Bjerreutkast rentekst1

Eget blod (Own Flesh) Roman

Av Asbjørn Ekenes

Versjon

feb. 2011

Andre juledag 2004 forårsaker et jordskjelv i Andamanhavet utenfor kysten av Thailand og Indonesia en tsunami som skyller inn over landene omkring.

Virkningene merkes helt til Afrikas østkyst, men hardest går det ut over den nordlige del av Sumatra, det sørlige Thailand og Sri Lanka. Fra det lukkede Myanmar eller Burma blir det rapportert små skader, men dødstallene i de øvrige landene øker fra dag til dag. Vestlige medier anslår at det dreier seg om flere hundre, kanskje tusener, det skal vise seg at ufattelige 230 000 mennesker har mistet livet, de fleste i den fra før krigsherjede Acheprovinsen nord på Sumatra. Hele landsbyer og landområder er blitt knust. Men også turister i Thailand opplever katastrofetilstander de knapt har tenkt mulige. Båter kastet kilometervis inn på land, biler funnet i stabler og på taket av bygninger, døde og sårede mennesker som flyter i gjørme og vrakrester. Media viser lister over savnede, kolonner av sårede og forskremte mennesker flykter fra fasjonable strender, sykehusene er overfylte og i Phuket øker stablene av uidentifiserte lik.

Verden reagerer snart med spontane hjelpeaksjoner. I ulike land legger mediene ut lister med savnede. Til å begynne med øker de, før de sakte begynner å krympe igjen.

Også skandinaviske turister er på juleferie i Thailand. Det er høysesong, og i Phuketområdet har mange nytt strandlivet. Nå viser fjernsynet helt andre bilder. Ødeleggelser, sårede og sjokkerte mennesker, uforberedt ambassadepersonell som blir anklaget for å svikte i katastrofehåndteringen.

Sykehus som jobber på spreng. Stadig nye stabler av lik, pårørende som virrer omkring i varmen for å finne sine kjære, mens de første buldozere setter i gang med å rydde strendene i Thailands ferieparadis.

Selv om en hel verden er i sjokk, viser likevel en og annen taktløs tvreporter andre glimt fra åstedet. For i sentrum, bare et par kvartaler fra stablene av likposer, er diskoteker og barer snart i gang igjen.

Da man går inn i året 2005, er det likevel sorg som preger nyttårsmarkeringen, det er ingen trang til fest, og lammelsen varer inn i de første ukene av det nye året.

Det nye mediet internett skulle igjen vise seg å ha stor betydning for hvordan nyheter og kontakt ble formidlet. Personer man ikke visste hvor var, ble oppsporet. Men noen forble savnet og aldri funnet. Blant dem var en høyt respektert forsker fra Danmark.

Kap.1 København, tidlig juni 2005 Kvinnen bøyde seg ut av vinduet i øverste etasje og speidet nedover Nørrebrogade. Over henne løp de hvite nylongardinene sammen i en spiss, som om hun sto under en baldakin.

Det kunne se ut som om hun smilte, men det skyldtes at tennene var kraftige og hadde lett for å vises. Hun så ut til å nyte formiddagen og det varme solskinnet som flommet over leiegårdene. Kanskje hadde hun åpnet vinduet for å lufte fordi hun var ferdig med å gjøre rent, med mann og barn vel ute av huset.

Men det forholdt seg ikke slik. Fru Sønderby Larsen var ikke lenger gift, hun bestemte selv over egen tilværelse.

Fra gaten nedenfor surret det av motorer og smekking av bildører, av starting og bremsing, av porter som slamret, busser som skrek når de rundet hjørnet langs muren mot den vakre Assistens kirkegård. Hennes egen leiegård var nedtagget, og med rester av gipsornamenter som gårdeieren ikke hadde giddet å restaurere da han pusset fasaden for ti år siden. I vinduene hang hvite eller mønstrede gardiner av billig stoff, vinduskarmene var fylt av pistrete planter, plast- og nipsfigurer. Vanligvis var det skrål av ungene utenfor, men nå var de store på skolen, og de små ennå ikke parkert i bakgården av mødrene.

Et skjevskuldret postbud rundet gatehjørnet og forsvant inn til høyre. Hun fulgte ham med øynene og holdt blikket festet til han dukket fram igjen. Fra hver oppgang kunne hun høre de skarpe smellene når han slo igjen lokket på postkassene. Da han passerte rett under henne, så hun tydelig den lyse hårbunnen mellom de fete tjafsene over den røde jakken, og så konvoluttene ligge tettpakket i sykkelvesken. Han forsvant igjen, men gjennom stuen og entreen kunne hun høre ham låse opp postkassene. Hun ventet en stund, da det var blitt stille tok hun med seg posen med kjøkkenavfall og gikk ned. Det var ingen i bakgården nå, men døren til kjelleren sto åpen. Ergerlig skjøv hun den igjen før hun låste opp den slitte, grønne postkassen. Der lå en strømregning og en reklamesending for en biologisk vidunderkur. Ingen brev. Jo, en liten grå konvolutt med fremmede frimerker. Skuffet så hun at den ikke var til henne.

Den var feiladressert. Det var ikke første gang.

Den rødhårede piken hun hadde kjøpt boligen av, hadde ikke hatt så mye orden. Hun hadde visst nok vokst opp her, naboene sa hun hadde arvet leiligheten. Piken hadde ellers vært søt nok. Det hadde ”været gang på” henne.

Straks hennes alkoholiserte far var begravd, hadde hun ryddet og malt og flyttet inn igjen med venner og bekjente. Men så i vinter var leiligheten blitt lagt ut til salg. Da hadde fru Sønderby Larsen slått til, og ikke angret på det. Her skulle hun leve sitt nye, kreative liv.

Konvolutten var poststemplet i utlandet, Gud vet hvor. Man skulle da varsle sine forbindelser når man skiftet adresse! Brevet hadde kanskje vært lenge på vei. Det minnet henne på den andre pakken, den hun hadde dårlig samvittighet for.

Da hun kom opp igjen, lette hun i kjøkkenskapet. Her lå lappen med adressen til den vidløftige piken. Her lå også den andre pakken. Kunne det være samme avsender? Hun hadde bare ikke orket å omadressere den, pakken var virkelig blitt hennes sorte samvittighet nå. Hun var skitt lei av å rydde opp etter andre mennesker. Fra første stund hadde den sett suspekt ut.

Piken på adresselappen hadde solgt leiligheten for å starte forretning i Latinerkvarteret. Det var en frisk pike, men impulsiv. Naboene hadde likt henne, bevares, men var likevel glade for at det var slutt med rennet av ungdommer til alle døgnets timer, larmende musikk og kanskje også narkotika.

Fru Sønderby Larsen syntes det var litt komplisert. For pakken hadde ikke vært adressert til den rødhårede, men til en norsk venninne som visstnok hadde bodd sammen med henne et stykke tid. Gud vet hva det kunne være i pakken, hadde hun tenkt. Det hadde vært fristende å ta en kikk. Hun ville ikke blandes inn i noe ulovlig. Nå måtte hun bli kvitt den, den var blitt sendt fra utlandet for flere måneder siden. Hun burde ikke ha den i huset, hun hadde utviklet en uvilje mot bare å ta i den nå, men hun kunne jo ikke godt kaste den heller. Hun bestemte seg for endelig å ta turen til postkontoret, men først ville hun gjøre ferdig noe vasketøy. Av en eller annen grunn følte hun seg opprørt. Og som om ikke dette var nok å plages med, skulle det skje enda mer samme dag.

Klokken halv seks om ettermiddagen føk hun bort til vinduet og stirret ned. Alle vinduer i den trange gatestubben var fulle av tilskuere, folk løp ut fra portrommene mot bilene. De blå politilysene svingte rundt og rundt, hundene i nettingbåsen bak i politibilen bjeffet. Et stigende surr av stemmer overdøvet den intense gråten som hadde vart helt siden sirenene, dekkhylene og de to bløte smellene.

Den tyrkiske piken var blitt båret inn i en oppgang, det var visst noe med benet. Hun var ikke drept, hun klynket og moren skrek, folk begynte å si «heldigvis» til dem i vinduene over.

Bilen sto kræsjet inn i bakparten på en annen som var parkert. Panseret var åpent, det dampet av motoren. Tett bak, men i fri avstand sto politibilen som hadde jaget den inn hit. Og foran dem bulket det seg en rekke av ødelagte biler som hadde stått langs fortauskanten. Ute fra Nørrebrogade kom stadig flere politibiler og motorsykler til, taxaer hadde stanset med fotografer på sprang ut.

Politifolkene puffet dørene opp på hver sin side av politibilen, nærmet seg med myke skritt de tre-fire meterne, med pistolene klare. Inne bak den splintrede frontruten satt noen mørke skikkelser. Den ramponerte bildøren satt fast eller ble holdt igjen innenfra, så ble den revet løs av den første politimannen, og et menneske ble dratt ut, sprellende, spinkel som en mark fra en morken trestubbe.

På den andre siden, halvt skjult av biltaket, dukket nok et hode fram, gjorde en brå bevegelse til siden, men en politiarm med hanske hevet seg og falt. Det var enda en. Politiet fisket ham forsiktig ut, halte i den tvekrokete skikkelsen, stablet

han mot panseret på politibilen, han var skadet, små strømmer av blod prellet av mot den blanke lakken.

Tilskuerne trengte seg på. Et blekt ansikt og en tynn dongerykledt arm forsøkte med redde fakter å forklare, men ble kastet inn i politibilen. Nestemann prøvde seg først med en mager vridning, og holdt fast i dørkarmen. En politimann i stramtsittende kjeledress balanserte på en fot, tok spenntak og trådte fra med skinnstøvelen mot dongeryryggen hans, tråkket han inn ved siden av den andre.

Den lengste av de tre hadde seget ned over bilpanseret nå, men ble heist opp med hendene bendt bakpå ryggen, blodet rant fra pannen og griset til halvparten av fjeset som virret mot skikkelsene foran ham.

De uniformerte arbeidet raskt og spenstig. Bevegelsene var ivrige og brutale. Stramme kjeledresser, sorte glatte skinnklær. Bryskt kløvde de tilskuermengden, stanset med skrevende ben foran de ødelagte bilene, rev løs ødelagte håndtak, svang seg mykt inn for å undersøke skader. Noterte kort og effektivt, ryddet unna nysgjerrige tilskuere, vinket med hansker og køller.

Hundene i politibilen gjødde. Folk presset på, sultne på detaljer.

Bak glasset i politibilen, i ruten som speilte den lave ettermiddagssolen, skimtet fru Sønderby Larsen et hode. Tykt, stumt, med nakken anstrengt bøyd vekk fra de rasende dyrene bak gitteret. Den kraftige motoren startet, og en politimann skubbet guttungen bakover mot gitteret og hundene igjen. Bilen rygget med sirener og lys i en halvsirkel, skrek så fram som på en racerbane, ned den dovnende Nørrebrogade.

Hun hadde kommet hjem fra postkontoret like før det skjedde, hadde omsider hadde fått kvittet seg med den ubehagelige forsendelsen. Godt det hadde gått bra med den lille. Hadde hun kommet litt senere, kunne hun selv ha blitt kjørt ned i den vanvittige politijakten. De var da sgu uansvarlig. Som gjaldt det storkriminelle. De hadde da ikke sett slik ut. De så faktisk verre ut de som holdt til i hennes egen kjeller, men som nå heldigvis var sagt opp.

Her i nabolaget var nok av problemer. Det kalte det byfornyelse, men her var bare kriminalitet og elendighet. Hun hadde skiftet ut alle låser, både her oppe og til sin kjellerbod, tok ingen sjanser. Hun likte leiligheten selv om det var et hårdt strøk, den var dessuten det beste hun hadde råd til. I kjelleren var visst et klubblokale eller noe. Det var nylig blitt avstengt, men hun følte seg litt utrygg når hun gikk til vaskekjelleren som lå ved siden av.

Av og til hadde ungdommene der nede hilst på henne. Et par av dem så ikke ut til å passe inn. Dyre klær, men sorte og dystre de også. Hun hadde lurt på om de drev en slags forretning, men foretrakk ikke å vite noe. Når hun traff dem var de høflige. Likevel var det noe ved dem som hun ikke helt kunne li’. Nå hadde de i hvert fall flyttet.

Hun tok en kopp kaffe fra kannen, og satte seg for å lese litt i det Se og Hør hun hadde kjøpt på veien hjem. Senere fikk hun gå ned og hente resten av vasketøyet.

Mot kvelden var enkelte av gatens beboere, som hadde vært vitner helt fra ambulansen hadde hentet piken, stadig nede på gaten, men nå var de fleste spor etter ulykken vekk.

Ungdommene hadde stjålet bilen, det var sikkert dop med i bildet, en av guttene hørte visst hjemme her i strøket, han hadde ulykkeligvis kjørt inn i de gatene der han var best kjent for å komme unna. Politiet på Nørrebro var vel provosert fra før, og hadde lagt seg på hjul. En biljakt opp den trafikkerte Nørrebrogade var ikke den beste reklame politiet kunne få, så denne aksjonen skulle nok bli diskutert i mediene. Politiet burde få kritikk for hvordan de hadde håndtert saken. Særlig en avis pleide å hevde at politiet systematisk var ute etter ungdom som soknet til det omstridte ungdomshuset på Nørrebro. Der inne fantes personer som hatet politiet så sterkt at man ikke tok noen sjanser på å være mild.

At det ikke kun hadde vært politibiler med på den vanvittige ferden, ville nok ikke bli nevnt. Journalister er på en uforklarlig måte til stede nesten før ulykken skjer. Det hadde vært en rekke biler, også uten blålys, med på jakten. Så pressen hadde fått med seg den dramatiske slutten på villkjøringen, i tillegg til arrestasjonene og skadene på de opphissede beboernes biler. Oppe fra en trapp hadde en journalist med et imponerende sett objektiver tatt mange bilder. Jo, avisene ville bestemt gjøre det de kunne ut av saken, oppslaget lå nok allerede klart på desken.

Det var en varm kveld i en av de første dagene i juni, det var blitt riktig deilig forår over København. Folk sto ennå og studerte de ramponerte bilene, ristet på hodet og diskuterte. Guttunger skranglet på sykler, fór som raketter frem og tilbake, sneiet nesten borti folk. Skader var blitt inngående drøftet, men naboene ble stående og ha en god snakk med hverandre, hentet kanskje en bajer i den varme kvelden mens de ventet på at eieren av den siste av de bulkede bilene skulle dukke opp. Vinduene sto åpne, snart var sommeren her. Omsider gikk man inn for å se om man var kommet med på TV-avisen. Bare de syklende guttungene holdt ut helt til kranbilen kom og slepte vekk vrakene.

Sent, etter at det var blitt mørkt, kom en gul, blinkende bil fra det kommunale vesen. To mann kom ut med spade og feiekoster. De fjernet de hvite og røde glassbitene som lå der, tok også med restene av den ødelagte trehjulssykkelen.

Men alt var ennå ikke over. For allerede neste morgen var samme gate full av politi og ambulanse igjen. Da hentet de den døde fru Sønderby Larsen opp fra vaskekjelleren.

Kap. 2 Norge. Romsdalsalpene, helgen 10-12 juni.

Førsteamanuensis Trond Bjerre hang i Romsdalshorn. Den grønne dalen lyste langt under ham der elven Rauma tvinnet seg mot den blå fjorden. Hvit snø lå på fjellene omkring, det var en flott helg tidlig i juni. Rundt Trond Bjerre var det bare luft. Men han var solid forankret i bergveggen med slynger, karabiner og klatretau, flott fargerikt utstyr, både nytt og velprøvd. Trond Bjerre hadde råd til førsteklasses saker nå, CE-godkjent utstyr av beste kvalitet. Han kunne sitte lenge med kataloger over siste skrik, nyte, vurdere og til sist forkaste, for han visste at det ikke var utstyret det kom an på.

Nå ga han tegn til sin taukamerat som nikket opp til ham fra standplass.

Gutten var ikke så verst å gå sammen med. Han var ung og veltrent, og hadde bra teknikk. Trond hadde leid ham som en del av hotelloppholdet, han kom fra den lokale klatreskolen, et ekstratilbud Trond ikke hadde kunnet motstå. Sant å si hadde Trond bestilt hotellet av den grunn. Han hadde nettopp holdt en gjesteforelesning på Høgskolen i Molde, og skulle videre til Bergen på mandag.

Han kunne saktens dratt hjem til Oslo i helgen, men han var flink til å kombinere jobbreiser med personlige utflukter. Om han overnattet på Åndalsnes, gikk det i praksis ut på det samme, ingen kunne laste ham for det.

Han likte å klatre, likte det adskillig bedre enn jobben på universitetet der hadde han kvittet seg med fleste ambisjoner om å stige høyere. Han kunne de akademiske riter, revirkamper og legitimeringsprosesser og ut og inn, med litt publisering fra ham i ny og ne var alle tilfreds.

Forelesningene hans var gode og populære, ofte ganske morsomme. Han sørget for å holde studentveiledningen, som han egentlig likte godt, på et passe forpliktende nivå. De papers han en sjelden gang produserte ble ettertraktet lesestoff. I hvert fall for de litt garvede, som kunne verdsette det ironisk lave ambisjonsnivået og den knappe elegansen som var blitt hans varemerke.

Men Trond følte en vel så god forankring til fjellveggen han befant seg i, med god utsikt til den utfordrende Trollveggen tvers over dalen. I racket hans hang et rikt utvalg av utstyr: Karabiner og skrukarabiner, slynger og kortslynger, kiler og muttere. For moro skyld skulle han gå utenfor ”motorveien” Halls renne som førte til toppen, for å praktisere litt luftig teknikk.

Han laget et dobbelt feste, slo åttetallsknute på klatretauet for å koble seg inn på ny standplass, tredde en skrukarabin i løkken på knuten og i senterpunktet for slyngene og låste, vinket så til romsdølingen under seg at han kunne komme etter, og gutten nikket greit tilbake.

Trond lente seg tilbake i selen mens han tenkte på par av de troskyldige kommentarene som hadde steget opp fra auditoriet på høyskolen der han hadde hatt forelesning. Fra lærerhold! Takk og pris at han ikke måtte jobbe i den typen akademia. Nå tok man mål av seg til å lage enda et såkalt universitet av en gammel lærerskole. I Sarpsborg eller noe slikt. Han ble ikke lenger rystet. Ja, ja.

Ikke for det, det var kommet en annen stemning på Blindern også. Mer mas og

nyttejag, kortere tid til fordypelse for studentene. De også tenkte bare på business og på å komme seg opp og fram. Og de var blitt veldig unge etter hvert, da. Han fikk ingen blikk fra kvinnelige studenter nå lenger.

Etter at gutten ivrig hadde kommet etter og på nytt forankret seg, klatret Trond videre oppover. Han fant et dieder i den fine og hele granitten og presset ut bena for å redusere brattheten. Berget var ikke så løst her. Han kunne ikke la være å tenke på at nyansatte kolleger hadde begynt å puste ham i nakken.

Akademiske tradisjoner var ingen interessert i. Nå kom folk til universitetet for å gjøre prestisjegrader som kunne få dem på TV- talkshow før de kastet seg ut i næringslivet. Skaffe seg retorikk og media og økonomi og statsvitenskap for en kjapp og trendy doktorgrad til cv’en sin. Så de kunne alliere seg med bekjente som hadde hodejegere i sin bekjentskapskrets, la seg blinke ut for de multinasjonale konsulentfirmaene der de i trygg forvissning om gode inntekter kunne legge av seg all selvstendig tenkning og bli drillet i de liberalistiske standardoppskrifter som var den internasjonale medisin for å skape et bedre samfunn, uansett land og kultur.

Det var slik det var.

Nei, det var bedre her i blant tindene. Han hadde vært doven i mange år, han burde klatre oftere. Men han var likevel fornøyd med å ha holdt det ved like, han hadde fremdeles en klatrebjelke skrudd opp hjemme på Vindern. Over døra til hallen i den romslige murvillaen hadde han massevis med små og store tak han daglig brukte for å trene styrken i fingre og armer. Han hadde alltid vært god til å finne fottak og håndtak, og hadde i sine første år brukt mye tid på å studere og teste ulike kombinasjoner. Nå stolte han mest på rutine og erfaring, og på å bruke kreftene slik at han ikke sløste med energien. Det var lett å bli stresset, henge seg opp i en bestemt løsning. Det var viktig å fungere mentalt, planlegge, bruke hode, armer og ben i best mulig samspill, puste rolig og sørge for hvilepunkter.

Trond hadde i årenes løp samlet alt han hadde kommet over av norske og utenlandske rutebeskrivelser og kopiert dem flittig på instituttets maskin. ”Hornet” kunne han fra før, han hadde tatt med ruten og memorert den selv om den ikke var vanskelig. Men om den var for snill, var det mest av hensyn til gutten. De kunne i det minste gått nordveggen, men Trond visste jo ikke hvor trenet den han hadde med seg kunne være. Her de befant seg, i Romdalsalpenes overveldende landskap, fantes nok av klassikere som Trond kjente godt. Å klatre her utenfor ruten hadde faktisk vist seg å være hardt nok. Trond måtte medgi at kroppen var blitt stivere, smidigheten som en gang hadde vært hans største fortrinn var borte, selv om han hadde en god og naturlig teknikk som delvis kompenserte for det.

- Egentlig er det ikke verst at jeg er her, tenkte han.

Han var forundret over hvor lykkelig han ble ute i bergveggen. Det til tross for at de nå befant i synsavstand fra der han og Jens, hans tidligere venn og

danske kollega fra Bergen hadde stukket ut et par ruter på adskillig høyere nivå, lenge før Trollveggen ble ”hot”. Både Kolsåsmiljøet og tindegruppa i Trondheim hadde funnet utfordringer i dem, ja selv Filosofen hadde lukket øynene anerkjennende, som alltid med det begjærlige draget etter det vertikale i de smilende munnvikene. Nå var det en menneskealder siden. Neste år ville Trond fylle femti. Han forsøkte å holde tanken på avstand.

Da han overveide et nytt fingertak i det lille risset opp til høyre, kunne han ikke la være å tenke på Jens igjen. Han skiftet forsiktig tyngdepunkt, la inn en kile som forankring, strakk vaieren og koblet på karabineren. Jens hadde i sin tid sverget til noen underlige nuts han hadde kjøpt i Bayern, det var vel bare for å være litt sær og original. Men de hadde holdt. Jens’ klatreteknikk hadde vært like ukonvensjonell og uryddig som Jens selv. Men han var blitt dyktig, selv om han forble kjemisk fri for stil og følsomhet. Trond tenkte nesten aldri på ham lenger. Ikke før nå sist vinter, etter de forferdelige nyhetene i julen. Jens hadde vært i Thailand, og var forsvunnet. Det var uvirkelig, men Trond kunne ikke få seg til å føle at det var trist. Heller en lettelse, om sant skulle sies. Men det var fordømt ubehagelig.

Han forsøkte å slippe tanken.

Da han kløv den første biten opp fra Vengedalen, hadde det dukket opp noen fine minner fra den gang datteren Stine var liten, til og med minner helt fra tiden før han kjente Mona. Bevisstheten om Jens dro likevel som skyggen av en sky over alt sammen. Den lå over ham stadig, til tross for det som nylig hadde skjedd, det som skam å si hadde hevet vektarmen til Tronds fordel igjen. For navnet Jens Petersen hadde ligget som en besettelse over en uutslettelig del av Trond Bjerres liv. Den beste delen.

Innen klatring hadde i hvert fall forholdet til Jens vært greit.

- Rent og respektfullt, tenkte Trond, mens han lette etter et nytt tak. Den lille stripen av granitt var smal, men ville holde bare han passet på å låse det ytterste fingerleddet. Jens hadde hatt mye å fare med i bergveggen, men Trond hadde vært bedre, med sin gode teknikk og feeling. I hvert fall inntil den forbannede hendelsen.

Igjen sto den fatale klatrehendelsen der Mona hadde vært med, tydelig for ham. Hendelsen i veggen på Sotra der Trond hadde sviktet i det avgjørende øyeblikk, der han i sin yre klatreglede hadde unnet seg en egotripp. Han hadde ikke tidsnok sett hvor utsatt Mona da ble. Han hadde rett og slett glemt henne.

Hun var ingen stor klatrer, hun fikk panikk, det ble en veldig farlig situasjon.

Hun hadde helt rett i at han, den omsorgsfulle Trond, hadde glemt å ta hensyn til henne, og hva mer var, og som hun kaldt bebreidet ham etterpå: Han hadde også glemt at de hadde et barn sammen, lille Stine. Det hadde vært fullstendig uansvarlig. Jens hadde derimot raskt sett hva som var i ferd med å skje, sett angsten som begynte å tære opp Mona og hadde hentet henne ned.

Før hadde Mona likt å være med dem på enkle ruter, nå var hun helt satt ut av Tronds manøver. Det var også ufattelig at han rett og slett hadde glemt henne, midt i veggen! Hun hadde vært redd og hvit og taus. Hun hadde ikke orket å snakke med Trond, ikke orket omsorgen eller kjærtegnene hans. Jens hadde tatt seg av henne resten av dagen. De neste dagene stengte Mona seg inne på det minste rommet i leiligheten. Det var begynnelsen. Så sa hun at hun ville skilles. Ikke lenge etter hadde hun tatt med seg Stine og flyttet inn hos Jens.

Trond så veggen fortsette over seg. Han måtte finne flere tak nå. Det var langt igjen.

Jens hadde vært det mennesket Trond hadde hatt sine beste timer med før dette, både i vennskap og i ren intellektuell inspirasjon. De jobbet begge på Christian Michelsens Institutt, Trond med teknologikritikk, Jens med bioteknologi. Men da ulykken var ute, hadde altså Jens, ufattelig nok, ikke nølt med å dra fordel av den. Stine var fire år, og kom ikke lenger til å ha noe hjem hos Trond. På klatreturen hadde hun vært parkert hos en tante.

Det var vondt. Lenge hatet han Mona. Han kunne kjenne det hatet fremdeles. Det var ikke bra å fordype seg i det. Det fikk ham til å miste fokus.

Her i berget fantes mer nærliggende utfordringer.

Kanalen gikk over i et vertikalt riss, og Trond lente hele kroppen sideveis i layback og spente godt fra. Det var godt å bruke muskelstyrken på noe mer konkret. Litt ovenfor seg la han inn en kile med en ny kortslynge og karabin, klipset inn tauet på den nye forankringen, men ombestemte seg og laget standplass i stedet. Han trengte en liten pause.

Det var en strålende dag, et svakt tilløp til skyer drev under dem, langs den vakre dalen tusen meter nede snodde et lite tog seg ut mot Isfjorden og Raumabanens endestasjon. Her Trond nå hang i klatreselen, forskriftsmessig forankret via brems og karabinkroker hvorigjennom det løp et godt tau som i motsetning til ham selv aldri hadde vært utsatt for fall, så han likevel ut til å ha kommet rimelig bra fra det, selv om årene hadde jobbet for å forvandle ham til en middelaldrende og resignert akademiker. Kvinner hadde kommet og gått, men han var stadig single. Kanskje var han litt for bitter til at det kom til å endres. Kanskje litt for ensom og kynisk, selv om han hadde hjerte for kultur og intellektuelle sysler, musikk og matematikk. Men hans sterkeste vane var blitt å bekymre seg for sin etter hvert voksne datter. Han bekymret seg alltid for Stine, savnet henne alltid. Han kunne veksle mellom det tungsindige og det utadvendt elskverdige, han kunne være morsom og omgjengelig, men han savnet henne.

For noen fortonet han seg nok skremmende kritisk. Han var knapt klar over det selv. Velbygd og i god form var han i hvert fall, takket være regelmessig trening. Litt lut i nakken, litt rundere over magemusklene, men han så stadig bra ut når han rettet seg opp eller ble ivrig. Og han var fremdeles en meget dyktig bergklatrer.

Da gutten hadde kommet etter i tauet, var Trond klar for et nytt legg. Han flyttet den ene hånden, fant et godt tak, flyttet en fot etter, sto støtt og fritt i veggen. Gutten under ham sikret på en så behagelig måte at Trond kunne lede på tauet helt i sin egen rytme. Å klatre var det nærmeste han kom lek. Før hadde Trond vært ganske mørk i håret, nå hadde det omfattende gråstenket gjort ham lysere, sikkert flott fremdeles for de kvinner som måtte ha sansen for det. Det hadde vært noen. Men de ble sjeldnere. I de siste år hadde han vært nødt til å begynne med briller, det gjorde ham enormt irritert, nå hadde han teipet dem fast, det så litt dumt ut, men var til å leve med.

Han var blitt kritisk til kvinner. Det var kun Stine han var opptatt av. Som han hadde forpliktet seg til. Som han brydde seg om, men som fremdeles smertet ham. En snikende selvforakt hadde så smått begynt å gnage på selvbildet hans også. For ikke lenge siden var han først blitt lattermildt overrasket, så sjokkert, så såret over å bli oppfattet som ”gammel”. Rasende oppdaget han at han heller ikke var blitt faglig respektert i en sammenheng han forventet å bli det.

- Det kan bli en skummel sirkel, hadde han tenkt.

Men Tronds turer på byen var fremdeles drevet av pubertetsdrømmen om å etablere et godt og harmonisk forhold til en vakker og klok feminin sjel, bygd på kjærlighet og ekte fellesskap. Om det ikke ble flere barn i livet hans, hadde han Stine. Stine ville uansett være hans livs mål og mening. Å begynne på nytt var et utopisk prosjekt, men Trond var tross alt en mann med en manns behov, av natur temmelig glad i kvinner, dessuten fikk han nytt håp ved å prøve, påvirkelig som han var, entusiastisk og interessert i det meste. Til tross for sine stadig mer inngrodde ungkarsvaner og sitt sedate liv på jobb, hadde han et konkurranseinstinkt som ofte slo inn, så han fant han seg heller ikke i hva som helst. Han gikk stadig på. I ring ville noen sikkert mene.

- Romsdalen er virkelig flott, tenkte han mens han tittet på skrå utover.

Han kunne se den intenst grønne dalbunnen, det gråblinkende jernbanesporet stramt mot elvens ustyrlige tvinning og bukting. Den gråsorte veggen tvers over og de bitte små terningene i bunnen som betød at folk hadde parkert biler, slått opp telt og satt opp vogner. Også her i dalen var det blitt kommersielt nå. Det var godt å få det litt på avstand.

Han hadde aldri gitt opp sitt politiske syn, men deltok ikke lenger i aksjoner. Nå forsøkte han bare å hindre det han så som en gal utvikling på små konkrete områder. Og det var mye som var galt etter Tronds mening. Det ble mer og mer. Før hadde det vært selvsagt med kritiske analyser. Blottlegge interesser og politiske drivkrefter, de var der alltid, og han forventet at andre var såpass skolerte at de også kunne forstå interesseperspektivet. Hvem som tjente på hva.

Trond hadde vært politisk aktiv i sin studietid på siste halvdel av 1970tallet og årene deretter. Også han kunne nå bli fristet til å ironisere over den

radikale optimisme han hadde vært en del av, særlig etter at det var blitt korrekt å lefle for nittitallets blankskallede og sortkledte postmodernister, som nå var i ferd med å gripes av sin egen gryende panikkalder uten å ha produsert særlig mer enn ubrukelig og livsfjern teori og øking av boligprisene på Grunerløkka, en anstrengt gjeng snart feid til side igjen av en ny og mindre ironisk generasjon.

Han undret et øyeblikk om det var noen slike ”filosofer” som holdt til i de små boksene under Trollveggen i dag. Det fantes jo vett i noen av dem, tenkte han bistert.

Det var nødvendig med politisk grunnkunnskap, i dag mer enn noen gang.

Så kom han også fra en velskolert embetsfamilie med klare forankringer på den intellektuelle venstresiden, og hadde bevart en stor kjærlighet til de verdier han hadde dyrket i sin ungdom. Til politisk refleksjon, selv nå etter at han over tid hadde bevitnet en total omsnuing av verdier, at samfunnet omkring ham hadde forfalt, at det stort sett gikk tilbake med studentenes bakgrunnskunnskap. Han erkjente med sorg at siden FrP og det populistiske Tv2 i symbiose hadde fått lov å sette dagsorden, hadde norsk politikk blitt identisk med det forenklede sludder som fulle sjømenn og høyreekstreme hadde snøvlet frem på syttitallet. Det var trist at det europeiske sosialdemokrati hadde fostret noe så patetisk som Tony Blair i kjølvannet av Thatchers herjinger. Han var frustrert fordi han så at det velfødde norske oljesamfunnet var i ferd med å kvele seg selv, at fellesskapet degenererte og falt fra hverandre. BI-kremmerskapet hadde sneket seg inn på universitetsnivå. Han hatet det, forsøkte å bekjempe det, det var i den anledning han var på vei til Bergen. Han var viss på at etter den nye borgerlige universitetsreformen lå det i løypa å sulte ut de tradisjonsrike mindre studiene ved fakultetene. Man ville anse dem som dårlig butikk, knipe inn stillinger slik at de ikke fikk studenter, slik at man kunne knipe inn flere stillinger på bakgrunn av mangel på studenter der, og til sist legge dem ned.

- Sådan er kapitalismen, tenkte Trond, mens han pustet den friske luften dypt inn. Herfra var det ikke mulig å se om noen var aktive i Trollveggen i dag.

Men det var mange som våget seg på den nå. Unge folk.

Han bestemte seg for å legge en ny forankring litt opp til venstre for den forrige. De ville snart være oppe ved skaret. Han måtte snart begynne å tenke på innlegget sitt. Han var klar på hva han mente, og hadde god dokumentasjon for det. Han merket han gledet seg litt til tross for at det var Bergen.

Han gledet seg enda mer til ferien han skulle ha sammen med Stine. Av gammel vane var han likevel bekymret. I fantasien hadde han for lengst vært innom alt hun kunne dumpe borti; fra vold og narko til slavehandel, mislykkede studier og så videre. Han følte at han kanskje ikke hadde så stor innflytelse på hennes framtid, og han hadde alltid vært bekymret for at Mona ikke skulle bry seg nok. Selv trengte han jo også leve, dyrke sine egne interesser. Han hadde nedprioritert for mye. Søkte han nærhet, hadde han lett for å avvise andre av ren stolthet. Under det hele lå nok et fortrengt ønske om å vinne over Jens og fortiden. Han lengtet inderlig etter et stort ”yess, jeg klarte det” igjen. En

virkelig scoring. Som den gangen han hadde vært helt ung, og helt oppe på Romsdalshornet overmodig hadde kløvet opp på den ene av de to toppvardene, brølt utover det hvite tindelandskapet, og etterpå skrevet navnet sitt inne i flate steinhytta til Heen.

Det hadde jo vært kjempeklaff med Jens. Både faglig og personlig. Selv kom Trond opprinnelig fra allmennavdelingen på den gang Norges Tekniske Høgskole, og hadde utviklet en stor interesse for kybernetikk, algoritmer og kunstig intelligens. Da han etterpå hadde dratt til Bergen for å ta noen fag der, hadde han støtt på denne snåle dansken. Jens kom fra i California, var opprinnelig biolog, hadde studert intelligens hos delfiner, signalstoffer og slikt.

De hadde begge hatt en kort og lykkelig stipendiattid i København, før de igjen dro tilbake til Bergen, der Trond hadde fått tilført litt økonomi i den uryddige fagkretsen sin. Mange av hans studiekamerater fra den bergenske utklekningsanstalt satt allerede i gode stillinger. Men siden Trond spilte klarinett på et anstendig nivå og stadig hang i miljøet, fortsatte ham å være med i direksjonsmusikken og andre studentikose greier lenge etter at han var blitt ansatt ved CMI. I Bergen hadde Trond startet som vitenskapelig assistent, populær blant studentene fordi han var en dyktig veileder, og ikke minst for å si klart fra hva han mente om det kapitalistiske samfunn fra talerstolen hver lørdag kveld.

Nå som Trond skulle innom Bergen igjen, var det ikke til å unngå å minnes dette. Til disse fjellene hadde han og Jens også dratt så mange ganger for å klatre. Man kunne ikke motstå draget herfra. Heller ikke Moldejazzen.

Trond hadde alltid hatt sult på erkjennelse og viten. Den skulle senere føre ham til filosofien, men på faglig og skikkelig vis, som et resultat av at han frenetisk druknet seg i studier og jobbing de første tomme årene etter skilsmissen.

Han banket lett på det neste taket han fant opp til venstre, og det svarte med en fast og dump lyd som sa at det var solid. Neste tak til høyre derimot lød tørt og hult. Det ville ikke være til å stole på. Klanger var viktige. Ikke bare i Tronds klarinett, som han i årenes løp hadde fått til å svinge riktig så bra.

Han hadde et motto over skrivebordet på sitt nedlessede kontor på Blindern. En sentens som en venn på matematisk institutt hadde mailet ham, antakelig som en selvironisk fleip, eller kommentar til den administrative omorganiseringen de slet med. Teksten lød: Be lions roaring through the forests of knowledge! Av en eller annen grunn hadde Trond hengt det opp, og ikke tatt det ned igjen. Det var noe ved det, han kunne ikke riktig si hva det var. Han likte å lese setningen, den gikk på en måte dypere enn den opplagte ironien. Lappen minnet ham om den gang han var gutt, på det lille rommet sitt med skråtak hadde han hatt flere epoker med slike oppslag. Først hadde han bare samlet på avisheadinger, det var Aftenposten og Morgenbladet og Farmand og Dagbladet, og mer eksotiske titler som Adresseavisen og Moss’ Avis. Det var skrifttypene i avishodene som han var tiltrukket av. Men da han var gutt hadde han jo samlet

på det meste: Sportsbilder, tegneserier, frimerker, mynter, fyrstikkesker, utenlandske bilnummer, stein, mineraler og kjemikalier. Men først og sist bøker.

Alle mulige slags bøker, helt ukritisk. Da han ble eldre var det blitt plater, han hadde fremdeles hjemme på loftet en imponerende vinylsamling grunnlagt den gangen. I det som da het gymnastiden. De hadde spilt i et lite band, øvd i kjelleren. På den tiden hadde veggene på rommet hans vært dekket av matematiske og fysiske formler og av filosofiske sitater. Det han hadde likt best var et sitat av Pascal, som han den gangen ikke kjente som filosof, men som hadde skrevet at det finnes to former for uvitenhet: Den som de store ånder, etter å ha søkt all kunnskap kommer fram til, at det eneste de vet er at de intet vet.

Den andre formen for uvitenhet var den de mennesker hadde som påsto seg å vite. Og disse menneskene uttalte seg om alt mulig med den største sikkerhet, og var til plage for all verden. Trond hadde mange år senere forsøkt å finne sitatet igjen, hadde lett både i provinsialbrevene og i andre skrifter, men hadde ikke funnet det. Og han var ikke så god i fransk at det hadde vært særlig vits i å lete i mer obskure uoversatte tekster av den gamle jansenisten. Han hadde likt selve navnet Pascal. Det var et elegant og velklingende navn. Han hadde sett et bilde av en fransk filmstjerne med kort hår og sort genser, hun het Pascale Petit. Han likte henne også.

Egentlig hadde han klistret opp det Pascalsitatet som en protest mot et par dumme og selvgode slektninger som alltid var en plage, det var en pine også for foreldrene å lytte tålmodig til dem. Man skulle være høflig. Men ingen kunne nekte ham og Pascal å si oppe på rommet hva de to egentlig mente om de idiotene.

- Hvorfor ville jeg ikke gå opp renna, undret han seg nå. Og hva var det med de gule flekkene. De var markante felt i dette fjellet. Det var noe med dem.

Det måtte ha skjedd noe den gangen han var her. Eller hadde han drømt om dem? Han fikk ikke bruke for mye tid her på tekniske finurligheter, men heller komme seg over skaret og opp på selve hornet.

Jo, Trond hadde begynt å samle på kunnskap. Slik han hadde samlet på alt annet. Det fantes uendelige jungler av kunnskap han kunne streife omkring i.

Han hadde ikke anstrengt seg mye på skolen, hadde vært flink selvfølgelig, fått gode karakterer, ikke helt perfekte, det gadd han ikke strebe etter, men de var gode nok. Det var begrenset hva skolen hadde å by på. Han likte den, men det var mest fordi det var venner der. Og jenter. Det var først hjemme i sine egne eller lånte bøker han ble en løve. Det var der han streifet om i kunnskapens jungler, innen all verdens forunderlige fagområder kom han til å vite litt. De senere studiene hadde også vært fascinerende så lenge han befant seg på det innledende nivået, der han fikk oversikt. Når han så måtte dukke ned i krattet i et spesifikt fagområde, som for eksempel ved en hovedfagsoppgave, mistet han fort interessen. Hva var poenget med å sirkle om en betydningsløs stubbe når de endeløse og uutforskede skogene strakte seg innover?

Senere i studiet hadde han lært også å sette pris på metodisk arbeid og vitenskapelige prinsipper. Ja, etter hvert var det faktisk blitt hans største interesseområde, nå ble logikk og vitenskapsteori en faglig jungel i seg selv, etter at han hadde jaget på de virkelig store steppene. Først etter storvilt som Kant, Hegel, Kierkegaard, han hadde selvfølgelig som et hvert annet intellektuelt oppegående menneske på den tiden vært innom marxismen, beundret Frankfurterskolen, blitt henført av flammende Lenintaler og hadde til slutt sitert fra Maos lille røde bok i visse forsamlinger. Men akkurat det hadde vært en kort periode. Veldig kort. Et streiftog inn i en tid og en verden han i dag nesten ikke kunne fatte de hadde kunnet ta så alvorlig. Men det hadde dreiet seg om idealisme. Om drømmen om en bedre verden. En visjon. Om kampen mot egoisme og utplyndring. For det hadde vært to måter å tenke på den gangen.

Kapital eller arbeid. Før alle hadde begynt å danse disco og bli japper og til slutt endt som direktører og forlagssjefer.. Så hadde TV2 var blitt Carl I Hagens propagandasender og BI blitt universitet.

Moter skifter. Trond hadde nå en trygg jobb på Blindern selv om det var postmodernismens snaugnagde kratt han måtte forholde seg til. Klimaet var lettere enn i de lange veggavisenes tid, selv om kremmerskapet var i ferd med å ta over.

Men Trond hadde forskanset seg i sin bastion som de ikke godt kunne nedlegge. Det var simpelt hen ikke mulig å nedlegge vitenskapsteori som fag på et universitet. Skjønt hvem visste hva som rørte seg dypt i bunngrumset i de høyreorienterte think- tanks som av og til sprang lekk og overprøytet den offentlige debatt med dårlig demagogi, for så kanskje å utspy en eller annen glattslikket kommende statssekretær stinkende av iver etter lønnsomhet og gevinst.

Trond sto fremdeles i forankringen, oppslukt av litt for bitre tanker.

Gutten var blitt utålmodig, var på nippet til å spørre Trond om alt var greit. Så for å få litt fokus igjen gjorde Trond klar en ny slynge med en avansert kile. Det var viktig at sikringskjeden, det klatreutstyret som skulle ta opp kreftene ved et eventuelt fall, var i orden. Både klatreselen, tauet, taubremsen, mellomforankringer og selvforankringen på standplass.

Han ble stående og betrakte metalldingsen med de taggete knasthjulene.

Han kunne huske at de kom tidlig på åttitallet. Kamkilene. Populært kalt ”friends”. Det var Jens som hadde kommet med dem, Trond hadde ikke sett slikt før. De åpnet nye muligheter. Han husket hvor fantastisk det var å kunne feste dem i ”umulige” paraller og sprekker som åpnet seg nedover. De var imidlertid svindyre, og det tok en god stund og flere fall før de lærte å ikke bruke dem feil, for de hadde en stygg tendens til å jobbe seg ut av ”vanlige bra” klemriss. Det ble Jens som kom til å beherske dem best. Det tok Trond lang tid å venne seg til dem. Han følte at det var noe naturstridig ved dem. Noe ulogisk, noe alt for mekanisk.

Det var mange år siden han hadde sett Jens. Nå som Mona hadde flyttet tilbake til Bergen igjen burde Trond kanskje hjelpe henne litt etter Jens’ bortgang? Han hadde lurt på hvordan hun hadde det nå, kanskje hadde hun forandret seg? Hun hadde jo insistert på at Stine skulle komme og bo med henne i Norge.

Selv om Trond elsket å være ute i bergveggen, var også det blitt en smerteblandet fornøyelse siden den gangen. Selv om han skaffet en annen klatrepartner ble han alltid minnet om episoden. Det hadde vært en annen Jens, tenkte han. Det var ikke den Jens han hadde likt og stolt på.

Etterpå hadde de fremdeles måttet omgås på jobben. Og Trond klarte ikke helt, selv som degradert far, faglig å mislike samarbeidet med den hyperkreative, skarpe og fandenivoldske Jens, stadig med sin danske begeistring. De samarbeidet og konkurrerte fremdeles. Før hadde dette vært den beste tiden i Tronds liv, nå var de blitt de såreste år å tenke tilbake på.

Etter at Jens og Mona hadde flyttet til København hadde han hatt store problemer med Monas tverrhet, han følte at hennes påvirkning kjørte Stine ned, og at Stine drev omkring med tilfeldige venner. I det siste hadde ikke Stine orket Mona, men Mona trengte henne tydeligvis nå igjen. Stine var gjennom årene blitt full av motstand, hadde lett for å skjære begge sine foreldre over en kam.

Følgelig hadde det blitt vanskelig mellom henne og Trond også. Og han var blitt mer og mer bekymret.

I tiden etter skilsmissen hadde Trond bare måttet akseptere nederlaget.

Han kamuflerte først sitt sinne med å være forståelsesfull overfor Monas mange begrunnelser og behov, utvise ansvarlighet, tilpasse seg situasjonen for at det ikke skulle gå ytterligere ut over Stine. Mange år skulle derfor gå der Trond bare fokuserte på datteren, som han i hvert fall i navnet hadde delt foreldreansvar for.

Men han følte seg halvt bevisstløs over tapet av sin lille familie. Det ble lett å forsømme sitt eget liv, selv om han hele tiden jaget etter nye kvinner. Det smertefulle forholdet til Mona og Stine ladet stadig livet hans med trøbbel. Det hadde blitt såre år. Veldig såre. Men han ville ikke tenke mer på det nå. Dette var en fin klatrerute.

Her var gode tak hele veien. Han ville legge en ny selvforankring her. Han ville ikke fundere mer på den evige floken livet hans var blitt, men nyte siste del av klatringen. Det var viktig å bruke riktige knuter. Sikre, de måtte ikke kunne gå opp eller vrenge seg under belastning. Han sverget til dobbel åttetallsknute til innbinding. Den var sikker og god, og ganske enkel å få opp selv etter hard belastning. En tredd åttetallsknute til innbinding, en slått åttetallsknute til innkobling på standplass. For lenge siden hadde han lekt med Stine i klatreveggen i huset på Vindern. Hadde fått tak i en brukt kroppssele til henne.

Hun hadde trent litt på topptau der. Lært henne clogging med sikker tauklemme.

Det hadde vært deres lille hemmelighet.

Han gledet seg litt til Bergen nå. Da Stine var liten, hadde Trond trent henne opp til ting han var glad i selv. Men det skulle ikke bli mer klatring. Mona

var blitt vill av raseri da Stine begeistret hadde fortalt om det da hun kom tilbake fra besøket hos sin uansvarlige far.

En tid hadde Trond og Stine chattet daglig sammen på Internett, men Stine var for lengst gått lei. Etter skilsmisse og tap av vennskap hadde Trond først kompensert med manisk faglig aktivitet, det hadde dannet grunnlaget for ansettelsen i Oslo, der hadde han klort seg til en amanuensisstilling. Nå var han nesten blitt som en pensjonist å regne, tap av status og faglig ydmykelse truet.

Frykten for hvordan det ville gå Stine var der fremdeles. Ydmykelsen ved å gå til hånde på besøksturene til København satt stadig i.

Stine hadde begynt å snakke dansk, ble litt dansk. Men hun og Trond hadde hatt noen fine turer hjemme i Norge. Selv om Jens og Mona ble boende i København, hadde Stine av og til kommet på besøk hos Trond. Når Mona og Jens hadde behov for det. Stine og han var blitt gode på kodeknekking, puslespill og gåter gjennom de årene. Ting han hadde funnet ut at hun likte. Og han også. Han husket plutselig Stine som liten og ivrig rebusløser...

- Nei, for mye drømming igjen, tenkte Trond. Han og gutten fikk heller ta fatt og komme seg forbi Børseløpet nå.

Han skvatt plutselig til da en stemme fra intet plutselig sa «Bonjour, pardon». Den kom under ham, fra høyre, og gud hjelpe meg var det ikke en soloklatrer som smatt forbi. Utenfor renna. Med krittpose på ryggen, og intet annet. Uten tau, uten noen form for sikring.

«Tåpelige idiot», tenkte Trond paff, mens han fulgte nykommeren som raskt og sikkert hadde arbeidet seg over mot venstre, opp og forbi ham, som en stor edderkopp som sugde seg fast der Trond så smått selv hadde tenkt å legge veien. Men selv her, slett ikke farefritt forankret ute i det Romsdalske verdensrom, kunne han ikke la være å oppdage at personen som på denne måten viste ham ryggen hadde en usedvanlig velformet figur og et hofteparti som sendte en grunnleggende impuls gjennom Trond Bjerres kropp.

Det var forvirrende. Men dette var vel ikke det vanskeligste stykket dersom man absolutt måtte leke med livet. Maksimalt en firer. Eller fem.

Antakelig kunne han klart det selv. I hvert fall for noen år siden.

Han fulgte henne med øynene. Hun var et fascinerende syn. Kroppen hennes svingte seg smidig fra tak til tak, som om den var en helt naturlig livsform som hadde våknet opp av en forhistorisk dvale, som om den var en organisme som levde av og i bergveggen. Hun hadde en fantastisk teknikk, og en rask mykhet som fikk Tronds kropp til reagere. Han innså at han et bortgjemt sted i seg selv visste hvordan hun hadde det der hun ufordret steinens materie og de fysiske lover, der hun lekte med tyngdekraften, og der hun, liksom en stor musiker, ble løftet av sin egen teknikk og den bergarten hun utfoldet teknikken i.

Trond visste hvordan hun måtte føle det. Det var en lenge glemt fornemmelse i kroppen hans, men den var som en visshet. Han visste hvordan hennes glede måtte være.

Han merket at han egentlig ikke var så rystet over hennes manglende sikring. Han visste at hun valgte å klatre slik fordi hun mestret det. Det var en annen type sikkerhet, den grenset til hengivelse, noen ville kalt det galskap. Men Trond visste noe om berg, og om menneskekroppens mulighet og evne til ferdigheter. Han kunne ikke forklare hvorfor han visste det. Det var en intuitiv viten, den satt ett eller annet sted i ham, den hadde alltid vært der, han hadde ikke visst om den, men det hadde vært en åpenbaring den gangen han begynte å ta den alvorlig, da han begynte å utvikle sin egen teknikk. Han visste ikke hvor mye angst han hadde båret på før den dagen han hadde forløst denne evnen. Den absolutte hengivenheten til berget. Det hadde vært et mirakel for ham. Som om det var dette Trond var skapt for. Å prøve å forklare den innsikten, ville være like fåfengt som om et brasiliansk fotballtalent skulle skrive ned hvordan man spiller fotball. Eller om man hadde forlangt at Mozart skulle redegjøre for hvordan man lager god musikk.

Han fulgte henne med øynene mot det hvite lyset. Hun satte mot et utfordrende overheng, og taklet det fint. Trond var begeistret. Hun var original.

Hun valgte løsninger han selv ikke ville ha valgt, men som naturligvis var de rette for henne. Han kunne se hvordan hun nøt hvert tak, og hvordan hun gjorde alt riktig, helt, helt riktig. Hun var uten tvil en av de beste klatrere han hadde sett. Hvor kunne hun ha tilegnet seg en slik teknikk, hvem hadde hun hatt som læremester?

Trond kjente et øyeblikk at han lengtet etter å vite det. Han måtte oppspore hva som lå til grunn for dette mirakelet. Han ble ivrig, og merket plutselig at han selv var i ferd med å gjøre en feil, var faktisk nær på et fall, men han unngikk det, og fikk noe å tenke på. Gutten nedenfor ham hadde merket at han var litt ute å kjøre, hadde refleksmessig kortet litt inn på tauet, Trond ble litt hemmet av det. Trond vinket beroligende ned til ham. Han så at gutten også hadde sett det samme han hadde sett, han ristet bare på hodet og lo, men Trond kunne se at han var litt opphisset.

Nå, de fikk ta det litt med ro. De to hadde sitt å gjøre, en rute som var helt passende. De var ikke ute på større prosjekt enn at alt skulle være sikkert, slik brosjyren fra hotellet forespeilet sine klatrelystne gjester.

Trond ba gutten om litt slakk, det rykket i kroppen etter å komme videre, han hadde saktens gått noen krevende klassikere i Norge og på kontinentet. Men erkjente bittert at å flashe på denne måten ikke lenger var for ham. Noe viktig hadde likevel skjedd. Han kjente seg lett og helt tom i hodet.

Etter at den lille franske superkvinnen var ute av syne, fortsatte Trond med de siste forankringene sine, tankefull de siste meterne. Noe var forandret.

Han prøvde å ikke tenke på det da de kom inn på den vante ruten, tok seg over skaret, og enkelt gikk Hornet helt opp.

Vel oppe på det lille platået kjente han etter om den gode følelsen kom.

Han var ikke helt sikker. Det var ingen andre her oppe. Vardene sto som han

husket dem. Den lille steinbua var tom. Hadde hun rapellert nordveggen ned, slik de aktet å gjøre?

Trond stusset. Hun burde ha vært her, men var ikke å se. Hun kunne vel ikke ha forsvunnet i løse luften? Det var forvirrende, han kjente seg merkelig.

Men uroen gjaldt ikke om hun hadde falt utfor. Han visste at det kunne hun bare ikke ha gjort. Det han var bekymret for var sin egen virkelighetssans. Nå virket det som om hun bare hadde vært et underlig produkt av hans egen fantasi. En merkelig tanke. Men han fikk seg ikke til å snakke med gutten om det.

De ble ikke værende der så lenge. Trond hadde tenkt å lete etter navnetrekket sitt, men nå hadde han glemt det. Han så utover skyer og tinder.

Han måtte rekke flyet videre til Bergen i kveld. Det ville ta tid å komme ned til Vengedalsvatnet og bilen. Trond Bjerre og gutten spiste i all hast noen skiver, snørte opp sekkene igjen, samlet sammen tau og det de hadde i racket og begynte å ta seg ned mot rappelboltene. De første vindkastene var allerede på vei, og rødsorte skyer samlet seg i horisonten.

Kap. 3 Bergen. Lørdag 11. juni.

Mannen som lente seg mot bardisken i det innerste lokalet på ”Den Stundesløse” så ut til å ville bestille en øl, men avviste likevel den spørrende servitøren med en irritert håndbevegelse. Fyren hadde mørk lærjakke og var kortklippet. Kanskje var han litt eldre enn utseendet skulle tyde på, han skilte seg ikke så mye fra de slitne gjestene. Likevel var det noe som gjorde ham fremmed. Blikket hans flakket ikke som de andres gjennom rommet for å treffe øynene på den rette for natten. Han virket innadvendt, kontrollert, men intens.

Det kunne skyldes piller eller noe annet skit, tenkte barmannen, som følte ubehaget ved avvisningen hans i sin egen kropp mens han vendte et tomt halvlitersglass fra det våte brettet. En jente med flisete hår kom og satte seg, mannen fikk en annen type øl han heller ville ha, og betalte for det, så vendte han seg igjen, og jenta som hadde satt seg nesten ved siden av ham tok håpefullt opp en røyk som om hun ventet på fyr. Men mannen tok bare en dyp slurk, og snudde seg igjen mot vinduet. Det kunne se ut som om han ventet på noen andre. En gjeng kanskje.

Det var som faen, tenkte barmannen, og skottet urolig mot inngangen.

Han likte ikke fyren. Nå hadde det nesten vært bråk her i går, og de klarte seg meget bra uten dop. Men det var alltid han som måtte trå til når alt kom til alt.

Det var altfor dårlig siling i døra. Dette var en utlending. Kanskje en polakk. En jævla jordbærplukker på avveier. Det var forresten en stilig kar. Barmannen ville tippe han var 38-39år. Med lyst hår, blå øyne. Litt rundaktig hode. Kraftig nakke. Og han så meget veltrent ut. Han så at jenta satt og begynte å gjøre seg skikkelig til med den utente sigaretten selv om hun hittil ikke hadde turt å ta kontakt med utlendingen.

Viktor Sarenko var utålmodig. Rastløs fordi piken skulle vært her, men han hadde ennå ikke sett noen som stemte med beskrivelsen. Lyst, nordisk hår.

Hun skulle være søt. Men ingen av kvinnene her var det. De bar kun preg av tidlig forfall og desperasjon. Viktor skuttet seg, og så inn i veggen. Piken ved siden av ham satt og ventet. Han fikk plutselig en svak lyst til å benytte seg av henne, men tok seg i det. Likevel var det som alltid behagelig for ham å befinne seg i en kvinnes erotiske interessesfære. Han kjente det som en mild gjennomstrømning i sin egen kropp. Viktor Serenko var svært følsom, men det visste ingen. Han visste en del om kvinner, selv om han aldri hadde levd noe familieliv.

Dette var jobb. En enkel jobb. Piken han ventet på ville komme hit. Han skulle bli kjent med henne. Vinne hennes tillit. Han hadde ikke spurt om hvorfor. Hun burde egentlig ferdes et annet sted, tenkte han. Dette var ikke et sted for henne. Hun skulle være av god familie. Eller i det minste av akademisk familie. Da han var i København hadde han funnet ut at moren hadde dratt fra

sin danske forskermann før ulykken i vinter, og nå bodde her i Bergen, denne vakkert blomstrende men bortgjemte småbyen som utrolig nok var Norges nest største. Han visste hvordan moren så ut. Han visste hvor de bodde nå og kjente morens døgnrytme. Datteren hadde han ikke sett ennå. Men han visste at hun ville dukke opp, før eller senere. Her kom alltid studenter. Men det var noe som ikke stemte. Hun burde ha vært her for flere dager siden. Og han hadde heller ikke sett henne ved universitetsområdet. Han hadde holdt et øye med hjemmet hennes, men hun hadde ikke vært å se der heller. Hun kunne selvfølgelig være syk. Men det var lite trolig. Mer sannsynlig var hun reist bort.

Det ville være for risikabelt å spørre etter henne på universitetet, de ville heller ikke vite hvor hun var. Å spørre etter henne her ville heller ikke være bra.

Han visste ikke om hun hadde noen venner, han kunne jo han spilt rollen som student, men det var ikke troverdig nok. Det beste ville være å vente til hun dukket opp. Han hadde sett hennes mor. Hadde fått en ide, men latt den fare.

Moren så travel og stresset ut, og var dessuten ikke den typen Viktor ville ha hell med. Og det ville vært altfor risikabelt. Det ville komplisere det hele Han måtte lokalisere piken alene. Det var viktig at det ikke gikk for lang tid før det lyktes. At det kanskje ikke ville lykkes, falt han ikke inn. Det handlet alltid bare om å definere situasjonen, og bruke de rette midlene.

Viktor Sarenko drakk ut glasset, og gikk ut. Han hadde vært her tre ganger allerede. Han kunne ikke henge her flere kvelder. Han bestemte seg for en annen måte, mer risikabel, men raskere. Han fant en buss som gikk dit han skulle.

Det var en rekkehusleilighet som lå i enden av en rekke. Han stanset utenfor den lave hekken og speidet etter bevegelser i huset. Normalt skulle moren være borte på denne tiden. Alt var stille. Så hoppet han over hekken, og gikk de par skrittene opp til inngangen. Døren var ikke vanskelig å åpne.

Innenfor entreen sto døren på gløtt til et rom til venstre. Han gikk inn, og forsto med en gang at dette var riktig. Det var rommet til en ung pike, det fløt over med DVDer, smykker, klær og et par skolebøker begravd under diverse form for sminke.

Han beveget seg sakte og metodisk, kikket gjennom skuffene, tok opp noe som kunne se ut som utrevne notater fra en kladdebok, han forsto ikke dette språket, og la dem ned igjen. Så fant han det han lette etter. På speilet, et bilde av en ung fyr, klebet opp med tyggegummi. Han løsnet det langsomt, tok av den klissete massen under, og der sto et telefonnummer. Han nikket fornøyd og lot det gli ned i lommen. Den unge mannen på bildet ville ikke bli vanskelig å spore. Han lukket døren stille, gikk videre ut gangen, og fjernet stolen han hadde satt foran gatedøren. Låsen var blitt såpass ødelagt at døren ikke lot seg smekke igjen. Han trakk den til etter seg så godt det lot seg gjøre, og forsvant ut i mørket.

Kap.4 Bergen. Mandag 13. juni Trond Bjerre svettet. Han hadde løpt for å rekke morgenflyet fra Molde, det var blitt kansellert i går, nå hadde radaren på Flesland hatt et uhell, de måtte fly på slot time, det betød at han ville komme for sent. Skjorten var klam i snippen, og den ene låsen på dokumentkofferten spratt opp da han slengte den ned på benken i ergrelse.

Hva var verst, Molde eller Flesland? Å få med seg Åndalsnes hadde vært hyggelig, men han visste en ting: Han hatet Bergen. Selv om han hadde likt seg her en gang. Nå hatet han det skarpe, syngende tonefallet som fikk kassadamer til å høres ut som adelige generalsfruer som ga ham ordrer. Hvorfor de igjen hadde lagt det forbannede møtet nedi dette avsides hølet av en by hadde han vondt for å begripe.

Nei, Trond var Oslogutt. Han trivdes best på Vindern. Han likte den stille surklingen av Gaustadbekken der han hadde fanget små dirrende fisk da han var liten. Han likte det evige suset fra bilene på Ringveien, han likte skurringen av den gamle Holmenkollbanen når den hadde stoppet på Gaustad stasjon. Han likte å rake løv rundt den hvite murvillaen som morfaren hadde fått bygd i stilsikker funkis tidlig på femtitallet, og som nå var fylt opp med førsteamanuensis Trond Bjerres egne bøker og hans kjære klarinett. Han likte morgener der han kunne jogge gjennom parken på Psykiatrisk klinikk, langs kornåkeren, forbi forskningsinstituttene, over gangbrua, forbi preklinisk-bygget, og opp stien gjennom Gaustadskogen til han nådde Sognsvann. Han kjente hver trerot og sølepytt på veien, stoppet gjerne og tok pulsen på halsen når han kom til høyspentmastene, og kjente seg vel tilfreds og åndelig forberedt til en ny dag med studenter når han var vel hjemme igjen.

Han likte ikke å reise langt. Denne primitive flypassen minnet ham om de menneskene han avskydde. De som kun tenkte penger. Han så forbitret mot en velpleid ung forretningsmann som satt i mørk frakk og slips og bladde i den tynne rosa avisen sin.

Møtet hadde forlengst startet da Trond Bjerre ankom. Han ble øyeblikkelig vinket opp til den tomme stolen på scenen av den ondskapsfulle ekspedisjonssjefen. De andre paneldeltakerne satt godt innemurt bak bord med duk. Trond Bjerre ble sittende ute på vingen, naken og ubeskyttet.

- Du har tyve minutter om fem minutter, sa dirigenten, og smilte hyggelig og kristent. Låsen på Trond Bjerres dokumentmappe var mer gjenstridig enn noensinne. Skjorten var fremdeles klam. Statsråden trakk seg litt unna ham. Det kunne være for å gi plass bak bordet. Det kunne også skyldes Tronds svettelukt.

- Reform nittifire, sa ekspedisjonssjefen, og skarret velbehagelig på bergensk, da siste taler var ferdig. Reform nittifire var den førrrste starrt i

retning av et mer moderrne kunskapssamfunn. Nu gjelder det universitetenes rrenome. Kvalitetsrreforrmen. Eller hvilken kommentar har professor Trond Bjerre, som nettopp er nedkommet fra de høyere sfærer, uten radar så vidt jeg forstår.

- Din jævel, tenkte Trond. Han tålte enda mindre enn før så mange bergenske r-er etter hverandre.

- Førsteamanuensis, sa han. Ikke professor. Dessverre.

Det ble en skral innledning. Men han fikk i hvertfall plassert den såkalte kvalitetsreformen der den hørte hjemme. På den kapitalistiske skraphaug.

Statsråden smilte bare vennlig. Trond håpet noen den søvnige forsamlingen forsto ham. Her var jo mange universitetsansatte. Det var ett og annet hode der nede som hadde nikket. Og der kom det et par hender opp. Det kom spørsmål.

Trond Bjerre begynte så smått å føle seg hjemme i Bergen igjen.

Da han sto utenfor Bystasjonen om ettermiddagen og trakk inn den forbløffende friske luften, fikk han en innskytelse. Han gikk ned i fotgjengertunellen forbi den uvelklingende gatesangeren og de få meterne ned mot Lille Lungegårdsvann. På den andre siden reiste Hotel Norge seg mot himmelen. Alt føltes veldig kjent. Men han hadde ingen trang til å besøke verken CMI, eller deres gamle hus på Nordnes Det var vanskelig å ikke bli imponert av den bergenske selvbevissthet.

Som for eksempel her ved Lille Lungegårdsvann, med tre vakre kunstmuseer liggende på rekke og rad, med Bergen Lysverker som han nå gikk forbi som det fjerde, en profan andunge som på sitt vis forsøkte å gjenspeile sin dårlig skjulte ingeniørskjønnhet i denne besteborgerlige svanesjø. Eller ta bare Mowinkelgården nede i byen, en brutalt maskulin pengefestning av den gode smak. Så var han framme ved det første av kunstmuseene. Det var faktisk åpent.

Inne i Rasmus Meyers samlinger ble han stående i Munch-rommet helt til en skoleklasse med tegneark og to ivrige lærere oversvømte det. Trond Bjerre var tilhenger av de estetiske fag, og trakk seg tilbake fra lurvelevenet, vadet gjennom bein og ark og fargestifter, ble i stedet sittende i rommet innenfor og se på Christian Kroghs sentimentale, men vidunderlig malte bilde av den sovende mor ved vuggen. Han følte seg med ett så trist. Var Mona hjemme? Men han kunne vel ikke godt ringe til henne. Det ville være for drøyt.

- Halloen, sa det muntert på klingende bergensk i telefonen, og igjen knøt det seg i brystet på Trond Bjerre.

- Hallo, sa han. Jeg er her en liten tur.

Det ble helt taust i røret.

- Det passer vel ikke, sa Trond.

- Nei, det gjør ikke det, sa hun.

- Jeg ville bare ringe, sa Trond. Når jeg først var her.

- Ja, sa hun. Men jeg kan ikke, Trond. Du vet det er umulig. Men det er forresten noe…

- Ja, sa Trond. Skal vi si klokken åtte på Dyvekes?

- Din dritsekk, sa hun.

Han var overrasket over hvor mye eldre Mona så ut. Strammere, skarpere.

Likevel, hun var betagende flott der hun satt i den sorte kjolen. Hun smilte litt stramt til Trond når han kom inn døren, og ga ham en kort, men ikke uvennlig klem.

- Fint at du hadde tid, sa Trond. Jeg skjønner at jeg har bommet på Stine nå igjen.

- Hun er i København, sa Mona.

- Er han… , sa Trond, og kjente hvor vanskelig det var å fortsette.

- Nei, sa Mona. Jens er fremdeles ikke kommet til rette. Han er fremdeles savnet etter tsunamien. Tvert i mot er han nå offisielt og endelig erklært død av de danske myndigheter. Det skal holdes en minnehøytid over ham til helgen.

Flemming ville gjerne ha Stine der. Jeg tror det er noe med booppgjøret også.

Han vil vel gjerne gi henne noe etter Jens, de kom jo så godt overens.

- Skal hun arve… Hva med deg, sa Trond, mens han kjente hvor vanskelig dette begynte å bli.

- Som du forbannet godt vet, vil jeg ikke ha noe mer hans ting eller familie å gjøre. Jeg har en ok jobb på Haukeland sykehus, jeg akter ikke å late som om alt var fryd og fordragelighet da jeg dro fra Jens tilbake hit. Er du lei deg for det?

Trond så seg rundt i lokalet. Et ungt par satt med hodene tett sammen borte i kroken. En eldre bergensherre, som promenert ut av en av Audun Hetlands tegninger, leste avisen ved bardisken.

- Jeg kom ikke for å snakke om dette, Mona.

- Ikke jeg heller. Men Stine er altså i København, sitter der og leser til eksamen, hun blir kanskje noen uker til. Hun valgte å gå opp der i stedet for i Bergen. Da hun ringte i går, sa hun at hun ville hate det om ikke en av oss kom til den minnestunden. Men det blir altså ikke meg, og det sa jeg til henne.

- Så da blir det altså meg, sa Trond. Var det derfor du ville møte meg likevel?

- Er det ikke på tide å få en slutt på dette nå? Dessuten snakket hun om at Jens hadde sendt henne noe fra Thailand før han… døde. Noe hun mente du kunne hjelpe henne å finne ut av. Herdur hadde i hvert fall ikke forstått meningen med den saken. Hun trodde det var en slags hilsen eller gave. Det var visst sendt til hennes gamle adresse, ja Stine bodde jo litt hos henne da Jens dro til USA i høst. Det var blitt sendt til den leiligheten…

- Er hun sammen med den jenta igjen, sa Trond. Er ikke hun litt for avansert?

- De er jo venninner, sa Mona. De er voksne nå Trond. Stine kan passe seg selv. Hun ville være litt i København.

- Er du sikker på at dette er Stines ide, sa Trond endelig. Sa du at jeg kom?

- Nei, det er nok Flemmings, sa Mona. Jeg er lei for at jeg ikke kan møte ham. Han har ikke hatt det lett. Men jeg kan og vil ikke. Jeg er ikke hans svigerdatter lenger. Det må han forstå. Det går ikke an å late som det, etter hva som skjedde før Jens dro. Men han vil nok forsone dere to, på et vis. Deg med Jens’ minne. Eller hva du vil kalle det. Du var jo som en sønn for Flemming du også, var du ikke?

- Jeg skal altså som din eksmann nummer én dra i din andre eksmanns minnegudstjeneste, sa Trond. Det høres faen meg ut til en Hollywood-parodi.

Det var ikke det jeg kom hit for.

- Hva var det du kom hit for da, Trond? Du kan i hvert fall ikke forlange mer av meg nå.

- Jeg forlanger ingen ting av deg. Jo, forresten, at du passer på hva Stine roter seg bort i. Ellers hadde jeg bare lyst til å se deg. Og du hadde kanskje også lyst til å se meg, du også, når det kommer til stykket?

Mona satt med lukkede øyne, og Trond så plutselig at en liten tåre piplet fram under den ene vippen.

- Jeg er så sliten. Stine og jeg kranglet før hun dro, og nå har det vært innbrudd hjemme hos meg også. Jeg vil jo bare ha fred nå Trond, jobbe på laboratoriet og ha fred.

- Hva ble stjålet da, spurte Trond. Han var lei seg, og fullstendig uten sinne lenger, han så nå at Mona var blitt litt tynn over nakken.

- Ingen ting, tror jeg, sa Mona. De hadde bare brutt opp døren, og dratt igjen. Men jeg føler meg så utrygg.

- Nå tar vi en kaffe, sa Trond. Hvis du vil, skal jeg i hvert fall få fikset den døren din.

Kap 5 Bergen. Mandag 13. juni. Mona.

Etterpå satt Mona alene i leiligheten, og hadde forferdelig lyst på en røyk.

Det hadde vist seg at døren ikke var blitt videre skadet. Som om den var brutt opp med omtanke.

Hun kunne ha fikset den lett uten Tronds hjelp.

Tilbake i Bergen har hun ikke tatt kontakt med slektninger. Har vært opptatt med å få alt i stand, også rommet som Stine skulle bo på. Snart flytter vel Stine til København for godt, og Mona kan ha huset for seg selv.

Mona som har begynt å røyke igjen, tenner en sigarett. Hun sitter og tenker på jobben, vil ikke risikere den, nå finnes ingen annen økonomi enn hennes egen, og hun begynner å se gammel ut, selv om Trond kikket på henne da de møttes. Men det gjelds ikke. Han er den siste som skal se henne. Han har ikke noe med å vite hva hun føler. Hun kjempet for ikke å skrike ham rett opp i fjeset fordi hun igjen måtte lytte til hans usagte bebreidelser og patetiske omsorg.

Hvor har hun satt askebegeret?

Forstår Trond aldri at han ikke eksisterer? At hun en gang for alle har fjernet ham? Forstår han ikke at hun har krefter til det? Hvorfor lot hun ham hjelpe seg igjen? Han er for hjelpsom.

Men det handler bare om å bestemme.

Hun puster dypere. Hun slapper virkelig av med en røyk. Tenker bedre.

Alle prøver å bestemme over henne, falske som kristne prester. Stine må få bestemme selv! Hvorfor kan ikke Trond tåle å høre at Stine, som hun selv, hater ordet plikt, at ordet ansvar også er en vederstyggelighet, en tvang og tortur.

Hvorfor vil mennesker alltid bestemme? Hvorfor står hun der ydmyk foran overlegen på sykehuset? Hun lar jo være å røyke på jobben. Overlegen er bare en mann, derfor tror han at han kan bestemme.

Hun har hatt ansvaret for Stine. Hun er ikke pliktig til å ha det i mer enn atten år. Selv er hun den samme inni seg nå som den gangen, hun vil ikke la andre bestemme nå heller, hva som er rett eller galt, sant eller usant. Hva som er virkelig eller ikke virkelig. Verden er full av menn. Alle er de psykopater som skal bestemme hele tiden. Men hun vil selv avgjøre hvem skal bestemme over henne. Hun gir blaffen nå. I røyking og alt. Hun har gjort sin plikt.

Jens var annerledes. Jens brød seg ikke om andre enn seg selv, det var godt. Selv om han ikke var til å stole på, og lurte henne.

Det beste er at folk ikke bryr seg om hverandre. Da slipper man falskheten. For det de egentlig vil med all omsorgen og nærheten sin, er å bestemme. Men noen må vel gjøre det. Rett og slett fordi alt som skjer, skjer fordi noen bestemmer hva som skal skje. Det er en ganske dyp tanke.

Hun måtte i hvert fall bestemme selv. Jens bestemte aldri noe. Han gjorde bare sine egne ting. Men hun klarte ikke at han aldri bestemte heller. At hun egentlig ikke var med i planene hans. Det var hun som måtte ta ansvaret.

Det var greit nok.

Stine hadde det kanskje ikke perfekt, nå er det faktisk ikke hennes ansvar lenger. Stine har for lengst fylt atten. Kanskje Christian Fredrik, den rike gutten Stine traff i påsken, kan ta seg av henne? Blir de gift, får han ta ansvaret. Da kan ikke Trond bebreide henne mer. Da må han snakke med de to i stedet. Da får hun vel endelig fred?

Hun føler seg presset av at hun må tenke på dette. For litt siden følte hun seg tung, skjelven og rasende, men nå, etter noen trekk, føler hun seg mer vel.

Trond kunne ikke vite hva hun følte i det øyeblikket han dukket så brått opp. Han vet visst ikke hvor mye han plager henne, han trodde hun ble glad.

Glad! Trond har bare én tanke, den hysteriske engstelsen sin for Stine, den som alltid har ligget som en konstant anklage mot henne. Selv om han skulle ha rett i at hun ikke har empati og mangler ansvarsfølelse, vil han aldri kunne bevise det.

Fakta er, som Trond dessverre også har hatt full oversikt over, en kunne gremme seg, er at hun lenge, i over ett år, hadde bestemt seg for å flytte fra Jens før hun gjorde det.

Det skjedde mens Stine bodde hos Herdur. Det var lett å dra fra Jens. Hun la bare en lapp på kjøkkenbordet og dro mens han var borte. Så lett var det. Hun bare kvitterte for seg med en beskjed.

Hun hadde ikke hatt kontroll på Jens lenger. Han hadde fått ny jobb som leder av et spesiallaboratorium, og var ute på hemmelige reiser. Kanskje Trond visste mer? Det som Jens aldri hadde fortalt henne? Kanskje burde hun ha satt seg inn i det?

Egentlig bør hun vel ikke røyke mer enn ti om dagen. Selv om hun tenker klarere. Mye klarere, og finner seg selv igjen.

Hun har ikke tenkt å pakke ut minnene for all verden. Andre vet kanskje noe hun ikke vet. Hun har bestemt seg til å ikke ville forstå det. Da teller det ikke. Selv prøver hun å gjøre dem til latter, med en latter som hun vet er dum, nå har hun ikke lenger Jens med seg i den. For han har stukket av.

Det var hun som skulle dratt fra Jens, men det var han som ble borte, i den forbannede tsunamien. Hun trodde han var der ett eller annet sted. At han bare ville narre henne. At det var en måte å straffe henne på.

Ingen kan si det er hennes skyld at Jens dro til Thailand, at han dro dit som andre fraskilte menn. Hun orker ikke mer skyld. Hun har bygd sin mur for at ikke ulykkene skal tårne seg opp omkring henne. Kanskje har hun ikke empati, hun skjønner ikke vitsen med den heller, hun gjør ikke det, det er bare de svakeste som alltid er så snille, det opplever hun hele tiden. Men de er egentlig ute for å tigge gjengjeld. Kan noen si at hun hevder seg for mye? Hva er det egentlig folk vil med henne?

For en forferdelig grotesk tekst, for en makaber advarsel de trykker på røykpakkene! Som om det er om å gjøre å trykke den med styggest mulig skrift også.

Forresten, kanskje Jens hadde andre årsaker til å forsvinne enn bare henne. På slutten fikk han merkelige ting for seg som bare måtte føre forholdet i krise. Hvis det hadde vært et forhold da? Han var merkelig, sær og opptatt, for henne hadde det rast sammen. Han hadde involvert seg i andre lidenskaper, andre krefter. Det var lett å skjønne. Var det kanskje den gjensidige mangelen på omsorg som ødela? Men hvor skulle nå den komme fra? Hvor kommer omsorg fra? Er ikke omsorg bare et annet navn på plikt?

Det var like bra at Stine kom seg ut og klarte seg selv. Herdur ble den støtten Stine fikk etter hun kom tilbake fra folkehøgskolen og begynte å trosse.

Hun selv hadde ikke orket mer. Men Trond hadde da faktisk også trukket seg tilbake, ville leve sitt eget liv han også. Nå skal Trond visst bli kamerat igjen.

Jens er jo ikke lenger hans rival og overmann. Hun føler fremdeles et intenst ønske om å håne Trond til hun blir kvitt ham.

- Det er altså om å gjøre å tvinge folk, skremme dem med dødstrusler om de tar en røyk i ny og ne, tenker hun, og slipper luften langsomt ut.

Det er irriterende hvis han nå blir solidarisk med den døde Jens. Alltid mennene mot henne. Alle mennene hun egentlig hater, mennene mot henne.

Legene på jobben, som aldri røyker.

Hun sitter her som i forstenet isolasjon. Trond finnes ikke. Derfor kan Stine like godt klare seg selv. Mona vil i hvert fall ikke ha noe med Trond å gjøre. Hun vil ikke ha noe med resten av verden å gjøre heller. Hun vil leve sitt liv, gjøre det med lukkede øyne, avstengte ører, stum. Er Stine så utsatt som Trond er overbevist om? Hvor mye lykke eller ulykke har han selv skapt da?

Trond stoler ikke på henne. Han mener at hun fornekter alt. Men han kan heller ikke se seg selv. Hva har han skapt?

Han aner jo ikke hvordan det er. At det verste er at han later som at han finnes, at Stine finnes. Jens er død. Kan ingen se det. Skal hun holde seg for ørene og skrike? Hun må passe på at fingrene ikke blir gule av all røykingen.

Hun har begynt å føle den nå. Den energien. Den løper ut i hendene. Hun vet hun har en mektig kraft dersom ingen får bestemme over henne. Dersom ingen holder henne fast. De må ikke holde henne fast når hun vil løs. Det er farlig. Den energien er sterk. Hun har mektige krefter, hun har snakket med mennesker som forstår slike ting, de sier hun har en enestående kraft. Dette kan hun ikke snakke om. Men hun trenger ikke å stå til rette for noen. Den kraften er farlig. Mennesker kan være farlige. Likevel skulle hun gjerne hatt noen her nå.

Et vesen som ikke bryr seg om mennesker. Noen hun slipper å bry deg om. Et vesen som bare bryr seg om seg selv. Som Jens. Så hun slipper plikten og ansvaret som ødelegger kraften hennes.

Hun og Jens dannet en likevekt. De gjorde hver sine ting. De gjorde storslagne ting, i København var det mange som ville være venner. Jens var

populær. Folk smigret ham. Andre kvinner svermet om ham fordi han var litt kjent, de trodde de kjente ham, men de kjente bare den imponerende og flotte og festlige siden. De kjente ikke ynkeligheten hans. Folk visste ikke at han også ville bestemme, og at hun derfor var nødt til å bestemme over ham også. Til slutt sto han der, like ynkelig som alle andre. Sto og tagg henne. Han også. Han var likevel ikke helt som andre. Han var uten anger. En forsto aldri hva han drev med. Så forsvant han. Det var umulig å forstå hodet hans. Det føltes ikke trygt.

Så hun måtte bare dra. Dra først.

Det føles bra å være i Norge igjen. Orker hun å bo her? Stine får sikkert penger av Flemming. Man må leve videre.

Mona har reist seg foran speilet, ser hun har begynt å pynte seg. Det er litt latterlig, men Mona pynter seg igjen. Vil hun bort fra Bergen? Er det det stemmen i hodet hennes sier? Ingen får vite hun tenker. Hun knuser sigaretten i askebegeret. Gidder ikke sette opp vinduet for å lufte. Lufte, for hvem? Hun vil være taus nå. Være helt, helt taus.

Kap.6 Oslo. Fredag 10. juni. Trading på Aker Brygge.

Christian Frederik Ahlsen var på plass fra børsåpning. Han hadde ett prinsipp i livet: Å tjene penger. Dette levde han for med 23- åringens revolusjonære glød. Han mente at familiebedriften, som hadde forsynt byen med trykksaker i en mannsalder, besto av gamle nisser. Unge Ahlsen var blitt sendt til økonomiske studier i USA av sin far, som selv hadde drømt om å studere der, men som etter å ha tjent sin første million uten akademisk hjelp hadde sluttet å drømme, og heller sverget til hardt arbeid, noe som ikke syntes å ha gått i arv.

Sønnen kom nemlig litt for fort tilbake igjen. Men fordi avkommet stadig utviste idealistisk engasjement for privatisering og lavere skatter, det gode resultat av Bærum Unge Høyres verdifulle ungdomsarbeid, var Ahlsen senior full av tillit til sin sønn, lånte ham gjerne en mindre Mercedes på firmaet, og så gjennom fingrene med de urovekkende signalene han av og til mottok fra markedsavdelingen, der junior var trainee. Nå hadde gutten dessuten etablert seg i finans sammen med noen kamerater nede på Aker Brygge.

Christian Frederik Ahlsen, som gjennom hele sin ungdomstid hadde utstrålt både vestkant og en forbløffende uvitenhet om den verden han anså seg som midtpunkt i, pleide å snakke distinkt og høyt med en ubesværethet som ofret omgivelsene larmende uoppmerksomhet.

Hans pubertetstid av sportsbiler, parties og friskt blonde vestkantpiker med spenne i håret og skinnransler over boblejakkenes kvelende tyggegummiduft, var forlengst over. Han var blitt en ung forretningsmann, klar for å trimme samfunnets økonomiske motorer. Han var ikke bekymret for utdanning eller jobb, men så frem til et sunt og lykkelig liv i spennede lek med kapital. Slik var naturens orden. Christian Frederik Ahlsen hadde i sin korte studietid lært seg å avsky statsansatte, sosialister, bønder og andre uproduktive samfunnet drasset på. Han beundret Victor Norman, så frem til å skape verdier, og visste at hans aksjer skulle videre opp.

Nå satt hen i det minimalistiske kontoret og stirret på de tre skjermene foran seg, som var overlesset med røde og blå tall og kurver.

- Jally, brølte han. Olja stiger. Den gikk ikke i dass likevæl. Nå lukter det svidde shorterballer. Brent har tatt en Nerdrum. Alt buller. Kjøp som faen!

- Men den er langt under det glidende snittet, under all støtte, innvendte en lyshåret fyr med store briller.

- Møkka bunner her også. Få deg heller støtte i et glidende snitt på Brygga i kveld. Dekk, for faen.

Den tredje, litt eldre karen, som gikk under navnet Torry, gikk bort til ham, etter å ha sett litt på skjermen. Med en doven bevegelse løftet han hånden og stakk pekefingeren ut i luften.

- Poff, sa han.

Unge Ahlsens brunfarge ble betraktelig blekere.

- Hvem har du snakket med? Spettet? Iceman?

- Har bare luktet litt. Tar jeg ikke mye feil, er emmisen på gang.

- Hva mener du - Pump og dump, sa Torry rolig Men rekylen holdt.

- Nå hodder’n, skrek unge Ahlsen.

- Alt det andre lodder, innvendte han med brillene - Daxen er opp. Futsie er opp.

- Hvem faen bryr seg om Futsie.

- Hva med Nassefutten?

- Den lodder, den også.

- Faen. Når kommer tallene. Halv tre eller senere? Er Bjørnenakken ute med rentefoten?

- Tall klokka fire - Død katt eller turnaround?

- Ok. Nå vil vi ha baissing. Jeg har faen meg shortet og kjøpt putter for både båten og hytta. Nå går vi for krakk, gutter. Men det lukter fisk som faen i dag også. Freddy er på banen, banna bein.

- Dax lod. Ose lod, sa den andre lakonisk. Mye rødt her nå. Short gutter, short. Vi vil ha krakk. En kasse XO til hver.

- Jeg regner med at fake us-åpning drar oss opp mot closen. Husene kjøper. Trygda kjøper. Utlendingene kjøper. For et sykt, sykt marked, stønnet han.

- Fikk svenskene i hodet. Nå dumper jeg alle longsene mine.

- Bigoil slutter hod i dag - Sjekk boka i dybden. Morgan ligger skjult på 3.05 - Hva er caset?

Den eldre karen kom viftende med mobiltelefonen i luften.

-Her ringer en dust og spør om jeg kan anbefale en aksje. Hei, er det noen som kan anbefale en aksje?

- En aksje i mora di. Si at vi ikke driver med sånt.

Den eldre karen svarte med litt lespende og vennlig stemme inn i røret, som til et litt tungnemt barn: - Hallo, jeg tror du skal se litt hva aviser og tidsskrifter og slikt sier. Så finner du sikkert noen gode råd du kan bruke for å investere pengene dine. Ja Hegnar er sikkert fornuftig. Ja, bare hyggelig å være til hjelp.

For en dust, sukket han, og la seg tilbake i stolen igjen. Tickeren rant rød nedover skjermen.

- Slutter den lod, gapper den ned i morgen brølte unge Ahlsen. Ingen svingtrade på meg. Jeg overnatter ikke med slikt ræl.

- Oljen drar stadig sydover.

Christian Ahlsen så ikke ut til å høre ham, satt bare og nistirret på skjermen. Så spratt han opp med et yess, og kastet pennen i veggen.

- Faen, jeg dekket, mann. Klarte å longe den på closen. Fikk full fill. Det var det. Ferdig for i dag. Hundre og ti K i pluss. Nå skal det drikkes og pules karer.

Kap. 7. Oslo. Tirsdag 14. juni. Barbesøk.

Trond var ute på byen, selv om det var tirsdag og ikke fredag.

Bergensturen hadde brakt vanene hans i ulage. Til helgen skulle han altså til København. Så det ble til at han ved halv åttetiden hadde funnet frem en ren skjorte og tatt turen ned på Nilsen.

Han gikk inn i det lille lokalet, peilet seg ut et par kvinner ved bardisken, stilte seg ved siden av den ene, og kjøpte en pils. Etter et par kjappe bemerkninger fikk han respons. Hun var ikke helt ung. Omtrent på alder med ham selv, tenkte han sarkastisk. Hun smilte mot ham, og så nesten vakker ut der hun lot seg påvirke av Tronds sjarm.

Trond Bjerre hadde tre velprøvde parametere for å vurdere kvinner: Som kjønnsobjekt (se bra ut), som mor (ha barn selv, eller kunne godt hatt barn), samt åndelige kvalifikasjoner (intelligent, ha humor). Han forsto raskt at hun som nå smilte til ham hadde noe lav utdannelse, men kulturelle interesser, skolegang i godt voksen alder og en drøm om noe mer. Sympatisk. Kanskje et klokt menneske. Han følte seg umiddelbart tiltrukket av henne, og tok den første gode slurken av pilsen. Barmannen satte inn en ny CD med kvalitetsjazz. Til sin glede dro Trond Bjerre kjensel på gode gamle «So what» fra «Kind of blue», og gledet seg til å samtale litt om John Coltranes solo i relasjon til Cannonballs.

Han ble forstyrret.

Det snakket. Det snakket høyt og skingrende. Umusikalsk, ute av toneart.

For på hans høyre side hadde en tander fyr i ubestemmelig alder, med kamelhårsfrakk på armen til tross for årstiden, samt slaskete advokatmappe, begynt å kommunisere med Trond mens han klatret opp og ned på krakken.

- Det var som faen, knirket det. Beklager. Jeg må ta en pause i forhandlingene. Kunne De være så elskverdig å ta dette i forvaring inntil jeg igjen kan pledere?

Trond nikket og fyren plasserte omhyggelig sakene sine opp mot Tronds barstol, noe som forhindret Trond i å flytte den litt nærmere sitt nye damebekjentskap slik han hadde planlagt. Trond tok i stedet en slurk av glasset.

Det var ingen hast. Baren var fremdeles glissen. Miles spilte. Bill Evans la på nydelige korder. Alt var bra.

Nykommeren kom snart ut av toalettet, og kløv opp på krakken igjen, mens han takknemlig håndhilste på Trond med en ennå litt fuktig hånd. Trond drakk mer pils. Han registrerte at damen fremdeles hadde et sjarmerende smil på lur, og en meget velholdt kropp.

- Betydelig greit sted dette her, sa hans nye nabo skingrende. Jævla godt med en øl så sent på aftenen.

Trond ville ikke å la seg avlede. Den fellen hadde han gått i for ofte. Men fyren flyttet verken mappen eller frakken tilbake. Tvert i mot lot ham dem stadig hvile mot Tronds barkrakk. Trond nikket nøytralt. Fikk seg ikke til å være

uhøflig heller. Tok bare en slurk igjen, og lot blikket hvile dypt et sted langt borte så lenge.

- Blått er grønt, sa barkeeperen mens han justerte opp lyden en tanke, tok seddelen som Trond rakte fram og blunket medvitende, som om han visste at Trond var glad for at det fantes andre opplyste mennesker.

Men det ga seg ikke. Flere ganger i løpet av den neste halve timen kom den urolige fyren atter til å be Trond passe på sine kostbare eiendeler.

Toalettbesøkene skulle gjenta seg hyppig, mennesket var merkbart sugen på kontakt, så snart han fikk en anledning, det vil si så snart Trond lot falle et lite fleipesvar til hans ubedte betroelser om sin utilstrekkelige blærekapasitet, så kastet han seg over Trond med ny håndhilsing, ølspandering og visittkort. Trond sukket og utsatte motstrebende både den perfekte lydopplevelse og sitt dameprosjekt, vel vitende om at han kanskje likevel gikk i den gamle kompispratfella. Men han var blitt litt fascinert av fyren. For dette var en pussig skrue, ganske riktig jurist, en konvensjonsnevrotiker av rang, men sikkert med husmenn og fiskere pinlig nært i slekta. Fra kvinnesynspunkt var han nok hjelpeløst ukarismatisk.

- Sannsynligvis en småtyrrannisk representant for en mindre juridisk avdeling i en av de skrålende liberaliserte etater, tenkte Trond. Han har vel tatt med den slaskete advokatmappen sin ut på byen bare for å virke important.

Men han kunne jo utfordre ham litt.

Trond prøvde først en liten venstrehåndsfinte for å uteske fyrens erfaring fra retten, men det viste seg raskt at denne n-te gren på et eldgammelt juridisk familietre faktisk hadde advokatbevilling i tillegg til sitt strålende juridikum.

Jimmy Cobbs visper forstummet nesten.

Trond lot så diskret en bemerkning falle som lett kunne tolkes som at han selv kom fra en enda mer imponerende familie, hvoretter fyren urutinert åpnet guarden ved å trekke fram en litt for lang dommerfullmektigpraksis på et ukurant og gudsforlatt sted. I bakgrunnen gråt Miles’ sarte trompet. Trond tenkte på hvor horribelt det måtte være for fraskilte ektefeller og barn å få sine tvistemål behandlet av denne karen, men han kunne ikke være noen stor match, så for å gjøre en slutt på den nevnte Trond i et par helt sanne bisetninger litt om hva han jobbet med på fakultetet, kom med noen faglig knusende nøkkelord, og plasserte til slutt en liten forbauselse over at den nye ikke hadde startet sin karriere i finansdepartementet.

Men fyren var seig, praktisk talt immun, var bare full av nytelse over å få juling, han logret som en hund og hylte av begeistring, og maste om hvor dyktig hans far, sorenskriveren hadde vært.

- Kjør Coltrane, tenkte Trond, og forsto at han måtte ta ham hardere. På knockout og ikke poeng. Det måtte bli på damer.

Men selv her veivet fyren begeistret videre med tette betroelser. Det var egentlig rørende å ta slik deng, og Trond begynte mot sin vilje å føle sympati, selv om han etter hvert kom til å føle minst like stor sympati for den

vidunderlige Hanne som etter det han forsto var avlet av en litt mer lavstatus advokatfar, selv om hun nok hadde sanket inn en hel del diamanter og venninnemisunnelse på dyre og kjedelige middager under alle de fuktige postgymnasiale beleiringsårene hun måtte ha gjennomlidd under denne kavaleren som nå fortalte så begeistret om henne.

- Du får vel satse på henne da, sa Trond trett.

- Vel, du vet, kvinner…

Hanne ville ennu ikke gjenoppta forholdet, betrodde han Trond. Men de to hadde god kontakt, en dialog av betydelig kvalitet. Trodde ikke Trond, som virket som en kapasitet på området, at det ville være klokest at saken gjennomløp de naturlige faser og instanser? Å gjenåpne den intime kontakt på en, formelt sett, uangripelig måte, underbygge den gradvis?

Miles Davis spilte sine underlige spanske fraseringer. Trond begynte å trøste advokaten strengt, ga ham noen velmente og passe grisete råd, men la heller ikke skjul på sannheten, at det eneste som ville hjelpe denne vise og innsiktsfulle dommer i samlivstvister ville være å gå ut med adskillige karat gull, og tilbud om ekteskap komplett. Livstid og alle saksomkostninger dekket.

Forening og foredling av juridiske stamtrær. For alt Trond visste kunne jo gutten være utstyrt med litt av en snabel i buksene. Det kunne jo hjelpe ham, tenkte han. Han gikk ikke videre inn på det. Trond Bjerre var ingen medisiner.

Dessuten hadde han fått en anelse om hvilken Hanne fra Bergen dette kanskje kunne dreie seg om.

Advokaten hang etter hvert nesten om halsen på Trond nå. Bill Evans’ harmoniseringer var mykere en noensinne. Den søte kvinnens venninne gjorde seg klar til å gå. Trond forbannet seg selv over å ha latt seg lure, men klarte å rive seg løs et øyeblikk for i hvert fall å få navnet på henne han kunne hatt det så fint med en halvliter tidligere. Et barbesøk er et barbesøk, og ikke alle samtaler mellom voksne mennesker behøver heller å ende i sengen, mente Trond at han tenkte nokså rasjonelt. Likevel var han irritert. Den mutede trompeten skar rett inn i hjernen nå.

Han så på damen at det glapp. Videre arbeid var for sent, men han klarte å presentere seg på et vis før hun reiste seg for å følge sin utålmodige venninne som allerede hadde døren halvåpen. Han fikk i all hast levert noen muntre bemerkninger, og på den måten sikret seg de nødvendige data for å oppspore henne for en eventuell joggetur rundt Sognsvann. Hun var ansatt i en tidligere offentlig, nå privatisert virksomhet. Trond scannet inn de velformede brystene og memorerte ved hjelp av dem navnet på arbeidsplassen, Mesta, som hun fort nevnte, og som han automatisk dekodet til det tidligere Statens Veivesen. Jaja.

Han hadde i hvert fall lyst til å finne henne igjen. På en eller annen måte. Han sørget hun oppfattet det. De vekslet enda noen ord før hun gikk, men det ble forsert. Trond innså at han mest sannsynlig hadde tapt nok en sjanse i jakten på det lykkelige samliv. Hans juridiske venn hadde alt plassert en ny og fuktig halvliter foran ham. Det skulle bli en lang kveld.

Kap 8. Tønsberg. Mandag 13.juni. Ahlsen er i knipe og får seg russer.

Det var ubarmhjertig morgen da unge Christian Frederik Ahlsen våknet på familiens lille ”hytte” på Hvasser i en grusom bakrus. Et gedigent landsted, smakfullt innredet, likevel raffinert beskjedent. Inne var trepanelet gjennomført til minste detalj. Smale horisontale vinduer løp rundt stuen i øyenhøyde, så man om kvelden kunne se lyktene fra den andre siden av sundet sende sine små ruglete pinner av vannspeilet lys over sjøen.

Glassvinduer var innfelt i gavlene, mer glass innfelt i veggene, og perfekte ribbeflettede trepersienner rullet opp i små skinnstropper. Her var små veggmonterte treskap, simulerte bok- og bladhyller. I hjørnet et trehvitt ”kråskap” med dyr elektronikk. Trehvitt salongbord, trehvitt spisebord og trehvite Bindalsstoler med flettede seter. En kjøkkenavdeling hadde en rad kopper på treknagger, og to blå fisker av keramikk til å sette varme ting på. Den urnorske hytteillusjonen i dette rådyre bygget ble fullbrakt av et anker med termometer på veggen, og et speil med hylle og lysestake.

Nå svømte innredningen uklart omkring i unge Ahlsens verkende hjerne, sammen med minnet om atskillige bombedropp av Gul Enke ved brygga i Tønsberg kvelden før. Han stønnet, så oppdaget han et vesen som lå ved siden av ham i seildukssalongen, noen lyse hårtuster stakk fram fra en dyne, det måtte være en dame, jo der så han en pupp inne i dyna, ja visst var det en dame, men hvordan hadde han seilt henne hjem? For dette var utvilsomt på land, og ikke i båten. Kald og klam vaklet han opp, og ut på terrassen, der solen og havets friske bølger og måkeskrik angrep ham med kniver av lys og lyd. Der nede lå mahognykrysseren i god behold. Gode gamle Furuholmen til far. Fikk ikke låne Rivaen. Fattern var kjip på den. Men det var jaggu noen om bord i Furuholmen.

Ja visst faen. Russeren. Han hadde jo en jævla russer nå. Unge Ahlsens skjelvinger stanset nesten. Men ikke lenge etter, da han husket litt mer, startet de igjen.

Skjelvingene kom ikke av festen på Havariet. Bakrusen gjaldt noe mye verre. Noe som satt som en klemme om hodet hans og gjorde ham mer kvalm enn en skarve sjampiskule.

Han stavret seg bort til sengen, og rotet rundt under dyna. Det lød et irritert grynt der nede fra, men unge Ahlsen lot seg ikke stanse i sitt skjelvende søk. Omsider kjent han han det han var ute etter, tok et godt tak, og trakk ut den flate maskinen. Han fant mobiltelefonen under puten i den andre enden av sengen, holdt på å trykke en tast på den men lot det være. Han kunne ikke ringe den jævla meglerfaen nå. Da ville han øyeblikkelig varsle oppgjørsavdelingen.

Han plugget i stedet laptop’en til mobilen, og ga seg til å vente på at det uendelig treige internettet her ute skulle komme i sig. Han fomlet seg fram til Hegnar Online, og der eksploderte den nye dags tapere illrødt i synet på ham.

Han var på loosertoppen. Med vanvittige tretti prosent kursfall på den aksjen

han hadde mest av. Markedet var en vill slagbjørn. Kursutviklingen for de forbannede oljelørjene hans var rett ned, uten tegn til rekyl. Det hadde løsnet fullstendig på veien til helvete i USA fredag kveld. Han hadde tapt en million bare etter børs. Hadde vært giret på damehelg, og gitt faen i å selge. Men i dag var det blitt enda verre. Asia var i panikk. Det var for sent å gjøre noe. Altfor mange millioner for sent. Han slo skjelvende opp på opsjonlisten på nettstedet til Oslo Børs, håpet på et siste mirakel fra den kanten, men så allerede på OBXindeksen at det hadde gått galt. Han hadde utstedt udekkede opsjoner av ville helvete for å klare seg, men nå så han skrekkslagen resultatet også her. Han skyldte mer enn han noensinne ville kunne betale. Vinn eller forsvinn tenkte unge Ahlsen uklart. Vinn eller forsvinn.

Brølende av frustrasjon kastet han Toshibaen i dørken, og den japanske teknologi ble splintret på samme måte som de råtne bankene der borte kunne bli det, dette forbannede dritlandet som så ubeskjedent kunne ruinere halve Asia, kanskje torpedere verdensøkonomien og unge Ahlsen i løpet av noen forjævlige sommerdager.

- Er’u sprø, hylte damen i sengen, og satt plutselig lysvåken som filmstjerne klemt inn til veggen med de lekre puppene forskanset bak dynetrekket mens hun tviholdt det rundt seg. Har du ødelagt PCen din?

- Bedritne tall. Bare virus og sjukdom gispet han. Jeg føler meg så dårlig.

Han gjorde en innbitt hjelpeløs bevegelse mot det eneste vesenet av kvinnekjønn han hadde innen rekkevidde.

- Ikke kom nær meg, kvekket hun. Ikke ta på meg.

- Hva faen?

- Jeg vil ikke ha influensa.

- Influensa? Så forsto han sakte. Og begynte å le. Unge Ahlsen lo og lo, og sluttet aldri. Han satte seg og hikstet og stønnet og mumlet og ropte, han lå til slutt på gulvet og jamret, brått reiste han seg opp og skrek: Helvete! Og damen med puppene glemte å være filmstjerne, hun sprang redd og naken ut gjennom døren og rev med seg et badehåndkle i farten. I firsprang møtte hun naboen som nettopp kom opp fra sitt morgenbad, med nytent snadde og med Aftenposten sammenbrettet under armen. Han forsøkte å nikke vennlig til henne der hun kom løpende over svaberget. Ikke det at han var prippen, men det hadde jo vært hyggelig med en liten hilsen i forbifarten, selv om det bare var ungdom til stede på Ahlsens landsted denne uken. Han så frem til at Ahlsen senior tradisjonen tro skulle komme sankthanshelgen. Det var så trivelig å diskutere badetemperaturen med ham. Ahlsen var alltid like skråsikker, men han feilvurderte den alltid med minst én grad.

Unge Ahlsen satt fremdeles med hendene i hodet, da hans siste natts elskede kom fykende inn igjen, drivende våt, og nå mer sint enn redd.

- Det er noen i båten.

- Det er en russer, sa unge Ahlsen.

- Han glante på meg.

- Det gjør ikke noe. Han forstår ikke norsk.

- Faen. Du er en drittsekk du også.

- Ja, samtykket unge Ahlsen.

- Hva skal du med han.

- Jeg trenger ham. Jeg trenger ham jævlig akkurat nå.

- Hvorfor det? Han så mafia ut. Er du blakk?

- Si meg, kan du huske om jeg rakk å rævpule deg i natt?

Hun føk på ham, og traff ham på hakespissen med et overraskende kjapt og presist karatespark. Det sendte en liten ildstrøm opp gjennom hodet på unge Ahlsen, og han begynte å svaie litt. Så snappet hun den lille bylten med kjole som lå på gulvet, føk ut, og unge Christian følte at hun smelte døren igjen direkte mot trommehinnene hans. Han forsto at hun hadde bedre teft enn han hadde trodd, hun hadde nå luktet et økonomisk lik og umiddelbart forlatt det.

Unge Christian Frederik Ahlsen fant det rimelig og naturlig. Han respekterte henne for det.

Vinne kunne han ikke nå. Altså måtte han forsvinne. Og knapt en time senere stevnet en motorkrysser med unge Ahlsen ombord ut Sandøsund mot Færder. Vel ute i leia la den kursen mot den mørke stripen i sydøst. Det var, som den unge damen hadde påvist, også en annen person med på ferden. En utlending. Han kunne enda mindre svensk enn unge Ahlsen. Men Strømstad er en kosmopolitisk by om sommeren.

Kap. 9 København. Onsdag 15.juni. Herdurs verden.

Herdur hadde gått rett mot lyset. Ville dø. Bilen hadde svingt unna i siste øyeblikk, hornet lød hardt og irritert. - Fandens pige, skrek føreren, forskrekket av sjokket, mens han hadde kikket etter henne en gang til.

Ja, han hadde kikket. Kikket på leggene og miniskjørtet og sminken. Det var det de gjorde. Allerede den gang. Faren hadde også kikket. Men denne gang var han altså bare gått for langt.

- Hvor skal du, hadde faren skreket.

- Ut. - På Vesterbro? Hvad du ser ud! Vet du hvorledes du ser ud?

- Nei. Kan ikke du si’ meg det, hadde hun sagt, og latt miniskjørtet gli enda mer opp, bare for å irritere ham. Han var latterlig. Rød og oppblåst og ynkelig.

- Du ser ut som..

- En luder?

- Vær hjemme. Nå skal du fanden meg være hjemme!

- Slipp! Dit gamle svin, sa hun, og ble litt redd. Det var ikke det hun hadde ment, men han så helt lik ut som et fedt rosa svin.

Det var da han slo henne. Og hun sparket tilbake.

Hun visste ikke hva som knaket så motbydelig i ham, men da hun løp ut, lå han sammenkrøpet på gulvet i stuen. Hun fikk panikk, løp ut i det hun hørte hans stønn gjennom den åpne døren. Fjernt hørte hun at han brølte etter henne.

- Luder. Gå bare du, på gaden.

Hun var et ludder. Jaget på gaten av sin egen far. Så var det altså på den måte det skulle være. Så skulle hun vel være det…

En ny bil feiet forbi. Noen plystret, og hun rettet seg opp, automatisk, utfordrende. Bilen stanset et stykke på avstand, og hun ble plutselig redd, løp ut av veien og inn i et trangt strede, forbi noen skur. Hun hørte bilen rygge tilbake, og noen som skrålte og bannet. Hun skalv, holdt pusten, og hørte endelig at bilen startet opp og forsvant. Da gikk hun forsiktig ut på gaten igjen.

Huset var råttent og falleferdig, med tagging overalt. Det hadde ikke bodd noen her de siste år, bortsett fra tilfeldige junkies. Nå sto det tomt.

Kim var der. Han lå i sovepose midt i all rot og skitt, og så elendig ut.

- Hvor er de andre, spurte hun.

- Det ved jeg ikke.. han virret med hodet. Jeg tror inne i byen. Hva laver du her?

- Er blitt smidt ut. Sparket til den gamle. Måske ble han skadet.

- Hvor skal du nu?

- Det vet jeg ikke. Er ikke Morten her?

- Har ikke set ham.

- For helvede.

- Han er sikkert nede ved vandet.

- Tror du?

- Fuck, sa han. Fuck, hvor du ser fed ut. Han er sikkert nede ved kanalen.

- Ja hej igen, sa hun og gikk, mens hun følte seg litt lykkelig allikevel.

Kim kikket etter henne. Så krøket han seg sammen igjen.

Ingen høstnatt kunne ha klarere stjerner enn denne. Verdensrommet over henne var sort som fløyel. Trærne sendte ut sine krøkte grener som for å gripe alle de små prikker av diamanter og englestøv. Vannet mumlet utydelig under broen mens hun gikk over den åpne jernristen der hun kunne se de sorte virvlene strømme under seg i dypet. Når hun satte føttene ned skranglet det i løst metall i platene, og da hun var halvveis så hun at det sto en bil og to motorsykler på den andre siden. Hun gjenkjente Morten på lang avstand.

Han lot som ikke han ikke så henne da hun kom, men fortsatte sitt snakk med dem i bilen. Hun ble stående, skulle ikke lenger, det var hit hun skulle.

Morten var opptatt. Det var en deal.

Rasmus sto og arbeidet med noe på den andre sykkelen. Hun kjente ham ikke godt nok til å tale til ham. Hun ble stående. Morten tok seg god tid. Så var han ferdig, puttet noen penger i lommen mens bilen kjørte bort.

- Kommer du med, sa han, og satte seg på sin motorsykkel, og hun nikket til ham og satte seg bakpå. Så startet Morten og Rasmus sine sykler på likt.

Hun lente seg litt frem på sadelen, og kjente Mortens gode tynne rygg under hans jakke.

Slik hadde det en gang vært. Nå var det syv år siden. Morten og de andre var borte. Moren hennes hadde omsider klart å skille seg fra tyrkeren, men faren hadde drukket seg i hjel. Nå hadde Herdur sin egen forretning. Mortens gode venner hadde hjulpet henne. Først på markedet ute i Christiania. Siden hadde hun arvet leiligheten, og nå satt hun her i den indre by. Med en hyggelig liten body art forretning og en bitte liten loftsleilighet i tillegg. På fredag kveld gledet hun seg til å treffe igjen sin flotte norske venninne Stine som hadde kommet tilbake til København og nå visst satt og leste som en syg til sin examen på fredag. Så skulle de nok ta’ på ferie sammen. Et eller annet sted. Kanskje til Norge. Eller Spanien. Det var jo sommer.

Hun vendte litt på pakken. Den hadde blitt sendt til feil adresse. Til hennes fars tidligere leilighet, eller rettere sagt hennes, hun kunne bare ikke føle den hadde blitt hennes, selv om hun hadde arvet den og malt den. Damen hun nylig hadde solgt leiligheten videre til var faktisk nylig blitt funnet død der. Hun måtte ha sendt pakken like før. Måske myrdet, sto det i Extrabladet. Den leiligheten hadde en fandens dårlig energi.

Herdur åpnet pakken, så på innholdet, brettet det brune innpakningspapiret om den igjen og la den bort. Hun snudde skiltet på døren og låste fra utsiden da hun gikk for å spise frokost med de gode naboene på hjørnet.

De hadde et lite utsalg av skinnklær og SM- artikler, og særlig Henrik, som var sadist, var meget hyggelig.

Ute på gaten kjente hun at det var feil. Noe trakk henne tilbake. Det hun hadde sett i pakken hadde vært meget flott, hun var blitt fascinert, det var en symbolsk figur, fugleaktig, inntegnet på det kvadratiske brettet, hun simpelt hen måtte la Henrik ta en titt på den. Han var en meget dyktig tattovør, og han var ”ret vild” med det etniske. Han hadde samlet lange mapper med tegninger og tatoveringer fra ulike kulturer. Kanskje ville han forstå hva den figuren var?

Da hun igjen sto med pakken i hånden, kjente Herdur en liten uro fordi hun i det hele tatt hadde åpnet den. Først hadde hun ikke lagt merke til at det var Stines navn som var den egentlige adressat, og hun hadde slett ikke tenkt å se på innholdet heller, men det var et så enormt flott mønster innenfor den prikkede rammen, hun kunne ikke la være å beundre den kraftfulle tegningen på den mørke platen.

Forresten hadde Stine og hun kjent hverandre så lenge at de ikke hadde noen hemmeligheter for hverandre, i hvert fall hadde ikke Stine det for Herdur, dessuten kjente Herdur godt Jens og alt det spennende han drev med. For dette måtte være fra Jens, det var noe som stemte så absolutt med denne pakken og Jens. Men hvorfor hadde han sendt den til Stine? Nåja, det var ikke noe å tenke på, men det var helt forferdelig at han kanskje var omkommet, og likevel hadde fått sendt denne.

Det var et virkelig inspirerende etnisk mønster i denne pakken, men Stine brød seg jo så lite om kunst, hun bare gikk i sine fantasiløse klær og var faktisk litt for lite cool, for å si det ærlig. Det hadde heller ikke slått særlig an med Stine i Den Mørke Kreds, ja det var det de kalte seg, Herdurs beste venner, de var bestemt flippede. De var svært opptatt av den sorte kraft, blod og vampyrisme, det kunne bli litt for meget, selv for henne. Men Henrik var altså så sød. Hun hadde tenkt lenge på at hun ville ha ham til å tatovere seg. En ikke for liten, tydelig tatovering, og den skulle være raffinert plassert. Denne figuren fristet henne enormt, den var helt annerledes enn hva hun hadde sett i Henriks mønsterark, hun ville tale med ham om det, hun simpelt hen måtte ha den tatoveringen. Den figuren ville bli flott.

Hun bestemte seg brått, tok pakken med seg under armen, gikk ned trappen og låste på ny døren til butikken.

Kap.10 Kattegat. Torsdag 16. juni. Båtreisen Viktor Sarenko drømte urolig. Han var tilbake i sin egen oppvekst der han står på det kalde stuegulvet i annen etasje hjemme hos sine foreldre. Han pakker noe ned i en sekk, et par tykke grønne strømper, en lue, en genser og et sett undertøy. Hele tiden ligger pistolen på gulvet ved siden av sekken. Foreldrene står ute i gangen, små og usikre. Han er ikke helt trygg på faren. Farens gjennomgripende feighet kan godt gi seg utslag i at han vil løpe til telefonen og ringe. Ennå vil ikke straffen for sønnen bli så stor. Et par år i et fengsel kanskje.

Viktor ser det hjelpeløst skremte uttrykket i farens øyne da han retter våpenet mot ham i drømmen. Han hadde holdt ham borte med våpen i hånd også i virkeligheten. Og han visste klart som et lyn at det var sin egen frykt han holdt borte. Faren - det var hans egen klebrige, lammende redsel og maktesløshet.

Så hadde et enda tidligere bilde dukket opp for ham. Fra den kvelden i guttegjengen. Da de hadde tent bål, den røde gloen derfra lå fremdeles mellom ham og mørket. Han hadde vært med de eldre guttene, sett på når de plaget stakkaren. Det hadde vært en feiging som knapt nok ga lyd fra seg. De hadde stukket ham med kvister og kastet småstein på ham, de hadde sluppet maur nedover ryggen på ham og fått ham til å spise en mark. Han reagerte ikke. Lå der bare tykk og hvit, med tårene strømmende nedover de tørre kinnene i to skitne striper. Han var en feiging, det ergret dem så kolossalt at han ikke svarte på spørsmålene deres. Han lå der bare og var helt stum. Da de hentet en kvist fra bålet og svingte foran øynene hans, vek han litt tilbake, var like stum, men langsomt bredte det seg en mørk flekk utover de skitne buksene hans. Æsj, ropte de. Din gris. Din feiging. Men den plagede gutten sa ingen ting. Viktor hadde vært med på det. De store guttene hadde sovnet. Bålet var brent ned. Han hadde reist seg langsomt opp og sneket seg ut. Der ute satt fyren ennå. Bundet fremdeles. Og luktet. Det luktet ubehagelig. Han kjente lukten var blitt med ham da han kom inn igjen. Han kjente på knokene sine. Han hadde bestemt seg for å gjøre det. Og han hadde gjort det. Han hadde nettopp slått et menneske så hardt han kunne.

Så våknet han, og forsto hvor han var. Han var på reise. Han hadde gjort første del av jobben, og befant seg farlig nær København igjen. De to siste dagene hadde han ført båt ned langs kysten av Sverige, nå lå de like nord for den svenske byen Helsingør, de var gått forbi en vid bukt, Engelholmsviken, rundet en høyt nes som het Kullen og fortsatt videre langs landet. Gått mot havnen. De hadde kastet anker og lagt seg på svai for å få et par timers søvn. Det var allerede lyst og langt på morgenen. Om litt skulle han kjøre den unge nordmannen til Danmark. Landet lå tydelig på den andre siden av sundet. Så skulle de gå videre langs Sjællandskysten, og i København skulle han, Viktor, forsvinne.

Han lukket opp klaffen på køyelampen, og det iltre lyset traff ham i fjeset.

Han reiste seg opp og kikket inn mot moloen. Der ute lå en nett liten slepebåt, sort med rød vannlinje og rød stripe under rekka langs dekket. Langs skipssiden hang åtte gamle bildekk som fendere på hver side. Styrehuset var hvitt med værslitt oljet tre i sidedørene og i vinduslistene. Taket var hvitmalt, hele plassen bak styrhuset foran akterdekket var fylt av den store tykke sorte skorsteinen, med en hvitmalt ring rundt det hele. En tynn avstivet sort mast på det hvite styrehustaket, med hvit radioantenne, og foran den en rund antenne igjen.

Akterstavnen var kraftig buet, baugen høy og rett, og det var ikke mulig å se om den hadde noe navn. Den lå for seg selv ved den ytterste moloen, en steinfylling av rullestein bak nyimpregnerte stolper og bord. Det så ikke ut til å være noen ombord, og den stakk seg merkbart ut blant alle lystbåtene inne i bassenget. En oransje gravemaskin sto parkert med knekket hals og kjeften ned i en grushaug innerst på moloen.

Fra sundet kunne han høre den dumpe murringen fra en større båt, kanskje en ferge. Over det andre landet, Danmark, hadde det bygd seg opp en grå stripe, men med hvite blomkålsrosetter på toppen. Godværstegn. En tresjekte med blå kalesje og flagg ruslet innover mot havnen. En enslig måke fløy tålmodig over mot vest.

Han konstaterte at han kanskje hadde lagt til litt for nær fergekaien.

Fergen lå med den store hvite og blå baugporten åpen, som kjeven på en hval, hvor en hvit trailer kjørte i land. Flaggene på kaien flagret stritt, øverst løp bølgene ut i den spisse halen på en dansk vimpel. En ny trailer kjørte med blå takspoiler og grå tunge lastpresenninger fulgte etter. Flere filer med personbiler sto allerede i kø på brygga, og de nærmeste startet motorene når de så at trailerne sluttet å kjøre om bord. De entret for å komme seg over til tvillingbyen på danskesiden, der man kunne skimte et gammelt slott med grønt tak. Det begynte å lukte eksos tross vinden. En begynnende liten hodepine strammet Viktor i nakken.

Han hadde for lengst forstått at Christian, hans unge arbeidsgiver, var på flukt. Det lot til at han hadde penger nok, men det var likevel noe han var redd for. Han hadde etter hvert sluttet å kjekke seg for Viktor såpass at de kunne ha noen interessante samtaler på engelsk, særlig etter at den håpløse kvelden i den svenske sommerhavnen var vel overstått. Marstrand hadde vært et idyllisk feriested, særlig med den rare lille fergen som gikk ut til øya. Tidligere hadde de vært innom en feriehavn lenger nord for å bunkre diesel. Nesten over alt sto de røde sjøhusene tett i tett på bryggene. Utenfor havnene var et helt øyrike, et skjærgårdslandskap nesten uten sommerhus. Det hadde vært få mennesker, alle var visst opptatt med å vente på midtsommerfeiringen.

At denne nordiske sommeren som alle forberedte seg på skulle starte neste helg, var litt komisk. Christian hadde fortalt at det var først da folk for alvor ville komme ut til kysten. Den norske så vel som den svenske. De fleste sommerhus sto tomme nå, og Viktor merket seg det.

Norge og Sverige virket svært like. Til å begynne med lå nakne og avrundede bergformasjoner ute i havet. Her nede gikk det hele over til en normalt sandet kyst, ikke lenger glattslipt berg. Her var landskapet som i Tyskland og Polen. Nordmenn og svensker forsto hverandre tydeligvis meget godt. Likevel hadde Christian dagen før klart å komme i en slags nasjonalistisk krangel med noen velkledde svenske ungdommer, men egentlig var det fordi han freidig hadde lagt an på en av jentene deres og fått henne med seg inn på casinoet på øya. Da Christian og hun gikk ut igjen mot en øde sti for å kline, hadde fyren hennes og et par kamerater gått til angrep på Christian. Viktor, som hadde stått der maksimalt anonym, så med en gang at han var nødt til å gripe inn. Christian virket lite i stand til å slåss selv om han hadde vært edru, og Viktor kunne ikke risikere noen forstyrrelse av den planen de nå hadde, han måtte få ham velberget med i båten. Kampen var plutselig over, men hadde Viktor kanskje tatt anføreren for de snobbete svenskene litt for hardt?

Viktor visste nøyaktig hvilke ribben han hadde brukket på svensken, og hvor vondt de andre hadde det etter de slag og spark han hadde tildelt hver av dem, likevel visste han at alle var blitt mer skremt enn alvorlig skadet. Han hadde forsøkt å slåss så amatørmessig han kunne et par minutter, men så ble han lei av det, satte gjengen på plass for å bli ferdig. Han håpet det ikke hadde virket for profesjonelt, det ville ikke være bra. Samtidig øket det sjansen for at Christian kunne se nytten av ham senere.

Den unge damen som hadde vært målet med slåsskampen hadde fremdeles stått der, litt i sjokk. Viktor forsøkte å få Christian med seg. Han så faren for at Christian skulle rote seg bort med denne svenske piken, eller at noen fant på å tilkalle politiet. Det kunne ødelegge det hele. Skjønt nå var visst jenta mer fascinert av Viktor enn av Christian. For å unngå et ytterligere problem hadde Viktor gått ned for å klargjøre båten, mens Christian ubekymret viftet med penger for igjen å få piken med seg inn på casinoet i den hvitmalte gammeldagse hotellbygningen av tre. Viktor var nødt til å få ham med. De måtte dra videre. Han ropte på den ikke helt edrue Christian, og etter mye tull kom han omsider ned til båten. Viktor måtte bli insisterende, hadde på passe vis overdrevet faren med å bli værende. Det var ikke sikkert det ville gå like bra i en ny slåsskamp, og politiet kunne allerede ha blitt varslet. Viktor begynte å snakke om norske og danske piker, i motsetning til svenske, og Christian, som hadde vært temmelig beruset, var nå blitt forbannet fordi den svenske jenta, etter at han hadde forlatt henne et øyeblikk, da plutselig heller ville se hvordan det sto til med sin tidligere svenske kavaler, og hadde løpt av gårde. Christian ville på ny følge etter, men Viktor innhentet ham, forsøkte å snakke ham til fornuft. Hadde han ingen bedre kjæreste?

Etter en stund hadde Christian begynt å skryte av kjæresten sin i København igjen. Viktor så på ham en stund. Så foreslo han at de kunne jo bare dra dit nå.

-Yess, brølte Christian. Køben, for faen. Har en bedre dame der. Drit i svenskejævlene.

Viktor var lettet. Gutten var litt uberegnelig, og redd for noe, men nå var de på rett kurs igjen. Han løste fortøyningene og bakket ut mens Christian ble sittende og taste i vei på mobilen.

Det var en fin liten båt, klassisk bygget i tre, og med velfungerende maskin. Den egnet seg ypperlig dersom man hadde behov for å komme fra sted til sted ubemerket, det var en lystbåt som tålte litt sjø om det knep, den var vakker, ikke ny og prangende, men meget godt vedlikeholdt. Den hadde topp moderne navigasjonsutstyr, kartplotter og ekkolodd, ja det meste som kunne installeres. Viktor hadde raskt lært seg å bruke utstyret allerede første kvelden, og styrte den sikkert og godt mellom holmer og skjær i nedover den svenske vestkysten i den lyse nordiske sommernatten.

Han var tilfreds med hva han hadde fått vite gjennom Christian Ahlsens videre skravling, og ikke minst hvordan han enkelt hadde kunne påvirke den unge nordmannen som hadde så rikelig med penger til å gjøre som forutsatt.

Christian hadde etter hvert betrodd seg til Viktor: Om han visste om et rolig sted i utlandet?

Det hadde ikke vært vanskelig å få ham med på Viktors forslag.

- Det var en faen så god ide, brølte Christian Ahlsen. Ingen drar jo til Thailand nå lenger, alle er dritredde for kjempebølger, og i hvert fall gidder ingen norske å dra dit midt på blanke sommeren. Men der er det billig og kult og dårlig forbindelse hjem, det er faen meg perfekt, hadde han brølt. Og de er på nett der, ikke sant.

Viktor bekreftet det.

- Og jeg får tak i deg der nede også? sa Christian - Når du trenger det, sa Viktor. Men det vil koste deg noen penger.

- Penger, sa Christian, penger er ikke vanskelig å skaffe. Hele verden er full av penger. Det er bare å hente dem.

Kap.11 København torsdag16. og fredag 17. juni. En skjæring i Nyhavn.

Nå lå Christian Frederik Ahlsen med Furuholmkrysseren i Nyhavns kanal, midt i Københavns hjerte. Han pakket ut den nye laptopen han kjøpt i Gøteborg.

Svensk tastatur, men det kunne vel brukes.

Russeren hans hadde vært bra mannskap, selv om han ikke hadde sagt et ord før de var forbi Færder fyr. Men han snakket godt engelsk, og hadde forbløffende kjapt lært seg GPS’en. Christian hadde trygt kunnet ta et par drinker med den svenskeberta han sjekket på den lille fergen over til hotellet.

Hun hadde vært litt dum i skallen, godt han hadde dumpet henne og seilt videre Det vil si, seilasen hadde han overlatt til russeren. Viktor hadde vært en faen så god livvakt også.

Christian kunne aldri venne seg til den folkelige slåssingen. Han hadde bare vært forarget fordi svenskene visst hadde trodd at han var en fattiggutt. Han grøsset over hvordan russeren hadde gått frem mot dem. Slått dem rett ned. Den ekle lyden tydet på at ett eller annet var knust på den hissigste svensken etter det høye sparket. Lurt å komme seg vekk. Han hadde bedt Viktor fikse alt om elektroniske sjøkart, fordi han selv hadde hatt litt promille. Uansett, de kom greit til Gøteborg, turen videre til Øresund vært transportetappe. Viktor var opplagt gammel sjømann. Hadde vel lært å slåss i havnekneiper. Skjønt han var ikke så veldig gammel. Den dumme svenskeberta hadde kikket litt for mye på russeren.

Men da Cristian Fredrik dro opp noen fete lapper på casinoet hadde hun i hvert fall skjønt hva som gjaldt.

Den nye laptopen virket kvikk. Han trengte kvalitet for å jobbe godt. Synd at han ikke kunne beholde Viktor. En russer kunne komme vel med i et knipetak. Det var faen ikke alle som holdt seg med egen russer. Viktor hadde gitt ham et mobilnummer om det skulle bli mer bruk for ham.

- Det kan det bli, tenkte Christian. Han lå med noen heavy kreditter som måtte fornyes. På en eller annen måte. Litt for store tall. Mulig han kunne trenge et par ekstra russere for å fikse dem. Men han ante at Viktor alene ville vært tilstrekkelig.

Han testet om noen av kompisene fra børschatten var på nett. Det var de.

Fin trådløsdekning. Trivelig å sitte her midt i Nyhavn med en kald øl og investere. Han hadde kanskje ikke lov å ligge her, men det kunne vel fikses for noen sedler. Fint sted.

Han tok opp en ny kjølig Tuborg, og åpnet for sanntidskursene. Hadde egentlig vært for bråkjekk oppe i Sverige, hadde kjøpt enda mer spekulativ dritt bare for å bevise at han kunne ta risiko. Han var dritnervøs nå. Hadde gearet for mye. Dette var siste mulighet til å komme in the money igjen. Egentlig var han konk, men det var det foreløpig bare han som visste. Måtte kjappe seg og bruke kreditten han hadde i Ahlsen Trykk. Med litt flaks ville fattern aldri få vite det.

Og om han fikk vite at Christian hadde banket inn et par, tre millioner på å være litt frekk, hva så? Han kunne saktens kjøpe seg inn i firmaet for gevinsten. Han

ville bare stille og rolig kjøpe opp Oslos kjedeligste nisseaksje. Så ville de bli nødt til å gi ham en styreplass. Da ville han kjøpe opp. Fusjonere med mediahus.

Betale med aksjer i fete prospekter. Hadde da hørt historiene om gamle Thommesen og Media Invest, Blystadbrødrene og co. Norges frekkeste genier i den gamle jappetiden. På tide å få litt fart igjen nå.

Han skrev inn en morgenhilsen til skravlegruppen. Der var alltid en hyggelig blanding av griseprat, tips, haussing og tåpelige synsinger om aksjer, det var en gjeng som følte at de var med i storfinansen på den måten. Med imponerende alias’er, men for det meste var det grådige små BI-studenter og førtidspensjonerte håndverkere som satt der, klare til å loppes. Men det var gøy å chatte med dem, og han hadde imponert dem med en del fundamentale kunnskaper, for ikke å snakke om det ryktet han hadde fått som ekspert på teknisk aksjeanalyse og gullmarkedene. Og som ellers litt av en råtass.

Men Dow Jones hadde begynt å råtne lenge før de passerte Kullen i går, han hadde nytt havblikket og solnedgangen med en liten XO, og med Viktor til rors. Han kjente kroppen stivne ved tanken. Dow’en hadde falt med nesten et par prosent i går, og befant seg på kanten av stupet. En klar hode skulderformasjon. I kveld ville det bli verre. Men han kunne ikke selge. Han satt bom fast i udekkede call-opsjoner til oppover øra, han hadde tapt det meste allerede, og hvis han begynte å røre på en eneste en av dem, ville resten rase.

Dette ville bli litt av en dag.

Han stirret på OSBX-indeksen som falt kjapt og støtt fra åpning, men hadde ingen mulighet for shorting nå. Han måtte forsøke å få noen idioter til å kjøpe noe. Men hva skulle det bli? Gullaksjer, selvfølgelig. Den gamle myten om at gullet kom til å stige ved dårlige tider. En forlengst motbevist sannhet, men enkle bønder ville fremdeles finne den rimelig. Han trengte et selskap. Et gruveselskap. Med en passe illikvid aksje som lett kunne manipuleres. Det var ikke mange å velge mellom, men et av de små eventyrselskapene kunne sikkert brukes. De som alltid drev og skjerpet ett eller annet sted i verden, på Røros, i Haparanda eller i Afrika, og som fra tid til annen sendte ut syltynne børsmeldinger om at nå skulle nye prøver analyseres. Ja visst! Det var faen meg ikke mer enn fjorten dager siden det hadde vært en slik melding.

Han bladde tilbake, og fant meldingen. Den var lett å følge opp. Nå trengte han en ingeniør. Han oppfant en svensk ingeniør som hadde jobbet i selskapet, og laget en ingeniøruttalelse med overskriften «Betingelser for positive funn». Med svenske ö-er og ä-er i teksten.

Dette var gøy. Meldingen ble svært nøktern og ingeniørtørr syntes han, bare på slutten skinte det igjennom at alle betingelser var til stede, og at ingeniøren visste mer enn han kunne si.

Det skulle nok funke.

Ganske riktig, bare tjue minutter lå et nytt innlegg, denne gang på engelsk, fra en svært så opphisset lokalperson på skjermen. Han kunne berette om hemmelige besøk fra amerikanere, og ellers stor aktivitet med anleggsmaskiner

og brakker i løpet av de siste tre uker. Christian var svært fornøyd med det innlegget også, det hadde han undertegnet med ett helt nytt alias. Kjekt med mange e-postadresser. Det crackeprogrammet var uvurderlig. Til slutt fulgte han opp med et par innlegg fra sine vanlige alias-er, og sjekket ordredybden i sann tid.

Kjøpersiden hadde allerede begynt å røre på seg. Han tok mobilen, tipset gutta hjemme på brygga med en SMS, smalt til med et par bananer i rask rekkefølge hos en overrumplet og servil megler, mens han stille håpet at ingen skulle kontakte oppgjørsavdelingen og finne ut at han var blakk. Megleren gispet over ordren, og Christian F. Ahlsen gledet seg over det kaos som nå hadde oppstått i en enfoldig meglerhjerne. Utover ettermiddagen lastet han innpå med kjøp via andre meglere, og var godt fornøyd da klokken begynte å nærme seg fire. Aksjekursen gikk ut av dagens strev med et pent spretthopp. Da hadde han forlengst kjøpt det han skulle. Han hadde gitt helt faen i kredittverdighet, og fått en siste naiv megler til å kjøpe noen putter for seg også, så han i hvert fall satt bedre dekket med opsjoner. Alt på ett kort nå. Vinn eller forsvinn. Men chatten var fullpakket av entusiastiske innlegg, alle regnet med at tiden var kommet for å bli millionærer.

- Bli det, tenkte han, jeg er det allerede. Eller kanskje konk. Den store Dow Jones fikk råde om det i kveld. Han hadde faktisk klart å lure ut noen av kjøpsopsjonene i løpet av dagen, solgte dem med stort tap, selvfølgelig, men litt penger ble det jo. Resten fikk stå. Han var noenlunde hedget mot katastrofen.

Den allmektige Dow se i nåde til dem. Men skitt au. Nå gjaldt det en gullgruve, bokstavelig talt.

Og under over alle under, da han sjekket Bloomberg og Kitco og Reuters etter at Dow’en viste tegn til bedring, hadde gullprisen begynt å lette på seg også! Det hadde jo ikke skjedd på hundre år. En sentralbanksjef hadde brummet ett eller annet sted. Men nå var alle gode krefter i gang. I hele morgen tidlig skulle suckers strømme til med kjøpsordrene sine, og drømme om å bli gruvemillionærer. Han burde vel egentlig komme seg ut tidlig i morgen, men måtte passe på å selge forsiktig ut, så ikke aksjen begynte å falle for tidlig. Til helvete med verdens finansmarkeder og deres irrasjonale veier! Til helvete med opsjonene også. Nå var han på kjøret igjen.

Neste morgen sto gruveaksjen i taket. Unge Ahlsen var ikke helt sprek, hadde vært en liten tur i land, hadde sovet dårlig, en ilter danske med snodig caps hadde banket heftig i båten og gneldret på ham på ubegripelig dansk.

Mesteparten av kvelden hadde Christian vært opptatt med telefonrunder til folk i Oslo, på Brygga, i Blindleia, på Hankø og andre strategiske steder. Hadde jobbet for å tipse meglere og andre rotter. Om de hadde sett den aksjen? Visst hadde de det. I morgen skulle den kjøres.

Christian hadde jobbet som faen for aksjen på overtid. Mobilen var gått varm. Nå i dag hadde han etter hvert fått stagget dansken med noen lapper.

Utgift til inntekts ervervelse. Men nervøsiteten fortok seg raskt da han så skjermens lysende under. Aksjen var opp utrolige femti prosent i dag! Forsiktig, ikke selge for tidlig, men piske på med nye innlegg, bygge opp, legge inn kjøpsbud, what the heck, den skulle lenger opp, opp og stå som faen. Men han måtte kjappe seg nå. Børspausen kunne komme på rappen. Da ville det bli vanskelig. Han begynte å selge. Smått, forsiktig. Kursen holdt. Den steg, faktisk.

Det var helt crazy. Åtti prosent. Hva tenkte idiotene på OSE på, som ikke stanset handelen? Det kunne bare dreie seg om minutter. Da smelte han til med de siste salgsordrene. Den ene gikk inn. Den andre mistet han. Nå datt aksjen som en stein. Han solgte «best» nå, og ga faen i å være forsiktig. De havnet på tjue prosent i pluss. Fy faen. Tjue prosent på det dårligste, og et snitt på sytti prosent!

Han hadde tjent nesten fem millioner på penger han aldri hadde hatt, i løpet av en natt. Dow’en var ikke så gal heller, den hadde hatt en reaksjon opp i går. Men den ville snu i ettermiddag. Han solgte resten av kjøpsopsjonene. Tap som faen.

Det ble bare peanøtter igjen. Men han var i pluss. Han var stadig i pluss! Med gevinst så det holdt. Ikke faen om noen kunne ta rotta på Christian Frederik Ahlsen!

Han spratt opp, og speidet inn på kaien, de skulle snart være her nå. Der så han et brusende rødt hår og en lyshåret venninne med super kropp stå og kommentere båten og peke på det norske KNS-flagget.

- Hei, sa han, med en plutselig besluttsomhet. Vil dere ha en dansk øl i en norsk båt? Jentene så på hverandre. Hvorfor ikke, sa den lyse plutselig.

- Bra kropp, og snakker faen meg norsk også, tenkte Christian, mens han skrudde på det hvite smilet sitt. For det var virkelig henne. Det var jaggu den halvdanske bergensberta fra Finse. Stine, eller noe. Hun var her likevel.

- Trudde ikke du catchet meldingen, sa han - Jeg trodde ikke du kjente meg igjen, sa hun. Dette er Herdur. Hva gjør du med båt her.

- Selger den, sa unge Ahlsen. Snart vinter. Thailand neste.

Kap.12 København, lørdag formiddag 18.juni. Minnestund.

Trond kom ut fra Fantask frisørsalong i Københavns indre by. Hadde angret da han, etter å ha satt seg og fått kledet om halsen, så den unge frisørens skamklipte motesveis. I tjue minutter hadde Trond sittet i utrygghet, og i tillegg hatt gleden av å se sitt eget ansikts nådeløse forfall i speilet. Hårklippen var likevel blitt så bra at han følte seg både lettet og presentabel for minnestunden.

Han sto i krysset St. Pederstræde – Larsbjørnstræde. Dette var det København han husket. En sykkel med varekasse sto helt som i gamle dager lent mot den grafittibesmurte husveggen til butikken med indiske klær. Fremdeles fantes Ixtlan, den gang en finere latinamerikansk hippiebutikk der han hadde kjøpt en brodert og upraktisk indianerskjorte. Tiden hadde stått stille. Ved charkuteriet sto tre svarte sykler. Han husket det grå huset på hjørnet. Der var en moteforretning nå.

Han fortsatte opp Studiestræde mot hjørnet ved Flying Dutchman. Inne i en container satt noen håndverkere og drakk sin Hof til sin frokost, altså lunsj i norsk betydning.

Han hadde hatt lyst til å se butikken til Herdur, men den hadde vært lukket. Med en fargerik dør så den tiltalende ut. Nå småløp en pike, nesten barbert på hodet, med en blond løshestehale bak som et brudeslør, forbi ham på fortauet. Han fortsatte. Under platebutikken Sex Beat Records var det skjønnhetssalong i kjelleren, sorte levende lys brant på et lite bord.

En Harley Davidson smalt bortover gaten, forbi kjellerrestauranten med tyrkisk kjøkken. Trond gløttet mot vinduene i SM-shopen med lær og plastikk og annet utstyr han ikke kjente bruken av, det virket litt komisk på ham. Han kjente impulsen til å gå ned i antikvariatet i kjelleren bortenfor. Med byens billigste bøger; Ed MacBain, Nordisk Krimimalreportage, Pavarotti, Hvem, Hvad, Hvor, hele serien på dansk. Ved nærmere ettertanke så sjappa ikke så lovende ut likevel. Det ville være bedre kvalitet å finne i Fiolstræde.

Nå nærmet han seg de gamle universitetsbygningene, så oppklistrede plakater for forskjellige konserter og foredrag. Det sto en gjeng med ungdommer utenfor Studenterbogladen, der var annonser for bøker om jus, statskunnskab og økonomi. Kanskje var det Stines studiekamerater?

Han betraktet det gamle universitetets vakre murstensbygning. En fyr som sto på pedalen på sin sorte gamle sykkel behengt med to gule bæreposer, kom trillende mot Trond, hoppet av i farten, og skar utenom.

Trond tok seg sammen. Han hadde et mål. Han svingte ut av Studiestræde, ut på Vor Fue Plads foran kirken med de store søylene og statuene i grønnirret kobber der en hvit varebil sto parkert med to nye håndverkere i. De drakk ikke øl men Norwater.

- Det la jeg sikkert merke til bare fordi jeg er nordmann, tenkte han i det han gikk over den vakre gamle plassen som var brolagt med geometriske figurer i rød granitt, og med grønt, kort, nesten moseaktig gress mellom stenene.

Denne byen elsket han virkelig, til tross for at det alltid hadde vært så vanskelig å dra hit, den smerteblandete gleden ved å besøke Stine de gangene han hadde klart det, den ydmykende gjestfriheten til Jens og Mona som han ikke klarte å avvise da de i den første tiden overtalte ham til å bo hos dem.

Han hadde kommet så ofte fordi han ville holde kontakten med Stine, de var jo voksne mennesker. Først hadde flere andre foreldre og barn bodd i det store huset på Frederiksberg, der var felles stue og kjøkken og rom for en gjest eller to, også andre fedre og mødre kom på besøk til sine helgebarn og spiste hyggelig økologisk fellesmiddag med de andre beboerne.

- Det var en annen og mer kollektiv ånd i Danmark den gangen, tenkte han. Sårt, men lettere likevel.

Som gamle venner kunne de saktens finne ut av det for Stines skyld. En gang hadde de til og med feiret jul sammen, de dro ut på en juletreplantasje og hugget sitt eget tre, hadde med termos med gløgg og saft, og Stine løp fra Mona til Trond og til Jens, og var overlykkelig over alle gavene hun fikk den kvelden.

Tronds største lykke hadde vært at Stine ble født, og lå og sparket og smilte mot ham i den hvite sprinkelsengen i Bergen. Før skilsmissen hadde det vært et sterkt vennskap mellom Jens og Trond. Christian Michelsens institutt var et lite men spennende norsk forskningsmiljø som den gang spente fra teknologi til politikk og utvikling. Jens fagkombinasjon biologi og filosofi var eksotisk i Norge, han var glødende opptatt av økologi som alle venstreorienterte dansker, og av tverrfaglig arbeid med helhetlig og samfunnskritisk perspektiv.

Innledningsvis hadde Trond vært teknolog og systemteoretiker.

Kanskje var det ikke bare klatrefadesens skyld. Forholdet til Mona hadde aldri vært ideelt. Stine var blitt deres egentlige felleskap. Mona hadde aldri vært hans drømmekvinne. Men de hadde holdt sammen. Til hendelsen i bergveggen gjorde utslaget.

Så lenge alle bodde i Bergen hadde det vært vanskelig å unngå hverandre.

Lenge etter bruddet jobbet Trond og Jens på felles prosjekt, i den situasjonen var det ikke naturlig for Trond å konfrontere Jens med sviket. Trond kanaliserte det heller inn i skarpe fagdiskusjoner. Konkurransen mellom dem ble bitter, de voktet på hverandre, det ble ingen kaffehygge, ingen felles løpeturer, de klatret ikke sammen mer, men valgte hvert sitt miljø.

Når de nå diskuterte fag var de begge nøye på å ha godt underbygde hypoteser, aggressive i jakten på å finne feil i den andres metode, slutninger og kilder. Ikke for å inspirere, men for å såre. Drepe. Det var ikke lenger en fri og spennende flyt av ideer mellom dem, kun kniving. Det ble for så vidt en kvalitetsforbedring, den resulterte også i et par glimrende papers i prestisjepublikasjoner med den andre som medforfatter.

Det var ikke hyggelig lenger. Likevel kunne de av og til ha opprømte fagdiskusjoner, der Trond ble løftet av Jens’ kreative evne, og Jens ble oppglødd av Tronds kvalifiserte motstand.

Det var Mona Trond hadde verst for å tilgi, men det måtte han skjule, han kunne ikke la Stine oppleve at han hatet og foraktet hennes mor, hun bodde nå for seg selv som hun kalte det, i en ny liten leilighet med datteren, der til å begynne med Jens og Trond vekselvis kom og gikk.

Det umulige løste seg ved at Jens fikk jobb i Danmark, angivelig i sterke kvaler i forhold til ”at sælge sig til kapitalen”. Kanskje etter påtrykk fra Mona, takket han ja til et tilbud fra instituttets kommersielle oppdragsgiver, et multinasjonalt selskap som var klar for storsatsing innen bioteknologi. Jens ble tilbudt å bygge opp kompetansen ved deres skandinaviske senter i København.

Stillingen var faglig spennende, svært godt betalt, og innebar muligheter til å farte både til de viktigste New England campuser og til California. Senere sikret han seg også et professorat i København, mens Mona begynte å jobbe på det danske Rigshospitalet.

Flyttingen var blitt den endelige amputasjonen. Vond og definitiv. Men etterpå hadde Trond reist mange turer for å holde kontakt med Stine. Og lært å sette pris på København på en annen måte.

Trond kom forbi pølsevognen som sto på sin gamle plass under de store almetrærne i Fiolstredet, den gamle bokantikvariatgaten som danner den hyggeligste forbindelsen mellom Nørreport og Strøget. Mot ham kom en eldre mann med slips og marineblå jakke. En ungpike med sorte klær og lilla rastafletter fulgte, og etter henne igjen flere studenter som skremte opp tre duer som hakket i noen smuler på gaten. En gul bil rygget inn mot den store universitetsbygningen. Trond gikk ned mot Jorcks passasje.

I går hadde det vært fint. Han hadde møtt Stine, hun hadde sendt ham en sms, ventende på hjørnet av Ørstedsparken. Han så henne stå innenfor porten. Så stenmuren og smijernsgitteret der det sto en grønn benk på hver side. En liten «sø» glitret nede i forsenkningen, blomstene var sprunget ut langs kanten av de nyrakede stiene, det var grønt og varmt og sol.

Trafikken dundret forbi ute på gaten, til og fra Nørreport. Hun så ut som en alv i den grønne parken, han skalv av glede over at hun smilte da hun fikk øye på ham. De spaserte ned til Cafe Norden på Amagertorv og bestilte det samme som i gamle dager. Trond nøt igjen det diskrete preget av Jugendstil der inne, Stine var lykkelig og mente at eksamen hadde gått bra, og selv om Trond ante at hun nok hadde tatt litt for lett på i hvert fall en av oppgavene, sa han ikke noe om det. Stine var i feriestemning, det smittet over på Trond, begge unngikk å snakke om høytideligheten som skulle skje. Senere hadde Trond fulgt henne opp til leiligheten.

Han fortalte at han hadde tatt rom på et billig hotell ved hovedbanegården slik han hadde pleide å gjøre.

- Det er da åndssvagt, sa Stine. Når denne leiligheten har stått tom i over et halvt år.

- Det er jo noen som eier den, sa Trond.

- Flemming har sagt at jeg, og da regner han helt sikkert også med deg, er velkommen til å bo hos ham ute på Strandveien, dersom jeg ikke orker å bo her, sa Stine, og låste opp døren.

Vel innenfor så Trond Stines ting ligge i et rot på gulvet på hennes gamle rom, sammen med en åpen bag med klær. Hun hadde ikke orket å pakke ut.

Skulle bare være med Herdur noen dager i byen før de dro på ferie.

Den store leiligheten var preget av at Jens var blitt boende alene. Den var forvandlet til en øde ungkarsleilighet med mange dokumenthauger, tidsskrifter og aviser, ikke helt støvfri. Adskillig var forandret, selv om Stines rom sto ubrukt, var alle spor av Mona borte. Noen sykkelsaker lå på kjøkkenbordet, som om Jens nettopp hadde forlatt dem. Det var tomt og innestengt og merkelig.

Trond trodde at han skulle følt lettelse. Det føltes snarere som en bedøvelse.

Stine hadde altså bosatt seg i sin lille hule igjen, der var fremdeles rester av hennes gamle tenåringsliv på veggene selv om skapene var tomme, et par lærebøker og noen kompendier lå framme. Den røde laptopen hun nylig hadde fått av Trond sto på pulten. Noen milkshakebokser og et par tomme ølflasker lå på gulvet.

Hun hadde nok brukt kjøkkenet lite, bare badet og tv’en, det lå et par dvd’er der. Det fantes lite mat i huset, men hun fant en Tuborg til Trond fra et lite lager i kjøleskapet, og en til seg selv. Det var alt hun hadde der. Hun tømte raskt et overfylt askebeger. Trond følte at han egentlig ikke hadde lyst til å sitte og drikke med henne, men sa ikke noe. Ville ikke være for puritansk heller. De var jo i Danmark.

Han kunne ikke la være å skotte nysgjerrig på alle de permer og kasetter med papir som sto stablet i den overlessede i leiligheten.

- Nå kan du ikke sno seg unna lenger, tenkte Trond.

Jens sine ting hadde ligget utover, som om han bare skulle være vekk en ukes tid, men de virket dobbelt private, og da Trond i løpet av kvelden på oppfordring fra Stine kom til å bla i noen av Jens sine skisser som hun begeistret viste ham, merket han at han syntes det var upassende. Han ville tross alt respektere Jens. Ville ikke snoke i hans saker. Jens hadde jo hatt mye med Stines oppvekst å gjøre, det hadde han gjort greit i den forstand at han aldri hadde prøvd å ta Tronds plass. I praksis hadde han gjort det likevel. Trond hadde likevel merkelig nok følt seg velkommen når han hadde vært i København, for det var tydelig at Jens ville være hans venn, og hadde ingen evne til å forstå hvordan Trond kunne ha det med det. Det hadde blitt verre å forholde seg til Monas stramme vennlighet. Men de hadde klart det.

Det hadde faktisk blitt mange hyggelige opphold i København i den perioden Jens og Mona bodde i kollektiv, men også i det lille huset i

Kartoffelrekkerne. I denne store byleiligheten hadde han vært lite. Det var heller ikke å forvente at kommunikasjonen dem i mellom skulle fortsette.

Jens hadde kanskje vært så grei han kunne. Når alt kom til alt: selv ikke den gangen de begge var nyansatte forskere på CMI hadde Trond kunnet slappe helt av i forhold til ham. Det hadde alltid vært noe ved Jens, ikke bare det danske språket, som gjorde Trond anspent. Noe vennlig, men manisk og gjennomtrengende som han hadde følt utmattende.

Som tenker var Jens uskolert, men inspirerende. Det lå mer energi enn originalitet bak de fleste av hans ideer. Mye sta arbeidsinnsats på grensen til det fanatiske. Og barnslig stolthet over egne prestasjoner. Men av og til glimtet han i gnistrende leken inspirasjon. Da svingte det av originalitet og nyskapning. De gangene glemte Jens at det viktigste var å vinne, eller komme ut med personlig gevinst.

Trond tok med seg ølflasken inn i stua, han følte seg litt overflødig da Stine litt rastløs begynte å sende SMS, antakelig til Herdur. Noen ark lå på stuebordet. Det så ut som om noe Jens kunne ha holdt på med før han dro. Et genetikkprosjekt etter det han kunne se. Var det noe han drev med privat? Han hadde jo for lengst blitt sjef i den profitable legemiddelbransjen.

Trond gløttet raskt på det øverste arket, og fikk med ett vanskelig med å la det ligge i fred. For denne stilen kjente han. Det var gode, gamle Jens. En overraskende tekst, som et vinddrag i hodet. Han kjente plutselig suget etter å snakke fag igjen. For så arrogant det enn kunne lyde: Jens var nesten den eneste som Trond hadde følt det interessant å utveksle tanker med. Men nå var det for sent. Og man roter ikke i andres saker. Den døde Jens skulle få slippe det.

Stine kom inn i stuen. Hun hadde noe i en rem i halsen. Et smykke.

- Herdur kommer kanskje også til minnestunden, sa hun. Jeg tror jeg skal ta på meg dette. Jeg fikk det av Jens en gang i Spania. Synes du det er fint.

- Veldig fint, sa Trond, mens det knøt seg i magen hans. Han kunne ikke for det. Han var sjeleglad at det snart skulle være over.

- Har du det puslespillet du fikk av meg ennå, spurte han. Det med de kodene og kulene.

- Det er her sikkert, ett eller annet sted, sa Stine likegyldig. Jeg aner ikke.

- Klarte du noen gang å løse det, sa Trond - Far, da, sa Stine. Tror du jeg er idiot, eller.

- Nei, sa Trond litt fleipete. Jeg vet hvordan det står til oppe i hodet ditt jeg? Du har jo glemt masse dansk allerede.

Stine kastet det nærmeste hun fant mot ham. Det var et notat om hekkende fugler på Østersjøkysten.

Trond var lykkelig. Hun hadde kalt ham far. Ikke Trond.

Han ble ikke lenger, men før han dro fra leiligheten ble de enige om å møtes utenfor Helligåndskirken i god tid dagen etter, det vil si en halv time før seremonien skulle starte.

Nå gikk han nederst i Fiolstredet på vei mot den endelige, offisielle avskjed med Jens. En mann i grønn kjeledress som kom ut en port med en bajer i hånden for å gå til sin parkerte bil, han hadde visst levert varer til kjellerrestauranten der Trond, Jens og Mona et par ganger hadde sittet sammen over et glass.

Da Trond krysset Skindergade så han den kinesiske butikken til venstre i Jorcks passasje. Mona hadde kjøpt puter og bestikk der da hun og Jens flyttet inn i kollektivet. Trond følte mer for butikken til høyre. Der var det ofte artige ting å finne. Spill og puslegåter, pendelkuler og den slags, han hadde alltid tenkt på det som fine og lærerike leker for Stine, men det var like mye til egen glede.

Den fargerike Rubricks cube var hun blitt skikkelig begeistret for å få, men hun hadde vært for liten til å skjønne poenget med den. Men de hadde begge etter hvert fått sans for det fine trearbeidet og de finurlige låsene og spillebrettene her.

En politimann med grønne skulderklaffer og blå caps sto utenfor aviskiosken der stativene som alltid var fulle av masse blader: The Sun, Daily Mirror, The Guardian, Financial Times, The Independent, USA today, Die Welt og aviser av østeuropeisk opprinnelse.

Trond hadde alltid blitt fascinert av det kosmopolitiske ved dette punkt i København. Her var mange forsider han ikke forsto og mange blader under den hvite parasollen, postkort og pornografiske blader innenfor glasset. Han kunne ikke dy seg nå heller, men bladde nedover stativet og fant Corriere della Sera, la Republica, die Zeit, Neue Zurische zeitung, Frankfurter Allgemeine, die Welt, die Woche, Wochenpost, The european, European voice, Morgenpost. Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Aftonbladet, Expressen, Gøteborgsposten. Og så videre…

Han rev seg løs for å komme videre gjennom Jorcks passasje. Foran ham gikk en eldre mann i blå kjeledress og breiet seg. Hvitt, kortklipt hår, med avis i venstre hånd, så Trond fikk et minneflash av sin egen far, fra lørdagene oppe på Vindern. Et brått savn. Faren, som hadde en nokså anonym stilling i helsedirektoratet, hadde likt å drive med praktisk sjauing på lørdager. Han var også blitt tidlig borte. Omsider var Trond var forbi mannen og steg ut på Vimmelskaftet.

Her på Strøget var det lørdag formiddag, flere mennesker, på hjørnet av Badstustrede sto en mann i vindjakke og joggesko, med tre ølflasker i hånden.

En kvinne med trist ansikt og en stor blonsterbukett, kledt i sorte strømper, sort draktskjørt, sorte sko, blå vindjakke og med plastikkposer i venstre hånd gikk rett mot ham, Trond vek unna. Utenfor Gads boghandel var store blå bokkasser, utsalg, normalt ville det vært noe for ham. Solid utvalg også i kjelleren, visste han. Han hadde kjøpt Kants tre kritikker med gode kommentarer der. En tyrkisk kvinne i strålende brun drakt kantet med blonder stirret inn i vinduet. Han gikk rundt henne, videre nedover Strøget, forbi to kvinner med et par menn i lærjakker på slep, sikkert skånske turister.

Egentlig var han altfor tidlig ute, da han kom til det store smijernsgjerdet utenfor Helligåndskirken var det lite som tydet på at Stine var kommet.

Mennesker strømmet opp- og nedover Strøget. Ved gjerdet var det som vanlig fullt av fruktselgere, boms og artister. På en benk satt en kvinne med barnevogn. Inne i parken, ved kirken, sto det en plakat med påskriften om privat arrangement klokken 12. En fyr, tydeligvis uteligger, sto og røkte, han var barbert i en slags indianerfrisyre, hadde fillete dongerybukser og ryggsekk, gikk langsomt nedover ved inngangen til parken, mot to kvinner som så ut som søstre. Fruktkassene på gaten var fulle av kjempestore druer, store grønne pærer og fikener fra Tyrkia, en mann la opp bananer i store klaser, og la to ananas på skrå over en eske friske appelsiner.

Formiddagslyset var ennå disig. Folk passerte oppover og nedover. Et eldre par, hun rød og han gråslitt stanset for å se på frukten.

Trond sto og ventet. Det var fremdeles tidlig på dagen, klokken var bare litt over elleve, det var heller ikke så mange mennesker ute som man kunne vente på en fin sommerlørdag. Her sto kvinne med sandaler, sorte klær, lyst hår, røkte en sigarett, hun vekslet litt urolig et par ord men en fyr som hadde stanset foran henne. Fyren sto og svaiet. Turkis vest, svarte joggesko og grå bukse, det virker som om han hadde kommet tilfeldig inn fra Strøget. Han hadde med en kamerat, en mann med jakke, rutete skyggelue, furet i ansiktet, og med en krykke han flyttet sakte, det ene benet var litt stivt. Kvinnen merket at Trond så på dem, hun nikket og smilte mot ham, og plutselig så Trond at det var Susanne.

Hun var en av Jens sine gamle venner, som Trond en gang hadde hatt litt kontakt med, men han ville nok ikke kjent henne igjen om hun ikke hadde gjort tegn til ham. Han følte at han måtte veksle noen ord.

- Næh, hej, det var sgu lenge siden, sa Susanne. Så fint å se deg her.

Trond hadde ikke noe å snakke om, men det var hyggelig å se et kjent menneske. Han følt at han hadde savnet det.

- Det blir nok mange der kommer for å ta farvel med Jens, vi sto og talte om det, det er så sørgelig, men han havde mange venner. Du kender ikke John og Ole? Trond rakte frem hånden. Det sto en slags eim av uteligger fra Ole, men de var hyggelige nok, til tross for at begge hadde et visst preg av alkohol og hardt liv.

- Jens var et geni, sa John. Han var skarp som børn også. Det var forferdelig med den der tsunami. Nåå, så du var hans norske venn. Da kendte du måske også Mona.

- Ja, sa Trond. Litt.

- Trond er Stines far, sa Susanne.

- Nå, for fanden, sa Ole. Så er det jo ligefrem familie.

Vi arbeidet sammen noen år, i Norge, sa Trond. Før Jens dro tilbake København. Jeg var her en del etter det.

Vi har havt mang en god snak, Trond og jeg, sa Susanne. Trond er en meget god venn. Ja, han var med til kollektivet et stykke tid også.

- Ja, det var visst meget godt det kollektiv I hadde, sa John. Jeg fikk jo denne forbannede sygdom, var arbeidsløs og det gikk jo skidt, men det var altså en fin tid med de kollektiver. Fint for børnene.

- Det var en annen tid sa Trond. Folk tenker ikke slik nå.

- Det handler kun om penge nu, sa Ole. Det er alt det drejer seg om.

- Kommer Stine, sa Susanne. Eller er hun kanskje i Norge. Hun har vel sine studier å passe?

- Hun kommer, sa Trond, og kjente en svak uro i det samme. Hun har bodd noen dager i leiligheten til Jens for å lese. Hun ville ikke gå opp til eksamen i Bergen, hun føler at det er bedre her i København, og det kan jeg jo forstå. Hun er ikke blitt helt norsk ennå. Jeg skulle møte henne her. Men hun har kanskje kommet allerede?

- Det tror jeg ikke, sa Susanne. Hun har ikke gått inn i kirken, jeg har stått her hele tiden.

- I piger trenger jo alltid litt tid, sa Ole og smilte med kraftige brune tenner..

Trond følte at han ikke riktig visste hva han skulle fortsette med. En gang for mange år siden hadde han hatt et minne om Susanne. Det hadde vært en situasjon preget av hans frustrasjon i forhold til Mona, Stine hadde syntes det var så kjedelig når hun måtte være sammen med ham. Da hadde Stine og han dratt på en overnattingstur sammen med Susanne. Det hadde nesten vært som en ny liten familie, og Trond hadde inntrykk av at Susanne den gangen hadde hatt en dypere interesse for ham. Det var et minne som var lite aktuelt å bringe opp igjen, så mange år etter. Likevel var det som om de fremdeles hadde en kommunikasjon. Eller forsøkte hun bare å være hyggelig? Det var jo ikke så mye man kunne snakke om ved en slik anledning, det naturlige ville være å snakke om Jens, men Susanne var vel litt usikker på hvordan Trond hadde det med det. Så de sto der, og Trond følte at han spredte en ring av taushet omkring seg, både John og Ole var blitt litt rastløse, og hadde ikke den tillitsfulle småpraten med Susanne lenger.

Trond så på klokken. Det begynte å strømme flere folk til, han så Flemming, Jens sin far, haste opptatt inn, han la ikke merke til Trond, og det var egentlig like bra, han hadde sikkert mye å tenke på. Trond så at Flemming var blitt gammel, litt knekket i holdningen. Selv om Jens neppe hadde hatt så mye kontakt med sin far de siste årene, måtte dette være en tung dag for Flemming.

Den tyngste en far kan oppleve, tenkte Trond. Han visste at Flemming hadde vært i Thailand for å lete etter sin egen sønn blant de omkomne, det var vanskelig forestille seg den påkjenningen det måtte ha vært, selv om slike scener var blitt sendt om og om igjen på fjernsynet de første ukene i vinter. Nå var det heller et litt offisielt preg over Flemming der han gikk sammen med en mann fra

Dansk LigbrĂŚndeforening som, selv om liket her var fravĂŚrende, hadde det tekniske ansvar for ĂĽ se til at seremonien skulle skje i verdige former.

Kap.13 Utenfor København. Lørdag formiddag 18. juni. På bølgene.

På Københavns red, der det to hundre år tidligere var blitt ukjempet drabelige slag mot engelske krigsskip, lå nå Christian Ahlsen og nøt livet. Det var en av disse morgener der solen er rød og rund, havet for en gangs skyld helt stille, uten et vindpust. Christian hadde ikke vært oppe så tidlig på det han kunne huske.

Men det hadde sin naturlige forklaring. Han hadde ikke sovet i det hele tatt. Det hadde blitt party, nå lå damene sluknet under dekk, det hadde vært litt vanskelig å komme på tomannshånd med Stine på grunn av venninnen Herdur, bare litt småklining inntil Herdur hadde sovnet, eller latt som hun sov. Stine var like deilig som han husket henne fra påsken på Geilo, nå sov både hun og Herdur, merkelig navn forresten, islandsk eller noe, under dekk, mens han, kapteinen var i strålende form. Uten at verken de eller den iltre havnevakten hadde merket det, hadde han løsnet fortøyningene og stille manøvrert båten ut av kanalen. De hadde snakket om å dra ut for å bade. Den turen var han allerede i ferd med å fikse. Han hadde nok drikkevarer om bord, og to damer. Det kunne bli en fin helg. Men hvor skulle han dra? Det var jo ikke akkurat noen skjærgård her. Få steder de kunne legge til. Han hadde sett en fin strand før de dro fra Sverige, det var jo en idé, han kunne jo by damene på en liten brunch i Sverige. Det var ikke lange biten. Det hadde vært fint på den siden. Christian tok det stille og rolig.

Dro bare opp gassen litt, så gode gamle Furuholmen skjøt fart.

Det var ikke tegn til liv nedenunder. Ikke noe rart for Herdur sin del, hun hadde røkt noe som man ikke våknet tidlig av. Men han trodde kanskje Stine ville kommet opp til ham. Det var vel tidlig, de kunne bare sove, han gledet seg til å diske opp med nybakte svenske boller. De ville sikkert finne en strand eller noe. Det var allerede ganske varmt, selv om temperaturen i vannet ikke var noe å skryte av, ville de sikkert ha lyst til en rask dukkert. Ikke dumt å ankomme en svensk bryggerestaurant med to badeberter på soldekket. Faen så fint liv. Og kontoen var full igjen.

Christian Frederik Ahlsen sukket lykkelig, og åpnet en øl. Dagens første, dersom den skulle føres i loggboken.

Han slo på skjermen og forsøkte å få opp sjøkartet, men fikk det ikke til.

Russeren hadde fått det til å funke fint. De hadde brukt den interaktive plotteren hele veien. Det måtte da være mulig å få GPSen til å virke? Han trykket og tastet, det ble bare mer og mer merkelig, til slutt mistet han selve menyen på skjermen også. Han kjente seg smått irritert. Hadde den jævla russeren fomlet i stykker systemet? Nå begynte den gamle VHS- radioen å bable på dansk også.

Christian Frederik Ahlsen gjorde kort prosess, og slo av hele instrumentpanelet.

Alt sluknet og ble stille. Her var jo bare åpent og havblikk, og fri sikt til alle kanter. Bare tull å mekke med data på en dag som denne. Sjøen lå fin, gamle Furuholmen gled gjennom vannet stille og rolig, det var plenty av både pils og XO ombord.

En måke kom sigende, satte seg på forpiggen, og stirret skulende og glupsk på Christian. Det virket som om den hadde tenkt å få sin del av dagens bytte. Christian var ingen fisker, men han fikk lyst til å nyte naturen og litt folkelige gleder nå. Han tittet inn under halvdekket akter, om det skulle finnes et fiskesnøre ombord. Der var bare to coctailglass i et stativ, en skipperlue og KNS- flagget.

Han fikk i det minste sette opp flagget, og følte seg litt som fatter’n da han gjorde det. Så fant han litt grums i en peanøttpose som var blitt liggende fra kvelden før, og slengte det i retning av måken, som flakset opp og styrtet seg i vannet etter de triste peanøttrestene. Christian skålte med måken etter at den skuffet dukket opp igjen, og forsøkte å sprute det som var igjen av pilsen i retning av den. Den fikk litt på vingen og flakset av gårde. Pils var den altså heller ikke interessert i. Cristian syntes også at det var litt tamt. Han kjente seg ok, men litt sigen. Hadde heller ikke sovet så mye i natt sammen med Stine.

Det sto en flaske XO i stativet under instrumentpanelet. Han løsnet et av glassene fra holderen. Skjenket seg en passe brun drink og følte at dette kunne bli en veldig fin dag bare han fikk hvilt seg litt. Christian fant frem Ipoden fra lomma på seilervesten, trakk skipperlua dypt ned i panna, satte på seg solbrillene, lukket øynene, og henga seg til musikken.

Han våknet av en stemme som hørtes opphisset ut. Han kunne ikke forstå hva den sa, han kjente at han hadde våknet midt på natten, det hadde vært en deilig dame der, men nå var det noen som kjeftet og bråkte. Han fikk plutselig en kald sprut i fjeset. Det var ganske riktig en dame, men ikke henne i drømmen, denne virket forstyrret. Så skjønte han at det var den rødhårede Herdur som hadde blitt så stein.

- Oppe og går alt, mumlet Christian. Han kjente seg tung i hodet. Han måtte ha duppet av.

- Hva fanden er det du laver, freste Herdur. Hvor er vi?

- På sjøen sa Christian. Det var blitt ganske mørkt, nesten skumring, men så forsto han at han hadde solbrillene på. Furuholmen durte og gikk fremdeles, men hadde begynt å bevege seg i takt med noen nesten umerkelige dønninger.

Christian tok brillene av, myste mot den skimrende sjøen og bråvåknet. Landet var borte. Det vil si, langt borte i horisonten så han en mørk stripe. Det måtte være Sverige. Men det var mye lenger unna enn før. Usikker så han seg tilbake.

Der var ingen ting. Jeg sovnet visst litt, sa han.

- Du er fanden meg totalt tosset, sa den rødhårede, nå også en smule rødøyet.

- Ja, innrømmet Christian. Vil du ha en drink?

- Stine, ropte hun. Stine, du må vågne.

Christian hørte det grynte litt fra lugaren. - Hva er det?

- Vi er ute på havet, hylte Herdur

Det bustete hodet til Stine tittet fram. Hun så vanvittig søt ut da hun fikk øye på Christian og sa hei, med bare den stemmen. Han bykset frem og ga henne en kjempeklem, og kjente at hun trykket seg inntil ham. Men så rynket hun pannen, og så forvirret på Herdur som satt og så ut som om hun virkelig hadde en alvorlig flipp av ett eller annet slag. Herdur pekte, og Stine så utover sjøen.

Det så ikke som hun forsto noen ting. Hun var kjempesøt.

- Du er gæern Christian. Hva har skjedd.

- Tenkte vi skulle ut og bade, sa Christian.

- Vi er jo fanden meg langt ute på havet ropte Herdur. Kan du så sette kursen mot land.

- Det er i orden, sa Christian. Hvilket land vil du til? Jeg foreslår Sverige.

Herdur var ikke helt med. Sverige, sa hun. Det der er ikke Sverige. Hvor er det helvedes Barsebäck? Og hvor er Sjælland?

- Det er like i nærheten sa Christian. Vi var der for en liten stund siden.

Stine sa ikke noe. Men så merket plutselig Christian at hun gråt.

Han ble litt forskrekket. Hadde hun ikke villet det i natt likevel? Han kjente at han var blitt skikkelig glad i henne. Det var så vanskelig å vite hva hun egentlig tenkte. Nå satt hun og grein.

- Dette går bra, sa Christian. Det er fint vær og vi har kommet litt langt utpå, men det er jo bare å kjøre til land igjen.

Det var vanskelig med jenter. Noen ganger likte de overraskelser, andre ganger ikke. Christian pleide ikke å bomme så ofte, men han forsto at dette hadde kanskje blitt litt for sterkt. Forjævlig at han hadde sovnet og mistet kursen. Men de fikk bare dra mot land. Finne en strand eller noe, kanskje grille.

Det var flust med grillmat om bord, han hadde kjøpt inn da han var i land for å ta ut penger for å fylle diesel. Faen! Han hadde glemt å fylle! Han skulle akkurat til å gjøre det da jentene hadde dukket opp i går, og så hadde han rett og slett glemt det. Det var kanskje litt lite på tanken nå...

Han hadde ikke før tenkt det, da det lød noen illevarslende lyder, og den jevne brummingen av motoren ble erstattet med et par hese host. Så ble det helt stille, bare den svake hvislingen av vannet mot båtsiden, før også den stanset. Så lå gamle Furuholmen helt i ro, duvet bare i de lette dønningene. Det klukket svakt mot skroget. Det norske KNS-flagget som hadde blafret så kjekt i brisen, hang nå som en slapp klut på den korte flaggstangen. Solen sto nokså høyt på himmelen. Den hadde lagt av seg det rustrøde preget og skinte klart og varmt.

Høyt oppe kunne man ane de svake fjærbuskene i et tynt lag av cirrusskyer. Alt tydet på at det ville bli en fin dag.

Kap.14 København. Lørdag 18. juni om ettermiddagen og søndag 19.juni.

Døden er en søt rystelse. Da Trond satt i den lune vinstuen i den hyggelige gate Passagen sammen med Flemming Petersen etter å ha fulgt hans sønn, sin fordums venn, kollega og rival til graven in absentia, hadde Stine fremdeles ikke gitt livstegn. Hun hadde ikke møtt opp ved kirken, telefonen hennes hadde vært slått av, men Trond måtte bare gå inn, det hadde vært for knapp tid å hente henne. Det var i hvert fall godt at han fikk representert familien.

Etterpå var han blitt invitert av den vennlige Flemming og satt derfor fastlåst ved bordet, fremdeles uten å ane hvor Stine kunne være. Flemming hadde bedt ham med på et smørrebrød. Det var en gest, han forsto at Flemming ville ham noe.

Trond satt med stemningen av minnestunden i kroppen, men var urolig.

Dette lignet ikke Stine. Han måtte på jobb på mandag, men Oslo virket fjern her han satt. Han måtte få tak i Stine.

Jens’ død angikk ham også mer enn han ville være ved. Minnestunden og den symbolske bisettelsen hadde vært spesiell, særlig Flemmings tale hadde vært sterk. Men også alle minneordene og hyllesten fra de forskjellige vennene.

I sannhet et mangfoldig miljø. Han hadde ikke ant at Jens hadde hatt så mange sider.

Men Trond kunne ikke hjelpe for det, han følte ingen sorg. Selv om Jens skulle ha vært et stort og fint og genialt menneske. Han hadde dessverre blitt det Stine til Tronds motvilje benevnte som stefar. Det hadde alltid vært sårende, for Trond var i høyeste grad i live, han var hennes far, og den som dypest sett brydde seg om hvordan det gikk henne. Det var han som så henne, ga henne oppmuntringer og støttet de konstruktive sidene. Et alternativ til Monas økende egoisme og Jens’ fanatisme og særhetstendenser. Ingen trengte oppnevnes som far i Tronds sted. Tvert i mot var han blitt viktigere enn noen sinne som vern for den forvirring hun ble utsatt for i det danske hjemmet. Eller ute på byen etter hvert. Gatelangs. Som hun selv lystet. Trond hadde støttet henne i mange aktiviteter, de gadd Mona aldri å følge opp, og dermed sluttet Stine så altfor raskt med dem. Jens blandet seg ikke i hva Stine gjorde. Alt var alltid i orden for han.

Hvordan hadde Stine egentlig hatt det? Noen ganske dårlige tenår, men det hadde rettet seg, hun hadde klart skolen ganske bra etter at det hadde sett mørkt ut en stund.

Nå var stefaren borte for godt.

Trond hadde ikke hatt noen trang til å holde minnetale. Jens hadde hatt mange venner, det ble taler nok. Han hadde helt sikkert også hatt en del fiender.

Trond satt med stigende uro i kroppen mens han forsøkte å være hyggelig mot Flemming som nå virket glad og lettet, og som taktfullt ennå ikke hadde nevnt Stines fravær. Kanskje hadde han ikke registrert det, han hadde vel vært fylt av så mye.

Trond satt og verket. Han var virkelig engstelig. Trangen til å passe på Stine var et gammelt mønster han burde kvitte seg med. Det ville være meningsløst å løpe etter henne, hun måtte ta ansvar selv, i det minste møte opp.

Men det kunne ha skjedd henne noe. Hun kunne bare ha mistet motet. Av og til trakk hun seg inn i seg selv. Hun var så skjør og utsatt. Så naiv og impulsiv, enda så voksen hun så ut. Og skeptisk overfor alt, lite trygg, hun hadde så lett for å gå i forsvar. Han burde ha vært en mye tydeligere og tryggere far.

Gitt henne bedre fotfeste. Han burde stått klarere fram med sine verdier, i stedet for å nikke til Monas fikse, nesten stupide ideer. Nei, Mona hadde overhodet ikke hatt noen god innflytelse på Stine. Men hun var hennes mor.

Det hadde vært uløselig og forferdelig. Han burde ha tatt mer affære, men hadde unnlatt å gjøre det for ikke å forvirre Stine ytterligere. Han hadde vært uenig i de fleste av Monas prioriteringer, men hadde jattet med, unnvikende og ettergivende. I mange år hadde han vært rasende over sin egen avmakt, lovfestet som den var av domstoler og gjeldende rettspraksis, mens Mona fritt lot seg inspirere av de verste sidene ved Jens. Begge opptatt av seg selv, Stine hadde i perioder gått for lut og kaldt vann på den mest horrible måte, før de igjen kompenserte, overdrevent og storslagent.

Trond hadde ikke kunnet gjøre noe med det. Mona unnvek ham, gikk mer og mer i forsvar når de en sjelden gang vekslet et par ord. Hun var opptatt av å ordne det praktiske, ferier og slikt. Alltid det praktiske. Aldri et ord om hva Stine egentlig trengte. Stine hadde det bra, påsto hun, men Trond så det var løgn.

I sin dypeste fortvilelse hadde han en gang overveid å involvere barnevernet.

Men det ville blitt en fiasko, og bare gått ut over Stine. Siden han ikke kunne stole på Mona, hadde han forsøkt å glemme, men hennes isolasjon skulle legge alle premisser. I disse maktesløse årene hadde han vært konstant bekymret for Stine, og hadde lagt seg til dårlig samvittighet de gangene han ikke var det. Men han hadde likevel holdt kontakten. Hadde aldri gitt seg på den, selv om den ikke alltid hadde vært enkel å gjennomføre.

Jens var i hvert fall ute av tankene nå. Men etter besøket i leiligheten og etter minnestunden hadde den tapte vennen likevel rykket tett på igjen. Fra de første flotte årene. Før Monas svik.

Han oppdaget at Flemming satt og så på ham.

- Unnskyld, sa Trond. Jeg oppfattet ikke hva du sa. Det var litt støy her, og så falt jeg visst i tanker.

- Nå, det gjør ikke noget, sa Flemming. Jeg sa bare at jeg er glad du hadde tid til en snak. Jeg har tidt hatt lyst til at tage kontakt, men det har jo ikke været så aktuelt den senere tid. Jeg havde heller ikke megen kontakt med Jens de siste år. Men det er godt nu, at det hele er over.

- Det var virkelig en fin seremoni, sa Trond. Jeg mener, verdig… eller...ja.

- Jens var jo min søn, sa Flemming. Det er merkelig, jeg hadde ikke tenkt det skulle gå den vej. Jeg tenkte at jeg måske kom til å bli en byrde for ham når jeg blev gammel. Jeg hadde gruet meg til det. Til at han skulle komme av plikt

eller tvang, eller måske aller mest; ikke komme. Merkelig hvor selvopptatte vi blir når vi blir eldre.

- Barna er jo våre barn hele livet, sa Trond.

- Ja, og så klarer de seg plutselig selv, sa Flemming. Eller så klarer de seg slet ikke allikevel. Det er ondt å ikke kunne gjøre mer for dem. Du og Jens var vel like gamle.

- Jeg er førtini sa Trond. Jeg er… var vel noen måneder eldre.

- Så er du jo en ung mann, sa Flemming smilende. Jeg kan godt huske den gang jeg selv blev halvtreds. Jeg lengter tilbake til den tid nu. Til den kraft jeg den gang havde. Men jeg kan også huske at jeg ved den tid faktisk følte meg både gammel og udslukket. Det er noget værre tøv, livet er langt. Og flot. Om man får lov at leve det.

Trond så bort på den litt lute og magre Flemming, som han alltid husket som en livsglad mann som hadde oppmuntret og inspirert ham de gangene de hadde møttes. Flemming hadde opplevd okkupasjonen, han måtte ha vært femten år da krigen sluttet. Han hadde hatt sitt femtiårslag i nitten åtti. Så ufattelig lenge siden! Han hadde vært med på å bygge vekst og velferd for Danmark, sikkert et eventyr den gang. De hadde ristet av seg tvang, rasjonering og knapphet. Flemming hadde realisert sin visjon, blitt anerkjent og respektert.

Han hadde ledet interessante prosjekter, bygget opp sitt etnografiske fagmiljø, bygget opp sin egen økonomi med en god bil og det fantastiske lille huset med den praktfulle utsikten der ute mellom de store villaene. Flemming hadde tapt noen slag. Men hans tid hadde likevel vært god.

Trond hadde aldri møtt Jens’ mor, visste bare at hun hadde vært italiensk og kunstner. Men nervøs. Det hadde endt tragisk, hun hadde tatt altfor mange piller, og Jens hadde vært underlig hatefull den gangen han hadde fortalt Trond om det. Det var også lenge siden. Trond hadde ikke spurt mer, men Flemming hadde et par ganger nevnt henne. Vist Trond omkring i det lille vakre huset ute på Strandvejen, og nevnt henne med kjærlighet.

De ble sittende tause en stund. Det var tydelig at Flemming ville ham noe, men ikke helt visste hvordan han skulle gripe det an.

- Du lurer vel litt på hvorfor ikke Stine kom, sa Trond. Jeg lurer faktisk på det selv.

- Nå, ja, sa Flemming. Der kom vel et eller andet i vejen.

- Det likner henne ikke, sa Trond. Ikke i det hele tatt. Hun var så opptatt av dette. Og vi hadde en avtale.

- Det er ikke så nemt til en hver tid at forstå sine børn, sa Flemming. Jeg ved at hun brød seg meget om Jens…

Han så litt usikkert bort på Trond i det samme.

- Det tror jeg hun gjorde, sa Trond. Han kjente seg litt uvel, men bestemte seg til å la Flemming få slippe å være mer diplomatisk nå.

- Du har en skøn datter, sa Flemming, og klappet Trond på jakkeermet.

Stine er en flot pige. Du trenger ikke være bange for henne. Og hun er meget glad for deg. Hun svigter deg ej. Selv om jeg måske ikke skulde se henne nu mer, så ved jeg det. Nå vel. Der er mange praktiske ting at tenke på. Den leilighet, der tilhører Jens... Jeg har jo mitt hus. Jeg har det jeg behøver. Også penge. Den leiligheten blir jo alt for meget. Jeg har faktisk tenkt på Stine. At hun skal kunne få den. Hun har jo boet der, ja… stykkevis…

Han så usikkert på Trond: - Jeg har jo ingen andre enn Jens efter meg.

Trond hadde ventet på noe i den retning. Hadde han noe imot det? Han visste ikke. Han ville at Stine skulle få et godt liv. Det var jo det han ville.

Flemming ville gi henne det. Kanskje hadde han sett det samme Trond hadde sett. At oppveksten ikke hadde vært så enkel for Stine.

Trond nikket til Flemming, og den gamle mannen var lettet fordi hans generøsitet var blitt godt mottatt.

- Det er en stor gave. Nesten for stor. Men hun kommer til å bli veldig glad for den, sa Trond, og svelget litt for mye kaffe. Hun elsker jo København.

Da de kom ut på gaten, ble de stående og vente på Flemmings taxi. Det var tydelig at han likevel var sliten etter den begivenhetsrike dagen. Men han hadde mer på hjertet.

- Du ved, jeg var noen ganger i foråret og så til at alt var i orden i den leilighet. Den er jo fyldt opp av meget. Det er slet ikke umuligt at der findes ting av almindelig verdi og interesse. Blant alle de papirer og bøger. Jens var jo anerkendt, efter det jeg kan forstå.

- En av verdens ledende på sitt felt, sa Trond.

- Ja, jeg forstår det nu, sa Flemming. Jeg har vel ikke helt forstået det før.

Eller villet forstå. Jeg var alltid litt redd for hans arroganse, at den skulle få for meget næring. Ja, det var forkert av meg.

- Du nevnte hans papirer, sa Trond, og angret i det samme.

- Ved en bestemt lejlighet, sa Flemming og nølte litt, så talte Jens om deg.

Det var en av de få, men gode samtaler vi havde de senere år. Jeg tror han var ulykkelig, jeg kunne godt merke det. Det var like inden det tok slut med Mona.

Men jeg tror at han var mest bekymret for sitt arbeide, sine ideer. Det var som om han kun levede for sine ideer. At de var mer verdifulle enn de mennesker han kendte, at de var viktigere enn alt.

Trond nikket uten å ville det.

- Han var bekymret for ting han endnu ikke havde publiseret, fortsatte Flemming. Han havde pres på i sit job, det var jo også et kolossalt ansvar. Nåh.

Jeg ved sgu ikke. Men han blev meget oppildnet. Han pleide aldri at betro seg til meg, verken personligt eller fagligt. Før samtalede han med meg kun når han hadde presteret noget virkelig flot. Noget jeg burde være stolt av. Men jeg havde altså denne hemning mot pral… Nåh. Men denne gang talte han altså om deg.

Han sa at du var den eneste der kunne skønne hva han sigtede mod. Som kendte hans ideprocesser. ”Som ævner at tenke mig ferdig”, var de ordene han brukte.

Jeg trodde han var gal på meg. Men han var bekymret for ikke at skulle få realisere sine visjoner med din anerkendelse. Dere havde jo i sin tid et meget stimulerende fellesskap. Han kunde slet ikke glemme det, han sa lige ud at hans forskning var lite verd om han ikke fikk drøftet dens potensiale og premisser med deg. Men så blev det altså ikke lenger muligt. Han gjorde nok hvad han selv troede var best for at Stine skulle ha det godt. Men han havde nok ingen forstand på børn.

- Nei, han hadde ikke det, sa Trond.

- Det er kanskje for meget, sa Flemming trett. Men jeg vil at du i det mindste skal føle deg fri til at gennemse Jens’ papirer, om du har lyst dertil. De er i mit eje nu. Jeg har alligevel ikke forstand på dem.

Trond nikket. Et eller annet sted følte han triumf. Men noe gjorde ham fryktelig irritert også. Det føltes som Jens hadde etterlatt en krok å henge seg fast på, det var nesten frekt at Trond måtte forholde seg til dette tilbudet, selv om Flemming mente det som en heder og anerkjennelse. For det var kun Stine Trond brydde seg om. Trond hadde dratt til Jens’ leilighet utelukkende på grunn av at Stine holdt til der disse dagene. Han var ikke interessert i noen av Jens’ etterlatenskaper. Tvert i mot ville han føle seg fri fra Jens. Han hadde nok ant at Fleming gjerne ville ha en prat om dette. Det var rimelig. Flemming trengte å få ting avsluttet og i orden. Trond var glad for Flemmings generøsitet på Stines vegne. Men nå sto han her og hjalp Flemming inn i drosjen nesten som en ny sønn. Det kunne ikke være hans rolle.

Så raskt han kunne tok han farvel, men Flemming ville veksle enda et par ord gjennom bilvinduet. Trond sa seg villig til å tenke over saken, det var veldig hyggelig å bli betrodd dette, han hadde ikke noe i mot det, og hele dagen hadde vært en veldig fin opplevelse. Omsider kjørte drosjen.

Med en gang den hadde forsvunnet, begynte Trond å småløpe den smale gaten ned og den korte veien til neste gate der Jens’ leilighet lå.

Porten var ulåst. Han bykset inn, tok trappene raskt opp til nest øverste etasje, og ringte på. Han syntes han hørte en svak lyd, noen lette skritt, men ingen åpnet. Han ringte på en gang til, og ventet. Han tok i døren for å røske litt i den, den gled opp. Ulåst Det var merkelig. Han banket kraftig på og ropte Stines navn mens han gikk inn.

Han merket det med en gang han kom innenfor. Det var noe som ikke stemte. Forsiktig gikk han gjennom entreen, og banket på døren til Stines rom.

Ingen svarte. Han kjente pulsen dunke i halsen. Engstelig åpnet han døren til dette rommet han hadde besøkt noen ganger. Stine lå ikke på sengen. Han hørte en svak lyd ute i entreen, og ropte igjen på Stine, men fikk ikke noe svar. Han løp inn på badet, på kjøkkenet, gjennom begge stuene, og på Jens sitt eget soverom. Her var ingen. Men han følte seg ikke alene. Så hørte han en svak lyd

fra trappen, en liten knirking, og gatedøren som slo igjen der nede. Trond stormet ut, og gjennom trappevinduet syntes han at han så noen løpe rundt hjørnet, ut mot byens handlegater.

Trond stormet ned trappen og ut. Her var ingen. Han løp ut i Købmagergate. Det ville ikke bli lett å finne et menneske i de store butikkene.

En lastebil fra firmaet Stilladssammenslutningen Slagelse var i ferd med å rigge opp, men Trond passerte utenom, løp svingen opp mot Kronprinsens gate, passerte fruktbodene med grønne pærer, epler, clementiner, blåplommer, druer, fikener. På benken foran vekten satt en torgjente og dinglet med bena. Hun var pen, med langt hår. Han så i et glimt til høyre de hvite, vakre husene i Klarebodene. Foran ham gikk en mann og styrte sin motoriserte Steff Houldberg pølsevogn i håndtaket, parkerte den foran veggen ved den gule Postgården under det røde skiltet, stoppet framdriftsmotoren, og bråket ga seg.

Trond speidet oppover plassen. Så bare de grønne benkene med sort smijern og grønne søppelkasser med hull i toppen. En Tuborg bryggeribil rygget ut i gaten forbi hjørnet på Arnold Buscks boghandel. Den store bilen skapte dårlig oversikt der Trond la i vei forbi en ny bod med frukt og grønnsaker, gulerøtter, bønner, avocados, og Boskoop, de grå eplene. Forbi aspargeskartofler, peber, tomater, pærer, auberginer og rødløg. En ny pølsevogn, Danish Crown nå, med Frankfurter og kvikkpølser.

Han sneiet hjørnet av store Kannikestræde og Købmagergate under buegangen på venstre side, på høyre side lå Rundetårn der døren sto oppe, han så billettkiosken inni, fyren hadde neppe dratt inn der, så var han i krysset Købmagergade/ Krystalgade, en mann satt og leste Ekstrabladet på en benk. Blå jakke, olabukse, hvite joggesko, rosa sokker, skjegg. Det kunne ikke være ham.

Men det kunne være hvem som helst. Der sto en taxi, det grønne danske taxiskiltet lyste med gule bokstaver. Det var også en mulighet.

Han løp opp på Kultorvet og så seg raskt om. Her var fruktboder, en Danish Crown pølsebod, og den gode gamle filmkafe Klaptreet. En fyr på rollerblades, i svart lærjakke og rød bukse, med ryggsekk, styrte mot ham. Den fine gamle smijernskiosken hadde kanskje vært aviskiosk, den var nedlagt.

Arbeidsmarkedservice lå på hjørnet, her satt to karer, den ene med turkis alpelue, den andre med svart caps, de røkte og satt begge tvikrokete på benken.

Dessuten to andre karer, typiske uteliggere, og en gjeng på 7-8 skoleungdommer som var i ferd med å gå hver til sitt foran eldgamle plakater for Iron Maiden og noen danske i en konsert live i Pumpehuset, Copenhagen, musik direkte fra Tanzania i Tivolis Konsertsal. Vinhandelen hadde reklame for Scotch Whisky, J&B, Moully Prat. På benken bortenfor satt enda en uteligger, inuit, grønnlender. Brune fillete bukser, han satt og røykte med sakte bevegelser som viste hvor stiv han var i kroppen, satt og banket med den ene oppsvulmede hånden. Sort flisete hår, han var ikke så gammel, kanskje bare tretti.

Trond nølte. Hvem lette han etter? Det var umulig å vite. Han gikk ergerlig over på den andre siden av Kultorvet, kikket forbitret ned i

slakterforretningen i kjelleren. I vinduene var et enormt oppbud av kjøtt: Oksefilet, wienerscnitzel, hakket oksekjøtt, kalv, andebryster, svinemørbrad, engelske bøffer, lammekøller, hakket lammesmåkød, friske kyllinger, chilipølser, hvidløgspølser, hamburgerrygg, skinke, dansk oksefilet, nystegte kyllinger, kjøttfrikadeller, hakkebøf, byens beste biksemad, hjemmelagede fiskefrikadeller, hjemmelagede pateer, chilipølser, rensdyrpate, blodpølser... Ør kikket han inn i lokalet, en mann hilste ”dav” fra disken. Tradisjonell sagflis var strødd på gulvet, selv om det her ikke var nødvendig.

Han skulle ikke ha noe og trakk seg ut igjen, mot Kazom butikk med Heavy metal tegneserier og T-shirts. Aggresivt og brutalt. Her oppe var det Pizza og Burger King som gjaldt. Han løp de få meterne videre opp til Nørreport, den store S-banestasjonen. Reklamen for morgenavisen Jyllandsposten lyste i mot. Sykler, biler og mennesker krysset gaten i retning stasjonen med det sekskantede røde skiltet med stor hvit S. Bak et smijernsgitter var den underjordiske nedgangen. Varebiler stanset for fotgjengerne, en pike med rastafrisyre gikk over sammen med mange andre. Om fyren var kommet hit, ville det bli umulig å finne ham. Han kunne ha tatt et tog, eller dratt videre over søerne til Nørrebro.

Trond ga opp forfølgelsen og dro tilbake til leiligheten. Den burde ikke stå ulåst. Han kjøpte to grå epler av den pene piken, måtte bare ha ett eller annet.

Gatedøren sto fremdeles åpen. Han gikk opp alle trappene, han hadde heldigvis ikke smekket igjen døren til leiligheten da han løp ut, den sto på klem som da han kom. Han gikk gjennom de store, gamle stuene igjen. Han burde antakelig anmelde et innbrudd. Men det kunne vel også ha vært en av Stines venner. Som hadde blitt forskrekket da Trond kom slik busende. Om det i det hele tatt hadde vært noen. Men hvor kunne Stine være?

Dersom det hadde vært innbrudd, hadde vel tyven vært ute etter verdisaker. Eller narkotika. Men det fantes vel ikke her. Eller? Trond kjente at han ble svimmel. Han var virkelig redd. Hadde noe blitt tatt eller flyttet på? Det var vanskelig å si. Det så ikke ut som om noe var brutt opp. Hadde han bare innbilt seg det? Hadde Stine bare glemt å låse?

Men det var noe som ikke stemte. Hun hadde ikke møtt opp til minnestunden som hadde vært så viktig for henne. Trond følte en iskald klemme rundt hodet, og tok opp mobiltelefonen for å ringe politiet. Han hoppet til da den ringte i det samme øyeblikk, og det var som et tonn grus gled av ham da han så Stines navn på displayet, trykket, og hørte hennes stemme.

Etter at de hadde snakket sammen, var han som født på ny. Men likevel urolig. De var blitt enige om at han skulle vente på henne i leiligheten, i tilfelle hun rakk hjem før han skulle dra. Men hun visste ikke når hun kom. Hun hadde vært i en båt, og rotet noe fryktelig, eller det var egentlig Christian som hadde rotet.

- Hvem er Christian, hadde Trond spurt. Var hun ikke sammen med Herdur? Og hvorfor var hun i båt? Var hun i god behold? Og hvorfor hadde hun slått av telefonen? Han kjente seg både bekymret og lettet.

Det hadde vært noe skikkelig tull og de hadde havnet langt borte i Sverige, de hadde blitt slept inn og hadde fylt bensin eller diesel eller hva det var på båten, men så ville den ikke starte likevel, det var noe med luft i en dieselpumpe hadde en svenske ment, så hadde de måttet vente på en mann som skulle se på den og Christian var en gutt fra Norge som ikke Trond kjente, men det var ikke noe farlig, det hadde gått bra. De hadde overnattet i båten. Og Herdur hadde vært veldig sint for at Christian hadde ødelagt minnestunden for Stine, men han hadde jo ikke visst om den, og det var en veldig bra båt, det hadde ikke vært noe farlig.

- Hvor er du, sa Trond - Jeg tror det heter Skanør, sa Stine. Eller Falsterbo kanskje. Det står begge deler her.

- Hvor langt unna er det, sa Trond utålmodig.

- Jeg vet ikke, sa Stine. Jeg tror det er litt langt. Vi ble tauet av en slepebåt. Det var kjempekjedelig. Og jeg vet ikke om det går buss. Men Herdur har litt lyst til å være her til båten er ferdig. Det er fint her altså. Helt hvit strand.

Det går an å høre fottrinn langt unna dersom man legger øret ned mot sanden, den er akkurat som glass.

- Er dere på stranda, spurte Trond forvirret.

- Ja, vi kan jo like godt slappe av her så lenge, sa Stine. Det er skide godt vær.

- Kan jeg få snakke med Christian, sa Trond.

- Han er ikke her nå. Han er i båten. Han skulle vente på den fyren. Hør her, det er bra. Jeg vet bare ikke når jeg klarer å komme hjem.

- Døra var åpen, sa Trond. Glemte du å låse?

- Nei. Jeg tror ikke det. Har noen vært der?

- Er det noen andre som har nøkkel hit da?

- Bare Herdur. Og kanskje Flemming, men den nøkkelen har jo jeg lånt.

Herdur sier hennes nøkkel henger i butikken.

- Hvorfor i all verden har Herdur nøkkel til leiligheten, sa Trond. Og har du drukket eller noe, jeg synes du er så merkelig i stemmen.

- Hvorfor bryr du deg med alt mulig, sa Stine plutselig litt irritert. Jeg ringer deg litt senere. Bare bli der til jeg kommer. Vi har det fint. Det er ikke noe å være bekymret for - Trond.

Trond kjente seg mer urolig enn noen sinne. Det var ett eller annet som ikke stemte. – Ok, jeg venter her da, sa han. Bare vær forsiktig.

- Alt er bra, sa hun. Men du skjønner det ikke. Jeg skal hilse deg fra Herdur. Hun sier også at det ikke er noe problem. Hun passer på meg, sier hun.

Trond hørte en trillende latter i bakgrunnen.

- Ja dere får ha det fint da, sa han spakt. Da blir jeg her til du dukker opp.

Han kastet et blikk på arkene som fremdeles lå på bordet. Stine hadde vist ham disse naive tegningene i går, de skulle visst forestille fjell. De hadde ingen appell til Trond, men Stine hadde vel ønsket å vise ham noe personlig fra Jens, noe som hun syntes var fint, som hun kanskje også trodde Trond ville like. Hun hadde nok vært oppsatt på at Trond skulle gå til minnestunden med gode tanker om Jens. Hun hadde nevnt en pakke som lå hos Herdur, noe Jens hadde sendt henne, og som Herdur var blitt så begeistret for. Stine trodde at det kanskje var noe hun skulle ta vare på for ham til den etniske samlingen hans, eller kanskje til Flemming sin. Stine hadde jo hatt adgang til leiligheten hele tiden, men Jens hadde kanskje ikke visst at Stine hadde flyttet til Norge. Trond hadde forresten foreslått at hun kunne flytte til ham. Men skulle det først være Norge, ville Stine heller studere i Bergen enn i Oslo.

Her hadde de bodd. Jens, Mona og Stine. Trond hadde vært her på noen få besøk. Det var blandede minner. Litt ydmykende. Han hadde forsøkt å holde seg på Stines rom, sammen med henne der, eller ute i byen. Jo mer Jens ba ham på middag, desto mer følte han seg som inntrenger. Han følte at Mona ville ha ham vekk. Han stolte ikke på henne nå. Han så at Stines rom ikke var hyggelig, det hadde vært skittent og rotete, og preget av vanskjøtsel.

Jens ønsket altså at han skulle vurdere hans arbeid. Faens Jens.

Flemming hadde invitert ham til en titt på Jens’ notater. Trond visste ikke om han ville. Han begynte å se seg litt om. Han måtte jo finne ett eller annet å lese på, det var uvisst når Stine kom. Og Jens hadde noen ganske interessante bokhyller.

Trond kikket på klokken, og så ut vinduet. Det kunne drøye før Stine var tilbake. Men det fantes ikke noe mer vesentlig på programmet enn å treffe henne, så han kunne like godt være her.

Her var mengder med sakprosa og noe skjønnlitteratur. Nesten alt på et interessant nivå. Trond var i stand til raskt å scanne en bokhylle. Det var bøker som vitnet om kulturell tyngde og et skjerpet intellektuelt liv. Her var selvsagt tett med filosofi, nesten en meter bare med Kierkegaard, men også et stort lager med andre klassikere.

Trond hadde aldri forstått at noen kunne orke å lese Hegel, på tysk til og med, men det vitnet om et annet klima, det urbant intellektuelle København.

Jens hadde også mye postmoderne, Foucalt selvfølgelig, helt fra Les mots et les choses. Og meter på meter med naturvitenskap, medisin, biologi. Dessuten, fra den litt mer alternative og paradigmekritiske siden, en rekke bøker Trond kjente godt fra før, dessuten en bok om okkultisme og en om magi, seriøse i sitt anlegg, utgitt på danske Borgen forlag en gang på åttitallet.

Rett over det slitte salongbordet sto en rekke kassetter proppet med vitenskaplige artikler og utklipp. Trond tok nølende et notat og kikket på det, men det omhandlet et meget spesialisert fagemne innen molekylærbiologi som han ikke hadde noen forutsetninger for å forstå.

Det var godt å se bøker med samfunnskritisk og naturvitenskapelig gehalt igjen. Foruten den evinnelige kremmertrenden som ville omskape lærer- og sykepleieskoler om til et slags universiteter, hadde det virkelige universitet i mange år vært oversvømmet av uinteressant flinkisfaglighet, en masse postmoderne ”filosofisk” visvas som Trond først hadde gjort ærlige forsøk på å forstå, men etter hvert skjønte antakelig var forsettelig uklart skrevet, og dermed bare tæret på folks intellektuelle evner og vilje. I siste instans på seg selv. Trond mistenkte dessuten at den seksualiserte terminologien, der man brukte begreper som forførelse, utroskap osv. om helt greie fenomener som man hadde hatt mer klargjørende begreper på tidligere, ikke bare fungerte som et bevis på at man var oppdrettet på postmoderne måte og dermed stappfull av salgbar kulturell og intellektuell kapital, men egentlig mest handlet om den gamle leken, å hisse hverandre litt opp på kafeen eller seminaret før man fant frem til kveldens partner, som da fortrinnsvis ville være både sexy og intellektuell.

Filosofi- og litteraturmiljøet hadde vært ille slik, men Trond hadde merket seg at de unge fremadstrebende likevel fant det tryggest å snylte på Wittgenstein og andre prestisjefylte navn til sine pliktløp av akademiske piruetter når de ville opp og fram i systemet, selv om doktorgrader med konnotasjoner til underliv selvsagt ville få god publisitet på tv, og stå godt til utringet kjole og utslått hår i Skavlans talkshowsofa.

Men han ville ikke synke inn i disse sarkastiske tankene igjen, her var mye å bla i, og etter det Flemming hadde sagt, var det vel greit at han kikket litt.

Fra en bok ”Bergsteigen heute”, drysset det ut et avisklipp med foto av Jens og ham selv. Den langraggete åttitallssveisen med tilhørende skjegg og bart satt som hårhjelmer om hodene deres der de hang i en fjellside. Hvor kunne det ha vært?

Trond ble sittende utover natten og formiddagen neste dag, fordypet i et av de mest interessante bibliotek han hadde vært borti. Da solskinnet ute ble for fristende, gikk han ned til Gråbrødretorv der jazzplatekjelleren selvfølgelig var stengt, men spiste i stedet en god søndagslunsj på Peder Oxe. Før han ruslet tilbake, tastet han en melding til Stine om når det siste flyet til Oslo gikk, og at han måtte rekke det.

Langt ut på ettermiddagen ringte Stine, og sa at hun ikke ville nå tilbake i tide. I temmelig dårlig humør måtte Trond komme seg av gårde. Han tok et tidligere fly. Her var det ingen vits i å være.

Kap. 15. Oslo. Mandag 20. juni. Utelivets utfordringer.

Trond satt på kontoret, og trommet med fingrene på en rapport: Kommentarer til seksuallovutvalgets innstilling. Den ga fra seg en tørr og hul lyd. Han følte seg ikke helt vel i dag. Han satt fremdeles og trommet da Mohammed kom for å tømme papirkurven hans.

- Ikke noe dritt i den i dag, sa Mohammed.

- Nei, ikke en dritt, sa Trond.

Mohammed tok det også med ro nå, betrodde han Trond. Hadde bare to jobber for tiden. En om dagen og en om kvelden. Om natten studerte han. Han hadde satt seg i hodet å ta doktorgrad i fysikk, holdt på med masteroppgaven, men hadde fått noen byråkratiske problemer med laboratorietid.

Han så frisk og opplagt ut som alltid.

Skuffelsen over ikke å ha fått mer tid sammen med Stine satt i. Men hun hadde sendt Trond flere SMS etterpå. Hun hadde kommet seg tilbake, og angret vel litt. Christian kjente hun fra Geilo. Christian Frederik Ahlsen. En sprø, men veldig snill fyr. Kjempelei for alt rotet. Det er sommer pappa. Jeg vil være i København litt til. Herdur og jeg har masse planer. Alt ok. koz. Og et surfjes.

Det var et gammelt tegn mellom dem som betydde smil, husket Trond. Smilefjes sto derimot for trist eller trøbbel.

Trond hadde fått et lite sjokk da han så navnet. Christian Ahlsen var utvilsomt den samme jyplingen som advokaten hadde lagt ut om forleden kveld i baren på Nilsen. ”Investoren” som hadde utstedt noen prospekter juristen hadde vist Trond da han etter adskillige halvlitere var langt forbi de fleste hemninger innen forretningsjusen. Til slutt hadde advokaten overlatt det meste av sin portefølje til Tronds kloke vurdering. Trond hadde i tillegg fått en spyttsprutende innføring i advokatens rådgiverrolle overfor denne Ahlsen. For Trond var det vanskelig å fatte at en så ung fyr som Christian Frederik Ahlsen kunne sitte med så stor tilgang til penger.

Trond fant fram papirene igjen fra skuffen. Nå var det i hvert fall helt utelukket å sette sparepenger i det prosjektet.

Det hadde blitt svært sent i går også. Trond hadde, sliten og sint, gått rett på byen etter at han hadde landet i Oslo. Rastløs hadde han kjent at han trengte nærværet til en vennligsinnet voksen kvinne før helgen ebbet ut. Egentlig hadde han hatt lyst til snu og dra tilbake til København, gjøre noe hyggelig sammen med Stine. Han hadde først gått på Nilsen, men baren var heller glissen, så det endte med at han dro på Burns, vannhullet for velbrukt ungdom på hans egen alder, der han visste det alltid var mulighet for kroppskontakt. Da han nølende gikk innenfor, var Slavekoret høyt og jævlig som alltid, men Trond kom ganske raskt i snakk med en dame som kom fra teateret, hun hadde sett Fernando Krapp, og mente gåtefullt smilende at det var et stykke han burde se. Hun var fra Bergen og jobbet i forlag, var alene på byen, røkte heller ikke, så Trond Bjerre

geleidet henne med seg til et overfylt bord ute i annekset. Bergen kunne han mye om.

Hun var ute etter å gifte seg, sa hun spøkefullt, og mente at hun absolutt ville bli en god kone. Trond spurte like fandenivoldsk om hun ville gifte seg med ham, og hun svarte ikke direkte nei. De satt og fleipet litt, mest om teaterting, men stemningen falt ubønnhørlig, og Trond Bjerre visste det var fordi han egentlig hadde vært full av angst og dritt siden han fikk SMSen om den Ahlsen-guttungen, og fordi det var feil kveld å gå ut på. Og før han visste ordet av det, senset en av de profesjonelle Burnsrottene Tronds utrygghet, plutselig satt en fyr med mye naken og hårete hud på fanget til Tronds dame og deklamerte dikt veldig nær krøllene hennes. Fyren ved siden av, som nettopp hadde komplimentert Trond med hans pene kone, lurte på hvordan Trond likte det, og Trond sa at han slett ikke likte det, og skubbet humørfylt apen ned. Men apen vrikket seg bare inn i sofaen tvers over bordet, koste og kroppet seg skamløst med de som satt der i stedet, men han prøvde seg over bordet igjen, og Tronds bergensdame var allerede blitt litt varm i kinnene. Trond merket at han nå var blitt skikkelig forbannet, han forsøkte å fortsette å si pene og morsomme ting til henne, holde hudkontakten, men visste det var i ferd med å glippe. Det var helt feil kveld, og Burns var et patetisk høl, han hadde ikke noe sting i det hele tatt, bare noen matte lanker som han nå satt og klappet henne med.

Trond kjente etter hvert at all fysisk følelse samlet seg oppi skuldrene og nakken, når han kjente godt etter hadde han ingen ting lenger nede. Attpå til satt det også en annen mark til venstre for ham nå, en som også hadde våknet til liv da han skjønte Trond var på defensiven. Plutselig var også han ute og pratet med Tronds dame, og oppglødd av all oppvartningen svarte hun ham blidt og bergensk, Trond merket at hans grep satt svært løst nå. Da dundret den sleipeste låten fra Gypsy Kings løs, nok til at hun sendte ut noen erotiske bølgebevegelser med kroppen. Det var da Trond Bjerre burde ha danset med henne, han ventet et brøkdels sekund for lenge, så hun gikk på toalettet i stedet. Da hun kom tilbake, var begge de to andre på henne som igler.

- Skål, sa den hårete til Trond, for liksom å trekke ham med i den felles moroa. Trond Bjerre knuste ham med en enkel bærumsteknikk, karen skjønte i hvertfall kodene han burde skjønne, gikk fort i oppløsning og forsvant inn i seg selv. Det var verre med ham til venstre, han satt og sendte ut nøkkelord om at han var skorpion fra Finnskogen, drev med seiling mellom greske øyer, healing og annet dameagn. Den irriterte Trond ba ham til slutt direkte om å holde seg unna, det var selvfølgelig det verste han kunne ha gjort, bergensdamen ble forelsket i fyren umiddelbart, og fyren begynte å omtale Trond i tredje person for henne som eksempel på en dominerende mannssjåvinist.

Alt var til å spy av, og Trond følte seg dårlig. Han angret på at han ikke hadde fulgt opp den lille søte han hadde truffet på Nilsen forrige gang, det kunne vært spennende, hyggelig til og med, men de siste dagene hadde vært noe dritt, med baksmell på åtte tusen i moms på det vesle personlige firmaet hans også og

en liten nidkjær parkeringsbot før han dro. Og så meldingen fra Stine, som hadde gjort ham så urolig. Nå var alt blitt bare øl og tull.

Ikke desto mindre kjempet Trond Bjerre desperat for å holde unna for fyren. Bergenserinnen så ikke ut til å være pinlig berørt over å være sentrum for hanekampen. Kanskje var hun var bare av den typen som aldri kunne bestemme seg, eller så elsket hun å se menn slåss. Men hun ble likevel fjernere i blikket.

Trond visste han var i ferd med å gå fem på, men ga seg ikke. Til slutt ble finnskogingen lei, og forsvant etter mye surr, men altfor sent, for nå var Trond Bjerres potensielle dame gått helt i vranglås, Trond var definitivt blitt en plage for henne. Til slutt ba hun ham direkte om å gå.

Det kom som et lite sjokk på ham, fordi det hadde faktisk aldri skjedd før i hele Trond Bjerres liv. Han ble helt satt ut av det, følte seg ydmyket og misforstått, og i sin aggressive ynkelighet ba han faktisk henne om å gå. Hun satt og lot som om han ikke var der mer. Til slutt tok den nå godt berusede Trond Bjerre bedende hånden hennes, da gikk hun.

Senere så han henne i en hektisk barsamtale med en annen fyr. Hun var også blitt temmelig full da, og prøvde å ikke feste blikket på Trond, noe som falt lett i hennes tilstand. Trond visste på sin side at den sjelfulle finnskogingen befant seg i lokalet, det irriterte hans instinkter og hormoner kollosalt. Kvelden var blitt uklart avsluttet ved at Trond, etter et stort og ukjent tidsgap, hadde funnet seg selv i en drosjekø blant tenåringsbarn, en stor småjente i flokken hadde på et tidspunkt smilt og snakket til ham, men den slitne Trond Bjerre orket ikke å finne ut hva hun kunne mene med det, bare følte at han sto foran en ny og ukjent fase i livet sitt.

Trond gikk inn på fakultetets herretoalett og så på de to trærne utenfor vinduet. Han var fremdeles uvel, hadde vært det i hele formiddag, brygget kanskje på en sommerinfluensa. I går var han altså blitt endelig definert som utslått, helt mot sin vilje.

- Det plager ikke meg, løy han sarkastisk til seg selv. Men er det ikke et dårlig tegn at så mange fine jenter er bestemødre på byen? Det er da overraskende, Trond?

Der tok han seg i å snakke med seg selv også.

Han gikk bort til vasken for å skylle ansiktet, og så for en gangs skyld på seg selv i speilet. Fjeset der så ikke så ille ut. Kroppen var nokså veltrent også.

Men det var likevel et faktum at da han hadde stått på herretoalettet på Burns den minneverdige gårsdagen, hadde det attpå til kommet en unormalt ung og småfull fyr, som antakelig hadde gått på feil utested, han hadde klasket Trond kameratslig på skulderen og betrodde ham at han var redd for å bli så gammel som ham.

Det gjorde ikke noe fra eller til.

- Jeg må få utrettet mer, tenkte Trond. Livet er på en måte ugjort. Jeg møter stadig mennesker, men forblir ensom.

- Jeg er jo ikke rik heller, geipet han ironisk til speilet.

Trond hadde vokst opp i et anstendig hjem med naturlig verdighet, der han var blitt oppdratt til å mene at bare realt fysisk arbeid, eller det som handlet om kunnskap, kvalitet og offentlighet, styre og stell var anstendig, at kremmerskap, kjøp og salg og andre former for å lure penger av folk var noe svineri. Det satt godt i.

Han var glad i kvinner, selv om de var i stand til å gjøre mye faenskap.

Hans nærmeste kamerat gjennom mange år var jo også en kvinne. Hver gang hun hadde besøkt ham på Vinderen, hadde de hatt flotte dager sammen. Til det viste seg at hun, etter en hyggelig kveld på Jeppes, egentlig ønsket mer nærkontakt. Da Trond verken kunne eller ville det, mest fordi hun var en kroppslig katastrofe, men også fordi han virkelig ville ha henne til en trofast venn som aldri skulle legge ham for hat av emosjonelle grunner, ble hun frustert og rasende. Han forsøkte så godt han kunne å tone det ned, ville ikke såre henne med å si grunnen, men hun tonet det opp. Kvinner kunne virkelig være noen beist.

Nå likte han best å ha kveldene for seg selv. Før hadde han ikke likt det men nå kunne han sitte og la mørket strømme mot seg, la det synke i seg, hvile i det. Han likte å sitte oppe, skrive, lese, spille.

Det hadde vært ille å miste kontakten med Stine den gangen hun var liten.

Han hadde anstrengt seg så godt han kunne i årene senere, men… ”Det er ikke lett å ha barn”, pleide en av de gode joggekameratene hans å si, han var også fraskilt. ”Vi tenker alltid på dem. De ringer aldri. Man har faen så mange bekymringer for dem, hele livet. De ringer aldri likevel”.

Skilsmissen var et av de såreste punkter i Trond Bjerres tilværelse.

- Egentlig er jeg kommet i en bedre fase av livet nå, tenkte han, og tørket hendene på fakultetets karrige papirhåndkle. Jeg er ferdig med mye tull, men egen dumhet er vond å få øye på. Man er en stor, blind flekk, som aldri ser seg selv, i beste fall øker man bare sin egen selvmistenksomhet.

Han satte pris på venner nå. Før hadde han sløst forferdelig med dem.

Gadd ikke bry seg noe særlig om de gode, og brøt over tvert med drittsekkene.

Han hadde forbrukt mye vennskap. Han visste ikke hva det ville si å være populær. Men så hadde han kanskje ikke bidratt så mye til det heller.

- Opprinnelig kommer det av at jeg var sjenert, tenkte han. Siden hadde det utviklet seg til isolasjon, lidelse, og angst. Han følte ofte at folk pleide å mistolke hans fleip så vel som alvor, de trodde at han kanskje var sint på dem.

Han hadde nok vært sint. Men ikke på dem.

- Jeg må beholde troen, sa han til seg selv, og visste ikke helt hva han mente med det. Ha vilje til at hver dag skal bli fin. Det lød som et valgspråk. Da han kom ut i gangen igjen, så han med god samvittighet at klokken hadde passert halv fire. Morgendagen ville sikkert bli bedre.

Han hadde virkelig hatt mye angst, men hadde holdt den for seg selv. Han kunne ennå få angst av sigarettrøyk. Før hadde han fått angst på motorveier, og

særlig av å kjøre oppoverbakker, over broer og i tuneller. Men han hadde holdt klatringen ved like. Den kunne han.

Etter jobben tok han Songnsvannsbanen ned til Nasjonal, først til en kaffe latte på den sommerlige Karl Johan. Etterpå ruslet han opp Slottsbakken igjen, det var fremdeles blomster på syrinkvistene, de hang tunge og parfymerte over ham der han gikk langs Nisseberget. Nå fikk han endelig somle seg til å levere det han for lengst skulle ha gjort.

Det var varmt i Slottsparken, folk lå på plenene. Trond Bjerre gikk opp på haugen bakerst ved Dronningparken, på en av de store jordvollene som skjermet mot trafikken i Parkveien. I en annen tid hadde han og Stine pleid å kjøre akebrett fra toppen her om vinteren det året Jens og Mona var i USA, og Stine hadde bodd i Oslo med ham og hadde hatt plass i barneparken i Welhavens gate.

Her var skygge, og ennå fuktige svarte greiner og råttent løv. En mann gikk tur med hunden nedenfor, den hvite bikkja vimset og snuste, og mannen halte i halsbåndet.

Det var her han hadde sittet her den gangen Mona hadde hentet Stine tilbake til København. Han hadde ikke kunnet begripe det da, at han ikke skulle ha Stine hos seg mer. At det ikke skulle være noe hjem lenger. At han ikke skulle være daglig far for Stine.

Det hadde vært helt uforståelig.

Her hadde han sittet i nederlaget og gitt seg over, grått uhemmet. Han hadde vært redd, hadde vært svimmel mangel på kontakt med omgivelsene.

Hadde ikke hatt noe sted å gå. For leiligheten var ikke noe hjem lenger. Stine skulle ikke sitte i bæremeis på ryggen hans til barnehagen lenger, eller leies på tur. Etter hvert hadde han resignert, men i alle årene etterpå hadde det vært en pine hver gang han skulle ha Stine hos seg, fordi han alltid visste at hun kom til å forsvinne fra ham etter få dager.

Trond gikk inn der den gamle barnehagen hadde vært. Noe var bygd om, men mye var ved det gamle. Han følte seg uvel igjen. Det var varmt, og han satte seg på en benk og lot solen bake. Han burde ha dratt ut av byen. Kanskje til Erik i Helgeroa, Lise og Knut hadde også invitert ham til Kjerringvik, det hadde et hyggelig hvitt skipperhus der og tresnekke liggende ved Fornet. Om en uke tok han sommerferie. Om bare Stine hadde lyst til å komme! Bare et par dager…

En gutt med skamklipt frisyre, nesten skrellet på den ene siden av hodet, kjørte omkring på et altfor lite karusellstiv på den nedslitte lekeplassen.

- Har du noen unger, ropte han til Trond, og dumpet ned ved siden av ham.

Trond hadde ikke vært forberedt på noen samtale. Hadde bare rykket litt inn på benken. Han hadde alltid hatt en viss motvilje mot at unge mennesker gjennomboret kroppen sin med metallgjenstander, og flådde av seg det de måtte ha av hårvekst.

Som spiddete broilere.

Gutten var rastløs og kontaktsugen. Han svingte rundt og rundt på det gamle lekeapparatet, en lang og ulenkelig fyr. Et ungt liv som kanskje hadde stanset opp på et vis, som med en del av seg fremdeles ønsket å være et barn på en lekeplass.

- Det er her de dealer, sa han.

Trond spurte ham ikke om hvem «de» var. Visste at det ville være umulig for gutten å si det. Trond var allerede blitt vist tillit nok.

Han kjente brått et intenst hat mot alle narkotikahaier, alle TV- stasjoner, alle filmprodusenter, alle spekulanter og selgere. Alt dette som unge mennesker ble ødelagt av. Alt dette som var uten håp. Hvordan hadde det begynt? Det var hjertet som var gått tapt. Åndens lys var borte. Bare en rasende ild tilbake. Ingen visdom, den som lever i stillhet…

Trond nærmet seg omsider Skøyen på sin ettermiddagsvandring fra Oslo sentrum. Det var deilig å strekke litt ut. Dessuten måtte han få gjort det unna.

Det begynte å bli flaut.

Den kunstige stien gikk langs en kunstig liten bekk. Omkring der Trond gikk lyste nå og da grønne blad i solglitteret. Ellers var det nesten mørkt mellom de høye trærne. Det var varmt og fuktig og nesten stille. Bare lyden fra den sirlig regulerte bekken, og en fjern lyd, som fra havet. Den kom fra bilene på Drammensveien, et nerveslitende støy- og betonghelvete som her inne bare var en fjern drøm.

Stien gikk i en liten senkning. Oppover bredden lå velregulerte villnis, og bak dem igjen tause villaer. I hagene Trond passerte vokste diamanter og antikviteter, her var investert i bed, i aksje- og obligasjonsbusker foran de glitrende og velfinansierte private palasser. Alt var frodig. Gjødslet av arbeidsfolks blod og svette var alt blitt forvandlet til tungt parfymeduftende trær og eksotiske planter.

Han så sorte kjempehunder gå løse innenfor gjerdene. De hadde siklende blå gap, Trond visste at de var dressert til å angripe innbruddstyver, fremmedarbeidere og kommunister. De gjødde ikke, men sto tause og disiplinerte der Trond passerte. Ga bare fra seg en liten knurrende strupelyd, en fornem vestkantskarring.

Brått kom to unge piker med glødende hud og vakre klær ham i møte. De sang og hujet taktfast på en hebraisk sang. En mann i sekstiårsalderen, gråsprengt og korrekt antrukket i velmatchende joggedress passerte som et lite vindblaff. Trond tenkte et øyeblikk på sin egen sviktende form, mens stien han gikk på videt seg ut til en liten veistump som igjen delte seg.

Trond Bjerre lette i bukselommen og fant visittkortet. På kortet sto nummeret på det lille rekkehuset som lå foran ham. På døren et lite blankt messingskilt. A. Iglem. Advokat.

Trond holdt knappen lenge inne.

Det rørte seg. Det raslet. Det tasset. Døren åpnet seg knirkende til en liten sprekk: - Hva gjelder det?

- God ettermiddag, og takk for sist sa Trond. Jeg skulle levere noe.

- Kjenner jeg Dem, lespet det spisst innenfra. ” Bud Bedes Gå Kjøkkenveien”, tenkte Trond. Høyt sa han: - Det gjelder Christian Ahlsen. En klient av deg, etter hva du fortalte. Og så antok jeg at du trenger denne. Han holdt fram den slaskete dokumentmappen, og tok et lite skritt fram.

- Å, fant du den, det var som helsikes, lespet advokat Iglem, omtrent sytti år yngre i stemmen.

- Du ba meg ta vare på den, minnet Trond ham om. Studere den så lenge jeg ville.

- Gjorde jeg det, gjorde jeg det? Si, var jeg beruset?

- En smule, sa Trond.

- Snakket jeg mye, sukket Iglem.

- Jeg syntes det var interessant, sa Trond. Du tilbød meg en rekke gode investeringsmuligheter. Du hadde visst hatt en tøff dag. Var det Hanne hun het?

- Helvetes snerpefitte, sa Iglem aggressivt. Men jeg kjenner deg godt igjen, selv om jeg var betydelig dritings. Hva var det jeg sa om Ahlsen? Kom inn da, for faen.

Trond trådte forbløffet inn i det juridiske hjem. Her var mange messing skipslanterner, lokkeender av tre, Norges Lover og en komplett samling av Donald Duck innbundet i skinnbind i bokhyllen. Han hørte en arrig stemme fra stereoanlegget.

- Det er Martin Tranmæl, forklarte Iglem. Jeg hygger meg av og til med de gode gamle folketalere. De er verdt et betydelig studium. John F. Kennedy, C. J. Hambro. Samler på alle jeg klarer å få lydopptak eller utskrift av. Mestere i veltalenhet som var i stand til å vekke massene. Jeg har mange perler, se her er Winston Churchill og de Gaulle og Mussolini.

Trond så nok forbauset ut.

- Jeg har masse av Hitler også, sa Iglem og pekte mot et vitrineskap med vakker belysning inni. Og av Alf Nordhus. Tidlig George Bush, John Lyng, videoer av Carl i Hagen pga TV- frekkheten hans, og ikke å forglemme gamle Haakon Lie ute på Ulvøya. Men Lenin er og blir best.

Han skrudde ned, og den skrapende lyden av arbeiderføreren på Youngstorget en gang på nittentjuetallet forsvant.

- Jeg har studert alle dokumenter du ba meg om, sa Trond.

Iglem stønnet.

- Det er mye jeg ikke forstår, sa Trond, og Iglems ansikt lysnet.

- Men det er mye jeg forstår også.

- Kom til saken, glefset Iglem. Hva er det du vil. Tjene penger?

Det er ingen sak. Lett som bare det.

- Sier du det. Det må være noe jeg har oversett, sa Trond. Men jeg kunne godt tenke meg et lite lynkurs. Du har jo hatt Christian Ahlsen som din maskot.

Og han gjør det bra?

- Jeg blander meg ikke bort i klientenes forretninger.

- Oppriktig talt, sa Trond. Han kan da ikke være noen klient. Han er jo bare en guttunge. Hvorfor i all verden har du tatt bryet med å representere ham.

Er det pappas penger det gjelder?

- Det er selvsagt mulig at jeg forleden kveld hadde tatt et lite glass, sa Iglem verdig. Det er mulig at jeg til og med var en smule beruset. Det er til og med mulig at jeg foretok en uformell investerings- og trendanalyse der og da, fordi jeg anså deg å inneha en interessant profil i et potent marked.

Det minner meg om at min forhenværende kone fra Bergen nok kjenner din Hanne, sa Trond. Hun har dessuten utbredt kunnskap om det potente marked, og deler den gjerne.

- Ok. Drit i disse helvetes kvinnfolkene. Hva er det jeg kan gjøre for deg.

Som kamerat, vel å merke. Som en god gammel kamerat?

- Lær meg litt om å tjene penger, sa Trond. La meg bli like god som unge Ahlsen.

Kap. 16 Basel. Mandag 20. juni. Viktor Sarenko tar toget.

Viktor Sarenko lå våken på toget sydover. Han hadde tilbrakt natten gjennom det øde tyske landskapet, sovet lett helt til en dørgende full ung mann hadde ravet inn i kupeen hans på et kort nattstopp i Hamburg. Viktor hadde skremt ham ut igjen og låst døren. Han hadde våknet tidlig igjen på stasjonen i Frankfurt, ligget og sett hvordan folk hadde løpt fra det ene toget til et annet foran Luftkafeen.

Her kunne man puste friere. Rhinlandskapet i den tyske delstaten BadenWurttemberg som han nå dro gjennom var ikke lenger preget av tungindustri, men av frukt- og vinmarker, små byer med kirker, bakker og høydedrag. Her var vakkert og tiltalende, helt forskjellig fra det disige industrimarerittet som hadde minnet om menneskenes siste stund på jorden, og som vel også ville ha et visst ansvar for den. Siste stopp hadde vært Freiberg, med den nesten transparente gotiske kirken. Nå var han snart i Basel.

Viktor Sarenko pustet rolig. Han skulle gjøre et opphold her. Det ville ikke bli noe problem, han snakket godt tysk. De ville likevel merke at han var utlending. De ville være forbeholdne, mistenksomme, og holde seg unna ham.

Men det var i orden. Det var best.

Det var annerledes nå enn i de første årene. Han kjente likevel godt den vestlige arrogansen. Russere var arbeidskraft, uvitende, fattige og primitive.

Vestlig utbytting var blitt erstatningen for den verdensmakt han hadde vokst opp i, et samfunn fylt av idealer og tro. Den som ville noe for den sovjetiske stat ble tatt vare på. Det hadde vært en stat med stolthet og visjoner, et trygt samfunn for de gamle, sovjetstaten ville aldri overlate sine trofaste arbeidere og helter til sult og nød.

Han hadde villet bygge det samfunnet videre. Først senere, da den vestlige propaganda hadde fått fritt løp og forgiftet Russland fra bunnen av, hadde han fått høre alle skrekkhistoriene. Da var Sovjetstaten oppløst, kynismen rådet, nå var det oligarkenes tid. De verdier som håpefullt var blitt delt ut til folket, litt privat eiendom, var raskt blitt sugd opp av samvittighetsløse landsmenn som hadde gjort seg vanvittig rike på kort tid.

Nå var det bare de gamle som trodde på noe, alle andre ville ha frihet og penger og musikk. De som tidligere hadde dratt nytte av partiet, dro nå nytte av at det var fritt fram for forbrytelser.

Viktor hadde først ikke trodd hva alle fortalte, fordi han hadde hatt en god oppvekst. Familien hadde ikke vært utsatt, men faren hadde vært kuet og Viktor hadde foraktet ham for det, men hadde villet desto mer selv. Da Glasnost kom, ville han være pioner for den nye sosialismen, drevet av den veldige lykken han følte den våren de alle var ute i gatene, da de visste at nå falt grensene, snart skulle de erobre verden, forenet med ungdommer fra land som hadde en annen musikk, en heftigere og mer lysende verden, som hadde utfordrende klær og

raskere motorsykler. Han ville være med på å bringe den nye, åpne sosialismen til Vesten, bidra til en verdensomspennende ungdomsbevegelse som ville ha felles mål i å oppreise fattige land, reformere det vestlige forfallet, stanse utbyttingen og stoppe krigshisserne.

Viktor hadde kjent en voldsom trang til å reise, han hadde en gang vært på Cuba med en ungdomsdelegasjon, det var en fremmed kultur, et varmt og sensuelt paradis, et land der helse og skole sto høyt, der det var glede, men et land under amerikansk blokade og derfor økonomisk utpint. Han hadde vært full av spenning fordi han der var ganske nær USA, det grådige landet som Sovjet hadde utført sin historiske oppgave overfor med å holde i sjakk, et land som snyltet på og terroriserte den fattige verden, et land som var fullt av sosiale problemer, av kriminalitet og moralsk forfall, men som likevel hadde oppnådd store resultater, nesten på høyde med Sovjet i teknologi og vitenskap.

Han hadde lært litt engelsk allerede som guttunge, kameratene kjekket seg og slengte gloser til hverandre som shuddup og fuckyou og yes. Nå ville Viktor oppleve New York, han ville lære hele det gamle Europa å kjenne; dra til London, til Madrid og Paris, besøke de land som hadde kjempet side om side med Russland under så mange kriger.

Det var perestrojka, han ville se hele verden, alt var blitt mulig. Mannen med flekken i pannen, den kultiverte og kloke nye lederen hadde som ved et mirakel skapt bevegelse og et stort nytt håp i deres mektige stat som så lenge var blitt forkalket av gamle menn. Men den dagen stridsvogner hadde skutt mot parlamentet, da Jeltsin var blitt den nye helten, visste han at det ville gå galt. Og senere ble alt verre.

I dag var igjen Moskva forvandlet, etter omveltningene var den blitt som en hvilken som helst vestlig by, et kapitalistisk mareritt, full av superbutikker og trafikk og evige bilkøer. Men Russland fikk fremdeles flere fattige blant de som hadde klart å overleve frigjøringen. Den store trygge sovjetiske verdensmakt hadde blitt knust, Viktors trygge barndom var for lengst blitt forandret til et liv blant rovdyr i kapitalismens jungel.

I Moskva kunne alt kjøpes. Alt var blitt vakrere, bedre, morsommere i byen som ville bli en del av vesten, men amerikanske barnløse par hadde begynt å adoptere russiske barn, slik de før importerte dem fra u-land, russiske kvinner ble overalt betraktet som prostituerte og sett ned på. Russere var blitt annenrangs mennesker. Kapitalismen hadde utsuget verdiene slik den hadde gjort det i andre land. De store industristedene var blitt til spøkelsesbyer der ingen hadde arbeid, der folk levde av å selge seg selv, der gangstere regjerte, der fantes ingen russisk trygghet, staten var revet bort, ingenting betydde lenger noe.

Da perestrojkaen begynte hadde Viktor vært ung, han hadde så vidt rundet tjue. Han hadde vært student, hatt en prestisjefylt militær løpebane foran seg.

Men innen han, etter å ha vervet seg for militær utdanning og blitt utnevnt til offiser, virkelig var blitt prøvd i aktiv tjeneste, var alt rasert.

Den ærefulle og populære røde arme ble nå sett ned på, den levde på levninger, det militære ble verken støttet, finansiert eller respektert, det var ingen sosialisme å forsvare, alle høye mål var borte. Nå var de blitt forvandlet til foraktede leiesoldater sendt på dødsoppdrag for å kue fattige provinser.

Viktor, som var blitt offiser og profesjonell jegersoldat, hadde ikke lenger noen sak å kjempe for. Han ble beordret til å drepe tidligere sovjetborgere som kjempet for sin egen frihet. Han skammet seg over det nye Russland. Det var ikke noe å være stolt av. Det ga ham ingen lønn. Han sto tilbake som morder og tigger.

Men alternative oppdrag ble budt ham. Fra jungelen i det nye Moskva og Jekatarinaburg. Drap. For mat eller penger. Et liv i skam. Et liv lavere enn det Viktor noen gang trodde han skulle klare, en business han aldri trodde han skulle venne seg til. Et menneskeliv for et pengebeløp.

En dag hadde det gått galt. Men han var ikke blitt henrettet. En mektig kvinne hadde grepet inn. En han nå skyldte sitt liv.

På togreisen fra København hadde Viktor hadde evaluert det skandinaviske oppdraget. Han var tilfreds. Det var godt nok. Dersom den unge Christian ikke reagerte hensiktsmessig videre, måtte han bare arbeide mer med ham. Det ville ikke bli nødvendig. Gutten ville temmelig sikkert følge Viktors forslag om å ta med kjæresten til Thailand. Han var redd nok til å ville komme seg vekk, hadde energi nok til å realisere det, og hadde møtt piken slik som Viktor hadde planlagt, de hadde allerede tilbrakt natten sammen. Han ville ganske sikkert ta henne med seg. Det ville være den beste måten, i tråd med hennes egen vilje.

Viktor hadde fort skjønt at Christian hadde vært forelsket nok til, eller i hvert fall lysten nok på å treffe piken igjen. Hun hadde sannsynligvis ikke noe rotfeste i København lenger, selv om hun hadde vendt tilbake til leiligheten som antakelig tilhørte hennes danske far, forskeren som var blitt borte i Thailand.

Piken skulle egentlig vært å finne hos moren i Bergen i Norge, men hadde dratt derfra igjen. Hun måtte savne sin far som var forsvunnet. Hun ville ha en sterk motivasjon for å dra for å lete etter ham. Det var til Thailand hun ville. Hun kom garantert til å bli med kjæresten når han inviterte henne med dit slik Viktor hadde foreslått.

Den norske gutten hadde vært en underholdende fyr med sitt troskyldige begjær, så oppsatt på å være prangende rik. Viktor kjente den vitale grådigheten fra yngre russere. Skjønt Viktor traff sjelden noen av dem. Han tilbrakte dagene alene. Det handlet om egen og oppdragsgivers sikkerhet. Oppdragsgiveren ville ikke trenge ham før samlingen i Spania var over. Da ville Viktor dukke fram fra det sted han i mellomtiden hadde latt seg oppsluke av. En tilfeldig dvale i hans soldatliv, ennå ukjent. Først om en uke ville Viktor være tilgjengelig igjen.

I København hadde båten dratt ut om morgenen. Han hadde fulgt det hele, fra kontakt mellom Christian og kjæresten ble etablert. Den rødhårede

venninnen hadde speidet i retning av Viktor der han satt skjult inne på kafeen, han trodde seg nesten sett. Han hadde senere funnet et hotellrom ved kanalen, holdt utkikk hele natten, sett båten dra ut uten at pikene var gått i land, hadde ventet så lenge at han forsto at den ikke ville komme inn igjen på en stund. Han var blitt forstyrret da han brøt seg inn i leiligheten, og hadde bare rukket et raskt overblikk. En person hadde dukket forstyrrende opp. Det ble en dårlig situasjon for videre undersøkelser, og Viktor likte ikke dårlige situasjoner. Han kunne ikke etterlate seg flere spor i Danmark. Noen ville kalt det uflaks, men for Viktor var det ikke noe som het uhell. Enten hadde han lagt inn tilstrekkelig kvalitet i planen, eller så hadde han ikke. Det var hans eget ansvar. Han hadde ikke regnet med den ekstra faktoren den ukjente gjesten innebar. Men det hadde ingen betydning. Grunnarbeidet når det gjaldt piken var bra. Hennes kjæreste ville garantert ringe Viktor igjen. Eller Viktor kunne selv ta initiativet. Hva så med venninnen med det røde håret? Han skulle gjerne ha hilst på henne. Det hadde vært noe ved henne.

Viktor Sarenko satte den lille kofferten i en oppbevaringsboks på stasjonen og gikk gjennom det velfriserte strøket til han kom til en gråere del av byen. Her var det bare tause gårder. Han måtte finne en pensjon, et billig hotell, et sted uten for mye glitter. Endelig så det ut som om det lå et vertshus for enden av gaten, der var lyden av menn som snakket, noen ungdommer som lo, klirring av glass og hvesing av damp fra en kaffemaskin. Noen der ville vite hvor han kunne finne et rom. Han hadde noen dager for seg selv nå. Han ville kanskje drikke litt. Han åpnet døren og gikk inn i baren.

Han la med en gang merke den spinkle kvinnen med det gule, kortklipte håret. Hun hadde et vakkert og sensuelt ansikt med markerte furer.

Det var svært tiltrekkende. Hun sto der bare med de lange sorte bena sine ved bardisken. Hun så litt loslitt ut. Kunne være student.

Viktor Sarenko visste ennå ikke hva hun het når hun lå i blek i det halvmørke rommet og stønnet i orgasme under ham. De små brystene hennes var spisse og harde, og bena hennes slynget seg rundt ham. Hun var gutteaktig spinkel og fast, og skalv og rystet mens han tok henne, langsomt, hardt.

De hadde ikke snakket. Hadde bare gått rett hjem til henne. De hadde først røkt en sigarett sammen. Bare røkt. Så hadde de kysset hverandre. Han likte henne. Rommet var fattigslig innredet. Noen sammenskrudde bokhyller.

En varmeovn sto og glødet. Den billige bruktmarkedsengen. Noe pynt som dinglet i en enkel lampe. Ellers nesten nakne vegger. Det var bare lampene og den store skjermen i hjørnet, stativene og fotoutstyret som var annerledes.

Han så på henne, trakk seg langsomt ut av henne, mens hun ynket seg litt. Så løftet han henne opp, og kom inn i henne igjen.

Viktor Sarenko ble hos henne om natten, og om morgenen satt han på

kjøkkenet hennes og drakk en dårlig kaffe, mens hun så intenst på ham. Han var ergerlig på seg selv. Han likte henne. Hun hadde på seg en hvit bluse som hun hadde knyttet løst om livet. Hun skar opp brød og restene av en ost, og svinset litt fram og tilbake. Av og til kom hun og kysset ham. Han kysset henne tilbake. Det var en god pike. Det gule uryddige håret hennes hang ned i pannen. De små spisse brystene hennes pekte på ham hele tiden. Leiligheten lå i første etasje. Nesten alle vinduene hadde tette gardiner. En buss brølte forbi utenfor, og de kunne høre stemmer og fottrinn fra gaten.

Hun het Anna og var freelance fotograf. Sannsynligvis levde hun av noe annet. Han trengte ikke vite det. Kinnbena hennes var enda mer synlige i det grå dagslyset. Et sensuelt ansikt. Et vakkert ansikt. Hun hadde ingen mann. Hun hadde sitt eget liv. Hun var kunstner.

Hun hadde heller ikke spurt ham om noe. Hun klatret bare selvfølgelig opp i fanget hans, la hodet inntil brystet hans. Snart ville han dra igjen.

Kanskje forsto hun det.

Viktor Sarenko reiste ikke. Han ble hos henne om natten. Han ble hos henne neste dag også. De snakket ikke mye sammen. Ingen av dem hadde behov for det. Men de ønsket begge å være fysisk i kontakt med hverandre.

Som om de skulle kjent hverandre, som om de hadde vært forbundet i et avkuttet liv som nå var skjøtt sammen igjen. Hele dagen var de i den lille leiligheten hennes, gikk bare en enkelt tur ut for å kjøpe litt sigaretter, litt brød, det aller nødvendigste. Ute var det solskinn og mennesker og trafikk i gatene. De hadde ikke behov det.

Av og til forsøkte hun antakelig å gjette hva han tenkte, men sa det ikke høyt. Nikket bare til seg selv, smilte. Det magre ansiktet hennes og de sorte blanke øynene hang ved Viktors skikkelse, Nakken hans, ryggen, hendene hans. Av og til snudde han seg mot henne, da smilte hun, og munnen hennes med den dype furen åpnet seg for å kysse ham. Han holdt henne fast, armene hennes var små og tynne, og skuldrene hennes magre. Hun hadde en hvit bluse, og han skjøv det tynne tøyet vekk fra huden hennes, slik at han kunne legge ansiktet sitt mot den og kjenne hvordan det dirret i små trekninger av hennes hud mot hans grove ansikt. Av og til drakk de kaffe, hun hadde en kartong med melk stående i det gamle kjøleskapet, en gang laget de en enkel middag sammen, litt pasta, i en av de bulkete kasserollene hennes. Hun hadde flere kokekar, brukte de andre til kjemikalier og fargepulver. Viktor så ikke på fotografiene før hun pekte på dem. Da så han, og nikket.

Hun var en dyktig fotograf. Hun likte ikke sterkt lys, hadde ikke noe behov for sol, den ødela. Viktor satt helt stille, og kjente hvordan de tynne fingrene hennes strøk over brystkassen hans. Han kjente at han ville være hos henne her inne, blant de sorte og hvite fotografiene som hang som stansede utklippsbiter av en tid som kom dem i møte. Han hadde ikke noe behov for å planlegge. Alt var riktig. De lå i sengen hennes, klynget seg til hverandre,

antakelig var det natt.

Han våknet, og kjente den svake luftstrømmen av hennes pust mot sin hals. Litt av håret hennes kilte ham under øyet, men han lå urørlig for ikke å vekke henne. Hun lå tett inntil ham, slik de hadde ligget helt siden han var kommet. Holdt hverandre, inntil hverandre. Han hadde vært her i over tre døgn nå. Det var begynt å komme en svak uro inn i blodet hans, en visshet om at dette som føltes evig likevel var i ferd med å ta slutt, og han kjente seg opprørt over det. Hele kroppen hans skrek at det var feil, men slik var det.

Han var ikke fri. Mot morgenen famlet han litt omkring seg, som etter et våpen, men husket at han reiste ubevæpnet. Av sikkerhetshensyn. Det var ikke noe problem. Han hadde lang trening i å bruke det han fant.

Anna våknet likevel, som om hun hadde merket uroen i tankene hans, men bare klynket litt og krøp tettere inntil ham. Viktor lå helt stille og stirret ut i mørket.

Da det ble lyst spiste de litt brød til frokost, hun hadde et glass med syltetøy, det var smertefullt å være fysisk atskilt fra hverandre selv under det enkle måltidet. Det var som om de måtte påta seg en uvesentlig skikk, de apet etter resten av verden. De drakk kaffe, satt tause. Men begge visste at det snart var over.

Da de kom ut på den åpne plassen, så han hvor dårlig hun passet inn.

Han angret. Han hadde vært en absolutt idiot. Men han hadde ikke klart det.

Hun var blitt med ham. Nå sto hun der, litt usikker, og forsøkte å ikke spørre ham med de store, mørke øynene sine. Han så på henne, strakte ut en arm, og trakk henne inntil seg.

Viktor Sarenko hadde reist alene til Basel. Han var ikke det lenger. Nå satt han igjen på stasjonen under den merkverdige maskinen som hang i taket, et slags kunstverk. Han hadde en vakker, blek kvinne med gult rufsete hår ved siden av seg. Hun hadde slengt en liten ryggsekk av skinn over skulderen.

Sammen løste de billetter i luken.

Da de kom fram til hotellet elsket de igjen. Rommet lå badet i klart alpelys, de kunne se de lange, slake skråningene med små mørke landsbyer. De dro langt opp, så høyt de kunne komme, der det fremdeles var en skiheis i drift.

Hun var fantastisk dyktig på ski, og Viktor Sarenko følte seg bokstavelig talt på gyngende grunn. Men han nøt situasjonen, nøt at hun kom susende forbi og så hans klossede forsøk, han la ikke skjul på hvor hjelpeløs han var. Hun var elegant, søt, og en helt annen enn i den triste baren hvor han hadde funnet henne.

Det var som om hun levde i en annen og bedre verden med ski på. For Viktor Sarenko brakte skiene liten glede, men han holdt ut. For å bruke opp disse dagene. Og for å nyte synet av henne.

Hun virket svært sikker i disse omgivelsene. Nølte ikke i forhold til hotellpersonalet. Viktor Sarenko ville ikke spørre henne ut. Men han begynte å

tenke. De sjekket ut av hotellet. Det hadde vært fint for henne, kompliserende for ham. Tiden var i ferd med å renne ut.

Han gikk trappene opp til det lille torget. Overalt satt de arbeidsløse. De satt i grupper og klynger, med grå ansikter uten smil. De sto bak de store steinsøylene med øl- og brennevinsflaskene sine. De satt på trappetrinnene og fulgte ham uinteressert med øynene. Steinhellene var flekket av gammelt spytt, og i kroken mellom veggene stinket det av piss. Noen unger løp hujende som en flokk jagende villhunder over plassen, de omringet en gammel krokete blomsterselger.

Avskjeden var overstått. Hun hadde ikke prøvd å holde ham tilbake. Men kanskje hadde hun villet.

Han hadde sitt oppdrag. Den skandinaviske piken skulle bringes til Thailand. Han var tilfreds for at det kunne skje ved hjelp av hennes egen kjæreste.

Da han gikk oppover gaten, løp en liten hundehvalp skjevt og snusende foran, nesten som om den kjente ham.

Viktors bestefar hadde hatt hund, Viktor kunne fremdeles huske hvordan det hadde føltes å bore ansiktet inn i det stri ragget. Den bet ham aldri før den ble gammel og fet. Men en gang hadde den fått hvalper, de hadde ligget der og snust og kravlet oppi bingen, da hadde den glefset og bitt ham så han blødde.

Etterpå hadde bestefaren fortalt hvordan de ringet inn ulver med flagg den gang han var gutt. Ulvene hadde vært en plage i landsbyen til bestefar, men oppe ved skogbrynet hadde mennene gravd en dyp grav som de dekket med lette kvister og granbar. Til stolpen som stakk opp gjennom dekket midt på ulvegraven bandt de en hundehvalp til lokkemat. Den hadde stått og klynket hele natten, til slutt hadde ulven tatt den.

- Kom ulven seg unna, hadde Viktor spurt, og bestefaren hadde bare sett på ham. Han hadde aldri fått noe svar.

Viktor tok opp den lille gaven Anna hadde kjøpt til ham i hotellkiosken, holdt den i hånden over rekkverket der han sto. Han hadde latt en annen side av seg selv leve. Det hadde vært fint. Hun hadde ikke spurt ham om noe. Hun hadde ikke vist noen tegn på å ville hindre ham eller følge ham da han dro. Han var glad for det. Hun skulle få leve sitt liv uten fare. Men pliktens tid var her igjen.

Han så på klokken i kirketårnet. Den viste at det var tjue minutter igjen.

Så knyttet han hånden hardt sammen og knuste det lille plastikkhjertet. Da han åpnet den var det bare små biter som drysset ned på blanke vannflaten.

Kap. 17 København, tirsdag 21. juni. Besøk på Strandvejen.

Flemming Petersen hadde begynt å arbeide i haven igjen. Hadde tatt virkelig fatt, og hadde holdt på hele uken. Haven var blitt forsømt gjennom hele foråret, det var mye å klippe og luke og holde orden på. Han følte at han kunne gjøre det nå, det var godt å ha minnestunden overstått. Det hadde vært en god seremoni, men nå ville han ikke tenke mer på den. Det var deilig med sommervarme selv om han hadde fått nok av hete den tiden han hadde vandret omkring i Thailand for å forsøke å identifisere det som blant alle de plastinnsvøpte likene kunne være hans sønn. Han hadde reist dit med en gang han fikk meldingen om at Jens var savnet. Tilbrakt dager og uker der, vandrende om i stanken. Livende redd for å finne ham hver gang han åpnet en ny pose.

Mange ganger hadde han vært i tvil, ofte måtte han gi seg, la spesialistene overta, det var bare oppsvulmede og ugjenkjennelige rester av mennesker… Til sist ble han tvunget til å innse det umulige. Han ble direkte bedt om å dra hjem igjen av kriminalteknikerne, tannlegene og identifikasjonsekspertene som var kommet fra ulike land. Han kom aldri til å glemme de dagene. Mange utslitte og desperate pårørende som ville ha visshet, til slutt bryskt avvist… Men nå var det endelig. Han måtte bare glemme de dagene. Ville det. Sommeren var igjen kommet til Danmark. Til dette friske landet.

Flemming var i gang med å klippe den store rosebusken ved terrassen.

Den føltes gammel som han selv, men det var fremdeles liv i den. Selv om den strittet av tørre og tornete kvister som rev og klorte der han iherdig forsøkte å tynne dem bort, så det faktisk ut til at den var i ferd med å sette nye og friske skudd. Hans kone hadde plantet den her på slutten av sekstitallet da de kjøpte villaen på Strandvejen, etter at hun hadde bestemt seg for å slutte med konserter, og flytte med ham til Danmark.

Det var dette han ville tenke på nå. På haven og de praktiske ting. Eller kanskje på den gang Jens var liten. Da han lette etter haveredskaper, hadde han funnet en liten bleket gummiball under terrassen, den hadde egentlig vært blå husket han. Han ble meget rørt av å se den. Deres lille familie hadde flakket mye om i verden, bodd sammen og hver for seg, det hadde kanskje ikke alltid vært stabilt for den lille Jens. Når de nå endelig skulle bo i København, gjorde han opp for det. Her hadde Jens fått en god skolegang, og fikk riktig utfolde sine evner. Han skulle ha den aller beste utdannelse, og hadde også gjort det glimrende. Selv hadde Flemming delvis bakgrunn som arkeolog, det var et godt miljø for det i København, og hans aller viktigste feltarbeid hadde funnet sted i Italien, i samarbeid med museet i Napoli. Det hadde vært meget romantisk den gang, han hadde møtt den vakre kvinnen som han skulle gifte seg med og som skulle bli Jens’ mor. De hadde møtt hverandre i Sorrento, på stien som slynger seg mellom de høye murene fra platået der byen ligger, og som svinger ned mot den lille fiskerlandsbyen ved stranden. Hun hadde skadet foten på noe glass der

nede, hadde hvilt litt ved det utsiktspunktet der stien svinger og man kan se hele stranden og bukten. Han hadde hjulpet henne opp til hennes hotell. Egentlig hadde han bare stukket av fra de andre studentene som holdt til i Herculanum, denne dagen hadde de dratt på fottur opp langs Vesuv, han hadde sneket seg til en ettermiddag her ute på egen hånd. Da han om kvelden hørte henne synge for den engelske kolonien på hotellet, var han fortapt.

Lenge etter at de fikk Jens hadde de streifet omkring på grunn av hans prosjekter og hennes engasjementer, det hadde mange ganger vært knapt med penger, men omsider hadde de tatt fornuften fangen og bosatt seg i Danmark der han hadde fått en god jobb. Hun hadde også vært glad for utsikten over vannet mot Sverige, hun hadde likt seg her i begynnelsen, men de mørke og værfylte danske vintre hadde tæret på henne, kanskje var det for lite smil og latter i dette landet, hun var blitt nervøs, deprimert. Det hadde ikke endt godt. Jens’ mor hadde syknet hen, det hadde vært forferdelige år i depresjon, før hun gikk over i den endelige sinnsforvirring som hadde endt så tragisk.

Det var Jens som hadde funnet henne.

Tidligere hadde han og Jens kunnet enes om mangt innen politikk og etnologi. Han hadde jo selv reist mye, til Grønland, til Vestindien, til de tidligere danske kolonier. Han hadde selv vært opptatt av dansk kolonihistorie, og den urett Danmark har utvist som kolonimakt. Men nå var det som om Jens med vilje begynte å anta ekstreme synspunkter, ting det var umulig å være enig i. Og Jens var totalt kompromissløs, så alt de tidligere hadde hatt så gode samtaler om ble nå umulig å kommunisere. Jens valgte å avbryte sine etnologistudier, og gikk inn for marxistisk filosofi. Etter hvert tok han til fornuft og valgte biologi, inspirert av den alternative bølgen som skyllet inn.

Flemming hadde nettopp funnet frem en rosesaks, den var litt rusten og sløv, da han sanset at det var noen bak ham. Han vendte seg, og det var Stine.

Han merket at han øyeblikkelig ble veldig glad for å se henne, selv om hun virket helt knust, sto og vred skoen ned i den fuktige grusen.

- Jeg er så lei for det, sa hun. Det var ikke meningen. Det er så fælt.

Flemming så på henne. Hun hadde vokst, hun var blitt helt voksen nå. En flott liten kvinne. Likevel var det som om hun var mer usikker og mindre enn han noen gang hadde sett henne. Han husket ikke helt om de hadde sett hverandre siden hun hadde gått til højskole. Det hadde skjedd så meget. Alt for meget. Men hun hadde vært glad den gang, husket han.

- Det er godt, sa han. Din far ringte meg og forklarede meg uheldet. Han blev litt bange for deg. Jeg vet godt du ville været til kirke. Nåh, men den sak er altså avsluttet og forbi. Det er meget godt å se deg, Stine. Jeg er meget glad. Går det godt? Du har måske fått en spennende kjæreste? Og du har holdt din eksamen her i København?

- Ja, sa Stine. Det går godt. Tror jeg.

- Vet du hvad Stine, nå tror jeg vi to skal lave noe god kaffe eller te. Og ha en god snak. Det er så lenge siden du var her sist. Det må ha vært over to år siden. Det var da du gik til højskole. Jeg kan huske du var meget glad for den.

Men det er også fint, ikke. Og det går godt i Norge også? Med din mor?

- Jo, sa Stine.

De gikk inn på kjøkkenet, og Stine satte seg ytterst på en stol. Flemming fant fram kopper og ordnet, og hun satt og ventet, sa ikke noe.

- Vi setter oss ud på terrassen, sa Flemming. Her er jo blitt sommer. Det har jeg ikke merket før nu. Du ser ellers meget godt ut Stine. Jeg er glad for å se deg. Jeg vet at det har vært svært for deg den siste tid, men…

Stine reiste seg plutselig, og sa: - Jeg kan godt ta bakken med ut.

Flemming så opp, litt forvirret: - Ja det er meget godt Stine. Godt at se deg igjen. Kan du huske det skakparti vi hadde? Det har jeg grunnet meget over. Der hadde du noen geniale træk.

Stines ansikt lyste opp. Spiller du ennå?

- Ja, jeg går til min ven Ib en gang i ugen. Jeg forsøker å holde min hjerne klar.

- Skal jeg skjenke til deg, sa Stine, og grep kannen.

- Ja takk gjerne. Og til deg selv. Og her er visst litt chokolade også, det var et held.

De satt på terrassen. Omkring dem surret det av insekter, og det duftet av blomster, gress og den jorden Flemming hadde gravd opp.

- Jeg fikk dette i posten. Det må være Jens som har sendt det, sa Stine. Det var blitt sendt til den gamle leiligheten til Herdur. Det var jo der jeg bodde når Jens dro. Men den må ha blitt liggende ett eller annet sted. Det er jo veldig merkelig. Litt uhyggelig bare. Jeg har bare ikke fått den før nå. Jeg vet ikke hva det er. Det er kanskje noe han mente jeg skulle gi deg.

Hun rakte Flemming pakken, og Flemming åpnet den og tok opp platen med figuren.

Jeg er lei for at jeg ikke har vist deg den før, sa Stine.

Nei, nei, mumlet Flemming. Det kunne du jo ikke. Du visste jo ikke om den, den var jo kommet bort. Men vi må finne ud av dette Stine, det er merkelig.

Interessant. Men uden besked. Tenk om…

- Pakken er blitt sendt før jul sa Stine. Se datostempelet her.

Flemming sank litt sammen igjen.

Stine satt lenge og så ned. Så sa hun: - Jens var ikke sånn som han sa. Jeg mener, han var annerledes, også…han var.

Flemming så på henne.

- Var ikke Jens ordentlig mot deg?

- Jo, men…

- Jeg ved, det var svært. At din mor fikk det vanskelig. Det var ikke så godt. Jeg skulle ønske at hun ville ta kontakt med meg. Jeg synes det var så hyggelig med dere alle tre. Også din far fra Norge, da han besøgte meg.

- Det kommer ikke mor til å gjøre, sa Stine. Hun vil ikke til Danmark mer.

- Men du kan godt li å være i København, sa Flemming.

- Ja, sa Stine. Det er jo her jeg har mine venner. Eller, jeg vet ikke. Nå bor jeg i Bergen. Men jeg taler ikke bergensk. Og Trond vil at jeg skal prøve å bo i Oslo. Jeg vet ikke hvor jeg bor egentlig. Kanskje drar jeg til et annet land. Jeg har lyst til å studere i utlandet et år.

- Ja, sa Flemming. Du er jo blitt en voksen kvinne nå. Det kan være godt å reise. Meget fint. Oppleve verden. Det er smukt. Men du er alltid meget velkommen til fortsatt å bo i København. Jeg vet ikke om din far har nevnt det for deg, men om du ønsker å benytte leiligheten mer, skal du godt gjøre det. Så lenge du bare vil. Jens er ikke mer, han er… død, og jeg må gjøre noe med den leilighet. Og Stine, jeg vil altså at du skal få den. Ha den i ditt eie.

Flemming visste ikke at han hadde sagt noe galt, men Stine satt og stirret på ham. Han så at hun var nær på å gråte. Så hadde hun styrtet på dør. Han hadde forvirret fulgt etter henne ut, spurt hva det var. Stine hadde bare grått.

– Du forstår det ikke, du heller, hadde hun snufset, i det hun ga ham en klem. Du er så snill, men du forstår ingen ting.

Han tok opp den dekorerte platen, gransket den fascinerende figuren. Han hadde aldri sett noe liknende. Den var altså fra Jens. Sendt for over et halvt år siden Det føltes likevel som et livstegn. Som en protest fra den steile Jens mot å bli lagt i graven. Selv om den var postet før… Flemming kunne ikke hjelpe for at han tenkte slik igjen. Sendt til Stine. Så var den måske ikke til ham. Ingen beskjed. Ingen hilsen. Den måtte være myntet på Stine, men det var noe underlig noget å sende som gave. Det burde da foreligge en eller annen hilsen? At Jens hadde sendt den til Stine kunne også bety at det var noe han ikke ville at Mona skulle vite om. For at den ikke skulle bli sendt i retur av Mona? Det var ille med denne konflikten som hadde oppstått mellom dem. Den var blitt helt uforsonlig.

Men ingen av dem var jo av det forsonlige slaget.

Han dreide og vendte på figuren. Dette symbolet kunne ikke skaffe ham Jens tilbake, men han hadde lyst finne ut hva det egentlig var for noe. Den var ingen personlig hilsen, den føltes ikke slik. Kanskje var den noe Jens mente han burde vite noe om. Noe faglig. Noe etnisk kanskje. Eller biologisk. Det kunne bety hva som helst. Han merket at han egentlig ikke kunne li’ den figuren. Han la den tilbake på bordet, og bestemte seg for å grave videre. Han hadde altså bestemt seg for disse rosene i dag. Her skulle være orden fra nu av.

Flemming Petersen var optimist av legning, hadde vanskelig for å gi opp, han hadde vært ung i en enkel men god tid, hadde følt at livet var et eventyr, og at han alltid hadde kunnet riste av seg det onde. Han likte å arbeide hardt, studere og bli anerkjent og var blitt respektert for det. Han hadde stått i spissen for mange spennede prosjekter, hadde levd et langt liv. Han var lykkelig for det samfunn og den velferd man hadde bygget opp i Danmark. Men minnet om

årene han hadde opplevd som liten gutt satt i. Han visste at de alltid ville sitte i kroppen, hans mor hadde vært jødisk, men forlatt sin tro da hun giftet seg.

Hans brunbarkede, furede ansikt med sølvgrått, krøllet hår vitnet om at han holdt seg i god form, men de som kjente ham visste at han ikke var noen stor friluftsmann, mer en reisende. Han hadde helt siden han ble enkemann, levd alene her ute. Var stadig litt impulsiv, men kunne henfalle i funderinger. Om han tidligere hadde vært en smule hissig, var han nå blitt gammel og vennlig. Han hadde hele tiden vært svært stolt av Jens, men det hadde vært vanskelig å si det til ham, Jens hadde alltid vært i et konkurranseforhold, og hadde uten skånsel bebreidet ham sin mors tidlige død.

At Jens nå var borte, var likevel tungt. Han kunne ikke si annet. Det var en tomhet han ikke kunne komme utenom. Likevel var det som bly var blitt løftet at skuldrene hans etter at han for to dager siden hadde tatt den siste avskjed med Jens. Akseptert hans død som et endelig faktum. Der, under minnehøytiden, hadde han i alles påhør endelig gitt Jens sin uforbeholdne anerkjennelse. Han hadde kjent at kroppen hadde begynt å rette seg opp etter han hadde gjort det. At den likte å bevege seg, likte å leve. Denne figuren var vel ikke noe å bry seg om. Men nå kjente han seg plutselig, og helt urimelig, trett igjen.

Kap. 18 Torsdag 23. juni. St. Hans aften. Og 24. juni i København.

- Hei, sa Trond i telefonen. Vil bare si takk for sist. Jeg er glad for at jeg tok den turen nedover sist helg. Det var fint i København. Sol og sommer.

- Så bra Trond. Mona lød avslappet og glad i stemmen. Jeg snakket med Stine. Hun ringte meg faktisk. Hun var visst glad for å se deg. Lei seg for at hun ble forhindret i å være til stede ved seremonien. Jeg sa vi var blitt enige om å gjøre det slik at du dro. Det var godt å komme videre for deg også, var det ikke?

Trond tenkte seg om: - Det var en fin seremoni. Men litt rar. Ikke mange jeg kjente der. Men Stine kom jo i trøbbel. Det ble skikkelig tull. Kunne blitt ganske farlig, faktisk.

Men jeg hilste Flemming fra dere begge.

- Hvordan tok Flemming det?

- Du kjenner ham jo.

Det var taust.

- Jeg beklager, sa hun. Jeg kunne bare ikke.

Trond tok opp et ark på skrivebordet og så litt på det. Slapp det ned igjen.

- Jeg tror han forsto det, sa han. Han bryr seg veldig om Stine. Han vil gi henne leiligheten til Jens, det er masse penger. Vi kan protestere, men hun er jo myndig.

- La Flemming få gjøre hva han vil, sa Mona. Han er en snill gammel mann som elsker Stine mer enn hennes egne foreldre gjør.

- Vær nå grei, Mona. Snakk for deg selv. Det er ikke det med Flemming som bekymrer meg.

- Vet du hva Trond. Du må slutte å bekymre deg. Du bekymrer deg alltid.

Stine er voksen. Du vet godt hun klarer seg. Dersom du tror at Herdur trekker henne med på gale ting, tar du feil. Herdur har virkelig skjerpet seg, fått egen butikk, smykkesalong, eller hva det nå er. Herdur er virkelig flink. Hvis Stine vil slå seg ned i København, så gjerne for meg.

- Du vet kanskje at Stine har truffet en fyr som heter Christian Frederik Ahlsen, og at det har tatt av litt. Christian Frederik, intet mindre.

Mona lo.

- Så det er det som plager deg nå. Det er vel ikke merkelig. At hun blir begeistret for en gutt. Det er naturlig for unge piker det, Trond.

- Si meg, har du truffet han?

- Nei, men jeg vet at de traff hverandre på Finse eller Geilo i påsken.

- Det er en skikkelig pappagutt, Mona.

Hva så? Du kan ikke styre hva slags gutter hun vil være sammen med. Jeg vet du gjerne vil at hun skal ha alle disse fine verdiene dine. Men ærlig talt tror jeg hun aldri kommer til å bli verken forsker eller samfunnsstøtte. Hun er ingen sekstiåtterkloning Trond. Hun liker tiden hun lever i, liker å ha det gøy.

- Jeg har undersøkt litt om denne Christian Ahlsen, sa Trond.

- Ja det skal jeg vedde på at du har.

- Han later til å være en skikkelig bortskjemt drittsekk.

Monas stemme var mer utålmodig nå: - Trond da. Ta deg sammen. De tullet seg litt bort med den båtturen. Det er da ikke all verden. Lev ditt eget liv Trond, bare litt. For Stines skyld i det minste.

- Jeg har truffet en kar som heter Iglem som jobber for familiefirmaet.

Han kjenner forresten godt din gamle venninne Hanne.

- Nei, fy faen. Har du møtt den kvalme Andreas. Alvorlig talt Trond, nå roter du. Dersom du virkelig skal finne et motbydelig menneske, så se heller litt på Andreas Iglem. Det er virkelig en rotte. Hanne sliter med ettervirkningen etter ham ennå. Nei, greit at du ringer men…

Trond pustet så rolig han kunne.

- Jeg ville bare nevne det for deg, sa han. I fall du ikke visste det.

Christian Frederik Ahlsen har vært i søkelyset hos børstilsynet flere ganger. Det synes jeg er temmelig alvorlig… Ja, ikke spør meg om hvordan jeg vet det, er du snill. Men Andreas Iglem har, for å si det mildt, til tider vært ganske så forbannet på ham. Og ikke nok med det. Den Ahlsenfyren var altså sammen med Stine i København. Han rotet det til slik at Stine bommet på seremonien etter Jens. Og han satte Stine i fare, Mona.

- Hva kan jeg gjøre med det, skrek Mona brått. – Hva faen kan jeg gjøre med det Trond?

Etter den samtalen hadde Trond bare en eneste trang: En halvliter pils på utekafé. Det var faktisk sankthansaften, og han var invitert av noen venner til å feire kvelden på Herbern. Trond likte denne skikken med å brenne bål ved vannet på årets lyseste natt. Den forheksede nordiske natten, da det ikke blir mørkt i det hele tatt. Han satt og vurderte det, men ett eller annet bremset i ham.

Det var blitt noe skikkelig rot med Stine forrige helg, han følte på en uklar måte at han hadde sviktet henne ved å dra før hun var kommet tilbake. I dag var det onsdag, han skulle ta sommerferie fra helgen av, han håpet på å få Stine med på en tur. I morgen kom det ikke til å skje noe på instituttet, ingen hadde vel noe særlig fore der på fredag heller. Studentene var borte for lengst…

Trond reiste seg brått. Han hadde plutselig fått dårlig tid.

Det var lenge siden han hadde reist med danskebåten. Nå satt han i kafeteriaen og spiste en dugelig porsjon stekte pølser. Han hadde med vilje gått akterut. Så mange ganger hadde han sittet her med Stine i gamle dager da det ble for dyrt å fly. Som regel hadde hun vært med ham én av eller begge veiene. Det var gode minner, de hadde tegnet, spilt på automater, sittet i flyvestolene og gjort en masse ting de alltid pleide å gjøre.

Han så ut av vinduet da de sakte gled forbi Hurumlandet. Det blinket og klirret i tallerkener og spilleautomater fra den dype vibreringen i skroget.

Holmer og svaberg passerte like utenfor skipssiden, han så hvordan det var

stablet opp bål av drivved, paller og planker som skulle tennes i kveld. Her og der lå en snekke på det solblanke vannet, pyntet med bjerkeløv og med det norske flagget vaiende fra rorkulten akter.

Trond var i godt humør. I morgen skulle han stå på dekket og se Københavns tårn og spir igjen; Børsens tvinnede dragehaler, kuppelen på Marmorkirken, alle de vakre bygningene som representerte så mye mer kultur enn Oslos traurige havnebasseng. Det var en god følelse. Han ville kjøpe Information og dessuten Politiken, og se om nekrologen han hadde sendt om Jens sto der. Det hadde vært en motvillig prosess å skrive den, men etter minnestunden og møtet med Flemming hadde han likevel gjort det. Han hadde begynt på den mens han satt i Jens sin leilighet og ventet på Stine, fremdeles i en underlig stemning etter minnehøytideligheten. Jens hadde stått så tydelig for ham. Han hadde lest gjennom utkastet på flyet tilbake, renskrevet og mailet det etter at han var kommet hjem. Han var usikker på hvordan redaksjonen ville ta i mot den, den var jo skrevet på norsk, og han visste ikke om det gikk i en dansk avis, så han laget en oversettelse i tillegg.

Trond fikk en fin kveld på danskebåten, og en god natts søvn. I lugaren drømte han at han våknet av forandringen. Det var en høyttalerstemme, og drømmen gikk over i fornemmelsen av at han var på reise. Her var plutselig fullt av ivrige danske stemmer ute i gangen. Han rakk så vidt å ta heisen opp til kafeteriadekket for å se de grønne kobbertårnene, men havnen nærmet seg med faretruende hastighet, og han skyndte seg ned og fant sin togkupe. Han prøvde å samle sakene sine, klar til å gå av, men så gikk det opp for ham at det var noe som ikke stemte. Dette måtte være en annen by. Det måtte være Helsingør.

Klokken viste en time for tidlig. Og toget var blitt stående på stasjonen. Han kjente han hadde en uro i magen. De legoaktige husene tvers overfor stasjonsområdet var vennlige, med små spisse møner og hyggelige farger. Stines dukkehus. Korridoren var full av danske familier med barn, et par ski lå på gulvet. Nå satt han på toget. Det var Kronborg slott, selvfølgelig. Stedet hvor Shakespeare hadde latt Hamlet spille gal, for å klare den forferdelige historien om svik og forræderi, for å takle spørsmålet om hevn… Jernmasse i bevegelse, togrytme i kroppen. Men det var noe som ikke stemte. Det ristet og klirret.

Nord-Sjællands landskap flimret forbi, med gårder og nakne grener under den voksende marshimmelen. Brune og grønne marker, hvite storgårder bak alleer, fabrikkanlegg ute på de flate åkrene. Nå dundret de forbi Østerport og Nørreport stasjoner, toget bremset ned, og han var inne på Københavns hovedbanegård.

Der skulle han gå av. Men han kunne ikke komme ut. Og stemmen sa at det var sommerferie.

Han våknet av at han frøs og at båtens høyttalerstemme igjen sa at klokken var halv syv, og at de ville være inne om en time. Forvirret våknet han på ordentlig, ute av drømmen. Han reiste med båt, ikke tog! Kunne han ha drømt alt dette på et par sekunder? Fra høyttaleren hadde begynt å snakke? Det hadde

vært helt virkelig, som en film han selv hadde vært med i sammen med Stine, og det hadde vært kaldt.

Trond trakk teppet litt tettere om seg, litt tung i hodet, og drøyde med å stå opp. De var kanskje inne alt, for båten lå nesten i ro nå. Han måtte raske seg for å rekke frokosten. Han sto opp, og følte på en liten skuffelse over at Stine ikke lenger var fire år.

Det var blitt vakker morgen da han gikk i land fra det som her alltid hadde hett Oslobåten. Den lå kanskje på et annet sted i havneleiet enn hva han husket, men den følelsen av å stå oppe på soldekket og se Københavns spir og kupler og det ombygde pakkhushotellet nærme seg, noe han hadde rukket så vidt, hadde vært akkurat så eventyrlig som han hadde tenkt. Å ha vært her med fly sist helg tellet ikke.

Han gikk raskt i land med den lille ryggsekken sin, følte seg lett og fri.

Gatene opp mot Kongens Nytorv var dekket av morgensol, og Trond følte seg helt ung igjen, det var nesten som han så for seg at Stine, en liten ivrig og glad småjente, skulle komme løpende mot ham. Den gode følelsen av å gå i land i København, for å møte det lille mennesket han brydde seg mest om i hele verden.

Han ville føle seg lykkelig hele denne dagen, tross årene som hadde samlet seg i kroppen hans. Mye var nå blitt enklere. Nå var det bare han og Stine, verken Mona eller Jens var her, og Stine var en voksen jente det var interessant og spennende å være sammen med. Han fikk tillate seg å leve i de gylne minnene noen timer inntil de møttes. Han hadde med vilje ikke ringt Stine siden mandagen. Ville ikke at hun skulle føle at han maste. Dette skulle være en liten overraskelse. Passet det ikke i dag, passet det sikkert i morgen. Eller neste dag. Nå hadde han rikelig tid for henne om hun hadde lyst.

Han frydet seg over at han bare hadde begynt ferien i går.

Instituttsekretæren ville bli sur, hun hadde gjort listene ferdig, men pytt, det ville være fort glemt. Nå var det sommer. Trond kunne gjøre akkurat hva han lystet.

Københavns tusen interessante muligheter, antikvariater, bøker og gamle kultur ventet ham. Dessuten hadde han en avtale med Flemming. Den første morgen i det vakre København, en junimorgen som gjorde byen lett og glad og levende.

Foreløpig var det ikke mange ute. Det var fredag, Sankthansdagen, i går hadde han foretatt sin lille feiring i baren på danskebåten, hadde faktisk engasjert en søt kvinne til dans, hun hadde smilt og vært hyggelig og kanskje litt interessert, de hadde vekslet noen muntre replikker, hun var god og myk og fast å holde i på gulvet, men Trond hadde vært strålende fornøyd med det. Han reiste ikke med båten for å feste eller kjøpe matvarer. Han ville bare gjenoppleve den gamle reisestemningen, gleden over å skulle møte Stine. Han hadde lagt seg tidlig, i enelugar, det hadde han heller ikke hatt råd til den gangen, men lugaren ristet og klirret likevel slik den skulle, og han hadde sovnet fornøyd, til tross for den rare drømmen etterpå.

I forbifarten kikket han på tavlen på det kongelige teater, det var sommerlukket. Så skrådde han over det runde Kongens Nytorv, mot d’Angleterre. Han snudde igjen, la turen i stedet om Magasin, visste ikke helt hvorfor, men gikk gjennom den store parfymeavdelingen, tenkte et øyeblikk på å kjøpe noe her til Stine, men det føltes litt rart, hadde aldri gjort det før.

Kanskje bedre å gå opp Strøget for å se om han kunne finne noe morsomt til henne i en forretning der, en bok eller et intrikat kodespill.

Her var allerede fullt av svensker som på vaggende skånsk var ute for å handle. Han nærmet seg Amagertorv, her var blomster, sol, og utropere som solgte sine varer. Han gikk forbi Lilly, butikken for brudekjoler, konfirmasjonskjoler, dåpskjoler og tyll. På høyre side av torvet lå flere gavebutikker, Hennes og Mauritz, Tobakkmuseet, og den store forretning med havanacigarer: W.Ø. Larsen, Kgl. Hofleverandør. Den var så erkedansk at det var nesten synd han ikke røkte. På venstre side hadde han Illums bolighus, det store innredningsvarehuset.

Trond måtte i sin drømmende tilstand brått vike til side for tre karer som kom rett i mot ham. En svær, kraftig, med tatovering over hele håndbaken og i svart treningsdrakt gikk i midten med to andre karer på hver side. Det virket stinne av stereoider og tok all plass, og da det var en ansamling ungdom der fra før ble Trond ufrivillig klemt opp mot Storkespringvannet ute på Amagertorv.

Gjennom takrørsivene på toppen skimtet han Cafe Norden der han hadde sittet sammen med Stine for en uke siden.

Litt satt ut av det brå stemningskiftet, og plaget av de støyende ungdommene, trakk han inn i Købmagergade, den store handelsgaten på tvers av Strøget. Der sto to barnevogner og to smarte unge mødre bøyde seg over vognene. Utenfor Illums varehus var det masse blomster. Tett i tett sto bukettene i spann under den store videoskjermen midt på varehusflaten. Blomster var heller ikke riktig å kjøpe til henne. Det ville bare bli rart. Han måtte finne noe annet. Her var store butikker. Dansk leketøysbutikk med en vaktsoldatfigur. Han gløttet bort på Museum Erotica, Københavns erotiske museum, en glorete turistfelle. Det var stengt. En kvinne i rødt skjørt og sort bluse vasket inngangen, det kunne se ut som om hun var en del av museets betjening.

Trond fikk brått en lyst til å titte innom Oxford Clothing Company, den store ekviperingsforretningen. Han ville da ha noe til seg selv også. Kle seg litt opp. I løpet av impulshandelen her fant han en kortermet hvit skjorte, så en god stund på en lekker dress, men endte med å kjøpe en nokså dyr badeshorts. Det var jo sommerferie. Foreløpig byferie, men her i København var det hygge i massevis. Han måtte finne en fin gave til Stine nå. Noe virkelig interessant.

Kap 19. København, fredag 24.juni. Nekrologen.

- Aj, refuseret? sa mannen med sølvkrøllene, og Trond følte seg litt uvel når han møtte blikket. Det var blikket til en far som nylig hadde mistet sin sønn.

En sønn som faren hadde sett lite til de siste ti år, men som vel en gang hadde vært, som for alle fedre, hans livs store opplevelse, stolthet og håp, og som vel også hadde knust en passende del av farens drømmer ved ikke å ville følge den vei farskjærligheten hadde ment var den rette.

- Altså, refuseret, gjentok Flemming Alexander Petersen for seg selv. Det var da no’ værre noget! Og hvilke fejl skulle så være deri? Han så med sine sterkt blå øyne mot Trond, ikke bebreidende, ikke undrende, bare trist. Som om han var forberedt på nok en skuffelse fra den bortkomne sønnen, noe som heller ikke denne gang ville få ham til å slutte å elske ham, på tross av de umulige forskjeller i verdier og erfaringer og de emosjonelle konflikter som synes dømt til å ligge mellom generasjonene, selv etter at det tunge budskapet nå var mottatt og hadde avsluttet deres mellomregning med en stor tykk strek.

- Ingen, så vidt jeg kan forstå, sa Trond. Det var bare merkelig. Det er vel ikke vanlig å få nekrologer refusert? Selv om det ganske lenge siden vi hadde kontakt, mener jeg det faktiske opplysningene er riktige. Jens la lite skjul på det han hadde fore. På en klatretur jeg nylig hadde tenkte jeg gjennom det han hadde fortalt meg. Det er ingen feil her. Og det var slik jeg kjente ham.

- Du klatrer stadig væk, sa den andre. Det var også til stor glede for Jens.

Han talte alltid begejstret om jeres ture. Men jeg kunne ikke lide den sport. Nei men om jeg kunde.

Trond møtte de blå øynene igjen, og følte plutselig en varme som strømmet fra dem og gjennom sin egen brystkasse.

- Jeg skal finne ut av det, mumlet Trond. Det må ha en annen forklaring.

- Det er vakkert skrevet, sa Flemming, og kikket igjen ned på de to utskriftsarkene han nettopp hadde lest. Så ble han taus. Den lange, tørre pekefingeren hans grep innenfor snippen et øyeblikk, gned litt frem og tilbake på den rødlige, litt innfalne halsen. Så var det som om underleppen hans begynte å vibrere. En lett fin, dirring: - Så er han altså død, Jens. Lavt og konstaterende. Som til seg selv.

Trond følte med ett en dyp sjenanse blandet med det veldige savnet han selv hadde undertrykt i mange år. Begge hans foreldre var døde, han hadde gjort seg fort ferdig med det. Det hadde likevel ikke vært lett. Men nå følte han igjen den store tryggheten, støtten i ryggen, den han forlengst hadde glemt, og som han ikke visste før nå at han hadde savnet. Å sitte her hos den eldre mannen.

Hos en far. Sitte og være trygg.

- Vi skal godt nok have det trykket, sa den eldre. Du var jo ligevel hans ven.

Trond Bjerre nikket, forvirret. Det hadde vært uendelige mengder med ord, forklaringer, unnskyldninger, svik og skam inne i ham ett eller annet sted.

Men den gamle mannen med sølvkrøllene hadde visket ut alt sammen.

Trond hadde ringt til Flemming fredag ettermiddag, etter at dagen hadde blitt mye annerledes enn han hadde tenkt. Først hadde det vært den frustrerende opplevelsen i avisredaksjonen, etter det hadde han heller ikke lyktes i å få tak i Stine. Han hadde ventet i det lengste med å bestille hotellrom, men hos Stine var det låst, og mobilen hennes var som vanlig ikke å få kontakt med. Det var irriterende, det skjedde stadig oftere. Trond prøvde å legge ergrelsen til side, men alle de små tegnene adderte seg opp til en ny stor bekymring, eller snarere en irritasjon. Men han hadde bestemt seg for ikke å trenge seg på. Han hadde tatt ferie og hadde god tid. Da han ringte Flemming var han blitt invitert hjem til ham, og nå satt han her i den hyggelige stuen, så ut over Øresunds blå vann mellom hvite gardiner, fant seg plutselig i ferd med å snakke, snakke med den eldre mannen. For første gang på lenge følte han seg forstått.

I avslaget fra avisen var det notert at kronikken om Jens kunne inneholde «faktiske feil og udokumenterte påstander», Trond måtte forkorte den noe, kanskje gjøre den mindre spesifikk. Hvem var det som mente det? Og det var da ingen kronikk! Det var et minneord. En nekrolog. Hvem var det som kjente Jens bedre enn Trond? Han hadde tatt med seg lappen ut igjen og gikk inn på en kafé for å studere den nærmere. Da han ringte tilbake til redaksjonen, fikk han en lang lekse fra en automatisk svarer om hvilke nummer han måtte taste for at de skulle kunne hjelpe ham. Det var umulig for Trond å dekode den danske tellemåten så raskt, så han havnet isteden hos damen i ekspedisjonen nok en gang.

Men den som hadde signert kommentaren var ikke tilgjengelig nå. Hadde tatt week-end. Heller ikke stedfortrederen var til stor hjelp.

- Hva kan jeg så hjelpe deg med, hadde hun sagt med tålmodig stemme.

Trond fortalte det.

- Det hender dessverre ofte at vi må be om endringer. Særlig ved svært personlig og følsomt stoff. De må tro meg, det er ikke alltid lett. Det er redaksjonens ansvar. Det er ofte meget underlige ting man ønsker trykket. Det er dessverre påkrevet å redigere, ta bort det mest irrelevante.

- I dette tilfelle var alt relevant, sa Trond, mens han beholdt sindigheten.

Den døde var en god venn av meg. Det var et minneord over han og hans virke.

- Det er nok nesten alltid sådan, sa damen. Man opplever at man har lavet det riktig godt. Hva var det som ble påpekt da? Har De arkivnummeret?

- Nei det har jeg ikke, sa Trond. Han kjente at han ikke hadde lyst til å være veloppdragen så mye lenger. Jeg fikk et standardavslag. Så jeg forstår fremdeles ikke hva som kunne være galt med den.

- Var den svært lang, spurte damen forsiktig.

- Nei, jeg forsøkte å være kortfattet

- Inneholdt den konkrete navn på firmaer eller institusjoner, sa damen tålmodig.

- Ja, sa Trond etter å ha tenkt seg om. Det gjorde den visst.

- Det kan være forklaringen. Men er De ellers vant til å formulere Dem i skrift?

- Ja, sa Trond, og kjente det nærmet seg en grense. Jeg er vant til det. Men hvorfor skal et firma eller en institusjon ikke kunne bli nevnt i en nekrolog?

Eller kronikk, for den saks skyld.

- De aner ikke hva som folk i ubearbeidet sinne, sorg eller med andre motiver dessverre kan skrive, sa damen. Vi har et redaksjonelt ansvar. Vi kan ikke la antakelser og løse påstander skade vel ansette virksomheter.

- Og kanskje gode annonsører.

- Det der er Deres ord, sa damen skarpt. Var det noe jeg ellers kunne hjelpe Dem med? Som sagt, jeg vil anbefale Dem å være noe mer generell, men skriv personlig, for all del, og sørg for å bruke godt dansk sprog så går det nok meget godt. Jeg kan love at den igen vil bli seriøst behandlet. Hvilken person var det forresten tale om i den artikkel?

- Jeg tror jeg heller vil være litt generell nå, sa Trond innett. Så jeg ønsker dessverre ikke si det. Jeg vurderer å sløyfe avdødes navn fullt og helt. Et minneord der den avdøde er helt anonym er nok det beste.

Han sa farvel og damen sa tålmodig farvel tilbake, tilsynelatende uten å ha oppfattet verken hans ironi eller raseri.

Han fortalte ikke det siste. Men alt det andre. Flemming Petersen lyttet.

- Det lyder da utroligt. Her står kun sandheden. Det må være en misforståelse. Og det er også skrevet på et udmerket dansk.

Trond tok opp arkene, og leste dem for nte gang.

- Det eneste jeg har nevnt spesifikt er at Jens var forskningsdirektør og leder for forsøkslaboratoriene i et navngitt multinasjonalt selskap da han døde.

Det kan verken være noen hemmelighet, eller feil på noen måte. Hvis man da ikke…

- Ja? - Hvis det da ikke er slik at det er dårlig markedsføring at en ansatt dør.

Trond Bjerre så bittert på Petersen senior, men Flemming rystet på hodet.

– Nej, nej, det var da en forferdende tanke. Slik er det ikke, mumlet han. Det er noget andet, noget helt andet.

- Så, hva er det da, spurte Trond og sukket. Det var vel heller ikke å vente at den gamle skulle ha kjennskap til det nyliberalistiske næringsparadis’ tankeverden. Han stammet fra en hederligere tid. En tid der løgn og sannhetsdreining ennå ikke var blitt vekstnæring nummer en. Han var fra tiden før informasjonskonsulentene.

- Jeg forsto aldri hva hans job derover gik ud på, sa Flemming. Han fortalte mig aldrig noget. Men han var en dyktig dreng. Det havde vært meget rart at vide. Men han ringede meg aldri.

Det hadde vært en god kveld. Trond lå i hvite lakener i en gammel manns gjesteværelse, og forsøkte å la være å tenke. Det var kommet en ro i kroppen hans. Gjesterommet her ble nok brukt til flere ting, det lå en del verktøy og tidsskrifter i esker på gulvet, men her duftet likevel rent, og sengen var god, med dyner og putetrekk. Han merket hvor godt det var å være gjest i et ordentlig hus.

Og merket plutselig hvor enormt han hadde savnet å komme hjem, hjem til sine egne foreldre som var døde for over femten år siden. Følelsen av å være velkommen, uten anklager, uten kritikk, uten å måtte hevde seg eller bekymre seg for noe. Komme hjem der alt var i orden, der de kjente ham og var glad i ham og stolte av ham, han husket nøyaktig hvordan det føltes. Et hjem der de lyste opp av ekte glede når han kom, det at han kom på besøk var i seg selv en gave til dem. De hadde alltid gjort og ville alltid gjøre det beste for ham. Han ville få velkjent mat til middag og frokost, og han ville, etter de hadde pratet altfor lenge egentlig, rusle ut i hagen eller garasjen eller lete etter noen saker han visste lå ett eller annet sted i den gamle skuffen hans som fremdeles var urørt, og nå egentlig bare full av gammelt skrot, men der hver eneste defekte ting bar minner om all den lykkelige tid han hadde tilbrakt i huset, alle ideene han hadde hatt og alle tingene han hadde drevet med som gutt.

Her var den samme følelsen blitt vekket, og i det samme slo det ham at dette værelset antakelig hadde vært Jens sitt rom den gangen han bodde hjemme og gikk på skole. Det var en sjokkerende tanke. Trond så seg omkring, det var nesten lyst i rommet enda det var natt, det var jo midtsommer, og han så det gamle tapetet, så de malte listene og skapdørene og lampen og det hvite sengeteppet han hadde lagt over stolen. Nei, her fantes ingen spor etter Jens. Alt hadde nok blitt pusset opp og forandret etter at han hadde flyttet ut. Og Jens hadde knapt hatt den type følelser. Han snakket aldri om sine foreldre. Men kanskje taklampen? Den var kanskje den samme som den gang? Den hadde kanskje også Jens ligget og sett på.

Trond kjente hvordan kroppen hans grånet til grove korn igjen da han kom til å tenke på hva han hadde lovet. For da han og Flemming hadde sittet foran stokkrosene ved den hvitkalkede veggen og hygget seg med et parti sjakk i den milde kvelden, hadde han sagt at han gjerne ville hjelpe Flemming med å gå gjennom Jens sine papirer. Så de hadde avtalt å dra inn til byen sammen i dag og eventuelt låse seg inn med Flemmings nøkkel. Dersom Stine fremdeles var på tur med Herdur, ville det være godt nok, for de skulle heller bruke lørdagen på en riktig opprydning i leiligheten.

Det ble morgen og de hadde en hyggelig frokost. Da viste Flemming Trond gjenstanden som Stine hadde kommet med. Det var en mørk plate. Omgitt av en nesten lukket ramme bestående av fire prikker gjentatt i ulik størrelse og farge, utført på frihånd, sto en stilisert menneskefigur med fugleaktige trekk, noe som kunne minne om et gammelt søramerikansk indianersymbol, eller kanskje

noe egyptisk. Likevel med noe aggressivt over seg, som en heraldisk ørn fra Balkan, selv om den var grovere utformet.

- Jeg forstår den ikke, sa Flemming. Det er åpenbart en etnisk figur. Men hvorfor skulle han sende os den, hvorfor sendte han den til Stine? Der var ingen beskjed. Kun denne besynderlige fuglemand. Det er riktig at den har blevet sendt inden jul. Poststempelet havde synlig dato, det er Bangkok den tiende december.

- Det er kanskje en julegave, sa Trond, og laget en rask skisse av figuren i notatboken sin.

- Jeg kan godt forstå at han vilde sende Stine en gave, sa Flemming. Men det er likevel merkelig. Denne figur er ikke nettopp køn. Jens tok dessuden fullstendig afstand fra julen. Det var noget med den kommersielle kristendom.

Han har hellere aldri gitt meg en julegave siden han ble voksen. Du kendte jo hans ideer. Jens kunne være meget stejl.

Trond nikket. Han kjente dem så alt for godt. Han ville tenke på noe annet.

- Så Stine var altså her ute? Trond lukket notisboken. Han følte seg glad og stolt.

- Hun kom for å gi meg den, sa Flemming. Og for å sige at hun var ked av at det var gått så galt den annen dag. Hun er en meget sød pige.

- Ja, sa Trond. Jeg skulle ønske jeg forsto henne bedre.

- Det er ikke nemt, sa Flemming. At forstå sine børn. De forandrer seg.

Men hun er meget glad for deg. Jeg kan godt se dere har meget til felles.

- Sa hun det, sa Trond.

- Nej, ikke lige ud, sa Flemming. Men hun gav meg en knus, og sa at jeg heller ikke forstod henne.

Det var en klar og fin morgen, og solen hadde for lengst steget opp over den mørke stripen av Sverige på den andre siden av det blinkende Kattegat. De hadde tatt kaffen med ut. Det var godt å sitte her ute på de slitte havemøblene til Flemming, som rugget litt ustøtt fordi de gamle stenflisene hadde sunket ned her og der slik at underlaget ikke lenger var jevnt. Trond satt og drøyde sin kopp.

Etter gårsdagen hadde han egentlig fått nok av byen. Han hadde ringt til Stine, vært hos avisene, etterlyst nekrologen som var blitt holdt tilbake. Trond kunne ikke hjelpe for det, men hadde følt alt som et en anklage og avvisning. Trond skulle altså ikke får vise hvem han var, ikke en gang vise sin tilgivelse og anerkjennelse av Jens. Var det slik at verden mente at det Trond kunne yte ikke var noe verdt? Han hadde ikke holdt noen minnetale. Men han hadde faktisk skrevet et minneord. Hadde gjort det spontant. Og det hadde blitt godt. Til sist hadde han villet det, og hadde gledet seg over å gjøre det. Men det var ikke til å komme fra at han noen ganger hadde ønsket Jens død.

Skyldfølelse. Komplisert og emosjonelt. Nå var alt over. Men likevel var Trond blitt regelrett refusert. Hadde han dratt hit ut til Flemming for å kreve

ham for anerkjennelse, eller kanskje tilgivelse? Trond savnet av og til sin far. I hvert fall savnet han et eldre menneske som ville ha kjent ham gjennom livet.

Som umiddelbart visste hvor mye Trond egentlig var verdt. Som alltid ville glede seg over å se ham. Som forsto hvor hardt livet egentlig kunne være.

Trond skar en grimase. Han satt jo faktisk her i beste velgående. Mens Flemming hadde mistet sin sønn. Han måtte ikke synke inn i denne latterlige selvmedlidenheten. Noen mister sin far, noen sin sønn. Nå hadde i hvert fall Flemming sett nekrologen. Faen ta hele avisen.

Han så lenge på Flemming som satt der, fordypet i morgenavisen der artikkelen skulle stått, så ham røre i sin kopp, bryte av en skive, flytte på brillene, slik han antakelig satt hver eneste morgen med sine små vaner.

Kap. 20 København, helgen 25-26 juni. Blant Jens’ papirer.

Det meste av det som lå i den første A4-kassetten hadde Trond faktisk sett før.

Det var notater og artikler, noe stammet fra helt tilbake på åttitallet. Han kjente igjen den hakkete stilen, de krypiske og rotete kommentarene og smilte litt irritert. Han så for seg det gamle instituttet, det var nesten som å være på seminarrommet igjen, som om Jens bare var ute for å hente svart kaffe i pappkrus før han på ny skulle sette i gang med sitt intense resonnement på blandingsdansk, maltraktere tusjpennen og whiteboardet på det grusomste, fylle tavlen med nesten uleselige bokser, firkanter, piler, diagrammer, stikkord, logiske og matematiske funksjoner mens han utålmodig ventet på at Trond skulle snappe en av pennene fra ham, sette en tykk strek et sted og stille det kritiske spørsmålet. Så ville Jens se helt himmelfallen og forarget ut, fnyse over at Trond huket seg opp i noe så uvesentlig, så kanskje mumle og tenke over det, skjelle Trond ut på dansk, og så, dersom det var en virkelig svikt i resonnementet eller en mulighet de hadde oversett, bli enda ivrigere, stryke ut et stort område på tavlen med venstre håndbak, kastet den andre pennen til Trond og bedt ham vise hva fanden han kunne mene, og Trond ville også bli ivrig, og visste ikke helt hva det ville føre til, men begynne å utlede noe på det ledige feltet på tavlen der tusjrestene fremdeles var synlige som fargegrums, inntil Jens igjen vristet pennen ut av hånden hans og triumferende påviste at Trond hadde jo rett for satan, det kunne jo også ses det på den måte... Og så videre.

Av dette hadde det faktisk oppstått noen ganske kreative ideer. Noen ganger hadde ikke vært så verst å være forsker. Det hadde vært morsomt, prestisjefylt, et fint miljø med faglig inspirerende mennesker fulle av kultur og humor, enkelte hadde absolutt sine særheter, mange var usedvanlig dyktige og produktive. Men selv før bruddet hadde Trond begynt å føle seg frustrert.

Opplevde at han ikke fikk arbeidet innenfor sitt virkelige interessefelt. Ikke alle prosjekter var like givende. Det handlet mye om oppdragsforskning, de måtte skaffe prosjekter og penger til instituttet. Da han ble sittende fast i sin private problematikk omkring skilsmissen, men stadig i jobbfellesskap med Jens, ble det tungt.

Ofte føltes det som en rent legitimerende rapportproduksjon til støtte for etater eller bedrifters prestisjeprosjekter. Nå ble også begge foreldrene hans syke, det skulle vise seg at de begge bare hadde kort tid igjen å leve. Så etter at Stine havnet i København med Jens og Mona, var det ikke lenge før Trond begynte å se seg om etter noe annet. Da hadde han heldigvis utført så mange delprosjekter som tematisk kunne snekres sammen at han med nød og neppe klarte å få knippet godkjent til en doktorgrad. Sammen med hans nye formelle kompetanse skulle det bidra til å gi ham amanuensisstillingen ved universitetet i Oslo. Samme år som faren døde. Doktorgraden skulle vært en triumf, men den kom alltid til å minne ham om den tristeste tiden i hans liv.

Vel ansatt hjemme på Blindern i Oslo hadde Trond fokusert på forelesninger og studenter, det ga ham igjen følelsen av å ta seg av noen, hjelpe unge fram i livet. Men den dårlige samvittigheten over at han også låste seg med dette, og kanskje ikke sto i fleksibel nok beredskap til ta seg av Stine, begynte å vokse. Dagene på Universitetet var krevende på en helt annen måte, men han likte det. Trond var en inspirerende foreleser, studentene strømmet til. Det var en god følelse.

Mens moren lå i koma på sykehuset året før hun også døde, flyttet han inn i murvillaen på Vinderen, barndomshjemmet, som han febrilsk begynte å pusse opp samtidig som han startet et nytt, men kortvarig samboerskap med en annen kvinne. Den oppussingen var fremdeles ikke helt ferdig. De siste årene hadde han leid ut annen etasje til et par studenter som han nesten aldri så noe til.

Først i de senere år hadde Stine syntes det var blitt spennende å besøke faren igjen. Da hun var liten hadde hun bodd med ham i Oslo det året da han arbeidet med doktorgraden og Jens og Mona var i USA. Men i løpet av den senere tid var mange års savn og smerte over datteren var blitt leget. Nå snakket de vanligvis godt sammen, nøt hverandres selskap. Trond var rett og slett stolt av å gå ut i Oslo med sin datter nå.

Etter å ha arbeidet seg gjennom den første bunken av Jens’ mange stabler, forsto han at dette ville bli tidkrevende. Flemming var gått i kjellerboden for å finne tomme esker. Trond så på de svært innholdsrike bokhyllene og de uestetiske møblene som sto igjen. Mona hadde vel tatt med det som var hennes.

Her var mye dansk tresløyd fra åttitallet, men en sikkert verdifull original Poul Henningsen lampe. Fotografier og souvenirer, støvsamlende masker, tepper og trommer, all verdens gjenstander som Jens hadde samlet på sine mange utenlandsturer. Høye stabler med papir og bøker.

Det gikk opp for Trond at han aldri hadde kjent Jens særlig godt, atmosfæren her føltes fremmed til tross for de velkjente bøkene. Han hadde opplevd Jens som en meget dyktig fyr, fascinerende på sitt sære og knudrete vis, og som klatrekamerat, ikke noe mer. I hvert fall ikke til å begynne med. Men etter det som skjedde hadde Trond begynt å kjenne litt på atmosfæren Jens spredte, både på arbeidet og i hans kontakt med Stine.

Trond hadde først tilskrevet det språkforskjellen mellom dansk og norsk, men det var ikke bare det. Jens hadde trang til å stå i sentrum, alltid dominere, ”hjelpe”, men beherske situasjoner. En litt manisk væremåte, på grensen til å kunne bli litt for meget, som man sa på dansk. Jens arrangerte alltid for andre kolleger, la an tone og tema. Før hadde ikke Trond huket seg opp i det. Nå ble det mer og mer utålelig, han så tydelig hvordan Jens brøt ned andres intimsfære uten hemninger. Jens’ rufsete stil og høylydte kvikkhet gikk på bekostning av de som smilende måtte gå med på det fordi det var en bagatell. Trond kunne ikke la være å legge merke til det. Og han ble oppmerksom på den siden av Jens han i sitt stille sinn kalte varebyttet: Absolutt alt Jens bidro med, tilsynelatende

vennlig og uselvisk, gagnet mest Jens selv. Men han satt likevel med høystatus etter sine handlinger fordi han tilsynelatende var så generøs.

Trond begynte å legge merke til hvordan andre trakk seg unna Jens når han ble for dominerende. For Trond var det heller ikke lett å forholde seg nøytral og avslappet til ham lenger. Deres liv var blitt hektet sammen på en svært ubehagelig måte, og Trond følte seg mer og mer ufri på jobben. Han forholdt seg bare rent faglig til Jens nå.. Men det kunne til gjengjeld fortsatt være meget interessant. Å bla i disse papirene var virkelig å møte sin egen fortid. Trond hadde aldri hatt lett for å kaste noe, han var sikkert ikke den rette å sette til jobben dersom Flemming ville ha det raskt tømt. Her var for mye spennende stoff til at det kunne destrueres.

- Det er måske meget å ta fat på, sa Flemming. Han var, som Trond, litt skuffet over at Stine ikke var her i dag heller.

Trond ristet avvergende på hodet. Han hadde funnet noe interessant i en ny kassett. Jens hadde hatt god kontakt med København- og Aarhusmiljøene.

Trond og Jens hadde begge vært opptatt av kritisk samfunnsteori og Frankfurterskolen. Den kritiske marxisme gjaldt lenge for god latin, men Jens hadde snart vist interesse for de franske strømningene, som Trond stilte seg mer distansert til. Hadde alltid følt en uforklarlig motvilje mot det postmoderne.

Der Trond nå satt med et lite tidsskrift i hånden, følte han seg hensatt til sin ungdom. Han hadde ingen peiling på biologi, men Jens hadde presentert ham for Jesper Hofmeyer, det hadde det vært interessant, og her lå jammen den gamle artikkelen av Tor Nørretranders fra det danske lille pionerblad Naturkampen, med tittelen Er naturvidenskapen naturtro? Trond husker Jens hadde kopiert den til ham. Alt kom tilbake. I kassetten lå også artikkelen som hadde stått i New Scientist kort tid etter David Aspects forsøk som viste at enkle fotoner kunne påvirke hverandre over avstand, skiftet man polarisasjonsplanet på den ene, skiftet det også på den andre. Og hvilke konsekvenser kunne ikke det ha for vår verdensanskuelse!

Han tittet bort på Flemming som hadde fordypet seg i noen fotografier.

Flemming måtte vel også ha vært opptatt av paradigmeskiftet? Trond hadde tenkt lite på Flemming som fagperson, mer som faren til Jens.

Trond rotet nedi boksen igjen. Her lå de første artiklene om The Grand Unified Theory, modellbeskrivelsen med gluoner for å føre de fire naturkreftene tilbake til én, grunnlaget for standardmodellen i partikkelfysikk. Noen senere artikler om strengteori, om kunstig intelligens, om kvantelogikk, i det hele tatt en liten utsøkt samling av innføringsartikler på diverse områder. Trond fant lite om molekylærbiologi og genteknikk, men det var jo på den annen side blitt Jens sin profesjon, så populærartikler i det faget var vel uaktuelle for ham. James Watsons nærmest kyniske ”Dobbeltspiralen” sto imidlertid i en fillete paperback i hyllen. Ved siden av sto Dawkins’ engang så omstridte ”The Selfish Gene” og

Trond husket hvor lite interessert en begeistret Jens hadde vært da Trond hadde vist ham Mary Midgleys harmdirrende motargumenter. En Thatchersk evolusjonsbiologi, som hun rasende hadde karakterisert den som.

Trond kunne ikke la være å fordype seg i bokhyllen. En sann overflod av populære tekster. Han var kommet i den gamle åttitallsstemningen nå, og så de stå der, alle sammen, David Bohm og Priogyne, Stengers og Lovelace, Lynn Margulis, Paul Davis, Gary Zhukav og Rupert Sheldrake. The Tao of Physics og Pirsigs: Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Alt var der, alt som hadde representert nye og flotte måter å se virkeligheten på. Særlig for Trond, som først hadde studert fysikk, kybernetikk og systemteori, hadde det vært en vidunderlig verden, på grensen til det religiøse. Dersom mennesket med sine ufullkommenheter og karakteristika kunne formuleres som et åndelig Wienerfilter i forhold til en uendelig energi, ville Gud utgjøre det man matematisk kunne beskrive som hvit støy!

De hadde nok vært optimistiske den gangen, hadde ikke ant hvor dypt den senere samfunnsutviklingen og folkeopplysningen skulle degenerere i de kommende år. Ikke alt dette hadde vært forenlig med vitenskapelig tyngde, men det var blitt slått an en rekke spennende teorier. Han var selv blitt enormt fenget av Rene Thoms katastrofeteori, kanskje fordi han så den som en forlengelse av kybernetikken. Når man transformerte tidsavhengige fenomener til spor i det matematiske faserom, oppsto lovmessigheter som lå bak de fysiske formers tilsynekomst, det minnet ham om et diagram han med mye strev hadde konstruert som en illustrasjon i sin hovedoppgave. Katastrofeteorien, til tross for sitt dramatiske navn, var en ren matematisk teori for å beskrive skapelse, emergens, hvordan forskjellige former lovmessig kunne oppstå i den tilsynelatende uryddige og ikke-idealiserte verden, noe ingen likningsmatriser kunne løse. En modell for det umodellerbare. Og adskillig mer stringent en Alice Baileys teosofiske forklaringer om samme fenomen som hun gåtefullt framsatte i sin beskrivelse av hvit magi.

For det var slett ikke bare vitenskap Jens hadde stappet i sine bokhyller.

Han hadde vært preget av sin tid, overgangen fra hippietid, Vietnam og politikk til det åndelig-alternative. Her var rikelig med Rudolf Steiner og Carlos Castaneda, Blavatsky og Bailey, både tibetanske og egyptiske dødebøker, Freud og Jung, Ambres og Martinus og den nyere danske Jes Berthelsen, over det hele tronet rekken med Kierkegaard, noe som ikke var så veldig overraskende, han var tross alt den danske nasjonalfilosof, eksistensialismens far, alltid aktuell. I denne fagfilosofiske bataljonen var stilt opp mange klassiske kanoner, blant annet Heidegger, som Trond av en eller annen grunn ikke kunne fordra, til tross for den imponerende analysen av eksistensen. Det menneskelige så ut til å forsvinne for slike filosofer, liksom for de franske, de så bort i fra at mennesket var det sentrale i sin egen tenking, teoriene som sprang ut fra dem fortærte seg selv. Det hadde alltid gått et verdiskille mellom Trond og Jens, og det skillet gikk nok dypest sett ett eller annet sted ved Nietzsche, selv om Trond så at alt

mennesker hadde skapt meget vel kunne være relativt, og bygget på sand. Men det var mennesker som hadde bygget det. Ingen anonym entitet, men mennesker av lidenskaper, kjøtt og blod hadde utviklet logikken, bygd holdbar matematikk og teknologi ut fra de dyriske instinkter som deres organismer hadde videreutviklet. Trond var ikke villig til å suspendere mennesket som subjekt.

Han så den lange rekken av Marx på dansk og tysk, Lenin og Mao, verker som i snart tjue år hadde vært uselgelige i et hvert antikvariat, men som hadde vært en del av deres tids intellektuelle og politiske dannelse, kunnskaper man forutsatte til en viss grad var på plass om man ville begi seg ut i en offentlig debatt. Han så den gamle bunken med Doors, The Beatles’ White Album, Hendrix, Led Zeppelin, og alt det danske han kjente så godt, her lå et program fra Elverhøj-forestillingen i Den Grå Hal ute på Christiania, Trond husket stemningen da Harley Davidson-syklene sjokkaktig hadde frest inn på scenen.

Her var opprop til kamp mot fordums borgermester Veidekamps sanering av nedrivningstruede boliger. Trond tok ut tekstarket og så den gamle sangen som han hadde vært med på å synge: I kan slå os med knipler, I kan true os med våben,… Jeres egne børns råben, I kan true med kanoner, legge hele verden øde, sig, er det oss eller er det jer selv I er bange for at møde? Vi kan ikke slåes i hjel… vi er en del av jer selv… Han syntes han hørte den dyrisk såre og barbent vibrerende Anisette i The Savage Rose, og Poul Dissings eruptivt anarkistiske stemme i en stor demonstrasjon full av paroler og entusiastiske venner med skjegg og langt hår, barnevogner og fargeglade vester i fløyelsapplikasjon og hønsestrikk.

Han trengte en kopp kaffe, litt mat egentlig, og var glad da Flemming hadde tenkt det samme og kom tilbake med noen riktig gode bøffer. Flemming hadde vært innom grønnsakhandleren også, for å tigge flere tomesker. I mellomtiden hadde Trond betraktet den åpne døren til Stines rom, det lå noe hvitt på gulvet der inne. Det var en skipperlue. Han orket ikke å gå inn. Stine hadde altså tatt jyplingen med seg hjem. Hadde han kanskje bodd her? Han følte seg som spion, men kunne ikke la være, tittet likevel inn på rommet. Det så bestemt ut som om Stine ikke hadde vært alene. Det lå et ekstra teppe slengt ned på gulvet, og sengen var slått ut til dobbel bredde.

Han måtte la være å tenke på det. Det var Stines sak. Hun var voksen nok.

Men hvor kunne hun være?

Han unte henne virkelig å bo for seg selv. Når Trond tenkte tilbake på sine første år i Bergen, ikke minst den korte tiden Jens og han hadde delt leilighet, hadde det vært fint. De hadde hatt draget på damene begge to, enda han aldri ville trodd at Jens skulle hatt det. De to øvrige beboerne var studenter. Det hadde vært trafikk der hele tiden. Mona hadde likt dem begge, men Trond vant, og Jens hadde vært Tronds forlover da han og Mona giftet seg. Men etter alt svik hadde altså Jens og Mona endt opp her i København og Trond rømt tilbake over fjellene.

Kanskje hadde han dratt hit ned for ofte, han hadde vært mye i København også etter at Jens og Mona leide det lille huset i Kartoffelrekkerne, et mer etablert strøk enn kollektivet på Fredriksberg. I Kartoffelrekkerne bodde unge, ofte ressurssterke par, der hadde Jens og Mona slått seg ned etter at hun hadde fått opprykk i jobben på Rigshospitalet, før han dro til USA. Trond hadde rast omkring, ambisiøs og arbeidsmanisk på Blindern, det var selvsagt en flukt, men han tok på seg det ene kurset etter det andre, skrev flere krevende vitenskapelige arbeider, og studentene møtte på kursene hans med skrekkblandet fryd fordi han holdt et drepende tempo. Ingen fikk vite hvilken enorm angst han slet med disse årene og hvor mye han sørget over tapet av Stine, og sine egne foreldres brå bortgang. Men etter hvert lærte han seg å slappe av. Gjorde øvelser. Mediterte. Han kunne ikke lenger huske alle de kvinner han i den tiden hadde hatt kortvarige forhold til. De få bekjentskapene han hadde satset på hadde skåret seg, alle som en. Likevel hadde han landet i Oslo på et vis.

Flemming og Trond arbeidet seg møysommelig gjennom hyller og skap og pakket ting ned etter hvert som de sorterte. Flemming ville få sin venn Ib Mikkelsen til å ta en kikk, om han kunne tenke seg å ta noe av det inn i sitt antikvariat, men Flemming var også redd for å pådytte Ib uselgelige ting fordi han var en venn, og sikkert ikke ville si nei til noe av det Flemming kom med.

Trond kjente ikke Mikkelsen, men han mente at siden han drev antikvariat, så ville han vel se litt forretningsmessig på saken. Flemming var ikke sikker på det.

I over tjue år hadde Ib og han møttes fast hver fredag ettermiddag, det var et godt og hyggelig vennskap, så han ville ikke belaste Ib unødig. Både Trond og Flemming tenkte nok også på Stine. Dersom hun kom til å overta leiligheten, var det flere bøker og ting her hun burde være interessert i.

Søndag morgen hadde Stine fremdeles ikke vist seg, Flemming hadde dratt sent lørdag kveld, Trond ble i leiligheten i tilfelle hun kom til å dukke opp.

Flemming skulle komme tilbake neste dag.

Trond hadde fremdeles ikke fått noe svar fra Stines mobil, og med krangelen forrige helg i friskt minne følte han seg litt avmektig. Hun var temmelig sikkert sammen med denne Christian. Trond håpet bare at Herdur var med. Så var de i hvert fall tre. Ikke lett å vite hvor de hadde dratt. Det plaget ham at han ikke visste hvor lenge hun kom til å være vekk. Han var urolig for at de hadde dratt ut med den båten igjen. Lite tydet på at denne fyren var noe særlig å stole på. På den annen side hadde han ligget her med egen båt. Da kunne han også kunne håndtere den.

Trond hadde funnet noe ganske merkelig i går kveld. Sammen med Flemming hadde han åpnet skuffer og skap, sortert og kastet og etter hvert følt seg mer uberørt. I samme ånd hadde han fortsatt etter at Flemming hadde dratt, men da han åpnet en skuff sent på kvelden ble han uvel over innholdet. Han var

glad for at det var han som fant det, og ikke Flemming, men kunne han holde det for seg selv? Mange minner hadde rørt ved Flemming i går, og det hadde vært positive følelser for sønnen, han syntes å ha blitt imponert over mengden av saker og det system og den orden Jens tross alt hadde hatt i sine papirer, han hadde ikke kunnet bedømme så mye av det, men hadde funnet flere anerkjennende omtaler, og bevis på utmerkelser. Etter hvert som Flemming så ut til å ane hvilke dimensjoner Jens’ sin faglige kapasitet måtte ha hatt, hadde det vært som om han fikk ny kraft, hadde sett oppglødd på materialet, på rapporter og bøker, og foreslått forsiktig overfor Trond at kanskje en institusjon kunne ha glede av noe av det. Han ville ikke ha mye selv, han hadde huset fullt fra før, hans oppgave var å slippe tak nu, han ville bare å ta med noen helt enkle minner om Jens. Hans to doktoravhandlinger kanskje, noen brev fra universitetet, noen utmerkelser, og kanskje et lite album. Kunne Trond tenke seg noen av bøkene her, som en liten takk for strevet?

Etter hvert hadde de sett på det hele som et varelager, og Trond hadde notert seg for noen ting. Men da Trond etter at Flemming var gått hadde åpnet skuffen nederst bak døren i det store gamle eiketresskrivebordet, han måtte bende den opp med makt, hadde han blitt betenkt. Her lå nemlig en pistol med et par esker ammunisjon. Det var godt mulig at Jens hadde en våpentillatelse, det så bare litt fordekt ut. Og i neste skuff lå det som var enda mer forvirrende.

Trond hadde tatt den opp. Det var en slags journal, innbundet i skinn.

Sidene var av gult, håndlaget papir. Den var inndelt i kolonner, en gammel inndeling gjort med blekk og penn, den første siden var datert så langt tilbake som 1894, og det var tydelig at det var en side for hvert år, men noen var ikke fylt ut. Men den var ajourført helt opp til nåtid, den siste siden var året 2004.

Trond forsøkte å tyde de merkene og bokstavene som sto der, først den kunstferdig kalligrafiske skriften fra de første sidene, men ga det opp, og begynte bakfra isteden. Det var Jens sine uregelmessige kråketær. De tre siste sidene. Årene 20001 til 2003. Men innholdet var like ubegripelig. Det var noen korte rekker tall, firkanter, punkter, løsrevne bokstaver og piler. Av og til et utropstegn. Det måtte være en kode. Han bladde tilbake mot begynnelsen, litt fram og tilbake. Det fantes ikke en eneste side der han kunne finne et vanlig ord, eller noe som tydet på en setning. Tallene dannet heller intet system han kunne finne noe mening med. Men det var ikke boken som uroet Trond mest. Det var den lille glassampullen som hadde ligget ved siden av den. Og injeksjonssprøyten og de løse spissene. Og lappen med Stines navn og personnummer midt oppi det hele, og på ampullene.

Han lå og tenkte over det om natten. Han hadde ikke lyst til å vise Flemming sprøyten. Han kunne vise ham pistolen og boken. Trond sto opp fra Stines sovesofa, han tenkte å legge sprøyten og resten av utstyret i sin jakkelomme. Da han var der inne, falt blikket hans på en annen av de utallige manuskriptkassettene. Helt på måfå tok Trond opp et tykt hefte, det var håndskrevet. Han fikk likevel ikke sove. Sofaen på Stines rom var hard og

ubehagelig, og han hadde heller ikke kledd av seg helt. Han tente den lille arbeidslampen og stilte den på en krakk ved sengen. Dette heftet var tydeligvis av nyere dato. Han fant en datering to år tilbake, det var den ellevte i niende!

Det var en slags reportasje: Folk kaster seg ut. Det er et perfekt teater. Et genialt helvete.

Trond hadde selv sett det. Da tvillingtårnene sto i brann. Han husket menneskene som falt ut langs bygningen. Her sto ikke mer om det. Manuskriptet var antakelig blitt påbegynt en god stund tidligere, det var uten form, nærmest som en strøm av tanker, men han ante at det var tenkt som grunnlagsnotater til en populærvitenskapelig fagbok om utfordringer i bioteknologien. Noen av synspunktene var provokative og radikale. Jens påpekte at etikken etter mange filosofers syn var suspendert. Og hva blir så igjen? Det mulige, det muliges landskap. I kontrast til det mulige satte Jens det forbudtes landskap. Vanene, tabuene, de forbudte tankene, det pinlige. Men selv om det var forbudt måtte det i det minste tenkes. Å tenke var en forutsetning for å forby. Det fullkomnes begrep. Var mennesket det mest fullkomne? I virkeligheten var vi meget ufullkomne og mangelfulle. Derfor utvikler vi redskap og språk. Det store med mennesker var dets evne til å løfte seg fra egen ufullkommenhet. Etter støvellissene. Bootstrapping. Tidligere kunne man ikke arbeide på molekylnivået, ikke aktivt konstruere det genetiske program. Men nå var dette blitt et nytt skritt i den store forbedring, The enhancement. Med ultralyd kan fosteret undersøkes stadig tidligere med tanke på defekter. Alle hadde fordømt rasehygiene, erfaringen med nazismen hadde demonisert den. Men rasehygienen var rasjonell i en tid der landbruket var sentralt, der avl var sentralt. Man måtte ikke som i den degenererte nazisme betrakte mennesker som verdiløse, men tvert i mot som verdipotensialer til fullkommengjørelse. Nazismens rasehygiene hadde som formål å eliminere mennesker. Ikke fullkommengjøre dem. Ikke syntese, optimalisering, enhancement, men frykt og bortsortering. Et stort skremsel holder folk unna fullkommengjørelse. Det er de gamle forestillinger om Gud. Straffen for hybris. Alle epoker har sine metaforer. Nazismen hadde husdyrholdet. Vår tid har brukt evolusjonen, organismen, datamaskinen og nå pengemarkedet. Stamcellen er vår nye skaper, NASA har foreslått den som den nye universelle maskin, nå kanskje til fortrengsel for informatikkens modell.

Det siste var ikke Trond klar over. Men han visste at stamceller, cellene som kunne utvikles til hvilket som helst type vev og organ, var et hett område innenfor biologien. Det var reist en etikkdebatt om bruk av stamceller fra befruktede egg.

Manuset hadde også et helt annet tema: Det handlet om det tredje naturrike, archae. Om ekstremofile organismer. Dessuten om obligate intracellulære parasitter. Plasmodia-arter. Og helt til slutt: Et register. En adresse, og en sidehenvisning til en bok Trond husket han hadde valgt å legge i esken for mer fantasifull litteratur, som alkymi og magi. Han gikk ut til esken og åpnet den igjen.

Det var en faksimileutgave av en gammel trolldomsbok, en såkalt Grimoire, kjøpt i Det Ukendtes Boghandel i København der Trond flere ganger hadde vært innom, den lå like ved Gråbrødretorv, og hadde alt fra røkelse til Krishnamurti i hyllene, et ganske hyggelig sted. Boken åpnet seg omtrent der sidehenvisningen var. Ved et rituale var det notert en dato og ordet Gandløse.

Var det ikke der det var så mange gamle gravhauger?

Kunne Jens ha vært med i en slags sekt? Det så temmelig sykt ut. Men kanskje hadde han bare vært interessert, begjærlig som han var. Kanskje var det en panisk grimase etter noe å tro på. Mona kunne vel aldri hatt sansen for hedenske ritualer? Var det derfor hun hadde flyttet tilbake til Bergen med Stine?

Stine, som hadde fått Københavns rastløshet i blodet, og som snakket bedre dansk enn norsk. Savnet av venninnen hadde nok vært vanskelig å komme over.

Hun hadde visst aldri landet i Bergen, selv om hun hadde studert der i vinter.

København er en sjarmerende sommerby når gatene ånder av lys, folk er glade og lettkledde, og det yrer på utestedene. Men helt siden i går morges hadde Trond sittet inne i en støvete leilighet i sentrum og sortert og lest og kastet. Han var egentlig lei nå. Stine hadde ikke gitt livstegn fra seg, og Flemming ville bli forsinket, han hadde ikke følt seg særlig opplagt i dag. Hadde vel fått en reaksjon. Fremdeles satt Trond blant pappesker og stabler av dokumenter og bøker mens han håpet på at Flemming kunne bli kvitt mesteparten. Det var ganske ille å tenke på at et livs innsats var modent for containere. Få, om noen, ville ha interesse av å arkivere dette når ikke en gang Flemming orket det. Likevel var det på en måte slik det skulle være. Det som var uferdig, det som forble notater og utkast, som aldri kom så langt at det ble født som ferdige verk med tilstrekkelig kvalitet, ville ikke interessere noen. Selv om det hadde vært et sløseri med krefter, et liv fylt av visjoner, ideer og planer, her lå jo strødd med ufødte og uutviklede tankebygninger etter Jens, så var tragedien at den hjernen som kunne holde dette sammen, det vesen som med sin menneskelige kropp rommet alle disse visjonene, nå var borte. Vi var individer.

Vi råtner og blir borte, bare en tilfeldig brøkdel av det vi har skapt gjennom et liv får fortsette å eksistere videre en stund. Ordet om mannen, sa de gamle islendinger.

Det var virkelig umulig å gjenskape en levende ånds struktur i alt dette.

Det var Jens som hadde holdt alt sammen, mye hadde han skrevet ned, men det meste ville bli borte med ham. Disse sporene etter ham var igjen. En samling ting og ideer han hadde interessert seg for, kanskje elsket, kanskje drømt om å forandre og utvikle. En gang hadde Jens sitt liv vært nytt. Det hadde vært ukjent hvilken vei han skulle gå. Han hadde gått sin vei, og han hadde fått anerkjennelse, status, han var blitt belønnet. Hvor mye hadde det betydd?

Hvilken anerkjennelse hadde han dypest sett traktet etter? Hva hadde gjort ham lykkelig?

Trond tvang seg til ikke å tenke på Jens og Mona igjen. Han ville forsøke å se det andre ved ham. At Jens, som han hadde hatet så intenst, også hadde vært et menneske, han burde tilgis nå. Tronds liv ville blitt annerledes uten det vonde som hadde skjedd, ja helt sikkert hadde det blitt annerledes. Hvilke av hans egne drømmer var blitt knust? Jens hadde nådd langt, men nå hadde Trond tatt ham igjen, han satt her og var levende, det var egentlig det som telte.

Trond så på haugen av rapporter og artikler som hadde tårnet seg opp foran ham. Alt var interessant. Alt var resultatet av mange års streben og søking etter innsikt, viten, resultater, det hadde vært som den mentale rustning Jens hadde omgitt seg med. En festning av viten og kunnskap, anelser og innsikt.

Men alt måtte få en slutt. Det var slutt nå. Langsomt begynte Trond å pakke også den haugen i en eske. Den var ikke egnet for noe antikvariat. Dette kunne ikke selges. Det var ikke kommet så langt i sin form at innholdet var publiserbart. Det hadde bare hatt en dyp mening i den store sammenhengen omkring Jens eget liv og drømmer. Så tok han hetten av den sorte tusjpennen og skrev med store bokstaver også på den: Avfall. Kastes.

Det var blitt sent og Trond kjente uroen i kroppen enda sterkere. Han hadde sendt enda en SMS-melding og forsøkt å ringe et par ganger, med null resultat. Kunne Stine ha lagt igjen en beskjed her? Men han slo fra seg tanken, det var jo helt ulogisk. Hun hadde ikke visst at han skulle komme, det skulle være en hyggelig overraskelse etter den dumme småkrangelen forrige helg.

Trond angret nå bittert på at han ikke hadde gitt henne et lite hint. På denne måten ble det helt umulig. At hun hadde dratt et sted med Herdur var nok temmelig sikkert, like sikkert at denne Christian Frederik Ahlsen nok var samme sted. De kunne ha dratt med båten igjen. Forhåpentlig hadde forrige tur vært en lærepenge. Nå, det var jo sommer. Det var varmt og godt vær, det kunne være fint på sjøen nå. Fint for Stine å få sol og saltvann på kroppen. Hun var egentlig litt for blek. Hun satt vel mye inne, ja, og... Trond oppdaget at han egentlig ikke visste hva Stine gjorde, bortsett fra å lese. Men hun var en fornuftig jente. Hadde alltid vært det. Det hadde hatt det fint sammen mange ganger. Veldig fint, når de to hadde reist sammen.

Mona hadde sagt at hun var interessert i gutter. Det var vel slik det var, likevel vanskelig å forstå hva som var så lokkende med de eksemplarene han hittil hadde sett i nærheten av henne. Han håpet virkelig at hun passet på seg selv. Han hadde valgt å stole på henne, men han hadde ikke helt fått formidlet til Mona grunnen til den uroen han følte sist. Hun hadde så lett for å ta alt personlig. Nå var heldigvis Stine mer uavhengig. Men denne Christian.

Trond gikk inn på rommet til Stine, og mot sin vilje plukket han opp den hvite skipperlua med KNS- merket på. Faens uansvarlige pappagutt. Det gikk jo bare ikke an å rote slik. Hva hadde den jyplingen i København å gjøre? Hadde han ikke en jobb? Noen måtte jo vite hva denne guttungen drev med!

Trond gikk inn i stuen igjen og tastet nummeret til Andreas Iglem.

- Det er Iglem, svarte en trett og slepende stemme, tydelig irritert over å bli oppringt så sent på søndagen. – Gjelder det en sak, så ring meg på mitt kontor i morgen efter elleve.

- Bjerre her. Beklager jeg ringer litt sent, sa Trond. Vil bare takke deg for den hyggelige kvelden i uken som var, det var jo både informativt og nyttig for meg å vite litt om finansmiljøet. Nede på brygga, som dere sier. God whisky hadde du og.

- Greit det Bjerre, sa Iglem, egentlig ikke særlig mer interessert. Men så kom det etter en liten pause: - Din kone, ja forhenværende, hun skulle vel ikke ha interesse av et lite megleroppdrag i en viss personlig sak, ja du nevnte at hun var venninne av en viss dame jeg finner av betydelig viktighet å ha en grei prosedyre med?

Trond tenkte seg om.

- Jeg kunne jo gjøre et forsøk, sa han.. Siden du var så vennlig å briefe meg litt om denne Christian Ahlsen. Han skal jeg si henger på gitt. Nå har han begynt å rote med datteren min igjen.

- Ja, denne kjærligheten, sa Andreas Iglem gammelklokt, men det hørtes stadig ut som om han var på nippet til å legge på røret ved første og beste anledning.

- Jeg må si at jeg faktisk er litt bekymret, sa Trond. Nå har de antakelig dratt av gårde med båten igjen.

- Båten, sa Iglem, litt desorientert.

- Ja, han ligger jo her i København med en eller annen båt, motorbåt eller motorseiler, eller hva vet jeg, sist helg rotet han det til med motorstopp, og denne helgen er de forsvunnet igjen, uten at det er mulig å få tak i henne.

- Et øyeblikk, sa Iglem, plutselig bråvåken i stemmen. La meg få sakens fakta i sammenheng er du snill. Punkt en: Du befinner deg i København, kan du bekrefte det?

- Ja, det sa jeg jo nettopp, sa Trond.

- Punkt to, fortsatte Iglem uforstyrrelig: Christian Ahlsen befinner seg i en båt, men ikke nødvendigvis i København.

Trond bekreftet det også.

- Har du noen indisier på hva slags båt det kan være tale om, sa Iglem.

- Jeg aner ikke sa Trond. Vet bare at de fikk motorstopp forrige helg. Og at han har glemt skipperlua på sengen til datteren min.

- Jaha, sa Iglem. Og hva kan dette hodeplagget indikere, bærer det noe slags form for særpreg? Har den et emblem eller merke?

- KNS, sa Trond trett. Hva ellers?

Det ble stille i den andre enden av røret, så knirket det: - Tillat meg den folkelige eden dæven, Bjerre. Det er kanskje en hypotetisk slutning, en dristig en til og med. Men slik jeg kjenner unge Christian fra de sosiale kretser, og det gjør jeg faktisk i betydelig grad, vil han ikke være en typisk bærer av dette

hodeplagget. Og slett ikke ha det i bagasjen for en liten sommerutflukt til glade København for å rulle seg litt… Jaja, kanskje et uheldig ordvalg det Bjerre.

- Det er greit, sa Trond. Han kunne egentlig ikke bli særlig mer irritert på den knirkende stemmen enn det han var. – Men jeg ville sette pris på om du kom til poenget.

- Poenget, Bjerre, er at mine personlige erfaringer med Christian Ahlsen underbygger en hypotese om at den KNS-luen fra før av kan ha ligget i båten han angivelig disponerer. Med andre ord kan man kanskje trekke en slutning om at i så fall er båten norsk. Og er den norsk, har den med all sannsynlighet blitt seilt fra Norge til København.

- Ja, mulig det, sa Trond.

- Har din datter nevnt noe som kunne tyde på hvem som eventuelt kunne være eier av denne antatt norske båten, sa Iglem - Hun sa at det var hans båt, sa Trond - Vel, sa Iglem. Vel, vel. Her stanser slutningsrekken.

- Hva mener du med det, sa Trond utålmodig.

- Selv om unge Christian Frederik Ahlsen kan sees på som et spennede nytt navn innen shipping-, offshore- og venturekretser, sa Iglem. Så eier han meg bekjent ingen båt. Det kan han jo nylig ha kjøpt, bevares, til og med i København. Men der neppe med KNS-lue innkludert.

- Neivel. Sa Trond. Så da er vi like langt.

- Logisk sett ja, sa Iglem. Med mindre….

- Med mindre hva?

- Dristig tankeflukt dette Bjerre. Lite å bygge på før jeg har undersøkt sakens fakta. Men, Ahlsen senior har et sommersted på Hvasser der han har liggende et par joller, ja en Riva og en klassisk Furuholmen plattgatter.

Italieneren går vel på ren cinzano tenker jeg, og er dessuten lite å dra på sjøen med. Men Furuholmen er diesel og nokså brukbar for langferd. Har vært om bord selv. Vi var faktisk en gjeng på en liten svipptur og besøkte noen venner på Mågerø med den sist sommer, etter å ha inntatt en brukbar hummerlunsj på Den Blå Brygge. Morsomt med disse unge damene, de nyter vannet uten nevneverdig medbrakt tekstil, og liker godt solbad på blank mahogny efterpå. Akk ja, sukket Andreas Iglem, og lengtet tydeligvis etter sommeren, som om han ikke ennå hadde oppdaget at det var langt uti juni og altså over sankthans også på Frogner.

- Så Christian Ahlsen kan ha kjørt den båten ned hit, sa Trond.

- Nei, er nok det han ikke kunne, sa Iglem. Jeg drister meg til å si det så sterkt. Basert på sannsynlighetsbetrakninger selvsagt. Synd å uroe deg mer Bjerre, men Christian Ahlsen ser ikke forskjell på Færder og en hummerteine.

Som sjømann er han totalt ubrukelig.

Trond så på klokken. Den begynte å nærme seg ti. Han ville ikke ringe Mona. Det var for sent, og han ville ikke. Det ville være fullstendig feil. Så tok han opp mobilen, og tastet nummeret.

Det tok en stund før det svarte. Så hørte han Monas stemme, uvillig, irritert.

- Ja du må unnskylde. Forstyrrer jeg deg, hørte Trond til sin fortvilelse seg selv si. Det var en invitasjon til angrep.

- Ja Trond, det gjør du virkelig. Hva er det du vil?

Trond angret bittert allerede. Det var best å komme til saken.

- Jeg er i København. Hjelper Flemming med å tømme leiligheten.

Egentlig kom jeg for å treffe Stine, jeg tenkte hun kanskje ville være med på en liten ferietur, men jeg har ikke sett noe til henne.

Han hørte Mona le en liten latter i den andre enden, og han ble inderlig forbannet over det.

- Vet du hvor hun er, sa han kort.

- Har hun ikke fortalt deg det, sa Mona. Jeg sa at jeg ikke ville ha noe med det. Ville ikke at du skulle plage meg. Dere får ordne deres saker selv. Det sa jeg til henne også.

- Er hun sammen med den fyren? Sa hun noe til deg om hvor de skulle dra?

Det ble stille i den andre enden, og Trond trodde et øyeblikk at hun hadde lagt på.

- Hallo? sa han - Ja, sa hun utålmodig. Hva er det som plager deg?

- Den fyren. Ahlsen.

- Vet du hva Trond? Jeg har snakket med Christian, han er virkelig en flott gutt. Jeg snakket med ham i telefonen før de dro. Han er høflig og vennlig og forståelsesfull. Han er virkelig en gutt med drive og fremgang, han er den helt rette for Stine. Han har ressurser Trond. Han er ikke redd for noe.

- Vil du ødelegge jenta enda mer, sa Trond hissig. Vet du ikke hva han driver med?

- Du kan ikke plage meg mer nå Trond, sa Mona. Selv om det er det du vil.

Trond stønnet.

- Hvorfor ringte hun deg? sa han.

- Du krangler jo med henne, sa Mona. Overbærende nå, syntes Trond.

Han ble ennå sintere.

- Jeg er jo faren hennes, sa Trond, vill av raseri. Jeg krangler ikke med henne. Det heter å sette grenser. Vise henne litt til rette.

- Jeg synes ikke du oppfører deg slik. Hun var veldig lei seg i forrige uke.

Jeg syntes det var helt greit at hun fikk den turen nå. Hun ville ha meg til å snakke med deg, men jeg sa hun fikk varsle deg selv. Hun bestemmer jo selv.

Hun er voksen, Trond. Jeg tar ikke ansvaret for henne lenger.

Trond holdt på å si at det har du aldri gjort, men bet det heldigvis i seg.

- Hva var det hun ville varsle meg om, da sa han. Vet du hvor har de dratt?

- Når du endelig skal vite det, så har hun dratt sammen med Herdur, og Christian spanderer en flott tur på dem alle tre. Til Thailand. Og nå orker jeg ikke snakke mer med deg Trond, beklager.

Det sluknet i displayet på Tronds telefon.

Kap. 21. Oslo, kvelden 26.juni. Nytt engasjement for advokat Iglem.

Hjemme på Frogner i Oslo var en tankefull Andreas Iglem blitt sittende igjen etter telefonsamtalen fra København. Det var noe i gjære med Christian igjen.

Det kunne by på muligheter. Det var best å holde seg litt à jour. Han tastet et nummer, og hørte musikk og skråling i bakgrunnen, og en bakgrunnsstøy han kjente godt. Det var Preben og gjengen på Beach Club. Stemmen som tok telefonen hørtes ut som om den nettopp var kommet noenlunde gjennom stemmeskiftet.

- Ja, sa den kjapt og spørrende. En kvinne kniste i bakgrunnen - Iglem du, sa Andreas. Noen stalltips for i morgen?

- For seint ute, gamle mann, breket det.

- The casino is always open, sa Andreas Iglen, i et trett forsøk på å følge opp den ungdommelige tonen. Disse aksjemeglerne var enda yngre enn Christian til og med.

- Jeg sa gull til deg forrige uke, gjorde jeg ikke. Ble schvær før den sprakk.

- Ja, jeg så det.

- Surfa du’n?

- Vennligst glem meg sa Andreas. Jeg trader ikke. Jeg investerer. Men visste Christian om den?

- Jøss, ja. Det var han som tipsa meg, sa megleren. Hadde visst tipsa hele brygga. Kult gjort.

- Har du hørt noe til ham i det siste?

- Jeg kan ikke snakke om ordrer, sa megleren viktig. Det veit du.

- Selvsagt. Jeg bare lurte på om han hadde det bra, sa Andreas. Har ikke hørt noe fra ham på en stund.

- Don’t worry, be happy, sa megleren. Kan’ke si noe. Men han burde ha det bra. Big time bra.

Andreas takket for konversasjonen, og megleren la på før han var ferdig.

Så Christian hadde vært i markedet.

Big time.

På den gullaksjen. Forrige ukes største suckers jally.

Han forsøkte å taste et nummer, mens han funderte litt på hva han skulle si. Han kunne spart seg det. Abonnenten var fremdeles for tiden …blabla. Unge Christian Ahlsen var utenfor dekningsområdet. Det kunne meget vel bety det motsatte. At han av en eller annen grunn var gått i dekning. Og hvorfor ikke med dame. Eller var det to damer? Denne bekymrede far Bjerre hadde nevnt noe i den retning.

Iglem gliste litt for seg selv. Christian hadde et lag med småripsen han bare måtte beundre. Andreas hadde faktisk dristet seg til metodisk å studere det,

uten helt å forstå hva som var den korrekte prosedyre. Når det gjaldt kapring av damer, virket det som om Ahlsen junior ikke fulgte noe system i det hele tatt, og ikke bekymret seg så mye om det heller. Han var entusiastisk opptatt av forretninger, men der hadde han forferdelig mye å lære. Iglem hadde lært ham en god del om jus. Andreas hadde selv når sant skulle sies også en betydelig interesse av damer. Han innså at empirien talte for at han der hadde mer å tilegne seg fra Ahlsen junior enn motsatt. Så han forsøkte så godt han kunne å lære ett og annet triks som motydelse fra Christian. Men hele feltet var komplisert og uforutsigbart.

Handelen på den aksjen var blitt stanset altfor sent. Oslo Børs gadd sjelden å mase så mye med disse jallaaksjene. De burde tatt affære før, aksjen hadde gått himmelhøyt på uklare rykter. I løpet uken som var gått hadde selvsagt Hegnar kommet med sin allfaderlige og etterpåkloke kommentar til episoden.

Han hadde vel ikke noe bedre å skrive om den dagen. Det betød imidlertid at det nede på børsen ville bli satt et fokus på den saken, og sannsynligvis ville da handelen bli nærmere gransket i ettertid. Antakelig hadde de alt startet granskingen.

Iglem så tankefullt på kortene som lå foran ham på bordet. Noen hadde spredt ville rykter om den aksjen. Noen hadde tjent masse penger på den. Og noen hadde antakelig tapt vanvittig på et par minutters hodeløs grådighet.

Christian var fullt kapabel til alle tre deler.

Andreas Iglem var vant til å summere opp indisier og løse fakta. Christian hadde handlet aksjer. Og visst at de kom til å stige. På en mysteriøs måte var han kanskje å finne i Københavnområdet, der han øyensynlig nå hadde befunnet seg en hel uke. Med båt. Han var ikke tilgjengelig på telefon, noe som var høyst uvanlig. Hans dame var heller ikke tilgjengelig på telefon. Men var det virkelig Ahlsens Furuholmen som var blitt seilt ned dit for egen maskin? Og i så fall, hvem hadde hjulpet Christian med det?

Andreas Iglem ønsket ikke gå lenger i retning av en konklusjon uten å få den siste brikken på plass. Men det ville unektelig være utidig å ringe Ahlsen senior sent på søndagskvelden og fritte ham ut om hvor båtene hans var.

Ahlsen sukket. Han kunne ikke helt få spenningen ut av kroppen. Dette var forbannet pussig. Men i morgen formiddag ville han kontakte direktør Ahlsen og ta en hyggelig prat om noen juridiske finesser; han hadde sluttet seg til noen interessante smutthull innenfor de nye reglene for selskapsskatt, som sikkert ville interessere.

Men som ved ren tankeoverføring ringte telefonen, og han så som i indre ekstase at det var Ahlsen senior som ringte.

- Iglem, sa Andreas.

- Hør her Iglem, sa mannen i den andre enden. Beklager dette, det er dessverre sent og det høres nok litt rart ut, men min kone og jeg har nettopp kommet fra Tønsberg etter en meget fin sankthanshelg nede på hytta.

- Så hyggelig, sa Andreas. Jeg sitter og legger kabal.

- Fint du. Si, du vet ikke hvor Christian befinner seg nå du? Jeg har forsøkt å kontakte ham, et par dager faktisk, men det virker ikke som om han har mobilen på. Ja, jeg vet jo dere to av og til har litt affærer gående ute på byen, ja, det er flott, han lærer, han lærer, ikke noe jeg har noe med, men det er denne båten da vet du. Han er jo ingen kløpper til å seile, jeg legger ikke skjul på det.

Kvikk i hodet, men ikke til rors, pleier jeg å si. Og min nabo her nede fortalte meg at Furuholmen ikke hadde vært inne på en stund, og jeg vet ikke om de håndverkerne som skulle legge fliser i det nye saltvannsbassenget er blitt bestilt, kort sagt, hans mor er litt engstelig for gutten ser du…

Iglem tenkte seg om en lang stund. Så sa han: - Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor han er. Men jeg kunne jo undersøke noen muligheter… Det kan jeg nok få til i morgen. På dagtid. Han trakk på det, tok en liten pause.

- Ja, det hadde vært veldig snilt av deg du. Ja, jeg ber selvsagt ikke om noen gratistjenester om dette blir tidkrevende, men dersom du kunne prioritere det i morgen hadde det vært glimrende. Min kone nevnte faktisk nå i kveld etterlysning som en mulighet, men det er jo altfor dramatisk. Du skal ikke komme til å angre på det. Vi har flere oppgaver foran oss Iglem. Store oppgaver.

- Kjære vene, sa Iglem. Firmaet Ahlsen har jeg alltid høyest på prioriteringslisten. Da rydder jeg skrivebordet og starter i kveld, om det ikke er blitt for sent. Jeg har forresten hørt en liten fugl synge om at han kanskje har fått en ny venninne. Det kan være noe der.

- Flott, du, flott du, sa Ahlsen glad. Han er en sabla rønner og skjørtejeger den gutten. Men det skader ikke, du. Det skader overhodet ikke. Da forteller jeg det til hans mor. Ja, at du er i gang med saken, mener jeg. At vi kan vente resultater, knapt så dramatiske som hun frykter.

- Den er i gang fra nu, sa Andreas Iglem. Ha en riktig god aften.

- Det samme, du, det samme.

Andreas Iglem hadde bare fire kort igjen av syver’n. Han mislikte sterkt å bli avbrutt i en kabal, men det var som all denne telefoneringen i kveld faktisk hadde stimulert ham til å se mulighetene og trekke av den riktige bunken til rett tid. Han tok opp et kort og vendte det, og det klaffet det også. Nå var resten lett.

Han så at alt gikk opp, og la det raskt ut. Han følte seg litt yr. Det var en energi i luften. Som riktig høyspent trøbbel. Det kunne være sommeren som kom. Den riktige sommervarmen.

Andreas pakket sammen kortbrettet og tørket opp ringen etter det lille glasset som hadde stått ved siden av. Så gikk han inn på soverommet, fant en blazer som burde være riktig i forhold til utetemperaturen. Et øyeblikk vurderte han å ta med en lett kappe, men det var sommer, de gode tidene var i anmarsj. I morgen ville han selvsagt prioritere København, havnevesenet, kontakter, etcetera. Dette var en passe innviklet oppgave, men tok han ikke feil ville Christian ikke være vanskelig å finne. Hvordan søren hadde han klart å rote seg dit med båt? Han måtte da hatt hjelp?

Men det var ikke det å lokalisere ham som var det mest interessante.

Andreas Iglem kjente noen vellystige grøsninger og en indre djevelsk fryd da han i blazer og lette sommersko vandret ut i den varme, blomstersøte skumringen. Han hadde enda en ting å gjøre i kveld. Om han stokket kortene sine riktig nå, kunne dette bli forbannet innbringende. Han vandret nynnede mot Frognerveien, hoppet på trikken, og gikk av i sentrum. Så satte han kursen mot Justisen.

Kap. 22 Granada, Spania. Søndag 26. juni. Midtsommerhelgens avslutning.

Når man reiser fra det nordre hjørne til den vestlige port, samles de veldige vannene… Kvinnen sto alene i det enkle rommet. Hun var nøyaktig og ærbødig da hun gjorde den forskriftsmessige innledningen.

Lyset var dempet, rommet behagelig kjølig. Senteret lå i hjertet av den gamle mauriske bydelen Albaycin, var fra utsiden bare en grotteåpning, men lokalene gjennomvevde skråningen med sine ganger, fra terrassene så man rett over den lille grønne dalen med sypresser mot den røde festning Alhambra, bak den igjen Sierra Nevadas eterisk hvite fjell.

Lithafesten, eller Alban Heruin som den ble kalt på senteret, led mot slutten. Det hadde vært en storslagen og lettsindig midtsommerfeiring, en hymne, en lek for blod og dufter med mange deltakere, både mennesker og naturvesener. Topplederne i organisasjonen var her på utviklingsmøte. Hun hadde tatt i mot rapporter fra USA-avdelingen, de kalte seg prinsesser og coachet hverandre godt. Asia var kilden, men Vesten var markedet. Hun jobbet målbevisst for å inspirere jentene. Alle skulle vende tilbake med ideen levende, ha én glødende tanke når de nå dro hver til sitt sted i nettverket. En felles oppgave.

Det hadde startet med visjonen om sterke og uavhengige kvinner. Nå hadde hun et veltrimmet team som tok seg av forretningene. Det var kun å inspirere, og veilede i det å skyve mulighetene forbi det umulige som var hennes oppgave nå Hun ville trenge mer kontroll på den russiske siden, noe hennes nærmeste medarbeider burde kunne ta seg av. Den vanskelige russiske siden, et folk vant til smerte. Men hun ville ikke bekymre seg om det. Nå ville hun hengi seg til å være et redskap, slik hennes organisasjon var et middel for den nye tid. Et byggverk som tok i bruk alle midler der skjønnhet kunne skapes. Som omskapte mennesker, bygde opp kvinner. Som var i stand til å bruke de tusener talenter kvinner har, se dem som en veldig ressurs, skape styrke, liv, bruke deres kjønn og vesen i indre samhold for egen frihet. Dette var blitt hennes varemerke. Det var selvsagt forretning og fortjeneste i det. Men forretningen var bare et middel for at alle kvinner skulle beherske dette; å erobre sine egne liv innenfra, via sitt ytre.

Hun sto foran det enkle alteret, og gjorde den forskriftsmessige lukkingen av kretsen. Hun hadde vekket de energier som skulle vekkes. Foran henne sto ti lys. Ute i hallen satt fremdeles ti kvinner som hun hadde valgt ut. De mest trofaste. Nettopp innvidde til et nytt trinn.

Det var kommet mange rapporter, hun hadde plukket ut disse ti kandidatene. Et knippe amerikanske kvinner, et par europeiske, tre fra Asia, og en afrikansk. Sør-Afrika var representert fordi det ville bli et godt område.

Salget var godt, innsatsen og trofastheten likedan. En kraftig energi, og den skulle bygges enda kraftigere.

De amerikanske jentene hadde et preg av gospel. En overveldende energi.

Inkludert en shaman fra Alaska, en indianer fra Dakota, en kreol som nedstammet fra den berømte stammoren i St. Louis og den lille karmelitten fra Toledo. De asiatiske var mer finstemte, hadde et jevnere humør, det ble nesten for mye latter, de var så harmoniske og glade, ytterst behagelige. Hun elsket å omgi seg med dem.

Denne helgen ville hun ikke avslutte med enda flere rapporter og resultater. Nå handlet det om å bygge opp. La alle til avslutning få nyte sin egen styrke til avslutning. Selv ville hun en times tid tre inn i et område hun ikke kjente så godt, selv om hun kjente sin psyke nesten til fullkommenhet.

Noe var litt feil i starten. Hun fikk ikke helt kontakt, eller, det ble en veldig svak kontakt, den startet som en ubehagelig uro som etter hvert ble så sterk at det nesten ble umulig for henne å la tankene som representerte denne uroen ligge.

I går kveld hadde juniordronningene hatt sine presentasjoner og blitt hyllet. Det var flotte jenter, hun hadde brukt mye tid på å finne dem, de var oppsiktsvekkende der de sto fram, en etter en. Hennes markedsdronninger var virkelig en elite, de hadde alle en vel utviklet en utstråling av kjærlighet og støttende omsorg. De plastiske avdelinger sto seg svært godt. De hadde stort tilfang av kunder og oppgaver, det var også situasjonen i de fleste deler av virksomheten. Hun trengte nesten ikke styre lenger. Alle fulgte henne. Hun var den eneste for dem. Inspiratoren. Hun som elsket dem, og som de elsket tilbake.

Men designeren hennes, som hadde noe umenneskelig ved seg, en rasehest lukket inne i et uforståelig landskap av en kropp, hadde dratt umiddelbart etter møtet. Den nye forskningslederen hadde snakket om noe hun ikke forsto, og som hun der og da heller ikke gjorde noe forsøk på å sette seg inn i. Men finansdirektøren, som var oppsiktsvekkende ung, hadde enkelt skissert den finansielle stillingen i korte trekk, og de hadde gått gjennom ulike scenarios.

Det så bra ut, alt så bra ut. Selv Øst- Europa var kommet bra inn. Det var rikelig tilgang på ulikt vev. Det var viktig, om enn litt ubehagelig å gå inn på. Men det hadde utviklet seg en hard konkurranse nå. De ville trenge noe virkelig nytt, et kvantesprang.

Selv hadde hun hadde pålagt seg flere oppgaver her i Granada, i denne byen hun elsket. Hadde unt seg den luksus å delta som aktiv kirurg på den lille privatklinikken nede ved La Carrera. Det var ikke ofte hun selv utførte operasjoner. Men det å se hvordan liv oppsto, og selv kunne velge hva som skulle bli noe og hva som skulle falle bort, ga henne en dyp følelse av mening.

Hun tenkte også på mottoet som hadde slik effekt på de unge jentene. Det var så enkelt. Nesten selvsagt. Men det hadde en voldsom sprengkraft når det ble brakt inn i rituell sammenheng.

Hun fokuserte på pusten for å stilne alle tanker igjen. Hun kontaktet det lille punktet ved enden av ryggsøylen, og kjente hvordan hun skiftet nivå i det samme hun forlot rasjonaliteten. Hun kjente at hun sto i det åpne rommet,

ventet, stadig mot syd, mot solen. Det var bare en tilstand, et åpent pust, men så plutselig en samlende strøm, en erotisk bølge som steg, og hun merket at noe ukjent dukket opp, et nysgjerrig, fremmed vesen. Hun konsentrerte seg på bølgen, holdt pusten jevn, holdt kontakten med det lille punktet i kroppen, og kjente hvordan energien ble mer fokusert, skarpere, mer høyfrekvent. Så var hun gjennom. Inne i det nye rommet var det hvitt, kjølig, behagelig. Et annet vesen nærmet seg. Hun så at det var vennlig, hun betraktet det med respekt, men ga det ingen energi. Hun følte seg i gode hender. Et par tanker kom inn. Noe hennes søster hadde arvet. Det var viktig, men lot det fare. Hun holdt fremdeles kontakten med rytmen i kroppen. Lot den gli over i å messe ord som lydløst ble tenkt, ikke uttalt. Hun merket at fargen på rommet begynte å forandre seg, det vil si, det oppsto farger i det hvite. Så steg det med ett en ny veldig energi opp foran henne, og i det samme levde hun i den.

Hun uttalte hvert ord i setningen. Deres motto. Det var en energi av ren kraft, ren vilje, og hun følte at dette var henne, dette var hennes indre vesen som bare hun hadde og som var uuttømmelig. Hun gikk inn i den rene flammen, sto i den, og lot den fylle seg. Hun drakk av den rene erotiske energien, og visste at den også kunne styre henne, at den var en kraft hun eide og alltid kunne vende tilbake til.

Hun lot seg ikke friste for lenge av tilstanden, men fortsatte ritualet. Nå var alt fastere, det var velkjente vesener som var til stede. Hun holdt en passe avstand til dem, stadig med respekt, de høyere vesener krevde det, de var ikke som mennesker, de var sterkere, klarere, renere. De levde i en dimensjon som hun til slutt hadde fått adgang til, de aksepterte henne der, hun følte at hun respekterte dem og lengtet etter dem, men måtte passe på ikke å henfalle til sentimentalitet og ønsker om ømhet og omsorg, hun visste at de da umiddelbart ville forvandle seg til rasende uhyrer som ville ta kontroll over henne. Slik de nå var taust til stede, representerte de speilinger. Det var så lett å glemme at alle disse vesener, alle disse venner og vakre skikkelser var speilinger av henne selv, vesener som bare ventet på å få del i hennes energi. Denne prøven, hele tiden å gå gjennom dette landskapet, stille, uten mål, uten avhengighet, for selv å velge den lidenskap hun ønsket å hengi seg til, den guddom hun ønsket å forene seg med, behersket hun.

En motbydelig stank ga henne plutselig et støt i mellomgulvet. Hun hadde ventet det, likevel var den der som et sjokk, og holdt på å bringe henne ut av fatning. Det var en stank som brakte opp instinktiv angst om tabu og forråtnelse, og som forårsaket en sterk fluktimpuls. Hun kjente panikken komme, men visste at hjernen var i stand til å fungere helt uavhengig av den irrasjonale impulsen, og hun fant støtte i neste trinn av ritualet, det brakte henne videre, lukten ble langsomt søtere, som konfekt eller tung røkelse, og hun tok den inn i seg, lot den gjennomtrenge seg.

Hun forsto at inne i denne tyngre regionen måtte hun være bestemt, her var grått, seigt, som i en klam tåke, hun kjente at hun lengtet intenst etter sol,

ikke lyset, men den energien som solen hadde, den vidunderlige energien av materiell lyshet, skapt for en virkelig verden. En verden hun hørte hjemme i og alltid ville tilhøre. Men foreløpig hadde hun forlatt den. Hun hadde krysset de grensene man ikke skulle krysse, ambisjonen drev henne mot noe høyere. Noe hun kunne hvile mot. Hun var på jakt etter det som var mer verdig enn henne selv. Noe å respektere. Men det fantes ikke i den daglige verden. Hun hadde opphøyet seg selv til det mest verdige vesen, og visste at det var sant. Hennes vilje var alt, hun behersket den guddommelige kunst å følge sin vilje fritt.

Likevel grep hun seg fremdeles i stadig å lete etter noe høyere. Noe å bøye seg for.

Hun gjennomførte ritualet med like stor nøyaktighet som hun dagen før hadde utvist ved operasjonsbordet. Hun satte sin ære i perfeksjon, det kom henne også til gode her. Hun utførte alt presist, skapte energier som var perfekt fokuserte og lukkede. Hun var et presisjonsinstrument, og visste det selv.

Som kanskje en av verdens beste plastiske kirurger hadde hun brukt år av livet til å studere det menneskelige vev, ikke bare åndenes verden helt fram til grensen for det som var mulig å ha kunnskap om. Hun trengte utfordringer. Hun gikk til grenser og tilbake igjen, med presisjon og nøyaktighet. Alt var mulig, hun hadde skapt en økonomisk basis for å realisere det, økonomi var så banalt, det handlet bare om å la seg suge ned i massen og la massen få det de lengtet etter.

Men spørsmålet om skjønnhet, det var filosofisk. Den plastiske kirurgien hadde gitt en ny frihet til kvinner. De hadde alltid brukt de hjelpemidler de kunne finne. Nå var verden igjen radikalt forandret. Andre ting var mulige. Å regenerere, skape seg selv på nytt var ingen sak. Det var ikke nytt at kvinner hadde brukt navlestrenger, morkaker, for å få del i den regenererende energien.

Det med stamceller hadde kvinner alltid visst, alltid merket på sin egen kropp.

Det var ikke noe nytt at en graviditet brakte forandringer, at en avbrutt graviditet kunne ha gunstige virkninger for en kvinnes skjønnhet.

Hennes kjønn var forbundet med forvandling og hengivelse. Kvinners hud var den arena der de verdsatte seg selv. Hun så med avsky på det hun oppfattet som parodien på det maskuline samfunn, militante og fundamentalistiske menn mellom tjue og førti som opptrådte i grupper, alltid like brølende, fanatiske og aggressive, selvhevdende og tomhjernede, aggressiviteten gjerne forbundet med religion eller ideologi, et banalt alibi for gutters slåsstrang, kontroll- og herskebehov. I autoritetsfrykt og innordningsglede blomstret kameratbehovet sammen med den forakten for kvinner som gjorde dem til lydige soldater. Det var dette hun avskydde.

Hun var ikke avhengig av dem. Hun hadde valgt å være erotisk, men aseksuell. Hun kunne kjenne kraften fra en mann, kunne kjenne at den veldige energien også kunne være mild og støttende. Hun kunne lengte etter den, være fristet til å gi seg over til den. Hun hadde en gang levd i ekteskap med en mann.

Han hadde vært et godt menneske. Men han ville ha barn. Når det kom til

stykket var det alt han ville. Hun hadde også trodd hun ville det. Hun hadde kjent hvordan hun var blitt gravid. Men så merket hun plutselig hvor feil det var.

Og hadde tatt beslutningen. Og følt seg befridd. Han hadde ikke kommet over det. Det var slutten på deres ekteskap. Han hadde villet ha barn. Han hadde villet ha henne, fordi hun skulle føde ham barn. Slik var mannen.

Det hadde ikke vært noe lett valg. Likevel hadde det vært innledningen til hennes nye liv. Til et beundret liv i suksess. Hun kjente på arret. Hun var blitt den mulige skjønnhetens symbol. Når som helst, kunne hun bli perfekt. Ja, men hun ville beholde arret. Bære det som et smykke. Den mannen hun trodde hadde elsket henne, hadde merket henne. Ut fra sin egen forfengelighet, fra sitt desperate ønske om at hun skulle være hans kvinne, mor til hans barn, hadde han blitt rasende og mistet fatningen.

Hun trengte det merket. Det kunne enkelt elimineres ved en av hennes klinikker, og hun ville bli perfekt, totalt perfekt. Men hun ville dermed ha mistet sin identitet, det merke som hun bar i dyp solidaritet med de andre kvinner. Som dyrket henne, så opp til henne, opplevde at hun representerte dem selv.

Den ufullkomne kroppen hadde bundet kvinner i årtusener. Det var ikke lenger nødvendig. Ankerpunktet her i Spania var viktig. De spanske kvinner hadde fått et klart fokus på sitt eget verd i kampen mot machismen. Det var her kvinners energi var sterkest nå, kanskje med unntak av de undertrykte kvinnene i de nyfundamentalistiske deler av den kristne og muslimske verden. Men i den seremonielle tilstand hun befant seg nå, lot hun også disse tankene fare. I dette rommet var alt perfekt.

Etter at hun hadde avsluttet sin seanse gikk hun ut. Solen hadde vært intens hele dagen, hun kunne fremdeles kjenne heten da hun skrådde over Plaza Nuevo og fortsatte opp gaten der gitarbyggerverkstedene lå. Hun gikk Cuesta de Gomerez helt opp, og viste sitt adgangskort til vakten. Der hun spaserte i gangene mellom trærne i Generalife, hørte det sildrende vannet og betraktet de vakre mosaikkene, var det blitt svalere. Det var en fredelig og behagelig park, til tross for alle menneskene. I dag hadde hun ingen flere avtaler, men hun ventet på en mann som snart ville være her. Så ville de dra tilbake til Thailand, der de måtte fullføre innsatsen i forhold til den skandinaviske piken. Han hadde vurdert det som realistisk å spore henne opp, så hun hadde overlatt det til ham, han hadde et talent for å forfølge slike saker til løsning. Hun satte seg på en benk mellom de velklippede hekkene og betraktet det lille vakre appelsintreet.

Viktor kom om kvelden. Han gikk opp de bratte og kronglete gatene i Albaycin. Her var neste stille, bare ett og annet sted lød det stemmer, sang, rytme, chanting. Her bodde sigøynere, kunstnere og studenter blant gamle menn og koner som alltid hadde bodd her. Han stanset på miradoren og så ut mot Alhambra, den veldige, røde og tause festningen på den andre siden av dalen.

Mellom dem lå en doven, selvbevisst og bare delvis moderne spansk bydel. En

mosaikk av gater og hus for tyver og forbrytere, vitenskapsfolk, fanatikere, dansere, sangere, poeter, besteborgere og kjøpmenn. Her levde man på store opplevelser, flamencoens duende, her var et høyt spirituelt og intellektuelt nivå iblandet rastløse sigøynere, marokkanere, jøder, og turister. Dette hadde vært Andalucias siste mauriske skanse mot kristendommen, her hadde de mektige katolske regenter Isabella og Ferdinand tatt makten, byens vesen var gitano, her oppe i åsen hadde Spanias største poet blitt forrådt og myrdet i en grøft av fascistene under borgerkrigen.

Ikke alle ville vel forstå hvorfor hans oppdragsgiver hadde bygget sitt Europasenter her. Men han visste noe mer om henne. Hun kom ikke fra det solvarme Andalucia. Men like fullt var hun sigøyner. Han hadde reist med henne i over ti år. Hadde løst de tunge oppgavene hennes. De hadde slåss for å bygge organisasjonen, og det hadde ikke vært smågutter de hadde måttet forholde seg til. Han hadde fått hennes totale tillit. Han hadde fulgt hvordan hun bygde opp visjonen. Hvordan hun gikk fram uten frykt. Hvordan hun hele tiden ga kvinner håp og mening og tro.

Han selv trodde ikke på noe. Hadde aldri trodd på en virkelighet han ikke kunne bruke. Han trodde på sin vilje. Sine evner. Han ville være der for henne så lenge hun eide ham. For knapt et døgn siden hadde han vært i en annen verden.

Hadde hatt et personlig forhold til en kvinne i Basel. De hadde levd sammen noen dager. Det kunne blitt et liv… kanskje ikke noe dårlig liv.

Men oppdraget her var hans prioritet. Hennes veldige konsern med sin vakre fasade, trengte ham, og han kjente baksiden. Den hadde sine lange røtter inn i det mørke der begjær, ondskap og kriminalitet trives. Slik måtte det være for den som bygger drømmer. Store og lønnsomme drømmer. Hun var en engel i en skitten verden. En vakker blomst i et rått bed. Den personifiserte skjønnhet, alle kvinners hemmelige hjerte. Som bare kunne næres ved menneskelig vev og blod.