. Men Jens sviktet henne da han inviet David i planene. På ekspedisjonen hadde David først ikke villet si noe om Jens. Han måtte ha kjent til koden. Likevel måtte han kvitte seg med konkurrenten Katarina. Davids interesse var å skjule sporene av Jens, og finne koden. Trond eller Stine kunne kanskje sammen fremskaffe den. Så de ville trenges et stykke på vei. Hvordan hadde Katarina igjen kommet på sporet av Jens? Jens hadde vært i live. Både Katarina og Viktor visste det. Men i løpet av den siste tiden hadde noen likevel drept ham. Det var Davids verk. Hadde Jens kanskje rett og slett rømt og dødd av utmattelse? Han måtte ha vært på flukt fra flere, alle hadde jaget ham, og lett etter det han hadde kommet fram til. Til tross for dette var Jens blitt ubrukbar for firmaet. Det var nok riktig som David hadde sagt: at han skulle finne ham, men noe gikk galt


Jens Petersens voldsomme død var altså blitt holdt skjult av myndighetene, han ble meldt savnet etter tsunamien, antatt død der. Men hadde vært i live etterpå. Så omsider ble han kategorisert som død. I mellomtiden var han virkelig blitt drept, et mord som aldri var blitt etterforsket. Jens hadde drevet forskning kombinert med ferie. Etter tsunamien hadde han valgt å gå under jorden. Tsunamien var hans store sjanse til å bli "strøket av rullene", og gå i dekning. Men ga Stine et livstegn likevel. Han hadde kanskje forstått at han var truet på livet. Alle var etter Jens, russerne, thaimyndighetene, CIA og David for egen regning. Etter tsunamien hadde Jens dratt ut til øya, men først sendt pakken med koden til Stine først. Den var blitt foroverdatert. Det hadde kanskje vært en impuls, et nødrop sendt til Stine om at han ikke var omkommet. Men David skulle hente ham inn til firmaet. Jens hadde sittet i en internasjonal forskergruppe i FNs regi. Den var likevel styrt av amerikanske bedriftsinteresser, et stort amerikansk, multinasjonalt konsern sto bak. Det var et korrupt opplegg. Jens hadde startet en utbrytergruppe av av forskere, søkt ekstern finansiering og fått det, men fra hvem? Jens forsøkte å publisere, men konsernet hindret ham, sensurert og avvist alle appeller. Saaamtidig ønsket Katarina å sikre seg Jens til sitt bruk. Viktor Sarenko var der egentlig for å kjøpe Jens, men kom for sent. Men han forsto at forfølgerne heller ikke hadde funnet det de lette etter. Jens hadde undersøkt ulike myter om evig liv i den lokale folketroen. Han hadde undersøkt kalksteinssedimenter og han hadde interessert seg for Andaman-havet. Det var noe på den øya som Jens ikke hadde villet røpe, og det fantes høyt oppe. Jens var en svært dyktig klatrer, og han hadde vært der før. Jens Petersen hadde rapporterert til hovedkontoret at noe ikke stemte. Hovedkontoret hadde sendt ut folk for å drepe ham. Drapet ble "fikset" slik at det så ut som mafiadrap. Men det var en organisasjon inni organisasjonen som tok private oppdrag. Ulovlig, men lønnsomt. De solgte til hvem som helst. Også kineserne, dersom de betalte godt. David hadde tilbudt å selge til Viktor Sarenko til slutt. Hva var det Jens Petersen visste? Var det en nyvinning? Ingen organisme, intet virus, men noe helt annet? Jens var blitt drept fordi han visste noe, eller hadde funnet noe. Noe som truer CIAs interesse (forretningsinteresse). Han ble forsøkt vervet og kjøpt. Men hadde nektet. Han var forsker og ville publisere et funn? De hadde ikke gått med på det.. Kan han publisere på Internett? Forsøker han å sende en scramblet/kryptert fil? En liten tegning, et mønster som forsvinner igjen etter en stund, Dyrefigur. Phi-figur, et ikon. Et hode som betyr at man har nådd stor innsikt (dvs vet noe forskningsvesentlig). Herdur tatoverer seg med det. Dette vekker reaksjoner i Thailand: Evig liv! I Jens p's papirer finner Trond de samme tegnene. Phi-kultur+bioteknologiske notater. Det er i


Jens' notater Trond finner typen arbeid han var involvert i. Metaboliske prosesser. Aldring. Jens bygget opp en stor forskningsavdeling i et stort dansk konsern. (ble det kjøpt opp?). Men han sluttet etter en stund. Ble innesluttet, merkelig, fanatisk. Mona ble bekymret, han var alltid borte. Hun orket ikke mer, de ble skilt. At det finnes formative betingelser, for cellevekst, for kreft, at elektroner påvirker hverandre, at vi er i en stor verden av gjensidig påvirkning. Hva som er virkelig og ikke virkelig, hva som er formativt og ikke. Kommuniserer vi på andre nivåer, og hvordan skjer materialisering? Hvordan er de prosesser genomene styrer, og hvilke betingelser må settes opp. Å bestemme, sekvensiere DNA'et er bare første skritt. Nå handler arbeidet om å bygge om på denne tegningen, i første instans å forbedre livet, planter, dyr. Design. Forbedre oss, kvitte oss med kreft, aldring, etc. Vi går inn i en ny æra der det handler om å omskape, designe, skape nye vesener. Det mekaniske og det organiske. Det kjemiske. Vi lager mikromekanismer. Miniatyriseringer, datamaskinene. Vi kan lage mikroproteser, menneske/maskin. Vi kan utforske menneskets organiske og kjemiske tåleevne, og bioteknologien er verktøyet å gå inn i skaperverket organisk. Klone dyr er mulig Klone mennesker. Utvikle "rene, ideelle" mennesker. Men hvordan utvikles menneskers kjærlighet? Etikk eller aksept? (Var det Phis hevn som tok ham? Devaene? ) Vi lever i den synlige verden. Vi trenger all kunskap også om det formative for å komme videre. Jens hadde gått inn i et hemmelig prosjekt (privatfinansiert med støtte av CIA) der man ikke skulle "put a man on the moon" men put a man "under water". At mennesker skal kunne leve i havet, som fisker?. Jorden vil varmes opp. Atmosfæren ødelagt etc. (Chao ley temaet med dykking) Et av målene i det store forsøket med "det adaptive mennesket", adaptere til skiftende omgivelser, kan være dette målet, et hemmelig initiativ. Ide: Kunne være å utvikle genmodifisert nasjon + utryddelsesgift (som innen plantevern). Det store prosjektet er "adapting the human body to irreversible environmental change" GAHEC Et omåde: Resistens mot kjemikalier og mot uv- stråling. Arv-genetikk: Rasehygiene nødvendig. Livslengde – sykdommer. Oksygenerstatning osv. Jens: Det er systemet, Jordmaskinen, Golem som har overtatt. Det mekaniske, dødes egen dynamikk. Hvordan trodde vi verden skulle bli, hvordan er den blitt? Spådommer om politiske forhold slår feil, er det mulig å forutse endringer? Hva er lovmessig? Hvilke kim spirer endringer ut fra? Kanskje er det enkelte mennesker, enkelte sjeler, personligheter, som er kimene som bringer forandring. Deres personlighet, deres evne til å inspirere og organisere, skape ressursser? Trond: Det er mulig. Internett, mobiltelefon, verden reagerer hurtig, momentant. Tidsforsinkelsene er blitt mindre, det betyr mer styrbare systemer (alt påvirker alt). En helhetlig verden. Ikke isolerte celler, som var en annen og


mer stabil, lokal sak. Nå er alt momentant. Alt skjer raskere, mer uforutsigbart, men også mer styrbart? ((kanskje gå inn på kaosteori, katastrofeteori etc. De modellene som ikke er lineære og pene)) Hva gjorde Jens?: Hadde Jens alt dette i seg? Jens jaktet først og fremst på viten. Han var trollmannens læregutt, som slipper mulighetene løs, og kanskje selv blir fortært av konsekvensene. Han var kanskje bildet på det viljestyrte, men ukontrollerte. Altså magien, alkymisten, slippe alt løs, åpne dører som kanskje koster mye å åpne. Jens var som et bilde på den rastløse, egoistiske. amoralske, menneskelige driftighet. Jens var begeistret for alt, var skarp i alt, lot konsekvensene være andres bord. En inspirerende, men grunnleggende egoist, alt brukte han som middel i sin søken videre. Spises av sitt eget intellektuelle begjær. Ikke som Cathy: Hun er kunsten, den amoralske ytelsen, perfeksjonisten. Jens er en Strangelove, Werner von Braun, Edward Teller type. Steven Weinberg og den australske kunstneren. David er den perverterte Jens Pettersen forsket på Bjørnedyret, å gensekvensiere det. Hadde drevet med aids-forskning tidligere, var spesialist på virologi? Han hadde fått et tips fra en forskerkollega i Thailand om et interessant fenomen. Hadde undersøkt ulike "foryngelsesmedisin" i østen med hensyn på metaboliske funksjoner, og kommet over spor etter en organisme som hadde slags reversert metabolisme(?) En person som påsto å være shaman trollmann (Jens var i Thailand tidligere). Noen fugler viste seg å ha en uforklarlig høy alder, deres cellefunksjoner var overtatt av et slags mumifiserende virus. De ble faktisk gradvis balsamert i levende live. Dette viruset måtte stamme fra en hittil ukjent organisme ventelig en form for nematoder. Organismen, når den var ferdig dannet, kunne "impregneres", mummifiseres, styrkes. Benstrukturen inngikk forbindelser som kunne sammenliknes med syntetiske legeringer, sterk mot slitasje, carbon, f.eks. Bivirkning: Tape sin menneskelighet, sårbarhet, bli robotifisert, usårlig. Hva var Jens sitt tema? Kontroll eller miste kontroll? Hadde Jens solgt seg til kapitalen eller irrasjonaliteten. Hadde han oppdaget at vitenskapen bare handlet om å tjene penger, business, patentere større deler av livsprosessene (NB). At det selskapet han drev, var en bioteknisk forlengelse av kapitalens hunger? (At destabilisering var et velprøvd triks? (Irak, Palestina). Var han ferdig med rasjonaliteten? Var det irrasjonaliteten han ville forske i? (Bruke den danske satanisten). Holde offerriter. Kanskje være med i en sekt (amerikansk), kanskje lede en sekt. Vakre mennesker. Se ut over alle. Kanskje Jens mediterte hver dag, ble en av de som ble, var han sentral i et miljø i Danmark/California. Var han og Cathy (Viktor) med i den samme orden? Var Cathy ordenens egentlige leder? Var det dette David hadde funnet ut, og var det riktig? Ja. Det var ikke lenger


rasjonal bruk for Jens. David måtte bringe det under kontroll (men han hadde selv sitt businessprosjekt). Jens må fremstilles positivt etisk helt til David avslører hva som har skjedd. Archae (det tredje naturrike?). Det finnes millioner arter som er i ferd med å gi tapt. Bioteknologi. Genteknologi. Leter etter DNA-biter. Om patentering av liv. Hva var det som var blitt vekket hos Trond? Først: Minnet om ydmykelsen, alle de lange årene, all smerten og hele den delen av livet han ikke hadde fått realisert. Et normalt familieliv, en harmonisk tilværelse, god økonomi, status, etc. Sorgen over det tapte. Følelsen av at ting nå var forbi. Men med søket på Jens hadde det dukket opp en ny situasjon for ham. Han hadde engasjert seg. Først av frykt og engstelse, siden, gradvis i større tillit til en ny situasjon. Møtet med Jens' leilighet og hans papirer hadde fått ham til å tenke på den andre siden. På hva som faktisk gjøres i dag. På etikk, og verdens drivkrefter. Han hadde fått et innblikk i et menneskes interesser, veier og blindveier. Men hvordan angikk dette Trond? Det var kvaliteten og originaliteten, gnisten hos Jens som Trond hadde kjent igjen. Den som gjorde at de løftet hverandre en gang. Det var dette som hadde vært viktig for Trond å undersøke, reetablere. Det var et spørsmål om vitenskapen og mennesket, Om menneskets evner og muligheter sett også i relieff til hans egne. Om samfunnets drivkrefter, om forandringene, planene og spådommene. Om utvikling eller repetisjon. Om om overføringen av kultur og om forførelsen. Trond hadde følt seg ansvarlig. Ansvarlig overfor Stine, ansvarlig overfor verden. Hans glemte holdninger og innsikt var de som nå måtte bringes fram igjen. Den ekstra ydmykelsen for Trond ved å ha blitt danket ut av Jens. Forsto også da at Jens forsøkte seg på han til og med. At ting hadde tippet litt over for den høygearede Jens. At de ting han gjorde nå, for å yte perfeksjon, var en venstrehåndspakt og et misbruk. Trond tenkte på det som hadde skjedd i hans eget liv. Kunne han forholdt seg annerledes til Mona? Hvor godt hadde han tålt alle årene med ydmykelser og bekymring, sikkert hadde Stine også måttet lide under det. Mona hadde vært ille, men egentlig var det Jens og frykten for følgene av det han representerte som hadde vært verst. Å leve med Jens hadde tydelig påvirket Mona. Eller kanskje ikke. Mona hadde heller aldri hatt stor empati. Hun var ikke flink til å sette seg inn i hva andre mennesker følte. Hadde begrensede kunnskaper, et sta sinn, ingen høflighet. Var også slu, men ikke klok. Og egentlig redd mennesker, hun hadde fremdeles en tilbøyelighet til å stemple alle andre, særlig menn, som psykopater. Hennes uintelligente arroganse hadde blitt det slitsomme i Tronds liv, et liv som hadde startet godt, men som etter hvert var blitt fylt av sorg, ydmykelse og bekymring.


Måtte han spekulere mer på hva som hadde drevet Jens nå? Jens var død. Trond hadde gjort det han hadde lovet Flemming, og Stine var nær blitt drept. Han var lei av å innrette sitt liv etter andre. Det syntes alltid å være de mest skrupelløse, dummest skrytende, råeste, grådigste og mest hensynsløse som la premissene, de syntes å ta over på alle områder. De evnet ingen respekt, ingen varme, ingen verdi, hadde liten kunnskap, liten vennlighet og solidaritet. Og misbrukte til sitt maktspill andres empati, ansvar og medmenneskelighet. Han lengtet etter et modent menneske som forsto hans egne erfaringer og håp. En han kunne betro seg til, som forsto hvilket eventyr hans liv kunne vært, som visste hvem Trond med rette var, hvilke visjoner og mål han en gang hadde hatt. Han var dødstrett og forvilet over at ingen lenger stilte spørsmålene om hvem som utnyttet hvem. Han savnet noen å dele sin visjon med, sin generasjons drømmer; visjonen om et bedre samfunn. Visjoner som føltes ruinerte av fascismen som tøt fram i nye forkledninger. Daglig ble hans idealer hånet av ekstremhøyremobben som fikk stadig større oppslutning. Han visste at Jens var borte nå. Men det viktige var ikke fortiden, men hva som videre kom til å skje. Alt hadde forandret seg gjennom de årene som hadde blitt hans eget voksne, ydmykede og ensomme liv. Menneskene hadde forandret seg. Det gikk mot katastrofe på første klasse, bare ett land kunne forhindre det. Det forhatte USA. Kunne det noen gang komme en virkelig statsmann til makten i USA, en som ikke var en uvitende kjeltring, men som hadde virkelig evne til mellomfolikelig samarbeid, som evnet å skape det nye klima som skulle til for å redde en felles verden? Ville det noen gang komme en president i USA som var klok og ærlig nok til at man kunne ha tillit til ham, som ville rekke en hånd ut? Han så bort på kvinnen som nå hadde satt seg ved siden av ham. Sally hadde protestert mot nyfascismen i Italia. Selv om hun hadde fått gråstenk i håret, hadde hun ikke latt det være. Nå nynnet hun. Bella Ciao. En kjent melodi for Trond. Det var alt for lenge siden han hadde hørt den, og den berørte hjertet hans. Han kunne bebreide seg, men han kunne ikke ha gjort det annerledes. Verden var blitt grådig og ufølsom, han hadde kjempet i mot det han kunne. Men hadde ikke blitt respektert nok. Han hadde ønsket å være fri, være den han egentlig var. Men det forferdelige var at de gangene han hadde tatt lykkelig fri, det var de gangene hadde han glemt Stine. Det ble til et svik de gangene han ikke hadde orket ha noe med den ydmykelsen det innebar å ta imot hennes mors ubehøvlede meninger. Han gledet seg alltid til hvert møte med Stine, men det var alltid forbundet med smerte, han kjente fortvilelsen over det som trakk dem ned. Fortvilet kjente han at alt for mye av kontakten med Stine, det kjæreste han visste, meningen med hans liv, samtidig trakk ham ned i Monas søppel. Stines liv var blitt tilsmusset og skadet av egoismen, dumheten og uvettigheten hos Jens og henne. I så mange år hadde Trond stått midt i det, forsøkt å oppveie det,


blitt hånet og avvist, nesten ikke orket. Men han hadde aldri gitt opp. Han hadde lovet seg selv, uansett, å være der for Stine. Resten av livet ville kanskje også bestå av en slik unødvendig lidelse som vel ingen kunne ta alvorlig, ingen pleide ha det slik. Men han hadde hatt det slik. Og han ville fremdeles bære det. Han kunne bære ydmykelser som en elefant bar sin bør. Hans raseri hadde vært umåtelig og uhåndterbar, han hadde forgjeves krevd respekt for seg selv og for det han hadde gjort. Hadde han likevel vært for passiv? Vært for unnvikende? Latt seg håne for mye for å skåne Stine for smerte og konflikt, for å beskytte henne? For ikke å miste kontakten, slik at han fremdeles kunne være i posisjon til å gjøre noe for henne. Han trengte å ta tilbake sitt eget liv nå. Trond Bjerre visste ikke hvordan det skulle skje, men han trengte fred. Hvordan hadde Jens kunnet ødelegge så mye? Tronds egen passivitet, mangel på handling, mangel på mot? Alle de hemmelige små spøkelsene fra gamle dager satt så tett innesperret at Trond knapt hadde kraft til å holde vakt over dem. Mona hadde han aldri kjempet for å vinne tilbake, han hadde vært glad for at hun dro, hun hadde aldri vært den rette for ham, men han hadde ikke hatt noen løsning. Uansett ville den gått ut over Stine. Så han hadde gått med på Monas vilje, hjulpet henne, men han hadde ikke forstått hvor store konsekvenser det skulle få i forhold til Stines tap av framtidsmuligheter. Han hadde ikke forutsett Monas fall da hun slo seg sammen med Jens. Og forutså ikke hvor pinefullt og ensomt hans eget liv skulle bli som følge av det påtvungne fiendskap som Mona fremdeles overførte på Trond. Han hadde kjempet. Stine var i sikkerhet nå. Og Jens… Det hadde vært noe fundamentalt galt ved Jens. I den åndskampen hadde Trond savnet Mona på sin side. Kanskje kunne det ha forhindret at de ble skilt. Tronds liv var langt fra harmoni, men hans forpliktelser hadde effektivt sabotert alle egne forsøk på et åndelig liv i en verden som var uforstående og grådig. Stine hadde i går sagt at hun hadde visst at Trond ville hjelpe henne. Midt i hennes skepsis hadde hun hatt tillit til ham som hadde fordømt seg selv for at han så ofte fikk blandete følelser. Fordi hver gang han hadde tenkt på henne hadde det vært assosiert med smerte og tap. Men denne, den viktigste gangen, hadde han ikke vært i stand til å hjelpe henne. Hva hadde fått Chang til å gripe inn? Var det Changs iver på åndelig perfeksjon som hadde ført ham ut i dette? Var han blitt tvunget til et valg som han ikke hadde bevissthet til å takle, men bare reagerert instinktivt på? Hadde han bevisst ofret sin fremtid og liv for å redde dem? Hvilken impuls åpnet Chang for da han stanset David ved å drepe ham? Med tiggerskålen! Det måtte være et fryktelig misgrep. Var det kanskje også en personlig hevn Chang ikke hadde kunnet styre? Da Stine var fortapt, da David hadde vunnet hadde Trond lammet og avmektig bare kunnet se på at Chang løste situasjonen med sin fatale handling.


Chang hadde grepet inn og hindret David på den mest kontante og brutale måte. Trond selv hadde ikke kunnet forhindre ulykken. Men hadde han påvirket Chang til å svikte sin overbevisning og gripe inn? Trond rygget tilbake ved tanken. Alle muligheter hadde vært uttømt. Chang hadde gjort det nødvendige. Chang hadde reddet hans og Stines liv. Men det var likevel blitt den gamle historien om lidelsen og offeret. For Chang var livet ødelagt nå. Chang hadde til gagns fulgt sin mesters råd, nå kunne han ikke bli som ham, selv om det var det Chang aller mest ville. Hadde hendelsene kanskje bare kommet til Chang, og krevd ham som offer? Mesteren hadde sendt ham ut av klosteret for å lære og å hjelpe, men den ytre verden hadde merket ham, raskt og grusomt. Chang hadde valgt menneskene, men verden hadde kastet seg over ham, slik den kan kaste seg over den som velger å være et medmenneske. Et ungt, ødelagt liv var blitt ført bort. Trond følte sjelden skyld. Det var en egenskap han manglet. Skyld hadde aldri gjort noen noe godt. Kunne Changs fall ha en mening? Trond ville tillate seg å føle det. Det måtte være en mening. Den tanken gjorde det verdt å holde ut. Chang hadde reddet liv, men hadde også tatt et liv. David var blitt grusomt drept. Chang kunne aldri mer bli munk, det som var det kjæreste i hans liv. Hadde Chang feilet, slik som han hadde gjort det i Sallys leir? Var dette en bønn om aksept? Chang hadde kanskje sviktet seg selv, men ikke Stine, heller ikke Trond. Chang skulle sone nå. Hvordan ville han klare det? - Man har alltid ansvar for andre, tenkte Trond. Men man har også ansvar for sitt eget liv. Ansvar for andre innebærer et offer. Chang hadde våknet opp. Ved å drepe David hadde Chang gjort et irreversibelt sprang. Det hadde fatale konsekvenser for ham. Det var en fallitt, men samtidig hadde han vært et ekte menneske. Hadde han på forhånd hatt en ide om å gjøre dette? Chang hadde dratt ut i verden for å bli mer rotfestet. Han hadde i stedet drept et menneske. I utgangspunktet kunne Chang latt være å bli med Trond. Nå måtte han betale bittert. Var hans åndelige prosess for alltid stengt? Kunne han leve videre? Etter selv å ha blitt drapsmann? Hadde han på forhånd sett for seg hvordan David kunne hindres? Hvorfor hadde han slipt skålen så skarp? Trond hadde sett at Chang forsto hva han har gjort, at han måtte sone, og at det ville ta mange år. - Han starter veien med å kunne kjenne lidelsen til bunns nå, tenkte Trond. Han er ikke blitt som sin mester. Handlinger avgjør. Man kommer ut for en situasjon. Må velge å handle eller ikke-handle. Men handling har konsekvenser. Først etter å ha gjennomlevd lidelsen forbrytelsen og soningen vil Chang kunne begynne på den lange veien til å bli en buddha. Da de møttes, haddeTrond villet gå inn i Changs verden. Men det var Chang som hadde forandret seg. Han hadde nå gått inn i lidelsens mørke og soning, kostnaden for en eneste, spontan handling.


Hva kunne Chang oppleve nå? Chang kunne aldri komme til å bli som den gamle vise, det ideal Chang hadde hatt å konkurrere mot og tilbe. Da Tuk hadde førte ham bort, hadde Trond og Changs øyne møttes i et kort blikk. Hva kunne Chang ha tenkt? Nå startet hans vei med å kjenne lidelsen til bunns. Han kom ikke til å bli som sin mester. For dette var Changs vei. Den nødvendige soning. - Kanskje blir han en annen slags mester, tenkte Trond. Om han overlever det brutale Thaistraffesystemet. Veien tilbake til klosteret er stengt. Men alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut. Fører flere veier til det hellige? En kvinne nynnet den melodien igjen. Bella Ciao. Det var Sally. Den synkende solen trengte gjennom trekronen og farget den sort. Bunten av spredt lys traff Tronds øye som en gyllen fjærdusk. Sanden ble droplete av mørke hull og groper. Den fuktige kvelden la seg over ham og gjorde alt seigere. Han forsøkte å føle kroppen sin, men den var ikke der. Her var bare en tom ryggsøyle som skrek etter energi, en nakke der det satt en klo, et ubehagelig fravær av et fysisk selv. Da den ble klar over det, forsøkte den bedøvede kroppen hans i vridninger og rykk å komme på plass igjen. Denne dagen hadde skrapet sjelen bort. Bildene som dukket opp var ikke hans egne, men en heseblesende oppsamling av makabre bilder hentet fra det ubevisstes avfallsdynge. Han begynte forsiktig å puste. Han måtte ha gjort det før, men kroppen hadde ikke vært særlig interessert. Den hadde nok med å holde seg i ett stykke. Alltid var han blitt revet i biter. Av sjokk, av raseri, av andres sjokk, av andres raseri. Han ønsket kontakt, men nå kunne han bare produsere sinne og hevn. Raseriet forlot kroppen hans og lot den tom tilbake. En vakker gresk gudinne gikk igjen forbi bordet hans. Smilte til ham. Hun bar inn en vase blomster. Her var gule buer og papirduker, kaffekopper og mugger. Av musikken inne i det åttekantede rommet var det bare svake symbaler og trommemaskin igjen, de kjempet i en odd rytme mot strandens bølgeslag. Den blanke kvelden hadde ligget på den gylne, flisbelagte muren og holdt den varm, nå begynte den å skli nedover steinene til den lå i bløte skygger og striper, og trakk seg til sist inne i de bortgjemte sorte sprekkene. Der ble den liggende og ulme, usynlig. Lenge etter at både Stine og Sally hadde lagt seg, etter at alt var over og det var blitt helt stille, satt Trond fremdeles ute på terrassen. Han var blitt sittende. Natten hadde falt på, men det var stadig varmt. Han visste ikke hvorfor han fremdeles satt der. Han var utslitt, trett, den uungåelige reaksjonen krøp oppover i ham igjen. Han kom til å tenke på noe han en gang pleide å gjøre, selv om han nå var bortenfor alt slikt. Dette var så hardt, som så inn til beinet, han


visste at det ville ta lang tid for å løse det opp. Han kunne ikke bli kvitt de grusomme bildene. Bildet av den blodige, smilende Chang. Men sinnbildet inneholdt også den klare atmosfæren han hadde kjent i deres meditasjoner sammen. Trond rettet ryggen, begynte å puste, jevnt og rolig og oppmerksomt. Det var vanskelig. Det var hardt, han kjente sin egen slitenhet mer og mer. Men han fortsatte å sitte. Fortsatte å puste. Fortsatte å la bevisstheten falle til ro, til stillhet. Tankene kom. Han lot dem komme. Han lot dem gå igjen. Trond pustet, stille, rolig. Kroppen hans pustet ham. Han lot oppmerksomheten falle til ro på et bestemt sted i kroppen, så et sted litt utenfor, slik han hadde lært det en gang for mange år siden. Slik han hadde gjort det så lett ved siden av Chang. Det var godt. Det begynte å letne. Tankene drev inn og løste seg opp. Trond observerte dem og lot dem fare. Han pustet i en rolig rytme. Nesten umerkelig. Og han kjente et levende sinn langsomt begynte å våkne i seg. Da Trond en time senere reiste seg, var han rolig og lett, nesten glad. Slik kunne livet også være.


KAPITLENE SØNDAG: Kap. Trond og Stine i Sallys leir. Koden. De satt sammen ved Sallys maskin. Fremdeles merket av den knusende nyheten om Herdur viste Stine tappert Trond koden hun hadde skrevet ned. De tolket den sammen. Den lød bare: Trond. Alta Vista. Og et nummer. Trond forsto med en gang. Meldingen hadde en dobbelt betydning. Det handlet om klatring, en topp med god utsikt, og det var også navnet på den første virkelig kraftige søkemotoren på internett. Det var en rekke tall, og Trond gjenkjente dem i grupper. Det var en IP-adresse. Han tastet den inn, og der på skjermen kom figuren. Hvor skulle han gå videre? Her var ingen steder å klikke. Jo, en tunge kom ut av munnen. Figuren rakte tunge! Trond klikket på tungen. Og skrev inn passordet. Navnet på den famøse fjellveggen der han en gang hadde mistet meningen med sitt liv. Mistet Stine og Mona. Plutselig skiftet websiden, og en ny kom opp. Her var journalfiler, tabeller, diagrammer, liste over DNA-basesekvenser. Applikasjonsprogrammer. Hele Jens sitt arbeid med Symbiotic Excellense. Og til slutt bildet av Stine og hennes personnummer. Og en personlig hilsen igjen: ”Jeg skriver dette i skjul under vente på min kontakt. Han skal få meg ut av denne uheldige situasjon. Men jeg betror dette til deg. Jeg er nok i fare. Nå, tilbake til selskapet. Stines fremtid er sikret. Selv om noget sker meg. Nåh, Hvad synes du? Er ikke dette godt? Hun er din datter. Hun er umistelig.” Trond så bort på sin datter. Stine var blek. Hun hadde ikke hatt det godt. Trond ble på gråten av sinne når han tenkte på det. Hvordan hun hadde blitt holdt innesperret av denne Rick som hadde vært så desperat, men som etter Iglems utsagn hadde vært presset av den samvittighetsløse David Lang. Men det at Stine var blitt innesperret var ikke det verste. Det verste var hva han nå av skjermen kunne lese at hun hadde representert for Katarina, for David Lang, men først og fremst for Jens. Stine var med all tydelighet påtenkt å fungere som et levende laboratorium som Jens eller hans oppdragsgivere skulle kunne videreføre sine uendelige eksperimenter med. Et laboratorium in vivo. Stine var umistelig, sto det, og det hadde han ment bokstavelig. Det sto her. På skjermen. Stine måtte ikke skades, holdes i live og i god tilstand, det var hennes genotype, og hennes individuelle fenotypiske uttrykk som lå til grunn for alle forsøk og utvikling videre. Trond kunne ikke fatte det. Hvordan var det mulig å betrakte et menneske, Stine, hans datter, som et genuttrykk! Som en ansamling celler i et dyrkningsmedium, menneskelig sett ikke mer verdt enn geleen i en petriskål! Umistelig, ja. Men ikke fordi hun var personene Stine, den unge kvinnen Stine, med sin egen verden, egen vilje, egne visjoner, og en egen framtid. Umistelig fordi hennes skjøre stamcellelinjer og eggceller var nødvendige å


bruke til Jens sitt prosjekt. Bare hans syke hjerne kunne gjøre dette til grunnlag for at Stines framtid. Slik hadde altså Jens tenkt: Gjør hva du vil med mennesker. Skad henne ikke, tvert i mot. Stine var forsikret. Ville aldri blitt skadet. Det var jo viktig å holde henne i live og i god tilstand. Trond hadde ikke hatt grunn til å frykte det. Stine hadde hele tiden vært fullstendig trygg. Umistelig. Ikke fordi hun var et menneske, et individ, en person, seg selv, men fordi hun var et umistelig biologisk dyrkningsmiddel. Jens sitt eksperimentmedium. Han håpet at Stine ikke fornemmet dette til bunns slik han selv forsto det. Selv om hun ønsket å kjenne virkeligheten nå. Hun var ikke et barn lenger. Hun hadde lenge vært voksen. Men det var ingen grunn til å gjøre henne mer skuffet over en person hun kanskje hadde sett opp til, like lite som å grave opp Monas uhyrligheter fra en tid hun forhåpentlig hadde glemt. Det fikk heller bli Tronds kamp. Eller tilgivelsesprosess. Å fortelle henne hva som hadde skjedd med Herdur, hadde ikke vært lett, men hun hadde klart å ta det. Etterpå hadde Trond sittet der utenfor rommet hennes. Hele natten. Som da hun var liten. Men Stine hadde stått tidlig opp i dag. Og sagt at de måtte gå på nettet. Sjekke Jens sitt budskap. Stine var blitt voksen. Alt dette hadde vært forferdelig for henne. Men hun var likevel så sterk og klok! Trond følte stor respekt for sin datter, her han satt ved siden av henne foran Sallys PC. Han hadde fryktet det de ville få se. Men han kunne ikke nekte henne å sitte der. Hun var en voksen kvinne, som selv hadde gjort sine erfaringer. Og hun var hans datter, en datter han var stolt av. Umistelig var et ødelagt ord, han kunne ikke bruke det nå. Tvert i mot, han ville slippe henne nå. Noe nytt kom fram på skjermen. Seksjonen med eksperimentene som gjaldt Stine og hennes rolle i forskningsprogrammet Symbiotic Excellense ble avsluttet med en massiv tallmatrise over flere sider, og referanser til ulike gendatabaser. Så: Noe helt annet: Du trodde dette var godt hva: wrong again. Symbiotic exellense. Det er kun en fup. Men det har skaffet penge! Nu, noget virkelig nyt. På det realistiske nivå: Et gåtefullt tomrom, så ordene: Next Step Bjerre. Leave the good stuff, please. Websiden kom opp med en artikkel, og ba om respons. Dette var siste gang Jens utfordret ham. Foran en felles tavle. Deres siste whiteboardduell. Trond fant den lille blyanten som sto nesten umerkelig oppe på siden. Nølte litt. Var fristet til å lese det som nå kom grundig. Sette seg skikkelig inn i det. Det var en lyst han nesten ikke kunne motstå.. For dette var noe enda mer fantastisk! Hadde russerne og David visst om dette? Det kunne de ikke ha gjort. Inspirasjonen var igjen der i Jens sine tanker. Men dette var virkelig noe helt nytt. Han ante det. Han kunne merke det etter bare noen setninger. Begjæret


etter den inspirerte, glassklare innsikt i ordene som sto på skjermen var nesten ikke til å motstå. De inspirerte setningene rev ham med og gnistret iskaldt inn i hans egen hjerne. Som en høyere guddommelig klo holdt de ham fast. Han måtte bare lese litt... og visste at han ikke burde. Men dette handlet virkelig om menneskenes fremtid. Det var Jens’ teorier og praktiske anvisninger for å bygge kunstige, intelligente, slitesterke organismer, programmerbare og selvregulerende, av et syntetisk vev som ikke lenger var rent organisk, men som plastpolymerer crosslinket med proteiner, som igjen ikke var vanlige proteiner men bygget ved de nye organismenes proteaser, ved bruk av nye og ukjente kjemikalier, ikke de vanlige tjue aminosyrer, men et større kjemisk syntetisert repertoar, adressert via en utvidet kodonmekanisme… Det ble etter hvert svært teknisk. Han forsto ikke alt. Men dimensjonene begynte sakte å gå opp for ham. Disse prosedyrene var noe helt annet. De ville virkelig være i stand til å forvandle alt levende! Jens’ visjoner og metoder ville, med utgangspunkt de tradisjonelle, eksisterende molekylærbiologiske mekanismer på sikt være i stand til å omdanne hele den organiske verden! Til en verden uten slitasje og død. Med muligheten til å gro organismer som ikke egentlig var organismer. Alle nålevende veseners celler, ville bare utgjøre primitive prototyper for de celler som skulle danne vevet til disse nye vesener. Nye, usårlige, udødelige, intelligente ”nyorganiske” vesener. Dyrket fram via superstamceller konstruert av fritt genererte hybridplasttyper? Skulle dette så utvikles til en syntetisk menneskerase? Ville disse organismene trenge å fortære hverandre for å skaffe energi? Ville de ha kjønn? Kom verden kanskje til å bli erobret av en hyperintelligent mugg? Han kunne ikke la være, problemstillingene klorte seg inn i ham. Han kjente seg rasende. Her kunne virkelig stilles mange spørsmål. Han skottet på skrå. Men Stine så ikke ut til å være særlig interessert lenger. Det hadde heller ikke vært noen melding der til henne. Hun så igjen blek og sliten ut. Hun skulle snart hjem nå. Hadde valgt det. Komme seg bort herfra. De hadde faktisk bare et par timer før de måtte dra til flyplassen. De burde ta en tur på stranden før hun dro. Bade og hvile, kanskje ha det litt gøy. Om det var mulig. Trond pustet dypt, fant en liten meny under cursoren. Klikket den lille pennen om til et viskelær. Langsomt begynte han å bevege den over siden. Han kjente den vanvittige frykten ved å gjøre det, så merket han trettheten og blaffene av angst hos Stine nær ved. Han førte den lille editorblyanten, og begynte å stryke ut. Mer og mer. Han nølte ikke lenger. Strøk ut. Strøk ut alt. Den kompakte massen av tall, bokstaver og diagrammer løste seg opp i en uklar tåke og forsvant.


Kap. Tronds telefonsamtale med Flemming søndag. Punktum for Jens. Trond og Stine rakk å få et par fine timer på stranden i Sallys leir. Stine snakket lett og fortrolig, Sally hadde fått hjerte for henne allerede. Så dro de alle til flyplassen. Stine ville reise til Bergen i dag, men hun ville ringe til Mona først. Trond innså at hun kanskje trengte moren sin nå. Det ville ikke være urimelig. Han gruet for samtalen han selv måtte ha med Flemming. Sally hadde invitert ham til å bli litt lenger nå da Stine ville dra direkte. Trond kunne jo hjelpe henne litt praktisk. Men han fikk en mistanke om at det heller var hun som ville hjelpe ham i en felles rekonvalesens. De to lett bandasjerte. Men det kunne vært fint å slappe av noen dager til, han kunne trenge det. Kanskje ha flere samtaler med Ti Pau, som i følge Sally, i går hadde kalt ham sin sønn… Stine hadde fortalt Trond litt om den siste tiden med Jens. Men hun var bestemt nå. Verken han eller Trond skulle lenger ”bringe henne maten”. Hun ville leve sitt eget liv. Hun var sterkere enn Trond hadde trodd. Og glad for at hun kunne bo i København. Men kanskje kom hun til å selge leiligheten, hun visste ikke. Hun ville i hvert fall komme på besøk til Vindern. Og hun hadde lyst til at de dro en tur til Stavern sammen før sommeren var over. Noen få dager i hvert fall. Hun hadde bestemt seg for sosialantropologi i Australia til høsten, hun kjente kanskje noen der allerede, men først ville hun bare hjem til Mona. Så fort Stine var blitt voksen! Likevel fikk Trond forferdelig samvittighet da han nølende sa at han kunne tenke seg å bli igjen noen dager. Stine syntes momentant det var en kjempeide. Sally var en av de beste damene hun hadde sett han sammen med noen gang. – Gift dere da vel, sa hun. Dette er ikke så langt fra Australia! Trond kjente på den halve fingeren som sprengte under bandasjen. Han hadde da dugd til å slåss for noe. Hadde han fremdeles noe å yte? Gikk det an å leve et nytt liv? Stine var av en annen, kanskje hardere generasjon. Hun var bedre rustet enn han trodde. Hun hadde klart påkjenningen. Trond husket synet av Sally den gang på brygga hun var kommet for å hente ham og Chang. Nå på senteret ga hun ham mer og mer følelsen av at de hadde truffet hverandre før, i et annet liv. Hun var nær ham, fikk ham til å løse opp. Hun var ikke ung, men intelligent, ungpikeaktig og vakker. Et varmt menneske som faktisk delte hans holdninger og verdier, men på en lett, lys måte. Ville han være her? Kunne han gi slipp på sin "karriere"? Egentlig hadde han vel aldri tatt den alvorlig. Stine hadde jo en annen type framdrift enn han. Han så det nå. Hun kom til å studere, kanskje bringe noen av hans verdier videre, men helt sikkert på sin egen måte. Sosialatropolog, hvorfor ikke også som kunstner, slo det ham. Jo, han kunne slippe Stine. Han følte sterkere enn noen sinne at hun var hans datter, han hadde sett hennes evner når det gjaldt. Hun hadde lært av dette.


Men følte Sally virkelig noe for ham? Om hun ville, ville Trond forsøke. Han kunne alltids mestre noen oppgaver. Uten bekymringer for Stine. Bekymringene hadde vært reelle, heldigvis hadde han fulgt sine instinkter. Og Stine hadde til gagns fått bekreftet at Trond brydde seg om henne. Jo, han ville starte på nytt. Skulle han kanskje bli klatreinstruktør hos Sally? Uten nok fingre. En bergveggens Django Reinhardt? Han begynte å le. Nå da han så hva som hadde drevet Jens, så han også den passive tilstanden han selv hadde vært i, det var på tide å ta et oppgjør med den. Han hadde forsvart sine verdier. Han kunne også ta hånd om sitt eget liv. Men han måtte ta den samtalen med Flemming. Hva skulle han si? Jens hadde jo bygd en utrolig visjon. For å møte den globalt usikre framtiden ville han forsterke det organiske liv på cellenivå ved metoder som like godt kunne utslette livet. Metoder noen hadde sett på som interessante forsvarshemmemmeligheter! Trond hadde spontant hindret utbredelsen av disse tankene. De kunne gjøre skade på alt levende, skape en syk og livsfiendtlig utvikling. Hva Jens representerte rystet ham mer og mer, den mannen syntes å ha tatt avskjed med det menneskelige. Trond fortalte seg selv at han hadde gjort det rette. Han hadde ikke bare handlet ut av sinne og hevn. Nødvendig, ja. Men var det etisk? Å utslette ny viten? Var det akseptabelt, og i det hele tatt mulig? David hadde hatt rett på et punkt, dette vil fortsette. Kunnskapen, det mentale hylster omkring jorden vil øke. Så lenge det finnes fanatisme og begjær. Så lenge det finnes mennesker. Stine kom til å ha sitt eget liv. Trond hadde verget henne, i en grunnleggende uro og beredskap. Hun var trygg nå, men han kunne fremdeles være der for henne. Han følte en dyp tilfredsstillelse av å ha gjort noe riktig. Men han måtte også tenke på Jens' ettermæle. For Flemmings skyld, og for Stines. Hva skulle han fortelle? Skulle Flemming få lov til å være stolt over sin sønn? Jens hadde aldri kontaktet sin far unntatt av selviske årsaker. Trond måtte vel fortelle hva Jens hadde oppdaget, men at han hadde mistet sin humanitet? Et menneskelig fall? Kunne Trond la Flemming få bli i troen på at Jens ville bare si at han var i live med å sende det tegnet? Ikke gå inn på hvordan Jens hadde solgt sjelen sin. Om det var det han hadde gjort? Men Jens hadde forsøkt alle midler for å få til sitt bioteknologiske gjennombrudd. Hvordan tok det seg ut i en fars øyne? Jens hadde alltid hatt en høy grad av selvinteresse. Det visste Flemming. Jens’ faglige ærgjerrighet hadde vært alt. Men han hadde likevel satset på den kyniske visjonen: tilpasning av mennesket. Jens jakt på å finne den ultimate løsning var også blitt hans ulykke. Det hadde vært tungt nok for Flemming å søke på navnelistene etter tsunamien. Og i likhaugene. Jens var savnet, og først hadde han ikke vært oppført på noen liste. Firmaet hadde ikke etterlyst ham. Om han hadde vært der


nede, måtte pårørende selv granske. Men det hadde vært nesten umulig. Firmaet hadde først vært uvillige til å si at han hadde vært i Thailand. Men til slutt hadde de meldt at han var død. Nå visste Trond at han fremdeles hadde vært i live. Flemming burde kanskje slippe å få vite den bitre sannhet om de interesser Jens hadde arbeidet for. Jens hadde i tillegg blitt en kjent dansk okkultist og fanatiker. Den forskerens fanatisme han besatt ville som atombombens Edvard Teller slippe det muliges krefter løs. Var det noe å bringe en far? Flemming hadde som etnolog vært vært koordinator for utviklingshjelp. Hvorfor valgte Jens molekylærbiologien? Jens sine labprosedyrer innebar noe uhyggelig. Flemming trengte kanskje ikke vite dem, kanskje han kunne forsone seg med at ikke alt måtte forståes. Trengte Flemming å få det mer vondt? Ved å destruere notatene hadde Trond kanskje utført det Jens burde ha gjort da alt var i ferd med å falle i gale hender. Jens hadde ikke hatt ryggrad til å gjøre det. Jens hadde vært sjokkerende korrupt. Trond besluttet seg. Noe ville han holde for seg selv. Han trengte dessuten å få Jens ut av systemet, bort fra sin egen psyke. Deres personlige forhold hadde hatt mange dimensjoner. En fin ungdomstid i København. Konkurranse. Svik. Han hadde funnet restene av en venn. Funnet ut hva han hadde drevet med. Vel. Uansett måtte han fortelle Flemming om Jens’ virkelige død. Inne i avgangshallen fant han en rolig krok, og tastet nummeret til København. Flemming svarte glad, de snakket en stund, Trond kjente at den andre tross de dramatiske nyhetene var lettet ved å få kontakt, følte det også selv. - Koden var en webadresse, sa Trond. Journaler og brev adressert til meg lå ute på nett. Kryptert med kode og passord. - Nå, sa Flemming. Hva galdt det så om? Lå der også nogen…annen besked? Trond bet tennene sammen - En beskjed om å ta vare på min umistelige datter, som han formulerte det. Hun bærer grunnlaget for det nye mennesket, skrev han. Trond kjente sitt eget raseri ulme, men han hørte Flemming puste lettet: Nåh…. Det var vakkert sagt. Det gleder meg meget. Han var måske alligevel en god voxenperson? - Der var en dagbokfil, der Jens sier han er truet på livet. En fra firmaet skal komme og hente ham ut. (David). Jens går til ham. Stoler på ham. Men denne mannen (David) ville bare ha tak i koden, og Stine. - Hvorfor? - I følge Jens var hun nøkkelen til det hele. - Det kan jeg altså ikke helt forstå.


- Jeg har lest hans budskap til meg, det var meget personlig, og jeg forstår hva han mener. - Nå, sådan, sa Flemming usikkert. Trond merket at han var glad for at Jens virkelig var død nå - død også for Flemming. Hva mer skulle han si? - Alt innhold var faglig brilliant, men dessverre. Prosjektet bar galt av sted. Jens var ikke i stand til å stanse det. Han søkte på en måte min tilslutning til ideer og prosedyrer, han kalte det kvalitetskontroll. Det var jo bare en fiks ide hos ham, gud vet hvorfor, jeg har ingen slik kompetanse. Men alt lå på websidene. Genetiske koder, journaler, oppsett, dokumentasjon. Han hadde også lagt inn en nøkkel så jeg kunne anerkjenne eller slette. Ødelegge om jeg ville. Det er en tillit fra ham som både opprører og berører meg. Likevel er det hensynsløst. Han hadde skrevet: Bare noe verdt dersom du godkjenner det. Som om han ikke var i stand til å håndtere sin egen arbeidsetikk! Men det var et inspirert og banebrytende arbeid. Metoder og visjoner, alt var genialt, men likevel fullstendig galt. Fullstendige journaler lå der. Kodede data. Alt han hadde. - Lå, sa Flemming. - Det eksisterer ikke lenger. Jeg slettet det. Jeg kunne ikke, gud hjelpe meg, ville ikke, forstå ham lenger. Og slett ikke når det gjaldt Stine. Flemming var taus. - Nåh, sa han endelig. Jens var måske alligevel ingen god stedfar for henne. Jeg er ked af det. - Stine reiser hjem til sin mor i dag. Kanskje rekker hun og jeg en liten ferie sammen senere. Til høsten skal hun studere. - Er det muligt for deg at sige mer detaljeret hva Jens har havt fore med din datter, sa Flemming. Du sa han hadde beskyttet Stine mod noen der vilde udnytte henne. Godt at han ikke mistet sin humanitet men drog omsorg for hende. Et menneskelig fall er dog det verste. - Ja, sa Trond. Det er det verste. - Mange kempede altså om å få tak i Jens, hans resultater. Men han blev altså ikke drept i den tsunami? - Nei. Han omkom senere. Han ble… drept. Men nå er drapsmannen selv død. Det ble en stund helt stille. - Så har det hele alligevel fået sin afslutning, hvisket Flemming. - Ja, sa Trond. Og jeg destruerte filen på serveren. Om planene for en forbedret menneskart. - Serveren, ja, mumlet Flemming. Det har jeg sgu overseet. Det skal jo legges på servere. - Jeg er ikke helt med, sa Trond.


- Jeg var i ferd med at lave en webside sa Flemming. Der Jens eventuelt kunne skrive inn en besked til meg. Om nu så var tilfælde…at… Det er nemmere å lave end man skulde tro. Men den er altså ikke… aktuell mer… Snak du bare… - Men den damen som ble drept i København? Der Stine hadde bodd. Har noen funnet ut av det? - Min ven Ib har fortalt at drabsmanden er arresteret. Men han benægter det hele. En rocker som hadde gjemt store mengder narkotika der. Det blev oppdaget efter at kjelleren på ny var solgt og renovert. Og ved du…Jeg trodde minsanten den fuglefigur et øjeblik var … ja, jeg vet ikke (hvorfor)…det var vel de der okkulte forestillinger man kan få et snev av. Det er lett å få fejl forestillinger når frykten invaderer. - Ja, sa Trond. Jeg har merket det. - Hvem var det der jagede Jens? - Thaimyndigheter/CIA/David. Det var en profesjonell agent som… myrdet ham. Men det lar seg ikke bevise. Det er gradert informasjon. - Hva lavet Jens efter tsunamien? - Dro ut til en øy i Myanmar, men sendte pakken/koden/SMS til Stine først. En impuls, at han ikke var omkommet. Men den ble tilbakedatert med hans eget stempel. For at ingen skulle vite at han hadde overlevd. Han brukte med vilje tsunamien til å skjule seg, komme unna (mafiaen. Og) myndighetene/firmaet. Han lå i skjul her så sent som i vår. Amerikaneren skulle hente ham inn til firmaet, men drepte ham i stedet. - Var Jens' projekt virkelig så ambisiøst som at skape en forbedret menneskeart? sa Flemming. Var det en moralsk ide, eller noget… på det mikrobiologiske plan? - Han så det som urealistisk å bevare Jorden under de rådende økonomiske og politiske systemer, sa Trond. Han så at den uhemmede kapitalisme fører til irreversibel ødeleggelse av vår livsbiotop, innså det utopiske og umulige i å kolonisere andre planeter. Innså også det umulige i å utrydde fanatismen og den populistiske dumheten, som tillater både nye og gamle stormakter å forurense mer enn noen sinne, og at alle felles løsninger blir politisk sabotert, han visste at dette kommer til å ødelegge jorden vi lever på. Så det var på en måte et idealistisk prosjekt også. Med molekylærbiologiske verktøy. - Han havde i sine hefter noteret at kun to utviklingstrender gav håp, sa Flemming: it/kommunikationsteknologi, og bioteknologi. Alt annet vil degenerere: etikk, kunst, åndelighet, humanitet. - Han kunne altså innsett nederlaget, sa Trond. Han kunne resignert. Men det var ikke Jens i stand til, tror jeg. - Det er sgu rigtigt, sa Flemming. Og livet på vår planet ødelegges nu irreversibelt. Men den naturlige vej for Jens er da altså ikke politisk aktion, men


i stedet at endre vår rase, foredle den menneskelige organisme. Det lyder ubehagelig kendt. - Snart er alt biologisk mulig, sa Trond. - Men måske har du selv bevaret en tro på menneskeheden slik vi inntil videre er konstruerede? At fornuft og kærlighet er mulig? At en rigtig politik er mulig? - Jens var kanskje ingen 100 prosent sympatisk person med sine ideer, sa Trond. Men han ville noe stort. - Han havde et problem lige tilbage fra oppveksten, sa Flemming. I det minste efter at hans mor… han skulde alltid konkurere og opponere. Alltid mot mig. Han blev meget sår. Tålte ikke min kritik, han måtte hver gang hevde seg. - Ja. Jeg kan se det nå. Men det var vel også det som gjorde ham så faglig fremragende. Flemming ventet litt. Så sa han - Meget var svært med Jens. Men jeg kan huske en gang han var lille. Han og jeg var i dyrehaven...Det var en flot dag. Vi hadde en så god snak. Om alle dyr, om alt det levende. Alt ned til den mindste bakterie. Den lille sjæl. Men senere… det fullstendige brud mellom han og mig. Kompromissløst. Hårdt. Men slik var han. Og den tsunami… Mener du det var realistiske planer han hadde lavet? - Jens tenkte først ”hvorfor kan ikke cellefunksjonen selv utvikles”, sa Trond. Hvorfor skal man ikke utstyre cellen med funksjoner som kan vedlikeholde den, ta vare på den, forbedre den. Hvorfor ikke lage en liten vaktmesterfunksjon inne i cellen. La det bli en kollektiv prestasjon å ha en velfungerende og langtlevende celle. Han følte Flemming lyttet. - Jens var nok litt påvirket av jeres ungdomstid, han tenkte kollektivistisk, samvirke. Det var jo en bevisst og politisk tid. - Jeg husker at han leste verk av det spennede ekteparet Margulis og Sagan, sa Trond. Den endosymbiotiske teori for cellen hadde sine forkjempere på det radikale sytti og åttitall, naturen hadde ikke utviklet seg ved kamp, men ved samarbeid. Det var også meget spennende sovjetisk forskning omkring dette. Lynn Margulis hevdet at mitokondriet var en liten bakterieliknende sak som cellen hadde omsluttet, og som siden var gått inn i tjeneste for cellens energiproduksjon. Først ville Jens finne en liknende organisme som han kunne supplere cellen med uten at den ble avstøtt, kanskje en delvis kunstig bakterie. Han ville styre dens funksjoner, så den produserte de kompensatoriske stoffer cellen trengte for sin vitalitet og produksjon. Jens var altså først på jakt etter en nyttig leieboer for cellen. En intracellulær leieboer. Han fant en intracellulær parasitt, plasmodia, og med denne som offisielt utgangspunkt ville han omskape en liten mikrobe til en mer egnet programmerbar mikromaskin. Den opprinnelig sykdomsfremmende parasitten skulle omskapes til en vitaliserende sak, en nyttig infeksjon. Den ville smitte oss med helse, ikke sykdom, den skulle kunne


bringes inn i stamceller og kimbaner, slik at den ville bestå permanent i avkommet. Han trengte en programmerbar vektor for å bringe de nyttige funksjoner inn i cellen. Denne vanlige malariafremmende parasitten var i løbet av de siste år blitt fullstendig gensekvensiert, kartlagt via et omfattende program. Jens’ store plan var i utgangspunktet å omkode en slik, eller helst en enda mer egnet parasitt til en kompensatorisk, programmerbar celleregulator, han tenkte altså i kybernetiske baner. Det er vel der jeg kommer inn. Disse eksperimentene skulle kunne skje ubemerket under dekke av malariaforskning. På en eller annen måte hadde han, i følge ham selv, snublet over en snarvei. En måte å skape styrbarhet i intracellulære parasitter. En type logikk, eller språk for enkle organismer. Det var også snakk om en mystisk vibrasjonsfrekvens. Det er vanskelig å vite i hvilken grad noe av dette virkelig var reelt. Selv forlot han disse tankene. Men det var åpenbart at det var krefter som tok dette på det dypeste alvor. Den ene var kosmetikkbransjen. Den russiske, altoppslukende interesse for biologisk eksperimentering. Det andre var en ikke mindre fantasifull vert. Nemlig de hemmelige legemiddelinteresser, krysset med vestlig kapital, og kanskje i siste instans under dekke av vestlige forsvarsinteresser, som i Gehac- prosjektet. Og hold deg fast: Det amerikanske forsvaret. Genetikere og molekylærbiologer vil antakelig avfeie dette som fullstendig urealistiske planer, og i hvert fall så kompliserte at de hadde liten sjanse for å lykkes. Men det overraskende neste trinn, som han ikke hadde annonsert for noen, men selv mente kunne være mer fruktbart, var å studere funksjonene til en annen del av cellen, nemlig ribosomet, de fabrikkene som ut fra de genetiske kodene lager proteiner ut av enklere aminosyrer. I stedet for å regulere cellen kompensatorisk med en annen organisme, ville Jens nå studere og forbedre selve proteindannelsen, lage forbedrede, kanskje kunstige ribosomer, der hva som helst kunne kodes inn, slik at cellene kunne skape fundamentalt nye stoffer, men ikke bare proteiner ut av de tjue kjente aminosyrer, men helt nye polypeptider, fundamentalt nye stoffer som skulle bygge opp det nye livet via et nytt, syntetisk vev. Det var kanskje ikke bare idealisme som drev Jens. Men hans drøm var en ekte forskers drøm, å starte med nye tanker, sette sine ideer i virksomhet, eksperimenter kanskje generasjoner etter ham måtte videreføre og etterprøve. Han var fullstendig overbevist om at verden trengte den forbedrede cellen og de nye forsterkede materialer som kunne crosslinkes ved nye polypeptider og vanlige proteiner. Han så at det var viktig å kvalitetsforbedre alle funksjoner helt fra grunnen av. - Jeg er redd jeg ikke følger deg helt, sa Flemming. Om han bare havde fået egne børn, mon ikke… - Jeg tror ikke han hadde noen sans for barn. Dypest sett så Jens på barn bare som resultatet av en kjønnet formering, egentlig et forfallstegn hos organismen, et varsel om individets død. Jens ville gi oss noe i nærheten av et


evig liv, og overlate til den styrte kloning hva som skulle etterfølge de individer som etter hvert skulle sjaltes ut. Han ville gjenskape mennesket som en selvstyrt og mer ressursterk organisme, som ikke var underlagt verken gud eller skiftende natur. Han ville at menneskearten, de forsterkede og intelligente vev- og cellekolonier, skulle ha sjanse til å eksistere på lang sikt. Det var det han trodde på. Han trodde ikke så mye på at vi mennesker med alle våre motstridende instinkter og interesser er i stand til å bringe hverandre fremover. Han startet med ville inngå en pakt med den laveste og mest djevelsk plagsomme av alle sykdomsorganismer. Om de høyere menneskelige evner ville være forgjeves, trodde han i det minste at et samarbeid på cellenivå var mulig. Han håpet på det egoistiske, men symbiotiske fellesskap, der tenkning og vilje ennå ikke finnes, men alt er rent liv. …………. - Jens var altså opptatt av å løse formdannelsen. Proteiner er sammensatt av enkle aminosyrer, er selv mer kompliserte, men de kan beskrives ved 3-4 forskjellige beskrivelsesnivåer fra kjemisk, romlig folding osv. De påvirker hverandre, har geometri osv. sa Flemming - Ja. Jens var interessert i å finne en måte å programmere nanohjelpere til å skape nyttige proteiner, modifisere proteinegenskapene direkte fra den forbedrede lille organismen i cellen. En slags nanoteknologisk formdannelse. En programmerbar, eller bedre, fjernstyrt, høyaktiv proteingenerator. Et samspill med cellen, der formdannelsen av proteinet var viktig. En raskere formdannelse. Han så på en form for selvreplikasjon på nanoplanet, men det blir et problem dersom man får en aggressiv selvreplikasjon på nanoplanet. Den vil ”ete” alt stoff fra omgivelsene, etse alt til en ”mikrodeig”. ……………….. Jeg har alltid trodd på evolutionen, sa Flemming. Men jeg har også trodd på at vi som mennesker skaper udvikling, at det er vår design, og ideer, vår vilje, våre planer og vår fornuft som skaper verden. Slik oppdro jeg også Jens til å tenke. At rationaliteten bringer oss videre. Iakttakelse, søken efter generalitet og principper, dannelse av hypoteser og teorier og udprøving av dette ved eksperimenter Selvfølgelig vil der alltid findes irrationalitet, grådighet, dumhet. Men den kan og bør bekempes med utrettelig opplysning. Måske er det min fejl at hans hjerne kom til at fungere på denne begrensende måde. At han til slut måtte ty til de magiske forestillinger for at sprenge min rationelle diciplinering. Det har gået opp for meg at jeg visst sjelden har ofret en tanke på alle de tusen veje som mislyktes, ideer der ikke fikk gehør. Eller alle de mulige veje utviklingen kunne tatt, alle de blinde veje. I fremtidsstudier utgitt for halvtreds år siden, ser du hva jeg mener. Alt blir dog helt annerledes enn man forestiller seg. Trond lyttet.


- Jeg dro i går ind til min gamle arbejdsplads ved museet for at besøge min ven Peter Mose, sa Flemming. Utenfor mit tidligere kontor hang fremdeles den planche over livets tre jeg selv lavet den gang jeg var nytilsatt assistent. Med alle biologiens arter og forgreninger. Og for første gang la jeg rigtig merke til alle de mulige veje der kunde ha ført frem, men som førte til de utdøede arter. Jeg fik jo min ene søn, Jens. Han blev dog alt for mig. Han fik ingen børn selv. Slik visner også en slekts gren. Så vilde han altså gøre noget ingen annen har formået. Jo, til sist er jeg imponeret over min søn. Selv om den vej nu er tabt og udslukket. Måske ville det dannet en ny gren i den store videnskapelige erkendelses tre. Måske kunde den også brakt en sucsess til livets tre. Eller en katastrofe. Jeg har for nylig lest Egil Skallagrimson. Min ven Ib lånte meg “Sonnatorek”. Han har ingen børn selv, og han er sku alt for hensynsfuld til at tale direkte om tabet af Jens. Men han han fant altså frem dette norrøne kvad til mig fra sine støvete hyller. Det er meget fint. Ja, menneskene har en veldig kultur og historie. Det er ingen bagatel hvad vor menneskehed har erfaret og genskabt til verdig kunst. Det finnes også et vers i Havamål, sa Trond. Jeg antar du kjenner det: Døyr fe Døyr frendr Døyr sjalfr same Eitt veit ek ekki døyr Ords thirr I vitenskapelige kretser er ordet om Jens allerede et ord om storhet. Han var den han var, en unik og kreativ ånd. Han hadde en stor visjon, og forsøkte å forfølge den, få den realisert. Uansett menneskelige kostnader. Jeg fikk også merke det… Trond nølte. Men det er få andre som våger slikt. Enkelte har trådt fryktelig feil. Jeg vil tro at han ærlig mente å skape noe stort fra grunnen av. Et fundament for å forbedre oss. For at vi ikke alle skal gå under. Jeg vet ikke…det er stort tenkt, og uhyggelig…jeg har forsøkt å tvile… etterpå… var det riktig av meg å tilintetgjøre slike planer? - Jeg har alltid, som Jens, havt tillid til din dømmekraft, sa Flemming, etter en lang pause. Det har jeg endnu… Til dine verdier. Så jeg aksepterer din handling. Men jeg har endelig indset hans… dygtighet. Jeg vil hvile nu tror jeg. Jeg har forresten skrevet ut dokumentene på leiligheten til Stine. Du må hilse henne så meget, hun vil alltid være velkommen på Strandvejen, som du selv. De bliver et slags testamente. Jeg skrev dem ut på min nye computer. Jeg bruger denne flotte tekstbehandler, men den har så alt for mange automatiske funktioner. Jeg trykker på en fejl tast, og hele mit verk forsvinner. Det er noget slemt noget. Endda godt jeg har husket å ta backup kopi og gemme den ude på nettet. Det lille jeg ved om data er min gode ven Ibs fortjeneste. Men jeg legger


alltid ud reservekopier av mine verk nu, det var det faktisk Jens der indprentede meg for mange ür siden, den siste gang vi sües. Nu følger jeg endelig hans rüd.


KAP (Søndag 10 juli) På flyplassen. Stine ringer Mona. Møter Iglem og Christian der. Avreise for Stine og Iglem. Trond og Sally i båt. Stine var lettet da hun ringte og hørte Mona ta telefonen. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle begynne, og kom heller ikke så langt, fordi Mona hadde masse gode nyheter til henne: - Du har bestått eksamen, ropte Mona. Det gikk bra. Det kan du fortelle faren din. - Kanskje du vil snakke litt med ham, sa Stine. Han har mistet en halv finger. - Nei, det er ikke nødvendig, sa Mona. Jeg håper han har fått desinfisert den ordentlig. Han roter seg nå alltid bort i noe også. Skal på død og liv hjelpe folk. Så dere er sammen der nede nå? Jeg tenkte at han ikke kunne dy seg. Jeg skjønte at han dro ned. Men det vil jeg ikke ha noe med. Har du det fint da, jenta mi? - Ja, nå er det bra, sa Stine. Men… - Vet du hva, sa Mona. Jeg har glemt å fortelle deg det, men nå du først er der burde du undersøke noe. Før du dro av gårde, det var mens du var i København, så fikk jeg telefon fra en talentspeider eller jobbrekrutterer eller noe slikt som var ute etter deg. En utlending. Jeg vet ikke hva det gjaldt, men det var en flott mulighet til å få utdannelse innenfor skjønnhetspleie eller kosmetisk forskning tror jeg. Han skulle ta kontakt igjen. De holdt til i Thailand. Jeg synes du burde sjekke det ut når du først er der. Det var sikkert noe Jens har tipset dem om. Hadde gitt ham mitt telefonnummer til og med. Men jeg orker ikke ha noe med Jens sine greier å gjøre, selv om de hadde fått både bilde og opplysninger om deg av ham. Og så glemte jeg det, det ble så mye å tenke på. Men det hørtes i grunnen veldig spennende ut. Du burde sjekke det ut. Det kan bli veldig fint for deg. Studere og få lønn samtidig. Ganske svær lønn også. Jeg tror det var i Bangkok. Flott å komme ut i verden. - Jeg (kommer til å) har bestemt meg til å studere i Australia, sa Stine. Sosialantropologi. - Ja, ja, gjør hva du vil, sa Mona. Det blir (vel) litt dyrt å ringe så lenge. Hun hørtes litt snurt ut. - Jeg kommer hjem til deg før jeg drar til Australia sa Stine. Jeg kommer i morgen. Men Mona hadde alt lagt på. Stine gikk med faren sin den siste turen fram til køen foran innsjekkingskranken. Andreas Iglem hadde ringt og tilbudt Trond å skaffe gunstig billett etter en eller annen internasjonal overenskomst om vitneutveksling, som ville gi en "betydelig komfort" på reisen. Stine så opp på den utrolige faren sin. Han var jo ikke sann egentlig. Hadde dratt helt hit for å


beskytte henne. Hun fikk plutselig lyst til å være her. Være sammen med ham. Men hun var voksen nå, og hadde tatt en beslutning. De skulle møtes senere i sommer. Det ville bli fint. Hun kjente hvor glad hun var i ham, og at han begynte å se litt gammel ut, men ikke så veldig gammel egentlig. Christian var der også, sammen med Andreas. Hun så litt spørrende på ham men han ristet på hodet og pekte på en politimann som satt diskret et stykke borte, og som fulgte med ham. - Ansatt i staten, sa Christian. Jeg skal visst utleveres som pakkepost eller noe sånt, skal dra med et fly i morgen. Jævla byråkrati, spør du meg. Han der skal være kompisen min fra nå Andreas drar, og inntil jeg har sjekket inn i morgen. Men han er fornuftig, og var interessert i litt lommepenger, så jeg kan bevege meg fritt her inne. Tror dette landet egentlig er litt for kommunistisk for meg. Fikk bli med Andreas ut hit i hvert fall. Andreas drar i forveien for å sikre en myk landing. Står til med deg? For…jævlig med Herdur, asse. Faen, asse. Stine så på Christian. Så mye hadde skjedd på disse dagene. Hun savnet Herdur, det var grusomt. Hun orket nesten ikke tenke på det. Hun visste ikke hva hun skulle si til Christian, han var helt knust over det som hadde skjedd. Stine hadde aldri sett ham så fortvilet, og hun syntes forferdelig synd på ham. Men det var jo riktig. Det var han som hadde tilkalt Viktor, russeren, som hadde åpnet opp for at det forferdelige kunne skje med Herdur, hennes beste venninne. Stine visste at hun aldri i sitt hjerte ville kunne glemme det, og Christian selv oppfattet seg helt klart som medansvarlig for at det fryktelige drapet hadde kunnet skje. Herdur var ikke mer. Det kunne ikke være Christians skyld, Viktor hadde jo vært en profesjonell drapsmann, en morder. Men de hadde hatt ham hos seg. Christian hadde leid ham inn. Nei, hun kunne ikke tenke slik Hva kunne hun si? Hva kunne hun gjøre. Nå mumlet Christian at han ikke hadde ment, aldri hadde trodd... Nei vel. Men Herdur var død. Stine kunne aldri noen sinne i livet sitt glemme det. Hun kunne glemme det fryktelige fangenskapet hun selv hadde vært i, men hun kom aldri noen sinne til å glemme Herdur. Hun tenkte på Sheila som hadde vært så snill. Alle hadde hjulpet henne. Selv Rick som var så slått ut hadde kanskje egentlig vært en god mann. Andreas så antakelig at hun var litt nedfor, han forlot Christian et øyeblikk, nærmet seg, kanskje for å trøste henne. - Det kommer nok til å bli en prima tur hjem, sa Andreas Iglem. Stine så at han også var forandret. Hun skjønte at det med Herdur hadde gått voldsomt inn på ham, selv om han forsøkte å være kjekk og mandig. - Det er så fint at vi kan reise sammen, frøken Stine, sa han, og det var akkurat som om det var litt gråt i stemmen hans, en liten tørr gråt. - Vi har mye vi kan prate om nå, fortsatte han. (Herdur). Og i henhold til tidligere overenskomst med din far, jeg har bestilt billettene slik at vi får sitte ved siden av hverandre hele tiden. Stine ble først helt kald og kvalm, så bet hun tennene sammen. Herdur hadde da kunnet snakke med Andreas. Herdur hadde orket ham. Skulle ikke hun


klare det også da? Hva var hun egentlig for en selvgod skitt av en venninne som klaget på så lite. Stine var i live. Hun visste hun ville klare det. Stine ville hedre Herdur med det. Hun ville sitte ved siden av Andreas Iglem de seksten? timene det tok å fly hjem. Andreas vekslet de siste beskjedene med Christian og gjorde seg klar til å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Stine visste at dette antakelig var siste gang hun kom til å snakke med Christian. Han måtte bli her til i morgen, hadde han sagt. Antakelig var det for at de ikke skulle komme til å reise med samme fly, det ville bli for fælt for dem begge, og Stine var glad for at Christian hadde tenkt på det. Stine håpet inderlig på at han ikke gjorde noe dumt. Stikke av eller noe slikt. Christian hadde så lett for å gjøre dumme ting. Ville han tørre å reise hjem til faren sin slik han hadde lovet Andreas Iglem? Ville hun klare å klemme ham til adjø? Hun visste ikke. Det var så vanskelig. Herdur hadde snakket om å tilgi sine fiender den gangen hun hadde oppdaget at det var noe fornuft i kristendommen. De hadde snakket om det, for hjemme hos Stine hadde det vært bare hatefullt snakk om kirke og kristne både av Jens og Mona. Men Christian var jo ikke noen fiende. Han var jo bare Christian, og nå hadde han forstått hvor forferdelig det han hadde gjort med å slippe Viktor etter dem var. Og Stine så at han hele tiden var fryktelig ute av seg. Hun kunne ikke late som om hun hadde noen varme følelser for ham nå. Om hun ga ham en klem, ville han i sin nød bare misforstå henne, og tro noe annet, og så ville det bli enda verre når hun måtte si til ham i klartekst hvordan hun så på ham. Det kunne aldri bli noe forhold mellom dem mer. Hun ville trenge tid. Lang, lang tid på dette. Hun ville langt bort, til et sted der Christian ikke var å finne, der han ikke ville forsøke å finne henne heller. Men hun ville så gjerne gjøre noe for ham nå. En siste gang. Bygge ham litt opp igjen. Få ham til å se framover. Hun måtte få ham til å se at han hadde muligheter. - Du Christian, sa hun. Jeg.. Jeg håper du ikke gir opp forretningene. Du er jo så innmari flink til det. - Synes du det da, sa han. Jeg trodde du hatet finansliv jeg Stine. Hun holdt på å si at det var Herdur som hadde gjort det, men tok seg i det. Nå måtte hun ikke knekke Christian, men forsøke å bygge ham litt opp, la ham få litt livsmot igjen. - Nei, du er kjempedyktig, sa hun. Du er virkelig helt spesiell når det gjelder å klare det med penger. Du kommer til å bli en stor mann Christian. Jeg bare vet det. Du kommer til å bli en av verdens ledende finansmenn. - Jeg drar hjem til fattern i morgen, sa Christian. Han kommer til å hate meg, men jeg gjør det. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne gi ham noe. Noe han virkelig ville respektere meg for. - Kanskje du kan kjøpe noen fine aksjer til ham, sa Stine usikkert. Hun så at Christian plutselig rettet seg opp, og hun kunne ikke la være, men ga ham den klemmen hun tenkte ville vært umulig for bare ett minutt siden.


Den var ikke så farlig å gi ham den lenger, for nå så hun at han igjen begynte å få en ide. Hun rev seg fort løs fra de usikre hendene hans, for hun måtte løpe etter Andreas, det var siste oppkall, men hun så han kom løpende etter. Andpusten sto han veivende uten for sikkerhetskontrollen. Han virket nesten glad nå. - Stine, du er så fin, sa han. Jeg hadde jo glemt det. Det er virkelig noe jeg kan kjøpe til fattern. Det er et nytt selskap som har fått kjempemuligheter her i Thailand nå. Det var Rick som fortalte meg det. Bioteknologi. Ikke stamceller, men noe helt nytt. (Dette er Ricks aksjer?). De skal utvikle genmekkede dyr (organismer) for å lage forskjellige stoffer av råbillig. Det kommer til å ta av noe helt vanvittig etter IPOen. Fattern kommer til å bli kjempeglad!


KAP Mens en hvit jetstripe igjen tegnet seg på den blå tropehimmelen, satt en annen far, den slitne og likevel lykkelige Trond Bjerre utenfor den vakre Andamankysten ved Phuket med en stor bandasje på hånden og skulderen, og visste at han ikke kunne klatre i berg så godt som før. Kanskje ville hånden aldri tillate store utskeielser i fjellveggen mer. For øyeblikket tenkte han ikke på det. For øyeblikket satt han i en longtailbåt, sammen med Sally. De hadde reist vekk fra flyplass og by. De skulle ut og se delfinene leke. Forut, rundt den spisse stevnen, hang den fargerike kransen med blafrende strimler Ti Pau hadde kommet med samme morgen. En krans for hell og lykke. Da de hadde bedt ham om å bli med, hadde han ristet på hodet. - En god kriger er nok i en båt, hadde han sagt. Nå er det dere to som delfinene ønsker å møte. Ti Pau hadde likevel hatt grunn til å komme ut i sin egen båt. Han hadde med seg et par sportsfiskere Trond dro kjensel på. Det var Anthony Triffin og den russiske legen Lev. - Syntes det hørtes så idyllisk ut her nede, ropte Lev. Så jeg fikk min venn med på en fisketur. Egentlig er jeg blitt kontaktet av russiske myndigheter (legevenner i Moskva), de hadde visst noe business gående her de ville jeg skulle finne ut av. Så sier jeg at jeg i så fall trenger å rådføre meg med noen her nede. (Organlageret?, laboratoriet? Nye konferanser?). Og så forteller denne kjernekaren at vår gamle venn Bjerre er like utpå her. - Så hyggelig å sees igjen. Hvordan er fiskelykken, har noen fått noe? spurte Trond smilende. - Vel, sa Tony Triffin og tittet bort på Hva sier du, Lev? - Det virker som om vår venn Mr. Bjerre har vært heldigere enn oss, brummet Lev, og sendte Sally et beundrende russisk blikk. Skål for parets sunnhet, og la meg ta et ekstra glass for deres nye og lykkelige fremtid! - Vel, sa Triffin igjen. Et forhastet, men velment observasjon kanskje. Men man bør aldri trekke bastante slutninger når man er på fisketur. Fiske er ikke bare vitenskap, men også intuisjon, logikk, kunst. Heller ikke på denne gyteplassen er vel alt nødvendigvis hva det ser ut som. - Jo tenk, det tror jeg det er, sa Sally, og ga overraskende Trond et kyss. Det hadde vært godt å komme tilbake. Veldig godt. Trond følte igjen følelsen Sally ga ham. Som om han alltid hadde kjent henne. - Ti Pau var visst litt engstelig for at du kunne ha dratt din vei i vår, sa Trond i det de vinket fiskerne et foreløpig farvel. - Jeg vet det ikke var passende, men jeg måtte vekk. Jeg var i Paris hos min familie. Jeg holdt ikke ut der heller. Så dro jeg til Skandinavia, til de mest


kjente klatrestedene. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var bare ute av meg, visst ikke hva jeg skulle gjøre. Til slutt dro jeg tilbake til Phuket igjen. Etter at jeg endelig hadde besluttet å drive senteret videre. - Og gjestene sto klare til å komme? - Jeg hadde klatret med Katarina tidligere. Vi hadde vært på kurs, min avdøde mann deltok på en ekspedisjon med henne i Frankrike lenge før det. Det hadde blitt stor skandale den gangen, hun ble skadet i ansiktet av en isøks, av sin sjalu ektemann, en som tilhørte sosietetskretsene omkring motehusene. Det var fordi hun kjente Jaques hun ble fast hos oss. Jeg trodde vi var blitt venninner, men alt var beregning. Hun var en meget dyktig instruktør for min mann og meg. Det var han som inviterte henne til oss. Jeg tror han var litt betatt av henne. Jeg har ikke fortalt deg det, men det var faktisk i Norge jeg traff han som skulle bli min mann. På jazzfestival i Molde. En liten by omgitt av en vakker snøhvit krans av fjell. Han klatret i de norske alpene med gode venner. Jeg hadde tatt et cruise for å se de norske fjordene. Det viste seg å være en god jazzfestival der, så jeg hoppet av, og fant altså en kjæreste, som jeg ble gift med. Og som nå er død. Jeg vet ikke hvorfor jeg dro tilbake dit igjen. Jeg var ute av meg. Men der var ingen. Til slutt innså jeg det, og tok beslutningen. Mitt sted var her. Mitt liv er her. Beklager at jeg ikke har fortalt deg det, det føltes litt privat, men jeg har altså vært ditt land for bare en måned siden. Jeg klatret i den tinden som heter Romsdalshorn. - Var det deg, sa Trond himmelfallen. Hvordan er det mulig? Han bykset fram og klemte henne grundig. - Det er ren magi, lo Sally. Kanskje var det ett av de store lykketreff livet byr? - Det er bare utrolig, sa Trond. At slikt kan skje. Et lykketreff opphever jo ikke tilfeldigheten. Så usannsynlig! Og likevel bringer det dyp mening. Jeg får en følelse av, hva skal jeg kalle det… omtanke. Som om en vennlig gud skulle ha skrevet oss inn i sin fantastiske fortelling. SLUTT


Rentekst 4c