KeiserWilhelm

Keiser Wilhelm i Norge

Svein Skotheim

Keiser Wilhelm i Norge

Det er umulig å forstå årene 1900 til 1914 uten å prøve å forstå Wilhelm II. A.J. Balfour, britisk stats- og utenriksminister

Keiser Wilhelm i Norge © Spartacus Forlag AS, 2011 Omslag: Øystein Vidnes Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: WS Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0563-1

Alle strektegningene i boken er utført av Carl Salzmann og hentet fra Paul Güssfeldt: Keiser Wilhelm i Norge i aarene 1889 og 1890 (1892)

SPARTACUS FORLAG AS PB 2587 SOLLI 0203 OSLO www.spartacus.no

Innhold Forord 9 Reisekeiser 13 Teater Wilhelm 15 Vestland, Vestland 25 Vår tids viking 37 Alle vakre pikers skål 43 Den store, herlige natur 57 Balholm 65 Frosne fosser 73 Blått blod, blå fjorder 85 På gullføtter 91 På bærtur 95 Byliv 105 Fire dagers jubel i Kristiania 107 Kystens mann – Kristiansand, Stavanger, Haugesund 117 Hvit dame i Bergen 127 Ålesund brenner!

133 Uforklarlig vakre Molde 139 Uer med smør og persille i Trondheim 141 Mot nord!

147 Polarsirkelen 149 Panorama 155 Midnattssol 167

Norge på verdenskartet Konge og keiser «Et helvedes leven» Deutschland über Allah Skuddene i Sogn Én stamme og ett blod Hjem til krig

173 175 181 187 193 199 207

Europas siste keiser The Great Game

209 211

Takk! 226 Tidslinje 1859–1941 og Hvem 228 Hvem-er-hvem? 229 Kilder og litteratur 231 Kapittelvise kilder 233 Register 238

Forord Jeg står bak Steinsdalsfossen i Hardanger og ser utover Steinsdalen gjennom den 50 meter høye vannstrålen som raser mot fossebunnen. En varm forsommer med stor snøsmelting har gitt rikelig vannføring. Det er morsomt å kunne stå i lette sommerklær bak det blågrå, brølende vannvinduet uten å få en dråpe på seg.

Den tyske keiser Wilhelm II, som satte sin fot for første gang på norsk jord her i Norheimsund den 4. juli 1889, syntes også at dette var morsomt. Han ble så begeistret at han kom tilbake til Hardanger og Norge, til fossene, breene, fjordene og sitt germanske yndlingsfolk hele 22 somre. Siste gang var i 1914, og da han lettet anker den 25. juli klokken 17.30 i Balestrand i Sognefjorden, var det bare en halv time før Serbia svarte på Østerrikes ultimatum og 1. verdenskrig i realiteten var i gang.

Hvorfor dro keiser Wilhelm så ofte til Norge? Vanlige turister er som regel fornøyd etter å ha besøkt et land noen få ganger, men ikke Wilhelm. Han ble rett og slett forelsket i alt han så og opplevde. Fra før var han dypt fascinert av vikingene og den norrøne kulturen. Som ungdom hadde han ivrig lest T ­ egnérs gjendiktning av Fridtjofs saga, sogningen som var sterkest av alle vikinger og som vant prinsessen og hele kongeriket. De gamle germanere var modige krigere og selvstendige bønder og dermed et ideal for Wilhelm. Da han 29 år gammel ble keiser, ville han besøke Fridtjofs hjemland og oppleve nordgermanernes verden.

Hva i all verden drev han med i Norge? Hvilke steder besøkte han, hvem møtte han og hva snakket han om i sine taler og samtaler? Han kom i sin lystyacht «Hohenzollern», med en stab på 300 personer og med inntil 25 tyske krigsskip noen sjømil bak. På gallafester i land kunne det være hundre 9

gjester, som ble møtt av tusen orlogsmatroser som stod oppmarsjert i dobbel rekke langs veien fra kaien til festlokalet. Lille Norge møtte ham med flagging, musikk, bunadsjenter og velkomstdelegasjoner nesten alle steder han gikk i land. Mottakelsen og oppmerksomheten var overveldende, og begeistringen kom ikke bare fra småfolket i fjordene som selvsagt var nysgjerrige på så fint besøk. Også i byene ble han møtt med en uendelighet av hurrarop, flagg og hvite lommetørkler.

Om hundre år er allting glemt heter det, men det er mye som ikke er lett å glemme når det gjelder Wilhelm og landet hans. Selv gikk han fra den høyeste posisjon og berømmelse til ydmykelse og landflyktighet i Nederland etter krigen. Tyskland var den tids kulturelle og økonomiske stormakt, men møtte en heller ublid skjebne utover i det nye århundret. Første verdenskrig skulle gi verden et hjem for helter og gjøre slutt på alle kriger, men ble i stedet de senere krigers mor.

Wilhelms elskede fjorder er i dag både på UNESCOs verdensarvliste og er flere ganger kåret til reisemål nummer 1 i verden av tidsskriftet National Geographic. Men lille Norge er blitt hundre år eldre, og det nøkterne landet fra den gang er borte. I stedet er landet blitt Europas rikeste, pent plassert foran Wilhelms hjemland med noen tusen milliarder på bok og et forbruk av ressurser og velferdsgoder heftigere enn noen annen nasjon i verden. En beretning om Wilhelms reiser den gangen kan kanskje gi oss noen skråblikk på vår egen historie.

I de to siste årene har jeg oppsøkt de fleste steder keiserfølget var innom, fra våre store byer til de minste grender, fra fjorder, fjell, fosser og breer på Vestlandet til øyer og havner langs vår øvrige kyst. Mine kilder har vært historikere, museumsfolk, bibliotekarer, arkivarer, kultursjefer, turistsjefer, journalister og hotellsjefer. Også småbrukere, fiskere og arbeidsfolk som sitter på oldefars dagbok eller en keiserlig minnemynt, har jeg besøkt. For meg er ikke en gallamiddag på slottet i Kristiania nødvendigvis mer interessant enn historien om 9-åringen Johannes som dilter etter keiserfølget på vei mot Folgefonna og senere skriver i dagboken at «Hindenburg trødde bortpå noko hål bork og datt beint på bakjen og måtte ha hjelp for å reise seg medan keisaren lo så han riste». Jeg tar også med en og annen anekdote som har overlevd i generasjoner uten å kunne dokumenteres som «sann». Grensen går ved de som sier at de er av keiserslekt og oppgir at oldemor ble født i oktober, det vil si enten tre eller femten måneder etter at Wilhelm dro.

10

Selv om Wilhelm kunne være innom et sted mange ganger, skriver jeg om alle besøkene på det aktuelle stedet samlet. Han var for eksempel syv ganger i Lofoten, men alle besøkene hit omtales i kapittelet «Panorama». Norgesreisene fra 1889 til 1905 er samlet i delen Reisekeiser. I «Vestland Vestland» handler det om fjord-Norge, «Byliv» dekker byene han besøkte og «Mot Nord» er fra reisene i Nord-Norge. I delen Norge på verdenskartet følges reisene fra 1905 til 1914, før vi nærmer oss første verdenskrig i siste del, Europas siste keiser. I det enkelte stedskapittel følger vi likevel Wilhelms liv som privatperson og keiser noenlunde kronologisk.

Det blir en del fjorder og breer å holde rede på nordover langs kysten, men ved å se på kartet helt foran og bak i boken skulle ikke det by på noen større problemer. På bokens nettside www.keiserwilhelm.no kan du selv supplere eller korrigere stoff, gjerne med bilder fra keiserbesøkene. Kom gjerne med ris og ros.

Stefan Gammelien, som har tysk doktorgrad om keiser Wilhelms forhold til Sverige–Norge i perioden 1888–1905, har skrevet om unionssaken og om vennekretsen. Han har også vært konsulent for boken.

Velkommen om bord!

Svein Skotheim, Bergen juli 2011

11

Reisekeiser 1889–1905 På 1890-tallet hadde Wilhelm stor innflytelse på alle viktige politiske saker, ikke minst fordi kanslere og ministre foreslo løsninger som de trodde keiseren var enig i. Han var populær i det tyske folk, økonomien var i sterk vekst, og Tyskland hadde høy status i utlandet. Wilhelm ble ofte omtalt som verdens mektigste mann, og det så ut til at alle forventninger og vyer hos den unge keiseren kunne bli innfridd.

Teater Wilhelm «Suprema lex, regis voluntas» (Kongens vilje er høyeste lov) Tilføyelse under egen signatur ved en visitt i Bayern i 1891.

En vanskelig fødsel Keiser Wilhelm hadde store ambisjoner på egne og det nye Tysklands vegne.

En vanlig karakteristikk av hans liv og gjerning er «Teater Wilhelm», der teatersjefen selv sto for manus og regi, og plasserte seg selv i de mest populære rollene uten å bry seg om hva kritikere og publikum mente. Helst ville han skape et drama om «Wilhelm den store», inspirert av Fredrik den store hundre år tidligere.

Begynnelsen kunne ikke ha vært vanskeligere. Fødselen varte i 12 timer, og det kom til slutt ut en mer eller mindre livløs bylt med den ene armen slynget om halsen. Da legene fikk ristet liv i ham, ble det konstatert flere skader. Han skulle resten av livet slite med nedsatt førlighet, kroniske øresmerter og en sterkt skadet venstre arm. I voksen alder var den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre, og selve hånden var bare halvparten så stor som den andre.

Skaden medførte hele livet utfordringer, både praktisk, estetisk og psykisk.

Han trengte spesiallagde spiseredskaper og holdt alltid venstre hånd skjult hvis fotografer var i nærheten. Han fikk også etter hvert store problemer med militære ferdigheter, som for eksempel å ri, men der var det likevel ingen bønn. En keiser av Tyskland skulle selvsagt strutte på sin hvite hest under parader. Han ble til slutt en habil rytter.

15

Wilhelm den dagen han giftet seg. Han var 22 책r gammel.

16

Enda mer dramatisk enn fødselsskaden ble striden om guttens oppdragelse.

Fra 3–4 års alder var han en kamparena mellom foreldrene på den ene side og bestefaren keiser Wilhelm I og kansler Bismarck på den andre. De sistnevnte hadde stått for samlingen av Tyskland i 1871 og var to reaksjonære, militante og høyst autoritære herrer. Foreldrene var liberale og intellektuelt åpne. Moren var eldste datter av dronning Victoria og en energisk og ambisiøs dame både på egne, mannens og barnas vegne.

Her fantes det altså to leire som ville forme den framtidige monark. Bestefar overvåket foreldreparet og grep resolutt inn hvis han mente noe var uheldig.

Han ga også gutten militære utnevnelser, og knyttet dermed den unge Wilhelm enda sterkere til seg som sin militære underordnede. Kampen var ikke avgjort før i 12–13-årsalderen – med en klar seier til keiseren og kansleren. I dag vet vi hvor skadelig det kan være når nære tillitspersoner krangler seg imellom om barnet.

Junkeren Det meste av Prøyssen var fram til første verdenskrig mer eller mindre et føydalsamfunn. Store gods var eid av en eldgammel adel med en sterk tradisjon for at minst én av sønnene, helst den eldste, skulle gjøre militær karriere. Disse var de såkalte junkere, altså de medlemmer av en prøyssisk adelsfamilie som valgte eller ble påtvunget et liv i hæren. De øvrige sønnene kunne velge en karriere ved hoffet eller i statsadministrasjonen, eller som en tredje og siste utvei et liv i kirken.

De fremste blant junkerne var de såkalte kurfyrstene, de som inntil 1806 hadde rett til å velge landets konge blant sine egne. Så fulgte fyrster, hertuger, grever og baroner eller friherrer. Bismarck var i utgangspunktet greve, men ble utnevnt til fyrste av keiser Wilhelm I. Tradisjonelt var den prøyssiske oppmerksomheten rettet mot øst og mot kornkammeret Russland, mens et land som England var langt unna og noe fremmed. Politisk var junkerne stort sett antidemokratiske, og noen av dem var krigsforherligende. Flere var også opptatt av å samle «germanere» og tysktalende i verden under tysk ledelse, men det gjaldt på ingen måte bare junkerne.

Fra han var seks år gammel fikk Wilhelm en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers dager. Dr Hinzpeter, en kalvinist for hvem humor var et ord 17

Fire generasjoner. Wilhelm som 23 ür gammel nybakt far til høyre.

18

som fantes i ordbøker, fulgte ham fra morgen til kveld. Da han hadde fyllt ti, ble han gitt militær trening og utdanning, og han fikk et eget regiment å kommandere. 16 år gammel begynte han å studere i Bonn blant konservative studenter fra tysk elite og deretter fulgte en militær karriere i Potsdam utenfor Berlin. Wilhelm ble en vaskeekte junker og prøysser.

Allianse og balanse Tysklands samling og den nye statsdannelsen var først og fremst Bismarcks verk. Otto Bismarck var født i 1815 og var ambassadør i Paris før han ble Prøyssens stats- og utenriksminister i 1862. Gjennom flere kriger, bl.a. mot Danmark og Frankrike, la han grunnlaget for den tyske samlingen, som ble gjennomført i 1871 etter den store seieren mot Frankrike året før. Han utformet mer og mindre på egenhånd konstitusjonen i det nye keiserdømmet, og var selv kansler de 20 første årene. Flere har brukt uttrykket «genialt kaos» om denne forfatningen, hvor en sterk kansler hadde ansvar for utenrikspolitikken. Denne stillingen passet godt for Bismarck, men ble vanskelig å håndtere for de som kom etter ham.

Samlingen skjedde på den gamle elitens premisser og uten sterke folkelige eller nasjonale bevegelser. Konstitusjonen ble utformet for å passe de konger og prinser som var til stede da de formelle beslutninger ble tatt. Resultatet ble at kamper og konflikter utspilte seg etter hvert som nye samfunnsgrupper ønsket å ha et ord med i laget.

Bismarcks jobb var å etablere den nye nasjonen i Europa, og det gjorde han steg for steg og med list og lempe. Med et minstemål av enighet innad, og et ryddig forhold til sine største naboer utad, skulle landet finne den plassen i det europeiske landskapet som han mente det fortjente: aller fremst. Det nye Tyskland kom som en ny stormakt midt i Europa, i tillegg til de fire som var der fra før – England, Frankrike, Østerrike og Russland. Disse var usikre på det nye landet, og for Bismarck gjaldt det å unngå misforståelser som kunne føre til krig. Hvis så galt skulle skje, måtte en i alle fall å unngå en tofrontskonflikt med Russland i øst og Frankrike eller England i vest. Det var også viktig at de svake habsburgerne i alliansepartneren Østerrike-Ungarn ikke rotet seg inn i for mange konflikter på Balkan. Det var greit for Bismarck å ha konflikter gående mellom Østerrike og Russland slik at Tyskland fikk være i fred, men han ville helst ikke bli dradd inn i noen krig.

19

Wilhelm besøker Bismarck pü hans gods Friedrichruh. Kort tid etter blir det brudd mellom dem.

20

Bismarcks balansepolitikk var altså et komplisert og krevende politisk puslespill med mange biter som skulle holdes på plass. Det krevde allianser og avtaler og ikke minst konstant overvåking, helt ned til hvem som giftet seg med hvem innenfor eliten. Hans diplomatiske talent krevdes i fullt monn, og han ble i samtiden sammenliknet med sjongløren som kunne holde fem baller i luften på en gang.

Keiseren De 25 «land» som utgjorde det nye Tyskland beholdt sine styresett med egne parlament. Fire av dem var til og med kongedømmer med både hær og diplomati. Prøyssen ble imidlertid dominerende i den nye staten siden to tredjedeler av både befolkningen og territoriet var prøyssisk. Økonomisk var Prøyssen også ledende i det nye Tyskland. I tillegg til de spenninger som lå i dette konglomeratet av delstater, var det store kulturelle, politiske og økonomiske motsetninger i befolkningen. Arbeidere sto mot adel og industriborgerskap.

Protestanter sto mot katolikker, og det var språklige og etniske konflikter, bl.a. i forhold til polske grupper i øst og tidligere dansker i Schleswig-Holstein. Hele befolkningen ønsket likevel et sterkt og samlet Tyskland, som kunne gjøre seg gjeldende i det gode selskap i Europa. Keiseren ble det fremste nasjonale symbol og ofte et balansepunkt mellom alle disse kryssende interessene når saker skulle avgjøres.

Keiserdømmet rakk egentlig bare å ha to keisere, Wilhelm I og sønnesønnen Wilhelm II. Far til vår Wilhelm, Fredrik III, regjerte bare i tre måneder før han døde av strupekreft. Keiserens viktigste politiske funksjon var å utpeke kansleren, som så igjen valgte sine ministre. Wilhelm prøvde å etablere «Das persönliche Regiment» – et styresett der keiseren bare sto til ansvar for Gud i sin gjerning. Riksdagen fikk han aldri noe grep på, og det hjalp selvsagt ikke å kalle sosialdemokratene der for skurker uten fedreland og hele Riksdagen for et apehus. Han dannet heller sitt eget hoff av venner som kunne minne ham om at han var og skulle være eneveldig fyrste. Det var de såkalte øreviskerne.

En av dem sa til og med at Wilhelm var meislet av samme stoff som de største herskerne – som Fredrik den store. Wilhelm var så forøyd med mannen at han etter hvert ble både utenriksminister og kansler.

Etter at Wilhelm var blitt keiser, ble det mer eller mindre brudd mellom mor og sønn. Hun ble et symbol på mye av det Wilhelm var imot, både politisk og 21

Keiser Wilhelm og hans nærmeste venn og fortrolige Philipp Eulenburg ombord i Hohenzollern. Dette er et av få bilder der vi kan se den skadde venstrehånden tydelig. Ved fotografering ble den vanligvis holdt på ryggen eller i en lomme.

22

kulturelt, og hun måtte ut av slottene i Potsdam, som ellers skulle ha plass nok med sine 624 rom. Med hennes engelske bakgrunn – Wilhelm var faktisk dronning Victorias første barnebarn – var bruddet ikke uten politiske konsekvenser.

«Wilhelm der Plötzliche» Wilhelm var datidens ubestridte superkjendis og medieyndling i Europa. Han er blitt kalt den første ukebladkonge, siden han forsynte verdenspressen med bilder og stoff fra alle sine reiser og arrangementer. I dag er mediestrategi en selvfølge, den gangen var det noe nytt. Han kunne være en svært underholdende vert eller gjest når han ville. Han snakket engelsk og fransk flytende, på sitt beste var han en glimrende taler, han sang ganske bra og kunne dirigere et fullt orkester uten et feilslag i tre kvarter. Med schwung leste han høyt fra norrøne sagaer, men han kunne like lett fortelle humoristiske historier. Han var dyktig i sjakk og kortspill.

Toppen av alt var selskapsleker og slapsticks, der nektet han seg ingenting.

Han var en dreven seiler og jeger, og han kunne snakke om alt mulig innen ny teknologi, enten det gjaldt elektrokjemi, landbruksmaskiner, biler eller tannfyllinger. En professor som snakket med ham en hel time om trådløs telegrafi, fant visstnok ikke en eneste feil i det Wilhelm sa. Han var kort sagt flink i alt det som det aldri har vært viktig for et statsoverhode å være flink i.

Han hadde et impulsivt lynne med et oppfarende gemytt. For omgivelsene kunne han være vanskelig, både privat og som statsoverhode. Han kunne grue seg for viktige avgjørelser, og var ingen sterk leder som fulgte et mål eller en visjon helt ut. Hvis noe gikk galt, kunne han bli sengeliggende i dagevis.1 En sentral intellektuell i samtiden, Walther Rathenau – jødisk industrileder og senere utenriksminister – beskrev sitt førsteinntrykk av Wilhelm slik: Hvor forskjellig fra det jeg hadde ventet! Jeg kjente det energiske, ungdommelige bildet med brede kinn, strittende bart og truende øyne, men foran meg satt en mann med hvite hender fulle av ringer og armbånd, sart hud, mykt hår og små hvite tenner. En mann i konstant kamp med seg selv og sin natur for å framstå som en besluttsom leder, men som egentlig var nett, myk, sosial, barnslig. All hans energi ble brukt til å bekjempe sin egen natur, uten at han selv var oppmerksom på det.

1

Dette avsnittet er skrevet av Stefan Gammelien.

23

«Wilhelm der Plötzliche», som han ble kalt (vi ville vel sagt «den stundesløse»), var altså en motsetningsfylt person som det ikke er lett å beskrive.

Jeg skal ikke forsøke å presentere en psykologisk analyse av et menneske som har vært død i 70 år. Rathenau har nok rett i at han var en person i «konstant kamp med seg selv», men det er neppe riktig at all energi ble brukt til dette.

Det var mer enn nok energi igjen til andre ting også. Han var sikkert «myk, sosial, barnslig», og mer interessert i kunst og kultur enn i politikk, men han ville gjerne bli en historisk person.

Kanskje Wilhelm best kan beskrives ut fra alle de motsetninger som var så åpenbare i ham. Han var en kunnskapsrik mann, men han søkte ikke kunnskap på en systematisk måte – og det var i hvert fall ikke snakk om å reflektere over dem eller sette dem inn i en politisk og historisk sammenheng. Han kunne være moderne og liberal i politiske enkeltsaker, men samtidig reaksjonær i alt som gjaldt forfatningsspørsmål. Han kunne være empatisk og raus i personlige relasjoner, men kynisk og krigersk i taler og samtaler som keiser. Han var en ­retorisk begavelse, og vakte begeistring ved jubileer og feiringer, men talene hans ble ofte skandaler. Han ønsket fred og ville gjerne bli husket som fredskeiseren, men var medskyldig i den største av alle kriger. Han var industriens mann og stimulerte til ny teknologi på alle områder, men var samtidig en romantiker som elsket fredelige fjorder og bygder på Vestlandet. Han var en ødeland som fikk ettersendt vin med egne tog og skip fra slottskjelleren i Berlin til de norske fjorder, men som selv bare nippet til alkohol og som hadde en nøktern kost i det daglige. Han var oppdradd som junker og kriger i Prøyssen, men likte seg best blant homofile kunstnere.

Den berømte skuespilleren Sarah Bernhardt, som traff Wilhelm noen ­ganger, ble spurt om hvordan samværet med ham artet seg, og hun svarte: «Fantastisk! Vi er jo egentlig begge to omreisende skuespillere.»

Jeg inviterer på en reise med verdens rareste mann i verdens vakreste natur.

24