vagabond 37
DJEVELROKKER: En gruppe djevelrokker som passerte oss på safety-stoppet.
BOSTED: I denne hytta bodde vi. Vinduet dere ser i bakgrunnen i virkeligheten bare et hull i veggen.
IDYLL: Båtene de lokale fiskerne brukte.
HVALER: Kikket man godt nok etter kunne man se hvalene bryte i bølgene.
Det er vinteren 2014. Vi sitter på en båt midt ute i Rødehavet og blir fortalt om et fjerntliggende land hvor hvalhai, knølhvaler og djevelskater svømmer side om side. Uberørt og ubegripelig vakkert. Vi tenker øyeblikkelig at dette landet må vi oppleve. Inhambane Fem måneder senere sitter vi på det som utvilsomt må være verdens minste propellfly. Det skal ta oss videre fra Johannesburg til Inhambane, en søvnig, historisk provins, cirka 470 kilometer nordøst fra hovedstaden Maputo i Mosambik. Da vi lander har klokken passert midnatt. På flyplassen blir vi plukket opp i en gammel Jeep som skal ta oss til dykkersenteret, hvor vi skal bo og arbeide de neste tre månedene. Veien dit er humpete. Det finnes ingen gatelys, men fra lyset av den ene frontlykta som fortsatt fungerer kan vi så vidt skimte den gyllenbrune jordveien foran oss. Sjåføren peker ut i mørket og forteller oss på portugisisk at dette er landsbyens skole. Jeg nikker, smiler. Jeg ser ingen skole. Alt er for mørkt. primitiv tilværelse Den første natten er utfordrende. Jeg ligger med en konstant frykt for både bedbugs og ekstreme allergiutslag fra madrassen, som består utelukkende av høy. Et sted mellom det vi tror må være lyden av iguaner og det femte myggstikket, innser vi at vi burde lest oss bedre opp på Mosambik. Utover at vi bør riste skoene for skorpioner før vi tar dem på, vet vi svært lite. For sikkerhets skyld tømmer vi sekkene for det lille vi har av tøy og lager en ekstra borg rundt myggnettet. Bare sånn i tilfelle det skulle komme slanger krypende inn under den tynne nettingen i løpet av natten. Her finnes ikke noe som helst. Ingen butikker, ingen restauranter. Stråhytta vi bor i er liten og i taket henger bare en enslig lyspære. Det finnes ingen aircondition eller vifte. Ikke at det gjør noe særlig, for vinden farer rett gjennom stråveggen uansett. Vi har ingen stikkontakt og toalettet er i beste fall brukbart i nødssituasjoner. Vi sover på senger satt sammen av fire trestammer og dusjer midt på gulvet. Makan til primitivitet skal du lete lenge etter.
«Vi har ingen stikkontakt og toalettet er i beste fall brukbart i nødssituasjoner.» et dykke-eldorado Det er midten av juli og knølhval-sesongen har akkurat begynt. På en vanlig dag kan du være sikker på å se fire-fem knølhvaler bryte i horisonten, og når været blir grått og bølgene rasende, kan du oppleve å være vitne til et helt dusin.
Det er dessuten et av de få stedene i verden hvor du har mulighet for å se djevelskater hele året. Men i paradis har alt sin pris. sterke strømninger og ingen baywatch Dykkeforholdene i Mosambik kan være svært utfordrende. Været er skiftende og under overflaten ruver sterke strømninger. På grunn av landets dårlige økonomi finnes det ikke mer enn to båter i kystvakten. Og med en 2500 kilometer lang kystlinje, sier det seg selv at det ikke er noen god idé å ta seg vann over hodet i slike farvann – bokstavelig talt. Her kan bølgene bli opp til åtte meter høye, og hvis du ikke når å slippe deg baklengs ut av den lille gummibåten idet kapteinen roper tre, kan du banne på at du aldri kommer til å klare og holde følge med resten av dykkerfølget. Da blir du nødt til enten 1) å bli sittende i båten, noe som i og for seg høres okay ut, men overhodet ikke er det når du først har opplevd åtte meters bølger i gummibåt, i en trang våtdrakt over et tidsspenn på mellom 30 og 50 minutter. Eller du kan 2) hoppe uti på fire, prøve å peile deg så godt inn mot nord som du overhodet klarer i sterk motstrøm, feile, for så å håpe på at strømmen tar deg videre over til Madagaskar i løpet av de neste fire dagene. Uansett utfall er du stuck i en jævla trang våtdrakt over en lang tidsperiode, så her gjelder det å være klar på tre. delfiner i flokk Tar du imidlertid forhåndsregler og lytter til de lokale, da går det som regel veldig greit. Bare i løpet av den første måneden var vi vitne til en flokk delfiner som svømte forbi oss på dykket, fire oksehaier som nysgjerrig sirkulerte rundt oss, og gigantiske djevelskater med et vingespenn på over tre meter – og det alene er verdt hvilken som helst svømmetur til Madagaskar. Det er noe helt eget ved å være et sted hvor naturen er så vill. Hvor gigantiske fisketrålere enda ikke har fisket havet tomt, og de svære hotellene enda ikke har begynt å oppta strandsonen. Hvor stranden består av tykke palmer og grønne busker, ingen solsenger, ingen bråkete strandbarer eller solbrente turister. Bare… strand. utforske framfor å oppdage Med dagens teknologi og framkomstmidler er det vanskelig å finne et sted hvor ingen har vært før. Nå kan hvem som helst besøke verdens mest spektakulære monumenter. Hvem som helst kan se ting som for bare et århundre siden var reservert de aller modigste eventyrerne. Samtidig som vi kan fortsette å utforske teknologi og vitenskap i det uendelige, blir mulighetene for å oppleve nye steder sjeldnere. Iguazu Falls vil fortsatt ta pusten fra oss, men veien dit innebærer komfortable firehjulsdrevne Jeeper og asfalterte veier. Vi betrakter underverkene sammen med turister og vi føler vi besøker, framfor å utforske. Og det er kanskje nettopp det som gjør Mosambik så uendelig vakkert og så unikt. Her er det enda litt igjen å utforske. Om det var de endeløse strendene, det azurblå havet eller det ville dyrelivet kan jeg ikke svare på, men en ting er i alle fall sikkert - vi ble rammet av trolldommen fra Moz.
Inhambane kan skilte på seg for å være et av verdens vakreste steder å dykke. Her kan du oppleve både hvalhai, knølhvaler, delfiner og hammerhai på bare ett eneste dykk. tekst og foto Tonje Madsen
S