Issuu on Google+

DEL 2 Kap. 23 Oslo, mandag 27. juni. Cashflow i Ahlsengruppen Benedikte hadde ansvar for resepsjonsskranken ved Ahlsengruppens hovedkontor. Det lå i en massiv steinbygning i Kvadraturen under Oslos festning Akershus. Hun hadde feiret skikkelig sankthans, helgen hadde ikke akkurat gått stille hen. Hadde truffet en kjekk type. Derfor var hun både forelsket, en tanke rød i øynene, og ganske stiv under sminken da hun satte kodekortet i døren og klapret inn på de lekre skoene. Hun slengte lakkvesken bort i stolen, himlet over haugen med manuell post, gikk på do, kom ut, tok på headsettet og merket forskrekket at hun ikke hadde tenkt på sin nye kjærlighet i flere minutter. De hadde hatt det så fint etter at de gikk hjem til ham, før han begynte å mase om jobben hennes, hun sa hun måtte tidlig opp. At hun gadd å være så streit? Klokka sju? Var det noe problem? Alle måtte jobbe. De ville bare suge arbeidskraft ut av henne til hun ble gammel og stygg, sa han. Hun ble ergerlig over det. Hun likte seg på jobben. Hun var faktisk populær der. - Jævla rotteres, hadde han sagt. Du er en maskin, en robot, et kjønnsobjekt, en monkey som sitter innesperret for å smile. Han hadde hisset seg opp der i sengen mens han pratet. Han var egentlig ganske søt. Nesten litt farlig. Men da han avsluttet med at hun betød mindre enn en blyant, ble hun sint. - Ikke for meg da, hadde han sagt, litt spakere. For meg betyr du… mange pennaler. Han hadde holdt om henne. Han mente seff Systemet. Systemet sugde, men det ga jo storkapitalen faen i. Hun smilte, og tenkte på ham igjen. Han var litt hissig. Hun hadde svart at jobben var ok. Men etter at hun hadde listet seg opp i dag tidlig, tenkte hun likevel litt over det, hun hadde vært så trøtt da hun sto opp at hun begynte å skjønne hva han mente. Det hjalp ikke at bussjåføren, som sikkert hadde vært enda tidligere oppe, hadde smilt og sagt hei da han åpnet døren for henne og de andre som strømmet inn fra en holdeplass hun aldri hadde tatt bussen fra tidligere. Hun visste jo at resepsjonen var blitt vasket av fremmedarbeidere. Men i det rengjøringsfirmaet de brukte jobbet det jo bare utlendinger. Nei, hun hadde nok med sitt, hun var Ahlsengruppens ansikt utad. - Fronte folk med feite stillinger, hadde den nye kjæresten sagt. Beskytte folk som bestemmer over deg, tjener mer enn deg, og som kan sove lenger om morgenen.


Da hun gikk, hadde det vært umulig å få liv i ham. Men han ville nok ringe. Han skulle i studio med noen kompiser i dag. Han var sikkert forelsket i henne. De hadde hatt det dritfint sammen. Og han var kjempegod på gitar. Det stemte i hvert fall ikke at å være sjef betød å ligge lenge. Direktør Ahlsen var alltid på kontoret halv sju, lenge før henne. Og da hun nå tittet opp fra vesken sin mens hun rotet etter lebepomaden, stirret hun rett inn i øynene på nettopp Ahlsen. Men i dag så det ikke ut til at han registrerte henne. Han kom ikke fra kontoret sitt heller, men inn hoveddøren sammen med et par andre, ikke fullt så velkledde menn. Alle hastet forbi, Ahlsen uten et smil til henne. Det måtte være noe på ferde. Litt opphisset kjente hun forventningen. Og det stemte. Kvart på åtte ringte den første journalisten. Herman Ahlsen var aldri uhøflig. Han elsket å opptre korrekt, vennlig og full av omtanke. Det kunne være litt skuffende for enkelte medarbeidere å oppdage at denne milde farsfigur egentlig ikke mente så mye med det. Han snakket vennlig og dempet med en utpreget mandig stemme som han sjelden slet med å få kontroll over. Men før eller siden oppdaget de nyansatte at få signaler nådde inn gjennom hans velpleide ytre. Hans egne skarpe observasjoner av mulige tegn på slendrian lå heller som en liten trussel under all elskverdigheten. Herman Ahlsen hadde holdt seg godt, takket være seilingen og golfen. Han var egentlig ikke så kraftig bygget som hans kontante, men behagelige atferd ga inntrykk av. Han hadde den samme undersetsige kroppsbygningen som sin sønn, men var magrere, med lyst hår som var blitt noe tynnere. Det brunbarkede utseendet ga ham likevel en aura av sunnhet. Det var kjent at han eide en velholdt villa på Blommenholm. Han innrømmet at han satte en eftermiddag med gode venner på golfbanen høyt. Noe det så ut til å bli små muligheter for i dag dessverre. Han hadde alltid hatt full orden på økonomien. Både i firmaet og privat. Det var faktisk ingen ting å kritisere ved Herman Ahlsen, bortsett fra at hans kone muligens hadde lite grann rett i at han likte å flørte med kontordamene, men det satte jo til gjengjeld de stor pris på. Jo, han så fremdeles godt ut. Hans kone ville nok også ha ment at han var litt for glad i fest og selskaper, han ble rett og slett hyperaktiv av glede når noe skulle feires, som et barn. Likevel var Herman Ahlsen en sikker og korrekt strateg i sitt arbeid, han ønsket å ha full oversikt og alle fakta på bordet. Kanskje var det fordi han selv hadde bygget opp firmaet fra en enkel start. Foreldrene hadde drevet forretning i Tønsberg, derfra stammet ferieiendommen på Hvasser, som nå i de senere år var blitt utviklet til litt av en perle. Han hadde startet nøkternt, tatt juridikum og studert økonomi. I en kort glansperiode tidlig på syttitallet var han blitt håndplukket av ledelsen for et av Tønsbergs hektisk blomstrende rederfirmaer, men hadde likevel startet for seg selv kort tid etter at han giftet seg. Det var et godt ekteskap. Hans kone Ellen var av god familie, litt bedre enn hans egen kanskje. Hun hadde alltid skjemt bort Christian Frederik som pleide å sjarmere henne trill rundt, for hun var en varm og glad kvinne. De


var forresten begge glade i sønnen, det hadde ikke blitt flere barn, i det siste hadde far og sønn også hatt noen fine golfrunder sammen. Christian var faktisk litt av et golftalent, og kunne nådd langt om han hadde villet trene mer. Ellers var slekten ikke stor. Ahlsen hadde jo sin bror som var overlege på Ullevål, og som i tillegg drev en svært lønnsom laboratoriegeskjeft, men de såes sjelden. I sin ungdom hadde han selv og Ellen bodd et romantisk år i Paris, de hadde fremdeles sansen for Frankrike. De dro gjerne til i Paris, av og til til Nice og Villefranche der de hadde gode venner. Herman Ahlsen var egentlig ikke opptatt av politikk, selv om han alltid hadd vært medlem av Bærum Høyre. Han hadde i en årrekke sittet i styret i Lions, men hadde nok vært mest aktiv i KNS. I tillegg til Hvasser hadde de også overtatt Ellens gamle familiehytte på Geilo, men nå var de der svært lite unntagen i påsken, og denne påsken hadde faktisk bare Christian vært der oppe med sine kamerater, mens de selv hadde brutt med alle tradisjoner, vært i Sevilla og opplevd feiringen der. Ellen hadde blitt meget grepet av stemningen og sigøynernes hyllest til den betagende madonnafiguren, La Maccarena, som var blitt båret i de maleriske prosesjonene, det hadde vært en fantastisk påske. De kunne trenge å være mer sammen. Firmaet var blitt stort etter mange krevende år. Det ble liten tid. I Spania var Ellen blitt så grepet av stemningen, følelsene, den klagende og vakre musikken, og det var sannelig han blitt også. Han hadde satt av for liten tid til Ellen, og helt sikkert til Christian. Det var hans dårlige samvittighet. Etter at Christian var kommet tilbake igjen fra USA, hadde sønnen vært så rastløs at Ahlsen rett og slett hadde tilbudt ham jobb som trainee for at han skulle få en ny, god start. Han hadde vel også tenkt at det var den siste muligheten til å få lært ham det som er viktig i livet. Ordningen hadde gått greit gjennom i styret, han satt selv som en betydelig eier. Et par store kunder hadde de største postene, men de hadde ikke hatt noe å innvende. Han hadde på forhånd luftet juniors inntreden sist høst ved viltmiddagen som han pleide å holde for sine venner, en guttegreie. Om han ikke jaktet selv, var de middagene sagnomsust populære. Der, i godt lag, ble han alltid mobbet, blant annet fordi han, som hadde vært en så dyktig seiler, hadde solgt seil og gått over til motor, ja til og med begynt å samle på veteranbiler. Men han var meget respektert. For Herman Ahlsen hadde i alle år drevet firmaet godt, i den senere tid var det blitt et ikke så lite konsern, men det var ikke minst etter juniors påtrykk. Det var faktisk Christian som hadde inspirert faren, ja direkte presset ham til disse oppkjøpene, og hvorfor ikke? De hadde så langt vært vellykkede. Juniors talent var finans, ikke drift. Sant å si hadde han selv lenge spekulert på et par smarte fusjoner, og fordi Christian hadde vært så entusiastisk, hadde han innviet ham i prosessen. Egentlig bare for at de kunne ha et prosjekt sammen. Christian hadde vurdert oppkjøpet helt riktig. - Kanskje kan det bli en god forretningsmann av ham, hadde Ahlsen tenkt. Helt frem til i dag.


Han satte stor pris på at hans gode venn banksjefen hadde vært så vennlig å varsle ham sent i går kveld om at banken allerede i dag var nødt til å be om redegjørelse for de forrykte kontobevegelsene. Men det hadde skaket ham opp. At to uforskammede journalister var på sporet etter ferskt blod tidlig på morgenen, gjorde ikke saken bedre. Han kunne ikke begripe hvordan åtseleterne hadde fått snust det opp. Han selv var jo ennå ikke klar over hva som hadde skjedd. Var det begått ulovligheter? Det var nesten ikke mulig at Junior, for han brukte alltid denne betegnelsen om Christian, kunne ha foretatt så store transaksjoner. Men det kunne ikke være snakk om varekjøp eller konsulentbruk for disse summene. Underslag, hadde den ene journalisten spurt, mens han løp masende ved siden av på vei inn til møtet. Det måtte ha en naturlig forklaring. Det kunne være en feilpostering i banken. Eller var Christian i gang med et tredje oppkjøp på egen hånd? Han burde ha lært å gjøre ting på den rette måten, slik at de kunne unngått dette. Forholdt det seg kanskje slik som han mest fryktet, og som dessverre var det mest sannsynlige: børsen? Ahlsen var urolig. Var blitt litt hissig. Det siste beklaget han mest, det beklaget han virkelig. Han kunne ikke fordra å være ute av likevekt. Bedriftens lederteam hadde fått mast seg til en informasjonskonsulent. Ahlsen hadde alltid selv kunnet svare for firmaets disposisjoner. At de måtte ha en egen mediestrateg, mente Ahlsen var det rene sprøyt og bortkastede penger. Men han hadde vært klok nok til ikke å gå i mot produksjonssjef og markedsdirektør, og det var han egentlig glad for i dag. De var selvsagt ikke til stede. Journalistene som hadde stimet til hadde vært optimistiske nok til å ligge på hjul med Økokrim i morgentrafikken. Høegh-Nilsen eller hva nå denne kommunikasjonsrådgiveren het igjen, fikk ta seg av dem så snart han selv fikk ryddet opp i misforståelsen. Herman Ahlsen hadde ingen trang til å vise seg på tv-nyhetene i utide, men han hadde heller ingen tro på den slags konsulenter, hadde ergret seg over å måtte ansette ham, nå måtte fyren i det minste vise at han kunne være til nytte. De hadde hatt en kort briefing. - Jeg vil foreslå at vi går for høy verifikasjonsgrad, sa mediarådgiveren. Han duftet litt for sterkt av etterbarberingsvann så tidlig på morgenen, og var ennå fuktig i håret. - Hva mener du med det. Høy verifikasjonsgrad? - Ja, levere det best mulige sett fakta som lar seg bekrefte. - Et mulig sett fakta? Dersom du mener å fortelle sannheten, så er jeg med. - Selvsagt. Sannheten er alltid enklest. Og billigst å bruke. Og mest konsistent. Dersom den storyen kan selges inn, da.


- For noe vås, avbrøt Ahlsen uvanlig bryskt. Vi forteller dem det vi vet. Og det er din jobb å fortelle det på en ordentlig måte til gribbene. Hva er det vi vet til nå? Fakta? - Det er gjort overføringer på nesten ti millioner, sa controlleren. Via flere meglerhus. Merkelig nok smilte Ahlsen kameratslig, mens han kjapt kalkulerte. Det var imidlertid bare en refleks han hadde lagt seg til når noen la fram tall. Ganske snart eksploderte han: - Hvordan er det overhodet mulig! Du får undersøke fullmaktene på huset. - Det er gjort, sa controlleren. Ingen kjenner til disse transaksjonene. - Hvem andre har fullmakter? - Styret, via deg selvfølgelig. Og junior. Han fikk jo noen fullmakter i forbindelse med jobben omkring fusjonen. - Og den gjorde han fanden så bra også, knurret Ahlsen. Ingen kommenterte det. Ahlsen hadde før dette hatt en fin helg på hytta. Christians bil sto der, men båten var borte. Så hadde altså Christian funnet noen venner å feire med på et annet landsted. Var vel for rastløs til å feire sammen med mor og far. Han kunne jo bare ha tatt med en pike, det hadde da vært helt i orden. Håndverkerne som Christian skulle bestille hadde tydeligvis ikke vært der ennå. Han var skuffet, men samtidig litt lettet over at Christian var dratt. Da kunne han jo innvie sommeren alene med sin kone. Hun ble så romantisk når de kom ned hit, hun lengtet etter hans udelte oppmerksomhet. Han hadde gledet seg til å sitte på terrassen sammen med Ellen og nyte den første duften av salt hav. De hadde gode minner fra Nøtterø, de hadde faktisk møtt hverandre på Sjøhuset en Sankthans da de var tenåringer og holdt til på hver sin kant av Tjøme. Betjeningen på den hyggelige sommerrestauranten var også så søte og kvikke, og i hvert fall en av pikene fra Sjøhuset hadde gjort en morsom kunstnerisk og politisk karriere senere i livet. Han og Ellen hadde holdt det stilige bryllupet her, og snart etter hadde de skaffet seg hytte i Vrengensundet. Adskillig mindre påkostet enn den de siden hadde skaffet seg på Hvasser. Sankthanshelgen hadde vært fin til tross for hans kones voksende uro. Den fillipinske hushjelpen var ikke kommet ennå, men Christian hadde tydeligvis hatt gjester, han hadde visst hatt et uhell med pc’en sin også, den lå slengt i bunnen av en søppelkasse. Herman Ahlsen reagerte litt på det. Han hadde alltid hatt motvilje mot å være uforsiktig med dyr apparatur. Nå, Christian hadde vel saktens råd til en ny maskin. Han gjorde det visst bra på børsen med vennene sine… Herman Ahlsen så ut i luften, forbi de som satt rundt bordet. Den forferdelige mistanken var nettopp blitt bekreftet. Det dreide seg om børshandel. Men ti millioner kunne det vel overhode ikke være tale om? Han skulle akkurat


til å si noe, da mobiltelefonen til bankens representant pep. Eieren smilte unnskyldende i det han reiste seg og krøket seg sammen ved det store vinduet. Javel. Ja. Ok. Så kom han tilbake til bordet igjen. Det har kommet nye opplysninger, sa han. Oppgjørsavdelingen har gått gjennom de siste transaksjonene. Nå ser det faktisk ut som om det er mer enn god nok dekning igjen. Ja, forbløffende god dekning. En større saldo i pluss. Det er øyensynlig blitt gjort noen meget gode transaksjoner. Men tilsynet ønsker å gå gjennom alle handler som er gjort. Det kan ha vært ulik tilgang til informasjon hos aktørene. Det var et lite gruveselskap, ja gull. Dessverre ble ikke handelen stanset, det var påfallende store bevegelser, selskapet selv har ingen forklaring. Ahlsen pustet lettet ut. Smilte litt, selv om det var for galt. Gutten hadde teft for aksjer, det var sikkert. - Så kan vi kanskje avdramatisere dette da, sa han. - Dessverre. Vi ønsker nok å få en forklaring av den som har foretatt disse handlene på firmaets vegne, sa den andre, som representerte Økokrim. Det er vel neppe Dem, Ahlsen - Det har jeg ingen kommentar til, sa Ahlsen kort. Men jeg skal finne ut av det raskest mulig. Så styreformannen hadde kontaktet Økokrim uten å orientere ham? Det var… synd. Han hadde egentlig ingen passende ord for det. Slike ord fantes ikke i Herman Ahlsens vokabular. Han var glad han selv hadde kontaktet advokat Iglem i går. Av en eller annen grunn hadde Herman Ahlsen tillit til Iglem. Den gebrekkelige Iglem hadde en evne å ikke gi seg ”på tørre møkka” som tiltalte Ahlsen. Det gjorde at man lett kunne bære over med hans eksentrisitet. Dessuten kunne han ha god innflytelse på Christian, han var ikke så mange år eldre, slik at de kunne ferdes litt i det samme miljø om det var nødvendig. Han hadde forstått at Christian også var litt imponert over Iglem, selv om han var ganske respektløs i sin omtale av ham. Ahlsen hadde vært tilfreds med å kunne dele dette perspektivet med sin sønn. De var så ulike av natur, Christian og han, de levde i hver sin verden, men de kunne i hvert fall enes om at Iglem var ”en jævla god advokat”. Jo, det hadde vært helt riktig å kontakte Iglem i denne saken. Selv om Ahlsen selvsagt hadde måttet antyde et passende honorar. På en sjokkerende direkte måte hadde Iglem antydet at en enda større sum måtte ligge inne i avtalen. Men akkurat det tiltalte i grunnen Ahlsen, han ble bare mer sikker i sin sak på at Iglem igjen var den rette mann. Iglem måtte bare trå til. Ahlsen begynte sant å si å bli litt urolig for Christian. Han var jo ingen stor sjømann, men Furuholmen burde han jo kunne håndtere… Da oppstyret hadde lagt seg, og møtet avsluttet med forsikringer om utveksling av all mulig informasjon, da til og med de innpåslitne journalistene hadde forsvunnet fra den ytre resepsjonen, gikk han inn på sitt kontor, og ringte


på mobiltelefonen til advokat Iglem. De hadde en lengre samtale. Etter denne begynte Ahlsens rynker i pannen igjen å komme til syne. Det var ikke på grunn av honoraret de nå hadde tallfestet, skjønt det var kraftig nok, nei det var en bekymret fars rynker. Saken hadde tatt en oppsiktsvekkende vending. Furuholmkrysseren, som Herman Ahlsen egenhendig hadde restaurert, lå nå til salgs. I København av alle steder, kunne Iglem fortelle. Han kunne ikke si hvor han hadde opplysningene fra. - Den må ha blitt stjålet, Christian har aldri i verden klart å seile den helt dit, tenkte Ahlsen. Hadde selgeren oppgitt noen kontaktadresse? Bare et dansk mobilnummer. Men da Iglem hadde ringt det nummeret var han blitt viderekoblet til mobilsvar. Iglem hadde lagt en beskjed der som burde interessere Christian, og også forsøkt den vanlige mobilen hans, men hadde foreløpig ikke fått noen reaksjon. Herman Ahlsen hadde, gjennom turbulente forsøk på å foreta en god og sivilisert oppdragelse av sin sønn, hatt en del bekymringer. Han hadde ikke noe i mot om sønnen var litt villstyring dersom han gjorde gode forretninger. Men det hadde vært tider der han hadde vært henvist til, i ren tro og tillit, å holde ut på tvers av sine dypeste instinkter. Nå hadde han bestemt seg for å satse på at Christian kunne stå på egne ben. Men han var igjen dypt bekymret. Han håpet inderlig at de fant ham, eller at Christian selv ville kontakte advokaten. Iglem hadde ganske sikkert teft for hva som ville bevege sønnen. Om det virkelig var Chistian som hadde satt båten inn for salg? Men om det ikke var ham som var selgeren? Ahlsen vegret seg for tanken. De burde kanskje gått ut med etterlysning. Men politiet hadde vel gjort samme vurdering. Båten var jo lokalisert alt. Det var ubegripelig hvor fordømt flink Iglem var til å snuse opp informasjon, til og med fra politihold. Men han hadde alltid vært lojal og diskret i forhold til Ahlsengruppen. Honoraret tilsa også det. Iglem ville nok ikke gi seg på tørre møkka før Christian var tilbake igjen. Det var det Ahlsen nå ville fokusere på. Det var slik de måtte forholde seg til saken. Nå måtte han orientere sin kone. Han ble nødt til det.


Kap. 24 Bangkok, mandag 27. juni. Khao San Road. Uvitende om sin fars bekymring satt junior i dette øyeblikk og betraktet det myldrende livet på backpackernes valfartssted Khao San Road i millionbyen Bangkok. - Fy faen så mange raddiser det er her, sa Christian Ahlsen surmulende. Takke meg til de svarte homsene i bakgaten der vi var i går. De som leide lanke og gikk små søte turer fram og tilbake. Folkene her er hjernevasket hele gjengen. De ser helt inndoktrinerte ut. Han svenske smartingen som hang på meg borte på Seven Eleven måtte selvsagt forklare meg hvor jævlig det var i USA. Og så hadde han aldri vært der en gang, og da jeg sa jeg hadde studert markedsføring i Boston sa han at jeg var dum. Det var helt sprøtt, han var så idiot at jeg i kom i skade for å kalle ham marxist. Men det verste var at det ble han ikke sint for, han likte å bli kalt for slik dritt! Christian prøvde å le, men han var gretten. Han satt sammen med Stine og Herdur og en fyr fra Australia som Stine absolutt skulle prate med. Christian var rød i øynene, og den kortbygde kroppen hans hadde ikke sin vanlige vitalitet. Han klarte bare ikke å trives i disse folkelige omgivelsene. Her var tusenvis av ungdommer som han ikke hadde noe til felles med. Han forsøkte å holde stilen, men ingen her interesserte seg for hvor mye han alt som snørrunge hadde gjort på dotcom trading, at han kunne det norske aksjemarkedet ut og inn, eller hvor i Bærum foreldrene bodde. Her tellet lite hvilken skole han hadde gått på, om han hadde hatt tillitsverv i unge Høyre, vel, kanskje i noen mer nasjonaltsinnede snirkler også, om sant skulle sies, men det var for lengst glemt. Folk her ga helt beng i at han om sommeren oppholdt seg på Hvasser og om vinteren på Geilo. Men han hadde studert i USA, hadde droppet siste året på videregående for å unngå skandalen etter at de idiotkompisene hans hadde banket opp den jallafyren og kommet i Budstikka for det. Han var kommet tilbake uten eksamen, gadd ikke å ta fagene om igjen, men hadde i stedet startet opp investeringsfirmaet som også drev med formidling av arbeidskraft, alle kunne gjøre det nå etter den nye loven, det var lett som faen å få tak i latviere for en billig penge, han hadde fått med to kompiser fra Persbråten som også drev med finans og eiendom. Selv om han var blitt ansatt som trainee i firmaet til far hadde han bare fullmakt av den gamle til å gjøre små kundeavtaler, derfor var han der sjelden etter at han og kompisene hadde leid plassen på Aker Brygge. Nå lengtet han tilbake til et skikkelig kontor med nettforbindelse og sanntidskurser her han satt omgitt av tusenvis av svette ungdommer i shorts og tskjorter med all verdens dumme logoer. De hadde nok aldri hadde hørt om verken Egil Bakke eller Victor Norman, de så faktisk ut som SV-ere hele bunten. Det var direkte fysisk ubehagelig. - Har du studert i Boston da, spurte Herdur etter en stund, kranglevoren som alltid. Jeg syntes du sa New York før.


- Samme det vel, sa Christian. De folkene her forstår ingen ting likevel. Bare loosers hele gjengen. - Det er fanden ikke det samme, sa Herdur. Det er to helt forskellige byer. Christian sukket, og så oppgitt på henne. Så trakk han opp noen plastlaminerte kort fra lommen. - Se her, sa han. Jeg har eksamen fra Harvard og Oxford. Master of Business Administration fra Sveits. Og mastergrad i journalistikk. Her er det internasjonale pressekortet mitt. Kult bilde? Du får laget alt mulig borti en sjappe her. Pass og poststempler og ID-kort. Jeg kjøpte det på kødd. Kjekt å ha. Det er alltid noen som blir lange i trynet, ikke sant? De hadde trasket rundt i Bangkok i flere dager. Kjørt båt og taxi og tuktuk. Det hadde ikke vært vanskelig å finne Khao San Road. Det var Herdur som visste om stedet, hun hadde fått tips om det i København Flyturen hadde bevist til fulle at det var mulig å bli drittlei Mr. Beanfilmer. De hadde fløyet i forferdelig mange timer, det hadde vært utrolig vanskelig å sove i de setene. Christian og Herdur hadde tatt noen drinker, men Stine orket ikke, hun hadde sittet trøtt og blek og hørt musikk på den nye ipoden hun hadde fått av Trond. Hun var begynt å bli litt engstelig for hva hun hadde begitt seg ut på. Hadde dratt uten at faren visste om det, han regnet sikkert med at hun ville bli med ham på sommerferie, og det kunne i grunnen vært koselig, men jippi, nå var de faktisk i Asia. Det var jo fantastisk! Hun var fremdeles litt usikker på Christian, selv om han hadde overnattet hos henne før de dro. Han var virkelig gæern. Hun hadde forsøkt å betro seg til Herdur, men Herdur var mest opptatt av å småkrangle med ham, kunne visst ikke la det være. Stine orket ikke tenke på at hun hadde rotet. Når de kom fram, skulle hun i hvert fall gjøre noe ordentlig ut av turen. Etter en stund hadde Christian begynt å legge merke til at hun satt så stille, så hadde de vært litt kjærester igjen og hatt det fint resten av turen, og omsider landet flyet. Stine hadde blitt fullstendig sprø om de hadde måttet være ombord bare ett minutt lenger. De hadde kommet seg gjennom bagasje og passkontroll og alt det stresset med Christian langt fra edru, ut i en helt utrolig varme. Christian ville ta taxi, men Herdur hadde fått vite hvordan de skulle komme direkte inn til sentrum, så han ga seg. Det hadde gått greit, flybussen gikk helt inn til det triste hotellet de nå bodde på, det het ett eller annet med ”Smiling”. Herdur hadde mast på at de skulle bo i Banglamphu-området, helst i Khao San Road. Hun hadde fått rådet av noen engelske ungdommer på flyet også. For Christian var det samme faen. Først ble Christian litt sur fordi Stine ville dele rom med Herdur, og fordi hotellet ikke var noe fint. Men det ga seg. Nå hadde de i lengre tid travet omkring blant butikkene og utestedene og hotellene i Khao San og Rambutri og Tanee Road, hadde vært helt borte ved en kanal med elvebåter, de oppdaget at de bodde inntil et buddhatempel og en politistasjon, og at det lå et stort hus som antakelig var et kunstmuseum på den andre siden av en kjempetrafikkert gate,


men orket ikke gå dit. Tok heller en drink på Sabai bar som var et ganske kult sted. Her hadde de sittet i to dager. Det var masse folk. De engelske som de var blitt kjent med på flyet hadde dratt videre, men en tysker og en australier med rastafletter var her fremdeles. Australieren het faktisk Kris. Christian var igjen litt sur fordi han ikke fikk nok oppmerksomhet fra Stine. Hvorfor var hun plutselig blitt interessert i Australia? Hun sa at hun hadde tenkt å studere der. Christian mente australieren bare prøvde å sjekke henne, det var ganske teit sagt, alt det australske Kris fortalte var jo kjempeinteressant! Stine hadde aldri tenkt over de fine mulighetene for å reise og studere samtidig, bruke Lånekassen som noen norske hadde snakket om. - De som ikke er i stand til å tjene penger selv, sa Christian. Han satt og var nervøs for australieren, men forsøkte å skjule det bak solbrillene. Nå var Herdur også blitt beleiret, av den svære tyskeren som hang på henne og som i går hadde prøvd å få henne med på voodoo tatto eller eller noe sånt, han hadde kjente en thai som kunne det. Tyskeren satt her konstant og drakk. Han var fra Berlin, og så slik ut også, sprøtt dekorert over hele den blanke skallen. Da Herdur hadde vist ham litt av den tattoen hun hadde, var han blitt over seg av begeistring. Så var hun blitt litt betenkt over entusiasmen hans. Det hadde endt med at de alle fire hadde dratt sammen til en tattosjappe. Christian hadde kommet i alvorlig krangel med en afrikaner der. - Du har ikke forstået den afrikanske kultur, sa Herdur. Jeg tror slet ikke de i den gade var homofile. Jeg tror det drejer seg om venskab. Fortrolighed. Og om de var homofile, ville det så være galt? - Nei. Samma for meg, sa Christian. Men man vet når uproduktive folk er ute etter ens penger. Slik som i den tattoveringsbulen. Når det gjelder de i gaten her borte, så tror jeg det bare er rompiser som oppfører seg slik. Christian tenkte på det de hadde opplevd inne i den lumre sjappa. En gal fyr hadde gaulet en sang mens han stakk med en sikkert usteril metallnål på en drita engelskmann. Det hadde sett jævlig vondt ut, men Herdur var blitt kjempeentusiastisk, og hadde snakket med engelskmannen etterpå. - Det er magiske tatoveringer, sa Herdur. Vanligvis blir de utført i et tempel. De bringer kraft. De hadde ikke sett engelskmannen i dag. Han pleide ellers å være her. - Kanskje han er blitt edru, og så har kraften forlatt ham, sa Christian. De ble hengende på kafeen, det var litt kult her, folk kom og gikk, alle snakket engelsk. Folk hadde vært på tur i månedsvis, hadde haiket i Vietnam og Laos, det var også snakk om et sted nordpå som het Chang Rai. En skotte som kjente det gylne triangel anbefalte dem å dra dit, men han sa at de måtte ikke tenke på å kjøpe noe der, det var vanvittig strenge straffer for smugling dersom man ble tatt. Stine fikk en følelse av at han selv var ganske hektet på dop, han snakket i hvert fall veldig mye om det, og Herdur var litt kort mot ham.


- Jeg tror altså vi skal holde afstand, hadde hun sagt til Stine. Han er fanden meg en riktig idiot. Eller politimand. Stine skjønte det ikke før Herdur forklarte: Var det et sted der det måtte være narkospanere, så var det her. Ikke veldig smart å henge sammen med folk som var så blåste. Det var likevel kul stemning her i Khao San, de var som i en strømvirvel, alle var ute etter opplysninger og tips, alle hadde opplevd ett eller annet og var på vei til et nytt sted. Praten vendte stadig tilbake til det samme: Tsunamien. En finne hadde for eksempel vært på juleferie på Ko Samui. Der anade dom inget. Men när han sett den saatans olyckan på tv, hadde han strax tagit øver till Krabi för att hjelpa. Men der fanns faen inget katastrof. Nogra stugor tagit lite skada, et strandkafe hadde flødats lite, men det var nothing. När han frågade om dom trengte hans hjelp, var han blivit møtt med dumma thaismil, der fanns ju inget problem. Men bara över på Phuketsidan hadde det jo varit saatans illa. Det hadde blivit så inn i helvete svårt att hitta flybiljeter efter jul, nu satt han kvar i Bangkok. Arbetsløs, hade tappat jobbet innan han drog, men her var spriten billig ock han hadde någon att stempla för sej på styrelsen i Helsinki, syftade inte att resa hem til saatans kalde och jäckliga Finland nu, hellere till Bali, heftigare der nere. Men de burde jo finne på noe. De hadde ikke behov for å være her lenger. De to jentene tastet meldinger. Begynte å kjede seg litt. - Hei, det går godt å sende sms til København, sa Herdur. Sikkert også til Norge. Vil du så ikke sende en besked til din far? Stine svarte ikke. Egentlig hadde hun lyst til å sende en melding til Trond, han var sikkert bekymret. Han var jo alltid bekymret. Men hun orket ikke sende melding når hun følte hun måtte. Mye bedre når hun fikk virkelig lyst til det. Hun kunne bare ikke si at hun var i Thailand, og i hvert fall ikke at hun hadde tenkt å lete etter Jens. Hun turte ikke. Trond ville få attakk, bli hysterisk. Han var blitt så sur etter den båthistorien. Dessuten hadde det vært greit for Mona. Hun kunne vel for en gangs skyld si i fra til Trond. - Det blir så dumt. - Hva er dumt? Å fortelle din far hvor du er? Herdur hørtes litt streng ut. Stine følte seg litt usikker: - Jeg har lyst til å finne ut mer om Jens. Men det er jo ikke mulig å finne ut noe her, sa hun. - Det ved jeg sgu ikke, sa Herdur. Jeg tror faktisk at det er her man kan finde ud af ting. Jeg talte med den engelske fyr, Mike, han var lige der da det skedte. - Hvor da, sa Stine. Hun satt og rotet med tankene sine om det med Jens. Hva skulle hun finne ut? Og hvordan skulle hun gjøre det? Egentlig hadde hun bare lyst til å dra dit Jens hadde vært. Hun visste ikke helt hvorfor. Men han hadde sendt henne en beskjed liksom. Og så hadde hun sviktet ham ved den minnestunden.


- Mike var på Phuket, midt i tsunamien, sa Herdur. Han havde anmeldt seg som frivillig, først vilde de slet ikke ha ham, men derefter fik han lov. Han havde funnet flere døde. Det fikk Stine til å føle seg nedfor, det var virkelig for dumt å lete etter Jens nå, så lenge etterpå. Likevel hadde hun tenkt på det helt siden Christian overnattet hos henne. Det var natten etter den ufrivillige båtturen til Sverige. Da Christian hadde spurt om hun ville bli med ham til Thailand og han spanderte, hadde hun bare blitt vanvittig glad. Christian hadde vunnet mange penger på børsen, han var helt gal, men snill også, kjempedust noen ganger, men hun hadde virkelig lyst til å være sammen med ham, reise med ham, han hadde jo gjettet hennes hemmelige ønske, og Herdur syntes også det var fett å bli invitert med. Herdur og Christian var for lengst blitt venner igjen etter forliset i Sverige, alle tre hadde egentlig hatt det dritgøy på den kjedelige flyturen. Folk hadde snudd seg under ullteppene og vært sure fordi hun hadde ledd så sinnsykt, men Christian hadde vært så morsom. Stine begynte å like ham kjempegodt, han hadde holdt om henne og egentlig vært veldig ok på mesteparten av turen. Til og med Herdur medga at Christian kunne være sød når han snakket om markedets usynlige hånd. Herdur hadde sans for shamanisme. Hun kunne godt forstå at Stine var blitt forelsket. - Han er ganske tiltrekkende. Og generøs. Men han er altså ikke min type. Men Herdur var villig til å gi selv Fremskridtspartifolk en chanse dersom de var forelsket i hennes beste venninne. Da Herdur sa det direkte til Christian med en klem, ble han satt helt ut. Stine var lei av politikk. Det var jo heller ikke politikk det Christian drev med. Han var bare sånn, litt blærete. Faren hennes snakket alltid politikk. Hun skjønte ikke at det gikk an å hisse seg opp over noe så gammeldags. Christian mente vel hva han ville! Stine hadde fått nye venner i Bergen som studerte økonomi. Veldig ok venner. De pleide å gå ut på Den Stundesløse, en brun bule. Det var vel ikke galt å være interessert i økonomi? Det var jo det folk levde av. Det mente bergensvennene også. Herdur var forresten ikke så kritisk. Bare ikke Christian ble for overlegen. Da måtte hun liksom sette ham på plass. Herdur var egentlig en fantastisk venninne, hadde vært det i mange år. Hun hadde hatt det så jævlig hos den fulle faren sin at hun måtte rømme hjemmefra og bo ute på Christiania. Men fra i høst og nesten fram til jul hadde Stine hatt det kjempebra i den svære leiligheten som Herdur arvet og pusset opp etter at faren brått døde. Det hadde vært fint å se henne igjen. Det hadde ikke hadde vært særlig hyggelig for Stine å komme tilbake fra folkehøjskolen på Jylland, selv om hun hadde hatt et kjempespennende år der, det hadde gitt henne lyst til å reise, hele skolen hadde vært på en tre ukers tur til Kenya i Afrika, det hadde vært et fantastisk år, hun hadde fått veldig mange nye venner, men det var ikke mange fra København der, og det å komme tilbake til byen hadde vært så skidt. Jens var


ikke hjemme lenger, men bodde fast i USA, og Mona hadde ikke engang fortalt det til henne. Stine fikk et lite sjokk da hun kom tilbake og fikk høre at de skulle skilles, ble rasende på Mona. Da Stine fortalte situasjonen videre til Herdur, hadde Herdur nettopp tømt leiligheten. Hun hadde spontant tilbudt Stine å bo sammen med henne. Det var akkurat slik Herdur var. Det hadde ikke vært hyggelig å bo hjemme de siste månedene før Stine reiste til højskolen heller. Mona hadde vært rasende og iskald. Stine hadde forstått at det gjaldt Jens og ikke henne, men Jens var nå i USA, og Monas sinne fylte huset, så Stine var glad for å komme vekk. Herdur og hun og noen venner pusset og malte absolutt alle de dødtriste veggene i den slitte leiligheten, de kjøpte små kaktus og kjøttetende planter som de satte i vinduskarmene, de hengte opp plakater på veggene og fikk tak i en haug med nye loppemarkedmøbler, for Herdur orket ikke bo i de som faren hadde brukt. Det ble veldig fint, særlig badeværelset som var helt psykedelisk og fikk deg til å føle som du var ett eller annet sted i havdypet. De hengte opp en masse plastskiver innover i entreen som ga en kjempefin effekt når man belyste dem på en spesiell måte og hadde blått lys på veggen bak. Herdur laget stor innvielsesfest, med profesjonell DJ og en masse venner som fortsatte å komme også i dagene etterpå. Stine syntes hun hadde hatt det i overkant sosialt på folkehøgskolen, men det ble enda mer trafikk her i leiligheten. Hun hadde blitt redd et par ganger, for noen av Herdurs venner var litt for sprø. Stine var egentlig blitt glad for at leiligheten til slutt ble solgt slik at hun fikk en grunn til å komme seg bort, enda hun ikke hadde så veldig lyst til å flytte til moren. Det livet var liksom ferdig etter at hun hadde hatt folkehøgskoleåret. Noen folk som kom innom var litt for hårde eller flippede, Herdur sa at hun ville kaste dem ut om slike kom for ofte, men det hadde ikke vært så enkelt. Først etter at det hadde kommet en gjeng med rockere som var meget truende, orket ikke Herdur holde åpent hus mer, og da hun ble tipset om forretningen, hadde hun solgt med en gang. Det så ut til å bli et nytt problem for Stine, fordi Mona skulle flytte for godt til Norge. Og så til Bergen, av alle steder! Stine var blitt temmelig forbannet, for Mona hadde ikke fortalt henne om den planen heller, og Stine ville være i København. De hadde hatt noen kjempekrangler, til slutt hadde Mona begynt å grine, hun sa at livet var ødelagt, det endte med at Stine lovte å flytte med henne. Stine hadde jo noen fag hun måtte lese, men forelesninger kunne hun like godt følge i Bergen, hun snakket jo like godt norsk som dansk, det ville ikke bli noe problem. Så hadde hun likevel blitt med. Trond hadde ønsket at hun skulle bo hos ham, men det var for fjernt å tenke seg, hun kunne jo likevel se ham litt oftere nå. Hun dro et par ganger over til Oslo i løpet av vinteren og våren, men kunne ikke tenke seg å studere på Blindern. Selv om det egentlig var helt feil å bo i det teite rekkehuset i Bergen også.


Å bo sammen med Herdis på det knøttlille loftet over butikken var i hvert fall ikke aktuelt. Det hadde vært gøy å bo sammen, men Stine var glad for at hun hadde kommet seg vekk fra de gærningene. I Bergen var Mona opptatt med sin nye jobb på sykehus. Det var en kjedelig by, men det ble faktisk litt koselig å være sammen med moren her. Likevel visste Stine at hun var ferdig med å bo slik. Å bo sammen med Mona føltes som å sitte fast i noe gammelt. Bergen var hyggelig, men småbyaktig, og nå i julen, da tsunamien kom, var alt bare blitt forferdelig igjen. De fikk sjokk begge to da Flemming ringte om Jens. Mona nektet å snakke om det. Hver gang Stine nevnte Jens, hadde Mona bare blitt helt hvit og stum. Stine tente likevel et lys for ham og satte i vinduet på sitt eget rom. Hun orket ikke ha det så depressivt, så hun ringte til Trond, og han var blitt kjempeglad for at hun kom til ham resten av julen. Så i påsken hadde hun truffet Christian på fjellet da hun var på tur til Ustaoset med de nye studentvennene sine. Christian og hun hadde kommet fra hver sin kant, og møtt hverandre i snøen på toppen av Norge! Stine var naturligvis elendig på snowboard, og snakket halvt dansk. Men Christian hadde vært vanvittig morsom, de hadde hatt det så fint, han kjente en i handelshøyskolegjengen til Stine, en som hadde gått på Persbråten, og Stine kjente faktisk en av Christians venner fra Vindern, de hadde lekt sammen i feriene da hun var liten fordi foreldrene hans bodde i nabohuset til Trond. Hele gjengen hadde dratt til Geilo, på hytta til Christians foreldre, og de fikk en kjempegøy kveld og dag der. Christian hadde vært så oppmerksom og giddet å vente på henne i bakken, og ja… Så var de blitt litt sammen på hytta hans. Men siden påske hadde hun ikke hørt noe mer fra ham, og hun ville ikke sende melding. Christian hadde heller ikke sendt henne noen sms før nå i det siste, men hun hadde hele tiden hatt det bildet av ham som de hadde tatt på den gamle fotoautomaten på Geilo klistret på speilet på rommet sitt i Bergen. Hun hadde trodd han kanskje ikke var interessert likevel. Men nå var de sammen igjen. Det føltes fint. - Jeg skulle ønske jeg kunne tro på folk slik Herdur gjør, tenkte Stine. De var så forskjellige der. Herdur syntes alle var interessante og snille inntil de viste det motsatte. Herdur ble alltid hissig dersom Stine var for skeptisk til folk. Herdur mente at de verste egentlig var de beste eller noe slikt, og at det var på gaten folks virkelige verdi kom til syne. Uansett hva folk drev med, så var de hyggelige dersom ikke noen var jævlige og fordømmende mot dem, ja selv om de drev med syke ting. Stine hadde spurt om hun likte hyggelige voldsforbrytere og kriminelle også. Hun hadde ikke mente å rippe opp i noe, men Herdur hadde blitt såret, og syntes det var et åndssvagt spørsmål. - Ja, det gør jeg, hadde hun sagt kort. Ingen er onde. Det man kaller ondskap er jo alt og intet.


Stine prøvde å forstå hun mente, men syntes egentlig ikke at Herdur tenkte særlig klart og logisk. Herdur pleide å si at hun ikke likte å tenke, men heller gjøre ting og le av det hvis det ble for dumt. Det viktigste for Herdur var at folk var venner, ikke å planlegge hva man skulle mene om dem. Stine likte nok bedre å tenke. Var det noe hun virkelig likte, så var det å tenke. Men hun følte seg av og til kjedelig sammenliknet med Herdur, som bare kastet seg utpå, selv om hun ramlet bort i mange håpløse typer. Det var det som var så fint med Christian også. Han bare gjorde ting. Hun selv tenkte nok for mye. Alt for mye. Tenkte Stine. Nå tenkte hun igjen, tenkte hun. Og så videre… Herdur tastet fremdeles på mobilen, hun forsøkte å sms’e satanisten som passet butikken hennes. Etter en stund meldte han tilbake at han hadde drukket seg fuld og derfor ikke kunne ta noen beskeder nu. Han kunne finne på lese dem baklengs og handle efter den venstre hånds vej. Men alt var i orden med Herdurs butik. Kris fra Australia kom bort til dem igjen, slengte med dreadlokkene så Christian ble enda surere. Jentene holdt fortsatt på med mobiler, Christian hadde lagt igjen sin på rommet. Han hadde ferie, var ikke interessert i å sende eller ringe noe sted. Stine og Herdur hadde i går vært innom internettkafeen ved siden av og surfet og chattet. Stine hadde snakket med Mona på Skype, og det hadde gått bra. Mona hadde bare sagt hun måtte passe på seg selv, og ellers hygge seg. Hadde ikke spurt om hvor hun var, eller hvor lenge hun hadde tenkt å være borte. Stine var blitt litt skuffet, for moren hadde begynt å prate om ett eller annet som hun var opptatt av hjemme, og det hadde ikke vært så mye mer for Stine å si. Etterpå hadde Stine lastet ned et mobilspill som hun nå satt og fiklet med. Christian prøvde å imponere Kris med økonomiprat samtidig som han skulle vitse med Herdur, men Herdur hørte ikke etter. Christian var bare for barnslig! Hun hadde tydelig sagt fra at hun bare hatet hans norske overklassevrøvl. Så henvendte Christian seg til tyskeren om valutamarkedet, sa noe om trendutvikling, mens den andre skålte med ølen og så høflig ut. - I den tekniske analysen tar jeg alltid hensyn til Bollingers band, sa Christian. Herdur kniste. Christian rynket pannen. Alle de andre satt jo også og snakket pris. Alt var jo så billig i Thailand. - Der ser dere. Folk forholder seg faktisk til money, sa Christian, litt irritert. Om det så bare gjelder steder å bo eller steder å dra til for å bade og dykke. Bra og dårlige steder. - Jeg fornemmer altså bare om ting er gode eller dårlige, sa Herdur. - Det er vel kult, sa Stine. At dere er litt forskjellige, mener jeg. - Jeg tog med af eventyrlyst, sa Herdur. Tok fri fra min forretning. Så jeg orker altså ikke at tale om penge. Jeg har satt min satanist og hans pige til å gøre


mine kunder happy der hjemme. Dette er jo en meget fin tur. Jeg er altså skide glad du tog oss med, Christian. - Det var jo fint at du loset oss hit, sa Christian. Men jeg er ikke særlig imponert. Alle babler om hvor de har vært, eller hvor de tenker å dra. Det hørtes ut som om de bare loffer rundt og redder folk. Tror jeg lite på. De må bli ferdig med den tsunamien nå. Man må investere i gjenoppbygging. Tror jeg tar en øl til. Stine satt fremdeles og tenkte på den gangen på fjellet i Norge da Christian hadde sjekket henne. Husket han det? Hun var blitt så forelsket i ham. Hadde han vært forelsket i henne? Det var jo noe mellom dem nå. Kanskje ikke noe superseriøst, men det var morsomt å være sammen med ham. I hvert fall når australske Kris ikke var her. - Det er Christian som har tatt meg med, sa Stine. - No shit? sa Kris, og holdt en tommel opp mot Christian. That’s cool, man. Christian var snill selv om han var blærete. Litt slitsomt at han måtte ha ledelsen hele tiden. Men spennende at han var opptatt av henne igjen. Han hadde virkelig kommet til København for å hente henne. Med båt til og med. Hun håpet at han ikke hadde gjort noe ulovlig med å selge den båten. Hun kunne nesten få en mistanke, siden han aldri hadde mobilen sin på. Det var egentlig sprøtt at de likte hverandre, så ulike som de var. Hun hadde alltid fått høre at hun kunne virke innesluttet og trassig, men flink på skolen. Egentlig var hun bare litt ensom noen ganger. - Sehr good tattoo yesterday, sa tyskeren og smilte skrekkinjagende til henne. Stine nikket usikkert. Hun likte faktisk tatoveringer hun også. Det var i hvert fall ikke bare Herdur som gjorde det, tenkte hun hissig. Kanskje ville hun selv tatovere seg. Men ikke et slikt sted. - I like the goth style, svarte Stine og smilte. - But you are not in black, sa tyskeren og hilste med glasset. - I get too hot, sa Stine kjekt. Det var sant at hun likte å gå i sort, hun kledde det faktisk, selv om hun hadde skiftet litt stil etter at hun kom til Norge og fikk de nye vennene. - She’s got brains, sa Christian. And a lot more. Han la armen om skulderen hennes. Kris blunket til henne. Stine rødmet. Hun hadde prøvd mye mer og lest mye mer og kunne mye mer enn Christian ante. Hun kunne faktisk godt tenke seg å bli sosialantropolog. Bo blant aboriginerne i ørkenen et år, helt primitivt. Australske Kris som satt her var innmari hyggelig. Nå hadde han tatt fram dijeridooen igjen, i går hadde han sittet på fortauet og spilt på den, og faktisk tjent noen slanter. Han levde enkelt. Jo, hun kunne godt tenke seg å leve litt primitivt en gang. Når ikke Christian var


med. Men nå var hun her med ham. Kris og Christian, de hadde nesten samme navn, tenkte hun. Allerede den første kvelden hadde hun og Christian hatt det kjempefint sammen, og forbauset oppdaget Stine at hun hadde fortalt alt mulig til ham. Hun som alltid syntes det var så vanskelig å snakke om seg selv! Men nå visste Christian nesten alt om henne. At hun var født i Bergen, at hun og moren Mona og faren hennes, Trond, hadde bodd på et sted de kalte Møhlenpris, men hun kjente seg ikke igjen der nå. Hun kunne ikke huske noe særlig fra den tiden, hun husket mest barnehagen, og at de hadde hatt en gøyal frøken på skolen, da hadde mammaen hennes og hun allerede flyttet fra Trond, de skulle bo for seg selv, og det skulle bli gøy, hadde Mona sagt til henne, det husket hun, men i virkeligheten var Jens der hele tiden, det var ikke noe gøy, hun ville heller at pappa skulle vært der, men pappa var lei seg, og det var enda mer kjedelig, husket hun. Hun husket veldig godt at de flyttet til København. Da var hun ni år, og i det store huset på Fredriksberg bodde Klaus og Mette også. Klaus var eldre, men Mette var ett år yngre enn Stine, og det bodde enda en gutt der som av og til kom over fra Sverige, moren hans bodde i kollektivet, men faren var svensk. Egentlig bodde han mest hos faren sin i Småland. - Skjønte de norsk? spurte Christian. - De snakket dansk og svensk, sa Stine. Men jeg forsto dansk fordi Jens bodde sammen med oss i Bergen. - Gikk du på dansk skole? spurte Christian. - Ja. Steinerskole. De i klassen snakket bare med hverandre. De var greie til å begynne med, men de forsto ikke hva jeg sa. Det gjorde ikke de voksne heller. Jeg husker de i klassen hermet liksom norsk når jeg sa noe. Jeg syntes de bare var dumme i hodet. Jeg forsto jo dansk, men de forsto aldri hva jeg mente på norsk. Det gjør ikke voksne i Danmark nå heller. - Ingen? - Jo kanskje. Men dårlig. - Du hadde ingen å leke med, du da? Christian hadde sett bekymret ut. Følte du deg dansk, eller? - Jeg lot som om jeg var dansk når jeg var sammen med Mette. - Hvem. - Bestevenninnen min i kollektivet. Jeg var jo norsk. Men jeg var blitt vant til å bo sammen med Jens. Han hadde det veldig travelt, men kunne være grei på en måte. Vet du, jeg fikk en sykkel av ham! - Han var altså den typen du skulle vært i begravelsen til… Jeg beklager det derre, altså. - Det gjør ikke noe. Det var ikke så lett å være alene sammen med ham. Han ville nok være venner men… jeg orket ikke det så mye, han var så annerledes.


- Var du redd for ham? - Kanskje, han kunne være veldig spesiell, moren min sa at det var slik Jens var, og at han egentlig var smart og interessant. Og veldig snill... Stine hadde plutselig tidd stille, og blitt litt blank i øynene. Isteden begynte hun ivrig å fortelle det andre hun plutselig kom til å tenke på. Nemlig at de gangene hun hadde vært med Jens på jobben, hadde hun vært innom kontoret til en mann som het Jesper, som alltid gikk med hvit frakk. Han hadde et flere rom fullt av hvite mus. Det var laboratoriet hans, det var mus i mange bur og glasskasser, han studerte hva musene tenkte i nye situasjoner sa han. Han ga dem små utfordringer. Musene hadde små lyserøde snuter og var veldig søte, men Stine visste godt hvordan de tenkte, Hun hadde forklart Jesper at de var bare litt redde først, men så ble de vant til det nye, og så ble de tryggere igjen. Hun var forbauset over at hun hadde glemt de besøkene. Men hun hadde vært så ung. Hun hadde faktisk vært med Jens på jobben ganske ofte. Også i de senere år. Hun følte seg litt på gråten. Hun hadde helt glemt det… Av en eller annen grunn. Og hun hadde vært litt syk også. Det hadde hun også glemt - Faren din bodde i Norge han da? sa Christian. Stine kjente at det var litt ekkelt han sa det. For i de årene hadde hun nesten glemt Trond, selv om han kom på besøk til dem. En gang hadde hun og Trond dratt sammen med Susanne til Småland, der faren til den svenske gutten bodde. Det var også et kollektiv, de bodde i små hytter rundt en innsjø, og de hadde tak av strå som de hadde hentet fra innsjøen, de hadde et helt fjøs med dyr, der var en liten hund som var veldig glad, den løp i mellom bena til den store oksen og var ikke redd for den. - Det med kollektiv høres jaggu kommunistisk ut, sa Christian. Var de hippier eller? Det var lenge siden hun hadde husket på dette. - Jeg tror ikke de var det, sa Stine. De var foreldre, voksne. Jeg tror at det var ganske normalt å bo flere voksne og barn sammen i de store leilighetene. Eller på bondegårder. Det var veldig koselig. - Jeg vedder på at de hadde langt hår og røyka og sånn, sa Christian, og klemte henne. Glad du ikke ble hippie. Du kunne jo blitt kommunist. - Eller marxist, sa Stine. Det hadde blitt fælt for deg det! Hun ga ham bare et lite kyss på kinnet, hadde lyst til å fortelle ham mer. Om at hun hadde fått mange nye venner når hun kom opp i højstadiet i København, da snakket hun godt dansk, det var blitt helt naturlig. Så hadde Herdur kommet inn i klassen. Herdur var litt eldre, og om mulig enda mer outsider enn Stine, fordi Herdur hadde rømt fra faren sin og bodde ute på Christiania. Stine visste jo at det ikke var så bra. Christian nikket. Nei, det hørtes ikke bra ut. Fristaden Christiania var legendarisk beryktet. Sikkert bra fortjeneste for de som drev med stoff, men ulovlig.


Herdur hadde blitt en kjempevenninne! Stine brydde seg ikke om at hun røkte hasj av og til, det gjorde jo alle der ute, det hadde Herdur sagt med en gang, og advarte Stine mot å begynne med det. Herdur hadde vært mye mer voksen enn alle de andre i klassen, mer ansvarlig på en måte, men også litt utenfor, tross alt. Hun hadde vært veldig åpen og real, og hadde hjulpet Stine veldig, de var blitt skikkelig gode venninner. Herdur hadde heller ikke så mange venner i klassen, men når hun og Stine var rundt omkring i byen, kjente Herdur til gjengjeld veldig mange av dem de møtte. Dessuten var det flere gutter som kikket etter dem når Herdur var med, men Stine sa ikke noe om det til Christian nå. - Var du mye på Christiania, spurte Christian. Han var visst blitt litt forskrekket over det. - Av og til, på besøk. Det er litt fint der ute noen steder. - Du fikk vel ikke lov til det, sa Christian. - Kanskje ikke, sa Stine. Det var delvis sant. Hun hadde slett ikke vært sikker på om hun ville få lov til å dra dit, og da hun dro dit syntes hun selv også at det var litt skummelt, selv om hun og Herdur ikke gikk i Pusher Street. Mange barn ute på Christiania så skitne og ustelte ut der de lekte blant gatesøppelet. Hun hadde faktisk spurt hjemme om det var greit å bli med Herdur. Mona hadde ingen innvendinger, hadde kanskje ikke helt forstått hva hun spurte om, og Jens ville ikke blande seg i. Mona sa alltid at Stine måtte bestemme selv, klare seg selv, ordne opp og passe seg selv, hun hadde det travelt med jobben på Riget, hun måtte stole på at Stine kunne ta vare på seg selv. Da var det vel greit. Ingen hadde i hvert fall nektet henne å dra på Christiania. Men hun var litt skuffet over det også, fordi hun snart så at det kunne være farlig der ute. Men alt var liksom så greit i Danmark, Mona og Jens var nesten ikke interessert i hvor hun gikk lemger. Mona jobbet hele tiden på Rigshospitalet, og ellers satt Mona og Jens og kranglet om ett eller annet, eller hadde noe viktig de skulle ordne. Stine hadde for lengst fått egen TV og videospiller som gave av dem til å ha på rommet sitt slik at hun kunne se skrekkfilmer alene uten å forstyrre. Det var etter de hadde flyttet fra kollektivet og inn i det lille huset i Kartoffelrekkerne, der hadde de bodd ett år innen Jens kjøpte den store leiligheten i sentrum. Etter det satt hun heller inne på rommet sitt enn å sitte i stuen og se på kjedelige TV programmer med Mona og Jens. Herdur fikk alltid tak i veldig gode videoer, selv om de var meget sterke. Det var egentlig ganske ensomt å bo i et lite hus etter alt det de som barn kunne gjøre i kollektivet. Mona ble ikke noe hyggelig mot Jens heller etter at de flyttet. Hun hadde skjelt ham ut flere ganger, noe Stine hatet å høre på. - Hva sa faren din om alt dette da? sa Christian. - Jeg tror ikke han visste så mye om det, sa Stine. Det var litt vanskelig å snakke om det. Og Mona hatet at jeg snakket med ham om det han ikke hadde noe med.


Stine følte seg litt trassig når hun tenkte på det. De gangene Trond skulle komme, hadde Stine både gledet seg veldig og gruet seg til. Han var så annerledes. Han var streng og alvorlig og snill samtidig. Hun klarte nesten ikke å finne på noe snakking når de møttes, fordi det hadde vært så lenge siden sist. Og så ville han at de skulle gjøre så mye sammen, det ble nesten for mye. Hun pleide jo ikke å være sammen med voksne og gjøre ting. Trond hadde i de første årene bodd i kollektivet noen dager, senere tatt inn på hotell eller hos noen andre han kjente, de hadde spiste middag alle sammen noen ganger, i hvert fall da de bodde i kollektivet, men etter hvert gjorde hun og Trond bare ting alene i byen. De kunne gå i Dyrehaven og Tivoli og Planetariet og Eksperimentariet og på museer og kunstgallerier og på kafe. Kanskje vanke rundt i butikkene sammen, og hun var ofte med ham i antikvariater og kikket på tegneserier mens han lette etter bøker. Og i den spillbutikken de alltid var innom lette de etter nye og morsomme gjenstander og vanskelige spill. Det var veldig hyggelig å gå på kafe, hun fikk alltid yndlingsdesserten sin og Trond kjøpte nye klær til henne når han var i København, hun fikk noen skikkelig fine kjoler og masse sportsutstyr som hun aldri brukte unntatt når hun var på besøk hos ham i Norge. Christian satt ved bordet og holdt fremdeles armen bak henne. Han var så helt annerledes når de to var alene. I går hadde han sittet og hørt på alt hun fortalte, han kjente seg litt igjen, hadde han sagt. Stine skjønte ikke hvordan det var mulig, men Christian gadd ikke å begynne å snakke om moren og faren sin. Isteden begynte han å si at Stine var innmari pen, slank, hadde en flott kropp. Men aller best likte han det spesielle smilet som lyste opp ansiktet hennes. Hun ble litt sjenert da han sa det. Han hadde merket det, og ble litt usikker selv. - Du, Stine. Du er så… jentete, mumlet han. Du har stil, for faen. Jeg er jævlig glad i deg… Nå hadde hun nesten klart å finne ut av det nye mobilspillet. Det gikk raskere for hver gang hun startet på nytt brett. Christian hadde virkelig giddet å høre på henne. - Jeg liker virkelig Christian, tenkte hun. På fjellet hadde de snakket om å møtes i København. Flaks at hun faktisk var der da hun fik meldingen hans. Men hun hadde jo fortalt ham at hun lengtet tilbake til København, og at hun hadde planer om snart å dra fra Bergen igjen. Hun hadde vært ni år da hun flyttet til København, det var nok i 1989 fordi hun var født i 1980. Da hun kom tilbake leiligheten føltes det ikke helt som å komme hjem, hun var blitt sittende på det gamle rommet sitt og høre på svevende og etnisk musikk mens hun forsøkte å lese. Hadde sett på tegningene som ennå hang på veggen. En lærer hadde sagt at hun var intelligent kunstnerisk på en litt mørk måte. Hun var blitt ganske god til å tegne det året på folkehøjskolen. Det hadde vært fint å se Flemming igjen, selv om hun hadde gruet. Det var så trist det som hadde skjedd, kjempeflaut at hun ikke hadde rukket


minnehøytiden. Flemming hadde alltid vært snill, hadde pleid å ringe til henne, og dersom han hørte at Trond skulle komme, så hadde de gjerne blitt invitert ut til ham på middag sammen. Helt i begynnelsen hadde Jens og Trond og Stine dratt ut der alle tre, men etter hvert hadde det bare vært henne og Trond. Mona hadde aldri hatt lyst til å bli med. Fremdeles kunne hun tenke på Jens, men hun så ham ikke lenger tydelig for seg. Hun hadde ikke hadde snakket med ham siden før folkehøjskolen. Nå var det nesten tre år siden de hadde bodd sammen i København. Han hadde jo vært mest i Boston, hadde nesten blitt amerikaner. Men Stine forsto likevel ikke hvorfor Mona var så uforsonlig. Hadde Jens hatt en dame på si? Eller var det rett og slett fordi at de aldri så ham mer? Mona var så hard. Kunne ikke de to bare flyttet sammen til USA? Mona måtte da forstå at Jens hadde en viktig jobb, han var jo blitt sjef for forskningslaboratoriene der borte. Han tjente vanvittig masse penger, og hadde kjøpt den store dyre leiligheten i sentrum. Han hadde visst bare glidd ut av Stines liv. Den virkelige krisen til Mona hadde visst kommet da Stine begynte på folkehøgskolen, men hun måtte jo bare dra. Hvorfor kunne ikke Jens og Mona bare skilles, dersom de ikke fant ut av å leve alene sammen? Av og til kunne hun simpelthen ikke forstå Mona. Hun pratet og pratet men ville aldri høre om Jens. Moren hennes var sprø! Ikke ville hun ha kontakt med Trond, og ikke ville hun ha kontakt med Jens. Stine kunne bare ikke forstå henne, og ble forferdelig irritert. Men noen ganger var det som om Mona tok seg sammen og ble veldig glad, nesten som om hun gikk på noe, og da var det ikke måte på hvor mye venninner de skulle være. Herdur satt og hisset seg opp igjen over ett eller annet dumt Christian sikkert hadde sagt, og Stine følte seg litt matt. Hun orket ikke det dumme mobilspillet mer. Orket ikke tenke på Jens heller. Kunne de ikke bare finne på noe? I hele dag hadde Stine tenkt på pakken Jens hadde sendt henne. Han hadde visst at hun hadde flyttet til Herdur fordi hun selv sendte en sms med adresseforandring til ham. Mona hadde sagt hun ikke skulle, men Stine ble sint, hun ville ikke være uvenn med Jens, men kanskje han ikke husket henne lenger. Hun hadde alltid måttet streve for at han skulle bli oppmerksom på henne, selv om han hadde vært veldig intens og opptatt av henne noen ganger. Det kom vel av at han var veldig dyktig, at han var blitt hentet fra Danmark fordi han var den beste, han var professor i molekylærbiologi ved Københavns universitet. Herdur hadde nesten ledd seg i hjel av det, hun hadde et slags bilde av hva en professor var, sa hun, og det passet i hvert fall ikke på Jens. Stine hadde spurt hva hun mente med det, men Herdur hadde ikke forklart det nærmere. Herdur og Jens hadde tidligere hatt god kontakt, for Herdur hadde ofte vært med Stine hjem for å gjøre lekser, høre musikk, se film eller bare ta en snakk sammen. Jens hadde pratet masse med Herdur, det hadde liksom noe


sammen som Stine ikke forsto. Herdur hadde bare sagt at hun syntes Jens var cool. For Stine var Jens bare Jens, hun kunne ikke forstå at Herdur orket å prate fortrolig med ham om alt mulig, Stine, som selv burde gjort det, klarte det i hvert fall ikke. Tvert i mot ble Jens alltid litt unnskyldende og stakk fra Herdur når Stine kom til. Det var vel fordi de to var ekte dansker, hadde Stine tenkt, og hadde følt seg litt utenfor. Følelsen fra den første skoletiden satt i. Det hadde i hvert fall vært ett eller annet med det hun ikke likte. Men siden Jens ble værende i USA, og Stine hadde vært sammen med Herdur på en helt annen måte sist høst, så var det ikke mer å tenke på. Stine merket likevel at hun irriterte seg mer og mer. Over at Herdur hadde åpnet pakken. Den var ikke sendt til Herdur, den var til henne. Og særlig det med tatoveringen. Hun hadde ikke sett den ordentlig før i går kveld, Herdur hadde først forsøkt å gjemme den bort da de kledde av seg. Men Herdur orket likevel ikke ha noe tøy på i den varme Bangkokkvelden, det hadde vært stekende langt utover natten, og da hadde Stine sett den. Den var fin. Og veldig frekt plassert. Men av en eller annen grunn hadde ikke Herdur villet at hun skulle se den. Det var jo helt idiotisk. De hadde jo ingen hemmeligheter for hverandre, og den kunne ikke skjules når Herdur var helt naken, uten truse. Så hadde Herdur til slutt fortalt det. Hvorfor hun bare måtte ha den der foran. Stine følte seg plutselig sint. Og litt skremt. Sint fordi Herdur faktisk hadde åpnet hennes post, og ikke nok med det, også forsynt seg med hennes figur og brukt den til tatovering. Om det var aldri så mye magi og et hellig ritual det Herdur hadde gjort med den, så var det i hvert fall ikke henne Jens hadde sendt figuren til. Det hadde stått Stines navn på pakken, om den aldri så mye var sendt til Herdurs adresse. Stine hadde kjent seg mer og mer sint. Samtidig var hun litt brydd, fordi hun var kommet så nær noe som Herdur aldri hadde fortalt om. Herdur drev altså helt seriøst med magi! Stine hadde møtt noen av de vennene som nå passet butikken hennes, de var ganske utflippet, men hun hadde aldri visst at de drev med magi på virkelig. Men det var en av dem som hadde tatovert Herdur. Stine visste ikke om hun selv var så interessert i det med magi. Det var litt skremmende. Ok på film, men… Selv om hun selv likte å kle seg i sort, så var det ikke fordi hun følte tiltrekning til mørke krefter, men simpelt hen fordi hun kledde goth-stilen ganske godt. Det var noe dystert og dramatisk over det som hun likte. Noe ensomt og skjebnesvangert. Herdur derimot var jo rødhåret og frodig og impulsiv og hadde svært lite dystert over seg. Likevel holdt hun altså på med magiske ritualer.


- Hvorfor gjør du det, hadde Stine spurt. Hvorfor driver med magi? Har du lært det av han sadisten din? Herdur hadde ikke sagt noe. Bare nølt litt. - Nei, sa hun til slutt. Jeg kunne det fra før. Det var faktisk Jens som lærte meg det.


KAP. 25 Bangkok tirsdag 28. juni. Cocktailkjolen. Stine våknet. Det var tidlig morgen, men ute på gaten hadde det begynt å ramle og skramle. Hun hadde drømt noe ekkelt, men husket ikke hva det var. - Det med magi, hadde Stine ropt i drømmen. Mente du det, eller? - Ja, er den ikke flott, hadde Herdur svart henne, helt livaktig. Stine hadde sett den. Nå husket hun den tydelig. Figuren hadde vært levende, nesten selvlysende. Den hadde skreket mot henne. Og den hadde gjort noe veldig ekkelt. Den hadde gnagd og spist på noe, hun hadde vært redd at det var Jens, men det viste seg at den spiste søppel og skitt. Hun følte seg grå og uopplagt og i dårlig humør. Figuren var jo blitt sendt til henne, ikke til Herdur. Hadde Jens sendt Stine et magisk tegn? Det var jo temmelig sprøtt. Men i så fall ville hun jammen vite hva den fugleskikkelsen betød. Stine gikk ut på badet. Bilene brølte forbi utenfor vinduet. Hun hadde spurt Herdur om det i går, men merket at Herdur ikke ville si noe. Men det var da Stines figur! Det var Stine som burde tatovert seg med den. Nå ble det for dumt når Herdur allerede hadde gjort det. Dessuten var det ikke sikkert at man burde gjøre det dersom man ikke visste noe om magi. Hun måtte bare ta en dusj. Hun følte seg litt bedre da hun listet barbent inn på rommet igjen med fuktig håndkle om hodet. Det var ikke så varmt i dag, luften var nesten frisk. Nå som Herdur sov, kunne Stine skimte tatoveringen igjen. Hun angret på at hun ikke hadde tatt bilde av den originale figuren før hun leverte den til Flemming. Han visste ikke at hun hadde planlagt å oppspore Jens. Flemming hadde gitt opp. Han trodde at Jens var død, fordi myndighetene hadde sagt det. Hadde laget minnestund. Men det var ingen som kunne vite noe helt sikkert. Ingen. Et øyeblikk vurderte hun om hun skulle ta på seg sort t-skjorte. Men så husket hun at hun ikke hadde tatt den med på ferien. Hadde hun i det hele tatt tenkt da hun pakket? Hun hadde visst bare vært opptatt av Christian. Hvorfor måtte man egentlig tro på myndighetene? Alt var vel ikke så sikkert? Jens var jo utrolig god til å få det slik han ville. Han kunne ha klart seg uten at noen hadde oppdaget det. Flemming ville altså at hun skulle slå seg til i København, i den leiligheten. Men hun ville heller reise. Det var jo Flemmings som hadde fått henne til like sosialantropologi. Hun hadde vært med ham på museet, de hadde snakket om fremmede kulturer, Flemming hadde arbeidet med det hele livet. Han hadde faktisk bodd i en landsby i jungelen da han var ung, det var utrolig morsomt å høre ham snakke det språket, hun hadde ledd så mye den gangen. De


hadde spilt mye sjakk når hun bodde hos ham de gangene Mona og Jens var bortreist. Kanskje Flemming forsto hva tegnet betød? Men han kunne vel ikke noe om magi, han var jo gammel. Det var bare Herdurs sorte venner som drev med det, men dem kunne hun ikke spørre nå. Hun hadde ikke likt dem heller, hadde så vidt hilst på dem, men de hadde faktisk gjort narr av at hun gikk i helt sort. De virket bare litt harde. Som om de gikk på drugs eller noe. Eller kanskje var det fordi de var så mye eldre. De hadde ikke vært interessert i å snakke med henne, og det sa hun til Herdur. Herdur svarte bare at de var gode naboer. Stine syntes at den lærbutikken var litt ekkel, litt porno liksom, litt for gamle bøsser og sånne folk. Men hun hadde i hvert fall hilst på dem. Herdur sov fremdeles. - Hun har forandret seg, tenkte Stine. Eller er det kanskje jeg som hadde forandret meg? Hun så på Herdurs nakne kropp under det tynne lakenet. Egentlig visste hun ikke så mye om Herdur nå, hadde bare lest til eksamen, Herdur hadde heller ikke fortalt om seg når Christian var med, og Stine hadde bare så vidt sett butikken hennes igjen, men den var veldig fin. - Jeg er slankere, tenkte Stine. Men Herdur er veldig pen. Eller, ikke pen egentlig. Men veldig flott. Stine så litt på seg selv i speilet. Hun måtte gjøre noe med det håret. Kanskje farge det, hvis det gikk an her i landet. Det var så lenge siden skoledagene. Heller ikke i høst hadde de kommet så veldig tett på hverandre, til tross for at de hadde delt leilighet. Herdur hadde vært nesten for omsvermet, hun tiltrakk seg alltid menn, ofte var de ganske gamle også. Stine rotet i baggen. Hun visste ikke hva hun skulle ha på seg. Det var ingen lyd inne fra Christians rom. Han var sikkert ikke våken ennå han heller. Herdur hadde pleid å gi Stine råd. De hadde snakket ganske mye om sex i høst. Stine var egentlig flau over at hun ikke hadde så mye erfaring, men Herdur sa at hun var en utrolig sød pige, og ikke skulle bekymre seg, bare passe på. Men på den annen side så det ikke ut som om Herdur passet så veldig på seg selv. Hun hadde vært sammen med mange mens Stine bodde der. Sa at det ikke var så farlig om det ble et forhold eller ikke. Stine var blitt litt forskrekket over hvor lett Herdur hadde tatt det, hun hadde bare ledd og sagt til Stine at ”det var kun en sød fyr”. Sagt det om flere hun hadde vært sammen med. Herdur virket litt desperat, tenkte Stine. Akkurat som om hun lette etter noen som ikke fantes mer, og da var det ikke så nøye. Hun var fanatisk positiv nesten uansett hvem det gjaldt. Så det var litt merkelig at hun var så kritisk mot Christian. Men det hadde med politikk å gjøre. Det var litt teit. Stine var bare kjempeglad for at hun ikke levde i fortiden med all den politikken. Da faren hennes var liten, hadde han ikke hatt tv en gang! Det var sprøtt å tenke seg. Han hadde bare lest bøker!


Et liv uten mobil eller ipod eller nett eller TV! Det måtte ha vært kjedelig. Hun husket fjernt at hun i gamle dager hadde hørt på kassetter og sett på VHS filmer. Donkey Kong hadde vært morsomt, hun husket den ennå. Men å leve uten å kunne se TV eller film, uten PC, ikke chatte eller sende meldinger, ikke kunne ta annet enn kjempedyre papirbilder. Hvordan fikk de egentlig kontakt med venner i gamle dager? Hun husket svakt at hun og Herdur hadde ringt ganske ofte til hverandre i den klumpete hustelefonen Mona og Jens hadde, det var en av de tingene Mona pleide å bli irritert over. Det var før Stine fikk egen mobil. Da Mona kjøpte den første til henne, var hun blitt kjempeglad. Det hadde vært utrolig morsomt da hun begynte å chatte med Trond på nettet også. Det var veldig lenge siden, hun hadde sikkert ikke vært mer enn femten eller seksten, for den gangen hadde nesten ingen Internett, men både Jens og Trond hadde det, og Jens var kjempegrei som lot henne bruke den gammeldagse, klumpete PCen hans, hun skrev stiler på den og alt mulig. Hun kastet et blikk på Herdur og tenkte på Jens igjen. Han hadde egentlig vært grei. Han hadde også gitt Herdur jobb, hun bodde på Christiania, og Jens ville ikke at hun skulle tjene pengene der ute, derfor hadde Herdur gjort noen småjobber for ham. Han hadde til og med foreslått at Herdur kunne bo hos dem på hybel, men det hadde ikke Mona villet, og Stine hadde blitt veldig sint på henne for det. Men Herdur likte å bo for seg selv. Hun bodde på et lite rom der ute hos et par som Jens kjente, mannen var musiker og gateartist, og samboeren laget keramikk. Herdur kom likevel mest hjem til Stine. Herdur og Jens hadde blitt gode venner, tenkte Stine. Da begynte hun å tenke på tatoveringen igjen. Herdur nevnte aldri Jens lenger. Var ikke opptatt av at han var død? Stine kunne ikke få det til å passe, selv om Herdur hadde sagt at hun bare ikke orket å snakke om de døde. Kanskje hadde hun tenkt på faren sin, kanskje mente hun Jens. Eller kanskje gjaldt det han som var død av knark ute på Christiania, som hun hadde vært kjæreste med da hun var veldig ung. Så det var kanskje ikke rart. Moren hennes var jo også borte, hun lå på ett eller annet sykehjem, hadde gjort det i flere år, hun kunne ikke snakke i det hele tatt. Stine satt og funderte ved det lille nattbordet. Hun måtte bare finne noe å ha på seg i dag. - Herdur er så livlig, tenkte hun. Kanskje hun bare liker å leve. Jeg har jo ikke noe å være bekymret over. Men det var ikke sant. Det var det med Jens. Hun kjente hun ble lei seg. Det var forferdelig dumt at hun hadde sviktet. Men den minnestunden, den var også helt syk dersom han ikke var død. Kunne de danske myndigheter bestemme om folk levde eller ikke? Hun ville si klart fra til dem i ambassaden. At det kunne danske myndigheter ikke bestemme. For i går kveld hadde Stine bestemt seg til å gjøre slik som australske Kris rådet henne, å dra til den danske ambassade, uansett hvor sur Christian måtte bli


over det. Forresten kunne hun ikke begripe hvorfor Christian skulle bli sur. Det var da ikke noen big deal å gå innom et par kontorer, og han kunne godt hjelpe henne litt. - Det er nesten som om han er redd for myndighetene, tenkte hun. I går hadde han blitt sjalu fordi hun hadde pratet så mye med Kris, men det kunne han jo bare godt bli, det var bare helt idiotisk. Eller var det fordi han ikke hadde funnet på det med ambassaden selv? Forresten ville hun og Herdur klare det fint, og Christian hadde jo lovt å fikse alt med taxien. Men han ville altså ikke bli med dem inn og spørre etter Jens. Men det var helt greit, både hun og Herdur snakket bra engelsk, og i alle ambassader snakket de helt sikkert landets språk også, det hadde i hvert fall Kris sagt. Stine var likevel litt nervøs for det med ambassade, hun skjønte ikke helt at de måtte snakke med diplomater for å finne ut av det, og hun håpet at hun ikke måtte i cocktailselskap, det var jo det ambassader drev med. Hun hatet å måtte pynte seg slik som andre ville hun skulle se ut. Men hun hadde jo med en litt penere topp og et sort skjørt. Hun reiste seg og listet seg bort til skapet der det hang. Det måtte vel være bra nok? Herdur våknet jo aldri, nå hadde Stine selv vært våken i snart et par timer. Herdur var virkelig pen, selv om hun mente hun hadde for mange fregner. Det krusete håret hennes lå utover puten, som på et klassisk maleri. Det var ikke noe rart i at folk ble betatt i henne. Dumt at hun og Christian gikk dårlig sammen, de var begge veldig flotte mennesker. Herdur hadde bare blåst av det da Stine spurte om hun ikke likte Christian. Nåh, hadde Herdur svart. Jeg kan sgu godt li’ ham. Jeg kan bare simpelt hen ikke holde ud de der reaktionære holdninge. - Jeg synes Christian er ganske kul jeg, sa Stine. Da hadde Herdur bare gitt henne en klem og sagt at det var hun kjempeglad for. Stine grudde seg skikkelig. Herdur bare sov og sov. Det så ikke ut som om hun bekymret seg om noe. De hadde ligget og betrodd seg til hverandre utover natten i går etter at de hadde jagd ut Christian. Det var så fint å være sammen igjen. Selv om Herdur likte å flippe ut, var hun i virkeligheten nesten som en mor, og forsto nesten alltid hva Stine mente. Men ikke om Jens. Der stengte Herdur av. Noe hun ikke ville fortelle. Om magi. Stine begynte å ane det. Jens hadde antakelig bedt henne holde det hemmelig. Noe med magi man ikke skulle snakke om. Stine satte seg irritert på sengekanten. Orket ikke å titte bort på Herdur lenger. Hun kunne ikke begripe at Jens skulle ha beskjeftiget seg med krystaller og spådom, spiritisme og mystiske ting, han som alltid snakket så strengt om vitenskapelighet og seriøs forskning, at utdannelse var det viktige, fordi det åpnet adgang til helt andre deler av samfunnet, ga helt andre muligheter. Han hadde sagt at det var kun med utdannelse Stine ville bli tatt seriøst i den voksne verden.


- Hvorfor, hadde Stine spurt. Hun følte seg ganske provosert av ham. Jens hadde svart at det var helt selvfølgelig. Det man uttalte seg om kunne ikke være bygget på antakelser eller kun meninger, men på kunnskaper. Ens påstander måtte være holdbare, de måtte kunne undersøges grundig. De måtte kunne argumenteres logisk for ”på en sund måte”. Stine orket nesten ikke høre på det. Det var altså så arrogant. Hun hadde sint sagt at han måtte da høre andres meninger også. - Man holder simpelthen ikke ud at lytte til de mennesker der er uden viden, hadde Jens sagt nokså kort. Hun hadde protestert igjen, hun kjente mange som ikke var så flinke på skolen, men som hadde mange spennende tanker. - Du vil selv forstå, Stine, når du selv er i gang, hadde han svart. Og akkurat den setningen hadde hun hatet mest av alt. Hun ville spørre ham om han mente at hun ikke var ”i gang”, hun følte seg faktisk ganske voksen, og de hadde diskutert mye på skolen. Men hun sa ikke noe. Hun visste at han mente universitetet, og det sammen mente faren hennes. De to hadde jo jobbet sammen en gang for lenge siden, som forskere, hadde drevet med vanskelige ting og lest mye, selv om hun ikke ante hva de hadde gjort. Hun hadde bare tenkt at Jens gikk på jobben. Og det var jo det Trond gjorde også, på universitetet i Oslo. Men hun hadde altså tenkt å studere! Andre kulturer. Men den måten Jens hadde snakket på hadde fratatt henne lysten den gang. Ikke orke å lytte til andre mennesker! Det var bare så overlegent! Men så hadde hun kommet på at hun kanskje ikke var bedre selv, hun orket i hvert fall ikke lytte til det Mona maste med, og ikke Trond heller, enda hun visste at det han ønsket var å passe på henne. Han trodde visst han kunne det selv om han ikke bodde i København. Hvis det hadde vært så viktig, kunne han vel jobbet der da! I København, hvor hun var. Hun satt her og var sint. Når hun tenkte slik, ble hun veldig sint. Men det hun var mest sint for, var nettopp det at hun følte seg sint. På Trond. Hun hadde så ofte vært sint på ham. Kanskje fordi Mona var sint på ham. Jens ville ikke ha noe med det å gjøre. Hun kjente at hun ikke ville være sint på ham. Hun var jo forferdelig glad i faren sin. Selv om han var så langt borte, var hun glad i ham. Når hun tenkte seg om, hadde hun alltid stolt mest på ham. Hun hadde vært så lei for at Mona lot som om han ikke fantes. At hun aldri kunne snakke om ham. Stine hadde ikke visst hva hun skulle gjøre med det hele. I mange år hadde hun gått og ønsket at de bare kunne være venner alle sammen. Kanskje bodd i et slags kollektiv igjen, slik som da hun var mindre. Vært skikkelig gode venner som likte hverandre hele tiden. Men det hadde jo vært utrolig barnslig å tenke sånn. Det var bra å være sammen med Herdur igjen, selv om hun var blitt skikkelig glad i Christian. Hun visste ikke helt om hun elsket ham, men han fikk


henne i hvert fall til å glemme alt dette dumme som hun gikk og tenkte på hele tiden. Det var jo sprøtt at han hadde så masse penger, bare litt flaut. Christian hadde til og med kjøpt kjole til henne, den passet jo ikke til hennes stil i det hele tatt, men da det glapp ut av henne, hadde han bare grepet den og villet kaste den rådyre kjolen i søpla, hadde sagt at han skulle kjøpe en som passet bedre til henne, det var no big deal. Hun hadde stoppet ham forskrekket, for det var egentlig en dritfin kjole, den var bare litt for dameaktig. Men… fy faen, tenkte hun oppglødd, mens hun nå listet den ned av hengeren i skapet. Den var jo faktisk perfekt å gå i den danske ambassade med! Og Christian ville sikkert bli superglad om hun brukte den… Senere på ettermiddagen følte hun seg skikkelig dum. Det var selvfølgelig ikke blitt noe cocktailselskap. Med en gang hun hadde kommet inn, og spurt etter den danske ambassadør, hadde hun forstått det. Damen hadde sett rart på henne, og spurt om hun hadde en avtale. Stine hadde spurt på engelsk, likevel hadde damen svart på dansk, hun hadde forresten vært ganske hyggelig. Herdur hadde overlatt det hele til Stine, for av en eller annen grunn ble Herdur ganske beklemt når det hadde med kontorer og offisielle ting å gjøre. Stine visste det fra før, nettopp derfor var det veldig ok av Herdur å stille opp. Selv om damen hadde sett litt strengt på Stine og spurt om hun kanskje hadde mistet sitt pass, og spurt en gang til om hun virkelig var dansk, så hadde ikke Stine latt seg avfeie da damen mente det kanskje var feil ambassade da Stine sa at hun var norsk. Det var ikke første gang hun hadde måttet forklare alt det der om norsk og dansk, så det var hun vant til. - Så da gjelder det kanskje en dansk person da, hadde damen spurt forsiktig, og kikket bort på Herdur, som smilte så uanstrengt hun kunne, og mumlet at det slet ikke gjaldt henne. - Kanskje dere har lyst på noen forfriskninger, sa damen usikkert. Det var tydelig at hun ikke forsto noen ting, og det var ikke så merkelig, for Stine hadde ennå ikke klart å komme frem til hva saken gjaldt. De tok likevel hver sin is-te som damen bød på. - Det gjelder den tsunamien, sa Stine. - Nå... Damen ble med ett alvorlig, det så ut som hun nesten ble litt ergerlig. Som om hun var lei av å snakke om den. Kom så med det… var det noget viktigt? - Ja, sa Stine. Samboeren til min mor var med i den. Han var dansk. Damen så alvorlig på henne. Var med… gikk det så godt med ham? - Nei, sa Stine. - Så, han blev… skadet? - Nei, jo kanskje. Damen så lenge på Stine. – Er han død, spurte hun. - Nei, sa Stine. Han ble bare borte. Damen satt og så på Stine, kikket litt bort på Herdur.


- Er det derfor dere er i Thailand, sa hun. Stine og Herdur så litt usikkert på hverandre, og Herdur svarte: - Nei, vi er her på ferie. Med en venn. Nå sådan, sa damen. Og jeres ven? Han er ikke med? Stine ristet på hodet, og følte at Christian, som var blitt igjen utenfor, godt kunne blitt med inn. Damen sa igjen: Jeg kan godt forstå at du vil samtale litt om den ulykken. Vi har alle været meget opptat av den, det var en sørgelig og travel tid for oss alle. Jeg tror vi sammen gjorde det beste vi kunde. Dessverre gikk det galt for mange mennesker. Nu har vi imidlertid kommet videre derfra. Det hele ligger bak oss nu, selv om jeg forstår at det fremdeles kan være meget svært for den enkelte familie. Stine nikket. Det var sant, men det var jo egentlig ikke trøst eller sympati hun ville ha. Men hva ville hun egentlig? - Det er ingen som vet om ham, sa Stine. De tror han er død. Men jeg er ikke sikker, kanskje han er det.. - Hva siger de danske myndigheter derhjemme om den sag, sa damen fremdeles vennlig. | - De sier han er død, sa Stine. Men det er ikke … bevist. Det var et rart ord å si. Som om det var en krimsak hun satt og snakket om. Det var visst ingen i ambassaden som hadde noe peiling, og Stine skjønte at damen bare satt der og snakket med henne for å være hyggelig, men helst ville ha dem til å gå igjen. Og det var akkurat som om hun var redd for at Stine ville kritisere henne. - Hvordan vet danske myndigheter hjemme at han er død? sa Stine. Er det dere som har fortalt dem det? Selv om ingen har funnet ham? - Hør, sa damen utålmodig. Man gjør alltid lange undersøkelser og vurderinger av slike ting. Politiet har etterforsket saken grundig, det kan jeg garantere. - Men de fant ham ikke, sa Stine. - Neivel, sa damen trett. De har altså ikke gjort det. Hva var det han het egentlig. - Jens, sa Stine. Han het Jens Petersen. Han jobbet i USA. Han var professor i København også. De sa han hadde vært på en konferanse i Thailand. - Jens Petersen, sa damen. Jeg kan godt huske det navn. Det var på Kao Lak, ikke? - Jeg tror han hadde vært på en strand som heter Phuket, sa Stine. - Ja, ja, det er riktig. Området heter Phuket. Det er en by, og et ferieområde - Han hadde vært på jobbmøte, sa Stine. Men det var før oversvømmelsen. Det er ingen som vet om han bodde der lenger.


- Ja, jeg kan godt huske den sag, sa damen. Den var uklar. Vi fikk så mange motstridende opplysninger. Så vidt jeg kan huske boede han stadig væk på sit hotel, og ble regnet som omkommet efter hvert. - Regnet som, sa Stine. Hva vil det si? - Vi hadde oppfordringer om at alle dansker som kom seg ud skulde melde til, eller at deres familier skulde melde til om de kom til rette. Dessuten tjekket politiet af med de pårørerende hele tiden. Og andre mulige kilder. Det var mange andre ting som ble gjort for å oppspore, eller identifisere… Hun nølte litt. - Jeg så det på tv sa Stine. Alle de døde i plastposene som lå etter hverandre. Spesialistene som så på tennene deres og alt det. - Ja, nettopp, sa damen. Det ble tilkalt de beste internasjonale eksperter for at identificere de døde. - Men Jens var ikke der. - Nei, men alle ble nok ej fundet. Ingen ved hvor resten av de savnede ble av, sa damen. - Er det ingen her som vet noe om Jens da, sa Stine spinkelt. Damen satt og så på henne. Så var det som om hun kom til å tenke på noe. - Vent lige et øjeblik, sa hun. Det var jo en amerikaner her nær efter og spurte efter ham. Vi hadde det jo så travelt at jeg har nesten glemt det. Jeg tror det var en der havde deltaget på den konferanse, en kollega, eller kanskje kom han fra arbeidsgiveren i USA. Jeg kan faktisk ikke at huske det. Du kan slet ikke ane hvor forvirret alt var på den tid, det var et forferdelig præs, og folk var på juleferie, vi hadde jo overhodet ingen anelse… Hun stanset. - Lige et øjeblikk. Hun tastet et nummer, og Stine hørte en mannstemme i hustelefonen. - Tsunamien. Jens Petersen. Forskeren. Ja, det er en av familien. Nej, hun sidder her, på mitt kontor. Spør meg efter opplysninger om ham. Ja, jeg ved den er afsluttet. Men kan du godt huske, den amerikaner der også spurte efter ham? Nåh, det kan du så ikke. Det ved du ikke. Vel, mange tak. Nei, det behøver du slet ikke. Tak skal du ha’. Mange tak. Hun vendte seg til Stine igjen. Jeg er fryktelig ked af det. Men jeg klarer dessverre ikke at hjelpe deg mer med dette. Vi ved hvor den konferanse blev afholdt, det var på et hotell på Kao Lak, der ligger nord for selve Phuket. Det er også de pårørende blevet underrettet om. De har fået rapport om alt der er at vide. Det var dessværre der tsunamien rammet hårdest, der var mange skandinaver, særligt svensker. Men hotellet blev fullstendig ødelagt, senere er restene blitt revet. Jeg er redd alt er blevet udslettet der. Ja, jeg må jo bare fortelle sannheten, sa hun, da hun så at Stine var blitt mer og mer hvit i ansiktet, og knuget armene sammen om den elegante kjolen hun hadde på. Damen ble virkelig lei seg da hun så hvordan Stine tok det. - Du kjente kanskje ikke til det hele, sa hun forsiktig.


Stine ristet på hodet. Det var ingen som hadde fortalt henne noe om dette. Kanskje Mona hadde visst det. Men hun fortalte jo aldri noe. Og Flemming hadde vel ikke villet si det til henne fordi det kanskje var for fælt, eller kanskje han bare hadde glemt det. Stine hadde ikke forestilt det seg sånn. Hun hadde bare tenkt at Jens var forsvunnet, blitt borte. Ikke hvordan han var blitt borte. Det føltes håpløst ut, og hun hadde fått den følelsen fra nyttårshelgen igjen, med reportasjene og etterlysningene på tv. Så rart det var at det hadde skjedd her hun var nå. I denne svære, travle byen. Men så kom hun på at det hadde jo ikke vært her det hadde skjedd. - Er det langt til Kao Lak, var alt hun klarte å si.


Kap.26 Bangkok, tirsdag 28. juni. En god investering. Christian sto ute og ventet på dem da de kom ut av ambassaden. Han sto og lekte litt med en sort, kortøret hundehvalp med spede labber. - Den halter, sa han. Folk er ikke særlig snille med hundene sine her. Jeg tror ikke noen eier den. Stine så på ham, og han spurte henne usikkert: Sa de noe? - Nei, sa Stine. De visste ikke noe. Bare at det var i Phuket. Men… - De fandens byråkrater, sa Herdur. De har ingen følelser. - Hva skjedde da, sa Christian. Du ser ikke så veldig happy ut. - Man blir ikke happy av at folk er døde, sa Herdur. - Det vet du ikke, sa Stine. Du vet ikke det. Ingen vet om han er død. - Jo, det føler jeg godt nok, sa Herdur, litt trassig. Jeg vet hva slike kontorer har å byde på. - Kan ikke du slappe av nå, sa Christian til Herdur. Jeg forstår ikke hva dere snakker om. Kan vi ikke gjøre noe hyggelig? Hvis du er ferdig her, sa han usikkert og så bort på Stine. Hun tok hånden hans. Jeg vet ikke… Jeg ble bare litt lei meg der inne. - Det var en fandens kjerring, sa Herdur. Hun bare satt der bak sitt skrivebord. Det ble plutselig nok for Christian. - Vet dere hva, nå drar vi på noe som er mer kult. Taxisjåføren kom og tipset meg etter dere var gått inn. Jeg fikk en reklame for et sted som jeg har lyst til å dra til. Hvis dere vil bli med? - Du er fanden meg egoist, freste Herdur opp. Jeg har overhodet ikke lyst til å dra til en golfbutikk nu igen. - Det er ikke noen golfbutikk, sa Christian. Den er mer for damer. Og det kan være en god investering, - Så dra du alene, sa Herdur. Stine og jeg tager tilbake. Det kan vi godt finne ut av. Kom igjen Stine, så finner vi en taxi. Christian sto der. Den lille hundehvalpen kom logrende bort til ham igjen, den haltet veldig på det ene forbenet. Som om den holdt på å falle hver gang den satte det ned. Stine syntes det så ut som om den bare ventet på at Christian skulle huske på den igjen. - Kan ikke du dra hjem, sa hun plutselig til Herdur, uten å tenke seg om, det bare glapp ut av henne. Hun visste ikke hvorfor hun sa det, men Herdur ble plutselig litt hard i blikket, før hun smilte. - Ja, dere er jo kjærester, dere vil vel ha litt tid for dere selv, sa hun. Det er helt i orden, jeg tenkte bare… - Bli med, da Herdur, prøvde Christian spakt, men da var det som om hun ble skikkelig sint. - Vi sees i eftermiddag. Det er helt fint. Hygg jer.


Hun ga Stine en fort klem, og løp ut mot gaten for å finne en taxi i den strømmende trafikken. Da Christian og Stine stanset neste drosje og ga adressen med de rare rette og krøllete bokstavene til sjåføren, skjønte han den med en gang hva de betød. Han var ganske dårlig til å snakke engelsk, men nikket og smilte veldig til dem, han visste hvor de skulle. - Business, sa han og smilte til Christian og ga gass på den gamle skranglete drosjen. Very good business. - Yes, sa Christian. Very good. Stine lente seg inntil Christian, og han holdt armen om henne. Det var godt. Hun var forvirret, men angret ikke på hva hun hadde sagt til Herdur. Det var bare så overraskende, hun hadde ikke tenkt å si det. De hadde vært sammen alle tre hele tiden. Egentlig var det litt deilig å være alene, nå orket hun ikke tenke mer på det, var bare her sammen med Christian. Det var innmari godt å sitte i armkroken hans, hun hadde nesten ikke lyst til å gå ut da de plutselig var framme. Det hadde vært en veldig kort tur, men Christian betalte rikelig, og sjåføren smilte og nikket igjen, og spurte om han skulle vente på dem. Det var nesten ekkelt, litt for mye. Stedet de var kommet til som så ut som et hotell, eller en stor borg. Men det var litt merkelig. Den var liksom ikke helt i full størrelse, lignet mer på en filmkulisse. Da de gikk opp til inngangen, sto det et par kjempevakre thaidamer i lange kjoler med splitt ved siden av to brennende fakler, selv om det var midt på dagen. De smilte og åpnet glassdørene, og bøyde seg, og like innenfor døren var det enda flere thaidamer i de samme blå kjolene, og en av dem bøyde seg og nikket og smilte og tok dem med seg videre innover på en slags løper, og de kom inn i en stor sal som var det mest fantastiske Stine noen gang hadde sett. Rundt omkring i det elegante lokalet sto det små disker med ekspeditører bak i like uniformer, diskene var fulle av gull og juveler, bak dette, innfelt i veggen, svømte store sorte og grå levende fisker rundt i akvarier. - Det er haier, sa Christian. Hun så de meterlange rovfiskene kretse lynskarpt der inne, med skarpe tenner og haifinner høyt oppe på veggen, så de glitrende diskene under dem og de elegante ekspeditørene som trakk fram små skuffer med smykker fra montrene og la opp på disken til kundene som vertinnene med nydelig blå kjoler veiledet fram til den av diskene som måtte være ledig. Før de fikk tenkt seg om, sto de også foran en disk. - Sawadee. Good morning sir, sa ekspeditøren smilende og bøyde seg lett. You want something for beautiful wife? Also very good investment. Stine hadde aldri i sin villeste fantasi vært med på noe lignende. Nå var hun virkelig kjempeglad for at hun hadde den kjolen på seg. Christian var virkelig gæern. - Maybe, sa Christian. How good? - Vely, vely good, sa ekspeditøren. Big discounts.


- I think gold will be good, sa Christian - Gold vely, vely good investment, sa ekspeditøren. White gold, red gold. - With gold prices still surging, sa Christian, I think any gold in general. - Yes, all is very good, sa thaien. Gold good for your business. And good for beautiful wife too, sa han og bøyde seg lett mot Stine. Stine kjente hun rødmet, men Christian bare lot som ingen ting. - May I show you very good gold, sa ekspeditøren. With jewels. Very beautiful. Han tok opp en skuff. Stine kikket seg over skulderen. Vertinnen som hadde loset dem hit sto rolig litt bak dem, smilte vennlig tilbake og sperret veien. Stine håpet at Christian ville gå videre, men hun så at han tvert i mot nikket da ekspeditøren tok opp brettet og satte det på disken. Det var fullt av utrolig gnistrende og glitrende smykker. Det var helt crazy å stå her. - Gold with sapphire. Very nicely cut. Very clear stones. High value, big discount. - How much, sa Christian - Do you mean a ring, sir? - Ok, sa Christian. Ring is ok. Ekspeditøren sa noe om bath som ikke Stine klarte å regne ut i farten, hun følte seg helt satt ut. Beautiful wife show to me beautiful fingers for size, sa ekspeditøren og smilte. Stine holdt på å dø. - Gi deg nå Christian hvisket hun. La oss komme oss ut. - I think that ring is very good, sa Christian. Discount not so good. - How much do you pay, sa ekspeditøren. Christian sa noe, og ekspeditøren smilte, men sa at det ikke var mulig. Men han kunne gi noe mer discount. Stine var kjempeflau. Christian sto og bløffet, og kranglet til og med på prisen. De måtte bare komme seg ut før de ble kastet ut. Hun så fortvilet rett fram på den svarte haien rett over dem som gled fram og tilbake. Den var kjempestilig. Men så merket hun Christian skubbe til seg fordi ekspeditøren vinket på henne, gjorde tegn til at hun skulle komme med hånden. Og plutselig hadde han tredd en nydelig blå ring på fingeren hennes. Ok, sa Christian. With the last discount. - Vely good sir sa ekspeditøren. Vely beautiful gold and sapphire for wife. Brings good luck. Thank you sir. Stine var livredd nå, for vertinnen, som sto bak dem, hadde tatt et skritt fram, og viste med en diskret bevegelse at de måtte gå. Christian holdt Stine i armen der hun hadde ringen, hun klarte ikke få den av, men så nå at Christian hadde tatt opp Visakortet sitt, han måtte levere det til damen. - Slapp av Stine, hvisket Christian, det er ok.


- Hva er det du holder på med, sa Stine. Men rakk ikke si noe mer før vertinnen kom tilbake med et brett med kortet og en kvittering og en penn, og et slags diplom som hun leverte til en som så ut som en sjef som satt der, og han underskrev det før vertinnen fikk det tilbake og igjen ga det til Christian. Alle smilte, og vertinnen fulgte dem høflig ut til døren, der de to dørvertinnene lukket dem ut igjen forbi faklene og smilte de også. Nede ved gatehjørnet så Stine at taxisjåføren hadde stått der og ventet på dem likevel, han smilte og åpnet bakdøren da han så dem komme. Stine kom litt til hektene igjen. Så så hun plutselig at hun fremdeles hadde den vanvittig flotte ringen på fingeren. Den glitret i en nydelig blå farge. - Christian, du er virkelig helt, helt gæern, sa hun matt. Det bare suste i hodet hennes. Christian bare la armen om henne før han skjøv henne forsiktig inn i drosjen. - Jeg syntes du trengte en oppmuntring, sa han og satte seg inn ved siden av henne. Da de kom tilbake fant de en lapp fra Herdur på Stines rom. Hun hadde gått ut. Satt kanskje på Sabai Bar. Hun hadde noe hun ville gjøre selv, men tenkte at de kunne spise en skikkelig middag alle sammen senere i kveld. Hun skulle sende en melding. Det var helt fint. De måtte bare hygge seg så lenge. Så Stine og Christian gikk inn på Christians rom og gjorde det.


Kap. 27 Bangkok, tirsdag 28.juni. Tatovering I mens hadde Herdur fartet rundt på måfå i Banglamphu. Hun var blitt ganske godt kjent, men var egentlig litt lei av området. Det var kjedelig å være i denne kjempebyen med støy og varme når de var i et land der alle dro ut til øyer og strender og dykking og elverafting. Hun elsket jo å bade. De burde kanskje komme seg videre. Hun gikk bort til kanalen, og videre til en annen, mye større kanal. Hun så på de lange, lave båtene som kjørte forbi med mennesker og varer om bord. Vannet så ikke særlig innbydende ut. Ikke bra å falle uti her. Det var fascinerende å se alt livet på elven. Hun lurte litt på om hun skulle ta fergen som la til bryggen like nedenfor, men gad ikke likevel. Det var best å ta det litt rolig. Det var godt å være alene litt også. Hun kjente seg litt sint på Stine, hun selv hadde jo fanden ikke ment noe galt med det. Vel, Stine og Christian fikk heller være litt for seg selv da. Den fandens Christian kunne jo bli litt for meget av og til, men det var ikke hennes problem. Han hadde vært generøs da han inviterte henne med, og hun hadde tenkt å nyte turen. Stine hadde nok ikke ment noe særlig ondt med det hun hadde sagt. Skitt, hun hadde selv litt dårlig samvittighet for den tatoveringen, men ante ikke at Stine skulle bli så opptatt av den. Herdur hadde da også kjent Jens. Det var vel ikke så galt at hun pyntet seg med det tegnet. Hennes relasjon til Jens, den var jo gammel, fra mange år tilbake. Den gang hadde hun vært naiv, men det hadde vært spennende å være nær ham, de hadde forstått hverandre. Det hadde vært mye med Jens, han hadde sørget for henne, den jobben hun hadde hos ham hadde han også betalt altfor høy lønn for. Jens hadde villet henne noe. Kanskje å utdanne henne. Og han hadde altså noen rett skremmende kunnskaper, hun kunne merke det. De ritualene, det var noe der, selv om hun ikke hadde tatt det så alvorlig. Det hadde vært noe som hun forsto kunne bli alvorlig. Hun hadde aldri blitt særlig fortrolig med Mona. Det hadde alltid vært Herdur og Jens sitt fellesskap, og i det var det faktisk heller ikke særlig rom for Stine, selv om de var venninner. Det hadde slått henne at Mona kanskje trodde, at Jens og hun, nei, det var altså for komisk. Men Mona trodde ett eller annet. Hun tok bare så feil. Det hadde aldri vært slik som hun kanskje kunne mistenke dem for. Noe erotisk, hadde vel Mona tenkt. Herdur lo ved tanken, men merket likevel at det var en gråt et sted. Jens hadde virkelig betydd noe for henne. Jens hadde vært en slags, hva kunne man si: En guru. Det var det rette navn, en guru. Men så var han fanden meg død han også. Det var altså bare for meget. Det fantes bare en måte å klare seg på i denne verden. Det var å klare seg selv.


Da Herdur igjen hadde sittet på Sabai Bar i nesten en time, uten å vite helt hva hun skulle finne på, begynte hun så smått å tenke på å gå tilbake til hotellet. På kafeen var ingen hun kjente, og hun følte seg litt alene ved å sitte der, hadde heller ikke lyst til å snakke med de tilfeldige menn som før eller siden ville forsøke seg når hun satt slik. Hun likte ikke å avvise folk, men nå hadde hun egentlig ikke lyst til å snakke med noen. Det ville være for dumt å klenge seg på Stine og Christian også, i hvert fall før i kveld, det var jo hun selv som hadde foreslått at de skulle møtes igjen så sent. Litt tvilrådig var hun i ferd med å gå da en thai som hun gjenkjente, han jobbet antakelig på Sabai eller stedet bortenfor, kom bort til henne, smilte og sa: - You interest i in very special magic tatto, Miss? Tattoed man tell me. - Tattoed man, sa Herdur? - Tattoed head, big man. Lots of beer, told you interest in tattoo. Plutselig forsto Herdur hva han mente. - Do you mean the german? Willy? - Yes, german man, told you interested. Ask me to tell you. Thaien smilte og nikket voldsomt. Herdur husket at hun hadde snakket tatovering med Willy fra Berlin. Nå satt han ikke her, hadde reist i går, men det var øyensynlig ham som hadde tipset thaien om henne. Dette var kanskje en slags avskjedsgave. Og det var riktig hyggelig gjort, tenkte hun, hun hadde faktisk snakket om å se tempeltatovering med ham, det var jo spennende, bare her i området var det flere buddhatempler, med de merkelige flammeaktige gavlene på, hun hadde gått forbi to stykker på veien hit nettopp… Og skitt heller, hun hadde jo ikke noe annet å gjøre akkurat nå. Hun var virkelig interessert i å se hvordan det fungerte. Willy og hun hadde sittet en hel ettermiddag og snakket om det. Før alle hadde gått til den tragiske sjappa der den fulle engelskmannen hadde fått behandling. Hun ville gjerne se det ordentlig, ikke turistversjonen. - Where can I see the tattooing, sa hun. Can you bring me there? Herdur hadde som motto å stole på folk. Thaien nikket, og nevnte en pris. I get taxi, sa han. I go with you. You give me money first, I take you to magic tattoo. Herdur nølte litt. Hun hadde ingen små sedler igjen, bare en ganske stor. Hun fant den fram likevel, og ga den til ham. Han grep den og løp. Herdur fulgte etter, det var utrolig frekt, hun ville fanden meg ha tilbake pengene. Hun var alvorlig sint, den type oppførsel var det faktisk sjelden hun kom ut for. Men han skulle ikke dø i synden. Riktignok hadde hun som prinsipp i utgangspunktet å stole fullt og fast på mennesker. Noe annet ville være åndssvagt. Man ville slett ikke kunne klare seg i det virkelige liv dersom man ikke stolte på folk. Men det var en viss forskjell på å ha tillit og det å være naiv, og la folk tro de kunne snyte henne.


Det var det hun nå hadde vært. Og så den fyren! Hun hadde godt senset det, men ville godt gi ham sjansen likevel. Hun sprintet etter ham av alle krefter, og fikk grepet fatt i skjorten hans på hjørnet. - Hva fanden mener du? Ville du snyde meg? Herdur sto der med brusende hår og var nokså fryktinngytende, minst et hode høyere og dobbelt så sterk som den lille thailenderen. Han forsto med en gang at han var underlegen, og slo over i et stort smil. - I will get taxi. Jeg skulle bare hente drosje. - Hvorfor løp du? - Fordi jeg ville komme raskt med taxi til deg. - Kan jeg så få min seddel tilbake, så skal jeg veksle den først, sa Herdur. Han ga den lydig tilbake mens han smilte. - No problem. You change in bar. All safe. Herdur merket at hun faktisk trodde på ham igjen. Han virket helt ærlig og sympatisk. Hun forsto ikke helt hva som hadde gått av henne. Hun pleide aldri å mistro folk. Hun følte seg temmelig dum da hun gikk bort til baren. Alle måtte ha sett det lille opptrinnet, men det lot ikke til at thaiene hadde sett det i det hele tatt. De var bare smilende og vennlige, og vekslet seddelen hennes. - Now we go to tatto, spurte den smilende thaien igjen uforstyrrelig, som om ingen ting hadde hendt. Herdur nikket, litt flau, og ga ham det beløpet han hadde sagt først, og vinket for å stanse en liten minibil. Det kløv opp på lasteplanet der det var montert benker, og fór ut i trafikken. Herdur merket at hun mistet retningen etter hvert, men hun hadde jo med mobilen og kartet og de adressene hun hadde notert i København. Det ville ikke være noe problem å finne Bhaglampu igjen med en taxi. Hun var vant å ta seg frem på egen hånd, og hadde alltid følt seg trygg i byer. Dette var jo egentlig ganske spennede. Hun fikk stole mer på folk. Måtte ikke bli så skvetten og dum. Etter å ha kjørt en tjue minutters tid, stanset bilen, og de hoppet av. Han vinket henne med seg. De gikk noen kvartaler til fots. - Hvor skal vi? sa Herdur. Thailenderen bare prikket på håndleddet sitt. - Sak yan, sa han. Very sacred tattoo. Herdur kjente at hun begynte å bli litt skeptisk igjen, de hadde gått ganske langt, og var kommet inn i noen bakgater der det ikke fantes et eneste menneske. Husene så ut som lagerskur. Men det ville sikkert ikke være vanskelig å ta en taxi tilbake til Khao San. Han ville antakelig vise henne veien tilbake også. Han jobbet jo i baren. Thaien bare vinket henne etter seg. – Skitt også, tenkte Herdur. Jeg vil stole på ham. Magisk tatovering. Det er jo en enestående sjanse. De gikk opp en trapp og inn i en svalgang. Det luktet tett og varmt og matfett. De kom ut igjen i en bakgård, en romslig plass som var inngjerdet. Hun


så at det satt mange mennesker der allerede, og thaien vendte seg til Herdur igjen og smilte, som om han ville si at her kunne hun se; alt var i orden. - Wai khru ceremony sa han. Great power. De gikk inn, og Herdur stilte seg, fascinert men beskjedent bakerst, men hadde allerede vakt oppsikt; den lille thaien som hadde ført henne hit var kommet i disputt med en eldre kar. De to sto der lenge og diskuterte lavt bak publikum, begge kikket opp mot Herdur av og til, det var tydelig at det ikke var helt greit at hun var kommet. Til slutt kom den unge tilbake og betraktet henne ovenfra og ned, tydeligvis på oppdrag fra den eldre mannen. - Are you at period? sa han. Herdur begrep ingen ting. Så spurte han igjen, mens han pekte forsiktig på underlivet hennes og smilte bredt, som for å vise at han var absolutt var på hennes side: - No pregnant, are you at period? Plutselig forsto hun det, og ble bråsint. Hva i all verden hadde han med om hun hadde menstruasjon eller ikke? Men da hun så på den gamle mannen som sto der nede med skeptisk blikk, og så sin ledsager flau og sjenert og stivt smilende var i ferd med å spørre henne for tredje gang, tenkte hun: - Det er jo ikke han som er så idiot, det er den gamle der nede, han kommer helt sikkert til å nekte meg. Men Herdur hadde allerede gått langt, hun hadde bestemt seg for å bli, og aktet ikke å bli kastet ut fra denne seremonien, hva den nå enn var, i hvert fall ikke av gamle fordommer. Hun fikk bare jatte med. - No, sa hun. I am not. I am as usual. Alt i orden. Gutten som hadde fulgt henne smilte glad, og leverte noen av sedlene han hadde fått av henne videre til den eldre mannen som stappet dem i lomma. Alt var i orden. Hun strakte hals. Det var mange folk samlet, men hun kunne bare se noen få kvinner. Hun hadde fordelen av å være høy, dermed så hun godt det som skjedde framme på gulvet inne i innhegningen eller hva det nå var, og det ga henne en følelse som når man mister rom- og stedsansen og alt begynner å flyte. Hun følte seg litt svimmel, men det var likevel ikke ubehagelig. Hun ble bare oppmerksom på en slags lav rytme eller nynning i forsamlingen. Den var suggestiv, og den framhevet det som foregikk der framme. Mannen som satt på krakken hadde en rygg som var nesten sort av tegninger. Hun anstrengte seg for å se dem tydelig, så at han hadde både skrifttegn og dyrefigurer på de brede armene, tett i tett. Tatovøren hadde ikke noe vanlig summende tattoveringsapparat med seg, han sto over den nesten nakne mannen med en halv meter lang spiss metallpinne, og det så ut som om han holdt på å prikke en ny tegning inn på låret hans helt for hånd. Kanskje var det skrifttegn, det var umulig å si, men det så ut som om tatovøren gjorde det helt på frihånd og uten å se etter noe, arbeidet bare med den lange pinnen som han regelmessig banket på toppen av mens han nyttet og sang en monoton strofe.


Hun husket at Willy fra Berlin hadde sagt at munker utførte hellige tatoveringer i klostre, det var hva han hadde fortalt henne. Mannen som tatoverte her nede hadde ikke noen munkekappe, dette så heller ikke ut som noe kloster. Hadde vel mer likhet med et møte, en slags bedehusforsamling med anstrøk av gammel tattosjappe i Nyhavn. Ikke noe tempel, selv om det var hengt opp noen snorer omkring området midt på det sprukne betonggulvet der det satt mange mennesker. Kanskje var det bare juggel her også? Hun vendte seg spørrende mot sin ledsager, og som om han hadde lest tankene hennes sa han lavt: No Wat. Ikke tempel. Not monk. Magic teacher. Mo phi. Also tattoo woman. Selvsagt hadde han tatt henne med til et sted der man kunne tatovere kvinner! Munker kunne kanskje ikke det. Hun hadde sett mange av dem ute i byen allerede. Det hadde vært rart å se de unge guttene i gule kapper, de var helt skinheads og barbente. Hare Krishna og vel så det. Det var sikkert ikke lov for dem å ha med kvinner å gjøre. Men guiden hennes var nok interessert i å få litt lønn for strevet dersom Herdur ble fornøyd med besøket. Han hadde nok blitt veldig optimistisk da hun ble med ham likevel. - You want woman tatto? spurte han. Very good. Great power. Will attract men. I ask Ajaan Sak. He will make tatto on you after. Herdur tenkte litt lattermild at det var i hvert fall ikke for å få sjans på menn hun eventuelt skulle tatovere seg, hun hadde aldri trengt å ty til det når sant skulle sies, og hun så litt betenkt på tatovøren som med den lange pinnen prikket i vei på mannens lår. Hun var ikke i stand til å se tegningen herfra. Men det kunne hun godt ha tenkt seg. Å se den helt tydelig. Så hun snudde seg og pekte ned på gulvet, innenfor trådene, der det så ut til å være ledig plass nærmere de to. Gutten nikket, og gjorde tegn til at hun bare kunne gå ned og sette seg der. Hun listet seg ned så forsiktig hun kunne, likevel stanset tatovøren opp et ørlite øyeblikk og gransket henne med gjennomtrengende blikk før han fortsatte prikkingen. Mannen som ble tatovert så henført ut, som om han nøt den smerten denne grove håndtatoveringen måtte påføre ham. Et øyeblikk hadde Herdur vært fristet til å la seg tatovere, men så tenkte hun at det der var fanden ikke sterilt, den lange pinnen var ikke mye fristende, og den kluten som han av og til gnidde med heller ikke, hun ville nødig utsette seg for de bakteriene. Men det var fascinerende å se på. Det nynnet og messet lavt og inntrengende omkring henne, det var en lyd som både hisset og beroliget, en lyd som grov seg inn i ørene og reflektertes i hjernen slik at hun følte seg blank som metall, og hun merket at hun var varm, men ikke av den stekende heten og eksosen, men av noe som kom av melodien, som om den ville holde henne fast… Hun henga seg til den monotone messingen, og var helt uforberedt da en mann et par plasser borte plutselig sprang opp. Han begynte å skjære grimaser mens han satte i å ule, sterkere og sterkere. Han kastet seg opp i luften, som om han var en slags fresende katt, smidig og virkelig rasende. En på den andre siden


av henne våknet også, underlig dyreaktig i bevegelsene. Nå kastet kattemannen fram over ryggen på de som satt foran, ramlet, slepte seg opp igjen. Øynene var nesten vrengte, han brølte, rev ned krakken ved siden av seg, veivet vekk folk lenger framme. Herdur ble skremt, og da han roet seg et øyeblikk skottet hun fremover, nå hadde tatovøren avsluttet behandlingen og trukket seg opp på podiet foran forsamlingen. Han sto der oppe, som om han ventet. Den andre sprø mannen ved siden av henne begynte å riste og brøle igjen. En tredje fyr oppførte seg som en slags fugl, han begynte å hakke i en stolrygg bak henne, nesten opp på siden av henne, han var også i transe, han hakket og pikket med harde albuer og hender og hakespiss og presset seg framover. Den første kattefyren virket nå så gal at Herdur ble virkelig skremt. Han hadde helt mistet kontrollen, hadde fått noen rykninger slik at han plutselig så ut som et rovdyr. Han bykset hvesende mot rekken av karer som hadde sittet på de forreste setene, men som nå hadde stilt seg med ryggen mot scenen, de sto klare til å ta i mot ham. I det han styrtet mot dem, grep en av dem tak om den sprellende kroppen og løftet den opp fra bakken, men fra den andre siden av salen kom enda en vanvittig person settende. Herdur kjente seg redd. Stadig fler av dem som satt omkring henne begynte å ule, de reiste seg opp, enkelte virket ikke lenger å ha kontroll over seg selv. Omkring henne kastet folk seg inn og framover i mengden, det var som om hun satt i en ustyrlig høy sjø, hun kjente seg bli berørt av galskapen, av presset som utviklet seg, mot å styrte fram som en felles bølge, la vanviddet ta over, kaste seg fram mot podiet. Hun kunne ikke bli sittende her, det var meget farlig, de få vaktene der framme kunne umulig forhindre dette. Det ville utvikle seg til blodig kaos. Men de sto stadig fast og tok i mot de galningene som oftere og oftere kastet seg hensynsløst fram, stupte framover uten å vøre den fare de selv utsatte kroppen for, ramlet over stolrygger og murblokker som folk hadde flyktet fra, for så å kaste seg i sprang fram igjen. En slags stage diving, bare motsatt vei, fra gulvet og opp mot podiet. Vaktmannskapene forsøkte å demme opp, de tok folk om livet, snakket til dem, løftet dem opp fra bakken, ristet dem, ga dem ørefiker, og det så også ut til at noen våknet opp av transen, så seg forvirret rundt før de gikk tilbake på plassen sin som om ingen ting hadde skjedd. Men det kunne ikke gå bra. For dette ble bare villere og villere. Redd reiste Herdur seg halvveis og skottet bakover, opp mot stedet der hun opprinnelig hadde stått, for å finne gutten som hadde tatt henne med hit. Hun så ham ikke, men en ny galning veivet forbi henne bakfra, hun fikk et streif av de flaksende armene hans i ansiktet, forbi i et vinddrag. Hun måtte ut av dette, men den eneste bevegelse som var mulig var framover, sammen med strømmen av de vanvittig hylende og stønnende og hoppende menneskene, dette var i ferd med å vokse til en stor bølge som ville rive også henne med, det var umulig å stå i mot, hun tenkte på filmen hun hadde sett, alle som hadde omkommet på et fotballstadion, merkelig at man kunne bli så høj uten musikk, men hun rakk ikke å tenke mer før hun ble skubbet og løftet opp og fram av kjempebølgen av gale mennesker, en brenning som skylte mot den enslige rad


menn der framme. Herdur kjente hun ble l��ftet opp, hun svevde, det var som om hun var et fuglevesen, liksom den hun hadde på sin hemmelige tatovering, en desperat og sint fugl var hun nå, den var ikke i stand til å bruke vingene sine fordi de satt så fast i andre vinger, haler, rovdyrtenner, en uendelig masse av rå og ustyrt dyriskhet som styrtet fram og knuste alt, hun var en del av det, hun svevde, raste fram mot podiet. Så brast alt under henne og hun styrtet i mørket. Fortumlet satt hun på gulvet, hun skalv og ristet, klarte ikke å finne igjen noe. Hun hadde fløyet. Så kjente hun at hun ble våt, dyvåt i ansiktet, det kom høyt oppefra, kvister som var dyppet i vann, som ble svunget utover møljen av mennesker. Noen omkring henne var i ferd med å våkne, under de store sveipene av vann som ble sprutet over dem vaklet de bort til snorene og begynte å knytte dem på seg. Hun kjente et par sterke armer ta tak om livet sitt bakfra. Noen løftet henne opp, han måtte være stor, større enn de andre. Hun var ikke til stede lenger, men ble holdt i været, ristet, blåst på, klappet i ansiktet. Hun så fjernt at underarmene hans var senete og kraftige, og hadde store sorte tatoveringer. Hun hang i de armene, hun ble løftet høyt, ble ristet, men ville ikke tilbake. Døsig åpnet hun likevel øynene, langt nede på låret hans freste konturene av et tigerhode hissig og rødt mot henne. Da klarte hun ikke mer, hun forlot igjen seg selv, hun ble til noe annet. Fortvilet presset hun hodet bakover mot det svette, harde brystet hans og strigråt.


Kap. 28 Bangkok, tirsdag 28. juni. På fottur Etter å ha fløyet fra det trygge Europa, steg Trond Bjerre ut i den avsindige varmen på Don Muang flyplass i Bangkok. Han var på utkikk etter en ”meter taxi”, et tips som hadde stått i Thaiguiden han hadde kjøpt på Heathrow. Boken var interessant, men han hadde ikke klart å samle tankene, han hadde hatt følelsen av at han nok en gang handlet overilt, til tross for sin uro over vennene datteren hadde reist av sted med. Han fikk ta det som en ferietur. Så fikk han se hva det kunne utvikle seg til… Trond hadde slukket lyset over setet og forsøkt å sove så godt han kunne. Bangkok, han assosierte byen med å kjøre med munnbind i trafikken. Han var i hvert fall forberedt på ikke å bli snytt på prisen inn til sentrum, nå visste han hva turen burde koste. Den taxisjåføren som var raskest på pletten foran Trond, forsikret han om at det var nettopp en slik meter taxi han hadde. Mannen kunne ikke uttale r og sa ”metel taksi”. Uten videre grep han kofferten til Trond som fulgte etter ham bort til bilen og satte seg inn i et flatt baksete som for lengst hadde mistet all form, polstring og fjæring. Trond rakk ikke å spørre om prisen før han vel hadde satt seg, men så husket han litt forfjamset å gjøre det. Sjåføren, som hadde en enorm vorte med 5cm lange hår på kinnet, sa at han ville ha 500 Bath for turen. Trond tilbød matt 250 som han var blitt anbefalt, de havnet på 350, still a good price i følge guideboken. De kjørte inn på en tettpakket motorvei der trafikken av og til stanset helt opp, og slik skulle det fortsette, men da turen var slutt kom sjåføren likevel til å forlange et ekstra tillegg fordi han hadde tatt den raske motorveien inn til Bangkok, en tilleggsavgift han ikke på avreisetidspunktet hadde nevnt noe om. Mens de sto stille i trafikken trakk sjåføren opp brosjyrer for hoteller som han tilbød, Trond sa at han allerede hadde hotellrom, og sjåføren tok opp andre kort, med reklame for barer og nattklubber med vely good girls som han også hadde bilder av, han tilbød å kjøre dit med Trond som ikke følte for å dra på nattklubb heller, nå på morgenen. Han var usikker på hvor mye klokken egentlig var, hadde glemt å stille den, følte det underlige ved at det allerede var så langt på dagen her. Etter endelig å ha fått en miniblund på flyet, hadde han for ikke lenge siden våknet med følelsen av at det var grytidlig. Det hadde gått uendelig sakte på motorveien, de gangene alt sto helt stille løp svermer av guttunger, noen av dem bare småbarn, ut i kjørebanen, inn i mellom bilene som sto tettpakket fil ved fil, og forsøkte å selge noe plastikkskrammel som sjåføren allerede hadde maken til hengende i speilet. En gutt på åtte-ni år kom med bøtte og svamp og begynte å pusse frontruten på bilen ved siden av. Det gikk i rasende fart, og gutten holdt håpefullt ut hånden, men akkurat da ble det en bevegelse i køen igjen, og føreren kjørte uten å gjøre tegn til å betale for den ubedte tjenesten. Trond ble litt forarget, men gutten trakk på skuldrene og var allerede i gang med neste bil, denne gangen fikk han penger når han stakk den brune hånden inn det åpne vinduet til føreren.


Trond følte seg stadig trøtt, flyturen hadde tatt veldig mange timer. Dagen før hadde han fløyet fra København til London i skumringen. Lyset fra den veldige byen hadde møtt ham som sprekker i glødende lava. Etter avgang Heatrow hadde han sittet og sittet i det mye større flyet, det engelske paret bak ham hadde snakket velpleid queens english i det uendelige, noe som ga ham følelsen av å være med i en engelsk påskekrim. Han fikk alltid denne følelsen av England, i Norge så man jo bare engelsk og amerikansk film på TV, og de gangene han hadde vært i USA forbløffet det ham også at de virkelig var slik der borte, tenkte slik og snakket slik. Akkurat som filmklisjeer. Formiddagen på Heatrow hadde startet kaotisk, med lange køer foran sikkerhetskontrollen i terminal 3, og flyet hadde vært tjue minutter forsinket ved avgang. Til slutt hadde de taxet ut bak mange andre fly, Virgin Atlantic, British Airways og et totalt fargeflekket fra South Africa Airlines. Det var først på det tidspunkt hadde Trond fått tilbake den gode følelsen av å være på reise. Det hadde seget inn over ham at nå var den virkelige sommerferien hans begynt, om enn på en annen måte enn han hadde tenkt. Her han satt i den ukomfortable drosjen, duppet han av igjen. Han ville bare komme fram for å sove nå. De store heisdørene åpnet seg med et svisj, og slapp den våknere, men stadig døgnville Trond Bjerre ut i den store hotellvestibylen. Han kom fra sitt hotellrom, nå tok han et par skritt ut og så seg om, vesentlig mer uthvilt enn for et par timer siden. Her var god plass og høyt under taket. Han visste ikke helt om han likte det så stort og sterilt, men i København hadde de booket ham inn på Royal River Hotel. Det hadde virket lovende. Trond gledet seg til å ta en tur på elven som slynget seg gjennom Bangkok. Det skulle være mulig å ta elvebåt herfra. Alt var bedre enn den trafikken han hadde kommet i. Han hadde tatt med seg den lette tursekken sin, nå ville han ut og ha litt luft. Han gikk mot døren, men ble vennlig stanset av en vakt. - Taxi, sil, spurte vakten blidt. - No thanks, sa Trond. Just walk. Mannen smilte enda mer, men holdt hånden opp. - No walk. Taxi please sil. Det var tydeligvis uvanlig, eller bent fram forbudt å gå ut til fots. I hvert fall med bagasje. Hotellet var en veritabel festning så han nå. Her var kinesere og thaier, travle, velkledde og korrekte. Trond ruslet bort til noe som så ut som en bardisk eller buffet for å tenke seg om. -They wouldn’t let you out, would they, hørte han en stemme bak seg si. I believe we both are trapped in the emerging market. Trond snudde seg, og fikk øye på en rødhåret og skranglete fyr med et glass i hånden. - Tillat meg å presentere meg, mitt navn er Triffin. Anthony Triffin, sa fyren på uklanderlig engelsk. Naturalisert, men heller mislykket Thai, fortsatte


han. Vær så god, forsyn deg med en drink. Han pekte på brettet med glass som sto på en tralle. Det er gratis. Det går på forretningen. Hvilket betyr at jeg anser deg som en mulig kunde. Ørret, vil jeg tro, muligens laks, men avgjort ørret. Trond forsto ikke hva han mente, men tok automatisk et av de fargerike glassene. Det var ikke tørr hvitvin, men en eller annen fruktsøt daiquiri. Selv ikke på danskebåten pleide Trond å drikke drinker med slike ting oppi. - Jeg heter Trond Bjerre. Skandinav. Fra Norge, sa Trond. - Ah, fantastisk, sa Triffin. Jeg er en stor beundrer av Mustad. - Jaha, sa Trond litt i villrede. - Min oppgave her i disse intime omgivelser er å pushe fiskekroker på nyrike kinesere, sa Triffin. Det gleder meg å ha fått huket deg, om du vil tilgi bildet. Kineserne anser jeg derimot som en bortimot umulig oppgave. Trond hevet drinken og drakk. Det var mye ananas og kokosnøtter og slikt. Og mye alkohol. - Altså på fottur i Bangkok, sa Triffin, og pekte på Tronds praktiske snøresekk. Det er ikke lett å forlate base camp. Hemmeligheten er bath. Betaler man, slipper man ut. Eller inn, alt ettersom. Det gjelder for øvrig alle samfunnsinstitusjoner her. - Det virker som du kjenner forholdene, sa Trond. Han kunne ikke la være å like fyren, og drakk litt mer av sugerøret. Det var faktisk veldig godt. Han merket mindre til spritsmaken nå. - Vel. Fiskekroker er mitt fag, da Triffin. Det kan jeg en smule om. Jeg er den beskjedne førtini komma ni- prosentsaksjonær og formelt sett daglige leder av en relativt vellykket krokfabrikk. Allerede den gang jeg giftet meg med majoritetsaksjonæren, jeg kaller henne femti komma en- prosenten, min søte kone, og hennes far, den udødelige styreformannen, for vel femten år siden, allerede den gang hadde fabrikken i årevis piratkopiert de mest aktuelle av norske Mustads verdenskjente produkter med stort hell. Så mitt smule britiske bidrag i sir Izaak Waltons ånd er mer av symbolsk art. Trond smilte. - Meget hyggelig å møte et menneske over seks fot, fortsatte Triffin, og rørte ettertenksomt i drinken. Min korsrygg er blitt nedslitt i alle disse årene, ikke bare på grunn av høydeforskjellen, men også av all bukkingen og skrapingen. Til og med smilebåndene er nedslitte. Det er mulig at jeg for lengst burde vært byttet i en modell av sørkoreansk eller Taiwansk merke. Det er godt mulig det har vært oppe i styret allerede. - Nå, sa Trond forsonende. Det virker på meg som du er pågående nok og i god form. - Det er kun på grunn av alkoholen, hvisket Triffin dramatisk. Takket være alkoholen så er jeg i god form. Regelmessig alkoholtilførsel er meget viktig i Bangkoks forretningsliv. Må jeg få ønske deg velkommen til de evige trafikkproblemers by. Du er her kanskje i forretninger, du også, eller er det


fornøyelser, ja ikke misforstå, alt det der er stort sett en myte. Verden er lik over alt. - Jeg er her på ferie. Min datter… Vel, egentlig er jeg her for å gjøre noen undersøkelser i forbindelse med en venn som døde i tsunamien, sa Trond. Tony Triffins uttrykk ble straks nøytralt, ja nesten trist. - Det var en utrolig historie, sa han. Utrolig. - Du ble kanskje berørt, sa Trond forsiktig. - Ja, sa Triffin. Jeg ble det. Som de fleste anstendige mennesker vil jeg tro. - Merket man mye til det her i Bangkok? sa Trond - Ikke mye, sa Triffin, Prisene på likposer steg litt vil jeg tro. - Du har ikke så høye tanker om dette landet, forstår jeg, sa Trond. - Tvert i mot, sa Tony Triffin. Det er et spennende land. Og meget hyggelig. I litt over femten år har jeg vært her. Giftet inn i en moderat gren av de mer solide familier tør jeg si. Men jeg forstår fremdeles absolutt ingen ting av hva som foregår her. Noen ganger innbiller jeg meg at det er et problem. Men det er det ikke. Absolutt ikke. Jeg tar med meg en bunke bath, og plutselig blir det mulig som var helt umulig før. Det er et velsignet enkelt liv, og alle er glade. Ser du noen sure fjes her? Selv sikkerhetsvakten smiler til deg mens han nekter deg å gå ut. Dette er smilets land mr. Bjerre. - Jeg har notert meg det, sa Trond. Men kanskje jeg kan jeg be deg om råd, jeg har noen ærend i den amerikanske og den danske ambassade, og muligens hos politimyndighetene. Jeg trenger kanskje noen tips for å finne den rette tilnærmingen. Den danske ambassade kjenner jeg ikke, sa Triffin. Den amerikanske skal jeg med glede ledsage deg til. - Jo, jo, virkelig, sa han da Trond protesterte. Jeg har all verdens tid og anledning til det. Politimyndighetene vil jeg heller fraråde, men deg om det. Jeg står til din disposisjon mr. Bjerre. Om det er så forbasket om å gjøre å vise takknemlighet, så er jo en av mine hemmelige drømmer å få tilgang til en liten time ved en av de små, skyggefulle og regnvåte elver inne i de vestnorske fjorder. Aurland og Laerdal og hva de heter igjen. Her er mitt kort. Ring meg når du vil. - Jeg skal med glede anbefale deg som laksefisker, sa Trond. En god del av mine kolleger på universitetet er ivrige sportsfiskere, og en advokat jeg kjenner er spesialist på å få til det umulige. Det vil sikkert være mulig. Jeg har selv bodd på Vestlandet. - Der er kjølig og regn og gråvær har jeg hørt, sa Triffin håpefullt. - Ja, sa Trond. Jeg kan nesten ikke huske et solstreif fra de årene. - Velkommen til Bangkok, kjære venn, sa Triffin. Trond gikk ute i varmen og bråket. Bangkok bredte seg foran ham, mil på mil med forurenset, dirrende het og ukjent millionby. Først tok han fergebåten fra hotellets brygge, men den gikk bare til et kjempemessig varehus lenger borte


i elven. Det virket som avtalt spill, de hadde delt ut varekataloger om bord. Men det hadde skjedd noe utrivelig da han skulle hoppe i land. Kanskje bare en tilfeldighet, men likevel… Han hadde med kart, men i praksis var det umulig å bruke det fordi de fleste gateskilt her var skrevet med den uforståelige krøllete Thaiskriften. Husene var heller ikke nummerert på noe systematisk vis, mange steder var det ikke noen husnummer i det hele tatt. Han fikk bare bruke sin retningssans så godt han kunne. Trond var sliten, dehydrert og uten blodsukker. Han hadde gått uendelig langt langs enormt trafikkerte gater, lenger og lenger bort fra det som kunne være et vanlig bysentrum. Nå hadde han gått inn på en enkel kafe, utenfor den åpne døren hamret kompressorer og trykkluftbor i tillegg til trafikken som dundret forbi. De to jentene jobbet antakelig her. Den ene fulgte opptatt med på såpeserien på det allestedsnærværende TV, den andre satt og spiste ris. Eieren hadde gått inn på bakrommet, han hadde sittet ved et bord og sortert gamle kvitteringer før han sopet dem sammen, kastet dem i søppelkurven, og spyttet etter dem. Det virket som om han ikke var helt frisk, slik han hadde spyttet og harket. Ellers var her et bilde her av dronning Sirikit, et veggur som ikke gikk, en vifte, et stort diplom med blomsterbroderier som antakelig bekreftet at eieren hadde et godkjent spisested eller var fagutdannet. Det så ikke ut til å ha blitt feid eller vasket her på veldig mange år. TV’en tok noe som antakelig var en reklamepause, og kjørte deretter i vei med en ny serie. Utenfor på fortauet sto to store gasspanner med mat som putret og kokte, og jenta som hadde sett på tv gikk ut for å betjene noen kunder der. Trond så igjen på det staselige men falmede portrettet av dronningen. Det boblet og suste fra gasspannene utenfor døren. Det duftet mat. Det hadde fått ham til å gå inn hit. Nå var han så sulten at han bare måtte ha noe for å fungere, det var sikkert ikke mange bakterier igjen, pannene hadde sikkert stått og kokt i flere timer. En typisk kjøkkensliterske kom inn og satte seg ved et bord med sitt matflekkete hvite forkle og rutete skjorte mens hun også begynte å følge med på tigerøkonomivekst- og fallitt-såpeserien, noe som for Trond så ut til å gå kontinuerlig på alle kanaler her. Tv på alle butikkdisker. Han hadde aldri sett så mye tv- titting i hverdagen noen gang. Men det som foregikk på skjermen var totalt ubegripelig for ham. Kjøkkenhjelpen hadde tatt seg en kraftig porsjon ris og vært ute i en av gassgrytene og forsynt seg med kjøtt. Det var nok lunsjen hennes. Den søte og småfete piken kom inn fra bakrommet igjen. Trond hadde bestilt en øl av henne, han tok ikke sjansen på noe annet, og hun hadde kommet med en diger flaske, påsto smilende og uforstående at hun ikke hadde mindre, noe Trond helt sikkert visste var en løgn, men han orket ikke protestere, hun syntes nok heller ikke at Trond var noen god kunde der han ble sittende og tvære på den kjempestore flasken med sterkøl som han visste det var dumt å drikke for mye av.


To vifter langs veggen hadde stanset i den kvelende varmen, en stor vifte i taket sto også stille. Spindelvev og gammel skitt hang i laser i takhjørnene. Det mest imponerende var egentlig de fire kjempstore, fete gullfiskene. Slørhaler. Noen skikkelig tjukke griser på mange hekto hver som sto på hodet og slurpet nedi gjørmebunnen på akvariet sitt, noen ganger vraltet de borti hverandre med fiskeflesket. Under det sto et grått akvarium med mer alminnelige småfisker i. Vannet var grumset av algevekst, det så ut som om det aldri hadde vært klar sikt der. Men det var i hvert fall ikke fisk som kunne eller skulle spises. Trond følte seg matt og utsultet. Han måtte ha mat, selv om han ikke kunne kalle dette en hyggelig kafe, heller ikke interessant, uansett bildene i blasse farger på veggene. Bildene av tallerkenrettene ville normalt ikke gi noen lyst på mat på mange uker, det var et kjøkken bak forhenget som han var redd for å vite noe om, og disse gullfiskene, sammen med den typisk infeksjonsredne eieren og den stivt smilende servitrisen, gjorde at han følte at det ikke var helt stedet for ham. Noen fastskrudde bord av rød respatex med tre og tre fastmonterte skai-stoler under gjorde at det hele så ut som et sted mest egnet for gateslagsmål. En eldgammel plakat for world weightlifting championship 1997 in Chang Mai, Thailand, med en vakker og muskuløs kvinne som løftet en svær vektstang på en hånd, bidro til assosiasjonen. Trond kjente seg svimmel og småkvalm, og bestilte en lunsjrett. Hva hadde han egentlig trodd? At det ville være mulig å rusle rundt i Bangkok som i latinerkvarteret i Paris, eller som i hyggelige London? At det var en sted med menneskelige og intime dimensjoner? Han trakk opp kortet fra Triffin, og så på det. Det hadde en ørretflue i logoen. Den var en klassiker, men Trond var ikke i stand til å huske navnet på den her han nå satt. Han var nødt til å starte ett eller annet sted. Byen hadde overveldet ham, den var et mareritt av støy, trafikk, og utrivelige motorveier på kryss og tvers. Han hadde vært så opptatt med alle inntrykkene at han nesten hadde glemt at det var her Stine var med sine venner. Ett eller annet sted i dette kolossale, ukjente, hete helvetet der alt kunne skje. Heldigvis var de tre sammen. Skjønt, han tvilte på om de to ledsagerne hennes var noe å støtte seg til. Det var vel heller motsatt. Stine var ikke dum. Hun var en meget oppegående jente. Men han kjente igjen uroen komme når han begynte å tenke på henne. Han smakte litt på maten. Den var god. Mye bedre enn han hadde fryktet. Han måtte slappe av nå. Han drakk litt mer av ølet. Det var sterkt og godt. Alt var i orden. Han hadde tatt på seg en oppgave for Flemming. Den snille Trond, den hjelpsomme og forståelsesfulle, hadde stått klar til tjeneste før han hadde fått tenkt seg om. Klart han ville bidra til finne ut av det med Jens. Jens hadde en gang vært hans venn, og når dette med leiligheten nå hadde dukket opp, så forsto han Flemming godt. Flemming hadde alltid hatt et hjerte for Stine. Trond skjenket opp i det tomme glasset igjen. Ville tømme flasken. Klart han forsto. Trond hadde alltid forstått. Han hadde forstått Mona, han hadde forstått Jens, og han slet hele tiden for å forstå Stine. Klart han forsto Flemming.


Bare hyggelig å forstå, være til hjelp. Hyggelig å havne her når den rene og vakre norske sommeren hadde startet, når han kunne ha sittet på brygga i Nevlunghavn og spist reker, slappet av med gamle venner. Han forsto ikke hvorfor han følte seg så sint. Det måtte være fordi han var blitt så sulten og sliten. Og fordi denne byen kjentes som et press på nervesystemet. Eller fordi Stine virkelig hadde dratt helt hit uten å si i fra. At heller ikke Mona hadde sagt noe. Eller Flemming. Var det ingen som forsto hvor alvorlig dette kunne bli for Stine? Ble Trond til de grader lite respektert av dem han hele tiden forsøkte å ta hensyn til? Irritert skjenket han seg enda litt mer. Et fullt glass til. Det var da fanden ikke så farlig. Hvem var egentlig interessert i hvordan han hadde det? Hvorfor ikke bare være her, og se hva som skjedde. Ble han syk så ble han syk. Trond kjente at han begynte å bli beruset. Og sta. Han hadde bestemt seg for å spise opp maten, uansett, og han ville tåle dette helvetet av en by. Nå ville han gjøre den jobben han hadde sagt han skulle gjøre. Han ville ikke vise seg ynkelig i forhold til Flemming. Han skulle vise ham at han var en bra sønn.. Nei, sønn, det var det jo Jens som var. Den vellykkede eller mislykkede sønnen. Det var umulig å si. Det var bare surr. Han skulle i hvert fall ta rotta på Jens. Han hadde aldri stolt på Jens. Jens var en upålitelig dævel. Trond skulle pinadø følge sporene nå, plage folk til han fant ut av noe, ikke gi seg, men finne ham.


Kap. 29 Bangkok. Tirsdag 28. juni. I gode hender Herdur svevde. Hun var i et stort rom. Hun svevde høyt over markene. Solte brente, hun lå som et utstrakt kors og svevde. Det fantes bare et lys, et skarpt hvitt lys, som holdt på å smelte hodet hennes. Det var en lyd som gnagde og gnagde, og et tynt sus i hodet. Hun var i tynn luft. Hun var en del av lyset, det fylte henne og var helt klart. Hun hadde aldri vært her før og likevel var det her hun hørte hjemme. Hun hørte en stemme, og visste at den måtte tilhøre Jens, men at Jens var et sted der det var enda mer lys, og hun måtte fly dit, fly høyere opp. Den gnagende lyden ble sterkere, den var en maskin fra en dypere verden. Hun svevde enda høyere, og så at ett eller annet sted langt der nede var det en slette, og et menneske, og det var henne selv, og hun kunne se seg selv for første gang, så hvor liten hun var og hvor stor den sletten var, og et øyeblikk undret hun seg på hvorfor det ikke var noen andre der, og stemmen fra Jens var borte nå, men så hørte hun en klang igjen, og hun visste at det var klangen av grønt, det var en litt tørr klang, hun hadde ikke visst at grønt lød slik, den var så tørr at hun ville hoste, men hun kunne ikke puste, fikk litt panikk. Hun måtte lære seg å puste, hun hadde jo aldri lært det, de kunne ikke forlange at hun skulle puste når hun ikke kunne det. Så var det som om noe ristet henne veldig, og det kom et langt, forferdelig støt som bredte seg gjennom hele kroppen, og hun kjente en skarp smerte i bakhodet, den skar inn gjennom henne. Så kjente hun noe hardt, det var en hard flat kant, hun hadde hodet mot en hard flat kant. Og hun lå på noe. Noe som var hardt som en flat stein, som om hun skulle opereres, og det var noen der, i rommet, og flere stemmer, hun hørte dem tydelig, men forsto ikke hva de sa, hun ville be dem snakke tydeligere, men de bare snakket videre, hun hørte dem tydelig, men forsto ingen ting, det var helt umulig å forstå, og hun visste ikke hvor hennes egen munn var, om den var der. Så sa noen på engelsk: ”Are you awake”, og hun ble så glad fordi hun plutselig forsto, og åpnet øynene, og så at hun var i et rom og at hun så opp i ansiktet til et menneske. - Are you awake? Herdur lukket øynene igjen. Hun var forferdelig kvalm, og forsøkte å snu seg fordi hun kjente at hun kom til å kaste opp, men rakk det ikke før mellomgulvet plutselig knøt seg sammen og hun kjente den sure sviende smaken i munnen og ble nesten nesten kvalt. Hun følte hun fikk panikk, men kjente også at noen tok tak i armene hennes og dro henne rundt, og hun klarte å puste igjen. Så hørte hun noen lo. Det var han som hadde stått over henne. - Are you okay? - Okay, stønnet Herdur. Okay. Hun følte seg mer syk enn hun noen gang hadde vært, rommet seilte rundt, men hun klarte å se at det satt to menn der. Hun hadde aldri sett dem før.


Han som hadde spurt om hun var okay, holdt henne fremdeles under skuldrene, og hun satte seg forsiktig opp, lente seg framover og kjente igjen den forferdelige hodepinen. Hun kjente at noen plasserte ett eller annet under ryggen hennes. Kanskje en pute. Så var det noen som satte en plastflaske i hånden hennes, og hun grep den og klarte å treffe munnen, men sølte veldig, vannet var ganske lunkent og hun kastet opp igjen. Hun visste ikke hvor hun var. Hun var forferdelig syk, og visste ikke hvor hun var. Det overveldet henne fullstendig, og hun begynte å gråte. Hun kjente at hun ble holdt fremdeles, selv om mannen hadde rykket unna da hun kastet opp. Nå kjente hun seg fullstendig oppløst. Helt tynn, uten krefter. Men da gråten var ferdig, følte hun seg litt bedre. Noen hjalp henne. Hun var blitt syk, men noen hjalp henne. Redd forsøkte hun å tenke på hva som kunne ha skjedd, men alt var borte. Det var ikke noe der. Men hvor var hun? Hun tok opp hånden for å gni seg om munnen, og en av mennene som var der, rakte henne ett eller annet. En tøyfille. En gammel t- skjorte. Hun gned seg i ansiktet Den luktet skittent, og hun følte seg enda mer skitten etterpå, og forsøkte å ta en slurk vann og sølte litt. Denne gangen gikk det likevel bedre, og hun gned seg om munnen med hånden. Hun kjente at grepet bak skuldrene løsnet, og hun la seg forsiktig tilbake, men ble kvalm igjen, så hun akte seg forsiktig opp. Det var en murvegg. Hun var i et rom. Nei, det var klar himmel over. Men det så ut som et rom, det var en kommode der. Så forsto hun at det måtte være en slags patio eller portrom, at hun var i eller utenfor et hus, hun lå på gulvet, et sementgulv, og hadde fått en eller annen pute eller krakk som støtte i ryggen. Hvordan hadde hun kommet hit? Langsomt begynte hukommelsen å vende tilbake. Hun hadde vært blant alle de menneskene. Hun hadde vært sikker på at hun skulle dø, hun hadde gitt opp alt håp. Men noen hadde grepet tak i henne. En veldig styrke hadde reddet henne. Den seremonien. Hun begynte å huske, og kjente at tennene begynte å klapre, som om hun frøs. Det hadde vært vanvittig. Men hun hadde klart å komme seg ut av det. På en eller annen måte. Herdur hadde forferdelig hodepine. Likevel snudde hun langsomt på hodet, for å se hvem som sto bak henne, kunne ikke se det. Men den som sto der, forsto tydeligvis hva hun ville, slapp taket i henne helt og bøyde seg til side så hun kunne se ham. Herdur hadde aldri sett ham før. Det var ikke han som hadde løftet henne opp på seremonien. Han så ikke thai ut. Han så ut som en europeer. - Hei, sa han på engelsk. Føler du deg bedre nå. Hun forsøkte å smile litt til svar. Hun orket nesten ikke bevege på hodet.


- Hvor er jeg? Hun så at de to mennene så spørrende på han som nå satt på huk ved siden av henne. - Du er trygg, sa han. Vi fant deg ute på gaten. Det var farlig, så vi bar deg inn. Er du høy? Herdur måtte smile, enda så vondt det var. I himmelens navn, trodde han at hun var en junkie? - Nei, sa hun, eller jo, eller, jeg vet ikke… - Ta det rolig, sa han. Ikke noe problem. Herdur så at han kikket på henne. Hun følte seg lite attraktiv. - Hvordan kom jeg hit, stønnet Herdur. - No idea. Du har nok gått, og så ramlet du. Kunne blitt overkjørt. Herdur kunne ikke fatte det. Hadde hun gått selv? Men, det siste hun husket var jo at hun hadde blitt løftet opp. Var det mulig å miste hukommelsen så totalt? Det var skremmende. Hvor lenge hadde hun ligget her? Og hvem var disse tre? - Take it easy, sa han som hadde støttet henne. Bare ta det helt rolig. Jeg passer på deg. Herdur visste ikke om hun ble noe særlig tryggere av det. Han så ikke så veldig tillitvekkende ut. Hadde et stygt arr på halsen. Som etter en kniv. Men han hadde tydeligvis tatt ledelsen i forhold til de to thaiene som satt der. Den ene av dem var ganske mørk i huden, som en inder eller noe slikt. De så bare litt nysgjerrige ut. Egentlig ikke truende. De smilte nesten. Det var bare det at hun ikke visste hvor hun var. - Hvor er jeg, sa hun igjen - Bangkok, sa han med arret, som fremdeles satt på huk og så på henne, klar til å gi henne en hjelpende hånd igjen om hun trengte det. Han virket litt brysk nå, og hun bestemte seg for ikke å spørre mer. Han hadde ganske intense øyne, så hun nå. Var ganske mager, men kraftig under den bleket røde tskjorten. Armmusklene hans kulte seg under den årete huden. Han hadde grove hender, de også med et par lyse arr. - Du er midt i byen, fortsatte han. Er kanskje ikke så godt kjent? Herdur ristet sakte og forsiktig på hodet. - All right, sa han. Er du britisk. - Nei, dansk, sa Herdur. - Ok, sa han. Ok. Ble du tipset? Herdur begrep ikke hva han snakket om. - Skulle du handle, sa han. Er du ute på shopping? - Nei, sa Herdur. - Hvorfor i helvete kom du hit, sa han. - Jeg vet ikke, stønnet Herdur. Jeg har hatt en blackout. - Ok, lady. Bare ta det rolig. Vi finner ut av det. Han ga tegn til en av de andre, som reiste seg og rakte en slags sittepute fram, Han la den bort til henne.


- Just relax. Stol på meg. Jeg skal sørge for det du trenger. Han smilte til henne, og til tross for kuttet var det et ganske sjarmerende smil. Hun smilte automatisk litt tilbake, og kjente at den gamle tilliten begynte å sive inn i henne igjen. Han så ikke så ille ut. Han hadde hjulpet henne. Han var europeer, han forsto at hun var syk. Så slo det ned i henne igjen. Han tror jeg er ruset. Han tror jeg går på stoff. Han tror jeg er ute etter stoff. Selvfølgelig. Han får bare tro det, tenkte Herdur oppgitt. Det var jo tross alt det mest nærliggende å anta. Og plutselig merket hun det. Den gamle følelsen, dette var Christiania. Den uoffisielle del. Dette var kasernen. Her gjaldt regler. Det var visse ting som var populært, andre ting ikke. Herdur lukket øynene. Hun visste hva hun hadde å forholde seg til. Det føltes trygt. - Jeg var litt høyt oppe mumlet hun. Det var litt hardt å komme ned. Hun kjente at han trykket armen hennes lett, at han reiste seg opp, hørte alle tre forlate rommet. Hun var alene. - Jeg må komme meg vekk tenkte Herdur. Jeg må reise meg opp og løpe. Så sovnet hun. Herdur våknet av at hun måtte tisse. Hun var forferdelig trengt, og så ham ikke med det samme. Så fikk hun øye på den lille gloen. Det var blitt temmelig mørkt, det måtte være natt, det var bare et svakt lys fra noen hvite neonskilt på bygningen tvers over gaten. Hun så at den røde gloen freste til litt, og så ansiktet bli opplyst av det. Hun ante arret. Hun visste ikke hvor lenge han hadde sittet og sett på henne. Han satt helt taus og urørlig, bare av og til tok han opp den lille sigaretten mellom tommel og pekefinger og sugde litt. Og så på henne. Hun reiste seg møysommelig, og kjente at hun var i stand til å stå på bena igjen, men sjanglet ganske kraftig - What do you want, lady? - Toilet, stønnet Herdur. Please. Han satt der fremdeles, nesten helt urørlig. Så nikket han langsomt mot en dør. - Inside. Ok? - Ok, hvisket Herdur, og stavret seg fram til døren. Der inne var det bekmørkt, og hun lette automatisk ved siden av døren etter en lysbryter, og mot alle odds fant hun noe som hun trykket på. Det ble straks et grellt flomlys fra en pære som hang i taket over henne. Hun kjente seg litt bedre, men måtte bare finne et toalett. Rommet var fult av skrot, og så skittent av det var så vidt Herdur hadde sett noe lignende, selv nede på Kasernen på Christiania. Hun hadde mest av alt lyst til å komme seg ut, men visste at det ikke var lurt å gjøre det. Herdur visste hvordan det fungerte slike steder. Det var ting som gjaldt og hadde prioritert.


Hun klatret over all søppelet, det var sekker og gamle klær som lå strødd utover, og satte kursen mot en døråpning lenger inne. Det var imidlertid ikke noe toalett. Åpningen førte inn til en mindre gang, innerst en dør til venstre og en til høyre. Hun gikk gjennom det dobbelte plastforhenget til høyre, og ble stående og måpe. Det var et kjøkken, helt annerledes, for kjøkkenbenken var nitid rengjort, og det var kokeplater og stålgryter her med lokk, og glasskolber, nesten som i et laboratorium. Hun snudde, og fant den andre døren. Der var toalettet. Men der var ikke noe papir. Hun fikk en idé, snudde om og gikk raskt inn på det rene kjøkkenet og åpnet skapet under benken for å se om det var noe der. Inne i skapet sto det noen kartonger med vaskemiddel, dessuten en stor sekk salt og en eske som viste seg å være proppfull av små batterier, slike som man bruker i kameraer. Det kunne neppe bo noen fotograf her. Kjøkkenet hadde flere små kokekar av stål, mortere, og glassrør og pipetter. Det kunne se ut som et kjøkken hos en meget pedantisk person, men da Herdur åpnet det øvre skapet og fant en ny kartong, fylt av en type forkjølelsesmedisin, visste hun hva dette var. Herdur visste at hun burde ikke ha sett kjøkkenet. Hun visste hva det kunne bety, selv i København, å se for mye. Og det ville ikke nytte å spille naiv. Hun visste at de ville tyde henne. Det var som en hemmelig kode. Vanlige mennesker kunne gå forbi junkere på gaten, og de narkomane brydde seg ikke om dem, de visste at de menneskene levde i en annen verden, at de ikke forsto noe av det som foregikk, i høyden kunne de føle seg litt utrygge. Med henne var det annerledes. Herdur ville være en del av deres egen verden, Herdur visste at hun var synlig for brorskapet. De visste hvor de hadde henne. Det hjalp ikke om hun hadde sluttet for mange år siden. De ville bare trenge et blikk for å forstå at hun en gang hadde vært en av deres egne, og kanskje var det ennå. Raskt lukket hun skapet og ville gå ut gjennom forhenget. Da hun tok tok plaststrimlene til side med hånden, sto han der. - The other door, sa han. What do you want in here? - Toilet paper, hviske Herdur. Han satte i en skrallende latter. You are i Thailand, young lady. No paper. Plumbing is not so great. - Men på hotellet.., hvisket Herdur. - This is not a hotel. - OK, hvisket Herdur fortvilet. Hun måtte bare inn på det toalettet nå. Han sto og så vurderende på henne. Så tok han vekk armen, og hun kunne komme forbi, og inn den riktige døren.


Kap. 30. Bangkok, tirsdag 28. juni. God kjemi. Herdur hadde følt seg litt bedre, men etter hun nå hadde vært oppe, kjente hun kreftene svikte igjen. Det var utrolig hvor kraftløs hun kjente seg. Helt tom. Hun ble sliten av bare å gå de få meterne ut i den skitne stua igjen. - Hey lady, sa han, og så på henne. Han satt i mørket, på en stabel madrasser som med god vilje kunne kalles en sofa. Han hadde tent et lite telys og satt det på gulvet. Lyset uti gangen var slukket igjen. Enten hadde det slukket av seg selv, eller så hadde han slukket det med vilje. - Hei, sa Herdur matt. - Feeling any better? - Ikke mye, tilsto Herdur. Dersom hun hadde tenkt å komme seg vekk, innså hun nå det utopiske ved tanken. Hun var nødt til å komme til krefter igjen. Hun hadde lett etter mobilen sin, men den var selvfølgelig borte. Hun var nødt til å være her. Dersom han virkelig ville holde henne tilbake, ville det ikke være noen sak for ham å gjøre det. Hun håpet bare at han ikke hadde skjønt hva hun hadde forstått. Men det håpet forsvant i neste øyeblikk. Han visste hvor han hadde henne. Selvfølgelig. - Do you fancy my cooking, sa han og flirte. Arret var nesten selvlysende hvitt på halsen hans. Hva skulle hun gjøre? Hun forsto at det ikke nyttet å bløffe et sekund. - Jeg kjenner ikke helt til den, sa hun. Hun visste jo faktisk ikke helt nøyaktig hva han produserte. Er det – sterkt? Hun måtte ikke overdrive. Hun måtte bare være ærlig mot ham. - Like kicked by a horse, sa han og stirret på henne. Pupillene hans var store, bløte og sorte, til tross for at han holdt dem festet på lyset. Herdur tenkte; han ser jeg er svak. Men jeg har spydd over hele toppen min. Vil han rive den av meg? Men han bare stirret inn i lyset, som om han studerte det som var dypest inne i det blå coronaen helt innerst ved den sorte krumme veken. Så stirret han på henne igjen, med glitrende sorte øyne. - Yaba, sa han. - Ok…, sa Herdur prøvende - Du har hørt om smart drugs, ikke sant, sa han litt hektisk. Som får deg til å tenke bedre. Vitenskapelig testede medisiner. Medisiner for å få sjuke folk til å funke igjen, det finnes minst seksti – sytti, kanskje hundre sykehusdrugs, for demente, og annet som klikker, alt mulig for sjuklinger, men som i riktige doser trimmer deg når du er frisk som om du hadde fått installert turbo. Herdur tenkte at han antakelig var stolt av å kunne mye om dette. Hun kjente typen. Stoffnerder. Hun nikket megetsigende. - De virker på hjernen, ikke sant?


Han nikket oppglødd, som om de var sammen om noe. Hun måtte bare ikke være for kjepphøy, tenkte hun. Heller ikke for svak. - Mange av dem var populære på raves. Full Moon Parties. Men dette er enklere å lage, skjønner du. Holder deg våken. Produseres i massevis i Burma. De kaller det yaba. Galemedisin. - Yaba, sa Herdur. Er det en slags speed? Meth? - Den skjønte du, sa han anerkjennende. Nazidrug. Oppfunnet under siste verdenskrig. Brukt på soldatene i nazi-tyskland for å holde dem gående. Herdur krympet seg. Om han hadde visst hvor mange av hennes ravevenner som hadde fått dype problemer. Hun selv hadde vært heldig. Men hun hadde faktisk hørt om det. Yaba. For ikke mange dager siden. Det var den dumme skotten som hadde snakket om det nede på Sabai bar. Det var et slags amfetamin, bare mye kraftigere. Små fargeglade piller. Denne fyren laget dem på kjøkkenet. - En av de gode blandingene. Du kan’ke unnvære de dropsa. Er populære som faen. Jeg er billig. Det var derfor du kom, var det ikke? Herdur fikk panikk. Hun måtte være ærlig, bare helt ærlig. - Jeg fikk bare blackout, sa hun. Jeg visste ikke at jeg var her. - Så det, sa han sakte. Si meg, er du aleine i byen? Ærlig, helt ærlig. - Nei, sa Herdur. Er sammen med et par venner. Vi skulle møtes i kveld. - Du blir nok forsinka, sa han og krummet munnen sin igjen. Han hadde ett eller annet som rykket i leppene. Bare jeg ikke hadde mistet mobilen, tenkte Herdur. Men hun visste at det egentlig ikke hadde gjort noe fra eller til. Hun var alene med ham, helt alene. Men foreløpig var han rolig. Bare betraktet henne intenst av og til. Hun følte seg avkledd. Hun tenkte: Godt jeg ikke vasket av spyet. - Kan jeg sette meg litt, sa Herdur. Hun kjente at dette ikke var til å holde ut. Hun ville ikke svime av en gang til. Heller da risikere å bli fortrolig med ham. Tillit. Det var det hun baserte sine møter med mennesker på. Alle mennesker. Det var det hun måtte ha. Bare han ikke var for ruset allerede. Da kunne det gå hvilken som helst vei. Men hun hadde ikke noe valg. - Sitt ned lady, sa han, og gjorde faktisk tilløp til å rydde plass til henne på madrassene. Hun seg ned. Ennå hadde han ikke forsøkt å nærme seg henne. - Sjuk ennå? spurte han. Trenger du medisin? - Må bare komme meg litt, mumlet Herdur. - Jeg kan vente, sa han. Hvor kommer du fra? - Danmark. København. - København. Christiania, kjenner du stedet? - Har bodd der, sa Herdur. - Holy Fuck, sa han. Det var det jeg tenkte. Bra eller? - Ikke verst, sa Herdur. En stund siden. - Kjenner du Steve?


- Tror ikke det. - Tror ikke det, geipet han hissig. Alle kjenner Steve. Begynte med shit. Pusher street. - Jeg har sluttet med det, sa Herdur. Det så ikke ut som om han hørte hva hun hadde sagt. Han mumlet litt for seg selv, men Herdur var for sliten til å forsøke å tyde det. Hun måtte bare hvile litt mer. Hun merket at tårene begynte å trille. - Hva faen, sa han. Griner du nå igjen. Stopp med det. - Jeg gir faen, sa Herdur ærlig og inderlig, og mente det. Hun mente det virkelig. Han begynte plutselig å le. Og stoppet igjen like brått. - Gå og tørk spyet, sa han. - Jeg gir faen, freste Herdur, drittlei av å være så hjelpeløs. Han lo igjen, og slengte til henne en fille. - Det står vann i en beholder på kjøkkenet, sa han. Men hold deg unna mine saker. Herdur nikket og reiste seg igjen. Det hadde vært godt å bli litt sint. Hun følte seg bedre. Hun følte seg mye bedre. Hun gikk ut i kjøkkenet og fant en plastdunk med vann, men tok ikke sjansen på å bruke den blanskskurte kummen, bare tok vann i hendene og vasket seg. Det var deilig. Det var som å få nytt liv. Hun listet forsiktig av seg toppen, egentlig ga hun faen i om han kom inn, hun måtte bare få vekk spyet, han hadde ikke sett så truende ut etter at de hadde begynt å prate. Hun syntes hun hadde merket en form for kontakt, på tross av rusen. Kanskje var det et håp likevel. Hun ga seg god tid med å vaske seg, og drakk litt av vannet. Nå følte hun seg ganske pigg. Hun trodde hun skulle klare ham. Hun tok på seg toppen igjen, den var våt, men ikke så utfordrende likevel. Det var jo ikke sikkert at han var slikt et umenneske egentlig. Men hun måtte løse det med stoffkjøpet. Han ville ikke tro på noe annet. Men hun hadde jo mistet alt under blackouten. Hadde ingen verdisaker på seg. Kanskje kunne de gjøre en avtale, eller kanskje han bare ville sparke henne ut? Siden han trodde hun var på kjøret, var han nok ikke redd for at hun ville tyste på ham, heller at hun trengte ham. Han måtte bare ikke bli for tent på henne. Men egentlig var hun ikke så bekymret for det. Hun følte at han hadde en kjæreste han elsket mer. Yaba. Det gjaldt bare at han ikke fikk tenning på henne selv i tillegg til i rusen. Herdur hadde gjort seg kjent med mange miljøer i sitt 23-årige liv, og sluppet godt fra det. Noen hadde vært hardere enn andre. Det fantes måter å komme ut av situasjoner på. Hun kjente til noen. Hun måtte bygge tillit mellom dem. Han hadde kanskje likt henne. De kunne kanskje finne ut av det. På en ærlig måte. Så lenge det var bare han og henne. I sitt indre foretok Herdur den mentale vendingen hun visste ville være nødvendig for at han ikke lenger skulle være en trussel men et vern for henne. Det var en kvinnelig operasjon, og hun kunne ikke forklare den. Men hun visste


at den var nødvendig. Og den ville fungere. Full av tillit stilte hun vannbeholderen på plass igjen, tørket av utslagsvasken som om det skulle vært hennes eget kjøkken, og var i ferd med å gå tilbake til ham igjen. Da hørte hun plutselig lyden av en dør som åpnet seg, slag og smerteskrik der innefra.


Kap. 31 Bangkok. 29.juni. Grønt på onsdager. Da Trond neste dag våknet i sitt komfortable rom på Royal River Hotel, ble han liggende og lure på hvilken tid det var på døgnet. Kroppen hans hadde ennå ikke justert seg inn, men det kunne ikke være så langt på dag. Det var temmelig kjølig, han var faktisk litt frossen, og susete i hodet. Dessuten lemster i kroppen etter gårsdagens vandring, men ellers ok. Han hørte surklingen over seg, snudde seg og oppdaget bryteren. Han trykket på den, og susingen i ørene forsvant. Det var utrolig så kjølig det var i rommet, enda så varmt det hadde vært i går kveld. Airconditioningen måtte ha stått på for fullt hele natten. Han var fremdeles litt rystet når han tenkte på hendelsen på fergen. Et uhell kanskje, men en påminnelse. Han sto opp og tok en dusj i det velutstyrte badet og følte seg straks bedre, tok den spesielle posen med pass og verdisaker under skjorten, låste rommet og fant en heis. Dørene åpnet seg lydløst og lukket seg igjen, han trykket på knappen til spisesalen. Var han heldig var det fremdeles frokost å få. Han så på klokken, som nå burde vise riktig. Det var nærmere lunsjtid alt. Tidspunktet viste seg ikke å være noe problem, for da han kom inn i den overdimensjonerte spisesalen, var en rekke oppvartere i sving. Bordene var befolket med thailendere og kinesiske forretningsmenn i uklanderlige dresser, han kunne ikke se en eneste europeer i salen. Allerede da han landet i går hadde Trond begynt å innse hvilken verdensdel han befant seg i. Da han ble fraktet inn til ankomsthallen hadde han ikke sett et eneste europeisk fly på plassen, bortsett fra det han selv hadde vært om bord i. Der hadde stått mange fly der, veldig mange, men de var Thai Airlines, eller fra Korea, Taiwan, Singapore, Japan, Iran, Kuwait, eller De Forenede Arabiske Emirater. Europa var kolossalt langt unna. Derfor ble han nå meget glad da han så en rødhåret og hengslete brite baute seg fram mellom bordene i retning ham. - Bare sitt, sa Anthony Triffin, da Trond reiste seg for å hilse. Har du noe i mot at jeg slutter meg til ditt lille formiddagsgilde? - Slett ikke, sa Trond. Det var svært hyggelig at du hadde tid til å møte meg. - Gleden er udelt på min side, sa Triffin. Du ringte meg meget beleilig, jeg satte en trainee på kineserne. Han er en coming man og elsker å utkonkurrere meg på kontrakter, jeg kunne ikke nekte ham den gleden vel? Det betyr, mr. Bjerre, at vi har denne dagen til disposisjon, til det du måtte ønske av mine ringe tjenester, og en strålende mulighet til å begi oss ut i Bangkoks friske natur. - Jeg var ute en tur i går, sa Trond. Etterpå. - Det må jeg si, sa Triffin. En imponerende prestasjon, så det ble altså fottur likevel?


Han signaliserte til kelneren at han ville innlede brunchen med sin venn med en aldri så liten daiquiri. Det var med et par uforståelige setninger på et språk Trond antok var thai med en smule Kensington-aksent. - Det er en stor by, sa Trond. Større enn jeg egenlig hadde forestilt meg. - Man kan vel egentlig ikke forestille seg den, sa Triffin. I hvert fall ikke hva den inneholder. Vi er også godt øst for Mandalay. Men Burma er jo heller ikke hva det var. I det hele tatt kan man registrere en viss tilbakegang for det britiske imperiet. Mange hundre millioner mennesker er faktisk av den oppfatning at man er nærmere verdens sentrum her enn man er ved Knightsbridge eller på Picadilly Cirkus. Jeg vil tro at du ennå ikke har fått under huden hvor mange velstående kinesere det finnes, old boy. Vi befinner oss på deres gytegrunner, så å si, de står i alle kulper øst for Eufrat, overalt hvor gevinstene vokser seg store og tunge. Få av dem er likevel interessert i sportsfiske, selv om min trainee påstår det motsatte. Nei, kineserne jager med garn… Si meg, Mr. Bjerre, avbrøt han seg selv mens han nippet litt til glasset som lydløst var blitt satt foran ham. Har du sans for å kaste med god gammel splitkein, eller går du for karbon? - Det blir nok helst det siste, sa Trond. Men jeg sysler egentlig mer med klatring når jeg er til fjells. - Du verden, sa Triffin imponert. Men er du klar over, Mr. Bjerre at i Bangkok finnes byggverk som overstiger høyden på Danmark? - Jeg kjenner godt Danmark, sa Trond. Det er ikke et typisk land for bergklatring. - Spøk til side Bjerre, jeg kan forsikre om at det ikke finnes allverdens ørretelver der heller. Jeg kom bare på det fordi du nevnte din danske kollega i går. Og det ærend vi formodentlig har foran oss i dag. - Veldig vennlig av deg å lose meg rundt, sa Trond - Slett ikke, slett ikke. Det er det man her lokalt kaller å gjøre merit, å utøve en vennetjeneste, likt det å forære en egenhendig uteksperimentert og velbundet flue til god venn, det vil nemlig bringe deg selv pene fangster i ditt neste liv. I Thailand er man meget interessert i den type langsiktige investeringer, det gjør landet til et behagelig og vennlig sted å tilbringe sine ørkesløse dager. Men jeg hadde til tross for dette inntrykk at du hadde hatt en liten ubehagelighet i går, var det ikke så? Trond fortalte om episoden. Det som hadde skjedd på båten hjem til hotellet kunne gått veldig galt. Trond grøsset ved tanken på hvor nær han hadde vært. Han kunne ha ligget i den kongelige elven nå. Det var umulig å si om det virkelig hadde vært et uhell. Puffet han hadde fått hadde vært kraftig, og så utenkelig det enn var, hadde Trond fått fornemmelsen av at det kunne vært med hensikt. Mannen hadde snudd seg så brått akkurat i det Trond skulle gå i land, og Trond hadde mistet balansen. Det var et under at Trond ikke lå knust mot sementkaien. Han så ikke hvor det ble av fyren, men han mistet helt lysten til å gå ut i byen igjen, slik han hadde tenkt. Oppe på rommet hadde fremdeles kjent


seg litt uvel. Det hadde endt med at han hadde ringt Tony Triffin for å få noen praktiske råd, da fortalte han om episoden, og den litt forbausede men hyggelige briten hadde respondert øyeblikkelig, tilsynelatende lykkelig over å få høre Tronds stemme igjen. Til tross for Tronds svake protester hadde han insistert på å komme til hotellet i dag for å få høre hele historien. - Kjære vene, sukket Triffin. Det var en uheldig start på en fin by. Jeg føler ansvar for at ikke et feilaktig inntrykk av gangsterliv og pøbelatferd fester seg hos skandinaviske kunder. At hit bør man ikke dra. Til dette smilets og vennlighetens land. Vi kan vel ikke tillate det inntrykket, kan vi vel? Jeg tror at min frue har et værelse ledig, ett eller annet sted. Ja, det tror jeg min santen at hun har. Og lommeboken er intakt? Ja, da er vel alt i orden vil jeg tro? Trond nikket, men protesterte på det med å skifte oppholdssted. Det var hyggelig, men helt unødvendig. - Beklager, sa Triffin etter å ha tenkt seg om. Det var naivt av meg. Det jo heller ikke alltid slik at det innbydende er det beste for å få tilslag, men tvert i mot det litt provoserende. - Tror du det gjaldt å få meg på kroken? sa Trond. Han med taxien prøvde seg jo, men jeg syntes ikke det han hadde å by på var særlig innbydende. - Kanskje, sa Triffin. Er det ikke det vi alltid vil? Og den perfekte illusjon er ikke alltid grunnlag for å binde den gode tørrflue. Tiltrekning, provokasjon, det er så meget, man kan studere, man bruker intuisjon, man forsøker med all sin ferdighet å skape et lite kunstverk, formulere et filosofisk spørsmål med sin lille angel, men det er alltid fisken som gir svaret, som feller dommen over om det garn og de fjær og det glitter man har strevd med. - Jeg hadde ikke tenkt å gi meg så lett, sa Trond. Jeg ble bare litt skvetten. - Javisst, nikket Triffin. Sterkt lys, fremmede omgivelser, utenfor ditt vanlige revir. Kanskje litt på grunna, så å si… Han tok en liten slurk av drinken, mens Trond gjorde seg ferdig med sin toast. Marmeladen var av ett eller annet eksotisk slag. - I dag er jeg i hvert fall fit for fight med byråkratiet, sa Trond. - Din venn, som ble så beklagelig borte i Tsunamien. Det var kanskje en nær venn, sa Triffin. - På et vis var han vel det, sa Trond etter å ha tenkt seg om. Vi var tidligere kolleger, men av spesielle grunner kom vi ikke til å bli så nære venner likevel. Ja, det er en lang historie. - Jeg forstår, sa Triffin, og gransket glasset han holdt i hånden. Men du har altså ærend i den forbindelse likevel. - Ja, jeg har fått tilgang på noen nye opplysninger om ham, sa Trond. Hans far spurte meg om jeg ville hjelpe til med å gå igjennom de papirene som lå i sønnens leilighet, dessuten var det en god anledning til å besøke min datter. - Det høres jo både interessant og hyggelig ut, sa Triffin. Så du gjorde et par kast blant disse etterlatte papirene, da? Og fikk kanskje landet noen gode opplysninger?


- Ikke bare det, sa Trond. Hans far hadde også fått tilsendt et slags emblem fra ham her fra Thailand, det var adressert til min datter, og øyensynlig sendt før katastrofen. - Jaha, sa Triffin. Trond følte at han måtte forklare. - Ja, min datter hadde flyttet fra hans leilighet til en venninne, og pakken var sendt dit. Så da min datter kom tilbake fra Norge til København, hadde den havnet hos venninnen, som hun bodde hos før hun flyttet til Bergen med sin mor, men hennes venninne hadde allerede solgt leiligheten, og forsendelsen var blitt liggende på den gamle adressen. - Jeg aner dette er en komplisert sak, sa Triffin. I det minste må jeg tilstå at det du forteller meg om din datters boforhold bringer mine hjernevindinger fullstendig i backlash. Men din savnede venn, han vaket altså i internasjonale farvann selv om han sto i en for meg ukjent akademisk dyphøl? Var det København du sa? - Jens Petersen var blitt ansatt som forskningsdirektør i et kjent amerikansk konsern, sa Trond. Han var leder for en forskningsgruppe innen bioteknologi, og arbeidet nå til ved laboratoriene i Cambridge, Massachusetts. Det har øyensynlig vært en fagkonferanse på Phuket i desember som han deltok i, og han dro dit som mange andre, det var jo juleferie da tsunamien kom. - Dette formoder jeg var godt kjent allerede under ettersøkningen av savnede, sa Triffin. Men du har altså fått haspet inn noen nye ting i saken likevel? - Ja, det gjelder for det første postpakken med en figur i, sa Trond. Den kan kanskje si litt mer om hvor han befant seg innen ulykken intraff. Det kunne jo hende at han ikke var på hotellet lenger. At noe annet kan ha skjedd. For han ble jo aldri funnet. - Det var det dessverre mange som aldri ble, sa Triffin trist. - For det andre så kom jeg over en del private nedtegnelser og eiendeler som jeg selv i hvertfall mener kan belyse hans virksomhet og aktiviteter. Jeg var i minnehøytid over ham i København, det var en fin seremoni, med mange interessante mennesker til stede. Meget sentrale og fremtredende personer i det naturvitenskapelige miljø i København. Og en del andre. Det skjedde dessuten det merkelige at en minneartikkel jeg skrev om ham i en dansk avis ble nektet inntatt. Jeg har en følelse at det er noe i denne forsvinningen som ikke er blitt tilstrekkelig belyst. Og dessuten lovte jeg hans far... - Meget sympatisk. Så du er her på vegne av hans famile, sa Triffin forståelsesfullt. Trond tenkte seg om igjen. Så la han servietten i fra seg. - Ikke utelukkende, ikke på den måten. Jeg føler også et ansvar for min datter. Hennes mor har sluppet henne hit til Bangkok med noen venner jeg ikke helt stoler på, for øyeblikket har jeg faktisk ikke kontakt med henne. Dessuten… Triffin vinket på en kelner som kom forbi og ba om regningen…


- Unnskyld meg, sa han. Jeg måtte bare ta ham medstrøms, Bjerre. Jeg er meget interessert i det du forteller om denne saken. Hva var det du hadde på fortommen nettopp? - Bare det at jeg ønsker å komme til bunns i dette, sa Trond. Jeg vil finne ut av hva som kan ha skjedd med min tidligere kollega. Det hadde vært hyggelig om dette kunne kombineres med en viss kontakt med min datter, men jeg innser at jeg må ha tillit til at det går bra og at hun klarer seg selv. Ikke desto mindre skader det ikke at jeg er i rimelig nærhet. Jeg har dessuten tatt sommerferie nå, jeg liker godt å oppleve nye steder, og føler at jeg kunne ta Bangkok litt i øyesyn, det ville være interessant i seg selv. - Det kan jeg absolutt bekrefte Bjerre. Og jeg foreslår at vi avsøker et passende område, dette er jo mitt annet hjemland som jeg er førtini komma ni prosent bundet til, og jeg gleder meg virkelig til å vise deg noen gode vald. - Bangkok er jo ikke bare en by, sa Triffin da de satt i en drosje fremskaffet ved taxibestillingsskranken ved hotellutgangen. Vakten, som dagen før hadde vært lite villig til å slippe Trond fri som fotgjenger, hadde fulgt dem bukkende ut. - Bangkok er mer et nervefenomen, fortsatte Triffin. Den dirigerer deg, du blir avhengig av den, den er vanedannende som fluefiske. Bangkok er som et stort tivoli, som å kjøre berg og dalbane, vidunderlige nytelser avløses uten varsel av bunnløse skrekkopplevelser, du bør ta motorsykkeltaxi i rushtrafikken for å vite hva jeg snakker om. - Virkelig, sa Trond. Han forsøkte å orientere seg, men hadde allerede gitt opp å finne retningen de kjørte i. - Morsomt med fornøyelsespark, men man vil helst ikke bo i den, sa Triffin. Ikke alle steder i verden, Bjerre, ser man daglig bilder av fryktelige trafikkulykker der redningsmannskapene smiler strålende til fotografen. Jeg foretrekker å ikke kjøre selv. Av flere grunner. Sukhumvit Road, her vi nå kjører, er forresten et meget populært strøk å bo i for utlendinger som ønsker seg et penthouse nær kokainforekomstene. Alt med stil, selvfølgelig. Det er faktisk svært mange hyggelige vannhull både i Nana og Asoke. Og på Emporium, ved Soi 33 og i Thong Lor. Her finnes det miljøer for både briter og skandinaver om man måtte ønske det. - Jeg har vel mest hørt om Patpong, sa Trond. - Det har nok de fleste faranger, sa Triffin. Men Bangkok har ikke bare ett fornøyelsessentrum, det har mange, selv om Silom Road og Patpong og er berømt, ja man kunne kanskje si beryktet. Men det er slett ikke bare nattklubber og barjenter der borte, jeg har av og til frekventert gode gamle Shenanigans for å få en pint Kilkennys, en god søndags lammesteik og høre gammel irsk sang og harpespill. Men det er lenge siden. Nå er jeg mest hos japanerne i Thania Road. Hos dem finnes en ikke ubetydelig interesse for sportsfiske. Jeg driver imidlertid forretningen på Silom, vi har selvsagt våre representasjonslokaler der, dyrt og


jålete, men der finner man alle de store. Min frue og resten av styret mener at vi hører hjemme i det sjiktet. For det er nemlig viktig her Bjerre. Om man hører til de store eller de små. Det er en grunnleggende side av kulturen. Om man tilhører Phu Yai eller Phu Noi. Er man Phu Yai, er man storfolk og har krav på respekt, og det forventes til gjengjeld at man tar seg litt av Phu Noi, eller de mindre bemidlede. Status er viktig, voksne over barn, eldre søsken over yngre, lærere over elever, militære over sivile. Vi befinner oss i et land der militærkupp er den vanlige og helt akseptable måte å rydde opp i korrupte regjeringer på. - Kongefamilien er visst uangripelig, sa Trond. - Uten sidestykke, sa Triffin. Det er faktisk slik at politiet rydder fotgjengerbroene dersom kongen skal kjøre under dem slik at ingen skal ha ham under føttene. Pass på å ikke vise fotsålene til noen Bjerre, det er et ufint og uverdig sted på kroppen, men ta endelig av deg på bena om du blir bedt inn til folk. - Jeg aner at dette ikke blir helt lett, sa Trond. - Siden mye tyder på at du er en velstående utlending, bor på et skikkelig hotell og bruker taxi og ikke bena, blir du nok ansett som Phu Yai, sa Triffin beroligende. Bare du ikke gjør wai-hilsen til servitøren i misforstått demokratisk ånd. Eller hisser deg opp over noe eller begynner å forklare eller argumentere over noe du mener er feil eller dyrt. Da taper du ansikt og status. Ta det lett og smil mye, så går alt bra. Thailand er et harmonisk og fredelig land, selv om TVseriene og drapsstatistikkene skulle tilsi noe annet. - Disse disse unge munkene, sa Trond. Det er forbausende å se så mange av dem. Jeg støtte på flere av dem i går. - Det er en slags samfunnstjeneste, sa Triffin. Og en åndelig investering for fremtiden. En mann bør helst ha vært munk en periode i sin ungdom. Det er en viktig og hederlig tjeneste, en munk blir meget respektert om han så bare er en guttunge. Det gjør meget godt for familien i alle dens videre liv. Det finnes noe hvite nonner også, ikke så mange. Ikke vær redd for å snakke med en munk, Bjerre, det er helt i orden og overhodet ingen tabu. Det er mange kvikke og velutdannede menn som er i kloster for kortere eller lengre tid. Det er en gammel tradisjon, og det moderne Thailands store konge på attenhundretallet Mongkut, Rama den fjerde, var munk i tjuesju år før han besteg tronen, han reformerte buddhismen i Thailand, startet Dhammayut-bevegelsen, bygde klostere og omdannet dem til et sterkt embetsverk, selv skaffet han seg vestlig dannelse i tillegg. - Folk snakker jo godt engelsk her, sa Trond. Det virker nesten litt britisk på meg. - Vel, du kjenner kanskje til, Bjerre, sa Triffin litt sørgmodig, at Thailand eller Siam som det den gang het, aldri ble en skikkelig koloni under dronning Victorias imperium. Men heller ikke under noen annen europeisk makt. Mens Britannia ruled land etter land var siameserne for dyktige for oss. For dyktige til å spille stormaktene ut mot hverandre, og de høstet gevinster av det, høstet


virkelig storfangster, det reneste rovfiske, her ble bygget veier og jernbaner og munkevesenet ble omdannet til et rasjonelt byråkrati i statens tjeneste etter vestlige fornuftsprinsipper. Kong Mongkut, og hans etterfølger Chulalongkorn eller Rama den femte sørget for det. - Det ser jo moderne ut her, sa Trond. Og det virker som et fredelig land. - I det seneste århundret har Thailand ved gjentatte statskupp vekslet mellom militærdiktaturer og demokratiske styresett, sa Triffin. I 1932 gjorde et fredelig statskupp slutt på det absolutte monarkiet og det førte til utviklingen av et konstitusjonelt kongedømme. Tre år senere abdiserte kongen og trakk seg tilbake til Storbritannia, og hans nevø Ananda ble utnevt til tronen som Rama den sjuende, skjønt han ikke vendte tilbake fra pensjonatskolen i Sveits før i 1945. I 1949 tok Siam offisielt navnet Thailand. Og hans majestet Kong Bhumipol, som er Rama den niende, sitter fremdeles på tronen som verdens lengst regjerende monark, og er et symbol på høyhet og stabilitet. Ellers har nok generalene satt sitt preg på utviklingen. - Så det vært kupp, sa Trond. - Ikke bare ett, sa Triffin. I fra 1964 til 1973 ble Thailand styrt av et militærdiktatur, men det kom et studentopprør i 1973, der de forlangte en ekte konstitusjon. I oktober det året ble en studentdemonstrasjon ved Thamassatuniversitetet her i Bangkok meid ned, men hans majestet kong Bhumipol og General Krit Sivara, som sympatiserte med studentene, nektet å støtte et videre blodbad, og tvang diktatorene til å forlate Thailand, og Kukrit Pramoj, forresten utdannet ved gode gamle Oxford, ble ny regjeringssjef. Trond ble litt ivrig. - Så det var radikalt studentopprør her også, sa han forbauset. - Venstredreiningen ble kortvarig, sa Triffin. Ingen ble overrasket da de militære overtok igjen. I 1979 ble det holdt valg, og det førte til en stabil periode. Hele 80-tallet hadde Thailand i en sterk økonomisk vekst, ja, det var jo en av grunnene til at jeg kom hit og ble værende, ved siden av kjærligheten til min kone selvfølgelig. Trond smilte. De kjørte forbi endeløse rekker av imponerende forretningsbygg, trafikken var en stri strøm. - Hvordan er forholdene nå da, spurte han - Meget bra, selvsagt, sa Triffin. Det går alltid litt opp og ned. Man gjør gjerne kupp. I 1991 tok de militære kontrollen igjen på grunn av en korrupt regjering. Men så døde mange mennesker i blodige demonstrasjoner her i Bangkok i mai 1992, enda flere ble såret. Derfor ble en sivil regjering ledet av statsminister Chuan Leekpai satt inn. Selv om Leekpai ble respektert for sin redelighet, oppnådde han lite, og i 1996 tapte han for Banharm Silaparcha. Til gjengjeld ble Barnham aldri populær i mediene, og på grunn av korrupsjonsskandaler brøt hans regjering snart sammen for å bli erstattet av Chavalit Yongchayudh. Chavalit ble tvunget til å gå av på grunn av finanskrisen


i sørøstasia i 1997, da mistet valutaen Bath 40 prosent av sin verdi mot USdollar, men bathen stabiliserte seg heldigvis i løpet av 1998. - Man kan vel ennå ikke kalle den en sterk valuta, sa Trond. - Neppe. Men nå er her blitt orden på sakene. I januar 2001 vant den nåværende statsminister og millionær Thaksin Shinawatra en knusende valgseier, han lovte gjennomgripende reformer, noe av det første han gjorde var å erklære en landsomfattende krig mot narkotika. Hundrevis av mennesker i Thailand ble avlivet uten at deres sak ble ført for retten. Han har aldri tatt noe offisielt ansvar for disse dristige grepene, det ble heller antydet at narkobaronene gjensidig hadde tatt livet av hverandre, men det har blitt reist kritikk mot Thaksins styre for overtredelse av menneskerettighetene. Men han blir ansett som en sterk og handlekraftig mann av mange, og er så populær at han regnes som sikker på å bli gjenvalgt. - Så her er det enten militærdiktatur eller korrupte sivile regjeringer, sa Trond. Er det slik å forstå? - La meg for all del ikke ha sagt noe ufordelaktig om Thaksin, sa Triffin raskt. Det går ondsinnede rykter om at hans kone har skaffet seg et landområde like utenfor Bangkok til spottpris med tanke på utbygging, men det er nok bare misunnelse når det gjelder en dyktig forretningsfamilie. Vi har en meget populær og handlekraftig regjering. Ikke minst når det gjelder narkotikaondet er det tatt drastiske grep. Du har sikkert hørt om det gylne triangel, Bjerre. Grenseområdet i nord mot Laos og Burma, eller Myanmar som det offisielt heter. En klassisk rute. Ingen dans på roser å bli tatt med hasj på innerlomma for eventyrlystne ungdommer der nå. Jeg har av og til kontakt med min svoger i Chang Mai, en trivelig universitetsby noe lenger nede, han driver med elefanter, har vel en tjue tretti av dem, han hører til den mindre velstående del av min kones slekt, men er desto mer sympatisk. Han hører jo ett og annet. Dersom du skulle ha interesse av å starte med elefanter, kan jeg med glede anbefale ham, Bjerre. Det avviker jo en smule fra sportsfiske, men ikke desto mindre er han en kjernekar. Trond skulle til å avkrefte at han hadde noen umiddelbare planer om å begynne i tranportbransjen i Thailand, men oppmerksomheten hans ble fanget av flere reklameskilt som spilte opp på engelsk. ”Gjør hva du vil”, sto det bare. - Det der ser ut som noe politisk, sa han. Er det et thai- slagord? Eller en høyreorientert valgplakat? Triffin rynket pannen. Han sa noe til sjåføren. - Det er det nok ikke, sa han henvendt til Trond igjen. Jeg har sett det i reklamer i det siste. Jeg tror det er slagordet for et slags helse- eller kosmetikkfirma, det retter seg mot unge kvinner i hvert fall. Det er ikke spesifikt thai. Jeg lurer på om det ikke er noe russisk kapital inne i det. Eller var det fransk? Europa er forferdelig langt unna Bjerre. Men du vet, her møtes formuer av mange slag, nyslåtte russiske millionærer er ofte å se på terrassen til Hotel Oriental. Jeg har forresten tenkt å foreslå en liten tur på byen senere i kveld.


Siden din venn arbeidet med genteknologi, kunne det kanskje være interessant å møte min russiske venn Lev. Han er lege og ikke ukjent med genetikk, kanskje han til og med vet noe om denne konferansen på Phuket som din venn deltok på? - Det ville vært hyggelig, sa Trond glad. Han steg sammen med Triffin ut av taxien. Triffin førte an inn i den fasjonable bygningen. Det ville jo være en glimrende start om denne legevennen kunne si noe, men Trond tvilte på det. Uansett var det trivelig å følge med videre, og det ville være flott å gjøre noe meningsfylt ut av kvelden. Snart var heisen oppe med dem, og de gikk ut. De sto nå oppe på en stor bygning, i takrestauranten, med strålende utsikt. Bangkok strakte seg endeløst i alle retninger. - Virkelig imponerende, sa Trond. Utrolig. - Du var inne på noe før vi stanset, sa Triffin. - Ja, jeg tenkte på disse konfliktene i nord, sa Thrond, og Triffin vendte blikket mot en himmelretning Trond ikke hadde gjettet på. Men solen var ikke å se, det var en hvit dis over det hele.. - I nord er det mange folkeslag, sa Triffin. Når jeg har vært på besøk hos min svoger, ja, det finnes faktisk noen fine kulper og stryk der oppe i kanten av fjellene, ser man representanter for alle disse stammene selge sine håndarbeider på markedene, praktfulle arbeider. Disse stammene finnes jo på tvers av grensene, i både Laos, Thailand og Burma. Og noen av dem spiller en rolle i grensepolitikken. Som du vet, Bjerre, Burma er et lukket diktatur, men også der finnes stormaktsinteresser, både kinesiske og russiske. Militærregimet styrer med stor autoritet og lager prestisjeprosjekter. Burma er et komplisert og lukket land, og det finnes leirer av flyktninger og fremmedarbeidere langs grensen, en ikke ubetydelig industri er basert på mennesker som ikke har noe valg. Det er lite innsyn i det landet. Det har alltid vært et mer eller mindre spent forhold mellom Burma og Thailand. Ikke desto mindre finner noen det opportunt å anbringe sin kapital der. Jeg vil godt tro at noen allestedsnærværende kinesere, eller nyrike russere kan ha planer der. I sør har det nok også forekommet visse uroligheter i forhold til den muslimske befolkningen på grensen til Malaysia, men stort sett er det en fredelig weekendtrafikk sørfra av unge malaier som vil feste litt i syndens Thailand. - For en utrolig utsikt det er herfra, utbrøt Trond. Bangkok var virkelig kolossal. Han så motorveiene slynge seg som lange bånd over den disige bebyggelsen. - Denne byen måtte ha vokst noe enormt, mumlet han mens Triffin signaliserte til hovmesteren. Det var kanskje tid for en ny daiquiri, og Trond følte seg som en nybegynner da han bestilte kaffe. - Bangkok har en lang historie, Bjerre, sa Triffin mens han myste utover. Etter den mytiske storhetstiden, da det mektige flere tusenårige Khmer-riket falt, startet en slags bygging av det som skulle bli Siam og Thailand. Det var i følge


min kones gartner som er nordfra, i hans hjemtrakter den første hovedstaden Sokhutai ble grunnlagt. Men i 1350 grunnla kong Uthorn en annen hovedstad Ayuthaya, noe vår gartner ikke har tilgitt ham, den byen overskygget Sukhothai etter hvert, den lå like nord for her vi befinner oss nå. Ayuthaya holdt stand i to hundre år og ble en rik og blomstrende by. Men Thailand har, som du selv nevner, kriget jevnt og trutt med Burma, også i denne historiske epoken var de erkefiender. Til slutt, på syttenhundretallet klarte burmeserne å ødelegge Ayuthaya etter lang beleiring. Men Siameserne, eller Thaifolket om du vil, klarte å drive dem ut igjen, selv om byen aldri ble gjenoppbygd. Den nye kongen grunnla heller en ny hovedstad på vestbredden av Chao Phraya elven ved Thonburi. I 1782 startet virkelig en ny epoke i Thailands historie, da ble hovedstaden i Thonburi flyttet over til denne siden av elven vi nå befinner oss. Under Chakri-dynastiet, som fremdeles regjerer, det ble grunnlagt av kong Rama den første. Nå har Bangkok slukt alt sammen. - Er det alltid så disig over byen, spurte Trond. - Veldig ofte er det det, sa Triffin. Det er for det meste eksos. Likevel kan solen føles brennende for de fleste faranger. - Ja, sa Trond, en får nesten lyst til å kaste skjorten. - Jeg vil nok ikke anbefale å gjøre det, sa Triffin. Å være velkledd er vesentlig her. Jeg må for øvrig gi deg honnør for din valg av skjortefarge i dag. - Takk, sa Trond forbauset, og så først nå at Triffin også hadde en skjorte med islett av grønt. - Grønt på onsdager, sa Triffin. Vår hushjelp er svært nøye på hvilken farge jeg har på de ulike dagene. Og min kone sier også at jeg bør ta hensyn til slikt, selv om hun påstår at bokstavene i mitt navn utgjør en så uheldig numerisk kombinasjon at lite vil hjelpe meg i det lange løp. - Det høres litt overtroisk ut, sa Trond - Det er bare forbokstaven. Alle er overtroiske. Store forretningsbygg planlegges med synske og spåmenn i prosjektgruppen, barjenter regner ut omsetningsstatistikker for hva deres magiske ritualer og tatoveringer innbringer dem i form av menn, på torsdager er det nesten umulig å arrangere konferanser da alle kurslokaler er besatt fordi det er lærerens dag, og så videre. Ute på landsbygden har det hendt at sentrale utviklingsmidler er blitt bevilget for å drive onde ånder ut av landsbyen. - Det lyder ikke så fremmed, sa Trond. Ikke alle kommunestyrer er så rasjonelle i Norge heller. - Apropos bekledning, sa Triffin. En gjennomsnittlig Thai har en glimrende visuell hukommelse, de husker godt hvilken skjorte du hadde på deg en spesiell dag i fjor, og kan bli fornærmet dersom du ikke husker det. For ikke å snakke om dersom du har den samme på deg to dager på rad. - Så jeg har egentlig ingen sjanse, sa Trond. - Jo, du er jo udiskutabelt farang, sa Triffin. Din grovbygde klossethet blir nok betraktet med en viss overbærenhet. Prøv bare ikke å late som om du hører


hjemme her. Da vil du ha like liten sjanse til å lykkes som det vil være å forsøke å lande en fullvoksen og sprelsk skotsk ørret med en piratkopi av en klassisk Leadwing Coachman på et tilsvarende tynt og dårlig filament. Men dersom du nå er klar for å prøve noen kast hos den vestlige kultur og frihets høyborg, den stedlige representant for hele verdens storebror og velgjører, nemlig den amerikanske ambassade, foreslår jeg at vi nå beveger oss dit, til tross for de språkproblemer det vil innebære for en brite - Ja, sa Trond, og smalt uvilkårlig hælene sammen under bordet. Jeg er beredt.


Kap. 32 Bangkok. Ring og dobbeltseng. Fordi Stine hadde vært på Christians rom hele ettermiddagen, de hadde elsket, og hadde sovnet begge to etterpå, så hadde hun ikke våknet før klokken var tre om natten. Stine orket ikke tenke så mye på det. Hun så på telefonen sin, der var ingen melding. Dumt at hun og Christian hadde sluknet, hun hadde jo tenkt at de skulle spise ute alle tre om kvelden. Men siden Herdur ikke hadde sendt noen melding, så hadde hun vel bare spist alene, og kommet hjem og lagt seg. Det var jo rimelig at hun ikke ville forstyrre dem, og nå var det i hvert fall ikke noen vits å gå inn og vekke henne. Så Stine bare krøp inn under dyna igjen. Det var rart å ligge på hotell sammen med Christian i dobbeltseng. Nesten som om de var gift. Hun hadde fremdeles den vanvittig dyre ringen på fingeren, kanskje de på en måte hadde forlovet seg der i det smykkeslottet? Stine var usikker på hvordan forlovelse egentlig foregikk, det var jo litt gammeldags. Det var i hvert fall godt at Herdur hadde fått henne til å bruke p-piller, de hadde visst ikke tenkt seg særlig om i går da de kom hjem. Hun kjente at hun egentlig ville det, og Christian hadde vært, ja, hun visste ikke helt hvordan hun skulle si det. Hun så bare litt av det lyse hårtjavset hans over dyna nå. Hun ville virkelig være sammen med ham. Han hadde sikkert rett i at Kris hadde vært interessert i henne, men det var Christian hun ville ha. Det var helt sikkert. Hun akte seg nærmere inn til ham, kjente pusten hans gikk rolig, hun hadde lyst til å legge seg tett inntil ham, men torde ikke røre seg for ikke å vekke ham. Hun bare ønsket at han kunne våknet bitte litt. Hun lurte på hvordan han hadde opplevd å ligge med henne. Det hadde vært mye bedre denne gangen, men hun var litt sjenert av dobbeltsengen og alt det. Heldigvis hadde ikke Christian det så ryddig på rommet heller. Men det lignet likevel litt på å være gift. Hun kjente på ringen. Den var både skarp og samtidig veldig behagelig å ha på. Hun hadde aldri trodd at hun skulle gå med gull og ekte edelstener, det var akkurat som om hun var blitt eldre bare i løpet av denne dagen. Christian hadde likt henne i kjolen, og med ringen. Det var egentlig helt sprøtt. Hun kjente hun ble litt dame sammen med ham. Og han var egentlig ganske god i sengen. Det måtte han være, det mente i all fall hun. Hun ville fortelle det til Herdur nå, Merkelig at de ikke hadde hørt at Herdur kom hjem. Stine smilte litt for seg selv. Hun håpet at Herdur ikke hadde ligget og hørt dem. Forresten, det gjorde ikke noe. Det hadde vært ganske lydt i leiligheten til Herdur i høst også, nesten pinlig å høre på i hvert fall én av de som Herdur hadde vært sammen med. Det var egentlig bra at hun hadde sagt til Herdur at de ville være for seg selv. Herdur hadde blitt litt sint, men det var ikke så farlig.


Stine så på ringen. Selv nå i mørket kunne hun ane en svak blå glitring i den flotte safiren. Hun strakte seg og sprikte med fingrene, følte seg tilfreds. Hun krøp så tett hun kunne inntil Christian uten å vekke ham, og sovnet igjen. Da hun våknet neste gang var det lyst ute, det bråkte, men det som vekket henne var hånden til Christian. Hun lot som om hun ikke merket den, mens hun kjente at han kom nærmere. Så merket hun at han bøyde seg over henne, og hun slo opp øynene akkurat i det rette øyeblikket Christian så på henne. Hun kjente at hun smilte og smilte, at hun smilte med hele kroppen mens han brettet dynen til side, og la seg inntil henne. - Våken? sa Christian. Han var vanvittig bustete på håret og kjempesøt. - Mmm, sa hun lykkelig, og strakte hånden med sprikende fingre med en ring på om nakken hans og trakk ham ned til seg. - Du er jo faen meg nydelig, sa Christian ned i håret hennes. - Du også, sa hun. Vi er gærne. - Det er jaggu på tide, sa Christian. - Lurer på om Herdur er våken, sa Stine. - Drit i det, sa Christian, og ga henne et kyss - Dårlig at vi ikke sendte melding til henne, sa Stine. - Drit nå i Herdur da, sa Christian oppgitt. Hun fant vel på noe. - Jeg må se om hun er våken, sa Stine. Får jeg låne en t-skjorte av deg? I tilfelle det er noen ute i gangen? - Da ser de bare en naken dame, sa Christian. En kjempesøt naken dame. - Ikke tull, sa Stine, og rasket til seg en av Christians plagg som lå der. Hun bare tredde genseren over hodet, og den rakk ned til midt på lårene hennes. Hun følte seg kjempesexy og så at Christian også syntes det. - Snart tilbake, hvisket hun, og ga ham et lite kyss. Hun så at Christian ormet seg under dyna, som om han var plaget av noe, og hørte ham stønne lavt. - Det har han bare godt av, tenkte hun. Hun var sexy babe nå. Hun trykket ned dørhåndtaket, og listet seg barbent ut i korridoren. Like etterpå var hun tilbake. - Må ha nøkkelen, hvisket hun, og fant den under sengen. Under Christians lange, subbete shorts. De var ganske tøffe. Hun forsvant ut igjen. Snart etter var hun tilbake. - Hun er ikke der! Hun stirret opphisset på Christian, som oppgitt reiste seg opp i sengen. Forbannede Herdur og jentegreier, tenkte han. Han kunne like godt stå opp. Stine grep sakene sine, trusen og den dyre kjolen som lå på gulvet, og føk ut igjen. Christian gjespet og dro på seg shortsen. Faen, tenkte han. Faen, faen. Han fikk heller gå inn til henne. Da han kom inn, var Stine i dusjen, gnidde og skrubbet seg. Han hadde et øyeblikk lyst til å stikke inn til henne, se henne naken, men skjønte på måten hun holdt på at det ikke var det rette øyeblikket. Han så seg om. Det så ikke ut til


at Herdur hadde vært der i natt, i hvert fall lå teppet pent oppbrettet over sengekanten slik den hadde ligget i går formiddag. Stine kom ut av dusjen, tett innpakket i et svært hvitt håndkle. Hun så redd og forknytt ut, og Christian skjønte at nå var i hvert fall anledningen borte. - Hun har visst ikke vært her, sa han. - Jeg har sendt melding, sa Stine. Hvorfor svarer hun ikke? - Svarer sikkert, sa Christian. Har sikkert møtt noen. Han tyskeren kanskje. - Han har jo reist, sa Stine. Dessuten var hun ikke interessert i ham. Det var bare de tattoveringsgreiene. Faen at jeg ikke sendte melding i går. Skjønte du ikke at vi hadde avtalt eller? - Det var jo ikke min skyld, sa Christian. Vi sovnet jo begge to. - Du kunne jo husket det, sa Stine sint. Christian ristet oppgitt på hodet. Men skjønte at det ikke var noen vits i å være logisk. - Hun sender sikkert melding snart, sa han. Bare prøv å slappe av litt. Stine ristet fortvilet på hodet, blek og nervøs. - Herdur kan aldri bare ha blitt med noen, sa hun fortvilet. Men kjente seg ikke helt sikker. Herdur hadde jo vært sint på henne. Det kunne være en slags hevn. Hun håpet at det var det. Det var kjempeusannsynlig at Herdur bare hadde funnet noen. Eller var det det? Når Stine og Christian ikke hadde giddet å komme til middag, ikke giddet å sende henne en melding en gang? Hun fikk håpe det var sånn. Men Herdur kunne vel ikke være så jævlig at hun ikke svarte på melding? Stine visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun merket at hun ble litt irritert over at Christian sto der. - Du, kan du ikke gå ut, jeg skal kle på meg, sa hun. Christian måpte. Dette var jo kjempestress. Men han lusket lydig ut i gangen og inn på sitt eget rom igjen. Da de satt og pirket på hver sin toast oppe på Sabai Bar var klokken blitt tolv. De hadde ikke sett snurten av Herdur, og hun hadde ikke svart på meldinger. Stine hadde til og med forsøkt å ringe et par ganger, men det hadde ikke vært noe svar. Dette var krise. De hadde spurt alle som serverte om de hadde sett henne, men det var nesten bare nye som jobbet i dag, de forsto ikke hva de spurte om, eller de hadde ikke sett Herdur. Hun hadde i alle fall ikke vært der i dag. I går visste de ikke. - Fy faen, sa Stine. Tenk om det har skjedd en ulykke. Har du sett den trafikken her, eller? Christian så at hun var kjempefortvilet. - Kan du ikke gjøre noe, sa hun. - Hva da, sa Christian. Vi må jo bare vente og se om hun dukker opp. Stine så på ham.


- Kanskje du skulle snakke med politiet, sa han til slutt. Det er jo en politistasjon der nede. - Kan’ke du gjøre det Christian, sa Stine. Christian satt et øyeblikk. Så sa han, litt hardt: - Du må gjøre det, Stine. - Hvorfor? Kan du ikke stille opp på det heller, sa Stine fortvilet. - Nei, sa Christian kort. Jeg skal hjelpe deg med alt mulig annet, men jeg går ikke til politiet. Dessuten er det din venninne. - Din jævlige feiging, hylte Stine. Din jævla, jævla feiging! Christian så på henne. Det hadde vært så utrolig fint. Nå var alt bare drit. Den helvetes Herdur, tenkte han forbitret. Skulle hun aldri slutte å plage ham?


Kap. 33 Bangkok. Herdurs kamp. Da Herdur hadde hørt bråket der ute i det andre rommet, hadde hun først forsøkt å være helt stille. Hun visste ikke hva hva som foregikk, det var i hvert fall enda mer utrygt å gå ut der nå. Men i kjøkkenet var heller ikke noe sted å gjemme seg. Hun ble stående, og fôr sammen da hun merket at noen var på vei inn til henne. En skikkelse dukket fram fra døråpningen, og da mannen fikk se henne, grep han tak i henne og halte henne med seg. Den andre var allerede i det kaotiske rommet, og hun kjente dem igjen nå, det var de to som engelskmannen hadde bedt forsvinne da hun lå der halvt i svime tidligere på ettermiddagen. De to var ikke høye, Herdur var større enn dem, men der de nå sirklet henne inn, visste hun at hun var uten sjanser. De smilte mot henne, de så ikke vennlige ut lenger, smilene var masker, de var rovdyr på jakt som ikke lot seg stanse. Engelskmannen med arret lå i et hjørne og holdt seg på magen, Herdur så at blodet rant ut mellom fingrene hans og dryppet på gulvet. Han var blitt blek i ansiktet, og det virket som om han ikke merket det som foregikk omkring ham. De to andre sa ett eller annet til hverandre og skulte bort på henne. Hun torde ikke bevege seg. Herdur følte den skremmende utstrålingen deres. De var altfor aggressive i bevegelsene, alt for intense. De undersøkte hvert eneste skap, skuffer og beholdere, de skar opp madrassene og kastet alt i en haug. De var ute etter ett eller annet, men de virket misfornøyde, eksplosivt rastløse. De hadde det travelt, og den ene, den lyseste av dem stirret på henne mens den andre raserte en stabel med hyller. Han var over alt, ute på toalettet, på kjøkkenet og gangen, rev ned og kastet fra seg. Den andre var også med og lette, men slapp henne ikke med øynene. Herdur hørte den sårede engelskmannen med arret stønne, han bøyde seg litt opp der han lå, og en av de to thaiene gikk bort og sparket ham i hodet. Så vendte thaien seg mot Herdur igjen. Den første kom inn igjen, han så misfornøyd ut, nå ble de begge stående og se på Herdur, og etter et kort blikk på hverandre smilte de mot henne og sa noe som Herdur ikke forsto. Likevel ble hun livredd. De nærmet seg henne, den ene ut til siden, den andre rett mot henne. Plutselig kjente hun armene sine bli vridd bak på ryggen. Hun sparket vilt omkring seg og skrek, men fikk et sviende slag i ansiktet. Hun sprellet og sparket men han som sto foran fikk tak i det ene benet så hun mistet balansen og ble tvunget ned på den skitne madrasshaugen. Hun kjente at hun ble holdt fast i benet og han begynte å rive av henne klærne, skjørtet hennes spjæret, han satte kneet hardt ned på benet hennes og hånden hans krafset og dro i stykker trusen, hun var nesten naken og visste at dette var det verste hun hadde opplevd, hun var bare et offer, hun hørte at de bjeffet opphisset til hverandre, og forsøkte å spenne lårmusklene for å avvise de forferdelige krafsende og harde fingrene som bendte knærne hennes ut. Hun hørte en av dem sette i et rop, forsto ikke hva de sa, hun åpnet øynene, ville ikke finne seg i dette, det var den største krenkelsen hun noen sinne hadde vært ute for, disse små, harde mennene, men


nå hadde de sluppet taket. Hun så den ene stå og peke på henne, hun famlet etter skjørtet for å beskytte seg, men en hånd rev det til side igjen, de ville se på henne. Hun visste hva de hadde i sinne, men den ene bare snakket mer og mer mens han pekte på henne der nede, og den andre stirret også oppmerksomt, han så overrasket, nesten skremt ut, som om han aldri hadde sett en kvinne før. Så forsto Herdur brått. Det var tatoveringen de så på, ikke henne. Brått slapp den ene skjørtet hennes, de tok begge et par skritt tilbake, det så ut som om de var blitt betenkte, de nikket til hverandre, diskuterte, så seg omkring i rommet, snudde mot døren og forlot henne, men før den siste gikk ut, løp han igjen bort til den sårede engelskmannen med arret som hadde begynt å stønne igjen, og ga ham et nytt knusende spark før han løp etter den andre ut. Herdur hørte de raske trinnene deres i det de forsvant oppover gaten. De var borte. De hadde ikke rørt henne. Hvordan var det mulig? Hun hadde ikke et øyeblikk tvilt på at hun ville blitt voldtatt, de hadde vært uten hemninger. Men tatoveringen hadde skremt dem, eller i hvert fall stanset dem. Herdur skalv og var omtåket, men ordnet klærne så godt hun kunne. Hun så på mannen som lå på gulvet bendt over en fillehaug. Han lå nesten helt stille, med hodet bøyd i en merkelig vond vinkel, og Herdur smøg forsiktig bort til ham og la en pute under for å støtte opp. Han lå helt livløs, men hun kunne se at en åre på tinningen hans pulserte. Hun våget ikke røre ham: Hun måtte skaffe hjelp, hun måtte varsle noen, hun måtte komme seg vekk. Hun kjente at skjelvingene var i ferd med å gå over, hun kjente seg i stand til å gå, til å løpe. Hun lette etter sandalene sine, men fant dem ikke, de var også blitt borte, hun kunne ikke lete etter dem nå. Hun skrittet barbent over engelskmannen, over det kaotiske gulvet og ut i gangen, hun kikket forsiktig ut og kjente igjen stedet der hun hadde ligget, der den arrete engelskmannen som nå lå såret inne hadde hjulpet henne, han kom kanskje til å dø nå. Hun kikket ut i gaten, kjente seg ikke igjen, det var mørkt fremdeles, men det hvite lyset fra fabrikken tvers over gaten gjorde at hun kunne se litt lenger i den ene retningen, der var tomt, ingen å se. Barbent sprang hun bortover så raskt hun kunne. Hun visste ikke hvor hun var, hadde ikke mobil eller penger, hun fant en ny gate, kjente seg ikke igjen noe sted. Hadde aldri vært her før. Men ingen kom etter henne. Natten var fremdeles varm og fuktig. Hun vekselvis gikk og småløp et par kvartaler til, nå hørte hun igjen trafikk, hun løp i retning av det hun trodde måtte være et mer befolket område, hørte biler kjøre forbi, men kom inn i en blindgate som stanset i en murvegg. Hun snudde og sprang tilbake, kjente at hun hadde tråkket på ett eller annet, kanskje et glasskår, det sved under foten, men hun brød seg ikke om det. Nå endelig så hun en åpning, det var en gate, det kom en bil, den sveipet forbi, og en til. Herdur kom seg ut på veien, forsøkte å stanse bilene. Alle svingte bare utenom. Det kom en taxi. Den kjørte også forbi. Så kom det enda en bil, den svingte plutselig opp på fortauet rett foran henne. En mann kom ut. Herdur var redd, men ble plutselig lettet. Mannen hadde uniform. Han var politi.


Herdur ble litt overrasket, men forsøkte ikke å protestere da de hjalp henne oppå lasteplanet og inn i det åpne hvite nettingburet som sto bakpå. Hun forsøkte å forklare at noen trengte hjelp, men ingen av de to politimennene som satte seg foran i den trange førerkabinen svarte. De gjorde tegn til henne at hun skulle være rolig. Så hun ga opp, satte seg utmattet i en krok med ryggen mot førerhuset inne i buret. Bilen startet, og de kom seg vekk. Hun var reddet. Tatoveringen hadde beskyttet henne. - Jens har reddet meg, tenkte hun uklart. Jens har reddet meg igjen. De hadde igjen gjort tegn til at hun skulle være rolig da de kom fram til et hus som ikke lignet noe politistasjon, og hadde bare låst henne inn der. Etter mange timer i et tomt rom med en madrass, der Herdur hadde sovet et par timer av ren utmattelse, hadde det kommet en annen politimann ut på morgenen og snakket til henne. Han forsto hva hun sa. Hun fortalte om overfallet, og han var blitt meget oppmerksom da hun fortalte om mannen som var såret, kanskje knivstukket, at han kanskje var død, at de måtte hjelpe ham. Straks hadde han bedt henne følge med, denne gangen i en vanlig bil med en politimann i baksetet. Han ga henne en flaske vann og en slags sandwich, og gjorde tegn til at hun skulle vise veien. Hun kjente seg igjen, de hadde stanset der hun var blitt plukket opp dagen før. Han ba henne vise veien, hun forsøkte å kjenne seg igjen, men etter forgjeves å ha forsøkt noen veier og kjørt litt frem og tilbake, ble politimannen lei, trakk på skuldrene og kjørte ut på veien igjen. Herdur forsøkte å protestere, de måtte finne engelskmannen, men politifolkene var avvisende, og loset henne tilbake til rommet sitt igjen. Politimannen hadde allerede spurt etter passet hennes, passeport, men Herdur hadde bare vært så forvirret så hun hadde glemt at passet hennes faktisk lå igjen på hotellet. Nå ville hun bare hjem. Omsider, etter uendelig lang tid kom politimannen som kunne engelsk inn til henne igjen og hun sa, redd for å bli alene igjen: My passport is at hotel im Bhanglumphu, Kao San Road. Politimannen smilte til henne: - Khao San Road. Ok. We send you there. Herdur så takknemlig på ham. Men hun fikk ikke taxi. Hun følte seg som et fanget dyr da hun igjen måtte gå opp i det hvite buret på politibilen med det lille lasteplanet, det føltes likevel litt trygt, men nakent. Trafikken var i mellomtiden blitt enorm, nå var det midt på dagen. Bråk og kvelende eksos fra tett i tett med biler trengte inn i det åpne buret der hun ble presset fra side til side i svingene. Hun ble beglodd av enkelte bilførere, men de fleste så ikke ut som om de syntes det var merkelig at hun sett inni der. Det var som et åpent og brølende hav av biler, varebiler, busser og motorsykler omkring henne. Hun satt midt i kaoset, men registrerte det knapt. Hun var fremdeles fylt av mirakelet som hadde skjedd. Igjen sto Jens tydelig for henne. Hun kunne se


ham den gangen han hadde kommet ut på Christiania. Da han hadde revet henne med seg fra vertshuset med hampreklamen på parasollene utenfor, hadde vristet pilleglasset fra henne, og tvunget henne ut bak veggen for å spy. Den gangen hun hadde vært helt alene i verden. Da hadde Jens plutselig vært der. Hun hadde aldri fortalt det til noen. Hun hadde skammet seg så over ikke å ville leve.


Kap. 34 Bangkok, onsdag 29. juni. Et enkelt losji. Trond gikk ned på plattformen da han så båten komme. Folk gikk av og noen gikk på, Trond gikk om bord, det var som å ta trikken hjemme. Selv om Trond var full av inntrykk fra det han allerede hadde sett, hadde han likevel lyst til å uforske litt på egen hånd, og ikke langt fra der han hadde skilt lag med Triffin var han kommet over en holdeplass for disse lange elvebåtene. Fergen gikk fra brygge til brygge, vekselvis på hver side av elven. Så svingte den inn i en mindre kanal, her var det mindre strøm og lite båttrafikk, de var kommet inn i en roligere del av byen. Kanalen ble mye smalere, her var ikke lenger murbygninger, men boligstrøk med åpne hus. Ut fra husene gikk det små utbygg, brygger og terrasser, enkelt snekret i tre, i mur eller av andre materialer. Her sto gryter med mat og kokte, her lekte unger og noen satt og så på tv, med bare åpen vegg ut mot kanalen. Det var merkelig å kjøre forbi her som turist, titte inn i folks hus og dagligliv på den måten. Man fikk følelsen av å kikke på noe veldig privat, men det så ut som om de som bodde der var vant til båttrafikken, og ikke lot seg merke med den. - Her lever og bor de, tenkte Trond. Ikke alt i Bangkok er overveldende kaos. Ikke langt bortenfor var det slutt på kanalen, båten la til en dokk, det var gater videre. Trond gikk opp trappene og ut i biltrafikken igjen. Det lignet på å komme opp fra T-banen hjemme. Nå da Trond hadde ettermiddagen til disposisjon, ville han finne noe hyggelig. Etter den lille turen på kanalen hadde han virkelig fått lyst til å oppleve byen på annet vis, kanskje vite hvordan det var å bo blant enkle mennesker, han trivdes ikke i det sterile forretningsmiljøet på hotellet. Kanskje han kunne finne et lite pensjonat en dags tid, få en følelse for vanlige folks liv, han kunne beholde hotellrommet i reserve, det var jo så billig likevel. Trond hadde alltid likt å streife om på måfå når han var på fremmede steder. Han hadde fått tak i et bedre kart på hotellet, og Triffin hadde orientert ham om byen i store trekk, så han begynte å føle seg mer fortrolig med hvor han var. Nå gikk han til fots gjennom mer trafikkerte gater igjen. Foreløpig hadde det ikke kommet så mye ut av ambassadebesøket. Etter å ha vært med Triffin oppe og sett på utsikten, hadde de dratt sammen til amerikanerne. Personalet der hadde vært korrekte og vennlige så snart man var forbi de bryske vaktene, men han var blitt bedt om å komme tilbake dagen etter, de måtte undersøke saken. Etterpå hadde han og Triffin spist en lett lunsj. Triffin hadde tatt ham med til et sted ved sine lokaler på Silom Road i en liten Soi, en tverrgate. Der hadde det sittet en gjeng med japanere, en av dem, en ung kar med lang hårflette hadde tydeligvis høy status, han var midtpunkt og alle japanerne, unge og eldre, hadde nikket og smilt til alt han sa.


- Forretningsmann, hadde Triffin hvisket. Ung millionær og kjendis. Trond kom i villrede over rettenes rekkefølge, hva som var forrett og etterrett, men maten hadde vært god, og han var blitt mett og fornøyd. Triffin måtte tilbake til forretningene resten av dagen for å se om det hadde nappet på noen av fluestengene, som han sa. Trond hadde spurt om hvordan man kom inn til sentrum, og Triffin hadde minnet ham om at det vel egentlig ikke var noe sentrum, men det var jo nok å se over alt. Så fra neste taxi hadde Trond gått av da han så kanalen. De hadde avtalt å møtes senere på kvelden, da skulle Triffin presentere ham for sin russiske venn Lev. Trond var nå kommet fram til en stor jernbanestasjon, her solgte man kjøtt på spidd fra enkle gatekjøkken som kun besto av oppfyrte grillbekken. Den store gaten var igjen et inferno av biler med høy hastighet i stor bredde. Bangkok så ut til å ha alle mulige transportmidler og kjøretøy. Det myldret av små pickup varebiler med langsgående passasjerseter på planet. Det var busser og nedkjørte drosjer. Motorsykler og trehjuls motorsykler med passasjersofa bak. Alt var i bevegelse i larm og eksos. - Og med venstrekjøring i attpå ville jeg nødig kjørt her, tenkte Trond. Han så en liten hvit politilastebil med fangebur på lasteplanet, det satt faktisk et menneske, en kvinne, inne i buret. Her fantes ingen trafikklys eller fotgjengerstriper. Kunne heller ikke se det lenger borte. Han sto en lang stund og lurte på hvordan han skulle komme seg over, ingen biler viste det minste tegn til å senke farten. Det var uten tvil det verste trafikkhelvete Trond noen gang hadde vært i nærheten av. Da kom en gammel mann opp ved siden av ham, og gikk rett ut i gaten. Trond stivnet, men det så ut som om mannen bare gikk døv og blind gjennom en stri strøm. Trond la merke til at bilene ikke senket farten, men beregnet hvor de ville passere mannen, og svingte litt utenom. Det forklarte jo at det ikke så ut som om det var bestemte filer. Trond skjønte at dette var måten, tok mot til seg, og gikk etter. Og merket med ett at alle så ham og svingte tilstrekkelig utenom, han følte seg faktisk relativt trygg, det var en rytme i dette, en puls som han følte han måtte hengi seg til, det var slik det var, en strøm, en flyt. Men en underlig blanding av vestlig storby og noe helt fremmed. Han pleide ikke føle seg hjelpeløs i noe land. Men dette var ikke som å være i Hellas eller Øst-Europa. Der kunne man i det minste tolke enkelte bokstaver. Her var alt skrevet med vertikale streker med forskjellige krøller på øverst og nederst. Han var ikke en gang sikker på om de ulike klumpene av tegn sto for enkeltord. Det var komplett uforståelig. Her og der kunne det dukke opp et engelsk skilt, men det var bare i de mest travle gatene. Forretningsstrøket hadde likevel det internasjonale preget, fullt av de vanlige merkene og skiltene og butikkene som over alt ellers i verden. Men også mange varemerker han ikke kjente. Kjempestore konsern som han aldri hadde hørt navnet på. Gjør hva du vil. Der var det slagordet igjen. Denne gangen på et reklameboard. Bare den setningen. Den var gåtefull. Det måtte være en


kampanje. Den var i hvert fall på engelsk. Den minnet ham om sportsmerket Nike. Det hadde hatt en liknende kampanje. Men her var det ingen logo. Bare teksten. Merkelig hvor uhellet på fergen første kvelden hadde gått inn på ham. Han hadde ikke vært forberedt, slaget som han hadde fått i brystet hadde føltes brutalt. Det måtte ha vært et uhell eller en misforståelse. Likevel hadde det gjort noe med ham. Han fikk det ikke bort. Han kjente at noe i ham var blitt veldig sårbart. Som en gammel smerte, en verk det var gått hull på. Trond hadde det ikke med å komme i trøbbel. Han kunne bare vagt huske en gang han hadde vært på et utested, det var lenge siden, han var mye yngre og hadde nok vært overstadig full, da han plutselig hadde fått et slag i ansiktet. Han var blitt like forbauset den gangen som over uhellet nå. Var det noe som Trond ikke kunne fordra, så var det spark og slåssing. Ikke desto mindre hadde han den gangen blitt fryktelig sint og slått tilbake. Det hadde bare skjedd, han hadde ikke ment å være voldelig på noen måte, i utgangspunktet hadde han vel bare provosert for å ha det litt gøy, for å vippe den andre av pinnen, kanskje hadde det noe med en jente å gjøre, han husket det ikke lenger. Men plutselig lå fyren på gulvet, og vennene halte og dro i den rasende Trond for å få han vekk derifra. Han hadde blitt forundret og flau over seg selv etterpå, men forsøkte ikke å bortforklare at han hadde slått. Det hadde bare kommet som en ren refleks. Kanskje hadde Triffin rett. Hendelsen på hotellbryggen kunne ha vært et ransforsøk. Det betød ikke noe, det var urimelig å komme i kampberedskap, men det var rimelig at han var blitt oppskaket. Det var bare kommet så plutselig, og han var så ukjent i denne byen. Han hadde følt seg så oppglødd etter å komme i gang, oppglødd etter å se dette landet der han visste at Stine nå befant seg, han unte henne virkelig en ferie med venner, men han hadde også følt en urimelig trang til å være her om noe skulle skje. Men siden i går hadde han innsett at han fikk holde seg på matta og ikke ta kontakt med henne, hun ville bli fortvilet dersom hun fikk vite at han hadde reist etter, selv om han var her for å klarlegge disse tingene for Flemming. Nei, han kunne ikke ydmyke henne med å ringe, han måtte stole på henne, han måtte vise henne tillit, enda så skjør den var. Han kjente at ryggen spente seg. Han hatet ikke å kunne si ting rett fram. I alle disse årene hadde han bare måttet jatte med det han hadde vært dypt uenig i. Han stolte ikke på denne Herdur, og Christian Ahlsen var bare et usedvanlig irriterende dårlig valg. Men han besluttet seg igjen for å stole på Stine, selv om han kjente denne uroen som han hadde kjent i mange år nå, en uro som vokste når han var langt unna henne, som vokste til fortvilelse de gangene han hadde forstått at hun hadde gjort ting han helst ikke ville vite noe om, men bare ønsket å glemme og tilgi og håpe hun selv hadde lært av. Trond gikk videre. Han begynte å venne seg til varmen. Syntes nesten det var litt svalere nå enn i går ettermiddag.


Han kom inn i et område med småforretninger, her var nesten alle veggene røde og sorte. Alt hadde et kinesisk preg. De åpne butikkene var lakkrøde, diskene var dekket av gull, smykker og ur. Det var ufattelig mye dyrt, det var mange butikker med åpne disker i kvartalet og det var antakelig ekte varer. Trond begynte å forstå noe om den rike kinesiske kjøpmannstanden. Gull var nok populært, her var mange velkledde par. Han så på alle de fasjonable urene og smykkene, og følte seg fremmed. Han ville aldri hatt noe ærend her, tenkte han. Han tenkte på hvor kolossal verden egentlig var. Men da han svingte inn i neste gate, var det igjen vanlige butikker og barer. Plutselig var det en kvinnestemme som ropte på ham. Det lød kjent, det hørtes faktisk ut som Stine… Trond stanset, forvirret og glad, det ville jo være et utrolig treff… Men da han snudde seg mot kafeen på den andre siden der ropene kom fra, og fikk øye på de to unge jentene som sto og lo og vinket for at han skulle komme, så han at han aldri hadde sett dem før. Det var to thaijenter. De så utrolig søte og sympatiske ut. Trond tok automatisk og litt forvirret et par trinn i den retning, men følte ikke han kunne gå bort. Det kunne ikke være ham de hadde ment. Men etter at han hadde snudd seg for å gå videre, lød stemmene deres på nytt. Han vendte seg igjen, den ene ville snakke med ham. Hun ropte usjenert og lo, hun ville tydelig at han skulle komme bort til henne og venninnen, og Trond ble forvirret fordi han var vant til at prostituerte, som disse sannsynligvis var, var kvinner som gikk tause i narkotikarus i bitende kulde og hard ensomhet i Kvadraturen hjemme i Oslo, og ikke satt og fleipet og lo som i venninneprat på Møllhausen konditori en lørdags formiddag. Et øyeblikk tenkte han at han gjorde dem urett, at det gjaldt noe annet, han fikk igjen den absurde følelsen av at de satt der som klassevenninner av Stine, begge smilte og nikket til ham, pekte mot den ledige stolen ved siden av seg på denne krysningen av gatekjøkken og pub. De var så vennlige og livsglade og søte at han fikk en sterk trang til å sette seg, prate og ha det morsomt med dem. Likevel gjorde han ikke det. Dette stemte bare ikke. De kunne jo ikke ha noen interesse av ham, og det var jo helt ulogisk at de kjente Stine. De var søte og vennlige og så ut som gode og oppvakte skolejenter som var veldig glade for at han hadde kommet, de satt og ventet som om de hadde hatt en avtale med ham og nå bare smilte og vinket ivrig for vise ham hvor de satt. Han merket at han likte dem veldig godt allerede, de likte ham, de satt der og hadde tillit til ham, han fikk følelsen at det ville være kjempeflott å bli kjent med dem, hun som hadde ropt mest minnet ham om en kjæreste han hadde hatt den gang han selv var i tjueårene. Det samme nydelige smilet. Men ett eller annet i hodet til Trond hvisket ham likevel noe. At han var en farang. Ting var ikke slik de så ut til å være. Da han omsider gikk videre, hatet han seg selv for å være så fordømmende, så redd for å involvere seg. Selv om fornuften hele tiden sa at han gjorde det rette. Han var nesten kommet tilbake til utgangspunktet for vandringen igjen, for ikke langt fra der han hadde gått av kanalbåten, fant Trond en liten, hyggelig


gate som gikk på skrå innover i et boligstrøk. På venstre side hang et skilt med ”Pension”. Det så veldig enkelt ut, til tross for det engelske skiltet. Noen guttunger sparket fotball ute i gaten, og så nysgjerrig på ham da han ringte på i porten. En gammel mann kom ut, og smilte da han forsto at Trond ville ha et rom, selv om han var blitt forstyrret i middagen. Han bøyde seg og gjorde waihilsen med fingertuppene mot hverandre, og vinket Trond inn. For å komme opp til rommet i det lille pensjonatet, måtte Trond passere hele familien som satt i en krets på sementgulvet i den trange gangen innenfor porten. De satt på matter og spiste ris og nudler. Trond forsøkte å gjøre seg smal og usynlig, visste ikke om det var riktig av ham å gå inn, om han skulle gå sokkelesten eller hva han skulle gjøre. Men den gamle faren smilte og vinket ham videre med seg, og Trond klarte å passere uten å tråkke i maten til noen av familiemedlemmene. Det var ikke noe luksus akkurat, men rommet var greit nok: en seng og en stol. En glugge i veggen der man så ut på en slags tomt med bambus og en del søppel. Det var bare én kran med dusj, bare kaldt vann, men man trengte jo ikke annet i denne varmen. Døren hadde en solid lås, det var nok et sted for lokale Thai å ta inn når de kom til byen. Han hadde blitt litt overrasket over prisen, eieren hadde forlangt 12 bath, det var så ekstremt billig at Trond trodde det var en misforståelse, Royal Rivers priser lå på det tjuedobbelte. Trond ga ham usikkert tjue bath, men eieren ville til og med gi ham tilbake. Det gjorde at Trond følte seg tryggere. Det var en trivelig stemning i gården. Han følte seg med en gang vel til mote i dette skravlende og smilende fellesskapet, selv om alle så nysgjerrig på ham da han gikk ut på gaten og inn i den åpne sementgarasjen ved siden av. Den utgjorde en enkel kafe, men lignet mest på en kantine for nabolaget. Der var noen griller og suppekjeler ved en disk. Trond var blitt sulten igjen og kjøpte seg ett eller annet grillet kjøtt med ris og nudler, gikk med porsjonen sin gjennom benkeradene og fant et ledig bord. Det smakte godt, og da han satt der, god og mett blant disse vanlige og vennlige menneskene, fant han ut at han hadde spist middag for cirka en krone og syttifem øre. Det var tankevekkende. Han hadde gått hit på impuls, hadde hatt en følelse av at noe var riktig, og han følte seg vel. - For en kontrast, tenkte han. Her bor menneskene i samme by. Men det er en annen verden. Han tenkte på hvor truet han hadde følt seg på hotellet, med sikkerhetsvakter og alt. Og det uhellet. Men han ville ikke tenke mer på det. Han ble sittende, og merket at han tenkte på Stine. Hun var som alltid til stede. Nå var hun her i Bangkok. Men Stine visste jo ikke at han var i samme by, han måtte ikke la henne få vite det heller. Det var litt sårt. Ydmykende på en måte. Trond forsøkte å la være å tenke på Mona, selv om han ble trukket til bunns hver gang tankene kom til å kretse om smerten som hadde formet livet hans, tanker som alltid endte opp med Mona. Og med Jens som tilskuer. Trond var for lengst ferdig med Mona, men fordi hun på en demonstrativ måte stadig


ønsket å late som om han ikke eksisterte, at han egentlig ikke betød noe til eller fra for Stine, var han blitt hengende fast i en fornyet blytung motvilje mot henne, og tok på ny inn hennes dårlige sider. Mona hadde trukket Stine ned, gitt henne en dårlig oppvekst, ikke prioritert henne. Trond hadde vært parat inntil han nesten ikke orket mer, det hadde vært så ydmykende alltid å gi etter for det usleste, det mest egoistiske og det falskeste for at ikke Stine skulle bli revet i stykker. Han skulle gjerne oversett Mona, men det var umulig. Han hatet Monas manipulasjoner, ideer og når hennes klisjer kom ut av Stines munn, han følte seg dødstrett hver gang han måtte drive dumheten og egoismen og likegyldigheten tilbake for at Stine kunne utfolde seg fritt og med tillit til seg selv. Han hadde forsøkt og forsøkt, gått på akkord med alt slik at ikke Stine skulle bli totalt splittet. Likevel var alt det han hadde villet gi henne blitt usynlig. Han måtte ha tillit. Stine var et flott menneske. Han håpet bare hun ikke hadde tatt for mye skade. Så mange år han hadde levd med å savne datteren! Han orket ikke tenke på hvor fjern han måtte ha blitt for henne. Trond satt og så ut av vindusgluggen i kantinegarasjen, ut på tomten der det snek seg noen sultne katter. Han hadde hatt det fint for litt siden. Nå hadde bekymringene begynt å kverne ham ned igjen. Han var i hvert fall her i Thailand hvor hun var. Han var ikke langt unna henne. Om hun kom til å trenge ham, ville han være i rimelig nærhet. De kunne ta kontakt. Men hun måtte ville det selv. Denne ubestemmelige følelsen at noe truet Stine, eller at hun var utsatt for noe! Han måtte jo ha tillit til at hun ville klare seg på egen hånd, tåle at hun ikke alltid hadde det godt! Han måtte gi seg selv et pusterom. Lengselen etter at han og Mona, som to voksne mennesker, kunne ha snakket litt med hverandre om sitt felles barn. Han var jo ikke interessert i Mona på noen måte. Men det ble aldri besvart med velvilje. Han hadde aldri forstått det, hun måtte jo føle det samme? Å miste sin farsverdighet opprørte ham. Han hadde så dype følelser for datteren at de nesten grenset til identifikasjon, hun var faktisk den han hadde latt livet sitt dreie seg om, som ga det mening. Men kanskje hadde Mona rett. Kanskje hadde han brukt Stine som et substitutt for i stedet for å skape seg et nytt liv. Men hans liv kunne aldri leves separat fra Stines liv. Hun var hans datter. Hans barn. Hun ville alltid være en del av ham. Han sjekket om han hadde lommeboken. Han hadde ikke hentet noe bagasje på hotellet ennå. Han måtte likevel dit for å skifte. Kanskje ta ut noen kontanter. Han skulle jo ut med Triffin og russeren i kveld. Han tok opp arket som lå sammenbrettet i lommeboken. Skissen av figuren som han hadde laget hos Flemming. Det var merkelig at Jens hadde sendt den til Stine. Trond merket at han ikke helt likte det.


Trond hadde forsøkt å være rimelig. Men han hadde ikke likt at Jens hadde hatt for mye med Stine å gjøre. Han hadde ikke likt Jens i det hele tatt. Det var sannheten. Det var ikke bare det at Jens hadde brutt inn i Tronds liv. Det var for mye merkelig med ham. Han hadde ingen følelser for andre mennesker. Og det var som om Mona hadde absorbert noe av det. Kanskje hun heller aldri hadde hatt det? Eller hadde det utviklet seg slik etter hvert? Jens hadde hatt en ærgjerrighet som var helt ukjent for Trond, som han rett og slett ikke kunne forstå. Men Trond ville ikke synke inn i dette nå. Han så på tegningen igjen før han brettet den sammen. Symbolet var antakelig thailandsk, det var en stilisert fugl eller et fuglemenneske, det hadde en karakteristisk form, en aura lå over den som en skjult geometri, i et rått design uten finpussede linjer. Den hadde en sterk visuell kraft som han faktisk hadde fått fanget i skissen. Trond kom til å tenke på noen grafiske blad han hadde sett av den spanske Goya. Det hadde vært grusomme og makabre scener fra krig, lemlestelse og tortur. Men alle hadde en perfekt komposisjon, mesterlig teknisk utført, alt var registrert som et nøytralt og ufravikelig faktum. Det hadde vært vakkert. En ren energi. Det var noe der med Jens. Den litt heslige figuren stemte med hans stil. Og med det Trond hadde funnet i leiligheten da han hadde vært der. Det han ikke hadde vist Flemming. Det fikk ham til å tenke på at Jens hadde hatt en viss interesse for symboler og det okkulte. Bokhyllene hadde vært fulle av hele New Age arsenalet, fra Nostradamus, Swedenborg og Bøhme til Golden Dawn, Ouspensky, Gurdjieff og Bailey, fra Christian Rosenkreutz til Jung og Castaneda. Og en rekke andre. Bokhyllene til Jens hadde faktisk vært usedvanlig rikholdige når det gjaldt okkultisme og mystikk, alt var sentrale tekster, men det hadde jo vært så utrolig mye annet av fag- og skjønnlitteratur der, så han hadde ikke tenkt over det. Hvorfor kom han til å tenke på det nå? Var det fordi denne figuren minnet ham om noe? I den egyptiske dødeboken kanskje? Eller hos Madame Blavatsky? Det okkulte var ikke Tronds interesse. Og han kjente seg sint ved tanken på at Jens kanskje kunne ha involvert Stine i noe slikt. Oppveksten der i huset hadde vært forvirret nok som den var. Tronds primære interesse var filosofi og litteratur, men poesien til Juan de La Cruz, den spanske mystikeren Johannes av Korset var betagende, han var jo en av verdens store poeter. Strindberg og Yeats hadde jo også vært opptatt av dette, både okkultismen og det åndelige var et tema gjennom menneskenes historie. Og vitebegjærlig som Trond var hadde han også søkt der for å få en oversikt, verdens kulturhistorie kom ikke utenom mystikken og det spirituelle, det var også en del av åndshistorien. Men Jens hadde vært tent på det på en litt annen måte, han hadde vært intens, han hadde en gang fått en av sekretærene på instituttet til å oversette et obskurt foredrag av Rudolf Steiner fra tysk på fritiden. Da de var venner hadde


begge gått sammen på yoga og meditasjon, Jens hadde drevet på med faste og tarmskyllinger og pusteøvelser med en like fanatisk glød som med alt han gjorde. Men det var jo lenge siden, det var på den tiden der alle satt og mediterte og brente røkelse og pustet hvitt lys inn i chakraene sine. Livet hadde jo gått videre. Men Jens kunne ha fortsatt. Han hadde tydeligvis vært med i ett eller annet. En gruppe, en forening, en tradisjon. Kanskje var han bare frimurer. Det var vel mest sannsynlig. Jens var jo blitt en etablert og vel ansett mann. På den annen side kunne ikke Trond forestille seg ham sammen med de mennesker han selv visste var frimurere. Det ble litt for patetisk til å være Jens. De var slett ikke i hans intellektuelle divisjon. Men dette symbolet hadde han altså funnet interessant nok til å sende til Stine. Eller muligens til Flemming. Selv om verken hun eller Flemming ante hva det kunne være. Og det at Flemming selv var i villrede var egentlig litt oppsiktsvekkende. Etnografi var jo faktisk Flemmings fag. Trond ville tro at han hadde lett ganske godt for å finne ut noe om figuren, men altså forgjeves. Trond stappet ned lommeboken igjen. Kattene som hadde lurt utenfor garasjen satt under bordet like bortenfor og gnagde på noen kylligbein. Trond hørte det knaste når de satte de sultne tennene i restene. Han fikk komme seg tilbake til hotellet for å skifte. Dumt at han hadde forsynt seg så mye av denne maten. Men det var vel ikke middagen som var det viktigste i kveld. Trond gledet seg så smått til litt selskap igjen. Det var virkelig flaks at han hadde møtt Triffin, for engelskmannen hadde fått ham over sin motvilje mot å starte undersøkelsene om Jens. Det hadde vært fint at Triffin viste ham den amerikanske ambassade. I morgen ville Trond selv dra dit igjen, og til den danske. Nå gledet seg til å møte den russiske legen. Plutselig ringte Tronds mobiltelefon. Han skvatt til. Det var ikke Stine. Det var advokat Andreas Iglem. Han ante tydeligvis ikke at Trond var i Bangkok, og han hørtes litt opprådd ut.


Kap. 35 Onsdag 29. juni. Løveaktig. Rasende og skuffet over Christian hadde Stine løpt ned til politistasjonen nederst i Khao San Road. Hun visste ikke hva hun skulle si, måtte vel presentere seg. Hun gikk inn, og ble vist inn i et ukoselig rom. Politimannen så først ikke ut til å merke henne. Men så smilte han, og spurte hva hun ville. Han snakket veldig godt engelsk, det måtte være fordi det var så mange utlendinger her i området. - Venninnen min er forsvunnet, sa Stine. Det så ikke ut til å overraske ham, han tok et skjema fra en bunke og begynte å fylle det ut. Hun måtte skrive sitt eget navn med vanlige bokstaver, og navnet på den savnede personen, resten fylte han ut med uforståelig thaiskrift. Han stilte kjappe spørsmål, smilte og nikket hele tiden, det var litt rart i en så alvorlig sak, men for ham var det visst ren rutine. Stine forsøkte å beskrive Herdur så godt hun kunne: Lys hud med litt fregner, stort og rødlig kruset hår, ganske høy og kraftig bygd, men slank likevel, pen… hvordan kunne man egentlig beskrive henne? - Jeg synes hun er litt løveaktig, sa Stine uten å tenke seg om. Herdur var jo født i løvens tegn. - Hun kan bli ganske hissig, men blir fort blid igjen. Hun smiler ganske mye, sa Stine Thaipolitimannen syntes visst det med løveaktig ikke var så rart, han nikket forstående og skrev det ned. - Hvor mange år? sa politimannen. - Tjuetre. Hun er ett år eldre enn meg. Stine beskrev også det lange tynne bomullsskjørtet og den røde silketoppen Herdur hadde kjøpt her, og som hun fremdeles gikk i. Så visste hun ikke mer å si annet enn at hun var en veldig god venninne. - Hvorfor er dere ikke sammen da, spurte politimannen. Stine klarte ikke å svare med en gang. Så spurte han når de sist hadde sett hverandre Til slutt spurte han hvilket land de kom fra. Hun ga ham passet sitt, han studerte det veldig. Stine måtte si at det ikke var henne det gjaldt. - Herdur har dansk pass. Hun skulle bare dra hjem da vi var på den danske ambassade, men hun kom ikke tilbake til hotellet, tror jeg… Hun måtte forklare det med dansk og norsk igjen. Thaipolitimannen nikket og smilte oppmuntrende, men hun visste ikke om han egentlig hadde forstått henne riktig. Han var veldig effektiv og vennlig, hun hadde lyst til å fortelle ham mer, men han bare ristet på hodet og sa at det var nok opplysninger. Hun holdt på å fortelle om tatoveringen, men av en eller annen grunn hadde hun motvilje mot å nevne den. Folk ville ikke kunne se den når Herdur hadde klær på, tenkte hun.


Det var bra å snakke med ham, men Stine merket at hun ble mer og mer fortvilet likevel. Det kunne jo hende at det hadde skjedd noe forferdelig. Nå hadde hun i hvert fall sagt i fra. - Hvor har dere vært i Bangkok, spurte politimannen. Stine sa de bare hadde vært her, i Khao San Road nesten hele tiden, men tenkte etterpå at det var ikke helt nøyaktig sagt. Hun var ganske nedfor da hun gikk ut. Utenfor politistasjonen svingte en hvit bil inn, en slags lastebil med bur bakpå. Og plutselig trodde ikke Stine det hun så. Det var faktisk Herdur som satt inne i buret! Noe varmt føk opp i halsen på Stine, hun klarte ikke få fram en lyd. Herdur så ikke Stine, satt bare med ryggen lent mot nettingen til en mann i uniform hoppet ut av førerhytta og låste opp. Så hjalp han henne ned og inn mot politistasjonen. Endelig ropte Stine høyt mens hun løp etter dem, og Herdur fikk øye på henne og ville komme henne i møte, men ble holdt fast i armen av politimannen. Stine løp etter dem inn døra, inn på stasjonen igjen. Herdur var tilbake! Heldigvis var ikke Herdur blitt arrestert. Hun fikk bare sagt at hun hadde vært ute for noe hun ikke orket å snakke om akkurat nå. Politimannen bak skrivebordet hadde villet krølle sammen og kaste skjemaet da han så Stine og Herdur sammen, men stanset og la det inn i en mappe da han hadde snakket med den andre politimannen som hadde kjørt Herdur hit. Han nikket likevel til de to pikene at de kunne gå. Herdur ville rett på rommet for å dusje og skifte, og Stine støttet henne hjem. Herdur var veldig sliten, hun gikk barbent og haltet litt, det så ut som om hun hadde falt og slått seg, skjørtet var spjæret og hun var ganske skitten på klærne. Stine holdt om henne. Herdur hadde vært ute for noe fælt, hun hadde ikke opplevd henne så sliten før, og et øyeblikk slo en dum tanke inn i Stine, at Herdur kanskje hadde fått tak i ett eller annet stoff hun hadde ruset seg på i går. Hun ble litt flau over tanken, hun visste jo at Herdur ikke drev med det, det var mange år siden hun hadde prøvd sterke ting. Men hun ville ikke mase og spørre hva som hadde skjedd, det viktigste var at Herdur var tilbake i god behold, og at hun fikk slappet av og dusjet og hvilt seg litt. Stine løp ut og kjøpte mat og drikke til henne, men da hun kom tilbake hadde Herdur allerede sovnet. Stine så at hun kadde kastet klærne hun hadde hatt på seg i søppelkurven, også den fine toppen. Stine visste ikke om hun skulle ta med seg posen ut, så hun lot det være. Hun måtte vel dra opp til Christian igjen, låne nøkkelen til hans rom, hun ville ikke forstyrre Herdur som sov, men kunne godt tenke seg å være i nærheten når hun våknet igjen. Hun hadde sett ut som om hun trengte det. Dersom Stine hadde trodd at Herdur ville være sint på henne og Christian, tok hun feil. Herdur hadde våknet utpå ettermiddagen, Stine hadde ventet, men til slutt lagt en lapp inn på rommet til henne om at de satt oppe på Sabai bar og


ventet på henne. Herdur hadde også kommet dit opp. Nå var hun nesten seg selv igjen, men orket fremdeles ikke snakke om det som hadde skjedd, bare sa at det hadde vært så dårlig, men det hadde gått bra med henne, det var akkurat som om hun ville si noe mer. Hadde hun vært i en alvorlig ulykke? - Jeg tror ikke jeg vil tale mer om det, sa Herdur. Jeg kunne egentlig godt tenke meg å dra et annet sted nu. Kunde ikke det være en rigtig god ide, Christian? Christian hadde sittet og følt seg ganske liten hele ettermiddagen, han var glad for at alt hadde ordnet seg, men Stine var litt kort mot ham, det virket som om hun ikke helt interesserte seg for hva han sa eller mente lenger. De hadde likevel sittet der sammen, hadde kikket på folk, hadde ikke hatt så mye å prate om. Stine hadde heller ikke orket å be om nøkkelen til hans rom når det kom til stykket. Da Herdur heldigvis kom til slutt, var de begge spake, men Herdur var ikke anklagende mot noen av dem, og både Stine og Christian viste henne den omsorgen de kunne. Christian hentet cola og hamburger til henne, hadde trukket frem stolen for henne da hun kom, og viste mye oppmerksomhet. Det gjorde at både han og Stine plutselig kom på lag igjen, nesten som sykepleiere. Det virket som om Herdur var takknemlig for å være sammen med dem, hun lot som om alt var vanlig, men de merket godt at noe alvorlig hadde skjedd, de var hele tiden oppmerksomme mot henne i tilfelle hun trengte noe. Derfor ble Christian veldig glad nå da Herdur foreslo at de skulle komme seg videre. Bort fra Bangkok. Sant og si hadde han selv tenkt på det hele tiden, han hadde vært drittlei av dette stedet helt fra de kom, men var klok nok nå til ikke å nevne det direkte. - Det er jeg kjempeenig i, sa han. Det fikser jeg, ikke sant Stine. Hun nikket, visste ikke helt hva hun selv mente. Men hun hadde ikke lyst til å være her mer hun heller. Ingen av de folkene som de var blitt kjent med var her lenger, alle hadde dratt. Og hun merket også at det egentlig var ganske teit å sitte her midt i en storby når det var sommerferie, til og med i Norge var det sommer og varmt nå. Faren hennes, Trond, satt helt sikkert der og ventet på at hun ville bli med ham nedover norskekysten til Stavern og Nevlunghavn igjen. De hadde hatt en tradisjon på å bo på Hotel Wassilioff i Stavern noen dager hver sommer, de pleide å gå på den kule baren i Det Gule Galleriet, pleide å låne en snekke av en som Trond kjente der nede og hadde ofte tøffet rundt i skjærgården mellom Citadellet med kunstneratelierene og de flotte badeskjærene utpå Rakke. En gang hadde de kjørt helt rundt til Nevlunghavn med snekka, og overnattet i en stille fin fjord rett inn for et fyr som het Tvistein. Der løp en bitte liten elv ut i fjorden. Trond hadde fisket en hvitting, og hun hadde sittet i båten og sett på en mann som hadde stått forsiktig fram og tilbake på et gammelt seilbrett i den svake brisen, til slutt dro han opp elven mot et gammelt hvitt hus. Hun hadde


laget en historie i fantasien om hvem han kunne være, og hvorfor han var der. Stine følte at hun nesten kunne laget en hel bok om den mannen. Stine kjente at hun lengtet litt etter en slik sommerferie. Ikke så mange dager, men bare litt. Treffe noen av de gamle sommervennene i baren på Det Gule om kvelden, og løpe litt barbent ute på svabergene, traske fra hotellet gjennom det gamle militæranlegget som var så full av roser, for å bade eller stupe fra Bratten utenfor Corntin. Det var jo dumt at hun ennå ikke hadde fått gitt melding om hvor hun var, Trond satt sikkert i Oslo og ventet på henne. - Er du enig, sa Christian igjen, og Stine merket at han hadde spurt henne om noe. - Hva da, sa Stine. - At vi drar. Det er jo det vi snakker om. Stine nikket. Det føltes som om de måtte gjøre noe nytt nå. Dessuten var det dumt å drømme seg tilbake når de nå en gang var her, sammen. Hun måtte skjerpe seg. De var jo i et ferieland. - Nord eller sør, spurte Christian. Det hørtes jo spennede ut med Chang Rai, for eksempel, sa han forsiktig og mente det ikke, men det var en slags gest mot Herdur, men den viste seg heldigvis å være helt forfeilet. - Jeg vil ikke dit, sa hun. Jeg ønsker lige bare å slappe av. Kunne vi ikke dra til en strand? Stine kvakk litt til. Hun tenkte på tsunamien, og de strendene hun hadde sett på tv i vinter. Hun ville i hvert fall ikke på en slik strand. Men det var jo lenge siden nå. Kanskje det ikke var så ille lenger. Da foreslår jeg at vi drar til Phuket, sa Christian. Der er det både golf og strender og alt mulig. Å fly dit er til og med dritbillig, sa han, og Stine visste han sa det for Herdurs skyld. Stine nikket og sa ikke noe. Damen i ambassaden hadde sagt at Phuket var både en by og et område. På det området lå Kao Lak. De spiste en pizza sammen, og drakk vin til, nesten som om dette var den middagen de hadde avtalt dagen før. Som om dette var den offisielle avslutningen på å være her. Litt etter litt begynte Herdur å åpne seg. Først bare i omtrentlige vendinger, om at det faktisk kunne være farlig i dette vennlige landet, at Stine og Christian måtte passe godt på seg selv. De forsto at det var seg selv hun egentlig snakket om. Stine måtte mot sin vilje beundre hvor psykologisk Christian var mot henne nå. Han var støttende og oppmuntrende, og litt etter litt begynte Herdur å fortelle. Stine så at det var vanskelig for henne å si alt, men Christian var veldig trygg og tålmodig, og Stine tenkte: hvorfor er ikke Christian slik bestandig, hvorfor holder han bare på med det dumme egokjøret sitt når han kan være så varm og hjelpsom mot andre? Er det fordi han ikke tror at noen trenger ham? Stine ble mer og mer stolt av Christian igjen, for Herdur ble mer og mer trygg, det hun fortalte var ganske skremmende, og det virket som om det


egentlig var mye verre, ting som hun ikke klarte å fortelle ennå. Kanskje for å skåne dem. Men hun hadde vært i livsfare, det var en farlig by. Stine kjente at det var godt at de satt her alle tre. Da Herdur til slutt fortalte rett ut at hun var blitt overfalt, hadde vært vitne til knivstikking og nesten blitt seksuelt misbrukt, vært nær på å bli mishandlet på en måte som hun ikke orket å tenke på, men at overfallsmennene heldigvis var blitt skremt av ett eller annet og stukket av, da la Stine merke til at Christian var blitt helt hvit i ansiktet av sinne, han sa kort at så utsatt ville han ikke tillate at de skulle være på denne turen. Det kunne jo hende igjen. Det var tross alt han som hadde tatt dem til Thailand, han følte seg ansvarlig for deres sikkerhet. - Han snakker nesten som om vi var politikere på statsbesøk, tenkte Stine. Men hun visste at det var Christians måte å trå til på. Han gjorde aldri noe forsiktig og smått. Og det hørtes faktisk seriøst ut. - Jeg skal ta meg av dette, sa Christian. Vi kan ikke hamle opp med kriminelle. Han hadde alt tatt opp mobilen sin. - Jeg har da forbindelser, fortsatte han. Vi skal ha full sikkerhet resten av oppholdet. Jeg kjenner en russer. Han befinner seg antakelig i Thailand allerede. Dersom ikke, ber jeg ham fly hit med det samme. - Det er ikke noe problem, sa han da Herdur smilte litt forskrekket, men takknemlig. Dette er en grei kar, diskret og dyktig, har vært ansatt av meg tidligere. Som båtmannskap og livvakt. Han er profesjonell. Jeg har avtale om at jeg kontakter ham når jeg trenger det. Det er gode penger for ham. Vi flyr til Phuket i morgen, jeg ber ham komme etter. Holde seg i nærheten. Heretter skal vi være helt trygge.


Kap. 36 Bangkok, onsdag kveld. En russisk kur. Restauranten der Trond var invitert på middag var meget luksuriøs, og da Triffin ble bukket inn med Trond på slep, skimtet de en stor veivende hånd. Trond så en røslig mann. Det var russeren. Han vinket dem fra baren der han satt, kom dem i møte og hilste hjertelig på Triffin. - Dette er Lev. Han er medisiner, han gjør meg av og til den tjeneste å utskrive en attest på at jeg har et godt hjerte. Dessverre foreligger det ikke noen slik attest for min kone, sa Triffin, litt sørgmodig. - Vår nyankomne venn Bjerre, sa han henvendt til russeren, er en utmerket stangfisker som, så vidt jeg kan bedømme ut fra hans fysikk og attityd, ville være en naturbegavelse selv om han dristet seg til noen kast selv med en så krevende klassisk flue som Carshalton Coctail, eventuelt den mørkere Dun, han er dessuten statsansatt filosof fra oljelandet Norge. Lev lo hjertelig, og bestilte med en håndbevegelse vodka til Trond. Trond smilte, og håndhilste på russeren som, da Tronds glass ankom, hevet sitt eget og tømte det raskere enn Trond hadde forestilt seg. - Det gleder meg å skåle på din helse, sa Lev. Za vashié zdarovié. - Til russer å være er Lev så og si avholdsmann, sa Triffin. Dessuten er han forsker og i tillegg ikke så lite av en moralist. En meget god venn å ha dersom man ønsker å drikke og diskutere de viktige ting i livet man ikke kan gjøre noe med. De hadde akkurat satt seg da showet begynte og lyset skiftet. En velkledd europeisk forretningsmann, ledsaget av to oppsiktsvekkende kvinner, kom inn i siste liten og ble vist et bord litt bortenfor dem. Lev dultet borti Trond. - Ser du dem? Russere. De er fantastiske, hva? Trond nikket. Kvinnene og mannen var så luksuspregete at det var vanskelig å si hvilken alder de var i. - Slike landsmenn som sitter der, sa Lev. Vakre mennesker, rike mennesker, har nok nytt godt av traden. Lev tok en slurk av glasset, og satte det hardt ned igjen. - Hvor gamle tror De disse menneskene er, fortsatte han henvendt til Trond. Tretti? Seksti? Vanskelig å si, ikke sant? Det handler om udødelighet i Moskva nå. Ikke de europeiske filosofers udødelighet i abstrakt betydning - det er passé - men virkelig udødelighet, den praktiske realiseringen av den, Mr. Bjerre. Det har pågått i flere år. Noen av de involverte har allerede har skapt seg en kjapp formue, et godt liv, de vil selvsagt at det livet skal fortsette evig, selv om liv ikke varer evig i Moskva. Men de vet at den første som slår til får den største fortjenesten. Nå investerer de i stamceller, den viktigste vitenskapelige oppdagelse i vår tid, en befrielse fra døden. - Du nevnte en form for trade, sa Trond forsiktig.


- Den er til gjengjeld ikke vakker, sa Lev. Tollerne ved avsides grenseposter er ute etter narkotika og våpen. Om de ser noen kjøttbiter i et matskrin, en kjølebag eller en termos, og det ikke er narkotika, bryr de seg ikke med det. Men det er opphakkede fostere. Klare til å bli sprøytet inn i de fine damene i Moskva, slik at de ikke skal se eldre ut. Ja, så mye har blitt sprøytet inn i mennesker: Fett, saltvann, kalvehjerner, cortison, silikon, steroider, hormoner, aminosyrer, botox. Noen mennesker er fysisk sett levende mumier. Å, det er et stort fagområde hva man kan stappe inn i det menneskelige vev for at hud skal strammes, bli blankere, mykere, fastere. For det er huden ser du, overflaten, som er det vesentlige. Man har sagt at skinnet bedrar. Men det var før, ikke nå mer. Forteller ikke den postmoderne filosofi det samme, sannheten ligger i hvordan tingene fremtrer. Det finnes ingen dypere sannhet enn den som til en hver tid er synlig. Overflaten er alt. Trond nikket. Den postmoderne filosofi var heller ikke hans favoritt. - Ta min venn Vladimir for eksempel, en farmasimagnat, en tidligere politiker, en realist, fortsatte Lev. For et par år siden injiserte han sin første dose stamceller. I en alder av 59 år har rynkene hans glattet seg ut, og øynene igjen blitt klare som på en tenåring. ”Jeg har oppnådd alt hva gjelder livskvalitet. Jeg bare manglet helse. Og nå føler jeg meg som tjue” sier han til meg. Gamle arr har forsvunnet, blodprøvene er blitt forbedret. Vladimir bygger et laboratorium som vil studere potensialet for stamcelleindustrien. ”Hvordan disse cellene virker, vet ingen. Men at de virker…, jeg har prøvd dem på meg selv” - Jeg har i det siste merket at min hjerne, særlig hukommelsen, ikke hugger skikkelig på, innskjøt Triffin. Kan det skyldes underskudd på alkohol snarere enn alder? Det har startet med navn på personer, nå også navn på ting, jeg er nesten kvitt alle substantiv. Snart står bare det å peke igjen. Lev smilte og løftet nok et glass. - Nei, jeg skulle ikke ha noe i mot å bli skiftet ut, verken utvendig eller innvendig, sa Triffin og sukket. Han grep Trond om håndleddet og hvisket dramatisk i det han tømte sin daiquiri: - Hvem er jeg, Mr. Bjerre? Jeg er allerede blitt skiftet ut flere ganger. I følge min venn Lev her blir jeg faktisk byttet ut hele tiden, et betydelig antall av mine celler dør, mens nye dannes. Så hvor er den jeg var, Mr. Bjerre? Hvor er den unge sportsfisker som streifet om i det skotske høyland, ivrig etter å skape en ny og mer sofistikert kultur innen den edle sport? Se, det er et filosofisk spørsmål for Dem. Når millioner av avlagte og døde celler ligger igjen i sengetøyet eller på kammen hver morgen? Kan jeg stole på nykommerne? Er de av god britisk kvalitet, eller må de ha hjelp til å vedlikeholde en ensom krokfabrikant? - Ensom er du egentlig ikke, kjære venn sa Lev oppmuntrende til Triffin. Briter har stadig vekk kolonier, vi er nemlig store vertsdyr, på samme måte som bardehvaler har sin plankton, alger og ledsagende fiskestim. Du er den elskverdige vert, kjære Anthony, for en ledsagerskare av sopp og bakterier, encellede organismer og litt enkle flercellede, som trives på og i oss, du hjelper


til å formere virus og alskens styggedom som egentlig vil ta knekken på deg. Om dere ikke har noe i mot min betegnelse på visse livsformer. I det buddhistiske land vi befinner oss i har man jo ærefrykt for alt liv. Virus ser man kanskje litt stort på. Eller opplever De Dem alene her i Bangkok Bjerre? Absolutt antiseptisk og steril, såkalt ren? De består faktisk av ti ganger så mange bakterieceller som menneskeceller. Ja, vi er alle et økologiske landskap, - Jeg innser at jeg bør være glad for noen av de encellede organismene jeg bærer på, sa Trond. Røde blodlegemer og de hvite ikke minst. Leukocyttene. Noen tarmbakterier er vel også bra å ha. - Selvsagt. Jeg finner dessuten noe forsonende sympatisk ved gjærbakterier og ulike sopp også. De trives med oss jo eldre vi blir. Russer eller brite, skandinav eller kineser. Denne haugen av fremmede bakterier og andre vesener vi hele tiden kommer i befatning med, men som kanskje ikke helt trives utenpå oss fordi huden ikke alltid har et miljø de liker. Men de trives desto bedre innenfor. Vi er egentlig store losjihus for snyltegjester, ikke sant. Og det befinner både de og vi oss vel med. Blir det for mye bråk har kroppen sine egne utkastere. - Det er sjelden jeg trenger å gasse dem ut, sa Triffin. Det kommer vel tidsnok. Lev hevet pekefingeren og lo støyende. - Nesten russisk, sa han. Men mitt poeng er: Symbiose er ikke nødvendigvis så dumt. Det er solidaritet, samvirke. Det er en fin balanse mellom den rette form for samvirke og det individuelle. Vår store Stalin var svært nøye på den balansen. Han fant fort ut at det var viktig å rense bort det som kunne være til skade for den store sovjetorganisme. Delene og helheten, forstår dere. Det må alltid finnes en balanse. Vårt nye kapitalistiske Russland er blitt et nytt økonomisk kraftsenter, Moskva har Europas raskest voksende økonomi. Det er viktig med omfattende handel over grensene. Om De ønsker å se dynamikk, kom til det nye Russland, Bjerre. Der er rikdom og velstand. Et perfekt marked for hva den menneskelige hjerne måtte være i stand til å pønske ut for resten av sin kropp. - Ja vel, sa Trond, litt matt. Jeg vet jo at forskere over hele verden begynner å bli opptatt av stamcellers virkemåte. NASA har visst til og med brukt stamcellen som et plankonsept for en teoretisk universalmaskin. - Virkelig. Men i mitt kjære Russland løper alltid praksis langt foran teorien. - For et par år siden stanset jo president Bush nesten all offentlig finansiering av stamcelleforskning i USA, sa Trond. Det var å tukle med Guds plan. Virksomheten til private klinikker og laboratorier som driver stamcelleforskning er blitt strengt regulert der nå, i andre vestlige land også. -Nettopp, sa Lev. Men i mellomtiden tilbyr et tjuetalls klinikker og skjønnhetssalonger i Moskva foryngelsesplaner som benytter seg av stamceller. Også til utenlandske klienter.


- I USA putter de folk i fryseren i påvente av videre teknisk utvikling. sa Triffin. Utrivelig begravelse, spør du meg. Det bør visst gjøres i løpet av et par timer etter at man er død. Kroppen blir injisert med glyserin og plassert i spesielle kapsler. Hørte om en baseballspiller som av en eller annen grunn bare hadde fått hodet dypfryst. Virker noe korttenkt i forhold til behovet for å spille fremtidig baseball. Det kostet 30 000 dollar å bli lagret. - Vi har en kryonikkbank også i Russland, sa Lev. Den ligger i forskningsbyen Pusjkino nær Moskva. Min gode venn Alexej er leder for instituttet der. De bruker beholdere fylt med flytende nitrogen. Men pussig nok er det ulovlig å fryse ned mennesker i Russland. Den gode Alexej er en hederlig mann med månedslønn på 150 dollars, men han kan fortelle Dem at ti år før man klonet sauen Dolly, hadde instituttet hans klonet musen Masha. Akk ja. Det er synd at russerne ikke er gode på PR, sa Lev, og ga et inviterende tegn med vodkaflasken til Trond. - Men ser dere: Alexej tror at amerikanerne ikke er særlig gode på nedfrysing. Med deres metode danner det seg iskrystaller i kroppen, noe som uvegerlig ødelegger kroppsvevet. Alexej har oppfunnet en metode til gjenopprettbar nedfrysing av ”store biologiske objekter”. Han publiserte en artikkel om dette, men var ikke i stand til å skaffe de 100 000 dollars som var nødvendig for eksperimentet. Akk ja, statlig forskning i Russland. Men hvorfor snakke om nedfrysning for å vente på at vitenskapen kan gjøre spranget mot et evig liv? Fremtiden er jo her allerede. Fremtiden ligger i stamcellene. For, ser De Bjerre: Stamceller betyr udødelighet. I motsetning til de vanlige cellene menneskekroppen er dannet av, er stamcellene for det første i stand til å utføre en rekke ulike funksjoner i kroppen, og dernest i stand til å formere seg i det uendelige. Til nylig trodde man at stamceller bare fantes i embryo, foster eller i kunstig inseminerte eggceller, men for omtrent fem år siden oppdaget vestlige forskere dem også i visse utvokste organer, benmarg for eksempel. Moskvas udødelighetsforkjempere hevder også at de kan dyrke en stamcellekoloni fra menneskelige fettlag. Men dette er ytterst vanskelig å bevise, denne sektoren av russisk forskning blir borte i det etablerte og anerkjente, med sine tidsskrifter, konferanser og annet tilbehør. Ja, De kjenner jo forskningssamfunnet, man når ikke alltid opp der, mr. Bjerre? Trond visste ikke helt om han likte russeren likevel. - Den traden du nevnte er vel ikke er helt bra, sa Trond. Hva annet er det som foregår? Hvor mye illegal biovirksomhet drives det rundt om i verden? Hva er det man vet? - Vet og vet. Her i Thailand går det for eksempel rykter om enkelte landsbyer over grensen, der muligens et russisk konsern har interesser sa Lev. Jeg vet ikke om du har sett dette slagordet ”Gjør hva du vil”, som er på tv for tiden. Det er et konsern som ble startet av en kvinnelig kirurg, og som har hatt meget rask suksess med å utvikle såkalt enhancement for kvinner. Det er litt uklart for meg hva det egentlig går ut på, men jeg vil tippe det ligger innenfor


plastisk kirurgi, skjønnhet og foryngelse det også. Og sikkert med genteknologi på programmet. En russisk journalist gravde opp litt om disse landsbyene. Det hender at det kommer folk over fra Myanmar. Det var en merkelig historie. Om sykdom og stadige misfødsler. Det skal visst være noe med jorden der, en forurensning, men det er sannsynligvis et skalkeskjul. Uansett, man må jo anta at det kan være av vitenskapelig og kanskje kommersiell interesse å foreta analyser av individer med genfeil når mutasjoner skjer så hyppig. Om det foretas forsøk med humane stamceller eller muffens med vev og organer vet jeg ikke, i så fall kan det filosofisk og etisk komme betenkelig nær det som skjedde i Det Tredje Rike. Det har i hvert fall forekommet et påfallende stort antall aborter, defekter og misfødsler der i følge journalisten. Som i de fleste fattige land tilbys mennesker å selge blod, vev, organer mot betaling. I Kina, et stort leverandørland, har de intet forbud mot organhandel pr. i dag, men det vil antakelig komme. Russerne er angivelig i Myanmar med en form for utviklingshjelp, men journalisten var så dristig å antyde at dette snarere minnet om en mafialignende organisasjon, men det ble på det mest kontante tilbakevist, og siden har det vært stille om den saken. Veldig stille. Thaimyndighetene vil selvsagt ikke ha noe med dette å gjøre. At det russiske kosmetikkselskapet hadde mafiaforbindelser ble avvist som latterlig. Det var snakk om en vitenskapelig vennskapsavtale. Jeg kjenner vevsbransjen. Gud hjelpe meg. Men denne historien til side, det er rikelig adgang til råmateriale for stamceller over hele verden. I hvert fall illegalt. Det finnes jo nok av aborterte fostere. Ganske så friske, som en hver lege vil kjenne til. Bare i det offisielt restriktive Spania har aborttallene doblet seg i løpet av de siste ti år, men i praksis finner man også der fostere i søppelkassene med luft i lungene, de har altså vært i live etter inngrepet. Russland legaliserte allerede i 1920 abort frem til 12 uke i svangerskapet. Bare i Russland foretas det halvannen million aborter pr år. Minst. I Nederland foretas den så lenge fosteret ikke er i stand til å leve utenfor livmoren, i praksis til uke 22. Men i Kina foretas aborter uten forbehold frem til uke 28. Offisielt sju millioner i året, noen mener det dobbelte. Og mørketallene rundt om i verden kan vi jo bare ane. Det er jo et sosialt spørsmål. Etisk og politisk. Et rent kvinnespørsmål mener mange. Ulik lovgivning i ulike land. Ikke min sak å dømme om det. Jeg er lege. Jeg ser ikke noe galt i det, befatter meg ikke med moralisme. Men biproduktet av alle disse aborter er virkelig blitt attraktivt på gjenvinningsfronten. Ikke minst fordi lovgivningen for bruk av humant materiale selvfølgelig er restriktiv. I lang tid har det foregått en økende handel med menneskelig vev og organer med forgreninger til mange land. Det er mange respektable selskaper som forsyner klinikker med det, helt legalt selvfølgelig. Organ- og vevsbanker. Et helt nødvendig behov. Men det har saktens blitt påvist noen pinlige forbindelser i den bransjen også. Uklarheter i hvor organene egenlig kom fra. I noen land selges både egne nyrer og hele, parterte eller destillerte mennesker på svartebørs. Kriminelt og makabert. Men det heteste er altså ferskt vev, ufødt vev. Ikke fordi det gror godt, men fordi det


er en kilde til stamceller. Og altså til forlenget skjønnhet. Ikke bare i kremer og kosmetikk, men også som basis for direkte injeksjoner. Placentaer, morkaker har jo blitt levert kosmetikkmarkedet lenge. Vi lever i bioteknologiens æra, transplanter og genteknikk gjør alt mulig. Det er et enormt vekstområde, bokstavelig talt. - Men stamceller er altså tingen, sa Trond. - Er de effektive? - De er i stand til å utføre mirakler, sies det i Russland. Barneleger beretter at barn med lammende hjerneskader reiser seg ved egen hjelp og uttaler sine første ord. Voksne og eldre mennesker sier de har blitt unge igjen. En kjent redaktør fra fjernsynet har offentlig gått ut med sin kur; hun bestemte seg til å ta saken i egne hender, leste en del om temaet, utelukket embryo- foster- og dyreceller, bestemte seg for å bruke sine egne celler. På en statlig klinikk ekstraherte de litt av benmargen, og dyrket en koloni av hennes stamceller. I løpet av to måneder fikk hun sin første sprøyte. Følelsen var fullstendig narkotisk, så jeg torde ikke kjøre bil derfra, fortalte hun. Neste dag så hun seg selv som 34-åring i speilet. Rynkene var borte, øynene klare, og hun var full av energi. Så ble det seks sprøyter til - legen tilbød fem, men hun insisterte. Hver enkelt kostet 2000 dollars - som er gjennomsnittspris i Moskva. I omtrent ett år så hun ut som om hun var mellom 33 og 36. Jeg kan ikke eksakt si hva som var i injeksjonen hun fikk - må bare ta legens ord for det. Det er nå over ett år siden hun fikk siste sprøyte. Men over de siste seks måneder har hun merket en tilbakegang: ”Jeg ser ut som 38 igjen, alt har gått tilbake til slik det var.” Men hun har sagt at hun vil gjenta behandlingen. Men bare etter at hennes mann, et TV-anker, avslutter sin behandling. - En annen av mine professorkolleger, Alexander, har også gjort det bra, fortsatte Lev, og skjenket litt selters. Hans klinikk gjenspeiler klientenes status Den er et penthouse med glasstak, forkrommet trapp og utsikt over Lubjankaplassen midt i det sentrale Moskva. Nokså ulikt Pusjkininstituttet, om jeg må formulere det slik. Etter å ha skaffet seg sin berømmelse som plastisk kirurg, ble Alexander en av de første i landet til å gjette at fremtiden i bransjen var stamceller. På hans klinikk tilbyr kirurgene stamcellesprøyter, men de dyrker dem ikke fra beinmarg, men fra fettet som de suger fra sine klienter. Å, Alexander har det hele. Arbeidet tvinger ham til å bevege seg rundt i byen, forstår De: To klinikker i det sentrale Moskva, enda en 900 kvadratmeters klinikk bygges i forstaden Sjukovo. Hans flotte kone Nata, på enkelte måter hans eget verk, holder også konsultasjoner. ”Hvorfor være gammel og leve evig, sier hun. Vi er tilhengere av produktiv forlengelse” Hun har en delikat måte å snakke om stamceller på, som om hun drøftet en matoppskrift: ”Det er forskjellige slags celler, de mest fantastiske er de sovende, latente, de er eliten av stamceller. Ikke bare gir de energi, de gir karisma! Når øynene lyser tiltrekker vi oss mennesker”. Nata bruker mellom oss


sagt alle de fancy vitenskapelige ordene nokså sleivete, men selvfølgelig bryr ikke klientene seg om det, alt blir jo så vidunderlig til slutt. Det var Nata som fikk meg til å prøve selv. Hun er en flott kvinne. ”Et lite stykke fettvev, og vi kan gjøre en injeksjon om tre uker”, lovte hun. Prosedyren koster 20 euro, men for deg gjør vi det gratis”. Ja, hun fikk meg jamen til å gjøre det. Den lille fettvevbiten ble tatt i en virkelig operasjon under lokalbedøvelse, de skar inn i området rundt navlen og fjernet ti gram blodig fett. Et glass med innskriften ”Fettet til Lev” ble plasert i en sentrifuge, og de ekstraherte stamcellene ble lagret spesielt. Da jeg var der traff jeg en annen kvinne, en juvelerkjedeeier, som allerede hadde gjennomgått prosedyren. ”Det første tegnet var da jeg sluttet å ville arbeide - noe som er uvanlig til å være meg”, sa hun. Bortsett fra det, flyr jeg alltid til steder. Flyvertinner slutter tross alt når de er 45, tror du det er tilfeldig? Jeg så på hennes ansikt, forsøkte å finne en rynke. Men der var ingen! Da fant jeg ut at hun var bare 31. Hun var vant til å gjøre ting på forhånd! ”Har sprøyten hatt noen virkning”, spurte jeg. ”Ikke foreløpig. Legen sier at det må gå to måneder, svarte hun. Men jeg har jo dette arret ved navlen”. Jeg ber henne vise meg det, ja ikke misforstå, De skjønner, min egen navle var nå blitt et ganske smertende sted. Og jeg var virkelig interessert i hvordan det kunne utvikle seg. Hun løfter på blusen, og jeg kikker på arret. Ikke noe å være redd for, navlen var bare litt deformert. I samme øyeblikk åpnes døren og hennes sekretær titter inn. ”Å, unnskyld!”, sier hun og smeller døren igjen. Lev lo støyende, men etter hikstene fortsatte han: - Jeg traff også en embetsmann fra investeringsavdelingen i Moskvas byadministrasjon der. En stram kar på noen og førti. En som ikke tar beslutninger på sviktende grunnlag. Han hadde fått en sprøyte for et par uker siden. ”Se på noen av våre politikere, hvordan de har forandret seg”, sa han til meg. ”Halvparten av Dumaen går på stamceller nå”. Han senket stemmen. ”Hvor tror du det er blitt av Lubov Sliskas rynker? Eller Boris Gryzlovs, ordførerens hengekjaker? Og, hva har egentlig skjedd med Russlands fremste pensjonist”, han mente tidligere president Boris Jeltsin forstår De, ”synes du ikke det er bevis nok?” Jo, jeg sa det virket rimelig. - Så alt er bare flott da, sa Trond. Og du ble yngre? - Du bør også skrekkhistoriene. Min venn Alexander, den velstående professor jeg har fortalt deg om, har betrodd meg at flertallet av Moskvasalongene som tilbyr stamcellebehandling virkelig bruker vev fra aborterte fostre. - Jeg har hørt at i USA ble kunstig befruktede egg brukt til dyrking av stamcellekolonier for forskning, innskjøt Trond - De har sikkert rett i det. Men i et land som Russland som kanskje har bortimot tre millioner aborter i året er det logisk å anta at handelen med humant biomateriale er en blomstrende forretning i ”gråsonen”. Alt som ikke er forbudt er tillatt. Et ikke ukjent prinsipp i vår økonomi, om jeg må si det. Men man har


selvsagt en offisiell holdning: Nylig fjernet tiltalemyndigheten et godkjent legemiddel fra markedet: Diploid humancellekultur til erstatningsterapi. Det ble brukt til foryngelsesterapi i billigere skjønnhetssalonger - en enkelt injeksjon koster bare tre tusen rubler, altså bare litt over ett hundre dollars. I følge den offisielle versjonen produserte et firma som heter Medisin og Bioteknologi middelet ved å bruke et menneskelig embryo som de hadde fått tak i som et resultat av en tragisk ulykke i 1972. Teoretisk er det ikke umulig at stamcellene kommer fra det, slike cellekolonier kan formere seg i det uendelige dersom de er tilstrekkelig beskyttet mot forurensning og andre uhell. Dem om det. - Så offisielt brukes altså ikke fostere, sa Trond nysgjerrig. - Vent, ikke så rask, kjære venn. Noen kan kanskje kalle Alexander kosmetolog bak hans rygg, men min tredje venn, den kjære Gennady er foruten medlem av Vitenskapsakademiet, doktor, professor og leder for immunologiavdelingen på et obstetrikksenter og så avgjort en del av det vitenskapelige miljø. Ja, Gennady er ikke snauere enn at han åpent har gått ut mot helseministeren, tiltalemyndigheten, kirken og til og med verdens aktivister for å få muligheten til å arbeide med stamceller fra menneskefostere. 58 år gammel ser Gennady ut som en ungdom. Som en sann vitenskapsmann gjennomgår han selv injeksjoner med stamceller fra foster. De ser ut til å virke. De skulle se øynene hans, Mr. Bjerre, de lyser når han med dyr dress, mansjettknapper og det hele viser omkring på sitt senter. Han leder et laboratorium der ett stykk utstyr med betegnelse som for meg er umulig å uttale, koster etthundre og femti tusen dollars. Han har to av dem. Noen forskerkolleger av min venn Alexej på Pusjkininstituttet foreslo at jeg skulle spørre Gennady om hvor han oppbevarer homogenisereren sin - noe i likhet med en kjøttkvern som maler opp menneskefostere. Så jeg spør etter kjøttkverna. Professoren svarer at alt dette er løgn, og begynner å snakke om laboratoriets vitenskapelige resultater. Og det er virkelig resultater: De 18 til 22 uker gamle fosterne som Gennady arbeider med har differensierte stamceller, det betyr at de kommer fra organer som allerede er dannet. Celler fra netthinnen kan kurere øyensykdommer, hjerteceller kan bli brukt for å helbrede hjertesykdommer og så videre. Resultatene er forbløffende, men ikke et eneste vestlig tidsskrift er villig til å publisere dem fordi, sier Gennady, som De formodentlig er fullt klar over Bjerre: det er et strengt forbud i vesten mot å bruke noe abortert materiale for kliniske tester. Det kalles bioetikk. - Hvor får så din professorvenn 18 til 22 ukers fostere fra i et land der abort etter tolvte uke ikke er lov, sa Trond opphisset. Lev slo ut med armene, og sa noe på russisk, som vel skulle bety at det nok var litt uklart. - Kjære venn. Min kompromissløst seriøse venn Gennady er kanskje forut for andre, men han har absolutt sine prinsipper: Han vil aldri bruke vev fra en spontanabort - det ansees som defekt materiale. Han arbeider kun med fostere


som kommer fra planlagte aborter, når avslutningen av svangerskapet er morens frivillige beslutning. - Han arbeider vel heller ikke gratis, mumlet Trond. - I Gennadys laboratorium koster en foryngelseskur som bruker fosterceller cirka åtte tusen dollars. Det er femten sprøyter på en gang, intravenøst inn i muskelvevet, og under mavehuden. Og jeg skal betro Dem en annen ting, helt fortrolig. I Moskva finnes en egen linje, en stamcelletelefon. Om du ringer stamcelletelefonen vil du etter et par spørsmål faktisk bli viderekoplet til Gennadys laboratorium. - Slik er det altså det fungerer, sa Trond. Han visste ikke helt hva han skulle si. Det var ikke lett å finne ord. Omsider sa han lavt: Men trenger man ikke en offentlig godkjenning for dette? - Vel, sa Lev. På en måte kan man kanskje si at enhver russisk klinikk som bruker stamceller driver ulovlig. Inntil nå har ikke helseministeriet utstedt en eneste lisens for å bruke stamceller, men bare for å lagre dem. Slik står saken nå i 2005. Skal man så nedlegge en blomstrende pionerindustri? - Dette kan ikke være mulig, sa Trond rystet. - Kjære venn. Moskva er en metropol, sa Lev. Vi kan kapitalisme nå. Vi styrer snart Europas økonomi. I løpet av samtalen hadde lyset skiftet, og de så på showet. Det var profesjonelt og kunne ha foregått på et hvilket som helst internasjonalt hotell. Lev fulgte det glupsk med øynene. Det var ett eller annet Trond ville ha spurt om, som han ikke hadde fått kommet inn på i Levs ordstrøm. Noe viktig. Så husket han det, og lente seg fra mot Lev, som hadde tatt et par vodka også etter middagen. - Si meg, sa Trond. Sier ordene Symbiotic Excellense deg noe. Lev tenkte så bordet ristet. - Skal det være en fagterm? En ny og heftig trend innefor biologien? I likhet med intelligent design og slikt møl? - Jeg fant det brukt i faglig sammenheng i noen notater hos min venn, den danske forskeren Jens Petersen, sa Trond - Det er ham jeg nevnte for deg, sa Triffin. Han som ble tatt av Tsunamien. Muligens. Han var på denne konferansen på Phuket. - Jeg har gjort noen undersøkelser om den konferansen, sa Triffin. Men jeg er redd jeg ikke har så mye informasjon. Alt er vel blitt grundig undersøkt av myndighetene i de respektive land, vil jeg tro. Uansett, det ble ganske riktig arrangert en konferanse om bioteknologi der nede like før jul. Luksuriøse omgivelser. Jeg fant en invitasjon til den. Også noen foreløpige proceedings. Det var et av de store amerikanske legemiddelkonsernene som trakk i trådene. Man skal jo som lege offisielt ikke ha noen bindinger til kommersielle aktører, men De vet hvordan det er Bjerre. Uansett, det må ha vært en god del leger der. Molekylærbiologer, spesialister innen geriatri, genteknologer, genetikere, ja, det


var nokså bredt anlagt. Jeg tror ikke det var snakk om symbiotic exellence, eller noe som hadde med symbiotiske fenomener der å gjøre. Jeg har i grunnen aldri hørt begrepet før, selv om det i russisk forskningstradisjon har blitt lagt mer vekt på symbiotiske fenomener enn i det sosialdarwinistiske Vest. Det eneste som muligens kunne minne om det, måtte være en sesjon om malaria. Men malaria er jo mer parasittisme enn symbiose. Malariaparasitten lever inne i cellene til folk, det er en såkalt intracellulær parasitt av plasmodiatypen. En seiglivet krabat og et stort helseproblem. Så det var nok mer et PR-fremstøt myntet på landene i Sørøst Asia. Trond ble ivrig. Si meg, det firmaet jeg nevnte for deg Lev, det er jo et stort konsern, ja, du kjenner det jo. Lev nikket. - Det var der ja. Det var nettopp de som hadde dette med malaria. Det er mulig din venn sto for den biten. Konferansen var ellers fokusert på telomerforskning. - Hva er det, spurte Trond. - Det er visse ytre deler av DNA- strengen i de 22-23 par kromosomer som utgjør genomet i hver eneste cellekjerne, altså vår genmasse, som man mener kan ha noe med å organismers aldring å gjøre, sa Lev. Disse delene forkortes når cellen deler seg, så når de er brukt opp etter et antall celledelinger fungerer dette som en slags bryter som utløser aldringsprosessen, mener noen. På mange måter var aldring hovedtema på konferansen. Kosmetikkfirmaer var også representert der. Når jeg tenker meg om, var representanter for dette firmaet med ”gjør hva du vil”-slagordet der. De har noen ganske oppsiktsvekkende kvinner som frontfigurer. Livsfarlige blondiner… intellektuelt sett, mener jeg. Rå forretningskvinner, enormt dyktige. De var der i forbindelse med en ny slags hudterapi, tror jeg. Interessant møtested, den konferansen. Men for å si hva jeg virkelig tror, sa Lev. Så tror jeg at enkelte av de russere som deltok, i hvert fall de som jobbet om forskere på et par statlige institutter, hadde dratt fra iskalde Moskva få seg en skikkelig og gratis juleferie på de flotte strendene ved Phuket. Men slik gikk det jo ikke. - Nei, sa Trond. Men hva skjedde egentlig med Jens… Petersen der nede? Finnes det noen mulige spor etter ham? Kan han ha truffet noe der, eller etterpå? Lev slo resignert ut med armene. Han kom fra den store russiske tradisjon. Et land med ufattelige katastrofer i sin historie. Der millioner av mennesker hadde omkommet fra tid til annet. Trond ante en form for skjebnetro og aksept han ikke var i stand til å dele med Lev. - Takk for det du har funnet ut, sa Trond. I morgen fortsetter jeg å lete. Kanskje i den danske ambassade. Noen må jo ha hatt noe med ham å gjøre. Thelonius Monk slo an et par vaklende takter av Round around midnight, og Trond tok overrasket opp mobiltelefonen. Han hadde faktisk glemt at den virket her. Det var en telefonselger, og ikke Stine. Telefonselgeren, som lå seks


timer etter, antok at Trond var i pausen mellom middagen og tv-nyhetene, mens Trond i virkeligheten ble guidet av Triffin og Lev p책 en nattlig barrunde i Patpong n책. Han kunne kanskje ringe Stine p책 mobilen? Det hadde bare ikke falt ham inn, han var forundret over at han ikke hadde tenkt p책 det. Han hadde bare glemt det. Alt var litt fremmed her.


Kap. 37 Bangkok. Faranger. Vanligvis var Khao San politistasjon et fredelig sted, til tross for alle utlendingene. Herdur hadde likevel hatt rett i at de hadde et visst fokus på spaning der. Narkotikabekjempelse var topp prioritert fra myndighetenes side, av Thaksin selv, de politiavdelinger som gjorde det bra på den fronten kunne se mer optimistisk frem mot neste års budsjett. En hendelse som ledet hit hadde torsdag morgen utløst omfattende kontroll av alle hotell og pensjonater i området. Det var blitt rapportert om et bandeoppgjør i en nordlig bydel, en person var funnet død, knivstukket i en leilighet som tydelig ble brukt til å fabrikere narkotika. Dette var ikke noen overraskende nyhet, men omfanget av produksjonen tydet på at det kunne stå en større bande bak, funn tydet på forgreninger til Myanmar. Det kunne dreie seg om et større produksjons- og distribusjonsnett med kapitalsterke interesser både sør i Thailand og nordover. Politiet i Bhaglampu mobiliserte straks på to fronter, først en rutinemessig kontroll blant den utenlandske ungdommen som samlet seg her, noen av dem kunne alltids være trukket inn, det var likevel sjelden det førte til noe. Det mer interessante sporet var en ung farangkvinne som var blitt plukket opp i nærheten av mordstedet, avhørt og siden var blitt fraktet til Khao San Road. Så vidt vakthavende stasjonssjef hadde forstått, hadde hun kommet med en forklaring på den forkomne og uverdige situasjonen hun var blitt funnet i som godt kunne stemme med begivenhetene på drapsstedet. De hadde ikke lyktes å få henne til å påvise stedet, så avdelingen hadde i første omgang ikke festet lit hennes historie, men kjørt henne tilbake til Bhaglampu der hun også var blitt etterlyst av sin venninne. Noe som meget vel kunne være en dekkoperasjon, nettopp fordi hun var blitt overrasket og innbrakt av politiet. Men da hun kom til politistasjonen i Khao San Road, hadde det hele virket troverdig. Stasjonen hadde fremdeles notatet med hennes navn og navnet på venninnen. Først hadde det vært rimelig å anta at hun bare hadde utvist den vanlige uforsiktigheten hos en europeisk kvinne, og at hun hadde fått sin lærepenge. Men siden drapet virkelig hadde funnet sted, var det nå av stor interesse å komme i kontakt med henne og venninnen igjen. Dersom farangkvinnen virkelig hadde snakket sant og hadde vært i leiligheten, var hun innblandet i saken. Det ville være interessant å spore alle deler av denne narkotikafabrikkens distribusjonsledd og kurerer for om mulig å komme fram til de store bakmennene. Det hadde vært enkelt å spore hotellet de to pikene hadde bodd på, og ansvarshavende for etterforskningsteamet nikket megetsigende da det viste seg at de to hadde forlatt hotellet tidlig om morgenen. De hadde mange timers forsprang allerede. Men de ville nok få behov for annet hotell senere.


Da politiet hadde gått hardere inn på resepsjonisten, viste det seg at det var tre personer som hadde dratt sammen. Den tredje var en ung europeisk mann, velkledd, i dyre merkeklær. På forespørsel fra politiinspektøren, som noterte, hadde han sagt at den tredje lot til å være en velstående ung forretningsmann, raus med tips, og at den kvinnen som var sammen med ham også var velkledd, og bar en ganske kostbar ring. Det var i seg selv ikke påfallende på et Bangkok-hotell, hadde det ikke vært for at dette var Khao San Road, tenkte inspektøren. Her tok ingen velstående forretningsmenn inn. Her bodde bare utenlandske studenter, ryggsekkturister med lavt budsjett. Og folk som kanskje ville late som om de var det. Det var interessant. Det var meget påfallende. Og nå var både kvinnen som hadde hatt kontakt med narkotikafabrikken og det velkledde paret forduftet. Farangkvinnen hadde vært opprørt da patruljen i den andre bydelen hadde funnet henne. Opprørt på vegne av en angivelig såret mann som hun tydeligvis hadde et nært følelsesmessig forhold til, rimeligvis den drepte. Det som var bra i saken, tenkte inspektøren, var at han hadde navnene og nasjonaliteten på de to kvinnene. De var fra Danmark i Europa. Hotellet hadde ikke notert navnet på mannen, de to rommene var kun registrert på de unge kvinnene. Politietterforskeren ristet på hodet. Det var dyktig gjort. Han var rimelig fornøyd med resultatet så langt, og hadde nå sendt ut etterlysning. Men det han senere fikk ut av en telefon til den danske ambassade, var direkte oppsiktsvekkende: En av de ettersøkte kvinnene hadde vært der for å gjøre undersøkelser omkring en bestemt person, et navn som hadde vært sentralt i en etterforskningssak tidligere. Dette viste seg å være en forsvunnet person som ambassaden tidligere hadde vært lite høflig med hensyn til å verdsette det thailandske politiets etterforskning av, politiet var faktisk av ambassaden blitt beskyldt for overflatiskhet, og for å holde tilbake opplysninger. Det måtte dreie seg om en fremstående person. Av hvilke grunner dette var en kontroversiell sak, ville ikke den sentrale kriminalledelsen heller si noe om nå, da stasjonssjefen i Bhanglampu ringte for å høre mer. ”Saken er henlagt”, var det korte svaret han fikk. Det ville altså bli vanskelig å få tilgang på videre dokumenter. Etter samtalen med den danske ambassaden, hadde stasjonssjefen skrevet ned navnet på arket foran seg. Ambassaden hadde vært forbeholden, det var kanskje takk for sist for dårlig etterforskning. De hadde ikke lagt skjul på at de hadde vært misfornøyde med politiets innsats, men nevnte ikke at de ønsket å ta saken opp igjen. Pe Ter Sen var alt som sto på arket. Hvem var denne Pe Ter Sen? En etterlyst person der etterforskningen var blitt stanset. Hvilken rolle spilte han i det hele? Politiinspektøren stolte ikke på at de europeiske ambassadene var pålitelige, selv om overvåkningen hadde sørget for informasjonskanaler i enkelte


sekretariater. De fikk mye bedre informasjon i den amerikanske ambassaden. Og det som virkelig fikk det til å gå varmt gjennom kroppen på etterforskningslederen nå, var at det faktisk var kommet inn en rapport derfra. Om at det lå arkivert en fersk forespørsel etter en forsvunnet amerikaner, som opprinnelig var fra Europa. Meldingen var kommet inn via deres kontakt i den amerikanske ambassade i går, og gjaldt en person som het Peter Sen. Peter Sen og Pe Ter Sen, det var påfallende likt, tenkte etterforskeren som selv behersket kinesisk mandarin. Vanligvis skrev faranger alle sine navn med tegnene tett inntil hverandre så det var umulig å skille betydningen av hvert enkelt ledd. Men den avgjørende faktoren som knyttet det hele sammen, var at den mannen som hadde spurt etter opplysninger i saken om Peter Sen og den unge kvinnen fra Khao San Road som hadde spurt om Pe Ter Sen hadde delvis samme navn. Den felles delen av navnet var Bjerre. - Det kan være et familienavn, tenkte etterforskeren. Eller en tittel man bruker i de nordiske landene. Inspektøren følte han måtte spørre en kollega som var bedre orientert om europeiske forhold. Den unge damen var forduftet, men mannen som hadde besøkt den amerikanske ambassaden var ventet å komme tilbake i dag. Så da han tok seg tid til å kontakte de sentrale registre igjen, for å sjekke ordet Bjerre, fant han at det ganske riktig var et navn, mannen var ankommet til Bangkok tirsdag, kunne spores til Royal River Hotel, hadde ikke sjekket ut, men værelsespiken kunne fortelle at han ikke hadde benyttet sitt rom sist natt. Det var også påfallende. Da etterforskningslederen oppsummerte saken, før han dro hjem til sin velfortjente porsjon ris og nudler, fant han at her var to spor å følge. Det ene var vanskelig, det gjaldt Pe Ter Sen alias Peter Sen. - Det vil by på mye søknader og papirarbeid, tenkte han. Det andre, som han ville anbefale, og som han vurderte som enklere å utføre i felten, var å holde oppsikt med den mannen som helt sikkert het Bjerre Trond.


Kap. 38 Bangkok, torsdag 30. juni. What do you pay? Som avtalt dro Trond Bjerre til den amerikanske ambassade igjen. Etter kvelden med Triffin og Lev hadde han fått et par ting å tenke på. Det fantes et program for konferansen, men i følge den russiske legen hadde ikke Jens vært oppført i det. Hotellet og alle omgivelser var blitt rasert, alle papirer var forsvunnet, men det var liten tvil om at Jens hadde deltatt. Det Lev hadde nevnt i forbindelse med malaria hadde Trond sett et sted før: Plasmodia, intracellulære parasitter. Det hadde stått i notatene om genetic engineering og modellorganismer han hadde funnet i Jens’s skrivebord. Så det var altså malariabekjempelse Jens hadde arbeidet med! Trond begynte å føle at hadde gjort Jens urett. Jens var tross alt en slags sekstitåtter, en idealist. Han hadde villet gjøre en innsats for å forbedre verdens helsetilstand, om enn kanskje til egen gevinst. Verken Mona eller Stine eller Flemming hadde hørt om det, Jens hadde ikke selv nevnt det, men det var jo også flere år siden Jens og Trond hadde møttes. Noe annet plaget Trond. Han ble ikke kvitt den gåtefulle reklamen: ”Gjør hva du vil”, som han igjen observerte på vei til ambassaden. Det lød som et manifest, en programerklæring. Men hvilken ideologi det var hentet fra var vanskelig å si. Det var tilsynelatende nøytralt. Men hans radar reagerte på det. Selv om Trond holdt noen skarve undervisningstimer i filosofi, var han ikke etiker, vitenskapsteori var hans fag og jobb. Likevel opplevde han dette slagordet åpent som en låvedør, både som sinnelagsetikk og fra utilitarisk perspektiv. Det minnet ham om det i postmodernismen han hatet. Suspensjonen av verdibegrepet. Det var litt Nietschze over det. Det plaget Trond. Det var som å si at det mulige er det riktige, eller det gode. Men det gode kunne man jo ikke lenger bruke som begrep. Trond sukket. Han var en enkel forsker. Han likte seg i det empiriske, og ikke i luftige tankesprang. Etter at han sent i går hadde låst seg inn med nøkkelen som husverten hadde gitt ham, hadde han ligget våken. Sengen var ikke spesielt god. Likevel likte han det enkle rommet. Et svakt gatelys nådde inn fra gluggen, ellers var det bare sengen og et lite bord, nærmest en kasse, og baggen med klærne hans. Det var stadig varmt, men likevel behagelig. Trond hadde følt seg på grensen til forkjølelse etter siste natt på hotellet, men her slappet han av på en helt annen måte. Her var ikke så lukket og forseglet. Men det måtte være en dam med frosker i nærheten, selv her midt i byen, de bråket noe ganske vederstyggelig i mørket. Nå var han altså i Bangkok. Det hadde vært en impulshandling å dra hit, den var styrt av en underliggende frykt. Han ble visst aldri trygg på om Stine ville klare seg. Hans evige tvangstanke begynte å ta overhånd igjen. Bare hun kunne komme seg fri fra Mona! Stine hadde vært så glad og voksen etter at hun hadde bodd et år på folkehøgskole. Han hadde jo ikke kunnet


si i mot samboerskapet etterpå med Herdur, det var jo bra å prøve seg på egen hånd, men han hadde helst håpet at hun ville bodd på Vindern, eller funnet seg en hybel i Oslo og studert ved Universitetet. Da ville de kunnet se hverandre nesten daglig. Da kunne han støttet henne i lesingen. Men han hadde ikke hatt noen sjanse, etter Herdurs leilighet var solgt hadde Mona manipulert henne med seg til Bergen. Til Stines eget beste, selvsagt. Men Trond tvilte på det. Mona trengte noen å skalte og valte med. Stines egen vekst hadde vel aldri ligget henne særlig på hjertet... ”Gjør hva du vil”. Det kunne vært sagt av Mona. Det var slike ting hun hadde sagt til Stine fra hun var bitte liten. Mona hadde selv vært i voldsom opposisjon til sine foreldre. Hun hadde på alvor ment at hennes far var psykopat, det var et begrep hun ofte brukte om sine medmennesker, uten tanke på at det kanskje speilet litt av henne selv. Familiers verdier går i arv, tenkte Trond. Monas påståtte frihet for Stine hadde vært ren ansvarsfraskrivelse. Den hadde vist seg i praksis den gang de bodde sammen. Trond hadde stilt opp for Stine gang på gang. Mona hadde ikke hatt tid. Senere hadde hun kun hatt interesse av å ta kontakt med Trond for at ”han skulle ta ansvar for Stine så hun selv fikk fri”, noe hun ikke sjenerte seg for å si høyt så Stine hørte det. Det var vel for å klare å leve med dette at Stine i oppveksten hadde utviklet en slags filosofi om at det var å ikke bry seg som var virkelig omsorg, og at omsorg var en form for kontroll. At det var unormalt for folk å bry seg om hverandre og at dyr var mer verdt enn mennesker. De hadde hatt katter hos Mona og Jens. Dem var det veldig stas med fra Monas side. Gjør hva du vil. Han syntes han hørte Monas stemme, der hun sendte Stine ut på gatene i København. Eller var det Jens’ stemme? Nei, da ville vel Jens selv vært subjektet. Men en slik setning ville Jens aldri ha uttalt. Han ville vært en god tresserdanske og sagt at ”alt det er meget godt og det modsatte byder jo også på mange spændende muligheter”, og så videre. Men han ville handlet slik, tenkte Trond. Kanskje var det slik man måtte handle for å nå opp og frem. Og med alle midler. Hva hadde Trond lovt Flemming? Å finne sannheten om Jens? Flemming var en hederlig mann. Han hadde fulgt sin sønn til graven, symbolsk riktignok, men det tyngste en far kan gjøre, og han hadde holdt en storslagen tale til hans ære. Trond visste at Jens knapt hadde giddet å ta en telefon til Flemming de siste ti årene, og at han hadde vært så uforsonlig i sin omtale av faren at det hadde sjokkert Trond. Likevel hadde Flemming tålmodig båret dette fiendskapet, han hadde reist og lett etter ham blant alle de oppsvulmede likene på Phuket, akseptert tapet, gjort minnehøytid over ham og hedret ham av fullt hjerte i sin tale. Var det talen som hadde fått Trond til å involvere seg? Funnet i Jens’ skap måtte ha noe med Stine å gjøre, uten at hun noen sinne hadde fortalt Trond noe. Hadde Mona visst noe? Ville Flemming kunne bære en ubehagelig sannhet? Det hadde vært vanskelig å vise Flemming hva han hadde funnet den natten i Jens’ leilighet. Det lovet kanskje ikke så godt.


Trond hadde ligget og stirret mot det svake lyset fra gluggen der insekter flakket forbi. Han kjente hvor tungt det var heller ikke nå vite hvordan datteren hadde det. Han hadde gledet seg til at de skulle være sammen noen dager. Han var igjen blitt nedprioritert og skuffet. Han hadde klart å bite det i seg før. Trodde hun derfor at alt var i orden? Nei, man måtte vel bare gi og være ”positiv” selv om man var aldri så bekymret. I hvert fall ikke drive henne bort. Respekt hadde alltid vært et sårt punkt for Trond. Hadde alltid regnet med at folk kunne se hans kapasitet og respektere den, selv om Mona aldri hadde gjort det. Han hadde da klart å tåle litt han også. I morgen ville han gå til den amerikanske ambassade igjen. Kanskje hadde de funnet ut noe. Det siste han hadde hørt før han sovnet var froskene. Han forsøkte å få ro i tankene. Men de bråkte verre enn noen gang der han lå. Selv om Trond hadde møtt ambassadefunksjonæren dagen før, fortonet kontoret hans seg like patetisk. Som på en amerikansk tv-serie. Med det amerikanske flagget og et idealisert bilde av den mannen Trond anså som USAs verste president siden Nixon, nemlig George W. Bush. Det var rekvisitter som ikke kunne ha den tilsiktede virkning på en sen sekstiåtter fra Norge. Ambassadefunksjonæren var imidlertid hyggelig nok, han minnet Trond om en av de yngre TV-vertene på CNN, uformell, men likevel strøken. Da han så Trond igjen, hilste han hjertelig og sa straks at han dessverre ikke kunne dele noen opplysninger om the late mr. Petersen. Men dersom han hadde vært dansk statsborger, så var den danske ambassade det beste stedet. Trond forsøkte seg med noen tilleggsspørsmål omkring konsernet der Jens hadde jobbet, om konferansen, men det var tydelig at funksjonæren hadde klare instrukser, han sa bare at det forelå no information om den danske statsborgeren. Heller ikke data av kommersiell eller yrkesmessig art omkring hans eventuelle tilknytning til amerikansk virksomhet. Det som måtte finnes av relevant informasjon måtte man spørre det rette lands ambassade om. Da Trond forsøkte å spørre litt om tsunamien og Phuket, ble han hjelpsomt henvist til en brosjyrehylle i foajeen med turistinformasjon på engelsk. Her var ikke mer å hente. Da Trond kom ut av ambassaden og passerte den stramme vakten, var han ikke særlig oppløftet. Han hadde en følelse av at han hadde gjort et dårlig etterforskningsarbeid, men visste ikke hvordan han egentlig burde ha gått fram. Det var jo opplagt at konsernet som Jens hadde jobbet for kunne ha opplysninger. Men ambassaden hadde ikke funnet noe ved å kontakte dem. Da ville Trond vel ha enda mindre mulighet som privatperson, dessuten ville det bli forferdelig upraktisk å gjøre det herfra på egen hånd. Han måtte i så fall finne en internettkafe og forsøke å surfe seg fram til en hjemmeside for firmaet, kanskje sende en e-post. Det hadde vært mye bedre å forsøke via personlig kontakt. Kanskje i en underavdeling her i Thailand, om den fantes. Han visste ikke. Han visste virkelig ikke. Det mest fornuftige neste skritt var å gjøre som


amerikaneren hadde foreslått, kontakte den danske ambassade. Trond fryktet likevel for at det ville føre til omtrent samme resultat. Hvorfor hadde han tatt på seg en så nytteløs og tåpelig oppgave? I sitt stille sinn visste han svaret. Det var ikke fordi han trodde han kunne finne ut noe. Det var for at han kunne være nærmere Stine i tilfelle noe skulle skje. Men hva kunne skje? Alt mulig. Han kjente det knøt seg i magen. Stine hadde så liten teft for hva hun involverte seg i. Det var akkurat som om hun søkte det dårligste alternativet, ble begeistret for de mest tvilsomme menneskene, og Mona hyllet selvfølgelig alt hun valgte, uansett hvor dårlig det var. Trond kjente at han ble helt syk av å tenke på det. Slik hadde det vært i snart tjue år. Nei, han hadde det ikke bra nå. Han kjente seg forferdelig engstelig for Stine, og han var forferdelig sint. Det var en gammel affære, det handlet kanskje om skammen og selvbebreidelsen over at Stine ikke hadde fått grunnleggende omsorg. Han var forferdelig frustrert, han var enormt sint og bekymret, og kunne ikke fortrenge at det hele sprang ut fra Mona, hennes egoisme og mangel på empati, noe han aldri hadde akseptert. Trond kjente at han var på vei inn i en depressiv stemning han kjente godt. Den gamle følelsen av å være avvist, ydmyket, uønsket og lite respektert, og hjelpeløs med hensyn til å veilede og beskytte Stine. Den følelsen kunne øke og lamme ham med angst, selv om den liknet mer på stivnet raseri. De to dagene han hadde vært her hadde han klart å holde følelsen på avstand. Det hadde vært interessant å oppleve Bangkok med Triffin, og møtet med Lev hadde vært viktig. Det Lev hadde fortalt hadde vært ubehagelig, kynisk, men tankevekkende, og trakk opp et nytt perspektiv. Vel hadde Trond hørt om det, men først nå begynte han å ane omfanget av den bransjen også Jens måtte ha kjent til. Handel med vev og organer. Mennesker betraktet som materiale. Et materiale man kunne manipulere som et hvilket som helst annet. Det var jo også det man så på alle filmer for tiden. Den mest populære personen var en sexy patolog som sto i en kjeller og gravde i lik i makabre nærbilder. Det var jo ingen virkelighet, men et destillat av alle Hollywoods effekter på en gang. En av de mest tiljublede filmregissører, kjent for sine sjokkeffekter hadde som en begeistret guttunge sagt at hele hans prosjekt var å styre publikums opplevelse og emosjoner til minste detalj, hvert eneste sekund. En total manipulasjon. Så langt fra teatermannen Berthold Brechts mål om å få folk til å tenke selv det vel var mulig å komme, tenkte Trond. Det var noe grunnleggende feil med denne tiden som dessverre var blitt Stines ungdomstid. Alle manipulerende effekter ble oppfattet som virkelighet. Alle sinnets deformerte former ble brukt. Det hadde begynt for alvor på nittitallet, da selv bokomslag skulle se ut som pilleforpakninger og sykehusartikler. Trond mistenkte at mange filmer og serier rett og slett var produkter av narkotikarus. De hadde denne ufølsomheten, materialisasjonen over seg.


Han begynte å ane noe om hvorfor han aldri hadde vurdert å bli lege. Han kunne ikke tenke seg et liv som kirurg. Han likte å stelle i haven på Vindern, stelle planter, men å beskjære og pode og klone levende vev? Trond hadde hatt en morfar som hadde vært møbelsnekker, og Trond hadde elsket å være med ham i verkstedet og lære treverk å kjenne. Det hadde også vært en stor opplevelse for ham den gangen han hadde kjøpt seg et lite sveiseapparat, og oppdaget at han også kunne forme metall fritt. Men levende vev? Mennesker? Men kanskje for å redde liv? Han kjente at det var mulig å bli fascinert av det, og han tenkte: Jens ville elsket det kirurgiske. Han våknet av en munter stemme som ropte på ham. Det var en thai som sto foran sin trehjuls innebygde motorsykkel med sofa og baldakin bakpå. - Hello, ropte han allerede før Trond var kommet dit bort. Hello. How are you. - I’m fine, sa Trond, selv om det ikke var hundre prosent sant. - Where do you come from? - Norway, sa Trond - Nor Wai, nikket thaien fornøyd, og bøyde seg lett mot Trond. Nor Wai very nice. Where do you wanna go? Han pekte på kjøretøyet med den blå sofaen. - Tuk tuk. Very fast. Very nice. Very fun. How are you today. - I’m fine, sa Trond uten å tenke seg om. Very good. - Very good yes. Where do you wanna go? - I’m not sure, sa Trond - Tuk tuk very cheap, sa han. Where do you wanna go. Trond ble stående, det så jo litt artig ut, og sjåføren merket øyeblikkelig hans interesse. - What do you want? Where do you wanna go. Tuk- tuk. Half an hour. Very cheap. One hour very cheap. - How much, sa Trond, og visste han var overlistet. Sjåføren nevnte hvor mange bath, og Trond nølte fremdeles. - How much do you pay, sa sjåføren kjapt. Trond sto og nølte. - Very cheap. How much do you pay. Where do you wanna go? Can you take me to the Danish embassy, sa Trond. - No problem. You wait for tuk tuk her. I ask embassy. Dermed var han allerede inne i den amerikanske ambassade, og kom sprintende ut igjen med det samme med et stort smil. - Ok sa han. We go. Tuk tuk. Danish embassy no problem. Han startet motoren som hørtes ut som en velvoksen scooter på fri eksos, og vrengte den ut i gaten. Trond satt under taket i sofaen, men holdt seg i den ene stangen som holdt taket oppe og i håndtaket foran seg så godt han kunne, humpet opp og ned, men det var fin fjæring. Det var faktisk veldig morsomt, ga en tivolifølelse, Trond hadde aldri sittet på en sofa i friluft i slik hastighet før.


De kjørte inn på en mer trafikkert gate, og Tuk tuk, som nå Trond i sitt stille sinn hadde døpt både sjåføren og kjøretøyet til, freste på bortover, skiftet filer etter som det passet, passerte både busser og lastebiler. Det var behagelig med vind i ansiktet, men Trond kjente eksosen ganske godt her i den trafikkerte gaten. Likevel ble han grepet av farten og spenningen, det var jo som å kjøre motorsykkel, han kom tett på trafikken, likevel satt han høyt oppe i denne underlige, brede sofaen. En annen tuktuk lå foran dem, og Tuk, som Trond forestilte seg at sjåføren hans kanskje het, ga full gass, den andre sjåføren merket det, og la seg over styret han også, og Trond så passasjerene, antakelig et tysk ektepar, holde hardt i sofalenene i sin egen farkost. Et stykke lenger framme var det plutselig stopp. Trond lente seg nysgjerrig ut og speidet etter hva som sperret trafikken. Det var en elefant. Den krysset rolig foran dem, og hadde et rødt varsellys festet til halen. Alle bilene, lastebilene, motorsyklene, pickupvarebilene med passasjerbenker på planet, alle syklene og bussene klarte på en mirakuløs måte å bremse da Tronds sjåfør ga gass og svingte foran dem inn i en smalere gate igjen. Mirakelet lyktes helt fint. Trond, som aldri hadde klart å overskue venstrekjøringen i England en gang, hadde lukket øynene. Men de var ikke fremme ved ambassaden ennå. Sjåføren ga tegn til Trond at de måtte stanse et øyeblikk, og Trond vinket tilbake at det var i orden. Sjåføren tok opp noen brosjyrer fra en liten veske. - I show you good bargain, nice suits, sa han, og viste Trond reklame for en skredderforretning. Very fast, very good quality. I drive you there, you have suit day after tomorrow finish. Very good quality, you get nice suit. I will tell them, what’s your name sir? sa han, og tok opp en mobiltelefon. - My name is Trond, sa Trond. Trond Bjerre. But I don’t think i will have any suit. - Tron very nice name, sa mannen og smilte lykkelig. My name Pran. Almost same. - Jeg trodde nesten du het Tuk, sa Trond - Sanuk. Very fun. Yes, you call me Tuk. I will show you around. Also show you very nice suits. You may be need sunglasses. Ray Ban. Very nice. Good quality. Mannen som som het Pran, men som syntes det var morsomt å bli kalt Tuk, trakk fram fra ett eller annet sted under setet sitt en lerretsrull med en rekke solbriller. Trond ble sant å si litt imponert over hans salgstalent, og brillene var ganske fine. Han trengte i grunnen et par. - Whats the price, sa Trond. Han hadde lært litt nå. Tuk nevnte noen bath og Trond foreslo halvparten og de møttes midtveis. - Ok, sa Trond og smilte. But no suit. We go to danish embassy now. - Maybe after embassy I will show nice places, sa Tuk. - Maybe, sa Trond.


Det viste seg ikke å være langt unna dit de skulle. Det var faktisk bare noen kvartaler. Tuk stanset, og Trond ville betale, men Tuk viftet ham av. I’ll wait here, sa han. Same price one hour. I drive you after where you wanna go. You pay one hour. After, you pay one hour more. No problem. Trond syntes det nesten var for galt, men Tuk så tilfreds ut. - We usually don’t do that in Norway, sa Trond. But it’s very nice. - My cousin live in Nor Wai. At Oslo. Skulle Rud, sa Pran og smilte. Very beautiful place, she tells. Husbands business not there but in beautiful village named Ski. Name like the ice sport name. Nor Wai very good country, with a very nice name. Name like a welcome. A wai. Han illustrerte det med den høflige wai-hilsenen med håndflatene mot hverandre og fingertuppene opp foran brystet og en lett bøying framover. Trond var usikker på om han skulle besvare den, han ville ikke ødelegge den fine tonen. Tuk var virkelig en hyggelig kar, og Trond hadde overhodet ikke tenkt på at mange thaikvinner faktisk var gift i Norge. Så Trond løftet hendene til en slags merkelig norsk versjon, og håpet at den var passende. - Danish embassy also for Nor Wai? spurte Tuk nysgjerrig. - Nei, sa Trond. Men jeg drar dit for å spørre om en dansk venn som er blitt borte. - Very sad. Whats his name? I ask people. I wait for you. Tuk tok opp mobiltelefonen igjen. Trond tenkte seg om. Han var ikke vant til at folk var så direkte. Men det gjorde jo ikke noe å si det. Egentlig var han jo på jakt etter alle mulige spor. Og mirakelet kunne jo skje, at denne geskjeftige, men likendes karen eller noen av hans venner kunne ha noe å bringe. Uansett, det var jo ingen hemmelighet. - Han het Petersen, Jens Petersen, sa Trond. Tuk smilte begeistret. Pe Ter Sen, sa han. Very nice name. I tell people you miss him. Inne i den danske ambassaden ble Trond henvist til en vennlig funksjonær. Å høre henne snakke dansk var som å være nesten hjemme. - Mitt navn er Trond Bjerre. Godt og varmt her i Bangkok, sa Trond. - Ok ja, sa hun da de hadde hilst og hun antydet at han kunne sette seg ned i stolen ovenfor henne. Ok ja. Især for en nordmand. Det vil jeg nok tro. Endda det snart er juli. I marts og april, da er det virkelig hett. Nu starter regntiden her i Thailand. Den kan give nogle riktige uvejr, specielt lengere syd. Monsunen kan blæse rigtig hårdt der nede. - Ja, når vi taler om det, sa Trond. Jeg kommer egentlig for å spørre om en tidligere kollega av meg som forsvant i tsunamien. - Ja, den der tsunami bliver vi nok aldri rigtig ferdig med, der var jo ret mange svensker og nordmænd der omkom… en hård tid for oss alle. - Den personen det gjelder var dansk og het Jens Petersen.


Kvinnen sperret opp øynene: Jens Petersen? Arbejdede han for et amerikansk farmaceutfirma? - Ja, navnet virker kanskje kjent, sa Trond. - Ja, og Deres navn var Bjerre, ikke? - Jo, sa Trond, litt overrasket. Kvinnen foran ham hadde fått et litt strengt smil. - Jeg fik faktisk en henvændelse om samme person for to dage siden, sa hun. Vedkommende het også Bjerre. Christine Linde Bjerre var det vel. La meg bare tjekke det af. Jo, det er rigtigt. Trond ble helt paff. Så kjente han seg med ett lykkelig. Stine var i nærheten. Hun hadde vært her. - Det er min datter, sa Trond. – Men jeg ante ikke at hun hadde vært her allerede. Jøss, det var… Hvordan hadde hun det? - Så det har hun slet ikke fortalt Dem, sa kvinnen. Hun var fulgtes af en venninde, jeg tror de sagde, at de var her sammen med yderligere en ven. Hun nevnte ikke at hun også var her sammen med sin far. Men den ven der blev nevnt var måske Dem? - Nei. Vi altså…, sa Trond. Hun, de, reiser… på egen hånd for øyeblikket. Han kjente at det ble vanskelig, hadde overhodet ikke lyst til å forklare at han ikke hadde kontakt med Stine. Men kvinnen hadde fremdeles det strenge blikket som gransket ham. Som om han ikke tok vare på sin datter. - Det kunde synes som om Deres datter var meget lidt informeret, den savnede Petersen var hennes stedfar, ikke? - Han var hennes mors samboer ja, sa Trond irritert. Han hatet betegnelsen stefar. Som om han selv skulle vært død. Igjen noe Mona hadde lært Stine til å si. Om den upålitelige og lite farsskikkede Jens. - Efter mit kendskap til sagen, har den pårørende familie allerede fået alle opplysninge om Petersen, sa hun. Men det virket som om Deres datter ikke var bleven særlig godt orienteret. - Hvordan da, sa Trond utålmodig. Han hadde kommet for å få opplysninger, ikke for å bli forhørt om sin evne til å ivareta Stine. - Nej, det var bare tydeligt at omstendigheterne omkring Petersens død var ukendt for henne. - Hør, sa Trond enda mer irritert. Jeg kommer på vegne av Jens Petersens far, som selv reiste ned hit, han var på ulykkesstedet og søkte etter sin sønn Jens, til ingen nytte. Han fikk ingen nevneverdig moralsk støtte til det, så vidt jeg vet, verken fra ambassaden eller de øvrige danske myndigheter. - Det der var ret kompliseret, sa damen. Alle de pårørende der kom gjorde ikke vårt kaos enklere. Vi havde henderne fulle med alt muligt, og der blev fremmet helt urimelige krav fra enkelte af de pårørende. - Flemming Petersen lette etter sin sønn, sa Trond sint. Jeg kjenner ham godt, og han er ikke urimelig. Han tok personlig ansvar, noe han moralsk og følelsesmessig ikke kunne la være. Han laget også en storslagen og verdig


bisettelseshøytidelighet i København for et par uker siden, der jeg selv var til stede. Jeg kan ikke huske at det var noen representanter fra myndighetene der. - Det har der nok været, sa hun. Dersom det ikke var et særlig privat initiativ i tillegg til det officielle. Men jeg beder Dem i hvert fall om på nyt at overbringe kondolanser fra vår ambassade, i fald det skulde ha blevet mistydet eller overset. Men hva er det De egentlig ønsker, Bjerre? - Det dukket opp en forsinket postforsendelse i København, sannsynlig fra Jens Petersen. Og jeg har også gjennomgått Jens’ etterlatte papirer og eiendeler, og jeg kjente ham godt fra tidligere, sa Trond. - Er der en ny forsændelse, da er det jo viktige nye opplysninger. - Pakken var poststemplet desember i Phuket, sa Trond. Den er blitt feiladressert og antakelig ikke blitt videresendt før nå. - Altså sendt inden tsunamien, sa hun. Hvilke andre ting har De så fundet? - Vel sa Trond. Ikke noe konkret om tsunamien. Mer generelt om ham selv. Det går mer på en følelse jeg har. Hans interesser, han var jo forsker. Bioteknologi. Og den konferansen han hadde vært på, vi har jo ikke fått så mye informasjon om den. - Jeg er redd alt er gjort rede for og undersøgt allerede, sa damen. Det De nu sier representerer ikke noget nyt, så vidt jeg kan se. Da Deres datter var her, chekket vi hvor saken sto, den er nu overflyttet fra vårt ansvarsområde. Vi havde faktisk en ret stor bureaukratisk ballade med den herværende politimyndighed for at få ud alle relevante opplysninger om efterforskningen efter Petersen, så den rapport tog dessverre et stykke tid, men er til gengeld meget nøjagtig. Det er enkelte gange irriterende svært. De danske myndigheter fikk bestemt nok opplysninger for at kunde utstede en officiell rapport om sagen, den er bleven oversendt familien, noget De formodentlig kender til. Den inneholdt det som kan siges om sagens fakta. Nu har det jo gået et halvt år. Man forsøger nu at komme videre. Det har svært liten interesse at blive ved med at focusere på den katastrofe. Eftersøgningen efter mulige overlevende er for lengst afsluttet. Alles øjne er rettede hen i mod fremtiden, for at opbygge ny tillid til Thailand som et attraktivt rejsemål. Selvfølgelig, tenkte Trond bittert. Det viktigste er å få avsluttet sakene. Få forretningen i gang igjen. Business as usual. - Det finnes altså ingen opplysninger da, sa Trond. Bortsett fra at hotellet på Phuket der han bodde ble knust og ødelagt. Man vet jo faktisk ikke om han omkom? - Det man ved, står som sagt i den officielle rapport, sa hun. Jens Petersen ble sist seet på Kao Lak, et feriested nord for Phuket der det oppholdt sig mange skandinaver, specielt svensker, og der ødeleggelserne var meget store. Det gjaldt også hotellet. Det har været umuligt at finde spor efter ham. Trond visste dette, men det ga likevel en litt annen følelse å få høre det her i ambassaden. At man hadde liten oversikt over Jens’ bevegelser var opplagt.


- Siden han arbejdet for et amerikansk legemiddelkonsern, er der måske en mulighed for at USAs ambassade kan bidrage, sa hun nølende. Enskøndt jeg betvivler det. Vi chekket alt ud med dem de siste uger inden rapporten blev utarbejdet. - Jeg har allerede vært der, sa Trond. De foreslo at jeg skulle dra hit. Det forundret Trond at ikke danskene hadde tatt kontakt med amerikanerne med en gang, men så gikk det opp for ham hvor kaotisk situasjonen hadde vært, og hvor uforberedt ambassadene hadde vært på krisen. Det var også lite sannsynlig at amerikanerne skulle hatt noe mer å bidra med om Jens, han var ikke amerikansk statsborger, og de viktige spørsmålene var vel forlengst stilt av danske myndigheter under den lange prosessen som gikk forut for den endelige fastslåing av at forskeren Jens Petersen var en av dem som med stor sannsynlighet hadde mistet livet. - Ja, men hvorfor tror De at der er mer at få vide, Bjerre, sa damen. Litt desperat nå. - Fordi jeg har en følelse, sa Trond. Det er ett eller annet som ikke er gjort rede for i denne saken. Man har jo heller ikke fulgt opp sporet fra de overlevende som var deltakere på konferansen. Det er i hvert fall ikke blitt nevnt i de danske myndigheters rapport. Heller ikke hva Jens Petersens rolle kan ha vært på møtene. - Tvert i mot, sa damen. Alt om konferansen er blitt nøye efterforsket av Thaimyndighetene. Også om hans amerikanske konsern, som faktisk har en betydelig tilstedeværelse her i Sydostasien, og som Thailandske myndigheter ikke vil risikere at være overfladiske i mod. Der findes måske intern information. Men ingen af politiets undersøgelser kunde afgøre hvor Petersen befandt seg da tsunamien inntraf, eller hva som derefter skedte. Den eneste rimelige antagelse er, som rapporten konkluderer med, er at han blev truffet av tsunamien og ført til havs eller omkom på anden måde. Trond reiste seg. Her møtte han veggen igjen. Men han fikk en følelse at damen likevel hadde noe å tilføye. Hun rødmet faktisk litt. Trond ventet. Det var ett eller annet. - Det var et veldigt præs på os her de første uger, sa hun. Det kan man vel ikke så let forestille sig. Trond nikket, men han var ikke veldig i humør til å høre flere unnskyldninger nå. Han hadde vært optimistisk ved å gå til ambassadene. Ingen av dem hadde bidratt med noe som helst. Bare avvisning. Han kom ingen vei med dette. Han rakte fram hånden til adjø. Men kvinnen hadde bestemt seg til å fortsette: - Da Deres datter var her, blev hun svært bedrøvet. Så jeg forsøgte virkelig at hjælpe hende, om der var noget jeg kunde komne til at huske på, noget jeg måske havde glemt. Ja, der skedte så meget, den gang… Jeg menede at huske, der var noget ved denne sag. Jeg ville nævnt det for Deres datter da hun var her, men jeg kunde ikke skaffe oplysninger til veje da. Men jeg kan godt


huske at der var noget. For en amerikaner, antakelig en representant for konsernet, henvendte sig til vår ambassade lige efter tsunamien havde rammet. Han var faktisk like pågående, unskyld uttrykket, som Dem efter at få fler opplysninger om Petersen. Han presenterede sig som læge, tror jeg visst. Eller var det bioforsker? Jeg forstod at han havde noget med koncernet at gøre, i hvert fall ønsket han at finde ud af hvad vi havde av opplysninger om Petersen. Han bad os kontakte ham om noget kom op. - Når skjedde dette? sa Trond forvirret. - Han var her en av de aller første dage. Alt var kaos, vi skrev lister for hånd over savnede personer og over søgende slektninge. Jeg kom til at huske på ham igen da Deres datter var her, men vi havde ingen data om ham i vores system, kun jeg havde været i kontakt med ham, og jeg kunde slet ikke huske hans navn. Men da jeg kom hjem efter å ha talt med Deres datter, begynte jeg at lete i mine skuffe og fant hans navn og telefonnummer noteret bagpå min aftalebog fra i fjor. Ja, vi nåede jo ikke skifte til ny aftalebog før et stykke ud i januari. Her var ret travelt. Han kan ha været her en gang mellem 2. juledag, da ulykken inntraff, og det nye år, eller måske lidt senere. De forstår, jeg havde simpelt hen ikke husket at registrere det der sto i min gamle kalender ind i computeren. Til trods for at jeg er sikker på at jeg kopierede samtlige navne og telefonnummer fra disse kladdenotater ind på data senere hen. Trond lyttet bare avventende. - I politirapporten fra de Thailandensiske myndigheder var han jo hellere ikke nevnt, fortsatte hun. Jeg havde glemt at føre ham ind. Jeg må ha glemt det der stod i min gamle kalender efter at vi skiftede. Det er pinligt, men alt var kaos. Men heldigvis, havde jeg nærpå sagt, kom der ingen nye opplysninger i sagen. Trond så på henne. Hun ble plutselig rød i fjeset. - Det er jo meget lidt sannsynlig at denne person kan bidrage med noget, mumlet hun. Men det virkede som om han kendte vor Petersen. Hun gjør så godt hun kan, tenkte Trond. Slik de gjorde i vinter. Jeg må beherske meg. - Jeg betvivler at dette er den korrekte fremgangsmåde, fortsatte damen fortvilet. Men min fejlhåndtering har plaget meg siden jeg i forgårs blev opmærksom på den. Da jeg så søgte efter min lille håndalmanak og fant den og visste at hans interesse for sagen slet ikke kom med i rapporten på grund av min lille fejl, og siden både Deres datter og De selv, på vegne av hans far, som de eneste fremdeles leter efter noget mer, så … Trond nikket oppmuntrende. Sikkert glad for å ha møtt et så forståelsesfullt menneske avsluttet hun: - Det vil jo kun bringe forvirring og mer urimelig kritik av den danske ambassade dersom jeg setter himmel og jord i bevægelse for at endre den officielle regjeringsrapport kun for en unyttig detalje der ikke har spillet nogen rolle. Manden var jo selv på jakt efter opplysninger om Petersen. Jeg tvivler på


at han har noget at tilføje. Men han hedder altsü David Lang, og her er hans telefonnummer.


Kap. 39 Bangkok, torsdag 30.juni. Gode gjerninger. Selv om møtet på ambassaden hadde gitt resultat, begynte Trond å føle seg uvel. Han angret på grillmaten han hadde spist på gaten. Varmen og eksosen gjorde det ikke bedre. Triffin hadde anbefalt Trond å dra til et obligatorisk museum, Jim Thompsons hus. Dessuten burde han se kongepalasset og den store wat’en med en diger sovende buddha. Trond hadde ingen andre planer, så nå satt han i den fordums trebygningen til Jim Thompson, et enkelt, veldrevet museum. Til tross for de grovt tilhogde orientalske møblene, var dette et historiskeuropeisk holdepunkt, fredelig og nesten svalt. Thompson hadde slått seg opp på silke, arbeiderkvarteret for virksomheten lå like ved. Gjennom stillheten i værelsene hørte Trond støyen fra Bangkoks trafikk som distante brenninger. Den var i ferd med å sette seg i nervesystemet. Stine hadde altså vært på ambassaden. Hun kunne ikke være langt unna. Hadde vært nedfor, hadde den danske kvinnen sagt. Fornemmelsen Trond hele tiden hadde hatt av at Stine kunne være i trøbbel, var på nytt i ferd med å overvelde ham. Han satt på den grå teakbenken utenfor glassdøren til museet. Følte seg kvalm. Bare ikke det kom noe i veien med henne! Det var ikke bare bare å bli syk en by som dette. Han kjente seg stiv av utålmodig raseri og av en engstelse han ikke kunne forklare. Det var forferdelig å ikke kunne gjøre noe. Han tok opp mobiltelefonen. La den i lommen igjen, og så på den grågrønne bambusen som sto halvvissen i en betongrute. Luften rørte seg ikke. Han hadde dårlig erfaring med å ringe Stine i slike situasjoner. Hun ble lett irritert, det var som om hun glemte ham mellom hver gang de møttes. Før i livet hadde det også vært slik. Før Stine dro på folkehøgskolen hadde hun hatt det dårlig, og det var som om hennes trang til å komme seg vekk fra Mona også ble en trang til å komme seg vekk fra Trond. Da hadde han rett og slett dratt til København uten at Mona visste om det, hadde bodd på et lite loftsrom på et billig hotell i et par uker, til han fikk etablert forbindelsen med Stine igjen. Hun hadde vært likegyldig med seg selv da, hadde hatt sort og veldig utfordrende sminke, hadde begynt å vanke i et ungdomshus på Nørrebro der miljøet var hardt og uforsonlig. Han hadde vært redd for at hun hadde begynt med stoff, for noe var det. Men etter at de hadde hatt de to ukene sammen, hadde de fått tillit til hverandre igjen. Den gang hadde det vært riktig å gjøre det slik, og opplevelsen hadde skapt en beredskap i ham. Han hadde opplevd Stine som en flott og ressurssterk jente, med en trang til sannhet og ærlighet, noen ganger krevende, hun satte ham liksom på prøve, ville teste om han holdt mål. Men fordi fiendtlighetene mellom Mona og Jens hadde vært på det verste før folkehøgskolen, hadde det vært fare på ferde. Stine hadde droppet helt ut av skolen, og ville fått store problemer med eksamen. Tronds radar hadde varslet rett, den hadde gjort ham nervøs.


Fortroligheten mellom dem var muligens blitt borte igjen. En sommerferie kunne gi mulighet til å komme nærmere henne, slik at de kunne inspirere hverandre og ha det tillitsfullt og morsomt og hyggelig sammen slik de alltid hadde hatt det, og som han også visste Stine egentlig satte veldig pris på. Hun ble alltid mer åpen og entusiastisk jo lenger de var sammen. Inntil hun fikk en telefon eller en mail fra en eller annen som gjorde henne rastløs og trakk henne tilbake igjen. Det var jo normalt, ikke noe galt med det, bare litt synd. Men hun var jo ung og det ble selvsagt kjedelig å være på besøk hos far i det uendelige. Det var likevel ikke denne skuffelsen han kjente nå, men en dypere følelse. At noe grunnleggende igjen kunne skje, noe som ikke var godt for Stine. Noe hun ikke ville være i stand til å takle. De gamle alarmklokkene ringte igjen. Noe sa ham at det var viktig å ha kontakt med henne. Han oppdaget at han satt med telefonen i hånden. Han burde la henne være i fred. All fornuft ropte det ut, mens de fomlete fingrene hans tastet nummeret hennes med riktig landkode foran. Det fikk briste eller bære. Ett minutt senere var han i enda dystrere stemning. Det hadde vel vært for godt om hun hadde svart… Et reiseselskap kom ut av museet og stanset i den lille haven for å få en avsluttende orientering. Trond kjente seg mer urolig enn noen gang, men tvang seg til å lytte til den smilende guidens kleisete forsøk på å snakke engelsk. Han måtte ikke få panikk. Hittil hadde han forholdt seg rolig og gjort det beste ut av det. Han måtte ta neste skritt på en veloverveid måte. Han reiste seg opp og forlot museet. Før de dro hit, hadde Tuk/Pram ventet på ham utenfor ambassaden, hadde stått og snakket i sin mobiltelefon da han kom ut. - Mine venner hjelper deg å finne venn, hadde Tuk sagt. Jeg håper. Det hadde vært veldig godt. Jeg ringer mine venner hele tiden. Ingen vet. Men kanskje finne ut. De spør: Hva gjør Khuan Pe? Hvordan ser ut? Noen kanskje vet. - Khuan Pe, sa Trond spørrende. - Khuan Pe Ter Sen, sa Tuk - Pettersen, sa Trond. Jens Pettersen. - Ah, Khuan Yen, sa Tuk forstående. Hva gjør han? Hvorfor forsvunnet? Trond hadde sett på den ivrige og hjelpsomme sjåføren som fremdeles sto med telefonen i hånden. - Jens Pettersen var forsker i USA, sa Trond. Han var på et møte i Phuket, og døde kanskje i tsunamien. - Du ennå ikke tror han er død, sa Tuk. Du tror han er vekk, men kanskje ikke død? Trond heiste på skuldrene. - Jeg kan også spørre min fetter i Phuket, sa Tuk. Be ham undersøke.


- Politiet har undersøkt alt, sa Trond. De har ikke funnet noe. - Var din venn meget rik, sa Tuk. Trond rynket pannen. - Hvorfor spør du om det? - Rike folk bor høyt, phu noi lavt ved vann og nede i by. Men faranger bor også lavt. Bor alle steder. Var ikke bra å bo lavt på Phuket når tsunami. Kanskje din venn klarte seg, kanskje rik. Har din venn god inntekt? - Han arbeidet i et stort amerikansk legemiddelfirma, sa Trond. Jeg har fått et telefonnummer til en annen som kanskje var ansatt i det firmaet. - Å, det er veldig godt, sa Tuk, og nikket. Amerikansk firma. Sikkert god inntekt. Du kanskje ringe den mannen og få vite? - Jeg vet ikke helt om det er et thainummer, sa Trond. Jeg glemte å spørre om det. - Jeg kan finne ut, sa Tuk. Du gi meg nummeret, vi finner det ut. Han viftet med mobilen sin, og Trond viste ham nummeret. Tuk tastet det ivrig inn på sin mobil, trykket på en knapp, og ga mobilen til Trond. Nå kanskje du finner ut, sa han og smilte. Det var en automatisk svarer som kort sa at man var kommet til David Langs nummer. Vennligst gi beskjed om hva saken gjelder, og du vil bli kontaktet. Stemmen var tydelig, men med den umiskjennelige aksenten av amerikansk vestkyst, meget bred og fyldig. Trond sa kort sitt eget norske mobilnummer, og at han hadde nye opplysninger i saken om Jens Pettersen. Så rakte han telefonen tilbake. Mange takk, sa han. Jeg vil gjerne betale deg for det. Tuk ristet på hodet. Det var en tjeneste. Om du finner din venn, har jeg gjort en god gjerning. Det vil være meget bra for min familie. Hvor vil du kjøre nå? Skal jeg vise deg interessante steder? Trond nikket imponert. Dette måtte være eksempel på en av de åndelige investeringsmulighetene som Triffin hadde nevnt. Tuk hadde med sitt usvikelige forretningstalent grepet muligheten til å gjøre en god gjerning fremfor å ta betalt for telefonsamtalene. Å kanskje bli delaktig i at en savnet person kom til rette ville bringe ham selv og hans familie ”merit”. Derfor hadde han også lånt Trond telefonen. Slik måtte det være. En altruisme basert på egeninteresse var da et fantastisk samfunnsmessig system! Jo mer Trond tenkte, jo bedre syntes han det var, adskillig mer robust enn både etiske pålegg, følesesbaserte vennetjenester, eller den sosialistiske ide om solidaritet. Men det forutsatte at folk trodde på et neste liv ikke så veldig ulikt dette, at man hadde muligheten til å forbedre sitt neste liv ved å oppføre seg anstendig nå. Det handlet om flittighet og god arbeidsmoral, om små og overkommelige bidrag til forbedring av det neste liv via jevn egeninnsats, og var langt fra så dramatisk som kristendommens himmel og helvete, avhengighet av guders nåde og frelserinnsats, krav til fanatisme på slagmarken og andre dramatiske påfunn religioner måtte by på. Troen på et neste liv var selve


garantien for at dette liv heller ikke ble så ille, fordi man på kjøpet fikk takknemlighet og vennlighet tilbake ved alle de gode gjerningene som ble gjort, nettopp i egeninteresse. En vennlig kultur oppsto, innstilt på å behage og glede andre, rett og slett fordi det var fordelaktig for en selv på lang sikt. - Om dette er buddhisme i praksis, er det virkelig interessant, tenkte Trond da de freste ut i trafikken igjen langs motorveien, forbi kjempemessige forretningsbygg som her og der stakk himmelhøyt opp midt i byen. Trond hadde satt slik pris på denne entusiastiske og vennlige innstillingen til Tuk at han bestilte en time til. Det var ikke dyrt, og det var en morsom måte å se byen på. Han hadde også gått med på å kjøre innom skredderforretningene, samt et sted hvor de laget parasoller på tradisjonelt vis, etter at Tuk hadde forklart ham at faranger pleide å synes dette var interessant, og at han selv fikk bensinrabattkuponger fra butikkinnehaverne når han brakte kunder. I parasollmakeriet hadde det vært fascinerende å se hvordan folk satt ute på gaten med sine symaskiner og pedaldrevne dreiebenker. En mann kuttet opp bambus til tynne spiler med en stor grov machete, han var en virituos med den tunge kniven. Noen limte og lakket papir, andre satt og dekorerte med tusjpensel for hånd. Det kunne vært i China for tusen år siden, men det var bare et lite stykke unna nåtidens fasjonable glasspalass, konsernfestninger og handlegater med internasjonale merkevarebutikker. Så hadde de kjørt videre gjennom det nesten landsbyaktige strøket, forbi smier og husdyrstaller og Trond så at byen inneholdt mye annen virksomhet fra gammel og ny tid. Hva denne byen kunne romme! Til sist hadde Tuk kjørt ham til kongepalasset, inne i et svært tempel lå den enorme hvilende buddhaen, her var strøket preget av spisse tak og taggete gavler og gull og grønn jade. Et uttrykk for ufattelig velstand og rikdom. Bangkok var ikke bare Siam Square, den var i sannhet kolossal og imponerende, endeløs og enorm. Et sted der mennesker lett kunne forsvinne uten å bli funnet. Trond hadde kjent uroen allerede da han satt i Tuktuken. De hadde stanset ved en liten park. Tuk/Pran hadde spurt Trond om han nå var interessert i å se kvinner danse, eller eventuelt få en thai massasje, men Trond hadde ikke vært interessert. Han var likevel litt nysgjerrig på det med thaimassasje, Lev hadde anbefalt det, og antakelig kunne han hatt godt av det. Tuk hadde insisterende sagt at dersom Trond var trett, var thai massasje absolutt det beste. Han kjente noen som masserte meget godt til meget fordelaktig pris. Han henviste til Wat Po som de hadde vært innom, der hadde jo Trond selv sett alle de menneskene som lå på hvite madrasser i den store hvite hallen, men hver sin massør i gul tskjorte som bøyde og strakk og bendte på klientene. Et meget anerkjent senter for massasje og tradisjonell østlig legekunst. Trond tvilte ikke på at det ville vært fordelaktig for ham. Han hadde også avslått å kjøpe et Rolex ur på turen. Prisen hadde vært oppsiktsvekkende


fordelaktig. Men Tuk hadde omsider fått forståelse for at Trond ikke var interessert. - Du vil kanskje handle noe til din tallrike og vakre familie, sa Tuk og slukket sigaretten. - Jeg har ikke stor familie, sa Trond. Jeg har en datter, og hun er faktisk her i Bangkok. - Kanskje kjøpe gave til datter, sa Tuk. Ekte silke er meget god gave. - Jeg vet ikke helt når jeg treffer henne, sa Trond. Hun er sammen med noen venner. Jeg gleder meg til å se henne igjen. - Det kommer sikkert til å bli meget hyggelig, sa Tuk. Hvor har hun reist? - Det vet jeg ikke sa Trond. Bangkok er visst en stor og farlig by. Jeg håper hun ikke kommer bort i noe galt. - Det håper jeg også sa Tuk. Kanskje du finne henne er best. Og finne Khuan Yen. I mellomtiden hadde de altså kjørt hit til Jim Thompsons hus. Han trengte å ta det med ro. Han følte seg slett ikke bra. Pran/Tuk satt i tuktuken og ventet. Min privatsjåfør, tenkteTrond ironisk. Men det var billig og rasjonelt, og det var nok ikke noe tap for Tuk å ha ham som eneste kunde. Fordi Trond hadde vokst opp med et påbud om å hjelpe andre og ikke være egoistisk, var slikt ikke enkelt, han hadde hatt store kvaler med jappetid og nittitall, der ego og egen gevinst var blitt det ledende prinsipp. Men det var godt å møte Thailands lette vennlighet i Tuks serviceinnstilling nå. - Det er ganske komisk hvor selvgode, kunnskapsløse, rå og ukultiverte vi nordmenn er, tenkte Trond. Vi er nok rike, og bor i fin natur, men det er vel også det vi har å by på. Nordmenn utgjør bare sju titusendeler av verdens befolkning. Verden er enorm. Det å kunne bruke sin selviskhet og samtidig gjøre uselviske gjerninger, var virkelig interessant. Men han tvilte likevel ikke et sekund på at livet her var like skruppelløst som ellers hvor kapitalens praktbygg skjøt opp sine høye søyler fra humane boligområder. Slike betonghelveter fikk ham til å lengte tilbake til Sognsvann, til små, fredelige skogholt rundt et alminnelig norsk tjern, med turgåere og joggere og bikkjer. Han var i en brølende by på ti millioner innbyggere. Det samme var Stine. Han kjente seg sliten. Og visste ikke hva han skulle foreta seg. Men dersom Stine hadde strøm på mobilen, ville hun i hvert fall registrere at han hadde forsøkt å nå henne. Han måtte bare dra herfra. Trond kunne tenke seg å dra tilbake til sitt lille krypinn, sa han da han forsøkte å forklare Tuk hvor pensjonatet lå. Tuk var selvsagt interessert i å finne ut av hvor Trond bodde i tilfelle han ville bestille flere kjøreturer, han kunne komme og hente ham der. Det hadde ikke vært noe gateskilt på engelsk der Trond leide sitt enkle rom, men det fantes likevel noen orienteringspunkter. Den lille kanalen med endeholdeplassen, og det store området med markedshaller i nærheten. Dessuten lå et tempel, en wat i gull og


grønt oppe på en liten parkhøyde. Han begynte å forklare alt for Tuk, men i det samme begynte Tuks mobiltelefon plystre Colonel Bogey, marsjen fra filmen Broen over Kwai. Den avdankede melodien hadde han sikkert valgt til ære for farangturister. Etter at Tuk i et klagende thaitonefall hadde utvekslet noen korte og ubegripelige setninger med den som ringte, foldet han sammen mobilen igjen. Dette språket klang slik, dessuten hadde kinesisk en enda verre virkning på Trond, hver gang noen talte kinesisk kjentes det som om magemusklene og solar plexus strammet seg, så anspent og disharmonisk lød det i hans nordiske ører. Så klatret de opp i kjøretøyet som sto parkert utenfor inngangen, for Tuk mente at han visste hvor kanalen og markedet nær pensjonatet lå. Trond tok plass i sofasetet bakpå, kjente at han var trett og urolig da de svingte ut i trafikken igjen. Han merket at Tuk av og til kastet et blikk i speilet, og til å begynne med smilte de gangene han møtte Tronds blikk. Først var Tuk munter og full av leven, nå så det ut som om han tenkte på noe, og Trond merket at han ikke kjørte fullt så uvørent som før. Trond spekulerte litt på hva det kunne være, det var som om han merket en viss anspenthet hos sjåføren. Vet et gatekryss stanset han helt, og speidet lenge til begge sider før han svingte over til høyre. Trafikken var ikke blitt endret, den var stri som før, men Tuk hadde tydeligvis fått ett eller annet å tenke på, og det forundret ikke Trond at han et lite stykke senere svingte opp på et fortau og stanset. - We maybe go to one more shop before finish? sa han til Trond. Very interesting shop. You be very happy to see. Trond kjente at han ikke hadde lyst. - Why, sa han. I have no need for one more shop. - Very good shop for you, sa Tuk. Also very good for me. Short distance. Same way. Trond tenkte seg om. Så nikket han. Han var egenlig lei av det hele nå, men Tuk hadde vært en usedvanlig tålmodig og entusiastisk sjåfør, og trengte saktens noen ekstra bensinkuponger. Prisen for å kjøre Trond var ikke all verden omregnet i norske penger, han kunne godt unne ham en siste bonus. Triffin hadde nevnt litt om skremmende lave lønningene her i landet. Tuktukkjøringen måtte vel innbringe det mangedobbelte av en vanlig bath-inntekt, men for Trond spilte det ingen rolle uansett. Han ville ikke være gjerrig. Når han hadde lært seg til å prutte på pris var det ikke fordi han ikke hadde råd, men utelukkende for ikke å sitte igjen med vissheten at Tuk skulle tro han hadde lurt ham. - Ok, sa Trond. Just one shop - Very good, sa Tuk og smilte bredt, og det ble litt mer fres i ham igjen. Stedet de kom til var et slags ubestemmelig lagerutsalg av uniformer, kofferter, lærvarer og verktøy. Trond kunne ikke forstå at dette var noe sted å dra innom for en turist, men Tuk forsvant inn en dør, tittet ut igjen og vinket Trond inn. De gikk inn på et slags kontor, en fyldig mann som satt bak en skranke reiste seg og bukket for Trond. Trond antok at det var et slags


fabrikkutsalg for diverse varer, men kunne overhodet ikke se noe han kunne tenke seg å kjøpe. Derimot så han seg selv på en videoskjerm bak disken, og fikk øye på overvåkningskameraene over døren og over disken. Tuk vekslet noen ord med mannen som tastet inn noe slik at bildet plutselig forsvant og kom opp igjen. Trond så seg om i hyllene. Nei, her var absolutt ingen ting han ville ha. Tuk fikk noen kuponger av mannen bak disken, og var fornøyd da Trond litt utålmodig sa at han gjerne ville dra videre. Mannen bak skranken bukket høflig da Trond trakk seg ut døren. Tuk vekslet noen ord til med mannen, ble med ham inn på et rom for å hente ett eller annet, så kom han småløpende ut til Trond igjen. - Very nice shop, sa han. Good bargain. - I want to go home please, sa Trond trett. - No problem, sa Tuk. We go home very fast. Like the Koenig Egg from Nor Wai. Trond måtte mot sin vilje smile, men orket ikke gå inn i å forklare at superbilen Koenigsegg var svensk. De hadde ikke kjørt veldig lenge før Trond ble oppmerksom på at Tuk igjen så i speilet. Trond snudde seg. Han så ikke noe unormalt, og visste heller ikke hva som ville vært unormalt. De måtte befinne seg på en bred innfartsåre inn mot den rette bydelen. Her var alle mulige varebiler, taxier, personbiler, songthaws, tuktuks og motorsykler. Plutselig merket han at Tuk satte opp farten, kjørte ut av filen de lå i, kjørte ut til høyre og rundet et par biler, ga mer gass. Det måtte være en ganske kraftig motor i dette lette kjøretøyet, Trond hadde følelsen av mer å sitte på en motorsykkel enn i en bil. Han så Tuk skotte opp i speilet igjen, og snudde seg uvilkårlig. Det lot til at Tuk holdt øye med noe som skjedde bak dem. Trond så seg tilbake og kunne fortsatt ikke se noe merkelig, men i det Tuk brått la seg inn i en avkjørsel, så Trond at en lav, mørk bil la seg ut i samme fil. Igjen svingte Tuk av, bilen et stykke bak dem skulle igjen samme vei. Trond begynte å bli litt betenkt. Tuk holdt øye med køen bak i speilet og den mørke bilen som lå tre fire plasser bak dem. Var det noen som fulgte etter dem? Hvem i all verden kunne det være? Var det mulig at Tuk hadde overtrådt noen trafikkregler? Fantes det trafikkregler i Bangkok? Bilen bak dem var kraftig, dersom det var politi, så var den i hvert fall ikke merket som det. Likevel hadde Trond en følelse av at den utstrålte en eller annen autoritet. Han klarte ikke å identifisere hva slags bilmerke det kunne være, men den så dyr og kraftig ut. Det var umulig å skjelne fører eller passasjer på dette holdet. Han så imidlertid at Tuk virket mer og mer opptatt av den, og så at han lette etter en ny passende sidegate å kjøre ut på. Plutselig var det veiarbeid lenger framme. Bilene bremset opp, og det ble en liten kø. Også den sorte bilen bak ble låst inne av de som kom bakfra og på sidene av den. Den sto tålmodig inne i køen litt skrått bak dem og ventet, men Tuk og Trond kunne heller ikke komme videre. Det var et forferdelig bråk av kompressor og trykklufthammere der bilene ble dirigert inn i ett enkelt løp forbi stedet hvor arbeidet pågikk. Trond, som satt


ubeskyttet i friluft bak på tuktuken, kjente larmen som fysisk smerte mot trommehinnene da de kjørte forbi mennene som brakk opp betongen i midtfeltet. Det var et øredøvende leven, som å være i maskingeværild, og pluselig hørte Trond en singlende lyd av glass, eller han snarere så glasset på tuktukens sidespeil splintres. Trond merket at Tuks rygg strammet seg. Han hadde rykket til da speilet ble knust, og han kikket hele tiden bak seg nå, det var ikke tvil om at han var bekymret, og det kunne ikke være over noe annet en den fremmede bilen som hadde fulgt dem inn på denne veien. Trond så på speilet som hadde splintret like ved Tuks skulder. Det så ut som om en skarp steinsprut, det var faktisk et lite hull tvers gjennom platen som holdt speilet. Kunne det ha vært en sprut fra trykklufthammeren de kjørte forbi? Trond følte at det kunne ikke stemme. Han tenkte på frontruteskader hjemme i Norge. Det kunne bli hull av en skarp småstein som sprutet opp når man passerte en trailer på en uasfaltert fjellvei. Det var ikke uvanlig. Men var det vanlig med sprut fra betong? Den var jo bløtere enn stein. Her hadde den slått hull i metallet. Det var noe her som var fullstendig galt. Men Tronds hjerne arbeidet veldig sakte nå. Det var nesten som om den ikke ønsket å tenke i det hele tatt. Det var noe med speileffekt. Men så slo tanken opp i ham med full kraft. Den spruten måtte ha kommet bakfra! Speilglasset hadde jo ikke føket bakover, men bare drysset ned. Gjenstanden måtte ha truffet glasset i speilet som vendte bakover før den hadde fortsatt fremover gjennom den tynne platen som speilet var montert i. Et skarpt legeme i stor hastighet hadde tatt dem igjen. Plutselig kjente Trond seg forferdelig naken i den store sofaen. Et prosjektil måtte ha føket forbi ham bakfra. Hullet kunne likegodt ha blitt dannet gjennom hans kropp. Det var ikke helt ufarlig å sitte så ubeskyttet, tenkte han mens køen igjen begynte å løse seg opp og Tuk igjen satte opp farten mens han stadig skottet i speilet, Trond snudde seg også. Den sorte bilen lå fremdeles der bak. Det var ikke før Tuk plutselig vrengte kjøretøyet ut i en fil og over et kryss i det lyset skiftet til rødt og Trond så at den sorte bilen også fulgte etter på rødt, at han fattet alt i sin uvirkelige helhet. Det var opplagt at bilen forfulgte dem, og det som hadde smadret speilet da de kjørte forbi det bråkete veiarbeidet var ikke en stein eller betongklump. Hullet var sirkelrundt. I alt bråket måtte det ha vært et skudd fra et våpen. Og det hadde blitt avfyrt fra den sorte bilen bak dem. Neste tanke gjorde Trond forferdelig kvalm. Den som hadde avfyrt skuddet hadde hatt verdens største blink like foran seg. Nemlig Trond Bjerres brede rygg ubeskyttet i en stor åpen sofa, midt i Bangkoks larmende trafikk.


Kap. 40 Bangkok. Nytten av markedet. Tuk lå ute på den brede hovedgaten igjen. Han skiftet fil hele tiden, snodde seg forbi det ene kjøretøyet etter den andre. Personbiler, drosjer, lastebiler, motorsykler. Den mørke bilen hang på som en klegg. Trond huket seg ned og holdt seg fast så godt han kunne. Noen hadde løsnet et skudd og truffet sidespeilet like ved siden av der Tuk satt og styrte! Hvert øyeblikk ventet Trond å høre en ny kule slå inn i tuktuken. De i bilen bak dem hadde våpen. Det kunne ikke være politiet som oppførte seg slik? Men det kom ikke flere skudd. Bare det ene som hadde blitt avfyrt ved veisperringen, kamuflert av lyden fra murbrekkerne. Trond begynte å tvile. Han lette desperat etter en annen forklaring. Men måten Tuk stadig manøvrerte på levnet ingen tvil, han forsøkte å riste forfølgerne av seg med å foreta de mest hasardiøse forbikjøringer. I det knuste speilet sto hullet uimotsigelig og slapp en liten prikk av hvit himmel gjennom. Trond gløttet fra gulvet opp over sofaen, bilen lå stadig mørk og lav og urokkelig bak dem, den fulgte i kjølvannet av den fargerike Tuktuken som skyggen av mørk hai bak et stim flagrende fisk. Trond våget nå og da å gløtte bakover, han var pinlig klar over at han kunne bli truffet av en kule, det var en blank og tørr og metallisk følelse, lik en løkke av piggtråd som strammet rundt det lette hodet hans, en så fysisk følelse at han måtte slippe den ene hånden for å stryke den bort. Men kroppen var blitt en følelsesløs ting, først nå merket han hvor hardt han knuget om rekkverket, hånden var blitt hvit. Han satt her som et levende mål, hele tuk-tuken var en skyteskive, bilen hang urokkelig bak dem. Han så Tuk krumme ryggen, så ham speide etter nye åpninger i trafikken, de skar inn foran en buss, Trond hørte et hogg av bremser og så de forundrede passasjerene bak rutene da de ble kastet forover i setene liksom ut fra startblokkene på et svømmestadion. Det var bare noen centimeters klaring til den røykspyende dieseltrucken foran, men nå hadde tuktuken fått den store bussen mellom seg og forfølgerene. Trond så de oppsperrede øynene på bussjåføren, så han dreie på det store rattet for å unngå å sneie borti dem, så passasjerer henge og svaie i stroppene i midtgangen bak føreren. I bussvinduet hang en amulett, et dinglende skjelett av plast, med et dødninghode som smilte grotesk. I det Trond mer ante enn så at den sorte bilen var i ferd med å kjøre opp på siden av bussen, skiftet Tuk fil igjen videre ut, tok sikte på en ny avkjørsel, men den andre bilen var også observant og skiftet fil øyeblikkelig. De fór inn i avkjøringen, det var en undergang, og opp i friluft på den andre siden, her var de plutselig i et eldre strøk, mindre hus, kronglete gater, skarpe hjørner. Spisesteder, butikker, kiosker, de rundet et hjørne under et kolossalt gammelt tre som så ut som om det var innhyllet i et sort spindelvev av tråder eller fiskegarn med plaststrimler, kjørte over noen ujevne planker som var lagt i gatekrysset, dette fikk faktisk hele tuktuken til å lette fra underlaget og lande et par meter lenger borte, og hadde ikke Trond holdt seg så hardt fast,


hadde han skallet gjennom det tynne taket. Men de lot til å ha solid fjæring. Den mørke bilen var ikke kommet etter. Den var ikke å se lenger, men Tuk kjørte likevel på kryss og tvers gjennom kvartalene, forbi unger som sparket fotball og håndverkere som satt ute på fortauet, de endte opp innenfor en port, og Trond så til sin forbauselse at de var kommet til markedet i nærheten av der han bodde. Tuk, eller Pran, skrudde av tenningen og tok opp mobiltelefonen. Han snakket litt i den, la den sammen, tente en røyk, og rakte pakken til Trond. Trond ristet på hodet. Tuk nikket, smilte, og tok noen drag. Som om de var ansatt i samme firma, hadde foretatt en lang transport, og nå tok seg en liten røykepause før de skulle lesse av varene. - Near home, sa Tuk. Tuk tuk is very fast. Like Koenig egg. - The black car, sa Trond. They were following us. Why? Tuk trakk på skuldrene. Så smilte han igjen. - Some people in Bangkok not so good. Criminals. Smart to get away from them. - Did they shoot at us, spurte Trond. - Not to kill, sa Tuk. Only to frighten, I think. Do you want me show you good bargains at market? - No thanks, sa Trond. I will rather pay you now. Trond kunne se kanalen i det fjerne fra det lille torvet, og visste hvor han skulle gå. Men følte seg ennå ikke trygg. Så snart han hadde betalt Tuk for turen smatt han fort inn i en av hallene til det store matmarkedet. Han hadde ikke lyst til å bli gjenkjent på gaten dersom forfølgerne var i nærheten og kanskje var på utkikk etter ham, så usannsynlig det enn måtte være. Han gikk raskt forbi alle bodene med clementiner, epler, meloner og tørkede bananer, og smatt inn bak noen bur med bitte små fugler. Innenfor var nok et lite rom mellom kyllinger og skilpadder. Foreløpig kunne han ikke se at noen kom etter. Han småløp videre mot en annen åpning der veien videre var kranset av døde og levende skilpadder, tørket fisk, og levende småkylling. En mann med et lite barn foran på magen sto og pakket et slags smørbrød mellom blåskjell, bananer, papaya, og fat med blekksprut, krabber og ulike slags fisk. Over en benk med kjøtt surret en sverm fluer. Den ukonsentrerte Trond snublet nesten i noen kurver med glidende ål, mens eieren var opptatt av å sortere sine levende padder som var buntet sammen tre og tre. Trond følte seg tryggere, men hadde likevel en urolig følelse av at noen kom bak ham. Han skvatt til side da han holdt på å kollidere med en mann som bar to kurver fra en stang over skulderen, i kurvene var det fisk, levende maller med barter på. Trond var glad at han hadde forlatt tuktuken så raskt. Han fikk gjemme seg her inne på markedet en stund. Hvem kunne forfølgerne være? Tuk hadde tydeligvis ment at de var gangstere. Men hva var det hadde villet. Rane? Skremme? Var den smilende Tuk innblandet i noe? Ville de rane Trond, en naiv farang på tur? Bilen tydet ikke på at de var lommetyver. Heller måtte det være en slags mafia. Med dyr bil finansiert av kriminell virksomhet.


Trond var så ikke sikker. Bilen hadde hatt noe politiaktig over seg også, en kjapp og effektiv og likevel behersket kjørestil. Men politiet skyter da ikke etter folk, tenkte han. Han vadet mellom en rekke kurver med sopp og broccoli. En kvinne pakket inn mat i store bananblad. Her var ribbede kyllinger, kreps, muslinger og flate fisk som sprellet levende nede i en plastkurv med litt vann i bunnen. Trond snudde seg igjen, skvatt til da han så en mann bak seg heve en kjøttøks. Men mannen hogg opp fersk fisk på en huggestabbe. En annen sto og rørte i en gryte, fjeset hans lyste opp i et tvetydig smil da Trond presset seg forbi og nesten rev ned fra benken urter, grønnsaker, alle mulige slag som Trond ikke ante navnet på. Trond skottet ned mot døren han var kommet inn. Nå sto to menn der nede. De så ut som om de kikket rundt i hallen. Trond snek seg ut på baksiden av neste bod. Her kom han ut i en gang som førte til toaletter, og videre til uterommet. Han prøvde å gå rolig inn i den neste hallen. Lot som om han vurderte å kjøpe noe. Han var farang, antakelig la alle merke til ham, de vurderte ham sikkert i minste detalj. Her lå flere høner med klørne strittende ut. Trond fortsatte gjennom kjøttavdelingen av forskjellig slakt der folk sto og skar opp kjøtt og vrengte neglene av kokte griselabber. Noen satt og leste avisen, spiste, stort sett var det kvinner her inne som solgte mat og frukt. Trond visste ikke hva han skulle gjøre, han gikk så stille og ubemerket han kunne, men mellom et nytt sett boder skimtet han den ene mannen igjen, han var kommet inn i denne hallen også. I den borteste enden solgte de kammer, børster, ris, nudler, kjempestore ingefærrøtter og vanlig og kinesisk løk. Trond småløp videre inn den tredje hallen, forbi en jente som sto og veide opp nudler. Et tv der man kjørte actionserier sto på, her luktet det sterkt krydder, litt søtaktig, en mann feide gulvet og kona hans kokte mat på små gasskomfyrer sammen med en rekke naboer. Her var stabler av forskjellige kanner og blikkbokser med ulik olje. Dersom ikke hele Tronds sanseapparat hadde vært innstilt på å sjekke om de to som så ut som forfølgere virkelig kom etter, ville han registrert at her solgte man krydder, salt, pølser, safran, nøtter, chilinøtter, chilikrydder, blomster og småsaker. En kjøpmann tellet opp penger foran bunter av små maiskolber. En spjærende lyd fikk Trond til å se opp. I taket hadde det ikke vært gjort rent på hundre år, der hang laser av svart og seigt spindelvev. Det var en fugl der. En thailender hadde sittet og slappet av med bena utstrakt, men Trond så plutselig at det var feil oppfattet, mannen slappet ikke av, han var en tigger som holdt koppen sin fram mot den døve og blinde Trond som ikke hadde sett seg for. Han ropte irritert da at Trond snublet i ham, og Trond kjente fortvilet at det vakte enda mer oppsikt. Han tvang seg til igjen å gå rolig forbi flere boder, forbi disken med utspredte sigaretter, forbi nøtter, ukeblad og medisiner. Her hadde de pakket inn varene med cellofan og sløyfer og pyntet flotte kurver med matvarer i. Det var skåler med forskjellig ferdigmat, hauger av bitte små bananer. En pike lå og sov over disken. Ved siden av satt en annen og leste avisen mens en stekepanne


surret over gassflammen og ga ut en sterk, litt sursøt lukt blant luktene av krydder, mat, støv og olje. Trond følte seg plutselig sulten selv om han var uvel, men fortsatte videre mot utgangen på baksiden, forbi der man solgte radioer og klokker, han måtte bare komme seg ut. Han gikk såraskt og naturlig han kunne. Ved utgangen hang en masse tørrfisk i skiver, i alle mulige størrelser, og flatklemte ansjoser. Han gløttet ut av hallen. Her på baksiden luktet det forferdelig og motbydelig surt, som av gjæret søppel, men han snek seg ut på plassen og langs veggen. Han følte seg rimelig trygg på at de to mennene ikke kom til å finne ham. Hadde de vært ute etter ham? Han var like bortenfor der han var kommet inn. Tuks kjøretøy var vekk, men her sto et par andre tuk-tuks og noen songthaws. Dessuten en rekke trehjuls tråsykler på rekke og rad der sjåførene satt i baksetet under soltaket sitt og ventet på kunder. Trond følte seg roligere, herfra kjente han veien. Han var da blitt urimelig skvetten! Det var usannsynlig at noen skulle forfølge ham. Det var tuktuken som var blitt beskutt. Trond ville bare hjem nå, han orket ikke tenke mer på det. Alt virket fjernt allerede. Han følte seg ganske tom. Han misunte ikke den sympatiske Pran som kunne komme ut for dette en vanlig arbeidsdag. Kanskje måtte man regne med slike episoder her i byen. Det var vel derfor han hadde virket så uberørt etterpå. Utenfor markedet så Trond en løpekjerre, en god gammeldags rickshaw slik han hadde sett på film. Oppe i den satt en brun, senete gamling og sov i skyggen under kalesjen, den velbrukte tropehjelmen av flettet strå trukket ned over ansiktet. Han snorket høyt, og et øyeblikk fikk Trond bare for den historiske opplevelsens skyld lyst til å leie ham for å løpe seg hjem. Det var ikke så langt. Men i Tronds sinn ville det være utålelig og herskerpreget å la seg slepe i håndkjerre av et gammelt barbent menneske. Trond ville ikke ydmyke ham med å la ham tynges av en europeers åttikiloskropp. Han sto og så fascinert på den sovende gamlingen helt til en enorm madam med bæreposer i hendene kom. Hun slengte posene opp i kjerra og den senete tørre mannen skvatt ut mens hun møysommelig klatret opp og ga ham en mynt. Så tok han opp skjækene, rygget ut, og ga seg til å løpe med vognen mens den store fete madammen tronet oppi med alle sine bæreposer og pakkenelliker. Trond så ham trave rundt hjørnet med de tynne gamle bena sine, ut i den snerrende trafikksvermen av sykler, mopeder og små varebiler.


Kap. 41 Bangkok. Omsorgsforsøk. Trond så på de to guttungene som sparket fotball i gaten utenfor garasjekantinen. Han satt og forsøkte å summe seg etter formiddagens hendelser. Heten var på sitt høyeste, men under presenningtaket var det skyggefullt og behagelig. Her var bare muntre mennesker, og den dramatiske kjøreturen var allerede en drøm. Den satt likevel i kroppen, han følte seg stadig matt og urolig, og hadde bare én tanke: Han måtte finne ut av hvordan det sto til med Stine, advare henne slik at hun passet på seg selv. Han tenkte på hva Lev hadde fortalt kvelden før, om gangstervirksomheten bak den flotte fasaden i visse bransjer. Lev hadde snakket om russere. Nå etter årtusenskiftet søkte de utlandene. Det ville være naivt å ikke tro at det også i Bangkok fantes misbruk av mennesker, og hva hadde egentlig som foregått i de landsbyene? Det var lett å føle seg usårlig i Thailand fordi man var turist, men det var en tynn illusjon. Å være menneske var i det hele tatt en skjør affære, tsunamien hadde utryddet over to hundre tusen. Mennesker ble født og døde over alt hele tiden. Norge var bare et bitte lite land som ingen ante noe om. Han hadde søkt en slags beskyttelse i det beskjedne strøket her, men i virkeligheten satt han i en enorm storby der alt kunne skje. Likevel var det ikke det han var mest urolig for. Det forundret ham. For det som virkelig lå i bunnen for hele hans bekymring, var den forbindelsen som Jens hadde gjort med Stine. Han hadde sendt henne det uforståelige symbolet. Den fullstendig ulogiske tanken hadde slått ned i Trond; at Jens før han omkom hadde villet påvirke henne via den pakken. Stine hadde levert symbolet fra seg til Flemming, men likevel virket det myntet på Stine. Trond måtte få snakket med henne om det, selv om han alltid hadde hatt en motvilje mot å snakke med henne om Jens, ”stefaren”. Jens hadde hatt en måte å oppføre seg på som ikke passet for en farsfigur. Tvert i mot hadde det vært all mulig grunn til å være bekymret over ham. Trond orket ikke å gå inn i det nå, han hadde aldri kunnet gjøre noe med det. Jens hadde hatt én stor virkning på Stine, og det var å påvirke henne i negativ retning. Jens var uberegnelig, selvopptatt til det ekstreme, og totalt blottet for hva som var vanskelig for en ung person. Jens representerte ikke trygghet, men utrygghet. Han hadde vært et urosenter og ikke en foreldrefigur. Han kunne finne på å si de mest uhyggelige ting uten tanke på hvem som lyttet. For ham var et barn et hvilket som helst menneske, og konsekvensen var at Jens sin arrogante, makabre og intense verden også kunne virke hypnotisk fascinerende. Jens ga også klart uttrykk for at han ikke brydde seg om andre, kun sine egne ideer. Det fikk ham til å virke så karismatisk at han knyttet folk til seg øyeblikkelig, rett og slett ved at han var så selvsentrert. Alle tilba ham og ønsket hans oppmerksomhet, han var sparsom med den, derfor tilba de ham desto mer.


Trond hadde hele tiden sett denne manipulerende siden av Jens, men det hadde ikke vært noe problem for ham før Stine begynte å bli påvirket av den. Hun hadde sittet med store øyne og lyttet til Jens’ makabre skildringer, Trond hadde sett at han skremte og fascinerte henne. Den eneste måte Trond kunne ha kontakt med Stine den gangen hadde vært å dra til København, men han hadde etter hvert ikke klart å delta i ”det kollektive privatliv”, der Jens syntes fullstendig likeglad med personlige spenninger. For ham var det viktige ved Tronds besøk å diskutere fag og sine egne ideer. Jens forholdt seg alltid som om Trond var kommet for å snakke med ham, og ikke med Stine, og Mona ble mer og mer fiendtlig mot dem begge. Jens måtte ha hatt noe han ville meddele Stine med den figuren. Det var også typisk at han ikke hadde sendt en personlig hilsen, ikke noen forklaring. Det fikk folk streve med å finne ut av selv. Men Stine hadde havnet her, i Thailand. Riktignok via denne børsjyplingen, men Trond følte at kanskje hun hadde villet det like mye. Det måtte dreie seg om Jens. Hvorfor skulle hun ellers ønske seg så langt midt i den fine norske sommeren? Iglem hadde fortalt at Christian Ahlsen faktisk var ettersøkt, mistenkt for børssvindel. Han hadde dratt Stine med hit for å komme unna. Det var utrolig at en sånn bortskjemt guttunge var i stand til å farte rundt med lommene fulle av penger og få Stine med på galeien. Men Mona hadde selvfølgelig vært begeistret for det. Trond satt og kikket på guttungene. Den ene var faktisk veldig god til å trikse med ballen. Trond kjente den impulsen som alltid dukket opp når han kom i nærheten av en fotball, han fikk lyst til å komme bortpå den, spille med. Før han visste ordet av det, hadde han i stedet tatt opp mobiltelefonen og trykket et navn på hurtiglisten. Denne gangen svarte det. Det var Stines stemme. Trond kjente en varm bølge av lettelse gjennom seg. - Det er meg, sa han. Har du det fint? - Ja, sa Stine. Jeg hadde tenkt å sende melding. - Ja, jeg lurte litt på hvor det var blitt av deg? - Jeg har det bra, sa Stine. Har Mona sagt i fra eller? - Jeg har snakket med henne, sa Trond. Jeg ringte. Jeg visste ikke hvor du var blitt av. Er du i Thailand? - Ja, sa Stine etter en liten pause. Det er ganske kult her. Og veldig varmt. Du skulle dra hit en gang. Hun hørtes litt andpusten ut. Trond tenkte seg om. - Hvem er du sammen med da, sa Trond. - Herdur, sa Stine, og så en jeg kjenner som heter Christian. Alt er i orden. Det er bare Herdur som hadde litt bråk. Hun kom ut for noe ekkelt, men det er i orden nå.


- Du må passe godt på deg selv, sa Trond. Jeg fikk inntrykk av at du ikke hadde det så bra av hun i ambassaden. - Hva mener du, sa Stine. Trond ergret seg for at han hadde glemt seg, men det var ikke noe å gjøre med. - Ja, jeg tenkte, eller… Jeg snakket med Flemming, det var veldig fint at du tok kontakt med ham synes jeg, med den der saken du fikk i posten. Var det noe han, Jens mener jeg, hadde tenkt at du skulle ha, hva var det for noe egentlig? - Aner ikke, sa Stine litt utålmodig. Er det ikke dyrt å ringe så langt forresten, jeg må også betale. - Christian har vel penger med? sa Trond. - Du, har du ringt til ambassaden eller? Den danske ambassade? - Nei, sa Trond - Hvorfor kan du ikke tro på det jeg sier, sa Stine. Christian er kjempe ok. Du er så bekymret for all ting. Hvordan vet du at jeg var i ambassaden. Du må jo ha ringt? - Nei, sa Trond. Hør her, jeg bare vil at du skal være trygg og ikke komme ut for noe. - Du stoler aldri på meg. Trond følte at dette gikk gal vei. - Hvor lenge har dere vært i Bangkok, Stine? Og hva var det som Herdur kom ut for? Det er ingen ufarlig by, du må være klar over det? - Du har ikke noe med å ringe til ambassaden for å kontrollere meg? Kan du ikke bare stole på meg? Vi klarer oss kjempebra. - Ok, Stine du vet jeg stoler på deg. Jeg bryr meg bare om deg, og vil at du ikke skal ta unødige sjanser. - Det sier du alltid. Men jeg ville bare finne ut om Jens, siden han sendte den pakken og jeg ikke var i kirken og… - Stine. Kan du ikke bare glemme det med Jens nå? Han er jo død. - Det er ingen som vet det. - Ambassaden er temmelig sikker på det. - Hvordan vet du hva de mener? Trond fant ut at han måtte bare si det nå. - Fordi jeg har vært der selv. - Hva? Hva! - Jeg er i Bangkok, sikkert ikke langt unna deg. Jeg var i ambassaden og spurte selv. - Er det mulig? Er det mulig eller? Har du reist etter meg? Fy faen! - Hør Stine. Jeg lovte Flemming å undersøke litt om Jens, jeg har tatt sommerferie, og så tenkte jeg.. - Er det mulig? Du stoler ikke på meg. Du forfølger meg helt hit? - Hør Stine. Kanskje vi kunne treffes og bare prate…


- Jeg orker ikke. Du stoler ikke på meg. Og jeg er ikke der lenger. - Hvor er du da? Kan du ikke bare ta det litt rolig. Jeg stoler på deg. Hvor er du nå da? - Det vil jeg ikke si. Du stoler ikke på meg. Ha det. Trond så fortvilet på displayet som fadet ut. - Jeg er en idiot, sa han inett til seg selv. Jeg er en fullstendig og total idiot. Trond satt fortumlet under seildukstaket og følte at han hadde ødelagt alt. Han kunne forstå at Stine hadde reagert slik, det var dumt gjort av ham, men det var for å holde litt kontakt, og for hennes egen skyld. Men å reagere på den måten, det var så voldsomt, hun hadde vært så skuffet i stemmen, men han kunne likevel ikke akseptere det. Han følte seg lammet og stiv, og samtidig forferdelig sint. Men ikke på Stine. Han kunne ikke være sint på henne. Han var sint på den som hadde styrt alt opp til denne situasjonen. Han satt og var ekstremt forbannet på Jens. En død person. Han kjente hvordan han hatet det mennesket, et menneske som aldri hadde brydd seg om noen andre enn seg selv, og likevel styrte menneskers liv, selv etter at han var borte. Trond kjente at han selv ikke holdt mål i forhold til denne ville energien som bare fremmet sitt eget, og som Stine kanskje var påvirket av, på en eller annen måte var det en kamp om Stines sjel, om å bruke henne, ikke la henne vokse opp til trygghet og egenstyrke… Trond visste at han kanskje var helt på trynet i det han tenkte. Han hadde igjen vært beskyttende inntil det kontrollerende og det hadde endt galt. Men hvordan var det mulig å ikke forsøke å ta vare på sitt eget barn? Trond vekslet i sin fortvilelse mellom selvbebreidelse og sinne. Han så de to guttungene ute på gaten, nå kranglet de om ballen og hadde begynt å slå hverandre med knyttnevene. Hvordan kunne han tro at Stine hadde villet ta kontakt? Hun måtte jo nødvendigvis føle at han kontrollerte henne. Nå satt han her i Bangkok, han kunne vært tusen andre hyggelige steder, han var blitt avvist av sin egen datter som han forgudet mest av alle mennesker, hun hadde tydeligvis lært at det var bare å gi faen i ham, mens hun altså hadde følt at hun måtte ta hensyn til Mona og avklare med henne. Mona som det syntes likegyldig for hva Stine måtte finne på eller hvem hun ferdes med. Trond satt med sine gamle selvbebreidelser som han aldri ble kvitt. Han kunne ha forhindret den situasjonen som førte til at han og Mona ble skilt. Han kunne også senere ha stått opp i mot Monas verste sider og gjort henne oppmerksom på hva hun gjorde ved å forsømme Stine. Han kunne vært bedre til å sette grenser for Stine. Han kunne grepet inn på tidligere tidspunkt. Men kunne han også ha hindret Jens i å påvirke Stine? Han kunne forsøkt å hindre Stine i å drive så mye planløst omkring. Han kunne også fortalt henne om Christians tvilsomme virksomhet nå, men det hadde nok ikke hjulpet.


Han hadde passivt måtte se at hun gikk feil vei. Det hadde vært vondt å være vitne til når hun gikk seg fast. Men om han virkelig skulle ha sagt det han mente helt åpent, vil han mistet den lille påvirkningsmulighet han hadde. Det var en balanse. Det var en konstant utfordring i å ha tillit, midt i all smerten. Og det var ikke alltid han klarte å la være å reagere emosjonelt heller. Sannsynligvis kontrollerte han for mye. Han måtte slutte med det. Men det ville føles som å gi blaffen. Var han i stand til det? Trond merket motvillig at han igjen var skuffet over Stine. Han hadde ikke full tillit til henne. Det var slik det var. Han hadde kjempet for å ha det. Men tapet, det at han ikke lenger var far, hadde for mange år siden skapt en todeling i ham. Han ønsket egentlig å slippe denne smerten, han ønsket at de kunne forstå hverandre bedre, de var så ulike, og han følte den forferdelige og tvetydige skuffelsen. Hver gang ble en pine fordi Trond alltid savnet å ta vare på henne. Denne Christian Ahlsen sto også for alt det han avskydde. Opportunisme og egoisme. Guttungene som sloss hadde nå løpt fra hverandre i sinne. Hodet til Trond var av betong. Hva skulle han gjøre nå? Han orket ikke sitte her lenger. Han fikk komme seg ned på hotellet, eller dra et annet sted. Han hadde hatt hyggelig følge disse to dagene, til og med Tuk, sjåføren, hadde vært en kjernekar. Trond hadde vært i slik spent forventning over å ha fått kontakt med Stine at til og med den skremmende hendelsen i trafikken hadde han nesten glemt. Han orket ikke tenke mer. Han orket ikke sitte her. Han fikk heller gå en tur, skjønt nå hadde han ingen lyst til noe som helst. Trond reiste seg opp, og betalte for den lille ølskvetten til thaien som sto bak den provisoriske disken. Heldigvis er ikke Stine alene, tenkte han da han begynte å rusle nedover den varme gaten. Han følte seg likevel fullstendig knust. Hva skulle han egentlig være her i Bangkok for? Foreta undersøkelser om Jens? Det var jo latterlig. Nede i tverrgaten fikk han tak i en taxi, og kjørte med den til han syntes han hadde kjørt et passe stykke. Han ga egentlig litt faen i hvor han kom nå. Det ene stedet kunne være like godt som det annet.


Kap. 42 Bangkok . Tid for en munnfull av ett eller annet. Utenfor tempelet Wat Bawomniwet solgte en thaikvinne små flettede bur med fugler i som man kunne kjøpe for 10 bath og slippe løs for dermed å ha gjort en god gjerning. I sin triste sinnstilstand kom ikke Trond på den tanken. Rundt omkring lå Mahamakut buddhist university. Det så ut til å være et klostersamfunn, og til tross for at han følte seg nedfor og ensom, eller kanskje nettopp derfor, kikket han lengselsfullt inn gjennom dørene der en gruppe mennesker kom ut. Det så ut som om det hadde vært en forelesning, alle virket oppglødde og muntre, blant dem flere unge munker. Nysgjerrigheten var i ferd med å gripe ham igjen, den gode atmosfæren som fikk ham til å spørre en av de unge munkene om hva dette var. Munken var vennlig og snakket godt engelsk, han sa at man kunne komme og meditere her to ganger om dagen, det neste tidspunktet ville være klokken seks i ettermiddag, og Trond var velkommen, alle var velkomne. Trond følte vennligheten hans, det gjorde godt å snakke med et menneske som svarte ham så vennlig. Dette var dessuten et interessant område, et buddhistisk universitet. Han ble litt nysgjerrig på hvordan det var organisert. Det var fire fakulteter, med religion og filosofi som det ene. Området var ganske stort, det lå flere wats, altså templer, tett ved. Noen av bygningene her var svært moderne, andre var tradisjonelle, inni en hage lå et stort tempel med flammende drageornamenter oppover langs gavlen. Utenfor gikk trafikken. Dette var et velstandsstrøk. I nærheten lå noe som så ut som offentlige bygninger. Her og der lå de evinnelige bikkjene av ubestemmelig rase som det var så mange av i gatene, de lå utstrakt på siden og sov der de fant en skygge, med beina strukket rett ut fra seg, en underlig måte å ligge på for en hund, syntes Trond. Han gikk ut på hjørnet overfor tempelet med de fantastiske ornamentene. Å komme seg over gaten var ikke helt lett, han holdt seg unna så lenge det var biler å se, her var ingen som stoppet for fotgjengerfelt, det hadde han for lengst lært. Porten til det praktfulle tempelet var rikt ornamentert, tempelet var i bruk, det så ut til at det var åpent. Nysgjerrig gikk han opp dit. Ved inngangen lå en masse skopar og sandaler, og Trond forsto at det kanskje var best å ta av seg på bena. Han satte skoene et sted der han håpet å finne dem igjen, og listet seg videre på sokkelesten. Han kom inn i et stort rom, nærmest en hall, i lyse og behagelige farger: rosa, gull og grønt. En rekke mannshøye gullprydete buddhastatuer sto på rekke langs den ene veggen. På en avsats på motsatt side satt en gruppe munker i gule kapper, de tok liten notis av Trond der han kom. Midt i rommet var et lavt platå, der satt noen mennesker som om de hvilte seg, i en gruppe på gulvet satt en familie med mann og kone med store og små barn, de småpratet lavt sammen, de


så ut som om de hadde det veldig hyggelig, smilte og snakket lavt og vennlig med hverandre, faren i dress og slips, barbent, moren med elegant drakt i vakre farger. To eldre mennesker som kanskje var mannens svigerforeldre satt og nikket og smilte. Trond satte seg forsiktig på en av sitteputene og så på dem i smug. Det slo ham at han aldri hadde sett en hel familie i tre generasjoner sitte sammen og se så lykkelige, glade og avslappede ut, bare sitte sammen med hverandre på den måten. Det så ut som om de hadde all verdens tid til å være der, enda familiefaren så ut som en travel forretningsmann. Gruppen av blankskallede munker som satt i de gule kappene sine så ganske unge ut, likevel gikk forretningsmannen bort og la seg på kne foran en av dem, munken kunne være bare en tenåring. Kona kom etter, satte seg bak sin mann og holdt ham i skjorten. Trond så at mannen ga munken ett eller annet, mens kona stadig holdt fysisk tak i sin ektemann, som for å ta del i velsignelsen da mannen overbrakte gaven fra dem begge. Noe begynte å røre seg i Trond. Det var godt å sitte her inne. Det var godt å se denne familien. Han hadde vært redd, opprørt og fortvilet da han kom inn. Nå kjente han seg rolig, han tenkte på Stine et øyeblikk, og ble litt forundret over at han hadde glemt engstelsen for henne. Han kjente seg rett og slett lettere, men hadde en stor klump i brystet likevel. Det var ikke gråt, men noe tungt, som etter hvert steg opp og la seg som en ring om hodet. Som en ballong. Men også den gled av ham, og han begynte å føle seg vel og lett til sinns. Langt om lenge reiste familien seg og gikk, det så ut som om den hadde vært på en hyggelig piknik midt inne i tempelet. Trond kjente også at han burde komme seg videre, til tross for at han hadde det så fint her han satt. Han burde ta en tur ned på hotellet, han hadde bagasje stående på rommet der, han måtte finne ut hva han skulle foreta seg videre. Så han laget en slags klossete Wai hilsen som antakelig var passende til utgang, og listet seg på sokkelesten bort til den store døråpningen igjen der han fant skoene sine. Han følte seg stadig mye lettere, og hadde virkelig lyst til å se mer av området, se hvordan campus på et buddhistisk universitet var innrettet. Han tok en parksti som førte over på den andre siden og inn på universitetsområdet igjen. Det var stille her, få mennesker, men i det han kom forbi et hjørne på en bygning, kanskje var det et bygg med studentboliger, satt tre unge munker omkring et bord utenfor, han måtte passere ganske nær dem. Han forsøkte å smyge seg forbi så ubemerket han kunne, men en av dem, en mager fyr på omkring tretti, vinket på ham med livlige bevegelser, nesten slik et barn vinker. Det så ut som om de satt og hygget seg, og det var tydelig at de syntes det var morsomt at Trond hadde kommet forbi. Han fant ut at han måtte stoppe, den magre, smilende fyren var så insisterende at det var umulig å la være. - Hello, sa han til Trond. Have you eaten rice yet? Trond ble plutselig oppmerksom på at de antakelig satt og spiste lunsj, og følte seg beklemt over å forstyrre dem midt i måltidet. Men han visste ikke helt


hva han skulle svare på spørsmålet, så han smilte og ristet litt avvergende på hodet, ville fortsette videre for ikke å forstyrre dem. - Please come and sit with us, sa munken som førte ordet. You are very welcome. Trond følte brått litt av den samme stemningen som av og til på Blindern, når noen ivrige studenter ville ha ham til å sitte ved bordet deres i kantinen. Han kunne ikke bare gå videre, det var veldig hyggelig å bli stanset slik. - Jeg hadde bare lyst til å se universitetsområdet, sa Trond. Jeg håper det er lov. Jeg underviser ved et universitet selv. I Norge. Alle nikket høflig og litt ærbødig, munken som hadde vinket til ham smilte av glede. De tre studerte her, sa han. Det ville ære dem om han ville dele en bolle ris med dem. - Ja, hvorfor ikke, tenkte Trond. Når jeg blir bedt, så vet vel de hva som er passende. Det så ut til å være tre hyggelige unge menn, og Trond var gjennom nittitallet blitt vant til at studenter kunne opptre med mange odde frisyrer, også snaubarbert på hodet og med underlig klesdrakt, så det var egentlig ikke så fremmed, selv om disse var virkelige munker. De lignet umiskjennelig på viderekomne studenter, litt eldre enn det som han var vant til. Høyere grad, kanskje doktorgradsstipendiater. Den som førte ordet het Chang, en av de andre sa at det var egentlig et chuu leen, et kallenavn som betød elefant. Chang var veldig god til å bære tung kunnskap. Trond smilte, og Chang smilte tilbake så de barberte øyenbrynene hans nesten krøllet seg. Han ba Trond å sitte, og alle tre kappedes om å sende boller med mat til Trond. Han følte seg helt som blant studenter hjemme, ja vel så det. - Vil du fortelle hva du er professor i, sa Chang nysgjerrig. Hva slags innsikt har dine studenter den lykke å lære av deg? - Jeg underviser i vitenskapelig metode, sa Trond. - Ah, meget nyttig og interessant. Rasjonell tenkning er meget viktig. - Det er jeg enig i. Men i dag hadde jeg også gleden av å besøke en wat for første gang, og jeg ble veldig glad for det jeg opplevde der. Jeg var veldig trist da jeg gikk inn der, og følte meg så mye lettere da jeg dro igjen. Jeg kjenner ingen ting til buddhisme, det er overraskende for meg å se så mange templer og så mange unge menn som er munker. Det gjør meg nysgjerrig. Og den hyggelige invitasjonen til å spise med dere. Alle nikket og smilte. - Kan dere fortelle meg hva buddhismen egentlig går ut på, sa Trond, og ble i det samme klar over sin pinlige mangel på kunnskap. - For det første, sa Chang, så handler det om karma og samsara. - Karma, det trodde jeg bare var i hinduismen, sa Trond. At man blir gjenfødt og har mange liv, og at du kan bli gjenfødt i form av alt mulig. Og samsara, er det illusjonens slør eller noe slikt?


- Buddhismen kommer i mange former, og Gautama Buddha hentet visdom fra India. Siddharta Gautama var en indisk prins. Han ble asket og hellig, ble den Opplyste. Buddha. Samsara er det evige kretsløp av fødsel, død og gjenfødsel. - Det er der det med Nirvana kommer inn da, sa Trond. Chang smilte. - Veien til Nirvana er lang, sa han. Mange har ment at den ikke er oppnåelig lenger. Men Buddha sier at hva man gjør betyr noe på den veien, i det neste liv eller ett av de følgende. Man vet det ikke. Å kjenne Dhamma er ikke lett. Men det er en god ting når du gjør en god handling. Den får gode følger for deg. En dårlig handling medfører dårlige konsekvenser for deg. Det er jo ganske logisk, ikke sant? - Jo, sa Trond. Strengt faglig var det vel ikke det, tenkte han. Nærmere en hypotese kanskje. Men den var vel blitt testet grundig, hvordan man nå enn testet hypoteser ut fra data om gjenfødte liv. Og innenfor dette liv hørtes det i grunnen holdbart ut. - Så dette er det buddhister tror på da, sa Trond - Tro, sa Chang, er ikke så viktig for buddhister. Tvert i mot skal vi øve oss i å selv prøve ut hva som er riktig. Man skal ikke stole på andres lære, men øve, og erfare sin egen sannhet. Det sier i hvert fall vår mester. Det kan ofte være vanskelig å huske. Vår mester sier alltid: Ikke bli som meg. Men alle vil bli som ham likevel. - Det virker fint å være i kloster, sa Trond - Ja, det er fint, sa Chang og smilte. Jeg er veldig glad for at jeg har fått lov til det. Jeg takker alle som har fått meg hit, gode mennesker som har gitt meg dette gode livet. Det er veldig morsomt. Trond stusset litt. Var klosterlivet morsomt? Men det var noe ved Chang som fikk ham til å tro også det. Chang strålte av tilfredshet, og syntes sikkert det var morsomt å snakke med en farang. - Jeg trodde dere for det meste satt og mediterte, sa Trond usikkert. Det var ett eller annet med disse glattrakede unge guttene som gjorde at han automatisk henvendte seg litt ærbødig til dem. Det virket som om de syntes det var helt naturlig. De hadde en verdighet, de representerte noe. Likevel var de nesten fleipete med ham. Men det var en varme i den lette tonen. - Ja, meditere er veldig morsomt, sa Chang. Og å spise. Du vet, Buddha sier at når du ser, skal du bare se, når du hører skal du bare høre, når du lukter skal du bare lukte, når du berører skal du bare berøre, når du vet skal du bare vite. Men det er det ganske fint å spise også. Vi lærer jo å spise pent og riktig her. Jeg liker å spise. Og det er masse ris, og det er veldig fint at du spiser ris med oss. Dette er et utmerket tidspunkt for mat. Trond stusset litt. At de ba meg til måltidet var sikkert en god gjerning som skal hjelpe dem videre, tenkte han, og skammet seg litt over tanken. Han


tenkte jo automatisk på dette som egoisme, vestlig programmert til skepsis som han var. Men egentlig var det et smart sosialt prinsipp. Helt universelt. Den gode og vennlige stemningen rundt det lave bordet bekreftet det. De spiste konsentrert til en av de andre sa noe på thai, og alle lo. - Han sier vi har spist i hele formiddag, forklarte Chang til Trond. Vi må snart stoppe. Det er antakelig ikke Dhamma. - Dere er så tilfredse, sa Trond. - Ja, vi begynner å bli mette, sa Chang. Livet er annika, ubestandig. Alt flyter, Man kan ikke holde ting fast, det skaper dukkha og uro. Så når vi spiser, er vi glade og spiser. Når vi mediterer, eller samler allmisser gjør vi det. Når vi studerer Dhamma, gjør vi det. Alt beveger seg, og alt er anatta, i slekt med alt annet. Alt kommer av noe og forvandler seg videre til noe annet. Du blir ulykkelig av å holde ting fast. Det er ikke sanuk. Ikke noe morsomt. Når ting er spist er det spist. - Det minner meg om et sitat av en forfatter som gjendiktet til norsk boken om Ole Brumm, sa Trond - Er det en hellig bok, spurte Chang - Ja, for meg var den det, sa Trond. Men det er en bok for barn. Noen mener den handler om Tao. - Det er sikkert en god bok, sa Chang. Taoisme er en god ting. Det er også taoisme i Thailand. Selv om de i taoismen ikke tenker så mye på karma og å gjøre gode gjerninger. - Jeg antar tao dreier seg om dette livet, sa Trond Det handler vel mest om å akseptere at tingene er det de er. Ikke det samme som Tat twam asi vel. Som hinduer? - Hvordan lyder det på ditt språk, sa en av de andre to munkene. - Hva mener du, sa Trond litt overrasket. - Things “are what they are”. - Min klosterbror studerer språk, sa Chang. Han er interessert i visdom på forskjellige språk. Trond skrev ned de norske ordene ”er det det er” på en lapp, og leste det høyt, og munken nikket. - Det var veldig symmetrisk, sa han. Det er et godt tegn. Det ser ut som et meget hellig sitat på ditt språk. Et mantra kanskje. Det har sikkert en dyp mening. Mediterer du på det? Eller på andre ting fra boken Ole? - Av og til tenker jeg på ett og annet av det som står i den boken, sa Trond. Bemerkningen nettopp om det at dette er et utmerket tidspunkt for en munnfull av ett eller annet, minner også om et sitat derfra. Munkene lo og rakte ham risbollen, og Trond unnlot foreløpig å nevne at en trøndersk popgruppe som hadde gjort storsuksess med en låt der de hyllet sin egen bakdel hadde nesten det samme dype mantraet i navnet sitt. - Det er merkelig, sa Trond. Nå føler jeg meg utrolig vel. Bare fordi jeg tenkte på noe morsomt, og fordi det er så hyggelig her. Men for en stund siden


var jeg så deprimert, jeg hadde det virkelig dårlig. Jeg hadde hatt gått og tenkt på at min datter og jeg er blitt uvenner, og det plaget meg så forferdelig. Nå begynner jeg forresten å tenke på det igjen. Munkene så på hverandre. - Hvorfor ikke heller tenke på den gode risen, eller tenke på ditt fine sitat fra Nor Wai, sa Chang. - Jeg kan ikke la være å være trist, det er så vondt, sa Trond Alle munkene brølte plutselig av latter, som om det var noe av det morsomste de hittil hadde hørt. Trond satt der kjempeforvirret, og ble nesten sint. Gjorde de narr av at han hadde det vondt? Til slutt sluttet de å le og Chang sa, mens han tørket tårene: - Ma pen rei. Det gjør da ingen ting? Det er jo bare unyttige tanker. Vi får dem hele tiden vi også. - Følelser, sa Trond - Vi lærer at tankene bestemmer følelsene. Og vi har meditasjonen som et redskap til å være herre over alt dette. Det er jo litt komisk å velge en ubehagelig tanke fremfor en behagelig. Det er som om noen skulle like å slå seg selv i ansiktet. - I enkelte religioner gjør de jo det, sa Trond. Både i islam og kristendom finnes fanatiske grupper som gjør slike ting. - Jeg håper at det ikke er så mange, sa Chang høflig. Det virker litt merkelig. Vi mener at et menneske som begynner å skade seg selv eller andre vesener ikke har forstått den åttedelte vei. - Hva er den åttedelte vei, sa Trond, mens det foresvevet ham at han hadde hørt om det på skolen en gang. I en fjern samfunnsfagstime. - Det finnes fire høye sannheter, sa Chang. At lidelsen eksisterer, og at begjær og krav fører til lidelse. Men også at lidelsen kan bringes til opphør. Og at måten å bringe den til opphør på er den åttedelte veien. - Da trenger jeg nok å vite litt om den, sa Trond. Jeg synes ofte livet er bare lidelse... men han tidde litt da han så sprekkeferdige ansiktsutrykkene til de andre. Han følte seg litt dum. Som om han var litt sinke i en skoletime, den eneste som ikke forsto matematikken på tavlen. - Den åttedelte vei, sa Chang og begynte å ramse opp, og de andre nikket i takt ettersom han snakket: Den åttedelte vei består i Rett syn, Rett tanke, Rett tale, Rett handling, Rett levevis, Rett bestrebelse, Rett bevissthet og Rett konsentrasjon. - Hva er det rette synet, da spurte Trond. - Det rette synet er å forstå de fire høye sannheter. Om lidelsen og lidelsens opphør - Og hvordan bør man tenke da, sa Trond. - Er ikke dette litt autoritært, tenkte han. Forskrifter for å tenke…


- Den rette tanke er å befri tanken fra ondt begjær, ond vilje og grusomhet, sa Chang. - Rett tale kan jeg nesten tenke meg. Det er vel å ikke lyve. - Verken lyve, sladre, bruke harde ord eller tomt snakk. - Det må jeg si, sa Trond. Og likevel finnes det politikere her i Thailand. De andre lo. - Hva kjennetegner den rette handling da, sa Trond nysgjerrig. - Det er å ikke drepe, stjele, eller begå uriktig og krenkende atferd mellom mennesker. - Mener du, for eksempel når det gjelder sex, sa Trond forsiktig. Chang nikket. Mange faranger kommer og tror vårt land er slik, sa han. At de bare kan bruke mennesker. Det er ikke etter veien. - Og når det gjelder rett levevis. Hvordan bør jeg leve? - At du hver dag arbeider og tjener til livets opphold på en måte som ikke skader noe levende vesen, sa Chang stille. Men vi munker skal heller ikke tjene til livets opphold. Vi skal leve av almisser, etter Vinaya. - Hva er det, sa Trond - Vi munker skal leve etter klosterdisiplinen. Det kalles Vinaya. De strengeste tretten klosterregler er asketiske, det er dhutanga. Men vi lever ikke asketisk. Vi spiser et måltid om dagen og går i vakre og behagelige kapper. Men det finnes også dem som forsøker å følge de tretten regler i den klassiske dhutanga. Men vi studerer. Også vitenskapelig. Og mediterer. Bidrar til at folk kan gjøre gode gjerninger. Og vi jobber med mye annet. Hvert kloster er forskjellig. I vårt kloster er det mange som har studert, som kommer fra intellektuelle yrker, og som kanskje skal tilbake til dem igjen. Men som kanskje vil gjøre sin familie en ære og fortjeneste ved å være munk for en periode. Mange munker har allerede høy utdannelse og har hatt gode yrker. Men når de er i klosteret er de munker. Det er et annet arbeid. - Du snakket om rett bestrebelse som en del av den åttedelte veien, sa Trond. Hva er det man skal bestrebe seg på? - Søke de gode tankene, sa Chang, og unngå de dårlige, eller overvinne dem. - Nå skjønner jeg litt hvorfor dere lo av meg i sted sa Trond. Jeg var ikke så god til å håndtere tankene mine, og bestrebet meg vel heller ikke særlig på det? Alle nikket ivrig, og Trond følte at han ikke var så dum likevel. Kanskje kunne han bli en bra buddhist om han forsøkte. Han måtte i hvert fall medgi at dette var både interessant og utfordrende. Han kjente at han satt og nikket han også. - Hva var de to siste igjen, sa han. Var det rett bevissthet og.. - Rett konsentrasjon, sa Chang og smilte. Rett bevissthet betyr at man er også er oppmerksom på kroppens tilstander.


- At man merker at man sitter og nikker uten å merke det, for eksempel, sa Trond. - Kanskje, lo Chang. Rett konsentrasjon er i hvert fall å konsentrere på et objekt for å skape en riktig meditasjon. Dette er to viktige deler av den åttedelte vei, viktig dersom du skal lære å meditere rett. Og meditasjon er mye arbeid, kanskje vårt viktigste arbeidet foruten det å skape betingelser for at folk kan gjøre gode gjerninger og få råd. - Jeg synes jeg har fått gode råd fra dere allerede, sa Trond. Jeg føler meg beæret. De unge munkene smilte, og følte seg tydelig smigret. - Vi er ikke så vise, sa Chang til Trond. Vi strever med å bli det. Vi er nye og uvitende. Vi er her for å lære mer om hvordan vi kan gjøre det riktig. Dessuten skaffe oss andre nyttige kunnskaper. Men det finnes folk i dette klosteret som er meget vise. Min mester er en meget vis mann. Hans mester igjen avga for mange år siden bodhisattvaløftet. Jeg er takknemlig for å være i hans tradisjon. - Det høres ut til å være en god tradisjon, sa Trond Chang smilte lykkelig, mens han så utover bordet der Tronds ankomst hadde sørget for at alle fatene nå var bortimot tomme. - Buddhas ord er at det handler om avmålthet, ikke lidenskap, frihet og ikke lenker, gi ut og ikke samle, beskjedenhet og ikke selvopphøyelse, tilfredshet og ikke utilfredshet, å stå for seg selv i stedet for å involvere seg, øke sin utholdenhet og ikke sin dovenskap, og i stedet for å være til byrde, ikke være til byrde. Det er Dhamma, det er Vinaya, sa Chang lavt og nesten intenst. Trond syntes han ante en viss antydning til stolthet i stemmen hans likevel. - Men alle disse reglene kan vel ikke vanlige mennesker oppfylle. De fleste er jo ikke munker. Chang smilte bredt igjen. Nei, det er nok idealer for de fleste buddhister. Men det er jo viktig at ingen tar liv eller stjeler eller lyver eller misbruker andre mennesker eller drikker forgiftende drikkevarer. Det mener de fleste mennesker er fornuftig. Og det å gjøre gode gjerninger, Tham Bun. Det er viktig for alle. Trond nikket. Selv om disse unge mennene hadde store idealer var det ikke skryt. De hadde en verdighet og en målbevissthet som imponerte ham. De representerte noe viktig, og var selv meget klar over det. - Kommer dere til å være her, jeg mener, vil dere være munker hele livet? En av munkene som hadde reist seg for å gå, smilte og sa: Jeg kommer ikke til å være her så lenge. Jeg har også lovet min familie å gå tilbake til bankjobben igjen. I finans- og valutaavdelingen. Slik er min avtale. Jeg har vært i klosteret et halvt år nå. Og har gjort min punya når jeg om ikke så lenge er ferdig her. Han smilte og bøyde seg til avskjed. Trond fulgte ham med øynene i det han gikk ut i parken. En annen person kom motsatt vei. Denne eldre forretningsmannen i lys blå dress og rosa slips stanset og bøyde hodet i ærbødig hilsen mot den barbente og midlertidig


omplasserte finansmekleren i orange munkekappe, og den snart permitterte munkestudenten Trond nettopp hadde snakket med, så ut til å velsigne ham tilbake. Chang satt og fulgte Trond oppmerksomt med øynene. Også den tredje studenten trakk seg tilbake, da Trond forsøkte å gjøre wai-hilsen til ham, returnerte han den med et smil. Men det virket ikke som om Chang hadde travelt med å rydde, han ga i hvert fall tegn til Trond om å bli sittende, og Trond hadde egentlig ikke noe i mot litt mer te. - Jeg var student på syttitallet sa Trond. Jeg vet ikke noe særlig om buddhisme. Men den gangen var det mye snakk om Zen - buddhisme. Det var Zen og motorsykler, Zen og bueskyting, i jappetiden ble det zen og ledelse. Jeg har faktisk lenge vært opptatt av både Sufi og Zen og hinduisme. Meditasjon. Yoga, alt sammen. Uten å kunne så mye. - Men, hva heter det, kristendom, selvsagt? sa Chang. - Jeg er ikke kristen, sa Trond. - Det er umulig, sa Chang. Du er selvfølgelig kristen. Alle merker jo det. Du både ser ut som og snakker og tenker som en kristen farang. Mai pen rai. Det gjør ingen ting. Det er bra å være den man er, selv om man ikke vet at man er det. Trond fikk noe å tenke over. Hva betyr all denne vannsprutingen i tempelet, sa Trond endelig. Og alle pengesedlene midt i det hele? Det virket litt fremmed… og handel i kirken. Er det noe galt med en god handel, lo Chang. Vann betyr lykke. Pengene er en god gjerning. Det er slik man gjør det. Trond tenkte på familien som hadde sittet der inne i tempelet, kone, barn, mannen i dress, lykkelige og glade og harmoniske hadde de sittet der i en gruppe på gulvet, barna hadde lekt og sittet i armene til foreldrene, alt hadde vært som et idealbilde på den lykkelige familie. Alle hadde strålt, barna hadde vært energiske, men glade som foreldrene hadde vært det. Trond kjente plutselig en dyp smerte inne i seg. Det han hadde sett var jo hans egen drøm om en familie. En stor glede. Det han ikke hadde fått til selv. Det var en måte å bruke en helligdom som ga dyp mening. Men kanskje var det ikke spesifikt for buddhistiske templer, Trond kom på en gang han hadde vært i en katolsk kirke midt i det travleste strøket i Venezia. Der hadde det kommet inn noen forretningsfolk som hadde bedt og korset seg, kanskje etter å ha forhandlet om en kontrakt, før de antakelig tok lunsj sammen. Før han var klar over det, hadde Trond betrodd seg til Chang om telefonsamtalen med Stine, og om hvordan først hun, og så ham hadde vært i ambassaden og spurt etter Jens. - Jeg forstår jo ikke deres måte å leve på, sa Chang. Men jeg tror at din datter må være fylt av at din venn er død. Hun har jo mistet sin xxx


- Hva betyr xxx sa Trond - Husets far. Den som skaffer maten. Den som sørger for at alle i huset er glade. (sjekk dette thai ordet) - Jeg er hennes far, sa Trond - Men hun bodde ikke i ditt hus, sa Chang uforstyrrelig. Du kan ikke ha vært hennes xxx da. - Hør her, sa Trond, og merket hvor opprørt han var. Vi var jo tre voksne mennesker som gjorde så godt vi kunne - Men du er likevel ikke glad for det, sa Chang. Du kan ikke si mai pen rai fordi du sørger eller bekymrer deg. - Selvfølgelig er jeg ikke det, sa Trond, og var helt overrumplet over hvor ute han seg han var. Men det var det beste vi kunne gjøre. Mange gjør det slik. - Det går ikke å ha flere xxx sa Chang. Det blir forvirring, - Jeg vet at det var bra at vi var der alle tre, sa Trond. Vi var tre foreldrefigurer. - Nå tok jeg med Jens likevel, tenkte han - Så mange. sa Chang. Jeg tror det er alt for mange. Jeg kan ikke ha så mange. Jeg tok farvel med mine foreldre, nå er min mester min far. Din datter leter nok etter, og vil gjøre puna til sin døde xxx. Det er jo riktig av henne å gjøre. Det er nok derfor hun har kommet hit. Hun vet alltid hvor hun skal finne deg. Men hun vet kanskje ikke hvor hun skal finne sin xxx mer. Trond følte seg tung. Selvfølgelig hadde Chang rett. Men slik var det jo aldri noen som snakket. I Norge var det rett og slett ikke mulig å tenke på den måten. Et moderne samfunn var ikke slik. Trond visste at han hadde stilt opp for Stine slik han hadde trodd var riktig. Så langt han trodde han burde. Men var det nok, eller var det kanskje for mye? Mentalt hadde Stine tre foreldrefigurer. Var det til å håndtere? Eller måtte det føre til forvirring og distanse og ensomhet? Nå var hun voksen. Var det noe mer å tenke på? Trond så plutselig det urealistiske i at han på noen måte skulle kunne fylle den tomheten som Jens’ forsvinning og tidlige død betød for Stine. Hun måtte jo, som alle ungdommer, forsøke forskjellige strategier for å finne seg selv. Kopiere de destruktive sidene til Jens, kopiere Mona, det var umulig å vite hva som kunne skje. Han hadde ingen kontroll over det, ingen mulighet til virkelig å forhindre henne i det hun kunne finne på. - Det er ingen selvfølge at hun vil følge mine råd, tenkte han. Hun har rett til å velge sitt eget liv. Jeg må stole på henne. Han følte igjen tyngden over alt han gjerne ville gjort for henne, men som han hadde holdt tilbake. Fordi det alltid var forbundet med smerte. Og en ny frykt, som han ikke kunne forklare: at hun ville følge Jens, hva nå det ville si. Chang så at Trond igjen var blitt trist. - Du bekymrer deg, sa Chang. Alle faranger bekymrer seg. Bedre å ikke bekymre seg.


Men Trond kunne ikke det. Tvert i mot viste han Chang tegningen som han hadde i lommeboken, og sa at han gjerne skulle vite mer om den. Chang så på symbolet, og et lite øyeblikk syntes Trond at han kunne merke en reaksjon i ham. - Dette er ikke den buddhisme jeg kjenner, sa Chang. Kanskje er det en phii. En ånd. Jeg kjenner den ikke. Kanskje min mester vet, han er en meget vis mann. Vil du komme i morgen, kan vi gå til min mester og spørre om det. Trond nikket takknemlig. Alt som kunne få ham til å forstå hva symbolet sto for, og hvorfor Stine måtte blandes opp i det, var han takknemlig for å få kunnskap om. De avtalte at Trond skulle komme dagen etter, og bli med Chang til mesteren. Da ville Trond få den best mulige innsikt. Trond takket, og gjorde en ærbødig wai-hilsen til den unge munken som verdig tok i mot den. For fra å være en av Tronds studenter i kantinen, hadde Chang forvandlet seg til å være en rådgiver og hellig munk, en man hadde plikt til å respektere her i landet. Trond følte at han likte denne unge mannen veldig godt, og respekterte ham virkelig. Bare i løpet av den siste korte samtalen hadde han gitt Trond en smule ny innsikt. Så Trond hadde gått derfra merkelig lett til sinns. Ville finne en taxi, valgte likevel å gå. Resten av turen klarte han å oppleve flere fine små hendelser. Han gjenkjente strøket hvor han befant seg, ruslet omkring i byen og nøt det. På vei ned til Royal River Hotel senere om kvelden tenkte han fremdeles på Chang. Det hadde vært en seriøs og klok ung mann. Trond kjente godt igjen en glødende idealist når han så ham, selv om denne var forkledt som munk i et smilende Thailand. Trond hadde faktisk sluppet tanken på Stine mesteparten av ettermiddagen. Men tenkte på det Chang hadde sagt. Selvfølgelig var det ikke bare en impulsiv ferietur. Kunne det være en dypere årsak til at hun ikke hadde møtt opp i minnestunden i København? Ville hennes underbevissthet føre henne til noe annet, her i Thailand? Trond visste at han selv ikke ville tatt henne hit. Han kjente motstanden i seg øke i det han nærmet seg hotellet. Stine var kommet hit likevel. Ved hjelp av guttungen Christian. Stine ville helt sikkert lete etter Jens, det ville kreves et rituale for å ta avskjed med sin xxx hadde Chang sagt. Det var en viktig og alvorlig sak. Før det var gjort, ville hun ikke komme til Trond. Hun ville dra etter Jens. Dette kunne han ikke beskytte henne mot. Og han burde holde seg unna det. Han sparket i betongflisene. Et forbipasserende thaipar som kom ut av resepsjonen så høflig bort. Men han kunne ikke la Stine i stikken. Han hadde selv vært i en livsfarlig og truende situasjon senest i formiddag. Det var noe med denne trangen hennes som ikke stemte. Jens hadde tynget Stines liv. Så hadde han sendt henne denne


utrivelige figuren som hun nå kanskje oppfattet som et budskap eller en forpliktelse. Trond følte, så ulogisk det enn var, at det ikke var Stines vilje alene som drev henne. Kunne det være gammel skyldfølelse, angst? Var hun blitt så bundet av å være overlatt til sin egen frihet? Ville hun søke kontakt med hvem som helst fordi hun var blitt gående for seg selv i oppveksten? Gjør hva du vil. Det slagordet hørtes uskyldig ut, hørtes så fritt ut. Men i det var intet rom for omsorg. Det var et budskap uten kjærlighet. Kjærlighet var å bry seg om. Hele livet. Situasjonen lot seg ikke løse. Han måtte holde seg unna, la Stine få handlingsrom. Men han kunne heller ikke la henne i stikken. Venninnen Herdur hadde allerede rotet seg bort i noe, Stine hadde selv fortalt det. Denne Christian Ahlsen betød trøbbel, kanskje ville han også finne på noe mer dumt. Advokat Iglem hadde visst fått som oppdrag å kontakte den fortapte Ahlsensønnen, men hadde ikke peiling hvor i Thailand guttungen kunne ha tatt veien. Da han ringte, hadde heller ikke Trond ant det. Nå visste han det. Kao Lak. Det var dit Stine ville. Trond pustet dypt. Det kunne ikke være galt å være glad i sitt barn. Han måtte ikke begrense hennes frihet. Det ville han heller ikke. Men han hadde fått en idé.


Kap. 43. Oslo, torsdag 30. juni. Iglem pakker. Hjemme på Frogner i Oslo, der det fremdeles var tidlig ettermiddag, pakket advokat Andreas Iglem kofferten. Han hadde et eget system for det. Ved å utarbeide en innledende skisse til løsning av det spesifikke reiseoppdraget, ville den resultere i en pakkliste som igjen i følge systemet ville fremskaffe en ansamling av reisens mulige objekter lagt ut på den brede sengen som han var så alt for alene om å bruke. Det siste var noe han i sitt stille sinn bebreidet den lunefulle Hanne for. I den sak gikk han fremdels for et forlik, han aktet ikke gi seg, selv om mulighetene til å vinne fram foreløpig syntes små. Han arkiverte disse tunge tankene. Nå posisjonerte han de forskjellige plagg og det utstyr han hadde tenkt å ta med, foreløpig i uprioriterte stabler på sengeteppet, det han kalte innbunkene. Hver bunke ville bli gjenstand for gransking og prioritering, listen med kriterier var nøye uttenkt, men den hadde en del variable ledd, avhengig av reisens varighet, destinasjon, klima, graden av juridisk og forretningsmessig omfang, med mer. Han laget seg gjerne en personlig reisehåndbok også, kopiert fra internett og eget arkiv, som han printet ut og la ved reisens øvrige sakspapirer. Han var lite fornøyd med presisjonsnivået på vanlige reiseguider, de var sjelden oppdaterte og led ofte av subjektive og uverifiserte påstander fra forfatternes side vedrørende reisemålets faktiske forhold. De gikk sjelden inn til sakens kjerne, bøkene var uhåndterlige å dra på, vekt var et viktig kriterium. Han tok fatt på prioriteringen av innbunkene. Dette skulle foregå i to faser; først etter å ha blitt kryssgransket i en skarp avsluttende pro- et kontraargumentasjon, i en uklanderlig logisk prosedyre, ville reisens objekter bli endelig nedfelt i den spesialinnredete reisekofferten av svinelær. Kofferten var litt for tung, men scoret til gjengjeld på sin kvalitetsfaktor. Iglem hadde innført en ankemulighet for å kunne fjerne noen objekter fra kofferten etter at prosessen var sluttført, men han benyttet seg sjelden av den, fordi den hadde en tendens til å skape hull i en konsistent helhet. Ideen til dette systemet stammet helt tilbake fra de måneder han hadde tjenestegjort i det militære. Han hadde vært lite i felten, men hatt desto mer tid til indretjeneste. Andreas Iglem nynnet fornøyd. Få ville kalt tonene harmoniske, men han var fornøyd. Endelig hadde denne Bjerre noe å melde igjen, det hadde vært mye strev å få tak i ham. Iglem hadde kommet i tanker om å ringe ham opp på nytt, for pokker, datteren var jo en av Christian Frederiks flammer. Bjerre kunne bli verdifull å følge opp nå. Iglem hadde ringt opp Bjerre i København allerede mandag morgen, etter han først hadde snakket med ham og så med Ahlsen om Christians forsvinning. Og ganske riktig, etter neste samtale forelå nye og viktige opplysninger, de unge var dratt på ferie. Til Thailand, i følge Bjerre.


For sikkerhets skyld hadde han bedt Bjerre om komfidensialitet omkring saken, det hadde vært greit nok for Bjerre. Det siste Bjerre ville, var å lage offentlig oppstyr omkring datteren. To dager senere hadde det vist seg at Bjerre selv faktisk hadde dratt etter, til Thailand. På ferie. Iglem hadde endelig fått tak i ham på telefon i går. Men da hadde ikke Bjerre visst hvor ungdommene var lenger. Nå i dag virket som om saken sto annerledes igjen. Bjerre var visst kommet litt på tå hev overfor datteren, selv om han påsto at han var i Bangkok i et helt annet ærend. Vel, han om det. Andreas Iglem hadde meddelt ham at han på eget initiativ hadde dristet seg til å ta kontakt med Bjerres fortidige frue. Dette for å få litt bakgrunnsinfo om datteren, det siste nevnte han ikke for Bjerre, han hadde bare følt at han i all beskjedenhet måtte utvise litt sympati for Bjerres fraskilte frue og nyslåtte enke, denne venninne til hans egen gode venninne. Han syntes han måtte nevne det for Bjerre. Bjerre hadde ikke vært så veldig interessert i sin tidligere frue. Vel, Iglems samarbeid med henne kunne nok utvikles likevel. Helt siden mandag hadde Iglem strevd med å holde Ahlsen senior i ventemodus. I det hele tatt hadde det gått et par dager for mye før Bjerre var kommet inn i bildet igjen, nå var han der heldigvis, men tøffere enn ventet. Det var bare et par timer siden Iglem hadde fått telefonen fra ham i Bangkok, og beskjeden om at ungdommene som hadde vært der, nå etter all sannsynlighet kunne finnes i et område som Bjerre kunne anvise. Mot en liten gjentjeneste. Andreas Iglen gliste. For pokker, han begynte å like denne Bjerre. Som heller ikke ga ved dørene. Men strengt tatt var det vel Bjerres fortjeneste at Iglem hadde vært så godt forberedt da han ble engasjert av Ahlsen. Så det var bare rett og rimelig at dersom Bjerre kunne gi ham en destinasjon i Thailand, ville Iglem med glede påta seg å rapportere tilbake om datterens ve og vel og hennes løpende forbindelse med Ahlsen Junior. Når de gjaldt sistnevnte, hadde Iglem alle fullmakter fra firma Ahlsen til å gjøre det som var påkrevet for å holde ham i tømme. Bjerre hadde antydet at ungdommene ville være å finne nær et sted som het Kao Lak nær Phuket sør i Thailand. Han hadde hatt gode grunner til å tro det, men kunne ikke dra dit selv. Hadde visst lovet datteren å holde seg unna. Men var altså meget interessert i å få tilbakemeldinger om hvorvidt ting gikk bra. Phuket. Det var en gammel engelsk vits, husket Andreas Iglem. Navnet hadde ingen god uttale i britiske kretser. Han antok det var et folkelig feriested siden det var så mange skandinaver der. Det var jo kommet opp i forbindelse med tsunamien i vinter. Forferdelig. Et usannsynlig merkelig sted å dra nå, alle hensyn tatt i betraktning. Slik sett ikke dumt. Det måtte være få nordmenn der nå. Men man spilte jo golf der, for pokker. Tok han ikke mye feil, ville nok unge Ahlsen, med eller uten smårips, befinne seg behagelig nært et av de bedre golfanlegg.


Fremdeles på det innledende trinn la nå den oppstemte Andreas Iglem ut en lys dress med et uvørent snitt, men som kjennere kunne se var av et såpass dyrt merke at den også kunne passe til formelle anledninger i et tropisk klima. Som annen opsjon hadde han lagt frem et skjorte-, bukse- og blazersett, og en stråhatt i spansk stil, den siste kunne også skytes ut fra dette antrekket og tas med i det første i stedet. Den var et såkalt obligat ledd, for Andreas Iglem var ikke bygget for solbad, sine unge 34 år til tross. Det spisse ansiktet med føflekker og det lyse, tandre håret hans var ledsaget av en vanskelig hud. Men sol ville være uunngåelig, så han hadde også tatt med en solkrem av ypperste italienske kvalitet, med den høyeste solfaktor som var å oppdrive. Iglem hadde gjerne kommet solbrent og flasset hjem fra de fleste turer sør for Asker, hummerrød selv på små weekendreiser til sin kjære grandtante og hennes venninner i Lillesand. Han hadde dessuten en betydelig reisevirksomhet fra innog utland bak seg, noe som hadde lært ham å være føre var. Derfor fant han også frem det lette myggteltet mot malaria, nå skulle han til tropiske farvann, til Thailand, det kunne bli varmt men interessant. Alt hadde i grunnen gått etter planen, nesten litt mye, han var blitt forskrekket over at presseoppslaget hadde blitt så stort mandag morgen, det var jammen ikke store bemerkningen man trengte forsnakke seg med på Justisen før journalistkobbelet var i fullt firsprang. Men også det hadde gått som han hadde håpet på, skjønt de godbiter han kastet til dem ikke ville gi nevneverdig cash i seg selv. De kunne derimot bringe meget verdifull presse i kommende saker som var desto mer innbringende å vinne. Den ene tjenesten var den annen verdt. Andreas Iglem var ikke ukjent med å rake kastanjene ut av glørne når det gjaldt Juniors virksomhet, han hadde bare ventet på at Ahlsen skulle ringe. Oppdrag var det blitt, og han kunne regne med et betydelig honorar dersom han kunne få bevirket til at det ble løst, både juridisk og personlig. Han hadde jo hatt en heldig hånd med tidligere saker i firmaet, og som de sa, vennene hans nede på tinghuset: han var en dævel som ikke ga seg på tørre møkka. Det var sant. Andreas Iglem hadde aldri vært noen racer i slagsmål, tvert i mot hadde han lært seg å tåle det utroligste av juling i skolegården, bli hatet og avskydd, likevel stå der og tåle det, og være enda mer dævel etterpå. Han var blitt en slags antihelt. En alle elsket å hate. Slik var det også i retten. Skjønt etter at han var gått inn i forretningsjus, som han nå var godt etablert i, takket være Ahlsen & sønn, så hadde han begynt å gjøre det makelig for seg, gå etter forlik. Godt betalte forlik riktignok, men forlik like fullt. Det kunne aldri bli det samme som å felle oksen i ringen, tenkte han. Fordi Andreas Iglem ikke var bygd for solskinn men for motvind, trivdes han best når alt ble fryktelig vanskelig og løsningene desto mer intrikate. Så Christian Frederik Ahlsens lettvinte omgang med firmaet, der familiehensyn, ikke minst til den unge forretningsmannens mor spilte inn og krevet betydelig takt og tone, var slik sett det ideelle case. Andreas var dessuten blitt en nær venn


av unge Christian Frederik. Som advokat hadde han mange måter å tenke på som Christian ikke en gang hadde hørt om, ikke minst betydelig kunnskap om hvordan man holder seg innenfor lovens bokstav som ung og fremadstormende gründer. Andreas Iglem var meget tilfreds med å inneha den rollen, det var morsomt å veilede den oppvoksende slekt, dessuten var det ganske innbringende å delta som kompanjong i Christians gambling. Junior skapte lønnsomme, men ofte for dristige situasjoner i høyt tempo, men det kunne resultere i gode penger når manøvrene ble kvalitetssikret ved Andreas Iglems smule juridiske innsikt, en moden manns råd. Det var alltid noe å tjene på å være i nærheten av Christian Frederik. Ikke minst den bonus at en rekke herlige velskapte damer hadde en tendens til å være til stede, kanskje var de litt unge, men svært hyggelige, dette var selvfølgelig en biting i forhold til den oppdragende rolle som han innehadde i forholdet. Når sant skal sies, fikk han ett og annet honorar for dette vennskapet også, dem var det senior som betalte, fordi han hadde forstått at advokat Iglem hadde en sunn innvirkning på hans sønn. Ahlsen hadde vært svært fornøyd med at Iglem, i en kinkig konkurransetvist med en god personlig venn, hadde vært svært dyktig med å sikre firmaets interesser, den gamle vennen (han var vel egentlig en enda bedre venn av Ahlsens frue) hadde måttet ”pigge av med halen mellom bena”, som advokat Iglem så treffende hadde uttrykt det. Andreas Iglem var nå nesten ferdig med innbunkene på sengen. Det gjaldt å holde konfliktene på et passe høyt nivå. Kompliserte, men håndterbare. Det med Økokrim var en lekkerbisken som han gledet seg til å ta fatt på. Der satt det noen oppegående karer som kunne denge ham skikkelig. I rollen som Ahlsens advokat ville han sitte utsatt til. Iglem gliste ved tanken. Det kunne bli gøy. Børstilsynets gransking antok han derimot å være en stor, brølende dinosaur som ville vakle om kull på sine leirføtter. Han ville tro at junior hadde hedget for den biten. Gutten var gal, men ikke dum, selv om han ville være en kontinuerlig produsent av lønnsomme rettslige oppgjør i lange tider fremover. Men det gjaldt å ta dette pent nå, trinn for trinn. Andreas Iglem la nok et sett undertøy i inn-haugen, men så at han hadde tatt opp ett av slipsene fra kofferten i ren distraksjon. Han tok seg i det. Skulle du ha sett! Nå var han kommet ut av sekvens! Han hadde vært så oppglødd at han hadde begynt å prioritere før han hadde lagt fram alle reisens fakta! Han la slipset tilbake igjen, og tok et raskt overblikk. Hvor varmt var det egentlig der nede? Han gikk inn i sine geografiske bokmerker på Internett og sjekket land og temperaturer. Trettitre grader i Bangkok. Året rundt? Det var da pussig? Det tydet på at det kunne være en svikt i slutningskjeden som nyttigjorde seg det meteorologiske datamaterialet. Han laget derfor en liten bemerkning om denne værstasjonen, og la den på korrekt sted i mappen. Christian Frederik hadde altså dratt i full fart. Man hadde nå lokalisert båten, den lå langt pokker i vold i Sverige. Andreas hadde forsøkt å ringe ham


igjen, det hadde vært et skudd i blinde, det hadde heller ikke lyktes. Her var ingen telefonforbindelse. Mobilen var utenfor dekningsområdet. Andreas Iglem smilte litt. Gått i dekning. Thailand. Økokrim. Desto verre. Dette kunne virkelig bli en kinkig sak. Iglem gledet seg.


Kap. 44 Golfklubben. Sheila i knipe. Sheila hadde fin balanse, snakket uklanderlig tydelig og var meget høflig mot den unge mannen som sto bak bardisken. Hun savnet Tong, sin gode venn og fortrolige som kjente hennes innerste ønsker og behov ned til den minste centiliter. Han hadde ikke vært å se på over en uke nå. Hun lurte på om hun skulle spørre Jack som hadde det praktiske driftsansvaret for klubben og som sammen med hennes mann Rick satt som aksjonær, om når Tong kom tilbake. Men det ble litt påfallende å være opptatt av personalet på den måten, så hun slo tanken fra seg. Jack var fryktelig søt, men han befattet seg ikke med personalspørsmål i utide. Selv om det virkelig var påkrevet, fordi den nye mannen, Tongs vikar, var mutt og avvisende, nesten uhøflig, enda hun hadde slått an en intim tone overfor ham. Nærmest av gammel vane, og fordi hun savnet den alltid vennlige Tong Han hadde nok ikke hørt bestillingen hennes. Hun sa den en gang til, meget tydelig, slik at han ikke kunne unngå å høre, men han snudde bare ryggen til, og satte i gang en bråkete kaffemaskin. Hun merket at hun ble fryktelig sint, nesten på gråten, så hun smilte enda mer inviterende, klar til han skulle snu seg igjen. Det var da en forferdelig dårlig bartender, han måtte være australier, hun ville absolutt ta det opp med Jack, nei forresten, Jack ville vel overlate det til Rick, og Rick ville som vanlig glatte over. Rick bekymret seg aldri. Hun husket snart ikke hvor lenge de hadde bodd her på Phuket, av og til lengtet hun seg syk tilbake til London, til skyer og gråvær og trafikk og mennesker, bort fra dette stillestående, perfekte paradiset. Bort fra palmer og plener og en fornemhet alle kunne skaffe seg latterlig billig her. Hun hadde likt seg, hadde elsket å reise sammen med Rick til eksotiske steder, gå på jakt etter kulturskatter med ham, hennes mann var kunnskapsrik, kultivert, og hadde en flott humor. Så var han også satiriker av yrke, kalte seg beskjedent cartoonist, men hadde i virkeligheten et av de mest prestisjefylte avishjørner i den engelske presseverden. Nå var det antikviteter og eiendomsinvesteringer som interesserte ham, golf hadde han lagt til side, selv om han fremdeles var medeier i klubben. Hun hadde elsket Rick også for hans sportmanship, det lå vel i genene etter hennes far. Sheila hadde aldri trodd hun skulle savne familien sin som hun nærmest hadde rømt fra sammen med Rick. I hennes fars øyne hadde ikke en avistegner noen særlig mandig status. Men en del gode investeringer Rick hadde gjort her nede, eiendomskuppet under jordreformene, hadde fått hennes nå litt senile far til å slutte å brumme. Rick hadde tegnet sin vittige rute med upåklagelig kvalitet og intelligens i år etter år. Hun selv hadde hatt sin lille yrkeskarriere, en jobb ved legasjonen de årene det varte, hvor hun hadde møtt mange deilige mennesker. I noen år hadde det skjedd litt for mye i deres ekteskap, men hun elsket Rick fremdeles. Det gjorde hun.


Hun merket at hun snufset litt. Rick satt ute i klubblokalet, antakelig med avisene. Dersom ikke Jack hadde ruslet inn til ham da, og forstyrret ham, slik han pleide. Uansett var det intet behov for henne der. Men det var i orden. Hun likte seg egentlig best i baren. Her var en slags trygghet. Og samtidig litt spennende. Det kom nye mennesker hit. Nå, for eksempel, hadde en litt tykkfallen ung fyr med lys lugg svinset inn. Han var avgjort nordeuropeer, han gikk på den rastløse og litt overlegne måten som tydet på at han var ukjent, men ikke ville røpe det. Hun bestilte igjen da bartenderen omsider snudde seg. Hun var litt rød i kinnene, og så trassig på ham. - Sorry, sa barmannen. Sorry madame. Hva i huleste mente han? Dette var da helt hårreisende. - Vil De være vennlig å notere Dem min bestilling, sa hun så formelt hun kunne, med trykk på hver enkelt stavelse. - Jeg er redd for at jeg ikke kan, madame, sa han. Jeg har mine instrukser. Får ikke servere berusede personer. Hun ble blek. Så rasende. - Er du klar over hvem jeg er, skrek hun. Server meg øyeblikkelig, ellers skal jeg sørge for at min gode venn Jack, din arbeidsgiver, får deg sparket på flekken. Den unge tyskeren, eller hva han nå var, reagerte også på bartenderens avvisende tone. - Kanskje du vil servere meg, sa han. Jeg vil gjerne ha to drinker… Bartenderen nikket motvillig. Det raslet og bråkte litt innenfor disken, av mikser og is og annet. Omsider kom de to drinkene. - Kan jeg så få by på en liten forfriskning, sa den unge mannen henvendt til Sheila, og satte det ene glasset bort til henne. Det var hennes type drink. Helt perfekt. Hvordan hadde han gjettet det? Men så kom hun på at hun hadde sagt bestillingen høyt flere ganger. - Det var da en ubehagelig misforståelse, sa han. Mitt navn er Christian Ahlsen. Jeg er nordmann. Jeg er her i forretninger, men håper å kunne spille litt golf. De kjenner muligens til hvordan det kan la seg ordne? Håper De ikke tar det ille opp at jeg er så direkte, sa han og smilte røveraktig til den forbløffede, og ennå opprørte Sheila, som i dette øyeblikk faktisk så ganske strålende ut. Han blunket også spøkefullt til bartenderen, som nå var satt helt ut av hans initiativ. - Vi bør ikke snakke til så vakre damer på den måten. Da blir de sinte på oss, sa Christian. Sheila sukket, og grep etter glasset. Endelig en ung mann med omløp i hodet. Han så forresten ikke så verst ut. En tanke for undersetsig i forhold til golftreneren hennes, men avgjort sjarmerende. De-er-en-meget-hyggelig-ung-mann, sa Sheila, og tok en kraftig slurk. Men jeg kunne nok vært din mor.


- Det hadde vært fantastisk, sa Christian, og så henne inn i øynene. Sheila var lykkelig. En slik sønn skulle hun gjerne hatt. De ble sittende og spøke og le, hun glemte rent tiden, og merket ikke at det var kommet uro ute i klubblokalet. Det hørtes ut som to unge stemmer, og hun hørte Ricks godmodige brumming. Så tittet en lys, pen pike inn, og sa noe ubegripelig til Sheilas nye kavaler. Den unge mannen som het Christian svarte like syngende og uforståelig. - Er det din venninne, sa Sheila. Det var da en forferdelig søt pike. - Ja, sa Christian. Vi er på en liten reise. Tre av oss. - Tre, sa Sheila. Hun syntes situasjonen nå begynte å bli litt utydelig, men behagelig. Det var spennende. - Kom, sa hun, og grep Christian om håndleddet. Du må møte min mann. Han er deleier og god venn med manageren her. Vi må ordne tee-times til deg. Og til dine venner. Da Sheila kom ut i det andre rommet med den unge nordmannen på slep, så hun Rick sitte og sludre med den lyse piken og en enda mer oppsiktsvekkende rødtopp som ikke kunne være mer enn et par og tjue. Rick hadde visst nettopp sagt noe morsomt, for piken med det brusende håret kastet hodet tilbake og lo en smittende latter. - Jeg ser du allerede har møtt våre nye venner, sa Sheila kjærlig til Rick. Jeg må få presentere deg for Christian. Han reddet meg nettopp fra den grusomme vikaren Jack har vært så uheldig med. Christian er fra Skandinavia. Han er interessert i å spille i klubben. - Det skulle ikke være noe problem, sa Rick. Møt mine danske venninner. De har nettopp fortalt meg de mest rystende historier om temperaturene i nord vinterstid. - Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg dansk, sa den lyse, litt usikker. - Nå, vi vet ikke om vi kan kalle oss briter heller, sa Rick jovialt. - Jeg kan, sa Sheila. Ved gud, det kan jeg. - Dere har altså nettopp kommet. Si, har dere funnet et godt hotell? - Christian var mest interessert i å finne en god golfklubb først, sa den lyse igjen. Han er litt gal. - Det er den rette ånd sa Rick. Min kone Sheila og jeg reist mye omkring. Spontant. Vi er noen riktige eventyrere. Eller var. - Er, sa Sheila. Avgjort er. Min mann er ikke til å stole på i noe henseende. Han er et vidunderlig menneske. - Hva sier du til en rask avgjørelse om dette, sa Rick. De er hjemløse, stakkar. - Jeg tror vi kan skaffe husvære sa Sheila. Et enkelt, men hyggelig husvære. Det var en av de mest spektakulære eiendommer i Phuket. Det lå på høydedraget over byen, med utsikt til havnen, det var en sval lufting der oppe.


Den praktfulle villaen lå tilbaketrukket slik at parken skapte en panoramavirkning som tok pusten fra en. Fra den store terrassen så man ut over plener, et lite vannspeil, palmer og ranker av blomstrende vekster i vill skjønnhet, så var det kun himmel, hav, og noen øyer som svevde i horisonten. Et overjordisk landskap i grønt og azur, en verden fri fra den rufsete byen, havnen og de stygge betongblokkene. Her var perfekt skjermet, perfekt anlagt. I sannhet var det i et paradis Rick nå satt sammen med den unge Christian og drøftet de siste bevegelsene på Nikkei og Hang Seng indeksen, med to unge piker dekorativt plaskende i den store og korallfargede swimmingpoolen, og med Sheila sittende under sin parasoll mens hun nå og da ropte noe muntert. I dette øyeblikket følte Rick lykkelig at han hadde skapt noe virkelig verdifullt i verden. Den unge nordmannen var ikke tapt bak en vogn. Rick gjenkjente et profesjonelt forhold til analyser og investeringer, vanvittig dristig selvfølgelig, men slik var ungdommen, slik hadde han selv vært. Å ta stor risiko var den eneste vei for den som ville raskt opp og frem, men han måtte innrømme at han selv var forbi det punkt. Nå gikk han for sikre investeringer, pluss det mer usikre prospektet en amerikaner hadde presentert ham for da, det gjaldt noen lokale nyetableringer innen bioteknologi, en lovende vekstbransje, likevel noe helt annet en de vanvittige krumspringene denne unge mannen drev med innen råvarederivater og valuta. Rick hadde ikke vært risikoorientert på lenge, hadde ikke hatt behov for det, enkelte ting hadde likevel ikke gått så bra, og han måtte følgelig våge seg utpå igjen. Men amerikaneren hadde virket meget kompetent, i klubben hadde han lagt vekt på de politiske og økonomiske endringene som tvang seg fram i Sørøst-Asia, drevet av den nye kinesiske økonomien. Dette til tross for en viss politisk uvisshet, også her i Thailand. Det hadde vært meget interessant. Rick hadde invitert amerikaneren hjem for at de to kunne snakke om detaljene. Og det utrolige var at en av de unge pikene, ikke den flotte rødhåringen, men den andre, den lyse Christine, faktisk hadde kjent en dansk bioteknolog som amerikaneren hadde samarbeidet med. Hun var visst en slags pleiedatter av ham, så det ble underlig og tragisk å tale om denne danske forskningsdirektøren som hadde omkommet. I følge amerikaneren han hadde vært i toppsjiktet innen sitt fag. Var det utenkelig at denne Petersen kunne ha spilt i en av golfklubbene i området, ja hvorfor ikke i Ricks, som klart var den mest prestisjefylte? Ingen i klubben kunne huske å ha sett den danske forskeren, stefar til Christine, eller Stine som hun ble kalt av sine venner. Hun hadde reagert så sterkt, ja begge pikene hadde tydeligvis kjent Petersen. Christine hadde plutselig sagt at det var derfor hun var her, for å lete etter ham. Det var så man skulle tro at det var hennes virkelige far hun snakket om, hun var forvirret og ulykkelig da hun sa det, og den unge Christian, som hun var kjæreste med, begynte å se liten og usikker ut. Men så hadde hun tatt ham i


hånden. De to var så unge og søte, og deres venninne var også virkelig et naturbarn av Guds nåde, der hun boltret seg i bassenget. Rick gikk stille bort til Sheila. Hun la ikke merke til ham før han bøyde seg over henne og ga henne et kyss. Overrasket og lykkelig strakte hun armene opp, og trakk ham til seg. - Du er praktfull, sa han. Og en praktfull vertinne, kjære. Han holdt på å si en praktfull mor, men hun merket at han stanset i tide. Sheila merket øyeblikkelig hvor høyt hun elsket Rick. Hun hadde valgt å leve sitt liv med ham. De hadde alt dette sammen, fortiden, fremtiden, eiendommen som hennes mann satte slik pris på, og hun elsket ham virkelig.


Kap. 45. Bangkok fredag 1.7. Mesteren Munkene satt i sine orange drakter på en avsats i den åpne tempelgården. Det var flere eldre menn, og Trond fikk en følelse av å være til stede i deres privatliv der de satt i de tynne kappene og klødde seg uanfektet i et øre eller snufset litt. Det var som å være i en annen manns soveværelse, en du egentlig ikke har lyst til å dele rom med. Med munkene satt uanfektet på sin terrasse, drev med sine bønner og sin frokost, de plukket litt løs hud bort fra fotsålene, og forbi dem trampet amerikanske og europeiske turister, pluss en mengde thailendere. Anlegget var gammelt og vakkert, uten det innslag av moderne byggestil som hadde preget området der Trond i går hadde møtt Chang og hans to medstudenter. Dette stedet lå litt opp, før Trond og Chang kom til den lille tempelhøyden, måtte de gå flere trapper. Hele veien opp hang en rekke mekanismer og gongonger som flere besøkende prøvde seg på. De små bråkete sirenene skapte et inferno av lyd, og i et stille øyeblikk da ingen dæljet løs, forklarte Chang: - De skremmer bort onde ånder. De høye lydene bringer lykke. Bråket var ikke helt i tråd med den stemning Trond hadde ventet seg ved inngangen til et hellig sted. Her var tett med folk, en ukentlig prosesjon skulle snart starte. Men Chang tok i stedet Trond med seg til en forgård som var omkranset av store buddhastatuer. På veien hadde han fortalt om mesteren som ville ta i mot dem. Det var tydelig at Chang respekterte ham meget høyt. Etter måten Chang omtalte ham på, forsto Trond at den gamle hadde spilt en stor rolle for Changs beslutning om å velge klosteret. Mange unge menn var munker bare en kort periode, men for Chang var det opplagt blitt en større sak. Mesteren hadde blitt som en far for ham, han hadde tatt seg av Chang fra han som helt ung var kommet hit. I Changs barndom måtte ha vært krigsopplevelser, Changs virkelige foreldre hadde kanskje vært flyktninger til Thailand? Chang gikk ikke i detaljer om det, men kom med et par lidenskapelige bemerkninger om vietnamkrigen på nittensyttitallet da Trond nysgjerrig hadde kommet inn på den. Å bli følelsesmessig berørt syntes være i strid med Changs væremåte for øvrig. - Barndommen har nok satt spor, tenkte Trond. Det lot til at Chang også i dag hadde fri fra sine plikter. Kanskje tok han bare tingene som de kom, det var tydelig at han ønsket at Trond skulle få en genuin opplevelse. Chang hadde fortalt litt om seg selv, hvorfor han hadde valgt dette livet. Mange gutter ble munker etter at de var ferdig med skole og utdanning, før de begynte med jobb og familieliv. Ofte bare for noen måneder.


- Det med noen måneder hørtes nesten som sivilarbeidere hjemme, tenkte Trond. Men det å være munk var opplagt en ansvarsfull rolle, uansett varighet. Folk hadde veket til side og bøyde seg ærbødig for dem da de gikk oppover. ”Alle respekterer munker uansett”, hadde Triffin sagt. Trond følte seg beæret bare over å gå ved siden av Chang. - For en ung mann må det være flott å oppleve en slik rolle, tenkte han. Men i tillegg til å oppføre seg som en verdig munk, var Chang meget lett og spøkefull. Det utviklet seg en uhøytidelig tone mellom dem som inspirerte Trond. Chang var dessuten en velorientert ung mann. Engasjert, men på en helt annen måte enn Trond var vant til. Han tok sitt studium og sin læretid som munk meget seriøst. Han hadde allerede snakket om hvor viktig meditasjon var for å løse problemer og oppklare forvirring, for Chang var det dessuten meget viktig å finne den rette måten å leve på. Ta ansvaret for sitt liv. Temaet interesserte Trond. Den hengivenhet Chang la for dagen å følge den åttedelte vei med alt det måtte innebære, var imponerende. Men hadde Chang reagert med umiddelbar gjestfrihet fordi han hadde sett Trond trist? Eller var gjestfriheten der uansett? Trond følte at hans egen evne til å reagere gjennom årene var blitt forvandlet til lavt selvbilde, tristhet og lidelse. Han hadde levd i motvillig beredskap, hjelpsomhet og bekymring. Det var ikke bra. Men Chang hadde ledd av Tronds plager, det hadde både forbløffet og lettet Trond. Han følte en stor sympati for den unge munken. Chang var vennlig, interessert, morsom. Trond sa at han også hadde hatt perioder av åndelig søken. Selv om han følte at buddhismen og dette klosterlivet var fremmed, ga det ham likevel gode assosiasjoner. Han fikk heller la sin engstelse ligge. Det var bedre å være her han nå befant seg. I en ny og fascinerende opplevelse, men det fantes en velkjent klangbunn. For Trond hadde en gang vært tiltrukket av Østens vei. Trond hadde vært ung på den rette tiden, han hadde opplevd den impulsen som hadde fått The Beatles til å dra til India og fått George Harrison til å skrive den vidunderlige sangen Across the Universe med refrenget Jai Guru Deva. Den gang hadde Trond vært en ung, søkende student med sort, flommende hår, da hadde han vært med på en liten, mystisk seremoni på et hotellrom i Trondheim, hadde foran et improvisert alter med ris og lys og røkelse på indisk vis blitt initiert av en ung og dynamisk elev av den også opprinnelig realfagutdannede Maharishi Mahesh Yogi. Han var blitt gitt et hemmelig mantra der, hadde lært å meditere på det, og senere gått på yogakurs, hadde praktisert sine øvelser to ganger om dagen samtidig med forelesninger og fag og festing i Samfundet. Han hadde begeistret kjøpt og lest ”En yogis selvbiografi av Paramhansa Yogananda, hadde kjøpt sitarplater av Ravi Shankar og lyttet til hans lange og vakre indiske ragaer, hadde elsket the Beatles’ White Album som var et resultat av gruppens ashramopphold hos Maharishi i India.


Trond hadde lært seg å faste, og puste pranayama riktig, hadde dratt på meditasjonssommerkurs på studentinternatet på Landbrukshøgskolen på Ås, der den unge norske lederen med den lave stemmen, Tronds læremester, visstnok en av Maharishis yndlinger, hadde sittet i møtesalen som en fullbefaren vismann med bena den vanskelige lotusstillingen og på en imponerende måte hadde holdt lange og vidunderlig kloke forelesninger med spontant utganspunkt i tilfeldige spørsmål fra salen om hvordan man burde meditere og leve sitt liv. Trond hadde vært med på å hilse med blomsterkranser Maharishis kappekledte og mørkskjeggete indiske nestleder. Trond hadde begeistret lest Maharishis ”The Science of Being and Art of Living” i pausene, hadde studert hvordan bevisshetens tanker boblet opp fra Prakriti som boblene i selters, han hadde lyttet til lydbånd med Maharishis egen pussige lyse og pludrende indiskengelske stemme som snakket om Eternal Bliss. Det hadde kommet til dramatiske spenninger mellom fraksjoner i organisasjonen. De som arrangerte sommerkurset, en organisasjon som heretter skulle utvikle seg til en norsk bevegelse som tok avstand fra alt orientalsk og i hvert fall ytre sett så på hele meditasjonen som et psykologisk verktøy, var kommet i steil motsetning til den grenen som mente at man i ren tillit skulle følge den indiske guru og ved tilstrekkelig meditasjon rundt om på jordkloden skape åndelige vibrasjoner som mentalt ville forvandle verden. Der ute på Ås hadde Trond vært til stede da det dramatiske forsøk på å avsette Tronds unge norske guru, Maharishis angivelig frafalne yndlingsdisippel, hadde slått feil. En rivaliserende norsk budbringer som etter eget utsagn var kommet direkte fra India, prøvde å avsette Tronds læremester for åpen scene, men resultatet skulle bli at denne i stedet kom til å bygge opp en egen, raskt ekspanderende organisasjon, med psykologisk vinkling tilpasset det nordiske gemytt, en oganisasjon hvis medlemmer etter som årene gikk skulle komme til å besette en rekke viktige poster i norsk kulturliv, journalistikk, børs og skatterett. I årene som kom mediterte Trond flittig og gjorde sine daglige øvelser, men mistet litt interessen for denne rasjonelle norske vei mot åndelig utvikling, kanskje på grunn av dens offensive markedsføring, men også fordi mange av dens ledende tilhengere syntes å helle i en politisk retning Trond i det lange løp ikke kunne stå inne for. Spirituell utvikling var for Trond forbundet med medmenneskelighet og et menneskesyn som måtte være basert på en radikal politikk for en ny og bedre verden. Et anstendig menneske kunne ikke sorgløst meditere seg gjennom sytti- og åttitallet mens jernkvinnen Margaret Thatcher la det engelske samfunn i iskalde ruiner og den fallerte skuespiller Ronald Reagan planla stjernekrig og reduserte skatter for de rikeste. Tvert i mot hadde Trond begynt å drive samfunnsforskning. En del år og noen mislykkede parforhold senere hadde hans åndelige søken vendt tilbake, kanskje i en mer moden, men stadig nysgjerrig form, den hadde brakt ham til andre spirituelle fenomener, til antroposofien og dens gode praksis, anti-østlig som den var, men også til lokale skikkelser som danske Martinus og svenske Ambres, til den engelske healeren


Matthew Manning, men ikke minst til miljøet sprunget ut av engelske Bob Moores virksomhet i Danmark, der meditasjon, healing og energiøvelser igjen kom inn i Tronds liv som en ny og seriøs impuls. Samtidig skulle han etter hvert observere at enhver småby i Norge utover nittitallet ble fylt med all verdens mer eller mindre tvilsomme New-age tilbud som kanskje mest var skjult forretningsdrift for folk som nå hadde vanskelig for å få en alminnelig jobb i den nye postmoderne og liberalistiske tid der småbutikkene, industrijobbene og småbrukene hadde forsvunnet. Disse folkene visste liten forskjell på okkultisme, animisme, shamanisme eller spiritualitet. Det var en saus av tarotdamer og fargebad og krystaller og healing overalt, mye hjemmelaget åndelig visdom som kunne gi en sliten arbeidsløs eller uføretrygdet NAV-klient et tiltrengt levebrød. Etter hvert skulle også åndelig copyright, varemerker og mønsterbeskyttelse bre seg på glanset papir og astralkolorerte internettsider, man fikk gründerstøtte for å opprette spåkonevirksomhet, offentlig godkjenning for å lage høgskoler og ”akademier” uten rasjonelt fundament, og Trond visste med seg selv at dette sirkuset, der faktisk viten og seriøs bestrebelse var gitt opp til fordel for næringsdrift og moderne overtro, ikke var noe for ham. Men når han tenkte tilbake, var det fremdeles det å øves i hengivenhet det han hadde hjerte for. Å lytte til mennesket som et hellig søkende vesen. Tro på andre menneskers uendelige muligheter. Deres kjærlighetsevne. Menneskers rasjonalitet og evne til vekst. Om den uendelige forskjellen på menneske og dyr. Andre vesener, energier og besvergelser var ikke Trond lenger interessert i. Derfor visste han nøyaktig hva Chang følte. Han gjenkjente hans hengivenhet for en mester. Chang hadde hele tiden utvist fortrolighet til Trond, selv om han hadde ledd av hans klossethet i å takle emosjonene sine. Han hadde vært ivrig etter å vise ham sin verden, men det var også tydelig at han selv gjerne ville lytte og lære. Det hadde oppstått en fin kontakt mellom dem, selv om Trond synes Chang kunne bli litt for selvsikker til å være så ung. - Jeg er ikke blitt så stimulert siden dagene med Jens, tenkte Trond, litt forbauset over at han tenkte på Jens nå, og ikke på Stine. Men det var jo også slik at gjennom hele Tronds liv løp sporene etter Jens. Han kunne huske samtaler de hadde hatt, gnistrende av ren mental energi. - Jens var også en søker, tenkte Trond. Og han var godt orientert om det okkulte. Men det hadde vært en forskjell. Som om Jens hadde vært både seende og blind på samme tid. Som om hans evner var drevet av en begeistret disharmoni som gjorde ham umettelig. Altende, utprøvende og ustoppelig. En stimulerende men upålitelig kamerat, en verdig utfordrer. Men selv Jens sin trang til å oppfylle andres behov, dreiet seg likevel om ham selv. Nok ikke for å skaffe seg selv makt. Jens forsøkte virkelig å være altruistisk, han arbeidet ustoppelig for en bedre verden. Men uten hensyn til midlenes kvalitet, og sitt egos krav.


- Jeg er glad du tok meg med hit, sa Trond. Chang bare smilte. - Det å vise meg mesteren er nok det viktigste for ham, tenkte Trond. En slik utrolig beundring! Han kjente et stikk av savn etter den hengivenhet han selv hadde følt for lenge siden. Da han var ung. Før sunn skepsis var blitt hans livs rettesnor. - Hvor gammel er din mester? Chang var usikker på hvor gammel han kunne være, men han var nokså gammel og meget vis, han hadde bodd i klosteret så lenge alle kunne huske. - Han er altså åndelig leder her, sa Trond. - Det er en meget gammel æresstilling, sa Chang. Jeg er svært lykkelig over å ha fått ham som min far. - Da kjenner du ham godt, sa Trond Chang nikket, og nevnte på sin troskyldige måte at mesteren hadde noen skikkelig morsomme sider, han likte veldig godt en spesiell matrett, som Trond selvsagt ikke visste hva var, og noen ganger kunne den gamle bli vill av begeistring over lyden av enkelte av klokkene i tempelet. - Han er en mild, men sterk åndelig leder, sa Chang ærbødig. Man sier at han er en av de største i tradisjonen. En meget klar sjel. Meget hellig i sin meditasjon. Der de nå gikk omkring i den vakre tempelforgården, fortalte Chang mer. Mesteren hadde, helt fra barn av, levd her. Han var av gammel, høy familie, men hadde tidlig sluppet all identitet til den. Som ung mann hadde han vært ute av klosteret en periode, lært seg snekkeryrket og vært snekker. Siden ble han den fremste håndverker blant munkene. Nå var det mange år siden han hadde påtatt seg det store ansvar og den ærverdige oppgave å bli øverste leder, en gave til dem alle, for en slik høy sjel hadde for lengst lagt personlige ambisjoner bak seg. Den gamle var altså meget høyt ansett. Etter hva Chang fortalte var han i stand til å opptre på hele skalaen fra den sarteste mildhet til den kraftigste autoritet. - Alle mennesker er like for ham, sa Chang. Han er respektert i høye kretser utenfor klosteret også, fordi han har stort politisk ansvar. Trond nikket. Han forsto han hadde vært usedvanlig heldig. Men Chang var heller ingen hvem som helst, dedikert og bråmoden som han var. Kanskje også han, med all sin iver og motivasjon, en gang ville bli en åndelig leder? Foreløpig gikk de og spøkte og lo sammen, Chang med den uhøytidelige og lekne verdigheten Trond nå hadde vennet seg til. Mager, velbygd, og våken for alt hvor de gikk, smilte han mye. - Han har så lett sinn, tenkte Trond. Han er åndelig og mentalt et stort menneske allerede. Chang utstrålte en nesten sjokkerende naturlighet, men det var lett å merke at han også var faglig sterk. I går hadde han nevnt at han også hadde tatt


utdanning i kinesisk naturmedisin, og bevisst valgt klosteret etterpå. Det slo Trond at Chang hadde en stor, nesten naiv tro på menneskers høyere motiver, han sa det var gode forklaringer på alt, at intet egentlig var ondt eller skadelig. - Han er en klok person, et strålende menneske. Men ennå mangler han de fleste av livets erfaringer, tenkte Trond. I løpet av formiddagen hadde de fått snakket en del. Trond hadde sagt at han var bekymret for om datteren Stine bare ville drive og kanskje ikke klare eksamen dersom hun ikke fikk hans støtte. Sin virkelige uro for henne ville han ikke komme inn på. Chang hadde ment at alle måtte følge sin vei, og alt som skjedde hadde lik verdi. Det som skjer skulle man la skje, og akseptere det. Trond kunne lite om østerlandsk tenkning, men det foresvevet ham noe om ikke-inngripen. Bekymringer var av det onde, man kunne ikke styre og kontrollere ting. Dette var visst Changs filosofi. Bare ta de helt nødvendige skritt, se det enkle i situasjonen, høste hva den kunne gi. Vanligvis skjer det ikke så ille som man forestiller seg, alt er tankeforestillinger. Javel. Han fikk slutte med sine bekymringer. Men bak Tronds bekymringer lå en sårhet. Et savn. En virkelig og sterk kjærlighet, og en trang til ansvar han ikke kunne kvitte seg med. Man hadde ansvar for sine barn. Man ville alltid ha det. Hele livet. Selv om de klarte seg godt. Det var litt underlig å høre den unge Chang snakke om at han måtte arbeide for mer tillit. Det kunne lett oppfattes som om Trond måtte få større tillit til seg selv, velge å være åpen for det ukjente, bedømme alt ut fra tillit, og ellers ikke vente seg noe. At Chang selv hadde et mål, nemlig å bli like besindig som sin åndelige leder, var tydelig. - Er han klar over at han dermed har en ambisjon, og på den måte motsier seg selv, tenkte Trond. Denne unge og fine mannen ønsker at livet skal følge en ukomplisert bane. Et liv i enkelhet og glede. Er det mulig? Men han er en sjelden ung mann, så klok og samtidig så naiv. Chang gjorde tegn til å gå inn i selve tempelet. Trond tok av seg skoene og fulgte etter. De kom inn i et stort rom, også her med en rekke buddhastatuer langs veggene. Chang begynte å forklare og nikke mot hver enkelt statue, og Trond nikket høflig. Han forsøkte å få med seg det munken med sin lave og behagelige stemme sa. For Trond så alle buddhaer mer eller mindre like ut. De hadde alle det stive og stiliserte uttrykket, forgyllinger her og der, men det var tydelig at Chang oppfattet dem som meget uttrykksfulle og naturlige. Og det begynte å demre for Trond at arven fra antikken, renessansen og realismen i billedkunsten nok var et rent vestlig fenomen. Det lille de hadde snakket om ved måltidet i går om buddhisme, hadde vært interessant. Chang hadde vært utrolig lite fordømmende overfor andre trosretninger da de kom inn på dem, det virket som om han syntes at det var helt i orden med andre religioner. En påfallende liten misjonsiver hos en idealistisk


ung mann! Så kanskje var den buddhistiske praksis kanskje et alternativ til vestens galskap og religioners hang til fanatisme? Buddhismen hadde hatt en viss appell til amerikanske intellektuelle helt siden beatgenerasjonens dager. Selv om det her i Thailand var Theravadabuddhisme og ikke zen, syntes Trond likevel at det var mange likhetstrekk med det lille han hadde lest seg til på slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet. Han følte seg takknemlig. Nå skulle de dessuten finne ut mer om det symbolet Jens hadde sendt. Og som Trond ikke likte. Han gledet seg over å få oppleve mer av den buddhistiske tenkemåten og atmosfæren. Det var fascinerende her oppe på høyden. Mange mennesker, men likevel fredelig. Han fikk slappe av litt. Det var ikke mye mer han kunne gjøre. Iglem hadde vel reist i går kveld, han hadde i telefonen sagt han ville dra direkte til Phuket. Allerede på mandag hadde advokaten fått i oppdrag å rydde opp i saken med Christian Ahlsen. Han hadde stått på farten for å reise til Thailand, men var uviss på hvor han skulle dra, og hadde vært meget takknemlig får å få tipset av Trond. Dermed hadde han, som han sa, indisier på hvor han ville finne Christian, han hadde lovt å holde øye med Stine og øyeblikkelig melde i fra til Trond dersom det skulle tilstøte henne noe. - Du kan trygt overlate din datter til meg, Bjerre, hadde Iglem sagt. Det var vel ikke akkurat det Trond hadde hatt mest lyst til å høre, men han tok det i beste mening. Han var også lettet over at han i går endelig hadde sjekket ut av hotellet. Etter å ha vært i klosteret syntes Trond nå at det lille pensjonatet var mer enn godt nok. . De kom nå inn der det var et lite rom, nærmest et tomt kapell. Det var ingen dør, bare en åpning, som en invitasjon til å kikke inn for alle som måtte komme forbi. Men på klosteranlegget var det ikke bare thaier i åndelig ærend. En betydelig mengde turister travet omkring, kikket og fotograferte. Chang gjorde et lite tegn til Trond og de stanset foran åpningen. En eldre munk med rundt hode og kvikke kroppsbevegelser satt inne i rommet. Han velsignet et par med to barn der inne. Han tok i mot pengene mannen ga ham, begynte å sprute vann på ham og kona og barna med en kvist, mens han fremsa velsignende bønner. Trond merket med en gang en verdig stillhet, noe han bare kunne kalle åndelighet, til stede i det rommet. Men det tyske ekteparet som travet forbi dem og trampet rett inn, merket visst ikke stort til det. Det la i vei med å fotografere den maleriske scenen med den gamle munken, småpratet på tysk, og så ut til å ha den beste samvittighet av verden over å ha fått så bra bilde av et slikt motiv. Etter at thaifamilien hadde trukket seg tilbake og tyskerne gått ut igjen, vinket Chang igjen. De kunne gå inn. Chang nærmet seg den eldre med stor høflighet og ærbødighet. Han satte seg ned, og ventet på at den gamle, som nå satt i meditasjonsstilling, skulle legge merke til ham. Om litt nikket den gamle,


smilte strålende, og stilte et kort spørsmål. Chang bøyde seg lett og svarte, mens han nikket mot Trond. Og den gamle nikket og smilte også mot Trond. - Hans Hellighet spør om du ønsker litt te, sa Chang forsiktig. Trond nikket, litt forvirret. Han ble med ett klar over at det også var andre munker til stede utenfor rommet, diskret ved døråpningen. - Han trenger ikke servere meg noe. - Nei, det er helt i orden. Det betyr bare at han gjerne vil snakke med deg for å besvare dine spørsmål. - Jeg forstår ikke at han orker å sitte her blant disse tåpelige tyskerne, brast det ut av Trond. De forstår jo ikke at de tramper inn i gudstjenesten. - Det er ikke gudstjeneste. Vi er buddhister. Vi har ikke noe i mot at folk gjør det de føler seg vel med. Vi er ikke bedre enn dem. De kommer hit slik som oss. De kommer kanskje også for å finne noe. Trond følte seg forferdelig beskjemmet. Men han fikk en bolle med te i hånden av en munk som forsvant igjen, og ventet usikkert. Den hellige mannen satt uforstyrret og smilte mot ham, og Trond forsto at han av høflighet ventet på hva han, Trond, nå kom til å gjøre. Trond drakk en slurk, og den gamle lot til å more seg, han knegget fornøyd. Chang ventet ærbødig til han kom med et par enstavelsesord, svarte ham igjen med lav og behagelig stemme. Den gamle så ganske lenge på dem, og nikket tilbake. - Han ber deg å tale. Om du vil, kan du fortelle din historie. Han forstår meget godt engelsk, men foretrekker selv å ikke snakke det språket. Han sier jo mindre det blir talt engelsk her i vår verdensdel, jo bedre bevares verdens ekthet. Men du må gjerne tale engelsk. Trond fikk med en gang en litt sarkastisk tanke, han forsto hvorfor han følte slik umiddelbar sympati med den hellige. Endelig var det et menneske som hadde forstått det alle burde skjønne. Men snart fikk den spesielle stemningen i rommet ham til å føle seg helt annerledes. Han mistet lysten til å ha kjappe og ironiske tanker. Han var så uendelig trett av ironi. Her var han kommet til en som virkelig ville hjelpe ham, vise hva som var vesentlig i Tronds lange og kompliserte liv. En som kanskje ville vite og forstå. Så Trond fortalte. Hele tiden satt den gamle og lyttet. Etter en stund henvendte han seg til Chang. - Han sier han er meget bedrøvet over din situasjon, sa Chang. Han kan se at du elsker din datter. Trond kjente plutselig en veldig varme stige opp i mellomgulvet. Han kjente virkelig nå hvor ulykkelig han var, og han kjente tårene sprenge på. Men den gamle satt bare og så rolig og mildt på ham, og hadde en anelse av et smil på leppene, da han henvendte seg til Chang igjen. - Han spør om du er villig til å la henne leve sitt eget liv, sa Chang. - Bare jeg vet at hun er i live, hvisket Trond. Og har det godt. Og er trygg. Den gamle sa ett eller annet, og Chang ba Trond å drikke litt mer te. Etter å ha tatt en liten slurk følte Trond seg lettere igjen.


Den gamle nikket for at Trond skulle fortsette. Etter en stund stanset han ham med en håndbevegelse. - Han spør om hvordan symbolet ser ut. Det symbolet som din datter har mottatt. Trond lette i lommeboken som var stappfull av gamle kvitteringer og noen få sedler. Han dro ut skissen, ga den til Chang som ga den til den gamle, som reagerte momentant. - Dette er ikke bra. Chang var blitt litt skarp i stemmen. - Nei? Tronds siste lille håp sluknet. Han håpet ikke det var noe blasfemisk eller støtende på annen måte. - Det er et meget dårlig symbol. Det er et gammelt, svært ondt tegn. Noen mennesker bruker det som tatovering. Det tiltrekker seg lave krefter. Det har ingen ting med buddhisme å gjøre. Chang mottok nølende lappen fra den gamle, brettet sammen igjen, la den på gulvet foran Trond mens den gamle ga et par skarpe kommentarer. Hva betyr det da? Hvor kjenner han det fra? Trond var usikker på hva som ville følge. Han merket at atmosfæren av varme og vennskap med Chang var noe han ville ha igjen. Men den gamle var åpenbart blitt bekymret, og Chang var litt rystet ut av sin smilende og tillitsfulle ro. - Han sier tegnet stammer fra mennesker som er meget langt fra sin rette vei. - Vet han noe mer, sa Trond Kan jeg konkret klare å finne hvem og hvor det stammer fra, og hvorfor Jens kan ha sendt det? Den gamle og Chang hadde en lang og utilgjengelig samtale. Trond forsto at det meste av det som kunne og skulle sies var sagt. Men til slutt løftet den gamle hånden, ga seg til å sprute vann, også et par små skvetter på Trond, mens han nikket at han kunne ta opp lappen. Chang så på Trond, og slik han satt, kjente Trond at uroen var i ferd med å krype inn i ham igjen, som tusen små maur. - Han sier du trenger mer styrke, for han vil gjerne fortelle deg litt om din datters situasjon, sa Chang. Da Trond hadde forlatt den gamle munken, hadde mesteren vinket Chang inn til seg igjen. Trond ble stående utenfor en stund. Han hadde forstått at læremesteren gjerne ville ha noen ord alene med sin disippel. Trond hørte først de lave stemmene, så var det helt stille en god stund, som om de to der inne satt og mediterte. Etter et kvarter kom Chang ut igjen, først så han lett og glad ut, men på vei nedover trappene merket Trond at han ble taus og alvorlig, nesten litt nedtrykt. Trond hadde stått oppe på høyden og ventet på Chang mens forsøkte å ta seg inn etter det spesielle møtet. Underlig nok følte han seg lettet, til tross for at


han vel egentlig burde vært litt skremt av at den gamle hadde tatt symbolet så alvorlig. Han kjente seg bemerkelsesverdig rolig, som om han virkelig hadde fått mer styrke av de vanndråpene han var blitt dusket med. Hans bekymring for Stine var blitt erstattet av en slags målbevissthet. Han var i hvert fall glad for at Stine hadde overlatt symbolet til Flemming. Som gammel sosialantropolog visste nok Flemming hvordan han skulle forholde seg til primitive gjenstander, om det var heksedoktorremedier, voodoodukker eller hva det nå måtte være. Det var altså et magisk symbol, en slags animistisk totemsak. Det var ikke noe som burde sirkulere på byen. Trond var ikke overtroisk, men han visste likevel så mye om både den vanlige og den okkulte verdens ritualer at noen mennesker godt kunne bli behersket av en maske. Og at noen brukte masker rituelt i fullt alvor. Det behøvde heller ikke være i shamanistisk sammenheng. Preging og besettelse ved benyttelse av en maskefigur var faktisk et velkjent fenomen innen teaterverdenen, det hadde en pålitelig dansk teaterinstruktør betrodd ham en gang. Trond var glad Stine hadde levert symbolet fra seg, hun hadde heldigvis ikke sans for de etniske tatoveringer som var så på mote for tiden. Det kunne fort bli tungt å bære et slikt symbol. Det var jo noe vemmelig ved at Jens hadde sendt henne dette tegnet. Trond trodde ikke et øyeblikk på at Jens ikke på en eller annen måte hadde visst hva slags symbol det var. Han hadde visst det og han hadde ment noe med det. Han hadde forsøkt å involvere Stine ved å sende det til henne. I dette landet de nå befant seg, så fullt av animisme og åndetro ved siden at den sympatiske buddhismen, kunne det ha sin effekt å befatte seg med slike dekorasjoner. Den gamle mesteren hadde innstendig sagt at Stine burde bryte all kontakt med symbolet, at det gjorde henne bundet til krefter hun ikke burde være bundet til. Men at hun selv aktivt måtte bryte det. Før Chang og han var kommet midtveis ned de lange trappene, hørte Trond en velkjent jazzlåt midt i all skranglingen, samtidig med at han følte et voksende sinne overta. - Ja, tenkte han, mens han lette etter mobilen. Hun er bundet til Jens. På en eller annen måte er hun bundet til ham. Jeg har ikke villet se det. Jeg har villet bagatellisere det. Men jeg kan ikke bryte det båndet for henne. Symbolske krefter, strukturer i hennes ubevisste styrer alt. Den del av psyken som er utilgjengelig for den rasjonale fornuft, der han igjen har bundet henne, krever et rituale. Alt dreier seg igjen om Jens. Igjen har bundet henne, selv etter sin død. Det er uhørt. Jeg må finne ut av det. Hva var det han egentlig drev med? Hva var han for et menneske? Hva skjedde her nede? Hva var det han skjulte? Han tillater seg altså å sende et skittent symbol til Stine. Etter sin død. Takk og pris at hun ikke løper rundt med det lenger. Trond kjente at han hisset seg mer og mer opp.


Ett øyeblikk slo det ham at han selv gikk med en kopi av det onde symbolet i lommeboken. Det ga en liten iling. - Jeg må slutte å være så irrasjonell, tenkte Trond irritert. Dersom noen forsøker å stikke av med lommeboken min er det sikkert smart å ha en forbannelse der. Da får jeg den sikkert tilbake… Trond ble klar over at telefonen stadig ringte, den tok ikke hensyn til at han ikke ville ta den. Han tok den skyldbevisst opp for å slå den av, låten føltes upassende selv om det hellige skramlebråket omkring dem var adskillig dårligere synkopert enn Thelonius Monks geniale feilslag på piano. Det var ikke Stine som ringte. Han syntes likevel at han dro kjensel på det fremmedartede nummeret som var synlig på displayet. Han tok seg sammen. Det var David Lang. - Sorry for the noise, sa Trond etter å ha presentert seg. Det er for å holde onde ånder borte. Jeg befinner meg utenfor en wat i Bangkokområdet og folk bråker som gale her. - Ikke noe problem, sa David Lang i den andre enden. Den tykke californiadialekten hensatte Trond til Los Angeles. - Ikke noe problem, de klarer ikke å jage meg. Du har opplysninger om Petersen? - Det stemmer, sa Trond. - Det er meget interessant. Han var min kollega. - Dere arbeidet i samme firma? - Det er riktig. Biotech. Men Petersen forsvant i tsunamien. Et stort tap. En meget dyktig mann. Tidligere direktør for forskning og utvikling. - Tidligere, sa Trond. Jeg trodde han var det stadig. - Omorganisering, sa David Lang kort. Sist høst dannet Petersen en egen gruppe for å jobbe i spesielle prosjekter som krevet høy operativ kompetanse, det var mange som ble overrasket over at han ga fra seg den gode direktørlønnen. - Jens Petersen var spesiell, sa Trond. Jeg er ikke overrasket - Ikke jeg heller egentlig sa David. Hvordan kjenner du Petersen? Og hva har du å fortelle? Trond fortalte om sin egen bakgrunn, og om postpakken, men rakk ikke å komme mer enn litt inn på det han hadde funnet i leiligheten, før David sa: - Det ville være meget interessant å møtes. Denne uken befinner jeg meg imidlertid syd i landet, på Phuket, men jeg vil være tilbake i Bangkok til uken. - Du er på Phuket, sa Trond interessert. - Ja, har noen forhandlinger gående her nede, og vil benytte helgen til å klatre litt i fjellene, surfe og dykke. - Klatre, sa Trond. - Ja visst sa David Lang. Det er vel verdt å prøve. - Det er altså brukbart berg der nede? - Kalksteinsklipper. Snadder for nybegynnere, men også for mer trenede.


- I så fall, sa Trond, om det passer kunne jeg faktisk tenke meg å komme og se på forholdene. Jeg liker å klatre, og av andre grunner kunne jeg også godt tenke meg å dra til Phuket. - Glimrende, sa David. Jeg kan anbefale en morsom liten leir for klatreog dykkergale mennesker nær der jeg befinner meg. Jeg kjenner innehaveren, hun heter Sally, blant venner kalt Longtail Sally på grunn av båten hun eier. Dessverre ble stedet kraftig ødelagt av tsunamien, men hun har åpnet igjen nå. Ikke veldig stort, likevel god plass, nokså folketomt for øyeblikket. Besøket har ikke tatt seg helt opp igjen, det går dessuten mot monsunsesong. Men det er et meget idyllisk sted. Du kan leie standard klatreutstyr på stedet, mange skryter av forholdene. Jens Petersen var faktisk innom og klatret forut for tsunamien, har Sally fortalt meg. - Høre perfekt ut, sa Trond oppglødd. Chang gjorde gestikulerende bevegelser mot ham. - Kan du være snill å holde linjen et øyeblikk, sa Trond, det er bare ett eller annet. Trond så spørrende på Chang. - Hvem snakker du med, sa Chang. Det er viktig at du forteller det til meg med det samme. Trond var himmelfallen. Men Chang sto helt uanfektet, spent men nå smilende igjen. Han ventet på svar. - Det er en mann som kanskje vet noe om min forsvunne kollega, sa Trond litt oppgitt. Du vet, min tidligere venn Jens som sendte det symbolet til min datter. Hennes xxx som du kalte ham. Denne mannen inviterer meg til å møtes sydpå. Etter det jeg har opplevd de to siste dagene er det ingen hensikt for meg å være i Bangkok lenger. Jeg er, også etter det du sa i går, sikker på at min datter har dratt den veien, denne mannen kan føre meg videre for å finne ut mer, han befinner seg i en klatre- og dykkerleir ikke ved Phuket, og foreslår at jeg drar dit. Det var også der min venn forsvant den gangen, og så dumt det enn er, og så fint det enn har vært å være her, så kommer jeg til å dra, allerede i kveld om det er mulig. Det går kanskje ett nattog sørover. Men jeg er virkelig lei for at vi må skilles allerede. Jeg skulle virkelig gjerne sett at vi kunne vært mer sammen. Jeg har allerede lært mye av deg. Chang så et øyeblikk bekymret ut. Så smilte han plutselig. - Det er ikke noe å være lei for, sa han. Jeg vet at du må dra. Om du tillater, reiser jeg med deg. Min mester sa jeg skulle dra med deg. Jeg skulle finne en ny måte å være nyttig på. Ikke bare være i klosteret. Han sa det beste jeg kunne gjøre var å følge deg. Være hos deg i din bekymring. Han sa du var sendt fra det praktiske liv, også til nytte for meg. Men han sa igjen det som alltid gjør meg så bedrøvet, at jeg ikke skulle prøve å bli som ham. Alt jeg vil, er jo å bli det. Men han rådet meg til å dra med deg. Min sjel krever å bli trent mot selviskhet. En stor åndelig sjanse. - Han mener kanskje at du trenger erfaring fra det virkelige liv, sa Trond.


- Slik prins Gautama trengte å lære om verden før han ble Buddha, sa Chang. Det er en farlig og utfordrende vei. - Kanskje mesteren din synes du er verdig til å prøve det, sa Trond. Chang smilte. - Da vet jeg at jeg skal prøve det, sa han. Om du vil det, reiser jeg med for å gjøre nytte i din leting. Trond så glad på ham. - Det vil jeg veldig gjerne. Men jeg må dra i kveld, og jeg har kofferten pakket allerede. Chang nikket fornøyd. - Da følger jeg med. Trond tok fram telefonen igjen. - Hei igjen. Er det i orden om jeg får reisefølge? Av en buddhistmunk jeg kjenner? Trond så på Chang, som nikket ivrig og smilte. - Sally er åpen for de fleste trosretninger sa David Lang tørt. Som gammel hippie har hun nok litt røkelse på lager i butikken. - Flott, sa Trond. Da sees vi der nede. Det kommer til å bli morsomt.


Kap. 46 Sørover. Trafikk Da Trond og Chang fortsatte nedover trappene for å ta veien mot henholdsvis pensjonatet og campusområdet igjen, var de blitt gående tause, kanskje opptatt av den forestående reisen. Fra nå av skulle de kampere sammen.. Det var blitt bestemt spontant, men kanskje tenkte de begge at de ikke var så godt kjent med den andre. Derfor la ingen av dem merke til mannen som krysset gaten et stykke bak dem da de vel var kommet ned trappene og ned i byen. Det kunne være en turist som også hadde vært oppe på området for å se det berømte tempelet. Da Trond hadde stanset for å ta telefonsamtalen fra David Lang, hadde denne mannen også tatt opp sin mobiltelefon, det kunne se ut som om han hadde en fått telefon nesten samtidig, men kanskje hadde han bare hørt på noe musikk han hadde lagret på den, han hadde i hvert fall bare stått og lyttet uten å si noe, han hadde heller ikke fortsatt ned trappene forbi der Trond og Chang var blitt stående, men hadde på sin avsats litt høyere i trappen fortsatt å studere de underlige mekanismene som var laget for å skremme onde krefter. Han hadde ikke bråket med mekanismen, men hadde heller ikke kommet seg videre før Trond og Chang var vel nede. I løpet av den tiden hadde mannen hatt en ny telefonsamtale, denne gangen snakket han helt avgjort med noen. Etterpå hadde han gått videre ned og fulgt gaten et stykke bak de to, men heller ikke nå tatt dem igjen, enda Trond og Chang gikk temmelig sakte og det så ut som om han skulle samme vei. Da Trond og Chang skiltes hver til sitt, svingte også den ukjente mannen inn i en tredje gate, i luftperspektiv så det ut som om tre partikler spredte seg ut i hver sin retning. Trond og Chang hadde blitt enige om at de skulle møtes igjen ved den store inngangen til Hualampong jernbanestasjon. Sørover gikk det visst et komfortabelt nattog som Trond tidligere hadde fått anbefalt av Triffin, ”dersom han ville få lyst til å erfare en virkelig reise, ikke bare dumpe ned med fly”. Fra stasjonen i Hat Yai ville det så gå buss videre til Phuket. Trond forsto at det var en reisemåte Chang kunne være fortrolig med, så avtalen var blitt at de skulle ta toget utpå kvelden og at Trond ville kjøpe billettene. Da Trond fem timer senere ankom som avtalt utenfor stasjonen, var det blitt mørkt. Trond hadde hentet sakene sine og betalt rommet, nå sto han med koffert og ryggsekk og ville finne en billettluke. Han var litt spent, men allerede på avstand så han Chang i sin gule munkedrakt motta ærbødige hilsener og besvare dem selv her midt nede på det travle stasjonsområdet. Trond ropte og vinket til ham, tok seg litt i det, det var opplagt feil måte å henvende seg til en munk på, men Chang bare smilte og kom bort til ham. Vel inne i hallen kom det øyeblikkelig noen karer bort til Trond som antakelig så ut som en typisk turist. De praiet ham med forskjellige tilbud, de anbefalte busser og hotell som var spesielt gode og billige. Da en av dem spurte


Trond hvor han hadde tenkt seg sørpå, og Trond sa i nærheten av Phuket, sa praieren at han kunne tilby en billig buss som gikk om en halv time, den kostet bare halvparten av toget, men var en kvalitets direkterute, med airconditioning. Trond så usikkert på Chang som nikket velvillig. Det var jo enkelt og fristende. Den pågående bussagenten geleidet dem ut gjennom noen bakgater bak stasjonen og inn gjennom et forheng på et slags trangt kontor, kanskje en ekspedisjon for et reisebyrå der det ble skrevet ut noe som skulle være billetter, det var en slags håndkvitteringer. Trond kunne ikke begripe at disse håndkvitteringene kunne gjelde overalt. Men det var tydeligvis et effektivt system her i landet. Chang nikket bekreftende at det var helt vanlig. Trond spurte billettselgeren hvor bussen sto, men fikk tegn til å vente litt, selgeren henvendte seg høflig til Chang på thai, som nikket og sa de måtte dra et stykke med taxi, men det var inkludert i billetten. Foreløpig skjedde det ikke mer. Trond ble litt usikker etter hvert som tiden gikk, men til slutt kom to unge gutter inn i lokalet og sa ”taxi”. Chang fulgte med den ene, den andre vinket til Trond som grep kofferten og ble med ham ut. Taxien viste seg å være to motorsykler som Trond og Chang nå ble plassert bakpå. Trond forsøkte så godt han kunne å holde et fast tak på kofferten og samtidig ikke falle av der de i vill fart svingte ut i den sydende trafikken over Bangkoks forrevne gatelegeme. Han så Changs flagrende kappe foran seg av og til. De som kjørte syklene ga gass som om de kappkjørte der de tråklet seg forbi alle slags kjøretøyer. De måtte stanse et sted der trafikken hadde hopet seg opp. En politimann holdt brysk en arm med hanske opp foran de to taximotorsyklene. Det hadde tydeligvis skjedd en ulykke her. Stygge bremsespor i betongen, en løs støtfanger og en avrevet dør, og der, foran to sammenfiltrede bilvrak sto en politibil med blinkende lys. To urørlige skikkelser lå på gaten, blodet var trukket gjennom den jakken som var lagt over hodet på den ene. Fra en redningsbil var allerede en person med hjelm i gang med vinkelsliper og tang på et av vrakene, nå kom også noe som måtte være en ambulanse til. Mannskapet var i ferd med å løpe bort til stedet da det kom enda en stor van med redningsmannskaper. Og nå skjedde noe som fikk Trond til å glemme det grufulle synet av de døde skikkelsene på gaten. Redningsmannskapene fra den ene bilen begynte å skjelle ut de fra den andre, forsøkte faktisk å hindre dem. Og det så ikke ut til at politiet gjorde noe tegn til å blande seg inn. Det var en truende og opphisset stemning mellom de to mannskapene, og det så ut til at de som hadde kommet først, virkelig ble skremt. De rygget bilen tilbake igjen, og de sist ankomne kjørte fram, dro ut to bårer, og la de omkomne på dem. Så skjøv de dem inn bakdøren på den store varebilen, noterte noe på en blokk en politimann rakte dem, hoppet inn i bilen igjen, og forsvant med de døde mens en fra redningsbilen kom en med en krok og vaier for å trekke de ødelagte bilene fra hverandre. Gnistene fra vinkelsliperen til mannen som fremdeles holdt på med vrakene falt som stjerneregn mot den blodige betongen.


Politimannen vinket taximotorsyklene videre. Det hele hadde tatt under fem minutter. Trond hadde totalt mistet lysten på mer motorsykkelkjøring der han klamret seg fast, men om litt var de framme ved en sparsomt opplyst parkeringsplass inntil et høyt gjerde. Bussen sto klar, og sjåføren holdt høflig opp lemmen til bagasjerommet for Trond. Trond trodde ikke sine egne øyne, og det så ut til at sjåføren var like forbauset. For det var Tuk, eller Pran som skulle kjøre bussen, og han satte i et hjertelig smil da han fikk se Trond. - This night I drive bus to Phuket, sa han. Going to work for my cousin there. Good transport for me. Free ride, making extra money, know very well bus company boss. Worked for him many times. You going to Phuket? - Near by, sa Trond matt, mens han tok seg sammen. I think my daughter is down there. Her boyfriend likes playing golf. - And khun Yen maybe also there, sa Tuk. Sorry my friends did not know him. - That’s ok, sa Trond. Never mind. Det var et utrolig treff. Og nå var det godt, nesten morsomt, å treffe denne fyren igjen. Tuk kom seg altså fram og tilbake til fetteren i Phuket ved å kjøre bussen, dermed ville han ikke bare spare pengene til billetten, men også tjene noen baht i tillegg. Triffin hadde nevnt familietilhørigheten som var sterk i Thailand. På denne måten gjorde Tuk det lønnsomt å besøke familien, kanskje for å hjelpe fetteren med en tjeneste i ny og ne. Trond skulle vedde på at fetteren også hadde det samme forretningstalentet. - May be are you interested in resting pillow, sa Tuk. Very cheap. You get special price. - How much, sa Trond smilende mot sin vilje. Tuk nevnte en nokså horribel pris for den lille gummiputen. Og Trond ristet på hodet. - What do you pay, sa Tuk. Trond følte at de var inne i sin gamle gode relasjon igjen. Han så at Chang allerede hadde satt seg inn, så han betalte for puten med en seddel som var halvparten av der de var i prutingen, og Tuk nikket tilfreds. Trond plasserte kofferten i bagasjerommet. Han gikk inn i bussen som allerede var halvfull av passasjerer, det var ti minutter til avgang. Han var egentlig glad for å dra fra Bangkok nå. Det hadde vært hyggelig å treffe Tuk igjen etter motorsykkelturen med den grusomme trafikkulykken, den hadde vekket en ubehagelig følelse fra gårsdagen som han ennå ikke hadde fått ut av kroppen. Tuk og han var jo begge blitt forfulgt, til og med blitt beskutt. Godt å komme seg ut av Bangkok nå. Til et fredeligere sted. Et feriested tross tsunamien. Trond satte seg på setet foran Chang som satt smilende og ventet på ham. - Det var ille, sa Trond.


Chang svarte ikke. Bare nikket svakt, og det hadde en beroligende virkning. - Hvor har du satt bagasjen din? sa Trond. Han syntes at sidelokket på lasterommet i bussen hadde sett skrøpelig ut. Det hadde vært like greit å ta med den store kofferten inn så han kunne holde et øye med den. Det var alltid et styr å holde rede på bagasjen på reiser. Han tok av seg ryggsekken og satte den på setet ved siden av seg. Chang pekte på en liten skål han hadde i en rem utenpå munkekappen. Den var en slags grunn bolle, med en tynn, skarp og blank bølget stålrand rundt. - Jeg har den her, sa han. De hadde en lang busstur foran seg. Trond blåste opp nakkeputen og la den inntil vinduet, og sjåføren Tuk hadde hatt rett, det ble litt mer behagelig til tross for at Tuk som vanlig ikke var noen lusekjører, heller ikke med buss. Trond hadde omsider sovnet, og de måtte ha kjørt en stund, da ha brått våknet av et smell, risting og bremselyder. Bussen skjenet litt, og kjørte ut på siden av veien, trillet sakte på veiskulderen og etter noen hundre meter svingte inn på en avkjøring. Det så ut til å være en bensinstasjon med lite verksted der. Tuk svingte inn på plassen, åpnet døren foran og hoppet ut. Trond så at han gikk bakover langs bussen og kikket under den. Så kom han inn og vinket til de passasjerene som var våkne. De kunne benytte anledningen til å gå ut om de holdt seg i nærheten. Det ville bli en liten pause. De hadde fått en punktering og måtte skifte til reservedekk. Trond så gjennom vinduet at Tuk allerede var i ferd med å buksere ut det store dekket og legge i vei med hjulskiftet. Han kjente seg stiv i kroppen. Godt at smellet ikke hadde vært noe verre enn en punktering denne gangen. Setet var ikke så behagelig å sove i lenger. Trond gjespet, og bestemte seg for å ta en liten tur ut mellom de trøstesløse og stygge murbygningene for å strekke litt på bena.


Kap. 47 I svak stilling. Han følte det som et brått ubehag. Hadde ikke oppfattet trusselen. Men nå sto de der, åpningen var sperret. Det var fordi han ikke hadde hatt øynene med seg. Han hadde følt seg trygg for et øyeblikk siden, nå var han i fare. De kom fra to kanter, det var et trangt område, så muligheten til å unnslippe var liten. Han var i undertall, all motstand virket nytteløs. Fristelsen til å gi opp ség inn over ham, men han kjente seg hissig. Han var ingen stor fighter, men måtte kjempe så lenge han maktet. Han så hvordan de sto sorte i mot ham og sperret. Han overveide et utfall mot høyre, men ombestemte seg raskt. Der ville han øyeblikkelig bli slått. Han tenkte systematisk, forsøkte å få overblikk, forsøkte å vinne tid, forsøkte å se for seg hva som kunne skje dersom han gikk til motangrep, eller dersom han ikke forsvarte seg, forsøkte å se de mulige konsekvensene. Men han kunne ikke komme unna, hadde heller ingen sjanse til få has på noen av dem. Han ble rasende, som en ren refleks gjorde han et dristig utfall og merket at han gikk i fellen. - Skak, sa Ib Mikkelsen og flyttet løperen etter. Det der var ikke lige dig, gamle ven. Dersom min præsenile kalkulator ej har svigtet mig, er du skak mat i næste træk. Flemming Petersen snøftet. Han så at Ib hadde rett. Vanligvis var han litt bedre enn Ib, men han hadde sittet i andre tanker i denne avgjørende fase av det faste fredagspartiet deres her i Ibs antikvariat i København, og nå straffet det seg. Flemming nikket, Ib fjernet Flemmings hvite dronning, og spillet var i realiteten over. - Nåh, sa Ib, og forsøkte å skjule hvor tilfreds han var med å ha vunnet. Du har haft travlt den sidste tid? Flemming nikket. Han visste alt om hva Ib kunne legge i det. Det var ikke ment som trøst, mer en nøktern konstatering av tingenes tilstand. Bemerkningen rommet forståelse for at Flemming ikke hadde det så lett for tiden, men en anerkjennelse av at han hadde laget en god seremoni for sin sønn. Den kunne være en oppfordring til ham om å løse sine problemer på en praktisk måte, men også en åpning for Flemming til å snakke mer om det vanskelige dersom han hadde lyst til det. Samtidig lå den lille ertingen på lur, som påpekte at Flemming ikke hadde ytet sitt optimale i dette partiet, og at det kanskje ville være en ide å skjerpe seg dersom han ikke ville tape en gang til. Så det var akkurat den kommentaren Flemming trengte å få. Men Flemming unte faktisk Ib å triumfere litt. Sjakkpartiene deres var alltid seriøse. De hadde møttes fast i de siste tjue årene, hver fredag ettermiddag i dette fredelige hjørnet, ved det lille bordet der det sto to slitte, men gode stoler, det var en hellig tid for begge. Det kunne vel komme en og annen kunde innom, men de var sjelden til bry, i høyden måtte Ib ta i mot betaling for en bok eller svare på et spørsmål. Stort sett satt Flemming og Ib der uforstyrret med sin sjakk og et lite glass gammeldansk. Det kunne det


hende at de ikke snakket sammen i det hele tatt, bare flyttet brikkene dersom ingen hadde behov for ord den dagen. I det siste halvår hadde hendelsen med Jens likevel ikke vært å komme utenom. Flemming hadde vært glad for at de smertefulle tankene hans kunne ta en liten pause her på fredager. Det siste halvåret hadde Ib vært til stor støtte og praktisk hjelp. Ib kjente til det meste, han og Flemming hadde også hatt adskillige temaer oppe til debatt i seklenes løp. Samtalene var ellers, etter Flemmings mening, de siste par år i overkant blitt preget av Ibs voksende entusiasme for Internett. De var begge av den eldre garde med hensyn til teknologi, men Ib, som kunne på fingerspissene hver papirkvalitet, alle vannmerker og stempler og alt bokbinderi helt fra 1600-tallet og opp til våre dager, var nå dessverre blitt frelst på det papirløse, han hadde også installert seg på en hjemmeside felles med andre antikvariater. På nettet hadde han tilgang på store databaser, ja via det fantastiske nettet var det nå blitt mulig å finne alt som han tidligere hadde brukt uker og måneders detektivarbeid på å oppspore, i kataloger, tidsskrifter og ved telefonsamtaler til inn- og utland. Flemming hadde ikke unnlatt å kommentere det paradoksale i å digitalisere det dårlig utluftede og fredete område han alltid hadde håpet Ibs antikvariat ville forbli. Han følte fremdeles motstand mot å bruke datamaskin til det man kunne klare bedre uten. Hans erfaring med å innføre data på sin egen arbeidsplass ved museet hadde vært blandet, det hadde alltid resultert i at personalet måtte bruke tiden på selve maskinenes virkemåte, lære seg nye program som ofte sviktet, og som igjen ble byttet ut med nye program som igjen måtte læres. Alt dette hadde bare stjålet tid fra de nyttige og egentlige oppgavene museet hadde å gjøre. Dessuten hadde han selv hatt Lotte, sin sekretær. Han hadde jo stående en pc med skriver på loftet hjemme, men brukte den bare til enkelte notater og brev, han hadde knapt sendt noen e-post privat. En tid hadde han følt seg utfordret fordi Ib var blitt så ivrig. Men etter at han fikk strukket en telefonlinje opp til loftet og installert de nye boksene med deres virvar av løse ledninger, hadde han erfart all den søppelpost som han ikke ønsket å motta, strømme inn i hans maskin. Han hadde trukket ut telefonstøpselet igjen. Da slapp han det destruktive virusproblemet også, og kunne beholde sin maskin intakt. Før eller siden ville han vel bli nødt til å koble seg opp igjen, hele Danmark brukte Internett, han fikk knapt kontoutskrifter fra banken lenger, men til nå hadde han utsatt det i det lengste. Ib hadde allerede i fjor sagt at Flemmings maskin var blitt for langsom og for liten. Flemming hadde ikke gjort noe med det. Hadde bare irritert seg. Maskinen var saktens god nok, den hadde vært svært rask å skrive på da han fikk den, men med en gang maskiner nå ble kapasitetsforbedret, skulle de atter fylles med overdimensjonerte program og all verdens tid- og plasskrevede skrot så de igjen ble for små. Det var en skrivemaskin han trengte, ikke et helt typografiverksted eller telegrafstasjon. De ganger det nå hadde vært tvingende nødvendig, han hadde sendt et par e-poster fra Ibs maskin, ellers brukte han godt gammelt papir og konvolutter.


Under katastrofen i vinter og utover våren hadde han delvis skiftet mening. Da så han styrken til dette nye mediet. Der var blitt lagt ut lister, bilder og etterlysninger over savnede på internettet, over hele verden hadde man kunnet følge med i de varierende opplysninger, også politi og ambassader publiserte der. Så etter han selv var kommet tilbake fra sin resultatløse reise etter Jens, hadde han gjort noen visitter innom Ib på andre ukedager også, hadde fått sitte litt ved terminalen med tilgang til den nødvendige ekspertise Ib utgjorde, peke, klikke og søke. Ib hadde hjulpet ham med strategier og knep for å finne sannsynlige steder på nettet. Det hadde vært resultatløst. Flemming Petersen hadde denne triste tiden ferskt i minne, det å nærme seg en dataskjerm ga ham stadig en tung følelse. Men han måtte innrømme at han også hadde følt en snev av fascinasjon mens han holdt på. Ib hadde lagt ut et bilde av Jens for ham på en side der man kunne sette inn fotos av savnede, men på en eller annen måte var bildet blitt slettet ut, det lot seg ikke legge inn på nytt, men det hadde vel en teknisk forklaring. Flemming hadde alltid satt stor pris på sin venn Ib som var født i 1933, og derfor tre år yngre enn ham selv. De hadde begge vokst opp i København, og gått på samme skole, men den gang var aldersforskjellen for stor til at de hadde vært kamerater. Ib Mikkelsen hadde hatt en dramatisk barndom, moren var jødisk, så de måtte rømme til Sverige under krigen. Ib var en livlig og lett person som etter hvert var kommet til å bli Flemmings beste venn. I oppveksten hadde Ib arbeidet i sin fars boktrykkeri som tragisk nok gikk konkurs. Han hadde samlet på bøker siden han var gutt, så det var ikke underlig at han etter hvert startet bokhandel, men først hadde han hatt sine kunstnerflipper i Spania. Han hadde reist dit etter at hans mor var død, men å dra til Spania under Franco, det kunne Flemming likevel aldri tilgi ham. Da Ib kom tilbake i København hadde han snart startet sin beskjedne bokforretning, som etter hvert skulle bli et meget godt antikvariat. Ib hadde nok gjennom årene hatt sine kjærester, men var forblitt ugift. Han delte Flemmings interesse for etnisk kultur, men på amatørnivå selvsagt, han elsket særlig klassiske reisebeskrivelser og nå altså Internett. Både han og Flemming hadde også lyttet til mye god jazz i København på femtitallet for Ib kunne godt li’ musikk i gode venners lag og Flemming var hans nærmeste venn. Han hadde beholdt sitt lille kolonihavehus ute på Amager, og hadde god kontakt med kolonihavnes ”faste” innbyggere. Der ute på Amager hang stadig Ibs gitar ved siden av hans sombrero. Den gang i Spanien hadde Ib nemlig bodd i Andalucien der han hadde lært å spille flamenco, det hørtes i alle fall i Flemmings ører meget spansk ut. Det viktigste for begge vennene var nok likevel at Ib Mikkelsen hadde et usedvanlig godt overblikk over bøker av diverse slag, og hadde et omfattende nettverk, spesielt når det gjaldt antikvariatdrift. Det Flemming også visste, men som aldri var tema, var at Ib Mikkelsen var en svoren Martinus- tilhenger. Han


var bevandret i annen spiritualitet også, men det var i Martinus han selv hadde funnet den kjærlige mystikk. Flemming kunne dessverre ikke dele denne sansen for det okkulte, selv i denne sympatisk humanistiske retning, for han hadde, kanskje på grunn av sin tidligere profesjon, et rent sosialantropologisk forhold til shamanisme og denslags. Men Ib hadde i sin ungdom ikke fått noen høyere utdannelse, det preget ham litt tross alt. Flemming hadde fått utdannelse til overmål, men nå hadde altså Ib helt tatt føringen igjen på grunn av dette hersens Internett. - Jeg ser du har været ude til indkøb, sa Flemming, og tittet på et lass pappesker som Ib hadde stående på gulvet. Har du så gjort nogen fund? - Ja, det kan du tro, sa Ib. De derhenne kommer ifra Nørrebro. Man kunde godt spare seg vejen derud. Men når de ringer, så skal jeg altså komme når jeg nu engang annoncerer med at købe dødsboer. Og man kan jo aldrig vide, det kan være en og anden sær akademiker eller fattig digter det har kørt ud med. Men det læs der er højst ordinært, romaner og den slags, der er kun brød og smør i de æsker. Det var noen slægtninge af den dame der blev fundet død i vaskekælderen for tre uger siden. Efter begravelsen var overstået, ville de komme i gang med lejligheten for ikke at få udgifter på at den blev stående ubeboet. Den skulle tømmes og sælges prompte. Ja, man skal ikke ligge lig lenge før man bliver til bry, sa Ib, og ble plutselig klar over han nettopp hadde sagt noe høyst upassende til sin beste venn. Men Flemming hadde visst ikke merket det. - Sa du vaskekælder på Nørrebro? - Ja, de fant hende der. Det er blevet spekulered i om der har været noget kriminelt bagom, men det var visst ingen ting der tydet på det. Hendes bror som jeg talte ved, sa’ at hun overhode ikke fejlede noget, og de var fullstendig chokered over at hun var falt sådan plutselig om. Og der var intet spor efter hjerneslag eller svagt hjerte. Han sa det var højst mystisk, og mente at politiet burde finne ud af… - Det dødsfald der blev omtalt i avisen? Hvor de havde arresteret noget ungdom dagen før? - Det er nok sgu rigtigt, sa Ib. Det kan ikke godt ha været to som har faldt død om i en vaskekælder på Nørrebrogade til samme tid. Så primitive forhold er der dog ikke lenger. Hustruene har riktig gode vaskemaskine nu til dags. - Jeg kender den adresse meget godt, sa Flemming. Jeg var der sidste efterår og besøgte Stine, min, nåja, min søns kærestes datter. Hun boede der sammen med sin venninde som ejede. Ja, de boede der kun kort tid. Der var meget spendende og sjovt indrettet. - Det vil jeg godt nok tro, sa Ib. - Jeg tror de havde det morsomt, sa Flemming. Men hendes venninde solgte lejligheden lige derefter, før jul faktisk, formodentlig til denne dame, for selv at etablere en forretning i den indre by.


- Nå, sådan, sa Ib. Det lyder da meget godt. Det er svært at finde egnede lokaler herinde. - Nåja, det er kun noget småt noget, sa Flemming. Oppe ved Larsbjørnstræde. - Nå, Pisserenden er sgu meget god for de der hippieforretninger, sa Ib med sakkyndig mine. Gamle tegneserier, det er en meget god forretning. Ikke lige i min gade, men du ville ikke tro hvor Anders And kan være guld verd. - Anders And har jeg ikke meget imod sa Flemming. Der udbydes værre bestialitet i denne by. - Det er noget værre noget med de stadige optøjer derude, sa Ib. Den biljagt var slem. - Jeg tror politiet er i beknib, sa Flemming. De har jo også børn. Der var lutter høflige og vennlige unge da Stine tog mig med for at bese deres omstridte ungdomshus. Det ser godt nok ikke smukt ud fra ydersiden … - Men indenfor da, spurte Ib. - Nåja, der er kulsort alle vegne. Men det var min søns plejedatter Stine også det år, og hun er en meget flot og klog pige. Det er ikke altid facaden der tæller. - Nei, det er sgu rigtigt, gamle ven sa Ib. Ib ryddet bort sjakkbrikkene, og tittet bort på den andre. - Hva er det der plager dig Flemming? Ja undskyld at jeg spør’. Jeg ved jo hvordan alt har været. Men det går jo fanden mig ikke an at spille skak på den måde. - Kan jeg spørge din ærlige mening om en sag, sa Flemming plutselig. - Ja, men jeg kommer uanset til at lægge alle mine bøger ind på et computerarkiv. - Det drejer sig om noget helt andet, sa Flemming. - Nåh. Noget andet. Det var da som fanden. Ja, kom så med det. - De der spekulationer omkring det dødsfald på Nørrebro. Kvinden som blev funnet død i vaskekælderen? - Ja, det var noget værre noget, sa Ib. Tror du det var noget kriminelt? - Min, jeg mener Jens’ plejedatter, Stine, ja datteren til Jens’ kone, Mona… - Den norske, hjalp Ib ham ivrig. - Ja, ja, hun er norsk. - Ja, Stine kender jeg da godt, du tog hende med herind en gang, en riktig sød pige, en smule genert. Det er vel otte - ti år siden. Ja, hun gikk i skole inde i byen, ikke? - Jo, sa Flemming. Hun har jo vokset. - Ja, det gør de, sa Ib. Du sa’ hun boede derude, på Nørrebro? Al den ballade de har lavet om det ungdomshus! Hun var altså tidt der?


- Ja, nei. Det ved jeg egentlig ikke, sa Flemming. Men hun boede altså et stykke tid i den gård hvor kvinden blev funnet død. Men hun var flyttet inden den hændelse fant sted. Hun boede i den selvsamme lejlighed, hos denne venninde som købte butikken. Ja, det var jo noget værre rod med Jens og Mona. Stine hadde været til højskole, og ville hellere bo hos sin veninde, hun hedder endda noget islandsk, hun havde overtaget den lejlighed vi taler om efter sin far som var død. Ja, jeg kom ikke for at spørge om Stine ville bo ude på Strandvejen, jeg vilde ikke blande meg. - Nå, det var da godt nok, sa Ib. Lejlighet med venninde lyder da godt. - Det troede jeg også, sa Flemming. Men jeg ved at Trond, hendes far i Norge, var bekymred. Han var vel bange for sin datter. Over hendes kammerater, hendes skolegang, det hele. Og det ble just heller ikke nogen højskole i den lejlighet, har han fortalt mig senere. - Sprutt og hasj findes der rigeligt af hvor end man bor, sa Ib. Bor hun stadig her i København? - Nej, Venninden solgte, som jeg sa’, og købte sin lille forretning i den indre by. - Nå det er da storartet, sa Ib. Hvor bor så din sønne… , jeg mener hvor bor Stine nu? - Hun flyttede med sin norske mor til Bergen. - I Norge. Så er hun da hos sine forældre igen. Men du er måske litt ked af det? - Hun er ved at tage sin eksamen her i København lige nu, sa Flemming, og rettet seg litt opp. Hun var besøgte mig inden hun tog på ferie… … til Thailand, fortsatte han og så ned på rutene i det tomme sjakkbrettet mens han tenkte på hvorfor han i sted ikke hadde hindret løperen som Ib hadde satt til å angripe hans tårn. Det var slik Ib pleide å gjøre det. Det var alltid like forutsigbart. - Nå, det er da strålende. Men Thailand, du. Det er da ikke så sjovt just nu. Jeg mener… Ib nølte. Det var dette temaet de hadde en slags uuttalt overenskomst om å ikke blande inn i sjakkpartiene. - Jeg kan altså godt forstå det, sa Flemming. Og så fortalte han litt mer. - Måske hun kun er forelsket, sa Ib. Flemming svarte ikke med det samme. Så sa han: - Hun skal arve Jens’ lejlighed. Jeg har besluttet det. Jeg har sgu’ nok af denne verdens gods at slæbe på. Ib så på ham. Så sa han dempet: - Du er et godt menneske Flemming. Du er en elendig skakspiller, men du er et meget godt menneske. Flemming satt fremdeles og holdt noe inne.


- Stines far skrev en mindeartikkel om Jens, sa han - Nå, det var da meget flot, sa Ib. - Ja, de var jo tidligere kolleger, og …venner, på en måde. Trond er en meget fin mand, og en meget god og omsorgsfuld far for sin datter. Og jeg ved at Jens hadde stor respekt for ham. - Ja, jeg lade mærke til ham i kirken, sa Ib. Det var ellers riktig fint arrangement. Jeg kan godt forstå du ha haft meget at lave den siste tid. - I fredags fik jeg godt nok besøg af ham igen, sa Flemming. Det er min sorte samvittighet at vi ikke fik spillet vor skak sidste fredag, det er virkelig for galt. Men jeg syntes det var en meget speciel anledning, meget fint af Stines far at være med til at gennemse Jens’ papirer. Det var også efter Jens’ ønske, det ved jeg. - Nåh, sa Ib. En lokune kan vi sagtens klare. Men jeg kan ikke se at jeg har læst den mindeartikkel. Men det var måske ikke i Politiken den stod. - Den er faktisk ikke kommet på tryk endnu, sa Flemming. Det var noget værre rod. Jeg har talt med redaktøren, jeg kendte jo godt hans far, og han beklager det indtrufne, og har undersøgt det, det lod til at en redaktionssekretær havde fået instruks om at holde artiklen tilbage, men hvorfra den instruks kom, det kunne han altså ikke sige, han var faktisk selv ret rasende over det, og har nu beordret artiklen indsat igjen, men det kan først ske om en uge eller to, manuskriptet var heller ikke blevet arkiveret, de kunne ikke finde det, det må vente til Trond er tilbage, så han kan gi dem en ny kopi. Han er for tiden på ferie. I Thailand. Gør undersøgelser. Jeg tror han savner sin datter. Har gjort det lenge. Trond er en meget fin mand. - Det var da noget underligt noget, sa Ib. Var den artikkel kontroversiel på nogen måde? - Det var en riktig god artikkel, sa Flemming. Den beskrev Jens’ kvaliteter og hans ledende rolle i det multinationale konserns forskning derover i USA. Ja de er jo store også her i Danmark. Den artikkel var meget rosende, og helt korrekt efter det jeg kunne se. Den nævnte som nævnt hans firma, han havde jo representeret det på den konferansen som… Ja, den siste. - Det må være skedt et uheld i redaktionen, sa Ib. Men underligt alligevel. - Ja, noen har altså beordret den standset, sa Flemming. Der må ha stået noget man var usikker på eller ikke syntes om. Men det var altså ikke redaktøren. De satt litt i taushet igjen. Så kom en kunde bort til dem og ville betale det han hadde funnet i hyllene i annen etasje. Ib tok i mot pengene, la dem i kassen, og kom tilbake til det lille bordet der Flemming satt. - De bøger fra Nørrebro, sa Flemming, og pekte med et ben mot eskene. Politiet har måske undersøgt dem? - Det ved jeg ikke sa Ib. Hvorfor? - Det var jo et mistenkeligt dødsfald, sa Flemming. Kanskje du hellere skulde kigge godt efter inden du sætter dem til salg.


- Jeg kontrollerer altid mine varer, sa Ib. Det ved du jo. - Bevares ja, jeg tenker bare, måske finder du noget. Som kunne gi oplysninger om hva der kunne være skedt med den dame. En seddel, noget, jeg ved ej… Sagen er jo ikke opklaret. - Du interesserer dig for disse magre esker fordi din sønnedatter boede der før? - Måske, sukket Flemming. Det føles på en måte uhyggeligt at et menneske dør i den lejlighed lige efter at Stine har flyttet derfra. Som om Stine undslap en fare. - Jeg kan ikke tro at et hus kan ha sådanne morderiske egenskaper, sa Ib. Så fremt man passer på gassen og ikke åbner hanen ved et uheld. Det var desuden i vaskekælderen hun blev fundet. - Nej, du har selvsagt ret. Jeg er bare blevet lit underlig til mode. For et par dage siden var jeg ved museet et ærinde og talte samtidig med min gamle medarbejder Peter Mose, han er expert på orientalsk ornamentik. Jeg fikk nemlig en pakke overleveret af Stine som Jens hadde sendt mig via hende mens hun endnu boede i det hus på Nørrebro, den kan ha blevet omadresseret af den dame som døde, men der var gået lang tid, den var sendt for et halvt år siden fra Thailand. Adressen til Stines venninne Herdurs forretning var skrevet med håndskrift over den opprindelige adresse. Det kan ha været damen, der har gjort det før hun døde, det er i hvert fall sansynligt. Hvis vi fandt et brev eller et notat i en af dine æsker, kunne vi jo tjeke af om det er den samme håndskrift. - Og hvad så, sa Ib. Hvorledes skulle det give nogen opplysning om hvorfor hun døde? Flemming nølte. Han ville ikke inn i det han hadde tenkt å si nå, fordi det stred i mot hans innerste overbevisning. Han var et menneske med vitenskapelig skolering, og det var dessuten en ivrig motstander når Ib kom inn på slike tanker som de han nå selv kom til å formidle. Dessuten var det helt utenkelig at Jens … Nei, han fikk heller si det. Ib hadde ham på kroken nå, men Flemming følte at det var for viktig til å la disse bøkene bli satt rett ut i hyllene uten å bli undersøkt grundig. Han fikk heller si det. - Peter sa at figuren antagelig var et shamanistisk symbol som bliver brugt i magiske riter i Sydøstasien, sa han. Visse sigøjnerkulturer der nede har et meget sterkt forhold til sådanne ting. Ja, andre stammer også. Rituelle symboler som ansees for å være meget kraftige, i gode eller onde hensigter. - Det er fantastisk hva man kan finde på Internettet nu til dags, sa Ib. Jeg så faktisk en hel stribe litteraturreferancer kun om shamanisme og magi den anden dag. Man kan jo rejse så at sige jordkloden rundt og søge i alle biblioteker hjemme i sin egen stue. - Måske Jens har villet sende Stine et tegn for held og lykke, sa Flemming, og smilte litt nervøst, fordi han visste at han nå var godt inne i Ibs stall av kjepphester om det okkulte.


- Men du sagde den var sendt til dig, via Stine, sa Ib. Så var det vel måske dig han ville sende gode ønsker? Et slags postkort i anledning julen? - Måske, sa Flemming matt. En slags melding. Han ringede jo ellers aldrig. - Min kære rationelle ven, sa Ib. Du har altså fået et shamanistisk symbol tilsendt, og tror at denne dame omadresserede det. Kan jeg tolke deg derhen at du ikke udelukker at omadressering af magisk post kan være dødelig? Ibs øyne var lystige, og Flemming innså at han nok en gang hadde tapt dagens parti. - Jeg ved ikke hva jeg selv mener, sa Flemming ærlig. Men det symbol føles som et budskap, og jeg ønsker å finde ud af meningen med det. Jeg vil meget gjerne assistere dig i at blade gennem i disse bøger hvis det er mulig at finde et eller andet, både om damen og om adresseændringen og lejligheden, jeg ved ikke hva det skulle være. Det kunde være godt at finde ut af om håndskriften er den samme. - Ja, sukket Ib. Hva gør man ikke for sin bedste ven. Og for at hjælpe til med at undergrave den materialistiske verdensanskuelse. Den samme ettermiddag dro Flemming Petersen ut til Nordhavnen, bet tennene sammen før han skrittet inn i databutikken ved S-banestasjonen. Han tilbrakte nesten en hel forvirrende time der inne. Da han kom ut igjen, hadde han med seg et lass med esker, og et løfte om at hans nyanskaffede og meget hurtige computer ville bli koplet opp mot Internettet neste dag.


Kap.48 Golf på Phuket (fredag) Det var ikke så ofte Rick var ute på golfbanen og spilte. Som regel satt han og leste avisene i klubbrommet. Men i dag hadde han tatt den unge nordmannen med ut på fairwayen for å gå en runde på det glimrende anlegget han var så stolt av. Akk ja, en gang han hadde selv spilt på høyt nivå. Hadde vært et temmelig hett navn, det var ikke for ingen ting at Sheila hadde kastet sine øyne på ham i London. I det senere hadde han trent altfor lite. Siden Rick var født i 1947, og dessuten eier, var han veteran i golfklubben. Han hadde vært litt for ung da mods kom på mote i London, men han kunne ennå huske tilbake til året 1966 da han kjøpte sine første plater med The Troggs og Spencer Davies Group, da han hadde gnålt I’m a believer med The Monkeys, og skaffet seg albumet Revolver med The Beatles. Så lenge siden! Nå hadde han vært trofast gift med Sheila i mange stormfulle år. Deres respektive eskapader var forlengst tilbakelagt i et velprøvd ekteskap, et par ganger skummelt nær skilsmisse etter eventyr på hver sin kant, men det hadde holdt. Sheila hadde likevel lett for sjalusi. Hun lot som om hun var så britisk, men egentlig var hun fra Australia. Faren hadde vært personalsjef i et statlig selskap i Sidney til hun var fire, moren hjemmeværende. Men Sheila hevdet at hun hadde gått på en meget god privatskole i England. Der tok hun også studier, og tok aspirantkurs i utenrikstjenesten hvor hun senere skulle havne som sekretær. Da Rick traff henne i London, hadde hun allerede hatt en jobb i Østen, etter at de giftet seg bodde de i mange år i Singapore, var en stund i India, flyttet senere til Bangkok, for til sist å havne på Phuket. Men med lange opphold i London inniblant. Rick var pragmatisk og hadde alltid hatt sans for det gode liv. Som vitsetegner og kommentator var han god og morsom. Hadde i så mange år vært cartoonist i den britiske avisen at han var blitt en vesentlig del av dens identitet. Han hadde egentlig ikke hatt planer om å trappe ned, men da utgiverne ble raidet av ukultiverte australske ølmillionærer, og bladet etterpå ikke var til å kjenne igjen, ble det for mye også for ham. Rick sparte likevel ledelsen for den pinlige jobben med å si ham opp etter at den nye aviseier overraskende var blitt utsatt for sin egen satirikers drepende strek. Med en god tidligpensjon hadde Rick tatt sitt friske farvel for å investere og utøve andre hobbyer på heltid. De satt stadig i styret for en rekke sosiale klubber, da han og Sheila i mange år hadde ført et utstrakt selskapsliv. Sheila var sjarmerende og Rick en glimrende og engasjerende forteller. Han fylte stadig alles forventninger: En løve av en rødmusset engelskmann med lyst hår, tynnere nå, men med en desto mer buldrende stemme. Jovial, hjertelig og gjestfri, en vert som elsket og tilba sin blonde og fremdeles ganske imponerende kone.


Etter at de hadde bosatt seg her nede, var han blitt meget interessert i etnisk kultur og antikviteter. Han hadde spesialisert seg på Chao-ley folket, sjøsigøynerne, hadde først interessert seg for deres svaleredesanking til kinesiske luksusrestauranter, han hadde utgitt en vittig kokebok om gastronomi fra Andamanhavet og skrevet en rekke fagartikler om temaet. De intellektuelle anmelderene i avisen hans var ikke blitt særlig imponert, og la heller ikke skjul på det. De var noen arrogante snobber. Konkurranseivrig som Rick var, hadde det svidd. Igjen kom han i underposisjon i forhold til den blærete kultur- og vitenskapsredaksjonen. Faen ta hele London. Han hadde begynt å drive litt import/eksport med silke, kunsthåndverk og antikviteter, med det var blitt vanskeligere nå. Som antikvitetshandler og investor var han generelt interessert i å gjøre gode varp, hadde hatt forretninger på gang, kanskje på grensen til det folk ville kalt smugling, han kjøpte når sjansen bød seg. Mye var fremdeles mulig å definere som hørende inn under kulturutveksling, selv om myndighetene var blitt irriterende byråkratiske når det gjaldt utførsel av buddhafigurer, til og med i de dårligere kvaliteter som det jo fantes en sann overflod av. Han hadde i stedet opparbeidet en praktfull samling med utsøkte buddhaer på sin egen eiendom, kanskje kunne de omsettes utenlands, han hadde forbindelser i embetsverket, til dels på høyt nivå via klubben. Han kjente også enkelte i diplomatiet der hans kone Sheila jo i sine yngre dager hadde operert som sekretær og femme fatale, noe han fremdeles spøkte med. Den praktfulle eiendommen deres var blitt muliggjort via den omdiskuterte jordreformen som mange hevdet stort sett hadde gått til spekulanter og ikke til de fattige bøndene. Rick hadde vært uenig i det. Han hadde sett utviklingen på landsbygden i Thailand når han hadde reist omkring etter antikvariske godbiter. Verre var det at deler av jungelen var blitt svært utsatt, handel med truede dyrearter foregikk også åpenlyst på markedet i Bangkok. Politiet kunne visst lite gjøre med det, de hadde ikke lov til å foreta razzia uten videre, så det var blitt et stort problem. Det opptok både ham og hans kone ganske mye, fordi Sheila var med i flere dyrevernorganisasjoner, foruten sin klubb for å forbedre unge kvinners forhold på landsbygden. Nå satt hun dessuten i styret for en veldedig stiftelse som hadde bidratt humanitært under tsunamien, men orket ikke gå på møtene. Den gang Sheila hadde arbeidet som sekretær ved ambassaden hadde hun vært meget ettertraktet, kreativ og alltid positiv til nye oppgaver. Populær ikke bare fordi hun var dyktig, men også fordi hun var både svært representativ og hadde en behagelig fremtreden. Ektefellene hadde rukket å spille både tennis og golf sammen på den tiden, men nå hadde Sheila utviklet en noe svermerisk sans for healing, krystaller og terapier. Hun var plaget med spenninger i kroppen, kjempet nok litt mot årene, men var like søt mot ham, og like begeistret for hver ny type terapi som dukket opp. Sheilas bakgrunn var en vanlig anglikansk kristen uten fanatisme, hun henfalt ikke lett til grubling, hun var et menneske


med mange gode sider. Den siden Rick likevel satte mest pris på var hennes sans for stadig å glitre litt i selskapslivet. Han var smertelig klar over sin kones tendens til å oppleve at tingene kunne falle sammen omkring henne, særlig dersom hun følte at noe begynte å bli vanskelig, og det lenge før det inntraff. Var det kanskje en liten hysterisk tendens? Hun våget aldri å se ting helt i øynene slik som han. Hun var for sensitiv. Men stadig foretok hun sine forandringer og forbedringer, det kunne bli litt krevende. Det hele dreiet seg vel om noe annet, en sak hun aldri hadde kunnet forsone seg med. Ikke han heller, men de snakket ikke om den lenger. Når det gjaldt de seneste økonomiske transaksjonene, hadde han valgt ikke å innvie henne. Et deilig liv på eiendommen, morsomme utflukter, det var den verden de to skulle ha sammen. Så for å opprettholde en komfortabel standard hadde han nå måttet investere i virksomhet som kunne bli meget profitabel, men også litt risikabel, det hele var avhengig av myndighetenes velsignelse. Han kunne allerede ha tatt en for stor risiko, i verste fall kunne det medføre at de mistet den flotte eiendommen, han hadde måttet stille den som garanti for å reise den nødvendige kapital. Det var en betydelig satsing, om den gikk galt ville det knuse hennes hjerte. Det kom ikke til å gå galt, men det var likevel ikke riktig å belaste henne med frykten for det. Rick likte absolutt ikke å skjule noe for Sheila, men i denne saken hadde han ikke hatt noe valg. Selv om hun kunne sverme for unge golfinstruktører, det var bare hennes natur, hadde de to alltid vært fortrolige og tatt godt vare på hverandre. Han ville gjøre alt for henne fortsatt. Som nå, da Sheila til sin begeistring hadde møtt denne unge forretningsmannen fra Norge, hun ville selvsagt ha han med hjem. Men han var selv litt sjarmert av fyren, ja av de to pikene også, når sant skulle sies. I dag hadde han tatt med seg unge Christian for å gå atten hull. Rick hadde tidlig fått til en fin birdie, og lå to under par etter det sjuende. Chris var ikke snauere, han var en morsom og utfordrende fyr å spille med, hadde noen utslag som var virkelig gode, men var litt nonchalant ved puttene, stolte på flaksen så det ut til. Ved det åttende hullet rotet Christian seg ut i roughen med en totalt mislykket drive. Enda et dårlig slag der utefra resulterte i at han havnet i sandbunkeren. - Vi kommer alle i vanskeligheter av og til, sa Rick forsonende. Men du skulle fint kunne chippe den herfra. - Forjævlig, sa Christian. Men jeg gir meg ikke. - Energi og pågangsmot er bra, sa Rick. Lange driver og presise putter. Men det er the Art of Chipping som skiller proffene fra amatørene. Å komme seg ut av trøbbel effektivt og med stil. Christian sviktet mykt i hoftene i det han chippet ballen inn på greenen, og Rick nikket anerkjennende.


Det hadde ikke vært til å unngå at samtalen var kommet inn på forretninger, noe som interesserte Christian. Han var visst på jakt etter å investere i ett eller annet ventureopplegg, og kunne tenke seg å gjøre det i Thailand via et annet selskap. - Av skattemessige grunner. Rick nikket forstående til det. Var det noe han syntes var upassende, så var det høy skattlegging. Det tok motet fra enhver ung forretningsmann. Var man ung, fortjente men å få uttelling for sin risiko, ikke bli straffet fordi man gjorde det bra. - Er det noen amerikanske prosjekter? - Vel, det er stadig utbyggingsprosjekter. Og industri. Bioteknologi blir nok interessant. - Jeg trodde ikke det var mulig for utlendinger å kjøpe eiendom i Thailand, sa Christian. - Nei, det er riktig. Men det er ingen ting som hindrer at man kan få noen stedlige til å opprette et selskap, og så gå tungt inn på eiersiden etterpå, sa Rick. Det er slik man må gjøre det. Ikke eie direkte. Christian nikket inneforstått. - Det er politisk potensiale i grensestridighetene mellom Burma og Thailand, fortsatte Rick. Karen-folket er opprørske, men man satser likevel på store turisthoteller. Og på industri sør for det gyldne triangel. Flyktninger har lenge vært billig arbeidskraft i Thailand. Etter en ny jordreform vil dessuten bønder “i utvidet forstand” kunne få råderett over meget verdifulle områder. - Hva med amerikanerne da? - Amerikanerne betyr ikke så mye lenger. - Ikke det? sa Christian forbauset. Han siktet med driveren mot flagget - Kina blir den store økonomien, sa Rick. Kineserne er mektige. Du ser de er over alt. Det er kineserne som har penger. De er de nye herrene. Men det er mye annet i spill, og mange interesser. - Hvilke, for eksempel? - Burma har gode forbindelser både til China og Russland, og temmelig sikkert til russisk mafia. Men her i Thailand er stadig USA er i høyeste grad til stede. Christian tenkte seg om. - Hva vil Thaimyndighetene satse på da? - Vanskelig å forutse. De har sitt å stri med. Det er alltid urolig på grensen mot Burma - Noen sa det het Myanmar, sa Christian - Myanmar er det offisielle navnet, men blir ikke brukt av oss briter. Det er et navn innført av et militærdiktatur som kuppet et gammelt britisk stronghold. Jeg kan forsikre deg at det har noen andre navn også. Vi har


dessuten urolige forhold i det klassiske området i nord, der vi grenser mot Laos og Kambodsja, ikke minst det siste er et komplisert naboskap. - Det gylne triangel, sa Christian. Narkoland. - Turisme. Man foretrekker å legge vekt på turisme. I tillegg er det fra tid til annen tilløp til muslimske uroligheter her i sør, mot Malaysia. Men det kommer mange sørfra over grensen og skal feire og feste i vårt mer liberale land. I nord er det jo mange etniske stammer, som finnes tvers over grensene, Karen-folket for eksempel. - Tror jeg må satse på noe mer kjent, sa Christian. Er det noe bra gruvedrift oppi der? Rick merket han ble litt fraværende. Om et par timer ventet han amerikaneren. - Jeg må forresten si deg at jeg har sendt bud på min livvakt og oppasser, sa Christian raskt. Herdur ble truet i Bangkok. Det er vel greit at jeg har russeren min med på lasset? - Absolutt, sa Rick velvillig. Helt i orden. Jeg har mitt eget vaktselskap, men du gjør hva du vil. Vi har selvsagt plass til den du måtte foretrekke for din personlige sikkerhet. Et par timer senere dukket en ny utlending på golfbanen. Han var kledt i lys tropedress og bar en sort dokumentmappe. Rick satt midt i samtalen med amerikaneren da den åpenbart nærsynte fremmede praiet ham: - Unnskyld, jeg søker en ung norsk forretningsmann ved navn Christian Ahlsen, sa den litt andpustne Andreas Iglem da han kom fram til terrassen. Jeg antar at han kanskje spiller på denne banen, siden jeg har fått oppgitt at på herværende sted foreligger Phukets beste forhold for å klinke et parti golf... Før han rakk å presentere seg ytterligere avbrøt Rick ham kort: - Det stemmer. Jeg har faktisk den glede å ha Mr. Ahlsen som min gjest. Han var her for litt siden, men hans venninne kom for å hente ham. Om du venter til min venn Mr. Lang og jeg får avsluttet vårt møte, kan du bli med meg. Mr. Ahlsen venter deg for innkvartering. - Det er jo fantastisk vennlig, en betydelig start på min jobb her nede, sa Andreas Iglem. Jeg er overveldet. Jeg stikker bort i skyggen og venter så lenge. Ikke rush for min skyld. For firma Ahlsen har jeg all verdens tid. - Du trives altså i tjenesten, sa Rick vennlig. Mr. Ahlsen er jo en meget sympatisk og kreativ ung mann. - Meget kreativ, sa Iglem. Jeg har min fulle hyre med å passe på ham. - Ja det vil jeg tro, humret Rick godmodig. Da sees vi altså om litt. Andreas Iglem vinket med sin hvite tropedress. Den lyse huden var allerede begynt å få det første svake rødskjær, og han myste litt mot det sterke lyset der han skjenet bort langs klubbhuset. - Pussig fyr, sa amerikaneren tørt.


- Man skal ikke skue hunden p책 h책rene, sa Rick. Han der er russer. Han er blitt budsendt som Chris Ahlsens personlige bodyguard. Han har nok sine metoder.


Kap 49. Sent fredag, og lørdag morgen 2. 7. Trond våknet av at bussen hadde stanset. Det var ennå ikke lyst. Det hadde vært en drøy natt i setene. De hadde punktert enda en gang like etter første dekkskift, Tuk hadde klart å mobilisere et lite bilverksted, det hadde vært mange komplikasjoner med å få av hjulet, og Trond hadde så smått angret på at han ikke hadde tatt toget sydover. Nå merket Trond at de hadde stanset igjen, kanskje for å fylle diesel, for sjåførsetet var tomt. Det lå en kafe på den andre siden av plassen. Han så at de var i et sentralt byområde, i skinnet fra gatelyktene var flere folk ute, kanskje på vei til jobb. Han tenkte på å gå ut, men orket ikke å reise seg fra den halvsovende stillingen. Han vendte seg for å se om Chang var våken. Chang var vekk. Trond ventet, men det varte og det rakk. Passasjerene satt og halvsov. Noen hadde gått av, de skulle antakelig ikke lenger. Trond ble urolig. Dette var merkelig. Han kjente at han ikke fikk sove, reiste seg, gikk et par skritt ned midtgangen og kikket ut igjen. Da så han noe som fikk ham til å grøsse. Borte ved restauranten lå en mann barbent på kne foran Chang, og rakte ham en plastpose. Det var Tuk. Det så ut som om han tryglet om noe. Chang sto urørlig og så ned framfor seg. Så strakk han ut hånden, og tok posen. Trond ble matt. Hva var det som foregikk? Hva var det Chang hadde for seg? Det var noe med situasjonen som fremkalte minnet om den ville kjøreturen han hadde hatt med Tuk der de ble beskutt. Det så ut som om Tuk var offer for ett eller annet. Det var noe med Tuk som ikke stemte helt. Og dette sammentreffet, at det var han som var sjåfør på bussen... Trond fikk en følelse av at alt passet litt for godt. Og nå var han igjen hjelpeløs passasjer med Tuk bak rattet. Dersom det var noe galt, dersom noen var ute etter ham, så risikerte Trond igjen å bli innblandet i det. Og Chang? Hva var det Tuk lå på kne for Chang for? Hva var det Tuk hadde levert i fra seg? Hvem var egentlig Chang? Trond innså at han måtte forholde seg rolig. Han kjente hjertet dunke hardt da han vaklet tilbake til setet, og håpet at de der ute ikke hadde lagt merke til at han hadde iakttatt dem. Han pustet lettet ut da han etter noen minutter registrerte Tuk komme tilbake til bussen. Chang så han ikke lenger, kanskje hadde han hadde gått nedover den befolkede gaten. Bussen sto her for å vente på en annen buss, annonserte Tuk i mikrofonen på engelsk. Det var et venterom de kunne gå til dersom de ønsket. Trond vaklet ut av bussen og inn på venterommet, fant et sete i et hjørne. Det var flere turister der, de fleste satt og døset. Ute var det mørkt. Trond bestemte seg også for å late som han sov.


Han våknet til lukten av stekt fisk. Og da han søvndrukken tumlet ut på plassen, redd for at bussen hadde dratt, satt Chang ganske fornøyd på plattformen utenfor venterommet. Omkring seg hadde han satt skålen sin, et par vannflasker og plastposer. - Vil du spise nå, spurte han Trond. Trond nikket forvirret. Hvor ble du av, dristet han seg til å spørre. - Jeg har vært ute etter allmisser, sa Chang. Da må jeg tidlig ut så folk slipper å vente. Se, her er masse mat, ris og curry også, og penger nok til at vi kan ta en taxi når vi kommer fram dersom vi trenger det. - Mener du at du har vært ute og tigget all den maten? sa Trond. Og pengene? Det er jo massevis. - Ja, det ble mye, innrømmet Chang glad. Men jeg kunne ikke skuffe folk heller. Det ville vært dårlig gjort mot dem. - Mener du at du gjør folk en tjeneste ved at de gir deg mat og penger, sa Trond himmelfallen. - Selvfølgelig, sa Chang. De får gjort sin gode gjerning mot meg. Jeg er jo munk. Det er veldig bra for dem. Men nå må du spise. Som du selv sier, vi har masser av mat, og den må spises nå i formiddag. I morgen kan vi ikke bruke den. - Det finnes kanskje et kjøleskap der vi kommer, sa Trond. Chang bare ristet på hodet og smilte. Den må spises i formiddag. Det er en allmisse. Men det er nok i massevis til at vi kan ha en hyggelig formiddag om vi bare spiser litt hele tiden, vi kan invitere noen andre også - Hva med å spare noe til i kveld, sa Trond. Chang smilte så de barberte øyenbrynene hans krøllet seg igjen. - Det går ikke. Jeg kan ikke spise flere måltider på en dag. Det blir ikke riktig. Men jeg kan spise så lenge du vil, hele ettermiddagen om du orker å sitte så lenge ved bordet. Men ikke flere måltider. Trond visste ikke hva han skulle si. Han følte at det å spise mat som Chang hadde tigget var merkelig, det føltes uriktig. Samtidig var det galt dersom de måtte kaste all maten. Den burde jo spises opp. Så Trond spiste. Chang satt og spiste rolig og forsiktig med fine manerer, tydeligvis i strålende humør. Trond lurte på om han skulle spørre hvorfor Tuk hadde sett så ydmyk ut, men lot det være. Det kunne vel ikke være så galt, tenkte Trond. Jeg er visst litt paranoid. Ettersom han spiste følte han seg bedre også. Det smakte godt, og Trond, som først hadde vært litt forsiktig, langet i seg. Det var egentlig veldig god mat her i Thailand, i hvertfall det som var grillet og frityrstekt, men også kokt i wokpanne. De evinnelige nudlene var litt kjedelige, men til gjengjeld var det veldig mange gode grønnsaker. Han hadde først av vært litt skeptisk, men maven hadde holdt godt, og nå nøt han måltidet av fullt hjerte. Han forsynte seg en gang til. Dette måtte være sjømat, et slags fritert snacks. De små bitene smakte sprøtt og var ganske gode å knaske på. Han var allerede god og mett, men de var delikate, med en litt pikant smak.


- Jeg tror ikke jeg har smakt disse rekene før, sa Trond, og tok den siste. Chang smilte høflig. - Det er ikke reker, sa han. Det er gresshopper. Jeg er enig med deg, disse var faktisk ganske gode. Etter den begivenhetsrike natten satt nå Trond meget mett i bussen igjen, stadig med Tuk ved rattet på vei sørover. Litt søvn var det blitt, men nå var det ikke mulig lenger, for i høyttalerne gjallet popmusikk på engelsk. Trond kunne se sorte palmer mot det røde morgenlyset, en mann gikk langs veien med to hvite kuer, eller kanskje var det okser. Bussen svingte ut en avkjørsel for å komme ut på hovedveien, og Trond ble igjen minnet på venstrekjøringen i Thailand. Han tenkte på de samtalene han hadde hatt med Chang, både oppe på klosterhøyden, på vei til bussen, og i dag. Chang innga tillit. Trond vendte hodet forsiktig. Munken satt i sin gule kappe på setet bak ham, med lukkede øyne. Som om han sov. Kanskje han mediterte. Han var rett i ryggen og avslappet i ansiktet. En mørk skygge viste antydning til hårrøtter på den glattbarberte skallen, men det var ingen tegn til øyenbryn. Trond hadde lyst til å si noe, men lot det være. Chang så fredelig ut, det var beundringsverdig å kunne meditere under slike forhold, han utstrålte fred, og Trond kjente at det påvirket ham. Til tross for søvnmangelen følte han seg forbausende vel. Han gjenkjente følelsen fra den gang han selv mediterte, uro og emosjoner hadde løst seg opp og blitt erstattet med en lett klarhet, kroppen var kommet i en helt annen tilstand. Nå kjente han denne tilstanden bare ved å sitte i nærheten av den mediterende Chang! Sanseapparatet var utrolig fintregistrerende. Han kunne bli påvirket av sine omgivelser selv med lukkede øyne, selv i søvne! Noen ganger på avstand. Det var bare slik. Noe han hadde oppgitt å finne forklaring på. Det stemte ikke med de vitenskapelige forklaringer. En gang på åttitallet hadde han blitt rørt av å lese beskrivelsen av det forsøket fysikeren David Aspect hadde med å sende to fotoner ut i hver sin retning i rommet, to partikler som ikke kunne ha noen forbindelse med hverandre på sin ferd. Likevel, da da polarisasjonsplanet ble endret på det ene fotonet, forandret det seg også på det andre. Som på to tvillingsjeler. Som om tid og rom ikke betød noe. Trond hadde en rimelig kritisk holdning til alle ”kvantefysiske forklaringer” som folk med krystaller og lilla skjerf prediket på alternativmessene. Fysikken var riktignok kommet langt forbi den faste materie. Man snakket om vekselvirkninger i stedet for kraft og masse. Trond kunne lite om det, men hadde lest om strengteorien som utvidet antall dimensjoner i verden fra de vanlige fire, til ti- elleve, der de minste var så små at det krevde en faktor med atten nuller etter komma for å sammenholde den med den vanlige verdens dimensjoner. Men det var tvilsomt å bruke forklaringer som hørte hjemme i en helt annen størrelseorden enn i den menneskelige makroskala, effekter som bare


oppsto ved avanserte matematiske betraktninger over masse i ekstremt høy energi. Det var nok enklere vekselvirkninger som gjaldt når to mennesker møttes. Sansninger, minner, forestillinger, indre bilder, sympatier, antipatier, hormoner og kjemiske reaksjoner. Nå for tiden tenkte folk snart bare på transmitterstoffer. Nervecellene skulle tilføres lyst, glede og depresjon. Nå snakket man ikke lenger om spiritualitet eller kjærlighet, men om adrenalin, serotonin, dopamin, kick og den slags. Mystikk og mirakel i pilleform. Men det var heller ikke noe nytt. Det gikk en lang tradisjon av narkotikabruk og sanseforstyrrelser gjennom historien. Snarveien til mystikk for de late sjeler. Men den førte alltid helt andre veier enn til kjærlighet. Den førte til avhengighet og strandete menneskevrak. Det fantes ingen kjemisk snarvei. Bare den veien Chang hadde kontakt med, via åndelige øvelser under en mester, i en tradisjon, var den rette, den nødvendige og forsvarlige. Jo, Trond kjente seg trygg på Chang. Sjåføren Tuk var det visst heller ikke noe i veien med, han kjørte og sang og lot til å være i godt humør. Nå som Trond skulle møte David Lang, for dermed å starte det egenlige søket etter Jens, følte han seg faktisk trygg og takknemlig ved å ha med seg Chang, selv om Chang i går egentlig hadde frarådet prosjektet. Chang hadde helst villet at Trond bare skulle akseptere tingenes tilstand, også det at Jens var borte. Han hadde rådet Trond å nyte livet nede ved kysten, se hva som skjedde uten å legge planer. Han hadde til og med, til Tronds dårlig skjulte forargelse, ment at han skulle glemme Stine. Trond oppfattet dette som om Chang hevdet Monas verste standpunkter, og det hadde irritert ham. Men Chang hadde like etterpå sagt at dersom Trond virkelig ville lete, ville han hjelpe ham å finne både Stine og Jens. Kanskje kunne han være litt til hjelp i forhold til Thai-myndighetene, det var ikke så enkelt å være farang, utlending. Trond hadde vært tilbakeholdende med å ta i mot, redd for å bringe Chang selv i vanskeligheter. Uansett, nå da de dro sørover, var han glad for munken var med, også Chang ville nok nyte friheten fra klosteret i leiren til denne Sally. Det hadde David Lang ment. Amerikaneren, som hørtes ut som en californier, hadde hatt tillitvekkende stemme. Og han var klatrer. I går kveld hadde Chang også fortalt mer om sin bakgrunn. Han hadde levd i klosteret siden han ble brakt dit som foreldreløs etter krigen i Vietnam og Laos. Hele familien var blitt drept, nå var Changs mål blitt fred og forståelse mellom alle mennesker. En gang ville han kanskje bygge opp et fredsnettverk basert på åndelige verdier. Men munken syntes altså det var best ikke å løpe etter løsninger med en gang. Heller kontemplere over sakene. Bare ta de nødvendige skritt i stedet for å involvere seg for dypt.


Trond tenkte at Chang hadde da sannelig involvert seg i hans sak, men så kom han til å huske på at Chang hadde gjort det for å være tro mot mesterens råd, og Trond ble litt nedfor igjen. Det hadde føltes som et vennskap allerede, men for Changs vedkommende var vel ikke det så sikkert. Chang hadde ment at det var viktig å arbeide for at mistilliten mellom mennesker avtok, man måtte akseptere alle hendelser. Trond innså at han selv burde ha større tillit, da Chang hadde valgt å være så åpen mot Trond. Munkens tillitsfullhet føltes velgjørende, Trond kunne ikke la være å sette den i kontrast til Stines mistillit. Stine ville liksom alltid teste ham. Hun hadde reagert så voldsomt da han ringte henne. Trond satt i den ristende bussen og forsøkte å ta nye tanker inn over seg. Var det kanskje slik at han projiserte for mye ut på andre, at det han så som mistillit hos Stine egentlig var en side ved ham selv? Det man så hos andre måtte man jo ha en del av selv, ellers kunne man vel ikke se det? Han hadde lest om noe om projektiv identifikasjon; å plassere sine uakseptable mønstre over på et annet menneske. At man tilla en annen de dårlige egenskapene man selv hadde, men ikke selv kunne se. Splinten i andres øyne, ikke bjelken i sitt eget. Var det egentlig mulig å se seg selv? Var livet bare illusjoner, mønstre man ikke kunne gjennomskue? Hva så med de fine sidene hos Chang? Var de også sider ved Trond selv? Altså fine sider? Etter hvert var det blitt morgen, snart formiddag. Utenfor vinduet var pene parker med beplantninger og flere palmer. Mange lastebiler med pynt, en lastebil stappfull med sykler og mennesker på lasteplanet. Var det en slags terapi han hadde begitt seg inn på? Måtte han begynne å bevisstgjøre det han ikke kunne se hos seg selv, det han bare så hos andre? Trengte han noen til å vise seg hvordan? Var det derfor Chang var med? Han trengte en klar retning, både når det gjaldt å beskytte Stine og for å finne ut av det med Jens. Det ville være viktig for å beherske situasjonen. Men det syntes å stå i sterk konflikt med Changs ukontrollerende holdning. Chang ville bare at det som skjer skulle skje. Ikke- inngripen. Chang mente at bekymringer ikke var ansporende, men bortkastede. At det meste man bekymrer seg for, faktisk ikke inntreffer, og at man verken burde eller kunne styre eller kontrollere, langt mindre hindre noe som helst. Trond tenkte på Flemming, Jens sin far, som hadde vært så målbevisst og handlet så besluttsomt da nyheten om Jens’ forsvinning var kommet. Trond følte en beundring for Flemming Petersen som ville vite, uansett hvordan sannheten var. Flemming hadde trodd på at det Jens hadde gjort var riktig og viktig. Til tross for dårlig behandling fra Jens sin side, stolte han fullt ut på sin sønn. Men hva om Flemming tok feil? Ville han ha tro på sin sønn likevel? Uansett ville Flemming ha ting avgjort, endelig akseptert og løst. De kjørte forbi noen gamle og mer originale hus. Det syntes å være et finere strøk. To etasjer, trehus på toppen av murhuset under, flate tak stakk ut på begge sider. Han så et nytt buddhisttempel med flammende gullbelagte gavler.


Kanskje han burde begynne å meditere igjen. Det var så lenge siden, men han kunne huske hvor lett han hadde følt seg da. Samtidig husket han det vonde stikket ved å leve slik, tanken på at han rømte fra Stines problemer. Han hadde igjen tatt inn over seg tyngden og smerten, han ville ikke svikte henne. Det hadde vært å gå på akkord med seg selv, den tunge energien og avmakten hadde nesten kvalt ham. Han hadde sluttet å meditere for å tåle den lidelsen. Stine var den delen av hans liv som han hadde lovt seg å ta alvorlig, et løfte han sto ved og var stolt av, men som av og til ble så tungt, nesten ikke til å tåle. Vakre landskap sprang fram utenfor bussvinduene nå, små dammer var gravd ut i myrlandskapet, kanskje var det fiskedammer. En flokk med kuer sto og drakk vann. I en en nydelig dam med røde vannliljer, kanskje lotusblomster, hadde en kone med slepende skjørt vasset uti, som om hun ville sanke dem. Det var en utrolig vakker pastell, som fra en stor kunstner. Trond husket flere øvelser han hadde strevd med i sin utviklingsgruppe. Om ikke å vurdere eller dømme. En daglig praksis som ikke kunne forenes med hans yrkesliv på universitetet. Alt der gikk jo ut på å klassifisere, bedømme, vurdere, og mene, og det med god grunn. Det fantes dessuten noe i verden som het kvalitet, selv om det var et flyktig begrep, men han hadde likevel elsket å studere forfatteren Pirsigs bok om Zen og motorsykkelvedlikehold. Hadde forsøkt å forstå dybden i begrepet. Men Pirsig var selv, mange år etter å ha skrevet den epokegjørende og inspirerende boken, blitt vurdert og funnet for lett av det akademiske establishment. Langs veien sto flere hus på betongpåler der høner i alle mulige farger spankulerte under. Kanskje var det ofte flom her, var det derfor husene var bygd opp slik? Vurdering hadde jo sin rettmessige plass i menneskesinnet. Intellektet besto vel stort sett av å identifisere, skjelne, sortere, og bedømme? Skulle man så kvitte seg med det som er et menneskes adelsmerke? Det som har brakt sivilisasjonen og teknikken fram? Engang hadde han gjort regelmessige øvelser for å slutte med dette. Skulle han nå begynne med slike mentale krumspring igjen? Han måtte opprettholde sin skjelneevne, sin dømmekraft, sin handlingsevne. Nå hadde han ansvar for andre enn seg selv. Hva slags innsikt skulle det vel gi å kvitte seg med sitt intellekt? Følerier var lite verdt. Fantasering og sanseforstyrrelser likeså. Hypnotiske og suggestive fenomener basert på sjelelige forstyrrelser? Fantes en ren innsikt som ikke var intellektbasert? Som ikke var resultat av emosjonenes og fascinasjonens bedragerske verden? Da ville den jo ikke en gang kunne uttrykkes i ord! Trond satt i den bråkete bussen og fant ut at det han nettopp hadde tenkt antakelig var det som mentes med mystikk. Men den ville aldri være etterprøvbar. Den kunne ikke belegges. Den kunne ikke formidles i språk. Hva


var den da verdt? Hvorfor skulle Chang råde han til streve etter dette, om dette i det hele tatt fantes, i stedet for å leve et ansvarlig og praktisk liv, der man gjorde så godt man kunne for sine medmennesker, for å inspirere og verne dem? Fantes det egentlig noe større enn menneskene og kjærligheten mellom dem? Fremdeles myrlandskap, men nå med masse strå, nå dukket små lunder med daddelpalmer også opp, små, tette palmer. En Mazda pickup fór forbi, med lerretstak og lastet med en utrolig mengde ting, mest plastpakkede varer, deretter en annen pickup med tre unger åpent bakpå lasteplanet. Tuk-tuk hadde satt på Oliver Stones «Platoon» i videospilleren og den suggestive filmen med krigsbulder rullet over monitorene. - Den er jo fra strøkene her omkring, tenkte Trond sarkastisk. Det var kanskje ikke helt uventet, for ved siden av de uforståelige thaisåpeseriene var det amerikansk film som ble vist på markedet og i butikkene Filmen «Platoon», en slags romantisk apologi over herjingene til amerikanske soldater i Vietnam, var tekstet med den uforståelige krøllete thaiskriften. Trond husket hvordan han hadde hatet USA og Richard Nixon, og hvordan han hadde grått den juledagen amerikanerne bombet Hanoi. En jul som hadde formet hans syn på verden. Det var den tiden han alltid ville føle seg mest hjemme i. En idealistisk tid, politisk og visjonær, en tid som ingen lenger kunne forstå. Tuk tok bussen hjemmevant forbi hus, hager, butikker, og høye busker av lang fin fiskestangbambus som den britiske gentleman Anthony Triffin ville ha elsket. Stadig lå det små hus ved siden av veien. De gamle trehusene så ut som om de bare besto av et stort åpent rom. Noen thailendere satt på huk i veikanten og venter på lokalbussen mens Tuk dundret forbi. Butikker med hauger av meloner på utsiden, vedutsalg, og skur som folk bodde i, men bortenfor lå et pent og rikt hus. Stadig vekk sprengte og skjøt de i Platoon- videoen. Det føltes litt perverst for Trond å se de små stolpehusene utenfor der de kjørte samtidig som han på skjermen som var festet i taket foran midtgangen kunne se amerikanske soldater i Vietnam meie ned og brenne nøyaktig samme slags hus. Til slutt kunne ikke Trond dy seg. Han spurte Chang, som nå satt og kikket ut av vinduet, hva han syntes om at filmen gikk på skjermen. - Det er bare en film, sa Chang. Men den er ikke hyggelig. De som en gang var min familie ble drept den gangen. Men det var før mitt liv i klosteret. - Men du kan likevel sitte og se på den, sa Trond. - Det er mye smerte i de bildene. Den som har laget den er ingen harmonisk person. Men den handler om faranger, ikke om Vietnam. Jeg foretrekker å se på landskapet, sa Chang. Det er et meget vakkert landskap her. - Hva het egentlig den organisasjonen du arbeidet i? Chang sa et navn som ikke sa Trond noe som helst. - Det er en buddhistisk virksomhet. Jeg er som buddhist i mot krig, sa Chang. Før ønsket jeg å bli forsker. Men man må unngå å skade alt liv.


- Den ulykken vi kjørte forbi i går i Bangkok, sa Trond. Så du de ambulansene som kom? - Det var ikke ambulanser, sa Chang rolig. Det var firmaer som samler opp døde kropper. - De kranglet, sa Trond. Truet hverandre. - De var konkurrenter. - Konkurrenter. Om lik? Det er en vanlig business, sa Chang. Det er bra at noen firmaer har fortjeneste i en så nyttig virksomhet. De døde må jo hentes. Det må tilrettelegges seremonier. Deler av likene kan dessuten komme til nytte ved å redde andre liv. Trond var forbløffet. Det var altså aggresivt konkurrerende begravelsesbyråer, som kanskje også handlet med organer, som nesten hadde gått løs på hverandre. En privat business, med grunnlag i den kvernende Bangkok-trafikken. - Jeg forstår ikke dette landet, sa Trond sjokkert. Chang nikket forståelsesfullt og smilte. Trond så på Chang og hadde lyst til å dele mer av det han satt og tumlet med. Han lot det være. - Jeg kan aldri dele perspektivet til en ung buddhistmunk, tenkte han. En som er blitt overbevist om at klosteret er best, bekreftet gjennom meditasjoner og dagligliv. Chang følger buddhismens søyler og er fornøyd med det. Han er innstilt på at jeg skal gjøre det samme, men et slikt ønske kan vel ikke være buddhistisk, selv om han mener det godt. Han syntes å ane noe hos Chang om at det fantes visse oppdrag i det praktiske liv, selv om Chang nok var like fast på sine prinsipper om ikkeinngripen som Trond var på ”å gjøre noe med det”. Chang ville leve sitt liv som munk, etter åndelige prinsipper. Hvordan ville han trives i et liv utenfor klosteret, hvor de nå kjørte, en verden der lidenskapens, forvirringens og magiens verden kan ryste og ødelegge mennesker? Hvordan ville det være mulig for ham å meditere midt i en emosjonell orkan som hele tiden trekker mennesker ned og rører alt opp i dem? Der man alltid involverer og forplikter seg? Trond tenkte, mens han så landskapet passere, at Chang hadde ambisjoner om å bli som sin mester. Han strevde etter å leve et rett og åndelig perfekt liv, Han lengtet nok også etter medmenneskelighet, kanskje savnet han sine døde foreldres kjærlighet? Ville han å finne den igjen? Noen hjelper gjerne andre som et middel til selv å overleve og kanskje høste litt kjærlighet. Eller for å nå perfekthet? Men er det da kjærlighet? Er ikke det instrumentelt? Er det virkelig kjærlighet man utviser når man er kjærlig mot andre fordi man vil ha kjærlighet tilbake? Nå stakk de amerikanske soldatene en landsby i brann. - Chang ønsker å bidra kontemplativt, tenkte Trond mens han så filmens vold flimre over monitoren. Men hjelper han folk fordi det er etter reglene, viser


han tillit fordi det er den riktige veien? Han ønsker å endre min tenkemåte ved å vise meg noe bedre. Han insisterer på ro, letthet og harmoni, på riktig handling, han vil ikke involvere seg i en verden som er annerledes. Han søker perfeksjon og fullkommenhet. Dersom ikke fred er en realistisk mulighet, vil nok hans verdensbilde rakne, han vil komme i krise, men hans løsning vil bare være å meditere over det, selv om det valget kanskje bringer den dypeste ulykke inn i situasjonen. Chang er kun opptatt av ”den dypere vilje”, at man ikke må gå i mot. Men det slo også Trond at Chang, etter år med indre disiplin, muligens var litt lei, kanskje var han også litt utålmodig etter å erfare verden i praksis, kort sagt litt eventyrlysten? Det ville Trond selv ha vært. Trond hadde dessuten en mengde kunnskaper om vitenskapelige emner og var sikkert også et interessant bekjentskap for Chang. Dersom Chang mente at alt kunne løses fredelig, og holdt på at man skal ikke skulle ty til aksjon, langt mindre til vold, var han kanskje redd for strid? Hadde han ikke bare et spirituelt perspektiv? At han ikke ønsket å være styrt av sine emosjoner og sin personlige historie var forståelig, han ville miste all likevekt ved tanken på hevn og vold. Hans familie var jo blitt offer for den. Ble han kanskje vettskremt når minnene ble vekket? Dette spørsmålet om tillit. Var det alt som skulle til? Utvise tillit? Trond hadde gjerne sett at Mona hadde hatt tillit til ham, han hadde virkelig ønsket å vise henne tillit. At de i det minste kunne akseptere hverandres virkelighetsforståelese. Å dele samme virkelighet var vel urealistisk. Chang hadde etterlyst Tronds tillit. Problemer var en fiksjon, tillit løste alt. Chang hadde en ubegrenset tillit til sin mester, men måtte likevel ha blitt veldig fortumlet over å få den merkelige avvisningen fra ham. Til tross for Changs tillit måtte det føles sårt. Avvisninger er alltid sårende. Trond hadde størst tillit til sine egne følelser og den verden han kjente, til sitt eget rasjonelle sinn. Utenfor bussen så han en vakker verden. Inne i bussen den tilsvarende verden i blod og krig. Den virket sannere. Men han alene avgjorde ikke hva som var virkelig, ikke Mona eller Chang heller. Trond gledet seg mer og mer til å komme fram, og plutselig fikk han se noe på høyre side som tok pusten fra ham. Det var en klatrers drøm. Landskapet åpnet seg mot en slette der det lå noen fabelaktige grønne fjell, spredt separat utover. Spisse, bratte, kanskje av en slags hvit kalkstein. Men med trær til helt oppå toppen. Et slags fjellområde på flatlandet, ja helt nær sto det vakre lille fjellet foran ham og balanserte på flate bakken, et hvitt kalksteinsfjell. Nær lå en landsby. Litt senere passerte de den. Det sto en bøffel der og vendte hodet når de kjørte forbi. Han mente at han hadde sett litt av hvert av berg, men aldri noe som dette. Han kjente opphisselsen i seg. Han forsto med ett at malte asiatiske stemningslandskaper med fjell som ser litt monterte ut, faktisk er ganske


naturtro. Han kunne godt forstå at Jens hadde dratt hit. Men Jens hadde dratt helt ut til kysten. Det var dit Trond også måtte dra. Han ble sittende og se ut av vinduet da de kjørte gjennom et sted der ungdommer sprutet vann på hverandre. Det virket hysterisk, men Trond husket hva Chang hadde fortalt ham, at det betydde lykke. Det var så mye som betydde noe her. Han hadde knapt vært i et land som var så fiksert på den slags. Folk trodde virkelig på det. Det var en viktig del av livet, det var tall som var heldige og tall som var uheldige hadde Triffin sagt, det var ukedager som var gode og ukedager som var dårlige, og hva man enn gjorde, så var det en godt eller et dårlig tidspunkt å gjøre det på eller en god eller dårlig måte. Det kunne da umulig være noe alle forholdt seg til? Og hva hadde det egentlig med buddhisme å gjøre? - Ingen ting, hadde Chang smilende svart. – Men det er jo bedre å gjøre noe på en heldig dag enn en uheldig, er du ikke enig? Trond hadde nikket da han skjønte at Chang ville lære sin nye og uvitende venn noen grunnleggende fakta. Det kunne umulig være heldig å være farang. Han bestemte seg for å gjøre mest mulig av det lykkebringende. Han ville kanskje trenge det. Det kunne i hvert fall ikke skade. En stund senere svingte de inn hvor de kunne se vann glitre mellom bygninger og palmer. Her stanset Tuk bussen og slo av motoren. De var framme ved kysten. Etterpå skulle bussen videre til Phuket by. Trond reiste seg, og Tuk kom bakover midtgangen. - Jeg håper alt blir fint for deg, sa han, og etter at han med mange hjertelige ønsker hadde hjulpet Trond ut med sekken, sa han at han nå dro til sin bror. Han skriblet ned et telefonnummer til brorens taxi som kunne gi Trond en veldig god pris om Trond skulle trenge det. Deretter sto Trond og Chang endelig nede ved vannet og betraktet en underlig spiss båt som var på vei ut med passasjerer til en eller annen øy eller landsby. De befant seg på en fasjonabel liten bryggekant som minnet om et småsted på Sørlandet, om man da så bort fra varmen og landskapet og vegetasjonen. Stemningen blant de reisende med bagasje på brygga var i hvert fall den samme. Her lå flere store og smale rutebåter som skulle ta folk videre. Dessuten noen underlige lange skyssbåter, de hadde en stor knatrende motor bak på den høye hekken, montert som motvekt på en flere meter lang propellaksel som også virker som en styreåre. Med denne svingte de, og rodde med selve akselen. Båtene var høyt svungne, slanke og skar lett gjennom vannet. Trond hadde aldri sett noe lignende, eller hadde det vært et par av dem på elven i Bangkok? Han var usikker. Han spurte Chang hva de kaltes. Han svarte long tail båter, et treffende navn. En mann kom for å selge billetter til de som hadde gått om bord i neste spissbåt. Vannet her var nok brakkvann, det var i hvertfall ganske gult, preget av elvemunningen. Etter at passasjerfergen hadde dratt, sto Chang og han alene igjen på kaien.


Da så Trond et flott syn. I en av longtailbåtene som hadde kurs mot dem sto en kvinne og balanserte den lange styreakselen. Da hun fikk øye på Chang i sin flagrende gule kappe, og Trond med koffert og ryggsekk inne på brygga, vinket hun til dem, la samtidig den lange propellakselen over i en flott sving. Båten la perfekt inn til kaikanten der de sto. Trond så fascinert på henne der hun sprang fram med en fangline, og slengte den til ham som om hun var sikker på at han visste hva han skulle gjøre med den. Hun var tander, hadde et mørkt, småkrøllet hår med antydning til litt gråstenk, hadde slått et batikksjal skjødelsløst rundt nedre del av den ikke helt unge men likevel perfekte og spenstige lille kroppen sin. Hun smilte til dem så Trond følte at han måtte trekke øynene litt til seg, det var ett eller annet ved henne han bare likte veldig godt. - Hei, sa hun. David sa dere ville komme i dag. Jeg er Sally. Velkommen til mitt lille paradis.


Kap. 50. Unge gjester. (Fredag kveld) Sheila elsket å holde selskaper, og hun hadde tenkt å gjøre noe spesielt ut av denne fredagskvelden. Derfor hadde hun beordret et ekstra godt måltid, og bedt kokkepiken ta med sin søster dersom hun trengte hjelp. Det var virkelig lenge siden Sheila hadde gitt en middag. Nå gikk hun og fordelte i vaser de vakre blomstene hun hadde kjøpt på markedet, mens hun bevilget seg et ørlite glass champagne til arbeidet. Hun gledet seg over at de hadde fått enda en gjest, og over at den pinlige misforståelsen var blitt oppklart. Den merkelige formelt kledte mannen med det store adamseplet og de blasse blå øynene som Rick hadde tatt med seg fra golfklubben var slett ingen russisk livvakt, han viste seg tvert i mot å være unge Christians advokat fra Norge, som var kommet i forretningsmessig ærend. Det gjaldt nok en presserende transaksjon, sikkert en stor avtale, Sheila hadde hørt at han og Christian hadde hatt intense samtaler på det underlig syngende norske språket. Christian hadde ikke virket veldig begeistret over besøket. Det var jo rimelig. Han var vel ikke innstilt på forretninger nå da han var på ferie med disse søte pikene. Den søte Christine, og også den andre virket begge lykkelige over å være her. Sheila sukket tilfreds. Her var så lite som skjedde, så få unge mennesker, nå hadde hun og Rick plutselig et helt selskap å fylle denne fryktelig store villaen med. Rick var også blitt begeistret over unge Christian som Sheila nå var blitt helt viss på var en meget kjent og dyktig forretningsmann i sitt hjemland, hun hadde nemlig fått et glimt av en norsk avis advokaten hadde hatt med, og som unge Christian diskret forsøkte å skjule. Sheila hadde akkurat kommet med et brett med forfriskninger til dem, og der figurerte Christian faktisk på forsiden med navn og bilde, hun hadde observert ordet ”millioner” i overskriften, det var vel det samme som det engelske millions. Advokaten hadde raskt puttet avisen ned i den sorte mappen sin igjen, men bevares, Sheila kunne da også være diskret. Christian ønsket åpenbart at de kjedelige forretningsavtalene hans ikke ble nevnt, uansett hvor viktige de var, han hadde nok små muligheter for å ta helt fri fra arbeidet. Sheila var blitt berørt av hans enormt sjarmerende vesen. Hun skulle jamen beskytte ham så godt hun kunne mot unødig publisitet. Han hadde til og med fått Rick til å ta en golfrunde på banen igjen, og hun tenkte: Christian vil bli en av de virkelig store, om han ikke allerede er det. Han får de kontrakter han vil. Utrolig å være så dyktig blant kalde forretningsfolk også, men han hadde denne skjødesløse og gutteaktig væremåten som kunne smelte et hvert hjerte. Hun unnet virkelig den tandre Christine, som på nordisk ble kalt “Stine”, denne unge mannen. Hun hadde ikke kunnet dy seg for å spørre om den ringen hun bar, den var åpenbart ikke billig, og Stine hadde fortalt at den hadde hun helt spontant fått som gave av Christian i Bangkok. Sheila syntes det var så romantisk at hun hadde grått litt over det, og det hadde vært godt. Ikke mange piker som hadde slike fremtidsutsikter. Den


rødhårede Herdur var mer av typen det gikk flere på dusinet av, skulle Sheila være ærlig. Hun så at Rick var mest opptatt av henne, ja Christians advokat var også tydelig begeistret for henne, selv om han åpenbart ikke var noen kvinnebedårer. Den rødhårede Herdur hadde unektelig utstråling, men den type utstråling hadde Sheila alltid funnet litt simpel, den minnet henne om ubehagelige situasjoner i fortiden, men nå var jo Rick blitt for gammel til den slags. Det var typisk nok på grunn av Herdur at Christian hadde bedt en av sine sikkerhetsfolk om å bistå. Som den grenseløse person Herdur åpenbart var, hadde hun visst pådratt seg en ubehagelig opplevelse i Bangkok. Livvakten var ventet, men hadde ikke vist seg ennå. Godt de hadde en ledig hybel i tjenerannekset, hun hadde konferert med Christian og han hadde sagt det ville være tilfredsstillende at russeren ble innlosjert der. Advokaten hadde hun allerede ledsaget til et av de gjesterommene som fremdeles var ledig, og som hadde utsikt over den vakre bukten, men han hadde øyeblikkelig trukket de tynne gardinene for og undersøkt rommet nesten som når en hund gjør seg kjent med et nytt sted. Det var virkelig en spesiell person. Han snakket et utmerket engelsk, bedre enn de fleste skandinaver, men med noen anakronistiske, nesten victorianske pussigheter. De var så sjarmerende at Sheila falt litt for dem. Det var nesten som å ha en gammel tante på besøk. Sheila kunne ikke la være å kaste et blikk på seg selv i det hun passerte det store speilet. Engang hadde hun selv vært en blond skjønnhet, hun var ennå vakker, selv om tiden kanskje hadde slitt litt på henne. Det var et faktum at stemmen var blitt hesere, selv om hun for lengst hadde sluttet å røke. Noen av Phukets expatriots ville kanskje fremdeles la falle enkelte negative bemerkninger om henne av ren misunnelse, men det var nok færre av dem nå. Hun hadde aldri kunnet forstå at man i de kretser oppfattet henne som litt nedlatende. Hun smilte til speilbildet, løftet champagneglasset, men det var allerede tomt. Rastløst forsøkte Sheila om kvelden å ha samtidig kontakt med alle gjestene som satt omkring det utsøkt pyntede middagsbordet. Dersom man var svært observant, kunne man legge merke til et litt usikkert drag over ansiktet hennes, enkelte trekninger rundt munnen, som om hun hele tiden ventet på en irettesettelse, men impulsivt glemte hun seg likevel, og lo høyt av nesten alt som ble sagt. Sterkt røde negler hadde hun, men det var fordi hun ikke var redd for å ta et praktisk tak, hun var interessert både i kunst og havestell. Hun malte dessuten litt akvarell, men drev likevel mest med den sjeldne hagen, der hun hadde en thaigartner som hjalp henne. Sheila hadde vært forferdelig forsiktig hele ettermiddagen, men så med et blikk på Rick at han mente at hun allerede hadde fått nok å drikke. Hun kjente at hun elsket Rick selv om han ikke helt forsto hvor viktig det var for henne å ta en liten drink for å føle seg vel. Hun ville kjempe som en løve for sin mann, det


ville hun, men ville også gå i mot ham dersom han ikke kunne være litt rettferdig. Hun satt og fingret litt ved en av de utsøkt dekorerte melonene som kokkepikens søster hadde skulpturert til vakre lotusblomster. Hun bare måtte holde en liten tale. - Kjære alle sammen, sa Sheila. En festlig skål fordi dere har kommet hit! Og for min kjære mann Rick, som jeg elsker over alle menn på jorden. Og jeg elsker menn. Hysj Rick, dersom du ikke oppfører deg pent, kommer du til å angre. Det har vært slike sørgelige tider, slike forferdelige tider her. Men nå er jeg glad igjen. Ikke sant Rick, du ser jeg er glad nå? - Ja, kjære, sa Rick. Jeg håper dere vil forsyne dere med sjømat en gang til, det er en av kokkepikens spesialiteter. - Ikke avbryt meg, Rick. Jeg er så glad. Jeg føler at det er så mye kjærlighet her i kveld. Her sitter vi- og har overlevd! Det var forferdelig. Vi visste ikke noe. Vi hadde vært på besøk hos noen venner i julen, så kommer vi tilbake. Flyplassen her i Phuket er full av mennesker. Folk spiser kokosnøtter, de er skitne, forslåtte, uten bagasje. Vi fikk høre at veien opp til Kao Lak var blokkert. Men det hadde jo vært en folkevandring derfra. Vi forsto det ikke da. Men Phuket hospital, vi var der nede, jeg sier til Rick ”Vi må gjøre noe”. Men politiet jaget oss vekk. Til slutt fikk vi vite det. Seks tusen mennesker var døde bare på Kao Lak. Seks tusen! Ingen trodde det kunne være så mange. Og ute på Phi-Phi Island, som er så utsatt. Bare en tynn sandtunge midt på, der alle bor. Jeg kommer aldri, aldri til å dra dit mer. Rick og jeg dro på bryllupsreise dit da vi bodde hjemme. Jeg mener i London. Det var så vakkert der. Vi dykket. Vi var i Thailand for første gang. Jeg ville visst ha barn den gangen. Hun lo en liten latter og tok en slurk av glasset, og Stine så at Rick kastet et bekymret blikk på henne. Sheila fortsatte, hjerteskjærende: - Det går ikke an å fatte det. Nei, det har vært så fryktelig. Og borte på Sumatra, Banda Ache. Over to hundre tusen døde av den forferdelige bølgen. Jeg klarer ikke å se tv mer. Alt var ødelagt. Hele veien fra Phuket til Kao Lak var full av desperate mennesker. Det må ha vært forferdelig. Femti miles full av flyktninger og smerte. Folk døde på veien hit. Der oppe var alt utslettet. Da vi kom tilbake var alt som før her oppe på høyden. Vi var fryktelig redde for flere jordskjelv. Men nede i byen… ved stranden… Vrakrester over alt, døde dyr og mennesker lå og fløt. Mennesker vasset omkring i søle, lette etter hverandre der nede. Ja, det kom vakter. Men folk var redde, det gikk en alarm igjen, de flyktet. Alle likene, stablet opp i plastikk. De luktet… Alle gråt der.. Det satt en kone og hylte der i flere dager. Hun ville ikke stoppe. Det hang en bil oppe i et tre ved den baren Rick og jeg pleide å gå på. - Sheila, kjære, sa Rick dempet. - Munkene satt der og mediterte, dere vet, det er et lite tempel der nede. Fem stykker, i de gule kappene sine, med en naken skulder. De satt der og


mediterte, hele tiden. Det var godt, det var godt for menneskene som var der. Man brant så mange døde som man ikke visste hvem var. De fant døde over alt. Og nesten døde. Politiet klarte ikke å stanse alle de som stjal. Som plyndret de døde som lå oppover på strendene. Det lå biler og ødelagte båter langt inne på land. Døde mennesker i stinkende søle. I en uke. Alle var redde for at det skulle komme nye bølger. - Nå, det er vel ikke helt riktig, Sheila. De begynte vel å kjøre inn de første gravemaskinene allerde på onsdagen, tror jeg, sa Rick. I hvert fall på Patong Beach. For å rydde gaten. Det var i hvert fall mulig å kjøre der søndagen etter, før det hadde det hadde vært totalt ufremkommelig. For vi var jo med og ryddet stranden, Sheila, vi var med. - Vi måtte bare gjøre noe, snufset Sheila. Vi innlosjerte ambassadefolk hos oss. Ja, det var da vi møtte David. Har dere truffet David? Han en flott mann. Amerikaner. Men jeg tror ikke han jobber i ambassaden. Jeg tror det er en privat organsisasjon. - Strendene er jo blitt fine igjen nå, sa Rick. Men det er få som bruker dem ennå. Det er nesten ingen der. Folk vil ikke uti vannet. Eller spise fisk… Han stanset da han han så Christian legge fra seg gaffelen. - Jeg var så glad de har et fantastisk helsesystem her, sa Sheila fort. Gode leger, pleiere som jobbet natt og dag. Lister over savnede og funnede personer, det var lister på internett og på TV, ja vi leser ikke thai, men hushjelpen fortalte oss alt, heldigvis bodde hennes familie innenfor her. Hun var så lykkelig, hun er veldig religiøs. Det var så rart med alle juledekorasjonene midt oppe i det hele. - Alt sto stille her, skolen på Kamala Beach var stengt i hele januar, sa Rick - Vi hadde en seremoni, en sånn thaiseremoni med levende lys etterpå. Det var så vakkert. - Det var fullt av journalister på Hotel Phuket Park. De hadde visst et pressesenter der. Det kom jo mange europere hit også. Pårørende. Veldig mange svensker, tror jeg. - Jeg tror Starbucks på Patong åpnet igjen allerede tiende februar, sa Rick. De var i hvert fall tidlig ute. - Det må ha vært i april at de hadde fått opp den varslingsmasten. For jeg husker den var oppe da vi feiret Songkran. Det var en merkelig stemning. Men det er slik i dette landet, folk er bare positive. Og alt var jo ikke bare slik som bildene på TV. Inne i byen var det jo vanlig virksomhet, selv om det var preget av nødssituasjonen. Selv journalister må spise og drikke og slappe litt av. Og mennesker har jo sitt arbeid. Det var en katastrofe, men mange levde normalt. Stine kjente at hun hadde blitt mer og mer motløs etter som Sheila snakket. Hun hadde jo sett alt på TV i Bergen, Mona hadde sittet nesten hypnotisert og fulgt med, med det harde uttrykket sitt i ansiktet. Stine husket at hun selv hadde tent lys i et vindu. Samlet inn penger. Når de så bilder fra Thailand og Banda Ache skulle det egentlig være en norsk jul, men det var så


tungt. Ingen hadde visst at Jens var der nede. De hadde sittet og sett på katastrofen. Mona og Stine så det. Trond hadde sett det også. Alle var blitt berørt 2. juledag og dagene etterpå. Ingen hadde da fortalt Stine at Jens var blant de savnede. Det hadde kommet som et sjokk på henne. Han var ikke på de offisielle listene. Firmaet hadde ikke etterlyst ham. At han hadde vært der nede, hadde plutselig noen funnet ut etterpå. Så ble det sagt at han var savnet, kanskje død. Umulig å sjekke. Mange døde var allerede brent eller gravd ned i sølen. Firmaet hadde først ikke villet si om han hadde vært i Thailand. Men så kom meldingen om at han var død. Positivt identifisert av firmaet. Da forsto de nok at han virkelig hadde vært der. Men ingen offisielle bekreftelser verken fra thaimyndigheter eller USA eller danske, før helt til slutt. Helt til i sommer nesten. Hadde Jens vært på hemmelig oppdrag, siden firmaet ikke hadde etterlyst ham? Flemming hadde reist for å lete. Han hadde heller ikke funnet Jens. Enda alt han hadde forsøkt. Det var ikke noe hyggelig å sitte og høre om igjen om tsunamien nå, selv om det også var for Jens sin skyld at hun var her. Hadde det virkelig vært så fælt som det Sheila sa? Det var vanskelig å tenke seg, alt hadde sett så normalt ut nede i sentrum og i golfklubben og det de hadde sett fra taxien da de kom hit. Og her oppe hos Rick og Sheila var jo bare vidunderlig. Hvordan var det mulig at så mange mennesker kunne ha dødd når alt så så alminnelig og i orden ut overalt? Sheila oppdaget plutselig at stemningen hadde skiftet i løpet av talen hennes, og ble ulykkelig: - Kjære, jeg mente jo bare å si at det er så fint å leve. De unge munkene. De gikk omkring og hjalp mennesker, de mediterte, gjorde alt det grusomme lettere, det var så vakkert. Vet dere, jeg skal ikke snakke om dette, det er forferdelig å snakke om det. Men hvordan er det valgspråket igjen Rick. Av han du vet.. - Burke, sa Rick. Richard Burke. - Ja, ja. Han sier: Ingen gjorde en større feil enn den som ikke gjorde noe fordi han bare kunne gjøre lite. Vi gjorde så lite, Rick. Alle de menneskene… Rick satt taus, men Stine så at han egentlig fulgte med hele tiden, som om han satt i beredskap. - Marthin Luther King, vet dere, han har sagt at mørket ikke kan fordrive mørke, bare lys kan det. Bare kjærlighet er det vi egentlig trenger. Vi trenger bare kjærlighet… - Nei, nå tror jeg sannelig vi er klare for desserten snart, sa Rick. Skal jeg se om kokkepiken har den klar? - Nei, nei, kjære, det gjør jeg, sa Sheila raskt og reiste seg, hun kom litt ut av balanse, så hun måtte støtte seg litt til Christians skulder. Han trakk høflig stolen tilbake for henne, og hun sendte ham et strålende smil før hun gikk de få skrittene ut mot kjøkkenet.


- Jeg beklager, sa Rick. Men det var jo en tid det ikke er så lett å glemme. Det var store ødeleggelser, men nå er vi heldigvis over det. - Man er gjerne underforsikret i slike tilfelle, sa Iglem. Dersom man ikke har inne en passus om naturskade. Men det vil jeg tro er lite forekommende blant den jevne forsikringstaker her også. Jeg har vært borti noen saker der selskapene var vriene å komme til livs når det gjaldt naturskade, selv om det objektivt sett burde komme til anvendelse. Det blir gjerne tolkningsstrid, og det kan være meget interessant, men vanskelig å nå frem med. Stine merket at den instinktive motviljen hun hadde mot Andreas Iglem flammet voldsomt opp igjen. Den hadde vært der helt fra det øyeblikk da han hadde kommet skjenende i den håpløse gammelmannsdressen sin mot svømmebassenget der hun og Herdur hadde ligget og solt seg. Nå hadde Sheila grått fordi hun hadde opplevd en fryktelig katastrofe som virkelig hadde berørt alle mennesker i hele verden, men denne dusteadvokaten var så dum at han bare var opptatt av forsikring! Stine kjente at hun fra første stund hadde følt det ubehagelig å være i nærheten av Andreas Iglem. For det første hadde han presentert seg på en fullstendig cheesy måte og var blitt fryktelig påståelig om hvilken solfaktor som var passende for Herdur og henne, hadde lagt ut om den kremen han ville de skulle bruke, og at de måtte øyeblikkelig slutte med den de brukte. Han hadde også blandet seg i en eller annen bemerkning Herdur hadde sagt, og rettet på grammatikken hennes. Likevel hadde han blitt sittende der i dressen sin i solsteiken og vente på Christian som dessverre hadde tatt en taxi til byen for å kjøpe digg. Rick hadde kommet forbi, men han hadde bare vinket hyggelig til dem der de satt med den forferdelige advokaten, og hadde gått inn i huset. Stine ønsket bare at Iglem skulle gå igjen selv om han hadde kommet helt fra Norge. Men Herdur hadde selvfølgelig giddet å begynne å prate med ham, det førte til at den fjerne Iglem-fyren var blitt mer og mer ivrig, hadde diskutert mer og mer begeistret med Herdur, mens han hele tiden kikket på kroppene deres med noen ganske ekle øyne. Det verste var at han liksom skulle spille faderlig også, han hadde spurt Stine om hun hadde det bra og var i god form og slikt. Hun kunne ikke begripe at Herdur orket å svare ham en gang. Men det så ut som om Herdur trivdes med den rare fyren, til tross for at han var totalt motsatt av henne på alle mulige måter. Da Christian omsider kom tilbake fra byen, hadde han sett fullstendig himmelfallen ut da han fikk øye på advokaten. Det så nesten ut som om han hadde lyst til å stikke av igjen, han hvisket til Stine at han ikke hadde sendt bud på fyren, men det så ut som om Christian ikke helt visste hvordan han skulle takle situasjonen, han hadde forvirret gitt Iglem noen kjeks han hadde kjøpt, slik man blidgjør et dyr man er utrygg på. Men etterpå var Christian og advokat Iglem blitt sittende for seg selv og prate, og Stine merket at for hvert minutt gled Christian fjernere bort fra henne. Til slutt hadde han tatt med seg Iglem inn på rommet sitt, der hadde de sittet i nesten en time, og da Christian hadde kommet


ut igjen, hadde han nesten ikke sett på Stine, han var sur og irritert og ville ikke si hvorfor da hun spurte ham. Det var helt ulikt Christian, og Stine var allerede blitt så fly forbannet på Iglem som kom glad og fornøyd ut igjen, at hun hadde hatt lyst til å sparke ham uti bassenget, med dress og alt mulig. Han hadde vært en ulykke fra første stund han kom, og selv om han var advokaten til Christian, kunne hun ikke begripe hva han skulle være her for, hun hadde lyst til å be ham dra med det samme. Det kunne hun selvfølgelig ikke, Rick hadde også kommet ut i haven igjen, først hadde han nesten ikke giddet å se på Iglem, men så hadde Christian presentert ham som sin advokat, og det hadde blitt mye latter av det, men Andreas Iglem hadde visst ikke forstått vitsen, selv om han satt og myste og pusset brillene sine, og bukket noe sinnsvakt dypt da Sheila kom for å vise ham rundt etter at Rick hadde vært inne igjen og hentet henne. Stine så at Andreas Iglem gestikulerte ivrig da Sheila på vei gjennom hagen viste ham et av de fine bedene sine, det var som om han forklarte henne noe. Omsider forsvant de inn i huset. Stine hadde pustet lettet ut da, men det varte ikke lenge. For Iglem kom tilbake med en slags bøttehatt på hodet, da satte han seg nesten ved siden av henne igjen og sukket, og sa at hun så godt ut, han lurte på om hun hadde det godt og var frisk. Stine var blitt nervøs at de vasne øynene hans som vekselvis gransket Herdur og henne, hun lot Herdur gjøre all snakkingen nå, blokkerte den hvinenede stemmen hans ute med Ipoden på høyt volum. Iglem måtte selvfølgelig bli en slags hedersgjest her ved middagen nå, delvis på grunn av misforståelsen, og delvis fordi Christian var ennå ikke blitt helt i godt humør etter å ha snakket med ham i ettermiddag. Nå satt altså den idiotadvokaten og tørrpratet forsikring med Rick, og det lot allerede til at de var kommet inn i en eller annen diskusjon, for til slutt slo Rick oppgitt ut med armene og sa med et smil at han ga seg på siste punkt, hva nå det kunne være. Stine fulgte blikket til Rick, og så at Sheila kom tilbake, enda litt mer rød i kinnene enn da hun gikk. Sheila gikk rett til Stine, slo armene om henne og sa: Darling. Dere passer så godt sammen. Det er så… flott. Du må ta godt vare på henne, sa hun litt truende til Christian, som fremdeles så litt nedslått ut. Du må endelig passe godt på Christine. Hun er min egen lille pike. Det skulle vel være en spøk, men Stine ble veldig beklemt og sjenert, og var glad da Sheila slapp henne igjen. Sheila stolpret opp til plassen sin, og Christian hadde visst glemt stolen hennes nå, men hun klarte fint å sette seg ved egen hjelp. Hun smilte fremdeles til Stine. - Kjære lille venn, du forstår meg du, du er så søt. Se, der er desserten, avbrøt hun seg selv. Å, jeg er så lykkelig, sa Sheila. Så forferdelig, forferdelig lykkelig.


Kap. 51 Livvakten. Lørdag morgen Lørdag morgen var Herdur tidlig ved bassenget. Hun elsket å bade, og var litt sliten etter kvelden før da hun hadde fått vel mye oppvartning. Etter middagen hadde Rick ønsket å vise henne Sheilas akvareller, men Sheila hadde ikke hatt lyst til det, så han hadde i stedet tatt henne med rundt for å vise henne antikvitetene sine, en mengde buddhaer og masker og steinskulpturer deriblant en halv meter høy søyle, en fallos av stein som han var svært stolt av, en sjeldenhet, meget vanskelig å få tak i, den hadde opprinnelig stått i en gammel grotte, og var antakelig symbol for en slags fruktbarhetsånd, en Phii som sjøsigøynerne kalte den. Rick hadde lagt ut om sigøynerfolket, det hadde egentlig vært ganske interessant, det dreide seg om flere stammer, de fantes over hele kysten, både i Malaysia lenger sør, her i Thailand og langs kysten av Burma. De hadde sine egne skikker, og var imponerende dykkere. Dessuten drev de med den fascinerende klatringen på spinkle trestativer høyt oppe i klippeveggene der de samlet svalereder som var et afrodisiakum, en elskovsrett og delikatesse i kinesiske restauranter. Rick hadde vært meget ivrig opptatt av temaet. Han la ut om fallosen og sjøsigøynerene i det vide og brede. Herdur håpet den suppen de hadde fått ikke var svaleredesuppe, det hørtes kvalmt ut at man skulle spise det spyttet som svalene bygget reder av. Men en del av de maskene Rick hadde samlet var ganske flotte, det var åndemasker. Det lot til at han hadde reist rundt og samlet antikviteter både i Thailand, Laos, Kambodsja og Burma. Han hadde mange forbindelser hadde han sagt, han visste om spennede steder å dra, og kunne sagtens ordne en reise, hva han nå kunne mene med det. Herdur hadde litt dårlig samvittighet for å forlate de andre, men Sheila hadde vært så opptatt av Stine og Christian. De to hadde sittet og og tatt seg av henne, for selv om Sheila hadde ledd og vært veldig sosial og feststemt, virket hun ganske utenfor etter hvert, selv etter Herdurs smak var hun blitt litt for personlig. Sheila snakket bare med Stine og Christian, hun hadde nesten ikke henvendt seg til Herdur i det hele tatt, så Herdur var bare lettet over å kunne gå fra bordet da Rick inviterte henne med rundt for å se huset og atelieret. Advokaten fra Norge var blitt sittende litt i ingenmannsland, det så ut som om Rick var gått litt lei av ham, men Rick hadde heller ikke kunnet si noe da Iglem uten videre hadde luntet med dem rundt i værelsene på omvisningen. Herdur syntes det egentlig var like greit, det ble litt intenst med alt det Rick hadde å vise fram, og hun hadde ikke noe i mot advokaten, han var bare underlig, og hun hadde da sgu’ kjent mange underlige mennesker før. Hun likte ham nesten, han virket så hjelpeløs med sin benete gammelmannstivhet til tross for at han antakelig var under 35. Han oppførte seg i hvertfall ekstremt høflig mot henne, som om han ville passe på henne dersom Rick skulle si noe upassende, det var faktisk ganske gentlemannsaktig, selv om hun og Rick selvfølgelig hadde kjempekontakt og en helt annen tone seg i mellom. Derfor ble hun gående og ta


seg av Andreas Iglem også, hun trakk ham inn i samtalen og spurte ham om ting for at han ikke skulle føle seg utenfor henne og Rick. Oppmuntret av dette hadde Andreas Iglem kommet med sine kommentarer underveis, det handlet mest om taksering og lovverk og slikt, og Rick hadde blitt litt utålmodig og ville gå videre hver gang, men Iglem kunne plutselig bli opptatt av en eller annen detalj, og ga seg ikke før de hadde hatt en liten diskusjon om den. Det viste seg at Iglem selv samlet på Anders And, eller Donald Duck som man sa i Norge, og påsto at det var en meget god investering. Rick hadde bare lyttet litt høflig, så nevnte han i forbifarten i det de gikk ut i hallen igjen at hans egne cartoons for avisen i London faktisk var blitt vurdert til å ha en samlerverdi på linje med Carl Barks produksjon for Walt Disney. Da hadde Iglem et øyblikk blitt enda mer spiss i nesen og hadde liksom krummet ryggen, så Herdur hadde faktisk gitt ham en liten klem da hun sa at hun nå var veldig trett og måtte ha litt søvn, og at hun gledet seg til at de kunne treffes mer i morgen. Herdur dukket opp av bassenget og gispet da det sto en mann rett foran henne. Med lyst, tynt hår. Spisst ansikt med et par føflekker. I hvit skjorte med slips. I hånden holdt han en sort gammeldags dokumentmappe Han var lyshåret, mager, litt gammelmannsaktig. Og så ut til å kunne bli fryktelig solbrent. Det var advokat Iglem. - Det virker som om dine lemmer er dus med det våte element, sa han. Det er himla interessant å studere dine svømmeferdigheter. - Jeg er meget glad for at bade, sa Herdur. Vil du ikke selv komme uti? Iglems adamseple hoppet opp og ned. Det var tydelig at han overveide muligheten, men at den kom alt for overraskende på ham. - Takk for et tilbud av betydelig interesse, sa han. Men jeg tror jeg bør være litt forsiktig. Det er to alternativer for slike basseng er det blitt meg fortalt. Enten er de fylt med klor, hvilket jeg ikke tåler, ellers så finnes det en rekke bakterietyper der. Jeg er avhengig av å være i topp form til kommende rettslige oppgjør. - Du har taget dit arbejde med? sa Herdur, og nikket mot den sorte mappen. Hun lette litt etter bikinitoppen som hun hadde lagt igjen på bassengkanten. Iglem bøyde seg ned, plukket den opp og rakte henne den, med et sjenert bukk. - Du må endelig ikke kle på deg for min skyld, sa han. Jeg er ikke så jævla nøye på det. Herdur knyttet på seg toppen, klatret opp og la seg på en av solsengene. Iglem satte seg forsiktig rett opp og ned på den andre. - Si meg, sa han. Du og din venninne har altså kampert sammen med unge Christian i de siste to ukene. Jeg forsto at han kom til Danmark for å selge en båt for sin far. Vet dere hvorfor han gjorde det? - Jeg ved ikke noget om det, sa Herdur. Jeg tror heller ikke han har fortalt om sit arbejde til Stine. De er jo kærester, men han er ret hemmelighedsfuld.


Men han har altså fortalt at han har vundet mange penge på børs i den senere tid. Han er jo en satans pengefyr, men jeg tror godt han og Stine er glade for hinanden. Jeg er forresten ligeglad, sa hun og ristet på håret så Iglem trakk seg forskrekket litt tilbake for ikke å bli våt. - Så han har ikke fortalt andre hvorfor han ville hit? sa Iglem forsiktig. - Nå, det var vel Stine som ville det. På grund af det med Jens. - Jens? sa Iglem uforstående. - Ja, Jens Petersen. Han var gift med Stines mor. Han døde under tsunamien. Så Stine ville gjerne herover. Hun tror fandeme ikke at han er riktigt død. Så da det var det ferie syntes Stine det var en god ide da Christian foreslog at rejse hertil. Jeg har lukket min butik for at ta’ med, Stine er min gode venninde. - Christian er vel en sjarmerende herremann for en kvinne som deg også, sa Iglem. - Nei, ved du hvad. Jeg tog nok hellere dig, sa Herdur og lo. Iglem svelget igjen og lukket opp låsen på dokumentmappen, og lukket den igjen. Han var i ferd med å ta opp noen papirer, men la dem forvirret ned igjen i farten. Solen var allerede steget høyt på himmelen, og innenfra huset hørtes de først lyder fra de andres rom. Iglem satt og tenkte litt. Så sa han litt kry: - Jeg ble visst oppfattet som en slags bodyguard for Christian Frederik. Jeg har jo tatt et betydelig ansvar for ham, likevel visste jeg ikke at jeg gir det inntrykket. Juridisk ja, men kanskje ikke helt fysisk? Han kikket spørrende på Herdur. - Ikke? lo Herdur. Det kunde man da godt tro. Men det er altså rigtigt. Christian har faktisk tilkaldt en fyr. Jeg havde en riktig dårlig oplevelse i Bangkok, men denne her tatovering reddede mig. Hun trakk den lille bikinitrusen litt mer ned slik at en del av tattoveringen ble synlig, og Iglems adamseple tok seg nok en tur. - Den er nok et veldig effektivt våpen, stammet Iglem. - Det tror jeg også, sa Herdur. Eller måske mere en beskyttelse, jeg tror den er magisk - Jeg tror også det, sa Iglem. Den virker… ganske magisk. - Men Christian, han er altså så sød. Han ville at vi skulle føle os helt sikre. Så han har faktisk bestilt en mand som skal beskytte mig, en… russer, sa Herdur og fikk ikke sagt mer. For ut av en taxi som var kommet inn på den elegante oppkjørselen steg i samme øyeblikk Viktor Sarenko.


Kap. 52 En ny tid Grunnleggeren av den verdensomspennde skjønnhetskjeden “Miss Cathy” betraktet huset i Thailand. Det var lyst og vakkert, omgitt av en stor tomt inndelt i økologiske sirkler med blomsterbed nærmest den raffinerte bygningen, så et haveområde med urter og sjeldnere planter, ytterst litt jord med grønnsaker og andre vekster, før den store hvite muren avsluttet eiendommen. Hun følte seg tilfreds og energisk, klar til å starte arbeidet herfra. Få ville gjettet at denne lille paviljongen noen mil utenfor Bangkok var hovedkontor for organisasjonens omfattende virksomhet. Den var bare én av alle eiendommene. Hovedkontoret var der hun til en hver tid befant seg, sammen med sine nærmeste medarbeidere. Hun foretrakk økologiske og estetisk spennende knutepunkter, store administrasjonsbygg var ikke hennes stil. Filosofien gikk ut på små enheter, selvstendige celler i hvert land. En atmosfære av vakre små fellesskap tilknyttet klinikker, kurslokaler og salonger. Hun låste seg inn sideinngangen selv om de ventet henne i kontordelen. Hun trivdes spesielt godt her, virksomheten drev seg selv. Alle de franchisebaserte salongene og klinikkene hun kontrollerte sto støtt på egne ben. Det var viktig at hennes medarbeidere fritt kunne utvikle eierskap innenfor det samme åndelige fundament. Bare sjelden trengte hun å korrigere, og hun hadde for lengst sluttet å detaljstyre økonomien. Nettverket var blitt et velfungerende system der man utvekslet tjenester og varer i en spirituelt inspirerert verdikjede. På den måten kunne hun føre overskuddet tilbake etter høyere prinsipper, basert på de enkelte ledds entusiasme, innsatsglede og kreativitet. Penger var ingen begrensning, heller intet mål. Alle elsket hennes prinsipp om overflod ved frivillige deling av verdier, et system som de færreste bedriftsledere kunne fatte ga så gode resultater. Hun hadde på et tidspunkt overveiet å kalle konsernet et søsterskap, men siden mange menn var involvert, fant hun ikke det riktig. Hun var meget nøye med hvilke ledere hun rekrutterte. Aksepterte ikke at de ble vervet gjennom underliggende ledd, merkelig kanskje, med tanke på så mye hun ellers delegerte. Men det handlet om å frigjøre krefter og kvaliteter. Det handlet om indre skjønnhet og kraft, ikke formelle kvalifikasjoner. Hun ville ha de beste. De som var like fremragende på det åndelige som på det intellektuelle og økonomisk praktiske plan. Alle skulle føle seg utvalgt, fordi de faktisk var det. Hvordan plukket hun dem ut? Det kunne være noe som brøt fram i et smil, en behagelig måte å være på, kanskje en stridbarhet, et mot som aldri var blitt satt på prøve. Det kunne være et åndelig lys omkring en person. En offervilje eller evne i kim. Det var intuitive kriterier, men hun ville ikke ha egodrevet begjær, kun de som besatt ekte glede ved å lede andre. Slik kunne hun skape åndelig rom for at alle ville vokse. Det var hennes forretningsprinsipp.


Det var temmelig hett. Luften sto stille. Hun så at hagen kunne trenge litt vann. Om litt ville hun gå ut og luke i den. Det var alltid godt å gjøre noe fysisk etter en reise. Konkurranse og grådighet begrenset utvikling, hennes nettverks tillitsfulle deling frigjorde ressursser. Det var likegyldig om kvinner eller menn dannet de utførende leddene, men delingsprinsippet så ut til å appellere mer til kvinner, så kvinnene var det fundament hun måtte bygge på. At alle måtte være dyktige var en selvfølge. Hun kastet et fort blikk ned på papirposten som ventet henne. Konvolutter med ulike logoer. Hun hadde motvilje mot varemerker. Nettverkets kjennetegn var frigjørende individualitet. Men noen grunnprinsipper sto fast: Det estetisk vakre og det spirituelle på et økologisk fundament, og bruk av den ypperste teknologi. Hennes gjester, man måtte ikke kalle dem klienter, skulle selv finne klinikkene, gå på kurs og kjøpe artikler ut fra den spirituelle energi varene og tjenestene utstrålte. Man skulle ikke skape kunstig attraksjon, det handlet om å synliggjøre den åndelige kraft som var nedlagt i produktene, slik at budskapet om healing og foredling kom tydelig fram gjennom hvert senter, hver klinikk. Å utvikle det ytre og det indre samtidig hadde stor appell. Særlig for kvinner var de to sidene uløselig knyttet sammen. Folk trengte ikke å være perfekte, hun kunne gjerne fokusere på deres indre utstråling, men siden hun selv var kirurg og inspirator, visste hun hvor viktig kroppslig skjønnhet var. Ingen ting skulle være umulig for en kvinne, heller ikke å hindre forfallet, bevare sin ungdom, gjenskape, ja omskape seg selv. Men det var først når disse mulighetene ble koblet til frisetting av hver enkelts vilje, at utvikling virkelig kunne skje. Hun hadde sett det så ofte, en prosess som ikke lot seg stanse. Hun frydet seg over hver gang hun selv hadde tid til å foreta operasjoner, dels fordi hun elsket presisjon og likte å arbeide i menneskelig vev, dels fordi hun så hvilken glede resultatet skapte. Hun var nøye på å vurdere motivene, tilbød sin plastiske kirurgi kun til de som ikke jaget etter overflatiske reparasjoner eller fulgte den sykelige trend å skjule seg bake et oppsiktsvekkende ytre. Hennes tilbud var å forbedre kvinner fysisk, mentalt, åndelig, løfte dem fram til nye muligheter. Endre deres kropp om nødvendig. Fruktbarhetsklinikkene som var tilsluttet nettverket hadde hun et mer blandet forhold til. Det ble produsert mengder av barn, hun kunne godt se at barnløse par kunne bli lykkelige, enkelte kvinner fikk en spesiell, kortvarig blomstring av det, men det var egentlig ikke i hennes interesse, selv om virksomheten var lukrativ. Stadig flere spinoff-klinikker drev med det, de hadde startet innenfor hennes nettverk, men senere søkt seg ut, nå førte de egne kataloger, drev med alt fra spermbanker og livmorutleie til adopsjon. Hun foretrakk å holde seg unna barneanskaffelsesbusinessen. Fokuserte heller på den enkelte kvinne, hvordan hver og en kunne utvikles og forbedres. Spørsmålet om barn var dyptgripende og problematisk. Som lege så hun hvordan det befruktede egget, den lille zygoten, biologisk sett var en voksende


parasitt, en snylter på morens organisme, noe som slet den ned. Det var et medisinsk faktum. Det offer morindividet gjorde for å føre arten videre, kunne gi henne en slags hormonell skjønnhet, men den femimine blomstring var egentlig over når den hadde tiltrukket seg det mannlige og blitt befruktet. Den feminine essens, som kunne være så sterk, og som i mer primitive mannssamfunn hadde ført til jakten på jomfruer, bleknet raskt. Kvinnens trang til å la seg befrukte, styrt av hormonenes uhyrlige spill kunne ikke, burde ikke være det eneste mål med kvinners vidunderlige vesen. Og mannens maskuline streben, var den bare for å formere seg? Nei. De seksuelle krefter hadde et høyere potensiale. Hun kastet et blikk i speilet i resepsjonen. Hun var perfekt. Vakker, mørk og slank. Nesten dyreaktig, ville noen sagt. Hun hadde beholdt ansiktsarret. Det utgjorde et viktig symbol. Det var blitt sagt at alle kvaliteter samlet seg i henne. Hun smilte over det. Hun formet jo bare med en kvinnes kraft og perfeksjon. Hun hadde involvert seg i forskning, de russiske laboratoriene i Myanmar så ut til å gå godt. Nesten like lovende som klinikkene og kjeden av beauty-centers i Moskva og andre verdensbyer. Nylig hadde hun startet vevutviklingslaboratorier ved siden av virksomheten med plastiske operasjoner og organhandel også. Hun ville forbedre mennesker, men var selv blitt karakterisert som en aggressiv skorpion. Hun, som tidlig i livet var utsett til nonne. Nå var hun av ren lidenskap blitt en økonomisk suksess. Hadde kjempet seg opp, via mektige hjelpere. Hennes evne til grusomhet så vel som til kjærlighet gjorde henne til en naturlig vinner. Inspirasjonen stammet likevel fra klosterlivet. Det hun som nonne hadde lært om åndelig styrke, hadde vært nyttig for organisasjonen. Den besto nå av ekstremt trofaste medlemmer, og hadde et snev av aristokratiske idealer. Det gikk flere sagn om hennes karismatiske utstråling. Man fant hvile, ro, og ekte kjærlighet hos henne. De hengivne elsket hennes autoritet. Det het seg at hun ikke tålte å bli motsagt. Det siste var heller ikke riktig. Eller at motivet var å tjene penger. Det var kun å foredle kvinner, la dem leve evig. Kvinner kunne utvikles. Å få barn var å suge skjønnheten, perfektheten ut av dem. Troskyldige menn syntes mor og barn var vakkert, men graviditet og fødsel var kvinners svake punkt, liksom menn også var kvinners svake punkt. Selv var hun uavhengig. Hun kunne herske over menn om hun hadde villet. Hun behersket tantra til fulle, verdsatte den mannlige energi til spesielle formål. Men via genteknologi og kloning ville nå kvinner snart erstatte menn. Den kjønnede formering hadde aldri vært den eneste vei for noen organisme. Også menn tok i bruk stamceller fra placentaer og aborterte fostre, fra kvinner som burde hatt en selvsagt rett til å donere sine fostere og morkaker, liksom transplantasjoner burde være fritt tilgjengelige.


Kvinnen var naturens viktigste organisme, hadde hun spøkefullt hevdet overfor den danske forskeren. Han hadde svart han anvendte ekte magi, benyttet de ritualer som var tilgjengelige. For spøk sa hun at hun for lengst hadde begynt å utdanne prestinner. Den kvinnelige mystikk var det eneste som hadde kraft nok. Han hadde nikket. Han hadde faktisk forstått det! Han hadde forstått hvor viktig kvinnelig skjønnhet var. Den hadde styrt historien. Nefertiti, Botticelli, Leonardo, Rafael, Klimt. Hun elsket det vakre i kunsten, kanskje gikk alt opp i den høyeste syntese med den naive treskulpturen av den hellige jomfru fra den fattige bydelen la Maccarena i Sevilla. Den var laget av en kvinne, Maria Louisa Roldán, la Roldana. Den talte sterkt til hennes hjerte. Den spanske virgen-dyrkelse var opplagt en gjenspeiling av Jungs femina, den høyere kvinnelighet. Det virkelige menneske var ikke slik, men smerten ved kvinners deformerte og stygge kropper var hun selv i stand til å sette fri. Hun fant en dyp mening med i plastiske operasjoner. Ikke artens formering, men kvinners fullkommengjøring! Hvor høyt den enkelte kvinne kunne nå i utvikling mot perfeksjon. Medisin og bioteknologi ga nå muligheter for å arbeide i en helt ny skala, finere enn vev, på celle- og molekylnivå. Hele den veldige vestlige teknologi og østens tenkning omkring menneskets vesen og muligheter var til utprøving. Alt var tilgjengelig i et paradis av teknologi og innsikt. Hennes klinikker, sentra og butikker skulle bidra med mer enn kosmetikk. De skulle skape kvinner som kunne leke i livets tre. Det lå en beskjed til henne. Hun leste den og smilte. Alt hadde gått slik hun hadde håpet, slik han hadde sagt det ville gå. Hun hadde hatt tillit til at han visste hva han gjorde da han forlot Skandinavia uten å ta piken med. Russeren visste alltid hva han gjorde. Hun var helt avhengig av hans vurderinger, og fordi hun ga ham full tillit, slo de heller aldri feil. Han var hennes aller mest kompetente medarbeider, hadde vært med henne hele veien dit hun sto i dag. Når han hadde forutsagt at piken ville komme av egen vilje, hadde han selvsagt fått rett. Piken var i Thailand nå, på Phuket. Det som gjorde det litt komplisert var at pikens virkelige far også hadde dukket opp. Forskeren hadde faktisk ikke vært den virkelige faren, kun pleiefar. Kanskje var den virkelige faren nå blitt engstelig for datteren. Uansett måtte de gå mer forsiktig frem enn de egentlig hadde tenkt. Ble piken borte, ville det straks bli slått alarm, og den danske forskerens navn ville på ny bli aktualisert. Det ville bringe deres bestrebelser i fare. De måtte handle hurtig. Selv om det ikke under noen omstendighet ville være aktuelt å skade piken, måtte de bruke en annen tilnærming. Hva slags energi hadde denne datteren? Mye tydet på en sterk indre vilje. Men av hvilket slag var kraften som drev piken? Var den å vite, å besitte, å kommunisere, eller noe helt annet? Så mange mennesketyper, alle hadde de sin


åndelige og psykologiske profil, og ulike livsproblematikker som psyken var rettet mot. Hun senset at denne piken var sky, tilsynelatende påvirkbar, men at viljen var hennes største kvalitet. Hvorfor hadde kommet? Neppe på grunn av venninnen og kjæresten som hun var sammen med. Mennesker er bare det verktøy som dukker opp når sjelen trenger dem. Noe hadde styrt henne hit. Noe hun selv kanskje ikke var klar over. Hun var utsett til en stor oppgave. Den danske forskeren hadde preget henne på sin måte, nå ville hun kanskje finne sin farserstatning igjen. Hun kom til å lede dem til hva de søkte, de måtte bare gi henne det spillerom hennes intuisjon behøvde. Om da ikke hennes virkelige far grep inn først. Det måtte forhindres. Møtet med den danske forskeren på konferansen hadde vært sensasjonelt. Hva han ikke hadde sagt i klartekst, hadde stått tydelig å lese i hans aura, og hun ble fascinert. Men før de var kommet i gang, skulle det bli hans fravær hun fikk pleie kontakt med. Etter kaoset som tsunamien brakte, ventet nok ingen at han ville dukke opp igjen. Russeren hadde ikke kunnet hindre det som skjedde. Den danske forskeren hadde ikke oppfylt sin del av avtalen, og det var ikke bare i vevsbransjen det kunne være farlig å bryte kontrakter. Her satt aktører av mange slag. At forskeren var blitt mer involvert enn han fant behagelig, kunne han takke seg selv for. Å dø i tsunamien kunne ikke være noen verre død enn de andre han risikerte. Hun gikk ut fra det lille, men luksuriøse badeværelset og satte seg på terrassen mens hun betraktet haven. Fra første stund hadde hun blitt interessert i ham, og hadde lyttet til hans vurdering av genteknologien. Hun elsket selv håndverket som lå i stofforming. Menneskene hadde alltid håndtert ulikt materiale: tre, leire, metall. Hun behersket levende vev, men nå ønsket hun å forme på celle- og molekylnivå. En del av hennes kall ville være å beherske den organiske vekstens gåtefulle kraft. Styre det magiske liv. Han hadde hatt noe viktig å tilby henne. Men de hadde ikke kommet langt nok i sine første møter. Han hadde hatt en energi hun kjente som sterk og ærgjerrig. Et overleverinnstinkt. Han hadde spøkefullt sagt at han ikke var i stand til å dø. Hun forsto at han var en mann som hadde dekning for sine ord. Men hun hadde også observert noe annet ved ham. Noe forrevet og skjevt. Noe han ikke kunne styre. Konferansen var med dårlig skjult opportunisme lagt til ferieparadiset Phuket. Det gjaldt for de store legemiddelfirmaer å kapre legekunder, det var kynisk, men det fungerte slik; kongressen foregikk i overdådig luksus, noe hun selv var blitt vant med i de ti årene hun hadde bygget opp sitt nettverk av salonger og klinikker som hadde gjort henne rik. Hun hadde bevisst deltatt som kirurg. Hun var vant til den uro det vakte. Hun ble sett skjevt til, men hadde aldri lagt skjul på at kvinners skjønnhet var hennes ærend. Godt betalt på et lukrativt marked. Men hvorfor skulle det ikke være slik? De hånlige


innvendingene forstummet med en gang hun viste seg. Hun forhekset dem med sitt nærvær, ingen våget å kritisere henne faglig. Hun hadde ledet de beste team. De aller beste. Under lunsjen hadde hun presentert sine forretningsprinsipper for ham, og han forsto øyeblikkelig hva de gikk ut på. De var begge så åpne som mulig, men var begge drevne, de visste hva de burde snakke om eller la være… Var han en ordensinviet? Først etterpå hadde noe annet falt henne inn. Selvfølgelig, han var fjellklatrer. Hun gjenkjente stilen, den var litt passé, men hun var blitt sikker, og ved deres neste møte nevnte hun de flotte kalksteinsveggene her sør. Han hadde stor glede av det. Hans terminologi var foreldet, fjell måtte ha vært hans lidenskap i yngre dager, men kanskje var han fremdeles i stand til å gå noen oppsiktsvekkende ruter. Entusiasmen kom kanskje av at han var dansk, fra et land uten klipper, et land der berg betød eksotiske eventyr. Han hadde vært vag omkring prosjektet sitt, men snakket med autoritet om bioteknologiske aspekter for Sørøst-Asia. Hun syntes hun kunne ane en spiller i ham, en sultenhet på suksess, villighet til å gå langt. Så hun hadde grepet situasjonen. Som forskningsdirektør i et av de store farmasikonsern alle kjenner hadde han måttet gjøre et tilbaketog. Han hadde brutt med sin oppdragsgiver, hans kompetanse var dermed satt i spill. Det ville koste å sikre seg den, men hun hadde bestemt seg, hun stolte på sin teft og intuisjon, selv om det var krevende virkelig å like ham. Men hun trengte å vite mer, om ham selv og hans prosjekt. Omsider hadde han begynt å betro seg til henne der på det vakre hotellet. Han viste motvilje da hun nevnte den kosmetiske framtid, og undret et øyeblikk over om hennes instinkter hadde sviktet. Men så forsto hun at hans eget prosjekt fylte ham, kanskje var det for stort, hun forsto hvorfor han var kommet i opposisjon til sin egen organisasjon, men han var ikke av dem som lar seg stanse, likevel virket han nå som en som kjemper for å bli troddd, en som må legitimere seg, ikke en som har sitt konserns tillit. Hun forsto at han også sonderte hennes vilje til å satse. Et virkelig gjennombrudd. Det ville kreve store investeringer. Hun lyttet til ham der han under den knudrete overflaten var begynt å bli litt gutteaktig. Hun tenkte: Han kommer til å gå til meg. Men visste at han var for profesjonell til å la seg merke med at hun hadde gjettet ham. Dette hadde dimensjoner, hun forsto hvorfor det var viktig for ham å gjennomføre prosjektet. Hun ante hvilken kapasitet han var på sitt felt. Kanskje den største. En hun måtte ha med seg. Da han sa det forløsende ordet, som en innviet, visste hun momentant at hun kom til å kjøpe ham. Men dagen etter, andre juledag, var ingen ting tilbake. Alt var katastrofe, dagene ble uvirkelige. Hun deltok i redningsarbeidet sammen med andre leger fra hele verden, det ga henne adgang, men han var ikke der. Det amerikanske firmaet ga ikke opplysninger om sine ansatte. Hun sa at hun hadde møtt ham på


konferansen, at hun var svært interessert i å få kontakt. Det var blitt en pause i samtalen. Til slutt hadde vedkommende sagt at de ikke kunne opplyse om hvilke konferanser deres ansatte deltok på. Det var merkelig. Firmaet satte en glasskuppel over denne mannen, over hans fortid, skjebne eller mulige tilholdssted. Manglet interesse for om han var savnet eller ei. Dersom han mot formodning var i live, hadde han kanskje dratt til København, særlig dersom han ikke lenger var velkommen i USA. Hans hjemadresse hadde vært København, selv om han hadde pendlet regelmessig til New York og Massachusetts. Hun måtte få tak i ham. Han satt på resultater hun ante var av stor og kanskje farlig verdi. Thai-myndighetene hadde omsider definert ham som savnet. Hun trodde ikke uten videre på dem. Det kunne være etter ordre fra annet hold. Men så hadde han kommet til henne i det indre rommet, og hun visste han var virkelig. Han eide hemmeligheten som kunne skape alt på nytt. Hun var nødt til å finne, ikke nødvendigvis ham, men det resultat han hadde funnet. Gjør hva du vil, tenkte hun. Om han selv var i live kom i et annet lys da hun fant ut om pleiedatteren i København. Han hadde vist henne et foto. Piken var lys og blek og nordisk. Hun var viktig. Hun hadde umiddelbart sendt russeren til Danmark for å skape en kontakt. Det var avgjort en jobb for ham, han ville gjøre det som var nødvendig. Den faglige omtale av forskeren hadde gjort henne nysgjerrig, men ikke før de snakket sammen hadde hun hatt noen anelse om hvor sensasjonell hans mentale kraft var. Den gjorde inntrykk. Var han en innviet fra København skulle hun gjerne kjent hans rituelle navn. Hun kunne ikke la ham fare. Hun hadde store ressursser i sin egen farmasøytiske utvikling. Kosmetikkvirksomheten var grunnlaget. Russeren hadde fått frie hender. Hun kunne påkalle krefter, både jordiske og andre. Russeren hadde sin energi på handlingsplanet og var hennes forankring der. De dannet en perfekt helhet. Hele det siste halve året hadde hun fokusert på hva forskeren kunne tilføre dem. Pikens virkelige far måtte ha kjent Petersen godt. Det ville være viktig å ha han under oppsikt videre. Kanskje ville han også lete etter Petersen, og han kunne ha nyttig informasjon. Hun tenkte seg om. Foreløpig visste de ikke hvor pikens far befant seg. Han hadde kommet til Bangkok, men siden datteren hadde dratt til Phuket, hadde han kanskje reist etter. Russeren var tett på de unge, og ville finne ut av det. Hun tenkte igjen på at alt avhang av denne datteren, hun måtte befinne seg i trygge hender dersom Petersen skulle kunne forespeile dem suksess. I et halvt år hadde forskeren vært usynlig. Hans resultater var ennå ikke tilgjengelige, men


det ville ikke vare. Om Petersen levde eller var død ble ikke så viktig videre. Bare hans metode. Og i tillegg hans pleiedatter. Hun bestemte seg til å gi piken et uimotståelig tilbud. Hun ønsket selv å møte henne, realisere hennes enestående egenskaper som den danske forskeren hadde lagt så stor vekt på. Russeren var nå faktisk blitt ansatt som livvakt, betalt av den unge kjæresten, en som enkelt lot seg håndtere. Det var en perfekt løsning, russeren skulle beskytte dem. Han ville enkelt kunne ta seg av pikens virkelige far. Arbeidet som livvakt var viktig også av andre grunner, man kunne ikke se bort fra at det kunne skje en ulykke, og det var viktig at piken ikke kom til skade eller ble ledet bort fra dem igjen. Hun ringte på en knapp, og en lykkelig overrasket ansatt ønsket henne velkommen tilbake, hun fikk et smil med og beskjed om å lage en kopp te. Hun måtte bare avvente videre utvikling. Piken ville ikke glippe. Det fantes en sterk tilknytning, en dyp trang der allerede. Hva kunne gi appell, slik at piken ville komme riktig videre? Slik at bevegelsen i henne bare ville fortsette? Skjønnhet og velvære lokket kvinner, men bare på et overflatisk plan. Skulle hun rekruttere denne piken måtte det nok skje via et dypere nivå. Hun kunne binde henne den lave veien, med avvisning og kulde, eller vise kjærlighet og omsorg. Hun kunne bruke andre krefter. All påvirkning var en åndskamp. Med russerens hjelp ville hun ta vare på piken, slik hun hadde lovet Petersen. For de siste ord hun hadde fått av forskeren, bleke og anstrengte, han hadde tydeligvis nesten ikke vært i stand til å snakke, hadde falt omtrent slik: - Hun er den viktigste av alle. Umistelig. ”Umistelig” var ordet Petersen hadde brukt om henne. Som om han skulle vært hennes virkelige far. Nå var piken her. Men det tegnet Petersen hadde sendt piken, og som burde ha vært å finne i København eller Bergen, var stadig ikke funnet. Som alltid ville hun overlate saken til russeren. Gjøre det som var nødvendig. På hvilken måte trengte hun ikke å vite. Også symbolet ville han ta rede på, før eller siden. Russeren hadde aldri sviktet henne.


DEL 3 Kap 53. Turen til Kao Lak (Lørdag) For å kjøre de sju - åtte milene opp til Kao Lak hadde Rick tilbudt Christian å låne sin Rover SUV. Siden Viktor var kommet, syntes Christian at det var en god ide at han var sjåfør, russeren hadde på Ricks forespørsel svart at han mestret Thailands venstrekjøring like godt som å kjøre på kontinentet eller i Russland. Like greit at han begynte å gjøre nytte for seg, det var både Christian og Rick enige om, Viktor var jo ansatt for å være i nærheten. Han var blitt innlosjert på hybel i tjenerfløyen, skulle ikke blande seg i vaktholdet av eiendommen, det hadde Rick egne folk til. Christian sa han hadde vært meget fornøyd med Viktors ferdigheter som båtfører, og hadde i grunnen stor tillit til ham. Det var betryggende og hyggelig å se ham igjen, selv om Viktor bare svarte kort og greit og ikke innlot seg på samtaler av noen varighet. Men han hadde seilt Christian trygt til København og spart ham for bråk både i Smøgen og Marstrand. Dessuten hadde han inspirert Christian til å komme på den geniale ide å dra til Thailand for å få litt fred, en ide som Stine hadde tent på, som dermed hadde skaffet Christian selskap av to flotte berter, en reise som Stine nå var ivrig på å fullføre med bilturen i dag. Selv om strendene var ok igjen, så var det fremdeles spor av skader, hadde Rick sagt. Mye var blitt revet og ikke bygd opp igjen og det var nok færre mennesker enn normalt. Men det var jo perfekt å dra for å bade i denne varmen uansett. - Hadde bare ikke den fordømte Andreas Iglem kommet med dårlige nyheter, tenkte Christian. Det var helt ubegripelig at han hadde klart å finne fram til dem, men han var en jævel både til å snuse opp og til å fikse problemer. Han måtte få ham til å hjelpe seg. Helvetes journalister, han skulle gjerne ha kaldkvelt den som hadde tipset dem, og som hadde forsynt dem med det teite og dårlige bildet som de hadde lagt ut på forsiden av Finansavisen. Han så jo ikke ut, det var et gammelt og teit russebilde. Det var typisk, enda de lett kunne funnet et strøkent og profft bilde av ham i årsmeldingen til fatterns firma. Fattern var sikkert gæern som ei fele siden han hadde pushet Andreas av gårde for å finne ham. Men Christian hadde da ikke gjort annet enn det han var best til, nemlig å tjene raske penger! De sidrumpa idiotene på OSE trengte vel ikke mase på ham, sånne kuler skjedde jo hele tiden på den nissebørsen. De stanset handelen, de undersøkte, men de fant aldri noe. Det skjedde ALDRI. Men nå hadde de altså gått på ham, de var helt sikkert redde for Hegnar-gubben. Og så hadde en tulling i fatterns firma til og med meldt det kjappe lånet fra kontoen til politiet. Tenker fattern var godvenn med den karen nå! Nei, dette måtte bare Andreas ta seg av. Andras hadde sagt at gammeln forlangte at Christian tok ansvar. Det måtte være helt greit om man lot seg representere av


sin advokat. Hvorfor skulle han dra hjem for å høre på kjedelig gnål fra folk på statlig lønn? Han kunne godt putte en million eller to ekstra av gevinsten inn på firmaets konto. Mot litt aksjer selvsagt. Medeierskap. Fattern hadde jo foreslått det en gang tidligere da han hadde vært flink på børsen. Han hadde snakket med Andreas Iglem om dette i går. Men Andreas haddde ikke vært så keen på å ta jobben uten videre. Andreas hadde vridd og vrengt på det, og hadde vært temmelig negativ. Selv om Christian til slutt ymtet frampå om et ekstra godt honorar var Andreas lite tent. Det var sjelden han var det når det gjaldt å ta en bedriten jobb. Christian visste ikke om han bare gjorde seg kostbar eller om han virkelig ikke ønsket å ta saken for ham. Det virket faktisk som om Andreas Iglem ikke var helt rapp i hodet i dag heller, han hadde sittet litt fraværende ved frokosten, hadde livnet til bare da han demonstrerte for Sheila hvordan han syntes at mønsteret på serviettene hennes ville komme bedre til rette dersom de ble brettet på en måte han hadde lært av sin bestemor. Nå, da de satt ute på patioen og ventet på de andre, så Christian at Andreas Iglem hadde pyntet seg med et blått silketørkle i den lyserøde halsgropen der han satt og gravde opptatt i den sorte mappen sin. Christian så at han likevel bare satt og fomlet, for Andreas satt og kikket i smug bort mot bilen. Stine var kommet ut i følge med Herdur. De hadde med seg en picknickurv som Sheila hadde fått hushjelpen til å lage. Herdur hadde knyttet den tynne blusen rundt livet, og Christian så at Iglems øyne ble trukket magnetisk mot knuten. Christian begynte å ane noe. Andreas hadde vært ivrig etter å kikke på antikviteter i går. Christian ruslet bort til kurvstolen til Andreas og dultet ham i ryggen. - Jævla synd du ikke tar saken, sa han. Da kunne du blitt med oss, så kunne vi ha pratet om et opplegg mens damene badet og solte de pene kroppene sine på stranden. Iglem forsøkte å rive blikket løs fra Herdur, det så ut som om øynene hans bare svømte tilbake dit igjen når han skulle se på Christian. Stine nikket bare et kort ”ha det” til Iglem i det hun passerte, satte inn kurven, og klatret inn på setet bak Viktor. Iglem så Herdurs bakdel svinse inn i bilen og forsvinne inni der den også. Så var det som om han ble litt engstelig, eller kanskje oppildnet, i hvert fall sa han med plutselig energi til Christian: - Denne strandsesjonen deres, det er altså blitt berammet svømming og solbad, det kan jo bli lange forhandlinger for deg alene, all konversasjon og den slags snadder og det ene med det andre. - Det kan det, sa Christian. - Nå vil det jo ikke være så fordømt lett å eksaminere to damer simultant uten å ha lagt opp en god prosedyre for det, sa Iglem, så det er jo mulig jeg kunne bistå… - Ja, om du bestemmer deg for det vi snakket om i går, så ville de jo være topp, sa Christian, og vinket tilbake til den utålmdige Stine at han straks kom. - Nå tenkte jeg mer på dagens…


- Ja, jeg kommer, ropte Christian og vinket igjen. Nå, hva sier du? - Vel, siden caset er såpass omfattende, kort sagt, jeg har vel så smått vært inne på tanken at jeg ikke ville være ganske uvillig til å drøfte sakens detaljer litt videre, det kunne jo være det bød seg en mulighet til at jeg kunne se på noe av det, men det er en stor og omfattende oppgave, sa Iglem sultent. Jeg måtte jo beregne noen kostnader ved dette, men som sagt: Det blir ikke lett. - Jeg tilbød deg jo et honorar i går, sa Christian. Det var faen ikke så smått. Om jeg legger på ti prosent, så kan du jo bli med på stranda. Så tar vi en titt på sakene nå i formiddag. Iglem så at Viktor også sto klar og ventet, og at Herdur hadde løsnet enda en knapp i den tynne blusen. Det så ikke ut som om hun hadde tatt med noen bikini i det hele tatt. - Vent, sa Andreas Iglem. Da sier vi det er en avtale. Moms og direkte kostnader kommer da i tillegg, og med en opsjon for å reforhandle avtalen dersom saken kommer opp i en høyere rettsinstans da det i så fall vil være naturlig å gå over til en annen sats på grunn av høyere krav til saksforberedelser… Christian hørte ikke etter, men vinket ham bare med seg, og løp bort til bilen. - Vel, stønnet Andreas Iglem mens han bykset etter. - Det blir jævla vrient. Det er temmelig sikkert. Men jeg gleder meg virkelig til å få fullt overblikk for å finne ut av hvordan saken står. Livvakten Viktor kjørte den velkjente veien forbi golfbanen og flypassen og videre over Thao Thap Kasattvibroen igjen som førte fra Phuket-øya og over til fastlandet ved Phang Nga og videre langs hovedvei 402. De kom over i Thai Muang området, en vei som angivelig førte i retning av Kho Lak Lanru Nasjonalpark, Viktor skulle etter hvert svinge av mot venstre og sette kursen i retning av det store neset der Kao Lak lå. Det virket som om Viktor var godt kjent, han kjørte støtt og jevnt uten å bry seg så mye om Christian som satt ved siden av ham og pratet i vei og dirigerte. At Christian hadde tatt med advokaten, som til og med hadde presset seg inn i baksetet ved siden av de to jentene, hadde fått Stine til å føle seg uvel. Siden Iglem hadde kommet, hadde Christian bare holdt seg sammen med ham, det var som om Christian hadde glemt at hun også var der. Hun hadde sett så fram til denne turen, hun ville lage en liten høytidelighet, ta en verdig avskjed med Jens. Eller kanskje han slett ikke var død? Kanskje hadde han rett og slett kommet tilbake og satt der borte og ventet på henne? Hun visste at det var en innbildning, men det var en god inbildning. Hun savnet at Christian forsto hva hun følte, ønsket bare at han kunne gi henne et lite tegn på at han forsto hvorfor dette var viktig for henne. Hun følte seg ganske lammet når han satt slik som nå der foran, bare opptatt av å skryte av seg selv, som om han bare regnet med at


alle sto til tjeneste for ham, at han skulle få beundring bare fordi han var stor mann med egen tjener og advokat. I virkeligheten visste Stine hvor usikker Christian var, hvor lite kunnskap han egentlig hadde, hvor godt han forsøkte å skjule det, og hvor synlig det likevel var. Stine var ikke vant til at folk satte seg selv så mye i sentrum, faren hennes var ikke slik. Trond kunne bare veldig mye og trengte ikke å skryte av det. Men det var også som om Christian samlet mennesker fastere omkring seg jo dårligere han behandlet dem. Folk ble oversett og liksom hengende fast og kom til å ydmykt tigge om oppmerksomhet fordi de hele tiden ventet på at han skulle bli litt mer ordentlig, men det ble han jo ikke. Han ble bare enda mer selvskrytende, han liksom hørte ikke, svarte dem ikke med en gang, eller ignorerte på andre måter, mens alle i virkeligheten syntes synd på ham fordi han var så idiot, men likevel hang fast i å få et svar av ham, slik man normalt får. Man kunne føle seg rasende og lei seg over å måtte holde på slik, mens Christian på sin side satt dum og glad inne i sitt store ego og trodde at folk beundret ham. Det var barnslig. Ordentlige mennesker oppførte seg sånn. Men nå satt Christian her og brisket seg både overfor henne, Herdur, advokaten og livvakten Viktor, som var en taus type, men som gjorde slik Christian ba ham om og svarte med et enstavelsesord nå og da. Det var en utrolig dårlig side ved Christian å være så selvopptatt og verdensmester, Stine skammet seg litt fordi hun merket hva Herdur følte, og følte seg veldig skuffet selv også. De gangene Christian hadde tørt å være seg selv hadde han vært så fin, og hun var var faktisk blitt veldig glad i ham. Herdur satt bare helt taus og så ut av vinduet, eller på nakken til Viktor. Stine følte seg ensom. Det var dessuten ekkelt å sitte helt inneklemt på midten i baksetet fordi advokaten hadde satt seg inn ved siden av henne. Hun syntes dressen hans luktet av møllmiddel, og han svettet og hadde et slags rødt eksem på håndbaken. Stine kjente at hun grånet og stivnet inne i seg. I tillegg hadde Christian fomlet med airconditioningen som Viktor hadde satt på, slik at den hadde sluttet å virke, nå var den umulig å få i gang igjen, og Christian ville absolutt fikse det selv. Det ble kjempevarmt fordi de ikke kunne ha oppe vinduet på advokatens side, han tålte ikke trekk. Stine var temmelig desperat mesteparten av den timen det tok før de var framme. Da Viktor til slutt svingte ned mot et flatt område, ennå uten at de så sjøen, begynte Stine å forstå. Her inne, flere kilometer fra vannet, sto en stor skute inne på land. Så langt hadde altså Tsunamibølgen slengt den. Det var ufattelig. Stine følte seg matt og skjelven. Viktor kjørte videre og stanset etter en stund nede ved vannet. Det var en kjempestrand, men med områder nyplanert av bulldosere. En fikk en følelse av at dette stedet lå litt ute til havs, selv om dette var det stille og blide Andamanhavet som likevel hadde vist seg så fryktelig. Christian mente ut fra kartet at det lå noen øyer et godt stykke utenfor kysten, to øygrupper faktisk, Similan og Surin. Det kunne ikke ha vært trygt å ha


vært ute på dem, tenkte Stine, men hun visste ikke om hun husket de øyene fra tv. Det sto et oppslag om dem ved den lille strandkafeen de nå stanset ved. Skiltet var på engelsk. Det virket som om det var mulig å dra dit med båt for å dykke. Hun pustet lettet da det endelig ble mulig å komme seg ut. Hun krøp etter Herdur, orket ikke ta med kurven med blomstene og lyset, det var bedre at den sto i bilen så lenge. Det var knallvarmt, så varmt at da hun tok av seg sandalene var det helt umulig å gå barbent på sanden uten å brenne føttene. Det var som å sette foten på en kokeplate. Under turen hadde Stine sittet og tenkt seg denne dagen som en slags begravelse, det var vel blomsterkurven som minnet om det, men nå var det bare kjempedeilig å komme seg ned til sjøkanten. Herdur hadde allerede vasset ut i vannet, og Stine kjente at hun måtte bare uti hun også, få av seg den innestengte atmosfæren av advokaten som fremdeles satt der oppe i bilen sammen med Viktor og Christian. Stine kjente vannet mildt og kjølnende under fotsålene. Å gå helt nede i den fuktige sanden var godt, små hvite brenninger slo inn i den gispende sanden, selv om havet var nesten helt stille. Et helikopter kom brølende over dem og fortsatte videre til det forsvant over skogkanten, Det var en knallfin strand, det var strender hele veien her, så det ut til. Ikke rart at det var et ferieparadis. Skogen gikk likevel noen steder helt ut i vannet, og da hun så litt bortover, lå det faktisk et par bustete gamle kokosnøtter og skvalpet i vannkanten. I Phuket hadde hun sett et helt gårdsrom fullt av kokosnøtter, det så ut som om de brukte både det bustete skallet og selve nøttene inni. Hun kjente at det kilte litt på den ene foten og trakk den fort tilbake. Et lite kryp pilte av den, kanskje en edderkopp eller noe, et rart dyr i hvert fall, det så ut som en ørliten krabbe, og da hun så nøyere etter var den tørre sanden full av slike edderkoppkrabber. - De er vel helt greie tenkte hun, så til sin lettelse at det virkelig var bitte små krabber og ikke edderkopper, men de så ikke ut til å være interessert i vannet. Det lå utrolig mange flotte skjell bortover i sanden. Skallene var tykke i forhold til det hun var vant til fra Sørlandet i Norge, det var akkurat som om de hadde fortet seg å vokse i denne intense varmen. Noen spiralformede muslinger var blitt helt rødfiolette, de var antakelig blitt svidd av solen. Og så var det her og der noen nydelige småbiter som så ut som de var laget av forsteinede blondemønstre, tykke kalkbiter med stjerneformede hull tett i tett. Det måtte være biter av korallrev som var brukket løs og blitt slipt av bølgene. Og det var så mange fantastiske muslingskall! Slike som man ellers bare kan kjøpe i souvenirbutikker i syden. Et par sneglehus var helt knallgule, noen små kamskjell var helt rosa, de var kjempenydelige.


- Skal du ikke bade, ropte Herdur. Hun hadde bare kastet av seg batikksjalet hun hadde kjøpt i en av bodene i Phuket da de var kommet av flyet, nå lå hun og plasket i en bikinitruse. Hun så ut som en liten badeløve. Stine tok av sitt eget sjal og kastet seg uti. Vannet var utrolig salt. Hun fikk litt i munnen, det smakte veldig bittert, og hun kom plutselig til å tenke på det som Rick hadde sagt under middagen, at folk ville ikke spise fisk som var fanget her. Det var jo for at de hadde funnet mange døde mennesker i vannet. Fiskene hadde sikkert hadde spist de døde som ikke var blitt funnet. Stine kjente hvor ekkelt det var å ha fått det vannet i munnen. Plutselig følte hun at de var på en slags kirkegård igjen, at de badet midt uti et sted der mennesker hadde dødd. Herdur bare plasket og dykket og lo, hun var virkelig utrolig glad i å bade. Hun hadde masse rødt og krusete hår som ville bli umulig å gre etterpå, men hun ga visst blaffen i det. Stine kikket opp mot bilen. Der sto Viktor på utsiden og pusset på frontruten med et pusseskinn. Christian hadde satt seg med Iglem under et tre. Den ekle advokaten tålte vel ikke sol. Stine sto litt nede på stranden, men det så ikke ut som om Christian hadde tenkt å komme med det første. Neivel, da kunne jo hun og Herdur finne på noe selv. Bølgene slo mot stranden. Nederst var sanden blank før vannet trakk gjennom. Langt ute gikk en båt, sikkert en fiskebåt, for den hadde en skokk med fugler etter seg. Først nå ble Stine klar over at de ikke var alene her. En liten gruppe med ungdom som hadde vært på stranden da de kom, pakket sammen sakene sine og forsvant. Et annet par satt med T-skjorter oppå hodet til vern mot det stekende solskinnet. En kvinne med hestehale, solbriller og gul ponchoskjorte kom forbi med to hunder halsende etter. Et par eldre mennesker, sikkert pensjonister, satt lenger oppe under et stort tre som det var knyttet en del plastikkremser rundt. Det så ut som om mannen fikk en slags massasje av en eldre thai-kvinne som også satt der. Ellers var det ikke mange her nede. På områdene lenger oppe som var blitt planert ut med bulldoser, kunne Stine se at det var revet bygninger. Stine og Herdur gikk videre mot en slags strandbar lenger borte. Da de kom dit viste det seg at fyren i baren, foruten å selge leskedrikker og øl, hadde lys og blomster til salgs. Han snakket litt engelsk og sa det var god business, det var mange som hadde villet kjøpe blomster og tenne lys for de som døde her. Han solgte noen brett som man kunne sette alt oppi, både blomster og lys, en slags liten båt, og Stine tenkte på å kjøpe en, men lot det være, det var liksom litt upersonlig, og hun hadde jo fått med et brett selv, Sheila hadde dessuten sagt at hun kunne klippe hvilke blomster hun ville i den nydelige haven. Sheila hadde vært så rørt da Stine sa at hun ville tenne et lys for Jens, og så var hun blitt tilbudt både lys og blomster, og Rick hadde tilbudt dem å bruke bilen. Sheila og Rick var virkelig fine. Stine hadde takket og tatt i mot, men hun følte at det egentlig ikke var sikkert at hun hadde lyst til å bruke det som Sheila hadde gitt henne. Hun ville gjerne gjøre noe som var helt ekte, hun hadde hatt


lyst til kanskje å stanse på veien, finne noe enkelt noe, men så hadde hun glemt det på grunn av at hun bare hadde sittet og vært plaget med Iglem. Og Christian hadde visst ikke tenkt på noen seremoni i det hele tatt. Tvert i mot hadde han sittet og knipset og skrålt i bilen, satte på stereoen med kjempedunkemusikk, så Iglem var blitt helt blek til slutt. Christian hadde bare bråket, det så ut som om det dårlige humøret hans fra i går var blåst bort etter de hadde begynt å kjøre. Da var han blitt fleipete og rampete, men Stine følte at det som hun vanligvis syntes var gøy når Christian var sånn, ble hun veldig lei av nå. Til slutt merket han det, og ble sur, og begynte å prate børsprat med Iglem igjen, som strakk seg framover og forsøkte å høre så godt han kunne hva Christian sa gjennom den høye musikken. Herdur hadde bare vært stille på turen. Selv nå her på stranden, da hun hadde badet og plasket, hadde hun liksom vært stille og for seg selv. Stine følte seg veldig alene. Stine og Herdur snudde og gikk tilbake langs vannkanten der det var mulig å gå barbent uten å brenne seg på føttene. Sheila hadde vært nesten som en mor for Stine, hadde sendt med henne sololje også, og da de kom tilbake til Stines kurv, fant de den fram. Herdur og Stine smurte hverandre, det var sikker helt nødvendig, det var ikke bare den ufyselige advokat Iglem som måtte beskytte huden her. Stine og Herdur gned hverandre skikkelig inn og la seg på stranden bare på sarongene. Håndklærne lå i bilen, men de orket ikke hente dem. Endelig så Stine at Christian reiste seg og kikket ned mot dem, og Andreas Iglem reiste seg også fort, og de kom begge to. Stine forsøkte å rope at de skulle ta med seg håndklærne, men det var for sent, og Christian var ganske flott da han vrengte av seg skjorten mens han løp og kastet seg rett ut i vannet med badeshortsen sin. Iglem var også en tur nede i vannskorpen, og liksom snuste på vannet før han snudde. Så tok han av seg de spisse skoene og brettet opp buksebenene slik at han kunne vasse litt. Det så helt snodig ut. Christian kom pesende på land igjen, og kastet seg over Stine og forsøkte å hale henne med seg uti. Hun kjente at hun ikke ville. Kjente fremdeles den beske saltsmaken hun hadde i munnen. - Slipp meg, sa Stine. Christian bare løftet henne opp, for å kaste henne uti vannet. - Nei, jeg vil ikke, sa Stine, og ble helt hard i kroppen. - Faen da Stine, sa han. Ikke vær så kjip nå. Hun kjente bare at hun ble holdt helt fast, og kjente at hun kunne få litt panikk over at han ikke ga seg. Hun skottet opp mot bilen, og så at russeren, Viktor, sto der oppe og kikket ned mot dem. Herdur så oppgitt på Christian. Hun ville helst ikke blande seg, men kom likevel Stine til unnsetning: - Kan du ikke bare lade vær’, Christian, sa hun. Kan du ikke bare ta et bad selv? Christian så sint på Herdur.


- Kanskje du vil uti, du også, sa han, og siden de ikke kommuniserte særlig godt, lød det mer som en virkelig trussel enn en spøk. Nå kom til og med Iglem vassende og ville liksom være med på moroa. Stine kjente plutselig at hun ikke klarte mer, hele kroppen hennes var blitt helt stiv, hun verket av stress, var sår og stiv helt ut i fingrene, og kjente at nå måtte Christian slippe henne. Viktor var oppe ved bilen fremdeles, han hadde satt seg under et tre i nærheten, satt og pusset på ett eller annet. - Hjelp, skrek Stine. Slipp. Hjelp meg. Hun så at Viktor løftet hodet og reiste seg opp, men var fremdeles nølende. - Kan du ikke slippe, Christian, sa Herdur. Du ser jo for fanden at hun ikke vil. - I helvete heller, sa Christian. Nå skal vi ha det litt kult, for faen. Ikke sant Andreas? Iglem nikket, og gjorde et matt forsøk på liksom å plaske litt vann i retning av Herdur som ikke merket det en gang, hun hadde tent på alle pluggene og var ganske rasende på Christian. - Kan du så stoppe, skrek Herdur. - Hjelp, skrek Stine. Slipp! Hun kjente hun fikk panikk, og nå så hun at Viktor også hadde forstått det. - Hjelp, skrek Stine igjen. Christian, slipp! Jeg vil ikke. - Jo, du vil, sa Christian trassig. Du vil, jeg vet du vil. Jeg vet godt hva du vil, det vet jeg da for faen godt. Stine merket at han begynte å knuge henne, som om han ville noe mer, og kjente plutselig at han hadde fått reisning. Det var helt surrealistisk. Christian var ikke til å kjenne igjen, det var som om han verken hørte eller så, men bare hadde en ting i hodet, og det var å tvinge henne, få viljen sin. Herdur grep plutselig tak i armen hans og hang seg på ham, mens Iglem, som hadde blitt våt på dressbuksen av plaskingen, trakk seg sidelengs opp på land. Christian veivet Herdur av seg, samtidig med at han dro Stine enda mer under seg. Da hørte de en stemme like bak dem si på engelsk med en lett aksent: I thought the ladies might need their towels, mr. Ahlsen. Seems they forgot them in the car. Christian slapp Stine og snudde seg rundt. - That’s ok, sa han til Viktor. Just having fun. I will tell when I need you. - Ok, sa Viktor. Everything is ok then? - Just testing your reactions, you know. You managed very well. Christian vendte seg mot de andre. - Måtte bare ta en sjekk, sa han. Du trodde jo for faen at jeg mente det du, Stine? Dere må slappe av litt da. Bare kødda jo. For å teste russeren.


Christian ville gi henne en klem, men Stine klarte ikke å ta i mot. - Jeg har bare ikke lyst til å bade, sa hun. Folk har dødd her. Jeg vil være litt alene, tror jeg. Vi dro jo hit på grunn av Jens. - På grunn av Jens, sa Christian irritert. Hva med bare å bade. Sammen med meg? - Kanskje etterpå, sa Stine. - Kan du ikke la henne vær’ nå, sa Herdur. - Faen som du blander deg, sa Christian. Det var jo bare et spørsmål. - Hun sa nej, sa Herdur. Christian så plutselig rasende ut igjen, og Herdur vek umiddelbart et skritt tilbake. - Nei, nå tror jeg sannelig vi tar en pause i forhandlingene, hørte de Iglems stemme. Jeg vil foreslå at i hvertfall vi mannfolkene tar et lite glass oppe i den baren der. Siden vi har sjåfør, ville det kanskje være god timing, eller hva sier du, Christian Frederik? Christian begynte å se at han hadde tapt, og sa kjekt: - Det var faen meg det mest fornuftige forslaget jeg har betalt deg for hittil Andreas. Det er jo dritvarmt. Kanskje du har lyst til å bli med, Stine, sa han spakere. Stine så at han begynte å bli den vanlige Christian igjen og nikket. - Hvis dere går, så kommer jeg kanskje senere. Christian så på henne, og hun syntes litt synd på ham, men han snudde seg for å bli med Iglem oppover mot strandbaren. I forbifarten sa han, helt unødig, til Viktor, som også var i ferd med å bli med dem opp: - Nei. Du blir her og holder oppsyn. Jentene trenger å føle seg mer trygge på stranden. Det er det jeg betaler deg for. Viktor nikket rolig. - Da blir jeg her, sa han. Stine begynte å føle situasjonen helt snål igjen, og så på Herdur for å få støtte til å avvise det idiotiske forslaget. Men Herdur sa ingen ting. Det så ikke ut som om hun hadde noe i mot at Viktor var der og passet på dem. Stine og Herdur orket ikke å gå i baren. De gikki stedet videre ut langs stranden og ut mot en odde. Viktor gikk stille og rolig ved siden av dem. Stine kunne merke at hun virkelig følte seg trygg. Han var tett og kraftig, mye eldre enn dem, en erfaren mann, men likevel var det absolutt ikke som å gå sammen med en far, selv om han passet på dem, Det var sprøtt, men ganske flott likevel. Det gikk opp på noen klipper. Foran dem kunne de se det nesten blågrønne vannet mot den hvite sanden. Her lå kokospalmer og røttene av noen trær. De var vel blitt veltet av tsunamien, for her var det ikke ryddet så mye. Stine merket at Herdur nesten ikke sa noen ting. Det var helt merkelig. Hun virket faktisk – litt sjenert. Det hadde Stine i hvert fall aldri opplevd før. Stine følte at det ble litt rart bare å gå taus og ikke snakke med Viktor. - Are you from Russia, sa Stine.


Viktor nikket og smilte. - From Moscow, sa han. Very cold. - Very cold in Norway too, sa Stine. - Norway are very good at biathlon, sa Viktor. Stine visste ikke hva det var. Det var vel en sport. Viktor lot som om han tok et par skitak, og som om han siktet med et gevær og skjøt. - Bjorndalen, sa han. Stine forsto endelig at han mente skiskyting, men det kunne hun ingen ting om. - Have you known Christian for long, sa hun? - Hired me in Tonsberg. At the restaurant Haveryet, sa Viktor - Havariet, sa Stine. It means to sink with your boat. Viktor smilte. I do not sink, sa han, I know how to treat a boat. Herdur kastet et blikk bort på ham, og Stine så at hun ble rød i kinnene når Viktor rolig så tilbake mot henne. - Very nice to meet you, sa Viktor. A very nice job for me. - Do you live in Thailand, sa Herdur, fremdeles rød. - Sometimes, sa Viktor. I do different jobs. Know people. They trust in me. I travel. Now I work for mr. Ahlsen. - Do you like him, sa Stine plutselig - It’s a pleasure, sa Viktor høflig. To keep safe his friends. - We feel very safe, sa Stine, og Herdur nikket. Hun er forelsket tenkte Stine. Nå er hun forelsket igjen. De gikk tilbake mot bilen. Stine følte at hun hadde gått og utsatt det, nå var det akkurat som om det å gå sammen med Viktor minnet henne på Jens igjen. Jens hadde vært så forskjellig fra Viktor. Virkelig forskjellig, hun hadde noen bilder av Jens på en uutslettelig film inne i seg som igjen ville dukke opp, de kom visst aldri til å gå bort. Særlig fra den ene gangen, det hun visste at hun hadde glemt for lenge siden. Noe hun likevel kunne være trygg på. Og noe annet, før det. Men så mye hadde skjedd. Hun var voksen nå. Jens hadde ikke ment noe galt. De hadde vært venner. Jens hadde trengt henne. Nå slo bølgene kraftigere mot stranden. Stine tok seg sammen, hun ville hente blomstene og lyset og en lighter. De hadde faktisk vært her ganske lenge, for solen var blitt litt svakere, den hadde gått litt lavere og bak en tåkedis, det var nesten litt kjølig i forhold til den stekende heten da de kom. Da hun gikk innom den lille baren satt Christian og Iglem der, de måtte ha drukket ganske lenge. Stine ble lei seg. Christian virket litt full. Hun ønsket at Christian hadde latt være å drikke så mye nå da de skulle gjøre seremonien. Forsto han ikke at dette var viktig for henne?


Hun tenkte på den gangen de hadde møttes i Nyhavn, i båten hans. Da hadde det også blitt fest, Christian og Herdur og hun hadde rotet og hun hadde ikke kommet seg på minnestunden. Denne gangen måtte det ikke bli noe rot. Viktor låste opp bilen, og Stine hentet kurven med blomstene og lyset. Hun følte seg høytidelig. På veien hadde hun forklart Viktor hva hun ville, han hadde virkelig vært interessert i å høre om Jens, han hadde spurt om forskjellige ting med Jens, og til slutt nikket og sagt at det var en fin ting hun nå ville gjøre, siden hun var vokst opp hos Petersen, og siden Petersen hadde vært her og blitt borte her. Stine var blitt litt betuttet da han begynte å snakke om det. Hun tenkte igjen på den ufattelige bølgen som var blitt så kraftig, hun prøvde å forestille seg at på dette stedet hadde hotellet Jens bodde på ligget, nå var det bare tomter igjen, bare byggeplasser. Hun klarte ikke å se det for seg. Hun husket noen bilder fra TV, det hadde vært innefra et hotell, det var her på Kao Lak, det var en svenske som hadde ropt: ”Nu kommer den åter”, han hadde stått og holdt seg i en vinduskarm og plasket uti i en spisesal full av vann. Hun husket en mann som hadde tviholdt seg fast til en stolpe mens det fløt vrakgods omkring ham. Men det hadde vært TV-bilder, de indre bildene hun hadde fra Jens var fra København, det var nesten alminnelige hverdagsbilder, men det var som om bildene og dette stedet ikke kunne kobles sammen i det hele tatt. Hun skvatt til. Som et kjempeinsekt kom plutselig en mann i paraglider brummende over henne, han hadde motor på ryggen, han satt oppe i luften over henne som en stor blå og orange veps, svingte i en bue, så var han borte og bare bølgeslagene nede fra stranden hørtes. Hun tok med seg lyset og blomstene og gikk bort til Herdur og Viktor som sto utenfor baren hos de andre. - Nu er vi altså klare, sa Herdur. Kommer I så med? - Du, vi er litt brisne nå, sa Christian. Har liksom tatt gravølet her, ikke sant Andreas. Iglem nikket, og kastet et undersøkende blikk mot Viktor som sto ved siden av Herdur. Advokaten var blitt litt blank i øynene, og halstørkleet hadde løsnet. - Dere fikser det alene, ikke sant Stine, sa Christian. Jeg har ikke noe å bidra med til det derre. Stine nikket. Hun var egentlig lettet. Hun merket at hun ikke hadde hatt lyst til å ha med Christian uansett. Hun plukket litt på en av de ildrøde blomstene som vokste på en av buskene foran kafeen. Viktor sto avventende, men gikk med da Stine og Herdur vendte seg for å se om han kom. Stine nikket til ham. De gikk ned til stranden. Herdur og Viktor ble stående litt bak henne mens Stine arrangerte først blomstene og lyset. Så tenkte hun på Jens. Dette var et farvel, hun ønsket ham alt godt. Hun vasset uti, tente lyset med ligtheren og satte


det midt i alle blomstene, samlet alt forsiktig på plass på trebrettet. Så skjøv hun varsomt den lille flåten fram slik at den vugget i vannkanten. Det føltes ikke riktig. Da hun snudde seg, forsto hun hvorfor. Christian og Iglem var også kommet ned til stranden. Christian hadde nok angret seg, nå kom han og forsøkte å legge armen om skulderen på henne. Det gjorde at hun kom borti flåten slik at en bølge tok den og lyset slukket. Stine visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun hadde villet lage en fin seremoni for Jens, hun klarte det ikke, alle mennesker skulle blande seg inn. Plutselig følte hun seg helt rasende. Hun vred seg løs, og kjente samtidig at stenen på ringen hun hadde på fingeren huket seg fast i Christians shorts, og han trodde visst at hun ville ta på ham. Alt ble svart omkring henne, hun spyttet på fingeren, slet forbitret av seg ringen, og kastet den langt uti vannet. Christian ble helt hvit i ansiktet. Stine forsto øyeblikkelig at hun hadde gjort noe forferdelig. Hun gråt hemningsløst, hun vasset og falt i vannet og kjente den bitre smaken igjen. Hun gråt og lette og forsøkte å se, for det var langgrunt, hun vasset og lette og forsøkte fortvilet å finne ut hvor ringen var blitt av. Alle vasset uti for å hjelpe henne, til og med Iglem. De holdt på til det ble mørkt. Ringen var umulig å finne. Stine visste hele tiden at det var for sent. Hun ville ikke få den tilbake. Samtidig vokste en helt annen følelse. Den kom med bølgeslagene, stadig kraftigere. Jens var ikke død. Han hadde vært her, men han var ikke død.


Kap. 54. Amerikaneren. Lørdag 2.7 Det var forferdelig mange fluer. Som en hissig sort sverm hang de over gryta som putret og kokte ute på terrassen. Kvinnen rørte av og til oppi med en øse. Antakelig var det også hun som hadde satt ut de gamle og slitte plastbordene og plaststolene under bølgeblikktaket på denne underlige kafeen. På avstand hadde den liknet en kvase med drivtømmer på høykant som det hadde festet seg noe skrot oppi. På nært hold var den mer malerisk. Ikke langt unna Longtail Sallys leir løp den lille landsbyen ut på høye påler mot vannet. Alt på kafeen var bygd av drivtømmer og bordbiter og bølgeblikk og det som ellers hadde vært for hånden. Maten tilberedte kvinnen ute i i solsteiken. På stolper rundt den sentrale blikkassen som var selve huset løp terrassen med bølgeblikktaket der Trond og Chang nå satt i ly for den trykkende varmen. Det blåste behagelig under blikktaket. Under gulvet, som hadde store gliper, gikk høner og hunder. Gulvet besto av tilfeldige plankebiter og rekkverket omkring det av oppspikrete kvister. Det var ikke mange andre gjester der, bare en gruppe med håndverkere som hadde tatt seg spisepause. Det var tydelig at det var her de lokale spiste lunsj. Det var et godt tegn. Trond antok at David Lang, som hadde foreslått at de skulle møtes her, hadde hatt rett i at maten var god, og bestemte seg for å glemme den tette svermen av fluer over gryta. - Det er rart hvordan grupper av praktisk anlagte menn inntar de samme rollene over alt i verden, tenkte Trond. Han skulle vedde på at i gjengen der borte var lederrollen gitt Entrepenøren, han som har slått seg opp og fått fet bil. Der satt også Godkjenneren, han med høystatus som alltid sier det forløsende ordet etter at Historiefortelleren på sin side har dratt en beretning. Den Runde og Joviale var der også, det er han som alltid ler, og Læregutten, litt kjekk og likevel usikker og alvorlig, han som de eldre alltid erter. Og sist men ikke minst: Han som har Dårlig Tid, som er urolig, som holder på med andre ting, og som ser ut som han må gå hele tiden, men som har så mange meninger at han likevel blir for å gi uttrykk for dem. Felles for dem alle er også at de forlanger kvalitet, de vil ha ordentlig mat og store porsjoner. Disse her spiste ris, nudelsuppe og forskjellig sjømat og fikk flere ganger påfyll av kvinnen. Trond og Chang satt foreløpig bare og nøt den svale vinden. Trond så med en gang at det måtte være David Lang da han kom. En kraftig mann tidlig i førtiåarsalderen, med firkantet kjeveparti og kraftig, mørk skjeggrot. En kropp, muskuløs etter mye trening, med kraftige lårmuskler og med et energisk, på grensen til urolig, kroppsspråk. Han kom med hånden utstrakt og et bredt smil.


- Trond Bjerre, sa Trond. Dette er min venn Chang. - Det var ikke vanskelig å gjette at det var dere, sa David. Hello. Han ristet nevene til både Trond og Chang. - Snakker du engelsk, sa han til Chang. Chang nikket og smilte. David hadde ikke brydd seg om å gjøre noe wai, men hilst på vestlig vis på dem begge. Trond merket at han momentant kjente hvor amerikansk David Lang var. Amerikanere måtte vel ha selvsikker og energisk opptreden som fag i grunnskolen. Trond bestilte nudelsuppe med småblekksprut og friskt grønt, mens han studerte omgivelsene. Siam City Bank, som han hadde sett var i den lille gaten her, hadde en plakatkalender på den gråslitte veggen. David hadde tatt den samme retten, det var forresten bare én å velge i, og Chang hadde ikke tatt noe, da han ikke kunne spise flere måltider i løpet av en dag, det var i mot reglene. Det var god mat, og etter en stund syntes ikke Trond kafeen så merkelig ut i det hele tatt. - Flott sted, ikke sant, sa David. - Jeg var litt skeptisk til fluene, sa Trond. - Er aldri noe problem, sa David. Som mikrobiolog har jeg i hvert fall ingen betenkeligheter. Adskillig flere sinte bakterier i et gatekjøkken i L.A. Vil du ikke bestille noe? sa han til Chang. Jeg spanderer. Chang smilte og ristet på hodet, og David blunket til Trond: - Jeg er skrubbsulten. Tror ikke jeg kunne blitt munk. - Du er kanskje gift, sa Trond - Er en skikkelig familiemann sa David. Men kona og ungene er i US, Bay Area. Stanford. Jeg har vært litt for lenge borte nå. Har lett for å ta på meg for mye. Mange leger dro nedover i januar. Har jobbet med gjenreisingsprosjekter her siden. Har bodd litt hos Sally. Mye som er blitt ødelagt i de små landsbyene. Ja, det var jo egentlig derfor jeg ville at du… dere mener jeg, skulle se dette her, ett av de få lokale serveringssteder som klarte seg fantastisk bra under tsunamien. Denne skrothaugen av en restaurant er et eksempel på god gammel økologisk byggeskikk som dessverre forsvinner. Det er en gammel hippiedrøm, ikke sant? Jeg drømte også en gang om selvbyggerprosjekter. Trehus i de store redwoodskogene. Steinadobe i New Mexico. Økologisk farm. Dyrke ugress. Go to San Francisco. Wear some flowers in my hair. Dessverre var jeg litt sent ute. Endte med business på østkysten i stedet. - Det var vel så vidt jeg rakk det jeg også, sa Thrond. Og det ble mer politikk enn love og flower power for min del. - Spøker du? Som reiser med egen buddhistmunk og all ting? Du vil elske å bo hos Sally - Det hadde vært store ødeleggelser, forsto jeg på henne. - Så du har møtt Sally alt? - Ja, vi ble hentet. I longtailbåten.


Flott jente, ikke sant? Hun har hatt det usedvanlig tøft denne tiden. Jeg har forsøkt å hjelpe henne. Mange av hyttene hennes forsvant rett og slett, heldigvis lå de fleste høyt oppe i skråningen. Men hun mistet så å si alt av båter og dykkerutstyr, og Paradise House, hovedbygget, ble også kraftig skadet. Den er nettopp blitt rehabilitert. Dere kommer akkurat i tide til innvielsen. Det var et helvete for henne. Men de fleste kom seg ut og opp i sikkerhet. Det var en gjeng som hadde vært ute på dykkerutflukt på noen rev langt ute, de kom inn med båten etterpå, de hadde ikke nesten ikke merket noe, det var jo først mot kysten at bølgen vokste og begynte å bryte. De ble sjokkert da de kom tilbake, kunne ikke tro hva som hadde skjedd. - Så alle hos Sally berget livet, spurte Trond. - Nei, ikke alle. En døde da han dro ut med en gummibåt for å få tak i noen som var ute i en seiljolle da bølgen brøt. Han omkom samtidig med dem. - Det hørtes veldig modig, men dumdristig ut, sa Trond. Var det en turist, eller en av de lokale? - Det var faktisk en god venn av meg, sa David Lang. En som jeg riktignok ikke hadde kjent så lenge, men en virkelig kjernekar. Det var Sallys mann Jack. - Jeg må bare spørre deg, sa Trond etter at de hadde bestilt en øl til. På veien hit ned så jeg noen praktfulle berg. Ikke så høye. Veldig ulike de jeg er vant til. Av kalkstein. De ser ikke særlige vanskelige ut, de er sikkert så fulle av groper at de er rene klatreveggene. - De er veldig morsomme, sa David. Du har rett i at det er helt andre utfordringer enn granitt og gneis og annet dere skandinaver er vant til. De ser lette ut, men er ikke nødvendigvis det. Du har ikke klatret i slikt berg tidligere? Da skal jeg sannelig vise deg et par ruter som det er litt sug i. Det er fint å trene teknikk borte hos Sally. Du så sikkert det lille området der ute i sjøkanten, flott til bouldring, og med disse hengene ut over vannet. Koffertturistene elsker dem. De klatrer i karst’en og ramler uti. Det er virkelig en attraksjon. Vår felles venn Petersen lekte seg også der. Skal så vidt ha vært innom. - Du kjente ham godt? - Ganske. Vi jobbet for det samme company. I samme avdeling en tid. Kvikt hode på ham. Dyktig fyr. Usedvanlig kreativ. Spesiell. Forbannet tragisk det som skjedde her nede i julen. Virkelig et tap for firmaet. - Så han var sentral, sa Trond. - Han var den alt dreiet seg om en stund, sa David Lang. Men det er altså slik at du har kjent ham fra lenger tilbake enn jeg? - Ja, vi var kolleger, sa Trond. Og han ble samboer med min kone. - Nå for faen, sa David Lang. Jeg trodde ikke han var den typen. Jeg har visst ikke møtt hans kone. - De var ikke gift, sa Trond. Samboere. Og hun har bodd i København helt inntil nylig. Min datter bodde der også under oppveksten. Det var ikke så lett å


få til noen annen løsning. Jens flyttet til Danmark fra Norge, det måtte bli forandringer. - Når var dere kolleger, sa David Lang. Trond begynte å fortelle om tiden på CMI i Bergen. - Av og til lengter jeg tilbake dit, sa Trond. Et lite forskningssenter med faglig uortodoks blanding. At jeg fikk med meg Jens dit igjen fra vårt stipendiatår København var egentlig et under. København og Århus universitet var den gang de spennende miljøene, Jens var en av dem man ventet seg mye av. I Oslo og Bergen var det få faglige stjerner. København har alltid vært noe annet. David virket bare måtelig interessert å høre om de nordiske forskningsmiljøene. - Du og Petersen klatret kanskje sammen? - Da Jens kom til Bergen ble han tent på klatring med en gang. Han hadde riktignok hatt noen turer tidligere, i studietiden, hadde vært i noen fine norske fjellområder som Jotunheimen og ved Åndalsnes, men det var først på CMI at han virkelig fikk dilla. - Jeg kjenner nok best Yosemite og the Rockies, sa David. - Når Jens ble tent på noe, tok det virkelig fyr, sa Trond. I løpet av utrolig kort tid lærte han seg det som var å lære av elementær teknikk, han utfordret meg stadig. Til å begynne med så det uforsvarlig ut, han hadde ingen naturlig feeling for berg - Ikke det? - Han gikk bare løs på fjellet med en kollossal ødsel iver. Som når en utrent bygutt svinger øksa når han skal hugge et tre i hagen. Jeg opplevde at Jens når han klatret brukte mer krefter enn det som strengt tatt kreves, han var vill av begeistring over ”de norske fjelde”, ja vi nordmenn er ofte litt overbærende over dansker og friluftsliv, de har jo ingen fjell selv. Men Jens var ”vild med stenen og højden”, og ”den friske natur”. - Det var slik jeg opplevde ham også, sa David. En vulkan av ideer og energi, full av iver. En vill tenker. - Han kunne ofte finne på å stanse opp med krittet i hånden og se om vi nordmenn riktig hadde forstått hva han hadde sagt. - Skandinaver er tydeligvis forskjellige. - Veldig. Jeg vil ikke påstå at jeg egentlig har noe naturlig anlegg for å håndtere mange logiske slutningsledd etter hverandre, men jeg følte meg veldig trukket med av ham, ble løftet opp til et større mentalt energinivå, men man blir litt matt av det. Han var helt ustoppelig. David nikket, men med et spørrende uttrykk, og Trond tenkte at Jens kanskje ikke hadde lydt så masete i amerikanske ører Det Trond ikke syntes han kunne fortelle var at Jens ikke hadde lagt skjul på at han, midt i all konkurransen dem i mellom, beundret Trond for, som han sa: å komme med ”den forløsende intuisjon, det riktige perspektiv, den


uomtvistelige konsekvens”. Trond hadde før trodd at det hadde vært vennlig skryt, han hadde følt at han hadde hatt nok med å henge med i svingene, om han aldri så mye hadde hatt et mer allsidig og solid faglig fundament innenfor naturvitenskap, teknologi og matematikk. - Vi arbeidet sammen i et større nordisk prosjekt, fortsatte Trond. Å ansette Jens åpnet faktisk en ny finansieringskilde for instituttet. - Biologi? sa David spørrende. Men du er ikke biolog? - Kybernetiker. Vi arbeidet i grenseområdet for biologiske og kybernetiske prosesser. Kunstig intelligens. AI var i skuddet den gangen. Som du kanskje kjenner til skjedde mye omkring det å modellere prosesser også. Priogyne og Stengers hadde gjort et banebrytende arbeid, begge de danske aviser Information og Politiken hadde lørdagskronikker om kaosteori og sommerfugleffekten. - The tao of physics, sa David. Far out. - Jens viste meg en lingvistisk avhandling fra Århus universitet som fikk meg til kaste meg over Rene Thoms nesten oversette katastrofeteori, sa Trond. Den lå i det ideelle skjæringspunkt for min interesse den gangen, mellom kybernetikk, lingvistikk og biologi. - Alle leste Gary Zukaw, sa David. Selv syntes jeg at han var for dårlig. - Jens og jeg forsøkte å få til prosjekter der vi kunne trekke inn og utvikle slike ting. Det var ikke så lett. - Kanskje ikke så matnyttig for oppdragsgiver, nei. - Jens og jeg definerte det som datamodelleringsteori slik at vi kunne legitimere dette ved å forsøke å bruke det innenfor informasjonsteori og dataspråkutvikling, vi lagde en del modeller og prosedyrer for datahåndtering som antakelig kunne ført til noe. Men så kom dette med fisk opp. - Fisk? sa David uforstående. - Norge er et gammelt havforskningsland, sa Trond. Ved siden av olje, var det forskning på fisk, ikke minst oppdrett som kom til på syttitallet. Det ble en større programsatsing på instituttet for å bygge opp kompetanse omkring å høste bioressursser, det ble havbruk og oppdrett for alle pengene. Men Jens klarte å vri det til noe om genteknologi og informatikk i havbruksnæringen. - Så da forvandler Petersen seg altså til genteknolog. - Disse havbruksprosjektene var ganske traurige, men Jens kastet seg selvsagt uti dem. - Han hadde jo molekylærbiologi som sin opprinnnelig kompetanse, sa David. - Ja og nå tok han sin andre doktorgrad, innen genteknikk. Instituttet hadde nok tenkt at de hadde gjort et varp, men Jens gled mer og mer ut av miljøet, og til slutt forsvant han. - Vi rekrutterte ham fra Købehavn, sa David. Vi ble meget interessert i ham. Men da hadde han altså tatt med seg din familie på kjøpet?


Trond ble taus. Han fant det siste unødvendig og upassende sagt av amerikaneren, men David Lang så like hjertelig og helt uanfektet ut. Hele tiden hadde Chang sittet stille. Trond visste ikke om han fulgte med i samtalen eller var i sin egen verden, kanskje mediterte han med åpne øyne. Trond håpet ikke at han satt og smilte bare for å være hyggelig. Han fikk litt dårlig samvittighet, for David Lang syntes ikke å legge merke til Chang i det hele tatt. Kanskje var det fordi Chang ikke spiste med dem. Det var unektelig litt spesielt, og det var tydelig at det også for Chang var uvant å sitte slik som overflødig tredjemann. Han var vel heller ikke blitt med for å virke interessant for en amerikaner som, til tross for den uvørne og litt arrogante tonen, Trond fant trivelig selskap i. Hvorfor hadde Chang egentlig blitt med? Hvorfor hadde det vært så om å gjøre å vite hvem Trond snakket med der oppe på tempelhøyden i Bangkok? Og hva var det den gamle veilederen hans hadde ment med at Trond var kommet for at Chang skulle oppleve sin vei? Han og Chang hadde hatt en fin tur hit med Sallys longtailbåt, selv om bilmotoren som sto høyt oppe i det fri hadde bråket ganske mye, hele systemet var basert på at selve motoren hang som en motvekt til den lange propellakselen som dermed også ble en styreåre man kunne vri og vrikke med og heve helt opp av vannet. I balansepunktet var en jernpigg opplagret i et hull som var boret i den tykke platen som igjen var felt inn i den høye akterstavnen. Jernpiggen var sveiset til et oppheng utenpå lagerhylsen til den lange propellakselen og sto løst tredd ned i hullet. Fra denne ettpunkts opplagringen skrånet den lange propellakselen bakover ned i vannet mens motoren hang luften. Det var et genialt enkelt system, perfekt avbalansert. Trond hadde ikke kunnet dy seg, så da Sally hentet ham og Chang hadde hun smilende latt ham forsøke å styre litt. De hadde allerede fått hver sin lille hytte borte på Sallys opplevelsessenter Paradise. Først hadde Chang villet trekke seg tilbake til et skogholt ved stranden, men da Trond sa at han med glede ønsket leie ham en bolig, at det ville være godt for ham å gjøre Chang en god gjerning for selv å få litt nytte av det, gikk Chang smilende med på det. Det så ut som om han gledet seg på Tronds vegne over at han spanderte en bungalow på ham. - Det er ikke riktig å forholde seg til ham som bare en venn og reisekamerat, tenkte Trond. Han er virkelig en munk, han representerer noe, og det må jeg respektere. Etter at det hadde ordnet det hadde Chang gått opp til hytten sin, og Trond hadde blitt stående og veksle et par ord til med Sally. Jo, han følte at han var kommet til riktig sted. Så hadde han satt seg ute på terrassen på Paradise House for å hvile ut, og for å la solen myke opp kroppen som ennå var støl etter nattens lange bussreise. Chang satte seg der også, stille og rolig, og Trond følte at det ikke ble forventet at de skulle snakke.


Han hadde merket at når Chang satt slik i sin naturlige rolle, var det godt å ha ham med. Her på den pittoreske kafeen de nå satt føltes det derimot litt feil. Kanskje mest fordi David Lang så det realistiske i situasjonen og ikke forsøkte å småprate med Chang i det hele tatt. - Kanskje er jeg utrygg, tenkte Trond. Kanskje har jeg tatt med Chang bare for å berolige meg selv. Men det var jo Chang som insisterte på å bli med. Mens Chang hadde sittet ved siden av ham på terrassen, hadde Trond også forsøkt å meditere, for første gang på mange år. Han hadde vært sliten etter bussturen, men på forbløffende kort tid var han blitt helt klar og uthvilt. Det måtte skyldes Changs meditative nærhet. Trond visste av lang erfaring at det ikke lot seg gjøre bare å slenge seg inn i en enkelt meditasjon nå og da og forvente noen virkning av det. Men å sitte sammen med Chang hadde virket. Sallys sted hadde også god atmosfære. Det var fornuft i det Chang hadde sagt på bussen. Det var mulig å legge sine bekymringer til side dersom man trente på det. Meditasjon var et godt middel. Mental trening også. Det var fornuftig å anta at ting var i orden dersom man ikke visste positivt at det motsatte var tilfelle. Man ble ikke mer handlekraftig av å være stresset. Man kunne velge sin væremåte. Egentlig var det jo selvsagt. Og det å ha tillit. Til seg selv, til andre, til omgivelsene, til at selv ubehagelige ting skjedde med en viss nødvendighet. Når et menneske hadde gjort det det kunne, var det fornuftig å ha tro på og tillit til et resultat. Men tillit til ting uansett? Uten å gjøre det beste man kunne? Det virket litt uansvarlig. Chang var overbevist om at alle situasjoner kunne løses med fredelige midler, at man ikke skulle involvere seg for mye, og passe på seg selv. Dersom Trond hadde hatt mer tillit til Stine ville han kanskje ikke søkt så desperat etter henne? Han trengte ikke utsette seg for så mange påkjenninger lenger. Han var ikke så gammel, han trengte heller ikke å ta risiko for å prøve seg ut. Han holdt da godt mål. Hadde han ikke vært så naivt på jakt etter forståelse ville han antakelig opplevd hun ville ha egne grunner til å ta kontakt med ham. Dersom han kunne se seg selv bedre ville han kanskje gjøre mye annerledes? Trond hadde empati med andre mennesker. Likevel hadde han alltid hatt et stort problem med å forholde seg til Mona, til Jens, ja til og med til Stine. Men det var ikke bra å bli styrt av gamle sår og tap, selv om det var en ekte kjærlighet til sitt barn som lå bak. Han måtte jo leve sitt eget liv Av og til kunne han ha en sterk fornemmelse av hvordan Stine hadde det i et bestemt øyeblikk. Som om de begge var del av et stort hologram, deler av den samme helhet. Det var forferdelig vanskelig å ikke ta den fornemmelsen alvorlig når den dukket opp. Men kanskje var det bare noe nevrotisk ved ham selv? Som forsker kunne han hatt veldig lyst til å få Stine med på kontrollerte forsøk omkring det. Teste om de virkelig hadde en slags telepatisk forbindelse. De kunne notert hendelser og sammenliknet og sjekket om hans radar var


pålitelig. Men han hadde aldri bedt henne om å bli med på noe slikt. Hun ville vel opplevd det som skremmende overvåking, og den følelsen ville han i hvert fall ikke gi henne. Men uvisstheten om hvorvidt disse fornemmelsene kunne stemme plaget ham. Kunne han virkelig sense hennes situasjon? Det hadde vært veldig praktisk å vite det, om ikke annet. Da kunne han jo gå inn bare når det var påkrevd og ikke bekymre seg unødig. Intuisjon og fornemmelser var bare en umulig materie å forholde seg til. Han kunne bare brukt det dersom han hadde testet godheten i holdbare forsøk. Som det var nå, var fornemmelsene kun en plage. Dersom Changs råd kunne bringe litt ro var han takknemlig for det. Man hadde ansvar for sitt eget liv, men man hadde alltid et ansvar for andre mennesker også. - Det ansvaret innebærer nødvendigvis et offer, tenkte Trond. Men i alt det Chang hadde sagt, kunne han ikke finne et spor av det offeret. David hadde bestilt en øl til seg og en til Trond før han rakk å protestere. - Vi har altså vært kolleger av Jens begge to, sa Trond i det han ristet funderingene av seg. - Han ble ikke i min avdeling, sa David. Men jeg traff ham ganske ofte, han var god. Fikk ting til. - Du sa han hadde gått av som sjef for å lede et nytt prosjekt? - Det stemmer. Det var ikke populært. I hvert fall ikke til å begynne med. - Vet du hva slags prosjekt? Jeg fant noen interessante notater hjemme i hans leilighet. Ja, hans far ba meg rydde den. - Så du var så nær familien. - Jeg har kjent faren hans i mange år. Han er en fin kar. - Mer enn du kan si om sønnen kanskje, flirte David. Nei, det er ikke mye man lar lekke ut angående nye satsinger. Men det dreiet seg angivelig om malaria. Det er et stort problem og et stort forretningsområde. Hva slags notater var det du fant? - Det var en slags journal. Dessuten et påbegynt essay og noen ganske spenstige tanker angående bioteknologiens muligheter, antakelig ment som en popularisert artikkel. Jeg ble i hvert fall fenget av den. - Fantes det noe mer faglig? - Ganske mye tror jeg. Men jeg kjenner ikke faget. Det var noen notater om primitivt liv, og en rekke notater om symbiotiske organismer. Og selvfølgelig en haug med datautskrifter over genomer og proteiner og den slags. Si meg, var du på den konferansen også, sammen med Jens? - Nei, da hadde jeg nok ikke sittet her. Jeg er engasjert i et utviklingsprosjekt vårt firma har med den Thailandske stat omkring en mulig etablering. Jeg var ikke klar over at Petersen var på konferansen en gang. Men så fikk jeg melding om det da tsunamien hadde feid bort hotellet. Jeg ble bedt om å finne ham, men ingen visste noe om ham. Det var vanskelig å komme til etter hvert, men siden jeg var genforsker trodde de jeg var medisiner og slapp


meg til. Utstyrt som lege var det ganske lett å komme til ulykkesområdene som ellers var avsperret for publikum. Jeg må si det var ille de verste stedene. Jeg var litt med i arbeidet med de sårede, samtidig lette jeg etter Petersen, men kom ingen vei. Jeg har forsøkt å gi en hånd med i gjenreisningsarbeidet etterpå, mens jeg forsøkte å finne spor etter ham, men det er visst håpløst. Det var virkelig et tap for firmaet. - Jeg hørte nyss om at dere hadde flere speakers her som la fram ting, sa Trond. Men Jens representerte tydeligvis ikke dere på konferansen. I hvertfall var han ikke registrert i programmet. Men han kunne jo ha vært vanlig deltaker. - Det var det han var, sa David. Og han ble tilbake i Phuket etter konferansen var avsluttet, dessverre. En liten fugl satte seg på den grå, slitte stokken som tjente som rekkverk. Den satt og vippet opp og ned med stjerten, og nå skjedde noe som for Trond var helt ubegripelig. David Lang, som satt nærmest, gjorde en forsiktig bevegelse med den ene hånden, og fuglen la hodet på skakke. Det så ut som om den fulgte med. David Lang satt nesten urørlig med hånden, men det var likevel noen små, pulserende bevegelser i den, og plutselig hoppet fuglen ned på bordet. Trond og Chang satt helt stille. Det var fascinerende, det så ut som om fuglen ble veldig opptatt av de små vibrasjonene i David Langs hånd, plutselig føk den rett mot den, som for å angripe, men i samme sekund den berørte, lukket David Lang hånden med en myk bevegelse, og fuglen var fanget i neven hans. Den flakset litt med vingene, men David Lang vendte rolig hånden med fingrene som holdt fuglen opp, slik at den lå på ryggen. Den ble øyeblikkelig stille. Så reiste David Lang seg opp fra bordet og kastet fuglen ut i luften igjen, den tok med en gang til vingene og var borte. Trond var målløs. - Lærte det av min far, sa David Lang. Da jeg var liten dro vi ut i ørkenen i Arizona. Han studerte indianerkultur, men døde da jeg var tolv år. Vi var mye ute i naturen. - Hvordan er det mulig, hvorfor oppførte den seg slik? sa Trond. Det så ut som om den trodde at hånden din var noe levende, en annen fugl kanskje? - Det er sikkert en etologisk forklaring på det, sa David Lang. Men jeg foretrekker å ikke kjenne den. Jeg gjør det bare. Min far kalte det å kalle på fuglens hjerte. Jeg liker den betegnelsen. - Du må ha hatt en god oppvekst, sa Trond. - To år etter at min far var borte ble min mor ranet og drept på åpen gate i L.A. sa David. Jeg tror ikke den var spesielt god. Tronds uunværlige lille ledsager fra Sony-Ericcson presenterte igjen den klassiske kvartetten med Thelonius Monk på piano, Ben Riley på trommer, Larry Gales på bass og Charlie Rouse på tenorsax i et av sine mest legendariske og vakre øyeblikk i live opptak fra Universitetets Aula i Oslo i 1966, der alle går


sine egne merkverdige melodiske veier og Thelonius selv, tung av whisky og genialitet har trukket pelsluen godt nedover ørene til beskyttelse mot maleren Edvard Munchs kosmisk strålende sol på fondveggen. Trond trykket på knappen like før vispene skulle settes inn og gjøre harmoniene myke som fløte. - Bjerre, dette er din advokat Andreas Iglem, gneldret det i telefonen. Trond ante uråd. - Du er vel ikke akkurat engasjert som min advokat, sa han. Men har du funnet jyplingen? Og Stine? - Foreløpig snakker vi ikke honorar, sa Andreas Iglem i telefonen. Vi er da kompiser, Bjerre. Den ene tjenesten er den andre verdt, som kjerringa sa på lørdagskvelden. Men jeg utelukker jo ikke at det etter hvert kan påløpe kostnader som må dekkes opp. - Kom til saken, sa Trond. Hvor er du? Og hva har du funnet ut? - Først og fremst det som antakelig er viktigst for deg, sa Iglem. Din datter har senest i går forsikret meg at hun er ved god helse. Trond pustet lettet ut. - Så du fant dem altså, sa han. - Slikt er jo ikke særlig vanskelig tatt i betraktning unge Christian Frederiks interesse for golfsporten, sa Andreas. Kan du forresten tenke deg at vi her strides en smule om hvorvidt ordet golf stammer fra det plattyske kolf for kølle eller fra det latinske? Fordi et slag på spansk fremdeles heter un golpe? - Nei, sa Trond. Men det forbauser meg at du engasjerer deg i det. - Vårt vertskap her er meget bevandret i sportens opphav, forskrifter og sedvane, sa Iglem. Vi har nettopp hatt en interessant passiar om det her ved poolen. Du, jeg må forresten tilstå at din datters danske venninne er usedvanlig sjarmerende. Jeg forsøker å holde henne unna, hun er jo så ung og forelsket, hun er blitt fullstendig tussete etter meg. Jeg vet ikke min arme råd jeg, Bjerre. Jeg får håpe at din datter får henne til å ta til fornuften. Stine er jo en meget klok ung kvinne. Vi kommer også veldig godt overens. Jeg tror de begge føler en viss trygghet og tilfredshet ved å ha meg her. - Det er godt å høre, sa Trond. Ser du noe til den spirevippen Ahlsen da? - Ja, ham har jeg under full kontroll, sa Iglem. Jeg har overveiet saken nøye, og jeg bestemte meg for, etter å ha sett de nakne fakta, for å si det slik, å inngå en formell avtale for å hjelpe ham å kjøre hans sak i retning av et forlik med hans far. Jeg tror partene kan gå for det, og dermed unngå rettslige møter, men det vil jo kreve en del forhandlinger og fornuftig juridisk rådgivning på begge sider. Her inngår jo også deres respektive selskaper som egne juridiske personer. - Det blir vel ikke billig for dem, sa Trond sarkastisk. - Akk nei, juridisk assistanse koster i våre dager, sa Iglem. Det finnes verken fri rettshjelp eller fri lunsj, som Christian Fredrik pleier å uttrykke det. Skjønt jeg må tilstå at han har innlosjert oss allle på en utmerket måte her i


Phuket. Det er virkelig en strålende eiendom, og et henrivende vertskap. Hold an et øyeblikk, Bjerre… Trond hørte et plask i bakgrunnen og støy i øret, som om Iglem banket på telefonen. - Ja, jeg måtte bare applaudere min danske hjertevenninne med et bassengstup, det var usedvandlig velformet, sa Iglem. Hun forsøker hele tiden å lokke meg. Jeg tror dette forholdet snart blir i dristigste laget for å være helt ærlig. - Hvordan går det med Stine og han der Ahlsenfyren da, sa Trond motvillig. Andreas Iglem ble litt dyster i stemmen. - Du, ungpikesinn er mysteriøse, Bjerre. I går, da min danske tilbederske og jeg badet som villest på en strand oppsto faktisk en aldri så liten knute på tråden mellom de to turtelduene. Din datter kastet en ring hun hadde fått av Christian Frederik ut i havet. En ring av anseelig karat. Det lyktes dessverre ikke å finne den igjen. Jeg tror ikke at stemningen er fullt så het mellom dem nå lenger, skal jeg være ærlig. - Sier du det, sa Trond oppløftet. Like utenfor der de hadde sittet lå to fiskerbåter for anker, strittende av bambusspiler og stenger. Inne på land var nyanlagt en kai der større båter kunne legge til. Det så ut som om man holdt på å anlegge en ny vei også, det kunne nok hende at dette ville bli et større turistmål på lengre sikt. Kanskje var det bare ettervirkninger av tsunamien. Etter måltidet vandret Trond, Chang og David sammen ned mot kaia. Stedet var en liten fiskerlandsby, men kanskje bodde det turister i de fleste hyttene. En båt som hadde ankommet for litt siden vendte nå baugen utover, den skulle legge til kai. En mann så seg omkring og skottet ut av en av de åpne vindusgluggene, det var nok en rutebåt, antakelig fra Phuket. De gikk ned på stranden. Det var en fabelaktig kritthvit sandstrand ved et nydelig asurblått hav, kokospalmer og flere longtailbåter. Det var ikke så mange mennesker her de gikk. Hele bukta var en kjempelang strand. Akkurat nå gikk de forbi noe som liknet en gammel kirkegård som sikkert var blitt anlagt lenge før turismen. Inne mellom de gamle kokospalmelundene lå bungalows til utleie. Noen så gamle ut, med palmestråtak og matter, andre hadde bølgeblikktak og bølgeblikkvegger. Vannet var utrolig varmt og knall blågrønt, ute ved odden hadde det vært helt klart, da de hadde kommet her med Sallys båt hadde Trond kunnet se helt ned til bunnen på minst tretti meters dyp, han hadde sett tropiske fisk, bare ute ved brygga der ferjeleiet var svømte de i stim, det var som å se ned i et tropisk saltvannsakvarium da de kom inn. Noen hadde kastet ut en brødskive fra brygga, og fisken formelig jog til fra alle kanter, fisk i alle regnbuens farver, og vekk var skiven som hadde ligget og duppet i vannflaten. Trond følte at han burde spørre David mer om Jens, men det var fristende bare å nyte den fantastiske dagen. Her på stranda var det veldig varmt. Det var


sikkert tretti-trettifem grader i skyggen og solsteik. De gikk langs kokoslunden med alle bungalowene. Noen mennesker lå og solte seg, stort sett europeere ville han tro. Nede i selve havnebyen der de hadde kommet inn med båten, hadde det vært veldig dyre butikker etter thailandsk målestokk. I hovedgaten bakover ble det mer og mer karrig, bare små hus med bølgeblikktak og mye søppel, man så en veldig forskjell på det som var turistorientert og det som var lokalbefolkningens område. - Det virker som om ikke alt er luksushoteller, sa Trond. Her er det temmelig enkelt. - Jeg foretrekker det slik, sa David. De store konferansene er ikke min greie. Kjedelige og dyre hoteller. Men her nede ble det i hvert fall lagt til kysten. Ingen suksess, dessverre. - Tsunamien var vel vanskelig å forutse. Og alt ser etter mitt skjønn ganske bra ut her nå. - Man finner sporene etter den, sa David. Men de har ryddet og stått i. Prøver å få tilbake turistene. - Jeg har forstått det, sa Trond. Nå så han en longtailbåt gå ut igjen med denne fascinerende motoren bakpå akterenden og den lange propellakselen som balanserte vekten av motoren. - Du kan chartre en slik båt, sa David. Dette området er et dykkereldorado. Revene utenfor her er kjent for klart vann og mengder av tropisk fisk. - Jeg la merke til flere dykkerskoler og dykkeutstyrutleier da vi gikk ned hit, sa Trond. Han så den søndre odden, eller kanskje var det en øy, løfte seg litt disig opp bak dette blå vannet. Det var ikke så forferdelig langt ut dit, kanskje en halvtime med en charter-longtail. Selv herfra kunne Trond se at det der var fantastiske kalkfjell som gikk rett ned i vannet. En velskapt kvinne kom gående langs stranda. Hun bar på snorkelutstyr og svømmeføtter. - Ser fristende ut, sa Trond. De ruslet videre, kom forbi noe som tydeligvis var en barneskole, en landsbyskole, det lå en sykkel slengt under muren, skolegården gikk helt ned til stranda, med kokospalmer, og med nydelig vann rett utenfor. - Du kan kanskje oppdatere meg på hva Jens har drevet med de siste år, sa Trond. Jeg har lovt hans far å undersøke om det er noe mer å vite. Jeg kan ikke tenke meg at Jens skrev mye hjem. David så på ham. - Som jeg sa, jobbet jeg ikke med hans team. Jeg var innleid på konsulentbasis for å foreta revisjoner, men det jeg kan si er at han var ansvarlig for et av hovedlaboratoriene i Cambridge, Massachusetts. Selv om Intergen er et privat firma, finnes det tette forbindelser til universitetsmiljøene og til offentlige


fond. Bioteknologi er et stort satsingsområde. Opprinnelig arbeidet han i et farmasilaboratorium som produserer et spekter av legemidler ved hjelp av genteknologi. Så ble det som spin-off dannet et eget selskap som skulle drive de nye laboratorier Petersen opprinnelig var satt til å utvikle. Men hans lederstil provoserte mange, også styret og det faglige råd. Trond nikket mens han vasset. Det var ikke overraskende å høre. Det lå kritthvite muslingskjell på sanden der de gikk. Her og der en ilanddrevet kokosnøtt. En longtailbåt med en stor Kubotamotor montert oppå akterstevnen var dratt på land. Det lå to båter til der, og enda tre igjen ankret opp utenfor stranda. - Fabelaktige båter, sa David. Man tar hva man har, og skrur det sammen. Men det fungerer faen så bra. Chang hadde tidligere gått et stykke bak dem, Trond så at også han var litt interessert i båten, og særlig de plastremsene som hang fra stevnen på den. De kom forbi enda et lite turistanlegg. Ved enden av stranda lå en strandbar i skyggen under noen palmer og andre trær, men de motsto fristelsen til å sette seg. - Petersen var nok en smule fuckup, sa David. Genial, men ikke egnet til å administrere business. Han aksepterte ikke eiernes krav til bunnlinjen. Og det er et urimelig standpunkt. Biobransjen er risky business, med lang vei fram til forrentning av kapitalen. Samtidig var mannen selv verdt enormt mye som ukonvensjonell forsker. Man kunne ikke sparke ham. - Så man ga ham et eget laboratorium? sa Trond. - Carte blanche, sa David Lang. Mulab var navnet. Det skulle være hans baby. Han kunne plukke de medarbeidere han ville, invitere til kreative innspill og være helt fristilt. Jeg mistenker at det var litt inspirert av NIAC, NASAs omdiskuterte institutt for avanserte ideer. Men det var helt etter Jens Petersens smak. At han også her skulle gå sine egne løp, var det nok ingen som forutså. - Han begynte med malariaforskning? sa Trond. Det høres ikke så originalt ut. - Nei, nettopp, sa David Lang. Det var jævla merkelig. Det stemmer overhodet ikke. Med mindre han trengte frisk kapital. Det var jo direkte samfunnsnyttig og businessorientert. - Kanskje var det idealisme, sa Trond. - Du oppfattet ham som en idealist? De sto der en litt steinete odde løp ut i vannet. Utenfor den var det antakelig masse fisk. Trond skulle gjerne forsøkt et par kast. Kanskje Triffin hadde hatt rett i at også Trond dypest sett var en lidenskapelig sportsfisker. Ting var ikke alltid slik de så ut. En kjempebrun svarthåret liten unge løp ut i vannet, dukket under og plasket og svømte i voldsom fart utover. Trond tenkte brått på tsunamien og grøsset. Her ute på steinene hang det fullt av små fargesterke grønne og


makrellstripete krabber med blå klør, de var skvetne av seg, hoppet ut i løse lufta når han kom i nærheten. Alle steinene var fulle av dem. - Badevannet her er jo bare en drøm, tenkte Trond. Han vasset litt uti, orket plutselig ikke å svare David. Han kjente sitt sinne mot Jens ligge like under overflaten. Den søndre øya eller odden var bratt, med kalksteinsklipper som så ut som om de kunne tippe over når som helst. Han så noen utrolig nydelige skrenter og overheng over en liten hvit sandstrand med noen kokospalmer på. - Du klatrer her omkring? sa han til David som hadde sett mot den samme veggen. - Bare vent, sa David Lang. I sanden lå korallbiter som hadde blitt vasket inn mot stranden. Det var veldig varmt, men likevel behagelig fordi det var en lufting, det føltes som om denne store odden lå ute i havet, det var en klar liten bris som han kunne kjenne hele tiden. Byen var utrolig forslummet, i hvert fall det han kunne se lenger innover. Bølgeblikkskur, skitt, søppel og litt plater spikret opp her og der. Noen gule, blå, røde flagg, selvfølgelig palmebladtak, oppå noen påler. Litt skeivt og litt hulter til bulter. Chang gikk igjen litt bort fra dem og betraktet en ny praktfull longtailbåt av den store typen, med mange fargerike sjal knyttet om forstevnen. Utenfor dem på odden her de nå sto lå en fiskerestaurant bygget i vanlig mur. På fjellknatten foran var det lamper og parasoller og en liten modell av et buddhatempel. Trond hadde merket seg at det utenfor flere hus sto slike dukkehus på stolper i et hjørne av tomten, men hadde glemt å spørre om Chang det. David Lang hadde satt seg på en av steinene hvor flere blå- og grønnstripete krabber flyktet. Trond vasset ut for å se om han kunne se noe småfisk. Han så et et stim, men de var veldig små, ikke hadde de så veldig spennende farger heller. Den barbente Trond oppdaget at det han trodde var sand i virkeligheten var bitte, bitte små muslingskjell, helt kritthvite, det var derfor stranden ble så veldig hvit. Muslingene var små, bare noen millimeter i diameter, noen litt større. Til sammen en veldig nydelig samling av skall. Noen centimeterstore krabber løp rundt som edderkopper i den tørre, helt hvite muslingsanden som brant under føttene. - Flott sted å dra på ferie, sa Trond. - Jeg tror Petersen mente det samme, sa David. Jeg kan ellers ikke finne noen fornuftig grunn til at han var på den konferansen. Men du kan kanskje gi meg løsningen. Trond ristet på hodet.


- Ingen ting jeg fant handlet om malaria, så vidt jeg kunne se. Og jeg har jo ikke fulgt med i hva han drev med nå. Du er nok den nærmeste til å svare på det. Men du har altså ikke dratt tilbake til USA? - For tiden er jeg her i et nytt oppdrag sa David Lang. Jeg hadde egentlig gitt opp hele historien, men så husket de meg altså på ambassaden likevel? Det var ikke verst. Det var fullt kaos da jeg var der, veldig stressede mennesker. Jeg hørte aldri fra dem senere. Jeg trodde ikke de hadde notert meg en gang. Men det er jo spennende at du kjente Petersen, jeg er redd at han er død, den saken er nok klar, Ikke desto mindre er jeg interessert i å få rede på hva du vet om ham, jeg følte at jeg løste mitt forrige oppdrag mindre bra da han bare forsvant. En bugoinvilla stakk frem sine røde blomster mot Trond fra blå isopor pakkasser, her og der hang klesplagg i vakre farger. Etter at han hadde latt seg friste til å gå barbent var føttene blitt helt gråhvite av støv. - Det så ut som om man bare kvitter seg med søppelet som best man kan, sa Trond. Det var tent et bål på en gammel bålplass bak restauranten. - Antakelig. Det ser ikke ut til å være noe renovasjonssystem i drift her ennå. Og det er flere tusen mennesker i området. Hele veien ned og bortover ved restaurantene lå hauger med søppel der man bare hadde brent det som kunne brennes, og ellers lå det plastflasker og ølflasker og malingbokser og spann, i hauger og spredt utover. - Masseturismens mindre vakre side, sa David. Pluss tsunamirester. Trond så skiltet som reklamerte for bar og disco. Full moon party den tolvte. Party every night, fra klokken syv til daggry i følge skiltet. De var kommet fram til den delen av stranden der landsbyen tydeligvis begynte på nytt. Den måtte være større enn Trond først hadde forestilt seg, eller kanskje var det to nabolandsbyer. Her lød teksten: If you can’t sing, sing loud. If you can’t dive, learn at Paradise Divers. Tre unger med kullsvart kortklipt hår, kledt i en slags skoleuniform med røde kitler og blå bukser holdt på med ett eller annet under en palme der det lå en haug med ferske kokosnøtter. Ellers var det igjen søppel og skrot før neste bar. Det var tett i tett med barer her de nå gikk, her var idylliske kokospalmer og blomstrende bogainvillabusker. Et skilt lød: Wir sprechen deutsch, touring service, laundry service, rundtur. Tourist information, daily service. En gjeng med lokale thailendere satt i skyggen oppå et lite bord eller en slags plattform og spilte kort. Utenfor stranden lå et par store speedbåter fortøyd, men flest tradisjonelle longtailbåter her også. Trond merket seg at her lå flere spisesteder. Noen kjempestore trær var surret med fargerike tekstiler. Innerst mellom røttene var det et slags lite tempel, med røkelsespinner og mat på et fat, et lite offer. Trærne var enormt store og hadde luftrøtter, det grodde slyngplanter oppover, hele stammestystemet var vel seks- syv meter i diameter med røtter og alt sammen, omkring disse var surret strimler av plast og tekstilene i rødt og gult og grønt og hvitt, både solblekede og


i litt friskere farger. Chang var tydelig interessert i trærne, og da Tronds spurte, sa han at de var hellige, men at det ikke handlet om buddhisme. Det kunne ikke være så langt herfra til Paradise House, men litt for langt å gå etter hva David mente, han hadde tilhold her i nærheten for øyeblikket, han lovte at han skulle komme bort til Sally’s litt senere. Trond kikket av og til inn i butikkene som solgte dykkerutstyr i mengder, så også mange flotte batikksjal og brokede klær. Mens de gikk opp for å finne en bil kom David til å fortelle at Sally og Jack, eller Jacques, som hennes avdøde mann egentlig hadde hett, de var franske begge to, først hadde bodd utenfor Paris. De hadde angivelig møtt hverandre på universitetet, ikke det mest prestisjetunge franske, men et annet, og de hadde reist mye. Sally pleide å rose sin oppvekst, hun kom visst fra en harmonisk familie der en eldre bror var kjent journalist og forfatter. Hun og Jack hadde bodd i USA en periode, men i en pueblo i New Mexico, for Jack var halvveis indianer og geolog og mye annet, men han hadde ikke fått en skikkelig jobb i USA, så de hadde flyttet igjen og etter hvert havnet de i Singapore der han ble oljetrader. Da kom hit for fem år siden hadde de hatt nok penger til å bygge opp stedet de hadde drømt om. - Hun er et veldig sympatisk menneske. - Det er ikke for ingen ting at de kaller henne Longtail Sally, sa David. Hun elsker å bruke den båten. Hun sier hun har fått sans for motormekking, men jeg tviler litt på det. Selv om hun er litt rocka, tror jeg at etter hun denne tøffe tiden helst vil ta det litt rolig.


Kap. 55. Sally (Lørdag) (Eller: biotekn overskrifter, f.eks. “Southern Blotting”) Paradise Bay bar navnet sittt med rette. Den lille bukten med stranden som fikk sjøen til å skinne av akvamarin var omgitt av gulhvite kalksteinsklipper kantet med grønt. Ut i vannet sto bratte vegger av horisontale kalksteinslag, en formasjon sto igjen liksom det forlatte midtstykket når de spisse bitene av bløtkaken er spist opp. Klippeveggen var full av striper og furer, små hakk og hull, og hang ut over vannet. Sjøen hadde i urtiden vasket vekk det som hadde ligget omkring. Toppen var likevel grønn av de samme tropiske vekster som omga stranden. Et tre så ut som om det vokste direkte opp av sjøen, i virkeligheten fra en liten sandbanke, noen steder var strandkanten infiltrert av sterkt forgrenede mangroverøtter som her og der stakk ned i vannet, inne på land sto bananplantene med sine enorme blad, de nye bladskuddene var hele, mens de eldre var slitte i fliker. Her var blomstrende hibiscus, lianer og høye, slanke kokospalmer. Noen steder hang grenene helt ute i vannet på begge sider, men der den hvite stranden var bredere, gikk jungelen over i en åpen slette der det var en liten båthavn. Fra sletten gikk stier som førte opp til hyttene og hovedbygget. Alt var bygget på høye påler, hyttene besto av bambusvegger og takene var dekket av flere lag tørre palmeblad, kokosmatter og flettede kvister. Det var ekte thaibungalower, ikke konstruert som de fattigslige husene i den støvete landsbyen, men etter vestlige turisters romantiske drømmer, med rammeverk av bambusstokker, med flettede bambusmatter, omgitt av palisader av splittet bambus. Den pålehytta Trond hadde fått besto av et enkelt rom med en avdelt terrasse utenfor. Den minste terrassedelen hadde sprinkelgulv av bambus, der var en plastslange med dusjhode på, bare vanlig kaldt vann, men selv det var nesten for varmt da Trond skrudde opp kranen. Terrasse, toalett og dusjrom lå under et halvtak, og det lille baderommet i friluft var skjermet av bambus og stråmatter og vannet rant rett gjennom sprinklene og ned i grønnsværet som var synlig under. Resten av terrassen besto av en åpen plattform med rekkverk rundt, der sto noen manila sittemøbler og et lite bord. Selve hytta var innvendig trukket med plast i taket, tekkingen var antakelig ikke hundre prosent vanntett i monsuntiden, en innvendig himling av hvitt lerret og sort, blank plast. Rommet hadde til sammen to lyspærer i bambussokler, en elektrisk vifte og en stikkontakt. To vinduer med myggnetting på innsiden. Det var bare en enkel men likevel raffinert lyspære i taket, og det eneste møbelet foruten et åpent garderobesystem av bambus og et speil, var en stor dobbeltseng, også laget av bambus og flettverk. Den så litt primitiv ut, men viste seg å være stø og solid, med den lille ekstra komfort som madrasser av god kvalitet gir. Trond følte seg fornøyd. Han hadde endelig fått en bekreftelse på at Stine hadde det bra. Han la seg bakover på den store sengen og kikket i taket. Der


oppe satt en liten ti centimeter lysegrønn, nesten fargeløs salamander sugd fast med føttene i plasten og kikket ned på ham igjen. Den så fredelig ut. Chang hadde fortalt at det var fine dyr å ha i huset, de spiste fluer og betød lykke. Under lyspæren på veggen satt en til, den ventet sikkert på at det skulle komme et insekt. Ingen av dem rørte seg så lenge Trond så på dem, og heller ikke ti minutter senere. Han døste av. Helt fra Sally hadde vist ham opp den lille hønsestigen som førte fra den slyngende stien og opp på hyttegulvet, hadde han følt seg hensatt til en tropisk drøm. Stine var trygg. Han koste seg. Her lå han i en hytte på påler laget av bambus og palmeblad, han kunne høre de behagelige og regelmessige brusene fra bølgene som vasket inn mot den hvite sanden der nede, han bodde i usjenert avstand fra de neste av hyttene, alt perfekt tilpasset ved konstruksjon, materialbruk og form til bananplanter og jungelvekster. Da han reiste seg og tittet ut av vindusgluggen, kunne han se en liten speilblank dam før jungelen overtok. Nede på bakken og under hytta spankulerte noen store fugler i strålende farger, nå skrek en papegøye skarpt, og en hvit fugl strøk forbi og satte seg oppe i et tre, derfra hang lianene ned mot bakken som lange, tvinnede tau. Trond sukket, og for første gang på riktig lang tid nøt han livet. Han var kommet til Paradise, og gledet seg til å klatre. Det var sikkert også mulig å dykke, da han hadde gått forbi den lille båthavnen, lå både longtailbåten og en liten gummibåt med kraftig motor, en dykkerbåt, der nede. Noen surstoffapparater og annet utstyr tydet på at noen hadde vært, eller var i ferd med å dra ut. Han hadde sett at Sally hadde et oppslag med scuba diving scool i den lille resepsjonen oppe i det flotte hovedbygget da han hadde vært der med Chang etter at de var kommet, før de to hadde dratt bort til landsbyen for å spise lunsj og møte David. Paradise House hadde vært konstruert som ett stort rom, en slags møtesal, at den var delt opp som et hexagon og i hvert av veggfeltene var felt inn et symbol på en av de store religioner. I dette enkle rommet ble det lagt ut store puter, lagt der for at folk kunne møtes i samtale, til meditasjon eller til måltider. Også denne bygningen var anlagt på høye påler i skråningen, mange flere enn under hyttene, noen av pålene var helt nytilhugget, det var tydelige spor etter reparasjoner. Bygget lå litt høyere enn hyttene, og rundt den sekskantede formen løp en stor åpen terrasse der det var plassert flere bord og benker. I bakkant av det store allrommet var en liten selvbetjent buffet ut til den delen som var kjøkkenet, der var en disk hvor man kunne hente sin middag og ta den med ut på terrassen. Sally bodde i en litt større hytte i skråningen over hovedbygget. Trond la seg nedpå og duppet litt av, men ville våkne nå. Salamanderen satt der den satt. Trond tok på seg badeshorts og t-skjorte, lukket opp døren og skulle til å gå barbent ned hønsestigen da en liten bevegelse i buskene fikk ham til å bli oppmerksom. Det var en brun og tynn liten slange. Trond ombestemte seg, gikk inn igjen, og fikk på seg sandaler. Han trampet litt ekstra godt i bakken da han gikk ned stien og bort til Paradise House.


Alt var stille. Han så ingen, verken på terrassen eller nede på stranden. Om det var noen andre gjester her, så var de vel ute på ett eller annet. Chang satt antakelig og mediterte i hytten sin. Trond hørte bare noen svake lyder fra kjøkkenet på hovedbygget, han så at det var den thaikvinnen som laget mat som holdt på med ett eller annet på baksiden. Verken David eller noen andre var å se. Han bestemte seg for å ta en tur ned på stranden. Han lengtet virkelig etter et bad, alt var stille og kjempehett. Vel nede ved vannet fikk han en ubendig lyst til å rive av seg alle klær og styrte uti, men tenkte at i så fall var det best å finne et litt mer usjenert sted. Han begynte å gå langs stranden, ut mot kalksteinsklippene, flotte formasjoner av stein og hulganger, og brått kom han til noen imponerenede grotteaktige formasjoner der det var et stort naturlig basseng inne i de hvite kalksteinsklippene. Synet av en nydelig blå kulp, beskyttet av hulganger og klippevegger og avsatser møtte ham. Trond vrengte av seg tskjorten og shortsen og tok sats for å stupe uti, da han plutselig ble var en naken kvinne stå ute på en avsats tvers ovenfor for ham, tydeligvis for å gjøre det samme. Hun var ikke ganske ung, men velskapt og nydelig, og hadde et mørkt kruset hår med et lite gråblinkende stenk i. Det store blå bassenget lå mellom dem, og sendte hvite lysreflekser opp fra bunnen. Det var Sally. De ble begge stående et øyeblikk helt stille og se på hverandre. Så, som om de skulle ha avtalt det, tok de begge sats og stupte nøyaktig på likt uti det lysende vannet.


Kap 56. Være eller ikke være (lørdag) - Det var sgu’ en interessant bog du lånede mig, sa Flemming. Om det binære talsystem og microprocessorens virkemåde. - Nå ja, sa Ib. Den lader sig slet ikke sælge mere. Ungdommen er ikke mere interesseret i at finde ud af hvorledes ting fungerer indeni, selv ikke computere. De er kun optaget med at håndtere den der mus. Men jeg tænkte du måske kunne li’ at kende din fjende. Nu du er gået over på hans enemerker. Ib kunne ikke bare seg for å vise sin triumferende begeistring over kjøpet av Flemmings nye datamaskin, han hadde holdt mange teknologiforelesninger for Flemming som nå endelig syntes å ha overvunnet sin motstand. Den nye maskinen hadde etter sigende delikat design, en montør fra databutikken hadde satt alt opp slik at det hele virket, det var blitt færre løse ledninger enn før, og hastigheten var betydelig øket. Flemming var heller ikke den som ikke satte seg ordentlig inn i en sak om han syntes den var viktig nok. - Ak ja, sa Flemming. Computeren er minsanten blevet de nye pegebøger. Man kan godt forstå hvorfor unge i dag knapt kan skrive og læse. - Ja, det bliver min ruin, sa Ib. Men hvad var det som var så interessant i den ukurante bog? - Jo, ser du, det er da morsomt at man kan lave et fuldstændig matematisk system med kun cifferet nul og ét tegn mere. Jeg spekulerede noget over det, og fandt at det kan man da også nemt gøre med nul og to tegn, og med tre, fire eller fem tegn også, med menteoverførsel og det hele i et positionssystem. Vor generaliserende tanke er da storartet! Efter den herskende opfattelse henstammer det, at vi benytter ti cifre, simpelt hen fra at vi har ti fingre og ti tæer, og at det således falder naturligt at tælle på vore ti fingre, og lave et system ud af det. Men vi kunne lige så godt klare os med to tegn, sådan som computeren gør det, med sine to tilstande: elektrisk spending eller ej. Eller logikken, med sandt og usandt. Eller fire tegn, som jeg valgte at lege med. Ib nikket: - Det binære ”At være eller ikke være”. Shakespeare havde det hele, du. Det har jeg alltid ment. I Ching er også binær. Men hvorfor fire tegn? - Jo, sa Flemming. Jeg har ikke kunnet undlade at gå ind i min søns bibliotek den senere tid, jeg er i gang med at rydde lejligheden. Nå, kort sagt, jeg blev inspireret af dette med gener. Han var jo dyktig til det. Den der DNA- kode, du ved, den der spiral som ligger bugtet sammen inde i kromosomerne i kernen på alle vore celler, og som han har drevet sin håndsløjd på derover i USA, den har så vidt jeg har forstået en sammensætning som består af fire typer kemiske stoffer der gentages i forskellige kombinationer langs disse lange, dobbelte DNA-spiraler. Livets kemi er i virkeligheden ren information, et kodesystem. Nåh, tenkte jeg. Fire betegnelser. Den ku’ man da godt lave nogle spændende regnestykker med. Ja, jeg kan ikke så godt huske hvad disse nukleotider hedder, men de forkortes vanligvis til bokstaverne A, D,G og T. Om vi for eksempel


siger at T tilsvarer et vanlig nul, altså det tegn vi sætter når vi har overført menten en posisjon, og for eksempel siger at A tilsvarer 1, D tilsvarer 2 og G tilsvarer vor alminlige tre, bliver det hele nemt. - La mig se, sa Ib. Hvis du så vil lave fire, har du ikke nok tegn. Så må du altså lave tallet tocifret, det vil si avsætte et nul og flytte menten. - Nul er T, sa Flemming. - Og A tilsvarer det første siffer, altså menten. Da kunne vi skrive fire som tallet AT efter dit system. - Det glæder mig at din hjerne fremdeles er i stand til friske løsninger, til trods for alle vore skakpartier, sa Flemming. Du har helt ret. Og tallet 5 ville naturligvis bli skrevet AA, tallet 6 AD og 7 AG. Men det næste blir sværere. - La mig se, sa Ib. Hvis ikke jeg tager meget fejl har vi jo kun benyttet os af første tegn i første ciffer, nemlig A. Men vi har jo tre mere til disposition. Og næst efter A kommer D. Så næste menteoverførsel ville give os tallet D plus vor nul, det vil sige tallet DT. Og næste igen DA og så videre intil vi kommer til DG. Så bliver næste igen, la mig se, GT, og så videre. - Bravo, gamle ven, sa Fleming. Det må jeg nok sige. - Det var sjovt, sa Ib. Her er mange regnestykker som kunde være morsomme at udforske. Når vi først har et talsystem, er det godt nok mulig at regne med det. Både addition og subtraktion, multiplikation og division. La mig se; A plus A blir D, T pluss A blir A… Og du kunde jo for så vidt kaldt dem Anders, David, Gustav og Tørres og regnet med dem, eller valgt fire farver eller hvad som helst. Du kunne også lavet omkodingstabeller og tabeller for logiske funktioner... Ib tok seg i sin iver, og så skyldbevisst bort på Flemming: - Men vi har vel ikke tid til at prioritere dette, vi har vel skak der skal spilles. - Ja visst, sa Flemming. Jeg ville bare nævne det. Det er jo sjovt at vores gamle hjerner fungerer. I denne verden er det jo ikke helt nemt at vide hverken hva der er eller hva man bør. De logiske sandheder kan man i det minste stole på. - Ja, vi har altså denne skak at lave, sa Ib. Han satte tankefullt opp brettet og skjenket i den lille portvinen (eller gammeldansk?) til Flemming. De spilte ut sine vanlige åpninger. Men ingen av dem var helt konsentrerte om brikkene. Dessuten var det lørdag. Det passet ikke helt. - Skulde vi måske gå løs på de æsker, sa Ib. Jeg har ikke rørt dem, jeg ville vente til du kom. - Ja, det ville være godt, sa Flemming. Han var litt beskjemmet fordi han følte at han la beslag på Ibs fritid denne lørdags formiddagen, men Ib hadde insistert på å hjelpe ham i gang både med surfingen på internettet, finne referanser og dessuten gå gjennom eskene som


stammet fra leiligheten på Nørrebro. Det hadde vært litt pinlig for Flemming å foreslå det, men Ib hadde bare syntes det var en strålende ide. Flemming så straks at det var en temmelig stor oppgave, så de fordelte arbeidet slik at Ib gjorde det han pleide å gjøre når han tok inn nye varer; registrere og sortere på genre, forfatter, tittel og så videre, og prissette, noe han ofte gjorde på lørdagene. I mens bladde Flemming raskt igjennom hver bok for å lete etter ting av interesse. Ib hadde hatt helt rett, det var så uinteressant litteratur at Ib umiddelbart la de fleste til side til femkronerskassen utenfor butikken. Det var gamle trivialserier, dameromaner, bøker utgitt av Det Beste, oppskriftsbøker og litt amatørtegning og maling. Et par gamle leksika og noen ordbøker, kryssordbok, og en romanserie som bare så vidt var åpnet i første bind, samt en gammel reisehåndbok. Og mange flere bokklubbøker, for det meste fra dårligste slags klubber. Serien tok Ib vare på. Sannsynligvis hadde en sympatisk bokagent gjort et lite provisjonskupp en formiddag hos den hjemmeværende frue med den. Serien kunne saktens selges, men den var for lite seriøs til å stå i Ibs antikvariathyller. Ib bestrebet seg på å holde en viss kvalitetsprofil, i så måte var disse eskene en total fiasko. Flemming bladde først gjennom hver bok side for side, men forsto snart at det ville bli en uendelig jobb. Så han begynte å lete etter navn på smussomslaget og eventuelle løse ark. Et par steder var det ført inn et navnetrekk, det samme kvinnenavn gikk igjen, det måtte være henne. Det eneste som lå løst var et par kladdeark i en av malebøkene, boken var om frihåndstegning og porselensmaling og andre hobbyaktiveter i papir og tekstil, hun hadde forsøkt å kopiere noen av tegningene. At hun hadde flere bøker av den typen tydet på at hun kanskje hadde drevet litt med amatørkunst. Reisehåndboken gjaldt Bali, og Ib sa at hun hadde hatt noen ting i leiligheten som kanskje var fra Bali, men det kunne saktens vært kjøpt i København alt sammen. Flemming tok fram innpakningspapiret til figuren Stine hadde gitt ham. På det var Stines, eller rettere sagt hennes venninne Herdurs adresse overstrøket og skrevet inn på nytt, det var endret fra Nørrebrogade til Larsbjørnstrede. Han sammenliknet den med navnetrekket inne i bøkene, et sted sto det også ”denne bog tilhører mig”, som ga litt mer informasjon om håndskriften. Det var en formet, ganske anonym skrift. Men det kunne godt være den samme. Jo mer han kikket, jo mer sikker ble han, og han ble helt sikker da han fant hennes pikenavn Larsen i en annen bok og sammenliknet L-en der med L-en i Larsbjørnstræde. Den L-en var litt spesiell. Så kunne man altså slutte at det var den avdøde damen som hadde omadressert pakken. Det var jo også rimelig, men hva så? Det forklarte ikke den sene postgangen. Den kunne ha hatt et langt opphold på reisen, men hun kunne også hatt den liggende hos seg. Flemming så tankefullt på innpakningspapiret. Nå oppdaget han flere bretter og slitte kanter på det, bretter som han ikke hadde lagt merke til tidligere.


Og et par bitte små, nesten usynlige tapebiter som satt fast i den ene kanten av det. Som om man hadde forsøkt å få papiret til å sitte pent. Det virket merkelig. Den pakken hadde vært åpnet. Stine hadde vel åpnet den. Men hun hadde ikke brydd seg med å pakke den ordentlig inn igjen, den lå bare løst i papiret da han fikk den av henne. Men etter de uklare brettene så det faktisk ut til at den hadde vært åpnet og lukket flere ganger. Nå, det var merkelig. Den var jo adressert til Stine, ingen andre burde ha åpnet den. Men papiret bar bud om at her hadde man faktisk kikket på innholdet, og pakket det inn igjen. Flere ganger. Flemming tok opp figuren som hadde ligget i papiret og så på den igjen. Han hadde ikke funnet noe om den på nettet, i hvert fall ikke på de adressene Ib hadde gitt ham. Det var laget av et slags hårdt skinn eller plantemateriale. Og først nå la han merke til at det var noen nesten usynlige hull i den, som om den skulle ha blitt gjennomstukket med nåler. Flemming visste ikke så meget om magi og vodoo og den slags. Hans tidligere medarbeider Peter Mose visste adskillig mer. Men det å stikke nåler i en shamanistisk figur føltes ikke særlig sympatisk. Han kjente at det gjorde et visst inntrykk på ham. Det var nærmest uhyggelig. Men det som var enda mer besynderlig, og som om han aldri hadde hørt om før, var den måten nålene var blitt anvendt på her. Nemlig at de hadde vært stukket inn som et nett av av perfekte kvadrater.


Kap. 57 Klatring og aldring. - Ikke dårlig, sa David, med blikket vendt ut fra klippeveggen, mot Trond. Jeg ser du har taket på det. - Det blir en litt annen teknikk, sa Tond. Jeg bruker nok noe lenger tid på å omstille meg nå enn da jeg var yngre. Trond hadde bestemt seg for å prøve kalksteinsveggen, og hadde leid utstyr, førsteklasses som det meste hos Sally. David hadde vært helt med da Trond før de skiltes hadde foreslått at de klatret sammen søndag morgen. - Du er da ikke direkte preget av forfall, bemerket David men han iakttok den velbygde Trond. Men alderen tynger vel nær femti, tilføyde han ertende. - Siden du kaller deg molekylærbiolog, parerte Trond mens han lette med den høyre hånden, forventer jeg du kan si noe faglig vettugt om aldring. Jeg snakket med en russer, lege, i Bangkok. Det virker som foryngelseskurer er i skuddet, ikke minst i Moskva. - De har nok vært i skuddet siden tidenes morgen, sa David. Jeg vil helst ikke uttale meg om hva russiske leger driver med, det kan være så mangt. - Ok, men hva vil det biologisk si å bli gammel da? sa Trond. Jeg er litt stivere enn da jeg var yngre. Hvor lenge kan jeg holde det gående? Egentlig visste han ikke hvorfor han spurte, og han følte også at han ved å spørre kunne risikere å komme i understatus til den andre, som nok ikke var langt over førti, og så vidt han kunne se, i flott fysisk form. Han ante likevel at han kunne matche ham i bergveggen. Amerikaneren lot seg ikke merke med den utfordrende tonen: - Selv i mitt fagmiljø vet man nesten ingen ting om menneskelig aldring eller oppnåelig levetid, sa han, mens han presset hånden inn i en lovende grop i kalksteinen til venstre over seg. Men genene spesifiserer levealder på en eller annen måte. En evolusjonsteori om aldring antyder at det dreier seg om en sent utløst defekt. En rekke gener er involvert, og det berører alle mennesker. - Så det er altså en slags sykdom å bli gammel? sa Trond. Han hadde ingen problemer med å følge Davids tak oppover, han kjente velværet med den gode vektfordelingen. – Hvordan finner man så en kur, ja om ikke akkurat en kur, så i det minste en behandling, som kan bremse aldring eller utsette når den setter inn? - For å finne en effektiv behandling, må vi jo først forstå aldringens eller livslengdens biologiske virkemåte og det som bestemmer den genetisk, sa David, mens han trakk foten etter og fant en ny liten avsats med stor nok friksjon. - Gjør vi det da? sa Trond. Jeg syntes du sa var et vanskelig tema, i hvertfall når det gjelder mennesker. Forsket Jens på det? - Ikke umulig. Han gikk bredt ut. Nettopp fordi det er så vanskelig har genetikere forsøkt å angripe saken fra flere vinkler. I stedet for å prøve å forstå


aldring i mennesket, har de tenkt: hvorfor ikke heller først forsøke å forstå den i et meget enkelt dyr. Dersom vi kan forstå hvordan genene styrer aldringen i, la oss si en bitte liten kortlivet nematode, så kan vi teste hvorvidt liknende genetiske mekanismer bestemmer den hos mennesker. - En liten mark har man bedre oversikt over? - Nettopp. Den har vært brukt i våre laboratorier, ja i Petersens. Siden Watson og Crick, nobelpristakerne, på nittenfemtitallet klarte å bestemme DNAmolekylet som ligger foldet i kromosomene i kjernen på hver eneste celle i hver eneste skapning på jorden, og fant ut at denne molekylspiralen består av kun fire ulike komponenter som gjentar seg på ulikt vis, så har man siden starten i 1972 klart å kartlegge basesekvensen av disse fire ribonukleinsyrene, for stadig flere organismer. Likevel klarte man først så sent som i 1995 å bestemme hele gensekvensen for den første frittlevende organisme, men allerede i 2001 hadde man kommet fram til en grovskisse av menneskets hele gensekvens. Du har sikkert hørt om prosjektet som nylig er fullført, the Humane Genome Project? I de siste ti år har det vært et veritabelt race for å sekvensiere organismer, man har hittil konsentrert seg om husdyr og nytteplanter, naturligvis av økonomiske grunner. - Naturligvis, sa Trond. Nesten all soya er genmanipulert. Og den inngår i alle mulige matvarer som selges. - I dag kjenner man gensekvensen for både soyabønner, ris, hvete, havre, bygg, mais og tomat, og husdyr som ku og gris. Og for mennesket, som sagt. - Og de kjemiske konsernene forsøker å genmanipulere vekstene slik at de blir motstandsdyktige mot det sprøytemiddelet de selger, sa Trond. Slik at det dreper alt unntatt nettopp den planten. Selger frø og tilhørende gift i samme pakke. Tar patent på den sorten som giften ikke dreper. Man slipper å luke ugras. - Ja, de er mye av slikt. Masse penger å tjene i avl og plantevern, vet du. Men det er ikke bare de organismene jeg har nevnt som vi kjenner genene til. Over tusen arter er fullstendig kartlagt. Men bare cirka tjue eukaryote arter, det vil si arter innenfor det naturrike som alle dyr og planter og sopp hører til, som har genene liggende inne i en egen kjerne i cellen, i motsetning til bakterier, for eksempel. Det meste som har vært kartlagt er faktisk virus, over ett tusen, og et par hundre arter bakterier. Så det har også vært en stor innsats rettet mot medisinsk forskning. - Store penger i den bransjen også, sa Trond tørt. - Utvilsomt. Dessuten er virus et meget interessant verktøy i seg selv innen genteknologi. Modifiserte, ufarliggjorte virus kan brukes til å transportere nyttige genbiter inn i cellene i terapautisk øyemed, virus er jo nettopp spesialister i å trenge seg inn i fremmede cellekjerner, fordi de er avhengige av å få reprodusert sine egne gener der. Og da kan de frakte med seg en nyttig genbit man vil ha inn i et kromosom man vil endre samtidig. Men nå kommer mitt poeng: Innen for de tjue eukaryote artene man hittil har oversikt over, finner vi


ikke bare de dyr og planter som jeg nevnte, men også andre, som hund, rotte, moskitomygg og malariaparasitten. Som Jens Petersen også tydeligvis fattet interesse for. - Den russiske legen jeg traff i Bangkok fortalte meg om den også, sa Trond. Krypet lever og trives inne i cellene til mennesker. - Nettopp, sa David. Men det jeg vil fram til er det vi snakket om først, de såkalte modellorganismer som for så vidt har vært brukt til laboratorieforsøk lenge før den moderne genteknologi var utviklet. For eksempel mus, fruktfluen drosophila, en gjærsopp, og en nematode, Caenorhabditis elegans som også har fått gensekvensen sin kartlagt. En enkel organisme, men med et definert livsløp, den aldres. Man har testet teorier om aldring på samtlige av disse fire modellorganismene, det er forøvrig en hel industri som forsyner laboratorier med dem og med alt mulig av data og tilbehør for forsøk på dem. Genkartleggingens utfordrende pionertid er på en måte over, nå er det hvordan de kartlagte genene koder for proteiner, og dermed styrer biologiske prosesser, som er det interessante. Trond la inn en kileslynge til forankring fordi han forsto at han måtte konsentrere seg om å følge med. - Du sa det var mange aldringsteorier. - For å forenkle det, sa David, også opptatt med å forankre seg, så kan jeg nøye meg med å nevne et par av de mest kjente. Jeg er ingen spesialist på dette, men jeg forsøker å følge med. - Gjerne den enkle versjonen, sa Trond. Han likte dette berget nå, det var varmt her, men med behagelig lufting. - Den ene er teorien om livshastiget, sa amerikaneren. Den andre handler om frie radikaler. Du er sikkert ikke ukjent med noen av dem, når du tenker deg om. Trond tenkte seg om. - Det første, handler den om å leve hurtig og dø ung? Og hva angår frie radikaler, kjenner jeg til vitsen om at det eneste som er igjen av en revolusjonær sekstiåtter er de frie radikalene, og det eneste progressive med ham nå er brilleglassene? Det handler visst om å drikke mye blåbærsaft. Men jeg ville håpe i det minste også et godt glass rødvin i ny og ne. - Nå kjenner jeg ikke så godt de skandinaviske forholdene, sa David og smilte. Men du har rett i tilfellet livshastighet. Det var min landsmann Raymond Pearl som allerede i 1928 undersøkte følgen for livslengden av Drosophilafluene ved å øke temperaturen. Jo varmere de hadde det, jo kortere levde de. Han syntes at faktoren det endret seg med minnet om faktoren ved forløpet av kjemiske reaksjoner ved oppvarming, og det derfor kunne se ut som om alle biokjemiske reaksjoner som hadde med livsprosessene å gjøre gikk raskere ved høyere temperaturer, og at dette igjen forklarte den kortere livslengden. Trond nikket


-Men hva skulle det være som begrenset livslengden ved høyere temperatur? fortsatte David inkvisitorisk. Hva er det som skjer raskere? Pearl foreslo at det hadde med cellenes ånding å gjøre, eller det man kan kalle den mitokondriale energimetabolismen. Mitokondriet er cellenes energiverk. Det er flere ting som støtter en slik antakelse. For eksempel er enkelte mutanter blant fluene født hyperaktive og har dermed raskere stoffskifte. De lever kortere. - Så fluene har ikke mer energi enn de er opprinnelig er utstyrt for da, sa Trond. De kjappe bruker den fort opp. - Noe slikt, sa David. Et slags konstant livsenergipotensial, en fast energimengde pr. masseenhet for et liv. Dersom du bruker opp energien raskt, for eksempel fordi det er blitt varmere, eller at du på annen måte er mer aktiv, blir livslengden kortere. - Dette gjelder altså for bananfluene, sa Trond. Jeg for min del mener at det er bra å bruke energi på holde seg i form. Men hyperaktiv har jeg riktignok aldri vært. Så det kan jo ligge noe der. Hva med teorien om de frie radikaler? - Hva vet du selv om dem, sa David, mens han svingte seg litt opp og inn på den smale hyllen over dem. - De er jo noe svineri, de oppstår når de kjemiske reaksjonene i cellene våre produserer noen molekylbiter, superoksyder og hydroxy- radikaler og andre, reaktive biter som har ledige elektroner som forbinder seg med alt mulig de ikke skulle forbinde seg med, harskner fettet mitt, ødelegger proteiner og DNA, og jeg vet ikke hva, sa Trond, og svang seg lett etter og inn ved siden av David. - Jeg hører du er kjent med det, sa David - Har begynt å gå i helsekostforretninger, sa Trond. Leser brosjyrer. Er snart gammel mann. - Er det slik du tenker om deg selv, sa David. Trond kjente han rødmet litt under solen. Tenkte han slik? - Det er mange kilder til frie radikaler, forsatte David. Men de blir særlig dannet som et biprodukt av det normale stoffskiftet, av den oksydative fosforylasasjonen, og dermed kan man se en potensiell forbindelse mellom metabolismehastigheten og intensiteten av skaden av frie radikaler. Så i virkeligheten kan teorien om livshastighet og teorien om skaden av frie radikaler passe sammen. Jo raskere stoffskifte, jo flere frie radikaler. - Vitaminer skal jo hjelpe, sa Trond. Både C og E vitaminer skal jo uskadeliggjøre dem. Blåbærsaft. Antioksydanter. - Ja, og kroppen har egne forsvarssystemer, sa David. Det finnes antioksydant-enzymer, for eksempel superoksyd dismutase. - Disse navnene sa Trond. De forklarer ingen ting om selve enzymets struktur, det er bare en vanskeliger måte å si superoksydnedbryter på. - Det er vel slik navn stor sett er blitt laget, sa David. Som betegnelser. En rørlegger er en som legger rør, og så videre. Men enzymets kjemiske og fysiske


struktur blir jo beskrevet selv om navnet er intetsigende. Hva kan egentlig et navn si? Et navn er ikke en definisjon. - Nei, vanligvis ikke, sa Trond. Vi bare peker på noe og utstøter en lyd samtidig. Han satte seg ned og tok en slurk av vannflasken. Vannet lå blikkstille under dem. En båt dro ut fra bukten og tegnet en stor v i sjøen. - Det pågikk mye spennende kartlegging av proteiner i Jens’ laboratorier, sa David etter en stund. Jeg ble litt interessert i det. Det var flere prosjekter der som forsket på aldring. Så jeg vet at vi har noen andre hjelpsomme enzymer også. Katalase og gluation peroxydase, som kan bryte ned hydrogenperoksyd. - Det er bra, sa Trond. Godt å høre. - Den moderne versjonen av den oksydative skadeteorien for aldring er går da på at en hovedfaktor er superoksydet produsert i mitokondriene i cellene, et biprodukt av stoffskiftet. Men er det en holdbar teori? Dersom den er sann, burde det være slik at dersom du reduserer superoksydnivåene, eller nivået av prooksydanter generelt, så vil du forlenge levealderen. - Har man gjort noen forsøk med å teste denne sammenhengen da, sa Trond? Det er jo viktig for salget i helsekostforretningene. - Det har blitt gjort mange studier over det, sa David - Og resultatet? - Generelt har resultatene vært negative. Trond satt litt. -Hva med bananfluene, sa han. Har man studert det hos dem? - Ja, med vår kjære Drosophila har faktisk flere forskningsteam vist at en overekspresjon av ett av disse siste enzymene, superoksyd dismutase kan forlenge livsløpet til en viss grad i transgenetiske individer. Og dette ble tatt som en sterk støtte til oksydasjonsskadeteorien. Men en senere meta-analyse av publiserte studier av denne type antyder at disse resultatene kunne være villedende. Det er et arbeid der man fant at det var en invers sammenheng mellom øking av livslengden på grunn av overekspresjon av dette enzymet og selve livslengden for kontrollgruppen av ikke-transgenetiske fluer. Det vil si, du ser bare en øking av livslengden dersom fluene i kontrollgruppen er kortlevde. Men kontrollgruppefluene kan være kortlevde fordi de er genetisk innavlet, og derfor er temmelig syke, eller fordi forholdene for kulturen ikke er gode. Studien konkluderer med at overekspresjonen av enzymet sannsynligvis handler om å forbedre helsen til de syke fluene heller enn å forsinke aldring i friske fluer. Derfor er er det lite direkte belegg for at oksydativ skade er primærårsaken til aldring. Men teorien er ikke blitt motbevist. - Høres ut som grei forskning, rent metodisk, sa Trond. Og med vanlig svak konklusjon. Litt skuffende. Men det er vel viktig å komme på spor etter alternative hypoteser, og få testet dem før man trekker for bastante konklusjoner? Jeg ville tro at Jens var god på nettopp det.


- Det finnes en måte å komme unna dette litt tilfeldige hypotesejaget på sa David. Trond så spørrende på ham. - Å, hvordan skulle den være? - Å bruke virkelige mutasjoner og klassisk genetikk, sa David. Rett og slett å lete etter genmutasjoner som rører ved livslengden. Mutasjoner som utvider livslengden er generelt mest informative, siden mutasjoner som forkorter livslengden kan bevirke det enten ved å akselerere aldringen eller gjøre modellorganismen syk på en måte som ikke har med normal aldring å gjøre. - Har man funnet noen mutasjoner i disse laboratoriedyrene da? sa Trond - I alle fire slag! I løpet av de siste ti år har man identifisert enkle genmutasjoner som utvider livslengden, ikke minst for gjær. Men la meg fortelle deg litt om denne tredje modellorganismen, den lille nematoden Caenorhabditis elegans. Det er en fantastisk krabat for å studere aldring, de forandrer seg tydelig. Når de blir eldre både beveger de seg og spiser saktere, de blir ufruktbare, det ytre hudlaget, som er dannet av collagen liksom vår hud, blir rynkete, og collagenfibrene crosslinker akkurat som hos oss. - Det lyder skremmende kjent, sa Trond. - Konsentrasjonen av oksydert protein øker, slik det kommer til uttrykk ved karbonylinnholdet til proteinet, akkurat som i de fleste andre dyrearter. Og de akkumulerer et fluerescent pigment som likner på lipofuscin, en substans som består for det meste av oksydert materiale som akkumuleres med alderen i de fleste dyrearter, for eksempel i menneskelige nevroner og i hjertemuskler. - Så denne aldrende marken er blitt populær å spørre til råds? sa Trond - Livslengde- og aldringsstudier på den har virkelig tatt av i de siste ti år, sa David. Den ble også benyttet hos oss i disse foryngelsesprosjektene Jens Petersen drev med. Ja, vi kalte dem det uoffisielt. Jeg tror han forsøkte å innynde seg litt hos kosmetikkindustrien. Mye penger der. Etter hvert skiftet han fokus til å forske på lengden av telomerer, altså endestykkene av DNA-et som slites ned ved celledelingene og som ikke fornyes. Men det var før det ble det malaria for alle pengene. Denne nematoden er i hvert fall morsom. Den lever normalt bare to-tre uker. Den er ca. en millimeter lang. Hele dens genom på 97 millioner DNAbaser er som jeg sa blitt fullstendig sekvensiert, og det koder for omkring 19 000 gener. I motsetning til fruktfluen Drosophila blir ikke livslengden dens påvirket av innavl. Og den har to kjønn. - Det er jo ikke så uvanlig, sa Trond. - Ja men det er ingen hunner, sa David. Det er hanner og så er det selvbefruktende hermafroditter. Trond forholdt seg taus til det. Kunne de derfor ha ha det enklere enn mange andre arter? Han følte ikke stort nok engasjement til å leve seg inn i nematodenes kjønnsliv. Han antok det måtte være harmonisk og fredelig, men


antakelig enda mer deprimerende enn det hjemme i Oslo var å gå på utestedet Burns. Her oppe på fjellhyllen var de blitt sittende i to behagelig avrundete groper. Varmt, men luftig og flott utsikt. - Si meg, denne munkevennen din, sa David. Har du kjent ham lenge? - Nei, sa Trond. Hvordan det? - Dere virker nokså fortrolige. Har du fortalt ham hvorfor du er her? - Jeg så ikke noen grunn til å la det være, sa Trond. Hvorfor spør du? David så litt utover. Den vakre hvite stranden lå der nede. Ytterst på pynten vokste det et frodig grønt teppe av palmetopper - Thailand er et annerledes land, sa han endelig. Det er jo ikke naturlig at så mange unge menn skal være så religiøse. Jeg mener, det er ikke naturlig. - Det er vel kulturelle grunner for det, sa Trond. - Og nasjonalistiske også sa David. Politiske. Klostervesenet har makt. - Jeg har ikke inntrykk av at Chang er politisk orientert, sa Trond. Han har aldri nevnt noe for meg. Eller at han er engasjert i annet enn å være munk. - Si ikke det. Etter det du har fortalt meg, virker det jo nærmest som om han ble sendt ut fra klosteret for å fotfølge deg. Er du sikker på at du ikke er under, la meg si, en slags oppsikt. At han har et slags mandat fra myndighetene for å holde deg adspredt, ta det med ro, få deg til å nyte livet, i stedet for å bekymre deg om ting du ikke bør bekymre deg om. - Hvorfor skulle jeg være det, sa Trond. Hvem i all verden skulle ha interesse av hva jeg gjør og ikke gjør her i Thailand? - Du var jo hos ambassaden, sa David. Jeg vil tro at det kan foregå en viss overvåkning. Og man er ikke så veldig lykkelige for å holde liv i disse tsunamisakene lenger enn nødvendig. Det er naturlig med hensyn til utenlandske investeringer, nå er det en nasjonal oppgave å bygge opp igjen goodwill og normal turisme så raskt som mulig. Så lenge du fremdeles etterlyser de døde i tsunamien er du ikke nødvendigvis noe gode for landet. Vår felles venn mr. Petersen var en viktig person, hans dødsfall nesten pinlig, men hans forsvinning er en for lengst opp- og avgjort sak. Så egentlig vil man nok vært mest glad dersom du badet og solte deg eller heller fordypet deg i landets kultur. Eller religion om det måtte passe bedre. Trond måtte le litt. Det var en for absurd tanke. At Chang skulle være blitt med i en slik hensikt. Det var jo symbolet som hadde utløst bekymringen hos den gamle abbeden i klosteret. Han kunne da umulig ville hindre Trond i å lete etter det han var ute etter. Var det noe med navnet Jens Petersen? Det var sant at Chang nesten øyeblikkelig var klar til å ledsage Trond. Og det var faktisk sant at det de hadde snakket mest om var å ikke bekymre seg. Men det var jo grei buddhistisk filosofi. Å leve enkelt, uten å måtte ordne opp i noe som helst. Men det kunne jo tolkes slik at Trond i siste instans kanskje kunne overbevises til å gi opp letingen etter Jens, la det hele synke. Legge det bak seg, slik han nå hadde


slappet av når det gjaldt Stine. Der var det ingen fare lenger. Iglem ville helt sikkert rapportere dersom det skjedde noe galt med Stine. Han kom plutselig til å tenke på noe Triffin hadde sagt. Det som var summen av britens erfaringer ved å leve i Thailand, etter fåfengte bestrebelser på å ikke lenger bli betraktet som farang. Men David kom ham uforklarlig i forkjøpet. - Ting er ikke nødvendigvis slik de ser ut, sa David. Det var bare en innskytelse jeg fikk. Vi har et halvt berg å klatre før lunsj. Trond så tankefull ned på stranden. Han skimtet en orange skikkelse dypt der nede. Det var Chang. Han satt i skyggen under det store treet som var dandert med plastikkstrimler og mediterte.


Kap. 58. På terrassen: - Så du mener at Jens kunne ha flørtet litt med kosmetikkindustrien? sa Trond, og tok en slurk av øl’en sin. - At han var ute etter finansiering der også? - Mennesket er en erotisk skapning, sa David. Det styres av sitt ubevisste og sitt instinktliv. Alt som har med de grunnleggende drifter å gjøre er million dollar business. - Takk og pris at klatring er annerledes. Selv om man er competitive, er klatring logikk og bevisst mestring, sa Trond. David nikket, og sa ikke mer. De satt på terrassen oppe på Paradise House, oppglødde etter å ha vært i bergveggen. Trond følte seg vel. Nysgjerrig hadde han spurt om David kjente til Thai-massasje som det sto et oppslag om nede i gangen. David svarte at den var straight nok. Likevel hadde de kommet inn på damer og sex. Som om de skulle vært tjue og kompiser. Men nå kom Chang bort til dem og satte seg, vennlig smilende, uten å si noe. Trond kunne ikke hjelpe for at han plutselig følte stemningen ble tvunget. Han hadde tenkt å spørre David mer om Jens, men det kjentes ikke lenger så lett å snakke fritt. Chang hentet en av de store putene og satte seg i lotusstilling. Trond visste at det ikke var for å meditere, men for å sitte behagelig, i passe avstand fra dem. Chang likte å sitte slik, det hadde en gunstig effekt på ryggraden og sinnets oppmerksomhet. Trond fikk dårlig samvittighet for sin egen døs og ølen han holdt i hånden. Noe i ham savnet den svale roen han hadde følt ved å sitte nær Chang. På den annen side følte Trond seg inderlig tilfreds ved å ha gått et par taulengder sammen med David. Utstyret hadde vært supert, innkjøpt av Sally fra Railay Beach på Ao Phra Nang, adskillige mil herfra, hun og Jack hadde pleid å dra dit for å handle inn profesjonelt utstyr i den gode klatrebutikken der. David og han hadde fungert meget godt i veggen. Først hadde de bouldret litt i klippene nede ved stranden. Klatringen etterpå hadde ikke vært særlig krevende, de hadde trent på å legge inn naturlige forankringer i det for Trond uvante kalkfjellet, og de kommuniserte godt med hverandre. Steinen var virkelig fin å ha med å gjøre, selv om den kunne være litt glatt og folk hadde brukt flust med magnesiumkritt. Det sto også igjen litt for mange gamle bore- og limbolter etter Tronds smak, han ville ikke være begeistret for å benytte ukjente bolter i dette varme og korrosive miljøet. David hadde snakket litt om Jens da de satt på fjellhyllen øverst oppe før de rappellerte ned igjen, på en eller annen måte hadde David faktisk minnet litt om Jens i måten han klatret på, litt demonstrativt uvørent. David tittet ertende mot Chang: - Vi satt her og pratet litt om damer. Men ikke bli redd, det er fagprat, for nesten alt i biologien dreier seg om sex, skjønnhet, og angsten for aldring og


død. Kampinstinktet og frykten, alt er forbundet. Det er vel heller ikke ukjent i et religiøst land som Thailand? Chang smilte lett og nikket velvillig. - Vi trenger ikke å snakke mer om barjentene i Patpong nå som du er kommet, fortsatte David, litt unødig. - Vesten vet godt å utnytte dette landet, sa Trond - Handel er å bytte ettertraktede varer med hverandre, sa David. - Ja, og å tømme lommene til flest mulige mennesker. Til det er drifter og instinkter nyttig. - Jeg er ikke så sentimental, sa David. Selv økologi er business. Chang nikket til de to, fremdeles smilende. - Selv en munk kan vel overmannes av kjøpelyst, eller miste bevisstheten om hva som er nyttig? fortsatte David til Chang. - Alt handler om penger nå, sukket Trond. Folk låner på hus og hjem. - Banker er bra, sa Chang, og kom endelig inn i samtalen. Men å skylde penger gjør mennesker ufri. Det er å leve på andres nåde. - Det gjør vel du også ved å tigge, sa David, litt skarpt. - En almisse er en gave, ikke et lån, smilte Chang uforstyrrelig. - Jeg kan ikke se det er noe annet enn en handel det også, sa David. Bare at varen leveres giveren i det neste liv. Og Bjerre, du har rett, formuer bygges på folks behov. Enten det er for mat og klær, eller håndverk og tjenester. Eller ren forfengelighet. - Begjær søker rikdom, sa Chang. Man høster naturen, graver i miner etter metaller, lager kjemikalier, finner olje og gull. Mennesker blir opptatt av materielle ting. Blir grådige. - Men de har også skapt en verden full av redskaper og nyttige saker, sa Trond, og forsto ikke hvorfor han begynte å føle seg så irritabel. Den lette følelsen av velvære var borte, ølet allerede lunkent. Chang så litt overrasket på ham med sine glattrakede øyenbryn hevet. - Folk har utviklet tanke, formsans og evne til å håndtere materien, sa Trond påståelig. Språk og logisk sans, tenkeevne og abstraksjonsevne. Ånden og håndens arbeid. En lang tradisjon. Men nå handler det ikke lenger om å frakte seg selv eller pløye jord eller å utnytte mekaniske krefter… vel, det gjør jo det også. Men det virkelig nye er at vi har fått logiske maskiner. De øker vår mentale evne. Gir større kapasitet og perspektiv og åpner opp. Slik steinøksene gjorde hendene våre til mektig verktøy og våpen og ga dem voldsomme krefter, slik som hevarmen og skråplanet utnyttet krefter med skruer og tenger og taljer og gjorde enorme massers tyngde og treghet håndterbare. Nå kjenner vi helt andre skalaområder, fra romfart til nanoteknologi og maskiner mindre enn en celle. Men det kommer av at den teknologiske utviklingen er basert på fornuft og erfaring og aktiv rasjonalitet. Ikke passivitet. - Menneskene har sett på fuglene og fiskene og lært. Det er godt å forstå hvordan alt virker, sa Chang på sin irriterende enige måte.


- Vi har jamen også lært å systematisere, betvinge og organisere, sa David. Makt og menneskenes drifter og behov er grunnlaget for all organisering. Krigen og organiseringen av soldater og slaver skapte samfunn, de moderne forretningsprinsipper, krigens og utbyttingens og maktens prinsipper ligger til grunn for sivilisasjonen. Industrien tok i bruk de samme prinsippene, satte mange mennesker i virksomhet for å skaffe bedriften beste resultat. Men man må vinne i markedet som hæren må vinne i krigen. - Og i sin mest ekstreme form har vi kapitalmarkedene, sa Trond innbitt. Han nikket til Chang. Din venn som jeg traff. - Ja han kjøper og selger tall, smilte Chang fremdeles. - Er det ikke eiendom man kjøper og selger på børsen? sa Trond litt korrigerende. Man eier deler av bedrifter eller varepartier, ikke sant? - Vår munkevenn har rett, man handler også rene tall, sa David. Bare tenk på derivater. Opsjoner og fremtidskontrakter. Det er i praksis bare gjetninger på om markedet går opp eller ned. - Man kan sikkert leve av å lage hull i bakken og fylle dem igjen også dersom noen vil betale for det sa Trond spydig. - Gartnere og entrepenører gjør jo det, sa Chang. Du har rett, det kommer an på om noen trenger dem. - Folk trenger stadig hull i bakken, sa David. Det som gjelder er bare at folk skjønner det. Og skjønner at det er dette som gjør at alt går rundt. - Som å leve av å klippe håret på hverandre? sa Trond tørt - Nettopp, sa David. Så absolutt. Selv om frisører får liten inntekt på vår venn her. Trond var blitt uforklarlig irritert - Noen må i hvert fall skaffe maten. Selv til almisser, sa Trond - Det kan jo de dumme bøndene gjøre, sa David med et ertende smil. Men alvorlig talt. Det er jo uinteressant hvem som gjør hva. Det vil alltid komme varer på et marked dersom etterspørselen er der. Og mennesker vil alltid trenge mat. Så markedet vil komme opp med matvarer. Dersom ingen styrer det, vil det bli en sunn konkurranse mellom bøndene, som tvinger prisen ned og kvaliteten opp, for folk vil ha best mulig kvalitet for lavest mulig pris. - All mulig skitt er egentlig nyttig? - Markedet viser hva som er nyttig. Er det ikke marked for det, er det heller ikke nyttig. Så enkelt er det. Man må lytte til det folk vil ha. - Men hva folk vil ha, kan man jo påvirke. - Ja, nettopp, sa David. Det handler jo for pokker om å skape markeder. Moderne markedsføring sitter ikke stille og venter på at folk skal få en ide av seg selv. Den viser til at man kan ha et behov. - Som man kanskje ikke har - Det må hver enkelt bestemme selv. Det er frihet. - Men dersom man manipulerer med folks dypeste drifter for å skape dette behovet?


- Manipulerer? Driftene er der. Man gjør tilbudet tydelig. Et hvert menneske er ansvarlig for seg selv, og må passe seg selv. Andre kan ikke ta ansvar for en. - Det er noe som heter samfunnsansvar, sa Trond - Tvert i mot, sa David. Det var der vår idealistiske generasjon tok feil. Jeg har selv måttet innrømme det. Samfunn er en smart oppfinnelse for lathanser. There is no society. Ayn Rand sa det også. En hver må klare seg selv… - Nei, nå, avbrøt Trond, som plutselig ikke orket å høre på dette reaksjonære vaset lenger. Det fikk jo være måte på høflighet også. - Chang, jeg lurer på hvorfor din venn som studerte økonomi ble munk. Fikk han dårlig samvittighet? - For hva? sa Chang smilende. For økonomi? Kjøp og salg er jo naturlig. Men du har rett. Et sinn begjærer. Mennesker er rike og fattige. De rike er ikke mer lykkelige enn de fattige. Alt dette er illusjon. Samsara. - Jeg forstår meg jaggu ikke på sånne som deg, sa David og skrattet. - Men jeg vil også gjerne ha penger, sa Chang ivrig. Jeg synes det er morsomt å få penger. Ha dem en stund. Trond så skuffet på Chang. - Du ville jo bli som din mester? - Jeg vil det. Men hvem vet. Kanskje blir jeg ikke vis. Kanskje blir jeg forretningsmann, ute i verden. Inntil videre er jeg munk. Det er et nyttig arbeid. Kanskje kunne jeg blitt militær. Men krigen drepte mine egentlige foreldre. Trond sperret øynene opp. Hadde det begynt å rable for idealisten? Men Chang fortsatte uforstyrrelig: - Det er ikke nødvendig å hate de rike. Verden er handel. Penger er en del av verden, og penger er godt. Store folk har penger. De tar vare på små folk. Det er normalt. Små folk må respektere store folk. Store folk kan gjøre mye godt, Det vil alltid være store folk og små folk. Det viktige er respekt. Det er viktig med gavmildhet. Handel er ingen feil. Det er rett. Folk gir meg almisse, det er en god gjerning, de får sin belønning for det. Det er en god business. - Nei, nå orker jeg ikke denne pengefikseringen lenger, sa Trond sint. Hele verdensøkonomien er basert på utbytting av de fattige. Det var derfor jeg begynte å meditere for lenge siden… for å hoppe av. Men folk var like reaksjonære i der. - Meditasjon er ikke politikk, sa Chang og smilte. Meditasjon er ikke å forandre verden. Meditasjon er å leve, ikke mene, ikke tenke. Det er å kjenne sinnet, øve sinnet. En munk vil ikke forandre verden. Han vil finne en vei i verden der han er. Han holder en kunnskap åpen, viser en vei. Han øver som en musiker øver. Noen mennesker trenger å gå en åndelig vei. En kriger trener kamp. En munk trener meditasjon. Holdning, handling, jeg vet ikke hva som er best. Noen er begjærlige etter viten, visdom, opplevelser. En munk er fornøyd.


Han øver sin meditasjon og er fornøyd. Europeere bekymrer seg for alt mulig. Det er veldig komisk. Å velge et ubehagelig liv er virkelig komisk. - Men hva synes du om industrien som utnytter folks drifter da? sa Trond. Som skaper og utnytter avhengighet. Narkotika, rusmidler. Tobakk. Hva med forfengelighet? Mange små byer er blitt grunnlagt på røyking og drikking. En tobakksfabrikk, en fyrstikkfabrikk. Et bryggeri, et glassverk som laget flasker. - Arbeiderne får jobb. De blir glade. - Ja, ser dere. Slik dannes et marked, brøt David inn. Arbeiderne blir konsumenter som drikker ølet, spriten, røyker eller tygger tobakken. Avhengighet, nytelse og virkelighetsflukt har grunnlagt store formuer. En hver småby har hatt sin bryggeri- og tobakkskapital, det ble gjerne byens rikeste mann det. Se bare de nye russiske alkoholmillionærene. Alkohol og legemidler. Store behov. Store markeder. - Så du mener det er helt greit å gjøre folk avhengige, sa Trond. Også i legemiddelbransjen din? - Alt handler dypest sett om seksualiteten, sa David. Attraksjonen, som jeg sa. Skjønnheten. Og angsten for å bli gammel og dø. Markedene utnytter menns aggresjon og stridslyst, og kvinners hang til pynt, skjønnhet, og eksponering. Parfymeindustrien, moten. Skjønnhetsmidler. Kroppsdyrkelse. - Porno og prostitusjon er det også nok av. - Absolutt. I dette religiøse landet her til og med, sa David. Mer enn nok, spør du meg. - Hvorfor lager ikke Intergen, var det ikke det firmaet ditt het, billige medisiner for Afrika? sa Trond. - Ulønnsomt, sa David kort. Det har vært et stort problem å beskytte våre patentrettigheter mot piratkopier. - Man spekulerer faen meg med helse og legemidler også, sa Trond hissig. Legemidler skal ikke være middel mot sykdom, nei, helsen er et marked, for de rike og betalingsdyktige. De som vil leve lenger enn andre, eller forandre sin egen kropp for å bli mer attraktive. Da jeg spurte deg om Thai-massasje i sted, mente jeg faktisk helse. Det er jo blitt en gjennomseksualisering av alt også, en tv-, video- og filmindustri som eksellerer i effekter, som får hyperestetisert vold og sex til å se ut som en naturlig, nødvendig og selvfølgelig del av livet fra vugge til grav. - Ja, ja, sa David. Men private virksomheter har faktisk skapt store fremskritt innen legevitenskap, medisin og kirurgi. - Den plastiske kirurgi brukes kanskje mindre til å redde folk fra skader enn til å lage de rike enda mer perfekte, sa Trond harm. Og i Afrika dør millioner av banale infeksjoner fordi de ikke har råd til dyre medisiner og ikke får adgang til de billige. - Det vil jo dessverre alltid være patentrettigheter, beskyttelser, og eiendomsrett på alt, sa David. Også på legemidler. Companies må jo tenke lønnsomhet for ikke å bukke under i konkurransen.


- Og da kommer vi inn på Jens kanskje? Hva han jobbet for? Eller bukket under for? Trond ble med ett var det advarende blikket David sendte ham. Men det kunne da ikke være så farlig om Chang hørte noe. Chang kvar tross alt en venn som kunne hatt mye å lære David. De burde snakke ordentlig med munken, ikke holde ham utenfor. Trond følte at han i løpet av de siste minuttene var blitt enormt emosjonell, at han var i ferd med å lage en umulig situasjon verre, men David virket like uanfektet. - Jeg har fortalt Chang mye om Jens, sa Trond. Men han mener likevel at jeg skal la ham fare. - Kanskje du skal det da, sa David. En som er munk vet sikkert hva som er best for din sjelefred. Vil du ha en øl til? Jeg spør ikke deg, min venn, nikket han til Chang. Trond ristet på hodet. Da han hadde truffet Chang hadde han følt seg harmonisk og glad. De var blitt venner. Nesten som sjelebrødre. Den korte stunden han hadde vært sammen med Chang hadde faktisk fått ham til løsne på en frykt han ikke visste han hadde. Han ønsket bare å bli mer buddhistisk og avslappet nå, han ville lære hvordan, selv om det føltes som å svikte Stine å slippe henne ut av tankene. Men likevel hadde han bust ut med sine gamle frustrasjoner, messet om den kapitalistiske verdens elendighet, nå følte han også at Changs ubekymrethet begynte å gå ham litt på nervene. Trond følte seg råtten. Han hadde faktisk satt Chang utenfor under klatringen i formiddag, ja egentlig allerede i går da David kom til dem på den primitive kafeen. Nå satt han med en skyldfølelse i tillegg. Han orket ikke plagsomme tanker nå. Stine var trygg. Han selv var i et paradis. Og jamen kom Sally med et brett og slo seg ned hos dem et øyeblikk, selv om hun hadde det travelt. - For et flott sted du har, sa Trond, og kjente at han gjerne ville hun skulle bli der. - Ja, ikke sant, sa Sally. I kveld skal vi feire ny innvielse etter alle reparasjonene. Jeg håper dere vil like seremonien. Vi skal ha en hyggelig liten fest etterpå. Det er så flott at du, at dere begge har kommet hit, sa hun og smilte til Chang også som lyste opp. - Her er helt perfekt, sa Trond. Jeg har aldri sett noe så vakkert før. - Ja, det heter jo Paradise, sa Sally, og smilte sjarmerende bustete på håret. Men en stund var det forvandlet til helvete. - Det må ha vært ille, sa Trond. Jeg forstår på David at du led et fryktelig tap. Jeg er lei for det. - Ja, min mann døde, sa Sally. Han døde som en helt. Men forgjeves. Jeg var sint på ham for det. Jeg har forsonet meg med det nå. Det er over. Nå har jeg


kommet videre. Jeg var glad i ham, dette var vårt sted. Men det er merkelig å ha det alene. - Du ville ikke selge? - David, du har også vært til stor hjelp, avbrøt Sally. Nei, nå da alt er i orden igjen, vil jeg drive det videre. Dette er jo mitt liv. Det er dette jeg vil. Nå gleder jeg meg til festen. - Si endelig i fra dersom jeg kan være til nytte, sa Trond. - Det skal jeg, sa Sally. Det kan godt hende at du kan. Etter hvert. Trond så at hun smilte litt av ham. Eller var det til ham? Så fikk hun øye på kjøkkenhjelpen i det samme, og løp for å gi henne en beskjed før hun forsvant om hjørnet. Men David var ikke ferdig med den dumme diskusjonen deres. - Det handler alltid om drifter og nysgjerrighet innen biologien, sa David. Nysgjerrigheten er det mest guddommelige ved levende skapninger. Fascinasjonen. Det at man ikke kan la noe være. Også mennesker kan merke en fare. Når frykten melder seg, må de vite mer. - Nettopp, sa Trond oppgitt. Det er dette media bruker. De bruker driftene. - Opplysning hjelper mot grådighet sa Chang. Men kanskje blir man grådig på opplysning. Sinnet er urolig. Mennesket er påvirkbart, for vind og vær, for katastrofer. Vi er veldig redde. - Makbruk ødelegger alt, sa Trond. Selv om naturen også her har vært grusom. Men før var det krigen, volden, pesten, den vilkårlige volden, sulten som ødela. Nå skal alt gi profitt, alt gå med overskudd. - Ingen ting kan nok stanse handel, sa Chang - Dere europeere mener jo at er statlig velferd og mer skatt er best, sa David, og så utfordrende på Trond. - Det er nok best med en balanse, sa Chang høflig. Det irriterte Trond enda mer. - Herskerne vil ikke bli kastet, politikerne vil bli gjenvalgt. - Det viktigste formålet med å la folk ha penger mellom hendene er at de skal kunne kjøpe noe for dem, bruke dem opp, slik at vareproduksjonen kan fortsette å øke, sa David. Banker skal tilby folk penger, og ta renter for det. Det øker bedriftenes omsetning. Å fremme vekst er faktisk det det handler om. Dersom bedriftene og aksjene mistet tilliten, ville kapitalen forsvinne, og alt ville stanse. - Men snart er hele verden drevet av lån, kreditt og forbruk, sa Trond. Var alle som deg, Chang, ville det blitt en verdensomspennede økonomisk krise. - Du er nok litt drastisk der, sa David. Vi befinner oss faktisk i 2005. Man kan si mye dårlig om USAs nåværende ledelse. Men økonomisk er den overlegen. Og med hele den verdensomspennende flyt av kapital, vil det aldri komme til en virkelig depresjon mer. De store krisenes tid er over. De satt litt tause. Varmen var virkelig på sitt mest trykkende. Ikke et eneste vindpust.


- Hvor lenge drev Jens det nye laboratoriet hos dere? - Har du et øyeblikk til overs, sa David etter en pause, så vil jeg gjerne at vi tar en tur nå og kikker på den andre ruta du hadde lyst til å klatre. - Tja, sa Trond overrasket. Jeg hadde egentlig tenkt å gi meg for dagen. Så så han at David holdt blikket hans et lite sekund ekstra, og skyndte seg til å si: - Men det er greit for meg å stikke bort for å ta en titt på den. David nikket. - Håper du unnskylder oss, sa Trond til Chang. Det tar ikke lang tid. Du får representere oss for Sally så lenge. Chang nikket uforstyrrelig, og smilte. - Ha det hyggelig, sa han. Jeg har hatt et fint måltid i dag, verden er hele tiden et mysterium, det er meget interessant og fint her på terrassen, også når jeg sitter alene. Jeg tror ikke sjøen kommer hit opp igjen. Trond og David reiste seg og Chang trakk han den gule kappen fornøyd om seg til vern mot det blendende dagslyset. Så dro han i noen fingerledd til det lød tydelige knekk i hvert enkelt. Vel utenfor hørevidde stanset David og vendte seg mot Trond. - Jeg beklager, sa han. Men jeg fant det altså greiest å ikke innvie din venn munken i alt som gjelder mr Petersen, i hvert fall ikke den informasjonen jeg har, selv om du øyensynlig har full tillit til ham. - Greit det, sa Trond. - Får jeg spørre hva du har fortalt om vår tidligere kollega? sa David. Har du gitt ham konkrete opplysninger som angår mr. Petersens forsvinning, og i tilfelle hvilke? Trond fortalte om Stine og Flemming, og symbolet, og om turen til den gamle vise i klosteret, og hvordan han hadde reagert. David ble meget interessert. - Det var som satan, sa han. De er enormt overtroiske i dette landet. Denne Phii-troen er ganske ille. Så de mente det var onde krefter som var på ferde? Har du noe i mot å vise meg dette djevelske vesenet, dersom du ikke har kvittet deg med det? - Jeg har det stadig vekk, sa Trond. Jeg kan ta med tegningen jeg laget i kveld. David så litt betenkt ut: - Jeg vil nok råde deg til ikke å vise den fram i øst og vest på denne festen. Man vet ikke hvordan folk her reagerer på den slags. Ja, du fikk jo en prøve på det, skjønner jeg - Den gamle reagerte i hvert fall så det holdt, sa Trond. Det var faktisk litt uhyggelig. Chang reagerte også. - Han ja, sa David. Det er jamen meg en freidig fyr. Dersom det er slik jeg tror, da. Men det spiller jo liten rolle. Poenget er vel at du gjennomfører ditt forsett med å lete. - Du mener altså at Jens var innom dette stedet, sa Trond.


- Det har Sally selv fortalt meg, sa David. Det mĂĽ bare ha vĂŚrt ham. En dansk-amerikaner. Trengte klatreutstyr. Har visst hatt ett eller annet prosjekt i tillegg til konferansen. En slags feltekspedisjon. Og jeg skulle damned well likt ĂĽ vite hva den dreide seg om.


Kap.59 Avstikker til en bihistorie. Søndag. Det var knapt noen hemmelighet at Flemmings tidligere kollega Peter Mose ble kalt Mosefunnet eller Moseliket av sine mer ondskapsfulle studenter. Av en eller annen grunn hadde han et usedvanlig inntørket og rynket ansikt, hudfoldene hans var heller ikke preget av sol og friluftsliv, så her han, Flemming og Ib satt utenfor Ibs lille kolonihavestue ute på Amager, sto hans gråhvite kulør i sterk kontrast til den sunne brunfarge havekolonistene hadde erhvervet seg der ute etter å ha klippet hekker og luket i blomsterbed og karsesenger. Dagen var varm, den første sommersøndag i juli. Ib hadde sommerlukket sin forretning og flyttet ut hit hvor han hadde solsikker, sombrero og sin spanske flamencogitar. Flemming og han hadde tilbrakt utallige fine sommerettermiddager her. Peter Mose hadde syklet fra universitetet som lå like ved, han var ugift, studentene var vekk, administrasjonen holdt ingen møter, så det var deilig å være forsker i de feriestille korridorene. Nå kunne han, søndag som hverdag, fordype seg faglig på sitt kontor og skrive artikler av hjertens lyst. At Flemming hadde invitert ham over til en lunsjfrokost for å snakke mer om figuren, var bare hyggelig. Peter hadde kopiert opp bilder av masker og figurer fra sin, for en rekke år siden utgitte, men dessverre meget lite solgte bok. - Dette drejer sig bestemt om en såkaldt Phi, en åndefigur fra zigeunerfolket Chao Ley omkring Andamanhavet, sa Peter. Der findes forskellige stammer, af håndarbejdet vil jeg tro det er Moken- kultur, men den den kan i princippet komme fra hele kysten, fra Sumatra, Malaysia, Thailand, Burma. Der råder en vis nomadisk tradition, og snarere stammegrænser end landegrænser. Der fant sted en såkaldt civilisationsprocess og modernisering, særlig efter at ferieturismen tok fart i firserne samtidig med den såkaldte tigerøkonomi, men animismen og åndetroen er alligevel meget stærk, også i Syd- Thailand, som ellers fortoner sig vestligt orienteret, men som i virkeligheten er et riktigt lapværk af nationaliteter, religioner, stammer og kulturer, både mod nord og ved kysten. Det ser ud til at buddhismen klarer at leve sammen med dem alle. Havzigeunerene følger en animistisk tradition, deres naturånder kan være av mange slags. Dette er måske en slags fuglegud, jeg har ikke set den tidligere, den er oplagt en figur tillagt magisk kraft, måske en amulet. Der findes blant andet en ubehagelig og selvlysende fuglemand der kaldes Phi Kra-hang som man kan blive besat af, men jeg ved ikke, om det er denne. - Hænder det at man stikker nåle i disse, spurte Flemming. Som det populært kendes fra sort magi? Kan det være en slags vodoo? - Nej, den metode har jeg aldri hørt om i denne forbindelse, sa Peter. Men det knyttes riktig nok en del besværgelser til sådanne masker og figurer. Velsignelser og forbandelser, lykke og ulykke. De kan være knyttede til ejeren med en særlig velsignelse, og tilsvarende ulykkesbringende forbandelse over


hans fjende, til tyve eller andre uværdige der skulle tage amuletten i besiddelse på uretmessig måde for at forsøge udnytte dens kraft. Sådan vil den forblive en lykkebringende amulet for sin ejer, men ikke meget heldig at opbevare for de der måtte stjele den eller som ville ønske at misbruge den. - Så det ville ikke være sundt at ha den i sin besiddelse, end si at anvende den dersom man ikke var den person amuletten var myntet på, eller sendt til, sa Ib, og kikket bort på Flemming. - Nej, man risikerer at blive offer for en forbandelse, sa Peter Mose. Sådan er disse traditioner og opfatninger. Det er sgu’ godt at man ikke bare skal tage disse ting bogstaveligt. Jeg har arbejdet med masker, amuletter, ja til og med indtørrede ape- og menneskehoveder fra Indonesien i en menneskealder. Men jeg er sagtens meget sund og frisk, og har som i kan se ej taget nogen skade deraf. Det er kun dårlig organisering, besparelser og uerfaren ledelse som slider os op nu efter at du tog din pension Flemming. Flemming smilte litt. Han hadde alltid likt den kollosalt rynkede Peter Mose som talte rett frem i de ansattes sak og hadde vært en hård negl i de lokale forhandlinger. Peter hadde tydeligvis glemt hvor kritisk han hadde vært den gang Flemming var instituttleder. Han spekulerte litt på om den andre virkelig hadde kjennskap til sitt meget dekkende, men riktig ondskapsfulle økenavn. En mørkhåret, livlig kvinne tittet over hekken fra nabohuset. - Hej Ib, sa hun. Så nu er du altså udsprunget du også. - Hej Mette, sa Ib. Ja, det er jo en riktig dejlig tid nu. Jeg har besøg af mine venner Flemming og Peter, vil du ikke ha en lille øl med? - Det ville være riktig hyggeligt, sa Mette som la fra seg rosehanskene, gikk rundt og åpnet den lille grinden inn til Ibs have og presenterte seg. - Du arbejder på universitetet, ikke? sa hun. Jeg mener bestemt at ha set dig der. Peter nikket. - Sikke en dejlig sommerdag, sa Mette, da Ib kom med en Tuborg til henne også. - Det var da noget fantastisk flot tøj du har på, sa Ib. Har du også lavet det selv? - Det er batik, sa Mette. Det er ret nemt. Og tynd bomuld i sommervarmen. - Det er da et kønt mønster, sa Flemming. Hvordan laver du det? - Man tegner med smeltet voks, sa Mette. Man farver først, så tegner man en maskering med voks, så smelter man det og farver og tegner med voks på ny og så videre. Jeg har lavet et par stykker, men så løb jeg tør for voks, min søn trængte det til sine bier, han bygger en kube. - Går det ellers godt med hans biforskning? sa Ib. Den er da ret spændende. Så var det skam jeg ikke slog til på al den bivoks ude i en lejlighet på Nørrebro, jeg kunde ha fået en hel ladning der, arvingerne vidste ikke hva de skulle gøre med den. Det lå i plader stablet op i vaskekælderen.


Flemming kikket på Ib. - Var det den lejlighed vi har talt om? sa han - Javisst, sa Ib. Det var slemt nok med de bøger, hvis jeg så også skulle ha fyldt butikken med bivoks. Men jeg vil gi dig adressen, Mette. Det er måske noge for din søn. Det ville være meget synd hvis det gik til spilde. - Ja, tak, sa hun. Det tror jeg han vil blive meget glad for. De tok alle en slurk av håndbajeren. Solen skinte. Peter Mose ble sittende en stund til, selv om hans selvpålagte lunsjpause for lengst var passert. Biene og de andre insektene summet omkring dem, travelt i gang med sommerens arbeid. Natt til mandag sov Flemming urolig og våknet frustrert av en ubehagelig drøm, han syntes han så Peter Moses ansikt, bare enda mindre og enda mer rynket, og visste at Peter hadde noe å klage på, det gjaldt visst dårlig inneklima og manglende medarbeidersamtaler, men da Flemming ville innkalle ham, var han bare blitt enda mer innskrumpet, og helt umulig å argumentere mot. Det var bare en drøm, men det var forbannet hvordan hans ubevisste sjeleliv reagerte på dette magi- og amulettsnakket. Han hadde hittil sett på figuren som en interessant gåte. Når han tenkte på den nå, syntes han faktisk at den hadde fått et litt uhyggelig preg. Jens hadde hadde en estetisk smak helt ulik hans egen, og mange ganger hadde han måttet ta seg ganske hardt sammen for ikke å vise antipati når han så de bilder og malerier som Jens hadde hengende i sin leilighet. Det var kunst som ikke falt i Flemmings smak. Den virket hard, nesten sadistisk. Men det var den nye tid. Halvfemserne. Den tiden var blitt hård og grusom. Han tvilte ikke på at Jens hadde sendt ham figuren i beste mening. Den var så typisk en figur i Jens’ smak, han hadde nok aldri et øyeblikk reflektert på at den ikke Flemming også skulle like den. Så at den var ment som en positiv gave fra sønnen var Flemming ikke et øyeblikk i tvil om. Empati aldri hadde vært Jens’ sterke side. Men denne damen hadde kanskje hatt den liggende? Kanskje var det hun som hadde pakket den opp og så klebet igjen? Det var noen helt vanlige klare små tapebiter, men var nok ment ikke å sees. Man kommer lett i skade for å åpne andres brev dersom de kommer i ens egen postkasse, selv om de er feiladressert, tenkte han. Kanskje hadde hun åpnet den og urettmessig beholdt den hos seg litt for lenge. Hun kunne ikke ha trodd den virkelig var til seg, hun måtte bare ha syntes den var fascinerende. Men hun ble funnet død etterpå. Helt uforklarlig. Hva hadde skjedd? Det var umulig å vite. Politiet hadde ikke funnet ut noe. Flemming døset av igjen. Den siste del av natten drømte han om bier. Om bier som danset for hverandre, i sin betagende kommunikasjon for å vise sine medbier hvor nektaren var å finne.


Kap. 60 Om arbeidstakeres rettigheter (søndag) Som Andreas Iglem så skarpsindig hadde observert, var det kommet en misstemning inn i det ellers så hyggelige oppholdet hos Rick og Sheila. Stine følte seg ganske fortvilet over at hun hadde vært så impulsiv og dum på stranden ved Kao Lak, det nyttet ikke å late som om det ikke var alvorlig. Christian hadde forsøkt å spøke det bort og sa at det ikke var så farlig, han hadde vært dum fordi han hadde drukket og ikke skjønt at Stine var lei seg. Det var jo ergerlig med den ringen, men han hadde faen meg råd til en ny. Hvis han ville da. Det ble ikke snakket mer om det, Stine merket at han hadde satt opp en hard mur mot henne, han var nok ganske sint. Stine visste at han var såret, men hun kunne ikke late som om hun ikke hadde ment det. Hun hadde ment det. Christian lot til å ha begynt å gruble igjen, når han og Iglem var sammen var det i hvert fall ikke plass til Stine der. Christian og advokaten satt sammen ved bassenget. Christian hadde badet, Herdur holdt på å bade, Stine skulle bade. Iglem badet ikke. Sheila lå utstrakt i en liggestol med en liten forfriskning. Rick hadde som vanlig ærend nede i golfklubben, han kom hjemom og dro igjen. Bare Viktor Sarenko hadde ikke vært å se. Han holdt seg antakelig på sitt rom. Nå så Herdur at Viktor var kommet, og ble litt sjenert der hun satt på bassengkanten. Hun merket at han hadde sett henne. Hva var det med Viktor som gjorde henne så rastløs? Han var bare simpelt hen en utrolig flott fyr, men det var noe mer enn det. Måten han så på henne på var ikke påtrengende men rolig. Vitende. Som om han kjente henne, og alt hva hun var i stand til å tenke. Han var likevel ikke hennes type, han var taus, hård, det var noe farlig over ham, som en hinne, men som om han også trengte å bli sett, bli elsket kanskje. Hun hadde merket hans enorme sensitivitet og våkne oppmerksomhet i går. Det var noe ved ham, ett eller annet grunnleggende som hadde med trofasthet å gjøre. Nå var han blitt ansatt som hennes livvakt, så merkelig det enn var, og hun senset med hele seg at kom hun i virkelig fare, var han en slik mann som uten å nøle ville beskytte henne, redde henneselv om det kunne koste ham hans eget liv. Herdur hadde aldri følt seg beskyttet på den måten før. Herdurs hjem hadde vært en katastrofe, faren hadde vært forsumpet av fyll og hadde bare hatt de mest primitive instinkter tilbake da hun kom i puberteten. Moren hadde vært borte, levd med en utlending i et helvete av mishandling og rus som hun hadde klart å komme seg ut av bare noen måneder før sykdommen gjorde henne til det bevisstløse vraket hun nå var, bortgjemt på et pleiehjem ute i Gladsaxe. Herdur hadde lært å ta vare på seg selv, men det hadde kostet hårdt. Tiden på Christiania hadde ikke vært noen idyll, men de hun bodde hos hadde vært anstendige mennesker. Hennes første kjæreste hadde det gått galt med, til sist hadde de vært som søsken, men da det knep som verst hadde Jens steppet inn.


Hun hadde vært glad for det. De hun holdt til hos hadde antakelig varslet ham. Jens hadde tatt seg av henne, han kunne tilsynelatende først ta seg av folk og øyeblikket etter gi blaffen i dem fullstendig. Han kunne glemme alle omkring seg. Han var jo også en lærd. Og han kunne si forferdelige ting til henne, som om hun kunne tåle alt. Da det gikk opp for henne at Jens følte seg litt fremmed med alt det norske i huset, ble det som om Jens og hun riktig kunne slappe av på dansk og ”køre utad” når de to var alene sammen. Det var hun selv som hadde brakt det magiske på bane. Hun og Stine hadde lekt litt med en ring som pendel og forsøkt å lage automatisk skrift om noe kæresteritull. Da Jens hadde betraktet dem en stund, hadde han uten å nøle sagt at det hele var noe forferdelig sprøyt. Herdur hadde blitt forferdelig sint og hadde gått løs på ham. Hun var blitt helt ute av seg, og begynte faktisk å sparke ham. Jens hadde bare ledd, men da han fulgte henne ut til døren hadde han plutselig sett på henne og spurt om magi var viktig for henne. - Ja, hadde Herdur skreket, fremdeles rasende. Selvfølgelig er det viktig. - Du er nok en riktig heks, hadde Jens svart. Er det så viktigt, skal du fandenme lære det riktigt, med kvalitet. Og det blir kun vores sag. Det må aldrig røbes. Ikke til noen. Heller ikke til Stine. Det hadde vært begynnelsen. Og Herdur hadde aldri visst at det forholdt seg på den måten. Jens hadde fortalt henne om de egyptiske tradisjoner, om hvordan historien hadde fordømt hekseri, om hvordan kirken hadde monopolisert religiøsiteten, og at den selv i sine egne ritualer hadde gjenklang av myter fra Isis- og Mithradyrkelse, at ordet Satan egentlig bare betød ”det som er motsatt”, han hadde snakket om sort og hvit magi og deres ritualer og tradisjoner, og at det fantes virkelige magere og hekser i rikelig monn også i dag, ja i København, at det fantes verdensomspennende nettverk av magere, shamaner, trollmenn, hekser, og ikke minst satandyrkere som forsøkte å gjenskape og vitalisere de gamle hedenske ritualer fra førkristen tid, og at mange av dem hadde et meget dypt forhold til naturens krefter. Han hadde fortalt om forskjellen på sort og hvit magi, at det innebar ansvar å påkalle krefter, men anvendt på riktig måte var de et fantastisk verktøy som kirken hadde forsøkt å demonisere og skjule og straffe folk for. Det var fascinerende, men det var noe som likevel begynte å butte i mot. Herdur følte at hun ikke riktig kunne være med på Jens sitt kalde hat og gjentatte hån av kristendommen og kirken. Herdur kjente faktisk mange kristne som gjorde en enorm innsats på gaten for junkies og fattige, og hun syntes det lille hun hadde hørt av hva Jesus hadde gjort hadde vært flott, han hadde jaget kapitalistene ut av tempelet, drevet med healing, forsvart sine fiender som ikke visste bedre, han hadde ikke villet være med på å fordømme noen og hadde vært erklært pasifist, enormt flotte ting alt sammen, syntes Herdur. Hun kunne godt forstå at Maria Magdalena hadde vært betatt av ham. Jens hadde bare sagt alt det riktige, men senere hadde kirken brukt folks naivitet og uvitenhet til egen maktbruk.


Det var Jens sitt uforsonlige hat til de kristne som gjorde at Herdur likevel ikke orket å gå videre da han ville lære henne flere riktige magiske ritualer. Hun opplevde at Jens var fanatisk, og fanatisme var det verste hun visste. Man skulle da ikke fordømme? Alle ting hadde noe godt i seg om man ga det kjærlighet, det var Herdurs viktigste erfaring og motto. Hun hatet folk som fordømte og sorterte andre etter sitt egne forrykte hode. Herdur hadde selv måttet ordne med sin fars begravelse sist år, og hadde da fått et meget godt inntrykk av presten. Det var en ung fyr, og han hadde virkelig villet gjøre alt for henne. Han hadde sittet lenge sammen med henne og lyttet da Herdur forsøkte å komme på noen gode minner hun kunne hatt fra faren da hun var liten, ett eller annet som presten kunne nevne i sin tale i kirken. De to hadde virkelig klart å komme på mye godt, hun var forbauset over at hun hadde vært så fordømmende over for sin egen far, i begynnelsen hadde det jo vært meget fint å være sammen med ham. Hun var glad for at hun også hadde husket det. Plutselig hadde Herdur skjønt at presten hadde en viktig oppgave, den handlet også om ritualer, de var ment for å avslutte og hjelpe hennes lange og vonde forhold til sin far. Hun hadde sittet og grått mens han preket og nevnte de fine minnene. Og Herdur hadde til og med reist seg og sagt noen få ord selv oppe ved kisten. Det hadde presten oppmuntret henne til, og hun hadde gjort det, og det var den første gang hun hadde talt offentlig. Det hadde ikke vært så mange i kirken, verken Jens eller Mona var der, og det hadde såret henne dypt, men Stine satt der, og noen få slektninger. Da presten hadde tatt Herdur i hånden etter begravelsen, hadde hun gitt ham en stor klem, uansett prestekjole og alt. Nei, hun ville ikke være med på å håne kirken. Og hun ville ikke gjøre flere av Jens sine magiske ritualer. Jens var for det meste i USA nå, hun hadde arvet leiligheten etter faren og måtte pusse opp den, og ja, hun hadde klart seg godt alene. Sist høst ble det helt annerledes å bo der sammen med Stine, og etter at hun hadde solgt for å kjøpe forretningen, hadde hun igjen oppdaget flere som var involvert i magi. Selv om hun selv ikke ville inn i det mer, så hun ingen grunn til å fordømme dem fordi de drev med det. Kanskje var det godt for dem. Jo, Herdur visste at magi var reelt nok, men nå hadde hun skaffet seg et travelt og ansvarlig liv med sin butikk, hun ville ikke rote omkring mer, ikke med hasj heller, eller i hvert fall svært lite. Herdur hadde klart å få livet til å bli godt. Hun hadde hatt mange kjærester underveis, hun var riktig glad i både selskap og sex, og visste at hun egentlig kunne få hvem hun ville, men nøt livet slik det var nå. Hun orket ikke å fordømme noen, kristne eller ei, vi var jo alle mennesker. Hun håpet også at Christian ville være i stand til å forstå det en gang, for det var motbydelig hvordan han var blitt oppdratt til å forakte sine medmennesker, han burde forstå at han selv ikke alltid trengte prestere og være


rik, men at han var god nok. Hun skulle ønske at han hadde hatt en litt bedre oppvekst enn i sitt rikmannshjem. Herdur la seg i sin liggestol. Hun forsto at Stine hadde det ganske dårlig i dag. Kanskje burde hun ta seg mer av henne. Men det hadde altså skjedd noe viktig som overstrålte alle andre hensyn. Det dreiet seg om Viktor. Hun var sikker på at han hadde sett på henne, selv om han tilsynelatende var uberørt. Nå var han her ved bassenget. Herdur så Viktor stå og vente tålmodig mens Christian og Andreas Iglem satt og diskuterte ett eller annet. Det var en absurd situasjon. At Christian til de grader kunne være så arrogant, og ikke legge merke til ham! Viktor hadde en flott kropp, hun kunne se hvordan styrke gjennomtrengte hele hans skikkelse, han var en riktig mann. Han hadde ikke gjort noe forsøk på å kle seg smart, hadde bare en anonym skjorte og bukse i grått. Men det var i grunnen totalt uvesentlig hva han bar, så Herdur. Han var en mann. Nå sto han og ventet. Det var så uverdig. Herdur holdt det ikke ut lenger. - Christian, ropte hun. Nu må du for fanden vågne op. Kan du ikke godt se at Viktor står og vil tale med deg? Christian kikket dovent opp, og lot som om han ikke hørte. Herdur ble desperat. - Christian, din idiot. Nu må du for fanden ta dig sammen. Du kan altså ikke behandle folk på den måde. Viktor har et job, han er for fanden ingen slave. Også Iglem våknet til liv: - Christian Frederik. Det virker som om din ærede og vakre motpart her har et vesentlig moment å fremføre i arbeidsrettslig sammenheng, sa han knirkende. - Faen, sa Christian surt. Hva er det dere bråker om. - Det er simpelthen bare så arrogant, sa Herdur. Kan du ikke se hva du holder på med? - Har jeg gjort noe? sa Christian. Stine satt klistret til Ipoden. Herdur så at hun ikke orket å blande seg. - Det handler om rettigheter i arbeidsforhold, sa Iglem. Vår venninne her synes å engasjert seg i en sak hun fremfører på vegne av sin klient. - Han kan vel for faen spørre selv, sa Christian, og kikket opp på Viktor som sto helt rolig og lot som om han ikke forsto hva de snakket om på det fremmede språket. - What do you want? - I need to go to town for two hours, sa Viktor rolig. I will need to buy some small things for my room. If you don’t need me, of course. - But no, I do need you here, sa Christian tvert. For security. That is our deal. Herdur så et bitte lite glimt i Viktors grågrønne øyne. Så svarte han rolig: - OK. Then I will stay, og vendte seg om.


- Vent, ropte Herdur, på gråten. Christian, din idiot. Tror du virkelig du kan behandle folk på den måte? - Hvorfor ikke, sa Christian. Han jobber for meg. - Du kan bare ikke, sa Herdur, og begynte plutselig å gråte. Iglem ble plutselig ildrød i hodet. - Mr. Sarenko, ropte han høyt. Wait a minute, please. Så vendte han seg mot Christian som ble ganske paff. Han hadde aldri sett Andreas så sint før, kanskje med unntak av en gang Cristian hadde slengt dritt om aksjeloven. Men Andreas var enda sintere nå. Han formelig spyttet ut ordene: - Min kjære Christian Frederik. Punkt en: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at i det følgende taler jeg som setteadvokat for min kjære venninne og hennes klient, og ikke som din advokat. Punkt to: Jeg vil gjøre gjeldende at det her har funnet stede en urimelig trakassering, det kan ikke aksepteres. En vakker kvinne som vår venninne her skal ikke måtte komme i denne type emosjonelt opprør som dette permisjonsnektet, som du etter lov om arbeidsmiljø av nittensyttiseks med tilføyelser og endringer står ansvarlig for, innebærer. Punkt tre: Jeg vil ikke nøle med å sette hardt mot hardt om dette fortsetter. And Mr. Sarenko, ropte han myndig. If this situation will be maintained, I will recommend for your inspiration a study of the works and magnificent speeches of a favourite of mine: Mr. Vladimir Illitch Uljanov Lenin. Samme kveld etter at det var blitt mørkt gikk Herdur ut. Hun klarte ikke sove. En stor gul måne lyste gjennom de sorte trærne og la et blankt teppe på den stumme parken. Hun ante at sjøen lå der ute et sted, men til tross for månelyset var det ikke mulig å se den. Hun lengtet etter å dra til vannet. Som et sjødyr lengtet hun. Hun følte at hun på en merkelig måte hadde levd hele sitt liv frem til nå med det formål å havne her, i det bløte mørket, blant de hvite brenningene, slik de hadde slått mot stranden på Kao Lak i går. Hun ville elske å være i de brenningene. Så langt hadde hun fulgt med, åpen for hva denne reisen kunne bringe. I Bangkok kunne hun nær blitt drept, Men som om den faren også hadde vært en del av en stor, vidundunderlig plan, det eventyr som hennes liv var og skulle komme til å bli, hadde den også fremskaffet sin motsetning: Hennes hennes beskytter, hennes trygghet. Han var her nå. Hun hadde aldri behøvd å lete etter ham. Han var kommet siden hun var blitt utsatt for fare. De var ment for hverandre. Det var ham hun hadde sett i drømmen. Christian hadde bare vært et middel for de magiske krefter som hadde brakt ham til henne. Herdur gjorde nå det hun aldri før hadde trengt å gjøre i forhold til en mann. Hun gikk over plenen i det klare månelyset, ned til huset der Viktor bodde, og banket på døren.


Kap. 61. Nye gjester. Søndag formiddag. Selv om Trond og David Lang hadde dratt bort til bergveggen for å snakke uforstyrret, var de ikke kommet videre. Jens måtte hatt flere planer enn bare konferansen! Men de var like langt, og gikk i stedet ned mot sjøen. Stranden var av grov, hvit sand. En kvinne som kanskje jobbet ved senteret, drev inn på toppen av en bølge og gikk i land med armene oppstrakt. Hennes venninne vasset uti, føttene sank ned i grusen mens hun tok hånden om håret og satte det opp. De hvite kornene klebet seg til leggene deres og drysset av igjen. At Jens hadde vært på konferansen, var sikkert nok. Han hadde vært i Thailand i forkant, men David visste ikke i hvilket ærend. Det kunne ha vært feltarbeid. Jens hadde rekvirert laboratorieutstyr, men det var umulig å vite hva det skulle brukes til. Thaimyndighetene kjente ikke til saken, det hele var litt merkelig. Trond nevnte termen symbiotic exellence og dagboken, men de ble ikke klokere av det heller. Det virket bare eksentrisk. Snart etter dro David hjem for å forberede seg til selskapet og Trond ruslet videre. Lenger borte traff han på en gutt som tok bilder av tre piker i shorts. De lente seg mot en poret stein på firefem meters høyde som bølgene slo inn under. Trond hadde hatt en fin formiddag allerede, og kunne blitt her for evig. Han forsto nå hvorfor Sally og hennes mann hadde kalt stedet Paradise. Det siste halvåret måtte ha vært en forferdelig påkjenning for henne. Både katastrofen, og det å miste Jaques. Likevel, Trond kjente at han heller ikke ved denne anledning klarte å sørge over en kvinnes tapte samboer. Var ham det var noe galt med, siden verken Jens’ eller Jaques’ bortgang brakte medfølelse fram? Oppfattet han andre menn kun som konkurrenter? Han tenkte på Davids biologiske synspunkter med uvilje. Både Jens og Jaques var døde. Trond kunne ikke hjelpe for at han hadde begynt å føle ett og annet i forhold til Sally. Kanskje var det settingen, David hadde hatt rett i at hun var en flott kvinne. Hun og David var visst gode venner, men det virket ikke som om det var noe annet mellom dem. Så hadde David også vært venn med hennes mann. Trond ruslet opp til palmehytta igjen, la seg på sengen og kikket opp på salamanderen som satt på sin faste plass i taket. Den gjorde ikke mine til å bevege seg. Trond lå også godt her han lå. - Undres på hva som foregår i den reptilhjernen, tenkte han. Den var dyktig nok der oppe, han hadde sett at den lynsnart hadde snappet et insekt. Den hadde instinkter så det holdt. Jakt på noe å leve av, jakt på hunner for å formere seg, ha et trygt skjulested, ikke bli spist selv. Overleve. Trond syntes han gjenkjente noen av hovedtrekkene fra det akademiske livet på Blindern.


Kanskje var det tanken på et bad som igjen dro ham ned fra latmannstilværelsen på egen terrasse. Det var varmt, stranden var det rette stedet nå. Han orket i hvert fall ikke å la Chang demonstrere kinesisk fotmassasje, selv om de hadde avtalt det. - Han sitter kanskje og mediterer, tenkte Trond, men da han klatret ned den skrå stigen fra hytta, sto Chang stilt og overraskende der på stien. Trond skvatt litt. Han var innstilt på ferieliv, det var fantastisk å være så sorgløs. Han kjente en svak irritasjon fordi han måtte forholde seg til Chang igjen. Chang ante det visst, han smilte og sa konverserende at det å være her ved kysten minnet ham om barndommen. Litt motvillig kjente Trond igjen hvor behagelig det var å være nær Chang, til tross for at han selv hadde en rastløshet i kroppen. Så det fristet ikke å meditere eller drøfte åndelige spørsmål. Men Chang kunne jo bare bli med ham ned til stranden. Da de kom forbi dykkerbåten lå utstyret der fremdeles. Trond så at det var satt kjetting og hengelåser på alt. - Så er det ikke bare paradis her likevel, tenkte han. Utstyret så profesjonelt ut, men Trond dykket ikke. Enkel snorkling var det lengste han hadde drevet det til. Men det måtte han i hvertfall forsøke. Hvor brennede det var å gå på sanden! De små krabbene pilte av gårde mellom tykke skjell og hullete biter av korall. Her og der var bulldozersporene etter tsunamioppryddingen fremdeles synlige. Han måtte få tak i snorkel og maske! De fargerike fiskene ville sikkert være som i et akvarium. Han husket den store brødskiven noen hadde kastet ut fra brygga da han kom, de grådige små gapene som hadde styrtet mot den fra alle kanter der den fløt i vannflaten, oppspist i løpet av sekunder! Trond vasset uti for ikke å brenne seg på sanden. Chang satte seg under et stort tre som var innhyllet i brokete garn og plastikkbånd. Noen hadde satt ut en porsjon mat der, til og med et lite lys. Chang sa at det ikke var buddhistisk, men ment for treets ånd. I går hadde Trond syntes det var glorete og søplete å gjøre slik med trærne, men han forsto bedre meningen med risen, lysene og røkelsen nå. Treet var en helligdom, noe folk her sør hadde et levende forhold til. Langs stranden hadde han sett longtailbåter pyntet med de samme fargeglade plastremsene, og over alt i landsbyen hadde de små dukkehusene stått på påler, liksom fuglebrett i hagene hjemme, som miniatyrmodeller av relativt store og moderne eneboliger. I disse modellhusene hadde det ligget ris og røkelse og sigaretter. Det var forbløffende å se slikt i nye villastrøk. Animisme og åndedyrkelse på høylys dag! Det virket fremmed og merkelig. Det var nok riktig som David hadde sagt, her var en ferniss av vestlig kultur, men under regjerte åndene. De kaltes Phi, og var ikke å spøke med. Trond skulle få nærmere kjennskap til dette i løpet av dagen. Sally hadde vært travel med å forberede invielsen. Venner som hadde hjulpet til med restaureringen var invitert, noen lokale håndverkere, samt de få gjestene som på


ny bodde her, selv om den offisielle driften ikke var i gang. Trond tilbød seg igjen å hjelpe til. Sally var glad for det, men sa at det var bare en liten fest, det hele var egentlig klart, hun måtte bare ordne med noe i landsbyen. Det skulle komme en gjest til, hun hadde tenkt å hente henne, men gjesten hadde ringt og sagt at det ikke var nødvendig, hun klarte seg bra selv. Det var en kvinne som skulle slappe av her anonymt, men som hadde et privatfly stående på flyplassen i Phuket. Da Sally så at Trond ble nysgjerrig, forklarte hun at stedet hadde en uoffisiell skare av ”fans”. Noen av dem var temmelig rike. Felles for dem var at de søkte enkelhet og atmosfære i stedet for luksushotell. Trond kunne godt forstå det. Et sted som dette var vanskelig å finne, uansett hvor mange penger man hadde. Nå hadde Sally dratt, men det virket som om den nye gjesten allerede var ankommet, for Trond hadde sett et glimt av en kvinne som gikk nedover stien for litt siden. Chang hadde igjen gått til sin hytte. Trond satt og koste seg alene på stranden. Han bestemte seg for å ta enda en svømmetur, og la i vei skrått utover. Da han dreide innover og til slutt gispende grep tak i steinene ved de høye klippeveggene på odden, ble han liggende og stirre. Der hang hun. I én hånd. Omkring den hånden snodde hun seg selv opp og ut i luften, og inn på en liten hylle over henget, som om hun hadde vært en slange. Det neste stykket var det som om hun beveget kroppen glidende og lynkjapt videre oppover på skrå, det minnet Trond om den franske kvinnen som hadde klatret uten sikring forbi ham i Romsdalen. Men denne klatreren var enda kjappere, enda sikrere, der hun gled oppover veggen. Bevegelsene minnet Trond om salamanderen i hytta, på lynsnar jakt etter sitt bytte. Han fant seg usett en grop i vannkanten. Havet var i ferd med å bli om mulig enda grønnere. Himmelen hadde bleknet, skyggene var blitt lange, men det var fremdeles veldig varmt. Utenfor lå stadig et sterkt blått bånd, men den blekblå himmelen var nå lasert over med et tynt lag blyhvite fjærdusker. Ujevnhetene i klippen begynte å tre fram, kantene kastet skygger, sanden virket mer grå. Hver gang det hvitpiskede skummet bredte sine broderier over den og trakk seg tilbake, ble den først helt blank av vann, så matt da fuktigheten trakk gjennom før neste bølge kom. En svak men likevel disharmonisk lyd fra minareten i den muslimske landsbyen hørtes ut som en gammel sprakende lydkassett spilt gjennom en dårlig stadionhøyttaler, hva det sannsynligvis også var. Trond var blitt tørr igjen. Han hadde ikke noe behov for å dra bort fra Paradise. Dette var mer enn tilstrekkelig langt. Trengte han selskap hadde han stadig vekk Chang, og David skulle også komme tilbake i kveld. Etter middagen skulle de samles nede på stranden etter Sallys ønske. Hun hadde for øvrig vært borte et par timer nå, men da Trond en stund etter svømte usett og rolig tilbake langs stranda, så han at longtailbåten gled fram bak odden med kurs mot den lille og helt nybygde brygga han som han


snart kravlet seg opp på. Han kunne gjenkjenne den som Sallys båt, men hun var nå forut, til rors sto en mørkhudet, tettbygget eldre mann med gråkruset hår i et par shorts som en gang hadde vært olivengrønne. Mannen la til brygga med uanstrengt dyktighet, slik at Sally spaserte rett i land, bærende på et nett med grønnsaker til kjøkkenet. Trond hjalp henne likevel ut av båten. - Dette er min andre gode venn og hjelper, Ti Pau, sa Sally. Den eldre mannen smilte, nikket med bredt ansikt til Trond før han lempet opp et knippe med fisk og en kurv med forskjellige typer muslinger. Han fortøyde båten grundig, tok med seg sjømaten, og forsvant sammen med Sally opp til Paradise House. Trond hadde likt mannen, så han ble glad da han fant ham oppe på den store terrassen. Ti Pau satt med en bøtte og renset sjøpinnsvin, og nikket vennlig med det store hodet sitt. - Dette kommer til å bli godt, sa Sally. Hun sa noe på fransk til Ti Pau, som smilte. Trond anstrengte seg for å huske noen franske setninger, men den store mannen kom ham i forkjøpet: - Norvège, sa han. Solskère. Trond smilte høflig. Hva i all verden var det fyren mente? - Pardon, sa Trond. Football, sa Ti Pau. Solskère. Tres bien. Mon favourite Manchester United. Endelig forsto Trond og smilte. Ole Gunnar Solskjærs prestasjoner som målfarlig spiss på Manchester United var antakelig det eneste folk forbandt den bitte lille økonomiske stormakten Norge med på denne siden av kloden. - May I please help you peel those animals, sa Trond stotrende. Ti Pau nikket forbauset, men ryddet plass til Trond på benken. - Ti Pau er min åndelige far, sa Sally. Han hjelper meg med alt. Hans sønn som han ofte snakker om, er død, det skjedde lenge før tsunamien. Det var i en tragisk dykkerulykke. Ti Pau er høvding av Chao- folket, det er han som har bygget longtailbåten min. Og enda han har fylt fem og seksti, er han en fantastisk fisker og dykker. Ti Pau satt taus igjen, smilte bredt, men viste Trond hvordan han kunne snitte opp de uhåndterlige dyrene. Dette var en fagmann. Hans imponerende kjappe håndlag med kniven var nesten ikke til å fatte.


Kap. 62. Den fine strandkvelden. Søndag 3. juli. Om kvelden satt de i en krets nede på stranden. Rundt omkring dem i tropemørket sto avkuttede hvite plastflasker med brennende stearinlys i, Ti Pau hadde stukket dem opp ned i sanden som lykter. En stor, gul måne sto full over de sorte silhuettene av høye kokospalmer. Hvite brenninger slo inn og la hver gang et blankt lag over sanden som månen speilte seg i. I løpet av ettermiddagen hadde Ti Pau satt opp den vakre lille modellen av det nyrestaurerte Paradise House på en påle i det riktige hjørnet av området, og de hadde holdt en stemningsfull innvielsesseremoni. Alle utenom Chang hadde spist en overdådig middag av sjømat. Nå hadde håndverkerne trukket inn til landsbyen igjen. Inne i kretsen av de improviserte lyktene var Sally, David, Trond, Chang og Ti Pau blitt sittende. Dessuten den nye gjesten som Tond hadde sett klatre tidligere på dagen. Hun presenterte seg som Katarina. Sally hvisket til Trond at hun var konserndirektør for en internasjonal kjede av skjønnhetsklinikker og dessuten lege. Der de nå satt i lyskretsen minnet det Trond om en annen tid. Særlig fordi David hadde hentet Jaques’ gamle gitar fra Paradise House og skapte gode vibrasjoner som Trond kjente seg igjen i. David satte i gang med gamle surfklassikere som ”Wouldn’t it be nice” og annet fra den Californiske kyst, fra en tid Trond trodde for lengst var glemt. De passet nesten altfor godt til settingen. Snart viste det seg at Katarina faktisk var enda bedre til å spille gitar, ikke Beach Boys- komp, men et fresende og perfekt fingerspill som hun knapt kunne ha tilegnet seg andre steder enn i Andalucia. Det virket som om David ergret seg litt over det, med da Katarina la fra seg gitaren og begynte å synge med dype strupetoner mens hun klappet en dobbeltrytme, tok han gitaren opp igjen og forsøkte å følge så godt han kunne. Trond kunne se at også Ti Pau ble fascinert av Katarinas sang, han satt med lukkede øyne, det store hodet rugget frem og tilbake. David ristet på hodet og la gitaren ned igjen. Trond satt ved siden av Sally og merket at hun var glad. Hun hadde uforvarende lagt hånden på skulderen hans. Slik ville hun nok gjerne ha det, en uhøytidelig atmosfære med gjester fra mange land, som brakte det beste fram hos hverandre. - Fantastisk, sa David etter at Katarina var ferdig. - Synd at ikke Jack er her i kveld. Trond merket at Sally trakk hånden til seg igjen. Hun ville nok helst hatt det unevnt. Men David fortsatte, kanskje for å jevne over, med å si at det var synd at man ikke hadde Tronds og hans egen venn, den danske forsker Jens Petersen der heller, da ville jo samtlige også ha dannet et fantastisk klatrermiljø.


- Han registrerer visst ikke at både Chang og Ti Pau er til stede, tenkte Trond. Og hvordan vet David at denne damen klatrer? Han så at Katarina gransket dem begge et øyeblikk. Etter å ha vært ute i klippene var Trond blitt svært oppmerksom på henne. Hun var så markant vakker at det nesten grenset til det stygge. Atletisk men fint bygd, mørk og elegant, med en profesjonell dansers energiutstråling. Som om hun hadde vært oppladet og selvlysende. Trond husket hvor smidig hun hadde snodd seg opp. Også på nært hold var det også noe dyreaktig over henne. På grunn av det perfekte utseendet var det uhyre vanskelig å gjette alderen, den kunne være alt fra tidlige tjueår til sist i de førti. Over det ene kinnet hadde hun et markant arr. Det var også nesten dekorativt, på samme måte som en maorikrigers tatoveringer er vakre. Angivelig var hun plastisk kirurg. Merkelig da å beholde et slikt arr. Men det bidro faktisk til det rovdyrelegante, i likhet med det utsøkte og kostbare lille antrekket hun bar. Trond følte seg lite fortrolig med denne kvinnen som kom fra en annen verden enn hans. En av de russiske nyrike? Mye tydet på det. Men med lynende mørke øyne, høye kinnben og sortglitrende hår så hun egentlig ikke russisk ut. Trond ble nesten hypnotisert av å se på henne. Han tenkte: Fotomodeller kan forbli ensomme, det er noe skremmende med slik skjønnhet, så skarp og glassert, som om den ikke er levende. Han kjente derimot hvor godt det var å sitte ved siden av Sally, til tross for at hele hans sanseapparat ble mobilisert hver gang han vendte blikket mot Katarina. Han ble ikke mindre forbløffet da denne sa med mørk og bløt stemme: - Jeg kjenner ham. - I beg your pardon, sa Trond. - Jeg kjenner Yens Petersen. - Han er død, sa David. - Do you think so? sa Katarina. Det var utrolig. Hun var faktisk den andre person Trond i løpet av kort tid hadde støtt på som sa hun kjente Jens. At David hadde hatt en forbindelse var rimelig, og kontakten videre til Trond hadde gått via ambassaden. Men at denne russiske superskjønnheten også kjente ham var helt merkelig. Jens hadde i følge David vært en kort tur innom senteret her, men Sally hadde ikke registrert at han han skulle kjøpe klatreutstyr i minibutikken hennes. Katarina var en av de rike stamgjester på senteret. Hun og Jens kunne ha truffet hverandre tilfeldig den gangen. Hun kunne ha truffet David også da. Men så begynte noe annet å demre for Trond: - Unnskyld meg, sa han. Men du er tydeligvis forretningskvinne. Jeg har sett et slagord, en kampanje i Bangkok som jeg ble litt nysgjerrig på. Den lød: ”Gjør hva du vil”. Vet du kanskje hva den dreier seg om? Katarina flashet et hvitt smil.


- Du er smart, sa hun. Du tenker godt. - Jeg møtte en russisk lege i Bangkok, sa Trond. Han mente kampanjen var russisk. - Jeg kjenner til den, sa Katarina. Jeg kjenner den meget godt. - Tilgi meg for å snakke fag og forretninger nå, sa Trond. Men Jens Petersen var en nær bekjent av meg. Tidligere kollega. - Du vil vite om jeg var på den medisinske konferansen? sa Katarina. Du har rett. Jeg traff ham der. En interessant person. - Det skulle vel ikke være ditt firma som har denne kampanjen? sa Trond. Den kan ikke være billig. - Vi driver ikke billig, sa Katarina og smilte som et lite lyn igjen. Men penger betyr lite. Dette betyr mer. Venner, sang, dans. Hun så på Sally med en slags varme i blikket, og Trond merket at Sally ble berørt av det. - Denne kvelden er viktig for Sally, tenkte Trond. Hvorfor har jeg ikke tatt det ordentlig inn over meg? Det nye livet hennes starter jo nå. Han kjente etter, forundret over følelsen han satt med. Den var en slags trang til å beskytte Sally, dette fine lille mennesket. - Vi er temmelig sikre på at Mr. Petersen er død, sa David. Dessverre. Han ble borte i tsunamien. - Jeg lovte hans far å finne ut mest mulig, sa Trond. Det er dumt dersom man ikke gjør nok for å komme til bunns i ulykken. - Det har vært vår mening også, sa David. Jeg jobber i samme firma som Petersen gjorde. Han var viktig for oss. Utover det menneskelige tapet av en kollega, kom konsernet i en vanskelig prosjektsituasjon da han forsvant. Vi var meget opptatt av å finne ham. Så derfor ble jeg engasjert. Jeg har ikke hatt mye å gå etter. Men kanskje du… - Jeg kan ikke gi noen informasjon… Men jeg vil gjerne vite, sa Katarina. Mr. Petersen var en meget sympatisk mann. Trond forsøkte å se for seg Jens og denne russiske kvinnen sammen på konferansen. Det matchet ikke i det hele tatt. - Så dere tror han er død? fortsatte Katarina etter en pause. - Min datter leter fremdeles etter ham på et vis, sa Trond. Det er mest derfor jeg er her. Katariana så lenge på ham. Så lenge at han følte seg brydd. - Sally forteller at du er lege, sa Trond for å snakke om noe annet. Etter hva jeg nettopp var vitne til, ville jeg trodd du var kunstner. Katarina rettet de mørke øynene sine enda mer intenst mot ham. - Kanskje er jeg. Men hva er kunst? Aksjon, provokasjon. I nye uttrykksformer og materialer. Ikke sant min kjære venn? Levende skulpturer, av det levende?


- Ja, Vesten har jo alt tatt over tattoveringskunsten etter de mer primitive folkeslag, sa David, og nikket mot Ti Pau som ikke gjorde noe forsøk på å skjule sine dekorerte og gamle, men muskelseige armer. - Nå må du jamen bremse litt, tenkte Trond. Han var på nippet til å si noe. David måtte da ha et minimum av folkeskikk! Alle valgte å overse den lille flausen. Det gikk opp for Trond at David Lang knapt var noen diplomat. Utvilsomt en drivende og skarp fyr, men med sjokkerende mangel på fingerspitzgefuhl. Det var vel også et for tandert europeisk begrep for hans naive amerikanske selvtilfredshet, tenkte Trond. - Selvskading er sykt, fortsatte David. I can’t stand it. - Jeg har forstått det slik at enkelte kunstnere får operert sin egen kropp, eller utsetter den for andre påkjenninger, sa Trond raskt. Menneskelik er dessuten blitt laget om til estetiske og dekorative skulpturer. Jeg føler at normal kirurgi er skremmende nok. - Jeg er kirurg, sa Katarina. - Det skulle jeg veddet på, mumlet David. Eller skuespiller. - Du smigrer meg min venn. Min kunst er moderne operasjonsteknikk og transplantasjonsteknikker. Det finnes ingen grenser for hva mennesker ønsker å gjøre med sine kropper. Kroppsbygging, sult, operative inngrep… Nå åpner genteknologi nye muligheter. Vi kan lett modifisere organismen. Enda et aktuelt materiale å arbeide i på mikroplanet. Godt nytt for mange kvinner. - Det forekommer meg at Hitlertyskland var pionerer på dette, sa David. Det var en enda mer upassende bemerkning, men Katarina smilte som om han hadde sagt en god spøk, og fortsatte: - En betydelig forskjell: Mine klinikker driver ikke mishandling og tortur. Kvinnene bestemmer selv over sin kropp. - Jeg kan ikke se den store forskjellen. Kroppen skades på grunn av forvirrede ideer, mumlet David. - Jeg har forstått at å arbeide direkte på den fysiske menneskekroppen har vært et kunstnerisk tema i et par tiår, sa Trond. Til og med kunstnere i mitt land ønsker å profilere seg på den måten. Ved å ta i bruk kirurgi på seg selv. - Det er absolutt innenfor min faglige profesjon og interesse, sa Katarina. Men sikkert kjedelig for dere. - Nei, jeg synes ikke det, sa Sally plutselig. Du har rett i at kvinner er interessert, vi har rett til å bestemme over vår egen kropp. Katarina kastet et blikk på henne, og Trond merket igjen den underlige varmen mellom de to kvinnene, en kommunikasjon han ikke helt forsto. Han skjønte at Sally var like fascinert av Katarina som ham selv. Et sted inne i seg mislikte han det. Et primitivt sted. I reptilhjernen kanskje. - Det er ikke teknologien, men et foreldet menneskebilde som hindrer oss nå, sa Katarina. - Hva mener du, sa David. Går det an å fatte for en enkel kristen surfer fra Malibou?


- Mener du at vi bærer på en død rest om humanitet, eller kanskje guddommelighet? sa Trond henvendt til Katarina, mens han samtidig skottet bort på den tause Chang som satt urørlig i spillet fra lyktene. Chang hadde vært interessert med på alt som hadde skjedd ved innvielsesritualet i dag, men falt utenfor alle sosiale koder i det som nå foregikk, dette forsinkede hippiepregede strandpartyet som var i forvandling fra nostalgiens uskyld til noe mer skremmende. - Mennesket er en levende cellegruppe som andre organismer, sa Katarina. Hun iakttok intenst hver enkelt av dem, som for å fortelle dem noe viktig. - Skal man operere bort noe, burde det bli den patriarkalske religion og metafysikk, sa Sally. Vi er levende, vi vil elske, i det minste i Frankrike ansees kjærlighet som viktig. - Anser du at et fullstendig materialisert menneskebilde vil skape en god fremtid, spurte Trond fascinert. - Man må revurdere påstanden om ånd, sa Katarina. Vi bør øve oss i å oppfatte dyr like menneskelige, ja helst høyere enn oss selv, se positivt på satanistenes materialisering, glemme alt om ”det høyere”, på alle måter trene på å se at en organisme bare er en organisme, at mennesket utelukkende er en fysisk sak som kommuniserer litt bedre enn andre dyr. - Men som også har utviklet midler for å kompensere for sin egen myke ufullkommenhet, sa Trond. Avanserte verktøy og instrumenter. Menneskeorganismen adapterer for dårlig, er det så? - Akkurat det kan man selvsagt gjøre noe med, sa David. Vi kan integrere nye lemmer og organer. Bli kybernetiske organismer. Bruke reservedeler, styrbare organer, ikke sant, min kjære kybernetikerfilosof? - Jeg tror i hvert fall ikke mangelen på materialisme er problemet, sa Trond. - Hva mener du så? sa Katarina. Hva er problemet? Trond klarte faktisk ikke å svare. Han følte seg bitte lite grann uvel. Hadde kanskje spist for mye sjømat. Han så den sorte gløden i de smale katteøynene hennes da hun fortsatte: - Hva er så skremmende ved å skape en perfekt kvinne? - Planmessig avl foregår hele tiden, sa David. På planter og dyr. Men ikke på mennesker vel? - De sosiale mekanismer fremmer sikkert god avl ved hjelp av ”sosialt riktige” giftermål, sa Trond og tok seg sammen til en litt arrig stahet han ikke helt visste hvor kom fra. Menneskenes utvikling er ikke rasjonell. Den styres av tåpelige ideer og emosjonalitet. - Du mener forelskelse? sa Sally. Eller kanskje kjærlighet? Trond ble brått litt lei seg. - Faen, tenkte han. - Allerede nå kan man på konvensjonelt vis operere inn en ung livmor i en gammel kvinne, gjerne i 60-års alder, sa David. Det går helt utmerket, hun bare


velger en bra sæddonor. Dette gjøres via kataloger, prospekter som ved huskjøp. Thats right. Avl foregår. Noen hundre tusen koster det. Det er fucking good business. - Jeg kan forstå at barnløse ønsker seg barn, sa Trond nølende. - Hvem sier man trenger barn, sa Katarina mykt. De er et unødig trinn. Avkom er bare et resultat av at naturen ikke har utviklet organismen tilstrekkelig, slik at man som botemiddel må fornye genpuljens og dens nødvendige vev ved kjønnet formering. - Hun har faktisk rett, sa David. Det er genomet som bruker oss. Vi er bare et verktøy for våre egne gener. Høna er til for eggets skyld. - Vi kan styre genomet, sa Katarina. Vi kan fornye vårt eget vev, vi kan snart hoppe av tilværelsens hjul. Hun nikket uventet mot Chang. - Samsara blir Nirvana. Vi kommer til å avskaffe den kjønnede formering. Så kan vi leve evig. Som oss selv eller våre kloner. Som evige, perfekte vesener. - Så det er det det skal dreie seg om. Ingen aldring? Trond kjente motvillig at temaet var påtrengende interessant for ham som snart fylte femti. - Et genetisk perfekt menneskes celler kan sikkert genspleises, sa David. Man kan drømme om å sette inn en ikke-aldringsfaktor. Et gen som utløses av en viss trigger. Problemet hittil har vært er at dersom man skrur av den biologiske klokken i genet, vil det øke sjansen for kreft radikalt. Trond ventet på at David ville fortsette, men det var egentlig nok. Det var allerede alt for mye for denne fine kvelden. Trond begynte å savne noe annet. - Det finnes andre verdier, sa Sally, som om hun hadde gjettet hva Trond følte. Politikk er viktigere. For et par år siden var Jaques og jeg i Italia, vi var opptatt av G8- møtet som ble holdt der. De sa det skulle handle om framskritt. Men det konstruerte bare mer utbytting. Jacques kalte det den systematiske ondskap. Vi dro dit, men det var… terrible. Trond følte igjen at Sally var en kvinne av hans verden. En varm, levende kvinne som hadde et hjerte. En han kunne beundre og beskytte. - Så du var med i Genova i 2002, demonstrerte mot det innemurte kapitalistmøtet i palasset, sang Bella Ciao og slikt? smilte Trond med påtatt nonsjalanse. I virkeligheten var han for første gang på mange år i ferd med å bli alvorlig forelsket. I Sally som satt her inntil ham! Han delte hennes verdier! Det var uvirkelig. For en stund siden hadde hånden hennes ligget på skulderen hans, som om den hørte til der. - Den vanvittige brutaliteten hos politiet, Berlusconis fascisme, sa Sally lavt. Terrible. Men Jaques ville være der. Gå i dialog med dem. Samtale og opplyse. Vi ble begge mishandlet. Trond tok henne beroligende i armen. Han kjente at hun lente seg litt mot ham igjen. - Mange spår at USA vil tape krigen i Irak, at det blir et nytt Vietnam, men kanskje Latinamerika viser vei mot en ny utvikling, sa Trond. I Argentina


har arbeiderne besatt fabrikkene etter at makthaverne har kjørt alt konkurs. De overtar og produserer videre. - Ok. USA terrroriserer alltid verden, sa David sarkastisk. - Fundamentalismen og fascismen presser igjen på, sa Trond. Kapitalismen vil alltid lete etter måter å utbytte folk på. Trond så at David begynte å reagere, men ga faen: - Kapitalkreftene vil kontrollere og privatisere: luft, vann, avløp, veier, kommunikasjon, matforsyning, strøm, media. Danne kjeder, kjøper opp, kontrollere og monopolisere alt via jungelens lov: den fri, globale konkurranse. Verden ødelegges av CO2- utslipp, China er verre enn de fleste, og Afrika et permanent helvete av krig, brutalitet, sult og sykdom. I Europa og USA vanskjøtter den rådende generasjonen arven fra 1968, de raserer ideene om solidaritet og en bedre verden. Alt forfaller til dumhet, fascisme og grådighet. Alt blir forgiftet; av høyrepolitikk, av narkotika, av verdiforfall. Religionenes kjerne er glemt, og tilbake blir fundamentalismen, sharialover, Bush og The Patriot Act. - Ok. We don’t admire our present president too much, sa David. But he’s still the President. - Bush har satt verden minst 30 år tilbake i tid, freste Trond. Dere visste at han var den verste man kunne velge, og det slo til. Mitt land Norge er blitt åndelig okkupert av USA til en kvalmende grad, i de latinske landene blir man jo spart for noe. Der er i det minste en annen kultur. Kanskje finnes et latinsk håp. Vi lever i en stor verden, som nå endelig har fått et demokratisk medium, nemlig internett. Katarina så granskende på Sally. - Er dette menns tanker? sa hun. Eller tenker du også slik? - Kanskje, sa Sally. Men jeg tror ikke alltid på de store tankene. - Så hva tror du da på, sa Katarina. - Jeg tror på kjærlighet mellom alle skapninger, sa Sally. - Slik er også Gudinnens lov, sa Katarina uventet mykt. Det å følge enhetens prinsipper. Hun fortsatte, lavt og intenst i lykteskinnet der ett og annet insekt sprang opp som gnister i fløyelsmørket: - Kvinner vet at jorden er levende, at alt liv er hellig og forbundet. Gudinnen er immanent, Jordens kretsløp består i fødsel, vekst, død, oppløsning og gjenskapelse. En praksis vokser nå ut av den spirituelle forpliktelse til jorden, ved healing og ved å forbinde magi med politisk handling. Hver av oss utgjør det hellige. Vi har en indre autoritet, vi trenger ingen til å tolke det hellige for oss. Vi spør i intellektuell, åndelig og skapende frihet. Noen av oss kaller seg stolt hekser. Vi ærer både gudinne og gud. Vi som arbeider med kvinnelige og mannlige guddommer, vet at deres essens er et mysterium som rekker forbi all form. Vi deltar ekstatisk i ritualer, feirer årstidenes og våre livs rundgang mens vi styrker energien for personlig, kollektiv og global healing. Arbeidet er magi, den endrer livet, fornyer verden. Alle kan utføre kunsten å forandre bevissthet


ved egen vilje. Vi må lære magien, øve den, utvikle personlig og kollektiv styrke, forme felles kraft slik at alle blir ledere. Forme beslutninger ved enighet, i individuell uavhengighet og sosialt ansvar. Våre gamle tradisjoner ærer det ville og oppfordrer til tjeneste for jorden og samfunnet. Vi må verdsette fred, vårt råd må være: ”skad ingen, men gjør hva du vil”. Det er en feminisme som ser alle systemer for undertrykkelse som beslektet, de er grunnlagt på dominans og kontrollsystemer. Vi skal i stedet ønske velkommen alle raser, alle aldre og seksuelle legninger, alt det som øker vårt mangfold. Våre ritualer skal være tilgjengelige og trygge. Vi skal bli rettferdig kompensert for arbeid og må forplikte oss til å gjøre resultater tilgjengelig på alle økonomiske nivåer. Alle levende skapninger er verdt respekt, alt holdes oppe av de hellige elementene luft, jord, vann og ild. Det handler om å skape og opprettholde kulturer som tar opp i seg disse verdiene, som kan hjelpe til å helbrede jordens sår og hennes folk, som kan opprettholde og nære. Vi må skape og gjenskape oss selv og våre søstre. Så gjør hva dere vil, kjære venner. Dere vet det jo allerede. Ikke sant? - Jøss, sa David, men han hadde sittet helt taus under denne lidenskapelige appellen som Trond følte at Sally var blitt sterkt berørt av. Hun satt urørlig og stirret inn i det flakkende lysskjæret fra lyktene. Katarinas suggestive energi var sterkere enn noen TV-personlighet. Hvem var egentlig denne kvinnen med den enorme utstrålingen, som behersket sinnets vekslinger så fullkomment, og som nå fikk Sally til å se fullstendig henført, nesten bedøvet ut? - Det var jo et åndelig budskap, sa Trond. Hvordan kan det stemme med det du sa tidligere? - Det er ikke lett selv for en klok mann å forstå to motsatte ting samtidig, sa plutselig Chang og så på Trond. Visdom kan være gåter og gåter visdom. Katarina lot seg ikke merke med Tronds forskrekkelse over at Chang ubedt blandet seg inn, men holdt Trond fast med blikket: | - Fortell meg heller, kjære venn, hvisket hun intenst. Hvem var egentlig den mannen du leter etter, din venn Jens Petersen? - Vel, sa Trond, mens han forsøkte å ikke stirre tilbake. Jens Petersen var en gang min venn og kollega. Dansk biolog og genforsker. Interessert i natur og miljø. Politisk radikal, men det var vi alle den gangen. Han var en entusiastisk klatrer. Jens og jeg jobbet sammen på et forskningsinstitutt i Norge på 1980tallet. Han hadde først studert intelligens hos delfiner. Den gang vi møttes var vi noen og tjue år. Han gjorde senere akademisk karriere i København, der han fikk gode kontakter i det private næringsliv. Jens hadde vært en tur på Grønland også, hadde forsket på ekstremofile organismer. Dette vet kanskje David mer om. Slik jeg kjente Jens hadde han en sterk vilje og hensynsløs forskerærgjerrighet. Faglig dyktig, absolutt. Jens likte dessuten koder, han hadde noen fascinerende ferdigheter i kombinatorikk, selv om han var biolog og ble spesialist i genteknologi. Han snakket mye om den genetiske computer. Så vidt jeg vet var han ansatt som forskningsdirektør i USA helt til han omkom i tsunamien. Men ingen vet noe sikkert om det, ser det ut til.


Jens var ingen kulturperson, men jeg vet han var en beundrer av filosofen Foucault og av filmskaperen Pasolini. Han sa også, som deg David, at alt leder til seksualiteten. Men Jens hadde neppe slike baktanker med å dra til Thailand. Jeg trodde først at han ikke hadde store tiltrekningskraften på kvinner, men jeg tok feil. Et par doktorgrader hjalp kanskje. Han var født utenfor København, var et par år yngre enn meg. Bestefaren eide en stor herregård som det gikk ut med, faren er sosialantropolog, en hyggelig mann som nå er pensjonert fra Københavns universitet. Jens fikk en god akademisk utdannelse. Fikk en god stilling innen et større dansk oppdragsforskningsinstitutt, og blir tilbudt en forskerstilling i den internasjonale avdeling i konsernet. Ny doktorgrad på genetiske faktorer i metaboliske prosesser. Professor i København. Blir så utpekt til å lede forskningslaboratoriene hos dere. Han nikket til David. Jeg får også fortelle dere det ubehagelige at Mona, min kone og min datter Stine flyttet fra meg og ble boende sammen med ham i København, sa Trond kort. Etter at de skiltes sist sommer, flyttet Mona igjen tilbake til Bergen, sitt fødested i Norge. Det var der hun og jeg tidligere bodde, Jens også. Min datter Stine har nettopp lest i København for å bli tatt opp til studier. - Du er ikke bitter? sa Sally plutselig. Trond så på henne. Han hadde levd i mange år i kronisk bitterhet, hadde løste det ved å flykte inn i seg selv. Han hadde hatt mange venninner, men aldri bestemt seg. Nå klarte han ikke helt å svare Sally. - Vi hadde jo vært venner, klatret sammen, sa han i stedet. Dessuten var vi begge svært opptatt av kaosforskning, stabilitet, fraktaler og kombinatorikk. Bioteknologi og informasjonsteori tok jo av på 90-tallet. På 80-tallet hadde vi sittet foran våre primitive og adskilte PCer. Jens er blitt opphavsmann til en imponerende samling publikasjoner. Men for å være ærlig har jeg ikke orket å beskjeftige seg med ham siden 1995. Det er nå ti år siden. Men jeg reiste mye fram og tilbake til København, både på slutten av 80-tallet og gjennom hele 90tallet for å beholde kontakten med min datter. Jeg traff ham jo da. Det var ikke til å unngå. - Hvordan opplevde du ham, sa Sally. - Jens var begeistret for alt, var skarp i alt, men han lot konsekvensene være andres bord. Inspirerende kanskje, men grunnleggende egoist, han benyttet seg av alt og alle. Jeg har også en mistanke om at Mona, min, eller rettere hans kone, også er blitt dypt krenket eller føler seg lurt av ham. Hun har ikke villet snakke med meg om det. Men det er ikke umulig at det var hun som hadde benyttet seg av han, og at han ikke ville mer. Kanskje ville han bruke henne for å nå helt andre mål? Men noe må ha skjedd. -Kanskje du bør glemme dette, sa Sally. -Han var bare kompromissløs. Gang på gang. Han dirigerte alle.


- Jeg traff jo så vidt en skandinav, sa Sally. Det har altså vært ham. På meg virket han som en dyktig og vennlig person. Han virket som om han var på ferie. Ville kjøpe noe klatreutstyr. Han nevnte i ikke noen jobbkonferanse da han var innom. Men den kom altså senere. - Det er jo merkelig, sa David. Her sitter vi altså samlet, og alle har faktisk på en eller annen måte en relasjon til Jens Petersen. Han har vært her, han har klatret og dykket, og nå er han borte for godt. Trond følte seg frremdeles ikke helt vel. Han ble mer og mer oppmerksom på at David ikke regnet med verken Chang eller Ti Pau når han snakket om ”alle”. Så til slutt kunne ikke Trond dy seg: - Nå gjelder vel ikke det du sier alle. Det gjelder vel først og fremst bare oss arrogante vestlige turister som tramper rundt i verdensdelene? Ingen svarte. De satt stille i mørket. Lyktene var i ferd med å brenne ned, men natten var like varm. Det hørtes bare noen skarpe lyder fra jungelen, knatring og gnissing, og en lav og regelmessig vasking fra de mikroskopiske bølgene som skylte inn mot den våte sanden. Ti Pau strakte seg frem, og la hånden på Tronds kne: - Ikke bare faranger kjente din venn, sa han. Jeg møtte ham også. Han leide meg til en tur. Så jeg tok min gamle båt og kjørte ham og utstyret hans dit han skulle.


Kap. 63 København, mandag. Forklaringen på den besynderlige episoden med nekrologen som ikke var tatt inn i avisen forrige helg kom mandag morgen. Redaktøren ringte Flemming. Han hadde følt at han måtte følge opp saken, sa han. Han kom fra en sommerutflukt for alle avisens ansatte denne weekenden, en båttur med ektefeller, de hadde fast avtale med et seilskip, og hadde hatt en flott tur helt ned til Falster, Lolland og tilbake. En fin anledning til å komme sammen med personalet. Han hadde under den turen kommet i samtale med en meget hyggelig mann som viste seg å være en av lederne i den danske avdeling at det internationasjonale medisinalfirma som Petersen, altså Flemmings sønn i USA, var en av lederne for. Samtalen hadde naturlig nok kommet inn på Jens, det hadde vist seg at denne direktøren var med på turen fordi hans frue var den nye medarbeider i redaksjonen som hadde mottatt Bjerres artikkel. Denne artikkelen kjente direktøren faktisk til. Som nyansatt og usikker hadde hans kone vært engstelig for å gjøre feil. Så hun hadde rådført seg med sin mann fordi han var ansatt i samme firma som Jens Petersen. Senere hadde hun vært nervøs nettopp fordi hun privat hadde røpet en upublisert artikkels innhold. Det var kanskje ikke helt korrekt, men forståelig, og kanskje tilgivelig, siden hennes mann, som hadde vært på et ledermøte i USA før jul, umiddelbart lot henne få vite at Jens Petersen slett ikke var forskningsdirektør lenger, han satt ikke engang i ledelsen. Kanskje var han blitt fjernet fra sin posisjon, eller hadde gått over i en helt ny stilling. Så hun var blitt veldig usikker på hva hun skulle gjøre. - Hun var for fanden bare opptaget af at følge avisens policy om at hjælpe sine bidragsydere best muligt med at korrigere faktiske fejl, brummet redaktøren til Flemming i telefonen. Hun havde taget sitt redaktionelle ansvar meget alvorlig, midt i weekend og ferietid og det hele. Han kunne ikke godt irettesette henne for det. Hun hadde altså konferert med sin mann, denne hyggelige unge direktør, som hadde sagt at han ville forsøke at hjelpe henne med at fremskaffe korrekte opplysninger. Det ville også set meget dårligt ud for direktøren selv og hans danske afdeling hvis en af de store danske aviser skulde præsentere en af firmaets ledere helt forkert. Selv om direktøren og Flemmings gamle venn redaktøren på seilturen hadde blitt enige om at det ikke var noen heldig prosedyre at artikkelen var blitt holdt tilbake, fant de det likevel klokt at man for et så stort konsern og en så profilert person som Jens Petersen ikke gikk ut med ukorrekte opplysninger. Han kunne jo være direktør fremdeles, men uten å sitte i forskningsledelsen. Det hele var for usikkert å trykke. Det var beklagelig, det hadde tatt tid, men redaktøren hadde ikke lyst til å klandre sin unge søte medarbeider. Hun hadde bare forsøkt å utøve skjønn. Det


hadde falt uheldig ut, men å vurdere selv var likevel noe han ville oppmuntre sin redaksjon til å gjøre. - Så hva har Jens’ stilling i konsernen da mon været? spurte Flemming. Han var blitt litt trett av det hele. Han hadde selv brukt ledertittelen i sin minnetale, og visste at det i hvert fall tidligere hadde vært dekning for den. - Der er problemet, sa redaktøren. Min nye ven medicinaldirektøren har taget fornyet kontakt med ledelsen i USA, men de er faktisk ikke i stand til at finde ut af det. Det kunne se ud som om din søn, da ulykken skedde, ikke var ansat i firmaet længere. Som om han hadde sluttet, og faktisk gået af samme dag. Flemming visste at det harde arbeidslivet i USA ikke var noen lek, visste at ledere i store konsern ofte måtte gå av på dagen. Men Jens hadde da vitterlig representert firmaet på konferansen? Hva hadde skjedd? Det måtte ha vært noe spesielt, kanskje dramatisk som lå bak. Likevel, det var ingen som visste noe om årsaken til Jens’ avgang. Flemming grep seg i, liksom han hadde gjort for mange år siden, å bekymre seg om sønnen hadde vært ute på gale veier. Det var lenge siden han hadde tenkt slik, og han hadde bestemt seg, en gang for alle, etter minnestunden å gi Jens all den ære han burde ha, stole fullt og fast på hans kvaliteter, men bekymringen var der likevel. - Om han bare heller hadde kommet hjem til jul, tenkte Flemming. Etterpå ringte han Ib, og ble viderekoblet til hans mobiltelefon. Han forsto at Ib fremdeles var ute i sitt kolonihus og nøt solen på Amager, derfor angret Flemming litt da han ikke kunne la være å betro Ib hva redaktøren hadde fortalt. - Men la nu det ligge. Jeg håper heller du vil være med på en ide, sa Flemming endelig. Jeg har lyst til at finde ud af noget om batik. - Hvorfor er du blevet så interessert i det? sa Ib. Du overrasker mig ustandselig. Vi kunde jo spørge Mette. Men hun er taget ind til byen. - Så vidt jeg kan huske, sa Flemming, så stod der også nævnt noget om batik i en af de malebøger der lå i æskerne. Og denne kvinde havde måske været på Bali. Der laver de jo en skøn batik. Alle de voksplader. Måske denne dame selv lavede batik. - Ja, måske, sa Ib. Det forklarer jo al den voks. Hun lavede det måske i vaskekælderen. - Bali, det er jo Indonesien, og denne type figur… Peter nevnte det var en ganske udbredt kultur med sådanne figurer. Så det kan jo tænkes at dersom hun kom til at åbne pakken, så er hun blevet fascineret av den figur. At den mindede henne om den dejlige rejse hun engang havde taget dertil, måske. Og at figuren dermed måske er blevet liggende hos hende. - Og dermed været i uretmæssige hender, ja, sa Ib. Det kan jo ha haft en effekt. Så fremt man tror på den slags, selvfølgelig.


- Ja. Selvfølgelig, sa Flemming. Men uanset så ville det være interessant om hun havde et forhold til asiatisk kunst. - De bøger tyder ikke meget på akademiske interesser, sa Ib. - Nei, jeg tænkte nok mere på det praktiske, sa Flemming. For eksempel at lave batik selv. Dersom det er så nemt som Mette siger. Damen havde jo alle de voksplader. Nåh, jeg tror godt nok jeg tager ind til byen en lille tur, sa Ib. Jeg får alligevel bogstøvsabstinenser. Så hvis du er i antikvariatet om en time, kunne vi se på sagerne, og måske hente de voksplader med til Mette, så kan hun selv gi dem til sin søn. Jeg har talt med arvingene, og det var helt i orden for dem at jeg kom derud for at fjerne mest muligt, men de ser helst at det ble gjort strax. Da Flemming noe senere kom til Ibs forretning, så han at Ib kikket gjennom bildene på flere av bøkene. Se her, det er noen reproduksjoner av Albrecht Dürer, sa han. Se den hare. For et geni! - Hva skal dette forestille, sa Flemming. Det var enda et bilde, nå av kunstneren selv og en naken kvinne på hver sin side av et gitter. - Det der er en teknisk konstruktion for at forstørre eller forminske modellen uden at bruge et forstørrelsesapparat, sa Ib. Det er vanligt at bruge et netværk af kvadrater for at forstørre tegninger. Her forminsker kunstneren en levende modell ved at finde ud af hvordan hun forholder sig til rudenettet som adskiller dem, og nedtegner hennes linjer ind i de mindre rudene på sit eget ark. Man kan altså kopiere de viktigste linjer rude for rude, og dermed få alt riktigt, uden at få fejl på proportioner fordi man er dårlig til å kopiere på frihånd på større flader. Det er en riktig amatørmetode, men tegningen blir jo korrekt. Flemming ble plutselig ivrig. Han bladde og kikket flere steder i maleboken Ib hadde fått fra leiligheten til den døde kvinnen. Og der så han det! Dannet at knappenåler med fargete hoder, stukket inn i ett eller annet rosebroderert tekstil. Knappenålshodene dannet punkter der tenkte linjer krysset hverander i et perfekt rutenett på det svulmende og tykke tøyet. Ute på Nørrebro fant Flemming raskt det andre han lette etter. Det var mange bokser med tøyfarge, stablet helt innerst i den hyllen der voksplatene lå. Her hadde hver beboer en hylle der de kunne legge fra seg tørt tøy, men denne hyllen var full av utstyr for tøyfarging. Flemming så seg omkring i det sparsomt innredete og hvitkalkede rommet. Hvor kunne man finne noe her? Det eneste som fantes var hyllene. Vaskemaskinen var en felles sak for alle beboerne. En stor profesjonell maskin, og en stor tørketrommel, men her var også et gammeldags tørkeskap pluss en tavle med ukedager og klokkeslett hvor man kunne låse en brikke fast til tavlen med nøkkel for å markere sin reserverte tid. En plakat lød: Vær vennlig, husk at tage alt tøj ud af maskinen.


Ved siden av tørkeskapet var en stor stålkum med kraner for kaldt og varmt vann. Det var antakelig der fargingen hadde foregått. En kurv sto med noe søppel i. Tydeligvis eierløse plagg, en sokk, en grå vaskefille. Flemming tok dem opp. Vaskefillen var blitt brukt som skureklut på et svært skittent sted, antakelig til å tørke støv og vannsøl under maskinen. Da han brettet ut den tørre og skitne tøyfillen som viste seg å være en t- skjorte, kjente han opphisselsen komme. Der sto den velkjente amulettfiguren malt på brystet, i temmelig nøyaktig forstørrelse. Damen var blitt funnet død her i dette rommet, uten at noen kunne si hvorfor. Men hun hadde altså åpnet pakken og kopiert figuren. Hvor lenge kunne hun hatt pakken liggende i leiligheten før hun pakket den inn og sendte den fra seg igjen? Flemming var glad han hadde funnet knappenålsmetoden. Merkelig at han ikke hadde festet seg ved den da han så gjennom boken første gang! Nå var han i hvert fall blitt kvitt vodooassosiasjonene. Men han følte seg likevel litt uvel. Han puttet den skitne t- skjorten i lommen, hjalp Ib å ta med voksplatene og fargene, i tilfelle Mette skulle trenge noen av dem. De gikk opp den dystre kjellertrappen og ut i sollyset. På veien passerte de en nyinsatt dør med en stor hengelås på. Den rå og skitne t-skjorten hadde avsatt en gjennomtrengende stank på hendene som gjorde Flemming litt kvalm. Kjellerluften fikk ham heller ikke til å føle seg i toppform. Det kjentes nesten som om han brygget på en eller annen influensa, enda det var midt på sommeren. Vel ute trakk han opp trøyen og tittet på den igjen. Han merket at han tross all sin faglige profesjonalitet igjen reagerte med en svak kvalme på å se symbolet han hadde fått tilsendt av Jens. Han satte seg inn i bilen igjen, ved siden av Ib. - Du burde måske gøre noget ved den skjorte der. sa Ib. Den tilstand den nu befinder sig i, er nok ingen værdig måde at behandle et magisk symbol på. Etter at Flemming hadde dratt hjem til Strandvejen med t-skjorten, fikk han en uimotståelig lyst til å vaske den. Bare et dypt faglig instinkt fikk ham til å la være. Han brettet den forsiktig ut igjen, og la det gjennomhullede merket ved siden av. Jo, det var ingen tvil, det var en direkte kopi. Men hvorfor hadde damen villet gjøre det? Flemming måtte i sitt stille sinn medgi at han skjønte hvorfor. Den rå, primitive figuren hadde en nesten uimotståelig sterk virkning også på ham. Han kjente at det gikk små ilinger nedover ryggraden når han betraktet den. Det føltes ikke som frykt, men som noe annet. Som ett eller annet som han hadde glemt, noe som hadde med Jens’ barndom å gjøre kanskje. Det var forbannet vanskelig å forholde seg til, han kjente en følelse presse seg opp i halsen. Flemming Petersen hadde hele sitt liv vært en nøktern og samvittighetsfull forsker, og han hadde bestrebet seg på å bruke Occams barberkniv, velge den enkleste og mest naturlige forklaring på komplekse og uforståelige problemstillinger. Men sent i livet hadde han kommet til noen erkjennelser. Den ene var at hans eget ubevisste, som han så kjekt kunne benevne og omtale,


virkelig var ubevisst, det var et sted i den rasjonale bevissthet man var nektet adgang til, men det hadde like fullt en skrekkinjagende makt over ens person. Det andre var den nølende innrømmelse av at det, gitt alle de vitenskapelige metoders forklaringskraft, fremdeles fantes en rest av det uforklarlige, det ikke målbare, og det intersubjektive i verden, at det fantes fenomener som man rett og slett ikke kunne skaffe sikker viten om. Han hadde vært så redelig det hadde vært mulig å være som forsker, han hadde stimulert Stines far til å fordype seg i vitenskapsteori da han så hvordan den sympatiske nordmannen trist var i ferd med å miste fotfestet. Men i løpet av de siste år hadde enkelte unge forskere, for ikke å tale om studentene, blitt påvirket av sin ukritiske samtid i den grad, at det var blitt opprettet prosjekter for å forske på såkalte ”uforklarlige fenomener”, det var i ferd med å opprettes dokumentasjonsbaser på, etter hans mening, meget tvilsomt erfaringsgrunnlag. En student hadde opphisset forkynt ham at “for at et nytt forskningsparadigme skal kunne utvikles, må de gamle forskere dø”, og hadde angitt en meget anerkjent teoretiker som kilde for sitatet. Flemming hadde først smilt litt sympatisk til denne entusiasmen, men uttalelsen hadde faktisk svidd seg litt inn i ham. Etter at han hadde valgt pensjonen og forlatt museet, merket han at han nær hadde resignert. Han måtte bare overlate forsvaret for den rasjonelle fornuft og den sunne tenkning til andre og yngre krefter. Han håpet det ville finnes noen. Så hadde tapet av Jens kommet. At Jens ikke bare holdt avstand til sin far, men at han virkelig, eller meget sannsynlig var død. Flemming måtte gi opp å kjempe for verdens fornuft. Han var glad for at han hadde Ib, sin venn, tilbake. At de kunne utkjempe sine små kamper seg i mellom. Flemming fant ut at han kanskje ikke hadde gitt vennskap den høye status det fortjente. Nå visste han det. Vennskap kunne vare inntil døden. Om man tok vare på det og respekterte det. Vennskap var som en plante. Som de planter han i alle år hadde stelt og tatt vare på her ute på Strandvejen. Han kikket ut i haven. Han gikk for å sette på kaffen, men stanset. Den forbannet stinkende trøyen lå på kjøkkenbordet. Han kunne plutselig ikke la være, men fant et nytt påskudd for å ta en telefon til Ib, noe han ellers meget sjelden pleide å gjøre. Han hørte det ringte. Ib hadde selvfølgelig siste nye modell innen mobiltelefon, og befant seg ute i kolonihaven på Amager igjen. Ib var igjen et fornuftig menneske som hadde tid. Og til Flemmings glede hadde Ib akkurat det lille skadefro i stemmen som fikk det til å bli en god liten duell mellom dem, og ikke en ynkelig konsultasjon. - Tænk på Faust- temaet, sa Ib, da han hørte hvilke tanker Flemming strevde med. Faust var Professor fünf Fakultäten. Måske Goethe med dette også mente de fem sanser, Faust temaet griber meget dybt. Tænk på Shakespeares kolossale insikt, tænk på mystikerne indenfor religionene. Verden er dog meget mere enn rationalitet. Tænk på Cante Jondo, eller det spanske duendes mystiske forbindelse. El Camarons flamenco. Kunstens storhed. En tilfældig sanger på en


enkel bar. Tænk på den klassiske ballett. Den svæver. Tænk på menneskers perfektion. Øvelse, forening i det sublime. Yehudi og Hepsibah Menhuins Beethoven- sonater. Jo, min kære ven, sa Ib. Det er sgu’ rigtigt. Mennesket er meget mere end rationalitet. Flemming lyttet taus. Han hadde vanskelig for å ta det inn likevel. Han visste jo godt fra sine egne feltstudier hvor stor makt trolldom og hekseri hadde, og hvorfor misjonærer hadde sin hårdeste kamp mot dette. - Det er den videnskabelige holdning som trods alt har bragt os fremover, sa han endelig. Ikke hekseriet. Og jeg kan ikke tro at Jens er faldet for dette. Han var videnskabsmand. - Goethes Faust var også videnskabsmand, sa Ib. Professor fünf Fakultäten. Alligevel var det ikke nok for ham. Alligevel gjorde han en pakt med Mefistofeles. - Hva er det du si’er, sa Flemming forarget til Ib. Skulle Jens måske ha’ sværget sig til djevelen? Eller ønsket at skade sin egen far? Nej du. Han var min dreng. Måske havde han et had til mig, måske ville han tiltvinge sig min anerkendelse. Som en Esau. Vise at han var bedst, overgå sin far, og det har han da også utvivlsomt gjort. Men det var kun for at jeg skulle gi’ ham min anerkendelse. Han trængte min anerkendelse, mere end du vil tro. Men han var mit eget kød og blod. Han ville være best. Og det er en stor gave til en far. At se sin søn bedre og dygtigere end sig selv. - Ok ja, sa Ib. Han var sgu en dygtig dreng. Ham kan du godt nok ha meget ære af. Selv om du ikke har villet fordybe dig i hans tænkning. - Så du mener at han virkelig var en betydelig tænker, sa Flemming. - Nå, ja, sa Ib. Det ved jeg dog ikke. Jeg er ikke hans far. Men folk var vist ret vilde med hans skabende intelligens. Og han blev jo meget berømt og internationalt efterspurgt, ikke? Jo, du, din søn var nok meget større end jeg er i stand til at vurdere. Men at dømme om det ved du jo bedst selv. Flemming dro igjen inn til byen. Inne i sentrum dro han mot Strøget, opp Købmagergade, inn Klarebodene og inn bakgaten til leiligheten. Vel oppe på trappeavsatsen satte han nøkkelen i låsen, og kjente hvordan det fremdeles luktet gammelt støv da han åpnet døren. Han låste døren bak seg, og satte i gang. Hele kvelden satt han blant eskene han og Trond den foregående helg hadde pakket. Han burde forsøke å få gjort noe med dem nå. Han burde fått dem ut av huset, slik at Stine kunne pusse opp leiligheten når hun kom tilbake. Kanskje ville hun virkelig studere ved Københavns universitet etter hvert. Han hadde faktisk nevnt det for Peter Mose som en mulighet, at hun kanskje ville studere sosialatropologi der. I så fall ville hun sikkert ha leiligheten innredet annerledes. I ungpikestil. Flemming oppdaget at han ikke helt visste hva ungpikestil var lenger. Men dersom hun virkelig ville studere, kunne kanskje noe av det de så raskt hadde pakket ned etter Jens være interessant også for henne.


Han kikket litt nærmere på eskene igjen. De hadde ikke fått forseglet alle. Den han nå kikket ned i hadde Trond fylt med en blanding av fagbøker. Men her fantes også en god del om okkultisme. Det var da noe skrot det ville være godt å kaste. Han rotet forsiktig nedi esken. Den var fylt med noen meget merkelige skrifter. Og en slags håndskrevet journal. Det var fandenme noget værre ævl. Alkymi. Så, Jens hadde kastet bort sin gode fornuft med alkymi! Flemming bladde forsiktig i journalen. Så dette hadde også Jens drevet med! Her sto noen notater. Noen tanker som tilfeldig var henkastet under ett eller annet eksperiment. Han bladde videre. Flere personlige notater, Og det var en av disse bemerkninger som fikk Flemmings sinn til igjen å rase utfor og ned i dypet.


Kap. 64 Mandag 4.juli: Dykkerturen. Det var fullstendig krystallklart vann. Ti Pau hadde stanset båten, og Trond tittet ned, han så betatt hvordan masser av fargestrålende fisk svømte enkeltvis og i store stim omkring korallrevet i dette store, helt naturlige akvariet. Ti Pau ga et tegn, Trond tok på seg svømmeføttene og snorkelmasken og veltet baklengs uti. Under vannet lyste en sølvstripe av bobler, fiskestimet vek unna, han gikk opp til overflaten igjen, blåste ren masken og lot seg flyte for bedre å betrakte det fantastiske panoramaet, gled frem over alle fargene som vekslet under ham. Men det var dessverre sant det Sally hadde sagt, korallrevet var blekt, dødt og i dårlig forfatning mange steder. Likevel blomstret det opp i rosa og gult, det var utrolig vakkert å se alle de fargerike fiskene smette ut og inn. Han fikk øye på en fangarm som vinket ut av et hulrom, det var en stor blekksprut når han så nærmere etter. Rett under ham buktet plutselig en slags slange eller ål med sorte og hvite tverrstriper seg. Den så oppsiktsvekkende ut, og han bestemte seg for å holde seg unna. Nå så han plutselig nye tog av hvite bobler i vannet. En dykker, og enda en, det måtte være Sally og Katarina. De hadde visst tenkt seg helt ned til bunnen av revet. Etter etter at samtalen på stranden i går hadde tatt den overraskende vendingen at Ti Pau faktisk visste hvor Jens hadde dratt, hadde stemningen vært høy. Både Katarina og David hadde støttet Tronds forslag om at de sammen skulle dra dit hvor Jens kanskje hadde gjort sitt feltarbeid. Sally var også med på det. Så de hadde bestemt seg nokså spontant for å dra for å finne spor. For Davids vedkommende var det viktig å handle raskt, han hadde mange forpliktelser å ta hensyn til. Det samme gjaldt Katarina. Og Sally kunne heller ikke være lenge borte fra Paradise Bay, selv om sesongen foreløpig var laber. At de i dag skulle dykke ved revet var allerede planlagt fordi Sally ville vise Trond det praktfulle undervannslandskapet. Det var greit å prøve seg som gruppe også, før de skulle dra etter Jens. Etter at de hadde avtalt leteekspedisjonen hadde Katarina også vært meget entusiastisk, men hun ivret for å ta turen ut til revet som planlagt, og selv bli med. Også Chang var nysgjerrig, og Ti Pau var en selvsagt deltaker. De to kvinnene var meget vennlige og søte mot hverandre i dag, til tross for den underlige spenningen Trond mente å ha observert mellom dem da de presenterte sine livsanskuelser i går kveld. På ham virket det som om de, til tross for sin polerte form hadde utfordret hverandre kraftig på et dypere plan, nesten sterkere enn menn ville gjort. Trond så fra sin overflatestilling hvordan de to skikkelsene tegnet seg som silhuetter langt der nede. De hadde jo godt med luft og profesjonellt dykkerutstyr, de visste nok nøyaktig hva de gjorde.


Så var det plutselig noe som ikke stemte. Det virket som om den ene satt fast i revet, mens den andre kretset omkring og forsøkte å få den første løs. Det så problematisk ut. Så ble sikten borte idet enda en sølvtorpedo for forbi Trond og ned mot de to. Det var Ti Pau, kun i shorts, uten dykkerutstyr. Han beveget seg meget raskt ned mot de to, og Trond tenkte forskrekket at dette klarer han aldri uten utstyr. Så glimtet det i noe blankt langt der nede, Trond så at han var framme og forsøkte å gjøre noe med som foten hadde festet seg hos den ene av kvinnene. De holdt på der nede uendelig lenge, til Trond så at de to dykkerskikkelsene begynte å stige sammen opp igjen, det hadde lyktes å bryte henne løs, men det hadde tatt lang tid, og nå kretset en annen stor skygge omkring Ti Pau som tok en skrå retning bort fra der de to med dykkerutstyret steg opp. Den store skyggen fulgte etter ham der han svømte, og Trond forsto hva det måtte være. En hai. Trond, der han fløt, så de to bryte vannflaten, han så Sally kave for å strekke opp hånden, han så en annen skygge i vannet nær dem også. Det var da Trond ropte på Chang, forgjeves. Trond ropte at det var alvor. - Hjelp henne, skrek han til Chang. Chang rørte seg ikke. Smilte bare forvirret. Sally kjempet for livet og strakte en hånd opp for å få tak i noe å holde fast i, forsøkte å gripe etter Chang, som trakk seg unna. Trond trodde ikke sine egne øyne der han lå i vannet. Chang satt som en statue i båten, tilsynelatende livredd, visste ikke hva han skulle gjøre. Til sist holdt han det tynne treskaftet på en liten hov fram, men det brakk øyeblikkelig, og Sally gikk under igjen. Trond kastet seg fram, i siste liten fikk han tak under armene hennes og holdt henne oppe, men så grep Chang endelig tak i Tronds utstrakte hånd og holdt ham fast. Katarina dukket nå opp ved siden av Trond og hjalp ham med å holde Sally oppe til han kom seg om bord. Så fikk han halt Sally opp og inn i båten. Hun var medtatt, men klar og ved bevissthet, men kastet opp mye vann. En ny boble brøt overflaten, det var Ti Pau igjen. I den ene hånden holdt han den store kniven sin, i den andre en haifinne. Trond ble enda mer forbløffet. Hvor lenge hadde Ti Pau vært under vann egentlig? Og på det dypet, uten luft og noe utstyr? Benet til Sally blødde stygt. Hun hadde skåret seg kraftig på korallene da Ti Pau brakk henne løs, de skarpe grenene hadde slitt en stor blødende flenge i benet hennes. Nå var alle om bord. Trond så ned i vannet. Det var flere mørke skygger der nå. Ti Pau slengte den blodige finnen uti igjen, og det ble en piskende bevegelse omkring den der den forsvant. Katarina var full av selvbebreidelse da de kom til land. Sally var blek og hvit og tydelig merket av hendelsen. Foten blødde fremdeles, men Katarina hadde fått lagt en tournike. Sally forsøkte tappert å smile til, sa til Katarina at hun ikke måtte føle at hun hadde gjort noe galt, det var lett for uerfarne dykkere


å feiltolke en situasjon, og det var Sallys egen dumhet at hun hadde vridd foten feil vei og dermed låst den og skåret den opp da den ble trukket langs korallene. Det var slett ikke Katarinas skyld. Sally hevdet nesten trassig at hun selv hadde ansvaret for ikke å gjøre slike dumheter, hun forsto at Katarina hadde syntes det var fristende å svømme gjennom det hullet, men at de hadde kommet borti hverandre der hadde også Sally medansvar for. Ingen sa noe til Chang som satt taus og uten uttrykk i det ellers så livlige ansiktet. Ingen, før David kom tilbake om kvelden. Han hadde vært i 4. julimottakelse i golfklubben i Phuket, invitert som representant for den amerikanske bistandsorganisasjonen, hadde truffet landsmenn og hadde avtalt noen forretninger der i det samme, han hadde forresten hilst på Tronds sympatiske datter og hennes venner. Trond hadde på forhånd forklart ham den ømtålelige situasjonen som hadde oppstått mellom ham og datteren og hadde bedt ham om ikke nevne at de holdt til i samme leir, slik at Stine ikke skulle føle seg overvåket. Til Tronds glede hadde David mange rosende og betryggende ord å si om Stine. En sympatisk, en litt alvorlig og søt ung kvinne, som så ut til å ha det bra, men David hadde også, på Tronds spørsmål, kunnet merke at det kanskje var en knute på tråden i forhold til den selvbevisste unge kjekkasen hun hadde følge med. Det hadde også vært en advokat der, fra Norge, meget spesiell og pedantisk, men sikkert dyktig. David hadde dessuten skaffet noe nødvendig utrustning for den ekspedisjonen de skulle ta etter Jens, og gjort seg flere tanker om hvordan de kunne gripe den an. Amerikaneren ble svært forskrekket da han ble klar over at Sally lå skadet med bandasjer. Hadde han vært med, så hadde kanskje ikke dette skjedd, sa han ergerlig. Han ville vite alt om hva som hadde skjedd i detalj, spurte og grov, tydelig bekymret. Han hadde allerede planlagt at Sally, Trond, Katarina og ham selv ville utgjøre to gode taulag sammen. Siden Jens hadde trengt utstyr, var det mulig at de måtte klatre litt i terrenget. Han sa ikke mer om det, men Trond fikk en følelse av at David kanskje ante mer om Jens sitt feltarbeid enn han hadde kommet ut med. Kanskje var han bare vant med terrenget her nede, og ville være godt utrustet. Det ble litt pinlig å komme inn på Changs rolle, Trond ville heller rose Ti Pau, som nå hadde dratt hjem. Men David var pågående. Han var ikke så interessert i sjøsigøyneren, sa han, og det virket nesten som om han trodde at Ti Pau ikke hadde vært helt til å stole på. Munken hadde altså vært alene om bord i båten og halt Sally opp? Han stirret inkvisitorisk på Chang som satt på en pute i hjørnet i fellessalen. Chang ristet på hodet. Det hadde vært umulig å gjøre det. David så på ham. - Umulig, sa han kaldt. Umulig å gi en hånd med? Mens de andre kjempet for livet for å komme opp, og Sally var nær ved å gå under igjen? - Han hjalp meg opp, sa Trond.


- Men ikke Sally? Fordi du ikke kunne ta i en kvinne, hva? Chang tidde. - La nå dette være, sa Trond. Det gikk bra. Vi kom oss opp. David eksploderte. - Sally var nær ved å dø, ropte han. Og den mediterende klovnen der var ikke villig til å røre henne! Der har du buddhismen i et nøtteskall. En religion for fanatikere og lathanser, for folk som gir faen i sine medmennesker. Null barmhjertighet, null personlig initiativ, bare jakt på egen uklanderlighet. Dere får tilgi meg. I dag er det 4. juli, det er en spesiell dag i den vestlige verden, men dette får meg til å savne USA mer enn noen sinne. Min utskjelte nasjons skjebne har vært å bringe sivilisasjon og demokrati til all verdens utakknemlige og kyniske avkroker. Og la meg spørre deg like ut Mr. munk: Hvorfor har du egenlig hengt deg på Bjerre? Hva er egentlig ditt oppdrag? Chang tidde. Han smilte faktisk bredt. Det så merkelig provoserende ut. Men han tidde. - La nå dette være, sa Trond. Det gikk bra. Vi kom oss opp. David stirret rasende på den smilende Chang. Chang reiste seg stille opp, smilte om mulig enda mer intenst, som om han ville motbevise at uvennlighet mellom mennesker i det hele tatt kunne eksistere, og smøg seg stille ut av døren på Paradise House. De kunne høre de tassende sandalene hans bortover terrasseplankene til lyden tapte seg i grusen på stien opp mot hyttene. Trond vekslet blikk med Sally som nikket trett, så reiste han seg og gikk ut etter Chang. Dette var blitt en altfor sårende konfrontasjon. Men Chang var ikke å se. Vel ikke så merkelig. Men i sitt stille sinn kjente Trond at han egentlig var enig i det David hadde sagt. Det var vanskelig å godta Chang så unødig passiv. Når det kom på toppen av Changs motstand mot at Trond skulle bry seg med Stine, og bry seg om å lete etter Jens, ble det for mye. Man kunne ikke leve slik. Meditere og være “åndelig” når folk trengte konkret hjelp! Man kunne ikke bare være i sin egen åndelige sfære. Maharishi hadde i Tronds ungdom ment at dersom man laget et tett nok nettverk av mediterende mennesker på jorden, ville alle problemer løse seg selv. Det var med respekt å melde noe verdensfjernt vås. Mennesker lever i samfunn med hverandre, tenkte Trond. Om det ikke er ”spirituelt” nok eller i samsvar med karma, så er det stort og barmhjertig å strekke ut en hjelpende hånd til den som er i nød. I en slik situasjon blir ethvert dogme hjelpeløst og hjerterått. Trond pustet dypt, og gikk inn til de andre igjen. Han forsto ikke lenger hvordan han kunne ha blitt så fascinert av Chang. David hadde hatt helt rett. Og David hadde ikke nølt med å sette tingene på sin rette plass.


Kap 65 mandag. Ved bassenget igjen. Hele mandag formiddag hadde Herdur sittet på Viktor. Hun lengtet allerede etter ham igjen. Hun hadde hatt rett, han ville ha henne, og han hadde vært akkurat så riktig for henne som hun visste han ville være. Det var som om de to, så forskjellige de enn var, var laget av samme materiale. Som om kroppene deres kjente hverandre fra før. Hun hadde aldri hatt den følelsen tidligere, den var både god og samtidig vond. God fordi hun hadde funnet ham, vond fordi hun måtte skilles fra ham igjen. Hun var bare fylt av ham nå, kjente hendene hans, kroppen hans, kjente ham i seg, han hadde vært så kraftig, mye kraftigere enn hun trodde, og de hadde nesten ikke snakket sammen. Han hadde vært litt forbauset da han åpnet døren for henne, men ikke så veldig, hun ville ikke snakke, men kastet seg i armene hans, hva var det egentlig å snakke om? Han hadde tatt i mot henne, de hadde uten å si noe kledt av hverandre. Hendene hans var tørre og faste, han strøk henne og hun klemte seg mot ham og kysset ham, de ble stående på gulvet og kjærtegne hverandre, lenge, lenge, og de hadde skritt for skritt gått langsomt mot den lave sengen i hjørnet, der Viktor la henne forsiktig ned og kjærtegnet henne og var stor og kraftig over henne før hun trakk ham mot seg. Hun var drivende våt og syk etter få få kjenne ham i seg og han forsto det og var der, ganske voldsomt, og Herdur visste med en gang at han var den mannen hun ville ha. Det var ikke noe å forklare, det var bare slik. Han hadde forstått henne med en gang, han var akkurat så krevende han skulle være, han var akkurat så lite dirigerende han skulle være, hun hadde det så godt, så utrolig godt, og ga seg helt hen til ham som hun aldri hadde gjort med noen mann før. Herdur var glad i sex, men dette var mer enn sex, det var å eie hele henne, å gi seg selv fullstendig, det var rystende og samtidig en stor stor glede som fikk henne til å være lykkelig, det var morsomt og gripende og hun gråt litt fordi hun endelig hadde funnet ham, og hendene hans var myke og hun var fast og bløt og spente opp mot ham igjen og kom igjen mot ham, og det var ingen slutt på det, og hun følte seg så lykkelig fordi hun var hans og han var hennes nå. Hun følte at hun ville gi seg til ham, bare være hans. Og hun tenkte at det hadde hun aldri turt å føle før for noe menneske, hun følte at hele hele hennes vilje var smidd om hans vilje, hun var som et tre slynget om et annet tre, sammen var de en helhet, hun var bare hans, og han var den som ville være der for henne, hun visste at hun kunne be ham om alt, han ville gjøre det for henne, uansett hva det ville koste ham, uansett fare. Han var en mann skapt for fare, for kamp, for å beskytte. Hun krøp helt inntil ham og la hodet på brystkassen hans og hørte hjertet hans slå der inne, og hun visste at hennes hjerte også slo i henne, de var to hjerter som banket mot hverandre og de var i et felles rom, et rom der det strålte et lys ut fra de to, og hun fikk lyst til at han skulle komme inn i henne igjen, og han merket det med en gang som om han leste hennes tanker og følelser og var der og var der hos


henne, og hun slo bena omkring ham og han var dypt i henne, de var bare en skikkelse til sammen nå, den vakreste av alle skulpturer, og det skulle alltid skulle være på den måten. Hun kjente at han var forsiktig med henne, at han var varsom og samtidig krevende, så veldig den han var at hun fikk den voldsomme lysten igjen, lysten til å gi seg hen over alle grenser, lysten til å være en del av ham, og hun kjente at hun vokste, at hoftene hennes ble varme og levende som om de var to dyr som hadde våknet, og som aldri hadde visst hvor levende de kunne være, hun kjente Viktors faste bånd av muskler og sener over kroppen hans, og kjente den ru kjaken hans, og hendene hans på de fyldige brystene hennes som hun skubbet mot ham, og hun satte seg opp på ham og han lå og lot henne bevege seg nøyaktig slik at hun følte hun kunne gjøre det hun ville og det ble helt sort og voldsomt for henne så hun tenkte nå kommer jeg til å dø og fordi han var der, lot hun det skje. Hun skalv og dirret over hele kroppen, hun hadde aldri opplevd det så sterkt noen gang, men var ikke forbauset, hun kjente bare at hun var her hun skulle være, måtte være. Han holdt henne rundt baken med de faste brede hendene sine, og hun kjente hvor myke hoftene hennes var blitt nå og hvordan underlivet beveget seg av seg selv, som om hun ikke lenger hadde mulighet til å stanse, hun så månelyset falle fra vinduet og inn på Viktors ansikt, så hvordan han lukket øynene som om han ikke helt ville se på henne, men hun ville bli sett, hun ville vise seg for ham, han skulle se alt av henne, det var bare ham hun var skapt for. Hun tenkte i et fort glimt at dette her er forferdelig, jeg er blitt gal, men i neste øyeblikk var hun bare oppfylt av ham igjen, og nå så de rolige øynene hans på henne, og de var så klare og så gjennomskuende at hun fikk en trang til at hun i hele sitt liv heretter skulle være ærlig, helt ærlig, hun ville være sammen med ham, hun ville leve med ham, hun visste ikke hvordan eller hvorfor, men det var ikke noe annet som var viktig. Viktor lå etterpå ved siden av henne i halvmørket og pustet, han var som et stort dyr, et muskuløst og farlig dyr på spranget, noe hun hadde klart å fange et øyeblikk, men han var en mann, en modig mann, han var eldre enn noen hun hadde kjent før, og det var som om dette også ga ham en voldsom appell. Hun hadde funnet en mann som kunne elske henne slik hun ikke hadde drømt var mulig, men hadde likevel visst at det var slik han var. Her de nå lå side om side i lyset fra vinduet, der mørket i rommet ikke røpet noen detaljer, hun visste at han var den eneste som noen sinne ville bety noe for henne nå. Det ville ikke komme andre etter ham. Det var Viktor for resten av hennes liv. Stine forsto nok hvor Herdur hadde vært da hun kom tilbake, men hun spurte ikke, og Herdur var for lykkelig og trett til å orke å si noe. Hun hadde bare lyst til å være på sitt eget rom, hun var forvirret, det hadde vært så voldsomt, og allerede lengtet hun etter Viktor igjen her hun nå lå, trett og varm på sin egen seng. Det var kanskje en form for galskap, tenkte Herdur, og smilte lykkelig for seg selv. Det var helt opplagt en form for galskap. Det var umulig å


vite hva som ville skje nå, hun håpet bare at Viktor kom til å være her, at han ikke hadde blitt så forbannet på Christian at han ville dra. Det hadde han all rett til å være. Hun ble plutselig livredd ved tanken på at han skulle bli borte, da ville hun dra med ham, det ville bli forferdelig, men hun ville det. Ville dra med ham. Hele denne reisen, vennskapet med Stine, hun måtte kanskje gi det opp dersom han dro. Hun ble litt redd ved å tenke slik. Selv om hun ikke kjente Viktor, var alt avgjort. Det fantes ikke noe alternativ. Hun ville følge ham. - Stakkars Stine, tenkte Herdur. Hun har det dårlig nå. Det med Christian gikk veldig inn på Stine, det var lett å se. Ting var så urettferdige noen ganger. Nå som Herdur selv var så lykkelig med Viktor, så var Stine ulykkelig og ute av seg. Og Stine hadde det med å lukke av, hun ville ikke gjerne tale om de vanskelige tingene, og Herdur klarte heller bare ikke sette ord på hva hun selv følte nå. Så dermed ble Stine og Herdur værende hver i sitt om formiddagen. Herdur orket ikke gå opp til bassenget enda så glad hun var i å svømme, hun hadde hatt en så fullstendig opplevelse at hun orket faktisk ikke gjøre noe annet enn å ligge på sin seng og drømme, selv om det var høylys dag og knallvarmt ute. Kanskje var hun redd for at Viktor skulle være der oppe. Kanskje ville det bli for sterkt for henne nå. Kanskje ville han late som om ingen ting hadde skjedd, eller kanskje ville han være for opptatt av henne. Alle mulige idiotiske tanker svirret i hodet hennes. Antakelig lå han vel selv på sin seng og tenkte på henne, det måtte han jo, hun ville drepe ham om han ikke gjorde det, tenkte hun. Men hun trengte ett eller annet fra ham. Ett eller annet signal. Hun ville bli fullstendig gal om han ikke ga ett eller annet tegn fra seg. Han måtte bare det. Kanskje forsto han ikke hva hun følte. Men det gjorde han jo. Hun visste at han forsto henne, forsto alt om henne. Han ville nok gi henne ett eller annet signal. Hun måtte bare orke. Holde ut. Herregud, tenkte hun. Jeg er blitt fullstendig vanvittig etter den fyren. Han er jo bare en mann. Men da hun tenkte det, så kom hun til å tenke på ham der i mørket igjen, syntes hun kjente varmen fra kroppen hans, som fra pelsen på et slags dyr. Han var en utrolig mann. En helt, helt utrolig mann. Og hun ville ikke gi seg, hun ville aldri, aldri slippe ham fra seg, aldri i livet om hun ville. Utpå ettermiddagen måtte hun bare ut likevel, det var tross alt for varmt å være inne. Hun tok på seg de store solbrillene og fant et blad som Sheila hadde liggende der i gjesterommet, det var visst om antikviteter, det spilte for så vidt ingen rolle, det kunne vært om svineavl for den saks skyld. Hun måtte bare ta et raskt bad, og det virket ikke som om noen var der oppe akkurat nå. Hun kastet seg uti, og kjente hvor godt det var å være i vannet igjen. Hun kom opp til overflaten, atskillig friskere, og kravlet seg opp i en liggestol for å soltørre. Det så ut som om alle var bortreist. Det så helt dødt ut nede hos Viktor. Hun torde ikke speide så mye i den retningen, selv om hun hadde på seg solbrillene. Hun begynte å bla litt, det var helt umulig å interessere seg for det som sto der, selv om det var fine billeder av vakre gjenstander og nydelige interiør. Hun merket at


hun ikke var i stand til å lese en eneste linje i sammenheng. Hun var både glad og forvirret men tenkte at hun bare fikk ta det med ro. Hun la fra seg bladet og strakk seg ut i stolen oppå badehåndkleet. Det håndkleet som Viktor hadde hentet til henne da bråket mellom Stine og Christian hadde startet. Han hadde vært så oppmerksom. Så parat. Så betryggende til stede da det gjaldt. Og han hadde ikke gjort Christian liten, han hadde faktisk forstått at Christian hadde vært i en ynkelig situasjon, og vært solidarisk med ham, og holdt seg i sin rolle som ansatt. Herdur merket at hun begynte å se noen av Viktors kvaliteter, kanskje de kvalitetene som gjorde ham så stor som menneske og så stor som mann. Han var en mann de fleste kvinner ville være lykkelig for å ha ved sin side. Og Herdur følte seg stolt. Han var ved hennes side, og av alle mennesker var det Christian som hadde æren av det. Hun begynte å se noen positive sider ved Christian også. Han hadde i hvert fall en sans for kvalitet. Viktor var kvalitet, og det var nok derfor Christian hadde skaffet seg nettopp ham til å hjelpe seg. Hva som var kvaliteten med Andreas Iglem var kanskje ikke så lett å se, men han var vel dyktig med sine paragrafer. Og han var en rett sød og hyggelig fyr, selv om han ikke var noen Casanova. Herdur sukket. Det hadde vært en virkelig fin reise, selv det som skjedde i Bangkok hadde vært en erfaring og en god ting. Det hadde jo vært en del av Den Store Plan det også. Hadde hun ikke kommet ut for det overfallet så hadde ikke Christian sendt bud etter Viktor, og de hadde kanskje aldri truffet hverandre. Jo, om ikke på den måte, så på en annen måte, tenkte hun. De var jo ment for hverandre. Hun følte seg helt rolig i kroppen. På en eller annen måte ville de ha funnet frem til hverandre. Det var slik den store magi virket. Den var så meget sterkere enn de små viljer mennesker kunne ha. Hun kikket ned mot Viktors hus. Der var helt stille og øde. En bil kom i god fart inn oppkjørselen, det var Ricks Rover. Han hadde en ny sjåfør til å kjøre bilen for seg. Rick kom bortom og sa hei til Herdur, plukket opp bladet hun hadde lagt fra seg og nikket anerkjennende da han så det handlet om antikviteter, lot falle noen bemerkninger om at han gjerne kunne låne henne et par interessante bøker fra sin egen samling. Men han hadde det dessverre litt travelt, han måtte ta med seg sjåføren opp i huset for å skrive under noen ansettelsespapirer. Fyren skulle visst jobbe på golfbanen. De forsvant inn, og Herdur kunne gjennom de åpne vinduene høre Ricks stemme der innefra. Han kunne visst ikke dy seg for å skryte av antikvitetene sine til jobbsøkeren heller, og det hørtes ut som om den smilende sjåføren spurte ham ivrig om dem.


Kap. Menn og kvinner Andreas Iglem satt og la medbrakt reisekabal for ikke å forsømme sin daglige rutine. Han var ikke blitt mindre begeistret for Herdur etter episoden ved bassenget, der hun hadde gått så kraftig inn for tjenerskapets ansettelsesforhold og rettigheter. Han hadde sett at hun hadde denne evne til å kjempe for sin klient som han satte slik pris på. Det var vel feil å bruke betegnelsen ”ikke gi seg på tørre møkka” om en dame, men hun besatt den edleste egenskap som en advokat kunne ha, å være ett hundre prosent engasjert, oppslukt, besatt av den hun kjempet for. Han så hvordan hennes øyne hadde hengt ved Viktor da han hadde hevdet sin sak. Hun ville kjempe som en løve for hans rettigheter. Og Andreas Iglem ville, så langt han maktet, bistå henne i den kampen. Jussen var noe av det ypperste den menneskelige sivilisasjon hadde frembrakt, det at man via metodiske prosesser og logisk uimotsigelige slutninger kunne finne frem til hva som var rett, og at den retten kunne stadfestes ved domstolsapparatet. Herdur hadde opplagt et anlegg for jus, og siden hun ennå var så ung, ville han med glede være hennes veileder, ja han torde ikke helt drømme om mer, men kanskje, kanskje når også hun som skarpskodd forsvarsadvokat sto i kappe i retten og holdt sin glitrende prosedyre, kunne det jo hende at de senere, etter et lite glass på Justisen for å feire at dom var falt som ventet i saken, gikk lykkelige sammen tilbak til sitt felles kontor, der det hang et diskret og blankpusset messingskilt på døren, med navnene Iglem og … Han oppdaget plutselig at han ikke visste hva Herdur het til etternavn. Han smilte litt over sin lille feilslutning. Det ville selvsagt ikke stå to ulike navn der. Det ville stå Iglem & Iglem. Christian, derimot, følte at det plutselig var blitt mange problemer. På den annen side var problemer til for å løses. Nå var Christians største problem så og si løst ved at Andreas var villig til å ta saken om de kjappe børshandlene hans. Det var ingen han stolte på mer enn Andreas. Andreas hadde også en god hånd med fattern. Så alt ville ordne seg. Verre var det med Stine. Hun var så komplisert, hun måtte liksom prøve ut Christian, om han dugde, hele tiden. Tidligere var det jo bare gammer’n som Christian hadde måttet forholde seg til på den måten. Men Stine var dønn seriøs. Det med at hun ville finne stefaren hadde hun ikke gitt seg på ennå. Det virket urealistisk, sprøtt, og Christian forsøkte å få henne til glemme det, og få henne til å ta alt litt lettere. Men hun ble bare rasende. Det virket som om Stine bare ønsket å være trist og lei seg hele tiden nå. Til og med Sheila var blitt enda mer oppmerksom mot henne enn før, hun var visst blitt helt knust da Stine hadde fortalt hva som hadde skjedd med ringen. Sheila var blitt ekstremt ivaretakende overfor Stine og nokså formanende overfor Christian etter det, så det ble litt for mye for ham.


Da var det avgjort bedre å ta noen runder nede på golfbanen med Rick. Følgelig forlot Christian hjemmets lune rede for å gjøre noe mer fornuftig ut av dagen. Andreas ble med, selv om han var en kløne med golf, men det viste seg at han var forbløffende god i regler og forskjellige beregningssystemer. De traff en velvillig Rick, som førte an rundt banen, det var tydelig at Rick også hadde trengt et påskudd for å komme i gang med golfen igjen, og han likte godt å veilede sine gjester. Han var faktisk ganske god. Veldig god egentlig. Han og Christian knivet, mens Iglem løp etter med sin solhatt og vurderte og kalkulerte. Igjen snakket de om investeringer og muligheter. Rick hadde fortalt om de store satsingene i bioteknologi som var på trappene. Det skulle bygges kjempestore laboratorieparker både i Singapore og Hong Kong. Rick hadde kontakt med en amerikaner som hadde betrodd ham at det firmaet han selv representerte, det var forresten samme firma som det Jens Petersen hadde vært i, var ute etter samarbeid med Thai-myndighetene for å rydde vei for en større biotechsatsing også i Thailand. Konsernet hadde store investeringsfond i de rike oljestatene i Midt-Østen i ryggen, men på grunn av en tidligere historie med Saudi- Arabia på nittitallet var det i Thailand fremdeles visse betenkeligheter med håndteringen av kapital derfra. Rick hadde hatt gleden av å kunne gi amrikaneren en rekke nyttige opplysninger om Burma, han hadde jo visse forbindelser. De raste i en fart rundt til de forskjellige utslagssteder. I dag hadde Rick fått med seg en en thai som skulle jobbe på golfbanen, han var visst kommet for å kjøre gressklippere, men fordi verken Rick eller Christian, eller Andreas for den saks skyld var særlig interessert i mosjonsaspektet ved golf, så hadde Rick sagt ja takk da thaien smilende tilbød å kjøre dem rundt med den lille caddyvognen. Thaien snakket godt engelsk, han skulle vikariere for sin fetter, og han var svært blid. Han ga gass med den lille vognen, og Andreas hadde nok med å holde på dokumentmappen, Rick måtte brøle til Christian, for til tross av at vognen gikk på gass, bråkte den likevel en god del. Han la ut om amerikaneren, mr Lang, og sa at også han hadde vært interessert i å finne spor etter Stines stefar Jens Petersen. Det var derfor amerikaneren hadde kommet til Thailand, men i tillegg skulle han sondere mulighetene for laboratoriesatsing her. Caddyen var kvikk, han var fra Bangkok, Rick sa han var interessert i og kunne mye om antikviteter og at han vikarierte for sin fetter. Han smilte bredt da Christian sa han var norsk, eller fra Nor Wai, som thaien sa. Så spurte han om Christian hadde med seg sin girlfriend, og Christian svarte ja, han hadde til og med to, og Thaien hadde nikket og smilt humoristisk, og spurt om de var her i business, og om Rick og Christian var gamle gode venner. - Både business and pleasure sa Christian. Det ble nesten litt for intimt til slutt, men den nye caddyen var like god til å velge køller som sin fetter, han var kvikk og kjørte vognen friskt som om det skulle vært en racerbane og ikke en


golfbane, de hadde nok med å holde seg fast. Men det var faktisk litt morsomt, Rick ga rent seg over der de føk avgårde, og han og Christian glemte etter hvert den dyktige caddyen som trofast ledsaget dem mens de utvekslet tanker om ideer og prosjekter. Likevel var ikke Christian helt i slag. Det med Stine plaget ham. Egentlig skjønte han ikke hvorfor hun hadde tatt så på vei på stranda. De hadde jo hatt det så fint. Og han hadde ikke vært så brisen. Hun var jaggu faen så følsom. Men det var jo nettopp derfor han var litt glad i henne. Mens Christian spilte golf for å få noe annet å tenke på, orket Stine på sin side ikke annet enn å ligge ved bassenget og høre musikk. Hun hadde Ipoden på og var i praksis utilgjengelig. Hun følte seg deprimert. Det Christian ikke helt hadde innsett, var at Stine følte seg dobbelt ensom. For Stine merket at det var skjedd noe med Herdur, at Herdur helt sikkert hadde vært sammen med Viktor. Det var ikke det at Stine ikke unnet henne det, men Herdur hadde bare all oppmerksomheten sin et annet sted nå. I dag hadde hun nesten ikke giddet å komme til bassenget en gang. - Fin venninne, tenkte Stine forbitret. Først stjeler hun min tatovering, som Jens selv har sendt meg. For at jeg skulle ta ansvar for den, fordi den er et tegn for å finne ham igjen. Hun ble plutselig helt varm. Hun visste det. At hun ikke hadde forstått det før! Hun visste at det var et tegn for å finne Jens igjen. Men tegnet var bare blitt brukt helt feil. Nå hadde Herdur tatovert seg med det, og funnet Viktor med det i stedet. Herdur hadde glemt Stine nå. Og Jens ville jo Herdur aldri snakke om en gang. Det var virkelig dårlig. Det var virkelig alt for dårlig. Det var ikke slik en tatovering skulle brukes. Hun følte det på seg. Og Herdur, som påsto å kunne magi, forsto hun ikke at dette var helt galt? Hun måtte finne Jens nå. Hun kunne ikke snakke med Christian om det, han visste jo ikke om tatoveringen en gang. Jo, forresten, de hadde jo badet nakne alle tre nede på det stedet i Sverige. Men hun hadde i hvert fall klart å beholde Christian for Herdur. Inntil nå. Stine kom til å tenke på ringen hun hadde kastet, og ble deprimert igjen. Hun ble nødt til å snakke med Herdur. Den tatoveringen var jo livsviktig hvis hun skulle finne Jens. Og da Herdur omsider kom med sitt badehåndkle og la seg ned, buste Stine ut med det. Det gikk helt galt. Da Stine hadde sagt det, forsto Herdur først ikke hva hun mente. Så, da Stine ikke ga seg, men sa at den tatoveringen egentlig var hennes og at den var bare ment for å finne igjen Jens og var blitt brukt helt galt, hadde Herdur hissig sagt at det var helt likegyldig for henne om Jens levde eller var død eller hva som helst, at hun hadde viktigere ting å tenke på, hun var kjempefrustrert fordi det så ut som om Viktor kanskje allerede hadde dratt sin


vei på grunn av den idioten Christian. Viktor ikke hadde ikke vært å se i hele dag. Det ble en kjempekrangel, der Stine til og med forsvarte Christian og sa at han jo hadde rett i at Viktor var ansatt av ham, og at Herdur var utakknemlig, Christian som var generøs, det var til og med for Herdurs skyld han hadde ansatt Viktor. Stine sa at hun selv aldri ville ha rotet seg bort på den måten i Bangkok. Stine var for første gang virkelig rasende på Herdur, det var bare blitt litt for mye av det hele, og nå hadde egoistiske Herdur endelig lagt seg her ved bassenget og var til og med sur fordi alt ikke dreide seg om henne og Viktor. Stine og Herdur orket til slutt ikke å snakke med hverandre. Og da Herdur så hadde sett at det omsider var en bevegelse nede fra Viktors hus, hadde hun bare åpenlyst løpt dit ned, til Stines bestyrtelse. Hun eide virkelig ingen hemninger, tenkte Stine. Viktor satt og så på Herdur som nå satt ved bordet hans og strigråt. Han satt urørlig på stolen sin til hun var ferdig, da hun rakte ut en hånd til ham, tok han den og holdt den. - Du skulle ikke ha kommet hit, sa han. - Jeg gir blaffen, sa Herdur. Jeg har ikke lenger noe behov for å leke millionær. Hun snufset, og Viktor rakte henne et håndkle, så hun kunne tørke tårene. - Jeg ser nå hvor lite det betyr, snufset hun. Og når jeg endelig har gjort noe virkelig og rigtig, blir jeg skjelt ut som en hund. Stine skulle være min beste venninde. Men jeg behøver henne slett ikke mer. - Hva er i veien, sa Viktor. - Hun er altså så forferdelig, sa Herdur. Men jeg orker ikke å ha et slikt liv mer. Hun holder på… Viktor ble litt overrasket da han så Herdur plutselig stå rasende og naken foram ham. - Hun sier jeg har stjålet hennes merke, sa hun, og pekte på tatoveringen. Mitt magiske merke. Hun sier det tilhører henne og at det kan lede henne til Jens. - Hvem er Jens, sa Viktor. - Jens Petersen. Den døde forskeren. For han må være død, ikke sant? Han ble borte under tsunamien. - Jo, sa Viktor, etter en pause. Han er nok død. - Dette er likeså vel mitt merke, sa Herdis. Det er også vårt merke fra nå av. Jeg går ikke tilbake til dem. Jeg reiser med deg. Nå, om du vil. Viktor så på henne. På den flotte og flammende unge kvinnen som sto foran ham på gulvet. Og på tatoveringen. Det virket som om det han han så, fikk ham til å bestemme seg raskt. - Er det dette du vil, sa han. Er det virkelig det du vil? - Ja, sa Herdur. Ja, ja. Ta meg med deg.


- Sü la oss dra bort herfra, sa Viktor. La oss dra til sjøen. I kveld.


Kap. Rick+ David Forretninger. Rick, Andreas Christian (Viktig uskrevet kapittel- Dette m책 trekke noen store linjer inn, drive opp storyens perspektiver)


Kap. Tuk samler tråder Kap 57 (Undersøkelser i Phuket) Fordi Herdur rotet seg inn i Yaba, saken, er hun kommet i søkelyset til politispanere, de har fra før en mistanke om en større organisert virksomhet i Myanmar med russere inne. De har fått tips (av David?) om å holde øye med Cathys org? Aner en kobling? Er det derfor Viktor må drepe Herdur til slutt, for at ikke Cathy skal nås?) Og det er jo også skjedd en privatisering av CIA. De arbeider ikke lenger bare for regjeringen. De tar faktisk også private oppdrag. Det er jo en viss spenning mellom organisasjonen og administrasjonen til den sittende president. - Kan det tenkes at CIA har fulgt virksomheten til Jens? - Det er slett ikke usannsynlig, Petersen jobbet med spissteknologi.


Kap. Natt til Tirsd. 5. juli. Herdur og Viktor. Da kvelden kom pakket Herdur sakene sine og gikk som avtalt mot hovedporten for å møte Viktor ute i mørket. Hun hadde bare lagt en beskjed til Stine på rommet sitt om at hun nå dro med ham, hadde ikke orket å gå inn til Stine, hun orket i det hele tatt ikke å tale mer med noen. Hun hadde fra første dag visst at hun ikke passet inn her, hos den vennlige men overlegne vertsfamilien, og Stine hadde vært så sur på henne at hun simpelt hen ikke orket å ta farvel etter det. Hun ville ta kontakt med henne og kanskje Christian senere, men ikke nå. Når hun tenkte over det hele, var det faktisk kun advokat Iglem som hadde satt pris på henne, respektert og åpenbart vært begeistret for henne. Så merkelig han enn var, hadde hun likt ham. Hun følte at de hadde noe til felles, så underlig det enn kunne synes. Eller kanskje var det fordi de var så fullstendig ulike at hun likte ham. Hun visste at han nok også kunne kjempe, om enn ikke mandig, at han ville være i stand til å tåle det utrolige av forakt og hat fra sine omgivelser, og ligevel aldri la seg knekke. Han var selvfølgelig komisk og håpløs, men Herdur hadde fått litt hjerte for ham likevel, selv om Stine hadde sagt hun hatet ham fra første stund. Det var virkelig en dyp forskjell mellom henne og venninnen i måten de forholdt seg til mennesker på, tenkte hun. Hun var virkelig lei seg for at hun og Stine nå var kommet så fjernt fra hverandre. Stine var blitt ulykkelig, vel, det kunne hun ha forutsett. Christian var ikke noe annet enn en oppblåst, umoden og bortskjemt, men sjarmerende guttunge, og ville aldri være i stand til å gi Stine riktig kjærlighet. Herdur var ikke et øyeblikk i tvil om at hun selv hadde tatt en rett beslutning. Hun ville for sin del leve et levende liv, leve sterkt og godt, da måtte man følge sine følelser. Slik var det bare. Om det enn kom til å koste vennskap. For hun var oppriktig glad i Stine, de hadde kjent hverandre så lenge. Men Stine var så uskyldig. Og så hemmet. Hun kunne ikke riktig vite hva livet virkelig var. For Herdur selv var det nå Viktor det hele skulle dreie seg om. Hun gledet seg. Hun var en smule redd, men hun gledet seg allikevel. Hun visste så sikkert at Viktor var en trofast natur, han var en man kunne stole på, hvem skulle man kunne stole på, om ikke en slik mann. Hennes livvakt og beskytter. Sendt av høyere makter. Den hun alltid hadde drømt om… Hun gikk ned stien. Ja. Der sto han. Som avtalt. Han sto nedenfor porten i halvmørket, lent mot døren på en sort, kraftig bil. Herdur kjente et øyeblikk en forvirring. Hva var det for en bil? Hvordan hadde han klart å skaffe den? Var den hans? Han hadde da ingen penger? Et øyeblikk for det gjennom hodet hennes at han kanskje hadde stjålet den, kanskje for å gjøre inntrykk på henne.


Hvordan kunne han være så dum? Trodde han at det ville spille noen som helst rolle for henne hva slags bil han kom med? Eller om han i det hele tatt hadde bil? Hun oppdaget plutselig at hun ikke hadde tenkt ut hvordan de skulle reise. Hadde bare overlatt det til ham. Så hadde han sevfølgelig løst det. På den ene eller annen måte. Hun så han stå der i mørket og vente på henne, det var en søt, tung duft i den varme kvelden, hun så bare silhuetten av hans skikkelse, og ble varm og rolig av den. Hun løp ikke nå, hun skred med klare og bevisste skritt mot ham, hun kjente at hun var en moden kvinne som hadde truffet sitt valg, og at han også visste det. De behøvde ikke å si noe til hverandre. Hun gikk mot sin fremtid. Hun gikk helt frem til ham, og han nikket til henne, og det skyllet opp i henne da hun kjente hvordan det var å være i armene hans igjen, det var bare det hun hadde lengtet etter helt siden de hadde skiltes. Bilen duvet gjennom natten. Motoren var nesten lydløs, og Herdur kunne høre den støyende kvekkingen av frosker fra en dam de kjørte forbi. Hun la en hånd på Viktors skulder mens han kjørte, og han lot den ligge der. Han satt taus, og lot henne sende all sin tunge varme og fortrolighet mot ham. Herdur tenkte på alt som hadde skjedd, og det mirakuløse ved det at hun hadde funnet sin mann nettopp her, og at han faktisk var sendt henne av høyere makter. Det fikk henne til å føle ydmykhet og respekt. Hun var glad for å kunne oppleve dette. At dette fantes i det vidunderlige livet. Hun var så glad for å leve. Alt var så vidunderlig nå. Selv om hun ikke kjente Viktor, var hun ikke i tvil om at han følte det samme for henne. Måten han hadde sett henne på da hun i raseri og forvilelse hadde kledt seg naken for ham, den enorme tilfredsstillelsen som hadde blaffet opp i de grå og gåtefullt sørgmodige øynene hans da. Han visste hva en kvinne ville med en mann, og han ville evne å gi henne det. På alle måter. Han hadde vært galant og korrekt. Hele tiden hadde han vist stor omsorg for Stines ve og vel også, ja minst like mye som for hennes eget. Nå satt han som en taus skygge og kjørte, det kostbare instrumentpanelet lyste rødt med alle sine urskiver og tall, hun kunne bare så vidt skimte den kraftige halsen hans, og det hodet som sist natt hadde boret seg inn mot henne, den grove huden, så de stø hendene hans på rattet. Hun dro kjensel på et veikryss, en utkjøring. Det var samme vei de hadde dratt på lørdag. Veien mot Kao Lak. Det var bare to dager siden, men føltes som en evighet nå. Herdur visste at hun allerede da hadde ønsket seg Viktor, hun hadde villet tumle i bølgene der med ham, nå dro de kanskje dit igjen, hun skalv av forventning. Men da de hadde kjørt et stykke, svingte han inn på en annen vei, den gikk gjennom et jungelområde, men også her åpnet det seg en bukt, vakrere i det hvite månelyset enn noe Herdur tidligere hadde sett. Hun hørte de langsomme bølgene bryte regelmessig inn mot stranden. Sorte silhuetter av lange, svaie kokospalmer brøt den lysende hvite sandflaten. Herdur krøp inn mot


Viktor, og kjente en svak hardhet fra brystkassen hans i det han svingte inn på en liten asfaltert plass, der han rygget bilen omhyggelig inn, nøyaktig og klar til utkjøring igjen, som om han igjen skulle være sjåfør og livvakt på oppdrag. Han åpnet døren, gikk rundt bilen, og åpnet døren for henne fra den andre siden, og hun la lett hånden på armen hans i det hun steg ut. Han lukket døren med et svakt klikk, og de gikk langsomt nedover, side om side, mot stranden. Hun hadde sin arm fremdeles lett oppå hans, det var som om hun var med i en film, og ble ført frem av ham, ført ned til stranden, til bølgene. Hun var beveget, andektig, han visste at hun ville hit, ned til stranden, at det var det viktigste sted for henne å dra. Han var en mann som skjønte hva kvinner ville, han forsøkte ikke å trenge seg på henne, han førte henne bare, rolig, sakte, ned til den lysende sanden, over den og inn i den dype skyggen bortenfor. Nå ville hun gi seg hen til ham, totalt og uten forbehold. Det skulle være ham, bare ham. Plutselig forsto hun alt. Så mektig kunne magi være. -Tatoveringen som har ledet ham til meg, tenkte Herdur. Jens hadde ikke sendt en tilfeldig figur til Stine. Det hadde vært en magisk figur. Og den hadde selv funnet veien til sin rette eier. Den var i virkeligeheten ment for henne, Herdur. Så mektig er den erotiske magi, tenkte Herdur. Jens ga meg nøkkelen til alt, og nå har jeg funnet min elskede, han har kommet til meg, ledet av magiens kraft har han funnet meg, og jeg har funnet ham. Dette er min lykkeligste dag. Men med ett merket hun at noe likevel var galt. Viktor hadde vært stø, varm, trygg på veien ned hit. Nå var det som om han, i det hun vendte seg mot ham for å kysse ham, kysse den mannen hun elsket, og som hadde funnet henne, trakk seg litt unna, og stivnet til. Hun merket at han et øyeblikk var i voldsom sinnsbevegelse, og at han bekjempet den av alle krefter. Han måtte ikke bekjempe sine følelser! For dette var riktig. Det skulle være dem nå. Hun tvang ansiktet hans ut i månelyset, slik at hun skulle se ham riktig, at han skulle se henne. De var skapt for hverandre, hun visste at han også visste det. Han måtte ikke stenge av for sine følelser. Hun ville gjøre alt for ham, få ham til å føle det han virkelig følte, som hun visste han var i stand til å føle. Men han tok igjen et skritt tilbake, som om han ville at avstanden mellom dem skulle øke. Det måtte ikke skje. Ikke nå. Herdur så at noe forandret seg i Viktors øyne. Det var som om ett eller annet steg opp og lukket dem av. Herdur følte at hun mistet ham mer og mer, den gode følelsen ble borte, hun kjente at hun skalv og var redd, men visste ikke hva hun var redd for, hun gikk et skritt mot ham igjen og strakte hendene hjelpeløst etter ham, for at de igjen skulle finne hverandre, for at han skulle ta i mot henne. Han måtte heller ikke være redd henne - Hvorfor er vi redde, tenkte hun. Han er mannen i mitt liv. Vi er velsignet av en stor magi. Tatoveringen beskytter meg. Den vil også beskytte ham. Hun tenkte på alle de årene hun hadde søkt etter noen. Alle de rastløse årene i København. Hun tenkte på hvordan hun hadde lært å sette pris på livet igjen etter den gangen. Så tenkte hun på faren som døde og ga henne leiligheten sin,


den hun hadde solgt, og damen der som var død. Hvordan hun ville leve for Viktor nå, bare for ham. Med alle sine krefter, all sin kjærlighet. Det var slutt med å lete. Hun var kommet dit hun ville. Det var ham, ingen andre. Hun visste at de var bestemt for hverandre, og at han også visste det. Hun tok et skritt til. Han trakk seg ikke lenger tilbake. Endelig hadde hun funnet ham. Så rart livet var. Så, omsider, tok Viktor henne i armene sine igjen, la varsomt en hånd bak nakken hennes og drepte henne. En kvinne kom ut av skyggene. Hun gikk bort til den døde kroppen, og undersøkte den. Hun pakket ut en koffert med små instrumenter. Viktor så bort. Som om det var noe han helst ikke ville ta del i. Kvinnen arbeidet raskt og effektivt. Hun reiste seg opp til slutt. La noe mellom to plater i en liten eske. Nå har vi den, sa hun kort. Nå mangler bare den andre delen. (slutt act 2)