SÅNT SOM SKJER MED YNGVE JOHNSEN
SÅNT SOM SKJER
Å gifte seg er stress Gud hjelpe for et kav det var den morgenen jeg skulle gifte meg. Rett og slett stress. Og det er spesielt én sak som jeg aldri har snakket så høyt om. Men jeg tenker at det er på tide å erkjenne sine svakheter for allmennheten, og velger derfor å avsløre en liten historie som kun mine aller nærmeste har kjent til. Vi feiret krystallbryllup i august, Kjersti og jeg. Det er altså gått over 15 år siden denne fine lørdagen – som du kanskje til og med husker selv, da Vestlandet ble rammet av det kraftigste jordskjelvet i nyere tid denne ettermiddagen, målt til 4,6 Richters skala. (Vi hadde fotografering akkurat da, og var sikker på at lokalet skulle ramle sammen, så mye ristet og buldret det). Men på den tiden var egentlig alt kavet og stresset over. Verre var det på morgenkvisten. Vi hadde kalkulert god tid til diverse forberedelser, og dagene i forveien benyttet vi til å pynte og ordne i selskapslokalet Asketun på Ask, hvor feiringen med om lag sytti gjester skulle finne sted. Vi bestemte oss for å vente til selve dagen med å kjøre bort verdisaker og alkoholvarene, sånn for sikkerhets skyld. «First thing in the morning», sa jeg. Det er rart med det. Man går gjennom alle planer og huskelister gang på gang, og man tror at kontrollen endelig er vunnet når man legger seg. Men når vekkerklokken ringer, og bryllupsdagen
46
er der, så spretter man opp av sengen og får en følelse av at hele slagplanen er som visket bort i løpet av natten. Det koker i topplokket. Første punkt på programmet er egentlig enkelt og greit, men likevel er det som en alarm kviner i hodet: «Hva har jeg glemt?» Etter å ha kommet til sans og samling begynner jeg å bære ut varer. Bagasjerommet på min gamle hvite Ford Sierra stasjonsvogn blir fylt til randen. Alkoholvarene tar mye plass. Det er ikke rent lite som går med av øl og vin til et selskap av dette kaliberet. Litt brennevin og blandevann til baren hører jo også med når man skal gjøre stas på hymens lenker utover kvelden og natten. Jeg satte meg i bilen og pustet ut. Endelig litt ro. Et kvarters avslappende kjøretur fra Øvre Kleppe og ut til Ask var akkurat det jeg trengte nå. Det er som kjent ingenting som er stress med å kjøre bil. Vi bodde i Heimlivegen den gangen. (I dag har veien skiftet navn til flotte Heimliåsen). Det er høyt oppe på Øvre Kleppe. Jeg fikk startet vognen, og rullet nedover mot Kleppestø. Kjente at skuldrene var særdeles høye. Jeg rullet litt på hodet for å få blodet til å sirkulere. «Har vi kontroll på alt nå?» Tankene begynner å surre. Ikke så fredsommelig å kjøre bil likevel. Så skjer det noe veldig hyggelig. På vei ned mot rundkjøringen ser jeg nemlig en stor banner som henger mellom to trær. «Kjersti & Yngve
gifter seg i Ask kirke kl 12. Velkommen». Jeg senker farten inn mot rundkjøringen og titter på annonseringen. Kjenner at jeg blir glad og stolt. Dette er virkelig vår dag. Så gir jeg gass ut av rundkjøringen, og det er da jeg stivner helt til. «Hva var det for en lyd?». Det hørtes da vitterlig ut som en flaske som knuste. Jeg tenkte på alle flaskene jeg hadde stuet inn i bagasjerommet. Men fikk det ikke til å stemme, for lyden kom da vitterlig utenfra. Du vet den karakteristiske lyden av en glassflaske med innhold som knuser i asfalten. Et sånt mektig «sjvopp». Jeg bremset opp. Snudde meg for å se til at alt så bra ut i bagasjerommet. Og der oppdager jeg det helt ufattelige. I all min svimmelhet hadde utrolig nok glemt å lukke igjen bagasjedøren! Jeg hadde altså kjørt i tre-fire minutter med et overfylt bagasjerom, og med døren på fullt gap. Himmel og hav! Skjelvende gikk jeg ut for å se hvor mye som var gått tapt, men til alt hell var det kun én flaske med «lemon essens» som hadde gått i veibanen. Resten av drikkevarene til mange tusen kroner balanserte «på kanten av stupet». Hjertet slo i tre hundre. Heldigvis var det grytidlig og ingen vitner, da jeg med stive armer lukket igjen døren. Tenk om «hele baren» hadde blitt liggende igjen i rundkjøringen der… Blir stresset av bare tanken.