STUDVEST
29
14. mai 2008
A: Kandidaten viser uvanlig stor evne til originalitet og/eller gjennomførelse. B: En sterk besvarelse, med et positivt helhetsinntrykk. Mangler det lille ekstra for å få en toppkarakter. C: Følger stort sett normene for helhetlig oppbygging. Kandidaten tar ikke store sjanser, men kjører «safe». D: Legger seg under gjennomsnittet, og problemene trer sterkerer fram enn i en C-besvarelse. E: Kandidaten har med det minimale som trengs for en ståkarakter, men heller ikke mer. Slett håndverk. F: Stryk
THE FALL «Imperial Wax Solvent» (Castle/Universal) cd
The Old Man’s Back Again. Kort om The Fall for de uinvidde: The Fall ga ut sin første EP i 1978. The Fall er et av de viktigste punkebandene. The Fall er et av de viktigste postpunkbandene. The Fall er et av de viktigste bandene. Nåvel. «Imperial Wax Solvent» er The Falls åtteogtyvende (eller deromkring) studioalbum, og det fjerde siden comebacket med «The Real New Fall LP (Formerly Country On The Click)» i 2003. Etter å med nød og neppe ha greid å karre seg gjennom 90-tallet med verdigheten, forstanden og tanngarden i behold, gjenoppstod Mark E. Smith og The Fall etter årtusenskiftet som en revitalisert størrelse; nå lagde de igjen dugelig musikk i tillegg til skandaler. «Imperial Wax Solvent» fortsetter den gode trenden og er overstrødd med en anseelig mengde klassiske og nesten-klassiske Fall-låter. Platen har fire produsenter, inkludert Smith selv, hvilket gir den et kledelig rotete preg. Låtene er jevnt over bedre enn på forgjengeren, den litt overvurderte «Reformation Post TLC», selv om det amerikansklydende nygarasje-preget fortsatt henger igjen. Når alt kommer til alt er dog The Fall lyden av Mark E. Smith som snakker over musikk, og på «Imperial Wax Solvent» får vi mer av den grumsete gammelmannsmumlingen som har preget hans innsats på de siste albumene. Han har til og med skrevet en sang om det; «I’m a fifty year old man/and I like it». Og det fra en mann som ser ut som om han burde ha rundet seksti i god tid før Y2K. For de som ikke har noe forhold til The Fall er singelsamlingen «A-Sides» og mesterverket «Hex Enduction Hour» fortsatt de beste stedene å begynne. Men for alle som har et par Fall-album i samlingen anbefales «Imperial Wax Solvent» – for ikke å nevne Smiths nyutkomne selvbiografi – på det varmeste. AKSEL KIELLAND
NO AGE «Nouns» (Sub Pop/Tuba) cd
Dæven. Dette er ikke noe nytt. Det kommer til å være mange som påstår det i år, at No Age er det «nye», men det er ikke sant. Hvorvidt det er nytt eller ei, bør man jo egentlig drite i uansett. Det som betyr noe er hvor bra det er. Og dette her er noe så vannvittig bra! No Age bedriver støyrock. På den måten støyrock er ment å bedrives. Bølger på bølger av buldrende støy blandes med et hint av underliggende melankoli og en unik popsensibilitet. Alt i beste My Bloody Valentine/Kevin Shields-ånd. Men selv om No Age ikke presenterer det «nye» her, så høres det unektelig friskt ut. Det har med måten de angriper materialet sitt på. De gjør det med et ungdommelig pågangsmot og en utømmelig energi. Det er klassisk 1-2-3 stopp-start mekanikk blandet med progressive låtstrukturer og engasjerende riff. Og det beste av alt: No Age setter den gode melodien i fokus. Det er kanskje dette som for alvor skiller No Age fra en rekke andre band i samme sjanger, det at de tør å føle noe, tør å være pop. En annen ting som er verdt å nevne med
No Age er at de er representative for noe som kan synes å være en tendens for hva som er virkelig bra plater så langt i 2008. Som tilfelle har vært med No Kids og Hercules And Love Affair, tar No Age et dypdykk i de inspirasjonskildene som har gjort dem til hva de er i dag, uten å fremstå som plagierende. Plata fremstår mer som en homage til den musikken som står hjertene deres nærmest, en kjærlighetserklæring. Det er rett og slett vakkert. HÅVARD RINGEN
TINDERSTICKS «The Hungry Saw» (Beggars Banquet/Playground) cd
Helhetlig, harmonisk og hjerteskjærende. Det hele åpner med forsiktig pianoklimping som gradvis utfylles og fungerer som oppvarming frem mot et soulflørtende andrespor hvor vokalist Staples Baryton kobler inn og gir visshet hos om at alt er ved det gamle. Mange vil kanskje hevde at verden forsåvidt ikke har gått så mye fremover i de nærmere seks årene siden Tindersticks forrige album, men når man hører «The Hungry Saw» kan man sågar få følelsen av at tiden har stått helt stille. Her er ikke fornyelse, her er ikke nyskaping, her er bare Tindersticks, gode gamle Tindersticks slik man kjenner eller nå får muligheten til å lære dem å kjenne. Melankolien er stadig like altomsluttende hos de gamle nottinghammerne og drar deg før eller siden inn i seg uansett hvor kvalmt lykkelig du måtte være i utgangspunktet. Uansett hvor tilsynelatende kjedelig det hele måtte virke de første 20 gjennomlyttingene eller deromkring. Uansett om «kjedelig» er et stikkord som selv når du lar deg oppsluke er nødvendig å ty til for å beskrive det du hører på. «E-type», forøvrig en sangtittel helt uten sammenheng med han der svenske gærningen, er et nydelig instrumentalparti av en låt, riktignok med litt mystisk kvinnenynning i ny og ne, som gir den fyldige barytonen av en vokal et hvilerom. Dette kommer spesielt til sin rett i form av den klassiske tindersticksballaden «Boobar come back to me». Tittelkuttet er et lykkejagende fragment av en røttersøkende sak, og Tindersticks bedriver med «The Hungry Saw» generelt en form for kjærlig tråkking i egne fotspor. Og vel. Kjærlighet kan jo være fint dét. Men det hadde vært fint med litt mer rom for forelskelse i det hele. HILDE SOFIE PETTERSEN
debuten. Så da er det jo forholdsvis naturlig at de prøver å dra det videre her, hvorfor forandre på noe som funker? Problemet er bare at det ikke funker, og «Red» blir stående igjen som en karikert versjon av debuten. Sjangerblandingen virker bare forstyrrende og irriterende, platen er blottet for alt som heter rød tråd, til en slik lengde at de sporende som faktisk er bra, mister all sin kvalitet på grunn av alt det tvilsomme de er plassert blant. Og de ukontrollerte følelsesutbruddene? Jo da, de finnes her, det er bare det at de virker ekstremt kontrollerte, ja, nesten kalkulerte. De virker i hvert fall langt fra ektefølte og evner i liten grad å rekonstruere følelsen av å være forelsket, noe jeg fikk i stor grad av debuten. Det er likevel ikke bekmørkt. Guillemots glimter til innimellom, særlig på de roligere sporene. «Faling Out Of Reach» og «Words» er låter som står seg godt på egenhånd, men som sliter i det lugubre selskapet de blir plassert i. Den kanskje beste låta på platen er derimot «Standing On The Last Star», det er den eneste låta som kan konkurrere med hva Guillemots presterte på debuten, og her finner man i det minste spor av hva jeg forventet meg. Apropos forventninger, det er kanskje mye av problemet her, at jeg forventet meg for mye. Det kan godt være dette er et ganske så fint førstemøte med Guillemots, men om du har hørt «Through The Windowpane», bør du styre unna denne. HÅVARD RINGEN
JOEL ALME «A Master of Ceremonies» (Sincerely Yours) cd
Føling i fjerde generasjon. Det løper en kongeblå, blodåretykk tråd fra Henrik Berggrens første desperate hyl på Broder Daniels debutsingel «Cadillac» gjennom Håkan Hellström og Bad Cash Quartets romantiske göteborgpatetikk, via The Tough Alliances gesamtkunstwerkhyllester til mannlig vennskap og nå, altså, rett inn i mikrofonledningen til Hästpojken-bassist og tidligere Spring in Paris-vokalist Joel Alme. «Sing your life» sang Morrissey, og ingen har vel fulgt denne oppfordring i like stor grad som gøteborgerne. Det ville være enkelt å beskrive musikk på «A Master of Ceremonies» ved hjelp av referanser. Mer eller mindre sinnrikt uttenkte kombinasjoner av Bruce Springsteen,
GUILLEMOTS «Red» (Polydor/Universal) cd
Simpel Red. Guillemots stod for et av 2006 sine beste musikalske øyeblikk for min del. Fra ingenting kom de med plata «Through The Windowpane», og jeg ble skikkelig forelska rett og slett. Vi ble servert en ganske hemningsløs sjangerblanding med plenty av ukontrollerte følelsesutbrudd, pakket inn i en ganske streit britisk indie-rock innpakning, mitt i blinken for en følsom indienerd som meg selv. Nå er de tilbake, med den vanskelige andreplata. «Red» har de valgt å kalle den, og nei, og nei, og nei. Dette er ganske kjipe greier. Det er tydelig at de har lagt merke til de samme som meg, at hemningsløs sjangerblanding og ukontrollerte følelsesutbrudd funket bra på
JOEL ALME.
Bob Dylan, Walker Brothers, Jens Lekman og Echo & the Bunnymenn (anno «Ocean Rain») kunne nok være godt egnet til å gi en idé om hvordan platen høres ut, men det er jo ikke det som er poenget. Tenk hvor mye dårlig musikk som kan beskrives på samme måte. «A Master of Ceremonies» er en samling bemerkelsesverdig gode låter og en oppsiktsvekkende velprodusert plate. Men den er mer; den har den gøteborgske nerven – den er 100 prosent nødvendig. Om ikke for den enkelte lytter, så i det minste for opphavsmannen og verden som sådan. Ambisjonen har ikke vært å klemme blod ut av et brustent hjerte, men snarere å lage tidløs musikk – evergreens, intet mindre. Og jaggu om Alme ikke har fått det til. «The Queen’s Corner» er vårens store indiehit, det spiller ingen rolle om ingen spiller eller hører den, ingenting kan endre på det. «Always on my Mind», «When the Moon Shakes» og «The Seven Islands» er alle klassiske låter som synes å springe ut av et udefinert punkt utenfor musikkhistorien. I tillegg kommer resten av plata; mindre umiddelbar, kanskje, men like fullt verdt alt hva man legger ned av tid og følelser, og vel så det. Joel Alme har laget årets hittil beste popalbum. Punktum. AKSEL KIELLAND
…diskuter på www.studvest.no!
Ricks presenterer:
21.MAI BERGENFEST 29.STAND aprilUP- BERGEN 3. mai
CRIMEPRO 28.MAI PRESENTERER
THE LEGENDARY SHACK SHAKERS(US)
COMEDY-IMPRO EARL THOMAS(US) - SIGRID MOLDESTAD
BARE DET BESTE “MEDKVITNES LISENS HENNING - HAYWARD WILLIAMS(US)
HELAFTEN MEDJUKES(US) BERGENS SOUTHSIDE JOHNNY AND EN THE ASBURY TIL Å DREPE” BESTE UNGE KOMIKERE Showstart 21.00 cc: 50(student)/100,RICK HOLMSTRØM BAND(US/SE) - THE REFRESHMENTS(SE)
KONSERT STAND UP BERGEN 14.JUNI 7.MAI
JON HJØRNEVIK DARK SIDE
OF THE WALL
VIDAR HODNEKVAM - PÅL RØNELV EIVIND SALEN - TOR INGE ULVESETH
KONFERANSIER: CHRISTOFFER SCHEDERUP
Konsertstart Dørene åpner23.00 20.00 cc: 100,- + avgift Prøveforestilling, dørene åpner 20.00 cc: 50,- Billetter kun815 i døren cc: eller 100,-billettservice.no Bestill billetteneprogram, på billett@crimepro.no For fullstendig billettbestilling og annen informasjon besøk www.bergenfest.no Forsalg på 33 133
Quiz 19.30 ii Ricks Ricks Café Café Quiz med med Antony Antony Hill - Hver torsdag og fredag kl 19.30 www.ricks.no