__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


1 6 --1 7


M AY M Y H E A R T A LW AYS B E O PE N TO LIT T L E B I R D S W H O A R E T H E S E C R E T S O F LIVI N G E. E. C U M M I N G S


1 6 --1 7


NÆ R E

FU G LE R

FOTO

R OIN E M A G N U SS O N

TEKST

M ATS OTTOSSO N ÅSA OTTOSSON

OVERSATT

AV

Ø Y VIN D

LY S E B O

EKELUND


1 6 --1 7


IN N H O LD

021

HVORFOR

044 050 056 062 068 076 082 088 094 100 120 126 132 138 144 150 15 6 162 168 174 194 202 208 214 220 226 232 238 244 250

FUGLEKONGE TAKSVALE SPURVEUGLE SVARTTROST FASA N LIN E R L E STRAN DSNIPE STOKKAND KJ Ø T T M EIS STÆR B L Å M EIS S TJ E R T M EIS H VIT KIN N G Å S FLAGGSPETT RØDSTRUPE GRÅSPURV NATTERGAL S P E T T M EIS B O K FIN K GJERDESMETT STORFUGL RIN G D U E FIS K E M Å K E SKJÆRE SVA R T H VIT F L U ES N A P P E R R Ø D S TJ E R T DOMPAP SID E N SVA N S SPURVEHAUK S TIL LIT S

267

Å

KOMME

AKKU RAT

NÆR

FUGLER?

FUGLER


STÆ R


STÆR. Det begynte med noen uskyldige linjer i Shakespeare-dramaet Henrik IV fra slutten av 1500-tallet. Opprøreren Hotspur fantaserer om å drive kongen til vanvidd ved å gi ham en tam stær som er opplært til å si «Mortimer» igjen og igjen. Mortimer er navnet på Hotspurs svoger, en av kongens mest forhatte fiender: … I’ll have a starling shall be taught to speak Nothing but «Mortimer», and give it him To keep his anger still in motion. 1 0 2 --1 0 3

Og der hadde det tatt slutt om ikke den tyskættede Bronx-beboeren Eugene Schieffelin hadde fått en merkelig idé 300 år senere: å innføre samtlige fuglearter som nevnes i Shakespeares dramaer, drøyt seksti, til USA. Schieffelin var ikke alene om å ville hente europeiske vekster og dyr til USA for å gjøre det nye landet mer hjemmekoselig for immigranter. De fleste av utsettingsforsøkene mislyktes, men med stæren gikk det bra. Litt for bra. I 1890 slapp Schieffelin ut seksti britiske stærer i Central Park i New York, og den påfølgende våren ytterligere førti, og snart begynte disse å avle nye stærer. I 1928 hadde avkommene deres nådd Mississippi, 14 år senere California. Ingen forsøk på å stoppe stærene fungerte, verken de kuriøse (kaste kløpulver på dem eller bruke dem som paifyll) eller de mer infame (forgifte dem med radioaktivt kobolt-60). I dag tror man at det finnes mer enn 200 millioner europeiske


stærer i USA, og fuglenes enorme og tett sammenspleisede høst- og vinterflokker er omtrent like populære som Egypts gresshopper var på Moses’ tid. På den andre siden av Atlanteren, i Nord-Europa, er tonen annerledes. Stærkasser settes opp av håpefulle hageeiere, de første syngende stærene registreres med glede, og artens stadige nedgang de siste tiårene registreres med uro og vemod. Heller ikke når stærene samler seg i store flokker mot høsten, virker det som om de vekker negative følelser. Snarere regnes samlingsplassene deres som severdigheter. Ikke minst gjelder det et antall våtmarker på Sør-Jylland, der flokkene er så store at de går under navnet sort sol, siden de gir inntrykk av å formørke himmelen. Ved Tøndermarsken kan antallet i enkelte tilfeller passere en million. Når stærene gjør seg klar til overnatting i de vidstrakte våtmarksområdene, oppfører de ekstremt tette flokkene seg som himmelvide, levende organismer: stadig formskiftende, bølgende kropper som danser med kveldshimmelen som bakgrunn – forenes, deler seg, forenes igjen. I denne dansen er det ingen som leder. Eller snarere: Alle leder, og alle følger. En gruppe teoretiske fysikere har regnet ut at hver fugls bevegelser påvirker de syv nærmeste naboene i flokken, hvis bevegelser i sin tur påvirker deres syv nærmeste naboer og så videre, i lynraske kjedereaksjoner.


Det trengs ikke mer kompliserte mekanismer enn det for å skape uforglemmelige skuespill.

1 0 4 --1 0 5

Dette med «Mortimer», da? Kan en stær virkelig lære seg å prate? Ja, faktisk. Evnen skyldes at ville stærer har for vane å pynte på sangen sin med etterligninger av andre fuglelyder. Hvis du plutselig hører en trillende storspove eller en jamrende musvåk fra hustaket ditt, er det ofte en syngende stær som er den skyldige. Men lyd er lyd, tenker stæren, og plukker til og med opp ringesignaler fra mobiltelefoner, pipingen fra ryggende lastebiler, larmende bilstøy og andre kunstige lyder vi mennesker sprer i omgivelsene våre. Stæren klarer til og med menneskelig tale, spesielt om den får litt metodisk trening. Ja, den er i stand til å utføre forbløffende kunster, stæren. Men ingenting av dette er egentlig nødvendig for å motivere en langvarig og nær relasjon. Det holder at de finnes der i vår nærhet, og gjør det som stærer gjør: kommer om våren, synger, bygger reir, legger egg … Forutsatt at man har evnen til å betrakte i fred og ro – slik filmskaperen Mikael Kristersson gjerne gjør: For meg er det alltid et vårtegn når stæren vender tilbake til hekkeplassene sine, vi har flere par i hagen vår i Falsterbo. Så skjer det ikke noe før det ligger blå eggeskall overalt i hagen og de mater de nyklekte ungene sine. Stærene som bor hos oss, er veldig uredde, hverdagslivet deres pågår tilsynelatende


ubekymret parallelt med vårt. Jeg har skildret det i min film Starens inre liv. I en scene i filmen er det en stærhann som plukker en tusenfryd og deretter dekorerer reiret inne i fuglekassen med den. Jeg har sett hanner pynte med ting som pollenskudd fra bjørk, biter av aluminiumsfolie og fasanfjær – kanskje for å imponere hunnen? Tilfeldigvis filmet jeg nettopp da stærhannen tok en tusenfryd fra gresset. Jeg forsto at den på var på vei til fuglekassen og måtte hoppe og skrike litt for å distrahere den mens jeg flyttet kameraet og stilte inn skarpheten på reirhullet. Fuglen fløy dit og landet akkurat idet jeg startet kameraet. Deretter snudde den hodet og kikket tilbake med blomsten i nebbet før den fløy inn. For en lykkefølelse!


RØ DSTRU PE


1 4 6 --1 4 7

RØDSTRUPE. Allerede Zenodotos fra Efesos, bestyreren av biblioteket i Alexandria, visste at rødstruper er noen nærtagende einstøinger. Omkring år 300 før vår tidsregning slo han fast at «Unicum arbustum haud alit duos erithacos» (en buske kan ikke huse to rødstruper), en antikk variant av Ville-vesten-ordspråket «this town ain’t big enough for the both of us». Den biologiske forklaringen på at de er så gretne, er at rødstruper året rundt er hengivne revirhevdere. Selv om vinteren sikrer de seg enerett på små territorier som de hissig forsvarer mot inntrengende artsfrender. I hekketiden er rødstrupene like kranglevorne, men da i par. Du og jeg mot resten av rødstrupeverdenen, liksom. Da den britiske forskeren David Lack for snart hundre år siden kjøpte en godt brukt rødstrupe for en shilling – en utstoppet, altså – og plasserte den i forskjellige rødstruperevir, ble den møtt av umiddelbare reaksjoner. Dypt opprørte hanner og hunner forsvarte revirene sine med stor intensitet, og ikke sjelden med vold. I ett tilfelle angrep en rødstrupehunn den møllspiste inntrengeren med så stor intensitet at hodet på den falt av, noe som på ingen måte stoppet hennes fremferd. David Lack begynte å undersøke nøyaktig hva det var hos den utstoppede fuglen som vakte aggresjonen. Ved hjelp av elimineringsmetoden kom han frem til at det var det røde brystet. En ellers naturtro rødstrupe uten brystflekk ble latt være i fred, mens en rudimentær liksomfugl som hovedsakelig bare besto av en rød flekk, ble angrepet nådeløst. Til tross for sitt temperament er rødstrupen en av de mest elskede


fuglene, uansett kategori. Det kan man tydelig se i kommentarfeltet så snart noen publiserer et yndig rødstrupebilde på sosiale medier. Og hvordan kunne det vært annerledes, med det utseendet. Rødstrupen er som designet for å bli beundret. Den oppreiste kroppsholdningen og de spenstige hoppene med føttene inntil hverandre får fuglen til å se så livlig ut at bare åsynet gjør at man selv blir en smule rakere i ryggen og lettere i steget. Og så er den søt på en måte som nok bare stjertmeisen kan måle seg med, og da med omtrent samme virkemiddel: kroppsdun som kan bruses opp til bortimot en perfekt rund form, og store mørke øyne. Et interessant trekk ved rødstrupens øyne er at de forklarer hvorfor den synger så tidlig om morgenen. Småfugler vil i alminnelighet ikke synge dersom de ikke ser godt nok til å kunne avsløre eventuelle farer, og siden rødstrupenes store øyne gir dem uvanlig bra nattsyn, hender det at de begynner å synge allerede før det for alvor har lysnet. Og de fortsetter, storøyd, med å synge i skumringen en god stund etter at resten av fuglekjøret har pakket sammen for dagen. Og vi lytter, med ørene på stilk. En rødstrupe som synger alene en vårmorgen som er så tidlig at den like gjerne kan kalles natt – det er en andaktsstund. «Først senker tonene meg i tungsinn, deretter løfter de meg høyere enn høyt til en følelse jeg kjenner igjen fra det beste jeg har vært med på», skriver forfatteren Björn Berglund. I september–oktober er det anledning for forhøyet beredskap for alle rødstrupevenner med egen hage. Da er det som om rødstrupene mister en


1 4 8 --1 4 9

del av sin mistro mot mennesker, og det hender ikke sjelden at den høstgravende hageeieren får selskap. Der sitter den lille einstøingen – kanskje på det ene håndtaket på trillebåren eller på skaftet til den for anledningen hvilende spaden – og bare betrakter rolig, som om den var selskapssyk. Egentlig venter den snarere på at spadetaket skal avdekke spiselige småkryp. Uansett bør vi ta vare på øyeblikket og sørge for å nyte det. Snart forsvinner rødstrupene sørover, til varmere land. Unntatt i Sørvest-Norge og det sørligste Sverige. Der kan man, om man er like heldig som rødstrupeelskeren og førskolelæreren Annika Gustafsson, ha selskap av rødstruper året rundt: Rett ved siden av oss er det en park, men rødstrupen har valgt å holde til nettopp her, i den lille hagen på maks fire hundre kvadratmeter som vi deler med naboen. Vi har en fem meter høy lønn og to kjempestore rododendronbusker. Under dem er det en flat stein jeg pleier å legge epler og rosiner på til rødstruper og svarttroster. Dit kommer de gjerne og spiser. Rødstrupen vår er ikke det grann redd for katten i huset. Han fortsetter bare å sitte rolig på nettinggjerdet når katten kommer, iblant er den kun halvannen meter unna. Den lille, uforskammet selvsikre fuglen sitter der med sitt vakre røde bryst, prater i vei og markerer: «Her bor jeg!» Det er som om han skjønner at akkurat denne katten ikke tar fugler, for sånn er det. Hvis jeg kommer i nærheten, derimot, da flytter den seg, men bare et kort stykke: «Jaha, da sitter jeg vel her, da!» Jeg elsker den!


2 6 6 --2 6 7


Å KOMME NÆR FUGLER Mykt morgenlys og frisk østavind omgir fyret på Ölands søndre odde da fotograf Roine Magnusson parkerer bilen ved Ottenby fuglestasjon en tidlig morgen i mai. Klokken er straks fire. Han tar en siste slurk kaffe før han løfter ut den store trillebagen sin med kamerautstyr og bærer den inn på fuglestasjonen, der han har bygd et provisorisk fotostudio i et minimalt rom bak ringmerkingslaben. To myke, hvite tøybokser i forskjellig størrelse er allerede på plass der. Foruten disse såkalte lysteltene trenger han kamera, refleksskjerm og noen forskjellige blitser som raskt plukkes opp av bagen. Fugledun danser som støv i hjørnene. Forberedelsene går på rutine på dette tidspunktet; Roine Magnusson er inne i sin fjerde måned som reisende fugleportrettfotograf. Fuglestasjonene på Hammarö i Värmland og Nidingen i Halland har også fått besøk, det samme har noen dyreparker. Nå – etter tusenvis av eksponeringer – nærmer fugleprosjektet seg slutten. Det å søke samarbeid med fuglestasjoner har vært selvsagt. Roine var selv en hengiven fuglekikker i ungdommen og jobbet i perioder med ringmerking både på Ottenby og ved Kvismaren i Närke – håndgripelig nærkontakt med fugler er han vant med. Det er en nødvendighet når man ringmerker, men også når man fotograferer fugler på den måten han har valgt å gjøre her. Roine og ringmerkerne småspringer ut på dagens første runde blant fuglegarn og -feller i fyrhagen samtidig som en stor flokk hvitkinngjess passerer høyt i sky på vei nordover til hekkeplassene sine. Det fåtallet småfugler som har gått i fellene denne morgenen, tas forsiktig hånd om og plasseres i mørke tøyposer,


2 6 8 --2 6 9

der de straks blir rolige. De bæres til ringmerkingslaben, der de en etter en tas opp, får en ring rundt beinet og veies og måles etter regler som er felles for alle Sveriges fuglestasjoner. Deretter slippes de ut igjen. Dersom de ikke skal være fotomodeller. Roine får en pose med en rødstrupe i og tar den med til det minimale, nesten helt mørklagte fotostudioet. Han setter seg på en krakk, løfter fuglen varsomt inn i boksen og henger et sjal over den runde åpningen for at det skal slippe inn minst mulig lys. Noen raske vingeslag, deretter stillhet. Roine har bare nøyaktig så mye lys i rommet at han kan stille inn skarpheten på kameraet. Det lyner fra blitzen noen ganger, han skrur raskt på innstillingene på kameraet, flere lysblink. Den fototeknikken Roine anvender til fugleportrettene, er testet for å være så skånsom som mulig mot fuglene. Alt må gå raskt, han har kun noen minutter med hver enkelt fugl. Deretter slipper han den ut. Han forsøkte først å fotografere i fotoboksen mens han var utendørs, men da begynte fuglene å flakse og ble oppjaget. Kanskje ble det rett og slett for lyst inne i kassen. Roine kledde den inn med tøy for å gjøre det mørkt. Den første fuglen som ble sluppet inn i mørket – en blåmeis på Hammarö fuglestasjon – holdt seg helt i ro. Roine tok noen bilder. Fjærdrakten, blikket, alt var tydelig. «For en skjønnhet!» sier han. «Den var som en smaragd. Da kjente jeg at dette kommer til å funke.» Det viste seg at det ikke bare var juvelene blant fuglene som kom til sin rett i lystelt; se for eksempel på dompaphunnen (side 232) i sin diskré, men raffinerte fargeskala, og gråspurven (side 151) med sine beundringsverdig mange nyanser av brunt og grått i fjærdrakten. (Gråspurvene viste seg dessuten å ha et


særlig talent når det gjaldt å rømme ut av boksen.) Men det var mer enn teknikken som måtte stemme. Blant fugleindividene gjaldt det å finne dem som var mest avslappet i den helt nye situasjonen i fotoboksen. En rolig fugl oppfører seg jo mer normalt, noe som er nødvendig hvis man både vil speile hvert individs personlighet og yte artens særpreg rettferdighet. De fuglene som virket urolige eller bare satt med ryggen mot kameraet uten å røre seg, slapp Roine tilbake i friheten med en gang. «Men de fleste poserte faktisk rolig», forteller han. Blåstrupen brisket seg stilig, rødstjerten stilte seg også fint opp. Vaderne virket ekstra egnet til å stå modell, de pusset fjærdrakten og spankulerte omkring i boksen som om de undersøkte den. Som den sorte og hvite avosetten med sitt klare, oppoverbøyde nebb. Den var Roines umulige drømmeart da prosjektet startet. Han så for seg bildet: som et kinesisk kunstverk, med sort tusj på tynt hvitt papir. Men han visste at nettopp avosetten ville bli håpløst vanskelig å få tak i. Derfor var han helt uforberedt den dagen ringmerkerne fra Ottenby ringte en god stund etter at han hadde pakket sammen og reist tilbake til sitt midlertidige hjem for å sove. «Roine, nå vil du nok komme hit!»


Nære fugler Originalens tittel: Nära fåglar © Foto: Roine Magnusson, 2017 © Tekst: Mats Ottosson og Åsa Ottosson, 2017 Boken ble først utgitt av Bonnier Fakta, Stockholm, Sverige Utgitt etter avtale med: Bonnier Rights, Stockholm, Sverige Norsk utgave © Spartacus Forlag AS, 2018 Omslagsdesign: Håkan Liljemärker, tilpasset norsk utgave ved Punktum forlagstjenester Omslagsfoto: Roine Magnusson Bokdesign: Håkan Liljemärker Repro: JK Morris Production AB, Värnamo, Sverige Sats: Punktum forlagstjenester

---

Satt med Scala 12/16,5 Papir: Magno Naturla 140 g Trykk: Livonia Print Printed in Latvia ISBN 978-82-430-1204-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO spartacus.no

Profile for Spartacus Forlag

Roine Magnusson, Mats & Åsa Ottosson: Nære fugler  

Kjøttmeisens pikking på vindusruten når det er tomt for mat på fuglebrettet. Svarttrostens sang en kveld i mai. Ingen andre dyr i den ville...

Roine Magnusson, Mats & Åsa Ottosson: Nære fugler  

Kjøttmeisens pikking på vindusruten når det er tomt for mat på fuglebrettet. Svarttrostens sang en kveld i mai. Ingen andre dyr i den ville...

Advertisement