Page 1


tore pryser

SVIK OG GRĂ…SONER Norske spioner under 2. verdenskrig


Svik og gråsoner. Norske spioner under 2. verdenskrig © Spartacus Forlag 2010 Omslag: Øystein Vidnes Sats: Ingrid Goverud Ulstein/Punktum Forlagstjenester Trykk: Valdres trykkeri, Fagernes Printed in Norway ISBN: 978-82-430-0507-5

Boken er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 2587 Solli, 0203 Oslo www.spartacus.no


Innhold Forord

7

NATTEVAKTEN

9

Slutten Begynnelsen Etterforskningen Blakk og arbeidsledig Gegenvertrauenmannen Klein Otto  Kvarstad-båtene og andre mål Tragedien utenfor Göteborg Skygget av svenske Säpo Sømme-saken og organisasjon 4343 Militæretterretning og flyktningeinfiltrasjon Arrestert av Gestapo og avslørt av Cranner Tiltale og dom Abwehrs viktigste agent Tilbake i slekta

11 17 19 22 27 32 38 40 43 46 47 50 54 56

PRESTEN

57

Slutten Begynnelsen På Østfronten  I Stapo og Gestapo  På besøk i Norge og historien om Sorgenfrigt. 1 På flukt i Tyskland

59 60 64 65 72 75


I den franske Fremmedlegionen  Mellomspill – Barth-Larsens historie Prest i Tyskland  Familien oppsøkes i Tyskland Til Vågå for forsoning

78 81 84 86 89

FORFALSKEREN

95

Slutten Begynnelsen Gift med jødinne og ekskludert fra NS Rekruttert av Abwehr for å grave i Quislings fortid Avsløring av motstandsgrupper Slekta til gasskammer i Auschwitz På spionoppdrag i Danmark Etterforskning og dom  Forfalskeren 

97 98 99 101 103 106 107 111 114

KOMMANDØREN

121

Slutten Begynnelsen Telavåg-tragedien Gulbrandsen blir skutt  Milorg rulles opp I MI5-arkivet i London Gulbrandsens rømning Kirkeby Jacobsens historie Bittern-historien Gulbrandsens forklaring slår sprekker Sannheten også fra Fehmer Gulbrandsen går fri En gråsone-sak Karriereoffiseren

123 126 133 135 136 139 140 141 142 145 148 149 151 153

SIS-AGENTEN

157

Slutten Begynnelsen Lanseringen på Bristol Nye detaljer om Lillehammer-kuppet

159 159 162 164


Holsts siste reise og en morder ved navn Andersson? Justisdepartementets undersøkelser Hjemmefrontmuseet gir opp Fra varm til kald krig En Andersson uten fornavn OSS var aktivt med Holst lurt av Abwehr I britisk tjeneste og kontakt med sovjet-russere Jacobsen og Holst prøver å verve en svensk agent Bak den norske legasjonens rygg Rykter i grenseland Nye spekulasjoner Møte med døden i Rindögatan Hauges biograf kommer på banen

169 174 178 181 183 186 186 189 193 195 197 200 202 205

NATTEVAKTEN, PRESTEN, FORFALSKEREN, KOMMANDØREN OG SIS-AGENTEN

211

Plass i okkupasjonslitteraturen

213

Noter

222

Kilder og litteratur

247

Utrykte kilder Trykte kilder Litteratur Brev, e-post, nyttige samtaler Register

247 248 249 251 252


Forord Denne boka skiller seg fra annen forskning jeg har gjort ved at den er langt mer personlig. Et par av kapitlene ble i august 2008 sendt inn til Spartacus forlags historiekonkurranse hvor vi som forskere ble bedt om å skrive slik at vår egen «fascinasjon for historien blir tydelig». Jeg vant ikke, men fikk en tilbakemelding fra forlaget om at mitt utkast ble vurdert såpass høyt at stoffet burde arbeides videre for mulig utgivelse. Det har jeg altså gjort, og resultatet foreligger i denne boka, som handler om fem hovedpersoners roller i hemmelige tjenester under okkupasjonen 1940–45, og hvordan det gikk med dem senere. Tre var i tysk tjeneste og begikk regelrett svik mot sitt land. De to andre var agenter i britisk tjeneste, men opererte i gråsoner. En rekke bipersoner er også omtalt. Samtlige har sitt utgangspunkt i min prosopografiske forskning gjennom flere år. Prosopografi vil si kollektiv biografi, livsløpstudier av grupper for å finne karakteristiske kjennetegn. For meg som historiker er dette en større utfordring enn den rendyrkede biografien. Jeg er dessuten skeptisk til biografisjangeren. Den har en tendens til å ta nakketak på forfatteren, slik at han ofte blir «mikrofonstativ» for den han skriver om. I boka er jeg selv med som aktør. Jeg skriver mer enn vanlig hvordan jeg selv arbeider og tenker. Jeg tillater meg også mange 7


a­ ssosiasjoner og sidespor som berører mine erfaringer som faghist­ oriker. Enkelte ganger har jeg personlig nærhet til stoffet gjennom slekt og bekjente. Det er mange å takke for hjelp under arbeidet. Anders Thunberg i Stockholm har gravd fram kildemateriale for meg i det svenske Riks­ arkivet. Asbjørn Svarstad i Berlin har også gjort verdifull research. Torgeir Lindtvedt Dalen har sjekket norske kilder. Mange andre har kommet med enkeltopplysninger, og de skal også ha takk. Som oftest er det henvist til dem i noteapparatet. Tore Pryser Lillehammer oktober 2009


1

NATTEVAKTEN


Slutten Den 13. februar 1969 dør en ensom gammel mann på Sentralsyke­ huset i Lørenskog. Hvorfor han døde her og ikke på Lillehammer sykehus som han soknet til, er uklart. Mannen hadde bopel på Harpefoss i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. I mange år hadde han vært ansatt som nattevakt her på Wadahl høgfjellshotell på Gålå. Denne dagen var det sprengkaldt i Gudbrandsdalen. Aftenposten melder om 36 kuldegrader på Tynset. Den 13. februar preges nyhetene ellers av at utenriksminister John Lyng uttaler at NATO gir Norge ro og en ytre balanse. Men la oss ikke undervurdere FN, mener den uvanlig USA-skeptiske Høyre-mannen Lyng. Ellers skriver avisen dagen etter at Sovjet advarer mot at det avholdes valg i Vest-Berlin og at Pål Tyldum har vunnet norgesmesterskapet på 15 kilometer i kulda i Alvdal. Det er kaldt både i landet og i forholdet mellom stormaktene. I et utspill om forurensning, noe som ikke var vanlig avisstoff på denne tida, går det fram at formannen i Norsk Oppfinnerforening, Alf M. Berggren, har fått stortingsmann Austerheim til å stille et spørsmål i Stortinget om luftforuresning av bileksos. Berggren vil slå et slag for en norsk oppfinnelse som kan bidra til å bøte på dette. Hvis nattevakten hadde vært istand til å lese Aftenposten denne februardagen, ville han nok ha husket igjen Alf Morits Berggren fra krigens dager. De kjente hverandre ganske godt. Ingeniør Berggren fra Sandefjord fikk i april 1948 i Eidsivating lagmannsrett en dom på 11


8 års tvangsarbeid for landssvik, nærmere bestemt for å ha arbeidet som agent for den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. Berggren med dekknavnet «Mor» hadde vært ansatt ved Framnes mekaniske verksted. I egenskap av det rekrutterte han flere andre agenter, blant annet én som ble sendt som spion til Storbritannia og ble løytnant i de norske styrkene i Skottland. Men nå var Berggren altså rehabilitert og klima-lobbyist i forhold til Stortinget og således en pioner.1 Lokalavisen Gudbrandsdølen nevner ikke bortgangen til nattevakten på Wadahl med et ord, hverken med dødsannonse eller noe minneord. Folk som sto ham svært nær, fantes hverken på Wadahl eller Harpefoss hvor han var bosatt, ifølge folkeregistret. I ettertid forteller klokkerboka for Sødorp at han nærmet seg 79 år da han gikk bort. I dødsmeldingen her blir han omtalt som forhenværende grosserer.2 Men hvordan kunne det ha seg at en tidligere grosserer endte sin karriere i en beskjeden stilling som nattevakt på et høgfjellshotell? Hvem var egentlig denne nattevakten? Hva slags historie hadde han bak seg som førte til at han havnet ensom og forlatt her? For Otto Robsahm som mannen het, var opprinnelig en velsett og aktet forretningsmann i Oslo. Her bodde han på beste vestkant – på Røa – tilsynelatende med god økonomi og kone og fire barn.3 To gutter var født i mellomkrigsåra, en datter og en sønn under krigen. Men straks etter krigen i 1945 ble han skilt. Familien slo brått hånden av ham. Kona Margrete tok med seg de minste barna og flyttet til Lillesand på Sørlandet. Det må ha vært et dramatisk oppbrudd og et sosialt fall av dimensjoner for familien. Selv satt Otto Robsahm i fengsel tiltalt for alvorlig landssvik uten mulighet til å hindre at kona og barna forlot ham. Robsahms dødsannonse sto i Aftenposten 19. februar. Da var han allerede dagen før bisatt i all stillhet i Oslo i Vestre Krematorium, Nye Kapell. Hans barn, deres ektefeller, søster og barnebarn er navngitt i dødsannonsen. To av barna var kjente filmskuespillere i Norge da han døde – særlig Margrete Robsahm (født 1942) som i 1961 fikk et gjennombrudd i filmen Line etter Axel Jensens berømte 12


roman. Sønnen Fred (født 1943), som dro fra Norge i 1967 som sjømann, ble kjent fra italienske spagettiwesterns og en film med selveste Hollywood-stjernen Jane Fonda med tittelen Barbarella. Fred elsket å seile og ellers leve livet i Italia. Men dette tok slutt etter at han med en båt rotet seg bort i hasj-smugling.4 I 2001 ga jeg ut boka Hitlers hemmelige agenter på Universitetsforlaget. Det er ei fagbok på 542 sider hvor Otto Robsahms historie inngår som én blant mange andre historier om nordmenn som gikk i tysk tjeneste. Men han var en av de viktigste sett med tyskernes øyne og ble derfor viet et eget kapittel. Fagbøker av denne typen er tjukke og krevende å komme igjennom for folk flest. Slik forsvinner ofte enkeltpersoner og deres skjebner i den omfattende teksten. I flere år har jeg tenkt på at Otto Robsahms historie egner seg for en selvstendig framstilling. En mer biografisk tilnærming gir mulighet til å gå litt i dybden og kanskje bedre få fram de menneskelige sidene bak hans handlinger? Hadde jeg vært i filmbransjen som Robsahms etterkommere, ville jeg prøvd å skrive manus til en film. Så dramatisk er hans hemmelige liv under 2. verdenskrig. En film om Otto Robsahm kunne starte med en eldre mann bak en hotellskranke som reflekterer over sin skjebne i livet. Kanskje tenker han på barndommen rundt 1900 da han vokste opp i Kristiania, som Oslo den gang het? Eller da han gikk i gymnaset, men avbrøt skolen og i stedet fikk ansettelse i farens forretning. Som 19-åring besøkte han England og arbeidet deretter i en svogers trelastforretning. I 1916 giftet han seg for første gang og fikk en sønn født 1923. Dette ekteskapet gikk etterhvert i oppløsning, og han giftet seg på nytt i 1934 med den 22 år yngre skjønnheten Margrete Darbo. Men henne fikk han tre barn. I 1930-åra drev han vesentlig i bilbransjen. Blant annet hadde han agenturer for bilmerkene Morris og Ford. På sin foretagender tapte Robsahm mange penger. Det hindret ham ikke i å ha en livsførsel på stor fot. Et par år var han også salgssjef for Strømmen verksted, men sluttet i 1937. Otto Edvard Robsahm, som var hans fulle navn, ble født 27. ­september 1890. Han vokste opp som yngst i en større søsken13


flokk. Foreldrene var Rehardine (Harda) Marie (1857–1943) og Otto Christen Robsahm (1847–1933). Sammen med sin eldre bror Johan Lauritz (1840–1928) startet faren det kjente firmaet Otto Robsahm & Co i Kristiania i 1873. Firmaet som drev i manufaktur-, konfek­sjons- og utstyrsbransjen holdt til i egen forretningsgård med adresse Karl Johans gate 15 med inngang fra Stortorget. Forretningsgården brant ned en gang i 1959. Jeg husker at jeg var i byen og bivånet storbrannen. Jeg skal ikke rekonstruere hele slektshistorien. Men kort fortalt stammer Robsahm-navnet fra en innflytter fra Sverige som i 1695 slo seg ned i Norge. Otto junior arbeidet en tid i familiens firma. Men det var hans eldre bror Andreas som overtok som grosserer i 1918 etter at faren og onkelen ga seg. Det var ingen plass til Otto junior i firmaet som bar hans navn. Han måtte begynne for seg selv, men det gikk altså dårlig. Da krigen kom, sto han arbeidsledig og så seg om etter nye muligheter for å tjene til livets opphold. Og muligheten kom med tyskerne. Otto Robsahms historie handler om en manns fall fra å være en respektert direktør i næringslivet til å bli brennmerket som en lands­ svikdømt spion. Hva kan forklare at han gikk i det tyske militære etterretningvesenet Abwehrs tjeneste? Hva var motivene for at han gikk til et slikt valg? Men Otto Robsahms handlinger inngår også i et større samfunnsmessig bilde preget av okkupasjon og krig. For meg som faghistoriker er dette det viktigste. Ved å undersøke hva han gjorde under krigen belyses også viktige hendelser og forhold i disse åra, ikke bare i Norge, men også i Sverige hvor Robsahm opererte som agent med atskillig suksess sett fra Abwehrs side. Her er atskillig dramatikk og menneskeliv som gikk tapt. Fortsatt er mye om hemmelige tjenester under krigen ukjent. Et dilemma er om jeg skal fortelle alt jeg vet i sin fulle bredde? Hva med det vanskelige personvernet? Noen vil sikkert mene at 14


det er best at hele saken går i glemmeboka. Men på den annen side har almenheten også krav på å få vite. Noen vil mene at slike historier er viktige å få fortalt til skrekk og advarsel. Robsahm var ingen ubetydelig landssviker i massen av de ca. 90 000 som ble etterforsket for dette etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Tvert imot regnet tyskerne i Abwehr ham som sin fremste Vertrauensmann. At hans handlinger ikke ble offentlig fokusert på i landssvikoppgjøret, skyldes helt spesielle forhold, som vi skal se. En annen inngang til fortellingen om Robsahm kan være en leser som sitter og blar i førsteutgaven av verket Nordmenn i fangenskap 1940–1945, utgitt i 1995 med innledning av Kristian Ottosen og med forord av kong Harald. Verket er ment – som kongen skriver – å dokumentere «den motstands- og offervilje som manifesterte seg over hele landet, og som for kommende generasjoner må stå som forbilde og eksempel til etterfølgelse». Her finner leseren også Otto Robsahms navn. På side 536 står det: Robsahm, Otto, disponent, Oslo, f. 24-09-90. Arr. Ovf. Akershus ank. 27-2-44, løsl. 28-02-44. Arr. 13-10-44, ovf. Kristiansand, ovf. Grini ank. 21-10-44 (f.nr. 15262), løsl. 1311-44.

Verket Nordmenn i fangenskap inneholder dessverre en rekke feil. Ikke bare har Robsahm feilaktig kommet med, men også en god del andre i tysk tjeneste. Dette påviste jeg for Kristian Ottosen ved årsskiftet 1996/97.5 Selv Abwehr-agenten og sjøkapteinen Borgvald Solum, som avslørte Ottosen som motstandsmann i Bergen i 1942, har feilaktig kommet med i dette verket. Solum ble i 1947 dømt til åtte års tvangsarbeid for sitt landssvik. På grunnlag av egen forskning visste jeg at over 100 nordmenn mistenkt for å være angivere var kommet med i verket, og at nesten halvparten av dem var dømt for landssvik, til dels til strenge dommer.

15


Også enkelte utlendinger har feilaktig kommet med, både svensker, amerikanere og tyskere, til tross for at det altså er et verk om nordmenn. Av hensyn til ettertidas lesere kan nevnes noen av utlendingene. Jeg har tilfeldig registrert et titall svensker og tre amerikanere. Flere av svenskene var agenter som tyskerne plasserte på Grini for å avsløre nordmenn.6 Noen av dem har interessante historier som er verdt å nevnes. Langt fra var de del av norsk motstandsbevegelse.7 Flere innsatte på Grini var slett ikke helter og motstandsfolk, slik mange later til å tro i ettertid. Og langt fra alle var altså nord­menn. Noen av utlendingene er blitt oppfattet som nordmenn fordi de hadde norskklingende navn. Dette var blant annet tilfelle med Sigurd Roll som tyskerne likviderte. Roll født 1893 i Chicago, hadde vært amerikansk konsul i Königsberg i Øst-Preussen før krigen. Etter å ha giftet seg med en norsk kvinne havnet han i Oslo. Her ble han under krigen aktivisert som spion for det amerikanske etjenesten Office of Strategic Services – OSS. Roll samarbeidet med den norske Stapo-obersten Ola Fritzner, som alle trodde var ivrig nazist med gode venner i Gestapo-ledelsen, men som også spionerte for OSS. Men etter en tid ble Roll arrestert av tyskerne. I juni 1944 lot Gestapo som om de ville løslate ham. Men på åpen gate ble han trukket inn i en bil og kjørt til Holmenkollen hvor han brutalt ble likvidert som ledd i Gestapos «Gegenterror». SS-Hauptsturm­ führer Albert Weiner som ledet Gestapos agentreferat IV N sto egenhendig for drapet på Roll.8 Selv en tysker ved navn Richard Kühnel som var agent for britiske Special Operations Executive – SOE – har kommet med i verket Nordmenn i fangenskap. At britene sendte agenter som var tyske på oppdrag i Norge har vært ukjent fram til nå. Et hovedtrekk ved den norske forskningen om okkupasjonsåra er det snevre nasjonale perspektivet. Når vi ser bort fra de tyske topplederne og de verste torturistene, er det gjort svært lite forskning om tyskerne som gruppe. Ikke minst anti-nazistiske tyskere – som det faktisk fantes flere av – er et forsømt tema i okkupsjonshistorien.9 Typisk nok var det en australsk journalist som gjorde meg oppmerksom på Kühnel.10 16


Mange vil nok mene at mine merknader er unødvendig pirk. Tross alt hører nok flertallet av de mange tusen i Nordmenn i fan­ genskap virkelig hjemme her. Førsteutgaven av verket ble i forbindelse med frigjøringsjubileet i 2000, sammen med annet dokumentarisk materiale fra vår tid, gravd ned i en gassfylt titanbeholder på Kav­ringen fyr i indre Oslofjord. Hensikten med det er å bevare kunnskap til hjelp for framtidas arkeologer. Meningen er at titanbeholderen skal åpnes i år 3000! Mine kildekritiske betraktninger har neppe noen betydning på dette tidspunkt. Og historien om okkupasjonsåra i Norge 1940–45 får vi nok med åra samme fjerne forhold til som vi har til slaget på Stiklestad i år 1030 i dag. Likevel er feilen om Otto Robsahm i titanbeholderen en grunn til å fortelle den egentlige historien om ham og gjør at personvernet må vike nå mer enn 60 år etter krigens slutt.

Begynnelsen På midten av 1990-tallet sitter jeg på biblioteket og leser gamle aviser på mikrofilm. I Dagbladet 3. juli 1945 får jeg se en overskrift på en trespalter som fanger min interesse. Overskriften lyder: «O.E. Robsahms dobbeltspill for A.S.T. (Abwehr) og Secret Service». Det handler om en sak i forhørsretten som administreres av dommer Moltke Spilleth. Otto Robsahm, tidligere salgssjef i Strømmens mekaniske verksted, men uten stilling da krigen kom, framstilles for retten siktet for å ha arbeidet som lønnet agent for Abwehrstelle fra 1940 til 1944. Situasjonen i forhørsretten er amper. Robsahm blånekter. Først nekter han å ha vært medlem av NS. Deretter forteller han at han har vært ansatt i britiske Secret Service siden 1940. Dommeren spør om at det ikke var slik at han hadde vært i forbindelse med det tyske Abwehr? «Jo», svarer en irritert Robsahm, «Jeg ble oppdaget i 1941 og ble truet med å bli skutt, hvis jeg ikke brakte falske meldinger til engelskmennene. Jeg ble arrestert og fikk 10 minutter til 17


å bestemme meg på. Jeg ble tatt på Frogner plass og kjørt i bil til Bygdøy Sjøbad». Den som kjørte var en tysker som kalte seg «Dr. Nilsen», men som egentlig het «Schönwetter» eller Schönherr», forteller han videre. Han var lederen. En «Dr. Lenk» var også med i bilen. I forhøret videre forteller Robsahm altså at tyskerne snudde ham til sin tjeneste ved å true med å skyte ham. «Jeg skulle bringe opp­ lysninger som min medarbeider Hamre Cranner skaffet. Det var listen over alle skip som gikk i tysk tjeneste på Norge». Listen skulle bringes til Secret Service i form av mikrofotografier, men i en for­ falsket form for å villede. «Det var ikke annet å gjøre, ellers ville vi bli skutt begge to», forklarer Robsahm videre. Listen skulle overleveres britene i Sverige. Robsahm innrømmer at han fikk 400 kroner pr. reise til Sverige av tyskerne. Han forteller også at magisteren Iacob Sømme – som senere ble arrestert og henrettet av tyskerne – hjalp ham med mikrofotograferingen. Otto Robsahm prøvde altså i forhørsretten å få gehør for at han var en britisk agent som tyskerne presset inn i sin tjeneste ved å true med å drepe ham. Men forhørsretten trodde ikke på ham. Det skyldtes forklaringen til Cranner basert på et 12 timers langt avhør med ham. Cranner ble også arrestert av tyskerne og torturert på det groveste. Istedet blir det fortsatt varetektsfengsel på Robsahm som skulle vare i nesten fire år. Kretsfengslets avdeling A, Møllergt. 19, som han fraktes til fra forhørsretten, er unektelig et lite trivlig sted sammenliknet med den vakre øya Mærdø utenfor Arendal, som hans privatadresse nå oppgis til. Etter at pressen i en liten notis har presisert at det ikke gjaldt en annen Robsahm, en slektning med samme fornavn, ble det merkelig stille om saken. I motsetning til de alvorlige landssviksakene som nå fulgte utover i 1940-åra, som pressen refererte de minste detaljer fra, finnes det lenge ikke et ord om Robsahm. Først 24. mars 1949 skriver Dagbladet i en enspalter at statsadvokaten hadde kommet med «Påstanden om livsvarig for Otto Robsahm». Og 26. april 18


forteller avisen i en overskrift at «Robsahm var Abwehrs viktigste spion» som arbeidet både i Sverige og Norge. Han «Skaffet tyskerne opplysninger om Kvarstad-båtene». Kvarstad-båtene var flere norske skip som inntil i mars 1942 lå beslaglagt på havna i Göteborg mens tyskerne og britene ved svenske domstoler kranglet om eiendomsretten. Det endte med at skipene i britisk regi brøt ut i internasjonalt farvann, noe som endte med katastrofe og tap av mange menneskeliv. Der jeg sitter ved mikrofilmleseren stiller jeg meg selv spørsmålet om hvorfor jeg ikke har hørt eller lest om Robsahm-saken tidligere. En gjennomlesning av eksisterende faglitteratur viste at mine historikerkolleger som var eksperter på okkupasjonsåra, heller aldri har skrevet om saken. Heller ikke i den rikholdige erindringslitteraturen som aktørene i motstandbevegelsen står bak, fant jeg noe om Robsahm. Med ett unntak: Gunnar Sønsteby. I hans bok Bak rap­ portene nevnes Robsahm og en annen agent i tysk tjeneste, Astrid Dollis. «Den førstnevnte viste seg å arbeide som dobbeltagent». Han sto i kontakt med motstandsmannen Iacob Sømme, og Sømme trodde han «var kontaktmann til det britiske etterretningsvesen».11 Men mer har heller ikke Sønsteby å fortelle.

Etterforskningen Dermed ble jeg for alvor interessert i Robsahm-saken. På dette tidspunkt arbeidet jeg med forskningprosjektet «Tyske hemmelige tjenester i Norge 1939–45», som altså resultere i boka Hitlers hem­ melige agenter. Det ble nå viktig å kontrollere hva avisene hadde skrevet, og hva Gunnar Sønsteby bygget sine kunnskaper på. Med denne begrunnelsen søkte jeg Riksarkivet om adgang til selve landssviksaken, noe jeg etter en tid fikk innvilget. Men først hadde jeg konsultert en annen, lite påaktet kilde som jeg kjente til, og som var skapt på basis av fortellingene til norske flyktninger som måtte rømme til Sverige eller Storbritannia under 19


krigen. Liste Nr. 1 over personer som er mistenkt for grovere arter av landssvik, er en kilde utgitt av Politidirektoratet og trykt i mai 1945 i Stockholm i ca. 2000 eksemplarer. Lista bygger på rapporter opptatt fra flyktninger som ble avhørt i leiren Kjesäter i Sverige, fra det norske Rettskontoret i Stockholm, eller fra Rikspolitiets Etterforskningskontor i London. Og dessuten på fortegnelser over frontkjempere og NS-folk som ble smuglet ut av Norge. Liste Nr. 1 med sine 816 sider er organisert alfabetisk som en telefonkatalog. Den er derfor lett å finne fram i. Ialt dreier det seg om 16000 navn. Noen personer i lista er feilaktig plassert der. Etter krigen rykket politiet ut med korreksjoner for 35 personer. Blant feilaktige navn er Arne Stokke som står oppført som Stapo-mann og 22 år. Det riktige er at Stokke var en svært aktiv motstandsmann. I 1943 var han sersjant og pistolinstruktør i de norske polititroppene i Sverige. Før det var han ansatt i bokhandelen på Carl Berners plass i Oslo. Bokhandelen drev med distribusjon av illegale aviser. Etter krigen gikk han tilbake til bokhandlerjobben. Som oppvokst på Keyserløkka i nærheten husker jeg Stokke som entusiastisk litteraturformidler. Det var han som fikk meg som gutt til å abonnere på Grimbergs verdenshistorie i 22 bind, mitt første møte med historiefaget. Senere fikk Stokke sin egen bokhandel i Bergen. I 1998 tok han kontakt med meg med verdifulle opp­ lysninger i forbindelse med min forskning om tyske hemmelige tjenester. Deretter hadde vi jevnlig telefon- og brevkontakt fram til Stokkes død i 2007.12 Men tilbake til Liste Nr. 1. I hovedsak er de fleste navnene her riktige. Liste Nr. 1 har lenge sirkulert blant samlere av litteratur fra okkupasjonstida. På begynnelsen av 1990-tallet ble det litt oppstyr da det ble kjent at Wangsmos antikvariat i Trondheim hadde solgt et eksemplar for 2500 kroner. Ettersom Liste Nr. 1 kun var ment til intern bruk av politietterforskerne i forbindelse med lands­ svikoppgjøret, ble det kritisert at den var omsatt fritt. Ole Kolsrud i Riksarkivet forklarte at dette ikke var stoff ment for folk flest. Riks­ arkivet har et eneste eksemplar, men det lånes aldri ut.13 20


Det viste seg at eksemplaret som Wangsmo ble kritisert for å ha solgt, ble kjøpt av Krigstrykksamlingen ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Jeg disponerer også et eksemplar, skaffet gjennom en samler. Liste Nr. 1 kombinert med Polititidende, som også gjengir doms­ grunnlaget og straffene til de fleste landssvikdømte, er lett tilgjengelige kilder å starte med. Under bokstaven R på side 603 i Liste Nr. 1 finner jeg den jeg leter etter: «Robsahm, Otto Edvard, 24/9 90, disp. Oslo Röa? Foretatt fler reiser til Sverige, misst. optreden. Overveiende sannsynlig tysk agent.» (sic) Noen uker senere møter jeg seks arkivbokser i Riksarkivets lesesal på Sogn fulle av dokumenter som gjelder Robsahms landssviksak. I tillegg til selve tiltalen og rettsprotokoller finnes det dokumenter med en rekke vitneavhør og attester. En god del dokumenter finnes både på tysk og i norsk oversettelse. De fleste på tysk er Robsahms egne rapporter til Abwehr i Oslo, som ble sendt videre til Berlin, og som norske etterforskere etter krigen hadde lyktes i å finne i tyske arkiver. Det er en tidkrevende jobb å pløye seg gjennom alt materialet. Møysommelig rekonstruerer jeg historien gjennom alle vitneprovene og rapportene som foreligger. Kapitlet om Robsahm i Hitlers hemmelige agenter er særlig basert på min forskning i Riksarkivet på 1990-tallet. Senere har jeg også funnet mer materiale om ham i svenske arkiver, nærmere bestemt det svenske Säpo-arkivet. Det ble overført til Riksarkivet i Stockholm (avdeling Arninge) bare for noen få år siden og gjort tilgjengelig fram til året 1949. Säpo-arkivet er en gullgruve når det gjelder nytt stoff om krigs­ åra. Ikke bare inneholder det stoff om svensker og Sverige, men også mye om nabolandene og personer fra andre land som oppholdt seg i Sverige. Verdifullt stoff fra Säpo-arkivet gransket i 2004 utdyper og supplerer hva jeg visste om Otto Robsahm fra før. Svenske hemmelige tjenester var tidlig klar over at han arbeidet for Abwehr, og fulgte nitid hans bevegelser i Sverige. De syntes åpenbart at det han drev med, ikke var skadelig sett ut fra svenske interesser. Säpo 21


fant ingen grunn til å varsle britiske eller norske myndigheter mens krigen pågikk. Så lenge Tyskland var på offensiven i krigen hellet svensk nøytralitet mot å favorisere tyskerne. Når det gjaldt overvåking av kommunister, svenske som norske, samarbeidet faktisk Säpo med det tyske Gestapo de første to, tre krigsåra. Også med Abwehr innledet den svenske militære etterretningstjenesten et samarbeid i slutten av 1930-åra. Med svensk tillatelse fikk Abwehr sitt eget kontor sentralt på Östermalm i Stockholm. Først etter krigen fikk norske etterforskere hjelp av svensk politi under oppklaringen av Robsahm-saken.

Blakk og arbeidsledig Den 9. april 1940 da Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge startet, sto familieforsørgeren Otto Robsahm uten jobb og med store pengeproblemer. Hva skulle han gjøre etter at han i 1937 mistet jobben som salgssjef i firmaet Strømmens mekaniske? En venn eller bekjent sa seg villig til å hjelpe ham. Vedkommende tilhørte samme sosiale krets og het Christian August Selmer Preuthun. Egentlig het han Hellesen til etternavn som sin far advokaten, men byttet til Preuthun etter å ha giftet seg med den velhavende Wanda Preuthun. Dette ekteparet bosatt på Slemdal – som begge havnet i NS – har også en spennende historie som jeg har undersøkt. Christian Preuthun (1891–1982) var kjent både som ingeniør, flyfabrikant og flyger den gang han het Hellesen. Blant annet drev han flyfabrikk på Nøtterøy så tidlig som 1912–22, men gikk konkurs. Alt i aprildagene 1940 hjalp Preuthun de tyske troppene som landet på Fornebu med innkvartering og annen logistikk. I juni ble han rekruttert til Abwehr av major Berthold Bennecke under dekknavnet «Henrik Ibsen». Mens kampene i 1940 fortsatt pågikk, forsøkte han å overtale sin søster Sylvia til å formidle kontakt mellom kong Haakon og den tyske overkommandoen. Søsteren var gift med Kongens livlege, professor H.A. Salvesen. Men Sylvia 22


Salvesen nektet og ble snart arrestert for illegal virksomhet og sendt til den brutale kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Preuthun er også omtalt i Liste Nr. 1 «som teknisk konsulent for tyskerne under plyndringen i Nord-Norge». Blant annet foreslo han å bygge et kjempestort bombefly av tre. Et annet forslag var hans plan om «Fjellfestningen Norge» på Hardangervidda. Hans geskjeftige virksomhet ellers er det ikke plass til her. I 1948 fikk Preuthun en landssvikdom på åtte års tvangsarbeid. Kona Wanda slapp med en bot på ikke mindre enn 450 000 kroner.14 Gjennom Preuthun ble Otto Robsahm rekruttert til den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. Alt tyder på at han ikke var spesielt tyskvennlig eller begeistret for nazismen. Politisk var Robsahm tvert imot indifferent og ble aldri medlem av av Vidkun Quislings parti NS. Men lettjente penger trakk. En venn som kjente Robsahm fra barneåra karakteriserte ham etter krigen som «alltid den store mann, kavaler og herre til fingerspissene med en enorm selvtillit og sikkerhet. Men hans omgang med penger var abnorm. Han var en typisk bohem. En lett og overfladisk person. En mann uten ondskap, men som aldri overveiet sine handlinger».15 Barndomsvennen Rolf Tjersland som fortalte dette, var selv en aktivist i motstandsbevegelsen som medlem av 2 A, en organisasjon overveiende rekruttert fra vestkanten i Oslo. Allerede sommeren 1940 rapporterte Robsahm til Major Benecke at han var kommet i forbindelse med en direktør Jacob Kristian Jervell i Oslo. Jervell (født 1885) trodde at Robsahm arbeidet for motstandsbevegelsen og ønsket hjelp til å komme i kontakt med en tidligere kjenning, den engelske kapteinen Frank Foley i Secret Intelligence Service – SIS – med dekknavnet «Folungen». Jervell hadde vært direktør i Hamburg og allerede før krigen hatt oppdrag for Foley i Tyskland, som da offisielt var passport-officer ved den britiske legasjonen i Berlin. Ifølge Jervell ble han kjent med Robsahm gjennom en Macken Aas fra Oslo.16 Aas gjorde enkelte tjen23


ester for Robsahm, blant annet reiste han en tur til Nord-Norge på oppdrag. Frank Foley (1884–1958) ble en av de «store» heltene i britisk etterretningstjeneste. Mens han før krigen var stasjonert i Berlin, skal han ha hjulpet mer enn 10 000 jøder med utreisevisa slik at de kunne forlate Tyskland og søke trygghet i andre land. Men egentlig drev han spionasje i Tyskland for SIS. Da storkrigen brøt ut høsten 1939, måtte han flykte fra landet. I april 1940 opererte han i Norge. Det var Foley som ved medbrakt radiosender gjorde det mulig for general Otto Ruge i hans midlertidige hovedkvarter i Øyer i Gudbrandsdalen å få radioforbindelse med den britiske forsvarsledelsen i London og slik bedre mulighet for å koordinere forsvarskampen. Senere under krigen forhørte Foley Hitlers stedfortreder Rudolf Hess etter dennes overraskende flytur til Storbritannia i mai 1941. Foley var knyttet til den britiske sikkerhetstjenesten MI5s såkalte Double Cross System. Dette var et apparat som snudde tyske spio­ ner sendt på oppdrag til Storbritannia til i stedet å arbeide for brit­ ene. Et par av disse var også nordmenn.17 Direktøren Jervell var altså Frank Foleys agent. I 1996 fortalte hans nevø og navnebror, teologiprofessoren Jacob Jervell, på henvend­ else fra meg at dette var nye og helt ukjente opplysninger for slekta. ­Ifølge professor Jervell var onkelen en forretningsmann som i 1910 – 25 år gammel – giftet seg tysk og rik og skapte et betydelig firma i Hamburg, primært i fiskeimportbransjen. Men under 1. verdenskrig rekvirerte den tyske staten firmaet uten noen erstatning, slik at han mistet alt. Det hjalp ikke at direktør Jervell gikk til rettssak mot den tyske staten – hans klagemål nådde aldri fram. Da Hitler og nazist­ ene kom til makten, ble han utvist fra Tyskland og oppholdt seg en tid i Oslo. Her tok tyskerne kontakt med ham straks etter okkupa­ sjonen og tilbød ham en stilling. Wehrmacht trengte mat for sine soldater, og man tenkte vel at Jervell med sin erfaring fra fiskeribransjen kunne bidra med import av fisk til Tyskland. Dette gjorde altså professor Jervell meg kjent med i 1996. Men han visste ikke at onkelen istedet tok sin hevn ved å gå i SIS’s og 24


Captain Foleys tjeneste. Jervell-slekta har i alle år etter krigen trodd at det heftet en litt tvilsom rolle ved deres gamle onkel, til tross for at han en tid satt internert på Grini og etter krigen fikk en erstatningssum som gjorde ham istand til å etablere seg på nytt i Hamburg. Direktør Jervell døde en gang i 1960-åra.18 Under krigen lurte Robsahm Jervell en god stund etter at Abwehr fant ut at man ville ha Jervell gående på gress slik at at han avslørte flere av sine SIS-forbindelser. Av Jervell fikk Robsahm blant annet vite om en illegal radiosender i Kristiansand. Ettersom Robsahm nå hadde forretninger i Sverige, påtok han seg på vegne av Jervell å ta kontakt med briten Tom Sommerville i Stockholm, som Jervell også sto i forbindelse med. Før han dro, klarerte Robsahm reisen med Abwehr. På det hold var tyskerne selvsagt svært interessert i å få direkte forbindelse med SIS og norske legasjonskretser i Sverige. Robsahm hadde også forbindelser i den norske legasjonen. På sitt første Abwehr-oppdrag til Sverige 5. juli 1940 traff imid­ lertid ikke Robsahm Tom Sommerville. Derimot møtte han bror­ en David A. Sommerville som var britisk konsul, men i realiteten arbei­det for SIS og senere ble Robsahms hovedkontakt i Sverige. Da tyskerne angrep Norge 9. april 1940, opererte han også som SISagent i landet, men rømte så til Sverige.19 Under et nytt forretningsbesøk i Sverige i august traff Robsahm også den norske oberstløytnanten og militærattachéen O.S. Strugstad, og tilbyr seg å skaffe militære opplysninger fra Norge til ham. Ved den norske legasjonen fikk Robsahm dessuten en samtale med ingen ringere enn statsråd Johan L. Mowinckel. Den tidligere statsministeren fra Venstre oppholdt seg på dette tidspunkt fortsatt i Stockholm. Mowinckel antydet at planer forelå om sabotasjeak­ sjoner mot bedrifter i Høyanger, Sauda og Eydehamn i Norge. Alt dette rapporterte Robsahm til Abwehr i Oslo ved hjemkomsten. Abwehr-ledelsen forsto nå at hans kontakter kunne bli særdeles verdifulle. I Oslo tok Robsahm på nytt kontakt med direktør Jervell. Nå mottok han et brev fra ham som skulle overbringes Sommerville 25


neste gang Robsahm besøkte Sverige. Men i stedet ble brevet overrakt til Abwehr. Samtidig fikk Robsahm overtalt Jervell til å oppgi navnene på to av sine kontakter. Den ene var en Peder Martin Redse i Berlin. Hans historie har jeg ikke lykkes i å få oppklart. Alt jeg vet er at Redse ble arrestert av Gestapo i Berlin rundt 26. juni 1940. Den andre kontakten som Jervell oppga, var Wolfgang Geldmacher i Oslo. Geldmacher var en tysk anti-nazistisk forretningsmann bosatt i Norge, norsk gift og feilaktig betraktet som jøde. Også Geldmacher kom i Gestapos søkelys. På vei til fangenskap i Tyskland med tog gjennom Sverige lyktes det imidlertid Geld­ macher i januar 1943 å flykte ved å simulere sinnsyk. Han røpet aldri at hans viktige anti-nazistiske kontakt var Oberstleutnant Theodor Steltzer i Wehrmachts transportkommando i Oslo. Steltzer tilhørte den anti-nazistiske Kreisau-opposisjonen i Tyskland. Han var en av de få lederne her som unngikk å bli henrettet etter Claus von Stauffenbergs attentatforsøk mot Hitler 20. juli 1944, til tross for at han satt fengslet med dødsdom over seg. Wolfgang Geldmacher (1903–51) har også en interessant ukjent historie jeg vil gi et glimt av. Geldmacher var fra Frankfurt am Main. Etter studier i økonomi flyttet han på begynnelsen av 1930-tallet til Norge og giftet han seg med norske Randi Eckhoff. I 1936 startet han firmaet Norsk Bims- og Trasskontor, Geldmacher & Co A/S. I april 1940 spilte han en formidlerrolle i Oslo ved opprettelsen av det såkalte Administrasjonsrådet. På besøk i den tyske legasjonen hadde han fått vite at tyskerne ønsket andre nordmenn å forholde seg til enn Vidkun Quisling. Dette formidlet Geldmacher videre til høyesterettsdommer Rivertz, som igjen kontaktet høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Dette er noe av bakgrunnen for at Ouisling raskt ble sparket som selvoppnevnt sjef for en kuppregjering. Sommeren 1940 kom Geldmacher i kontakt med major, senere Oberstleutnant Theodor Steltzer i Wehrmachts transportledelse, som han satte i kontakt med sine norske venner. Blant disse var biskop Eivind Berggrav, sosiologen Arvid Brodersen, kunstmaleren Henrik Sørensen og flere. Steltzer ga etterhvert mange verdifulle 26


opplysninger til norsk motstandsbevegelse, først og fremst gjennom Brodersen. Også Geldmacher brakte opplysninger som stammet fra Steltzer. Blant annet varslet han om aksjonen mot jødene 24. oktober 1942. Dette brakte Geldmacher i Gestapos søkelys, og han ble arrestert. Gestapo ville nå sende Geldmacher til Tyskland. Men ved å simulere syk lyktes det å få utsatt avreisen til januar 1943. Igjen ved å late som han var syk kom han seg av toget i Sverige og ble innlagt på sinnssykehus. I Sverige tok kunstmesénen Rolf Stenersen seg av ham. Den velstående nordmannen Stenersen var selv flyktning i Sverige. At Geldmacher ble ansett som NS-medlem av ledende krefter ved den norske legasjonen, med sensursjefen Arne Okkenhaug og minister Jens Bull i spissen, gjorde det ikke lettere. I oktober 1943 sendte Okkenhaug en rapport til det norske Utenriksdepartementet i London om at Geldmacher var spion. Det skyldtes, ifølge Okkenhaug, hans forbindelse til tyske offiserer som uriktig påsto at de tilhørte opposisjonen i Tyskland, og som misbrukte Geldmacher og andre nordmenn i den såkalte «Geniklubben» til å skaffe seg informa­ sjoner i Norge. At dette var feil, ble først oppklart etter krigen.20

Gegenvertrauenmannen Klein Otto Toget fra Oslo til Stockholm ankommer endestasjonen Centralen. Av går Otto Robsahm med nytt oppdrag for tyskerne. I Stockholm oppsøkte han sin kontakt briten David Sommerville. Av ham ble han presentert for Commander John Martin, på dette tidspunkt SIS-stasjonssjef i Stockholm, men offisielt passport officer ved den britiske legasjonen. Også Martin var godt kjent i Norge fra besøk før krigen. Både her og i Sverige fulgte han nøye med i den tyske malmtrafikken langs norskekysten fra Narvik eller fra svenske havner i Bottenviken.21 Også Commander Martin fikk tillit til Otto Robsahm. Det ble nå avtalt at Robsahm skal overta Jacob Jervells arbeid i Oslo. 27


Jervell skulle kobles ut, da SIS hadde funnet hans arbeid «lite tilfredsstillende». Fra Martin fikk Robsahm i oppdrag å kartlegge hvor tyske krigsskip befant seg i Norge, hvor større militære avdelinger var stasjonert, og hvor det lå viktige militære anlegg. Også dette rapporterte han videre til Abwehr. Overfor Jervell ga han inntrykk av at SIS ønsket at Jervell skulle fortsette sitt arbeid. Robsahm fikk kjennskap til ialt 11 medarbeidere og kontakter som Jervell hadde i Sør-Norge. Navnene deres ble rapportert videre til Abwehr. Hvem disse var, og om de ble arrestert, er fortsatt uklart. På grunn av sin gode forbindelse med SIS ble Robsahm nå forfremmet til såkalt Gegenvertrauensmann – dobbeltagent – på prøve, og gitt dekknavnene «Klein Otto» og «Bobby» med agentnummer 108. Han ble dessuten fast knyttet til Abwehrs Referat III F i Oslo, kontoret med ansvaret for selve kontraspionasjen. Her ble han først styrt og kontrollert av Major Schönherr («Dr. Nielsen») med Sonderführer Liebhardt («Dr. Lenk») som medhjelper. Dette var hans føringsoffiserer ut året 1942. De ble avløst av Hauptmann Fuhrmann («Dr. Feuer») med Sonderführer Schrott og Feldwebel Gunnar Holm-Petersen som assistenter. Fra januar 1944 var Hauptmann Küting («Dr. Krüger») Robsahms sjef, med Holm-Petersen og underoffiseren Max Wiedmann som assistenter. Alle var velutdannede personer som unngikk straff i Norge etter krigen, til tross for at de gjorde stor skade som kostet flere liv.22 Disse Abwehr-offiserene hadde tilhold i Klingenberggate 7 i Oslo. Av Robsahms føringsoffiserer var særlig Sonderführer Richard Liebhardt en dyktig etterretningsmann. Alt før krigen hadde han reist omkring i Norge som spion under dekke av å være selger for en jernvarefabrikk. En av Liebhardts agenter var Raymond Colberg som i mars 1941 rullet opp Ask-saken i Sandefjord, men som «Gulosten» Johannes Andersen senere likviderte på dyrehospitalet Cheval i Oslo og lempet i Akerselva.23 En annen av Liebhardts dyktige agenter var friserdamen Laura Johannesen som avslørte motstandspioneren Laurits Sand, ­mannen 28


som ofte noe misvisende regnes som grunnlegger av den norske etterretningsorganisasjonen XU. Også historien om hvordan den tiltrekkende Laura lurte den eldre Sand, har jeg utdypet i andre bøker. Det som har interesse i sammenheng med Robsahm, er at Sonderführer Liebhardt via Sand for alvor kom på sporet etter en organisasjon som Abwehr ga kodebetegnelsen «4343». Slik nærmet tyskerne seg noe av kjernen i det gryende Milorg. I denne saken skulle også Robsahms spionasje bidra. Richard Liebhardt var et etterlyst vitne både i forbindelse med Robsahm-saken og andre spionsaker etter krigen. Men politi­ etterforskerne greide aldri å spore ham opp. Liebhardt ble overført fra Oslo til Bergen høsten 1942. Noen uker før kapitulasjonen ble han beordret til Narvik. Her ble han vissnok internert da tyskerne kapitulerte, men lyktes i å rømme. Trolig tok han seg hjem til Tyskland via Sverige. I februar 1946 etterlyses han forgjeves i forbindelse med etterforskningen i Robsahm-saken. En kollega av Liebhardt karakteriserte ham som «zweifellos das beste Pferd im Gesamten III F-Stall von Norwegen». Den forhenværende Abwehr-offiseren Helmut Jaspersen mente å vite at Liebhardt senere ble kjøpmann i München. Tidligere Sonderführer Jaspersen ble på midten av 1990-tallet en viktig kilde for meg til Abwehrs virksomhet under krigen. Det foreligger detaljerte avhør av ham som den amerikanske e-tjenesten Office of Strategic Services (OSS) sto for mens han satt internert i Camp 95 i Ziegenhain i Tyskland i juni 1945. Her forteller Jaspersen om personer og operasjoner i Norge som han kjente til. Det var ikke lite han kunne fortelle. På denne bakgrunn ble han i 1946 sendt tilbake til Norge igjen for å vitne i en rekke landssviksaker. Helmut Jaspersen (1916–98) var født i Wilhelmshaven, men opp­vokst i Flensburg. Etter gymnasiet studerte han jus, språk og kunsthistorie. Etter å ha truffet ei norsk jente som studerte kunst­ historie i München, bestemte han seg i 1937–38 for å skrive doktoravhandling om norsk landskapsmaleri. Interesse for Norge ­skyldtes også at han hadde slekt i landet.24 29


Krigen stoppet Jaspersens planer om å bli kunsthistoriker. Istedet ble han spesialist i Abwehrs kontraspionasje med tjeneste i Oslo, Bergen og Trondheim. I motsetning til sine norske agenter gikk han fri av rettsoppgjøret etter krigen. Ingen tyskere i Abwehr ble stilt for retten i Norge, imotsetning til deres kolleger i Gestapo som tilhørte SS-organisasjonen. Tjeneste i Abwehr ble sett som vanlig verneplikt og lovlig etter folkeretten. Tjeneste i SS ble derimot sett som noe kriminelt. Dette til tross for at Abwehrs virksomhet ofte gjorde like stor skade. En digresjon: Sommeren 1996 intervjuet jeg Jaspersen i hans borgerlige og hyggelige hjem i småbyen Preetz, et par, tre mil sør for Kiel i Schleswig-Holstein. Det var ikke så vanskelig å oppspore ham; navnet sto i telefonkatalogen. Da min medarbeider Asbjørn Svarstad og jeg ringte på døra til hans villa, var det første han sa «Jeg har ventet på deg». Det viste seg at han hadde lest min bok Fra varm til kald krig fra 1994 om Holst-saken og det jeg kaller Lillehammer-kuppet. Dette siste var en høyst irregulær overføring av 35 tyske Abwehr-spesialister fra Lillehammer via Sverige til Tyskland i mai-juni 1945, en operasjon som den svenske e-tjenesten C-byrån og deres amerikanske kolleger i OSS samarbeidet om. Flere av mannskapene var signaletterretnings- og kodeeksperter som tidligere hadde arbeidet mot Sovjet på nordfronten. Jaspersen var en av ekspertene som ble overført fra Lillehammer. Overføringen skjedde bak norske og britiske myndigheters rygg og skapte konflikt mellom britiske og amerikanske hemmelige tjenester. Tyske Sovjet-eksperter var viktig krigsbytte i forkant av den kalde krigen.25 Det ga en litt rar følelse å snakke med en vennlig gammel mann som personlig hadde kjent både Henry Rinnan og andre torturister og agenter som etter krigen fikk strenge straffer. Hans hyggelige kone Ursula, også hun med tjeneste i Norge under krigen, hvor de traff hverandre og giftet seg, serverte kaffe og kaker. Møtet med Jaspersen ble både hyggelig og nyttig. Faktisk er det eneste gangen jeg som historiker har stått ansikt til ansikt med en tidligere 30


Abwehr-offiser med kunnskaper som jeg fortsatt har nytte av i min forskning.26 Helmut Jaspersen leste og snakket fortsatt brukbart norsk. Nå var han pensjonert forretningsmann og sosialdemokrat med Willy Brandt som forbilde, fortalte han. Velvillig utdypet han en rekke spørsmål vi stilte ham. På forhånd hadde jeg avhør som OSS gjorde med ham i 1945, funnet i hans såkalte CIQ-mapppe (Counter Intelligence Questionnaire) i Riksarkivet i Oslo. Det var derfor lett å kontrollere om det han nå sa stemte med hans forklaring 50 år tidligere. Og det gjorde det i hovedsak. Jaspersen hadde fortsatt god hukommelse. Ved å snakke oppriktig med oss ville han gjøre godt igjen, «wiedergutmachen», som han sa.27 Hos Jaspersen filmet vi ham på video. Vi fikk også kopiere hans fotoalbum med bilder fra hans tjenestetid i Norge. Men viktigst var opplysningene om en rekke personer, både tyskere, nordmenn og svensker. Kun én viktig agent visste han ikke noe særlig om, nemlig Otto Robsahm. Dels skyldtes nok det at Robsahm i stor grad opererte i Sverige. Dels – og trolig viktigere – er at Robsahms identitet og oppdrag var så hemmelig at utelukkende Abwehrs toppledelse i Norge og hans føringsoffiserer med Sonderführer Liebhardt i spissen var informert. Tilbake til Otto Robsahms historie igjen. I oktober 1940 besøkte han på nytt Sverige, nå for Abwehrs Referat III F. Med seg hadde han svar på opplysningene som SIS ønsket. Men materialet var bare delvis korrekt, etter at det var redigert av Abwehrs eksperter. SISmennene Martin og Sommerville ble imidlertid mektig imponert over alt hva Robsahm hadde skaffet tilveie, og ga ham i oppdrag å finne nye militære opplysninger om Wehrmacht. Videre ba de ham om å knytte forbindelser til rederikretser i Norge, spesielt til en økonom i Wilhelm Wilhelmsens rederi ved navn «Hamre Cranner». Stikkord overfor ham skulle være «Savage». Alf Edgar Hamre Cranner født 1896 i Oslo var en mann som Commander Martin kjente fra 1. verdenskrig, da Cranner deltok på britisk side under kamper i Afrika. «Savage» var et tilnavn han 31


da hadde fått på grunn av sitt store vågemot. Cranner hadde meldt seg frivillig til den britiske hæren mens han arbeidet på en gummiplantasje som Wilhelm Wilhelmsen drev i Sør-Afrika på dette tidspunkt. Fra Afrika ble han overført til Europa og skal ha deltatt i slaget ved Verdun i Frankrike. Ved 1. verdenskrigs slutt hadde han grad av kaptein. Da 2. verdenskrig brøt ut fant britene ham i sine arkiver over dyktige folk som var til å stole på, og rekrutterte ham til tjeneste for SIS.28 Av SIS fikk Robsahm også vite mer om illegale radiosendere i Kristiansand og Haugesund, som sto i forbindelse med Storbritannia. For å finansiere sine oppdrag fikk han 6000 svenske kroner utbetalt av britene. Dette var mye penger på denne tida. Og mer penger skulle følge. Familien fikk råd til å kjøpe nye møbler og ansette barnepike. Det var SIS-senderen «Hardware» som opererte på Haugesund-kanten. Den ble rullet opp alt i august 1940. Kanskje har tipset fra Robsahm spilt en rolle i denne saken? Men han ble aldri tiltalt for det. I stedet var det en lokal journalist i Abwehrs tjeneste, den tidligere flyfenriken Anders Jacob Fredriksen, som fikk ansvaret for dette etter krigen. Ialt 17 personer ble arrestert i Haugesund og Stavanger i Hardware-saken. To ble dømt av tyskerne til døden. Dommene ble imidlertid omgjort til livsvarig tukthus. Så tidlig und­er okkupasjonen var tyskerne ennå ikke innstilt på å henrette motstandsfolk. Flere ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland hvor to døde. Agenten Fredriksen ble dømt til livsvarig tvangs­ arbeid i 1946.29

Kvarstad-båtene og andre mål Under et nytt besøk i Stockholm var Robsahm tilstede på et møte med norske skipsredere i den norske legasjonen. Nå fikk han for første gang høre om norske skip som lå på havnen i Göteborg fullastet med svensk kulelager og annet viktig materiell til 32


k­ rigsindustrien, og som det derfor var ønskelig å få over til Storbritannia. Også dette ble rapportert til Abwehr i Oslo. Abwehr var særlig interessert i shipping. Hjemme igjen oppsøkte Robsahm SISkontakten Alf Cranner i Wilhelm Wilhelmsens rederi. Av ham fikk han overlevert skipslister og annet materiale som skulle illegalt til Sverige, blant annet opplysninger om skip ved Akers verksted i Oslo og ved Blum & Voss verksted i Hamburg. Listene var utarbeidet i Skipsfartsdirektoratet og omhandlet også den norske hjemmeflåtens posisjoner, skipenes last, hvor det skulle losses og liknende. En viktig medhjelper for Cranner i Skipsfartsdirektoratet var Jeja Rafn, som også snart kom i tyskernes søkelys. På en ny reise til Sverige i slutten av november 1940 traff Robsahm SIS-representanten i Helsingfors, major Sydney Smith. Også fra Smith fikk han et oppdrag. Hva det gikk ut på er ukjent, men det kan ha dreid seg om konsulen Christian Saxlunds kontakter med finske nazi-kretser. Saxlund var direktør for firmaet Alinko Handel AB i Helsingfors og utnevnt av Quisling-regimet til norsk konsul. Sønnen Haakon og svigersønnen, lektor Vilhelm Durban, var også mistenkt i forbindelse med besøk i Finland. Durban var også knyttet til Alinko Handel som leverte lemmer og utstyr til tyskerbrakker. Saxlund-familien inkludert Durban tilhørte samme sosiale miljø på Oslos vestkant som Robsahm.30 Tilbake igjen i Oslo fikk Robsahm nye skipslister fra Alf Cranner. Som vanlig ble alt rapportert til tyskerne, som bearbeidet det som skulle videresendes til SIS. I desember 1940 slo for øvrig Sipo til mot Jervell på grunnlag av opplysninger som Robsahm tidligere hadde gitt til Abwehr. Jervell satt først innesperret på Møllergt. 19 og deretter på Grini mistenkt for spionasje, til han ble løslatt i januar 1945, uvisst av hvilken grunn. Rett før jul i 1940 fikk Robsahm i Sverige ordre av sin føringsoffiser i SIS om å skaffe militære opplysninger fra Bergen, Kristiansand, Stavanger og om Narvik-banen. Jernbanen til Narvik fraktet jern33


malm fra de svenske malmfeltene i Kiruna og Gällivare til den tyske krigsindustrien. Han skulle også be Cranner om å få ham til å overtale norske kapteiner i hjemmeflåten til å seile til Storbritannia med sine fartøyer. Slik ville de ikke lenger tjene tyske transportbehov som hjemmeflåten var pålagt. Robsahm fikk dessuten vite at SIS aktet å opprette en egen avdeling i Göteborg, og at Sommerville trolig skulle avløse Martin som SIS-sjef i Sverige.31 Av SIS mottok han et større beløp på 10 000 kroner. Pengene skulle Robsahm bruke til å kjøpe aksjer i eget navn i det svenske firmaet AB Arvid Stedt i Stockholm. Som aksjonær og direktør for dette firmaet ville det bli lettere for Robsahm å få visum til reiser mellom Sverige og Norge. Etter at kompanjongen Stedt døde i februar 1942, fikk firmaet navnet Handelsaktiebolaget Orco. Robsahm ble nå direktør alene. Firmaet forhandlet blant annet bilmerket «Hudson». Salg av biler hadde Robsahm stor erfaring med fra Norge. Stadig gjør Robsahm nye reiser til Sverige i månedene som fulgte. Fra tyskerne fikk han 400–800 kroner for hver tur, langt mindre enn han mottok fra britene. I januar 1941 oppsøkte Robsahm sin svoger, Fred Fuglesang, som både var Nygaaardvold-regjeringens konsul i Göteborg og det norske statsrederiet Nortraships betrodde representant. I egenskap av dette hadde Fuglesang oversikt over alle norske skip – de såkalte «Kvarstad-båtene» – som fortsatt befant seg innesperret i svenske havner. Fuglesang forteller at skipene skal forsøkes overført til Storbritannia med britenes hjelp, og at ordre om tidspunkt for dette vil komme fra London. I januar hadde det lyktes å få overført fem skip ved en vellykket aksjon. Men fortsatt lå det igjen 23 norske skip i svenske havner med verdifull last som britene trengte til sin krigsindustri. På et tidspunkt nå trodde Robsahm at han var i ferd med å bli avslørt. Av Sommerville og Martin fikk han nemlig vite «that a known Norwegian industrialist or ship-owner visited Göteborg every month. This man was alleged to work for the British, in reality he was acting for the Germans». SIS i London hadde tidligere fått disse opplysningene fra en illegal radiosender på Vestlandet. Rob34


sahm sier til Martin at hvis de mistenker ham, vil han straks legge ned sitt arbeid. Martin svarer at han på ingen måte var mistenkt, «otherwise he would not have told him the above». Istedet går det fram at britene «guessed that it was the ship-owner Anders Jahre of Sandefjord», som de var blitt advart imot.32 Robsahm pustet lettet ut og fortsatte sitt farlige spill som dobbeltagent.33 Otto Robsahm ble altså forvekslet med Anders Jahre. Han må ha hatt gode nerver. Heller ikke lot Robsahm seg skremme av en advarsel fra ingeniør Olav Trygvessøn Holst i etterretningsgruppa Ramar om at SS-Hauptsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo mistenkte ham for å arbeide for de allierte. Mistanken skyldtes Robsahms hyppige reiser til Sverige. Også Arne B. Mollén i motstandsgruppa 2 A, senere kjent idrettsleder, varslet sommeren 1943 om at Gestapo snart ville arrrestere Robsahm mistenkt for å være britisk agent. Dette fortalte Mollén til David Sommerville. Robsahm selv ble advart gjennom sin bror Andreas. Robsahm fikk stadig nye oppdrag av Abwehr. Blant annet skulle han skaffe opplysninger om utdanningen av norske flyvere i Canada. Flyhøyden for de allierte flyene, som trafikkerte ruta mellom Storbritannia og Bromma flyplass ved Stockholm interesserte også tyskerne. Men viktigst var å holde øye med Kvarstad-båtene i Göteborg. Av SIS fikk Robsahm beskjed om ikke å ha noen kontakt lenger med representanter for den norske legasjonen i Stockholm, da forholdet mellom legasjonen og SIS ikke var det beste. SIS mente at «security» blant nordmennene ved legasjonen var altfor dårlig. Han fikk også vite at ingeniør Olav Holst og hans medarbeider Alfhild Hovdan «arbeidet parallelt med ham (Robsahm) som agenter for den norske legasjonen». Heller ikke dem skulle han ha noe med å gjøre. Igjen oppsto en faretruende situasjon. På dette tidspunkt fikk Robsahm vite at noen i den norske legasjonen i Stockholm hadde varslet SIS om at han kunne være tysk spion. Dette ble fortalt ham av svogeren konsul Fred Fuglesang, gift med Robsahms eldre søster. Legasjonssekretæren Kåre Ingstad hadde advart Fuglesang under 35


et besøk i Göteborg høsten 1941. Men hverken Fuglesang eller visekonsul Sommerville trodde på advarslen. For å berolige Ingstad antydet Sommerville at Robsahm arbeidet for engelskmennene. Otto Robsahm fortsatte ufortrødent sin spionasjevirksomhet. Stadig fikk han nye skipslister av Alf Cranner og nye spørsmål fra SIS. Spørsmålene besvarte Abwehr med avansert desinforma­ sjon. I Abwehr sto tolken Walter Nürck for bearbeidingen av de falske skipsmeldingene som Robsahm brakte videre til britene i Sverige. Nürck forteller i sitt vitnemål etter krigen at meldingene ble skrevet på fint silkepapir og rullet inn i Robsahms slips eller hans paraply. Robsahm fikk også med seg falske opplysninger om tyske troppeforsterkninger i Norge. Hensikten med det var å gi de allierte forestillinger om forberedelser til tysk invasjon i Storbritannia, som snart sto for døren. Og britene fortsatte å utbetale ham mye penger for opplysningene. Utbetalingen omtales som «chickenfood» (sic). I april fikk han nye 10 000 kroner som blant annet skulle gå til å lønne Cranner med 800 kroner måneden. Det var han lovet. Men Cranner så lite til pengene som Robsahm puttet i egen lomme. Robsahm lyktes også i å infiltrere sentrale motstandskretser i Norge. I juli 1941 hadde han et møte med magister Iacob Dybwad Sømme, selve sambandssjefen i Milorg med dekknavnet «Bamse». De traff hverandre over en hyggelig drink i baren på Hotel Continental i Oslo. De ble presentert for hverandre av Arthur Kallevig, en kollega i bilbransjen som Robsahm kjent fra før.34 Sømme ba Robsahm på sin neste tur til Sverige å ta kontakt med den engelske Commander Malcolm Munthe (1910-95), for å minne denne om en lovet melding som skulle komme med nattoget fra Stockholm 31. juli. Inntil han ble utvist fra Sverige ledet Munthe den britiske sabotasjeorganisasjonen SOEs virksomhet der. Nettverket bestående både av nordmenn, svensker og andre ble kalt «Red Horse». Som følge av en sprengningsaksjon mot et tysk ammunisjonstog på Krylbo stasjon i Dalarna 21. juli, som Munthe ble mistenkt for å ha stått bak, lå han i dekning. 36


Robsahm orienterte Abwehr om Sømmes kontakt med Malcolm Munthe. Abwehr ba ham oppsøke Sømme igjen og finne mer ut om forbindelsen til Munthe. Det gjorde han. Av Sømme fikk Robsahm et miniatyrfoto av Bardufoss flyplass som ble medbrakt videre til britene i Sverige. Senere i desember fikk han vite at Sømme var engstelig for sine venner, advokat Carsten Lütken og ingeniør Morten Grindal. Begge disse satt nå arrestert i Oslo etter å ha blitt pågrepet i desember 1941. Grindal havnet deretter på Grini mens Lütken ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Begge overlevde. Grindal var svensk statsborger med slektsrøtter blant skogeiere i Østerdalen. Som svenske var han mindre utsatt enn nordmenn som havnet i Gestapos klør. Det var frykt i motstandskretser for at han ville sprekke i avhør, noe som også skjedde. På grunnlag av opplysninger som blant annet Otto Robsahm samlet, mente Abwehr etterhvert at Sømme hadde forbindelse med «Organisasjon 4343», en motstandsgruppe som tyskerne lenge hadde forsøkt å rulle opp i forlengelsen av Laurits Sand-saken. I virkeligheten var altså dette Milorg. Robsahms navn er også nevnt i forbindelse med major Arne Laudals arrestasjon i desember 1942, som ga støtet til opprullingen av Milorg på Sørlandet. Laudal ble senere henrettet av tyskerne. Men Robsahms rolle i denne saken er mer enn uklar. Trolig var det andre forhold som lå bak arrestasjonen av Laudal. Men vi vet at Robsahm opererte på Sørlandet. Her gikk det også en forbindelse til en norsk Gestapo-agent, skipsmegleren Clemens Clemetsen. Skipsmegleren var årsaken til opprullingen av den såkalte Arendal-saken høsten 1940. Dette var den første store opprullingen som Gestapo lyktes med. En rekke motstandsfolk ble arrestert, og to nordmenn mistet senere livet i tysk fangenskap. Det ga Clemetsen en dom på åtte års tvangsarbeid av Høyesterett i 1948. Som vitne i Robsahm-saken etter krigen forklarte Clemetsen at han hjalp Robsahm med opplysninger om skip som lå i Kristiansand.35 Ifølge David Sommerville skal Robsahm ha gitt muntlige rapporter – falske – om tyske krigsskipsanløp i Arendal og kanonstillinger på Tromøya. 37


En som i ettertid også har ment at han ble avslørt av Robsahm, er XU-agenten og kristiansanderen Finn Erikstad.36 Det skal ha skjedd i Sverige ved tips til svensk politi i 1943. Men dette ble heller aldri bevist eller noe tiltalepunkt mot Robsahm etter krigen. Stadig reiser Otto Robsahm til Sverige for tilsynelatende å skjøtte sine forretninger i firmaet Orco. Under besøkene i Göteborg holdt konsul Fuglesang sin svoger Robsahm oppdatert om de britiske planene for å få frigjort og sendt Kvarstad-båtene til Storbritannia. Hos Fuglesang var Robsahm gjest i et selskap hvor Sir Georg Binney og andre engelsmenn var tilstede.37 Her ble det nok spist og drukket godt. Og noen var nok litt mer taletrengte enn de burde være. Robsahm lytter med store øre. Binney skulle også lede det nye forsøket på å få Kvarstad-båtene over til Storbritannia, ble det sagt. Det pågikk nå en strid om eiendomsretten til disse båtene ved svenske domstoler.

Tragedien utenfor Göteborg I desember 1941 fikk Robsahm beskjed at det var ventet at Högsta domstolen i Sverige ville fatte en beslutning i januar eller februar. Midt i mars 1942 fikk han vite av Fuglesang at ti av båtene var frigitt til de alliertes fordel, og at alt var klart til utbrudd en av de første dagene i april. Operasjonen med kodenavnet «Performance» skulle finne sted natten mellom 31. mars og 1. april. Denne natten var det varslet egnet vær med skodde som skipene kunne snike seg ut i ly av fra Göteborg. Men dessverre for utbryterne klarnet det opp. På bakgrunn av Robsahms opplysninger, men også informa­ sjoner fra andre Abwehr-agenter som var satt på denne høyt priori­ terte oppgaven, ble seks av Kvarstad-båtene senket av tyskerne eller av sitt eget mannskap under utbruddforsøket fra Göteborg havn. Tyske marinefartøyer lå forberedt ute i havet og ventet på bytte. M/T «Storsten» (8000 tonn dødvekt) ble senket av tyskerne. M/T «Buccaneer» (9525 tonn), hvalkokeriet «Skytteren» (15 650 38


tonn), D/S «Charente» (1815 tonn) og D/S «Gudvang» (2550 tonn) gikk til bunns sprengt av egne mannskaper for at den verdifulle lasten ikke skulle komme den tyske krigsindustrien til gode. Bare tre av Kvarstad-båtene – M/T «Rigmor», M/T «Lind» og M/T «B.P Newton» – nådde velberget fram til Storbritannia. Ialt 19 nordmenn og to briter omkom i bølgene. Hele 233 av mannskapene ble tatt til fange og 43 av disse døde senere i tysk fangenskap. Sett fra norsk og alliert side var det en katastrofe. En som jeg i ettertid har snakket med om tragedien, var senere generalmajor og e-sjef Bjørn Egge. Han var med som matros og mitraljøse-skytter. Hans uhell var at han byttet fra tankbåten «B. P. Newton», som kom velberget fram til Storbritannia, til skipet «Charente» som ble senket av eget mannskap. Egge reddet seg med en livbåt og ble deretter tatt av tyskerne inn til Fredrikshavn i Danmark. I Rensburg i Tyskland ble han dømt til åtte måneders tukthus. Egge tilbrakte 18 måneder i den forferdelige Nacht und Nebel-leiren Sonnenburg, og sist i Sachsenhausen til han ble reddet av de hvite bussene i regi av det svenske Røde Kors. En liten digresjon når det gjelder Egge: I samtalen i september 2000 fortalte jeg at jeg i forbindelse med oppsporing av smuglere som gikk i Abwehrs tjeneste, i Polititidende fra 1936 hadde funnet en sjømann ved navn Bjørn Egge fra Kristiansand som var etterlyst for smugling.38 Kunne det være samme Egge? Litt paff bekreftet han det. Egge fortalte at han tok på seg skylda for smugling av «liksprit» fra Santos i Sør-Amerika mens han var sjømann på en Fred. Olsen-båt. Han var da bare 17 år og ville dekke sine eldre skipskamerater. 39 Det var bra at myndighetene ikke husket denne pletten på rullebladet hans. Da ville han neppe gjort militær karriere etter krigen. For øvrig var det i vår samtale at Egge for første gang fikk vite at det var Robsahm som forrådte ham og alle de andre på Kvarstadbåtene. Noen ganger vet historikere mer enn e-sjefer. Otto Robsahm fortsatte å rapportere om de to siste Kvarstadskipene, «Dicto» og «Lionel», som lyktes i å vende tilbake til svensk havn. Ombord i «Dicto» hadde Sir George Binney 39


b­ efunnet seg, briten som ledet Kvarstad-båtenes utbrudd, og som Robsahm hadde truffet i selskap hos svogeren Fred Fuglesang. Også andre tyske agenter spionerte på skipene, blant annet en svensk spritsmugler ved navn Knut Mauritz Ferdinand Engström med dekknavnet «Balduin». Han var i det svenske Säpos søkelys. Men ingen mistenkte Robsahm. Hva tenkte Robsahm da meldingene kom om Kvarstad-båtenes tragiske skjebne? Det vet vi ikke. Men han fortsatte som spion, tilsynelatende uten kvaler. Robsahms beste kilde var fortsatt den britiske SIS-agenten David Sommerville. Da Säpo i januar 1943 av­ slørte Sommerville som oppdragsgiver for britiske spioner i Göteborg, anbefalte Abwehr-obersten Hans Georg Wagner i et hemmelig telegram fra Stockholm til Berlin at «weitere Besuche des GV 108 (altså Robsahm) bei Sommerville für höchst bedenklich war».40 Abwehr fryktet at Robsahm kunne bli avslørt som britisk agent og at de dermed ville miste hans verdifulle tjenester som dobbeltagent.

Skygget av svenske Säpo På nye reiser til Sverige har Robsahm også møter med tyskere knyttet til Büro Wagner i Stockholm, Abwehrs «Kriegsorganisation» i Sverige. Büro Wagner, oppkalt etter sjefen, Oberst og dr. jur. Hans Georg Wagner, holdt til med kontorer i Nybrogatan 27 sentralt i Stockholm rett ved Östermalm torg. Dette skjedde med tillatelse fra svenske myndigheter. Robsahms navn fantes i Büro Wagners «Blå kartotek», fortalte senere den tyskfødte kvinnen Erika Wendt som arbeidet der som sekretær, men som den svenske e-tjenesten etterhvert rekrutterte som sin agent. Büro Wagners kartotek inneholdt ialt rundt 200 navn på såkalte «Vertrauensmänner», viste det seg etter krigen. Den svenske Säkerhetspolisen (Säpo) skygget Robsahms bevegelser i Stockholm. Også den svenske militære etterretningstjenesten 40


ble klar over ham etter at Försvarets Radioanstalt – FRA – hadde dechiffrert kodede tyske telegram som gikk fra Oslo til Stockholm. Her telegraferes det at «GV-mann 108 Bobby» skal ha all assistanse som Büro Wagner kan gi ham, blant annet penger. Forkortelsen GV står for Gegenvertrauensmann – dobbeltagent. Svenskene var i stand til å dechiffrere de kodede telegrammene til den tyske legasjonen i Stockholm som følge av matematikkprofessoren Arne Beurlings fremragende forskningsinnsats. Men svenskene varslet ikke andre makter om hva som ble kjent gjennom telegramtrafikken. Både tyske meldinger som gikk fra Oslo og Helsingfors over Stockholm til Berlin og tilsvarende tilbake var FRA i stand til å dechiffrere i et par års tid. For tre år siden satt min svenske medarbeider Anders Thunberg og jeg på Riksarkivets lesesal i Arninge utenfor Stockholm og stu­ derte Robsahms personmappe som Säpo hadde bygd opp om ham. Vi så også på mappene – såkalte p-akter – for andre personer i Sverige som Robsahm traff under sine besøk. Han hadde et stort kontaktnett, viste det seg, særlig blant næringslivsfolk. Säpo må ha brukt store ressurser på å kartlegge dette. En svenske som Robsahm ofte ble observert sammen med i Stockholm var «försäljningschef» i Prix Handels AB, Sven Bertil Beckman, for øvrig med norsk kone. Prix hadde «gemensamma lokaler» med Handels AB Orco som altså var Robsahms firma. Säpo mente faktisk at Robsahm var hovedmannen både bak Orco og Prix. I første omgang var Robsahm og salgssjefen Beckman ikke mistenkt for spionasje. Det som først brakte dem i Säpos søkelys, var mistanke om valutasmugling eller andre illegale «penningstrans­ aktioner». Ved telefonavlytting ble det også registrert at Beckman hadde en del telefonsamtaler med den engelske legasjonen, og at den tyske assist­erende militærattachéen Müller-Liebenau i mars 1941 hadde vært svært interessert i å hjelpe Beckman med å få innreise­ visum til Norge. Det er sannsynlig at Beckmann skulle brukes til etterretningsoppdrag av Müller-Liebenau. Om også Robsahm traff 41


­ ilitærattachéen er uklart, men ikke usannsynlig. Siden Hans Georg m Müller-Liebenau var født 1909 i Salangen i Troms med norsk mor og tysk far, hadde han spesielle forutsetninger for spionasje i Norge. I juni 1942 registrerte Säpo at Robsahm på restauranten «Den Gyldene Freden» i Gamla Stan møtte den tyske legasjonstjeneste­ mannen Hans Johann-Georg Schumann. Ikke bare spiste og drakk de godt. Robsahm overleverte også diskret «ett papper» til tyskeren. Schumann (født 1906) var i det sivile egentlig tannlege fra Berlin, men hadde svensk mor og behersket slik det svenske språket. Tidligere hadde han vært Sonderführer i Abwehr i Norge, men ble overført til Büro Wagner i 1942. Nå formidlet han over en bedre middag falskt etterretningsmateriale til Robsahm direkte fra Berlin. Dette skulle Robsahm levere videre til SIS.41 Selveste toppsjefen for Abwehr i Norge, Oberstleutnant Johannes Nowak, telegraferte selv 1. juni 1942 til Büro Wagner i Stockholm i forbindelse med forberedelsen til dette møtet. Det var nødvendig at Robsahm på «Gyldne Freden» møtte en kontakt som snakket svensk eller norsk, het det i telegrammet. Åpenbart behersket ikke Robsahm tysk. Møtet skulle skje i konspiratoriske former. De skulle identifisere seg for hverandre ved å utveksle hver sin halvpart av et visittkort. «Halbe Visitenkarte hat er (kontakten) bei sich, als Quittung bittet er dann um Aushändigung der anderen Hälfte».42 Robsahm og Schumann hadde det åpenbart hyggelig på «Den Gyldene Freden». I forlengelsen av møtet ble det 14 dager senere sendt et nytt telegram til Oberst Wagner fra Oberstleutnant Nowak i Oslo «angåande 10 000 kronor». I telegrammet, som det svenske FRA fikk oversatt fra tysk, heter det blant annet: Heml. Förtroendemannen 108 har återvänt från sin resa till Stockholm och meddelade följande ang. de 10.000 kronorna: Genom hans frus fel hade han i stället för den svenska bankfacksnyckeln fått med sig den norska från Oslo. Men då han fått 12.500 kronor av Secret Service, av vilka han måste använde en del för andra ändamål, kunde han endast lämna därvarande herrn (trolig Schumann) 5.000 kronor (…).43

42


Telegrammet viser at det var store pengesummer med i bildet. Av samme telegram går det fram at Robsahm ikke hadde merket noen overvåking. Abwehr-sjefen Nowak ba ham være oppmerksom på at dette kunne forekomme. Og Nowak fikk rett. Framover nå ble Robsahm jevnlig overvåket av Säpo. Men svenskene fant ikke noen grunn til å arrestere ham, til tross for at han fortsatte å ha kontakt med Büro Wagner. Den 8. februar 1943 skygger Säpo en annen nordmann, en Trygve Wedset, som spiste lunch på Hotell Gillet med Robsahm og Beckman. I spisesalen kjenner Säpo-spaneren igjen også «en liten herre från 27 Nybrogatan», altså en av Büro Wagners menn. Vedkommende var agenten Friedrich Gustav Günther, en person som senere ble dømt til tre år og åtte måneders straffearbeid i Sverige for spionasje. Men hva de snakket om, var det umulig å høre. Lørdag 9. oktober blir igjen Robsahm og Beckman skygget av Säpo. Nå var de innom Göteborgsbanken, Ströms Herrekvipering, Nordiska Kompaniet og Carl M. Lunds Damfrisering. En kan spørre seg hva de to gjorde hos damefrisøren? Igjen luncher de på Hotell Gillet og forsvinner deretter i en bil. Säpo-spaneren fikk nå problemer med å følge dem da han manglet bil og ikke lyktes i å praie en drosje. Men han forsatte letingen utover dagen på steder som Robsahm brukte å besøke. Tilslutt fikk han opplyst av portieren på Hotell Gillet på Kungsgatan – hvor Robsahm vanligvis bor – at Robsahm «hade avrest med tåg från Stockholm klockan 15.35 til Göteborg, där han skulle stanna till onsdag».44

Sømme-saken og organisasjon 4343 Under sine besøk i Stockholm hadde Robsahm også kontakt med Alfhild Hovdan og Finn Dahl ved den norske legasjonen, to uromomenter sett med den forsiktige legasjonsledelsens øyne. Begge 43


hadde før de måtte flykte tilhørt den aktivistiske motstandsgruppa 2 A i Oslo. Minister og legasjonssjef Jens Bull likte dårlig aktivister som skapte problemer for legasjonen i forholdet til svenske myndigheter. Dahl fortalte Robsahm om en hemmelig radioforbindelse som skulle opprettes til Iacob Sømme i Oslo. Hjemme igjen i Norge møtte Robsahm på nytt Sømme, som nå fortalte at han planla å flykte fra landet. Robsahm rapporterte dette videre til Abwehr. Straks etter ble Sømme og flere av hans medarbeidere arrestert. I et telegram 5. august 1942 fra Abwehr i Oslo til Berlin via Stockholm som det svenske Försvarets Radioanstalt (FRA) dechiffrerte, het det blant annet at Bobby återvänt, berätter om en viss Finn Dahl, som arbetat i 4343 och nu samarbetar med Hvoden (sic, må være Hovdan) på norska legationen i Stockholm. Han flydde en dag senare än Hvoden (spørsmålstegn i originalen) och berättar om en tandläkare, som han samarbetar med, eventuelt identisk med tandläkare von Sömme. Av denne har Bobby hört, att han om kort kommer att ha färdigställt sin sändare, som skall uppta en förbindelse med Sverige på våglängd 40-42 m.

Bortsett fra at Iacob Dybwad Sømme (1898-1944) ikke var tannlege, men magister i marinbiologi,45 ble dette starten på hvordan Abwehr skaffet seg innsikt i Milorg. Sømme var sambandssjef i Milorg og i kraft av det en nøkkelperson. Hans viktigste kontakt ved den norske legasjonen i Stockholm var marineattachéen, kommandørkaptein Hans Henriksen. En ingeniør Lorenzen og en rekke andre personer ble også arrestert i oktober 1942 i sammenheng med Sømme-saken. «även mot professor Sömme har man fått mycket graverande bevis genom Lorenzen», telegraferte en fornøyd Major Schönherr fra Oslo til Oberst Wagner i Stockholm 3. november. Etter krigen ble Robsahm mistenkt for å ha bidratt også til avsløringen av Sømme. Men i et vitneprov etter krigen fikk Robsahm uventet hjelp når det gjaldt mistanken i denne alvorlige saken. Hjelpen kom fra en av Gestapos mest fryktede nazister, nemlig Siegfried Wolfgang Fehm44


er. Ifølge SS-Hauptsturmführer Fehmers forklaring skyldtes selve arrestasjonen av Sømme opplysninger som Gestapo hadde skaffet fra annet hold, og slett ikke fra Abwehr og Robsahm. Fehmer hadde fått vite om Sømmes rolle på grunnlag av opplysninger fra hans forsmådde husholderske Ada Ellefsen, hevdet han, og særlig som følge av arrestasjonen av SOE-telegrafisten Per Solnørdal.46 Solnørdal drev senderen «Plover» i Steensgaten i Oslo. En annen Abwehr-agent, Sten Blom Westberg, spilte en viktig rolle i opprullingen av den. Solnørdal ble arrestert 6. januar 1943. Men etter at Solnørdal var tatt, ble opplysningene om Sømme samlet av Robsahm viktige for den videre etterforskningen. Ved arrestasjonen av Iacob Sømme mistet altså Milorg sin sentrale sambandssjef. Sømme ble henrettet i mars 1944. Robsahm fortsatte sine reiser til Sverige. I februar 1944 traff han på nytt Alfhild Hovdan. Hun var rasende på grunn av måten hun var blitt behandlet på av ledende personer ved den norske legasjonen i Banérgatan. Av Hovdan fikk han til viderebefordring til hennes forbindelser i Norge kopi av et klagebrev skrevet til statsråd Hartmann i Nygaardsvold-regjeringen i London. Brevet handlet om store uoverenstemmelser som hersket innenfor den norske legasjonen i Stockholm. Hovdan var tilknyttet det såkalte «Idrettskontoret» under legasjonen ledet av Høyres tidligere generalsekretær, Harald Gram. Opprinnelig tilhørte hun altså motstandsgruppen 2 A. Som nevnt var dette miljøet mer aktivistisk i sitt motstandarbeid enn norske eksilmyndigheter satte pris på. Hovdan var også venninne av kommunist-kureren Asvor Ottesen som arbeidet for Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon. Gjennom henne kjente Hovdan dessuten Madame Jartseva. Offisielt var Jartseva presseattaché ved den sovjet-russiske legasjon i Stockholm, men i realiteten ledet hun Sovjetunionens etterretningstjeneste i Skandinavia sammen med sin mann Boris. Hennes egentlige navn var Zoja Rybkina.47 Hovdan kjente også Sovjetunionens ambassadør i Stockholm, Alexandra Kollontaj. Onde tunger påsto til og med at de hadde et lesbisk forhold til hverandre.48 45


Også brevet medbrakt fra Alfhild Hovdan formidles videre av Robsahm til Abwehr. Og sjefene der vet å utnytte innholdet. I oktober 1944 ble det trykt som propagandastoff i den NS-styrte Aftenposten.

Militæretterretning og flyktningeinfiltrasjon I Stockholm fortsatte Robsahm ufortrødent sitt falske samarbeid med britiske SIS. I desember 1943 fikk han en svært viktig opplys­ ning. På dette tidspunkt forteller Sommerville om det nye for­ svarsvåpnet «Reidar». Dette var «en innretning som setter dem (engelskmennene) i stand til å treffe ubåter med stor sikkerhet både fra skip og fly», het det. Med andre ord kom Robsahm over opplys­ninger om det nye hemmelig våpnet radaren, noe han rapporterte videre til Abwehr. Fra svogeren Fuglesang fikk han vite at de allierte var «i stand til å endre kursen på våre torpedoer ved hjelp av magnetiske stråler». Videre fikk han opplysninger om at 8– 10 000 nordmenn nå skulle få militær utdannelse som politisoldater i Sverige ved hjelp av norske og svenske instruktører. Også dette ble meddelt Abwehr i Oslo, som sendte opplysningene videre til Berlin som Geheime Kommandosache.49 I Göteborg fortalte Sommerville også om skadene på slagskipet «Tirpitz» og at det nå skulle slepes til Tyskland, etter at skipets maskin var ødelagt av britisk sabotasje eller bombing mens det lå oppankret i Kåfjorden nær Alta i Finnmark. Men slik gikk det som kjent aldri. «Tirpitz» kom ikke lenger enn til Håkøya utenfor Tromsø, hvor skipet ble senket av britiske bombefly 12. november 1944. Over 1200 av mannskapet ble drept av bomber eller druknet. Britene var spesielt opptatt av hvor tyske krigsskip til enhver tid befant seg langs norskekysten. Robsahm kunne i den forbindelse kvittere med falske meldinger om posisjonene til krigsfartøyene «Admiral Scheer» og «Lützow», dyktig produsert av Abwehr. 46


Meldingene var korrekte, men utdaterte. Da Robsahm kom med dem, befant de to krigsfartøyene seg helt andre steder. Den siste tiden Robsahm opererte som Abwehr-agent, var høsten 1944. På dette tidspunkt infiltrerte han en flyktningeorga­nisasjon ledet av Johan Waage i Kringsjå Reisebyrå i Oslo. Advokaten Wilhelm Gamborg, Rolf Bergan, Ronald Arentz og Rolf Prytz var dessuten med i organisasjonen. Også den ble rullet opp av tyskerne og flere arrestert og sendt til Grini. Men før opprullingen lyktes det Abwehr – ved Robsahms hjelp – å få sendt agenten Inge Schäfer over til Sverige gjennom organisasjonens apparat. Schäfer (født 1907) med dekknavnet «Holger Holgersen» ble imidlertid avslørt etter forhør ved det norske Rettskontoret i Stockholm. I 1949 fikk han en dom på seks års tvangsarbeid.

Arrestert av Gestapo og avslørt av Cranner Den 15. september 1944 ble SIS-mannen Alf Cranner arrestert av Gestapo. Det skjedde etter at han endelig hadde begynt å mistenke Robsahm for å være tyskernes mann. Han var dessuten gått lei av å vente på lønn som Robsahm hadde lovet ham. Under et møte på Cranners kontor beskyldte han direkte Robsahm for å være forræder. Det kom til en hard ordveksling mellom de to. Og Robsahm forlot Cranner i sinne. Hvordan fikk Cranner mistanke til Robsahm? Mistanken må ha vokst fram gradvis. Men helt sikker i sin sak ble Cranner først etter tilfeldig å ha observert Robsahm i fortrolig samtale med Arbeidstjeneste-generalen Carl Frølich Hansen og NS-mannen, major Trygve Gran. Hansen var en av de få høyere offiserene i Norge som tilpasset seg okkupasjonsregimet. Trygve Gran var også en opportunist. Under 1. verdenskrig hadde han vært britisk militærflyger og i 1914 blitt berømt som den første som krysset Nordsjøen fra Skottland til Jæren i fly. Men nå var han aktiv i NS og personlig venn av Quisling. Robsahm kjente både Frølich Hansen og Gran fra før. 47


Bare et kvarters tid etter møtet på Cranners kontor ble Cranner arrestert. Robsahm personlig pekte ham ut for tyskerne. I arresten på Møllergt. 19 ble Cranner til sin store forskrekkelse konfrontert med tre tykke brevordnere. De inneholdt hans egne orginalrapporter om skipsfarten. Dette var rapporter som han tidligere hadde gitt til Robsahm for mikrofotografering og befordring videre til SIS. Tyskerne gjorde ikke det minste for å skjule at de hadde fått rapportene fra Robsahm. Etter arrestasjonen ble Cranner hardt mishandlet av Gestapo, men overlevde på Grini til frigjøringen.50 Alf Hamre Cranner var en modig SIS-agent som er ukjent i norsk historieskrivning. Bortsett fra enkelte nordmenn som tjeneste­ gjorde for SIS som radio-agenter, ligger opplysningene om de fleste av disse forsatt i lukkede britiske arkiver. Mens SOE-arkivet om sabo­tasjeaksjoner og delvis arkivmateriale fra sikkerhetstjenesten MI5 nå er nedgradert eller under nedgradering i det britiske National Archive, er MI6-arkivet hvor kildematerialet om SIS-opera­ sjonene befinner seg, fortsatt i 2008 så godt som hermetisk lukket. Da jeg ønsket å vite mer om Alf Hamre Cranner, ringte jeg vise­ sangeren Alf Cranner i Kragerø. Navnet fikk meg til å anta at de to var i slekt. Sistnevnte viste seg å være nevø og kunne gi en god del tilleggsopplysninger. «Min» Cranner var Alfs gudfar som han fikk et svært nært forhold til under oppveksten etter frigjøringen. I tillegg til verdifulle opplysninger om onkelens spennende liv før 1940 og arrestasjonen i Tollbodgata høsten 1944, kunne Alf Cranner fortelle meg at han etter mishandlingen av Gestapo aldri ble frisk igjen. Under forhør brakk SS-Hauptsturmführer Fehmer fing­ rene hans. Men verre var at slag mot hodet skadet hjernen, slik at han ble hundre prosent ufør. Det hjalp ikke at den kjente svenske hjernespesialisten professor Herbert Olivecrona i Stockholm tok ham under behandling. Onkelen ble aldri frisk og døde ca. 1978. Han er begravd på Haslum kirkegård i Bærum.51 Ikke lenge etter arrestasjonen av Cranner ble Robsahm selv arre­ stert av Gestapo og sendt til Grini 12. oktober 1944. Pågripelsen ble ledet av kriminalsekretær, SS-Hauptscharführer Hans Johann 48


Krijom, en av Fehmers underordnede. Men etter at Abwehr hadde oppklart misforståelsen løslates han en måned senere. Tidligere i februar samme år hadde Robsahm også blitt arrestert av Gestapo på grensen ved Kornsjø på vei fra Sverige, men straks sluppet fri etter at Abwehr grep inn. Rett før arrestasjonen fikk han levert noen papirer til en tollbetjent. Slik fant ikke Gestapo noe ulovlig på ham. Abwehr var slett ikke interessert i å avsløre for mye til Gestapo om Robsahms arbeid for den militære kontraspionasjen. Abwehr og Gestapo konkurrerte om å være best på oppklaring av fienden, og ofte skortet det på samarbeid. Mange Abwehr-offiserer mislikte dessuten de mer ideologisk overbevisste nazistene i Gestapo. Som nevnt hadde Fehmer og Gestapo i lengre tid hatt Robsahm i kikkerten som mistenkelig på grunn av hans hyppige besøk i Sverige. Det ble sett som et stort tap fra Abwehrs side da Robsahms spion­karriere brått tok slutt høsten 1944. Robsahms rapporter var høyt vurdert og gikk til Berlin påtegnet «Geheime Kommandosache» (Gkdos). Dobbeltagenter som Robsahm med direkte inn­ pass hos fienden SIS var sjelden vare. Opplysningene fra ham ga Abwehr i Norge høy status og ble undertegnet personlig av sjefene Oberstleutnant Nowak, Major Schönherr og Kapitän zur See Udo von Bonin. Dette omfattende materialet som stammet fra Robsahm, ble funnet igjen av britene etter krigen i arkiver i Berlin. Deretter ble rapportene grundig gransket. Den britiske etterretningsmajoren Battagel spilte en viktig rolle i etterforskningen av Robsahm-saken. Et memorandum med de foreløpige tiltalepunktene ble utarbeidet av Battagel alt i midten av september 1945. Men norske myndigheter ønsket å vite mer før saken ble fremmet for retten. Som nevnt var det vanskelig å få tak på viktige Abwehr-folk som kunne vitne i saken. Fra norsk side var kriminalpolitimannen Bertil Bühring-Dehli en sentral etterforsker i Robsahm-saken. Etterhvert fikk landssvikpolitiet også spaningsrapporter fra det svenske Säpo. Nå som Tyskland hadde tapt krigen, gjaldt det for svenskene å få et godt forhold 49


til norske myndigheter igjen. Et interessant vitneprov kom også fra direktør Søren Wiese i Fredrikstad. Han drev forretninger med Robsahm under krigen, og traff ham i selskap hos konsul Fuglesang i Göteborg hvor britiske etterretningsfolk med Sir George Binney i spissen var til stede. Også Wiese som ble Milorg-sjef i Fredrikstad i 1943 til tross for økonomisk samrøre med tyskerne, trodde at Robsahm arbeidet for SIS. 52 Andre vitnet dessuten om dette og bakket slik opp om Robsahms første forklaring i forhørsretten. Det svært tidkrevende etterforskningsarbeidet gjorde at det tok sin tid før saken var klar for rettsapparatet.

Tiltale og dom I mars 1949 behandlet endelig Eidsivating lagmannsrett spionsaken mot Otto Robsahm, en sak som i ettertid er forblitt så godt som ukjent. Grunnen til det var at saken gikk for lukkede dører, og at pressen ikke ble tillatt å referere hverken innholdet eller domspre­ missene. Det var særlig britiske og svenske myndigheter som stilte bevismateriale til rådighet, som krevde det slik, fordi «man ­under saken vil komme inn på forhold vedrørende spionasje og spio­nasje­ teknikk av intim art», som det het.53 Tiltalen ble tatt ut i henhold til Straffelovens § 86, jfr. de provisoriske anordningene av 30/10–1941 og 15/12–1944, det vil si den såkalte landssvikanordningen. Tilsammen ble Robsahm tiltalt for åtte punkter. 1. Det første og alvorligste punktet var at han ble vervet av Major Schönherr og Sonderführer Liebhardt til Referat III F under Abwehrstelle Oslo med oppgaven å drive kontraspionasje. Han underskrev agentforpliktelse og fikk dekknavnene «Klein Otto» og senere «Bobby» samt agentnummer GV 108, het det i tiltalen. Oppgaven var å drive spionasje mot britiske SIS som han hadde fått forbindelse med gjennom konsul Sommerville

50


og Commander Martin. Tilsammen gjorde han ca. 30 reiser til Sverige som agent, fant etterforskningen ut. Fra SIS fikk han følgende oppdrag som han meddelte til Abwehr, nemlig å skaffe a. prøve av syntetisk drivstoff som ble brukt til flymotorer. b. prøve av «tungt vann» fra Hydro. c. meldinger om tyske troppeenheters tegn, «standere» med videre som ble brukt på motorkjøretøyer. d. lister over skip som anløp norske havner; deres navn, last, ankomst- og avgangstider og bestemmelsessted. e. opplysninger om skipsbevegelser i Oslo havn. f. meldinger om tyske troppeforflytninger og nye tropper og disses sunnhetstilstand. g. fotografier av ansatte i Abwehr. h. antallet fallskjermtropper stasjonert ved svenskegrensen og hvilke militære enheter de tilhørte. i. opplysninger om hvilke flybelegg det var ved flyplassene i Norge, og hvilke flytyper. j. opplysninger om ubåt-støttepunkter i Norge.

På den annen side fikk han i oppdrag av Abwehr å skaffe opplysninger om a. det nye ubåt-lytteapparatet som angivelig skulle være oppfunnet av en norsk professor. b. senkede engelske og allierte skip. c. allierte invasjonsplaner i Norge. d. den norske brigade i England. e. avgangsterminer for de norske Kvarstad-båtene i Göteborg. f. samarbeidet mellom det britiske og det norske etterretningsvesenet. g. passasjerer som fulgte med engelske kurerfly fra Sverige til Storbritannia h. den alminnelige stemning i engelske kretser i Sverige. 2. Dette tiltalepunktet gjaldt rapportene til Abwehr om direktør Jervells forbindelse til SIS og hans medarbeidere Redse og Geldmacher og arrestasjonene av disse.

51


3. Tiltalepunktet gjaldt oppdraget i forbindelse med Alf Cranner som også arbeidet for SIS, og som ble arrestert av SD 15. september 1944 etter at Robsahm hadde pekt ham ut. Under dette punktet var det også nevnt flere sjøoffiserer som Cranners kontaktmenn, og som Robsahm hadde angitt videre til Abwehr. Det samme gjaldt direktøren Sverre Sanner som arbeidet for SIS. 4. Opplysninger fra ingeniør Olaf Holst, som ble gitt videre til Abwehr. 5. Opplysninger om Alfhild Hovdans rolle, særlig om redegjørelsen fra henne om forholdene ved den norske legasjonen i Stockholm, som Robsahm ga videre til tyskerne, og som ble offentliggjort i Aftenposten som nazipropaganda. 6. At Robsahm rapporterte til Abwehr at SIS hadde gitt ham i oppdrag å sette seg i forbindelse med flygerne Lambrechts og Strandrud, for å bringe meldinger fra disse til SIS.54 7. For å ha rapportert til Abwehr om magister Sømme, som var i ferd med å sette opp en sender i Oslo for forbindelse med den norske legasjonen i Stockholm. 8. For sin rolle i opprullingen av flyktningorganisasjonen bestående av Johan Waage med flere, og for at han hjalp Abwehr-agenten Inge Schäffer over til Sverige gjennom den.

Dette var svært alvorlige tiltalepunkter, hvor Robsahm måtte regne med streng straff. I tillegg krevde også aktor, statsadvokat Christian Bull, dom etter Straffelovens § 36 jfr. landssvikanordningens § 15, som innebar inndragning av inntekter som Robsahm hadde fått for sine tjenester fra tyskerne. Dette kravet var oppad begrenset til 150 000 kroner, et stort beløp på den tiden, som kan multipliseres med minst 20 for å få verdien i våre dager. Eidsivating lagmannsrett kom 26. mars 1949 til at Robsahm var skyldig på alle tiltalepunktene, bortsett fra noen mindre forhold. 52


Det endte med en knusende dom på 20 års tvangsarbeid med fra­ drag for 1421 dager som Robsahm hadde sittet i varetektsfengsel. Dessuten ble han fratatt stemmeretten i ti år ved såkalt rettighets­ tap. Men dette var ikke nok for påtalemyndigheten. Statsadvokaten var misfornøyd og anket saken til Høyesterett. Og Høyesterett med førstevoterende dommer Eckhoff i spissen økte enstemmig straffen den 14. april 1950 til livsvarig tvangsarbeid. Både britene og svenskene krevde altså at rettssaken mot Otto Robsahm skulle gå for lukkede dører. Det skulle også gi en viss beskyttelse for familien mot alt snakket. Men Dagbladet og andre aviser hadde likevel store oppslag om saken. Dagbladets overskrift var «Otto Edvard Robsahm var Abwehrs viktigste spion». Norsk Telegrambyrå sendte ut en melding gjengitt i flere aviser om at «Otto Robsahm (var) skyld i tragedien med Kvarstadbåtene». Stortinget ble også orientert. I Stortingsmelding nr. 64 fra 1950 het det på side 95 kort og brutalt at Robsahm, sammen med agentene Blom Westberg og Håkon Odding, var «særlig farlige norske Abwehr-agenter (….) som har anstiftet atskillige ulykker og som alle er idømt livsvarig fengsel». Deretter begynte en 60 år gammel mann å sone dommen. I nye seks år satt han innesperret i fengsel og arbeidsleire. Men 14. desember 1956 ble han løslatt på prøve fra Berg arbeidsskole i henhold til Kronprinsens Resolusjon av 7. desember. Robsahm slapp ut som en av de aller siste landssvikdømte i Norge. Så starter livet i glemsel som anonym nattevakt på Wadahl høgfjellshotell i Gudbrandsdalen. Trygve Wadahl, som var eier og direktør her, var ikke redd for å ta landssvikdømte i sin tjeneste til tross for at han hadde vært i motstandsbevegelsen. Selv hadde han slekt som også hadde fått landssvikdom.55 På hotellet ble Robsahm god likt. Han omtales som vennlig mot gjestene, med et velpleiet ytre. Særlig var han flink med planting og stell av hotellets planter. Amund Wadahl, som overtok som direktør etter sin far, forteller at Robsahm snakket om skuespillere han kjente, og om biler, som han hadde særlig god greie på. Av og til tok han 53


seg en drink, men uten at alkohol var noe problem. Robsahm påsto at han var plaget av malaria, og da hjalp det med en liten whisky for å dempe feberen. Wadahl husker også at han fikk besøk av datteren Margrete og sønnen Fred som da var kjent som skuespillere.56

Abwehrs viktigste agent Robsahm-saken ble en meget pinlig affære for den britiske etterretningstjenesten Secret Intelligence Service, som jo var lurt fullstendig opp i stry av en agent som SIS trodde var deres mann. Svenskene, som først etter krigen kom med opplysninger som Säpo var i besittelse av, var også beskjemmet fordi de ikke hadde varslet norske eksil-myndigheter under krigen. Dette var hovedgrunnene til at saken ble forsøkt dysset ned da den endelig kom opp for retts­ apparatet. Men saken var også pinlig for norske myndigheter. Som påvist fikk Otto Robsahm mange viktige opplysninger fra sin svoger Fred Fuglesang. Han var altså en betrodd norsk konsul og Nortraships representant i Göteborg. Fuglesang forsøkte etter krigen å dempe ned sin befatning med Robsahm. Blant annet benektet han å ha formidlet kontakten mellom Robsahm og SIS-mannen Sommerville. Imidlertid måtte han innrømme at hans kone hadde formidlet møter mellom Robsahm og britene. «At Robsahm hadde nogen kontakt med tyskerne hadde F(uglesang) ikke den fjerneste anelse om», het det i en politirapport. Politiet synes også å ha godtatt at Fuglesang «betraktet hele tiden Robsahm som en god nordmann og vilde selvsagt ikke hatt noe med ham å gjøre hvis han hadde hatt mistanke om dobbeltspill». For øvrig ville Fuglesang helst holdes utenfor saken, og antydet at han ville bruke sitt svogerskap med Robsahm for å kunne nekte å forklare seg i retten.57 Misbruket av svogeren Fred Fuglesang forverret forholdet til familien. Fuglesang var gift med Robsahms ni år 54


eldre søster. Også nevøen Robin Fuglesang ble en ufrivillig hjelper for onkel Otto. Han hadde kopiert skipsfartslister som Robsahm fikk av Cranner. Men Robin var i god tro, og hans rolle fikk ingen juridiske konsekvenser. Men verst var likevel forholdet til kona og barna. Kona Margrete født 1912 med etternavnet Darbo og datter av den feterte opera­ sangerinnen Erica Darbow,58 fikk sjokk og tok ut skilsmisse da sannheten gikk opp for henne. Hun visste ingenting om ektemannens handlinger i Abwehrs tjeneste, og trodde at han tjente gode penger på lovlige forretninger i Sverige. Skammen og fornedrelsen som hun nå opplevde, prøvde hun å fri seg fra ved å flytte med barna fra Oslo til Lillesand. Her fant hun seg etterhvert en ny ektemann. Men livet var fortsatt ikke lett. Margrete konverterte til katolisismen og søkte trøst i denne tro. En tid mens barna gikk på den katolske St. Sunniva-skolen, bodde hun med dem i Oslo. Først da de ble voksne, traff de faren igjen. Otto Robsahm var uten tvil den viktigste agenten i Abwehrstelle Norwegens tjeneste under krigen. Han var Abwehrs eneste norske Gegenvertrauensmann som sto i direkte kontakt med fiendens etterretningstjeneste SIS, som feilaktig trodde han var deres dyktige agent. Begge parter betalte Robsahm store pengesummer. Mens tyskerne ga ham 400–800 kroner turen, som gir en samlet sum på 12–24 000 kroner for de ialt 30 reisene til Sverige han gjennomførte, hevdet britene å ha betalt ham tilsammen netto 38 500 kroner til dekning av lønn og utgifter. Ifølge Robsahm selv fikk han utbetalt hele 120 000 kroner av britene. Men 90 000 av disse pengene skal ha blitt underslått av hans svenske kompanjong Arvid Stedt. Til sammenlikning var 5–6000 kroner en god årslønn under krigen. Uten tvil synes penger å ha vært hovedmotivet for at Robsahm ble dobbeltagent. Han hverken var eller ble i løpet av krigen noen overbevist nazist. For Robsahm var det hele Big Business.

55

Svik og gråsoner  

Første av fem spennende historier om agenter i hemmelig tjeneste under 2. verdenskrig.

Svik og gråsoner  

Første av fem spennende historier om agenter i hemmelig tjeneste under 2. verdenskrig.

Advertisement