9 minute read

Gudsteneste på Rønnebergsetra 100 år etter

Søndag 28 august hadde Norddal kyrkjelyd friluftsgudsteneste på Rønnebergsetra i Eidsdal. Det var på dagen 100 år etter at ein liten gut, Erling Rønneberg, på 2 år og 4 månader vart funnen att – i live – etter å ha vore ute i to netter i regn og kaldt vèr.

Advertisement

Historia om kva som skjedde, vart levande då Marie (94), søstera til Erling, fortalde den ved starten av gudstenesta. Dette kunne ho fortelje fordi denne historia levde og lever framleis, i familien hennar, som ei fortelling om Guds makt til å gjere mirakler gjennom bøn. Denne forteljinga står å lese i aviser og på internett, så vi skal ikkje skrive om den i detalj her, berre seie at Erling Rønneberg gjekk seg vill laurdag 26 august for 100 år sidan. Det er utruleg at ein så liten gut kunne gå så langt. Han havna langt opp i fjellsida, og meir enn 200 menneske var med og leitte etter han heile søndagen. Både politi med hundar, naboar og kjenningar var med, men spora var viska ut pga av regn og kaldt vèr, så dei fann han ikkje den dagen.

Natt til mandag såg nokre ungdomar eit strekt ljos oppe i fjellsida. Dei kom heim få Geiranger, og tok mè av ljoset då dei kom til Rønneberg. Då dei gjekk dit mandag morgon, fann dei guten, bevisstlaus og kald, men i live. Han kom til seg sjølv før dei kom heim, og han vart ikkje forkjøla ein gong, kunne Marie fortelje.

Alle dei ca 60 som hadde møtt fram på denne gudstenesta var berørd av det Marie fortalde.

Det var forteljinga om ei bestemor som ba, og om hennar overbevisning om at guten skulle bli funne.

Gudstenesta var prega av takk til Gud, både i song og tale, for det som skjedde den gongen. Presten sa om det ljoset som ungdomane såg, at ingen kan – til dags datogje ei forklaring på kva dette ljoset var. Han minte om at Jesus seier om seg sjølv: «Eg er ljoset i verda.» Og at vi i truvedkjenninga seier: Vi trur på Gud den allmektige, vi trur på ein Gud som ingen ting er umogleg for.

Gunnar Inge Eide var organist, og sørga for å ta med seg eit trøorgel til denne gudstenesta. Saman med Torveig Klamdal på althorn, ga dette songen eit løft som gjorde at dette vart ei gudsteneste utanom det vanlege. Selet til Grete Rønneberg fungerte som orgelgalleri. Honnør til henne for lånet av det!

Etter gudstenesta var det kyrkjekaffe, som nokre damer frå bygda hadde teke med opp. Det vart ein fin føremiddag på Rønnebergsetra denne søndagen. Her var både skuffekaker og kjeks og noko godt for alle. Vèret tillot også ein god prat, før mange tok turen opp til staden Erling vart funnen. Der står det eit minnesmerke etter Erling.

- Tekst og foto: Morten Gravdal, sokneprest i Norddal og Geiranger.

Godt å vere dansk i Noreg

Takk for to veldig flotte år!

Kjære alle på Stranda, i Liabygda og mange andre i indre Storfjord!

Vi ønsker å takke for de to årene vi fikk sammen med dere. Det ble to år som har satt dype spor i oss. Det var noe helt særlig å kjøre opp gjennom Norge 16.juli 2020 og ‘lande’ i prestegarden midt på natta, den lyse sommernatta. Helt fra første dag og i ukene og månedene deretter har Gud utfollet sitt fantastiske skaperverk for oss. Opplevelsene har til tider stått i kø, og vi har sendt haugevis av mobilbilder til slekten i Danmark, som har fulgt med i stor misunnelse!

Naturen har altså bidratt utelukkende positivt til fortellingen om de to år på Stranda, men det er det ikke alt annet som har, for vi ankom midt i koronaen Jeg gidder nesten ikke skrive om den, for jeg har vært så lei av den i lange perioder, men det er vanskelig helt å ignorere den. På en måte ble jeg litt koronapresten. Og det satte sitt preg på gudstjenesteliv og de kirkelige aktivitetene. Mye kunne ikke gjøres, for vi skulle ikke bidra til smittespredning. Vi forsøkte å gjøre de helt basale tingene, og i perioder kunne vi nesten heller ikke det. Da ble vi digitale i stedet – eller arrangerte friluftsgudstjeneste på Fløten i minus 10 grader (huff så kaldt!). Gravferdene ble avgrenset til nærmeste slekt, og dåpsfølgene ble også veldig små. Dette var leit for oss alle. Men gjennom alt dette ble det likevel gode møter med mennesker, der vi fikk snakket om de store og viktige tingene: Døden og livet. At vi har en Gud å komme til i sorg og savn. Og Han er der også når de små barna kommer til verden, og Han vil at de skal bli hans barn gjennom dåpen. Alt dette mistet ikke verdi på tross av epidemi. Og selv om både første og andre jul ble begrenset av koronaen var det veldig oppmuntrende at påmeldingen til julegudstjenesten i Stranda kirke i fjor (2021) gikk så fort at vi måtte lage venteliste. Tenke seg en slik iver for å komme i kirke for å høre det beste budskapet i verden: At Gud ble menneske for å leve sammen med oss, dø for oss og stå opp til seir over synden og døden – en seir som vi kan få del i! Slike opplevelser har gledet. Og det siste halve året begynte epidemien også å roe seg, så det kunne bli flere møter med mennesker, og kirkekaffe, og gudstjenester uten begrensninger. Da merket jeg etter hvert velsignelsen ved å være prest på vanlig vis.

Laura, kona mi, har også opplevd mye godt som trosopplærer i disse to årene. Hennes område har ikke bare vært Stranda og Liabygda, men hele Indre Storfjord, altså alt fra Stordal og østover. I begynnelsen var det litt utfordrende kun å møte nye ansikter blant barna når hun reiste rundt, fra Geiranger til Valldal og videre til Sunnylven osv. Og i motsetning til undertegnede hadde hun ikke fått det norske språket inn som barn, så mye skulle læres og gjerne fortest mulig. Men barna forstod ‘dialekten’ til trosopplæreren, og ja, hvorfor skulle de ikke også det – Norge har jo så mange forskjellige dialekter! Og etter hvert ble det lettere å begå seg på norsk, og nå begynte hun også å komme rundt til barna flere ganger, så da var det kjente ansikter som møtte henne. Og så er det noe helt særlig å dele evangeliet om Jesus med barna for de er så umiddelbare; de sensurerer ikke tanker og ord, og de elsker å delta i dramatisering av julefortellingen eller å se på Legofigurer som skal forklare Påsken. Og en gang noen barnehagebarn var i kirka, og de egentlig skulle roe seg for å gå ut til bussen begynte noen av dem å synge en salme, som de hadde lært. Og plutselig ble alle barna med, uten at de voksne hadde sagt noe. Og alt ble stille i kirka; vi hørte bare barna synge. Der fikk vi en liten gave fra barna!

Og både Laura og jeg kunne fortsette å finne fram små fortellinger fra hverdagen, både de som utfordret oss og de som kalte fram smilet. For slik var livet på Stranda og i Storfjordsområdet, både som prest og trosopplærer; det var egentlig et vanlig liv blant vanlige mennesker, og den slags vil alltid inneholde utfordringer og gleder. Men samtidig var dette ikke helt vanlig – i alle fall ikke for oss. For vi kom til dere og et område i Norge, som var helt ukjent for oss, og dere tok imot oss og ga oss nye opplevelser og nye relasjoner, som vi aldri hadde fått, om vi var blitt boende i Danmark. Derfor vil de to årene sammen med dere alltid stå som noe særlig for oss og barna våre. Og vi garanterer å ta turen nordover til indre Sunnmøre i sommerferiene, for selv om basen vår nå er Danmark og Herning er vi slettes ikke ferdige med Stranda og området rundt!

Derfor – på gjensyn! Og ikke minst: Guds fred og velsignelse!

Kjærlig hilsen Laura og Jakob og barna

Eg har hatt lærerike og fine år i det kommunale systemet, men det er ei tid for alt. No var det på tide å kome tilbake i kyrkja som arbeidstakar, og det angrar eg ikkje på.

Namnet hennar er Ann Kristin Langeland og vi har mellom anna gjennom Instagram vorte kjent med henne som Fjordapresten. Ho er prest under utdanning, det vil seie at ho er tilsett som prest i Sunnylven og Stordal i 100% stilling, men har 20% fri til studium.

Ann Kristin er 52 år, født og oppvaksen på garden Øvsthaugen på Hellesylt som nummer to i ein søskenflokk på fire, med mor, far, ein eldre bror, ei yngre syster og ein yngre bror. Faren dreiv gard og jobba i tillegg i posten, der også mora jobba.

For om lag elleve år sidan flytta ho heim og tok over garden. Ho dreiv garden nokre år, med god hjelp av familien, men etter kvart vart faren alvorleg sjuk og det vart då slutt på dyrehald på garden. Faren døydde for to år sidan. Ho fortel at ho no bur på garden, der også mor hennar og søstera med familien sin bur. – Vi bur i kvar våre hus, men har eit tett samhald på garden. Dei to brørne mine er også ofte der og tek i eit tak når eg treng hjelp, fortel ho.

Ann Kristin fortel at ho bur aleine i «bestemorhuset» saman med ein eigenrådig gamal hannkatt, og ho er tante til fem born som har høner på tunet. Ho er elles veldig glad i å vere ute på tur, helst på "sommarføre". - Men eg kan også la meg begeistre over ein vintertur på ski eller truge. Eg er hjortejeger, om enn ikkje så veldig ivrig, men er veldig glad i å vere på soppjakt, så tilbehør til kjøtet er ikkje noko problem. Ho fortel vidare at ho har hytte i Sør-Italia og sel på heimestølen, og at ho er veldig glad i å lese, alt frå krim til dikt.

Eg er glad i livet, gode vener og gode fellesskap.

Etter vidaregåande tok Ann Kristin kyrkjeleg utdanning, og jobba først som kyrkjeverje i Stranda kommune før ho reiste til Bergen. Der jobba ho i ulike kyrkjelege stillingar i elleve år; i Åsane menighet, Bergen Domkirke menighet, ho var innom bispekontoret i Bjørgvin og dei siste åra jobba ho hos kyrkjeverjen i Bergen.

Ho flytta så heim i 2009 for å bli rådmann i Stranda. Ho vart seinare rådmann i Hornindal og assisterande rådmann i Volda kommune etter samanslåinga. Men Ann Kristin fortel at ho i mange år har hatt ein prest i hjartet sitt. – Men det har aldri passa, og eg har heller ikkje hatt motet til å ta steget frå trygg kommunal jobb og over i ein litt meir usikker vikarjobb og studiar. Men eg har hatt mange som har oppmuntra, utfordra og heia på meg. Eg tenkte at om det skulle bli, så måtte det bli no – og slik vart det.

Eg har hatt lærerike og fine år i det kommunale systemet, men det er ei tid for alt. No var det på tide å kome tilbake i kyrkja som arbeidstakar, og det angrar eg ikkje på.

Ann Kristin tek praktikum ved Kirkelig Utdanningssenter i Nord, Tromsø, og er der på vekessamlingar, totalt tre veker per semester. Ho fortel at dette er eit to-års løp. – I tillegg må eg vere i praksis, sist studieår hadde eg praksis i Stryn, dette studieåret har eg fire veker institusjonspraksis ved Haraldsplass diakonale sjukehus i Bergen, og skal ha fem veker stiftspraksis ein stad i Møre til våren.

Ho tykkjer det er stridt å vere student etter fylte 50, men seier at det må til skal ho nå draumen om å verte ordinert prest. - Det er lærerikt og utviklande å vere student, men eg kjenner på dårleg samvit for at eg er så mykje vekke frå kyrkjelydane mine. Men slik må det vere akkurat no.

Som prest i Stordal og Sunnylven, så har eg gravferder, gudstenester, konfirmantundervisning, eg prøvar vere innom å ha andakter på omsorgssentera og eg brukar mykje tid på samtalar. Det er mange som ynskjer nokon å snakke med, enten det er i forbindelse med dødsfall, eller om livet generelt. Eg skulle ønske at vi fekk etablert ei god besøksteneste, det trengs. Så om nokon kjenner at dei har tid og overskot til å gå inn i ei slik teneste, så ta kontakt! Vi treng deg. Eg har også hatt fleire gudstenester og begravelsar i dei andre fjordbygdene, Stranda og Geiranger spesielt, men også i Valldal og Norddal. Einaste staden i vårt område eg ikkje har hatt teneste er i Liabygda, men det vert vel det også.

Ann Kristin tykkjer at dagane som prest er fulle av spanande og utfordrande oppgåver. – Eg opplever det som svært meiningsfylt å få lov til å gå saman med fjordafolket, både i glede og sorg. Det å få vere der på livet sine høgtidsdagar, dåp, konfirmasjon og ettekvart vigsel er fint, men det kjennest mest meiningsfullt å få vere saman med menneske i sorg. Å få lov til å gå nokre av dei tunge stega saman, leite etter håpet og det som kan gje livslyst og livsmeistring. Eg er heldig som får ha ei slik teneste.

I tillegg kosar ho seg saman med konfirmantane. – Dei er i ei livsfase der det meste er «satt i spel» og det å då kunne få lov til å vere ein trygg vaksen som dei kan undre seg saman med er alle tiders! Eg likar også godt å ha gudstenester, hadde sjølvsagt ønska at endå fleire kom og vart med i gudstenestefellesskapet, men det må kvar og ein få lov til å kjenne på. Om ein tek ein tur, så skal eg love at vi skal ta varmt imot!

På spørsmål om kvar ho ser seg sjølv om nokre år svarar ho slik: - Om det går etter planen er eg ferdig utdanna til våren. Kvar vegen går vidare veit eg ikkje, men eg har veldig lyst til å halde fram som fjordaprest. Eg trivast saman med fjordafolket, det er her eg har røtene mine, det er her eg høyrer til.

Tekst: John Kristian Hjelle