Leif Bull: «En engel i Brooklyn»

EN ENGEL I BROOKLYN

ISBN 978-82-430-1300-1

En engel- i Brooklyn_Omslag_v5_Rygg-13mm_FOGRA52.indd 1

www.spartacus.no

2020

13/01/2020 15:02

E N E NG E L I

B ROOKLYN LE I F B U LL I LLU S TR E RT AV MAR I U S R E N B E RG

PROLOG DET VAR FØRSTE JULEDAG I 1882 og fremdeles helt stille

i huset da Elizabeth Fedde våknet i søsterens gjesteværelse.

Vintersolen hadde så vidt stått opp, og et blålig morgenlys traff hodeputen. Hun strakte seg. Takknemlig noterte hun seg at det ikke gjorde vondt noe sted. Hun følte seg fremdeles frisk. Uthvilt. Så heldig hun var. For bare noen måneder siden hadde hun vært dødssyk, og nå feiret hun jul i Mandal med søsteren og hennes familie. Dessuten var det bursdagen hennes i dag. Nei, bedre kunne hun nesten ikke ha det. Og likevel …

Var det ikke litt i stilleste laget?

Hun var ikke vant til all denne freden og roen. Hun var vant til å jobbe. Til å jobbe seg halvt i hjel, faktisk, det var derfor hun var blitt så syk i utgangspunktet. Elizabeth likte å hjelpe folk og være til nytte, ikke bare ligge og dra seg til langt på dag. Klokka var jo allerede over ni. Det måtte da være noe hun kunne gjøre i huset før gjestene kom. Bære inn litt ved, kanskje.

Etter at gjestene var kommet, skulle det gå mange år før Elizabeth igjen måtte lure på hva hun skulle ta seg til. For med dem kom det et brev til henne fra svogeren Gabriel.

7

Han bodde i Brooklyn sammen med familien sin, og han hadde en utfordring til henne: Kjære søster Elizabeth, I går kveld mottok jeg beskjed fra konsul Børs om at hans kone hadde lovet et bidrag på 150 dollar i året til en kvinne av Guds ord som kan bistå de fattige og bortkomne blant nordmennene her. Han tenkte på deg som den rette til jobben og ba meg skrive til deg med en gang. Dersom du våger, kan, og vil påta deg denne oppgaven, er det konsulens ønske at vi snarest sørger for å få deg hit. Jeg har vel gitt uttrykk for mitt syn på saken allerede. Jeg gjentar: Nordmennene her roper om hjelp. Kanskje vil også noen av dem som har gått seg vill, ennå kunne reddes fra fortapelsen.

Hun ble stående lenge i stillhet og se på brevet før hun la det vekk. Avgjørelsen kunne vente. Nå var det jul.

Dagene gikk. Tankene kvernet, følelsene trakk i forskjellige retninger. Kunne hun virkelig begi seg ut på en slik ferd? Det var jo et viktig oppdrag, en stor og spennende utfordring. Men Amerika var så langt unna. Så stort. Ikke kunne hun engelsk heller. Likevel: Etter som tiden gikk, skar en ny sikkerhet gjennom tvilen. Dette var et tegn. Hun våget. Hun kunne. Hun ville. Et par måneder senere bordet hun fergen til Amerika.

8

9

1.

HVEM VAR SÅ DENNE UNGE kvinnen som ble bønnfalt

om å krysse Atlanterhavet for å hjelpe fattige og bortkomne nordmenn i Brooklyn? Og hvorfor var det så mange av hennes landsmenn i den amerikanske storbyen som trengte hjelp? Begge spørsmålene har lange svar. Omtrent like lange som denne boken, faktisk. Vi kan begynne med Elizabeth: Elizabeth Fedde ble født 25. desember i 1850 i Feda, en liten bygd ved Flekkefjord i Agder, hvor den lokale kirken har nesten like mange sitteplasser som hele bygda har innbyggere. Hun vokste opp i en stor familie – de var åtte søsken i alt. Foreldrene var bønder med egen gård, og dypt religiøse.

Plikten til å hjelpe folk i nød var en vesentlig del av troen deres, og fattigfolk som oppsøkte dem, kunne regne med å bli møtt med en åpen dør og den hjelpen de trengte.

Da Elizabeth var tretten år gammel, døde moren. Det var et fryktelig sjokk i den fredelige oppveksten, en plutselig leksjon i hvor skjørt livet kan være. Kanskje var det derfor hun som tenåring var mer opptatt av hva livet her nede på jorden hadde å by på, enn av religion – selv om hun ble konfirmert i kirken som alle andre ungdommer i bygda.

Sent i tenårene ble hun glad i en viss Ole fra Egersund, en lavmælt og snill gutt hun allerede kunne se for seg fremtiden med. På 1800-tallet var det klare forventninger til hva norske unge kvinner burde kunne. Husstell, matlaging, barnestell og håndarbeid var viktig, for eksempel. En dag 11

skulle de jo gifte seg og stifte familie, så da måtte de kunne holde orden hjemme. Utdannelse etter folkeskolen ble derimot ikke tillagt særlig stor vekt. En dag skulle de jo gifte seg, og så videre. Det gikk faktisk ikke engang an for jenter å ta artium før i 1882.

Atten år gammel flyttet Elizabeth til en husmor i nærheten. Her skulle hun hjelpe til i huset og på kjøkkenet og lære alt en ung kvinne måtte kunne. Etter to år hos nabokona var det på tide å reise videre til Stavanger, hvor hun fikk seg arbeid hjemme hos en skomaker. Det ble en skremmende opplevelse. Hun var kanskje ikke den mest gudfryktige blant de jevnaldrende, likevel merket Elizabeth raskt at hun ikke passet inn hos skomakeren, som levde uten innvirkning fra kirken. Det var noe helt annet enn de trygge rammene hun var vant til fra Feda, og hun fryktet at hvis hun ble værende der, ville også hun ramle ut i fortapelsen.

Hun ba til Gud om å få komme til en annen kristen familie, som kunne tilby et trygt og oppbyggelig miljø. Heldigvis lå Stavanger midt i det som kalles bibelbeltet. En kristen familie skulle hun nok alltids finne.

Den nye familien Elizabeth kom til, skulle spille en svært viktig rolle i livet hennes videre. Iver og Johanne Siqveland var tilhengere av pietismen, en populær kristen trosretning på Sørlandet og ellers i Norge på denne tiden. Det spesielle med pietismen, sammenlignet med den «alminnelige» protestantismen man finner i Den norske kirke, er at den legger stor vekt på handlinger, på livsførsel. Det er ikke nok å tro på Jesus og gå i kirken på søndager, du må faktisk anstrenge deg for å leve et fromt liv, hjelpe andre, misjonere.

Alt dette ga gjenklang hos Elizabeth, som hos familien Siqveland kjente igjen mye fra oppveksten hjemme på 12

gården. Iver var en velstående handelsmann som donerte mye penger til en rekke pietistiske hjertesaker. Om det var et barnehjem eller et sykehus som trengte pengestøtte, var han ikke vond å be. Han ga også penger til diakonissehus.

Og hva er så det?

Diakonissene var de første profesjonelle, faglærte sykepleierne, og var tilknyttet kirken; diakoni er betegnelsen på kirkens omsorgstjeneste, basert på det kristne begrepet om nestekjærlighet. Et diakonissehus var med andre ord et slags pleiehjem der syke og trengende kunne motta pleie av kvinner med sykepleierutdanning og en sterk religiøs overbevisning om å hjelpe andre. Uniformen deres var nøytral, men lett gjenkjennelig: en enkel sort kjole, et enkelt sort sjal, sorte lave sko med spenne og en hvit hette på hodet, knyttet i en stor sløyfe under haken. Et lite kors rundt halsen.

Elizabeth var nå omgitt av folk som la stor vekt på å være til nytte og tjeneste i samfunnet, og hun spurte seg om hva hun selv skulle ta seg til på sikt. Hun stelte flittig i huset til familien Siqveland, og det ble lagt merke til. En dag var en gammel syerske i huset mens Elizabeth jobbet. Fru Knudsen var ofte innom for å sy nye kjoler, skjorter, bukser og jakker til familie og tjenerskap, og hun og Elizabeth var blitt godt kjent. Hendene hennes var grove og knortete etter flere tiår med nål og tråd. Elizabeth røpte at hun den siste tiden hadde tenkt mye på hva hun burde vie livet sitt til, uten å finne noe godt svar.

– Kanskje du burde bli diakonisse, du Elizabeth, foreslo fru Knudsen mens hun håndterte det sorte sytøyet med vante bevegelser.

Elizabeth stoppet opp midt på gulvet. Hun lo litt.

13

– Diakonisse? En av dem med en sånn pussig hvit hette og digert sort sjal? Det hender et par av dem går forbi her, faktisk. Altså, jeg vet jeg ikke akkurat pleier å gå kledd særlig fint, men jeg tror ikke det er noe for meg.

Fru Knudsen lo ikke.

– Du har jo snakket om at du vil vie livet ditt til noe spesielt, at du vil være til tjeneste. Som diakonisse blir du det.

– Jeg vet ikke, jeg, sa Elizabeth nølende. Er ikke diakonisser en slags nonner, da?

– Om det hadde funnes diakonisser da jeg var ung, skulle jeg gjerne blitt det selv, sa fru Knudsen. Hun så ikke lenger ned på sytøyet, men rett på Elizabeth, mens fingrene hennes jobbet videre.

– Jeg har ikke gjort annet enn å stelle hjemme. Ja, og sy, da, så klart, siden mannen min døde. Jeg har ikke tall på hvor mange kjoler jeg har sydd opp gjennom årene, kjoler som bare slites ut etter en stund uansett. Det har gitt meg et levebrød, for all del, men … å gi pleie og trøst til folk i nød, kanskje til og med hjelpe dem inn på den rette vei … er ikke det bedre? Større?

Elizabeth visste ikke helt hva hun skulle svare. Men tankene gikk. Og gikk. Når hun nå så de samme diakonissene spasere forbi på gaten utenfor, virket ikke lenger uniformen deres så avskrekkende.

En dag nevnte hun for fru Siqveland at hun kunne tenke seg å bli diakonisse. Fru Siqveland syntes det var en strålende idé. Elizabeth tok kontakt med det lokale sykehuset, hvor de ga henne en oversikt over kravene en diakonisse måtte oppfylle.

De var strenge. Seks måneders opplæring uten lønn.

14

Minimum fem års tjeneste før hun kunne få fast stilling noe sted. Og aller helst skulle diakonisser anse tjenesten som sitt livsverk.

Med dette siste prinsippet var det mye annet i livet man måtte gi avkall på. Gifte kvinner kunne ikke bli diakonisser, og det var i hvert fall ikke snakk om å ha kjæreste mens man var i tjeneste. Hvis man absolutt ville gifte seg, måtte man slutte. Det var noe å tenke på. Ole var fremdeles i Egersund, like snill og god som han alltid hadde vært. Ville han vente på henne?

Jo mer Elizabeth grublet over hva hun skulle gjøre, jo sikrere ble hun. Det var diakonisse hun skulle bli.

15

2.

FOR NORSKE UNGE KVINNER med slike planer var en

ting sikkert: De måtte til Christiania. Det var der Cathinka Guldberg hadde grunnlagt Diakonisseanstalten i 1868, i et gulmalt toetasjes trebygg på Grønland som tidligere var blitt brukt som barneasyl. Barneasyl var litt som barnehager i dag, med en viktig forskjell: De var bare for fattige familier.

På 1800-tallet ble det forventet at mødre var hjemme og passet barna og stelte i huset – så lenge de hadde råd til det.

Ikke alle fedre tjente nok til å forsørge familien på egen hånd, og hvis mor også måtte jobbe, trengte de et sted hvor barna kunne være. Barnepike hadde de jo ikke råd til.

Så da Guldberg åpnet Diakonisseanstalten her i 1868, etter selv å ha tatt utdanning i Tyskland, hadde bygget lenge blitt brukt til å hjelpe folk som trengte det. Og det var mange som trengte hjelp. Norge var et fattig land på denne tiden, og det ble bare verre og verre. Over hele landet var det mangel på arbeid og mat, samtidig som befolkningen vokste i et vanvittig tempo – slik at arbeidsledigheten ble enda høyere, og matmangelen enda større. Det var et skrikende behov etter sykehjelp og omsorgstjenester for folk som ikke bare kunne bla opp penger til egen lege. Ikke var det like mange leger som i dag heller. Så stort var behovet at anstalten måtte flytte fra Grønland etter bare fire år på grunn av plassmangel. De nye lokalene lå lenger vest i byen, i Ullevålsveien.

Familien Siqveland kjente Cathinka Guldberg godt, og 16

det tok ikke lang tid fra søknaden var sendt, til Elizabeth kunne reise inn til hovedstaden for å ta fatt på et nytt kapittel. 5. desember 1874 ankom hun Diakonissehuset for første gang.

Det kriblet i magen da Elizabeth ringte i dørklokken.

Det hadde vært en lang og strevsom reise fra Stavanger, hun var sliten og omtumlet. Hva kom til å møte henne her inne?

Døren åpnet med et langtrukkent knirk, og i åpningen sto en diakonisse som ønsket henne velkommen med klar, vennlig stemme. Etter at hun var blitt skrevet inn – diakonisse nummer 71, velkommen skal du være – var det lunsj, og Elizabeth ble vist til spisesalen. Dette var noe ganske annet enn spisestuen til familien Siqveland i Stavanger, så mye var sikkert. Oppstilt langs bordene sto de andre diakonissene, unge kvinner, alle helt likt kledd i den enkle, nøytrale uniformen de måtte gå med. Elizabeth kikket ned på sitt eget antrekk. Den morgenen hadde hun syntes hun gikk svært så tekkelig kledd, men de forseggjorte knappene på kjolen hennes virket plutselig så … jålete. Som om hun maste på oppmerksomhet. Hun, som aldri syntes hun så noe fin ut! Heldigvis lot ingen av de andre til å bry seg om knappene hennes. De var for opptatt av mor Guldberg, som nå trådte inn i salen. Det var lett å se at hun var sjefen her.

Høy og rank, med en alvorlig mine. Hun så intelligent ut, syntes Elizabeth. Hun ble introdusert for mor Guldberg som den nye søsteren. Et fast håndtrykk og en vennlig velkomst.

Bordbønn, suppe, sild og poteter. Og total stillhet. Ingen sa et ord. Det eneste man kunne høre, var tygging, klirring i bestikk, et og annet stolben som skrapte mot tregulvet. Var det alltid så stille rundt bordet? Elizabeth hadde ikke sett noe om det i reglementet.

18

Etter formiddagsmaten ble hun vist til rommet sitt. Men «rommet sitt» er nok å ta litt hardt i; hun skulle ikke sove alene. Det var en sal hun delte med fem andre diakonisser, delt inn i seks mindre avlukker med et forheng som kunne trekkes for, så man i det minste fikk litt privatliv mens man kledde av og på seg. Et vaskevannsfat, en pinnestol, et lite klesskap og en seng. Madrassen var hard og ga ikke etter da hun trykket hånden ned. Dynen var tynn. Her skulle man ikke ligge og dra seg, det var sikkert. Men alt var gullende rent og skinnende hvitt.

Det ble ingen sen kveld for Elizabeth verken den dagen eller noen andre dager på Moderhuset. Leggetid var halv ti.

Vekking halv fem, også på søndager, og arbeidsdagen begynte halv seks. Da hun la seg under den enkle dynen på den harde madrassen den første kvelden, var hun forvirret og overveldet av alle inntrykkene fra de nye omgivelsene.

Alt var ukjent og fremmed. Bilder fra barndomshjemmet dukket opp på netthinnen. Gårdshuset, grønne jorder, den himmelblå fjorden. Mor, far, begge borte nå. Ole, fremdeles i Egersund … I mørket lot hun tårene trille fritt mens hun ba en stille bønn. Hun kunne ha bruk for litt hjelp.

19

9.

FØR ELIZABETH KOM OVER med Geiser, hadde den

norske befolkningen i Brooklyn tredoblet seg på ti år.

Offisielt bodde det fremdeles færre enn tusen nordmenn på Manhattan og i Brooklyn i 1880, men det faktiske tallet var flere ganger større. Disse sjømennene som stakk av i havna var ikke så påpasselige med å skrive seg inn i manntallet, så ingen vet nøyaktig hvor mange det var snakk om. På denne tiden var Brooklyn ennå ikke en bydel i New York, som i dag, men en storby helt på egen hånd. Mange av sjømennene som hadde stukket av, begynte så smått å tilbringe mer tid på land og skape et samfunn der. Sjømenn som gikk i land, tok som nevnt gjerne hyre på en ny skute med en gang.

Denne skuta kunne jo være lenge borte av gangen, så hverdagen ble tilbrakt til sjøs, mens frikvelder og -uker ble tilbrakt på herberger i Sailortown. Med tiden fikk mennene imidlertid behov for et mer stabilt liv. Kanskje hadde de kone og barn hjemme i Norge, som kom over så snart de fikk spart opp nok penger til overfarten. Kanskje møtte de noen i Amerika de ønsket å gifte seg og få barn med.

Kanskje var de bare blitt eldre, og klare for et roligere liv.

Uansett kom de til et punkt der en sovesal i Sailortown, omringet av snorkende mannfolk, ikke lenger var en levelig boløsning.

Mange fikk seg med tiden jobb på land. Med en av de travleste havnene i verden hadde Brooklyn alltid bruk for nevenyttige folk som hadde greie på båter. Norske sjømenn 52

53

kom gjerne fra kystsamfunn der folk hadde jobbet til sjøs i hundrevis av år, og visste like mye om å reparere og bygge båter som de visste om livet om bord. Med de rette kontaktene på land hadde norske sjøfolk dermed gode jobbmuligheter i Brooklyn. Og gradvis vokste det frem et norsk samfunn lengst sør i byen, nærme vannet, i nabolag som Red Hook, Sunset Park og Bay Ridge. Det var her Elizabeth skulle tilbringe mye av sin tid fremover.

Allerede dagen etter ankomsten hennes var det gjort i stand til et møte for å etablere en diakonissestiftelse og diskutere hva som skulle skje videre med noen av hennes viktigste hjelpere. Her var fru Anna Børs; hun var gift med den norske konsulen i Brooklyn, Christian Børs, og var den som hadde lovet å stille med økonomiske midler. Her var også prestene Carsten Hansteen og Andreas Mortensen, som hver dag så med sine egne øyne hvor ille det sto til for mange nordmenn i byen. Alle hadde et tydelig budskap: Elizabeth ville få mye å gjøre. Mange kom til Amerika uten særlig med penger, uten kontakter som kunne hjelpe dem, uten å kunne så mye engelsk. Hvis de ble syke, var det ikke lett for dem å få hjelp. Ikke hadde de råd til lege, sykehusene var overfylt, og de visste ofte ikke hvor de skulle henvende seg. De fleste nordmennene i Brooklyn hadde bare bodd der noen få år og kjente ikke byen særlig godt utenfor det lille norske samfunnet. Både Brooklyn og Amerika generelt var kjent som steder fulle av muligheter, der man kunne starte med to tomme hender og slå seg opp, tjene godt, nyte et helt annet liv enn i Norge. Men: De som klarte seg best, hadde gjerne nyttig yrkeserfaring og gode kontakter i tillegg til disse to tomme hendene. En norsk snekker med en fetter på et skipsverft i Brooklyn fant seg mye lettere til rette enn en 54

som kom over alene rett fra folkeskolen i Norge uten å kjenne noen.

Om Elizabeth hadde vært usikker før, var hun nå trygg på at dette skulle gå bra. Hun hadde et kall – det var dette arbeidet hun var satt på jorden til å gjøre. Hun måtte bare lære seg litt engelsk først, for inntil videre var hun nesten like hjelpeløs som menneskene hun var kommet for å hjelpe.

Da hun først satte i gang med arbeidet, hadde hun verken eget sted å bo eller utstyr å hjelpe seg med, og de eneste pengene hun disponerte, var månedslønnen på 13 dollar som fru Børs hadde lovet å bidra med.

Nøyaktig hvor lite hun hadde i begynnelsen, ble tydelig da hun dro for å hjelpe sin første pasient. Det var en kvinne fra Bergen som bodde i et lite kjellerværelse i et falleferdig hus med den irske mannen sin – og tvillingene de nettopp hadde fått. Da Elizabeth kom, lå kvinnen naken i sengen, så vidt tildekket av noen gamle filler. Klær til barna hadde hun ikke. Som så mange ganger i Christiania opplevde Elizabeth at en stor del av oppgaven hennes var å skaffe en del grunnleggende ting til folk som virkelig ikke eide nåla i veggen.

Hun måtte ut og handle. Først trengte hun en kurv. Hvor skaffet man egentlig en kurv i Brooklyn? Og hva var det engelske ordet for kurv? Så langt hadde hun ikke kommet ennå. Hun gikk og grublet over hvordan hun skulle løse dette overraskende problemet da hun støtte på Andreas Mortensen, presten ved den norske sjømannskirken i byen.

Lettet, men også en smule flau lurte hun på om han kanskje kunne hjelpe henne. Snart hadde hun endelig fått tak i en kurv; nå var det bare å fylle den med klær, mat og annet den lutfattige familien kunne trenge.

I 1883 tilsvarte 13 dollar omtrent 329 dollar i dag – 55

mindre enn 2900 kroner. Det var alt Elizabeth hadde å rutte med hver måned. (Om du lurer på hvor mye det er, kan du spørre en voksen om hva de har av faste utgifter hver måned. Jeg lover at det er mye mer enn 2900 kroner.) Hvis hun skulle fylle en kurv med varer til alle nordmennene i Brooklyn som trengte det, ville hun slippe opp for penger ganske raskt. Penger hun også måtte overleve på selv. Så om hun ikke kunne kjøpe alt Brooklyns fattige og syke trengte, måtte hun bare be pent om å få det i stedet. En fast del av Elizabeths daglige rutine ble nå å gå fra butikk til butikk og fra hus til hus og spørre om de hadde matvarer å avse, klær de ikke lenger trengte. Også for sin egen del var hun avhengig av gaver. Hun fikk snart leid seg en liten leilighet like ved Sjømannskirken, til ni dollar i måneden. (Da var det altså fire dollar igjen.) Hun hadde noen sparepenger, men det ville gå hardt ut over dem hvis hun måtte betale for alt.

Hvordan skulle hun møblere disse små rommene? Hva skulle hun sove på? På innflyttingsdagen var det slikt hun lurte på da fru Børs kom på besøk i hestevogn. Måpende ble Elizabeth stående mens kusken begynte å lesse møbler fra lasteplanet på vognen. Det var bare noen gamle greier fru Børs hadde stående, hadde hun bruk for dem? Takket være gode hjelpere som fru Børs – og folk med mindre penger, som likevel ga hva de kunne – hadde Elizabeth snart et eget hjem med alt hun trengte. Et par frivillige fra den lokale menigheten tro også til som engelsklærere, så hun med tiden kunne snakke fritt med leger, politi, huseiere og amerikanere generelt – og aldri trengte å be om hjelp til å gjøre enkle innkjøp igjen.

Det var en omstreifende arbeidshverdag, i hvert fall til å begynne med. Hun jobbet ikke ved et stort diakonissehus 56

som i Christiania, var ikke tilknyttet noe sykehus som i Tromsø. Så hun brukte mye tid på å reise rundt blant folk, og ble snart et kjent syn i bybildet der hun gikk i uniformen sin med kurven på armen. Utenfor leiligheten sin hadde hun en oppslagstavle hvor man kunne melde fra om noen trengte hjelp, skrive ned navn og adresse så Elizabeth kunne komme på besøk så fort som mulig. Gjerne var det kommet et nytt oppslag på tavlen mens hun var ute, så det bare var å snu i døra og sette ut igjen. En kveld hun hadde vært ute på oppdrag, sto en mann og ventet på henne. Han var ikke norsk, og hun hadde ikke hatt så mange engelsktimer ennå, så det var ikke så mye de skjønte av hva den andre sa. Til slutt tok han henne i hånden og ga en kort beskjed: – Sick man, come.

Syk mann, kom. Han pekte ut på gaten, fortsatt med hennes hånd i sin. Hun så tvilende ut i kveldsmørket. Hvem var denne mannen, egentlig? Skulle hun bli med? Hvor skulle de? Var dette trygt? Burde hun si fra til noen? (Du kan jo spørre deg selv om du ville blitt med en helt fremmed mann som dro deg i armen og ville ha deg med til et ukjent sted sent på kvelden.) Vettskremt valgte hun å bli med, og de to gikk i taushet gjennom Brooklyn-mørket. Det var ikke noe hyggelig strøk å rusle rundt i for noen, heller ikke for en dypt religiøs ung dame fra Flekkefjord. Elizabeth bodde like ved den norske sjømannskirken, som naturlig nok lå der de norske sjømennene oppholdt seg: midt i Sailortown. På kvelden var hele strøket et kaos av fyll, slagsmål, ran, tigging og støy. Kneiper med norske flagg i vinduene lokket sjømenn på landlov til seg med løfter om nyheter hjemmefra og blide norske jenter bak bardisken. (Eierne kunne like gjerne være italienske som norske, men de hadde skjønt at 57

norske sjømenn var både tallrike og tørste.) I rennesteiner og mørke portrom lå unggutter og godt voksne menn, enten døddrukne eller slått bevisstløse etter et ran eller en krangel.

Og gjennom dette kaoset trippet Elizabeth engstelig, tre og et halvt tusen mil hjemmefra, i følge med en mann hun aldri hadde sett før, og som ikke snakket samme språk. Snart pekte han mot en dør: Here. Elizabeth pustet lettet ut. Hun var visst ikke i ferd med å bli bortført allikevel. For i døren sto en norsk kvinne og vred hendene. Hun var veldig glad for å se Elizabeth. Hun hadde nylig flyttet til Brooklyn med mannen sin og de to små barna deres. Planen hadde vært at han skulle få seg jobb på havna, som så mange andre nordmenn, men så hadde han fått lungebetennelse. De siste pengene de hadde i verden, var gått med til å betale husleien. Nå hadde de ingenting, og mannen var fremdeles syk. Elizabeth ble der over natten, og neste morgen tok hun en runde blant kjentfolk for å se om de hadde noe å gi til den stakkars familien – mat, klær, hva som helst. Dessuten trengte mannen mer pleie enn hun var i stand til å gi.

Elizabeth sporet opp en lokal lege og banket på. Kunne han tenke seg å hjelpe en mann med lungebetennelse? Gratis? I hennes stilling kunne hun ikke være redd for å spørre; heldigvis sa han ja og ga Elizabeth beskjed om bare å ta kontakt igjen hvis hun trengte det. Pasienten ble snart frisk igjen og kunne finne seg en jobb på havna. Slik gikk det på gode dager.

58

(f. 1965) er illustratør og designer. Han har mottatt «Merket for god design», og i 2018 fikk han gull i Årets vakreste bøker-konkurransen for boken «Nattmare».

Han jobber også med platecover, plakater, designprofiler og hvordan myntene vi bruker skal se ut.

MARIUS RENBERG

(f. 1977) har tidligere utgitt barneboken Historien om Edvard Munch (2018), i tillegg til to bøker for voksne: Den synkende byen (2016) og Neonskrift (2018). Han kommer fra Oslo, hvor han ogsü bor i dag.

LEIF BULL